En god sak by Publicom

«Mehlums beste?» Aftenposten om Bake kake søte «Bedre kan det neppe gjøres» Haugesunds Avis om Straffen «En fullblods kriminalroman» Aftenposten om Det annet kinn «Han makter balansegangen mellom det spennende og det meningsfylte» Dagbladet om Din eneste venn «Treffsikker Foyn!» Aftenposten om Det ingen vet

«Jan Mehlum fortsetter å imponere» Bergensavisen om En rettferdig dom «En storartet debut av den norske sosiologen Jan Mehlum.» Berliner Tagezeit om Gylne Tider «Det er Morse, Perry Mason og Marlowe i én og samme person.» Jyllandsposten om For Guds skyld

Noen må betale prisen, Foyn. Tønsbergadvokaten Svend Foyn blir viklet inn i sin vanskeligste sak noensinne, også denne gang med et skremmende realistisk bakteppe. Og i kulissene opererer politimannen Wilhelm Mørk og kriposetterforsker Alice Anderson. Å ha rett er ikke det samme som å få rett, Foyn. Et mørkt drama om rett og galt, fortalt med distansert ironi og blodig alvor.

Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman.

«Det er så man kjenner kruttrøken rive i nesen» Aftenposten om Kalde hender «Det er bare å slippe leselysten løs.» VG om En nødvendig død «Velskrevet og spennende til det siste» Dagsavisen om Madrugada

9 788292 526613

forlag en god sak.indd 1

En god sak

«Mehlum er en kriminalromanens tekniker, som både har evnen til å skrive spennende historier og sjarmerende dialoger.» Dagsavisen om Den siste dansen

Vellykkede investorer med skjulte interesser, et fargerikt hippiepar, besatt av David Bowie. Og store penger i fritt omløp. En angrende synder, et gedigent boligprosjekt med mørke sider – og to livsfarlige kvinner.

forlag

KRIM

En god sak

EN SVEND FOYN-ROMAN 06.07.2012 19:38:49

"! !

Cecilie lot telefonen ringe lenge mens hun studerte nummeret som kom opp på displayet. Det ga ingen assosiasjoner. Hun ønsket ikke å snakke med noen, men den ukjente ga seg ikke. Til slutt grep hun telefonen i ren irritasjon og glefset fram et hallo? «Jeg beklager at jeg ringer så sent, men snakker jeg med Cecilie Holter?» Stemmen var lav, nesten hviskende. Ordene ble uttalt rolig og distinkt, men med en merkelig, intens undertone, som om personen i den andre enden hadde noe viktig å formidle. Det var en kvinne. «Ja, og så?» Hun var god på stemmer. Noen ganger kunne hun dikte opp hele historier bare ved å overhøre bruddstykker av en samtale. I fantasien lagde hun historier om livene deres, hvem de var, hva de ville, om drømmer og håp. Det var sprøtt, hun erkjente det. Hun var en betrakter. «Mitt navn er Anna Gullestad.» Cecilie sa ingenting. Hun skulle ikke ha svart. Hun burde skrudd av telefonen. Hun ville ikke snakke med noen. Ingen. Nå ville hun bare ha fred, !

der hun satt og varmet seg etter den kalde og mislykkede utflukten. Hun kjente seg fullstendig tom, uten evne til å ta initiativ for å komme seg ut av den boblen hun følte hun levde i. Hun, som en gang hadde vært full av energi. Nå var alt det borte. «Du vet ikke hvem jeg er,» fortsatte kvinnen. «Men jeg kjente faren din.» «Jaså?» Heller ikke denne opplysningen gjorde henne mer interessert. Hun trengte ingen trøst, og slett ikke fra ukjente. Faren hennes hadde kjent mange. Det hadde ikke hjulpet ham. «Jeg ante ingenting,» fortsatte den ukjente kvinnen, «før jeg leste dødsannonsen.» Bisettelsen hadde skjedd i stillhet. Dødsfallet ble ikke kunngjort før alt var over. Faren hennes ville ha det sånn, og hun hadde vært enig. Bare noen fjerne slektninger, et par gamle venner, noen få utvalgte tidligere kolleger, en nabo i gården, det var alt. En kort, nøktern seremoni, ingen blomster, gaver til Amnesty. Det spilte ingen rolle. Han ville fylt 72 om en uke. To år som påtvunget pensjonist, det fikk han. De årene ble de verste i livet hans.

