Etter verdens ende

tter verdens ende En historie om å velge livet

Tone tapte en langvarig kamp mot kreften en februardag i 2008.

Historien om Tone og Espen ble kjent for det norske folk gjennom boken Sammen til verdens ende. Da Tone døde, sto Espen alene igjen.

Et annet sted i Norge, i desember 2006, våknet Bianca en morgen rett før jul. Tvillingene hennes skulle ned på kjøkkenet og åpne kalendergavene sine sammen med pappa. Men de fant ikke pappa den desembermorgenen. Det gjorde Bianca. Hennes kjære ektemann Tore var død, han hadde tatt sitt eget liv.

Bianca og Espen møtte hverandre i 2009.

Etter verdens ende er ikke bare fortellingen om hvordan to historier blir til en, om to unge menneskers harde kamp tilbake til hverdagen. Dette er en bok om valg vi alle står overfor når vi opplever å være ved verdens ende. En bok om å velge det beste for seg selv og for hverandre.

sannesomoss.no

etter verdens ende ende.indd 1

9 788292 526620

Etter verdens ende - Bianca Tønnessen Vestvik og Espen Simonsen

E tter verdens ende

E E

E

tter verdens ende En historie om å velge livet

Bianca Tønnessen Vestvik og Espen Simonsen 25.07.2012 19:57:05

EtterVerdensEnde_materie.indd 2

26.07.12 16.56

Bianca: lrdag 2. desember 2006 våknet jeg av at Birk og Bendik krøp opp i senga. De kom for å hente hver sin julekalendergave. Birk og Bendik, som tvillingene mine heter, var da bare noen uker fra å fylle fem år. Jeg sa til dem at de måtte gå ned til pappa, for jeg merket at Tore ikke var i senga. Jeg sa at pappa ville hjelpe dem med å finne kalendergavene. Jeg la til at jeg snart ville komme ned jeg også. Idet jeg hørte gutta løpe ned trappa, sto jeg opp og gikk på badet for å stelle meg. På badet hørte jeg en av gutta rope at pappa ikke var nede.

Jeg stusset ikke noe over dette. De finner ham nok, tenkte jeg. Og så fortsatte jeg med å vaske meg og etter hvert også å sminke meg. Mens jeg holdt på med dette, tenkte jeg at nå løper de vel bare ut og blir våte og kalde. Jeg ropte derfor at de skulle bli hvor de var og at jeg kom hvert øyeblikk. Da jeg kom ned, satte jeg på barne-tv. Deretter åpnet jeg døra. Det var tunge skyer. Regn. Jeg kikket bort på porten og over veien og bort til postkassene. Tore lot alltid porten stå åpen den tida det tok å gå over veien for å hente post. Men nå var porten stengt. Jeg snudde meg og kikket bort på låven. Døra sto vid åpen, og mellom plankene så jeg at det var lys. Ja vel, da var han i låven. Jeg gikk ut.

Skrittet fra helle til helle. Merket at det var kaldt. Jeg økte tempoet for å slippe unna det kalde, lette regnet.

Jeg kom meg omsider inn i låven. Den første delen av låven var et fjøs. Det var lavt under taket, murvegger, ganske trangt. Det luktet alltid deilig i fjøset.

Tore var ikke der. Jeg gikk videre og ropte etter ham mens jeg gikk.

Toregutt, ropte jeg. En og to og tre ganger. Jeg passerte den delen av 9

EtterVerdensEnde_materie.indd 9

26.07.12 16.56

fjøset hvor vi oppbevarte høy. Mens jeg gikk forbi der, så jeg for meg at han satt i den vinterlagrede veteranbilen vår og leste Tønsbergs Blad. Det var en ting han kunne finne på å gjøre. Da jeg kom fram til bilen, som sto i den store åpne delen av låven som fungerte som verksted, så jeg med en gang at han heller ikke var der. Nei vel, da var han heller ikke i låven.

