Vinter i Seregovo-skogen by Orkana

Egil Abrahamsen

VINTER I SEREGOVOErindringer fra det norske SKOGEN trelasteventyret i Russland

ORKANA

Jernbanen kom til Arkhangelsk i 1898 og ga byen forbindelse med det sentrale Russland og med Europa for øvrig. Onega hadde ennå ikke jernbane på 1920-tallet.

Alt dette var jo nytt for meg, men interessant, og da jeg var Kammeruds tolk, fikk jeg naturligvis et godt innblikk i praktisk skogsarbeid. Jeg var også kokk, meget slett sådan fra først av, men det bedret seg, og det var jeg som fyrte i ovnen om morgenen, da Kammerud hadde mye å gjøre med regnskaper og spesifikasjo ner. Vi blinket ikke det som skulle hugges. Avstanden fra skogen til Arkhangelsk var nemlig så stor, og tømmerprisen der nede var så lav at bare helt feilfritt virke av store dimensjoner kunne svare seg å drive. Vi ga hver hugger en ordre på min stedimensjonen og sa fra om at virke med feil (råte etc.) ville bli vraket skånselløst. Minstedimensjonen1 var: For furu For gran For lerketre

20 cm topp 25 cm topp 32 cm topp

24 fot barket 24 fot slinnet 28 fot barket

Bare rotstokk kunne tas, topper ikke, men større trær kunne legges ut til større lengde.

1 Minstedimensjon for det enkelte treslag betyr at tømmerstokken skal ha en minimumslengde og en minste diameter i toppen.

Siden, da hugst og kjøring kom i gang, hadde vi daglige turer med oppsyn på velteplassene langs elven – med avstikkere til huggerne, Kammerud foran, mens jeg som hans tunge diltet efter så godt jeg kunne. Han var en trenet skogskar på 45 år og kunne gå i timevis uten å bli trett, mens jeg bare litt over 16 år stundom ble så trett at jeg knapt kunne løfte bena, men dette bedret seg hurtig og jeg fikk siden nyte triumfen det var at han ble trett og måtte raste før meg! Av proviant hadde vi bragt fra Arkhangelsk en smørdunk, noen hele oster, mye saltfisk (treska2) som pomorene hentet i Norge og bragte til Arkhangelsk om høsten. Det var sommerfisket torsk og sei, sløyet og saltet i lag eller stabler i Pomor-skutene. Den var derfor gjæret noe og luktet infernalsk når man kokte den, men var utvilsomt et sunt næringsmiddel. Det var også huggernes hoved proviant i skogen, samt svart rugbrød og grøt. De drakk bare te, ikke kaffe eller melk. Fra Arkhangelsk hadde vi også medbragt kaffe, gryn og svisker. Brød fikk

Lasting av saltfisk i Arkangelsk, ca 1900.