$! !

«Hvordan kjente dere hverandre?» Cecilie angret umiddelbart. Hun ville ikke snakke, ikke med noen. Og slett ikke med en ukjent. Hun var i ferd med å legge på da kvinnen brått brøt inn. «Boligprosjektet,» sa hun raskt. «Jeg var en av dem.» Cecilies pekefinger stanset på den røde telefontasten. Hun ville stoppe denne samtalen. Hun ville ikke høre mer om alt som var gått galt, om urettferdighet og smartness, juss og politikk. Hun hadde hørt alt før. Nå ønsket hun å legge det bak se, men greide det ikke. «Hva vil du?» sa hun tomt. «Ikke hva du tror.» Den ukjentes stemme lød bestemt, nesten bydende. «Vi må treffes.» «Jeg har ikke tid, det er snart jul.» Det var en vits. Julen 2009 ville garantert bli enda verre enn sist jul. Da hadde hun i hvert fall faren sin å forholde seg til. «Så?» Den ukjente hadde visst gjennomskuet henne. «Hva med i morgen ettermiddag?»

Mandag, 14. desember 2009 Ettermiddagssolen lyste over Akersgata den sene desemberdagen, men den varmet ikke, verken de som leste dagens VG i vindusutstillingen, folk som raskt passerte forbi, på vei hjem fra jobb, eller de som var ute for å gjøre de siste forsøkene på å få juleinnkjøpene under kontroll. Det var mindre enn en uke igjen til julaften. Nå, en sen høst i 2009, kunne ingen forestille seg krisen som skulle ramme Europa for fullt et par år senere og enda mindre katastrofen som skulle legge akkurat dette området nesten øde for lang tid. Det var Cecilie som hadde foreslått stedet, hun hadde insistert på at de skulle møtes på nøytral grunn. Hun visste ikke selv hvorfor, kanskje fordi det fikk henne til å føle seg tryggere, eller fordi hun på den måten unngikk å slippe noen inn på seg. Hun måtte holde andre på avstand. Inne i Elling fant hun en strategisk plass i en krok, tilstrekkelig usjenert til at ingen ville høre hva de snakket om, men med utsikt til gaten, til folk som

&! !

kom og gikk. Hun likte denne lille oasen og gikk ofte hit. Blandingen av bokhandel og café, med forfattere og forleggere som kom og gikk, ga henne en merkelig følelse av tilhørighet, selv om hun aldri hadde vekslet et ord med noen av dem. Før hun forlot leiligheten hadde hun brukt lang tid på å bestemme seg for klær, en utfordring hun vanligvis ikke tok veldig alvorlig. Den grønne, militærlignende

parkasen

kraftige

støvler,

sammen med fillete dongeri og en svart strikkelue som skjulte store deler av ansiktet gjorde at hun skilte seg ut. Mødre med barnevogner, et forelsket par, en kjent forfatter i høylytt samtale med en like kjent redaktør, en eldre mann med fillete jakke, noen dresskledde menn på hennes egen alder. Først hadde hun villet forkle seg, opptre som en av alle de andre i kafeen, en som ikke ville bli lagt merke til. Men så hadde hun ombestemt seg. Hun kunne aldri bli som en av dem. Fortsatt visste hun ikke hvorfor hun var gått med på å gjennomføre dette møtet.

Hver gang noen kom inn, studerte hun dem nøye, men fant ingen som kunne passe. Hun hadde glemt å spørre, men hadde tegnet sitt eget mentale bilde av kvinnen. Ikke ung, ikke gammel, slank og spenstig, et vakkert ansikt, pene, men diskrete klær. Det var ikke det hun hadde fortalt som hadde fått Cecilie til å ombestemme seg. Det var noe i måten hun sa det på; i stemmen til den ukjente hadde hun oppfattet noe som hadde revet henne ut av sløvheten, apatien som var i ferd med å slå henne ut. Det er noe du må vite. Noe som angår din far. Mer ville den mystiske kvinnen ikke si, ikke før de satt ansikt til ansikt. Cecilie så overrasket opp da kvinnen med en krykke i hånden stilte seg ved bordet hennes og sa et høflig Cecilie Holter? Ingenting stemte med bildet hun hadde laget seg. «Ja?» Cecilie reiste seg halvveis opp fra stolen. Hun følte seg overrumplet. «Bare bli sittende,» kvinnens stemme var myk og vennlig. Hun lente krykken mot bordet og rakte

(! !

fram en hånd. «Det er Anna.» Håndtrykket hennes var overraskende fast og varmt. «Cecilie,»

hun

greide

ikke

skjule

overraskelsen. «Jeg visste ikke hvem du var,» sa hun tamt. «Ikke tenk på det.» Anna Gullestad skjøv stolen fram og satte seg tungt ned. «Jeg begynner å

bli

vant

til

den

reaksjonen.»

