Barnehagens betydning når barn er pårørende

Innhold Kapittel 1 Hvorfor en bok om de pårørende barna?

Kapittel 2 Hvem er de pårørende barna?

Avgrensning

8

12

14

Kapittel 3 Barns utvikling og omsorgsbehov

16

Barns utvikling skjer i samspill med omgivelsene 18 Når alvorlige livsbelastninger griper inn i barnets omsorgsbetingelser Barns omsorgsbehov 24 Oppsummering 27

Kapittel 4 Barnehagebarns reaksjoner når livet slår sprekker Barns reaksjoner påvirkes av de voksnes Barns reaksjoner 31

29

Kapittel 5 Barns behov når hverdagen endrer seg Behovet for rutiner og struktur 35 Behovet for lek, læring og deltakelse

39

Kapittel 6 Emosjonelle behov når barn er pårørende Barns emosjonelle reaksjoner 46 Foreldrenes emosjonelle reaksjoner Følelsenes verdi 52

34

48

44

20

28

Innhold

Kapittel 7 Relasjonelle behov når barn er pårørende

56

Å ta del i de nære relasjonene 58 Å delta på en større sosial arena 61 Ulike familieliv og ulike behov 63

Kapittel 8 Kommunikasjon når barn er pårørende Noen refleksjoner rundt samtalen med foreldrene – når man ikke vet 70 Noen refleksjoner rundt samtalen med foreldrene – når man vet 72 Noen refleksjoner rundt samtalen med barna 77 Oppsummering 82

Kapittel 9 Når det vonde egentlig er verre: barn og familier i krise 84 Familiens kontekst 86 Når omsorgen ikke er god nok Barn i sorg 88

Kapittel 10 Å være den som må tåle

87

92

Betydningen av egenomsorg og kollegastøtte Det kommer lysere tider 97

Anbefalt litteratur Litteratur 99 Nyttige nettsider

98

100

Forfatteromtale

101

95

66

7

1 Hvorfor en bok om de pårørende barna?

Når familier rammes av kriser, sykdom, dødsfall eller andre alvorlige livsbelastninger, rammes også barna. Tidligere mente man at barn ikke får med seg så mye, noe som førte til at barn kunne bli holdt unna viktig informasjon og et støttende fellesskap. I dag vet vi at selv de yngste barna er sensitive for endringer og stemninger i familien, og at de har behov for gode forklaringer som setter dem i stand til å håndtere sin situasjon. Barna trenger å være en del av fellesskapet også når livet er vanskelig. Kanskje spesielt da.

Barn som lever som pårørende, anses å være en sårbar gruppe. Det er svært belastende å være vitne til at noen man er glad i, er svekket av sykdom og lidelser. Barna vil ofte bekymre seg for sine nærmeste og for hva fremtiden vil bringe. De påtar seg ansvar og nye roller i familien og vil ofte forsøke

20

Kapittel 3

arbeidsmodellene blir med som et slags relasjonelt filter som barnet ser omgivelsene og relasjonene sine gjennom. Et barn som er vant med å få reaksjonene og behovene sine forstått, anerkjent og møtt, vil gjerne danne seg forventinger om at også nye mennesker kommer til å respondere slik.

Motsatt vil et barn med negative erfaringer med andre kunne forvente at mennesker vil avvise dem, krenke dem eller ikke forstå.

Selv om jeg nå har omtalt barnets utvikling i det tidlige samspillet med de nærmeste omsorgsgiverne, har dette relevans for deg som arbeider i barnehage også. Det er det i alle fall tre årsaker til. For det første vil barnets tidlige erfaringer ha betydning for hvordan barnet fungerer i barnehagen, i samhandling med andre barn og i relasjonen til deg som en ny voksen. For det andre skal du med tiden bli en av barnets signifikante andre og en viktig omsorgsperson i barnets hverdag. Barnets behov for trygghet, utviklingsstøtte og stimulering vil dermed både tilkjennegi seg og besvares i samspillet med deg og kollegene dine i barnehagen. For det tredje gir dette bakteppet større forståelse for hva som er viktig – og hva som er vanskelig – når barn rammes av alvorlige livshendelser som påvirker både dem, foreldrene og eventuelle søsken. Med disse perspektivene i bakhodet vil jeg i fortsettelsen se nærmere på hva som skjer når barn er pårørende.

