Din eneste venn

Din eneste venn

På begynnelsen av 80-tallet rystes Oslo av en serie mord: To prostituerte og en ung kvinnelig student blir funnet voldtatt og drept, og politiets mistanke retter seg mot den hørselshemmede Reidar Andersen, som dømmes på grunnlag av indisier. Etter endt soning slår Andersen seg ned i Horten.

JAN MEHLUM

Tre gamle drapssaker, forsvinning og brå død, en kvinne på jakt etter rettferdighet – og en sta advokat fra Tønsberg.

EN SVEND FOYN-ROMAN

Din eneste venn

«Spenningsmettet thriller»

Østlandsposten «Han makter balansegangen mellom det spennende og det meningsfylte» Dagbladet

Din eneste venn EN SVEND FOYN-ROMAN

JAN MEHLUM « … norsk krim på sitt beste» Bergensavisen

Din eneste venn er en frittstående fortelling og den sjuende boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

JAN MEHLUM

Da det blir kjent at en beryktet trippeldrapsmann lever fritt i byen, vekkes lokalbefolkningens frykt og sinne. Bedre blir det ikke når unge kvinner begynner å forsvinne sporløst i Vestfold.

«Helhjertet, varmt og engasjerende»

Adresseavisa

«Mehlum er en mesterlig forteller som klarer å gi sine romaner enormt driv» Dagningen Gudbrandsdalen

9 788292 526668 Din eneste venn.indd 1

20.04.2012 08:43:41

Han måtte ha ventet på henne. Hun hadde lagt merke til en mørkkledd mannsskikkelse på den andre siden av Thorvald Meyers gate, i skyggene ved den lille parken. Eller kanskje det var han som hadde sittet i den svarte Mercedesen vis-àvis drosjeholdeplassen og speidet oppover veien. Hvis det ikke var mannen på racersykkel; han hadde stoppet og kastet lange blikk etter henne da hun plutselig sto der ute på gaten, helt alene.

Du går ikke alene hjem klokka tre om natta i dette strøket, særlig ikke hvis du er jente, sexy og litt full. Det var det den idioten Peder hadde ropt da hun etter å ha tømt halvliteren over det lange håret hans, hadde reist seg og gått med ustø skritt mot døra. Han hadde nok aldri hørt en jente uttale ordet nei. Men hun hadde satt ham på plass. Nå angret hun. Hvorfor var han ikke kommet etter? Hun hadde sett det hele kvelden, han ville ha henne. Protestene hennes hadde ikke vært alvorlig ment, hun visste at han visste det. Og allikevel var han bare blitt sittende der halvfull, med et smil rundt munnen, som for å fortelle henne at det fantes nok av andre. Den overlegne drittsekken.

Hun stoppet et øyeblikk, usikker på om hun skulle snu og gå tilbake til den trygge varmen der inne sammen med de andre. Hun hadde akkurat svingt inn mot Schous plass. Lyden av skrittene bak henne var borte. Ikke et menneske var å se.

Sensommernatta var fuktig og mørk, med en trykkende, intens hete, som fikk små dråper av svette til å samle seg på pannen hennes. Hun forsøkte å kontrollere frykten. Ta det med ro nå, ikke bli hysterisk. Dette er Oslo, ikke New York. Noen korte minutter, så er du hjemme. Ingenting kommer til å skje. Farlige 7

menn som forfølger enslige kvinner, hører hjemme i fantasien, ikke her i denne søvnige byen. Hun visste at det ikke var sant.

For bare noen uker siden var en kvinne blitt voldtatt og nesten drept rett nede ved Akerselva. Og politiet hadde ennå ikke tatt gjerningsmannen. Det gjorde de nesten aldri.

Hun skvatt til på nytt. Noe rørte seg inne i mørket ved det grønne pissoaret på den andre siden av gata. En sein nattevandrer, også på vei hjem, en som hadde vært trengt nok til å våge seg inn i det stinkende avlukket. En hun kunne be om hjelp.

Hun tok et nølende skritt ut i gaten. Kari Iversen var ingen pyse. Håndballen hadde gjort henne tøff. Hun visste hvordan hun skulle forsvare seg. Allikevel kjente hun angsten, redselen for det ukjente, for en fremmed voldsmann, en hun ikke kunne forsvare seg mot. En gærning, en som hatet kvinner, en som ville ta horeantrekket hennes som en invitasjon. Hun stirret mot pissoaret. Nå var det helt stille der. Hun greide ikke lenger å tenke klart. Den trygge hybelen, rett på den andre siden av Sofienbergparken, virket uoverkommelig langt borte. Hun ble stående stille og se usikkert inn i halvmørket. Der bak lå Deichman, den lille, skittenrosa biblioteksfilialen. Nå var den bare tom og truende, som et dystert gravkapell.

Det hadde virket som en morsom idé. Å arrangere en fest der deltakerne kledde seg ut som horer og halliker. Nå forbannet hun de spisse, høyhælte skoene, de svarte nettingstrømpene, det korte skinnskjørtet, et antrekk som gjorde det umulig å løpe og vanskelig å forsvare seg. Hun burde ha skiftet før de gikk ut.

De hadde fortsatt spillet ute på byen. Mange hadde lagt merke til henne, og hun hadde nytt det. Følelsen av å beherske situasjonen, av å ha full kontroll, hadde vært berusende. Nå var det bare dumt.

Et kjølig drag i luften fikk henne til å grøsse. Igjen var de tunge skrittene et sted bak henne. Hun snudde seg, men så ingenting, ikke annet enn mørke skygger. Hun gikk raskt videre, behersket trangen til å løpe, satte føttene målbevisst i asfalten mens hun holdt hardt i den lille, svarte lærvesken. Da hun nærmet seg Toftes gate, tvang hun seg til å snu hodet og kaste et nytt blikk bakover.