Jeg bestemte meg for å gå tilbake. Men, plutselig, idet jeg snudde meg, rykket jeg til. Sånn man gjør når man blir vettskremt. Og det ble jeg virkelig. For foran meg, skrått til høyre, hang mannen jeg elsket høyere enn meg selv i et tau.

Jeg stivnet, mens tankene fosset, skummet og frådet i hodet mitt.

Herregud, tenkte jeg, mannen min har hengt seg.

Jeg så på ham, slo blikket ned, så på ham igjen. Jeg kjente at all kjærlighet bare rant ut av meg og ned i betonggulvet. Det var som om alle følelser forsvant. Jeg sto der foran mannen min. Jeg vet ikke hvor lenge. Jeg vet bare at jeg kjente meg følelsesløs. Tom. Alene og livredd. Hele kroppen verket av fysisk smerte. Jeg hadde lyst til å brøle ut smerten. Men lot det være, tror jeg.

Jeg forsto at jeg måtte ta noen valg. Jeg tenkte faktisk sånn. Ta noen valg. Jeg måtte finne ut om han var død eller ikke. Øynene hans var lukket. Men ansiktet virket annerledes, livløst.

Tunga var stor og blå. Herregud, han kan ikke være levende med en sånn tunge, tenkte jeg. Nå hadde jeg allerede stått foran ham en stund. Jeg hadde ikke rørt meg. Og jeg hadde heller ikke sett at han hadde rørt på seg. Jeg må få ham ned hvis han lever, tenkte jeg. Et håp var der, og det var det håpet som fikk meg til å granske ham nærmere. Nei, han så død ut. Han var død. Jeg var sikker. Og idet jeg slo det fast for meg selv at han var død, så var det som om noe i meg endret retning. Følelsene strømmet tilbake. Jeg vet ikke om de hadde vært i betonggulvet eller andre steder, jeg vet bare at de var tilbake. I meg. Og med full kraft. Jeg ville holde omkring ham. Toregutten min. Mannen min. Klatre opp den stigen som sto ved siden av ham.

Jeg skulle til å ta et steg, men så var det noe i meg som holdt tilbake.

Av en eller annen grunn tenkte jeg at hvis jeg gikk opp til ham, så ville jeg aldri komme ned igjen. Jeg var redd for at jeg ikke ville greie 10

EtterVerdensEnde_materie.indd 10

26.07.12 16.56

å håndtere kroppen hans, redd for at jeg skulle bli hysterisk, redd for å bryte sammen.

På den måten ble jeg klar over at jeg hadde mobilisert krefter på grunn av gutta våre. Jeg måtte jo beskytte dem. Passe på at de ikke kom. Passe på at de ikke fikk se dette. Og for at jeg skulle greie det, måtte jeg passe på at jeg selv ikke mistet fatningen.

Jeg fikk med ett en følelse av at jeg hadde dårlig tid. Jeg løp derfor ut av låven. Jeg er ikke sikker, men jeg har et minne av at jeg løp tilbake for å sjekke om det stemte at Tore virkelig hang der inne på låven.

Det stemte. Herregud, det stemte.

Da jeg omsider kom inn i hovedhuset, merket jeg at jeg hadde vanskelig for å puste. Synet av Tore på låven hadde satt seg fysisk i kroppen min. Øynene mine hadde sett, men hodet og hjertet forsto ikke.

Jeg så med en gang at Birk og Bendik satt foran tv-en. Det hjalp på pusten. Jeg tok telefonen og gikk ut på tunet. Det første nummeret jeg slo, var til politiet. Jeg husker ikke om jeg slo 110 eller 112 eller noe annet, jeg vet bare at jeg kom fram til politivakta. Jeg merket at stemmen min var annerledes, at pusten var oppjaget idet jeg sa navnet mitt. Jeg sa at mannen min var død og at han hadde tatt sitt eget liv.

Jeg sa navnet mitt og hvor jeg bodde. Jeg opplevde at han som tok imot beskjeden ikke hørte etter da jeg snakket. Han spurte gjentatte ganger om hvor jeg bodde. På den måten fikk jeg en følelse av at de ikke ville komme, at de ikke ville finne oss. Jeg merket at han ga noen beskjeder til andre og at han samtidig forsøkte å holde meg i gang.

