ProfHiL Mai 2012 by ProfHiL

TIS A R G

studentmagasin for hĂ¸gskolen i lillehammer

mai 2012

Tattiser pĂĽHil

Leder Si meg, hva betyr adieu? Kan det ha verdi om alt er forbi?

Redaktør: Thea Nicoline Dessen

et er kanskje litt i overkant å starte denne lederen med Anita Skorgans og Jahn Teigens bidrag til Melodi Grand Prix i 1982. Da jeg skulle sette meg ned og skrive denne lederen var det allikevel akkurat den sangen som poppet opp i hodet mitt. For det er nesten litt sånn det føles når jeg nå antakeligvis trer av som redaktør for ProfHiL etter sommeren. Det har vært utrolig givende å være med å lage denne avisen. Med en fantastisk gjeng med på laget har det aldri vært kjedelig å lage utgaver hver måned. Vi har ledd, tenkt, planlagt, snakket og idèmyldret – og kanskje til og med også grått litt i smug, skjært tenner og glefset litt til hverandre. Alt for å utvikle og fylle ProfHiL slik at dens trofaste lesere skal ha noe å kose seg med. Vi har gjort vårt beste for å utforme avisen slik dere vil ha den, og det har vært en enorm prosess for å omskape den til slik den er blitt i dag. Av tid, mennesker og ressurser. Jeg er evig takknemmelig til innsatsen til et utrolig dyktig styre, det er helt utrolig hva de har fått til det siste året! Derfor er det faktisk veldig vemodig å ta farvel etter to års intensiv jobbing med Høgskolen i Lillehammers egne talerør for studentene. Mest av alt fordi vi ikke vet om all vår innsats, og hundrevis av timer med arbeid er forgjeves. For hva om ingen står klar til å ta over? Vi har arbeidet så mange frivillige, ulønnete timer, vi har lagt sjelen våres utenom skoletid for å bidra, men det har ofte virket som vi har gjort det for døve ører. Når vi har provosert og skapt debatt er det fordi var har fremprovosert og kalkulert frem at denne effekten kan skapes. Står det virkelig så dårlig til med HiL-studenten at han ikke reagerer lenger? At hun ikke gidder å engasjere seg? Hvorfor er det i Lillehammer at det blir lagt ned så mye arbeid i å drive ett studenthus og en studentavis som ingen bruker? Hvorfor legges så mange studentgrupper ned? Det er til tider pinlig hvor lite Lillehammers studenter benytter seg av tilbudet som eksisterer kun for dem. Jeg håper det blir en ny høst og vår for ProfHiL, men det avhenger av at noen av dere leserne dere ute tar over stafettpinnen! Vi har bidratt med vårt, men nå er det noen andres tur til å begi seg ut på et eventyr langt utover hva man kan forestille seg. Det kan jeg med glede skrive under på, ProfHiL både tok av og gav meg to av mine fineste år. “Vi har våre minner, de vil aldri dø. Nå er tiden inne til å si adieu.”

Redaksjonssjef: Victoria Elise Dalaker

Til lykke med avsluttende eksamener, god sommer og lykke til med et ENGASJERT neste studieår. Til Styret: Tusen takk for samarbeidet! Dere har vært en uunnværlig støtte.

Redaktør Thea Nicoline Dessen

Politisk innhold: Kjølv Eikeland Kulturansvarlig: Ida Ellingsen Austbø Bidragsansvarlig: Katrine Stølsnes Reportasjeansvarlig: Elisabeth Bekken Vikanes Fotoansvarlig: Erlend Aaserud Martinsen Økonomi- & markedsansvarlig: Liv Kristina Midtseter Rognsvåg Layoutansvarlig: Sigurd Reistad Klæva Design: Sigurd Reistad Klæva Trykk: Dialecta Kommunikasjon AS Opplag: 600 Forsidefoto: Elisabeth Bekken Vikanes Adresse: ProfHil Høgskolen i Lillehammer Postboks 194 2601 Lillehammer E-post: profhil@gmail.com Webside: profhil.hil.no

Leserinnlegg

List oppsummerer året: LiSt LiSt Vi nærmer oss nå slutten på skoleåret 2011/2012 og i den anledning er det på sin plass å oppsummere litt hva Lillehammer Studentsamfunn har jobbet med dette året, noe har vi fått igjennom, noe kjempes det fortsatt for og noe nytt har dukket opp og settes på dagsorden fra høsten av. En av de største kampene som har stått dette året, er kampen for og jaget mot innlandsuniversitetet. Vi kom seint inn i denne kampen, men er godt fornøyd med resultatet, vi gikk klart imot og var negative til en fusjon (da spesielt med Hedmark). Vi håper derimot at en videre dialog med Gjøvik kan føre til at Oppland sitter igjen med Norges beste høgskole!

Men selv om det skulle bli snakk om en fusjon med Gjøvik, så håper vi at ikke alle ressurser blir satt til dette. Vi må for all del ikke glemme å fokusere på studentene og de problemene som er ved HiL. LiSt kommer til å sette fokus på studiekvaliteten det kommende året, vårt inntrykk er

at det er flere klager enn før og dette ønsker vi å gjøre noe med, vi kommer til å legge ned betydelige ressurser i forhold til dette og kjempe for at studenter skal få et best mulig faglig utbytte av årene ved HiL. Om studiekvaliteten har sunket noe, så er vi stolte av å se at vi har nådd frem med våre ønsker om å ruste opp servicetilbudet ved høgskolen. Vi kan se tilbake med glede på 2011 hvor vi fikk igjennom krav om økt antall lesesalsplasser, økte åpningstider på lesesalen og i kantina (dog bare i pressperioder) og bedre kvalitet på tilbudet i kantina. LiSt har det siste året også vært mer aktive i debatter rundt nasjonale studentpolitiske saker enn tidligere, vi har hjulpet Norsk Studentorganisasjon (NSO) med blant annet å spre kampanjer rundt studentboligproblematikken, endring i samskipnadsloven og eksamensrettigheter. Leder av LiSt kommer også til å representere SOPP i Landsstyret til NSO fra høsten av.

Det skal også nevnes at i løpet av det siste året har LiSt fordelt godt over 500 000,- til de forskjellige studentgruppene, og mener vi derfor har bidratt på en positiv måte til å gjøre hverdagen utenfor lesesalen best mulig! Vi går et spennende år i møte, med mange planer og ideer, vi ønsker å forbedre kommunikasjonen utad, derav også markedsføringen og gjøre oss mer gjeldene i bybildet. Vi som jobber på kontoret til LiSt ønsker dere alle en god sommer og lykke til med deres gjenstående eksamener!

Noe på hjertet? Da må du desverre vente til over sommeren. Skriv inn til ProfHiL på: profhil@gmail.com

Student

Nesten drømmesommerjobb for HiL-student Kjølv Eikeland Christine Hallås

Etter å ha slått ut 1495 andre deltakere og kommet seg til finalen i Adecco sin konsernsjef-sommerjobbkonkurranse ble jusstudent Linn Martine Støyten Bjørseth så vidt slått på målstreken. Etter å ha vært gjennom en prosess bestående av bl.a telefonintervju, personlig intervju og en evnetest, klarte Støyten Bjørseth å sikre seg en plass blant topp 10. Neste del av utvelgingsprosessen gikk ut på å sanke så mange stemmer på Facebook som mulig, og i utgangspunktet var det kun de fire kandidatene med flest stemmer som skulle delta i finalen i Oslo. Da stemmefristen hadde gått ut og det viste seg at to de kandidatene som lå på 4. plass hadde like mange stemmer (derav Børge Nyborg som senere vant finalen etter lenge å ha ligget langt bak på Facebookavstemningen), ble det fem og ikke fire kandidater i finalen. Finaledagen Selve finalen ble avholdt i Litteraturhuset i Oslo, og trass i at det fra Adecco ble uttalt at det var færre enn forventet som hadde møtt opp var det likevel rundt 100 personer som overvar finalen. I finalen ble kandidatene testet i to oppgaver, hvorav den ene var en medarbeidersamtale, mens oppgave to gikk ut på at kandidatene i fellesskap skulle komme frem til hvor et nytt

Adecco-kontor burde lokaliseres. Støyten Bjørseth klarte seg bra i begge oppgavene, men kunne likevel si til ProfHiL at hun var spent før finalen. - Jeg har nesten ikke sovet i natt, sier hun på spørsmål om hvordan nervene var før oppgavene skulle løses, - Mest av alt var jeg redd for å forsove meg, det hadde ikke akkurat gitt et godt førsteinntrykk. Vedrørende oppgavene følte jusstudenten at hun klarte seg bedre under oppgave 1 enn oppgave 2. - I oppgave 2 var vi fem konkurrenter som satt rundt bordet, og alle ville ha ordet. Det var vanskeligere å få utdypet seg og bidra i samtalen der enn i oppgave 1, forklarer hun. - Ikke skuffet Til tross for at juryen brukte ti minutter lenger enn planlagt på å komme til sin beslutning, og juryformannen fremhevet hvor tett det hadde vært mellom kandidatene er ikke Støyten Bjørseth skuffet. - Jeg er ikke skuffet, jeg gjorde så godt jeg kunne og bedre kunne jeg ikke gjøre, svarte hun rett etter at det ble kjent at det ble Børge som

fikk sommerjobben med en månedslønn på 100.000 kr. - Når det er sagt så er det selvfølgelig surt å ikke vinne, men det har vært fem dyktige kandidater her som alle hadde fortjent å vinne. P.S. ProfHiL var til stede under finalen og hadde fortløpende oppdateringer. Disse kan leses på vår Facebook-side.

