Gylne tider by Publicom

Gylne tider

JAN MEHLUM

Veien fra oppvakt skolejente til narkotikadødsoffer ble mistenkelig kort for Cecilie. Og når politiet velger å betrakte saken som nok en tilfeldig overdose, påtar tønsbergadvokaten Svend Foyn seg sitt første oppdrag som etterforsker. Bak småbyens pyntelige fasade finner han ikke bare et brutalt narkotikamiljø, men også dystre forbindelser til mennesker i helt andre miljøer – og til deres fortid.

EN SVEND FOYN-ROMAN

Gylne tider

«Jan Mehlum bør med dette være sikret fotfeste blant de fremste av våre hjemlige krimforfattere.» Haugesunds Avis

Gylne tider EN SVEND FOYN-ROMAN

JAN MEHLUM Gylne tider er den første boken i serien om Svend Foyn.

«Romanen levner en fruktbar uro hos sine lesere om at nesten ingen ting er hva det gir seg ut for å være – så også med gylne tider» Sandefjords Blad

JAN MEHLUM

Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman (Kalde hender, 1998).

«En storartet debut av den norske sosiologen Jan Mehlum.» Berliner Tagezeit

«Det hele kulminerer i en heidundrende overraskelse, og dessuten en merkverdig sannsynlig slutt. Det er så man tenker: Ja, ja, akkurat sånn må det være» Dagbladet

9 788292 526675 Gyldne tider.indd 1

20.04.2012 12:38:39

Novemberdagen var vel ikke verre enn andre mørke høsttorsdager. Det bare virket sånn. Pisseregnet sildret jevnt ned og vasket bort de aller siste rester av sommerdrømmer, og jeg forsøkte forgjeves å komme på en god grunn til ikke å føle meg deprimert der jeg lente meg tilbake i stolen og betraktet utsikten. Jeg fant ingen, og konsentrerte meg om edderkoppen i vinduskarmen. Vesenet var ivrig opptatt med bygging av spindelvevslott i sin faste krok blant hybelkaniner, malingflass og for lengst avdøde fluer. Utenfor vinduet pekte byens stolthet, Slottsfjelltårnet, mot horisonten og ventet på at kongen skulle klore ned initialene sine på de nye steintavlene. Seremonien ville gi byen en følelse av betydning, av å være noe mer enn en hvilken som helst søvnig norsk småby. Som da Maier tok gullet på femmern, men mistet det til Johnny Hoglin på tiern, da Steffen Tangstad nesten ble verdensmester, da Jahn Teigen kunne ha vunnet Melodi Grand Prix. Jeg så ned på Farmandstorvet. Travle mennesker myldret mot parkeringsplasser og busstasjon, på vei hjem til noen som ventet. Jeg nedkjempet raskt et stikk av misunnelse. Før Anne fant ut at jeg hemmet hennes utvikling, hadde jeg også hatt det sånn. Hun insisterte på at vi fortsatt skulle være venner. Følgelig hadde vi en lykkelig skilsmisse. Det hendte jeg lengtet tilbake. Jeg snudde og vendte på lappen som fru Svendsen, den effektive sekretæren i advokatfellesskapet Fredriksen, Frydenberg og Foyn hadde overrakt meg med ei mine som det skulle vært invitasjonen til Klubbselskabet Harmoniens årlige 7