2 Treska betyr egentlig torsk.

vi opp fra landsbyen i sekker og frossen melk på store tredunker. Melken måtte vi hugge i stykker med øks og smelte. Dessuten hadde vi på lager, hengende i et lett skur, en halv okseskrott, en halv gris og en sau. Potetene som var lett å skaffe fra landsbyen, hadde vi liten glede av, da de som regel frøs harde som stein underveis i timene de ble kjørt opp. Løk hadde vi, men ikke grønnsaker. Dette var nemlig et svinaktig kaldt distrikt. I desember, januar og februar målte vi ned til minus 40o Reamur, hvilket er vel minus 50oC. Det var aldri linnvær fra november til mars. Kjøtt og vilt kunne derfor henge dypfrosset i fem måneder. På meget kolde dager var det bestandig vindstille og vi kunne gå på turene våre uten besvær. Derimot var det en plage å stå stille og måle og skrive ned tømmerspe sifikasjoner på slike dager, og det gjorde vi hver fredag, uansett været. Kammerud gikk og målte ut dimensjonene, så han fikk bevege seg noe, men jeg stod og skrev ned og kunne bli aldeles stivfrossen. Vi måtte på slike dager ha en varme gående, hvor jeg kunne varme fingrene. Da smakte det ekstra godt å komme i lunt hus om kvelden. I elven var det fint drikkevann og badstue tok vi hver lørdag, somme tider oftere. Klesvasken sendte vi hjem til Anna. Inne i huset, i midten, var det muret opp en stor bakerovn av mursten. Den tjente til å varme opp hele huset, med det tillegg at man kunne koke fin suppe i den når selve veden var oppbrent. Vi hadde flere kokekar av støpejern, og før vi gikk ut om morgenen tok jeg en øks og hugg noen fliser av de skrottene som hang i skuret, okse, sau og gris om hverandre, tok et par løker, slo vann på, salt, og satte hele greia inn i bakerovnen og gikk min vei. Når vi kom hjem ved femtiden om kvelden, var den nydelige suppen ferdig. I blant hadde vi en del salt fisk sammen med kjøttet, og det smakte oss også, merk verdig nok, bra. Til dessert hadde vi for det meste sviskegrøt med sagogryn i, og istedenfor fløte hogg jeg av noen frosne melkefliser av dunken og tinte disse opp. Belysningen i stuen var en liten parafinlampe og det var nok. Vi la oss jo tidlig. Angående mitt yrke som kokk kan jeg bemerke at fra begynnelsen kom jeg i vanskeligheter med oppvasken. Vaskekluten ble nemlig svartere og svartere, for jeg visste ikke da at en vaskeklut også måtte vaskes! Den ble så svart at, når jeg vred den opp, tøt det ut en ganske tykk, svart olje. Uheldigvis var Ola Walstad, sjefen vår, på besøk en gang kluten så slik ut. Han sa intet, men jeg la merke til at ved senere besøk hadde han alltid med egen tallerken og bestikk samt håndklede. Ved besøk i landsbyen engang snakket jeg med Anna om kluten og hun ga meg såpe og forklarte meg hemmeligheten angående vaskekluter. Kammerud var en flink og hyggelig mann, stø og ærlig i all sin ferd. Røkte ikke, og var uhyre forsiktig med alkohol. Vi kamperte jo sammen og skulle egentlig dele utgiftene til kosten, men da jeg bare hadde 25 rubler om måneden i lønn, sa han at han ville betale mer enn halvparten. Dette gjorde han på den måten at han betalte

Vegsystemet i Arkhangelsk-guvernementet var i dårlig forfatning. Om sommeren ble båt brukt som framkomstmiddel der det var mulig.

noen storposter selv, smørtønnen og ostene vi kjøpte i Arkhangelsk. Kaffen også. Til gjengjeld leverte jeg adskillig vilt på kjøkkenet uten betaling. I disse skogene var det nemlig en mengde vilt, rovdyr og matvilt. Til å begynne med skrev jeg ned det viltet jeg skjøt, men siden sluttet jeg med det. Jeg kan ennå huske at jeg skjøt 70 orrhaner og 14 tiurer samt en masse ryper den første vinteren og senere, da våren med spilljakten og vadefugljakten begynte, nedla jeg en mengde. I påvente av fløtningen hadde jeg da god tid. Det vi ikke fortærte selv, fikk arbeiderne, som satte stor pris på dette. Tømmerhuggerne og kjørerne tjente på akkord ca. rubel 2,50 pr. dag, og det var visstnok normallønnen der oppe på den tiden. Mat og alle varer var billige; et saueslakt kunne man få kjøpt for tre rubel. Saltfisk var uhyre billig, bare 20–25 øre kiloet. Vi bodde oppe i skogen helt til elven gikk opp, mens arbeiderne dro til sin landsby hver uke eller hver annen. Men til jul, fastelavn og påske reiste vi også ned til våre venner Aleksander og Anna for to–tre dager. Vi gikk da til kirke, eller besøkte presten og postmesteren. Vi gikk også innom husene til dem av våre arbei dere som vi syntes vi kjente godt, og der stod også bordet dekket. En pen skikk i påsken, husker jeg. Det var sent på kvelden påskeaften. Da, omkring kl. elleve var det natt-gudstjeneste og alle hadde med seg et ekstra vokslys. Når klokken slo tolv, ropte presten høyt: Khristos Voskrese som betyr: Kristus er oppstanden, og da tok

