Jazznytt 03:2013

JAZZNYTT 03:2013 HEDVIG MOLLESTAD THOMASSEN / LAIA GENC /MARCUS MILLER / CRAIG TABORN / MARTE MAALAND EBERSON / THAMAS ENCHO / ELDBJØRG RAKNES OG SJØBYGDA KUNSTNARHUS / YTRE SULØEN JAZZ-ENSEMBLE 40 ÅR / SNORRE KIRK / MILES DAVIS OG HANS TAPTE KVINTETT / ILK 10 ÅR / FESTIVALSOMMEREN M.M.

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 03:2013

LØSSALG KR. 100,-

WWW.JAZZNYTT.NO

100 sider

G D I A V T D S HE OLLE SEN M OMAS TH

Laia Genc / Marcus Miller / Craig Taborn / Marte Maaland Eberson / Thamas Encho / Eldbjørg Raknes og Sjøbygda kunstnarhus Ytre Suløen Jazz-ensemble 40 år / Snorre Kirk / Miles Davis og hans tapte kvintett / ILK 10 år / Blindebukk med Øyvind Skjerven Larsen Men platebransjen var ikke død / Utdanning: Etter skoletid / Ski Storband på kafé / Sommerleir i Utopia / Farvel til ...

Hvem er hvem i jazzhistorien: Duke Ellington / Festivalsommeren / 115 anmeldelser / Frispark m.m.

WWW.JAZZNYTT.NO

omslag 03 2013_omslagsmal 27.08.2013 14:52 Side 2

Smakebiter hosten 2013 Med Helge Lien, Bugge Wesseltoft, Ketil Bjørnstad, John Tilbury og ”hele” pianonorge!

31.08 - Trondheim Jazzorkester & Marius Neset 07.09 - Jassbox med Hedvig Mollestad Trio 11.09 - Mopti - releasefest!

14.09 - Arve Henriksen & Jan Bang - releasefest!

03.10 - Scott Henderson / Jeff Berlin / Dennis Chambers 08.10 - Grand General 10.10 - Carla Bley Trio 17.10 - Marc Ribot Trio 19.10 - Chris Potter 25.10 - Funky Butt 27.10 - Dave Holland PRISM 01.11 - Arild Andersen Trio 09.11 - ACS - Gerri Allen, Terri Lyne Carrington & Esperanza Spalding 11.12 - Tigran Hamasyan Shadow Theater Conexions - Uhørt! - Jassbox

KJØP SESONGKORT FOR HØSTEN 2013

Kun 1200,(700,- stud) Fri entré på alle konserter en hel sesong!

Les mer om programmet på www.nasjonaljazzscene.no Billetter kan kjøpes på www.billettservice.no Søndagsjam hver søndag - Gratis!

Jassbox - jass for gulv - med Espen Horne og Erik Holm en lørdag i måneden

Karl Johans gate 35

design - www.waggestad.no l foto - Jan Granlie

24.08 - Conexions: Pianothon

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:00 Side 3

JAZZNYTT ER MEDLEM AV

europe jazz media

innhold s e p t e m b e r, o k t o b e r, n o v e m b e r 2 0 1 3 [10] nytt navn: marte maaland eberson [14] hedvig mollestad [22] laia genc [27] sjøbygda kunstnarhus [28] marcus miller [34] craig taborn [36] thomas encho [40] ytre suløen jass-ensemble 40 år [44] snorre kirk [46] miles davis og hans tapte kvintett [50] ilk i 10 år

Forsidefoto og foto på denne siden av Hedvig Mollestad Thomassen er tatt av Arve Kjersheim

[05] leder [05] jazz i norge for 10, 20, 30 og 40 år siden [06] notert litt på siden [07] jazzfoto [08] notert på hjemmebane [12] notert på utebane [54] blindebukk med øyvind skjerven larsen [58] innspill [59] men platebransjen var ikke død [60] utdanning: etter skoletid [61] farvel til ...

[63] storband: ski storband på kafé [64] utdanning: sommerleir i utopia [65] hvem er hvem i jazzhistorien: duke ellington [66] levende lyd: sommerfestivalene [70] levende lyd: copenhagen jazz festival [72] levende lyd: canal street, arendal [73] levende lyd: north sea, rotterdam [73] levende lyd: olavsfestdagene, trondheim [75] levende lyd: jazz em agusto, lisboa [76] anmeldelser [98] frispark

Signerte artikler står for bidragsyters egen mening, og er ikke nødvendigvis i samsvar med redaktør og/eller utgivers mening jazznytt [03]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:00 Side 4

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 E-post: jazznytt@jazzforum.no Redaktør: Jan Granlie

CHRISTIAN WALLUMRØD ENSEMBLE Outstairs

Redaksjon: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Anja Lauvdal, Arild Rønsen, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Tor Hammerø, Aslak Hartberg, Johan Hauknes, Jan Erik Kongshaug, Lars Mossefinn, Stuart Nicholson, Dagfinn Norbø, Harald Opheim, Petter Pettersson, Arthur Piene, Arild Rønsen, Bjarne Søltoft, Johan Tollgert, Børge Tronrud, Ann Iren Ødeby Foto: Marcus Braun, Guri Dahl, Svein Magnus Furu, Petter Furuseth, Jan Granlie, Jarle K. Jørgensen, Arve Kjersheim, Roberto Massotti/ECM, Harald Opheim, Vidar Ruud, Rue Sakayama, Bjarne Søltoft, Andreas Terlaak, Johan Tollgert, Roar Vestad, Ann Iren Ødeby Gjendiktninger: Johan Hauknes Illustrasjoner: Jan Granlie Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie

STEFANO BOLLANI HAMILTON DE HOLANDA O que será

Trykk: UNITED PRESS Opplag: 4 000 Priser: Abonnement: kr. 350,– for fire utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.

Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

JOHN ABERCROMBIE QUARTET 39 Steps

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no/ecm [04] jazznytt

Neste nummer kommer i begynnelsen av desember 2013 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 03:2013 Bestilling: 02.11 Frist for produksjon av annonse: 05.11 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 10.11

... og er utgitt med støtte fra

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:00 Side 5

For 40 år siden

For 30 år siden

Når det gjelder publikums reaksjoner så er dette et vanskelig, for ikke å si litt ømtåelig emne. Av og til har man inntrykk av at det er andre ingredienser enn musikkens kvalitet som spiller inn når det gjelder å skape et festivalmiljø.

I jazzmiljøet, blant puritanerne, blir eg karakterisert som popmusiker, og blant popmusikerne er eg jazzmusiker?? Eg bryr meg ikkje om det. Eg trives i mine gamle miljøer, saman med kolleger og hvor mine nærmeste fins. Her kommuniserer eg best om musikk.

[Knut Borge i leder i Jazznytt nr 5: 1973]

[Jon Eberson i Jazznytt nr 04:1983]

For 20 år siden Eg har egentlig bare lyst til å vokse og utvikle meg videre som musiker og komponist. Tar sikte på å erverve meg litt fleire komposisjonstekniske kunnskaper. Har lyst til å prøve å skrive litt større ting for større ensembler.

[Ottar Skagen i samtale med Kenny Barron i Jazznytt nr 04:1993]

For 10 år siden Det finnes et utdrag om Newportfestivalen i 1958/59 frå festivalbrosjyren, der det står kva Miles skal ha på seg før han går på scenen, mens han er på scenen og etterpå. Detaljert hvilken dress og hvilket merke. Det er en type bruk av kva som er «hipt» og ikkje. [Øyvind Larsen i Jazznytt nr 03:2003]

Valgets kval - (noen dager før man går til valgurnene) I disse dager er det igjen valg i overf lodslandet Norge. Det norske folk Rollins på Romsdalsmuseet i Molde ikke leverte i striregnet? At Charles har igjen gått veien til stemmeurnene for å avsi sin dom over politikernes Lloyd ikke leverte i Molde i sommer fordi det ikke var utsolgt? Vil det si kamp om velgernes gunst. Og jeg må si jeg er litt skremt over hva jeg har at Torvald Tåkes danseband som spiller på en eller annen dansegalla fått høre, både fra politikerne selv, og mine omgivelser den senere tiden. leverer bedre enn disse fordi det er «stinn brakke»?

Det verste er kanskje den følelsen som kom fram hos store deler av det Jeg tror ikke det er så enkelt, Jensen! Jeg tror dette har med f lere faktornorske folk allerede før valgkampen kom i gang. «Det blir ikke en ny pe- er å gjøre. Blant annet har det å gjøre med hvem som får mediedekning. riode med rød/grønt f lertall», fastslo man. Selv personer som har holdt Hvem får plass hos Skavlan, på Nobelkonsertene, på «Sommeråpent», seg trygt på venstresiden av den politiske midtstreken gjennom årtier, og ikke minst, i spaltene i avisenes kultursider. Og det har med penger å mente at det nå var på tide med et skifte. Man ville gi de borgerlige en gjøre. Penger til å utvikle seg som kunstner, uten at man skal tenke på at mulighet, sa man. «Den rød/grønne alliansen har rustet», sa man. man hele tiden skal levere det massene vil ha. Men at det viktigste er at «Innenfor kulturlivet blir det ikke store forskjellen man skal utvikle en kunst som vil gavne folket over om det er rødt eller blått som styrer». «Fremtid, og som ikke skal være avhengig av lommeboka. skrittspartiet blir aldri store nok til å få noen betydI vårt naboland Sverige har man en borgerlig regjerning». ing. Kan noen hos de borgerlige her hjemme forHvor feil er det egentlig mulig å ta? Se for eksempel klare meg hvorfor arbeidsløsheten blant ungdom i på Oslo – Høyrebølgens utstillingsvindu. Her drivSverige ligger skyhøyt over det norske? Og hvor er man en politikk hvor man leier inn ansatte på mange grep har den svenske kulturministeren tatt slavevilkår. På Aker Brygge tjener en svensk servifor å bedre situasjonen for svenske kunstnere siden tør omtrent det samme i timen som det koster for et hun kom til makten? Lena Adelsohn Liljeroth hadde glass øl. I byggebransjen er det snart ikke en eneste per 28.03.2012 ikke lagt fram et eneste forslag for Siv Jensen norsk arbeider igjen. Alt som er mulig å privatisere, den svenske riksdagen siden hun startet som kulturskal privatiseres. Og den ansvarlige er byråden for minister i 2010. Hun fikk for en stund siden spørsnæring, som også er ansvarlig for kulturstøtten i hovedstaden. På samme målet om hva hun ville gjort hvis hun fikk en milliard ekstra å rutte med. måte som alle andre næringer skal også kvalitetskulturen leve på knapper Da svarte hun at hun ville ha brukt pengene på å senke skattene. og glansbilder, eller for å lese litt mellom linjene, så mener de at det som I Danmark går diskusjonen høyt om kulturlivet og støtten til denne. Kulikke selger, ikke har livets rett! tursosiolog og lektor ved universitetet i København, Peter Duelund, sa til I Dagbladet, i begynnelsen av august, uttalte Fremskrittspartiets leder, Poilitiken den 15. september i 2010, da Danmark hadde en borgerlig styrt Siv Jensen, at «det er publikum som skal bestemme hva som er god eller regjering, at «danske politikeres lave prioritering av arbeidet i represendårlig kultur, ikke politikerne». I partiprogrammet står det «… at publi- tantskapene i Statens Kunstfond og Statens Kunstråd og mangelen på ofkums begeistring vil i stor grad være avgjørende for hvilke kunstformer fentlig debatt om kunst og kultur er uttrykk for en småstatsmentalitet. som vil overleve». Til dette sier Jensen: «Vi mener at kulturpolitikk i det Men her hjemme skal man på død og liv ha en endring! Når Norge går store skal være til for publikum, ikke for kulturarbeiderne eller kultur- så det griner og vi lever på toppen av verden, både økonomisk og sosialt, formidlerne. Det finnes ordninger som gjør at man ikke trenger å pres- er det norske folk blitt så tilfredse og feite at de er gått lei av hele veltere og levere og skape noe publikum vil ha, men man får likevel en sikker ferdskaka. Nordmenn vil gjerne senke seg ned på et europeisk nivå når det inntekt for å holde på. Det må være unntaket. Alle andre næringer og yr- gjelder levestandard. Eller er det egentlig det man vil? kesutøvere må faktisk levere».

Nå er denne betraktningen skrevet noen dager før man gikk til valgMen hva mener egentlig Siv Jensen med å levere? Vil det si at kunstnere urnene. Selvsagt på grunn av deadline, trykketid etc. Så hvis det den som ikke selger i bøtter og spann ikke leverer? Vil det si at folk som Sid- 9. september ikke ble et regjeringsskifte, så vil jeg glede meg over det. sel Endresen, Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Karin Krog, Arild Hvis det norske folk har latt seg fascinere av Erna - og ikke minst Siv Andersen og Bugge Wesseltoft ikke leverer? Fordi det ikke alltid er og vi har fått et regjeringsskifte, så får vi en stri tørn framover. Så da er smekkfulle hus og at de ikke selger plater i tusentall? Vil det si at Sonny det bare å stå sammen og ri stormen av intil neste valg. Lykke til!

det er publikum som skal bestemme hva som er god eller dårlig kultur, ikke politikerne

Molderosen til Jan Ditlev Molderosen er en æresbevisning i form av blomster, hederlig omtale og en «rosebutton», laget av sølvsmeden Svein Strande, som deles ut til personer som har gjort Molde og Moldejazz kjent nasjonalt og internasjonalt, på en positiv måte. I år valgte man å gi Molderosen til NRK-veteranen Jan Ditlev Hansen, som i mange radiosendinger fra Molde har snakket varmt om Molde og Moldefestivalen, bl.a. i sitt program «Rundt midnatt», sa Friisvold. Jazznytt stiller seg i den lange køen av gratulanter.

52% er den prosentvise økningen av vinylplatesalget på verdensbasis fra 2011 til 2012.

Det er International Federation of the Phonographic Industry som melder dette.

Ellaprisen til Skomsvoll Ellaprisen deles ut for å hylle personer som har gjort en ekstraordinær innsats for jazzen, jazzmiljøet i Oslo og for Oslo jazzfestival. Selve prisen er en statue av Ella Fitzgerald – i år i ny skikkelse, formgitt av den unge kunstneren Christian Tømmerås.

Under Oslo Jazzfestivals åpningskonsert på Operaen, mottok Erlend Skomsvoll prisen for sin ekstraordinære innsats for jazzen, jazzmiljøet i Oslo og for Oslo jazzfestival. jazznytt [05]

,,

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:00 Side 6

NOTERT [ LITT PÅ SIDEN ]

har du hørt at ... ... The Brecker Brothers har gjenoppstått! Etter at saksofonisten Michael Brecker døde den 13. januar 2007, har det vært relativt stille rundt det gamle bandet han hadde sammen med broren Randy, et band som var toneangivende innenfor deler av jazzmiljøet i perioden 1975-82.

Suksessen bandet hadde, vil gjerne trompeteren Randy Brecker nå vekke til live igjen. Sammen med sin bedre halvdel, den italienske tenorsaksofonisten Ada Rovatti Brecker, er The Brecker Brothers igjen på veien. Nå har ikke Jazznyttredaksjonen hørt nyutgaven av bandet, men vi kan ikke fri oss fra å anta at det lukter en smule John Lennon/ Yoko Ono, Paul & Linda McCartney og andre mann og kone-konstellasjoner av dette prosjektet, prosjekter som ikke alltid har vært vellykkede. ... man på Kongsberg Jazzfestival opererte med et arrangement som ble kalt for Bingokongens Jazzbingo!

Nå vet ikke vi i redaksjonen, som måtte holde fortet i hovedstaden og ikke kunne dra til gruvebyen i år, hva dette dreier seg om, men noe tvilsomt virker det, kanskje... ... man i årets festivalavis for Moldejazz var i overkant beskjedne.

Her kunne man lese at Jason Moran & Charles Lloyd skulle gjøre sin eneste Europakonsert som duo i Molde i år. Hvis vi ser på besetningen med Lloyd på saksofon, Moran på piano, James Lassen på fagott, Sveinung Hovensjø på bass, Jon Christensen og Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon, er vel ikke dette bare den eneste europakonserten, men den eneste konserten denne gjengen gjør overhodet. Eller har man rett og slett skrytt på seg et band som aldri har spilt, eller kommer til å spille med hverandre? ... den danske fiolinisten Svend Asmussen, nok en gang er med på lista over «Rising Stars» i DownBeats kritikeravstemning, publisert i deres augustnummer. Etter at han også i fjor var med på lista over «Rising Stars», sendte vi en epost til magasinet for å gjøre dem oppmerksom på fadesen, uten at vi fikk noe svar.

Asmussen ble nemlig født den 28. februar 1916! På den bakgrunn kan han kanskje ikke regnes som ung og lovende lenger...? ... vi kan ikke annet enn å fryde oss litt, når andre enn Jazznytt går i trykkfeilfella. Under årets Moldejazz var festivalens web-avis, Fire Flate på plass hele uka med troverdige og ytterst oppegående anmeldelser og reportasjer. Dessverre glapp det litt da redaktør Arild Rønsen skulle intervjue den nye festivalsjefen Anders Eriksson. Her blir han gjennomgående omtalt som Andersson...

Da Jazznytt i pur glede kontaktet Rønsen for å gjøre han oppmerksom på feilnavigeringen, kom forsvaret: - Jeg husker ikke hva denne svensken heter, men her i FireFlate-redaksjonen kaller vi han bare for «Bosse».

[06] jazznytt

I arrangementene sine har de en forkjærlighet for gjentatte små motiver (ostinater) som ligger i lang tid i akkompagnementet. Framføringen av de forskjellige låtene har varierende styrkegrad og intensitet. Det brukes mange elementer fra eldre jazz, slik som break og stoppkor. Men på en låt har de tydelig tatt mønster fra mer østerlandske tradisjoner.

(Folkeopplysning i anmeldelse av Beady Belles konsert under Moldejazz, i Romsdals Budstikke)

Oops! I did it again!

Det begynner nesten å bli en tradisjon at pianisten Keith Jarrett oppfører seg litt «originalt» på sine konserter.

For et par, tre år siden skjelte han ut publikum og forlot scenen i Umbria i Italia, fordi ha så noen i publikum ta bilder under konserten. Etter den hendelsen lovte festivalledelsen at Jarrett aldri mer skulle inviteres til Umbria Jazz.

I år var han og hans trio likevel engasjert for konsert. Jarrett kommer på scenen, ser noen i publikum sitte med kamera, og forlater deretter scenen med hilsenen «See you later».

Etter en stund kommer trioen på igjen, denne gangen med eneste lyssetting på bassen til Gary Peacock.

Denne lyssettingen forblir slik gjennom hele konserten.

JazzTimes utsendte, Thomas Conrad, har skrevet en lang reportasje om hendelsen som du kan lese på http://jazztimes.com/artcles/96482keith-jarrett-s-dark-night-in-perugia.

Der kan du også følge debatten som har fulgt saken i etterkant. Det skal tydeligvis ikke være enkelt å arrangere konserter i en tid hvor mobiltelefonen er det nye kameraet…

Forbyttet ved fødselen

Filmskaperen Michael Moore

Jazznyttredaktør Jan Granlie

Rui Neves har besøkt festivalen, og ble guidet rundt i Oslo av trommeslageren Paal Nilssen-Love. Til «UP» kan Neves fortelle at han ble tatt med til Oslos platebutikker, selvsagt Bare Jazz, Big Dipper, Tiger, og ikke minst Neseblod (!!!), stedet for den riktige hardcore-musikken. Etter denne runden ville visstnok herr Nilssen-Love ta med Neves ut på en av byens bedre gastronomiske etablissementer – og endte da opp på Dovrehallen!

Sånn går det når man lar en fyr fra Stavanger, som bruker mesteparten av tiden enten på flyplasser eller konsertscener rundt om i verden, ta seg av utenlandske turister som frekventerer byen. Kanskje noe å falle tilbake på når trommeslageren går lei av å «piske skinn»!

Ekte jazzere jogger ikke Paal Nilssen-Love – den nye Oslolosen

Flymagasinet «Up», utgitt av det portugisiske flyselskapet TAP, har i sin august-utgave intervju med lederen for den flotte jazzfestivalen «Jazz en agusto», som i en bisak snakker varmt om Oslo og «All Ears»festivalen.

COVER TO THE PEOPLE TRIO TREITER «Syndrome of influence» HEMSCHO 001 At det opp gjennom årene er kommet mye rart fra det nederlandske høylandet, er hevet over enhver tvil.

Men høydepunktet på coverfronten må ha kommet i 1975, da Trio Treiter landserte denne langspilleren.

Bassisten Dick Schoonderbeek, trommeslageren Jan Pilon og saksofonisten Henk Van Hemert hadde vært i studio og spilt inn låtene «Anna», «Jora», «Panter», «Sopranino», «Daisy», «Moppie» og «Joy», og alle gledet seg til plata skulle komme ut...

Musikken ligger i det typiske 70-talls frijazzlandskapet, og låta «Sopranino», hvor Van Hemert trakterer sopraninosaksofon, som er den eneste vi har fått tilgang til på internett, låter på mange måter forut for sin tid, og helt ok.

Men hvem i all verden har hatt an-

I forskningens verden finnes mye rart.

Nå kan Aftenpostens A-magasin melde om at om du jogger og vil få opp farten, samtidig som du lytter til musikk, så er jazz og reggae den musikken du ikke skal velge. Du bør helle velge musikk du egentlig ikke liker.

Dette er det noen belgiske forskere som har funnet ut, og som er offentliggjort i Plos ONE. De skriver at jazz

Hva er egentlig galt med godt, gammeldags gråpapir?

svaret for den grafiske formgivningen av coveret? Har trioen noe som helst ansvar for utformingen?

Hva har ideen vært? Her ser vi en strektegning av en mann og en kvinne som etter all sannsynlighet befinner seg på et bad, hvor herren i selskapet foretar seg ting som fruen ikke engang vil se på... Nei, folkens!

Gråpapir ved neste innspilling!

og reggae gjør stegene kortere, mens pop og techno får joggerne til å øke steglengden. Forsøkskaninene kunne fortelle at de økte takten om de hørte på musikk de bare likte sånn passe bra.

Nå vet vi ikke hva speedojoggeren i for eksempel in the country hører på når de er ute og jogger, men hvis denne undersøkelsen har et snev av sannhet i seg, så kan vi vel forvente Lasse Stefans, Ole Ivars og smoothpop av verste merke...

Rapporten og egen spilleliste finner du på http://www.plosone.org/article/info:doi/10.1371/journal. pone.0067932

Det er på klærne manxxxxxxx kjenner igjen jazzfolket På noen av jazzfestivalene rundt om, særlig på de store og sterke, som for eksempel Moldejazz, herjer det lokale næringsliv hemningsløst i miljøet. De fallbyr nesten hva som helst til lettlurte jazzpublikummere som til daglig nøyer seg med å iføre seg slitne, gamle festival-t-skjorter og utvasket dongeri, i stedet for dannede antrekk som jazzfrakker (fra en tidligere festival i byen) eller, som i år - bunader.

I år kunne nemlig det fremadstormende og markedstilpassede firmaet Norske bunader tilby massene kledelige bunader som garantert ville skapt sus i serken i regnet i Alexandraparken eller på utekonsert på Romsdalsmuseet.

De kunne tilby en lokal Bolsøy damebunad til den nette sum av kr 27 560, eller man kunne bli den lykkelige eier av en Nordmøre dame for kun kr 31 000. Summer som med letthet kan konkurrere med det man betaler for en uke på et av utsugerhotellene under festivalen...

Bunadene er selvsagt komplette med sølv fra Sylvsmidja på Voss og sko fra Klaveness i ekte skinn!

,,

Definisjonen på liggesår, er når man sover mer enn fire timer på jazzfestival (hørt på Kongsberg jazzfestival)

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:00 Side 7

JAZZFOTO

Mike Mainieri

Foto: Jarle K. Jørgensen

Den amerikanske vibrafonisten Mike Mainieri under fremførelsen av hans prosjekt «Northern Lights» under Bugge Wesseltofts «festival», Arendal Sessions, under årets Canal Street. Mainieri hadde med seg Bugge Wesseltoft på piano, Bendik Hofset på saksofon, Arild Andersen på bass, Audun Kleive på trommer, og Nana Vasconselos på perkusjon.

jazznytt [07]

NOTERT PÅ HJEMMEBANE

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:00 Side 8

Punkt-festivalen tilbake på plass

DNB-prisen til Håkon Mjåset Johansen

Etter fjorårets festival var det en del som rynket litt på nesen over at festivalen nå hadde blitt mer en rockefestival enn en jazzfestival. Nå tror jeg ikke Punkt skal være noen av delene, heller en blandingsfestival av mange forskjellige, musikalske uttrykk. Fjorårets festival ble kurert av Brian Eno, mens man i år har tatt skjeen i egne hender, og dermed er det festivaldrifterne Jan Bang og Erik Honoré som har satt sammen programmet.

I fjor hadde man også flyttet festivalen inn i Kristiansands nye storstue, Kilden, noe som la beslag på mye av økonomien i festivalen.

I år har man derfor gått ned i skala, og flyttet til Kick Scene, Hotel Norge og Fønix Kino.

Men programmet er det ingenting å utsette på.

Det starter fredag 6. september med pianisten Tigran Hamasyan i duo med Jan Bang. Denne konserten vil umiddelbart etterpå bli remikset av gitaristen Ivar Grydeland.

Deretter møter vi svenskenes nye yndling innenfor soulmusikken, Mariam Wallentin (kjent fra Wildbirds & Peacedrums) med sitt nye prosjekt Mariam the Believer, som blir remikset av Mathias Eick og Erik Honoré. Senere på kvelden blir det dobbel platerelease med Arve Henriksen og Jan Bang. Sammen med Henriksen og Bang får vi møte musikerne Erik Honoré, Eivind Aarset, Ingar Zach og Stian Westerhus.

Denne konserten blir remikset av Vladislav Delay.

Lørdag 7. september møtes man først i Fønix Kino for å få med seg The Kilowatt Hour, Stephan Mathieu, David Sylvian og Christian Fennesz, remikset på Kick Scene av Sidsel Endresen, Jan Bang og Erik Honoré.

Deretter er det solokonsert med Bugge Wesseltoft, som remikses av Rolf Wallin, Jan Bang og Erik Honoré før vi får et solosett fra Stian Westerhus, remikset i etterkant av Maja Ratkje.

Søndag starter opp med Eténesh Wassié og Mattieu Sourisseau, som remikses av Audun Kleive, før vi får Eivind Aarsets «Dream Logic» som blir remikset av Arve Henriksen. Deretter byr Punkt på verdenspremiere med Nils Petter Molvær og Moritz von Oswald «Transition».

Utenom dette blir det Punktseminar med Bugge Wesseltoft, Hannah Bertram og Sami Rintala (fredag), og Kjell Bjørgeengen, Maja Ratkje og Helena Tulve (lørdag).

For mer info: www.punktfestival.no

Under årets Kongsberg jazzfestival ble trommeslager Håkon Mjåset Johansen vinneren av jazzfestivalens musikkpris 2013. DNB-prisen er på 300 000 kroner.

I sin begrunnelse sier juryen, under myndig ledelse av Knut Borge, følgende om prisvinneren: «Årets prisvinner har i mer enn 15 år vært en sentral stemme i norsk jazz og har satt sitt markante kvalitetsstempel på en rekke band, konserter og plater».

- Jeg er veldig glad og fornøyd med tildelingen. Jeg føler at jeg befinner meg i godt selskap, og anser det som en ære å bli lagt merke til, sier Håkon Mjåset Johansen. - Jeg skal i hvert fall kjøpe meg nye trommestikker.

Håkon har sin utdanning fra jazzlinja ved NTNU i Trondheim, hvor han også er født og oppvokst. Han slo gjennom med gruppa Urban Connection og etablerte seg i ung alder som en av Norges fremste jazztrommeslagere. Foruten Come Shine og Urban Connection, er Håkons elegante trommespill å høre i akustiske

Kristoffer Lo årets JazZstipendiat Tubaisten Kristoffer Lo ble under Moldejazz tildelt det mange mener er norges største jazzpris.

Sparebank1 SMN har gitt kr 250 000, Midt-Norsk Jazzsenter er inne med kr 200 000 og Moldejazz er inne med samme sum i honorarer og produksjonskostnader for den konserten Kristoffer skal holde, sammen med Trondheim Jazzorkester under Moldejazz neste år.

Kristoffer kommer opprinnelig fra Ski i Akershus, men har bodd i Trondheim siden han fullførte studiene på jazzlinja ved NTNU. Han er en sentral person i jazzmiljøet i Trondheim, og spiller bl.a. i Pelbo og Highasakite.

I fjor var det Albatrosh som fikk prisen (som gjorde en strålende konsert med Trondheim jazzorkester i år) og året før Marius Neset.

THE TH E TH THING I NG R RECORDS ECOR DS P PRESENTS R ESE NTS

jazzband som Motif, Bounce Tones, Conception, i trio med Ola Kvernberg og i kvartett med Steinar Raknes. Han har også spilt med Trondheim Jazzorkester, bl.a. i samarbeid med Chick Corea, og en lang rekke andre orkestre og sammenhenger.

Til Jazznytt sa Håkon følgende om hvilke planer han hadde for «Takk for prisen»-konserten ved neste års festival på Kongsberg: - Jeg har hatt en vill ide! Hva om jeg plasserte mine viktigste trommis-konkurrenter på scenen, sammen med verdens dårligste bassister. Så skulle jeg selv sitte i salen og se dem svette.

No9 Kaffe & platebar gjenåpnet i Arendal Etter 2 år i «landflyktighet» har musikkfolket i Arendal endelig fått tilbake sitt samlingssted på Espen Larsens No9 Kaffe & platebar. Bak seg har de to år i en konstant hvileløs tilstand, hvor det ikke har vært noe sted å gjøre av seg på dagtid, og hvor lunchpauser har mistet all sin hensikt.

