Det annet kinn
JAN MEHLUM
Anna Löwe var en gang Svend Foyns store lidenskap. Nå er hennes mann, overlegen Sten Löwe, sporløst forsvunnet. Politiet har henlagt saken, og hun oppsøker sin gamlekjæreste og ber ham forsøke å finne ut hva som kan ha skjedd. Det viser seg snart at Löwe ikke er den eneste personen i området som er blitt borte på uforklarlig vis i løpet av de siste årene. Og flere forsvinninger følger.
EN SVEND FOYN-ROMAN
Det annet kinn
«En fullblods kriminalroman» Aftenposten
Det annet kinn EN SVEND FOYN-ROMAN
JAN MEHLUM JAN MEHLUM
Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman (Kalde hender, 1998). Det annet kinn er en frittståede fortelling og den tredje boken i serien om Svend Foyn.
«Djevelsk god krim» Bergensavisen
«Jan Mehlum er så desidert et friskt og elegant tilskudd i den norske krimfloraen» Dagsavisen
9 788292 526705 Det annet kinn.indd 1
20.04.2012 08:46:00
1 Bildet måtte være tatt for flere år siden. Han ville nok ha likt det selv. På meg hadde fyren alltid virket som en selvopptatt drittsekk. På dette fotografiet var håret fortsatt mørkt, tett og krøllete, og ansiktstrekkene uten de slitne furene jeg hadde registrert da jeg tilfeldigvis støtte på ham for et par måneder siden. Vi ferdes ikke i de samme kretsene til vanlig. Overlege savnet. En nøktern melding på Tønsbergs Blads anonyme fjerdeside. Sten Löwe hadde gått ut for å ta sin vanlige kveldstur sist mandag. Ifølge hans kone presis klokka halv ti. Deretter hadde ingen sett ham. Det var nå gått fire dager. Politiet hadde fulgt sine vanlige prosedyrer og satt i gang søk og etterforskning uten å finne et eneste spor. Mannen var simpelthen forsvunnet. Jeg tente langsomt en sigarillo og studerte avisbildet mens jeg forsøkte å forestille meg hva som kunne ha skjedd. Jeg hadde problemer med å forestille meg at en så tilsynelatende vellykket mann som Sten Löwe skulle ha tatt livet av seg. Kanskje han rett og slett var stukket av til en ny tilværelse. Rømt fra jobb, familie og omgangskrets, til en eller annen eksotisk avkrok, langt vekk fra alle påtrengende forpliktelser. Kanskje var idyllen bare et skalkeskjul. Jeg likte den forklaringen. Han var i tilfelle ikke den første som hadde tenkt i slike baner. Men derfra til å realisere ideen? Mange praktiske problemer oppstår når et menneske forsvinner. Selv om det er all grunn til å tro at den savnede må være avgått ved døden, kan det etter loven ikke reises dødsformodningssak før tidligst etter ett år. Og hvis omstendighetene omkring forsvinningen er usikre, kan det gå så mye som ti år 5
før en person juridisk sett kan erklæres død. Det skal ikke stor fantasi til for å forstå hvilke vanskeligheter det skaper for de som sitter igjen. I bakgrunnen var nitimen i ferd med å tone ut. Hulda dyttet utålmodig i kjøkkenbordet med sitt triste sanktbernhardshode, med den følge at varm kaffe rant stille utover min uvanlig nystrøkne skjorte og videre nedover cordbuksene, for så å ende opp der en mann er mest sårbar. Dyret reagerte med flegmatisk ro på forbannelsene mine. Dagens rettsmøte nærmet seg foruroligende raskt, og jeg hadde ennå ikke rukket å komme meg gjennom frokosten denne tidlige desembermorgenen. Det beskjedne avisoppslaget hadde fått meg ut av balanse. Uten å tenke meg nærmere om, slo jeg nummeret til kriminalbetjent Wilhelm Mørk på politivakta. Der i gården startet de dagen tidlig. Det var en av grunnene til at jeg foretrakk tilværelsen som