Turismens paradokser. Turisme som utvikling og innvikling

ORKANA AKADEMISK

Arvid Viken

TURISMENS PARADOKSER T u r i s me s om utvi kl i ng o g i n n v i k l i n g

I samarbeid med Rune Benonisen, Kristian Ekeland, Anniken Førde, Ragnar Nilsen, Torill Nyseth, Carina Olufsen, Ola Sletvold og Gaute Svensson

Arvid Viken

Turismens paradokser. Turisme som utvikling og innvikling I samarbeid med Rune Benonisen, Kristian Ekeland, Anniken Førde, Ragnar Nilsen, Torill Nyseth, Carina Olufsen, Ola Sletvold og Gaute Svensson

Omslagsillustrasjoner: Ole Magnus Rapp Baksideillustrasjon: Arvid Viken

Design: DesignBaltic Trykk: Jelgavas Tipografija

Š Orkana Akademisk 2020 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN 978-82-8104-361-9 www.orkana.no post@orkana.no

Innhold DEL I 1. Turismens vesen og uvesen ............................................................................................................... 11 Arvid Viken

2. Reisende i Norge gjennom tidene ................................................................................................... 27 Ola Sletvold og Arvid Viken

DEL II: REISELIV – DYNAMIKK OG DRAGKAMPER 3. Store skip og små steder – emosjon, interesse og dynamikker i destinasjonsutvikling..... 63 Christian Ekeland og Arvid Viken

4. Campingdrift i grenselandet mellom økonomiske og sosiale systemer ........................... 87 Arvid Viken

5. Hvalsafari Andenes – reiselivsetablering i møte mellom idealisme, vitenskap og forretningsdrift ..................................................................................................................................... 103 Anniken Førde og Arvid Viken

6. Nordkapp – annektert av turismen ............................................................................................... 129 Arvid Viken

7. Fra lokalt til eksternt eierskap – eksempel på finansialisering i norsk turisme ..............151 Arvid Viken, Ragnar Nilsen og Carina Olufsen

DEL III: REISELIVET I SAMFUNNSUTVIKLINGSPROSESSER 8. Hurtigruten som destinasjonskatalysator ...................................................................................175 Arvid Viken

9. Kontinuitet og brudd: fiskeværet Årviksand og bostedet Badderen .................................197 Arvid Viken

10. Langfjorden – utvikling uten institusjonell tilhørighet .......................................................... 229 Arvid Viken

11. Båldiplomati, gjensidig avhengighet, dialog og refleksivitet .............................................. 245 Torill Nyseth og Arvid Viken

5

DEL IV: NATURBASERT TURISME – FORVALTNINGSUTFORDRINGER 12. Det ustyrlige friluftslivet? .................................................................................................................. 267 Arvid Viken, Rune Benonissen og Gaute Svensson

13. Turisme, kunnskapshegemonier og sjølregulering på Svalbard ........................................ 301 Arvid Viken

DEL V: EPILOG 14. Utfordringer i dagens norske turisme .......................................................................................... 331 Forfatterpresentasjon ............................................................................................................................................................ 351

Forord I denne boka beskrives paradokser forbundet med turismen. Vi vil ha turisme, men vi liker ikke alltid å være omgitt av turister. Turismen er på mange måter en bærekraftig næring, men bare med et volum som ikke er for stort. Det er bra at folk tjener penger på turistene, og at investorer banker på døra, men vi vil helst at overskuddet skal forbli der turismeproduksjonen finner sted. Det er denne typen problemstillinger som boka tar opp. Den tar ikke opp koronakrisen i 2020 – paradoksalt nok er viruset spredt av reisende i en globalisert verden – bokas analyser er gjort under førkoronatidas normalitet. Boka er basert på forskning, nordnorske case-studier, som har vært foretatt mellom 2009 og 2019, ved det som en gang var Høgskolen i Finnmark, og ved Universitet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Med et så stort tidsspenn, kan noe av virkeligheten som omtales ha endret seg, men lærdommen fra casene vil trolig stå seg. Og sjøl om casene er nordnorske, har ikke kunnskapen en slik begrensning.

Kapitlene springer ut av prosjektene «A chair in Arctic tourism research», finansiert av Utenriksdepartementet, «Vinterprosjektet», finansiert av Norges Forskningsråd, og «Forskningsnode Nordtroms», finansiert av Troms Fylkeskommune. Kapitlene er skrevet sammen med kolleger og stipendiater ved UiT Norges arktiske universitet, samt samarbeidspartnere i Nord-Troms. Takk til alle for godt samarbeid. Perspektivet i boka er turismen slik den arter seg på små steder, og hva den har å bety for steds- og distriktsutvikling. Som tittelen gjenspeiler, er feltet ganske innviklet med mange aktører, relasjoner og strukturer. I forskningen som ligger til grunn for boka har vi først og fremst snakket med mennesker på mindre steder og i mindre kommuner. For å få gjennomført vår forskning er vi avhengige av velvillige informanter. Alle takkes herved for å støtte opp om vår forskning.

I boka er det også en del bilder. En særlig takk til Ole Magnus Rapp, som har tatt mange av disse. Og sist, men ikke minst til Elisabeth Johansen og Orkana forlag, både for tålmodighet, grundighet og arbeidsinnsats.

Tromsø, februar 2020 Arvid Viken

7. FRA LOKALT TIL EKSTERNT EIERSKAP – EKSEMPEL PÅ FINANSIALISERING I NORSK TURISME Arvid Viken, Ragnar Nilsen og Carina Olufsen

Innledning Hensikten med dette kapitlet er å peke på omstillingsprosesser i reiselivet i Lofoten, som reflekterer restrukturering innen det økonomiske systemet i retning av fjerneierskap og ytre kontroll, men også noen motreaksjoner.

Det er tidligere vist hvordan det er tendenser til at flere og flere av reiselivsbedriftene i Nord-Norge blir kjøpt opp av aktører utenfra (Viken 2011). Både Hurtigruten og de fleste hotellene er eid av investorer utenfor landsdelen. Og at dette skjer, er ikke noe særsyn. Det samme skjer også i fiskeriene og i oppdrettsnæringa og er altså en del av den allmenne investorovertakelsen eller investordominansen (også kalt finansialisering) i norsk næringsliv. Dette er prosesser som er beskrevet av klassiske samfunnsanalytikere som Marx, Polanyi, Granovetter, Giddens, Schumpeter, Harvey og andre. Vi skal knytte an til noen av disse teoretikerne og vise at prosesser de har beskrevet, synes å ha gyldighet også i Lofoten, både i forholdet mellom fiskeriene og reiselivet, og innen reiselivsnæringa. Poenget i teorien til Polanyi er at når markedsøkonomien får råde, så betyr dette at innsatsfaktorer som ikke hører hjemme i markedssfæren – som kultur og lokalsamfunn – blir dratt inn i denne. Dette kalles varegjøring. Jordbruk 151

og fiske har vært viktige sosiale og kulturelle arenaer. Varegjøring i form av såkalt fri omsetning av dyrkingsjord eller rett til fiske vil undergrave de samfunnene disse næringselementene har skapt. På tilsvarende måte kan turistisk varegjøring eller kommersialisering endre den lokale kulturen og ikke minst dens kulturlandskap. Vi skal vise hvordan slike mekanismer har gjort seg gjeldende blant småbedrifter, som rorbuanlegg i Lofoten. Mens disse inntil nylig var solid forankret i regionens lokalsamfunn, er de i dag i større og større grad eid utenfra. Vi skal også vise til motkrefter mot en slik utvikling og drøfte implikasjonene av dem.

