ProfHiL Oktober 2009 by ProfHiL

profHiL Studentavis for Høgskolen i Lillehammer Oktober 2009 Årgang 20

Fortsatt rød-grønt

Vi løper Birken Junkfood og ﬂyskrekk

profHiLredaksjon

:redeL

Leder:

ProfHiL

Det er blitt oktober, bladene er på god vei ned på bakken, vinden blir surere og natten senker seg tidligere enn på lenge. Hva skjedde i oktober i fjor? Jo det begynte å snø. Det var en vakker høstdag da jeg dro på skolen, jeg hadde helga før vært på Toten og hentet vinterdekkene mine, jeg skulle legge om dekkene senere på dagen, men først skulle jeg på forelesning. Jeg dumpet ned i ett sete inne i auditorium G og ante fred og ingen fare. Det var ikke en vanlig forelesning det var fremføring. Da halve klassen var ferdig med å fremføre, og vi var halvveis i forelesningen forsvant noen ut forelesningssalsdøra. Det er ikke mye man rekker å se ut av døra, men det lille glimtet man får se ut døra går også ut vinduet. Døra glir sakte igjen, synet gjør meg småkvalm. Det snør. Masse. Bakken var hvit allerede. Det var min tur å fremføre. Jeg var for en gangs skyld veldig godt forbredt, men plutselig kjente gåshuden reise seg over hele kroppen, ikke bare armene og i nakken, men også i ansiktet (en spesiell egenskap jeg har utviklet over årene). Det var ikke ordene jeg skulle fomle frem til den store forsamlingen om barnets historie, det var hvordan i alle dager jeg skulle komme opp alle bakkene og helt hjem til Hans Aanrudsveg med sommerdekk som bekymret meg. Omsider ble timene over, de som kjørte buss og var glad i å stå på ski jublet over den nyankommede, de som hadde vært førevar og fått på vinterdekk gliste og satte seg i bilen og kjørte opp bakken, mange med sommerdekk ristet oppgitt med hodet. Hva gjør jeg? Fader heller, jeg prøver. Setter meg i bilen, ber en stille bønn, starter bilen og holder allerede på å kræsje på vei ut av parkeringsplassen, stopper opp og hyperventilerer og gir bånn gass og gir meg ut på bakken. Flaks. Det er nettopp strødd. Jeg sang halleluja. Men det var kanskje litt tidlig, jeg begynner å spinne. Og spinner, og spinner, men jammen spinner jeg meg ikke opp hele bakken, jeg var letta og glad. Sulten og lettet, men dekkskifte ble det med en gang. Godt pappa fra første gang lærte meg å skifte dekk, men jammen ﬁkk jeg ikke mange rare blikk fra forbipasserende og naboer, men gjort ble det! Så ikke kjims av tidlig vinter i Lillehammer, den kommer når du minst aner det, og ikke minst når det minst passer deg! For deg som ikke har bil, eller nekter å innse at vinteren er rett rundt hjørnet, sett dere tilbake og nyt Van Morrisons When the leaves come falling down. God oktober!

Mina Evenrud

Side 08: Lillehammerbandet KIN

er en uavhengig avis drevet av studenter ved Høgskolen i Lillehammer. Avisens hovedmål er Profhil å vekke engasjement, få fram sannheten, skape debatt og gi rom for ulike meninger og kulturelle fenomener. Har du kommentarer, innvendinger eller mener du deg eller andre feilsitert eller framstilt på en ukorrekt måte, bør du sende oss en mail. Alle, studenter eller ikke, kan tipse oss, sende bidrag og leserinnlegg. Enhver kopiering av avisen er i strid med åndsverksloven og kan medføre straffeforfølgelse.

Journalister og skribenter Liv Kristin Lyngstad, Håkon Løhren, Veronica Blumenthal, Johnny Lie, Tonje

Svendsen, Espen A. Solhaug, Aksel Norman Edvardsen, Harald Carlsen, Marius Stentum, Malin Marikken Aakre, Simone Brassien, Per Ivar Engevold, Ingar Voldum

Foto Espen A. Solhaug, Sondre H. Lysne, Liv Kristin Lyngstad, Simone Brassien, Johnny Lie, Tone Sandhalla Illustrasjoner Patrick Høiseth, Johnny Lie Forsideillustrasjon Patrick Høiseth Layout Mina Evenrud, Bente Kristoffersen, Sondre H. Lysne Desksjef Bente Kristoffersen Redaksjonssjef Line Rasmussen Annonseansvarlig Lars Moe Kjenseth Økonomiansvarlig Ann Kristin Nysveen Redaktør Mina Evenrud Trykk Valdres Trykkeri AS, Fagernes Opplag 2000 Adresse

Profhil Høgskolen i Lillehammer Postboks 952 2604 Lillehammer

Epost profhil@gmail.com

Redaksjonen avsluttet 28. september 2009

Innhold Aktuelt: 7,5 % 03 Stortingsvalget 04-05 Birkebeinerløpet 06-07 Teaterdagene 11 Kultur:

Side 04: Stortingsvalget

KIN 08 Jazzinkubator 09 Filmanmeldelse 14–15 Juicyfruit 16 Superfamily 17 Kunstverk på HiL 23

Løst og fast: Fordommer eller stereotyper 10-11 Leserinnlegg 12 Kåseri ved Håkon 13 Utelivsguide 18 Matspalte og Sexspalte 19 Skjedde 20 Skjera 21 Test: Fetisjer 22

Neste nummer kommer 1. november – alle bidrag må være inne senest 21. oktober 2

Kgonikk profHiLaktuelt

7,5% Kremen blant studentene på HiL har nylig avgjort hvem som skal arbeide for studentenes beste ved skolen.

Hvem: Oppå skapet sitter Høgskolestyrerepresentanter Camilla Gjerløw Martinsen og Krister Johnson. På huk sitter LiSt-leder Magni Stølen, og i skuffen sitter Eimund Fløisbonn Arnesen. NB! Komposisjonen må ikke oppfattes som en framstilling av noen hierarkisk struktur i studentdemokratiet. Tekst og illustrasjon: Johnny Lie

Kun 279 studenter stemte ved urnevalget. Magni Stølen sitter som leder for LiSt. Hun er fornøyd med at det var flere som stilte sitt kandidatur til ulike verv, men legger til at det fortsatt er en utfordring å få studentene til å stemme. Alle viktige innstanser på Høgskolen har studentrepresentanter. Dette er for at studentenes interesser skal sikres når nye avgjørelser blir tatt. Problemet når kun 7,5 prosent av alle studentene stemmer er at det er langt fra sikkert at disse representantene virkelig har meninger som flertallet er enige i. Dermed mister studentdemokratiet mye av sin legitimitet. Spørsmålet blir da i hvor stor grad Høgskolens ledelse bør vektlegge studentrepresentantenes syn når avgjørelser blir tatt. Som student kan man være missfornøyd med at studietilbud legges ned eller at linjer slås sammen, men når slike saker bestemmes ligger det en lang prosess bak. Om alle studentene følger bedre med og deltar vil alle forstå mer av hvorfor slikt skjer, og studentene vil også få mer innflytelse.

Hvor er alle?

Dette er en stor utfordring, medgir Stølen. Studentene må bli mer bevist på at de faktisk har innﬂytelse på hvordan Høgskolen skal styres i dag og for framtiden. Stølen er usikker på hva forklaringen kan være til den lave valgdeltakelsen.

– Kanskje opplysning og informasjon ikke er god nok? Kanskje folk ikke tror det har noen betydning? Det er også mulig stemmingssystemet er for tungvint. Ved Høgskolen i Hedmark kan studentene avgi stemme via internett. De har hatt løsningen i over to år. Leder for Studentorganisasjonen(StorHk), Kai H. Jørgensen sier valgdeltagelsen økte etter at de innførte systemet, og at deltagelsen øker jevnt. Etter det ProfHiL erfarer stiller ledelsen ved HiL seg positiv til en tilsvarende løsning. Årsaken til at et slikt system enda ikke er innført skal være at det tekniske og ﬁnansiering ikke er på plass.

Engasjement gir frukter

Det kan også være vanskelig å stemme på folk man vet lite om. Noen kandidater drev aktiv valgkamp under urnevalget, og disse fikk merkbart flere stemmer enn andre kandidater. Mange av representantene har sittet i ulike verv tidligere. Dette tror LiSt-leder Stølen har sammenheng med at man blir vant til å ha innflytelse på avgjørelser, og da er det vanskelig å plutselig ikke skulle ha så mye å si. Dessuten tror mange det er veldig arbeidskrevende og litt skremmende å påta seg verv, men når man først har begynt går det veldig greit. Da snur skepsisen seg ofte til interesse og engasjement. Slike verv er alltid nyttig erfaring og lærdom som garantert kommer til nytte i arbeidsliv.

Ansvar og makt

Krister Johnson og Camilla Gjerløw Martinsen er nyvalgte studentrepresentanter i Høgskolestyret. Begge ser fram til å være med i prosesser i skolens høyeste beslutningsorgan. Johnson mener hans viktigste oppgave vil bli å følge med på beslutningsprosesser, for eventuelt å kunne sette ned foten dersom noe går hardt ut over studentlivet. Han tror imidlertid ikke det blir nødvendig. – Det går godt på HiL. Dette kan selvfølgelig komme av at tidligere studentrepresentanter har vært gode, men jeg har også inntrykk av at det er ﬂinke folk som styrer skolen vår nå om dagen. Martinsen håper hun kan påvirke beslutninger til studentenes beste. – Det blir en stor utfordring og mye å sette seg inn i, og det går jeg løs på med iver. Hun legger til at hun blant annet vil arbeide for å få et masterstudium i jus på HiL.

profHiLaktuelt Stortingsvalget 2009:

Fortsatt rød-grønt

Intervju: med Tore Hagebakken etter endelig ﬂertall for de rød-grønne

Tekst: Liv Kristin Lyngstad og Espen Amundrud Solhaug Foto: Espen Amundrud Solhaug

Stortingsvalg kan være en spennende og jevn affære. Årets valg var intet unntak selv om det etter hvert ble klart at Norges befolkning kunne våkne opp med fire nye år med Jens, Kristin og Liv Signe i førersetet. Det er faktisk første gang på seksten år at en regjering overlever et valg. At de rød-grønne til og med gikk fram i forhold til valget i 2005 er også ganske unikt i denne sammenhengen. Normalen de siste årene har vært det motsatte. Regjeringspartiene fikk til slutt 86 mandater på Stortinget og har dermed fortsatt flertall. På riksbasis var Arbeiderpartiet den store vinneren med 64 mandater. Også FrP og Høyre med henholdsvis 41 og 30 mandater gikk frem i forhold til forrige valg, men det holdt altså ikke helt inn med totalt 83 mandater på borgerlig side. Venstres Lars Sponheim tok konsekvensen av partiets dårlige valg og varslet sin avskjed som partileder. KrF og SV gikk også tilbake i forhold til valget i 2005, mens Senterpartiet fikk samme antall med 11 mandater på Stortinget. Venstre, KrF og SV endte med henholdsvis 2, 10 og 11 mandater. Her i Lillehammer samlet engasjerte studenter seg på Bingo’n for å høre NRKs Geir Heljesen lose oss igjennom valgnatta mens Radioresepsjonens mer lettbeinte valgsending ble sendt over høyttalerne. Naturlig nok samlet også de ulike partiene seg på forskjellige valgvaker i distriktet. Undertegnede tok turen til Oppland Arbeiderpartis valgvake i Hafjell. Her var spenningen knyttet til om Arbeiderpartiet skulle klare å beholde fire representanter på Stortinget. Her hadde både kandidater og støttespillere store forventninger til valgnattas resultater. Det såkalte utjevningsmandatet gikk til slutt til SVs Aksel Hagen som til daglig jobber på Høgskolen i Lillehammer. Han

kan nå forberede seg til ﬁre år i hovedstaden. Arbeiderpartiet endte med tre mandater i Oppland, mens FrP, Høyre, Senterpartiet og SV altså ﬁkk ett hver.