Film

Dokumentarfilmfestivalen 2012 Elisabeth Bekken Vikanes Dokfilm i Volda I den lille men store studentbyen Volda, var det i vår duket for nok en Dokumentarfilmfestival! Det er 16. gang festivalen går av stabelen, og med over 60 filmer på programmet, ble det hektiske dager i byen mellom fjord og fjell. En av filmene som ble vist på festivalen fra HiL, var Ord etter Even, regissert av Kristine Gausereide Jacobsen. Filmen tar for seg en vennegjengen til Even, som ble drept på Utøya, bare 18 år gamle. I filmen går de den samme fjellturen som de gikk i fjor vinter alle sammen. Filmen var sterk og fikk mange i salen til å tørke tårene. Den viste vennegjengens savn etter Even på en flott måte, og bruken av stille stunder når vennegjengen ser på hverandre eller inn i kameraet, er et fint virkemid-

del som gjør det hele mer ekte og enda sterkere. Dokfilm i Volda byr på mye forskjellig og en av filmene som satt en støkk i både dokfilmstudenter og undertegnede var 66 Months, en Britisk dokumentar som følger en narkoman ung mann i London, som falt utenfor systemet som skulle hjelpe han ut av rusen, og endte opp med å dele bolig med en eldre mann. Den eldre herren var både en farsfigur, en elsker og en mishandler. Filmen hadde ingen sensur, og mange publikummere var rett og slett i sjokk etter filmen. – Det der var bare helt sykt, det jævligste jeg har sett, sa filmstudent på HiL. En dokumentar på den lysere siden var Operasjon Ved, regissert av Marius Søvik Bergersen fra HiL. En film som følger livsglade pensjonister, som bruker tiden før jul på å kjøre ut ved til de fattige i Oslo. En humoristisk og flott doku-

mentar, som beskriver en virksomhet som kanskje ikke alle vet eksisterer. Denne dokumentaren ble også plukket ut til å vises på Bergen Internasjonale Film Festivals studentdokumentar program. På slutten av en lengre festivalhelg var det lørdag kveld, tid for prisutdelingen, vinneren av årets dokumentarfilm ble Brevet til Jens regissert av Mari Storstein, som sitter i rullestol. Filmen omhandler behandlingen av rullestolbrukere i forskjellige landsdeler. Mari får all hjelpen hun trenger, men venninnen i Trondheim blir stuet vekk på institusjon med psykisk handikappede. Mari starter til høsten på dokumentarfilm-linjen på HiL og gleder seg veldig til å jobbe mer med film. Fra HiL mottok også Det finnes ikke fluer på havet, med regi av Eirik Hind Sveen og foto av Audun Olav Fjeldheim, hederlig omtale.

Student

Håpet om å få leve sammen Katrine Stølsnes Privat

Ingeborg Kalseth er studerer sosialt arbeid på HiL, har kjæreste og sammen har de en liten datter. Men for litt siden flyttet de fra Lilleammer til Sverige, på grunn av at Asefs tillatelse til å oppholde seg i Norge gikk ut. Ingeborg skriver en blogg som heter tosomhet.blogg. no. Her skriver hun om det å være partneren til en asylsøker, det å ikke kunne forstå hva den andre har vært igjennom og kampen mot UDI, men også om kjærligheten, det hverdagslige og deres lille datter, Maryam.

Hvordan møtte dere hverandre? -Vi møttes da jeg gikk 1.året på høgskolen og hadde praksis på mottaket hvor Asef bodde. Vi ble veldig godt kjent. Han hadde blitt såpass god i norsk at det gikk an å føre en samtale med han, i motsetning til mange av de andre. Vi hadde en veldig god kjemi og fant tonen fra første dag. En ugjennomtenkt beslutning om å holde kontakt etter praksis for å se hva som skjedde med han, og vips! Her sitter jeg.

Hvordan opplever du å være iblant alt dette? -Det er utrolig slitsomt. Frustrerende. Har kommet mye eder og galle mot UDI og det firkanta systemet. Det er vondt at forholdet vårt ikke blir tatt seriøst, at vi må sende bilder og diverse skjema for å bekrefte at vi har et seriøst forhold. Det er slitsomt å måtte spinke og spare for å få ting til å gå i rundt, det er ydmykende å måtte ringe hjem til mor, for å spørre om hjelp til å betale strømregninga ”bare èn gang til”, fordi det skal være så klin umulig å la Asef jobbe. Jeg skulle så gjerne jobbet mer, men studier og baby tar sin tid. Det er trist at jeg måtte flytte fra hjemlandet mitt for å holde familien min samlet. Jeg føler innimellom at jeg kunne ha gitt bort en fot for å kunne levd et normalt liv akkurat nå. Av og til blir jeg så innmari redd for å dø, før alt har ordnet seg. For da vet jeg at Asef blir sendt til Afghanistan, mens Maryam blir oppdratt av noen andre.

Jeg fant noe som var verdt å slåss for, og jeg føler at jeg kan stå for alle valg jeg har tatt hele veien. Har du noen gang angret? -Merkelig nok, nei, jeg har ikke angret en eneste gang. For det første, er Asef en som det er verdt å slåss for. For det andre har vi nå kløna oss til å få ei lita jente, som er et helt fantastisk menneske. Hun fortjener å få ha pappaen sin hos seg. Jeg har ikke nøla, jeg har ikke angra. Jeg fant noe som var verdt det, og jeg føler at jeg kan stå for alle valg jeg har tatt hele veien. For oppi all elendigheten, så er det så mye bra også. For det første har jeg vært utrolig heldig med Asef. Han er nok det nærmeste min drømmemann jeg kan komme. For det andre så har jeg fått Maryam. Asef og Maryam gjør meg sterk nok til denne kampen.

For det tredje har jeg fått en unik mulighet til å lære så mye om ting jeg aldri har satt meg ordentlig inn i. Jeg har fått lære mye om norsk innvandringspolitikk, jeg har fått lære utrolig mye om livet som (papirløs) flyktning i Norge, jeg har fått lære veldig mye om meg selv og min egen toleransegrense. Jeg har fått lære så mye om islam, om afghansk kultur. Jeg føler meg kjempeheldig. Sånn som i kveld, har vi vært i afghansk middag her i Sverige. Noen afghanske familier som møtes hver torsdag og spiser middag sammen, og vi får lov til å være med hvis vi vil, hjerte-

lig velkomne etter å ha bodd her i ei uke. Det er en nydelig og gjestfri kultur, som jeg har blitt veldig glad i. Vi har fått så mye støtte, fra både venner, familie, husvert og andre kjente, så vi har greid oss bra.

Hva er håpet ditt for framtiden? -Jeg håper at vi slipper å bo i Sverige til Asef får statsborgerskap. Jeg vil så veldig gjerne flytte hjem igjen så snart som mulig. Jeg håper Maryam kan få vokse opp i Norge. Jeg håper Asef kan få muligheten til å vise hvor sterkt han vil være i Norge.

Jeg håper og tror at vi får være sammen som en normal familie, uten at UDI setter betingelsene for hvordan vi kan leve livet vårt.

Migrapolis lager en reportasje som følger hele prosessen til Asef og Ingeborg. Tidligere har de vært med i Migrapolis med episoden ”Avslag på grått papir”.

Utdanningskvalitetspris til BOL Kjølv Eikeland HiL I konkurranse med 16 andre kandidater fikk studieprogrammet i bachelor i organisasjon og ledelse (BOL) pris for Norges beste studiekvalitet, og vant med det 500.000 kr. Utdelingen av prisen fant sted i Oslo 25. april, og det var kunnskapsminister Kristin Halvorsen som overrakte den prestisjetunge prisen. Blant kandidatene fantes blant annet studieprogram fra store universiteter som UiO, UiB og NTNU, men det var likevel et program fra HiL som vant, for første gang i prisens tolv år lange historie. I juryens begrunnelse ble det lagt vekt på hvordan BOL gjennom sin akademiske og praktiske tilnærming har etablert et studium som er unikt i Norge. I begrunnelsen blir BOL spesielt berømmet for hvordan det tilrettelegger for å gi studenter som kommer rett fra

videregående en utdanning som gjør det mulig å takle overgangen til arbeidslivet etter endt bachelor. Hvordan studiet gir studenter et godt og inkluderende læringsmiljø ble også særlig trukket frem. Stolt førstelektorstipendiat Førstelektorstipendiat ved BOL, Torgeir Skyttermoen, sier til ProfHiL at han på forhånd ikke var klar over at BOL skulle få prisen. - På forhånd viste vi ikke at vi skulle få prisen. Med tanke på hvor stort feltet var med så mange gode kandidater kom det litt som en overraskelse. Når det er sagt så er det veldig hyggelig å bli anerkjent på at det vi bedriver er bra, særlig i så stor konkurranse, sier Skyttermoen.

