En rettferdig dom by Publicom

En rettferdig dom

Lita Anker, Amis mor, kan ikke forsone seg med at hun aldri har fått noen forklaring på hvorfor datteren måtte dø.

JAN MEHLUM

Saken er dypt tragisk, og opplagt. Leo Lande, en ung mann med dramatisk fortid, er observert på motorsykkel i nærheten av stedet der Ami Anker ble drept. Under avhør tilstår han uforbeholdent, og blir dømt for drapet. Men noe motiv for ugjerningen vil han ikke oppgi, og mordvåpenet blir ikke funnet.

EN SVEND FOYN-ROMAN

En rettferdig dom

«Det er kanskje ingen krimforfatter i Norge som befordrer slik leselyst som Jan Mehlum.» Aftenposten

En rettferdig dom EN SVEND FOYN-ROMAN

JAN MEHLUM «Mehlum gir mersmak»

En rettferdig dom er en frittstående fortelling og den fjerde boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

Bergensavisen

«Jan Mehlum fortsetter å imponere» «En velskapt spenningsroman» Dagsavisen

JAN MEHLUM

Hun ber Svend Foyn forsøke å finne et svar, og den varmhjertede tønsbergadvokaten begynner å nøste i en sak som viser seg langt fra avsluttet med Leo Landers tilståelse.

«Mehlum-krim på sitt aller beste»

Østlandsposten

«… et blinkskudd – en innertier som fortjener oppmerksomhet» Gjengangeren

9 788292 526729 En rettferdig dom.indd 1

19.04.2012 15:39:00

1 Med det samme hun åpnet døra og tok et forsiktig skritt inn, visste jeg at det ikke var sant, det de sier. Tiden leger ikke alle sår. I likhet med de fleste andre i dette landet, hadde jeg fulgt saken gjennom mediene. Dramaet hadde foregått i mitt eget hjemfylke. Ung jente forsvinner under en sein badetur på Tjøme. Neste dag blir hun funnet drept. Før det var gått en time, var medienes helikopter over åstedet og serverte oss detaljene. Det var to år siden nå. Kvinnen som sto nølende foran meg, var liten og spinkel. Hun utstrålte en underlig, forknytt energi. Den sorte jeansen virket flere nummer for stor. Hun måtte være et sted i slutten av tredveårene. Det var noe aristokratisk over henne, slikt som bare kan utvikles gjennom gener og bakgrunn. Lita Anker. Det mørke håret var kortklippet og hadde markerte, grå striper. Et blekt ansikt med regelmessige, pene trekk og en klassisk profil. Hun så søreuropeisk ut. Det var øynene som røpet sorgen. Kanskje var det fordi jeg visste hva hun hadde gjennomlevd. Men jeg innbilte meg at jeg ville ha sett det uansett. Etter at hun ringte meg, hadde jeg frisket opp hukommelsen. Ami Anker var ennå ikke fylt seksten da tragedien fant sted. Mer enn ett mannfolk hadde kastet lange blikk etter henne den sommeren, da hun syklet rundt i en minimal dongerishorts med en topp som ikke var stort mer enn en stripe tøy. VG hadde bildene. Lokalsamfunnet kokte av rykter. Interessen ble ikke mindre da mediene oppfylte sin informasjonsplikt og kunne fortelle at jentungen slett ikke hadde vært uerfaren på det seksuelle området. Den seneste erfaringen var helt fersk. Rettsmedisineren fant 7

