! er nn vi ris np to er iv R
Kalde hender
JAN MEHLUM
En 15 år gammel skinhead oppsøker tønsbergadvokaten Svend Foyn, men forsvinner ut av kontoret uten å ha sagt et ord. Noen timer senere blir gutten – Elvis Kristiansen – funnet død, overkjørt av toget. Foyn klarer ikke å slå seg til ro med at det var et uhell. Hva var det gutten ville ham? Jo mer Foyn undersøker i Elvis’ historie, dess mer innfløkt virker saken. Her er tråder til hendelser i fortiden så vel som til organisert kriminalitet og overgrep mot barn.
EN SVEND FOYN-ROMAN
Kalde hender
«Med Jan Mehlum har norsk kriminallitteratur fått nok en forfatter av stort format» Østlandsposten
Kalde hender EN SVEND FOYN-ROMAN
JAN MEHLUM «Den lett stammende, en meter og nitti høye advokaten Svend Foyn har plassert seg i norsk krimlitteratur – og det med største selvfølge.» Tønsbergs Blad
JAN MEHLUM
Kalde hender er en frittstående fortelling og den andre boken i serien om Svend Foyn. Boken fikk Rivertonprisen for beste norske kriminalroman i 1998.
«Det er så man kjenner kruttrøken rive i nesen» Aftenposten
«Spenningsmettet og spennende» dr.dk
9 788292 526682 Kalde hender.indd 1
24.04.2012 09:12:44
1
Gutten foran skrivebordet betraktet meg med et merkelig voksent blikk. Han måtte ha kommet inn gjennom døra mens jeg satt fordypet i Dagbladets oppskrift på det gode liv. Noen forklaring på hans nærvær på kontoret mitt kom ikke, for han sa ikke et ord, sto der bare urørlig midt på gulvet og stirret stumt på meg. Han var temmelig ubestemmelig av alder, men jeg gjettet på en femten–seksten år, selv om han var både liten og tynn. Den kritthvite, nesten gjennomsiktige huden ble framhevet av fregnene, som var drysset raust utover et spisst, lite fjes. Frisyren var av den enkle typen. Tre millimeter med ildrød pigg på et rundt, lite hode. Rundt halsen hadde han et grovt metallkjede med et kledelig, selvlysende dødninghode som dinglet nedover fuglebrystet. En ekkel dolk hang i et bredt belte som holdt buksa på plass og snurpet den smale kroppen sammen. I den ene handa tviholdt han på en videokassett merket Videohuset. Julia Roberts smilte innbydende fra coveret. Pretty Woman. Rik forretningsmann møter fattig ludder og søt musikk oppstår. Cannibal Holocaust ville passet bedre. Det ble stadig vanskeligere å forstå den oppvoksende slekts prioriteringer. Men guttungen hadde kanskje en hemmelig drøm. Den spinkle skikkelsen var kledd i svart. Jakke med militærlook og hette, jeans, blankpussede, kraftige boots. Glidelåsen i jakka var åpen, t-skjorta under dekorert med et hakekorslignende symbol. Alt var et par nummer for stort. Han virket bortkommen der han sto og betraktet meg 5
uinteressert, som om han ventet på at jeg skulle foreta meg noe. Den seine augustdagen var i ferd med å gå over i historien. Alt tydet på at den ville bli av det grå, mer depressive slaget, en dag som fra starten av med uventet aggresjon angriper middelaldrende småbyadvokater. Det hadde begynt da den streikende vekkerklokka sørget for at jeg kom for seint til et rettsmøte der advokat Svend Foyn var tiltenkt en av hovedrollene, fortsatt med bekymrede meldinger fra kolleger med taksameter der hjertet skulle vært, og ble fulgt opp av utidige purringer fra en bank uten forståelse for de krav en klassisk Jaguar stiller til vedlikehold. De vanlige beklagelsene fra min ekskone over manglende bidragsvilje ble jeg heller ikke spart for. Den lave kveldssola kastet lange skygger på kontorets ærverdige mahognivegger. De virket uvillige til å formidle noe av den juridiske visdom de måtte ha fått med seg gjennom tre generasjoners samliv med eliten av byens overrettssakførere. Det var før min tid i