man frem vokslyset sitt, gikk bort til et helgenbilde, ikon, og tente sitt eget lys fra lyset som alltid brant foran ikonen, og med sitt eget lys brennende gikk man så ut av kirken og hjem. Det gjaldt å skjerme lyset godt, så det ikke sloknet underveis. Til alle man traff på veien sa man Kristus er oppstanden, og omfavnet dem eller kysset dem på kinnet. Og vel hjemme kunne man forsyne seg av all den gode maten som var satt frem. Det sier seg selv at den smakte efter fem ukers mager kost i fastetiden. Et av mine gjøremål var hver aften å gå ned på elven og hente et par bøtter vann til hytta. En aften, senvinter, enten i slutten av mars eller begynnelsen av april, var det en enestående vakker og stille aften, ikke en sky horisonten rundt, alle stjer nene glimtet så vakkert og jeg ble uvilkårlig stående på den høye elvebredden for riktig å se meg om og nyte synet. Et par harer danset omkring på elven i sin vårlek. Jeg kunne ikke se dem tydelig mot den hvite sneen, bare skyggene. Da plutselig fikk jeg øye på et himmelfenomen, en flamme som strøk lavt i horisonten som pekte på skrå opp og ned. Jeg ble rent rar, hadde aldri sett noe lignende før og det tok meg flere minutter innen det gikk opp for meg at dette var en komet. Disse vis ste jeg om fra skolen, men der var de skjematisk tegnet med et sterkt hodeparti og uten farver. Så innen jeg fikk forståelsen av at dette var en komet, måtte følelsene mine ha vært noenlunde av samme art som naturfolkenes når de ser en komet og denne ikke har vært forutsagt og ventet. Det var visstnok Halleys komet, og vi hadde dens selskap i flere uker. Tømmer huggerne, både syrjaner og russere, var overbevist om at dette var et tegn fra Vår herre om at krig og nødsår forestod.

Livet i hytta Den første vinteren da vi var alene, hadde jeg ikke meget fritid i Kontora. Som før omtalt var det min jobb å forestå husstellet fordi Kammerud ustanselig arbei det med tømmerspesifikasjonene, kubikkberegninger og regnskaper, samt med å skrive hugstrapporter og brever til Walstad i Arkhangelsk og til eierne i Drammen. Når aftenstellet var ferdig måtte jeg ofte ribbe og rense fugl, eller også måtte jeg lade opp mine egne patroner. Disse kunne den gang ikke kjøpes ferdige, men man hadde et antall metallhylser og en forsyning av krutt og hagl og ladet opp sine egne. Ved måltidene gikk samtalen livlig og jeg som nettopp hadde gått på skole, syntes jeg visste svært meget, særlig om historie. Det er sannsynlig at jeg var en forferdelig sta krabat den gang og stod klippefast på meningene mine, mens Kam merud var tålmodigheten selv og alltid snakket rolig, trolig med litt innvendig

latter iblant. Én gang må jeg nok ha gått over alle grenser i min påståelighet, for han eksploderte og sa noe ubehagelig en kveld. Dette tok jeg forferdelig tungt, og i min tross og harme lovet jeg meg selv ikke å snakke med ham mer, og slett ikke ta av det nydelige smøret og de deilige ostene som han tidligere alene hadde betalt for og stilte til min disposisjon på så vennlig vis! Ja, lovet jeg meg selv, før kan han slå meg i hjel før jeg sa det første ord efter denne tretten. Og der satt jeg ved det lille bordet og spiste trassig bare tørt, svart grovmalt brød og drakk tynn te. Så sulten som en skrubb og med smøret og osten stående foran meg! Måltidet gikk og jeg begynte naturligvis å angre så smått, men snakket ikke til neste morgen. Ved frokosten begynte jeg på samme vis, men da smilte Kammerud og sa vennlig: «Du kan skjønne du må ta som vanlig av smøret og ostene, Egil! Hvis ikke vil du bare bli så svak av dårlig ernæring at du ikke kan fylle din plikt i arbeidet for firmaet!» Dermed var det første ordet sagt og jeg skal si det satt en 16-åring som var glad! Dette var så vidt jeg husker, den eneste lille misforståelsen jeg noen sinne hadde i mine to år med Kammerud. Stundom kunne jeg efter aftensmat ta meg en tur for å besøke huggernes koier, hvor jeg især oppsøkte jegere for å høre deres historier, som ofte var spennende og alltid nyttige. Barking av tømmeret var nødvendig for at stokkene skulle tørke før de ble ført nedover vassdraget, 1930.