Han holdt meg i gang med å repetere spørsmålene. Noe jeg syntes var veldig frustrerende. Politivakta fortsatte med å gjenta spørsmålene.

Jeg ble til slutt sint. Jeg sa noe sånt som at han måtte ha dritt i øra. Jeg sendte i ettertid et brev hvor jeg ba om unnskyld for akkurat det. Men der og da var jeg altså sint. Politivakta ble stille. Og så sa han endelig: Vi kommer med en gang!

Deretter ringte jeg til moren og faren til Tore. Det kokte i hodet mitt, svimlet for meg. Det var ingen annen måte å fortelle dette på enn å fortelle det som det var. Altså rett fram.

Tore er død, han har tatt sitt eget liv, sa jeg.

11

EtterVerdensEnde_materie.indd 11

26.07.12 16.56

Moren hans ble selvfølgelig helt fortvilt, helt fra seg.

De skulle komme til oss med en gang. Så måtte jeg avslutte fordi jeg måtte ringe mamma og pappa. Jeg pustet dypt idet jeg slo nummeret. Det var mamma som tok telefonen. Hun skrek da jeg fortalte hva som hadde hendt. Skrikene hennes vekte pappa som lå og sov.

Mamma og pappa bodde, og bor fortsatt, på Gran Canaria, og ligger én time bak oss. Kvart over åtte vår tid, kvart over sju deres tid var klokka omtrent da jeg ringte dem denne første lørdagsmorgenen i desember. Jeg gikk rundt og rundt på tunet mens jeg snakket. Og så kom pappa til telefonen.

Jeg gjentok hva jeg hadde sagt til mamma.

Pappa sa: Nå er det viktig at du hører på hva jeg sier. For det første: Hvor er gutta? Jeg svarte at de satt foran tv-en. Bra, sa pappa. Og så sa han: Du må få Tore ned, det er ikke sikkert han er død. Jeg svarte at jeg var sikker på at han var død. Pappa ga seg ikke. Han sa at jeg skulle gå inn i låven og holde telefonlinja, høre på beskjedene som han nå ville gi. Han virket veldig rasjonell, veldig klartenkt. Jeg løp inn i låven til Tore igjen, mens jeg sa til pappa at han var død. Pappa sa at det lå noen store puter i en kasse i andre etasje på låven. Dette visste han fordi han kjente låven godt. Han og mamma bodde hver sommer hos oss på gården. Pappa sa nå at jeg måtte hente disse putene og legge på gulvet under Tore. På den måten ville ikke Tore skade hodet når han falt ned. Pappa sa at det ville være umulig for meg å skjære ham løs og samtidig ta ham imot. Derfor putene.

Jeg gjentok at Tore var død. Jeg sa det på en bestemt måte. Men pappa ga seg ikke, ga isteden beskjed om hvor saga var, og om at jeg måtte klatre opp stigen og sage over tauet.

Jeg begynte å beskrive hvordan ansiktet til Tore så ut. Pappa ble stille. Antakelig sank erkjennelsen om at han var død inn.

Og så sa han: Nå må du være sterk, jenta mi. Jeg skal komme så fort jeg kan, men nå må du være sterk, nå må du passe på gutta våre.

Jeg merket at jeg skalv på hendene. Det ble vanskelig å holde telefonen. Den fysiske smerten ble sterkere, og den spredde seg over hele kroppen. Gjennomboret meg, gjorde den, satte seg i kjøttet, gjorde det vanskelig å holde seg oppreist.

12

EtterVerdensEnde_materie.indd 12

26.07.12 16.56

Bianca og Tores bryllupsbilde, 19.05.2001 (Foto: Fotograf Helle K. Hagen, Horten).

Tone og Espens bryllupsbilde, 16.09.2006 (Foto: Se & Hør).

BildeleggEtterVerdensEnde.indd 1

26.07.12 16.56

Espen og Bianca p책 Verdens Ende, 2012.

