Jazznytt 01:2013

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

JAZZNYTT 01:2013 GURO VON GERMETEN / ARVE HENRIKSEN / JACK DEJOHNETTE / TORE JOHANSEN / LOTTE ANKER / ALEX ACUNA / HVOR FLINK VIL DU BLI? / BENGT BERGER OG DON CHERRY / DEN NORDAFRIKANSKE JAZZEN / JAZZPOLITIET SER DEG / JAZZLINJA VED NTNU / ALL EARS / BODØ JAZZ OPEN / DJANGOFESTIVALEN / 12 POINTS MED MER

NR. 01:2013

LØSSALG KR. 100,-

www.jazznytt.no

GURO VON GERMETEN

ARVE HENRIKSEN / JACK DEJOHNETTE / TORE JOHANSEN / LOTTE ANKER / ALEX ACUNA BENGT BERGER OG DON CHERRY / HVOR FLINK VIL DU BLI? / DEN NORDAFRIKANSKE JAZZEN / DEBATT / JAZZPOLITIET SER DEG / MEN PLATEBRANSJEN VAR IKKE DØD / JAZZLINJA VED NTNU / DEBATT / JAZZBOK / ALL EARS / BODØ JAZZ OPEN / DJANGOFESTIVALEN 12 POINTS / FIRE! ORCHESTRA / ANMELDELSER / FRISPARK M.M. WWW.JAZZNYTT.NO

omslag 01 2013 NY_omslagsmal 20.02.2013 10:28 Side 2

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:17 Side 3

INNHOLD MARS APRIL MAI

2013

10 NYTT NAVN: MAGNUS SKAVHAUG NERGAARD OG CHRISTIAN SKÅR WINTHER 12 GURO VON GERMETEN 18 ARVE HENRIKSEN 26 JACK DEJOHNETTE 32 TORE JOHANSEN 36 LOTTE ANKER 44 ALEX ACUNA 46 BENGT BERGER OG DON CHERRY 50 NORD-AFRIKANSK JAZZ FÅR STØRRE STATUS

jazznytt er medlem av

europe jazz media

FORSIDEN: GURO VON GERMETEN FOTO: JAN GRANLIE

05 05 06 07 08 48 54 56 58 60 62 65 66 68 70 72 73 75 76 94

leder jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden notert litt på siden jazzfoto notert innspill: hvor flink vil du bli? jazzbok: «Trad dads, dirty boppers and free fusioneers british Jazz, 1960-1975» av duncan heining debatt spillelister jazzpolitiet ser deg utdanning: jazzlinja ved ntnu men platebransjen var ikke død farvel til ... levende lyd: all ears, oslo levende lyd: bodø jazz open levende lyd: djangofestivalen, oslo levende lyd: 12 points, dublin levende lyd: fire! orchestra, nefertiti, göteborg anmeldelser frispark

SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING

jazznytt [03]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:17 Side 4

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 E-post: jazznytt@jazzforum.no

ELENI KARAINDROU Concert in Athens Kim Kashkashian / Jan Garbarek

Redaktør: Jan Granlie Redaksjon: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Anja Lauvdal, Arild Rønsen, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Tor Hammerø, Johan Hauknes, Anja Lauvdal, Lars Mossefinn, Dagfinn Norbø, Harald Opheim, Petter Pettersson, Arthur Piene, Kyrre Rosenvinge, Arild Rønsen, Roy Ervin Solstad, Bjarne Søltoft, Johan Tollgerdt, Ann Iren Ødeby Foto: Natali Garner Abrahamsen, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Henrik Kjelin, Arthur Piene, Jens Sauerbrey/LEITWERK, Erlend Mikael Sæverud, Johan Tollgerdt, Ann Iren Ødeby, C.F. Wesenberg Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie Trykk: UNITED PRESS Opplag: 4 000

CHRIS POTTER The Sirens

Priser: Abonnement: kr. 350,– for fire utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.

Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

TOMASZ STANKO NEW YORK QUARTET Wislawa

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no

Neste nummer kommer i begynnelsen av juni 2013 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 02:2013 Bestilling: 02.05 Frist for produksjon av annonse: 05.05 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 10.05

... og er utgitt med støtte fra

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:17 Side 5

FOR 40 ÅR SIDEN

FOR 30 ÅR SIDEN

FOR 20 ÅR SIDEN

Det er ikke ett sted i Oslo hvor man kan jobbe kontinuerlig – det finnes faktisk ikke en eneste arbeidsplass her, det er krise med øvings-steder.

Espen Rud i debatt om «Jazz Norge – Hva nå?» i Jazznytt nr 01: 1973

Det er oppstått en ny generasjon av musikere som jobber seriøst og riktig, men det mange av dem overser, er den tradisjon jazzen bygger på, de er for lite bevandret i jazzens historie Bjørn Johansen i Jazznytt nr 01:1983

Jeg måtte lære meg å kompe vokalister på standard-låter da jeg begynte å få revy- og teaterjobber. Og jeg likte det... ... I det siste har jeg sittet mye hjemme og øvd stride-piano.

Bugge Wesseltoft i Jazznytt nr 01:1993

FOR 10 ÅR SIDEN Jeg tror ikke folk er så veldig opptatt av om det er komponert eller improvisert musikk lenger. Jeg tror rett og slett at de er ute etter god musikk.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje i Jazznytt nr 01:2003

TO LITER MELK, ET BRØD OG DEN SISTE MED PETER BRÖTZMANN For ikke lenge siden oppdaget jeg en TV-reklame, jeg tror det var på TV2, hvor man reklamerte for den nye plata til Kurt Nilsen. I reklamesnutten sa man at du får kjøpt plata der du kjøper musikk. Deretter dukker det opp logoer for Rema 1000, Rimi og Statoil, eller noe i den duren!XXXXXXXXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxX Godeste, Kurt Nilsen: Undertegnede kommer aldri, jeg gjentar ALDRI, til å kjøpe plata di på noen av disse utsalgsstedene! Om det hadde kommet en nyoppdaget innspilling med Miles Davis, John Coltrane eller Charles Mingus, eller helst alle tre sammen, så hadde jeg ALDRI kjøpt den hvis den bare var tilgjengelig der du får kjøpt brød og melk.xxxxx Hvorfor? Spør du kanskje…? Troverdigheten til en artist som selger seg til en matvare- eller bensinstasjonkjede er og blir lik null.

Personlig synes jeg dette er en katastrofe for den norske kunsten. Platebransjen har i f lere år blitt spådd nedenom og hjem, fordi folk ikke lenger kjøper plater. Men hvem er det som påstår det? Jo, platemogulene i USA og deres lakeier her i Europa! Bankmennene som har overtatt plateindustrien. En gjeng «blåruss» som ikke ser de kunstneriske kvalitetene i musikken, men som kun er opptatt av å tjene penger. Hva supertrommeslager Jack deJohnette mener om denne utviklingen kan du lese om i Stuart Nicholsons intervju i dette nummeret av Jazznytt.XXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXX Jeg husker en historie fra slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet, hvor man var på landsmøte i Norsk Jazzforbund på Otta. Daværende sjef i jazzforbundet, Rolf Grundesen jr, kom jublende fra den lokale bensinstasjonen, hvor han, i et stativ med LPer, sammen med Ole Ivars og andre «lastebilvennlige» plater, hadde funnet Miles Davis «Birth of the Cool».

Så dette er forsåvidt ikke noe nytt. Forskjellen er bare at på den tiden fantes det et rikt utvalg av spesialbutikker for plater på de f leste tettsteder og i alle norske byer. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I de senere årene har man sagt at avisene er i ferd med å dø. Nyheter har i de senere årene vært gratis tilgjengelig på nettet, med oppdateringer 24/7. Og det burde være åpenbart for enhver at det vanlige publikum heller velger å sjekke nyhetene på internett gratis, enn å betale 20 kroner for å få gamle nyheter på papir.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

I reklamesnutten sa man at du får kjøpt plata der du kjøper musikk.

Deretter dukker det opp logoer for Rema 1000, Rimi og Statoil!

NASJONAL JAZZSCENE I EUROPATOPPEN I desember publiserte CNN en liste over det de mener er Europas beste jazzklubber. På denne eksklusive listen finner vi altså Victoria Nasjonal jazzscene. De er havnet i et ytterst eksklusivt selskap sammen med mer kjente steder som Porgy and Bess i Wien, A-Trane i Berlin og Ronnie Scott's i London.

CNNs journalist omtaler Victoria som en sofistikert scene med en skikkelig jazzatmosfære.

I det siste har nå f lere aviser begynt å ta seg betalt for nettnyheter. Og hva vil da skje? Jeg tror ikke unge lesere er interessert i å betale for å få nyheter på nett og interessen for nettavisene kommer til å synke dramatisk.XXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXXXXXXXX Det samme kommer til å skje med musikkbransjen. Man har i lengre tid servert all verdens musikk mer eller mindre gratis på internett gjennom f lere nettsteder. Man har lært opp unge nettbrukere til at musikk skal være gratis. Den dagen de må betale for disse tjenestene tror jeg platebransjen vil få en velfortjent opptur.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Hvis vi skal være litt ufine (noe vi mer enn gjerne er), så benytter man seg av de samme metoder som narkopushere som skal få unge til å begynne med dop. Man gir først ut «smaksprøver» for at de nye «kundene» skal bli hekta, før de slår til og krever skyhøye priser.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ettersom tiden har gått, har det vist seg at f lere plateselskaper, med integritet og ideer om at de presenterer kunst og ikke forbruksvarer, ikke har villet være med på denne nettkarusellen, og ideen om at musikk skal være gratis. Dette er selskaper som ikke lar seg styre av storkapitalen og markedskreftene, men som vil at publikum skal betale for kunsten. Ære være dem for det!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I sterk motsetning til det frie markedet, har vi den senere tiden også merket et oppsving for den gode, gamle vinylen. Ikke bare av nostalgiske grunner, men fordi lyden er bedre. Stadig f lere artister og selskaper utgir plater på 180 grams vinyl – og det selger! I dette nummeret av Jazznytt har vi bl.a. anmeldelse av Arve Henriksens strålende vinyl-boks «Solidification», en prakt- samling servert i en vakker boks utgitt av Rune Grammofon. Artister som Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten prioriterer også LP-formatet. Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug på Henie-Onstad Kunstsenter prioriterer vinylutgivelser, og fra utlandet dukker det stadig opp plater utgitt på vinyl.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det tyske plateselskapet Winther & Winther har valgt å utgi f lere av sine produksjoner som 180 grams vinyl. Disse har de priset høyere enn CDene. Og det selger som hakka møkk!XXXxXXXXXXXXXXXXXXX I framtida tror jeg vi vil se at pendelen kommer til å snu. Jeg tror ikke publikum er villige til kun få musikken som ett eller annet iskaldt og upersonlig gjennom datamaskinen. Jeg tror man vil ha det fysiske eksemplaret i hendene, hvor man kan lese mer eller mindre overstrømmende covertekster, holde i et cover og studere det mens man lytter til platen.

Men viktigst av alt: Gå ut og hør musikken i levende live! Det er der den fungerer best! Det være seg Kurt Nilsen, frijazz, rock, pop, swingjazz eller bebop.

584

musikere var registrert som medlemmer i Norsk jazzforum pr 31.10.2012

LIVE STREAMING PÅ GUBEMUSIC Bugge Wesseltofts webarena, Gubemusic.com, har begynt å legge ut liveopptak fra diverse konserter på sin side. Foreløpig er det ikke så mange innslagene, men etter hvert vil det komme flere spesialopptak. Nå kan du bl.a. se opptak fra Bugges Open Sessions #2, Terje Dragseth, og ikke minst, feiringen av Sidsel Endresen på Nasjonal Jazzscene den 9. november i fjor.

,,

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:17 Side 6

NOTERT [ LITT PÅ SIDEN ]

har du hørt at ... ... Kongsberg jazzfestival fyller 50 år i år, og har i den forbindelse tenkt å lage folkefest sammen med andre jubilanter i byen. Kongsberg Våpenfabrikk ble etablert for 200 år siden, Grand hotel åpnet dørene for 50 år siden, mens bedriftene Dresse Rand og FMC skal feire henholdsvis 50 og 40 år i år. Jazzfestivalen ønsker å legge feiringene til alle disse til festivaluka, og har som mål å bli større enn Moldejazz.

Fra vårt ståsted håper vi at våpenindustrien holder seg mest mulig i ro, og at festivalen fokuserer på å lage et sterkt jazzprogram og ikke faller for fristelsen å bli et tivoli med fyrverkeri sponset av våpenfabrikken, gassballonger fra Dresser-Rand, enda flere gjøglere og tombola foran Grand hotel eller undervannsablegøyer i fossen sponset av FMC... ... kollega Arild Rønsen kommer ut av skapet i Klassekampen før jul, og erklærer at han er tilhenger av at Oslo skal arrangere OL i 2020. Nå er vi ikke sikre på om de andre tilhengerne av OL setter overvettes pris på støtten fra vår kollega. Han er jo den som alltid blir dratt fram i media hvis ingen andre vil stille opp for å diskutere kvinnekamp, distriktspolitikk eller andre brennaktuelle temaer.

Videre gjør vi for ordens skyld Rønsen oppmerksom på at det ikke skal arrangeres olympiske vinterleker i 2020, men i 2022. I samme åndedrag snakker Rønsen varmt om den flotte OL-genseren han fikk av sin mamma i 1966, og at sånne minner unner han de unga som blir født i dag. Det var vel ikke OL det året heller Rønsen? Eller var du rett og slett bare feilsitert...? ... for ikke lenge siden var verdens næringslivstopper og politikere samlet i den gamle skøytebyen Davos. Ikke for å presse rundetidene på 1500 meter nedover, men for å løse de store verdensproblemene. Vi synes det lover godt når Børge Brende og resten av gutteklubben Grei i Verdens Økonomiske Forum stiller spørsmål som: «Hvordan kan jazzens improvisasjon lære oss om å dyrke kreativitet, samhandling og overlevelsesevne? Hvordan kan jazz brukes som en strategisk modell for diplomati, lederskap, samarbeid og innovasjon?»

Disse spørsmålene skulle drøftes for å finne svar på bl.a. følgende spørsmål: Vil Washington fungere? Hva er banksystemets rolle og ansvar? Hvilke strategiske skift og transformerende forhold former det globale sikkerhetsbildet?

Hvem er ansvarlig for å skape de 600 millioner jobbene verden trenger?

Hva driver unge ledere til å skape den fremtiden de drømmer om?

Kom igjen, Brenne, få med deg pengegutta ut på jazzklubb! Åpne pengesekkene og spre i alle fall noen «småpenger» ut over verdens underbetalte jazzmusikere og jazzarbeidere!

Jazz i dag er g, hundre små tin g ikke EN stor tin Ben Ratcliff [06] jazznytt

For his contributions to jazz, Kenny G should be smeared with bacon grease, placed in a cage with three underfed Kodiak grizzly bears, and whatever happens, happens. (Genius Guide to Jazz, januar 2004)

PEPPERKAKEJAZZxXX

I vår naivitet trodde vi at vi hadde rimelig oversikt over de fleste, norske jazzmusikere som er blitt såpass populære at de fra tid til annen er ute og spiller i utlandet. I alle fall hvis de deltar i europamesterskap. Derfor var overraskelsen stor da vi fikk se på internettet at Martine Camilla Brænna og Camilla Hanssen tok bronsje i EM i jazz. Det er forøvrig Norges Danseforbund som melder dette på sin hjemmeside...

Vi er muligens litt sent ute med denne nyheten, men for den som er ute i god tid, kan denne godbiten kjøpes før planleggingen av neste jul. Fra USA kan man nemlig nå kjøpe pepperkakeformer formet som musikkintrumenter og noter.

For kun 9,75 dollar kan du få en pakke med flygel, gitar, g-nøkkel, cello og tre noter, pakket inn i en vakker og hendig gaveeske. Bestilling kan gjøres påxxxxxxxxxxxxxxxx http://shop.bigcatparty.com

ORIGINAL BRUK AV INSTRUMENTER Hvis du har en klarinett, en saksofon eller en sliten trompet liggende, kan du ifølge det xxxx amerikanske firmaet Etsy slå deg opp som en habil kunsthåndverker.xxxxxxxxx xxxxxx Med en enkel loddebolt, et gammelt instrument, en lampeskjerm pluss litt fingerferdighet kan du spe på inntekten, eller pynte opp i hjemmet med egenproduserte, og ikke minst, originale lamper. Men hvis du ikke er av det fingernemme slaget, trenger du ikke fortvile, for ideen om å lage originale

instrumentlamper er allerede satt ut i livet av et amerikansk firma (hvor ellers?).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Firmaet Eyzy.com produserer en rekke forskjellige lampeinstallasjoner basert på instrumenter.

Her får du originale trompetlamper, klarinettlamper, saksofonlamper osv. Det er egentlig bare kreativiteten som begrenser mulighetene. En tubalampe burde passe perfekt inn i et hvert hjem, skulle vi tro. De originale klenodier kan studeres nærmere og bestilles på etsy.com/shop/jazzymoonz

SONNY ROLLINS GOES THE SIMPSON I en av de nyinnspilte episodene av The Simpson’s (24. sesong) får saksofonisten Sonny Rollins en viktig rolle. Rollins er satt til å spille seg selv i The Simpsons, en rolle hvor han vil spille en svært uvirkelig versjon av seg selv. Produsenten, TV Line rapporterer at han vil fremstå som et hologram i en episode kalt «Whiskey Business».xxxxxxxxxxxxxx At han dukker opp i serien som et hologram, blir ikke godt likt av Lisa, familens jazzalibi, så her er det bare å holde seg oppdatert på hva som skjer på kassa framover.

Sonny Rollins følger etter tidligere jazz-

COVER TO THE PEOPLE DIVERSE ARTISTERxxXxxxxxxxxxxxx «Danish Delight»xXXXxxxXXXXXXXXX JAZZ DANMARKxxxxxxxxxXXxxxxx Våre kolleger i polsk Jazz Forum, hadde i sitt nr. 10/11-2012 et eget temanummer om dansk jazz, i forbindelse med et polsk/dansk jazzutvekslingsprogram. I bladet hadde de større artikler om bl.a. sangerinnen Kira og gitaristen Jacob Bro.xxxxxxxX I tillegg hadde de med en samleCD med 13 smakebiter på hva som skjer på den danske jazzscenen. Artister som George Garzone (med danske musikere), Bobo Moreno, Henrik Gunde, Stefan Pasborg, Marlene Mortensen, Mikkel Nordsø, Fredrik Lundin og gitaristen Marc Solborg, er alle representert på CDen.xxxxxxxxxxxxxxxx

størrelser som Tony Bennett (sesong to og 14), Tito Puente (sesong seks og sju) og Jack Sheldon (sesong sju). Episoden med Rollins vil komme på amerikansk TV denne våren, og vil vel etter hvert også komme til Norge.

En av våre medarbeidere, med bosted i utkantstrøket Asker, kom forleden over denne notisen. Han var, selvsagt, på vei ut i verden for å gjøre en jobb for Jazznytt.xxxxxxxx Han gjør leserne oppmerksom på at dette ikke dreier seg om noen form for «kulturbuss» eller annet snadder for kultureliten eller andre som har tenkt å tilbringe litt kvalitetstid på Henie-Onstad kunstsenter.xx Det dreier seg derimot om gratis «shoppingbuss» som går i tur/returtrafikk mellom Oslo sentrum og Sandvika Storsenter!!!xxxxxxxxxxxx Kanskje er dette den rette måten å få kunst og kultur ut til publikum på?

Hva er egentlig galt med godt, gammeldags gråpapir?

MER DANISH DELIGHT

Men vi er ikke helt sikre på hva enkelte av musikerne på platen mener om coveret...

Mer snadder for den som har studert coverbildet til venstre inngående. Under lanseringen av det polsk/danske utvekslingsprogrammet hadde man store boards i gatene i Warshawa. På disse boardsene brukte man samme bilde som på platecoveret, men her hadde de moralske polakker gitt den unge modellen dyne. Og godt er det, for det er jo så kaldt i Polen...

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:17 Side 7

JAZZFOTO

ISABEL SÖRLING

FOTO: JAN GRANLIE

Isabel Sörling er en av Sveriges nye, unge sangstjerner. Hun leder sitt band Farvel med stødig hånd og ytterst myndig stemme. Her er hun fotografert under konsert på Umeå Jazzfestival i 2012, en konsert som i ettertid blir regnet som en av festivalens beste. Og det er bare å merke seg navnet med en gang. Isabel Sörling kommer til å bli stor!

jazznytt [07]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:17 Side 8

NEW YORK CITY JAZZ RECORDS HAR KÅRET DET BESTE FRA 2012

Europas største og ledende jazzmesse/ konferanse/show case, går av stabelen i Kongressenteret i Bremen i dagene 25.-28. april.

Som vanlig vil konferansen inneholde presentasjoner av de fleste jazzorganisasjonene, plateselskaper og management i Europa.

Man får mulighet til å høre musikk fra flere deler av verden; i år med en «Overseas Night», med fokus på Israelsk jazz, German Jazz Expo (en presentasjon av noe av det mest interessante på den tyske jazzscenen) og European Jazz Meeting, bl.a. med konsert med Helge Lien Trio, svenske Naoko Sakata Trio, finske Kokko Quartet, nederlandske Arifa, belgiske De Beren Gieren, albanske Elina Duni Quartet, britiske Zoe Rahman Quartet og Django Bates’ Belovéd for å nevne noen få. Norge vil som vanlig være solid til stede representert med bl.a.

Norsk jazzforum, Music Norway, flere management, klubber og festivaler pluss en rekke musikere og andre som denne helga vil pleie gamle og nye kontakter, høre nye musikalske konstellasjoner og få med seg paneldiskusjoner. Dette er et viktig treffsted for musikere som tenker internasjonalt, og vårt tips er å ta seg en tur til Bremen i april. www.jazzahead.de

Gratisavisen New York City Jazz Records har hatt sin årlige kåring av det beste av det beste innenfor jazzens verden. Skribenten David R. Adler valgte Nik Bärtch’s Ronins plate «Live» (ECM) til årets album, mens Laurence Donahue-Greene valgte Tim Bernes «Snakeoil» (ECM) og Andrey Henkin valgte Rodrigo Amado Motion Trio & Jeb Beishops «Burning Live at Jazz ao Centro» (JACC) på topp. The Things samarbeid med Barry Guy på plata «Matal!» (NoBusiness) og Per Zanussis band Zanussi Thirteens «Live» (Moserobie) finnes på Henkins årets album-liste. I tillegg finner vi Zanussis plate også i kategorien «Large Ensemble Releases».

På listen over årets beste konserter troner Summit Trios (Scott Robinson, Gene Bertonici og Jonathan Batiste) konsert på «Harlem in the Himalayas» den 20. januar på toppen. Konserten med The Thing og Joe McPhee fra Vision-festivalen den 13. juni og Terje Rypdal Quartets (Terje Rypdal, Palle Mikkelborg, Ståle Storløkken og Paolo Vinaccia) konsert på Le Poisson Rounge den 27. juni er de norske «favorittene» på lista. Årets musiker ble saksofonisten Tim Berne, foran trommeslagerne Jack DeJohnette og Billy Hart, saksofonisten Jon Irabagon og trompeteren Wadada Leo Smith, mens Johnathan Blakes «The Eleventh Hour» (Sunnyside), Grass Roots «Eponymous» (AUF Fidelity), Devin Grays «Dirigo Rataplan» (Skirl), Tyler Mitchells «Live at Smalls» (smallsLIVE) og Spectrum Roads «Eponymous» (Palmetto) har utgitt årets beste debutalbum. New York Jazz Records månedlige magasin kan lastes ned fra www.nycjazzrecord.com

NOTERT

EUROPAS LEDENDE JAZZTREFF JAZZAHEAD 2013 I BREMEN I APRIL

KONGSBERG MED UTVEKSLINGSAVTALE Kongsberg jazzfestival har inngått et samarbeid med Copenhagen Jazz festival med tanke på å vise et bredt utsnitt av de danske og norske jazzscenene.xx Det går ut på at de skal sende de mest spennende norske banda de har tro på til København, samtidig som Copenhagen Jazz Festival sender tilsvarende danske band til Kongsberg. Resultatet blir en Copenhagen Jazz Festival-kveld på Energimølla torsdag 4. juli, og en Kongsberg Jazzfestival-kveld på Copenhagen Jazz House under festivalen i København torsdag 11. juli.

De som Kongsbergfestivalen har valgt å sende utaskjærs er Hanna Paulsberg Concept (bildet), Knyst!, Pelbo og Ola Kvernberg. Hanna Paulsberg og Knyst! spilte begge på Kongsberg jazzfestival i 2012. Derfor har festivalen lyst å vise fram disse banda også utenfor landet. Pelbo er virkelig i startgropen for å slå gjennom internasjonalt, og man håper å gi dem et puff i riktig retning, og Ola Kvernberg er årets festivalartist i 2013 siden han fikk DNB-stipendet i 2012. Danskene har ennå ikke bestemt hvem de sender nordover til gruvebyen.

ALT KLART FOR VOSSA JAZZ I PALMEHELGA Årets Vossa Jazz går, som vanlig, av stabelen i helga før påske.

I år er det trekkspilleren, gitaristen, fløytisten og orkesterlederen Stian Carstensen som har fått oppgaven med å sette sammen det tradisjonelle bestillingsverket. Av andre navn det er verdt å krysse av for, kan vi nevne den danske trommeduoen Alex Riel og Stefan Pasborg som kommer med sitt nye prosjekt.

Pianisten Brad Mehldau kommer sammen med Mark Guiliana.

Den svenske sangerinnen Emilia Mårtensson kommer med den britiske pianisten Barry Green + komp. Til Vossevangen kommer også Elephant9, Sidsel Endresen/Stian Westerhus, Hot Club de Norvege og Østergaard Art Quartet med den franske gitaristen Marc Ducret og trompeterne Kasper Tranberg og Per Jørgensen.XDen nye stjernesaksofonisten Marius Neset kommer med Trondheim Jazzorkester (bestillingsverket fra fjorårets Moldejazz), Tore Brunborg kommer med en spesialskrevet konsert og det danske nikvinnevokalensemblet IKI kommer. Det samme gjør Trio Medival med Nils Økland og Berit Opheim (kirkekonsert), Sinikka Langeland, Friensemblet og skotske BrassJaw (som du vil finne på de mest utroligste steder på Voss denne helga).

Stefan Pasborg skal også spille med sitt «rockeband» Free Moby Dick, fadodronningen Cristina Branco (bildet) kommer, det samme gjør pianisten Kristin Skaare (med bl.a. Eivind Aarset, Erland Dalen og Åsne Valland Nordli), Nasheet Waits Equality, Warzaw Village Band, Ketil Bjørnstad/Kari Bremnes, og mange, mange flere. Merk dere også det nederlandske kollektivet I Compani, som kommer til Norge for første gang med sin hyllest til noen av filmens divaer. www.vossajazz.no

JAGA TIL MAIJAZZ Maijazz arrangeres i år fra 6.-11. mai, og programmet er så godt som ferdig. Fra før har vi meldt at Jan Garbarek kommer til oljebyen med sin kvartett og masse nytt stoff. I tillegg kan de reklamere med «ministorbandet» Jaga Jazzist som skal spille med Stavanger Symfoniorkester (8. mai), altså en forlengelse av konserten på Rockefeller i høst i regi av Nasjonal Jazzscene. Videre har de booket en av Afrikas aller største og originale stemmer, Salif Keita. Dette er hans første besøk i Stavanger, men han har gjestet Norge flere ganger tidligere, bl.a. på Vossa Jazz. Flere godbiter finner du på www.maijazz.no [08] jazznytt

SHINING INN I OLJEBRANSJEN

I konkurranse med ni andre band ble blackjazzbandet Shining vinner av det omstridte Statoil-stipendet på ikke mindre enn en million kroner på by:Larm. Juryen omtaler bandet som imponerende helstøpt og mener bandet har stort internasjonalt potensiale. Stipendet som blir fordelt over to år, skal støtte norske artister med internasjonalt potensial.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Årets vinner av Statoilstipendet fremstår som hardt arbeidende og har en gjennomtenkt og gjennomarbeidet plan for videre avansement. Utlandet er ikke ukjent territorium, og det er allerede lagt et godt grunnlag å jobbe videre på.

Vinneren har holdt på en stund og har gått gjennom flere faser i sin musikalske utvikling. Dagens utgave fremstår som imponerende helstøpt, og uttrykket har funnet en form som mange burde kunne identifisere seg med, sier juryleder Espen Lind.xxxxxxxxxxxxxxxx Shining har holdt på siden 1999 med vekslende besetning, men består i dag av Jørgen Munkeby (s, v, g), Torstein Lofthus (dr), Tor Egil Kreken (b), Bernt Moen (keys) og Håkon Sagen (g).

GODT ÅR FOR NASJONAL JAZZSCENE Nasjonal jazzscene legger bak seg nok en svært god sesong. I fjor vår satte scenen publikumsrekord, og i høst har enda flere publikummere funnet veien til Victoria. Høstsesongen er dermed den best besøkte i Nasjonal jazzscenes historie. Navn som John McLaughlin, Allan Holdsworth og Conexions-konserten med Jaga Jazzist og Britten Sinfonia har særlig vært med på å trekke publikumstallet opp. I tillegg har klubbkonseptet Jassbox blitt en stor suksess. Åpningskonserten med Action Jazz og Snah trakk fullt hus, og i tillegg har feiringen av Sidsel Endresen, Jøkleba og Elephant9 med Reine Fiske vært populære konserter.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg er veldig glad for at Oslopublikummet ser ut til å ha oppdaget jazzklubben på Karl Johan, sier avtroppende daglig leder Linda Skipnes Strand.

- Både publikum og musikere gir uttrykk for at de trives svært godt i den intime og historiske atmosfæren som er på Victoria, og stadig flere og større artister ønsker nå å spille her, sier hun. Så får vi se om den nye sjefen, Jan Ole Otnæs, klarer å følge opp den suksessen fra 2012.

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:17 Side 9

INGEN HAGENFEST I DALA-FLODA I SOMMER

Den norske trommeslageren Snorre Kirks plate «Blues Modernism» (Calibrated) ble valgt til årets danske jazz-utgivelse 2012 i bladet JazzSpecial.

Snorre Kirk har siden han var liten, flyttet rundt fra Ålesund, via Helsingør til København, hvor han studerte ved Rytmisk Musikkonservatorium. Her ble han ferdig uteksaminert i 2009, men er nå i gang med en solist-utdannelse ved samme skole.

Snorre har opp gjennom årene vært innom en rekke forskjellige musikalske sjangere, men de senere årene har han konsentrert seg om den moderne jazzmusikken, men sier til JazzSpecial at han er svært inspirert av Duke Ellington (og særlig hans trombonist Juan Tizol) og Charles Mingus.

Musikerne han samarbeider med på «Blues Modernism» er trompetisten Karl Olandersson, saksofonistene Fredrik Kronkvist og Jan Harbeck, pianisten Magnus Hjorth og bassisten Lars Ekman.

Selv sier han til JazzSpecial at platen ble mye mer avdempet enn han hadde tenkt i utgangspunktet. Men de låtene som kom med på platen passet godt sammen innenfor en stemning, så det nærmest er blitt en ballade-plate.

De andre nominerte platene i avstemningen var: Bro/Knak «Bro/Knak», Jan Kaspersen Band «Black Rabbit Suite», Jesper Zeuthen «Jesper Zeuthen Plus», Niels Lyhne Løkkegaard «Vesper», Richard Andersson «UDU», Simon Toldam Trio «Sunshine Sunshine or Green As Grass», Sund/Shashank/Phalgun «Here and Now», Thomas Clausen «Sol» og Torben Westergaard «Tangofield».

Etter ti unike utgaver av svenske Hagenfesten, har Kulturföreningen Hagens produksjonsgruppe bestemt seg for å ta en liten pause. I første hånd kommer dette av en altfor dårlig økonomi. Hagen festen har gått i underskudd hvert år, et underskudd som produksjonsgruppen selv har gått inn og betalt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hagenfesten, i den lille bygda Dala-Floda har i løpet av disse ti årene vært en av de viktigste møteplassen for den ikke-komersielle samtidskulturen i Sverige og Europa. På linje med festivalen i Nickelsdorf i Østerrike, All Ears og Blow Out i Oslo og en del andre festivaler som har fokus på den ikke-komersielle, moderne improvisasjonsmusikken, har de aldri fått den økonomiske støtten en slik festival fortjener.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jazznytt har vært på plass på Hagenfesten de to siste årene, og vi har hatt store musikalske opplevelser i løpet av de to langhelgene vi har vært der. Av høydepunktene disse to årene kan vi nevne hyllesten til nobelprisvinner Tomas Tranströmer, og konsertene med Kege snö, Je Suit, Umlaut Big Band, Seval, Joëlle Léandre og duoen Lotte Anker og Fred Lonberg-Holm.

KAMPENJAZZ MEDFINT VÅRPROGRAM

BARNAS JAZZHUS ÅRETS JAZZKLUBB 2013

DIANA KRALL KLAR FOR KONGSBERG

Kampenjazz har siden i fjor holdt hus i lokalene på Nordic Black Teatre i Hollendergata på Grønland i Oslo. Høsten 2012 satset de under mottoet «kortreist jazz». Våren 2013 kommer et tverrsnitt av det aller beste norsk og svensk jazz har å by på, litt mer langreist, men fortsatt fra Kampenjazz’ voksende venneskare. xxxxxxxxxxxxxxx Denne våren kan du oppleve jazzmusikk jazzklubber over hele verden ville gledet seg over å levere, i ei flott «kjerke» med lange tradisjoner i Gamle Oslo. Vårprogrammet ser ut som følger:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx 3. mars: MOPTIs 10. mars: Jonas Kullhammar Quartets 17. mars: LiveLien (bildet)s + Kampen Soul Searchersxxxxxxxxxx (Soulbandet til Kampen Skole).xxxxxxx 14. april: PIXELssssssssssssssssssssssss 21. april: Petter Wettre Nextsxxxxx Generationss Søndagene 2. og 9. juni: Oslo Musikkog Kulturskole (Konserter med sangere og instrumentalister fra Oslo Musikk- og Kulturskole) www.kampenjazz.no

Barnas Jazzhus i Kråkstad i Akershus er en scene viet til de aller yngste jazztalentene. Nå hedres de av Norsk jazzforum med prisen Årets Jazzklubb 2013. I begrunnelsen for tildelingen heter det blant annet at Barnas Jazzhus er et utradisjonelt og spennende tilbud som lykkes i å rekruttere og bringe fram nye, unge jazztalenter.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Prisen ble overrakt av Øyvind Skjerven Larsen fra Norsk jazzforum, under en konsert på Barnas Jazzhus lørdag 9. februar.

- Barnas Jazzhus imponerer med høyt nivå på barna og ungdommene som spiller her. En fantastisk rekrutteringsarena. Dette vil jazz-Norge ha mer av, sier en begeistret Skjerven Larsen.xxxxxxx På jazzkafeen denne ettermiddagen spilte flere av musikerne tilknyttet Barnas Jazzhus. I tillegg dukket det opp et overraskende besøk fra barnas samarbeidspartner Sapporo Junior Jazz School.

Det er Norsk jazzforums styre som tildeler prisen til én av organisasjonens medlemsklubber. Prisen er på 25 000 kroner og overrekkes i forbindelse med Vinterjazz.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I juryens begrunnelse heter det bl.a.: «Barnas Jazzhus er en ung klubb – i dobbel forstand. Denne scenen, som åpnet med fulle hus for knappe ett år siden, vier plassen til de aller yngste jazztalentene. På Barnas Jazzhus får barn og ungdom mellom 9 og 18 år utfordringer og utviklingsmuligheter, de opplever mestring og ikke minst gleden i musikken. Og disse unge talentene har imponert garvede jazzfolk. En fjortenåring som fremfører John Coltranes «Giant Steps» med den største selvfølgelighet, er ikke hverdagskost. Grunnlegger og primusmotor er musiker og pedagog Odd André Elveland. Med Barnas Jazzhus har han skapt en fantastisk og unik rekrutteringsarena for jazz».

Kongsberg jazzfestival har begynt å slippe deler av programmet for festivalen, som i år arrangeres fra 4.-7. juli. Åpningskonserten på Tubaloon er i alle fall i trygge hender, i og med at man har fått en av jazzens største stjerner til gruvebyen. Ti år etter at hun var på Kongsberg sist, kommer pianisten og sangerinnen Diana Krall til byen.xxxxxx Til Kongsberg kommer hun med et nedstrippa band, men man kan mer enn gjerne ønske at hun har med noen av musikerne fra det seneste albumet, inkl. gitaristen Marc Ribot, som spiller en særdeles viktig rolle på den nye plata.xI tillegg har Kongsberg også bebudet et gjenhør med Come Shine, så den vokale siden av festivalen er allerede tatt godt vare på.xxxxxxxxxxxxxx Saksofonisten Branford Marsalis har også kjøpt billett til TimeEkspressen i retning Kongsberg. Han kommer med sin kvartett, og kan love en knallkonsert i Kongsberg kino den 5. juli. Ettersom festivalen nærmer seg finner du all den informasjonen du trenger påxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx www.kongsberg-jazzfestival.no

JØKLEBA MED EKSTREMJAZZ PÅ VOSS

Etter nøye synfaring kan Vossa Jazz melda om at årets Ekstremjazz tek «Dinglo» og «Danglo» til topps og nyttar Hanguren som scene.

Per Jørgensen, Audun Kleive og Jon Balke dannar sagnomsuste Jøkleba, og mange hugsar kanskje at dei vart årets overrasking og gledeleg gjensyn då dei etter mange år i dvale slo til som erstattar for opningskonserten 2011.

Presse og publikum var euforiske og tanken på å høyra dei i fri luft med den mektige vossanaturen som bakteppe burde lokka dei fleste opp av sofaen laurdag i palmehelga.

Tradisjonen tru er dette Vossa Jazz si gåve til publikum og er såleis nok ein gong gratis. Even Rokne skal ha ansvaret for opp mot femti utøvarar innan ulike greiner: fallskjermhopparar, hanggliderar, paragliderar og speedflyerar.

Jøkleba står på bakken og kommuniserer med utøvarane – dei kjem til å følgja det som skjer i lufta. - Målet er å skapa ein heilskap av det som skjer i lufta og på bakken, seier Balke på synfaringa. Så då er det berre å kryssa fingrane for at vêrgudane likar jazz!

NASJONAL JAZZSCENE I DOWN BEAT Hvert år har det amerikanske jazzmagasinet Down Beat en oversikt over de beste jazzklubbene i verden. I de senere årene er det Blå i hovedstaden som har vært norsk representant, men dette har omsider endret seg. I år er Nasjonal Jazzscene med, som eneste norske klubb. Magasinet skriver følgende om klubben på Karl Johansgate: «Norway’s best and most interesting programmed jazz venue offers a consistently colorful mix of touring artists, along with a top program of the country’s mainstream and avant-garde sounds». jazznytt [09]

NOTERT

Foto: Mark Seliger

NORDMANN MED ÅRETS PLATE I DANMARK

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:17 Side 10

NYTT NAVN

MAGNUS SKAVHAUG NERGAARD og CHRISTIAN SKÅR WINTHER går i fjerde klasse på NMH og er travelt opptatt med flere forskjellige bandprosjekter sammen. De har allerede fått nesene til å rynke seg med Ich Bin Nintendo og Mats Gustafsson-utgivelse i høst, og har i alt sju felles utgivelser planlagt i 2013.

TO GODE VENNER - Først litt om bakgrunn, hvorfor begynte dere med musikk?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Magnus (M): - Jeg begynte å spille i rockeband på slutten av barneskolen, det het Kulepenn. Vi lagde veldig fort våre egne låter, veldig rare prog-låter. Jeg ble ganske tidlig introdusert for jazz, pappa hadde en ganske bra CD-samling.

Da jeg var liten gikk det mest i Radka Toneff og John Coltrane. Allerede fra sjuendeklasse på barneskolen fikk jeg en musikklærer fra Chile som ville at vi skulle improvisere og spille fusion.

Jeg husker at i åttende trodde jeg fortsatt at White Stripes var jazz fordi man kunne høre bassen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Cristian (C): - Jimi Hendrix var den første musikken som jeg tok til meg. Veldig kjapt etter det kjøpte jeg meg gitar på 12-årsdagen for bursdagspengene. Den slipte jeg med slipemaskin for å få worn-out-look, også spilte jeg rock. Men samtidig som det begynte jeg på klassisk gitar, og spilte det hele oppveksten i Ålesund, både på kulturskole og musikklinja. Sigve Klevberg introduserte meg for jazz. I 10. klasse lærte jeg meg dorisk skala i alle posisjonene og spilte «So What». Men egentlig fikk jeg ikke helt fot før jeg begynte på Unge Musikere på NTNU sammen med Hans Hulbækmo og Adrian Waade.

Da fikk jeg spille med dyktige jazzfolk for første gang, og lærte sykt mye av dem.

- Dere begynte i samme klasse på NMH i 2009, og er ferdige til våren. Hvordan har studietida vært, og hva er planene til høsten?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx (C) - Vi kom i tidenes klasse på NMH, bare ekstremt fremsynte og smarte musikere, kjempegira, hyggelige mennesker. Vi har alltid pusha hverandre fremover. Det er så bra å gå på musikkhøgskolen, fordi man kan bli inspirert av alt som skjer på tvers av linjene på skolen og i byen.

I tillegg har det vært god veiledning fra lærere som Misha Alperin, Lisa Dillan, Bjørn Kjellemyr og Jon Eberson. Til våren er vi ferdige, og begge to har søkt på master. Vi skal bare fortsette å utvikle de bandene vi har sammen og jobbe videre med å forsterke de individuelle uttrykkene til hvert enkelt band. Man skal ikke være standhaftig på uttrykket i så ung alder, vi må fortsette å være åpne og utvikle oss.

- Dere spiller både lævmælt impro på akustisk gitar og kontrabass i Monkey Plot, og har markert dere som noisepunkere på elektriske instrumenter i Ich Bin Nintendo. Hvorfor gjør dere begge deler?xxxxxx (C): - På øverommet på NMH har vi forsket både på elektrisk bruk av instrumentene og akustisk tilnærming, prøvd å forene de to uttrykkene og funnet likheter og forskjeller. Det å [10] jazznytt

Christian Winther

i kroppen like mye som du kjenner dirringa fra kontrabassen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx De to har nettopp kommet hjem fra turné med Karokh. Mummu skal gi ut singel 15. mars, men før det er det konserter på By:Larm med Ich Bin Nintendo. Monkey Plot skal gi ut sin første plate i mai. Ich Bin Nintendo skal til Polen og Italia i mars, og gir ut ny plate i oktober. Christian har spilt inn soloplate og Magnus skal gi ut jazzplate med Ronja. Karokh skal også spille f lere konserter i vår, både i Norge, Italia, og i fengsler i Oslo og omegn. For å oppsummere spiller de sammen i Monkey Plot, Ich Bin Nintendo, Karokh, Mummu og Shimmering. Magnus spiller også med Ronja Sagstuen, Doggerland og Yama yama. Christian i Unbird, Dobbelt soloprosjekt med Christian Meaas Svendsen, Girl med Ina Sagstuen, Tango Ensilliado og et par band med Vilde&Inga og Johan Lindvall.

Hvordan strekker tida til med så mange band?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx (M): I og med at vi har ganske mange band sammen så klarer vi å time det ganske bra. Men det er jo jævlig stress til tider. Kanskje vi får det til å gå opp fordi vi har det morsomt når vi spiller.

- Hva slags musikk hører dere på?xxxxxxxxxxxxxxx - Talking Heads. Det var så gøy at det var så funky rytmer og kul vokal. Velvet Underground har vi hørt mye på begge to. Mats Gustafsson og The Thing, Neil Young og Jimi Hendrix. Kurt Vile og Nils Økland. Hvis Nils Økland leser dette, så har vi en liten drøm om å spille med han sammen med Monkey Plot en gang i fremtida. Folkemusikk, Tinariwen, musikk fra Mali, tuaregmusikk, gnawa, Vest-Afrikansk musikk, Mama- dou Sousso og Fela Kuti.

Magnus Nergaard

spille akustisk musikk har så mye å bidra med til den elektriske musikken. Det har vært det viktigste for meg, å begynne å spille akustisk gitar.

Du får en annen kontakt med instrumentet.xxxx (M): - Og det med å bli vant til å spille i og på rommet, uansett om man spiller veldig svakt og veldig høyt er det de samme elementene man jobber med. Det er jo en akustisk tilnærming i Ich Bin Nintendo også. Vi jobber med akustikk der også, med fysisk lyd. Du kjenner den lyden

- Dere nevner Mats Gustafsson som inspirasjon, hvordan var det å spille med ham?xxxxxxxxxxxxxx (M) - Sykt kult, han var så gira, så grei og så interessert i å spille med oss. Utrolig retning på alt han gjorde. Sinnsykt tydelig, og sånn er han som person også egentlig, han bare kjører på.

Han er opptatt av å spille musikk, og har ikke noen personlig agenda har jeg inntrykk av. Vi har spilt to konserter med han, og den første ble plate.

- Hvordan er livet akkurat nå for tida?xxxxxxxxxx (M): Vi prøver å finne den perfekte balansen mellom livet, musikken, kjærligheten og naturen.

TEKST: ANJA LAUVDALXXXXXXXXXXXXXXXXXX FOTO: NATALI GARNER ABRAHAMSEN

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:17 Side 11

jazznytt

søker annonseselger på priovisjonsbasis kontakt Jan Granlie på tlf. 22 00 56 66 eller jan@jazzforum.no

HANS ULRIK & LARS JANSSON TRIO ”Equilibrium”

BILL EVANS ”Momentum 1972” [LIMETREE]

[STUNT]

Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

SLAGR M/CAMILLA GRANLIEN ”Songs by Geirr Tveitt”

[IN+OUT]

[OZELLA]

MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING ”Slippery Rock”

CROSSING BORDERS M/ OLE OG PER MATHISEN ”Trapezoid”

[HOT CUPS]

[ALESSA]

IVAN LINS SWR BIG BAND/RALF SCHMID ”Cornucopia”

INGEBRIGT HÅKER FLATEN NEW YORK QUARTET ”Now Is”

8080_0 Inhouse N

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

RON CARTER GOLDEN STRIKER TRIO ”San Sebastian”

JAZZ RYTMISK LINJE

- samspill, improvisasjon - Hovedinstrument - Jazzhistorie - Studioarbeid m.m.

Studietur til Cuba og København Kontakt:

[MOOSICUS]

[CLEAN FEED]

4640 Søgne

telefon 38 16 82 00 epost: kontor@agder.fhs.no www.agder.fhs.no jazznytt [11]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 12

Å være trekkspiller innenfor det rytmiske feltet, er ingen enkel oppgave. Jazzpuristene rister på hodet over instrumentet, der de sitter med altfor

TYSKLANDSBRIGADEN

mange dårlige minner fra «Drømmen om Elin» og «Koster-valsen». Men i den senere tiden har det dukket opp flere musikere som hever belgen med stolthet. Kanskje startet det med Astor Piazolla eller den finske punktrekkspilleren Kimmo Pojonen?

Kanskje var det Stian Carstensen som banet vei. Uansett hvem som har hatt betydning, GURO VON GERMETEN satser på sitt røde, lille trekkspill, og reiser land og strand rundt med det. Enten alene, i små konstellasjoner eller med sitt band Scwindelfrei Orchestra. Ikke bare her til lands, men også i Tyskland, Sveits, Østerrike og Canada.

[12] jazznytt

TEKST: JAN GRANLIE

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 13

Foto: Jens Sauerbrey/LEITWERK jazznytt [13]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 14

u

ndertegnede fikk øynene opp for Guro da hennes debutplate, «Bad Dreams and Good Nightmares» kom i oktober 2010. I februar i år kom oppfølgeren, «Come Stand Before Me», en oppfordring vi ikke har lyst til å følge.

For, etter vår mening er det ingen som skal stå i veien for Guro von Germeten. Hun skal få all den plass hun ønsker, for dette er en musiker som gir verden musikk vi kan like!xxxxxxxxxxxxx Det er ikke jazz, i alle fall ikke hele tiden. Det er ikke pop eller rock, i alle fall ikke så ofte. Det er ikke gammeldans eller norsk folkemusikk.

Derimot er det musikk i alle fall jeg, forbinder med mørke, litt obskure klubber i Berlins undergrunn, kombinert med bryllupssermonier på Balkan – altså musikk ikke så langt fra det Stian Carstensen holder på med.xxxxxxxxxxxxxxx Hun er blitt omtalt som Kaizer Orchestras «creepy, little sister», den kvinnelige Tom Waits, barnebarnet til Kurt Weill og Kate Bush på Edith Piaf-piller. Disse karakteristikkene kan kanskje gjelde for førsteplata, men ikke på den nyslupne perlen av en plate.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hun har turnert i Tyskland, Sveits, Østerrike, Russland og Canada, og hun har spilt på Kongsberg Jazzfestival, Slottsfjellfestivalen, By:larm, Oslo World Music Festival og Canal Street.

Hun har spilt på Rockefeller, John Dee og Mono i hovedstaden og releasefesten for hennes nye plate skjedde på Parkteatret på Grünerløkka på Oslos beste østkant.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi møter henne en mandag i januar. Tåka ligger tjukk som grøt over hovedstaden. Det er en av disse dagene hvor det ikke blir skikkelig lyst.

Møkkete snø som er i ferd med å forvandle seg til skummel is ligger og lurer på fortauene. Gatene er fylt av eksos og møkk, og følelsen av å ha en sekk med stein på ryggen kjennes både fysisk og psykisk.

Varmesprederen Men så kommer Guro inn på Jazznytt-kontoret og sprer en varme og en glede man sjelden opplever. Man føler at sola titter fram og at varmen brer seg. Isen smelter, tåka forf lytter seg opp mot Holmenkollbakken og Nordmarka og byen skinner.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi har lest oss opp på hjemmesiden hennes, hvor sitatene om at hun er Kaizer Orchestras creepy little sister, den kvinnelige Tom Waits, barnebarnet til Kurt Weill, og Kate Bush på Edith Piaf-piller. Og vi vil selvsagt ha en forklaring på denne selvsikkerheten og skryten.

– Det er faktisk ikke jeg som har skrevet det, ler Guro. – Det er klippet fra anmeldelser fra den forrige plata. Det hadde ellers vært å hoppe høyt og falle fort. Men jeg tror disse uttalelsene har med det å gjøre at folk ikke helt vet hvor de skal plassere musikken min når de hører den. De vet ikke helt hvilken sjanger den tilhører - eller hvor den passer inn. Derfor prøver mange å plassere meg ved å sammenligne meg med andre artister man kan gripe tak i. Ellers blir det fort sånn: det er litt jazz, også er det litt sirkus, også er det litt cabaret og litt viser, og litt balkan. Kanskje blir man litt mindre forvirra om man sier at det er litt Tom Waits og litt Edith Piaf i stedet for?

– Det er jo det enkleste anmeldertrikset i verden.xxx – Ja. Men jeg merker det jo selv også. Når jeg skal presentere meg, så må jeg også gripe til de assosiasjonene, fordi jeg tar meg den friheten å ikke bare skrive én type musikk.xxxxxxxxxxxxxxx – Når jeg hører musikken din, så gir det meg assosiasjoner til den svenske sangeren Lars Demian. Kjen[14] jazznytt

Jeg driver jo og med veldig tekstbasert musikk, og det føler jeg fungerer bra i Tyskland. Det er veldig takknemlig for en utøver å gjøre en konsert hvor det er historiene som står i fokus.

Når jeg spiller i Tyskland kommer jeg helt tilbake til selve låtskrivingen… også tror jeg vi er litt eksotiske

ner du til de tingene han har gjort, som for eksempel plata «Man får vara glad att man inte är död»?xxx – Ja, jeg ble kjent med ham gjennom deg og anmeldelsen av den første plata mi i Jazznytt. Og i ettertid har jeg hørt masse på musikken hans.

Jeg har faktisk prøvd å komme i kontakt med han også, men har ikke klart å få det til. Jeg har tenkt at han hadde det vært gøy å leke med en gang.

Eksotiske nordmenn – Jeg siterer videre fra din hjemmeside hvor noen tyske aviser sier at du er det beste Norge har levert utenom oljen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, det var Süddeutsche Zeitung som hadde den beskrivelsen i en anmeldelse fra en konsert.

Det var veldig morsomt, fordi det var en solokonsert. I Tyskland så aksepterer de kanskje det formatet mer enn man gjør i Norge. Og de synes det er interessant, det helt nære musikermøtet. Süddeutsche skrev en slags blanding av en anmeldelse og reportasje, hvor de innledet med at Norge kan ikke lenger bare utvinne olje, eller omdanne vann til strøm, de kan også lære resten av Europa en lekse om hva som er mulig å gjøre med en stemme. Det er temmelig pompøst, men samtidig veldig morsomt. Det har vært litt gjennomgående at de anmeldelsene jeg har fått i Tyskland er veldig overstrømmende.

Jeg vet ikke om det er slik at vi nordmenn har et veldig godt musikalsk rykte der nede, eller om det er fordi den musikken jeg skriver faller inn i en tradisjon de er fascinert av.

– Jeg har lagt merke til at det på mange måter er en trend nå at norske musikere vokser seg store i det landet. At musikere som Kari Bremnes til Jan Garbarek via Karl Seglem og Helge Lien – og sikkert mange fler, inklusive deg har sitt største publikum i nettopp Tyskland. Hva mener du om det?xxxxxxxxx – For min del tror jeg det dreier seg om at Tyskland er et land med fryktelig mange mennesker.

Og når jeg gjør solokonserter, så spiller jeg på ganske små steder med opptil 250 publikummere. Og slike steder finnes det nesten i hver by.

I tillegg så er det jo slik at siden det bor så mange mennesker der, så vil jo enhver nisje ha et mye større publikum enn de har her i Norge. Det finnes et større marked der, selv om man holder på med smale ting eller små formater. I tillegg så snakker jeg jo f lytende tysk, og når jeg er alene på scenen så bruker jeg også tid på å snakke, og det at vi er på samme språk tror jeg gjør en positiv forskjell.

– Man sier jo om Kari Bremnes at det at hun synger på norsk og nord-norsk er eksotisk.xxxxxxxxxxxxxx – Ja, det tror jeg er riktig. Det merker jeg også.

Jeg har ikke så mange låter på norsk, men de låtene jeg har kommer veldig gjennom.xxxxxxxx – Jeg har en følelse av, uten at jeg vet dette sikkert, at tyskerne også går på konsert. De er ute og de lytter på en veldig fascinerende måte. Det er f lere ganger at jeg har konserter hvor jeg tenker at ok, her er det ingen reaksjon, også er du ferdig med konserten, så får du stående applaus og må gjøre tre ekstranumre. Dette kan komme av at konsentrasjonsnivået er så høyt.xxxxxxxxxxx – Jeg driver jo med veldig tekstbasert musikk, og det føler jeg fungerer bra i Tyskland. Det er veldig takknemlig for en utøver å gjøre en konsert hvor det er historiene som står i fokus. Når jeg spiller i Tyskland kommer jeg helt tilbake til selve låtskrivingen… også tror jeg vi er litt eksotiske. Jeg tror vi har en eller annen stjerne som nordiske og norske som virkelig går hjem hos det tyske publikum.

Finnmarkingxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Guro er født og oppvokst i Finnmark. Og veien fra vår nordligste landsdel til balkan og de mørke bulene i Berlin er, uansett Widerøe, Norwegian og SAS, en relativt lang vei. Og en ting er at unge von Germeten begynte å spille trekkspill, men at hun endte opp med å spille denne musikken lå vel ikke helt oppe i dagen da hun begynte å «dra i bæljen»?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Kjedsomhet, kanskje, ler Guro. – Behovet for å lage min egen hverdag, spøker hun. – Det var rene tilfeldigheter som bragte meg til trekkspillet og den musikken jeg lager. Nå i februar var det fem år siden jeg fant det lille røde trekkspillet. Ute var det omtrent like grått og trist som det er ute i dag. Ikke kaldt og ikke varmt og ikke noen ting. Og jeg hadde behov for å finne på noe nytt og annerledes. Jeg har bakgrunn som klassisk sanger, og har nok hele tiden hatt pasjonen for de store følelsene og for at ting skal være litt ekstraordinært, og kanskje også mer iscenesatt enn en helt vanlig hverdag enten i Finnmark eller i Oslo er. Jeg ble litt tilfeldig oppfordret til å prøve å skrive musikk selv, og da var det altså denne musikken som dukka opp, sammen med trekkspillet. Det var litt fascinerende å se at plutselig ble alle de tingene jeg hadde drevet med

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 15

tidligere, eller hørt på, oppsummert i sitt eget uttrykk, uten at jeg egentlig var klar over hva som kanskje hadde påvirket meg.xxxxxxxxxxxxxx – Jeg har for eksempel en onkel, Gunnar Germeten, som var klassisk komponist, men som brukte alle somrene på å stå i hvit lindress og spille trekkspill og synge Taube. Og min andre onkel, Jon Larsen, lot meg, helt siden jeg var liten, sitte under bordet på Djangofestivalen, slik at jeg fikk med meg den delen av musikken. Jeg tror det er masse tilfeldigheter som har ført til min musikk, men det er helt klart at behovet for at ting kan være eventyraktig, ekstraordinært og utradisjonelt alltid har vært sterkt. Vi lever jo i et land hvor ikke akkurat det er hovedfokuset, og det er ikke akkurat det stedet vi besøker oftest.

– Men var det trekkspillet som dro deg inn i denne musikken, eller var det andre ting?xxxxxxxxxxxxxxx – Ja. Da jeg kom over dette røde trekkspillet, så hadde jeg vel skrevet en låt. Men det var fremdeles klassisk sangteknikk jeg holdt på med, men plutselig var det helt andre lyder og låter som dukket opp med trekkspillet. xxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg møtte en sanglærer som sa at jeg skulle skrive det jeg sang i dusjen, og så se hva som skjedde. Hun sa at hun ikke brydde seg om det var bra eller dårlig, men at det ga en pekepinn på hva jeg kanskje hadde lyst til å gjøre. Så gikk jeg

hjem og skrev en liten «murder ballad» som er på den første plata. Det kom litt overraskende på meg, jeg tenkte: Jøss, er det virkelig dette jeg skal gjøre? Og da jeg fant trekkspillet, så falt ting enda mer på plass. Fordi trekkspillet er både visuelt, det er bråkete på en bra måte, det er scenisk, og det bærer så mange assosiasjoner i seg.

Det ble på mange måter med ett lett å fortsette ned den veien. For plutselig kom sjømannsassosiasjonene, så kom visene og så kom sigøynermusikken og så balkanmusikken. Folk som lytter får også mange bilder i hodet med en gang man drar fram et trekkspill. Så da er det bare å begynne å plukke.

– Men å spille trekkspill blir jo betraktet som temmelig harry i deler av jazzmiljøet.xxxxxxxxxxxxxxxx – Det er jo to ting som går igjen. For det første, når folk får høre en konsert med trekkspill, så sier de ofte at, jøss, trekkspill er jo supercoolt.

For det andre, kommer uttalelsen at du ikke ser ut som en trekkspiller. Det er jo også et instrument som folk har masse negative assosiasjoner til, men hvis du ser, for eksempel på By:larm de siste to, tre årene, så har jo antall band med trekkspill eksplodert. Det brukes i mange f lere sammenhenger nå enn kanskje før, og jeg tror det er på vei til å bli et stuerent instrument.xxxxx – Jeg møter stadig skuespillere og artister som

hviskende kommer og forteller at de har kjøpt trekkspill. Også de er litt euforiske når de forteller det. Det er jo slik at hvis man bestemmer seg, i voksen alder, for at man for eksempel vil begynne å spille fiolin, så tar det ofte tre år med øving i kjelleren før man liksom kan begynne på ordentlig, mens trekkspillet høres jo fint ut bare man holder en lang basstone. Det er et veldig takknemlig instrument, og jeg tror mange som prøver seg på det føler stor mestring fort, uten forkleinelse for de som er skikkelig gode. For vi har jo noen helter her i landet som jeg bare bøyer meg i støvet for.

– Hvem tenker du på da?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Nei, altså…Stian Carstensen er jo en stor favoritt, men også Frode Haltli og Espen Leite.

Og jeg tror vel de færreste ville si at de ser ut som trekkspillere de heller, uten at jeg skal dra den…xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Du kan jo se at Stian Carstensen er trekkspiller!xx – Men Espen Leite er jo en rockestjerne, og ser ut som det når han spiller. Det er tøft å høre om barn til venner som har begynt å spille trekkspill på kulturskolen, og at det ikke nødvendigvis er slik at de bare skal spille norsk folkemusikk, men at man oppdager at det er så mye annet man kan spille også, man kan bruke trekkspillet på samme måte som man før har brukt brukspiano.xxxxxxx jazznytt [15]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 16

– Øst-Europa har jo kommet som et stort PANG! på musikkscenen vår de senere årene, og det tror jeg også har hatt mye å si for trekkspillet sin del.

Schwindelfrei Orchestraxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Guro har jo selvsagt et band bak og med seg når hun ikke reiser alene. Schwindelfrei Orchestra består av musikere fra forskjellige sjangere innenfor den rytmiske musikken. Fra jazzscenen kommer sangerinnen og auto harp-spilleren Andrea Rydin Berge og bassisten Sebastian Haugen-Markussen, mens klarinettisten Erlend Barratt-Due, ifølge Guro, er Norges beste klezmer-klarinettist. I tillegg er fiolinisten og bratsjisten Line Grenheim og trommeslageren Christian Svensson med på å fylle ut bandet.

– Schwindelfrei Orchestra er altså bandet mitt, som har kommet til gjennom mange tilfeldigheter. Vi har på en måte plukket opp hverandre i forskjellige sammenhenger. Det jeg liker spesielt med denne gjengen, er at alle ikke kommer fra samme «sted». Vi har helt forskjellig bakgrunn alle sammen. Christian Svensson er jo folkemusiker, ganske hardbarka fra den leieren, og Andrea er fra jazzen, og er samtidig singer/ songwriter. Hun er utrolig bra å jobbe med, også som låtskriver. Sebastian er fra jazzen, han er vel kanskje den mest eksperimentelle av oss i en del sammenhenger. Line er mer folk/rocker og bandjente, og Erlend som er – ja – Norges beste klezmer-klarinettist, etter min smak.xxxxxxxxxxx – Denne sammensetningen er veldig morsom, fordi vi tenker helt forskjellig, uten at det blir et crossover-band, så blir det likevel særegent fordi man hører de forskjellige spesialitetene til musikerne.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det hender også ganske ofte at ikke alle er med når vi gjør konserter. Vi gjør også trio- og kvartettjobber, og låtene forandrer seg etter hvem som er med. Spiller jeg med Andrea, fele og bass så har alt en mer singer/songwriter-feeling, og kommer Erlend inn, så er balkanstemningen der med en gang. Og det synes jeg er morsomt: At når vi går på på konserten så høres det nødvendigvis ikke likt ut som det vi gjorde i studio, eller som forrige gang vi spilte, selv om basisen i låtene er det samme.

«Come Stand before me» Den nye plata til Guro von Germeten har hun valgt å kalle «Come Stand before me». Her har hun selv gjort både tekst og musikk på alle låtene, men i tillegg til «de svindelfrie» har hun også med noen gjestemusikere, bl.a. gitaristen Even Helte Hermansen fra Bushmans Revenge.

Etter min mening har musikken denne gang fjernet seg litt fra det «kaizerske» og mer over i rendyrket balkan og de mørke buler i Berlins underverden. Hun har valgt å bringe inn både banjo, sag, orgel og harmonium i tillegg til Helte Hermansens heftige gitarspill. Vi lurer på om stoffet på den nye plata er laget for denne bandkonstellasjonen, eller om det er musikk hun har laget uten å tenke på hvem som skulle være med på innspillingen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det er litt begge deler. Dette er låter som er skrevet over en ganske lang periode. Noen av låtene er skrevet rett etter at vi lagde den første plata. Disse er kanskje mer preget av at de er laget til meg alene, og så har vi arrangert de for bandet etterpå. Så er det også et par låter som jeg ikke har sjans i havet å spille uten bandet, jeg kan bare gå hjem og legge meg når det gjelder å spille de på solo trekkspill. Eller jeg må tenke helt nytt og lage helt andre, nye versjoner, så her [16] jazznytt

Da jeg for nesten tre år siden sa opp den faste jobben min og bestemte meg for å bare spille, fant jeg ut at det bare var å gå inn i en unntakstilstand i et par år, og tanken gikk på at så lenge jeg kunne betale husleia og ha råd til knekkebrød, og så skulle jeg bare si ja til det som måtte dukke opp

er det litt av begge deler. Og det synes jeg er veldig gøy. Jeg merker også at jeg på konsert kan legge ned trekkspillet innimellom og bare være sanger, mer enn jeg gjorde før. Det er morsomt å kjenne at man kan variere og at man utvikler seg og at vi fortsatt ikke helt vet hvor vi skal, også musikalsk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – På plata har vi jo med f lere gjester, bl.a. en gitarist og en banjoist, som gir noen helt nye retninger jeg også liker veldig godt. xxxxxxxxxxxxxx – Even Helte Hermansen legger noen fine føringer innimellom.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, han gjør det. Jeg liker veldig godt måten han spiller på. Det er herlig frekt!

En vitebegjærlig damexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Guro har brukt mye tid på studier. Hun har studert både i Stavanger, Wien, Oslo og København. I tillegg har hun spilt nesten overalt, ikke bare på Kongsberg jazzfestival, på Slottsfjellfestivalen, på By:larm, Oslo World Music Festival, på Rockefeller, på skolekonsertturné i Finnmark og på Parkteatret og John Dee her til lands, men også f lere ganger i Tyskland, Østerrike, Sveits, Canada og Russland. Og med den musikken hun spiller, kan vi nesten mistenke henne for å ha ta-

terblod i årene, eller at hun bare, rett og slett har problemer med å holde seg i ro.xxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg tror grunnen er en blanding av å være både skikkelig sosial og en einstøing på samme tid, selv om min mormor alltid sier at det må være noe taterblod ute og gå i familien, som vi ikke helt har klart å plassere. Jeg har for eksempel en mor som i alle år har pendlet mellom Finnmark og Oslo. Jeg tror den reisegleden jeg har, alltid har vært veldig present i familien. Dette, sammen med at jeg er veldig spontan av meg, ikke på en ugjennomtenkt måte, men jeg er litt sånn; ja, hvorfor ikke, er kanskje grunnen til at det blir så mye reising.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Når man ikke finner det man trenger her, så må man dra et annet sted. Sånn var det og da jeg bestemte meg for å ta masteren min i Wien. Da var det litt sånn: Ok, det finnes ingen master i kulturmanagement og kulturledelse i Norge, da er det bare å google seg fram for å finne ut hvor dette finnes ellers i verden.

– Jeg liker det der, å innimellom bare sette seg på toget og være borte i tre uker, og vite at du på dagen skal komme deg fra A til B og så skal du spille om kvelden. Så møter du nye mennesker, og du får lov til å ha det privilegiet å nyte disse menneskene i noen timer før du setter deg på toget og reiser til neste sted, hvor du igjen får lov til å spille og treffe nye mennesker.xxxxxxxxx – Det som er morsomt med å reise alene, i for eksempel Tyskland, er at de stedene som booker meg har jeg jo allerede noe til felles med. De har en eller annen musikkinteresse og driver et type sted som, om jeg hadde bodd i den byen, så hadde det helt sikkert vært mennesker jeg hadde forholdt meg til og hengt sammen med. Denne formen for hverdag er jo på mange måter et superprivilegium.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Når det er sagt, så håper jeg jo at både økonomi og praktiske ting kan gjøre at jeg kan reise enda mer med hele gjengen på tur etter hvert.

For uansett hvor romantisk det er å reise alene, så hadde det vært en bra utfordring å kunne ta med seg seks stykker og dra på loffen, liksom.xxx – Da jeg for nesten tre år siden sa opp den faste jobben min og bestemte meg for å bare spille, fant jeg ut at det bare var å gå inn i en unntakstilstand i et par år, og tanken gikk på at så lenge jeg kunne betale husleia og ha råd til knekkebrød, så skulle jeg bare si ja til det som måtte dukke opp. Og det har vært gøy! Så får vi se om det livet er det det blir, de neste ti årene.

Vokalutdanning i Danmarkxxxxxxxxxxxxxxxxx Oppi all reisingen og turneringen avsluttet Guro i desember en vokalutdanning i Danmark. Hun er egentlig utdannet klassisk sanger, og gikk fire år på konservatoriet i Stavanger, og trodde en lang periode at det var det hun skulle bruke livet sitt på. Å synge Mozart og Verdi. Men sånn ble det ikke.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg merket da jeg begynte å skrive musikk selv, og begynte å bruke stemmen på en litt annen måte, at jeg ble veldig nysgjerrig på de tingene jeg hadde lært på konservatoriet. Ikke det at jeg syntes det var feil på noen måte, men vi hadde likevel da at en sterk teori om hva som er sunt og hva som er riktig og viktig, og de tingene der. Så lærte jeg meg at jeg kunne snu om helt, jeg kunne gjøre ting som hørtes stygt eller farlig ut, men at jeg likevel aldri ble hes og ikke hadde stemmeproblemer, som jeg syntes jeg hadde mye mer av da jeg holdt på med klassisk sang.

