Tilbake til røttene

Kunstnerskapet til årets kunstner på Tendensutstillingen, Bodil Drange Pedersen, er preget av furu. Røttene, fargene, stammen – og lyset som tre er treet. Det handler om å virkelig se etter.

På den ene siden er den lyseblå, på den andre siden gul. Noen ganger er den også rød og oransje. Det nnes noe grønt innimellom, og det hender at den har noe brunt i seg også, men ikke alltid.

Du tror kanskje du kjenner furuen godt, men Bodil Drange Pedersens arbeider får deg til å se to ganger. Ikke bare i arbeidene hennes, der furuen er framstilt i uventede fargekombinasjoner i tørrpastell. Men også ut av vinduet – du må dobbeltsjekke. Kanskje det egentlig er du som ikke har sett furuen ordentlig før nå?

Nå stilles hennes fargerike, naturtro furutrær ut under Oslo Design Fair. På Tendensutstillingen, som åpner i midten av januar, kan du se kunstnerens arbeider, i tillegg til skisser, materialer, arbeidsbøker, verktøy, ka ekopper og alt det som hører til kunstnerens arbeidsprosess. Kuratert sammen med møbler fra Oslo Design Fair, var kurator og interiørarkitektenes idé å gjenskape kunstnerens arbeidsbord, slik det ser ut i en ideell verden.

– Interiørarkitektene kom innom atelieret mitt forrige uke og tok med seg rubbel og bit. Det var ganske nervepirrende, men også nt å få muligheten til å stille ut hele arbeidsrommet mitt, åpne det for et publikum, innrømmer Bodil Drange Pedersen.

Hun innrømmer at det kjennes veldig privat, men at hun også gleder seg ved tanken på å kunne vise alle aspektene ved arbeidsprosessen til et publikum. – Det er ikke alle som har muligheten til, eller tør, å ha et sånt rom i eget hjem.

Det vet Bodil Drange Pedersen kanskje mer om enn mange andre. 33-åringen fra Finnøy utenfor Stavanger har nemlig ikke gått den klassiske veien via en kunstutdannelse til et liv som kunstner. Derimot har hun bakgrunn som ingeniør, og jobber fulltid som prosjektleder. Kunsten er – til manges overraskelse –noe hun driver med om kveldene, i helgene og feriene. I oppveksten gikk hun på en kulturskole på ettermiddagene, og planen var alltid å bli kunstner. Hun valgte derimot å utdanne seg som ingeniør – et valg som den gang føltes fornuftig, men ikke fullt så fyrig i dag, som kunstneren selv sier.

– Lenge har jeg syntes det har vært litt aut å si at jeg ikke har studert kunst, med tanke på hvor mye det har betydd for meg og hvor lenge jeg har holdt på med det. Jeg har jobbet jevnt og trutt med kunsten hele livet, og jo lengre jeg holder på med det, desto mer har jeg lyst til å fordype meg i det.

↗ «Jeg er en pest og en plage å gå med på tur». Bodil Drange Pedersen finner inspirasjon i små detaljer og utsnitt i naturen. Vinkelen på en rot kan være nok for å stoppe opp og se.

Helt siden 2016 har hun stilt ut verkene sine i det små. Med soloutstillinegn Stein Vann Papir i 2019 hadde hun følelsen av å falle på plass i eget kunstnerskap. Utstillingen fant sted i et improvisert galleri – et hus under oppussing som tilhørte en venninne. Veggene ble fylt med malerier, og dørene ble åpnet for venner og fremmede. Det var fortsatt hull i gulvene, og huset manglet strøm, men LED-slynger, arbeidslamper og noen kartonger med papp-vin gjorde susen. Etter denne kvelden tenkte hun: Det er dette jeg vil g jøre.

Noen få år senere har kveldsturene til atelieret i Oslo sentrum blitt en naturlig forlengelse av arbeidsdagen, hvor hun gjerne tilbringer to-tre timer hver kveld.

– Jeg må jo innrømme at det er vanskeligere å komme seg opp nå som dagene blir kortere, og da hjelper det å ha et prosjekt å jobbe fram mot.

Kunsten er også en måte å sortere tankene og være tilstede i det hun gjør. Det er kanskje det som gjør den (foreløpig) lille karrieren hennes til mer enn bare en hobby.

– Det er kanskje rart å si natur, men veldig mange av bildene tar utgangspunkt i det rent sanselige, følelsen du får av å være ute i naturen.

Arbeidene hennes er en øvelse i å fange de små detaljene; hvordan lyset tre er treet eller sprekken i berget eller stenen i vannkanten. Mange av bildene hennes er derfor oppkalt etter det faktiske treet, stedet eller tidspunktet hvor motivet er hentet fra. De siste årene har det blitt veldig mange furuer.

Kunstneren har fått melding fra ere Instagramfølgere som tenker på henne hver gang de ser en furu. Mange sier at arbeidene hennes har åpnet øynene deres og fått dem til å virkelig se detaljene i omgivelsene. – Jeg faller ofte for en liten detalj, som jeg så gjør mitt beste for å gjenskape. Som en liten bukning i en rot. Naturen gjør det alltid så mye bedre enn jeg kunne forestilt meg det selv.

↑ Bodil Drange Pedersen er opptatt av det sanselige, og kaller ofte bildene sine opp etter det faktiske treet, stedet eller tidspunktet hun har malt etter.

I utstillingsrommet skal arbeidene hennes være omgitt av nordisk møbeldesign, hvor også furuen dukker jevnlig opp.

Hun har for eksempel forelsket seg helt i en av stolene, som hun håper skal være del av utstillingen. Den er laget i furu, og minnet henne om noe morfaren hennes kunne ha laget i verkstedet sitt da hun var liten. De pleide å tilbringe mye tid sammen der; mens han mekket og hamret på sine prosjekter, kk hun lov til å spikke, male og slippe kreativiteten løs.

Stolen var kanskje ikke perfekt, men så lå det ne kanskje nettopp i det uperfekte. Dette ser hun også som en tendens i tiden. Å gå tilbake til røttene, ikke bare i eget kunstnerskap, men også ved å lage et robust møbel som du vet at du kan ha for alltid.

– Det er jo litt sånn jeg også tenker med bildene mine. Jeg vil lage noe ordentlig – noe som jeg vet at folk skal ha på veggen resten av livet. Jeg masseproduserer ingenting, men bryr meg om hvert eneste bilde og tenker på det lenge.

Hun forteller også at hun bruker mye tid og penger på innramming, og har samarbeidet med ere rammemakere. Enten de har gått for en ramme i grønn velur, mørk eik, eller avstandslister i komplementærfarger, går hun fullt og helt inn for innrammingen som en forlengelse av verket.

– Du trenger ikke kjøpe et verk som skal passe inn i hjemmet, men kanskje heller gå for en ramme som kan gjøre det, påpeker kunstneren.

Før alle arbeidene til Tendensutstillingen skal ferdigstilles, står en tur til Marokko på agendaen. Selv om planen ikke er å male, gleder hun seg til å nne inspirasjon i den marokkanske fargepaletten.

– Kanskje nner jeg veien videre fra furuen der? spør hun seg og ler. Mest sannsynligvis ikke. Furuen forsvinner nok ikke fra arbeidene hennes med det første. •

↙ Kunstneren jobber hovedsakelig med tørrpasteller og oljepasteller, men også akvareller. I fremtiden håper hun å kunne jobbe mer med å male på tekstiler.