Betydning

Hva betyr så dette valgresultatet for oss studenter? Hva kan vi vente oss de neste fire årene? I sin forrige regjeringserklæring i 2005 sa de tre partiene blant annet at de ville sikre alles tilgjengelighet til utdanning og kunnskap. Som de fleste kanskje vet fikk vi også en egen forskningsminister under forrige regjeringsperiode. SV, som i skrivende stund har både kunnskapsministeren og forskningsministeren, skriver i sitt partiprogram at de mener det er viktig å styrke kvaliteten i utdanningene ved å øke basisbevilgningene slik at institusjonene kan sikre forskningsbasert undervisning med god oppfølging og bruk av alternative lærings– og vurderingsformer. Partiet mener at det er en stor utfordring at bachelorutdanningene i for liten grad fungerer som selvstendige utdanninger i dag. SV mener at bedre undervisning og et større fokus på innholdet i utdanningene er nødvendig for å sikre gode utdanningstilbud som gir bred kompetanse. Det er viktig at de ulike gradene som tilbys, både kan lede frem til en avsluttende grad og et videre utdanningsløp (SVs partiprogram for perioden 2009-2013). Alle de rød-grønne partiene er enige om at alle skal ha lik rett til utdanning uansett bakgrunn. SV vil gjeninnføre en lav og politisk styrt rente i Statens Lånekasse. Regjeringsstorebror Arbeiderpartiet vil for eksempel fortsette med kvalitetsreformen i høyere utdanning og sikre bedre undervisningsopplegg for studentene. AP vil også bedre studentvelferden og sikre at studenter får

bedre tilbud om å ta deler av utdanningen sin i utlandet. Senterpartiet vil på sin side sikre en desentralisert @høgskolestruktur, noe som må sies å være bra for Høgskolen i Lillehammer, og blant annet etablere karrieresentre og gründerskoler ved de statlige høgskolene. Senterpartiet og samarbeidspartnerne vil også regulere utdanningsstipendene i tråd med prisveksten. Disse eksemplene er bare små smakebiter fra regjeringspartienes program og bare framtiden kan fortelle oss hva som blir realiteter av dette. Man ser i hvert fall store likheter i de tre partienes program og man kan fastslå at de stort sett har samkjørt politikken på dette området.

De borgerlige

Den tapende part ved valget, de borgerlige partiene, har selvfølgelig også sine synspunkter på høyere utdanning og studentpolitikk. FrP vil for eksempel at den enkelte utdanningsinstitusjon selv skal fastsette inntakskrav. Partiet vil også avvikle Statens Lånekasse. Hvordan dette i praksis skal gjøre det lettere for studentene er et åpent spørsmål. Nå er ikke dette en problemstilling som vi studenter behøver å tenke på før ved neste valg. Erna Solbergs Høyre vil, i likhet med de fleste andre partier, at grunnfinansieringen av høyere utdanning skal være en statlig oppgave. Høyre vil også investere mer i høyere utdanning og legge til rette for at private aktører kan få bygge og drifte studentboliger med statlig delfinansiering. Synspunktene på utdanningspolitikken er mange og det blir dermed spennende å se hvilke planer som er realisert

Kgonikk profHiLaktuelt

– Hva betyr det for studentene?

Det var god stemning på Bingo`ns valgvake, med både øl, kaffe, Yatzi og kortspill i tillegg til valgsendinger på storskjerm

Hva ønsker de tre partiene å gjøre for oss studenter:

SV vil: SVs langsiktige mål er en studieﬁnansiering på et nivå av to ganger grunnbeløpet, som sikrer studentene muligheten til å studere på heltid. SV vil arbeide for at lav politisk styrt rente blir gjeninnført i Statens Lånekasse. Det skal bygges minst 1000 nye studentboliger hvert år i stortingsperioden. SV vil utrede en ordning der ungdom under utdanning sikres på linje med arbeidstakere når det gjelder sosiale rettigheter ved sykdom og livskriser. SV vil gjøre det mer lønnsomt for institusjonene å gjøre utenlandsstudier som en inkludert del av studieløpet.

Arbeiderpartiet vil: Styrke studentvelferden ved å sikre studentsamskipnadene gode vilkår. Øke bevilgningene og legge om utbetalingsstrukturen for studielån slik at studieﬁnansieringen betales utover elleve måneder. Bidra til at studentmedvirkning skal ivaretas på alle nivåer Styrke kvaliteten og relevansen på bachelorutdanningene slik at de er mer tilpasset arbeidslivets behov. Styrke det pedagogiske utviklingsarbeidet ved de høyere utdanningsinstitusjonene.

Senterpartiet vil: Opprettholde stipendet til borteboende studenter. At studentrabatt på offentlig transport ikke skal være aldersbegrenset eller knyttet til studiested. Øke stipend- og lånesatsene i tråd med pris- og kostnadsvekst. Bedre de økonomiske stønadene til studenter som får barn i studietiden. Sikre en desentralisert høgskolestruktur.

profHiLaktuelt

Birkebeinerløpet 2009 «Når galskapen møtte sine overmenn»

Full innsats: Løpet utføres med full innsats helt fram til mål Tekst: Aksel Normann Edvardsen og Harald Carlsen Foto: Sondre H. Lysne

Lite visste nok de to birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka om hvilke fatale konsekvenser som fulgte av deres tilsynelatende noble handling, når de i julen 1205 trosset både vær, vind og kronglete forhold f or å frakte den to år gamle kongssønnen av Håkon Sverresson, Håkon Håkonsson, trygt over fjellet til Trondheim, og Nidaros. År etter år samles titusenvis av kvinner og menn i Lillehammer-traktene for å følge deres fotspor, i forskjellige disipliner. Denne gangen var det Birkebeinerløpet som stod for tur.

– Det er jo bare å løpe?

Isolert sett er det jo ingen tvil om at hele dette «birkebeinerhysteriet» er et ytterst merkelig og nærmest uforklarlig fenomen. Derfor så vi; to gravende, kritiske og nyansatte journalister med et stort markeringsbehov i skoleavisa ProfHiL, det som vår naturlige oppgave å undersøke fenomenet nærmere. Og da mener jeg virkelig nærme! Som HiLs stolte utsendte skulle vi en gang for alle komme til bunns i mysteriet, tenkte vi, da vi meldte

oss på Birkebeinerløpet 2009 som gikk av stabelen lørdag den 19. September. Herregud, det er jo bare å løpe, ikke sant? Allerede i påmeldingsfasen ble vår undring justert til vantro, da vi hadde vondt for å forstå hvorfor folk gledelig betaler 600 kr for å løpe 21 kilometer fra Sjusjøen til Håkons Hall i et terreng som overhodet ikke er tilrettelagt for å løpe i! Et østerriksk kokainvrak, med navn Sigmund Freud, tok i 1920-årene i bruk begrepet «dødsdrift» for å forklare psykologiske prosesser i

Syndebukkene

Ettersom både Torstein og Skjervald la ut på langturen med utelukkende gode hensikter, ville det være dypt urettferdig av oss å bebreide dem for alle de ekteskap som brytes og miserable skjebner som skapes, som en følge av at norske kvinner og menn hver eneste ettermiddag forlater sine kjære til fordel for timevis med løping, sykling og skigåing i norsk skog og mark. Men, rettferdighet har jo aldri vært menneskenes sterkeste side, så vi gjør det allikevel. Kjøtthuer! Ifølge konsekvensialistisk moralﬁlosoﬁ er det kanskje heller ikke så galt å utpeke Torstein og Skjervald til syndebukker og offentlige skyteskiver, om dette kan føre til at kjærligheten i de norske hjem blomstrer, eller muligens visner(presens!), videre.

«Det er utrolig at det ikke meldes om ﬂere dødsfall enn det gjør» 6

Målpassering: Våre reportere Aksel Normann Edvardsen og Harald Carlsen løp de 21km fra Sjusjøen til Håkons Hall på tidene: 1.41,09 (Aksel) og 1.43,20 (Harald)

Kgonikk profHiLaktuelt

Som det jo i etterpåklokskapens lys MÅ bli når 9000 morgengretne, kyniske jævler med spisse albuer og et brennende Det var et helvete!

ønske om å komme levende til mål» menneskehjernen. Det virker logisk om akkurat fenomener som dette var det han hadde i baktankene den gangen, for det er i hvert fall vanskelig å tro at det er rasjonelle vurderinger som driver en til å melde seg på arrangementer som en av de som utgjør Birkebeinertrippelen!

Litt fakta om arrangementet

«Birkebeinertrippelen» er et begrep det bare er å lære seg med en eneste gang, da en stor andel av dere med stor sannsynlighet når dere panisk nærmer dere 50-åra enten vil ha dette som et naturlig mål hvert eneste år, eller være gift med, en som dessverre for dere, har det! Som mange kanskje er klar over, arrangeres det tre birkebeinerarrangementer i Lillehammerområdet hvert år; Birkebeinerrennet, Birkebeinerrittet og Birkebeinerløpet. Disiplinen i de forskjellige variantene er henholdsvis langrenn, terrengsykling og terrengløp, og til sammen utgjør de altså den beryktede trippelen. Av de tre arrangementene er det stor rift om plassene og bestandig utsolgt i både rennet og rittet med 14500 deltagere, mens Birkebeinerløpet må sies å være lillebror med sine i år 9000 deltagere, som forøvrig er ny deltagerrekord i løpet.

