Mit Navn er Petter Dass by Orkana

Mit Navn er

ORKANA

KARL ERIK HARR

som boer mot VerdensEnde.

EN BILLEDBOK

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Prolog til Herr Petter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Lykkens stol? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 På prekestolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Nordlands Trompet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Hr Petter og Bergen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Litografier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Petter Dass’ levnetsløp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110

KARL ERIK HARR Mit Navn er Petter Dass som boer mot Verdens Ende © Orkana forlag 2007 2. opplag 2017 Orkana forlag as, 8340 Stamsund Lay-out og grafisk design: Karl Erik Harr Omslagsdesign: Karl Erik Harr Trykk: Jelgavas tipografija ISBN 978-82-8104-048-9 www.orkana.no

Forord okens forfatter, Karl Erik Harr hadde arbeidet som kunstner i ti år da han tok skrittet inn i den litografiske verden. Tidligere gikk det i blyant, pastell, tusj, akvarell, olje, men nå skulle kalksteinen erobres. Om litografi som arbeidsmetode sier Harr: «Litografiet er en farlig kunstart. En stor, hvitaktig kalkstein ligger og venter når du kommer på verkstedet. Den fortoner seg som et Stillehav: enormt og uberørt. Klarer du ikke seilasen er det fort gjort å forlise.» Men tankene om havari kastet han raskt av seg; han satte alle seil og bega seg ut mot det åpne hav. I 1971 kom Harrs første litografi: Utvær 71, også kalt Fraflyttet – et stort bilde i mørk rødt. Motivet er hentet fra det gamle fraflyttede fiskeværet Indre Elgsnes nordvest for Harstad. For å understreke at tidene har endret seg og forfallet satt inn, har kunstneren plassert vraket av en nordlandsbåt på stranden i forgrunnen. Denne type symbolbruk skulle bli hans varemerke i de følgende år. I 1972 fikk Karl Erik Harr sitt første store illustrasjonsoppdrag, Hamsuns Markens grøde. Med laveringer som utgangspunkt benyttet han forskjellige blandingsteknikker og skapte her noen magiske illustrasjoner. Og nye Hamsun-oppdrag fulgte, Pan i 1974, Benoni og Rosa i 1975. De fleste illustrasjonene fra denne tiden ble først utført som tegninger eller i blandingsteknikker og senere gjenskapt som litografier. Utover 1970-tallet fulgte flere serier med litografier, fra Harstad-området, Salten, Steigen og Lofoten samt en del enkeltstående illustrasjoner til viser/ eventyr som Trollkveita (Han Sjursvein) og Asbjørnsen og Moes Skarvene fra Utrøst. Alle Harrs litografier fra denne perioden ble trykt i én farge på et lite verksted i Oslo, ledet av Eugen Pettersen. Den aldrende trykker hadde i sin tid arbeidet for Edvard Munch, og satt inne med en betydelig erfaring i yrket. Fram mot slutten av 1970-tallet hadde Karl Erik Harr laget nærmere 100 litografier, hovedsakelig med motiver fra Nord-Norge. I tillegg hadde han skrevet og illustrert tre bøker, illustrert rundt 20 bøker for andre og laget en god del forsider. En av disse var til Rapport om Petter Dass, skrevet av Sverre Inge Apenes og utgitt i 1978. Hundre år tidligere hadde A.E. Erichsen gitt ut Petter Dass’s Samlede Skrifter i tre bind, uten illustrasjoner. Dette verket ble etter hvert vanskelig å finne tak i for interesserte, både forskere og samlere. Gyldendal gikk derfor med planer om å lage en ny trebindsutgave, denne gang med illustrasjoner. De inngikk et samarbeid med ovennevnte Sverre Inge Apenes og litteraturforsker Kjell Heggelund samt Karl Erik Harr, som skulle forestå billedredaksjonen. Harr fikk med seg på laget: Hans Gerhard Sørensen, Marit Bockelie og Bjørn Bjørneboe. Kaare Espolin Johnson var tiltenkt den store oppgave å

