Vi bygger i sand

Innhold Forord ved Mona Levin......................................................................9 1 Den lange reisen – og tilbake igjen...........................................13 2 Morowjow...............................................................................21 3 Grå hverdag.............................................................................43 4 Slektens arv..............................................................................50 5 Bryllup.....................................................................................79 6 Méres reise...............................................................................94 7 Til eventyrlandet....................................................................104 8 Maleren fra Wilna..................................................................133 9 Den nye hverdagen................................................................152 10 Brytninger..............................................................................173 11 Jøde! Jøde!..............................................................................191 12 Mørke skygger.......................................................................200 13 Forvarsel................................................................................211 14 Pogrom..................................................................................223 Ordliste..........................................................................................238 Slektstavle .....................................................................................240

Forord Eva Scheer (1915 – 1999) var kjent som journalist og forfatter, litteraturanmelder i Arbeiderbladet (i dag Dagsavisen), oversetter og kåsør i Nitimen. «Krydderdamen» het hun der. Eva var også en flittig benyttet foredragsholder som i årevis reiste kysten rundt med Bokbåten, til store, små og bittesmå steder. Hun hadde flere verv i Den Norske Forfatterforening, tok initiativet til opprettelsen av Norsk Oversetterforening, og ble tildelt Kulturdepartementets stipend for eldre, fortjente kunstnere. Når man ser tilbake på hennes liv, er kanskje likevel det viktigste i hennes mangfoldige karriere innsatsen for å bevare og videreformidle minnet om den norske jødiske historien, som nesten ble utslettet under krigen.

Eva var min fars yngre kusine – deres mødre var søsken. Mine forfedre, på begge sider, kom opprinnelig fra Litauen. Noen, deriblant min familie på morssiden, ble rekruttert til tobakksindustrien i begynnelsen av 1880-årene. De kom fra storbyen Vilnius, med sitt universitet, sine symfoniorkestre, teatre og opera, mens fars familie kom fra små landsbyer – shtetler, de kunne minne om Anatevka i Spelemann på taket – der de levde mer eller mindre fra hånd til munn.

Majoriteten av verdens jøder bodde i tsar-Russland, og rundt tre millioner av dem ble fordrevet på denne tiden. Spesielt rundt 1905, da situasjonen for jødene i tsarens Russland ble uutholdelig, endte noen få hundre opp i Norge. Kanskje hadde de med seg et knytte eller en lerretssekk med det nødvendigste, ofte eide de bare det de gikk og sto i. Det de forlot var fattigdom, rettsløshet og forfølgelse, mordbrann, voldtekt, ran og vilkårlige drap. Men i Norge kunne de sove om natten uten frykt for pogromer. De fikk 9

oppleve frihet og borgerrettigheter, barna deres fikk skolegang og alt det andre som var nektet dem der de kom fra.

Golde og hennes mann Marcus Scheer, deres seks døtre og en sønn, kom til Kristiania i 1905 fra Samelan, en landsby nord i dagens Litauen. I likhet med de fleste jødiske innvandrerne slo de seg ned på Grünerløkka. Derfra hadde både Eva og far sine barndomsminner, og begge snakket mye om bestemoren, Golde Scheer.

Mens hun ribbet høner så fjærene føyk, trollbandt hun alle barnebarna med sine eventyr. De hadde jødiske røtter, men verdens folkesagn og folkemusikkens over- og undertoner har flere likhetspunkter enn forskjeller. I hennes sanger fant østeuropeiske klanger og synagogesang et fellesskap, slik bibelhistorien kunne fargelegge hennes eventyr. Goldes egne røtter var rykket opp mer enn en gang, men hun slo standhaftig nye, med minner og toner fra det gamle som grunnlag.

Hun fortalte ikke bare eventyr forresten, hun fortalte også om sine egne opplevelser i tsarens Russland. Om nabokonen som gjemte ungene sine i et kott når kosakkene kom ridende, med ordene: «Hvis dere hører at jeg skriker, så kom ikke ut.»

I sitt 81 år, 26. november 1942, 37 år etter å ha unnsluppet pogromene i Litauen, ble Golde slept om bord i DS «Donau» ved Amerikalinjens kai i Oslo og deportert til Auschwitz sammen med to døtre, tre svigersønner og fem barnebarn. Hun var den eldste kvinnen om bord. Ingen av dem kom tilbake. Jødene fra Norge gikk rett i gasskammeret – med unntak av noen få arbeidsføre menn.

