Den siste dansen
JAN MEHLUM
En natt plukker advokat Svend Foyn opp fire unge haikere på E-18. Dagen etter er en cdboks borte fra bilen. Ett år senere blir han kontaktet av moren til en av haikerne. Hun har funnet Foyns cd-boks, men datteren hennes, Sara, snart tjue, er forsvunnet. En etter en blir haikerne rammet av tragedier. Snart befinner Foyn seg midt i et dødelig drama med spor som fører i mange retninger. Men hver gang en forklaring synes nær, blir de som vet noe plutselig tause – noen av dem for alltid.
EN SVEND FOYN-ROMAN
Den siste dansen
«Mehlum er en kriminalromanens tekniker, som både har evnen til å skrive spennende historier og sjarmerende dialoger.» Dagsavisen
Den siste dansen EN SVEND FOYN-ROMAN
JAN MEHLUM
Den siste dansen er en frittstående fortelling og den sjette boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.
«Han skriver ikke bare med hjernen, men også med hjertet.» Stavanger Aftenblad
«Mehlum er en drivende god historieforteller, og han forteller gode historier.» Halden Arbeiderblad
JAN MEHLUM
Den siste dansen er en intens krim fra narkotikamiljøet: Om de som går til grunne i avhengighet og kriminalitet – og om nære slektninger som står hjelpeløse og ser på. Det er en svart beretning om kjærlighet, svik og pengebegjær, om stoffmisbruk og et forståelig behov for å ta loven i egne hender.
«Dette er råbarket krim med gjennomført rå samfunnskritikk, skrevet for leselyst.» Bergensavisen
«En kriminalroman av beste merke. Det er bare å lene seg tilbake i godstolen og slippe leselysten løs.» Haugesunds Avis
9 788292 526699 Den siste dansen.indd 1
20.04.2012 08:48:25
Hun kom brått på meg. I det skrøpelige lyset fra Jaguarens frontlykter var hun først bare en skygge mot veggen til leskuret ved avkjøringen til Songe, et av disse avfolkede bygdesamfunnene som klorer seg gjenstridig fast langs den indre sørlandsstripa. Jeg hadde nettopp kjørt forbi Godbiten Spiseri uten å kjenne noe tegn til sult. Jeg passerte på bare noen meters avstand. I et kort glimt så jeg tydelig et hvitt ansikt, omkranset av mørkt, halvlangt hår. Hun var lang og tynn, med klærne klistret til kroppen. En arm hevet seg nølende mot meg. Bak skimtet jeg en annen jentunge, også hun mørkkledd og våt. Ingen av dem brukte refleks. Regnet pisket mot frontruta og reduserte sikten framover til nesten null. Klokka hadde nettopp passert midnatt. E 18 lå fullstendig øde. Jeg kastet et blikk på skikkelsene bak meg i speilet, tråkket instinktivt på bremsen og svingte inn mot siden. De ble stående urørlig og se etter meg. Ut fra skuret dukket det opp en mann. Han tok noen forsiktige, ustø skritt mot bilen. De to pikene rørte seg ikke. Før jeg helt hadde rukket å fordøye denne observasjonen, kom det enda en type fram på veien; en lang, slank fyr. Over skulderen hadde han en bag. Dette begynte å ligne en klassiker. Kvinnelige lokkeduer, mannlige skurker, naiv bilist. 5
Egentlig hadde jeg lyst til bare å kjøre videre. Men noe holdt meg igjen. Det måtte være en siste rest av anstendighet. Jeg koblet inn reversen og gled sakte tilbake mot de fire i veikanten. Vannet dryppet fra den mørkhårete pikens hånd da hun la den på døra, som jeg hadde åpnet halvveis. Regnet blåste inn i bilen. «Skal du langt?» spurte hun. Jeg så nærmere på henne. Ubestemmelig alder, blek; et merkelig, likegyldig uttrykk i ansiktet, som om ingenting virkelig angikk henne. De to mannfolkene holdt seg i bakgrunnen sammen med den blonde piken. Hun så ut som en bortkommen skolejente. «Til Tønsberg. Og dere?» Hun snudde seg og kastet et blikk på de andre før hun svarte. «Det passer bra.» Jeg åpnet døra helt. «Hopp inn. Har dere ventet lenge?» Hun smatt inn i forsetet, de tre andre kløv inn bak. «Hva tror du?» Det var et dumt spørsmål. De kunne ha stått her i dagevis uten at noen av de passerende ville ha reagert. Ikke på annen måte enn ved å øke farten. Jeg skjøv en cd inn i spilleren. «Er det greit? Jeg trenger musikk for å holde meg våken.» Piken ved siden av meg tok cd-boksen og studerte coveret. «Patti Smith?» Jeg kastet et undrende blikk bort på henne. «Kjenner du noe til Patti Smith?» «Det kan du regne med.» Stemmen hennes var spesiell. Tynn, men sterk. Passasjerene i baksetet var tause. Piken skalv lett mens hun gned hendene mot hverandre. Vannet rant fra klærne, ut over skinnsetene og videre ned på gulvmatten. Under den var det allerede mer enn nok rust. Selv om det ifølge kalenderen skulle være sommer, var kvelden usedvanlig kald og ufyselig. Et øyeblikk var jeg fristet til å spørre hvorfor de befant seg her på denne tiden av døgnet. Men det er ikke alt en trenger å vite. 6