8

Ingenting. Det var ingen der. Det var ren og skjær innbilning, alt sammen. Det var alt ølet hun hadde helt i seg i løpet av kvelden. Egentlig likte hun ikke å drikke. Hun krysset gaten med nølende skritt, mens hun vurderte å ta omveien om Rathkes gate for å slippe den store, mørke Sofienbergparken. Men nå ville hun bare hjem. Så fort som mulig. Og Toftes gate var tross alt trafikkert og opplyst. En taxi var det hun trengte, selv om hun var mindre enn ti minutter fra hybelen. Men ikke en bil var å se. Det var som om hele denne fordømte byen var utdødd.

Akkurat da visste hun det, at hun aldri ville komme til å bli her inne, at hun ville hjem. At Oslo var et høl.

Hun økte farten, uten å se seg tilbake, og passerte Schæffers gate mens hun lyttet etter skrittene. Kiosken der hun pleide å kjøpe Dagbladet lå øde og mørk. E.B. Myhres Efterfølger sparte på strømmen. Porten inn til nummer 68 lyste hvit og nymalt. Et øyeblikk stoppet hun, usikker på om hun skulle ringe på. Hun kjente noen som bodde der. Men ringeapparatet virket vanligvis ikke, og dessuten: Hun var jo nesten hjemme. Hun gikk raskt videre. Klakkingen fra de spisse hælene mot asfalten lød beroligende. Skrittene bak henne var borte.

Gatelykten i krysset ved Sofienberggata kastet et dempet lys over inngangen til parken. Bare noen hundre meter til, så var hun hjemme. Hun kunne allerede skimte det rosa, smale huset oppe i bakken i Gøteborggata, på den andre siden av parken.

Hun hadde aldri hatt sansen for Sofienbergparken. Dette skulle liksom være østkantens perle, men den var skitten og full av folk som så ut som de aldri hadde oppholdt seg noe annet sted enn her på Grünerløkka. Nå var den bare truende. Hun bestemte seg raskt og skrådde inn i parken. De store trærne langs den asfalterte gangveien kastet lange skygger i lysene fra gatelyktene der hun gikk med målbevisste, korte skritt. Da så hun det.

Noen hadde igjen knust lyktene. Etter de store eiketrærne var det helt mørkt. Hun stoppet opp, usikker på om hun skulle snu og gå rundt. Men alt var stille, det var som om hun var helt alene i byen. Fjern billyd, en dør som smalt igjen, lav musikk fra et åpent vindu, det var alt. Nølende gikk hun videre. Da hørte hun skrittene igjen. Hun snudde seg brått og stirret bakover. Noe 9

beveget seg inne i mørket, bak trærne. Hun forsøkte å gå rolig, men kjente hvordan panikken var i ferd med å ta overhånd.

Hun prøvde å løpe, men skoene og det trange skjørtet gjorde det umulig. Skrittene kom nærmere. Da hun passerte barneparken, så hun ham. En mørk, høy skikkelse, nå bare en tjue– tretti meter bak henne. Han beveget seg med rolige, bestemte skritt, som om han hadde et konkret ærend. I et øyeblikks lettelse pustet hun ut. En edru, oppegående mann, en med søvnproblemer, eller på vei hjem fra et nattlig besøk hos kjæresten.

Ingen dopet gærning. Lettelsen skylte over henne.

Snart var hun halvveis gjennom parken. For sikkerhets skyld økte hun tempoet da hun merket at han nærmet seg. Hun måtte snu seg igjen, og i et lysglimt fra en enslig gatelykt så hun masken, helt tydelig. Det var da hun sparket av seg skoene og løp mens hun kjente blikket hans i ryggen. Nå visste hun det, han var ute etter henne, han hadde vært der hele tiden. I fortvilelsen kastet hun vesken fra seg og løp bort fra gangveien, ut i mørket, opp mot et par fjerne billykter som akkurat da passerte nedover Sofienberggata. Hun løp mot redningen med alle de kreftene hun greide å mobilisere mens blodsmaken trengte seg fram i munnen. Akkurat da hun trodde hun skulle greie det, skled hun på det sleipe gresset og falt hodestups framover.

Skriket hennes ble kvalt i fødselen da slaget rammet i nakken, så hardt at hun bare var delvis ved bevissthet der hun ble liggende med ansiktet presset ned i det duggvåte gresset. Apatisk registrerte hun vekten av overfallsmannen over seg. Han snakket ikke på vanlig måte, pustet bare tungt mens han hvisket aggressive forbannelser mot øret hennes. Hore! Du skal brenne i helvete!

Lammet av frykt merket hun hvordan skinnskjørtet ble flerret av og trusen revet i stykker mens en jernhånd holdt hodet hennes nede. Det var som om alt hun hadde av krefter bare smuldret bort, alt hun visste om forsvar var glemt. Hun forsøkte å skrike, men det ble bare til et ynkelig, lite klynk. Hun var hjelpeløs, og hun visste det. I et fryktelig øyeblikk innså hun at det ikke var mer, at hun ville dø her ute i den mørke, fuktige parken. Gjennom tårer og gress skimtet hun klokka i 10

tårnet på Sofienberg kirke. Den var nøyaktig halv fire da den kalde metallsnoren strammet nådeløst til rundt halsen hennes.

Etterpå, da alt var stille, trakk en kald vind inn over den øde parken. Den bar med seg et velbrukt eksemplar av Dagbladet over gresset, forbi de store eiketrærne, over barneparken og videre mot skikkelsen som lå der i en forvridd stilling, med bena spredt og nakken i en unaturlig vinkel. Avisen foldet seg ut over den urørlige kroppen og ble liggende med forsiden opp.