sosietetsball, mens jeg studerte den påfallende høydeforskjellen mellom «ut» og «inn» i skrivebordskurvene: «Svend, ring Line Sørensen, det haster og er svært viktig.» Jeg likte ikke telefoner. Det gjorde heller ikke stammingen min. Barndommen hadde utstyrt meg med ei plage jeg aldri hadde greid å bli kvitt, enda jeg hadde hatt ekspertene over meg gjennom hele oppveksten. Jeg hadde hardnakket hevdet at Foynfamiliens sære navnevalg var ondets rot, men psykologen hadde ingen forståelse for Vestfold-tradisjoner og et helt perifert forhold til salige Svend Foyn. Bare den som har levd et gutteliv blant hvalær og båtær som navnebror til Tønsbergs store sønn, veit hva mobbing er. Foreldrene mine sørget på den måten for ei effektiv sperre mot enhver idé om å dra til sjøs. De var omtenksomme nok til å utstyre meg med en fluktvei ved å tilføye Fridtjof som mellomnavn. De måtte ha forlest seg på historier om de gamle helter. Meldinga fra Line hadde sendt meg tre år tilbake i tida, til et kort, glohett forhold som sluttet brått da hun innså at jeg var uten ambisjoner og håpløst nostalgisk, som hun hadde uttrykt det. Hun rakk å lage kaos i min verden før hun gikk tilbake til sin vellykkede siviløkonom, mens jeg satt igjen med hodet fullt av ubesvarte spørsmål. Hva ville hun nå? Jeg vurderte om jeg skulle kaste lappen og glemme hele greia. Det var bare ikke mulig. Nysgjerrigheten tvang meg til telefonen. «Hersleb Skole.» «Kan jeg f… f… få Line Sørensen.» Jeg forbannet både mobbere og pedagoger. Advokatstemmen må allikevel ha gjort et visst inntrykk, og jeg ble satt over til lærerværelset. «Svend, så fint at du ringte. Har du det bra?» Hun hadde en sensuell stemme og visste det. «Det var d… d… du som ringte først.» Av gammel vane prøvde jeg å få overtaket. «Du har vel en g… g… grunn, kjenner jeg deg rett.» Det er riktig, angrep er det beste forsvar. «Jeg trenger hjelp fra noen i Tønsberg, Svend, og du er den eneste jeg kan spørre.» Ser man det, nye toner. «En av 8

mine gamle elever fra den tiden jeg jobbet på Ris ringte meg i går, ei jente jeg kjente godt en gang.» Line stoppet opp, og jeg registrerte på nytt at tida ikke leger alle sår. «Cecilie havnet på kjøret for et par år siden,» fortsatte hun uanfektet, «ingen skjønte noe. Hun pleide å stikke innom meg. Men så flyttet familien hennes til Tønsberg i fjor, morens slekt kommer derfra, og jeg hørte ikke mer fra henne. Ikke før i går. Vet du hvem Håkon Krüger er?» Hvem visste vel ikke det? Ett bein i næringslivet og det andre i politikken. Onde tunger ville ha det til at sikre plasser på stortingslista ikke hang spesielt høyt i Vestfold. Krüger var på tale som toppkandidat. «Som d… d… du kanskje kan tenke deg, hører han ikke t… t… til min omgangskrets,» prøvde jeg ironisk, «men jeg har jo hørt om ham.» «Svend, Cecilie visste ikke hvem hun skulle gå til, og havnet til slutt hos meg. Hun har visst ingen venner i Tønsberg. Hun var virkelig livredd, men ville ikke fortelle meg hvorfor, ikke annet enn at hun trengte en å snakke med. Jeg tror hun har rotet seg borti et farlig stoffmiljø. Kunne du prøve å hjelpe henne? Selv kan jeg ikke komme fra før til helgen. Jeg har forresten tenkt på deg i det siste.» Hun nevnte det som en rein saksopplysning, og jeg lurte på hva det skulle bety. Mellom oss kunne ingenting bli nøytralt. Jeg visste det ville bli vanskelig å si nei, og jeg var godt klar over hva hun snakket om. Jeg hadde forsvart tilstrekkelig med smålangere når de med jevne mellomrom ble satt inn til oppbevaring på statens bekostning. De stappet i seg alle slags kjemikalier og stjal i et helvetes tempo for å tilfredsstille utålmodige leverandører, som allikevel aldri ble fornøyd med betalingsfrekvensen. Denne gjengen er storforbrukere av legevaktas tjenester. Her snakkes det lite og lavt. Ryktene går om fantasifulle innkassometoder. Misbrukere er vare som sommerfugler. Jentungen var virkelig i vanskeligheter hvis hun hadde lagt seg ut med dette miljøet. Jeg holdt meg taus mens jeg prøvde å finne på ei unnskyldning. Hvordan hadde hun tenkt seg at jeg skulle få en av disse halvgærne narkomane på beina? De påsto alle at de 9

