Valeyrivalsen by Orkana

NOMINERT TIL NORDISK RÃ&#x2026;DS LITTERATURPRIS

Guรฐmundur Andri Thorsson

VALEYRIVALSEN Oversatt fra islandsk av Tiril Theresa Myklebost

Orkana

Den kommer fra havet ...

Den kommer fra havet og siver inn langs stranden. Når dagen er på hell, glir tåken sakte inn fjorden, som den alltid gjør om sommeren, den snuser litt rundt, kikker ut bak kollene, siver inn i bygda der den smyger seg rundt båtene i havna, slikker hushjørner og løfter seg høyt nok opp til at jeg kan kikke inn gjennom et vindu. Jeg ser hemmelighetene. Jeg ser mennesker koke og brase, tisse, synge, tie og drive dank. Noen gråter, noen lytter, noen stirrer. Jeg ser folk skjule gråten i putene, kaste søppel og ødelagte minner, men jeg ser ikke bort. Jeg ser aldri bort. Jósa er alene og drikker lunken øl fra boks mens hun scanner inn gamle klassebilder for å legge dem ut på Facebook. Kalli sitter i låven og kikker på linerla. Legen Jónas sitter tankefull med hendene i fanget, mens Lalli Lunde har begitt seg ut på en rusletur, han kommer snart til å treffe på søsteren sin, Lára, som han ikke har snakket med på flere tiår. Og Sveinsína klør seg mellom skulderbladene med ei tresleiv, hun har tenkt å kikke innom Jósa litt senere i dag, i dagens anledning. Men da kommer jeg til å være forsvunnet med tåken. Ganske snart kommer jeg til å være forsvunnet med den grå tåken. Vi smyger oss rundt et hushjørne. Den svever foran meg som om den har en avtale et sted og er blitt trøtt av sommelet mitt, men vi stopper likevel en stund i Skjól. Alle hemmelighetene i ei lita bygd – de er riktignok ikke så viktige, ikke alle i hvert fall, og ikke allltid, men tåken og jeg står her likevel ved vinduet som en nysgjerrig og toenig Gud som ikke klarer å slutte å bekymre seg for om menneskelivet går sin gang selv om han har gitt menneskene fri vilje. Den kommer fra havet og siver inn langs stranden. Den blir fulgt av et kaldt gufs som ingen ønsker velkommen. Smyrill skald merker likevel inspirasjonen komme når vi nærmer oss, han reiser seg fra arbeidet, tar frem den slitte, brune notisboken, går langsomt ut på kjøkkenet og til vinduet der han kikker utover 9

og skribler ned ideer til diktsamlingen sin: Duften av aske. Tåken er det fjerne som brått omhyller deg. Den er den skånsomme motgang. Den er selve naturloven. Den kommer fra havet og siver inn langs stranden, og for menneskene som bor her, er den alt som er grått, den kalde tausheten som noen ganger legger seg over livet slik den nettopp gjorde over byfjellet Svarri. Så kommer kvelden. Så kommer natten. Og med natten kommer regnet. Kjærlighet våkner, blomster dør, folk gir tapt midt i løpet, billykter forsvinner inn i kveldsmørket, stearinlys blafrer i den svake trekken fra vinduet, stunder forsvinner ikke fra sinnet, men dagene går. Måneder går, følelser og år. Jeg ser det blå på himmelen i april og det grønne i gresset i mai. Jeg ser vingeslagene når sønnavinden nærmer seg, hører den nye lyden i stråenes sus. Jeg ser det røde på barnas kinn om våren når de har vært ute og lekt hele dagen. Jeg ser høsten i folks ansikter når de har stengt seg inne. Jeg kjenner lukten av vinteren når den stiger fra havet sent om høsten og døden brer seg ut over verden. Bensinpumper alene i snøkavet ... Båtenes knakende fortøyninger ved kaia ... Stillheten i bygda på hvite, mørke dager ... Fjellets taushet ... Tomrommet mellom husene. Jeg har sett kjærlighet våkne i øyne og dø i gjerninger. Jeg har sett et ensomt barn slutte å gråte. Jeg har sett menn drukne og gutter henge seg. Jeg har sett en barntung kvinne med isblå øyne myrdet og begravet. Jeg døde for lenge siden. Jeg skulle vært sluknet for lenge siden, og kanskje er jeg det også, men har ikke oppdaget det ennå. Jeg er kun bevissthet. Jeg kommer fra havet og siver inn langs stranden, og snart vil jeg være forsvunnet med tåken. Jeg er ettermiddagsbrisen som besøker folk ved halvfemtiden på ettermiddagen, så glir jeg bort en time senere, hjem til meg selv som er i det forgangne; i gresset som duvet frem og tilbake for en liten stund siden, i løvetannens frø som blåser til et nytt sted, i foldene på skjørtet til Kata som sykler ned Strandgaten på vei til Forsamlingshuset.