Det var som om den skitne, fillete avisen ville vise henne en siste ære ved å dekke til det nakne underlivet. Den manglende trusen kom til å bli av betydning for etterforskningen.

Avisen lå fortsatt som limt fast til Kari Iversens underkropp da avisbudet fant henne, rett før klokken 06.00. Han var overbevist om at hun var død, der han sto lamslått og stirret på henne. Først da hun ga fra seg et svakt stønn, forsto han at hun fortsatt var i live. Mens avisbudet så seg om etter hjelp, kom den i form av en ambulanse som passerte langsomt nedover Toftes gate, der en hjertepasient skulle hentes.

De få dagene hun levde var uten håp. Nakkeskader hadde lammet henne fullstendig. Men i noen korte, våkne stunder greide etterforskerne bitvis å få fram en slags forklaring, som dannet et bilde av disse siste, fryktelige minuttene. Gjerningsmannens maske kunne hun ikke beskrive nærmere, men man trakk den konklusjon at det hadde vært en gummimaske, som han måtte ha trukket over ansiktet da han gikk inn i parken.

Noe annet rakk hun ikke å formidle før hun falt i koma og døde stille med en sønderknust familie rundt seg.

Til tross for en meget omfattende etterforskning fant man ingen vitner, og saken sto lenge i stampe. Helt til politiet kunne sirkle inn gjerningsmannen etter et anonymt tips.

1

Selv ikke Oddvar Stenstrøms titusenkronersdress, det intense Gucci-blikket eller hans anklagende pekefinger kunne skjule programmets nivå. Selv om jeg for lengst hadde fastslått dette, gjensto det udiskutable faktum at jeg, en forholdsvis oppegående mann, ikke mye over min beste alder, akademisk utdannet og uten alvorlige skavanker, satt lydig foran tv-skjermen sammen med en hund og kastet bort tida på et program som representerte alt jeg ikke likte. Bikkja, derimot, virket svært fornøyd. Programmet var et tilbud for enkle skapninger.

Denne erkjennelsen satte meg ikke i bedre humør.

Dagens tema var spørsmålet om hvorfor vi tar på voldsforbrytere med silkehansker, syr puter under armene på dem og ellers på alle måter viser at vi tolererer det meste og tilgir raskt.

Etter medienes avsløring av trippelmorderens løslatelse hadde debatten blusset opp igjen. Drapsmannen hadde voldtatt og tatt livet av tre kvinner, først to gateprostituerte, og deretter en uskyldig student, før han etter en intens etterforskning omsider ble stoppet. Tjuefire år senere var han sluppet løs, etter først å ha sonet fengselsstraffen og deretter vært underlagt sikring, de siste årene uten noe særlig kontroll. Da han ble løslatt, hadde han slått seg ned i et fredelig boligområde der ingen kjente hans bakgrunn. Men etter at en oppmerksom journalist hadde avslørt mannens identitet, var interessante opplysninger fra nabolaget kommet fram. Særlig hans tilsynelatende uskyldige interesse for strøkets barn på den lokale lekeplassen ble lagt merke til. Naturlig nok var naboene blitt bekymret for sikkerheten. Ifølge kveldens debatt var han ikke den eneste av 13

dette slaget. I programmet ble det hevdet at det var mange av dem. Farlige psykopater, tikkende bomber, menn som på uforutsigbart vis kunne komme til å begå nye, grusomme forbrytelser, folk som burde vært låst inne for godt. Et forsøk på å bringe mer ryddighet i debatten ved å påpeke at pedofile ikke interesserte seg for kvinner og slett ikke gikk inn for å drepe dem, falt fullstendig til jorden. Den velmenende psykiateren som hevdet dette, ble umiddelbart stemplet som ettergivende.

Noe nytt kom det ikke ut av diskusjonen. Ikke annet enn én ting. I panelet fant jeg for en gangs skyld et nytt ansikt, en svært kvinnelig og for meg helt ukjent journalist. Men det var ikke det som hadde fått meg til å legge merke til henne, heller ikke det faktum at hun så oppsiktsvekkende ut med sitt mørke, glatte hår, lysebrune hud og smale øyne. Hun kunne vært indianer.

Det var ikke først og fremst det hun sa som interesserte meg, men mer det faktum at hun var døv. Ufattelig nok virket det som hun greide å henge med i justisminister Odd Einar Dørums ordflom ved å lese på munnen. Om hun ble noe klokere, var en helt annen sak.

Vi straffer allerede hardt nok. Mirjam Lange så alvorlig inn i kameraet. I dagens kriminalpolitiske klima krevde det mot å si noe sånt. Å holde folk innesperret i lang tid under strenge soningsforhold løser ingen problemer, det skaper bare nye.

Dessuten er det ikke så sikkert at alle som sitter i norske fengsler burde ha vært der. Det var som å høre min gamle lærer Niels Christie. Jeg arbeider med en bok om skyld og straff. De som har en historie å fortelle, kan treffe meg på dette nummeret, avsluttet hun, og ignorerte programlederens milde protest da hun viste fram en plakat. Jeg lurte på hvordan hun håndterte telefonsamtaler.

Et par uker senere fikk jeg svar på det spørsmålet. Våren var kommet og arbeidslysten forsvunnet. Alt var normalt på advokatkontoret denne fredagsformiddagen. Fortsatt fikk jeg ofte besøk av pasienter, ikke klienter. Min forgjenger på dette bortgjemte kontoret hadde vært en ekte, gammeldags doktor, og 14

ikke alle godtok det faktum at han hadde pakket sammen legekofferten for godt. Spesielt fornøyde ble de ikke når de fant meg på hans plass.