På spørsmål på hva premiesummen på 500.000 kr skal gå til er han klar på at den skal komme studentene til gode. -Premiepengene skal vi bruke til videre utvikling av studiet og studiekvalitet. De skal helt klart komme studentene til gode i framtiden. Bra kåring for Oppland Det kan legges til at Høgskolen i Gjøvik fikk tredjeplass med sitt prosjekt ”Simuleringssenteret”, noe som gjorde at to av tre plasser gikk til Oppland fylke. Bare UiO med sitt prosjekt ” Computing in science education” klarte å snike seg inn på listen. Juryens begrunnelse kan leses i sin helhet på nokut.no

Uteliv

AUTO LASER til bingo´n! Katrine Stølsnes Ane Aspen

AutoLaser besøker Lillehammer 16. mai og stedet er Bingo’n! Sjangeren han ligger i er vel dubstep, drum & bass og electro house, men ifølge Facebookpagen hans er det ”Electronicawhateveryouwannacallit”. Den mystiske fyren med masken kommer fra Trondheim og slo an da han ble med i Urørtfinalen 2011. Fra metall til elektronisk AutoLaser startet sensommeren 2009. Han har tidligere vært med i band som har drevet med sjangre som metall, jazz, rock og klassisk. Da han gikk for seg selv begynte han med filmmusikk og instrumentelle toner. Etter hvert utviklet dette seg til sjangeren elektronisk ambient, og musikken beskrives som mystisk, paranoid, ambient, mørk, groovie og følelsesladet. Dritfet kveld! Musikken er både dansbar, men også hard og industriell, så vi i ProfHiL vil tro at dette blir en dritfet kveld! I tillegg til AutoLaser blir det klubbkonseptene til Bingo’n: Klubb Nedsig og Fuckin’ Dance Lessons. Så kvelden til 17.mai kommer til å ta av! Første mann til mølla Prisen på billetten varierer. Bingo’n har begynt billettprisen på et visst antall billetter på 25 kr. Når disse billettene er gått, vil det stige til 75, etter hvert 100, osv., til å ende opp på 150 kr. Så det gjelder å skaffe seg billett tidlig til denne eventen, for det vil lønne seg!

Sjekk ut: theautolaser.com soundcloud.com/autolaser For billetter til den 16. mai: Gå på Billettservice.no

Ølspalten

Victoria Elise Dalaker thegiftofbeer.com

Denne måneden skal vi dyppe innom noen nordmenn som har laget suksess på ølbrygging i utlandet. Brewdog er et merke som er annerkjent i England og som har flere varianter en mange andre ølmerker på det norske polet. Jeg snakker om premierte ølsorter som også har fått internasjonal annerkjennelse. For meg er dette rått! Jeg har testet to ulike øl typer eller klasser om du vil. Sort/ mørkt øl som kalles RIP TIDE og en IPA (Indian Pale Ale). Spennende! Du kan også bestille øl på deres nettside, det gleder jeg meg til å gjøre :) BrewDog ble dannet i 2006 av to venner ved navnet James Watt og Martin Dickie. De er de største uavhengige ølbryggeriet og de produserer ca. 120.000 flasker per måned til eksportering til land som Japan, Taiwan, Estland, Finland, Danmark, Sverige, Norge, Nederland, USA, Canada og Australia. Og selvfølgelig i Irland, Skottland og England der de startet opp.

Brewdog, RIP TIDE: Fargen er mørk som natten, med karamellfarget skum. Ved første slurk var den veldig preget av en god gammel engelsk stout, eller som en venninne av meg sa:”det er akkurat som om du har mistet lakris i vann og konsentrert smaken. For mektig, det er bunnen av ekspressokanna. Gruten som ligger igjen.” Altså ikke en øl for alle. Ølet er sterkt, lakrispreget i smak og mye skum. Fyldig og mektig i konsistensen. Ved andre sipp er den lakris hevede smaken mer avrundtet, etter hvert er dette en god ettersmak og blir en fin avrunding på smaken. Mørk, deilig, sterk og lakris er stikkord for dette ølet, om du liker mørkt øl er dette absolutt en rimelig stout som kan bli kjøpt på polet.

Brewdog, Punk IPA: Fargen er Annanas-lignende gul, med lyst farget skum. Venninna mi hadde en ting å si om dette ølet og det var:”MHHHHHMMMM!” Den var herlig lett å drikke, sommerslig øl, som er for arbeideren. Det vil si at den ikke koster en halv arm for å kjøpe den på polet, som er viktig for oss studenter som lever under minstelønnsgrensa! I tillegg gir det deg den ekstra piffen av særpreg som er vanlig for en IPA. Frisk, deilig, sommerslig, med en diggbitter ettersmak. Den var i tillegg fruktigere enn noen annen IPA jeg har smakt, (ikke at jeg er en IPA-ekspert men har smakt rundt 5 andre IPA) dette er virkelig min favoritt!

Kunst

neonlysende

u-eksistens Thea Nicoline Dessen Lars Erlend Tubaas Øymo Therẻse Smerud

Fargerike, fulle av former og overraskende motiver kom de plutselig opp på veggene på Stift før påske, nesten som hestehover av grøfta om våren. Utstilling er en serie av uanonyme bilder, mens kunstneren var anonym, i alle fall i forkant av utstillingen. Der de henger på Stift har de, med sine sterke neonfarger, vitnet om lyset og våren som da var på vei. Store deler av utstillingen ble solgt ut allerede under åpningen første dag, så hvem skulle tro at det var HiL-studenten Therẻse Smerud som er kunstneren bak bildene? Therẻse Smerud går nå Kulturprosjektledelse på HiL. På Videregående gikk hun tegning/ form/farge og reklame/illustrasjon/design. Etter Videregående gikk hun et år Fashion Designer på ESMOD, men det ble ikke helt som hun trodde, og da reiste hun til Roma og tok forberedende fag omgitt av kunst og gammel arkitektur. Dette ledet frem til årsstudium i Kunst – og håndverk, og i Kunsthistorie før veien ledet til HiL. Hun malte sitt første oljemaleri da hun var seks år, og har siden da alltid tegnet og malt. Therẻse Smerud kan fortelle at idèen om utstillingen ble til i festlige lag, da Andreas Sjøvoll spurte om hun kunne tenke seg å stille ut i Stifts lokaler. - Noe jeg angret litt på dagen

derpå. Som man ofte gjør. Men så tenkte jeg at hvis det kunne være hemmelig at jeg skulle gjøre det så ville det bli lettere for meg å gjennomføre det. Så spinnet jeg videre på tanken om å gjøre noe hemmelig: å være hemmelig, skjult og anonym, og fikk plutselig et tema for hele samlingen av bildene. Nettopp på grunn av dette ble bildene til på loftet i Kulturhuset Banken hvor hun fikk stå og male. I hemmelighet. - Ingen kunne få vite hva jeg drev med. Det var litt skummelt og veldig kaldt. Vannet til penslene mine frøs! Jo lenger tid det gikk, jo mer ble jeg satt inn i den nye hemmelige rollen min. Prosessen med å skape bildene beskriver Therẻse som det vanskeligste, men samtidig det letteste hun har gjort i livet sitt. Fokuset skulle ligge på bildene, men å holde prosjektet hemmelig, og kombinere det med arbeidskrav og eksamener i tankene i nesten seks måneder var vanskelig. Som sagt så fikk alle bildene et overordnet tema, å være hemmelig, eller å ikke eksistere. Og utstillingen fikk det passende navnet ”U-eksistens”. - Det er litt vanskelig og forklare, men i feks bildet ”Tvilling” så beskriver jeg en person som lider av schizofreni. Denne personen tror at den har en tvilling som faktisk finnes og som kanskje er sin beste venn og de har samme sjel og farger. Det er denne ”ikke eksistensen” som jeg tenker på, men som for en annen person er helt virkelig. ”Anonym II” handler om den digitale verden vi lever i nå og først og fremst chatting og nettsteder

Selvportrett hvor man snakker med andre mennesker. Vi kan være hvem vi vil og late som vi er hvem som helst på nettet. Man kan vise seg selv eller ikke og man kan være hemmelig. Men likevel så er man der, og andre kan tro du er hvem som helst. I bildet ser man en skygge av en person som sitter inni en ramme. Hvem er man om man er hemmelig? Og hva kan man gjøre når ingen vet hvem du er? Dette er bare noen av tankene jeg har hatt mens jeg har jobbet og malt. Når man skaper en hel serie av bilder på denne måten får man et spesielt forhold til bildene og innholdet. Therẻse kan ikke helt bestemme seg for om noen av bildene betyr mer enn andre. - Jeg har egentlig ganske nært forhold til alle bildene, alle motivene er jo fra min hverdag og mine tanker - skyggen fra treet utenfor

mitt vindu, opplevelser fra hverdagen osv. Men hvis jeg skal plukke ut et bilde som jeg liker aller best så er det kanskje ”Happy child”. Selvportrettet ”Mango Kaplan” er jo også et bilde som helt naturlig betyr mye for meg. Selve åpningsdagen var stressende og føltes grusom for Therẻse, men også fantastisk bra. Etter å ha gruet seg ble hun bare mer og mer sikker og fornøyd da bildene tok plass på veggene. Etter å ha sett bildene kun på en meters avstand i et halvmørkt rom tok ustillingen faktisk form. Hemmeligheten ble avslørt blant annet på facebook, og det føltes som 1000 sommerfugler, bursdag, 17. Mai og julaften på èn og samme dag. Tilbakemeldingene har heller ikke latt vente på seg. - Jeg har egentlig bare fått positive tilbakemeldinger. Enten så er det fordi folk faktisk liker bildene eller så er folk bare høflige. Den krasseste kritikken jeg har fått var at en syntes at noen av bildene var litt for neon. Jeg elsker jo neonfarger. Jeg har også fått mange fine beskrivelser og fortellinger om hva folk ser i bildene og det er utrolig

Tre vise menn gøy og høre hva andre tenker. Han som driver Galleri Zink mente jeg burde ta talentet mitt på alvor og søke kunstakademiet, det var en utrolig fin bekreftelse på starten av utstillingen. Som sagt er omtrent halvparten av utstillingen

allerede solgt. Om du er interessert kan man fortsatt ta kontakt med Therẻse, og hun vil ikke skremme vekk kunder med høye priser. Det viktigste for henne var å dele kunsten med flest mulig mennesker. - Siden opplegget rundt utstillingen var hemmelig og anonymt osv så tenkte jeg at prisene på bildene også kunne være usynlige. Jeg ville ikke sette priser siden dette er den første separatutstilling og tenkte at de som var interessert kunne komme med egne bud og det har egentlig funket bra og har solgt ca halve utstillingen. Om man er interessert så kan man sende mail eller ringe meg (mail adr og telefonnr står på bildene) og komme med bud eller spørre. Jeg er åpen for alle forslag! Bildene skal henge på Stift ut september, så benytt muligheten til å ta deg en visitt i kunstnerisk øyemed før den tid.