illustrere Nordlands Trompet, men måtte takke nei; i stedet ble en del av Thorolf Holmboes tegninger fra 1892-utgaven benyttet.Verket ble utgitt i 1980. Foruten å være billedredaktør tegnet Harr initialene og illustrerte Aandelig Tidsfordriv eller Bibelske Viisebog og Leilighedsdigt. Illustrasjonene ble utført som tusjtegninger, og mange ble i de følgende år gjenskapt som litografier, nå trykt i det renommerte verkstedet til Jaques Mourlot i Paris. Utover 1980-tallet arbeidet Karl Erik Harr med Petter Dass på forskjellig vis. Han var blant annet en av initiativtakerne til Petter Dass-dagene på Alstahaug, arrangert første gang i 1982. I 1984 illustrerte han Lars Roar Langslets Petter Dass-bok: Om alle Land laa øde, (tusjtegninger) og i 1988 kom han selv med bok om dikterpresten: Guds Nordenvind.Vandringer med Petter Dass (blyant/akvarell). Samme år planla Stenersens Forlag utgivelsen av en illustrert jubileumsutgave av Nordlands Trompet. I 1989 var det nemlig 250 år siden boka ble trykt første gang. Forlaget gav illustrasjonsoppdraget til Karl Erik Harr, som hadde de beste forutsetninger til å kunne utføre en så formidabel og ikke minst ærefull oppgave. Gjennom mer enn 20 år hadde han drevet en utstrakt reisevirksomhet med blyant og skissebok og små malerkasser i sekken, nettopp i det området Petter Dass beskriver i Nordlands Trompet – fra Helgeland i sør til Tromsø i nord. Han hadde studert naturen, fra fjære til fjell, han hadde vandret gjennom sine motiver, klatret til topps, seilt, rodd, tatt hurtigruta, i all slags vær, fra vakre, stille sommernetter til frosne, stormfulle vinterdager. Han hadde smakt på sine motiver, luktet på dem, drukket sin bålkaffe i Pans skoger, vandret på herr Petters stier på Herøy, Nesna, Alstahaug. Han hadde oppsøkt arkiver, bygdemuseer og -samlinger og de store riksmuseene: Norsk Sjøfartsmuseum, Bergen Sjøfartsmuseum, Hanseatisk Museum i Bergen, Vitenskapsmuseet i Trondheim, Nordlandsmuseet i Bodø, Tromsø Museum og flere utenlandske arkiver og museer. Han hadde nitid studert gjenstander og miljøer fra eldre tider, laget studier, skisset og malt for å kunne gjengi det hele mest mulig korrekt. Praktutgaven av Nordlands Trompet inneholder ca. 80 tusjtegninger, alt fra små vignetter til helsides bilder. Mange av disse tegningene ble senere gjenskapt som litografier. Originaltegningene henger i dag i Petter Dassmuseet på Alstahaug.

Forordet i 1989-utgaven av Nordlands Trompet er skrevet av litteraturforsker Nils Magne Knutsen. Her sammenholder han tekst og illustrasjoner og uttrykker seg særdeles presist når han blant annet skriver: «Karl Erik Harrs illustrasjoner viderefører noen grunnleggende trekk ved teksten: Balansen mellom det strengt saklige og det frodig fabulerende, mellom de store utsyn og de livgivende detaljer.(…) Så ser vi da også at tekst og tegninger har noen felles røtter: Nærheten til naturen, kjærligheten til Nord-Norge og respekten for tingenes egen form og tyngde.» De ca. 30 litografiene i denne boka bygger i all hovedsak på illustrasjonene fra Petter Dass Samlede verker (1980) og jubileumsutgaven av Nordlands Trompet (1989). Bildene har aldri før vært vist samlet, verken på utstillinger eller i bokform. Boka er foreløpig siste etappe på en omfattende kulturhistorisk reise. Gjennom sitt virke som billedkunstner og forfatter har Karl Erik Harr tatt oss med til utallige steder, hovedsakelig i det nordlige Norge.Vi har fått nyte en mangfoldig natur, studert miljøer fra fortid og nåtid, og vi har fått møte mennesker – betydelige personer som Knut Hamsun, Elias Blix, Gunnar Berg, Kristoffer Holst, Hans Egede og ikke minst Petter Dass. Og her på Alstahaug, hos dikterpresten, ender vår reise, inntil videre. Herr Petter inviterer, med vår reiseguide som hovmester: «Til Maaltid at komme som Giester i Rad, mit Bord at bepryde, samtykkend’ med hvad som Huset formaaer at frembære!» Velbekomme! Per Posti, kunsthistoriker Tromsø

