HENIAS HJEM

Døde gjenstander gjør et hjem levende, skriver forfatter Joakim

Kjørsvik om hjemmet til parfymegründer Henia Gamborg.

Henia, det er kona hans. Og hjemmet tilhører dem begge

Foto Birgit Solhaug

Fjorten adresser. Ett hjem. Ekebergveien. Du sitter på do. Studerer en politisk plakat fra 1973. 1 mai, vår dag! En mann i femtiårene, med en jentunge på armen. Han må være død nå, som moren din, hun som kjøpte plakaten, eller sannsynligvis kk den, for førtini år siden. Jentungen sikkert rundt seksti år, nå. Bestemor?

I Huitfeldts gate hang den i den lange, kalde gangen mellom kjøkkenet og «blårommet». Det er en formiddag i november. Året har seksten måneder. Desember, januar, februar, mars, april, mai, juni, juli, august, september, oktober, november, november, november, november, november. Allikevel skinner sollyset gjennom vinduene som vender mot orden, lik et minne om sommeren, da du må senke rullgardinene fra Studio Basar, om det ikke skal bli tretti grader innendørs. Støvet i lufta virvler som solsystemer. Nesodden kaster en smal skygge over det glitrende vannet. Putene i den lange sofaen langs vinduene er av marokkansk ull fra Atlasellene, lys beige med brune striper. De tykke putene til å lene seg mot, har putetrekk av omsydde indiske gardiner fra trettitallet. I en krystallvase står en bukett røde roser. Han er god til å gi deg blomster. Ikke alltid til bursdager, men i hverdagen. De lever i lyset. På det svarte bordet står det et bilde av barna. Bordet har du fra Mommo. Det kan foldes ut og bli et poker-bord, eller til bridge. En gutt og ei jente. Jenta er eldst. De smiler, slik barn gjør, mot fotografen. Noen ganger er du redd for å bli avslørt, for at de skal skjønne at du ikke egentlig er voksen, at du ikke vet hva du driver med, at du bare later som. På kjøkkenet satt moren din og leste og røkte. Noen ganger rørte hun fraværende rundt i en gryte, øynene fortsatt festet til boka. Stadig ble middagen brent. Du laget dine egne måltider fra du var ni år gammel. Sølvtøyet ligger upusset i sku en. Det har vandret gjennom generasjoner. En suppeskje har vært innom munnen til femti mennesker. Barn har speilet seg i den, opp ned. Mødre har pusset den. Fedre mistet den i gulvet. Onkler og tanter smattet på den og sagt: «Guuud, så nydelig»! Ligget gjemt i veggen mens bombene falt. I pappkasser og yttelass. På hvit duk og på slitent kjøkkenbord. Du har til og med ostekniver og østerskniver og sildega er. I barndommen ble ikke sølvtøyet brukt. Det var borgerlig. Den brune lenestolen i skinn er en Stressless Global. Faren din ga den til deg da han yttet til en seniorbolig, ti minutter unna.