selvstendig næringsdrivende, overlatt til utilregnelige klienters skiftende humør, ubegripelige handlinger og usikre betalingsevner. Selv handelsstandens ustoppelige pengebegjær var jeg villig til å tolerere for å holde fast på en siste rest av frihetsfølelse. «Ja?» Jeg visste at Mørks hese stemme virket tiltrekkende på enkelte kvinner. På meg virket han mer som en sur grinebiter. «Det er meg,» begynte jeg fromt. «Har du litt tid?» «Har jeg noe valg?» Jeg sukket, fast bestemt på å holde en vennlig tone og legge fordommene til side. Wilhelm Mørk hadde sine mørke sider, og jeg kjente for mange av dem. «Fyren som er etterlyst i Tønsbergs Blad i dag, overlege Sten Löwe, vet du noe om den saken?» «Ikke stort. Ikke annet enn at det er en merkelig historie.» «Hva mener du?» «Vi har ikke greid å finne et eneste fordømt spor. Ingenting. Han er søkk borte. Tilsynelatende helt uten grunn. Ingen forutgående depresjoner, ingen tegn på hva som kan ha skjedd. Og ikke en eneste jævel har noe ufordelaktig å si om overlege Löwe.» Mørk hørtes oppgitt ut. «Familien, venner, kolleger, 6
ingen skjønner noe. Fyren kunne vært leder av verdikommisjonen.» «Jaså,» sa jeg spisst. Mørks beskrivelse virket plagsomt realistisk. Dette var en liten by. Sten Löwe var kjent som en dyktig lege og administrator, godt likt og med et svært sjarmerende vesen. Enkelte mennesker er ikke av denne verden. «Hva med bilen hans?» Jeg hadde sett Sten Löwe bak rattet i en klassisk engelsk sportsbil, en strøken sekstitalls Austin Healey, nesten av samme klasse som min egen Jaguar. Men bare nesten. «Tror du vi er amatører? Begge familiens biler står trygt plassert i garasjen. Det samme gjør sykler, sparkstøttinger, en gammel BSA, ski og rulleskøyter.» Jeg overhørte ironien. «Kanskje han tok toget.» Mørk fnyste. «Har du ikke noe bedre å komme opp med? Vi har selvfølgelig sjekket offentlige transportmidler. Ingen kan huske å ha sett ham. Vi har også gått opp turløypene hans med hunder.» «Fyren er jo borte,» sa jeg, «men et sted må han da være. Han har vel bare stukket av uten at dere har greid å finne ut av det.» «Tja, alt er jo mulig.» Mørk dro på det. «Men jeg skjønner ikke hvordan han skulle ha greid det uten å etterlate seg et eneste fordømt spor. Passet hans lå dessuten hjemme. Og etter hva kona sier, pleide han aldri å ha noe særlig penger på seg.» «Kredittkort da?» «Tja, fyren er tydeligvis ganske velstående, bankkontiene er feite. Og han har de vanlige kortene. Visa, American Express, Eurocard. Men det er ikke gjort uttak etter han forsvant. Ifølge banken er det heller ikke registrert uvanlige bevegelser i det siste. Kona har nå sørget for å få alt sperret, i tilfelle noen skulle ha knabbet kortene.» «Har dere noen grunn til å anta det?» «Nei, egentlig ikke. Men vi holder alle muligheter åpne. Vi trodde først vi hadde funnet noe,» fortsatte Mørk, «for da vi undersøkte familiens hytte ved Kragerø, mente en av naboene 7