Etterpåklokskapen vet alltid best

Vel... Det var ikke «bare å løpe». Det var et helvete! Som det jo i etterpåklokskapens lys MÅ bli når 9000 morgengretne, kyniske jævler med spisse albuer og et brennende ønske om å komme levende til mål, og de ﬂeste av de attpåtil har ambisjoner om å gjøre dette så fort som overhodet mulig, stiller til start i et løp som fordrer det meste av kroppens fysiske og ikke minst psykiske barrierer. Med store deler av løypa lagt til bratte, trange og gjørmefylte skogstier med steiner, greiner og andre potensielt livsfarlige hindringer i veien, må det være en befrielse for alle dere som er glad i noen som begir seg ut på utfordringer av denne typen å høre at det tross alt er ganske ufarlig. Det tror jeg dog aldri dere får høre, og i så fall så er det rein og skjær løgn!

I alle aldre: Vi ser her Per Hjermann som i følge de offesielle resultatlistene løper i klassen «Menn 45-49 år». Hjermann brukte 2t 20min

Medaljens bakside

Det er utrolig at det ikke meldes om ﬂere dødsfall enn det gjør i løpet av Birkebeinertrippelen, men her tror jeg også nøkkelordet er «meldes». Grunnet løypas natur går det veldig galt når det først går galt, og da mener jeg skikkelig, skikkelig galt. Faktisk så galt at arrangørene får en enkel jobb med å rydde opp, da de deltagerne som måtte være så uheldige å gå på trynet og rulle ned et helt bratt heng med spisse steiner, bli tråkket på av hundrevis med kompromissløse og bitre 50-åringer med ufattelig dårlig tid for så å bli angrepet av en ﬂokk med ville rovdyr som hvert år ser frem til akkurat denne dagen for et skikkelig festmåltid, innen de våkner til bevissthet faktisk har blitt til jord. Mørketallene for dødsfall i forbindelse med birkebeinerarrangementene vil jeg med andre ord tro er enorme! En liten trøst for alle dere sørgende enker er muligens at i hvert fall ikke jeg i min villeste fantasi

kan komme på noen mer ærefull måte å omkomme på, og jeg kan gå god for at samtlige omkomne i Birkebeinerløpet 2009 har dødd med et digert glis om munnen i det de forlot vår verden, Midgard, og ubeskjedent ble geleidet inn i gudenes verden; Åsgard, og derfra videre til Tor og Odin og en stolt hvilestein i Valhall der de nå med rette hører hjemme.

«Her hadde jeg tenkt at jeg

skulle skrive: Vi gleder oss til Birkebeinerløpet 2010! Det kan jeg love deg at vi ikke gjør!»

profHiLkultur

Skal rocke Bingo’n

Tekst og foto: Espen Amundrud Solhaug

30. oktober spiller det lokale bandet KIN på Uhørt på Bingo’n. Hvis det er opp til guttene i bandet så stopper ikke karrieren med det. Vokalist Terje Rustedstuen og gitarist Øyvin Dahle Løype gleder seg til å vise seg fram for studentene i Lillehammer. Foruten de to består KIN av Petter Joelsen på gitar, Kent Rune Bergum på bass og Jan Sigve Hagemoen på trommer. Alle medlemmene kommer fra Oppland. Bandet ble startet så langt tilbake som 2003, men det har vært en del forandringer siden da. – Jeg og Petter er de i bandet som har vært med siden starten, forteller gitarist Øyvin Dahle Løype. Øyvin og Terje forteller at bandet stort sett spiller metall, men at det er litt vanskelig å si akkurat hvilken type metall de spiller. Guttene nevner blant annet metalcore som en av sjangrene. – Noen synes også at vi spiller litt prog eller trash, men det er vanskelig å si, mener de to musikerne. Når det gjelder musikalske forbilder og inspirasjon så er lista både lang og variert. – Inspirasjonen vår er mye rart, sier Terje og nevner band som Opeth og Machine Head. Øyvin på sin side oppgir In Flames som et annet forbilde. – Petter er litt puddelrocker. Han digger Bon Jovi, sier Øyvin om bandkameraten som ikke er til stede under intervjuet. Terje skyter inn at bassisten Kent Rune har en Metallicatatovering og er stor fan av Mastadon. Alle bandmedlemmene er i starten av tjueårene, men har allikevel opparbeidet seg en del erfaring. KIN har blant annet spilt på Felix og Rockefeller i Oslo. Nå er fokuset på å gjøre sitt beste den 30. oktober. – Jeg ser alltid fram til hver eneste konsert og gleder meg til å spille for studentene, sier Øyvin. Han er selv student på HiL og den eneste i bandet som studerer. Både vokalist og gitarist er klare på at de og resten av bandet har ambisjoner om å skape seg et navn innen musikken.

– Vi er ganske klare på at vi vil nå et sted og det hadde vært kult å kunne tjene penger på musikken, sier Øyvin Dahle Løype. Både han og Terje Rustedstuen er enige om at studentsteder som Bingo’n er bra steder å begynne. Når diskusjonen sporer inn på fremtidsplaner er både Øyvin og Terje enige om at de og resten av KIN er et skritt nærmere den store drømmen når vi skriver 2010.

Hva kan publikum på Bingo’n forvente seg? – De kan forvente seg et band som digger det de holder på med og leverer bra musikk, avslutter de to medlemmene i KIN før de oppfordrer alle studenter om å ta turen til Bingo’n 30. oktober og om å ta med seg venner og kjente.

Kgonikk profHiLkultur

Jazzå?

Du tror kanskje jazz ikke er noe for deg? Det gjør vondt bare den første gangen så blir det bare deilig. Dessuten er det forskjell på jazz og jazz.

Tekst og foto: Johnny Lie

Fra 15. til 17. oktober er det mulig for nysgjerrige, unge sjeler å utvide sin musikalske horisont. Til meget hyggelige priser kan studenter få tilgang til unge, up-and-coming-artister som kaller det de spiller for jazz. «Jazzincubator» er ungdomsavdelingen i jazzfestivalen «Dølajazz». HiL-studentene Linn Eidås og Martin Landsverk har ansvaret for dette. Begge går første året av Bachelor i Kulturprosjektledelse. – Jeg trodde heller ikke jazz var noe for meg, ler Linn, men etter å ha lånt øret til noe av det oppdaget jeg at dette er mye forskjellig som passer til ulike stemninger. Med billettpriser på rundt femtilappen pr. kveld skulle det være mulig for de ﬂeste å utforske denne verdenen. Det er Kongesalen på Rica Hotell som er åsted for Jazzincubator. Artistene er alle unge, lovende musikere fra musikkhøgskoler i hele Norden. Det man får høre spenner fra alt mellom rolig chillout til lystige sprell i grensesnittet til rock. – Dette er en festival i festivalen, sier Linn – målet er å gi et tilbud spesielt retta mot ungdom, og å slippe til nye artister. – Dette er morgendagens stjerner, skyter Martin inn. Nå har man sjansen til å se og høre dem før man må ut med store summer og stå i lang kø for å få et glimt av dem.

profHiLHiLere

Fordommer eller Vi skal i hvert nummer sette to linjer opp mot hverandre, og denne gangen er det:

Reiseliv VS Film og Fjernsyn.

Tekst: Malin Marikken Aakre og Veronika Blumenthal Foto: Tone Sandhalla

Kan du si litt om studiet du går på? – Spennende, interessant, sosialt, omfattende stoff, teoretisk men enkelt i praksis.

Møt Anita Helmersen 23 år fra Rødberg, studerer 1. året Reiseliv

Nevn ﬁre fag du må igjennom dette skole året, på studiet Reiseliv. – Fagene: «Hva er Reiseliv», «Reiseliv og Samfunn», «Reiselivsgeograﬁ» og «Økonomi». Hva kan du bli, hvilke muligheter får du videre ved å studere Reiseliv? – Man kan bli Reiselivskonsulent - litt etter behov, folk med bachelorgrad – 3-årig utdanning, vil nok bli prioritert fremfor de med 1-årig utdanning, men det kommer jo også litt an på erfaringen man har fra før av. Man kan også bli reiselivsleder, jobbe på turistkontor, ha forskjellige roller innen reisebyråer, jobbe innenfor hotellvirksomheter, servitør, servering osv. Hvilke type mennesker vil du si studerer Reiseliv? – Jeg tror eventyrlystne personer studerer Reiseliv, folk som er glad i å reise, fart og spenning. Kan du kort beskrive deg selv som person? – Jeg er en veldig rastløs person, jeg liker å gjøre nye ting hele tiden. Være sosial og ha det gøy! Hvor ser du deg selv om 10 år fra nå? – Bartender i helgene og Reisekonsulent i hverdagene som inkluderer mye reising, for at jeg skal kunne tilby kunder bedre reisemål og få mer kunnskap om dette.

Hva har du planer om å gjøre etter fullført utdanning? – Jeg går på årsstudium og tok det bare for å få litt mer teoretisk kunnskap. Jeg har jobbet veldig mye i utlandet som Tyrkia, Kypros, og USA. Så jeg tenkte at jeg skulle tilbake til USA hvor jeg jobbet for Disney tidligere, for å jobbe der enda et år. Videre etter det vil jeg gjerne jobbe som reisekonsulent igjen, som jeg også har gjort tidligere. Hvis du kunne valgt å studere noe annet, i stedet for Reiseliv. Hva ville du da valgt? – Jeg ville ikke valgt noe annerledes sånn jeg ser det nå, men hadde jeg måtte velge noe så hadde jeg valgt sosiologi/sosionom. Fordi det studiet har også mye med det å jobbe med mennesker å gjøre. På en annen måte, men ingenting er mer interessant enn å jobbe tett innpå andre mennesker. Og det avgjørende spørsmålet: Hva vil du si om fordommene folk har til Film og Fjernsynsstudentene, som beskrevet over? – Jeg så nesten mest det negative av den beskrivelsen. Jeg likte ikke det at folk har sånne fordommer mot reiseliv, føler mye av det var feil og mye som ikke hadde noe poeng. Mange single? Fleste parten i vår klasse har i hvert fall kjæreste. Det er tydelig at personen som beskrev oss har en dårlig erfaring med noen som har gått reiseliv før eller noe. Men ALT det positive stemte da, dette er egenskaper man bør ha når man velger dette studiet. Det er ingen som er kjedelige på Reiseliv!