Hr Petter og Bergen ergen var med Petter Dass hele livet. Han kom hit første gang i 1660, bare 13 år gammel for å begynne på latinskolen. Han tilbrakte hele sin ungdom i Bergen. «I Skole og Tvang» skrev han selv. Petter hadde en tante som het Maria, gift med kjøpmann Fasmer. Han bodde antakelig her. I seks år levde Petter eller Petrus Petri Dassius som latinskoleelev rundt Bryggen. I Lille Øvregaten, i strøket tett ved Domkirken der skolen lå. Med Korskirken rett over gaten så og si. I disse streder har han slitt sine såler. Latinskoleelevene deltok i gudstjenester til alle døgnets tider.Ved fropreken, høymesse og aftensang, i det hele var sangen og komedien en del av undervisningen. Latinskoleelevene var alltid på ferde, sang i brylluper og begravelser og deltok i opptog og festligheter.Vi ser han for oss i opptoget ved Mortensgås. Utkledd med ringlende bjeller med faner og trompeter sammen med andre kumpaner fra latinskolen. «En Dreng gaar først ud med en Gaas paa en Stang, syngende en Vise om Mortens Gaas, og paa Veien faar tilløb af andre Drenge, hvilke intonerte samme Vise med ham ( …) og al Staden er udi Sang» skriver Ludvig Holberg. Men det var ikke bare opptog, der var lekselesing og pugg natt og dag. Ovid, Horats og Vergil kunne de på fingrene og komediene av en dikter ved navn Terents, en forløper til Holberg. Petter Dass kom til å elske Bergen: «Jeg var hos dig i min’ fremvoxende Aar, och gick blant din Ungdom i Skole, en Moder for mig och for Andre du vaar, Jeg sled paa din’ Gader min Saale». Seks år som han aldri glemte. Underveis i livet må Petter Dass ha vært ofte i Bergen. Han ble jekteskipper og eier, og fulgte ofte med sine skuter nedover på sommerstevnene ved midtsommertid. Det var en del av Petter Dass’ liv, denne lange seilasen langs en av verdens lengste kyststrekninger med Folla, Hustavika og Stadthavet som farlige havstykker der fallgard og flu lå på lur og vinden var lumsk inn fra åpne storhavet.

Et liv ombord. Ombord i treroringen til kirke om søndagene, ombord i «torømmet færing» på jakt ute i skjærgården eller på heimsjøen for å dra koking. Båt til kirke, båt til besøk hos presten Bredal i Brønnøysund, båt til Dønna til bryllup, båt til Herøy til likferd.Vi ser han alltid for oss i båt, Petter Dass. Enten i skotten, med kappen om seg og brennevinsdunken i fang sammen med en loslitt bibel. Eller til rors på egen jekt søkklastet med tørrfisk, trantønner, bukkeskinn og saltsild. Eller mer herskapelig i vengen. Med lampen tent under det slingrende dekk og i ivrig skriving mens jekten hiver seg i havdønningene på vei til Bergen. Ikke gudelig og livsfjern som en blek predikant, men karsk, med havdrefs i barten og is i skjegget formedels en økende nordenvind. Ut fra denne virkelighet er det han kan dikte. En prest til rors på sitt Nordlands skute. Jektene var formidable fartøyer på Hr. Petters tid. De var runde og hadde høy veng, etslags akterkastell akterut. Buete, ofte runde vinduer eller koøyer, av og til rosemalte rundt skansekledningen. Det svære seilet på over 100 kvadratmeter var brunbarket bomull og delt i tre med

to eller tre flak i nedkant bortetter, som gikk an å rive av i overhendig vær. Forut sov mannskapet under et lite dekk: Plitten. Her var ellers et ankerspill. Jekta var åpen, dvs at den egentlig ikke hadde dekk, men plater til å legge oppå lasten. Tørrfisklasten kunne være høy, rage høyt opp over masta. Dette «huset» eller farmen midtskips gjorde den farlig å manøvrere og altfor rank. Rorskaren måtte ha en mann på utkikk oppå farmen for å se om der var farer forut. Det ble sagt at jekta til Isak i eventyret at den var «to rop lang» en mann i stavnen og en på farmen måtte rope akterover til rormannen. Akterut stod rorhodet, skåret i tre og hjalp til på ferden. Disse «fablenes farkoster» var det Petter Dass drev og bakset med. Brede, tungseilte og drustelige skuter med en høy stavn som fosset sørover leia i rom vind. Det var hundrevis av dem, og Petter Dass’ lærer Edvard Edvardsen som var hører i latinskolen skrev en begeistret skildring av «Nordfarjektene» når de stevnet inn mot Bergen «naar de, som undertiden skjer moxen alle paa en Tid kommer hundrede oc fler udi Tall indseiglende til Byen» Når han da hadde seilt den langs kyst nedover til verdensbyen og lot jernet gå utenfor Bryggen, da var Petter lykkelig. Her skulle han møte venner, høre nytt, kjøpe bøker, gjeste sin kjøpmann, gjense sin kjære skole og Korskirken, Nykirken og Domkirken der han hadde sunget i Katedralskolens kor – nye møbler skulle tinges hos stolmakeren, nye vinduer hos glassmakeren og tønner med vin og øl rekvireres, samt korn, hamp og mel. Og han skulle oppnå god pris for sin fisk, for den var det viktigste, Nordmandens krone.

