Vindkast - en selvbiografi by Orkana

KARL ERIK HARR

VINDKAST

EN SELVBIOGRAFI Orkana

Forfatter: Karl Erik Harr Vindkast. En biografi Design: Chili Harstad www.chiligroup.no Foto: Kunstverkene er fotografert av Christian N. B. Christensen Trykk: Merkur Grafisk © Orkana Forlag 2020 Orkana Forlag AS, 8340 Stamsund ISBN 978-82-8104-400-5 www.orkana.no post@orkana.no Alle diktene av Karl Erik Harr er hentet fra diktsamlingene «Rotur i evigheten» (2015) og «Bilder i seil» (2012). Øvrige dikt: Utdrag fra diktet «Fahr, Schiffer mich nach Bacharach» av Bernhard Brach. I «Allgemeines Deutsches Kommersbuch» (Moritz Schauenburg, 1858) Utdrag fra ukjent dikt av Olle Adolphson Utdrag fra Petter Dass’ «Nordlands Trompet», utgitt første gang i 1739 Diktet «Langt nord i livet» av Erik Bye. I Karl Erik Harr: «Nord i leia» (J. M. Stenersens Forlag 1990) Utdrag fra hyldningsdikt i Harstad Tidende av Edvard Ruud Utdrag fra salmen «Fagert er landet» av Anders Hovden, på trykk første gang i «Solhov» (1907) Utdrag fra vise av Alfred Næss, skrevet til revy på Chat Noir Utdrag fra kantaten «Nordland» av Knut Hamsun, skrevet i samarbeid med komponisten Fridthjov Anderssen i 1914

FORORD Vindkast står det på tittelbladet. Et liv i medvind og kontrarivind. Vind over havet, vind i lerretet, vind i livet. Man skal respektere sitt eget liv – jeg har vært heldig og fått mange gode år. Åtti er en faretruende alder, men vi er her, både «han Harr» og jeg. Jeg har hatt gleden av å bli mottatt av et stort publikum. «Folkekjær» heter det. «Hvorfor henger du i de tusen hjem?», spurte noen meg engang. «Kæm så veit», svarte jeg. Boken er tettpakket. Her er bare noe av alt som skjedde. Giftermål, kjærester, barn og hus, steder, utstillinger, illustrasjoner, utsmykkinger, bøker og bilder. Men alltid det siste, som en strøm. «Og dog av lutter slike dage din levetid består», sier Grundtvig i et vers. Min takk til Vår Herre som stod meg bi gjennom sykdom og motgang. Og til mine kvinner som var der for meg «i gode og onde dager». Jeg er ihvertfall sikker på en ting: Mine dager har ikke ligget øde. Fritid og ferie er moderne oppfinnelser. En kunstner er aldri på ferie. Natt og dag arbeider han på et nytt bilde.

KJÆRE VÅRHERRE Gi meg en halvtime til av oppholdsvær under skyene. Fjorden går i striper av sølv mot Yttersida. Fjellene i Lofoten hyller seg inn i skodde. Hyller seg inn og kommer tilsyne igjen rir i skoddeheimen med svarte hester. Det er sne i flågene sørvest i tindene. Men her stanser det her står en regnbyge og vet ikke om den skal suse inn over oss. Lerretet er tørt ennå penselen går fort – bare en halvtime til Vårherre så jeg får tilbedt deg til ende før alt forsvinner og det blir høst. 6 Foto: Bjørn Erik Olsen