Film

Stian Pignon cf2.imgobject.com

Når jeg tenker på en engelskmann, så er ikke grov, traumatiserende vold det første som kommer til tankene. Sjarmerende aksenter, et godt lynne og en hang til imperialisme er øverst på listen, men en ny genre som jeg kaller «Britisk forstadsexploitation» akter å gjøre noe med det inntrykket. Filmer som Harry Brown med sin borgervernsideologi, Kill List med sine groteske tablåer, Hot Fuzz med sin galgenhumor og nå Tyrannosaur, med en av de beste historiene om syndsforlatelse og sjeleredning jeg noen gang har sett. Møt Joe I Tyrannosaur introduseres hovedpersonen Joe når han blir kastet ut av den lokale puben i sinne, og han tar konsekvent ut aggresjonen på sin egen hund ved å sparke den i hjel. Når sinnet glir av ham så ser han hva han har gjort og han bærer hunden hjem for å begrave den. Det er en sørgelig start, og viser hvordan Joe virkelig har nådd bunnen i sin selvdestruktive reise. Det er ingen medynk å investere i

ham og hans situasjon, for han har gått dit selv og de som har prøvd å hjelpe har han sparket vekk. Det er ikke før han treffer bruktbutikkeieren Hannah at et håp kan øynes for ham. For så vondt som han har det selv så kan han gjenkjenne smerte i andre, og gjennom det å redde Hannah fra hennes problemer så redder han seg selv. Paddy Considine Regissør Paddy Considine har villet fortelle denne historien en god stund nå. Tyrannosaur er en adaptasjon av hans kortfilm fra 2007: Dog Altogether. Der fant han sin antihelt i Peter Mullan, godt kjent som Yaxley fra Harry Potter-serien og Swanney fra Trainspotting. I et nabolag fylt til randen av rasshøl så makter Mulley å portrettere Joe som det eneste rasshølet med en årsak og en drift. Det er varmende å se hvordan Joe arbeider seg opp fra å være et totalt vrak til å bli en hederlig mann, og det er dels Mulley og dels Considine som skal takkes for det. Joe vises i lag med vennene sine, med nabogutten som bryr seg om ham, og med kvinnen som skal bli hans reddende engel og hjertesak: Hannah. Hun er spilt av Olivia Colman, som gjør en skummelt god jobb med å spille en from kvinne med en demon på nakken.

Hun er den første som viser Joe noen som helst form for ubetinget godhet, og hans første reaksjon er å bite fra seg. Han kommer tilbake når han innser at hun ikke vil ham noe vondt, og derfra utvikles et sårt vennskap. Vennskapet settes på prøve etter hvert som at Hannahs problemer manifesterer seg, og Joes evner til å hjelpe andre når han knapt kan hjelpe seg selv, blir testet. Uten å avsløre for mye kan det sies at Tyrannosaur er verdt å se ene og alene for spekteret av vold i de tryggeste omgivelsene de fleste av oss kjenner til: hjemmet. Historien kan flyte tregt i starten, men til gjengjeld tar den av som et godstog og du er naglet til kinosetet etter hvert som at slåsskamper, grovt overgrep, voldtekt, dyremishandling og drap fører frem til den enes undergang og den andres absolusjon. Med slike stikkord så er det vanskelig å tro at det skulle finnes lyse øyeblikk i denne filmen, men det gjør det. Og slutten er overraskende fredfylt og positiv, med et lite løfte om bedre tider for alle parter.

Sleeping Beauty Eivind Nordengen inspiredbyfs.blogspot.com.au

Det var mange filmer som fikk mye oppmerksomhet under fjorårets filmfestival i Cannes, men det var nok få som splittet kritikerne slik som Julia Leighs Sleeping Beauty. Noen vil kanskje kalle den sjelevrengende makaber mens andre ser den som en sår og vakker dødsskildring med klare feministiske trekk. Det er i alle fall ikke tvil om at vi snakker om et stort kunstverk. Emily Browning spiller studenten Lucy, som sliter med å få endene til å møtes. Hun har flere jobber, samtidig som hun utnytter sin egen kropp til å skaffe seg penger – både i form av medisinske eksperimenter og ved å selge seksuelle tjenester på barer på kveldstiden. Etter hvert får hun en mystisk jobb som kelner for en slags hemmelig kult, noe som fører til den ene mystiske jobben etter den andre. Man kan lett føle seg frastøtt av Sleeping Beauty. Man føler en slags kroppslig uhygge av de mange smått perverse tablåene som filmen setter opp. Likevel er det nettopp denne følelsen Julia Leigh prøver å skape. Filmen er bygget opp med lange tagninger, nærmest i stil med Michael Hanekes filmer, og den stillestående stilen, sammen med nesten underspilt skuespill, skaper en uhyggelig sfære. Men ved siden av all ubehagelighet ligger det en dyp sårhet i historien. Dette er om ei jente som har opplevd mye vondt,

og som innser at hun må bruke sin egen kropp, sitt eget utseende for å klare seg. Det gjør Sleeping Beauty absolutt til en sterk og hjerteskjærende film. Det kan diskuteres hvorvidt filmen fremstår som feministisk preget eller ikke. Undertegnede ser på det som en film med klare feministiske trekk. Det er noe forkastelig over alt som skjer i filmen. Dette er den siste utveien for Lucy, og det kan rettes som en kritikk av hvordan kvinner nærmest kan være fanget av sitt eget utseende, i en verden styrt av menn. Dette omtales som et erotisk drama, men det er få scener man kan oppleve som erotisk. Det sies at Sleeping Beauty var shortlistet til å vinne selve Gullpalmen i fjorårets konkurranse i Cannes, og det sier sitt om en debuttant som Julia Leigh. Det var nok mye på grunn av den blandede kritikken at den ikke stakk av med den gjeveste prisen, men det er uansett en kjempeprestasjon. En kontroversiell film som dette skal vekke oppsikt, den skal kritiseres og den skal hylles. Det var derfor

leit at ingen norske filmdistributører valgte å sette opp filmen i Norge. Den har dog vært vist på forskjellige festivaler, samt at Lillehammer Filmklubb hadde en visning av den tidligere i vår. Men har du ikke fått sett den så trenger du ikke fortvile, da den nå er tilgjengelig på DVD og Blu-ray. Dette er en film det er vanskelig å gjøre en kort omtale av, da det først og fremst er en mer dyptpløyende analyse som hadde vært det mest hensiktsmessige. Sleeping Beauty er både vakker og forkastelig på samme tid, og fanger deg på hypnotisk vis inn i filmen.

takk til: Lillehammer Filmklubb

Reise

Gran Canaria Pernille Wester Privat Pernille Wester Du vet du er lite bereist når du omtaler samtlige land utenfor Norden som Syden. Det nærmeste jeg har vært en kanarifugl de seneste årene, har enten vært på fotballkamp mellom Vålerenga-Lillestrøm, eller gjennom sangen ”Hyttetur” av Bjelleklang. Med en diagnose kalt AH/HD og derav tålmodigheten til en 3 åring på tusenfryd, er det klart jeg blir rastløs i en by som Lillehammer. Heldigvis har jeg en overnaturlig innlevelsesevne, og har så godt som mulig benyttet meg av dette. Bl.a. ved å ta meg en øl i det stående solariumet på MegaSun til dunkende dancemusikk og neonfarger som svir i øya. Dvs; 20 minutter på Ibiza, under hundrelappen! Teksten kunne såklart omhandlet alle mine ”ferier”i gågata, men det skal den dessverre ikke. For i forbindelse med påskeferien i år ville min mor spandere en vaskeekte charterferie på meg og litt av den opplevelsen vil jeg gjerne dele med dere. Destinasjonen var Gran Canaria, nærmere bestemt disko- og partystedet Playa del Ingles. Ingen nordmann, sett bort ifra charter-Svein, har vel siden 70-tallet delt min begeistring og entusiasme over å skulle reise hit. Men ettersom det

var lenger sør enn Strandtorget, var jeg glad til og forventningene var høye. Sol, homser og pensjonister. Og ikke minst kanarifugler. Det eneste jeg ikke frydet meg over var å skulle møte på Gardemoen 05.00. Det er en idiotisk tid uansett hvordan du vrir og vender på det. For både et A OG B menneske. Veien til Gardemoen ble også kronglete ettersom jeg måtte bære den såkalte ”trillekofferten” som Kjell i Olsenbanden, fordi hjulene var ødelagt etter brosteinshelvette i Amsterdam noen år tilbake. Og dette kommer jeg selvfølgelig alltid på etter jeg er ferdigpakket. Arg.

Note to self:

- Undersøk alltid at kofferten er i god stand FØR du pakker. - Undersøk alltid at det er dopapir FØR du bæsjer.