Lappen hang fremdeles i en tråd på undersiden av den. Du pleide å sitte ved fotenden og snuse på tærne hans mens han så på fotball på tv, lyden slått av, Kind of Blue på anlegget, føttene hans i kryss på en pu fra Marokko. Det var så sjelden dere så hverandre. Lyset re ekteres i Willibald Storns lyse bilde fra 1965, av et kyssende par. Malt ti år etter at han kom til Norge fra Østerrike, på samme tid som han møtte moren din, vandrende opp Vika fra sitt siste skip på kaia. Derfor henger det bilder med hans signatur på nesten alle veggene i leiligheten; «til Helen». Og enda ere rullet sammen i sku er og skap. Du har tatt med deg noe fra alle leilighetene du har bodd i. Kanskje med unntak av de to kollektivene i Mogens Thoresens gate 21 og Odins gate 12. Du husker tre svartkledde satanister som spilte dataspill og hadde gode manerer, et bustehode som røyket weed og stirret inn i et akvarium mens han snakket om en jordomseiling, ei som gikk på sykepleierskolen, levde på byen og hadde oppheng i svenske gutter. Og mange ere. Hvor er de nå? Fjorten leiligheter. Ett hjem. Over den svarte sofaen, en Florence Knoll kopi, henger et bilde av Ida Ekblad, kjøpt for vennepris da moren din akkurat var død. En sirkel av dollarsedler i forskjellige farger, på sort bakgrunn. Lotte Konow Lunds portrett av Liv Ullman, et stillbilde fra Scener ur ett äktenskap, henger ved siden av. Det var en gave, fra kunstneren, llesøsteren din. Opp til skrå henger et Munch-inspirert bilde, malt av Jennie Bringaker. Et slags «Vampyr» som troll. Jennie, en av dine forlovere. Neste alle de rundt førti bildene på veggene i leiligheten er laget av venner. I tillegg til lysestaker, små gurer, noen skulpturer. Du har nettopp kjøpt et nytt bilde til oss, av Victoria Alstrup, med rød ramme. Det er seks planter i leiligheten. Bare to av dem er eldre enn tre år. Den ene er til gjengjeld tjuefem år gammel. Den har vært med på hele reisen. En elefantfot. Den andre, klatreplanten, er femten år gammel. Den var så godt som død, men klamret seg bokstavelig talt til livet. Arv er en kjærlighetserklæring, men kan også være en bør. Når møbelet er for stort, for tungt, for stygt, for skjørt. For hvert år som går forsvinner noen av gjenstandene. De knuser, eller knekker, eller selges eller kastes, med tungt hjerte. Og allikevel lettere. Lillehammer, 2002. Alt du kk plass til lå pakket i et par bager og en pappkasse. Det var en hybel i

Søndre gate 2. Du var aleine. Og likte det. Om kveldene tente du et stearinlys. Flammen fra veken var alltid den samme. Skyggen du kastet, din egen. Ingen TV. Ingen smarttelefon. Ingen PC. Men bøker. I dag dekker bøkene alle veggene i det som skal bli et barnerom. Hvor skal de ta veien? Også deler av barndommen tilbrakte du i Lillehammer. Din mors kjæreste, arkitekten, viste deg en verden av design. Røde briller, skreddersydde dresser, håndsydde skinnsko, en brummende Alfa Romeo cabriolet. En bit av Italia på det norske innlandet. Det har farget av på leiligheten. Det hvite, strenge spisebordet fra Kartell. De mange stilige lampene. Og allikevel er det noe rundt og mykt ved interiøret. Det skal kunne leves i. Det er barnas første hjem. Det skal virke i dem, lenge etter at de har yttet ut, som en glo. Du tenker på Bentsegata 21, det første hjemmet deres, før ungene, på utsikten, også den rakk helt til orden. Der kom han stadig vekk hjem med møbler han hadde funnet i konteinere. «Jeg har giftet meg med moren min» sa du, og lo. Bare en av stolene derfra har blitt med videre. Den står på hodet i boden. En grønn lenestol. Fjorten adresser. Ett hjem. Dette hjemmet. Du tenner et lys. Den samme ammen. Du kaster re skygger. •

Joakim Kjørsvik er en norsk forfatter som bor i Oslo. Han debuterte med Åpenbart ingen nabo (2007), en samling fortellinger som ble svært godt mottatt av kritikerne. Senere har han utgitt romanen I fjor var en lang natt (2013), fortellingene Folk jeg husker (2017) og diktsamlingene Min døde hund (2019) og 25. september-diktene (2021). Joakim er gift med Henia Gamborg, sammen har de to barn.

Henia Gamborg Kjørsvik er halvt norsk, halvt marokkansk og oppvokst i Oslo. Hun har jobbet hos parfymeriet Heaven Scent i drøye ti år, og vært opptatt av duft siden barndommen. Nå lanserer hun sitt eget duftmerke sammen med Sindre Olsson og Stig Bareksten. Kalit tar utgangspunkt i minner og opplevelser fra Henias eget liv.