Svend Foyn, advokat. Småbyen Tønsberg er full av dem.

Advokater tilhører en utvalgt yrkesgruppe. Jo flere det er av oss, desto større blir etterspørselen etter våre tjenester. Min forgjenger her ville vel ha kalt det en epidemi.

Da telefonen ringte, lot jeg svareren ta seg av det. Rent teoretisk kunne det være en klient, men mye talte for at det var min ekskone, som allerede hadde vært på tråden én gang i dag.

Været var altfor pent for den slags samtaler.

Advokat Svend Foyn er for øyeblikket opptatt. Vennligst legg igjen beskjed etter pipetonen. Direkte imponerende var det nok ikke. Men alternativet var betydelig dyrere.

Det er Mirjam Lange som ringer. Den hese, hviskende stemmen i høyttaleren var lett gjenkjennelig. Jeg har en beskjed til Svend Foyn.

Kaffen forsvant i vrangstrupen. Dette var ett av disse magiske øyeblikk da ting faller på plass. Jeg hadde ikke glemt den døve journalisten. Det måtte være første gang i historien at Holmgang hadde gjort varig inntrykk. Jeg hadde undersøkt litt om Mirjam Lange. At hun opererte som frilanser, skyldtes en konflikt i Dagbladet, der hun hadde tabbet seg ut i en reportasje om næringslivstoppenes lønnsbetingelser. På dette området trodde jeg ikke det var mulig å smøre for tjukt på, men det hadde hun åpenbart greid.

Med en kraftanstrengelse fikk jeg koblet meg på. «Det er Foyn her,» hostet jeg.

Det ble stille en stund. «Jeg vil gjerne gjøre en avtale med deg,» sa hun endelig.

«En a…a…avtale?»

«Er ikke du advokat?»

Hun hadde et poeng der. «Hva dreier det seg om?» Jeg hadde registrert at hun ringte fra Oslo. De klientene jeg hadde der, befant seg vanligvis i godt sikrede institusjoner.

Hun nølte litt. Det var umulig å fastslå om stemmen hennes var vennlig, nøytral eller sur. Men uvanlig var den. «Jeg skriver 15

på en bok om fengselsstraff. Du jobber med straffesaker, gjør du ikke?»

«Sammen med noen hundre andre, ja. Hvorfor meg?»

«Det gjelder en sak jeg interesserer meg for.» «Å? Hvilken da?»

«Fredheim-saken. Det sies at du er den som kjenner den best.»

For et par år siden var jeg forsvarer for Kim Fredheim, som jeg tidligere hadde representert i et par småsaker. Før han ble siktet for den brutale voldtekten, hadde han etter forholdene greid seg bra. Noe rulleblad hadde han ikke, selv om omgivelsene hadde sørget for å stemple ham grundig. Med både fysikk, sosial bakgrunn og skoleintelligens mot seg, hadde han vært det perfekte mobbeoffer. Det var ikke bare det at Kim med sitt lille, runde hode og lange, slåpne kropp minnet mer om en gribb enn en ung mann. I tillegg stammet han. Siden jentene alt fra ungdomstida visste å holde seg langt unna, begynte han å skaffe seg sex på enklest mulig måte. Ingenting innenfor pornoindustrien var ukjent for Kim Fredheim. Selv påsto han hardnakket at han bare hadde holdt seg til fiksjoner og fantasier. Spesielt troverdig hadde han ikke virket.

Kvinnen som ble voldtatt og nesten drept, var en av byens løsere fugler. Siden blodprøven viste at hun hadde vært langt fra edru, ville en beskrivelse av bilen og mannen hatt liten verdi i en rettssak. Da hun kom til bevissthet igjen etter overfallet, hadde hun store problemer med å huske noe som helst.

En eldre dame som var ute og luftet puddelen sin, hadde hørt skrikene fra skogen ved Messehallene, rett utenfor Tønsberg sentrum. Voldtektsmannen hadde stoppet og slept det nakne offeret ut av bilen, etter politiets mening for å ta livet av henne.

Da han fikk øye på hundeeieren, flyktet gjerningsmannen, uten å bli identifisert. Dette vitnet hadde ikke spesielt godt syn, det var mørkt, og hun var dessuten helt uten peiling på kjøretøyer.

Hun kunne bare beskrive bilen som stor og mørk. Noen av offerets klær ble senere funnet spredt langs veien ut av byen.

Et skjørt, en sko, en bluse og en jakke, resten var borte. Man antok at gjerningsmannen hadde kastet plaggene fra bilen, og at de var blåst bort av vær og vind.

16

Et par uker senere meldte det seg et annet vitne, en ung mann som på litt lengre avstand hadde sett opptrinnet. Han mente bestemt å kunne gjenkjenne bilen som en mørk blå Ford Granada. At han ikke hadde stått fram før, skyldtes frykt for å bli innblandet.

Det var denne informasjonen som for alvor brakte Kim Fredheim inn i søkelyset. Ikke bare var han i besittelse av en slik bil, han var også kjent for sine forsøk på å plukke opp kvinner, som oftest uten suksess. Under etterforskningen kom man over viktige organiske spor i bilen hans. To hår som ble funnet der, ble gjennom en DNA-test identifisert som offerets. Kims forklaring var at han ved en tidligere anledning hadde plukket opp kvinnen og kjørt en tur med henne, som han uttrykte det.

Hårene kunne stamme fra den utflukten. Forklaringen ble støttet av offerets venninne. Men sikker var hun ikke. Og kvinnen selv husket ingenting, selv om hun måtte innrømme at hun nok hadde truffet Kim Fredheim før.

