Vekst, fall og nye muligheter

VEKST, FALL OG NYE MULIGHETER Rekefiske og rekeindustri i Nord-Troms, 1975–2015

Nils H. Alm og Bjørn-Petter Finstad (red.)

Orkana Akademisk

Innhold Forord....................................................................................................................................................................................9

Del I: Innledning Kapittel 1: Rekefiske og rekeindustri i Nord-Troms.............................................. 13 Bjørn-Petter Finstad

Regionen Nord-Troms................................................................................................................................15 Problemet Nord-Troms..............................................................................................................................18 Fiskeflåtens ekspansjon og modernisering..................................................................................19 Oppsiktsvekkende industriutvikling ................................................................................................19 Fiskerihistoriske vendepunkter.............................................................................................................20 Fravær av innovasjon og entreprenørskap?.................................................................................21 Vår målgruppe og oppbygningen av boka..................................................................................22

Del II: Ekspansjon og modernisering, ca. 1975–1985 Kapittel 2: Fra fjordfiske til arktisk havfiske .......................................................... 27 Nils Harald Alm

Rekefisket går til himmels 1975–1985.............................................................................................28 Priskrig.................................................................................................................................................................30 Maksimalgrense ............................................................................................................................................31 Skjervøytrålen blir populær....................................................................................................................31 Bekymring for overkapasitet..................................................................................................................33 Mange unge fiskere ...................................................................................................................................33 Nye havgående rekebåter.......................................................................................................................35 Nordreisa............................................................................................................................................................36 Satsing på havfiske også i Kvænangen...........................................................................................37 «Meilandstind»................................................................................................................................................38 Storfangst .........................................................................................................................................................39 Ringvirkninger lokalt...................................................................................................................................39 Fangstområder ..............................................................................................................................................40 Uvær og forlis: 20 rekefiskere omkom fra 1975 til 1987........................................................41 «J. Sandnes» forsvinner..............................................................................................................................41 Nestenulykker.................................................................................................................................................42 To Skjervøy-fiskere omkommer...........................................................................................................43 Brann i maskinrommet..............................................................................................................................43 Gikk på Lyngstuva og omkom..............................................................................................................44 Utrolig grunnstøting på Flatskjær ved Svalbard........................................................................44 Dramatisk forlis...............................................................................................................................................45 Tilfeldig at mannskapet berga livet?.................................................................................................46

Kapittel 3: Fra håndpilling til industriell maskinpilling....................................... 49 Bjørn-Petter Finstad

Pilleteknologiens fødsel............................................................................................................................49 Pilleteknologiens innføring i Nord-Norge......................................................................................50 Skjervøy blir rekeindustristed................................................................................................................52 Gründerånd i Nord-Lenangen og på Lenangsøyra.................................................................53 En eksplosiv industrietablering – vekst gjennom krise?.......................................................55 Råfisklagets godkjenningsordning for pillemaskiner.............................................................57 Vann til besvær på Skjervøy....................................................................................................................60 Rekeindustrien som arbeidsplass.......................................................................................................62 Første fagbrev til rekeindustriarbeider på Skjervøy.................................................................64 Offentlige lån og tilskudd........................................................................................................................65 En industri i motvind..................................................................................................................................66 Ressurskontroll, markedsorientering og regional omstilling.............................................67

Del III: Nye tider, nye utfordringer, ca. 1986–2010 Kapittel 4: Nedgang i fjordrekefisket – industritråling i Barentshavet............ 73 Nils Harald Alm

Om reguleringer i rekefisket..................................................................................................................73 Forsøket med kvoter...................................................................................................................................74 Overvåking av fiskefelt i Barentshavet.............................................................................................75 1983 – et toppår i Nord-Troms.............................................................................................................76 Yngelinnblanding og fiskestopp .......................................................................................................77 Dybdebegrensninger.................................................................................................................................78 Skillerist, bifangst og torskekvoter......................................................................................................79 Rekeindustrien blir avhengig av havfiskeflåten.........................................................................81 Prisfall ..................................................................................................................................................................82 Nedgang i ressursene og utvidet fangstområde......................................................................82 Nye fartøy og dårlig lønnsomhet.......................................................................................................87 Rekemiljøet forsvinner fra Kvænangen ..........................................................................................88 Industritrålerne overtar.............................................................................................................................92 80 prosent av reketrålerne forsvunnet på 25 år.........................................................................94 Rekefisket fra 1986 til årtusenskiftet..................................................................................................95 Ny vekst i vår region?..................................................................................................................................96 Kapittel 5: Konkurranse, krise og konsernetablering ......................................... 99 Bjørn-Petter Finstad

Turbulente tider..........................................................................................................................................100 Uniprawns – fra salgsselskap til rekeindustrikonsern..........................................................102 Markedsforhold og øvrige rammebetingelser .......................................................................104 Råstoff fra utlandet....................................................................................................................................104 Ny teknologi og færre arbeidsplasser...........................................................................................106

Siste akt for Uniprawns...........................................................................................................................108 Fra frosne til ferske reker i Lyngen...................................................................................................110 Reker og torsk – forskjeller og likheter..........................................................................................111

Del IV: Perspektiver og utsyn Kapittel 6: Rekefisket i Nord-Troms i et globalt marked....................................115 Ola Flåten

Norsk rekefiske – opp og ned............................................................................................................115 Norsk rekeeksport......................................................................................................................................117 Globale trender...........................................................................................................................................118 Framtiden.......................................................................................................................................................120 Kapittel 7: Utsyn.......................................................................................................123 Bjørn-Petter Finstad

Epilog: Nord-Troms i dag – en maritim reise.......................................................129 Nils Alm & Bjørn-Petter Finstad

