… som duften av en drøm … by Orkana

K Y B E R N E T I S K E

F A A B B LL E E R R

Bjarne Benjaminsen

… SOM DUFTEN AV EN DRØM … ORKANA

Bjarne Benjaminsen ... som duften av en drĂ¸m ... Kybernetiske fabler

Illustrert av Thore Hansen

Design: DesignBaltic Trykk: Merkur Grafisk

ÂŠ Orkana forlag 2020 Orkana forlag as, 8340 Stamsund

ISBN 978-82-8104-390-9

www.orkana.no post@orkana.no

Innhold

Kropp som faller til jorda.............................. 11 Dagens fangst sprellende i nebbet................ 35 Maskeløs.......................................................... 51 Et beger for din levende sevje....................... 61 Hjerte av gull................................................... 71 Sprekker i synsfeltet, fingre som griper....... 91 Usynlige tårer.................................................. 99 Øvet øye......................................................... 109 Den dypeste grunn....................................... 119 Rasende planet.............................................. 123

Kropp som faller til jorda

1. Jord og planteliv Stram lukt av jord og planteliv. Det surkler vått under støvlene. Ei feit flue flyr like mot Palle Olssons ansikt, moser inn i det ugjennomtrengelige visiret på hjelmen hans. ... Palle tørker vekk de blodige restene etter insektet med arbeidshansken. Vasser videre i klam torv, mens studentene gir fra seg slitne stønn: – Hva faen er vitsen med dette robotnikarbeidet? klager en av dem høylydt. Palle bryr seg ikke med å svare. Disse blærete karrieredottene pleier aldri å være vant til kroppslig jobbing. Treningssentermusklene deres synes ikke å fungere i et gammeldags, utendørs naturmiljø. – Jeg orker ikke mer! fortsetter sutretrynet. Palle Olsson har blikket vendt forover, mot mose, steiner, buskas. Men han ser for seg det kvapsete fjeset til unggutten bak ham: Kvisene vises gjennom glassvisiret. I det minste får han ikke sponset dyre ansiktsoperasjoner av den rike pappaen sin, tenker Palle. Se det positive. Ikke la vemmelsen overmanne deg.

Vel ... Om et par uker har den kvisete latsabben uansett råd til ny ansiktshud, tenker Palle. Når guttevalpen går inn i fast stilling hos Virtuell Veritas. – Ja, helvete heller! lyder den skingrende stemmen til en annen student. Den ekle, halvmaskuline berta med det selvtilfredse draget over leppene. – Jeg driter i trippel lønn og diplom. Dette er det verste jeg har vært med på. Faen ikke verdig vårt sivilisatoriske stadium! Palle stopper. Lukker ørene. Blir stående og speide utover den disige myra. Vekten av kroppen får ham til å synke litt, grunnen under støvlene gir fra seg en svak, hvesende lyd. ... Palle tar seg til brystet. Varme, vonde bobler sprekker i bringen. Som om en fælslig kjeft raper surt der inne mellom ribbeina. Ikke la sinnet stige opp, tenker Palle. Disse bortskjemte jyplingene er ikke verdt å miste hodet for. Pust rolig. La boblene i brystkassa sprekke kontrollert, en etter en ... Tross alt har miljøkonservator Palle Olsson overhørt slike sutrete studenter hundre ganger før. Det er ikke noe å ta på vei for. Nå synker den irriterende kvise-puslingen ned på kne, higende etter luft bak visiret:

– Det verker i beina. Jeg tror jeg må legges inn. Noe så jæ-æ-ævlig. Palle Olsson løfter støvlene fri. Puster inn-utinn-ut. Snur seg sakte. De utålmodige studentene står, henger, sitter på rompa i myra som tunge sandsekker. Miljø konservatoren unngår å se dem i ansiktet. Lar blikket sveipe over hodene. Han fanges inn av de små V-kameraene på toppen av studentenes beskyttelseshjelmer. De tekniske hjelpemidlene er til å stole på, det er da noe. Lyd, bilder, og molekylære data legges fortløpende inn i VV-databanken ...

