Samer ved storhavet by Orkana

ORKANA

Johan I. Borgos

SAMER VED STORHAVET

Johan I. Borgos Samer ved storhavet

Bilderedaktør Åsa Elstad Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Utgivelsen er støttet av Nordland fylkeskommune, Norsk kulturråd, Sámediggi/Sametinget, Troms fylkeskommune, Vesterålen og omegn sameforening og kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Harstad, Kvæfjord, Lødingen, Sortland og Øksnes.

Forsideillustrasjoner: Johan I. Borgos, Sortland Museum Baksideillustrasjoner f.v.: Norsk Folkemuseum, Sør-Troms Museum, Trond Gansmoe Johnsen og tegning av Lauritz Haaland, Wikimedia Commons PD. Sats: DesignBaltic Trykk: ADverts © Orkana forlag 2020 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN 978-82-8104-393-0 www.orkana.no post@orkana.no

Innhold Forord..............................................................................................................................7 Om boka..........................................................................................................................8

Temadel Kapittel 1: Samer ved storhavet.............................................................................. 11 Kapittel 2: Regionen og kildene............................................................................. 13 Kapittel 3: Rammevilkår og klimaendringer........................................................... 18 Kapittel 4: Tidlige spor.......................................................................................... 25 Kapittel 5: Finnesetene.......................................................................................... 29 Kapittel 6: Ressurser og tilpasninger....................................................................... 35 Kapittel 7: Båtbyggerne.......................................................................................... 55 Kapittel 8: Tamreindrifta....................................................................................... 64 Kapittel 9: Samiske fiskere..................................................................................... 84 Kapittel 10: Misjonen og finneskolene................................................................... 93 Kapittel 11: Språk og navn.................................................................................. 104 Kapittel 12: Folketru og fordommer.................................................................... 120 Kapittel 13: Assimileringa.................................................................................... 132 Kapittel 14: Han Larsen og han Lund................................................................. 151

Samiske områder Kapittel 15: Samiske områder i regionen............................................................. 155 Kapittel 16: Hinnøya........................................................................................... 159 Kapittel 17: Langøya........................................................................................... 286 Kapittel 18: Andøya............................................................................................ 387 Kapittel 19: Austvågøya....................................................................................... 407

Samiske familier Kapittel 20: Slektsdel........................................................................................... 414 Gårdliste......................................................................................................................525 Litteratur......................................................................................................................530

Forord Denne boka har ei lang forhistorie. Den begynner i 1982 med artikkelen «Samene i Øksnes – noen små spadestikk», trykt i Leddiken, årboka til Øksnes historielag. Artikkelen blei bygd ut til et foredrag på et seminar om samisk historie i Vesterålen, på Melbu i 1984. Foredragene på seminaret blei publisert i rapporten «Viester-álas». Sámi Instituhtta i Guovdageaidnu leste den, de søkte Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) om et treårig stipend til meg for å kartlegge den samiske historia i Vesterålen. Oppholdene på instituttet i 1990–1992 ga økt innsikt i samisk historie og kultur samt et svært nyttig kontaktnett. NAVF gikk inn i Norges forskningsråd i 1993. Fem år etter ga Vesterålen kulturutvalg ut «De er her ennå», ei samisk historie for Vesterålen, i praksis den prosjektrapporten NAVF skulle hatt. I tillegg fikk samisk historie plass i bygdebøker jeg skreiv for Øksnes, Andøy og Sortland, i alt fjorten bind. Det siste bindet blei utgitt i 2012. Til da hadde jeg kartlagt den samiske historia i Vesterålen, men sammenhengen østover mangla. I 2015 deltok jeg sammen med arkeologer fra Sametinget på ei saumfaring av veien fra Sortland til Snubba i Evenes med formål å kartlegge samiske kulturminner og kulturhistorie. Det ga anledning til å granske kilder fra områder som var nye for meg, særlig resten av Hinnøya. I 2019 bevilga Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) meg to måneders prosjektstipend for å skrive den samiske historia vest for Tjeldsundet. Jeg håper resultatet passer sammen med det andre har skrevet om den samiske historia for fastlandssida av sundet. Tre øksnesfjerdinger med samiske røtter har på hver sin måte leda meg inn på løpet som endte med denne boka: • Kristin Gørhild Pedersen, ungdomsskoleelev, ba i 1981 om hjelp til å forske på slekta. Hun fant tippoldefaren Ole Johan Kristensen, jeg oppdaga sider ved vesterålshistoria få snakka om på den tida. • Eivind Hagbart Hermansen, konfirmasjonskamerat, kom i 1982 med samiske stedsnavn fra Øksnes, heimkommunen vår. De har aldri før stått på noe kart, det måtte da finnes flere? • Marianne Frøydis Pettersen, min samboer, gir meg romslige rammer, stadig støtte og oppmuntringer om å fullføre dette løpet. Hennes samiske aner kom fra Efjorden i 1860. Sortland, januar 2020 Johan Borgos

