MAFIAENShistorie.indb 2
08.08.2011 22:12:44
Martin Short
Mafiaens historie Oversatt av Egil Niclaes Reksten og Nils Petter Herlofsen
forlag AS
MAFIAENShistorie.indb 3
08.08.2011 22:12:45
3 – Mulighetenes land
De første sicilianerne emigrerte til USA i 1840-årene. Innen 1890 kom de i titusentall, men den virkelige tilstrømningen skjedde i perioden 1902 – 1913, da over 100 000 kom til USA årlig. I 1880-årene var ikke New York den mest populære destinasjonen, men New Orleans, hvor klimaet var som i gamlelandet. Men viktigst av alt var at det var ledige jobber der. Etter den katastrofale borgerkrigen blomstret sørstatene med sin sukker- og bomullsproduksjon. Jernbanen strakte seg frem til Mississippi-deltaet i 1873. Endelig kunne man drive jordbruk kommersielt, men det var mangel på arbeidskraft. Slaveriet hadde blitt avskaffet og de fargede migrerte nordover eller vestover. Plantasjeeierne innså snart at sicilianerne var den ideelle erstatningen for de fargede. De var mye mer produktive fordi de var villige til å jobbe lengre dager, og syv dager i uken uten oppsyn. Menn og gutter kom først, og bodde billig i overfylte skur for å tjene penger fort og få over resten av familien. Snart hadde de spart opp nok penger til å kjøpe land hvor de kunne dyrke grønnsakene og frukten de tidligere hadde dyrket hjemme i mye dårligere jordsmonn. Innen 1890 utgjorde sicilianerne mer enn 10 prosent av innbyggertallet i New Orleans og var en stor økonomisk styrke. De omgjorde det berømte «franske markedet» til et italienskdominert marked. Sicilianerne kontrollerte nå mesteparten av New Orleans’ forsyninger av frukt, grønnsaker, fisk, kjøtt, blomster og billige klær. Internasjonal skipsfart på Mississippi-elven var i ferd med å bli siciliansk territorium. På under en generasjon hadde immigrantene reist seg fra å være landbruksarbeidere til å bli uavhengige bønder, prominente forretningsmenn og industriherrer. De fryktet bare to ting. Det ene var fiendtligheten fra det hvite etablerte samfunnet. Det andre var mafiaen som hadde krysset Atlanteren sammen med dem. Giuseppe Esposito, som var med på kidnappingen av John Rose, etablerte seg med stor stil i New Orleans like etter sin ankomst våren 1879. Han tok navnet Vincenzo Rebello og ble snart kjent som lederen for byens voksende mafia. Han giftet seg med en siciliansk jente, og de fikk snart en sønn til tross for det faktum
MAFIAENShistorie.indb 32
08.08.2011 22:12:48
3 – MULIGHETENES LAND
33
at han allerede hadde en kone og fem barn på Sicilia. Noen i det sicilianske samfunnet i New Orleans anga ham til italienske myndigheter som fremdeles var diplomatisk tvunget til å stille ham for retten på grunn av Rose-saken. Byens politisjef ga oppgaven med å fange ham til David Hennessey, en ung, fremadstormende etterforsker. Den modige Hennessey arresterte Esposito 5. juli 1881 i fullt dagslys, uten stort besvær. Han sendte ham til New York for utlevering. Historien forteller at Joseph Macheca, en dampbåtmagnat og New Orleans’ ledende forretningsmann, tilbød Hennessey 50 000 dollar for at han under utleveringshøringene skulle si at den arresterte «Rebello» likevel ikke var Esposito. Men politimannen nektet. Esposito ble utlevert til Roma hvor han ble dømt for seks mord, og han døde i fengselet. Hennessey ble en nasjonal helt. Han var sønn av en politimann fra New Orleans som ble drept av ranere i 1867, og var kjent for å være smart og ambisiøs. Han ville bli politisjef, men oppdaget at Joseph Macheca søkte hevn. Macheca sørget angivelig for at William Devereaux ble ansatt som Hennesseys sjef. De to politimennene hatet hverandre, og den 13. oktober 1881 havnet de i en krangel. I skyteepisoden som fulgte ble Davids fetter, Mike Hennessey, også han politimann, såret. David skjøt og drepte