Perfekt symfoni

Jarl Bomann flyttet til et hus på landet samtidig som han begynte å importere brukte designmøbler fra Europa. Kunsten er å få gjenstandene til å skape perfekt samklang.

Tekst Hélène Andersen Foto Lars Botten

Jarl jobbet i eventbransjen, men da pandemien kom så han nye inntjeningsmuligheter i verdien av brukte møbler. Slik ble firmaet Bruksmann til. – Vi skulle aldri flytte til Hønefoss!

Jarl snakker fort på både inn- og utpust. Engasjementet for estetikk og brukte designmøbler er lett å spore, selv over telefonen, idet tobarnspappaen gir en omvisning av hjemmet sitt på Facetime. Det store syttitallshuset rommer alt det Jarl selger: Møbler, fat, vaser og skulpturer, og fungerer både som bolig for familien hans og som lager for firmaet hans Bruksmann. Jarl er født og oppvokst på Hønefoss, men har bodd mange år i Oslo og var fast bestemt på aldri å flytte tilbake til hjembyen. Men det var før det arkitekttegnede drømmehuset dukket opp. – Da vi vi fikk den første sønnen vår, bestemte vi oss for å kjøpe en større leilighet. Vi var veldig fleksible både når det gjaldt beliggenhet og type leilighet, men en ting var jeg sikker på: Jeg skulle aldri flytte hjem. Først var vi på visninger på flere større leiligheter i nabolaget der vi bodde i Oslo, så begynte vi å se på leiligheter med markterrasse, før vi til slutt dro på visninger på rekkehus og tomannsboliger i utkanten av Oslo. Og så endte vi opp med å kjøpe en svær enebolig i Hønefoss, forteller Jarl og ler.

Huset til Jarl er tegnet av arkitektene Sæther og Gythfeldt og har en tidstypisk og interessant planløsning som man ikke ser i nyere hus.

Huset er tegnet av arkitektene Sæther og Gythfeldt og har en tidstypisk og interessant planløsning som man ikke ser i nyere hus. Selv om huset er stort, virker det intimt og skjermet. – Det første vi falt for var takhøyden i stua, forteller Jarl og viser frem et vindu høyt oppe på veggen, som møter taket i en spiss vinkel nesten fire meter fra gulvet. Vinduet er kledd med blyglass.

Det å gå fra leilighet midt i Oslo til enebolig på landet, ble en overgang – det er mye man trenger når man skal innrede en hel enebolig. – I starten kjøpte vi mye nytt, men etter hvert ble interessen for å kjøpe brukt sterkere og sterkere. Det gikk opp for meg jeg at jeg hadde teft for å finne unike objekter og fete vintage-møbler. Brukte møbler gir mer sjel til et rom enn nye møbler, de har levd et liv og forteller en historie. Det var nok det som gjorde meg hekta. Jeg tror det handler om denne tillegsverdien; historien, patinaen. Det er umulig å kopiere og helt unikt for hvert objekt.

Etter hvert som huset begynte å fylles opp, måtte han kvitte meg med overskuddsmøbler. Samtidig gjorde pandemien at det ble bråstopp i eventbransjen, hvor han hadde jobbet i flere år. Slik ble Bruksmann ble til. Jarl så på verdien av brukte møbler som en investering, både for seg selv og for kundene sine. – Å kjøpe noe brukt kan ses på som en måte å spare penger på. Når du kjøper noe nytt, mister objektet nesten hele sin verdi med det samme du drar det inn i stua. Med brukte ting vil verdien holde seg, og i beste fall øke i årene fremover. Du kan med andre ord, med god samvittighet, tillate deg å bruke mer penger på brukte ting fremfor nye, fordi du vet at du får pengene tilbake hvis du selger dem etter en stund. Gitt at du kjøper rett objekt, da.

FØLELSER OG ESTETIKK – Hvordan vil du karakterisere stilen i huset ditt? – Ja, hva spiser kokken til middag? sier Jarl og ler. – Stilen i huset gjenspeiler egentlig bare et slags varelager for Bruksmann. Det blir fort slik at jeg ikke prioriterer eget hus når alt jeg kjøper er til salgs, men nå har jeg egentlig bestemt meg for å prøve å skape et litt hyggeligere miljø her hjemme også. I det minste å ha en grunnleggende stabil innredning.