Hun

så

oppmuntrende på Cecilie. «Det er kroppen som av og til svikter, det går i bølgedaler, akkurat i dag er jeg litt plaget, men som oftest greier jeg meg bra. Det er ikke noe i veien med hodet mitt. Etter min oppfatning, da,» la hun smilende til. «Det finnes nok de som ville mene noe annet, tenker jeg.» «Hva vil du med meg?» Cecilie aktet ikke å la seg sjarmere. «Hvordan kjente du faren min?» Kvinnen som sto der foran henne hadde en gang vært vakker, det så hun nå. «Å, det er en lang historie.» Anna tok fram en slitt lommebok og hentet ut en hundrelapp. «Kjøper du noe til oss? Jeg tar gjerne en kopp sjokolade.» Cecilies kaffekopp var for lengst tom.

«Selvfølgelig.» Cecilie reiste seg, litt fortumlet. Hun kjente at hun var i ferd med å miste kontroll over situasjonen, selv om hun hadde planlagt noe annet. «Men jeg betaler selv,» sa hun. Kvinnen nikket medgjørlig. «Som du vil.» I køen ved disken ble Cecilie stående og kaste stjålne blikk mot bordet mens den nyankomne satt fordypet i Dagbladet. Hva i all verden ville denne mystiske skikkelsen med henne? «Først er det noe du bør vite.» Anna Gullestad løftet koppen da Cecilie var tilbake. Fingrene hennes skalv lett. «Det har ikke noe direkte med denne situasjonen å gjøre,» blikket hennes var nesten plagsomt nærgående, «men jeg synes allikevel du bør kjenne til det.» «Hva da?» Cecilie merket at hun var i ferd med å bli provosert der de satt og betraktet hverandre over cafébordet. «Har vi noe å snakke om?» «Det tror jeg nok.» Anna Gullestad tok en ny slurk av den varme sjokoladen. Hun så ut som en fredelig bestemor på en sjelden bytur. «Din far og jeg var kjærester.»

*+! !

«Hva mener du?» Cecilie smalt koppen i bordet. «En gang for lenge siden,» sa den nyankomne med rolig stemme. Cecilie visste ikke hva hun skulle si. «Du var faktisk født den gangen,» fortsatte Anna, «for vi var gift, hver på vår kant.» Cecilie stirret på henne. «Hvorfor kommer du trekkende med dette nå? Og hvordan kan jeg vite at det er sant, det du forteller? Han er død, du vet jo det.» Kvinnen nikket. «Selvfølgelig. Det har ingen betydning lenger, jeg ville bare fortelle deg alt.» «Hvor lenge pågikk det?» Cecilie greide ikke å la være å stille spørsmålet. «Visste min mor om det?» «I to år, du var fem år da vi traff hverandre. Og nei, moren din visste ingenting.» Anna var taus en lang stund før hun fortsatte. «Ingen visste noe. Han elsket familien sin.» «Og hva med deg?» Cecilie kjente seg forbausende opprørt.

**!

Anna ristet på hodet. «Jeg levde i et dårlig ekteskap.» Hun så Cecilie inn i øynene. Blikket hennes var plagsomt direkte. «Jeg ville ha gått på dagen hvis din far hadde bedt meg om det, selv om også jeg hadde barn.» Smilet hennes var trist. «Men sånn ble det bare ikke.» «Hva har dette med meg å gjøre?» Cecilies var skarp i stemmen. «Traff du ham nå, før han døde?» «Nei, vi brøt kontakten fullstendig den gangen, vi mente det var best sånn.» «Så omtenksomt.» Cecilie hørte selv at ironien ikke passet. Kvinnen virket ærlig. «Han døde i en bilulykke,» fortsatte hun, nå mindre skarpt. Av en eller annen grunn hadde hun begynt å få tillit til den fremmede. «Det var i hvert fall den offisielle forklaringen.» «Men det tror du ikke på?» Cecilie så på kvinnen på den andre siden av bordet. «Nei,» sa hun lavt. «Det var ingen ulykke. Han valgte det selv.» Det kjentes godt å få sagt det, som om noe tungt ble fjernet fra skuldrene hennes. «Han hadde lenge hatt det dårlig.»