Devereaux. Fetterne ble anklaget for drap, og selv om de ble frikjent, mistet de jobbene sine. David Hennessey begynte som privatetterforsker og allierte seg med byens reformbevegelse. Bevegelsens leder, Joseph Shakspeare, ble valgt til borgermester i 1888. Han gjorde Hennessey til politisjef. Den nye sjefen erklærte at hans hovedoppgave ville være å knuse mafiaen. Innen ett år annonserte han at han hadde saksmappe på 94 drap begått i byen siden 1868, og gjorde kjent at intensjonen hans over alt annet var å knuse én mann, Joseph Macheca. Klokken 23.15 onsdag 15. oktober 1890 forlot Hennessey kontoret sitt sammen med vennen Bill O’Conner. Han var kaptein for en privat politistyrke, som var nesten like stor som Hennesseys. Etter et måltid på en østersbar forlot de hverandre i Girod Street, hvor Hennessey bodde alene med sin mor. Hennessey var like ved hjemmet sitt da fem menn dukket opp med hagler, og de traff ham seks ganger. Han trakk revolveren og skjøt tilbake. Motstridende opplysninger forteller at gangsterne enten fortsatte å skyte, hvorpå de drev Hennessey tilbake nedover gata, eller at Hennesseys skudd gjorde at angriperne flyktet i alle retninger. Hennessey ropte på O’Conner som hadde hørt skytingen, og løp til hans unnsetning sammen med noen politikonstabler.
MAFIAENShistorie.indb 33
08.08.2011 22:12:48
34
MAFIAENS HISTORIE
«Hvem gjorde dette mot deg, Dave?» «Få øret ditt ned hit,» hvisket Hennessey. «Degoene.» Hennessey ble løftet inn i en vogn og ført til Charity Hospital. Innen få minutter var New Orleans i opprør. Menneskemengder samlet seg ved åstedet mens politiet finkjemmet området. Ved å utnytte O’Conners fortelling om at Hennessey hadde gitt «degoene» skylden, besluttet borgermesteren å gi politiet følgende ordre: «Gjennomsøk hele nabolaget. Arrester alle italienere dere kommer over.» Ett hundre italienere ble omgående arrestert og kastet i fengsel. Merkelig nok spurte ingen om Hennessey kunne navngi de som angrep ham, til tross for at han var ved bevissthet og snakket mesteparten av kvelden. Han døde klokken ni neste morgen. Allerede før skyteepisoden var Hennessey den mest berømte politimannen i USA. Hans død, ved bare 32 års alder, gjorde ham til nasjonal martyr og førte til at USA nesten gikk til krig mot Italia. Noen etterforskere trodde at navnene på Hennesseys mordere ville finnes i saksmappene over de 94 drapene mafiaen angivelig hadde stått bak siden 1868. Hennessey hadde visst at byens mafia var splittet i to grupper. Den mektigste gruppen ble ledet av Charles Matranga som ble støttet av Hennesseys gamle fiende, Joseph Macheca. Den svakere gruppen ble ledet av en gammel mann, Joe Provenzano. Matrangas styrke lå ikke i støtten fra mafiaen, men fra Stoppaglieri, det største kriminelle broderskapet i hans hjemby Monreale på Sicilia. Mer enn 300 Stoppaglieri-medlemmer hadde emigrert til New Orleans da mafiaens økende styrke i Palermo truet med å overvelde dem. I New Orleans var de hele ‒ seks ganger så mange som Provenzanos lille mafiamannskap. Hennessey visste at en av Matrangas styrker var hans evne til å finne jobber til immigrantene, spesielt de som hadde kommet illegalt. Han var en padrone. Han kunne skaffe dem gatesalgsløyver, finne et sted å bo og ordne alle problemer med amerikanske myndigheter. Matranga ønsket å ha enerådende herredømme over jobbene nede i kaiene i New Orleans og kjempet mot Provenzano om hvem som skulle få ansette arbeidere på dampbåtene i havneområdet. I 1889 begynte medlemmer av de to gruppene å drepe hverandre. Først sendte Joe Provenzano en mann for å forhandle om fred med Matrangas folk. De splittet hodet hans med en øks. Provenzano myrdet dermed en av Matrangas medhjelpere. Hennessey kalte de to mennene til seg og ba dem ordne opp i problemene seg imellom. De var enige om det, men det ble ingen fred. Provenzanos-ene fikk inn det første slaget, støttet av Hennessey. Før daggry den 6. april 1890 lå de i bakhold da en vognlast med Matrangas menn var på vei til