Om boka I Samer ved storhavet ser jeg på historia til samene vest for Tjeldsundet fra tre synsvinkler: Hvem var de? Hvor bodde de? Hva gjorde de? Boka består av en temadel, en områdedel og en slekstdel: • kapitlene i temadelen viser en del sider ved levesettet til samene vest for Tjeldsundet, • områdedelen forteller i korte drag om de samiske områdene i regionen fra 1600 til 1820, • slektsdelen er et familieregister for den samiske folkegruppa i samme tidsrom, så langt kildene gir grunnlag for. Disse punktene er egentlig oppskrifta på ei bygdebok av typen gårds- og slektshistorie. De fleste bygdebøkene forteller mest om den norske delen av befolkninga, og det er bare i bakgrunnen eller på sidelinja kan man finne samer. I denne boka er rollene bytta om. Bygdebøker flest skildrer et samfunn med gården i sentrum, der grenser og fast eiendom står sentralt. Temaet i denne boka er det samiske samfunnet på øyene, med en økonomi basert på høsting av ressurser på begge sidene av flomålet, like mye i utmark som på innmark, og ofte på tvers av grenser mellom gårder og sokn. I boka prøver jeg å vise de dynamiske sidene ved den samiske kulturen, den store spennvidda i utnyttinga av ressursene og de mange kontaktene med andre samiske områder, men også med de norske naboene på øyene. Kapitlene dekker et tidsrom med til dels mangelfulle kilder, der hullene er størst for den samiske delen av befolkninga. Til gjengjeld er etniske opplysninger svært ofte tilstede i kildene, enten som «finn», det norske ordet for same, eller «lapp», det tilsvarende svenske. Det gjør leitinga lettere ved søk etter samer i norske og svenske kilder.

Enkelte kapitler i temadelen er bygd på andres forskning, andre bygger mer på egen gjennomgang av utvalgte kilder. Kapitlene overlapper til dels, de kan leses i den rekkefølga man ønsker. Teksten inneholder en del fotnoter, de tjener to formål: • noen er henvisninger til skifter og andre kilder for alle som vil grave videre i den samiske slekta si eller lese mer om samisk kultur, • andre er til hjelp for dem som vil kontrollere og etterprøve mi tolkning av kildene. Mange har bidratt med verdifulle opplysninger og/eller kommentarer: Marit Myrvoll, Várdobáiki Ardis Ronte Eriksen, Sametinget Ingrid Sommerseth, UiT Norges arktiske universitet Harald Gaski, UiT Norges arktiske universitet Roger Jørgensen, UiT Norges arktiske universitet Bjørg Evjen, UiT Norges arktiske universitet Elisabeth Johansen, Orkana forlag Arne Johan Johansen, Kvæfjord Leif Skoglund, Kvæfjord Inge Anders Anderssen Svonni, Lødingen Nina Johanne Johansen, Kvæfjord Kvæfjord historielag v/Magne Leon Heide Kjell Erland Pedersen, Skånland Finn Myrvang, Vestby Stor takk til alle!

