Samisk fortid i Lofoten

Samisk fortid i Lofoten

alf ragnar nielssen

samisk fortid i lofoten

alf ragnar nielssen samisk fortid i lofoten

Museum Nords skriftserie nr. 2

Boken er utgitt med støtte fra NORDLAND FYLKESKOMMUNE, Sametinget, Stiftelsen Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Boken er fagfellevurdert.

Billedredaktør: forfatteren Forsidebilde: Kjell Ove Storvik design: deTuria Design trykk: Dardedze

© Orkana akademisk 2022 Orkana forlag AS, 8340 Stamsund © Museum Nord 2022 Museum Nord, 8445 Melbu

ISBN 978-82-8104-492-0 www.museumnord.no | WWW.ORKANA.NO

innhold

FORORD fra museum nord 6 forfatterens FORORD 8

del 1 SPORENE ETTER SAMENE I LOFOTEN/LÁFOT 10 kapittel 1 IN NLEDNING 13 kapittel 2 DE ULIKE SAMISKE NÆRINGSFORMENE 35 kapittel 3 KILDENE OG DEN FLERFAGLIGE METODEN 41 kapittel 4 SPORENE I SAMISKE STEDSNAVN 55 kapittel 5 DE ARKEOLOGISKE SPORENE 79

del 2 HISTORISK UTVIKLING GJENNOM 2000 ÅR 92 kapittel 6 I FANGSTSAMFUNNETS TID – jernalder og middelalder 95 kapittel 7 DET SAMISKE FJORDFOLKET PÅ LOFOTFISKE 117 kapittel 8 DE FASTBOENDE SJØSAMENE ca. 1500–1900 143 kapittel 9 R EINDRIFT I LOFOTEN PÅ 1700- OG 1800-TALLET 175 kapittel 10 HOVEDKONKLUSJONER 203

LITTERATURLISTE OG KILDEOVERSIKT 206

TILLEGG: SAMISKE OG SAMISKRELATERTE STEDSNAVN I LOFOTEN 213

FORORD fra museum nord

Det er med glede at Museum Nord presenterer boka Samisk fortid i Lofoten. Alf Ragnar Nielssen framlegger for første gang den samiske historien i Lofoten på en samlet og oversiktlig måte for en større offentlighet. I dag oppfattes Lofoten i hovedsak som ikke-samisk. Før 1900 var Lofoten derimot en integrert del av det kystsamiske Norge, et aspekt som i dag er lite kjent og nesten ikke beskrevet i faglitteraturen. Dette er en viktig og ukjent del av norgeshistorien.

Boka er et viktig bidrag i den helhetlige kartlegginga av samenes historie i Norge. Nå faller på mange måter den siste brikken i puslespillet om samisk fortid på de ytre øyene i nordre Nordland og Sør-Troms på plass. Det har tidligere kommet framstillinger av samenes historie på Senja, Hinnøya og i Vesterålen – aller sist boka Samene ved storhavet av Johan Borgos, som Orkana forlag utga i 2020. Men Lofoten har lenge stort sett glimret med sitt fravær.

Boka bidrar også til kunnskap om handelsforbindelser mellom samer og nordmenn samt samisk deltakelse i lofotfisket. Den vil derfor ha spesiell betydning for formidling av kyst- og fiskerihistorie ved de lokale museumsavdelingene gjennom vårt kulturprogram og også for SKREI-senteret i Storvågan.

Det har vært en glede å arbeide med Alf Ragnar Nielssen og Orkana forlag om utgivelsen. Etter lang tid med samarbeid har vi nådd et mangeårig mål. Bakgrunnen for utgivelsen var et ønske fra MUSAM (Museumssamarbeidet i Lofoten) om et populærvitenskapelig hefte. Dette ble aldri utgitt, og Alf Ragnar Nielssen har i stedet utvidet manuset til en mye mer omfattende bok.

Vi håper at denne nye og brede framstillinga av Lofotens samiske historie vil

stimulere til debatt om den etniske historien i regionen. Boka er for alle som har interesse av samisk historie i Norge – samer så vel som ikke-samer. Vi har lagt stor vekt på at teksten skal være lettlest med mange illustrasjoner og dermed tilrettelagt for et bredt publikum.

Boka er den andre utgivelsen i museets skriftserie. Vi takker Orkana forlag for godt samarbeid gjennom mange år. Vi takker også Nordland fylkeskommune, Stiftelsen Fritt Ord, Sametinget og Norsk kulturråd for økonomisk støtte til utgivelsen av denne boka.

Geir Are Johansen, direktør

Marion Fjelde Larsen, avdelingsdirektør Vest-Lofoten

Anna Insa Vermehren, FoU-leder og fagansvarlig forskning

Borg, oktober 2021 Museum Nord

FORFATTERENS FORORD

Denne boka er resultatet av langs tids forskning på Lofotens samiske historie. Det startet med deltakelse i forskningsprosjektet «Etniske relasjoner i historisk perspektiv» (2002–2005), som var et samarbeid mellom Universitetet i Tromsø, Árran lulesamisk senter og Lofotmuseet / Museum Nord. Hovedtemaet var den samiske historien i nordre Nordland, og det ble igangsatt flere delundersøkelser innen rammen av prosjektet. En av disse var kartlegging av samisk historie i Lofoten – et felt som var spesielt lite utforsket tidligere. Resultatet av alle delundersøkelsene ble publisert i boka Nordlands kulturelle mangfold –Etniske relasjoner i historisk perspektiv (2008). Her skrev jeg en lengre artikkel: «Samisk historie i Lofoten – ei flerfaglig utfordring».