lokalet. «Jaha,» kremtet jeg omsider forsiktig, og prøvde å skjule irritasjonen da ingenting skjedde. «Kan jeg hjelpe deg med noe?» la jeg til i en litt bryskere tone. Guttungen fortsatte bare å stirre uttrykksløst på meg. Akkurat da ringte telefonen. Han skvatt til og svelget nervøst et par ganger. Så trakk han seg tilbake, fortsatt uten å ytre et ord. Før jeg rakk å reagere, hadde han skygget ut døra. Den spinkle ryggen så ynkelig ut der han småsprang ustøtt bortover korridoren. Kjettingen i beltet klirret rytmisk. Ved enden av gangen stoppet han, snudde seg og så på meg med tomt blikk før han forsvant ned trappa til vestibylen i første etasje, fortsatt med videokassetten i handa. Jeg konsentrerte meg om telefonen. Men forsøket på å forklare min trettenårige datter at det var i hennes egen interesse at jeg ikke tillot henne å reise på hyttetur, var dømt til å mislykkes. Jeg ryddet unna de mest presserende meldingene fra skri6
vebordet, rasket med meg dagens hjemmelekser og vekket sanktbernharden Hulda, som lå og snorket usjenert i kundesofaen. Dyret strakte motvillig på seg, dumpet ned på teppet, plukket opp kobbelet med siklende kjeft og hoppet ivrig ned trappene foran meg. Matfatet hjemme i loftsleiligheten kalte. Selv følte jeg mer for en god sigar, et glass konjakk og en fredelig time med sjakkbrikkene. Inne på kontoret til fru Svendsen, vår allmektige sekretær, var det full aktivitet. Hun kontrollerte det meste av det som foregikk her i huset, kom først og gikk sist. Jeg følte et snev av dårlig samvittighet da jeg passerte på vei ut. Utgangsdøra nede sto på vidt gap. Min anonyme gjest hadde hatt det travelt. Jeg ble sittende lenge oppe den kvelden, hygget meg med siste utgave av Classic Cars, der søsterbilen til min Jaguar Mk II fra 1962 var avbildet, og lot Jan Garbarek fylle leiligheten med kontemplativ ro. Dagen etter ble på ingen måte slik jeg hadde håpet. Mesteparten av den gikk med til å rydde opp i rotet som en idiot av en innbruddstyv hadde stelt til på kontoret mitt en gang i løpet av natta. Noen hadde på en lite hensynsfull måte brukket opp inngangspartiets solide låser og deretter tatt seg videre innover i kontorlokalene, hvor mitt kontor av uforståelige grunner var blitt utsatt for tyvens aggresjon. Fru Svendsen håndterte forsikringsselskap og politi med suveren autoritet. Etter at vaktselskapet hadde lovet å velsigne oss med et komplett alarmsystem, og jeg hadde funnet ut at ingenting viktig var forsvunnet, fikk jeg endelig tid til å tenke meg om. Kontoret mitt lå innerst i en lang gang, lengst vekk fra inngangsdøra, der skurken hadde brutt seg inn. Dessuten var de andre advokatkontorene betydelig større og finere enn mitt. Hva hadde forhindret tyven fra å prøve seg der? Jeg fant ingen forklaring, og bestemte meg for en ettermiddagstur på sjøen. Bølgeskvulpet, den rytmiske dunkingen 7
fra Sleipnermotoren og en god sigar fikk meg til å glemme hele historien. Innbruddet var avskrevet på kontoen for uforståelige hendelser da jeg tok for meg Tønsbergs Blad neste morgen. Kaffen smakte plutselig dårlig. Forrige kveld hadde det vært en togulykke i byen. På lokalradioen i går hadde jeg registrert at en ungdom fra distriktet var blitt drept. Ulykken var førstesideoppslag i dagens avis. Femtenåring drept av toget i Tønsberg Det var fotografiet som lyste mot meg fra forsida som fanget min interesse. Guttungen hadde hatt lengre hår da dette bildet ble tatt, men jeg kjente ham igjen. Min tause gjest hadde fått et navn. Det var lett å huske. Elvis Kristiansen, så vidt fylt femten. Enkelte foreldre prioriterte tydeligvis sine egne interesser når de ga ungene navn. Elvis Kristiansen. Jeg