Alt dette vakte en nyfikenhet på hva som egentlig skjer med stemmen? Så kom jeg borti skolen til Cathrine Sadolin i København, Complete

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 17

Foto: Henrik Kjelin

Vocal Institute. Her dreide alt seg om akkurat det. At vi har et instrument som vi kan forme og skape forskjellige akustiske rom i, og dermed bruke på den måten vi selv ønsker, så lenge vi vet hva vi driver med og tar vare på helsa, for å si det sånn. Det er i seg selv ingen lyder som kan skade oss.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Og etter svært kort tid merket jeg ikke bare en kjempeutvikling, samtidig oppdaget jeg at jeg hadde et et sterkt vokalnerdgen som ble tent.

Her dreier det seg om såpass sære greier som gleden av å se på vibrerende stemmebånd på YouTube uten lyd, og gjette hva som skjer.xxxxxx – Etter å ha studert der et år, bestemte jeg meg for å ta hele løpet slik at jeg også kunne undervise, hjelpe andre, og jobbe med stempelet til CVI i panna. Jeg liker verdiene skolen har i forhold til at man skal skille smak og teknikk når man er lærer og underviser, at man skal være bevisst på at det ikke er lydene stemmen produserer som kan skade oss, samt at det er vår jobb å hjelpe sangerne og lære dem å ta vare på seg selv, men samtidig gi dem muligheten og rom til å utfolde seg og lage den kunsten de selv vil.xxx – Jeg ble ferdig i desember etter tre intense år, med pendling og ganske krevende utfordringer.

Det var med en utrolig stolthetsfølelse jeg gjorde det. Og på en eller annen måte så kommer det nok til å forme det jeg gjør videre også.x – Jeg er jo et studiemenneske som også elsker å

Foto: Erlend Mikael Sæverud

undervise andre, og ikke være i fokus selv. Så man skal ikke se bort fra at det blir mer av det etter hvert. Å overleve som musikerxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Guro forteller at hun til nå har klart seg bra med kun å være musiker. Hun forteller at hun har til husleia og knekkebrød, og til og med et par sko og en bedre frokost fra tid til annen. Og dette klarer hun uten at hun har måttet ta alle mulige strøjobber.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg har i hovedsak jobbet med mine egne ting, forteller hun. – Jeg reiser også med Rikskonsertene og Den Kulturelle Skolesekken med to forestillinger, en for barn og en for videregående skole. Videregåendeforestillingen er med min musikk og film, regisert av Kjell Moberg, kjent fra teater NIE, og barneforestillingen er med trekkspiller Solfrid Molland og øst-europeisk musikk og eventyr. Begge prosjekter er personlige hjertebarn. Men jeg føler også at etter som tiden går, blir jeg mer og mer tent på at noen kom og sa at Guro, jeg tror du hadde vært helt knall til å synge på dette prosjektet. Det håper jeg vil skje en gang. Eller kanskje aller mest: å gjøre Kurt Weill på scenen, det hadde vært helt magisk!

– Men den rollen har vel Tora Augestad allerede besatt?

–Å ja, og jeg bøyer meg i støvet over den jobben

hun gjør der. Men det er sånne drømmer jeg likevel går og bærer på, som jeg kanskje har fra «klassisk-tiden». Det er en bra utfordring å ikke bare skrive materiale selv som du vet du mestrer, men å få levert materiale selv som du må forholde deg til og som pusher deg – det har jeg fryktelig lyst til.

Epilogxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mens vi går ut for å sjekke om det er nok lys til å få tatt noen bilder, forteller Guro om da hun fikk spesialbygd det røde trekkspillet hun har i dag hos Hornaas Musikk. Hun forteller en masse om basser og tekniske trekkspilldippedutter denne skribenten ikke har filla peiling på, men da hun hentet trekkspillet var det vinter som nå. Herren som solgte trekkspillet formante Guro om ikke å bære trekkspillet på ryggen på grunn av det glatte føret. Dagen etter skal Guro ut og spille og slenger trekkspillet på ryggen på vei ut av bilen… og hva skjer? Selvsagt glir hun på isen og ødelegger deler av trekkspillet. Så en slukøret, ung trekkspiller må gå den lange veien tilbake til Hornaas Musikk og forklare hva som har skjedd. Det hadde ikke gått 24 timer siden hun fikk den sterke formaningen… Men Hornaas Musikk reparerte trekkspillet uten å ta seg betalt. Ikke så rart egentlig…

Guro skrudde vel bare på sjarmen noen få hakk, så var avtalen i boks. jazznytt [17]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 18

TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO: CF WESENBERG

[18] jazznytt

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 19

ARVEN FRA STRYN OG ZEN ARVE HENRIKSEN runder 45 år i 2013 og benytter anledningen til å avgi en status-vurdering. Utformet i tråd med Rune Grammofons totalkunst-konsept slapp han LPboksen «Solidification» rett før jul. Boksen er anmeldt i dette nummer av Jazznytt. Over syv LPer dekker han sine tre tidligere utgivelser på Rune, «Sakuteiki» fra 2001, «Chiaroscuro» fra 2004 og «Strjon» fra 2007, hver over to LPer med tidligere uutgitte bonusspor. I tillegg inneholder boksen en ny plate «Chron» med Arve solo, akkurat som hans første plate, produsert på kritt-hvit vinyl. jazznytt [19]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 20

a

lle albumtitlene angir en tematisering.

«Sakuteiki» er tittelen på et japansk skrift om estetiske prinsipper for kunsten om hage-utforming, forfattet omtrent samtidig med slaget ved Stiklestad. Skriftet åpner med setningen «ishi wo taten koto», kunsten å sette opp steiner. Platetittelen «Chiaroscuro» er betegnelsen på malerkunstens bruk av sterke kontraster mellom lys, «chiaro», og mørke, «scuro» som sentralt kunstnerisk grep.

Etter hvert også tatt i bruk som karakteristikk av stemmebruk i sang, hvor det kan beskrives som forholdet mellom stemmens krystallklarhet, ofte betegnet som dens kalde element, og dens dybde, eller varme. Det var da også på denne plata han brukte sin egen stemme som del av sin lydpalett. Vi husker fortsatt Stian Carstensens introduksjon av ham som «lyrisk sopran» på Moldejazz i 2004 og hans framføring av tidligbarokk elizabetansk skjønnsang.

Mens «Strjon» må forstås som en hyllest til Henriksens hjemsted i Nordfjord, Stryn, gir den siste platetittelen «Chron» assosiasjoner til den greske guden Kronos, Tidens Far. Sporene på «Strjon» er gitt titler som antyder en spirituell hylling av naturen, etter en åndelig påkalling, «evocation», følger spor som «black mountain», «leaf and rock», «glacier descent», før bonussporet «home» avslutter reisen. «Chron»s sportitler peker mot jordas store historie, fra dens fødsel i den gasskyen som var vårt solsystems arnested, til den glødende ballen kjølner og stivner, «solidification», etterfulgt av «zircon», det første mineralet som ble dannet på jorda. Før det avsluttes med vår egen kron – eller tidsalder, med «chronozone».

Mening mot estetisk utforming, lyst mot mørkt, åndelighet mot hjemlighet, og personlig tid mot geologisk historie. Er det slik vi kan fange opp disse fire albumene i dialektiske par? Den som er kjent med greske skapelsesmyter vet at Kronos’ avkom var Lys (Eter), Mørke (Erebus) og det gapende tomrommet mellom dem (Kaos).

Er dette kjernen av Arve Henriksens musikalske filosofi og estetikk?

Nye lyder, nye soundscapes Tittelen på boksen, «Solidification», er den fysiske faseovergangen fra f lytende til fast fase, den prosessen vi i noen sammenhenger omtaler som frysing, det motsatte av smelting. Det antyder dermed at boksen kan fortolkes som en stilutvikling, at Henriksens estetikk og stil i løpet av dette tiåret finner sin faste form.

Jeg vil gjøre det klart her og nå at det er overhodet ikke tilfellet. På ingen som helst måte er dette en solidifisering av en stil. Dokumentasjonen i boksen viser en musiker som er på jakt hele tiden etter nye former, nye lyder, nye soundscapes, akkurat slik vi har sett Arve Henriksen hele tiden og i alle sammenhengene han opptrer i.

Med fokus på det totale samspillet i den sammenhengen han utformer sin kunst i, på øyeblikkets kunst. Slik sett er hans musikk en klar link til japansk Zen-filosofi. Og gjennom det til Bill Evans sammenligning av Miles Davis’ estetikk på jazzens mest berømte plate, «Kind of Blue» med den japanske kunstformen suiboku.

Her beskriver Bill Evans viktigheten av å være i øyeblikket, til å frigjøre handlingen fra bevissthetens overprøving og leve på kanten, ta sjansen, «… the artist is forced to be spontaneous. He must paint … with … black water paint. [A]n unnatural or interrupted stroke will destroy the line. … Era-

[20] jazznytt

sures or changes are impossible. These artists must practice a particular discipline; that of allowing the idea to express itself in communication with their hands in such a direct way that deliberation cannot interfere.»

Arve Henriksen har i et tiår vært en av de ledende musikere innenfor den nye norske jazzen, innenfor det de som har behov for å putte merkelapper på alt ville omtale som «nu jazz», ejazz, men som har i seg det som alltid har vært jazzens viktigste kjennemerker, sjanger-overgripende fusjon og improvisasjon. Tidlig i sin karriere ble han karakterisert som en Nils Petter Molvær avlegger, men det er langt tilbake i tid at det har vært en relevant beskrivelse. Joda, han legger ikke skjul på at Nils Petter Molvær og Jon Hassel var tidlige inspirasjonskilder. Men inspirasjonskildene etter det er like mange som de er forskjellige.

Det var gjennom trioen Veslefrekk, en frekk allusjon til bandet Veslefrikk, vi først hørte ham, sammen med Ståle Storløkken og Jarle Vespestad, medstudenter på jazzlinja i Trondheim.

Etter scenemøtet mellom Veslefrekk og Deathprod, eller Helge Sten, transformerte trioen til kvartetten Supersilent. De siste årene har Supersilent igjen blitt en trio, etter at Jarle Vespestad trådte ut av bandet på slutten av 2008, noe som har ført til at vi også har fått se Arve bak et trommesett innimellom.

Sammenhengene vi har hørt og sett ham i er mange, med utgivelser av Trygve Seim, Christian Wallumrød og Jon Balkes Magnetic North Orchestra og i en lang rekke andre sammenhenger. Av arbeider i eget navn er det få, men de er alle utsøkte. Ved siden av hans nevnte Runeutgivelser, var det ECM-utgivelsen «Cartography» i 2008 som virkelig plasserte ham på det internasjonale kartet. Noen få av oss var dessuten så heldige at vi opplevde engangs-oppførelsen «Cartography – Special Edition» på Punkt-festivalen i 2011. Konserten er tidligere anmeldt i Jazznytt. Et utdrag fra anmeldelsen viser konsertens sterke påvirkning på anmelderen: «Den kart-skrivende musikken er levende og denne framføringa løftet den opp til et helt annet nivå enn tidligere framføringer. Ikke minst fordi den nå klarere framsto som å angi et kart, et livets kart. Framføringen av musikken får for meg en karakter av klagesang, en klagesang av bibelske proporsjoner over jakten på mening og retning i livet, med Henriksen i rollen som Bibelens prøvede Job. Da konserten var slutt noterte jeg på blokka mi; «salige gikk de ut, ti de hadde sett Herren!». Hva nå?

Det bar rett ned i kjelleren til Punkt-tradisjonen med «live remix». Som tatt fra Dostojevski – Remix i kjellerdypet! Men hvem møter oss der nede? Om ikke Job/Arve selv. Job i Helvetet. Med Bang og Honore.

Og de fortsetter der de slapp oppe i salen, oppe på jorda. En mytisk kveld i Agder Teater!»

I tillegg til disse må nevnes plata «Ellivan» fra 2009, utgitt på Karl Seglems plateselskap NORCD. Her har Arve Henriksen lagt musikk til Nordfjord-poeten Elling Vanbergs (19371993) framføring av egne dikt, basert på opptak av ham av NRK Sogn og Fjordane.

Jeg fant, jeg fant – utenfor boksen Alt dette demonstrerer Arve Henriksens utrettelige jakt på nye lydlandskap. Arves jakt kan karakteriseres som «utenfor boksen», som når han finner ett av redskapene fra hans fars møbelfa-

Etter hvert lærte jeg å leve med det, å være til stede på scenen, å overleve i øyeblikket, og se at det er noe jeg kan lære fra denne kvelden, at det må være noe jeg kan bruke til å skape noe nytt.

brikk, en stiftemaskin, og lager, basert på lyden fra stifting av møbelstoff, «Genuine Staples», et stykke for musikalske møbelstifter. Selv beskriver han sin tilnærming med Askeladdens «jeg fant, jeg fant». Jeg vil allikevel påstå at det er mer bevisst fra Henriksens side enn dette antyder. Det er et fokus og en bevissthet i hans utrettelige søken etter nye lyder, ny musikk.

Samtidig er det et valg om at alt er relevant, inspirasjon kan komme overalt fra, om det er visuelt, sanselig, sonorisk eller emosjonelt. Det dreier seg om å se og finne musikk i alt, alltid.

Eller som Wayne Shorter sa det en gang, «if all you have is music, then you don’t have any music». Når Arve Henriksen skaper musikk er ikke musikeren adskilt fra personen. En sentral del av Henriksens tilnærming er at det ikke er mulig å skille den ene fra totaliteten av den andre. De er alle fasetter av den samme udelelige totaliteten, nemlig Arve Henriksen. Musikeren Henriksen kan ikke adskilles fra det sosiale individet han er en del av. Det er ikke bare musikk for Arve Henriksen, men alt er musikk for ham.

Arve vokste opp som et barn av skallstolen «Festus», oppkalt etter figuren Festus Haggen fra TV-serien «Gunsmoke», levendegjort av skuespilleren og sangeren Ken Curtis. Stolen Festus var en av hans fars kreasjoner. Hans foreldre sto bak møbelfabrikken Henco Møbler, som ved

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 21

siden av Festus bl.a. produserte salongen «Arve». Og den unge Arve var naturlig involvert i dette fra barnsben av. Henco var en av de mange små møbelfabrikkene som ble etablert for 40-60 år siden i det norske «møbelbeltet» over Nordfjord og Sunnmøre. Ett av Arve Henriksens mange prosjekter er å levendegjøre denne norske industrihistorien. Google Henco Møbler og du vil finne Arves blogg om «Festus», «Arve» og Henco. Dette er også en del av personen Arve Henriksen, av Henriksens musikalske verden.

Kunst ved tilfeldigheter eller preparering?

Henriksens musikalske jakt har alltid gitt meg en assosiasjon til Robert Frosts dikt «The Road Not Taken», dette diktet som fanger valgets dilemma, utfordringen i å velge utradisjonelt, men i et fravær av innsikt om konsekvensene av valget. Velg ditt eget liv, på dine egne premisser og møt usikkerheten med åpne øyne. Diktet fanger valgets tilfeldige element, at i valgets øyeblikk er konsekvensene av valget umulig å overskue.

Hvordan et tilfeldig møte skaper en mulighet for et valg, men hvor hva som skal velges er skjult der og da, valget får kun mening i etterpåklokskapen i en fjern framtid. Valget som gjøres her og nå, et valg bestemt av tilfeldighet, viser seg i den fjerne ettertid som et irreversibelt retnings-

valg. Konsekvensene av det tilfeldige valget kan erkjennes først i bakspeilet i en fjern framtid.

Frosts avslutning fanger dette; «I shall be telling this with a sigh Somewhere ages and ages hence: Two roads diverged in a wood, and I — I took the one less traveled by, And that has made all the difference» Jazzskribenten John Kelman er inne på det samme når han i sine liner notes til boksen «Solidification» gir en allusjon til Robert Frosts dikt når han skriver, «those who have followed Henriksen know that his is a career singularly marked by a preoccupation – some might call it an obsession – with finding roads less traveled».

Denne tilfeldigheten kan bevisst oppsøkes, det kan være ønskelig å oppsøke det. Fordi det innebærer risikoen for at feil oppstår, noe nytt blir til. Miles Davis var inne på dette da han stadig instruerte sine unge musikere med «I don’t pay you to practice! I pay you to practice on the stage!». Eller med Arves egne ord: - Kunst ved tilfeldighet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har trykket på feil knapp på mikseren. Ikke vet jeg hvorfor det skjer, men det skjer. Og det har ført til [nye] spennende lyder. Når det gjelder å skape lyder, så er det det samme for meg om det

er akustisk eller elektronisk produsert. Da jeg var student i Trondheim var jeg fokusert på teknikk. Pustet jeg riktig? Holdt jeg instrumentet riktig? Strammet jeg musklene for mye? Alt dette tok fokuset vekk fra det å spille og kommunisere - Etter hvert lærte jeg å leve med det, å være til stede på scenen, å overleve i øyeblikket, og se at det er noe jeg kan lære fra denne kvelden, at det må være noe jeg kan bruke til å skape noe nytt.

Noen kvelder fungerer det ikke. Det kan skape lyder som ikke skulle være der, toner kan brekke opp. Da må jeg finne måter å bruke det på: hva kan jeg skape med disse lydene?

Prinsippet kunst underbygger ved tilfeldigheter Henriksens beskrivelse av sin tilnærming som «jeg fant, jeg fant». Det er ved ren tilfeldighet Askeladden finner sine «props», og med hjelp av disse skaper han sammenheng. Men det krever et øye for å oppdage disse. Uten åpenhet ville ikke Askeladden oppdage «feilene». Men mer; å se dem krever også en åpenhet til å fange dem opp og en evne til å utnytte dem til å skape nye sammenhenger. Tilfeldigheter som kunstnerisk grep forutsetter en «prepared mind».

Det er ikke minst tydelig gjennom Henriksens engasjement for prosjektet «Helle kulturverk».

Med utgangspunkt i hans kone Anna Maria Frimans familietilknytning til Helle Teglverk i jazznytt [21]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:18 Side 22

Dalsfjorden, har han funnet kunst i feilbrente murstein. Han har opprettet en blogg med målsetting å sette fokus på kulturarven etter teglverket på Hellestrand. Google «Helle kulturverk». Teglstein er ikke bare teglstein, sammenbrente murstein, eller klyser, det er tilfeldig kunst!

Med dette var det klart for meg at det var ikke bare en musiker jeg kom til å møte. Arve Henriksen var en personlighet som ikke bare var opptatt av sin musikalske historie, men en som var opptatt av å se seg selv i og ref lektere over sin plass i den store historien han var en del av.

Kunst er ikke noe absolutt. Kunst er en ref leksjon av en videre kulturhistorie. Kan jeg som skribent fange dette mangfoldet? Og i hvilken grad er dette mangfoldet meningsfylt for Jazznytts leseres oppfatning av og forståelse for Arve Henriksens musikk? Om dette gir mening for meg, i mitt møte med Henriksen og hans musikk, i hvilken grad er det av betydning for mine og Arves lesere i møte med det samme? Se det, det er det ultimate (post-moderne) spørsmålet.

Hva er kunst?

Vi samler opp masse ulike ting, og så får man lov til å sitte

Lek og nysgjerrighet - Du er en utradisjonell musiker i den forstand at du prøver ut det som andre ikke en gang tenker på, du går dine egne veier. Noe som minner meg om Robert Frosts mest kjente dikt «The Road Not Taken».

- Jeg kjenner ikke diktet, men jeg kjenner igjen de siste linjene. De sto på en kopp jeg kjøpte på en turné i USA en gang som jeg ga til min sønn.

Det er hyggelig at du sier det, det er noe jeg vet jeg har hatt fra jeg var liten. Det å være nysgjerrig, det å leke fram noe nytt. En ny dag, yess!

Masse nye muligheter. En dag var en uendelig lang reise som kunne fylles av alt mulig av leik, farger og opplevelser. Det var krise når min mor ropte at det var leggetid! Det var for lite tid til å utforske.

- Den ideen fulgte meg opp gjennom ungdomstid, spenningen ved å oppdage nye ting, Å holde på nysgjerrigheten. Ikke nødvendigvis på alt.

Litteratur har jeg lest lite av. Det er noe som er spennende de få gangene jeg gjør det. Men jeg er for rastløs. Jeg må provoseres av det jeg gjør.

Det må utfordre meg. Jeg kan ikke bare se på noe.

- De tankene som kommer opp da er spennende.

Helt fra ungdomsskoletida har jeg brukt bøker på en spesiell måte. Jeg kan gå inn i et bibliotek eller en bokhandel og plukke opp en bok, lese en eller f lere tilfeldige sider, det kan også være et bilde der, som ga meg noe nytt å tenke videre på. Da lukket jeg boka og gikk videre.

- Av det blir man trigget, av masse ting. Man får bilder, følelser, … det er kanskje en litt frekk måte å forholde seg til litteraturen på.

- Hvorfor frekk?

- Fordi jeg plukker ut bare en bit av helheten.

Du skulle lest hele boka, og ikke bare en del. At det viser liten respekt for forfatteren. Men mange hører jo bare på ett av mine spor, de orker ikke å høre på hele boksen min. Eller de lytter til bare en låt på en av mine plater nå og da. For meg er det aldeles topp.

- Det kan være tatt ut av en sammenheng som jeg har tenkt, som del av en større helhet. Om lytteren hører en liten sekvens, eller bare en frase, og om det utfordrer noen, eller gir en slags mening for vedkommende er det f lott for meg.

temaet fra Adagio-satsen av Joaquin Rodriguez gitar-konsert [som Miles Davis gjorde til en del av jazz-litteraturen på plata «Sketches of Spain»], datt jeg nesten av stolen. Fordi det fortalte meg en delhistorie som pekte langt ut over den helheten som plata ellers er, en historie jeg der og da var uforberedt på.

- Ja, det er noe sound-alike der. Jeg har ikke tenkt på det, men det er morsomt. Vi er jo ikke mer avansert enn at man har blitt inspirert av en hel haug med ting. Av noen deler her og der.

Det kan være enkeltfraser selv, det kan være lengre resonnementer eller større helheter. Om det er i bokform eller på plate.

- Vi samler opp masse ulike ting, og så får man lov til å sitte på en scene med ulike musikere og improvisere med utgangspunkt i disse inspirasjonene og fragmentene. Improvisasjonen er jo en veldig vesentlig del av denne musikken, og er man trygg på seg selv, blir det som du sier. Da tør man å slenge seg utpå.

- Noen ganger er det ikke noe alternativ for meg å sette meg ned og vurdere, skal jeg ta den veien der – det ville føre til sånn eller sånn, eller skal jeg ta den retningen der, fordi da blir det mer slik? Noen ganger tenker og analyserer du, så gjør man et valg som blir bra. Enkelte ganger vurderer du, og så blir det helt feil. Andre ganger handler du bare, uten å tenke. Noen mener at det er det å handle, uten å tenke, som er det eneste riktige. Jeg har ikke noe fasitsvar på hva som er best.

- Noen ganger gjør man ting bare fordi man har lyst til å sjekke ut noe. På Youtube ligger det en video fra en konsert vi nylig hadde i Milano.

[Nær 20 minutter av konsertarrangørens eget video-opptak fra konserten Punkt@The Manzoni, med Arve, Jan Bang, Erik Honore, Eivind Aarset og Hamid Drake, 20. januar i år]. Det var en sekvens i denne konserten der jeg tenkte da jeg begynte å spille de tingene at; nei, dette var Garbarek-sound-alike. Men så tenkte jeg at hvorfor kan jeg ikke gå dit? Så gikk jeg dit allikevel.

- Det er disse tabuene som man alltid føler og kjenner på. Gjør jeg slik høres det ut som Trygve Seim, gjør jeg sånn blir det noen Jon Balke-akkorder. For meg er de greiene der bare deler av helheten, av paletten. Av fargestifter, fraser og klisjeer som kan brukes til noe. Noen ganger er det elementer i trompetspillet mitt som soundmessig høres Nils Petter-aktig ut eller som Jon

Assosiasjoner, referanser og klisjeer - A propos frase og mening. Da jeg satte på andre siden på «Chron» første gangen, og plutselig hørte [22] jazznytt

på en scene med ulike musikere og improvisere med utgangspunkt i disse inspirasjonene og fragmentene. Improvisasjonen er jo en veldig vesentlig del av denne musikken, og er man trygg på seg selv, blir det som du sier. Da tør man å slenge seg utpå.

Hassel. Eller som jeg sa en gang, som Herb Alpert! Og hvorfor ikke, jeg hørte masse på Alpert da jeg var ung. Vi assosierer helt fritt og overalt, fordi alle har ulike historier å fortelle, å bidra med.

- Det ble en morsom historie fra en konsert jeg hadde i Moss Arena med Trio Mediaeval for en tid tilbake. Ektemannen til ett av medlemmene i trioen og en bekjent som begge hadde vært på konserten snakket om konserten noen dager seinere. Denne bekjente var helt enig i at det var en f lott konsert, men «han derre trompetisten, han syntes han synd på. Han prøvde og prøvde å få lyd i instrumentet sitt, og fikk det aldri til!»

- Det minner meg om han som kommenterte etter en konsert at konserten var bra, den, men han ble distrahert av at saksofonisten hele tiden slikket på noen ispinner! [Jazznytts lesere er så velinformerte at de kjenner igjen behovet for å holde flisa til saksofonens munnstykke fuktig.]

Improvisasjon – en høyrisikosport - Slike historier forteller oss også at lytteren er en medskaper av musikken, av historien om musikken.

At musikk er like mye en kommunikativ og medskapende prosess som lydbølger i et rom. Tilhøreren har sine referanser, men disse referansene endres over tid, gjennom aktiv lytting, også til musikkformer som i utgangspunktet er ukjente for den enkelte. Det er en forpliktelse for lytteren å «øve opp øret», og for utøveren å respektere at kommunikasjon innebærer å gi slipp på totalkontroll over musikkens meningsinnhold.

- Helt riktig. Man må legge noe i det og tørre å la seg utfordre. Det må en publikummer også gjøre. Dette gjelder jo alt her i livet. På videregående og i studietida tenkte jeg improvisasjon som en større måte å gjennomføre hverdagen på. Gjennom mine fem egne barn og arbeid i barnehage oppdaget jeg leiken blant barn.

Hvordan barn improviserer non-stop. En fragmentert leik riktignok, det går fra det ene til det andre og henger kanskje ikke så mye sammen.

Men nysgjerrigheten og distraksjonen, og villigheten til å la seg distrahere er der alltid.

- «Hva er dette?» Det er en stol. «Å ja, det interesserer meg ikke, men den var morsom å klatre på.» Så faller de ned og slår seg. Det var vondt!

Og slik legger de erfaring på erfaring. Slik har min musikalske improvisasjonsvei også vært. Jeg har hoppet opp på noen vaklende stoler, og fått

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:19 Side 23

Glassprosjekt i Tallin Foto: Jan Granlie

Remix på Punkt i Kristiansand Foto: Jan Granlie

følelsen å ha gått over ende noen ganger. Gjort noen forferdelig dårlige valg, eller gjort noe som jeg synes ser klønete ut.

- Slik er improvisasjon hele tiden. Etter enkelte konserter kan man tenke at den tonen der, den ble helt feil. Der gjorde jeg et klønete valg. Men det var jo en live-konsert, så det var bare der og da. Også får man tilsendt en Youtube-link etterpå! Da kan vissheten om at den feil tonen ligger der på nettet til tid og evighet bli tung.

Alle vil se det og alle vil tenke; «det var da j..lig».

Men det er da man må tenke at; ja, ja, men sånn er denne formen for musikkutøvelse.

- I dag vil alt man gjør være tilgjengelig på Youtube tre minutter seinere. I stedet for å bekjempe det, må man heller tenke at man får

gjøre så bra en kan, der og da. Det er alltid noen som vil bruke det mot deg. Eller som vil tenke at nå har han mistet grepet.

- Improvisasjon og de valgene og sjansene det innebærer, må man velge å leve med. Belønningen ligger i de øyeblikkene det fungerer, når det blir f lott. Det gir så gode øyeblikk at det er verdt alt det andre. Man kan oppnå en kompositorisk kompleksitet og et samspill som ikke kunne ha vært skrevet ned.

- Som improviserende musikere er jo dette vår måte å komponere på. Dette er jo en klisje som det er sagt mye om. Men for meg sier den noe viktig, det er det som kommer ut på den andre siden som er viktig. Om det er en komponist som har sittet med penn eller et dataprogram og

satt inn tonerekker, om det er en komponist som er dyktig til å orkestrere, eller om jeg og andre som driver med improvisasjon får fram musikalske orkestreringer som lyder f lott, så er det resultatet og klangen som er poenget. Det er viktig for meg.

Kan man spille et skap?

- Og såkalte «feil» jo en dyd av nødvendighet, er det ikke? Det dere driver er jo en form for høyrisikosport. Den eneste måten å sikre at en ikke feiler på er ikke å ta sjanser. Tar man sjanser, og utfordrer seg selv, så kan det aldri bli «feilfritt». Man er dømt til å feiles da.

- Som min kones bestemor sa; det man angrer på er det man ikke gjør. På seminar i Trondjazznytt [23]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:19 Side 24

heimstida var det musikere som hadde vært i USA i mange år som synes vi var slappe som ikke hadde gått gjennom alle kompendier og lært oss alle låtene i det materialet vi hadde fått dagen før. At vi ikke var nysgjerrige nok. Jeg tok det mer som informasjon om at det finnes noen storbandarrangementer som lyder slik, noen sånn osv.

- Det er en annen holdning; at man skal spise og lære seg alt for å bli en så god håndverker som mulig. Og håndverket er viktig. Som min gode venn Jarle Vespestad sa, han «trenger så mye av dette håndverket som mulig for å kunne frigjøre seg». Jeg skjønner også John-Pål Indreberg som sier at man må ha en basiskunnskap om noe før man kan handle. Jeg forstår hva de sier, men jeg synes også det er spennende når man ikke kan så mye om instrumentet sitt, og så gjør man noe på dette grunnlaget.

- Det kan være å sette opp et IKEA-skap. Noen leser en bruksanvisning og greier fortsatt ikke å skjønne det. Andre bare «forstår» helt intuitivt hvordan det skal gjøres, og at hyllene må settes på plass før den ene skilleveggen kan skrus på plass. Ellers vil det være helt umulig å få på plass disse hyllene. Noen bare har det gangsynet, andre har det ikke.

- Slik tror jeg at det er også innenfor musikk og komposisjon. Noen har den teften, de «skjønner» det, uten at de nødvendigvis har den omfattende kunnskapen. Det er så mange-fasettert.

Man kan gjøre en god del ting, når man har «liknende« erfaringer.

- Vi kan kanskje si det slik at jazzens vesen er, og har alltid vært, å være stil- og kunnskapsoverskridende.

Hadde det ikke vært for en utstrakt virksomhet for å bryte hva «læreboka» sier, for bevisst å gjøre det som «ikke er lov» med instrumentet ditt, så ville ikke den improviserte musikken vært der den er i dag.

- I hvert fall ville den stivnet mange steder.

Det er interessant å høre hvordan Arve Henriksen beskriver en læringsprosess, en improvisert utviklingsprosess, fullt og helt i tråd med moderne læringsteorier. Vi lærer for å utvide vårt handlingsrepertoar. I det spiller improvisasjon og utprøving en vesentlig rolle. Om alt er feilfritt, er det ingen læring. Men handlingsorientert læring skjer ikke ved å skaffe seg teoretisk viten om det man gjør. Humlen vet ingenting om aerodynamikk, den kjenner bare til sitt bol og jakten på nektar. Nektarkildene finner den gjennom en kollektiv, tilsynelatende tilfeldig søkeprosess. Læring skjer ved å omforme informasjon til en annen form for kunnskap, til intuitive handlingsregler, på basis av informasjon ervervet fra tidligere handlinger. Disse handlingene kan være på et helt annet område, men det er allikevel noe som «minner om» en annen situasjon. Slik sett kan man spille «montering av et IKEA-skap».

Mellom børs og katedral - Du framstår for meg som en som er på en ubendig jakt etter nye lyder, nye sammenhenger, og blander inn inspirasjon fra alle muslige steder.

- Det er hyggelig du sier det. Man drar jo inn elementer herfra og derfra. I den skogen av muligheter som er der, så skal man gjøre noe ut av det musikalske livet sitt. Det er da opplagt at man kan ta noen kunstneriske valg utfra tidligere erfaringer som andre har gjort. Man kan lytte på andre musikere, hva de har gjort og så gjøre seg opp noen tanker om det. Men uansett så må man prøve selv i dette terrenget, det er «learning-by-doing». Man må prøve ut, teste, [24] jazznytt

og feile, så blir det forhåpentligvis en sum hvor forsøkene har vært verdt noe for noen.

- Det kan hende at på en konsert med et band har jeg vært støttende overfor andres kreative utfoldelse, andre ganger kan jeg ha vært i god form og hatt en kreativ kveld. Neste kveld kan jeg være på bakbeina og så har noen andre vært kreative og dratt lasset. Men da må man ikke glemme å være glad for de små nyansene som ble bra på den konserten. Å lære det har vært litt av kampen opp gjennom.

- Man går av scenen, inn på bakrommet og så tenker man: «fytti …, det var den dårlige lyden, så elendig kommunikasjon, det var krise!». Man kan være der og holde dette i hodet en stund. Så kommer andre inntrykk, f.eks. fra kolleger, som sier at «det du gjorde der var så f lott, søren så tøft det der låt da du bygde opp den sekvensen».

Man oppdager at ens egen vurdering kan være svært forskjellig fra de andres. Da kommer tanken; var jeg for selvsentrert, var jeg ukonsentrert og ikke fikk med meg hva som skjedde?

- Etter hvert må man lære seg å lage litt avstand til seg selv. Det er kampen. Som improviserende musikere er vi en del av et større samfunn som har mange andre mål og ambisjoner enn våre egne. En bransje som er full av ikoner og moter.

Mange personer som ønsker å plassere oss i en eller annen boks, eller på en hylle, med merkelapp, slik at det kan gis ut en plate til den samme fantastiske pianotrioen. Som ønsker å selge enda f lere plater slik at plateselskapet blir enda mer kjent for sin sound eller hva det nå er.

- Vi sitter i et slags blandingsbruk, mellom det kommersielle og det kunstneriske.

- Harald Grieg, mangeårig direktør i Gyldendal Norsk Forlag, betegnet denne spenningen som forholdet mellom børs og katedral. Utfordringen å skape grunnlag for at det økonomisk går rundt, men samtidig sikre et kunstnerisk handlingsrom, sikre at kunstneren har frihet til å gjøre kunstneriske valg uten å måtte ta økonomiske og kommersielle hensyn.

- Det er på mange måter en universell spenning innenfor kunstnerisk virksomhet, en spenning som alltid har vært der. Innenfor kunst blir noen kjente og «hippe», og kan selge ut utstillinger, eller selge mange plater. Det er klart det er en form for markedsføring i dette. Det handler også om tydelighet, om å skille seg ut.

- Om man da blir en trompetist som låter som en blanding mellom f løyte, fjell og fjord, er det klart at pressen umiddelbart vil sette en merkelapp på meg. Og det er greit for meg. Jeg skjønner jo det når jeg kommer til Italia at noen har vært ute med pennen og assosiert både det ene og det andre til musikken. Jeg fikk en kommentar av en god kollega en gang om at jeg kanskje ikke skulle si så mye om de shakuhachi-greiene.

Hvorfor det? Jo, kanskje det overskygger alt det andre som du har. Jo, kanskje. Og det var et godt råd. På den annen side bidrar jo også slike skriverier til en tydelighet for publikum.

Skapt tid og funnet rom - Men du legger jo også opp til slike karakteriseringer selv, med platetitler som «Sakuteiki», «Chiaroscuro», «Strjon» og «Chron» og gjenspeilingen av disse i låt-titler?

- Joda, det ligger jo der, men det er like mye innspill fra kolleger og samarbeidspartnere.

«Chron» og sporene på den er like mye Helge Stens input. Jeg hadde heller en idé om mineraler, stein og jord, som var en del av min barndoms interesser. Bergarter, steinsorter, miner-

aler og å lage smykker av stein. Det var også noe av det jeg holdt på med.

- Men så kliner man til og går over til skapelsen av selve Jorden. Det er klart det blir voldsomt.

Men så kan man jo se det fra mange sider, skapelsen av jorda, kronologisk aktivitet, utvikling i faser, osv. Det kan man også velge å se i musikalsk sammenheng. Disse platene viser også ulike tidssoner, forkjellige «chronozones» som jeg har vært i. Dessuten var jo også «Tidssoner» en av arbeidstitlene på prosjektet «Trompet og treverk» med strykekvartett vi gjorde i fjor.

- Sammen med ECM-plata «Cartography», så kan en uavhengig observatør lett konkludere at alle platene dreier seg om plassering i tid og rom. Ved å se på platetitlene alene ville det være lett å se dem som å beskrive en personlig reise, et menneskes utvikling her på jorda.

- Det henger jo sammen med at man blir eldre, får oppleve de ulike fasene livet har å tilby. De man har opplevd når man har fått fem barn, skilt seg, giftet seg igjen osv. Alle de vanlige menneskelige basis-tingene man gjør og opplever. Selvfølgelig farger disse, og blir selv farget av, musikken. Det er en gjensidig utveksling mellom det musikalske livet, det musikalske selv, og hverdagslivet. De to sidene henger nært sammen.

- Også med det «å skape» som jeg kalte det før, men som jeg etter en samtale med [Bergensmusikeren] Ole Hamre nå kaller «å finne». Det er mer Askeladden, lettere, og ikke så pretensiøst og ambisiøst. Det å finne og oppdage ting gjør at jeg kjenner meg mer avslappet.

- Som i går for eksempel. Jeg har en periode nå hvor jeg ikke turnerer så mye, hvor jeg jobber mer med studioprosjekter, spille inn ting, og utvikle filmmusikk. Filmen basert på Knut Hamsuns «Victoria» har premiere i løpet av våren, og Jan Bang, Erik Honoré, Gaute Storaas og jeg har laget musikken. Derfor har jeg også vært i en fase hvor jeg kan gjøre andre ting, finne nye ting. I går kjørte jeg til Drammen for å finne noe av teglverkshistorien på Drammen Museum. Og der fant jeg også en utstilling med møbelhistorie. Og jeg fant informasjon om kunstmaleren Anders Askevold fra Askvoll. Bits and pieces.

Dessuten fant jeg en japansk hage der, hvem visste at det var en japansk hage på Drammen Museum?

Tilfeldighetene som skaper funn - Den nye japanske hagen ved museet åpnes 15. mai i år. Mens jeg var der traff jeg direktøren ved museet, Åsmund Thorkildsen. Det tenkte ikke jeg på den morgenen, at jeg kom til å sitte og snakke med direktøren for Drammen Museum om møbelhistorie, og om japansk hagekunst, noe han visste mye om. Så endte det opp med at jeg kanskje spiller ved åpningen av hagen. Plutselig møter man det virkelige livet, det totalt uforutsette. Det var spennende.

I fjor høst døde hans kones bestemor, 103 år gammel. Det var en av f lere inspirasjoner for Henriksen til å ref lektere over tid, over personlig tid, historisk tid, opplevd tid og sammenhengen mellom dem. Mellom å kunne ting og virkelig dyp-forstå dem. Mellom overf latisk kunnskap og det som gjennom Piet Heins gruk kan betegnes som å «grukke». Som når han omtaler seg selv i tredje person som musikant, og ikke med den mer pretensiøse betegnelsen musiker.

- Nå leter jeg for å finne, for å oppdage, for å bli overrasket. Siden oktober har det blitt klart for

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:19 Side 25

Jeg er slik sett enkelt skrudd sammen. Når folk har snakket om tid og rom har jeg ikke skjønt hva det var de snakket om. Jeg har bare vært en bruksmusikant som bare har gått på.

Jeg har gjort en mengde ting som man har kjent seg mer eller mindre fokusert i. Noen ganger har man følt seg veldig nær til de musikalske uttrykkene man vært i nærheten av.

meg at tid og rom det kan man snakke om, men ikke ta inn over seg, skjønne det. Jeg er slik sett enkelt skrudd sammen. Når folk har snakket om tid og rom har jeg ikke skjønt hva det var de snakket om. Jeg har bare vært en bruksmusikant som bare har gått på. Jeg har gjort en mengde ting som man har kjent seg mer eller mindre fokusert i. Noen ganger har man følt seg veldig nær til de musikalske uttrykkene man vært i nærheten av. Min CV viser jo at jeg har gjort mye forskjellig.

- Jeg har følt meg veldig privilegert ved å ha vært med i mange f lotte sammenhenger, med f lere dyktige musikere. De større filosofiske begrunnelsene for hva jeg holder på med har jeg avstått fra. Jeg har bare handlet ut fra at man har fått lov til å gjøre det. Man har fått lov til å sitte på scenen med de og de musikantene, med de danserne. Man har blitt utfordret og fått lov til å lage musikk til dokumentarfilmer. Å spille på pop-plater med bl.a. Odd Nordstoga.

- Man har mange små opplevelser i en stor sum.

Gradvis oppdager man ting. Det man oppdager … Ja, hva oppdager man? Man oppdager at man har blitt eldre, man oppdager at man har fått se og fått lov til å være med på mange ting. Det jeg har oppdaget etter oktober er at man har fått en referanse, et punkt, slik at man klarer å se noen f lere sammenhenger enn man har sett før. Det innebærer ikke nødvendigvis at man blir en bedre musikant, jeg tror ikke at alle opplevelser kan tillegges at man blir bedre. Det dreier seg om enkeltepisoder hvor man bare handler.

Noen ganger gjør man ting bare fordi man gjør ting, ikke fordi det er smart i en eller annen forstand. Man bare gjør det. Det var kanskje et dårlig valg der og da.

- Feilmarginen, både i det private og det profesjonelle livet, den vil fortsatt være der, resten av livet. Men det jeg synes er spennende er oppdagelsen av at man har så mye å knytte seg til, til å se sammenhenger i. Som da min kones beste-

mor døde i fjor, så kan jeg sette hendelser i hennes historie med historiske årstall. Jeg er født i 1968. Det er 23 år etter andre verdenskrig. Det er ikke lenge! Det var først på slutten av fjoråret at jeg skjønte det. Det var bare 23 år etter at min far ble tvangsevakuert i Nord-Norge.

- Når man begynner å forstå slike perspektiver, så skjønner man at jazzhistorien er meget kort.

Det at man ser bygninger i Norge som er mye eldre enn alt det tekniske rundt oss som vi i dag tar som en selvfølge. Dermed blir det «chronozones» som også bestemmer hva man klarer å fokusere på. Og når man prøver å sette sin musikalske greie inn i en større kontekst og tidsperspektiv så blir det spennende.

Spenningen fortsetter. Om jeg på slutten skal sammenfatte mitt møte med Arve Henriksen så er det med følgende motto: Det gjør ingen ting om jeg faller, bare jeg faller i retningen jeg oppfatter som framover. jazznytt [25]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:19 Side 26

[26] jazznytt

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:19 Side 27

EN SÆRDELES OPPEGÅENDE 70-ÅRING

Da den amerikanske trommeslageren JACK deJOHNETTE feiret sin 70-årsdag i august i fjor, burde det ha vært tid for fest, like mye som at man kunne sette seg ned og reflektere over en lang og strålende karriere, hvor han har spilt trommer for nesten alle de store skikkelsene i den moderne jazzen.

Men siden hans bursdagsfeiring startet i januar, har han ikke vist noen tegn til å stoppe opp og ta en pause fra spillingen, langt mindre

TEKST: STUART NICHOLSON

OVERSATT AV JAN GRANLIE

har han hatt tid til å feire eller reflektere. jazznytt [27]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:19 Side 28

f

joråret begynte med å si ja til en «NEA Jazz Master Award», Amerikas høyeste æresbevisning innenfor jazz, i Washington DC i januar. - Det var f lott, sier han på telefonen fra hotellrommet sitt i Nice, Frankrike. - Jeg var der med en god venn av meg - Von Freeman, hvor han og Jimmy Owens fikk hver sine priser. Det samme fikk Charlie Haden, men han kunne ikke komme, og Lincoln Center Jazz Orchestra og [Muhal] Richard Abrams introduserte meg, han var en av mine mentorer.XXXXXxxxxXXXxXX Måneden etter var han i Danmark for å motta Copenhagen Jazz Festival Ærespris til stående applaus i konserthuset til Danmarks Radio. - Jeg dro over og spilte med trio med den spanske pianisten Chano Dominguez og bassisten Jerome Hart. Palle Mikkelborg var den andre mottakeren av denne prisen, i tillegg til at Jesper Høiby fikk talentprisen, og på slutten av konserten spilte vi sammen også. Det var en fantastisk opplevelse.

70-årsfeiringen startet med en turné med pianisten Chick Corea og bassisten Stanley Clarke.

Han hadde spurt om Clarke og Corea ville bli med ham i en serie «løse» konserter. - Til min overraskelse sa begge ja, sier han - og et livealbum er allerede i produksjon. I tillegg hadde han f lere jobber med sitt faste band, Jack deJohnette Group. Og det er allerede planlagt f lere turneer med Corea og Clarke. Han er spesielt glad for å kunne turnere med sitt eget band. - Det er en gjeng strålende musikere, sier han, noen av dem er tretti år yngre enn han selv, slik som saksofonisten Rudresh Mahanthappa, Tim Reis og George Carrigan.

Og når han ikke har vært på veien, innrømmer han at han har bevilget seg noen korte stunder til ref leksjon. - Jeg har vært velsignet med en lang musikalsk karriere, sier han.xxxxxxxxxxxxxxx - Jeg har egentlig aldri planlagt så nøye, jeg har bare gått den veien musikken har ført meg.

Noen ganger sier man at det er viktig å være på rett sted til rett tid, og det er til en viss grad sant i mitt tilfelle, antar jeg. Men jo mer du står på, og bruker talentet og prøve å være så kreativ du kan som musiker, jo oftere kommer navnet ditt til å svirre rundt på jungeltelegrafen, og da kommer også jobbene. For mitt vedkommende var jeg på rett sted til rett tid i New York på midten av 1960-tallet.

Fra Chicago til New Yorkxxxxxxxxxxxxxxxxxx DeJohnette dro til New York fra hjembyen Chicago i 1962, trommesettet og litt bagasje dro han med seg på en Greyhound-buss.

- Jeg gikk rundt for å sjekke de forskjellige klubbene en helg, forteller han. - Jeg var på «Minton Playhouse», og ble sittende ved samme bord som Freddie Hubbard, og ble med på en jam session etter konserten. [Big] John Patton var der, og han ga meg umiddelbart jobb i bandet sitt. Vi planla aldri noe, men jeg fikk min første spillejobb i New York, med Patton. Etter det begynte jeg å frilanse. Jeg begynte å jobbe med Jackie McLean som igjen foreslo meg for Charles Tolliver, i bandet hans sammen med Bobby Hutcherson på vibrafon og Cecil McBee på bass. Og ettersom tiden gikk, fikk jeg et godt rykte rundt om i New York.

Ahmad JamalXXXXXXXXXXXXXXXXXXX DeJohnette studerte klassisk piano fra han var fire til han var fjorten år, men etter å ha hørt det klassiske Ahmad Jamal-albumet «Live at Per[28] jazznytt

Jeg har egentlig aldri planlagt så mye, jeg har bare gått den veien musikken har ført meg.

Noen ganger sier man at det er viktig å være på rett sted til rett tid, og det er til en viss grad sant i mitt tilfelle shing» ble han veldig betatt av spillet til Jamaltrommeslageren Vernell Fournier.XXXXXXXX - Ahmad hørte jeg første gang i Chicago, med Israel Crosby på bass, Ahmad på piano og Vernell [Fournier] på trommer. Vernell var en racer med vispene, han tok seg god tid, og han svingte veldig bra. Ahmad lot musikerne bruke stor plass og visste hvordan han skulle bruke rytmeseksjonen. Påvirkningen fra Ahmad Jamal kan man også høre i hvordan Miles Davis brukte rytmeseksjonen, særlig i perioden hvor han gjorde innspillingene på Prestige. Han ville gjøre de samme låtene som Ahmad, noen ganger også de samme arrangementene. På noen av dem, som på «Billy Boy», kan du høre hvordan Red Garland virkelig elsker Ahmad Jamal. Du kan høre at Ahmads innf lytelse på Red Garland var sterk, og man kan høre at Miles er sterkt inspirert i den måten han åpner opp og gir rom til rytmeseksjonen. Dette er ting som Ahmad fremdeles gjør, han er fortsatt en mester på dette området, på rom og på dynamikk, og elementer av overraskelser i arrangementene. På den tiden spilte jeg både trommer og piano, men da jeg etablerte meg i New York begynte jeg å få f lere og f lere jobber som trommeslager, så jeg bestemte meg for å gjøre trommer til mitt hovedinstrument.xx Men jeg har alltid spilt piano i tillegg til trommer. Jeg elsker piano og jeg prøver stadig å utforske instrumentet og lære meg mer. Det er til stor hjelp når jeg komponerer og det bidrar til å gi meg mye bedre forståelse for andre store pianister.

Med Charle LloydXXXXXXXXXXXXXXXX Et viktig løft i karrieren kom i 1966, da Jack de

Johnette begynte i saksofonisten Charles Lloyds nye kvartett.XXXXXXXXXXXXxxxxxxxxxxxxxx - Dette var en svært viktig gruppe som fikk stor betydning for ettertiden, Charles Lloyd Quartet, med Keith [Jarrett], Cecil McBee på bass, og senere Ron McClure. Vi gjorde til sammen seks album. Bandet var det første bandet jeg jobbet med som spilte utenfor USA. Det var et veldig viktig band, og et slags «cross-over-band».

Det var jazz, men samtidig appellerte det til et yngre og bredere publikum. Vi spilte Sovjet, på Tallin Jazz Festival og vi gjorde en plate fra den turneen som var ganske utrolig. Bandet hadde både en visuell og en musikalsk appell. Vi gjorde psykedeliske ting, noe det yngre publikummet kunne forstå, og det var også musikk som det vanlige jazzpublikum kunne få tak i. Visuelt sett var Charles en høy kar med et karismatisk utseende, og selvfølgelig var Keith allerede da en svært visuell person, med sin hopping og spretting rundt pianoet. Vi hadde «the thing». Vi turnerte mye i Europa, to eller tre ganger i året – en masse arbeid.XXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxX Lloyds suksess var en åpenbaring - ingen i jazzen hadde tenkt at det var mulig å spille konserter for et stort rockepublikum. Men saksofonisten fikk etter hvert problemer med å takle sin nye stjernestatus, så bandet ble etter hvert oppløst.

Fra Lloyd til MilesXXXXXXXXXXXXxxxxxxx Etter å ha forlatt Charles Lloyd Quartet, gikk deJohnette tilbake til frilansetilværelsen.XXXX - Jeg spilte en periode både med Stan Getz og Bill Evans. Vi gjorde en f lott innspilling med Bill kalt «Live at Montreux» med Eddie Gomez på bass, minnes han.XXXXXXXXXXXXxxxxx I 1969 ble han invitert til å delta i Miles Davis sitt band, et band som ble regnet som det beste jazzbandet på den tiden. Hans første innspilling med trompeteren var banebrytende. «Bitches Brew» kom i august 1969.XXXXXXXXXXxxxx - Da jeg begynte i bandet var bl.a. Dave Holland med på bass og Chick Corea spilte keyboards.

Vi brukte mye tid i studio, spilte groover, et par akkorder, bare for å se hva som skjedde. Jeg husker vi spilte på «Fillmore East». Miles elsket frijazz, folk som Ornette Coleman og Don Cherry, og han prøvde å innlemme denne typen jazz i det han gjorde. Noen av de greiene jeg gjorde med Michael Henderson [som erstattet Holland på bass], var drum’n bass for tretti år siden! Et eksempel på dette er samleboksen «Miles at the Cellar Door» - med Keith [Jarrett], Gary Bartz og Michael Henderson. Mange hadde ikke noe tro på Miles’ «elektriske» periode, men etter å ha hørt dette bandet ombestemte de seg, de fanget opp disse stilene som allerede hadde kommet og gått! Noen av de sakene jeg spiller på «The Cellar Door», er noe av det de nå gjør med hjelp av trommemaskiner! Jeg spilte disse greiene for over tretti år siden! Jeg hører på mye av den electronikaen som produseres i dag og sier; vi gjorde de greiene der for tretti år siden!

Compostxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx DeJohnette siste album med Miles Davis var «On the Corner» i 1972.XXXXXXXXXXXXxx - Da jeg forlot Miles, startet vi bandet Compost.

- Jeg har lyst til å dvele litt ved det bandet. Det var et «co-operative band». Jeg var ikke klar for å være en egen bandleder på det tidspunktet, men bandet ble litt legendarisk med Harold Vick på saksofon. Harold hadde vært på den første konserten jeg gjorde i New York, fordi han spilte saksofon med [Big] John Patton. xxxxxxxxx

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:19 Side 29

Fra konsert på Tampere Jazz Happening i 2007 Foto: Jan Granlie

Composts første album ble kalt «Take Off Your Body» og vi varmet faktisk opp opp for Yes i New York, på den tiden da «The Roundabout» var en av de mest populære låtene som gikk på radio [åpningssporet på Yes sitt album «Fragile» fra 1971]. Det var f lott, de virkelig digga det vi gjorde. Vi gjorde to album for Columbia og etter det følte jeg meg klar til å starte mitt eget band.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXX - Før det hadde jeg gjort noen plater på Prestige med en gruppe kalt Directions med gitaristen John Abercrombie, trommeslageren Alex Foster og cellisten og bassisten Peter Warren.XXXXX - Den første innspillingen jeg gjorde med Manfred [Eicher på ECM Records] var med Keith

[Jarrett] kalt «Rutya and Daitya». Da var vi med Miles i California, og hadde litt fritid, og vi fikk muligheten til å gå i studio, fordi en venn ga oss litt gratis studiotid. Vi dro dit en ettermiddag og spilte inn musikken til «Rutya and Daitya».

Keith tok det med til Manfred og Manfred likte det og ga det ut. Det var da min nære tilknytning til ECM startet. Dette var på 1970-tallet, det var mange spillejobber og det skjedde mye spennende. Det var mye eksperimentering, og mye arbeid.

DeJohnette begynte å spille inn sine egne plater for ECM. På «New Directions» har han med to av de musikere han skulle bygge opp et nært og godt forhold til, nemlig trompeteren Lester

Bowie og gitaristen John Abercrombie. Lester Bowie var en venn fra tiden i Chicago, og Abercrombie fortsatte å arbeide med deJohnette i trioen «Gateway», og gjorde fire klassiske album, med bassisten Dave Holland. Så kom ulike versjoner av deJohnettes kritikerroste «Special Edition», som startet på slutten av 70tallet og varte gjennom det meste av 1980tallet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg var interessert i å få med nye og lovende musikere som saksofonistene «Black» Arthur Blythe og David Murray i bandet. I tillegg ville jeg også ha med cellisten og bassisten Peter Warren fra Directions-bandet.XXXXXXXXXx Av alle albumene i deJohnettes navn vil jeg regne jazznytt [29]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:19 Side 30

Special Edition-platene som noen av de mest interessante som ble laget på slutten av 1970-tallet og -80-tallet. Dette er plater som gir et godt bilde på jazzen som ble spilt i den perioden.

«Special Edition» ble spilt inn i 1979.XxxxxxxxX - Deretter forlot David [Murray] bandet og John Purcell kom med stedet, for deretter å bli etterfulgt av Chico Freeman.

Dette bandet, med Freeman, Purcell, Warren og deJohnette spilte inn «Tin Can Alley» live i Tonstudio Bauer i Ludwigsburg i september 1980. Når Peter Warren forlot bandet, ble han erstattet av bassisten Rufus Reid, og i 1982 gikk de igjen i studio, denne gang for å spille inn «Inf lation Blues» med Baikida Carroll som gjest på trompet. Ytterligere endringer kom i 1984 i forbindelse med plata «Album, Album», som også må regnes blant de store albumene de siste tretti årene, med den nye besetningen med John Purcell på alt- og sopransaksofoner, David Murray på tenorsaksofon, Howard Johnson på tuba og baritonsaksofon, Rufus Reid på bass og deJohnette på trommer. Her gjør de noen noen av deJohnettes fineste komposisjoner som «Ahmad the Terrible» (dedikert til Ahmad Jamal), «New Orleans Strut», «Third World Anthem» og «Zoot Suite».XXXXXXxxxxxxxxxxxxxxXXXxxx - Da hadde vi med Greg Osby på saksofoner, som tok oss i en litt annen musikalsk retning, minnes deJohnette. - Jeg hadde bestemt meg for å få inn en gitarist [Mick Goodrick], og Greg anbefalte meg å sjekke ut f løytisten og saksofonisten Gary Thomas og bassisten Lonnie Plaxico.

Det første albumet vi gjorde var på MCA / Impulse å fikk tittelen «Irresistible Forces».xxxxxxx - Den ble utgitt i 1987, og ble etterfulgt av «Audio Visual Landscapes» i 1988, som på mange måter ble deJohnettes farvel med ECM, og en bemerkelsesverdig kreativ periode i deJohnettes karriere.

Med Keith Jarrett og Gary PeacockXXXXX Jack deJohnettes lengste, musikalske samarbeid har utvilsomt vært med pianisten Keith Jarrett, som han først møtte i 1966, da begge var medlemmer av Charles Lloyd Quartet. De spilte sammen i Miles Davis sine band på tidlig 70-tall, og i januar 1983 ble de gjenforent, sammen med bassisten Gary Peacock, i Keith Jarrett Trio.xxxx - Vi møttes i New York for å prøve ut noen ideer.

Vi spiste middag og snakket om forskjellige ting, bl.a. om at vi kanskje skulle starte en trio sammen, minnes deJohnette. - Det føltes riktig. Vi snakket om våre felles referansepunkter, og det viste seg at alle tre hadde spilt standarder for å overleve, en eller annen gang, og en av de beste platene vi visste om var Ahmad Jamals «Live at the Pershing». Så vi ble enige om å danne «Standards»-trioen, og jobbe med dette formatet så lenge det føltes greit. Keith og jeg spilte jo sammen for førti år siden, og det vil vi fortsette å gjøre så lenge det føles friskt!

En imponerende CVxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx DeJohnettes CV er ikke annet enn beundringsverdig. Han har spilt med John Coltrane to ganger, første gang satt han inn med den legendariske kvartetten med McCoy Tyner (p) og Jimmy Garrison (b) i Chicago som tenåring. I tillegg har han spilt med et godt utvalg av de fineste saksofonistene i jazzen: Sonny Rollins, Ornette Coleman, Jackie McLean, Stan Getz, Stanley Turrentine, Charles Lloyd, Joe Henderson og Eddie Harris. Han har også spilt med et bemerkelsesverdig bredt spekter av pianister, fra [30] jazznytt

Herbie Hancock, Chick Corea, Keith Jarrett - de spiller alle forskjellig, men alle tre har det til felles at de er svært musikalske, de mestrer på et svært høyt nivå, og det er en glede å spille med dem.

Du justerer automatisk ditt eget spill Sun Ra til Bill Evans. Det sier mye om hans kaliber i jazzverdenen at han er den eneste trommeslageren som har spilt med både Keith Jarrett, Chick Corea og Herbie Hancock. Så hvilke justeringer har han måtte gjøre for å passe inn hos tre av de fineste pianistene i jazzen?

- Herbie Hancock, Chick, Keith - de spiller alle forskjellig, men alle tre har det til felles at de er svært musikalske, de mestrer på et svært høyt nivå, og det er en glede å spille med dem. Du justerer automatisk ditt eget spill. Chick er harmonisk sofistikert og spiller også veldig perkusivt, som en trommeslager. Herbie spiller med et rytmisk konsept som en perkusjonist, på en måte, mens Keith er litt annerledes, han har så mange ideer, jeg liker å gi han masse rom. Jeg liker i grunn å gi mye rom for pianistene, men Chick og Herbie kan du gå mer i klinsj med. Jeg finner alltid rom for Keiths ideer som bare f lyter av gårde, så jeg tenker at det er viktig å lytte nøye på hvem du spiller med!

Den nye tidenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Siden deJohnette kom til New York i 1962, har det skjedd store endringer i «jazzindustrien».xx - Det er en helt annen verden vi lever i nå enn da jeg startet, med teknologi, nedlastinger, iPhone,

Twitter og Facebook og alt det der, sier han. xxxx - Det er en helt annen situasjon å være musiker i dag, da CDer ikke selger så godt som tidligere.

Men folk fortsetter å spille inn CDer og folk liker å ha dem. Jeg tror CDer vil selge mer når musikerne har CDer tilgjengelig på konserter, folk er mer villige til å kjøpe dem etter en konsert enn de er til å kjøpe dem på nettet. Men musikere må også være i stand til å være aktive på nettet, de må være entreprenører, så vel som musikere. Folk har tilgang til musikk 24/7 nå om dagen, og de hører på musikk på en helt annerledes måte nå. Steder som Spotify betaler jo, men ikke mye.

- En av låtene til Lady Gaga hadde over en million treff, men hun fikk ikke mye penger. Det er nettsteder som Spotify vi må sloss mot, de er åpne for alle, men det er aksjonærene som stikker av med pengene, og ikke kunstnerne! Så jeg har startet min egen label. Min kone, Lydia, og jeg har f lere innspillinger på trappene. Jeg har allerede et album ute som jeg har kalt «Sound Travels» med Lionel Lourke, Esperanza Spalding, Ambrose Akinmusire og Luisto Quintero, en innspilling som kan lastes ned fra min hjemmeside. Det er et liveopptak på Yoshis, som produksjonsmessig var billig å gjøre. Med muligheter til nedlasting på hjemmesiden, er det i alle fall en mulighet for at noen besøker hjemmesiden min, og at de blir interessert i hva jeg holder på med, og får et innblikk i hva jeg holder på med.

- I begynnelsen av året var jeg på en Aretha Franklin-konsert, og mot slutten sa hun: «Nå skal jeg synge min nye singel! Singelen, og det er ikke snakk om noe album, er bare tilgjengelig i Wallmart-butikkene!» Hva forteller det deg om hva som skjer? Dette er selveste Aretha Franklin - og hun velger å gi ut en singel og ikke et album! Dette er en svært annerledes verden enn for tjue eller tretti år siden. Da gikk alt tregere, mens alt skal gå så fort nå.

- Jeg skal fortelle deg noe annet som skjer nå om dagen: En bivirkning av alt dette er at folk sitter og stirrer inn i dataskjermer hele tiden, det skaper mye stress: «Jeg må sjekke dette, jeg må sjekke dette», og det gjør folk stressede. Folk følger med på aksjemarkedene, og de snakker om at alt er stress, og de tenker at: Jeg får aldri se pengene mine. Jeg vil aldri få dem i kontanter!

De bare f lytter ting rundt på datamaskinene, alt dreier seg om virtuelle penger. Jeg mener, hva skjer med bankene? Disse bankfolka, de er fortsatt bare tenåringer, bortskjemte og grådige, og de bryr seg ikke om effekten av at de skandaløse aktivitetene de holder på med har skadet samfunn som USA. - Menneskene lærer aldri av sine feil, det samme skjer gang på gang, de rike og proletariatet, det er derfor folk blir forbanna og går ut i gatene.

Nå tar folk ut pengene fra de store bankene og setter dem inn i de mindre bankene, fordi man ikke kan stole på de store gutta. De er faktisk satt der for å betjene publikum og investere pengene i gode formål som vil gavne samfunnet, å ikke plassere dem i kontoer på Cayman Islands og alle disse utenlandske, lugubre skatteparadisene for å sikre sin egen «alderdom». Det vi nå har fått, er en haug med parasitter som suger livsnerven ut av innbyggerne!

Intervjuet er tidligere publisert i det britiske magasinet Jazzwise. Jazznytt trykker det med tillatelse fra det britiske magasinet.

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:19 Side 31

Det er nettsteder som Spotify vi må sloss mot, de er åpne for alle, men det er aksjonærene som stikker av med pengene, og ikke kunstnerne

Med Keith Jarrett og Gary Peacock

Fra konsert på Tampere Jazz Happening i 2007 Foto: Jan Granlie

jazznytt [31]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:19 Side 32

NORDLANDS TROMPET

Sammen med broren, Roger, driver han plateselskapet Inner Ear. Han har gjort plater med trubaduren Terje Nilsen og sangerinnen Karin Krog, han leder Bodø Big Band og spiller med Steve Swallow ene dagen og Jon Christensen den neste. Han er født og oppvokst på Tverrlandet i Bodø, og har de senere årene vært en viktig drivkraft for jazzlivet i byen.

På årets Bodø Jazz Open var trompeteren TORE JOHANSEN med både som organisator, leder av Bodø Big Band under konsert med Arils Andersen, pluss hans eget prosjekt Farmers Art. [32] jazznytt

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 33

jazznytt [33]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 34

v

i avtaler tid og sted. Han øver med sin nye kvartett, sammen med den danske gitaristen Jacob Fisher, den svenske bassisten Hans Backenroth og broren Roger, som trakterer trommene. Jeg avtaler å møte dem mens de øver i NRKs gamle Store Studio, midt i hovedgata i Bodø. I tredje etasje, hvor studioet ligger, er det lukket og låst da jeg kommer, fem minutter før avtalt tid. En kar kommer ned fra etasjen over og spør om jeg skal inn? Ja, jeg har en avtale med Tore, forklarer jeg. «Æ ska lås dæ inn», sier han, og før jeg vet ordet av det, har jeg hele studioet for meg selv.

Det er ingen musikere å se. Ingen andre heller, for den saks skyld. Jeg får et øyeblikk av tjuvraddens tanker i bakhodet, og lurer på om jeg skal plukke med meg en Mac eller noen mikrofoner eller noe, og fordufte for godt, men slik blir det ikke. Jeg venter en halv time, men ingenting skjer. Jeg prøver å ringe, men ingen svarer. Jeg sender en SMS…xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter en lang stund plinger det inn et svar som kan fortelle at bandet blir intervjuet av NRK et annet sted i byen, og om vi kan ta det senere nede på hotellet. Makan til prioritering!

Men vi møtes i baren på «SAS-hotellet», det heter fremdeles «SAS-hotellet» i Bodø, selv om hotellkjeden for lengst er kjøpt opp av noen andre. Det er egentlig bare motorduren som mangler for at vi skal føle oss på vei ut Oslofjorden på vei til København. Messingen er blank i barområdet. Og stolene er akkurat like lite praktiske og lite gode å sitte i som på DFDS-fergene mellom «furet værbitt» og kontinentet.

Farmers Art Vi velger å starte med det siste, nemlig prosjektet Farmes Art, som ikke har noe å gjøre med elendige forhold for nordnorske bønder, eller hvilke kunstneriske grep disse kan gjøre for at de veifarende ikke skal mislike de hvite rundballene som ligger slengt rundt på jordene.xxxxxxxx – Det er et prosjekt som jeg har tenkt på en stund, forteller Tore. – Jeg hadde jo tidligere et gitar/trompetband med gitaristen Hallgeir Pedersen. Men så har jeg ikke gjort så mye i den settingen etter det, men det har slått meg at trompet og f lygelhorn passer veldig fint med gitar. Så endte det opp med at jeg kjøpte meg en f lumpet, og tenkte at jeg skulle lage et band som var dedikert til det hornet, og ta utgangspunkt i det jeg har hørt av jazz som er f lygelhorn/gitarbasert. Art Farmer og den kvartetten han hadde med Jim Hall.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Den opprinnelige planen var å skrive musikk i den sjangeren, og tilpasse det til bandet, men det har vært så utrolig travelt at jeg så langt ikke har hatt tid til å gjøre det. Men det har vært veldig artig å samle gutta, og få gjort denne konserten på Bodø Jazz Open. Hans (Backenroth) har jeg spilt litt med før, men det var første gang jeg spilte med Jacob (Fisher), og det var veldig artig.

Han er en veldig underkjent gitarist, i alle fall her i Norge. En fantastisk musiker!

Flumpetenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I stedet for å benytte et vanlig f lygelhorn, har Tore valgt det litt odde instrumentet f lumpet.

For meg virker det litt som Erling Wicklunds ventiltrombone som han kaller f lugabone. Men vi lurer på om det var en f lumpet Art Farmer spilte på, når det ofte sto trompet på platecoverne.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det er en instrumentbygger i USA som heter [34] jazznytt

Dave Monett som lager disse horna, bl.a. for Wynton Marsalis og de gutta der. Og det er han som har designet hornet. Han produserte et eget horn til Art Farmer helt på sluttet av livet hans, i 1997 eller 1998. Så han spilte på det hornet de siste årene han var aktiv. Det er ikke så mange som bruker det, fordi det er er «ingenmannlandshorn» egentlig. Jeg spiller jo ikke så mye sånne rekketing, så jeg syntes det var litt artig å få fatt i et horn som jeg kunne gjøre litt annerledes solistgreier på. Jeg er ikke helt innspilt på det ennå. Det er litt sånn som når man har et f lygelhorn, så velger man å øve på trompeten, men det kan man ikke gjøre med f lumpeten.

Her må man øve hver dag. Jeg vet ikke helt hva det er, men man må bruke tid på å komme seg inn i spillingen på en måte.

– Men i denne konstellasjonen, er det hovedsakelig Art Farmer-stoff dere gjør?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja. I hvert fall den sounden og den type musikk. Vi har snakket litt om at vi skulle prøve å møtes til våren eller høsten for å gjøre noe mer ut av det, og prøve å få skrevet noe materiale til prosjektet alle sammen. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det kunne vært artig å få til en skandinavisk turné med denne kvartetten. Men det blir antagelig ikke før til høsten.