Kapittel 1

Samer ved storhavet

I 1601 blir det satt opp et «Mandtal over sjøfinnene» på kysten fra Beiarn til Varanger.1 I Gullesfjorden bor «finnderne» Tommis Poulssen, Olluff Pouelssen og Olluff Einertzen, sier manntallet.2 De skatter en halv riksdaler til danskekongen «och giffuer Innthet till Suenskenn». Det blir gjentatt i margen: «Disse 3 Finder haffue aldrig giffuett skat til Suerig.» De tre samene er ikke tilstede når skattelista blir ført, men «vahre till haffs». Uttrykket betyr ikke at de har stukket av fra skattefuten. Å være til havs vil si å være på sjøen, med andre ord på fiske. Gullesfjorden ligger langt fra fiskefeltene på yttersida av øyene. Trolig ror de tre samene fiske ute på Andøya, kanskje fra rorværet Finnvika ved Kvalnes. Danskekongen finner altså sjøsamer å skattlegge på denne tida, også ute på øyene. Men når den danske stattholderen Axel Gyldenstierne sender brev rundt 1590 til fogdene i det nordlige Norge og spør om samisk bosetning i deres områder, får han negative svar fra to fogder på øyriket vest for Tjeldsundet. Fogd Mads Pedersen i Lofoten sier der bor ingen samer «eller nogentid har boet nogen lapper eller finner fra verdens begyndelse». Fogd Erik Hanssen Schønnebøl i Vesterålen skriver at «thette lenn er affskyldt fra laper och fiinder, saa her er ingenn af dette slags folck».3 Den danske og den svenske kongen er uenige om hvem som har rett til å skattlegge sjøsamene fra Tysfjorden til Varanger, i videre forstand hvilket land som har herredømmet over dette området. De to fogdene avfeier derfor at øyriket har samer som kong Karl 9. av Sverige kan skattlegge.

Qvigstad 1929, s. 5. Johnsen 1922, s. 286. 3 Qvigstad 1929 s. 35–36. 1 2

De bastante utsagnene fra fogdene og presiseringa av at samene ikke betaler skatt til Sverige, har samme politiske formål: å bestride svenske krav på den nordnorske kysten. Denne konflikten sammen med andre stridsspørsmål fører til Kalmarkrigen, som Sverige taper. Områdene nordpå blir for ettertida regna som en del av Danmark-Norge. 150 år seinere skriver Norge og Sverige under på en avtale som trekker grensa mellom landene. I 1609 innrømmer lensherre Hartvig Bille at det bor samer i Lofoten, Vesterålen og Andøy. Ifølge han har de kommet dit fra fastlandet: «Ellers schulle the begiffue thennum indtt igien i findefiordene, thill the andre, som the erre frann kommenn.»4 Finnefjordene kan være alt fra Astafjorden til Ofotfjorden og Tysfjorden. Opplysningene i sjøfinnemanntallet og utsagnet fra Hartvig Bille fører til flere spørsmål. Er samene på øyene vest for Tjeldsundet nettopp kommet fra «findefiordene» på fastlandet, slik han sier? Eller er de representanter for ei gammel samisk bosetning der ute? Videre: Manntallet nevner Tomas Paulsen, Ole Paulsen og Ole Einarsen i Gullesfjorden. Er det alle samene som bor der? Kan vi finne ut mer om dem? Og, er Gullesfjorden det eneste samiske området utafor Tjeldsundet? Over fire hundre år er gått siden lensherre og fogder skriver brev og manntallet blir satt opp. Like etter 1600 øker tallet på skriftlige kilder sterkt, og stadig flere nevner samer på øyene vest for Tjeldsundet. Dette fører i neste omgang til nye spørsmål. Gullesfjorden i 1601 er et godt startpunkt for leitinga etter samer ved storhavet.

Hartvig Billes missive, Qvigstad 1929 s. 36.

Kapittel 2

Regionen og kildene

Regionen Temaet i denne boka er samisk historie på øyene vest for Tjeldsundet (Dieldanuorri) og Toppsundet – se tabell 1. Området kalles heretter regionen. Tabell 1.1: Geografisk oversikt Norsk navn