Bendik og Birk i bakgrunnen (Foto: Fotograf Helle K. Hagen, Horten).

BildeleggEtterVerdensEnde.indd 16

26.07.12 16.57

Espen: det er n fire r siden Tones kiste ble firt ned i graven. Jeg hadde lenge visst at hun skulle dø. Jeg var forberedt, men likevel ikke.

Følelser og tanker hopet seg opp i meg der jeg sto foran graven. En tanke lyste likevel sterkere enn de andre: Dette skulle gå bra, dette skulle jeg klare. Jeg kunne være såpass sterk, såpass målrettet, fordi jeg visste at det var det Tone ville. Hun ville at jeg skulle ta med meg de gode minnene videre, leve livet, ta fatt på noe nytt. Det har jeg også gjort. Og nå, fire år etter at min 28 år gamle kone døde, fire år etter at jeg ble enkemann i en alder av 30 år, kan jeg si at det har gått veldig bra med meg. Jeg befinner meg på et sted jeg vil være i livet. Jeg elsker de menneskene jeg har rundt meg, og de elsker meg. Jeg skal fortelle mye om dette senere. Først må jeg fortelle mer om Tone og meg, og deretter nøste opp historien min etter at Tone døde.

Tone og jeg fikk seks år sammen. Vi møtte hverandre i 2002. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra Kosovo, der jeg hadde vært på et 15 måneders utenlandsoppdrag for Forsvaret. Da jeg traff Tone, delte jeg leilighet med en kompis, og jeg jobbet på Strømmen Storsenter. Der jobbet jeg sammen med flere av mine kompiser fra Forsvaret. Tidligere hadde vi vært på oppdrag i Bosnia og Kosovo, nå var det kjøpesentrene på Romerike og i Oslo som var vår leke- og arbeidsplass. Der gikk vi rundt med samband og speidet etter butikktyver. Hver dag tilbrakte vi åtte-ti timer på ulike kjøpesentre. Når vi ikke kikket etter butikktyver, kikket vi på damer. Jeg så meg tidlig ut én dame som jobbet på The Body Shop. Det var Tone. På kjøpesenteret sto jeg ofte 75

EtterVerdensEnde_materie.indd 75

26.07.12 16.56

på en gangbro og så ned til butikken hennes. Etter hvert fant jeg ut at det var bedre å stå inni butikken hennes. Da kunne jeg snakke med henne samtidig som jeg spanet ut. Jeg syntes dette var en veldig interessant dame. Hun gadd å høre på alle militærhistoriene mine. Hun hadde selv vært HV-ungdom og var veldig begeistret for krigsfilmer, og det var nok en av grunnene til at hun var så tålmodig og oppriktig interessert i det jeg hadde å fortelle. Jeg opplevde at jeg hadde liten sosial kompetanse etter 15 måneders sammenhengende tjeneste i Kosovo. Så jeg skravlet om det jeg hadde greie på, ble fort ganske entusiastisk, og hun likte det. Det tok ikke lang tid før vi ble kjær­ ester.

Deretter ble hun raskt en hyppig gjest i vårt lille «ungkarsrede».

Etter få måneder ringte hun for å spørre om det var greit om hun meldte adresseforandring. Jeg delte som nevnt en leilighet med en kompis. Før jeg svarte Tone, måtte jeg ringe kompisen for å spørre om det var greit. Det var det. Så sant hun tok sin del av husleia. Og det var da jeg oppdaget at hun allerede hadde tatt med seg ganske mye av sine ting i poser, litt etter litt, de gangene hun hadde vært på besøk. Hun hadde vel strengt tatt flyttet inn uten at vi gutta hadde fått med oss hva som skjedde, nå gjensto bare adresseendringen.

Foruten oss tre, var det også hunden min, en 45 kilos polarhund av typen Alaskan Malamute som het Nanook.

Noen måneder etter at Tone flyttet inn, flyttet kompisen min ut.