I Jazznytt skrev vi bl.a. følgende om debuten for denne kvartetten under Bodø Jazz Open for en stund siden: «Tore Johansen er en glitrende trompetist som tolker denne musikken på en fremragende måte. Jacob Fisher kan virkelig denne musikken ut og inn, og har spilt den helt siden han som ung ble oppdaget av fiolinisten Svend Asmussen. Hans Backenroth er stødigheten selv innenfor denne bebop/cool-basterte musikken og Roger Johansen koste seg verre bak trommene. Flumpet er et instrument som passer Tores lynne perfekt. Av og til kan hans spill på trompet virke litt «tørt», men med den litt «dypere» lyden i f lumpeten finner han virkelig sin tone. Det bør ikke forundre noen om dette prosjektet blir en av de kommende utgivelser på brødrenes Inner Ear-selskap. En strålende konsert!». Så bandet har vår fulle støtte når det blir snakk om turnering, og at f ler enn de som hadde benket seg på Sinus i Bodø skal få mulighet til å høre hva de har å fare med.

– Det ligger vel an til en innspilling på Inner Ear også da?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, det gjør vel det.

– Dere har ikke brukt lang tid på å øve inn det programmet dere fremførte her, selv om det hørtes både tett og fint ut?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Vi øvde sammen bare en dag før konserten, men de tre andre har jo spilt mye sammen tidligere, bl.a. med den svenske saksofonisten Bernt Rosengren, så de er et godt innspilt komp. Også er de jo svært gode musikanter, og veldig lette å spille med. Vi har ikke øvd låtene sønder og sammen, men avtalt en start og en slutt, og så funka det.

En svært aktiv herrexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tore Johansen er en svært opptatt musiker i Bodø. Både med egne prosjekter, Bodø Big Band (som han leder), og andres prosjekter og innspillinger på Inner Ear. Vi lurer selvsagt på om han må være sysselsatt med så mange prosjekter for å få til smør på brødet, eller om denne aktiviteten rett og slett er en selvvalgt øvelse.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

– Jan Gunnar Hoff og jeg lider av samme syndrom, det velkjente «vi-klarer-ikke-å-la-vær»syndromet. Jeg har ei halv stilling i det som i gamle dager het distriktsmusikerordningen, som er tilknyttet Bodø Kulturhus, sammen med Bodø Rhtyhm Group med trommeslageren Finn Sletten og gitaristen Finn Robert Olsen.

Og sånn sett så har jeg jo litt ro på meg til å gjøre egne ting. Men så dukker det stadig opp nye prosjekter...xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Arild Andersen er såkalt «bykomponist» i Bodø i år, og jeg skal hjelpe han med å skrive mange av arrene han trenger, som han selv ikke har tid til. Vi har jo gjort ett prosjekt sammen (Arild Andersen og Bodø Big Band pluss Bodø Rhythm Group på Bodø Jazz Open i år), og vi har et par andre store prosjekter som også skal gjennomføres i løpet av året. Et med Bodø Sinfonetta i mai, og et med Bodø Domkor i Bodø domkirke i desember. Og det er prosjekter som jeg holder på med litt til og fra hele tida. Så det er travelt! Men det er ikke fordi jeg må ha det så travelt, det bare blir sånn. Jeg har det veldig godt som musiker i nord.

Terje Nilsenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Plateselskapet Inner Ear kom for ikke så lenge siden med en plate med trubaduren og bohemen Terje Nilsen (mannen bak bl.a. «Mjelle» og f lere nordnorske perler). Og vi merker at vi kanskje ble litt engstelige for at populærmusikken skulle være i ferd med å ta over…xxxxxxxxxxxxxx – Vel… Jeg har veldig lenge vært i gang med å lage ei plate med han. Ei plate jeg tenkte skulle være veldig nært en jazzinnspilling. Å gjøre hans mest jazza låter, pluss noen oversettelser han har gjort av andre ting. Vi starta prosjektet i 2004, men alt tar jo litt tid med han, så vi fikk bare spilt inn tre låter. Så jeg måtte etter hvert innse at jeg ikke kom til å få gjort ei hel skive med han.

Men så visste jeg om en del fine opptak hvor han gjør ting alene, som var veldig fine, som jeg bare måtte prøve å samle på et vis og få det tilgjengelig.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det er jo bitte litt på siden av det andre vi har gjort, men allikevel er jeg veldig glad for å ha gjort det.

Musikkmiljøet i Bodøxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hvis man ser seg rundt i Bodø, så er det faktisk en by med utrolig mye kultur og musikk. Innenfor jazz har du konserter i regi av Bodø Kulturhus, du har jazzklubben Ad Lib, du har Nordnorsk jazzforum som er etablert i byen, og du har en masse musikere. Da vi intervjuet Jan Gunnar Hoff i Jazznytt i fjor, trakk han fram Henning Gravrok som en viktig person i miljøet. Hva mener Tore om det?xxxxxxxxxxxxxxxxx – Det er klart at han har vært viktig. Og da han f lyttet til byen, jeg tror det var i 1984, fikk han samlet musikere rundt seg som var veldig «up and coming» på den tiden, sånne som Børge Pedersen Øveleir, Rune Mathisen og andre.

– På et tidspunkt så valgte Bodø kommune å satse på musikk og kultur. Jeg mener det var Wilhelm Karlsen som var arkitekten bak hele satsingen. Vi fikk de første distriktsmusikerstillingene i byen, og det var faktisk ganske mange stillinger, så det kommer fra den tida.xxxxxxxxxx – Det å ha ansatte musikere har betydd enormt.

Kulturhuset vokste og den klassiske delen gikk sammen og stiftet Bodø Sinfonetta, som nå fungerer som en egen virksomhet i Kulturhuset.

Også er det oss tre igjen i Bodø Rhythm Group.

Finn og Finn Robert har jo vært inne i denne

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 35

med flumpeten

i studio med Jon Christensen

ordninga lenge, mens jeg er ganske ny i det systemet. Men det at kommunen har valgt å bruke penger på dette, har nok betydd mye.

Bodø Jazz Openxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bodø Jazz Open er en relativt ny festival. I år var det tredje gang man satte byen på hodet en helg i slutten av januar. Resten av året er realitetene at besøket på jazzklubben ikke alltid er det aller beste. Er festivalen er reaksjon på dette, eller er tanken å få f lere til å bli interessert i kunstformen jazz?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det har litt og gjøre med hva slags musikkmiljø det til en hver tid er i byen. Det er jo ikke så mange som er helt dedikerte til jazzmusikken.

Men det er mange musikere som behersker mange sjangere, og det har vært en stor «crossover»-mentalitet, egentlig. Man er med på klassiske prosjekter, samtidig som man er med på rock og jazz og pop og alt det der.xxxxxxxxxxxxxx – Jeg synes det beskriver hva slags by Bodø er.

Du har de dedikerte jazzfolka, også har du pop/rock-folket. Og jeg er ikke sikker på om det

hadde gått å arrangere en veldig ren jazzfestival i Bodø.

innser at dette er en musikk jeg aldri kommer til å bli særlig bra på.

– Men noe jeg har tenkt litt på, er at dagens unge trompetere nesten utelukkende skal høres ut som Nils Petter Molvær eller Arve Henriksen, og gjerne ha med litt sampling o.l., mens du på mange måter går en helt annen vei og holder deg til den mer tradisjonelle måten å spille trompet på.xxxxxxxxxxxxxxxxx – En ting er at jeg aldri har vært noe teknologisk vidunder. Så har jeg tenkt at, hvis jeg skal begynne med det som Nils Petter har brukt hele livet på å finne ut av, og komme å melde meg på den banen der… Det blir det i hvert fall ikke ærlig musikk av! Jeg må holde på med det jeg kan, og det er å prøve å spille trompet best mulig, å få andre inputs. Jeg har jo holdt på med akustisk musikk mer eller mindre hele tiden, og har bare så vidt hvert innom settinger som har vært elektronika-baserte. Jeg har vært innom f lere mer frie ting, og synes det er artig å teste ut. Jeg innser at det er et enormt felt, og et felt jeg har den aller største respekt for. Men jeg

På f lyttefot søroverxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tores samboer er i ferd med å fullføre en spesialutdanning innenfor legegjerningen. Hun skal ta siste del av spesialistutdanningen sin i Oslo, og da kommer Tore til å f lytte med til hovedstaden.cxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Ja, hun skal ta denne utdanningen på et universitetssykehus i Oslo. Så i løpet av året er vi på plass i hovedstaden. Men jeg kommer til å pendle til Bodø jevnlig. Vi vet ikke helt eksakt når det blir, men det blir vel i løpet av året. Så da ser vi for oss en tidsperiode på et og et halvt til to år. Og det kjenner jeg at jeg gleder meg til.

Da jeg var ferdig på jazzlinja i Trondheim, gjorde jeg et halvkveda forsøk på å bo i Asker en periode, men jeg fant fort ut at det var ganske langt fra der hvor jazzmiljøet holdt til. Men nå blir det Oslo sentrum, og det gleder jeg meg til.

Det skal bli artig å se hva som skjer der, og se om det dukker opp noen nye prosjekter. jazznytt [35]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 36

LOTTE KASTER IKKE ANKER Lotte Anker er høyt estimert i det internasjonale musikermiljø og ble bl.a. nominert (som utøvende musiker) til Nordisk Råds Musikkpris i 2011. Hun har samarbeidet med kolleger som Herb Robertson, Fred Frith, Sylvie Courvoisier, Ikue Mori, Fred Lonberg-Holm, Andrew Cyrille, Paul Lovens, Johannes Bauer, Marc Ducret, Joelle Leandre og Okkyung Lee – foruten de i den følgende samtale nevnte.

Det kan synes som om Lotte Anker ikke nyter noen kommensurabel bevågenhet i Norge (unntatt i Kongsberg). Hun har iallfall ofte spillet her i relativ ubemerkethet. - Jazznytt håper med denne presentasjon å kunne høyne oppmerksomheten på henne.

Samtalen foregikk i Oslo 13. september i en trang tidsramme og er derfor siden ferdiggjort ved supplerende kommunikasjon på mail, med sluttstreken satt på Henie-Onstad Kunstsenter 13. januar.

– Jeg har tidligere skrevet om at du, mht. samspilspartnere, har en fantastisk evne til at etablere nye konstellationer og få folk til at være interesserede i at spille med dig.

– Det er nu ikke fordi jeg lokker dem eller betaler dem sindsygt godt… (latteren sidder løst, helt fra begyndelsen).

– Det er selvfølgelig fordi du spiller godt og fordi du har nogle gode sociale evner, som er guld værd i musikmiljøerne. Det må næsten være et princip, du dyrker – at du gerne vil møde nye folk…!?

– Jeg er jo ret nysgerrig, men jeg holder også meget af mine gamle kolleger, forteller hun. – Men det ligger også lidt i det at jeg spiller improvisationsmusik, for man bliver tit inviteret til nogle festivaler, hvor man møder en masse og måske blir sat sammen med musikere, man aldrig har spillet med før. Og det er jo altså en musikform, hvor det handler om at kunne møde hinanden… møde en anden musiker… i nuet og skabe noget sammen. Så jeg synes der ligger meget i musikformen. Men udover det så kan jeg godt li’ at rejse, og jeg kan godt li’ den fornemmelse at der er sådan en global familie med forskellige konstellationer og formationer.

– Det står vel næsten i modsætning til den permanente trio, du har med Craig Taborn og Gerald Cleaver.

Alene det at I til nu har fået hele tre CDer ud - og I kommer vel igen ….?!

– Ja. Trioen med Craig og Gerald er en af de mere faste grupper. Og det er også en af de grupper der ligger meget tæt på mit hjerte, og den er vigtig for os alle tre. Den har eksisteret siden 2003. Men at den opstod, er jo noget med tilfeldigheder. Gerald Cleaver havde spillet i trio med Marilyn Crispell og mig, og så var der en turné i Europa, hvor Marilyn slet ikke kunne, og så var det Gerald foreslog: Hvad med min gamle ven Craig Taborn?

Ham hadde jeg faktisk hørt på nogle koncerter [36] jazznytt

med Roscoe Mitchell, og vist også med Tim Berne, og jeg syntes han spillede helt fantastisk, så det mente jeg var en virkelig god idé. Og det var klart fra den første tur at her er noget, som giver meget mening. Og man kan sige at den trio er det mest jazzagtige, jeg laver…

– Men jeg har det altså rigtig godt med at være medlem af den trio, som har mulighed for at gå ind og spille mere rytmiske og pulsbaserede ting.

Og Craig og Gerald er jo helt fantastiske sammen, synes jeg. De har kendt hinanden siden de var meget unge og har gået på college sammen, og det kan man høre. Det er ren luksus for mig at spille med dem.

– Og jeg tænker netop i den forbindelse, at I har spillet sammen så mange gange, at der har udviklet sig en slags indforståethed mellem Jer tre - sådan at Jeres musik må bero meget på en fælles bevidsthed, hvilket er et helt andet utgangspunkt end disse stadig nye, åbne impro-møder. Ikke sant?

– Du mener fordi vi kender hinanden så godt?

– Ja, men også hvad akkurat dét giver mulighed for at sætte i gang.

– Altså… Jeg vil sige at når musikere møder musikere, har det jo stadig væk meget med kemi at gøre. Nogen kan være fantastiske musikere hver for sig, men spiller måske ikke så godt sammen.

Men jeg tror at vi er tre personligheder, som lige præcis i den trio, af en eller anden grund, klinger godt sammen. Der er ingen av os, som er kæmpe ego-agtige, og samtidig har vi også stor tillid til hinanden, og det er også vigtigt i improvisation.

At man også kan tage sig plads nogen gange, eller tage chancer. Og så kan vi bare godt li’ hinanden, og vi snakker meget sammen. Når vi ikke er på scenen, er det meget givende og sjovt bare i det hele taget at være på tur sammen.

Jeg bliver lidt hængende i mine tanker om en modsætning mellem disse vekslende «øjeblikskonstellationer» og så denne permanente trio, og kunne da spørge: – Er det egentlig udelukkende fri improvisation, I spiller i trioen?

– Jo! Vi startede med at spille noget, jeg havde skrevet, som godt nok var meget åbent i strukturen. Men efter et stykke tid begyndte vi bare at spille helt frit uden fastlagte strukturer.

– Men når du siger det, så virker det alligevel som om der opstår noget, som kan opleves som mere struktureret, netop fordi I kender hinanden så godt.

– Ja, men det gør der også tit. Det er noget med hvem man er som musiker, og vi har jo hver vores sprog, som så i trioen bliver et nyt fælles sprog.

For eksempel har Gerald en bestemt måde han kan li’ at bygge noget lidt mere groovy op på. Og allerede det at man pludselig spiller en form for meter, vil gi’ en bestemt struktur. Han gør det

TEKST: BJARNE SØLTOFT FOTO: JAN GRANLIE

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 37

Nei, danske LOTTE ANKER er snarere en internasjonal nomade, reisende med musikk og reisende i musikk. Gebetet «fri improvisasjon» representerer neppe noen fast havn å legge an til, men kan heller lignes med et åpent hav, der alt kan skje.

jazznytt [37]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 38

ikke hele tiden, men han kan godt li’ at gå ind i bestemte rytmiske mønstre, og han er en mester i suspense. Craig har også en forkærlighed for rytmiske mønstre, som hele tiden forandrer seg lidt, og han har en virkelig stærk venstre hånd - der kan være noget polyrytmisk, noget repetitivt - og det vil sige at der kan starte nogle «maskinagtige» eller meget polyfone ting på en organisk måde. Men nu er jeg jo en blæser, så min rolle i gruppen bli’r lidt anderledes - den kan både være som mer «traditionel» solist, eller jeg kan gå ind og være del af en tekstur. Men det vil altid bli’ forskelligt. Det er ikke sådan at vi genta’r os selv; men der er nogle bestemte måder at strukturere lyd eller musik på, som den trio er god til, kan man sige.

– Kan vi se lidt på, hvordan det hele startede for dig?

- Er du en af de store danske kunstnere som, mindre tilfældigt, er født og opvokset i Søborg i et arbejdermiljø med fattige kår?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Nej! Jeg kommer ikke fra Søborg, og heller ikke fra fattige kår. Jeg er født i København, men har faktisk boet på landet. Vi f lyttede meget rundt til jeg var 7 år, men derefter har vi boet i Nord-Sjælland, lidt udenfor Frederiksværk. Det hedder Arresødal og ligger tæt på Tisvilde Hegn.

– Idyllisk!

– Ja. Virkelig meget natur. Min far var skovrider, og da får man en embedsbolig - et stort, gammelt hus med plads til megen udfoldelse. Ingen af mine forældre var professionelle musikere; men de var meget glade for musik, især klassisk, og de spillede begge klassisk klaver. Så det var naturlig at også jeg spillede klassisk klaver, da jeg var barn.

– Min mor spillede også en smule jazz og var bl.a. optaget af Bernhard Christensen og hans pedagogiske principper, som havde været fremme, da hun var yngre. Og jeg sang også i kor, lissom min lillesøster - og spillede også guitar i en periode – så musik var en ret stor del af vores hverdag. Men jazz havde mine forældre kun lidt af; det var mest Stan Getz og Louis Armstrong, og så en virkelig god plade med Mahalia Jackson.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg syntes Louis Armstrong var ret fedt, men ikke Stan Getz, hvis jeg skal være helt ærlig (latter).

– Men da jeg var teenager og kom i gymnasiet, begyndte jeg at interessere mig ganske meget for ny kompositionsmusik, faktisk. Samtidig hørte jeg også en masse rock-musik, som alligevel fyldte mere den gang … i 70erne. Jeg kom ind i jazzen – den mere moderne jazz –i det jeg hørte det tidlige Weather Report og tidlig elektrisk Miles Davis, og så - for lissom at gå tilbage – købte jeg en plade med John Coltrane, «Ballads», og også «A love Supreme», som jeg hørte helt vilt meget. Og da begyndte jeg at interessere mig for instrumentalmusik, som ikke var rock.

Jeg var mest tiltrukket af John Coltrane fra perioden i 60erne og Wayne Shorter. Deres lyd på saxofon fik mig til at forelske meg i at spille saxofon. Jeg lyttede også til John Tchicai, for eksempel, og noget af det mere eksperimenterende fra Danmark på den tid – og senere det skandinaviske, for eksempel Jan Garbarek. Alt dette var med til at danne mine forestillinger om jazz, jeg kunne li’ på det tidspunkt.

– Men kompositionsmusikken, som du var interessert i… var vel som lytter?

[38] jazznytt

– Ikke bare … jeg spillede jo klassisk klaver og begyndte at spille stykker som var mere moderne. I starten Mozart og Beethoven, Bach og Brahms, men senere begyndte jeg at spille Debussy - og især Bartok var jeg ret vild med at spille. Og i gymnasiet lavede jeg speciale om Stravinsky-balletten «Petruschka». Og vi blev også introduceret til Stockhausen og dansk samtidsmusik, f.eks. Per Nørgård og Pelle Gudmundsen-Holmgren, og det talte meget til mig.

– Da jeg var færdig med gymnasiet var jeg lidt i tvivl om det skulle være noget med musik eller litteratur; for jeg var også meget glad for at læse bøker, og af en eller anden grund blev det så litteratur. Jeg forestillede mig slet ikke et liv som musiker på det tidspunkt og var heller ikke begyndt at spille saxofon. Så jeg startede på danskstudiet på Københavns Universitet. Men efter et års tid kunne jeg mærke at jeg savnede musikken helt vilt og tænkte på at søge over på musik.

Men i alle disse overvejelser tog jeg ud at rejse, til Syd-Amerika – sådan med rygsæk – og købte en tværf løjte, som jeg let kunne ha’ med til SydAmerika (latter). Da jeg kom hjem, skiftede jeg over på musik på universitetet, købte en sopransaxofon og kom på nogle jazz-stævner à la Vallekilde og Brandbjerg.

– For på universitetet var der vel kun teori, ikke sandt?

– Nej, der var alt. Der var obligatorisk klaver og sang og der var samspil, og også et big band den gang, og de gjorde meget ud af det, som i Danmark kaldes «det rytmiske»… Og så underviste Erik Wiedeman dér. Han blev senere Danmarks første professor på en afhandling om jazz. Han havde opbygget et f lot pladebibliotek med en virkelig god jazzsamling. Og der brugte jeg enormt meget tid og lyttede og overspillede plader til kassettebånd. Det var Art Ensemble of Chicago, Miles Davis’ 60- 70er-periode, Ornette Coleman, Albert Ayler og mange f lere.

– Det var vel et forstadium til Det Rytmiske Konservatorium – en slags incitament… ?

– Ja, det kan man godt sige. Det Rytmiske Konservatorium var slet ikke startet den gang. Det åbnede først på andet eller tredje år, jeg gik på universitetet.

– Jeg havde jo købt en sopransaxofon og startede med at få undervisning af Morten Carlsen, samtidig som jeg deltog i nogle meget åbne sessions med John Tchicai.

– Og jeg kom ret hurtigt med i alle mulige grupper. Det gik virkelig hurtigt der i starten. Jeg var meget passioneret omkring det. Og jeg kunne jo godt læse noder og alle de der ting, så det var ikke vanvittig svært for mig. Men det ta’r lang tid at udvikle en god tone, selvfølgelig, og ens sprog, og jeg skulle også finde en tilgang til det at improvisere.

På egne benxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det fører næsten direkte over til gruppen med pianisten Mette Pedersen, som vel var din første professionelle…?

– Det var den første lidt mere etablerede af mine egne grupper. Men før det havde jeg spillet med alle mulige – f.eks. med Marilyn Mazurs Primiband og med en reggae-gruppe, som hed Tredie Tilstand og faktisk spillede nogle ret store koncerter.

– Men kvartetten med Mette blev vi inspireret til, fordi vi mødte hinanden på en workshop med den amerikanske gruppe Quest (med Dave Li-

ebman), som lavede rigtig mange workshops i Europa på det tidspunkt. Og i kvartetten med Mette skrev vi vores egen musik. Vi var meget inspirerede af den abstrakthed, også i harmonikken, og den kompleksitet, som var i Quest.

Men alligevel havde vi jo også en mere «nordisk ting», så jeg synes egentlig ikke der var så meget over-amerikansk i den lyd, vi forskede frem.

– Men hvis jeg ikke husker fejl, var det baseret på harmonier og faste perioder …

– Ja, det var det i starten, og jeg ville jo gerne skubbe det mere fri… Jeg hørte riktig meget avant garde eller free jazz. Og jeg var lidt optaget af at åbne op og gå i en friere retning.

– Ja, Nils-Petter Molvær kom med, og da var det ved at åbne sig.

– Ja, da havde det åbnet meget.

På vej ind på den fri improvisationxxxxxxxxxx – Men da er vi jo næsten på vej ind på den fri improvisation …

– Jeg kan jo sige lidt om det. Efter at gruppen med Mette var holdt op, spillede jeg selvfølgelig i en masse andre grupper, men var også begyndt at skrive mere - altså musik. Og så begyndte jeg at spille meget med bassisten Peter Friis Nielsen, som jeg havde kendt i mange år. Vi startede en trio sammen med guitaristen Hasse Poulsen. Den trio var baseret på helt fri improvisation og kom faktisk til at betyde meget for mig. Vi brugte enormt megen tid på at lytte til musik og bare sidde og snakke om musikken – og om kunst i det hele taget. Og i den periode kunne jeg mærke at der var nogle områder i jazzen, jeg aldrig ville komme tilbage til mere. Der lukkede jeg nogle døre, kan man sige. Men selvfølgelig åbnede der sig mange nye, og jeg fandt ud af at her var et område, hvor min gamle interesse for ny kompositionsmusik faktisk kunne mødes med nogle af de ting, jeg elskede i jazz.

Det improviserede, friheden og den individuelle stemme, men samtidig med et formsprog og en æstetik, som kunne ha’ berøringsf lader med ny kompositionsmusik.

– Når du siger det helt frie… så er vi forbi den fase, hvor vi har et melodi-oplæg… for i det, vi kalder avantgarde-jazzen, med Ornette Coleman og Albert Ayler … hadde de jo faktisk melodi-oplæg. Men efter det sprængtes lissom de gamle rammer og harmoniskemaer, og man bare spillede i nogle skalaer, noget modalt blev tilbake …

– Jaja. Jo. I trioen med Peter Friis og Hasse ville vi at det skulle være helt fri improvisation, og vi var mere på vej til det, man i dag kalder improvisationsmusik, end til free jazz. Og vi hørte på rigtig meget musik af europæiske improvisatorer og også for eksempel Bill Laswell og Fred Frith, som ikke har jazzbaggrund. Og Peter Friis spiller el-bass lidt på sin egen måde - og Hasse udforskede guitarens lydmuligheder med både effekter og preparationer og extended techniques, så vi var allerede på vej til at fjerne os fra jazz, kan man sige. - Vi syntes nok selv at vi var meget pionéragtige på det tidspunkt i København, for det var en ret konservativ by, og Danmark var meget konservativ med musik.

– Meget amerikansk påvirket! Dexter Gordon for eksempel spillede jo en stor rolle i byen i sin periode….

– Ja, det var nok lidt tidligere, men hans ånd hang stadig over store dele af jazzmiljøet. Men med den trio åpnede der sig altså en mængde

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 39

Med Sylvie Courvosier på Tampere Jazz Happening 2008

Med Joélle Leandré og Raymond Strid på Umeå Jazzfestival 2012

PåTampere Jazz Happening 2012 jazznytt [39]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 40

nye koncertmuligheder i Europa, og vi var også i New York. Og jeg opdagede hvor meget der foregik, især i Europa. – Også at der foregik noget i Norge - og Sverige, selvfølgelig.

Fra det amerikanske til det skandinaviskexxx – Hva var der i Norge? Garbarek?

– Nej, nej. Garbarek var før dette. Men jeg lyttede en del til tidlig Jan Gabarek. Og tilbage i Mette-tiden var der jo også en gruppe som Masqualero og Per Jørgensen.

Det kom til at betyde meget for mange danskere. Senere var der jo også Arve Henriksen, og jeg kan huske at trioen har spilt en session med en meget, meget ung Pål Nilssen-Love i København og også en koncert med Frode Gjerstad. Og der var en masse yngre som Raymond Strid, Mats Gustafsson og Sten Sandell fra Gush-trioen i Sverige.

Men med improvisationsmiljøet i København tænker jeg at vores trio måske var den første i den generation, dér tidligt i 90erne, selv om Peter Friis tilhører den første generation, som spillede på den måde.

– Jeg kommer til at tænke på Contemporary Jazz Quartet med Franz Beckerlee og Hugh Steinmetz, som også spillede helt frit …

– Ja, men det var altså også før min tid.

– Ja, det var vel midt i 60erne…

– Men John Tchicai var faktisk min første lærer i improvisation. Og så var der selvfølgelig New Jungle Orchestra, som var meget etableret, men ikke spillede fri improvisation som sådan. Og der var også andre orkestre og den eksperimenterende musikersammenslutning Skræp. Men det helt radikale med Peter og Hasse, oplever jeg, at vi fik markeret på en ny måde, på den tid.

Og Hasse startede en forening for kunstmusik, «Av-Art», som også Peter og jeg var aktive i.

Den voksede snart til en større koncertforening, og sammen startede vi så pladeselskabet «Av-Art Records». Altså - wow! - Og så var det efterhånden f lere og f lere som tog det op …

– Og i Central-Europa var der mange i gang på samme tid. Jeg har ikke helt styr på årstal - hvor er vi?

– Nu er vi i starten av 90erne. – Ja, og trioen har jo også tit spillet med en fjerde person fra de europæiske miljøer. F.eks. Peter Brötzmann og nogle englændere, kan jeg huske, Mark Sanders (trommis) og sådan noen…

– Men så f lyttede Hasse til Paris, og vi holdt op som trio, men jeg spiller stadig med Peter Friis.

Og jeg spillede jo også med mange andre, og nogle af dem fik stor betydning for det videre forløb.

– Og det er så altså det danske miljø du tænker på …?

– Nej, egentlig var også (pianisten) Marilyn Crispell en af dem. Jeg havde allerede mødt Marilyn i Malmø, hvor hun spillede med Raymond Strid og Anders Jormin - det har vært omkring 1997 - og der snakkede vi lidt, og hun sagde: «Hvis du er i New York, så kom over og besøg mig i Woodstock.» Og det gjorde jeg så, da trioen med Peter og Hasse havde nogle koncerter derovre. Det var vældig hyggeligt, og vi fandt ud af at vi havde en masse ting til fælles, også musikalsk. Og snart efter fik jeg anledning til at invitere hende til et projekt - og så spillede jeg en del år med hende, både i trio, kvintet og duo.

[40] jazznytt

– Så mødte jeg altsaxofonisten Tim Berne nogle år senere, både i New York og København. Vi fandt også at vi havde nogle fælles berøringsf lader. Og på det tidspunkt var jeg medleder i Copenhagen Art Ensemble, så jeg fik Tim til at komme og lave et projekt med hans musik i CAE. Det må ha’ været i 2000. Og senere har jeg så også spillet med ham i mindre konstellationer.

Fri improxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Og siden blev det så den allerede omtalte trio med Taborn og Cleaver, som fik stort fokus. Men jeg vil gerne igen ind på emnet fri impro. Dog nu mere som system eller princip - eller som filosofi. Jeg har set anmeldere hævde at melodik og i al fald citater er tabu, når man spiller fri improvisation. Men jeg tænker at, det er vel at stramme skruen lidt for voldsomt!?

– Ja altså - man kan sige at der var en bestemt europæisk skole i den første generation med fri improvisation og free jazz, som måske blev noget dogmatisk, synes jeg. At der var en masse ting, som nærmest var forbudt (latter). Men hvis vi ta’r trioen med Craig og Gerald, blev vi ret tidlig enige om at der var ingen tabuer - alt var tilladt.

– Man kan sikkert godt sige at der nogle gange har været en lidt puritansk tankegang omkring fri impro … jeg ved ikke om det kommer fra ny musik også… at det var en god ting, hvis der ikke var nogle stilistiske referancer overhovedet.

– Lissom være «aldrig hørt før»?

– Ja, det var jo Stockhausen. Og jeg kan sagtens forstå det har føltes kunstnerisk nødvendigt, dér efter 2. Verdenskrig, at starte fra et nyt og friskt udgangspunkt. Men «aldrig hørt før» er jo ikke nødvendigvis en kvalitet i sig selv.

– Jeg synes det er interessant at arbejde med koncepter i musik, hvis konceptet er godt. Men jeg bryder mig ikke så meget om det, hvis det kommer til at putte musikken i fængsel. På den anden side kan det være interessant at sætte grænser og arbejde indenfor et snævrere felt med noget - at sætte nogle få parametre eller en lille enkeltdel under mikroskop.

– At sætte spilleregler op, på en måde…

– Ja. Men vi gør det ikke så meget i de grupper jeg spiller med - altså i fri improvisation. Derimod gør jeg det, når jeg komponerer. Da bruger jeg det mest, faktisk, og da kan jeg ha’ et bestemt koncept, eller en bestemt regel eller idé, jeg vil undersøge.

– Kunne du sige, det er en slags selvtvang du pålegger dig?

– Ja, men det er også for at undersøge noget materiale for hvad det kan. I en spillesituation kan der opstå en bestemt ting, som man bliver grebet af at undersøge nærmere. Dette sker jo meget intuitivt - og samtidig må man være i nu’et og forholde sig til de andre musikere og det fælles udtryk. Da kan man komme til at fjerne sig fra det umiddelbare ved at insistere på at fastholde en bestemt idé. I en kompositionssituation har jeg som regel en forestilling om hva’ jeg vil skrive og måske hvordan det skal udvikle sig, og da kan jeg godt finde på at bruge nogle forskellige regler eller principper. Men det kompositoriske materiale kan også komme ud af noget intuitivt eller blive improviseret frem. Det er en vekselvirkning for mig. Og det kan også være jeg bryder reglerne, hvis jeg kan mærke at

det ikke fører nogen steder hen, eller bli’r for klaustrofobisk. Det er jo mig selv som har lavet reglerne (latter).

– Så er der nogle, der snakker om, i forhold til improvisation, hvor materialet kommer fra…

– Associationer…?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – eller om man har referancer! De f leste vil måske ha referancer til noget stilistisk eller ubevidst til noget, de har hørt før. Så er der andre der arbejder med at løsrive sig fra noget stilistisk, som måske mere er abstrakt lyd. Men dette kan også gå hen og stivne i en stil. Der er to begreber om dette: Om det er trans-idiomatisk (latter) - og jeg vil sige, det er den type improvisation jeg dyrker. Det betyder bare at man trækker på eller er åben for mange forskellige stilarter eller genrer – i modsætning til det, som kaldes non-idiomatisk - som for eksempel kan være musikere eller grupper, der bevidst prøver at skabe en musik løsrevet fra bestemte genrereferancer. - Ja, det her er jo ret teoretisk…

– Ja, men det er interessant, synes jeg.

– Ja, det er meget interessant.

– Det er vel noget nær det man i Norge kalder samtidsmusik …

– Ja. Det kunne det jo godt være.

– …og som igjen har at gøre med at der helst skal være nogle helt nye måder at sætte sammen på - og helst ikke hørt før…

– Jeg tænker at i en improviseret koncert hvor musikerne virkelig er i nuet og ikke forfalder til vaner, da vil musikken have en friskhed og karakter af «ikke hørt før». Men meget ny kompositionsmusik i Danmark bygger for eksempel også bevidst på nye sammensætninger eller dekonstruktion af anden musik. Det kan også være virkelig interessant - og have den samme karakter af «ikke hørt før». Men hvis det er fortænkt eller ikke lykkes, kan det være rimelig anstrengende.

– Jeg glemmer jo ikke den koncert i sommer i Litteraturhaus i København, hvor cellisten Hank Roberts nærmest ender i noget folketonalt, som udløser befriet latter hos både publikum og I som spillede - og det var jo for så vidt en fed referance, han lavede der.

Men det er klart, man skal ikke søge den…

– Nej, nej! Den kommer, hvis den kommer. Men den skal også ha’ lov til at være der, hvis den trænger sig på og pludselig er der. Så kan man jo sige at improvisationen er åben, og man har lov at lade de ting få plads, og ikke straks siger nej, det vil jeg ikke ha’ i mit sprog. Da synes jeg, når man er komponist, at man er mere hård. Da kan man sidde og sige at det her er ikke tungt nok eller har værdi nok til at bli’ skrevet ned og skulle spilles mange gange.

– Fra Copenhagen Jazz Festival i sommer tænker jeg også på det komponerede værk du havde sammen med Tim Berne, «Still Arriving», som I spillede i første sæt; mens I efter pausen spillede helt frit. Og jeg kan huske at jeg egentlig ikke oplevede nogen større stemningsforskel.

– Nej, måske ikke stemningsforskel, men der var alligevel forskel… i strukturen, det formmæssige…

– Men jeg betragtede det som positivt, for det siger jo egentlig - lidt bagvendt set - at den komponerede musik ikke nødvendigvis bli’r en tvangstrøje over for

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 41

Duo med cellisten Fred Lonberg-Holm p책 Hagenfesten, Sverige i 2011 jazznytt [41]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 42

de indlagte improvisationer…

– Men da har jeg nok også - fordi jeg som komponist tillige er udøvende og improviserende musiker – medtænkt, at når der er så stærke improvisatorer i bandet, så skal der selvfølgelig være frihed, hvor de kan folde sig ud. - Det gælder også f.eks. «What River Ensemblet» (med bl.a. Phil Minton, Garth Knox, Fred Frith, Ikue Mori og Chris Cutler, som kunne høres på Copenhagen Jazz Festival 2011, og som nå er blevet indspillet. red.anm).

– Så i de kompositoriske strukturer, jeg lægger op, forsøger jeg at gøre noget, så musikerne kan blomstre. De skal ikke bare spille noget, som lyder som mig, de skal også kunne lyde som sig selv, hvor de er fantastiske. Det er jo en god gammel tankegang, helt tilbage fra Duke Ellington. Og jeg ved at sådan er det også i Tim Bernes musik, som vi spillede noget af, dér sidst.

Så man kan sige, det er et møde mellem den person, der har komponeret udfra sine idéer, og så de musikere, der medvirker. For mig handler det om at skabe nogle rammer, så alle får spillet sig selv.

– Jeg har et hjørne mere om fri improvisation – omkring skalaer. Som ung troede jeg nærmest det handlede om frit valg af toner fra hele 12-toneskalaen (latter); men nu hører jeg det mere som om der spilles i skalaer i udvidet forstand, og som så kan skifte på impulser. Men det holder vel også bare delvis - så jeg kunne spørge: Hvordan kommer spillet i gang, og hvordan sker skiftene i musikken, når der improviseres frit?

– Det er meget forskelligt, tror jeg, fra musiker til musiker, men ... nja… jeg vet ikke om jeg tænker så meget skala, men …

– Nej, ikke tænker… men hører, på øret…?xxxxxxx – Nej, jeg tænker - eller hører - altså mere intervaller, efterhånden. Der kan være nogle bestemte intervalkombinationer, som jeg godt kan li’. Og dem kan jeg så vende op og ned på og gøre forskellige ting med. Og ellers er der måske sådanne toneklynger, det kan være en bestemt gruppe toner… Det er jo en blanding af mange ting, men det er klart at fordi jeg har en jazzbaggrund, så har jeg været igennem både at spille melodisk og improvisere over harmonier, hvor der måske hører en bestemt skala til. Men selv om det ligger der et eller andet sted, tænker jeg slet ikke i det. Jeg tænker mere som tonale farver.

– Og nogle gange kan det jo være så opløst at det mere er lydlig end det er toner. At det er en så abstrakt ting at det er en lyd som slet ikke skal defineres i forhold til bestemte toner, men mere som klang eller netop en bestemt lyd.

Storyteller?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg har i en anmeldelse af en af dine plader med Taborn og Cleaver hævdet, at jeg generelt mere hører dig som en «storyteller» end som lydmager, og i det lægger jeg sådan set at du spiller toner, som falder ind og former strukturer, som bli’r en slags historie.

– Ja. Så der bli’r noget udvikling også.

– Ja, udvikling, akkurat! For der er mange i free jazz, som mest excellerer i lydeffekter, (Lotte: Ja… Ja…) hvor det ikke altid hænger så meget sammen: «Nu kan vi ikke presse mere ud af den citron, så ta’r vi en ny!»

– Ja, men det, tror jeg, har noget med ens jazzbaggrund at gøre. I trioen med Craig og Gerald har vi faktisk også tit fået det at vide, som du siger, at vi har en sådan episk kvalitet. Da kom vi til at snakke om, at det er egentlig rigtigt nok.

[42] jazznytt

Men til gengæld vil jeg sige at her i aften, da jeg skal spille med Ikue Mori, da er det alligevel ovre i noget mere lyd-abstrakt, for jeg spiller jo også forskelligt alt efter, hvem som er med. Selv om jeg spiller min egen musik, så ændrer jeg mig også…

– Du har været lidt inde på din komponistvirksomhed. Hvem har specielt betydet noget for dig som komponist?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Der er rigtig mange komponister, som har betydet meget for mig. Både europæiske som Ligeti, Messiaen, Berio - og til dels Stockhausen. Og amerikanske –især Morton Feldman - og John Cage, selvfølgelig. Men også f.eks. de store danske: Per Nørgård og Pelle Gudmundsen-Holmgren - især Pelle. Jeg synes Pelles musik er helt fortryllende - og meget, meget menneskelig. Både hans musik og tanker om musik og form har talt stærkt til mig og været meget inspirerende, selvom jeg arbejder i en anden genre - og selvfølgelig med det improvisatoriske, også.

– Har du været inspireret af eller været involveret med andre kunstarter, som f.eks. billedkunst og dans?

– Jeg bliver meget inspireret af billedkunst generelt, men har mest direkte arbejdet med billedkunstnere i form af performances. Og så har jeg sammen med Jakob Riis (electronics) lavet musik til en kunstvideo af billedkunstneren Malene Bach. Jeg har også været involveret i nogle danseforestillinger - og også musikteater. Typisk har det været som agerende musiker på scenen, og det har været meget lærerigt og inspirerende.

Kønsspecifikke træk?

– Jeg har spekuleret på, om man kan identificere nogle kønsspecifikke træk i udøvelsen af jazz og tilstødende genrer. Det går jo ikke umiddelbart at sammenkoble det faktuelle, fysiske køn til musikudtrykket - f.eks. spiller Irene Schweizer relativt maskulint klaver, mens Hank Roberts viser klare kvin-

delige træk i sit cellospil. Men kan der alligevel på nogen vis formuleres nogle æstetiske kønskarakterer?

– Jeg tænker ikke, man umiddelbart kan sammenkoble det faktiske, fysiske køn med musikudtrykket - altså at der f.eks. er en særlig kvindelig eller mandlig æstetik knyttet til det faktiske køn. Som du selv nævner, er der kvindelige musikere med et maskulint udtryk og mandlige med et feminint. Og heldigvis kan den samme musiker have begge udtryk i sig, og jeg mener jo at alle mennesker indeholder både maskuline og feminine kvaliteter eller principper.

Det bliver nok for langt at begynde en definition af kvindeligt og mandligt her, men jeg tænker på mere abstrakte principper som i yin og yang. Derudover er der selvfølgelig en masse kulturbestemte udtryk - også musikalsk - og dem synes jeg det er værd at ref lektere over for alle musikere og for mennesker generelt, uanset køn.

– Hvordan oplever du tilværelsen som ukonventionel musiker? Ville du rejse mindre, hvis der var nok at «leve af og for» i Danmark, eller er det at rejse en del af et «sandt» musikerliv?

– At rejse er en del af musikerlivet for mig - helt sikkert. Og også en del af det at udvikle sig som musiker - altså i mødet med forskellige kulturer og musikere. Og hvis jeg kom i en situation, hvor jeg var nødsaget til mest at spille lokalt, ville jeg nok helst ikke bo i Danmark.

Men der er mange måder at være musiker på… og jeg er også rigtig glad for de perioder, hvor jeg mest er hjemme og har tid til at koncentrere mig i en længere periode om noget komposition eller nogle bøger. Og jeg underviser jo også indimellem. Lige nu er der en ret OK balance mellem koncerter, komposition og undervisning, synes jeg.

– Har du nogle tanker om hvordan det hele skal ende: Spille på hatten på gadehjørnet eller bæres ud af scenen direkte over til «Hall Of Fame»?

– Nej, det har jeg ikke - der kan ske mange ting….

LOTTE ANKER PÅ PLATE: LOTTE ANKER, CRAIG TABORN, GERALD CLEAVER: «Floating Islands», [ILK Records, 2009] LOTTE ANKER, CRAIG TABORN, GERALD CLEAVER: «Live at the Loft», [ILK Records, 2009 LOTTE ANKER, SYLVIE COURVOISIER, IKUE MORI: «Alien Huddle» [INTAKT, 2008] MOKUTO: «Message for the Errand Boy» [Ninth World Music, 2006] LOTTE ANKER, CRAIG TABORN, GERALD CLEAVER: «Triptych» [Leo Records, 2005] ANKER (w/ Paal Nilssen-Love + Jacob Riis): «Six Row Barley» [Utech Records (limited edition), 2005] ICTUS «Live at Copenhagen Jazzhouse» [ILK Records, 2004] ANKER, CRISPELL, MAZUR: «Poetic Justice» [Da Capo, 2001] ANKER, FRIIS, POULSEN: «Infinite Blueness» [AV-ART, 1996] ANKER/METTE PETERSEN QUINTET: «Being» [Stunt, 1993] LOTTE ANKER/METTE PETERSEN QUARTET: «Beyond the Mist» [Stunt, 1989] MED COPENHAGEN ART ENSEMBLE (CAE): CAE: «Don´t mention the War» [Stunt, 2005] TIM BERNE + CAE: «Open, Coma» [Screwgun, 2001] CAE: «Angels Share» [Da Capo, 2000] CAE/VOCALGROUP ARS NOVA: «Earth Songs» [Da Capo, 2000] CAE: «Shape of Twelve» [Da Capo, 1997] MED ANDRE: DIVERSE ARTISTER: «Roulettetv» (w Marilyn Crispell) [DVD] [Einstein 017] TORBEN ULRICH IN CLINCH: «dice done» [Olufsen, 2006] JAZZGRUPPE 90: «My sisters Garden» [Olufsen,1992] JAZZGRUPPE 90: «Hymn to the Rainbow» [Bellaphone, 1993] THE TWO BASS HIT: «The Two Bass Hit», [Olufsen, 1990] CHRISTER: «The Garden is», [Olufsen, 1990] PRIMI BAND: «Primi», [Rosen, 1985] Lotte Ankers biografi og diskografi m.m. finnes på nettsiden: www.lotteanker.com Dessuten åpner i nærmeste fremtid linken: www.soundcloud.com/lotteanker

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 43

jazznytt [43]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 44

CVen til ALEX ACUNA er så lang og navnetung at det nesten bare er Miles Davis som ikke står der. Men de har spilt sammen!

Hjemme hos Miles! Som to tredeler av en trio!

JORDA RUNDT MED JESUS Alejandro «Alex» Acuna er plateaktuell med «Barxeta», der han samarbeider med Jan Gunnar Hoff og Per Mathisen. Du finner en plateanmeldelse av det heller henrykte slaget bak i bladet - og det skulle bare mangle, om ikke Jazznytt slo på tråden over dammen. Acuna ble født i Pativilca, Peru, men har bodd i USA i snart 50 år.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg er helt og holdent American citizen, sier han. - Hele min nære familie er fra USA. – «Barxeta» er navnet på den lille spanske landsbyen der albumet er innspilt. Hvorfor Spania?xxxxxxxxx – Han som driver plateselskapet mitt (Odd Gjelsnes i Losen Records red.anm.) har studio der. Så enkelt som så.

Mathisen og Hoff har levert fire komposisjoner hver, mens bandlederen bidrar med to – og de skriver aldri sammen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Vi utvikler selvfølgelig musikken idet vi tolker den som trio, men det er aldri tvil om hvem som har skrevet hva.

Jesu disipler?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han er ikke spesielt opptatt av politikk, og ønsker ikke å snakke om verken Fark-geriljaen eller Hugo Chavez – det er liksom dette som tilf lyter oss av nyheter fra det nordvestre Latin-Amerika.

Men sitt hjemland snakker han mer enn gjerne om.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det går framover på mange områder i landet mitt. Peru kan se ut til å ha en lys framtid, der den sosioøkonomiske utviklinga ikke minst legger forholdene til rette for god utdanning av folket – spesielt indianere fra forskjellige regioner.

Han gjør et lite opphold, før han spør:xxxxxxxxx – Visste du at en av verdens største innsjøer ligger i et av våre fjellandskap? Og at vi deler Amazonas med Brasil? Peru er rikt på naturressurser – mineraler, skog, ull, lin, grønnsaker – og det peruanske kjøkkenet er i ferd med å bli kjent verden over. Peru er et veldig trygt land å bo i, og har bemerkelsesverdig mange komfortable hoteller. Derfor driver store deler av den amerikanske luftfarten direkteruter til Peru.

Han pauser igjen, men jeg aner han har mer på hjertet akkurat i denne sammenhengen.xxxxxxx – Kristendommen er på rask frammarsj. Fler og f ler følger Jesus, og jeg er sikker på at det er en viktig årsak til at landet mitt er så velsigna.

[44] jazznytt

Elvis – og hva så?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er ikke hver dag man snakker med en som har spilt med Elvis Presley, men Acuna har et avslappa forhold til det korte intermessoet.

– Jeg spilte med Elvis i 1973 og -74, på The International Hilton i Las Vegas. Utvilsomt nyttig for mitt omdømme, men vi snakker ikke akkurat om min favorittmusikk. Jeg kom til USA for å spille jazz.

Om samarbeidet med Paul McCartney, sier Acuna:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg gjorde ham noen små tjenester på et av hans 90-tallsalbum, men jeg husker dessverre ikke verken hva albumet eller sangene heter.

(Siden McCartney bare ga ut to studioalbum på 90-tallet, finner vi altså Acunas tjenester enten på «Off the Ground» fra 1993, eller «Flaming Pie», 1997.)

Han har spilt på tre Beck-album, og bidro med perkusjon til U2s «Rattle and Hum». Om samarbeidet med Chick Corea fatter han seg i korthet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – På «Touch Stone» (1982) slår jeg trommer, men introduserer også det peruanske instrumentet cajun; dette var første gang det var å høre på en høyprofilert plateinnspilling i USA. Angriper man musikk?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ingen tvil om at Alex Acuna er jazzmusiker tvers gjennom. Men siden han har spilt med så mange storheter innen popmusikken er det naturlig å spørre om han angriper musikken forskjellig ut fra om han spiller pop eller jazz?xxxxxxxxxxxxxx – Ha, ha, ha!

Han ler godt og lenge før han kommer i gang.

– Jeg angriper ikke musikken! Jeg kjæler med den, behandler den smakfullt – med hele min sjel, og med den høyeste respekt. Jeg har et meget personlig forhold til musikk, den gir meg mye glede. Men ja – jeg går til verket med til dels svært forskjellig innstilling, avhengig av hvilken musikalsk setting jeg befinner meg i. Jeg har vært så heldig å få oppleve denne vidunderlige kunstformen fra så mange forskjellige innfallsvinkler.

Acuna spilte i Weather Report i perioden 197578, hvilket resulterte i albumene «Black Market» og «Heavy Weather». Har han kanskje en favoritt blant Weather Report-låtene?xxxxxxxxx

– Nei, ikke én låt. Men jeg har et favoritt WRalbum: «Heavy Weather» - den femte mest solgte jazzplata gjennom tidene.

Kanskje ikke så merkelig, all den stund de to første låtene heter «Birdland» og «A Remark You Made»?

En sann familiemannxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Plateaktuell som han er med norske musikere, er det lov å tro at han har tilegna seg ytterligere kunnskap om det norske jazzlivet. Men, nei.

– Jeg visste knapt at det ble spilt jazz i Norge.

Men jeg må da spille med de to aller beste, Per og Jan, eller hva? Forresten – når jeg tenker meg om, har jeg spilt med den f linke tenoristen Tore Brunborg.

– I min anmeldelse av «Barxeta» framhever jeg tittelkuttet, og karakteriserer det som å være i nær familie med «A Remark You Made». Enig?xxxxxxxxx – Tusen takk! Og du har rett; «Barxeta» befinner seg så avgjort i kategorien «Weather Report-ballade». Jeg har stor tro på den komposisjonen, og håper den når fram til så mange som mulig av det publikummet som likte Weather Report.

– Avslutningsvis – hvordan arter livet ditt seg personlig for tida?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Takk for at du stiller det spørsmålet. Jeg har det strålende, er virkelig velsigna med et godt liv.

Gud steller pent med meg. Jeg har fem barn og åtte barnebarn. Alle mine barn er gift med nydelige medmennesker. Kona mi og jeg deler et stillferdig og vakkert samliv, der vi stadig er på farten jorda rundt – og over alt har vi Jesus med oss. Vi nyter virkelig det stadiet vi befinner oss på i våre liv. Thank God! Hvilken trio!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men så var det dette med Miles Davis. Noen opplysninger her i verden er nærmest som skapt for de som er oppsatt på å ha absolutt alt på plass hva det personellmessige angår.xxxxxxxxxxxxxxx – Jeg var aldri i studio med ham, men jeg spilte faktisk med Miles ved en anledning. Det skjedde hjemme i huset hans i New York. Kalenderen viste 1976, og vi var bare en trio: Miles Davis, Joe Zawinul, Alex Acuna.

Ikke en hvilken-som-helst trio, må det være lov å legge til!

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:20 Side 45

jazznytt [45]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 46

Han er pensjonist, men mer vital enn en nyutdannet student. Mens hans generasjonskamerater trapper ned, har BENGT BERGER, eller Beche som han kalles blant venner, problemer med å velge hvilke prosjekter han skal si ja til. Han er trommeslager, perkusjonist, komponist, plateselskapsdirektør og konsertarrangør, og er en av de musikerne du til stadig møter på om du er innom jazzklubbenene Fasching eller Glen Miller i Stockholm.

ARVEN ETTER DON CHERRY

n

oen dager etter at vi har brukt en kveld ved kjøkkenbordet i huset hans, rett utenfor Stockholm, skal han reise til India. Igjen. Det er en måneds lang festival «med fantastisk musikk» i Chenai som frister. Derfor får hans plateselskap Country & Eatern og konserter med Berger/Knutsson/ Sperring og Beches Brew Big ta en pause.

De to banda er Bengt Bergers musikalske hjemmebane i dag, men han har vært en sentral person i en rekke sammenhenger de siste 40 år.

Rena Rama, Arbete och Fritid, Bitter Beer Funeral Band og Chapter Seven er noen av de andre gruppene der hans blanding av lek og alvor har vært toneangivende.

– Jeg liker å leke, sier han. – Jeg klarer ikke å gå på scenen med en gravalvorlig ambisjon om at nå blir det KUNST. Men blir det bra, eller rett og slett veldig bra, da er det jo naturligvis fantastisk. Kanskje rett og slett KUNST. Han forteller om en gang da han hadde med en vedovn på scenen, som han hadde gjemt under et teppe. Medmusikerne visste ingenting om det (første gangen), og publikum var like uvitende.

Ikke nok med at han spilte på vedovnen, han fyrte også opp veden i ovnen. En fin måte å spille så det ryker av musikken.xxxxxxxxxx Å dra en knivskarp grense mellom det som skjer før og under en konsert, er ikke noe Berger er opptatt av.xxxxxxxx - Det var noe av det [46] jazznytt

jeg lærte av Don Cherry. Jeg husker en gang vi skulle spille på Göteborgklubben Nefertiti. Vi holdt på å øve da publikum begynte å strømme inn. Men i stedet for å stoppe øvingen og gå på senere, fortsatte vi bare. Øvelsen ble rett og slett begynnelsen på konserten.

Don Cherry ble kjent med Bengt Berger på begynnelsen av 70-tallet, da Don Cherry bodde i Sverige. Det første møtet førte til en rekke musikalske samarbeid til og fra gjennom hele tiåret.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Han hørte meg med bandet Arbete och Fritid, og likte min måte å spille på, forteller Berger.

– Jeg tror han syntes at spillet mitt lignet på Ed Blackwell. Så var det heller ikke negativt at jeg kunne spille tablas og hadde kontroll på den afrikanske slagverktradisjonen. En musikk Cherry var veldig interessert i på den tiden.

Og Bengt Berger beskriver Don Cherry som en veldig interessert og nysgjerrig person.

- Han elsket vakre melodier, og hørte han en låt han likte, så ville han lære å spille den umiddelbart. Det kunne være hva som helst. Fra «Små grodorna» til tyrkisk folkemusikk. Og han lærte disse låtene ved å høre dem igjen og igjen, og øve og øve. For Don var det musikk fra første øyeblikk. Det var aldri «først lærer vi oss låten, så spiller vi den». Misforståelser og feilspilling ble en måte å gjøre noe nytt med låta på.

Et annet grep Don Cherry benyttet seg av var plutselig å komme med en helt ukjent låt midt under en konsert. Musikerne måtte lære seg låten på direkten foran publikum. Ellers kunne han når som helst bryte av ei låt uten varsel og gå over i en annen. Gjerne fra en annen del av xxxxxxxxxxxxxxxxxx verden.

- Dette var veldig populært på den tiden, ikke minst i Sverige med sitt sterke folkemusikkmiljø på begynnelsen av 70-tallet, men jeg vil allikevel hevde at Don Cherry var først ute med å blande folkemusikk fra hele verden med jazzelementer.

Jeg kan si det, fordi jeg var der. Vi var i Italia på turné med en blanding av jazz, indisk, tyrkisk, afrikansk ... og fikk spørsmål om hva det egentlig var vi spilte. Don svarte; verdensmusikk. Det var faktisk første gang dette begrepet ble brukt.

I løpet av årene som er gått har Bengt Berger forvaltet og utviklet mye av det Don Cherry sto for. Han mener at at begrepet verdensmusikk er utvannet og at den mest konstruktive måten å bruke Don Cherrys ideer på, er å bruke jazzen.

- I bunn og grunn handler det om å gjøre som man vil i nuet, sier han. – Å gjøre det skikkelig.

Ta for eksempel trioen min (Berger/Knutsson/ Sperring). Her opererer vi aldri med settlister.

Vi kan starte på en låt, bryte av hvis noen føler for det, og gå videre til en ny låt, om det føles naturlig, også gjerne midt i en solo. For oss er det en måte å åpne opp for det uventede, å forsterke det umiddelbare. Og det umiddelbare er det viktigste elementet innenfor all jazz.xxxxxxxx

TEKST: JOHAN SCHERWIN

LES MER PÅ: www.beche.se www.youtube.com/bengtberger www.countryandeastern.se www.myspace.com/countryeastern www.facebook.com/CountryAndEastern www.gplus.to/countryandeastern

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 47

jazznytt

søker annonseselger på priovisjonsbasis

kontakt Jan Granlie på tlf. 22 00 56 66 eller jan@jazzforum.no

FREDAG 15. MARS

MAHALA RAI BANDA FREDAG 26. APRIL

BOMBINO FREDAG 3. MAI

MIKE STERN/ BILL EVANS BAND FEAT. DAVE WECKL & TOM KENNEDY TORSDAG 16. MAI

TINARIWEN TORSDAG 23. MAI

TOMASZ STANKO NEW YORK QUARTET SORIA MORIA, VOGTSGATE 64, OSLO mer program på www.cosmopolite.no Bill. på Billettservice tlf. 815 33 133

UTE NÅ!

Lars Andreas Haug «Conrairo» Albumet starter i vinter-Norge med «January», og går derfra videre med et slags afrikansk/øst-europeisk toneog rytmespråk med blant annet låtene «Conrairo» ,«Sinrairo» og «Sarplaniac», så den tøffe blåsebass-låta «Baxter», før det vender tilbake til vinter-Norge med låta «December».

Med:

Slippes iløpet av våren:

Frode Haltli (akkordion)

Knut Værnes: «Tributes»

Helge Lien (rhodes, piano),

Knut Værnes (el.gitar)

Gunnar Halle (trompet),

Jørn Øien (tangenter)

Camilla Susann Haug (tekstløs vokal),

Frode Berg (el.bass)

Knut Aalefjær (trommer)

Omar Hakim (trommer)

Steffen Schorn (tuba)

www.curlinglegs.no jazznytt [47]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 48

INNSPILL

Etter ca 20 år som utøver av «improvisert og rytmisk beslektet musikk» legger PETTER WETTRE merke til at han stadig konfronterer seg selv med spørsmålet: - Hvor bra er det egentlig «vits» i å bli?

HVOR FLINK VIL DU BLI? Personlig ønsker jeg å finne ut av hva som motiverer denne tankegangen. Med fare for å virke både navlebeskuende og narsissistisk så ønsker jeg altså å finne ut om jeg er «bra nok»!

For å belyse dette på best mulig måte må jeg stille meg selv noen kontrollspørsmål: ! Når dukket denne problemstillingen opp for første gang, og under hvilke omstendigheter? ! Hva motiverer denne tankegangen? ! Lar problemstillingen seg løse, eller sagt på en annen måte – er det et problem?

La oss starte med det første først. De av dere som leste min forrige artikkel i Jazznytt, noen nummer tilbake, vil kanskje huske at jeg reiste til Danmark på jazzkurs for å finne inspirasjon.

Det gikk jo som kjent ikke så bra. Da jeg først reiste til Danmark sommeren 2011 hadde jeg vært på leting en stund. Etter «Fountain of Youth», (2007) gikk jeg inn et slags musikalsk vakum og opplevde det som svært vanskelig å komme opp med nye musikalske ideer. Både konseptuelle ideer til hvordan mitt band skulle låte og ikke minst hvordan jeg skulle forholde meg til det å skrive ny musikk. Underveis kjølnet også mitt lidenskapelige forhold til å øve.

Jeg betrakter forsatt «Fountain of Youth» som mitt hovedverk både hva gjelder struktur, innhold og kompleksitet. Jeg har i den siste tiden lekt med tanken at «mesterstykket» allerede er laget. Så hvorfor ikke roe ned øvingshysteriet og surfe inn i minstepensjonstilværelsen? Jeg er rimelig sikker på at det fortsatt finnes mennesker der ute jeg ikke har spilt for eller som ikke har hørt min musikk, og for disse er jeg mer enn bra nok.

Så med andre ord; er det noen vits i å bli enda bedre til å spille og komponere, eller er jeg «f link nok»? Kan jeg som Atle Antonsens skikkelse i «Hjemme hos Håkon Børde» tillate meg å si; «det holder nå!»? («Team Antonsen» NRK) Jeg må sette opp noen argumenter for og imot.

For: ! Ved å gjøre ting annerledes kan jeg komme opp med en mulig bedre løsning enn utgangspunktet. Altså må jeg fortsette å øve og studere musikk. ! Man utvikler «jeget» ved læring. Altså blir man et bedre menneske. ! Pkt. 1 resulterer i at jeg opprettholder interessen for faget. Det blir lettere å utstå min egen arbeidssituasjon. Jeg unngår monotonien i hverdagslivet. Jeg tjener penger. Jeg unngår å dø av sult.

Mot: [48] jazznytt

Jeg får bedre tid til å gjøre andre ting Jeg slipper følelsen av å ha kastet bort tiden med å øve på noe ingen bryr seg om, eller har kompetanse til å forstå ! Lønna blir ikke bedre ! Jobbene blir ikke færre ! Publikums oppmøte er avtagende. Det er min erfaring at jo mer spesialisert mitt utrykk har blitt, jo mindre «populær» er jeg. Sagt på en annen måte så har jeg mistet f lere publikumme enn jeg har ervervet ! Ansinitet opprettholdes. Økes ikke ! Kollegial beundring/respekt er konstant.

Skulle den likevel ikke være det, er det likevel ingen som konfronterer meg med det. ! !

Det er altså tilsynelatende f ler argumenter mot enn for. La oss ta en nærmere titt på disse argumentene for så å sammenligne.

[Pkt. 1] Slik jeg ser det så nøytraliseres punkt 1 i «For» av punkt 2 i «Mot».

[Pkt. 2] At man blir en bedre musiker av å lære er nok sant. Men at man blir et bedre menneske er noe mer usikkert. Felles for f lere av jazzens store stilskapere var jo nettopp det at de var noen skikkelige drittsekker privat. Jeg nevner i f leng; Miles Davis, Stan Getz, Charlie Mingus, Charlie Parker....(kanskje greit å utelate norske referanser her?) Mao, selvinnsikt og instrumental kompetanse går ikke nødvendigvis hånd i hånd.

[Pkt. 3] Å unngå å dø av sult er instinktivt. Men er det grunn god nok for å øve?

Som vi ser; lønn, antall jobber, ansiennitet og kollegial oppmuntring er konstant. Burde ikke det være svar godt nok? Why fix something if it ain’t broken? Det er litt færre folk i salen riktignok, men so what?

Vi speller jo for oss sjøl gjør vi ikke? Og vi er jo først (sanne) kunstnere når vi ikke får betalt?

John Coltrane stilte seg selv disse spørsmålene ustanselig. Er jeg bra nok? Kan jeg bli bedre?

Han døde som kjent alt for ung, midt i en rivende personlig musikalsk utvikling. Til tross for dette hadde størstedelen av hans publikum forlatt han og spillejobbene sto ikke akkurat i kø for å si det forsiktig. Ble Coltrane rett og slett «for f link» både for seg selv og sin samtid? Kan hans evige jag etter perfeksjonisme rett og slett ha fremskyndet hans død? Eller er dette konspirasjonsteorier på høyde med Hank Von Helvetes ønske om å reformere verden via Scientologikirken?

Vi vet at Coltrane døde av leverkreft. Lewis Por-

ter, forfatter av boken; «John Coltrane – His Life And Music», (Univ. Of Michigan Press), påstår at denne kreften muligens var fremskyndet av hepatitt, forårsaket av mange års heroinavhengighet. Nettstedet «All That Jazz» hevder: «Although the cause of his death on July 17, 1967 was listed as liver cancer, in reality it was probably overwork. Coltrane practiced ten to twelve hours a day and when he had a job, he would often spend his breaks practicing in his dressing room!»xxxxxxxxxxx Kan det være en viss sannhet i «All That Jazz» sine påstander? Den medisinske verden er unison i sin påstand om at kropp og sinn henger nøye ihop, og at det er helt klart mulig å bekymre seg til dårlig(ere) helse. Ønsker jeg dette?

Når tipper man over fra å være «bra nok», altså den tilstanden hvor man mestrer tilsynelatende alle musikalske utfordringer på en tilfredstillende måte, til kun å øve for å tilfredsstille sitt eget ego? Og hvem bestemmer egentlig når du er bra nok? Kolleger? Pressen? Publikum? Du selv?

En musiker som lever et langt liv vil, (forhåpentligvis), se tilbake på en læringskurve av den stigende sorten og evt. konstatere, (sammen med sitt publikum), at øvingen og arbeidet involvert var verdt det. Hva så med alle de som ikke fikk samme mulighet? Scott LaFaro, Jaco Pastorius, Clifford Brown, Eric Dolphy, Jimmi Hendrix, Radka Toneff....?

La oss forestille oss for et øyeblikk at disse levde til de ble 100 år gamle, men kun opprettholdt sitt musikalske nivå uten å utvikle det frem til de døde.

Ville vi da likt dem mindre? Ville vår fasinasjon avta? Eller langt mer interessant – ville de selv vært tilfreds med å ikke utvikle seg?

Kan Woody Allens treffende replikk fra Annie Hall overføres til vår problemstilling?

«A relationship, I think, is like a shark, you know?

It has to constantly move forward or it dies. And I think what we got on our hands is a dead shark».

Er en musiker som slutter å utvikle seg, en død hai?

At noe kan utvikle seg i feil retning vet vi alle.

Men er det bedre å unnlate å utvikle seg enn å utvikle seg i feil retning? Nå er selvfølgelig «feil retning» et definisjonsspørsmål, men likevel?

Dette er et dilemma «Radioresepsjonen» verdig.

Se for deg en situasjon der man spiller for et nytt publikum hver gang man opptrer. Da vil det være mulig å slippe unna med «død hai-prinsippet». Publikum har aldri hørt deg spille. De har således ingen referanse på deg, og av den grunn forventes det heller ingenting. Det er først ved eksponering at det oppstår en forventning om

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 49

INNSPILL

utvikling. Publikum vil jo alltid sammenligne konsertopplevelser. Du er enten bedre eller dårligere enn forrige gang. Eller også like bra. Men det å være like bra varer ikke over tid. Hvis du er like bra som for fem år siden, så er du i realiteten dårligere. Forstå det den som kan. Musikere og kunstnere generelt lever under presset av å ikke være bedre enn sin siste jobb. Det ville altså være uheldig å dø etter en dårlig jobb. Noe f.eks.

Amy Whinehouse klarte på en utmerket måte.

Men hun var til gjengjeld aldri bra etter min mening!

Motstykket til ovenfornevnte eksempel ville være å ha et konstant publikum. La oss ta f.eks.

Radio Norge. Det er en viss type mennesker som utstår å høre på Radio Norge. Alle som har lånt øre til kanalen over tid kan enkelt konstatere at disse lytterne stort sett vil høre den samme musikken.

Det finnes ingen som helst grunn til å spille «Hotel California» av The Eagles f lere ganger om dagen hvis så ikke var tilfelle. Det er heller ingen som vil kjøpe den nye plata til Kiss, (selv om den er ganske bra må jeg innrømme), og settlista til Rolling Stones publiseres i VG to uker før de dukker opp på Valle Hovin. Altså – folk vil ikke ha noe nytt. De vil ha det samme.

Hele tiden. Jfr. «Gullrekka» på NRK. Summerer du opp de som liker Radio Norge, de som valfarter til Valle Hovin for å oppleve Stones, og «Gullrekka» på NRK, ja da har du ca. 98 prosent av Norges befolkning. Så hva er det da jeg ikke skjønner. Hvorfor øver jeg hvis folk er fornøyd med det de fikk i går? Er dette kun en problemstilling for alle andre enn meg og mitt publikum? Og hvis ikke, hva er det som gjør meg så j..... spesiell? Hva hever i så tilfelle meg over alle andre som ikke svinger på 1/8-delen eller ser på «Skavlan»?

Smartere mennesker enn meg selv, som jeg har snakket med, hevder at man har et «inntrykksbehov». Man må altså stimuleres av nye inntrykk hele tiden. Dette kan jeg relatere til. Det ville aldri falle meg inn å lese den samme boka to ganger. (Ikke engang Miles-biografien). Jeg har riktignok sett en del filmer f lere ganger, men aldri TV-serier av en eller annen merkelig grunn. Men jeg har hørt de samme Coltraneskivene hundrevis av ganger. Så her oppfyller jeg Radio Norge-profilen perfekt. Men det finnes jo bare så mange Coltrane-innspillinger, og av mangel på tilgang til nye utgivelser så godtar jeg de jeg har. M.a.o. så godtar jeg at Coltrane låter likt, men ikke meg selv? Jeg føler at jeg nærmer meg mitt «moment of Zen»!

La meg oppsummere litt. Denne følelsen av utilstrekkelighet og motivasjonsapati slo inn ganske umiddelbart etter at jeg hadde nådd et slags «høydepunkt», (i hvert fall kunstnerisk), i karrieren. (Ifølge meg selv, that is.) At det kan oppstå tomrom etter slike «bragder» er et kjent fenomen. Av de tre mest kjente alternativene etter et slik postkunstnerisk høydepunkt; [1). hvile på laurbær, 2). bli alkoholiker, 3). arbeide ufortrødent videre], valgte jeg det siste. Jeg lar m.a.o. ikke følelser komme i veien for min progresjon. Her burde det kanskje lyst en varsellampe?