Samisk navn

Hinnøya*

Iina/Iinnasuolo

Langøya

850 km2

Andøya

Ánda/Ándasuolo

490 km2

Hadseløya

Ulbi

102 km2

Skogsøya

34 km2

Austvågøya**

200 km2

Sum

Areal 2237 km2

3913 km2

* m/ Gapøya, Kveøya og Forøya i Kvæfjord ** Hadsel kommunes del av øya

Tidligere var området delt mellom opptil fem fogderier/len – Salten, Lofoten, Vesterålen, Andenes og Senja. Nå er det splitta mellom Nordland og Troms fylker og omfatter kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland, Øksnes, Lødingen, Tjeldsund, Kvæfjord og Harstad (tidligere Trondenes) samt en del av Vågan. Sundene mellom øyene og mot fastlandet er smale med godt skjerma steder for kryssing. De har derfor i liten grad hindra ferdselen. Gullesfjorden, Øksfjorden og Kanstadfjorden deler Hinnøya nesten i to, heller ikke

dette er noe hinder. Flere gamle og nye ferdselsveier går forbi fjordbotnene og over eidene mellom dem. De store øyene med smale sund mellom utgjør en sammenhengende region nesten like stor som Østfold. Øyriket kan være et av de første isfrie områdene på kysten etter siste istid.5

ANDØYA Fjellgårdene

DET RISØ YSU N

Kvæfjord e

rde n Lifjo

land Stein

ord

TO P

rd e

dfj

Ervikmarka

Vikeidet

N LA

BØRØ YSUN D

fjor den

lle

RA FTS UN DE

Ingelsfj orden

AUSTVÅGØYA

e rd

Øk

o sfj

TJE L

DSU

Kanstadfjor den

n orde

HADSELØYA

Storjorda Sørvikmarka

HINNØYA fj Fisk

T OR

e rd fjo

rden

T DES UN iger

erfjo

rd sfjo

Aust

de or

rfj

Sø

Jørnfjorden

fjo

ord

For fj

LANGØYA Eid

Ka s

g Ryg

Ånnfjord

rd efjo

Romsetfjorden

den sfjor

den lfjor

Gav

Kobbedalen

Kartet viser området som blir behandla i boka. Det omfatter Hinnøya, Langøya, Andøya, Hadseløya og den delen av Austvågøya som hører til Hadsel kommune. Kartgrunnlag: © openstreetmap.org Jakob Møller. Ottar 4/1996.

Kildene Skattelistene nevner skattepersoner, vanligvis menn, av og til enker. Kirkebøkene skal omtale personer som deltar i kirkelige handlinger (dåp, konfirmasjon, vigsel, gravferd mm.), uansett kjønn, men navn på kvinner blir ikke alltid tatt med i nedtegningene. Panteregistrene nevner vanligvis menn, unntaksvis kvinner. Jordebøker og matrikler nevner vanligvis menn, unntaksvis kvinner. Manntall nevner menn samt gutter over en viss alder, folketellinger tar med alle i familien. De viktigste primærkildene som er brukt, ligger fritt tilgjengelige på www.digitalarkivet.no, alle i skanna utgave, noen som transkribert tekst. Her er de viktigste: • Skattelister for Nordlandene len 1592–1674 • Stiftsamtstueregnskaper, Trondheim stiftamt og Nordlands Amt 1682– 1690 • Fogderegnskapene Salten fogderi 1691–1718 • Fogderegnskapene Vesterålen, Andenes og Lofoten fogderi 1681–1718 • Fogderegnskapene Senja og Troms fogderi 1690–1755 • Ekstraskatten 1762 for Salten, Vesterålen, Andenes, Lofoten, Senja og Troms fogderier • Kirkebok for Andenes pr.gj. 1708–1717, 1736–1758, 1758–1789, 1789–1808 • Kirkebok for Dverberg pr.gj. 1715–1727, 1788–1820, 1820–1841 • Kirkebok for Bø pr.gj. 1741–1784, 1759–1820, 1820–1840 • Kirkebok for Hadsel pr.gj. 1693–1738, 1754–1811, 1812–1820, 1820–1836 • Kirkebok for Lødingen pr.gj. 1691–1697, 1714–1747, 1734–1764, 1765–1787, 1775–1786, 1787–1829 • Kirkebok for Sortland sokn 1704–1729, 1730–1794, 1795–1811, 1812–1818 • Kirkebok for Øksnes pr.gj. 1718–1749, 1749–1791, 1791–1820, 1820–1840 • Kirkebok for Kvæfjord pr.gj. 1751–1822, 1821–1830 • Kirkebok for Trondenes pr.gj. 1744–1777, 1751–1781, 1783–1803, 1804–1820, 1821–1827