Etter dette hadde jeg stilling som professor i historie ved Universitetet i Nordland / Nord universitet (2007–2017). Denne ble kombinert med professor II-stilling ved Museum Nord – Lofotr Vikingmuseum (2008–2014). Kombinasjonen gav ei god mulighet til å vende tilbake til det samiske lofotmaterialet, spesielt siden jeg også hadde hovedansvaret for undervisning i samisk historie ved universitetet. Samtidig ble det uttrykt et ønske fra Museum Nord om å få i stand en egen bokutgivelse om samene i Lofoten.

Boka har samme grunnstruktur som den tidligere artikkelen, men teksten er selvfølgelig utvidet, og formatet har gitt mulighet for å gi flere og mer detaljerte beskrivelser av historiske forhold. Det har også tilkommet et stort og viktig kildemateriale om samene i Lofoten siden sist, nemlig det muntlige tradisjonsmaterialet som etnologen Johan Albert Kalstad samlet inn omkring 1990, og som tidligere ikke har vært benyttet til forskning.

Kjell Ove Storvik har stilt til disposisjon en rekke relevante fotografier fra sitt rikholdige arkiv og har også avfotografert ulike kunstneres malerier og tegninger fra 1800-tallet av samer i Lofoten. Marit Moen ved Lofotmuseet har skaffet til veie historiske fotografier fra Museum Nord sitt arkiv, og Malin Overholth ved Galleri Espolin har laget de digitale kartene. Galleri Gunnar Berg i Svolvær, Galleri Lofoten i Henningsvær og Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø har gitt tillatelse til gjengivelse av kunstverk fra samlingene sine. Professor Reidar Bertelsen ved UiT Norges arktiske universitet har vært så vennlig å kommentere arkeologidelen av manuset. Johan Borgos, Elisabeth Johansen og Mari Årnes skal ha takk for gjennomlesing av hele manuset og gode kommentarer. En takk også til Dikka Storm, som sørget for at jeg fikk tilgang til Johan Albert Kalstads innsamlede tradisjonsmateriale ved UiT Norges arktiske universitetsmuseum, og til Várdobáiki samisk senter som har hjulpet til med identifisering av samiske drakter på eldre bilder.

Rossfjord/Svolvær, september 2021

Alf Ragnar Nielssen

SPORENE ETTER SAMENE

innledning

Lofoten er et av områdene i det nordlige Norge som i minst grad er blitt oppfattet som samisk. Dette kan vel i noen grad henge sammen med at fiskerinæringa, som i folks bevissthet karakteriserer Lofoten, i liten grad knyttes til den samiske levemåten. Sjøsamenes historie i nord er nemlig fortsatt lite kjent, til tross for at majoriteten av samer både i Nordland, Troms og Finnmark tradisjonelt har vært bosatt i fjordene og på de store øyene. Fiske har vært en viktig del av deres næringsvirksomhet. Forskningsmiljøene har for øvrig lenge vært opptatt av sjøsamenes historie, men uten at resultatene har fått særlig gjennomslag i den alminnelige oppfatninga.

I dag er samisk levesett først og fremst assosiert med reindrift. Allerede prost Erik Andreas Colban, som skrev sin Lofoten og Vesterålens beskrivelse i 1818 og er sitert innledningsvis, led under ei slik forestilling. Det han skriver om at samene var blant de eldste beboerne i Lofoten, kan i seg selv stemme, men de tidligste samene levde definitivt ikke av tamreinhold.

Studerer vi det samlede kildematerialet fra eldre tid nærmere, dukker det snart opp et variert bilde av samisk bosettingshistorie. Samene levde både ved kysten og i innlandet, og den klart mest folkerike delen var sjøsamene. De holdt til langs hele kysten fra Trøndelag i sør til og med Kolahalvøya i nordøst, var fangstfolk og fiskere og levde først og fremst av kystens og havets ressurser. Befatninga deres med reinsdyr var villreinfangst som foregikk til bestemte årstider i innlandet så vel som ved kysten.

I de gamle norske og islandske kildene fra middelalderen er samene alltid

En sjøsame. Maleri av Hans Johan Fredrik Berg (1813–1874). Berg var fra Nesna. Han reiste mye i Nord-Norge på jakt etter nye motiv.

Foto: Kjell Ove Storvik / Galleri Lofoten, Henningsvær.

benevnt som «finner». Men allerede lenge før middelalderen skriver den romerske forfatteren Tacitus om finnene, eller «fenni», som han kaller dem. Han forteller i sin bok Germania fra år 98 e.Kr. om et jeger- og fangstfolk som levde lengst i nord i Europa.

Siden både arkeologisk og språkhistorisk forskning har konkludert med at det allerede i det første årtusenet før Kristus fantes et folk som kan identifiseres som samer, eller i alle fall deres forfedre, kan vi si at det er et kronologisk godt samsvar mellom beretninga til Tacitus og de mer lokale kildene.