Det ble funnet rester av glidemiddel, etter alt å dømme fra gjerningsmannens kondom, i offerets vagina. Glidemiddelet var av samme type som det som ble benyttet på de eksklusive kondomene etterforskerne kom over hjemme hos Kim. Naturlig nok ble han ikke trodd da han hevdet aldri å ha sett dem før, siden fingeravtrykkene hans var de eneste på pakken. Det gjorde ikke saken bedre at den var åpnet og manglet ett eksemplar.

På grunn av disse indisiene, samt vitneutsagn, mangel på alibi og forklaringer der han rotet seg inn i en serie av selvmotsigelser, ble Kim varetektsfengslet og siktet.

Da politiet første gang brakte Kim inn, var han blitt nektet å kontakte meg, selv om han påberopte seg retten til å ha en advokat til stede under avhøret, som heller ikke hadde foregått på korrekt måte. Som forsvarer hadde jeg gjort det eneste mulige og hevdet at etterforskningen hadde vært for snever, og at det hadde vært slurvet med prosedyrene i iveren etter å ta en gjerningsmann.

Den vurderingen ble ikke delt av politi og påtalemakt, som var overbevist om at de hadde tatt den skyldige og slett ikke likte mine innvendinger. Ikke bare det, men de fant dem så støtende 17

at de innrapporterte meg til disiplinærutvalget, som ga meg en korreks.

Dommeren hadde heller ikke støttet meg da jeg hevdet at politiet hadde gjort en overfladisk jobb. Jeg kjente ham bare av omtale som en grundig, rettferdig, men til tider nådeløs mann i svart kappe, en som vi forsvarsadvokater fryktet.

En knapp halvtime hadde Reiulf Rynning brukt på å avgjøre Kim Fredheims skjebne.

Etter to uker i varetekt, før man rakk å ta ut tiltale, hengte Kim seg på cella, og saken ble aldri ført for noen rett. Den døde ut, like ubemerket som den siktede hadde gjort.

«Det stemmer at du kjenner den saken spesielt godt, gjør det ikke? At du var mer enn vanlig engasjert?» Stemmen hennes brakte meg brått tilbake i nåtida.

«Hvem har sagt det?» Det var like før jeg begynte å bli mistenksom. I likhet med advokater blir journalister betalt for å gjøre sannheten mindre forståelig, ikke mer.

«En kilde. Spiller det noen rolle?»

«Det kommer an på.»

«Kommer an på hva da?»

«Hva du vil ha greie på. Og hvordan du har tenkt å bruke det.» Jeg greide ikke lenger å styre nysgjerrigheten. «Hvordan får du det til?»

«Får til hva?» «Å høre det jeg sier. Du er jo døv, ikke sant?»

«Du har kanskje hørt om moderne datateknologi?» Hun begynte visst å bli irritert. «Det du sier, kommer opp som tekst på skjermen min. Er det et problem for deg?»

Jeg likte ikke utviklingen av denne samtalen. «Jeg så d…d…deg på tv,» sa jeg. Heller ikke det framsto som noen genial replikk. «Du gjorde det bra,» la jeg til.

«Takk,» sa hun kort. «Du skulle ikke ha litt tid i dag, vel?»

«Så raskt? Holder ikke du til i Oslo?»

«Jo, men dette haster.»

Jeg kikket ut av vinduet, ned på torget. Himmelen var skyfri. Det ville bli en varm dag, en innbydende dag med løfter om 18

bedre tider. «Kjører du bil?» For sent skjønte jeg at det var et håpløst spørsmål.

«Gjør du?»

«Jeg beklager, jeg tenkte ikke. Det går tog,» sa jeg spakt.

«Det vet jeg.»

Vi hadde visst kommunikasjonsproblemer. Men døve kan ikke være helt ukjent med det. «Det tar bare halvannen time til Tønsberg.»

«Jeg har faktisk bil,» sa hun rolig. «Men jeg liker å reise med tog. Du kan altså i dag?»

Nå hadde jeg ikke noe valg. «Jeg har vel litt tid til overs.»

Direkte løgn var det ikke.

Jeg hadde rukket å gjøre noen forberedelser da det banket på døren. Som å rydde bort det verste rotet på skrivebordet, vaske et par kaffekopper og gjøre et forgjeves forsøk på å fjerne hundehår fra klientsofaen. Den gamle saksmappa hadde jeg også tatt meg tid til å skumme gjennom. To år hadde passert, og Kim var historie. Jeg trodde ikke hans sak var enestående.

For sent innså jeg at jeg gjorde en ny tabbe da jeg sa kom inn.

Hun var liten, mindre enn jeg hadde trodd. Men ellers var hun som på tv. Med det særegne ansiktet, gyllen, nesten mørk hud og høye kinnben, så hun virkelig ut som en indianer. En lys, kort sommerkjole skjulte lite, selv om hun hadde en dongerijakke skjødesløst hengende over skulderen. I den ene hånden hadde hun en bag.

Det var jentungen som holdt henne hardt i den andre hånden som overrasket meg. Hun kunne vel være en fem–seks år.

Nå sto hun der og tittet på meg bak morens ben. Også de var brune og pene. Piken hadde en altfor stor ransel på ryggen, en sånn som små jenter får til sin første skoledag.

Jeg reiste meg og rakte fram en hånd. «God dag,» sa jeg.

«Det er Svend Foyn.»

Hånden hennes var slank og velformet. Hun hadde et overraskende hardt håndtrykk. «Mirjam Lange.» Hun så ned på datteren. «Vi skal videre på tur, så Mira måtte være med. Jeg håper ikke det gjør noe?»