Koiene var firkantede og laftet av grovt tømmer, nokså store og hadde ikke vinduer, men ljorer i taket og firkantede huller høyt på veggene for at røken skulle slippe ut. Langs tre av veggene var det brikser, ca. 1 ½ fot fra gulvet, som var av stampet jord. I midten av koien var ildstedet, og her var det først stampet leire underst. Oppå leiren var det runde stener som var hentet fra elvebunnen, lagt i en kunstferdig pyramide på en slik måte at når småved, alltid fet tørrfuru, brant, slik ket luen opp mellom stenene og varmet opp disse. Dette systemet ga en jevn, beha gelig varme selv om det var minus 40o ute. På briskene satt så folkene som bodde i familier eller de var slektninger. Mennene satt med noe arbeide, stelte sagene og øksene sine, eller drev med treskurd, pikene satt og strikket og samtalen gikk livlig. Når jeg tenker tilbake, tror jeg nå at det er sannsynlig at det ikke bare var jeger historiene som lokket. Trolig var det også ønsket om å se på disse, stundom svært pene pikene. Riktignok forstod jeg ikke sproget deres, eller de mitt, men øynene kan hos ungdom også tale, uttale sympati eller interesse. For øvrig – pikene stod for meg i 16-års-alderen som noen hemmelighetsfulle vesener. Mor hadde nemlig, da jeg dro hjemmefra gitt meg to råd på veien. Hun sa: «Egil, du må ta bøndenes badstuer og skifte undertøy så ofte som mulig og få dette vasket av bondekoner som kan koke det. Og så må du alltid prøve å være sammen med piker som er yngre enn deg, ikke eldre.» Ja, dette spekulerte jeg jo en del på, men det kom så meget nytt å se og oppleve og det fulgte et så arbeidsomt liv, at det tok meg flere år før jeg forstod betydningen av disse nyttige rådene. Kammerud ble svært populær blant arbeidsfolkene fordi han hadde kjempe krefter og et godt lag med å håndtere tunge stokker. Hvis han så eller gikk forbi en hugger eller kjører som bakset med tunge tømmerstokker, gikk han ufravikelig bort for å hjelpe til og da de ikke kunne snakke med hinannen, kunne de bare utveksle vennlige smil. Og skjønt jeg ikke besitter slike kjempekrefter, så solte jeg meg en del i hans popularitet, og resultatet ble at vi likte oss veldig godt der oppe i skogene. Fastelavn var en stor høytid. Da skulle man nyte livet før den lange fasten begynte, og det var stor selskapelighet. Ungdommen moret seg med primitive, meget ærbare danser, med kjelkeaking fra kunstig oppbygde bakker, og ikke minst med flerstemmige korsanger over eldgamle melodier og temaer. Korsang var elsket av alle i Russland, enten de bodde i nord eller sør, enten de var rike eller fattige. Helt naturlig delte de seg opp i stemmer: mennene i tenor, baryton og bass, pikene i sopran og alt – og sangen som alltid var flerstemmig, lød meget vakker. Som regel ble en med særlig kraftig og vakker stemme valgt ut som forsanger. De andre falt inn efter hvert, eller med refreng. Jeg beklager at jeg ikke er utdannet i musikk

Tømmertransporten fram til elvebredden ble gjort med hest og enkle sleder, 1916/17.

og noteteknikk og derfor ikke kunne greie å nedskrive disse eldgamle sangene og melodiene, til dels med rot i historiske motiver. I mars måned hvert år holdtes marked (jarmarka) i Ust Vym, og da kom det oppkjøpere fra Nizhnij Novgorod og fra Tyskland og England for å kjøpe pels verk-skinn. Syrjaner-området var nemlig den gang et av de største fangstdistrikter i europeisk Russland, og Kammerud og jeg reiste ned for å se på. Der var alle slags skinn: bjørn, jerv, rev: rød, hvit og sølv, ekorn, hermelin og en mengde oter, mink og mår. Jeg husker noen markedspriser: Bjørn ti rubel, oter og mår: tolv rubel, og det fine, grå ekornet: en halv rubel. Viltpriser: en rype ti kopek, en jerpe 15 kopek. Jerpen var ansett som den beste av all fugl i Russland. Nå, efter 60 år, kan jeg huske en episode fra Jarmarka. En av våre tømmerkjørere, en syrjaner, staut kar, hadde bestandig sin unge datter med seg i skogen. Hun drev den andre hesten hans. Hun var en meget vakker og livlig pike. Mens vi drev omkring på markedet støtte vi på far og datter akkurat ved en kramkar som solgte kopper, skåler etc. Kammerud pekte på en riktig fin kopp med gullbokstaver «Snill gutt», i det han sa på norsk til meg: «den må du kjøpe og forære piken». Jeg så gjorde, den kostet noen få kopek – og hun ble blussende rød, kastet seg om halsen på meg og kysset meg midt på truten! Jeg ble helt forfjamset, var jo bare 17 år, og dette var første gang en pike hadde kysset meg eller jeg henne. Jeg syntes alle på markedet så på meg og visste ikke mine arme råd. Men piken og faren sto og lo så godt, og da