Ideen om at det samiske, også historisk, stort sett har å gjøre med innland, høyfjell og reindrift, er altså ikke holdbar, men den har stått som et sperregjerde mot å ta inn over seg at det samiske har vært så mye mer mangfoldig. Derfor har både forskere og alle andre inntil for noen tiår siden oversett de historiske sporene av det samiske i et område som Lofoten. De arkeologiske funnene etter samer har for eksempel som oftest vært tolket inn i en norsk eller «norrøn» sammenheng.

De mange stedsnavnene etter samer, som for eksempel Finneset i Kabelvåg, Finnholmen i Henningsvær eller Finnhamn i Valberg, har heller ikke vært særlig påaktet som dokumentasjon inntil i de seinere år. Men som vi skal se, finnes både disse og mange andre ulike typer spor av samene i Lofoten fra forskjellige historiske perioder. I tillegg er det god dokumentasjon på at reindriftssamer levde i Lofoten – seinest fra 1700-tallet av. De ulike sporene etter samene i Lofoten inkluderer derfor jegere/fangstfolk fra den aller eldste tida, fast bosatte sjøsamer med jordbruk og fiske fra middelalderen av, tilreisende samiske fiskere gjennom mange hundreår og reindriftssamer.

Enda en faktor som nok har bidratt til oppfatninga av Lofoten som et typisk ikke-samisk område, er arkeologenes intensive kartlegging av norrøne kulturminner på Vestvågøy siden 1970-tallet. Her dominerer funnet av høvdingsetet på Borg og rekonstruksjonen av langhuset på 83 meter som museumsbygg på samme sted. Vikingmuseet, som har vært i drift siden 1995, har hatt en enorm tilstrømning av besøkende. Gjennom sagaspill, vikingleirskole og vikingmarked har Lofotens norrøne identitet vært i ytterligere utvikling. I den grad man oppfatter det norrøne som antitesen til det samiske (mye norrønt = lite samisk, og omvendt), vil denne fokuseringa ha bidratt til å forsterke inntrykket av Lofoten som et tradisjonelt ikke-samisk område.

Finneset i Kabelvåg var et rikt handelssted på 1800-tallet, der familien Schøning residerte. I dag holder Kystverket og Lofoten Folkehøgskole til på stedet. Stedsnavnet vitner om tidligere samisk bosetting, eller at Finneset var utrorssted for samiske fiskere under lofotsesongen.

I bakgrunnen ser vi Storemolla og Lillemolla, som også hadde samisk bosetting.

Foto: Lofotmuseet / Museum Nord

Men forskninga har vist at et slikt enten–eller-perspektiv har lite med de historiske realitetene å gjøre. Vi har mye kunnskap om høvdingdømmene i Nord-Norge, og et gjennomgående trekk er at høvdingene i vikingtida var svært avhengige av samene for å skaffe seg makt og rikdom. Samene på den tida var nemlig spesialiserte jegere og fangstmenn, og de skaffet høvdingene deres viktigste handels- og eksportvare, pelsverk og skinnvarer, gjennom handel og beskatning.

Høvdingen Ottar, som levde lengst nord av alle høvdingene, trolig et sted i Midt-Troms, forteller i sin beretning fra slutten av 800-tallet om høvdingene, at den største rikdommen de har, er pelsverket som de får fra samene (se s.26). Slik forholdt det seg trolig også for høvdingen på Borg, og også for Vágarhøvdingen, som etter alt å dømme hadde sitt sete på Gimsøya. Det er viktig å understreke at det ikke er noen motsetning mellom de norrøne og de samiske funnene i Lofoten – de henger naturlig sammen.

Det samiske fangstsamfunnet eksisterte i flere hundre år etter at høvding-

dømmenes tid var over på 1000-tallet. Først mot slutten av middelalderen, tre–fire hundre år seinere, opphørte fangstsamfunnet. Deretter skjedde det ei todeling av samekulturen mellom sjøsamer og reindriftssamer. I Lofoten er det flest historiske spor etter sjøsamene, selv om de tidlig ble assimilert inn i det norske. Den etniske betegnelsen «finn» om disse forsvinner i de skriftlige kildene fra begynnelsen av 1800-tallet. Reindriftssamene er derimot synlige i kildene – de verserer i de skriftlige kildene helt fram til ca. 1900.

Fornorskinga av sjøsamene skjedde tidligere i Lofoten enn i de fleste andre nordnorske områdene. I fjordene på Nordlands fastland fra Saltfjorden og nordover levde for eksempel sjøsamekulturen lenge utover på 1800-tallet, før den bukket under også der. Fornorskingspresset var sterkt. Det svake minnet i dag om Lofotens sjøsamiske tradisjoner henger derfor sammen med at det er spesielt lenge siden den sjøsamiske kulturen forsvant. Noe kunnskap er likevel bevart i folkeminnet helt opp i nyere tid, som vi skal se seinere.

Men i dag, på 2000-tallet, er nesten alt det synlige samiske borte. Noen nye tilflyttere med samisk identitet finnes dog, og et visst reindriftssamisk innslag eksisterer lengst øst, på den delen av Hinnøya som grenser til Lofoten.

Å skape fortellinga om det samiske Lofoten kan sammenliknes med å legge et puslespill der svært mange av de viktigste brikkene mangler – eller å utføre et detektivarbeid med et utilfredsstillende bevismateriale og mange løse tråder. Helt kloke på den samiske historia kan vi derfor ikke bli. I denne boka framlegges de puslespillbrikkene, eller det bevismaterialet og de trådene, som undertegnede har greid å finne fram til. Det representerer i alle fall en begynnelse på ei helhetlig utforskning av Lofotens samiske historie.