indikasjoner på at Ami hadde hatt samleie rett før hun ble drept, med en partner som hadde brukt kondom. Ingen fysiske tegn tydet på at dette hadde foregått ved bruk av vold. Selv obduksjonsrapporter greide ikke politiet å holde for seg selv lenger. Statens lønnsregulativ kjempet en ujevn kamp mot tabloidpressens budsjetter. Resultatet fikk vi daglig med krigstyper på avisforsidene. Påtalemyndigheten hadde i utgangspunktet hatt en vanskelig sak, men de hadde fra første stund av vært sikre på at de hadde tatt rett mann da de hentet inn den unge tjømlingen Leo Lande. Vitneobservasjoner og tekniske bevis knyttet ham til åstedet, men ikke til selve ugjerningen. Han hadde først hevdet at han ikke engang visste hvem Ami var. Etter hvert måtte han innrømme at han nok hadde lagt merke til henne. Så hadde han vedgått at de såvidt kjente hverandre, og at Ami hadde haiket med motorsykkelen hans et par ganger. Etter at han hadde rotet seg inn i enda flere bortforklaringer, fikk politiet medhold i sitt krav om varetekt. I et par måneder sto saken i stampe. Statsadvokaten trengte en tilståelse for å få ham dømt. Fyren ble framstilt igjen og fikk åtte nye uker. Da brøt han sammen og innrømmet at det var han som hadde gjort det. Han hadde ikke hatt noe å si til sitt forsvar. Ifølge de sakkyndige var han en psykologisk gåte. Han hadde skyldt på hukommelsestap. Piller og alkohol. Det hadde oppstått en krangel. Detaljer husket han lite av. Bortsett fra den viktigste. Han hadde plassert en kniv i ryggen hennes. Den hadde trengt inn mellom fjerde og femte ribben og med dødelig presisjon gjennomhullet hjertet. Etter drapet hadde han kjørt formålsløst rundt på Tjøme og Nøtterøy. Drapsvåpenet kom aldri til rette. Han hevdet at han hadde kastet kniven fra seg et eller annet sted langs veien, men kunne ikke påvise stedet. Da Ami ble funnet, var hun iført shorts, t-skjorte og sandaler. Ingen truse. Den fant åstedsgranskerne nede ved sjøen flere hundre meter unna, sammen med et badehåndkle. Ingen bade8

drakt. De trakk den konklusjon at hun hadde hatt det travelt med å komme seg unna. Vi håndhilste formelt. «Foyn,» sa jeg nøytralt, «Svend Foyn. Slå deg ned.» Jeg så strengt på Hulda, som overraskende nok tok signalet og flyttet seg motvillig ned fra gjestesofaen. «Har du lyst på kaffe?» Hun nikket fort. «Ja takk.» Fingrene på høyre hånd var nikotingule. Jeg kom henne i forkjøpet og plasserte et askebeger på bordet. «Du må gjerne røyke.» Hun smilte nervøst og fomlet fram en krøllete pakke Prince Mild. «Takk skal du ha.» Det virket som om hun var overrasket. Kanskje hun hadde ventet seg noe annet. Helt ukjent med advokater kunne hun ikke være. Ikke etter det hun hadde vært igjennom. Fru Svendsen kom med kaffen. Jeg tente en sigarillo. Vi røykte i stillhet. «Du lurer vel på hvorfor jeg ringte,» begynte hun usikkert. Jeg sa ingenting, bare nikket. Det stemte. Jeg hadde ikke peiling. Hun hadde presentert seg som mor til Ami. Det var datteren min som ble drept på Tjøme, hadde hun sagt. Ikke noe mer. Ikke annet enn at hun gjerne ville snakke med meg. Jeg hadde ikke bedt henne om å utdype det nærmere. Hun ville treffe meg. Det var umulig å avvise en sånn forespørsel. «Jeg visste ikke hvem jeg skulle gå til.» Hun så ned på teppet. Det var fullt av hundehår. «Regine nevnte deg. Bistandsadvokaten min, altså,» la hun til. «Regine E. Larsen. E står for Ek,» la hun opplysende til. «Jeg snakket med henne først.» Hun tente en ny sigarett. «Kjenner du Regine?» Jeg hadde aldri hørt om noen Regine Larsen. Hvorfor hadde hun anbefalt meg? «Hun kontaktet en politimann, en hun kjenner. Han foreslo at jeg burde snakke med deg. Regine mener jeg må forsøke å glemme alt sammen.» Glemme hva? Denne samtalen var ikke veldig opplysende. 9

«Kanskje du kunne begynne med begynnelsen,» sa jeg forsiktig. «Hva vil du egentlig at jeg skal gjøre?» Hun overhørte spørsmålet. «Regine hadde hørt at du …» Hun nølte. «At du tar spesielle saker.» Hun kastet hodet bakover og stirret meg rett i øynene. «Saker som andre ikke vil ha.» Det kunne jo forstås på flere måter. Jeg valgte å tolke det positivt. «Jeg skjønner ikke hvorfor han gjorde det,» fortsatte hun lavt. «Jeg fikk aldri noen forklaring.» Hun så tomt ut i rommet. «Jeg må vite hvorfor Ami ble drept. Kan du forstå det?» Det kunne jeg. Folk som blir rammet av slike katastrofer, får et påtrengende behov for å vite alt. «Etter rettssaken ble jeg bare sittende igjen med enda flere spørsmål,» fortsatte hun stille. «Jeg er ikke engang sikker på at det var han.» Jeg så overrasket på henne. «Ja vel? Han tilsto jo, ikke sant?» Hun tok et nervøst drag av sigaretten og så ned. «Jeg hørte hva han sa. Men hvordan kunne han?» Sårheten var kommet tilbake i stemmen. «Han må jo ha hatt en grunn.» Jeg betraktet henne tankefullt. «Vet du noe som politiet ikke vet?» Hun nølte akkurat så lenge at jeg forsto at hun ikke fortalte hele sannheten. «Det er bare en følelse jeg har.» Alle lyver for advokater. En venner seg til det. «Saken virket solid på meg,» sa jeg langsomt. «Men jeg var jo ikke til stede under rettssaken.» «En forklaring er det eneste jeg ber om. Synes du det er for mye forlangt?» Jeg unngikk spørsmålet. «Det er nok ikke stort jeg kan gjøre som ikke politiet allerede har gjort. Har du forsøkt der?» «Jeg kontaktet statsadvokaten,» sa hun flatt. «De anså seg som ferdig med saken. Det samme sa de hos politiet.» Det forundret meg ikke. Det var halvannet år siden han ble dømt. Politiet hadde nok av andre saker å konsentrere seg om, uløste saker. «Jeg har snakket med søsteren hans,» fortsatte hun lavt. «De 10