I likhet med Tom Hanks (The Terminal, Spielberg 2004) trivdes jeg på flyplassen. For min del kunne jeg godt tatt ferien der. For det første var det gøy å legge eiendelene mine i firkanta bokser. Dette ga meg en følelse av å jobbe på samlebåndet til Ford Motor Company rundt 1913 og for det andre er det ypperlige forhold for sparksykkel og rollerblades. Flyturen tok 6 timer. Mye av tiden gikk til å speide etter flyvertinnene,

som i sneglefart rulla seg opp midtgangen, nødvendig ettersom kun et øyeblikk av uoppmerksomhet kunne resultere i at jeg måtte vente hele 2 timer på neste runde medkaffe&te.Det var litt som å være tilskuer på et orienteringsløp. Heldigvis hadde de tatt seg bryet med å markere øyebryn og dynket seg godt i parfyme, slik at det var lettere for oss passasjerer å se og lukte dem bedre. Resten av tiden satt jeg opptatt med å konstruere et fly, som kan bidra til å gjøre charterflyene mer komfortable. Jeg kaller det Woodstock Airlines. Se vedlegg. Endelig var vi fremme, eller hjemme, som de to drita damene i 50 åra så fint gaula det ut bak meg. Oppholdet bydde på så mangt, fra inntrykk til opplevelser. Dessverre blir det umulig å fortelle om hver bidige lille ting jeg fant interessant, men hadde du bedt meg om å skrive i skoledagboka di,ville den kortfattet versjonen blitt; Det beste minnet: Taco hver dag! Det verste minnet: Flytemadrassen jeg kjøpte til 3 euro. Rundt bassengkanten lå haugevis med pensjonister å så på da jeg (tenkt) rolig og elegant skulle legge meg ned på den i vannet- MED ipod og headsett. For det første hadde jeg glemt å lukke ventilen og for det andre, dum som jeg var, valgte jeg å gå ut på det dypeste området. Dette resulterte i et sirkus uten like, der jeg ved hjelp av alle mulige stillinger og triks forsøkte å bli værende på madrassen, som med tiden ble mer og mer umulig, ettersom luften gradvis forsvant.

Utenom dette er det 2 ting jeg fant bemerkelsesverdig: 1. Språket

2. Kelnerne

Jeg vet ikke hvorfor, men det virker som spanjoler tror at jo flere ganger de gjentar en setning, jo mer forstår vi av den. Jeg er ingen språkforsker, men tror at i teorien burde vi ha gjort det, siden gestikulering og tonefall ofte forsterkes gang for gang, og vi kan klare tyde hva personen prøver å formidle. Problemet er at spanjolene tyr sjeldent til heving av stemmen og voldsomt kroppsspråk. Jeg er ingen antropolog, men tror at dette kommer av varmen. Hadde blitt giddelaus og slapp selv jeg - om jeg måtte leve i 35 varmegrader hver dag! Uansett, dette var noe jeg fant slitsomt, da de eneste ordene jeg kan er de obligatoriske som; Cervesa,Fiesta, og Siesta.

Jeg er en vinglepetter uten like, og nok en av de få som ikke setter særlig pris på at Fjorland har SÅ mye å velge i. Bare å skulle velge potetgull kan ta 30 min, og en gang holdt jeg og Ida Grimsrud på å sovne forover lent i frysedisken, for vi ikke klarte å bestemme oss for hvilken fisk vi ville ha. Poenget er at jeg bruker ekstremt lang tid på å bestemme meg, så det å være på restaurant i Gran Canaria fikk jeg nesten hjerteinfarkt av. Kelnerne kastet oss inn, og før jeg engang hadde satt meg ned, måtte jeg velge hva jeg skulle ha å drikke. Jeg tror ikke engang jeg fikk avsluttet setningen, før drikken sto på bordet. Deretter tok de bestillingen til min mor. Veldig stressende. Men skal jeg noen gang gifte meg, vil jeg vurdere dette personalet. For noe av det kjedeligste på jord, er å vente på at 100 mennesker skal spise en stakkarslig asparges snurra i svett skinke, så deretter vente på at disse 100 tallerkenene skal ryddes inn, før 100 tallerkener med selve hovedretten skal settes ut. Med spanske kelnere blir det nok litt mer fart på sakene!

En typisk samtale foregikk derfor slik: Spanjolen: Holla, Seniorita. Usted ha oídohablar la escuela de Åld del radioshow? Meg: ( Jeg tror han spør meg om noe)Wwwwhat? Spanjolen: Usted ha oídohablar la escuela de Åld del radioshow? (Han sier presis det samme, på presis samme måte) Meg:( Åja, jeg kan MYE mer spansk nå enn for 4 sekunder siden.) Wwwhat? Spanjolen: Usted ha oídohablar la escuela de Åld del radioshow? Meg: ( Okeeei, han forstår faktisk ikke, at jeg ikke forstår spansk). Så ser jeg dramatisk på klokka og løper min vei.

Dette er meg med min gule drink og gule flytemadrass. Gult er kult.

Alt i alt var det en fin tur. Jeg fikk nesten det jeg kom dit for. Sol, homser og pensjonister. Rettelse, jeg fikk nesten det jeg kom dit for. Jeg så aldri noen kanarifugl.

Vedlegg:

r e s i tt a il T påH Elisabeth Bekken Vikanes Elisabeth Bekken Vikanes

I et rotete guttekollektiv ved Maihaugen, bor Morten Brørby Sandvik (21) sammen med kompisene sine. Han går andre året på film og fjernsynsvitenskap og er en humoristisk fyr. - Jeg startet med den første tattoveringen som 19åring, den første var ganske liten, sier han. Den første tattoveringen vi får se er logoen til Snowboard Crewet Lazer Kitteh, som er tattovert på vrista. – Det er bare tre av fem i crewet som har tatt tatoveringen, de andre feiga ut eller hadde ikke råd, sier han. Til sammen har Morten fem tatoveringer, og alle har personlig betydning. Hva de handler om vil han ikke meddele. - Det er så jævlig cheesy og flaut, du skulle spurt meg når jeg var full, sier han og ler, - Alle prater om tatoveringene sine når de er fulle. På høyre overarm har han tatovert setningen: ”Alt kan repareres” , - Den er for så vidt ganske enkel å forklare, sier han. – Det er en hyllest til Jokke, et greit motto. At alt ordner seg til slutt, og det gjør jo det. Tatoveringen under der er en rose med en diamant i midten, - Rosen vokser jo ut fra et arr, og det er fint å tenke på at noe så fint kan vokse ut av noe stygt. Hans beste tips til andre tatoveringsentusiaster som ikke har tatt det store steget enda, er at den må være gjennomført – Planlegg tatoveringen, ofte er det også lang ventetid, så du får tid til å tenke på det da også. Dra også til noen profesjonelle. Det er jævlig lett å kjenne noen med tattisutstyr hjemme. Det er litt vel shabby.

Student Mari Skybak (22) går sitt første år på kulturprosjektledelse, og har til sammen tre tatoveringer. Den første tatoveringen var planlagt i flere år, både plassering og motiv brukte hun god tid på å klargjøre. – Også er det viktig å finne riktig tatovør, sier Mari. Hun har tatovert seg hos Kristine Hamn utenfor Karlstad i Sverige. – Jeg likte streken hennes veldig godt. Den var veldig feminin, noe jeg har sett etter, forteller hun videre. Tatoveringer har vært en interesse siden ungdomskolen og allerede i 9.klasse holdt hun et foredrag for de andre i klassen nettopp om tattoveringer. - Tatoveringene mine har ingen spesiell betydning, men er rett og slett en måte å utrykke hvem jeg er, sier Mari. Planene fremover er et svart bånd, hun vil ha tatovert på underarmen, og turen går til Oslo tattokonvention for inspirasjon og å se etter nye tatoveringsartister. Mari er enig med Morten om at planleggingen har mye å si for tatoveringene, - Du bør tenke på det i alle fall et år, etter det har du fått en annen tanke og selvtillitt rundt det. Plassering er også like viktig som motiv. Det er kjedelig om dette ikke er gjennomtenkt, avslutter hun.

”Gladlaksen” Pernille Wester (23) går tredje året på film og fjernsynsvitenskap, hun har tre tatoveringer. Den første er i nakken hvor det står ”Made in heaven” som hun tok på Polentur som 15 åring. Den viktigste derimot er tatoveringen på underarmen av en laks. Eller en ”gladlaks”, - Jeg og min bestevenninne tok lik tatovering og vi er begge veldig komiske personer. Man blir rett og slett glad av å se på tatoveringen, sier Pernille entusiastisk. En gang satt hun på kafé i Trondheim, - Jeg satt og spilte monopol med en random fyr, da han sa han hadde sett tatoveringen min før på en annen jente. Det viste seg at han hadde møtt venninna mi på en klubb i Køben tidligere, så tatoveringen binder oss sammen, sier hun og gliser. Pernille er enig i de andre med at man skal bruke tid på å bestemme seg, - Som de sier med alt man skal gjøre med kroppen, så må det tenkes igjennom og brukes tid på før man bestemmer seg, sier hun. Når det kommer til om tatoveringen blir stygg når hun blir gammel har hun en klar idé. – Alle har jo tatovering da, så da er vi like stygge. ProfHiL lyktes desverre ikke å komme i kontakt med de to herremennene med tatovering i ansiktet til denne saken.