ble jeg beroliget. Akk ja, det var i de lykkelige unge år da jeg trodde alle piker var et opphøyet, rent og ærbart vesen og at bare det å ta borti dem, for ikke å si å omfavne og kysse dem, var den nederdrektigste frekkhet, en forbrytelse uten like!

Tradisjonell fløting I slutten av mars opphørte arbeidet i skogen. Det ble for høy snø og for besværlig og dyrt å drive. Det fulgte nok noen uker dagdriverliv i påvente av at snø og is smeltet og fløtningen kunne begynne. – Våren kom brått ca. 1. april (13. hos oss), med linnvær, solskinn og hele naturen våknet som ved et mirakel. Elven steg, isen på den ble mørk og usikker og trekkfuglene kom i masser, også småsangere av alle slag. Mat var å få rett utenfor stuedøren, det var bare å sitte ned med børsa på elvebredden og vente til noen and eller grågås kom på skuddhold. På myrene kom tranebærene fram av snøen som smeltet, og det var bare å forsyne seg. Løvet spratt ut på bjørk og asp. Når bladene på bjørka ble så store som en kopekmynt var tiurleiken slutt og røya la rede. Vi samlet røy-egg og brukte dem til mat. En dag gikk elven over sine bredder og brøt opp isen som forsvant nedover. Vi hadde i god tid leid mannskap (tømmerfløtere), og avtalen var at vi skulle gi beskjed når isen var gått. Jeg fikk derfor oppdraget med å gå de 30 km langs den ennå synlige vinterveien ned til Seregovo, men det ble en meget besværlig tur. Jeg hadde en rygg sekk med niste for flere dager, samt en god øks og naturligvis børsa. Vanskeligheten besto i at den gode vinterveien på mange steder var oversvømt av vann og helt usynlig; dessuten var mange små bekker, fillebekker som en kunne hoppe over om vinteren, nå svulmet opp. For å komme over måtte jeg felle en gran stor nok til å falle med toppen ned på den annen side så jeg kunne bruke den til bro. Granen måtte felles med sikte på at bredden var høy nok til at en kunne vasse videre. Bjørnen var gått av hi, men jeg så eller hørte ingen; derimot var det ulvehyl å høre. Disse var jeg imidlertid ikke redd, for russerne forklarte meg at ulven aldri går til angrep på mennesker uten i snø og kulde. Hvor lang tid jeg brukte på denne turen, husker jeg ikke, men det var flere dager. Stedet lå jo langt mot nord og det var i april lyst både dag og natt, jeg sov ved et leirbål en gang i blant. Omsider kom jeg da til elven Vym, litt ute av kurs, nedenfor i stedet for ovenfor landsbyen. Isen på Vym så nok noe mørk ut, men den var enda fullgod gående, og jeg fikk folkene av sted med engang. Men før jeg kunne returnere til Kammerud og kontoret, hadde jeg en annen jobb å utrette. På elven Kultova som gikk gjennom skogen vår og hvor altså tøm meret lå framkjørt, skulle dette fløtes løst ned til det sted hvor Kultova løper ut i