«Jeg skal sette på varmen,» sa jeg. Bilen var gammel og sliten, varmeapparatet virket dårlig, og vindusviskerne hadde store problemer med å ta unna for regnet. Passasjerene satt urørlig. Først da vi ved avkjøringen til Kragerø ble passert av en politibil med blinkende blålys, ble det liv i dem. Piken i forsetet forsøkte å gjøre seg usynlig, mens de tre bak sank sammen i setet. Jeg innbilte meg at politifolkene kastet lange blikk på oss da de passerte. «Har noen en sigg?» Det var en av guttene i baksetet som spurte. Piken ved siden av meg gravde fram en flattrykt, våt røykpakke og kjempet lenge for å få fyr. «Få opp farta!» Fyren i baksetet hørtes litt amper ut. Da hun omsider lyktes, sendte hun den tente sigaretten bakover og rakte meg pakka. «Nei takk.» Det irriterte meg at de ikke hadde spurt om det var greit å røyke. «Vi har vært på Quarten,» lød det plutselig fra baksetet. «Åsså var vi en tur innom hytta te Jacob. Trengte en dusj, veit du.» Jeg fulgte med i speilet. Det var den minste av dem som snakket. Han var en kortvokst, spinkel ung mann. Han kunne ikke være stort mer enn femogtjue. Stemmen var lys, nesten som et barns, men ansiktet var gammelt. Det virket ikke som han hadde tatt den dusjen. «Slektas, mener du,» kom det fra kameraten. Speilet avslørte at han var en pen gutt. Med det store, krøllete håret og de rene ansiktstrekkene så han jødisk ut. Det var noe overlegent ved fyren der han satt og fingret med sigaretten. Svart, kort skinnjakke, trange, mørke jeans, grønn skjorte. Det virket som om regnet hadde prellet av på ham. «Kutt ut, Fred,» fortsatte han. «Det stedet har aldri vært mitt. Ikke kommer det til å bli det, heller.» «Hvor ligger denne hytta?» Av en eller annen grunn var jeg blitt interessert. «På Tromøya. Er du kjent der?» «Litt.» «I Galtesundet, ved innseilingen til Arendal. Torjusholmen, heter det.» 7
«Millionkåk. Skipperhus med strandlinje, brygge og hele pakka.» Fred brøt inn. «Ja, ja.» Jacob var tydelig irritert. «Det spiller vel faen ikke noen rolle, gjør det vel? Bilen streiket,» fortsatte han litt roligere. «Vi måtte bare la den stå igjen.» Jeg hadde ikke lagt merke til noen bil da jeg plukket dem opp. «Slutter ikke Quart-festivalen først i morgen?» spurte jeg. «Ville dere ikke ha med dere Turboneger?» Ingen svarte. Andre navn fra morgendagens konserter kjente jeg ikke. Den lyse piken i baksetet hadde så langt ikke ytret et ord. Uten noe som helst forvarsel bøyde hun seg fram og kastet opp mellom forsetene. En grønn, ekkel væske spredte seg utover gearkonsollen. Det luktet råttent. Patti Smiths dystre stemme fylte bilen med sår poesi mens jeg småbannende bremset opp og tvang Jaguaren inn til siden. Det regnet verre enn noen gang. «Hva i helvete!» Jeg snudde meg mot baksetet. «Hvis d… d… du er dårlig, kunne du vel ha bedt meg om å stoppe?» Hun svarte ikke, kravlet bare over sidekameraten og tumlet ut i regnet der hun lente seg over panseret og brekket seg. Jeg forbannet min mor som aldri hadde gitt opp ideen om nestekjærlighet. Normale folk ville aldri ha stoppet. Nå hadde jeg bare lyst til å dumpe dem. De to typene i baksetet ble sittende urørlig mens jeg lette i bagasjerommet etter noe å tørke med. Da jeg stakk hodet inn i bilen igjen, hadde den mørke jentungen i forsetet forgjeves forsøkt å fjerne svineriet med et lommetørkle. «Her,» sa jeg og rev av noen runder fra tørkerullen. «Vi veteranbileiere er forberedt på alt. Nesten alt. Bruk denne.» Piken som hadde spydd, stakk hodet inn i bilen og så på meg uten håp i blikket. Hun var svært pen. Litt for hard sminking ødela det nesten engleaktige uttrykket. Hun kunne umulig være stort over tjue år. «Kan jeg få komme inn?» spurte hun. En svak aksent antydet at hun ikke var norsk. «Si fra hvis du blir kvalm igjen,» sa jeg. «Nå kjører vi.» 8