Fra da av var det Tone og meg, fra da av var i samboere. Vi jobbet mye på hver vår kant, og koste oss sammen når vi kunne. Vi levde bekymringsløst, som alle unge nyforelskede par. Vi var enige om å jobbe hardt for senere å kunne roe det ned og leve ut drømmen, spare til egen bolig, stifte familie og slike ting. Det var ikke noe stress, vi var unge og hadde hele livet foran oss.

Vi hadde vært sammen i to år da Tone oppdaget en kul i magen.

Hun gikk til lege. Fikk etter hvert diagnosen eggstokkreft stadium 3.

Realitetene gikk fort opp for oss: Hun hadde en hissig kreftsvulst i underlivet.

Fra da av ble alt snudd på hodet. Fra da av dreide alt seg om å bekjempe kreften. I to år kjempet vi. I denne tida gjennomgikk Tone tre 76

EtterVerdensEnde_materie.indd 76

26.07.12 16.56

store operasjoner. Hun fikk fjernet flere kreftsvulster, eggstokker, livmor og deler av tarmene. Mellom operasjonene var det ulike cellegiftbehandlinger, men ingen av dem tok knekken på kreften. Hun fikk 8 ulike typer cellegift, og var totalt gjennom 57 cellegiftbehandlinger. Etter to år ble det gjort klart for oss at legene ikke hadde noe mer å tilby. De hadde prøvd alt. Disse ordene var ensbetydende med en dødsdom. Vi fikk beskjed om at tidsperspektivet var uklart.

Legene kunne ikke si når hun ville dø, bare at hun ville dø.

 Det skulle ta ytterligere to år før Tones kiste ble firt ned i graven.

Disse to årene var helt annerledes enn de to første årene med sykdommen. De to første åra var en fysisk kamp, de to siste var mer en mental kamp. Vi ville ikke gi opp, vi ville oppleve mest mulig sammen den tida vi hadde igjen.

Når jeg nå ser tilbake på det, var det to fantastiske år! Vi fikk et perspektiv på livet som gjorde at vi hadde det veldig bra. Selv om hun ble dårligere og dårligere, selv om vi innerst inne visste at det ville ende på verst tenkelige vis, så kjempet vi for å være sammen, så lenge og så sterkt som mulig. Og sånn vokste kjærligheten vår. Til noe stort. Til noe nesten uvirkelig stort og godt.

Det ble mye inn og ut av sykehus, komplikasjoner oppsto, utfordringer knyttet til smertebehandlingen måtte løses. Men vi var positivt innstilt. Vi ville så mye. Og på den måten kastet vi oss ut i livet med døden i hælene.

Vi kjøpte hus, vi giftet oss, vi reiste på bryllupsreise til Florida.

Hadde vi ikke gjort alt dette, hadde vi ikke kjempet den mentale kampen, tror jeg hun ville ha dødd mye tidligere.

Vi opprettholdt denne livskvaliteten, dette tempoet, helt fram til årsskiftet 2007/2008. Da var Tone såpass sliten at hun syntes at det var greit. Hun var fornøyd. Hun hadde opplevd det hun hadde ønsket seg. Strikken var tøyd langt nok. De fysiske utfordringene hadde innhentet henne. Fra hun innså dette og sa at nok var nok, gikk det fort. I én måned ventet vi på at hun skulle dø. Hun ønsket virkelig å dø på dette tidspunktet. 6. februar 2008 sovnet hun tilslutt stille inn 77

EtterVerdensEnde_materie.indd 77

26.07.12 16.56

på Akershus Universitetssykehus med alle sine kjære rundt seg, og med min hånd i hennes.

 Da Tone ble syk, spurte hun om jeg fortsatt ville være kjæresten hennes. Det var for meg et enkelt valg. Det var en selvfølge. Og det svarte jeg. Jeg sa også at uansett hva som måtte treffe oss, så skulle vi være sammen. Det var Tone og meg. Det var oss. Og vi skulle kjempe sammen.

Det betydde, i en forstand, at jeg satte mitt eget liv på pause. Jeg tillot ikke meg selv å se framover. Tillot ikke meg selv å forestille meg noe nytt liv uten Tone. Jeg klamret meg til det vi hadde. Jeg gjorde alt jeg kunne for å være der for henne. Fordi situasjonen krevde det.