I tillegg forandres verden i et rasende tempo.

Spell

Han hakke utvikla seg mye siden sist...

«Autumn Leaves» a, Petter!

Z-Z-Z-Z... ta med en øl til meg også!

Er det ikke «Idolfinale» på TV2 i kveld?

Det er ikke lenger fullt så enkelt å vite om det man gjør er «rett» eller «galt». Musikk er populært som aldri før, men ingen vil betale for det. De som ikke kan synge er på TV, og hvem som helst kan mene hva som helst på blogger og i sosiale medier. Det hersker anarki på meningsfronten. Før var kunnskap makt. Nå gjør en Iphone med nettilgang samme nytten. De unge er de nye gamle.

Plasserer jeg meg selv i dette verdensbilde blir kaos komplett. Min arbeidssituasjon består av bortimot 100 prosent alenetid, (les; øverommet), såfremt jeg ikke står på en scene eller underviser.

Tilsett en raus porsjon fritid, (les; ikke spillejobb), dryss litt aldring på toppen og vips så har man en psykoanalytisk cocktail Freud ville misunt deg. Man trenger ikke psykologi grunnfag for å skjønne at dette er en «accident waiting to happen...»

Avmaktsfølelsen og fremmedgjøringen jeg av og til føler, kan muligens forklare noe av årsaken til dette tankespinn. Det bringer meg likevel ikke noe nærmere svaret på spørsmålet; «hvor flink er det noen vits i å bli»? Skal det virkelig koke ned til at det er buddhismen som skal redde meg; «Du er så f link som du ønsker å være, og av den grunn er du fornøyd» Er ikke det et litt sånn «Steinerskolen svar»? (No pun intended.)

Jeg reiste til Danmark for å la meg inspirere, men fant inspirasjonen her hjemme. Skal svaret nok en gang bli at jeg må jobbe med meg selv?

Det er jo så kjedelig. Har jeg plaget dere med over 1000 ord med selvfølgeligheter om hjelp til selvhjelp? Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne bidra med mer enn det.

Konklusjon: For alle lesere av Jazznytt er jeg mer enn bra nok. Likevel er dere i deres fulle rett til ikke å like det jeg driver med. Dere foretrekker kanskje Jan Garbarek, Kjetil Møster eller Håkon Kornstad? Fair enough. Men jeg har aldri møtt noen som har sagt til meg at jeg ikke er bra nok.

I hvert fall ikke i løpet av min profesjonelle kar-

riere. Å konfrontere noen med at de ikke er bra nok krever (i mangel av et kjønnsnøytralt uttrykk) baller! I disse Facebook-tider skulle man kanskje tro at enkeltes statusoppdateringer burde gjøre det lett å konfrontere folks dårskap, men nei da! I verdens tredje største samfunn hersker den perfekte idyll. Så hva da med virkeligheten?

Ved Oslo Jazzfestival i fjor opptrådte jeg for et fullsatt Victoria Nasjonal Jazzscene med mitt gamle band; «The Trio». Et band som spilte sin siste strofe i 2001. Skulle jeg ha fulgt opp problemstillingen i denne kronikk burde jeg ha stanset min musikalske utvikling det året da tårnene falt. Jeg har hørt opptak av meg selv fra den perioden, og det «holder» i massevis.

Vi spilte ikke en eneste ny komposisjon på Victoria! Likevel var det fullt hus og stormende jubel. Hvor var alle disse menneskene for 10 år siden? Gudene skal vite at vi har spilt for langt mer glisne saler enn denne spesifikke kvelden.

Ville vi spilt for fullsatt sal hvis jeg ikke hadde øvd i løpet av denne tiden? Var det fullt på Victoria fordi: ! Først i 2011 hadde jeg nådd et såpass høyt musikalsk nivå at jeg var disse menneskenes oppmerksomhet verdig? ! Det tok de samme menneskene 10 år å fatte det jeg visste allerede i 2001! ! Var det nostalgisk betinget? ! All of the above?

Herved overlates følgende oppgave til dere neste gang dere går for å hører meg spille en konsert: Er jeg bra nok? Har jeg sluttet å øve? Er jeg tilfreds med eget uttrykk?

For viderekommende: Hvorfor går han på øvingsrommet hver dag?

Betyr det noe for meg hva hans motivasjon er så lenge han tilfredsstiller kravene jeg stiller? Kan jeg forlange at han er motivert? (Doo-doo-DOOdoo, Doo-doo-DOO-doo: - Theme from «Twilight Zone») Epilog: Sonny Rollins lever som kjent i beste velgående.

Aktiv på scenen som aldri før. Han øver f littig og hevder selv at han utvikler seg musikalsk for hver dag som går, og at hans seneste innspilling er hans beste. «Lykken er en fuktig f lis», som han selv sier...

Slik er vel vi mennesker anlagt? Evolusjonen har gjort oss tilpasningsdyktige. Vi forteller oss selv at staus quo er det beste alternativet. Livet ville være uutholdelig hvis det motsatte var tilfelle.

Man skal ikke ta livsløgnen fra folk, er det noe som heter. Dette gjelder naturligvis også for «Sonnyboy». Misforstå meg rett. Han har gjort seg fortjent til alle superlativer som finnes: stilskaper, genuin, gudebenådet improvisatør etc. etc. Men at han er bedre nå enn det han var i 1965? Not by a long shot!!! Men han lever. Det burde jo telle for noe.

Følgende personer har bidratt i mer eller mindre grad til denne artikkel: Hans Mathisen, Frode Nymo, Jens Thoresen, Even Kruse Skaterud og Bjørn Vidar Solli jazznytt [49]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 50

Det er stadig flere og flere som spiller jazz i Tunis, Algerie og Marokko, og publikumstilstrømmingen øker jevnt og trutt. I hovedsak blir dette begrunnet med at det i Europa etter hvert har kommet en rekke dyktige, nordafrikanske jazzmusikere som tar med seg jazzen tilbake til sine hjemland.

JAZZEN I NORD-AFRIKA HAR FÅTT STØRRE STATUS - Selv om jazzen enda har til gode å havne på førsteplass på hitlistene i Nord-Afrika, så merkes en stadig større interesse for denne musikksjangeren, særlig etter Jasminrevolusjonen i Tunis, sier Jasser Haj Youssef, som jeg møter i et kjøpesenter sør i Paris. Den unge musikeren bor i nabolaget.

Jasser er på vei til platebutikken FNAC for å sjekke om hans nye studioalbum, «Sira» er å finne i hyllene.

Jasser er tuniser, og har fått en viss oppmerksomhet den senere tiden for sin arabiserte jazz hvor han spiller viola d’amore – et sjustrengs strykeinstrument som gir en veldig særegen og rik fargepallett. Viola d’amore lærte han seg hjemme på gutterommet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg kunne sitte oppe hele natten og klimpre på instrumentet. Jeg klarte ikke å sovne før jeg hadde lært meg noe nytt, forteller han.

Jasser forteller at han i den senere tiden har fått mange forespørsler om å spille i ulike jazzsammenhenger i Nord-Afrika, noe han synes er morsomt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Etter revolusjonen skulle alle få bedre levekår og man skulle få demokrati, forteller han.

- Samtidig ser vi en tendens til at folk blir mer nysgjerrige på andre og ukjente «toneganger» som for eksempel jazz. Samtidig mener Jasser at situasjonen i landet er kaotisk.xxxxxxxxxxxxxxxxx - Fundamentalistene var de som var best organisert før det første frie valget, og det var derfor lett for dem å ta makten, sier han.

Selv om det fra enkelte hold raporteres om at fundamentalistene har til hensikt å innskrenke ytringsfriheten når det gjelder politikk og kultur, så ser Jasser lyst på framtida.xxxxxxxxxxxxxxx - Jeg tror ikke fundamentalistene klarer å stå imot den bølgen av indre kraft de f leste tunisere bærer i seg. Vi vil ha frihet også innenfor politikken og kulturen. Derfor har jazzen alt å vinne!

Jasser vil allikevel fortsette å bo i Paris, der han har bodd de siste ti årene. Han studerer jazz på et av byens universiteter og holder nå på med en avhandling. Derimot har den mest kjente jazzmusikeren fra Tunis, Dhafer Youssef valgt å f lytte fra Europa tilbake til hjemlandet.xxxxxxxx - Dhafer bor rett utenfor hovedstaden Tunis, og vi har møtt hverandre og spilt sammen f lere ganger når jeg har vært hjemme i Tunis.

Etter at Jasser ble et kjent musikernavn har f lere politikere i Tunis tatt kontakt og tilbudt sin «hjelp».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg vet at de vil markedsføre sin egen politikk gjennom å bruke unge og populære musikere, sier han. - De vil «kjøpe» meg ved å tilby meg penger som hjelp til plateinnspillinger, konserter og turneer.

Men Jasser har svart nei. Han vil være fri. Men tilføyer: - Selv om jeg ser på fenomenet som et tegn på at jazzen virkelig har satt sitt stempel på kulturlivet i Tunis akkurat nå.xxxxxxxxxxxxxxxxxx

Selv vil han utnevne nabolandet Algerie til det landet hvor jazz går aller best i Nord-Akrika nå om dagen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vi har en jazzscene som bare vokser og vokser.

Men det ser ut som at jazzen i Algerie stadig vinner mer terreng, og begynner å bli riktig stort i landet.

Oud-musikeren Fayçal Salhi fra Algerie er enig i dette.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vi har en jazzscene som bare blir større og større, forteller han. – Og det føles veldig godt at jazzen vinner terreng i Algerie.

Jeg møter Fayçal Salhi på jernbanestasjonen Gare de Lyon i Paris. Han har nettopp kommet med toget fra sin hjemby Besançon i Øst-Frankrike. Sammen med kollega og musiker Vladimir Torres skal de til Charles-de-Gaulle-f lyplassen.

En ny turné i Sør-Amerika venter.

Fayçal forteller at Algeries historie de senere desenniene har vært preget av mange tragiske hendelser, med tanke på krigen mot kolonimakten Frankrike – hvor freden kom i 1962.xxxxxxxxxxx - Noen tiår senere slo terrorismen hardt til i landet, forteller han. - På tross av det og på tross av dagens utbredte sosiale elendighet, finnes det et sterkt håp for framtida blant mange unge, synes han.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Han forteller at jazzen for mange unge mennesker i de store byene er en slags drivkraft.

- Jazzens fremmarsj i Algerie skyldes blant annet

Jeg tror ikke fundamentalistene klarer å stå imot den bølgen av indre kraft de fleste tunisere bærer i seg. Vi vil ha frihet også innenfor politikken og kulturen. Derfor har jazzen alt å vinne!

Jasser Haj Youssef [50] jazznytt

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 51

Malika Zarra Fayรงal Salhi Jasser Haj Youssef

jazznytt [51]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 52

Noen tiår senere slo terrorismen hardt til i landet. På tross av det og på tross av dagens utbredte sosiale elendighet, finnes det et sterkt håp om framtida blant mange unge.

Fayçal Salhi

at den ikke bare er en musikkstil for eliten, og at jazzpublikum i Agerie er svært blandet, sier han.

For å være en del av jazzmiljøet, er det nok å være litt åpen og nysgjerrig, hevder han.

Fayçals nyeste plate heter «Timgad». Han spiller oud som er et av de mest populære strengeinstrumenter i Nord-Afrika og Midt-Østen.

Vi går på en café på jernbanestasjonen. Akkurat idet vi ankommer caféen er det en av servitørene som mister et brett og alle glassene og tallerknene går i tusen knas. Det fører til en masse ulyd og bråk. Men som vanlig ler pariserne når slike ting skjer. De synes ikke det er så farlig.

Vi setter oss ved et bord og begynner å snakke om jazzen i Algerie. Et land hvor Fayçal og Vladimir har spilt ofte.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det finnes mange fantastiske teatre i Algerie, sier de. - Problemet er at man mangler penger til å betale musikerne. Det fører til at jazzen ofte blir spilt i små barer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er ikke uvanlig at man på små barer får høre en trompeter som blir akkompagnert av en oud, skyter kollegaen Vladimir inn.

Om Algerie er det landet hvor jazzen står sterkest i Nord-Afrika i dag, så ligger derimot Marokko i bakleksa.

Den marokkanske sangerinnen Malika Zarra deler bosted mellom Marokko, Frankrike og USA. Da denne artikkelen ble skrevet, befant hun seg ikke i Paris, men vi kommuniserte istedet på internett.vvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvvv - Jeg kunne ikke leve av jazzen i hjemlandet, forteller hun. - Derfor bor jeg for tiden både i Paris og New York. Men pussig nok, så gjør jeg stadig f lere og f lere konserter i Marokko.xxxxxxxxxxxx Hennes nyeste innspilling har fått navnet «Berber Taxi».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Musikken min er mer tradisjonell jazz, forklarer hun, selv om hun er nøye på å understreke at marrokansk tradisjonsmusikk også er viktige inspirasjonskilder, noe som tydelig kan høres i musikken.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er viktig å bevare sine røtter, og jeg tror publikum i Europa og i USA synes det er en spennende blanding, sier hun. Hun skriver alle låtene selv, som blir fremført på arabisk, fransk og engelsk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det blir stadig vanskeligere og vanskeligere å få privat eller offentlig støtte for å lage og fremføre denne musikken i Marokko, og det er vanskeligere i Marokko enn i nabolandene Algerie

og Tunis, forteller hun, men hun tror at interessen vil komme etter hvert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er alle de marokkanske musikerne som holder til utenlands som innfører mer jazz til landet. Det er liksom ikke mulig å stoppe oss!

Blant festivalene i Marokko er det for tiden jazzog verdensmusikkfestivalen Essauira Gnawa Festival som er mest kjent. At Yasser Haj Youssefs og Fayçal Salhis musikk er jazz, er det ingen tvil om. Begge to sier at det er selve improvisasjonen som forankrer deres musikk i jazzen.xxxx - Det finnes få musikksjangere der man som musiker kan være så fri, som nettopp i jazzen, påpeker Yasser. - Nesten alle lyder og ideer aksepteres uten at noen anklager en for å spille falsk eller feil, sier han.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Både Yasser og Fayçal mener det er viktig å ikke glemme at jazz ikke er en Nord-Afrikansk musikk, men at om jazzen skal lykkes så bør den krydres med arabiske toneganger.

Den største jazzfestivalen i Algerie er jazzfestivalen Dima Jazz i Constantine, ved siden av Alger Jazz Meeting.

I Tunis finner man jazzfestivalen i Tabarka og en i Karthago, selv om den i følge f lere kritikere er i ferd med å bli mer og mer en popfestival.

Jasser Haj Youssef finner til slutt sin nye plate i platebutikken på FNAC, og han får et lite gledesutbrudd, som får kundene til å se opp og le.

Og selv om platesalget også minsker i Frankrike fins det fremdeles mange platebutikker. Det som er litt morsomt er jo at CDen også har en verdi. Alt er ikke en anonym MP3-fil. CD-platene får bl.a. et fint plastomslag og står fint oppstilt i de forskjellige musikksjangerne i butikkene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jazzen får god eksponering på FNAC, noe som kommer av at musikken har fått et oppsving i Frankrike de senere årene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er RFI (Radio France Internationale) som står bak produksjonen av min plate, sier Jasser.

- Ledelsen i radiokanalen engasjerer seg ofte i plateinnspillinger, bl.a. med Nord-Afrikanske jazzmusikere. Det gjør man også i et par av de andre store, franske plateselskapene.xxxxxxxxxxx - Det finnes mange eksempler på hvor åpent Frankrike er på det musikalske området, forteller Jasser. – Jeg tror det bare er Tyskland som kan måle seg med det enorme kulturtilbudet som finnes her.

Den nordafrikanske jazzens framgang i Frankrike merkes til og med i operaen i Lyon. Der har man de senere årene hatt en rekke konserter med nordafrikanske jazzmusikere. En av grunnene er jazzentusiasten François Postaire, som er ansatt i operaen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det var svært vanskelig å få ledelsen for operaen til å akseptere de nordafrikanske jazzmusikerne på vår scene, sier Postaire. - Det virket altfor fremmed for oss.

Men Postaire er en ildsjel for disse nye og spennende rytmene, og til slutt fikk han aksept for å presentere denne typen jazz for operapublikummet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Nordafrikanerne har bl.a. en spontanitet i musikken, som ofte er gått tapt i Europa, mener han.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Man kan også høre den nordafrikanske jazzen på Institut de Monde Arabe (det arabiske kulturinstituttet i Paris). I tillegg er det mulig å høre denne musikken på en rekke jazzklubber i Frankrike fra tid til annen.

De nordafrikanske jazzmusikerne mener at de er med på å tilføre det europeiske publikum noe viktig takket være musikken.xxxxxxxxxxxxxxxxxx - Av og til blir publikum så rørt over denne musikken at de gråter, forteller Malika, noe hun tar som et bevis på at musikken hennes trengs.xxxxx Fayçal Salhi sier at det ikke er opplest og vedtatt at alle arabere er tvunget til å bli skjeggete fundamentalister.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg er en helt normal gutt som helt enkelt vil skape kontakt og respekt mellom mennesker, gjennom jazzen, sier han. - Jazzen er jo noe som skal være positivt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jasser tror at det de nordafrikanske musikerne kan tilføre den europeiske jazzen er de gode melodiene, sier han.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vi har ofte melodier som er lette å ta til seg, noe som gjør at vår musikk ikke blir så vanskelig å fortå for publikum i Europa, sier han.

Jasser Haj Youssef, Fayçal Salhi och Malika Zarra turnerer jevnlig i land som Tyskland, Spania, Hellas, Sveits, Chile og USA.xxxxxxxxxx - Stadig f lere musikere føler det som et kall å bygge bro mellom Europa og Nord-Afrika, sier Jasser optimistisk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg er også optimistisk, tilføyer Fayçal, - og tror at jazzen går mot en ny vår i møte med Nord-Afrika.

TEKST OG FOTO: JOHAN TOLLGERDT

Det er alle de maroccanske musikerne som holder til utenlands som innfører mer jazz til landet. Det er liksom ikke mulig å stoppe oss Malika Zarra [52] jazznytt

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 53

o

Smakebiter varen 2013 design - www.waggestad.no

John Scofield Kurt Elling Ben Wendel/Dan Tepfer Steinar Raknes Eple trio med Mathias Eick Hanne Hukkelberg Bly de Blyant Brad Mehldau & Mark Guiliana Farmers Market Tape to Zero Framtida i norsk jazz Kris Davis trio Seval Jassbox Conexions: Budding Rose Thomas Strønen’s Time is a Blind Guide

KJØP SESONGKORT FOR VÅREN 2013

Kun 1200,(700,- stud) Fri entré på alle konserter en hel sesong!

Les mer om programmet på www.nasjonaljazzscene.no Billetter kan kjøpes på www.billettservice.no Søndagsjam hver søndag - Gratis!

Jassbox - jass for gulv - med Espen Horne og Erik Holm en lørdag i måneden

Karl Johans gate 35 jazznytt [53]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 54

Duncan Heining skrev for et par år siden den første biografien om George Russell.

Nå går han i dybden på britisk jazzhistorie og samfunnsutvikling gjennom femten begivenhetsrike år.

FEMTEN ÅR SOM FORANDRET VERDEN

TEKST: PETTER PETTERSSON

…..old plants left over from the Edwardian wilderness, that can’t understand why the sun isn’t shining anymore. (Fra John Osbornes «Look back in Anger»).

Heining søker – noe som er blitt stadig mer vanlig i denne typen dokumentarlitteratur – å plassere musikken i samfunnsmessig kontekst. Til de grader gjør han dette, at boka tidvis framstår like mye som en studie av endringene i det engelske samfunnet som av musikk. Heining makter imidlertid for det meste å engasjere leseren gjennom interessante tankerekker med ulike vinklinger. Han sier innledningsvis klart fra om at et sosialistisk perspektiv ligger til grunn for boka, basert på marxistiske teorier, supplert av senere aktører som Marcuse m.f l, og siterer George Orwell: «England is the most class-ridden country under the sun. It is a land of snobbery and privilege, ruled largely by the old and silly» (The Lion and the Unicorn, 1941). Klasseperspektivet legges til grunn for mange av Heinings analyser utover i boka.

Han påpeker betydningen av at høyere utdannelse ble tilgjengelig for almenheten, at England begynte å endres fra et «blue collar» til et «white collar-society», og konsekvensen dette hadde for befolkningen interesse for og konsum av kultur.

Heining kan virke en smule monoman i sin streben etter hele tiden å dokumentere og forsvare sine klasseforutsetninger, samtidig som han ved en anledning likevel beskriver britisk jazzmiljø som «classless, and in this respect perhaps ahead of other areas of British society». Han skriver videre om musikernes politiske ståsted og om musikk som politisk ytring, men konkluderer med at musikere er generelt samfunnsbevisste, uten nødvendigvis å være bevisst politiske retninger og teorier.

Boka er i det hele tatt fascinerende, ofte intellektuelt utfordrende og stimulerende lesning – nærmere fem hundre tettskrevne sider om en periode da britisk jazz utviklet nasjonalt særpreg, parallelt med å ta inn over seg den musikalske revolusjonen som fant sted i USA. Heining mener britisk jazz muligens var først utenfor USA til å få en selvstendig identitet som i økende grad trakk veksler på egen kultur og felles europeisk arv. I den grad det er verd å diskutere en slik påstand, kan man i det minste trekke inn både Sverige på femtitallet og sigøynertradisjonen på trettitallet..

100 sentrale innspillinger Uansett utspant det seg en mangfoldig kreativitet på øyriket gjennom disse åra. Å få stoffet samlet på denne måten gir nesten en aha-opplevelse – var det virkelig så mange særpregede [54] jazznytt

band og musikere innen ulike stilarter i denne perioden? Ja, det var faktisk det – og med teksten som bakteppe kan vi fråtse i opplevelser – i alle fall hvis man har vidsyn til å gå inn i og få kick fra en variasjon av uttrykksformer. Britene har mye å fare med, både når det gjelder tradjazz, akustisk mainstream/bop/cool og musikk i grenseland mot klassisk samtid, rock, folkemusikk og world. Som hjelp til en viss oversikt har Heining bak i boka listet opp 100 sentrale plater fra perioden 1957 – 1976. Utviklingen på sekstitallet hadde forløpere i tiåret før, og derfor omfatter både bok og plateliste elementer fra 50-tallet. Mange av de 100 platene er omtalt, analysert og satt inn i en sammenheng i teksten.

Tilgjengeligheten på innspillingene er litt ymse, men mens jeg leste boka – noe som tok lang tid, og det skal det – ga det mening og bakgrunn samtidig å plukke fram gamle LPer fra hylla, og søke opp noe av det jeg ikke har der på Wimp.

Reel Recordings har dessuten utgitt en CD-boks med samme tittel som boka, med musikk av britiske utøvere fra perioden.

Heining konsentrerer seg om det profesjonelle jazzlivet på elitenivå, og British Jazz i tittelen kan leses som Jazz i London. I motsetning til Stendahl/Berghs bøker om jazz i Norge, forteller Heining lite om hva som skjedde rundt om i landet, i andre engelske storbyer, i Skottland o.s.v., bortsett fra at han i noen tilfeller kort omtaler opprinnelig lokal bakgrunn for musikere som etter hvert dro til London og ble kjent der. Det virker litt merkelig at ikke var andre miljøer som fortjener å nevnes.

Men musikere og band i Londonområdet, hvor de f leste tross alt befant seg, blir gjenstand for grundig behandling. Omtalen og analysen av plater Heining mener er viktige, i kraft av kvalitet og/eller betydning for utviklingen, er ofte inngående og suppleres med utdrag av musikerDUNCAN HEINING: «Trad Dads, Dirty Boppers and Free Fusioneers British Jazz, 1960-1975» EQUINOX PUBLISHING Boka er en del av serien: Popular Music History.

Andre bøker i serien omhandler bl.a. Charlie Park-er, Lester Young, Lennie Tristano,Lee Morgan, mens Eric Dolphy og britisk jazz 1945-1960 m.m. vil være tema for fremtidige utgivelser.

intervjuer, sitater fra anmeldelser, samt en rekke egne intervjuer og observasjoner Men bopperne dro ikke hjem Det begynner altså i de uskyldige femtiåra, og Heining skriver at jazzmiljøet var avant garde også mht livsstil. Når man har lest Barry Miles’ «London Calling» om hvordan litterater og billedkunstnere hadde seg på førti- og femtitallet, framstår jazzmiljøet likevel som en speiderbevegelse i sammenligning. Morsomt er det å bli minnet om striden mellom modernister og tradfolk. Tradjazzen hadde et stort publikum i England, der f laggskipene – de tre B’er (Kenny) Ball, (Chris) Barber og (Acker) Bilk – også hadde internasjonal suksess. Stereotypene var piperøykende tradfolk iført tweedblazer med skinnlapper og slomsete bukser; de tiltalte hverandre med «dad», i motsetning til modernistene med hippe dresser og crew cut a la Gerry Mulligan, som innledet eller avsluttet hver setning med «man» (Blossom Dearie f leiper med dette: «..I’m so hip I even call my girlfriend man»).

Heining referer en episode der saksofonist/klarinettist Bruce Turner spilte med Humprey Lyttelton tradband i Birmingham i 1953, hvor fundamentalistiske tradfolk sto foran scena med hjemmelaget banner: «Go home dirty bopper».

Selv om øya ikke ble okkupert, var England sterkt preget av andre verdenskrigs ødeleggelser, materielt og kulturelt.. Dessuten initierte MU (Musicians Union) restriksjoner på amerikanske musikeres muligheter til å spille i England, og tilgangen på plater var ikke all verden. I likhet med norske musikere hyret derfor også engelske seg på båter til New York for å oppleve og studere den nye amerikanske jazzen som var kommet fram på førtitallet.

Koloniene inntar moderlandet Inspirasjon kom etter hvert også fra samveldelandene. Svarte musikere som Joe Harriot, Shake Keane, Coleridge Goode, miljøet rundt sørafrikanske Blue Notes og Brotherhood of Breath og indisk musikk ga viktige impulser. Tilstrømningen fra de gamle koloniene til moderlandet økte, og ikke alle engelskmenn var begeistret for denne konsekvensen av samveldet.

Heining går i dybden når det gjelder rasespørsmål, og viser at jazzmiljøet – ikke uventet – hadde en mer liberal holdning enn samfunnet for øvrig. Folkedypet var skeptisk til fremmede, særlig de med mørkere hudfarge, men også til

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 55

Joe Harriot

John Surman og Mike Westbrook

grå, hvite og rosa – british citizens eller ikke.

«Bloody foreigners» var et uttrykk undertegnede ofte hørte både på jobb og ellers i London på denne tiden. Det utviklet seg ghettotendenser, polariserte fronter, ekstremisme og raseuroligheter.

På sekstitallet kom pop og rock med nye impulser som ble folkelige megasuksesser, Beatles Rolling Stones og andre fikk enormt gjennomslag i mediebildet og tok deler av et publikum som ellers kunne gått til jazz. Heining påviser at jazzmusikere både tilpasset seg, dro nytte av, hentet inspirasjon fra – og ga inspirasjon til – ulike deler av populærkulturen. I følge Heining ble imidlertid jazz i England publikumsmessig mer lidende av rockebølgen enn på kontinentet, delvis på grunn av stjernestatusen til store engelske rockeband, som også sang på morsmålet.

Men mange jazzmusikere interagerte altså med rock- og rhythm&bluesmiljøene. Det startet med tradfolk som Chris Barber, som samarbeidet med blues og skiff lemusikere. Moderne jazzmusikere ble engasjert for å fylle instrumentale behov i pop- og rockesammenheng, mens andre kom fra jazz og skapte seg en karriere i mer populære former, som Ginger Baker, Jack Bruce, Jon Hiseman og mange f lere. Interaksjonen medførte i noen tilfeller en større åpenhet i populærformene, og Van Morrison forteller at med gruppa Them kunne de på klubbjobb spille alt fra Charles Mingus til John Lee Hooker. Georgie Fame blandet jazz, blues, rhytm&blues, motown m.m. til en rik hybrid.

Ginger Baker mener forøvrig at et band som Cream ikke var noe rockeband i det hele tatt.

«Eric (Clapton) is a blues player, and the difference between jazz and blues is slim, if there’s any difference at all. Eric, as far as I’m concerned, is a jazz player. He improvises. Eric never plays the same two nights running. Neither do I». I et lignende landskap befant et band som Soft Machine seg, mens gruppa Pentangle var en hybrid med basis i folkemusikken, så populær at den solgte ut Royal Albert Hall. Gruppas leder, bassisten Danny Thompson forteller at et par dager etter fikk han kjeft av manageren sin: «Pentangle selger ut RAH, og neste kveld spil-

Alan Skidmore på Jazz & Folk Cellar Phil Seamen

ler du for noen få pund på en jazzpub rundt hjørnet». Hele dette kreative tverrmusikalske miljøet resulterte bl.a. i at John McLaughlin og Jack Bruce plutselig var en del av Tony Williams Lifetime.

Dop, kjønn og elitekultur Samtidig ble andre uttrykk utviklet av Mike Westbrook, Stan Tracey, Michael Garrick, Graham Collier, Mike Gibbs, Ian Carr, John Surman og f lere, med inspirasjon også fra europeisk kunstmusikk og britisk folkemusikk. Flere av dem tok etter hvert i bruk synther og andre teknologiske nyvinninger. Trommeslageren John Stevens var en dynamisk kraft i utvikling av friere former, gjennom ulike konstellasjoner, spesielt varierende utgaver av Spontaneous Music Ensemble, i et miljø som også bl.a. omfattet titaner som Derek Bailey, Evan Parker og musikere rundt gruppa AMM. Det skjedde mye – det kokte av mangfold, kreativitet og utvikling, på Ronnie Scott’s i Frith street, på gamle Ronnie’s (The old place) i Gerrard street, på 100 Club og Little Theatre Club og andre obskure scener, på festivaler og i platestudio.

Likevel fant det gradvis sted et paradigmeskifte.

Den «rene» jazzen ble kunstmusikk, og mistet publikum, selv om jazzmusikere hadde bidratt til aksept for improvisasjon i progrock og rhythm&blues. Jon Hiseman: «Jazz is hard. It couldn’t find a place in the modern world».

Chris Barber: «Music became a soundtrack for lifestyle, and jazz has no place in that, really».

Også i denne sammenhengen drøfter Heining politiske implikasjoner, et kapitalistisk markedssystem, og forholdet mellom elitisme og massekultur.

Heining vier et eget kapittel til jazzmiljøets forhold til rusmidler. Med sin psykologbakgrunn tegner han et faglig fundert og balansert bilde, uten å legge skjul på noe. Det er oppsiktsvekkende hvor åpne mange musikere er om problemet, fra Tubby Hayes til Ginger Baker. De f leste tar avstand fra det som for mange av dem er fortid, mens en mann som geniale Phil Seamen, anerkjent som Englands beste trommeslager på femti- og sekstitallet, indikerer at han

bevisst brant sitt lys i begge ender av musikalske årsaker. Da blir det nesten et paradoks at mitt (live)minne om ham er fra Joe Harriot Quintet på Marquee i 1963, da Seamen framsto lite spillbar, nærmest spastisk i en serie hysteriske latteranfall. Heining skriver også om kjønnsperspektiv og kjønnsbalanse i britisk jazz, og om hvordan dette er et like trist kapittel der som de f leste andre steder. Det er imidlertid interessant å registrere hvor ulikt kvinnelige musikere opplever mannlige kollegers innstilling.

Tross visse spørsmålstegn – i tillegg til de nevnte kommer utilstrekkelig korrektur/språkvask – har Heining skrevet en bok du ikke må ha bodd i England for å få utbytte av. Du behøver ikke en gang ha inngående kjennskap til britisk jazz.

Grundige musikalske vurderinger og personlige vinklinger gjør dette til ei bok for alle som er seriøst opptatt av jazz, og forholdet mellom jazz og andre former. Etter «pliktlesninge» som ligger til grunn for denne artikkelen, ser jeg fram til å lese boka en gang til og bruke mer tid på musikalsk oppfølging. Sterkere anbefaling kan jeg ikke gi.

CD-BOKS FRA REEL RECORDINGS

Reel Recordings har gitt ut en boks med samme navn som boka. Boksen omfatter fem cd-er. Nedenstående grupper er representert i sjeldne innspillinger, noen av dem hentet fra gamle spolebånd.

Her er virkelig mange spennende godbiter: Mike Taylor Quintet Henry Lowther – Lyn Dobson Quintet ! John Stevens Seven (med bl.a. Kenny Wheeler og Ron Matthewson) ! Mike Osborne – John Surman Quartet (strålende band fra 1966) ! Joe Harriot Quintet ! D’Silva with Don Rendell-Ian Carr Quintet ! Gary Windo’s Symbiosis (med Robert Wyatt på trommer) ! Elton Dean’s Just Us ! Lol Coxhill&Steve Miller ! Graham Collier Music ! !

Inntektene fra boksen går til Musicians Benovelent Fund UK. Gå til www.reelrecordings.org for flere detaljer. jazznytt [55]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 56

DEBATT

SVAR PÅ ÅPENT BREV FRA LARS MOSSEFINN OG JOHAN HAUKNES TIL STYRENE I STIFTELSEN ODIN OG NORSK JAZZFORUM I kjølvannet av Odin-styrets beslutning om å re- elser» på nett, altså 20 pr mnd/60 pr 3 mnd, dusere antall Jazznytt-utgivelser fra 6 til 4 pr år vil dette frigi en god del plass i papirmagasinet retter Mossefinn og Hauknes i forrige Jazznytt til annet redaksjonelt stoff. Totalt sett snakker spørsmål til styrene i Stiftelsen Odin og Norsk vi altså om en økning i redaksjonelt stoff, forjazzforum om vi trenger et kritisk og uavhengig delt mellom Jazznytt papirmagasin og Jazznytt Jazznytt. Dette spørsmålet kan besvares med et på web. Web-satsingen er på ingen måte et unisont og ubetinget ja. Ja, vi trenger et Jazznytt substitutt, men et viktig tillegg. Verd å nevne som et høykvalitets jazzfaglig tidsskrift. Det ville er også at Kulturrådet opprettholder sitt tilvære trist om oppfatningen i styrene var en skudd til Jazznytt på samme nivå som tidligere annen. selv om antall utgivelser reduseres, nettopp Jazznytt må produseres fordi Jazznytt vil innenfor rammene av operere med to de midler og mennesulike formidlingskelige ressurser man plattformer. har til rådighet. Det er Både papirutgaven alltid kjedelig å snakke og webutgaven av tall, derfor like greit å Jazznytt er viktige gjøre det unna først virkemidler for å som sist: 2012-regnskabedre jazzens plass pet for Jazznytt (papiri det totale medieutgaven) er oppgjort bildet, som er i stamed et underskudd på dig og plutselig kr 200 000. Inntekter forandring. Det Faksimile fra Jazznytt nr 06:2012 på vel 1,1 mill, utgifter kan virke som om på vel 1,3 mill. Og ja, det er i seg selv en presta- de «tradisjonelle» riksdekkende mediene har sjon å produsere et fagtidsskrift av Jazznytts ka- mistet noe av sin attraktivitet, i en ny virkeligliber innenfor såpass begrensede budsjetter. het der det meste av informasjonsutvekslingen Men det er det vi har til rådighet, og vi må for- skjer på nettet, og i særlig grad via sosiale meholde oss til den økonomiske virkeligheten. dier. For å få visshet/bedre innsikt både på Det har vært etterlyst en sterkere økonomisk dette og andre felt, vil Norsk jazzforum i det medvirkning fra Norsk jazzforums side. Det er kommende sette av midler til kartlegging og derfor på sin plass å klargjøre litt omkring fi- forskning. Det vil også etableres et tettere nansieringen. Norsk jazzforum bevilger årlig kr samarbeid mellom Jazznytt, Norsk jazzforum, 450 000 i direkte støtte til Jazznytt, samt dekker regionsentrene, klubber/festivaler og utdanabonnementer for sine medlemmer tilsvarende ningsinstitusjoner, med formål å styrke jazzkr 150 000 (inntektsføres i Jazznytt-regnskapet). formidlingens plass i det samlede mediebildet.

I tillegg dekker Norsk jazzforum alle kostnader Styrene i Stiftelsen Odin og Norsk jazzforum knyttet til kontordriften for Jazznytt, sosiale ut- er godt fornøyd med den positive utviklingen gifter for redaktøren, og tidvis også innkjøp av som har skjedd med Jazznytt de senere årene. hardvare og softvare. Dette holdes utenfor selve Kvalitetsøkningen både når det gjelder deJazznytt-regnskapet, siden det ikke direkte angår sign/layout og innhold er åpenbar. Vi setter produksjonen. Norsk jazzforum har mange sats- stor pris på redaktørens og redaksjonsmedningsområder som krever økt innsats, og priori- lemmenes innsats, som vi er klar over har et teringene er harde. Det foreligger derfor pr i sterkt preg av idealisme og strekker seg ut dag ikke planer om å øke den økonomiske med- over faste tariffer og normal arbeidstid, og vi virkningen til Jazznytt. er ydmyke overfor den fagkunnskapen og Å styrke jazzformidlingen på web har vært en kompetansen som besittes i redaksjonen. Vi del av Norsk jazzforums informasjonsstrategi gleder oss over at redaksjon og skribentkorps siden våren 2010. Nettportalen Jazzinorge.no berikes med yngre medlemmer, og håper at ble lansert i 2011. Som sentralt element i Norsk skribentkorpset på sikt kan bli landsdekkende. jazzforums samlede informasjonsstrategi, har Vi opplever den kontakten og dialogen som Jazznytt hele veien inngått som en del av sat- har vært mellom styre, adm. og redaktør/resingen, inkludert publisering av redaksjonelt daksjon den senere tiden som konstruktiv og stoff på web – som ivaretas av Redaktørplakaten framtidsrettet, og vi ser fram til et videre godt og publiseres med byline, på samme måte som i samarbeid omkring utviklingen av Jazznytt på papirmagasinet. Det redaksjonelle stoffet er et papir og web. svært viktig bidrag i forhold til å øke kvaliteten, aktualiteten og attraktiviteten på weben, og dermed også nettrafikken (formidlingen). Weben Vennlig hilsen gir muligheter for umiddelbar respons, direkte Nina Torske dialog, chat og debatt, og fortløpende publise- Styreleder Stiftelsen Odin, pva. styret ring av konsertanmeldelser og festivalreporta- Odd Erik Hansgaard sjer. Om man innfører «Ukens 5 plateanmeld- Styreleder, Norsk jazzforum, pva. styret [56] jazznytt

LA JAZZNYTT LEVE! Med unntak av enkelte jazzfestivalers artistslipp, har jazz blitt kraftig nedprioritert i norske medier i løpet av de siste årene. Dette gjelder særlig i riksmediene, og med noen få hederlige unntak, er det i dag langt mellom artiklene om jazz i norske aviser og tidsskrifter. Dekningen på nettet har et større omfang, men kvaliteten er dessverre svært varierende. I lys av denne utviklingen må norsk jazzliv selv sørge for at jazzen er synlig i det norske mediebildet, og Jazznytt og www.jazzinorge.no bør være spydspissene i dette arbeidet. Norsk jazzliv må ta ansvar og sikre bredden og kvaliteten i den redaksjonelle omtalen av jazz her til lands. Men gjør vi det? Satser vi? Er vi på offensiven? Svaret er nei! Norsk jazzliv har nå valgt å bygge ned det eneste organet i dette landet som satser på jazzjournalistikk, men dette er definitivt ikke tidspunktet for å bygge ned. Dette er tidspunktet for å satse og sikre jazzens posisjon i mediebildet. Vi må være på offensiven, og Jazznytt må styrkes, ikke svekkes.

Noen vil selvsagt umiddelbart svare at det skal satses, og at vi er på offensiven. Og ja, man har satset, og det skal satses videre. Det satses digitalt, og nettopp på www.jazzinorge.no. Og det er selvsagt bra og viktig. Det er klart at norsk jazzliv som alle andre, må prioritere nettet, men det hadde kanskje vært lurt å ha to tanker i hodet på en gang? En vellykket mediestrategi og en god kommunikasjonsplattform bygger på et spekter av virkemidler som utfyller og bygger opp under hverandre.

Jeg lurer på om det er foretatt en situasjonsanalyse i forkant av beslutningen om å legge om mediestrategien? I så fall, hva viser denne analysen? En ting er i hvert fall sikkert: Hvis mediestrategien skal dreies fra print til nett, kan man ikke bygge ned printaktiviteten før man har en nettplattform som når bredt ut. Rent strategisk må Jazznytt som nettavis ha etablert en sterk og toneangivende posisjon før satsingen på Jazznytt som tidsskrift eventuelt trappes ned. Pr. i dag er verken Jazznytt som nettavis eller www.jazzinorge.no å regne med i det digitale mediebildet.

Før man implementerer en mediestrategi med mindre vekt på print og større vekt på nett, må den digitale plattformen bygges opp, og hvis dette lykkes, kan man vurdere om det lar seg gjøre å redusere aktivitetsnivået på print. Før man i det hele tatt vurderer om Jazznytt som tidsskrift skal reduseres i omfang på print, må man gjennomføre en langsiktig og målrettet satsing for å bygge opp Jazznytts posisjon som nettavis, og besøket på www.jazzinorge.no må mangedobles. Og selv når www.jazzinorge.no har en forsvarlig rekkevidde og Jazznytt som nettavis har fått en sterk posisjon, bør satsingen på print fortsette fordi det er kombinasjonen av kanaler som gir styrke og slagkraft. Det finnes ikke tvil om at norsk jazzliv må satse mer på digitale plattformer, men denne satsingen må skje parallelt med videreføringen av print. Det er gjennom bruk av hele spekteret av virkemidler at man når f lest mulig. En satsing på nett må ikke skje på bekostning av print. En satsing på nett må skje parallelt med videreføringen av et

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 57

DEBATT

offensivt og levende Jazznytt på print. Print og nett supplerer og utfyller hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre både med hensyn til innhold, virkemidler og målgrupper. Enn så lenge erstatter ikke det ene det andre.

Hvis mediestrategien legges om av økonomiske årsaker, blir jeg fristet til å kalle det en skandale. Norsk jazzlivs første prioritet rent mediestrategisk må være å sikre tilgangen til kvalitetsstoff om jazz. Med utgangspunkt i det faktum at jazz taper terreng i det norske medielandskapet, har norsk jazzliv en plikt til å sikre utgivelsen av et kvalitetstidsskrift for jazz. Det må være rom for et norsk jazztidsskrift som kommer ut minst 6 ganger pr. år, og med bakgrunn i utviklingen de siste årene bør antall utgivelser faktisk økes og ikke reduseres. Det bør satses ytterligere på Jazznytt både som tidsskrift og som nettavis de kommende årene. Dette er en prioritering som kommer både utøvere og arrangører til gode, for ikke å snakke om det jazz- og musikkinteresserte publikum, og det er en prioritering norsk jazzliv både kan og må ta selv om det ikke lar seg gjøre å gi ut et Jazznytt som går med overskudd. For øvrig er en vellykket mediestrategi på nettet også ressurskrevende. Aktører som lykkes på nett, legger ned store ressurser i dette arbeidet.

Uansett hvordan beslutningen om å redusere antall utgivelser av Jazznytt forsvares og begrunnes, vitner dette om en manglende evne og vilje til å satse og være offensiv. Signaleffekten av denne beslutningen er stor.

Det gir inntrykk av et tidsskrift og et jazzmiljø på defensiven, men for å lykkes må man være på offensiven. Min oppfordring til Norsk jazzforum er derfor som følger: Ta ansvar og styrk det eneste mediet som pr. i dag sikrer jazzen en posisjon i det norske mediebildet.

Lise Gulbransen (Oslo jazzfestival)

Nytt fra Rune Grammofon

ARVE HENRIKSEN

SOLIDIFICATION

COLIN STETSON & MATS GUSTAFSSON 7 LP BOX SET

STONES

LP / CD

“Praktboks. Mektig manifestasjon.” DAGBLADET “Først og fremst en gavepakke til musikkelskere.”

—ADRESSEAVISEN

“Tremendously affecting, and genuinely beautiful, and well worth any adventurous listener’s time”

FIRE! ORCHESTRA

GRAND GENERAL

EXIT!

BURNING AMBULANCE

GRAND GENERAL

LP / CD

LP / CD

“Totally dissimilar to any prior Fire! work, Exit! is astonishing” —THE WIRE

“Kan knapt gjøres mer helstøpt.” —AFTENPOSTEN “Man blir sittende og måpe.” —ADRESSEAVISEN

SPUNK

HEDVIG MOLLESTAD TRIO

FRISK OG GOD VÅR I BERGEN JAZZFORUM

Vårprogrammet på Bergen Jazzforum er allerede i godt gjenge. I tiden fram mot Nattjazz i mai, kan de friste med følgende konserter: John Scofield Organic Trio (8. mars), Bergen Big Band med Arild Andersen og Tommy Smith (10. mars), Colin Stetson (10. mars), Motif (15. mars), Ungdomskulen (16. mars), Christine Sandtorv (17. mars), Crab Without Crap (17. mars), Mikkelborg, Rypdal og Rypdal (5. april), Universal Indians med Joe McPhee (12. april), Jazz i sikte (19. april), Kenneth Ekornes (21. april), Die Hochstapler (25. april) og Seval (26. april). www.bergenjazzforum.no

DAS WOHLTEMERIERTE SPUNK

6 CD BOX SET

www.jazznytt.no

for daglige jazzoppdateringer

ALL OF THEM WITCHES

LP / CD

www.runegrammofon.com www.musikkoperatorene.no

jazznytt [57]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 58

SPILLELISTER FEBRUAR

PETTER WETTRE [SAKSOFONIST] FRANK SINATRA «Sinatra at the Sands» (Reprise) BRAD MELDAU «Ode» (Nonesuch Records) WYNTON KELLY TRIO WITH JOE HENDERSON «Complete recordings» (Lone Hill) MILES DAVIS «Birth of the Cool» (Capitol) JOE PASS «Virtuoso» (Pablo) THIN LIZZY «Jailbreak» (Vertigo) SONNY STITT «Kaleidoscope» (Original Jazz Classics) QUINCY JONES «Mellow Madness» (A&M) FREDDIE HUBBARD «Ready for Freddie» (Blue Note) LANA DEL RAY «Born to Die» (Interscope/Polydor) ØYVIND SKJERVEN LARSEN [PROSJEKTANSVARLIG I NORSK JAZZFORUM] JASON ADASIEWICZ’S SUN ROOMS «Spacer» (Delmark) PETER BRÖTZMANN CHICAGO TENTET «Walk, Love, Sleep» (Smalltown Supersound)

MATS EILERTSEN «Sails Set» (Hubro) GOODSPEED YOU! BLACK EMPOROR «Alleuja! Don’t Bend Ascend» (Constellation)

FIRE! ORCHESTRA «Exit!» (Rune Grammofon) STIAN WESTERHUS «The matriarch and the wrong kind of flowers» (Rune Grammofon)

1982 + BJ COLE «1982 + BJ Cole» (Hubro) PGA «Corrections» (Va Fongol) GARBAREK/GISMONTI/HADEN «Magico - Carta de Amor» (ECM) BANG/HONORE/SYLVIAN/ ENDRESEN/HENRIKSEN «Uncommon Deities»

Hva har surret og gått på platespillerne rundt om i Norge den senere tiden? Vi har gjort en rask opptelling blant sentrale personer i jazzmiljøet for å sjekke hvordan det står til. I tillegg presenterer vi hva som har blitt mest spilt i redaksjonene i de europeiske jazzmagasinene siste måned. Setter du opp egne lister som dette? Send dem til jan@jazznytt.no, så kommer du kanskje med på listene i Jazznytt.

BARE JAZZ [VANNHULL FOR JAZZELSKERE I OSLO SENTRUM] BEADY BELLE «Crclewood Broadway» (Jazzland)

GURO VON GERMETEN «Come Stand Before Me» (Jazzland)

PAUL MCCARTNEY «Kisses On The Bottom» (Hear Music)

MANU KATCHÉ «Manu Katché» (ECM) IIRO RANTALA «My History Of Jazz» (ACT)

ROBBEN FORD «Bringing It All Back Home» (Mascot Media Group)

INGER MARIE GUNDERSEN «For You» (Stunt) BANNA RIM «Revelation Of Ecstacy & Rebellion» (KKV) DAG ARNESEN TRIO «Norwegian Song 3» (Losen Records)

WAYNE SHORTER «Without A Net» (Blue Note)

SVENSKA KAPUTT «Svenska Kaputt» (Moserobie)

SONNY SHARROCK «Guitar» (Enemy Records)

SCOTT WALKER «Bish Bosch» (4AD) STEELY DAN «Rainbow Theatre 5/20/1974» (RCA?)

FREDDIE KING «Texas Cannonbal» (The Right Stuff) CECIL TAYLOR «Conquistador!» (Blue Note) KEEF HARTLEY BAND «Little Big Band» (Esoteric) GRAND GENERAL «Grand General» (Rune Grammofon) HEDVIG MOLLESTAD TRIO «All Of Them Witches» (Rune Grammofon)

JENNY HVAL «Innocence Is Kinky» (Rune Grammofon)

[58] jazznytt

COSA BRAVA «Ragged Atlas» (Intakt) DOUBLE TANDEM «Ox» (dEN) GARBAREK/GISMONTI/HADEN «Magico - Carta de Amor» (ECM) RUTH WILHELMINE MEYER & HELGE LIEN «Memnon – Sound Portraits of Ibsen Characters» (Ozella) THE NEW SONGS «A Nest at the Junction of Paths» (Umlaut)

YOKO ONO PLASTIC ONO BAND «Between My Head and the Sky»

europe jazz media

Jazznytt presenterer i hvert nummer en liste over de mest spilte platene i de europeiske jazzmagasinene. Her er platene som har surret mest på spillerne rundt om i Europa i februar:

URBAN CONNECTION «Live!» (Reckless Records) ROBERTO BONATI TRIO «Bianco il vestito nel buio» (ParmaFrontiere) PABLO HELD TRIO «Live» (Pirouet Records) TORBEN WESTERGAARD «Tangofied» (Twmusic) LAURA JURD «Landing Ground» (Chaos Collective) THE SECOND APPROACH TRIO «Beeswing» (Leo Records) DIE ENTTÄUSCHUNG «Vier halbe» (Intakt CD 211 /2012) THE DECIDERS «We Travel The Airwaves» (Jazzland) ARVE HENRIKSEN «Solidification» (Rune Grammofon) SVENSKA KAPUTT «Svenska Kaputt» (Moserobie) Bidragene er levert fra: Lars Grip, Orkester Journalen, Henning Bolte, Jazzism, Jan Granlie, Jazznytt, Christine Stephan, Jazzthetik, Anna Filipieva, jazz.ru, Jon Newey, Jazzwise, Cim Meyer, Jazz Special, Axel Stinshoff, Jazz thing, Luca Vitali, Giornale della Musica, Lars Mossefinn (spillelistas organisator), Dag & Tid

De månedene Jazznytt ikke er på gata, finner du lista på www.jazznytt.no

(Chimera Music)

SEVAL «Seval 2» (482 Music) MARK SOLBORG «4 + 4 + 1» (ILK) JESPER ZEUTHEN «Jesper Zeuthen Plus» (Barefoot) WE ARE ALL AMERICANS «We Are All Americans» (Das Kapital Records)

ANDREAS RISAGER MELAND [ECM, HUBRO, GRAPPA] BOBO STENSON «Indicum» (ECM) EIVIND OPSVIK «Overseas IV» (Loyal Label) STEIN URHEIM kommende album SPLASHGIRL «Field Day Rituals» (HUBRO) MATS EILERTSEN TRIO «Sails Set» (HUBRO) ANDRÁS SCHIFF/J.S. BACH «Das Wohltemperierte Clavier» (ECM New Series)

OREN AMBARCHI «Saggitarian Domain» (Editions Mego)

FOLKE RABE «What?» (Dexter´s Cigar) THIS HEAT «Out of Cold Storage» (reReccomended)

BRAD MEHLDAU «Highway Rider» (Nonsuch)

(SamadiSound)

RUNE KRISTOFFERSEN [RUNE GRAMMOFON]

BJARNE SØLTOFT [SKRIBENT I JAZZNYTT]

GARD NILSSEN [TROMMESLAGER]

SVERRE LUNDE [SENIORRÅDGIVER, UD]

STIAN WESTERHUS «the matriarch and the wrong kind of flowers»

CHET BAKER «Back Home! The Complete Studio Master Takes July 1956 July 1959» (Le Chant du Monde) DAG ARNESEN TRIO «Norwegian Song 3»

(Rune Grammofon 2012)

JOHN MELLENCAMP «No Better Than This» (Rounder Records 2010)

TONY SCOTT & BILL EVANS «A Day in New York» (Fresh sound records)

in the country «sunset sunrise» (ACT) JOHN LENNON «Mind Games»(EMI) ARCHIE SHEPP «Live At the Donauschingen Music Festival» (Polydor)

FIRE! ORCHESTRA «Exit»(Rune Grammofon) ZZ TOP «Tres Hombres» (London Records)

LEE KONITZ TRIO «Motion» (Verve) MONKEYPLOT «tba» (Gigafon)

(Losen Records)

BILL EVANS TRIO «Complete recordings at Village Vanguard 25 . June 1961» (Riverside)

BRUNVOLL/KAUSLAND «Your Song» (Prophone) BARNEY KESSEL «Lets Cook» (Contemporary Records)

DIVERSE ARTISTER «A love affair: The music of Ivan Lins» (Telarc Distribution) TOTTI BERG «Tottis Choice» (Gemini Records/Oslo Jazz Circle)

THE SPENCER DAVIS GROUP «Eight gigs a week» (Universal) FOUR FRESHMEN «Fresh!» (Pausa Records) BUGGE WESSELTOFT «Songs» (Jazzland)

ARILD RØNSEN [SKRIBENT JAZZNYTT, PULS] YO LA TENGO «Fade» (Matador) MIKE STERN «All Over the Place» (Heads Up) MILES DAVIS QUINTET «Live in Europe 1969» (Columbia) LED ZEPPELIN «Celebration Day» ACUNA/HOFF/MATHISEN «Barxeta» (Losen Records) ESPEN ERIKSEN TRIO «What Took You So Long» (Rune Grammofon)

KAIZERS ORCHSTRA «Violeta Vol III» (Petroleum) ALICIA KEYS «Girl on Fire» (RCA/Sony) CHARLES MINGUS «Mingus in Europe 1964» (Enja) DIVERSE ARTISTER «Mali: Ørkenmusikkens oase» (samling på WiMP) Lager du dine egne spillelister?

Send dem til jan@jazznytt.no Kanskje de kommer med i neste nummer?

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 59

JAN

GROUP

GARBAREK JAGA JAZZIST & STAVANGER SYMFONIORKESTER

SALIF KEITA KURT ELLING QUINTET

MACEO PARKER BO KASPERS ORKESTER

STAVANGER

6.-11. MAI 2013

PAT MARTINO ORGAN TRIO BOBO STENSON TRIO KARI BREMNES & KETIL BJØRNSTAD KRISTIN ASBJØRNSEN TERJE RYPDAL ”SKYWARDS” CORNELIS VS RIEDEL SALMER FRA KJØKKENET MOSKUS Følg med på maijazz.no utover våren for flere spennende artistslipp Billetter på billettportalen.no

jazznytt [59]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:21 Side 60

JAZZPOLITIET SER DEG

Jazznytt åpner med dette en helt ny serie – Jazzpolitiet ser deg! To medarbeidere har tatt i mot utnevnelsen som politiinspektører, agent 006 og 007 med lisens til å …, nei, ikke til å drepe, men til å vurdere sammenhengen mellom posisjonen til sentrale personer i jazz-Norge og deres platesamling.

JAZZPOLITIET SER REDAKTØREN Har jazzfolket grunnlag for egne meninger? Perspektivet er like enkelt som antallet som vil påstå at sammenhengen ikke er så enkel. Vi krever at enhver representant for jazz-Norge, om nå vedkommende er utøvende musiker, byråkrat eller kulturmessig tilknyttet, skal kunne demonstrere sitt kjennskap til jazzens historie, samtid, fortid og nåtid, og framtid. Kriteriet er at vedkommende har valgt å ta en posisjon hvor han eller hun i vid forstand representerer jazz-Norge. Vi forventer at dette skal vises gjennom vedkommendes plate- og boksamling. Og her nytter det ikke å bløffe, slik man kan gjøre i denne spaltes inspirasjonskilde, «Hva har du på nattbordet?». Der er det mulig å ljuge på seg en sterk litterær profil. Så ikke her.

FEM NØDVENDIGHETER HAN BENNINK/DAVE DOUGLAS «Serpentine», (SONGLINES, 1997 Det perfekte samarbeid mellom to av de mest kreative jazzmusikere i dag, og et utmerket samarbeid mellom musikere over Atlanterhavet. Å lage ei så interessant plate kun ved hjelp av et ørlite trommesett og en trompet, er ikke annet enn imponerende.

INSTANT COMPOSERS POOL: «45 Years» (ICP, 2012) 52 CDer pluss noen DVDer med europas galeste, morsomste og mest kreative jazzkollektiv. Dette er ikke bare en samling med ministorbandet Instant Composers Pool, men også en masse duoer, soloer og andre formater fra det rikholdige kollektivet. Boksen er anmeldt lenger bak i dette nummeret av Jazznytt. Han Bennink er også her en viktig stemme.

GLEN GOULD: «The Complete Bach Collection», (CBS, 2012) Nå er det ikke den klassiske musikken som tar mest plass i mine IKEA-hyller. Men et godt tilbud i platebutikken Concerto i Amsterdam og et tips fra Jan Ole Otnæs, fikk meg til å gå til innkjøp av denne gedigne boksen.

Og jeg har ikke angret ett sekund.

JOHN COLTRANE: «A Love Supreme, DeLuxe Edition», (IMPULSE 1964/2002) Denne innspillingen er det vel ikke nødvendig å si noe om. DeLuxe-versjonen har også med en rekke alternative takes som gjør dette til en skattekiste. En av jazzhistoriens aller sterkeste og mest følelsesladede innspillinger med Coltrane i kjempeform. Man kan bli religiøs av mindre.

CHARLES MINGUS: «Mingus at Antibes», (A&M, 1960/1976) Denne plata er kanskje ikke Mingus’ beste, men utvilsomt den jeg har spilt mest opp gjennom årene, siden jeg kjøpte den på LP hos Tore på Dahls Bokhandel i Molde på slutten av 70-tallet. Alle de store «hitlåtene» er med, og det blir ikke noe dårligere at man har med piano-giganten Bod Powell på noen låter.

[60] jazznytt

Og hvor er det naturlig å starte en slik serie, om ikke hos Jazznytts redaktør Jan Granlie.

Om noen skulle være jazzens kjentmann, burde det jo være ham.

Reglene er enkle. Vi vil vurdere samlingene i forhold til bredde og dybde, samt et generelt inntrykk av innsikt og forståelse, basert på en samtalebasert eksaminasjon. Vi vil ha et spesielt øye for å oppdage hittil ukjente opptak av sentrale norske og internasjonale musikere.

Om vi finner opptak av Buddy Bolden fra perioden 1900-1907, vil denne serien avsluttes umiddelbart, hvoretter de to inspektørene vil trekke seg tilbake til en dertil egnet Stillehavsøy som tilbyr paraplydrinker og andre divertimenter.

Tilsvarende; om vi finner plater med Kenny G uten tilfredsstillende begrunnelse sikrer det umiddelbar strykkarakter og diskvalifikasjon.

Utover det er det ikke noen enkeltmusiker som vil avgjøre totalscoren for den enkelte kandidaten jazzpolitiet vil etterforske. Vi er ute etter totalbildet og kandidatens vurdering av helheten i sin egen plate- og boksamling.

Ekstrapoeng kan opptjenes på grunnlag av dybde og gjennomtenkt bredde utover jazzens sentrale domener. Videre ekstrapoeng kan oppnås gjennom påpekning av plater (det er mulig) eller hele diskografier (svært tvilsomt) som er ukjent for jazzpolitiet.

Så til redaktøren. Inspektørene avtaler et felles anstøt mot dennes hjem midt i det borgerlige Frogner.

Jazzens første periode 1910-1945 - Hva har du å vise til hva gjelder Louis Armstrong? En musiker du selv har valgt som første innslag i Jazznytts serie om jazzens historie?

- Beklager, det er ikke så mye!

Det eneste redaktøren har å vise til er Armstrong anno 1954-58. Hans banebrytende innspillinger med Hot 5 og Hot 7 i perioden 1925-1930 glimrer med sitt fravær.

På spørsmål om Lester Young, innrømmer redaktøren at han er totalt blank. Med unntak av innspillingene med Billie Holiday i perioden 1935-39, først og fremst i Count Basies band.

Når det gjelder Billie kan Granlie framvise, om ikke komplett, så i hvert fall et represen-

Lg

Ng

G

M

S

tativt tverrsnitt av hennes sentrale periode opp til 1940. Men dessverre må vi gi redaktøren stryk hva gjelder dokumentasjon av både Fletcher Hendersons, Duke Ellingtons og Count Basies musikalske innovasjoner på tjue- og trettitallet.

Jazzens storhetstid 1945-1970 Når det gjelder jazzens store ekspansjonsperiode etter andre verdenskrig, er det ingen grunn til å forvente at redaktøren har store hull i sin samling. Her snakker vi om en lytter og trombonist som har vokst opp med den nye jazzen.

Her kan vi bare summere opp: - Charlie Parker – akseptabelt - John Coltrane – greit - Miles Davis – bra - Ornette Coleman – sentrale hull i samlingen - Albert Ayler – pluss for Resonant-boksen med opptak av Aylers utvikling mellom 1964 og 1970.

Betydelig kred vinnes på grunn av nesten en meter med plater av Art Ensemble of Chicago. Dog gir svaret på spørsmålet om hvorvidt vi ville finne Wardell Gray i hans samlinger?

- Nei, men hjelper det med Marcel Gray?

(Redaktøren må her arrestere de to utskremte for ytterst liten kunnskap om sangerinnen Macy Grey, som var den jeg nevnte. Marcel Grey er i følge Google, et sengesett produsert av det amerikanske firmaet Apertmento red. anm.).

Svaret er: Overhodet ikke!

Norsk jazz Redaktøren, med sin tilknytning til Jazznytts utgiver Stiftelsen Odin, forutsetter vi kan framvise en god dokumentasjon av norsk jazz i perioden 1970-1990, plateselskapet Odins storhetsperiode. Forut for denne perioden er det derimot store hull i hans samling. På direkte spørsmål om han har noen innspillinger av Bjarne Nerem, Mikkel Flagstad, Robert Normann, Rowland Greenberg, varierer sva-

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 61

JAZZPOLITIET SER DEG

ret fra noen få til totalt blank.

Derimot vinner redaktøren ekstrapoeng på en betydelig dokumentasjon av norsk jazz etter 1990. Selv om vi nok kan stille spørsmål om hvorvidt dette er et resultat av systematisk innkjøpspolitikk, eller av hans posisjon de siste ti årene som en av de sentrale overvåkerne av norsk jazz og dermed som automatisk mottaker av det meste som har skjedd i norsk jazz i perioden.

Selvvurdert dybde Er det noen områder hvor platesamlingen viser kompletthet og dybdestudier? På direkte spørsmål peker Granlie på sin samling av folk music med henholdsvis den britiske artisten Kate

Rusby og den kanadiske gruppa La Bottin Souriante. Ekstra kred for påpekningen av artister som er utenfor politiets radar. Vi stiller derimot spørsmål ved kriteriene for redaktørens valg, spesielt grunnet usikkerheten om hvorvidt Ms. Rusbys utenom-musikalske strategiske mål har inf luert utpekingen.

Et minus gis også etter redaktørens utsagn om at ingen Beatles-plate kommer over dørstokken i hans hjem. Siden eneste Stones-plate som finnes er «Exile on Main Street», er det ikke Beatles vs. Stones-kampen som forklarer dette.

Jazzlitteratur Hovedstadsredaktørens jazzbibliotek er ikke egnet til å imponere noen. Man kan vel si at han

er mer en handlingens mann framfor litteraturens forsvarer. Ekstra pluss for Berendts og Craxtons monumentale Jazzlife.

Totalvurdering Totalt sett vurderer vi Granlie så vidt til en akseptabel ståkarakter. Det er betydelige hull i hans samlinger, men allikevel viser totaliteten en bredde og representativitet som er, om ikke fremragende, så tilfredsstillende nok. Det vil si, i gammeldagse termer, vi gir redaktøren en karakter G for godt nok!

Kort sagt; det er godt (nok), men det er et betydelig forbedringspotensial!

TEKST: AGENT 006 OG 007 FOTO: AGENT 007

TRE SOM BURDE VÆRT LEVERT TIL LOPPEMARKED FOR LENGE SIDEN ...

RENÉ FLEMMING «Haunted Heart» DECCA Operadivaen møter Bill Frisell og Fred Hersch i et panisk forsøk på å tjene penger på jazz. Patetisk og tøvete fra start til mål.

BRAD MEHLDAU «Largo» WARNER BROTHERS En av nåtidens fineste pianister går seg fullstendig bort i et forsøk på å være moderne og hip. Hans desidert dårligste innspilling.

SPYA GYRA «Good to Go-Go» HEADS UP Spyro Gyra representerer det verste av jazzmusikken som kom på 70-80tallet. Hadde de bare latt denne popete jazzrocken forbli i den perioden, og funnet seg en ny og mer interessant vei å gå.

DANIEL SMITH «The bebop bassoon» ZAH ZAH å spille jazz på fagott er originalt nok, men å gjøre «Blue Monk», «In a sentimental mood» og «Killer Joe» blir rett og slett bare tøv, hverken mer eller mindre.

jazznytt [61]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 62

UNDERVISNING

«Det har skjedd mange mirakler i Trondheim gjennom århundrene. Et av de siste er opprettelsen av jazzlinja på Musikkonservatoriet [i 1979]. Den er en av de flotteste suksesshistoriene i universitetssektoren i Norge. Musikerne som kommer derfra, har gitt ringvirkninger i hele landet». (Åse Kleveland)

JAZZLINJA NTNU Da utdanningen ble en realitet i 1979, hadde Terje Bjørklund, i dag førsteamanuensis i komposisjon ved NTNU, alt undervist i improvisasjon i flere år ved daværende Trøndelag Musikkonservatorium.

Konservatoriet var på 70-tallet sitt navn bevisst, altså stokk konservativt. Pop og jazz var forbudt å spille på skolens instrumenter, og en eldre domorganist hadde visstnok nektet å undervise da det var en saksofon til stede i klasserommet. TEKST OG FOTO: SVIN MAGNUS FURU

Men jazzmusikerne fortjente et tilbud på lik linje med de klassiske musikerne mente Bjørklund, og fant støtte til opprettelsen av en egen 2-årig faglærerutdanning helt i toppen av systemet.

Undervisningsminister Kjølv Egeland (Ap) og statssekretær Halvdan Skard var sentrale støttespillere for å få Norges første improvisasjonsutdanning på beina. De progressive kreftene i Trondheim klarte å vinne frem! I det første kullet var Bjørn Klakegg og Frode Alnæs blant studentene. Jazzlinja holdt seg på et opptak av mellom fem og sju studenter årlig helt til 1992, da antallet økte til ti. Siden har antallet ligget rundt mellom 8 og 13 per år på bachelor og 3 7 på master. I 2002 ble konservatoriet slått sammen med Musikkvitenskapelig institutt ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), og ble til det som i dag heter Institutt for musikk og ligger under universitetets humanistiske fakultet. Musikkteknologi og Dansevitenskap er også studieprogrammer i instituttet.

Fra 2007 har Erling Aksdal vært alene som leder for jazzlinja, et verv han har hatt siden midten av nittitallet sammen med John Pål Inderberg, bare avbrutt av at han var instituttleder i syv år.

Han var den første med ikke-klassisk bakgrunn som ble leder for en konservatorieutdanning i Norge. Aksdal innehar også en lang rekke verv i styre og stell i akademia, jazzinstitusjoner og nettverk rundt i Europa.

Trondheimsmodellen Jazzlinja har høstet stor anerkjennelse fra miljøer over hele den vestlige hemisfære for sin jazzpedagogikk. Aksdal har forfektet denne gjennom sin undervisning i jazzteori og jazzpiano. Når han blir bedt om å forklare hva denne «Trondheims-modellen» går ut på, rister moldenseren på hodet.

- Ideen om Trondheimsmodellen er bare noe tøys. Det er så enkelt som at jazz alltid har blitt lært «peer to peer», altså mellom to eller f lere

Erling Aksdal [62] jazznytt

ganske likeverdige parter. Jazzen er ikke mester – lærling, som så mange tror. Og at den er lyttebasert. Den såkalte Trondheims-modellen er jo bare den egentlige modellen for musikklæring slik jazzhistorien viser oss. Jeg kaller den pedagogiske grunnpilaren i konservatoriesystemet for INI, altså instrument, notasjon og interpretasjon. Den har vært veldig bra for å utvikle gode klassiske instrumentalister. For GSM derimot, generativ sanntidsmusikk, som jazz er, er den helt utilstrekkelig. Men det at deler av jazztradisjonen tilfredsstiller de elementene der, har gjort det spiselig med jazzutdanning innenfor de primært klassiske institusjonene.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Men jazzlinja ønsker ikke å gå denne veien. - Vi er Bach, på en måte, som Aksdal sier det, og lanserer et uttrykk som han mener er mye mer passende for å beskrive hva de driver med på Jazzlinja: generativ sanntidsmusikk. Jazzlinjesjefen ønsker å gå bort fra rådende sjangertenkning og heller se på hvordan musikken lages og læres,

Dan Petter Sundland

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 63

Det internasjonale jazzmiljøet begynner å legge merke til hva som skjer i Norge. Musikerne som kommer derfra, har ofte en svært spennende holdning til musikk. De er respektløse, men samtidig har de evnen til å gå i dybden og utforske musikken.