MAFIAENShistorie.indb 34
08.08.2011 22:12:48
3 – MULIGHETENES LAND
35
jobb på kaiene. Ingen døde, og bare to ble skadet. Hennessey var tvunget til å arrestere Provenzanos-ene, men han gjorde det bare for syns skyld. Han visste at italienske banditter hadde sverget aldri å søke rettferdighet i retten. Så han ble overrasket da Matranga-ene navnga Provenzano-ene som deres angripere. Hennessey var i trøbbel. Joe Provenzano var en venn av ham. De vanket på en eksklusiv klubb som italieneren kunne delta i fordi Hennessey sponset ham. Da Provenzano-ene møtte i retten avga 20 av Hennesseys menn falsk forklaring ved å sverge at de tiltalte var i en annen del av byen og drakk da angrepet fant sted. Men juryen trodde ikke på forklaringene og dømte dem. Dommeren ble imidlertid utsatt for press over natten, og dagen etter forkastet han domsavsigelsen med begrunnelsen at Provenzano-ene ikke hadde blitt uomtvistelig identifisert. Det ble besluttet å avholde en ny rettssak. Hennessey sa nå offentlig at han ville trekke Matrangas anseelse i tvil ved å avsløre deres forbrytelser. Joseph Macheca svarte med å fortelle avisene følgende: «Hennessey etterforsker Provenzano-saken på feil grunnlag og vil betale for det.» Hennessey ble myrdet fem dager før Provenzano-ene skulle møte i retten igjen. 19 sicilianere ble tiltalt for det dødelige angrepet, hvorav 10 ble tiltalt for drap. Blant de ni som var tiltalt for medvirkning til mordet på Hennessey, var Matranga og Macheca. Borgermester Shakspeare skyldte på «stiletto-samfunnet» (stilo betyr dolk på italiensk) for mordet på Hennessey. Han ble «offer for siciliansk hevn ... fordi han ønsket å bryte opp de aggressive feidene som så ofte har fylt våre gater med blod». Provenzano-ene hadde et ubestridelig alibi: De satt fortsatt fengslet i påvente av rettsaken. Tre dager senere, i et intervju med en reporter, la Joe Provenzano skylden for mordet på Matranga på bakgrunn av at Hennessey ville ha vitnet for Provenzano-ene. Deretter medga han at Matranga var overhodet for Stoppaglieri-ene. Da han ble spurt om mafiaen, sa han «det er mafiasamfunn overalt, i San Francisco, St. Louis, Chicago, New York og her». Selv om han var anklaget for å være mafiaboss, nektet han til og med for at han var medlem. «Vi hadde en fagforening da vi drev med havnearbeid, og slapp aldri noen grønnskollinger til. Alle våre menn var italienere som var født her. De var amerikanere.» På den måten sikret Provenzano seg selv og fremhevet motstanderne sine, et smart grep siden Hennessey-mordet var i ferd med å skape opprør mot italienerne i hver eneste by i USA hvor det bodde mange av dem. Han ble snart frikjent og løslatt. Fiendene hans ble satt i samme fengsel. Det ble også Frank Dimaio, en privatetterforsker som lot som om han var en siciliansk gangster, og som hadde fått
MAFIAENShistorie.indb 35
08.08.2011 22:12:48
36
MAFIAENS HISTORIE
deres tillit. Han påsto deretter at en av de tiltalte, Joe Polizzi, hadde fortalt ham at det var Matranga og Macheca som hadde bestilt mordet på Hennessey. Det var to mordrettssaker. Den første, om medvirkning til mord, var hovedsaken. Den startet den 16. februar 1891. Under rettsaken skrev avisene at mafiaen hadde skaffet til veie 75 000 dollar til forsvaret og hadde kjøpt juryen. Den 13. mars rapporterte juryen at de ikke kunne komme frem til en kjennelse for tre av de tiltalte, og satte fri seks av dem inkludert Macheca. Andre tiltaler gjensto, så alle de tiltalte ble ført tilbake til fengselet. New Orleans eksploderte. Bare timer etter domsavsigelsen hadde 61 personer signert et opprop