Klarinetten og kontrabassen

Hun kjenner hvordan lydene fra barneflokken blander seg med ettermiddagssolen. Det er matlukt i luften, dunking fra en motorbåt ute på havet og gressklippere i hagene, strandfugler svever i stille buer, engfuglene tripper omkring, og frøene fra løvetannen daler til jorden: Ettermiddagen yrer. Alt livet gir henne kraft til å trå pedalene på turen gjennom byen, det gir henne takt og rytme og håp; hun kjenner livskraften strømme gjennom seg. Husene betrakter henne og det er helt i orden. Gamle menn med hagesakser vinker og roper: «Nei, er det ikke Kata som kommer!» og det er fint. Barn hviner og hopper på trampolinene som bølger seg ved hvert hus – de vinker – og kvinnene kryper rundt i blomsterbedene og vinker med gule hansker fulle av jord. Sidda sitter sammen med Andrés og Fríða og flere andre, hun kommer til å vinke spesielt til henne. Mannen på bassen som blir kalt Árni på farten står på trappen til det gamle doktorhuset med en pipe i munnen og kikker etter henne, han vinker ikke. To minutter senere er hun ved Forsamlingshuset. Det er konsert med Valeyrikoret i kveld og programmet er ambisiøst: De skal synge islandske korsanger som Natt og Fagre små venner, men også Locus iste av Bruckner og Sicut locutus est av Bach der ingenting må endres, det kan gå galt trass i de utrettelige prøvene hver mandagskveld. Hun har sittet ved pianoet og øvd stemmene tålmodig gang på gang, sagt «Ta den igjen!» på så gebrokkent islandsk at det ikke er mulig annet enn å adlyde. I Bach-stykket har hun innimellom følt det som om hun prøver å holde femten baller i luften samtidig, faller en, faller alle; og av og til er det som om hun prøver å få femten baller opp i luften samtidig. De har sittet der på stolene sine, de korivrige valeyringene, fra fiskefabrikken og frisørsalongen, fra banken og skipene. Hestefolk, lediggjengere og håpefulle, hver med sitt tilnavn å slite med og sin historie som alle 11