«Kan du ikke spelle noe annet?» kom det fra den lyse gutten i baksetet. «Hu derre Patti Smith er så jævla depressiv.» Den mørke piken så unnskyldende på meg. «Noen ganger kan hun bli for dyster for meg også, hvis du skjønner hva jeg mener.» Jeg snudde meg mot henne. «Patti Smith hadde dødsangst,» sa jeg. «Med god grunn, vil jeg si.» I et glimt så jeg at passasjeren min hadde det samme fraværende, melankolske uttrykket i ansiktet som den unge Patti Smith. Et ikon, forfulgt av brå og voldsom død. In the straw-colored light In light rapidly changing On a life rapidly fading Have you seen death singing «Hva kunne du tenke deg å høre?» sa jeg og la skiva forsiktig tilbake i coveret. Den representerte en sjettedel av den eksklusive samleboksen The Patti Smith Masters, produsert i nittiseks i en nummerert serie. Klenodiet inneholdt utelukkende høydepunkter. De hadde det ellers ikke vært for mange av i Patti Smiths liv. Etter en serie med tragedier forsvant hun bare, inntil Allen Ginsberg skal ha fått henne fram på scenen igjen i en av hans siste offentlige opplesninger. Ann Arbor i nittifem. Jeg vet ikke om historien er sann, men den kunne vært det. Ginsberg var hennes helt. «Hva med Coltrane?» spurte hun. «Har du noe av ham?» Jeg kikket nærmere på henne, men kunne ikke se noen tegn til ironi. Jeg la coveret tilbake i boksen og stakk den ned bak meg, i lomma på forseteryggen. Da vi nærmet oss Tønsberg, hadde passasjerene for lengst sovnet. Gutta i baksetet snorket jevnt og høylytt, mens den lille blonde sov mer ujevnt. Av og til kom det noen små klynk fra henne, som om hun var midt inne i en vond drøm. Piken ved siden av meg var falt over til min side. Hodet hennes hvilte på 9
armen min. Ansiktet hadde fått et fredelig, avslappet uttrykk. Hun luktet en blanding av våte klær, fuktig hår og varm kropp. Hånden hennes hang løst utover setekanten med fingrene halvt sammenkrøket. De var slanke og vakre, uten ringer. Et rødt, stygt arr på undersiden av håndleddet ødela bildet. Jeg dyttet forsiktig borti henne. Klokka var nesten halv tre, uværet verre enn noen gang. «Vi nærmer oss Tønsberg. Hvor skal jeg sette dere av?» Hun rettet seg opp med et rykk og så seg forvirret rundt. I noen korte sekunder var all tøffhet borte. Hun var bare en liten pike, presis som min datter. Jeg hadde ikke glemt hvordan det var, selv om Mari med sine seksten år nå likte å kalle seg voksen. Jeg motsto fristelsen til å legge en arm rundt henne. Hun gned hendene nervøst mot hverandre. «Stopp ved jernbanestasjonen,» sa hun. «Du kan vel kjøre den veien?» «Jeg tror toget har gått.» Det var kanskje ikke så morsomt, været tatt i betraktning. «Det vet jeg.» Hun sa det på en resignert måte, uten aggresjon, som for å fortelle at jeg ikke hadde noe med hennes liv å gjøre og heller aldri ville få vite noe om det. Jeg angret umiddelbart. «Skal jeg kjøre dere helt hjem?» forsøkte jeg. «Nei takk,» sa hun. «Vi skal ikke langt.» De tumlet ut av bilen og trakk jakkene rundt seg. Den lille lyse piken løftet armen som for å vinke, men ombestemte seg. Ingen sa så mye som takk. Jeg satte Jaguaren i gear og gled framover, glad for å være hjemme igjen. Konferansen med en klient som utvilsomt var skyldig, ikke bare i det han var tiltalt for, men også i en rekke andre forhold, hadde vært bortkastet. Jeg burde ha kjørt direkte tilbake i stedet for å innta et elendig måltid på en av Arendals overvurderte sommerrestauranter. Bak meg i speilet fikk jeg et siste glimt av firkløveret. De var på vei ned mot sentrum. Jeg skrudde opp stereoen for å få med meg de siste tonene fra Take the A-train da jeg fikk en illevarslende forutanelse. Som vanlig kom den for sent. 10
Etter å ha stoppet og lett gjennom bilen, kunne jeg konstatere at boksen med Patti Smiths perler var borte. Haikerne hadde simpelthen stjålet den. Det hjalp ikke at jeg kjørte byen rundt for å lete, passasjerene hadde allerede rukket å stikke seg vekk. Det eneste de hadde etterlatt seg i bilen, var dårlig lukt. Det siste jeg tenkte på før jeg sovnet, var merkelig nok ikke hevn. Jeg skulle gjerne hatt en forklaring. De hadde latt andre, lett omsettelige cd-er være i fred. Den eneste de hadde knabbet var den med Patti, en boks som umulig kunne ha noen stor markedsverdi.