Pernille Wester Vårsøg

Lørdag 21.April var det igjen duket for Vårsøg. Kvelden der døren mellom Felix og Bingoen åpnes og lokalene slåes sammen til mini-festival bestående av diverse undergrunnsband, blandet med lokale bidrag, samt noen litt større navn. Årets program kunne lokke med så mangt, for både øret og øyet. De musikalske headlinere bestod b.l.a av–Eye Emma Jedi, Dunderbeist og selveste Optimus Prime, og i sammen med den så fantastisk gjennomførte dekoren – ble det til tross lite folk- en magisk og minneverdig aften! Den visuelle orgasmen av en innredning vi år var vitne til, oppsto i forbindelse med bacheloroppgaven til de to kjekke kara i 3. klasse KPL, Egil Damsgård og Øyvin Løype. De ville gi plassen nytt liv, samt lage en atmosfære som matchet det allerede eksiterende konseptet. Resultatet ble en reise tilbake i tid. Til blomsterbarnas

idylliske år og hippienes tilværelse. Det var som å vandre i en megastor installasjon i et endeløst museum, der hver minste detalj bidro til at jeg ved kveldens slutt måtte klype meg selv i armen, for å lande på jorda igjen- den temmelig, frosne Lillehammerjorda. Guttas prosjekt var med andre ord vellykket. Men du vet hva dem sier? Bak enhver mann står- noen ganger- en gjeng kreative kvinner! Gutta sto altså ikke alene om pyntingen, men fikk stor og god hjelp fra Katja Jarem, Linn Eidås, Isabell Strande Kiil, Mari Rossavik, Karoline F. Bjerknes og Monica Santos. Katja Jarem forteller at de fikk rollen som dekoratører og startet å idemyldre ca en/to måneder før selve festivalen. -En uke før påsken hentet vi alt vi så for oss at vi trengte. Det var veldig spennende fordi vi hadde et ganske stramt budsjett. I hvertfall i forhold til det vi ønsket å gjøre. Men vi klarte oss bra. Så brukte vi en uke på å dekorere, male, snekre, sage trær og brette 150 oregamifugler.

Så alt gikk veldig fint i grunn. Det at jentene kun brukte en uke, er nesten uvirkelig med tanke på hvor totalt forandret stedet var. Bingoen hadde tatt form som en festivalcamping, med både telt og klinekrok. Røykeplassen var blitt forvandlet til en Drive In kino, i norsk bondegård ånd alla 60/70tallet- der du kunne varme deg rundt bålet, mens filmen “Woodstock” snurret over det hvite lakenet. Gjennomgangen til Felix var innredet som en låve, der blant annet du kunne ta deg en øl i N`fars bar. Her var uteplassen blitt gjort om til en lekeplass, der du kunne more deg med hoppeballer, trampoline og huske. Dekoren var som nevnt innledningsvis så til de grader gjennomført, men kronen på verket lå for min del i de små detaljene som var og finne her og der. Selv ble jeg mektig imponert over lesestoffet jeg fant på toalettet, nemlig et pornoblad fra 1970-tallet! Tusentakk for opplevelsen!

Innlandsuniversitetet

- En tapt drøm? Kjølv Eikelannd Sigurd R. Klæva & HiL

Etter lengre tids uenighet mellom partene i prosessen rundt et eventuelt universitet i innlandet tyder alt på at det ikke blir noe innlandsuniversitet i denne omgang.

I artikkelen ”Prosjekt innlandshelvete” i februarutgaven av ProfHiL (kan leses på nett) tok vi for oss den kaotiske situasjonen rundt PiU (Prosjektinnlandsuniversitet), og hva et universitet vil kunne innebære for studenter ved HiL. Siden den gang har forhandlingene mellom Høgskolen i Lillehammer, Høgskolen i Gjøvik (HiG) og Høgskolen i Hedmark (HiHm) gått i stå, og det er lite som tyder på at målsetningen om å etablere et innlandsuniversitet i 2015 vil bli realisert. Strid om hvor ulike fakultet, det administrative, og de ulike utdanningene skal lokaliseres har vært blant de mest sentrale stridsspørsmålene. Utad har prosjektet fremstått som et glansbilde, men med noen knuste biter her og der. ProfHiL kjenner derimot til at det bak lukkede møtedører i Universitetsprosjektstyret har vært langt mer negativitet og uenighet enn det partene har fremstilt det som i media og i offentligheten. For å finne ut hva ulike aktører i universitetsprosessen tenker om hva som gikk galt og hva som nå bør skje, tok ProfHiL en prat med en student, rektor ved HiL og styreleder i PiU.

Student

Man merker veldig godt at man ”kun” er student i høgskolestyret.

Vi har virkelig forsøkt å legge opp til en åpen og inkluderende prosess.

Studenten Alexander Løtvedt er for de fleste kjent som leder av LiSt, men uttaler seg kun på egne vegne til ProfHiL i denne saken. Etter tidligere å ha sittet i høgskolestyret og således vært nærmere innpå universitetsprosessen enn de fleste, er Løtvedt klar på hva som gikk galt. - Fakultetsstrukturen har stått veldig i veien. Til slutt var det som om det var en fylkeskamp mellom Hedmark og Oppland. HiL og HiG ville ha rektoratet til Lillehammer, noe HiHm og aksepterte, men til gjengjeld ville de ha det administrative tyngdepunktet til Hamar. Noe som ville ha ført til at ledelsen ville ha blitt kraftig splittet opp. Det samme var og tilfelle med for eksempel helsefag. Både på Gjøvik og i Elverum finnes det helsefag, og hvis begge disse to skulle bestå ville det ha ført til to nokså like, men konkurrerende fagutdanninger innenfor det samme universitetet, forklarer Løtvedt.

Rektor Som rektor ved HiL siden 2009 er Bente Ohnstad den personen ved HiL som har mest kjennskap til prosessen rundt PiU. I et intervju med ProfHiL legger hun ikke skjul på at det har vært krevende å prøve å etablere et universitet med de gitte forutsetningene. - Vi er tre høgskoler, to fylkeskommuner, og et fond som har jobbet for å bli enige om bl.a. en struktur for et fremtidig innlandsuniversitet. Så selvfølgelig har vi hatt litt forskjellige syn. For meg som rektor ved HiL har det vært viktig at vi gjennom PiU skal få til kompetanseheving, øke vår attraktivitet og gi et endra bedre studietilbud og mer kvalitet for våre studenter, sier Ohnstad.

Som studentrepresentant i høgskolestyret opplevde Løtvedt hvordan PiU opptok store deler av møtetiden. Ifølge økonomistudenten gikk dette utover tid som heller kunne vært brukt på å diskutere den løpende driften av HiL. Ikke bare ble PiU viet mye tid, men ifølge Løtvedt fremstod møtene slik at studentenes mening ikke telte eller skulle bli hørt. - Man merker veldig godt at man ”kun” er student i høgskolestyret. Man har ikke den tid og kompetanse som er nødvendig for å sette seg inn i alt av sakspapirer, og samtidig føler jeg at det ble lite tilrettelagt for at vi studentrepresentanter skulle kunne delta aktivt i styret. Det førte etter hvert til at jeg forlot styret, da jeg følte at jeg ikke kunne bidra der, samt at det var en rollekonflikt med min stilling som leder av LiSt, forklarer han. For hva som bør med skje med HiL i fremtiden er Løtvedt klar i sin sak. - HiL er på vei til å bli landets beste høgskole, hvis det ikke allerede er det. Hvorfor endre det da? Jeg er stolt over at jeg tilhører Høgskolen i Lillehammer, og tviler på at jeg hadde vært like stolt hvis jeg hadde tilhørt Universitet i Innlandet, avslutter Løtvedt.

Fondet Ohnstad snakker om, KUF-fondet (Kompetanse-, Universitets-og forskningsfondet i Innlandet AS), som har vært en del av prosessen i PiU, har siden sin opprettelse i 2005 ført til opprettelsen av flere mastergradsprogrammer og to doktorgradsprogrammer ved HiL. Det er i stor grad takket være KUF-fondet at rundt 10 % av skolens studenter nå er master- eller doktorgradstudenter, studenter som man er avhengig av å kunne vise til for å kunne søke om universitetetsstatus. Som en følge av at universitetsplanene nå er lagt på is vil den økonomiske støtten på 10-15 millioner kroner i året fra KUF-fondet opphøre. På spørsmål fra ProfHiL om dette vil gjøre det aktuelt å overføre midler fra bachelorprogrammer som f.eks KPL for å opprettholde master- og doktorgradsprogrammer, avviser Ohnstad at dette blir aktuelt. - BA-utdanningene er grunnmuren, og viktig for studentene våre og utgjør brorparten av den resultatbaserte finansieringen vår. Å la kutt i støtte fra KUFfondet gå utover BA-utdanningene er helt uaktuelt. Vi må heller prøve å finne andre finansieringskilder. Hvis det ikke fører frem, må vi vurdere stillingsstopp, og/ eller eller effektivisere oss ytterligere, forklarer hun. Ledelsen ved HiL har fra flere hold blitt beskyldt for å ha bedrevet en ”topp-ned prosess”, noe som kom tydelig fram på Kulturutvalget sin universitetsdebatt i fjor høst. Ohnstad innrømmer at ikke nok har blitt gjort for å involvere de ansatte og studentene i prosessen, men er samtidig klar på at ledelsen virkelig har prøvd å gjøre prosessen mer åpen enn det den har fremstått