hadde ikke hatt kontakt med hverandre på mange år. Begge foreldrene er døde. Annen familie har han ikke.» Under rettssaken ble det fra flere vitner antydet at Ami til tross for sin unge alder, ikke hadde manglet beilere. Ingen kunne imidlertid peke ut noen bestemt person. Statsadvokaten hevdet at Leo Lande hadde vært en av disse hemmelige kjærestene, noe han selv benektet. Retten trodde ham ikke. «Hva med kamerater, bekjente, naboer?» Hun ristet på hodet. «Han hadde visst ingen nære venner. Søsteren hans ga meg noen navn. De jeg fikk tak i, visste ingenting. Enkelte ville ikke engang snakke med meg.» Hun la et tettskrevet ark foran meg. Wilhelm Mørk ville like å sette meg i en situasjon som dette. Det måtte være han som hadde anbefalt meg. Hun hadde sunket sammen i stolen nå. «Jeg har kontaktet absolutt alle som kan tenkes å vite noe om Leo Lande, gått gjennom alle sakspapirer, snakket med de sakkyndige. Jeg har prøvd alt. Ingen kan gi meg noe tilfredsstillende svar.» Stemmen hennes var lav, men intens. Under rettssaken hadde statsadvokaten med tyngde hevdet at den tiltalte både hadde handlet med overlegg og vært ved sine fulle fem, selv om han skulle ha drept i affekt. Både aktor og forsvarer måtte nærmest hale ordene ut av ham. Nesten apatisk hadde han nektet å svare på spørsmål som kunne bidra til å forklare hvorfor han hadde drept piken. Han visste ikke. Ekspertene hevdet at det kunne være en form for fortrengning. Men når det gjaldt selve handlingen, mente de han hadde vært tilregnelig. Strafferettslig var han fullt ansvarlig, selv om forsvareren hadde forsøkt å antyde at han skulle ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket. «Kanskje du bør vurdere å gi opp,» sa jeg forsiktig. «Det finnes spørsmål man aldri får svar på, uansett hvor urettferdig det kan føles. Det kan jo tenkes at det ikke finnes noen forklaring.» Hun hadde vært til stede hele tiden og fått med seg hvert ord. Forestillingen hadde til å begynne med gått rolig for seg. Dramatikk ble det først da Amis far trakk pistolen. 11

