Shakespeares sonetter Gjendiktet av Sven Conradi Illustrert av Liv Due Orkana
Sonetter William Shakespeare
Gjendiktet av Sven Conradi Illustrert av Liv Due
Orkana
1
L
a det utfolde seg som vakkert gror, og måtte skjønnhets rose aldri dø, mens olding tidvisst under torv snart bor, kan minnet sås i unge arvings frø: Men selvhenført i speilets øyne blå, gir du deg hen som ved for livets ild, der overflod var før, er armod nå, hardt straffer du derved din sjel så mild. Du som er livets friske ornament, og burde fronte vårens frieri, du bor i egen kime innadvendt, slik hamstring, unge venn, er sløseri. Ha medynk med oss, oppfyll verdens krav, hva tjener vel slik ødsling, i en grav?
2
N
år førti vintre bleker hår og bryn, og graver furer i din hud så glatt, og stasklær som er nå det stolte syn, er blitt et fillet plagg, en loslitt hatt: Når alle spør, hvor er din ungdom skjønn, hvor alle skatter fra din kåte vår, da skimtes i innhulte øynes brønn erkjennelse av skamros tomme kår. Dess mer blir skjønnhets heder velfortjent, om du kan si: «Se denne vakre gutt, ble livets siste sum, alt som var ment å vises frem som pryd ved livets slutt!» Det unge, varme blod vil vekke liv i gammel skrott før den blir kald og stiv.
3
S
e i ditt speil og si til ditt ikon, nå er det tid et annet fjes blir skapt, for avler ikke du en ny person, bedras vi alle og en mor går tapt. For finnes jomfru skjønn som vemmes ved at du lar plogen pløye hennes skjød? Er du så selvglad at du ender med å nekte barn å arve av ditt kjød? Du er din moders speil, der skuet hun sin egen vår og første ungdoms dans, slik kan du, rynket, i din alders stund, fra gjengrodd vindu nyte ungdoms glans. Men vil du at ditt minne skal bli gjemt i graven? Dø alene: du er glemt.
4
Å
spare på din egen skjønnhet slik, er ikke det en egoistisk last? Naturen gir kun den som hun er lik, hun gavmildt låner, intet eies fast. Du rike gnier, hvorfor puge på din grenseløse eiendom og din arv? Du hamstrer formålsløst, helt i det blå, og tap av livets kraft vil bli din tarv! Et frø som ikke sås vil aldri gro, et selvbedrag for fager sjel er det, når så du vandrer over dødens bro, hva etterlater du til oss derved? Hva gjør vel ubrukt skjønnhet i en grav, det var vel bedre du din sønn den gav.
5
D
e timer som ga liv ved nennsomt verk, til ansiktstrekk som alle frydes ved, vil en gang ubønnhørlig gå berserk, og da den samme skjønnhet bryte ned. Rastløse tid tar sommeren ved hånd, og leier ham i vinterødet inn, hvor frosne safter, blader, blomsterbånd, står nedsnødd, ribbet i den kalde vind. Om ikke sommers duft ble destillert og fanget inn som glasskolbens essens, var kronbladets aroma utradert, tapt minnene om urtens eksistens. I dvale, som parfyme transformert, bor blomstersjel, om blomst så er rasert.
6
L
a ikke vinters kalde pust av død din sommer viske ut, før din essens er sådd som skjønnhets frø i kvinneskjød, som garanti mot død og dekadens. Som gjengjeld for den sjenerøse frukt du lånte ut kan du få full verdi, og glede ved et barn, et nytt produkt, ja, ti-fold lykke om det så kom ti. Ti ganger glad blir du om du fikk se de ti igjen ti nye kull var blitt, hva makt får døden i ditt hvilested når alle feirer ettermælet ditt? Du selvglade og fagre gjerrigknark, skal da din arv gå til en meitemark?
7
S
e, østens sol, ved edle morgengry, i ildtunger stå frem og hver mann vet, å hedre med sitt blikk hans lys på ny, og ære slik hans høye majestet, og mens han klatrer himmelens li så bratt, som sterk, ung mann i sine beste år, beundres fortsatt all hans skjønnhets skatt, mens han den gyldne pilegrimsleden går. Men når han toppen når og utslitt er, og alderssvekket går mot dagens slutt, han enses knapt når banens bunn er nær, da ser de bort: fortryllelsen er brutt. Slik også du, som før som sol var skjønn, vil dø i glemsel, mangler du en sønn.
8
H
ør slik musikk, hvorfor gjør den deg lei? Du kunne bære sødmen som en pryd: Så hvorfor ønske det som plager deg, kan kjedsomhetens kår da skape fryd? Hvis fullendt enhet skapt av vellyd klar og samklang skurrer stygt i øret ditt, bebreides mildt det dissonante svar din selvtilfredse enesang har blitt. Merk hvordan luttens strengers harmoni blir frembrakt i gjensidig ordnet klang, som far og mor og barn så lykkelig i samlet enhet synger gledens sang: Et ordløst budskap toner fra vårt kor: fra enslig menneske intet fruktbart gror!
9
E
r det av medynk for en enkes sukk, at du din ungkars krefter sløser hen? Vår sorg vil gjelde mer for en eunukk som ikke avler arving fra sin lend. Din enke finnes her på verdens torg i gråt for at du intet barn har skapt, en ekte enke ser, tross all sin sorg, i barnas trekk, den mann som hun har tapt. De mynter som spres ødselt ut som sand, de stimulerer vår økonomi, men ubrukt skjønnhet blir et ørkenland, som legges øde av sin brukers gni. For kjærlighet til andre savner den som skammelig kun med seg selv er venn.
Shakespeare (1564–1616) er kanskje verdenshistoriens fremste dikter, og alle hans 154 sonetter foreligger her i en helt ny gjendiktning pü norsk av Sven Conradi, med illustrasjoner av Liv Due.
ISBN 978-82-8104-289-6
www.orkana.no