(Pat Metheny etter turné med Trondheim Jazzorkester)

før han legger til at jazzlinja har holdt seg lenger unna INI-tenkningen, som han ser klare svakheter med, enn mange andre.xxxxxxxxxxxxxxxxxx - Den pedagogiske ideologien vår sier at vi skal lære musikk som vi lærer vårt talespråk, forklarer han. - Og hvilken pedagogikk gjør deg best egnet til å lære musikk slik du lærer et språk?

Det er jo bare å se på barn, det. De lærer syntaks og avanserte grammatikalske strukturer så lett som bare det, ved å høre språket, herme, og prøve seg frem. Men de lærer ikke alle språk på en gang. De lærer ett språk, som gjør dem i stand til å lære nye. Man lærer det generelle gjennom det spesielle.

- Så hvordan underviser man i denne generative sanntidsmusikken?

- Man underviser ikke! Det er det som er saken.

Coaching vil jeg heller kalle det. For det første legger man til rette for kameratlæring. Og så kan man sette litt fart i prosesser som kanskje ikke oppstår i aktiviteter med likesinnede og jevnaldrende. Ellers kan man følge opp hver enkelt etter behov.

- «Et signal om vektlegging av et kompetanseområde som er viktig for den enkeltes utvikling» er mer dekkende enn «undervisning», mener Aksdal. Å få folk inn i en prosess, og prøve å overbevise dem om at dette er viktig. Ikke som noe teoretisk, men noe opplevelsesbasert du kan anvende i sanntid.

Aksdal holder fast ved disse ordene, og indikerer med dette at musikken heller må inn i ryggmargen enn i hodet. Så Trondheimsmodellen er kanskje «opplevelsesbasert læring av generativ sanntidsmusikk?» De første som underviste på linja var jo selvlærte, og bygde rett og slett videre på sin egen erfaring i den spede begynnelsen. Uansett er det ingen tvil om at jazzlinja i stor grad baserer seg på at elevene selv har ansvaret for både å sjekke ut nye ting, spille mest mulig, og ta til seg det de selv syns er interessant.

Åpenhet 1. årselever Axel Larsson (24) og Vetle Larsen (25) tar i mot åpenheten og ansvaret med nettopp åpne armer.

- Vi har teori, gehør, rytmikk, musikkhistorie, hovedinstrument, ensemble og fysiologi, forteller trommeslager Larsson fra Norrköping.

- Det handler om ens eget behov. Man har de timene man har, og så får man selv ta stilling til hva man vil bruke mest tid på. Det er en veldig bra ting. Timene er jo til for meg, så det er jo mitt valg om jeg vil gå på dem eller ikke. Og folk er veldig f linke til å ta det ansvaret. Det er jo så få som går her, så de som er kommet inn er motivert til å ta timene allikevel.

Larsen, som er fra Jessheim og også trommeslager er enig, og fortsetter: - Det er godt å ha så mye tid til å utvikle seg musikalsk. Jeg kan utforske hva jeg vil innenfor feltet, og det blir møtt med engasjement. Det gir meg en drivkraft som inspirerer.

I tillegg ser de Trondheim som perfekt plass for utvikling, både på grunn av byens størrelse, muligheter for spillejobber og mengden av konserter. Dette skaper et sikkerhetsnett for studentene.

- Den tryggheten er nødvendig for å kunne utvikle seg intensivt, sier Larsen.

- På den andre siden merker man jo at det er langt unna den bitre virkeligheten, mener Larsson. Det er kjempelett å få spillejobber her, og folk er inkluderende og åpne. Så jeg ønsker kanskje å ta et år i København eller Berlin for å komme litt nærmere virkeligheten.

Studentene ved jazzlinja fremhever åpenheten, et lavt antall obligatoriske timer og en veldig oppmuntring til å spille sammen som de største positive faktorene.

- Vi er tre klasser som jobber og bor sammen i annekset, sier Larsen. Vi har ingen følelse av at det er noen klasseskiller, alle spiller med hverandre på kryss og tvers. Man lærer seg å åpne opp ørene og legge merke til ting.

- Det er en grad av åpenhet som lønner seg hvis man selv klarer å finne ting å jobbe med, fremhever masterstudent Dan Peter Sundland.

- Hvis man er en student som trenger klar styring og klasseromsundervisning, er det nok for åpent.

Kameratlæring - Det er ingen som kommer hit for å få seg en grad og siden en jobb, forklarer Aksdal. De kommer hit fordi de er vanvittig motiverte, de har et uttrykksbehov, og det fins knapt noe annet marked enn det de lager selv. Engasjementet er så sterkt at det er sjelden vi opplever frafall fra studiet.

Aksdal er klar på at det er studentene som bestemmer hvordan tiden på jazzlinja blir. Men ikke slik forstått at det er studentene som bestemmer hva det skal undervises i. Undervisningen følger naturligvis planer, slik departement og universitet krever, men Aksdal og kollegene prøver å gjøre fagene så mye som mulig i tråd med tenkningen, altså at gehørslæring er det viktigste. Studentene bestemmer heller hvilken retning musikken tar. Og han har observert noen interessante trekk.

- I en kameratlæringsprosess blir utgangspunktet ofte det som er felles. Og det ser man fort, hvis det er noen sterke personligheter i et slikt miljø, så sier det «poff», og så er alle på ungdomskulturelt vis inne i samme estetikken. Med noen unntak. En periode er det kanskje friimpro, eller 60-talls jazz eller progressiv rock eller en pop-estetikk som går ut på å berøre folk mer sentimentalt.

Dette ble tydelig for journalisten da han hørte den årlige 2.klasseturneen til jazzlinja for 3 - 4 år siden. På linja hadde da bandet «Your Headlights Are On» oppstått, og mange av medlemmene der var med på turneen. Dette bandet har et tydelig indiepoputtrykk, noe som gjenspeilet seg i en lang rekke av bandene.

- Men så er det slik at visse sjangere har spesielle jazznytt [63]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 64

UNDERVISNING utfordringer i seg, fortsetter Aksdal. - Hvis du bare jobber med friimprovisasjon, så er det en del ting du ikke lærer deg. Og hvis du bare fordyper deg i en viss estetikk hvor det viktigste er uttrykket, kan du gå glipp av ting som utfordrer deg på ferdighetssiden. Så vi er jo mest glad når folk i studiet er interessert i ting med en viss kompleksitet, for da blir de bedre rustet senere om de estetiske preferansene endrer seg eller de går løs på oppgaver som krever f lere ferdigheter.

Masterprogrammet EUJAM Bassist Dan Peter Sundland føler seg på sin side godt rustet til livet som musiker etter tre år på jazzlinja, et år med påbygning i arrangering og komponering og snart to år på jazzlinjas internasjonale masterprogram, EUJAM. Det nesten helt nystartede studiet er et samarbeid mellom jazzlinjene i Trondheim, København, Amsterdam, Berlin og Paris, og gjennomføres med et semester ved «hjeminstitusjonen», to påfølgende semestre ved to av de andre institusjonene, før studiet avsluttes der man begynte.

Når Jazznytt møter Sundland er han i gang med sitt siste semester i Trondheim. Han trekker frem variasjonen, kontaktnettbygging og møtet med andre spillekulturer og undervisningskulturer som masterstudiets sterke sider.

- Mitt masterprosjekt heter «Komposisjon og improvisasjon», forteller han. Han søkte med en så åpen tittel for å få tid til å tenke på et spesifikt prosjekt. En av tingene han har endt med å gjøre er å komponere for et 11-manns orkester.

- Hvis man har et klart mål og noe man ønsker å oppnå er et slikt masterstudium helt ypperlig.

Man får tid og ressurser til å kunne jobbe målrettet.

Sundland forteller om ganske ulike kulturer og rammer rundt studiet på de andre institusjonene. I København er opplegget enda løsere enn i Trondheim, mens Amsterdam har mer organisert undervisning.

- Jeg prøvde å komme i kontakt med København for å finne ut av hvordan det var der, men fikk bare ganske ulne svar. De forandret også opplegget helt på et punkt. Men det skyldes nok at programmet er så ferskt. Det var litt vanskelig å komme i gang i København, for jeg kjente ingen der nede fra før. I tillegg var det vanskelig å vite hva som egentlig var kravene fra institusjonen. I Berlin var det mye lettere, for jeg hadde bekjente der som dro meg med rundt på sessions

[64] jazznytt

Axel Larsson og Vetle Larsen

og gjorde at jeg ble bedre kjent med folk. I tillegg måtte jeg være med på samspill med de andre masterstudentene og noe undervisning.

Potensialrealisering Jazzlinja har alltid hatt gode søkertall. Særlig rundt 2004 og 2005, da «Idol» ble lansert, vokste tallene voldsomt. På det meste var det 385 søkere til de 10 - 12 plassene. Særlig vokalister har hatt en enorm økning, deriblant f lere som har spurt «hvor krysset er» (google en «Idol»audition, så vil du forstå). Aksdal ønsker seg faktisk færre søkere, slik at de lettere har muligheten til å finne dem som er verdt en plass.

- Hvorfor skal det være seks jazzutdanninger i Norge, og ingen som tar for seg alt det andre? spør han.

- Vi har en utfordring i at alle de som ikke vil til klassisk søker seg til oss, fordi det ikke finnes mange alternativ. Det fører også til mange søkere som ikke har noe sterkt forhold til jazzmusikk.

- Hva ser dere etter i søkerne?

- Først og fremst potensialet. I det ligger det en mentalitet, arbeidsevne og evnen til fokus, som vi vet må til for at folk skal bli gode. Vi er ikke opptatt av perfeksjon. «Jazz is an imperfect art form». Målet må være at de utvikler seg til noe

eget. Hvis de ønsker det. Vi er potensialrealiseringsinnstilt!

- Det vi skulle ønske, var at opplæring på «lavere» nivå var bedre. INI-metodikken er dypt rotfestet i denne opplæringen, og vi må ofte begynne med ganske basic gehørbasert læring.

Jazzlinja bekymrer seg også for den skjeve kjønnsfordelingen i bransjen, og tar hensyn til dette ved opptak. Aksdal mener at jenter ofte er mer arbeidsomme, og hvis det er et potensiale der, så vil ofte jentene jobbe enda hardere for å få det frem.

- Vi hadde en satsning på 90-tallet for å gjøre noe med kjønnsbalansen. Og da gikk vi dit hvor det ofte var f lere kvinnelige utøvere, og det var på vokal. Vi puttet inn noen ressurser i den retningen som kunne skape et miljø, og da eksploderte det. Der hadde du Kirsti Huke, Eldbjørg Raknes, Live Maria Roggen, Siri Gjære, Kristin Asbjørnsen og mange, mange f lere. Vi ønsket å få dem til å tenke på seg selv som improviserende musikere, og ikke tenke så mye på vokalistrollen.

Hvert år reiser som nevnt 2. klasse ut på turné, et konsept Eldbjørg Raknes utviklet. Oppgaven er å lage en turné fra scratch, med alt det har med seg av booking av klubber og transport, søknadsskriving, plakatdesign, innøving av et

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 65

MEN PLATE-BRANSJEN VAR IKKE DØD program og en dramaturgi på forestillingen.

- Den er kanskje ikke alltid 100 prosent vellykket kunstnerisk, men alltid svært vellykket som en erfaring. Det kjennes som om de blir «voksne» musikere i løpet av de ukene der altså, sier Aksdal entusiastisk.

Myteomspunnet Aksdal er litt oppgitt over alle som har kastet seg på jazzutdanningsbølgen.

- Hadde det vært et stort marked hadde det ikke vært noe problem, men det er det jo ikke, sier han. Det er f lott at det finnes f lere utdanninger som har skjønt den egenarten som fins i jazzutdanningspedagogikken, men det er problematisk at ingen tar opp i seg alle de andre uttrykkene som også hører hjemme i høyere musikerutdanning.

- At vi på en måte har blitt utfordret av f lere institusjoner tror jeg innebærer både fordeler og ulemper for oss som institusjon.

Folk vil jo gjerne være i Oslo, for det er mye som skjer der. På den andre siden er det færre distraksjoner og «underholdningsspillejobber» her, så studentene får kanskje fordypet seg mer. Vi har foreløpig ikke merket noe på antall søkere, vi ønsker oss jo tvert imot færre! Men man kan aldri vite hvordan det vil utvikle seg.

Jazzlinja nyter uansett godt av en viss mytologisering av jazzskolen. For mange jazzmusikere var det kun en skole som var god nok, og den var i Trondheim. Aksdal nevner Petter Kraft, nå 1.årsstudent, og Vetle Larsen som eksempler. Sistnevnte kom inn på fjerde forsøk, og forteller at «det var av høyeste betydning å komme inn her, så jeg ville ikke gi meg». Flere har lidd samme skjebne, som Kjetil Møster (fjerde forsøk) og Thomas Strønen. Utholdenheten lønte seg utvilsomt: Kjetil Møster ble blant mye annet kåret til årets internasjonale jazztalent under 30 år i 2005. Året etter vant en annen tidligere jazzlinjestudent, nemlig Mathias Eick.

- Det beste vi kan gjøre er å få tilfredse studenter med den kraften som ligger i det.

Jeg føler ikke at vi konkurrerer med de andre institusjonene. Vi er venner og kolleger og interessert i og glad i det samme.

Det forunderlige er at det ikke finnes ordninger for samarbeid nasjonalt. Internasjonalt kan vi drive med utveksling og programsamarbeid i etablerte systemer.

Tenk om vi hadde hatt det nasjonalt?

Jazzlinja har en sterk posisjon innad på NTNU, og universitetet bruker mer enn gjerne jazzlinja for å profilere seg. Slik som i kampanjen hvor en improviserende Eirik Hegdal skal lokke musikanter til «Norges beste jazzmiljø». Trommeslager Vegard Larsen trekker det enda litt lenger.

- For meg er dette verdens beste jazzmiljø.

Abonnér på jazznytt på www.jazznytt.no

Jazznytt vil i hvert nummer framover presentere plateselskap som ikke har latt seg knekke av de dystre spådommene fra storkapitalen. Først ut er det portugisiske selskapet

- som et portugisk krigsskip Et portugisisk krigsskip er en såkalt kolonimanet. Den har en gassfylt f lottør som kan bli 30 cm lang. Under f lottøren slepes opptil 10 meter lange tentakler gjennom vannet. Disse tentaklene inneholder nok gift til å drepe fisk på størrelse med en makrell. Portugisisk krigsskip lever av fisk som den fanger på nettopp denne måten.XXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXxxxx På mange måter kan et portugisisk krigsskip også være et bilde på det portugisiske plateselskapet Clean Feed. De holder til i en jazzplatebutikk, ned en trapp i en bakgate, bare et steinkast fra havna i Lisboa. På bakrommet er det overfylt med selskapets mange utgivelser, mens ute i butikken bugner det av CDer og LPer du ikke finner så mange andre steder.

Og det er mye norsk å snoke seg fram til, sammen med en rekke plater, i hovedsak fra mindre, uavhengige selskaper rundt om. En gullgruve for den som er ute etter jazz og improvisert musikk litt utenfor den jevne middelvei. Den som til daglig holder kontroll på bestillinger og utsendelser, er Pedro Costa, en skikkelig jazzidealist. Han er oftest å finne, enten bak disken eller med hodetelefoner nedgravd i arbeid ved PCen.xxxxxxxxxxxxxxxx Clean Feed startet opp virksomheten i 2001, med formål å gi ut moderne jazz som ikke var interessante for de store selskapene.xxxxxxxxxx Selskapet vokste raskt til å bli et sentrum for den kreative musikkscenen, ikke bare i Portugal, men også i resten av Europa og verden.xx

Fram til nå har de en katalog på ca. 150 utgivelser, med mye av den mest interessante, nyere jazzen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 2009 fikk de et løft, i og med at katalogen også fikk distribusjon i Japan og USA. I tillegg distribueres Clean Feeds produksjoner i bl.a.

Canada, Tyskland, Frankrike, Sveits, Polen, Belgia, Storbritannia, Spania, og Norge (gjennom Musikklosen).Xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Selskapets eget «mantra» lyder som følger: «Clean Feed aims at recording innovative contemporary jazz projects that can make a difference, building a catalogue that will be internationally recognized by its quality and coherence», noe de mange utgivelsene som stadig dukker opp, fullastet med energisk og interessant jazz, beviser.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 2009 startet de egne livepresentasjoner av sine artister, bl.a. med «The Clean Feed Festival» i New York, Spania, Nederland og Ljubljana. Av norske artister som forefinnes i katalogen, kan vi nevne: Ingebrigt Håker Flaten, Paal Nilsssen-Love, Per Zanussi, Espen Aalberg, Håvard Wiik og Motif. Av utenlandske artister kan vi nevne Eric Revis, Angelica Sanchez, Paul Lytton, Nate Wooley, Anthony Braxton, Bobby Bradford, Joélle Leandre, John Butcher, Steve Lacy, Kris Davis, Ingrid Laurbrock, Tyshawn Sorey, Magnus Broo, Marty Ehrlich Mostly Other People Do The Killing og Joe McPhee.xxxxxxxxxxxxxxxx www.cleanfeed

verdens vakreste jazzfestival!

10. til 12. mai

program på www.balejazz.no jazznytt [65]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 66

FARVEL TIL

MORTEN MØLSTER [31.03-1962-14.01.2013]

PER CHRISTENSEN [03.12.1945-29.12.2012]

Gitaristen, næringslivslederen, skjønnånden og livskunstneren Morten Mølster gikk bort 14. januar 2013, bare 50 år gammel. Han falt om etter en treningsøkt, og kom ikke tilbake til livet.

Uka etter at Morten døde, ble orkesterkonsertene i Stavanger Konserthus innledet med ett minutts stillhet. Den dagen Morten ble begravet, var St. Petri kirke, som har 900 sitteplasser, fylt av noen hundre til. Folk sto langs veggene i skipet, folk sto langs veggene oppe på galleriene og ut gjennom kirkens inngangsparti. Til og med i trappene fra galleriet og opp bak orgelet var det tettpakket med folk. Utenfor kirken hadde trafikkpoliti sperret av store deler av Nytorget, for å ivareta den sørgende folkemassens sikkerhet etter seremonien. Omfanget av arrangementet var overveldende – en indikasjon på at mannen som hadde gått bort har betydd mye for svært, svært mange mennesker.

Så hadde han da også rukket over mye i løpet av et halvt århundre. Ingeniør i Statoil, direktør i Stavanger Symfoniorkester, popstjerne, direktør i Hitec, leder i Norsk Kulturråds festivalutvalg, gründer i reklamebransjen, og i det siste året daglig leder i reklamebyrået Oktan og styreleder i Stavanger Symfoniorkester. Alt dette parallelt med et aktivt familieliv, som ektemann og som far til tre f lotte barn.

Morten Mølster var et menneske som gjorde inntrykk på de han møtte. Alltid positiv, alltid åpen, aldri dømmende. Han ga og innga tillit, og var alltid på jakt etter den gode samtalen.

Morten Abel beskriver det godt i Stavanger Aftenblad, i sitt minneord om sin beste venn: «Han hadde en kraft som gjorde at han alltid ble et midtpunkt i rommet. En voldsom utstråling og en positiv energi som var veldig tydelig. Han var ikke den stille typen, man kom ikke rundt ham, men måtte via ham, fordi han bare var veldig interessant og morsom å snakke med.»

Som musiker var han mest kjent som gitarist i The September When. Men dette var bare en del av virksomheten. Morten rakk over mye også på dette området – samarbeidet

Per var eneste overlevende da et Norvingf ly styrtet ved Falkefjell i Varanger i 1978. Flyveren døde i krasjet, andrepiloten døde i armene til Per, som påførte seg selv smerte ved å skjære ryggen inn i vrakrestene for ikke å sovne før hjelpa nådde fram. Per fikk på mirakuløst vis livet tilbake, helt til han, den 29. desember, døde på et sykehus i Thailand, 67 år gammel. Han ble bisatt i Thailand og asken spredt på sjøen ved en buddhistisk seremoni.

Per var fra Kjøllefjord i Finnmark. Han var en kulturarbeider i vid forstand og i Vadsø jobbet han med kultur og miljøvern både i Finnmark fylkeskommune og kommunen. I Vadsø var han også drivkraft bak et stort jazzmiljø som oppsto fra «ingenting». Etter bare to års drift foreslo Per at den unge jazzklubben skulle starte en årlig jazzfestival.

«Hipp hurra! Heisan hoppsan! Yippi!!! Festivalstart 24. august», sto det i styreprotokollen. Vi som kjente den entusiastiske Per skjønner at det var han som skrev referatet.

Men bare uker før Varangerfestivalen ble sjøsatt i 1982 dro Per videre til nye oppgaver for Teatret Vårt i Molde. På nittitallet fikk lengselen mot nord igjen overtaket og Per reiste til Mehamn som kultursjef i Gamvik kommune. Senere var han i f lere år administrativ leder for det nå nedlagte Nordnorsk kulturråd i Alta. Siste del av karrieren var Per tilbake i Kjøllefjord, som kulturleder i hjemkommunen, Lebesby. Etter å ha førtidspensjonert seg bodde han delvis i Thailand.

Det Per med rette var mest stolt av var den årlige Chrisfestivalen. Den startet og drev han fra 2002 til minne om bluesartisten Chris Lyngedal. Slik ga han musikalske opplevelser tilbake til hjemplassen, samtidig som deltakelse på Christfestivalen fikk kultstatus blant musikere over hele landet.

Per var en av livets glade gutter og levde etter mottoet «gjort er gjort og spist er spist». Han var også en evig entusiast som satte tydelige spor etter seg i nordnorsk kulturliv. Og han var en varm og god venn.

Jan Ditlev Hansen

med Nils Petter Molvær i «Khmer», med kurdiske Ciwan Haco, med ungdommer i det lokale impro- og jazzmiljøet, med visesangeren Elin Furubotn, med det lokale bandet «Armar og Bein», bare for å ha nevnt noe.

Morten stilte opp, ofte et drøyt akademisk kvarter for sent, med gitaren på ryggen og et smil fra øre til øre, full av entusiasme og gode ideer, uansett genre og ytre rammer. Og medmusikanter merket snart at det var alvor når Morten var med. Han hadde et fokus på musikken, et ferdighetsnivå og en kontroll over virkemidlene som gikk utenpå de aller f leste musikantene i landet vårt. Og han jobbet hele tiden videre med å integrere nye musikalske ideer og nye tekniske løsninger i spillet sitt. Morten øvde på nettene, tror jeg.

Nå er ikke Morten med oss mer. Vi har mistet en stor musiker, og mange av oss har mistet en god venn. Når den første sorgen har kommet i bakgrunnen, kommer hverdagen igjen, og vi skal finne ut hvordan vi skal møte verden nå. Kanskje skal vi rett og slett begynne å smile mer, å åpne litt mer opp, å lytte litt mer før vi dømmer litt for fort. Det ville vært noe. Og av og til kan vi dyrke de gode minnene, fortelle noen gode historier, hente fram noen plater fra hylla og lytte til gitarspillet til et av de f lotteste og mest inspirerende menneskene jeg har kjent.

Svein Folkvord

BUTCH MORRIS [10.02.1947-29.01.3013] Kornettisten, komponisten og orkesterlederen Lawrence D. «Butch» Morris har siden slutten av 70-tallet vært en av de mest kreative utøverne i den amerikanske jazzen.

Gjennom samarbeid med artister som Arthur Blythe, Myra Melford, Jim O’Rourke, William Parker og David Murray markerte han seg som en sterk og original stemme. Vi la spesielt merke til hans energiske kornettspill i David Murrays storband, bl.a. på plata «Ming».

Morris skapte, særlig gjennom sine større bandprosjekter, en særegen form for kollektiv improvisasjon. Metoden kalte han «conduction», eller «gjennomført improvisasjon».

Han hadde såpass stor tro på denne metoden [66] jazznytt

for improvisasjon at han til og med varemerkebeskyttet begrepet.

Han innførte konseptet allerede i 1985, men møtte stor motstand fra mange av sine medmusikanter i starten. De var ikke villige til å lære det spesielle vokabularet Morris benyttet seg av i improvisasjonsprosessen.

Etter 10 år hadde han gjort såpass mange innspillinger med prosjektet, at han kunne utgi boksen «Testament», en samling på 10 plater som fikk god mottakelse, både hos publikum og kritikere.

I fjor sommer gjestet han Punkt-festivalen i Kristiansand. Lawrence D. «Butch» Morris døde av kreft, 65 år gammel. (JG)

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 67

FARVEL TIL

DAVE BRUBECK [06.12.1920-05.12.2012]

David Warren «Dave» Brubeck var amerikansk jazzpianist og komponist. Han skrev en rekke komposisjoner som blir regnet som jazzstandarder, bl.a. «In Your Own Sweet Way» og «The Duke». Hans stil varierte fra raffinert til bombastisk, og beviser at han var godt kjent med den klassiske pianomusikken og mer moderne improvisasjon. Han brukte ofte uvanlige taktarter, kontrasterende rytmer og mange farger.

Hans mangeårige samarbeidspartner, altsaksofonisten Paul Desmond, skrev Brubeckkvartettens mest kjente komposisjon, «Take Five», som var en av de første jazzkomposisjoner i 5/4-takt og som gjorde albumet «Time Out» til en av jazzhistoriens mest solgte.

Brubeck eksperimenterte med uvanlige taktarter gjennom hele karrieren. Låter som «Unsquare Dance» (i 7/4), «World’s Fair» (i 13/4) og «Blue Rondo a la Turk» (i 9/8).

Han skrev også orkestermusikk og kirkemusikk, og han sto ansvarlig for musikk for TV-serier som «Mr. Broadway» og den animerte TV-serien «This is America, Charlie Brown».

Dave Brubeck døde i Connecticut, dagen før han ville fylt 92 år. (JG)

GEORGE GRUNTZ [24.06.1932-10.01.2013]

Pianisten, komponisten og orkesterlederen George Gruntz startet sin musikalske karriere med musikkstudier i Basel og Zürich. Han vant f lere priser under Zürich Jazzfestival i 1954, 1955 og 1957. Etter en periode som frilansemusiker i Sveits og i Skandinavia, ble han profesjonell musiker i 1963, etter å ha opparbeidet et

godt rykte som utøver innenfor jazz og samtidsmusikk.

Han spilte med de største av de største innenfor datidens jazz, fra Louis Armstrong til Don Cherry, samt italienerne Flavio og Franco Ambrosetti, Roland Kirk og Phil Woods, pluss storbandene til Thad Jones/Mel Lewis, og diverse rtadiostorband i Helsingfors, København, Hamburg og Köln. Han skrev og løedet også f lere symfoniorkestre.

Allerede i 1958 gjorde han sin USA-debut, som medlem av All-Starbandet «Newport International Band», og etter det har han vært innom de f leste større jazzfestivalene i verden. Han har deltatt i en rekke radioog TVshow, vært musikalsk sjef for Zürich Statsteater («Schauspielhaus»), og fra 1972 til 1995 prodeuserte han Berlin Jazzfestival.

Jeg husker han spesielt godt fra Moldejazz i 1982, hvor han ledet sitt International Concert Band, med musikere som Cecil Bridgewater, Palle Mikkelborg, Jimmy Knepper, Eje Thelin, David Taylor, Ernst Ludvig Petrowsky, Billy Harper, Alan Skidmnore, Dino Saluzzi, Howard Johnson og Mike Richford. Bandet var på slutten av en lang turné med buss rundt i Europa, og var temmelig utslitte da de ankom Molde. Festivalen satte sporenstreks i gang tiltak, og tok hele bandet med på fisketur i solnedgangen om natta. Den eneste som fikk fisk var saksofonisten Bobby Malach, som aldri hadde sett en levende fisk i hele sitt liv, og holdt på å miste den i fjorden. Men Gruntz gikk rundt på dekk og snakket hyggelig med alle gjestene, inkl. Randi Hultin og ECM-sjef Manfred Eicher.

Gruntz var kjent som en omgjengelig og hyggelig musiker, som hadde evnen til å holde et storband med noen av verdens ledende storbandmusikere gående, samtidig som han bragte inn musikalske elementer som var nye i storbandmusikken. (JG)

RAVI SHANKAR [07.04.1920-11.12-2012]

Ravi Shankar døde den 11. desember i San Diego. Han var en bengalsk-indisk sitarspiller og komponist av klassisk, indisk musikk. Av indiske musikere er han blant de som er best kjent i Vesten. Han var på mange måter, den som gjorde vestens pop-

og rockepublikum kjent med den indiske raga-tradisjonsmusikken, og ble på mange måter en slags guru for hele hippie-bevegelsen. Han ble etter hvert en god venn og «mentor» for The Beatlesgitaristen George Harrison og han ble gjennom han ofte assosiert med The Beatles. I en lang periode var han en viktig inspirasjonskilde for de fire popmusikerne fra Liverpool, og han hadde stor innf lytelse på mye av den musikken de skapte mot slutten av bandets karriere.

Han hadde fått opplæring av den store musikeren Alauddin Khan, og giftet seg med en av Khans døtre, men de ble skilt etter en periode.

Vennskapet med George Harrison skulle føre til at Shankar opptrådte på noen av 60-tallets mest kjente rockefestivaler, som Monterey Pop i 1967 og Woodstock i 1969. Han fikk også stor oppmerksomhet i forbindelse med sin opptreden på The Concert for Bangladesh i 1971 i George Harrisons regi.

Han er faren til sangerinnen Norah Jones og sitarspilleren Anoushka Shankar. (JG)

TED CURSON [03.06.1935-04.11.2012]

Den amerikanske trompeteren var kanskje mest kjent fra sine konserter og plater med bassisten Charles Mingus på tidlig 60-tall, bla. en konsert i Universitetets Aula i Oslo i 1964.

Han begynte å spille trompet etter å ha sett en avisselger spille sølvtrompet.

Faren ville helst at han spilte altsaksofon, slik hans forbilde Louis Jordan gjorde, men da unge Ted var 10 år, fikk han en ødelagt trompet som han lærte å spille på før han etter hvert fikk en skikkelig trompet.

Han ble født i Montclair i New Jersey.

De senere årene tilbragte han mye av sin tid i Finland, etter at han fikk årlige engasjementer på Pori-festivalen siden starten i 1966. Han spilte også på Kongsberg jazzfestival i 1972 og 1977.

Hans første innspilling i eget navn kom ut i 1960 undert tittelen «Plenty Of Horn» (OLD TOWN), samme år som han deltok på Mingus-albumet «Mingus» (CANDID). Hans seneste plate kom i fjor, og fikk tittelen «Live in Paris – Plays the Music of Charles Mingus» (ELABETH). Han er også å høre på plate med bl.a. Andrew Hill, Archie Shepp og Cecil Taylor. (JG) jazznytt [67]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 68

LEVENDE LYD

Fred Frith på HenieOnstad kunstsenter [68] jazznytt

Raymond Strid og Mats Gustafsson på Henie-Onstad kunstsenter

ALL EARS, OSLOXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX [10.01.-13.01] Etter å ha ankommet fashionably late rakk jeg så vidt det var applausen etter Sidsel Endresens solosett som åpnet All Ears’ fredagsmaraton.

Den ferske 60-åringen fikk æren av å åpne selve ballet, etter hele tre vorspiel, henholdsvis i Bergen og hos Ny Musikk på Grønland. Andremenn ut, og da altså første for meg, innebar ikke de store overraskelsene. Møtet mellom tre nestorer på tysk og britisk jord ble akkurat så energisk, høylytt og kakafonisk som forventet. Peter Brötzmann overskygget kanskje Steve Noble og John Edwards etter desibelmålestokk, men for meg ble Nobles Sunny Murray-frenetikk og John Edwards enorme kontrabassklang lyspunkter.

Trommeslagerens fireminutters solo er noe av det mest klanglig interessante trommespill jeg har hørt siden Paul Lytton på samme festival i 2001. En frijazzens Paul Motian!

To vokalister mot to platespillere, eller kanskje Norge vs. verdens største land (dvs. utlandet) da Joke Lanz (CH) og Shelley Hirsch (US) møtte Lasse Marhaug og Stine Janvin Motland. Allianser ble lynraskt bygget og brutt på tvers av både grenser og instrument i et underholdende sett, hvor Marhaugs preparerte metal-plater møtte Lanz’ sveistiske vidd og Motlands binære improvisasjoner. Topp det hele med amerikansk uberegnelig chutzpah, og du har en topp halvtime å se tilbake på. For min del: festivalens sterkeste konsert.

Ab Baars, Wilbert de Joode, Tollef Østvang og John Dikeman kvartett ble stående som en noe søkende parantes denne kvelden. Mest interessant var de Joodes lille, slagkraftige kontrabass,

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 69

LEVENDE LYD

Sten Sandell på Henie-Onstad kunstsenter

Den unike møteplassen mellom noisehuer, frijazzere og andre samfunnets utskudd setter Oslo ettertrykkelig på improkartet, så får vi bare håpe at bevilgende myndigheter og publikum fortsetter å støtte opp om denne stygge andungen blant norske musikkfestivaler. som i et kort solostrekk underveis fremviste sterk kontroll på stryketeknikken.

Kveldens siste, Robert Piotrovicz, viste, som da han spilte her for tre år siden, den fysiske siden ved lyd. Med en modulær analogsynth og PA-en på absolutt maks var jeg nær hjerteflimmer ved enkelte anledninger. En rå opplevelse som sendte meg svimende ut i Oslos nattemørke.

Lørdag fikk jeg med meg Lanz/Hirsch’ barnekonsert hos Ny Musikk. De to hadde nok neppe fått innpass hos Rikskonsertene, da de ikke virket som om de hadde noen idé om hva de skulle gjøre på forhånd. Seansen endte med at ungene fra fire til sju år fikk hver sin mikrofon med delay, og beskjed om å kauke løs… Det ble både litt fint og litt stygt, som impromusikk jo har en tendens til å bli.

Fashionably late igjen lørdag kveld, men kom i tide til Heat Death, en svensk-norsk kvintett hvor Martin Küchen, Kjetil Møster og Mats Äleklint utgjorde fronttroppen. Konserten utviklet seg raskt til 3x honk-a-thon, mest interessante ble de når de forholdt seg til hverandre med andre parametre enn kun dynamiske. Dag Erik Knedal Andersen og Ola Høyer hadde flere strenger å spille på denne kvelden, og formet et sammensveiset og hardtpumpende komp, som fikk et intenst høydepunkt i Andersens korte og hektiske trommesolo.

Bassisten Christian Meaas Svendsen (Mopti, Duplex) har det siste året presentert flere forskjellige kontrabasskvartetter under tittelen BAX. Kanskje var kvartetten vi fikk høre som nummer tre denne kvelden inspirert herfra?

Svendsen var uansett med som en av fire i den internasjonale basstruppen som ellers besto av

Inga Margrethe Aas, Wilbert de Joode og Mike Maijkovski. Deres sett gikk relativt rolig for seg, etter en søkende start ble de siste 15 minuttene en sterk oppvisning i variert buearbeid, en tydelig og god intern orkestrering og lydhørt samspill. Topp!

Og det var vel det ørene fikk av hvile denne kvelden, for de neste timene var i henholdsvis Lasse Marhaug + Helge Sten (deathprod) og Fred Friths vold. Første sett: en drønnende støyoppvisning av elektroakustisk herkomst, med Stens gitar og Marhaugs kontaktmiker i samlyd med elektroniske utskeielser som fikk støynerdene til å løfte henda i været og nikke foruroligende ved mer enn en anledning.

Festivalens virkelige trekkplaster, britiske Fred Frith (Henry Cow, Brian Eno, John Zorn), serverte et overraskende funky improsett for preparert sologitar. Ved hjelp av en loopmaskin og et begrenset utvalg effekter, samt børster, metallklyper, tøystykker og malerkoster hoppet han hurtig fra innfall til innfall, bare for å slå seg til ro med lengre rytmiske strekk ved noen få anledninger. PS: Aldri har vi vel hørt van Halen-triksene sweeping og tapping i en slik sammenheng.XXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXXX Søndag var det tradisjonen tro duket for lunsjkonsert på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvik.

En barbeint Frith møtte danske Lotte Anker og norske Hild Sofie Tafjord til et variert og levende improsett. Harmoniske strekk avløses av rene støypartier. Trioens samlede erfaring gir det perfekte utgangspunkt, da alle klarer å porsjonere ut virkemidlene med maksimal effekt.

Kruttet brennes ikke av for tidlig, dermed opprettholdes spenningen og variasjonsmulighe-

Lotte Anker på HenieOnstad kunstsenter

tene. Aldri har jeg hørt Anker mer i sitt ess enn i samspill med Tafjord. De to klarte på en utsøkt måte å kombinere sine egne særegenheter samtidig som de så avgjort fant hverandre et sted på halvveien mellom den rent akustiske saksofonen og det elektronisk bearbeidede waldhornet.

Den legendariske trioen GUSH!, som jeg hørte på min første All Ears i 2005, hadde jeg gledet meg til lenge. Denne solfylte og iskalde søndagen hadde de nok en litt tung dag på jobben alle tre. Svenskene slet med å tune seg inn på en felles frekvens, timingen satt ikke helt som den skulle, og settet ble noe uforløst. Men noen lyspunkter var det; Sten Sandells skolerte samtidspiano/vokal er alltid utrolig interessant. Når denne møter Mats Gustafsons machosax og Raymond Strids uforutsigbare innfall så vi umiskjennelige glimt av storhet. Dessverre ble transportstrekkene og en litt passiv avventende holdning inntrykket jeg sitter igjen med.

Den 11. All Ears fikk dermed et litt punktert punktum, som ikke dermed var representativt for festivalen sett under ett. Selv om enkelte sett blir forutsigbare, lykkes festivalen stort på særlig ett punkt: impro til folket! Andre helgen i januar er blitt en av få ganger hvor denne smale musikken når et forholdsvis stort publikum i Norge. Den unike møteplassen mellom noisehuer, frijazzere og andre samfunnets utskudd setter Oslo ettertrykkelig på improkartet, så får vi bare håpe at bevilgende myndigheter og publikum fortsetter å støtte opp om denne stygge andungen blant norske musikkfestivaler.XXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXX TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU jazznytt [69]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 70

LEVENDE LYD

Hanne Hukkelberg

Eivind Aarset

[70] jazznytt

BODØ JAZZ OPENxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx [23.-27.01]xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bodø Jazz Open er en av våre ferskeste jazzfestivaler. I år ble denne langhelgfestivalen arrangert for tredje gang, og skal man dømme etter publikumstilstrømningen, så burde festivalen være sikret rent publikumsmessig i flere år framover.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Festivalen er musikerstyrt, dvs. at det er trompeteren Tore Johansen og pianisten Jan Gunnar Hoff som holder i trådene.xxxxxxxxxxxxxxxxxx I år startet det hele i Kulturhuset med to konserter. Først Oslo Strykekvartett (riktignok i Kulturhusets «Bodø Quartet Series), som etter en times tid ble avløst av den amerikanske gitaristen Mike Stern og hans norske medspillere, Jan Gunnar Hoff (keys), Ole Morten Vågan (b) og Gard Nilssen (dr). Jazznytt hadde ikke anledning til å komme seg til Bodø allerede onsdagen, men skal man dømme etter publikums og musikernes reaksjoner i etterkant, så var dette en kjempesuksess.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jazznytt kom seg, med nød og neppe, til den vindfulle byen torsdag formiddag, i god tid til å få akklimatisert seg og gjort seg klar for årets «bykomponist», Arild Andersen i selskap med Bodø Big Band under ledelse av Tore Johansen og Bodø Rhythm Group. Bodø Big Band er i hovedsak et amatørstorband, men har de senere årene vokst til å bli en fin rekrutteringsarena for blivende jazzmusikere i byen og regionen. På konserten med Andersen fremførte de i hovedsak låter og arrangementer fra Arild Andersens samarbeid med The Scottish National Jazz Orchestra og deres plateprosjekt «Celebration» på ECM. Her tolker de komposisjoner utgitt på tidligere innspillinger på ECM, og høydepunktene var utvilsomt Chick Coreas «Crystal Silence» og Pat Methenys «Bride Size Life», som kom et stykke ut i konserten, og etter at storbandmedlemmene hadde lagt respekten for den verdensberømte bassisten fra seg, og turte å trøkke skikkelig til. Bodø Big Band er et dyktig amatørband, som vil komme til å markere seg ved senere høve, hvis Tore Johansen fortsetter med ytterst dyktig lederskap.

Etter en halvtimes omrigg (trolig norgesrekord i omrigg) var det klart for Eivind Aarset «Dream Logic», også et ECM-produkt. Med to trommeslagere, Wetle Holte og Erland Dahlen pluss bassisten Audun Erlien ga de oss en times vellyd, selv om undertegnede synes det ble litt kjedelig med de samme strukturene på hver låt (rolig start for så å bygge opp til en ekstatisk og rocka avslutning). Det er ingen tvil om at Aarset er en eminent gitarist. Han har mange gode ideer, men av og til savnet jeg at de tok det helt ned, lot alle elektroniske effekter være, og bare lene seg tilbake å kose seg.xxxxxxxxxxxxxxxxx Fredagen var det både «etterjobbjazz» rundt på byens mange kafeer + konsert med Sommerfuglfisk, som fikk underholde lokalbefolkningen i fred for Jazznytts utsendte.xxxxxxxxxxxxxxxx Vi innfant oss i stedet på det litt slitne klubblokalet Sinus, for å overvære Tore Johansens nyeste prosjekt «Farmers Art». Selv spilte han på

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 71

LEVENDE LYD

... og skal man dømme etter publikumstilstrømningen, så burde festivalen være sikret rent publikumsmessig i flere år framover

Tore Johansen

noe han kalte for flumpet, som er en mellomting mellom trompet og flugelhorn (selv om en annen trompetekspert påsto at det dreide seg om det amerikanerne spiller på når de sier de spiller flugelhorn). Med seg på dette prosjektet hadde han broren Roger Johansen på trommer, den danske gitaristen Jacob Fisher og den svenske bassisten Hans Backenroth. Som navnet «Farmers Art» indikerer, har dette mye med den amerikanske trompeteren Art Farmer og gjøre.

Mange av favorittlåtene Tore har fra utallige plater med Farmer, ble fremført på en solid og vakker måte. Spesielt merket vi oss en nydelig versjon av Carla Bleys «Singing My Softly Of The Blues». Ganske annerledes enn fru Bleys versjon, men ytterst vakkert. Jacob Fisher er en gitarist Norge snart må få øynene opp for. Han har den totale oversikten over sitt spill, og hans bopfraser er helt på høyden med det beste fra Sambandsstatene.

Backenroth og Johansen (trommebroren) har spilt sammen i en rekke sammenhenger tidligere, og kjenner hverandre godt, noe som var lett å høre gjennom det settet de fire ga oss. Vakkert!

Deretter var det nok et sceneskift. Denne gangen overlot man scenen til det dansk/ svensk/norske bandet JazzKamikaze, med bl.a.

Marius Neset på saksofoner.xxxxxxxxxxxxxxxx Nå har jeg fulgt dette bandet en del år, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt ser storheten i denne blandingen av jazzrock og pop i ren vestkyststil. Jeg synes ikke Marius Neset, som jeg regner som en av verdens beste saksofonister per i dag, skulle bruke sitt enorme talent på å spille denne «svadaen». Sorry!

Lørdagen er den store festen under Bodø Jazz Open. Igjen var det musikk på de fleste av byens kafeer, samtidig som Tonje Unstad holdt barneforestillingen «Myggen og flua» for et mer enn overfylt Sinus. En morsom forestilling som barn og voksne koste seg med.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Av kveldsprogrammet valgte vi å prioritere

Arild Andersen og Bodø Big Band

Hanne Hukkelbergs konsert i det forferdelig triste konsertlokalet «Gamle Pizzakjelleren» (det er fullt forståelig at man ikke serverer pizza i de lokalene lenger!). Med Ivar Grydeland på gitar og Mai Elise Solberg på bakgrunnsvokal, perkusjon, elektronikk etc., regjerte og styrte Hukkelberg denne seansen med stødig hånd.

På begynnelsen av 80-tallet var jeg i Bodø for å få med meg en konsert med den amerikanske sangeren Anette Peacock og den britiske perkusjonisten Roger Turner. Jeg mente denne konserten ble arrangert i det som den gang ble kalt Pizzakjelleren, og minnene fra den konserten dukket helt klart opp for meg under konserten med Hukkelberg. (Nå fikk jeg etterpå vite at konserten med Peacock ikke var i Pizzakjelleren, men i et annet, temmelig nitrist og ikke ulikt lokale lenger opp i byen, men det spiller ingen rolle). Minnene strømmet på. For ulikhetene mellom Annette Peacock og Hanne Hukkelberg er ikke store. Hukkelbergs inntrengende stemme og effektbruk er helt i Peacocks ånd, og Solbergs enkle, men effektive perkusjonsbruk er helt i tråd med Turner. Så ble på mange måter Grydeland en ekstra bonus på det hele. Dette er en trio som har flere plater ute, og i høst og vinter har de gjennomført en større Europaturné. Derfor synes jeg det var for dårlig å plassere trioen i den relativt «rufsete» kjelleren på Raddison Blu. Dette er en trio som fortjener en bedre scene, for musikken var strålende fra start til mål. Knirkete, sart, vakker, melankolsk og intens. Og jeg gleder meg virkelig til å få høre dette bandet igjen på en skikkelig scene et eller annet sted.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Deretter var det tid for Bodø Jazz Opens store «folkeslepp». I den store restauranten på Raddison Blu var det duket for blues, soul og litt pop fra en av Danmarks største eksportartikler nordover, sangeren Hanne Boel. Denne gang hadde hun satt sammen et nytt band, bl.a. med de lokale musikerne Jan Gunnar Hoff (keys), Arnfinn

Bergrabb (dr) og Terje Nohr (g). I tillegg besto bandet av danskene Rune Kjeldsen (g) og Thomas Vang (b). Folket fikk akkurat det de hadde kommet for, stemningen var høy og musikken svingte akkurat nok, men uten å utsette noen for utfordringer. Og slik skal det vel også være på en slik konsert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Lørdagskvelden ble avsluttet med cubansk/trøndersk salsa med veteranene i Mambo Companeros, under ledelse av pianisten Morten Huse. De dyktige cubanske sangere og perkusjonister (Alexander Fernandez og Luison Medina), to solide blåsere (Torgeir Andresen og Kåre Kolve) og fullt dansetrøkk fra første tone.xxxxxxxxxxx Årets festival ble avsluttet i det nye kunstsenteret Bodøgaard Kunst & Kultur ti minutters kjøring ut av byen, og en fin mellomstasjon før man entret Bodø International Airport. Her hadde sangeren Lisa Dillan invitert til stevne sammen med perkusjonisten Rolf Lennart Stensø med Unni Askelands Munch-adapsjoner som sceneutsmykning. Vi fikk først et kort solosett fra Dillan, som vet å både utfordre og glede et rikholdig publikum. Spesielt ble vi fascinert av hennes tolkning av den gamle jazzstandarden «Autumn Leaves» med en hel banan i munnen som ble spist mens hun fremførte låta. Vågalt og interessant, og fryktelig morsomt. Deretter fikk vi et duosett hvor Dillan sang ordløse tekster og Stensø lydsatte det hele med forskjellige bjeller, klokker og store fat. Dette var en type musikk som gjorde Bodø Jazz Open nesten fullkommen. For å etablere festivalen hos lokalbefolkningen, må man nesten presentere det folk vil ha. Derfor gikk vi fra Hanne Boels «danskebåt»-forestilling den kvelden til frijazzsamtidsfabuleringer med Dillan og Stensø den neste. Og overalt var det masse publikum, så det er vel bare å forberede seg på en tur til Bodø igjen om et år. En fin start på festivalsesongen er det, uansett.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE jazznytt [71]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:22 Side 72

LEVENDE LYD

DJANGOFESTIVALEN, COSMOPOLITE, OSLOxxx [25.01-26.01] Festivalsommeren starter allerede i januar her i hovedstaden. Den åpner med All Ears, så kommer veteranen Djangofestivalen to uker senere, som vanlig til ære for gitaristen Django Reinhardt og den høyst levende stringswingtradisjonen han grunnla. Disse to festivalene ligner faktisk overraskende mye på hverandre! Begge har et trofast publikum som alltid dukker opp, og begge to er viet til en liten og konkret nisje på ytterkanten av jazzbegrepet. Begge skaffer stjerner man ikke nødvendigvis har hørt om hvis ikke man er del av miljøet. Det er egentlig bare én stor forskjell på de to, som ikke har med selve musikken å gjøre. På All Ears får du et ekstremt variert tilbud av kunstneriske utrykk som det er vanskelig å sette opp mot hverandre. På Djangofestivalen har alle bandene ca. samme besetning, mye av de samme låtene og samme inspirasjonskilder. Dermed minner festivalen mer om en kappleik enn en moderne jazzfestival. Og det er det som gjør Djangofestivalen så underholdene, her får du virkelig gravd deg ned i de små nyansene i tradisjonen. Og for en gangs skyld ikke få dårlig samvittighet av å sette musikere opp mot hverandre, sånn rent ferdighetsmessig. I hvert fall når nivået var så høyt som det var denne helgen i januar. Derfor har jeg valgt å sette opp denne anmeldelsen som en serie priser. Det skulle vel være innafor Djangos ånd. Alle bandene får minst en pris. Det skulle vel være innafor en sosialdemokratisk ånd.

Guttene i Touche åpner festivalen, og stikker av med prisen for mest tradisjonstro band. Settet deres sitter der det skal, og minner oss om hvor umiddelbar og levende stringswingen fortsatt er, 60 år etter Reinhardts død. Stjerneskuddet Håkon Åse på fiolin, et navn det bare er å lagre i bakhodet først som sist, står for de store høydepunktene med soloer plantet i Stephane Grapelli blandet med noen moderne jazzfraser og en hel del klassisk virtuositet. Balladespillet er også nydelig, streiten på en ballade jeg har glemt navnet på går ned som festivalens beste meloditolkning.

Festivalens største hype dukker opp etter et par låter fra trioen bestående av Jon Larsen (g), [72] jazznytt

Stochello Rosenberg Trio

Staffan William Olson (g) og Jo Fougner Skånsaar (b). Larsen introduserer den grådresskledde trioen som «Shades of Grey», og får et publikum som er skremmende glade i å klappe på en og tre til å humre. Det er god stemning i salen når trioen spiller en Djangofisert versjon av temalåta fra Karius og Baktus, men du merker at de egentlig venter på noe helt spesielt. De venter på den annonserte gjesten Andreas Varadi, en 15 år gammel jazzgitarist fra Irland som har blitt hauset opp i pressen en god stund før festivalen har begynt. Det skulle bare mangle, han er allerede blant de aller beste streite jazzgitaristene jeg har hørt. Jeg tror ikke jeg har hørt noen andre spille kjappe bop-linjer så elegant og uanstrengt på gitar, og de er interessante nok melodisk sett til at det blir mer enn sirkus. Han er så teknisk god at det blir rørende, sånt opplever man ikke ofte. Hadde det eksistert et VM for jazzgitarister hadde Varadi vært like overlegen som Sven Kramer.

Jeg tenker at denne unge kometen kommer til å stikke av med flest og gjevest priser. Det er før den levende legenden Stochello Rosenberg går på scenen med sin relativt nye trio. Da er de gamle fortsatt eldst, og har best swing, beste gitarist, beste bassist og spiller festivalens kjappeste låt. Tradisjonell stringswing med noen friske låtvalg som beviser en gang for alle at å virkelig swinge er en vitenskap, etterslagene må sitte på nanosekundet der de skal være. Alle koser seg noe vanvittig, inkludert anmelderen.

Prisen for mest rutinerte band går til Hot Club de Norvège. De åpner lørdagskvelden med et tradisjonelt Hot Club-sett, jeg gjetter at Jon Larsen har introdusert djangolåta «Manoir de mes réves» («Mitt drømmeslott») på nøyaktig samme måte siden midten av 70-tallet. Når han spiller gitar hører vi at han fortsatt har en tydelig og personlig stemme, som allikevel er godt plantet i tradisjonen. Det er en bragd, og utover festivalen merker vi godt hvor høyt han og Hot Club står i kurs på den europeiske stringswingscenen.

Den største overraskelsen kommer midtveis i Hot Club sitt sett i form av den finske 20 år gamle gitaristen Olli Soikkeli. Han sitter inn med bandet, og settet får nå mer preg av jam enn av konsert. Det går bra når man har såpass gode musikere. Soikkeli ligger veldig tett opp mot Django, men høres ut som han også har jobbet med spansk gitarmusikk. Resultatet gnistrer uansett som et uvær, og jeg gleder meg til å høre han med et eget band, han høres ut som om han har enda mer på hjertet. Til slutt får vi også høre han i samspill med Andreas Varadi, gårsdagens store helt. De klarer seg selvfølgelig bra, det er noe veldig søtt og litt rart ved å se gutter med en snittalder på 18 spille 70 år gammel musikk for et publikum med en snittalder på 40.

De relativt unge gutta i Jazzbanditt er utvilsomt vinnere av beste (og enste) djangobart, best kledde band og mest dristige låtvalg. Alle i bandet har fått tatt med seg minst en låt hver, og med en moderne jazzmusiker som Jo Fougner Skaansar (b) som vikar i bandet blir det da både Michael Becker, Wayne Shorter og Dave Brubecklåter i tillegg til Django. Kanskje det bare er jeg som har blitt fartsblind etter fire konserter, men kombinasjonen av «moderne jazz» og jazz manouche faller mellom to stoler for min del.

Festivalen avsluttes med Parisiske Django Club, og på Djangofestivalen er det som i idretten generelt, at det stort sett er utlendingene som vinner. Bandet presenter egne, og vilt bra låter som aldri viker for langt fra originalen, og med festivalens aller beste solister er det vanskelig å se svakheter i settet deres. Fiolinisten Fiona Monbet spiller det meste annet ut på sidelinjen, hun får prisen for beste enkeltstående kor forresten. Sjekk ut, sjekk ut, uavhengig av om du er sjangerentusiast eller ikke.

På Cosmopolite er alle i salen nok en gang enige om at stringswing fortsatt funker, at det tåler modernisering og oppjustering, men overhodet ikke trengs å repareres.

TEKST OG FOTO: ARTHUR PIENE

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 73

LEVENDE LYD

Hanna Paulsberg Concept

12 POINTS FESTIVAL, DUBLINxxxxxxxxxxxxxxx [13.-16.02]xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx 12 Points-festivalen, er en årlig festival tilegnet unge, fremadstormende musikere fra Europa.

Hvert år plukker arrangørene ut 12 band fra 12 forskjellige europeiske land, etter forslag fra de enkelte landene. Annethvert år arrangeres festivalen i Project Art Center, midt i «utelivsgaten» i den irske hovedstaden, mens de andre årene arrangeres festivalen i andre europeiske byer. I 2010 gjestet festivalen Stavanger, mens neste år står svenske Umeå for tur som medarrangør.xxxxxxvvvvvvxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I år kom musikerne fra Finland, Tyskland, Frankrike, Sveits, Sverige, Irland. Hellas, Østerrike, Italia, Nederland, England og Norge. Selvsagt var det vekslende kvalitet på de forskjellige ensemblene, men som konklusjon kan vi si at Norden kom klart best ut denne gangen, hvis man skal se på dette som en konkurranse.xxxxxxxxxxxxxxxxx Det hele startet med Vossa Jazz-aktuelle MOPO. Et av de nye, fremadstormende ensemblene fra de tusen sjøers land. Saksofonisten Linda Fredriksson, bassisten Eero Tikkannen og trommeslageren Eeti Nieminen deltok også på Young Nordic Jazz Comets i Stockholm i 2011, og Jazznytt hørte dem også på Tampere Jazz Happening i fjor høst. Så dette er ikke et nytt og ukjent bekjentskap. De har sin bakgrunn fra Sibelius-akademiet, hvor de virkelig har lært sin jazzhistorie.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bandet er proppfulle av energi, og som lytter kan man av og til lure på om Linda Fredriksson skal revne eller eksplodere når har «tar av» på barytonsaksofonen. Musikken er morsom, kreativ og, som sagt, energisk så det rekker. Hele veien er det Linda Fredrikssons band. Det er hun som er den ledende musikeren, uten at de andre stilles i skyggen på noen måte. «Kompet» holder på mange måter vingene over Fredrikssons utladninger, og resultatet blir alltid en fornøyelig blanding av Mats Gustafssons barytonsaksofonspill og salige AIR med Henry Threadgill i spis-

sen, som valset over oss for et par tiår siden. Av mange ble nok denne trioen regnet som festivalens höydare.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Deretter bar det videre til Tyskland og Berlin.

Berlin har etter hvert manifistert seg som en av de viktigste jazzscenene i Europa. Derfor var det litt overraskende at de hadde sendt pianisten Olivia Trummer og hennes trio til Dublin. Olivia Trummer har sin bakgrunn fra det amerikanske utdanningsystemet, noe man raskt kunne høre i den musikken de fremførte. Selv spiller hun helt ryddig piano og hennes sang ligger nært opptil Norah Jones og når hun har Diana Krall langt inne i ryggmargen, blir dette veldig forutsigbart og litt skuffende. Både bassisten Josh Ginsburg og trommeslageren Eric Vaughn gjorde akkurat som Olivia ville, noe som førte til at musikken like gjerne kunne vært laget av tre amerikanere

med en drøm om å slå gjennom på de New Yorkske «turistklubber».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Kvartetten OZMA kommer fra Strasbourg i det nordlige Frankrike. En by med et svært oppegående jazzliv, med den fine Jazzdor-festivalen som drivkraft. Det er litt rart å høre flere av de franske jazzensemblene. De skal på død og liv være så fryktelig seriøse og «flinke». Det fører til at de spiller mer for hverandre enn for publikum. OZMA består av saksofonisten David Florsch (med en tam og flat tone i tenorsaksofonen), gitaristen Adrien Dennefeld, bassisten Edouard Séro-Guillaume og trommeslageren Stéphane Scarlé, og leverte et sett som fort vil gå i glemmeboka. Flinke musikere, men som ikke hadde stort å melde.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den sveitsiske sangerinnen Sarah Buechi kom med sitt THALi-ensemble, og beviste at avstan-

Sarah Buechi fra Geneve jazznytt [73]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 74

LEVENDE LYD

den mellom Geneve og Portugal ikke er lang. Her møtte vi ei sangerinne som hadde hørt mye på Maria Joao og hennes medsøstre. Et fint band med barytonsaksofonisten Matthias Tschopp, bassisten André Pousaz og trommeslageren Lionel Friedl, gjorde en solid jobb i bakgrunnen, og som avslutning på første kveld var dette en oppfriskende avdeling. Med litt mer originalitet, så hadde dette vært helt i toppen, og noe vi gjerne ville høre flere ganger.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dag to åpnet med Göteborg-trioen Soil Collectors. Sangerne Hannah Tolf og Isabel Sörling i front med sine originale stemmer og elektronikk og Jonathan Albrekstson på trommer i bakgrunnen. Her fikk vi musikk inspirert av tidligere svensk folkemusikkhistorie ispedd litt Björk og egne ideer, noe som fungerte aldeles utmerket.

Både Tolf og Sörling har svært originale stemmer som de utnytter til fulle i dette litt svevende landskapet. Moderne improvisasjon som heller mer over til pop enn for eksempel Sörlings andre hovedprosjekt Isabel Sörling Farvel. Et av de mest kreative bidragene i år. Hør for eksempel på den nydelige låta «I’d Rather Die Than Og To Hell». Amerikansk singer/songwriter-tradisjon med særdeles originale vrier. Vakkert!xxxxxxxxx OKO var årets lokale bidragsytere. Bandet ledes av gitaristen Shane Latimer, som har med seg trommeslageren Shane O’Donovan, keyboardisten Darragh O’Kelly og Djakulate på diverse elektronikk. Samtidig som dette nesten kan beskrives som en slags 80-90-talls progrock, kan man høre irske folkemusikkinnsmett innimellom, noe som gjør bandet interessant, men ikke såpass at undertegnede satte dem veldig høyt på favorittlista.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fredagen opprant med årets norske bidrag. 12 Points-festivalen har de siste årene hatt et nært samarbeid med Vestnorsk Jazzsenter og deres leder Bo Grønningsæter. Siden Bo forlot vår verden i fjor høst, valgte festivallederen Gery Godley å tilegne denne kvelden til nettopp Bo. En fin gest og en fin introduksjon til Hanna Paulsberg Concept, som denne kvelden leverte en av sine beste konserter jeg kan huske å ha hørt med kvartetten. Hanna Paulsberg spiller i et slags Wayne Shorter-landskap, og hadde man ikke fått skikkelig «jazz-jazz» tidligere på festivalen, så fikk man det til gangs nå. Hennes kvartett med Oscar Grönberg på piano, Trygve Waldemar Fiske på bass og Hans Hulbækmo på trommer virker mer samspilt enn noen gang, og spesielt gleder vi oss storligen over Hulbækmos kreative og originale trommespill. I tillegg spiller Paulsberg med solid overbevisning og en tone i tenorsaksofonen som jeg ikke kan huske å ha hørt fra noen kvinnelig saksofonist tidligere, kanskje med unntak av svenske Elin Larsson.

Meget pluss i karakterboka!

Fra Thessaloniki i Helles kom pianisten Nikolas Anadois. Han gjorde et solosett som var preget av hans utdanning ved Berklee i USA. Han hadde all den lyriske teknikken og følelsene inne, men vi savnet at han fortalte oss en historie eller to.

Teknisk briljant, men med litt for få gode ideer.x [74] jazznytt

MOPO fra Helsinki

Fra Wien kom duoen Koenigleopold med kostymer og full rocketrøkk. Det som er litt synd med en del av de mer frie og rockerelaterte jazzensemblene i dag, er gjerne at de er dyktige musikere, men at de ikke har så mye mer enn trøkk og energi og melde. Så også med trommeslageren Lukas Koenig og altmuligmannen (elektronikk, vokal, humor, klarinett etc.) Leo Riegler. Denne musikken tror jeg ofte er morsommere for de som spiller den enn de som er der for å lytte, men det fullsatte teatret likte det de fikk høre, så da var vel det meste helt ok…

Siste dag startet med den italienske trioen til pianisten Enrico Zanisi. Sammen med bassisten Joe Rehmer og trommeslageren Alessandro Paternest, leverte de et sett i tradisjonen etter Keith Jarrett og John Taylor, dvs. helt i tråd med det deres landsmann Steffano Bolani gjør. Fint teknisk, lyrisk og til tider morsomt, og veldig italiensk.

Cactus Truck er en duo fra Amsterdam, den europeiske frijazzens hovedstad. Saksofonisten John Dikeman kommer opprinnelig fra USA, men har valgt å bosette seg i Nederlands hovedstad. Sammen med gitaristen Jasper Stadhouders og trommeslageren Onno Govaert raser de innom både The Ex, The Thing og enda mer støyete landskaper. Vi tenkte også på gamle Living Color mens de raste avgårde, med hip hop, støy og frijazz om hverandre. Så sent i festivalprogrammet ble det temmelig slitsomt å forholde seg til, men de er absolutt verdt å sjekke ut, om man kommer over dem på en kafé eller liten klubb i Amsterdam.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Så ble festivalen rundet av med Beats & Pieces Big Band, hentet over fra fotballhovedstaden Manchester, og bestående av en gjeng unge, fremadstormende britter. I starten tenkte vi at: Yes! Dette kan bli coolt! Men så falt det hele ned til å bli litt et for streit storband til at det var rette bandet å avslutte en slik festival med. Helt greie komposisjoner litt utenfor den streite storbandveien, men med litt for få gode solister til at det holdt helt inn. Mer City enn United, for den som er inne på fotballvokabulartet.xxxxxxxx I tillegg var festivalen fylt opp av seminarer om sosiale medier, jazz for barn og unge, hvordan få publikum til jazzklubbene osv. Teamer som blir trukket fram under hvert eneste seminar av denne typen, men med et par virkelig gode og morsomme foredragsholdere som kunne se på jazzen fra utsiden.

Neste år arrangeres 12 Points i Umeå i april. Det er bare å merke seg arrangementet, og vi lover å komme nærmere tilbake til både reisemuligheter, datoer og annen praktisk når det nærmer seg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx 12 Points er uansett en perfekt arena for presentasjon av unge musikere fra hele Europa. Og du skal ikke se bort fra at noen av årets band vil dukke opp på en festival i nærheten under temaet «12 Points Plus» i det nærmeste året. 12 Points sender nemlig tre av banda ut på flere europeiske festivaler i det kommende året, for en rimelig penge for festivalene. Nok et godt poeng ved 12 Points!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 75

LEVENDE LYD

FIRE! ORCHESTRA [Nefertiti, Göteborg, 11.01] Den svenske frijazzscenen har de senere årene vokst seg til en viktig del av det improviserende miljøet i Europa. Artister som Mats Gustafsson, Sten Sandell, Raymond Strid, Johan Berthling, Sofia Jernberg, Magnus Broo, Fredrik Ljungkvist med flere har de senere årene reist land og strand rundt med sin energiske musikk. Kanskje er faktisk miljøet for denne musikken enda større i Sverige enn her hjemme?

Et godt bevis på at dette er et høyst oppegående og kreativt miljø, fikk vi denne fredagen på den intime «katakombe»-klubben Nefertiti i Göteborg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Fire! er i utgangspunktet en trio bestående av Mats Gustafsson på saksofoner, Jonas Bertling på bass og Andreas Werliin på trommer. Disse tre har et par CDer pluss en rekke jobber på samvittigheten. For en stund siden så de at det var mulig å gjøre noe mer med denne musikken og dette konseptet enn bare å spille det som trio.

Derfor fikk de med seg nærmest det som kan krype og gå av «frilynte» musikere på andre siden av kjølen til en konsert på Fylkingen i Stockholm i januar i fjor. Og siden dette ble en heidundrande suksess, valgte de like godt å gjøre denne konserten til en tradisjon, og inviterte til flere konserter i januar i år. Samtidig slapp de platen «Exit» (Rune Grammofon) (se anmeldelse lenger bak i bladet) som er et liveopptak nettopp fra konserten på Fylkingen i fjor.

Jazznytt tok turen ens ærend til Göteborg, for å være sikre på at vi fikk med oss dette prosjektet før det ble for dyrt for at musikerne kunne fortsette å drifte det (noe jeg for all del håper ikke vil skje).

I Göteborg besto bandet av følgende musikere: Mariam Wallentin (vokal), Emil Svanängen (vokal), Sofia Jernberg (vokal), Goran Kajfes (trumpet), Emil Strandberg (trumpet), Niklas Barnö (trumpet), Magnus Broo (trumpet), Mats Äleklint (trombone), Anna Högberg (altsaksofon), Mats Gustafsson (dirigent, baryton- og tenorsaksofon), Elin Larsson (tenorsaksofon), Fredrik Ljungkvist (barytonsaksofon, klarinett), Christer Bothén (bassklarinett, kontrabassklarinett, guimbri), Andreas Söderström (gitar), Sören Runolf (gitar), David Stackenäs (gitar), Sten Sandell (synth, harmonium, piano), Joachim Nordwall (elektronik), Johan Berthling (elbass), Joe Williamson, (bass), Dan Berglund (bass), Andreas Werliin (trommer), Johan Holmegard (trommer) og Raymond Strid (trommer). Komposisjonene er i utgangspunktet gjort av Fire! og tekstene av Arnold de Boer.

Nå kan man vel kanskje tenke seg at dette blir et kaos det er vanskelig å holde følge med, men så var ikke tilfelle. Dette gedigne ensemblet spiller disiplinert og følger hele tiden kapell- mester Gustafssons klare og entydige henvisninger. Selv bidro han mad knallsterke soloer, særlig på tenorsaksofon. Musikken kan settes i noenlunde samme bås som Carla Bleys «Escalator Over the Hill»-prosjekt, Charlie Hadens Liberation Or-

Mats Gustafsson leder Fire! Orchestra!

chestra og, ikke minst, de mange utgavene av Sun Ra’s storbandprosjekter. Men jeg synes Fire!

Orchestra er så mye mer. Her får vi ikke bare frijazz på høyoktan fra start til mål, men også partier hvor de fantastiske sanger-innene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin får god tid til å utfolde seg. Noen ganger fikk jeg nesten en følelse av John Coltranes «Love Supreme» både i stemning og energi, mens salige Don Cherry dukket opp andre steder. Archie Shepps 60-talls storband dukket også opp i bakhodet enkelte ganger. Og har man et band med såpass stort komp (tre basser og tre trommeslagere), så må det bli temmelig heftig rytmisk.xxxxxxxxxxxxxxx Av intrumentalsolistene merket vi oss spesielt tenorsaksofonisten Elin Larsson med energisk og flott solospill, Niklas Barnö og Goran Kajfes’ sterke trompetsoloer, Mats Äleklints fantastiske

trombonespill (han må være en av verdens beste på sitt instrument i dag) og selvsagt sjefen sjøl, Mats Gustafssons energiutladninger.