Vym. På dette stedet lå det ferdig fremkjørte vier og tømmer til lenser for å opp samle og holde på løs-tømmeret som drev nedover Kultova. Et arbeidslag til å sette opp stengselet var hyrt i god tid, men min instruks fra Kammerud var å bli med karene selv, påse at det ble ordentlig gjort og festet med svært tauverk. Når dette var ferdig skulle jeg sende en kar ekspress langs elven med brev til Kammerud, og først da kunne Kammerud beordre å velte i elven. Da stengselet var ferdig, sendte jeg en ung mann med beskjed, men han kom ut for vanskeligheter med en bjørn på veien som stadig hindret ham i å krysse tverrgående bekker på et tre, som jeg hadde gjort. Han felte et tre, og der sto bjørnen på den andre siden og glodde. Gut ten hadde ikke børse, han var kanskje 20 år gammel, men ikke redd. Han ventet først noe, men bjørnen satt. Så gikk han et stykke høyere opp i bekken og felte et nytt tre, men der stod bjørnen igjen. Gutten gikk da tilbake til elven. Han hadde en lang, sterk staur i hånden, og mens han satt der, fikk han se et stort, tykt isflak komme drivende og sneiet bort i bredden der han satt. Han hoppet ut på flaket, støtte kraftig fra med stauren, og flaket drev mot den andre bredden av Kultova. Her var det ingen tverrbekk og ingen bjørn til å stoppe – og han kom frem med brevet.

Tømmer på vei mot hovedvassdraget. Manuelt arbeid var nødvendig for å få med alt tømmeret, den såkalte «sluttrensken».

Det er merkelig, i Nord-Russland der det er massevis av bjørn, er folket ikke redd den, og den går uhyre sjelden til angrep. Den har jo gode sanser, og som alt annet levende er den redd for mennesket og lusker av gårde. Her i Norge, derimot, hvor det kanskje er fire–fem bjørner igjen i landet, her er folk livende redd den. Hører de om bjørn sett i Vassfaret, er folk i hele Buskerud og Telemark redde, og når åtte–ti karer med automatrifler og kikkerter drar ut og får drept en stakkars bjørn – da skrives og fortelles det om dette som en stor heltedåd. Med bilde i avisen! – Dette må komme av de mange overdrevne bjørnehistoriene som er fremkommet i litteraturen i Norge. I Arkhangelsk og Vologda guvernementer var det masse bjørner, særlig om våren var de ofte å se langs elvene hvor det er noen naturlige høyslåtter; her spirer gresset fort om våren, og bjørnen er jo gress- og bærspiser. Bare noen få ganger har jeg hørt om «slagbjørn» som tok kveg, og en gang har jeg sett den død. Russernes fremgangsmåte når de driver jakt på bjørnen er følgende: De finner den slagne kua eller restene av den, fester den til noen tunge stokker og henvender seg så til en av de eldste i landsbyen og ber ham, som har vært en god jeger før, å sette seg på vakt. Hvorfor tar de en gammel mann til slik vakt? Jo, de sier: En ung mann må arbeide på jorda om våren, pløye og så, mens bestefar ikke duger til det mer og mister intet ved å sitte i ukesvis netter igjennom. Han lager et stillas oppe i et tre og klyver opp om eftermiddagen og sitter der til morgenen. Jeg satt sammen med ham noen netter, men ingen bjørn kom. Efter en ukes tid kom bjørnen og fikk kun ett skudd av bestefar og det gikk rett i hjernen. Russerne sier at bare skytteren holder ut, kommer bjørnen til slutt. – I dette tilfellet mente bestefar at bjørnen tilfeldigvis hadde kommet på en ku som hadde blødd mye av et skrapsår på benet, og det fristet bamsen. Jeg kan nevne en detalj som må utføres hvis denne jakten skal lykkes. To mann må gå ut fra samme hus, eller de må trampe i samme gjødsel for å få samme lukt. De to går så vidt mulig i samme spor og rett på treet hvor stillaset står. Kommet dit, svinger den ene seg opp i treet, mens den andre fortsetter i samme retning og går en lang vei hjem. Teorien er at bjørnens vane er først å sirkle i en vid ring rundt åtet, og dermed lukter han seg til at et menneske har gått til åtet og ut igjen. Ja, dette var jo ikke om oss, men om bamsekar, en gammel og gråbrun sådan. Kammerud og hans folk slo altså tømmeret uti så snart han fikk brevet mitt, og efter et par døgn kom det tømmer ned til lensen vår, hvor folkene med én gang begynte å binde det med sterk vier i tømmerflåter. Herfra og ned til Arkhangelsk (1300 km) måtte tømmeret nemlig ligge i flåter. Når Kammeruds folk hadde slått uti alle stokkene fra velteplassene, ble rollene våre ombyttet. – Han kom ned til meg og ble der for å påse arbeidet med flåteleggingen, mens jeg dro tilbake opp over til vårt kontora. Jeg skulle nemlig få et særoppdrag. Dette var følgende: Når