Eva og moren Hanna ble varslet av motstandsfolk samme dag som deportasjonene fant sted. De ble først hjulpet i dekning og så ført over til Sverige. Hanna var en driftig kvinne. Det var en dyd av nødvendighet, for hun ble skilt da Eva var liten, noe som nesten var uhørt den gang. Hanna var en av de første kvinnene i Oslo som viste seg i langbukser, som syklet og akte, det var skan10

daløst. I ekteskapets gode dager manglet de ingenting, og Eva var en forkjælet pike. Så hadde de plutselig ingenting. Hanna tjente til livets opphold ved å reise rundt ute på landet og leie ut karnevalsdrakter. I Sverige lappet hun soldattøy. Hun begynte i det små, men organiserte etter hvert stopping og lapping for tusenvis av norske soldater fra lappesentralen i Falun.

Noen helt alminnelig barndom hadde Eva altså aldri, og etter krigen, da hun begynte som skribent, hadde hun et stort og umåtelig vondt materiale å ta av. For henne ble det maktpåliggende å dokumentere både eventyrene og den sanne historien om familiens forferdelige skjebne. Selv sa hun at hun forsøkte å skrive av seg alt det vonde, og samtidig skrive familiens skjebne inn i norsk historie. Ellers ville selv minnene gå tapt.

I 1948, bare seks år etter deportasjonene, kom romanen Vi bygger i sand, der Golde er den sentrale og samlende personen.

En viss poetisk frihet har hun tatt seg. De fleste navn er endret, og noen familiemedlemmer har hun plassert i andre norske byer, formodentlig for at leseren ikke skulle drukne i navn. Hun beskriver shtetl-livet så vel som livet på Grünerløkka, og er også innom besteforeldrenes mislykkede forsøk på å skape seg en tilværelse i Argentina før reisen til Norge rundt 1905.

På bokens omslag skrev Tiden forlag: «Eva Scheer fører oss inn i dette miljøet, og det er som om hun tar oss med inn i en ny verden, en del av Norge vi ikke har oppdaget før.» Selv i dag er det mange som ikke har noen anelse om denne verdenen, eller at den er en del av norsk kulturhistorie. Derfor er nyutgivelsen av Eva Scheers nøkkelroman så betimelig. Da Vi bygger i sand utkom, ble den lest av voksne og barn, brukt i skolen og oversatt til tysk og dansk. I Morgenbladets anmeldelse sto det at «bokens verdi ligger i at den prøver å motarbeide en historieløshet som på det erkjennelsesmessige plan er en av vår tids største farer».

Dette gjelder i høy grad i dag også. Norges minste og mest utsatte minoritet er igjen under press. For min egen del har det 11

ført til at jeg skrev Mors historie – en familiesaga, utgitt på Kagge Forlag i 2015, og at jeg sa ja til å delta i tv-serien Hvem tror du at du er. Den førte meg blant annet til Samelan. Der var det ingen spor igjen etter familiene som hadde bodd og preget denne landsbyen i flere hundre år. Programmet ble vist rundt årsskiftet 2014/2015, og både det og boken bidro forhåpentlig til å åpne manges øyne for norsk jødisk historie før, under og etter krigen. For meg førte arbeidet til sterke møter med fortiden.

Nettopp i det samme arbeidet gjorde Eva Scheer en lysende innsats. Med årene erkjente hun at hun hele sitt liv hadde «levd i skjæringspunktet mellom to kulturer og at min bakgrunn sto i fare for å viskes ut». Hun følte det som en livsnødvendighet og en livsoppgave «å redde den kultur Hitler ville utrydde». Hun samlet og skrev ned alt hun kunne huske av bestemor Goldes historier, satte dem sammen med historier fra andre overlevende, og utga til sammen fem bøker med Goldes eventyr og andre historier hun spant videre på med Goldes tonefall.

I 2015, 100 år etter hennes fødsel, løftet Jødisk Museum i Oslo frem Eva Scheer og hennes historier gjennom utgivelsen av en bok med 20 utvalgte fortellinger på Press Forlag. Med den utgivelsen ønsket museet å bidra til Evas livsoppgave: «å bevare, formidle og revitalisere den østeuropeiske jødiske kulturarven som mange norske jøder har sine røtter i.» Med forlaget Orkanas nyutgivelse av Vi bygger i sand gis det ytterligere næring til bevaringen av denne kulturarvens røtter.

