Russland kriger. Når nåtiden møter fortiden Hans-Wilhelm Steinfeld Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze holografija
Forsideillustrasjon: DesignBaltic
Der ikke annet er nevnt, er bilder, figurer og oversettelser fra russisk forfatterens egne.
© Orkana forlag 2022 3. opplag 2022 Orkana forlag as, 8340 Stamsund
ISBN 978-82-8104-529-3 www.orkana.no post@orkana.no
Nåtid ........................................................................................................... 9
Russisk krig i Ukraina i 2022 – en retur til Stalintiden 11
Fortid ........................................................................................................ 53
Småstaten Norge var selv i fare 1945 54 En helt fra Norge på Østfronten – en kort introduksjon ............................... 61 Trotskij i Norge, Stalin og Trygve Lie. 68 Stalins feilslåtte krigsforberedelser ..................................................................... 78 Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941.................................................. 83 Lend-Lease ........................................................................................................... 92
Norges ambassadør i Moskva og KGB .............................................................. 94
Den persiske korridor – livslinjen til fronten ved Stalingrad i 1942 ........... 101
Den transiranske jernbanen ble bygget mellom 1933 og 1938..................... 109
Andre verdenskrig – Iran ble den viktige forsyningslinjen til Stalingrad .....115
Våpensmedenes kusk ......................................................................................... 120
Mannefall ved Stalingrad-fronten ................................................................... 130
Ikke bare angst for fienden ................................................................................ 135 Krigens største panserslag ................................................................................. 144 Befrielsen av Øst-Finnmark desember 1944 .................................................. 162
Repatrieringen .................................................................................................... 172
Vanskjebnen til de sovjetiske krigsfangene ..................................................... 185
Einar Gerhardsens syn på kommunismen 190
Lærum etter krigen ............................................................................................ 196
Et militært etterord............................................................................................. 199
Litteraturliste ....................................................................................................... 205
«Jeg tenker at rettferdigheten bare styrkes svært langsomt, ja svært langsomt.
For samfunnet vårt er reaksjonært, det utvikler seg langsomt, med møysommelig oppfatningsevne.»
Mark Zakhàrov, Urix
16. mars 2011. Nestor i russisk teater
Fra det russiske TV-programmet Apokryfe i 2011.
22. mars 2022 minnet Russlands forrige president, Dmitrij Medvedev, Polens statsminister om den andre verdenskrig. Mateusz Morawiecki hadde truffet Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i Kyiv. Da regjeringssjefen kom tilbake til Warszawa, erklærte han at han skulle utarbeide et program for derussifisering av polsk og europeisk økonomi. Den en gang så liberale Medvedev skrev: «Polsk propaganda er nå den mest ondsinnede, vulgære og skrikende kritiker av Russland. Det har blitt et samfunn av politiske imbesile. Fordi vårt eget land ikke fortier selv de mørkeste sider av vår historie, drømmer man i Polen om å glemme tidene fra andre verdenskrig. Først og fremst fortrenges de sovjetiske soldatene, som beseiret fascismen, jagde okkupantene ut av polske byer, og hindret dem i å sprenge Krakow. Mens de befridde fangene i Auschwitz og Majdanek.»1
Auschwitz ligger like sør for Krakow. Med sin kritikk av Polens støtte til Ukraina etter at den russiske hær invaderte nabolandet, en innmarsj som startet straks selve «Sovjetarmeens dag» var feiret den 23. februar i år, brakte den en gang så liberale Medvedev krigserfaringene mellom 1941 og 1945 inn på dagens dagsorden. Når den brutale utviklingen bak nåtidens tragedie vil ta slutt, vet ingen i skrivende stund. Men en hel verden vet allerede at Russland har gjort USA til den store fienden, 80 år etter at USA bidro til å redde russerne fra nederlaget ved krigens vendepunkt høsten 1942 og på foråret 1943. Den amerikanske og britiske våpenhjelpen den gang var helt nødvendig for at Den røde armé kom i stand til å slå de tyske fascistene under slaget ved Stalingrad.
