RIDDU 30 years

4 | RIDDU RIÐÐU 30 JAGI | ÅR | YEARS

7 gáivuotna odne gáivuotna i dag gáivuotna today Susanne Hætta

3 riddu riđđu - miellagovat bilder fra riddu riđđu pictures from riddu riđđu

sisdoallu innhold contents ovdasátni forord foreword Sandra Márjá West

6

stivrra ovdasátni styrets forord the board’s foreword Bente Ovedie Skogvang

10

1 vuosttaš jagit de første årene the early years Tor Mikalsen

14

2 álgoálbmotlávddi ásaheapmi riddu riđđu – etablering av en urfolksscene establishing an indigenous peoples’ scene Henrik Olsen

56

Geir Tore Holm

104

4 rabas mielain máilbmái – báikkálaččas máilmmiviidosažžan åpenhet mot verden – fra lokal til global openness to the world – from local to global

268

8 guovddáš- ja fáktádieđut nøkkeltall og fakta key information and facts Susanne Hætta

292

kárta kart map

306

Else Grete Broderstad

144

5 vuostegieđageavvamat skjær i sjøen bumps in the road Ragnhild Dalheim Eriksen

184

6 dolastallanfeasta mii šattai norgga deháleamos festiválan fra grillfest til norges viktigste festival from barbecue party to norway’s most important festival Lasse Jangås

222

eambbo lohkamuš videre lesning further reading Susanne Hætta

310

festiválaplakáhtat festivalplakater festival posters

316

, ørjan marakatt bertelsen

OVDASÁTNI FORORD FOREWORD sandra márjá west

l e a m e asta veadjemeahttun oanehaččat čállit Riddu Riđu birra.

Festivála mii lea mearkkašan nu olu nu oallugiidda, dahká ahte juohkehaččas lea su iežas persovnnalaš muitalus dan birra. Dán girjái leat čohkken muhtimiid dain, iešguđet áiggiin ja iešguđet olbmuin. Máŋggas girjji čálliin leat leamaš siskkáldasat festiválas mielde, ja earát fas leat olggobealde čuvvon dan. Juohke kapihtal ovddasta čálli iežas oaivila ja oaidninsaji.

Mun gulan vuosttaš bulvii mii lea bajásšaddan festiválain ja festiválas. Lean juohke geasi leamaš Riddu Riđus. Vázzen skuvlla festiválabáikki bálddas, ja dat lea leamaš stuora oassin mu eallimis. Mun lea okta dain Riddu Riđu mánáin gii lean buot dásiide searvan; Mánáidfestivála ja Indigenous Youth Gathering rájes, geassebargin, bargin ja dál festiválajođiheaddjin 2019 rájes.

Dáppe lean beassan oahpásmuvvat nuoraiguin miehtá Sámi, Guatemala ja Kamtsjatka álgoálbmotnuoraiguin, oahppan moadde sáni ruonáeatnangillii ja

6 | RIDDU RIÐÐU 30 JAGI | ÅR | YEARS

å s k r i v e ko rt om Riddu Riđđu er nesten umulig. En festival som har betydd så mye for så mange, gjør at alle har sin personlige fortelling om festivalen. Denne boka samler noen av disse, fra ulike tider og ulike personer.

Flere forfattere har vært direkte involvert i festivalen, mens andre har fulgt den utenfra.

Hvert kapittel representerer skribentens egen mening og eget ståsted.

Jeg tilhører den første generasjonen som har vokst opp med, og på, festivalen. Det var ingen somre uten Riddu Riđđu.

Jeg gikk på skole et steinkast fra festivalområdet, og den har vært en stor del av livet mitt. Jeg er et av Riddu-barna som har gått gradene; gjennom Mánáidfestivála1 og Indigenous Youth Gathering, som utplassert i sommerjobb, som bargi2 og som festivalsjef siden 2019.

Her har jeg blitt kjent med ungdom fra hele Sápmi, urfolksungdommer fra Guatemala og Kamtsjatka, lært meg noen ord på grønlandsk og å kommunisere

w r i t i n g j u s t a short piece about the Riddu Riđđu festival, which has meant so much to so many and about which everyone has their own story, is a near impossibility. This book, however, brings together a number of stories written by different people, from different points in time in the festival’s history. Some of the authors have been directly involved in the festival. Others have followed it from the outside.

Even so, each represents the writer's own experience and understanding of the festival.

I am of the first generation that grew up with the festival, a summer with no festival being unthinkable for us, my school being just a stone's throw from the festival site. Riddu Riđđu has been a big part of my life, and I have been a Riddu child. One who has passed up through the ranks, from taking part in the Mánáidfestivála1 and Indigenous Youth Gathering, to summer jobs as a bargi2 and finally to being Festival Director since 2019.

oahppan gulahallat rumašgiela ja reaškima bokte. Máŋga lagas ustiba lean gávdnan Riddu Riđu bokte, ja mis leat leamaš olu somás ja ártegis vásáhusat ovttas.