Er det noe du synes er negativt med studiet du går på? – Det kunne vært ﬂere forelesninger og det kunne vært delt opp bedre, sånn at man ikke blir helt ute av fokus mot slutten for det er mye selvstudie.

Sagt om studenter på Reiseliv: Slappe, Festglade, Egoistiske, Alkoholikere, Ålreite, Reiseglade, Uvitende, Elskbare, Smilende, Korrekte, Stressede, Reiselystne, Vil se verden, Kjøp dere en globus! Engasjerte, Motiverte, Single, Glad i geograﬁ og kultur, Eventyrlystne, Utadvendte, Energiske, Desperate, Opportunistiske, Heisaturiske, Fantastiske, Rølpete.

Sagt om studenter på Film og Fjernsyn: Ler mye, Sossete, Uoriginale, Musikalske, Brillemennesker, Usosiale, Filmgeeks, Sleskete, Hasjvrak, Ambisjonsrike, Estetiske, Passive, Tørre, Kunnskapsrike, Rare, Sære, Kritiske, Retards, Psudo intelligente, Wanna-be alternative, Feilvare, Skolelei, Fargerike, Freaka klesstil, Gutter, Uryddig.

Kgonikk profHiLHiLere

stereotyper?

«Fordommer er gøy så lenge det ikke går utover deg selv.» – Det sa en fyr på Felix en gang, men nå er det ingen som slipper unna! Så le høyt mens du enda kan, men husk på at det kan være din linje som skal i ilden allerede i neste nummer!

Møt Ingar Voldum 26 år fra Kongsvinger, studerer 1. året Film og Fjernsyn. Kan du si litt om studiet du går på? – Studiet er delt inn i fire deler, det er veldig omfattende og det er mye å sette seg inn i på kort tid. Nevn fire fag du må igjennom dette skole året, på studiet Film og Fjernsyn. – Filmhistorie, dokumentar, analyse av film og TV og det siste kommer jeg ikke på nå. . Hva kan du bli, hvilke muligheter får du videre ved å studere Film og fjernsyn? – Hmm, hva var det de sa, du kunne få festivaltilbud. Drive med journalistikk og bli filmkritiker. Hvilke type mennesker vil du si studerer Film og Fjernsyn? – Filminteresserte, utadvendte, vi har et godt miljø og det er en god blanding av mennesker som liker lett festing. Kan du kort beskrive deg selv som person? – Jeg vil si relativt stille, jeg liker å skrive, veldig interessert i Popkultur, film og musikk. Intellektuell! Hvor ser du deg selv om 10 år fra nå? – Stuck i en helt vanlig jobb...

Er det noe du synes er negativt med studiet du går på? – Det er stort sett greit egentlig. Så langt har vi bare hatt et fag da, filmhistorie. Det er veldig tungt stoff. Hva har du planer om å gjøre etter fullført utdanning? – Jeg har planer om å studere mer, jeg har allerede en Bachelorgrad i engelsk så jeg vurderer å ta en Mastergrad videre i engelsk. Hvis du kunne valgt å studere noe annet, i stedet for Film og Fjernsyn, hva ville du da ha valgt? – Da hadde jeg tatt filmvitenskap i Trondheim fordi det virker interessant og det er noe av det samme som jeg studerer her. Og det avgjørende spørsmålet: Hva vil du si om fordommene folk har til Film og Fjernsyns studentene, som beskrevet underr? – Joda, det er jo mye som stemmer. Skjønner ikke helt det med «hasjvrak» og «retards», for det vet jeg ikke helt. Noe av det negative stemmer, som kanskje litt sære og rare men det er jo litt å ta i alt det der da. At vi er «filmgeeks», det er vel naturlig. At det er sterk overvekt av gutter, det er det også.

Teaterdagene 2009 Tekst og foto: Liv Kristin Lyngstad

Teaterdagene er et årlig arrangement som går av stabelen en helg i september hvert år her på Lillehammer. Arrangementet består av ﬂere teaterforestillinger og kurs, samt Norgesmesterskapet i Teatersport for amatører.

Hvis du var i byen lørdag, og du la merke til et tog av mennesker utkledd i de merkeligste kostymer, ﬁkk du med deg årets teaterparade som arrangeres i løpet av teaterdagene. Men hva i all verden er egentlig teaterdagene, og hva skjedde under årets teaterdager?

I år gikk Teaterdagene av stabelen 18. – 20. september, og deltagere fra store deler av landet var med på å gjøre dette til en herlig helg for de fremmøtte. Under den offisielle åpningen ble årets Bøhrrepris delt ut, til en person som har utmerket seg innenfor teatermiljøet i mange år. Årets høydepunkt for mange, undertegnede journalist inkludert, var NM i teatersport for amatører, der man lørdag kveld kunne få med seg bronsefinalen og finalen. Årets hoveddommer Mats Eldøen, kjent for mange fra filmer som Max Manus og Fritt Vilt 2, sa etter finalen at han var svært imponert og fornøyd med årets NM-deltagere. Da årets teaterdager ble avsluttet i Cafè Banken, søndag 20. september, fikk man smakebiter fra flere av kursene, før man ble sendt vel hjem og bedt om å sette av helgen også til neste år.

profHiLleserinnlegg

Norske bedrifter driter i internasjonal rett

I Vest-Sahara sørger norske bedrifter for å opprettholde Marokkos okkupasjon. Studentene fra Vest-Sahara protesterer, det gjør studenter på Høgskolen i Lillehammer også. Vest-Sahara er okkupert

Marokko har okkupert Vest-Sahara siden 1975 og befolkningen fra Vest-Sahara har levd under svært vanskelige forhold under løfte om en folkeavstemning. Tidligere i år protesterte studenter fra Vest-Sahara mot at det norske seismikkselskapet Fugro-Geoteam lette etter olje på oppdrag fra Marokko i strid med internasjonal lov. I Norge er det kontroversielt med oljeleting og boring. Da kan en tenke seg hvor kontroversielt det at en bedrift fra «fredsnasjonen» Norge, på oppdrag fra Marokko leter etter olje i et okkupert område. FN har fastslått utallige ganger både at Marokko ikke har krav på Vest-Sahara og at ressursutvinning strider mot prinsipper i internasjonal lov.

Så hva er reaksjonene i Norge?

Helt stille. Fugro-Geoteam synes ikke å bry seg. Myndighetene virker heller ikke som de kan eller vil at bedriftene skal endre adferd. I mellomtiden tjener bedrifter millioner på slik folkerettsstridig aktivitet.

Fredsprisvinner: Kjemp mot norske bedrifter! Plukk opp røret, Støre!

I forbindelse med at Studentenes Fredspris i 2009 ble tildelt den saharawiske studenten Elkouria Amidane uttalte hun at den viktigste måten vi studenter kan vise solidaritet på, er å kjempe mot at norske bedrifter bidrar til okkupasjonen. SAIH-Lillehammer tar utfordringen, og i høst vil vi sammen med studenter i hele landet sette fokus på norske bedrifters bidrag til en ulovlig okkupasjon. Fugro-Geoteam, som nå har avsluttet operasjonen sin, er nemlig ikke et enestående tilfelle. I Bergen eier Jebsenfamilien 60 % av selskapet Gearbulk som frakter fosfat til New Zealand. Sjøvik AS basert i Midsund på nordvestlandet har både ﬁskelisenser og produksjonsanlegg i Vest-Sahara. For å nevne noen.

Norske bedrifter må komme seg ut av Vest-Sahara! Norske myndigheter har allerede sagt at de fraråder slik handel med Vest-Sahara. Nå er det på tide å plukke opp røret Støre. Ring selskapene og si klart fra at dette er uakseptabelt. Det holder ikke å legge noe på Utenriksdepartementets nettside og håpe at det ordner seg. I tilegg krever SAIH sammen med et bredt spekter av organisasjoner at UD oppretter et uavhengig ombud for bedrifters samfunnsansvar som kan vurdere om norske bedrifter bryter menneskerettighetene. På denne måten vil det norske folk kunne gi tommel opp til bedrifter som er greie og snille, og ikke kjøpe produkter og tjenester fra de som ikke respekterer menneskerettighetene. SAIH-Lillehammer forventer at Norske bedrifter ikke skal gjøre situasjonen verre og mer fastlåst enn den er i Vest-Sahara. Bedrifter skal ikke få tro at Norge er et land der det er så stille at en kan ﬁnne på hva som helst. Line Dobrowen, Leder i SAIH-Lillehammer

Kgonikk profHiLkåseri

Junkfood og ﬂyskrekk Tekst: Håkon Løhre

Jeg er tjueto år gammel. Jeg er tjueto år gammel og forventet levealder for norske menn ligger under åtti. Hvis jeg spiser sunnere og trimmer regelmessig har jeg med litt ﬂaks brukt opp over 25 % av livet mitt. Det har gått fort. Det har gått fort og jeg spør meg selv, for det er ingen andre her å spørre, hvorfor tenker jeg på sånt midt på natta? Jeg vet ikke, klokka er halv tre, jeg er sulten. I gangen mellom hybelen min og kjøkkenet kommer lysene på automatisk, det er sensorer i veggene, det sparer strøm, det er alt for lyst og det er irriterende. Et par smale øyne myser under tvangsbelysningen, et blekt b-menneske forlater hiet på jakt etter føde. På kjøkkenet kan man skru lyset av og på som man selv vil, ved hjelp av en bryter på veggen. Jeg lar bryteren være og det eneste lyset i rommet er lyset fra kjøleskapet når jeg åpner det. Jeg ser: en innskrumpet tomat, en skalk Norvegia som kanskje ikke er muggen, to salamipølser, en sammenklemt tube med nok skinkeost til å dekke to tredjedeler av et knekkebrød. Jeg har ikke knekkebrød. Robolyset ute i gangen slår seg av, jeg lukker kjøleskapet og blir stående ei stund i mørket, hører stillheten fra alle som sover. Den eneste lyden her nå, er lyden av et godstog som smyger seg forbi fem meter nedenfor hybelhuset. Alle sover fordi de skal følge soloppgangen til skolen i morgen, de skal gjøre unna viktige ting mens jeg fortsatt ligger under dyna. Godt å få det unnagjort, tenker de. Bedre sent enn aldri, tenker jeg. I utgangspunktet hadde jeg også ambisjoner om å følge soloppgangen til skolen, til lesesalen. Jeg skulle spise en god morgen yoghurt, og jeg skulle lese mens jeg drakk en kopp kaffe. Utgangspunktet tok med seg ambisjonene og gikk. Jeg sovner ikke med det første, kanskje før sola står opp. Skal dere legge dere allerede? Spurte jeg, da de andre la seg klokka elleve. God natt, svarte de andre. Jeg satte meg ned foran datamaskina, hadde ikke noe alternativ, har ikke TV. Jeg så bort på haugen av utrevne linjeark, romanen min, tenkte at jeg skulle prøve å skrive et par sider før klokka tolv, og så legge meg, og så sove, og så stå opp tidlig. Hadde planer om å gjøre ferdig boka til jul. Når jeg tenker meg om hadde jeg planer om å gjøre den ferdig til forrige jul. Da var den en thriller, nå vet jeg ikke hva den er. Skulle til å sette pennen på papiret, men først måtte jeg sjekke et par ting på nettet. Det er ritualet mitt, alle forfattere må ha et ritual.