Dette prosjektet satt sammen av de tre Firemedlemmene bør få flere muligheter, ikke bare i Sverige, men også her på berget. For noen år siden hadde Nasjonal Jazzscene et par Peter Brötzmann Tentet-festivaler. Hvorfor ikke lage en Fire!-festival på Victoria? I Fire! Orchestra er det flere bandkonstellasjoner og soloartister som kan bidra til å lage en solid festival. For eksempel trioen GUSH (Sandell, Strid, Gustafsson) eller Wildbirds & Peacedrums (Wallentin, Werlin), for å nevne to som kan være med på å sette Victoria på hodet sammen med et av europas mest interessante storband per i dag.xxxxxxxxxx TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE jazznytt [75]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 76

ANMELDELSER ACUNA / HOFF / MATHISEN «Barxeta» Alex Acuna (d), Jan Gunnar Hoff (keys), Per Mathisen (b) LOSEN RECORDS LOS 118-2 Barxeta er et landskap i Spania, der innspillingene fant sted – og nettopp den tittelen er vel like god som noen annen? Selv om den like gjerne kunne vært henta fra noen av de andre låtene med geografisk utgangspunkt; som «Belarus», «Latineando», «Havana Drive», eller «Indochina».

Albumet er satt sammen av komposisjoner de alle står ansvarlig for – hver for seg. Men det sier seg jo sjøl at i en jazztrio må ting «komponeres» underveis. Jeg skjønner likevel hvorfor de har valgt å stå ansvarlig for hver sine låter; temaene er såpass tydelige at det synes naturlig at de stammer fra ett og ett hode.

Acuna briljerer på alternative trommesett, Mathisen spiller både elektrisk og akustisk, i likhet med Jan Gunnar Hoff – som nok en gang imponerer som melodiker. Det er min bestemte oppfatning at denne mannen får alt for lite oppmerksomhet rundt sine mange gjøremål.

Hele denne plata er suveren! Men tittelsporet skiller seg likevel ut. Melodilinjene flyter unisont mellom fretless bass og det akustiske pianoet, mens Acuna holder det gående i et slags oppstykka 4/4. Noe av det peneste jeg har hørt på lang tid; en låt med klassikerpotensiale nesten i kategori med Weather Reports «A Remark You Made».

Jazzrock? Mjaaaa… Det musikalske uttrykket er så mangslungent. Det blir for eksempel alltid noe latinsk over det med Acuna på trommestolen.

Samtidig er dette så stringent organisert, at Per Mathisens «Grande Castelar» kunne sklidd rett inn i partiturene progrockbanda Yes og Genesis fulgte midt på 70-tallet.

Jeg burde ha hørt gjennom denne plata skikkelig i løpet av fjoråret. (De kunne forresten spart seg for noen sånne vokal-vocoder-greier, men dette er småpirk.) På den annen side; nå kan den ende opp som min favorittjazzplate både i 2012 og 2013.

Arild Rønsen JACOB ANDERSKOV «Granular Alchemy» ILK195CD Dansken Jacob Anderskov – enten han befinner seg i duo-, trio- eller kvartettformat – har han for vane å uttrykke seg i grenselandet mellom det helt frie og det opplagt på forhånd komponerte. Dette albumet er i så måte intet unntak.

Det er en klisjé at «alle er like viktige i kvartetten» - det skulle liksom bare mangle – men i dette tilfelle er det nok enda nærmere sannheten enn til vanlig. Her fins ingen sidemen, hverken Chris Speed (ts, cl), Michael Formanec (b) eller Gerald Cleaver (dr).

Som illustrasjon anbefaler jeg «Sand»; stort hippere og mer energisk kan vel ikke jazzmusikk i dette formatet bli?

Du får ingen melodier i tradisjonell forstand, men likevel lange linjer både i struktur og i det reint solistiske. Her er det ingen som «speller som faen, så slutter vi på likt».

Uttrykket er helakustisk, fritt for elektroniske duppeditter av noe slag.

Bandlederen har skrevet all musikken.

All den gode musikken, bør jeg legge til. For dette er ei skikkelig fin plate.

Arild Rønsen HILDE LOUISE ASBJØRNSEN «Månesjuk» Hilde Louise Asbjørnsen (vo), Anders Aarum (keyb), Svein Erik Martinsen Ånestad (g), Jens Fossum (b), Klaus Robert Blomvik (dr, perc), Bjarke Falgren (strykekvartett), Atle Nymo (kl), Hans Martin Austestad (bjo), Julie

HERE NOR THERE «WhyOakTreeOh» dEN RECORDS NICOLA LANCEROTTI QUARTET «Skin» dEN RECORDS Plateselskapet dEN Records, er et av de relativt nystartede selskapene som satser på den nye jazzen, i form av, i hovedsak, akustisk fri improvisasjonsmusikk.

En ting er at musikken er ny, men innpakningen av CDen står på alle utgivelsene til stryk-karrakter. En ting er at ting skal gjøres minimalistisk og moderne, nesten som et kunstverk i hvitt papir, men etter å ha tatt ut CD og bootleg (som ikke er mer innholdsrik enn at man kunne trykt teksten på coveret), så går mer eller mindre hele pappinnpakningen i oppløsning!

Men nok om det. Det er musikken som er viktig i denne sammenheng.

Bandet Here Nor There består av bassisten Hock Ernö, trommeslageren Sárvári Kovács og saksofonisten Lawrence Williams, og det er åpenbart at det er bassisten som styrer skuta, selv om komposisjonene står i Lawrence Williams sitt navn. Bandet holder hus i Budapest og Paris, og har de senere årene brukt mye tid på å utforske den frie improvisasjonen som band.

Det hele starter med en ytterst dyster bass, som legger et svært stillegående basslag i bunn. Etter en stund kommer trommer og saksofon inn, og alt løfter seg betraktelig. Williams spiller med en helt ok tone i hornet, og det lukter midten på 60-tallet, og et loft i New York av musikken. Pharoah Sanders [76] jazznytt

Dahle Aagård, Karin Okkenhaug Seim (vo) GRAPPA GRCD4394 Hilde Louise Asbjørnsen har det meste – nå også på dialekt.

Vokalisten, låtskriveren, komponisten og bandlederen Hilde Louise Asbjørnsen er utstyrt med uforskamma mange og gode kvaliteter. Det har hun bevist på sine fem første CDer og på utallige sceneshow – ofte sammen med Lene Kongsvik Johansen i duoen Asbjørnsen & Joh. Denne gangen har hun tatt turen til New York og i løpet av en intens periode har hun unnfanga 10 nye sanger.

Hjemme i Norge har hun altså skrevet på engelsk, mens hun i tjukkeste SoHo fant det naturlig å skrive på sunnmørsk. Kanskje noe med at motsetninger tiltrekker hverandre – ikkje veit ej!

Asbjørnsen er på sitt beste en lyriker som har mye å melde og hun skriver enkle, passende låter som hele tida løfter fram tekstene. Når så pianist og tangentmaestro Anders Aarum står for produksjonen, så blir dette ei totalpakke som Asbjørnsen kan være mektig stolt av. I det fine bandet sitt har hun ellers med seg trommeslager og perkusjonist Klaus Robert Blomvik, bassist Jens Fossum og gitarist Svein Erik Martinsen Ånestad og på gjestelista står blant andre Atle Nymo med nydelig klarinettspill.

Her får vi elementer fra både pop, rock og ikke minst jazz, og Asbjørnsen tar også fortsatt mye med seg fra «teater-scena». Fra tid til annen kan det føre til en viss affekterthet i uttrykket hennes, men i stor grad skriver jeg det på kontoen at det er Hilde Louise Asbjørnsen som er akkurat slik.

«Gjer det igjen» synger Asbjørnsen i en særdeles sensuell og forførende tekst. Vi istemmer gjerne – gjer det igjen!

Tor Hammerø

dukker opp i hjernebarken på grunn av det litt gospel-aktige saksofonspillet.

Andrelåta, «The Wild Party» kunne vært gjort av gamle AIR, Williams altsaksofontone er skarp og spiss, nesten som Arthur Blythe, men det funker.

Derfra glir man over i de frie landskap, hvor Fred Anderson dukker opp i bakhodet. Alle tre musikerne «tar av» og platen løfter seg enda noen hakk. På «Reka’s days are all the same» tar de det ned igjen, og tenorsaksofonen får boltre seg i fred i starten.

Og det hele er svært så vakkert, og det svinger slik sånn musikk skal mot slutten. Kanskje den fineste låta på plata.

Som du kanskje forstår, så er dette en svært variert plate. Musikerne har dype røtter i 60-tallet, men har oppgradert musikken til 2013-nivå. Det eneste jeg har å innvende, er at Ernö litt for ofte plukker fram elbassen, noe jeg ikke synes passer like godt som en skikkelig dyp og god kontrabass i denne sammenhengen.

Men plata er fin. Det er faktisk sjelden man hører tre musikere som, til de grader, klarer å variere fra det nesten stillestående til fullt pes på en så overbevisende måte.

TOM BANCROFT: TRIO RED «First Hello To Last Goodbye» Tom Bancroft (dr), Per Zanussi (b), Tom Cawley (p) INTERRUPTO IM003 Stavangerbassisten Per Zanussi dukker stadig opp i nye musikalske kombinasjoner. Den nyeste som er havnet på plate, er et samarbeid med den skotske trommeslageren Tom Bancroft og den britiske pianisten Tom Cawley i deres Trio Red. Om dette er en trio som kommer til å jobbe mye sammen framover, vet vi ikke, men ut fra denne innspillingen kan jeg ikke se en eneste grunn til at de ikke skal få et langt liv sammen på scener rundt om i verden.

Det hele starter med en slags medley med Joan Armatradings «Opportunity» og Ornette Colemans «Lonely Woman». Så får vi et knippe av Bancrofts egne komposisjoner, før det hele avsluttes med Jeff Buckleys «Last Goodbye».

Hele veien fabulerer de tre musikerne seg framover, som om de satt på en pub på den skotske landsbygda med diverse glass av ymse størrelser og ymse innhold og lot praten gå.

Det blir, naturlig nok, pianisten Cawley som snakker mest. Men vi får også en rekke kloke og veloverveide innlegg fra Zanussi, mens Bancroft mer eller mindre er ordstyrer. Hør for eksempel på andrelåta, den flotte «Boy Meets Boy Meets Girl Meets Girl». Her er samtalen lugn og fin. Alle er gode venner og man er mer opptatt av å smake på varene, enn å «bælme» i seg.

På «Quiet» vil Bancroft helst snakke om sin mor. Han sier at han har dedikert denne til henne, og skal man dømme etter komposisjonen, så er gamle fru Bancroft et usedvanlig mildt og godt menneske, eller så begynner Bancroft å få i seg vel mye skotsk «myrvann». Men det er en nydelig ballade.

Nicola Lancerotti er født i Padova i Italia i 1975.

Hans idé med denne kvartetten er, i følge han selv, at han vil utforske hvor fritt det er mulig å gjøre musikken. Å gå utenom akkordskjemaene og improvisere over frie strukturer.

På «Skin» er jeg vel ikke helt sikker på at musikerne klarer å frigjøre seg altfor mye, for dette er mer eller mindre streit, akustisk, oppgradert bebop fra fire utsøkte musikere. Andrelåta «Faking East» er en svingende perle av ei låt, som kunne gått rett inn i standardreportuaret. Tenor- og sopransaksofonistene Daniele Martini og Jordi Grognard har begge fin tone og mange gode ideer i sitt spill. Trommeslageren Nelide Bandello spiller fritt og fint, uten å vise seg altfor mye fram som solist. Kapellmester Lancerotti spiller med en nydelig tone i bassen. Jeg har en mistanke om at han har brukt litt tid på å høre på Charlie Haden i løpet av sin tid som bass-student. For basspillet er veldig «enkelt» og uten å fremheve seg selv og vise hvor flink han er.

I stedet for å få slengt en kort times frijazz i trynet, får vi heller servert en vakker og neddempet plate med musikk med klare røtter i 60-tallet og Chicago.

De utforsker de melodiene som dukker opp, og gjør fine ting ut av det. Det være seg en basslinje man griper fatt i, eller en saksofonstrofe man vil «se nærmere på».

Plata er nedpå hele veien, bortsett fra i korte strekk hvor de to saksofonistene ikke klarer å holde seg «nedpå» lenger. Men det varer ikke lenge før de igjen er nede på bakken.

To store overraskelser fra to Europeiske band jeg aldri har hørt om tidligere.

Jan Granlie

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 77

ANMELDELSER

Mye kan tyde på at Bancroft virkelig har begynt å få nok å drikke, for på den neste låta «The Hound Of The Dextervilles», vil han snakke om hunden sin. Mens han på «Don’t Break Your Heart (Like Rickie L.J.)» absolutt skal snakke om Rickie Lee Jones og hennes plate «Pirates» som hun lagde rett etter at det var slutt med Tom Waits…

Og slik går kvelden rolig videre. Alle tre musikerne er i det nostalgiske hjørnet. De har gode samtaler gående om Bancrofts sønn, Berlinmurens fall, om den gang musikerne hadde låst seg ute fra hotellet, om pianisten Geri Allen og låta «Linda & Crawford’s Theme», og selvsagt, om Jeff Buckley og hans konsert i Edinburgh i 1994 som Bancroft til sin store fortvilelse gikk glipp av.

En vanlig kveld på puben på den skotske landsbygda? Neppe! Møtet mellom disse tre musikerne er som dikt skrevet av for eksempel William Dunbar fra Lothian eller Robert Burns fra Alloway. Hver tone i disse samtalene er poesi. Alt er nedpå og vakkert, selv om det friskner til et par steder (bl.a. på «Fukurik (Oops)» og «Scallop Gallop»).

Konklusjonen på dette pubbesøket må bli at det har vært en aldeles strålende kveld hvor tre venner møtes, snakker om hva som har skjedd siden sist, løser verdensproblemer og serverer musikalske godbiter som man heldigvis har fått ned på tape og ut på en aldeles strålende CD. Jan Granlie SØREN BEBE TRIO «A Song For You» FROM OUT THERE/GATEWAY FOHMCD002 Nå vet jeg ikke sikkert hvor mange plater som er kommet de senere årene med tittelen «A Song For You», eller lignende, men det er mange!

Likevel velger den danske pianisten denne tittelen. Han har også skrevet tittellåta selv (og hvor mange låter er det som har fått den tittelen de senere årene?).

På coveret er han avbildet ved flygelet i et hvitt rom med skråtak med to vinduer i. Han er kledd i sort,så det passer både til flygelet og det hvite rommet, og alt er veldig regissert.

Du kan allerede på coveret se at dette ikke er i nærheten av friimprovisert musikk eller støy. Her er vi i det skandinaviske. Brad Mehldau og Tord Gustavson lurer i hvert sitt vindu, og alt er akkurat slik det skal være på ei sånn skive.

Søren Bebe er inspirert av melankolikerne innenfor pianojazzen. At Tord Gustavsons samlede verker står pent plassert i den sirlig ordnede platehylla, kan jeg vedde noen kroner på, og at seks CD-boksen til Mehldau er hentet inn fra JazzCup i den trekkfulle Gothersgade kan jeg også sette noen kroner på.

Men ingenting av dette skal man kritisere. Søren Bebe kan sin melankolske pianojazz. Han spiller med en stor oversikt. Han lager fine melodier, hvor alle, med unntak av den tradisjonelle «Oh Shenandoah» er gjort av pianisten selv.

I trioen har han med rutinerte Anders Mogensen på trommer – en trommeslager det så godt som aldri er mulig å

ha noe å utsette på. Han følger Bebe til døra med sitt lette og sobre spill.

På bass har han fått med Nils Ryde, en bassist som blir mye brukt i «basslandet» Danmark. Det eneste jeg er veldig usikker på er hvorfor i all verden han har valgt å spille elbass på hele denne plata? Det blir helt feil i mine ører. Faktisk såpass feil at det innimellom, særlig i soliene, er med på å ødelegge mye av den fine stemningen de to andre bygger opp. Og det er synd, for hadde det ikke vært for elbassen, så hadde dette vært ei svært vellykket plate.

Jan Granlie ESPEN BERG «Noctilucent» Espen Berg (p) ATTERKLANG AKLANG306 Det er verdt å merke seg komponisten og pianisten Espen Berg. Albumet «Noctilucent» er en deilig samling av lyriske perler som griper tak det innerste sjelmaterialet i oss. En utløser med umiddelbar effekt og ønske om snarlig vår. Berøringen mellom det melankolske og det lyriske er så innsiktsfullt at det nesten gjør vondt.

«Til Johannes» er den perfekte forløsende bekken som våkner langsomt og gir gnist til nytt liv der nede i andre enden av bekkefaret. Den elegante og følelsesfulle lengselen i versene skummer av rytmiske perler, vakkert og frelsende. «A Majority» er en påminnelse om at Keith Jarretts magiske øyeblikk har båret frukter.

Espen Berg sin tilnærming til folkemusikktradisjonen er legemliggjort en gang for alle. «Ved Vågsfjorden» er et overveiende og ubetinget romantisk faktum. Dette albumet rokker ved egen identitet uten å bli for sentimentalt. En perle.

Lasse Haugen BLOOD, SWEAT, DRUM + BASS «On the road to Damascus» BSM-01 Det danske «storbandet» Blood, Sweat, Drum + Bass, har i flere år nesten gjort det til en egen sport å samarbeide med andre musikere. De har samarbeidet med Arve Henriksen og Jørgen Munkeby tidligere (hvis jeg husker rett), og denne gangen har de valgt Midt-Østen og oudspilleren Essam Refae og neyspilleren Moslem Rahal.

Grunnen til at nettopp disse er valgt er et resultat av en studietur til Damascus i 2010. Dermed er musikken også veldig preget av det arabiske og musikken fra distriktet.

Ikke noe galt med det. Jeg synes det er interessant når man setter musikk inn i nye sammenhenger, utvider besetningen med annerledes instrumentering osv.

Likevel synes jeg ikke det funker helt her. Til det tror jeg kanskje bandet er for urutinert og at den arabiske musikken er for fremmed for dem.

Jeg tror kanskje det skal mer til enn en studietur til Damascus for å komme under huden på musikken.

Det er klart at den danske kulturen, som disse musikerne har fått inn med morsmelken, ikke på noen dager kan kombineres fullverdig med kulturen i Midt-Østen. Men som studieprosjekt så fungerer det sikkert. Å høre denne kombinasjonen på konsert er nok også

JAZZNYTT ANBEFALER:

MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING [MOPDTK] «Slippery Rock!»

HOT CUP RECORDS HOT CUP 123 Mostly Other People Do The Killing har de siste årene vært et av de mest kreative og morsomme ensemblene som har kommet fra USA. Særlig synes jeg den forrige plata, «The Coimbra Concert» var et mesterverk i kreativ musisering. Tatt opp live på festival i Portugal og utgitt som dobbeCD på selskapet Clean Feed.xxXXxx Nå har bandlederen, bassisten og komponisten Moppa Elliot, fått en idé om å gå litt tilbake i tid for å utforske 70- og 80-tallets smoothjazz…xxxxxxx La gå at Elliot har med seg denne ideen da bandet ankom Oktaven Audio Studio den 9. april i fjor, men jeg har en følelse av at han fikk visse problemer med å gjennomføre ideen overfor de andre musikerne. For her er alt som før. La gå at Elliot har laget et platecover som er akkurat like «glammy» og smakløst disco som mye av den musikken (og coverne) fra den tiden, men hverken trompetist Peter Evans, saksofonist Jon Irabagon eller trommeslager Kevin Shea har latt seg fascinere av Elliots idé.xxxxxxxxxxxxx Derfor kjører de på som vanlig. Førstelåta «Hearts Content» er en typisk MORDTK-låt, hvor alle fire musikerne sparker fra i alle retninger, slik dette bandet er kjent for å gjøre. Andrelåta «Can’t Tell Shipp from Shohola» er en slags ballade hvor musikerne vrir ut alt det er mulig å vri ut av en ballade.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Resten av plata er en eneste seiersgang i kreativ, interessant og, ikke minst, morsom musikk. «Sayre» humper avgårde og er akkurat så baktung som den skal uten at det går galt.

«President Polk» er en nesten høyfrekvent og hylende morsom sak (i ordets rette forstand) som gjør at man i ene øyeblikket ikke er sikker på om musikerne mener det seriøst, og i neste øyeblikk overmannes av hvor vanvittig bra det er. Innimellom er det nesten som om det hele stopper opp, noe det også gjør til slutt, og man går over i den hardt svingende «Yo, Yeo, Yough», som like godt kunne vært gjort av Steven Bernstein og hans Sex Mob. «Dex-

ter, Wayne and Mobley» er nok tilegnet Dexter Gordon, Wayne Shorter og Hank Mobley, tre sjefssaksofonister, men kunne like gjerne vært tilegnet hele jazzhistorien fra 1955 og fram til i dag. Irabagons sobre spill på tenorsaksofonen som grunnelement, med en hysterisk og hyperaktiv Peter Evans på topp, som hele tiden gjør hva han kan for å forstyrre Irabagons spill.xxXx «Jersey Shore» er mer av det samme.

En vanvittig energi får bandet framover i rakettfart. Sheas trommespill raser avgårde. Det svinger infernalsk og vi som lyttere sitter helt ytterst på stolen for å få med oss alle krumspringene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Paul’s Journey to Opp» og «Is Granny Spry?» avslutter dette vanvittige sirkuset av en plate, som viser et band som må være noe av det tøffeste som er på banen i dagens jazz. De fire musikerne virker som fire veloppdragne gutter fra møblerte hjem på beste vestkant som ikke klarer å holde seg unna rampestreker og småkriminelle handlinger. Men de gjør det ikke for egen vinnings skyld, eller fordi de vil være noen snørrunger. De gjør det av pur glede og fryder seg hver gang de kan røske opp i dagliglivets trivialiteter.

Historien om at Moppa Elliot ville gjøre et smoothjazz-album blir fortalt i coverteksten av en herre kalt Leonardo Featherweight… Etter å ha hørt gjennom dette mesterverket av en CD, har jeg en mistanke om at dette er nok en fleip og morsomhet fra Moppa Elliot selv, som nok et «spit» i hans merkelige, musikalske univers, og som en ytterst ironisk kommentar til alle idiotiske liner notes som forefinnes der ute. Og denne er nok rettet spesielt mot salige Leonard Feather, en av jazzhistoriens ledende journalister og produsenter som har vært ansvarlig for et hundretalls detaljerte liner notes gjennom årene.xx Nok en vellykket morsomhet fra Mostly Other People Do The Killing, som er med på å komplettere en helstøpt, kreativ og vanvittig morsom plate.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXxx Jan Granlie jazznytt [77]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 78

ANMELDELSER

hyggelig og givende, men på en steril CDplate blir det rett og slett for spedt.

Jan Granlie CÉLINE BONACINA TRIO «Open Heart» ACT 9514-2 «Open Heart» er den franske barytonsaksofonisten Céline Bonacinas andre utgivelse på det tyske ACT-selskapet.

For den som har fulgt med i timen, så var hun med på siste års «Take Five»prosjekt sammen med bl.a. Ole Morten Vågan og Gard Nilssen, som bl.a. gjorde en strålende konsert på Moldejazz.

Bonacina er en av de nye, relativt unge, kvinnene som har funnet ut at barytonsaksofon er et passelig instru-

ment for dem. Og det var sannelig på tide. Barytonsaksofonfamilien har altfor lenge vært preget av herrer med mye testosteron i topplokket.

Førsteplata til Bonacina, «Way of Life», fikk god anmeldelse i Jazznytt.

Vi så et nytt navn som vi spådde stor framgang.

Men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over oppfølgeren. Det starter som det skal med den korte «Souffle d’un Songe», hvor Bonacina viser seg fram med fyldig og fin tone, før en litt frustrerende «Circle Dance» med bakgrunnsvokal i beste/verste Las Vegasstyle overtar. Vi føler angsten komme krypende.

På tredjelåta «Wild World» kommer en av gjestene på plata smygende.

Perkusjonisten Mino Cinelu legger et

GRAND GENERAL «Grand General» Ola Kvernberg (vio), Even Helte Hermansen (g), Erlend Slettevoll (keyb), Trond Frønes (b), Kenneth Kapstad (dr) RUNE GRAMMOFON RCD 2139 Ta trommeslageren til Motorpsycho, Kenneth Kapstad, bassisten Trond Frønes fra blant annet El Doom, keyboardisten Erlend Slettevoll fra The Core, gitarist Even Helte Hermansen fra Bushman’s Revenge og sleng på Ola Kvernberg på fiolin så har du ingredienser nok til å kalle Grand General et superband. Slik høres det også ut. Bandet har tidligere spilt noen sagnomsuste konserter under navnet Kenneth Kapstad Group, men for oss som hører bandet for første gang på denne plata, er det lett å skjønne at her har man gått glipp av et fyrverkeri av et band.

Dette er uten sammenligning noe av det tøffeste jeg har hørt på svært, svært lenge. Det minner kanskje vel så mye om ren instrumental progrock som jazz, men så var også progrocken svært jazzinfluert. Rytmisk er dette suggerende som f…, riffene til Helte Hermansen kan skrelle tapeten av veggene, og endelig skjønner jeg hvorfor fiolinisten Kvernberg er utstyrt med lange «side-burns».

Aller best er etter min mening «Red Eye» som er en låt progband på 70-tallet hadde ofret høyrearmen for å lage. Får du ikke fot av dette er det bare å bestille full sjekk hos fastlegen. Her er det bare å sende ut nabovarsel og skru opp volumet på stereoanlegget til uante høyder. Gud hjelpe meg for en plate!

Roy Ervin Solstad [78] jazznytt

latinteppe over det hele, og det virker som Bonacina blir litt lammet over at den mer kjente perkusjonisten har dukket opp i studio. Bassisten Kevin Reveyrand kjører på, men alt står og stamper på stedet hvil. Og når det glir over i «du-du»-sang og smektende vibrafon fra nok en gjest, Pascal Schumacher, så kjenner vi sinnet komme.

Og enda verre blir det faktisk på «So Close So Far», hvor enda en gjest, sangerinnen Himiko Paganotti bidrar med aldeles håpløs sang. Dette kan da umulig Bonacina ha bestemt selv? Og vi legger umiddelbart skylda på ACTsystemet.

Men kanskje er det ikke så. Kanskje er det rett og slett Céline Bonacina som har hatt noen dårlige dager i studio?

Eller er det produsenten Nguyên Lê som har hatt litt for mye han skulle ha sagt.

Gjennom hele plata høres det ut som den godeste saksofonisten ikke har fått lov til å bestemme noen ting selv.

Hun spiller strålende barytonsaksofon hele veien (spesielt på andre delen av «So Close So Far»), men hun binder seg altfor mye i de partiene hvor hun bør slå ut håret og blomstre.

Sorry, Céline, men dette holder ikke!

Eneste unntaket er det fine bonussporet, «Lonely Dancer» som er et opptak fra ACTs jubileumskonsert hvor hun møter pianisten Michael Mollny og bassisten Lars Danielsson. I dette selskapet virker den unge damen både fri og fornøyd med tingenes tilstand.

Jan Granlie TILL BRÖNNER «Till Brönner» VERVE 0625 3719115 Till Brönner, 41 år, har en lang merittliste som trompetist og komponist, både i hjemlandet Tyskland og utenfor. I Norge er han kanskje mest kjent gjennom samarbeidet med Silje Nergård («Port of Call», 2002). Her er han ute med en rapport fra fusion-land; dyktig utført og uten nevneverdig friksjon. Min første innskytelse var å avfeie hele greia som litt kjedelig heismusikk, men så begynte jeg å lytte, og ble mer positivt innstilt. Av CDens 12 låter har Brönner komponert halvparten. Resten er av såpass kompetente folk som Freddie Hubbard («Gibraltar»), Larry Goldings («Pegasus»), Dave Grusin («Condor») og Michel Legrand («Once upon a Summertime»). Brönners bidrag hevder seg bra i dette selskapet. Svenske Magnus Lindgren medvirker sterkt på saksofon, fløyte og bassklarinett. Det er Lindgren som gir albumet det beste jazzalibiet, og det var vel egentlig hans bidrag som gjorde meg mer interessert. Brönner ga i 2004 ut albumet «That Summer» med litt av det samme konseptet og med flere av de samme musikerne i ensemblet. Årets album står seg bedre.

Harald Opheim LAVERNE BUTLER «Love, Lost and Found Again» HIGHNOTE RECORDS HCD 7239 Drøyt 20 år etter debuten «No Looking Back», er amerikanske LaVerne Butler klar med sin femte utgivelse og den første på hele 11 år. Butler er opprinnelig fra Louisiana, men har hatt New York som base siden 1984. Vokalisten som neppe får tilbud om å synge

sopranstemmer noen gang, befinner seg trygt i kategorien som tolker standardlåter, kanskje med en liten skvett R&B tilsatt. «Love, Lost and Found Again» er ikke noe unntak. Her er både Hammerstein og Kerns «I’ve Told Ev’ry Little Star» og Greenfield og Kellers «Everybody’s Somebody’s Fool» for å nevne to. Syngedamer og standardlåter går det minst 13 på dusinet av, men denne plata tyder på at det ikke er på grunn av manglende talent at Butler kun har gitt ut fem plater på 21 år. Hun synger nemlig strålende, og har ypperlig timing og lekre fraseringer. Samtidig er plata variert nok til å holde på interessen over flere gjennomlyttinger, og bandet med gjestesolist Houston Person på tenorsaksofon gjør seg heller ikke bort. Selv om dette er en ren studioplate, er det noe «bulejazz-aktig» over stemninga på den. Med øynene igjen er det lett å tenke seg et røykfullt lokale med en jazzkvartett og vokalist på en bitteliten scene i det ene hjørnet. Den lille ulempen er at både røyk og drikkevarer må du ordne selv. Resten av stemninga ordner LaVerne Butler og orkesteret hennes.

Roy Ervin Solstad CLOCKWORK «The Contest» Odd Steinar Albrigtsen (g), Oscar Grönberg (p, rhodes), Peder Waern (b), Truls Rønning (dr) RECORDA RECORDS RECORDA01 Denne verden er full av gledelige overraskelser! Det er ikke hver dag du kommer bort i frisk og feiende flott bebop – framført av unge debutanter!

Jeg kjenner Oscar Grönberg fra det smått fantastiske orkesteret Hanna Paulsberg Concept, så veldig overraska burde jeg kanskje ikke bli? Likevel – dette er langt over forventningene.

Clockwork har spilt sammen siden de traff hverandre på den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim. Vi skriver år 2009, hvorpå de har turnert flittig de neste to-tre åra.

Vi snakker om et band med utprega sans for det melodiske. Nydelige låter har de skrevet. Det eneste jeg ikke helt forstår, er hvorfor Grönberg til og fra velger å uttrykket seg via Fender Rhodes. Jeg elsker Fender-pianoet, slik det brukes av Joe Zawinul og Jon Balke – i et sterkt forvrengt lydbilde.

Men et helt «flatt» Fender er … bortkasta, spør du meg. Da er et flygel langt å foretrekke. (At det er lettere å dra med seg et elektrisk piano på tur, kan jeg forstå, men i studio må man kunne unne seg det ypperste av det ypperste!)

Kul skive!

Arild Rønsen HOLY COLE «Night» RUMPUS ROOM RECORDS T&M049 Den kanadiske sangerinnen Holy Cole har lenge vært en litt hemmelig sangskatt, i alle fall for oss her oppe i steinrøysa. Men i hjemlandet og i Japan har hun helt siden hun kom med sin andre plate, «Girl Talk» i 1992, vært et navn å regne med.

Hun kommer fra Toronto, og har oppgjennom årene gjort en rekke plater som alltid overrasker positivt.

På sin 16. innspilling starter hun smek-

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 79

ANMELDELSER

tende og fint, med James Bond-låta «You Only Live Twice», før hun kaster seg ut i bluesen med Kathleen Brennan og Tom Waits fine «Walk Away», med fint barytonsaksofonspill av Johnny Johnsson. «Good Time Charlie’s Got The Blues» fortsetter bluesavdelingen. Kun vokal, piano og bass i et fint og nedpå arrangement.

«You’ve Got A Secret» følger, og er Coles egen komposisjon. Helt nedpå, med enkelt og sparsommelig komp, og med Coles slepne stemme i forgrunnen på platas kanskje fineste låt , før «Viva Las Vegas» overtar, og vi befinner oss plutselig på ei fornem scene i Las Vegas mellom spillebordene, mens gangsterne lurer i bakgrunnen.

Coles stemme imponerer og hun viser full kontroll uten å ta det ut i områder hvor hun ikke føler seg bekvem. Dette er lun og god jazzmusikk med stort band og høy sigarføring.

«I Only Have Eyes for You» er en god, gammel släger som passer perfekt for Holy Coles stemme. Litt «shu-bop» og akkurat passe hes stemme til at den kunne passet inn i en litt dårlig kriminalfilm.

Og slik glir det framover. Ingenting er nyskapende eller noe vi «klorer i veggen» etter, men sober jazzsang med islett av kvalitetsblues og høye glass med paraply. Eller, som på Terry Jacks (var det ikke han som solgte millioner av plater med «Season In the Sun» for 100 år siden?) «I Thought Of You Again», som er en ren køntrilåt, som humper avgårde akkurat slik en køntrilåt skal. Og tar vi med fine versjoner av Tom Waits «Whistlin’ Past The Graveyard», som svinger flott, spesielt i bassklarinettsoloen, Rod Mckuen og Jacques Brels «If You Go Away» og Gordon Lightfoods nydelige avslutningslåt «If You Could Read My Mind», så er vel det meste sagt.

Hun har med seg solide musikere gjennom hele plata. Spesielt merker man seg den fine pianisten Aaron Davis som markerer seg som et solid ankerfeste og barytonsaksofonisten og bassklarinettisten Johnny Johnsson som bidrar med fine solier.

Ei lun og fin vokalplate som passer i mørke, kalde vinterkvelder som jeg absolutt kan anbefale.

Jan Granlie TOMASZ DABROWSKI «Tom Trio» ILK Records/ILK 193CD Det er selvfølgelig vanskelig å ikke tenke på navnebror og landsmann Tomasz Stanko, den glitrende trompeteren som fylte 70 i fjor. Tomasz Dabrowski debuterer i en alder av 28, og det vil forundre meg voldsomt om ikke Stanko er et forbilde. Også Dabrowski spiller en helt «åpen» trompet – uten verken mute eller elektronikk av noe slag.

Musikken er fri som fuglen, men likevel såpass arrangert at Dabrowski fra tid til annen dobler sin trompet med et balkan horn – et instrument som vel låter som en mellomting av althorn og trombone.

Hvem denne polsk/danske trioen kan sammenliknes med? Urban Connection.

Jeg liker «Tom Trio», men går ikke av hengslene i begeistring.

Arild Rønsen

ELISABETH ENGDAHL / TOMAS GUSTAFSSON «Piece in Peace» COUNTRY & EASTERN CE23 Tangentspilleren Elisabeth Engdahl var kapellmester for det legendariske Damorkestern til en av Nordens morsomste menn gjennom alle tider, Kurt Olsson, eller som han virkelig het, Lasse Brandeby. Hun har gjort en hel masse annet også i løpet av en karriere som har vært i gang siden begynnelsen av 80-tallet, men steget til å spille kirkeorgel i duo med sopransaksofonisten Thomas Gustafsson, er kanskje et av de største hun noen gang har tatt. Vi skal være veldig glad for at de tok sjansen. «Piece in Peace» har nemlig blitt et usedvanlig vakkert og unikt møte.

Thomas Gustafsson er en veteran i svensk jazzliv og har også samarbeida mye med norske musikanter som Jon Balke, Jon Christensen, Nils-Olav Johansen og Audun Kleive. Til tross for solide merittlister, har ingen av de to fått noe særlig oppmerksomhet her hjemme, men nå er det altså på høy tid.

Med ni egne komposisjoner, som de har nesten likelig fordelt, med røtter i alt fra folkemusikk, kirkemusikk og jazz, fyller de to kirkerommet i Christinæ Kyrka i Göteborg på et inderlig og unikt vis. De lar hverandre, oss og ikke minst musikken, få masse rom og luft – de lar oss få leve med i de vakre og sterke betraktningene. Når de så har valgt tre av mine favorittmelodier som krydder her, så er veien hjem til meg kort. Keith Jarretts «My Song», som Jon Christensen og Jan Garbarek var med å gi verden i utgangspunktet på 70-tallet, og Joe Zawinuls «A Remark You Made» og «In a Silent Way», blir tolka på et høyst personlig og vakkert vis – det er modig gjort å gi seg i kast med disse «helligdommene», men når Engdahl og Gustafsson fikser det også, så er det bare å melde at «Piece in Peace» enkelt og greit er ei lita perle. Kom til ei kirke nær oss!

Tor Hammerø MATS EILERTSEN TRIO «Sails Set» Mats Eilertsen (b), Harmen Fraanje (p), Thomas Strönen (dr) HUBRO CD2524 Plateselskapet Hubro har markert seg som et sterkt, nytt plateselskap her på berget. Stadig kommer det godbiter fra selskapet, gjerne i det melodiøse landskapet, ikke fjernt fra hva ECM holder på med.

Siste «langspiller» ut er bassisten Mats Eilertsens trio og deres andre (?) på selskapet. To nordmenn og en nederlender i kollektivt komponist- og utøverkollektiv.

Musikken er meditativ, med klare referanser til Bill Evans og hans like. 11 låter som alle henger godt sammen, fremført av tre musikere som hver for seg er sterke, og som sammen blir som dynamitt. Ikke sånn å forstå at det smeller og eksploderer så mye her.

Det meste foregår neddempet og fint.

Fraanje er hovedsolist og den som legger føringene hele veien. Eilertsens basspill er som vanlig ypperlig, og Strønen kommenterer med interessante innspill i de 11 diskusjonene.

Fjerdelåta «Stray Dog» åpner med en

BEADY BELLE «Cricklewood Broadway» Beate S. Lech (voc), Erik Holm (perc), Marius Reksjø (b), David Wallumrød (keys), Torun Eriksen (voc) JAZZLAND 372 456 4 Siden tidlig på 00-tallet har Beady Belle levert det ene lekre albumet etter det andre, og som vanlig vrimler det også denne gang med instrument- og lydreferanser som MS 20, Juno 2, Prophet 5, Sound FX. Beady Belle er veldig på parti med det aller nyeste innen elektronikken.

Jazz? Nei – men såpass langt unna det vi til vanlig oppfatter som pop at … Vel, Beady Belle hører like gjerne hjemme i Jazznytt som i popog rockmagasinet PULS. Kjenner du til India Arie? Da er du i hvert fall på sporet.

Lydbildet er strøkent, bokstavelig talt. Like strøkent som hos Madonna, og Beate S. Lech er minst like flink til å synge som frøken Ciccone. I tillegg ligger hun mange hestelengder foran når det kommer til å varte opp med originalt låtmateriale. Beate S. Lech har skrevet alt, og noen av sangene – spesielt «Faith» og «Party-Pooper» – er rett og slett grisefine! Det korte stikket (eller hva vi skal kalle det) i «Party-Pooper» er virkelig himmelsk vakkert!

Og innimellom perlene, ligger lekkerbiskener på rekke og rad. Beady Belle virker i det hele tatt så bemerkelsesverdig gjennomtenkt. Vi har med musikere å gjøre som krystallklart har bestemt seg: Sånn – akkurat sånn – skal vi låte!

Arild Rønsen nydelig bassolo fra Eilertsen, som følges tett av Strønens helt spesielle trommespill.

Det som gjør denne plata original, tror jeg faktisk er Strønens originale trommespill. I en relativt streit triosammenheng, synes jeg han er med på å gjøre plata til noe ekstra. Dette uten noen som helst forkleinelse for de to andre medvirkende. Fraanje er en strålende pianist i den europeiske skolen med et og annet klask i siden til Keith Jarrett, og Eilertsen er en av de mest lydhøre bassistene vi har hatt siden Bjørnar Andresen.

Nok en solid og flott utgivelse fra Hubro-selskapet, og jeg lurer litt på hva Hubro-sjef Andreas Mæland fortel-

ler sin sjef igjen i ECM, Manfred Eicher, når tyskeren får nyss i noen av disse flotte innspillingene?

Jan Granlie KEVIN EUBANKS «The Messenger» MACK AVENUE RECORDS MAC 1065 Gitaristen Kevin Eubanks (55) er et stort navn i USA. Grunnen er dessverre ikke hans jazzprestasjoner, men fordi han var leder av husbandet til Jay Leno på «The Tonight Show» fra 1995 til 2010.

Eubanks bestemte seg altså på midten av 90-tallet for å legge jazzkarriera på is og flytte til Los Angeles for å bli «tv-stjerne». Noen korte replikker og jazznytt [79]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 80

ANMELDELSER

INGEBRIKT HÅKER FLATEN NEW YORK QUARTET «Now Is» Nate Wooley (tp), Joe McPhee (ts), Joe Morris (g), Ingebrigt Håker Flaten (b).

CLEAN FEED CF203CD I kraft av sin medvirkning i tverrnasjonale grupper som Atomic, The Thing og Free Fall estimeres Håker Flaten som en ettertraktet medspiller. Nå kan også hans navn pryde katalogen til ett av tidens mest aktuelle jazzplateselskaper, Clean Feed.

Skiven «Now Is» er fullt verdig denne posisjon. I New York (i 2011) møttes han med garvete multi-instrumentalister som Joe McPhee og Joe Morris, som her holder seg til hver sitt (ene) instrument, tenorsaksofon og gitar - foruten unge Nate Wooley, som forekommer å være tidens mest velformulerende trompetist på nåtidsjazzens scene. Klaver og trommer savnes ikke det minste.

Bortsett fra Flatens komposisjon «As If» - et forfriskende hopsa-riff-tema med inspirerende parløps-improvisasjoner – er stykkene frie improvisasjoner, ofte tatt som utsnitt av lengre improforløp i studiet. Dette har bevirket en stramhet og en klarhet, som gjør de relativt korte sporene på platen til små konsentrerte perler - varierte i stemning og stil, men generelt med det tonale og modale som fellesnevner. «Pent» rommer klare melodisk-harmoniske trekk og gir god plass for fortellende soli fra alle fire. «Knicks» er mer lydorientert med eksperimentell bruk av luft og perkusjon. «Rangers» er et heftig outburst i varierte former.

Alle fire instrumenter står distinkt i lydbildet, med tenorsaksofon og bass som de mørke, mest egalt formulerende, mens gitar og trompet lyser gnistrende og er mer bevegelige. Slik blir den tonalt fortellende opplevelsen sterkest knyttet til Wooleys fengslende trompetspill og Morris’ flintrende gitarstrenger, mens McPhees fyldige tenortoner og Flatens bredt favnende bass etablerer den frodige skogbunn.

En musikk, som ustanselig søker og finner: det klangfulle, det følsomme, det furiose og det avklarte – just som vi trenger det.

Bjarne Søltoft noen få hippe takter i hvert program har garantert sørga for at framtida er sikra økonomisk, men jazzmusikeren Eubanks forsvant altså – nesten i alle fall. Småjobber og jamsessions i LAområdet har han vært innom, men hans enorme talent har på ingen måte fått den eksponeringa han hadde fortjent.

Med «The Messenger» kan vi håpe at det blir en forandring på det. Forhåpentligvis har han nå både råd og tid til å være den strålende jazzmusikeren vi hele tida har visst har vært der inne.

Eubanks kommer fra en solid jazzfamilie. Brødrene Robin, trombonist hos bl.a. Dave Holland i en årrekke, og Duane, en meget dyktig trompeter, er begge med på noen av låtene på denne innspillinga. Ellers har Eubanks, som spiller både akustisk og elektrisk, invitert med seg meget dyktige folk, der flere også har Leno-bakgrunn: Rene Camacho (bass), Alvin Chea (vokal), Joey De Leon, Jr. (perkusjon), Bill Pierce (saksofoner) og Marvin «Smitty» Smith (trommer).

Repertoaret har Eubanks sjøl ansvaret for bortsett fra John Coltranes «Resolution» og Maxwell Middletons «Led Boots». På meg virker Kevin Eubanks, både som komponist og gitarist, som en moderne Wes Montgomery med en enorm varme i tonen og uttrykket.

Han er en usedvanlig melodisk og lyrisk gitarist som er trygg på hvem han er og hvor han vil.

Kevin Eubanks har vært ute av rampelyset altfor lenge – til tross for at han har blitt kåra til verdens mest sexy vegetarianer (!) – som jazzmusiker. «The Messenger» er en lenge etterlengta bekreftelse på at han absolutt har mange beskjeder å gi fortsatt.

Tor Hammerø

følg jazzen daglig på www.jazznytt.no

[80] jazznytt

FERNER/JULIUSSON «Undertowed» Per-Arne Ferner (g), Per Gunnar Juliusson (p) NORCD 1208 Det vrimler ikke akkurat av piano- og gitarduoer. Et vellykka eksempel er Bill Evans og Jim Hall, som for over 50 år siden ga ut albumet «Undercurrent» - og «Undertowed» må vel i det minste kunne oppfattes som et lite nikk i den retning.

Gitaristen Per Arne Ferner er fra Oslo, mens pianisten Per Gunnar Juliusson stammer fra Linköping i Sverige. De ble kåra til årets unge jazzmusikere da de gikk seirende ut av Jazzintro-finalen i Molde sommeren 2010.

«Undertowed» er et særdeles ambisiøst prosjekt. Her skal det tenkes – på scenen, og nede blant publikum.

Duoen legger vekt på alt annet enn å briljere med fort-fort-spill. Tenk heller stearinlys og lukkede øyne. Om du setter deg sjøl i en sånn tilstand, vil du komme til å oppfatte denne musikken som direkte melodiøs – hvilket du ikke vil få tak i, om du velger å la den rulle om bakgrunnsmusikk til andre foreteelser.

Jeg har unt meg noen timer med avslått telefon, i selskap med herrene Ferner og Juliusson den siste tida. Jeg lover at den som begir seg inn på denne øvelsen, vil komme til å hente energi.

Særdeles originalt. Særdeles velspilt.

Arild Rønsen FFEAR «Mirage» Ole Mathisen (s, cl), Chris Washburne (tb), Per Mathisen (b), Tony Moreno (dr) JAZZHEADS JH1195 Initialene FFEAR står for Forum For Electro-Acoustic Research, et band der altså brødrene Mathisen utgjør halvparten av besetninga. Per er for tida også plateaktuell med Alex Acuna og Jan Gunnar Hoff, mens Ole

gjennom mange år har vært aktiv hos trombonist Washburne - dels i hans latinband SYOTOS Band, dels i sekstetten NYNDK. Trommeslager Tony Moreno kjenner jeg best fra det aldeles glitrende albumet «Trio Music» (2007), der han spiller med pianisten Bill Gebhardt og bassisten Mike Holstein.

Hvor elektronikken kommer inn i bildet, står for undertegnede som noe uklart – for dette er akustisk musikk.

Den framføres av svært velutdannede herrer, så til opp over skuldrene teoretisk skolert at det ikke er det minste mystisk at de søker seg inn mot et musikalsk landskap mellom den frie jazzimprovisasjon og klassisk samtidsmusikk.

Nøyaktig hvor mye som er forhåndsavtalt og hvor mye som ble til der og da i studio, er vanskelig å si. Men at prosessen har fulgt denne oppskriften, at det er slik det hele ble til - det er heva over tvil.

Om dette hadde vært i gamle dager, ville side A av LPen vært komponert av Ole Mathisen, side B av Chris Washburne. Det handler om to femdelte suiter – «Mirage» (Mathisen) og «Fredrick Sommer Suite» (Washburne). Sistnevntes bidrag befinner seg lengst i retning avant garde, selv om avslutninga «There Is No Time There» - er ikledd et tromme- og bassbeat som nærmer seg rock.

Jeg liker hele albumet, men syns høydepunktet kommer med et av «bonuskuttene»; «U-Bend». Per Mathisen er virkelig en bassist par excellence.

Arild Rønsen FLAT EARTH SOCIETY «13» IGLOO IGL239 De senere årene har vi stadig vekk møtt på bandet med det noe spesielle navnet, Flat Earth Society på festivaler og ikke minst, på plater. De kommer fra Belgia, og er i nær slekt med noen av våre favoritter på andre siden

av grensen til Nederland, Instant Composers Pool, i Company; Willem Breuker Kollektief med flere.

Albumet «13» er, naturlig nok, bandets 13 utgivelse. Platen inneholder 13 låter og releaseturneen blir unnagjort på 13 konserter i perioden mars – mai i år. Dessverre for oss her oppe i furet værbitt, er det bare en konsert utenfor Benelux-landene, i Bath i England i mai, men hvis du skulle oppholde deg i nærheten av EUs hjemmebane fram mot mai, så er det bare å møte opp.

Dette «ministorbandet» må inneholde noen av Europas mest kreative og ADHD-angrepne musikere, for her går det unna så det svir i tapeten.

Den som tror at dette dreier seg om frijazz og full rulle uten styring eller kontroll, tar grundig feil. Flat Earth Society, eller FES som de kalles blant venner, er et band under full kontroll av bandlederen, klarinettisten Petter Vermeersch. Han leder bandet med myndig hånd, og musikerne følger han til fingerspissene.

På «13» møter vi bandet i storform.

Det starter med «Experiments in the Revival of Organisms» fra filmprosjektet «Hearsee». De fleste komposisjonene er gjort av bandlederen Peter Vermeersch, med unntak av Scott Joplin-komposisjonen «Stoptime Rag» hvor vi får strålende pianospill (som er gjennomgående gjennom hele plata) fra Peter Vandenberghe. Trommeslageren Teun Verbruggen er en solid «Duracel»-kanin, og resten av bandet ligger ikke noe i bakgrunnen hvis vi skal regne i energiutladninger. Innimellom får vi noen nydelige partier fra trombonistene Stefaan Blance og Marc Meeuwissen i samspill med tubaisten Berlinde Deman. Vi får noe som kan minne om resitasjoner, eller mer presist, teatralske monologer, fremført av John Watts, noe som fungerer perfekt sammen med den teatralske musikken.

I det hele tatt er dette en FES(t) fra

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 81

GJENUTGIVELSE

ARVE HENRIKSEN «Solidification» RUNE GRAMMOFON RLP2137 Når det, fra tid til annen, dukker opp samlebokser med enten CDer eller LPer, er det gjerne samlinger av plater som enten er mer enn 50 år gamle, som mer eller mindre seriøse plateselskaper kan utgi på nytt, uten å spørre noen (AVID etc.), eller det er musikere/grupper som vil oppsummere en lang karriere (for eksempel Instant Composers Pools «45 years»). I andre tilfeller dreier det seg om artister som vil sette strek for en periode, og gå en ny vei.xxxxxxxxx Ingen av disse tingene er aktuelle når trompeteren Arve Henriksen går til det skritt å utgi tre av sine tidligere utgitte album + en ny på ikke mindre enn sju LPer, medfølgene to lydDVDer inneholdende alt stoffet i henholdsvis 24 bit, 96kHz WAV, 24 bit 44kHz WAV og 16 bit 44kHz WAV og FLAC. I tillegg medfølger også, som seg hør og bør, et lite hefte med hyllingstaler om artisten og hans musikk, her ført i pennen av Fiona Talkington fra BBC3 og John Kelman fra AllAboutJazz.xxxxxxxxxxxx Det hele starter med Henriksens innspilling «sakuteiki» fra 2001, Henriksens store gjennombrudd som soloartist. I Jazznytt skrev kollega Arild Rønsen en gang, at den som oppfant trompeten helt sikkert hadde en idé om hvordan hornet skulle låte, noe Henriksen ikke bryr seg filla om.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Plata er gjort solo, men innimellom kan det høres ut som han er innom både japanske kolleger som trakterer diverse nasjonale fløyter og kirkeorgel. Det som er så genialt med Henriksen, er at han har brukt tid på å utforske trompetens muligheter, heller en begrensninger. Dette gjorde «sakuteiki» til en oppsiktsvekkende plate da den kom ut. Eksperter på trompetlyd kan gjerne kritisere det som fremføres rent trompetteknisk lydmessig, men ingen kan frata Henriksen den suksessen denne utforskningen førte til, og den originaliteten han fremviste på plata. Musikken er melankolsk, litt avventende og søkende, men det er hele veien ustyrtelig vakkert.

Vi fortsetter til andreplata, «chiaroscuro» fra 2004.

Her har han fått assistanse av Jan Bang på live sampling og vanlig sampling og Audun Kleive på trommer og perkusjon. Men Henriksen selv, svever fremdeles høyt der oppe som en kongeørn i rolige svev over havet.

10 musikalske strekk, hvor også Henriksen benytter sin helt spesielle sangstemme for å krydre og bygge ut de vakre melodiske strekkene. Min favoritt på denne plata er utvilsomt andrelåta «bird’s eye-view» hvor vi både får en slags engelsk korguttsang (fra Henriksen) og Audun Kleive i ytterst smakfult samspill.xxxxxxxxxxxxx

Hele «chiaroscuro» er mer variert enn førsteplata. Den virker på mange måter mer «planlagt». Henriksens spill fortsetter der førsteplata slapp, men omgivelsene gjør at denne, om mulig, er enda mer interessant. Men uansett, begge platene er usigelige vakre!xxxxxxxxxxxxxxx Neste mesterverk er «strjon», fra 2007, hvor han har alliert seg med Ståle Storløkken på keyboards og Helge Steen på gitarer og «blow». Altså, en versjon av Supersilent, som her helt og holdent blir styrt av herr Henriksen. Selv bidrar han også med både keyboards og elektronikk i tillegg til trompet og vokal.xxxxxxxxxxxxx Dette må betegnes som Henriksens mest «utagerende» plate blant hans soloprosjekter, noe Sten og Storløkken bør dele ansvaret for. Det er i stor grad med på å lede Hanriksens helt særegne musikk enda noen skritt videre. Musikken har gått fra å være en manifestasjon av Henriksen som solotrompeter, til å nærme seg en helt egen variant av det man kan kalle en slags dronemusikk. Det svevende og vakre er hele tiden til stede, men det er blitt tilført tilleggskommentarer fra hans musikalske omgivelser, som er med på å fullføre hans musikalske misjon på mange måter.

Men dette kommenterer jeg før jeg har satt på fjerderunden, den nye innspillingen «chron». Innspillingen har Henriksen gjort på noen av sine mange reiser med trompeten rundt om i verden. På kjedelige hotellrom, intetsigende flyplasser og jernbanestasjoner, om bord i fly, svevende mellom skyene langt der oppe, og på mer eller mindre hjemmekoselige backstage-rom her hjemme, i Sverige, Tyskland og i Italia. Noe er også gjort hjemme i hans nye bopel rett utenfor Göteborg.

Vinylen er hvit og delikat, liksom for å manifestere elegansen og overlegenheten. Her er Henriksen igjen alene med ideene sine. Instrumentarsenalet tør jeg ikke en gang å tenke på. Her tror jeg det er tatt i bruk mye «kjøkkenutstyr», allehånde og ting som i utgangspunktet ikke er produsert for å bli benyttet som musikkinstrumenter. Men det er det som gjør Henriksen til en unik musiker. Han kan lage vidunderlig musikk nesten ut av hva som helst. Eksperimenteringen fortsetter på denne plata. Det knirker og smeller i starten, før noe som kan illudere kirkeklokker blander seg inn, og et trøorgel gjør sin entré. Som lytter sitter du ytterst på stolen for å få med deg alt som skjer. Det er lange strekk, men inne i strekkene skjer det nesten umerkelige ting og endringer hele tiden. Det er så vakkert, så vakkert, selv om musikken i seg selv ikke nødvendigvis er det «folk flest» velger å bruke en lørdagskveld i heimen til, så låser Henriksen deg fast i sine uendelige kreative krumspring.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

På mange måter kan vi si at Henriksen med «chron» er tilbake til start. Han startet solo med de inspirasjonene han hadde i 2001. Livet har endret seg mye for den gode stryningen i løpet av disse årene. Denne boksen synes jeg viser det i aller høyeste grad.xxxxxxxxxxxxxxx Musikken er blitt mer og mer eksperimentell, men uten at han har mistet fotfeste og det rotfaste. Alle de 14 LP-sidene kan, på mange måter, tolkes som Henriksens dagbok, og en drøy kilo med dagbøker skal man ta alvorlig.

Alle LP-versjonene inneholder ekstramateriale i form av flere bonusspor fra de forskjellige innspillingene.

Bare det er nesten verdt hele prisen av denne fantastiske boksen alene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det at han nå velger å utgi dette stoffet på LP, i en tid hvor platebransjen (i følge bransjen selv) er i ferd med å gå på trynet, og nesten alle hevder at det ikke er mulig å selge plater, går Arve Henriksen ut, setter ned foten og beviser for alle at dette ikke er tilfelle. Å lytte til disse sju platene gjør lyttingen til en helt annen idrettsgren enn om de ble avspilt på CD eller strømmet på Spotify eller WIMP. Du blir nødt til å forholde deg mer aktivt til lyttingen, rett og slett. Du må opp av stolen og snu plata eller sette på neste. Du må manøvrere stiften med nennsom hånd til første spor osv. I tillegg synes jeg lyden er bedre. Mer fyldig og gjennomsiktig på LP enn CD.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter å ha hørt gjennom disse sju platene et x antall ganger, er det bare å bøye seg i støvet og takke. Takke stryningen for at han har gitt oss disse mesterverkene av musikk siden 2001.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Og når det hele rundes av, med låt nummer seks på Bsiden av «chron» som han har valgt å kalle «chronozone», kan vi bare lene oss tilbake, smile og tenke at verden ikke er så ille allikevel.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie

Det svevende og vakre er hele tiden til stede, men det er blitt tilført tilleggskommentarer fra hans musikalske omgivelser, som er med på å fullføre hans musikalske misjon på mange måter jazznytt [81]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 82

ANMELDELSER

GURO VON GERMETEN «Come Stand Before Me» Guro von Germeten (acc, v), Erlend Barratt-Due Solum (cl, bcl, backingv), Andrea Rydin Berge (p, autoharp, backingv, glockenspiel), Line Grenheim (v, br), Sebastian Haugen-Markussen (b, backingvoc), Christian Svensson (dr, perc, backingvoc), Jørund Fluge Samuelsen (harm, org, Fender Rhodes), Even Helte Hermansen (g), Åsmund Reistad (bjo, mandola, mandolin, g), Ragnhils Ziegler (sag) SWEET MORNING RECORDS Jeg leste på hennes hjemmeside at hun ble beskrevet som vår kvinnelige Kaizers Orchestra eller norges kvinnelige Tom Waits, beskrivelser jeg overhodet ikke er enig i.

Guro von Germeten er faktisk helt spesiell i sin tilnærming til musikk.

Hun er mye mer Solfrid Molland og Farmers Market enn Tom Waits. Hun er mye mer brødrene Markovic og Berlinske cabaretsangerinner enn Kaizers. Og etter min mening overgår hun Rogalendingene med glans.

Von Germeten skriver nydelige sanger i den balkanske tradisjonen, uten at det til enhver pris skal lukte sagmugg og sirkus. Hun har med seg et solid lag av fagfolk på alle plasser i lagoppstillingen. Musikken kan fra tid til annen minne om Tom Waits – spesielt «Tell Me About Your Day» med solid Marc Ribot-gitar fra Even Helte Hermansen. Men jeg synes von ende til annen fra de glade belgiere.

Det er sirkus, teater, storbandjazz som svinger infernalsk, cabaret og litt frijazz, og det hele er fryktelig morsomt fra start til mål. Bandet består av glitrende musikere som leverer hele veien. Dette er rett og slett ei fryktelig morsom skive!

Jan Granlie FOOD «Mercurial Balm» Iain Ballamy (ts, ss, electr), Thomas Strønen (dr, perc, electr), Christian Fennesz (g, electr); Nils Petter Molvær (tp); Prakash Sontakke (slide g, voc), Eivind Aarset (g, electr) ECM 2269 Ballamy & Strønens Food-konsept har siden starten i 1998 levet et forholdsvis stille liv, helt svarende til dets generelt stillferdige musikalske uttrykk, mer basert på lyd enn på toneintervaller, om enn begge aspekter inngår. Diverse gjester har medvirket på platene, som fra forrige utgivelse «Quiet Inlet» i 2010 nå noteres i ECMkatalogen.

Musikerne fra denne CD gjenfinnes alle på den nye «Mercurial Balm». Hovedkonstellasjonen utgjøres av britiske Iain Ballamy og norske Thomas Strønen, samt gitaristen og lydeksperimentatoren Christian Fennesz fra Østerrike. Disse er ansvarlige for platens seks første numre samt det avsluttende. Tendensen her er i påfallende ambient retning. Ballamy, på vekselvis tenor- og sopransaksofon, spiller toner, men ikke figurer, før på tredje spor og så igjen fra femte, mens Fennesz legger lydflak på gitar og milde effekter med sin elektroniske apparatur. Og Strønen kombinerer repetitive trommegrooves med perkussive krydderier og elektroniske fargninger, som er det mest inciterende i det ellers profildempede lydbilde. Det finnes likhetstrekk til Miles Davis‘ (populære) elektriske periode, men som her [82] jazznytt

(bevisst) er ganske formalisert. På spor 5, «Astral», strekkes det lengre ut, og det gjøres innfall i de ostinate sirkler: El-gitaren braker, tenorsaksen gir seg til å snakke, og også trommene river seg løs. Det simrende blir sydende. Og med Nils Petter Molværs eneste opptreden i den etterfølgende, lyriske «Moonpie», med en fint lyttende og nennsom dialog mellom hans trompet og Ballamys tenorsaksofon, er musikken allerede dreid inn i en annen retning, som videreføres med de tre neste stykker. Her er Fennesz erstattet med den hørbart mer åpne elektroniker og gitarist Eivind Aarset, men mest avgjørende finner jeg at indiske Prakash Sontakkes medvirken er, idet hans indisk-vokale girlandere og hans livfulle spill på slide-gitar tilfører musikken et folksy aspekt og en varme, som nærmest ikke forventes i Foods vanlige image. Men «vertene» må jo kunne like det, siden det nå er annen gang Sontakke tas med på en Food-plate. Også Ballamy slipper formene og spiller kommenterende obligater til Sontakke samt eksellerer i regulært figurspill. Høydepunktet er «Magnetosphere», som nettopp her forener det lyrisk-melodiske med de frembølgende, stadig skiftende, lydmønstre.

Således målt, ut fra en musikalsk tyngde (bevisst plassert?) på platens siste halvdel, går Food videre med nye berikende aspekter tilført sin egenartede karakter.

Bjarne Søltoft TIA FULLER «Angelic Warrior» MACK AVENUE RECORDS MAC 1068 Underholdningsjazz? Ja, men ganske bra sådan – ikke noe sånn hammond jazz dance party-greier. Tia Fuller står fram som en meget god saksofonist, og kompet kan vel for det meste kalles en form for bebop, med en klar touch av – ja, underholdningsfaktor.

Jeg antar dørvakta på klubbene denne gjengen spiller på har blankpussa sko og ellers er godt oppdressa.

Trommeslageren Terry Lyne Carrington deltar på tre kutt, bassisten John Patittucci på fem, mens Dianne Reeves er gjestevokalist i «Body and Soul».

Reeves synger muligens like fint som Billie Holiday og Ella Fitzgerald, og det er mulig jeg er konservativ i denne sammenhengen. Men jeg foretrekker det som ble gjort i det forrige århundre, framfor denne smått funky versjonen.

For øvrig har Tia Fuller signert de fleste låtene, der en nydelig vals kalt «Lil Les» utmerker seg.

Flinke folk, men jeg regner med at det skinner igjennom at jeg ikke fatter den helt store interesse. Det er i hvert fall hensikten.

Arild Rønsen TERJE GEWELT «Spindrift» Terje Gewelt (b), Erik Smith (dr, perc), Bjørn Klakegg (g), Eivind Lønning (tp, flh) RESONANT MUSIC RM 24-2 I et intervju jeg nylig hørte med Terje Gewelt på radioen, fortalte bassisten fra Larvik at han knapt hadde spilt fretless el-bass siden Jaco Pastorius døde i 1987. Amerikaneren var Gewelts store inspirasjon og også læremester da larvikingen studerte i USA på 80-tallet. Når Terje Gewelt endelig finner fram elbassen uten bånd igjen, er det derfor bare rett og rimelig at hele plata er dedikert til Pastorius.

Det har blitt en fantastisk plate der bandleder Gewelt har samlet et utrolig kompetent orkester til å backe seg.

Erik Smith er strålende på trommer, Bjørn Klakegg på gitar er ikke noe dårligere, mens Eivind Lønning som ikke har like mange år på baken som resten av orkesteret (han rundet 30 i januar), tydelig viser at «ungdommen» også kan hevde seg i et så erfarent selskap.

Germeten beveger seg mye mer i de mørke kjellere hvor strutteskjørt og billig parfyme beveger seg elegant blant mystiske herrer med solbriller og to-dagersskjegg som holder et godt grep rundt whiskyglasset, hvor man snakker tysk.

Hvis man skal sammenligne henne med noen rent musikalsk, tror jeg den svensk trubaduren Lars Demian kan være en god sammenligning (jeg brukte visstnok samme sammeligningen da jeg anmeldte førsteplata hennes også). Hans «Man får vara glad at man inte är død» som kom for en del år siden.

«Come Stand Before Me» er en helstøpt, morsom og underholdene innspilling, som allerede har fått «svingt seg mye» på Jazznytt-kontoret, noe den også vil gjøre i framtida. Ei flott plate, rett og slett! (Se intervju med Guro lenger fram i denne utgaven av Jazznytt).

Jan Granlie Alle melodiene og arrangementene står Gewelt bak selv, og selv om dette er bassistens plate får også de tre andre mer enn nok rom å boltre seg i.

Likevel er det ikke til å komme fra at det er solopartiene på fretlessbass som gir gåsehud der sola aldri kommer til å skinne. Et glimrende eksempel er låta «Citified» og åpningen på låta «Spin…» der det er lett å høre at Gewelt har plukket opp ett og annet fra salige Jaco. Dette vil jeg ha mer av, og det jeg drømmer mest om er at kassettopptakene som finnes av mester og elev blir gitt ut på plate de også. Hører du, Terje!

Roy Ervin Solstad DAVID GILMORE «Numerology. Live At Jazz Standard» EVOLUTIONARY MUSIC EVMU001 Det skal ikke være lett. En gang fikk jeg en plate av Bill Evans og gledet meg til neddempet pianojazz, men fikk funky saksofontoner i stedet. Til tross for at navnet var det samme.

Det var da jeg lærte at det finnes to jazzmusikere med samme navn. Med David Gilmore gjorde jeg nesten samme feilen igjen. – Jøss, har Pink Floyd-gitaristen gitt ut jazzplate, tenkte jeg da jeg så oversikten redaktøren sendte ut over nye plater. Men David Gilmour er ikke David Gilmore og omvendt, til tross for at de begge spiller gitar. Og mens Pink Floyd er langt over middagshøyden, er den 49 år gamle gitaristen fra Massachusetts platemessig bare så vidt i gang. «Numerology» er hans tredje, og ifølge mange betegnet som hans beste. En av skribentene i hifibibelen Stereophile var faktisk så begeistret at han satt den opp på lista over plater å dø for.

Og det er definitivt blitt en fest av en plate med storheter som Christian McBride på bass, Jeff «Tain» Watts på trommer og Claudia Acuna på vokal for å nevne noen. Rytmeseksjonen

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 83

ANMELDELSER

som også utgjøres av perkusjonist Mino Cinelu er makeløs, mens pianist Louis Perdomo fyller ut de andre så det er en fryd. Likevel er det Gilmore selv og altsaksofonist Michael Zenon som stjeler showet med sine både voldsomme og lekre solopartier. Plata er som tittelen antyder et liveopptak, og her er det bortimot umulig å sitte stille når bandet legger inn både kreativ og musikalsk overdrive.

Roy Ervin Solstad GRONG «One» Øyvind Grong (vo, b), Marcus Lewin (dr), Allan Vigre (g, bjo), Idar Hauge (p, org), Stavanger Brass Band – Jacob Vilhelm Larsen (dir), Espen Westbye (tp), Olav Dale (ts), Alf Terje Hana (g, elec), Vidar Kenneth Johansen (cl), Karianne Flåtene Nilssen (tb), Lilli Anne Grong (th), Kjersti Dale (obo) GRONG MUSIKKPRODUKSJON GMP 1223 «Godt skjult» i Stavanger befinner Øyvind Grong seg. Nå bør resten av landet også få ørene opp for han. Øyvind Grong er tubaist i Stavanger Symfoniorkester. Noe naturligere fundament for å lage en veldig oppriktig og fin crooner-debut med seg sjøl som sanger, bassist og til dels arrangør, finnes vel knapt…

Grong befinner seg i begynnelsen av 40-åra og har tydeligvis en usedvanlig brei tilnærming til musikk. Sjangre er han ikke så opptatt av – han medvirker fast i konstellasjoner så forskjellige som Bayou Blue og Leif & Kompisane og har jobba med alt fra Morten Abel via Kaizers Orchestra til Randi Tytingvåg og Bugge Wesseltoft – og nå er det altså crooneren vi får møte. Vi kan enkelt og greit slå fast at Grong er opptatt av kvalitet – og god musikk.

