En nødvendig død by Publicom

En nødvendig død

Tønsbergadvokaten Svend Foyn oppsøkes av Kaja Bye. Hun har rømt med sine to små døtre til et sommerhus i Vestfold. Hun blir forfulgt, trakassert og truet på livet av sin ektemann, et kjent og aktet ansikt fra mediene.

JAN MEHLUM

Jeg tente en sigarillo og lente meg tilbake i stolen mens jeg betraktet Kaja Bye. «La oss begynne på nytt. Hva kan jeg gjøre for deg?» Hun studerte hendene sine. «Jeg trenger beskyttelse,» sa hun endelig.

EN SVEND FOYN-ROMAN

En nødvendig død

«En nødvendig død er en usedvanlig velopplagt og drivende spennende thriller» Dagsavisen

En nødvendig død EN SVEND FOYN-ROMAN

JAN MEHLUM En nødvendig død er en frittstående fortelling og den femte boken i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

«Intens spenning» Varden

«… plausible intriger, gode miljøskildringer, action så det holder og en tilfredsstillende dose svart humor» Oppland Arbeiderblad

JAN MEHLUM

Politiet forholder seg passivt, slik de ofte gjør i denne type saker. Svend Foyn påtar seg å hjelpe Kaja Bye med å få ordnet skilsmisse, men blir raskt viklet inn i et spill der han stilles ovenfor et drepende dilemma.

«Det er bare å slippe leselysten løs.» VG

«Det blir noe mankellsk rikholdig over romanen, bisarr, rå – og med en humor som smitter.» Sarpsborg Arbeiderblad

9 788292 526712 En nødvendig død.indd 1

20.04.2012 08:42:13

Jeg hadde lagt merke til dem allerede ved innsjekkingen. Ikke bare fordi de var et pent par. Heller ikke fordi de to småjentene som hang i hendene på moren var søte. Det var faren deres som interesserte meg. En lang, mørk type med eksklusive klær, dyre solbriller og høy medieprofil. Jonas Bye, tidligere skuespiller og tv-stjerne, nå forretningsmann i dotcom-bransjen. En mann i begivenhetenes sentrum. Kvinnen var liten og slank, nesten mager, med kort, korngult hår og et blekt ansikt med påfallende mangel på mimikk. Hun så verken glad eller trist ut, virket bare på en merkelig måte fraværende. Øynene var smale, en anelse skjeve og røde i kantene. Hun var kledd i en svart frakk, grønne jeans og høye støvler. Et par timer senere observerte jeg familien på vei ut av en av skipets suiter, rett ved siden av min lugar. Billetten hadde jeg mottatt fra en klient med gode forbindelser i reiselivsbransjen. Weekendtur til Kongens by. Jeg hadde invitert med min datter og bestevenninnen. Kredittkortet var fylt opp. Sekstenåringer på tur til København vet hva de trenger. De to jentungene løp ubekymret foran foreldrene. Det kunne ikke være mer enn et par år mellom dem. Likheten med moren var slående. Hun måtte være midt i trettiårene, Jonas Bye en del eldre. Hun holdt ham i armen mens de gikk bortover gangen. Bakfra kunne jeg observere fruens smale skuldre under linjakken. Jeansen var skiftet ut med et svart skjørt. Vi møttes igjen i à la carte-restauranten. De hadde plassert seg et par bord bortenfor oss. Døtrene satt rolig og veloppdragent på de altfor store stolene. Det var mer enn en kunne si om 5

mine ledsagere. De kunne ikke få svelget maten fort nok. Det var mye å utforske på en så stor båt. Siden aksjonsradiusen deres her om bord var begrenset, slapp jeg dem av gårde etter å ha avtalt et absolutt siste tidspunkt for retur til lugaren. De hadde fått tildelt sin egen. Uansett måtte jeg nok ta en oppsamlingsrunde senere på kvelden. Selv hadde jeg god tid. Noe av den brukte jeg til å betrakte paret. Stemningen virket anstrengt ved bordet deres. Etter å ha sendt ut den første flasken som kelneren forsøkte seg med, var ektemannen nå i ferd med å tømme den andre. Fruen bare nippet forsiktig til sitt glass. Etter at ungene hadde fått forlate bordet, vekslet de to så vidt jeg kunne se ikke mange ord med hverandre. Ikke før hun reiste seg brått, grep vesken som sto på bordet og ville gå. Ektemannen protesterte og tok henne i armen. Etter noen sekunder slapp han taket. Alt foregikk i kontrollerte former. Ingen av dem så mye som hevet stemmen. Hun forsvant ut i korridoren etter å ha tatt med seg de to døtrene, en i hver hand. Mannen ble sittende igjen ved bordet. Han var nå gått over til konjakk og sigarer. Han viste ingen tegn på beruselse, selv om han drakk mye og hurtig. Ikke en eneste gang kastet han et blikk i min retning. Lydene hadde plaget meg lenge da jeg til slutt reiv dyna til side, dro på meg jeansen, åpnet lugardøra og gikk barbeint ut i gangen. Jeg hadde først hørt bråket gjennom luftekanalen på badet. Etterpå var jeg blitt liggende og lytte uten å få sove. Klokka var halv tre. Det var stille i korridoren. Bare den nesten umerkelige vibrasjonen fra skipets maskiner røpet at vi befant oss til havs. Jeg stilte meg tett inntil nabokahytten og la øret mot døra. En mørk mannsstemme, forsiktige protester fra en kvinne. Et skarpt smell etterfulgt av et dempet skrik fikk meg til å skvette slik at jeg slo albuen mot håndtaket. Uten å tenke meg nærmere om, banket jeg knyttneven hardt i døra. Det ble dørgende stille der inne. Noen lange sekunder passerte. Jeg var allerede begynt å angre da døra åpnet seg. 6