1
Akkurat da det litterære storverket om den kongelige pilegrimsvandringen til Nidaros ble tungt markedsført i statskanalens beste sendetid, ringte telefonen. Jeg trakk den konklusjon at det enten måtte være en sann republikaner eller en utlending. «Snakker jeg med advokat Svend Foyn?» «Det er meg, ja.» Stemmer kan røpe mye. Dette var en nølende, litt usikker stemme. Den tilhørte en mann som ikke hadde spesiell lyst til å gjennomføre denne samtalen. Han kremtet. Det virket som om han måtte ta sats for å fortsette. «Jeg beklager at jeg bryr deg på denne tiden av døgnet. Mitt navn er Beyer. Thomas Beyer.» Det sa meg ingenting. Jeg ventet på fortsettelsen. «Æh, det har seg slik at vi har noe som muligens tilhører deg.» «Ja vel, hva skulle det være?» «En plate,» sa han hjelpeløst. «En cd-plate.» Han hadde åpenbart et fjernt forhold til moderne musikkteknologi. «En plate med noen som heter Patti Smith. Det vil si, det er visst flere i esken. Navnet ditt står på omslaget. Kan det stemme?» Noen som heter Patti Smith. Dette var ingen kulturell mann. Plutselig var jeg tilbake på Sørlandet igjen. Den boksen hadde jeg avskrevet for lenge siden. «Den er nok min, ja,» sa jeg. «Hvordan har du fått tak i den?» «Det er litt vanskelig å forklare i telefonen.» Han ble stille. I bakgrunnen hørte jeg en annen stemme, en lavmælt kvinnerøst. «Du vil vel ha den igjen?» fortsatte han formelt, som om dette skulle være en forretningssamtale. 12
«Gjerne det, ja. Kan jeg hente den noe sted?» «Jeg kan jo levere den på kontoret ditt.» Det virket ikke som om det var det han hadde mest lyst til. «Vi skulle gjerne ha snakket med deg,» fortsatte han usikkert, «og min kone …,» han senket stemmen, «hun er ikke helt frisk.» Jeg kastet et blikk på klokka. Kveldens program var ikke altfor tett. Sant å si hadde jeg ingen planer. «Befinner du deg her i byen?» Nå var jeg begynt å bli nysgjerrig. «Vi bor i Griffenfeldts gate, rett ved idrettsplassen, i nummer fire. Vet du hvor det er?» Hulda fulgte meg med vaktsomt blikk fra sin faste plass i sofaen. Bikkja var alltid interessert i samtaler som kunne tenkes å inneholde ordet tur. «Jeg skal nok finne fram. La oss si om en halvtimes tid, jeg hadde tenkt meg ut en tur allikevel.» Dyret bykset mot døra. Fordelen med hunder er at de er forutsigbare. Mer enn et år var gått siden den kvelden da jeg nok en gang fikk dokumentert at utakk er verdens lønn. En tilsvarende boks hadde vist seg umulig å oppdrive. Jeg er flink til å huske ansikter. I dagene og ukene etterpå hadde jeg kikket grundig etter når jeg så noen som kunne ligne på passasjerene, men uten hell. Tønsberg er en liten by, men ikke så liten. Nummer fire var en velstelt villa med mansardtak, litt tilbaketrukket fra veien, bare noen minutter fra sentrum. Husene i dette området var fra begynnelsen av forrige århundre med store, skjermede hager uten innsyn. Grossererstrøket, som klientene mine kalte det. Eiendommene var hyppig besøkt av junkier, strøket lå innenfor aksjonsradien deres. Lokale vaktselskaper levde høyt på denne virksomheten. Grossererne var for lengst borte. Øvre middelklasse hadde rykket inn. Jeg bandt bikkja til porten og studerte navneskiltet i messing. T., E. og S. Beyer. Han åpnet døra nesten før jeg hadde rukket å ta fingeren fra ringeklokka. Thomas Beyer var en høy og mager mann, litt lut i ryggen. 13
En kraftig, buet nese og en smal munn fikk meg til å tenke på en ørn. Han hadde dype, mørke ringer under øynene. «Det er Foyn, antar jeg?» Håndtrykket hans var overraskende fast. «Det stemmer,» sa jeg. Det virket ikke akkurat som han var glad for å se meg. «Passer det?» «Ja, ja,» sa han unnskyldende. «Jeg håper ikke det var ubeleilig?» Den hvite skjorta hans var et nummer for stor i halsen, nystrøket og skinnende ren. Han hadde på seg et ubestemmelig plagg som min far ville ha omtalt som «røkejakke». Sammen med grå bukser og skinntøfler skapte det et bilde av en mann som tiden var løpt fra. Jeg likte ikke tanken på at han ikke kunne være så mange