Mona Levin Sandefjord 17. mai 2016

1 DEN LANGE REISEN – OG TILBAKE IGJEN – Hvem er det? ropte Freym skremt.

– Det er Måte-Mende! lød svaret.

– Måte-Mende?

Døra gikk opp, og Freym kom ut på trappa med Fanne etter seg.

Golde kunne nesten ikke se dem, tårene blendet henne. Hun trykket seg inntil Fanne, moren sin, og lot seg lede inn i huset.

Fanne prøvde å berolige henne, og Freym ruslet fra den ene til den andre av barnebarna. Han klappet dem på hodet og mumlet noe med tykk stemme, så hjalp han Golde av med capen og lot hånden gli over gråverksfôret.

– Det er godt å ha dere hjemme, barn, sa han omsider. – Vi har vært så redde. Og så store som barna har blitt! Hvor gammel er du nå, Reisse? Du er jo blitt en stor pike.

– Jeg er åtte år, og Mere seks, men Jankel-Jose er bare fire, svarte Reisse fort. – Vi hadde en liten pike til, men hun er død.

– Kom og spis! ropte Fanne. Hun ville skyve alt det vonde fra seg. Nå var det gledesfest, hun ville ikke tenke på noe trist.

Det ble sent før de kom til ro.

Mere og Jankel-Jose sovnet ved bordet, og Reisse hadde vanskelig for å holde øynene åpne. Freym satte sammen noen stoler og la barna på dem. Selv la han seg på golvet med Måte-Mende, Golde fikk senga sammen med moren. Hun sto opp igjen og la capen sin over faren.

– Jeg har tatt plassen din, pappa.

– Det gjør ikke noe, barnet mitt. Jeg er så glad du har kommet hjem igjen. Gud velsigne deg!

13

Et par dager senere flyttet Golde og Måte-Mende inn i en liten leilighet i nabolaget. Det hastet. Golde skulle ha barn.

Fanne hadde villet at de skulle bli, men det var så trangt og urolig hos henne og Freym. Han hadde skredderverksted, og selv drev hun et lite bad. Det var et riktig fint bad, det fineste i Samelan, med store bøtter som ble fylt med vann, og steiner en kunne slå vann på når en ville ha damp i skuret.

Endelig var leiligheten til Golde i orden. Kopperet hang på veggen, og Måte-Mende visste med seg selv at nå var han kommet hjem. Han ble med Freym til nabobyen for å ta mål av noen kunder, og ba Fanne ligge hos Golde. Hun følte seg så utrygg alene med barna når hun ikke hadde en mann i huset. Mor og datter satt til langt på natt og snakket, mens de stoppet og lappet og hygget seg over et glass te.

– Nå syns jeg du skulle fortelle meg om hele reisen og alt du har opplevd, Golde, sa Fanne. – Begynn med den dagen det ble bestemt at dere skulle reise til Argentina.

– Det meste vet du, mamma, svarte Golde og begynte på en ny lapp i buksene til Jankel-Jose. – Du vet at Tsaren skulle bygge en festning i Libau, og at alle som ikke var borgere måtte ut av byen.

Så måtte alle jødene reise. Mange hadde flyktet for Tsaren før, mange hadde vært utsatt for pogromer, og mange hadde menn og sønner som var sendt til Sibir. Det var mange ulykkelige jøder i Libau. Vi visste ikke hvor vi skulle ta veien. Jeg ville helst reist hit til Samelan, men Måte-Mende sa det var for smått her. Han elsker forandringer, men det skal være til det bedre, sier han, og alt som er nytt er bedre, og alt som er nytt er spennende, og hver gang tror han at han skal finne lykken.

Fanne så på datteren. Hun hadde blitt moden på de tre årene.

Det bleke, vakre ansiktet hadde karakter, og det mørke skautet framhevet glansen i øynene. Skautet til Golde gled alltid opp fra pannen, så det glatte, blanke håret med den rette skillen ble synlig. Hun ble så pen når hun snakket om mannen sin. Fargen steg 14

opp i kinnene, og øynene ble varme. Både Fanne og Freym hadde vært imot giftemålet med Måte-Mende. Han hadde rødt hår, og det var jo noe alle visste at folk med rødt hår var hissige og farlige.