1 Kilde: Yandex.
Partiorganet Pravda. 10. mai 1945
Dette var nok hovedgrunnen til at Josef Stalin tildelte den britiske statsminister Winston Churchill og den amerikanske presidenten Harry Truman «Seiersordenen» da freden kom. Denne ordenen ble preget for å hedre de fem største feltherrene i Den røde armé og i spissen for dem, Josef Stalin selv. Ordenstildelingen var førstesideoppslaget i partiorganet Pravda den 10. mai 1945. Da freden kom, var lederne for USA og Storbritannia store helter i Moskva. Nå er de erklærte fiender. Vladimir Putin og hans yngre venn, Dmitrij Medvedev, skylder på disse fiendene som motiv for at russerne gjorde byen Mariupol til en tragedie lik tragedien i Stalingrad, om enn ikke i samme kvantitative målestokk. «Det politiske tandemet» i Kreml retirerte til Stalins metoder ved sin invasjon av Ukraina i 2022.
Det er vanskelig å forstå russerne, og det er vanskelig å forstå språklogikken på russisk. Tittelen på denne boken kan illustrere dette siste poenget. Verbsystemet på russisk er det vanskeligste i språket deres. Det fins to aspekter for verb, perfektivt og imperfektivt aspekt. Men så fins det et begrep under aspektene som heter aksjonsarter. Tittelen på denne boken er Russland kriger. Verbet «å krige» i betydningen «driver stadig og kriger», heter gjentatt aksjonsart eller iterativt aspekt i russisk grammatikk.
Og russerne har stadig drevet og kriget. Hvis vi bare tar sovjettiden og russernes forhold til andre land, bærer Russland det historiske ansvaret for mange kriger, og vi nevner i fleng Vinterkrigen mot Finland i 1939; anneksjonen av de tre baltiske statene i 1939 og 1940 regner jeg også med. Det samme gjelder anneksjonen av 211 000 kvadratkilometer av Polen før Russland kom med i andre verdenskrig i 1941, samt anneksjonen av Bessarabia fra Romania. Disse tre overgrepene ble Stalin enig med Hitler om i 1939, i henhold til to hemmeligholdte protokoller ved ikkeangrepspakten i 1939 mellom USSR og Nazi-Tyskland. Så er det for historieinteresserte nesten banalt å minne om invasjonen av Ungarn i 1956, Tsjekkoslovakia i 1968, Afghanistan i 1979, og russerne presset også polakkene til unntakstilstand i Polen i desember 1981, mens russerne invaderte Ukraina og annekterte Krim i 2014. Det er litt av en pleiade av krigshandlinger for et land som i sovjettiden kalte seg fredens støtte eller oplot mira. Plakaten med denne teksten dominerte Leninskiy Prospekt i Moskva helt til lenge etter oppløsningen av Sovjetunionen.
Vinteren 2022 mobiliserte Russlands Vladimir Putin over 100 000 tropper langsmed grensen mot Ukraina. President Vladimir Putin startet oppladningen til invasjonen av nabolandet 23. februar 2022. Ved denne handlingen skrudde Putin tiden tilbake til Stalintiden. Han krevde, at Josef Stalins idé om en russisk interessesfære i Øst-Europa fra Jaltakonferansen i 1945 måtte gjelde for russisk sikkerhet i dag. Sovjetstaten, styrt av Mikhail Gorbatsjov, forkastet eksplisitt denne ideen ved Gorbatsjovs maktovertakelse fra og med mars 1985. På foråret 1989 sendte Gorbatsjov sågar KGBs nestkommanderende, generaloberst Viktor Grusjko, til alle de hemmelige politisjefene i Warszawapaktstatene med et viktig budskap fra ham selv. Hvis de kommunistiske regimene i øst skulle komme i politiske vansker på nytt, ville sovjetiske tanks aldri mer komme dem til unnsetning. Herav fulgte sovjetlederens toleranse da Berlinmuren falt om kvelden 9. november 1989. Invasjonen av Ukraina i 2022 betød også at Putin restaurerte bruken av Bresjnevdoktrinen, i praksis