1940 Krigen i Harstad var slutt. Folk dro tilbake fra hyttene i Tennevassåsen og Storvassbotn. Vinduene i byen ble reparert. Det ble ryddet etter bombetreff. 8. mai fødte ho Randi en gutt på Borkenes Folkebad, der fødestuen hadde huset harstadfruer som var evakuerte på grunn av krigshandlinger. 7. juni kapitulerte de norske og allierte styrkene. Churchill trengte sine fly og sine hangarskip andre steder. De norske soldatene leverte inn sine våpen og begav seg slukørete hjem. Etter 14 dager var ho Randi og hennes lille gutt kommet til Harstadgården, til St. Olavs gate 47, hvor de installerte seg i andre etasje, med soverom, stue og kjøkken. Soveværelsemøblement i funkisstil fikk de av morfar Jens Johan. Han Karl var demobilisert. Der finnes et papir på at han ble overlatt ansvar for rullende materiell etter franskmennene. Krigen er ødsel. Men ellers begynte byen å falle til ro. Selv om hakekors-flagget vaiet over generalboligen og Arbeidersamfunnet. Det vrimlet av tyskere overalt. I St. Olavs gate 47 ligger en liten gutt i en kurv. Den 25. august blir han døpt Karl Erik av prost Stein-

TRONDENES KIRKE – 50 x 40 – 2015. 6

holt i Betel. Betel var et bedehus med løkkuppel der alle kirkelige handlinger i Harstad gikk for seg inntil 1957, da den nye kirken stod ferdig. Her hadde apoteker Conradi malt Jesus som kommer vandrende i skyen på en nygotisk altertavle. Her bar mormor Hildur Bergitte Heitmann gutten til dåpen, og til og med oldemor Jondine Pedersen fra Lavangsnes skriblet sitt navn med skjelvende hender i gjesteboken. Hun var 85 år og bodde inne på kammerset bak kjøkkenet i Harstadgården. Det var det de kalte strøket der den lille villaen lå i St. Olavs gate, fordi Harstad gård hadde ligget borti gaten, ved Stabburshaugen, da Hans Egede, Grønlands apostel, vokste opp her på 1600-tallets slutt. Mine foreldre var Karl Harr (1914–1985) og Randi Harr f. Heitmann (1917–2010). To kjøpmenn var bestefedre til lille Karl Erik. Farfar Jens Johan Adolf Johnsen, Liland, var handelsmann på Strandstedet Liland innenfor Evenes. Men han fikk gutten aldri møte. Han døde av blodforgiftning i ei tå i 1921, 65 år gammel. Den andre bestefaren, morfar Jens Johan

St. Olavs gate 47 i 1940.

Heitmann, han var til stede som den mektige handelsmann og møbelhandler i byen. Han hadde kommet fra Senja, fra Berg, og startet forretning i Harstad sammen med mormor Hildur i 1921. Randi skriver den 8. desember 1940: «Karl Erik er 7 måneder i dag. Han er stor og kraftig, spiser potetgrøt, eplegrøt og semullagrøt og drikker melk med natron i. Vi er glad i han alle for han er så snild.» 10. desember har Karl Erik vært nede hos sine besteforeldre til kveldskaffe og overrasket oss alle med å spise sin første kake. Det var en «Spekulasje». En liten gutt på armene til en stolt far. Han kom fra småbruket Liland med fjøsarbeid, hønsemøkk, hestestrigling og slåmaskin – til et bedre hjem oppe i åsen ovenfor Harstad i byens beste strøk. I januar 1941 skriver mamma: «Han er så sprudlende av liv og humør at det ikke er måte på. Særlig om kvelden når mor og far skal ha det koseligt for oss selv. Når jeg bader han om kvelden spreller og sparker han slik at jeg må rydde bort matter og alt som jeg er redd for skal bli vått. Han sier mamma helt tydelig og står når han får holde seg i en stol –». Så er det slutt på mors nedtegnelser. Jeg husker lite. Midt under krigen reiser mine foreldre en livsfarlig tur til Oslo for å få lillegutten

Randi med lillegutten på armen.