Etterpå hadde John Mpika latt seg overmanne uten å gjøre motstand. Da han ble ført ut av rettslokalet, stoppet han opp et øyeblikk og snudde seg mot mannen i tiltaleboksen. This was just a warning. Han hadde ikke ment å drepe, bare skremme. Mpika gjennomgikk en rask rettssak, fikk et år, sonet noen måneder og ble deretter ekspedert ut av landet. John Mpika var sørafrikaner, med en lang og blodig fortid fra ANC. Det hadde vært all grunn til å ta truslene hans alvorlig. «Du forstår ikke,» sa hun stille. «Jeg tror ikke på rettferdighet, verken her på jorda eller andre steder. Jeg vil bare vite hva som egentlig skjedde den natten. Ikke noe mer. Ami kommer ikke tilbake. Jeg vet det.» Leo Lande fikk lovens strengeste straff. Tjueen år. Han hadde ikke ment å gjøre det, hevdet han. Han kunne simpelthen ikke forklare hvorfor det skjedde. De sakkyndige stilte seg like uforstående. Han slapp sikring. Gjerningsmannen var tilsynelatende normal. Hvis det var som retten antok, så hadde han allikevel tatt livet av en ung, livsfrisk jente som bare hadde begått den feilen å involvere seg med en mann som fungerte som en tidsinnstilt bombe. Selv nektet han hardnakket for å ha hatt noe forhold til henne. På en eller annen måte var hun kommet til å utløse eksplosjonen. Hun var ikke den første kvinne som var havnet i en sånn situasjon. Skjønt kvinne? En jentunge på femten år. Gikk ikke de på ungdomsskolen? Jeg studerte Lita Anker nærmere. «Gjerningsmannen tilsto, bevisene var overveldende. Kan du ikke slå deg til ro med det?» Kanskje dette var en eller annen form for vendetta. «Er dere sammen om dette, du og mannen din?» Hun ristet heftig på hodet. «Langt ifra. Vi er ikke gift lenger. Vi var ikke gift under rettssaken heller. Vi var separert. Jeg aner ikke hvor han oppholder seg nå.» Jeg trodde henne ikke. Men det spilte ingen rolle. «Har du snakket med ham selv, drapsmannen?» «Jeg har forsøkt. Men han nekter å treffe meg.» Det er en av fordelene med å sitte inne. Du kan unngå uønskede besøk. 12

«Jeg kan betale,» fortsatte hun. «Han ble dømt til erstatning. Jeg har fått penger.» Det forbauset meg. De som fikk den slags dommer mot seg, hadde vanligvis verken betalingsvilje eller -evne. Kanskje han virkelig angret. Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet. Sola skinte, og klokka var ikke mer enn fire. Jeg kunne rekke en ettermiddagstur på fjorden med snekka. «Det er ikke pengene som er problemet,» sa jeg høflig og forsøkte å overse bunken av regninger i ut-kurven på skrivebordet rett foran meg. Der ville de bli liggende lenge. «Jeg tror bare ikke det er stort jeg kan gjøre for deg, og jeg vil nødig gi deg falske forhåpninger. Husk at jeg er advokat, ikke etterforsker. Det virker som du allerede har gjort alt som kan gjøres.» Det var sant at jeg gjennom noen alvorlige kriminalsaker hadde fått et slags rykte. Et enda dårligere rykte, hevdet min ekskone. Den samme oppfatningen var utbredt i politietaten. Jeg var ingen detektiv. Bare litt mer sta enn de fleste småbyadvokater. Og mindre opptatt av inntjeningen. Klientene sto ikke i kø foran mitt kontor i advokatfellesskapet Fredriksen, Frydenberg & Foyn. Hun sa ingenting, så bare resignert på meg da hun reiste seg. «Jeg hadde håpet at du i hvert fall kunne snakket med Leo Lande for meg. Før du bestemmer deg, mener jeg.» «La meg få tenke på det noen dager,» sa jeg unnfallende og inngikk et raskt kompromiss med en gryende dårlig samvittighet. «I mellomtiden kan du jo prøve politiet igjen. Hvis d… d… du har noe nytt å komme med, vil de sikkert høre på deg.» Lettvint omgang med sannheten kan forårsake stamming, var jeg blitt fortalt. Jeg forsøkte forgjeves å finne på noe oppmuntrende å si da jeg åpnet døra og fulgte henne ut i gangen. Hun kunne jo gå til en annen advokat. Det var mange nok av dem her i byen. Denne profesjonen er en av de få som genererer sin egen etterspørsel. Jo flere advokater, desto mer konflikter. Jeg kom meg allikevel ikke raskt ut av kontoret den fredags ettermiddagen. Når jeg tenkte meg om, var det ingenting som 13