som ble publisert i morgenavisene. Det kalte på «alle gode innbyggere» til å møte på en offentlig samling den morgenen for «å bøte på det rettslige sammenbruddet i Hennessey-saken. Møt opp, klare til handling». En folkemengde på 8 000 møtte opp. William Parkerson, en ung advokat som var borgermester Shakspeares valgkampsleder, talte for dem. Han spurte hva slags beskyttelse det ville være dersom Hennesseys mafiamordere ble løslatt i samfunnet. «Tiden har kommet for at New Orleans’ innbyggere sier fra om hvorvidt de vil godta fornærmelsene til disse organiserte bandene av mordere. Vil dere la det fortsette? Er det nok menn her til å sette til side kjennelsen fra den æreløse juryen, hvor alle som én er edbrytere og kjeltringer? Menn og borgere av New Orleans, følg meg. Jeg skal være deres leder!» Væpnet med et assortiment av klubber, rifler og hagler gikk innbyggerne straks mot fengselet. De knuste en sidedør for å komme seg inn og fant Macheca og to andre sammen bak en søyle. De ble skutt på kloss hold og drept. Seks andre løp mot en vegg i luftegården. De ba for sine liv, men deres bønner ble ikke hørt. Utenfor sto tusener av mennesker som gikk glipp av hendelsen. De ønsket å bidra med egen innsats, så da ble to menn slept ut for en offentlig henrettelse som var både blodig og brutal. Parkerson kom ut fra fengselet, båret på skuldrene av en triumferende menneskemengde. Lynsjemobben hadde drept elleve italienere. Tre av dem hadde blitt frikjent, tre av dem hadde ikke fått noen kjennelse fra juryen, og fem hadde aldri blitt stilt for retten. Åtte overlevde, deriblant Charles Matranga, som hadde gjemt seg under gulvplankene i et rom i kvinnenes del av fengselet. Hendelsene ble feiret i byens kveldsavis den ettermiddagen: «Borgere av New Orleans! Dere har i rettferdighetens oppstandelse, i et skjebnesvangert utbrudd av mektig forargelse, forsvart deres lover, som hittil har vært vanhelliget og trampet på av edbundne allierte som trodde de kunne erstatte lover med mord, og de fries ærlige verdier med bestikkerens gull. Deres hevn er malt med mordernes blod!»
MAFIAENShistorie.indb 36
08.08.2011 22:12:48
3 – MULIGHETENES LAND
37
Aviser over hele USA applauderte lynsjingen eller aksepterte det som en sosial forpliktelse. Redaktører som fordømte mafiaen, gikk ut ifra at de døde tilhørte mafiaen og at de var skyldige i Hennesseys mord. Til og med London Times anerkjente det. De italienske styresmaktene var ikke like entusiastiske og protesterte. USA ble nå utsatt for krigstrusler. Italia hadde mer enn 2 millioner soldater. USA hadde bare 128 000. Italia hadde en stor og moderne marine. USA hadde bare tre små krigsskip. Heldigvis for USA var den italienske pengekassen tom og de hadde ikke råd til noen krig. Italienerne godkjente senere at 25 000 dollar ble distribuert mellom ofrenes familier. Kongen av Italia ga uttrykk for sin dype takknemlighet. I New Orleans begynte det å bli klart at lynsjingen ikke hadde vært et utslag av et spontant utbrudd av offentlig vrede, men oppgaven til en eksekusjonsgruppe. En storjury ble edsvoren til å etterforske hendelsen, men navnga ingen i sin rapport og frikjente de ukjente bødlene. Lynsjingen ble avvist med et par linjer. Siden så mange var med på det, hevdet juryen, var det umulig å peke på noen skyldige. Storjuryen var mye mer opptatt av å fordømme lynsjemobbens ofre og avvek helt fra hovedoppgaven ved å gi en studie av mafiaen, hvor det ble påstått at hundrevis av mafiamedlemmer bodde i New Orleans. Borgermester Shakspeare var ikke ferdig med «degoene». Han støttet byens hvite befolkning ved å forby alle italienere i forretninger eller i byens arbeiderbevegelser i havneområdet. Han pekte ut Joe Provenzano og sa til ham: «Du har ikke lært leksen innbyggerne av New Orleans har gitt