Nå er den kvart over tre. Jeg sitter i bilen, i mørket bak langlysene som skjærer gjennom mørket foran. Veiene er tomme, nærmeste døgnåpne bensinstasjon ligger fem minutter unna og cheeseburgeren der koster 80 kr inkludert drikke. Jeg kjører litt fort, men tankene slakker av når jeg kjører bil, og det er mørkt, og varmeapparatet funker. Skrur på radioen. Sangen heter «Death» og handler om å være lite begeistra for å fly. Stiller meg ved siden av den baconpølsespisende trailersjåføren og venter på maten. Mannen ved grillen er rutinert og snart er jeg på vei hjem med 160 gram dårlig kosthold. Åpner begge vinduene, det er kaldt, det lukter høst, skrur opp lyden på radioen, jeg har vind i håret, det er nesten som å kjøre kabriolet, jeg er trøtt og nåde den katta som spretter ut i veien nå. Føden fortæres mens jeg sjekker mail. En av de elektroniske konvoluttene inneholder priser på flybilletter til London og Praha. Noen venner har planer om å dra på helgetur, for de har fått første utbetaling fra lånekassen alt for sent, og vet ikke hvor de skal gjøre av alle pengene. Jeg sa til dem at jeg godt kunne tenkt meg å være med. Først nå innser jeg at det innebærer to turer opp til et par kilometers høyde, i en metallsylinder med påskrudde vinger. Da jeg var liten digga jeg å fly, da jeg var liten satt jeg og lekte jagerpilot mens propellflyet humpa over Østersjøen og muttern var blekere enn Nosferatu. Jeg tenkte nok ikke så klart på den tida. 22.43 mennesker dør for hver million flytimer, hvorfor skulle ikke jeg være en av dem? Jeg vil heller besøke familien enn å dra til London. Jeg kan ta toget. Det er på høy tid å heise det hvite flagget, hvis jeg gir meg nå kommer jeg meg i det minste opp til forelesninga kvart over to. Med en kraftanstrengelse lukker jeg Youtube, skrur av datamaskina, og høyttalerne, og alle lys utenom lampa på pulten. Åpner vinduet så det blir kaldt og lukter høst i hele rommet, får et glimt av noe stort og gult, det er månen. Pusser tenner og vasker fjeset, mannen i speilet har ringer under øynene, det skal bli godt å lukke dem. Jeg går bort til pulten for å skru på mørket, øverst på papirbunken, som neppe blir ferdig til denne jula heller, ligger det et blankt ark og en god penn. Jeg setter meg ned og skriver kladden til et stykke for studentavisa. Det meste er fri diktning, men ikke alt.

Før jeg rakk å se ferdig de bildene på Facebook, fra den festen som jeg ikke var på, med de menneskene jeg ikke kjenner, hadde klokka bikka over midnatt, inn i mandag. Og en fornuftig stemme i hodet mitt sa forsiktig: «det er ganske sent.» Og stemmen jeg vanligvis hører på sa: «det er ikke så sent.» Dessuten hadde jeg ikke fått skrevet et ord enda. Skrudde på litt musikk, ingen banking i veggen fra naboen, passe volum. Tankene begynte å svirre, tankene mine har ekstra lett for å begynne å svirre midt på natta. Med tanker kommer spørsmål, med spørsmål kommer Wikipedia, med Wikipedia kommer store mengder informasjon du egentlig ikke lette etter, og før du rekker å si INSOMNIA vet du sånn ca. hvordan et elektronmikroskop virker, at forventa levealder for norske menn er 78 år og at 45 % av alle ﬂystyrter fra 2000 og frem til i dag skjedde på grunn av udugelige piloter. Og klokka er for mye.

profHiLanmeldelse

The Hurt Locker Tekst: Ingar Voldum Foto: IGN.com

Filmer om den siste Irak-krigen har stort sett vært på det ujevne. Filmer som «Stop-Loss», «Lions For Lambs» og «In The Valley Of Elah» ble aldri noen store suksesser, og det spekuleres i om disse filmenes «preachy» og politisk liberale framstilling av Irak-situasjonen har bidratt til publikums likegyldighet og skepsis. Forfriskende er det da at en film som «The Hurt Locker» klarer å framstille Irak-konflikten i et nyansert, realistisk og meget interessant lys. Filmen er en intens fortelling om en bombeekspert som er fersk i en ny gruppe. Han mottas med skepsis, men de, som oss seere, får snart se en multifasettert og fascinerende figur.

359, -

379,-

299, -

Hovedrollen spilles briljant av Jeremy Renner, som viser en interessant tilbakeholdenhet i rolletolkningen sin. Noen ganger virker han nesten fraværende, men det tjener karakteren absolutt og bidrar til rolleﬁgurens kompleksitet. Det er ikke mangel på spennende scener i «The Hurt Locker». Ved et tilfelle bestemmer vår venn seg likesågodt for å desarmere en bilbombe på egen hånd, mens de undertallige kameratene hans må dekke ham 360 grader på et torg i Bagdad. Her er en Irak-ﬁlm som ikke vil trykke moral og politikk ned i halsen på deg, men som går ned på det personlige nivå, og viser oss krigens sobre effekt på individet.

299, -

Gode bøker for mørke høstkvelder

STUDENTENES EGEN BOKHANDEL

349,14

499, TLF: 61 28 74 10 E-POST: MJOSBOK@SOPP.NO

Kgonikk profHiLanmeldelse

District 9 Afrika... apartheid... aliens?

Tekst:Per Ivar Engevold Foto: IGN.com

La meg si dette først; District 9 er den beste sci-fi-filmen på mange, mange år. Den er nyskapende, velregissert, velspilt og til tross for filmens relativt lave budsjett er det ingenting å si på spesialeffektene. Filmen åpner med å vise et gigantisk romskip som havarer og blir svevende over Johannesburg, Sør-Afrika, det hele har en slags «Independence Day»-følelse over seg. Romvesenene hentes ned fra skipet og blir internert i en leir – District 9. Det er tydelig at det her trekkes paralleller til Sør-Afrikas fortid med apartheid. Vi hopper 20 år frem i tid, og stemningen er mindre «Independence Day» og mer «City of God»-lignende. Filmen er (mest tydelig i starten) laget som en dokumentar, og stilen fungerer overraskende godt. District 9 har utviklet seg til å bli en alien-ghetto, og skal flyttes ut av Johannesburg og over 1,5 millioner aliens må ut fra hjemmene sine. En noe suspekt organisasjon med navnet

MNU (Multi National United) får jobben med å sette i gang prosjektet, og mannen som skal styre det hele er Wikus van der Merwe (Sharlto Copley), som tilfeldigvis er MNU-sjefens svigersønn og en ytterst merkelig og tufsete type, som etter hvert (selvfølgelig) utvikler seg til å bli den store helten i filmen. Jeg skal ikke avsløre for mye av handlingen, men kan røpe at den utvikler seg til å bli en skikkelig utradisjonell action-fest, der effekter og aliens aldri kommer i veien for historien og fortellergleden denne filmen uttrykker. Johannesburg er dessuten den perfekte setting, sandfylte flyktningeleirer og aliens går nærmest i ett og understreker filmens utradisjonelle utseende. For dette er så langt i fra Hollywood vi kommer når det gjelder det visuelle. Lite ved filmen er glattpolert, men derimot gjør landskapet og dokumentarstilen sitt for å gi et skittent og Marsaktig inntrykk.

Dette er nesten en perfekt ﬁlm. Det eneste som skurrer er enkelte biroller som kunne vært utforsket i større grad i tillegg til en veldig konvensjonell avslutning, men dette blir bare å skrape i overﬂaten på det som jeg ikke nøler

årets hittil beste film, og tiårets film i sci-fi-sjangeren!

med å kalle:

Filminfo Tittel: District 9 (2009) Regissør: Neill Blomkamp Produsent: Peter Jackson Skuespillere: William Allen Young, Robert Hobbs, Sharlto Copley, Vanessa Haywood, Jason Cope, Kenneth Nkosi, David James, Mandla Gaduka, Devlin Brown Spilletid: 112 minutter Aldersgrense: 15 år Sjanger: Sci-ﬁ Premieredato: September 2009

Har du noe på hjertet, og som du har lyst til å dele med andre mennesker? Vet du om noe som skjer som du ønsker å fortelle andre om? Synes du profhiL er en dårlig avis? GJØR NOE! Vi gjør så godt vi kan, men tror du at du kan bedre? Ta kontakt, så kan vi bli bedre sammen! :)

profhil@gmail.com Studentavisa ProfHiL tar imot leserinnlegg, forslag til saker og andre ting du har på hjertet!

profHiLkultur

Et spesielt konsept har slått rot i Lillehammers uteliv. Det er ikke quiz og det er ikke speeddating. Det innebærer stearinlys og syntetisk materiale.

Tekst: Johnny Lie Foto: Sondre H. Lysne

En koselig og intim stemning råder på Bingon. Man betaler ingen inngangspenger men følelsen av å være spesielt invitert på en VIP club slår en med en gang man kommer inn. Det er som å være på en hjemmefest. En fest med veldig mange venner. Stearinlysene står tent rundt omkring på bordene, folk sitter og snakker, andre danser. Rolig, farget lys blafrer bak forhenget på scenen. Et par stykker klarer ikke å motstå fristelsen til å stille seg bak forhenget og danse skyggedans til alles forlystelse. Vinylkusken står og snurrer skiver midt på gulvet. Og musikken, ja musikken det er den som er selve pulsen i kveld. Det er ikke dette man vanligvis hører på diskoteker,- eller på radio. Men det er så absolutt dette man kan danse til. Eller i er mer rett utrykk. Stødige rytmer og groovy lyd fyller tak og vegger til man svømmer i musikk. Funk, balkanbeats, disko og hiphop kalles det visst. Det er fengende i hvert fall. Et dunkende hjerte som står og pumper liv ut til alle gjestene. Ønsker man å sitte og prate i sofaen er det ikke noe i veien for å gjøre det helt uanstrengt, uten å måtte skrike. Gratis popcorn kan man forsyne seg med fra en selvbetjent tivolibod. Selv om man har følelsen av å ha sneket seg inn på et lukket selskap, er det ikke til å unngå å legge merke til at mange andre har funnet denne lille hemmeligheten. Lokalet er fullt før midnatt og folk holder det gående helt til stengetid. Og det på en torsdag.