Langs E6 og hurtigruteleia gjennom Nord-Troms................................................................129 Nord-Troms blir en viktig oppdrettsregion................................................................................133 Mange nye laksekonsesjoner til Kvænangen...........................................................................134 Rekefiske fra Jøkelfjord i dag...............................................................................................................136 Naturbasert reiseliv skyter fart...........................................................................................................136 Fra reker til laks på Hamneidet .........................................................................................................136 Oppdrett og fiske i Skjervøy................................................................................................................137 Rekefiske fra Skjervøy i dag..................................................................................................................138 Rotsunds fraktebåttradisjoner lever godt av laksefôr..........................................................139 Havnnes – tørrfisk og reiselivsopplevelser.................................................................................139 Rock, reker og reiseliv i Lyngen.........................................................................................................140 Nord-Lenangen – et kreativt fiskermiljø......................................................................................140 Nye Nord-Troms – tradisjon og fornyelse...................................................................................141 Noter................................................................................................................................................................................143 Lokalisering av rekefabrikker i Nord-Norge.............................................................................................149 Utviklingen i antall nordnorske rekefabrikker, pillemaskiner, produksjon og ansatte, 1980–2006..............................................................................................................151 Register over rekebåter 1976–1986 og 2011–2015...........................................................................152 Referanser.....................................................................................................................................................................167 Forfatterpresentasjon ..........................................................................................................................................172

Forord Fra midten av 1970-tallet ble rekefiske og rekeindustri selve livsnerven i mange kystsamfunn i Nord-Troms, etter en gradvis utvikling de første to-tre tiår etter krigen. Moderne teknologi ble tatt i bruk for å produsere ferdigpillede, frosne reker til et globalt marked.

På fartøysiden skjedde det også en omfattende modernisering og effektivisering. Men etter tretti år var rekeindustrieventyret forbi. Det er temaet for denne boka, som utgjør del 2 i verket om rekenæringens historie i regionen. Del 1 kom ut i 2009 og handlet om pionertiden fram til omtrent 1975.

Nordnorsk fiskerinæring har gjennomgått omfattende forandringer i perioden som behandles. Folk ved kysten har alltid vært vant til svingninger i ressursgrunnlag, råfiskpriser og markedsforhold. Endringene som startet i 1990-årene har likevel vært av en mer dyptgripende karakter. Fiske og fiskeindustri, som tidligere ga arbeid til mange både på sjø og land, fikk redusert betydning. Hva som er årsakene, er et av spørsmålene vi søker å finne svar på. Ambisjonen til forfatterne er at boka blir lest av folk i Nord-Troms med interesse for historie. Men det er også en målsetting at framstillingen skal være et bidrag til en historiefaglig diskusjon om næringsutvikling i en nordnorsk fiskeriregion.

Forfatterne har ulikt ståsted. Nils H. Alm, som skrev del 1, har i lang tid arbeidet som lærer og administrator ved Nord-Troms videregående skole. Ola Flåten og Bjørn-Petter Finstad har vært kolleger ved Norges fiskerihøgskole, UiT Norges arktiske universitet, med henholdsvis samfunnsøkonomi og historie som fagfelt. En fellesnevner for alle tre, er en tilknytning til Skjervøy, som henholdsvis innflyttet, innfødt og inngiftet!

Arbeidet har foregått over lang tid. Mange skal takkes for at vi har kommet i mål. Det gjelder alle informantene som har delt sine erfaringer med oss, og det gjelder dem som har bidratt med arkivstoff og bilder. Daglig leder Nina Einevoll ved Nord-Troms Museum har vært en tålmodig og uvurderlig støttespiller. Forlegger Elisabeth Johansen har vært en entusiastisk, kritisk og konstruktiv leser. Forsker Bjørn-Inge Bendiksen ved Nofima har bidratt raust med statistikk og tallmateriale. En anonym fagfelle har også kommet med viktige innspill. En særskilt takk går til historiker Pål Christensen, som har gjort en omfattende innsats som faglig konsulent. Alle har bidratt til sluttproduktet. Men ansvaret for gjenværende feil og mangler ligger likevel hos forfatterne.

Skjervøy, Langesund og Berlin, 1. februar 2018 Nils H. Alm

Ola Flåten

Bjørn-Petter Finstad

Del I

Innledning

Nord-Troms har lange, dype og ressursrike fjorder, som har vært grunnlaget for bosetting og liv på det smale beltet mellom hav og steile fjell. Her utsikt fra Arnøya mot rekefeltene innover Lyngenfjorden og under Lyngsalpan.

Foto: Trond Østvang

Kapittel 1

Rekefiske og rekeindustri i Nord-Troms Bjørn-Petter Finstad Etter den andre verdenskrigs slutt ble det utviklet en betydelig næringsvirksomhet knyttet til fiske og foredling av kaldtvannsreker (pandalus borealis) på en rekke steder i Nord-Troms.1 Del 1 av dette tobindsverket ble skrevet av Nils Alm, og omhandlet hvordan fangst og tilvirkning av reker vokste fram i regionen fra siste halvdel av 1940-tallet og fram til rundt 1975.2 Formålet med den første boka var «å vise hvordan folk har klart å bruke de lokale naturressursene til å skape en rekke arbeidsplasser til seg sjøl og andre», som det heter i forordet.3 Forfatteren dokumenterer hvordan folk fra regionen, sammen med fiskere og produsenter som kom utenfra, greide å skape livskraftig næringsvirksomhet ved fangst og produksjon av reker.

Rekenæringen representerte en ny form for marin ressursutnyttelse. Fram til da var fiskerinæringen i Nord-Troms dominert av småskaladrift innen de tradisjonelle torskefiskeriene. I fjordområdene var kombinasjonen mellom fiske og jordbruk vanligst, mens ute ved kysten var det vanligere med en rein fiskertilpasning.

I denne delen av bokverket skal den historiske utviklingen følges videre, fra omkring 1975 og fram til de siste rekefabrikkene på Skjervøy og i Lyngen ble nedlagt omtrent tre tiår seinere. Rekenæringen gjennomgikk omfattende endringer i denne perioden. Med flere moderne produksjonsanlegg og en stor rekeflåte ble Nord-Troms en betydningsfull

rekeregion også i en nasjonal sammenheng. Ikke noe annet sted langs norskekysten var det en tilsvarende konsentrasjon av arbeidskraft, teknologi og kompetanse for rekefiske og rekeproduksjon i disse årene.