Kapitlet starter med to teoretiske avsnitt, ett om nyliberal økonomi og det som er kalt kreative destruksjon og motbevegelser, og ett om forankringsteori. Dernest brukes perspektivene fra denne teorien i en presentasjon av turismeutviklinga i Lofoten, med empiri fra opplevelsesnæringa i Moskenes, og ett om utviklinga av et bestemt rorbuanlegg i Vestvågøy.

Dette dras sammen i en konklusjon som antyder at det finnes middelveier og kombinasjoner, at tradisjonell og moderne drift lar seg gjennomføre side om side. Kapitlet er basert på flere runder med datainnsamling fra 1990-tallet og fram til 2018.

Økonomisk utvikling: liberalisme og finansialisering Turisme som næring rommer alt fra store kapitalkrevende virksomheter til små enkeltforetak som nesten ikke krever økonomiske investeringer.

Næringsanalyser av Lofoten kan fortelle at virksomhetene stort sett har vært basert på lokalsamfunnets bruksrettigheter til regionens ressurser, folks egen arbeidsinnsats og begrensede investeringer. Tendensen er imidlertid at en stadig større andel av fiskeriene og turismen håndteres av kapitalinteresser. Når de små reiselivsbedriftene vokser, blir de interessante investeringsobjekter. Vekst er bransjens mantra (Viken 2014). Dessuten er det kanskje like viktig at turismen ofte er å finne i grenselandet mellom ulike industrier, blant pådriverne for utvikling er både investorer, eiendomsutviklere, byggefirmaer, transportselskaper og andre, sammen med det man til vanlig regner som reiselivsaktører (Bianchi 2009). Stadig utvikles nye turistresorter fordi noen, som eiendomsutviklere og investorer, forsøker å tjene på selve utviklingsprosjektene, og stadig skjer det overtakelser 152

Lofoten, idyll og trafikk. Foto: Ole Magnus Rapp.

og sammenslåinger av bedrifter og kjeder for å oppnå større økonomisk gevinst. Når nye markeder utvikles og nye konsumenter ankommer, følger kapitalen etter. Dette er kapitalismens vesen.

Harvey (2006) knytter an til Shumpeters begrep ‘kreativ destruksjon’ i sin beskrivelse av den neoliberale økonomien som dominerer i vår tid.

Innen denne økonomien skapes sentra for akkumulasjon og produksjon som ender i destruksjon – altså at det som var grunnlaget for utviklinga, går til grunne. Dette er en syklisk utvikling. Modellen ble opprinnelig anvendt på industrisamfunn, men har også blitt brukt i analyser av turisme og kulturarv (Mitchell 1998, 2009). Harvey (2006) identifiserte fire tendenser i denne økonomien: privatisering, finansialisering, krisehåndtering og statsregulert redistribusjon. Privatisering er kjernen i neoliberal tenkning: Statlig virksomhet og tjenester skal privatiseres. En konsekvens av dette er et dårligere klima for offentlig støtte til næringsutvikling. Finansialisering gjør eierskap til produksjonsmidler og råvarer til varer i et marked – vi kaller det varegjøring. I et slikt system er det legitimt å investere, spekulere og tenke finans foran andre hensyn. En konsekvens er at investorer fokuserer på muligheter til fortjeneste, mens lojaliteten og innrettingen mot spesifikke bransjer svekkes. Derfor hender det ofte at reiselivsbedrifter kjøpes opp av investorer fra helt andre bransjer. I en økonomi som stadig viser seg ikke å fungere perfekt, er imidlertid krisehåndtering et tilbakevendende behov, og en rolle som offentlige myndigheter påtar seg.

Myndighetene har stadig måttet redde det økonomiske systemet, også på lokalt plan – og blant annet derfor har vi en distriktspolitisk institusjon som Innovasjon Norge. Statlig redistribusjon fra arbeid til kapital, hevder Harvey, skjer gjennom at folk fra landsbygda på ulike vis presses ut av tradisjonell og arbeidsintensiv virksomhet, og inn til byer, lønnsarbeid eller arbeidsledighet. Jorda eller andre naturressurser kan da overtas av større aktører som produserer mat eller bruker ressursene på det som regnes som mer effektivt innenfor rammen av en neoliberal diskurs. Et annet eksempel er privatisering av eiendom. Skjer det, følger ofte spekulasjon i eiendom, og folk fristes til salg, for eksempel av fritidseiendommer. Harveys teorier er makro-orienterte, men vi skal vise at det også gjelder på mikronivå. Vi mener imidlertid at Harveys teorier har en kulturell slagside. De er særlig preget av erfaringer og tenkning i den angloamerikanske kulturkretsen. Vi tar det derfor ikke for gitt at alle sidene ved teorien treffer vårt norske og nordnorske materiale like godt, men vil problematisere dette underveis.

154

Mitchell (2009) har brukt Harveys teorier som grunnlag for observasjoner i reiselivssammenheng. På eiersiden i St. Jacobs i Canada, sier Mitchell, har det skjedd en bevegelse fra ledelsesorientering til entreprenørånd, hvor ideen er at utvikling skapes gjennom innovasjon. En annen bølge, mener hun, har vært at urbane middelklassemennesker søker til hva hun kaller den «idealiserte rurale landsbygda» (ibid.: 157). En tredje bølge er at det er blitt skapt «et post-industrielt rasjonelt akkumulasjonslandskap» (ibid.), som også fører til en utskiftning av involverte aktører. Som vi skal se, kan disse utviklingsmodellene gjenfinnes i Lofoten. Forestillingen om «den rurale idyllen» er først og fremst engelsk, sier Cruickshank (2009).

Begrepet har dels sin basis i en kulturelt hegemonisk, urban middelklasse sine forestillinger om hva som er landsbygdas fortinn i kontrast til det britiske bylivet. Og dels har begrepet sin basis i en avmektiggjort engelsk landsbygd, der det pittoreske framstår som det eneste fortrinnet eller styrken i forhold til det urbane.

Til tross for det mønsteret Mitchell tegner, så finnes det motkrefter (Harvey 2006). Det er mange eksempler på at utviklinga ikke har fulgt modellen med kreativ destruksjon. På individuelt plan har dette skjedd gjennom oppgradering og omstilling av bedrifter, især ser eiere av småbedrifter tendenser som de ikke liker, og som de motarbeider. Også i Lofoten finnes det, som mange andre steder i verden, kollektive motbevegelser mot en slik utvikling. I Lofoten har slike bevegelser tatt til motmæle mot det man kaller strukturering i fiskeriene, mot en bebudet oljevirksomhet og mot en utvikling som desavuerer kystsamfunnet mer generelt. Et eksempel er Kystpartiet, et politisk parti som også har hatt representanter på Stortinget. Norges Kystfiskarlag, som organiserer kystfiskere, med hovedsete i Ramberg, er et annet eksempel. Disse motbevegelsene har sin viktigste styrke i et næringsliv som drives av lokale aktører som har bygd opp egen virksomhet basert på institusjonelt nedfelte rettigheter til naturressursene.