Gamle No9 måtte stenge i 2011 etter 10 år i virksomhet. Å leve av å selge musikk og kaffe var ikke lenger mulig i et marked der CD-platen tørket ut. Likevel har Espen startet opp igjen på ny frisk, kjærligheten til musikken ble for sterk. Denne gang har han skiftet til et mye større areale i lokalene til GRID - senteret for samarbeid med FNs miljøprogram UNEP i Arendal. Her har han innredet scene med instrumenter klar for de mer umiddelbare - eller for den saks skyld - planlagte hendelser. Visstnok kan du fremdeles få CDer på No9, men troen på LP-platen manifesterer seg gjennom nysnekrede hyllemeter med gammel og ny vinyl. Husk på det, du som mangler noen av Ornette Coleman sine

60-talls plater, har huller i Coltrane og Silver-samlingen, eller leter etter plater med vestkyst musikere.

Ikke få av våre fremste jazzmusikere har gjestet Arendal jazzklubb i den tidligere No9 perioden. Alle som en må vel kunne sies å ha et kjærlighetsforhold til konseptet. Espen er igjen klar for å ta imot dem, både med kaffe og jazzprat. Eller med gitaren for den saks skyld, om det skulle åpne seg anledninger. Mannen er en ypperlig jazzmusiker!

Frank Kvarstein

Fin høst på Jazz Evidence på Kongsberg Jazzklubben på Kongsberg, Jazz Evidence, har i mange år være en av være beste og mest aktive. Og nå kan de melde om et fint høstprogram. Følgende konserter er i skrivende stund klare for konserter på EnergiMølla:

I N COL IN COLLABORATION LABORATION WI WITH TH T TROST ROST RECORDS R ECOR DS WWW.THETHINGRECORDS.COM WWW W.TH ETH I NG R ECOR DS.COM // WWW WWW.TROST.AT W.TROST..A AT WATCH WATCH OUT OUT FOR FOR REISSUES R E ISSU ES O OF F BA BACK CK C CATALOGUE ATA ALOG U E O ON N VI VINYL NYL [08] jazznytt

14. september: Jazzkafé med Andreas Dreier, Jørn Winnæss og Knut Bergodd 18. september: Bobo Stenson Trio 21. september: Jazzkafé: Merete Rustand Solli + Bokkafé 25. september: Krokofant (Axel S. og Tom H.) +xxxx Triomega3 (Magnus Grimnes Trio) 9. oktober: The Deciders 16. oktober: Terje Rypdal / Ståle Storløkken / Paolo Vinaccia.

2. november: Duplex + KNYST! 6. november: Marius Neset Golden Xplosion

13. november: Christiandssand String Swing Ensemble + 9 musikere fra Kristiandsand Symfoniorkester 16. november: Jazzkafé: Andreas Dreier, Helge Flatland og Inger Johanne Flatland Christensen 14. desember: Julejazzkafé: Axel Skalstad, Tom Hasslan og flere.

26. desember: Tom Hasslan med venner: xxxxxxx Julejam!!

I tillegg lover de jazzkafé med Kjell Gunnar Hoff med band og Christian Meaas Svendsen, men her er dato i skrivende stund ikke bestemt..

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:00 Side 9

jazzCD.no 6th set på vei ut i den store verden Norsk jazzforum og UDs satsing, jazzCD.no er nå kommet til sin sjette utgave. Den vil foreligge til distribusjon rundt til klubber og festivaler i hele verden til Europe Jazz Networks generalforsamling i Trondheim i september.

Følgende artister er med på denne utgaven: CD01: Arild Andersen Trio, Stein Urheim/Mari Kvien Brunvoll, Steinar Raknes Quartet, Wenche Gausdal, Terje Gewelt, Beady Belle, Hayden Powell, Eyolf Dale, Hilde Hefte, Mopti, Espern Eriksen Trio, Kåre Nymark jr., Karl Seglem, Maryland, Susanna and Ensemble neoN og Mats Eilertsen Trio.

CD02: Marius Neset, Chili Vanilla, The Deciders, Albatrosh, Arve Henriksen, BWM Trio, Pixel, Splashgirl, Ensemble Denada, Petter Wettre & Jason Rebello, Friends & Nighboors,

jazzCD.no jazz from norway 2014 6th set

Gunhild Seim, In The Country og Eldbjørg Raknes.

CD03: Cortex, Bly de Blyant, Sidsel Endresen & Stian Westerhus, Zunussi Thirteen, Chrome Hill, Skrap, Hedvig Mollestad Trio, Honeyleap, The Source, Grand General, Bushman’s Revenge, Atomic og Stian Westerhus.

Radka-prisen til Hanne Hukkelberg Hanne Hukkelberg ble under Oslo jazzfestival tildelt Radka Toneff Minnepris for 2013. I begrunnelsen heter det blant annet at Hukkelberg har en tydelig egenart og signatur både som sanger, låtskriver og arrangør.xx Radka Toneff Minnepris er på kr 50 000 og deles ut annet hvert år av stiftelsen Radka Toneff Minnefond.

Sangerinnen Radka Toneff døde høsten 1982 bare 30 år gammel.xxxxxxx Ideen bak Radka Toneff Minnepris er å hedre hennes minne og samtidig stimulere den kunstneriske aktiviteten til en fremragende utøver. Styret i Radka Toneff Minnefond, bestående av Arild Andersen, Sidsel Endresen, Jana Toneff, Jan Ole Otnæs og forrige prisvinner Eldbjørg Raknes, har valgt ut årets prisvinner.xxx I begrunnelsen for årets tildeling heter det: «Årets prisvinner har en unik og personlig stemme med en helt særegen klang. Siden 2004, da debutalbumet ble utgitt, har prisvinneren markert seg som en singersongwriter i ordets rette forstand, med et sterkt og nærmest symbiotisk forhold mellom musikk, tekst og framføring. Prisvinneren har en tydelig egenart og signatur både som sanger, låtskriver og arrangør.xxxxxx Årets prisvinner har markert seg

")+$;/+#."%"$+(?+<0>>

med et sjangeroverskridende prosjekt – der referanser fra jazz, pop, rock mv. finner nye møtepunkt og uttrykk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 2006 fikk prisvinneren Spellemannprisen i åpen klasse.xxxxxxxxxxxxx I tillegg til å synge, spiller prisvinneren gitar og piano og har samtidig gjort gode musikalske valg når det gjelder medmusikere, instrumentarium og utforming. På scenen framstår prisvinneren som en utøver og formidler som utstråler sterkt nærvær og stor troverdighet.xxxxxx Prisvinneren, som har sin utdanning fra Norges Musikkhøgskole, har vist stor kunstnerisk integritet i hele sitt utøvende og skapende virke, og går stadig videre og viser evne til fornyelse og utprøving».

5/6+/$+#$%78/)6/+5'#"-/%809+9"%+:(')+#')+)0; 6/)+$%06"#<()/88/+=(-08<0>>/)+):+?0%9/+(9 '$?(%#-/%+):/+#./))/)6/+5'#"-08#-/+(5%76/%3 :(')+#')+)0;+++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ 8/)$( @!*+A@B+CDEDFG+++++++++++++++++++ ="):8*+A@B+CDEDFH

$/052(%-+/%+/$+#050%&/"6#.%(#</-$+;=(%+9%((F =/#+(9+%"??+;0%+&8"$$+<055/$+?%05+$"8+87$/%+5/6 ?')-+50/#$%(/)+)"8#+80)69%/)+#(5+&0)68/6/%3 )"8#+80)69%/)+?')-+')"$ A@B+CIIGFG

$/052(%-

Molde tjener godt på festivalen Ifølge Romsdals Budstikke, lokalavisen for Molde, la de 80 000 besøkende til årets Moldejazz igjen mellom 110 og 120 millioner kroner i byen i løpet av festivaluka i juli. Det er organisasjonen Virke Reise som går god for tall-ene.

De har funnet ut at de som var i byen mer enn en dag, kan ha brukt mellom 2 630 og 2 930 kroner per dag i byen.

Det er da vi spør oss: Hvor mye av dette ble brukt på jazz? Billetter, t-skjorter og annen rekvisita som festivalen frister med. Eller er det den lokale handelsstanden som har fylt opp kontoene sine denne uka?

I fjor kom det fram at festivalen måtte betale en betydelig sum til Molde kommune for å få bruke byen. Vi får håpe at politikerne ikke har kommet med et slikt forslag i år.

Jazznytt – quo vadis?

Jazznytt vil ha hjelp for å bli bedre! Derfor inviterer vi leserne til å delta i en leserundersøkelse som nå ligger ute på www.jazznytt.no og www.jazzinorge.no. Vi ønsker lesernes syn på innhold i bladet/på weben. En av de som svarer på undersøkelsen kan vinne et festivalpass til en norsk jazzfestival i 2014.

4J4"8"/+)(%&:+;0%+#058/$+#")/+?0=(%"$$87$/%+(9 5'#"-/%/+?(%+7+#."88/+6:80)K+4(;/)+(9+?(9/%$:+(9 /9)/+-(5.(#"#<()/%+.7+#"$$+;/8$+#./#"/88/+="#3 4J4"8"/+)(%&:+++++++++++++++++++++++++++++++ #"8/)$+20:# A@B+CLGIFG !"#$%"&'$"()*+ ,'#"--(./%0$1%/)/ 222304$5'#"434(5 jazznytt [09]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 10

NYTT NAVN

Hun er kanskje datter av en av Norges mest kjente gitarister, men MARTE MAALAND EBERSON står fjellstøtt på egne to bein.

Ebers mellom Evans og elektroindie

I de tre årene med Klakegg forteller Marte at hun lærte mest av pappa. Det var noe med å spille hjemme som ga en mer koselig ramme rundt spillingen som gjorde jenta mer åpen for å lære.

- Jeg følte meg ikke klar for å spille med folk, og var usikker på om jeg var bra nok. Min første skikkelige bandopplevelse var på eksamenen min, da Pål Thowsen og Sigurd Hole kompet meg! Pål er fadderen min, og Sigurd kjenner jeg gjennom pappa. Tilfeldigvis noen av de beste!

- Jeg jobbet mye med Bill Evans-ting på videregående, det å jobbe med voicinger syns jeg var best. Jeg fikk «Autumn Leaves» til å begynne med på skolen, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle få det til å låte hipt. Det var jo bare a-moll hele veien. Da var det bedre med Wayne Shorter og Bill Evans, mye lettere å spille på, det var bare å spille på akkordene, så låt det kjempebra.

Da jeg oppdaget #11-akkorden for eksempel, ble det en revolusjon for meg. Andreårseksamen spilte jeg «Glorias Step» og «PeeWee», og de mente læreren min var for vanskelige. Men det var det jeg ville, så jeg fortsatte bare å jobbe med dem og neste år gikk det kjempefint.

Etter videregående satte Marte, som så mange [10] jazznytt

andre jazzspirer, nesa nordover mot Inderøy og Sund Folkehøgskole. Her var ingen spesielt interessert i Evans-voicingene, hovedlærer Njål Ølnes fikk Marte til å fokusere på rytmikk og time. Selv om det ble en kalddusj er hun glad for oppvåkningen hun fikk.

- Jeg hadde egentlig hatt et veldig avslappet forhold til spillingen, det hadde bare gått sin gang.

Ambisjoner hadde jeg egentlig ikke, og på et tidspunkt vurderte jeg å bare hoppe av og ta noen litteraturstudier etter Sund. Men så var jeg på opptaksprøver og kom inn i Bergen.

- På opptaksprøvene følte jeg at juryene var ute etter noe annet enn det jeg hadde å komme med.

Jeg spilte mine Evans-voicinger, men de synes nok det manglet en personlig stemme i det. De lurte på om det var denne stilen jeg egentlig drev med. Så jeg lurte på om jeg egentlig burde drive med noe annet, spille frijazzpiano eller noe. Det var sikkert fordi jeg ikke spilte det bra nok, men

Jeg tror først og fremst det handler om øving.

Bli en f link og strukturert øver rett og slett. Det er hovedlærdommen.

Foto: Svein Magnus Furu

Hjemme hos familien Maaland Eberson hørtes musikk tidlig og sent. Var det ikke far Jon som spilte og komponerte, kunne du kanskje høre Marte bak pianoet. Hun satt gjerne og gjorde om de klassiske stykkene hun hadde fått på spilletimen for å få dem til å låte slik hun ville. Eller så fyltes stua av Bill Evans, Chet Baker eller Ella Fitzgerald over anlegget. Når John Coltranes magnus opus «A Love Supreme» runget over høyttalerne trakk derimot Marte raskt inn på pikerommet. Frijazzen trengte mer tid på å finne gjenklang hos den unge pianistinnen.

Gjennom barne- og ungdomsskolen spilte hun det hun kaller «jazz etter noter», det låt som jazz men var fritt for improviserte elementer. En velkjent skjebne for alle oss som hadde spillelærer blottet for improvisasjonskunnskap. Så da hun skulle søke seg til musikklinja på Foss, måtte det jukses litt.

- Jeg spilte «Footprints» og en Duke Ellingtonlåt som jeg ikke husker. Pappa hadde skrevet ut en pianosolo for meg som jeg hadde lært meg, og etterpå spurte pianolærer Rune Klakegg om det var improvisert eller delvis nedtegnet. Så da lurte jeg jo alle og sa at dette var improvisert. Jeg skjønner ikke at jeg turte! Men jeg turte vel ikke å si at det var nedskrevet...

da jeg spilte i Bergen så syns de det var kanon.

Jeg var fortsatt litt usikker, både på det å f lytte til en annen by og å satse på musikken. Men så ble det fire og et halvt år i Bergen. Årene der bød på mange utfordringer, særlig klassesammensetningen som Marte følte ble en kamp mellom tre yngre jenter og to eldre gutter.

Etter det første året sluttet de to andre jentene i klassen, men i den nye førsteklassen kom redningen i Bjørnar Kaldefoss Tveite, Mats Meland og Martin Halla som sammen med Marte ble Martin Halla kvartett.

- Så lagde jeg en pianotrio, Lugom trio, som spilte mine låter. Vi vant «jazzen i sikte» med det bandet. Det var første gangen jeg spilte bare mine låter i pianotrio, det var gøy. Bandet var litt likt in the country, med lyriske melodier og fritt improviserte ting om hverandre. - Frem til da hadde jeg jobbet mye med tette akkorder, her var det bare treklanger og firklanger uavhengig av toneart med brå skifter. Bjørnar spilte bass og HC Dalgaard spilte trommer. Vi var på turné med Hullybo rundt omkring på Vestlandet, da med Andreas Wildhagen på trommer.

I fjerde klasse skiftet hun hovedinstrumentlærer, inn kom bassist Magne Tormodsæther.

- Vi jobbet med Bill Evans og Wayne Shorter og hans musikk. Han var en annerledes lærer enn jeg hadde hatt før, mer direkte. Ga veldig tydelige lekser, jeg måtte lære meg låter i alle tonearter, egentlig en veldig amerikansk måte å lære på, men jeg var veldig åpen for akkurat det. Så det var egentlig helt topp. Så avsluttende eksamen spilte jeg med ham og Frank Jakobsen i trio. Det var kick, rett og slett.

Mens hun gikk i Bergen dannet hun Machine Birds med vokalist Maria Skranes. Duoen kom på andre plass i NRKs Urørt-konkurranse og en av Martes låter ble B-listet på P3.

- Inspirasjonskilden vår var Susanna & the Magical Orchestra. Jeg syns det var så fint at alt det de gjorde kom fra tangenter og vokal. Så da kjøpte jeg meg en Fender Rhodes, det ble et revolusjonerende steg i min karriere. Jeg plugget inn distortion og delay og spilte kjempehøyt. Jeg hadde alltid måttet be trommisen spille lavere for at jeg skulle kunne høre pianoet, men det var helt sjukt gøy å endelig kunne spille så høyt selv!

Jeg fikk et ekstremt kick av å kunne høres ut som en rockegitar, det var røft og ikke så jålete og endelig kunne jeg høres!

- Så kjøpte jeg meg et par billige synther og så var vi i gang. Jeg tenkte at vi spilte popmusikk,

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 11

Inspirasjonskilden vår var Susanna & the Magical Orchestra. Jeg syns det var så fint at alt det de gjorde kom fra tangenter og vokal.

meren gikk bare en vei derfra. Denne sommeren har bandet blant annet gjestet festivaler som Roskilde, Træna, Brighton, og Slussen i Stockholm.

- Rollen min er å spille synther og kore. Øystein Skar spiller også synther, så jeg dobler mye av det han gjør. På det nyere materialet har jeg en litt større rolle, for da har jeg vært med på å utvikle det fra starten av.

Produsent Kåre Vestrheim trekker i spakene på plate nummer to. Bandet består utelukkende av utdannede jazzmusikere, så prosessene er veldig demokratiske og åpne for alles meninger. Marte forteller at arbeidsprosessene er det hun har lært mest av under sin jazzutdanning.

- Jeg tror først og fremst det handler om øving.

Bli en f link og strukturert øver rett og slett. Det er hovedlærdommen.

Foto: Jan Granlie

Av andre prosjekter skryter hun av sitt siste prosjekt med pappa Jon, Kim-Erik Pedersen på saksofoner og effekter, Pål Thowsen på trommer og Sigurd Hole på bass.

- Vi skal spille på Oslojazz og Sildajazz i sommer. Det er funky shit! Pappa har valgt ut musikere som fungerer både sosialt og musikalsk, så vi har det veldig gøy sammen! Det er pappa sine låter som er litt i stilen til «Moose Loose» (Ebersons jazzrock-foregangsband fra midten av 70-tallet, med bl.a. Thowsen) som han tar opp igjen nå. Det er kompliserte arrangementer, litt i Steely Dan-land med vanskelige og ulogiske akkorder over enkle rockegroover. Det er veldig gøy å få være med på!

men litt alternativt og rart, så det var gøy at folk responderte sånn på det. Maria beatboxet litt, vi brukte loopstation og jeg samplet litt basslinjer, men ellers var alt live. Da vi spilte på By:Larm var vi i det store teltet. Vi trodde ikke det skulle komme så mange, men det var helt stappfullt!

Når jeg spiller synther så blir det like mye organisering som spilling – man skal justere volumer og klanger i forhold til de forskjellige delene av låten, og det syns jeg er moro. Det er en annen type utfordring som jeg liker. Men

hvis det bare blir organisering kan det fort bli for mye.

Sommeren 2012 fikk Marte en telefon fra en gammel bekjent. Ingrid Helene Håvik spurte om Marte ville bli med i indierockbandet Highasakite, i første omgang som vikar for Juhani Silvola på gitar. Første konsert: en av festivalnorges prinser, Hovefestivalen. Med bare en øving og værgudene mot seg ble det kanskje ikke den helt store debuten, men festivalsom-

- Hvordan er det å spille i band med faren sin?

- Det går veldig fint, vi kommuniserer kjempebra. Det er ingen konf likter, det er åpent og fint. Da jeg var mellom 12 og 15 kranglet vi veldig mye, særlig når jeg satt og spilte. Mamma holdt på å bli sprø. Vi kommuniserer ikke sånn nå i det hele tatt. Jeg er nok ikke så stolt og egenrådig lenger. Jeg har lært veldig mye av ham, også om hvordan man skal føre seg i musikklivet.

Det er nok ingen ulempe å ha et kjent etternavn når man skal booke jobber som ung og fersk.

Men Marte Maaland Eberson trenger ingen unnskyldninger å gjemme seg bak, det kan du ta tusenvis av festivalgjengere som sannhetsvitner på.

TEKST: SVEIN MAGNUS FURU jazznytt [11]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 12

Down Beats har valgt sine favoritter Årets kritikeravstemning i det amerikanske jazzmagasinet Down Beat er unnagjort, uten at det vil velte om på noe som helst for europeiske musikeres jobbmuligheter i USA. Listene preges, naturlig nok, av amerikanere, men noen europeere har også i år sluppet til, som f.eks. plata til Neneh Cherry/The Thing «The CherryThing» (SMALLTOWN SUPERSOUND), som figurerer på tiende plass over årets plater. Årets plate ble Wayne Shorter Quartets «Without A Net» (BLUE NOTE).

Ellers er det dårlig med norske innslag på listene. Av andre skandinaver på listene finner vi Mats Gustafsson og (halvnorske) John Surman på lista over årets barytonsaksofonister og, nok en gang, uant av hvilken grunn, danske Svend Asmussen på lista over fiolinister.

ECM er årets plateselskap og Manfred Eicher er årets produ-

NOTERT PÅ UTEBANE

sent. På lista over årets plateselskaper finner vi også portugisiske Cleen Feed, tyske ACT og britiske Cuneiform. De to franskmennene Louis Sclavis og Gianluigi Trovesi er på listen over klarinettister, Tomasz Stanko og Enrica Rava er på listen over trompetister og nederlandske ICP (Instant Composers Pool) er på lista over årets beste storband.

På listene over musikere som er på vei mot toppen («Rising Stars») finner vi Mats Gustafsson og tyske Ingrid Laubrock på lista over tenorsaksofonister, nederlandske Tineka Postma og John Surman (!) over sopransaksofonister, Ingebrigt Håker Flaten er med på lista over kommende bassister og Nils Økland er med blant de kommende stjernene på fiolin. I tillegg finner vi Tord Gustavsen på lista over komponister man bør merke seg for framtida.

europe jazz media

Jazznytt presenterer i hvert nummer en liste over de mest spilte platene i de europeiske jazzmagasinene.

Her er platene som har surret mest på spillerne rundt om i Europa i august: Jon Newey, Jazzwise: SONS OF KEMET «Burn» (NAIM JAZZ) Anna Filipieva, jazz.ru: DMITRY MOSPAN «On The Waves» (BUTMAN MUSIC) Christine Stephan, Jazzthetik: STACEY KENT «The changing lights» (WARNER) Jan Granlie, Jazznytt: CARSTEN DAHL EXPERIENCE «Reveréntia» (STORYVILLE) Henning Bolte, Jazzism: BUSK «Nur eins» (ILK) Lars Grip, Orkesterjournalen: MAGNUS ÖSTRÖM «Searching For Jupiter» (ACT) Lars Mossefinn, Dag og Tid: BUSHMAN’S REVENGE «Electric Komle - Live!»

(RUNE GRAMMOFON)

Copenhagen jazzhouse med norsk satsning

I høst markerer en av Københavns ledende jazzklubber den norske jazzen under tittelen «Heia Norge». I samarbeid med Music Norway, den norske ambassade og Norsk jazz-forum presenterer Jazzhouse «en perlerække af musikere med nye vinkler på, hvordan nordisk jazz kan lyde. Navne der udfordrer konventionene og bygger bro

mellem jazzen og genrer som klassisk, folkemusikk og hård rock».

På programmet står Marius Neset & Trondheim Jazzorkester (04.09), Arve Henriksen (09.10), Stan Westerhus (11.10)Bushman’s Revenge (15.10), Supersilent med Stian Westerhus (25.10 oktober) og Marius Neset «Birds» (09.11).

Luca Vitali, Giornale della Musica: BILL FRISELL «Big Sur» (OKEY RECORDS - SONY’S CLASSIC LABEL) Axel Stinshoff, Jazz thing: MULATU ASTATKE «Sketches Of Ethiopia» (WORLD VILLAGE) CIM MEYER, JAZZSPECIAL: STEEN RASMUSSEN QUINTETO FEAT. LEO MINAX «LO MEJOR DE CADA CASA» (CALIBRATED)

Nyheter fra cyber space

Gyllene Skivan til Bobo Stenson Trio

Britiske Properbox har nylig utgitt en boks med tidlige opptak med Wayne Shorter - fra hans tidlige Vee-Jay-plater og hans periode med Art Blakey Jazz Messengers. (www.jazzjournal.co.uk/magazine/613/early-wayne-shorter-boxed)

«Gyllene Skiva» tildeles den beste jazzinnspillingen i Sverige hvert år. Det er Orkesterjournalens lesere, pluss et ekspertpanel, som har valgt ut årets jazzinnspilling.

Bobo Stenson Trio får prisen for innspillingen «Indicum» (ECM).

På medaljeplass finner vi Neneh Cherry & The Thing «The CherryThing» (RUNE GRAMMOFON) på sølvplass, mens bronsjen gikk til Bosse Broberg & The Nogenja Ensembles «ZzzKaa´s Dance» (PHONO SUECIA) Det er tredje gangen Bobo Stenson Trio får denne prisen. I 1996 vant de med «Reflections» og i 2005 gikk plata

!

Mange innafor jazzen har en uforløst fascinasjon for Björk. Er det pop? Eller er det avantgarde? Uansett, Björk utga en relativt tradisjonell jazzplate en gang («Gling-glo»), bl.a. sammen med sin far. Men her finner du et utvalg av jazzikalske framføringer av Björk-låter: www.jazz.com/dozens/the-dozens-jazz-bjrk !

Trommeslageren Nasheet Waits, nylig i Molde (Jason Moran Bandwagon & med Angelika Niescier) og sønn av ett av de opprinnelige medlemmene av Max's M'Boom, og selv et medlem av ensemblet seinere, velger sine Max Roach favoritter på www.jazz.com/dozens/ the-dozens-nasheet-waits-selects-classic-max-roach-tracks !

Lars Gullin-prisen til saksofonisten Elin Larsson Den svenske saksofonisten Elin Larsson ble i sommer tildelt det prestisjetunge Lars Gullin-stipendet. Dette stipendet ble innstiftet i 1997, og den første mottageren var pianisten Lars Sjösten. Larsson får prisen, en statuett laget av kunstneren Stina Lindholm og 10 000 svenske kroner.

[12] jazznytt

Foto: Roberto Masotti/ECM

«Goodbye» (begge på ECM) til topps.

Bodo Stenson Trio består av Bobo Stenson (piano), Anders Jormin (bass) og Jon Fäldt (trommer).

JazzSpecial med ny design Våre danske venner i, JazzSpecial, gjorde i forkant av sommernummeret en redesign av bladet.

Ny logo, som kanskje er litt uforståelig for mange, annet og mattere papir, litt annet format, flere sider og mer gjennomført og særpreget design. I tillegg har de oppdatert hjemmesidenwww.jazzspecial.dk, med den hensikt å gjøre hjemmesiden til en viktig plattform for magasinet. Foreløpig er hjemmesiden noe uferdig, men etter hvert vil den bli fylt med stoff om den danske og internasjonale jazzen. Så får vi håpe dette hjelper bladet til å overleve!

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 13

Edvard-pris til Helge Sunde for «musikalsk hurtigtog» Helge Sunde ble vinner av Edvardprisen 2013 i kategorien «Åpen klasse» for albumet «Windfall». Albumet er ifølge juryen «… et sylskarpt verk fullastet med positiv energi».

Komponist Helge Sunde er vinner av kategorien «Åpen klasse» i årets utgave av Edvardprisen, en pris som TONO står bak, og som har vært utdelt årlig i ulike kategorier siden 1998. Prisen tildeles Helge Sunde med bakgrunn i albumet Windfall, innspilt og utgitt i 2012.

- Eg må berre innrømme at eg blei stolt og hoppande glad over dette, men dette er meir enn ein pris til ein opphavsmann, det er også ein pris til kollektivet Ensemble Denada, og viljen til å insistere og holde fast ved ein komponist over ein lang periode.

Det i seg sjølv, og attpåtil ein pris som

dette, er eit enormt privilegium, sier Helge Sunde.

Prisen består av Bruno Oldanis unike trofè, diplom og kr. 50 000.

Jazznytt stiller seg i den lange køen av gratulanter.

CARSTEN DAHL / ARILD ANDERSEN / JON CHRISTENSEN ”Under The Rainbow”

URI CAINE ENSEMBLE ”George Gerswin Rhapsody in Blue” [WINTER & WINTER]

[STORYVILLE]

Heder til Mathilde Groos Viddal I komponistkonkurransen, Seattle Women’s Jazz Orchestra’s Annual Composition Contest, ble Mathilde Groos Viddals komposisjon «El Aauin – Across the Border», en av to vinnere.

Seattle Women’s Jazz Orchestra, med gjesteartisten, den kanadiske trompeteren Ingrid Jensen og den musikalske lederen Daniel Barry, vil fremføre Mathildes komposisjon denne høsten, og fremførelsen vil også vil bli streamet på nettet.

Seattle Women’s Jazz Orchestra er dedikert til å spille originalkomposisjoner gjort av kvinnelige komponister. Vi gratulerer Mathilde med æren.

jazznytt kontakt Jan Granlie på tlf. 22 00 56 66 eller jan@jazzforum.no

[MACK AVENUE]

ENRICO PIERANUNZI TRIO ”Live At The Village Vanguard”

LAGE LUND ”Foolhardy”

ANTONIO SANCHEZ ”New Life”

CHRISTIAN MCBRIDE TRIO ”Out Here”

[CAMJAZZ]

er du student og trenger penger?

vi søker annonseselger på provisjonsbasis

[CRISS CROSS]

[CAMJAZZ]

Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

BEN WEBSTER ”In Norway” [STORYVILLE]

YELLOWJACKETS ”A Rise In The Road” [MACK AVENUE]

8080_0 Inhouse N

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

jazznytt [13]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 14

Roy Orbison gjorde det, B.B. King har gjort det, T-Bone Walker og Larry Carlton har satt sitt stempel.

Eric Clapton hadde lenge fingrene på en. Knut Værnes har spilt på en. Alle har skapt musikk med en Gibson ES-335 og dens avkommere 345 og 355. Navnene på gitarister som har brukt Gibson ES-335 i toneangivende perioder, er like mange som historiene om gitaren. Da Gibson lanserte den i 1958, mens Sputnik ennå svevet over hodene på oss, begynte en gitar-historie som fortsatt ikke er avsluttet. En gitarhistorie som den norske gitaristen HEDVIG MOLLESTAD THOMASSEN fra Ålesund nå er en del av.