Det er en HiLstudent som går under navnet «DJ Superted» som sammen med gode venner pynter opp og inviterer til fest én torsdag i måneden. Konseptet kaller de Klubb Juicy fruit. Arrangementet har blitt byens mest kjente hemmelighet. Det er ikke hverdagskost å fylle et utested med 250 mennesker på en torsdag i Lillehammer. Klubbarrangementene har slått godt an blant studentene. Det er forståelig. Ikke noe kjøttmarked, ikke noe pressing i køen. Dette er planeten hvor alle er snille med hverandre. Det er veldig godt å tenke på at denne planeten faktisk ﬁns. Også er det litt urovekkende at den har samme navn som en tyggegummi.

Saftige rytmer

Kgonikk profHiLkultur

Superfamily

Tekst: Kjetil Beyer Foto: Sondre H. Lysne

Lørdag 14.09 gjestet Superfamily Bingon med sitt nye materiale fra den kritikerroste plata Guns tonight, samt en pose med gamle hits. Superfamily er et band som teller sju personer og som spiller upbeat poprock. I 2007 vant de to Alarmpriser for beste live-band ,og for beste låt («the radio has expressed concerns about what you did last night»). De vant også Spellemannsprisen dette året med plata «Warszawa» som beste poputgivelse. Publikum begynte å samle seg foran den tomme scenen idet Internasjonalen runget ut fra bandets medbrakte grammofonspiller. Det ble plutselig trangt og intimt på scenen når alle sju bandmedlemmene kom til og satte i gang en konsert som både blodfans og uinnvidde kunne

ha glede av. Vokalist Steven Wilson var i slag, og ble godt backet av sine velkledde korgutter. Gjennom utallige konserter de siste årene, har Superfamily innøvd god rutine, og levde også i dag opp til ryktet som ett av Norges mest samkjørte liveband.

God start

De kjørte på fra start, og publikum fikk i tillegg til radioslagerne, servert mange låter fra den nye plata. Foran scena sto i underkant av 100 feststemte mennesker og hoppa, klinte og headbanga seg gjennom konserten. Det var til og med anløp til en bitteliten moshpit et øyeblikk. En av korguttene var ute og surfa litt på publikum, men opplevde problemer i form av sviktende armer.

Forsiktig oppmøte

Noe av det som trakk denne kvelden litt ned var nemlig et ganske labert oppmøte. De mest ivrige blant tilskuerne gjorde sitt for å gjenspeile energien bandet ga ut, men resten av de rundt 200 betalende var ganske tilbakeholdne og forsiktige. Superfamily leverte en bra gjennomf°rt konsert og spilte kjente låter som «Taxi Dancing», «The radio has expressed concerns about what you did last night», «I could be a real winner», og avslutta settet med «Let´s go dancing», med oppfordringer til publikum om å gå ut og få mest mulig ut av kvelden. Under de to ekstranummerne var skillet mellom publikummet helt tydelig, der de engasjerte sto og sang, og ropte på mer, mens det var oppbruddsstemning blant resten av de betalende allerede før bandet gikk på for andre gang.

Litt labert

For det tok dessverre aldri helt av. Selv om det ikke var noe å utsette på musikken, var det langt mellom de gangene hele publikum lot seg rive med av de fengende låtene og bandets forsøk på kommunikasjon med salen. Dette ble først og fremst en konsert for de som allerede var inne i Superfamilys verden, noe man tydelig kunne høre på sangen fra de fremste rekkene. Resten av forsamlingen ﬁkk høre en god konsert med et noe mørkere lydbilde enn tidligere Superfamily-konserter. Fansen ﬁkk i hvert fall det de ønsket seg, og det er vel ikke så ille?

profHiLutelivsguide

«Marcello – hedonismens høyborg» Forventningene til kvelden var store. Vi skulle svømme i lettkledde 16-åringer, drikke billig pils fra skitne ølkrus og forhåpentligvis avslutte kalaset med et realt basketak i kebabkø på Lilletorget. Det var den sagnomsuste orgasmiske oasen av et utested, Marcello, som skulle avlegges et besøk. Av og til er skillet mellom visjon og virkelighet skremmende utydelig... Hverken fjortisjentene eller de sen-pubertale mannlige gjestene ved Marcello var særlig vanskelige å komme i kontakt med... Tekst og foto: Aksel Norman Edvardsen og Harald Carlsen

Dagen begynte som så ofte før med en aldri så liten tur innom vinmonopolet, der vi kjempet oss gjennom hylle etter hylle i jakten på dagens utvalgte drikkevarer. Det vil si, hylle etter hylle er et ekstremt overdrevet begrep når vi snakker om vinmonopolet i Lillehammer. Jeg tror polet på Lillehammer må være det eneste vinmonopolet i hele Norge der det faktisk finnes flere merker vodka enn vin, noe som for så vidt også gjenspeiler seg i drikkekulturen her oppe. Vi så oss allikevel til slutt noenlunde fornøyde med et par økologiske Bordeauxer fra 2007, samt en halvflaske Amundsen(er man på polferd så er man på polferd), og det var med en spent mine vi tok den nystekte pariserloffen under armen og styrte damesyklene vi hadde lånt for anledningen i retning der dagens vorsespiel skulle finne sted.

Kulturkræsj

Klokken var ikke rukket å bli mye over 23 da det røska nok i baguetten til at vi bestemte oss for å reise fra det spinnville vorsespielet, og vende snuta i retning Marcello. Ved å dra så tidlig hadde vi jo rikelig med tid til å sjekke det grunnleggende ved utestedet før pågangen med besøkende ble for stor; som priser, fasiliteter og lignende. Tenkte vi! For det viste seg at storparten av de besøkende ved Marcello tydeligvis hadde foreldrebestemt innetid klokken 0100, for her var det fullt trøkk allerede fra dørene åpnet. Våre noe stigmatiserende forhåndsantagelser om stedet viste seg å være rasjonelle, for sjelden har vi sett så mange kvisete, umyndige og hormonelle ungdommer oppholde seg ulovlig på et og samme sted. Vi opplevde faktisk at alt stoppet fullstendig opp når vi, to relativt oppegående gutter på 21 år, entret stedet. DJ’en sluttet å spinne, ungdommene sluttet å danse og det eneste man kunne høre var den ubehagelige lyden som oppstår når besvimende hodeskaller treffer gulv. (Harald – red. anm.) Carlsen visste dog råd, og så fort han ﬁkk kastet av seg skjorta og brukt den nærmeste taklampen som en slags liane for å ta seg fra den ene siden av lokalet til den andre, gikk alt tilbake til normalen og festen fortsatte upåaktet. Vi var akseptert.

Full forvirring rundt konseptet Marcello

Og for en fest det skulle vise seg å være! På Marcello skal det særdeles mye til for å motta en irettesettende pekeﬁnger av det lille som ﬁnnes av autoritetspersoner på stedet, og toleranseterskelen for utkastelse er desto høyere. Risikoen for å motta en irettesettende «rett høyre» er derimot ganske stor, men det må man regne med på et sted med så mye pubertal testosteron i høy konsentrasjon, kombinert med alkohol. Inne på Marcello er det selvsagt ikke spritsalg ettersom aldersgrensen på stedet oppgis å være 18 år, men vi har enda ikke funnet ut om dette er ment å være en øvre eller nedre aldersgrense. Hverken vi personlig eller andre vi har vært i kontakt med har noensinne maktet å lokalisere en bar på stedet, og vi lurer derfor på om hele konseptet «Marcello» rett og slett går ut på å være et lokale for fulle ungdom i alle

aldre som drikker seg fra sans og samling andre steder enn på byen. Som seriøse, og gravende, journalister skal det sies at vi finner det særdeles pinlig at vi ikke har lykkes i å fastslå realitetene rundt dette en gang for alle, og vi må nok forvente å bli kalt inn på teppet til sjefsredaktør Mina Evenrud om ikke så veldig lenge. Det skal også, i rettferdighetens navn, sies at vi etter å ha brukt et par timer på stedet faktisk klarte å finne noen andre myndige personer enn oss der. Riktignok ikke fler enn at Robinson-Ole kunne telle de på en hånd, men de var der!

Alder ingen hindring

Det stort sett umodne klientellet til tross, vi hadde en kjempekveld på Marcello, og kommer nok absolutt til å ta turen tilbake en dag vi har fått nok av det høykulturelle og akademiske Lillehammer. Her kan man ta seg en pause fra voksenlivets mange bekymringer, og isteden sosialisere med uhøytidelig ungdom som ikke virker å være redde for hverken en utfordring eller en ubeleilig kjønnssykdom. For, så lenge man begrenser praten til å omhandle fotball og glamourmodeller med gutta, og den danske utgaven av Paradise Hotel samt den kommende russetiden med jentene, så er det faktisk fullt mulig å komme i kontakt med ﬂere av gjestene på Marcello! I den lokale tryllekunstnerlegenden Marcellos ånd, som stedet forøvrig er oppkalt etter, gjenstår det bare å si: Sim sala bim, på gjensyn Marcello!

klubb der man kan kjøpe seg et pizzastykke og kanskje utfordre en god kamerat i et slag bordtennis, så kan det være forståelig at de velger å ta betalt i inngangen, da det sikkert er nødvendig for å sørge for konstant påfyll av nye bordtennisracketer, sikre seg de nye og hippeste brettspillene samt sørge for et minimum av sikkerhet og oppfølging av voksne. Skjenkebevilgning eller ei, de eventuelle ølprisene er det umulig å si noe om så lenge vi aldri har hørt om noen som har kjøpt øl der! ? ?

Fasiliteter:

Slitt og jævlig; men det gir en følelse av at det er lov og herpe, og det må vel være bra? Stedet oser ikke akkurat velferd og luksus... Toalett-tips: Mesnaelva!

Jovialitet:

Her er takhøyden stor! Makan til jovial gjeng ﬁnner du ikke andre steder i Lillehammer, her er det (nesten) ingen som reagerer på noe som helst av tafsing og annen upassende oppførsel. Guttene kan virke aggressive ved første øyekast, men det er bare å slenge noe dritt om Storhamar eller Ham-Kam så er du straks som en av gutta å regne. Jentene er både blide og imøtekommende!