ville ut av det, men jeg hadde lært meg at stoff-folket med sine evner til å manipulere omgivelsene er like pålitelige som politikere i valgkampen. De strør om seg med rause løfter og forsikringer, men så snart du snur ryggen til, flår de deg både for eiendeler og illusjoner. Ingen av delene hadde jeg for mye av. Dette var bondefangeri. Jeg ga opp og sukket. «Jeg kan jo alltids gjøre et forsøk. Men vent deg ikke for mye. Ring meg før du kommer nedover, så skal jeg se hva jeg kan gjøre.» Jeg har gjort nok for deg, tenkte jeg, men holdt klokelig kjeft. Alt til sin tid. Samme ettermiddag oppsøkte jeg familien Krüger. De bebodde en svær, ærverdig mansardvilla i det rette strøket, tilbaketrukket i passelig gangavstand fra byen i den delen som var bygd opp av det lokale kjøpmannsborgerskapet i tjueåra, den gang pengene satt løst hos folk som hadde nok av dem og småbyens klasseskiller var klare og ukompliserte. Arbeidere og sjøfolk i Nordbyen og Fjerdingen, borgerskapet i Markveiens velpleide omgivelser. Den hvite villaen med skinnende blå glasserte takstein var omkranset av majestetiske bjerketrær som understreket eiendommens posisjon, utviklet gjennom generasjoners maktutøvelse. Huset hadde forfalt etter at den siste høvdingen i grossererslekta døde for noen år siden, men var nå rehabilitert til sin opprinnelige standard. Kona til Krüger hadde arvet eiendommen etter sin onkel. Alt dette visste jeg nå etter å ha konsultert fru Svendsen, som hadde full oversikt over alle sosiale bevegelser av betydning i byen. Ei reservert dame kunne fortelle meg at Cecilie ikke var hjemme. Stemmen hadde en undertone av engstelse, jeg forsto at fru Krüger manglet oversikt over Cecilies oppholdssteder. «Hun er hos en venninne.» Hun trodde ikke på den historien selv. Jeg kunne lese frykt i blikket hennes. Hun var tydeligvis klar over at Cecilie var i vanskeligheter, men visste hun hvor store de var? Fru Helle Krüger, jeg hadde sjekket navnet på kobberpostkassa, hun var et sted i slutten av de eksotiske førtiåra, oppstasa i en elegant, men litt for trang svart buksedress, match10

ende silkeskjerf og diskrete, men sikkert kostbare smykker. Akkurat nå hadde hun ikke kontroll. Sminken lå ikke perfekt i det pene, men markerte ansiktet. Bak eksotisk parfyme gjemte det seg eim av portvin, hvis jeg ikke tok feil. En gang måtte hun ha vært oppsiktsvekkende flott. «Min mann er ute og reiser med en delegasjon fra Eksportrådet,» sa hun i en dyster tone. «Cecilie har alltid vært litt sta og egen,» betrodde hun meg videre i et uventet anfall av fortrolighet, «vi trodde alt skulle bli lettere når vi flyttet fra Oslo …» Setningen ble hengende i lufta, jeg kunne høre at det ikke var blitt sånn. «I det siste har vi vært bekymret for henne, og Håkon har jo aldri tid …» Hun hadde det visst med å snakke i halve setninger. Mer fikk jeg ikke ut av henne, hun tviholdt på venninnehistorien. Men jeg måtte love å ringe øyeblikkelig hvis jeg greide å spore opp Cecilie. Isjiasnerven kriblet nedover låret, jeg hadde en ubehagelig følelse av trøbbel under oppseiling, akkurat det jeg minst av alt trengte. På kontoret ventet kranglete arveoppgjør og utrivelige konkurser, men de ville gi meg det nødvendige til livets opphold. Jeg gikk langsomt ned mot sentrum igjen. Kveldsmørket glei inn over byfjorden og skjulte sporene etter sosialdemokratiets kamp mot historien. Det brannene ikke hadde greid å ta knekken på, var effektivt fjernet av politikere med fremskritt i blikket og handelsstanden pustende i nakken. I kampen mot vannposter og utedasser hadde de høvlet ned alt som kunne minne om fortidas fattigdom. Den lokale kjøpmannsstanden med tradisjoner tilbake til seilskutetida var plassert på sidelinja, fortrengt av forspiste varehus som grådig erobret bykjernen, kvartal for kvartal. Målet var så vidt jeg kunne forstå å få hele sentrum inn i ett svulmende kjøpesenter. Levestandarden skal være høy her på gullkysten, det samme er tilfellet med Fremskrittspartiets galluptall, skilsmissefrekvensen, dopforbruket og antall soldager i året, uten at jeg fant noen sammenheng. Tønsberg en hverdagskveld. Fredelige gater, begynnende 11