Han studerte meg skeptisk. «Ja, var det noe?» Stemmen var kontrollert. Fyren var ulastelig kledd. Bortsett fra håndkleet han hadde rundt den høyre handa, så det ut som om han kom rett fra en pressekonferanse. Jeg forsøkte å kikke inn, men han sperret demonstrativt for utsikten. «Jeg hørte n… n… noe bråk,» sa jeg nølende. «Jeg bor i nabolugaren og lurte bare på om d… d… det var noe galt.» Jeg kjente meg som en idiot. «Hva behager?» Han så overrasket på meg. Det var tydelig at han helst hadde sett at jeg krøp tilbake under steinen min. «Her har vi ikke hørt noe som helst.» «Hvem er det?» Stemmen bak ham var anspent. Han snudde seg. «Ingenting,» sa han inn i lugaren, «bare en misforståelse.» Han begynte å lukke døra foran meg. «God natt,» avsluttet han litt vennligere. «Du må ha hørt feil.» Av en eller annen sinnssyk grunn følte jeg meg skyldbetynget. Det var rolig resten av natta. Men nå fikk jeg ikke sove på grunn av stillheten. Da båten klappet til kai neste morgen, tok jeg meg god tid før jeg forlot lugaren for å gå i land. Jeg hadde sendt jentene i forveien opp i køen. Korridoren var tom da jeg passerte naboenes dør, som sto på gløtt. Jeg kunne ikke motstå fristelsen og smatt inn i den luksuriøse toroms suiten. Bilder på veggene, tykke tepper, danske stilmøbler, et stort badeværelse. Der fløt det av hvite, våte håndklær. På ett av dem var det en stor, mørk flekk. Jeg kikket ned i avfallskurven. Papirserviettene som lå der var sauset inn i noe rødbrunt. Det luktet ikke sjokolade. Restene av et knust glass lå på bunnen. Da jeg omsider kom meg i land, fikk jeg et glimt av naboene da alle fire med kofferter og bæreposer forsvant inn i en drosje på kaia. Jeg regnet ikke med å se mer til dem. København er en storby, og vi skulle tilbake med fergen allerede samme kveld. Mari og venninnen fikk bestemme dagens opplegg. Selv diltet jeg etter. Jeg hadde bare stilt ett ufravikelig krav. Vi skulle besøke Statens Museum for Kunst i Sølvgade. Foran «Livsgleden» av Matisse fikk jeg øye på henne. Hun 7

sto alene, helt stille. I øyekroken skimtet jeg Jonas Bye og de to døtrene på vei ut av kafeen. Jeg stilte meg ved siden av henne. «Vakkert, ikke sant?» Hun snudde seg med et rykk og betraktet meg nervøst gjennom store solbriller. Nesen var oppsvulmet. Selv sterk sminke kunne ikke skjule den røde flekken på det ene kinnet. «Det får en til å tro at verden må være bedre enn sitt rykte,» fortsatte jeg. «Det er bare vi som har problemer med å se det.» Hun så forvirret mot ektemannen. «Jeg må gå,» sa hun fort. Jeg plukket fram et visittkort fra lommeboka. «Det var jeg som banket på hos dere i natt. Jeg er advokat. Hvis du trenger hjelp, kan du bare ringe.» Hun tok kortet, snudde seg og gikk mekanisk mot utgangen uten å se seg tilbake. Ungene løp foran sammen med mannen. I dag stilte han i kledelig, grønn fløyelsdress med en brun frakk nonchalant hengende over den høyre armen.