lurte på hvordan det hadde vært å gå gjennom livet med et sånt navn. Han hadde forlatt kontoret mitt ved nitida. Bare et par små timer senere lå han under toget. Det framgikk av reportasjen at han på en uforståelig måte var falt ned på skinnegangen fra en bratt skråning i Frodeåsen ved innkjøringen til Tønsberg akkurat da toget fra Oslo ankom klokka 22.39, med det resultat at ambulansepersonalet hadde hatt problemer med å samle opp levningene. Det siste leste jeg meg til mellom linjene. Det hadde ikke meldt seg vitner til ulykken, som hendelsen ble kalt. Jeg kjente godt stedet. Fra toppen av skråningen var det en seks–syv meter nesten fritt fall ned til skinnene. Hva var det som fikk femtenåringer til å leke seg på kanten av det stupet? Det var kanskje den nye manndomsprøven for ungdom med sterke prestasjonsbehov. I Oslo rir tøffingene på taket av T-banevogner for å bevise sitt mot. Minst en av dem var blitt drept i den leken. Elvis Kristiansen passet ikke inn i dette bildet. På meg 8
hadde han virket som en forskremt liten guttunge i altfor tøffe klær. Blikket hans forfulgte meg da jeg hastet gjennom bygatene. Det var nå blitt anklagende. Jeg viste avisoppslaget til fru Svendsen. «Stakkaren besøkte meg her på kontoret kvelden før han ble drept,» sa jeg dystert. «Jeg kjente ham ikke. Og han forsvant før jeg rakk å finne ut hvem han var og hva han ville. Du har ikke tilfeldigvis sett denne gutten før?» «Så fryktelig.» Hun grøsset og så nærmere på bildet. Fru Svendsen hadde et varmt hjerte bak den strenge minen. «Han har aldri vært her før. Jeg ville ha husket ansiktet.» Elvis hadde et spisst, reveaktig fjes som var lett gjenkjennelig. Utover formiddagen ble jeg sittende på kontoret og fundere. Synet av ryggen til Elvis Kristiansen som forsvant bortover korridoren, plaget meg. Hvorfor i all verden hadde han troppet opp på mitt kontor? Det var ikke mulig å få fred før jeg i det minste hadde forsøkt å finne en forklaring på dette besøket. Politiet måtte vite mer om hva som hadde skjedd. Det var til og med mulig at de ville interessere seg for mitt korte møte med Elvis Kristiansen. Mitt forhold til etaten var noe anstrengt, selv om vi av gode grunner ikke kunne unngå hverandre. Vi hadde et veldefinert samliv, de stolte ikke helt på meg, og jeg stolte slett ikke på dem. Det er bare en liten hake ved slike relasjoner. Begge parter utvikler den vanen å holde kortene tett til brystet. Kontoret til kriminalbetjent Wilhelm Mørk var trangt og utrivelig. Med Mørk på plass virket rommet fullt allerede før jeg hadde presset meg inn og slått meg ned i en støvete stol. Wilhelm Mørk var en usedvanlig pen mann, høy, mørk og kraftig. Bare øynene røpet en viss kynisme, opparbeidet gjennom mange år i felten. En gang hadde vi nesten vært venner, men etter at vi hver på vår måte hadde tråkket grundig over grenser en ikke kan passere uten å få varig men, hadde 9
vi holdt en viss avstand. Vi visste for mye om hverandre. Problemene rundt den store stoffsaken vi hadde vært innblandet i, hadde omsider gått over av seg selv. Tida leger nesten alle sår. Vi hadde merkelig nok kommet forholdsvis helskinnet fra en mildt sagt lettsindig omgang med fru Justitias regler. At vi hadde handlet i den gode saks tjeneste, var en dårlig unnskyldning. Mørk så rolig på meg. «Du kommer ikke hit uten en god grunn. La meg gjette på Elvis Kristiansen. Kanskje du vil betro deg til meg?» Jeg skvatt til og merket at jeg fortsatt ble urolig når jeg hørte den hese, intense stemmen hans. «Hva var d… d… det som hendte med gutten?» Sammen med Wilhelm Mørk fikk stammingen min gode vekstvilkår. «Og hvordan k… k… kunne du vite hva jeg var ute