stokkene drev nedover, var vannstanden stor og delvis stod vannet over elvebred den. Det dannet seg da adskillig dammer og bakevjer hvor en hel del stokker hadde forvillet seg inn eller hengt seg opp. Kammerud hadde derfor latt seks–åtte mann bli igjen der oppe og beordret dem til å lage to hendige små flåter, den ene med en liten koie på, og med disse flåtene skulle vi da med meg som formann gjøre en efterrensking av hele elven. Denne gikk i veldige slyngninger så den samlede avstanden på selve elven var minst dobbelt så lang som de 30 km luftlinjen mellom de to punktene viste. Dette arbeidet måtte gjøres nøyaktig og selv med disse flinke og arbeidsdyktige folkene, mest ungdom, tok det ti–tolv dager. De gikk skiftevis vakt tolv timer, for vannet falt og det var farlig å ta det med ro, for dammene som stokkene var drevet inn i, kunne tørke opp, og stokkene måtte da rulles tilbake i elven. Dette forstod jeg godt og jeg drev så hardt jeg kunne, og jeg tror at aldri i mitt lange liv har jeg sovet så få timer i så mange dager. Men jeg hadde alt den gang forståelsen av at hvis jeg, med så ringe utdannelse, skulle bli til noe i livet, så måtte jeg oppfylle min plikt i enhver jobb betrodd meg, og dette prinsippet har jeg tviholdt på alltid. Hvis ens overordnede ser at en gutt eller mann alltid gjør sitt beste i enhver jobb, økes respekten. At det også øker ens selvrespekt er selvsagt. Vi kom altså med, mistet ingen stokker, og jeg kunne sove ut. Da jeg hadde sovet 15 timer, vekket Kammerud meg og ga meg noe mat som jeg spiste, men sov så videre, fortalte han. En tømmerflåte ligger klar for reisen nedover elva, 1927.

Dette stedet hvor de to elver løp sammen, er vel noe av det vakreste en kan se. Elvene danner en trekantaktig flate, nokså høy, ca. ti meter over elvens vannstand, og denne flaten var bevokst med veldige, rankstammede lerketrær av kolossale dimensjoner. Ingen underskog, og det var som å gå i en park med gressbunn. Ler ken setter nye, lysegrønne nåler om våren og fuglelivet i den lyse lerkeskogen, der mange kvinnelige arbeidere i sine maleriske drakter gikk og vridde vier, var et beta gende syn: Mellom stokkene kunne en se ender av alle slag, og ville svaner, mens grågåsen, Nordens mest sky og klokeste fugl, holdt seg høyt i luften og fløy forbi. En detalj husker jeg. Vår smørdunk hadde tatt slutt i mars og vi levde derefter mest på kokt vilt. Formodentlig begynte vi da å komme i fettmangel (griser hadde disse bønder ikke da, det var lenger sydpå reisen vi kjøpte vintergrisen), for Kam merud og jeg gikk stadig og snakket om hvetekake med smør på. – Omgivelsene var jo fine og arbeidet gikk bra, og vanlig mat: Svart brød, gryn og vilt hadde vi, så vi spiste oss mette til hvert måltid, men det var liksom noe som manglet. Så en vak ker dag fikk vi se en dampbåt på elven Vym, en hjulbåt av type som en passasjerbåt komme oppover i sakte fart, for motstrømmen var strid. Jeg fikk noen penger av Kammerud, tok en robåt og dro ut til dampbåten som hadde både franskbrød og deilig usaltet smør å overlate oss. Det viste seg å være en statseid båt med en kom misjon av geologer om bord som skulle nordover til Vyms kilder og lete efter olje. Omkring 15. mai russisk tid (28. vår tid) var arbeidet med flåtene ferdig, mann skap til hver flåte forhyrt, og på disse flåtene som var svære og sammensatt av mange småflåter, ble det så satt opp en liten koie på hver. Nå skulle det store eventyret begynne. Vi skulle nemlig drive med strømmen først ned Vym, så ut i Vytsjegda og derfra videre ved Kotlas ut på Dvina til Arkhangelsk, med elvens mange slyngninger en strekning på til sammen 1300 km. Men før vi kunne starte måtte presten i Seregovo tilkalles og holde messe, samt sprinkle hellig vann på alle flåter, mens alle mann gjorde korsets tegn, barhodet. Presten var en kjempe med langt krøllet hår og digert skjegg og han hadde en veldig baryton-stemme. Det var en høytidelig, vakker seremoni som gjorde alle glade, og det fulgte bevertning med litt vodka til som vi spanderte. – Ja, så kastet vi loss og drivingen begynte. Landskapet var for det meste vakkert, først storskog helt ned til elven, senere, lengre nedover kunne det veksle med bøndenes grønne marker eller steppelignende landskap med blomsterflor uten like. Iblant så vi efter som vi drev her og der et kirkespir som raget opp over horisonten. Da visste vi at vi snart ville komme forbi en landsby. Var det da noe vi manglet, var det min jobb å ro i forveien og kjøpe hos landhandleren det som kunne fåes. Når innkjøpet var gjort og jeg kom i båten igjen, var flåten kommet efter med strømmen, og det var bare å ro like ut til den igjen. På denne turen fisket jeg med stang en fin lakse-art