Når alvorlige livsbelastninger griper inn i barnets omsorgsbetingelser Det er viktig å huske på at de fleste barn lever i hjem og familier som er tilfredsstillende og i stand til å møte barns behov på en trygg og utviklingsstøttende måte. Vi sier at omsorgen må være god nok – ikke optimal på alle plan hele tiden. Barn tåler at omsorgsgiverne tidvis er mindre responsive og tilgjengelige for dem, og at de bommer litt på sin fortolkning av barnets reaksjoner og behov. Når det oppstår brudd i samspillet, lar dette seg reparere igjen, og relasjoner lar seg reetablere. Vi må også huske på at omsorgsutøvelse ikke handler om tekniske ferdigheter og teorianvendelse. De fleste foreldre har gode omsorgsevner og intuitive foreldreferdigheter og trenger selvsagt ikke et teoretisk rammeverk for å skape trygge og utviklingsstøttende omsorgsbetingelser for barna sine. I tillegg må vi huske på at omsorgsutøvelse kommer til uttrykk på ulike måter avhengig av erfaringsbakgrunn og kulturell kontekst. Det som står skrevet i forrige avsnitt, kan likevel være nyttig å ha med seg for oss som arbeider rundt familiene, og være til hjelp når vi skal forstå hvordan vanskelige livshendelser påvirker barns omsorgsbehov og foreldrenes omsorgsutøvelse.

Barns utvikling og omsorgsbehov

Noen barn fødes inn i en vanskelig livssituasjon – til en barndom preget av sykdom og problemer i familien. Kanskje har de foreldre som likevel klarer å gi god nok omsorg, eller de har støttespillere rundt seg som kompenserer for noe av det som er vanskelig. Kanskje de har besteforeldre som stiller opp, venner som hjelper til med praktiske forhold, og en dynamikk i familien som er forenlig med barnets behov for trygghet på den ene siden og utforsking på den andre. Eller kanskje de har foreldre som ikke makter eller evner å gi barnet den utviklingsstøtten og omsorgen som trengs, og som ikke har mennesker rundt som kan kompensere for manglene i den daglige omsorgen. Disse barna risikerer å fødes inn i omsorgssvikt, noe som setter dem i risiko for skjevutvikling og psykiske og fysiske vansker. Det tidlige samspillet og tidlige erfaringer kan få mye å si for utviklingen.

21

4 Barnehagebarns reaksjoner når livet slår sprekker

Barns reaksjoner påvirkes av de voksnes Når barn er pårørende, vil de aller fleste foreldre gjøre alt de kan for at barna skal ha det bra til tross for vanskelige omstendigheter. Mange vet hvordan de skal snakke med barna sine, de har mennesker rundt seg å rådføre seg med, og de har viktige støttespillere som kan tilby både emosjonell og praktisk støtte. Ikke minst klarer de, alene eller sammen med andre, å opprettholde positiv aktivitet hver for seg og sammen som familie. Mange familier finner sammen i smerten de deler. Selv om det ikke endrer belastningene de står i, kan det likevel lindre noe av det de opplever og bringe dem nærmere hverandre.

Noen foreldre sliter seg imidlertid ut, kanskje fordi de ikke har et nettverk å spille på, eller fordi summen av de totale omsorgsoppgavene blir for store.