Mis livčče muitalusat guhkes muittašanbottuide.

Festivála lea álo addán ođđa vuimmiid ja movtta, ja muitui báhcet suovvahájat, duoljit ja juoigan seahkálaga čottalávlagiin.

Nuorra olmmái huksenjoavkkus máhtii sániiguin dadjat dan maid ieš ledjen jurdagiin jorahan: Movt mii livččiimet birgen Riddu Riđu haga? Maid eará livččiimet geasset dalle bargat, ja vel deháleabbo: Geat livččiimet mii?

Giittán váimmolaččat doaimmahusráđi mas leat leamaš Anita Lervoll, Harald Lindbach, Ragnhild Dalheim Eriksen ja Tor Mikalsen sin árvvolaš barggu ovddas, jurddariđuid, guorahallamiid, rávvagiid ja gáldodárkkisteami ovddas, ja váimmolaš giitu maiddái doaimmaheaddjái Susanne Hættai, gii lea muitalusaid ovttastahttán girjin.

Buohkaide geat leat

med kroppsspråk og latter. Flere av mine beste venner har jeg fått gjennom Riddu Riđđu, og vi har hatt mange morsomme og rare opplevelser sammen. Vi har fortellinger nok til å mimre i timevis.

Festivalen har alltid vært der som en vitamininnsprøyting på sommeren, en marinade av bållukt, reinskinn og joik, iblandet strupesang. En ung mann i anleggsgruppa satte ord på det jeg selv hadde tenkt: Hva skulle vi gjort uten Riddu Riđđu? Hva skulle vi fylt somrene med, og enda viktigere: Hvem hadde vi vært?

Jeg vil takke redaksjonsrådet bestående av Anita Lervoll, Harald Lindbach, Ragnhild Dalheim Eriksen og Tor Mikalsen for uvurderlig innsats med idémyldring, refleksjoner, råd og kildesjekk samt en stor takk til redaktør Susanne Hætta, som har sydd fortellingene i hop.

Til alle som har bidratt i Riddu Riđđu: dere som var med i starten, dere som har kommet til, kokt kaffe, slått gress, satt opp hesjestaur, klippet ut

Riddu Riđđu has meant that I have got to know young people from all over Sápmi, Indigenous youth from Guatemala and Kamchatka, and that I have learned a few words of Greenlandic and how to communicate with body language and laughter. Riddu Riđđu has also brought me some of my best friends, with whom I have had a lot of fun and strange experiences.

We have enough stories to reminisce for hours.

The festival, it has always been there. As an invigorating boost in the summer. And as a heady mix of bonfire smells, and reindeer skin and joik mixed with throat singing. A young man in the construction group once put my thoughts on the festival into words. ‘What would we do without Riddu Riđđu?’ ‘What would we fill the summers with?’ And more importantly, ‘Who would we have become?’

I would like to thank the editorial board of Anita Lervoll, Harald Lindbach, Ragnhild Dalheim Eriksen and Tor Mikalsen

STIVRRA OVDASÁTNI | STYRETS FORORD | THE BOARD’S| FOREWORD | 7 OVDASÁTNI | FORORD

Gáivuotna/Kåfjord, njukčamánus 2021 Sandra Márjá West, festiválajođiheaddji

8 | RIDDU RIÐÐU 30 JAGI | ÅR | YEARS

parkeringsbevis, snekret billettbu og markedsboder, laget planer og lister, dratt løs biler fra gjørma, dere som har lånt kakespader på bygda, dere som lånte kakespader til festivalen, artister og kunstnere, og dere som har besøkt Riddu Riđđu Festivála: ollu giitu, tusen takk!

Gáivuotna/Kåfjord, mars 2021 Sandra Márjá West, festivalsjef

for their invaluable ideas, reflections, advice and source checks, and to editor Susanne Hætta for weaving the stories together.

To all who have contributed to Riddu Riđđu, those who were there at the start, those who came to the festival, brewed coffee, scythed grass, set up hay racks, cut out parking permits, built ticket kiosks and market stalls, made plans and lists, helped push cars stuck in the mud, borrowed cake slicers in the village, lent cake slicers to the festival, artists and performers, and those who have visited Riddu Riđđu Festivála. Ollu giitu. Thank you!

Gáivuotna/Kåfjord, March 2021 Sandra Márjá West, Festival Director

1

Barnefestivalen.

2

No. stab.

1

The children's festival.

2

Staff.

, arne-terje sæther

veahkehan Riddu Riđu: didjiide geat leiddet mielde álggu rájes, didjiide geat lehpet searvan maŋŋel, gáfe vuoššan, láddjen, áhcestoalppuid ceggen, čuohppan biilasadjelihpuid, snihkken bileahttabuvrri ja márkanbuvrriid, ráhkadan plánaid ja listtuid, geassán biillaid luovos stánžžis, didjiide geat lehpet luoikkahan gáhkkospoađuid gilis ja didjiide geat lehpet luoikan gáhkkospoađuid festiválii, artisttade ja dáiddáriidda, ja didjiide geat lehpet leamaš guossin Riddu Riđđu-festiválas. ollu giitu!