*"! !

«Jeg forstår.» De ble sittende og betrakte hverandre i stillhet før Anna fortsatte. «Første gangen jeg så din far igjen etter alle disse årene var på et møte for andelshaverne, etter at konfliktene i boligprosjektet hadde tilspisset seg. Men jeg tror ikke han la merke til meg. Det var jo så mange av oss, og jeg hadde tatt tilbake pikenavnet mitt. Så jeg tok aldri kontakt med ham.» «Var du en av dem?» Cecilie stirret overrasket på kvinnen. «Tapte du også penger?» «Som din far, ja. Men akkurat på den tiden begynte leddgikten å utvikle seg, så jeg var mye syk. Jeg orket ikke å ta opp kampen, ikke hadde jeg økonomiske ressurser til det, heller.» Det ble stille. Ingen av dem sa noe. Det var den gamle kvinnen som brøt stillheten. «Du kan kalle meg Anna,» sa hun mildt og la sin hånd over Cecilies, slik at de nedbitte neglene hennes ble skjult. «Vi har noe felles, vi to.» Igjen ble det en pause, før hun fortsatte med lav, intens stemme. «Du vet hvem som var ansvarlig for det

*#!

som rammet oss, ikke sant? Faren din, meg selv og hundrevis av andre?» Cecilie nikket. «Det har jeg ikke kunnet unngå å høre. Mange ganger.» «Da

kjenner

vel

også

til

beløpets

størrelse?» «Hvilket beløp?» «Milliarden de stakk av med. Investorenes fortjeneste. Det var den offisielle betegnelsen.» Anna Gullestad smilte, men nå var smilet hennes ikke lenger pent. «Ransutbyttet er et mer dekkende uttrykk.» Ansiktet hadde fått et hardt, nesten brutalt preg. «Men systemet ser ikke slik på det.» Cecilie stirret på henne. På et merkelig vis føltes det som de hadde kjent hverandre lenge. «Far forsøkte å gå rettens vei,» sa hun lavt. «Men du vet vel alt om det?» «Mer enn jeg har godt av. Han tapte hele veien, hadde han virkelig økonomi til det?» «Absolutt ikke.» Cecilies stemme var bitter. «Men først da han fikk den endelige dommen, ga han opp.» Faren hadde satt sin lit til Høyesterett,

*$! !

men de avslo å behandle saken. Avgjørelsene i byrett og lagmannsrett var klare, han tapte hele veien. Og saken ble ikke vurdert som prinsipielt viktig. «Han hørte ikke på gode råd, som oss andre.» Anna klemte Cecilies hånd. Faren hadde på egen hånd, stikk i strid med alle anbefalinger, gått til privat søksmål mot gründerne, etter at Økokrim fastslo at ingenting kriminelt var skjedd. Han hadde forsøkt å få med seg andre på et kollektivt søksmål, men var blitt stående alene. «Han var en stabukk, din far.» «Men han hadde rett,» sa Cecilie hardt. «Der er vi fullstendig enige. Spørsmålet er: hva vi gjør med det?»

*%!

Torsdag, 20. mai 2010 «Jeg har et problem, Foyn.» Mannen som hadde plassert seg i besøksstolen min var ikke stor. Alle ble små der etter at jeg kuttet bena noen centimeter. Som under rettssaken var han også nå pent antrukket. Alf von Zimmer hadde tatt med seg sine gode manerer inn i sin nye tilværelse. Fengselsoppholdet hadde visst ikke fått ham til å glemme. Mindre enn to timer hadde passert siden han ringte og meldte sin adkomst. Han måtte snakke med meg, selv om det snart var helg. En varm, lummer lørdag, sent i mai. Sommeren 2010 lå foran oss. «Du er en heldig mann,» sa jeg. «Hva behager?» Han så uforstående på meg. Hulda fulgte oss med søvnig blikk. Dyret hadde gjennomført et omfattende hilsningsprosjekt da gjesten

ankom.

Von

Zimmer

var

hundemenneske. «Som bare har ett problem.» «Nåvel,» han kremtet og renset halsen. «Alt er som før, forstår jeg?»