operert for ganespalte. Vi vet det, fordi de gikk til fotografen. Hos Sjøwall blir det tatt noen nydelige bilder. Gutten smiler, så operasjonen må ha gått bra. To vakre, unge mennesker med en liten gutt. Jeg husker tyskerne. De sang i gatene. «Hai li hai lo» – mens gassmaskene hoppet på hoften og geværene sto mot himmelen foran den store, hvite porten i Harstadgården. Jeg husker at en liten gutt forvillet seg ned til brakkene, der tyske offiserer syntes han var så morsom med gule krøller, og en stor båtmodell av «Gjøa» var et eventyr. Pappa hentet meg. Han kunne tysk, som han hadde lært på underoffiserskolen. Jeg husker de store, brune hestene, to og to foran firehjulsvogner med jernkasser. Senere fikk jeg vite at det hadde vært ammunisjon i dem. De utstrålte noe uhyggelig. Jeg husker bomberommet borte i St. Olavs gate dit jeg løp alene fordi jeg visste at man skulle det når sirenene gikk – de fant meg der sammen med naboene. Det må ha vært i 1945, da «Black Watch» ble bombet av engelskmennene i Kilbotn, der det var ubåtbase for tyskerne. Svarte flekker på himmelen. Fly som brummet stygt, skudd mot himmelen.

Familien Harr fotografert av Sjøwall i Oslo i 1941.

Jeg husker valpen Aina som jeg var blitt så glad i, med de pene øynene. Det var en sjæfer. Tyskerne tok den med seg, og pappa og jeg lette, men fant den ikke. For bak piggtrådsperringene på Eineberget kom vi ikke.

1945 Jeg husker da min bror Jan ble født. Da var nettopp freden kommet, og den så slik ut:

8. MAI 1945 Våren i nord våren for 65 år siden Spør om jeg husker den – for det gjør jeg maidagen, bursdagen i vårværet jeg klatret opp i buskene utenfor huset og jynget jynget, for ho mamma hadde sagt at nu er det fred, fred på 8. mai. Fred! ropte jeg så svarttrosten skrattet med og skjura på plenen skvatt opp i rognetrærne så ho mormor snudde seg og så – en liten gutt som jynger og jynget i den første bursdagen han kan huske

Karl Erik våren 1945.

og langt inn hos en 70-åring svaier der noen trær og en svarttrost synger At nå er det fred.

(Fremført i Nitimen i NRK 8. mai 2010, trykket i «Nordlending. Dikt og epistler 2010», Harstad, 2010, eget forlag.)

Første skoledag.

Senere fortalte min mor stolt at hun hadde gått gjennom St. Olavs gate med en bløtkake dekorert med kongens monogram H7 allerede den 7. mai om kvelden. Vi hadde gris i kjelleren. Ute ved kjellerdøren i et rom var der en binge. Han fikk potetskrell som var kokt i gryten i vaskekjelleren. Dit ned hadde vi gått gjennom kjellerluken i kjøkkenet til mormor hver gang sirena gikk. Da grisen skulle slaktes, rømte den. Oppe i Jørns gate fant vi den igjen i en kjellernedgang. Men det ble sydd rull og hengt skinke det året også. Melk måtte vi ofte hente på Liland hos bestemor. I kjelleren stod hermetiske pærer og kjøtt i norgesglass, og når julen kom, kjøpte vi juletre av furu som var kommet med skøyte fra Tysfjord. Han Jan smilte alltid. Han ble mer populær enn meg. Det har jeg ennå ikke tilgitt ham. Jeg ville ikke begynne på skolen. Jeg rømte hjem. Klokker Kristiansen luktet så stramt av skråtobakk. «Milde Jesus du som sagde», sang vi hver morgen. Jeg var flink til å tegne på tavla. Englestigen. «Mørkt blir det, kun en sten å hvile ved.» Og profeten sov, mens englene tegnet med lyserødt kritt steg opp og ned. «La stå», skrev ho fru Pettersen på tavla. Jeg hadde lært meg

å synge slik som klokker Kristiansen, stå forrest på skosålene, vippe på tærne og synge «Så ta da mine hænder», så livaktig at han Gutte og mora oppe hos Henriksen sine måtte gi meg en ekstra brødskive med sirup på, «og før meg frem».

FlĂ¸ttmannskaia Harstad, skisse. Bybilde Harstad, skisse.