etter?» «Vi fant en lapp i lommeboka hans med ditt navn og adressen til advokatkontoret. Har du noen forklaring på det?» Han betraktet meg med et skarpt blikk. «Han besøkte meg bare et par timer før han døde.» Mørk hevet øyebrynene sarkastisk. «Han trengte altså en stjerneadvokat. Det var vel til testamentet, antar jeg.» «Jeg aner ikke hva han ville,» mumlet jeg. «Han sa ikke et jævla ord. La meg nå få høre hva du vet!» «Jeg var på vakt den kvelden. Det var ikke noe hyggelig syn vi ble møtt av, så mye kan jeg si deg.» Mørk tryllet fram en sigarett fra brystlomma og tente den i en og samme bevegelse. Han hørte ikke til dem som etterlevde etatens strenge røykereglement. Det var ikke de eneste reglene han ikke fulgte. Jeg antok at det var en av grunnene til at jeg fortsatt på en uforklarlig måte stolte på ham. «Vi aner ikke hva som skjedde. Han hoppet eller falt akkurat idet toget kom. Ifølge lokomotivføreren kom guttungen flaksende gjennom lufta bare noen meter foran toget, som ikke hadde noen mulighet til å stoppe.» Jeg var skeptisk. «Det er selvfølgelig m… m… mulig at han hoppet.» Mørk avbrøt meg: «Men du tror ikke helt på den forkla10
ringen? Jeg kan fortelle deg at den gutten hadde mange gode grunner til å ta det spranget. Vet du i det hele tatt noe om Elvis Kristiansen?» «Bare navnet.» «Elvis ble barnevernsklient før han tok sine første skritt. Barnehjem, fosterhjem, støttekontakter. Hele barnevernets meny. Som vanlig ble ingenting gjort før det var altfor sent. De siste par årene har han bodd i en slags privat institusjon.» Han smilte ironisk. «Et moderne Bastø. Et sted må de jo lagres.» «Han så ut som en liten nynazist. Var han det?» «Du bør ikke la deg lure av antrekket. Men det er jo mulig han var havnet blant naziyngelen. De har for vane å ta mobbeofre som Elvis under sine beskyttende vinger. Det er sånn de skaffer seg rekrutter.» Mørk trakk oppgitt på skuldrene. «Jeg kjente ikke guttungen personlig. Men jeg vet at han for noen måneder siden ble plukket opp i forbindelse med et kioskinnbrudd sammen med noen typer fra det lokale skinheadmiljøet. Ingen store kanoner, bare de som driver rundt utenfor Farmandstredet, skremmer gamle damer og ser fram til det daglige oppgjøret med antirasistene. I handelsstandens rike slipper de jo ikke inn. Så det kan kanskje stemme.» Nynazistene hadde fått solid fotfeste i Tønsberg. Etter min oppfatning hadde politiet en tendens til å ta altfor lett på dette fenomenet. «Det du forteller passer på en drøss av de typene jeg møter i retten,» fortsatte jeg tankefullt. «Men de kaster seg ikke foran toget. Hvorfor gjorde Elvis det?» «Hvem vet,» sa Mørk fatalistisk. «Han var vel lei av livet. Det er jo forståelig. Ingen kommer til å savne ham. Byråkratene på sosialkontoret puster nok lettet ut. De eneste som bryr seg, er de som mister den månedlige sjekken fra barnevernet.» Mørk hadde rett. Folk som Elvis hadde ingen advokat. Det var ikke det samme som at de ikke trengte en. «Har dere sjekket med kameratene hans, kanskje en av dem har noe å fortelle?» 11
«Elvis Kristiansen hadde ikke for mange venner. Ifølge institusjonen der han bodde, var det et par typer han brukte å henge sammen med. Hun som driver stedet visste ikke engang hva de het, men etter beskrivelsen å dømme var det ungdom med såkalt nasjonalt sinnelag.» «Så dere ga blaffen og gadd ikke undersøke mer.» Mørks manglende interesse provoserte meg, selv om jeg kunne forstå politiets handlemåte. Elvis var allerede historie. «Jeg prøver å ta en prat med disse kompisene hans selv. Du har vel ikke noe imot det?» «Det er et fritt land. For etaten er dette en ikke-sak.» Mørk studerte meg skeptisk. «Siden du som