• • • • • • • • • • • • • •

Panteregister nr. 1, 2 og 3 for Senja og Tromsø sorenskriveri Panteregister nr. 1 og 2 for Salten sorenskriveri Panteregister nr. 1, 2, 3 og 4 for Vesterålen sorenskriveri Sokneprestenes manntall 1663–1666 for Salten, Lofoten, Vesterålen og Senja prostier Manntallet 1701 for Salten, Lofoten, Vesterålen, Andenes og Senja fogderier Folketellinga 1801 for Andenes, Dverberg, Bø, Hadsel, Lødingen, Øksnes, Kvæfjord og Trondenes pr.gj. Sesjonslister for Andenes, Dverberg, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes Rentekammeret inntil 1814: Vesterålen og Andenes eksaminasjonsprotokoll, 1723 Rentekammeret inntil 1814: Vesterålen og Andenes matrikkelprotokoll, 1723 Rentekammeret inntil 1814: Senja eksaminasjonsprotokoll, 1723 Rentekammeret inntil 1814: Senja matrikkelprotokoll, 1723 Matrikkel for Nordlands Amt 1838 Matrikkel for Senja Fogderi 1838 Skifter 1740–1810: Ei liste over skiftene m/kildehenvisninger står sist i kapitlet «Ressurser og tilpasning».

I tillegg er disse sekundærkildene brukt til områdedelen og slektsdelen: Bjørkenes, Bergljot B./Jensen, Margareth (1997). Folk og slekt i gamle Trondenes. Eget forlag. Borgos, Johan I. Bygdebok for Øksnes (4 b.), Andøy (5 b.) og Sortland (5 b.). Bø bygdebok (1998). Slektshistorie. Bind 1–3. Bø kommune. Elvik, Arve (2010). Gårdshistorie Bø. Bind 1. Bø kommune. Elvik, Arve (2009). Gårdshistorie Bø. Bind 2. Bø kommune. Elvik, Arve (2007). Gårdshistorie Bø. Bind 3. Bø kommune. Fjordholm, Vivian (1987a). Gårds- og slektshistorie for Lødingen I. Lødingen kommune. Fjordholm, Vivian (1987b). Gårds- og slektshistorie for Lødingen II. Lødingen kommune. Johansen, Tore E./Pedersen, Kjell E. (2004). Et samisk samfunn på Hinnøya. Trondarnes distriktsmuseum.

Lysaker, Trygve (1956a). Trondenes bygdebok. Gårdhistorie for Sandtorg herred. Trondenes bygdeboknemnd. Lysaker, Trygve (1956b). Trondenes bygdebok. Gårdhistorie for Trondenes herred. Trondenes bygdeboknemnd. Marainen, Johannes (2006). Jukkasjärvi samesläkter. Bind I og II. Eget forlag. Marainen, Johannes (ukj. årstall). Karesuando samesläkter. Eget forlag. Meyer, Tore (1992). Astafjord bygdebok. Nøkkelbind I–IV. Ibestad interkommunale bygdeboknemnd. Naustvik, Konrad. Gårds- og slektshistorie for Tjeldsund. Bind 1, 2A, 2B. Tjeldsund kommune 1990–1994. Normann, Jac. Kvæfjordboka (ukj. årstall). Bind II. Kvæfjord kommune. Olsen, Aslaug/Skåden, Asbjørg/Huuva Dynesius, Anna (1999). Det grenseløse folket. Bind 1 og 2. Skániid girjie. Straume, Rolv. Bø bygdebok bind I, II og III. Bø kommune ukj. årstall. Strømstad, Alf (2003). Befolkningen i indre Finnmark på 1700-tallet. Eget forlag. Strømstad, Alf (2009). Slekter i indre Finnmark. Eget forlag.