I den veiløse bygda Reinfjord i Kvænangen, på Skjervøy, i Nord-Lenangen og på Lenangsøyra i Lyngen hadde Nord-Troms en moderne og avansert rekeindustri i storhetsperioden på 1970- og 1980-tallet. På bildet vises etterrenskning etter maskinpilling av rekene hos Eivind Lund AS i Nord-Lenangen. Utlånt av: Jan-Eirik Pettersen

14

Rekefiske og rekeindustri i Nord-Troms

Et hovedspørsmål i denne boka er: Hvordan var det mulig at Nord-Troms-regionen utviklet seg til å bli et av landets viktigste områder for industriell produksjon av frosne, ferdigpillede reker i en fase da annen fiskeindustri i Nord-Norge var i tilbakegang? Mens 1950- og 1960-årene hadde vært preget av en sterk utbygging av filetanlegg, sildemel- og sildoljefabrikker, var 1970- og 1980årene preget av tilbakegang og stagnasjon.4 Men samtidig som den øvrige fiskerinæringen gjennomgikk en alvorlig ressurskrise og en smertefull markedstilpasning, hadde altså rekeindustrien i Nord-Troms sin storhetstid.

Framstillingen har fire gjennomgående temaer.

Det første dreier seg om ressurstilgang og ressursforvaltning. Grunnlaget for rekenæringens vekst på sjø og land var hele tiden de rike forekomstene av reker i Ullsfjorden, Lyngen, Reisafjorden og Kvænangen. Etter hvert fikk også rekefeltene lenger til havs økt betydning for flåten. Tilgangen på reker har imidlertid ikke vært stabil, og et aktuelt spørsmål er hvordan rekeindustri og rekeflåte har greid å tilpasse seg svingninger i ressurssituasjonen. Innenfor dette problemfeltet inngår også samspillet med den øvrige fiskerinæringen. I den perioden som boka dekker, ble nye ressursforvaltningsprinsipper introdusert og implementert i fiskeripolitikken. Endringene var særlig synlige innenfor torskefiskeriene, der det var en alvorlig ressurskrise på slutten av 1980-tallet. I boka vil betydningen av det nye ressursforvaltningsregimet også for rekenæringen i Nord-Troms bli belyst.

Det andre gjennomgående temafeltet er knyttet til stikkordene industrialisering og modernisering. Avansert teknologi erstattet menneskelig arbeidskraft i produksjonen, og sesongavhengig håndpilling, lakeproduksjon og hermetisering forsvant til fordel for helårig fabrikk- og samlebåndsarbeid. Endringene hadde stor betydning for dem som jobbet i produksjonen. Den nye teknologien førte til omfattende endringer i arbeidsforholdene. Også flåten gjennomgikk store forandringer.

Utviklingen kan best beskrives med begrepene fornyelse og ekspansjon. Den eldre rekeflåten ble modernisert og gradvis erstattet av nyere fartøyer med større rekkevidde. Også nye redskaper så

dagens lys. I tillegg til å beskrive endringene er det et mål å finne årsakene bak disse industrialiseringsog moderniseringsprosessene.

Et tredje problemfelt handler om økonomi og politikk. Innunder dette berøres spørsmål omkring lønnsomheten og markedssituasjonen for reker, både for rekefisket og for produsentene av ferdigvarer. Selv om fokuset i første rekke er satt på de regionale komponentene i Nord-Troms, vil også de overordnede rammebetingelsene for å etablere, utvikle og drive rekeproduksjon diskuteres. Betydningen av næringspolitikk hører dermed til dette temaområdet, herunder statlig og kommunal fiskeripolitikk, og virksomheten til organisasjonene til henholdsvis fiskerne og rekeindustriarbeiderne.

De nevnte gjennomgående temaene dreier seg om faktorer som innenfor klassisk økonomisk tankegang må være til stede for at moderne næringsvirksomhet skal kunne iverksettes og lykkes: råstofftilgang, arbeidskraft, teknologi, kompetanse, kapital og markeder, i tillegg til forutsigbare rammebetingelser. Dette er nødvendige forutsetninger for enhver form for næringsvirksomhet og industri i en åpen, markedsbasert økonomi. Men de er ikke tilstrekkelige. Det kreves også noen som setter det hele i gang. I økonomisk teori kalles denne skikkelsen for en gründer, et begrep som kommer fra tysk og betyr grunnlegger. Synonymt med gründer brukes gjerne entreprenør. I en kapitalistisk markedsøkonomi spiller entreprenørene en vesentlig rolle for utvikling og vekst ved at de finner opp og/eller iverksetter nye produksjonsmetoder, eller ved at eksisterende metoder blir tatt i bruk på nye måter – det som kalles innovasjon.5 Innen faglitteraturen skilles det mellom ulike former for innovasjoner, spesielt mellom produktinnovasjoner og prosessinnovasjoner. Det fjerde gjennomgående temaet i denne framstillingen er dermed å undersøke betydningen av entreprenørskap og innovasjon i utviklingen av rekeindustri og rekeflåte i NordTroms i tiårene etter 1975. Temaet knytter an til en viktig historiefaglig diskusjon om forskjeller i tilpasning mellom ulike fiskeriregioner (se også nedenfor).

Rekeindustrien og rekeflåten i Nord-Troms gjennomgikk en utvikling fra en betydelig lokal og

Kapittel 1

regional kontroll over de fleste vesentlige produksjonsfaktorer til en tilstand på 2000-tallet der store deler av denne kontrollen var forsvunnet. Hva som var årsakene til rekenæringens tilbakegang, utgjør et annet hovedspørsmål i framstillingen.

Industrialisering og modernisering foregår ikke i et vakuum. Ved siden av naturgitte ressurser, teknologi, marked og kapital, har kultur og mentalitet en viktig rolle i all økonomisk utvikling.

Neste avsnitt handler om hva som kjennetegner Nord-Troms.