Det er mange av oss som de siste tre årene har sett og hørt henne skape skjønn musikk på en scene, med sin blonde, naturfargede 335.

TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO: ARVE KJERSHEIM

Min gitar

gråter ikke

I filmen «Stranger than fiction» om skatterevisoren Harold Crick, opplever Harold sjokket ved å oppdage at han er hovedpersonen i en roman skrevet av forfatteren Karen Eiffel. Etter hvert blir han overbevist om at Eiffel vil drepe ham til slutt. – Om du visste at du hadde kort tid igjen, hva ville du gjøre? spør han sin venn Dave.

– Jeg ville dra på Space Camp, er Daves svar.

Harolds drøm er ikke å bli astronaut, i stedet vil han lære seg å spille gitar. På jakten etter sin kjærlighet, nærmer han seg en større gitarbutikk i New York. Harold passerer utstillingsvinduet hvor den ene Gibson Les Paul etter den andre står utstilt. Idet han kommer inn i butikken og ser nærmere på dem, forteller Eiffels stemme at gitarene snakker til Harold, – Your aunt plays better! sier rekken med Les Paul. Han ser på en rekke med Gibson Flying V’s og Firebirds, uten at Eiffel reagerer. Før han går over til noen akustiske Gibson L-5-gitarer. Disse snakker også til ham. Om han velger en av disse er hans budskap til omverdenen – I have no idea what I’m playing! Til sist faller Harold for en sliten lyseblå Fender Stratocaster, en Strat.

Men stille og ubemerket i bakgrunnen av alt dette, rett innenfor døren i et gulvstativ, står en «sunburst» Gibson ES-335. Den sier ingenting og synes nesten ikke. Den bare markerer sin plass i det store gitarbildet. Den har ikke et like kjent merkenavn som en Les Paul eller en Strat, men er minst like viktig for den moderne gitarlyden som har vokst fram de siste seksti årene.

Men gitaren alene betyr allikevel svært lite. Det er den som bruker gitaren til å utforme sine lydideal, sin stemme, sitt uttrykk, som betyr alt. At gitarens muligheter og lydbilder er overens med [14] jazznytt

den stemmen brukeren hører i det indre øret. At gitaren har muligheter som stemmer med musikerens ønsker og det han eller hun vil oppnå med den. Og at gitaristen evner å lokke dette ut av gitaren.

I de beste tilfellene skaper det en sound, en syntese mellom gitar og gitarist, som blir historisk.

En syntese som er en trollmann verdig. Som Terje Rypdal og hans Stratocaster. Jimi Hendrix og hans høyrehendte Strat, uten andre endringer enn å bli strenget om til venstrehåndsspill. B.B. King og hans Gibson «Lucille».

Charlie Christian og hans Gibson ES-150.

Møt en trollheks på Gibson ES-335, Hedvig Mollestad Thomassen.

Hedvig entrer scenen Vi var mange som den gangen i 2009, da Hedvig fikk Talentprisen i Molde, allerede kjente til henne og visste at her hadde vi ikke bare med et lovende talent å gjøre, men med en allerede fullbefaren gitarist. En gitarist som ikke bare var f leksibel nok til å kunne tilpasse seg alle mulige studio- og live-situasjoner, men som også var tydelig nok til å kunne ha sin egen stemme, sitt eget uttrykk.

Vi oppdaget henne første gang da hun ga sitt bidrag til Jarle Bernhofts suksess. Vi skjønte tidlig at her var det en musiker som var bestemt for større sammenhenger. Prisvinnerkonserten under Molde-festivalen ikke bare åpnet, men eksploderte, øynene og ørene til tilhørerne.

Etter å ha fullført sine studier ved Musikkhøgskolen i Oslo i 2010, var hun en etablert musiker, hos «those in the know». Vi var mange som

visste, uansett om vi var skap-gitarister eller ikke, at vi bare kunne legge oss f late. Mange av oss var derfor fornøyd da Rune Grammofon signerte Hedvig. Vi skal innrømme at det var litt overraskende, Hedvig Mollestads musikk var langt unna vårt bilde av Rune-musikk, fra den minimalistiske tonen vi er vant til med «rune».

Men med ettertanke er jo Rune Grammofon «dedicated to releasing work by the most adventurous and creative Norwegian artists and composers», som det heter. Og Hedvig faller definitivt i den kategorien.

Alle de som leser dette, kjenner svaret på gåten: Hva skiller en jazz-gitarist og en rock-gitarist?

Det åpenbare svaret er at en jazz-gitarist spiller tusen grep foran et publikum av tre personer, mens en rock-gitarist spiller tre grep foran et publikum av tusen publikummere. Hedvig Mollestad Thomassen greier begge deler. Hun spiller tusener av grep foran et publikum på tusen publikummere. Mange av dem sitter med øynene sterkt fokusert på hennes venstre hånd og dens dans over strenger og bånd.

Seeing Hedvig La meg gjenfortelle noen av mine aller siste konsertmøter med Hedvig Mollestad. Vi er på Nattjazz tidligere i år. En av konsertene i Sardinen på USF denne lørdagskvelden er samarbeidet mellom Jon Balkes rytmiske prosjekt Batagraf, Torstein Hyl (Runar Gudnason) fra SideBrok og Hedvig Mollestad. Uforglemmelig.

Dette vil vi ha mer av!

Da vi snakket sammen nevnte jeg denne konserten, som en av de få frilans-sammenhengene jeg har sett henne i løpet av det siste året.

– Det med Jon [Balke] var veldig gøy. Det er

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 15

jazznytt [15]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 16

spennende å jobbe med Jon. En ting var musikken, det rytmiske, som er fantastisk gøy å spille på. Det er så åpent, og stemmer veldig med ting som jeg har lyst til å gjøre, det å spille på det kompet der. Samtidig lager Jon og gjengen et svært hyggelig sosialt rom, noe jeg tror fører med seg bedre musikalsk kommunikasjon.

Neste stopp er Kongsberg, i utelokalet Christians Kjeller. Hedvig Mollestad Trio spiller opp.

Diverse grupperinger av lokale og noen ikke så lokale gitarkamerater observeres. Som årets ene t-skjorte-variant for festivalen sier: «Men, … er’e jazz?» Og jeg svarer: – Who cares! Det rocker, det er medrivende. Det er spennende musikk. Det er gøy!

Molde 2013: Teatret vårt er neste scene for møtet mellom meg og Mollestads trio. Nesten på hjemmebane for Hedvig. Et stort sammensatt publikum er med fra første til siste tone. I alle aldre, fra de grå til de små. Jeg tenker i mitt stille sinn hvor fantastisk det er å se en heftig og moderne musikk som treffer på tvers av generasjoner, 68-generasjonen, dens barn og dens barnebarn. Heftig headbanging og forsiktig fingertromming på høyre bukselomme side ved side.

Hver viser sitt uttrykk for medlevelse, uten at det er viktig hvilken form det får. Det som er avgjørende er at den er der. Jeg føler litt av den responsen fra publikum trioen på scenen må oppleve, og har en anelse om hvilket kick det må gi bandet.

Reading Hedvig Men først: Hedvig er vokst opp i Ålesund, med far Lars Martin Thomassen, mor Ruth Mollestad og lillesøster Kjersti. Far påførte Hedvig livsvarig skade med sin enorme platesamling med et markert tyngdepunkt i jazz-verdenen.

En far som var med å starte opp Jazzsirkelen i Ålesund for snart ti år siden. Sammen med en musikkinteressert mor som slapp sin datter til på sin gitar. Da Hedvig skulle stå konfirmant, valgte hun bort bunaden, hun ville ha elgitar i stedet. Det fikk hun – og takk for det, sier vi, vel femten år seinere.

Hennes far har selv et navn på trompet og f lygelhorn, med røtter tilbake til de første skivene med Bodega Band i Trondheim. I trio med sin unge datter fikk hun lære seg jazz-standarder.

Selv om far Thomassen har spilt med f lere av de som i dag er senior-lærerne på jazzlinja, var det ikke å bli student i Trondheim Hedvig var eslet til. På videregående skole gikk hun sammen med vokalisten Hilde Kjersem og fulgte i hennes fotspor til Musikkhøgskolen i Oslo.

Etter hvert spilte de også sammen, som på Kjersems «Let’s let go». Men før det: – Jeg begynte på jazz-linja på Sund folkehøgskole. Så gikk jeg på Universitetet i Oslo, før jeg begynte på Musikkhøgskolen.

Men det virker som en av de viktigste påvirkningene kom med hennes lærer på Musikkhøgskolen, Jon Eberson. Det var først da hun begynte å tenke at hun kunne satse på et liv som utøvende musiker. Det skyldtes Jon Eberson.

– Han bevisstgjorde meg som musiker, sa hun på et Rock City-arrangement i Namsos.

Men som den dyktige gitaristen hun er, er hun ingen Eberson-klone. Like lite som at hun er en Rypdal-kopi eller en Jimmy Page-avlegger. Hun er alt dette, og ingen av delene. Vi har sett [16] jazznytt

For det første planlegger vi en ny plate. Vi skal i studio rett før jul. Vi synes det er viktig å lage ny musikk hele tiden.

Vi er så heldige at vi jobber med Rune (Kristoffersen), som er opptatt av det vi vil

henne som del av Trondheim Jazzorkester, og som nevnt med Hilde Kjersem og Jarle Bernhoft. Hun har bidratt på plata «A Life Less Necessary» som The Cumshots fikk Spellemann for i 2009, og til avleggeren El Doom & The Born Electric sin utgivelse på Rune Grammofon i 2012.

– Jeg spilte plutselig med masse kjempebra folk, og det var dritgøy. Samtidig kjente jeg lysten til å gjøre noe som var min egen greie!

Så i 2009 fikk hun altså Talentprisen i Molde.

Og med det muligheten til å etablere det som raskt ble ikke bare en publikumsfavoritt, men som også løsnet opp go’foten til kritikere, både innenfor og utenfor landets grenser. Året etter var Hedvig Mollestad Trio klar, med medstudentene Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på kontrabass og el-bass. De tre hadde møtt hverandre på Musikkhøgskolen og det ble raskt klart at de tenkte likt.

Det var ikke en trio med en frontfigur og bakgrunn. Her var det tre likeverdige og samstemte uttrykk som fungerte sammen. Hedvig sa i et intervju med ungdomsmagasinet Spirit tidligere i år at: – Vi er likeverdige partnere. Det er i alles interesse at det vi gjør blir best mulig, og det er sjelden vi er veldig uenige om hvordan vi skal lage låtene. Det er viktig å jobbe med folk man kan krangle med, og være ærlige mot. Det handler om respekt. Da kan man også jobbe lenge sammen, og det har vi tenkt å gjøre.

rundt seg som understreket at dette var noe mer enn en solomusiker med en tilfeldig bakgrunn.

Mange «gamlinger» opplevde en déjà-vu f lash tilbake til gjennombruddet Jimi Hendrix’ Experience-trioen hadde i 1967. De husker plata «Are You Experienced?», med Noel Redding på bass og Mitch Mitchell på trommer.

Det skal godt gjøres å skape furore i et nasjonalt musikkmarked som renner over av dyktige energiband. Som Bushmans Revenge, Elephant 9, Shining, osv. osv. Men plata var noe annet.

Noe nytt og friskt, i et marked hvor vi egentlig aldri forstår hvor bortskjemte på talent og kunst vi er her oppe i steinrøysa.

I vår kom den nye plata «All of Them Whitches» og Hedvig Mollestad Thomassen viste at hun ville gi oss så mye mer. Trioens nye skive skapte assosiasjoner til 1970-talls Deep Purple, noen ville også si Black Sabbath, til gruppen Santana, til Led Zeppelin, så vel som til elementer av Terje Rypdals toneverden. Her kom det en ung musiker som ikke bare greide å gjenskape den toneverden vi gamlinger trodde var vår egen, men som også greier å utvikle den, og ikke minst, å utvide den. Langt ut over det den var, utover det vi trodde den kunne være.

Til tidligere nevnte Spirit sa Hedvig Mollestad om albumets tittel: – Det er en sterk symbolikk i det å være heks, det være seg om det er jenter eller gutter som er det. Det har en konkret betydning. Så selv om det ikke er konseptuelt, er det en helhetlig tematikk her. Låtene «Achilles» og «Sing, Godess» er inspirert av Iliaden og liknende historier om hvordan helter levde og gikk til grunne, og den inspirasjon de likevel gir oss i dag. Det gjelder jo også «Shawshank», som har fått navn etter filmen «Shawshank Redemption».

Som Tor Hammerø sa det for TV2, Hedvig Mollestad Trio er «et jazzband for rockere – og samtidig et rockeband for jazzfolk. Tøft – beintøft er det!»

Meeting Hedvig Som landets ledende jazz-tidsskrift, må selvfølgelig Hedvig Mollestad Thomassen presenteres på hovedplass i Jazznytt. Etter hvert får vi gjort en avtale og møtes i Bibliotekbaren på Bristol, midt i Oslo sentrum, for en samtale om musikk, om det å skape og kommunisere med musikk.

Etter hektisk turne-virksomhet og etter noen hviledager sitter Hedvig Mollestad overfor meg i en behagelig stille Bibliotekbaren.

Tøff var musikken, og tøffere skulle det bli. Den som tror at hard-rock ikke går sammen med en akustisk bass har ikke vært på konsert med denne trioen. Eller for den saks skyld med Ingebrikt Håker Flaten. Hedvig Mollestad har da også pekt på Paal Nilssen-Love som en inspirasjon.

– Det er uinteressant om det er jazz eller rock.

Det handler om hva som er energimusikk. Paal Nilssen-Loves musikk slutter ikke å være magisk, vill og fantastisk.

Det er en ref lektert, og som vi skal se svært velformulert, musiker Jazznytts skribent sitter overfor. Med en bachelorgrad fra Musikkhøyskolen, men som også før dette hadde gjennomført musikkvitenskap, noe som hun selv sier, – gjorde at jeg kunne velge litteraturfag ved siden. Jeg følte jeg hadde albue-rom til å sette mitt eget preg på utdanningen. Og det var viktig for meg. I tillegg har jeg pedagogikk. Noe jeg fant svært interessant. Særlig den teoretiske delen.

Debuten med trio-plata «Shoot!» pekte seg umiddelbart ut da den ble utgitt av Rune Grammofon i 2011. Plata kom, i tråd med tittelen, med et smell. Her var det en gitarist og en trio som hadde noe å levere, og som hadde et band

Her skal det skytes inn at Hedvig har en mor som er spesial-pedagog, langt i fra som en forklaring, men som et bidrag til forskningen om hvordan individuelle talenter skapes, og dermed som en motvekt mot Harald Eias overforenk-

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 17

lede og fordummende formidling av den vitenskapelige «nature vs. nurture», eller arv og miljø-debatten.

– Så du har musikkvitenskap, litteraturvitenskap og pedagogikk ved siden av?

– Musikkvitenskap, pedagogikk og litteraturdelen var litt forskjellig. Nordisk, språkkunnskap, litteraturkritikk og litteraturvitenskapens grunnlagsproblemer. Den filosofiske delen av det var virkelig stimulerende.

Så om Jazznytts lesere ikke skulle ha skjønt det, vi snakker her med en person som har kontroll på sine språklige og formidlingsmessige verktøy.

Etter beste evne skal vi som formidler prøve å gjengi Hedvig Mollestad sine ref leksjoner på en fyllestgjørende måte.

– Først av alt, gratulerer med den nå ikke lengre fullt så nye plata, og all den positive kritikken av denne og rekken av konserter i sommer. Hva er planene videre?

– Det første er en tre ukers turné i Polen, Tyskland og Sverige i september/oktober. Deretter planlegger vi en ny plate. Vi skal i studio rett før jul. Vi synes det er viktig å lage ny musikk hele

tiden. Vi er så heldige at vi jobber med Rune, som er opptatt av det vi vil.

– Andre planer?

– Nå skal jeg begi meg ut på et japansk språkkurs. Vi skal spille i Japan i november i år, så tenkte jeg at nå skal jeg søren i meg lære meg noe i hvert fall. Det gleder jeg meg til.

– Da kommer du nok til å komme mye lengre enn meg, vil jeg tro. Min japansk strekker seg ikke lengre enn til «Do-mo ari-gato go-sai-masu» og de uformelle avledningene. På den annen side er jo japanere gjennomgående svært imøtekommende og hjelpsomme. Hvor lenge skal dere være der?

– Vi blir der i nesten fjorten dager. Så ser det ut som vi skal til Malaysia i desember. Vi prøver også få til en turne i Canada til neste år. Det er også et land jeg gjerne vil se.

– Hvordan blir den nye plata i forhold til de to første og hva er forskjellene mellom dem?

– Ja, hvem vet? Vi planlegger ikke hvordan den skal bli. Vi jobber ut fra de musikalske ideene vi får og som vi utveksler oss i mellom. Ideer som vi jobber med, utvikler og spiller mye på.

Gjennom å spille materiale utvikler vi det, hvor skal denne låta gå? Hva må vi gjøre med denne låta for at den skal bli det beste den kan bli? Hva

trenger vi for at det som helhet skal fungere godt? Og dermed, hva er det som gjør at det fungerer godt?

– Svaret på dette er avhengig av så mange ting, blant annet noe så innf løkt som smak! Man er avhengig at smaken deles med de man velger å spille sammen med. Dette synes jeg er en interessant prosess. Ærlighet i musikken – Ivar [Loe Bjørnstad], han spiller jo gitar også og lager mye av musikken på gitar. Han er en som jobber hele tiden med å utvikle nye ting, og hva slags låter man har lyst til å lage. Det er viktig å bli seg bevisst på hva man har i seg. Så det blir veldig spennende å se hva det blir.

– Det er noe av det som gjør at jeg synes det er moro å jobbe sammen med Ivar og Ellen [Brekken]. At alt er lov! Men det betyr ikke at ting er tilfeldig, tvert om. Det er viktig å kunne kommunisere om det vi gjør. Å kunne si at dette fungerer ikke fordi …, kan vi prøve å gjøre det sånn i stedet? Vi har alltid lagt vekt på å spille materialet mye, og gjennom det å utvikle det, i tempo, i lydlig uttrykk, fra det er skapt til det finner sin endelige form. jazznytt [17]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 18

– Men når vi har spilt det inn, har vi mer lyst til å lage nye ting, enn å videreutvikle det vi har spilt inn. Vi har en ide om at låter som vi har spilt inn ikke trenger å være akkurat som de er på plata. Det er veldig viktig for oss at de ikke trenger å være det. Ellers blir det kjempekjedelig å spille dem.

– Samtidig vet vi hvordan det kjennes når det fungerer. Men det er jo ikke bare å gjøre det på samme måte, så funker det også neste gang. Som når en vil bygge en solo med å begynne nede, noen ganger fungerer det. Andre ganger vet man ikke hvorfor man ikke møttes på samme stien. Vi var alle tre ute og gikk i skogen, men på forskjellige steder.

– Det er jo det som gjør at det er gøy. At det ikke er slik at du kan si, i dag gjør vi det slik eller sånn, og så funker det, så blir det bra. Jeg tror det er viktig at det er sånn. Det høres ut som en f loskel, men man må bare være ærlig, spille ærlig. Ikke prøve å gjøre seg til. Fjerne alle andre tanker enn det som handler om lyden. «Snakke» så godt man kan med hverandre gjennom de enkelte instrumentene.

– Det blir lett «store» og «floskel-pregede» ord, fordi man hele tiden må bruke metaforer og bilder for å beskrive en kommunikasjon som er ordløs.

– Ja, store ord, og man legger forskjellige betydninger i de ordene.

– Total ærlighet i utøvelsen krever fullstendig tilstedeværelse i musikken, gjør det ikke?

– Man skylder musikken hele tiden til det ytterste å prøve å gjøre sitt beste, å gi den sin sterkeste konsentrasjon. Dersom man ikke gjør det, jobber man ikke hardt nok. Det er greit om man ikke klarer det hver gang. Men man må hele tiden prøve.

– Musikk er jo kommunikasjon, mellom utøverne og mellom de på scenen og publikum, men en ordløs kommunikasjon, og dermed en kommunikasjon som ikke har et «meningsinnhold» i konvensjonell forstand. Men er det ikke én ting som allikevel ligger fast, at tilhøreren kan høre om utøveren er ærlig, eller om vedkommende «faker»?

– Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis er enig i at tilhøreren alltid vil være i stand til det. Vi har jo forskjellige opplevelser av en konsert. Man kan jo komme ut av en konsert å ha en helt annen opplevelse av den enn sidemannen. Men hva mente du egentlig?

– Det jeg prøvde å si var at som tilhører tror jeg det er relativt lett å avgjøre om utøveren mener alvorlig det som skjer her og nå, er ærlig og tilstedeværende, heller enn å lire av seg en mer eller mindre rutinert øvelse, ved for eksempel å gjenta det vedkommende gjorde i går.

– Ja, det er jo en konstant utfordring å unngå det. Det er som med andre ting, man har et vokabular når man snakker med noen. Man bruker de samme ordene for å beskrive noe, uansett hva det er. Slik er det også med musikk. Man har lært seg en måte å spille på, så en må prøve å se på materialet med nye øyne hver gang.

– Å unngå den rutiniseringen som ligger i at når du gjør sånn, så gjør Ellen slik, eller Ivar svarer med dette?

- Men det er ikke noe poeng at man hver gang skal gjøre noe man aldri har gjort før. Men det er alltid viktig å være bevisst på hva man gjør. Om jeg spiller det som jeg har spilt før, så gjør jeg det. Men man må forholde seg til at det er det en da gjør. For å utvikle seg og gå videre, så bør man være bevisst på det. Man kjenner så godt på seg selv når det er riktig å spille det, og når det ikke er det.

– Noen ganger kan man ikke frigjøre seg fra det.

[18] jazznytt

Man vil jo gjerne ta vare på sin egen utvikling. For det er jo det som gjør at det føles riktig og viktig å holde på. Det er en rar blanding av å gi skikkelig f…, og ikke gi f… i det hele tatt.

Man må forholde seg veldig kritisk til det man gjør, til det man velger å spille og velger å si

Det er bare helt umulig. Da kan man bli fryktelig frustrert. Mens andre ganger kan man føle at man klarte å frigjøre seg fra sin egen vane. Og det føles veldig deilig! Så er det om å gjøre å ikke høre på det etterpå, og bli motbevist av en selv.

– Man vil jo gjerne ta vare på sin egen utvikling.

For det er jo det som gjør at det føles riktig og viktig å holde på. Det er en rar blanding av å gi skikkelig faen og ikke gi faen i det hele tatt. Man må forholde seg veldig kritisk til det man gjør, til det man velger å spille og velger å si. «Ja, jeg vil at folk skal kunne høre på dette!», enten man nå spiller det inn i studio for plateutgivelse eller om man står på scenen for en konsert. Samtidig må det ikke være så strengt, heller. Man må også ha holdningen om at … «nå gjør vi sånn, og slik blir det!».

– Dette er nok noe som er gjennomgående for meg, det at man må ha disse to tankene i hodet samtidig. Både det å gi totalt faen og å ikke gi faen. Å tenke på at man er i en vedvarende utvikling, samtidig som at det du gjør her og nå må være det viktigste.

– Det kan være vanskelig å sjonglere.

Hva er din inngang til musikk?

– Valget av å være musiker er på mange måter et valg som fører til at man må leve marginalt. Du gjør ikke et slikt valg for å tjene penger.

– Det har aldri vært et fokus for meg. Hverken for meg eller for mine foreldre, eller for mine lærere. Det har aldri vært et fokus.

– Din far har jo et navn, i hvert fall for oss som er så å si på innsiden av det norske jazzmiljøet. Betyr dine foreldre mye for din utvikling?

–Det har nok mye å si for hvordan jeg har det med meg selv i dag. Og ikke minst, at jeg har blitt i stand til å ta valg basert på mine meninger og vurderinger. Ingen av dem var noensinne påtrengende med hva de syntes var riktig eller galt i forhold til musikk, om hva jeg burde gjøre eller

ikke. Pappa tvang aldri på meg sin musikk. Det var kun basert på min egen nysgjerrighet.

– Det gjorde at jeg kunne sjekke ut mange forskjellige ting, noe som gjorde meg i stand til å si hva jeg likte og hva jeg ikke likte. De (begge) gjorde det lovlig for meg også ikke å like det de likte.

– Oppveksten foreldrene mine har gitt meg har gjort meg i stand til å ta selvstendige valg. Og til å endre valgene om det føltes riktig.

– Min far har jo alltid spilt masse, og øvd enda mer. Øvd på badet, for der var det så god akustikk. Han har skapt en bevissthet i meg om hvordan man kan forholde seg til musikk. Han har selv hatt en ekstrem utholdenhet og dedikasjon i forhold til sin musikkutøvelse. Men han er ikke sånn at han kan høre på musikk hele tiden. Han er ekstremt opptatt av at når han hører på en plate på full guffe på hodetelefonene eller over høyttalerne så er han dedikert. Når han hører på musikk så hører han på musikk.

– Så det har vært din rollemodell for hvordan du forholder deg til musikk?

– Det har i hvert fall vist meg en måte å forholde seg til musikk på. En måte som jeg synes er f lott og som jeg har stor respekt for.

– Hva med dine jevnaldrende? Hvordan påvirket de deg?

– I min omgangskrets på videregående var det lite jazz. Det var jeg og Hilde Kjersem. Vi var opptatt av det. Da Ungjazz i Ålesund startet opp fikk vi tilgang til utrolig mye spennende og bra live-musikk.

– På Brudes Bar spilte en gang Paal NilssenLove, Steinar Raknes og Per «Texas» Johansson.

Det er noe vi husker kjempegodt. Et triosett på en bitte liten scene, vi satt på aller fremste rad, en lørdag formiddag. Det var omtrent ingen der, men det stakk dypt i oss.

– Pappa tok meg med på mange konserter, og var også med da jeg spilte på Jugendteateret.

Han er jo fra Molde, og tok meg med på Moldejazz mange ganger.

Hva er musikk for deg?

– Hva er musikk for deg? What makes you tick?

– Det er et stort spørsmål, og det er vanskelig å gå rett til kjernen av hvorfor man holder på. Jeg vet hvordan det kjennes, men det er en utfordring å sette ord på det, akkurat som det er en utfordring å sette ord på opplevelsen musikk.

Setter man ord på det, definerer man det, og da risikerer man å miste noe av det magiske og uforklarlige! Men man må jo gjøre seg forstått, og det er jo en fantastisk utfordring å skulle prøve å beskrive det som er så hellig for en. Og det er vel det som driver meg, faktisk, at jeg har noe jeg skulle ha sagt.

– Opplevelsen av musikk er noe helt personlig, noe helt «untouchable» for andre. Den måte jeg opplever musikken på er den eneste måten jeg erkjenner at musikken kan oppleves på.

Sagt med andre ord, det er den enkeltes subjektive opplevelse som gir musikken mening. For den enkelte er denne subjektive opplevelsen den «sanne» opplevelsen.

– Det gjelder jo også når det dreier seg om den musikken jeg utøver. Om jeg skal forklare eller beskrive den med ord, så velger jeg samtidig å si noe om den måten jeg forholder meg til min musikk på. Det er helt greit, men jeg er veldig opptatt av å verne om publikums første møte med musikken, jeg vil at den i minst mulig grad skal være farget av mine beskrivelser av musik-

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 19

jazznytt [19]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 20

ken, for da har jeg allerede lagt noen føringer for hvordan de vil oppleve den.

– Det spiller ingen rolle for meg om tilhørerens opplevelse av musikken er helt annerledes enn min egen, enn mitt budskap. En kjerneverdi med musikk er at den har en helt spesiell egenverdi for hver enkelt person som opplever den, som kan høre på den.

– Det er noe av det som gjør at jeg syns det å drive med dette er så verdifullt. Så viktig! At man har så sterke personlige opplevelser med det, at man jobber for at andre mennesker skal få sterke personlige opplevelser. Det handler om menneskets skaperkraft og opplevelsesevne.

Eller skaperevne og opplevelseskraft!

– Det blir pretensiøst å snakke om slike ting, men når man først får sjansen, så …

– Dette er fascinerende. Hvordan musikk evner å kommunisere, men det er en kommunikasjon uten en entydig eksisterende mening.

– Musikk har ingen kraft om ingen hører på den. Samtidig vil jo vi som utøver den gjerne vite best hvordan den skal fortolkes. Vi er mindre interessert i å bli korrigert, justert, å bli kritisert. Vi vil styre vår egen vei.

– Men som på mange andre områder må man evne å ha to tanker i hodet samtidig. Det er viktig med et samspill, man kan ikke insistere å gå én vei, den rette vei. Samspillet krever at man gir opp egne oppfatninger og åpner seg for andres oppfatninger.

– Når det gjelder den musikken vi [Hedvig Mollestad Trio] spiller, er det et mål for oss at den er i stadig utvikling. Alltid på vei videre. Musikken lever sitt eget liv. Den må man bare høre på og prøve å lytte til. Det er den som forteller deg hvilke valg du skal gjøre. Man føler med en gang om man har gjort gode eller dårlige valg i forhold til musikken.

– Det er den man må følge. Musikken i kraft av seg selv, mer enn i kraft av meg. Samtidig er det jo en sirkel. Selvfølgelig er de preget av meg og mine ideer. Men de er jo preget av hvem jeg spiller med, når jeg spiller med dem, av alt man er.

– Man må alltid tenke utvikling, hva man enn gjør nå. Den store sammenhengen er man alltid en del av. Men at man er på vei er ikke nok.

Hva man har gjort, det har man gjort. Det som er viktig er hva man gjør nå. Samtidig er det veien videre som betyr noe. Om man ikke gir alt her og nå, når skal man gjøre det da?