vanlig ikke har noe annet fornuftig å ta deg til, kan du jo se litt på denne historien. Jeg liker den heller ikke. Men du kjenner jo prioriteringene her i huset.» Han kastet et talende blikk oppover. «Hold meg informert hvis du skulle komme over noe interessant.» Jeg ante noe om grunnlaget for Mørks plutselige velvilje. For noen måneder siden måtte han gi opp en stygg overgrepssak på grunn av manglende bevis. Amatørmessig satsing fra politiets side var et mer dekkende uttrykk. Jentungen som det den gang dreide seg om, hadde figurert som gevinst i farens pokerlag. En av forsvarerne hadde fortalt meg at Wilhelm Mørk hadde reagert sterkt da tiltalen ble frafalt. En av overgriperne hadde mer enn antydet at Mørk skulle ha kommet med særdeles fantasifulle skildringer av hva de kunne vente seg når de var ute på gata igjen. Jeg visste bedre enn noen at Mørk ikke hadde for vane å komme med tomme trusler. Han noterte navn og telefonnummer til fosterhjemmet. «Pass deg så du ikke blir bondefanget. Denne damen er akkurat din type. Hun kommer til å snurre deg rundt lillefingeren.» Jeg slapp å spørre hva i helvete han mente med det. «En yppig, kunstnerisk type med store, blå øyne. Pen er hun også. Og i passende alder. Litt eldre enn deg.» Han smilte djevelsk og markerte at seansen var over. 12
2
Det gikk noen dager mens jeg tenkte igjennom historien i håp om at nysgjerrigheten skulle gå over og fornuften overta. Elvis var bare en av mange. Som oppnevnt forsvarer møtte jeg disse ungene alt for ofte. Når rettsapparatet kom inn i bildet, var løpet allerede kjørt. Det var lite jeg kunne gjøre med det. Allikevel hadde jeg dårlig samvittighet. Jeg burde ha tatt meg tid til å snakke med guttungen. Det endte med at jeg lørdag morgen tok med meg en lykkelig Hulda på tur for å avlegge fosterhjemmet et besøk. Eiendommen lå ved Søndre Nes, noen kilometer utenfor byen. Gammel patrisiervilla med stor hage og utsikt over Oslofjorden, omkranset av en høy hekk opp mot veien. En stor, velholdt sidebygning hørte også med til eiendommen. Den perfekte kombinasjon av usjenert idyll og kort vei til byen. Hvordan i all verden hadde folk råd til å skaffe seg en slik eiendom? Kanskje jeg skulle begynne granskingen med spørsmålet om hvordan Katja og David Stenersen hadde fått tak i denne herligheten. De hadde ikke arvet godset. Jeg hadde gjort hjemmeleksen og sjekket dem gjennom offentlige kanaler. Herr og fru Stenersen hadde variert bakgrunn. Men profesjonelle sosialarbeidere var de ikke. Keramikk, grafikk, akvareller. Typiske halvkunstnere. Jeg hadde aldri hørt om dem før. Av fag var hun kunstutdannet og han fotograf. Et galleri i Oslo hørte med til virksomheten. Ifølge mine informasjoner fungerte stedet som et forsterket fosterhjem for ungdom. Med gode resultater, ble det 13
påstått. Barnevernets svar på bed & breakfast. Privat sosialarbeid var snart på linje med pengeflytting som vekstsektor. Det var problematisk å tilpasse denne virkeligheten til mine gamle kunnskaper om samfunnsøkonomi. Det var en stekende sensommerdag, sånn som det kan være når varmen har satt seg her på solkysten, turistene er borte og feriestresset over. Hulda stønnet av glede da hun sporet opp en hageslange som krøllet seg over plenen. Gjennom en spreder sendte den en jevn sprut ut over blomsterarrangementene på forsida av huset. Vannet forsvant raskt fra blomstene da dyret tygget i seg en bit av slangen for å slukke tørsten. Det hjalp lite på situasjonen at vannet nå kom ut et helt annet sted. Vi hadde ruslet uanmeldt inn i hagen, og jeg rakk ikke å forhindre hærverket. Før jeg fikk tid til å reflektere nærmere over hva dette kunne bety for