år eldre enn meg. «Kom inn.» Han gikk til siden og slapp meg inn i gangen, der det var høyt under taket, kjølige farger, trykk på veggene og svært ryddig. Alarmsentralen blinket rødt på veggen. Ikke en sko var feilplassert. Stuen ga det samme inntrykket. Pent, litt upersonlig, nøytrale kvalitetsmøbler. Noen måtte ha lagt ned mye arbeid i denne innredningen. «Vær så god og sitt.» Han pekte mot en blå sofa. Putene lå i rette vinkler. «Jeg skal hente cd-ene dine.» Han hadde i hvert fall nå lært seg forskjellen på cd og plate. En dør åpnet seg i annen etasje. Han fikk et engstelig uttrykk i ansiktet da han beveget seg mot trappa. «Else?» sa han dempet. «Vent litt, så skal jeg hjelpe deg ned.» Kvinnen som støttet seg til rekkverket mens hun tok trappa i forsiktige, små skritt, var blek, nesten hvit i et ansikt som en gang måtte ha vært usedvanlig vakkert. Hun var slank og vever, ganske liten og beveget seg ustøtt over gulvet mot meg med ektemannens hjelp. Hånden hennes var liten og kald da hun hilste. «Else Beyer,» sa hun og hostet. «Jeg beklager at jeg ikke kan by på noe. Legen sier at jeg bør holde sengen. Astmaen er bare blitt verre og verre.» Hun presset fram et tynt smil. «For et år siden var jeg frisk som en fisk.» 14
Hun pakket kjolen tett rundt seg og sank ned i en stol. Pusten lød som et blåseorkester. «Jeg måtte snakke med deg,» sa hun. «Jeg bare måtte.» Jeg plasserte meg avventende i sofaen. Ektemannen bøyde seg over et gedigent mahogniskrivebord, låste opp en skuff og tok fram en velkjent cd-boks som han la på salongbordet foran meg. Det var skinnende blankt. «Er dette din?» spurte han uttrykksløst. Svend Foyn, advokat i Tønsberg? hadde noen notert på en gul lapp, klistret på boksen. Skriften var jevn og tydelig, med en barnslig stil. «Det ser sånn ut,» sa jeg og åpnet boksen. Den inneholdt bare fem skiver. «Er det noe som ikke stemmer?» Beyer var åpenbart ille berørt. «Tja.» Jeg holdt cd-ene opp. «Det mangler visst én her. Det skulle vært seks.» «Jeg beklager, men jeg tror ikke vi har flere,» brøt fruen inn. Det virket som om hun var virkelig lei seg. Det oppsto en pinlig taushet. Jeg lette etter en anledning til å forlate stedet, men jeg var fortsatt nysgjerrig. «Hvordan har denne boksen havnet hos dere?» Beyer gned hendene nervøst mot hverandre mens han så på ektefellen. «Ja, eh, det har seg slik …,» han svelget et par ganger før han fortsatte. «Vi fant den på rommet til Sara. Vi hadde grunn til å tro at den ikke var hennes.» Hadde grunn til å tro. Det var også en måte å si det på. «Sara er datteren vår. Hun er forsvunnet, og så trodde vi kanskje at du visste noe, siden hun hadde disse platene dine. Det var derfor vi ville snakke med deg.» Fru Beyer bøyde seg fram over bordet. «Kan du hjelpe oss å finne henne?» Øynene mine falt på et familiebilde på veggen bak henne. Mor, far og en mørkhåret jentunge i tenårene. Jeg pekte på bildet. «Er det henne?» «Vet du hvor hun er?» Det var en antydning av håp i stemmen hennes. «Jeg har ingen anelse.» Jeg reiste meg, gikk bort til vinduet 15
og så ut. Nede ved porten sto Hulda og klynket. Hun ventet på kveldsturen. Jeg burde ta med meg cd-boksen min og forsvinne herfra. De problemene som denne familien hadde skaffet seg, lå utenfor min kontroll. Ungdom stikker av hele tiden, noen ganger av forståelige årsaker. Mange av dem foretar seg dumme saker og ting. Hos meg havner de først når det har gått riktig galt. «Sammen med tre andre stjal hun disse cd-ene fra bilen min i fjor sommer,» sa jeg. «Jeg var dum nok til å gi dem lift. Mer vet jeg ikke.» Selv om det var sannheten, angret jeg øyeblikkelig. «Har dere forsøkt hos politiet?» spurte jeg i en vennligere tone. «Vi har prøvd alt,» sa moren stille. «Men siden hun er myndig, er det ingen som vil gjøre noe. Det siste året har hun bodd for seg selv, på hybel. Vi har ikke hatt mye kontakt.» Setningen rommet et lite drama. Siden jeg hadde vært dum nok til å komme her, var jeg nødt til å høre på beklagelsene deres. Jeg var redd