STIVRRA OVDASÁTNI | STYRETS FORORD | THE BOARD’S FOREWORD | 9

bente ovedie skogvang

artista mari boine lea deattuhan ahte son vásiha Riddu Riđu hui movttiidahttin sihke sámi kultuvrii ja servodahkii. Ole Henrik Magga, ovddeš sámediggepresideanta ja ON bissovaš álgoálbmotforuma ovddeš jođiheaddji, lea dadjan ahte festivála addá doaivaga dasa ahte lea ávki bargat kultuvrra ja olmmošárvvu ovddas. Sihke mii ja earát sávvat ahte «riđđu» lassána ahte lassána, ja ahte negatiiva fámut eai galggaše oažžut coavcci.

Riddu Riđđu lea hui dehálaš sihke mearrasámi identitehtii, sámi identitehtii oppalaččat ja eará álgoálbmogiidda miehtá máilmmi.

Riddu Riđu historjá lea čielggas ja dat boahtá ovdan iešguđetge oaidninsajiin dán girjjis. Dáhttu váldit ruovttoluotta ja ealáskahttit sámi kultuvrra, ja erenoamážit mearrasámi kultuvrra mii nu guhká lei vulos deddojuvvon, lea leamaš ja lea ain garas. Festivála lea leamaš oallut nuorra sámiid jietnaguoddin, ja oallugat duođaštit ahte Riddu Riđđu-festiválas sii duste vuosttaš geardde mannat gávttiin olbmuid sisa. Coggat gávtti lea šaddan dehálaš symbolan dasa ahte

10 | RIDDU RIÐÐU 30 JAGI | ÅR | YEARS

artisten mari boine har understreket at Riddu Riđđu oppleves som en vitamininnsprøytning både for samisk kultur og for samfunnet. Ole Henrik Magga, tidligere sametingspresident og tidligere leder av FNs permanente forum for urfolk, har uttalt at festivalen gir håp om at det nytter å kjempe for kultur og menneskeverd. Både vi og andre håper at «stormen» bare øker og øker, og at de negative kreftene skal få vansker med å stå han av.

Riddu Riđđu er svært viktig både for den sjøsamiske identiteten, for samisk identitet generelt og for andre urfolk fra hele verden.

Riddu Riđđus historie er tydelig og framkommer gjennom ulike perspektiver i denne boka. Ønsket om å ta tilbake og revitalisere den samiske kulturen, og spesielt den sjøsamiske kulturen som var undertrykt i lang tid, har vært og er sterkt. Festivalen har gitt mange unge samer en stemme, og det er mange som fastslår at de for første gang våget å vise seg i gákti1 på Riddu Riđđu. Å ta på seg gáktien har blitt et viktig symbol på å ta tilbake vår samiske identitet. Det

, elisabeth gjerdingen

STIVRRA OVDASÁTNI STYRETS FORORD THE BOARD’S FOREWORD

the artist mari boine has called Riddu Riđđu an invigorating boost both for Sámi culture and Sámi society and Ole Henrik Magga, former President of the Sámi Parliament and Chair of the United Nations Permanent Forum on Indigenous Issues, has said that the festival gives all hope that culture and human dignity is worth fighting for. Riddu Riđđu is very important. To coastal Sámi identity, to Sámi identity in general and to other Indigenous peoples all around the world. We and others hope that the Riddu Riđđu ‘storm’ keeps growing and growing, its force overpowering any negative forces that might stand in its way.

The different perspectives on Riddu Riđđu presented in this book give a clear picture of the festival’s story. A story that is founded on a desire to reclaim and revitalize our long suppressed Sámi culture, in particular our coastal Sámi culture - a desire that has been and remains strong. Riddu Riđđu has given many young Sámi people a voice, many saying that it was at Riddu Riđđu that they for the first time dared to appear in public wearing

lea váldime ruovttoluotta iežas sámi identitehta. Dat addá buori dovddu oallugiidda geat dál oidnet mánáideaset atnime gávtti iluin ja rámisvuođain, almmá balu ja heahpanaddama haga.

Historjái gullá maid ahte sámi bearašárbevieruid mielde lea «máŋggat váhnemat» deaŧalaččat, ja ahte sámi bajásgeassima jurdda lea ahte mánát galget šaddat iešheanalaččat ja oahppat birget.

Maiddái festivála váibmosii lea máŋggabealatvuohta ja girjáivuohta bures sajáiduvvan, go Riddu Riđđu lea fálaldahkan olles bearrašii. Dan oaidná festivála erenoamáš fálaldagain mánáide ja nuoraide. Festivála sáhttá govvidit eallingeardin, ja eallingearddi mielde nanosmuvvá sin sámi identitehta mieđaid-mieđaid.