Rettighetene har tradisjonelt blitt fordelt etter et bruksrettsprinsipp; det er aktive brukere som skal ha rett til naturressursene. Dette gjaldt både en individuell eiendomsrett til jord og høstingsrett til havets fellesressurser.

I sin anvendelse av Harveys teori karakteriserte Mitchell (1998) det som hadde skjedd i St. Jacobs utenfor Toronto, som kreativ destruksjon.

I en ny analyse av casen i 2009 stiller hun spørsmålstegn om hvorvidt casen passer til modellen. Som kulturarvsted har St. Jacobs blitt destruert, men ikke som bosted og turiststed. Nye grupper mennesker har flyttet til 155

stedet, og andre typer turister, som hun kaller post-turister, har tatt stedet i bruk. De er mindre opptatt av kulturarven og den idyllen som den i sin tid representerte. I en artikkel fra 2013 anvender hun begrepet «kreativ forbedring» for å beskrive endringer fra ensidige produksjonssamfunn til multifunksjonelle lokalsamfunn. Hennes observasjon er at det i mange av disse samfunnene skjer innovasjoner, og nye plattformer for næringsvirksomhet skapes. Kulturarv, fritidsrelatert virksomhet og turisme er slike eksempler. Dette gjør stedene mer hybride. Men det, understreker Michell, kan også gi grunnlag for nye produkter og ny produksjon i de opprinnelige næringene. Følgelig, sier Mitchell, fører kreativiteten både til destruksjon og konstruksjon, og den skaper dynamiske steder og rom.

Forankring og avforankring Det finnes mange eksempler på kreativ destruksjon, men også på kreativ forbedring langs norskekysten. Bygdebyene har ofte vært sett på som destruksjon, men det finnes også mange kreative endringer. I disse prosessene skjer det også endringer med hensyn til eierskap og maktforhold.

Ofte går eierskapet ut av lokalsamfunnet. Moderniseringa og utviklinga krever større kapitalinnsprøytninger enn det lokalsamfunnet kan makte, og eierskap og styring overføres til eksterne aktører. Altså, i mange kystsamfunn har det fra 1990-tallet og fram til i dag funnet sted en prosess som kan karakteriseres som avforankring (disembedding). Avforankring er et begrep som brukes på forskjellige måter. De to kanskje mest kjente teoretiske diskusjonene av begrepet har Polanyi ([1944] 2012) og Granovetter (1985, Hess 2004) stått for. Polanyi skrev Den store transformasjonen i 1944 ([1944] 2012) som en kritikk av den dominerende økonomiske utviklinga innen politikk og vitenskap, nemlig utviklinga mot et totalt fritt og sjølregulerende marked. Han setter denne utviklinga opp mot økonomien i tradisjonelle samfunn som var forankret i sosiale relasjoner gjennom systemer av gjensidighet og omfordeling basert på felles verdier og normer. Samfunnet kontrollerte markedet, og transaksjoner var alltid basert på eksisterende sosiale relasjoner. Idealet for det sjølregulerende markedet er at det skal fungere uten innblanding fra samfunnet. Men stort sett er det motsatt: Ulike sosiale og politiske mekanismer er ofte avgjørende for at markedet skal fungere. Sosiale relasjoner er altså innebygd i det 156

økonomiske systemet, mener Polanyi ([1944] 2012). Men idealet var og er like fullt sosial avforankring av økonomien.

Avforankringen må også forstås i lys av Polanyis ([1944] 2012) teori om at jord (land), arbeidskraft og kapital i økende grad blir betraktet som varer. Han mener det er en fiksjon å forstå disse tre innsatsfaktorene som styrt av separate markeder. For at det industrielle markedet skal fungere effektivt, må det være separate markeder for alle innsatsfaktorene, ifølge Polanyi ([1944] 2012). At dette er en fiksjon, blir tydelig når man innser at begrepet arbeid egentlig refererer til erfaringer fra de menneskene som samfunnet består av. Uttrykket «jord» brukes med henvisning til naturen rundt samfunnet, men kan ikke forstås uavhengig av sosiale systemer. Å omgjøre disse faktorene til råvarer for et marked blir av Polanyi ([1944] 2012) sett på som det samme som å regulere samfunnet etter reglene i markedet eller innlemme samfunnet i det økonomiske systemet (Polanyi [1944] 2012). Han mener altså at næringslivet arbeider etter slike modeller. Gjennom kvotesystemet for kystflåten slik vi kjenner det fra fiskeriene, blir rettighetene til naturressursene gjort om til varer som også kan selges ut av regionen.5 Dette betyr at fiskeriene blir avforankret. Samfunnet sitter imidlertid igjen med aktører som stritter imot, og ofte må staten trå til fordi systemene ikke virker ideelt. Arbeids- og næringslivet er innvevd i kultur- og samfunnsliv slik at markedet ikke fungerer som en isolert arena.

Det finnes mange eksempler på dette i norsk kyst- og fiskeripolitisk historie.

Førti år etter Polanyis bidrag ble avforankringsbegrepet brukt av Granovetter (1985), men på en litt annen måte. Han bruker begrepet i en debatt om den sosiale forankringen av økonomisk atferd på individnivå (Hess 2004). Ifølge Granovetter (1985) kan ikke økonomiske handlinger, enten av selskaper eller av individer, forstås uten å se dem i lys av sosiale mekanismer. Ifølge hans teori opptrer ikke økonomiske aktører utelukkende på rasjonelt grunnlag, og heller ikke utelukkende ut fra sosiale regler. Alle handlinger, økonomiske eller motivert på andre måter, må forstås ut fra hva aktøren håper på å oppnå, og på bakgrunn av de sosiale strukturene som former handlingene. Det er for eksempel vist hvordan fiskerinæringa er innvevd i lokale sosiale nettverk (Apostle et al. 1998; Jentoft 2001). En lokalt forankret aktør vil, forstått på denne måten, ha omsorg for de men Det er viktig å understreke at det ikke er markedet eller tydelige, tunge kapitalinteresser som har iverksatt dette kvotesystemet. Det har den norske staten ved Fiskeridepartementet med en nordnorsk statsråd i spissen stått for. Rett nok sterkt oppmuntret av aktører med store lommebøker innen fiskerinæringa.

5

157

neskene, ressursene og mekanismene som danner grunnlaget for hans eller hennes virksomhet. Med forankring i lokalsamfunnet vil næringsdrivende opptre på en mer bærekraftig måte. Gjennom lokalsamfunnsmedlemskap aktiveres et ansvar for bruk av de lokale fellesressursene som lettere vil gå tapt i en reint individorientert eller markedsorientert tilnærming. Granovetter (1985) advarer mot at tillit også fremmer større muligheter for misbruk – altså at vekst blir viktigere enn å forvalte ressursene fornuftig. I tillegg vil lokale aktører kunne mangle tilgang på ekstern kunnskap og dermed være mindre innovative og markedsorienterte (Saxenian et al. 2007).