På spørsmål om hvordan han setter sammen sitt eget estetiske univers, svarer han at alt kommer an på miljøet rundt. Dét setter premissene. – Det handler egentlig mest om kombinasjoner, tror jeg, og hvordan man får orkesteret til å spille sammen, på en måte. Man kan jo ha et superfett objekt som ikke kommer til sin rett i feil miljø. – Mange interiørobjekter er også kunstverk. Hvordan ser du på skjæringspunktet mellom kunst og design? – Kunst og design løfter hverandre. De er helt avhengig av hverandre for å få full uttelling, sier Jarl.

Jakten på de perfekte objektene driver ham stadig videre. Han beskriver jobben sin som ganske følelsesladd. – Det er sikkert en klisje, men det er selve jakten på

tingene som trigger meg. Det å finne noe du har lett etter lenge, er en ganske sprø følelse. Alle møblene og objektene jeg kjøper inn har jeg egentlig lyst til å beholde selv fordi jeg liker dem så godt, sier Jarl. – Jeg tror det å være opptatt av estetikk høres litt litt overfladisk ut for mange, men for meg stikker det dypere. Følelsen av å omgi seg med kunst og design kan egentlig sammenlignes litt med det å sette seg ned i sofaen etter å ha vasket hele huset. Det er en utrolig digg følelse!

– Hvilke designere, arkitekter og kunstnere inspirerer deg? – Jeg er veldig inspisert av de store franske arkitektene fra midten av forrige århundre; Charlotte Perriand, Jean Prouvé, Le Corbusier, Pierre Jeanneret og Jean Royère, bare for å nevne noen. Disse designerne i kombinasjon med skandinaviske navn fra samme periode som Paavo Tynell og Axel Einar Hjorth inspirerer meg veldig. Jeg kan toppe det med å trekke inn Japansk design med Noguchi og Nakashima i tillegg, for å komplettere det hele. – Er det noen norske designere som utmerker seg? – I Norge har vi dessverre få designere fra det forrige århundre som har hevdet seg stort internasjonalt. Vi har noen «kanonobjekter», men jeg vil trekke frem Edvin Helseth som en undervurdert favoritt. Han hadde en minimalistisk tilnærming til design, men var på samme måte kompleks og finurlig. Jeg håper vi kan løfte opp noen flere norske navn på den internasjonale designscenen snart. Det synes jeg vi fortjener, med det håndverket vi tross alt hadde her i Norge på 1950- og 1960-tallet. – Kan du si noe om dine favorittgjenstander? – Det er veldig vanskelig å plukke ut noen favoritter, men jeg er veldig glad i Utö-stolene til Axel Einar Hjorth. I tillegg har jeg lyst til å trekke frem et konsollbord laget av kunstneren Arne Lindaas som jeg fikk tak i her forleden. Dette er et helt unikt objekt som han tegnet til seg selv og som han og familien har brukt privat i mange år. Flott patinert kjernefuru med en fantastisk historie – tenk på hvor mange av skulpturene hans som har stått på akkurat det bordet? Et annet møbel jeg har blitt veldig glad i, er muslingstolen jeg har fra nevøen til selveste Karl Blindheim, den ene halvdelen av Vik & Blindheim. Møbelfabrikken fra Sykkylven fikk lisensen på produksjonen av muslingstolen fra danske Madsen & Schubell i 1953, og den er i dag ansett som en av verdens største designikoner. – Hva er din aller siste forelskelse på interiørfronten? – Jeg crusher litt på Emmanuel De Bayser sine leiligheter om dagen. Ellers så er det nok svensk keramikk av Gunnar Nylund og Carl-Harry Stålhane noe jeg har ekstra følelser for nå. Og ikke minst norske bondegjenstander fra 1800-tallet. Alt dette leter jeg etter mens jeg hører på Donda, det nyeste albumet til Ye, eller Kanye West som han tidligere var kjent som. – Hvor går veien videre? – Et fysisk galleri kanskje? Jeg har i hvert fall lyst til å kjøre noen pop-up-gallerier for å teste det ut. Så behøver jeg ikke lenger ha alt sammen hjemme i stua.

«Jeg håper vi kan løfte opp noen flere norske navn på den internasjonale designscenen snart.»

Familien til Jarl er omringet av møbler og gjenstander som stadig flytter inn og ut.