Regionen Nord-Troms Hva er Nord-Troms? En politisk-administrativ definisjon vil legge vekt på at dette er et område som dekkes av Nord-Troms regionråd, der kommunene Kvænangen, Nordreisa, Skjervøy, Kåfjord, Lyngen og Storfjord er medlemmer.6 Dette er den vanligste avgrensningen. Men regionrådet er en relativt ny konstruksjon, etablert rundt midten av 1990-tallet. Det er heller ikke entydig hvilke kommuner som dekkes av begrepet. I enkelte offisielle sammenhenger vil man oppdage at også andre kommuner inngår. For eksempel dekker Nord-

15

Troms tingrett også Balsfjord, Karlsøy og Tromsø, i tillegg til de seks kommunene.7 Imidlertid har disse tre kommunene sitt eget samarbeid og deltar ikke i Nord-Troms regionråd.

Akkurat når Nord-Troms ble tatt i bruk som betegnelse, er heller ikke helt klart. Begrepet ble anvendt i Arthur Ratches bok Finsk fare for Finnmark i 1936.8 At det ble brukt tidligere er åpenbart, for det forekommer sporadisk i avisartikler på 1920-tallet. Likevel er det riktig å si at Nord-Troms festnet seg som offisiell betegnelse først etter 1945, i forbindelse med gjenreisningen av landsdelen etter krigsødeleggelsene. Slik sett var det faktisk den brente jords taktikk som bidro til å definere Nord-Troms som egen region. Hitlers Führerbefehl høsten 1944 beordret at befolkningen skulle tvangsevakueres, og at all bebyggelse nord og øst for Spåkenes måtte jevnes med jorden, for å forhindre at Sovjetunionens Røde Armé skulle ta opp jakten på de tyske styrkene ved tilbaketrekkingen.

Denne forsvarslinjen fikk tilnavnet Lyngenlinjen. Planen ble iverksatt med stor grundighet, og fra de nordlige deler av Troms ble drøyt 12 000 mennesker evakuert før nedbrenningen tok til.9 Ødeleggelsene var katastrofale. Verst rammet ble

Fra nedbrenningen i Kvænangen. En hjemvendt Lars Anton Larsen står i branntomta i Sørstraumen sommeren 1945.

Foto: Nord-Troms Museum

16

Rekefiske og rekeindustri i Nord-Troms

Kvænangen kommune, der nesten all bygningsmasse ble fullstendig utslettet.

Navnebetegnelsen er bare én av utfordringene når man skal nærme seg fellesnevnere i NordTroms. Enda vanskeligere er det å finne trådene i selve veven som binder Nord-Troms sammen.

Topografisk er dette en mangfoldig region, bestående av enkelte større og noen mindre øyer, omfattende fjordsystemer, alpine fjellformasjoner, lyngkledte vidder og frodige elvedaler med rikt jordsmonn og urgammel furuskog. Ytterst mot nordvest ligger Ringvassøya, Vanna, Nord-Fugløy, Arnøya og Laukøya som mektige skanser mot storhavets stadige og nådeløse krigføring. Innenfor, på rekke, ligger Karlsøy, Uløya, Vorterøy, Kågen og Skjervøy. Nord-Troms er altså et øyrike. Men det er også i høyeste grad en fjordregion. Vestenfor Lyngstuva ligger Ullsfjorden. Østenfor finner vi

Lyngen, regionens største, og nummer fem på lista over landets lengste fjorder. Noe lenger øst graver Reisafjorden og Kvænangen seg dypt inn i fjellandskapet.

Ved siden av storslått natur er regionen preget av en fåtallig og spredtbodd befolkning. De seks kommunene har til sammen bare rundt 16 000 innbyggere. Dermed er vi framme ved et annet kjennetegn: store avstander og langt mellom folk.

Nord-Troms er kommunikasjonsmessig krevende.

Nord-Troms er ferger og fjorder, fjelloverganger, flom og fare for ras.

Nord-Troms er også en grenseregion, ikke bare mellom Finnmark fylke i den ene enden og kommunene Tromsø og Balsfjord i den andre, men også til naboene i øst. Halti, Finlands høyeste fjelltopp, ruver 1324 meter over havet og er lettest tilgjengelig fra Kåfjorddalen. Også adkomsten til

Fyret på Engnes sikrer skipsleia og sjøfarten i ytre Kvænangen og områdene ved Skjervøy. Foto: Trond Østvang

Kapittel 1

Treriksrøysa mellom Norge, Finland og Sverige går via Nord-Troms, enten fra Skibotndalen eller fra Signaldalen.

I denne langstrakte regionen finnes ikke noe naturlig sentrum, og søker man én felles møteplass, leter man forgjeves. Folket i Nord-Troms treffes på ferga over Ullsfjorden mellom Breivikeidet og Svensby, og på fergestrekningen Lyngseidet– Olderdalen. Hurtigbåten fra Tromsø til Skjervøy er et annet møtepunkt, likeledes Kvænangslokalen.

Men de fleste andre mellommenneskelige møtene foregår lokalt, slik som på bussholdeplassen i Badderen, på butikken i Årviksand, på Coop’en på Skjervøy, på Bios på Storslett, på forsamling i Skibotn, på skutertur til Sikkajavre, på Riddu Riđđu-festivalen i Manndalen, på Statoil-stasjonen i Abaja, på fotballturnering i Lyngenhallen eller på isfiske på Oksfjordvatnet.

Har de som bor og lever i Nord-Troms noen særskilte felles kulturelle kjennetegn? Heller ikke dette spørsmålet har noe enkelt og entydig svar.

Området har en historie som smeltedigel for norsk, samisk og kvensk kultur – slik Carl Schøyen skildret i sin bok Tre stammers møte fra 1918.10 Dette er et svært viktig trekk, men ikke enestående – også mange andre steder i den nordnorske landsdelen finnes det et slikt etnisk mangfold. Det eksisterer heller ikke ett enkelt språk eller én enkelt dialekt i Nord-Troms. Både den samiske og den kvenske språkarven er hørbar i de indre delene av regionen.

Ute ved kysten er bildet mer sammensatt. Aller mest ligner dialektene her på øvrige nordnorske dialekter, men på Vanna og på yttersida av Arnøya er det lokale dialektiske særegenheter.