kontaktmulighetene, hørte jeg latter fra hagesofaen, som var plassert med ryggen til meg med utsikt mot sjøen. Stemmen var dyp, men feminin. Det var lett å skjønne hva Wilhelm Mørk hadde ment med sine antydninger. Det ble enda klarere da fruen reiste seg fra sofaen, skrudde av vannet, gikk raskt bort til Hulda og dro bikkja resolutt bort fra vannslangen. Jeg var imponert. Hulda la seg lydig ned i bare forskrekkelse. Dama vendte seg uforstyrret mot meg. «Jeg håper ikke du er like tørst som bikkja. Jeg kan tilby iste.» Hun var litt av en type. Lys og frodig, knallbrun over hele kroppen. Det vil si, med unntak av det som ble dekket av en kortklippet dongerishorts. Jeg tippet at hun var like brun under den. Jeg tok av meg solbrillene. Mørk hadde tatt feil på ett punkt. Hun kunne umulig være eldre enn meg. Kanskje var hun rundt førti. Men hun så yngre ut. «Jeg b… b… beklager Huldas manglende oppdragelse. Det ligger visst til familien. Mitt navn er Foyn. Svend Foyn.» Jeg rakte høflig handa fram. 14
Hun grep den i et varmt og personlig håndtrykk. «Katja,» sa hun enkelt, «slå deg ned.» Hun smilte vennlig. Det var vanskelig å finne et passende sted å plassere blikket. Antrekket hennes distraherte meg. Det var nærmest en lettelse da hun trakk på seg ei t-skjorte. Jeg somlet med å komme til poenget. Hun var vennlig nok til å hjelpe meg i gang. «Håper du ikke selger noe. I så fall har du fått en dårlig start.» Hun lo igjen og klappet på Hulda som nå hadde gitt seg helt over og lå musestille ved stolen hennes. «Elvis,» sa jeg, «jeg kommer på grunn av Elvis.» Smilet sloknet raskt. Hun studerte meg skeptisk og måtte tydelig beherske seg for å holde på den vennlige tonen. «Nettopp. Advokaten, ja. Politimannen som var her fortalte oss at de hadde funnet navnet ditt på en lapp som Elvis hadde i lommen. Det sa oss ingenting. Ikke det heller.» Hun satt en stund og så ut i lufta. «Elvis har bestandig vært i dårlig selskap. Vi gjorde det vi kunne for at han skulle se på dette som et hjem.» Hun pekte rundt seg. «Det er tre andre ungdommer som bor fast her nå. Dem går det bra med. Men Elvis, jeg vet ikke,» hun ristet på hodet. «Vi fikk aldri skikkelig kontakt. Han trakk seg unna, stolte ikke på noen. Nå i det siste var han begynt å henge sammen med disse nynazistene.» «Hvor lenge var han hos dere?» «Siden i fjor sommer. Før det ble han sendt rundt som en pakke. Det trengs tid for å bygge opp tillit. Og noen ganger går det ikke, uansett hvor hardt du jobber. Det må du leve med når du tar på deg denne jobben.» Jeg skiftet tema. «Har du noen anelse om hvorfor han ville snakke med meg?» «Fortalte han deg ikke det?» Hun så nysgjerrig på meg. «Han var bare så vidt innom, sa ikke et ord.» Hun nølte litt. «Vi har jo tenkt på det. Det kan ha hatt noe med disse kameratene hans å gjøre. Var ikke du forsvarer for en nynazist for noen måneder siden?» 15
Det hadde også slått meg. En av antirasistene var blitt banket opp og truet på livet, etter sigende av en gjeng nynazister. Det var påstand mot påstand. Politiet hadde tauet inn en av dem og ville varetektsfengsle ham på alt for tynt grunnlag. Jeg hadde gjort min plikt og hjulpet fyren med å få den rett som både nynazister og andre tullinger i prinsippet skal ha. Jeg fikk ham av kroken, noe som ikke var spesielt vanskelig, selv om han sikkert var skyldig som bare pokker. Mer var det ikke. Avisene hadde selvsagt slått historien stort opp og gitt bandittene akkurat den negative omtalen de var ute etter. Mitt navn var også blitt nevnt. Som om det skulle være kriminelt å forsvare ungdom med kort hår. Jeg var gammel nok til å huske at det en gang var det lange håret som hadde vært problemet. «Den