Her får vi servert standardlåter som «Have You Met Miss Jones?», «I’ve Got You Under My Skin», «It Had to Be You» og «Mack the Knife», Stings «Tea in Sahara» og «Moon Over Bourbon Street» og Les McCann-klassikeren «Compared to What», og alt greier Grong å sette sitt eget stempel på.

Han legger på ingen måte skjul på at han har heftige forbilder som Frank Sinatra, Sammy Davis Jr., Michael Bublé og Robbie Williams – herrer som dekker et solid spekter innen crooneri, pop og jazz. Uansett har Grong ei fin stemme og en fin evne til å formidle både tekst og musikk på. Uten å ha sett han i levende live, så er det noe som forteller meg at han er en solid scenepersonlighet også.

Med seg til å skape de musikalske rammene har han en kjernekvartett bestående av seg sjøl på bass, Idar Hauge på orgel og piano, den tidligere Brazz Brothers-trommeslageren Marcus Lewin og Allan Vigre på gitar og banjo.

I tillegg krydrer tenorsaksofonist Olav Dale, gitarist Alf Terje Hana og trompeter Espen Westbye det hele med flere glitrende soli. Storband, brassband og noen av kollegene i symfoniorkesteret er også hjertelig til stede på noen av spora.

«One» - tittelen mer enn indikerer at det er mer på vei fra Grong – har blitt en flott hyllest til en groovy og tidløs tradisjon. Tøft!

Tor Hammerø

www.jazznytt.no

LARS ANDREAS HAUG «Conrairo» Gunnar Halle (tp, sopr.corn.), Frode Haltli (acc), Camilla Susann Haug (v), Lars Andreas Haug (tubmarine, tuba, ss), Steffen Schorn (tubax), Helge Lien (p, Fender Rhodes) Knut Aalefjær (dr) CURLING LEGS CLP CD 129 Tubaisten Lars Andreas Haug er en musiker som i likhet med en del andre som spiller på forskjellige varianter av det litt «odde» jazzinstrumentet tuba, fra tid til annen dukker opp i en rekke forskjellige konstella-sjoner. På sin nye langspiller har han alliert seg med et kresent knippe musikere, samt noen originale instru-menter som tubmarine og tubax (en slags tubasaksofon).

Musikken spriker, på en svært god måte, fra det nesten Brass Brotherske (særlig i noen låter som tenderer mot folkemusikk) som for eksempel i tittellåta, til det mer frigjorte. Innimellom lukter det New Orleans lang vei, men uten at musikerne prøver å etterligne noe annet enn seg selv.

Haug er en ytterst dyktig og velspillende tubaist, og det er litt merkelig at han ikke brukes mer i andre jazzsammenhenger. Men det er kanskje ikke der han i første rekke finner sin musikk..? Hans pusteteknikk og «tostemte» tubaspill er imponerende, og en skikkelig publikumssuksess ute på klubb, kan jeg tenke meg.

Alle komposisjonene på «Conrairo» er ført i pennen av kapellmesteren, og det svinger upåklagelig hele veien. Av og til kan det virke litt kaldt og kjølig, kanskje mest på grunn av Halles litt kalde trompetlyd. Å høre for eksempel Frode Haltli i duo med en ytterst funky Helge Lien på Fender Rhodes og Knut Aalefjær med like funky trommer er rett og slett coolt, og Camilla Susann Haug er med på å gjøre selv det funky, ganske folkemusikkaktig.

Dette er blitt en strålende innspilling, som viser en utmerket komponist og tubaist i fri flyt med gode venner.

Jan Granlie JIMMY HERRING «Subject to Changes Without Notice» ABSTRACT LOGICS ABLX 075 Fins det faktisk musikere som spiller både elektriskorientert stringswingjazz og rock? Altså i kombinasjon? Yes! Jeg skynder meg å legge til at dette, ettersom man avanserer til midtveis i albumet, mer og mer blir til jazzrock.

Til dels ganske kjedelig jazzrock. Men her fins lyspunkt, og det er faktum at Jimmy Herring beveger seg ganske elegant i et musikalsk landskap som strekker seg fra George Harrison («Within You, Without You») i progrock-utgave, til John McLaughlin («Hope»).

Men før du veit ordet av det spiller han country med banjokomp, i rein Django Reinhardt-stil! Selv om det altså nesten høres ut som Chet Atkins!

Herring har sjøl skrevet resten av låtmaterialet. Han skriver i melodiøse og lett nynnbare vendinger, og kunne sikkert når som helst og med stort hell levert låter til både Carlos Santana og Jeff Beck.

Et mangfoldig album, må vel være en gangbar karakteristikk.

Arild Rønsen

HOLTE «Hurricane» Kirsti Huke (v, p, Fender Rhodes), Wetle Holte (dr, perc, keys), Eivind Aarset (g, elec.), Gunnar Halle (tp, synth/voice) SONNEDISK SON003 Når trommeslagere går i studio, er det nesten en regel at her skal man bevise hvor flinke de er, både teknisk og, ikke minst, hvor raskt de kan spille trommer. Men slik er det ikke når Wetle Holte går i studio for å lage plate med gode venner.

Det starter med Kirsti Hukes fine vokal på «Let it go», som nesten kunne vært på plate med Nils Petter Molvær, både i lydbilde og stemning, og ikke minst Gunnar Halles trompet. Huke synger uten vibrato i stemmen og det hele blir veldig rett fram uten noe tull og fjas.

Den glir lett over i «The eagle» med Aarsets gitar og Hukes klare og fine stemme. Og vi svever med. «Hurrycane» er nærmere popmusikken, og Hukes tekst passer perfekt akkurat i dag, mens det er nærmere 20 minusgrader utenfor vinduene. Og den bringer et håp om at det skal komme varmere dager.

«The hunt» fortsetter der den forrige slapp, med fin eksperimentell keyboard- og electronica-traktering i et fint og flytende landskap, før «New Moon» kommer smygende og det gamle Cambridge-bandet Soft Machine dukker opp i bakhodet. Men i stedet for Robert Wyatts guddommelige stemme kommer Kirsti Huke med sin nydelige tekst og fine stemme. Ei låt med hitpotensiale!

På «Dream» kommer det mer Wyattaktige stemninger, mens «Eli» er en litt dyster rockeballade, fremdeles i det litt eksperimentelle Cambridgelandskapet, før det hele rundes av med den svevende «I place my heart with you», som innimellom godt kunne vært gjort av Bel Canto eller andre i den mer eksperimentelle electronicaverdenen.

Wetle Holte står ansvarlig for alle melodiene, og det er godt å oppleve at han aldri setter seg selv i front for å bevise noe som helst. Han har i stedet rett og slett laget et knippe låter som passer medmusikerne perfekt. Og med Kirsti Hukes fine tekster på toppen, blir dette en flott musikalsk kombinasjon.

Jan Granlie DIETER ILG «Parsifal» ACT 9544-2 Den tyske bassisten, komponisten og bandlederen Dieter Ilg har i løpet av sine 51 år rukket å etablere seg kraftig både nasjonalt, sammen med bl.a. legendene Wolfgang Dauner og Albert Mangelsdorff, og internasjonalt med fast jobb i bandet til Randy Brecker i en årrekke.

Det er ikke til å undres over. Ilg er nemlig en instrumentalist av meget høy klasse. Ofte minner han om Arild Andersen i både tonevalg og varmen i uttrykket – større kompliment er det vanskelig å få for en bassist.

Ilg har en solid klassisk bakgrunn før han ga seg jazzen i vold. For ei stund siden tolka han Verdis «Otello», mens det her er det den store tyske operakomponist Richard Wagners «Parsifal»

som får gjennomgå. Jeg har verken hørt studio- eller liveversjonen av «Otello», men holder den i nærheten samme klasse som tolkningen av «Parsifal» så har jeg mye å glede meg til.

Ilg, sammen med pianist Rainer Böhm og den franske trommeslageren Patrice Héral, som også jobber mye med Andersen – han har med andre ord god smak når det gjelder bassister - gir oss en logisk og kammermusikalsk nytolkning av den klassiske skatten, som overraskende nok blir avslutta med Ludwig van Beethovens «Sehnsucht» eller «Ode to Joy». På et vakkert, flott, men overraskende vis passer det godt som avslutning av «Parsifal».

Dette er en trio som passer utmerket sammen. Vi snakker om tre utmerkede lyttere med langt framskredne dynamiske egenskaper som forteller oss at Wagners musikk egner seg bortimot perfekt til jazzekskursjoner.

Tor Hammerø JANO QUARTET «Distante» VIA VENETO JAZZ VVJ 079 Jano Quartet er ei gruppe unge italienske musikarar som seinhaustes i fjor gav ut den andre plata si. Denne gongen har dei innleidd eit samarbeid med trompetaren Luca Aquino. Han skulle vera kjend her på berget både for medverknad på The Skopje Connection og trioen med Audun Erlien og Wetle Holte.

Dei fem musikarane serverer berre originalstoff. Pianisten Emiliano D’Auria har signert seks av ti låtar. Musikalsk pendlar dei mellom 70-tals fusion og engelsk elektronika av nyare dato. I balladane nærmar dei seg eit mainstream uttrykk, men flittig bruk av elektronikk gjer at dei assosiasjonane ikkje blir for sterke. «Marching of Thousand People» skil seg sterkast ut med sin klare M-base-påverknad.

Mykje av tida går med til å teikna lydbilete der elektronikken frå D’Auria og Aquino er spesielt framtredande. Dei solistiske innslag er likevel talrike spesielt på siste del av plata, men Gianluca Caporale på saks gjer ein god figur i «Patagonia», «Affinity – Michka» og på Shortersk vis i balladen «Yelizaveta». Bassisten Amin Zarringchang utfaldar seg med boge i «Affinity – Michka» og pizzicato i «Speedy», men det blir for statisk i kompet heile vegen. Høgdepunktet er Aquinos vakre, men akk så korte ballade «Sopra le nuvole».

Lars Mossefinn JOHANSSON/GREVE/ROSEMBAUM «All Romantic» HIATUS_005 Personlig synes jeg det er litt merkelig at den svenske trommeslageren, lydmaleren og perkusjonisten Sven-Åke Johansson ikke har fått større oppmerksomhet rundt om. Han er bosatt i Berlin, hvor han har ei stor og velfortjent stjerne i det friimproviserende miljøet. Lars Greve er saksofonist og klarinettist med adresse København.

Han har bakgrunn fra Rytmisk konservatorium og har gjort en rekke friimproviserte prosjekter både i hjemlandet og utaskjærs. Han har bl.a. gjort noen duokonserter med trommeslageren Kresten Osgood som det går gjetord om. Pianisten August Rosenbaum er en av de unge, fremadjazznytt [83]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 84

ANMELDELSER

stormende moderne pianistene innenfor den danske improvisasjonsmusikken. Hans debutplate «Beholder» fikk en dansk Grammy i 2010, og han var nominert til Nordic Music Prize samme år.

Disse tre satte hverandre stevne i Berlin i april i fjor, og resultatet er en neddempet, minimalistisk og til tider usigelig, vakker forestilling.

August Rosenbaum leder på mange måter an med sitt minimalistiske pianospill, som både er originalt og uforutsigbart. Han legger noen nydelige enkle toner og akkorder som de to andre får «boltre» seg i og fabulere rundt. Musikken er melankolsk, Johansson «trøkker» riktignok til innimellom, men mest med et hardt slag på skarptromma eller med et og annet originalt kort innspill. Når Greve tar fram klarinetten, kan det minne litt om Paul Horns meditasjonsmusikk fra 60-tallet, men med «bråkebøtta» (i positiv forstand) Johansson som medspiller, lar de oss aldri falle i «koma» (eller hva det nå er de faller i, de som holder på med yoga og slike ting).

De tre kommuniserer som om de ikke skulle gjort annet de siste årene. De utfyller hverandre på en fortreffelig måte, og musikken smyger seg inn og sprer seg som god karma i sjelen.

Dette er ei plate jeg vil anbefale folk å bruke litt tid på. Jeg har spilt gjennom den et utall ganger, og plutselig «satt den» akkurat der den skulle. Musikken kunne gjerne vært utgitt på SOFA, for det er i dette landskapet de befinner seg gjennom hele plata. Sju fritt improviserte strekk, fra ett drøyt minutt til knapt ni minutter (åpningslåta). Titlene har kun spilletiden som tittel, noe som kanskje er like greit, så kan man selv skape sin egen drøm mens man lytter.

Ei plate som er mye «vennligere» enn jeg hadde forestilt meg da jeg puttet den i spilleren første gang, og ei plate som vil befinne seg høyt oppe på «årets beste» når året skal oppsummeres engang i desember. Anbefales på det sterkeste for de med åpent øre.

Jan Granlie FRODE KJEKSTAD «The Italian Job» Frode Kjekstad (g), Alberto Marsico (org), Enzo Zirilli (dr) CURLING LEGS CLP CD 125 Klassisk orgeltrio, her med kapellmester Frode Kjekstad på gitar. Med ett unntak, «Freedom Theme» av Kjekstad, legger repertoaret seg pent inn i den klassiske, amerikanske tradisjonen for denne besetningen, selv om det aller meste er egne komposisjoner av bandets medlemmer. I «Freedom Theme» glir gruppen litt ut av hovedstrømmen, hvilket er forfriskende.

Det er nesten så denne anmelderen ønsker seg mer av dette, så neste gang, kanskje?

Frode Kjekstad, født 1974 i Lier der han fortsatt bor, har holdt på noen år nå og må vel sies å være godt etablert, også internasjonalt. Båndet til Lier er ivaretatt med en innspilling av «Liersangen», så dermed er det lokale etablert i det globale, for ikke å si det italienske som det er mange referanser til. Som for eksempel den vakre balladen «Giu La Testa» av Enrico Morricone, den kjente filmkomponisten.

[84] jazznytt

Trioen har turnert både her og der, ofte forsterket med britiske Alex Garnett på saksofon, og med gode anmeldelser. Hva med norske konsertscener nok en gang, for ikke å snakke om festivalene! Garantert suksess, for dette låter veldig bra. Musikk framført med entusiasme av dyktige musikere.

Harald Opheim KLABBES BANK «Protect the forest» HOOBCD033 Klabbe er Klas-Henrik Hörngren, som fra tangenter og gjennom komposisjoner styrer denne sekstetten gjennom – i følge tittel på album og mange av de ti låtene – en politisk programmusikalsk produksjon. Ikke akkurat «Fuck for forest», men et musikalsk uttrykk der to saksofoner og trombone pluss tangenter og komp med utstrakt bruk av til dels utagerende elektronikk skaper et særegent lydbilde. Gruppas forrige CD «Je suis la Mer» ble utpekt som årets svenske skive av Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet.

Bandet har et sterkt kollektivt uttrykk i kompositoriske strukturer med en veldreid klangpalett i et gjennomgående mørkt lydbilde. De solistiske innsatsene som forekommer er underlagt et helhetlig uttrykk i hver enkelt komposisjon. Dette krever at grunnmaterialet har kvaliteter, og selv om ikke alt Hørngren skriver vil gå til musikkhistorien, greier han å holde interessen fanget. Kompet beveger seg ofte rundt et statisk usynkopert rockebeat, og gjør sammen med bruk av digitale synther at dette tidvis låter som jazz med åpning mot postrock. Kontrast skapes av spredte rubatoforløp med akustiske partier og fine instrumentale voicinger. Folk med sans for Nic Bärtsch Ronin vil sannsynligvis like mye av dette.

Klabbes bank skiller seg ut som en litt annerledes plante i den rike floraen av ung musikk fra broderlandet.

Petter Pettersson PETER KNUDSEN EIGHT «Sagas of the Present» CAM JAZZ PRESENTS CAMJ 3314-2 Det italienske plateselselskapet CAM Jazz har opprettet en underlabel de har kalt CAM Jazz Presents, som har som ambisjon å presentere unge lovende talenter fra hele Europa. Den svenske pianisten, komponisten og bandlederen Peter Knudsen er blant de første som får den ære.

Knudsen er i begynnelsen av 30-åra, født i Östersund, har studert jazz i Göteborg med bl.a. Anders Jormin og er nå bosatt i Stockholm. Han har jobba med popartister som Tommy Nilsson og Mirva, laga jazz av Debussy og Ravels skatter og hatt egne trioer og kvintetter.

I forbindelse med denne utgivelsen har Knudsen skrevet musikk for en oktett med tre saksofonister, Thomas Backman, Andreas Gidlund og Gustav Rådström som alle dobler på klarinetter og fløyte, trombonisten Lisa Bodelius, trompeteren og flügelhornisten Emil Strandberg, bassisten Pär-Ola Landin og trommeslageren Sebastian Voegler. Vi snakker her om den oppvoksende slekt når det gjelder svensk jazz og, sjøl om Strandberg og Voegler er de eneste jeg har hørt om tidligere, så er det høykompetente musi-

kanter.

Knudsen har skapt et lyrisk landskap med impulser både fra svensk folkemusikk og det meste av moderne, akustisk jazz. Hele tida er et klart definert beat på plass og Knudsen deler mer enn velvillig på solorommene med de andre.

For meg er musikken til Peter Knudsen og hans lille storband på vei. Talentet er så avgjort på plass, men ikke helt forløst i mine ører. Peter Knudsen og hans videre utvikling skal bli meget interessant å følge.

Tor Hammerø VOLKER KRIEGEL & FRIENDS «Jazzfeset Berlin 81» MIG 80187 Volker Kriegel var en tysk gitarist som forlot denne verden i juni 2003. Han var en viktig del av jazzmiljøet i Darmstadt, og mange vil kanskje kjenne han fra United Jazz and Rock Ensemble på 80-tallet.

Allerede i 1963 vant han pris på en amatørfestival, og i 1973 startet han bandet Spectrum sammen med bl.a. bassisten Eberhard Weber. Han platedebuterte i 1968 med plata «With A Little Help From My Friends», og Spectrums første langspiller kom i 1971. Senere gjorde han plater med bl.a. trombonisten Albert Mangelsdorff, Alan Skidmore, Hans Sauer, John Taylor, John Marshall, Stan Sulzmann og Rainer Brüninghaus for å nevne noen.

På «Jazzfest Berlin 81» møter vi han sammen med bassisten Eberhard Weber, vibrafonisten Wolfgang Schlüter, keyboardisten Thomas Bettermann og trommeslageren Ralf Huebner i et veldig typisk 80-tallsjazzlandskap. Litt frittgående toneganger, mye jazzrock og veldig, veldig tysk.

På tidlig 80-tall var mye av holdningen til tysk jazz at det enten var frijazz av frieste merke (Peter Brötzmann etc.) eller taktfast tradjazz. Men midt i mellom lå band som de Kriegel var innom og skapte litt mer luft i kanalene.

På denne plata er det i første rekke bassisten Eberhard Weber som markerer seg med saftig og energisk spill, i tillegg til at vi får høre mye fint spill fra vibrafonisten Wolfgang Schlüter.

Plata er i tillegg utstyrt med en DVD med samme opptak som på CDen, fra samme konsert. Man kan jo lure litt på hva grunnen er til at man har valgt begge deler, men siden lyden på CDen er bedre enn DVDen og at man kan se konserten på DVDen (riktignok ikke med den beste billedkvaliteten i NATO), så har man kanskje funnet en god grunn?

Uansett er det morsomt å gjenopplive denne musikken. Særlig er det fint å høre Eberhard Weber virkelig boltre seg på sin elektriske ståbass.

Jan Granlie ELIN LARSSON GROUP «Growing Up» PLAYING WITH MUSIC PWM10 Den svenske saksofonisten Elin Larsson er en av de nye, «up and coming»navna på den svenske jazzhimmelen.

Sist vi hørte henne live var som en av de sentrale saksofonistene i Fire! Orchestras konsert på Nefertiti i Göteborg tidligere i vinter (omtalt lenger fram i dette nummer).

Elin Larsson spiller tenor- og baritonsaksofon og ble kåret til årets nykomling av Sveriges Radio P2 i 2010. I 2011 ble hennes band, Elin Larsson Group (ELG) kåret til årets gruppe, av samme radiokanal.

Bandet ble startet da Elin studerte musikk, og hun fikk i oppgave å fremføre noe eget stoff. Da valgte hun ut de kollegaene på skolen hun best likte å henge ute med, og startet bandet.

Og hvilke lykkelige valg! Trombonisten Kristian Persson er en gnistrende god og lydhør blåser (det er utrolig hvor mange dyktige trombonister det kommer fra Sverige nå om dagen!). Gitaristen Henrik Hallberg legger fine akkorder og holder på mange måter bandet sammen i bakgrunnen, selv om hans forhold til Pat Metheny til tider blir litt for tydelig, bassisten Niklas Wennström komper nærmest perfekt hele veien, og trommeslageren Johan Käck fyller ut kvintetten så det blir den perfekte helhet.

Elin Larsson sa i et TV-program (de har nemlig jazz på TV fra tid til annen i Sverige!) at hun hadde valgt et pianoløst band for å åpne opp og gjøre musikerne friere. Det synes jeg hun har oppnådd til fulle på «Growing Up».

Larsson er en musiker som elsker å «trøkke til» og nærmest gå ned i knestående for å få ut alt av hornet, noe hun gjør med jevne mellomrom og med stor suksess. Hør bare på tredjelåta «Slowly Slipping Out Of My Hands». Men det er ikke bare i «trøkkelåtene» hun låter strålende. I balladene og det mer nedtonede stoffet (for eksempel fjerdelåta «Into Something New») viser hun at hun er i besittelse av en flott og fyldig tone også i tenorsaksofonen.

Musikken befinner seg i et moderne, akustisk uttrykk, med klare referanser til bebop-avdelingen. Hun høre mange gode referanser til de store, amerikanske navna i måter bandet fremfører musikken på. Når jeg hører på dem får jeg en følelse av noe av det Dave Holland har gjort med sin kvintett opp gjennom årene, hvis man bytter ut vibrafonen med gitar. Det flyter fint framover, og det hele er en fryd for øret. Å høre dette bandet i levende live, er en flott opplevelse. Det er bare synd at så få her på berget har fått muligheten. Men det er ennå ikke for sent!

Ei strålende plate!

Jan Granlie OLIVER LEICHT / FRANKFURT RADIO BIG BAND - HR-BIGBAND «Composed & Arranged» JAZZ4EVER RECORDS J4E 4797 Oliver Leicht er en 43 år gammel tysk saksofonist og klarinettist som har spilt i en rekke toppstorband de seineste tiåra. Nå har han tatt nok et steg.

Siden 2005 har han bekledd en av saksofonstolene i ett av Tysklands superproffe kringkastingsstorband, hr-Bigband – en forkortelse for Hessischer Rundfunk Bigband, som også går under navnet Frankfurt Radio Bigband. I 2009 fikk Leicht nok en mulighet – han skulle tre ut av bandet, skrive og arrangere for det og lede og dirigere det. Den utfordringa har han tatt på strak arm og denne livekonserten, som først nå har kommet ut på CD, viser at vi har med et glitrende

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 85

GJENUTINSTANT COMPOSERS POOL GIVELSE «45 YEARS» ICP 1275-1 I 1958 brukte gitaristen Jim Hall begrepet «instant compositions» i coverteksten han skrev for en plate med Jimmy Guiffree for å beskrive improvisasjonen på plata. Pianisten Misha Mengelberg, en av grunnleggerne av Instant Composers Pool (ICP), vil at vi i forlengelsen av «instant compositions» skal tenke på «instant coffee» når vi tenker på ICP. På 60-tallet ble han inspirert og influert av FLUXUS-bevegelsen, fordi den ikke sto for noenting, den hadde ingen ideer å forsvare, en tanke Mengelberg ble svært fascinert over. Alt dette og mere til kan du lese om i et lengre intervju med Mengelberg i Jazznytt nr 05:2011.x Mengelberg og trommeslageren Han Bennink hadde spilt sammen siden 1961. Noen år senere, i 1964, gjorde de en turné med Eric Dolphy med et band de kalte Last Date, som etter hvert ble til en ren nederlandsk kvartett. De allierte seg med den anarkistiske saksofonisten Willem Breuker, som på kort tid klarte å rive bandet fra hverandre. Dette syntes både Mengelberg og Bennink var en helt grei løsning. De likte musikalske konfrontasjoner. Mengelberg hadde studert komposisjon ved Universitetet i den Haag, og hans 60talls «game piece», «Hello Windyboys», forklarer godt hans ideer. Her satte han to saksofonkvartetter opp mot hverandre, nesten som på en fotballkamp, hvor ideen om å bryte inn i hverandres opplegg, kommunisere, gå i veien for hverandre, være spontane, og se hva som skjedde, var viktige ingredienser.xxxxxxxxxxxx Det var på mange måter forløperen til Instant Composers Pool, som nå har samlet alle sine innspillinger på ikke mindre enn 52 CDer og to DVDer, pluss en fotobok (med bilder av bandets historie tatt av den nederlandske fotografen Pieter Boersma). Alt dette for å markere bandet/konseptet/ideens 45-årsjubileum.xxxxxxx Det ville tatt et helt nummer av Jazznytt å gå inn og anmelde hver av de 52 CDene og de to DVDene, så denne anmeldelsen blir mer en forklaring på hva de «gale» nederlendere har holdt på med gjennom alle disse årene, enn en ren anmeldelse.

I dag består bandet av saksofonisten og klarinettisten Ab Baars, saksofonisten Tobias Delius, bassisten Ernst Glerum, trompeteren Thomas Heberer, cellisten Tristan Honsinger, klarinettisten Michael Moore, fiolinisten Mary Oliver og trombonisten Wolter Wierbos, i tillegg til pianisten Misha Mengelberg og trommeslageren Han Bennink.

Den som er en smule bevandret uti den nyere, nederlandske jazzen, vil nok hevde at denne gjengen ikke akkurat befinner seg innenfor den streite delen av den europeiske jazzen. Men skal man følge en av grunnideene til bandet, om at her skal ting skje spontant og lekent, og at man aldri vet hva man får fra denne gjengen, så er de helt i front av den europeiske improvisasjonsmusikken, uansett sjanger.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Nå er ikke dette en samling bare for Instant Composers Pool som band eller kollektiv, men mer en jubileumsmarkering for plateselskapet. Derfor foreligger det også en rekke innspillinger som ikke er hele bandet. Ta for eksempel ICP 016 «Lumps» (altså den 16. CDen) hvor vi møter saksofonisten Steve Lacy i samspill med synthesizertraktør Michael Maisvisz, bassisten Maarten van Regteren Altena og Han Bennink. Innspilt i september 1974, som låter omtrent som den skulle vært innspilt av noen av de heftigste impromusikerne av i dag, eller ICP 015 hvor vi først møter altsaksofonisten Eric Dolphy i samspill med Misha Mengelberg (p), Jaques Schols (b) og Han Bennink (dr) i Monks «Epistrophy», før vi får en kort epilog av Misha Mengelberg, hvor han plystrer, leker og spiller Monkpiano slik bare han kan det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I denne gedigne boksen er det soloutgivelser, trioer, kvartetter, livekonserter, sirkus, kaos og mye musikk som kan betegnes som «slik Thelonious Monk ville spilt om han var i live». Vi får høre tidlige opptak med «New Acoustic Swig Duo» (Mengelberg/Bennink), Mengelberg og Bennink i trio med John Tchicai, Bennink i duo med gitaristen Derek Bailey, Mengelberg og Bennink i trio med saksofonisten Dudu Pukwana, Wolter Wierbos solo, Tobias Delius kvartett, Bennink i duo med Steve Beresford og masse annen moro. Og som hele rosinpakka i pølsehaugen, flere glitrende gode innspillinger med Instant Composers Pool-bandet. Som for eksempel førsteplata (med serienummeret 000), en innspilling fra 1967 og en av de første tingene kollektivet festet på tape, eller «Boospaadje Konijnehol» (ICP 028 og 029), som starter med en Mengelbergkomposisjon før vi får et lengre strekk kalt «Ellington Mix» som er en blanding av Duke Ellington ærverdige komposisjoner og Misha Mengelbergs gale ideer. Eller nr. 026, hvor bandet tar for seg de to komponistene Herbie Nichols og Thelonious Monk. En fryd for øret!xxxxxxxxxxxxxxxx Så vidt jeg vet, så har ICP, som band, kun vært i Norge to ganger, en gang på Vossa Jazz og en gang på Moldejazz. I Molde gjorde de for en del år siden en utenomjordisk forestilling i Kulturhuset, som må være en av de mest kreative og morsomme seanser som har foregått i det lokalet noen gang. Trommeslageren Han Bennink var oppunder taket og spilte. Han var utenfor huset og spilte på grusen, mens Misha Mengelberg sto på scenen med resten av bandet og snakket om kyr.xxxxxxxxxxxxx Men kan det bli musikk det er mulig å lytte til av dette?

I aller høyeste grad! Det som er så spesielt med denne gjengen, er at de er gnistrende gode musikere i tillegg til at de er noen av verdens beste klovner og spilloppmakere.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Den som en eller annen gang har overvært en konsert med denne gjengen, samlet eller i mindre og andre formater, vil aldri glemme det. Dette er musikk som setter spor. Noe kan ved første lytting høres uforståelig ut og oppfattes som det reneste tull og fjas, men setter man seg ned for å følge med, så opplever man nærmest at man går inn i en transe og sitter som spikret fast i stolen. Mengelbergs «komposisjoner», kombinert med noen av Europas beste improvisatører, er som balsam for sjelen, enten de drar av gårde med noen vanvittige versjoner av Thelonious Monks komposisjoner, Benninks hvispekomp, Mengelbergs minimalisme, Mary Olivers sterke fiolin, Ab Baars klarinett eller noen av de andre musikerne i fri flyt.xxxxxxxxxxx Dette er en boks som beviser at god musikk enten skal presenteres live eller på plate. Dette er 52 CDer som aldri kunne fått rettferdig behandling på Spotify eller Wimp. Dette er en bunke plater man kan bruke månedsvis (om ikke år) på å sette seg inn i og forstå fullt ut. Dette er rett og slett en musikalsk skatt av de sjeldne, som alle med en viss respekt for seg selv bør foreta et rettferdig ran av sparegrisen for å få fatt i!

Den kan bestilles på www.icporchestra.com for 539 euro + frakt, men vær rask, den er trykt opp i begrenset opplag.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie

Dette er en boks som beviser at god musikk enten skal presenteres live eller på plate. Dette er 52 CDer som aldri kunne fått rettferdig behandling på Spotify eller Wimp.

Dette er en bunke plater man kan bruke månedsvis (om ikke år) på å sette seg inn i og forstå fullt ut.

Dette er rett og slett en musikalsk skatt av de sjeldne, som alle med en viss respekt for seg selv bør foreta et rettferdig ran av sparegrisen for å få fatt i! jazznytt [85]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 86

ANMELDELSER

JACK DEJOHNETTE «Special Edition» ECM 2296-99 Trommeslageren Jack deJohnette har i snart 50 år vært en av de viktigste utøverne på sitt instrument innenfor jazzmusikken. Fra han dukket opp med Charles Lloyd på midten av 60-tallet, via Miles Davis sine elektriske band på 70tallet, og fram til Keith Jarrett Trio.xxxxxxxxxxxxxxxxxx Hva han har gjort på egenhånd i tillegg til de ovennevnte kan du lese mer om i Stuart Nicholsons intervju lenger fram i denne utgaven av Jazznytt.xxxxxxxxxxxxx Personlig hadde jeg veldig sans for hans såkalte «Special Edition»-band fra slutten av 70-tallet og et stykke ut på 80-tallet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Nå har ECM samlet de utgivelsene med de forskjellige versjonene av bandet de sto som utgiver av. Fire innspillinger, så vidt jeg kan se ingen bonus-spor eller andre salgsfremmende tiltak. Bare musikken slik vi husker den – rett fram.

Først ut er platen «Special Edition» innspilt i Generation Sound Studios i New York i mars 1979. Ved siden av deJohnette på trommer, piano og melodica, møter vi et lag av relativt unge musikere. David Murray raser avgårde på tenorsaksofon og bassklarinett, Arthur Blythe hugger seg fram på altsaksofon, Peter Warren gjør hva han kan for å stagge de andre ved hjelp av heftig bassspill.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Og her trengs det virkelig noen til å holde tømmene. Åpningssporet «One for Eric» er et mesterskap i kreativt hurtigløp. Blythe og Murray satser på verdensrekord, og deJohnette pisker dem fram som en amerikansk versjon av gamle Finn Hodt på vekslingssiden. «Zoot Suite» åpner med Warrens bass, før blåserne humper seg på, og Blythe skjærer ut til venstre for å gå sin egen vei før far sjøl henter han inn igjen. Dette er sikkert en hyllest til salige Zoot Sims, og de første drøye ett-og-ett-halve første minuttet er heftig, før de tar det helt ned. Og her får vi noe av det som er så bra med deJohnettes produksjoner. Det er ikke fullt pes fra start til mål. Han skriver skikkelige komposisjoner som inneholder fin dynamikk hele veien.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx John Coltrane «Central Park West» følger i ny nydelig versjon, samme opphavsmanns «India» entrer banden med fint pianospill fra kapellmesteren. Her får vi den nesten som om den skulle vært skrevedt av Abdullah Ibrahim. Det er like mye Sør-Afrika som India ute og går her.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Plata avrundes med deJohnettes fine «Journey To The Twin Planet», hvor alle fire igjen får strekt ut skikkelig.

Blythes utrolig skarpe tone i altsaksofonen dominerer sammen med David Murray slik vi kjenner han når han virkelig tar løs. En flott avrunding.

Besetningen i de forskjellige «Special Edition»-banda skiftet ofte. «Tin Can Alley» fra september 1980 (Tonstudio Bauer, Ludwigsburg) har samme bassist, men nye blåsere. Chico Freeman er inne på tenorsaksofon, fløyte og bassklarinett, mens John Purcell tar ansvar for altog barytonsaksofonene. Han bidrar også med fløyte innimellom. Det bidrar til at vi får et mye mer «behagelig» lydbilde enn på førsterunden. Freeman og Purcell er to ganske forskjellige saksofonister fra Murray og Blythe, men Warren og deJohnette er like godt på plass her. DeJohnette har like godt også utvidet spillestallen sin med både orgel, congas, timpani og vokal der han føler behov for å bruke det, og Warren slår til med originalt cellospill på sin egen komposisjon «Riff Raff».xxxxxxxxx Tittelsporet, skrevet av deJohnette, har mye Art Ensemble of Chicago, da de var i ECM-stallen, i seg. «Pastel Rhapsody» tar det hele ned, med begge blåserne på fløyte og Warren på strykebass i starten.xxxxxxxxxxxxxx Warrens «Riff Raff» er nesten sangbar i starten, før cellosoloen til Warren, og derfra og ut er det mye kollektiv improvisasjon fra de to blåserne. Freeman der oppe, mens Purcell gjør hva han kan for å rette ut barytonsaksofonen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «The Gri Gri Man» starter med deJohnettes congas. Før han dobler på orgel og resten av trommesettet. Man får nesten av Santana-følelse fra 70-tallet når man hører dette. Og hele saken gjøres av deJohnette alene. Det veksler fra det helt stille til sugende afrobeat.

Sistelåta «I know» er overlegen i all sin åpenhet og lyse struktur. Chico Freeman og John Purcell svinger frenetisk fra start av, i ei låt som kunne blitt brukt til kjen[86] jazznytt

GJENUTGIVELSE

ningsmelodi for en eller annen jazzfestival. Etter hver «runde» utvider spekteret seg og blåserne kommenterer det de selv har spilt for noen sekunder siden. En strålende avslutning på nok ei vidunderlig plate med Jack deJohnette og hans glade mannskap.

«Inflation Blues» er innspilt i Power Station i New York i september 1982, med Jan Erik Kongshaug bak spakene. Denne gangen har deJohnette valgt å beholde de to saksofonistene. I tillegg har han med Baikida Carroll på trompet. Warren er byttet ut med Rufus Reid, som både spiller akustisk og elektrisk bass her, uten at det gjør det minste.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Denne gangen har deJohnette selv stått for alle komposisjonene. Det starter med «Starburst», og avstanden til Art Ensemble blir enda mindre, selv om Carroll spiller streitere og helt annerledes trompet enn Lester Bowie i Chicago-bandet. Tittelsporet kommer her som fjerdespor, og er en reggaelåt som svinger slik reggaemusikk skal. At Jack deJohnette ikke kan måle seg med de store reggaesangerne får stå sin prøve.

Sisterunden «Album Album» er også gjort i Power Station New York. Denne gangen inntok de studiolokalene i juni 1984. Og det er morsomt å høre forskjellen på lyden fra «Inflation Blues» hvor Kongshaug regjerte over spakene. Her er lyden skarpere og mer rocka, i forhold til den sobre ECM-lyden ingen andre enn Kongshaug er i stand til å få ut av et lydanlegg. deJohnettes «Ahmed The Terrible» starter ballet. Trompeteren er ute av bandet på bekostning av barytonsaksofonisten og tubaisten Howard Johnson. Reid har beholdt bassplassen mens resten av saksofonrekka be-

står av John Purcell og David Murray igjen. Dette gjør at bandet får noen skikkelige spark framover, særlig fra Murrays heftige tenorspill.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Den grusomme» glir over i Thelonious Monks «Monk’s Mood» hvor man kan høre at blåserne kjenner seg på hjemmebane. En strålende ballade.xxxxxxxxxxxxxxxxxx deJohnettes «Festival» er en morsom sak som passer dette laget perfekt. Her hører vi også deJohnettes fantastisk tekniske trommespill på en fin måte, og det svinger vanvittig hele veien.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «New Orleans Strut» er også gjort av deJohnette, hvor han legger inn noen trommepader og «billig» elektronikk inn i det rytmiske bildet, noe som gjør hele saken til en morsom øvelse. Dette er New Orleans-musikk på sitt beste, hverken mer eller mindre.xxxxxxxxxxxxxxxxx «Third World Anthem» er også en sak kapellmesteren står ansvarlig for. En litt snodig komposisjon jeg ikke helt får tak i. Litt for oppstykket, men med fine Abdullah Ibrahim-aktige riff innimellom.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Så rundes det hele av med deJohnettes «Zoot Suite», som vi også fikk som andrelåt på førsteplata. Like flott, men med en litt «rar» lyd, hvis jeg skal være pirkete.

Vi merker oss spesielt at kapellmesteren selv ikke fremhever seg selv særlig på disse platene. Han opererer mer som lagleder, men der det er behov for det, flesker han til og setter skapet på plass.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette er en boks med årgangsvare som mer enn gjerne kan åpnes allerede nå. Det er ingen grunn til å la den ligge på lager lenger, selv om jeg er overbevist om at kvaliteten ikke vil forringes med noen år lengre i kjelleren.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 87

ANMELDELSER

storband å gjøre som har fått spennende låter og arrangement å jobbe med. Slik går det ofte når komponister som kjenner godt de som skal spille musikken er involvert.

Det kommer jo ikke som noen stor overraskelse at kvaliteten på de tyske radiostorbandene er skyhøy. Enn så lenge tar altså radio- og tv-selskapene seg råd til å holde den musikalske fana høyt og eksemplene står i kø på hva de får tilbake. Det sier en hel del om tyskerne som kulturbærere.

Det Leicht har servert oss, og storbandet, er et moderne uttrykk med røtter i blant andre Bob Brookmeyer og Maria Schneider. Dette er på ingen måter «lett» musikk, men den er heller ikke vanskelig tilgjengelig. Det swinger og groover hele veien og at Leicht kjenner bandet og musikantene er lett å skjønne. Strålende solister står også i kø: Den ungarske tenorsaksofonisten Tony Lakatos, trompeteren Axel Schlosser, Leicht sjøl på klarinett og ikke minst artig for oss nordmenn, vår egen Christian Jaksjø på eufonium. Jaksjø spiller fast i trombonerekka i Frankfurt Radio Bigband – hr-Bigband - og gjør på ingen måte skam på våre farger.

Denne utgivelsen er nok et flott eksempel på hva den tyske storbandkulturen kan by på av kvalitet og hip musikk.

Tor Hammerø CHRISTIAN LILLINGER’S GRUND «Second Reason» CLEAN FEED CD265CD Det er alltid fest på Jazznytt-kontoret når det kommer pakker med plater fra Pedro Costa og hans Clean Feed-selskap i Lisboa. Med jevne mellomrom sender han sine siste produksjoner nordover, og det er ikke snakk om et par i måneden. Nei, her kommer det bunkevis med plater spekket med ny, interessant jazz fra musikere fra hele verden.

Christian Lillinger er tysk trommeslager som de senere årene har spilt med det som kan krype og gå av kreative musikere i Tyskland. «Second Reason» er hans tredje plate på det portugisiske selskapet, etter «First reason» (2009) og «Grünen» (2010). Utenom det er han å høre på en rekke plater med bl.a. Hyperactive Kid, Günter Sommer, Rudi Mahall, Rolf Kühn, Simon Nabatov, Médéric Collignon og flere. Om jeg ikke husker helt feil, så har han også vikariert i norske Motif ved noen anledninger.

På «Second Reason» har han med seg et relativt ungt lag med Europeiske musikere. Christopher Dell trakterer vibrafon, Pierre Borel spiller altsaksofon og Tobias Delius spiller tenorsaksofon. Han har like godt med seg to bassister, danske Jonas Westergaard og tyske Robert Landfermann, og selv regjerer han med stor myndighet bak trommene.

Musikken beveger seg i mange retninger. Mesteparten er basert på kollektiv improvisasjon, kun med enkle retningslinjer fra trommeslageren.

Det er tydelig å høre at Lillinger har

Jazznytt er snart det eneste stedet du får jazznyheter på papir på norsk abonnér på www.jazznytt.no

sine røtter trygt plassert på den tyske frijazzscenen. Allikevel er det så godt som umulig å beskrive musikken med ord. Det dukker opp nye, små øyeblikk hver gang man spiller gjennom de åtte låtene (eller improvisasjonene). En ny frase her, et interessant innspill der…

Jeg tror heller jeg bare skal anbefale platen til alle som er interessert i å «gå inn i musikken» med lupe og hele tiden finne nye små åpenbaringer. Alle musikerne kjenner denne musikktypen ut og inn. De kommuniserer perfekt, og det hele er en fryd for øret, gang etter gang.

Jan Granlie HÅVARD LUND «BlixByLund» Håvard Lund (bcl), Unni Løvlid (v), Sunanda Sharma (v), Jai Shankar (tablas), Akmal Quadri (fl), Svante Henryson (c), pluss The MiN Ensemble: Tore Johan Bøen (vi), Inge Rolland (fl), Hans Urban Andersson (c, bs), Anton Bihe (basoon) TURN LEFT TURNCD 29 Det har vært litt stille fra bassklarinettisten Håvard Lund siden han for en evighet siden spilte i Trygve Seims store ensemble. Men skal man dømme etter «BlixByLund», så har han brukt tiden godt.

Her møter vi Lund i selskap med en klassisk kvartett, en svensk cellist, tre pakistanske musikere og folkemusikeren Unni Løvlid i et knippe nydelige låter hvor alt tar utgangspunkt i tekster av Elias Blix, en av Nord-Norges største salmediktere ved siden av Petter Dass.

Melodiene er enten tradisjonelt norske (eller pakistanske), eller de er gjort av Lund, med unntak av en improvisasjon gjort av Lund i samarbeid med Svante Henryson.

Det er interessant å høre hvordan Løvlids stemme glir så godt sammen med de pakistanske lydbildene og vokalen til pakistanske Sunanda Sharma («Himmelske fader»). Musikken befinner seg et godt stykke unna det de fleste vil kalle jazz, men det er vel her vi redder oss i land med å si at vi skriver om jazz og annen rytmisk kvalitetsmusikk.

For dette er musikk med svært høy kvalitet. Lund slipper til de andre musikerne og gir dem god plass. Han opptrer mer som en slags organisator og tilrettelegger, en jobb han gjør svært godt. Alle musikerne, og spesielt de to sangerne, gjør utmerkede jobber, og alt blir et godt bevis på at folkemusikk er folkemusikk – uansett hvor du plasserer den.

Dette er rett og slett blitt en nydelig kombinasjon av Elias Blix’ Nord-Norske salmeskatt og pakistansk perkusjon, sydd sammen av en av Nord-Norges mest interessante musikalske organisatorer.

Jan Granlie RUDRESH MAHANTHAPPA «Gamak» ACT 9537-2 Saksofonisten Rudresh Mahanthappa har de senere årene seilt opp som det nye, store navnet på altsaksofon i Sambandstatene.

Han er født i Trieste i Italia og vokste opp i Colorado. Han er nå bosatt i New York hvor han stadig er å høre i forskjellige konstellasjoner. Han har

gjort plater med Vijay Iyer, Clark Terry, Rez Abbasi, Amir ElSaffar, Bob Belden, Jason Robinson, Jack deJohnette og den danske trommeslageren Anders Mogensen.

På «Gamsk» (som er indisk terminologi for en melodisk sammensetning) har han med sin mer eller mindre faste kvartett, med gitaristen Davis Fiuczynski, bassisten Francois Moutin og trommeslageren Dan Weiss, som tar oss med gjennom 11 komposisjoner av kapellmesteren.

Nå har jeg hørt dette bandet både på plate og konsert, og jeg må si at det er noe som skurrer i lydbildet som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Kanskje er det den litt skarpe altsaksofontonen sammen med gitaren som gjør utslaget. Mahanthappa briljerer med teknisk spill, det samme gjør Fiuczynski. Og sammen blir dette rett og slett for mye av det gode. De andre musikerne forsvinner litt i «konkurransen» de to kamphanene imellom, noe som gjør at musikken etter kort stund blir for masete og intetsigende.

Jeg har stor sans for Mahanthappas måte å spille på. Hans skarpe og klare tone fascinerer. Og i de få partiene hvor vi slipper gitarabligøyene, låter det fint.

Så neste gang, herr Mahanthappa, kan du gjerne komme med en brennhet trioskive.

Jan Granlie MILDER PS «Quoted Out of Context» Joakim Milder (ts, pumporg), NilsOlav Johansen (g), Lisbeth Diers (perc), Johannes Lundberg (b), Gunnar Halle (tp), David Byström (tb), Sjöströmska Kvartetten (strykere) APART APCD 011 Men Paddy McAloon – er ikke han popmusiker? Jo, men han har skrevet all musikken denne jazzkvartetten framfører!

McAloon, født i den engelske byen Durham i 1957, var sjef i det framgangsrike popbandet Prefab Sprout på 80- og 90-tallet. Siden har han skrevet sanger for storheter som Cher, Kylie Minogue, Wendy Matthews, og Sondre Lerche.

Når han nå som komponist er gjenstand for interesse fra et jazzband, er det ikke overraskende at det blir veldig pent. Prefab Sprout var et ekstremt sofistikert popband; mye «tellekorder» og intrikate arrangement. «Quoted Out of Context» viser til fulle hva vi allerede visste, men som mange av oss innimellom har lett for å glemme - at en god låt er en god låt. Om den er riktig så god, kan den med rette virkemidler gjøres i nær sagt den sjanger man vil – og nå er altså Paddy McAloon blitt til jazz.

Jevnt over går det stille og rolig for seg, om enn ikke fullt så stille: Her om dagen fortalte BBC om en britisk menighet som samla inn penger gjennom å selge en splitter ny CD som rett og slett inneholdt lyden av stillheten i en kirke: «The Sound of Silence in Our Church»! Så kan du ta med deg kirken helt hjem, liksom.

Men altså; Milder PS holder det i avdempede former.

Velarrangert. Akkurat så tro mot originalen at du hører hvilken låt det dreier seg om, men heller ikke mer.

Ytterst vellykka. Mye finere faktisk,

enn for eksempel de fleste forsøk på å gjøre jazz ut av Beatles-låter.

Arild Rønsen JOSÉ LUIS MONTÓN «Solo Guitarra» ECM 2246 279 0949 Flamencogitaristen José Luis Montón fra Barcelona sin siste plate er som tittelen mer enn antyder en eneste gitar og Montón selv. 50-åringen debuterte som konsertgitarist så sent som i 1989, 27 år gammel. Siden har han gitt ut totalt sju plater, der den siste kom for to år siden. Da utfordringen ble gitt Montón om å lage en plate med kun gitar, begynte han å fundere på hva han selv ble rørt av i andre kunstneres verker, og han kom fram til at det var kunstverkenes ærlighet. – Derfor har jeg forsøkt å overføre den ærligheten og kjærligheten som ligger i denne musikken, skriver han selv i platecoveret.

For min egen del fryktet jeg at en hel plate med en flamenco-spillende gitarist kunne bli i meste laget, men Montón evner å beholde interessen min gjennom samtlige 13 låter, hvorav kun en, hans tolking av Bachs klassiker «Air», ikke er egenkomponert. Det gjør Montón ved å variere fra det heftige og voldsomme til langt sartere melodier. At gitarspillet ikke på noe vis bærer preg av at han ønsker å briljere for briljansens skyld gjør heller ikke noe. For dette er ikke «flinkisjazz» kun egnet til å imponere den innerste menigheten av jazzfrelste og andre gitarister. Selv om han trolig gjør det også. Montón klarer nemlig kunststykket å holde det han lover, for dette er så fullt av nerve og sjel at plata fint kan spilles flere ganger etter hverandre.

At Manfred Eicher i ECM har produsert plata betyr i tillegg at lyden holder skyhøyt nivå, der både strengenes lyd og resonansene i kassa gjengis uten plett og lyte. I tillegg hører man lett hvordan fingrene hans løper over gitarhalsen og til og med pusten hans i de litt rolige partiene. For dem som er opptatt av slikt.

Roy Ervin Solstad MOOV «Here» Elisabeth Nygård (v), Colin Riley (p, elec), Natalie Rozario (c), Pete Wilson (b), Rob Millett (perk) SQUEAKY KATE MUSIC 83292900065 Det britiske bandet MooV med norske, dog londonbaserte Elisabeth Nygård på vokal, er ute med sin andre plate etter «Fold» som kom i 2008. Musikken står Colin Riley for, enten alene eller sammen med Nygård og Rozario, mens tekstene er jevnt fordelt mellom Riley og vokalist Nygård. Musikken er for øvrig relativt eksperimentell både i melodier og arrangementer. Det er en salig blanding av nærmest kammermusikkmessige elementer ispedd en ikke helt liten dose elektronisk «pling-plong», dog uten at det blir for sært. Stemmen til Nygård er praktfull og variert, og både den og stemnignen på plata minner ikke så rent lite om det Sidsel Endresen gjør på plata «Undertow».

Ikke alle låtene er like umiddelbare, men plata har sine små perler som åpenbarer seg ved første gangs gjennomlytting, deriblant åpningsspojazznytt [87]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 88

ANMELDELSER

ret «I Dream Beside You», mens andre avdekker sine kvaliteter først etter noen gjennomlyttinger. Noen lystig plate er ikke «Here», men den er såpass spennende og utfordrende at den tåler utallige runder i CD-spilleren uten at man går lei. Dette er mitt første møte med MooV, men jeg kommer definitivt til å skaffe meg debutplata også. For dette hører jeg gjerne mer av.

Roy Ervin Solstad

MYRIAD3 «Tell» ALMA RECORDS ACD 13112 Bak bandnavnet Myriad3 befinner tre av Canadas mest spennende unge musikanter seg. Debut-CDen «Tell» forteller oss at de har mye på hjertet.

Trommeslageren Ernesto Cervini, pianisten Chris Donnelly og bassisten Daniel Fortin kom sammen i 2011 etter en rekke tilfeldigheter. Alt stemte fra første dag og det høres godt på «Tell»

MØSTER! «Edvard Lygre Møster» Kjetil Møster (s, elec), Ståle Storløkken (Fender Rhodes, Moog, elec), Nikolai Eilertsen (b, elec), Kenneth Kapstad (dr) HUBRO CD2527 For den som er mer for Møster å feste setebeltet og kjøre opptatt av å sitte på det remmer og tøy kan holde. foran TV enn å gå Dette er syrerock og syrejazz i den på jazzklubb, er perfekte kombinasjon. Storløkken nok Kjetil Møster legger grunnlaget for Møsters impromest kjent som visasjoner med noen utrolig rocka saksofonist i bergensgruppa Datainnganger, og sammen med damplorock, bandet som vil ha discoen tilkomotivene i bakgrunnen kan det bake til Grand Prix(!). For oss andre, nesten ikke gå galt. Det lukter fusel i som har fulgt den norske- og internasvingene, Møster gjør sitt beste for å sjonale jazzscenen noen år, kjenner vrenge saksofonen, mens de andre vi han bedre som en av de tøffeste kjører på med et energinivå det går saksofonistene i NATO. Kåret til årets år og dag mellom hver gang man er beste, unge jazzmusiker internasjovitne til. nalt i 2006, og aktiv på den heftige Plata er spilt inn på Nasjonal Jazzdelen av den norske jazzscenen i scene på hovedstadens paradegate mange interessante konstellasjoner i den 3. desember i 2011. Dessverre en lang rekke år. var ikke undertegnede til stede på Bandkonstellasjonen «Møster» startet sin faste plass denne kvelden, for han først mens han var student ved dette var visstnok en konsert man jazzlinja i Trondheim. Da besto banikke glemmer så fort. På konserten det av bassisten Steinar Raknes og avsluttet de med Garbarek/Jarretttrommeslageren Tor Haugerud i tilslageren «Spiral Dance». Den er ikke legg til Møster selv. Etter det har han med på plata, noe som på mange bl.a. satt preg på band som Zanussi måter kan være helt greit. Det er Five, The Core, Gibrish, Brat, Trondslettes ikke sikkert at undertegnedes heim Jazzorkester, MZN3 og Action noe skrantne kropp hadde tålt den Jazz, for å nevne noen. påkjenningen.

Den nye versjonen av bandet, er nok Fire låter, fullt øs og strålende stemen smule røffere i kantene enn førning blant publikum i bakgrunnen. Ei steutgaven. Med tangentmaestro av de råeste skivene som vil se daStåle Storløkken på noen slitne, men gens lys på jazzhimmelen i 2013! Og gode, gamle keyboards, pluss de to når Møster har oppkalt plata etter sin råtassene Nikolai Eilertsen (bl.a. sønn, så blir det hele litt søtt også, elephant9) og Kenneth Kapstad (bl.a. oppi all galskapen.

Motorpsycho) i kompet, er det bare Jan Granlie [88] jazznytt

som er spilt inn etter en lengre turné.

De tre, som alle er rundt 30, kommer fra Toronto, som visstnok skal være befengt med et spennende jazzmiljø.

De 11 låtene vi blir servert mer enn antyder det og alle tre er involverte på komponistsida. Den eneste uoriginale låta her er Duke Ellingtons «C Jam Blues» som får ei behandling som faktisk gjør den nesten original – her er det temposkifter og overraskende stopp/start-varianter som hertugen sjøl ville vært vilt begeistra for.

De 10 resterende låtene viser oss et mangfold og en kunnskapsbase som bare tre svært talentfulle og godt utdanna unge menn, med en usedvanlig brei bakgrunn, kan ha skapt. Spesielt hos pianist Donnelly skinner den klassiske oppdragelsen tydelig gjennom og til sammen skaper de tre musikalske landskap som, sjøl om de slekter på både Esbjörn Svensson Trio og in the country, står fullstendig på egne bein.

Både teknisk og ikke minst musikalsk er dette av meget høy klasse.

Myriad3 er nok en bekreftelse på at det skjer veldig mye spennende i land vi ikke har så mye musikalsk kontakt med til daglig. Det kommer sjølsagt ikke som noen bombe, men det er like hyggelig for det, og hadde en eller annen festival makta å få trioen over havet, så hadde det også vært ekstra hyggelig.

Tor Hammerø PANZERPAPPA «Astromalist» Steinar Børve (s, keys, programming), Trond Gjellum (dR, sampling, synth), Anders K. Krabberød (b), Jarle Storløkken (g) RUNE GRAMMOFON RCD2135 Sjanger? Sjøl liker de å benevne seg som «avant rock med et vennlig ansikt». Det er lett å trekke musikalske linjer til Frank Zappa og King Crimson, men vit at dette er rein instrumentalmusikk.

De har holdt det gående som albumartister helt siden årtusenskiftet, og med tanke på musikernes påviselige teoretiske skolering og dertilhørende ferdigheter må det være lov å si at de har levd et liv i bemerkelsesverdig stillhet. Ikke det at man ikke har hørt om dem, men – ja, du skjønner helt sikkert hva jeg mener.

Som vanlig telles det mye blant denne typen musikere. Men «Femtende Marsj» er likevel ikke mer utfordrende enn at Dave Brubeck gjorde det samme for 50 år siden med «Blue Rondo a la Turk».

Jeg liker dette bandet best når de åpner opp for de skikkelig store lydscenariene – som i «Ugler i Moseboka».

Personlig blir jeg smått sliten av at ingen ting her i verden synes å kunne gå i en helt streit taktart, men jeg skjønner at nettopp dette kan oppfattes som en kritikk litt på sida. Det blir omtrent som å kritisere Rolling Stones for å spille 4/4 – og dét gir jo ingen mening.

Jeg syns, stadig vekk helt personlig, at Panzerpappa låter litt gammeldags.

Men jeg skjønner jo at også det kan synes som en irrelevant innvending.

Ingen hadde jo funnet på å kritisere Rolling Stones for å lage «Exile On Maine St.» en gang til!

Arild Rønsen

MACEO PARKER «Soul Classics» MOOSICUS RECORDS M 1201-2 Den 70 år gamle amerikanske saksofonisten Maceo Parker ligger trygt plassert i funk- og souljazz-sjangeren. Han er mest kjent for sitt samarbeid med soullegenden James Brown på 60-og 70-tallet. Da er det bare rett og rimelig at det er Browns «Papa’s Got A Brand New Bag» som blåser i gang Parkers soulhyllest.

«Soul Classics» består av ni mer eller mindre kjente låter fra soulkatalogen og en av Parkers egne. Plata er for øvrig Parkers første siden 2007, og den 16. i eget navn siden debuten i 1970.

Plata er et rent konsertopptak fra Leverkusen i Tyskland i 2011 og med seg på scenen har Maceo Parker West-Deutsche Rundfunk Big Band Köln. Soulmusikk er som skapt for storband, og når Parker også har fått med seg den ikke helt ukjente Christian McBride på bass og Cora Coleman-Dunham (hun har spilt med Prince) på trommer, er plata en eneste lang fest. Det svinger noe avsindig, og Maceo Parker imponerer ikke bare som saksofonist, men også som vokalist. Dette er en feelgood-plate som gjør at selv den mest sementerte musikkelsker burde kjenne at det rykker litt i dansefoten. Åpningssporet er kanskje det aller tøffeste, men også Stevie Wonders «I Wish» er en perle.

Roy Ervin Solstad HOUSTON PERSON «Naturally» HIGHNOTE RECORDS 2012 Houston Person må være en av tidenes mest innspilte tenorsaksofonister med 75 album i eget navn og medvirkning på noen hundre til. Og i kjent stil i Ben Webster, Gene Ammons og Illinois Jacquet-skolen kommer nå altså hans nyeste CD «Naturally».

Jeg synes han hever seg et hakk på denne plata, og det skyldes nok at han for anledningen har satt sammen et helt enestående komp med den glitrende pianisten Cedar Walton, bassisten Ray Drummond og en meget god trommis, Lewis Nash. Dette svinger med en varm, god tone fra van Gelders kjente innspillingsstudio. Han er jo en mester i å velge ut gode låter og han gjør ikke noe unntak denne gangen heller. Milt Jacksons «Bag`s Groove» svinger så det er en fryd og i balladespillet er jo Person en ener som han godt beviser her med Washington og Youngs vakre «My Foolish Heart».

Og så har han tatt fram en god gammel slager, «Red Sails In The Sunset» fra 50-åra og kledd den i en fin og svingende uptempodrakt. Joda, gamle Houston er fortsatt i støtet for de som liker vakker mainsstreamtenor og det er faktisk ganske mange, i alle fall blant oss i den litt eldre jazzalder.

Kyrre Rosenvinge ESA PIETILÄ «Karhea» FIASKO RECORDS FRCD-41 ESA PIETILÄ & JEFF SIEGEL «Outdoors» ARTIST RECORDING COL. ARC-2420 BRIAN INVENTORY TRIO «The Wall» KONNEX RECORDS KCD 5284 Den finske saksofonisten Esa Pietilä er særs aktiv på konsert- og platefron-

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 89

ANMELDELSER

CONFUSION BLEUE «Roulette Concert» ICTUS RECORDS 165 «East Side Banquet» ICTUS RECORDS 164 Pianisten Nobu Stowe har vi skrevet om tidligere her I Jazznytt. Nobuyoshi Suto, som er hans egentlige navn kommer opprinnelig fra Maebashi i Japan.

Han begynte å ta pianotimer da han var tre år og komposisjon da han var 6 år. Så det er virkelig et asiatisk vidunderbarn vi her har med å gjøre. Han flyttet etter hvert til USA for å studere komposisjon og psykologi ved University of California, Berkeley, før han dro videre til Chicago for å fullføre diplomstudiet ved University of Chicago. Etter å ha mottatt Ph.D. i psykologi, flyttet han til Baltimore for å for studere narkotika (!) på National Institute of Health. I Baltimore, dannet han postfusionbandet Trio Ricochet. Denne trioen fik spillejobber på de største og mest kjente klubbene, så som «Blue Note» og «The Knitting Factory» i New York, «Ars Nova Workshop» i Philadelphia, «An die Musik» i Baltimore, «Bohemian Caverns» og Smithonian Institute i Washington Stowe har også vært sterkt involvert i flere prosjekter hvor man utforsker friimprovisasjon. Han har samarbeidet med folk som Perry Robinson, Badal Roy, Andrea Centazzo, Achille Succi, Dom Minasi, og Lee Pembleton med flere. Siden platedebuten i desember 2006, har han sluppet flere plater, i hovedsak på Ictus-selskapet.XXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXX På de to som nå har ankommet Jazznyttredaksjonen, møter vi han med hans mer eller mindre faste trio, bestående av han selv på piano, Fender Rhodes, el.piano og Wurlitzer, trommeslageren Ray Sage, giatristen, altsaksofonisten og bassklarinettisten Ross Bonadonna og lydmannen Lee Pembleton (som er en naturlig del av trioen).

På «Roulette Concert» (innspilt på Roulette i New York den 25. september i 2010), har de alliert seg med saksofonisten Chris Kelsey som gjest på sopransaksofon. Han har brukt de siste 30 årene på å utvikle seg selv både som musiker, skribent, kunstner og menneske (som han selv sier). Ved siden av

alt dette, driver han Magnolia Café i Patterson sammen med sin kone. Så her har vi å gjøre med en opptatt mann.XXXXXXxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Hans spill føyer seg godt inn sammen med de friimproviserte strekkene trioen legger for han. Men hele tiden føler jeg at det er noe uforløst i spillet de serverer på denne plata. Det løsner på mange måter ikke helt. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at lyden kunne vært bedre, det blir litt for «kompakt» og «tett» etter min smak.

«East Side Banquet» er innspilt ca. ett år etter foregående. Her har Stowe alliert seg med trompetisten Brian Groder og bassisten og gitaristen Lisle Ellis.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX All musikken på denne innspillingen er friimprovisert, selv om mye av det nesten høres planlagt og komponert ut. Det kan tyde på at dette er musikere som har forsket i dette området over lengre tid, både i andre konstellasjoner og sammen. Musikken kan innimellom høres ut som klassisk barokk, fremført på elpiano og med «full rulle». Det svinger slik det ofte kan gjøre av barokkmusikk, og her legges det ingenting i mellom. Trompeteren Brian Groder leker seg over de heftige «melodiene» trioen fremkaller, og det hele blir ganske fornøyelig å høre på. Trompeteren Groder har en litt skarp tone i trompeten, som jeg vanligvis ikke er så veldig begeistret for, men her synes jeg det fungerer optimalt. Ei meget interessant improvisasjonsplate som vil surre og gå på kontoret lenge.XXXXXXXXXXX Hvis du bare skal skaffe deg ei plate med Confusion Bleue, så vil jeg anbefale «East Side Banquet». Men jeg ser egentlig ingen grunn til å bare kjøpe den ene når man først er i gang på CD-on eller Ebay eller hvor det nå er man skaffer seg såpass ukjent og spennende musikk. Kjøp begge, og ta gjerne med Stowes tidligere innspillinger når du først er i gang.

Jan Granlie

Hvis du bare skal skaffe deg ei plate med Confusion Bleue, så vil jeg anbefale «East Side Banquet». Men jeg ser egentlig ingen grunn til å bare kjøpe den ene når man først er i gang på CD-on eller Ebay eller hvor det nå er man skaffer seg såpass ukjent og spennende musikk. Kjøp begge, og ta gjerne med Stowes tidligere innspillinger når du først er i gang. jazznytt [89]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:23 Side 90

ANMELDELSER

ten. På heimesida si inngår han i åtte meir eller mindre faste/ aktive band.

Blant desse banda er kvartettane 4 streams med m.a. Iro Haarla og Liberty Ship med m.a. pianist Aki Rissanen og trommeslagar Olavi Louhivuori.

I tillegg gjev han også solokonsertar.

Soloplata er den eldste. Den blei spelt inn i studio i 2007 og utgjeve to år seinare. Trioplata blei innspelt live i 2010. Innspelinga av duoplata fann stad i studio året etter. Båe platene er utgjevne i fjor.

Pietilä plasserer seg stilistisk trygt innanfor ein amerikansk avantgarde saksofontradisjon. Soloformatet er svært krevjande, men Pietilä greier å variera komposisjonar og sidene ved saksofonen han ynskjer å utforska. I tillegg supplerer han lydbilete med bjøller og gongar. På siste kuttet har han også med Markku Veijonsou på elektronikk.

Variert er også duoplata med trommeslagar Jeff «Siege» Siegel. Musikarane hadde kjent kvarandre i eit par års tid, men hadde ikkje fått høve til å jobba saman før i oktober 2011 då Pietilä var i USA på turné med ein av kvartettane sine. Plata avslører super kjemi mellom dei to.

Brain Inventory Trio er ikkje spesielt vellukka. Spelet er til tider uinspirert og samspelet haltar. Lyden er heller ikkje god.

Pietilä er ein sentral finsk saksofonist som blant sine merittar også har jobba med Mathias Eick. Skulle Pietilä likevel vera eit ubeskrive blad, kan absolutt «Outdoors» med Siegel vera ein port til det musikalske universet hans.

Lars Mossefinn IIRO RANTALA «My history of jazz» ACT 9531-2 Den finske pianisten Iiro Rantala vakte

internasjonal oppmerksomhet med Trio Töykeät. De siste åra har han spilt mye solo, både jazz og klassisk, og kommer her med den svenske bassisten Lars Danielsson på bass/cello og den danske trommeslageren Morten Lund, på noen spor supplert med fiolinisten Adam Baldych fra Polen. Rantala har alltid vært en musiker som spiller med hjertet utapå og en virtuos teknikk. Nå synes jeg imidlertid han har tatt nye steg når det gjelder fordypning og nyansering.

I forhold til Rantalas forrige CD, «Lost Heroes», som besto av kun originalkomposisjoner, synes jeg «My history of jazz» har et mer variert og interessant repertoar som gir større utfordringer. Han innleder med Bachs «Aria/Goldbergvariasjon nr 1», og legger inn flere Goldbergimprovisasjoner utover i skiva. Mange jazzmusikere elsker Bach og prøver seg på hans musikk, ikke alltid med like bra resultat.

Rantalas Bachs swinger, men er også renslig og tilsatt en nennsom dose personlighet. Bachsekvensene settes opp mot et utvalg standardlåter og noen originalkomposisjoner. Vi får forrykende swingjazzpiano med spor av Tatum, Waller og Wilson i Gerschwins «Liza», nordisk tonelyrikk med Baldych og Danielssons cello i en var versjon av Gullins «Danny’s Dream», en drivende «Caravan» i samspill med Baldych, og mye annet snadder. Også originalene holder høy standard, med hovedtemaet i «Americans in Paris» som en liten melodisk perle.

Jeg har ikke hørt Rantala bedre enn han fremstår her. Han er ikke lenger bare en klavervirtuos som innimellom kunne bli litt tung på labben, men spiller med inderlighet og et touch som gir musikk med mening, musikk som både berører og imponerer. 42 år gammel har Rantala funnet seg sjøl,

og blitt en pianist i ferd med å skape sin egen nisje blant jazzens mange klaverkunstnere.

Petter Pettersson ERIC REVIS 11:11 «Parallax» CLEAN FEED For et par år siden hørte jeg bassisten Eric Revis på Jazz Gallery i NY med Jason Moran, piano, Nasheet Waits, trommer og Tony Malaby, tenor. En minneverdig opplevelse. I kvartetten 11:11 er Malaby erstattet av Ken Vandermark, noe som gir kollektivet et røffere preg. Moran og Waits har fått et tight forhold gjennom mange år i trioen «Bandwagon», og bidrar sterkt til et album som røsker opp i sjel og øreganger. Fire spor er ren kollektiv improvisasjon, resten er originaler, vesentlig av kapellmesteren, supplert av Fats Wallers «I’m gonna sit right down» og Jelly Roll Mortons «Winin’ Boy Blues». Såvel i frie forløp, med både løs og fast (poly)rytmikk, som i mer strukturerte sekvenser, er Waits en kokende gryte av rytmiske innspill og kommentarer, utført med intens drive, mens Moran både som solist og i kollektiv konversasjon framstår som en nærmest komplett pianist, fra ville Cecil Taylor-inspirerte klangflater til enestående margfull konvensjonell tangentbehandling.