Sjekkemarkedet:

Her er det gode muligheter for alle, uansett form, farge og fasong! Vi sitter begge med en liten følelse av at sjekkemarkedet på Marcello er hakket mer «gutters marked» enn «jenters marked», men så lenge man liker det litt ungt burde det ikke være noe problem for jentene heller å ﬁnne seg en kosegutt her! Vi anbefaler på det sterkeste at man skal være litt ekstra påpasselig med prevensjonen her enn ellers, da det nok ikke er på dette stedet du ønsker at din førstefødte skal kunne spore sin «begynnelse på starten» tilbake til, av særdeles mange og ikke minst gode grunner! Hverken: fjortisjentene eller de senpubertale mannlige gjestene ved Marcello var særlig vanskelige å komme i kontakt med!

Priser:

Dette blir det vanskelig å si noe om, da det er for mange ukjente variabler til at vi kan trekke en konklusjon! Vi er prinsipielt veldig imot CC på utesteder, med mindre det er snakk om temafester eller andre typer arrangementer det er naturlig å betale for. Derfor er 90 kr bare i inngangspenger på en helt ordinær lørdag, i utgangspunktet en soleklar strykkarakter for Marcello! Det som gjør at vi må ta forbehold, er at vi er usikre på om stedet i det hele tatt har skjenkebevilgning. Hvis det viser seg at Marcello rett og slett bare er et fritidstilbud til barn og unge i alle aldre som ønsker å oppholde seg et annet sted enn hjemme hos mor og far, altså en helt vanlig fritids-

Sikkerhet:

Blir det brann her er det bare å henge seg i lysekrona med en eneste gang, for ut kommer du ikke! En usedvanlig trang trapp er alt som knytter denne Fritzllignende kjelleren til virkeligheten og omverden, og denne er attpåtil som regel alltid stappfull av lettantennelig ungdom. (Ekte) nødutganger ﬁnnes ikke. Skjerpings, Marcello!

Dommen:

Stedet i seg selv og alt som hører til av fasiliteter og andre fakta, er altså ikke stort å skryte av. Allikevel har de på magisk vis klart å trylle en kanin opp av hatten, i form av en stemning som best kan beskrives som «lett pirrende med en solid dose trøkk, og et lite hint av fjortis». Et fargerikt og uvanlig innslag i et ellers tilsynelatende noe platt og standardisert byliv.

Kgonikk og sex profHiLmat

Lag mat kjapt, sunt og billig! Simones kjøttdeig og ris 2 porsjoner Tid: ca. 12 min ingredienser: 200 gr. kjøttdeig 1,5 dl. ris – 3,5 dl. vann til risen Mais En spiseskje majones Litt krydder (f.eks. Pifﬁ- eller grillkrydder)

Jeg får ofte inspirasjon av andre til å lage nye retter. Denne oppskriften er en liten vri på en jeg ﬁkk av ei venninne. Hennes skulle opprinnelig en stund i ovnen og inkluderte noen andre greier, i hvert fall det tok for lang tid for meg å lage den når jeg hadde lyst på et raskt og godt måltid, så derfor endte jeg opp med denne. Håper dere liker det også! Også et tips: Les alltid hele oppskriften før du begynner å lage maten. Ha et ﬁnt måltid !

Tips:

Fremgangsmåte

Kok opp ris. I mens kan kjøttdeigen stekes. Når den er nesten ferdig stekt kan den krydres litt, etter smak – men kjøttdeigen skal fortsatt smake kjøttdeig, ikke krydder! Når risen er ferdig kokt – tilsett kjøttdeigen, rør, mais (etter ønske, men kan være greit å ikke ha for mye oppi), rør, og til slutt en spiseskje majones (kan evt. sløyfes, men lager en ekstra smak og gir en litt mer fast blanding). Så FERDIG!

Man kan ha noe tilbehør som f.eks. litt agurk og litt ekstra mais, eller lage en god salat med masse rart i.. Ellers så kan man erstatte kjøttdeigen med kyllingbiter, også veldig godt. Og egentlig kan man ha hva en selv vil i risblandingen, det trenger ikke bare være mais. Test ut litt og ﬁnn ut noe du selv liker godt!

La oss snakke om sex

Tonje Svendsen er 32 år gammel, har ﬁre barn, er biﬁl og har 17 års seksuell erfaring.

Analsex, bare deilig nytelse eller pine? Analsex er fortsatt et litt tabubelagt tema, eller er det ikke? Forteller du venninnene dine om dine anale opplevelser, eller er det noe du holder for deg selv? Jeg holder mine for meg selv, for analsex er lissom sånn man ikke snakker så mye om, men nå skal jeg gjøre et unntak for dere mine kjære lesere. Jeg skal ikke brette ut mitt anale sexliv, bare gi en liten innføring i analsex, som kan være utrolig deilig hvis det blir gjort på rette måten. Og noen jenter synes det er lettere å få orgasme ved analsex, hvis den som gjør det vet hva han driver med. Å ha analsex er for de fleste en terskel som man enten tar steget over, eller man lar det være. Noen prøver en gang og finner ut at det ikke er noe for dem, eller man prøver og finner ut at dette er noe man har lyst til å teste flere ganger, uansett om det blir slik eller sånn er det viktig å snakke med partneren sin om dette før man hopper i det. Å ha analsex er ikke noe man gjør for å være kul mot partneren hvis du selv ikke vil, det vil bli en smertefull og mislykket opplevelse. Har man da først bestemt seg for å prøve det ut er det et par ting det kan være greit vite: For å si det sånn så kjører man ikke bare på når man skal ha analsex, da skal jeg garantere at det blir første og siste gangen det prøves. Det er viktig med oppvarming.

Men først en liten anatomi innføring i bakens mysterium. Analåpningen er full av nervetråder og fine hårstrå som gjør den meget følsom, det rosa vevet rund åpningen svulmer i likhet med skjeden opp når man blir kåt. Siden tarmen deler vegg med skjeden virker berøring i baken indirekte på skjeden som ikke er like godt utstyrt med nervetråder. Hullet kontrolleres av to store lukkemuskler, den første styrer du selv, den neste er styrt av det ubevisste nervesystemet. Du kan med andre ord ikke late som du har lyst til å ha analsex, for har du ikke det vil hullet snøre seg sammen automatisk. En ting med analsex som man kanskje frykter og som kanskje gjør at man kvier seg for å prøve, er muligheten til å støte på «det du vet». Sannsynligvis gjør du ikke det, tarmen er bygget opp på slik at vi har flere sikkerhets-klaffer slik at den nederste delen fingeren eller penisen trenger inn stort sett er «ren». Så tilbake til litt action. Det er som sagt viktig med oppvarming, dette gjør opplevelsen mye bedre for begge parter! Prøv dere fram med kosing, litt massering av hullet og kanskje en finger forsiktig inn, så finner dere ut om dere vil ta det lenger etter hvert. Det er viktig å huske å bruke noe å smøre med, skal man «bare» fingre er det greit å bruke et silikonbasert glidemiddel, og her gjelder regelen det er bedre med for mye

enn for lite. Skal man inn i baken med penis er kondom greit å bruke. Skal dere eksperimentere med analsex er det viktig å følge med på partneren og for den som mottar er det viktig å være tydelig ovenfor partneren og fortelle hvordan du vil ha det. De ﬂeste forbinder analsex med doggystyle, men for nybegynnere er kanskje ikke dette den rette stillingen. Den beste stillingen da er skjeen, da risikerer man ikke komme inn for dypt med det samme. En annen stilling er misjonær, legg da en pute under rumpa for å få den litt opp i været og det blir lettere å komme til. Og gjør det vondt når han prøver å trenge inn, avbryt og prøv på nytt om litt eller siden en gang, prøv en annen vinkel i det du prøver å trenge inn. Analsex er forresten en unisex greie, det er mange gutter som liker å bli kosa med der bak når de blir sugd. Men her gjelder samme regel, ta det steg for steg og føl deg forsiktig fram, ikke alle gutter liker det.

Husk at analsex in real life er IKKE som på pornoﬁlm. Tonje

profHiLskjedde

Skjedde? Juicy Fruit på Bingon Foto: Sondre H. Lysne

Teaterdagene Foto: Liv Kristin Lyngstad

Superfamilykonsert Foto: Sondre H. Lysne

Birkebeinerløpet Foto: Sondre H. Lysne

Valgvake på Bingon Foto: Espen A. Solhaug

Kgonikk profHiLskjera

Skjer a? Fast: 3. oktober og fremover

Utstillingen «Ting forteller». Studenter har gratis inngang hver dag. – Lillehammer Kunstmuseum

Hver dag

Diverse utstillinger. Blant anne «Skjulte skatter», «De gamle verksteder» og «Post underveis». – Maihaugen

Hver onsdag MusikkQuiz – Bingon

Hver lørdag Studentkro – Bingon

Tredje torsdag i mnd Juicy Fruit på Bingon.

Mindre fast: 3. oktober

En latterlig kveld med John Cleese: hvordan ﬁnansiere skilsmissen – Maihaugsalen

3. oktober

Konsert med The Cumshots + Electric Eel shock. The Cumshots er kjent for sine ville sceneshow og har Kristopher Schau som frontﬁgur – Felix pub

7. oktober

Et dukkehjem. Riksteatret setter opp det berømte Ibsen-stykket i – Maihaugsalen

9. oktober

John Cleese gjester Lillehammer og Maihaugsalen 3. oktobe

Konsert med Ane Brun. – Bingon

15.-18. oktober

Oktober- Dølajazz. Det blir konserter og underholdning ﬂere steder i Lillehammer. Sjekk ut www.dolajazz.no for program

21. oktober CSI-party – Brenneriet

24. oktober

Toneprisen 2009. Musikkonkurranse for unge fra Hedmark og Oppland i alderen 16-23 år. – Maihaugsalen

02.okt: Finale i Allmennquiz 03.okt: Studentkro 07.okt:Rockepils 09.okt: Ane Brun 10.okt: Studentkro 14.okt: What’s Going On m/ Yoyoyo Acapulco 15.okt:Fri Flyt 16.okt: Jaa9 & Onklp 17.okt:Studentkro 18.okt: Juicy Fruit 19.okt:Allmennquiz

(Alle begynner på ny med blanke ark og 0 poeng) 28.okt: Datarock m/Karin Park som oppvarming 30.okt: Uhørt: Metall 31.okt: Halloween

25. oktober

Et dukkehjem vises i Baihaugsalen 7. oktober

TING OG TØYS. Flere aktiviteter på kunstmuseet med bl.a. verksted, spesialomvisninger og familieforestillingen GADUSCH. – Lillehammer Kunstmuseum

31. oktober

Indie- helaften. Konsert med Harrys gym, I was a king og Bygdin. Alle bandene spilte på Øya-festivalen i sommer. – Felix pub

21. oktober er det CSI-party på Brenneriet

profHiLtest

Marius og Håkon tester:

FETISJISSIMO!