kjenner – og hver og en har slitt med å forene sitt eget locu-hu-huhu-tu-hus nøyaktig med alle de andres. Hun har greid å få dem til å synge sterkt og bestemt og deretter uendelig svakt. Hun har kjent på den følsomme klangen. Valeyriklangen. Nå vil hun møte opp tidlig, før Sidda, Fríða og Anna kommer for å sette frem stoler. Hun vil ha litt tid for seg selv, prøve pianoet, sette seg ned og lukke øynene og kjenne den store og brede C-durklangen fylle seg. Så kommer alle sammen. De dufter av hest og fisk og jord og sol, er trøtte etter dagens strev, og kler seg i kjortlene som Sidda har sydd til dem, dermed forvandles de til kunstnere. De står sammen i en klynge nede i det rå omkledningsværelset, hun har planlagt å la dem holde hverandre i hendene og nynne Sov, lille kjæresten min så lavt de kan. Så tripper de inn på rad og rekke, får anbragt seg på scenen som de har øvd på, hun kommer inn, neier, snur seg mot koret, løfter armene og møter blikket til den enkelte, koret som et vesen. Hun gir det avtalte tegnet, og uendelig svakt synger de med én stemme, skaper et nytt sted: Locus iste, a Deo factus est ... Alt er så lyst. Ennå er det ikke kveld og likevel er det ikke lenger dag. Tilværelsen sitrer i grenselandet. Hun er barbeint i tøflene og fryser litt fordi ettermiddagsbrisen smyger forbi i det samme, det er ikke en ubehagelig kulde, men forfriskende, som husenes øyne ikke er stirrende, men oppmuntrende. Alt synger i det sterke lyset. Solen synger, havet, fiskene, stokkene, kuene, fluene, hestene – hundene – den gamle, røde sykkelen som hun fikk av Kalli og Sidda. Hun kjenner at den dagen skal komme da den røde glansen er tilbake i håret hennes. Da øynene hennes stråler på nytt. Og da hun igjen skal synge inni seg mens hun spiller på klarinetten sin. Det skal bli liv i tilværelsen hennes på nytt. Hun skal bli elsket igjen. Hun er kledd i den hvite kjolen med blå prikker som hun kjøpte den dagen hun var elsket. Det var den dagen da hun visste at Andreas ville invitere henne ut til festlokalet i den store parken midt i Trnava. Det er den eneste finkjolen hennes, den eneste hun noen gang kommer til å eie. Hun

har ikke hatt den fremme siden den kvelden. Den har ligget pent sammenbrettet og ventet på denne junikvelden i den lille røde kofferten hennes og inni utallige skap. Den har fulgt med henne rundt jorden på ferden gjennom helvetes labyrinter ... Fra den lille gaten hjemme i Trnava til Bratislava, til Praha, Köln, Rotterdam, Moskva, København, Hamburg, Reykjavik ... Den har ligget der hele tiden i sine tålmodige folder på bunnen av den lille røde kofferten, ved siden av den stumme klarinetten. Hun skulle ha vært elsket. Etter prøven skulle hun bare hjemom med klarinetten og skifte klær, ta på seg den nye kjolen. Andreas skulle dra hjem med kontrabassen, og så skulle de møtes klokken ti på benken under den gamle ospen i den gamle parken nede i byen, der de alltid pleide å møte hverandre etter skolen, fra de var ungdommer; klarinetten og kontrabassen.

Han skulle ha sagt til henne at hun ga livet hans mening. Hun ville ha trodd på ham. Han skulle ha spurt henne om hun kunne tenke seg å gifte seg med ham og dele livet med ham. Hun ville ha sagt ja fordi hun trodde på ham. Og kvelden skulle gå, og natten, dager og uker, innen noen måneder ville de ha flyttet sammen i det gamle strøket. Han skulle spille kontrabass i Symfoniorkesteret og det lille jazzorkesteret fra skolen, Trnava Stompers, som de fremdeles holdt i gang, de gamle vennene. Hun skulle spille klarinett i Symfoniorkesteret og undervise litt og gå med post om morgenen for å spe på inntektene slik moren hennes også hadde gjort. Dagene ville gå, uker og måneder. De skulle øve i hvert sitt rom frem til lunsj og så gå ut for å få seg en matbit, for de gadd ikke å lage seg ordentlig mat i begynnelsen, ikke før barna kom, ett, to, tre. Dagene gikk, måneder og år. Litt etter litt ble det færre gylne øyeblikk i hverdagen, det ble trangt for dem i den lille leiligheten, innimellom var det smått med mat og det var vanskelig for henne å få øvd på klarinetten om morgenen på grunn av barna. Men hun 13