hastet. Jeg ble sittende lenge bak det ærverdige mahogniskrivebordet og tenke. Det var noe med Lita Ankers historie som hadde gjort inntrykk på meg. Bildene på veggen av kontorets forgjengere virket på ingen måte beroligende. Fra de gamle overrettssakføreres anklagende blikk fikk jeg ingen hjelp. Det virket som de mente det var min skyld at siste generasjon av slektens jurister hadde gitt begrepet sosial mobilitet et helt nytt innhold. Christian Salvesen hadde brukt noen få, hektiske år på å rive ned all den prestisjen det hadde tatt forgjengerne tre generasjoner å bygge opp. Jeg lurte på hvordan Leo Lande trivdes som langtidsfange. Han kunne se fram mot friheten tidligst rundt år 2010. Det var et valg han selv hadde foretatt. Det samme kunne ikke sies om Ami Anker. Morens liste med navn, adresser og telefonnummer lå på skrivebordet foran meg. Jeg trodde ikke det var tilfeldig at hun hadde lagt den igjen. Den var sirlig skrevet for hånd og inneholdt i alt ti navn. Bak hvert navn hadde hun notert små stikkord og kommentarer. Regine Larsen var oppført først med to telefonnummer, begge i Oslo. Ingen adresse. Håndskriften måtte være en drøm for grafologer. Kraftfull, elegant og symmetrisk. En viljesterk person med utpreget estetisk sans. Lita Anker var maler, og fra mediene visste jeg at hun var utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo, hadde mange utenlandsopphold bak seg, at hun hadde en abstrakt uttrykksform og hadde arbeidet mye med installasjoner. Det var umulig å se henne for seg sammen med landskapsmalerne på Tjøme. Sleipnermotoren dunket stille, kaffekoppene danset rytmisk på motorkassa, baugen skar seg lydløst gjennom sjøen. Snekka var bygd av en av Tjømes mange båtbyggere for mer enn seksti år siden. Med godt stell ville den overleve meg med god margin. Jeg var fornøyd med resultatet av årets båtpuss. Det var lenge siden skroget hadde sett så lyst og friskt ut. Det samme kunne nok ikke sies om eieren. Ytre Oslofjord viste seg fra sin beste side. Vi passerte Hui på styrbord side, med Bollærne og Randsholmen til babord. Jeg hadde optimistisk satt kursen rett syd, mot Tristein og Færder 14

fyr, som raget majestetisk mot horisonten i godværsdisen. Hulda kveilet seg sammen foran på dekket og fulgte interessert med mens jeg gjorde dorgesnøret klart. Høstmakrellen skulle være på innsig nå. For en gangs skyld virket det som om Wilhelm Mørk ikke hadde full kontroll over situasjonen der han strakte de lange beina ut over den blanke dørken mens han tente en av sine illeluktende sigaretter. Mørk hørte hjemme i bygatene, men nå hadde han byttet ut den italienske dressen med fritidsantrekk. Det forundret meg at han hadde reagert positivt da jeg på en ren impuls ringte og inviterte ham med. Det var første gang vi var sammen på denne måten, selv om vi hadde kjent hverandre i årevis. Jeg hadde en anelse om årsaken til at han takket ja. Kriminalbetjenten hadde en usedvanlig velutviklet sans for mysterier. Han visste at det var noe jeg var ute etter. «Det er en sak jeg lurer på, Wilhelm,» begynte jeg forsiktig mens jeg langsomt lot snøret gli ut over rekka. «Dette drapet på Tjøme for to år siden, hva tror du om det?» Han smilte ironisk. «Du har hatt besøk av Lita Anker, forstår jeg. Hva sa du til henne?» Mørk hadde denne irriterende uvanen med å besvare ethvert spørsmål med et nytt. «Hun plaget adjutanten vår først, hvis det kan være til noen trøst.» Jeg sukket og forsøkte meg igjen. «Det var en merkelig historie, ikke sant?» Bare tanken på at det var Rønningen som hadde avvist henne fikk meg nesten til å skifte mening. Politiadjutant Anne Rønningen hadde åpenbart lagt meg for hat. Det var ikke engang gjensidig. Sånn som jeg så det, var forholdet vårt bare kommet inn på et uheldig spor. «Tja.» Mørk trakk på det. «Ikke mer merkelig enn at den skyldige ble tatt. Men jeg er enig med deg. Det finnes fortsatt uklarheter i den saken. Det er det som er morens problem, og det burde også vært vårt. Men gjerningsmannen var ikke særlig meddelsom. Bortsett fra at han tilsto drapet.» «Jeg mener å huske at Leo Lande hadde et rulleblad. Vet du noe om det?» Mørk trakk på de brede skuldrene. Selv om han var godt 15