19

«Nei da, bare slå dere ned,» sa jeg. «Hvis dyret vil være så vennlig å flytte seg.» Jeg så strengt på bikkja, som provoserende langsomt omsider slapp den svære kroppen ned på gulvet.

Historiene om sanktbernhardshunden som menneskets trofaste tjener er betydelig overdrevet. «Hvor skal dere, sa du?»

«Jeg sa det ikke. Men vi skal videre til Larvik, det vil si, vi blir hentet der. Jeg hadde ikke lyst til å kjøre.» Hun smilte. Merkelig nok var smilet ikke ironisk. «Også døve kan få førerkort,» sa hun. «Hvis de ellers oppfyller vanlige krav til helse. Vi må bare lære oss å se litt oftere i speilet.»

Det var stadig noe nytt å lære. Av en eller annen sinnssyk grunn likte jeg ikke tanken på at noen skulle hente henne.

«Vi har aldri vært der før.» Hun leste visst ikke bare på munnen. «En venninne av meg har arvet en hytte på Mølen. Vi skal låne den mens hun er ute og reiser, og nå skal hun vise oss stedet før hun drar.» Mirjam Lange satte seg forsiktig, ytterst på kanten av sofaen, mens datteren var mer opptatt av Hulda.

«Kan jeg klappe den?» spurte jentungen med klokkeklar stemme.

«Det er ikke en den. Det er en dame.»

«Kan jeg klappe henne, da?» hermet hun. Et fremmelig barn.

«Ja visst,» sa jeg. «Hulda liker alle som er mindre enn seg selv. Hun mener at hun har rett til å bestemme over dem.» Jeg studerte piken nærmere. «Har du lyst til å gå ut med Hulda mens din mor og jeg snakker sammen? Du kan ta henne med ut i bakgården, der går hun løs.»

Mirjam Lange så skeptisk på meg. «Det er helt innelukket der,» la jeg til. «De kommer ingen vei.»

Med morens reserverte velsignelse fulgte jeg dem ned trappene.

Da jeg kom opp på kontoret igjen, følte jeg meg merkelig oppstemt. Det var som om noe hyggelig skulle ha hendt meg.

Det måtte være våren.

Hun satt fortsatt ytterst på sofaen. Hun var nok eldre enn jeg først hadde antatt. I det skarpe sollyset fra vinduene kom rynkene rundt øynene og på halsen tydelig fram. «Det var fint at du kunne ta deg tid så fort.» Igjen denne rastløse, nesten 20

engstelige tonen. Klientene mine oppførte seg gjerne sånn. De fleste av dem var redde. Men dette var ingen klient.

Hun hadde denne merkelige, mekaniske måten å uttale ordene på. Tydelig, men allikevel ikke helt enkelt å oppfatte.

Hun så hele tiden på meg mens hun snakket, som om hun lette etter tegn og reaksjoner. En kvinne det ville være vanskelig å holde noe skjult for.

«Du er ikke lett å forstå,» sa hun brått.

Selv mente jeg at jeg snakket klart og tydelig, og at jeg hadde et velutviklet ordforråd. «Jaså? Hvordan det?»

«Du er vanskelig å lese.»

Heller ikke det hørtes ut som noen kompliment. Ifølge min ekskone kunne jeg leses som en åpen bok. For henne var problemet bokens innhold.

«Det er skjegget. Det gjemmer leppene. Men det går bra hvis du ser på meg når du snakker. Jeg sier fra hvis det blir vanskelig.

Jeg er vant til det.»

«Har du vært døv lenge?»

«Jeg ble født sånn. Jeg er bærer av et spesielt gen. Sporadisk recessiv døvhet. Det er lettest for oss,» la hun til.

«Lettest?»

«For oss som alltid har vært døve, blir tegnspråk og munnavlesning naturlig.» Hun hadde tatt fram en presseblokk. «Jeg skal ikke ta opp mer av din tid enn nødvendig.»

Jeg lente meg tilbake og motsto fristelsen til å legge beina på bordet. «Fyr løs. Men det er ikke sikkert jeg kan gi deg noe svar.»

Fingrene som holdt pennen var pene og velformede. Hun hadde ingen ring. «Hva var det egentlig som skjedde med Kim Fredheim?» spurte hun direkte mens hun lot pennen fare over det blanke arket. «Var han skyldig?»

Jeg åpnet den røde mappa og la papirene fram på skrivebordet. «Det står her, alt sammen. Du kan jo lese det selv.»

«Det har jeg allerede gjort. Jeg vil høre historien fra deg.»

«Ingen bryr seg med denne saken lenger. Han var en stakkar, og nå er han død. Den eneste som savner ham, er moren hans.»

«Men du trodde altså ikke han hadde gjort det?»

21

«Det spiller ingen rolle hva jeg trodde. Poenget er det at påtalemakten etter min oppfatning ikke hadde noen sak, selv med de såkalte bevisene de greide å produsere. Derfor skulle han ikke ha vært siktet. Hvis han var blitt stilt for retten, tror jeg han ville blitt frikjent.»

«Og det er du sikker på?»

Jeg trakk på skuldrene. «Sikker kan man aldri være.»

«Det blir sagt at du i rettsmøtet skjelte ut de som var ansvarlige for etterforskningen.» De brune øynene gransket meg mens hun snakket. «Stemmer det?»

«Du må ikke tro alt du hører. Særlig ikke fra den kanten.»

Hun ga seg ikke. «Du beskyldte dem jo for å ha gjort en dårlig etterforskningsjobb?»

«Jeg påpekte bare at politiet ikke hadde fulgt vanlige rutiner. At det ble oppfattet som utilbørlig kritikk, var ikke mitt problem.»

«Men det ble det, forsto jeg,» smilte hun. «Har du noen navn?»