formulert ved den sovjetledete invasjonen av Tsjekkoslovakia 21. august 1968. Gorbatsjov skriver at han selv forkastet doktrinen som statssjef i USSR. 18. desember 1989 fordømte Det øverste sovjet invasjonen som umoralsk. Putins trussel om regimeforandring i Ukraina er også utstyrt med lånt retorikk fra Nikita Khrusjtsjov forut for invasjonen i Ungarn i november 1956. Også ungarerne ble den gangen kalt for fascister, som Putin i dag kaller de demokratiske myndighetene i Ukraina, da disse kom under angrep om morgenen 24. februar 2022. I trusselen om regimeendring er Stalins navn og politikk blitt skriften på veggen. To kvinner har skrevet mest inntrykksfullt, og i stor detalj etter mitt syn, om den russiske ensrettingen og innføringen av politistater i Øst-Europa etter 1945. Disse er polske Theresa Toranska og amerikanske Anne Applebaum.2
2
Vestmaktene med USA i spissen, fulgt av NATO, advarte mot faren for russisk invasjon i Ukraina i god tid før faren ble akutt midt i februar 2022. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj mente også at faren var reell. Men invasjonen kom ikke med det samme. Den 16. februar uttalte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg at det er blitt en tradisjon i Europa at Russland truer og presser naboland, etter at President Putin i 2014 viste evne og vilje til å bruke militær makt for å endre grenser gjennom invasjonen og anneksjonen av Krim-halvøyen fra Ukraina i 2014. Kom det så ingen invasjon likevel? Hvorfor foretok Putin en tilsynelatende russisk retrett til stalinistiske verdier i utenrikspolitikken etter sin mobilisering av store hærstyrker i første omgang? For han krevde jo det umulige, at Russland måtte få en garanti av USA og NATO om at den suverene staten Ukraina aldri skulle få bli medlem i den nordatlantiske forsvarsalliansen NATO. Tyrannens stil ble åpenbar nå i Vladimir Putin. Et grunnleggende trekk hos den russiske presidenten er at hans regime ikke makter å utvikle sitt eget, sivile samfunn. Putin har lenge røpet at han selv intellektuelt bare klarer å tenke i militære baner i sin maktpolitikk. Hendelsene i 2022 viste også tunge spor etter gamle, sovjetiske maktmetoder i Putins mentalitet. «Én gang KGB – alltid KGB», lyder et russisk munnhell. Dette rammer altså den tidligere KGB majoren Putin. Men en personlig erfaring har inspirert meg til å begynne denne analysen av den russiske retrett til stalinistiske posisjoner som Vladimir Putin sto for denne vinteren 2022. For jeg har en to-nasjonal familie. Min kone Julia er født, oppvokst og utdannet i Ungarn. Våre barn, Katrine og Peter, hadde sin tidligste barndom og tenårene sine i Moskva. Mot slutten av 1990-tallet bodde vi i Budapest. Der var jeg Balkankorrespondent for NRK. Barna gikk på skole i den ungarske hovedstaden, og besteforeldrene var verdifulle for dem, også i formative år. Min sønn Peter kom til verden fem uker før Berlinmurens fall i 1989. I 1999, da Peter
var ti år gammel, fikk han være med morfar Emil og pappa på landskamp i fotball mellom Norge og Ungarn. Litt ubetenksomt fleipet jeg med min sønn før avspark, og spurte ham «og hvem skal vi så holde med i dag, Peti?» Tårene spratt på barnet og han så fortvilet på morfar. Der og da forsto jeg at jeg uten å mene det hadde utfordret min tiåring i hans lojalitet til sin ungarske mor og hans norske far. I dag er Peter 32 år og har i flere år vært LIS-lege ved Haukeland universitetssjukehus i Bergen, hvor Peter oppkalte sin egen sønn etter morfar Emil. Såret forsvant heldigvis fort hos gutten min.