Fordi Tone trengte det. Og dermed også jeg.

Jeg ville og jeg måtte stå løpet ut. Være der for henne. Helt til hun ikke lenger pustet, helt til hun ikke lenger var.

 6. februar 2008 var det over. Jeg kunne tillate meg å tenke på meg selv. På framtida. Det var en stor påkjenning å stå ved denne avgrunnen, så nær det som hadde vært, så nær det som lå foran meg.

I fire år hadde alt dreid seg om Tones sykdom. Nå skulle jeg ikke lenger ta meg av Tone, jeg skulle ikke lenger til sykehuset eller til apoteket, jeg skulle ikke lenger snakke med leger eller familie om Tones tilstand. Hverdagen sånn jeg kjente den, var borte. Lagt i graven. Nå måtte jeg fylle hverdagen med noe annet.

Men med hva?

I begynnelsen var det tomt. Det var ingenting jeg ville fylle hverdagen med. Jeg dro på jobb. Gjorde det jeg skulle der. Var sammen med kamerater. Spiste. Sov. En dag jeg kjørte hjem fra jobb, svingte jeg av gammel vane opp til sykehuset.

Jeg fant ut at jeg ikke kunne la sykehus og sykdom være en negativ faktor i livet mitt. Jeg kjørte derfor flere ganger opp til sykehuset, satt litt i lobbyen, tok en kaffekopp i kantina. Jeg gjorde det ikke bare av gammel vane, jeg gjorde det for å kvitte meg med de negative asso78

EtterVerdensEnde_materie.indd 78

26.07.12 16.56

siasjonene sykehuset hadde gitt meg. Jeg snakket med sykepleiere og annet helsepersonell. På den måten ufarliggjorde jeg sykehuset og alle assosiasjonene det ga meg. På den måten forberedte jeg meg på framtida.

 Sykdomshistorien og den jeg hadde vært for Tone, ble avsluttet da jeg bar Tones kiste til graven. Jeg hadde en sterk opplevelse av at jeg hadde vært der for henne. At jeg hadde stilt opp. Gjort det jeg kunne.

Stått løpet ut sammen med henne. Dette merket jeg var viktig for meg. Dette hang sammen med hvordan jeg definerte meg selv som menneske. Jeg var og jeg ville være en som brydde meg, en som ønsket å være der, stå løpet ut. Å bære kista til graven ble et symbolsk bilde på at det var over. Forbi. Og at jeg hadde greid det. På en verdig måte.

Før begravelsen sa jeg til presten som skulle begrave Tone at jeg ikke ville at kisten skulle fraktes til graven på en tralle. Jeg ville at vi seks som skulle bære, skulle bære hele veien til gravstedet. Og det gjorde vi. Helt fram. Og så ble kisten firt ned. Øynene mine fulgte etter. Ned til kista, ned til Tone. Og jeg tenkte på det Tone hadde sagt; at alt skulle gå bra med meg. Tenkte på at det var fint at hun hadde sagt det. Tenkte på at dette skulle jeg klare fordi hun ville at jeg skulle klare det, og fordi jeg fortjente det.

Jeg hadde i løpet av sykdomsperioden følt meg sterk, jeg hadde gjort alt jeg kunne for Tone, tatt vare på henne og på de rundt oss.

Også nå, foran graven, følte jeg meg sterk. Først og fremst fordi jeg ville være sterk. Moren til Tone, søsteren hennes, hele hennes familie, min egen familie, mine og Tones venner, alle som også var rammet av fortvilt og bunnløs sorg, jeg ville være der for dem alle, for på den måten å hjelpe meg selv, og for å greie dette, måtte jeg altså være sterk. Det var ikke tid og anledning til å senke skuldrene, til selv å være sårbar. Likevel følte jeg meg rolig. Trygg på at jeg hadde stått løpet ut. På at jeg hadde gjort det riktige.