Du Torsk må vel kaldes Vor Næring och Brug Du skaffer fra Bergen Saa mangen Tønd’ Rug Den stackels Nordfarer til Føde Skuld Torsken oss Feyle Hvad havde vi da, Hvad skulde vi føre Til Bergen herfra Da seijlet vist Jecterne tomme. Det yrende liv.Vippebommene, de hundrede jekter med mast mot sky på Vågens østside. De hollandske, engelske og skotske skuter mot vest under Nordnes. Flaggene, vimplene, brannvakten, saluttene, Lille Øvregatens fruentimmer, tyskekirkens klokker – mot Vågen: En «Salutads» av en by. Her bodde Dorothea Engelbretsdatter borte ved Domkirken. En «poetinde» som den gang var svært populær med sine samlinger av «taareoffer og sangoffer», morgen- og aftenbønner som var passende sørgelige – de slo i hvert fall an, og disse to dikterne Fru Dorothea og Hr. Petter korresponderte. Men i dag er den «sinderige Gudinde Kjek» fullstendig glemt og Petter Dass, ja han lever jo i beste velgående.

en 19. mai 1702 observerte stadtholder von Gabel røk innefra byen. Han var på en utflukt og trodde først det var en lyngbrann. «Jeg hastede til Bergen, hvor jeg ankom Klokken imod 6, og fandt Ilden af en meget stor Begreb og mit Logement alt afbrændt». Men det var ikke bare hans «logement» som var brent. I løpet av kvelden ble Bergen utsatt for en av de største ildebranner i byens historie. Tilslutt var bare «kun en hel liden Rest av Byen tilbage». En forkullet ruinhaug. Ryktene løp nordover leia. Ikke før var budet kommet nordover før Petter Dass setter seg til skrivebordet: «En sørgelig Klage-Vise ofver Bergens Bys jammerlige og ynchelige Ødelæggelse – ».

Diktet viser jo hans store hengivenhet overfor byen. Det er formet som en voldtektshistorie der byen, Jomfruen, blir «tagen med vold» av ilden. «Dend grumme Tyrann» som «nesegrus» kaster jomfruen til jorden. Men samtidig forteller dikteren om hvordan Bergen så ut på 1700-tallet. Opplysningene får hos ham en poetisk, morsom form, og slik skildrer 55-åringen sin by der han studerte 40 år tidligere. Du var som en Jomfru hver beylede til Wdlændiske Skibe dig søgte Commercien stod i det høyeste Spil Du bar et berømmelig Røgte Den seylende Stafn Indrog i din Hafn Med gyldene Vimpler og Løgte Men diktet uttrykker sorg over den nedbrente by: «Plaster at lægge paa de brændte Saar, som Indbyggerne i Bergen Stad blef plagede med d.19 May Ao.1702. Prepareret af Petter Dass».

Ja Petter skrev enda et «plaster», men om høsten begynner gjenreisingen og Hr. Petter er ute med et nytt dikt: Nye Bergen, Nye Lycke, Nye Huse, Nye Smycke. Det ynskes af Hierte Petter Dass. Her er humøret tilbake, dette er en arbeidssang som Petter gir sine venner bergenserne, en oppmuntring i det svære arbeidet det var å reise en by av asken: Nu gaar Arbeydet med drifvendes Hænder Snedkeren staaer her med Høvel og Tænder Tømmermand staar her med øxer og Biler Smeden med alle sin’Tænger och Filer Her staar Glasmager og skjærer den Rude Her staar Murmester og kalcker derude Henter inn Bruden gjør hende den Ære Ynsker, hun stedse velkommen maa være At hun i tusind utallige Dage Ser sine Venner i Flor at tiltage Slik fører han bildet av den «yndige Bergen» som en brud tilbake til byen. Han ønsker henne et godt liv i «utallige dage». Bergen var byen som gav studenten Petter lærdom og språk i klassisk dannelse, og hele den billedverden fra antikken som skulle blandes med hans nordlandske snakk i hans verker høyt opunder «Norder Pool».

Ja, skipperen blir til og med dikter ved sitt skrivebord idet han gjør sin fantasiens ferd om til en seilas. I Nordlands Trompet seiler han langs kysten i sin «Seylende Smakke» mens teksten myldrer efter han som et kjølvann. Særlig inn i de farvann han aldri hadde beseilt på virkelighetens vover – «nordenfor mitt Helgeland» der hjelper skipsbildet han titt og ofte: Nu kuller det op med en drivende Vind Igjennem Kielsundet jeg løbe vil ind med denne min seilende Smakke.

En reise i sort hvitt – er. er til helgelandsprestens diktning. For første gang kommer de nå i bokform. «Boka er foreløpig siste etappe på en omfattende kulturhistorisk reise. Gjennom sitt virke som billedkunstner og forfatter har Karl Erik Harr tatt oss med til utallige steder, hovedsakelig i det nordlige Norge», sier Per Posti i sitt forord.

www.orkana.no ISBN 978-82-8104-048-9

1647–1707