Hvor mange millioner av barn har vokst opp i både Ukraina og Russland i to-nasjonale familier som vår de siste 30 årene? Nettopp synet av små barn på flukt rapporteres å være det mest gripende synet fra krigshandlingene. På en måned har ti millioner ukrainere flyktet. Min beste venn i Moskva er 73 år nå, han er koreograf, hans navn er Jurij Puzakov. Han ble født og vokste opp i Kyiv, utdannet ved balletthøyskolen i Leningrad og har bodd fast i Moskva hele sitt arbeidsliv. Hans beste venn er ballettsjef Jurij Trajan ved Bolsjojteateret i Minsk. Putins invasjon av Ukraina i år utløste dermed en svært spaltet lojalitet mellom Ukraina og Russland. Å utsette millioner av mennesker for en slik belastning kan lett bli et uforutsigbart mareritt.
I 1945 var det 20 millioner såkalte displaced persons i Europa, som følge av andre verdenskrig. Begrepet dekket så vel flyktninger som konsentrasjonsleirfanger og tvangsarbeidere, som fikk sin frihet etter seks år med krig. Tre måneder etter at Russland invaderte Ukraina, var det skapt en flyktningbølge på ti millioner mennesker, inklusive internt fordrevne av krigen som Russland driver inne i Ukraina.
Da Vladimir Putin invaderte Ukraina, var dette derfor ti ganger mer dramatisk enn den sovjetledete invasjonen i Tsjekkoslovakia, som ble gjennomført den 21. august 1968. Dette overgrepet ble,
som nevnt, senere forsvart av Kreml med den såkalte Bresjnevdoktrinen. Den gikk ut på, at Sovjetunionen hadde rett til å gripe inn i nabostaters forhold, dersom forholdene i slike stater truet sovjetiske interesser. Invasjonen i Tsjekkoslovakia ble som nevnt fordømt av Sovjetunionens øverste sovjet like før jul i 1989. Bak resolusjonen lå en unik, sovjetisk modningsprosess. Denne prosessen har Putin reversert nå. Den første og største politiske primærkilden om det som skjedde for 30 år siden i øst, er naturligvis Mikhail Gorbatsjov. Han har beskrevet møtet han hadde på Krim med de østeuropeiske lederne straks etter at han ble generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti i mars 1985. «Jeg tok avstand fra den såkalte Bresjnev-doktrinen, som aldri var proklamert offisielt, men faktisk bestemte hvordan USSR behandlet statene som vi var i allianse med. De som anklager meg for at jeg ‘ga bort’ Øst-Europa, svarer jeg: ‘Hvem ga jeg det til? Polen til polakkene, Tsjekkoslovakia til tsjekkerne og slovakene, Ungarn til ungarerne!’ Vi blandet oss ikke inn i naboenes indre forhold mer eller i de prosessene som foregikk i Øst- og Sentral-Europa.»3
Fordi Vladimir Putin insisterer på sin versjon av historien forut for 1997, blir det desto viktigere å minne om hva den sovjetiske stats- og partisjefen Mikhail Gorbatsjov skrev videre for bare fem år siden: «Hva angår anklagene mot meg så er de utilstrekkelige. Gorbatsjov skulle ha inngått en avtale ‘som forbød NATOutvidelse mot øst’. (Nylig gjentok president Vladimir Putin denne anklagen mot meg.) Det som påstås skaper mildt sagt forvirring. Derfor må det minnes om hva og når ting skjedde. Under de forhold som rådet, beveget ikke NATO seg østover. På Øst-Tysklands territorium kom det ikke én eneste NATO-soldat, ikke ett NATO-fly eller en panservogn.»4 Mikhail Gorbatsjov, som fikk Nobels fredspris for 1990, påstår aldri noe sted i sine memoarbøker at det ble