Etter hvert begynte folk å stimle rundt meg. Håndtrykk, klemmer, kondolanser. Alt gikk bra, det vil si, helt til en gruppe kollegaer fra 79

EtterVerdensEnde_materie.indd 79

26.07.12 16.56

Forsvaret plutselig sto foran meg. Jeg hadde inntil da ikke lagt merke til dem. Mange av dem sto i uniform, mange av dem kjente ikke Tone. Det ble veldig tydelig for meg at de var der på grunn av meg.

For meg. Jeg husker dette som en veldig sterk opplevelse. Inntil da hadde jeg ikke grått i begravelsen. Men nå kom tårene. Nå slapp jeg følelsene opp til overflata. De følelsene som jeg muligens burde ha sluppet ut tidligere. En etter en kom de bort til meg, tok meg i hånda og ga meg en klem. Det var en slags avlastning. Jeg trengte ikke lenger å være den sterke. Den oppreiste. Han som trøstet. Jeg kunne nå ta imot trøst og omsorg.

 Etter begravelsen var det tid for et etterpålag. Der var blant annet presten som halvannet år i forveien hadde viet oss. Familie og venner var selvfølgelig også til stede. Etter dette dro jeg hjem til huset på Skedsmo. To kamerater ble med. Det hadde vi avtalt på forhånd. Vi drakk noen øl. Tone ønsket at vi skulle ta en fest når hun døde. Jeg gjennomførte aldri den festen, samlet ikke sammen venner og familie for å feste. Jeg nøyde meg med to kamerater og et par øl. Espen, F.O. og jeg (jeg har faktisk flere kamerater som heter det samme som meg selv). Espen lagde god mat, vi andre sto rundt ham, drakk øl og snakket om alt og ingenting. Minner dukket opp. Tårer, latter, smil. Den trygge settingen ga til og med rom for morbid humor.

Espen og F.O. satt nok der den kvelden og evaluerte meg. De fulgte med på om jeg var på plass i meg selv. Om det var greit å overlate meg til meg selv. I hvilken grad skulle de være der for meg i tida som kom, de nærmeste timene, dagene, ukene. Jeg tror nok de fant ut at jeg var i stand til å ta vare på meg selv. Og at jeg kom til å si ifra hvis det skulle bli for tøft. De var innforstått med det samme som meg: De var der for meg, de og mange andre. Og virkelig sånn var det, sånn følte jeg det. At jeg ville ta ansvar, ta kontakt hvis jeg trengte dem, trengte støtte.

Senere i sorgprosessen skulle det vise seg at det ikke var like lett å ta kontakt hvis jeg trengte noen å dele de verste stundene med. Men det skal jeg komme tilbake til senere.

80

EtterVerdensEnde_materie.indd 80

26.07.12 16.56

EtterVerdensEnde_materie.indd 2

26.07.12 16.56

tter verdens ende En historie om å velge livet

Tone tapte en langvarig kamp mot kreften en februardag i 2008.

Historien om Tone og Espen ble kjent for det norske folk gjennom boken Sammen til verdens ende. Da Tone døde, sto Espen alene igjen.

Et annet sted i Norge, i desember 2006, våknet Bianca en morgen rett før jul. Tvillingene hennes skulle ned på kjøkkenet og åpne kalendergavene sine sammen med pappa. Men de fant ikke pappa den desembermorgenen. Det gjorde Bianca. Hennes kjære ektemann Tore var død, han hadde tatt sitt eget liv.

Bianca og Espen møtte hverandre i 2009.

Etter verdens ende er ikke bare fortellingen om hvordan to historier blir til en, om to unge menneskers harde kamp tilbake til hverdagen. Dette er en bok om valg vi alle står overfor når vi opplever å være ved verdens ende. En bok om å velge det beste for seg selv og for hverandre.

sannesomoss.no

etter verdens ende ende.indd 1

9 788292 526620

Etter verdens ende - Bianca Tønnessen Vestvik og Espen Simonsen

E tter verdens ende

E E

E

tter verdens ende En historie om å velge livet

Bianca Tønnessen Vestvik og Espen Simonsen 25.07.2012 19:57:05