over førti, hadde han en kropp som en ung mann. «Ikke noe alvorlig. Dessuten var det en gammel sak.» «Han var jo dobbelt så gammel som henne. Hvordan får du det til å stemme med teorien om at de skulle ha vært kjærester?» «Velkommen til virkeligheten,» repliserte Mørk tørt. «Han hadde vel noe hun likte. Et pent utseende, for eksempel.» Avisbildene hadde avslørt at Leo Lande var pen på en spesiell, litt feminin måte. Han var ganske liten og spinkel, ikke uten likhet med en viss Leonardo DiCaprio. «Han foretrakk tydeligvis helt unge jenter,» fortsatte Mørk. «Den forrige kjæresten hans var bare et par år eldre enn Ami.» «Hva hadde hun å fortelle?» «Ikke stort. Han pleide å ta henne med på tur ut i Moutmarka. Han likte seg visst der. Det glemte han å fortelle politiet.» Statsadvokatens argumentasjon virket stadig mer overbevisende. «Kanskje det var motorsykkelen,» fortsatte Mørk. «Ami skal ha vært vill etter store sykler. Harleyen gjorde nok utslaget.» «En Harley? Var han ikke arbeidsledig?» «Det spørsmålet slo meg også, ja. Men sykkelen var ikke ny. Og fyren drev visstnok med mekking hjemme i garasjen. Biler, motorsykler, påhengsmotorer. Huset på Tjøme hadde han arvet. Leo Lande var en sær type,» fortsatte Mørk tankefullt. «Men det kan jo tenkes at han simpelthen fortalte sannheten når det gjaldt hukommelsestapet. Kripos var fornøyd.» «Hva med drapsvåpenet? Var det ikke påfallende at det aldri ble funnet?» «Vel. Strømmen går sterk i Vrengensundet, og det er dypt der. Han passerte broen minst to ganger etter drapet.» Mørk trakk på det. «Dessuten etterlot han seg en del andre spor på drapsstedet. Flere sikre fotavtrykk og en kam som hadde vært innom håret hans. Man fant Amis blod på støvlene hans. Sammen med vitneobservasjonene og tilståelsen var det mer enn tilstrekkelig til å få en dom. Selv om det var et problem at drapsvåpenet aldri dukket opp.» «Hvorfor bar han kniv?» 16

Mørk trakk på skuldrene. «Han kunne ikke gi noen fornuftig forklaring på det. Han hadde tilfeldigvis hatt den i beltet.» Det kom til å bli et viktig poeng for domsavsigelsen. Han ble dømt for overlagt, ikke forsettlig drap. Retten var enig med aktor på det punktet. En mann som tar med seg et slikt potensielt drapsvåpen til et stevnemøte, kan ikke forvente å bli trodd når han hevder at handlingen ikke var planlagt. Det faktum at han kvittet seg med kniven etter drapet, styrket heller ikke teorien om noe black-out. «Pussig nok hadde ingen sett dem sammen,» fortsatte Mørk uoppfordret. «Bortsett fra de to gangene hun haiket. Men det innrømmet han. Etter ryktene å dømme hadde jentungen vært i nærkontakt med halvparten av øyas mannlige befolkning.» Han ristet oppgitt på hodet. «På Tjøme er du stemplet som innflytter, og dermed troende til hva som helst, hvis du ikke kan dokumentere tre generasjoners tilknytning. Og disse to var virkelig eksentriske. De brydde seg ikke om bygdesladderen, verken mor eller datter. Slikt gjør man ikke ustraffet.» «Var det bare rykter?» «Tja, hvem vet? Ingen ville fortelle noe konkret. Et par forholdsvis uskyldige tenåringer som vedgikk å ha vært sammen med henne. Det var alt man fant. Og de hadde alibi.» «Hva med moren? Hadde hun også hemmelige venner?» «Ikke det man vet. Det hadde heller ikke noe med saken å gjøre. Ikke etter at Leo Lande fikk et akutt behov for å lette samvittigheten.» Snøret raste plutselig ut. Vi hadde huket en grunne. Mørk flirte ironisk. «Jeg visste ikke at du var en like dårlig fisker som advokat. Har du snakket med Regine Larsen, forresten?» «Jeg aner ikke hvem hun er,» sa jeg irritert. «Men jeg regnet med at det var deg som sto bak.» Mørk greide alltid å provosere meg. «Det burde du gjøre,» sa han lakonisk. «Hun er en meget spesiell dame. Hør nå hva hun har å si før du bestemmer deg.» Vi satt bom fast på det blanke havet, ved Svarten, rett syd 17