Kapittel 3

Rammevilkår og klimaendringer

Rammevilkår omfatter alle muligheter og begrensninger som påvirker livet til folket i et samfunn, lite eller stort. Folk tilpasser seg sine rammevilkår, det er grunnlaget for kulturen.6 I tidligere tider var de fleste ressursene lokale. De lokale begrensningene besto mest av naturgitte forhold som hindra utnyttinga av ressursene. Noen rammevilkår var mulige å endre. Å fjerne ei hindring kunne føre til bedre og/eller lettere utnytting av en ressurs. Ekslokale rammevilkår lå tidligere utafor rekkevidde for påvirkning lokalt. Ekslokale makter, som kirke og stat/konge, eide det meste av jorda og kunne skattlegge. De var lokalt tilstede ved prester og verdslige embetsmenn. Byborgerne i Trondheim og Bergen hadde makt på kysten som kreditorer og kjøpere av produktene derfra, til gjengjeld var fiskeriene blant deres rammevilkår.7 Klimaet regnes som ekslokal rammebetingelse, men er lokalt tilstede i form av været. Det kunne man ikke gjøre noe med.

Ressurser Ressursene i havet og på landjorda har alltid vært like viktige for folket i regionen som denne boka handler om. Både samer og nordmenn utnytta begge sider av flomålet, det danner levegrunnlaget for både sjøsamer og norske fiskerbønder. Her er kultur brukt i betydninga tilpasningssystem. Fossen 1979, s. 10.

Mange fiskearter kan høstes rundt øyene gjennom det meste av året eller i sesonger – torsk, sild, sei, hyse, kveite, flyndre, laks og uer samt en del andre. Fisket foregår både langs ytterkysten og inne i fjorder og sund. De lange fjordene mangler terskel ytterst og er djupe nesten til fjordbotnen, derfor går silda lett inn. Det gjelder Gullesfjorden og Eidsfjorden, til en viss grad også Øksfjorden. Også de mindre fjordene og sundene mellom øyene er åpne for innsig. Havet er fra gammelt av en felles allmenning for alle som bor ved kysten. Fisken har vært en åpen ressurs som kan høstes av alle. Eiendomsgrenser finnes ikke utafor strandlinja, alle har hatt samme rett til å fiske, uansett etnisitet. Tang og tare var også en viktig matressurs, særlig som kufôr. I nødsperioder hendte det at folk spiste tang og tare eller laga velling av dem.8 Sjøplanter blei også brukt mot sykdommer.9 Ressurser som hjelper i kriser, er ikke de minst viktige for å overleve. Det meste av dyrka og dyrkbar jord i regionen ligger i strandsona. Innlandsområder og myrer kunne ikke dyrkes før plog med jernskjær blei tilgjengelig utpå 1700-tallet. Inntil da lå all bosetning ved havkanten, det vil si at samtlige gårder hadde strandlinje, og at innmarka lå nær sjøen. Den blei først og fremst brukt til grasproduksjon og beite, i mindre grad til åker. Kilder fra 1700- og 1800-tallet Steinkobben var en viktig ressurs. forteller om noe korndyrking,10 Foto: Rob Barrett / Norges arktiske universitetsmuseum. men bare på gårder med god jord og gunstig beliggenhet. Avlingen var imidlertid usikker, folk kjøpte korn fra Bergen og brukte heller innmarka til å dyrke gras. Det var en sikrere strategi. Gårdene danna bare unntaksvis sammenhengende striper, vanligvis lå store områder utmark eller uveisomt terreng mellom gårdene og innover Fjærvoll 1960/1964. Kaspersen 1994, s. 85f. 10 Matrikkelutkastet fra 1723 nevner ofte korndyrking, men som en teoretisk mulighet eller verdimål. 8 9

øyene. I utmarka beita kyr, sauer, geiter og rein, det førte på den ene sida til at skogen blei nedbeita, og på den andre sida at bærmarka fikk en del dyregjødsel. En viktig skogressurs slapp unna nedbeitinga. På deler av Hinnøya vokser furua fortsatt, et utmerket trevirke til blant annet båtbygging. Tidligere dekte furuskog også deler av Langøya. Annen barskog fantes opprinnelig ikke, med unntak av einer, men lauvskog var vanlig. Samene brukte den til gammebygging og brensel, dessuten var ris av lauvtrær et vanDe gamle norrøne sauerasene ga både godt kjøtt lig dyrefôr. og ull som var særlig egna til klær som skulle brukes på havet. Foto: Åsa Elstad. Øyriket har gode forhold for jakt og fangst. Fuglelivet er rikt – ryper, ender og gjess har vært en matressurs. I tillegg har eggene til en rekke måkearter vært ettertrakta. Eggsankinga fulgte tradisjonelle regler som sikra ei bærekraftig høsting.