juleutstillinger, skikkelige folk på vei hjem. På Farmandstorvet var rastløse langere i ferd med å overta kontrollen, hoder som roterende radarantenner, slitne ansikter bak Ray Banbriller, rappet hos optikeren på hjørnet. Jakten på småbyidyllen var blitt krevende. Kanskje det var meg det var noe galt med? Jeg benyttet anledningen til ryktefisking hos en av mine gamle klienter. Stina med tenna var gått klar av folketannrøktas kontroll. Hun var en småfisk blant langerne, solgte til livets opphold. Narkoavsnittet hadde kjørt henne gjennom kverna i håp om å få lagt labbene på en av de store stjernene. Straffen ble hard og tanngarden ytterligere desimert. Det var nok at noen antok at hun kanskje hadde sunget. Hun kjente spillereglene og hadde tatt avstraffelsen med resignert ro. «Cecilie Krüger, veit ikke jæ, harru kanskje et bilde?» Det hadde jeg ikke, men prøvde med ei forklaring. «En liten jentunge som gjør alt hun kan for å t… t… ta igjen deg.» Stina fleipet aldri med stammingen min. «Å ja, hu derre sossejenta,» hun gliste, «harru en hundrings, jæ veit hvor hu holder seg, får ikke kroner før over hælja.» Jeg sukket og gravde fram en hundrelapp som skiftet eier før jeg rakk å vurdere fradragsmulighetene. «Prøv skolehuset, trur hu holder seg hos Jens Yankee, han bor i an’tasjen på sossialen der. Og forresten så skarukke skylde på meg, jeg har jaggu prøvd å snakke fornuft te’a. Men trurru hu vi’ høre da!» Noen minutter seinere sto jeg og lyttet i den mørke gangen utenfor Yankee’ns leilighet før jeg tok mot til meg og dyttet inn døra som sto på gløtt. Jeg likte ikke stillheten der inne. Lufta som slo imot meg da jeg tok et forsiktig skritt inn i rommet var stram av gammelt piss, krydret med duften av ferske rever. Jentungen som lå i sofaen var ikke en dag over sytten, og hun var død. Dette var ikke Døden i Venedig, bare en trist og grå hverdagsutgave. Hun var pen på en klassisk måte. Det svarte håret rammet inn et vakkert ansikt, hvitt som en gammeldags norsk vin12

ter. Jeg hadde aldri sett henne før, og mye tydet på at dette ville bli eneste gang. Jeansen, ukneppet i livet, var som limt på den spinkle jentekroppen. En svart trusekant satt stramt over en flat mage. Ei oppbrettet dongeriskjorte skjulte ikke sprøytemerkene på armen som lå formålsløst langs den møkkete sofakanten. Jeg kunne skimte et hvitt spor etter armbåndsuret rundt det tynne håndleddet. Jeg bøyde meg ned og kjente på en nikotingul finger. Den var kald. Jeg grøsset. Rommet var fylt med skrot fra sosialkontorets overskuddslager. Gulvteppe som en gang hadde vært eksotisk, men nå utgjorde en saus av ubestemmelige matrester, søle og spy. Stålampa i smijern produsert i rolige tider av foretaksomme arbeidere på Kaldnes, klynget seg opp langs et vindu dekorert med ubestemmelige gardinrester. Respatexbord med tilhørende stoler. Ei forfallen bokhylle med et fjernt forhold til litteratur. Et tekjøkken som neppe hadde vært reingjort det siste tiåret. Fra et skittent tak dinglet ei ensom lyspære og badet leiligheten i et nådeløst lys. Huset var eldgammelt, en ærverdig trebygning med ei fjern fortid som skole, leiegård og nå endestasjon for utslåtte sosialklienter. Femogtjue sure hundrelapper i måneden, velsignet av desillusjonerte sosialarbeidere med nok av egne problemer. Et mykt vesen beveget seg mellom beina mine, og noen skrudde av tida. En tigerstripet katt med pjusket hale og bedrøvet utseende mjauet klagende mot verden mens min egen puls forsøkte å finne tilbake til normal rytme. Mine ethundreognitti cm beveget seg bort fra jentungen i sofaen. Jeg hadde fått nok. Kvalmen fikk overtaket og styrte meg mot et tilgriset toalett. På gulvet pekte to blodige sprøytespisser sløvt mot meg. Teskjeer, sølvpapir, stearinlys og annet nødvendig utstyr lå strødd omkring. Et sprukkent speil betraktet meg trist fra en gusjegrønn vegg. Mellom kviserester og tannpastaflekker gjenkjente jeg mitt eget bleike ansikt bak skjegget. Styggpent, hadde ei dame betrodd meg i et fortrolig øyeblikk. Når jeg tenkte meg om, hadde hun ikke vært helt edru på det tidspunktet. Jeg slapp meg forsiktig ned i en av leilighetens stoler, fisket 13