Hva med religion? I Nord-Troms står fremdeles læstadianismen sterkt, og har gjort det helt siden vekkelsen rundt midten av 1800-tallet. I Skjervøy fikk den læstadianske oppvåkningen tidlig stor betydning for folk, særlig i den samiske delen av befolkningen. Den nederlandske sosialantropologen Nellejet Zorgdrager skriver at den sjøsamiske befolkningen fra Skjervøy hadde opptrådt pågående overfor «de vantro» i forbindelse med

17

det årvisse markedet på Kjækan i Kvænangen i 1851 og 1852. Av frykt for at uroen skulle spre seg, opprettet amtmann Harris og lensmann Moe i desember 1852 et eget borgerpoliti som skulle sørge for ro og orden på Skjervøy.11 Religiøse spørsmål betyr mye også flere andre steder i den nordnorske landsdelen. Det er likevel liten tvil om at dette er et av de fremste regionale kulturhistoriske kjennetegnene og en viktig meningsbærende del av livet for folket i Nord-Troms i fortid og nåtid.

Man skal ikke oppholde seg lenge her før gudstro blir et samtaleemne. Men om det er tankene til Lars Levi Læstadius som er selve renningen i den sosiale og kulturelle veven, skal være usagt. Om læstadianismen har hatt større innflytelse på folket i Nord-Troms når det gjelder mentalitet og livsanskuelse sammenlignet med andre deler av Nord-Norge, kan ikke utelukkes, men er vanskelig å si noe sikkert om. Spørsmålet om religionens betydning for lokalt entreprenørskap og økonomisk utvikling skal for øvrig diskuteres nærmere mot slutten av kapitlet.

Fra en læstadianerforsamling i Skibotn. Prekenen simultanoversettes til samisk og markerer regionens etniske mangfold, som har preget regionen gjennom mange generasjoner. Foto: Ragnhild Enoksen

18

Rekefiske og rekeindustri i Nord-Troms

Problemet Nord-Troms Da moderniseringen av rekeindustrien tok til rundt midten av 1970-tallet, utgjorde rekefiske og rekepilling allerede etablerte næringer i regionen.

Likevel var det på ingen måte noen selvfølge at Nord-Troms skulle bli et av landets fremste områder for industriell produksjon av frosne, ferdigpillede reker i årene som fulgte. De første tiårene etter andre verdenskrig hadde virkelig vært en pionértid, og utviklingen var oppsiktsvekkende, utgangspunktet tatt i betraktning: Rundt midten av 1950-tallet hadde norske myndigheter beskrevet Nord-Troms som en økonomisk tilbakestående region.12 Industrien sto svakt, og hovednæringene jordbruk og fiske trengte sårt til modernisering og utvikling. Regjeringen hadde satt i gang et eget utbyggingsprogram for Nord-Norge på 1950-tallet, som særlig skulle stimulere til industrietablering og utvikling av infrastruktur i hele landsdelen. Utgangspunktet for planen var «Problemet Nord-Norge» – en situasjonsbeskrivelse som var lansert av Studieselskapet for nordnorsk næringsliv i 1948.13 Begrepet rommet en makroøkonomisk analyse av den økonomiske strukturen i landsdelen, og tjente til å definere den nordlige landsdelen som underutviklet og hjelpetrengende. Initiativer for storstilte hjelpeprogrammer for å fremme økonomisk utvikling og modernisering var i vinden.

Samtidig med at tiltak for å avhjelpe Nord-Norges tilbakeliggenhet ble diskutert i norsk offentlighet, ble den amerikanske Marshallplanen debattert.14

Ved siden av allmenne velferdsargumenter lå det også et element av kommunistfrykt bak den statlige industripolitikken overfor Nord-Norge.

Det viktigste virkemidlet i Nord-Norge-programmet var å yte kapitalsubsidier til private industriforetak i form av gunstige lån og investeringstilskudd. Men til tross for at planen ble vedtatt av Stortinget i 1951 og satt ut i livet de påfølgende årene, lot resultatene av industriframstøtene vente på seg i de befolkningsfattige kommunene mellom Finnmarks grense og Tromsø. I de første årene etter 1945 hadde gjenreisningsarbeidet ført til høy byggeaktivitet og stor etterspørsel etter arbeidskraft i Nord-Troms, men boligbyggingen i de krigsherjede områdene var nå i ferd med å bli sluttført. Dermed ble «Problemet Nord-Troms» et særskilt uttrykk hos myndighetene på 1950-tallet, en betegnelse som refererte til at denne regionen hadde helt spesielle moderniserings- og utviklingsutfordringer. På bakgrunn av problemanalysen vedtok Stortinget en ekstraordinær bevilgning til Utbyggingsfondet for Nord-Norge, øremerket utbygging av veier, kraftlinjer og havner i NordTroms og Midt-Troms.

Fravær av industri i regionen ble altså vurdert som et problem, ifølge økonomiske analyser fra 1950-årene. Men som vist i del I, var det åpenbare ansatser til industriell utvikling i en bestemt del av fiskerinæringen i denne perioden. I Lyngen var det flere som hadde startet med rekepilling i første halvdel av 1950-årene.15 På vestsiden av Lenangen hadde fiskekjøper Mathias Jacobsen inngått et

«Polaric» ble allerede i 1958 registrert og godkjent som et beskyttet industrielt varemerke fra Nord-Troms.

Utlånt av: Einar Giæver

Kapittel 1

samarbeid med rekepioneren Bjarne Ydstebøe på midten av 50-tallet. Firmaet Helge Richardsen AS fra Tromsø etablerte en filial i Lenangsøyra der reker ble pillet og lagt i lake. Også på Skjervøy var det flere som drev med rekeproduksjon i denne fasen. Firmaet Kåre Renø AS åpnet ny rekefabrikk der i mars 1954. Forutsetningen var utviklingen i fangstleddet.