Dette er ofte brukt i reiselivet som argument for kjedetilknytning og salg til store aktører.

En tredje samfunnsforsker som har vært opptatt av denne problematikken, er Giddens. Mens Polanyi ([1944] 2012) og Granovetter (1985) først og fremst refererte til sosiale relasjoner, har forankringsteorien hos Giddens (1990) også en romlig dimensjon. Avforankring blir mulig gjennom det som Giddens (1990) kaller tid–rom-distansering. Atskillelsen av tid fra rom skaper grunnlag for nye former for sosial aktivitet og nye relasjonsmønstre. Giddens (1990, s. 21) har beskrevet dette som å «løfte ut» samhandling fra sosiale relasjoner og lokale kontekster. Det skjer altså en restrukturering over et uendelig spenn av tid–rom, slik Giddens ibid.) ser det, altså det vi kan kalle globalisering. Tendensen har ifølge Jentoft (op.cit.) også ført til at norske kystsamfunn blir påvirket av ytre trender i mye høyere grad enn tidligere. Sjøl om dette er en situasjon som kan føre til nye muligheter for økonomisk utvikling, kan det føre til bortfall av mange av de tradisjonelle kulturelle og sosiale sidene ved kystsamfunnene i Nord-Norge. Det mest interessante ved Giddens teoretisering av avforankring er kanskje hans fokusering på mulighetene det innebærer for en reforankring. Avforankring er ikke en tilstand som nødvendigvis vil vedvare. Det vil inntreffe nye forankringer, forankring på nye måter og på tvers av tid og rom, slik Mitchell (2013) fant for St. Jacobs. I forhold til kystsamfunn betyr dette at prosessen der fiskeriene avforankres, kan gi rom for nye former for forankring, som for eksempel innen reiseliv. Vi skal i det påfølgende vise prosesser der avforankring i én næring blir fulgt av prosesser med reforankring av andre, men også at ny avforankring synes å skje dersom det reforankrede blir en økonomisk suksess.

158

Moskenes: finansialisering og motmakt Turismen i Lofoten er sentrert rundt en spektakulær natur og et landskap med rorbuer. Rorbuene ble tatt i bruk for turistformål på slutten av 1950-tallet. I det som antakelig var den første nordnorske turismeutredningen, ble det i 1958 tatt til orde for å øke denne bruken. Dette ble gjentatt i et «Aksjonsprogram for utbygging av turistnæringa i Lofoten», i 1964. I 1961 fikk Lofoten sin første turistsjef, noe som bidro til mer helhetlig og systematisk markedsføring av regionen. Turistsjef (fra 1964) Terje Henriksen ivret for utvidet bruk av rorbuene i reiselivssammenheng.

Han var også sentral i utformingen av det nevnte aksjonsprogrammet. Det var flere av rorbueierne som hadde sett muligheten, og både på Brettesnes, Nesland, Mortsund, Ballstad og Hamnøy var man tidlig ute med mer bevisst satsing på turisme. De fleste som sto for dette, drev også handel, fiskebruk og hadde fiskere boende i buene under lofotfisket. Rorbuene inngikk allerede på 1960-tallet i et samarbeid og solgte seg delvis gjennom reiselivsforeningen og KNA (Kongelig Norsk Automobilforbund). Prisen per rorbu var midt på 1980-tallet 40 kroner per døgn.

‘Rorbuer’ ble tidlig et begrep som symboliserte en egenartet boform; overnatting i buer som om vinteren eller i tidligere tider hadde vært brukt av fiskere. Tegnene på dette kunne være et forrom eller et hjørne med egnestamper og annet utstyr som fiskerne trengte for å forberede neste dags fiske. At reisebyråene og turoperatørene tok rorbuferie inn i sine programmer, er et første tegn på ekstern innflytelse i rorbunæringa. Rorbuene er seinere blitt interessante for nasjonale investorer. Når rorbuer legges ut for salg, er der en tendens til at folk med økonomiske muskler overtar.

Dette er sjelden folk fra stedet. Dette har skjedd med flere av de eldste rorbuanleggene, blant annet i Moskenes. Ved en anledning døde eieren, og hennes sønn, som hadde vært driver i noen år, så seg ikke i stand til å kjøpe ut søsknene – prisen på anlegget var mange millioner. Derfor ble rorbuene lagt ut for salg og kjøpt av en gruppe investorer. De har seinere modernisert buene, som innvending er til forveksling lik nye hytter hvor som helst i Norge. De nye eierne forsøkte å utvikle en tidsdelingsmodell (time share), hvor de som selger hyttene (eller et annet selskap), leier dem tilbake for deler av året, for utleieformål. Tilsynelatende var det ikke marked for dette, og modellen ble forlatt.

159

Et annet eksempel er når eiere går konkurs. I ett slikt tilfelle fikk en regionbank kontroll over et rorbuanlegg og solgte det til høystbydende.

Kjøper var en skipsreder fra Oslo-regionen og en investorgruppe rundt han. De kontrollerer anleggene, men han ansatte lokale drivere med relativ stor handlefrihet. For eierne er det et fristed de bruker en sjelden gang. I et tredje eksempel var nåværende eier flyttet til Oslo-regionen da han arvet stedet. Han drev anlegget på familie- og sommerbasis i noen år, men leide noen år ut fasilitetene til et driftsselskap som drev tilsvarende anlegg andre steder. Anlegget har i perioder vært uten lokal ledelse, og rorbuutleien håndteres gjennom et elektronisk booking- og innsjekkingssystem. Bare rengjøringspersonale var da sysselsatt lokalt. Felles for alle de tre anleggene er at kontrollen over utvikling og disposisjoner har gått ut av regionen. Et annet eksempel er fra slutten av 1990-tallet, da man opplevede et målrettet forsøk med fjerneierskap i Lofoten. En gruppe reiselivsaktører med noen investorer i ryggen dannet et selskap som de kalte Top Destination. Selskapet skulle drive reiselivsdestinasjoner etter en forretningsmodell a la hotellkjeder. De skulle sentralstyre og markedsføre de destinasjonene de rådde over, blant annet gjaldt det Kabelvåg og Reine. De sleit fort med lokal aksept og tillit, med drivere som hadde liten råderett i en uferdig organisasjon, og som ikke kjente lokalsamfunnene de var lokalisert til. Selskapet feilet. I ettertid kan man si at det feilet på grunn av at de kanskje ikke tok hensyn til behovet for lokal forankring av selskapene, og at finansialisering ofte er knyttet til en profittfokusering som gjør at man ikke er villig til å betale kostnadene ved å ansette gode drivere, og at investorene ikke var fornøyd med inntjeningsnivået i reiselivet. Finansialiseringsmodellen i Lofoten er altså som følger: rorbuer som investeringsobjekt og objekter i finansmarkedet for folk som ikke har et røtter i sted og region, en modell som altså teoretikerne mener overser kapitalens sosiale implikasjoner.