din rase. Jeg vil at du skal gå hjem og fortelle vennene dine at dersom dere gir oss mer problemer, vil ikke politiet eller borgermesteren garantere for livene til deg eller dine.» Borgermesterens oppførsel viste et hykleri uten sidestykke. I den åpne byen han styrte var illegale bransjer som prostitusjon og hasardspill i vekst. Bordeller og kasinoer ble stengt kun i de tilfellene hvor de ikke klarte å betale politikerne eller politiet. I 1881 satte Shakspeare selv opp et ulovlig system for løyveutstedelser ved å godkjenne noen kasinoer samtidig som han presset andre til å stenge. Det ble etablert et eget hasardspillkvartal med seksten elitekasinoer som kunne drive uten innblanding fra politiet. Som gjenytelse betalte elitekasinoene ham totalt 30 000 dollar årlig, hvorav mesteparten gikk til hans egen veldedige stiftelse, Shakspeares hjem for eldre. Etter få år kollapset systemet. Da italienerne ble lynsjet, florerte det av kasinoer i byens hjerte. I 1890-årenes New Orleans, en by med 200 000 innbyggere, kunne byen vise til 2 000 prostituerte og 200 bordeller. Shakspeare hadde en personlig forbindelse med byens favoritthore, Abbie Reed. Han solgte hjemmet sitt til denne
MAFIAENShistorie.indb 37
08.08.2011 22:12:48
38
MAFIAENS HISTORIE
lystne blondinen som gjorde det om til et luksusbordell. Bordellene unngikk byens eiendomsskatt gjennom korrupsjon. I 1898 var umoralen så gjennomtrengende at et atskilt prostitusjonsstrøk ble etablert. Storyville, som området ble kjent som, ble snart det mest berømte og best beskyttede horestrøket i hele USA. Størst av alle tvilsomme bedrifter var Louisiana Lottery Company som hadde styrt politikken i New Orleans og hele delstaten Louisiana siden borgerkrigen. I 1868 vedtok statens korrupte lovgivende myndighet en bestemmelse som ga lotteriet monopol, og som unntok lotteriet fra all statlig lovgivning og beskatning. Til gjengjeld godtok lotteriet å gi en årlig sum på 40 000 dollar til byens veldedighetssykehus. Dette var ikke en god avtale for delstaten siden lotteriet snart tok en million dollar i året fra lommene til Louisianas innbyggere. Avtalen ble sikret med årlige bestikkelser til myndighetene på minst like mye penger som gikk til sykehuset i løpet av 25 år. Lotteritrekningen kan ha bli foretatt riktig, men det var også svindel siden oddsen for å vinne var 75 000 til 1. Med den slags marginer tok lotteriets eiere ut minst 13 millioner dollar årlig og ble så rike at de kunne betale seg ut av enhver kritikk. Lotteriet var den sterkeste økonomiske aktøren i New Orleans, de kontrollerte banker, sukkerraffinerier, bomullspresser og vannverket. I 1890 var borgermester Shakspeare takknemlig for en gave på 50 000 dollar fra lotteriet som hjelp for å forhindre at en oversvømmelse skulle strømme over den lavtliggende byen. Slik politisk motivert veldedighet forhindret ikke lotteriet i å bli USAs lengstlevende skandale. De var unntatt fra lovene i Louisiana, men brøt likevel De forente staters lover ved å sende billetter over hele landet. I 1890 beskyldte president Harrison lotteriet for «å forderve og bedra» innbyggere i alle delstater. Det ble ikke avskaffet før i 1893 da Høyesterett tok i bruk postloven. Shakspeares New Orleans var dermed dominert av organisert kriminalitet: kasinoer, horehus og lotteriet. Det er vanskelig å se hvordan noen få italienske banditter kunne gjøre stedet enda ondere enn det allerede var. Men lynsjingen hadde den ønskede effekten. De som overlevde, holdt seg i skjul. Joe Provenzano og Charles Matranga levde videre, Matranga til 1943 da han døde som en rik mann. I et tiår var lynsjing av italienere nærmest et nasjonalt tidsfordriv, bare slått av lynsjing av svarte. I 1890-årene ble enda seks stykker lynsjet i Louisiana og vanen spredte seg til fem andre delstater. Det var fritt frem for diskriminering av italienere. Tre uker etter massakren publiserte Illustrated American fotografier og skisser av italienere i New Orleans med uhyggelige overskrifter. «Reis gjennom det italienske kvarteret i hvilken som helst stor by, og du befinner deg