*&! !

«Nei,» sa jeg. Ingenting var som før. Årene gikk, og ingenting ble bedre. «Det må vel du vite?» «Kanskje det, Foyn. Kanskje det.» Jeg så nærmere på ham. «Går det bra? Du ser sliten ut.» Han var blitt en gammel mann. «Etter forholdene, ja.» Han sukket. «Arbeidet er meningsfylt, som du vet.» «Men?» «Vi kjemper med dårlig økonomi. Oppgavene vokser oss over hodet.» «Det virker kjent,» sa jeg beroligende, noe som ikke var helt korrekt. Det med økonomien var gjenkjennelig. Oppgavepresset derimot, det virket mindre kjent. Jeg lurte på hva han ville. Mer enn to år var gått siden han satt der i klientstolen. Akkurat nå føltes det som en evighet. Noen ganger ringte han fra sin nye tilværelse. Selv om han aldri sa noe direkte, antok jeg at det var når savnet av det gamle luksuslivet ble altfor påtrengende. Alkohol, kvinner, eksklusive biler, reiser, landsteder. Alt var vekk. I den jobben han nå hadde var glamour fraværende.

*'!

Han åpnet en brun skinnmappe av den typen som

dominerte

forretningslivet

før

stresskoffertenes tid og tok fram et omhyggelig sammenbrettet brev. Alf von Zimmer hadde alltid vært et ordensmenneske. Et petimeter, hadde hans kone uttalt. Hans ekskone. Alt med ham var eks. «Se på dette, Foyn.» Han rakte meg brevet med en mine som det skulle vært kontoutskriften fra Statens Pensjonsfond Utland. «Hva synes du?» Jeg brettet ut papiret. Det var et bankbrev, en kvittering som viste at n.kr. 1.000.000.- var overført fra en bankkonto i DnB til Kirkens Bymisjon med betegnelsen bidrag til drift. Innbetalingen var foretatt 10. november 2009. Den glade givers navn var ikke ukjent. Stein Ståhl. Også kalt Stålmannen. En lokal investor, med betydelig suksess, også nasjonalt. «Er det han jeg tror?» spurte jeg mens jeg betraktet von Zimmer. Mannen så ikke glad ut. Han nikket uten å si noe. Jeg stirret uforstående på ham. «Er dette problemet ditt?» «Ja,» sa han mens han fingret med mappen.

*(! !

«Og du er kommet hit for å få råd?» «Jeg vil høre din mening.» «Det er enkelt,» sa jeg. «Du har jo nettopp beklaget deg over mangel på ressurser. Du trenger ikke bry deg med Stålmannens motiver. Han har kanskje fått et anfall av sosialt ansvar.» Undere har skjedd før. Jesus sto opp fra de døde. Norge slo Brasil. «Hvis jeg var deg, ville jeg sørget for at pengene blir brukt før han kommer til sans og samling igjen. Eller blir erklært utilregnelig.» «Du forstår ikke, Foyn.» «Du har rett. Jeg forstår ingenting. Disse pengene er vel ikke verre enn andre?» «Beløp av denne størrelsen hefter det gjerne noe med.» «Ja, du er jo eksperten av oss,» sa jeg. «Men hvis jeg ikke er feilinformert, tar dere gjerne mot bidrag fra velstående mennesker. Er det noe spesielt med denne mannens penger?» «Det er noe underlig med dette.» «Der har du utvilsomt et poeng,» sa jeg. «Men spiller det noen rolle for dem som trenger hjelpen?

*)!

Dessuten, nå er det jo gått et halvt år siden disse pengene kom. Hva har du gjort med dem i denne tiden?» Mistanken om at han kunne ha manipulert med innbetalingen og etterpå ha fått dårlig samvittighet var nærliggende. «Er ikke beløpet bokført?» Han lente seg fram i stolen. «Jeg skjønner hva du tenker på, Foyn.» Han viste ingen tegn til å bli fornærmet. «Men jeg har latt beløpet stå inne på en sperret høyrentekonto mens jeg prøvde å finne ut av dette, uten resultat, må jeg vedgå. Og nå må pengene

dokumenteres

forbindelse

med

regnskapsoppgjøret. Normalt ville jeg ikke bry meg med

slike

overraskende

innbetalinger,

våre

bidragsytere har mange slags motiver. Men dette er litt spesielt.» «Ja?» «Jeg har spurt meg litt rundt.» Han så unnskyldende på meg. «Et så stort beløp må jeg dokumentere skikkelig. Revisoren vår vil flå meg ellers.» Etter fengselsoppholdet hadde Alf von Zimmer vinket farvel til sitt gamle liv som investor