En annen trend er at rorbuer som har blitt brukt i reiselivssammenheng, blir gjort om til private hytter eller fritidsboliger. Dette skjer for eksempel når noen dør, og barna deler arven gjennom å ta over hver sin eller sine hytter. Dermed splitter de opp arven, og rorbuene omgjøres til private hytter. Dette reflekterer et kjent problem knyttet til generasjonsskifte hvor arveloven presser arvinger til å dele opp eller avhende virksomheter. Slik oppsplitting kan og skje ved at eieren, ved behov for penger, selger rorbuene til private, en for en. Vi fant også et slikt tilfelle under våre

160

feltarbeid i Lofoten. En åpenbar effekt av privatiseringsmodellen er at det er færre hytter i utleiemarkedet i sommersesongen.

Mot disse modellene framstår noen rorbuanlegg som har vært i eierfamiliens hender i generasjoner og er det fortsatt. Og slik mener mange det bør være. Rorbuene er bevart, men modernisert, og fortsatt drevet av folk for stedene. En rorbueier beskriver driften som opp- og nedturer, forhandlinger med bankene og om ulike finansieringsmodeller og modeller for drift, restaurering og modernisering. Eieren har brakt flere av hyttene tilbake til sin opprinnelige form, men satt inn moderne kjøkken og bad.

Rorbuene ser utenfra ut som de alltid har gjort, men har høy klasse og høy pris. I ett av de tidligere produksjonslokalene var det i 2018 restaurant, og man har flere andre restaureringsprosjekter gående, for eksempel en gammel butikk (landhandel). Det er også et lite museum og en bruktbutikk på anlegget. En fiskeforedlingsfabrikk like ved er fortsatt i drift, og fiskehjeller er en markant del av landskapet rundt rorbuene. Rorbuanlegget har en ny resepsjon. Denne er også resepsjon for flere aktivitetstilbydere. Filosofien til eieren er at jo mer aktivitet, jo mer attraktivt er stedet og rorbuene. Det er flere anlegg som drives etter samme modell i kommunen, også de arvet etter foreldre, i ett av tilfellene en fiskefabrikkeier, en annen var tørrfiskhandler. Begge måtte forlate fiskerisektoren på grunn av gammeldags teknologi og dårlige havneforhold for moderne fiskebåter. Tørrfiskhandleren har forvandlet fasilitetene til et tørrfiskmuseum og bevart og modernisert rorbuene. Disse eierne har åpenbart, også uttalt, et annet grunnlag for sin drift enn bare økonomiske mål. De snakker både om kulturarv, lokale tradisjoner og forpliktelser, og om et ønske om lokal kontroll. De uttrykker også skepsis til utviklinga slik de oppfatter den i noen av de andre anleggene, og mener at fjerneierskapet utarmer miljøet og svekker den lokal forankringa. Det finnes altså en lokalsamfunnsbasert eier- og driftsmodell som kontrasterer finansialiseringsmodellen.

Reforankring i Moskenes: en voksende opplevelsesnæring Det er flere entreprenører enn rorbueierne som har vært engasjert i utviklinga av turismen i Moskenes. En av dem er en typisk sosialentreprenør. Han kom til kommunen som lærer, ble skoleleder, men var opp161

tatt både av regionens kulturarv og av avfolkingen. Eieren av et nedlagt fiskeforedlingsanlegg fant ut at han var best tjent med å overlate deler av sine anlegg til kommunen. Skolelederen ble ansatt for å utvikle dette til et museum (i dag Norsk Fiskeværsmuseum). Han hadde mange jern i ilden og sto også sentralt i en tilrettelegging av parkering på det trange stedet. For å sikre arbeidskraft og tilgang på ungdom startet han på slutten av 1980-tallet en reiselivsskole støttet av arbeidskraftmyndighetene. I løpet av noen få år fikk mer enn hundre ungdommer (17–22 år) utdanning innen turisme, mennesker som ofte ble gode ambassadører for kommunen. seinere var han drivkraften bak et årsstudium på universitetsnivå innen bærekraftig turisme. Sosialentreprenøren hadde også etter at han ble pensjonist en finger med i ulike prosjekter, for eksempel et som hadde som mål å etablere en nasjonalpark for ytre Lofoten. Lofotodden nasjonalpark ble en realitet i 2019. Entreprenøren har alltid vært en entusiastisk nettverksbygger, flink i markedsføring av sine prosjekter, og ofte lyktes han i å få dem finansiert og gjennomført. Han har bidratt sterkt til at det finnes flere attraksjoner og en moderne reiselivsinfrastruktur i kommunen.

En annen entreprenør selger aktive naturopplevelser: fotturer, kajakkpadling, sykling og ski. Han startet sin karriere som skiboms i Alpene og ble etter hvert guide innen ski og sykling. Han kom til Lofoten for første gang ansatt som sykkelguide for et britisk selskap. Han forelsket seg i området, tok kona si med tilbake for et ferieopphold, og de bestemte seg for å bosette seg i Moskenes Noen år etter drev de en av de viktigste opplevelsesbedriftene i regionen. I sesongen engasjerer de guider, fortrinnsvis nordmenn som mannen kjenner fra sin tid som en guide rundt i Europa og andre steder. Han har også vært medeier i et liknende selskap i Marokko.

Guidene han hyrer, driver private firmaer, som han kjøper guidetjenester fra. Dette reduserer administrasjonen. Selskapet måtte ikke vokse for mye, mente han, han ville ikke ende opp som en leder som sitter på kontoret sitt og administrerer folk og penger. Eieren er også selektiv i hvem han samarbeider med; familieeide og lokalsamfunnsforankrede rorbuer er den typen han tilbyr sine kunder.

Moskenes er et lite sted hvor folk kjenner hverandre. Som nevnt har noen av aktørene en klar linje på hvem de samarbeider med, og hvilke verdier de mener skal gjelde for utviklinga. Flere av disse aktørene er relativt unge mennesker, og de er mer eller mindre i samme livssituasjon, flere av dem er tilflyttere som prøver å skape seg et levebrød av sine fritidsinteres162

ser. De utgjør et lite, kreativt miljø eller næringsklynge, som sender kunder til hverandre, hjelper hverandre og møtes privat.

Statles Rorbuer: tradisjon og innovasjon Det andre utgangspunktet for folkelig motmakt mot finansialisering og utenfraeie er at lokale aktører har modernisert egen virksomhet og med det klart å holde motstandskraften ved like. Både i Lofoten og i andre distrikter i Nord-Norge har et element i denne moderniseringa vært utvikling av nye former for yrkeskombinasjoner med utgangspunkt i de tradisjonelle primærnæringene jordbruk og fiske (Nilsen 1997, 2002). Et av områdene for slik yrkesblanding i Lofoten er turisme. Når vi bruker et begrep som «motmakt», eksemplifisert med delvis vedlikehold av etablerte bruksrettigheter og med nye yrkeskombinasjoner, er det fordi det ser ut til å være sterkere krefter i gang den andre veien, noe som preger så å si alle de viktige nordnorske private næringene (Jentoft, Nergård & Røvik 2011). Finansielt basert ekspansjon inn i dette næringslivet har sammen med statlige tiltak bidratt til økende avstand mellom næring og sosialt liv.