Den geografiske rammen for undersøkelsen er i utgangspunktet alle lofotøyene. Den delen av Austvågøy som administrativt tilhører Hadsel kommune, er derfor inkludert. Bosettinga på østsida av Raftsundet på Hinnøya er en del av undersøkelsen, og forhold i den nærliggende Øksfjorden i Lødingen kommune likeså. I det statistiske materialet er tabellene satt opp med kategoriene Værøy–Røst, Flakstad–Moskenes, Vestvågøy, Vågan og Hadsel–Lødingen.

Hva vet vi om samekulturens opprinnelse?

Det første spørsmålet som er naturlig å stille, er dette: Hvor lenge har det det egentlig levd samer i Lofoten? Har de levd her fra de eldste tider, som etterkommere av steinalderfolket, eller har de innvandret til øyene i historisk tid?

Den samiske kulturen, eller forløperen til den, dukker opp i Skandinavia for mellom to tusen og tre tusen år siden. Dette er arkeologer og språkforskere enige om. Det samme kan en faktisk si om den norrøne kulturen. Det kan kanskje virke underlig siden vi har spor etter mennesker helt fra like etter siste istid, ca. 11 500 år tilbake. Steinalderfolket levde som jegere og sankere i flere tusen år, men siden vi for det meste kun har steinredskaper og enkelte materielle spor av boplassene deres bevart, vet vi egentlig ingen ting om hvem de var og kulturen deres. I løpet av mange tusen år kan dessuten flere ulike grupper ha vekslet om å bebo det nordlige Skandinavia. Dagens DNA-forskning har imidlertid gitt noen interessante resultater. For det første sier den at samenes genetiske forfedre er å regne som ei særegen gruppe som har levd i minst 6000 år i det nordligste området i Europa. Forfedrene deres igjen hadde sitt opphav i Nord-Spania eller Syd-Frankrike og kom vandrende nordover mot Skandinavia etter hvert som breen trakk seg tilbake etter siste istid. For ca. 2000 år siden kom det så en ny bølge, denne gangen fra områdene ved Uralfjellene i Russland. Den samiske genetikken synes dermed å være en kombinasjon av disse to meget tidlige innvandringene.1 Det mest konkrete uttrykket vi har bevart fra de gamle fangstkulturene i Norden, er helleristninger og hellemalinger i ulike varianter, som finnes både i seinere samiske og norrøne områder. Noen helleristninger kan være 8000–9000 år gamle, mens de yngste skriver seg fra begynnelsen av vår tidsregning. Helleristninger er de eldste vitnemålene fra menneskene i Lofoten også. I Simon Krane-hula i Kabelvåg finnes slipte helleristninger av elg og bjørn som kanskje ble laget rundt 10 000–9000 f.Kr. Dette er de klart eldste funnene i Lofoten overhodet.2 I samme hule finnes også hellemalinger som trolig stammer

1 Man kan lese nærmere om dette i Karin Bojs (2017) Min europeiske familie de siste 54 000 årene. Det er ei populærhistorisk framstilling, men den er i høy grad forskningsbasert.

2 Bertelsen og Nielssen 2002 og Helberg 2016: 304–305.

Ble hulemaleriene i Lofoten, eksempelvis dette i Refsvikhula i Moskenes, som kanskje er 4000 år gammelt, laget av samenes forfedre? Foto: Kjell Ove Storvik

fra «overgangen eldre/yngre steinalder til tidlig metalltid».3 Dessuten har vi de kjente hulemaleriene i Flakstad (Hessura ved Nusfjord), Moskenes (Kollhellaren i Refsvika og Bukkhammarholla), i Værøy (Sanden) og Røst («Helvete» på Trenyken), som alle er av tilsvarende alder.4 De skal da skrive seg fra perioden ca. 4000 f.Kr. til 1800 f.Kr. Hvem stod bak disse? Ut fra tida og beliggenheten kan vi helt sikkert si at det var et fangstfolk som stod bak. Men var de også samenes forfedre?

Identifisering av samfunn og kulturer før vi får skriftlige kilder, er en vanskelig sak. Men arkeologien kan gi innsikt – i alle fall kan den fortelle oss at det for 2000–3000 år siden dukker opp to identifiserbare kulturer fra steinalderens tåkehav.5 Den ene kulturen bestod av et fangst- og jegerfolk – den andre jord-

3 Helberg 2016: 304. Overgangen eldre/yngre steinalder settes til ca. 4000 f.Kr. og tidlig metalltid fra ca. 1800 til 300 f.Kr.

4 Ibid.: 306–321.

5 Hansen og Olsen 2004: 41. «Etter vår oppfatning gir det mening å snakke om samisk etnisitet, i hvert fall som en retrospektiv kategori, fra slutten av siste årtusen f.Kr. … I samme periode ser vi for øvrig tilkomst av enkelte materielle kulturuttrykk som seinere er oppfattet som sentrale i den samiske kulturen: den spesielle urgravskikken med neversvøpte lik og den karakteristiske inndelingen av gulvflaten i gammen.»