Mánáidfestivála govda ja girjás fálaldagat leat válddahallojuvvon dutkamis1 ja dovdojit hui dehálažžan festiválii sihke dál ja boahtteáiggis. Mii oaivvildit ahte festivála eahpitkeahttá lea sturron unna riđožis rittus garra stoarbman sihke rittus, duoddariin ja máilmmis – mii lea leamaš ja ain lea stuora mearkkašupmin olbmuide.

føles godt for mange som i dag ser sine barn bruke og bære gákti med stolthet, uten frykt og skam.

Det hører også med til historien at i samisk tradisjon er «flerforeldrefamilien» viktig, og idealet i den samiske barneoppdragelsen er å gjøre barna selvstendige og flinke til å klare seg på egen hånd. Mangfoldet er også godt etablert i festivalens kjerne, siden Riddu Riđđu er til for hele familien. Dette vises gjennom festivalens særskilte tilbud til barn og unge. Festivalen blir et slags livsløp, og gjennom livsløpet blir man tryggere i sin samiske identitet. Det brede tilbudet av aktiviteter på Mánáidfestivála er beskrevet i forskning2 og framstår som svært viktig for festivalen både i nåtid og framtid. Vi mener at festivalen utvilsomt har vokst seg fra å være en liten storm på kysten til å bli en kraftig storm både langs kysten, på vidda og i verden – som har gjort og gjør en forskjell for mennesker.

På vegne av styret i Riddu Riđđu Festivála AS (RRFAS) ønsker jeg å takke alle som gjennom årene har bidratt i realiseringen

the gákti1, putting it on becoming an important symbol of the reclamation of our Sámi identity.

Many Sámi are deeply heartened today to see their children wear gákti with pride, without fear and without shame.

The Sámi tradition of the ‘multiparent family’ and of a bringing up children to be independent and to manage on their own is an important part of the Riddu Riđđu story. Riddu Riđđu is, as is so clearly shown by the festival's special children and youth program, for the whole family, diversity rooted at the heart of the festival. The festival thus becomes a sort of course on life, that brings greater security in one’s Sámi identity.

Mánáidfestivála’s offers a wide range of activities, these being described in research2 as being important to the festival both now in the present and into the future.

We believe the festival’s growth from a small storm on the coast to a hurricane all along the length of the coast, extending up onto the highland plateau and out into the world, has made and continues to make a difference to people.

STIVRRA OVDASÁTNI | STYRETS FORORD | THE BOARD’S FOREWORD | 11

Riddu Riđđu Festivála AS (RRFAS) stivrra bealis giittán váimmolaččat buohkaid geat leat leamaš mielde duohtandahkame festivála: vuođđudeddjiid, eaktodáhtolaččaid, festivála virgáduvvon bargiid, nuoraid, ovttasbargoguimmiid, gili ja guovllu olbmuid, eará álgoálbmogiid, kulturbargiid, oasseváldiid ja buohkaid geat ehccet Riddu Riđu. Giittán maiddái sin geat leat čállán dán girjji, geat ieža leat sisdoalu vásttolaččat, ja erenoamážit giittán Susanne Hætta stuora barggu ovddas min ávvugirjji doaimmaheaddjin.

Mun sávan ahte mii boahtteáiggi servodatlahttun ovttas ain sáhttit viiddidit saji iežamet sámi váimmus ja álgoálbmotváimmus sihke festiválas ja dan olggobealde, ovddidan dihte buori ja dorvvolaš servodaga.

Mii sávvat ahte mii jođánit rievdi máilmmis ain beassát eallit guđet guimmiideamet girjáivuođa doahttalemiin.

Gáivuotna/Kåfjord, njukčamánus 2021 Bente Ovedie Skogvang, Stivrajođiheaddji, Riddu Riđđu Festivála AS (RRFAS)

12 | RIDDU RIÐÐU 30 JAGI | ÅR | YEARS

av festivalen: grunnleggerne, frivillig stab, frivillige, de festivalansatte, ungdommen, samarbeidspartnerne, folk fra bygda og regionen, andre urfolk, kulturarbeiderne, deltakere og alle andre som er glade i Riddu Riđđu.

Jeg takker også bidragsyterne til boka, som selv står inne for sine bidrag, og en stor takk går også til Susanne Hætta for alt arbeidet hun har lagt ned som redaktør av vår jubileumsbok. Jeg håper vi sammen som framtidas samfunnsaktører kan fortsette å utvide vårt samiske hjerte og urfolkshjerte både på og utenfor festivalen, for å bidra til et godt og trygt samfunn. Med håp om at vi i en verden i endring kan leve med mangfold og forståelse for hverandre.

Gáivuotna/Kåfjord, mars 2021 Bente Ovedie Skogvang, styreleder i Riddu Riđđu Festivála AS (RRFAS)

On behalf of the board of Riddu Riđđu Festivála AS (RRFAS) I would like to thank all who have contributed over the years to bringing the festival to fruition.