jeg ikke ville få vite noe nytt. Datteren min mente jeg snart burde finne meg en annen jobb. Der hadde hun arvet sin mors løsninger. Det var ikke én forretningsadvokat i denne byen som tjente under millionen. Jeg satte meg ned igjen. «Fortell meg like godt alt sammen.» «Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne,» sa fru Beyer. «Sara har alltid vært en spesiell jente.» Hun stoppet opp og så hjelpeløst på meg. «Vi har jo bare henne.» Hun så fort bort på ektemannen, som brydd betraktet skoene sine. «Da vi hadde passert førti, trodde vi at vi ikke kunne få barn.» Hun smilte trist. Det var et sårt, men pent smil. Gamle foreldre kan være like bra som unge. «På hvilken måte var hun spesiell?» «Sta og egen, kanskje. Men alltid snill,» la hun raskt til. «Og så hadde hun dansen.» «Danser hun fortsatt ballett?» Et bilde på veggen viste en svært ung Sara, iført ballettkostyme. «Siden hun var liten jentunge,» skjøt Beyer inn. «Hun gjorde ikke annet enn å danse.» «Ja, hun hadde jo ridningen også,» sa moren. «Men den 16
interessen gikk over. Dansen, derimot, den har hun i blodet. Hun har gått på Stage Door fra hun begynte på skolen. Og i selskapsdans kunne hun drevet det langt. Sara har talent, det sa de alle.» «Hun vant alle de konkurranser hun deltok i.» Igjen denne dystre stemmen fra faren. «Hun kunne vært i elitegruppen nå.» Fru Beyer så på mannen. «Ikke sant, Thomas?» «Jo, selvfølgelig.» Det virket som det var smertefullt for ham å snakke om det. «Thomas reiste mye sammen med Sara. På grunn av jobben var det ikke alltid så lett for meg å bli med. Ja, jeg er sykepleier,» la hun til. «Jeg jobbet mye vakter før jeg ble dårlig.» «Men så mistet hun altså interessen,» sa jeg. «Var det noe spesielt som skjedde?» De så på hverandre. Beyer så ut som han mislikte hele samtalen. «Det er det vi ikke forstår,» sa moren langsomt. Øynene hennes minte meg om min mors. Ikke noe er så trist som mødres øyne når det går galt med barna deres. «Det begynte etter at hun var ferdig på ungdomsskolen. Da mistet hun interessen for alt mulig, både dans og teater. Til og med ridningen.» «For ikke å snakke om skolearbeidet,» skjøt faren inn. Jeg ignorerte ham. «Teater? Drev hun med det også?» «Hun var med i Sjøbodteateret,» sa moren stolt. «I flere år spilte hun der.» «Det var denne kjæresten hennes,» fortsatte Beyer. «Han ødela henne.» «Er han tilfeldigvis høy og mørk, med masse krøllete hår?» Fruen fikk et voldsomt hosteanfall. «Det er han,» hvisket hun gjennom lommetørkleet. «Jacob Munthe. Vet du hvem han er?» På meg hadde det ikke virket som de to var kjærester. Men jeg hadde tatt feil av sånt før. «Jeg tror jeg har truffet ham, ja. Har de vært sammen lenge?» «Altfor lenge,» sa ektemannen bittert. «Minst et par år. Vi vet ikke, det er vel det som er sannheten. Vi skulle aldri ha tillatt det.» 17
Lettere sagt enn gjort, spør du meg. «Hvor gammel er hun?» «Hun blir snart tyve,» sa moren lavt. Jeg ville tatt henne for å være eldre. Men noen ungdommer blir fort gamle. Og hva verre er, de har grunn til det. «Er hun ferdig på videregående?» «Hun fullførte aldri, hun måtte slutte. Sara var jo aldri der, enda hun alltid har hatt lett for det. En skam, er det.» Faren var hard i stemmen. «Denne Jacob,» sa jeg, «han må vel være en del eldre enn Sara?» «Han er sikkert tredve,» sa Beyer aggressivt. Konen betraktet ham med oppgitt blikk. «Du skal nå bestandig overdrive. Jacob er ikke mer enn seksogtyve,» sa hun mildt. «Det er ikke større aldersforskjell enn den som er mellom oss.» Det virket ikke som om ektemannen hørte hva hun sa. «De traff hverandre gjennom dansen,» fortsatte han resignert. «Han har i hvert fall den interessen.» «Hva gjør Sara nå?» spurte jeg. Fru Beyer så unnskyldende på meg. «Sara forteller oss ingenting. Men hun har visst hatt en serveringsjobb på en bar.» «En bar,» gjentok faren oppgitt og avslørte en manglende forståelse for moderne ungdomspreferanser. Min egen datter så bare fram til å bli gammel nok for en sånn jobb. «Her i Tønsberg?» spurte jeg. Fru Beyer så bedrøvet ned. «Jeg tror det. Sara vil ikke snakke med oss lenger. Etter at vi hadde en forferdelig krangel, har vi ikke hørt et ord fra henne. Før hendte det i hvert fall at hun kom innom, eller ringte.» «Når hun manglet penger, ja.» Farens stemme var nesten aggressiv. Det ante meg hvordan samtalene mellom generasjonene foregikk her i huset. «Hva kranglet dere om?» De så på hverandre. «Thomas mente hun burde tenke på å skaffe seg en skikkelig utdannelse,» sa fru Beyer endelig. «Han mente bare å gi henne noen gode råd.» 18