Hvem vet hvordan situasjonen vil være om 10-15 år? som. - Vi har virkelig forsøkt å legge opp til en åpen og inkluderende prosess, og både studenter og ansatte har hatt rikelig anledning til å søke informasjon, delta i møter og reise debatt i egne miljøer og på fellesarenaer. Så noe av kritikken som har vært rettet mot meg synes jeg har vært litt urettferdig. Når det er sagt, er det klart ledelsens ansvar å involvere, engasjere og informere. Hvis folk mener at dette ikke er blitt gjort godt nok, må vi selvfølgelig ta det til oss. Det finnes helt klart et forbedringspotensial når det gjelder kommunikasjon, sier Ohnstad. I likhet med Løtvedt mener også Ohnstad at prosessen rundt PiU har tatt uforholdsmessig mye tid, men hun føler likevel at ikke alt har vært bortkastet. - Takket være prosessen rundt PiU har vi fått gått gjennom studietilbudene våre, tydeliggjort våre faglige satsninger og arbeidet for å få frem en klarere profil. Ved gjennomgang og innstramming av studieporteføljen har vi også kvalitetssikret at studiene våre vil være gode nok for å kunne være en del av et fremtidig universitet. Så all tid som har gått med til PiU har ikke vært bortkastet. Med universitetsplanene lagt på vent, og 94 % av studentene ved HiL i studieprogramundersøkelsen tidligere i år svarte at de vil anbefale HiL, samt at skolen er den mest søkte høgskolen utenfor de tre største byene, er rektoren likevel klar på at det ikke er tid for å hvile på laurbærene. - Selv om HiL per dags dato ikke har behov for universitetsstatus for å være en attraktiv og konkurransedyktig utdannings- og forskningsinstitusjon, kan det hende at tidene og kravene forandrer seg. Hvem vet hvordan situasjonen vil være om 10-15 år? Kanskje er det viktig å tenke stort, da rekruttering av studenter og ansatte kan bli en større utfordring om noen år enn i dag. I tilegg har vi en eier (Kunnskapsdepartementet) som kanskje også vil ha et ord med i laget.

Jeg hadde virkelig håpet at vi skulle klare å få det til, så selvfølgelig er jeg skuffet Styreleder i PiU Den med det overordnede ansvaret for PiU, Ulf Christensen, befant seg på ferie i New York da ProfHiL ringte, og hadde av den grunn kun mulighet til å gi en kort uttalelse. Ovenfor ProfHiL er det tydelig at han er skuffet over at det mest sannsynelig ikke blir noe universitet i innlandet i denne omgang. - Jeg hadde virkelig håpet at vi skulle klare å få det til, så selvfølgelig er jeg skuffet. Hvis jeg skal ta noen form for selvkritikk, så må det være at vi ikke inkluderte studentene og de ansatte mer i prosessen. Det skulle vært større åpenhet, men samtidig er det viktig og ikke å være for bastante i konklusjonene enda. Til tross for nederlaget har ikke Christensen helt gitt opp drømmen om et universitet i innlandet. - Jeg skal prøve å få til samtaler med styrene ved de tre høgskolene i juni, så forhåpentligvis vil vi da klare å komme frem til hvordan planen videre skal bli, sier Christensen. Mulige universitetsalternativer Etter at det ble konstatert at de felles forhandlingene mellom HiL, HiG og HiHm ikke førte frem har det blitt lansert flere nye forslag for å få opprettet et universitet i innlandet. Det mest realistiske er en sammenslåing av HiL og HiG, da det allerede eksisterer enighet på en rekke sentrale punkter mellom de to høgskolene. At begge skolene og befinner seg i Oppland fylke, og av den grunn har samme studentsamskipnad (SOPP), gjør dette til det mest sannsynelige alternativet. I det siste har derimot flere, blant annet stortingsrepresentant fra Høyre i Hedmark Gunnar A. Gundersen, gått inn for at HiHm alene bør prøve å etablere et universitet. Hvis så blir tilfelle vil det kunne bli vanskelig for HiL og HiG å etablere et universitet i Oppland, da sentrale aktører i næringslivet i innlandet tidligere har uttalt at det kun er aktuelt å støtte ett universitet i regionen. På den annen side er det i dag HiL og HiG som sammen er nærmest til å innfri akkrediteringskravene for å bli universitet. Siste ord er uansett ikke sagt i sagaen om et innlandsuniversitet.

Har du kontroll på eksamen? På absolutt alt?

Vet DU hva dine rettigheter er? Har du krav på ekstern vurdering?

Gå inn på student.no/eksamen og finn ut!

#Xrett

22 www.student.no

Mat

G for Grill - fra en lengtende sommer-ferielatsabb til dere alle.

Ida Ellingsen Austbø barbequelovers.com Snøen er endelig borte og vi ønsker sommeren velkommen med åpne armer. Kjære sol, som du har vært savnet! Sommeren forbindes gjerne med de 4 store, Séne altså; sol, sjømat, sjampiss og Spania. Her i innlandet har vi knapt den første Sén så jeg har kommet opp med et alternativ, de fire Géne: GD, GT (Gin Tonic), grilldress og grillmat. Personlig blir jeg mer tiltrukket av denne, hakket mindre classy, versjonen. Ingenting er som å slappe av i 15 grader celsius med en, fargespraket og godt polstret, grilldress med en GT i den ene hånda og ei grillpølse i den andre. Alt dette imens du leser deg opp på Lillehammers happenings i GD. Skulle du ønske mer action enn GD har å by på anbefaler jeg å sette grillcampen opp i Søndre park, det er der det skjer. Sommeren er ment for late dager, derav denne ytterst late menyen; Bon Grill!

Du trenger: grilldress grill pølser pølsebrød ketchup sennep potetsalat sprø løk gin tonic water lime Slik lager du den beste GT´en: 1. Du heller gin oppi glasset, mengden kommer ann på hva magen din tåler! 2. Ta så en god dæsj tonic water og skvis en limebåt oppi drinken. Voila! Verdens beste og enkleste drink. Tips: For alt du gjør i verden, unngå å kjøpe Golden Cock (gin). Den smaker verre enn den gir komisk effekt. Anbefaler Tanqueray på det sterkeste.

Student

studentenes

likemann Kjølv Eikeland Privat

Som studentrepresentant i Likestillingsutvalget kjemper Henrik Askeland Andersen for mer åpenhet, nærhet, og dialog blant HiLs studenter og ansatte. LIA (Likestillings-, inkluderings og antidiskrimineringsutvalget), eller bare Likestillingsutvalget, er ett av HiLs mange utvalg og organ som for studenter flest ikke er særlig kjent. Organet har som det fremgår av sitt mandat i hovedoppgave ”å overvåke og være pådriver overfor linjeorganisasjonen og utvalg med særlig myndighet i forbindelse med likestillings-, inkluderings- og antidiskrimineringsarbeidet ved Høgskolen i Lillehammer (HiL).”

Ett av organets åtte medlemmer er Henrik Askeland Andersen som har som oppgave å observere og passe på at utvalget jobber for å oppnå sine målsetninger. Ovenfor ProfHiL forklarer Askeland Andersen nærmere hva hans oppgave går ut på, og hva utvalget for øyeblikket fokuserer på. - Jeg ble på LiSt sitt urnevalg i fjor høst valgt inn i Likestillingsutvalget, og siden den gang har jeg altså vært studentenes representant. Min hovedoppgave er å observere, men jeg har og mulighet til å komme med innspill på det utvalget driver med. Nå i det siste har vi hatt fokus på å få flere kvinnelige professorer, noe som også flere utdanningssituasjoner har hatt økt fokus på i de senere årene, forklarer Askeland Andersen. Askeland Andersen kan videre fortelle at han synes HiL generelt sett gjør en god jobb med å iverksette tiltak på områder som utvalget

Studentrepresentant i LIA Henrik Askeland Andersen, her sammen med statsminister Jens Stoltenberg.

er ansvarlig å opplyse ledelsen om. Dette inkluderer å legge til rette for studenter og ansatte med fysiske funksjonshemninger, integrering av utvekslingsstudenter, og å forhindre etnisk diskriminering for å nevne noe.

Flere burde bli med å engasjere seg i studentlivet. Har målsetningene klare For sin tid videre i Likestillingsutvalget er Askeland Andersen klar på hva han ønsker å få til. En høgskole som bedriver ” bærekraftig utdanning og samfunnsutvikling”, samt mer respekt og varme mellom studenter og ansatte er noen av målene markedsføringsstudenten har satt seg. I likhet med det LiStleder Alexander Løtvedt beskrev i saken ” Innlandsuniversitetet - En tapt drøm?” om kommunikasjon på HiL, føler også Askeland Andersen at dette er noe HiL kan bli bedre på.

- For å være helt ærlig føler jeg at det er litt lukket her på HiL. Dette har jeg også tatt opp i styremøtene til Likestillingsutvalget, at det bør være et tettere samarbeid mellom tillitsvalgte for de representerte parter og de utvalg, som f.eks LIA, i saker som måtte oppstå. Samtidig har jeg opplevd at det til tider kan være vanskelig å vite hvor jeg skal henvende meg hvis det er noe jeg lurer på i mitt virke som studentrepresentant. Dette er noe jeg kommer til å jobbe for å få endret i fremtiden, sier Askeland Andersen.

Til slutt da intervjuer skulle til å takke for et engasjerende intervju ble det enda tydeligere hvor mye engasjement Askeland Andersen besitter, og hvordan han virkelig ønsker å få flere til å engasjere seg på HiL. - Flere burde bli med å engasjere seg i studentlivet. Det er gøy å gjøre noe annet enn å sitte med tunge pensumbøker hele dagen, og samtidig er det en fin avkobling fra det faglige. Ikke minst er det attraktivt å ha på CVen, bare det burde få flere til å stille til valg og bli med på å utforme studentlivet her på HiL, avslutter Askeland Andersen.

CRISPIN GURHOLT

MOBILBANK

LIVE PHOTO LILLEHAMMER

21. APRIL – 17. JUNI

Er du mye på farten?