The founders, volunteers, festival staff, youth, partners, people from the village and the region, other Indigenous peoples, culture workers, participants and all who love Riddu Riđđu. I would also like to thank the contributors to this book for their work, and Susanne Hætta in particular for all her work as editor of our anniversary book. As future players in society, I hope we can continue to expand our Sámi and Indigenous heart together both at and away from the festival, and contribute to a good and safe community. With the hope that in this world of change we can live with a diversity and understanding for each other.

Gáivuotna/Kåfjord, March 2021 Bente Ovedie Skogvang, Chairperson of the Board of Riddu Riđđu Festivála AS (RRFAS)

, kristoffer åström 1

Gč omd. Skogvang, B. O. (2013): Identitet og fellesskap gjennom bevegelsesaktivitet for barn på Riddu Riđđu. I Festival! Mellom rølp, kultur og næring. Tjora, Aksel (red.).

Cappelen Damm Akademisk, s. 110–130.

Skogvang, B. O. (2020): Sámi sports and outdoor life at the indigenous Riddu Riđđu festival. I Journal of Adventure Education & Outdoor Learning, DOI: https://doi.10.108 0/14729679.2020.1838934.

1

No. samekofte.

1

The traditional Sámi costume.

2

Se f.eks. Skogvang, B. O. (2013): Identitet og fellesskap gjennom bevegelsesaktivitet for barn på Riddu Riđđu. I Festival! Mellom rølp, kultur og næring. Tjora, Aksel (red.), Cappelen Damm Akademisk, s. 110–130.

Skogvang, B. O. (2020): Sámi sports and outdoor life at the indigenous Riddu Riđđu festival. I Journal of Adventure Education & Outdoor Learning, DOI: https://doi.10.1080/1 4729679.2020.183893

2

See i.e. Skogvang, B. O. (2013): Identitet og fellesskap gjennom bevegelsesaktivitet for barn på Riddu Riđđu. In Festival! Mellom rølp, kultur og næring. Tjora, Aksel (ed.), pp. 110-130. Cappelen Damm Akademisk.

Skogvang, B. O. (2020): Sámi sports and outdoor life at the indigenous Riddu Riđđu festival. In Journal of Adventure Education & Outdoor Learning, DOI: https://doi.10.108 0/14729679.2020.1838934.

STIVRRA OVDASÁTNI | STYRETS FORORD | THE BOARD’S FOREWORD | 13

, ørjan marakatt bertelsen

tor mikalsen lea Olmmáivákkis eret ja orru dál Gáivuonas ja Romssas.

Sus leat leamaš guovddáš rollat festiválas álggu rájes gitta 2003 rádjái. Son lea leamaš sámediggepolitihkkár Norgga Sámiid Riikkasearvvi ovddasteaddjin ja suohkanstivrras ja fylkkadikkis ges birasbellodaga Miljøpartiet De Grønne ovddasteaddjin. Mikalsen lea arkeologa ja lea bargan sámi kulturmuittuid ja báikenamaid dokumenteremiin, ja bargá dál prošeavttaiguin birrasa ja permakultuvrra suorggis ja áigu ain gádjut máilmmi.

tor mikalsen er fra Olmmáivággi/Manndalen og er nå bosatt i Gáivuotna/ Kåfjord og Romsa/Tromsø.

Han hadde sentrale roller i starten av festivalen og fram til 2003. Han har vært politiker på Sametinget for Norgga Sámiid Riikasearvi og i kommunestyre og fylkesting for Miljøpartiet De Grønne. Mikalsen er arkeolog og har jobbet med dokumentasjon av samiske kulturminner og stedsnavn, og han arbeider nå med prosjekter innen miljø og permakultur og vil fortsatt redde verden.

tor mikalsen is from Olmmáivággi / Manndalen, now lives in Gáivuotna/ Kåfjord and Romsa / Tromsø, and has held key festival roles from its beginning to 2003. He has been a Norwegian Saami Association politician in the Sámi Parliament and represented the Green Party on the municipal council and county council.

Mikalsen is an archaeologist, and has worked with the documentation of Sámi cultural monuments and place names. He now works on projects in the field of the environment and permaculture. And still wants to save the world.

vu osttaš jag i t de før ste å re n e the e ar ly ye a rs

F Artista Mari Boine lea dorjon Riddu Riđu álggu rájes ja lea oassálastán festiválas máŋgga geardde. Dá jagis 2000.

Artisten Mari Boine har støttet Riddu Riđđu helt fra begynnelsen og opptrådt på festivalen mange ganger. Her i 2000.

The musician Mari Boine has supported Riddu Riđđu from the very beginning, performing at the festival many times.

Here in 2000. , ii dihtosis / riddu riđu arkiiva / ukjent / riddu riđđus arkiv / unknown / riddu riđđu’s archive

v Artihkkala čálli Tor Mikalsen bargame Riddu-guolbanis ovdalaš 2000 festivála.

Artikkelforfatter Tor Mikalsen på dugnad på Riddu-sletta før festivalen i 2000.