historien har nok ikke noe med dette å gjøre. Fortell meg heller om disse kameratene hans.» Hun hadde tent seg en sigarett med lange, elegante fingre. «Elvis har aldri hatt noen. Men for et halvt år siden, ved påsketider, oppdaget vi at han var begynt å vanke sammen med disse forskrudde typene. Jeg kjente ingen av dem,» sa hun med plutselig aggresjon. «De pleide å henge rundt Farmandstredet. Det hendte han ble borte til langt på natt. Vi driver ikke noe fengsel,» fortsatte hun rolig. «Ungdommene som bor hos oss får frihet under ansvar.» Fru Stenersen så skarpt på meg, som om hun ventet seg kritikk. «Du la sikkert merke til klærne hans. Vi prøvde å snakke ham bort fra disse ideene. Da det ikke hjalp, var det ikke mye vi kunne gjøre. Vi tror ikke på tvang. Bak den tøffe masken var Elvis en engstelig liten gutt.» «Hvordan i all verden kunne han da havne under toget?» Hun bet seg nervøst i de røde leppene. «Jeg kan simpelthen ikke forstå det.» «Det kan jo ha vært et uhell,» prøvde jeg. Hun ristet tvilende på hodet. «Det virker helt usannsynlig. Elvis hadde høydeskrekk. Han holdt seg bestandig unna farlige steder.» 16
«Merket dere noe spesielt med ham de siste dagene?» «Elvis var stille og innesluttet, betrodde seg aldri til oss, ikke til noen, tror jeg. Kanskje det var disse nazistene som lurte ham til å gjøre noe dumt.» «Ifølge politiet var han alene den kvelden,» skjøt jeg inn. «Det var det de fortalte,» sa hun nølende. «Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vi er nødt til å legge denne historien bak oss, vi har også andre å tenke på.» Hun så mot huset. «Det pleier ikke å være så stille her. Men David er i Oslo, og ungene er på avlastning i helgen.» Det var noe i stemmen hennes som gjorde at jeg tolket det som en dårlig skjult invitasjon, men jeg har alltid hatt en velutviklet fantasi. Jeg reiste meg resolutt. Her kom jeg uansett ikke lenger. Før jeg dro, ba jeg om å få låne toalettet, og fikk sett meg om i hovedhuset. Fruen viste meg rundt. Godset var imponerende. Her hadde noen hatt utsøkt smak og god råd. Dyre, stilfulle møbler, avstemte farger og tekstiler, verdifull kunst på veggene. Til og med datamaskinen var av designerutgaven. Det var en maskin du ville vente å finne i et reklamebyrå. En Powermac, med storskjerm og multimediautstyr, scanner og laserprinter. Dette var moderne folk. Katja Stenersen var stolt av huset. Det hadde hun all grunn til. Hun hadde selv stått for innredningen. Tilbudet om et glass hvitvin lød fristende, men jeg avslo høflig. På veien hjem gikk jeg innom kontoret og fant fram saksmappa fra min gjesteopptreden med byens nasjonalister, som de likte å kalle seg. Det var ikke vanskelig å huske fyren som politiet så gjerne ville bure inne. Tragikomisk nok var han en slags innvandrer selv. Med kullsvart hår, brune øyne og latinske ansiktstrekk kunne det ikke være enkelt å satse på teorien om den ariske rases overlegenhet. Faren kom fra Colombia, mens moren var norsk. Jeg bladde gjennom mappa og forsøkte å rekonstruere 17
historien. Hovedpersonen, Frank Gonzalez, fylte sytten år den mørke februarkvelden han opplevde den fornedrelsen å bli lagt i bakken av en truende politihund utenfor byens monumentale stolthet, kjøpesenteret Farmandstredet, mens meningsfellene hans flyktet feigt i alle retninger. I antirasistmiljøet gikk han under tilnavnet Speedy Gonzalez. Litt tidligere den kvelden skulle den samme Frank etter sigende ha vært særdeles aktiv under overfallet på en av forgrunnsfigurene i det antirasistiske arbeidet i distriktet, med det resultat at offeret havnet på legevakta med brukket nese og utslåtte tenner. Overfallsmennene hadde hatt