MAFIAENShistorie.indb 38
08.08.2011 22:12:48
3 – MULIGHETENES LAND
39
i sentrum av camorraen eller mafiaen.» En knivsliper på jobb ble sagt å «slipe stiletten til en morder fra New Orleans». Italienernes følelse av å bli krenket var velbegrunnet, men i tiårene som fulgte etter massakren i New Orleans, ble bevisene mangfoldige på at mange søritalienere, og spesielt sicilianere, tilhørte voldelige kriminelle samfunn. I de neste tretti årene var gruppen som fanget amerikanernes oppmerksomhet ikke mafiaen eller camorraen, men La Mano Nera – «den sorte hånden.» Ingenting var mer skremmende for en italiensk immigrant enn å motta et anonymt brev fra La Mano Nera: «Kjære herr Silvani, forhåpentligvis vil ikke gaven imponere deg for mye, vær snill å sende meg 2 000 dollar dersom du har livet kjært. Så jeg ber deg vennligst sette dem på døren innen fire dager. Hvis ikke vil ikke engang et støvkorn eksistere etter din familie om en ukes tid. Med hilsninger, tro meg på at jeg er din venn.» Brevet var pakket inn i bloddryppende illustrasjoner som hodeskaller eller kryssede ben eller en dolk, og alltid med en svart hånd, enten tegnet eller et håndeller fingeravtrykk. Språket var vanligvis en spottende, nedlatende form for siciliansk, men noen ganger ble budskapet gitt uten omsvøp: «Du har noen penger. Jeg trenger 1 000 dollar. Du plasserer 100-dollarsedlene i en konvolutt og legger den under en planke i det nordøstlige hjørnet av 69th Street og Euclid Avenue klokken elleve i kveld. Hvis du legger pengene der, får du leve. Hvis ikke, dør du. Hvis du melder dette til politiet, vil jeg drepe deg når du kommer ut. De kan kanskje spare deg pengene, men de vil ikke kunne redde livet ditt.» Begge disse brevene ble sendt til folk i Chicago, men La Mano Neras trusler var vanlig i alle Little Italys i USA. Utpresserne foretrakk rike målgrupper, men truet enhver immigrant som var kuet av tradisjonene i gamlelandet, eller som var for redd til å stole på politiet i det nye. Forfatteren Frederick Sondern snakket med en gammel siciliansk grønnsakhandler som hadde kommet til USA ved århundreskiftet. Hans far hadde fått et brev fra La Mano Nera. «Så min far ville betale. Han sa ‘Guiseppe, du ser det er som hjemme. Mafiaen er alltid med oss’. Da bønnfalt jeg ham om å gå til politiet. Vi var tross alt i USA. ‘Nei, kjære Gud, nei’, ropte han. ‘Politiet her kan ikke engang gjøre såpass som politiet hjemme. De kjenner ikke mafiaen. Butikken vil bli stengt eller vi kan bli drept og ingen
MAFIAENShistorie.indb 39
08.08.2011 22:12:48
40
MAFIAENS HISTORIE
vil noensinne få greie på hvorfor. De forstår ikke mafiaen, og det kommer de aldri til å gjøre.’»3 Fra 1910 til 1912 var Chicagos Mano Nera ansvarlig for nesten 100 drap. Daily News estimerte at for hver italiener bosatt i «spagettisonen» som innrapporterte en Mano Nera-trussel, var det ti som forholdt seg tause. I de tre første månedene av 1913 ble 55 bomber detonert mot folk som ikke ville betale. Ved å bruke 10 til 1-forholdet skrev News at noe sånt som 550 ofre måtte ha fått budskapet og gitt etter. Mano Nera-gruppene håvet inn minst 500 000 dollar i året i Chicago. Lovlydige italienere opprettet i 1907 en «hvit hånd»-organisasjon for å slåss mot Mano Nera, men seks år senere innså de at det var en håpløs oppgave, og oppløste organisasjonen. Nå og da lyktes politiet med å følge opp en klage, og en Mano Nera ble stilt for retten. De fleste ofre og vitner led riktignok av en merkelig form for hukommelsestap i