Statles Rorbuer er imidlertid et eksempel på det motsatte. Det er et lokalt initiert og eid turistanlegg. Den familieeide bedriften er et eksempel på at fiskeriaktiviteter har skapt grobunn for reiselivsutvikling. Starten var at en i familien Statle kjøpte et av fiskebrukene i Mortsund etter andre verdenskrig. Det var gode lofotsesonger og gode markeder for tørrfisk.

Statle-eieren hadde som leveregel at i de åra det ble overskudd av drifta, ble det bygd en ny rorbu. Stort sett betød dette en ny rorbu i året. Det var hele seks fiskekjøpere i drift i Mortsund og derfor et lokalt marked for romutleie. Med denne strategien ble inntektene fra de rike naturressursene reinvestert lokalt. Overskudd kan karakteriseres som grunnrentehøsting – produksjon og inntjening basert på fiske i nære farvann. Fiskerne leverte til brukseieren i Mortsund. Markedet, de rike naturressursene, fiskernes relativt lave kostnader i et kystnært fiske med mindre båter og fiskebrukeierens evne til å få overskudd av drifta sikret grunnrenterealisering av naturressursfangsten. Resultatet var vekst i lokal verdiskaping, som ble reinvestert i nye rorbuer rundt fiskebruket.

En viktig impuls for satsing på rorbuturisme som egen virksomhet kom ifølge representanter for Statle-familien fra forsikringsselskapet de var 163

kunde hos, som ønsket et opphold i Lofoten for de viktigste kundene sine.

Dette var i 1961. Da hadde familien fått bygd ut så mange rorbuer at de kunne huse en slik gruppe. Arrangementet var vellykket og omfattet også matservering på fiskebruket som ennå var i drift. Ideen om å bruke rorbuene til mer organisert turismevirksomhet var dermed sådd, og i ettertid kan man si at satsingen lyktes. I 2012 hadde bedriften 64 rorbuer og 40 rom i det gamle, ombygde fiskebruket. De kunne ta opptil tre busslaster av gangen til overnatting og matservering. En blanding av nye og eldre rorbuer finnes rundt kaianlegget med det gamle fiskebruket som sentrum.

Familiebedriften omfatter også et trandamperi som fortsatt er i drift. Tranen er på to store tanker godt synlige i landskapet, og det ble fremstilt om lag 400 000 liter tran i 2013. Dette er en viktig del av bedriftens inntekter.

Trandampingen representerer fortsettelsen av den opprinnelige fiskerivirksomheten og gir bedriften to bein å stå på. Trandampingen og rorbuvirksomheten ga grunnlag for fire helårlige arbeidsplasser i 2012. Etter det har reiselivsvirksomheten bli videreutviklet. Fiskeripreget vedlikeholdes også ved at den nærmeste naboen driver en kombinasjon av lakseoppdrett med slakteri, og tørrfiskproduksjon. Nye fiskehjeller var nettopp satt opp. Driften i begge bedriftene er eksempel på kontinuitet og brudd, og at tradisjon og innovasjon kan gå hånd i hånd.

Reforankring i turisme og mangesysleri De omfattende næringsendringene som har preget Lofoten de siste tiåra, kan leses ut av et omskapt landskap. Mange endringer kan tas som tegn på det Joseph Schumpeter kalte «kreativ destruksjon»; moderne, standardiserte hytter kalt rorbuer, hoteller, museer og andre reiselivsattraksjoner.

Som nevnt innledningsvis identifiserte Harvey (2006) fire tendenser i disse destruksjonsprosessene: privatisering, finansialisering, krisehåndtering og statsregulert redistribusjon. Vår gjennomgang har vist at alle disse tendensene kan spores i turismeutviklinga i Lofoten. Det første punktet, privatisering, gjennom at myndighetene, for eksempel Moskenes kommune, i 2012 var svært lite engasjert i reiselivsutviklinga. Vi fant mange tilfeller av finansialisering, for eksempel i flere rorbuanlegg. Dette er i tråd med de generelle tendensene i nordnorske private næringer (Jentoft, Nergård & Rørvik 2011). Den finansielt baserte ekspansjonen i næringslivet har 164

sammen med statlige tiltak svekket de nære båndene som tidligere eksisterte mellom næring og lokalt sosialt liv. Rorbukonseptet står svakere enn moderne funksjonalitet og inntjeningsmuligheter. Vi mener også å se en av ulempene av det – altså kreativ destruksjon – i hvordan noen av de eksterne aktørene har utviklet sine rorbuer, standardiserte konsepter og moderne databasert fjernbetjening. «Rorbuer» er for disse aktørene først og fremst en kommersiell retorikk og et objekt i finansmarkedet: I varierende grad er destruksjonen påtakelig. Og trolig representerer tendensen lav kreativitet og innovasjonsgrad.

Et av forholdene som har bevegd rorbuene i denne retningen, er også kriser, for eksempel innen fiskeriene. Behovene for strukturendringer i fiskeriene har framstått som lokale kriser som har tvunget fram endringer, hvor turisme som regel har stått fram som det mest aktuelle alternativet.

Noen av endringene kan også tilbakeføres til det fjerde punktet til Harvey – statsregulert redistribusjon. Først og fremst har det skjedd gjennom å favorisere andre typer fiske enn det som tidligere kjennetegnet næringa, altså overgang til større og havgående fiskebåter. Dermed har fisket mistet noe av sitt fotfeste i Lofoten, og folk har måtte finne seg annet arbeid.

Det har de blant annet funnet i reiselivet. Noen – som Statle-familien i Mortsund – har klart å kombinere de to feltene, noe som viser at tradisjon og innovasjon ikke behøver å være motsetninger. Slik utviklinga har vært i Lofoten, er det vanskelig å påstå at det generelt sett har foregått en kreativ destruksjon. Med utgangspunkt i rorbuer og annen historie er det skapt mye nytt, regionen har blitt modernisert, i tråd med den generelle samfunnsutviklinga. Vi kan altså se det samme som Mitchell (2013) har funnet i sine studier, en prosess som sies å være karakterisert av kreativ fornying eller konstruksjon, om man vil.

Omstillingen i Lofoten kan også ses i lys av en av teoriene til den andre klassiske nasjonaløkonomen vi har introdusert, Karl Polanyi. Omstilling av næringslivet er flere steder forankret i familie- og lokalsamfunnsrelasjoner og i et verdigrunnlag som omfatter mer enn krav til profitt. Vi har funnet flere varianter av dette. Først og fremst er det rorbuanlegg som har blitt renovert, og kulturarv som er gjort om til attraksjoner. Dernest har vi fokusert på en bedrift som gradvis ble omstilt fra fiskeri til fiskeri kombinert med turisme. Det er blitt en tidsmessig mønsterbedrift som gjenspeiler en utvikling preget både av moderne tilpasning og motmakt.

