Multikunstneren

Designer Kristine Five Melvær tar i bruk materialer som ull, glass og tre, og har en imponerende produksjon bak seg. Nå ytter hun til nytt studio, fylt med ny inspirasjon.

Tekst Hélène Andersen

Fagene industridesign og visuell kommunikasjon synes å være den perfekte kombinasjon når man ser på Kristine Five Melværs lange merittliste. Hun har en mastergrad i industridesign fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og en mastergrad i visuell kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun kombinerer begge disipliner i arbeidene sine – alt fra møbler, belysning, tekstiler og gra sk design – og har vunnet en rekke priser innenfor begge fagfelt. Samarbeidet med designer Elisabeth Stray Pedersen har resultert i en rekke eksible og funksjonelle plagg for ESP. Et nytt møbelsamarbeid er VAVA for Elementa, en stablebar krakk som lanseres i februar. Røros Tweed og Heymat er også blant samarbeidspartnere, som etterhvert inkluderer en hel rekke norske og utenlandske produsenter. Nå senest, franske Longchamp.

– Hvordan jobber du med de forskjellige materialene ull, glass, tre, keramikk?

– Jeg liker å lære om nye materialer. Det siste halvåret har jeg fått meg en ny hyllemeter med bøker på jobben, fordi jeg har jobbet med materialer jeg ikke har erfaring med fra før. Noen materialer vender jeg tilbake til gang på gang; Ull har en suveren funksjon og taktilitet, og er i tillegg veldig bærekraftig. Treverket er lunt og levende, mens glass har mange inspirerende muligheter og begrensninger. Selv om materialene er forskjellige, er det noen fellestrekk i prosessene. Jeg starter gjerne fysisk, utforsker materialprøver og tegner for hånd, eller bygger modeller i papp eller leire. Så går jeg over til å jobbe digitalt, med visualiseringer og produksjonstegninger. Når arbeidet med prototypen starter, har jeg har tett kontakt med håndverkerne som lager dem og gjør justeringer underveis.

– Kan du si litt om samarbeidet med Longchamp?

– Longchamp hadde hatt et bilde av Mikkel-pleddet mitt for Røros Tweed på en inspirasjonsvegg siden pleddet ble lansert i 2015. Nå jobbet de med en kolleksjon inspirert av ferielivet i de franske alpene, og syntes det var et godt tidspunkt for et samarbeid. Røros Tweed, som jeg samarbeider mye med, vever solide og ordentlig varme pledd av norsk ull, noe vi tenkte kunne passe godt til bruk ute i slalåmbakken. Jeg designet pleddet, med farger og mønstre inspirert av vintage sportsbekledning. Longchamps designavdeling utviklet en pleddholder i den pregede skinnkvaliteten de er kjent for. Pleddholderen gjør det enkelt å bære med seg pleddet der man skal bruke det. Samlet blir de to elementene en fusjon av franske og norske tradisjoner. Jeg designet også et kvadratisk sjal og et langt frynseskjerf i ull, og en genser i en blanding av ull og angora, alle med color block-motiver, i samme farger som pleddet. Pleddet produseres i Norge, bæreselen i Frankrike, og skjerfene og genseren i Italia. Dette var viktig for meg, da jeg selvfølgelig ønsker at folk skal kjøpe skikkelig kvalitet, som er laget av mennesker med gode arbeidsforhold. Utover samarbeidet, lanserte Longchamp en del av veskene i kolleksjonen sin med de samme fargene, så det ble en n helhet, sier Kristine.

– Hvordan er det å jobbe med et familieeid tradisjonelt fransk selskap, framfor norske selskap som du har g jort tidligere?

