Alternativ 2: Medlemskap ved ’tro alene’

mekanismer’ som når mange av møtedeltakerne i Filadelfia Oslo, på en søndag, kan vær ikke-medlemmer. Dette er både en positiv utfordring og et problem. Et stort antall ’udøpte’ synes å være deltagere i fellesskapet de facto, mens mange andre (som er baptistisk døpt) utelukkende er medlemmer de jure.

For noen oppleves dagens strukturer derfor som en anakronisme som hindrer åndsfylte kristne fra å delta full og helt i menighetsfellesskapet, samtidig som den inkluderer mange ikke-aktive og ikke bekjennende medlemmer i medlemsregistret. Til dette vil de som forsvarer tradisjonen si at alle løsninger på ’medlemskapsproblemet’ på et eller annet punkt kan synes nokså paradoksale. Dette vil refleksjonen nedenfor bekrefte, men jeg mener likevel at dagens situasjon krever en tydelig respons. Den viktige responsen vil åpenbart være en revitalisering av forkynnelsen av dåp og av betydningen av medlemskap, men må også gjøre tydelige organisatoriske grep. Hvis man vil beholde den tradisjonelle modellen kan man etter mitt syn kan respondere på dagens utfordringen på hovedsakelig to måter:

1.

2. Med en viss smerte kan man bestemme seg for å leve med denne spenningen fordi vi ikke vil oppgi vår lesning av bibelen — som inkluderer både vår pinsebaptistiske tro og vår åpenhet mot andre troende. Dette bør etter min mening i så fall være et uttalt valg og ikke være et resultat av ’la — det skure’ lederskap som later som om spenningen som er beskrevet over ikke eksisterer. Det kan hende at dette bør følges opp av mer eksplisitt definisjon av hvem som kan gjøre hva i menighetens felles liv. Man kan skape større samsvar mellom ’formell’ og ’uformell’ struktur ved å bevege seg tilbake mot en lukket nattverdfeiring. Her kan man tenke seg ulike grader av ’reversering’ av dagens praksis, der man stadig setter strengere grenser for ’ikke medlemmers’ rettigheter, samtidig som man melder ut eller praktiserer menighetstukt overfor alle passive medlemmer. Dette vil skape logisk koherens, men kan være svært problematisk i forhold til andre sider av den bibelske åpenbaringen og ønsket om å være åpent fellesskap for alle troende.

Alternativ 2: Medlemskap ved ’tro alene’

Det enkleste alternativet til dagens modell er medlemskap basert på ’tro alene’. Det er verdt å merke seg at det medlemskap ved tro også kan utformes

68

på ulike måter, men i denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i det man kan kalle en minimal variant. Det vil si en modell der en gitt person skriftlig tilslutter seg menigheten og med dette forplikter seg på å være lojal mot menighetens trosgrunnlag, visjon og verdier.118

Dette fremstår som et attraktivt alternativ fordi dette gir menigheten muligheten til å inkludere alle som har en frelsende tro fullt og helt i menighetens liv. Det er naturlig for en misjonal bevegelse å søke å omfavne og utruste alle troende (Ef 4:11–12, Matt 28:18–20) og fremstillingen over viser at dette ønske har vært tilstede i pinsebevegelsen fra begynnelsen. I denne posisjonen unngår man det tradisjonelle paradokset der man gjør ’porten inn i menigheten’ trangere enn ’porten inn i himmelen’. På dette punktet synes dette alternativet også å være mer logisk koherent enn andre alternativer.

Dette alternativet er alle fall tilsynelatende også relativt enkelt å håndtere — og det kan også lede at medlemstallet øker fordi det er lettere å bli medlem. Tilhengere av denne posisjonen, har i løpet av prosessen også hevdet at medlemskap bør anses som et ordningsspørsmål istedenfor et lærespørsmål slik at ’håndteringsargumentet’ kan tillegges betydelig vekt. Denne skjelningen kan imidlertid være noe problematisk: En eventuell ordning med medlemskap ved tro alene, er etter mitt syn ganske upresist fordi det umiddelbart provoserer minst to viktige teologiske spørsmål: Hva mener vi med kristen tro? — Og Hvordan vet vi at et menneske deler denne troen?

Disse spørsmålene viser at dette ordningsspørsmålet også krever teologisk refleksjon. Med utgangspunkt i fremstillingen ovenfor vil jeg hevde

118 Kai Tore Bakke foreslår også et mer rituell modell der man forsøker å opprettholde idealet om at et menighetsfellesskap der deltakerne også er overgitt til hverandre. Det innebærer i så fall da at man utvikler et fast ritual for medlems-opptak som viser personens overgivelse til Gud og menighetsfellesskapet. Men Bakke er selv skeptisk til denne løsningen (2009, s. 8): ”Skal dåpens anliggende (som både handler om det individuelle valg og forpliktelsen på fellesskapet) sikres ved denne modellen, bør man ha et form for ritual/handling hvor den enkelte bekjenner sin tro, forstått som overgivelse til Kristus, og sin overgivelse til Kristi legeme (menigheten). Men fordi medlemskapskriteriet da gjelder alle (også dem som er døpt, siden medlemskap har med tro å gjøre og ikke dåp), så har dåpen mistet sin funksjon fullstendig, og dette nye medlemskapsritualet har overtatt dåpens rolle.”

Bakke har utvilsomt rett i at et slikk ritual vil fremstå som en slags alternativ ’dåp uten vann’. Det vil derfor i praksis blir en slag ’intern konkurrent’ til dåpen, ikke bare for ’tidligere lutheranere’, men også for egne menighetsbarn og som vil mangle dåpens unike forkynnelse av at vi sammen har del i Jesus død og kan tjene Gud i hans oppstandelseskraft (Rom 6:11). I praksis vil et slikt ritual derfor lett svekke menighetens kollektive rituelle liv istedenfor å revitalisere dette.

69