fram en sigarillo og meldte meg ut av virkeligheten mens jeg forsøkte å forstå. En gang var det utenkelig at unger skulle kjøre seg fulle av dop og bare gi faen. Den gangen var skolens poliovaksiner den nærmeste kontakten vi hadde med sprøyter. Jeg hadde akkurat rukket å bestemme meg for å varsle politiet, da ei skjærende sirene brutalt forstyrret stillheten. Blålyset fra politibilen kastet nifse skygger inn i rommet, tunge føtter trampet opp trappa og stoppet foran inngangsdøra, som fortsatt sto på gløtt. Det ble illevarslende stille. «K… k… kom inn,» prøvde jeg forekommende. Jeg ante vanskeligheter. Den unge konstabelen måtte ha skulket timene i ro og orden på politiskolen. Han stressa inn i leiligheten, rygget tilbake ved synet av jenta i sofaen, og virket usikker på om han skulle konsentrere seg om henne eller meg mens han forsøkte å legge barnerompeansiktet i alvorlige folder. Da han hadde greid det, gikk han løs på sin medbrakte walkietalkie og skremte opp partneren nede i bilen. De hadde vel ei ordning med å bevege seg annen hver gang for å unngå overanstrengelse. Jeg kunne se at han angret på yrkesvalget. Nummer to trampet inn, han var enda tyngre i skrittene. «Kall opp kammeret, vi har et nytt narkodødsfall!» Nummer to hadde tatt kommandoen. Han dro fram den obligatoriske svarte notisboka med eselører og konsentrerte seg hardt. «Navn?» Fyren hadde et skjema å følge, så vi gikk gjennom hele greia etter boka. Jeg registrerte at han hadde fordommer mot stammere. Konstabel nummer en hadde det travelt med å feste blikket alle andre steder enn på jentungen i sofaen. Stemningen var trykket. «Du blir her!» Jeg hadde forsøkt å bevege meg mot vinduet for å finne en mer oppbyggelig utsikt. Jeg følte en intens trang til å forsvinne. Dette ble for sterkt for en småbyadvokat med hverdagen delt mellom lokal forretningsjus og rollen som oppnevnt forsvarer i ubetydelige saker. Jeg var ikke like sikker på om de tiltalte vurderte det på samme måten. Mine to advokatkolleger hadde i kraft av sin ansiennitet 14