at han hadde sett Löwe der. Men det viste seg å være en uke tidligere. Han reiste ofte dit alene utenom sesongen.» «Hva med livsforsikring?» «Høy, men ikke påfallende. Utbetales uavhengig av dødsårsak.» «Basert på din erfaring,» smigret jeg, «hva blir konklusjonen?» «Et godt planlagt selvmord. Vi finner nok liket om noen uker, selv om mange utviser en utrolig fantasi når det gjelder å gjemme seg bort. Overlegen visste nok hva han gjorde, så det kan ta litt tid.» Han gjorde en talende pause. «Hva skyldes interessen, forresten?» Mørk hadde tatt i bruk den skarpe politistemmen nå. «Glem d… d… det,» forsøkte jeg avvæpnende. «En historie f… f… fra gamle dager. Den vil sikkert ikke interessere deg.» Stammingen hadde vært borte lenge nå. Jeg tok meg sammen. «Er det vanlig at dere til de grader står uten ledetråder når noen blir borte?» «Niks, selv om det hender. Vi har riktignok hatt noen slike saker de siste årene. Men vanligvis lokaliserer vi de som er forsvunnet ganske raskt.» Med en kraftanstrengelse greide jeg å rive meg løs fra frokostbordet, akkurat tidsnok til å rekke formiddagens avtaler, som sekretæren i advokatfellesskapet Fredriksen, Frydenberg og Foyn med passiviserende effektivitet hadde arrangert for meg. Hulda forlangte at vi skulle ta veien over Slottsfjellet, der hundeeierne hadde sin faste formiddagssamling. Jeg fulgte motvillig med. Det var lenge siden jeg hadde tenkt på Anna nå, men jeg husket fortsatt alt. Kjærligheten er en ensom ting var Ask Burlefots siste refleksjon i Rubinen. For snart tjue år siden hadde jeg slukt Agnar Mykles mesterverk for første gang. På samme tid fant Anna sin drømmeprins og droppet meg. Anna og Sten hadde framstått som det perfekte par. Mykle hadde rett. Kjærligheten var virkelig en ensom ting. Fengslingsmøtet gikk på skinner. Tenåringen som nå kunne 8
se fram til en stille jul bak gitteret i Sem kretsfengsel hadde ikke stort å anføre til sitt forsvar, og jeg hadde ingen hjelp å gi. Det måtte i så fall være å påpeke det faktum at han utvilsomt var født med feil foreldre, til feil tid og på feil sted. Men den slags unnskyldninger slo ikke spesielt godt an i dagens kriminalpolitiske klima. Dessuten hadde det ikke vært spesielt klokt å knabbe stereoanlegget i bilen til politimesterens kone. Det var skuffende at informasjonssystemet hos de lokale junkiene ikke var mer velutviklet. Jeg hadde ventet meg noe bedre. Jobben som fast oppnevnt forsvarer i byretten kunne være deprimerende. Klokka var fortsatt ikke mer enn to da fru Svendsens stemme på interntelefonen skremte meg tilbake til virkeligheten. Jeg hadde vært opptatt med å studere livet på torget gjennom kontorvinduet, mens jeg egentlig burde formulere en drepende kommentar til motpartens advokat i en fillesak om et arveoppgjør. Advokatenes eneste funksjon var å spise opp den beskjedne formuen som den avdøde faren hadde vært korttenkt nok til å etterlate de to døtrene uten å spesifisere fordelingen i detalj. Det eneste oppløftende med småbytorget der nede var at handelsstandens årlige juleutstilling med eselstall, hyrder og krybber ennå ikke var kommet på plass. Vi var fortsatt tidlig i desember. «Svend, du har besøk!» Jeg sjekket raskt avtaleboka, som lå foran meg på det gedigne eikeskrivebordet, arvet etter min forgjenger, den en gang så ærverdige overrettssakfører Christian Salvesen. Denne ettermiddagen var et ubeskrevet blad. Altså hadde jeg ikke glemt noen avtale. «Send ham inn,» sa jeg med tilkjempet ro mens jeg kjørte kammen gjennom håret og kommanderte Hulda ned fra gjestesofaen. Det var ingen han. Personen som tok et forsiktig skritt inn i rommet, etter å ha stått et lite øyeblikk på dørterskelen og betraktet meg usikkert, var definitivt en kvinne. Sjokket over å se henne her var såpass sterkt at jeg i noen lange sekunder ble sittende som fastlimt i stolen, ute av stand til å si noe meningsfullt. Vi studerte hverandre i taushet. Hun hadde forandret seg 9