– Longchamp er en mye større organisasjon, det merket jeg spesielt godt da vi nærmet oss lansering og jeg kom i kontakt med de ulike avdelingene. Under designfasen hadde jeg først og fremst tett kontakt med tre nøkkelpersoner, noe som gjorde at dette også ble et nært og fokusert samarbeid. Fordelen med de norske produsentene jeg har jobbet med, er blant annet den fysiske nærheten. Jeg samarbeidet tett med Magnor Glassverk tidlig i karrieren, og lærte utrolig mye av å stå ved siden av glassblåserne og observere og stille spørsmål. Denne kunnskapen er gull verd når jeg jobber med utenlandske produsenter nå. Jeg liker også den uformelle måten vi jobber sammen på i Norge. Dette blir sikkert forsterket av at vi snakker samme språk og at jeg har jobbet med en del av produsentene lenge og kjenner dem godt. Det gir lave skuldre og gjør oss trygge på at vi oppnår gode resultater sammen. Da tør vi også å ta større sjanser i prosessen, og det er jo selvfølgelig en god ting når vi jobber kreativt.

– Hvor nner du inspirasjon til dine arbeider?

– Inspirasjonen er der hele tiden, i ting jeg gjør og ser. Jeg kan for eksempel oppdage at det nnes et forbedringspotensial ved å bruke noe som ikke fungerer optimalt. Eller jeg kan synes at noe jeg ser, er så slående, at jeg stopper opp og spør meg selv hvorfor det tre er meg slik. Dette kan ofte være noe i naturen, som måten solen gjennomlyser noe på, eller et tilfeldig fargemøte. Jeg blir også inspirert av visuelle arbeider som er et stykke utenfor mine egne fagfelt, som kunst, arkitektur og scenogra . Jeg blir også inspirert av å utforske farge- og materialprøver. Jeg er veldig opptatt av både sto ighet og farger, og det gir en helt annen innsikt å oppleve dem fysisk enn på skjerm. I mange prosjekter har jeg begynt med fargeprøver, og latt det styre retningen på det visuelle. Jeg synes farger er så essensielle at de iblant kan være kjernen i prosjektet, ikke noe jeg legger til mot slutten. I andre prosjekter er det den logiske problemløsningen som får styre, og så faller det visuelle på plass som en naturlig konsekvens av prosessen.

– Hva er ditt favorittobjekt?

– Objektene jeg er aller mest glad i, er de som har a eksjonsverdi. Minner fra slektninger som ikke lever lenger, eller ting som barna mine har laget eller brukt over tid, og som nesten har blitt ett avtrykk av dem. Men hvis jeg skal velge blant nye objekter, er jeg veldig glad i Isamu Noguchis rispapirlamper, som bokstavelig talt lyser opp dagen min både hjemme og på jobben. Etter at vi gikk over fra glødepærer til andre lyskilder, synes jeg det er få lamper som klarer å skape et så varmt og stemningsfullt lys som disse. Rispapiret med sine naturlige variasjoner er en n motvekt til alt det glatte og blanke, og gjør lyset gyllent og lunt. Og jeg liker at noen av lampene er både modige og snodige, særlig modellene BB3-33S og UF3-Q. De har en personlighet det er nt å være i nærheten av, og minner meg på at det kan være bra å følge det eksperimentelle og rare i designprosesser iblant.

– Hva er planene dine fremover?

– Jeg skal fortsette å jobbe på oppdrag med dekketøy, møbler og objekter i tekstil, men på en litt annen måte enn tidligere. Jeg har akkurat yttet inn i et nytt studio, der jeg virkelig kan breie meg og jobbe mer fysisk og variert. Jeg synes ofte jeg nner den gode, gledesfylte yten når jeg ikke bare sitter foran en skjerm. Og jeg mener denne gleden og gnisten synes på resultatet. Så nå har jeg store forhåpninger til at det blir en n balanse mellom å kose meg i ytsonen, og banke løs i møte med tidsfrister.

– Hvis du skal framsnakke en annen norsk formgiver, hvem skulle det vært og hvorfor?

– Da vil jeg trekke fram avistegner og illustratør Siri Dokken. I tillegg til å ha en suveren teknikk, bruker hun virkemidlene til visuell kommunikasjon på en måte som tre er både hjernen og hjertet med en veldig kraft. Hun er imponerende allsidig – fast avistegner i Dagsavisen, har illustrert bøker, er professor på KHiO, og har nylig designet alle karakterene til den kritikerroste lmen Titina. •