De hadde advart henne og funnet en annen mann til henne, men Golde ga seg ikke. Hun ville ha Måte-Mende. Han hadde noe av eventyret over seg med all uroen og lengslene etter forandringer.

– Vi fikk ikke lang tid på oss, fortsatte Golde. – Vi skulle være ute av byen på to dager. Og så kom Måte-Mende hjem og sa at vi skulle reise til Argentina!

– Er du blitt meschugge? spurte jeg. – Er du blitt gal? Hvor skal vi få penger fra til den lange reisen? Og hva skal vi gjøre der?

Men Måte-Mende sa at alt var i orden. En fransk baron, Hirsch – måtte Gud velsigne ham og hans etterkommere – hadde kjøpt land til alle jøder som ville bosette seg i Argentina. Han betalte reisen også. Vi skulle få esler og kuer og okser og høner og hester.

Og alt sammen skulle betales tilbake om mange år, når barna var voksne og jorden drevet opp. Vi snakket litt fram og tilbake om det, men du vet hvordan det er når Måte-Mende har fått en idé.

Det ble til at vi reiste.

Jeg syntes det kunne være bra å komme vekk fra Russland også.

Det var jo stadig pogromer her de siste årene før vi reiste. Det var urolig i 1890 også, og vi var glad vi kom oss ut det året. Men reisen var skrekkelig. Vi reiste fra Libau med en stor båt som het «Lissabon». Den gynget og rullet, og jeg var sikker på at jeg skulle dø, så syk var jeg. Det var verst i Den engelske kanalen, for da var det tykk tåke, og sirenene ulte hele tiden. Jeg trodde jeg skulle bli meschugge.

Reisse og Mere var ikke syke. De lekte med de andre barna og Jankel-Jose krabbet på dekket. De kvinnene som ikke var syke, så etter barna våre.

– Maten, Golde? Den var vel koscher? Det var vel jødisk mat?

– Naturligvis! Kvinnene laget maten selv, og de vasket opp og gjorde i stand. Måte-Mende likte seg godt, og han satt hele dagen og diskuterte skriftene med rabbinerne og de lærde.

15

Da vi kom til Madeira, gikk jeg opp på dekket. Det var så vakkert der, og så deilig å se land igjen. Kapteinen holdt en tale for oss og fortalte om det som hendte for mange, mange hundre år siden, da jødene ble jagd vekk, både fra Spania og Portugal. Den gang hadde de hellige menn lyst landet i bann. Han sa vi kunne gå i land hvis vi ville, men han minte oss om forfølgelsene.

Det var bare noen av de yngste mennene som gikk i land.

Måte-Mende ble med dem, og jeg var redd hele tiden. Det kom fullt av små, fattige barn og ropte at vi skulle kaste småpenger i sjøen, og så stupte de ut og hentet dem opp. Siden kom det noen fine embetsmenn og ba oss gå i land. Vi skulle få hus og jord og slippe skatter, men vi tenkte på det som hadde skjedd med jødene her, og gikk ikke. Det var ingen som ble der.

Det tok seks uker før vi kom fram til Argentina. Det var skrekkelig ute på havet, men det ble litt bedre da vi nærmet oss land igjen.

Det hendte til og med at jeg satt på dekket og strikket eller lappet.

Da vi kom fram, begynte slitet. Å herregud, for et slit!

Golde sukket.

– Den første dagen var alt bare godt. Baron Hirsch hadde sendt folk for å møte oss og hjelpe oss. Vi kom i land i Buenos Aires og ble kjørt opp i byen. Vi fikk deilig mat, og det ble holdt taler og sunget, og så ble vi kjørt ut til jorden vår i store vogner med seildukstak. Vi ble delt inn i grupper, den vi hørte til var på tolv familier, andre på ti, og noen større. Disse gruppene skulle bo nær hverandre, og det var alltid minst ti menn over tretten år i hver gruppe. Det var ikke vanskelig å holde gudstjeneste.

Golde ble sittende en stund uten å si noe. Tankene hennes var langt borte.

– Måte-Mende hadde gledet seg til å få egen jord. Han hadde snakket om det i timevis på båten. Han visste så godt hva han skulle dyrke, og gledet seg til å begynne ...

– Var jorden fet? spurte Fanne, mens hun skjenkte te fra samovaren.