forbløffende lite. Jeg var redd hun ikke tenkte det samme om meg. Blikket hennes var fortsatt blått og skarpt, men nå var det gjemt bak eksklusive guccibriller. Vi hadde ikke vekslet et ord på mange år. Både hun og ektemannen hadde lest medisin i utlandet. Selv valgte jeg minste motstands vei. Universitetet i Oslo, Juridisk fakultet. Etterpå hadde de såvidt jeg visste flyttet mye rundt. De etablerte seg i Tønsberg for noen år siden, da mannen fikk en overlegestilling på sentralsykehuset. Selv drev hun privatpraksis. Jeg hadde sett henne på avstand et par ganger. Det var alt. Jeg tok meg sammen og reiste meg raskt. «Dette v… v… var en overraskelse,» sa jeg forvirret og forbannet stammedjevelen. «Det er lenge siden,» fortsatte jeg dumt. Hun ga meg et raskt smil. Hun kjente godt mitt lille handicap. Det var verre den gangen. «Atten år. Men jeg har lest om deg.» Jeg sukket. En skulle ikke foreta seg for mye i småbyer som Tønsberg. Og i forbindelse med et par kriminalsaker hadde jeg blitt mer kjendis enn det jeg satte pris på. Den slags berømmelse kunne være tungt å bære i disse omgivelsene. Vi håndhilste formelt. Hun hadde et kjølig, men personlig håndtrykk. Jeg forsøkte å børste de verste hundehårene vekk fra sofaen. Hun var nesten et hode kortere enn meg. Entoogseksti. Jeg kjente de andre målene også, og det virket ikke som de hadde forandret seg stort. Håret var helt kortklippet og rødtonet. Dét var i alle fall nytt. Den gangen hadde hun vært kornblond. Hun var kledd med skjødesløs eleganse. Svart, skinnende jakke med belte i livet. Høyhalset genser i samme farge. Mørke bukser stukket ned i svarte, små støvler. Italiensk design. Vakkert og kostbart. Hun plasserte seg forsiktig ytterst på sofaen og så ned mens hun fingret med låsen på skulderveska. Det var nok uvant ikke å ha full kontroll. Når jeg så nærmere etter, var hun påfallende blek, og den diskrete sminken kunne ikke skjule mørke ringer under øynene. Hun dro et velkjent avisutklipp opp fra veska. Hun hadde alltid vært direkte. «Du forstår kanskje hvorfor jeg er kommet?» 10
Tanken hadde slått meg. «Jeg beklager,» sa jeg medfølende. «Det er en forferdelig situasjon du er havnet i. Du trenger kanskje juridisk bistand?» Hun nølte. «Ja, det også.» Javel. Jeg lot henne få litt tid og pekte på avisutklippet. «Vet du ikke mer enn det som står der?» Hun ristet på hodet. «Jeg vet ingenting. Absolutt ingenting. Det er ingen som forstår noe. Aller minst jeg.» Hun mistet noe av den selvsikre masken og så plutselig ut som en skolejente. Jeg håpet at hun ikke ville begynne å gråte. «Fortell meg det du vet,» skjøt jeg inn, «kanskje det er noe jeg kan gjøre.» Jeg har alltid hatt vanskeligheter med å passe kjeften. «De tror han har tatt livet av seg,» sa hun flatt. «Politiet, altså. De forsøker ikke engang å skjule det. Eller at han er på en eller annen heisatur,» fortsatte hun bittert. «De gjør egentlig ingenting.» Det ble stille. Jeg fant det upassende å nevne at jeg hellet til de samme teoriene. «Svend, jeg trenger hjelp til å lete, hjelp fra en som ikke blindt aksepterer politiets forklaringer. Jeg vet at Sten aldri frivillig ville ha latt oss bli sittende igjen på denne måten. Det må finnes en annen forklaring.» Jeg studerte henne nærmere. Det måtte ha kostet henne mye å troppe opp hos meg. Visste hun nå egentlig hva hun snakket om? Etter mange år i rettsvesenet hadde jeg lært meg at det ikke er mulig å forutsi hva folk kan finne på i