"+! !

og finansrådgiver. Ved min hjelp ble han ansatt som økonomimedarbeider

Kirkens

Bymisjon.

gammel venn av meg satt i styret og hadde vært villig

til

stort

på

Alfs

noe

spesielle

disposisjoner. «Du kjenner Stein Ståhl, gjør du ikke?» «Hva du vet,» sa jeg. Ståhl var en mann folk som meg kjente til, ikke kjente. Han hadde begynt som bruktbilselger, avansert til eiendom og tjent seg en formue på vellykkede investeringer. «Han tilhører

ikke

min

omgangskrets,»

jeg.

Finansavisene omtalte ham som en steinhard, men dyktig forretningsmann med en velutviklet teft for lønnsomme prosjekter. Hans bakgrunn i en lokal menighet, sprunget ut fra pinsebevegelsen, var et levende bevis på at Max Webers teori om forutsetningen for den moderne kapitalismen holdt mål. Økonomisk suksess på jorda gir uttelling i det hinsidige. Han hørte visstnok fortsatt hjemme i menigheten, selv om han utad kjørte en lav profil. «Men det er riktig at jeg hadde et par oppdrag for ham, for flere år siden, før han ble altfor rik.»

"*!

«Og

avanserte

til

mer

passende

advokatforbindelse?» «Ikke vær frekk,» sa jeg. «Saken er den at jeg sørget for at politiet måtte droppe en tiltale mot ham for råkjøring. Som takk brukte han meg i forbindelse med

noen

eiendomstransaksjoner.»

Fartsovertredelsen ville utvilsomt ha kvalifisert både til langvarig tap av førerkort og et par måneder bak lås og slå. Det var bare det at fartsmålingen ble gjennomført på utilstrekkelig vis av UP. Stein Ståhl hadde prøvekjørt sin nyrestaurerte Jaguar V-12, nettopp ankommet fra England. Og siden vi hadde truffet hverandre gjennom Norsk Jaguarklubb, der vi begge var medlemmer, ble det til at han henvendte seg til meg. Kjærlighet til gamle Jaguarer kan kompensere for mye. «Saken er den,» Alf von Zimmer presset fingrene mot hverandre mens han lente seg fram mot meg, «at jeg kjenner familien.» Alfs slekt stammet opprinnelig fra Tønsberg, der de hadde eid flere landsteder. «Hans far var en gang for mange år siden en bekjent av meg. Sønnen var

""! !

bare en unggutt den gangen, men jeg har jo registrert at han har utviklet seg.» «Det er en forsiktig formulering,» sa jeg. Ståhl hadde nylig passert femti, noe ingen hadde unngått å bli oppmerksom på. Fyrverkeriet hadde fått folk til å tro at tredje verdenskrig var i gang. «Jeg tok kontakt med ham for å takke for gaven.» Han nølte, «det vil si, egentlig ringte jeg fordi jeg var noe forundret, men jeg var forsiktig med å påpeke det.» «Det er bra at du er forsiktig,» sa jeg. «Fortsett med det.» Han valgte å overhøre sarkasmen. «Faren var som

sikkert

kjent

med

pastor

pinsemenigheten, og jeg mener å huske at han hadde svært lite til overs for statskirken og alt dens vesen. Sønnen har fulgt i farens fotspor.» «Han kan jo ha blitt mer tolerant,» foreslo jeg. «Det skjer med noen, vet du.» «Jeg så etter på nettet,» fortsatte von Zimmer uforstyrrelig. «Og der fant jeg noe interessant.» «Det finnes mye rart ute på nettet.»

"#!