Her har man stått imot finansialiseringfristelsene. I stedet er tradisjonelle 165

bruksrettigheter i noen grad vedlikeholdt i nye yrkeskombinasjoner. Det sosiale livet som følger av en utvidet reiselivsnæring, rommer nyinnflyttede og pendlende mennesker, men preges også av nye impulser og innovasjon.

Turismen er en global næring, med mange tråder inn i lokale kontekster.

Flere av disse trådene har brakt inn innovative mennesker. Lenge savnet man en entreprenørskapsånd i regionen. Lite skjedde ut over rorbudrift.

Dette har altså endret seg. Båndene mellom de «nye» menneskene og de som representerer tradisjonene, gjør at det som skjer i dagens reiseliv, kan karakteriseres som reforankringsprosesser. Eksternt etablert kompetanse kombineres med lokal forankring til en helhet som gjør at Lofoten framstår som en komplett reiselivsdestinasjon, der man tjener penger både på overnatting, bespisning og opplevelser, ikke bare overnatting i rorbuer, slik det var tidligere. Men de sosiale båndene som skapes, går i våre dager like mye ut av som inn mot lokalsamfunnene for øvrig. Lofoten er i så måte gjenstand for allmenne globaliseringstendenser, på godt og ondt.

Konklusjon Vi har i kapitlet også vist hvordan eksterne aktører med tilgjengelig kapital kommer inn og utnytter de stedlige lofotfortrinnene gjennom å investere i rorbuer og andre virksomheter, uten forankring. I flere tilfeller har dette gått galt – aktørene har ikke lykkes og har trukket seg ut. Men noen har fått det til, og i noen av tilfellene fordi de har ansatt ledere med lokal forankring. Våre funn er i tråd med Polanyis skepsis til varegjøringen og Granovetters idé om at også økonomiske entreprenører er sosiale aktører.

For noen er dette relativt åpenbart, for andre kan det fortone seg som et paradoks, altså at økonomiske systemer og verdier er basert på sosiale systemer. Dette tilsier at en fullstendig finansialisering ikke har skjedd og kanskje heller ikke vil skje, så lenge Lofoten er en region av småsteder.

Lokalsamfunnene er komplekse, og kompleksiteten er nedfelt i lokale tradisjoner og globale nettverk. Det er et sosialt system hvor det å rendyrke profittmaksimering som forretningskonsept kan være vanskelig. Men som vår analyse har vist, finnes det også annerledestenkende aktører, som dyrker verdier knyttet til tradisjoner og lokalsamfunn. Turismevirksomhet er mer enn forretning og forrentning, det er også forvaltning av samfunnsrelasjoner og rotfestet samfunnsansvar.

166

Litteratur Apostle, R.A., Barrett, G., Holm, P., Jentoft, S., Mazany, L., McCay, B. & Mikalsen, K. (1998). Community, state, and market on the North Atlantic rim: Challenges in the fisheries. Toronto: University of Toronto Press.

Bianchi, R. V. (2009). The ‘critical turn’ in tourism studies: A radical critique.

Tourism Geographies, 11, 484–504.

Cruickshank, J. (2009). A play for rurality – Modernization versus local autonomy.

Journal of Rural Studies, 25 (1), 98–107.

Giddens, A. (1990). The consequence of modernity. Cambridge: Polity Press.

Granovetter, M. (1985). Economic action and social structure: The problem of embeddedness. American Journal of Sociology, 91, 481–510.

Harvey, D. (2006). Spaces of global capitalism. London: Verso.

Hess, M. (2004). ’Spatial’ relationships? Towards a reconceptualisation of embeddedness. Progress in Human Geography, 28, 165–186.

Jentoft, S. (2001). Røtter og vinger. Kystkulturen i globalsamfunnet. Stamsund: Orkana Forlag.

Jentoft, S., Nergård, J.-I. & Røvik, K. A. (red.) (2011). Hvor går Nord-Norge?

Tidsbilder fra en landsdel i forandring. Stamsund: Orkana Akademisk.

Mitchell, C. J. A. (1998). Entrepreneurialism, commodification and creative destruction: a model of post-modern community development. Journal of Rural Studies, 14, 273–286.

Mitchell, C. J. A. (2009). Revisiting the model of creative destruction: St. Jacobs, Ontario, a decade later. Journal of Rural Studies, 25, 156–167.

Mitchell, C. J. A. (2013). Creative destruction or creative enhancement? Understanding the transformation of rural spaces. Journal of Rural Studies, 32, 375–387.

Nilsen, R. (1997). Fjordfiskere og ressursbruk i nord. Oslo: Ad Notam, Gyldendal.

Nilsen, R. (2002). Makt og motmakt på kysten. Makt og demokratiutredningen.

Rapport nr. 45. Oslo: Universitetet i Oslo.

Polanyi, K. (2012 [1944]). Den liberale utopi. Oslo: Res Publica.

Saxenian, A. L. (2007). The new argonauts: Regional advantage in a global economy.

London: Harvard University Press.

Viken, A. (2011). Naturbasert turisme i nord. Ytre påvirkning – lokal tilpasning. I S. Jentoft, J.-I. Nergård & K. A. Røvik (red.), Hvor går Nord-Norge? Tidsbilder fra en landsdel i forandring (s. 175–188). Stamsund: Orkana Akademisk.

Viken, A. (2014). Destination discourses and the growth paradigm. I A. Viken & B. Granås (red.), Tourism destinations development. Turns and tactics. Farnham: Ashgate.

Lofoten: rorbuer, rorbuferie og turistindustri Lofoten er blant Norges fremste reisemål. Den mest systematiske gjennomgangen av regionens turisme gjennom tidene finnes i en hovedoppgave i historie (Fossum 2000), som er hovedkilden for denne beskrivelsen. Da turismen gjorde sitt inntog, hadde man i Nord-Norge allerede tradisjoner for å håndtere reisende, særlig da på storgårder og handelssteder.

I 1838 begynte man å trafikkere strekningen Bergen–Hammerfest med dampskip (Kleppa (https://leksikon.fylkesarkivet.no/ article/53ec17c3-90df-455e-95b4-e2079ac40088/)), noe som innvarslet en ny tid. Den nye transportteknologien som etter hvert også omfattet jernbanen – Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna sto ferdig i 1902 – beredte grunnen for den første turistbølgen innover landet, en bølge som også rakk helt opp til Nord-Norge. I kjølvannet av romantikken ble Lofoten fort anerkjent som et vakkert og spesielt reismål, og her som andre steder bidro ulike typer kunstnere til markedsføringen av området: Bjørnstjerne Bjørnson, Christian Krohg, Jonas Lie, Knut Hamsun, Theodor Kittelsen, Thorolf Holmboe og ikke minst den lokale maleren Gunnar Berg ytte alle sine bidrag til å gjøre Lofoten kjent (ibid. s. 28). Men Lofoten ble også markedsført av reisebyråer, turoperatører og reisehåndbøker (ibid. s. 30). Lofoten var først og fremst et turistmål hvor man tok seg fram med båt, og cruiseturismen var derfor lenge den viktigste. Derfor er kanskje etterkrigstidas turismehistorie den mest interessante i Lofoten, særlig på grunn av den populariteten og utbredelsen rorbuturismen fikk. Forutsetningen for denne var at Lofoten tilpasset seg bilismen, først med et omfattende nett av ferger og veier, dernest også av broer og tunneler som binder øyene sammen. I 2007 blir på en måte prosjektet ferdigstilt – fastlandsforbindelsen ble åpnet. I tillegg viser kanskje også tilfellet Lofoten betydningen av at reiselivet er organisert. Mye av utviklinga sprang ut av planer

168

utviklet av reiselivsorganisasjoner, og prosjekter mer eller mindre i regi av det offentlige. Det startet på 1960-tallet.