MED RELANSERING 2. JUNI 2012 KL 14

Da kan det være greit å ha banken i lomma. Betal regninger og sjekk saldo akkurat når det passer deg.

Hent mobilbank-appen i App Store her--->

Ved Ekebergåsen, Live Photo # 20, 2011, C-print, face mounted, p. e.

Last ned vår mest populære nettbanktjeneste på mobil eller Ipad. Fungerer også på Ipod Touch og de fleste Android telefoner.

HIL-STUDENTENE GÅR GRATIS

ÅPNINGSTIDER: TIR - SØN 11-16 Stortorget 2, 2602 Lillehammer, Telefon 61 05 44 60, www.lillehammerartmuseum.com

Vi har inspirerende kokebøker til studenthverdagen.

49,-

69,-

49,-

69,-

Kunst

på Kunstmuséet:

Crispin Gurholts «Live Photo Lillehammer»

Stian Claude Simon Pignon Lillehammer Kunstmuseum

I disse dager skilter Lillehammer Kunstmuseum med en utstilling av de uvanlige. Crispin Gurholts utstilling «Live Photo Lillehammer» er en samling tablåer med motiver som ved første øyekast virker hverdagslige, men som blir mer og mer intrikate og avslører nye meningsnivåer jo lengre man stirrer. Levende tablåer Gurholts utstilling åpnet den 21. april, og som en del av åpningen var utstillingen utvidet med levende tablåer bestående av veldig tålmodige statister, som var blitt kledd ut og instruert til å posere. Christoffer Heien, en av installasjonsmodellene, forteller om opplevelsen: «Det var klamt, svett, langsomt og med mye venting. Blikket skulle være festet på et bestemt punkt, og kroppen som fryst. Du vil ikke tro detaljene og tiden som er lagt ned i stillingene våre; det tok flere timer. »

For min del var publikums eksistens kun bekreftet av praten.

Bilde av kunstinstallasjonen, Christoffer Heien er «Mann med Barnevogn».

Modellene hadde heller ikke lov til å snakke med publikum, forklarer Heien: «Vi skulle ”ignorere” publikum, selv i pausene, da vi ikke skulle ødelegge illusjonen om at vi var kunst, dette ble klart med relativt suksess av de fleste.» Heien fortsetter med å forklare at hans blikkfest «Var vekk fra retningen publikum hadde tilgjengelig, så jeg så aldri noen, og holdt blikket vekk i pausene. For min del var publikums eksistens kun bekreftet av praten. Det å være installasjonsmodell er overraskende slitsomt, selv om du har noen minutters pause hvert 15. til 20. minutt, spesielt når du står i en merkelig skrå stilling og holder fast i en barnevogn som jeg gjorde. Jeg har fått høre at folk stod i opptil 1 time for å ”ferske” oss i å bevege oss litt morsomt å høre i ettertid, vi klarte oss visst bra, avslutter Heien.

Fastfrosne Øyeblikk Mens installasjonsmodellene fikk fri etter åpningen, henger fremdeles bildene der. I tillegg er det en videobås satt opp midt i rommet hvor tablåene utforskes i en dypere dimensjon. Gurholt går tett innpå installasjonsobjektene, og skaper et skråblikk på situasjonene som tvinger en til å stille alvorlige spørsmål ved det en ser. Til tider groteskt i sin bruk av vold og skremmende scenarioer, men oftest estetiskt behagelig, om noe ukjent. Det er som å se på et kjent ansikt, for så å gradvis se illusjonen falle fra hverandre. Gurholts fastfrosne øyeblikk fra hverdagen vil ta deg med på en dekonstruksjon av det som virker åpenbart, og tilbyr en nærmere granskning av det som ligger rett under overflaten. Utstillingen er tilgjengelig frem til 17. Juni.

Vi beklager: ProfHiL drives av frivillige studenter. Av og til skjer feil. Vi beklager dette på det sterkeste. I forrige nummer skjedde to feil vi vil bemerke: - Bildet tatt til saken om skolens håndballag ble kreditert til studentidretten.no, men skulle vært kreditert til Emir Memovic. - Filmspaltene ble kreditert til Stian Pignon, men skulle blitt kreditert Eivind Nordengen.

GØY å bade

Pub & Scene 16. mai Bad Taste Party kl. 22.00

29. mai - 3. juni Norsk Litteraturfestival Sigrid Undset-dagene. Sjekk litteraturfestival.no for mer informasjon om hva som skjer på Felix under litteraturfestivalen. Fast hver uke: Tirsdager: FINKVELD Onsdager: HJEMLENGSEL Torsdager: ALLMENQUIZ fra kl. 20.00

. Utebasseng . Sklier 33 x 13 m oppvarmet 250 lekebasseng

. Stupetårn 1, 3 og 5 m

Kamikaze, familieog barnesklie

. Avkobling

Grøntområde

Hoppe, dykke, klatre, plaske, trimme, skli, leke, trene, ta badstue eller rett og slett slappe av.

Velkommen

ÅPNINGSTIDER

i perioden 2/6-28/6 Mandag - fredag 1 1-20 Lørdag/søndag 10-20 i perioden 29/6-14/8 Mandag - søndag 10-20

tlf. 61 05 70 60

www.jorekstad.no

GD reklame

17. mai 17. maikos kl. 10.00

Kulturkalenderen: Hva skjer i Lilllehammer? Lillehammer Kino Mai Premierer: Onsdag 16. The Dictator Fredag 18. The Raven Hva gjør vi nå? Lørdag 19. Shakespeares skjulte sannhet Fredag 25. Men in Black 3 (3D) Gågata fylles med flagg, pølser, is, gassballonger og liv på 17. mai.

Café Stift

Kulturhuset Banken

Mai Lørdag 12. mai Dj Present

Mai Lørdag 19. - 20. Forgotten voices

Torsdag 17. mai Klubb Juicy Fruit, 23:00

Kunstmuseet

Fredag 8. Snow White and the Huntsman Fast hver måned Hver torsdag Cinemateket

Fast hver måned Hver onsdag Wine & Pitchers på Café Stift

April Ustillinger: 21. april - 17. juni. Crispin Gurholt – Live Photo Lillehammer

Felix Pub & Scene

Høgskolen

Bingo´n

Mai Onsdag 16. Bad Taste-Party m/ konsert

Mai Torsdag 31. Bjørnsonforelesningen

Mai Onsdag 16. Autolaser, konsert

Torsdag 17. Maikos

Juni Torsdag 7. - 8. NNFF 5. forskningskonferanse

Torsdag 17. List: 17.mai frokost

29.-3. Litteraturfestivalen Fast hver måned Hver tirsdag Finkveld i Wiesegården Hver Onsdag Hjemlengsel Hver torsdag Quiz

Juni Premierer: Fredag 1. LOL Elena Laban – Lille Annas favoritter Prometheus (3D)

Fast hver måned Hver tirsdag Lille Radio - Åld Skol kl 20.00 Hver onsdag Lille Radio - Frykt for Ender kl. 20.00 Nettside: www.lilleradio.no

Lørdag 19. Schools out 29.-2. Litteraturfestivalen Fast hver måned Annenhver torsdag Quiz

Maihaugssalen Mai Fredag 11. Utstillingsåpning «Anders Sandvigs verden» (maihaugen)

På 17. mai arrangerer Café Stift Klubb Juicy Fruit.

Torsdag 17. 17. mai hos Bjørnson, Aulestad Ord og Toner Tirsdag 29. Åpningsforestilling – Norsk Litteraturfestival Få med deg Sasha Baron Cohen i hans nye film The Dictator.

Annet Mai Nasjonaldagen 17. mai. 17. mai-tog 11.00 gjennom storgata/gågata Festligheter rundt omkring i Lillehammer Norsk Litteraturfestival / Sigrid Undset-dagene 2012 Rundt omkring i Lillehammer Sjekk ut programmet på;

Litteraturfestivalen arrangeres fra den 29. mai til den 3. juni.

http://www.litteraturfestival.no/ Fast hver måned Hver onsdag Gratis inngang på Brenneriet for studenter Hver torsdag Tørstetorsdag på Nikkers Første lørdag hver mnd Jazzcafé på Fabrikken

Du har fortsatt sjangsen til å se Gurholt sine bilder på Lillehammer kunstmuseum.

Første torsdag hver mnd Lillehammer Folkemusikkscene på Mikrobryggeriet Lørdager i oddetallsuker Live musikk på Paddy´s

Takk for oss! Vi i ProfHiL-styret vil herved takke for oss. Etter sommeren kommer ProfHiL sterkt tilbake, men dessverre uten de fleste av oss. Forhåpentligvis finnes det folk som er motiverte til føre skuta videre til høsten. Skulle du kunne tenke deg å være en del av styret? Send en mail til profhil@gmail.com. Til da skal dere få en liten smakebit på hva dere kan vente dere til høsten, som kanskje vil gjøre hverdagen litt enklere:

Les ProfHiL på nettet: www.issuu.com/profhil Søk opp og lik ProfHiL på Facebook. Legg til ProfHiL i dine sirkler på Google +.

Fotogruppas fotokonkurranse Forrige måneds tema var “Vårkos”. 1. plass og 9 poeng går til Caroline Ramnæs. 2. plass og 7 poeng går til Jon Vatne. 3. plass og 6 poeng går til Bertil Klaussen. Alle andre som deltok får 5 poeng. Takk til alle som har sendt inn bilder!

3. plass, av Bertil Klaussen

1. plass, av Caroline Ramnæs

2. plass, av Jon Vatne

studentmagasin for hĂ¸gskolen i lillehammer

TIS GRA

mai 2012

Tattiser pĂĽHil