– Man må ha to tanker i hodet samtidig. Det man gjør nå er det viktigste, men samtidig er det bare en prikk av mange på linja, et steg på veien man går på.

– Noen går veldig inn i det man har gjort etter en konsert eller innspilling. Det må man også til en viss grad gjøre for å klargjøre for en selv hva en ønsker å utvikle videre, og hva man ikke ønsker å gjenta. Det er viktig å lære seg å kunne gjøre vurderingen om man vil ha mindre av dette, eller mer av det, uten at man nødvendigvis må si hva som er rett og galt. Om det er bra eller dårlig.

– Det er to ord som, ja, de er viktige for å vite hvilke kriterier man forholder seg til. Men det er allikevel ikke et spørsmål om svart og hvitt.

Det er ikke absolutter.

– Det er bra eller dårlig for meg, men det er ikke nødvendigvis bra eller dårlig for deg! Hva som er bra er ikke en absolutt sannhet. Hva er rett og hva er galt, og i så fall for hvem? Er det ikke det du sier?

– Rett eller galt, hva faen er det? Når man snakker om musikk så går det ikke an å omtale det på den måten. Da må man eventuelt stille spørs[20] jazznytt

Rett eller galt, hva f… er det? Når man snakker om musikk så går det ikke an å omtale det på den måten.

Da må man eventuelt stille spørsmålet: Hvorfor oppfatter noen det som galt? Og det er jo et interessant spørsmål.

Hva er det som gjør at den som omtaler det opplever det som feil?

Det er jo det interessante spørsmålet. Det er viktig å få vite

målet: Hvorfor oppfatter noen det som galt? Og det er jo et interessant spørsmål. Hva er det som gjør at den som omtaler det opplever det som riktig eller feil? Det er jo det interessante spørsmålet. Det er viktig å få vite.

Den blonde gitar George Harrisons gitar Lucy – en Gibson Les Paul – som Eric Clapton brukte da han var med på opptakene til Beatles’ «The White Album», gråt som kjent mykt på albumet. Hedvigs gitarer gråter definitivt ikke.

– Den gitaren vi ser deg med på scenen er din blonde Gibson ES-335. Nå vet jeg at du også har en ES347. Men det er 335-en vi forbinder deg med. Er det bare et pragmatisk valg, eller er det et kjærlighetsforhold ute og går her?

– Jeg er blitt veldig avhengig av den gitaren. Det er jo en grunn til at jeg ikke bruker 347-en så mye som 335-en. Jeg synes den låter utrolig mye bedre. Den er også mye lettere å jobbe med, både med de mikkene den har, og med tre-kvaliteten. Den låter kort og godt bedre. Det er godt å kunne jobbe med et instrument man kjenner godt.

– Da er det også lettere å få den til å låte slik man vil. Og det er jo et mål.

– Men en ES-347 og en ES-335 er ikke så forskjellige? Det er vel mer eller mindre samme gitaren konstruksjonsmessig?

– Det er det, men de låter veldig forskjellig. Nå låter jo heller ikke to 335-er likt. Jeg har prøvd mange ES-335-er som har vært veldig forskjellig fra hverandre.

– I noen deler av gitarverdenen har jeg sett det på-

stått at det er de naturfargede, de blonde 335-ene som lyder best!

– Blir det sagt det? Det vet jeg ingenting om.

Uansett om jeg hadde valgt den ene eller den andre, tror jeg at når man velger å jobbe med noe over tid, da oppnår man noe som man ikke får bare ved å velge en gitar som låter jævlig bra der og da. Hvis jeg skulle spilt på gitaren til Jon Eberson, Straten hans, selv om den er dritbra, hadde ikke jeg fått den til å låte dritbra, bare fordi det er en bra gitar. Det er jo et samarbeid.

– Bigsby vibrato-armen på gitaren din, har du satt på den selv?

– Ja, det er egentlig en showcase-modell med stygge EMG-pick-uper og svart mekanikk. Så den er egentlig ganske stygg. Så har jeg satt på Bigsby-en, byttet mikker, og annen mekanikk.

– Så har den også hatt et halsbrudd. Begge disse to har hatt det. Men da er man ferdig med det, og har fått forsterket den delen av gitaren som i utgangspunktet er den svakeste.

– Jeg har ikke noe behov for å få meg et nytt instrument. Men det er selvfølgelig gøy å ha forskjellige gitarer.

– Den går vel for å være en ganske fleksibel gitar, i og med at du har både en massiv del i senter og hule elementer i de to vingene?

– Ja, jeg bruker denne gitaren til så godt som absolutt alt.

– Har du prøvd å sammenligne med en ES-330, med helt hul kropp?

– En gitar som blir enda mer akustisk, ja. Det blir litt for langt fra den musikken som jeg spiller nå. Så en 330 ville ikke føles så relevant. Men jeg har også en ES-137, som er litt mer sånn – i retning av det akustiske. Den har jeg brukt til en del andre ting, og er en gitar som jeg er litt mindre redd for. Også har jeg en Martin akustisk.

– I april, da jeg var i Bergen, prøvde jeg noen av Frank Stavem sine. En Stavem kunne jeg tenkt meg å spille blant annet «The Rex» [fra siste plata] med. Men jeg synes det er kjempedeilig å ha ett instrument som jeg kan spille både Jon [Eberson]s musikk på, og de tyngste og drøyeste trio-låtene. Det er litt slik jeg er også.

– Jeg prøvde mange gitarer før jeg fant den. Det tok en stund.

Det fjerde element Det er minst fire elementer i en musikers verden som bidrar til å forme det uttrykket musikeren står for. Det ene er musikeren selv, deretter instrumentet og dets muligheter og så er det låt- eller musikkmaterialet man jobber med. Men sist, og langt fra minst er det den sammenhengen man utøver musikken i, hvem man spiller med. I dag er det Hedvig Mollestad Trio som er hovedarenaen for Hedvigs musikkutøvelse og dermed for hennes utvikling.

– Er det så enkelt som at det er jakten på det store kicket, når alt funker, når du går ned av scenen og vet at du har hatt en fantastisk flytur, som driver en musiker? Jakten på å gjenta den store musikkopplevelsen?

– Ja, men det er en tosidig greie. Vi driver med dette fordi vi har hatt store opplevelser med musikk. Men vi har alle hatt store opplevelser med musikk. Det er mange som ikke driver med musikk som også har hatt fantastiske personlige musikkopplevelser. Det er ikke en selvfølge at man skal få nære sitt ego ved å stå på en scene, bare fordi man får kick av det. Man må ha noe viktig å melde.

– Det er en utrolig tosidig greie. Jeg står der på scenen med de jeg er der sammen med. Det er viktig. Fordi vi mener at vi har noe å gi. Det er

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 21

viktig for hver enkelt av oss og for oss sammen, samtidig som det jo er veldig utleverende.

– Det er viktig fordi det er noe som holder andre hjul enn de kapitalistiske i gang. Det er noe som handler om menneskets felles skaperkraft, fordi det handler, i hvert fall for meg, om samarbeidet med de andre. Om hva vi kan skape sammen.

For meg har det mye å si. Det kan være at andre musikere ikke opplever det slik, men jeg er avhengig av de andre jeg står på scenen sammen med.

– Jeg kan ikke gå av scenen og føle at jeg har hatt en god dag om de andre har hatt en dårlig dag på jobb. Alle må være fornøyd før det kan beskrives som en god dag. Det er for meg noe av det som gjør det meningsfylt. Det er ikke bare en solo-greie. Man må samarbeide med noen andre for at det skal bety noe.

– Akkurat Ellen og Ivar er spesielle for meg. Jeg har aldri samarbeidet så nært med noen, som med dem.

– Hvor lenge har dere spilt sammen nå?

– Vi startet i 2009 så det blir fire år. For meg er det samarbeidet en utrolig viktig verdi.

– Hva med arbeid utenom trioen?

– Jeg gjør ganske lite av sånt arbeid. Det med Jon [Balke under Nattjazz] var veldig gøy. Ellers spiller jeg jo tidvis med Jon [Eberson] og Jarle [Bernhoft]. I mai var jeg på en tidagers turné med prosjektet DuoBonanza, med blant andre Guro Skumsnes Moe, Håvard Skaset, Trond Frønes og Even Hermansen, for å nevne noen.

Vi var seks strengeleikere som utforsket det trommeløse samfunn. Det var utrolig fantastisk,

svært lærerikt, totalt galskap og noe jeg gjerne gjør mer av!

– Hva med langsiktige ideer, eller planer?

– Jeg har mange ting jeg kunne tenke meg å gjøre på litt lengre sikt. Selv om det er utrolig deilig å få mulighet til å jobbe med trioen i dag.

Jeg synes det ville ha vært fryktelig moro å få jobbe med filmmusikk.

– Da er det naturlig å spørre, hvordan ser du på å skrive musikk i større formater, ikke bare å skrive enkeltlåter?

– Jeg er opptatt av hvordan musikk fungerer utover det formatet jeg jobber med i dag med trioen. Som filmmusikk. Hvordan musikk er stemningsskapende, og hvordan musikk kan snu hvordan man opplever ting. Selv på det daglige planet. Det å sette seg inn i en bil og kjøre av gårde for eksempel. Hvordan opplevelsen av det kan endres avhengig av hva man hører på.

– Det er noe jeg kunne tenke meg å gjøre mer av. Å skrive musikk for større besetninger. Det er noe jeg ikke har gjort siden jeg gikk på høyskolen. Det håper jeg jeg kan gjøre mer av en eller annen gang.

Utenom musikeren Hedvig Som vi har sett, Hedvig Mollestad er ingen amatør innenfor litteraturfeltet. Neste spørsmål er derfor åpenbart.

– Hva leser du?

– Det er så mange forskjellige ting. Men jeg er veldig glad i Ernest Hemingway. Han har et fantastisk språk og greier å formidle så helt drøye stemninger uten å gjøre annet enn å beskrive

det. Det er fascinerende. Han sier bare hvordan bygningen ser ut, hva slags drikk han drikker, hvor varmt det er, hvordan mannen ved siden av ser ut, men gjennom det klarer han å formidle hvordan det er å være der. Hvordan stemningen er. Det fascinerer meg. Utrolig kult å lese.

– Nå sist har jeg lest Neil Young-biografien.

Den synes jeg var helt nydelig. Han var så upolert, også i redigeringen. Det var en del bla-blapassasjer, men så var det noen deler som var viktige. Det føltes ekte. Det satte jeg pris på. Nå er jo selvfølgelig Neil Young en jeg alltid har sett opp til.

– Også leser jeg veldig gjerne aviser; Morgenbladet og Klassekampen.

Kanskje har Hedvigs fascinasjon for Canada en forklaring i denne orienteringen mot Neil Young.

– He-he, skal vi snakke om Canada og musikere, da kommer vi ikke unna trioen Rush, som jeg elsker! Jeg håper jo at vi skal til Toronto, ene og alene fordi de kommer derfra. Og Joni Mitchell og Oscar Peterson, for ikke å snakke om the Band! Men så skal det sies at landet også har fostret jævelskap som Nickelback!

Men så er da Nickelback fra Vancouver, og ikke Toronto. Uansett: For en som har latt seg fascinere av både Neil Young, Ernest Hemingway, Japan- og gitar-historie, og som dessuten har latt seg fange av musikken til en gitarist fra Ålesund, kan jeg bare si at jeg gleder meg til framtiden. jazznytt [21]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 22

Jazznytt møtte den tysk-tyrkiske pianisten over en svært typisk, tysk middag på en kneipe i Köln i sommer. Og det som i starten skulle være et kortintervju med en av europas nye stjerneskudd innenfor pianojazzen, ble en lang samtale, som trakk seg over middag og en rolig kveld ute i solnedgangen ved Rhinens bredd.

TEKST: JAN GRANLIE

Laia Genc

- merk deg navnet!

Hun er født i Berlin i 1978, og regner seg selv som halvt tyrkisk og halvt tysk. Hennes bestefar kom fra Tyrkia på 50-tallet, og siden har familien vært etablert i Tyskland.

Hun studerte piano ved Musikkonservatoriet i Köln, først med Hubert Nuss, og deretter med personen som virkelig fikk henne til å bestemme seg for å bli jazzpianist, den britiske pianisten John Taylor. I studietiden spilte hun med en rekke forskjellige konstellasjoner, bl.a. med BuJazzO, Landesjugendjazzorchester NRW (det nasjonale ungdomsjazzorkesteret) og med Anette Maye i PyromanDuo og i trio med Ulla Oster og Angelika Niescier og med United Woman Orchestra. Hun har gjort plate med bandet PLoTS, med vokalisten Simin Tander, violinisten Tessa Zoutendijk og saksofonisten Esmée Olthuis, og nå er hun aktuell med to interessante prosjekter, sin egen trio Liaison Tonique, en konstellasjon som, i f lere forskjellige variasjoner, har vært aktive i snart et tiår, og jentetrioen Kalima.

Hennes spillestil er ikke veldig europeisk, hvor man eksperimenterer med sampling og elektronikk. I stedet har hun valgt å legge seg mer i et musikalsk landskap hvor man fra tidligere finner musikere som Brad Mehldau, Kris Davis, Craig Taborn og Ethan Iverson, men hele tiden med en personlig vri, som gjør hennes spill originalt og vakkert. Dette gjelder særlig i hennes egen trio, mens hun i jentegruppa Kalima, eksperimenterer med det akustiske uttrykket, både med standardlåter og stoff skrevet av bandmedlemmene.

Første gang jeg hørte henne var på Winterjazz i Stadtgarten i Köln i 2011. I et fullstappet lokale fikk den britiske journalisten Stuart Nicholson og jeg, presset oss opp i et hjørne bakerst i lokalet. På scenen spilte en trio vi aldri hadde hørt om før, som kalte seg Liason Tonique, som ble ledet av en høyreist pianist med navn Laia Genc. De leverte et sett som sto fram som den desidert mest interessante konserten under den tyske mønstringen.

Musikken var tradisjonell, med klare røtter til 70/80-tallets pianoforbilder, hvor navn som Bill [22] jazznytt

Evans, Keith Jarrett og Bobo Stenson dukket opp i bakhodet i løpet av konserten.

I sommer, under et besøk i Köln, dukket navnet Laia Genc opp igjen. Jeg var invitert til å overvære en helt spesiell konsert på Die Loft, en knøttliten klubb i andre etasje i et boligområde i utkanten av den tyske byen. I baren satt trommeslageren Jens Dueppe, med dørene godt lukket igjen. I midtrommet satt publikum, alle med hodetelefoner, og i det innerste rommet satt Laia Genc ved pianoet. Prosjektet gikk ut på at trommeslageren og pianisten skulle spille sammen uten å se eller høre hverandre. De hadde avtalt når de skulle begynne og slutte hver låt, og hvilken stemning og takt låtene skulle gå i. Resten gikk på erfaring, intuisjon og erfaring.

Det ble en uforglemmelig konsert! De to musikerne kommuniserte perfekt med hverandre, og vi som satt i midten kunne hele tiden sjekke om de to hadde noen som helst kontakt, og vi merket oss at her var det null kontakt dem imellom.

Etter konserten spurte jeg Laia om vi kunne møtes for en prat dagen etter. Raskt bestemte hun at vi skulle spise middag sammen, på en av byens typiske kölnerrestauranter.

Dagen etter møtte vi Laia Genc på restaurant ved Rhinens bredd. Her fikk vi servert svære kjøttstykker, sauerkraut, kölchner-øl, alt servert av sure kelnere, slik det skal være på en typisk restaurant i Köln.

Bakgrunnen Vi snakker om oppveksten. Om bestefaren som kom til Berlin på 50-tallet, etter først å ha vært innom Sveits på vei fra Tyrkia.

- Jeg tror dette er en helt typisk og ganske vanlig innvandrerhistorie fra Tyskland. Min bestemor hadde allerede to barn, og ble igjen i Tyrkia, mens bestefar reiste ut for å tjene penger til familien. Først etter fem år kom hun etter til Tyskland. Da var min far allerede 12 år. Bestefar gjorde det rimelig godt i Tyskland, men det var vanskelig for barna å finne et ståsted i landet.

Min far klarte aldri å etablere seg i landet, så han

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 23

jazznytt [23]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 24

reiste tilbake til Tyrkia i voksen alder, men klarte ikke å tilpasse seg der heller, så han ble en «tapt sjel».

- Men jeg ble født mens han enda var i Tyskland, siden foreldrene mine skilte seg da jeg var liten, så vokste jeg opp hos mine besteforeldre i Berlin. Så jeg er født her, har bodd her hele livet og føler meg som en tysker.

Den musikalske starten Hun forteller at hun bodde i Berlin til hun ble 21 år. Hun forteller om musikkskolene og opptaksprøvene til Musikkonservatoriet. Det var ikke vanlig å spesialisere seg på jazz allerede fra starten av utdannelsen i Tyskland på den tiden, så hennes utdanning er mer generell, som hun sier selv.

- Alt startet ved min bestemors piano, forteller hun. – Jeg hadde alltid trodd at det var bestefars piano, og siden han allerede var død, så ble pianoet et slags minne om han. Jeg pleide å sitte og leke ved pianoet. Klimpre litt og leke med det.

Men etter en stund bestemte jeg meg for å lære meg å spille på dette instrumentet. Da var jeg ca. fem år, og jeg var fast bestemt på å lære meg å spille piano. Og jeg maste og maste om å få ta pianotimer. Min mor sa at jeg alltid hadde en masse ideer, men hvis jeg fremdeles ønsket å lære å spille piano om et år, så skulle jeg få ta pianotimer.

- Jeg tenkte at jeg ikke klarte å vente et helt år, men da tiden hadde gått, og jeg fremdeles hadde pianospilldrømmen i tankene, så fikk jeg lov.

Men siden jeg ikke kommer fra en musikalsk familie, så ble det ikke altfor mye øving mens jeg var barn. Det var ingen som fortalte meg at jeg måtte øve for å bli en god pianist, for det var ingen som egentlig visste hvor mye arbeid som lå bak for å bli en profesjonell musiker. Men jeg hadde det bare moro med pianoet.

- Da jeg var i tenårene visste jeg at jeg måtte ta et valg. Jeg hadde ikke lyst til å bli en klassisk musiker, og jeg var ikke ute etter å bli solist. Jeg husker da jeg var 13, sa jeg til min mor at jeg måtte få meg en annen pianolærer, fordi jeg ville lage min egen musikk, i stedet for å høre på og spille det andre hadde laget. Jeg hadde hørt litt på jazz på den tiden, men jeg visste ikke så mye om hva det var.

- Men da kom jeg til min første jazzlærer, og han ga meg alle disse jazzplatene han mente jeg burde høre på, ble jeg satt helt ut og reagerte litt sånn: «Ok? Waoh! Hva?». Det var litt originalt og morsomt med de to første platene han mente jeg burde høre på, fordi det var en plate med Oliver Nelson og en med Eric Dolphy! Så det var en tøff start. Men i ettertid ser jeg at disse to platene var med på å forme meg som musiker, og de fikk meg til å like den moderne jazzen tidlig. De er på en side «smoothe», men samtidig veldig energiske. Men den første jazzplata jeg kjøpte for egne penger var Bill Evans’ «You Must Belive In Spring». Selv om det var en av de senere innspillingene til Evans, syntes jeg den var usigelig vakker. Han har alltid vært en stor favoritt.

Studiene Hun forteller at den videre reisen inn i studiene gikk til Köln.

- En av grunnene til at jeg reiste hit til Köln, var at den britiske pianisten John Taylor var her. Og første gangen jeg hørte han spille var jeg overbevist: John Taylor i Köln? Ok, jeg drar dit!

– Jeg har lenge hatt en sterk fascinasjon for hans [24] jazznytt

- Alle sier at Berlin er den byen man skal f lytte til, men siden alle sier det, så drar alle dit, og da blir det etter hvert dårlig med spillejobber.

- Hvis du vil spille gratis, så er Berlin stedet?

- Nei, hvis du vil betale for å spille, så er Berlin stedet. pianospill. Han er ikke bare en utsøkt pianist, men han har også en veldig fin form for humor.

Så grunnen til at jeg dro til Köln var at jeg ville studere med han.

- Senere hadde jeg et studieår i Paris, hvor jeg ikke minst ble overrasket over det voldsomt høye nivået på musikerne. Førsteårsstudentene der spilte omtrent som tredjeårsstudentene her i Köln. Riktignok var det et slags elitestudium, hvor man plukket de 50 beste studentene rundt om fra hele Frankrike til å få studere ved skolen.

Her i Tyskland er det mye mer variasjon i kvaliteten på studentene, mens der var alle stjernemusikere allerede som svært unge.

- Jeg hadde lyst til å bli i Paris lenger, fordi jeg likte veldig godt å være i byen, men jeg hadde et år igjen av mitt studium i Tyskland, så jeg ville fullføre studiet, så da ble det tilbake til Köln.

- Jeg følte virkelig jeg hadde fått mye ut av oppholdet i Paris. Da jeg kom hjem fikk jeg muligheten til å spille i mange forskjellige konstellasjoner og band. I tillegg fikk jeg spillejobber i nabolandene, og innså fort at jeg bare måtte bli i Köln, fordi jeg var i ferd med å få et bra nettverk i Tyskland. For hvis jeg nå hadde valgt å f lytte enten til Berlin eller Paris, så hadde jeg trengt tre år på å bygge opp et skikkelig nettverk igjen. Jeg måtte i så fall starte fra begynnelsen igjen og gjøre hele nettverksjobben på ny.

- Jazzscenen i Köln har etter hvert vokst seg til å bli veldig bra. Byen og arrangørene gjør en god jobb ved å gi oss spillejobber og bruke sine nettverk på å presentere og hjelpe oss framover.

Og dette dreier seg ikke bare om musikere, men også om andre kunstarter som dans osv. Byen har innsett at kunst og kultur er viktig, og har valgt å bruke masse penger på det. Den økonomiske situasjonen i regionen er veldig bra nå om dagen, slik at folk kan bruke penger på kunst og kultur.

- Alle sier at Berlin er den byen man skal f lytte til, men siden alle sier det, så drar alle dit, og da blir det etter hvert dårlig med spillejobber.

- Hvis du vil spille gratis, så er Berlin stedet?

- Nei, hvis du vil betale for å spille, så er Berlin stedet.

Liaison Tonique Laia har sin egen trio, Liaison Tonique, som f lere av «forstå-seg-på-erne» i Tyskland mener vil bli det neste store navnet innenfor den pianobaserte, tyske jazzen. For ikke lenge siden kom trioen ut med det jeg trodde var deres andre innspilling. Her samarbeider hun med bassisten Markus Braun, som tidligere har spilt med bl.a. saksofonistene David Binney og Will Vinson, mens trommeslageren Etienna Nillesen har samarbeidspartnere som pianisten Simon Nabatov, Håkon Kornstad og Rudi Mahall på CVen. Laia forteller:

- Jeg startet faktisk denne trioen for ni år siden, i 2004, og den første plata kom allerede i 2005, men med en annen besetning enn den jeg jobber med i dag. Jeg har hele tiden beholdt navnet Liaison Tonique, fordi vi spiller min musikk som jeg lager spesielt for dette bandet. Jeg har en idé om at musikken skal inneholde et slags slektskap musikerne imellom. Her er det ikke jeg som er sjefen, men vi prøver å få det hele til å fungere som et slags kollektiv, eller en tett familie. Jeg har alltid hatt en drøm om å ha et band, eller en konstellasjon, som kunne jobbe kontinuerlig over mange år, med de samme musikerne, som kunne vokse sammen og bli en helhet. Men dette er ikke alltid like enkelt å få til, så jeg har hele tiden hatt utskiftninger i bandet, så…

- Den første versjonen av trioen var veldig bra, helt til bassisten fant ut at han skulle slutte å spille jazz. Han ville heller spille pop og rock, og tjene store penger på musikken sin. Så kom en ny bassist med i bandet, men etter to år, fant han ut at han ville f lytte til New York. Så på den første CDen er det én konstellasjon, og på den andre en annen konstellasjon. Men hele tiden med den samme trommeslageren. Så måtte jeg få enda en ny bassist, og han var veldig bra, Sebastian Gramss, som er mer inne i det friere uttrykket. Han er en veldig bra bassist! Du bør sjekke han ut! Han startet sitt eget bassorkester for noen år siden, og nå driver han sin egen basskvartett her i Köln, siden vi har så mange bassister… Så hvis du noen gang skulle trenge en bassist, så er det bare å ringe, for jeg kjenner en hel haug av dem.

- Hele tiden har jeg hatt med veldig sterke personligheter i trioen min. Sebastian Gramss fikk med seg trommeslageren i lange diskusjoner om den musikken jeg komponerte, og vi ble aldri enige om hvilke retning vi skulle gå. Og Sebastian, som likte seg bedre i frijazzen, sa at han ikke ville spille den komponerte musikken. Så jeg sa at dette er min trio og min musikk, og jeg vil spille den musikken som viser hvem jeg er, ellers har den ingen mening for meg. Så vi gjorde en turné i Australia. Og vi spilte i Norge (European Jazz Nights på Nasjonal Jazzscene i 2009). Så det var mange fine ting på gang, men vi ble aldri enige, og slik kunne jeg ikke ha det.

Så på et møte litt senere, sa jeg fra at dette ikke gikk lenger. Det var omtrent som å skille seg eller «slå opp» i et forhold. Men da var reaksjonen: «Men du kan ikke gjøre det!» Men det var definitivt over.

- Etter det droppet jeg trioen i et år, noe som var rart, siden jeg hadde jobbet med trommeslageren i ni år. Men jeg trengte et år på å reorganisere og finne ut hva jeg virkelig ville gjøre videre. Ganske raskt fant jeg ut hvilke band jeg ville ha, men jeg tok den tiden jeg trengte, og ventet i et år før jeg gjenopptok trioen. Men etter at året var gått, så satte jeg sammen den trioen jeg spiller med nå.

Foto: Marcus Braun

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 25

- Så for å gå tilbake til det du spurte om. Jeg har tre CDer med den gamle konstellasjonen, så er det en CD med franske musikere og så den nye, min fjerde trioplate hvor jeg er «sjefen», «Talisman» med den nye trioen med Markus (Braun) og Etienne (Nillesen).

Kalima Men det stopper ikke der. Laia har også et prosjekt gående med vokalisten Sascha Ley og sopransaksofonisten og bassklarinettisten Anne Kaftan, et rent jenteprosjekt. Her beveger musikken seg i et helt annet landskap, med mye eksperimentell vokal, hvor man gjør noen standarder (Mongo Santamarias «Afro Blue» og Charlie Marianos «Bangalore»), pluss egen musikk med tekster av Sascha Ley og Laia. De kom i fjor ut med plata «Everything Within» på selskapet Neu Klang, og viser en helt annen side av Laias kreative sider.

- Jentetrioen ble initiert av Sascha. Hun er vokalist fra Luxembourg. Trioen har en slags

Liaison Tonique. Fra venstre: Etienne Nillesen, Laia Genc og Markus Braun

kammermusikalsk setting uten rytmeseksjon, og hennes idé var å sette sammen et rent jenteband.

Det var litt morsomt, fordi dette skjedde under «MySpace»-tiden. Alle tre var på MySpace, og ut av det blå kom det en melding fra Sascha, som jeg ikke kjente fra før, om at hun hadde lyst til å ha med meg i et slikt prosjekt. Hun hadde hørt meg på en konsert i Luxembourg tidligere, og hadde hørt noe av det som lå ute på min MySpace-side. Så jeg sjekket henne litt ut på siden hennes, og oppdaget at hun var en interessant og original vokalist, så dette syntes jeg virket interessant. Hun er en skikkelig artist, og hun jobber i f lere formater, ikke bare musikk, men også innenfor andre kunstarter. Og hun skriver fine og sterke tekster. Ingen klisjefylte tekster om kjærlighet, så jeg likte det virkelig! For jeg er ganske lei av at alle skriver om kjærlighet, som om det ikke fantes noe annet i verden. Selv om det er et emne alle er opptatt av, så finnes det så mye annet å skrive om som kan være like poetisk og interessant… Så jeg slo til, og vi har job-

bet sammen siden 2008. Vi gjorde vår første plate i 2009/2010, og i fjor bestemte vi oss for å ta opp kampen mot nedgangen i platesalget, og at det bare blir færre og færre spillejobber, ved å spille inn en ny CD. - Jeg er ganske lei av journalister som sier at om en plate kom ut for mer enn tre-fire uker siden, så er den for gammel til at de kan skrive om den.

I Tyskland har alle de forskjellige selskapene sine egne kontakter ute i pressen, og disse journalistene forventer å få platene tilsendt, helst før de er kommet ut, slik at de kan være de første som skriver om platene. En anmeldelse skal på død og liv være eksklusiv. Jeg har jobbet knallhardt nå i mer enn ti år, jeg har gjort plater, og jeg har hele tiden produsert og jobbet med musikken og platene, men jeg gjør det ikke for å ha en ny plate ute hele tiden, eller for å tilfredsstille journalistene.

- Men den nye Kalima-plata ble faktisk veldig bra. Det er en time med veldig interessant musikk! I tillegg til oss tre, så har vi også med jazznytt [25]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 26

Jeg er ganske lei av journalister som sier at om en plate kom ut for mer enn tre-fire uker siden, så er den for gammel til at de kan skrive om den. den indiske perkusjonisten Ramesh Shotham på plata, som har vært med på å løfte lydbildet ytterligere. Vi hentet han fra India til en konsert i vår, og siden vi er en trio, så var det lett å føye til hans perkusjon. Og musikken blir temmelig annerledes med perkusjonen «om bord». Dette er jo et vokalprosjekt, hvor hver musiker får mer plass enn i et ordinært band. Og musikken er på mange måter «enklere» enn andre prosjekter jeg er involvert i. Det er en slags musikk hvor du ikke trenger å være så «inne» i jazzen for å like.