Havnebilde Harstad, skisse. Motivet er nĂĽ borte. Storgata Harstad, skisse. 1966.

1947 Sju år. Bibelhistorien var et under, men jeg snakket i nesen og ble ertet. Jeg tror at å være en outsider er en god ting. Tætt i nesen, tættekaka, kakken, kakken. Joda, det hang i luften, og jeg ble jult opp av gutta på kaia. Gikk nok mye for meg selv, tegnet og fabulerte. Men mellomrommet mellom ganen og nesehulen skulle gi meg en resonans som skapte en stemme. En radiostemme. I mange år kåserte jeg for 900 000 lyttere hver søndag morgen – ta den, dere gutter på kaia! Men det var godt for noget. Uten mobbing, ingen kunst.

Kullkranen på Bertheuskaia i Harstad, skisse. 1967.

STEINENE VED TRONDENES, olje – 100 x 80 – 2015.

GAMMEL FIRKANT Jeg malte deg for femti år siden du stein i Trondenesfjæra. Satt og så inn i deg i ukevis og du så tilbake fra ditt uransikt stirret etter meg da jeg forlot deg. Så kom jeg tilbake og så ditt takknemlige ansikt igjen. Like grått likedan – men jeg var blitt gammel.

Tegnet i sengen av en 9-åring mens han lå syk vinteren 1949.

1949 Jeg ble ni år, og det var sommer. Jeg var ofte trett. Borte ved Kaarbøgården, ved Gullhaugen, lå tuberkulosehjemmet. En hvit bygning med mange vinduer. En dag gikk mamma og jeg dit. Jeg ble undersøkt, hadde fått tuberkulose, og fikk beskjed om å gå hjem og legge meg. Mormor hadde en tjenestepike. Hun hadde smittet meg, fant de ut. Om hun ble sendt til Vensmoen sanatorium vet jeg ikke, men det ble ikke jeg. Takket være min mor, som insisterte på å pleie den lille gutten sin hjemme. Jeg svettet om natten. Det var bare å ligge. Høsten kom, og jeg oppdaget noe nytt: å tegne. Jeg hadde tegnet på tavla på skolen. Og det stod «FINT» skrevet nede på tegningene i skriveboken, men nå kunne jeg tegne hele tiden. Jeg kopierte dyretegninger, verdenskartet lærte jeg meg

utenat, og der var tegningene i skolekringkastingsheftet. Tegnet av Thorbjørn Egner. Etterhvert vokste galleriet av tegninger på veggen – så før jul i 1949 var hele rommet tapetsert. Jeg forsto ikke hvorfor jeg fikk så mange julegaver det året, også av folk vi ikke kjente. Skolekameratene så jeg ikke noe til. Men ho fru Pettersen kom hjem til oss og hadde skoletimer med han Karl Erik, som lå der bak det høye nattbordet med marmorplate. Jeg hørte skolekringkasting, hørespill og Sajo og beverungene lest av Harald Heide Steen. En gang i måneden var jeg til gjennomlysning på helsestasjonen. Den kalde platen fra røntgenapparatet. Det var såvidt jeg kunne stå på beina. Jeg tegnet og tegnet.

Karl Erik Harr står som en av Norges mest markante samtidskunstnere innen det figurative maleriet. Hans motivkrets er særlig Nord-Norge og nordnorsk natur og landskap. Også som kunstkritiker og samfunnsstemme har Harr satt tydelige spor etter seg. I denne boka er det kunstneren selv som forteller sin historie. I en nær og muntlig tone får vi høre om et rikt og mangefasettert liv bestående av mennesker, steder, utstillinger, illustrasjoner, utsmykkinger, bøker, samfunnsengasjement og debatt. Gjennom de stadige omskiftningene følger bildene alltid med. Et liv i medvind og kontrari vind. Vind over havet, vind i lerretet, vind i livet.

”Åtti er en faretruende alder, men vi er her, både han Harr og jeg.”