Bebyggelsen i Refsvika i dag. Bosettinga er av svært høg alder med kulturminner fra ulike tidsperioder. Refsvika ble fraflyttet i 1951, og husene brukes i dag til ferieformål.

Foto: Kjell Ove Storvik

dyrkende bønder. Dette var begynnelsen på henholdsvis den samiske og den norske kulturen i Norden. Hovedforskjellen mellom gruppene er at de som ble «nordmenn», ryddet gårder og utviklet en jordbrukskultur, mens de som ble «samer», var fangstfolk og jegere, på samme måte som steinalderfolket hadde vært. Samene fortsatte med sin fangst- og jaktkultur gjennom middelalderen, men seinere endrer også de sitt levesett, som vi skal komme tilbake til. Språkhistorieforskerne har også meget interessante bidrag når det gjelder utviklingen av den samiske kulturen. Samisk tilhører som kjent den finsk-ugriske språkfamilien og har ganske stor likhet med finsk. På den annen side er samer og finlendere ifølge DNA-forskninga ikke genetisk beslektet. Språklikheten skal derimot skyldes at samene foretok et språkskifte fra et tidligere språk til finsk-ugrisk for ca. 2500 år siden. I samisk finnes det nemlig ca. 500 «substratord» (ord som overlever et språkskifte og blir med inn i det nye språket). Disse 500 ordene er helt unike og har ingen parallell i andre finsk-ugriske språk. Språkforskerne tolker dette som rester av et steinalderspråk som ble med over i det nye samiske språket. Årsaken til språkskiftet skal ha vært av mer praktisk art – nemlig behovet for å forstå hverandre i den økende handelen og kommunikasjonen mellom samer og finlendere.6

Hovedtrekkene i utviklinga av det samiske språket skal ha vært som følger: 1500–1000 f.Kr Ett finsk-samisk protospråk (fellesspråk) 1000 f.Kr.–700 e.Kr Proto-samisk eller før-samisk Fra 700 e.Kr Samisk

En interessant parallell her er utviklinga av det norske språket. Man regner alderen til det norrøne (gammelnorske) språket også til ca. 700 e.Kr. Før dette hadde man «urnordisk» (200–700 e.Kr.) og «urgermansk» (2000 f.Kr.–200 e.Kr.). I begge gruppene skjedde det altså ei langvarig og ganske parallell ut6

vikling mot henholdsvis «samisk» og «norrønt» språk, slik vi kjenner språkene fra vikingtida og framover.

Det samiske fellesspråket har så fra 700-tallet og til i dag forgreinet seg i ti dialekter.7 Liknende, men mindre grunnleggende dialektutvikling har for øvrig skjedd i det norske språket i den samme perioden. Blant de samiske dialektene har de innbyrdes forskjellene blitt så store at de ulike gruppene i dag kan ha store problemer med å forstå hverandre. Derfor taler noen i dag også om flere samiske språk, istedenfor dialekter. Blant annet bruker Sametinget offisielt denne betegnelsen.8

L ofoten/Láfot var en del av det sjøsamiske språkområdet fra gammelt av. Men siden den sjøsamiske dialekten i hele Nordland gikk ut av bruk i løpet av 1800-tallet, er den bare delvis nedtegnet. I Tysfjord ble dialekten kalt finnagiella, ifølge språkforskeren Just Qvigstad, som besøkte fjorden i 1885 og samlet inn informasjon.9 Han samlet også inn språkprøver fra Vesterålen på en reise i 1889.10 Men dialekten var da sterkt utvannet også der. I Lofoten må vi anta at den forsvant enda tidligere på 1800-tallet som følge av fornorskingsprosessen. Den sjøsamiske dialekten tilhørte for øvrig det nordsamiske språkområdet. Fra 1700-tallet kunne lulesamisk høres i Lofoten i tillegg, særlig brukt av tilreisende fiskere fra fastlandsfjordene.

De eldste skriftlige kildene om samene

Hvor tidlig er samene nevnt i skriftlige kilder? Den første forfatteren som regnes for å omtale samene er som nevnt den romerske historieskriveren Tacitus, som i sin bok Germania , utgitt i år 98 e.Kr., bruker betegnelsen «finn» (fenni) om et folk som levde i Europas nordligste utkant. De er jegere, kler seg i skinn og bor i gammer eller telt.11 Selve betegnelsen «finn» kan ha den opprinnelige betydninga sporfinner, stifinner eller lignende, noe som passer godt på et jegerfolk. Det er også et typisk utenfra-begrep, det vil si at det er «de andre»

7 Sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk, enaresamisk, skoltesamisk, kildinsamisk, akkalasamisk og tersamisk.