2. Ned i våtlandskapet Palle holder den hanskekledde hånda opp i lyset. En ørliten rød flekk vitner om den døde flua. Studentene sitter på ræva i myra. Det er vanlig praksis for Virtuell Veritas avgangsstudenter å ta del i et konserveringsoppdrag mot slutten av studieløpet. Firmaets opptakskrav til sine vordende programutviklere og lederemner. Men populært blant de unge er det avgjort ikke. – Hvorfor driver Virtu-V fortsatt med dette tullet? hviner den halvmaskuline kjeftesmella. Og Palle, som har holdt samme jobb i femten år, blir

bare stående og se. Kveler irritasjonen med rasjonelle tanker: Det bør jo slett ikke være vanskelig å forstå studentene. Å vasse omkring på en obskur flekk av natur, bli våt på buksebeina, plages av surrende insekter midt i synet – sannelig en tungvint måte å samle inn data på. Med den tåpelige beskyttelseshjelmen, som ikke engang stenger lukta skikkelig ute, og det klossete kamerastativet stikkende opp som et fjollete robothode. Hva er egentlig vitsen, i vår tid? Her ute i buskene fins da ingenting som ikke et genererende program kan framskaffe med minst like naturtro overbevisningskraft? For tjue år siden, da Sentralparlamentet vedtok loven om virtuelt vedlegg, var det kanskje et slags poeng i det. Den gang kunne man fortsatt hevde at den virtuelle framtida avhang av større datatilfang. Men i dag, da nye, interessante virtu-miljøer kan datagenereres fritt – med lukt og det hele – uten interferensproblemer av noe slag? Hvorfor bry seg om lovens bokstav, som krever at «ethvert stykke natur som blir forkastet av demokratiet, skal bevares virtuelt for ettertida»? Ingen, uansett hvor ekstrem naturfrik man er, kan rekke å gjennomleve alle landskapene som allerede er lagret i databasene.

Er det ikke fullstendig tåpelig – ut fra enhver rasjonell standard – å konservere titusener av lys-, lyd-, og luktopptak som datafiler? Dette tullet. Miljøkonservering. Hans egen profesjon. Boblene ... Kvel irritasjonen, Palle! Stopp kjeften i bringen fra å fråde! Tenk rasjonelt: Da loven om virtuelt vedlegg kom i 2050, så Virtuell Veritas AS straks en sjanse til å lette investeringsbudsjettet. Ved å sikre seg kontrakt på offisielle konserveringsoppdrag over hele Skandinavia, traff selskapet to ikoner i ett klikk, så å si: Virtuell Veritas fikk godt betalt av staten – for arbeid som i realiteten tjente selskapets egen produktutvikling. Slik var historien bak Palle Olssons yrke. Men det er da lenge siden Virtuell Veritas har hatt nytte av miljøkonservering for produktutviklinga? Staten betaler fortsatt noe småkronasje for jobben, det er sant. Men er det grunn god nok til å fortsette med disse gammeldagse naturutfluktene? Har ikke Virtu-V noe mer lønnsomt å investere innsatsen i? Palle vet ikke hvordan direktørene tenker. Kanskje er det hele et slags politisk spill? En symbolsk opprettholdelse av det varige forholdet mellom stat og selskap? Eller er det mest for studentenes 17

skyld at miljøkonserveringa fortsatt finner sted? En opptaksprøve av et slag, en herding av viljen for kommende underdirektører og produktutviklere? Miljøkonservatoren fnyser hardt. Herding, du liksom. Han knytter nevene. Sier ikke et ord. De syv studentene sitter på rompa i myra. Palle puster inn. Og ut. Kontrollerer Villdyret. Nå ... skjer det ... snart ...

3. Villdyret stønner Palle puster. Nå er han her, tenker han. Min gamle venn ... Palle strammer kjevene, kjenner boblene forme seg fortere enn han kan uskadeliggjøre dem. En trang til å gyve løs på sveklingene av noen studenter som ikke vil rikke seg, knuse kamerahjelmene deres mot steinene, slå dem helseløse med egne knyttnever. Svetten renner i øynene, gjør synet uklart. Villdyret glefser og bryter mot ribbeina. Det nytter ikke å tørke vekk de sildrende bekkene fra ansiktet. Her ute i naturen må hjelmen sitte på. Og det er for sent å ta beroligende. Palle må kontrollere kroppen av egen kraft. Han må la hjertet banke, blodet strømme til lemmene, galskapen slippe ut gjennom den stramme huden. 18

Jeg behersker deg, Villdyr, tenker Palle. Jeg er din herre og mester. Lemmene spenner seg. Blodet herjer gjennom kroppen. Hodet vil flyte, flomme, fly. Villdyret stønner. Uler. Brøler! Vil ut. Palle åpner hendene, lar Dyret glippe ut mellom fingrene. Miste all form og fasthet, bli ett med luftbølgene. Summe bort som én blant mange små mygg i svermen.