16

– Det var ikke jord, svarte Golde. – Det var prærie. Så langt øyet kunne se var det bare prærie med tørt, stivt gress. Det første vi måtte gjøre var å sette fyr på gresset. Det brant i flere dager, og slanger så tykke som låret på en voksen mann vred seg ut av brannen. Jeg orket nesten ikke å se på dem, men en vente seg til det også. I nesten to år bodde vi i telt, og hele tiden stekte den brennende sola ned over oss. Den sugde kraften ut av MåteMende. Han trivdes ikke i varmen, og barna satt ved sisternen hele dagen og slo vann på hverandre. Maten kokte vi ute på åpne ildsteder, og jeg måtte passe på at det ikke kom giftige insekter og slanger bort i den. Jankel-Jose kalte slangene for pisker, og Mére lekte med de store, fete froskene.

Kuene og hestene var ville. Vi fikk bare én hest som var tam, og den måtte vi bruke når vi skulle fange dyra for å melke dem. Vi brukte okser til å pløye med, og Måte-Mende ble sparket så han måtte på sykehuset i Buenos Aires. Du kan tro det var skrekkelig, mamma, Måte-Mende på sykehus langt borte, og så være alene med barna og dyra ute i ødemarken! Han ville vi skulle reise hjem da han kom fra sykehuset, men jeg ville ha noe igjen for at jeg hadde slitt så hardt. Jeg orket ikke reise hjem og begynne på nytt her. Og midt oppe i alt slitet ble Rifke født. Golde tørket øynene og pusset nesen. Fanne tenkte på det lille barnebarnet som hun aldri hadde sett. Hun sukket og ba en liten bønn.

– Reisse ble som en villgutt, fortsatte Golde. – Hun red uten sal, med det lange håret flagrende i vinden. Det var lang vei, både til kjøpmann og skole, og det var sikrere å ri enn å gå. Det var så mye å være redd, både slanger og ville dyr og indianere.

Det første året slo avlingen feil. Maisen hadde stått fin ute på feltet, og alt hadde sett bra ut, men tørken ødela alt sammen.

Hønsehuset ble plyndret av ville dyr, og alle de fine kyllingene mine ble drept. Siden kom det et voldsomt regnskyll og tok kjøkkenhagen min. Hver gang måtte jeg begynne på nytt.

17

– Oivei, oivei, sukket Fanne og rugget med kroppen. – For et slit, for et slit! Tenke seg til min datter leve på en prærie og bo i telt! Oivei, oivei!

– Vi bodde ikke i telt hele tiden, fortsatte Golde. – En virvelstorm rev teltet ned over oss. Vi trodde det var dommedag. Det var stummende mørkt, og rett som det var ble luften flerret av store, flammende lyn. Det ble så lyst som midt på dagen, enda det var etter midnatt. Regnet var ikke slik som vi kjenner det her hjemmefra. Nei, det øste ned i strie strømmer, og vi trodde vi skulle drukne.

Vi i vår gruppe hadde bygd et murhus med bølgeblikktak til å ha avlingen i. Måte-Mende og de andre mennene hang seg fast i de tykke repene som var festet i taket, for at det ikke skulle blåse vekk. Jeg skulle også ta i et tak, men kan du tenke deg hvor redd jeg ble, mamma, da jeg oppdaget at Mére var borte? Jeg kunne ikke finne henne noe sted. Jeg ropte og lette, men til slutt måtte jeg gå for å redde Jankel-Jose og Rifke. Reisse var sammen med Måte-Mende.

Mens jeg slet meg fram til murhuset med barna, ba jeg for Mére, og Gud hørte min bønn, lovet være hans navn. Men det var rart, kan du tro! Jeg reddet et annet barn! Jeg snublet i en liten bylt, og syntes at det kom noen lyder fra den. Tenk så var det sønnen til naboen vår! Jeg hadde selv tatt imot ham da han ble født. Jeg bar ham med meg i tennene, for jeg hadde jo et barn under hver arm.

Da vi kom inn i murhuset, satt Mére like ved døra. Hun var syk, stakkar, hun hadde falt ned i en bekk og en av naboene fant henne i lyset fra et lyn. Det var da jeg bestemte meg for å bygge hus. Måte-Mende hadde så mye annet å slite med.

– Mener du at du bygde et hus selv? Fanne satte store øyne på datteren.

– Ja, jeg gjorde det, mamma. Jeg bygde et hus med mine egne hender. Når Måte-Mende kom inn til middagshvilen eller om kvelden, måtte jeg lokke ham med makaronipudding for å få ham 18

til å hogge noen små trær og dra dem opp til tomten. Han er så glad i pudding, vet du.