pressede situasjoner. Vi kan lyve, bedra og begå de mest forskrudde forbrytelser, bare virkeligheten rammer oss med tilstrekkelig tyngde. Selv den gloriebehengte overlege Sten Löwe måtte nødvendigvis inkluderes i menneskeheten. Dessuten anså jeg ikke Anna som nøytral i denne saken. Og hun var slett ingen psykiater, selv om hun var aldri så mye lege. Spesialist i allmennmedisin, hadde jeg merket meg. Jeg renset halsen. «Det er nok ikke mye jeg kan gjøre,» begynte jeg forsiktig. «Politiet har alle ressurser som kreves. Og dessuten har de kompetanse på den slags etterforskning. Sånt 11
har skjedd før, vet du.» Den var lite taktisk. «Jeg mener, de har erfaring.» Jeg forsøkte forgjeves å rette opp inntrykket. «Det er vanskelig for meg å finne ut noe som ikke politiet allerede vet. Dette er ikke noe detektivbyrå.» «Kutt ut, Svend. Jeg skjønner hva du tenker. Du synes jeg er en dum, hysterisk kjerring som nekter å se sannheten i øynene. Dette er ikke som du tror!» Den stilen kjente jeg igjen. Det var tross alt bedre enn gråt. «Hør her,» fortsatte hun roligere. «Jeg ønsker å engasjere deg som advokat. Du tar oppdrag, ikke sant?» Ante jeg en viss sarkasme? Jeg lurte på om hun hadde sjekket klientlisten min. Hun hadde kanskje forespurt seg hos en av mine advokatkolleger, de tilhørte alle det gode borgerskap i småbyhierarkiet. Jeg tok det for gitt at familien Löwe befant seg der. Forholdet mellom innkommende oppdrag og utgående regninger hadde hos meg en tendens til å opptre som omvendt proporsjonale størrelser. Det var egentlig logisk. Jeg likte å bruke penger, ikke å tjene dem. Jeg var forvirret. «Hvorfor meg? Hvorfor ikke ett av de velrenommerte advokatfirmaene? Det er flere av dem i byen.» Jeg gjorde ikke engang et forsøk på å skjule ironien. «Ikke spør,» sa hun rolig. «Kanskje fordi du er annerledes,» la hun uutgrunnelig til. Jeg likte ikke helt situasjonen. Som vanlig hadde jeg mistet kontrollen. Nå satt jeg med et nytt oppdrag av den typen jeg kunne vært foruten. Ektemenn på rømmen. Sånt var ikke noe for meg. Men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Dessuten var jeg nysgjerrig. Vi så på hverandre. I et kort, sinnssykt øyeblikk tenkte jeg at det ville være mulig å viske ut tjue års historie og fortsette der vi en gang var. Hun sa ingenting. Det ble meg som måtte bryte tausheten. «Det er greit, jeg skal gjøre et forsøk. Men ikke vent deg for mye.» Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet. Der nede var torghandlerne i ferd med å pakke sammen. Ingenting er så stille som en norsk småby etter stengetid. «Hvis jeg skal være i stand til å hjelpe deg,» sa jeg og snudde meg mot henne, 12
«så må du fortelle meg alt, også d… d… det som ikke er så behagelig.» Hun hadde fått litt mer farge i kinnene. «Det blir enkelt. Det er ikke noe å fortelle!» «Dessuten,» fortsatte jeg så rolig jeg kunne, «det kan tenkes at det dukker opp ting som du ikke vil sette pris på å få høre. Er d… d… du klar for det?» Jeg måtte virke som en gammel kyniker. Kanskje jeg var blitt det. «Du må gi meg fri tilgang til alt det jeg anser som relevant informasjon. Papirer, bankkonti, brev, alt mulig. Er det greit?» «Bare gjør det du må,» sa hun stille, «alt er bedre enn denne uvissheten.» Kanskje det. Men det var ikke alltid sånn. Noen ganger kunne det være bedre ikke å vite. «Dere har barn, ikke sant?» «Peder er tolv og Martin ti. De forstår ingenting, og jeg vet ikke hva jeg skal si til