Article author Tor Mikalsen carrying out volunteer work on the Riddu plain before the 2000 festival. , ii dihtosis / riddu riđu arkiiva / ukjent / arkivverket / statsarkivet i tromsø / riddu riđđus arkiv / unknown / riddu riđđu’s archive

a GSN vuosttaš dolastallanfeasttat dollojuvvui Vákkis, dá lea 1992.

De første grillfestene til GSN ble holdt i Vággi/Dalen, her på et bilde fra 1992.

The first GSN barbecue parties were held in Vággi / Dalen, shown here in a picture from 1992. , cathrine breivik

16 | RIDDU RIÐÐU 30 JAGI | ÅR | YEARS

diibmu lea lagabui njeallje ihkku suoidnemánu 28. beaivvi 1991.

Olmmáivákki1 giliviessu duoldá. Báikkálaš feastačuojaheaddjit leat áigá juo heaitán čuojaheamis, muhto giliviesus leat ain dievva olbmot.

Feastavávttat leat Gáivuona Sámenuoraid Searvvi miellahtut 20 - 27 jagi agis. Sis soaitá gal leat politiijaid addin váldi, muhto eai sii birge olles álbmogiin mii ii hálit loahpahit feastta. De fuomáša muhtin ahte sii sirdet feastta olggos. Sii hupmet ja Roots joavkku rubmočuojaheddjiiguin, geat dorjot jurdaga, ja vuorddašit olggobealde giliviesu. Muhtin čurve ahte Suttasluohkás2 lea feasta. Feastasáhka leavvá sidjiide geat leat siste, ja de gal giliviessu guorrana jođánit. Buohkat čuovvolit afrihkkálaš rumbbuid ja njurggonasaid ritmmaid, ja dievas riejain, juoigamiin ja lávlumiin mannet sii olles ráidun dohko. Dát ii lean gal ártegeamos maid Olmmáivággi lei oaidnán, muhto lei liikká oalle erenoamáš oaidnit. Nie loahpahuvvui vuosttaš festivála man GSN lágidii, ja mun ledjen feastaváktan dalle. Buot álggii jahkebeali das ovdal. klokka er nærmere fire om natta den 28. juli 1991. Hele bygdehuset i Olmmáivággi1 koker. Det lokale festbandet har slutta å spille for lenge siden, men lokalet er fortsatt fullt av folk. Festvaktene er ungdommer mellom 20 og 27 år fra foreningen Gáivuona Sámenuorat.2 De har kanskje myndighet fra politiet, men har lite å stille opp med mot folkemassen som nekter å avslutte festen. Da kommer noen på ideen om å fortsette festen ute. Det snakkes med medlemmene i trommegruppa Roots, og de er med på ideen og tar oppstilling utenfor bygdehuset. Noen roper at det er etterpåfest på Suttasluohkká3. Ryktet om festen spres inn i lokalet, og det tømmes temmelig fort. Opptoget setter seg i bevegelse med afrikanske trommer, tverrfløyte, joik, sang og fylleskrål. Det var nok ikke den merkeligste prosesjonen bygda Olmmáivággi hadde sett, men det må jo ha vært et spesielt syn. Dette var avslutningen på den første festivalen som GSN arrangerte, og jeg var med i gjengen av festvakter. Det hele hadde startet et halvt år tidligere.

olmmáivággi / manndalen 1 village hall was, despite the local party band stopping a long time ago, still full of people and buzzing at almost four o’clock in the morning of 28 July 1991. The party security guards, young people of between 20 and 27 from Gáivuona Sámenuorat,2 could do little to get the crowd to go home despite their police authorisation. Someone had the idea of continuing the party outside, the drum group Roots being asked, agreeing, and setting up outside the village hall. Someone shouted that there is an after-party at Suttasluohkká3, the rumour spreading throughout the hall and it emptying quickly. The procession starts with African drums, recorders, joik, song and drunken shrieks. It was probably not the strangest procession the village of Olmmáivággi has ever seen, but it must have been a unique one. This was how the first GSN arranged festival ended, and I was one of the party security guards. However, it all began six months earlier.

VUOSTTAŠ JAGIT | DE FØRSTE ÅRENE | THE EARLY YEARS | 17

t Huun-Huur-Tu, 1997.

Huun-Huur-Tu, 1997.

Huun-Huur-Tu, 1997. , ii dihtosis / riddu riđu arkiiva / ukjent / arkivverket / statsarkivet i tromsø / riddu riđđus arkiv / unknown / riddu riđđu’s archive

18 | RIDDU RIÐÐU 30 JAGI | ÅR | YEARS

loahpageahčen 1980-logu lei mus čielga sámi identitehta. Muittán earret eará ahte digaštallen sámi ássanhistorjjá mielohppiiguin joatkkaskuvllas.

Juovlabasiid áigge 1989:s jearai ovddeš skuvlaviellja, Håkon Eriksen3, «searvvat go nuoraidsearvvi álggahit?» Jearaldat bođii feasttas, mat ledje máŋga Olmmáivákkis juovllaid áigge, muhto mun in datte oaidnán dárbbu nuoraidsearvái, go mis han lei juo Gáivuona Sámesearvi.4 Ja mus lei buolli beroštupmi birasáššiide, ja livččen baicca háliidan álggahit birasgáhttensearvvi. Mun vástidin «in».