«Er det advokat Svend Foyn?» Kvinnestemmen i telefonen var nøytral. Bak den rolige røsten ante jeg en annen sinnsstemning. Det var ikke uvanlig. Folk som trenger advokat har allerede problemer. De som kom til meg, utgjorde ikke noe unntak. Snarere tvert imot, ville mange hevde. Mine klienter trengte vanligvis både advokat, psykolog og prest. Jeg gjorde mitt beste. «Mitt navn er Kaja Bye.» Det sa meg ingenting. «Hva kan jeg hjelpe deg med?» «Du ga meg kortet ditt. På museet i København.» Plutselig husket jeg. Mer enn ett år var gått. Noen ganger hadde jeg tenkt på henne. Særlig når ektemannen opptrådte i mediene. Han var ikke så ofte å se der lenger. «Du sa jeg kunne ringe hvis jeg trengte hjelp. Nå trenger jeg det.» Jeg kastet et raskt blikk ut vinduet. Snøen som lavet ned bekymret meg. Et nytt snøfall innebar enda mer snømåking. I går hadde jeg ikke greid å komme inn i min egen garasje, med det resultat at min nyrestaurerte veteranjaguar måtte tilbringe natten ubeskyttet ute i den trange sidegaten i noe som ifølge min ekskone på ingen måte var byens beste strøk. Hun var en autoritativ kilde når det gjaldt sosial plassering og mobilitet i småbyen. «Ja vel. Hva med en gang i neste uke?» «Det haster. Kan jeg få komme i morgen?» Hun var tynn i stemmen. Det var da voldsomt. «Da må det bli etter kontortid.» Litt kostbar måtte jeg gjøre meg. Driftige advokater bør ha full 9

timebok. Hun hadde ventet lenge med å ta denne telefonen. Jeg hadde en anelse om hva hun ville, og jeg var skeptisk. Mye hadde skjedd meg det siste året. Hun nølte. «Jeg har problemer med barnevakt om kvelden.» Jeg bladde raskt i avtaleboka, som lå foran meg på skrivebordet. Tirsdagen var ganske blank. «Vi kan ta det i lunsjen. Klokka tolv.» «Det er fint.» Hun hørtes lettet ut. «Jeg vet hvor kontoret ditt er.» Jeg lurte på om jeg burde føle meg smigret. Egentlig hadde jeg aldri likt å jobbe med familiekonflikter, og ferske erfaringer hadde styrket min motvilje. Men siden kollegene mine hadde tvunget meg ut av advokatfellesskapet, hadde jeg ikke anledning til å være kresen. Jeg smakte på navnet. Kaja Bye. Jeg lurte på om det var flere enn meg som var innviet i ekteparet Byes hemmeligheter. Hun kom så presis at jeg mistenkte henne for å ha stått utenfor for å vente på slagene fra klokketårnet på torget. Enten var hun svært ordentlig, eller så var hun sterkt motivert for å snakke med meg. Ingen av delene var normalt for mine klienter. De fleste av dem betraktet meg som et nødvendig onde, på linje med tannlegen, sosialkuratoren og kemneren. En stram lukt av sykdom og medisiner hang fortsatt igjen etter min forgjenger på kontoret. Jeg hadde beholdt noen av den høyt respekterte legens møbler. Glassmonter på veggen, et tungt mahogniskrivebord, en antikvert besøksstol, et digert arkivskap i stål. Det hadde vært en utfordring å få mine egne saker innpasset i dette mausoleet. Fra kontoret i etasjen under hadde jeg bare tatt med meg den mørke skinnsofaen, teppene og bildene mine. Ved hjelp av en ny bokhylle, som dekket hele den ene veggen, var det blitt et levelig sted. På seine kvelder hadde jeg en følelse av at den gamle doktorens autoritet fortsatt satt igjen i veggene. Han hadde holdt til her i en menneskealder. Jeg lurte på hvor mange dødsdommer som var blitt avsagt i dette rommet. 10

Kaja Bye ble stående i døråpningen. Hun var tynn og blek og pakket inn i en brun, semsket skinnfrakk med et langt, beige skjerf slengt over skuldrene. Fra sin utstrakte posisjon i sofaen løftet Hulda på hodet. Bikkja likte ikke klienter. De forstyrret freden. Jeg reiste meg og hilste. «Svend Foyn, advokat. Men det vet du jo allerede.» Hånden hennes var kald. «Kaja Bye. Takk for at du kunne ta imot meg på så kort varsel.» Jeg tok skinnfrakken hennes og pekte på besøksstolen. «Har du lyst på kaffe?» «Ja, gjerne,» sa hun takknemlig og satte seg ytterst på stolkanten og fingret med låsen på håndvesken. «Er det i orden at jeg røyker?» «Vær så god.» Jeg tente sigaretten for henne. Hun rettet seg opp og trakk pusten dypt. De tynne fingrene skalv umerkelig. Det virket som hun satt og tok sats. Selv om jeg hadde en anelse om hva som ville komme, var jeg begynt å bli nysgjerrig. Akkurat da ringte telefonen. Siden jeg ikke lenger hadde kontorhjelp, langt mindre noen sekretær, måtte jeg ta den. «Beklager. Jeg setter på svareren så vi ikke blir forstyrret.» «Det gjør ikke noe.» Jeg løftet av røret. «Advokat Foyn?» Den dype, myndige mannsstemmen spurte ikke, fastslo bare faktum. «Det er Jonas Bye som ringer. Kan jeg få snakke med min kone?» Jeg sa ingenting mens jeg forsøkte å tenke. Det tok sin tid. «Jeg vet at hun er der. Vær vennlig og sett meg over.» Han var tydeligvis vant til å få det som han ville. Jeg holdt over røret. «Det er mannen din.» Sigaretten gled ut mellom fingrene hennes og ned på gulvet, der den ble liggende og lage et nytt svimerke i parketten. «Hvordan v… v… visste …?» Hun tok seg sammen. «Jeg vil ikke snakke med ham,» sa hun bestemt. Jeg hadde forståelse for stammere. «Det passer ikke akkurat nå,» sa jeg høflig i telefonen. «Kan jeg ta imot en beskjed?» «Jeg forlanger å få snakke med min kone!» 11