vitneboksen. Og når gamle venner av den tiltalte møtte opp og viftet med røde lommetørklær eller gjorde megetsigende bevegelser med hånden over strupen eller pekte med avtrekkerfingre mot tinningen, tiet de, eller oppga at de hadde tatt feil av identiteten. Aktors sak kollapset og utpresseren ble løslatt. Under slike omstendigheter besluttet de fleste ofre forståelig nok at det ikke var mye fremtid i å kjempe mot Mano Nera. Mano Nera var ikke én enkelt organisasjon. Trusselen kom vanligvis fra enkeltstående bøller som fant det mye lettere å gjemme seg bak symbolet til et fryktet og myteomspunnet samfunn enn å opprette et nytt. Til og med medlemmer av mafiaen og camorraen utnyttet navnet til Mano Nera. For raske utbetalinger var intet emblem mer effektivt. En politimann i New York erklærte alene krig mot Mano Nera, mafiaen og La Mala Vita generelt. Politiinspektør Joseph Petrosino ble født i 1860 i Calabria i Sør-Italia, en provins som hadde sine egne kriminelle samfunn. Han gikk inn i politiet da et titalls menn ble drept i New York i en mafia-camorra-feide, og ble berømt for å ha knust gjenger med sicilianske og napolitanske bøller helt alene. Han ble sjef for en ny etterforskningsavdeling ved navn Italian Squad, som ble opprettet for å kjempe mot det som senere ble betegnet som organisert kriminalitet. Petrosino spesialiserte seg på å identifisere italienske forbrytere så snart de ankom landet, og sende dem tilbake til Italia. I 1908 kom Raffaele Palizzolo – som var medlem av det italienske parlamentet frem til han ble tvunget til 3 Sitat hentet fra Brotherhood of Evil av Frederick Sondern Junior (Farrar Straus & Cudahy, New York, 1959).
MAFIAENShistorie.indb 40
08.08.2011 22:12:48
3 – MULIGHETENES LAND
41
å gå av på grunn av en domfelling for drap – seilende inn til New York og ble møtt av flere hundre jublende tilhengere. Han skulle bli den nye lederen for mafiaen i USA. Petrosino skred straks til verket for å deportere ham. Palizzolo valgte å seile hjem igjen før han led det nederlaget. Tidlig på 1900-tallet ble betegnelsen «Mano Nera» brukt av politiet og pressen for å beskrive ikke bare de enkeltstående utpresserne, men også svindlerne i mafiaen. Petrosino sa selv at «Mano Nera, som en stor organisasjon, eksisterer ikke». Ignazio Saietta, kjent som «Lupo the Wolf», var ett av Petrosinos hovedmål. Han ble noen ganger navngitt som sjefen for Mano Nera og noen ganger som mafiaboss for Little Italy i New York. Uansett viste ikke Petrosino ham noen respekt. I 1908 hørte han at Lupo hadde skrytt av at han skulle drepe ham. Etterforskeren var rasende. Han brøt seg inn i Lupos gjemmested, slo ham ned og trampet over ham. Dersom Lupo noen gang var en av topplederne for mafiaen, mistet han sin posisjon i 1910 da han fikk 30 års fengsel for handel med falske penger. Spøkefugler sa at han burde holdt seg til det han var god til, nemlig å drepe folk. Ved en annen anledning fakket Petrosino tre medlemmer av Mano Nera, bandt dem sammen, dro dem ned trappene tre etasjer og langs to kvartaler på Mulberry Street ned til en politistasjon, hele tiden mens han slengte mishagsytringer mot de feige beboerne i Little Italy som var for redde til å følge oppfordringen hans om å spytte på tyrannene deres. En av dem han hadde fakket, viste seg å være Enrico Alfano, overhode for camorraen i Napoli, som Petrosino raskt fikk deportert og stilt for retten for mordanklager i hjemlandet. I 1909 ga New Yorks politimester, Theodore Bingham, Petrosino hans til da viktigste oppgave: Å reise til Italia og etablere fullt samarbeid med politiet der «slik at camorraen og mafiaen kan holdes øye med fra begge sider av havet». Reisen hans skulle være hemmelig, men til og med før han hadde ankommet Roma, hadde New York Herald publisert en leder som avslørte