gjorde likevel det hun skulle, for moren hennes hjalp henne med barna slik at hun greide å holde på jobben i Symfoniorkesteret. Andreas greide det også, selv om han drakk for mye og kom full hjem om kvelden etter å ha spilt på alle slags kroer med Trnava Stompers. Han ville si at hun ga livet hans mening. Og hun ville tro på ham. Slik var nå en gang livet, slik hadde faren hans vært og faren hennes og bestefedrene deres, slik var de, disse mannfolkene. Årene gikk, grå dager, tunge stunder. De kranglet fordi for mange penger gikk til øl, fordi det var for trangt for dem i den lille leiligheten, fordi han ikke tok seg godt nok av barna. Men slik var det. Det ville gå og hun ville tro på ham. Hun hadde fremdeles det røde skjæret i det brune håret som speilet seg i glimtet i de brune øynene og det strålende smilet, det som Andreas alltid ville si ga ham kraft til å våkne om morgenen. Og han ville for alltid være like vakker selv om magen ble større for hver ølkveld med Trnava Stompers. De ville være glade noen ganger på søndagene, hele familien, når maten putret i gryta og støvsugeren danset gjennom værelsene, de ville ha sine egne stunder, bare de to, på stillferdige rusleturer i den gamle parken nede i byen der de alltid satte seg på benken under den gamle ospen, som de hadde gjort da de var ungdommer, og som de også ville ha gjort denne kvelden da han ville spørre om hun ville gifte seg med ham og der de innimellom fikk seg et smørbrød som han hadde smurt med altfor mye smør og sterk pølse, og de ville ha holdt hverandre i hendene, og han ville ha sagt til henne at hun ga ham kraft til å våkne om morgenene og hun ville ha trodd på ham. Klarinetten og kontrabassen. Hun skulle ha vært elsket.

Etter prøven skulle hun bare stikke hjemom med klarinetten og skifte klær – kle seg i den nye kjolen – og Andreas skulle hjem med kontrabassen, og så skulle de møtes klokken ti i den gamle parken nede i byen på benken under den gamle ospen, der de alltid hadde møtt hverandre etter skolen fra de var unge.

Valeyrivalsen

I natt da solen hadde gått ned og vinden hadde løyet, og ærfuglen hadde lagt nebbet under vingen og en enslig måke svevde i retning av klippen sin og bølgene skvulpet om evig liv mot tang og steiner, og seler gjespet stille på skjærene og mannfolkene sov og ingen var på veien unntatt han og sauene og noen mus og kanskje ei kone i bygda som ikke fikk sove – da kjente Smyrill skald hvor stor diktningen er og hvor åpen verden er og hvor uendelig vidt og høyt hans eget sinn var. Han fornemmet det yrende skaperverket, himmelen og jorden, vinden og solen og nåden. Han kjente hvordan lysglimt livnet til i tankenes hvelv og ilte av sted med evighetens gnister imellom. Han satt på en stein og stirret med lukkede øyne på bildene som gled forbi hans indre blikk. Alle slags mennesker som han aldri hadde sett og aldri ville få se og som ikke hadde noen betydning for ham, gled rundt i bevisstheten hans i et slags kaos, og han visste ikke hvorfra det kom og om det fantes, om det noen gang hadde fantes, og han tillot det å sveve bort uantastet i sin dimensjon og rettet sansningen sin nok en gang mot natten, himmelen, havet, de bølgende stråene, vindpustene og fuglene. Han hørte en lyd i det fjerne. Han satt på en stein og betraktet fjæreplyttene løpe rundt på stranden som ord Gud hadde mistet. Tankene hans var tomme, og alt som fantes i denne stund hadde en motsvarighet på den uendelige vidda, han kunne oppfatte alt som fant sted, alt ble til linjer i bevisstheten hans; måkens svev var en sonette, sandloens fottrinn en verselinje uten meter, bølgebevegelsene i gresset ble til fallende daktyler, den rødbrune himmelen til et heksameter. Han hørte en tone. Da solen hadde gått ned og vinden hadde løyet, hørte og kjente Smyrill skald at diktet var på vei for å besøke ham, det kom inn fra havet og smøg seg langs stranden, det var hans vakreste dikt. Det handlet om spirene, knoppen og jubelen. Det var om nåden. Det 15