Jeg la på røret, skrudde ringetonen ned og henvendte meg til fru Bye igjen. «Hvor var vi?» Hun svelget et par ganger og kikket nervøst mot døra. «Ta det med ro. Her kommer det ingen ubudne gjester.» Jeg knipset en papirkule mot Hulda, som brått veltet seg ned på gulvet. Det merkes når syttifem kilo sanktbernhardshund beveger seg på den måten. Jeg tente en sigarillo og lente meg tilbake i stolen mens jeg betraktet Kaja Bye. «La oss begynne på nytt. Hva kan jeg gjøre for deg?» Hun studerte hendene sine. De var pene. «Jeg trenger beskyttelse,» sa hun endelig. «Beskyttelse?» «Han skremmer meg. Jeg har gjort mine dumheter, men det er jentene jeg tenker på.» «Kanskje du skulle gi meg hele historien?» «Du vet hva jeg mener. Du var jo der.» Jeg visste noe, ja. Men ikke nok til å trekke noen konklusjon. «Er det ofte sånn?» «En gang var alt annerledes,» sa hun uttrykksløst. «Jeg hadde det vanskelig den gangen vi traff hverandre. Jonas var forståelsesfull og sjarmerende, han ga meg alt jeg trengte. Det tok ett år før vi kunne gifte oss. Det kjentes som en evighet.» «Hva hindret dere?» «Jonas var separert. Vi måtte vente til han ble skilt.» «Hva med deg?» Hun så ned. «Jeg var alene da jeg traff Jonas. Han var oppmerksom og sjarmerende, men veldig sjalu. Han fikk overtalt meg til ikke å gå tilbake til jobben. Jeg er arkitekt,» la hun til. «Det var da det begynte.» «Volden?» «Nei. Først kom kontrollen.» «Kan du være litt mer spesifikk?» Jeg forsøkte å veie mine ord nøye. Sist gang jeg hadde hatt med en mishandlingssak å gjøre, var alt gått fryktelig galt. «Når han kom hjem, måtte jeg gjøre rede for hvert minutt 12

av dagen. Om jeg hadde vært noe sted, hvem jeg hadde snakket med, alt mulig. Når vi hadde vært ute sammen, fikk jeg alltid høre det etterpå.» «Høre hva da?» «At jeg hadde lagt an på andre, oppført meg dumt, satt ham i en pinlig situasjon. Slike ting.» Hun knyttet hendene nervøst. «Så begynte han å slå.» «Prøvde du ikke å få hjelp?» Jeg flyttet meg urolig i stolen. «Det finnes instanser som kan hjelpe.» «Du forstår ikke. Han har venner overalt.» Unnfallenheten irriterte meg. «Hvorfor har du ikke gått fra ham?» Hun rettet seg opp. «Jeg gjorde det,» sa hun nesten lydløst. «Første gang for et år siden, etter københavnturen. Da du så oss.» «Ja vel?» «Da vi kom tilbake, tok jeg jentene med og rømte til krisesenteret.» «I Oslo? Er det der dere bor?» «Vi bodde der. På Frogner.» «Hva skjedde?» Jeg kjente meg delaktig. Det var ikke bra. Advokater bør holde hodet kaldt og lære av sine feil. «Gikk du tilbake igjen?» Jeg visste svaret. De gjorde gjerne det. Ikke bare én gang, men mange ganger. «Han lovte at alt skulle bli annerledes. Jeg var så forvirret. Vi kunne ha det fint også.» «Fikk du ikke være i fred på krisesenteret?» «Han ringte hver dag. Til slutt trodde jeg på løftene hans.» De gjorde gjerne det. «Hva med ungene deres, hvordan tar de det?» «Det er mine unger. Jonas er ikke faren deres.» «Å?» «Jeg har vært gift før. Mannen min døde før den yngste datteren vår ble født. Han ble drept i en bilulykke. Jonas overtok ansvaret da vi giftet oss.» «Har han adoptert barna?» «Ja. Og han har aldri vært voldelig mot ungene.» 13