Dan čavčča hástalin ustibiid álggahit birasorganisašuvnna. Sii ledje mielas, muhto eai hal dette lean nu áŋgirat. Nuppiid juovllaid áigge, basiid gaskka 1990 jearai Håkon fas dan seamma. «Juogo dál searvvat álggahit nuoraidsearvvi?» Dán háve gal mieđihin dakkaviđe. Dasto šattai hoahppu, go Håkon oaivvildii ahte dan fertet álggahit ovdal jahkemolsuma.

Ulbmil dainna lei ahte mii galggaimet dieđihit iežamet Norgga Sámiid Riikkasearvvi, NSR, miellahttun. Jus vuođđudit searvvi 1990:s, de beassat 1991 riikkačoahkkimii sáddet sáttatgotti. Håkon logai ahte guovtti searvvi sáttatolbmot nanneše Gáivuona posišuvnna sámepolitihkalaš birrasis5.

på slutten av 1980-tallet var jeg klar på min samiske identitet. Jeg husker blant annet at jeg diskuterte samisk bosettingshistorie med medelever der jeg gikk på videregående skole. I romjula 1989 kom min gamle klassekamerat fra grunnskolen, Håkon Eriksen,4 til meg og spurte: «Blir du med å starte nuoraidsearvi?5» Spørsmålet kom på en fest, som det var mange av i Olmmáivággi ved juletider. Jeg nølte. Samisk engasjement var viktig nok, men jeg så ikke helt betydninga av en egen ungdomsforening.

Vi hadde jo allerede Gáivuona Sámesearvi.6 Dessuten hadde jeg et brennende engasjement for miljøspørsmål og ville heller ha starta en miljøorganisasjon. Svaret ble nei.

Høsten året etter prøvde jeg å få med noen venner på å starte en miljøorganisasjon. De var positive, men noe sterkt engasjement var egentlig ikke å oppdrive. I slutten av romjula 1990 kom Håkon igjen med samme spørsmål som året før. «Blir du no med å starte nuoraidsearvi?» Denne gangen var svaret nokså kjapt ja. Da var tida knapp, fordi Håkon mente vi måtte stifte foreninga før årsskiftet. Poenget med det var at vi skulle melde oss inn i landsorganisasjonen Norske Samers Riksforbund, NSR.7 Dersom vi var stiftet i 1990, kunne vi få delegater på landsmøtet i NSR allerede sommeren 1991. Håkon så at delegater fra to foreninger ville styrke Gáivuotna sin posisjon i det samepolitiske miljøet betydelig.8 by the end of the 1980s, I was, clear about my Sámi identity and can remember discussing Sámi settlement history with my fellow high school students. My old primary school classmate Håkon Eriksen4 asked me at a Christmas party in Olmmáivággi (of which there were many) between Christmas and New Year 1989 “Would you help start nuoraidsearvi?5”.

I hesitated. Sámi involvement was important. But I couldn’t see why we needed a separate youth association. We already had Gáivuona Sámesearvi.6 I also had a burning commitment to environmental issues, and would rather have started an environmental organization. The answer was no.

That autumn I tried to get some friends to help me start an environmental organization. They were positive, but lacked commitment.

Håkon came back to me at the end of Christmas 1990 with the same question he asked one year earlier. “Will you help start nuoraidsearvi now?”

This time the answer was a rapid yes. Time was short, however, Håkon wanting it founded before the end of the year. Nuoraidsearvi should become a member of The Norwegian Saami Association (NSR),7 and if we founded it in 1990, then we could send delegates to the national NSR meeting in the summer of 1991. Håkon believed sending delegates from two associations would significantly strengthen Gáivuona’s position in the Sámi political environment.8

c Juoigit Johan Anders Bær ja Iŋgor Ántte Áilu Gaup.

Joikerne Johan Anders Bær og Iŋgor Ántte Áilu Gaup.

Joikers Johan Anders Bær and Iŋgor Ántte Áilu Gaup. , kjetil skoglund / kjetil skoglund / nordlys arkiiva / nordlysarkivet / nordlys archive

VUOSTTAŠ JAGIT | DE FØRSTE ÅRENE | THE EARLY YEARS | 19

a Albuma-siidu Riddu Riđu arkiivvas, govat Mari Boine konsearttas Ája sámi guovddážis Olmmáivákkis 1995. Badjin gurut bealde: Carlos Z. Quispe, badjin olgeš bealde: Mari Boine, vuollin gurut bealde: Roger Ludvigsen, vuollin olgeš bealde: Hege Rimestad.

Album-ark fra Riddu Riđđus arkiv med bilder fra Mari Boines konsert på Ája samisk senter i Olmmáivággi i 1995. Øverst til venstre: Carlos Z. Quispe, øverst til høyre: Mari Boine, nederst til venstre: Roger Ludvigsen og nederst til høyre: Hege Rimestad.