påtatt seg ansvaret for fordeling av saker mellom oss. Jeg fikk det som var igjen når de andre hadde forsynt seg. Det ante meg at kriteriene deres hadde sammenheng med forventninger om fortjeneste, men jeg gadd ikke protestere. Jeg hadde for lengst funnet en lovmessighet i sammenhengen mellom samfunnsmessig nytte og personlig lønnsomhet i advokatarbeidet. Den kunne uttrykkes matematisk, som en omvendt proporsjonal funksjon. Svend Foyns lov. Det var bare det at en skjeggete rhinlender av jødisk avstamming gjorde et tilsvarende funn i sitt studiekammer på British Museum i London allerede i 1867 mens han sleit med første bind av Das Kapital. Dramatikken i min tilværelse dreide seg om egen betalingsevne, misfornøyde klienter som aldri hadde vært i nærheten av å gjøre noe galt og som fant det selvsagt at jeg skulle greie å overbevise retten om det, og ei ekskone som fortsatt så det som sin plikt å oppdra meg til det borgerlige livs gleder og plikter. Særlig plikter. Det fantes mer tiltrekkende steder å plassere et førti år gammelt advokatlegeme med stø kurs mot middelalderen. Hjemme i min bakgårdsleilighet i en gammel leiegård, på tur med en velvillig, men noe dum sanktbernhardshund som når det passet sånn lød navnet Hulda. Sammen med min veslevoksne niårige datter Mari som hver onsdag og annenhver helg passer på at pappa tar tran, vitaminpiller, spiser regelmessig og ikke drikker for mye av det stoffet som produseres i en liten by ved elven Charente et sted i Vest-Frankrike, også kjent under navnet Cognac. Kriminalbetjent Wilhelm Mørk brakte meg tilbake til virkeligheten da han toget inn fulgt av et par puslete karer fra legevakta. Konstablene plasserte seg raskt i skyggen av hans autoritet. En av nykommerne påsto han var lege og mente han kunne fastslå at piken hadde vært død i minst tolv timer. Puslete var det siste jeg ville kalle Wilhelm Mørk. Han var det kvinner ville kalle et riktig mannfolk, svær og kraftig, med pene trekk og brune, uttrykksfulle øyne. Mørk må ha vært en sjarmør i sin ungdom. Han hadde alltid noe trist 15

over seg, som om han en gang hadde tråkket over ei grense og sett for mye av det som befant seg på den andre sida. Jeg visste at karrieren hans i narkotikapolitiet i Oslo hadde sporet av en gang tidlig på åttitallet, visstnok på grunn av litt for hardhendt behandling av enkelte klienter. Deretter ble småbyen en mellomstasjon som kom til å bli permanent. Men han var en dyktig politimann. Vi tok av og til et slag sjakk sammen på Håndverkeren, et ordløst spill som passet vårt fellesskap. Han var som alle andre av det slaget i en ubestemmelig del av førtiåra, gammel nok til å ha levd et liv og ung nok til å ha et foran seg. Mørk var en sær type, slapp ingen innpå seg og levde med jobben døgnet rundt. Småkjeltringene i byene var livredde for Wilhelm Mørk. Kriminalbetjentens skarpe øyne gransket meg overrasket. En grå frakk hang sleivete rundt en forbausende spenstig kropp. Han fisket fram ei krøllete sigarettpakke og fyrte opp en røyk. «Hva i all verden gjør du her?» Uten å vente på svar, ristet han trist på hodet og så bort mot jenta i sofaen. «Dette er den tredje denne måneden. Her skulle den oppblåste formannen i sosialstyret ha vært. Politikere, kjeltringer hele bunten!» Han stirret sint på meg. «Disse ungene går dukken i tur og orden, og vi må plukke opp restene. Vet du hvem denne stakkaren er?» Han nikket mot sofaen. Jeg unnlot å fortelle at jeg allerede hadde sjekket ei veske som lå halvåpen i en krok og fått bekreftet mine pessimistiske antakelser. «Jeg tror hun heter Cecilie Krüger, datteren til politikeren, hvis du har hørt om ham,» sa jeg ironisk. Det var ikke noen veloverveid tiltaleform. Reaksjonen var overraskende sterk. Han ble stående som fastspikret og se merkelig tafatt ut i rommet. Så gikk han brått bort til jentungen og studerte henne nærmere. «Jeg vet hvem foreldrene er ja,» sa han lavt. Tilfeldighetene hadde gitt meg innblikk i Wilhelm Mørks arbeidsmetoder, en innsikt jeg gjerne skulle vært foruten. En kveld for noen måneder siden fikk jeg besøk av en rådvill 16