for Hui. Det var bare å kutte snøret. Jeg tok fram kniven. En tynn, spiss kniv. Ingen riktig fiskekniv. Mørk fulgte blikket mitt. «En slik kniv kan det ha vært.» Sola var i ferd med å gå ned. Truende skyer hadde begynt å vise seg på himmelen, og det var plutselig kommet et høstlig drag i lufta. Snart ville det begynne å blåse opp. Ifølge avisene hadde det vært akkurat sånn den kvelden dramaet utspilte seg på den andre siden av Tjøme. Lummert og mørkt, med begynnende vind, som i løpet av natta hadde gått over til kuling og regn. «Hva skulle han egentlig i Moutmarka den kvelden?» «Han hevdet at han bare gikk en tur ned til sjøen etter å ha cruiset rundt med motorsykkelen. At han helt tilfeldig dumpet på jentungen der i mørket.» «Litt av en tilfeldighet, hva?» Mørk nikket. «Det kan du trygt si. Retten mente at han enten fulgte etter henne da hun gikk for å bade, eller at de hadde avtalt et møte. Deretter må noe ha skjedd, noe som gjorde at han mistet kontrollen. Jentungen ble stukket ned bakfra, mens hun forsøkte å redde seg unna. Hun var død på et øyeblikk.» Mørk så ut over havet. «Det var ikke langt til nærmeste hytte. Og der var det folk den kvelden, et eldre ektepar. De hadde hørt motorsykkelen. Ikke noe annet.» «Hva med sykkelen hennes? Den ble funnet ved parkeringsplassen, ikke sant?» Mørk nikket. «Ja, den var gjemt i buskene.» «Var ikke det litt påfallende at hun syklet hele veien, hvis de hadde avtalt å treffes der ute? Hvorfor brukte de ikke motorsykkelen hans?» «Kanskje de ønsket å holde forholdet skjult,» sa Mørk. «Hun var bare femten, husk på det. En jentunge og en voksen mann. Det var vel god nok grunn til å være forsiktig.» Kanskje det. Eller kanskje det bare hadde vært et tilfeldig møte. Jeg halte inn restene av fiskeutstyret, la om roret og ga gass. «Vi må dra innover nå. Det ser ut til å bli uvær.» «Hun var ikke mye eldre enn datteren din,» fortsatte Mørk. «Har du tenkt på det?» 18

Wilhelm Mørk hadde alltid visst hvordan han skulle ramme meg mest mulig effektivt. Innover fjorden hadde vi god hjelp av sønnavinden, som ennå hadde et strøk av sommerens varme i seg. Sjøen gikk hvit bak oss og roet seg ikke før vi rundet Husøy og kunne se Slottsfjellet, som lå badet i flomlys over byen. Vi nådde land rett før regnet kom. «Ta nå en telefon til Regine,» sa Mørk inntrengende. Jeg så forundret på ham. Her måtte det ligge noe under. Jeg hadde en følelse av at det var noe med denne saken som jeg burde ha visst mer om. Wilhelm Mørk hadde for vane å bruke meg til sine egne, private formål. Det var ikke alltid at det passet med mine interesser. «Og la meg få vite det hvis du trenger flere opplysninger,» la han til før vi skiltes i båthavna. «Jeg sjekker arkivet. Kanskje jeg kommer over noe. Takk for turen.» Han forsvant i sin anonyme Volvo, mens jeg ble stående og vente på at Hulda skulle gjøre seg ferdig med overrislingen av bygartnerens rosebed. På avstand så Jaguaren pen ut. En rød, blank og ærverdig 63-modell. Det var dessverre bare på overflaten. Verkstedets diagnose var dyster. Automatgiret var modent for overhaling. Forstillingen var sliten. Bremsene dårlige. Bare tanken på regningens størrelse var grunn god nok til å vurdere fru Ankers tilbud. Klokka var ikke mer enn halv ni, det var fredag, og jeg hadde overhodet ingen planer for kvelden. For enslige menn på min alder er det et dårlig tegn. Giret ga fra seg små, illevarslende lyder da jeg forsiktig manøvrerte den gamle damen ut fra parkeringsplassen i båthavna og inn på hovedveien. Det var ikke stort mer enn en halvtimes kjøring til Tjøme, selv i mitt forsiktige tempo. Avkjøringen til Moutmarka lå rett etter en krapp venstresving, som kom brått på meg. Ikke en sjel var å se da jeg kjørte langsomt ned den trange, svingete veien mot sjøen, forbi den gamle bebyggelsen, gjennom hyttefeltene, mot de åpne heiene. 19