38

Kapittel 5

De endrede rutinene kan også omfatte barnehagen. Ett eksempel er når barn blir levert mye senere i barnehagen enn de pleier. Dette kan gjøre det vanskeligere for barna å håndtere overgangen fra hjemmet eller komme inn i leken som da langt på vei er etablert. Videre kan det skape forvirring for barnet dersom forventningene ikke blir innfridd. Et barn som er vant med å spise frokost i barnehagen, for så å delta i samlingsstund, kan bli urolig over å gå glipp av dette måltidet og dermed også en type overgangsaktivitet før samlingsstunden skal gjennomføres. Det kan være ubehagelig å ta opp disse temaene med foreldrene når man vet at de står i en krevende situasjon. Det er ikke sikkert de ser at dette rutinebruddet er vanskelig for barnet å håndtere. Da blir din rolle å belyse observasjonene dine. «Jeg ser at Ahmed blir litt forvirret og urolig av å leveres etter frokost, og at han strever med å komme inn i leken når han kommer sent. Jeg lurer på om det vil være bedre for ham å bli levert til samme tid hver dag, og helst før frokost?» Det er ikke sikkert det er mulig å levere like tidlig som før, og at dette er en konsekvens av endrede rutiner i hjemmet og en vanskelig logistikk. Kanskje dere likevel kan komme frem til en løsning som er bedre for barnet? For eksempel

Barns behov når hverdagen endrer seg

at han leveres til samme tid hver dag, eller likevel har med seg en liten matpakke til frokost og får mulighet til å spise litt før han så får hjelp av en voksen til å komme i gang med leken?

Som ansatt i barnehage vil du ofte være den mest tilgjengelige veilederen foreldre har. Det gjør at de ofte vil spørre om mye og lytte til din kunnskap.

Dette gir deg en mulighet til å si noe om hvor viktig det er for barnet at det opprettholdes en viss grad av normalitet i hverdagen, spesielt når ting er annerledes for familien. Når det er mye som forandrer seg, er det viktig for barnet at det er noe som ikke forandrer seg også. Det kan være godt for foreldre å bli minnet om.

Det bør også arbeides for å sikre rutiner og stabilitet i barnehagen. Å unngå endringer i personalsituasjonen eller i barnets fysiske miljø kan være viktig. Å ha sin faste plass og erfare at ulike aktiviteter gjennomføres med forutsigbarhet og gjentakelse, fremmer ro og trygghet. Noen overganger og endringer vil imidlertid være uunngåelige. Barnet kan forberedes på dette gjennom aktiv deltakelse, ved å støtte opp med forklaringer eller ved bruk av visuelle hjelpemidler. Det bør også sørges for at en voksen er tett på barnet eller at barnet er sammen med en venn i overgangen. Forberedelse før, støtte underveis og oppfølging i etterkant er viktige stikkord.

Behovet for lek, læring og deltakelse Barns kognitive utvikling vil som alt annet påvirkes av de iboende forutsetningene barnet har, og hvordan miljøet rundt legger til rette for barnets lek, læring og utforskning. Vanligvis vil foreldre sette ord på hva barnet retter oppmerksomheten sin mot, utvide oppmerksomheten ved å føre inn nye ord eller nye objekter i leken, og ta med barnet på ulike arenaer hvor barnet kan lære, utfolde seg og være aktiv. Men dette krever et visst overskudd. Det kan være krevende for foreldre i en vanskelig livssituasjon å legge til rette for dette, følge med på hva barnet er interessert i, og selv klare å mobilisere nok energi til å delta. I stedet for å svare på barnets mange spørsmål om «Hvorfor det?» ber foreldrene barna om å vente eller ikke forstyrre. I stedet for å ta del i barnets lek og aktivitet på barnets premisser blir barnet mer overlatt til seg selv. I stedet for å lese bok i armkroken blir barnet plassert foran TV-en eller nettbrettet.