19

Også i fiskeindustrien var det nedgang. Fra midten av 1960-tallet og fram til 1980 ble den totale sysselsettingen i fiskeindustrien redusert fra omtrent 17 200 årsverk til drøyt 15 000.19

Fiskeflåtens ekspansjon og modernisering Fra slutten av 1940-årene og de kommende tiårene utgjorde rekefartøyene den raskest voksende delen av fiskeflåten i Nord-Troms. Fangstkapasiteten i flåten økte, og nye rekefelter ble oppdaget og utnyttet. I de første tiårene etter 1945 hadde de nære fjordområdene dominert som fangstfelter.

Men snart ble også områder lenger til havs aktuelle for rekeflåten. I løpet av 1970-årene ekspanderte fisket ytterligere, ved at en stadig større del av rekefangstene nå ble fisket i arktiske havområder.16 Denne utviklingen fikk store konsekvenser for regionens lokale rekeflåte, der et flertall fremdeles bestod av mindre kystfartøyer som tauet etter reker i de nære kyst- og fjordområdene. Et annet viktig vendepunkt for rekefiskerne inntraff i 1980-årene. Da innførte myndighetene et påbud om å bruke skillerist i reketrålen for å forhindre for stor innblanding av fiskeyngel i fangstene.17 Tiltaket var gunstig ut fra ressursmessige hensyn, men hadde negative økonomiske konsekvenser for fiskerne. Bruk av skillerist førte til at også salgbar fisk ble skilt ut fra trålen, og med et slag mistet rekefiskerne vesentlige inntekter som de tidligere hadde fått fra salg av sine bifangster.

Oppsiktsvekkende industriutvikling Til tross for veksten i antall rekebedrifter ble ikke rekenæringen i Nord-Troms å regne for noen egentlig industriell virksomhet før rundt midten av 1970-tallet. Men fra da av satte industrialiseringen av næringen inn med stor styrke. Utviklingen må betegnes som oppsiktsvekkende, fordi industrien i hele landet var i tilbakegang på dette tidspunktet.18

Rekefabrikkene ekspanderer, moderniseres og øker kapasiteten fra midten av 1970-tallet. Fra Nordlys, 14.07.1979

På svært kort tid tok rekeprodusentene i bruk avansert, importert produksjonsteknologi. Den arbeidskrevende håndpillingen av reker ble erstattet av industriell teknologi for maskinell pilling. Neste steg var at også maskiner for etterrensking ble installert i rekefabrikkene. Den manuelle produksjonen av reker i lake ble gradvis fortrengt av produksjon av frosne reker til bulkmarkedet. Anskaffelse av kostbar teknologi krevde store investeringer, noe som påvirket strukturen i rekenæringen dramatisk.

De minste aktørene forsvant én etter én i løpet av 1980-årene. Den påfølgende fasen var imidlertid

20

Rekefiske og rekeindustri i Nord-Troms

en vekstperiode for de gjenværende bedriftene, og i årene 1996–2000 var rekeindustrien blant de mest lønnsomme delene av norsk fiskerinæring.20 Etter tusenårsskiftet opplevde rekeindustrien et alvorlig vendepunkt, som innvarslet at storhetstiden for rekeproduksjon i Nord-Troms definitivt var forbi. En hovedforklaring på vanskelighetene var økt internasjonal konkurranse om markeder og råstoff, spesielt fra Island og Canada, som var faktorer som virket sammen med en ugunstig valutakursutvikling for Norges del. En annen ulempe sammenlignet med de viktigste konkurrentlandene var dessuten at norske rekeprodusenter måtte betale toll ved eksport av ferdigpillede reker til markeder i Europa. Et tredje moment som kan trekkes fram, er det særskilt høye norske lønnsnivået. Det må legges til at ingen av disse faktorene er helt unike – også andre deler av norsk fiskerinæring har hatt tilsvarende utfordringer. Ikke minst har den nordnorske filetindustrien vært i sterk tilbakegang på grunn av høye lønnskostnader.21

Varemerket til Uniprawns AS. Utlånt av: Reidar Lund

Etter noen runder med konkurser og oppkjøp av andre bedrifter sto selskapet Uniprawns tilbake som den eneste rekeprodusenten i Nord-Troms.

Konsernet hadde en sterk tilknytning til rekeprodusentene i regionen. Etter mange år med solide overskudd valgte eierne å bygge en ny, stor rekefabrikk på Skjervøy, noe som skapte lokale forventninger om fortsatt vekst i rekenæringen. Men slik gikk det ikke. I 2003, etter en periode med store problemer, ble Uniprawns kjøpt opp av det multinasjonale fiskerikonsernet Royal Greenland Seafood. Etter kort tids drift var rekeindustrieventyret over i Nord-Troms, og i 2006 ble det vedtatt at virksomheten skulle innstilles og nedlegges.

Fiskerihistoriske vendepunkter Rundt 1990 inntraff to markante vendepunkter i norsk fiskerinæring. For det første ble ressursforvaltning en overordnet målsetting i fiskeripolitikken.22 Et system for bevaring av de marine ressursene hadde gradvis vokst fram etter kollapsen i den atlanto-skandiske sildestammen på slutten av 1960-tallet. Stortinget vedtok et lovverk som myndighetene kunne anvende for å forvalte fiskeressursene på en bærekraftig måte. Den såkalte deltakerloven av 1972 har fått betegnelsen «de regulerte fiskeriers grunnlov», og loven åpnet for at fiskerimyndighetene kunne iverksette strenge reguleringstiltak for å begrense innsatsen og uttaket i fiskeriene gjennom konsesjoner og kvoter.23 Et steg videre på veien mot en effektiv ressursorientert fiskeriforvaltning var de prinsippene Norge forpliktet seg til ved innføringen av en 200 mils økonomisk sone i 1977. Men ressursforvaltningen ble likevel ikke effektiv før på 1990-tallet, da fartøykvoter ble innført også for kystflåten.24 Den andre endringen som gjør årene omkring 1990 til et vendepunkt, er at norsk fiskerinæring ble mer markedsorientert.25 Helt siden mellomkrigsårene var fiskeriene blitt regulert og beskyttet for å bøte på ulike former for markedssvikt. Det markedsskjermende, korporative systemet var tuftet på kriseforståelsen i 1920- og 1930-årene, og ble ytterligere utbygd i løpet av årene med tysk okkupasjon. Lovbeskyttede monopoler og statlig støtte var grunnpilarene. Statsstøtten ble institusjonalisert gjennom Hovedavtalen for fiskerinæringen av 1964, som ga Norges Fiskarlag betydelig innflytelse og forhandlingsmakt. Et av formålene med avtalen var at fiskerne skulle komme opp på et inntektsnivå som var sammenlignbart med andre grupper. Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var malen. Og når markedet eller ressursene sviktet, kunne Norges Fiskarlag kreve forhandlinger med staten om økonomisk støtte til næringen.