8 Jf. nettsida /sametinget.no/sprak/fakta-om-samiske-sprak/.

9 Nielssen og Pedersen 1994: 294.

10 Qvigstad 1889/2018. Se også forordet «Samisk i Vesterålen» av Johan Borgos i 2018-utgaven.

11 Olsen 2010: 70–71, 130–31.

Mortensnes i Varanger ligger det eldste og største samiske urgravfeltet som vi kjenner til. I alt er det ca. 250 graver i feltet. De eldste er fra 200–300-tallet f.Kr. – de yngste fra 1600-tallet e.Kr. Dette er den beste arkeologiske aldersdokumentasjonen vi har av samisk bosetting langs den nordnorske kysten. Foto:

(germanske folk) som har gitt samene denne betegnelsen. Slike betegnelser kalles ofte tilskrivingsnavn. På 500-tallet e.Kr. dukker betegnelsen «skridfinner» også opp blant europeiske skribenter som Prokopius og Jordanes.12 Dette begrepet tolkes som «de skiløpende finnene» (man «skrider» når man går på ski). Skiløping synes nå i det hele tatt å være det viktigste kjennemerket på det samiske. I den islandske lovboka Grágás (Grågås) fra 1200-tallet heter det om den som bryter en avtale, at hevn skal ramme «like sikkert som sol skinner,

På

Alf R. Nielssen.

skjold blinker, falker flyr og finner går på ski».13 «Finn»-begrepet ble alltid brukt om samene i de norske kildene fra eldre tid. Allerede høvdingen Ottar bruker det som den første i Norge i sin beretning fra slutten av 800-tallet. Hele den norske og islandske sagalitteraturen fra middelalderen, som for eksempel Snorre Sturlasons kongesagaer fra 1220-årene, bruker også helt konsekvent «finn», både om samer som lever ved kysten og i innlandet.

Det andre utenfra-begrepet som historisk har vært brukt om samene, er «lapp». Opprinnelig ble dette kun brukt av russere, svensker og finlendere om samene i de østlige områdene. Det samiske området betegnes i de svenske kildene som «Lappmarken» den dag i dag, mens på norsk side lever det administrative begrepet «Finnmark» også i beste velgående. På 1500-tallet ble lappbetegnelsen også tatt i bruk i Norge, men da kun som betegnelse på samene med vinterboplass i Sverige som førte tamreinflokkene over til Norge på sommerbeite. Dette skillet videreføres helt til 1700-tallet, da det begynte å skje ei sammenblanding som følge av at næringsutøvelsen og bosettingsforhold blant samene ble mer sammensatt og komplisert. Som følge av problemer i reindrifta i dette århundret begynte «lapper» å slå seg ned som småbønder og fiskere på norsk side, særlig i indre beliggende bygdelag («markesamer»). Etter det oppstod den sammenblandinga av begrepene finn og lapp som vi kjenner fra det nordnorske folkespråket i nyere tid. Eksempler finner vi allerede i de eldste kirkebøkene fra Lofoten på 1700-tallet, der det finnes tilfeller av at en og samme person kan betegnes som både «finn» og «lapp».

Samenes egenbetegnelse (etnonym) er og har alltid vært sápmi (same). I eldre kilder er dette likevel brukt ytterst sjelden. Årsaken er at samene selv levde i en skriftløs kultur, og at det er embetsmenn og andre i de omgivende statene som har nedtegnet de skriftlige kildene som vi har bevart. Ser man det norske kildematerialet fra sagatida og helt til 1700-tallet under ett, er det derfor alltid det eksterne «finn» som er betegnelsen på samene.

Samene er altså en del av Norges historie helt fra de eldste tidene. Dette er viktig å slå fast innledningsvis, siden mange stadig henger fast i den gamle vrangforestillinga fra høynasjonalismens tid omkring år 1900 om at samene

13 Hansen og Olsen 2004: 45–49.

Norrønt bosetningsområde

Samisk bosetningsområde Blandet bosetningsområde Norrønt bosetningsområde

Arkeologen Brit Solli sitt kart over samisk og norrøn bosetting i nord i jernalder og middelalder. I henhold til Solli faller Lofoten inn under det blandede samisk-norske området.

Kilde: Seid – myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid.

Samisk bosetningsområde

Blandet bosetningsområde

var et seint innvandret folkeslag til Norge. Bakgrunnen for denne vranglæra var ei ønsketenkning som oppstod både blant politikere og fagfolk i andre halvdel av 1800-tallet, om at innbyggerne i Norge var et «rent norsk folkeslag» fra gammelt av. Det var dette grunnlaget den selvstendige nasjonen skulle bygges på. Man valgte derfor å se bort fra samisk tilstedeværelse i kildene når historiebøkene skulle skrives. Samene ble rett og slett skrevet ut av historien. I dag er dette blitt annerledes. Forskerne ser på utviklinga av den samiske kulturen som en dynamisk prosess, med startpunkt i den kulturelle og språklige differensieringsprosessen i Norden for 2000–3000 år siden. Norges historie handler fra da av i betydelig grad om forholdet mellom de to etniske og næringsmessige forskjellige gruppene – norrøne bønder og samiske fangstfolk. Dagens forskere er enige om at samenes utbredelse i Norden var betydelig større i jernalder og middelalder enn i de seinere århundrene. Dette har sammenheng med at den skandinaviske jordbrukskulturen ikke hadde ekspandert så langt nordover på den tida. I Finland levde det bare bønder ved sør- og sørvestkysten for tusen år siden, med Vasa-området som nordgrense. Landet ellers var befolket av samiske jegere og fangstfolk. I Sverige hadde jordbrukskulturen ekspandert langs kysten til Ørnskiøldsvik i Midt-Sverige i eldre jernalder – nord for dette fantes kun «Lappmarken» – begrepet som tilsvarer det norske «Finnmǫrk». Lengst i nordøst – på Kolahalvøya – var det så å si bare samisk befolkning helt fram til 1500-tallet.