Golde måtte le når hun tenkte på det glade ansiktet hans når han kom inn og fikk se at de hadde kugel. Jeg får se å lage det en dag igjen, mumlet hun for seg selv.

– Det gikk ikke fort med huset, men det vokste da, og aldri har jeg frydet meg så over noe arbeid som da jeg bygde huset vårt. Det kom folk langveis fra for å se på det, og jeg måtte hjelpe de andre som bygde også. Huset mitt var det første. Vi hadde det bra på den tiden. Slitet hadde vi vent oss til, arbeidet gikk glattere, og av og til hadde vi tid til å treffe naboene. Det hendte vi møttes etter sabbaten og sang og danset alle sammen. Vi var så gode venner.

Alle hjalp hverandre, og når et barn ble født, eller noen døde, var vi med om det alle sammen.

Så ble Rifke syk.

Stemmen til Golde ble bare en svak hvisken. Hun stirret lenge framfor seg.

– Vi kan ikke anklage noen for det. Sykepleiersken var så ulykkelig, så ulykkelig. Jeg forsto det med en gang. Rifke ble så rar i armene mine. Petronse, sykepleiersken, hadde gitt henne feil medisin …

Rifke hadde vondt i magen, stakkars ungen min, og hun gråt og klaget som barn gjør. Jeg tenkte det var best å la doktoren se på henne, men han var ikke hjemme. Petronse var alene på kontoret. Hun ga henne morfin – flaskene var så like. Jeg tok Rifke i armene mine og kastet meg på hesten, men jeg kan ikke huske noe mer før jeg var hjemme. Petronse kom nesten samtidig. Jeg måtte trøste henne.

Arme Golde, tenkte Fanne, måtte hun trøste Petronse! Ikke engang i sorgen kunne hun få være seg selv. Og igjen måtte hun se på datteren som hadde blitt så forandret i den fremmede verden.

Hun hadde blitt sterk. Fanne begynte å fatte det forferdelige slitet og den tunge sorgen. Golde hadde jo mistet en gutt før hun reiste også.

19

– Stakkars barna mine, gråt Golde. – Nå har jeg to stykker på Reinem Ort. En på hver side av det store havet.

De ble sittende litt uten å snakke, så spurte Fanne: – Var det da dere valgte å reise hjem?

– Nei, ikke da. Måte-Mende ville nok reise, men ikke jeg. Jeg ville ikke gi opp. Men så en dag ... en dag gikk jeg bort til kirkegården for å se til graven, og da var Rifke borte ...

Golde hulket sårt. Hun la seg forover med armene på bordet og lot tårene strømme.

– Hva mener du med at hun var borte? Fanne så forvirret på henne.

– Hun lå ikke der, mamma, hun var gravd opp. Det var store hull i graven hennes. Alligatorene fra elveleiet hadde tatt henne.

– Alligatorene fra elveleiet, gjentok Fanne. – For et land! For en ulykke! Oivei, oivei, Goldale meine.

Fanne gråt sammen med datteren.

– Da bestemte vi oss for å reise hjem, vi orket ikke mer, sa Golde langsomt.

2 MOROWJOW Reisse og Mére trivdes i Samelan. Nesten alle innbyggerne var jøder. Det var smått og fattigslig, men de hadde det likevel atskillig bedre enn i Argentina.

Mére begynte på skolen, og Måte-Mende var stolt over at hun var så flink.

– Har du lært alfabetet, sa han en dag. – La meg få høre!

– Allef, beis, gimmel, dallet, leste Mére langsomt.

– Fortell meg hva månedene heter også.

– Nissan, Ijar, Sivan, Tamus, Av ... jeg har ikke lært fler, pappa.

– Hør på datteren min! sa Måte-Mende stolt.

– Å, hun er nå litt min datter, også, svarte Golde tørt.

Fireåringen, Jankel-Jose, klaget over at det var så kaldt bestandig. Overgangen fra desemberheten i Argentina til den strenge vinteren var for sterk. Han ble syk. Golde, som ventet barnet sitt når som helst, satt ved senga hans hele dagen. Den lille fantaserte om Nero, hunden de hadde hatt i Argentina.

Fanne var hos dem hver dag. Så snart hun kunne komme fra badet var hun hos Golde.