Jeg trakk på skuldrene. Sånt hadde jeg hørt før. Én gang for mye hadde jeg trodd på det. Jeg skulle aldri gjøre den feilen igjen. «Hvor lenge har dere vært gift?» «I fire år.» På den tida burde man rekke å bli kjent. «Ble det bedre da du gikk tilbake?» «Til å begynne med gikk det bra. Vi snakket til og med om at jeg skulle begynne å jobbe igjen. Det var det jeg helst ville. Men det varte ikke lenge.» Hun trakk pusten hektisk. «Han slår ikke så ofte lenger.» «Men du er redd hele tiden?» «Jeg kan se tegnene. Jeg vet når det kommer. Ventingen er verst.» «Hvorfor forsøker du ikke krisesenteret igjen?» «Jeg har jo prøvd det før. Jentene vil ikke bo der.» Det kunne man jo forstå. De var sikkert vant til bedre standard. Men der var de trygge. «Etter sommerferien orket jeg ikke mer,» fortsatte hun. Jeg ventet på fortsettelsen. «Jeg tok med jentene og rømte.» «Hvor da?» «Først til en venninne i Drammen.» Hun svelget og tok et hissig drag av sigaretten. «Han fant oss med en gang.» Jeg lente meg tilbake i stolen. «Det er ikke bare å rømme. Du må gjøre det på den riktige måten. Formelt kan ingen hindre deg i å dra hvor som helst. Men når mannen din har adoptert ungene, har han fulle rettigheter, som enhver annen far. Uten avtale eller en rettslig kjennelse kan du ikke bare uten videre ta med deg barna og dra, det er du vel klar over?» «Hva skulle jeg gjøre, da?» Jeg ble svar skyldig. «Han plaget oss hele tiden. Vi kunne ikke bli der.» «Hva gjorde han?» Jeg måtte visst hale historien ut av henne. «Alt mulig. Han trakasserte oss. Venninnen min ville jeg skulle anmelde ham.» «Det var et godt råd. Gjorde du det?» 14

«Jeg forsøkte, men politiet tok meg ikke på alvor. De mente jeg overdrev.» Det lød velkjent. «Hva heter denne venninnen din?» «Else. Else Meling. Hvordan det?» Jeg merket meg navnet. «Hvor godt kjenner du henne?» Kaja nølte akkurat lenge nok til at jeg ble interessert. «Vi ble kjent gjennom Jonas,» sa hun omsider. «Else var gift med en kollega av Jonas. De er skilt nå.» «En kollega?» «Ja, Thorvald Borge. Du har kanskje hørt om ham?» «Mener du fjernsynstypen?» «Ja, han jobbet i NRK i mange år. Du har sikkert sett programmene hans.» Reiseprogrammene var ikke all verden. Men jeg skulle også gjerne reist jorda rundt på andres bekostning. Det var lenge siden jeg hadde observert ham på skjermen nå. «De siste årene har Thorvald arbeidet sammen med Jonas. Han var medeier i firmaet.» Dette fikk jeg ikke helt til å stemme. «Mannen er en kollega av Jonas Bye. Og du er venninne med hans kone?» «Jeg sa jo at de er skilt,» sa hun irritert. I et glimt skimtet jeg en annen side ved Kaja Bye. «De har små barn, så de må jo samarbeide om ungene. Det virker som de greier det bra. Dessuten har ikke Jonas og Thorvald noe med hverandre å gjøre lenger.» «Å? Er de ikke partnere?» «Thorvald har trukket seg ut.» Det virket sannsynlig. Den nye økonomien var i fritt fall. Jeg var gammeldags nok til å glede meg over utviklingen. Dotcomselskapenes virksomhet stemte dårlig med min gamle økonomilærdom, der pengeflytting ikke var å regne som produktiv virksomhet. Jeg skiftet tema. «Og du er helt sikker på at det er mannen din som står bak denne trakasseringen?» «Hvem skulle det ellers være? De få gangene vi snakker sammen, truer han meg.» «Med hva?» 15