L angs kysten av Norge hadde jordbruksekspansjonen nordover kommet atskillig tidligere enn i Sverige og Finland. Her hadde bønder i jernalderen slått seg ned på øyer og i fjordmunninger så langt nord som til Midt-Troms –fjorden Malangen nevnes ofte som hovedgrense mellom Norge og «Finnmǫrk». Mens samene i Sverige, Finland og Russland stort sett levde geografisk atskilt fra jordbrukssamfunnet, levde samene og norrøne bønder i større nærkontakt langs kysten av middelalderens Hålogaland (Nordland og Sør-Troms). Lengst nord og innover i de store fjordene og i innlandet var det imidlertid stadig ei rent samisk befolkning.

L ofoten eller Láfot tilhørte dermed det vi kan kalle det norrøn-samiske blandingsområdet. I et slikt område ble det en mye tettere forbindelse mellom de to etniske gruppene. I jernalderen var kulturskillet mellom de to gruppene også mye mindre enn det skulle komme til å bli seinere, noe som gav grunnlag

side 24–25: Høvdinghuset på Borg. I Lofoten fantes to høvdingseter i jernalderen – ett på Vestvågøy og ett på Gimsøy. Fra sagalitteraturen er det velkjent at det var et utstrakt handelssamarbeid mellom det samiske fangstfolket og høvdingene i denne perioden, der samene leverte skinn- og pelsvarer som høvdingene eksporterte til kontinentet og De britiske øyer. Foto: Kjell Ove Storvik / Museum Nord.

for mye samhandling. Blant annet hadde den gamle norrøne religionen og samenes naturreligion mange likhetstrekk. «Sagatekstene omtaler i stor grad samene med respekt, og vektlegger samarbeidet mellom og de nære relasjonene mellom samene og den norrøne eliten.»14

Den nevnte høvdingen Ottar forteller mye om relasjonen mellom høvdingene i Hålogaland og samene i vikingtida, i beskrivelsen fra ca. år 890 e.Kr.: Deres rikdom er for det meste basert på den skatt som samene betaler dem. Denne skatt består i dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau som er laget av selhud og hvalhud. Enhver betaler etter sin stand. Den fornemste må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og ti ambarer (ei slags tønne) fjær og en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau. Hvert av disse skal være seksti alen langt (ca. 37 m). Det ene skal være laget av hvalhud, det andre av selhud.15

Som man ser, produktene som samene betalte i skatt til høvdingene, stammet både fra kyst og innland. Kval- og selfangst, oterjakt og dunplukking i utværene var tydeligvis en del av samenes fangstvirksomhet. Av beretninga kan en lese at det var et samarbeid mellom høvdingdømmene og samene, der samene var spesialister på jakt og fangst. De verdifulle pels- og skinnvarene som høvdingene tok inn ved beskatning og handel, ble eksportert til det nordlige kontinentet og De britiske øyer. I bytte fikk høvdingene gode våpen, smykker,

14 Storli 2006: 35–37.

15 Storli 1995: 3–4. Oversettelse av den gammelengelske teksten av professor Arthur O. Sandved, Universitetet i Oslo.

edelmetall og andre statusvarer.

Det var dette lokale handelssystemet som gav den største rikdommen til de nordnorske høvdingene, slik Ottar beretter om. Det er all grunn til å tro at lofothøvdingenes rikdom i hovedsak hvilte på det samme grunnlaget. Lofothøvdingene hadde også en tilleggsfordel i tørrfisken som handelsvare, som riktignok ikke nevnes hos Ottar, men som i vikingtida i det minste kan ha vært en viktig byttevare innenlands.16 Eksempelvis ble det i vikingtid og tidligere produsert mye jern for salg i Trøndelag, noe som flere arkeologer har vist til. Jernet var selvfølgelig et særdeles viktig produkt også nordpå – som emne både til våpen og ulike typer arbeidsredskap.

Sauøy-skia – det eldste samiske funnet fra Lofoten?

I forbindelse med bygging av ei demning på Sauøya i Henningsvær ble det på tidlig 1960-tall funnet ei eldgammel ski. Finneren var Benjamin Benjaminsen fra Valberg, som var ansatt i firmaet Ragnar Riksheim AS.17 Benjaminsen skjønte fort at denne skia var noe helt spesielt, så han leverte den inn til Vestvågøy Museum. Der ble den registrert. Det ble da notert at undersida var «trekt med selskinn». Bestyreren på museet, Leiv Selnes, leverte skia videre til Tromsø Museum i 1977. Her ble den behørig undersøkt og oppmålt. Skia, som er av furu, er bare delvis bevart, siden både tupp og ende er brukket av.

L engden av det bevarte er 147,5 cm. Bredden varierer mellom ca.10 cm i endene og 14 cm på midten. Tjukkelsen er 9 mm, men bindingspartiet (fotsetet) er bevart, og her er skia 27 mm tjukk. Skia har tåbinding med øre og reimhull. Disse detaljene er det viktigste identifikasjonsmerket på at det virkelig dreier seg om ei ski og ikke bare en treplanke. Den er 14C-datert til år 160–10 før Kristus – altså er den noe over to tusen år gammel. I Nord-Norge er det bare Mortensnes-skia fra Varanger, funnet i det store samiske gravfeltet der, som er eldre. Denne er datert til 390–125 f.Kr.