Fløterlag på flåte som fulgte tømmerbuntene med strømmen langs de store elvene. Overnatting og matlaging skjedde om bord på flåten, 1927.

som heter kumska på russisk. Det var en kort, lubben fisk med rødt kjøtt, ca. tre– fire kilo, meget fet. Den hadde fettfinne, derfor en lakse-art. Hvis vi bare hadde kunnet drive i midten av strømmen, hadde jo turen gått fort, for strømmen gikk med fem km i timen, altså 120 km i døgnet, men så glatt kan det ikke gå. Det er jo store, brede elver med lave bredder, og vinden tar sterkt på. Motvind holder flåtene oppe, og sidevind setter flåtene mot land. Dessuten efter som tiden gikk, falt vannstanden, og det åpenbarte seg lumske sandgrunner og svære bakevjer. Disse var farlige, idet en flåte kunne bli dratt langt inn i en bakevje, så falt vannstanden – og der lå flåten langt inne på land. Vår flotilje bestod av 15 separate flåter med to mann på hver, og hvis en flåte tok grunn, stoppet vi alle og hjalp den av, og dette tok jo tid. Vi begynte drivingen, som nevnt, omkring den 15. mai og kom først til Arkhangelsk i begynnelsen av august efter en meget minnerik tur. Folkene hadde akkord, de fikk 45 rubel hver for hele turen pluss fri kost, enkel og billig, men nok tilstrekkelig. Dessuten fikk de billett med dampbåt hjem og 1 rubel pr dag den tid hjemreisen varte. Vi skiltes med disse karene som gode venner, særlig de to unge på vår egen flåte som bestan dig pyntet vår pene koie med friskt bjerkeløv og kokte tekjelen vår når de ikke måtte ro. De var håndplukket av oss på grunn av deres gode, vennlige vesen – og 60

På begynnelsen av 1900-tallet så norske forretningsmenn store muligheter i de enorme, nesten urørte skogene i Nord-Russland og Sibir, og det ble foretatt store investeringer i Russland like frem til revolusjonen i 1917. En av dem som prøvde å skape seg et liv innenfor trelast- og sagbruksnæringen i Nord-Russland, var Egil Abrahamsen (1893-1977) fra Larvik. Vinter i Seregovo-skogen er hans personlige og engasjerende beretning om livet i Russland over en 20-årsperiode fra han reiste dit som femtenåring. Egil Abrahamsen skriver levende om hvordan den norske trelastproduksjonen i Nord-Russland var organisert, fra tømmeret ble hugget dypt inne i de nordrussiske skogene, dernest tørket – og så fløtet på små og store elver, ofte over gigantiske avstander, nordover til Arkhangelsk og Onega. Vi finner mange skarpe iakttakelser om folkelivet i Russland, og får også høre om de dramatiske årene under revolusjonen og borgerkrigen, da hans eget liv mer enn en gang sto på spill.

ORKANA.NO