Du kan høre litt på det, legge bort platen og ta den opp igjen senere. Og du kan få enda en opplevelse ved å høre det på konsert.

- For meg har det også her vært viktig å bygge opp et nettverk av lyttere, som kommer med tilbakemeldinger på musikken og som kan irettesette oss på mange måter. Det viktigste for meg er at musikken kommuniserer. At vi er der for publikum, og publikum er der for oss.

- Pianotrioen er på mange måter mer f leksibel enn Kalima. Her jobber vi mye mer med rene tekster som begrenser friheten en del, mens i pianotrioen starter vi et sted med et slags tema, og så gjør vi mer som vi vil. Vi trenger ikke å oppholde oss ved temaet særlig lenge. Det er mer frihet i den «rene» jazzen. Vi spiller, også ser vi hva som hender.

Vi har antydet amerikanere som Brad Mehldau, Kris Davis, Craig Taborn som sammenligninger for å forklare hennes stil, men hvilke forbilder har hun ved siden av Evans.

- Jeg prøver hele tiden å lytte til så mange pianister som mulig, men det er så mange dyktige der ute, at det er umulig å få den fulle og hele oversikten.

- Det virker som helt vanlig at pianister ikke lytter til andre pianister, på samme måte som saksofonister ikke vil trekke fram noen andre saksofonister…

- Jeg har alltid likt lyden av pianoet, og jeg hører mye på pianomusikk. Men selvsagt lytter jeg på Keith Jarrett. Han er «sjefen over alle sjefer».

Man kan gjerne hevde at han er arrogant og sånn, men jeg kan fremdeles like hans måte å spille på. Hans måte å gå på scenen og være så grenseløst fokusert på det han skal gjøre. Når man skal gjøre en solokonsert, så vet jeg hvor spennende det kan være og hvor nervøs man blir før en slik jobb, hvor mye konsentrasjon som kreves. Spesielt når du skal spille i en stor konsertsal og du vet at alle de som har betalt billett har kommet dit kun for deg. Jeg beundrer virkelig pianister som tør gjøre det. Det gjelder ikke bare for Jarrett og andre jazzpianister, men like mye for klassiske utøvere.

Forbildene Den første plata Gaia kjøpte for egne penger var «You Must Believe In Spring» med Bill Evans.

- Tenker du på publikum når du går på scenen, eller gjør du det kun for deg selv?

- Vel, det er en tosidig sak. Det dreier seg hele

[26] jazznytt

tiden om kommunikasjon. Jeg ønsker å nå ut til publikum. Jeg vil ikke sitte der oppe å gjøre mine ting uten at noen forstår hva jeg holder på med. Jeg vil røre ved folk. Når jeg spiller på steder hvor folk ikke er så «inne» i musikken i utgangspunktet, liker jeg å snakke en del, og prøve å føre dem inn i musikken og inn i historiene. Og hvis noen av publikum kommer opp til meg etter konserten og sier at de kunne høre hva jeg prøvde å forklare før den og den låta, blir jeg glad. Når de sier at jeg hadde fortalt den og den historien før en låt, og de så bilder for seg mens jeg spilte, da føler jeg at jeg har fått til noe.

Jeg vil ta publikum med på en reise.

- Når jeg selv går på konsert, så liker jeg å kunne f ly avgårde på de historiene som blir fortalt gjennom den musikken som presenteres. ...................

Vi fortsetter å snakke om situasjonen for musikerne i Tyskland, og at hun gjerne spiller mer utenfor hjemlandet, som for eksempel rundt om på noen festivaler i Skandinavia. Og i det jeg slår av opptakeren, spør hun om det er greit for meg at hun ringer kjæresten sin, slik at han kan stikke innom. Jeg svarer selvsagt, og etter en stund dukker han opp – og det er bassisten i Liaison Tonique… så får vi håpe at dette er et vellykket valg, og at hun slipper å skifte ut bassisten i bandet igjen med det første.

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 27

I 2007 kjøpte ELDBJØRG RAKNES to hus i den fraflytta Sjøbygda i Selbu. Et nærmest umulig prosjekt bestående av eldgamle nedfallshus som måtte totalrenoveres. Men det stoppet ikke sangeren fra Midsund.

Hun gikk på med krum hals, gode venner og støtte fra Kulturråd og fylkeskommune. Hun ville lage et samlingssted for musikere og kunstnere.

Sjøbygda - midt

Sjøbygda kunstnarhus består av to hus med f leksible arbeidsrom, midt i skogen ved Selbusjøen. I tillegg er det et gammelt forsamlingshus som nabo - og Selbu kirke i sentrum som har en fantastisk akustikk. Artist in Residenceordningen (AiR) har vært en del av planene helt fra starten, og fra høsten 2011 har Sjøbygda og Eldbjørg invitert musikere og kunstnere til å være en del av dette prosjektet.

- Nå halvveis ut i 2013 vises det veldig godt hva som har vært intensjonen og ideen bak, gjennom resultat og samarbeid og at ting som har en prosess kommer ut og møter et publikum, forteller Eldbjørg Raknes. Det finnes mange Artist in residence-ordninger i verden, men veldig få for musikere, mye fordi vi bråker.

Så det er litt av utgangspunktet for meg, pluss at det er viktig i den type arbeid å ha rom og tid til å gå i dybden av ting, og ting tar tid. Så derfor er denne ordningen f leksi, og strekker seg over tid.

Kunstnerne som får være en del av AiR-ordningen i Sjøbygda søker ikke, de blir invitert.

Eldbjørg og styret velger artister som jobber med spennende prosjekter. Og kunstnerne blir ikke tildelt en bestemt periode nødvendigvis oppholdet skal tilpasses behovet.

- Litt av vitsen når du er Artist in Residence i Sjøbygda er at du skal kunne bruke det til forskjellige tider over lenger tid, sånn at prosessene, som jeg følger opp, starter i det øyeblikket vi har en samtale om hva kunstneren vil. Hvor ligger det hen det som vil føre kunstneren videre, og hva skal til? Det er veldig forskjellige innfallsvinkler på hva Sjøbygda er og bidrar med i den prosessen.

En av kunstnerne som er tilknyttet AiR-ordningen er gitarist og komponist Stian Westerhus. Resultatet av hans arbeid som AiR ble fremført på Sjøbygdafestivalen i august i år.

i

verden

på festivalen i samme rom som de har spilt inn hele uka.

Sjøbygda er en møteplass for mange ulike artister, musikere, skuespillere. Mye av kunstfeltet er segregert og Eldbjørg ønsker å åpne opp for møter på tvers av sjangre og kunstformer.

- Jeg har vært opptatt av f lere kunstarter i lang tid, og på festivalen er det viktig at det skjer kunstneriske møter på tvers av musikalske sjangere og kunstarter på et høyt nivå. Når jeg er på jazzfestivaler rundt omkring møter jeg mine jazzkollegaer, men det er veldig sjelden møteplassene åpner opp for ting man ikke oppsøker. Jeg har aldri arrangert en ren konsert i Sjøbygda, det har alltid vært koblet til en temadag for eksempel, det mangfoldige og gjerne samfunnsengasjerte. Artist in Residence-ordningen er f lerkunstnerisk, men med hovedtyngdepunkt på musikk og teater per i dag. Du

ser på programmet at festivalen er et møtepunkt for mange av dem som er Artist in Residence.

Bjarte Eike er klassisk musiker, men har gjort crossover-prosjekt. Han var med og spilte allerede på åpningen i 2009, og nå spiller han i bestillingsverket til Ståle Storløkken. Det er Ståle sitt valg at Bjarte er med på bestillingsverket hans.

Sjøbygda kunstnarhus og AiR har ingen langsiktig økonomisk støtte, og alle kunstnerisk møtene der avhenger av Eldbjørgs vilje og pågangsmot.

- Det kan jo bare foregå så lenge som det går rundt, med hele livet som innsats. Men det er utrolig spennende, lærerikt, meningsfullt og mangfoldig arbeid!

TEKST OG FOTO: ANN IREN ØDEBY

- Stian har vært i Sjøbygda alene og komponert, men prosessen begynte lenge før det. Utfra samtaler om hva han ønsket å gå videre med søkte Sjøbygda Kunstnarhus om støtte til bestillingsverk. Og vi snakket gjennom hvor det var kulest at verket ble framført i forhold til når han ville være ferdig. Det ble urframført i Molde og nå kommer de tilbake til Sjøbygda, før Sjøbygdafestivalen, og er der hele uken - og gjør innspilling av materialet før de gjør konsert

Artist in Residence i Sjøbygda: Andreas Kjerkol Elvenes, Azra Halilovic, Sidsel Endresen, Bjarte Eike, Paal Nilssen Love, Sunanda Sharma, Ståle Storløkken, Stian Westerhus, Pia Maria Roll, Fiona Talkington, Tore Brunborg, Lisa Lie, Mazen Kiwan, Edvine Larssen, microtub, Stina Moltu Marklund, Vigdis Haugtrø, Magic Pocket, Elisabeth Matheson

Eier og promus motor for Sjøbygda kunstnarsenter, Eldbjørg Raknes jazznytt [27]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 28

En gang i livet hører man en plate som forandrer alt.

En plate som snur opp ned på verden, og som merker deg for livet.

Som står som en påle gjennom skiftende tider, trender og strømninger.

Som overlever tekniske nyvinninger, politiske strømninger og murers fall. Selv var jeg 11 år, og platen het «Tutu» og var i Miles Davis sitt navn.

TEKST: ASLAK HARTBERG FOTO: ROAR VESTAD

Andakt med

Marcus Miller Det var broren min som hadde fått tak i kassetten. Er det ikke alltid slik? For meg var det alltid det. Storebror eller fetter Håkon. De fungerte som inspiratorer, forbilder, beinharde kritikere og nådeløst musikkpoliti. Jeg hadde opplevd mange svimlende øyeblikk med musikk de hadde vist meg, men denne gangen skulle jeg bli merket for livet.

Jesus og Hitler Det gjør nesten ondt når andre menneskers fremragende egenskaper får deg til å føle deg som en dårlig person. Sist jeg kjente det slik var da jeg satt og drakk rødvin med Bugge Wesseltoft en kveld på Frysja i fjor sommer. Han er så åpen og filantropisk i sin menneskeanskuelse at jeg ble liggende våken etterpå å føle meg som en misantropisk rasist. Den samme følelsen skulle jeg få under møtet med Miller også. Dess mer han fremsto som en helstøpt person, dess mer følte jeg meg som en ambiguøs figur. Jo rakere han var i ryggen, desto lutere ble jeg, og jo sunnere holdninger det kom frem at han hadde, desto mer luguber føltes mitt eget liv og min egen historie.

I ukene før Moldejazz var jeg fylt med blandede følelser for det forestående møtet. For det første var jeg usikker på om intervjuet i det hele tatt kom til å bli noe av. Jeg hadde via fotograf Roar Vestad fått tak i mailadressen til Marcus Miller sin manager, dog uten å ha mottatt noe svar på intervjuforespørselen. For det andre gruet jeg meg til eventuelt å skulle føre en lengre samtale på mitt meget bedrøvelige engelsk. For det tredje var hele utgangspunktet for intervjuet at min nye plate med soloprosjektet THE FUZZ var relativt tungt inspirert av nettopp «Tutu».

Hvordan ville jeg selv reagert hvis en totalt ukjent jypling skulle intervjue meg og underveis fortalte at han hadde laget en plate i overkant inspirert av f.eks Bjølsen Hospital? Jeg hadde sannsynligvis funnet det lite sjarmerende.

I gode stunder kunne jeg imidlertid tenke at Miller og jeg i hvert fall hadde mye til felles: interessen for bass, men også for komponering, produsering, trommeprogrammering, filmmusikk, og mye annet. Men dess nærmere intervjudagen kom, dess mer føltes det som Stælken Gundersen på vei for å intervjue Mike Tyson.

Det tok omkring fire sekunder før jeg innså at all min frykt og all min bekymring hadde vært ubegrunnet. I sjette bind av «Min Kamp» undrer Karl Ove Knausgård seg over fenomenet karisma. Hvilke usynlige krefter som fikk disi[28] jazznytt

plene til å kaste fra seg garnene og - uten å tenke seg om - følge Jesus. Eller hvilke usannsynlig sterk karisma Hitler må ha besittet, som på tross av sitt lite tiltalende utseende, sin fattigslige bakgrunn og sine utrerte ideer trollbandt tusenvis av mennesker med talene sine. Mannen som tok imot meg på Hotell Seilet hadde en slik blendene sterk karisma. Dessuten hadde 54-åringen utseende til en veltrent 25-åring, med definerte muskler, rene, klare trekk, potent holdning og et åpent, strålende blikk. Hadde han spurt om jeg ville legge fra meg garnet og bli menneskefisker med ham, ville jeg skrevet under kontrakten på stedet. Men Miller prediket et annet evangelium. Han ville gledelig snakke om «Tutu», men han ville også snakke om mye annet, og praten vår skulle vise seg å svinge innom en rekke temaer fra livet til døden.

- Som du har skjønt så er jeg ingen journalist. Jeg er bassist, komponist, produsent og hip-hopper. Men Tutu har vært en av de viktigste platene i min musikalske utvikling, så jeg håper du kunne tenke deg å fortelle litt om hvordan den ble til.

- Det vil jeg gjerne. Da jeg startet å spille med Miles hadde jeg akkurat fylt 21. Det var i 1981, og jeg var fast i bandet hans i tre år. Men selv om det var fantastisk å spille med Miles, vokste det frem en trang i meg til å gjøre noe annet. En dag, etter å ha tenkt grundig og lenge gjennom saken, mannet jeg meg opp og fortalte han at jeg ønsket å forlate gruppen for å bruke mer tid på å utvikle meg som komponist og produsent.

Han overrasket meg med måten han reagerte på. Uten noen dikkedarer gav ham meg sin velsignelse, til min store lettelse. Han fortalte dessuten at jeg alltid kunne ringe ham om jeg trengte hjelp til noe.

Det gikk noen år, jeg gav ut mitt første soloalbum, og jobbet med David Sandborn og Luther Vandross. Så en dag fikk jeg nyss om at Miles hadde sagt opp avtalen sin med Columbia Records. Han hadde vært der i en årrekke, og etter hvert gikk det rykter om at han hadde signert en meget lukrativ avtale med Warner Brothers.

Der jobbet det en person jeg kjente godt, Tommy La Puma, og jeg ringte rett opp til ham for å høre om ryktene var sanne. Han bekreftet det jeg hadde hørt, og fortalte at han og Miles hadde kommet frem til at de ville forsøke å bevege seg inn i et nytt musikalsk landskap.

- Hadde de gjort seg opp noen spesifikke tanker om hvilken retning de ønsket å bevege seg i, eller var det

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 29

jazznytt [29]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 30

bare et generelt ønske om en forandring?

- De hadde allerede gjort en demo som George Duke hadde produsert, som de likte godt. Jeg fikk demoen tilsendt i posten, og uten å vite hva jeg kunne forvente satte jeg på båndet. Til min store forundring viste det seg at de hadde benyttet seg av synther, samplere og trommemaskiner. Jeg ringte umiddelbart tilbake og sa; ‘Vel, hvis Miles er villig til å gå i denne retningen, så er jeg definitivt med!’

- Ble denne første demoen med på platen? En av låtene er jo signert George Duke.

- Det stemmer. Det var bare en demo, men den låt tøft, og den ble altså seinere med på platen under navnet «Backyard Ritual». Inspirert av tanken på å skulle føre Miles inn i en ny, moderne retning satt jeg meg ned og komponerte et par tre låter, deriblant «Tutu». Så tok jeg f lyet over til LA for å møte Miles og Tommy som hadde leid seg inn i Capitol Studios oppe i Hollywood.

- Når du sier lagde låtene, mener du da at du komponerte melodier, lagde arrangementer og så kom til Miles med noter, eller hadde du spilt inn en demo der soundet allerede var endel av komposisjonen?

- Å ja, jeg hadde laget demo.

- Men hadde du staket ut lydbildet allerede der? Eller for å si det på en annen måte; hvordan låt demoene i forhold til hvordan innspillingen ble til slutt?

- Det var det som var underlig. Jeg hadde brukt trommemaskin og synther, og faktisk et Miles Davis-sample for å illustrere trompetmelodien.

Og etter å ha spilt demoene for Miles og Tommy, begynte jeg å forklare hvordan jeg ville orkestrere det, hvilke musikere jeg ville ha med.

Men Tommy bare avbrøt meg og sa ‘I love it man! Dette er akkurat sånn jeg ønsker at det skal låte! Hvordan har du spilt det inn?’

- Jeg fortalte at jeg gjorde det på samme måte som man lager en R’nB produksjon og at jeg hadde spilt og programmert alt selv. `Vel` sa han `Da er det sånn vi skal gjøre hele innspillingen`.

Det morsomme var at Miles lurte på hvem som spilte så bra trompet på demoen. Han mente det kunne vært Nat Adderley!

- Ha ha! På besynderlig vis var jo det en slags kompliment til dere begge. Men du må jo ha vært lettet over at de likte det. Jeg antar det må ha knyttet seg en viss spenning til hvordan Miles skulle reagere?

- Det kan du trygt si. Han var jo en relativt myndig person. Men ikke mindre skremmende ble erkjennelsen av at jeg nå skulle være hele bandet til Miles Davis alene. Heldigvis hadde jeg hele tiden vissheten i meg om at han først og fremst var en veldig åpen og søkende person som likte å gjøre ting nytt og annerledes. Samtidig hadde jeg en sterk følelse av at vi var i ferd med å gjøre noe virkelig nytt og tøft. Så på slutten av denne første dagen bare klappet Miles meg på skulderen, sa at jeg bare skulle gi beskjed når jeg trengte han i studio, og dro hjem. Jeg fikk fraktet over alle instrumentene mine og alt utstyret mitt fra New York, og satte i gang arbeidet samme uken.

- Det er mange elementer som tilsammen gjør dette til et helstøpt - og etter min mening - unikt album.

De konsise arrangementene, de gode melodiene, det kontemporære- men tidløse lydbilde, og ikke minst er hele platen drevet frem av noen meget velproduserte trommebeats. Hvordan gikk du frem for å lage disse?

- Jeg brukte en Linn Drum trommemaskin til [30] jazznytt

Husk at jazz var dansemusikk på hele tyve og tretti-tallet. Det ble bare borte et sted på veien.

Sannsynligvis under krigen, da musikerne gikk under bakken og spilte musikken mer for sine venner, og for sin egen del programmeringen, og dessuten la jeg på en hel del live skarptromme og live percussion her og der for å få det til å svinge.

- Det slo meg da jeg hørte platen igjen forleden hvor dansbar den er. Selv om jeg alltid har tenkt på det som en ganske dempet plate kunne man sannsynligvis spilt den på en nattklubb, og folk ville danset seg igjennom hele innspillingen.

- Ja, men for meg har jazzens opprinnelige funksjon alltid vært å få folk til å danse. Husk at jazz var dansemusikk på hele tyve og tretti-tallet. Det ble bare borte et sted på veien. Sannsynligvis under krigen, da musikerne gikk under bakken og spilte musikken mer for sine venner, og for sin egen del. Så gikk utviklingen mot be-bop, og senere kunstmusikk, mens R’n B og Rock’n Roll ble dansemusikken. Siden har de vandret hver sin vei, kunstmusikken og dansemusikken, men iblant møtes disse veiene, og da kan det oppstå fantastiske ting. Selv har jeg alltid tenkt at hvis du klarer å få folk til å bevege seg, så er veien inn i sjelen lettere å finne.

- Dette var jo New York på midten av 80-tallet, så dere befant dere med andre ord i hip hopens fødestue.

Hvor viktig var dette for soundet på platen?

- Det er klart, bruken av samples og trommemaskiner var inspirert av Hip hop, men det var også mye annen samtidig musikk som inspirerte meg. Først og fremst var jeg jo en R’n B-mann, men Dub var også viktig på den tiden, og en av låtene på platen, «Don´t loose your mind», hadde jo veldig dub-inspirert beat. Dessuten var jo popmusikken generelt veldig bra produsert på den tiden, og den elektroniske musikken blomstret. Jeg prøvde å la meg inspirere av ting Miles hadde gjort tidligere, inkorporere stemninger fra cool-perioden, harmonier fra bopen, men la det hele få et kontemporært lydbilde.

Barnslige mennesker En av de mest markante egenskapene til Miles var dette at han aldri stagnerte. Han lot seg inspirere av nye trender hele karrieren igjennom.

Samarbeidet med yngre folk må ha vært en bevisst erkjennelse av at uansett hvor grensesprengende man prøve å være, trenger man hele tiden nye impulser. I stedet for å henfalle til konservatisme av det gamle og kritikk av det nye, valgte han hele tiden å samarbeide med nye, yngre mennesker.

-Jeg har en sønn på tre år, og hver dag møter han verden med en uendelig nysgjerrighet. De fleste mennesker ser ut til å miste denne evnen til å undre seg, undersøke og prøve ut nye ting ettersom de når en viss alder. Selv kan jeg iblant føle meg umoden fordi jeg fortsatt lar meg styre av denne evige nysgjerrigheten. Men samtidig ville jeg ikke vært den foruten. Den var grunnen til at jeg begynte jeg med jazz, senere med grafitti, og derfra kom inn i hiphop’en. Ut i fra nye hendelser og tilfeldigheter hav-

net jeg i filmmusikk, rock og komponering, og nå til slutt med The Fuzz. Iblant hadde det virket enklere og tryggere å bare holde på med det gamle. Men det er akkurat som det sitter en djevel på skulderen min som pisker meg fremover og aldri lar meg velge den mest åpenbare løsningen eller letteste utveien. Er det noe du kjenner igjen?

- Ja! Og det er egenskaper du skal være glad for at du har, og aldri gi slipp på. For vet du hvem som hadde det slik? Wayne Shorter hadde det sånn, Miles hadde det sånn, Herbie Hancock også. De var som unger. De hadde denne uendelige nysgjerrigheten du snakker om. De luktet på blomster, de lekesloss, de kunne legge seg ned på gulvet for å studere et rart fotavtrykk eller en stor bille, eller diskutere om stolen i hjørnet var den samme som ble brukt i en eller annen Chaplin film. Hvis du kan beholde denne egenskapen vil det holde deg både evig ung og for alltid kreativ.

Jeg forteller Marcus at jeg oppfatter «Tutu» som meget konsis på den måten at det ikke forekommer lange soloer, overdreven briljering eller overf lødige elementer av noe slag. I et sjeldent klart øyeblikk unnlater jeg å nevne at mange nok vil oppfatte denne måteholdenheten som noe ulik den spillestilen Marcus Miller er kjent for å ha på solokonsertene sine. Jeg forteller i stedet at jeg oppfatter en form for underfortelling i musikken, der man holder igjen både når det gjelder dynamikk, tempi, rytmikk og form. De f leste låtene er dessuten bygd opp nesten som poplåter, både hva komposisjon og format angår.

- Ja, men formene er ikke nødvendigvis inspirert av popmusikk. Tenk på de gamle be bop- innspillingene. De var aldri spesielt lange, noe som selvfølgelig var et direkte resultat av formatet de ble gitt ut på. Derfor ble de nødt til å tenke form og disponering hele veien. Utover 60-tallet ønsket man etterhvert å teste ut alle grenser. Hvor lenge kunne man holde på? Hvor få akkorder kunne man koke det hele ned til? Hvor langt kunne man strekke det harmonisk? Og dette fortsatte utover 70-tallet med fri-jazzen. Så da 80-årene kom var det mange av oss som tenkte: - Hei, la oss ta to skritt tilbake her, og se om det ikke er noe av det gamle som er verdt å ta vare på.

Og her befinner vi oss på mange måter i essensen av hip hop. Der har man tatt konsekvensene av dette, og velger heller ut de fire taktene av en innspilling som svinger mest. Så sampler man disse taktene, og repeterer dem i det uendelige i håp om at det i denne repetisjonen skal oppstå noe nytt og eget. En rytme som er metrisk, men svingende, manende som en jungeltromme, og på sitt beste nesten hypnotiserende. Sånn sett står genren i sterk kontrast til europeisk kunstmusikk, som i stor grad har vært rettet mot intellektet. Det samme gjelder for de avgreiningene av jazzen som jeg vokste opp med i

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 31

Norge på slutten av 80- og begynnelsen av 90tallet. Der var det klangen og tonen som var viktig, sjelden rytmen.

jeg sitter her med deg i dag, da er det her - og bare her - jeg befinner meg. Jeg er alltid til stede i nuet.

- Men apropos hip hop; du har jo selv blitt samplet.

Man finner jo blant annet din musikk i bakgrunnen på Jay Z´s «Can`t knock the Hustle», fra plata «Reasonable doubt». En større ære kunne jeg vanskelig forestille meg?

- Ja, det er fire takter fra låta «Much Too Much» som han samplet. Det eneste Jay Z gjorde var egentlig å dubbe basstromma og skarpen. Akkurat det partiet har faktisk blitt brukt av en rekke andre artister også. Brian McKnight bruker det på «Grown man buisness», blant annet.

Og det slår meg at han snakker sant. Kroppsspråket hans har en presis lingvistikk som ikke gir rom for løgn eller forstillelse. Under hele intervjuet er han ett hundre prosent til stede i samtalen vår. Det faste blikket hans er festet i mine evig f lakkende øyne. Han sitter tilbakelent i stolen, laidback, rolig, trygg. Selv skuer jeg fryktsomt ut på bølgene som ruller over det grå havet utenfor de store vinduene på Hotell Seilet, og opplever som vanlig verden som en fiskeskøyte i dårlig vær. Marcus er grunnfestet og forankret som i fjell enda han er tusen mil hjemmefra, uten at det får han til å virke lite empatisk eller distansert fra problemstillingen.

- Det er jo ikke til å undre seg over at panikkangst rammer bredt i vår bransje. Man befinner seg under et stort press mye av tiden, man reiser kontinuerlig og får ofte for lite søvn. På toppen av det hele våkner man opp i nye omgivelser hver dag, og lengselen etter noe kjent kan fort bli stor. Min fordel er, kan hende, at jeg alltid har tatt godt vare på meg selv. Jeg finner mening i å trene hver eneste dag, jeg har aldri blitt fristet til å bruke dop, jeg røyker ikke og rører ikke alkohol. Det er jo en livsstil som er relativt uvanlig i vår bransje, men for meg føles det både naturlig og riktig. Men hva nå med med deg?

Måtte du slutte å turnere?

På opprørt hav Vi begynner etter hvert å snakke om livet på veien. Jeg forteller Marcus om mitt eget forhold til turnering, at jeg i perioder har syntes det har vært utfordrende med all reisingen, særlig etter at jeg opplevde å få panikkangstanfall under en Asia-turné med Shining. Jeg spør han om han har hatt lignede erfaringer, og forventer nesten å høre et ja. Han har jo tross alt turnert i over tredve år og har reist jorden rundt med noen av verdens mest kjente narkomane. Han må jo ha møtt veggen i blant? Selv om han virker kjernesunn der han sitter må han da ha noen svake punkter, noen hull i rustningen? Alle har vi vel strukket strikken for langt i perioder og presset kropp og sjel hardere enn den kunne tåle?

- Nei. Faktisk ikke. Jeg vet ikke årsaken til at det er sånn, men jeg har aldri hatt problemer i den retningen. Selvfølgelig kjenner jeg godt til fenomenet, og jeg har mange venner og kollegaer som har opplevd slike problemer. Men selv har jeg vært heldig. Kanskje handler det om at jeg alltid føler meg veldig til stede der jeg er. Når

- Nei, heldigvis ikke. Jeg fikk hjelp av en kognitiv terapeut og ble kvitt problemet. Nå elsker jeg å være tilbake på veien. Elsker å spille for nye mennesker og komme til nye steder. Men den vonde perioden førte på sett og vis noe godt med seg. For et års tid siden opprettet jeg et nettsted for musikere, panikk.no,

sammen med den samme psykiateren som i sin tid hjalp meg. Der kan man lese om panikkangst, hva det skyldes, og hvordan man kan avlære det. Jeg sendte ut en link til siden til en tyve-tredve kollegaer, men på en eller annen måte må den ha spredt seg.

Nå har siden flere hundre tusen treff, så det virker som det er et stort behov for informasjon der ute.

- Så bra. Det må være nydelig å se at noe som er så viktig i ditt liv når ut til så mange. Og nettopp dette beviser at suksess kommer når du følger hjertet og gjør noe du brenner for. Ikke når du prøver å være utspekulert eller kommersiell. Det er historien full av eksempler på.

- Men det er noe som sier meg at den livsstilen du har valgt er alt annet en åpenbar. Det må ha vært mange fristelser da du var yngre? Du ble jo kastet inn i bransjen allerede i 15-årsalderen som sessionmusiker i New York?

- Jeg tror på sett og vis jeg gjorde min entré på scenen på et gunstig tidspunkt. På den tiden jeg begynte å omgås eldre musikere var det mange av dem som hadde begynt å betale prisen for det livet de hadde levd. De var jo hippie-generasjonen som da var blitt tredve, kanskje førti år, og en hel del falt fra i overdoser eller rus-relaterte ulykker. Og de som overlevde var levende vitnesbyrd om at den hemningsløse livsstilen kostet mer enn den smakte. De hadde dårlig helse, nerveproblemer, og mange måtte faktisk gjenoppbygge nesene sine med plastisk kirurgi etter all kokainbruken. Alle sammen formante de oss unge at vi måtte holde oss unna dopet.

- Fraværet av de nærmeste er for mange musikere den største utfordringen ved livet på veien. Du har jo selv kone og ikke mindre enn fire barn. Hvordan har du selv taklet dette?