3 Gorbatsjov, Mikhail. Ostajus’ optimistom eller Jeg forblir optimist. Moskva, 2017, 282.
4 Ibid.
inngått noen avtale med USA eller vestmaktene om at NATO ikke skulle utvides mot øst. Når russerne og deres sympatisører i dag peker på at USAs daværende utenriksminister, James Baker, skal ha forsikret Kreml-ledelsen om at NATO ikke skulle bevege seg en tomme østover, så er dette også utilstrekkelig. For det første avgjøres ikke slikt på nivået til en amerikansk utenriksminister. I tillegg fikk Gorbatsjovs etterfølger, Boris Jeltsin, et så dårlig forhold til James Baker våren 1991, at han nektet å treffe ham – fortalte Boris Jeltsin meg personlig i april 1991 – da Richard Nixon besøkte Jeltsin for å bøte på det dårlige forholdet Baker hadde skapt. Derimot fremholder den tidligere lederen for Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov, at tilliten mellom øst og vest var den store landevinningen fra hans styringstid mellom 1985 og 1991. «Men etter at Sovjetunionen falt fra hverandre, begynte politikerne på begge sider av Atlanterhavet å stille spørsmål om å utvide NATO mot øst. Jeg opptrådte hele tiden mot dette og understreket, at en slik avgjørelse ville være et brudd på den ånd i avtalene, som ble inngått under gjenforeningsprosessen i Tyskland.»5 Det dreier seg altså om fortolkninger av samtaler, og ingen eksplisitt avtale som skulle forby NATO-utvidelse mot øst videre på 1990-tallet.
Dette bekreftes også ved nitid lesing av memoarene til presidentene Bill Clinton og Boris Jeltsin. I dag insisterer Vladimir Putin på at europeisk sikkerhetspolitikk må tilbake til dit den var i 1997. Fra det amerikansk-russiske toppmøtet i Helsingfors i mars 1997, rapporterte den amerikanske presidenten om sin dialog med Jeltsin slik: «Da jeg fortalte Boris, at jeg ville utvide NATO, men samtidig inngå en avtale med Russland, spurte han om jeg i hemmelighet kunne forplikte meg – ‘i skapet’ som han uttrykte det – til å avgrense en framtidig NATO-utvidelse til de tidligere Warszawapaktstatene, og på den måten ekskludere stater fra den tidligere Sovjetunionen, som de baltiske og Ukraina. Jeg sa jeg
5 Gorbatsjov, ibid., 281–288.
ikke kunne gjøre det fordi det ikke ville forbli en hemmelighet, og at det ville undergrave troverdigheten ved NATOs partnerskap for fred. Jeltsin var redd for reaksjonene hjemme. Og på et tidspunkt mens vi var alene, spurte jeg: ‘Boris, tror du virkelig at jeg ville latt NATO angripe Russland fra baser i Polen?’ Han svarte ‘Nei, jeg tror ikke det, men mange eldre folk i Vest-Russland som følger kommunistlederen Ziuganov, tror det.’ Så minnet Jeltsin meg om at Russland i motsetning til USA var blitt invadert to ganger – av Hitler og av Napoleon – og dette traumet farget landets psykologi og politikken.»6 Selv skrev Boris Jeltsin om det som rørte seg hjemme: «I virkeligheten startet en ny etappe med å isolere Russland. Dette måtte forhindres for enhver pris.»7 Men her må det legges til at Boris Jeltsin også mente sterke krefter inne i Russland var interessert i å isolere Russland fra Vesten. I sine memoarer Presidentmaratonet inkluderte Boris Jeltsin kapittelet som het «Statsministerpokeren». Der stemplet Jeltsin sin egen, nylig sparkete statsminister Jevgenij Primakov for å ønske akkurat dette. Jeltsin skildret i dette avsnittet en verdensnyhet fra påsken 1999 i boken sin. NATO hadde akkurat startet bombingen av Jugoslavia under konflikten i Kosovo. Samme dag som bombingen startet, satt Russlands regjeringssjef Primakov i sitt offisielle fly midt over Atlanterhavet, på vei til et offisielt besøk i USA. Da Primakov fikk høre om bombingen, beordret han sitt fly å snu i luften og sette kursen mot Moskva. Slik avlyste Primakov sitt USA-besøk i protest. Dette førte til at president Jeltsin sparket sin statsminister. Den russiske presidenten anførte at «Primakov var en politikertype, som nettopp ville isolere Russland fra Vesten.»8
6 Clinton, My life, London: Radom House, 2004, 750.
7 Jeltsin, Presidentskij marafon eller Presidentmaratonet, Moskva, 2000, 378.
8 Jeltsin, ibid.