klient, en drosjesjåfør med mange svin på skogen, jeg kjente til noen av dem. Det fantes ikke det offentlige organ som ikke var ute etter fyren. Bidragsfogd, skattevesen, trygdekontor, de sto i kø mens han kjørte svart, smuglet sprit og formidlet tjuvegods. Og dette var bare det jeg kjente til. Fra sin utsiktsplass på jernbanens drosjeholdeplass var han blitt vitne til et nattlig drama. To av byens kjente langere hadde kommet løpende mot stasjonen med en politibil i hælene. De hadde forsøkt å stikke i hver sin retning da de to politimennene omsider hadde kommet seg ut av bilen. Den ene langeren, en sleip jævel som politiet aldri hadde fått annet enn småtterier på, hadde sklidd på det glatte fortauet rett ved drosja. Jeg visste at han var spesialist på ungdomsskolemarkedet. Jo yngre, jo bedre. Han hadde fått en helvetes omgang. Mens fyren lå slått ut og gispet med trynet i asfalten og en tung politifot på ryggen, ble en liten plastpose med pulver plantet i lomma hans. Den andre politimannen trente til Oslo Maraton sammen med langer nummer to og kunne ikke ha sett noe. Drosjesjåføren hadde ligget lavt i forsetet og observert det hele tydelig på bare noen få meters avstand i lyset fra gatelykta. «Jeg så det klart som blekk, Foyn, du kan banne på at det ikke var bruspulver i den påsan!» Han var indignert. «Hundre gram, han kommer te å få minst tre år, jeg leste om det i avisa. Kan’ke stole på noen nå, fy faen! Jeg veit godt hvem purken er, Mørk hetter’n, en svær jævel fra krimmen.» Han stirret dystert på meg og ventet seg et orakelsvar. «Hva syns du jeg ska’ gjørra, Foyn? Han oppdaga meg, kjente meg igjen, det er jeg forbanna sikker på. Jeg likte ikke øya hans. Han veit at jeg så for mye, jeg får dårlige nerver av detta. Ikke kan jeg gå og si no’ te’n heller, sjøl om jeg gjerne sku’ tynt’n litt. Hva trur’u?» Jeg tenkte meg om. Det du ikke veit, har du ikke vondt av. Nå visste jeg. På den annen side, langeren var ikke min klient, og jeg var overbevist om at han fortjente sine år i bunkersen. Sunt for helsa ville det også bli, med et regelmessig liv, godt kosthold og jevnlige doser med frisk luft. En opp17

byggelig avveksling fra mer turbulente forhold i Tønsbergs underverden. Han hadde rett. Dette var farlig kunnskap. Overfor rettsvesenet ville han ikke ha en sjanse, hvis han skulle være dum nok til å prøve seg. Å forsøke å presse til seg fordeler, ville være enda farligere. Jeg tok en rask beslutning. «Dette holder d… d… du bare fullstendig kjeft om. Hvis du noen gang nevner at du har sett noe, må du regne med å få hele korpset på nakken. Du veit godt at de beskytter sine folk. Og med alt det de har på deg, ligger du syltynt an. Jeg skal gi Mørk en diskret beskjed om at du er både blind og døv. Og prøv deg for guds skyld ikke med noe utpressing!» Han kjøpte løsningen med merkbar lettelse, og jeg visste at han aldri kom til å synge. Et par dager seinere stakk jeg tilfeldigvis innom politivakta og huket Wilhelm Mørk på vei ut av kontoret. «Det gjelder en klient, en taxisjåfør,» begynte jeg forsiktig. «Han ba meg si fra at han aldri verken har hørt eller sett noe som har med deg å gjøre.» Reaksjonen var nesten umerkelig, et lite nikk før han strente videre. Han hadde mottatt meldinga. Jeg mislikte min rolle i denne operasjonen. Legevakta gjorde jobben sin, og siste reis begynte for Cecilie Krüger. Seksti år for tidlig. En oljeplattform med ungdommer som vandrer, mens utslåtte foreldre prøver å samle opp restene. Problemet var at de ikke strøk med på samme tid, opinionseffekt krever både samtidighet og nærhet. Jeg ville ikke påta meg ansvaret for å overbevise familiene om at dette ikke var en katastrofe. Mørk henvendte seg til de to konstablene. «Gå over stedet her, sjekk med naboene og se hva dere finner, få en fra laben til å gjøre det som er nødvendig. Vi sender ut en etterlysning på Jens Yankee og stresser miljøet litt, så får vi se hva som skjer. Her er det ikke mer å hente. Du blir med meg ned på kammeret!» Det siste var beregnet på meg. Kvelden ville bli lang, og det var ikke sånn jeg hadde tenkt meg at den skulle forløpe. Det var ikke mye mening i det jeg kunne gi av bakgrunnsstoff. 18