- Å, jeg elsker å være hjemme i huset mitt med jazznytt [31]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 32

ungene og kona mi. De årene barna var små valgte jeg dessuten å reise mye mindre enn jeg gjør nå, siden det var viktig for meg å være til stede for dem og gi de en best mulig start på livet. I den situasjonen var jeg jo heldig stilt all den tid jeg hadde f lere bein å stå på musikalsk.

Jeg kunne bli hjemme og komponere, jobbe med filmmusikk eller arbeide som plateprodusent.

Men etter at barna ble større, de er nå fra nitten til tjuefire, har jeg kunnet åpne litt mer opp for lengre turneer. Du vet, hemmeligheten er mye søvn. Du har alltid et valg...

Vi prøvde å ta så godt vare på hverandre vi kunne, og skjønte jo at vi hadde vært utrolig heldige, samtidig som vi var veldig bekymret for de andre foran i bussen. Til slutt hørte vi lyder fra utsiden av bussen, og etter en stund brøt det sveitsiske redningsmannskapet seg inn gjennom taket, som nå dannet sideveggen på bussen, og hjalp oss ut

Han ser på meg uten å si noe en lang stund.

- Du har alltid et valg, gjentar han, litt saktere denne gangen. - Feste eller sove. Mange klarer aldri å ta den rette avgjørelsen der og da.

Jeg vrir litt på meg i stolen. Jeg har for så vidt selv innsett dette for en stund siden. På mange måter har jeg tatt konsekvensen av dette i måten jeg lever på. Men det virker som han synes jeg ser ut som en som trenger en påminnelse. «Jeg har blitt f linkere!» får jeg lyst til å si til ham. «Jeg drikker ikke når jeg er på reise mer, jeg prøver å sove nok, jeg lever et vanlig liv med kone, to unger, hus og hage!» Men det er som om øreringene, barten og skinnklærne mine overdøver det jeg hadde lyst til å si.

The end of the road Mens vi sitter og snakker slår det meg at uansett hvor sunt du spiser, hvor mye du trener og hvor tidlig du legger deg, kan du aldri heve deg over de menneskelige lover. For i høst rammet ulykken også Marcus Miller. Da jeg så overskriften på nyhetene var det som om noe knøt seg i magen min. Det var et av disse øyeblikkene man ikke glemmer så lett. Som da 2Pac Shakur ble skutt. Som da jeg fikk vite at Miles var død. Eller som da foreldrene mine kom inn på rommet mitt en vintermorgen da jeg var sju år, vekket meg og fortalte at bilen til mine daværende helter i New Jordal Swingers var knust av et steinras. Fordi idolene dine i det øyeblikket blir revet ned fra veggen, og det glansede bildet av ufeilbarlig gudommelighet blir krøllet sammen og kastet i ansiktet ditt.

Ingen er udødelige, selv om vi kan føle oss sånn i gode øyeblikk. Som når bandbilen er full av gode kammerater, når salen koker i ekstase, eller champagnekorkene spretter i garderoben etter konsert. Nei, bare musikken kan leve evig. Jeg spør Marcus om han kan tenke seg å fortelle litt om ulykken.

- Vi hadde spilt på Monte Carlo Jazzfestival, og det var en av disse sene konsertene der du ikke er på plass i bussen før i tre-firetiden på natten. Vi la oss til å sove i køyene våre, mens bussen satte kursen mot Holland. Vi kjørte gjennom det sveitsiske landskapet hele natten, og på grunn av de lange etappene hadde vi med en ekstra sjåfør i tillegg til vår faste mann. Disse to byttet på å kjøre og sove, i firetimers-skift. Det var den nye mannen som kjørte da ulykken rammet oss.

- Vi lå fortsatt og sov i elleve-tiden på formiddagen da han mistet kontroll over bussen. Det var smellet som vekket oss. Det første jeg tenkte da jeg slo opp øynene var at alt så annerledes ut.

Løse gjenstander la strødd, gardinene hang i en besynderlig vinkel, og det tok faktisk en god stund før jeg forsto at bussen lå på siden. Livredde for ikke å få noe svar begynte vi å hviske til hverandre i mørket: ‘Går det bra? Er noen skadet?’

[32] jazznytt

- Det var meg, pianisten og trommeslageren som hadde senger i den bakerste delen av bussen. Vi konstaterte etter hvert at vi tre var relativt uskadde. Samtidig mente vi å registrere opprørte stemmer og utbrudd foran i bussen, men det var vanskelig for oss å høre hva som foregikk der fremme. Vi prøvde å ta så godt vare på hverandre vi kunne, og skjønte jo at vi hadde vært utrolig heldige, samtidig som vi var veldig bekymret for de andre foran i bussen. Til slutt hørte vi lyder fra utsiden av bussen, og etter en stund brøt det sveitsiske redningsmannskapet seg inn gjennom taket, som nå dannet sideveggen på bussen, og hjalp oss ut.

- Til vår store lettelse så vi at alle de andre musikerne hadde kommet seg ut, og så ut til å være i relativt god form. Vi klemte hverandre og konstaterte til og med i en absurd glede at ingen hadde brukket hverken fingre eller andre kroppsdeler vi brukte til å spille med.

- Da var det en av oss plutselig kom til å spørre etter den nye sjåføren. Det ble brått stille, og vi beveget oss nølende frem mot fremre del av bussen. En representant for ambulansepersonellet kom mot oss og fortalte at sjåføren var død.

Det var først da jeg skjønte hvor dramatisk det hele var. Plutselig kom det helikoptre for å hente de som trengte øyeblikkelig hjelp, og de resterende av oss ble kjørt vekk i sykebiler for å undersøkes.

Midt i denne dramatiske beretningen lyser plutselig ansiktet hans opp. Han har fått øye på kameraet til fotografen min, Roar, og avbryter plutselig sin egen historie i et entusiastisk utbrudd: - Man! Hva slags linse er det?

Han begynner å fingre med kameraet hans, snurrer ivrig på linsa og stiller tusen spørsmål.

Til slutt ender det med at Roar må skrive ned de tekniske spesifikasjonene og jeg skjønner at Marcus er en mann som beveger seg hurtig mellom glede og sorg. Jeg forstår at historien med bussulykken er avsluttet for denne gang, og at jeg ikke vil få svar på om ulykken har gjort han mer sårbar.

Ut i natten Han forteller i stedet entusiastisk om sin kjærlighet til fotografering, og vi snakker litt om hvor viktig og inspirerende hobbyer og lidenskaper for andre kunstarter kan være. Jeg forteller at jeg elsker bøker like mye på grunn av fraværet av lyd som på grunn av innholdet, og at jeg ofte foretrekker en moderne danseforestilling fremfor en konsert fordi det minner meg om da jeg var ung og opplevde hver konsert som et nytt, uoppdaget landskap. Han forteller på sin side at han elsker å spille instrumenter han ikke kan, og at han for

tiden prøver å lære seg jazzpiano i tradisjonen til Wynton Kelly, som faktisk var fetteren til Marcus, at han øver kontrabass i all hemmelighet, og at han for fem år siden bestemte seg for å lære fransk, og nå leder et ukentlig radioprogram på fransk.

Vi snakker litt om at den nysgjerrigheten og de begrensningene man har, ofte kan føre til spennende resultater i møtet med et instrument man ikke behersker til det fulle. Kanskje nettopp derfor skulle de sterkeste minnene fra den påfølgende konserten ikke være alle de gangene superbassisten lot sekstendelene rulle avgårde som salver fra en maskinpistol, men tvert imot der Marcus la fra seg bassen og tok opp bassklarinetten. Plutselig var han som en tenåring.

Borte var selvsikkerheten, og den maskuline briljeringen, og musikken fremsto plutselig mer prøvende, feilbarlig og derfor også mer menneskelig. Kanskje var det nærværet til det tjueen år gamle pianisttalentet Brett Williams som fikk han til å hente frem stemninger fra ungdommen?

Eller kanskje var konsertens sterkeste øyeblikk da han la fra seg bassklarinetten og uten noe instrument begynte å danse en ensom, naken og livsbejaende dans under en lang pianosolo. Da var det bare han og musikken, uten noen ramme eller genre. Bare mennesket og musikken.

Så gikk jeg ut i natten etter møtet med denne fascinerende personen. Helt upåvirket var jeg visst heller ikke etter møtet med min gamle helt.

I hvert fall klarte jeg å takke nei da Eric Harland og Brett Williams etter konserten sjenket opp 20 vodka shots, satte de på rekke og rad og prøvde å overtale meg til å være med på galeien. Selv om det satt langt inne takket jeg pent nei. I stedet gikk jeg i ensom majestet gjennom et oppstemt hav av festklare festivalpublikummere og låste meg inn på hotellrommet mitt. Dagen etter sto jeg tidlig opp og reiste uvanlig uthvilt hjem til min lille familie. I mitt stille sinn tenkte jeg at Marcus ville vært stolt av meg.

Marcus Miller, født 1959 Bassist, produsent, låtskriver, filmkomponist.

Mest kjent for sitt samarbeid med Miles Davis, Luther Vandross og David Sandborn.

Soloartist, ute med sitt prosjekt «Renaissance» Aslak Hartberg, født 1975 Bassist, produsent, låtskriver, filmkomponist.

Kjent fra bl.a. Shining, Jon Eberson og Bugge Wesseltoft.

Rapper og produsent i gruppa Klovner i kamp.

Nå ute med soloprosjektet The Fuzz.

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 33

jazznytt [33]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 34

Det er tvilsomt om det er noen av artistene på ECM-labelen som har en like variert musikalsk bakgrunn som pianisten CRAIG TABORN. Etter at han dukket opp på New York-scenen på 1990-tallet, har denne pianisten fra Minnesota vært involvert i en lang rekke forskjellige prosjekter. Fra straight-ahead bebop med saksofonisten James Carter, til techno med House-musikkens gudfader Carl Craig fra Detroit. Fra undergrunnsmusikkens trollmann Bill Laswell til impromestre som Roscoe Mitchell og Evan Parker. Videre til samarbeid med musikere som David Binney, Chris Potter og norske Eivind Opsvik. Enda er det flere.

TEKST: STUART NICHOLSON GJENDIKTNING: JOHAN HAUKNES FOTO: RUE SAKAYAMA

Den syngende Taborn Magasinet Downbeat beskrev ham nylig som «en av de visjonære i den nåtidige bølgen» av musikere. Hans debut på ECM, «Avenging Angel», fra 2011, snudde opp-ned på de etablerte forventningene om hva solo-improvisert pianospill skulle være. Hans siste plate på ECM, «Chants», med Thomas Morgan på bass og Gerald Cleaver på trommer, snur på samme måte opp-ned på forventningene om pianotrioer.

Jazz-pianotradisjonen er like inspirerende som den er overveldende og stor. Hva er det Craig Taborn gjør med plata «Chants»? Prøver han å finne en vei rundt denne store musikkarven, gjennom den, eller å dykke inn i den?

- På det mest grunnleggende nivået ser jeg definitivt meg selv som en del av denne pianotriotradisjonen, sier han.

- Men det pålegger meg ingen ting. Det er bare noe du er; når du velger å gå inn i en sammenheng med en improviserende pianotrio er det umulig ikke å se seg selv som en del av denne tradisjonen. Rett og slett fordi du gjør det. Jeg er klar over det, i den meningen at når jeg involverer meg i det, ønsker jeg også å være en del av det. Jeg vil gi en eller annen form for bidrag ut over dette. Men dermed kan jeg heller ikke hvile på gigantenes laurbær. Å imitere tradisjonen er ikke interessant. På den annen side synes jeg at de som velger å følge tradisjonelle tilnærminger, og som fortsatt finner fram til interessante ting å si, er interessante å lytte til.

- Tradisjonen er det jeg dykker ned i. Men jeg tror ikke at det å etterligne Ahmad Jamal eller å spille som McCoy [Tyner] er løsningen. Det er mange der ute som spiller som Bud Powell og Thelonious Monk. Det er mange velformulerte tilnærminger til å spille som en pianotrio som du kan spille på og utnytte. Men min interesse i det er begrenset.

- Jeg tror nøkkelen ligger i å prøve å gjøre noe som bidrar til hele tradisjonen, på samme måte som de nevnte mesterne gjorde.

Denne selvpålagte utfordringen, å bidra til tradisjonen uten å imitere, har det tatt Taborn nesten åtte år å utvikle. Det er så lenge det er siden han dannet sin nåværende trio, og hvor lenge det har tatt for å få dem inn i et studio. Dette er på [34] jazznytt

mange måter uvanlig i dagens jazz, siden de aller f leste bandene ønsker å gjøre opptak så fort som mulig. Men Taborn hadde klare estetiske mål for denne gruppen.

- Du oppdager raskt at det ikke er vanskelig å gjøre noe som er interessant eller annerledes med en piano-trio, overhodet ikke. Det er så mange oppfatninger og forventinger som du kan undergrave, sier han, så dette er lett.

- [For å komme over dette] trenger du folk rundt deg som ikke alltid velger de åpenbare løsningene, men som bygger opp alternative løsninger til problemene. Det reiser spørsmål om hva de instrumentelle rollene er, og hvilke formål de skal betjene i framføringen. Den tradisjonelle pianotrioen har «to instrumenter som støtter opp under pianoet». Dette er en modell som er grundig utforsket. Med denne trioen er jeg mye mer interessert i å tenke på «sound», å involvere oss mer i kollektiv improvisasjon. Og gjennom det å skape et grunnlag og en mulighet for at andre former for estetisk påvirkning påvirker musikken. Uansett hvor langt de faller utenfor sammenhengen eller tradisjonen. I et nøtteskall er det hva jeg var ute etter.

- Jeg visste allerede på forhånd at Gerald [Cleaver på trommer] og Thomas [Morgan, bass] tenkte på samme måte. Dette var noe som bare var forutsatt, uten at de trengte å sies. At dette spørsmålet ville dukke opp, som en følge av det å interagere og skape musikk sammen. Vi ville finne øyeblikk hvor vi ville si «jeg vil ikke gå den

veien», og unngå å spille klisjeer. Bare det å ta en liten risiko, basert på en masse tillit. Det er som å si at, «OK, hva vil du gjøre nå?». «Jeg aner ikke, men sammen finner vi ut av det». Det er der du starter.

Taborns varierte bakgrunn har gjort det mulig for ham å tenke utenfor boksen. Utenfor jazzpiano-tradisjonen, på «Chants». Selv om sporet ‘Saints’, med det unisone samspillet mellom bassen og Taborns venstrehand, på alle måter framstår som et uttrykk for dagens pianotrio-uttrykk, viser hans behandling av låter som ‘Cracking Hearts’ og ‘Silver Ghosts’ helt nye uttrykksmåter.

- De to er definitivt mer åpne i formen, sier han.

Jeg skrev disse stykkene for å skape mulighet for at det oppstår en slags stillstand. Musikalske rom som ikke utvikler seg, rom som kommer fra mine ambient-interesser – når jeg nevner navn som [Brian] Eno peker det på en ambient verden som jeg er interessert i å utforske. I den improviserende verden har dette vært forbeholdt [Anthony] Braxton eller Roscoe Mitchell. Roscoe har ofte slike pauser og rom i sitt spill, uten at det i seg selv er sjangeroverskridende.

- I den ambiente musikkhistorien kan du høre mange av de samme tingene som det som skjer i disse to låtene. Det dreier seg om å markere og «eie» dette [åpne] rommet. Det de gjør er å forholde seg til stillhet, men å «deale» med en stillhet som i seg selv er ustabil. De involverer seg selv i en stillhet som er vanskelig å forholde seg til ut fra det utviklingsperspektivet som jazz medfører.

- Dette er en av de tingene som jeg ønsker å gjøre med denne trioen. Men selv om jeg har med meg noen av verdens beste musikere, er dette vanskelig. Uansett vil de blunke med øynene, deres grunnleggende psykologi vil forby dem å gjøre – ingenting! I disse åpne rommene må de initiere noe, samme hva det er.

Når han ser tilbake på sin musiker-karriere, kan Taborn nevne en rekke musikalske erfaringer som har formet den tilnærmingen han har i dag til å skape musikk.

- Min bakgrunn? Jeg vokste opp på 1980-tallet, så min verden var amerikansk, en miks av punk rock, underground rock og hip hop. Det var min

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 35

verden. Dette var før alt dette brøt sammen, så min ungdomsreferanse var med holdninga om å ‘tenke sjæl’ [Gjendikters komm: I Norge forbinder vi dette med Trond Viggos ‘tenke sjæl’. I USA var dette kjent som ‘the DIY attitude’, fra ‘(you have to) Do It Yourself’]. Dette er fortsatt en del av meg, dette var hva jeg vokste opp med.

Den gangen var det ingen som hadde noen oppfatning om å gjøre det for ære og berømmelse.

- Jeg var ikke en hard-headed bebopper på den tiden. Det medførte at jeg fortsatt har nok kunnskap til at jeg kan spille masse forskjellig musikk, og faktisk ha glede av det. Denne holdningen hjalp meg den gangen. Det var tidlig klart at jeg kunne samarbeide med disse techno-folka, med metall-gutta og med rocke-folka.

- Alt dette kunne jeg gjøre. Og jeg kunne finne folk innenfor disse stilene som var interessert i å gjøre kreative ting. Jeg fikk mulighet til å spille med mange av dem. Det jeg sier er at min opp-

fatning av gode «gigs» og oppnåelse av kreativ musikk er svært bred. Jeg kunne være tilfreds med å spille med et danseband! Det jeg har lært er at musikk ikkekan vente, du kan ikke vente på at noen gir deg en gig. Musikken utvikler seg gjennom å utføre den. Uansett hvilket område du bor i, si «det er ingen steder vi kan spille, så la oss bare finne et sted å gjøre noe».

- Det å finne et hjem for musikken er viktig, uansett hvilken by du hører hjemme i. Det gir seg ikke selv, det er ingen som bryr seg. Det er problemet. Om du venter på at klubb-eiere og arrangører, som alle er opptatt av bånnlinja, skal finansiere ditt kreative jazz-prosjekt, så bare glem det! Det kommer ikke til å skje. Det er sånn verden er. Ingen av dem kommer til å gi deg muligheten om du trekker et lite publikum.

Du må gjøre det sjæl. Det er den DIY-greia som jeg aldri har mistet. Bare finn et sted å spille og la musikken skje!

Det å finne et hjem for musikken er viktig, uansett hvilken by du hører hjemme i. Det gir seg ikke selv, det er ingen som bryr seg. Det er problemet.

Artikkelen er tidligere publisert i det britiske jazzmagasinet Jazzwise. jazznytt [35]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 36

Den unge franske pianisten THOMAS ENHCO deler sitt liv mellom Paris og New York.

-Paris har de siste årene utviklet seg til å bli den fremste jazzhovedstaden i verden, sier den unge pianisten mens han tar oss med på en tur i hans nabolag av Saint-Germain-des-Prés i Paris.

TEKST OG FOTO: JOHAN TOLLGERT

Gatevandring

i Paris

Thomas Encho er en av den franske jazzens mest lovende, unge pianister, som i fjor gjorde 130 konserter i 14 land på fire forskjellige kontinenter.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx x Jardin de Luxembourgxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er trolig ingen andre jazzbyer i verden hvor jazzmusikere og publikum er så unge og interesserte, hevder han i det han kommer ut av familiens hjem i en bygård ved foten av Jardin de Luxembourg i Paris.

kunne fortelle mange historier om hvordan han ble oppdaget allerede da han var tre år gammel, eller om hvordan han spilte inn sitt første jazzalbum «Esquisse» da han var 14, og om hans omfattende musikalske studier og diverse priser og utmerkelser. Men det er mange såkalte musikalske genier som ble oppdaget i tidlig alder, og alle har sine helt egne historier. Så kanskje det er mer interessant å snakke om hvor viktig hans kunstneriske familie har vært for å gi den unge poden inspirasjon.

Jazzlivet i Paris har de senere årene utviklet seg til å bli et sted som alle verdens jazzmusikere forventer noe av, og 24-åringen Encho er en av de mange franske musikere som sprer ryktet om byens spennende jazzscene rundt om i verden.

Med fire egne album på samvittigheten, er han i ferd med å seile opp som en ettertraktet pianist, ikke bare i Paris, men også i New York og Japan.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ungdom virkelig elsker jazzen i Frankrike, og noen jazzkonserter her kan tiltrekke seg mer publikum enn f lere kjente popartister, sier Thomas, som til tross for sin unge alder allerede har turnert nesten over hele verden.xxxxxxxxxxxxxxx Han har spilt med musikere som Toots Thielemans, Peter Erskine, Niels-Henning Ørsted Pedersen, Yasser Haj Youssef, Vadim Repin og Dee Dee Bridgewater.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg har lagt merke til, sier han, at i noen land er gjennomsnittsalderen for jazzmusikere og publikum veldig høy. Det virker som om den nye og unge generasjonen ikke er interessert i å ta over.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er egentlig litt morsomt, utbryter han med tanke på at i Paris er det mange ungdommer fra tidlig i tenårene som spiller sammen med musikere med lang erfaring.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det er denne generasjonskløften som er morsom, mener han.

Det var i et intervju med hans bestefar, Casadesus Jean-Claude jeg første gang hørte om han.

Casadesus er en av Frankrikes mest anerkjente dirigenter, som har ledet Orchestre National de Lille i mer enn 35 år. Han har reist verden rundt med sitt orkester, inkludert de nordiske landene.

Hans datter, sopransangeren Caroline Casadesus er Thomas’ mor.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jean-Claude Casadesus, er snart 80 år, og fortsatt har han sin mor i live. Den berømte skuespillerinnen Gisèle Casa Deus er nesten 100 år gammel, men fortsatt «still going strong».xxxxx - Vi følger veldig nøye med på våre slektningers kunstneriske veivalg, sa han i en samtale som nylig samlet hele familien på en konsert med Jean-Claude Casadesus i Lille, hvor også Caroline dukket opp på scenen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Når jeg spør hva han tror årsaken er til at så mange franske ungdommer liker jazz, svarer han raskt at man sannsynligvis har den franske regjeringen å takke.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Den støtter alle typer kultur generelt, herunder også jazz. Og ikke bare den kommersielle hitlistemusikken som også har en sterk stilling i Frankrike, sier han. - Enhver liten fransk by har sin årlige musikkfestival, hvor jazz har sin naturlige plass, sier han.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det fører til at folk i alle aldre blir lidenskapelig opptatt av musikk og jazz!

Thomas Encho kalles et pianogeni, og jeg [36] jazznytt

Luxembourg Gardensxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Når vi har rukket å gå et stykke inn i Luxembourg Gardens, møter vi farens forlegger. Akkurat da hadde jeg funnet ut at en annen kjent slektning er fiolinisten Didier Lockwood.

Siden franskmenn har problemer med å skille de fem nordiske landene fra hverandre, spør jeg hva Thomas liker å høre på av jazz fra NordEuropa?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mens vi ser på en gjeng parisere i ulike aldre som spiller boccia, tar jeg noen bilder av ham.

I mellomtiden, ramser han opp en lang liste over favoritter, inkludert bassisten Palle Danielsson, Jon Christensen, pianisten Esbjörn Svensson, Niels-Henning Örsted Pedersen og trombonisten og vokalisten Nils Landgren.xxxxxxxxxxxxxxx - Det er så mye luft og vilje i den nordiske jazzen, sier han.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Nils Petter Molvær da, hva synes du om ham? spør jeg, og da Thomas sier at han ikke kjenner til Molvær, blir jeg overrasket. Han er tross alt en av jazzens største i Paris og spiller ofte på klubbene i området.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Så kommer jeg til å tenke på at kanskje en grunn

til at Thomas ikke vet hvem Nils Petter er, er fordi hans egen bror, David Encho, er en relativt kjent trompetist og at han kanskje vil støtte sin egen familie. Hvem vet?

New York - en avstikkerxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Thomas forklarer imidlertid at han deler livet mellom Paris og New York, og det betyr at han ikke har tid til å sjekke ut all den jazzen han ønsker i de to metropolene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - I New York har jeg ikke møtt noen skandinaviske jazzmusikere ennå. Selv om jeg selvfølgelig vet at det er mange av dem der, sier Thomas, som f lyttet over Atlanterhavet for et år siden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Flyttingen skjedde da han ble spurt om å være med på et album med Jack DeJohnette og John Petrucci.

Mens vi passerer en stor lekeplass blant blomstrende kastanjetrær snakker han om albumet «Firef lies».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Første gang han besøkte New York, var han 19 år.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Siden USA har noen temmelig sinnsyke regler om at ingen barn får lov til å komme inn på jazzklubb, så hadde jeg ingen mulighet til å få fulgt med på hva som skjedde der borte, forklarer han. - Det var først etter f lere år at jeg fikk mulighet til å oppdage de f lotte klubbene, og det ga meg lyst til å f lytte dit, sier han, mans han snakker om sine favorittklubber «Smalls», «The 55 bar» og den nye «ShapeShifter Lab».xxxxxxx Saint-des-Présxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi velger noen smug vi kan gå ned på vei til Saint-des-Prés.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Selv om jeg liker atmosfæren i New York, med alle menneskene som er fullstappet med energi, så er livet på samme tid veldig brutalt, sier han.x Han tenker på de høye husleiene og at konkurransen blant jazzmusikerne er tøff.xxxxxxxxxxxxx - I New York er musikere tvunget til ikke bare å gi en konsert per dag, men kanskje to eller tre hvis du har energien og viljen, sier han, og sier at man bør ha en god slump med pågangsmot for å bo der som musiker, noe mange har fordi de ønsker å slå gjennom og få seg et navn.xxxxxx Men Thomas tror at jazzmusikere i New York kanskje er teknisk bedre enn andre steder.

- De har tempo og rytme helt ut i fingertuppene, sier han.

Thomas mener samtidig at musikken kan bli litt for steril i det lange løp.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 37

jazznytt [37]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 38

- Jeg har en følelse av at når alt blir fryktelig bra teknisk, så går mye av feelingen tapt, mener han, og vil heller snakke om jazzscenen i Paris.cccccc - De franske musikerne er sårbare, sier han, og han synes det er f lott at de faktisk kan spille både falskt og urytmisk innimellom og fortsatt gjøre at det høres poetisk ut!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - I Paris lar man selve feelingen være det viktigste. Og for oss er følelser viktigere enn all teknologi i verden, sier han og snakker lyrisk om all musikken du kan høre på Parisklubbene «Sunside», «Duc de Lombard» og «New Morning».

Thomas Encho er i hjembyen annenhver måned.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Livet er så mykt i Paris. Det er en vakker by hvor man respekterer kulturen på høyeste politiske nivå, sier han og stopper opp.xxxxxxxxxxxxx På en vegg like før Saint-Sulpice kirke, som ble kjent internasjonalt takket være boken «Da Vinci-koden», har noen skriblet ned noen få korte linjer fra et Arthur Rimbaud dikt.xxxxxxxxx - Dette er det jeg liker med Paris! utbryter han og peker på veggen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Kultur er en del av hver franskmanns hjerte, og det gir man uttrykk for overalt. Og akkurat det savner jeg i New York.

Boulevard Saint-Germainxxxxxxxxxxxxxxxxxx På boulevard Saint-Germain er det livlig og bråkete denne lørdagsettermiddagen.xxxxxxxxxx Det får han til å tenke på gårsdagens konsert med en av verdens fremste popartister, Justin Bieber.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jeg lurer på hva han har med jazz å gjøre?

Thomas var i salen med alle de hylende tenåringsjentene. Kanskje ikke så mye for å høre på Biebers musikk. Men mer for å snakke med produsentene til Bieber.

Jeg lurer på om han kunne tenke seg å skrive for Justin Bieber?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Man vet aldri, svarer han med en latter.xxxxxxx Jeg benytter anledningen til å fortelle at da Bieber kom til Norge nylig, så fikk skoleelever fri for å delta i galskapen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Thomas er ganske tilbakeholden om å avsløre hvilke mulige samarbeid som er på trappene.

- Jeg kan bare si at produsentene lager veldig interessant musikk, sier han, og legger til at selv om Justin Bieber ikke lager den musikken han [38] jazznytt

hører særlig på, så ønsker han heller ikke å undervurdere det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Du kan ikke kalle det «crap», fordi det er så mange som liker musikken hans.

En bråkete motorsykkel passerer og overdøver samtalen, men jeg snapper opp at Thomas ikke setter noen grenser mellom hva som er god eller dårlig musikk. Foruten jazz, er det mange andre stiler som han setter pris på.

Vi går over til å snakke kort om fransk chanson og han nevner at Jacques Brel, Georges Brassens og Léo Ferré er tre, store favoritter.

- Kan man høre inspirasjon fra dem i den musikken du skaper?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg håper det. For de franske chansons og de sterke melodiene har vært med på å sette preg på mye av den franske jazzen, sier han.xxxxxxxxx Thomas komponerer musikken sin selv, og han tror ikke på spesielle «regler» å følge når han skaper musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - I dag tidlig hørte jeg på Beethoven og det ga meg inspirasjon til å lage noen låtskisser som jeg raskt skrev ned.

Selv om han er ung, så bruker han ikke data eller andre tekniske hjelpemidler for å notere ned ideene sine.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Nei, jeg synes det er litt for snobbete å stadig konkurrere i teknologi og vise frem de nyeste appene osv. Et papir og blyant slår likevel ut alt annet. Det er raskere og enklere, sier han, og legger til at det gjør det enkelt å fjerne og skrive om deler.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det er først når han er ferdig med å skrive musikken at han overfører det til data.xxxxxxxxxxxxx - I alle fall blir ikke musikken bedre av å være omgitt av en haug med trendy apper og dippedutter!

Den polske bokhandelen i Saint-Germainxxx Vi stopper og ser i vinduet på den spennende polske bokhandelen i Saint-Germain. Her blander man kunst med bøker, DVDer og CDer, inkludert jazzstjerner som Tomasz Stanko og Wanda Warska.