«Hadde jeg hatt det, ville saken stilt seg annerledes. Men det var folk i etaten som litt vel tidlig ble overbevist om skyldspørsmålet, ja. Rett før dette skjedde hadde politiet gått grundig på trynet i en tilsvarende sak, der de måtte la den mistenkte gå.»

«Så nå var de ute etter å statuere et eksempel, mener du?»

«Det er i hvert fall ikke utenkelig. De er jo mennesker, de òg. Og den fyren de måtte slippe, var utvilsomt skyldig. Men jeg vet ikke.»

«Hva mener du?» Mirjam Langes stemme var fascinerende.

«Det var mange som var involvert i den etterforskningen.

Saken vakte stor oppmerksomhet, ikke bare lokalt. Mediene hang over politiet hele tiden.»

«Så det å gå noen snarveier ville ikke ha vært så enkelt?»

Denne journalisten var utvilsomt både smart og velorientert, og jeg bestemte meg for å være forsiktig med bastante uttalelser.

«Hva er du egentlig ute etter?» spurte jeg.

«Sannheten,» sa hun lavt. «Ikke noe annet. Det har du vel ikke noe imot?»

22

Min erfaring var at sannhet ikke er noen presis størrelse, men jeg sa ingenting.

«Under rettsmøtet kom det fram at det var to politimenn som hentet inn Fredheims bil og undersøkte leiligheten hans,» fortsatte hun, uten å vente på svar. «Vet du noe mer om det?»

Hun hadde sannelig gjort hjemmeleksen. «Jeg tror de var flere,» sa jeg forsiktig. «Men det ble aldri innrømmet.»

«Du vet kanskje hvem det kunne ha vært?»

«Det blir jo gjetting, men ett navn kan du få. Førstebetjent Kolberg, en svært erfaren etterforsker. Han er visst førtidspensjonert nå.»

«Kolberg, hva? Knut Kolberg?»

Jeg betraktet henne forbauset. «Vet du hvem det er?»

«Det navnet har dukket opp, ja.» Mirjam Lange var påfallende godt informert. «Hvor godt kjenner du denne Kolberg?» fortsatte hun.

«Fint lite. Men jeg vet jo hvem han er.» Jeg hadde allerede sagt nok, og valgte å skifte tema. «Du skriver på en bok, sa du?»

Vi ble avbrutt av en truende bjeffing fra bakgården. Vinduet på gangen rett utenfor kontoret mitt sto åpent, og lyden bar godt oppover i etasjene. Jeg reiste meg raskt, åpnet døra og kikket ned. Mirjam Lange stilte seg inntil meg og lente seg ut.

Hun luktet godt.

Hulda sto bredbeint midt på gårdsplassen, rett foran piken.

De kikket mot inngangen, der det var gjennomgang fra gaten.

Siden det var rett under oss, kunne vi ikke se noe.

«Er det noe galt?» ropte jeg. «Skal jeg komme ned til dere?»

Mira kikket opp, men hun sa ingenting.

Moren hadde fått et engstelig uttrykk i ansiktet. Ved hjelp av lynraske fingertegn kommuniserte hun med datteren, som svarte på samme måte. Etterpå snudde hun seg mot meg. «Mira må komme inn,» sa hun fort. «Med en gang. Kan vi gå og hente henne?»

Jeg kikket forbauset på henne. «Hun er trygg der nede,» sa jeg. «Men for min del kan hun gjerne være her. Hvis hun ikke kjeder seg for mye, da.»

23

«Mira lider av epilepsi.» Mirjam Langes stemme var enda mer uttrykksløs. «I det siste har hun hatt alvorlige anfall. Hun har begynt med nye medisiner, så jeg må passe nøye på.» Hun småløp foran meg ned trappene.

Nede på gårdsplassen registrerte jeg ingenting som kunne virke skremmende. En stille, rotete bakgård i tidlig sommervarme. Allikevel var jentungen redd, der hun stirret mot utgangsdøra med morens arm trøstende rundt seg. De kommuniserte med tegnspråk. På meg virket det ikke som det var noe i veien med henne. Bortsett fra at hun var redd.

«Var det noen her?» spurte jeg. «Noen som skremte deg?»

Hun svarte ikke nå heller, klemte seg bare inntil moren, som strøk henne over håret.

«Kan vi gå opp og fortsette?» De brune øynene til Mirjam Lange hadde fått et nytt uttrykk.

«Er det noe du er redd for?» spurte jeg og så meg rundt i det fredelige bakgårdslandskapet. «Her er det fullstendig trygt.»

Hun fortsatte å stirre engstelig på meg mens hun knuget datteren hardt i hånden. «Jeg tror noen forfølger meg,» sa hun endelig.

«Har du noen anelse om hvem det kan være?»

«Jeg vet ikke riktig.»

«Nei vel?»

«Det er bare en følelse jeg har.»

Jeg lurte på om hun var litt overspent. «Jeg har sett at du har lagt deg ut med folk i næringslivet. Kan det være en av dem?»

Hun rynket pannen. «Det er selvfølgelig ikke helt umulig.»

Det virket ikke som om hun trodde på det selv.

«Og du har ikke snakket med politiet?»

Hun slo oppgitt ut med armene. «Hva skulle jeg fortelle dem?»

Hun hadde selvfølgelig rett. De hadde nok annet å foreta seg.

Vi gikk inn i oppgangen igjen, etter at jeg hadde sjekket bakgården omhyggelig.

Jentungen fant seg en plass på gulvet sammen med bikkja og en tegneblokk, mens vi gikk gjennom saken til Kim. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde lært meg teknikken. Se direkte på 24

den du snakker til, uttal ordene tydelig, nesten hviskende, vent på svar.