«Alt mulig, han vil gjøre livet vanskelig for meg hvis jeg ikke kommer tilbake.» «Det kan vel knapt kalles noen trussel. Har du tatt ut separasjon?» «Jeg gikk til en advokat, men Jonas vil ikke ha skilsmisse. Han har nektet å skrive under på noe som helst. Alt bare flyter.» «Den strategien har bare begrenset effekt. Før eller senere må han gi seg. I verste fall tar det to år å oppnå en skilsmisse.» «Du forstår ikke. Han har truet med at han skal sørge for å få omsorgen for jentene, at han kan bevise at jeg er uegnet som mor.» «Er du det?» Hun svelget nervøst. «For to år siden fikk jeg et nervesammenbrudd. Jeg var innlagt i tre måneder. Men bare jeg tar medisiner, holder jeg meg frisk.» «Fortalte du legene om problemene hjemme? De spurte kanskje ikke?» la jeg syrlig til. «De mente det var arvelig,» svarte hun lavt. «Det kan være fysiologisk betinget. Moren min hadde også depresjoner. Jeg trodde på ekspertene.» Arvelig. Det var ikke bare egenskaper som ble arvet. Barn fra voldelige ekteskap hadde en tendens til å bli sittende med samme type problemer som sine foreldre. For mindre enn ett år siden hadde en annen ung dame sittet i den samme stolen som fru Bye. Først da faren hennes hadde slått sin kone så grundig helseløs at hun ble invalidisert, hadde systemet tatt affære. Datteren var ikke stort mer enn et barn selv. Allikevel hadde hun rukket å skaffe seg en mann av samme ulla som sin far. Hun hadde tryglet og bedt om hjelp for å stoppe sin voldelige samboer. Jeg mente jeg hadde gjort alt riktig, levert inn anmeldelser, mast på politiet og forsøkt å snakke fyren til rette. Stilt overfor trusselen om å miste kontakten med sin lille datter hadde den svære mannen grått sine modige tårer og bedt om forståelse. Jeg hadde ikke kunnet tro at han ville skade henne, derfor hadde jeg akseptert en midlertidig besøksordning. Men i stedet for å levere ungen tilbake til moren etter et 16

helgebesøk, hadde han tatt med datteren som gissel til gården sin i Hedrum. Bare jeg lukket øynene, kunne jeg se for meg det lille, hvite huset og politibilene som sto oppstilt utenfor. De nifse glimtene fra blålysene blandet seg med fotografenes blitzregn og spredte dystre skygger over tungt bevæpnede mannskaper mens operasjonslederens metalliske beskjeder ble sendt tilbake mot oss som ekko fra husveggen. På det tidspunktet hadde forhandlingene pågått i mer enn seks timer uten tegn til framgang. Barnets mor hadde bedt meg komme for å forsøke å snakke barnefaren til rette. Han var bare blitt enda mer aggressiv da han gjenkjente meg. Moren hadde sunket sammen i armene på en av sykepleierne ved ambulansen. Hun gråt ikke lenger. Jeg husket at jeg hadde tatt fram sigarillopakken og for gud vet hvilken gang konstatert at den var tom, da det smalt. Eksplosjonen hadde vært så kraftig at vinduene ble pulverisert. Små glassbiter regnet over lamslåtte tilskuere. I et langt øyeblikk hadde alt vært stille. Så begynte moren å skrike. Fortsatt kunne jeg gjenkalle hver minste detalj av det som hendte den gangen. Anmeldelsene var blitt liggende fordi den lokale lensmannsbetjenten bevisst hadde somlet dem bort. Jeg hadde ikke gjort nok. Ingen hadde gjort det de burde. Det hjalp ikke det minste at ingen kritiserte meg åpenlyst. Selvfølgelig var det ikke bare min passivitet som hadde forårsaket katastrofen, jeg visste det. Ansvaret lå også hos mange andre. Politiet, sosialetaten, rettsvesenet, alle hadde sviktet. I jentungens begravelse hadde det vært en fattig trøst. Jeg forsøkte å riste av meg de dystre tankene. «Har han fremmet noe rettslig krav om å overta omsorgen?» «Ikke ennå. Men han sier han vil det.» Det hørtes ut som en tom trussel. En slik som ressurssterke menn gjerne bruker. «Du har jo en advokat?» «Ja, men han gjør ingenting. Han hevder bare at alt vil bli bedre, at slike konflikter går over. At jeg bare skal vente og se.» At tiden leger alle sår, var ikke min erfaring. «Hvor bor dere nå?» «I sommerhuset vårt.» 17

«Sommerhuset? Hvor ligger det?» «På Foynland, rett utenfor byen. Det var derfor jeg kom på å kontakte deg. Jeg arvet stedet etter besteforeldrene mine. Det er et fint, gammelt hus, men det ligger isolert til.» «Står huset i ditt navn?» «Jeg antar det.» «Hvordan har du det økonomisk? Har du noen egen økonomi?» «Nei, Jonas har alltid tatt hånd om det. Men jeg har en arv jeg lever av nå.» «Det er mulig du har krav på fri rettshjelp. Det bør advokaten din vite. Får du noe økonomisk bidrag fra mannen din?» «Jonas har gått med på en midlertidig ordning for jentene.» «Ja vel. Har du meldt flytting?» «Ja. Pernille har akkurat fylt syv år, så hun har begynt på den lokale skolen. Maria er bare fem, og nå har hun fått barnehageplass. Det går bra med dem nå, alt tatt i betraktning.» «Har mannen din kontakt med dem?» «Ikke mye. Han ringer av og til. Noen ganger har de møtt ham i Tønsberg, men da har jeg alltid vært med.» «Har de ikke vært på besøk hos ham i Oslo?» «Det kan jeg ikke ta sjansen på. De vil ikke heller. Og egentlig tror jeg ikke han er så interessert. Han vil bare ramme meg.» Jeg tente en ny sigarillo. «Hva vil du egentlig jeg skal hjelpe deg med?» «Jeg tror han kommer til å drepe meg.» Stemmen hennes var foruroligende alvorlig. «Drepe deg? Har han truet med det?» Jeg lente meg framover i stolen. Hun nølte. «Ikke direkte. Men jeg er sikker på det at er han som står bak.» «Står bak hva?» «Jeg har begynt å få brev. Ikke gjennom postverket. De blir lagt i postkassen.» Hun tok en konvolutt opp fra håndveska og la den på skrivebordet foran meg. «Slike som dette.» Konvolutten var hvit og produsert av dyrt, tykt papir. Sånt som blir brukt ved høytidelige anledninger. 18