Thomas nevner at fra hans eget repertoar så setter han låta «La fenêtre et la pluie» høyest. Han

skrev den da han bare var 18 år gammel. - Men jeg liker også «You’re just a ghost», og de to er vel de av mine komposisjoner som kanskje kan kalles «hiter».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Thomas nevner også låta «Wadi rom» som han skrev etter en tur til Syria.

Det passer godt å endre samtaleemne. Her på Place de l’Odéon står en statue som representerer den franske revolusjonærhelten Danton.

Thomas Enchos egen bestefar, den berømte kapellmesteren Jean-Claude Casadesus, har for vane å bryte med den konvensjonelle tenkningen. Han har gjort mange konserter utenfor store, f lotte konsertsaler, som for eksempel i forskjellige fengsler. Han tar også jevnlig stilling i politiske spørsmål. For ikke lenge siden stilte han opp i en videokampanje på det franske nettstedet Dailymountain hvor man ville avsløre grusomhetene i konf likten i Syria. Andre kjendiser som sto opp for det samme, var sangeren Patti Smith og fotballspilleren Lilian Thuram.

Men Thomas overrasker ved å si at politikk ikke hører hjemme i hans jazzverden.xxxxxxxxxx - Mange har forsøkt å få meg med, for eller mot ulike politiske spørsmål. Men jeg har ingen kunnskap om politikk. Jeg er for tiden redd for å «drite meg ut» i ulike, politiske problemstillinger, sier han. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Place Saint-Michelxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi har nådd Place Saint-Michel. I det fjerne ser vi Notre-Dame de Paris, som feirer 850 årsjubileum.

Plassen er full av parisere og turister som kjører på hverandre og ser nysgjerrig på når jeg fotograferer Thomas. Noen kjenner ham igjen og smiler anerkjennende.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Thomas ser på klokken og sier han har en avtale i studio.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det skal bli en innspilling med Louis Moutin og François Moutin, to franske brødre som bor i Paris og New York.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Thomas løper avgårde for å ta buss nr. 38 tilbake til Jardin de Luexembourg hvor han bor når han er i Paris.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Og i kveld spiller han på «New Morning» i Paris, sammen med en gjeng lokale musikere i ulike aldre.

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:02 Side 39

jazznytt [39]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:03 Side 40

40 år med tradjazz i havgapet Ytre Suløens Jass-ensemble – en institusjon i norsk musikkliv TEKST: PETTER PETTERSSON FOTO: OTTAR ANDRÉ BREIVIK ANDERSON

[40] jazznytt

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:03 Side 41

Dagens besetning: Fra venstre: Kristoffer Tokle, Andreas Rotevatn, Tricia Boutté, Einar Aarø, Sturla Hauge Nilsen, David Gald, Jens Arne Molvær og Morten Gunnar Larsen

I 1973 startet seks ungdommer fra den lille øya Sula utenfor Ålesund «Ytre Suløens Jass-ensemble». Det ville gitt gode odds å tippe at orkesteret førti år seinere skulle være det kanskje mest populære tradbandet i landet.

jazznytt [41]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:03 Side 42

D

et sies at sunnmøringer vokser, trives og blir feite selv om du spikrer dem opp på naustveggen. YSJE er ett blant f lere eksempler på at her, like ovafor knekken på den norske vestkysten, bor et folkeslag som setter i gang hva som helst, uten hensyn til vanskelige rammebetingelser.

Kanskje det er noe i det gamle utsagnet om at rekene langs Sunnmørskysten slår seg på brystet og sier: «Ej e’ ein hummer?» Etter fire tiår med f lere tusen konserter, mer enn tjue plater, hundretalls turnéer i inn- og utland på alle kontinenter unntatt Australia og lassevis av seminarer, er utrolig nok f lere av grunnleggerne fortsatt aktive i bandet, sammen med friske yngre krefter.

Until the real thing comes along Sula har alltid hatt et godt korpsmiljø. Klarinettist og saksofonist Jens Arne Molvær forteller: - Musikkmiljøet var levende ute på bygda hos oss – alle skulle spille i korps, og noen prøvde seg i tillegg på dansemusikk på lokalet. På radio oppdaget noen av oss at det var noe som het jazz, fascinerende musikk, annerledes og litt farlig, og etter hvert gikk det an å få tak i en og annen plate med Louis Armstrong, Eddie Condon og andre eksotiske guder. Da Einar Aarø og jeg kom tilbake til heimbygda etter noen års fravær, var jazzinteressen vår – spesielt for trad – befestet. Pianisten Jerzy Kosinski drev en liten jazzklubb i Ålesund der vi ofte var innom og jammet, samtidig med at vi snakket om å få til et band så vi kunne spille litt hjemme på øya og.

- Einar, grafiker av yrke, underviste i kunstfag, og hadde tvillingene Førde, trompetist og trombonist i det populær rockebandet Manjana, som også inneholdt elbassist Stein Erik Tafjord, som elever. Både tvillingene og Stein Erik var interessert i å bli med å lage band, men elbass holdt jo ikke. Vi gikk ned i kjelleren der korpsa i bygda øvde og fant en masse messingskrammel, og fikk satt sammen noe som etter hvert lignet en tuba.

Da var Stein Erik i gang, og da Ottar Anderson kom hjem fra Sverige, med erfaring fra variert dansemusikk, hadde vi full besetning. Så snart vi hadde tre melodier vi syntes låt brukbart, kom vi oss i studio til Ola Stenvågnes hos NRK i Ålesund, som ble såpass imponert at han syntes vi fortjente mer enn lokal oppmerksomhet. Tapen ble sendt til Oslo, og så debuterte vi ganske så plutselig på «Nitimen» høsten 1973, før vi hadde hatt en eneste spillejobb.

Det vanlige tradjazzrepertoaret fikk et kjærkomment tilskudd av melodier fra senere epoker, skrevet av folk som Charles Mingus, Don Cherry o.a., samtidig som man lette fram sjeldent spilte melodier fra tidligere tider [42] jazznytt

- I etterkant av sendingen fikk vi forespørsler fra hele landet om å komme og spille, noe som gjorde at vi fikk aldri så lite panikk. Tre låter var jo lite å stille opp med, så nå fulgte en intens øveperiode der vi fikk inn et mer omfattende repertoar.

Det var noe nytt, friskt og ungdommelig over bandet, og tradjazz er i utgangspunktet populært i vide kretser. Det som gjorde at også garva jazzfolk fikk hakeslepp var kanskje i første omgang at Stein Erik Tafjord spilte den klassiske klarinettsoloen i den kjente tradlåta «High Society» – regnet som et virtuost svennestykke for klarinettister – på tuba! Tuba i tradjazz var fram til da nesten bare ompa på eneren og treern – og her kommer en gjeng guttunger fra bushen med en ung krølltopp som fikk tubaen til å frese gjennnom swingende walkingbasslinjer og virtuose soli. Du går ikke rett fra korpsmusikk til noe slikt. Hvordan kunne dette skje? Stein Erik gir oss litt bakgrunn: There’ll be some changes made - Miljøet på øya var helt spesielt, og unge med spillelyst over gjennomsnittet ble sett, og gitt arenaer for utfoldelse. Korpsmiljøet var viktig, ikke minst som musikkskole med instrumental opplæring. Jeg spilte trompet, senere baryton og fikk med meg masse teknikk.

- Tubaoppgavene på den tida var stort sett å tonsette stortrommestemmen….. Min far, Steinar, ledet relativt kjente Tafjords kvartett, som spilte på drøssevis av lokale arrangementer og i NRK, en musikanttilværelse med full gass hele veien, der leken med musikk var det absolutte fokus.

Mine første møter med musikk var når de øvde hjemme i stua. To år gammel og ikke stort høyere enn maltspannet som sto på gulvet mellom musikerne fikk jeg være med i bandet, dæljende på grytelokk og det jeg måtte finne. Dette miljøet og holdningene skulle forme meg mer enn jeg kunne vite. Far sa alltid: «Musikk er ikke vanskelig – den er lek. Pass bare på å låte ordentlig».

- Fjorten år gammel hadde jeg min første jobb med Tafjords kvartett, på elbass, spilte så i rockeband, begynte å fylle kropp og hode med repertoar fra Gudbrandsdalen til Jamaica, fra Brasil til USA – alt var lov, leken var i fokus – men det skulle låte. Dette tok jeg med inn i Suløen da jeg begynte med tuba noen få år seinere.

Da var ikke klarinettsoloen på «High Society» så vanskelig – den var jo også bare en lek, som skulle låte ordentlig!!

Det låt ordentlig, og det tok av. Sommeren 1974 gjorde bandet stor suksess på Moldejazz, og på høstparten samme år ble første plate innspilt. Året etter ble YSJE koblet med den etablerte New Orleanstrompeteren Wallace Davenport i Molde, og han sørget for at sunnmøringene ble invitert til New Orleans Jazz & Heritagefestival 1976, som første norske band noen gang på amerikansk jazzfestival. Siden har bandet gjestet festivalen i New Orleans en rekke ganger, spilt i legendariske Preservation Hall, Sjømannskirka, og jobbet med lokale musikere, noe som har bidratt til å få musikkformen ytterligere under huden.

I 1978 ble besetningen utvidet med pianist Morten Gunnar Larsen, som ble den første «ikkesulamitt» i bandet. Fra 1987 av har det vært utskiftinger av bandmedlemmer. Noen har måttet ha vikar i kortere eller lengre perioder, mens

andre permanent har forlatt skuta.

En periode først på nittitallet så det imidlertid ut til at bandet måtte innstille, det var bare Einar og Ottar igjen, og banjo og trommer er ikke en besetning man får mye jobb med. Da Jens Arne fikk en enklere jobbsituasjon og kunne bli med i bandet igjen, fikk man bygd opp en delvis ny besetning med det unge trompettalentet Kåre Nymark jr., den rutinerte trombonisten Jan Inge Melsæter fra Molde, mens en av Stein Eriks tubaelever, David Gald, erstattet sin lærer. Dessuten gikk Askjell Molvær inn som pianist/ alternerende med Morten Gunnar, og utfylte i deler av repertoaret blåserekka som altsaksofonist.

Free and easy Dette var grunnbesetning i et par tiår, en besetning som utviklet bandets musikk videre og markerte seg som et av de mest innovative tradisjonelle band ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Det vanlige tradjazzrepertoaret fikk et kjærkomment tilskudd av melodier fra senere epoker, skrevet av folk som Charles Mingus, Don Cherry o.a., samtidig som man lette fram sjeldent spilte melodier fra tidligere tider. Det er neppe å ta for sterkt i å si at sjelden eller aldri har et tradisjonelt band hatt et så variert og interessant repertoar som Suløen – og det uten at dette har gått ut over stilistisk integritet og sammenheng.

I dag har bandet nok en gang forynget seg. Da Ottar Anderson gikk bort i 2012 ble han erstattet av den unge Moldetrommeslageren Kristoffer Tokle, som tidligere både hadde vikariert og spilt inn plate med bandet. Kåre Nymark jr. og Jan Inge Melsæter er i løpet av de siste åra avløst av henholdsvis Sturla Hauge Nilsen og Andreas Rotevatn.

Men YSJE er mye mer enn gutter fra Nordvestlandet som spiller tradisjonell jazz. Sentralt for bandets utvikling de seinere åra er sangerinna Tricia Boutté. Det vokale fyrverkeriet fra New Orleans har slått seg ned på Sunnmørskysten med lokal ektefelle, og er fullblods «sulamitt» like god som noen. I tillegg til sine strålende musikalske kvaliteter utgjør hun også en fantastisk frontfigur og kommunikator overfor publikum.

Teach me tonight En beskrivelse av Ytre Suløens Jass-ensemble er ikke fullstendig uten å omtale utallige pedagogiske opplegg og samarbeidsprosjekter bandet har vært, og fortsatt er, involvert i.

Det mest langvarige og omfattende er arbeidet med Jazzlogen sammen med Moldejazz og Molde janitsjar. Her kommer korpsungdom fra ti års alder sammen og lærer å spille tradisjonell New Orleansmusikk. Ikke noe gaffelklips med noteblad her – alt skal tas på øret. Mange av de unge musikerne fra området som i dag gjør seg nasjonalt og internasjonalt bemerket i både tradisjonelle og moderne jazzformer, spilte sine første blåtoner i Jazzlogen.

Dette er et pedagogisk prosjekt med mange positive ringvirkninger, ikke bare produserer det gode jazzmusikere, men det eksponerer ungdom for jazz og bidrar til å skape et nytt publikum med forståelse for musikkformen. Ungdommene får spilt for mange mennesker både gjennom egne konserter og daglige streetparader, der 60-70 entusiastiske og lovende musikere swinger gjennom gatene med umis-

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:04 Side 43

Utklipp fra Einar Aarøs fyldige scrapbook

kjennelig New Orleans-fot. Prosjektet under Moldejazz har YSJE tatt med seg og gjennomført med lokal ungdom også på en rekke andre festivaler i små og store byer rundt om i landet.

ikke statistiske data verken for dem eller eventuelle «konkurrenter» til tittelen, men Jens Arne mener de noen år har vært oppe i langt over 200 jobber.

Samarbeidet med koret SKRUK og dirigent Per Oddvar Hildre er også et langvarig prosjekt som har resultert i en rekke konserter og plateinnspillinger. Med bakgrunn i dette har bandet også utviklet opplegg der det samarbeider med andre kor. På samme måte er noen av erfaringene fra Jazzlogen tatt med i å utvikle prosjekt der YSJE går inn i ulike korps og jobber med dem, mest tradjazzrelatert, men det gås også inn i andre musikalske sjangere. Også her oppleves ringvirkninger i form av at mange får ørene opp for at jazz ikke er så mystisk og rart som mange tror.

Det er vel det jazz i stor grad dreier seg om – å spille for folk. Det er det YSJE har gjort, gjennom

Denne mangfoldige virksomheten har medført at YSJE muligens er det norske bandet som har hatt f lest spillejobber de siste tiåra. Det finnes

40 år. Fortsatt er to av stifterne med i bandet. De inspirerer og inspireres av sine yngre medmusikanter, som på sin side plukker opp tradisjonen og er garantister for at Ytre Suløen også i mange år framover kan være en viktig institusjon for tradisjonell jazz i Norge.

Ytre Suløen på plate: 1974: 1975: 1976: 1978: 1980: 1981: 1984: 1984: 1987: 1990: 1994:

«Ytre Suløens Jass-ensemble» «Jass» «With Friends from New Orleans» «Down to Earth Dixie» «Til Oslo for å gjøre seg feit» (med Skruk) «Kvite som negrar» (med Skruk) «In different colors» «Hallelujazz» (med Skruk) «A Stone for Bessie Smith» «Sacred Concert» (med Oslo Kammerkor) «Where the Blue of the Night meets the Gold of the Day» (med Aline White)

1995: 1996: 1997: 1997: 1999: 2001: 2002: 2005:

«Bra Jazz» (med Braatens Singers) «Art Deco» «Happy Jazz from Norway» «The Weary Blues» «Blue River» «Gospel Children of New Orleans» «Way Down yonder in New Orleans» «Something Old, Something New, Something Borrowed, Something Blue» 2005: «Memories of New Orleans» 2007: «Oh Mahalia» (med Tricia Boutté)

jazznytt [43]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:04 Side 44

Det var nesten ingen som hadde lagt merke til ham, før hans første soloplate «Blues Modernism» ble kåret til årets plate i 2012 i danske JazzSpecial. Og siden SNORRE KIRK egentlig er norsk, var det helt på sin plass at Jazznytt tok en prat med han da vi møtte han i København under årets Copenhagen jazzfestival.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Nordmann

med suksess i «kongens by» Hans plate blir betegnet som noe eget i den danske jazzjungelen. Ikke fordi plata er så spesiell, men fordi det er ganske uvanlig, i alle fall i Danmark, at en trommeslager lager en plate med egne låter som er så neddempet. På innspillingen samarbeider han med tenorsaksofonisten Jan Harbeck, pianisten Magnus Hjorth, alt- og sopransaksofonisten Fredrik Kronkvist, trompeteren Karl Olandersson og bassisten Lars Ekman.

Han er egentlig nordmann, men han vegret seg sterkt mot at intervjuet skulle foregå på norsk, selv om noen av hans musikerkolleger hadde insistert på det på forhånd. Forklaringen kan ligge i at hans mor er norsk og hans far dansk. De bodde i Ålesund, og da Snorre akkurat var ferdig med ungdomsskolen besluttet familien å f lytte til København.

- Tidsmessig passet det bra. Jeg var ferdig med ungdomsskolen og skulle videre til gymnaset.

Jeg hadde allerede spilt musikk i mange år, og ville gjerne fortsette med det. Vi f lyttet først til Helsingør, for at ikke overgangen fra Ålesund skulle bli for stor, og deretter til København.

Allerede da hadde Snorre spilt musikk i seks til sju år. Ikke som de f leste andre sunnmøringer, i korps, men på musikkskole.

- Musikkskolen i Ålesund var veldig god, forteller han. – Jeg fikk spille jazz sammen med andre folk.

- Nå har jeg gått hele veien på Rytmisk konservatorium her i København, og er fremdeles student på Rytmisk. Nå tar jeg et sjette og sjuende år på linjen for solister. Et diplomstudium. Så jeg blir nok aldri ferdig som student.

- En musiker blir vel egentlig aldri helt ferdigutdannet?

- Nei. Nå har jeg Carsten Dahl (pianisten) som lærer, og det er veldig inspirerende.

«Blues Modernism» Snorres første prosjekt i eget navn ble, som sagt, kåret til årets plate i JazzSpecial. Og samtidig skrev bladet at de ikke forsto hvem denne trommeslageren var. Vi vil gjerne høre Snorres egen beskrivelse av plata «Blues Modernism».

[44] jazznytt

- Jeg tror JazzSpecial skrev slik fordi de ikke hadde hørt en trommeslager som skrev slik musikk tidligere. Jeg har jo bodd og spilt her i København i mange år, men det har hele tiden vært som «sideman», hvor hovedoppgaven har vært oppgaveløsning for vokalister og sånne klassiske «sideman»-ting. Derfor tror jeg det var overraskende for dem at det kom en trommeslager med skrevet musikk og et orkester som ikke bare var en session, men at det var en hensikt bak. I tillegg tror jeg det var overraskende for dem at en trommeslager kunne lage et tilnærmingssvis rent balladealbum.

Dansk eller norsk?

- Du kaller deg vel kanskje dansk nå, etter så mange år i København?

- Både ja og nei. Av og til kommer jeg i en slags identitetskrise, særlig språkmessig. Jeg er født i Oslo, fra jeg var sju bodde vi i Namsos i tre år, og så derfra til Ålesund. Så jeg rakk aldri å få en dialekt i Norge. Først østlending, så plutselig noen år som trønder, og så sunnmøring… og så 16 år i Danmark. Så språkmessig har jeg nok konvertert fullstendig, men av sinn er jeg nok veldig delt.

- Selv om den norske jazzscenen de senere årene har vokst seg stor og sterk, så har du aldri vurdert å flytte tilbake til «furet værbitt»?

- Jo, jeg har tenkt tanken. Jeg har jo beveget meg et godt stykke vekk fra den norske jazzen ved å bo her, men det kunne vært show å komme hjem igjen og spille med noen fra min generasjon der oppe.

- Ellers så er det jo mulig å sette sammen et norsk Københavnband. Marius Neset, Daniel Herskedal, Torben Snekkestad, Sissel Vera Petersen osv.?

- Ja, det hadde vært morsomt. For det er virkelig mange norske musikere som har bosatt seg her. Mange av oss var jo samme generasjon på konservatoriet også, så det hadde vært morsomt.

Sunnmøring Hvis Snorre skal regne seg som norsk, så regner han seg som sunnmøring, og vi har lenge lurt på hva det er med Sunnmøre, som hele tiden kommer opp med alle disse fantastisk gode musik-

erne. Det hadde vært interessant å høre hva den emigrerte sunnmøringen har å si om dette.

- Min første musikkskole var jo i Ålesund, og jeg rakk aldri å gå på andre musikkskoler i Norge.

Men skolen i Ålesund var helt fantastisk. Jeg har jo ikke noe sammenligningsgrunnlag i Norge, men her i Danmark er det litt sånn at man har 20 minutters undervisning to og to, eller fire og fire elever sammen. Mens jeg hadde 40 minutter med intensiv soloundervisning. På den måten ble man presset til å høre ny musikk, noe som gjorde noe med meg. Og det var liksom standarden i det musikkmiljøet som var i Ålesund. De som var litt eldre og som man så opp til, gikk på den samme musikkskolen.

Hva er det med de danske vokalistene?xxxx Hvis man går gjennom og sjekker besetningene på de platene som kommer ut med kvinnelige, danske jazzvokalister, eller sjekker utbudet av konserter med danske jazzsangerinner, så finner man Snorre som trommeslager for mange av dem. Vi lurer selvsagt på hva det egentlig er som er så fascinerende med de kvinnelige, danske vokalistene?

- At jeg spiller med så mange av dem er nok mest tilfeldig. Jeg synes at det å spille med sangerinner er helt ok, og det er det ikke alle trommeslagere som synes. Også kan jeg spille veldig avdempet. Jeg har nok til tider gjort det til en dyd. Og det har fungert godt. Og hvis det er en pianist som er orkesterleder, så vil han gjerne

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:04 Side 45

At jeg spiller med så mange av dem er nok mest tilfeldig. Jeg synes at det å spille med sangerinner er helt ok, og det er det ikke alle trommeslagere som synes bruke en trommeslager som kan skape balanse mellom orkestermedlemmene, og ikke spille «vilt» hele tiden.

- Men ved siden av det, så spiller du med en rekke forskjellige prosjekter. Er du nødt til det for å overleve som musiker i København?

- Ja og nei! Det er mange modeller for hvordan man skal overleve. Det kommer selvsagt an på hvor mye man spiller med de forskjellige prosjektene. Og hvor mye man vil spille selv. Man kan si at de f leste også underviser i tillegg til å spille. Men det er ikke mange som bare har et par orkestre å spille med. De f leste har nok noe mellom fem og 15 orkestre de jobber med til enhver tid.

- Det virker som om det er en mangel på kompmusikere i byen. For hvis man ser på Copenhagen Jazzfestival, så har jo bassister og trommeslagere helt vannvittig med spillejobber…

- Ja, og det kan helt klart være alt for mange. Jeg har, for første gang i år, forsøkt å holde spillejobbene på et nivå hvor det er mulig å også være «til stede» på konsertene. For det har vært noen år hvor man har spilt fire eller fem konserter per dag, og alt handler om hvordan jeg får mine stativer herfra til neste jobb som skulle startet for fem minutter siden… Det er show, men det blir ikke nødvendigvis god musikk av det.

- Men jeg hørte at det ikke er en trommeslager som har rekorden under festivalen. Det var visstnok saksofonisten Jacob Dinesen som er Københavnmester med 38 konserter i løpet av ti dagers festival?

- Ja, det er det, og den rekorden har stått i mange år. 38 konserter er ganske rått! Men han har jo en logistisk fordel med å spille saksofon.

Han slipper å drasse rundt med alt det vi må.

Han kan sykle fra konsert til konsert. Bassister kan også klare det med sykkel. De har alltid en Christianiasykkel (med «lasteplan» foran), og kan lett ta seg fram i byen.

Og da er det på tide for Snorre å komme seg videre tilbake til festivalsfæren. Han har fridag i dag, men i morgen spiller han bl.a. med vokalisten Sidsel Storm, før alle de andre vokalistene er på telefonen for å få han med hit og dit, rundt i gatene i «kongens by». jazznytt [45]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:04 Side 46

Så lenge vi kan huske har musikkomtaler flytt over av geniforklaringer; med overdrevne begreper som overraskende, banebrytende, briljant; omtaler som har tømt alle disse begrepene for innhold. Dette er sterkt beklagelig, for hva gjør du den dagen du virkelig trenger dem? En gang i mellom kommer det et album som dette: «MILES DAVIS QUINTET: LIVE IN EUROPE 1969: THE BOOTLEG SERIES VOL. 2»; et album som slår deg helt ut. En gang da du virkelig må bruke slike superlativer. Men yter da betegnelser som overraskende, overveldende og briljante utgivelser, om noe som dette, virkelig rettferdighet? Her er det fire CD-plater av en slik viktighet at historien om 1960-tallets jazz må skrives om. Hva gjør du da?

I sin egen selvbiografi var Miles Davis ikke i tvil om betydningen av sin egen avgangsklasse av 1969 [Wayne Shorter, Chick Corea, Jack DeJohnette og Dave Holland], «Man, I wish this band had been recorded live because it was a really bad motherfucker… Columbia missed out on the whole fucking thing».

TEKST: STUART NICHOLSON GJENDIKTNING: JOHAN HAUKNES

Miles Davis og hans tapte kvintett Sent i 1968 ble Miles Davis’ andre store kvintett, kjent fra klassikere som «Miles Smiles» og «Nefertiti» smått om senn erstattet av hans tredje store kvintett. Våren og sommeren 1969 turnerte han med en kvintett hvor kun Wayne Shorter var beholdt fra den gamle kvintetten.

Den nye «elektrifiserte» kvintetten som vokste fram ble begynnelsen på Miles’ elektriske periode. Den nye kvintetten, med Corea, Holland og DeJohnette, i tillegg til Wayne Shorter, hadde omfattende USA-turneer våren, sommeren og høsten 1969, samt en Europa-turné høsten 1969. Kvintetten ble etter hvert kjent som den tapte Miles-kvintetten - «the Lost Quintet» - fordi den aldri var i studio som kvintett. For mange Miles Davis-fans har kvintetten i ettertid framstått som en «hellig gral», som nøkkelen til å løse den evige enigmatiske gåten om hvordan Miles Davis’ estetikk utviklet seg fra «Miles Smiles» til «Bitches Brew». Blant fans har det sirkulert mange mer eller mindre dårlige konsert- og radio-opptak av kvintetten. Men ingen globale utgivelser. Før nå!

Det er godt mulig at plateselskapet Columbia feilet den gangen, men her og nå gjør de opp for den tapte tid med fire-CD-utgivelsen «Live in Europe 1969». Utgivelsen omfatter noen av de sjeldne opptakene gjort av europeiske radio- og TV-stasjoner med kvintetten. Opptakene er noe av den mest bemerkelsesverdige musikken som er skapt i det tjuende århundre. 1969 var året da Woodstock-generasjonen ble voksen. Musikalsk endring lå i lufta, og Miles Davis var ansett som foregangsfiguren for hva som skjedde i jazzen.

Da hans gruppe avsluttet sitt sett på Garden State Jazz Festival i New Jersey i november 1969, fortalte DownBeats reporter at «f lere minutter ut i den overveldende ovasjonen, stønnet den unge damen bak meg fortsatt, ‘Oh God, oh God, oh God’. Hennes reaksjon var svært forståelig. Hun hadde akkurat opplevd moderne jazz så godt som det noen sinne kunne bli».

Nesten femti år etterpå holder disse vurderingene fortsatt vann, om de nå kommer fra kritikere eller tilhengere. Uansett hvor utrolig det

[46] jazznytt

høres ut; etterfølgeren av Davis’ fantastiske andre kvintett med Wayne Shorter, Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams, kvintetten som var sentral på «Live in Europe ’67: The Bootleg Series Vol. 1», 1969-kvintetten var en kvintett som falt ned i hva som kun kan beskrives om et jazz-historisk svart hull. I 1986 skrev Peter Keepnews i tidsskriftet Village Voice at «ett av de aller viktigste problemene jazz-historikere står overfor er at opptak er det eneste fysiske uttrykket for musikkens utvikling, mens det aldri ble gjort opptak av noen av de viktigste trinnene i denne utviklingen … Miles tilbrakte mye tid i studio i 1969, han kom opp med «In a Silent Way» og «Bitches Brew», … men han turnerte også mye dette året. Musikken han skapte med sitt faste turné-band gikk langt utenpå musikken på disse to albumene».

Peter Keepnews beskrev dette bandet som «the Last Quintet», fordi som han sa, «det var det siste bandet hvor Miles holdt på instrumenteringen med trompet, saksofon, piano, bass og trommer». Men han la til: «Det kan også kalles ‘the Lost Quintet’ fordi det av en eller annen grunn aldri ble gjort opptak av den». Denne betegnelsen fant grobunn. Etter dette ble bandet kjent som «The Lost Quintet», Miles Davis på trompet, Wayne Shorter på sopran- og tenorsaksofon, Chick Corea på Fender Rhodes, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer.

De gjorde opptak med Columbia, men riktignok ikke som kvintett. Opptakene ville uansett aldri gjøre noen jazz-historisk forskjell. I opptaks-sesjonen 27. november 1968 som skapte «Directions I» og «Directions II», utgitt på dobbeltalbumet «Directions» i 1981, var kvintetten forsterket med Joe Zawinul og Herbie Hancock på elektrisk piano. Sesjonen 19. august 1969, forsterket med Zawinul, John McLaughlin på gitar og Jumma Santos på perkusjon, produserte «Sanctuary», utgitt som del av dobbel-LPen «Bitches Brew» i 1970.

Disse tre opptakene, og et par bootleg-album

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:04 Side 47

av varierende kvalitet, var ikke bevis nok til å vise at en betydelig feilvurdering trengtes å bli rettet opp. Men nå, med den dybdestudien av «The Lost Quintet» som er gjort mulig med utgivelsen av «Live in Europe 1969», har vi beviset som antyder at dette bandet var ett av Davis’ største ensembler.