Mirjam Lange var en behagelig samtalepartner. Hun hadde snakket med andre som kjente hendelsesforløpet og stilt alle de rette spørsmålene. Hun hadde gjort alt, uten å finne ut hva som virkelig var hendt.

«Det var den samme konklusjonen jeg selv kom til,» sa jeg dystert. «De som eventuelt vet noe, holder kjeft. Vi andre kan bare gjette. Det blir det vel ingen bok av, gjør det vel?»

«Jeg kommer til å sammenligne denne saken med andre tilfeller. Det finnes flere.»

«Sikter du til noe spesielt?»

«Kanskje det.» Siden hun ikke kunne ha de samme mulighetene som oss andre til å endre tonefallet, brukte hun heller blikket. Nå så hun meg inn i øyene. «Saker der etterforskningen bare har vært konsentrert om ett eneste spor.»

«Da får du litt av en oppgave.»

«Jeg vet det,» sa hun rolig. «Men noen historier er mer påfallende enn andre.»

«Som for eksempel?»

«Saken om trippeldrapsmannen, han som ble omtalt i tvprogrammet.»

Jeg så lenge på henne. «Fordi han er døv?»

Gjerningsmannen var en gåte. Først hadde han blånektet.

Så, etter lengre tids avhør, tilsto han plutselig alt, for deretter å trekke tilståelsen tilbake. Retten fikk aldri svar på spørsmålet om hvorfor. Heller ikke de sakkyndige hadde greid å komme med noen forklaring, de hadde bare erklært ham for strafferettslig tilregnelig. Sære interesser og tilbøyeligheter til tross.

Hun ble stram i ansiktet. «Fordi det er en interessant sak, og fordi den på mange måter minner om Fredheim-saken,» sa hun avmålt. «Dessuten er han ikke døv, bare hørselshemmet. Med teknisk utstyr er han hørende.»

Det stemte. Under rettssaken hadde han demonstrativt lagt fra seg høreapparatet, som for å markere at han tok avstand fra hele prosessen. Det var som den ikke angikk ham.

«Selv om det er lenge siden,» fortsatte hun vennligere, «så er 25

det fortsatt noen som kan vite noe.» Det virket ikke som hun hadde lyst til å utdype temaet.

I dag ville han kanskje ha fått en annen behandling. Selv rettspsykiatrien hadde gått framover. Med sin merkelige trang til å fordype seg i helt spesielle emner, ville han vel i dag ha blitt diagnostisert som en typisk Asberger. Så vidt jeg husket, skulle han blant annet ha vært ekstremt opptatt av teater, rollespill, alt som hadde med drama å gjøre. En på sin særegne måte svært intelligent ung mann uten normal kontakt med virkeligheten.

Det var slik de sakkyndige hadde beskrevet ham. Et menneske uten naturlige sperrer. Moderne spesialpedagoger ville nok gitt ham en diagnose. Den gangen, for snart et kvart århundre siden, trodde de han bare var en skrulling, en ufarlig stakkar som brukte fritida til å kjøre formålsløst rundt i en gammel bil. En fatal feilvurdering.

Mirjam Lange hadde reist seg og stilt seg ved vinduet, der hun så ned på torget, med et yrende folkeliv. «Det er en pen by.

Dette må vel være et trygt sted å bo?»

Jeg protesterte ikke. Alt er relativt. Bagdad var nok farligere.

Hun snudde seg mot datteren og kommuniserte noe på tegnspråk. «Vi må dra nå,» sa hun hektisk, henvendt til meg. «Vi skal kjøpe is før toget går. Takk for at du tok imot oss. Og ring meg hvis du kommer på noe.» Hun la et visittkort på skrivebordet.

«Du fikk vel ikke vite noe nytt,» sa jeg beklagende. «Men ta gjerne kontakt igjen, hvis det er noe mer jeg kan bidra med.»

Jeg så på datteren, som hadde problemer med å rive seg løs fra bikkja. «Du får heller komme igjen en annen gang og gå en skikkelig tur med Hulda.»

Jeg ble stående og betrakte dem fra utsiktsplassen ved vinduet. De skrådde raskt over torget, mellom bodene og trafikken, mot isbaren, mens de gikk tett inntil hverandre, hånd i hånd.

Jeg la merke til at moren stadig snudde seg.

Din eneste venn

På begynnelsen av 80-tallet rystes Oslo av en serie mord: To prostituerte og en ung kvinnelig student blir funnet voldtatt og drept, og politiets mistanke retter seg mot den hørselshemmede Reidar Andersen, som dømmes på grunnlag av indisier. Etter endt soning slår Andersen seg ned i Horten.

JAN MEHLUM

Tre gamle drapssaker, forsvinning og brå død, en kvinne på jakt etter rettferdighet – og en sta advokat fra Tønsberg.

EN SVEND FOYN-ROMAN

Din eneste venn

«Spenningsmettet thriller»

Østlandsposten «Han makter balansegangen mellom det spennende og det meningsfylte» Dagbladet

Din eneste venn EN SVEND FOYN-ROMAN

JAN MEHLUM « … norsk krim på sitt beste» Bergensavisen

Din eneste venn er en frittstående fortelling og den sjuende boka i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

JAN MEHLUM

Da det blir kjent at en beryktet trippeldrapsmann lever fritt i byen, vekkes lokalbefolkningens frykt og sinne. Bedre blir det ikke når unge kvinner begynner å forsvinne sporløst i Vestfold.

«Helhjertet, varmt og engasjerende»

Adresseavisa

«Mehlum er en mesterlig forteller som klarer å gi sine romaner enormt driv» Dagningen Gudbrandsdalen

9 788292 526668 Din eneste venn.indd 1

24.04.2012 13:26:46