Det var to atkomstveier til friarealet her ute. Ami ble funnet ved stien som går sydover, helt ytterst mot Verdens Ende. Leo Lande var blitt observert litt lenger nord, langs den veien jeg hadde tatt nå. Derfra måtte han ha gått noen hundre meter sydover, over heiene mot den tette vegetasjonen der Ami hadde passert for å komme ned til sjøen. Sykkelen hennes ble funnet like ved de sydligste hyttene. Han kunne ha ventet på henne i det tette buskaset. Eller de hadde først hatt sitt hemmelige stevnemøte, de hadde kranglet, hun hadde stukket av, men var blitt innhentet. Mørket var i ferd med å senke seg over tjømelandskapet. Den sterke sønnavinden brakte med seg en fin dusj av salt regn. Brenningene slo hvitt over skjærene langs kystlinja. Hulda hoppet lykkelig gjennom buskaset foran meg, på jakt etter kaniner, rotter, mus, alt som beveget seg på mer enn to bein. Måkene hadde hun gitt opp. Hunder lever et ukomplisert liv. Vegetasjonen ble tettere, trærne høyere. Vi nærmet oss. Jeg var godt kjent her ute, men nå var det flere år siden jeg hadde vært her. Buskaset er først tett og mørkt. Ideelt for en som ønsker å overraske noen. Etter et par hundre meter åpner landskapet seg igjen mot havet. Stien slynger seg videre, over glattskurte svaberg, gjennom trange kløfter, fram til restene av en betongbunker fra krigens tid. De tyske okkupantene hadde brukt denne odden som utsiktspunkt mot trafikken inn tønsbergfjorden, vest for Nøtterøy. Nå blir stedet benyttet av sportsfiskere, naturelskere og forelskede par. En kløft nedenfor betongplattingen fører ned til en beskyttet lagune, egnet for bading. En ren idyll. Det kjentes bare ikke sånn nå. Hulda knurret dystert foran meg. Hun sto som fastfrosset og stirret intenst på et punkt inne i de mørke buskene. Så begynte hun å klynke, mens hun trakk seg langsomt tilbake. Halen sto rett ned. Jeg likte meg ikke. Hunder har kanskje et utvidet sjelsliv i en verden vi mennesker ikke har adgang til. Noe hadde skremt det store dyret. Jeg passerte bikkja og gikk forsiktig videre langs stien. Stedet var gransket av all verdens kriminalteknikere. Siden den gang måtte hundrevis av turister ha tråkket her. Det var usannsynlig 20

at jeg skulle finne noe av interesse. Allikevel tok jeg fram lommelykta og lot den tynne lysstrålen sveipe over stien og buskene. En plastpose som hang fast under en stein, rester av noe sjokoladepapir tråkket ned i søla, noen gamle sneiper, hundeskitt, ferske spor etter støvler. Jeg ante ikke hva jeg så etter. Regnet hadde tiltatt, og jeg var i ferd med å bli grundig våt. Jeg hadde en ubehagelig følelse av ikke å være alene, men det eneste jeg kunne høre var vinden, brenningene som slo mot fjellet og bikkja som klynket sårt bak meg. Stien dreide krapt ned mot sjøen. På oversiden var det en bratt skråning. Plutselig stoppet jeg opp. Akkurat her hadde det skjedd. Av en eller annen uforståelig grunn visste jeg det med sikkerhet. Jeg kunne se det hele for meg. Frykten som hadde ligget som en vond klump i magen hennes. Som hadde spredt seg utover i kroppen og truet med å lamme henne. Hvordan hun hadde forsøkt å ta seg sammen. Gå rolig, ingenting kommer til å skje. Ingen vil deg noe vondt. Hun måtte ha sett lysene fra den nærmeste hytta, som lå bare noen hundre meter unna. Hun hadde forsøkt å løpe. I mørket hadde hun snublet og falt inn i de stikkende buskene. Hun hadde forsøkt å skrike, men for seint. Stikket i ryggen var kommet med brutal presisjon. Følelsen av ikke å få puste, blodet som fylte munnen, den lammende smerten, vissheten om at hun skulle dø. I løpet av noen små sekunder hadde det hele vært over.

En rettferdig dom

Lita Anker, Amis mor, kan ikke forsone seg med at hun aldri har fått noen forklaring på hvorfor datteren måtte dø.

JAN MEHLUM

EN SVEND FOYN-ROMAN

En rettferdig dom

«Det er kanskje ingen krimforfatter i Norge som befordrer slik leselyst som Jan Mehlum.» Aftenposten

En rettferdig dom EN SVEND FOYN-ROMAN

JAN MEHLUM «Mehlum gir mersmak»

En rettferdig dom er en frittstående fortelling og den fjerde boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

Bergensavisen

«Jan Mehlum fortsetter å imponere» «En velskapt spenningsroman» Dagsavisen

JAN MEHLUM

Hun ber Svend Foyn forsøke å finne et svar, og den varmhjertede tønsbergadvokaten begynner å nøste i en sak som viser seg langt fra avsluttet med Leo Landers tilståelse.

«Mehlum-krim på sitt aller beste»

Østlandsposten

«… et blinkskudd – en innertier som fortjener oppmerksomhet» Gjengangeren

9 788292 526729 En rettferdig dom.indd 1

25.04.2012 13:19:52