I det hele tatt skriver de fleste av de ca. 190 «oldskiene» som er funnet i Nor-

16 Larsen 2014: 181–182.

17 Forfatteren selv trådte sine barnesko på Sauøya mellom 1954 og 1960 og kjente Benjamin Benjaminsen. Men Sauøy-skia kom for dagen først i 1963, etter at vår familie hadde flyttet derfra.

den, seg for det meste fra det samiske området i Nord-Finland og Nord-Sverige. Kun ti skriver seg fra Nord-Norge og fem fra Sør-Norge. Av de nordnorske er det bare Mortensnes-skia fra Varanger og Sauøy-skia som har en alder på over 2000 år – de andre fra landsdelen er fra middelalderen, perioden ca. 1000–1500 e.Kr.

Ørnulv Vorren, som er den eneste som har studert Sauøy-skia i en vitenskapelig sammenheng, trakk følgende konklusjon i sin første artikkel om funnet fra 1979:

En kan ikke bevise at det var Tacitus Fenni som satte foten mellom «ørene» på Sauøy-skia. Men når denne typen ski av samme alder, er funnet på forskjellige steder i det samiske bosetningsområdet, da må en kunne si at Sauøy-skia bærer bud om samisk skimakeri og samisk skiløping i Sameland i denne fjerne fortid.18

I den seinere boka Samiske oldski fra 1995 trekker Vorren en litt forsiktigere konklusjon:

Hvilken etnisk tilhørighet denne skia har, kan ikke fastslås.

Men likheten med finske og svenske skifunn fra gamle samiske bosetningsområder er til stede, og visse trekk ved dette skifunnet er bevart i samisk skimakeri ned til våre dager.19

En kan altså ikke være helt sikker, men vurdert ut fra skias utforming og tillaging, og på en generell historisk bakgrunn, er det overveiende sannsynlig at Sauøy-skia faktisk er det eldste samiske funnet vi har i Lofoten.

Hvordan har denne skia så havnet ute på ei lita øy ute i havet ved Henningsvær? Sauøya er knappe kilometeren lang og kun halvparten så bred. For 2000 år siden var den enda mindre i areal. Havet stod nemlig to–tre meter høyere da. Funnstedet er et stykke inn på tørt land, innenfor den lille Vassvika, som vender mot syd. Det kan derfor tenkes at skia kom drivende fra et annet sted

18 Vorren 1979.

19 Vorren 1995: 21.

Sauøy-skia ble funnet i forbindelse med opprenskning i denne dammen i Vassvika på Sauøya ved Henningsvær. I bakgrunnen ruver Vågakallen. Foto: Alf R. Nielssen.

og har rekt i land i vika. I så fall kom den mest sannsynlig fra et annet sted på lofotøyene. Det hadde jo alltid levd fangstfolk i Lofoten. Folk fra Austvågøy og Vestvågøy kan ha brukt Henningsvær som en av fangststasjonene sine. Stedet kunne for eksempel da ha inngått som «vårsete» i en samisk «siida».20 Et par

20 Kystsamene flyttet i eldre tid mellom flere boplasser i en årssyklus, med betegnelsene «vårsete», «sommersete», «høstsete» og «vintersete». Vårsetet var alltid ytterst på kysten, der det ble drevet fiske, sel- og kvalfangst, fuglefangst, egg- og dunplukking. «Siida» er betegnelsen på ei samisk fangstgruppe i eldre tid, bestående av flere familier som samarbeidet om utnyttelsen av ressursene.

Sauøy-skia ligger i dag i magasin på Norges arktiske universitetsmuseum.

Foto: E. Halle / Norges arktiske universitetsmuseum

Detalj av bindingsfestet til Sauøy-skia, som er et typisk eksempel på samisk skimakeri.

Foto: E. Halle / Norges arktiske universitetsmuseum.

steder i Lofoten er selve navnebetegnelsen bevart – nemlig Vårsetøya i Svolvær og Vårset i Steinfjorden på Vestvågøy. Når det gjelder tidsplasseringa, er det også et poeng at arkeologen Lars Erik Narmo har registrert ei typisk samisk gammetuft i Hyttebukta på Vedøya i Røst, som er datert til perioden 520–190 f.Kr.21 Gammetufta har med andre ord et tidsmessig bra samsvar med Sauøy-skia.

21 Narmo 2006: 22–23.

Så nevner da Ingvald Roy noe han kaller finnski. De hadde et par slike på gården enda bare for noen år tilbake. Disse finnskiene som de hadde, hadde tilhørt slekta til Johanne Falk, det vil si bestemor til Ingvald Roy. Ingvald Roy han forteller at finnskiene var spisse både foran og bak. Det var tåband av lær, det var en slik sak som de skulle stikke foten inn i. Det var bare tåband, ikke noe som gikk bak foten. Der foten skulle være var det satt på kobbeskinn. Hårene på kobbeskinnet pekte fremover, dette for at foten ikke så lett skulle gli ut av bindingen. Han forteller at finnskiene var kraftig innsatt med tjæresmurning og de gled i all slags føre. Finnskiene var ganske lange og brede, ja de var bredere enn vanlige ski. Der foten skulle stå, var det laget ei slags forhøyning. Kobbeskinnene der foten skulle stå ble ikke brukt på vanlige ski, men bare på finnskiene.