Igjen er det viktig å påpeke at barn tåler å ikke alltid bli møtt på sine behov og initiativ. Noen foreldre stiller veldig høye krav til seg selv og har kanskje urealistiske forventninger til seg selv og hva barnet trenger, og hva som blir konsekvensene dersom de ikke leverer som foreldre. For disse

39

62

Kapittel 7

En utfordring barn kan kjenne på, og som kommer i konflikt med deres behov og ønsker om å delta på den sosiale arenaen, er at de får dårlig samvittighet hvis de har det gøy utenfor hjemmet, eller hvis de «forlater posten» hjemme. Det må ofte sies i klartekst til barnet: «Mamma og pappa blir glad av å vite at du er sammen med venner og koser deg. Vi tenker på deg mens du er borte, og gleder oss alltid til du kommer hjem, men det er viktig for oss at du er sammen med andre barn, leker og har det fint.

Du skal ikke passe på oss, det er vi som skal passe på deg. Og pappa får god hjelp fra psykolog/lege og Trude, Silje og Geir». Her ser vi ikke bare verdien av å hjelpe barnet å tillate seg å ha det bra, vi ser også verdien av at barnet vet hvem som hjelper, enten det er helsepersonell, slekt eller venner. Det trygger barnet å vite at foreldrene får hjelpen de trenger.

På den måten får barnet hjelp til å plassere voksenansvaret der det hører hjemme: hos de voksne.

Det betyr ikke at barnet skal fratas muligheten for å hjelpe. Vi har vel alle sett hvordan selv de yngste barna tilbyr trøst og støtte til andre som har det vondt? De yngste kommer med kosekluten sin, en leke eller et pledd som er viktig for dem. De litt eldre synger kanskje en sang og stryker på hodet. De trøster slik de er vant med å bli trøstet selv. De enda eldre barnehagebarna vil kanskje bidra med mer praktisk hjelp også, og hjelpe til med å rydde, hente et glass vann, passe på småsøsken eller mate katten. Det er viktig å anerkjenne barnets initiativ til å hjelpe og støtte. De er en del av familien og må også få lov til å føle at de er en del av det fellesskapet som oppstår når livet er vanskelig. De må få lov til å oppleve at de har en viktig rolle, og de kan både påta seg og få tildelt ansvarsoppgaver og gjøremål. Det vesentlige er at det ikke overskrider hva et barn skal ha ansvar for, gitt alderen. Et barn skal ikke ha ansvar for husholdningen, ansvar for at småsøsken har rene klær på kroppen og mat på bordet, og barn skal heller ikke ha ansvar for helsehjelp, medisiner eller annen behandling. Det finnes mange hjerteskjærende historier fra barn som har levd med alvorlig psykisk lidelse eller rusmisbruk hos foreldrene, der barna måtte passe på yngre småsøsken, gjemme unna flasker og brukerutstyr, tørke oppkast og ta voksensansvar for foreldrene. Det skal aldri være barna som har voksenansvaret. Barna trenger å stole på at de har trygge voksne som tåler situasjonen, og som har tilgang på nødvendig hjelp og støtte fra det profesjonelle eller sosiale nettverket. Har de ikke det, må det interveneres.

Relasjonelle behov når barn er pårørende

Ulike familieliv og ulike behov Vi som er rundt familiene, skal være bevisste på egne holdninger i dette arbeidet. Jeg har jobbet en del med flyktningfamilier og ser eksempler på at disse barna har et helt annet ansvar for familien, husholdningen og hverandre enn hva vi er vant med i Norge. Dette må forstås i lys av erfaringer og kulturell bakgrunn. Barna har gjerne måttet bidra på grunn av livssituasjonen de har levd under, og det kan være naturlig for dem å fortsette med det. Vi skal ikke brått frata barn sine roller. Kanskje er det en storesøster eller storebror som henter og leverer i barnehagen, og som på sett og vis ser ut til å ha et medansvar for barnet. Det kan være både viktig og riktig i lys av denne familiens situasjon og bakgrunn. Videre skal vi huske på at i andre kulturer er ens identitet mye tettere knyttet til relasjonen man har med andre, enn i vår mer individualistisk orienterte kultur. Det betyr at det faktisk ansees som helsefremmende å ta vare på hverandre i familien og stille opp for hverandre.