at Bingham hadde satt opp en hemmelig avdeling for å knuse Mano Nera. «Som et første steg har inspektør Petrosino reist til Italia og Sicilia hvor han vil fremskaffe viktig informasjon om de kriminelle italienerne som har kommet til dette landet.» Det sto i The Herald at han reiste for å skaffe seg rullebladene til mange av de New Yorkbaserte bøllene som bare kunne bli deportert på grunnlag av sikre beviser. For de mafiamedlemmene som ikke kunne lese engelsk, ble den samme lederen trykket i de italienskspråklige avisene i New York. Innen han kom frem til Palermo, visste alle mafiamedlemmer på hele Sicilia at han kom. Flere hundre visste hvordan han så ut siden han hadde fått dem
MAFIAENShistorie.indb 41
08.08.2011 22:12:48
42
MAFIAENS HISTORIE
deportert fra USA. Med sin kraftige, muskuløse bygning var han lett å kjenne igjen. Alle som kunne lese, visste at Petrosino var Italias svar på Sherlock Holmes. Bedriftene hans hadde blitt udødeliggjort i bestselgende billigbøker. I Palermo registrerte han seg på hotellet under falskt navn. Han var sliten etter reisen og hadde influensa. Han gjorde en naiv feilvurdering og opplyste det lokale politiet om reiseruten sin gjennom regionens mest beryktede mafiabyer. Den 12. mars returnerte han til Palermo for å møte en informant ved Piazza Marina. Han ble trolig lurt, for da han kom til torget den kvelden, var den vanlige folkemengden og politipatruljene borte. Han ble stående et øyeblikk ved foten av en statue av Garibaldi før to menn skjøt ham i ryggen og hodet. En tredje mann skjøt ham i ansiktet. Petrosino døde umiddelbart. En av hans drapsmenn var angivelig Don Vito Cascio Ferro, som skulle bli den sicilianske mafiaens øverste overhode. De andre var New Orleans-baserte mafiamedlemmer som hadde fulgt etter Petrosino fra USA, men som hadde rukket frem til Palermo i god tid før ham. Mange ledende gangstere hevdet senere at de hadde stått for mordet, inkludert «Lupo the Wolf» og Alfano, overhodet for camorraen. Høytstående forbrytere sto i kø for å påta seg skylden og æren for drapet, men ingen ble noensinne stilt for retten. I New York fikk Petrosino en begravelse som var verdig en helt, med et milelangt gravfølge. Et minnefond fikk inn 10 000 dollar til enken og hans mindreårige sønn. Fru Petrosino fikk også bevilget 1 000 dollar årlig i pensjon. Hans banemenn hadde definitivt drept riktig mann. Med Petrosinos død mistet amerikanske myndigheter oversikten over mafiaen i nesten femti år.
MAFIAENShistorie.indb 42
08.08.2011 22:12:48
Teamsters-formann Jimmy Hoffa i midten til venstre, ved siden av Tony Provenzano, mafiosoen som kotrollerte fagforeningen nord i New Jersey pü et valgkampsmøte i 1959.
Del3_Bildelegg_MafiaensHistorie.indd 1
18.07.2011 21:01:35
En doplangers triste skjebne i Miami, et av hundrevis av latinamerikanske ofre for Sør-Floridas blodige narkotikakrig.
Del3_Bildelegg_MafiaensHistorie.indd 8
18.07.2011 21:01:40
Massakren p책 sicilianere i fengselet i New Orleans i 1891, som avbildet i en samtidig illustrasjon
Del1_Bildelegg_MafiaensHistorie.indd 1
18.07.2011 20:37:44
Øverst: Alphonse Capone, alias Al Capone, Al Brown, «Scarface». Den mest beryktede av alle gangstere, enda han bare styrte i seks år og måtte gi seg da han var 32. Nederst: Al Capone på stadion med Chicago Cubs’ mottaker Gabby Harnett, sønnen hans Al Junior og kongressmedlem Roland Libonati.
Del1_Bildelegg_MafiaensHistorie.indd 4-5
Capones eneste standhaftige motstandere i spritsmuglerbransjen var North Sidegjengen, først ledet av Dean O’Banion (øverst til venstre) til han ble drept i 1924, og senere ledet av George «Bugs» Moran (øverst til høyre). Mellom disse ble gjengen ledet av George «Hymie» Weiss til han ble myrdet og fikk en klassisk gangsterbegravelse (nederst).
18.07.2011 20:37:47