«I et intervju med lokalavisen uttalte Stein Ståhl at han aldri gir gaver til veldedighet.» «Tønsbergs Blad,» sa jeg. «Ikke Lokalavisen. Du må ikke tro på alt du leser der. Dessuten overså du noe. Ståhl sa også at han unntaksvis kunne tenke seg å støtte utvalgte prosjekter, men at han ikke ville gå inn med bare pengestøtte. Hvis det skulle skje, ville han i så fall ha kontroll med måten midlene ble brukt på. Har han stilt slike krav til dere?» «Ikke meg bekjent,» Zimmer så irritert på meg. «Han var merkelig avvisende da jeg ringte. Jeg fikk nærmest inntrykk av at han ikke ville vedkjenne seg gaven, det virket som om han fant spørsmålet pinlig. Jeg måtte spørre flere ganger om beløpet virkelig stammet fra ham, og da vedgikk han det motvillig,

men

ville

absolutt

ikke

noen

oppmerksomhet rundt disse pengene. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at noen hadde misbrukt identiteten hans.» Zimmer sukket. «Men det gir ingen mening, gjør det vel?»

"$! !

«Det ville i så fall ha vært en forbrytelse» sa jeg. «Men ikke veldig alvorlig, tatt i betraktning hvor millionen havnet.» «Nei, det har du jo rett i.» Alf rettet seg opp. «Men det er mer.» «Ja

vel?»

jeg

betraktet

ham

oppmerksomt. «Vi er ikke de eneste.» «Hva mener du?» Han senket stemmen. «Du er jo kjent med mine kontakter i Fattighuset?» Jeg nikket. Det var der han først hadde fått hjelp da han slapp ut. «Omtrent samtidig med oss mottok de en donasjon, også en million. De fikk den overlevert i kontanter. Jeg fikk tilfeldigvis høre om det, vi snakker jo sammen, vi som driver i denne bransjen.» «Så kjekt,» sa jeg. «Hvor stammet disse pengene fra?» «Det kommer jeg til. Det ble gjort diskret, pengene ble overbrakt i en konvolutt.»

"%!

«En konvolutt?» sa jeg skeptisk. «Den må ha vært diger?» Han nikket. «En tykk sak, smekkfull av tusenlapper. Den ble liggende på et bord i dagligstuen og ble først åpnet etter at personalet hadde stengt for kvelden.» «Fantes det en avsender?» «Den var adressert til Fattighuset. Inne i konvolutten lå det en lapp med hilsen fra... ,» han gjorde en talende pause. «Ja?» sa jeg irritert. «Kom nå med det.» «Fra Ole Haugen.» Han la trykk på etternavnet. Haugen. «Du mener supermegleren?» Mannen var kjent som en av landets mest profilerte og vellykkede kapitalmeglere. «Hva vet jeg? Det var i hvert fall det navnet som ble brukt. Ingen kunne beskrive han som kom med konvolutten, de hadde ikke lagt merke til det, det var mye folk der den kvelden.» «Hvordan vet du at det ikke var en kvinne som leverte gaven, hvis ingen kan huske det?»

"&! !

«Det vet jeg selvfølgelig ikke.» Han så snurt på meg. «Men du som er advokat, vet vel det.» «Hva er det jeg vet?» «At forbrytere flest er menn.» «Jeg kan ikke se noen forbryter her,» sa jeg. «Tvert i mot. Vet du om noen tok vare på denne beskjeden? Eller konvolutten?» «Alt forsvant i gledesrusen. Det var jo ikke så rart, var det vel?» «Nei,» sa jeg. «Tok Fattighuset kontakt med den glade giver?» «Ja visst. Daglig leder ringte for å forsikre seg om at alt var i orden og takke for gaven.» «Og så?» Dette gikk tregt. «Var det rett mann?» «Ja visst. Men Haugen virket ikke særlig glad for den samtalen.» «Men vedgikk han å ha gitt dem pengene?» Von Zimmer nikket. «Noe motvillig, etter hva jeg forsto. Han ønsket ikke å snakke om det.» «Han lider kanskje av naturlig beskjedenhet?»

"'!

«Veldig morsomt. Jeg finner dette påfallende, gjør ikke du?» «Kanskje det er smittsomt,» sa jeg. «Er det vanlig med slike store gaver?» «Absolutt ikke. Og i hvert fall ikke i kontanter.» Jeg tok fram en sigarillo og bød Alf en, men han avslo. Kanskje han virkelig var blitt et bedre menneske.

"(! !

EtterVerdensEnde_materie.indd 2

26.07.12 16.56

Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman.

9 788292 526613

forlag en god sak.indd 1

En god sak

«Mehlum er en kriminalromanens tekniker, som både har evnen til å skrive spennende historier og sjarmerende dialoger.» Dagsavisen om Den siste dansen

forlag

KRIM

En god sak

EN SVEND FOYN-ROMAN 06.07.2012 19:38:49