63

88

Kapittel 9

Selv om mange foreldre gjør så godt de kan, kan det likevel være slik at det ikke er godt nok for barnet. Det er også slik at det finnes foreldre som ikke gjør så godt de kan, men som faktisk skader barna sine med overlegg og vilje. Det er selvsagt viktig å være bevisst på det, selv om dette perspektivet er viet lite plass i denne boken.

I mange tilfeller vil det likevel være mulig å forbedre omsorgssituasjonen gjennom ulike hjelpetiltak og støtte inn i hjemmet. Ofte vil foreldrene ønske og samtykke til at barneverntjenesten kobles inn, eller at andre aktører mobiliseres, for eksempel familiekontoret. Det finnes mange eksempler på at foreldre får god hjelp fra det profesjonelle hjelpeapparatet, og det er viktig å løfte frem. Det kan settes inn støttekontakt som kan ta med barnet på aktiviteter og gi positive opplevelser, det kan settes inn miljøarbeider som kan hjelpe til i hverdagen, og foreldrene kan få tilbud om råd og veiledning om hvordan de best kan håndtere situasjonen. Dette ligger utenfor barnehagens ansvarsområde, men noen ganger kan du være med på å gi råd og komme med forslag når det er naturlig eller foreldrene ber om det.

Barn i sorg Selv om jeg har kommet noe inn på tema knyttet til sorg og dødsfall underveis i boken, har jeg ikke utdypet dette i et eget kapittel. Jeg vil derfor si noe om barn i sorg her. «Nå er det ikke mer som kan gjøres» er en beskjed noen familier som lever med alvorlig sykdom, får. Fra det øyeblikket kan det ta kort eller lang tid, men utfallet blir likevel at familien på et tidspunkt må ta farvel med en nærstående og gå inn i en ny livssituasjon preget av sorg. Denne ventetiden er ofte forbundet med usikkerhet, fortvilelse og en utmattende ventesorg, men perioden kan også gi familien tid til å forsone seg med det som er forestående, og tid til å ta farvel.

Noe av det sterkeste jeg hører fra mennesker i sorg, er skildringene deres av avskjeden før døden inntraff. Hvordan det var å ta del i stunden der en annens liv tok slutt. Ordene, stillheten, pusten. Opplevelsen av å holde noen i hånden, men ikke kunne holde dem igjen. Skildringene formidler smerten i å ta farvel for alltid, men også en takknemlighet over å ha fått være til stede. De vet at det ikke er alle forunt. Døden kommer sjeldent med et varsel, og noen ganger tar det tid å erkjenne at livet ikke kan reddes. Døden kan ramme brutalt, kaotisk eller i ensomhet – og gir derfor ikke alltid plass til rituelle farvel. Men for noen gir enkelte sykdomsforløp og ulykker nok tid, ro og anledning til at de nærmeste rekker å samles en siste gang – og ta farvel.

Når det vonde egentlig er verre: barn og familier i krise

Selv om det er forferdelig vondt, kan dette være en verdifull stund å ta med seg videre i sorgprosessen og i minnet om den man har mistet.

Voksne har helt andre forutsetninger for å bruke denne tiden til å ta farvel, til å forberede seg og til å finne fred med det som har skjedd. Barn kan tvert imot oppleve denne tiden som spesielt vanskelig og utmattende fordi de ikke blir tatt med inn i det som skjer, og omsorgspersonene oppleves mer utilgjengelige. Igjen blir det viktig at de voksne rundt barna er klar i kommunikasjonen. «Nå er det ikke mer som kan gjøres» er ikke en selvforklarende setning for et barn. Barnet trenger hjelp til å forstå hva dette innebærer, og hjelp til å ta del i den avsluttende prosessen sammen med familien.

89