Mennesker ﬁnner på mye rart. Noen mennesker er avhengige av å gjøre rare ting for å komme i humør. Hvis du skjønner hva vi mener.

Vorarephilia: Dette er fetisjen som sendte Hannibal Lecter i kasjotten med brev og besøksforbud, samt begrenset tilgang på skarpe gjenstander. Dette handler altså om følelsen av opphisselse ved tanken på å spise noen, eller selv å bli spist. Kjenner du deg igjen her tilbyr SOPP individuelle samtaler med rådgiver hver tirsdag mellom 10.00 og 15.00. Det er sannsynlig at du vil bli henvist til spesialist.

Akrotomofili: Usikkert hvem denne passer for men her er mulighetene mange! Akrotomofili er når man blir tiltrukket av mennesker med amputasjoner. Det finnes også flere forskjellige begreper innenfor denne artige fetisjen, dersom du for eksempel er spesielt tiltrukket amputerte er du en «devotee».

Undertegnede er usikker på om det er ulovlig å være på den passive siden i utøvelsen av denne fetisjen, men drømmer du om å stå på menyen vil det muligens være en fordel å dele opp kosestunden i ytterst små porsjoner. Prøv heller noe mer konvensjonelt for å krydre hverdagen.

Hvis du selv ønsker å amputere noe er du, ifølge utøvere av denne fetisjen, en «wannabee».

Positive sider:

Negative sider:

for folk med dårlig koordinasjon må dette være toppen (færre lemmer å konsentrere seg om)

Utvidet meny

Færre venner

Negative sider:

Kan by på en del spesielle situasjoner om partnerne for eksempel har lyst til å gå en tur sammen, eller sysle med andre fritidsaktiviteter, som golf.

Dendroﬁli: Dette er garantert noe for friluftsmennesker som rett og slett ikke kan få nok av naturen. Å være dendroﬁl vil si at man tiltrekkes seksuelt av trær og planter. Det disse frie sjelene visstnok gjør er å gni kjønnsorganet sitt mot trær, onani ved hjelp av kvister er også en mulighet. Dersom du skulle bestemme deg for at dette er noe for deg kan vi anbefale å ta med store mengder plaster og desinfeksjons-middel på din neste skogstur. En pinsett er nok heller ikke av veien.

Positive sider:

Mange muligheter når det kommer til form og fasong, potensielle partnere står plantet over alt.

Negative sider:

Mange kjipe infeksjoner og ﬂaue legebesøk.

Autoassassinophilia:

Passer for basehoppere, stuntmenn og Tjolstov Moland. En autoassassinoﬁl person tenner på å plassere seg selv i livsfarlige situasjoner. Dette kan også være en problematisk fetisj å gjennomføre i praksis, det kommer an på hva du anser som en livsfarlig situasjon; å sykle uten hendene på styret, eller russisk rulett?

Positive sider: Lett å oppsøke

Negative sider:

En vakker dag må det gå galt...

Kgonikk profHiLkunst

Skandalekunst på HiL

Tekst: Johan Fredrik Urnes Foto: Simone Brassien

Hva trigger talibanreﬂeksen hos ultrakonservative kulturpolitikere i USA? Hva får amerikanske kongressrepresentanter til å blande seg oppi de redaksjonelle avgjørelsene til The National Endowment for the Arts (amerikanernes svar på Norsk kulturråd)? Hvor går Metallica når de trenger et kraftfullt visuelt signal på coveret til cd’ene sine?

Noe av svaret henger på veggen rundt hjørnet for LiSt og nede hos Filmskolen. Ett rødt, ett hvitt og ett gulboblende fotograﬁ av den New York-baserte fotokunstneren Andres Serrano muntrer opp hverdagen vår i løypa mellom Mjøsbok og kantinen. Stiger vi herfra og ned i dypet, vil vi på venstre side av trappen («sinistra» på italiensk, dvs. bokstavlig talt; mørke) se et diptyk (todelt bilde) med den greske sagnhelten Herkules i en sado-masochistisk-homoerotisk tåke av piss (unnskyld uttrykket) i det han straffer Diomedes bakfra.

Peace & love

Disse ﬁre bildene er klassikere fra Andres Serranos produksjon. Blod, melk og urin er grunnleggende menneskelige ting. Uten blod har vi ingen oksygen- eller næringsdistribusjon i kroppen. Som spedbarn må vi ha melk for ikke å sulte i hjel, og om ikke kroppen klarer å skille ut avfallsstoffer gjennom urinen, så dør vi av forgiftning. Dette vet vi selvsagt. Vi trenger verken høgskoleutdannelse eller kunstnere til å fortelle oss dette. Men tradisjonell billedkunst, forlanger langsomhet og ettertanke hvis den skal være noe mer enn dekorative fargeklatter på en vegg. Ok - rundt hjørnet for LiSt har vi altså tre påminnelser om absolutte livsnødvendigheter. «Uten dette dør vi.» I den kristne billedtradisjonen kalles slike påminnelser om livets forgjengelighet «memento mori», dvs. «husk du skal dø». Vi er her bare midlertidig. Ulykker, sykdom eller alderdom tar oss ut av sirkulasjon før eller siden. Trekk tanken enda litt lenger, og vi har en påminnelse om at vi bør være snille med hverandre. Det er ikke sikkert at vi møtes igjen. Egentlig burde langt ﬂere sette seg på benkene mellom disse bildene og kysse kjærestene sine der.

Humor

Oppi alt dette eksistensielle alvoret kan vi også tillegge Blod, Melk og Piss et humoristisk poeng: Retter vi blikket mot høyre, ser vi to små sølvfargede malerier av Gerwald Rockenschaub og ett større, ensfarget okerfarget, av Arne Malmedal. Begge føyer seg inn i det vi med et selvmotsigende begrep, kan kalle en «modernistisk tradisjon» for monokrome, eller ensfargede bilder. Allerede rundt første verdenskrig dukket det opp kunstnere som laget ensfargede malerier med tanke på å fremme meditative eller utforskende måter å sanse og tenke på. Utover 1950-tallet dukket det opp på ny, og poenger som tok for seg bildet som en gjenstand i seg selv, som lerret og maling, som papir og fargestoff , som spor etter kunstnerens handlinger ble kunstfilosofiske schlagere. Bildet måtte ikke forestille noe annet enn det det var, altså lerret og maling el. lign. Et ærlig bilde skulle bare være seg selv, et selvstendig objekt snarere enn en henvisning til noe annet! Utover 1980-tallet brer den post-moderne tsunamien seg, og intet er hellig lenger. Modernistiske forestillinger om kunstnerisk ærlighet og materialenes sannhet fortoner seg for mange som overspente latterligheter. Serranos bilder er faktisk fotografier; de avbilder og forestiller enkelt og greit Blod, Melk og Piss. Men de er minst like dekorative og interessante å se på som et hvilket som helst monokromt maleri. Og så lenge merkelappen ved siden av bildet ikke lyver, så får du en «memento-mori-effekt» med på kjøpet. Æda-bæda, puritanske maler-modernister! Her kommer en som stjeler det viktigste visuelle knepet deres, samtidig som han sier noe eksistensielt viktig!

Sex og vold og piss

Serrano har laget mange bilder av gjenstander senket i urin slik at vi ser dem gjennom en gul tåke. For å unngå misforståelser rundt dette, passer han vanligvis på at billedtittelen inneholder ordet «piss» Hans mest berømte/beryktede bilde fra denne fremgangsmåten er Piss Christ (1987), et bilde av et krusifiks i urin. Det var med dette bildet han fikk den amerikanske kongressmannen Richard Baker pluss det meste av USAs kristenkonservative organisasjoner på nakken. Tar vi utgangspunkt i talemåter som «pisspreik» eller det engelske «piss off», inviterer det til en degraderende tolkning når vi ser ting fotografert på denne måten. Men de sterile omgivelsene i et utstillingsrom og fenomenet kunst som sådan, inviterer til ettertanke og flertydighet. Livet har mest hverdager, og kan stundom være en «dirty business». Alle som har skiftet bleier på pleiepasienter kan skrive under på det. Kirkefaderen Augustin påpekte dette gjennom sitt smått berømte «Inter faeces et urinam nascimur», vi fødes mellom piss og drit, hvilket utlagt betyr at fødselskanalen befinner seg mellom endetarmsåpningen og urinåpningen. Det er livets uunngåelige fakta vi har med å gjøre. Samtidig er det nærliggende å mistenke Serrano for ha et glimt i øyet når han avbilder en urin-badet modell av «Herkules straffer Diomedes», en klassisk gresk skulptur med et, for vår generasjon i vår kultur, åpenbart homoerotisk tilsnitt slik at man like gjerne tenker på kinky sex og golden shower og gudene vet hva... Kanskje har du et Serranofotografi hjemme. Hvis du har Metallica-cd’en «Load» eller «Reload» så finner du henholdsvis Blod og sæd III på coveret til den første og Piss og blod på coveret av den andre.

repHiL

RepHiL

Visste du at en gjennomsnittlig dameveske veier mellom 1,3 og 2,2kg!?! Så gutter, hvis en jente skulle svinge veska si etter deg i sinne, så for all del

dukk!

Har du gått gjennom OL-mannen i gågata?

Neste nummer av profHiL kommer ut 2. november! Alle saker på være inne 21. oktober. Rubrikkannonse Send oss ditt bilde av DEG mens du gjør DITT forsøk!

Det beste fotograﬁet vil bli trykket i neste nummer! Send til: profhil@gmail.com Merk mailen med «fakkelmannen»

Selv om du ikke er ofﬁsiell journalist i avisa kan du fortsatt bidra! Har du en rukrbikkannonse eller andre bidrag til avisen må dette også være inne innen 21. oktober, på profhil@gmail.com

Jeg trenger hjelp til å lage hjemmesida mi. Har masse ideer men er ganske dum på det tekniske. Har ingen penger å tilby, men kan hjelpe til med mye forskjellig og stiller kroppen min til disposisjon.

Kontakt Johnny på tel: 94 38 00 77