Kapellmester Revis har gjort seg bemerket bl.a. gjennom lang fartstid med Branford Marsalis. Han skriver fine tema, spor ni «Edgar» er en liten perle i så måte. Videre er han opptatt av tonekvaliteten i basspillet, av at virtuositet ikke bare er snakk om å spille hurtig, men også å utvikle og projisere en tonekvalitet der hver enkelt tone betyr noe. Marsalis’ «the sound of doom» er en ikke ueffen beskrivelse av hvordan Revis låter, både i

pizzicato og stryk. Og det uten å forsake verken rappfingrethet eller rytmisk tilstedeværelse. Inni og over alt dette vever en tydelig inspirert Ken Vandermark dels intrikate, dels basic linjer på klarinett og tenorsaksofon, på calypsoinspirerte «IV» også med en leken Rollinsinnflytelse. De som fortsatt mener dagens amerikanske jazz ikke har noe å fare med, bør utfordre fordommene sine med denne CDen. Sterk kandidat til lista over årets skiver.

Petter Pettersson RISSER / DUBOC / PERRAUD «En Corps» DARK TREE RECORDS DT02 «En Corps» (i kroppen/i kollegium/korporativt) er første plateutspill med den unge, nå treårige, franske trio bestående av den talentfulle, uortodokse pianist Eve Risser (kjent her hjemme fra duoen Donkey Monkey og The New Songs), den egensindige, men allsidige bassist Benjamin Duboc samt den detaljbevisste trommespiller Edward Perraud (som vi kjenner fra trioen Das Kapital).

I trioen, sammen, høres det som om andre gressganger betredes. De spiller to lange forløp i fri kollektiv improvisasjon, der alle tre er aktive hele veien i en akustisk utforskning av instrumentenes lydmessige potensialer – tonale lyder uten intervallmessig sammenheng og perkussive lyder på ytre og indre deler av instrumentkroppene («en corps») - altså ren lydmusikk uten indre tonale relasjoner.

Det er forbløffende å erfare hvordan disse to lange forløp kan «holdes i kok» for så vel utøvere som lytter. Men det er konstant drive, tensjon, energi og lydhørt nærvær, slik at det fornemmes en mild strøm av murrende og dirrende lyd som fra en enhetlig

NILSSEN-LOVE MED TANDEM OG LOKOMOTIV

LEAN LEFT «Live at Café Oto» UNSOUNDS 32U Paal Nilssen-Love (dr), Ken Vandermark (ts, cl), Terrie Ex (g), Andy Moor (g) DOUBLE TANDEM «OX» dEN 010 Paal Nilssen-Love (dr, perc), Ken Vandermark (ts, brs, cl), Ab Baars (ts, cl) Forvirret av gruppenavnet «Double Tandem» bringes jeg etter hvert til innfallsvinkler på lyttingen av disse to nye skiver med duo-paret Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark i kollektiv fri improvisasjon. De to har lang erfaring med samspill og matsjer påfallende i sine bevegelser i musikken – som et tandempar. Da mangler det liksom en makker til tredjemannen, den hollandske reed-ræv Ab Baars for at gruppenavnet «går opp». Men tydeligvis er også Baars og Vandermark en tandem-duo.

Med Baars som den mere rå, skarpt skjærende og lydorienterte rørbladshyler – især på tenorsaksofonen, tidvis med aylersk vibrato og rollinske, støtvise tonerekker – overfor Vandermarks (her) mer egale tonedannelser og motiviske linjer – hvor også Rollins ligger et sted bakom – ved siden av Coltrane. Deres gjensidig inspirerende kontrast er gjennomgående, enten de møtes på klarinett/barytonsaksofon, tenorsaksofon/klarinett eller begge på klarinetter eller tenorsaksofoner. Bak disse leverer Paal sitt insiterende, polyrytmisk pulserende drive, som et stabilt lokomotiv, velkjent med fart-differensiering og landskapspleie. To lange stykker, i vekslende karakter på skalaen mellom det heftige og det stille, det vitalt intense og det lyrisk ømme, alt sammen uten at nærværet og det organiske i prosessene på noe tidspunkt føles tapt, gjør musikken til en dirrende varm opplevelse – og med en kort ly[90] jazznytt

risk klarinettdialog som avslutning. Frijazz av beste karat.

Nilssen-Love «har noe med hollendere», og kombinert med hans respektert brede musikkorientering bør det ikke overraske at han også eksellerer i noe, som i mine ører, er nærmest punk-rock. Eller som de to gitar-kumpaner, Terrie Ex (oppr. Hessels) og Andy Moor, kaller musikken i sin legendariske, hollandsk baserte gruppe, «The Ex Band»: anarko-punk. Disse utgjør et råkjørende tandempar, som ikke tar hensyn til værutsikten eller andre eksterne signaler. Generelt i musikken her, er Ex den mest distinkte, tidvis skarpt tonale, mens britiske Moor heller mest til mørke, grumsete klanger, gjerne pakket sammen til en grøt av støy. I dette pågående lydfelt finner Vandermark sin rolle som riff-rabulist, flageolett-freser og lydkolorist, samt, i lykkelige øyeblikk, figur-vrister – momentvis med påminnelser om Ayler, Rollins og Dewey Redman - mens Paal nå mere slår (enn spiller) som hissig rock-lokomotiv jagende gjennom et betonglandskap. To drøyt halvtimes lange live-sekvenser spilles i bevisst febrilt til orgiastisk idiom – og med innlagte hvilepauser, som synes mindre organisk enn teknisk begrunnete. Musikken er i realiteten karaktersterk og finner saktens sine lyttere, men litt ensporet etter mitt behov.

Bjarne Søltoft

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:24 Side 91

ANMELDELSER

organisme («en corps»). Det er ikke fritt for å kunne virke hypnotiserende eller besettende. Risser bruker klaveret, med og uten preparasjon, i et luftig, perkussivt spill med enkle repetitive anslag eller singulære points.

Dubocs bass gnuffer i lange perioder i rustikke droner; mens Perraud med sitt trommeaggregat avbalanserer lydrommet med samtidig vertikal koloritt og horisontal fremdrift. Den 35 min. lange («dynamiske») «Trans» beveger seg fra rolig organisk pulsering støtt frem i stadig tettere og mer fysiske lydutfoldelser til et endelig crescendo. Den 16 min. lange («lyriske») «Chant d’entre» er roligere og dypere leiret med mer tonal lyd i skiftende sjatteringer.

Platen er et forfriskende, velkomment utspill med et originalt bud på lydmusikk basert på ren organisk-akustisk instrumentbehandling.

Bjarne Søltoft ROBBLEROBBLE «Robblerobble1» Dominique Brackeva (tb), Petter Frost Fadnes (as, brs), Vidar K. Schanche (g), John Lilja (b, compos.), Ståle Birkeland (dr) DROLLEHÅLÅ DH 9604 Det begynner, etter tre grumsete akkorder, i det stille, mørkt, murrende i de dype instrumenter, og det slutter i det stille, simrende. Inne mellom dette dukker instrumentene frem, først med korte, sporadiske toner, siden samles de inni, og utenfor, tematiske strukturer. Samme temaer dukker frem flere ganger i nye kontekster og instrumenteringer, bl.a. formet i riffs, og instrumenter skiller seg ut, etter tur, for lengre soli. Rytmikk og tempo varierer som naturlige aspekter i hele forløpet.

Det er altså ikke fordi gruppen, med gruppenavn og platetittel, er sluppet opp for fantasifulle titler at sporene heter «Part I» og opp til «Part VI», men fordi disse delene faktisk er tenkt, og fungerer, som bidrag i en felles tonal kontekst, og dermed tegner forløpet som ett helhetlig verk.

Den unge, amerikanske bassist John LiIja har komponert verket for det frodige Stavanger-ensemblet, som her er opptatt live på hjemmebane. Musikken står på solid jazz-grunn og fremkaller gode erindringer om skiftevis Charles Mingus, Art Ensemble of Chicago og litt Duke Ellington.

Alle fem musikere mestrer sine instrumenter med betraktelig frihet, slik at spillet i ensemble og soli alltid er levende og medrivende. De toneførende instrumenter har hovedlansering i hver sin part av verket. Dominique Brackevas overalt smidige trombonespill får ballade-feature i «Part III» med lyrisk og velpleiet «muted» klang. Vidar Schankes bredspektrete gitarspill løfter «Part II» ut av sin enerverende, trivielle rockrytme, og Petter Frost Fadnes spiller mobilt og virilt på sin altsaksofon i «Part V».

Lilja selv innleder helt solo med bevegelig, suggererende basspill i «Part IV» og inndrar ensemblet i strukturelle mønstre, som viser tilbake til tidligere deler av musikken. Bevisstheten om form og dynamikk (ikke minst den organiske veksling mellom det rolige og det heftige) ligger høyt hos alle fem - og gjør dette Stavanger-utspill til en stimulerende

opplevelse, når den lyttes helhetlig til.

Bjarne Søltoft DAG-FILIP ROALDSNES «Først» Dag-Filip Roaldsnes (p), Kim-Erik Pedersen (as), Morten Barrikmo (cl), Tore T. Sandbakken (dr) NORCD1212 Mange konstellasjoner opererer etter hvert i denne sjangeren, og her er i hvert fall et band som eksplisitt går inn for å utforske landskapet mellom det improvisatoriske og det komponert samtidsmusikalske.

Det resulterer i musikk som krever sitt av lytteren. Ingen vil vel bevisst lage tapetmusikk ment for å rulle og gå som lydspor til all annen type aktivitet, men «Først» befinner seg i den helt andre enden av skalaen. Denne musikken blir fullstendig meningsløs om den ikke møtes av en aktiv lytter.

De skrevne partiene er ikke direkte umelodiøse, men de er ikke komponert for å synges – om du forstår.

«Dans!» er heller ikke som skapt for danseskolen, men den kunne kanskje vært fin som akkompagnement til moderne ballett?

Interessant er det uansett, å høre altsaksofon og klarinett i samspill – oppå et komp uten bass. Da forsvinner kanskje dybden? Det føles ikke sånn.

Coveret sier ingen ting om hvem som har komponert musikken, men siden det gis god plass for solo piano-partier er det kanskje grunn til å tippe at Dag-Filip Roaldsnes har signert det meste? Han gjør det gjennom å være tro mot ideen om at dette skal ligge midt mellom jazz og samtidsmusikk.

I sine liner notes omtaler Roaldsnes «Først» som kunstjazz. Greit nok.

Arild Rønsen SALESNY / SCHABATA / PREUSCHL / JOOS «Live» JAZZWERKSTATT RECORDS JWR 06/12 Denne live-innspillinga gir oss et godt innblikk i hva som skjer i østerriksk jazz.

Bassukuleleisten (!) – det var et instrument jeg ikke trodde jeg skulle stifte bekjentskap med gitt! – og bassisten, på et spor, Raphael Preuschl og altsaksofonisten og bassklarinettisten Clemens Salesny, tilhører den nye og fremadstormende generasjonen av østerrikske musikanter. Trompeteren og flügelhornisten Herbert Joos og vibrafonisten Woody Schabata kommer fra den andre enden av aldersskalaen og mange vil kjenne dem igjen fra Vienna Art Orchestra helt tilbake til 70tallet. Da var ikke de førstnevnte født en gang.

Denne kvartetten, med den høyst spesielle besetninga, ga ut sin debut-CD i 2007. I løpet av 2010 og 2011 har de fire vært på flere turneer og tydeligvis tatt opp mange av konsertene og her får vi det som vi får tro er det beste av det beste.

Halvparten av låtene har de involverte skrevet sjøl, mens den avdøde østerrikske saksofonlegenden Hans Koller, Charles Mingus’ «Nostalgia in Times Square» (en av jazzhistoriens vakreste melodier), Keith Jarretts «In Your Quiet Place» og George Russells «Stratusphunk» utgjør resten.

Her snakker vi ikke generasjonskon-

DIE ENTTÄUSCHUNG «Vier Halbe» INTAKT CD 211 THE DECIDERS «We Travel the Airwaves» Axel Dörner (tp), Fredrik Ljungkvist (cl, ts), Rudi Mahall (bcl), Ole Morten Vågan (b), Jon Fält (dr) JAZZLAND 3722662 Man kan velge å bli skuffet eller tilfreds med den nye, sjette CD-utgivelse med den tyske berliner-kvartett Die Enttäuschung, alene fordi alt er som det pleier å være, dvs. akkurat som beskrivelsen av gruppens forrige CD (anm. i Jazznytt 06#2009). Fremdeles er musikken delvis tuftet på 60-tallets freebop med Ornette Colemans kvartett som fremste basis. Især gjelder dette Rudi Mahalls temaer, som oftest presenteres i kontrapunktiske stemmer; mens Alex Dörners stykker derimot typisk er åpne, abstrakte, tidvis pointillistiske og rubato-presenterte. Av de i alt nitten spor (ca. to til fem minutter lange) er dessuten fire mer melodisk-harmoniske bidrag av trommeslageren Uli Jennessen samt to spesielt interessante, rytmisk- og form-eksperimentelle stykker av bassisten Jan Roder. Alle fire spiller som vanlig: engasjert, velopplagt og lyttende balansert overfor helheten, og lydteknisk står musikerne klart distinkte. På platens innledende «Die Übergebundenen» samt på Jennessens ballade «Aqua Satin Flame» spiller Mahall barytonsaksofon – noe mer egalt enn hans sprelsk-lyriske spill på bassklarinetten i de øvrige numre. Dörner er seg selv lik - evt. mere organisk-logisk i sine innfall med flutter-effekter enn tidligere. I det hele tatt er den musikalske vitalitet og validitet på samme solide nivå, som den pleier i gruppen.

Likevel kan en ikke helt slippe tanken: Hva ville kunne skje om gruppen møtte utfordringer fra helt andre miljøer?

Den alltid entusiastiske norske bassist Ole Morten Vågan legger med gruppedannelsen The Deciders an

til en granskningsmulighet. Sammen med svenske Jon Fält på trommer legger han rytmisk og harmonisk bunn, og dermed alternativt ankerfeste, bak de to tyske blåserne Mahall og Dörner. Men dertil kommer også den usedvanlig kreative improvisator Fredrik Ljungkvist på tenorsaksofon og klarinett. For en direkte sammenligning står Mahalls «Falsches Publikum» og Dörners kontinuerlig tempovarierte «Gekannt» som gjengangere fra berlinerplaten. Men i begge tilfelle disponeres det mindre avklart i Vågans kvintettversjoner. Både her som for øvrig på platen virker passasjene med kollektive blåserimprovisasjoner som om den gjensidige lytting ligger noe tilbake å ønske.

Tillike savnes litt hørbar kjemi mellom de tyske blåsere og svenske Ljungkvist. Spesielt Dörners trompeteffekter føles nå mer som avmektige innfall i håp om en oppklarende lysstråle, som dog uteblir. Og kanskje har i virkeligheten hele miseren sin rot i Jon Fälts trommespill, som forekommer usedvanlig vilkårlig og lyttedøvt, nesten som benspenn for de øvrige medspillere. Ei heller er alle Vågans komposisjoner skrytverdige. Dog er «Last Menuet» særegen i sin utnyttelse av de tre blåserstemmer og blir platens beste nummer, og den originalt kantede «Idiot Concrete» trekker på det beste fra Charles Mingus’ musikk. Solistisk finnes det gode, men trange, oaser med Ljungkvist og Mahall. Men som helhet synes det å ha vært en dårlig dag på kloden. Så Dörner og Mahall kan like gjerne fortsette å holde på med sitt.

Bjarne Søltoft

jazznytt [91]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:24 Side 92

ANMELDELSER

flikter på noe slags vis – de fire stortrives i hverandres selskap og skaper stor og unik musikk. Alle fire er solister på øverste hylle og denne trommefrie kvartetten, med bassukulele i bånn!!!, gir oss lydlandskap de færreste av oss, om noen, har opplevd tidligere.

Da Vienna Art Orchestra eksisterte og var på topp, hørte vi en hel del til jazz fra Østerrike og kvaliteten var høy. De seineste åra har det blitt stille, men denne kvartetten og musikken de bringer til torgs forteller oss at stadig nye generasjoner melder seg på og sørger for at det er all grunn til å følge nøye med fortsatt. Da kan man nemlig få slike hyggelige overraskelser som med denne live-skiva.

Tor Hammerø ERIC SCHAEFER «Who Is Afraid of Richard W.?»

ACT 9543-2 Trommeslageren Eric Schaefer er en av Tysklands aller mest spennende musikanter. Det beviser han til fulle på nok en original Richard Wagner-hyllest.

Hvis Wagner hadde vært utstyrt med gener av en annen verden, ville han ha runda 200 år i 2013. Det vil garantert føre til at hyllestene kommer til å stå i kø dette året, spesielt i Wagners hjemland. Jazzselskapet ACT har heller ikke ligget på latsida i den forbindelsen og både Dieter Ilg – anmeldt annet sted i bladet – og Eric Schaefer har laget hver sin høyst forskjellige hyllest.

36 år gamle Schaefer, som er mest kjent for oss her hjemme for Tysklands svar på e.s.t. og in the country, Michael Wollny´s Trio [em], er også en bandleder, komponist og arrangør som står meget solid på egne bein. Her har han tatt for seg en rekke kjente Wagner-motiver som «Tannhäuser», «Lohengrin» og «Tristan» og satt det sammen med Liszts «Dante Sonata» og noen egne låter, som «Nietzsche in Disguise», og laga en moderne, elektrisk tolkning av den udødelige toneskatten. Her er det tydelige spor av reggae, electronica, tøff jazzrock og ganske så åpne flater - musikk som egner seg både på jazzklubber og på hippe strandbarer rundt om på kloden.

Schaefer styrer både trommer og elektronikk og har med seg et ypperlig lag med herrer som ikke har gjort seg bemerka hos meg tidligere: Trompeter og flügelhornist Tom Arthurs med spor av både Henriksen, Mikkelborg og Molvær i spillet sitt, bassist John Eckhardt og allehånde tangentmann Volker Meitz.

Alle er, etter som jeg har skjønt, sentrale på den usedvanlig mangfoldige og spennende Berlin-scena og forteller oss at det på ingen måte er noen grunn til å være redd for Richard Wagner.

Tor Hammerø SCHEEN JAZZORKESTER «God tro, feil frakk» Torgeir Rebolledo Pedersen (res), Rune Klakegg (p, acc), André Kassen (ss, as, ts), Guttorm Guttormsen (fl, as), Jon Øistein Rosland (ts), Line Bjørnør Rosland (cl, bcl), Finn Arne Dahl Hanssen (tp), Thomas Johansson (tp), Magne Rutle (tb), Benedikte Follegg Hol (tb), Åsgeir Grong (btb), Sondre Stordalen (g), Jan Olav Renvåg (b), Audun Kleive (dr) GRONG GMP 1226 Pianisten og komponisten Rune Kla[92] jazznytt

kegg er en musiker som ikke er den som stikker fram brøstkassa altfor mye for å markere seg. Men han har helt siden han spilte med Cutting Edge for snart en generasjon siden, holdt det gående, mest i det små, men fra tid til annen har han dukket fram fra skyggenes dal. Sist var med en vakker trioplate som kom for kun kort tid siden, og nå er han her igjen, med Skeen Jazzorkester.

Det er flere originale ting som foregår når denne gjengen fra Grenlands-området skal gjøre plate. For det første er alt gjort usedvanlig gjennomtenkt og gjennomført. Det er en stor tanke bak når Klakegg setter seg ved flygelet for å lage musikk. Det blir på mange måter ikke bare et knippe låter han har lyst til å «få ut». Han har, som mange store storbandledere før ham i jazzhistorien, en idé bak det hele, en helhetsidé, selv om vi vel ikke helt kan kalle det en rød tråd.

En annen god idé er å ha med den surrealistiske poeten Torgeir Rebolledo Pedersen som en slags kommentator innimellom. En genistrek!

Alle musikerne kommer fra Skiensområdet. Noen er profesjonelle, som trompeteren Thomas Johansson (Cortex) og Audun Kleive, mens flere (antar jeg) er mer eller mindre amatører eller semiproffer. Det er en av de tingene som gjør denne plata til en godbit. Alle musikerne leverer utsøkt spill hele veien, noe jeg velger å beskylde den hyggelige og kunnskapsrike orkesterlederen for. Vi legger selvsagt merke til Kleives fantastiske trommespill, Sondre Stordalens gitarspill, Jan Olav Renvågs fine basspill – og Thomas Johanssons energiske trompetsolier.

Men for å få et slikt prosjekt til å henge sammen, kreves det at alle bidrar, noe de absolutt gjør på «God tro, feil frakk».

Klakegg kaller prosjektet en lydbok for orkester – en god beskrivelse. Ofte kan det være litt problematisk å få en kunstform som poesi til å fungere sammen med en større, musikalsk konstellasjon som dette, men her har Klakegg valgt å gi Rebolledo Pedersen innpass i starten på de enkelte strekkene, noe som fungerer perfekt. Hans dikt er morsomme, samtidig som Klakegg skriver musikk som er intrikat og artig å følge. Hør for eksempel på den morsomme marsjen «Festen (Livet er en felle – en elegi)», eller «Lakenskrekk (Knepp meg opp)», en slags langflat tango noir.

Scheen Jazzorkester beviser med denne innspillingen at det ikke bare er på Vestlandet, i Trøndelag eller i Oslo man kan slå seg på brøstet og skryte av å ha et solid stort band.

Jan Granlie WAYNE SHORTER «Without a Net» BLUE NOTE Vi tar det eneste sporet som ikke er en kvartettinnspilling, like gjerne først som sist. Helt sentralt står nemlig det 23 minutter lange kuttet «Pegasus», der kvartetten utvides til en nonett.

Skrevet stoff som sjangermessig befinner seg et sted mellom samtidsmusikk og jazz – musikk som minner om det Herbie Hancock, i et sterkt utvida

følg jazzen daglig på www.jazznytt.no

band, stelte med på «Mwandishi» (1970). Komposisjonen er innspilt i Walt Disneys konserthus i Los Angeles, sammen med The Imani Winds. Glitrende utført, uansett hvilken musikalsk synsvinkel man ser det fra.

Det øvrige materialet - og det er mye musikk vi snakker om; bortimot en time og 20 minutter – er signert en kvartett som har spilt sammen i 10 år.

(Wayne Shorter - ts, ss, Danilo Pérez p, John Pattitucci - b, Brian Blade dr). De kom sammen første gang i 2001, og det er nok et understatement å si at de stadig befinner seg på samme bølgelengde. I denne kvartetten er alle verdensmestere, på hvert sitt instrument. Da skal samarbeidet utvikle seg i særdeles negativ retning om ikke også det kollektive resultatet skal bli liggende helt i toppen.

Wayne Shorter, 80 år denne sommeren, har en helt usedvanlig sprek historie å se tilbake på. Ikke minst har han gjennom hele sin karriere vist en unik evne til å fornye seg, til alltid å se framover. Mange forbinder ham, i CV-format, med elektrisk orientert jazzrock – noen sågar med fusion.

«Without a Net» inneholder ikke et fnugg av jazzrock, heller ikke noe som er i nærheten av såpeglatt fusion.

Her finner du bare akustisk jazz, henta fra aller øverste hylle.

Arild Rønsen GUY SION «Away» Guy Sion (as, ss), Bjørn Vidar Solli (g), Erlend Slettevoll (p), Phil Dunkin (b), Jon Wikan (dr) EGEN LABEL Uansett hva jeg måtte finne på å skrive om altsaksofonisten Guy Sions bakgrunn og bevegrunner for å komme til Norge for å spille inn plate med norske musikere, så kommer gitarist Bjørn Vidar Solli til å stramme meg opp og fortelle meg i kalre ordelag at dette har jeg ikke filla peiling på. Og det har han faktisk helt rett i. Jeg aner ikke hvem Guy Sion er, det jeg får ut av coverteksten er at han opprinnelig er fra Israel, men har nå tilhold i Oslo.

Men det spiller heller ingen rolle hvem han er, eller hvor han kommer fra. Det viktigste er at han er en god altsaksofonist og komponist, som har kommet i kontakt med gode kolleger som har vært med å lage ei fin jazzplate.

Ved siden av Sion, er det Bjørn Vidar Solli som gjør seg mest bemerket som solist. Jeg synes hans spill har vokst seg stort i løpet av de årene han har tilbragt i Brooklyn. Hans tone er fyldig og hans ideer blomstrer på denne plata.

Pianisten Erlend Slettevoll er soliditeten selv der bak. Hans stikker seg ikke mye fram, men har er på mange måter limet i denne innspillingen.

Bassisten Phil Donkin er totalt ukjent for meg. Men det er bare å merke seg navnet. Solid som en bauta der bak sammen med trommeslageren Jon Wikan.

Musikken ligger godt innenfor bopsegmentet. Det varierer fra gode up-tempoideer til noen fine ballader. Sions spill ligger i et naturlig leie for saksofonen uten at det blir hylende eller anstrengt. Han spiller fine solier og flere av låtene kan rask bli standarder.

Kort sagt: Dette er en ytterst hyggelig og fin kvartettplate med streit bebop

som i de beste øyeblikkene overgår det meste fra utlandet. Ikke nyskapende, men det har vel heller aldri vært meningen. Et særdeles vellykket samarbeid som mer enn gjerne kan fortsette.

Jan Granlie SNARKY PUPPY «Tell Your Friends» MIG-MUSIC MIG 80152 CD+DVD Dette musikerkollektivet fra Denton i Texas debuterte i albumformat i 2005.

Det er til enhver tid vanskelig å si hvor mange de er; her skiftes besetning like ofte som i Trondheim Jazz Orchestra.

Til nå har over 30 musikere vært involvert i bandets virke. Derfor kalles de da også ofte bare «The Fam». Frontfiguren er imidlertid alltid den samme; bassisten, komponisten og produsenten Michael League. Og i akkurat dette opptaket, er besetninga følgende: Michael League (b), Mark Lettieri, Bob Lanzetti, Chris McQueen (g), Justin Stanton, Shaun Martin, Bill Laurance (keys), Robert «Sput» Scaright, Taron Lockett, Nate Werth (d), Mike Maher, Jay Jennings (tp, flh), Chris Bullock, Ian Rapien (ts), Zach Brock, Roni Gran (v), Shauwn Hamilton (cello).

Storband? Ja, i jazzrockformat- og sjanger. Medlemstokken er som sagt omskiftelig, men sjangeren er ganske bestemt jazzrock. Tidvis såpass pent og pyntelig at det luter i retning new age, med vakkert fiolinspill i front.

Ingen vokal, så forskjellen til tidligere storheter som Blood, Sweat & Tears og Chicago er betydelig. Da ligger Mezzo Forte nærmere i løypa. For dette er så absolutt jazz, samtidig som det blir meningsløst å sammenligne med mindre bandsammensetninger i sjangeren – som Weather Report eller Pat Metheny.

Anelsen for velpolert i mine ører, men DVD’en – som inneholder nøyaktig samme lyd som CDen - gir absolutt mening. Fint filma, i et studio som befinner seg midt inne i en gammel trebygning – med plass til 10-12 tilhørere.

Fint opplegg.

Arild Rønsen MIKE STERN «All Over the Place» HEADS UP HUI-33186-02 Et herlig variert album fra Mike Stern, der han bokstavelig talt spiller på alle tilgjengelige strenger. Hvilket musikalsk register denne mannen har å boltre seg i!

Mike Stern er perfeksjonist til fingerspissene, noe som ikke minst framgår av måten han komponerer på. Hans komposisjoner lar seg fint i detalj skrives ned i noteform, og arrangementene er velorganisert som om de skulle vært framlagt for et storband. Her er han i klasse med Mahavishnu Orchestra, muligens hakket mer strukturert og «forhåndsprogrammert». Denne bandlederen tolerer ikke slinger i valsen av noe slag!

Opplegget legger på ingen måte kjelker i veien for den friste improvisasjon - vel å merke som enkeltmannsprestasjoner, ikke som et «fritt» band. Til det har komponisten lagt alt for strenge rammer.

Og som de drar på som solister, hele gjengen! Spesielt vil jeg anbefale lovende og ambisiøse trompetere å planke Randy Breckers solo i «Out of the Blue» (der bassen tidvis driver rif-

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:24 Side 93

ANMELDELSER

fet fra John Coltranes «A Love Supreme»). Om den sitter, kan man med god samvittighet legge fra seg de fleste etydeheftene.

Bandet er forskjellig sammensatt fra låt til låt. Men det låter enhetlig, og som kollektiv kunne de mer enn gjerne gått under navnet Mike Stern Band.

Jazzrock? Ja, det er vel det – men i tillegg så mye, mye mer. Her er latinrytmer, så vel som hard, rett-fram bebop. Men først og fremst handler det om en låtskriver av en annen verden, en mann som har for vane å la noen av verdens fremste jazzmusikere behandle stoffet. Denne gang har det resultert i en sann bauta av et album.

Arild Rønsen COLIN STETSON & MATS GUSTAFSSON «Stones» RUNE GRAMMOFON RCD 2136 Jeg vet at mange vil hevde at et møte med den svenske saksofonisten Mats Gustafsson solo, kan være en prøvelse både for kropp og sjel. Når så den godeste svensken drar avgårde i studio med den amerikanske bass-saksofonisten Colin Stetson for å lage duoplate, er det muligens deler av publikum som roper på tvangstrøyer og milde torturredskaper – allerede før de er kommet skikkelig i gang.

For dette er ikke musikk for «Hvermandsen». Her møter vi to herrer med sin helt egen musikalske agenda.

Stetson med bakgrunn fra samarbeid med bl.a. Arcade Fire, Bon Iver, Feist, Tom Waits, David Byrne, Lourie Andersson, Sinéad O’Connor, Anthony Braxton og en rekke andre «artigkarer» og damer på andre siden av fjorden, og Gustafsson som Europas råeste duracel-kanin innenfor den frie og eksperimentelle jazzen.

Fire låter, som alle, for et utrent øre, høres helt like ut, men som ved nærmeste studier varierer både innbyrdes og hver for seg. Stetson spiller mest bass-saksofon, men han er også innom altsaksofonen innimellom, mens Gustafsson raser avgårde på tenor- og barytonsaksofon. Å høre denne musikken på plate, krever konsentrasjon og innlevelse. Den må spilles høyt, og helst uten barn og gamle til stede. Men bruker man litt tid på denne musikken, så finner man garantert en masse interessante innfallsvinkler og musikalske løsninger som vil fascinere.

På «Stones» møter vi kanskje to av verdens mest kreative utøvere av nyere, eksperimentell improvisasjon av i dag. Vi møter to musikere uten sperrer eller grenser. Vi møter to musikere som kommuniserer perfekt gjennom de fire låtene, og vi møter to musikere som setter oss som lyttere på solide prøver. Og er det ikke det musikk egentlig skal gjøre? Gi oss ideer, sette i gang følelser, opprøre, glede eller provosere. Alt dette gjør de to råtassene på en eksemplarisk måte!

Jan Granlie THE BRAZZ BROTHERS/ ODENSE SYMPHONY ORCHESTRA «Sketches Of Africa» Jarle Førde (tp, flh, v), Jan Magne Førde (tp, flh,v), Runas Tafjord (frh, v), Helge Førde (tb, v), Stein Erik Ta-

fjord (tu, v), Kenneth Ekornes (dr, perc), Odense Symphony Orchestra BRAZZRECORDS BBRCD 3010 Brass-brødrene fra Langevåg på Sunnmøre har gjennom snart en hel generasjon gjort et utrolig antall konserter, turneer og plater, både alene og i en rekke sammensetninger med barn, korps, kor og større orkestre.

På «Scetches Of Africa» møter vi dem under en konsert i Odense Concert Hall sammen med byens symfoniorkester. Vi får 12 komposisjoner med utgangspunkt i det afrikanske kontinent, enten gjort av pianisten Abdullah Ibrahim, eller av Helge Førde. I tillegg får vi også Helge Førde og Runar Tafjords arrangementer av mer tradisjonelle afrikanske låter.

Det er tydelig at de mange turene til Afrika har inspirert Brazz Brothers. De fikser denne musikken, uten at det blir kunstig eller påtatt. Jeg tror perkusjonisten Kenneth Ekornes inntreden i bandet har vært positivt i så måte, han er jo en av de norske perkusjonistene som virkelig kjenner denne musikken.

Vi får velkjente låter som bl.a. Ibrahims «African Marketplace» og hans nydelige hitlåt «The Wedding» og «Maraba Blue». Helge Førde har skrevet den fine «Zawose» til ære for musikeren Hukwe Zawose fra Tanzania, den tradisjonelle «Ae, Ae», Helge Førdes flotte arrangement av Abdullah Ibrahims «African Hymn» og når Ibrahims «Homecoming Song» avslutter ballet, så er vi mer enn fornøyd.

Det eneste vi har å utsette er vel egentlig at lyden i Odense konserthus ikke fungerer optimalt for slike opptak. Det bløir veldig mye romklang i symfoniorkesteret og noen av solistene i Brazz Brothers kommer tidvis litt dårlig fram.

Men det er ikke så mye å bry seg om.

Dette er et konsertopptak, og da må man nesten regne med slike bagateller.

«The Wedding» står fremdeles fram som en musikalsk perle, og så lenge den er med, så er jeg fornøyd. Og arrangementet til Helge Førde på denne innspillingen er original og ny. Og den gir på mange måter et helt annet inntrykk av låten enn når Carlos Ward spiller den på utallige innspillinger med Abdullah Ibrahim.

Jan Granlie

MARTIN TINGVALL «En ny dag» SKIP 9117-2/LC 10482 Martin Tingvall plukker fram det riktig store lerretet som solopianist. Antageligvis følte han det riktig, nå når han ikke har bassen og trommene i Tingvall Trio å forholde seg til.

Han er blitt kalt «jazzens Edvard Grieg» – en like tåpelig uttalelse som de aller fleste av denne typen. Jeg skulle gjerne likt å høre argumentene for hvorfor ikke nøyaktig det samme kunne sies om Bugge Wesseltoft, Ketil Bjørnstad og Keith Jarrett.

Visjonen hans har vært å skape en syklus som skal se begge sider av natta.

Når man først er klar over det, er det mulig å oppleve musikken slik - selv om det ikke handler om programmusikk i tradisjonell forstand. Det er liksom ikke sånn at du formelig ser sola

JOHN TAYLORxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Giulia’s Thursdays» CAM JAZZ 7847-2xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Requiem for a Dreamer» CAM JAZZ 7834-2xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Innenfor «klassisk» europeisk triojazz med klaver i front har i mange år pianistene Enrico Pieranunzi og John Taylor stått i særklasse. Begge har med Bill Evans som opprinnelig forbilde utviklet hver sin personlige stil, der de viser at den konvensjonelle genre - med melodi, harmoniskjema og periode - langt fra er tømt for ny kreativitet. John Taylors siste to utgivelser er litt forsinket nådd frem til redaksjonens bord.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Trioplaten «Giulia’s Thursdays» er tredje utgivelse med britiske Taylors permanente trio med landsmannen Martin France på trommer og svenske Palle Danielsson på bass. De forrige er «Whirlpool» (anm. Jazznytt 03#2008) og «Angel of the Presence» (innspilt 2004). «Giulia’s...» er innspilt 2006, men først utgitt i 2012. Det kan ikke være kvaliteten som ligger bak denne nølen – platen er aldeles fremragende. Litt uvanlig har Taylor denne gang kastet seg over musikken til den italienske filmkomponist Carlo Rustichelli, som med typisk italiensk flair for besnærende melodikk har krydret film til bl.a. Pietro Germis dramakomedier som klassikerne «Skilsmisse på italiensk» (1961) og «Forført og forlatt» (1964), Nanni Loys krigsdrama «Fire dager i Napoli» (1962) og TV-krim serien «Giulia’s Thursdays» (1970). (Alle filmtitler på italiensk er opplyst i bookletten). Med vanlig omhu og fantasi har Taylor formet melodiene om i jazzens språk, f.eks. med utbygget harmonisering og ofte skjeve taktarter, tydeligholdt med bass-ostinater.

Taylors spill synes enda mer sprudlende av overskudd enn tidligere hørt. Dynamikken og hans lyriske formuleringsevne går opp i en enhet gjennom en raffinert rytmisk spenstighet (engang Herbie Hancocks adelsmerke), idet hans off beat anslag minutiøst balanseres av Frances og Danielssons medvitende vektinger. Alle melodienes innbygde kvaliteter av romanse, drama, lystighet, melankoli og ømhet kommer klart til uttrykk gjennom trioens mesterlige behandling. Eksempler som den reflekterte «Marcia Funebre» i 5/4, den vitaliserende «L’onuri di l’ascaluni» og den mørkt stemte «Partons Partons» utfolder representativt viften av stemninger.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Også den etterfølgende «Requiem for a Dreamer», innspilt to år senere, er konseptuelt utsprunget av annen kunst. Denne gang er kilden den sterkt samfunnssatiriske amerikanske forfatter Kurt Vonnegut, som døde i 2007. Især romanene «Cat’s Cradle» og «Slaughterhouse-5» frembærer gestalter og situasjoner av poesi og besk humor, som har inspirert Taylor til seks nye komposisjoner, som i indre tonalt slektskap tilsammen kan oppfattes som en suite. Nesten som i takt med Vonneguts komplekse forfatterskap har Taylor forsert sine vanlige grenser mht. melodisk struktur og rytmisk konstruksjon og skapt en musikk som innbyr til ekstra refleksjon, både i utøvelsen og hos lytteren. Flere av stykkene opererer med skiftende taktlengder, som kanskje i seg selv avkrever en større strukturell oppmerksomhet enn vanlig i spillet, og derved også avføder en viss tilbakeholdenhet i vitaliserte eksesser. Til trioen er for anledningen tilføyd den estimerte, britiske saksofonist Julian Argüelles, som besindig bidrar med forfinet, velpleiet sopransax-spill og myndig, men konvensjonelt tenorsax-spill. Det melodiske står da tydelig i de komplekse strukturer, og hele veien rundt i kvartetten spilles med vanlig suverenitet. Umiddelbarheten er ikke høyest prioritert, men musikken vinner i dybde ved hver ny lytting. Den innledende tittelmelodi er en smukk melankolsk ballade. «So It Goes» i tredelte takter fengsler med en uakkompagnert dialogisk improvisasjon på klaver og tenorsax, og endelig i «Calypso 53» får vitaliteten utfoldelsesrom med saftige soli av Argüelles på tenorsax og Taylor på klaveret.

Hvorpå Argüelles med pasjonert tenorgrowl legger opp til en avsluttende ny versjon av tittelmelodien. Musikkens indre struktur er platens varemerke.

Satt på spissen er trioplaten den du skal danse til, mens denne siste er den du skal reflektere til. Begge deler er viktige i et fullgyldig liv.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bjarne Søltoft jazznytt [93]

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:24 Side 94

ANMELDELSER

gå ned vest i spor 1, for så å stå opp i trompet. De er bare ikke like lett tiløst i spor 14. gjengelige hele tiden, men gir du Klaveret kan angripes så forskjellig – plata tid og en del spillinger, er det fra det tungt hamrende, til det mykt mye god musikk å glede seg over. Men kjælende med tangentene. Det må noen storselger blir det neppe. være riktig å si at Martin Tingvall Roy Ervin Solstad jevnt over befinner seg midt mellom ytterpunktene. Men temTRONDHEIM JAZZ ORCHESTRA GJENUTperamentet og nyanserikdommen & EIRIK HEGDAL GIVELSE er hele veien til stede. Jeg kom«We Are?» mer til å tenke på musikkprodusenten Siri Gjære (v), Eirik Hegdal (ss, as, som sier «en gang til, og nå med innlebs), Håvard Lund (cl, bcl), Njål Øines, velse». Denne replikken lå neppe Kjetil Møster (ts) John Pål Inderberg noen gang over medprodusent Bernd (bs), Øyvind Brække (tb), Nils Olav JoSkibbes lepper. hansen (g, v), Erlend Skomsvoll (p, Jeg foretrekker Tingvall som leder av tuba), Ole Morten Vågan (b), Tor Hausin eminente trio, men da er vi jo over gerud (dr) i «kunne han ikke skrevet en annen MNJ Records/MNJCD014 bok»-avdelinga. Og der akter ikke jeg Dette albumet ble opprinnelig lansert i å havne.

2005, da under tittelen «Eirik Hegdal Et vakkert album har det blitt. with Trondheim Jazz Orchestra ‘We Arild Rønsen Are?’». Her fins fem bonuskutt, som er innspilt under samme studiosession i 2004. Men for å få plass til dem, er avKASPER TRANBERG/NILS DAVIDSEN slutningskuttet fra den opprinnelige «Zone Bleue» utgivelsen, «Waltz for Balke», sløyfa.

ILK MUSIC ILK196CD (For den virkelig nysgjerrige, er den De danske drenge, bassist og keyboarkomposisjonen å finne på online-utgadist Nils Bo Davidsen og trompetist og ven.) keyboardist Kasper Tranberg har med «Zone Bleue» gått sammen om å lage Om jeg har telt riktig, skal dette være sin første duoplate. Det til tross for at bandets 13. utgivelse. En fantastisk de har spilt sammen siden 90-tallet. historie i seg sjøl, faktisk. I perioden Plata er både sær og vakker på en 2008-2011 ga dette nomadeorkesteret gang. Aller best synes jeg de er når de hva personell angår ut to album i året! bruker kun trompet og bass som er Du har kanskje trøbbel med å finne deres hovedinstrumenter. Da er det det sentrale årstallet for denne juinakent og til tider lekent, mens jeg bleumsutgaven? Det har seg sånn at synes mange av keyboardinnslagene denne utgaven av Trondheim Jazz Orblir litt enerverende monotone. Dette chestra spilte sammen for første gang er uansett ikke jazz for førstegangsi 2002, og at dette albumet ble slupkjøperen eller noe å gi bort i gave for pet helt på tampen av 2012. 10 års juå lokke nye mennesker inn på jazzbileum! stien. Til det blir det nok for lite teSiden de til stadighet bytter besetmatisk melodimessig til at ning, kan TJO spille nær sagt alt popgenerasjonen eller poptilhengerne mulig. Fra jazzrock med Erlend Skomslar seg lokke utpå. Det betyr ikke at voll og Chick Corea, til det mer avantmusikken er totalt umelodiøs, for megardistisk samtidsmusikalske med lodilinjer finnes spilt både på bass og Kobert. Denne førsteutgaven er hel-

akustisk, og låter som du kan se av besetninga – som et ministorband. Som vanlig; utelukkende originalmateriale, der Siri Gjære dels har skrevet, dels innhenta lyrikken fra storheter som Rupert Brooke og John Irving.

Jeg kan forsikre dere at det faktum at fem spor ble utelatt i den opprinnelige utgivelsen, utelukkende skyldes plassmangel i CD-formatet. I mine ører er det «nye» spor 9, «Quintus», platas aller fineste.

Arild Rønsen ANDREAS ULVO + SLAGR «Softspeaker» Andreas Ulvo (p, rhodes, casio), Anne Hytta (hardanger fiddle), Sigrun Eng (cel), Amund Sjølie Sveen (vib).

ATTERKLANG 305 Mine forventninger begrunnet i de positive inntrykk fra trioen Slagrs to tidligere plater (anm. i Jazznytt 02/2008 og 02/2011) ble utfordret ved lyttingen av denne utgivelsen av trioens samarbeid med den interessante, særegent introverte pianist Andreas Ulvo.

Ulvo har falt for Slagrs evne til å nyformulere folketonen i delvis ambiente, men organisk, sensitivt utførte repetitive mønstre, og derfor tatt seg anledning til å skrive musikk for samarbeidet med gruppen. Og nå «plutselig» finner jeg ikke sensitiviteten til stede, men snarere en mekanistisk, syntetisk lyd, skjønt hovesakelig spilt på helakustiske – ja, kroppslig levende – instrumenter. Ulvo er en ener som i sitt solospill søker enkelheten og finner utsøkte toner og figurer som glimter. Men min eneste forståelse av hvorfor jeg skuffes, henger så langt på at Ulvos og Slagrs felles flair for det enkle, det milde, det klangrike, det bløte – som også platetittelen «Softspeaker» antyder – blir for meget, når den rammes av «mentalitets-interferens», i stedet for at det avsøkes kon-

traster. Flere stykker innleder stimulerende med åpent legatospil av ofte kun ett instrument. Man føler seg invitert, men så slår arrangementene inn og drar de fire sammen i enerverende repetisjoner, som skapt i et hode uten kropp. Ulvo breder brutte akkorder ut over lydbildet eller spiller tynne repetitiver som en Arvo Pärt uten sjel eller en Terry Riley uten mot. Klaveret går sammen med den udempede vibrafonen i julestjerne-kling-klang, mens Hytta på felen og Eng på celloen med kropp og sanser forsvarer de siste bastioner til fordel for musikalsk sjel.

Ulvos melodiske og harmoniske komposisjoner er faktisk ytterst velformede og inviterende for åpen, lyttende musisering, og i korte stunder får de sette an til vekst, men når ambient-tanken overtar, kan de levende kroppslige instrumenter like gjerne erstattes av elektroniske knapper.

Ergerlig at fire slike fine musikere ikke fikk mer musikk ut av opplegget.

Bjarne Søltoft URBAN CONNECTION «Live» Steinar Raknes (b), Håkon Mjåset Johansen (dr), Frod Nymo (as) RECKLESS RECORDS RR506 De har drevet med alt annet enn Urban Connection de siste åra, men det begynner å bli nesten 20 år siden de stifta bandet. Slik de fungerer som trio, skulle en tro de ikke hadde gjort annet enn å spille sammen i ett eneste kjør. De later til å kjenne hverandre ut og inn, hvilket publikum fikk erfare i mengder da Urban Connection inntok Dokkhuset i Trondheim, 26. mars i fjor.

Spiller Urban Connection bop? Ja, de gjør vel det – på sett og vis. På sitt vis, er det vel korrekt å si. Her er det ikke mye fire flate, og uten noe harmoniinstrument blir uttrykket unektelig fritt og freidig. Men for all del; de

JAZZBOK SILDAJAZZ «Sildajazz 25 år» SILDEJAZZ.NO Årets vakreste eventyr i Haugesund, Sildajazz, har rukket å bli 25 år. Og skal vi ta dette festskriftet på alvor, så har det vært 25 år med mange gateparader, ei røys med banjoer, noen sangerinner og en strålende blid og fornøyd festivalleder Gunnar Jæger.

For boken om Sildajazz er mer en billedbok med sol og sommer, sildebord, blide barn og fryd og gammen i alle ledd. De eneste innslagene hvor alt ikke er bare glede er noen faksimiler fra lokalavisen Haugesunds Avis, hvor det var en viss kontrovers i ansettelsen av ny festivalsjef i 2004, hvor festivalen ga Bjarne Dunkel jr. jobben uten å utlyse stillingen, og noen hissige innlegg i forbindelse med en negativ anmeldelse av en konsert med den svenske vokalgruppen The Real Group.

Boka er naturlig inndelt, hvor man starter med historien og den første festivalsjefen Gunnar Jæger. Videre går man inn i problematikken om festivalens programprofil, uten annet enn å fastslå at festivalen har hatt et ansvar for den tradisjonelle jazzen, og at enkelte tradisjonalister ikke har likt utviklingen med at man de senere årene har booket rockeband og andre jazzsjangere på bekostning av den såkalte tradjazzen.

Men etter å ha lest boken, sitter jeg igjen med et inntrykk av at Sildajazzen, i likhet med altfor mange andre, norske jazzfestivaler, på død og liv skal tilfredsstille alle i lokalsamfunnet i stedet for å dyrke sin egenart. Ved å bringe inn alle mulige sjangere [94] jazznytt

innenfor jazzbegrepet, pluss trekke inn både folkemusikk, pop og rock vanner man i stedet ut festivalen i stedet for å styrke den. Et eksempel på at man (de som har redigert og satt sammen artiklene i boken) har viet hele fire sider på den første, store utekonserten – med stadionrockerne TOTO. Et band som etter min mening har fint lite og gjøre på en jazzfestival.

Her er det mange bilder av damer i godt voksen alder, som har kledd seg ut i tøvete kostymer, kanskje for å ligne de mer løsslupne venninnene i New Orleans eller duskedamene i Oslo Jazzfestival.

Mange bilder er av relativt dårlig fototeknisk kvalitet, det er flust med kurriositeter som har fint lite med jazz å gjøre, og altfor mye er som å bla i et litt tvilsomt familiealbum.

Det beste med boka er allikevel noen helt ok jazzbilder. I tillegg har man latt plakatkuntnerne få slippe til med sine betraktninger, og plakatene har i de fleste årene vært veldig bra på Sildajazz. Men problemet er at plakater lager ikke en festival i seg selv. En jazzfestival er en manifestasjon av jazz som kunstart, og ikke en folkefest som har utartet, som i alle fall mitt inntrykk av Sildajazz dessverre har vært.

Men det er helt ok. Jeg tror faktisk denne boka kan fungerer godt som læring for de som er engasjert og virkelig interessert i Sildajazz, selv om mye av boka handler om mye rundt jazzen og ikke så mye om jazzen. Mitt forslag er at de ansvarlige for festivalen setter seg ned, leser Gunnar Jægers historikk, og

Faksimile fra boka innser at Sildajazz kan, og kanskje bør bli Norges ledende og mest profesjonelle tradjazzfestival. Spisse programmet, kjøre en programeringslinje som presenterer den musikken man egentlig vil høre på (les: jazzmusikk med røtter før andre verdenskrig). La folkefesten blomstre, banjoene knitre på gatehjørnene og gjør Sildajazzen til en fest for de som elsker denne musikken. For jeg er overbevistr om at arrangørene i sildabyen er i stand til å lage en av verdens fineste tradjazzfestivaler, hvor barn og gamle kan «ha seg» noen dager i sommervarmen på Vestlandet.

Jan Granlie

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:24 Side 95

Nylig ble det gjort en undersøkelse blant det norske folk som viste at altfor mange av oss var faretruende stressa, og man anbefalte yoga som botemiddel.

Jeg vil heller anbefale SPUNKs fantastiske mesterverk «Wohltemperierte Spunk I-XII» som medisin

sa det: «Her er man ute og spunker, hører jeg!».

Og slik fortsetter det. Andre kutt på CD2 er tatt opp på Nobelinstituttet, og er på mange måter mer majestetisk enn de foregående. Det hviler en høytid og galla over musikken, før man er over i St.Edmund’s Church (D#) og et opptak fra Nakholmen i Oslofjorden i E. En del er tatt opp i Nydalen, ved Akerselva den 20. juli 2007 (C#), mens opptaket fra Operataket fra 20. august 2008 er i D. De har også gjort opptak i Hønse-Lovisas hus på Grünerløkka den 20. september 2009 (i Gb), og i Brugata i Oslo sentrum den 20. oktober 2010 (F).

Innspurten kommer fra Gamle Aker kirke den 20. november 2011 (Ab), før man runder av med et opptak fra Universitetet i Oslo den 20. desember i fjor i G. Musikken gjennom disse seks CDen er ytterst fascinerende. Mange vil kanskje hevde at de fire spiller omtrent det samme gjennom alle seks platene. Men det gjør de ikke. Men det mest fascinerende med denne boksen tror jeg ligger i at opptaksforholdene har vært såpass forskjellige at lyden og hvordan musikerne angriper de forskjellige tonene er det som gjør boksen variert og spesielt interessant. Dette er musikk du ikke skal bruke som bakgrunn mens de lager middag, vasker opp eller støvsuger. Dette er musikk du skal sette deg ned og lytte til. I starten kan mye virke rart og fremmed, men spisser du ørene og åpner opp sjelens mange kamre, så vil du få en stor musikalsk opplevelse.

Nylig ble det gjort en undersøkelse blant det norske folk som viste at altfor mange av oss er faretruende stressa, og man anbefalte yoga som botemiddel. Jeg vil heller anbefale SPUNKs fantastiske mesterverk «Wohltemperierte Spunk I-XII» som medisin.

Hvis du lurer mer på hva dette egentlig dreier seg om, så er det bare å kjøpe den lille boksen, lese intervjuet med musikerne i omslagsteksten (gjort av Rob Young fra WIRE og Anne Hilde Neset i Ultima), putte CD nr 1 i spilleren, og la deg overmanne. Dette er rett og slett en boks med CDer som burde vært utstedt på blå resept!

Jan Granlie

Foto: Ann Iren Ødeby

SPUNK «Wohltemperierte Spunk I-XII» Kristin Andersen (tp, fl), Lene Grenager (c), Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (v, vio, harm, acc, theremin, div), Hild Sofie Tafjord (frhorn, div) RUNE GRAMMOFON RCD2140 For de fleste som har levd såpass lenge at man husker «grusbaneTV», og da man fint overlevde med fasttelefon, tradisjonell postombæring og en kanal på TV, er Spunk noe man husker best fra Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe.

I Australia og New Zealand er Spunk en betegnelse på det å være sexy, mens det i Estland er navnet på en is, mens det andre steder er navnet på en vingummi. For den «yngre» generasjon, i alle fall deler av den, burde kvartetten Spunk være, like kjent og populær. Men så rettferdig er nok dessverre ikke verden. Innenfor de samtidsmusikalske kretser vet man hvem de fire damene i Spunk er, spesielt i utlandet. Innenfor jazzen kjenner man de fire kanskje mest hver for seg, eller i andre prosjekter, men sammen er det ikke så mange som har full kontroll på hva dissa damene driver med.

Men dette er det nå mulig å gjøre noe med.

Mest kjent blant de fire musikerne er nok Maja Solveig Kjelsdrup Ratkje, som de senere årene har markert seg sterkt som en av samtidsmusikkens aller sterkeste stemmer. Ikke bare her hjemme, men kanskje enda mer internasjonalt. Lene Grenager spiller med en rekke forskjellige ensembler, bl.a. et utsøkt duosamarbeid med sangerinnen Sofia Jernberg, Affinis Ensemble, Trio Alpaca og Lemur for å nevne noen få. I Lemur finner man også Hild Sofie Tafjord. Hun spiller også duo med Ratkje i Fe-mail, trioen Agrare med danseren Lotta Melin, med Grenager og Lisa Dillan i Slinger, og hun har spilt med folk som Håkon Kornstad, Zeena Parkins, Fred Frith, Lotte Anker, Ikue Mori og en rekke andre. Kristin Andersen er den jeg har minst kjennskap til. Men hennes bidrag i SPUNK sier nok til at dette er en musiker vi bør få med oss Klokken 20:01 den 20. januar 2001, satte Spunk i gang en drone i Bb, en drone som ville forandre deres musikalske liv i overskuelig framtid. 11 år, 11 måneder og 11 minutter senere beveger de seg over til G, og tar fatt på siste etappe på sin reise som hadde tatt dem gjennom de 12 tonene i den tempererte skala, med en tone per år, fremført på 12 konserter. Disse 12 konsertene fant sted på forskjellige steder rundt om i Oslo, inkludert det enorme, nesten beksvarte indre av Emanuel Vigeland Mausoleum, med sin etterklangstid på hele 22 sekunder. Det ble gjort konserter på Nobelinstituttet, på en hytte på en Nakholmen i Oslofjorden, i et telt på toppen av taket på Operabygget, på Universitetet, på Oslo City og i en hjemmekoselig stue.

«Wohltemperierte Spunk» er en stor utfordring å komme seg gjennom. Men det er også slik musikk man skal bruke hjerne og hjerte på å prøve å komme inn i.

Dronemusikk har aldri vært det som har vært enklest å få en forståelse av gjennom platemediet, men de seks CDene vi her får servert på sølvfat, burde trigge de fleste musikkinteresserte til å sette seg ned, ta seg god tid, lene seg rolig tilbake, dempe lyset, sette på full styrke på anlegget og la det stå til.

Mye av musikken er utrolig vakker, mens andre ting skjærer i ørene og hindrer deg i å gå i dvale.

Førsteplata er tatt opp i Emanuel Vigeland Mausoleet den 20. januar 2001, og som sagt, den går i Bb. Musikken smyger seg fram og varierer hele veien gjennom de 33 minuttene og 33 sekundene den varer. Deretter følger et opptak gjort i en leilighet i Seilduksgata i Oslo nøyaktig ett år og en måned senere. Lyden på dette opptaket er helt annerledes enn førstesporet.

Mest fordi akustikken i en leilighet på Grünerløkka er helt annerledes enn i Vigeland-mausoleet. Derfor blir dette også en helt annen lytteopplevelse, noe som gjør at de to opptakene skaper en slags helhet. Musikken som spilles er annerledes her, fordi man ikke har den enorme akustikken som hjelpemiddel, noe som krever mer av musikerne. Men de fire damene mestrer også dette til fulle, dessuten går denne dronen i A. CD2 åpner med et opptak fra Oslo City, «kjøpesenteret fra hælvete» rett ved Oslo S. Her er man over i C-dur, noe som kanskje er valgt på grunn av omgivelsene?

Man skal ikke utsette kjøpesenterpublikummet for mer avanserte ting enn det! 29 minutter og 50 sekunder dvelende droning, eller som en på jazzforum-kontoret

jazznytt 01 2013 96 sider_Layout 1 20.02.2013 10:24 Side 96

ANMELDELSER

forholder seg relativt strengt til Steinar Raknes’ komposisjoner. Hør for eksempel åpninga av «Brannigan’s Law» eller «Trick Book», og du skjønner at dette ikke er musikk som tas på sparket.

Jeg har alltid likt dette bandet, kanskje aller helst når de drar på skikkelig. «Front Door» er en glimrende illustrasjon; en sann oppvisning i spilleglede og temperament.

Er det mulig å tenke seg et mannskapsskifte i Urban Connection? Det fins helt sikkert saksofonister, trommeslagere og bassister som kunne fylle rollen. Men de musikerne fins ikke, som ville gjort Urban Connection til et bedre band.

Min aller varmeste anbefaling.

Arild Rønsen

WE ARE ALL AMERICANS «We Are All Americans» DAS KAPITAL RECORDS CD74W4 Den danske franskmann Hasse Poulsen har nå i mange år boltret seg på sitt nye hjemlands musikalske arenaer.

Blant hans egne prosjekter har spesielt den tverrnasjonale trioen Das Kapital gjort seg bemerket på platemarkedet.

Med enda et skritt derfra mot en mer harmonisk-melodisk musikk er han kommet med denne franske kvartett, som med bekymringsløs defaitisme kaller seg «We Are All Americans».

«Mantraet» stammer fra en fransk journalist, Jean-Marie Colombani, som i Le Monde uttalte sin oppriktige solidaritet med amerikanerne da USA ble rammet av flyterrorren 11. september 2001. Det var en ordbruk George W. Bush kunne bruke, nesten slik vi i Eu-

OVERLIGGER

HILDEGUNN ØISETHxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Stillness»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hildegunn Øiseth (tp), Eyolf Dahle (p), Torbjørn Dyrud (p), Mats Eilertsen (b), Thomas Strønen (dr) LOSEN RECORDS LOS 111-2xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mange vil kanskje si at vi ikke trenger flere Arve Henriksener, Nils Petter Molværer, Gunnar Haller og Eivind Lønninger i det norske jazzlandskapet. Etter å ha hørt Hildegunn Øiseths uteglemte plate er svaret et rungende. JA! Vi trenger Hildegunn Øiseths plate «Stillness» for alt det den er verdt. Vi trenger det fine trompetspillet hennes. Vi trenger pianospillet til både Eyolf Dahle (fire spor) og Torbjørn Dyrud (de resterende fire). Vi trenger Mats Eilertsens sobre bass-spill og ikke minst Thomas Strønens tilbakeholdne og lydhøre trommespill. For sammen utgjør de et usedvanlig vakkert, spillende ensemble som både er melankolsk og nordisk, og alt som skal til for å selge i bøtter og spann. Og selv om mye av musikken ligger i landskapet til de overnevnte, har Øiseth en helt egen originalitet i spillet sitt som fester seg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det hele starter med Frode Fjellheims nydelige «Hymn to the Stillness», før det hele, nesten umerkbart glir over i Strønens «Ambrosia». «Wall View» er signert Mats Eilertsen, noe som man lett kan høre, spesielt i akkordrekkene som er valgt. Eyolf Dahle legger de fine akkordene usigelig vakkert ned på de hvite og sorte tangentene og Øiseths trompet smyger seg innpå oss i en usigelig vakker ballade.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dale får også lov til å bidra med en låt. Hans «Grand», er, som alt det andre på denne plata, en usigelig vakker sak, før Øiseth og Strønens tredelte «Balance» overtar, og vi er fremdeles på det neddempede og vakre.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dyruds fine «Circle» følger, før Olga Konkovas vakre «Homage» og vi får Eirik Hegdals «Enamor». Mats Eilertsens «Michael Collins (The Loneliness of Michael Collins)» runder av denne usedvanlig vakre stunden med perlemor-musikk. På sistelåta benytter Øiseth seg av mute, noe som bringer den danske hedersmann, Palle Mikkelborg fram i hukommelsen. Og det er kanskje der vi lettest kan plassere Hildegunn Øiseth – som Palles helt naturlige arvtager på den lyriske og vakre jazzscenen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette er ei plate som lyser glede og vakker natur lang vei. Alle musikerne stråler sammen med sjefen sjøl, og at ikke denne trompeteren har blitt hyllet mer er en gåte. At Jazznytt ikke har fått den anmeldt før nå, er rett og slett en skam. For dette er ei plate som bør forefinnes i et hvert hjem med CDspiller og en viss respekt for stor og vakker kunst!

Jan Granlie [96] jazznytt

ropa har tatt bruk av jazzen, som unektelig er oppstått i Amerika. Dette har denne franske kvartett visst å understreke med sin musikk, så ingen kan ta feil.

Det begynner med et enkelt, langsomt vibrafonostinat over et klart periodisk harmoniskjema, hvorpå Hasse Poulsen stemmer i med sitt tema på gitaren – det er bluesy, folksy og hymnisk. «I’ve Heard it Said Before» kaller han stykket, og det har han rett i, men det synger så friskt og uavviselig at man blir spent på platens videre forløp.

Joda: Det veksler mellom slike langsomme stykker (i slektskap med Fred Friths «Cosa Brava»-musikk) og så de hurtige virtuost-unisone temaer, som ofte gir minnelser om kvartetten med Gary Burton og Larry Coryell fra sist på 60-tallet, men som her spilles mer nåtidig rått. Ofte etableres en suggererende spenning mellom det harmonisk syngende og en samtidig koloritt av odde toner og klanger. Det er vilt sjarmerende og passe euforiserende. Hele forløpet gjennom platen synes bevisst dramaturgisk formet, slik at den musikalske vitalitet og utløsning har sin rette kulminasjon omkring spor åtte og ni av i alt 11: Hasses «Lazers of the Jungle» med en febril duoimprovisasjon med Benjamin Flaments vibrafon og Julien Chamlas trommer leder frem til et kokepunkt med Hasses gitarsolo, drevet frem av Chamla. Han er dernest kreditert for den velformede balladen «Hawaii», som i melodiske trekk viser til Carla Bley, men spilles i en henført kombinasjon av harmonisk og lydbasert klang.

Alle fire musikere er blendende på sine instrumenter, som håndteres med stor frimodighet. Benjamin Flaments vibrafon synger tidvis i elektroniske filtre, men eksellerer især i flyvske tonekaskader. Hasse Poulsen og Adrien Dennefeld supplerer hyppig hverandres velopplagte gitarspill, slik at når den ene går i forgrunnen, underbygger den andre med kontrapunkter eller røffe akkordeffekter. Dessuten mener jeg å høre Dennefeld «backe» med walking bassgang på sitt andre (ikke annonserte) instrument, celloen, i Chamlas heftig swingende «Sous la Glace». Chamla selv imponerer med sin evne til å få selv rockrytmer til å swinge. Og i sin forrykende duofeature med Hasse, «Cannon», smelter han hele molevitten med en aldeles meddelsom og kompleks trommesolo.

«I got addicted!» sier jeg – på amerikansk.

Bjarne Søltoft EBERHARD WEBER «Résumé» Eberhard Weber (el-b, keyboard); Jan Garbarek (ts, ss, selje-fl), Michael DiPasqua (dr, perc) ECM 2051 Den tyske el-bassist Eberhard Weber har i uminnelige tider vært stallhest i plateselskapet ECMs imperium. Hans syngende, ekko-garnerte basslinjer har unektelig til tider fascinert mange av oss – ikke minst i Jan Garbareks grupper på 80-tallet. Nå har han støvet frem gamle links, hvor han har hatt den oppgave å berede overgangen fra et nummer til det neste på live-konserter (perioden 1990-2007). Tolv stykker har han - i mangel av den

bortrevne, opprinnelige kontekst – funnet egnet til å overdubbe med playback-loops, syntetiske keyboards, ekstra basslinjer og sikkert også flere ekkofiltre. På vanlig vis hører jeg første gang på skiven, før jeg leser informasjonen i bookletten. Derved forstår jeg straks bedre, hvorfor det kunne gå så galt i dette tilfelle. Fornemmelsen av selvdyrking blir bestyrket. Man kunne velge å trekke seg tilbake ved å avlevere etiketten «flott lyd, av en annen verden» og la det bli med det.

Men det ville være en anmelderfeighet.

«Musikken» (med nødvendige anførselstegn) tar innledningsvis kurs mot muzak, dreier senere om i retning av new age, før en eneste jazzfrase eller noe lignende er kommet frem for å bli. Det er vanskelig å avgjøre hvor Eberhard Weber sjelelig befinner seg på en skala fra romantisk selvbedrag til kynisk kalkulert eskapisme, men det antaster mitt begrep om hva musikk er til for (en debatt som Jazznytt i forlengelse av fjorårets arrangerte kritikerkonferanse kunne ta opp med sikkert utbytte).

Jo visst spiller Weber etterhånden noen vitale og tidvis saftige bassfigurer av den gamle skuffe (hvorfra de jo også er hentet), men den syntetiske garnityr i endog harmonisk søtladne mønstre gjør suppen uspiselig. Kun i «Heidenburg» og i «Marburg» er den pådubbede backing såpass diskret at Webers basspill fremstår meddelsomt.

Og i «Amsterdam» blir Garbareks tilstedeværelse på tenorsaksofonen med to minutters myndig og usentimentalt spill et velkomment avbrekk. Hans sopransaksofon i «Tübringen» tangerer derimot det servile, og hans seljefløyte i «Bath» gjør hverken fra eller til. Heller ikke Michael DiPasquas perkussive bidrag i to numre får større betydning, selv om en god rocky aktivitet i «Lazise» setter liv i Weber. Men også her gripes man av savnet etter å merke om Weber vil noe med det.

Stykkene forblir retningsløse skisser.

De senere år har man iblant kunnet gripes av den fornemmelse at ECMkongen Manfred Eicher er begynt å støve hyllene av for å utgi hittil hengjemte opptak, som ikke holdt mål; men skal man tro notene i bookletten er altså Weber selv ansvarlig for feilgrepet med nærværende produkt.

Bjarne Søltoft

Neste utgave av Jazznytt kommer i begynnelsen av juni

abonnér på www.jazznytt.no

I salg nﾃ･!

22 Dee Dee Bridgewater 05 (Billie Holiday Project)

Mike Stern/Bill Evans med Dave Weckl Alfredo Rodriguez trio

23 BBB med Andy Sheppard 05 Patricia Barber quartet Mary Halvorson quintet

24 Elephant9 05 Thomas Stanko NYC Qt David Liebman Scandinavian group

25 BataBrok (Batagraf med 05 Runar Gudnasson)

26 Bonnie Prince Billy 05 Pierrick Pedron trio 窶適ubics Monk

29 Polymorphie 05 Francois Corneloup trio 30 Michael Kiwanuka 05 Cyro Baptistas Banquet of the Spirits

31 Petter Wettre New 05 Generation 01 Reggie Watts 06 Kris Davis trio

Mﾃｸster! Mathias Eick Dr Kay and his Inter stellar Tone Scientists

FESTIVALPASS, NATTPASS OG DAGSPASS. RABATTBILLETTER: STUDENTER, MEDLEM Bergen Jazzforum, BT-ABONN med BT-kort.

Og mange flere!

omslag 01 2013 NY_omslagsmal 20.02.2013 10:28 Side 1

JAZZNYTT 01:2013

B-BLAD jazznytt Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

DIANA RALL K KRALL

COME SHINE JON CH CHRISTENSEN RISTENSEN DIANE REEVES

T RATION GENERA NEXT GENE RE NEXT R WETTRE ER PETTE PETT O LA POHJOLA RI POHJ ERI VERNE M/ M/ VERN

MARSALIS ANFORD MARSALIS RA BRANFORD B .

.

SE RESTEN AV PROGRAMMET PA WWW. KONGSBERGJAZZ. NO

GENERALSPONSOR:

HOVEDSPONSOR:

N ONDON LONDO DAMER I BLUES M L DAMER CHOIR L CHOIR OSPEL GOSPE TY G NITY MMUNI CO COMMU

BUSHMANS MANS REVENGE

ZIST ZZ JAGA JAZ

SUSANNA S USANNA ANNA WALLUMRØ WA ALLUMRO ØOD D

7O AR

GURO VON GERMETEN / ARVE HENRIKSEN / JACK DEJOHNETTE / TORE JOHANSEN / LOTTE ANKER / ALEX ACUNA / HVOR FLINK VIL DU BLI? / BENGT BERGER OG DON CHERRY / DEN NORDAFRIKANSKE JAZZEN / JAZZPOLITIET SER DEG / JAZZLINJA VED NTNU / ALL EARS / BODØ JAZZ OPEN / DJANGOFESTIVALEN / 12 POINTS MED MER

RG E B S KONG FESTIVAL JAZZ 3-6. JULI