Lokale hindringer for utnyttinga av ressursene Kystlinja til øyene i regionen er innskåret av tallrike fjorder som i noen tilfeller deler øyene nesten i to. Andøya er eneste unntaket. Men sjøl om fjordene hindrer ferdselen over øyene, er de samtidig gode fiskeplasser. Det samme gjelder sundene som skiller øyene. Det indre av øyene er fylt av fjellrygger og topper med daler mellom og skar gjennom. Fjellene når jamt over mellom 500 og 1200 meter over havet, noen er alpine, andre har mer avrunda former. Det kuperte terrenget skaper hindringer, samtidig rommer det gode beiter. Store lavlandsområder er unntaket, bortsett fra på Andøya, som har vidstrakte myrer. Før midten av 1800-tallet var det indre av øyene i regionen en allmenning uten andre grenser enn de som fjellrygger, fjorder og elver skapte. Kyr,

sauer og geiter beita i utmarka nær gårdene, dette sammen med bærplukkinga skapte hevd som etter hvert førte til at utmarka blei delt med grenser mellom matrikkelgårdene på andre halvdel av 1800-tallet. Skillet mellom kirkesokn og prestegjeld fulgte grensene mellom matrikkelgårder som søkte til hver sine nabosokn. I 1837 blei soknegrensene grunnlag for herredsgrenser, seinere kommunegrenser. På det meste hadde regionen tretten kommuner, i 1964 sank tallet til ti.

Ekslokale makter De to viktigste maktene var tidligere kirka og statsmakta. De skapte mesteparten av de skriftlige kildene som danner grunnlaget for denne boka, og eide hver sin halvpart av landskylda11 i regionen, grunnlaget for den viktigste skattlegginga av oppsitterne.12 Både samer og nordmenn måtte gi deler av verdiskapinga si til kirke og stat i form av skatter og bygselavgifter. Panteregistre og jordebøker viser at få samer i regionen bygsler jord på 1600-tallet,13 de kommer gradvis inn i bygselsystemet utover 1700-tallet. For jordeierne var det viktigste å holde gårdene bygsla og bebodd. Det spilte trolig mindre rolle om bygsleren var same eller nordmann, så lenge avgifter og skatter blei betalt. Kirke og stat dreiv derimot en aktiv fornorskingspolitikk retta mot samene.14 Allerede fra slutten av 1700-tallet blei samisk språk motarbeidd. Skoleloven av 1892 la i paragraf 73 begrensninger for bruk av samisk i undervisninga. Åtti år seinere begynte avviklinga av denne politikken: Kulturpolitikken overfor samene har gjennom flere hundre år vært preget av en nedlatende holdning fra hovedbefolkningen. [...] På det sosiale og kulturelle område har en ensidig assimilasjonslinje virket nedbrytende på samisk fellesskap og selvfølelse og har hemmet deres utfoldelse i samfunnet. [...] Fornorskningspolitikken i skolen har ikke ført til de tilsiktede resultater.15 Et mål for ressursene på gården, oppgitt i spann smør eller våg fisk. Blant annet leilendingsskatt og bygselsavgifter var proporsjonale med landskylda. 13 Se kapitlet «Finnesetene». 14 https://snl.no/fornorskingspolitikk. 15 NOU 1972: 33. Om landsdelsplan for Nord-Norge, s. 165. 11 12

Klima og klimaendringer Klima er «vær over tid»16 og måles over lange tidsperioder, været er den lokale vinden, temperaturen og nedbøren vi opplever i øyeblikket. Klimaet er et tregt system som endrer seg langsomt, mens været svinger gjennom døgnet, eller kan være mer eller mindre stabilt gjennom noen dager. Ei istid er en periode på mange tusen år med ekstremt lave temperaturer. Den nordlige halvkula har opplevd flere istider, den siste endte for omkring tolv tusen år siden. Tida etterpå deles i tidsaldre,17 som først og fremst bygger på redskapskultur og mindre på klima. Årsakene til klimaendringer drøftes ikke her, men derimot hvordan slike endringer kan ha påvirka den samiske kulturen i regionen de siste tusen årene. Denne perioden kan deles i tre etter klima: • Den varme middelalderen, før 1300-tallet, • den lille istida, 1300-tallet til først på 1800-tallet, • den varmere moderne tida, videre fram til i dag.