Det hadde nok ikke virket etter hensikten, nei. «Bruker hun stoff?» spurte jeg direkte. Det var som om jeg skulle slått dem over ryggen med en pisk. Helt uforberedt kunne de da umulig være. Eller kanskje nettopp det var problemet. Foreldre kan være ufattelig naive. «Vi har lenge fryktet det.» Fru Beyer så på mannen. «Vis advokat Foyn det du fant.» Beyer reiste seg motvillig og gikk med stive skritt bort til skrivebordet, låste opp en skuff og tok fram en stor, rund metallboks av den typen som inneholder eksklusivt engelsk sukkertøy. Min far pleide å ha med seg sånne hjem fra sjøen. Boksen hadde vært utstyrt med en slags forsegling. Tykk, rød teip var surret grundig på kryss og tvers rundt den. Han vred opp lokket og plasserte den åpne boksen på bordet foran meg. Dette var mer moderne saker. Tablettene trillet utover bordet da jeg brettet ut plastemballasjen. Rosa, hvite og røde. På bunnen av esken lå det et glinsende smykke, en stor, sølvfarget brosje med en mørkerød, avlang stein innfelt i midten. «Boksen var gjemt på rommet hennes. Jeg fant den tilfeldigvis,» la han raskt til. «Jeg ble mistenksom, for hun liker ikke sukkertøy.» Han løy, selvfølgelig. Men det ville kanskje vært en god idé om flere foreldre hadde interessert seg for ungenes eiendeler. Sara Beyer var nok i vanskeligheter, ja. Det var hun ikke alene om. «Hadde den vært åpnet da du fant den?» «Jeg tror ikke det.» Han så forvirret på meg. «Jeg måtte bruke kniv for å få den opp.» «Når kom du over dette?» spurte jeg. «For et par dager siden,» sa han. Far og mors skrekkscenario. Og enda ante de ikke hva som ventet. Virkeligheten kunne være verre enn selv de verste fantasier. Jeg hadde møtt foreldre som følte en slags lettelse når barnet deres endelig tok sin siste sil. Bikkja begynte å bjeffe voldsomt nede ved porten. «Har Sara nøkkel til huset deres?» «Selvfølgelig har hun det!» Fru Beyer så indignert på meg. 19
Jeg var redd det ikke var noen selvfølgelighet. Det fantes familier som hadde skiftet alt som het låser for å beskytte seg mot sine egne barn. «Når var hun her sist?» «For to måneder siden.» Fru Beyer så ned. «Men hun kan altså ha vært innom senere, uten at dere har merket det?» «Hvorfor skulle hun det? Dessuten er jeg alltid hjemme.» «Du er jo hos legen av og til, Else,» sa ektemannen. «Og husk at du var på sykehuset noen dager. Jeg er på kontoret hver dag,» sa han henvendt til meg. Jeg plasserte boksen på bordet og reiste meg. «Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe dere med dette,» sa jeg. «Dere bør kontakte politiet. Og sosialetaten.» Jeg skulle aldri ha kommet hit. Patti Smith var ikke så viktig. Dessuten hadde jeg henne på teip. Selv om jeg hadde hørt tilsvarende historier før, ville jeg aldri helt komme til å forstå. Og enda verre, jeg visste at det kunne ramme hvem som helst. Etterpå ble ingenting lenger normalt. Alt dreide seg bokstavelig talt om å overleve. Selv den kampen tapte de ofte. Fru Beyer grep meg i armen. Hånden hennes var som en klo, sterk og spiss. «Vi holder ikke ut denne usikkerheten. Kunne du ikke gjøre et forsøk?» «Advokater er dyre,» sa jeg. «Dessuten er det en sosialarbeider dere trenger.» «Vi har undersøkt, du har erfaring fra slike saker. Og du har jo allerede truffet Sara.» Det var ikke noe uslåelig argument. Men noe hadde fått meg til å bli interessert. Jeg hadde ikke glemt den mørke piken. Nå hadde hun fått et navn. «Jeg skal tenke på det,» sa jeg. «Jeg forstår.» Fru Beyer pekte resignert på boksen. «Tror du at du kunne få kastet dette for oss? Vi tør ikke ha sånt i huset.» Hun løsnet grepet i armen min. Jeg var skeptisk. Hvis tablettene var av det slaget jeg antok, var det farlige saker. Dessuten kunne det være bevismateriale. «Strengt tatt burde disse sakene vært overlatt til politiet,» 20