dem,» sa hun hjelpeløst. «Jeg må snakke med dem også.» «Du bestemmer,» sa hun flatt. «Jeg stoler på deg.» Hun reiste seg og åpnet veska. «Jeg har tatt med en del saker som jeg tenkte meg du ville ha nytte av.» Hun hadde jaggu vært sikker på å få meg dit hun ville. Jeg visste ikke om jeg likte det. Hun rakte meg en mappe. «Dette er regnskapspapirer og forretningsbrev. Det er Sten som ordner med alt sånt.» Hun ga meg navnet på mannens revisor. «Jeg har forsøkt å se på det selv, men jeg forstår meg ikke på økonomi. Kanskje du finner noe. Jeg tok også med adressebøkene hans. Og en kopi av politirapporten. Der står alt sammen, det som skjedde den kvelden han forsvant.» Hun hadde alltid vært skremmende effektiv. «Kontakt meg så snart du kan.» Hun reiste seg. «Du ordner vel med det formelle?» «Jeg setter opp et forslag til en klientkontrakt. Du får den tilsendt.» Jeg kom ikke til å få dårlig samvittighet for å ta meg godt betalt her. Oppdraget skulle nok være raskt unnagjort. Folk kunne jo ikke bare forsvinne i løse lufta heller. Nåja, i VG hadde jeg jo nylig lest om en fyr fra Tønsberg som 13
hadde gjort akkurat det. Det spesielle med denne saken var at mannen hadde framstått som en slags UFO-spesialist. Lærer i førtiåra med fanatisk interesse for flyvende tallerkener og små grønne menn. Både media og øvrighet hadde oppfattet ham som såpass sprø at de ikke hadde tatt forsvinningsnummeret altfor alvorlig. Selv hadde fyren lenge hevdet at han sto i jevnlig kontakt med vesener fra andre solsystemer, og at han bare ventet på å bli tatt med på en tur ut i galaksene. De eneste som savnet ham, var et par gamle foreldre, som var overbevist om at deres eksentriske sønn hadde vært utsatt for en forbrytelse. Annen familie hadde han ikke hatt. Bare det at mannen hadde vært ugift, bosatt hjemme hos foreldrene, tilsynelatende uten behov for damer og andre sunne aktiviteter, hadde gjort fyren til et vellykket mobbeobjekt, både i lokalmiljøet og på skolen der han jobbet. Skoleledelsen var nå kvitt et eksentrisk problem, for det hadde vært nok av foreldre som var bekymret over denne lærerens sære interesser. Politiet var uvillig til å akseptere teorien om en forbrytelse. I den etaten var de mer tilbøyelig til å regne med at stakkaren hadde lagt på svøm utover Oslofjorden i håp om å komme i nærkontakt med sine elskede tallerkener. Ifølge UFO-ekspertene var disse mystiske objektene nemlig til stadighet å observere i farvannet rundt Færder fyr. Og ut dit var det et drøyt stykke fra den savnedes hjem på Føynland.
Det annet kinn
JAN MEHLUM
Anna Löwe var en gang Svend Foyns store lidenskap. Nå er hennes mann, overlegen Sten Löwe, sporløst forsvunnet. Politiet har henlagt saken, og hun oppsøker sin gamlekjæreste og ber ham forsøke å finne ut hva som kan ha skjedd. Det viser seg snart at Löwe ikke er den eneste personen i området som er blitt borte på uforklarlig vis i løpet av de siste årene. Og flere forsvinninger følger.
EN SVEND FOYN-ROMAN
Det annet kinn
«En fullblods kriminalroman» Aftenposten
Det annet kinn EN SVEND FOYN-ROMAN
JAN MEHLUM JAN MEHLUM
Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman (Kalde hender, 1998). Det annet kinn er en frittståede fortelling og den tredje boken i serien om Svend Foyn.
«Djevelsk god krim» Bergensavisen
«Jan Mehlum er så desidert et friskt og elegant tilskudd i den norske krimfloraen» Dagsavisen
9 788292 526705 Det annet kinn.indd 1
24.04.2012 13:09:48