Den varme middelalderen Sist på 800-tallet gikk grensa for dyrking av bygg ved Malangen18 eller kanskje enda lenger nord, og middeltemperaturen lå opptil en grad over normalen på 1900-tallet.19 Arkeologiske funn og skriftlige kilder viser at både samer og nordmenn bor i regionen i denne varme perioden før 1300-tallet.20 De store øyene har rike ressurser på begge sider av flomålet, det trakk både dyr og mennesker dit. Reinen kom til øyene for minst 10 000 år siden, dersom arkeologene daterer bergkunsten i Kanstadfjorden rett.21 Også andre store planteetere kryssa de smale sundene og fant gode beiter, og etter dem fulgte rovdyr – bjørn, ulv og jerv. Samene begynte tidlig å utnytte reinen, først som jaktbytte, seinere som en del av buskapen. Heile tida måtte de holde rovdyrene vekk fra reinen, i middelalderen med pil, spyd og feller, i moderne tid med skytevåpen. 18 19 20 21 16 17

Kolstad/Paasche 2009, s. 11. Eldre og yngre steinalder, tidlig metalltid osv. Lamb 1995, s. 177. Lamb 1995, s. 179. Fagan 2000, s. 17. Se kapitlet «Tidlige spor». Samme sted.

«Den lille istida» Like etter 1300 begynte perioden som kalles den lille istida. Den regnes som en medvirkende årsak til at Svartedauden blei en katastrofe i Nord-Europa.22 Perioden varte fra ca. 1300 til rundt 1850, og forskerne er stort sett enige om at 1600-tallet var den lengste sammenhengende kaldværsperioden mellom de to ytterpunktene.23 Perioden var prega av et kjølig, fuktig og stormfullt klima.24 Det er dokumentert gjennom samtidige beretninger og målinger, og av nyere klimaforskning gjennom studiet av iskjerner og årringer. Vi kjenner derfor forløpet noenlunde godt, det gjelder også utviklinga på 1600-tallet, da viser skattelister at næringene svikta på både land og hav. Den lille istida var ikke bare et kystfenomen, den blei følt over det meste av Europa,25 ikke minst av samene inne på den skandinaviske halvøya. Den kan være ei av årsakene til flyttingene fra fjellet og ned til kysten som skattelistene viser etter 1600, ikke bare til Hinnøya,26 men også til Tysfjorden.27 Andre årsaker kan være endra markedsforhold og rikspolitiske endringer.28

Samene begynte tidlig å utnytte reinen. Foto: Åsa Elstad.

24 25 26 27 28 22 23

Lamb 1995, s. 200. Kolstad/Paasche 2009, s. 77ff. Fagan 2000, s. 100. Lamb 1995, s. 229. Lamb 1995, s. 226–227. Se kapitlet «Tamreindrifta». Nielssen 1994, s. 120. Hansen/Olsen 2004, s. 237ff.

Samer ved storhavet gir et bilde av ei tallrik folkegruppe med en dynamisk og tilpasningsdyktig kultur, enten kildene kaller dem fjellsamer, markesamer eller sjøsamer. Næringene omfatter alt fra tamreindrift til havfiske, fra duodji til båtbygging, fra gårdsdrift til smedarbeid, og ikke minst handel med norske naboer. Boka inneholder kulturhistorie, bosetningshistorie og slektshistorie. De to siste delene omfatter tida fra 1600 til 1820, de vil være nyttige hjelpemidler for alle som leiter etter samiske slektsrøtter i en periode med vanskelig tilgjengelige kilder.

Johan Ingvald Borgos, født i 1939 i Øksnes, er historiker, tidligere bygdebokforfatter og lærer. Han har studert samisk historie siden 1981 og skrevet mange artikler om emnet i årbøker og tidsskrifter samt holdt en rekke foredrag.

ISBN: 978-82-8104-358-9

Orkana