sa jeg. «Men det er greit, jeg skal forsøke å få fastslått hva det er.» Jeg følte meg ikke spesielt heroisk da jeg forlot dem. Ikke særlig smart, heller. Ektemannen så ikke ut til å bry seg. Men fru Beyer hadde satt sin lit til meg. Når du befinner deg i en slik situasjon, forsøker du alt. Og nå hadde jeg vært dum nok til å overta ansvaret for det datteren hadde lagret i den fordømte boksen. Hvis det var som jeg fryktet, måtte det være dop for en formue. Hvis det ikke var hennes, kunne noen komme til å gjøre krav på det. I sånne miljøer bruker de svært effektive metoder. Jeg hadde ikke glemt piken i forsetet. På en merkelig måte hadde hun gjort inntrykk på meg. Det var ikke bare det at hun hadde hatt sansen for Patti Smith. Det gjorde henne spesiell, selvsagt. Men det var mer, noe uforklarlig, noe som hadde vekket min nysgjerrighet. Noen ganger er det bare sånn. Du treffer en person som du ikke får ut av tankene. Og det var jo ikke sikkert at det var Sara som hadde stjålet cd-boksen. Det kunne ha vært en av de tre i baksetet. Jeg hadde lovet at jeg skulle ta et par telefoner for å finne ut hvor forsvinningssaken sto. Å flytte hjemmefra var ingen kriminell handling. For noen var det til og med en god idé. Boksen og brosjen lagret jeg i safen på kontoret. Men først spylte jeg pillene ned i toalettet. Å sitte på et sånt lager var farlig. For å få identifisert dem, beholdt jeg én pille av hvert slag. På dette feltet kjente jeg mange eksperter. Altfor mange, ville noen hevde. Formelt burde politiet ha fått hele partiet. Problemet med den løsningen var de spørsmålene det ville medføre. Sara ville ligge tynt an. Det var vel ikke det foreldrene hadde tenkt seg da de tok kontakt med meg. Dette var Catch 22. Uansett hva jeg gjorde, ble det galt. Musikken lød ikke helt som før da jeg slo meg ned i godstolen for å høre gjennom høydepunktene før jeg sovnet. Låtene hadde fått en bitter ettersmak, som om Patti Smith selv skulle ha grepet inn og tilført dem enda mer tristesse. Det virket som hun prøvde å si meg noe. 21
Den siste dansen
JAN MEHLUM
En natt plukker advokat Svend Foyn opp fire unge haikere på E-18. Dagen etter er en cdboks borte fra bilen. Ett år senere blir han kontaktet av moren til en av haikerne. Hun har funnet Foyns cd-boks, men datteren hennes, Sara, snart tjue, er forsvunnet. En etter en blir haikerne rammet av tragedier. Snart befinner Foyn seg midt i et dødelig drama med spor som fører i mange retninger. Men hver gang en forklaring synes nær, blir de som vet noe plutselig tause – noen av dem for alltid.
EN SVEND FOYN-ROMAN
Den siste dansen
«Mehlum er en kriminalromanens tekniker, som både har evnen til å skrive spennende historier og sjarmerende dialoger.» Dagsavisen
Den siste dansen EN SVEND FOYN-ROMAN
JAN MEHLUM
Den siste dansen er en frittstående fortelling og den sjette boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.
«Han skriver ikke bare med hjernen, men også med hjertet.» Stavanger Aftenblad
«Mehlum er en drivende god historieforteller, og han forteller gode historier.» Halden Arbeiderblad
JAN MEHLUM
Den siste dansen er en intens krim fra narkotikamiljøet: Om de som går til grunne i avhengighet og kriminalitet – og om nære slektninger som står hjelpeløse og ser på. Det er en svart beretning om kjærlighet, svik og pengebegjær, om stoffmisbruk og et forståelig behov for å ta loven i egne hender.
«Dette er råbarket krim med gjennomført rå samfunnskritikk, skrevet for leselyst.» Bergensavisen
«En kriminalroman av beste merke. Det er bare å lene seg tilbake i godstolen og slippe leselysten løs.» Haugesunds Avis
9 788292 526699 Den siste dansen.indd 1
25.04.2012 12:59:07