Jeg åpnet konvolutten forsiktig. Begravelseskortet inneholdt alle nødvendige opplysninger om en begravelse som skulle finne sted i Frogner Kirke 8. mars, på selveste kvinnedagen. Sanger, salmer og musikk før og etter talen. Hovedpersonens navn var Kaja Bye, født 2. januar 1963, død 1. mars 2001. Jeg studerte kortet. Det virket autentisk. Jeg la konvolutten og brevet i en plastmappe. «Det lar seg kanskje gjøre å finne ut hvor det kommer fra. Er det mer?» «En morgen i forrige uke fant jeg en kanne med bensin inne i gangen. Sammen med en fyrstikkeske.» «Har mannen din nøkler til huset?» «Ikke så vidt jeg vet.» «Allikevel er du sikker på at det er han som står bak?» «Du kjenner ham ikke,» utbrøt hun bittert. «Jonas er en mann som tenker på alt. Han kan ha kopiert nøklene. Jeg trodde det skulle gå over når vi flyttet så langt vekk,» fortsatte hun litt roligere, «men det er ikke blitt bedre. Telefonen ringer til alle døgnets tider. Når jeg tar den, er det ingen som svarer. En kveld hadde noen lagt en død rotte på trappen.» «En død rotte? Kan det ikke ha vært en katt som kom med den?» «Den var sprettet opp. Katter bruker vel ikke kniv?» «Har du kontaktet politiet i Tønsberg?» «Jeg har vært der også, ja. De ville ha bevis. Hvordan skal jeg skaffe det? Jeg trodde det var politiets oppgave.» «De har begrensede ressurser. Og hva verre er, de mangler vilje. Antydet du at mannen din sto bak?» «Politimannen spurte om jeg mistenkte noen, og da måtte jeg jo si noe om vår situasjon. Jeg orker ikke gå dit igjen. Det er vanskelig når du ikke blir trodd. Han sa det ikke direkte, men det var tydelig hva han mente.» «At du var ei hysterisk kjerring som var sjalu på din berømte ektemann?» «Noe slikt, ja.» «Har du konfrontert mannen din med dette?» «Jeg har forsøkt. Han nekter alt. Han påstår at jeg er syk. At jeg innbiller meg saker og trenger hjelp. At jeg må legges inn 19

igjen.» Ordene kom rykkvis. «At jeg skader ungene.» Hun så nervøst på meg. «Kanskje han har rett. Kanskje det er noe galt med meg.» «Det tror jeg ikke,» sa jeg beroligende. «Når snakket du med ham sist?» «For et par dager siden. Han ringte og ville treffe jentene.» «Fortalte du at du ville kontakte meg?» «Nei, absolutt ikke!» «Allikevel kjente han til vår avtale. Hvordan forklarer du det?» «Jeg aner ikke,» sa hun med resignert stemme. «Jeg er vant til at han vet alt. Han har forbindelser, og han kjenner alle. Jonas gir seg aldri før han får det som han vil.» Jeg trodde henne. «Han må ha vært der i natt,» sa hun brått. «Hvordan vet du det?» «Det var fotspor rundt huset i dag morges. Jeg er sikker på det var ham.» «Hvordan kan du være sikker, hvis du ikke så noen?» «Jeg bare vet det. Jeg kan ikke forklare det. Men det er sant.» Jeg syntes det høres underlig ut. «Kan noen ha fulgt etter deg hit i dag?» «Jeg vet ikke,» sa hun forvirret. «Ikke som jeg har lagt merke til. Kan du hjelpe meg?» Jeg unngikk spørsmålet. «Han bor fortsatt i Oslo, ikke sant?» «Ja. Jeg har ikke vært der siden vi dro.» «Er det ikke litt merkelig at han kan ta seg tid til å luske rundt her nede?» Jeg hadde vanskelig for å skjule en viss skepsis. «Det kan ikke ha vært noen andre, da?» «Hvem skulle det vært? Jeg har ingen fiender. Du tror meg visst ikke, du heller.» «Det er ikke det at jeg ikke tror deg. Men så lenge du ikke har sett noe konkret, kan du jo ikke være helt sikker.» Fra telefonens display kunne jeg se at Jonas Bye nå hadde ringt to ganger til fra det samme nummeret. Han tok ikke nei for et svar. Det irriterte meg. «La meg tenke litt på dette. Kan du komme innom igjen om et par timer?» 20