var om skjebnetimen på stranden som han kjente nærme seg med diktet; det var om fuglenes svev, jordens gress og bølgenes brus, det var om sneglehusenes form og Guds levende søvn. Det var om ånden som våker i havets bølger og lar tangloppene hoppe, fuglen sveve og blåklokkene henge med hodet. Det var om varme, myke kvinner som hadde rørt ved ham og hadde hender som pleide ham og lepper som åpnet ham og bryster som varmet ham i kalde netter. Det var om Unnur. Det var om nådekraften. Han hørte en tone i det fjerne. Han skyndte seg å skrive ned alle inntrykkene i den lille brune boken sin og kjente og hørte i mellomtiden at diktet var i ferd med å komme til ham – det ville komme flyvende til ham på vingene sine, hans vakreste dikt. Han var spent og rolig på samme tid, som en gammel fisker som vet at hellet kan svinge begge veier, men fornemmer at det nå kan være riktig tidspunkt for å prøve lykken. Han satt på en stein og så på setningene løpe rundt i fjæra travelt opptatt med å finne sin plass og prøve å komme i orden i sitt rette molekyl så det kunne bli et dikt av dem. Han skisserte raskt. Ordene strømmet fra pennen som fugler. Bokstavene rant sammen i bilder som ikke liknet de ordene som de viste til, men som var det. Han skrev strå, han skrev hav og han skrev strand. Mens han skrev disse ordene, skapte han strå ved hav på en strand. Han skrev hender og mine og åpne seg. Han skrev fugl. Han tegnet en fugl. Han så måken sveve rundt i sonettekranser, på bølger som var tunge av havstrømmenes årtusener gamle rådslag, på en sky som liknet hvit lengsel mot den mørkeblå himmelen. Han betraktet vinden, betraktet stråene i vinden, så vinden i stråene. Han lot pennen falle en stund mens han ventet på at diktet skulle komme til ham i sin rette form med de riktige ordene på sin rette plass. Han begynte igjen å skrive raskt og utydelig, og ordene skred frem som vingeløse fugler bundet til denne boken. Han skrev håret hennes og i fjellet alene i hulen og så jeg i lunden ved midnattstid. Han skrev Unnur. Han skrev du og sørfra og pust og så skrev han strå og strand og blå og land. Han skrev bli. Han satt lenge og fortsatte å skrive og stirre inn i sjelen sin på folk som

gled rundt der uten løfter, på havet og himmelen og savnet sitt. Han tenkte på alt som hadde hendt ham alle dager, noe vakkert, annet stygt. Han tenkte på menneskene som han hadde knyttet seg til og mistet – de milde kvinnene, de gode vennene. Han skrev strå og strand og hav, og disse ordene handlet om alt som han hadde mistet. Havet var dypt, stranden var øde, strået var tørt. Havet var tap, stranden var ensomhet, strået var lidelse. Havet var kaldt, stranden var steinete, strået var hardt. Havet var der og her, stranden var her, men ikke der, strået kom ikke til å være her og aldri der. Han hørte en tone i det fjerne. Skjebnetimen gikk.

Han står ved skrivebordet på kjøkkenet og løfter en penn mens han venter. Foran seg har han en mappe med diktssyklusen Duften av aske og han har lyst til å legge til et dikt som han kan lese etterpå, på tilstelningen. Han har lyst til å lese noe nytt, og han venter på diktet. Det gir seg til kjenne når det kommer. Her er dets verden. Bøkene hans som fyller alle vegger og hele kjelleren. Det gamle orgelet som han komponerte sangene sine på da han fremdeles holdt på med det, deriblant Valeyrivalsen som stadig gir ham inntekt. Postkortene som han sparer på. Steinene som han tar med seg fra fjæra. Fargene, pennene, tegningene, en lommekniv, løvblader i sin fagre død. Alle hans forgangne skygger. Her er han for lengst blitt til rur, som han svarer når folk spør ham om hvorfor han ikke flytter sørover. Her lever han livet sitt – og Unnurs, selv om hun for lengst er død og begravet. Og diktet kommer til å gi seg til kjenne når det kommer svevende på disse hvite arkene. Han løfter en penn mens han venter, tar en slurk av den kalde kaffen og ser opp samtidig som han setter fra seg koppen, stryker seg gjennom skjegget. Han kikker ut av vinduet på Kata med koret som glir forbi på sykkelen sin, med rynket panne, besluttsom og ettertenksom, i hvit kjole med blå prikker. Han smiler og løfter pennen for å skrible i skisseboken sin ved siden av det hvite arket 17

ISBN 978-82-8104-258-2