Måte-Mende kjøpte melk til den syke.

– Skal det være melk, det der, sa Golde irritert. – Den er jo helt blå.

– Men Golde, sa Fanne. – Det er jo alminnelig melk!

– Du skulle sett den melken vi hadde i Argentina, mamma.

Den var fet og gul. Jeg vasket teppene mine i den. Vi hadde så mye at vi måtte slå ut flere spann hver dag.

21

– Slå ut melk? Men Golde, det går ikke an å kaste mat.

– Du vet ikke hvordan det var der, mamma. Vi hadde altfor mye. Alle hadde for mye. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre med den. Og her er melken blå og dårlig. Enda er den så dyr at vi ikke har råd til å kjøpe den.

– Det er ingenting som er for dyrt når det gjelder barna, Golde.

Både du og søsknene dine fikk alltid det dere trengte.

Golde svarte ikke. Hun bare bøyde seg lenger ned over den lille gutten sin. Han pustet tungt, øynene var blanke og ansiktet rødt.

Det var helt stille i stua. Barna var ute, og når de kom inn, gikk de på tå for ikke å forstyrre den lille broren sin.

– Skal Jankel-Jose dø, mamma? spurte Mére om kvelden da Golde hjalp henne i seng.

– Dø? Hvordan er det du snakker? Nei, Mére, Jankel-Jose skal ikke dø. Stemmen til Golde var kraftløs og usikker.

– Men da Rifke ble syk, så døde hun. Og før jeg ble født, så ble Dovid-Hirsche syk og døde, det har du sagt selv.

– Jankel-Jose er ikke så syk at han dør, nei, Jankel-Jose blir snart frisk og skal leke med dere. Du og han skal leke, fortsatte Golde, men hun trodde det ikke selv.

Den lille lampa i stua brente hele natten. Barna sov på kjøkkenet. Reisse fikk ikke sove, hun hørte at Golde gråt og ba til Gud for den lille syke gutten sin. Måte-Mende og Freym hadde vært i synagogen til sent på kvelden, de hadde gitt Jankel-Jose et nytt navn, Meische var det visst. Reisse forsto at da måtte han være meget syk, for når de ga en syk nytt navn, var det for at døden ikke skulle finne ham.

Det var så merkelig stille i huset, syntes Reisse. Mére sov, hun kunne høre den regelmessige pusten hennes. Reisse fikk en vemmelig klump i halsen da hun hørte Golde synge ganske lavt: – Ajo, ajo istraki, mens hun vogget den lille gutten forsiktig.

22

Reisse våknet av at noen ristet i henne. Hun så opp og fikk se Måte-Mende stå bøyd over senga.

– Du må stå opp og være kjekk pike, Reisse. Hjelp Mére, ba han, – hun gråter.

Mére satt i senga og gråt. Golde var ikke å se, men det var fullt av fremmede mennesker i kjøkkenet. Fanne kom og hjalp barna med klærne. Hun sa ikke stort, men da de var ferdige, sa hun at de skulle bli med henne hjem. Reisse torde ikke spørre etter Golde, men Mére sutret og gråt.

– Jeg vil til mamma, hvor er mamma?

– Hun har fått en liten pike i natt, Mére.

– Pike? Det stakk til i brystet på Reisse. – Men Jankel-Jose?

– Jankel-Jose er død, sa Fanne stille.

– Død, gjentok Reisse. Død. Så hadde hun altså ikke noen liten bror lenger. Han og Dovid-Hirsche og Rifke, alle tre var borte. De kom aldri igjen ... Hvorfor ble det født så mange barn når de bare skulle bli borte igjen? Det var akkurat det samme Golde hadde tenkt da hun lukket øynene til Jankel-Jose like før hun fikk sin lille datter.

Det var ingen kirkegård i Samelan. De døde måtte føres til nabobyen for å bli begravd. Det var dyrt å kjøre til nabobyen, og Måte-Mende hadde ikke penger. Han laget et lite brett og bandt det fast til brystet sitt, så la han gutten sin på brettet og gikk om natten gjennom skogen til nabobyen.

Det var en tung gang for Måte-Mende. Freym ville gjerne blitt med ham, men Måte-Mende ba ham bli hos Golde. Natten var så stille, og den store skogen skremmende mørk. Kulden bet i ørene hans, og tårene frøs til is i skjegget. Lille Jankel-Jose lå stiv og kald på brettet med et teppe over seg.