Album sheet from Riddu Riđđu’s archive with photos from Mari Boine’s concert at Ája Sámi Center in Olmmáivággi in 1995.

Top left: Carlos Z. Quispe, top right: Mari Boine, bottom left: Roger Ludvigsen and bottom right: Hege Rimestad. , ii dihtosis / riddu riđu arkiiva / ukjent / riddu riđđus arkiv / unknown / riddu riđđu’s archive

ođđabeairuohta finaime dasto miellahtuid oččodeame miehtá Olmmáivákki. Finaime goit 10-15 olbmo luhtte. Muhtin oahppásiid luhtte ean ádjánan guhká ovdal go lohpádus lei addon. Moai diđiime juo ovdalaččas geat sáhttet leat mielas. Earáiguin šattai guhkebuš digaštallan.

Moai finaime máŋgasa luhtte gean ean dovdan nu bures. In muitte juste maid dajaime gosge, muhto muittán bures ahte Lene Hansenis6 jerren áigu go son searvat máilmmi gádjumii. Manne atnen heivvolažžan nie stuora sániid sárdnut, in dieđe, muhto mun várra sávven ahte GSN sáhttá maiddái šaddat birasorganisašuvdnan.

Gáivuona Sámenuorat beavdegirjjis čuožžu ahte dát bohte vuođđudančoahkkimii Olmmáivákki gilivissui 31.12.1990: Mona Myrland, Jorunn Løkvold, Fred Are Nilsen, Håkon Eriksen, Lene Hansen, Tor Mikalsen, Jørn Are Johnsen, Bjørn Inge Mo ja Lars Nilsen. Áššis «GSN doaibma» čuožžu: «Dán áššis ságastallui searvvi boahttevaš doaimmat. Earret eará.: Goahteceggenkursa, filbmačájeheapmi, fotokursa, davvinkursa7, mátki Uhcavákkáža goahtái». Álggahanstivrii válljejuvvojedje Jorunn, Lene, Bjørn Inge, Håkon ja mun.8 på selveste nyttårsaften starta vi derfor på en rekrutteringstur rundt i hele Olmmáivággi. Vi var innom 10–15 stykker. Hos noen i vennekretsen var besøket kjapt og avtale gjort rimelig fort. Vi visste på forhånd om de var positive til samiske spørsmål eller ikke. Hos andre var det en lengre diskusjon. Vi besøkte også flere som bare var bekjente. Jeg kan ikke huske om budskapet var likt rundt omkring, men jeg husker godt at jeg spurte Lene Hansen9 om hun ville være med å redde verden. Hvorfor jeg tenkte at det passet å bruke såpass store ord, veit jeg ikke, men jeg håpet nok på at GSN også kunne bli en miljøorganisasjon.

I protokollen til Gáivuona Sámenuorat står det at disse kom til stiftelsesmøtet på Olmmáivággi bygdehus 31.12.1990: Mona Myrland, Jorunn Løkvold, Fred Are Nilsen, Håkon Eriksen, Lene Hansen, Tor Mikalsen, Jørn Are Johnsen, Bjørn Inge Mo og Lars Nilsen. I saken «Virksomhet i GSN» står det: «Under denne saken ble det diskutert framtidige gjøremål for foreningen. Herunder bl.a.: Kurs i gammebygging10, filmframvisning, fotokurs, davvinkurs11, tur til gammen i Lilledalen.» Til å sitte i interimstyret ble Jorunn, Lene, Bjørn Inge, Håkon og jeg valgt.12 we started a recruitment tour around the whole of Olmmáivággi on New Year’s Eve, visiting 10-15 people in our circle of friends. We knew whether they were positive to Sámi issues or not. Some visits were short and agreements were made quickly, discussions with others taking longer.

We also visited acquaintances. I can’t remember whether the message to everyone was the same. However, I remember asking Lene Hansen9 whether she wanted to help save the world. I don’t know why I thought it was a good idea to use such big words. I probably hoped that GSN would become an environmental organization.

20 | RIDDU RIÐÐU 30 JAGI | ÅR | YEARS

The minutes of Gáivuona Sámenuorat record that the founding meeting at Olmmáivággi village hall on 31 December 1990 was attended by: Mona Myrland, Jorunn Løkvold, Fred Are Nilsen, Håkon Eriksen, Lene Hansen, Tor Mikalsen, Jørn Are Johnsen, Bjørn Inge Mo and Lars Nilsen.

Under ‘Activities in GSN’, the minutes state that: ‘Future matters for the association were discussed under this item, including: Course in gamme construction10, film screening, photography course, Davvin course11, trip to the gammen in Lilledalen’. Jorunn, Lene, Bjørn Inge, Håkon and I were elected to the interim board.12

VUOSTTAŠ JAGIT | DE FØRSTE ÅRENE | THE EARLY YEARS | 21