Hun reiste seg og tok på seg skinnfrakken. «Ja, jeg kan vel det. Jeg har allikevel noen ærend jeg skulle ha gjort.» Hun så ikke på meg da hun gikk ut. Straks hun var gått, slo jeg nummeret til politivakta. «Om jeg kjenner Jonas Bye? Ikke personlig. Men jeg vet jo godt hvem han er. Altfor godt,» la han underfundig til. «Hvorfor spør du?» Kriminalbetjent Wilhelm Mørk gjorde meg alltid usikker. «Ryktene sier at han tar Bibelens anvisninger bokstavelig.» «Jasså? Han gir ikke inntrykk av å være noen religiøs mann?» «Han har visst en trang til å tukte den han elsker.» «Barn eller kvinner?» «Spiller det noen rolle? Kan du ikke bare se om dere skulle ha noe på ham?» «Jeg skal vurdere det.» «Ikke tenk for lenge. Dette haster. Og med det samme du er i gang, kan du ikke sjekke om dere har liggende en anmeldelse fra hans kone, Kaja Bye.» Da hun et par timer senere banket forsiktig på kontordøra, hadde jeg bestemt meg. Jeg trengte inntekter. Skulle jeg fortsette som advokat, måtte jeg komme meg videre. Jeg kunne ikke fortsette å si nei til saker som involverte sprø mannfolk, da ville jeg sulte i hjel. «Jeg skal se på saken. Men bare det rent juridiske. Beskyttelse må du skaffe deg andre steder. Det blir sikkert ikke nødvendig,» la jeg optimistisk til og tok fram blokken og skjemabunkene. «Først er det papirarbeidet. Rent formelt må du la meg overta som din advokat.» Da vi hadde gått gjennom alle formalia, kjente jeg meg merkelig oppstemt. «Dette skal nok gå bra. Så lenge du ikke ombestemmer deg og går tilbake til ham.» «Det kommer ikke på tale,» sa hun besluttsomt. Jeg var ikke helt overbevist, men holdt skepsisen for meg selv. «Heretter lar du all kontakt med mannen din gå gjennom meg. Ikke inngå i noen diskusjon med ham. Hvis han møter opp hjemme hos dere, ringer du meg. Ikke slipp ham inn. Jeg sender 21

ham et brev der jeg forklarer at jeg fra nå av representerer dine interesser. Har din mann faks?» «Han har en på hjemmekontoret sitt. Jeg er redd jeg ikke har nummeret.» «Det finner jeg ut av. Men det er en annen sak jeg lurer på.» «Ja?» «Er det slik at han virkelig er glad i ungene?» «Jeg vet egentlig ikke. Men jeg vil ikke at de skal være hos ham. Jeg kan jo ikke vite hva han kan finne på, kan jeg vel?» Der hadde hun helt rett. «Hvis han forlanger det, er jeg redd du på litt sikt må godta en besøksordning, men vi kan nok trenere det en stund.» «Ja vel. Jeg gjør som du sier.» Hun tok en mappe opp fra skulderveska og la den på skrivebordet foran meg. «Kan du ta vare på noen papirer for meg?» Det var en gammel plastmappe med arkivlommer og en liten lås foran, av den typen som de fleste familier en gang hadde for å oppbevare viktige saker. Det var før dataalderen. «Tja, det kan jeg vel alltids. Safen min er i alle fall brannsikker, selv om den ikke er spesielt solid.» Jeg tok opp mappen. «Er det noe viktig her?» «Nei da, bare de vanlige dokumentene. Forsikringer, vitnemål og sånne ting. Jeg liker bare ikke å ha sånt liggende hjemme. Er det ikke vanlig at advokater oppbevarer slike ting for klientene sine?» Hun sendte meg et raskt smil da hun reiste seg. «Jo visst.» Jeg fulgte henne ut i gangen. «Ring meg hvis det skjer noe. Jeg holder deg orientert.»

En nødvendig død

JAN MEHLUM

EN SVEND FOYN-ROMAN

En nødvendig død

«En nødvendig død er en usedvanlig velopplagt og drivende spennende thriller» Dagsavisen

En nødvendig død EN SVEND FOYN-ROMAN

JAN MEHLUM En nødvendig død er en frittstående fortelling og den femte boken i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.

«Intens spenning» Varden

«… plausible intriger, gode miljøskildringer, action så det holder og en tilfredsstillende dose svart humor» Oppland Arbeiderblad

JAN MEHLUM

«Det er bare å slippe leselysten løs.» VG

«Det blir noe mankellsk rikholdig over romanen, bisarr, rå – og med en humor som smitter.» Sarpsborg Arbeiderblad

9 788292 526712 En nødvendig død.indd 1

25.04.2012 13:19:11