Han fikk det lille jeg hadde. Noe som minnet om medfølelse kom til syne bak sprekkene i den harde fasaden, eller kanskje det var noe annet? Jeg ble aldri klok på Wilhelm Mørk. «Jeg hørte hun hadde det vanskelig, men ante ikke at det var gått så langt. Vi har ingen muligheter til å følge med i stoffmiljøet her, det dukker jo opp nye tullinger hver uke. Gud vet hva som driver dem. Foreldrene får sjokk. Som vanlig aner de ingenting, det er vi som går ute i dritten som blir kjent med ungene deres. Og da er det for seint!» Det overrasket meg at han var så opptatt av denne overdosehistorien, vanligvis ville han ikke ha brydd seg. «Hva tror du hun hadde fått i seg?» fisket jeg. «Det vanlige, morfin, sannsynligvis i kombinasjon med andre saker. Det flyter av reint og sterkt stoff i byen nå. Hun var vel ikke dreven nok. Skulle gjerne visst hva som driver disse ungene,» mumlet han, «men bakmennenes motiver vet jeg nok om,» han så tvers igjennom meg,» noen skal få det vanskelig nå.» Han leste tankene mine. «Og du skal overlate denne saken til oss. Amatører er det siste vi trenger!» «Det er g… g… greit nok. Men svar m… m… meg bare på et par spørsmål. Du så merkene på håndleddet hennes, har du noen forklaring på det? Leiligheten så helt bomba ut, det kan ha vært et oppgjør der. Og hvorfor var hun halvpåkledd? Vi veit jo at jentungen var livredd.» «Hadde du sett halvparten av alle de narkoreirene jeg har vært nødt til å besøke, ville du ikke ha kommet med så tåpelige kommentarer!» Mørk så dystert på meg. «Vi sjekker det vi kan, hva hun har kjørt i seg, naboer, besøk og alt det der. Men det er dødfødt, ingen har hørt noe og ingen har sett noe. Vi hadde seks slike i fjor, og det blir flere i år.» «Dere k… k… kommer med andre ord ikke til å legge to pinner i kors for å finne ut hva som egentlig skjedde med den stakkars jentungen?» Sarkasmen så ikke ut til å gjøre inntrykk på Mørk. «Ta nå imot et godt råd og glem denne overdosehistorien. Vi gjør det som er nødvendig.» «Brukte dere jentungen som tyster?» 19

«Du vet godt at vi i så fall aldri ville ha innrømmet det. Det er for øvrig ikke mitt bord.» «Hvorfor dukket dere opp i leiligheten?» «En av naboene i aldersboligene tvers over gata syntes du så mistenkelig ut og ringte oss. Du bør ta det som et godt tegn at fyren greide å skille deg ut fra den subbegjengen som ellers holder til der.»

Gylne tider

JAN MEHLUM

EN SVEND FOYN-ROMAN

Gylne tider

«Jan Mehlum bør med dette være sikret fotfeste blant de fremste av våre hjemlige krimforfattere.» Haugesunds Avis

Gylne tider EN SVEND FOYN-ROMAN

JAN MEHLUM Gylne tider er den første boken i serien om Svend Foyn.

«Romanen levner en fruktbar uro hos sine lesere om at nesten ingen ting er hva det gir seg ut for å være – så også med gylne tider» Sandefjords Blad

JAN MEHLUM

Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman (Kalde hender, 1998).

«En storartet debut av den norske sosiologen Jan Mehlum.» Berliner Tagezeit

«Det hele kulminerer i en heidundrende overraskelse, og dessuten en merkverdig sannsynlig slutt. Det er så man tenker: Ja, ja, akkurat sånn må det være» Dagbladet

9 788292 526675 Gyldne tider.indd 1

24.04.2012 13:29:00