finlandshetter. Det hjalp ikke politiet at flere tilskuere mente å ha gjenkjent Frank på hans noe sære kroppsform, som hadde mye til felles med ei gråpære. Etter påtrykk fra meg måtte de la ham gå. Unge Gonzalez skyldte meg virkelig en tjeneste, selv om det ikke virket som han vurderte det sånn da han viste meg fingeren idet han forlot politistasjonen. Jeg leste videre. Frank var fra Stokke, der moren hans bodde sammen med to yngre søsken. Farens oppholdssted var ukjent. Hvis jeg ikke husket feil, var det sosialkontoret som hadde skaffet Frank hybel i Tønsberg sentrum etter hans mange konflikter med skole, naboer, resten av familien og alle andre som hadde vært så uheldige å komme i kontakt med denne forhatte poden. Systemet hadde foretatt det geniale grep å plassere unge Frank Gonzalez alene midt i Tønsberg sentrum. Samtidig bidro det med økonomisk støtte, slik at han kunne fortsette sin samfunnsgavnlige virksomhet. I Stokke kommune hadde man kvittet seg med et påtrengende problem ved å eksportere det. Jeg var redd det problemet snart ville vokse både kommunen og oss andre over hodet, hvis de ikke fant på noe bedre. Frank likte seg best i byen, ble det påstått. Det hørtes rimelig ut, for hybelen hans var blitt et samlingssted for ungdom med nazisympatier. I prinsippet skulle han fortsatt være innlemmet i det 18
videregående skolesystemet. Jeg tvilte på at det stemte. Den institusjonen hadde aldri hatt annet å tilby Frank og hans likesinnede enn jevnlige nederlag og misforstått toleranse. Mappa ble lagret i arkivet, som advokatfellesskapet hadde organisert i et eget rom innerst i gangen. Der hadde vi også plassert min eksentriske forgjenger, overrettssakfører Christian Salvesen, en av byens store, nå frafalne sønner. Han hadde fått tildelt et lite kontor der han med høyst ujevne mellomrom dukket opp for å grave i farens og bestefarens gamle sakspapirer, når han ikke var opptatt med å pleie sine kontakter blant byens løsere fugler. Jeg visste hvor jeg skulle gå når jeg trengte informasjon av det slaget som det dominerende lokale presseorganet ikke interesserte seg for. I den redaksjonen støttet man seg til prinsippet om at det man ikke vet, har man ikke vondt av. Overrettssakføreren kunne kanskje oppdatere meg på nazistenes posisjon i distriktet. Det ble påstått at det skulle finnes koblinger mellom gamle og nye miljøer i dette lurvete bakgårdslandskapet. Men siden han ikke var å se, ble dagens etterforskning avsluttet. Det var lørdag og tid for andre sysler.
! er nn vi ris np to er iv R
Kalde hender
JAN MEHLUM
En 15 år gammel skinhead oppsøker tønsbergadvokaten Svend Foyn, men forsvinner ut av kontoret uten å ha sagt et ord. Noen timer senere blir gutten – Elvis Kristiansen – funnet død, overkjørt av toget. Foyn klarer ikke å slå seg til ro med at det var et uhell. Hva var det gutten ville ham? Jo mer Foyn undersøker i Elvis’ historie, dess mer innfløkt virker saken. Her er tråder til hendelser i fortiden så vel som til organisert kriminalitet og overgrep mot barn.
EN SVEND FOYN-ROMAN
Kalde hender
«Med Jan Mehlum har norsk kriminallitteratur fått nok en forfatter av stort format» Østlandsposten
Kalde hender EN SVEND FOYN-ROMAN
JAN MEHLUM «Den lett stammende, en meter og nitti høye advokaten Svend Foyn har plassert seg i norsk krimlitteratur – og det med største selvfølge.» Tønsbergs Blad
JAN MEHLUM
Kalde hender er en frittstående fortelling og den andre boken i serien om Svend Foyn. Boken fikk Rivertonprisen for beste norske kriminalroman i 1998.
«Det er så man kjenner kruttrøken rive i nesen» Aftenposten
«Spenningsmettet og spennende» dr.dk
9 788292 526682 Kalde hender.indd 1
24.04.2012 09:12:44