4. Myras hjerte Klart det er frustrerende for de unge fremadstormende. Å bruke en hel dag av karrieren på slikt meningsløst null-utbytte-arbeid. Møysommelig, kjedelig, kroppslig. Omgitt ikke bare av blomsterstøv og urene luftpartikler, men til og med av vemmelige, bitende insekter. Hadde det ikke vært for hjelmen og beskyttelsesdrakta, ville de aller fleste pådratt seg alvorlige allergiske reaksjoner innen den første halvtimen. Og ulykker kan skje. Man kan tråkke gjennom torva, snuble, falle. Det kan gå hull på drakta. Fins det lenger reelt demokratisk belegg for å utsette unge virkelighetsprogrammerere for slike farer? Burde ikke Sentralparlamentet, i demokratiets navn, se til å oppheve hele den tåpelige konservatorkontrakten med Virtuell Veritas fortere enn svint? 19

Strengt tatt: Burde ikke Palle Olssons jobb vært rasjonalisert bort for lenge siden? – Hør her! sier miljøkonservatoren høyt så studentene kan høre ham. Hele hans kamp med Villdyret har ikke vart mer enn et minutt. – Jeg godtar ikke unnasluntrere. Enten fullfører vi jobben straks, som vi er betalt for, eller dere blir sittende her og vente til ryddemannskapene kommer. Vi drar ikke hjem uten at oppdraget er utført. De syv studentene ser forbløffet opp på arbeids lederen sin. – Helvete da, gammer’n, prøver kvisetrynet seg. – Skal du krangle for noen opptak av ei jævla myr? Palle ignorerer ham, holder en finger i været: – Men, fortsetter han. Pusten går lett og ledig nå. Villdyret er holdt i tømme! – Om vi holder formasjonen, er det ingen grunn til at vi ikke skal bli ferdig i løpet av timen. Opp og stå, gutter og piker! Vi fortsetter i sakte marsj. Han hjelper kvisegutten på beina. – Å bli sliten på tur er helt vanlig, sier miljøkon servator Palle Olsson, mildere i stemmen nå. – Et par smertestillende når vi er tilbake på hotellet, så blir du helt fin i kroppen igjen. Studenten griner på nesa, men faller inn i formasjon sammen med de andre. Ugreit å komme i krangel med en slik pågående arbeidsleder, tenker 20

han vel. Selv om det bare er et null av en miljø konservator. De sultne kroppene stamper videre. V-kameraene blinker. Den skoddete myra i hjertet av Nordland, som snart skal erstattes av formidable feriehus, avgir uttrykket sitt til dataskyen. Databanken ... som husker uten å forstå, tenker Palle. ... som lagrer uten å føle ... Han rister de tåpelige tankene ut av hodet. Faen skal vite at han fortjener full pensjon.

5. Naturens mørke Studentene har rett, naturligvis. Hvorfor bry seg med å konservere så inni helvete grundig? Å oppholde seg her ute i verste stanknaturen i timevis – et jævla sjansespill er hva det er. Og ingen bryr seg uansett. Ingen bryr seg. Hvorfor gjør han det mot seg selv, gang på gang? Oppsøker Villdyret? Hva slags førsivilisatoriske tendenser er det han dyrker på dette viset? ... øyne som lyser av vanvidd ... – Vi skal straks snu, sier han. – La oss bare komme oss rundt kollen der først. To hundre meter unna hever en liten åskam seg i landskapet, dekket av trær og busker.

Se på fuglene!, pleide far din å si. Den grove fingeren hans pekte på en sjøfugl i ensom majestet, svevende inn fra havet med en sprellende fisk i nebbet … Slik må også du la kroppen bære deg gjennom livet, sa far din. Men når så du sist en levende fugl … i trad.-virkeligheten? Du klipser 3V-brillene på plass foran øynene dine.

Hvor verdifulle er sanseinntrykk av tapte naturlandskap? Hvem fortjener å dele ditt nervesystems innerste signaler? Hva kan meditasjon brukes til i den digitale hverdagen? Henger suget i bringen sammen med de elektriske uværene som herjer planeten? Og hva slags stoff er egentlig drømmer vevet av? I disse ti ”kybernetiske fablene” stilles vågale og skremmende spørsmål. Gjennom science fiction og fabelprosa kretser boka inn en rystende tematikk: Hva vil det si å være et menneske i en digital verden? Er menneskenes hjerter like til alle tider – eller står vi i dag overfor en sosial og teknologisk omkalfatring av selve menneskenaturen?

Bjarne Benjaminsen (født 1980 i Oslo, vokst opp på Leknes i Lofoten) er filosof og journalist. Han har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Psykose, Filologen, Klassekampen, Gateavisa, Lofot-Tidende og fanzinet Kjærlighetsskjelv. … som duften av en drøm … er hans første bok.

ISBN 978-82-8104-390-9

ORKANA