En annen hensikt med avtalen var at fiskerinæringen skulle bli mer produktiv og effektiv. Imidlertid var virkningen den stikk motsatte. De statlige subsidiene førte i stedet til en altfor stor kapasitet og en gjennomgående ulønnsom fiskerinæring fra fangstledd til eksportledd.

Kapittel 1

På 1990-tallet skjedde det imidlertid viktige endringer. Fiskeeksportloven ble liberalisert, det ble åpnet opp for landinger av råstoff fra utenlandske fartøyer, og statsstøtten ble kraftig nedbygd.

Bakteppet for endringene var Norges tilslutning til et mer liberalt handelsregime i Europa. Med dette fulgte en revisjon av frihandelsavtalen med EFTA, og seinere etableringen av EØS-avtalen i 1992, som forbyr konkurransevridende statlige subsidier i fiskerisektoren. Avtalen trådte i kraft i 1994. Liberaliseringen har hatt stor betydning for utviklingen av strukturen i norsk fiskerinæring.

Mindre kjent er imidlertid hvordan dette har slått inn i rekefisket og rekeindustrien både generelt og i Nord-Troms, noe denne framstillingen vil bøte på.

Historien om rekenæringen i Nord-Troms er et stykke norsk fiskerihistorie som er lite beskrevet for perioden etter 1975. Dette er det flere årsaker til. For det første har de historiske og samfunnsvitenskapelige perspektivene på nordnorske fiskerisamfunn i liten grad fokusert på industriell virksomhet i privat regi.26 Tyngdepunktet i forskningen har ligget på fiskernes tilpasning, mens produksjons- og kjøpersiden i verdikjeden er viet atskillig mindre oppmerksomhet.27 En annen årsak kan være at rekenæringen har representert noe relativt nytt sammenlignet med andre deler av den tradisjonelle fiskerinæringen. Mens torskefisket har en tusenårig historie som kommersiell næring, har rekefisket en forholdsvis kort historie. På slutten av 1800-tallet oppdaget havforskeren Johan Hjort at det fantes mengder av reker i Oslofjorden, og dette ble startskuddet for kommersiell utnyttelse av denne arten.28 Som et siste moment kan det anføres at Nord-Troms-regionen i svært liten grad er behandlet i større historiefaglige arbeider om nyere nordnorsk historie.

I 2006 stengte altså rekefabrikken til Uniprawns på Skjervøy, og dermed var en industriæra på omtrent 30 år forbi. Med dette som bakteppe er det lett å fristes til å beskrive utviklingen i rekenæringen i Nord-Troms som en lineær forfallshistorie. Samtidig er det nødvendig å ha et sideblikk til annen industri, både i det øvrige Nord-Norge og i landet for øvrig, der avindustrialiseringen startet langt tidligere. Med dette utgangspunktet blir

21

utfordringen ikke å forklare hvorfor rekeindustrien forsvant, men hvorfor den vokste og overlevde så lenge i Nord-Troms.

Fravær av innovasjon og entreprenørskap?

En av ambisjonene med denne boka er å gi et kritisk bidrag til den historiefaglige diskusjonen omkring entreprenørskap og industribygging i norske regioner, der den nordnorske landsdelen er blitt beskrevet som tilbakeliggende og statsavhengig, med en industri- og innovasjonskultur som har vært mye svakere utviklet enn på Vestlandet. I nyere tid er det særlig påstandene til historikeren Jan Vea ved Universitetet i Nordland (nå Nord Universitet) som har fått mest oppmerksomhet.

I boka To kulturer fra 2009 sammenligner han mentaliteten i kystøkonomien i Nord-Norge og på Vestlandet i et langt perspektiv, og konkluderer med at den nordnorske fiskerikulturen, preget av torskefiskeriene, har vært mer tilbakeskuende og mindre entreprenørskapsfremmende enn den vestnorske sildefiskekulturen.29 Veas hypotese er basert på en omfattende gjennomgang av et stort materiale, som innbefatter faglitteratur, offentlige utredninger og rapporter samt intervjuer og avisartikler. Han støtter seg til den franske mentalitetshistorikeren Fernand Braudel når han hevder at den nordnorske torskefiskekulturen «var og er preget av en subsistensholdning til arbeid, penger og ressurser».30 Påstanden er at det er selve naturgrunnlaget med henholdsvis sildefiskeriene på Vestlandet og torskefiskeriene i Nord-Norge som former de lange og seiglivede mentalitetene.

Dette er forhold som fremdeles gjør seg gjeldende, hevder Vea. Mens vestlendingene har respondert på fiskerienes kriser med innovasjon, nyskaping og etablering av nye foretak, har nordlendingenes strategi vært å rope på hjelp fra det offentlige. Vea sammenligner Nord-Norge og Vestlandet etter at industrisamfunnet var på retur: «Mens avindustrialiseringen i sør stort sett var et aspekt ved framveksten av det postmoderne samfunn, var den i nord hovedsakelig et krisefenomen».31 Men veksten genererte ikke noen vekst nordpå, slik tilfellet var på Vestlandet.

22

Rekefiske og rekeindustri i Nord-Troms

Det andre forholdet er at Nord-Troms er en region med sterkt innslag av læstadianisme. Dermed blir det viktig å diskutere om religionen virket hemmende eller fremmende på rekenæringens framvekst og utvikling i dette området.