– Herre, velsignet være ditt navn, ba Måte-Mende. – Jeg vet at du har en mening med det, men det er så vanskelig å forstå det.

Tre barn har du tatt fra meg, Herre, gi oss ikke flere barn hvis vi ikke skal få lov til å beholde dem. Vi har prøvd å leve etter de 23

budene du ga til Moses på berget. Vi prøver å leve i din tro, hjelp meg så jeg ikke blir bitter og mister deg, velsignet være ditt navn.

Hjelp Golde å komme over denne ulykken, og hold din hånd over de barna du har gitt oss. Amen ...

Det ble en tung tid. De savnet den lille, glade gutten og alle skøyerstrekene hans. Måte-Mende ble stram i ansiktet når noen snakket om ham. Han lekte åndsfraværende med hendene til den lille datteren, mens han tenkte på et par små guttenever.

Den lille fikk navnet Dobe. De snakket om å kalle henne opp etter Rifke, men Golde ville ikke det. Hun orket ikke å tenke på at den lille stadig skulle minne henne om Rifke. Savnet av Rifke og Jankel-Jose var som åpne sår. Måte-Mende snakket sjelden om dem, men han kunne sitte i timevis for seg selv og mumle: – Jeg har mistet min kaddisj, jeg har mistet min sønn.

Freym ble sint på ham og sa at han ikke fikk lov til å snakke slik. De ville sikkert få flere barn, livet var så langt og rikt, og de var unge begge to.

– Jeg vil ikke ha flere barn. Det er nok av små graver på Reinem Ort, fór Måte-Mende opp.

– Hva er det du sier? spurte Fanne forskrekket. – Hva slags jøde er du som kan si noe sånt? Gud, lovet være hans navn, vet hva han gjør! Han har tatt til seg barna for å spare dem for noe forferdelig her på jorden.

– Hvorfor skulle nettopp de barna spares og ikke de andre? spurte Måte-Mende hissig.

– Måte-Mende, sa Fanne strengt. – Du har ikke lov til å snakke på den måten. Gud, lovet være hans navn, vet hva han gjør! Hun gikk fort ut av rommet. Det flammet i ansiktet hennes.

Samelan var en liten by, og Måte-Mende trivdes ikke der. Så snart Golde ble litt sterkere etter fødselen, begynte han å snakke om å flytte. Golde var ikke uvillig. Hun forsto at de ikke hadde noen framtid i Samelan. Måte-Mende snakket med flere som reiste 24

gjennom byen, og han tok seg noen småturer omkring.

– Jeg har lyst til å reise til Morowjow, sa han en dag han kom tilbake fra en av turene sine.

– Morowjow? Hvorfor akkurat Morowjow?

– Jeg tror på den byen. Det er en industriby med mange fabrikker, både tobakksfabrikker, soda- og såpefabrikker. Og så har de en flott jernbanestasjon i Morowjow. Det er tre ganger tre tog som stanser der hver dag.

– Har du tenkt å begynne ved jernbanen? spurte Golde forbauset. Måte-Mende var i stand til litt av hvert.

– Er du gal! Jernbanen! Tror du jeg skal arbeide for russerne?

Det er vel ingen jøde som får lov til det. Hvor tror du vi er? I et eventyrland? Eller kanskje du tror at vi er i Eretz Jisroel?

– Du har kanskje tenkt å leve av å se på den fine jernbanestasjonen, du? spurte Freym. Han var kjent som en stor spøkefugl, derfor ble han kalt Freym der chochem, vitsemakeren.

Måte-Mende lo.

– De trenger en slakter der borte, jeg har tenkt å ta til med det igjen.

– Er det ingen slaktere der?

– Det er to stykker, men er det plass til to, så er det plass til tre også.

Det ble snakket mye fram og tilbake om de forskjellige byene, og til slutt ble det Morowjow. Måte-Mende tok flere turer dit, og hver gang han kom hjem, var han stadig mer oppglødd og begeistret.

– Golde, nå er det i orden. Vi reiser til uken.

– Så fort? Men Måte-Mende, jeg har så mye som skal gjøres først.

– Det kan du vel gjøre der. Vi har fått en fin leilighet. Det vil si, hvis du vil stelle en gammel kone, hun er 105 år gammel, får vi en fin leilighet gratis. Hun trenger ikke så mye stell. Du skal bare kle av og på henne og gi henne mat.

25