På den tida fantes det hoteller eller gjestgiverier på de største stedene, og rorbuene rommet 13 000–14 000 senger.

Man begynte å ta disse i bruk for turistformål på slutten av 1950-tallet. I en turismeutredning fra1958 og et aksjonsprogram fra 1964, ble det tatt til orde for å øke denne bruken (Fossum 2007, s. 39). I 1961 fikk Lofoten sin første turistsjef, noe som bidro til en mer helhetlig og systematisk markedsføring av regionen, og ikke minst turistsjef (fra 1964) Terje Henriksen ivret for utvidet bruk av rorbuene i reiselivssammenheng. Han var også sentral i utformingen av det nevnte aksjonsprogrammet. Det var flere av rorbueierne som hadde sett poenget og som bevisst satset på turisme, sjøl om de fleste som sto for dette, også drev handel, fiskebruk og hadde fiskere boende i buene under Lofotfisket (ibid., s. 56–57). Rorbuene inngikk allerede på 1960-tallet i et samarbeid og solgte seg delvis gjennom reiselivsforeningen Kongelig Norsk Automobilforbund (KNA). Prisen per rorbu var midt på 1980-tallet kroner 40 (ibid., s. 57).

Til å begynne med var det «rorbucamping» som ble tilbudt, og ordet «rorbuferie» ble trolig ikke brukt før på 1970-tallet.

Men rorbuene ble tidlige et begrep som symboliserte en egenartet boform; overnatting i buer som om vinteren eller i tidligere tider har vært brukt av fiskere. Reisebyråene og turoperatørene tok rorbuferie inn i sine programmer midt på 1960-tallet, blant annet var Bennett tidlig ute, men også svenske Reso hadde rorbuferie på sitt program alt i 1964 (ibid., s.

58). Lokalt utviklet man den første rorbubrosjyren i 1965. På slutten av 1960-tallet ble rorbutilbud inkludert i katalogene til Norsk Hytteformidling og inngikk i nasjonalt produserte brosjyrer som ble trykt på tre språk (ibid., s. 59).

Omfanget av rorbuturismen var kanskje ganske beskjeden i starten. I 1964 rommet rorbuene bare cirka 3000 av de 41 000

169

kommersielle sommerovernattingene i regionen, tre år etter 10 000 av 50 000, dette ifølge statistikken. Men rorbusuksessen er først og fremst av nyere dato. I 1999 rommet rorbuene cirka 118 000 av i alt cirka 250 000 overnattinger på årsbasis i regionen (Viken 2001). Men rorbuferie er blitt et begrep som har god klang, og på mange måter gjenspeilte trafikken rundt tusenårsskiftet kapasiteten i regionen.

Turismeutviklinga i Lofoten er først og fremst et resultat av en natur og et naturlandskap som gitt dagens normer framstår som relativt unik. Det er også et eksempel på at kommunikasjoner, organisering og planmessig arbeid gir resultater. Kanskje er det imidlertid først og fremst et eksempel på betydningen av å skaffe seg et godt image, eller det man i dag kaller merkenavn. Både Lofoten som reisemål og rorbuene som overnattingsform er kjente begreper. Uten de mange budbringerne hadde man trolig ikke lykkes i samme grad. Tross alt er det områdets omdømme i markedet – blant potensielle turister – som er den viktigste grunnen til at tre til fem hundre tusen besøker området hvert år (jf. Viken, Evjemo, Akselsen & Hansen 2004).

Lofoten er også blitt et viktig reisemål for de cruisene langs norskekysten som strekker seg til Tromsø og Nordkapp (Sletvold 2016). Denne trafikken representerer et delvis separat utviklingsløp og bringer med seg store grupper turister – anslagsvis 60 000–70 000 – som kommer i tillegg til den landbaserte ferdselen. Man kan se tendenser til fortrengningsvirkninger mellom de to delene av turismen, fordi cruiseturistenes attraksjonsbesøk gjerne er planlagt og avtalt flere år i forveien, noe den øvrige sommerturismen ikke er.

De fleste cruiseanløpene skjer på Leknes, sentralt for halv- og heldags turer til attraksjoner og landskaper i resten av Lofoten. Cruiseturismen er avhengig av nitid planlegging og bruk av et stort antall guider og busser, der forarbeidet gjøres av en lokal entreprenør og agent, som i samarbeid med sentrale nasjonale aktører har bygd opp trafikken over de siste

170

par tiåra. For mange forholdsvis små bedrifter gir cruisebesøkene en økonomisk langsiktighet og relativ trygghet som de ellers vanskelig kunne oppnå. På den annen side har de vært gjenstand for strenge, standardiserende kvalitetskrav fra cruisenæringa, krav de sjøl mener har vært til fordel for driften, samtidig som de har vært utsatt for et sterkt prispress (Sletvold 2016). Et bevisst lokalt samarbeid i møte med cruisebransjen har vært bevissthetsskapende og har bidratt til den suksessen man mener å ha hatt.

Litteratur Fossum, H. (2000). Utror og in-sted. Reiseliv og reise­livs­ organisering i Lofoten 1960–1995. Hovedoppgave i historie.

Institutt for historie. Tromsø: Tromsø universitet.

Sletvold, O. (2016). Cruise i Lofoten. I A. Viken (red.), Turisme.

Destinasjonsutvikling. Oslo: Gyldendal.

Viken, A. (2001). Turismeutvikling i Lofoten. I A. Viken (red.), Turisme. Tradisjoner og trender. Oslo: Gyldendal.

Viken, A., Akselsen, S. Evjemo, B. & Hansen, A.A. (2004).

Lofotundersøkelsen 2004. FoU R 27. Oslo: Telenor.

Denne boka handler om reiseliv i bygde-Norge, både som en mulighet og en trussel – for eksempel i Lofoten, på Senja, i Nord-Troms og på Nordkapp. Turismen gir mange arbeid, men altfor mange turister kan ødelegge idyllen som turistene søker. Tilrettelegging er derfor nødvendig, men det bidrar som regel til økt tilstrømming og behov for ytterligere tiltak. Dette er blant paradoksene som diskuteres i boka.

Arvid Viken er professor emeritus ved UiT Norges arktiske universitet. Han har siden slutten av 1980-tallet forsket på turisme. Hans hovedinteresse har vært hvordan turismen påvirker og påvirkes av det samfunnet den foregår i. I denne boka anvender han og hans kolleger et kritisk blikk på turismen i Nord-Norge.

ISBN: 978-82-8104-361-9

ORKANA AKADEMISK

www.orkana.no