Vår målgruppe og oppbygningen av boka

Eivind Lund, en av gründerne bak den framvoksende rekeindustrien i Nord-Troms. Ferdigpillede reker ble i startfasen frakta med bil fra Nord-Lenangen til Tromsø.

Utlånt av: Reidar Lund

I tråd med sitt hovedsynspunkt trekker Jan Vea også fram betydningen av religion, i det han påstår at den vestnorske sildefiskekulturen ble forsterket av haugianismen, som fremmet entreprenørskap og sosial mobilitet som en religiøs dyd.32 I motsetning til dette står den nordnorske læstadianismen, som ifølge Vea sanksjonerte negativt på økonomisk suksess.

I den foreliggende framstillingen av rekenæringen i Nord-Troms skal Jan Veas påstander undersøkes nærmere. Det er særlig to forhold som gjør dette til en relevant faglig diskusjon. For det første har Nord-Troms vært en region der torskefiskeriene har vært viktigst. Sildefisket har riktignok hatt en viss betydning i enkelte områder. I 1911 ble Jøvik Sildoljefabrikk i Ullsfjorden etablert, etter at det var oppdaget store sildeforekomster i fjorden.33 Helt fram til slutten av 1960-tallet foregikk det et omfattende notfiske etter sild her, noe som ga gode inntekter til fiskerbøndene i fjorden. Og i tillegg til kombinasjonsdrift med fiskeri og jordbruk fikk fjordfolk en ekstra mulighet for inntekt, nemlig fabrikkarbeid. Men til tross for dette, vil regionen som sådan dekkes av det Jan Vea karakteriserer som «torskefiskekulturen».

Den primære målgruppa for denne boka er folk fra Nord-Troms som er opptatt av fiskerihistorie og lokalhistorie. Mange mennesker i denne regionen har hatt et forhold til rekenæringen i regionen, enten som tidligere ansatte i rekeindustrien, eller som skippere eller mannskap på rekefartøyer.

Rekeindustrien hadde et stort behov for arbeidskraft, og det å ha sommerjobb på «reka» var gjerne det første møtet med det virkelige arbeidslivet for hundrevis av ungdommer i Nord-Troms. Målsettingen er likevel at boka skal vekke interesse i en videre leserkrets. Historien om rekeindustrien og rekefisket i Nord-Troms har utviklingstrekk som er sammenlignbare med annen fiskerivirksomhet i Nord-Norge. I likhet med den øvrige fiskerinæringen spiller både ressurstilgang og markedsadgang svært viktige roller. Samtidig har denne delen av fiskeriene historiske særegenheter som skiller seg ut, både med hensyn til framvekst, forvaltning og næringsmessig utvikling.

Boka består av fire deler med til sammen sju kapitler og en epilog. Del I består av dette innledningskapitlet (kapittel 1), der temaer og perspektiver er presentert. Del II omfatter to kapitler som dekker perioden fra omkring 1975 og fram til omkring 1990. På mange måter var dette en storhetstid både for flåte og produsenter. Kapittel 2 handler om utviklingen i flåteleddet, som opplevde en sterk vekst i antall fartøyer. Hittil ukjente felter i Barentshavet ble tatt i bruk, og rekefangstene var rekordstore. Det nye rekefisket ga gode inntektsmuligheter for driftige fiskere, men innebar også økt risiko for ulykker og forlis for dem som satte kursen nordover. I kapittel 3 står framveksten av ny teknologi hos rekeprodusentene i sentrum, men også rammebetingelsene for rekeindustrien. Etter en sterk vekstfase med ny teknologi fikk anleggene store utfordringer i siste del av 1980-tallet.

Kapittel 1

Del III omfatter to kapitler og handler om perioden fra rundt 1990 og fram til begynnelsen av 2000-tallet. For rekefiskerne var dette en fase med et sterkt varierende ressursgrunnlag, noe som beskrives utførlig i kapittel 4. Her diskuteres også hvordan fiskerne responderte på reguleringstiltak som myndighetene iverksatte.

Kapittel 5 omhandler den regionale rekeindustriens siste fase. På grunn av overkapasitet og sterk konkurranse gikk mange produsenter konkurs. Men ut fra krisen vokste det fram et kon-

23

sern med utgangspunkt i regionen, som hadde stor økonomisk suksess gjennom 1990-tallet. I 2005 var det imidlertid slutt for rekeindustrien i Nord-Troms.

Del IV inneholder to kapitler og en epilog.

I kapittel 6 diskuteres rekefisket i Nord-Troms i et globalt perspektiv, mens kapittel 7 er avslutningskapitlet som oppsummerer bokas spørsmål og temaer. I epilogen er formålet å beskrive det marine næringslivet i regionen etter at rekeindustrien og rekefisket har vært på retur.

Fra midten av 1970-tallet ble rekefiske og rekeindustri selve livsnerven i mange kystsamfunn i Nord-Troms. På samme tid var annen fiskeindustri i regionen og ellers i landet i tilbakegang.

Moderne teknologi ble tatt i bruk for å produsere ferdigpillede, frosne reker til et globalt marked. På fartøysiden skjedde det også en omfattende modernisering og effektivisering. I denne framstillingen drøftes hvorfor rekenæringen fikk så stor betydning i denne regionen. Etter omtrent 30 år var imidlertid det moderne rekeindustrieventyret forbi i Nord-Troms, og i boka diskuteres hva som var årsakene til avviklingen.

Nils Harald Alm (f. 1950 i Narvik) flytta til Skjervøy i 1975, og har arbeidet som lærer, rådgiver, avdelingsleder og assisterende rektor ved Skjervøy videregående skole og Nord-Troms videregående skole.

Bjørn-Petter Finstad (f. 1964 i Oslo) er historiker og arbeider som førsteamanuensis ved Norges fiskerihøgskole, UiT Norges arktiske universitet.

Ola Flåten (f. 1947 i Kristiansund N.) vokste opp på Skjervøy, og er professor emeritus i ressursøkonomi ved Norges fiskerihøgskole, UiT Norges arktiske universitet.

Utgitt i samarbeid med

ISBN: 978-82-8104-286-5

Orkana Akademisk

www.orkana.no