«Live in Europe 1969» gir oss et bemerkelsesverdig tidsbilde, et tidsbilde som viser Davis som den offentlige samvittigheten for sin kunst. Ved å løsrive seg fra de begrensningene jazzen hadde pålagt seg selv. Det er samtidig et svar til frijazz, til rockemusikk og Davis’ egen musikalske fortid, samt at det gir en del god og gammeldags futurisme, noe som gir oss et glimt av hva som kunne ha vært, men som aldri ble noe. Dette er glitrende, engasjerende og stor jazz. Det er fristende å si at Davis aldri spilte bedre enn han gjør på disse platene – sikkert er det at han aldri spilte med den tekniske sikkerheten, rekkevidden og den oppfinnsomhet som han viser her, så vel som en styrke og aggressivitet som vil komme som en overraskelse på mange. Trommeslager Jack DeJohnette husker

det slik: «Det var en f lott periode, et kreativt høydepunkt for Miles. Han brukte ikke stoffer.

Han var svært opptatt av makrobiotisk mat, noe vi alle var. Han spilte lange, sterke soli og slo løs på de høye tonene – han hamret dem inn».

Og så var det Wayne Shorter. Han spiller så klart med en teknisk sikkerhet og styrke som er vanskelig å finne noe sted i hans diskografi, satt sammen med en følsomhet som kun kan sammenlignes med Stan Getz, en av hans klareste forbilder. De begge, Davis og Shorter, høyner den musikalske innsatsen hver eneste gang de spiller solo, og Corea, Holland og DeJohnette svarer på utfordringene med tydelig glede. Corea viser en mesterlig behandling av Fender Rhodes-pianoet, en behandling som sannsynligvis fortsatt ikke er overgått av noen.

Holland med de dype, kraftfulle groovene som han senere ville bli berømt for (denne gangen var han kun 23 år gammel) og DeJohnette som kommer ut av skyggene etter sin forløper Tony Williams, og vokser fram som en erfaren og komplett musiker.

Det er interessant å se at Davis i disse konsertene ikke helt hadde forlatt standard-repertoiret, slik han hadde gjort på alle studio-platene etter «E.S.P.» fra 1965. «Live in Europe 1969» omfatter framføringer av «’Round Midnight» og «I Fall in Love Too Easily». Resten av settlistene er forøvrig stort sett hentet fra repertoiret til den andre store kvintetten (Miles Davis / Wayne Shorter / Herbie Hancock / Ron Carter / Tony Williams), så vel som andre veletablerte Davis-låter. Men han satte også en strek over fortiden ved å bruke timer på å øve inn og bearbeide stoff som ville dukke opp på hans senere plater, som «Bitches Brew».

Men allikevel er musikken langt fra musikken på det nevnte albumet. «The Lost Quintet» fortsetter først og fremst å utvide tilnærmingen til Davis/Shorter/Hancock/Carter/Williamskvintetten, den som vokste fram på «Live at the Plugged Nickel». De åpner komposisjonene og utforsker dem innenfor rammen av «time-nochanges», noe som gir improvisatøren kreativ frihet til å endre musikken ut fra behovene som oppstår i øyeblikket. jazznytt [47]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:04 Side 48

Vi gjorde to eller tre låter sammenhengende, den ene gikk rett over i den andre gjennom hele konserten. Med det kunne vi lage de mest vidunderlige, virkelig vidunderlige komposisjoner

Jack DeJohnette peker på det på denne måten: «Det har vært en oppfatning om den perioden jeg spilte med Miles – med Dave og Chick - at den ikke var en viktig periode. Men det skjedde en masse nyskaping den gangen. Det vi gjorde lente seg nok mye mot den såkalte avantgarden, men vi tok opp begge deler. Vi gjorde de funky tingene, og vi spilte fritt. Det var en fantastisk periode, et kreativt høydepunkt for Miles».

Da dette bandet debuterte live i Duffy’s [Backstage] i Rochester, New York, inkluderte Davis både «On Green Dolphin Street» (fra 1958), «So What» (fra 1969) og «No Blues» (fra 1961), og nyere materiale som «Gingerhead Boy» og «Footprints» (fra 1966), «Nefertiti» (fra 1967) og «Paraphernalia» (fra 1968). Fra 4. til 14. juni, spilte kvintetten på Plugged Nickel i Chicago og inkluderte «Milestones» (fra 1958) i spillelisten.

DownBeat var på plass (i Chicago) med anmelderen Larry Kart. Han skrev følgende, «Utenom Charlie Parkers beste band, tror jeg ikke noen noensinne har hatt så lett for å gjøre uptempo-låter som dagens Miles Davis-kvintett.

Deres avslappethet på topp hastighet gjør det mulig for dem å bevege seg akkurat når de ønsker fra den «hotte» karakteren som up-tempospill vanligvis innebærer til et vakkert og kjølig lyrisk uttrykk, midt oppe i en sydende gryte … med denne versjonen av Miles Davis Quintet har en side ved jazzens uttrykk blitt utviklet til en modenhet som er nesten uten sidestykke i denne musikkens historie. La oss håpe at Davis og Columbia bestemmer seg for å spille inn denne gruppen».

Det kunne synes som om muligheten for et opptak var der om lag en måned senere, da Davis skulle opptre på Newport-festivalen om ettermiddagen lørdag 5. juli 1969. Columbia var klar til å gjøre opptak. Det eneste problemet var at Wayne Shorter ble sittende fast i trafikken inn til festivalområdet. Så det som kunne ha blitt en samtidig utgivelse av «the Lost Quintet» - men det var jo ingen som tenkte på den som tapt den gangen – endte opp som en kvartett-konsert som ble liggende i Columbias lagerrom inntil utgivelsen av «Bitches Brew Live» i 2011.

Under denne konserten ble det helt nye materialet bearbeidet; «Miles Runs the Voodoo Down» og «Sanctuary». Fotografen Burt Goldblatt var til stede den gangen, og husket senere tilbake: «Miles Davis, med Chick Corea på elektrisk piano, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer, holdt det gående i ett i noe som låt som ett kontinuerlig sett, med Miles kompromissløs og ubøyelig».

To dager senere spilte bandet i Central Park i New York, denne gangen inkluderte de i tillegg «Spanish Key», enda en låt som ville dukke opp på «Bitches Brew». 25. og 26. juli spilte bandet på Festival Mondial du Jazz d’Antibes, ved La Pinéde, Juan-les Pins. Disse to konsertene, som [48] jazznytt

er CD1 og CD2 på «Live in Europe 1969», er en åpenbaring. I begge konserter glir låtene over i hverandre til ett kontinuerlig stykke musikk, det som ble standard modus operandi for dette bandet. Kontinuiteten dekker hele spektret fra det gamle stoffet («’Round Midnight», «Milestones», «I Fall in Love Too Easily» og «The Theme»), via det etablerte («Footprints», «No Blues», «Nefertiti» og «Masqualero») til det nye («Miles Runs the Voodoo Down», «Sanctuary», «It’s About That Time», «Spanish Key» og «Directions»).

Det er ingen andre steder i Davis’ diskografi at han spiller med et så variert repertoir og uttrykk som han gjorde her. Musikken får en bevegelseskraft i seg selv, et majestetisk sveip av individuell briljans, akustiske og elektrisk forsterkede lyder, swing og hint av rock&roll-rytmer, mesterlige overganger, frie malstrømmer, accelerandos og deccelarandos uten den minste anstrengelse, alt dette oppnådd med en intensitet som tar pusten fra deg. «Denne kvintetten utviklet noe virkelig vakkert og improvisert», husker Chick Corea. «Vi gjorde to eller tre låter sammenhengende, den ene gikk rett over i den andre gjennom hele konserten. Med det kunne vi lage de mest vidunderlige, virkelig vidunderlige komposisjoner».

Konserten fra 25. juli har faktisk vært utgitt av Sony/Columbia tidligere, mens den andre konserten 26. juli, aldri har vært utgitt før. I 1993 ble den første utgitt som «1969 Miles Festival de Juan Pins» (sic), kun utgitt på det japanske markedet. Den ble vanskelig å finne i den vestlige verden og ble raskt et objekt for samlere.

Hjemme i USA gjorde bandet en USA-turne.

De spilte bl.a. i The Spectrum, Philadelphia (15. august) og Kiel Auditorium, St. Louis (16. august); og dermed de samme dagene som Woodstock Rock Festival, som totalt endret det musikalske landskapet.

Dagene umiddelbart etter at Woodstockfestivalen ble avsluttet, gjennomførte Davis en serie med studio-opptak som skapte den dobbelt-LPen som mange ser som fons et origo av jazzrock-æraen, «Bitches Brew». I disse opptakene var virkelig «the Lost Quintet» tapt, siden studio-bandet var utvidet med en rekke musikere. Dette var et valg som syntes å være inspirert av Jimi Hendrix. Hendrix fylte som kjent studioet med ekstra musikere for å få til studiojammer som på «Rainy Day Dream Away» og «Voodoo Child» på plata «Electric Ladyland».

Om dette fikk det aller beste ut av Hendrix’ eller av Davis’ musikk er et åpent spørsmål, særlig siden vi i Davis’ tilfelle har noen versjoner av låter i live-opptak med «the Lost Quintet», som overstiger de på «Bitches Brew». Men det er allikevel ikke tvil om at «Voodoo Child» finner

sin gjenklang i «Miles Runs the Voodoo Down»; begge artistene bruker voodoo-symboler og – tradisjoner, en gjenspeiling av Vest-Afrikanske mystiske tradisjoner, for å uttrykke sin svarte identitet.

Etter disse studioopptakene dro «The Lost Quintet» til Vestkysten for å opptre på Monterey Jazz Festival. Nok en gang hadde DownBeat en reporter på plass; «Som helhet er gruppen en intellektuell erfaring fra begynnelse til slutt», bemerket Harvey Siders. «Miles og hans alter ego, Wayne Shorter, trekkes nærmere og nærmere et fritt Nirvana … noe som gjør alle konvensjonelle referanserammer utdaterte. Tempi endres og stemninger skifter nærmest subliminalt. Rytme-seksjonen følger opp med et nifst godt instinkt. … Miles’ ‘chops’ er sterkere enn noensinne, ideene hans framstår med en glassklar tydelighet. Selv om den tilvante målestokken om å følge et akkordskjema har blitt forkastet, evner han fortsatt å skape en verdsetting av sitt spill som nærmer seg opphisselse».

Uansett hvor kommersielt suksessfylt «Bitches Brew» måtte være, er den en overdreven og tett rytmisk puré sammenlignet med den kvikksølveriske kreativiteten og briljansen til «the Lost Quintet». Selv om kvintetten kom nærmest til å være seg selv på «Sanctuary» på denne platen, reiser det spørsmålet om hvorfor det aldri ble gjort opptak med dette bemerkelsesverdige bandet. Selv om de på plata delte golvet med gjestemusikere som aldri før hadde spilt med Davis. Deres egen individualitet druknet.

Men live, som på «Live in Europe 1969» viser de til fulle at de kunne være overveldende. Som Chick Corea framhever det: «Det skulle virkelig vært gjort opptak av disse konsertene, det var da dette bandet ‘was burning’.»

En av grunnene til at det aldri skjedde kan ha vært krangelen mellom Miles Davis og den nye direktøren for Columbia, Clive Davis. Krangelen synes å ha oppstått da Clive Davis foreslo at Miles skulle spille på rockescener som Fillmore, noe som forårsaket et telegram fra Miles om at han aldri mer ville spille inn plater for Columbia. På den tiden var det allment kjent at han var på vei over til Motown Records, men alt dette viste seg senere å være den reneste fantasi. Miles’ stadige behov for ‘forskudd’ innebar at han var avhengig av Columbia, noe Clive Davis visste.

Noe også Miles uten tvil visste, siden han etter å ha tatt opp «Bitches Brew», aksepterte å spille på Fillmore.

En annen grunn kan ha vært den store backloggen av studio-jammer som Miles hadde igangsatt. Utdrag fra dette ville senere bli utgitt på samlealbum som «Big Fun» og «Directions».

Dette kan ha overbevist Columbia-sjefene at de hadde mer enn nok musikk til å rettferdiggjøre og gjøre et live-opptak med bandet.

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:04 Side 49

Dave Holland og Jack deJohnette

Wayne Shorter og Chick Corea

Uansett, i slutten av oktober var kvintetten en del av George Weins «Newport Jazz Festival in Europe»-turné. Denne Europa-turneen startet i Milano den 26.oktober, de spilte i Roma 27., i Wien den 31., før de spilte i London 1. og 2. november. Deretter spilte de i Paris 3. november, København den 4., Stockholm den 5., Berlin den 7., før turneen ble avsluttet i Rotterdam den 9. november.

Albumet «Live in Europe 1969» gjengir hele konserten fra Stockholm (på CD3, der Coreas elektriske piano svikter midt i låta «Bitches Brew», og han endrer til akustisk piano for resten av konserten). Dessuten konserten fra Berlin på DVD, av en teknisk og artistisk kvalitet som må ha vært state-of-the-art i 1969.

Dessuten ble København-konserten utgitt på «Bitches Brew: 40th Anniversary Collectors’ Edition» fra 2010.

Om Berlin-konserten sa Frankfurter Neue Presse at «Davis og hans saksofonist Wayne Shorter framviste en grad av modenhet og melodisk skjønnhet som har få paralleller i jazzens historie», mens Val Wilmer, som anmeldte konserten for DownBeat skrev, «Jeg tror ikke at Miles har fått annet enn strålende anmeldelser noe sted i løpet av det siste året, men denne kvelden spilte han som en gud … Wayne Shor-

ter spilte også halen av seg … [men] uten Chick Corea, Dave Holland, Jack DeJohnette og deres store ører, kunne aldri Miles ha friheten til å trå så sikkert i sin nye og ubegrensede retning».

Tilbake fra Europa og etter studio-opptak 19. og 28. november 1969 endte «the Lost Quintet» et aktivt år ved Colonial Tavern i Toronto (2.-9. desember, og Village Gate 12.-20. desember). I Toronto inkluderte Davis gitaristen Sonny Greenwich i bandet, det var tydelig han tenkte framover. Utgaven av tidsskriftet Rolling Stone fra 13. desember dette året hadde et hovedoppslag med overskriften: «Jeg kan sette sammen det største rock&roll-bandet du noensinne har hørt – Miles Davis».

Den 6. og 7. mars 1970 gjorde Columbia opptak av fire sett med «the Lost Quintet» - riktignok var det nå en sekstett med perkusjonisten Airto Moreira i tillegg. Opptaket ble gjort ved New Yorks fremste scene for rock på den tiden, ved Fillmore East. Davis åpnet for Steve Miller Blues Band og for Neil Young Crazy Horse.

Uansett hva grunnene var, ble konsertopptakene liggende i Columbias lagre inntil deler av opptakene ble utgitt i 2001 som «Miles Davis: Live at Fillmore East» (som omfattet kun konserten 7. mars 1970). Utgivelsen ble produsert av Bob Belden som sa at «dette er aller siste gis-

pet av Parker/Coltrane-tradisjonen og den aller første innsikten i Miles’ Sly Stone/Jimi Hendrix –inf luerte rock/funk-tilnærming».

Disse Fillmore-konsertene var Wayne Shorters siste med bandet. Noe som innebar at «the Lost Quintet» sitt store potensiale aldri ble oppfylt med samtidige plateutgivelser, og som dermed skapte et tomrom hvor jazz-historie kunne ha vært skapt. Etter at Shorter forlot bandet, kom Davis’ musikk igjen under forandring.

Konserten på Fillmore East sier mye om hvor han nå så sin framtidige skjebne.

Samlet sett innebærer opptakene som ligger til grunn for «Live in Europe 1969 - The Lost Quintet» at de var den siste virkelig store gruppen til Miles Davis, så vel som et av de aller største jazz-ensemblene noensinne. Om jazzhistorien fortsatt er hogd i den samme steinen som før, og den tapte kvintetten fortsatt er tapt, så er dette en av de aller største urettferdighetene noensinne. En urett utøvd mot et band som framviste den aller ypperste form for jazz på slutten av 1960-tallet.

Artikkelen er tidligere publisert i det britiske jazzmagasinet Jazzwise. jazznytt [49]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:04 Side 50

Dansk uavhengighet i 10 år Det er ikke alltid like enkelt å være journalist. Særlig ikke når man skal gjøre intervju med en haug med musikere i det frittgående kollektivet ILK (Independent Label København), når noen musikere kommer for sent, noen må gå under intervjuet for å gjøre lydprøver og konserter, mens andre er slitne halvveis inn i en lang festival. Men samtidig føler jeg at dette på mange måter er et kollektiv som Under årets Copenhagen jazzfestival, holdt ILK ILK i et nøtteskall. Ting skjer hele til i det temmelig provisoriske konsertlokalet 5e, tiden, ingen har tid til å sette seg ute ved Halmtorvet. I veibeskrivelsen jeg fikk på forhånd sto det: «Indgang via Halmtorvet + rolig ned. Men hvordan label maSlagtehusgade, porten, Halmtorvet + Slagtehusnager Eva Frisk klarer å holde styr gade v. skiltet «Hunde ingen adgang». Drej til venstre før bøgen og se efter skiltet 5e». Men på de drøyt 20 musikerne, minner Jazznytts utsendte har etter mange år i «kongens på mange måter på hvor vanskelig by» lært seg språket, sånn omtrentlig, og måtte det er å holde styr på skribentene i spørre noen Securitas-vakter. Men de visste ikke hvor det var, selv om jeg i ettertid oppdaget at de et herværende jazzmagasin i dagoppholdt seg 50 meter fra konsertlokalet. Men ene rundt deadline. ved hjelp av «det hvite lyn», en damesykkel leid på hotellet, fant jeg fram.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Jeg tror det er riktig å si at det var en gjeng musikere som ikke kunne la være. Det var utrolig mye musikk som måtte ut, og det er nok den aller viktigste grunnen til at vi startet ILK [50] jazznytt

First set Vi møter label manager Eva Frost utenfor konsertlokalet 5e, noe som ligner en dobbel garasje, utstyrt med noen stoler, en sliten sofa, noen lamper hentet fra loppemarked, slitte murvegger, og et variert utvalg instrumenter og lydanlegg av forskjellig slag. Ved utgangen står det et bord hvor man selger billetter og ILKs «samlede verker» på CD, vinyl og fyrstikkeske (!). Utenfor, i sola, står det noen lenestoler av eldre årgang, noen vaklevorne bord, et «kjøkken» hvor man wokker dagens rett, en velduftende gryte, og selger håndbayere og mineralvann. Det hele minner litt om klubben Blå i Oslo i oppstartfasen. Det er grafitti på veggene, noen christianiasykler står vaglet langs veggen, og folk i alle aldre koser seg i solen før dagens første konsert.

Eva Frost samler de ILKerne som er på plass, og som er av det pliktoppfyllende slaget. Når Eva sier et klokkeslett, så møter man gjerne opp noen minutter før. Gitaristen Mark Solborg, pianisten Søren Kjærgaard og kollektivets nyeste medlem, den italienske saksofonisten Francesco Bigoni.

For ganske nøyaktig ti år siden, da ILK var nystartede, gjorde Jazznytt intervju med Mark Solborg, Maria Lourette Friis, Jesper Løvdal og Gunnar Halle om ILK. Årene har gått, og mye har skjedd. ILK har utgitt en haug med plater

og gjort f lere hundre konserter. Og vi lurer på hva som egentlig har skjedd i løpet av disse ti årene?

Søren Kjærgaard (SK): - Det har skjedd så mye mer enn vi noen gang kunne ha drømt om. Vi har utgitt så mye musikk at jeg ikke vet hvor mange plater det dreier seg om. Hvor mange er det egentlig, Eva? Eva Frost (EF): - Nå er vi oppe i 106. Det er over ti i året, og de er alle eksklusive for medlemmene i ILK. Mark Solborg (MS): - Og det som er så fantastisk er at så mange mennesker har hørt på dem, rundt om i hele verden. I løpet av de ti årene har vi vært der hvor man hører på kvalitetsmusikk, eller musikk av en eller annen slags kaliber som folk kommer tilbake til, og som folk liker. På mange måter så har sirkelen blitt større, og musikken har endret seg hos den enkelte kunstner… Den har blitt mer abstrakt hos en kunstner, mens den er blitt mindre abstrakt hos andre igjen. Det er noen som nå spiller på Roskildefestivalen, og andre på de friere og mer smalsporete festivalene. Mens andre igjen spiller begge steder. Jeg har følelsen av at ILK-boblen bare er blitt større og større.

Da ILK ble opprettet, var det på mange måter en reaksjon på at den danske jazzen var alt for opphengt i tradisjonen etter Dexter Gordon, Ben Webster og de andre emigrerte amerikanske musikerne som bodde i Danmark på 60-tallet. Hvordan ser ILK-medlemmene i dag på dette?

(MS): - Du skrev jo i det forrige intervjuet, for ti år siden, at nå var ikke den danske jazzen konservativ lenger. Og det hadde du nok rett i, på mange måter. Men jeg tror det er mer riktig å si at det var en gjeng musikere som ikke kunne la være. Det var utrolig mye musikk som måtte ut, og det er nok den aller viktigste grunnen til at vi startet ILK. - Men var det fordi ingen andre selskaper ville utgi musikken?

(SK): - Nei, det tror jeg ikke. Kanskje var det det for noen, men ikke for f lertallet. Alle som var med i starten befant seg jo i konservatoriemiljøet, og var jo et slags jazzmiljø uten bånd til noe annet enn hverandre. Vi arrangerte konserter selv og satte sammen band og skrev vår egen musikk, så det ble et naturlig skritt etter alt som hadde foregått på konservatoriet.

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:04 Side 51

E NT D N E P INDE BEL LA AVN H N E K Ă&#x2DC;B

jazznytt [51]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 52

[52] jazznytt

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 53

(MS): - Det var kanskje også behov for et nytt «brand», hvis vi kan si det på den måten. En ny markedsting, eller et behov for en ny farge. Jeg er usikker på om man kunne brukt de eksisterende utgivelseskanaler, så det var viktig at det var noe vi kunne sette vårt stempel på.

- Samtidig kan man også si at vi ikke hadde tålmodighet til å sitte og vente på at det eksisterende apparat var klart for oss. Akkurat på det tidspunktet ble det også mye billigere å lage CDer, så vi var vel på rett sted til rett tid, på mange måter.

(SK): - Og siden vi var mange om det, så ble det også lettere å få det til. Det var to eller tre kull på konservatoriet hvor det skjedde mye som forplantet seg ut i miljøet, så vi var mange som satte dette i gang.

- Når du sier at dansk jazz ikke lenger var konservativ, så skal du vite at det tross alt var en generasjon musikere før oss, som heller ikke var konservative. Men de var ikke så mange.

- Men det var ikke den musikken vi fikk høre fra Danmark.

- Mange av dem, som Kasper Tranberg, Nils Davidsen og fire-fem andre hadde jo spilt ikkekommersiell musikk i mange år før oss.

(MS): - Og nå underviser de på konservatoriet…

(SK): - Men det å improvisere med en støvsuger

Det handler om god musikk. Det er helt uinteressant om de spiller bebop eller frijazz, bare det gjøres bra er ikke lenger noe nytt. Det gjorde folk lenge før oss, og de som nå begynner på konservatoriet. Hvis man kommer til dem med en Beatlessang og ber dem gjøre noe ut av den, så blir det mer sånn.. fuck Beatles, la oss heller lage vår egen musikk! Og det er mange av de unge studentene som har denne innstillingen.

- Mener dere at det etablerte jazzlivet i Danmark har sviktet litt, siden det ble behov for å lage et eget kollektiv som ILK? (MS): - Jeg synes heller at det danske jazzbyråkratiet har vokst med oppgaven. De har vært litt på hælene, men de har kommet etter på en helt ok måte. Det var kanskje sånn at byråkratiet våknet da Lotte Anker ble spydspiss for den danske jazzen i utlandet. Det var sikkert mye motstand i systemet og i krokene, men man tok sjansen og sto for det.

- Jeg synes at man de siste ti årene har avlyst den merkelige og misforståtte kampen mellom hva som er god jazz og hva som er «inside» og hva man må og ikke må. For det er jo ikke det det handler om. Det handler om god musikk. Det er helt uinteressant om de spiller bebop eller frijazz, bare det gjøres bra.

- Grunnen til at jeg spør er jo den gamle greia med at dansk jazz nesten har vært fanatisk opptatt av arven etter amerikanerne som bodde her. Og at dere på mange måter har kommet inn og staket ut en ny retning som går en helt annen vei enn det de amerikanske forbildene sto for?

(SK): - Det er veldig viktig å få med at folk som, la oss si, Bent Jædig, Alex Riel og Hugo Ras-

mussen og de der, har hatt en stor innf lytelse på oss. Jeg sier ikke på alle, men på noen av oss. Og det var jo ikke fordi vi var mot den amerikanske sound.

(MS): - Det er viktig at den amerikanske tradisjonen finnes, på samme måte som at den europeiske tradisjonen finns. Og så skal man jo huske på at Cecil Taylor kommer fra USA. Og Leo Smith kommer fra USA.

Det er viktig at den amerikanske tradisjonen finns, på samme måte som at den europeiske tradisjonen finnes

[Så forlater Søren Kjærgaard debatten for å forberede seg til konsert, og overlater sin plass til trommeslageren Stefan Pasborg, som nettopp har ankommet etter å ha gjennomført to spillejobber allerede denne dagen.]

Han hadde sin agenda, og var kanskje ikke så åpen for forslag utenfra. Fair nok, men nå er det litt mer tilbake til begynnelsen.

- Men hva sier de «gamle menn» i den danske jazzen om at dere kommer inn og mer eller mindre overkjører de idealene de står for og de ideene de har kjempet for i decennier?

(MS): - Jeg tror faktisk at det er mange av dem som synes at dette er ganske fett.

Stefan Pasborg (SP): - Jeg har faktisk hørt noen av dem si at dette er jo ikke noe nytt. Dette holdt jo vi på med på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Når dere nevner Alex Riel, så spilte han med John Tchicais gruppe på Moldejazz på 70-tallet, tror jeg. (Riel spilte ikke med Tchicai i Molde. Han var der i 1967, samme året som Tchicai, men de spilte ikke sammen. Riel var medlem av det velkjente «danskekompet» og spilte med bl.a. Zbigniew Namaslowsli, Ben Webster og Freddie Hubbard, mens Tchicai spilte med Cadentia Nova Dancia. red.anm). Og han elsket å spille fri musikk. Men han ble mobbet av Niels-Henning (Ørsted Pedersen), og Kenny Drew, og fikk beskjed om at hvis han gjorde dette igjen, så ville de aldri spille med han igjen.

(MS): - Og den krigen er nok avblåst i København nå. Den opplever man bare ytterst sjelden.

(SP): - Njaaa, jeg er ikke helt enig. Hvis du for eksempel ser på Montmartre, så vil de gjerne holde på det de mener er «riktig jazz».

(MS): - Ok. Men at den kampen nesten er avblåst, synes jeg er veldig viktig, og veldig bra for musikken.

[Så ankommer den norske saksofonisten Torben Snekkestad, eneste norske medlem i ILK per i dag.]

- Det er ikke sånn at man ringer for å få et av Mark Solborgs band på Montmartre?

(MS): - Nei, men sist jeg ringte og spurte, så tok de meg faktisk riktig på alvor. Så det er ikke sånn at kommunikasjonen ikke eksisterer, og det er ikke sånn at; «nei, vet du hva?». Eller «hvordan våger du å ringe til oss».

(SP): - Jeg kan huske en gang jeg spilte duo med Carsten (Dahl) på Montmartre, og vi ble presentert som, «ja… nå er jo ikke dette musikk vi normalt presenterer…»

(MS): - Man kan si at «hovedspillestedet» i København, fremdeles er Copenhagen Jazzhouse, og der tør man virkelig å si at de gjerne vil ha de store festivalnavnene, men de vil gjerne også ha japansk artrock og alle mulige ting. Det synes jeg er veldig bra.

- Men det har vel skjedd nå etter at de fikk ny ledelse etter gjenåpningen etter flomkatastrofen for et par år siden?

(MS): - Ja. (TS): - Han som var musikkansvarlig tidligere hadde klare visjoner på hvordan han ville ha det.

Fremtidens ILK ILK har vokst og vokst siden de startet for 10 år siden. Men hva skjer nå? Har man kommet til et veiskille, eller kjører dere bare videre?

(TS): - Vi har de senere årene vært ca. 20 musikere som har vært involvert i kollektivet. Da Gunnar Halle f lyttet tilbake til Norge og ikke helt så poenget med å være med lenger og forsvant ut, kom den italienske saksofonisten Francesco Bigoni inn. Så kollektivet og nettverket bare vokser og vokser.

- Og ILK-navnet har jo etter hvert fått et visst navn ute i verden?

(TS): - Ja, det er jo en gjeng journalister som holder øye med oss rundt om i verden.

(MS): - Og så er vi jo blitt eldre, vi har fått erfaring, og vi er blitt bedre på det å drive et slikt kollektiv. Også har vi fått inn Eva, som kan hjelpe oss med alt det vi ikke selv får tid til.

106 produksjoner på ti år, er ikke så ille for et plateselskap som i stor grad driver med moderne, improvisert musikk. Samtidig som de gjør konserter over hele verden.

De musikerne vi har fått snakke med denne timen forsvinner hver til sitt. Torben Snekkestad skal spille rett rundt hjørnet, på ILKs stamsted under Copenhagen Jazzfestival, 5e. Stefan Pasborg skal spille med Ibrahim Electric og Mark Solborg skal spille med den norske trompeteren Gunnar Halle. Eva Frisk skal holde styr på alt som skjer på 5e, hvor folk kommer tuslende for å oppleve ILKs særegne musikk, både denne kvelden og resten av festivalen. Og se: Der kommer Tor Dalaker Lund og Per Bakke fra Kongsberg jazzfestival, så da er det vel på tide å sette i gang kveldens konserter…

ILK-kollektivet er: Anders Bank – saksofon, Jacob Anderskov – piano, Jeppe Skovbakke - bass, Jesper Løvdal – saksofon, Kresten Osgood – trommer, Laura Toxværd – saksofon, Lotte Anker – saksaksofon, Mark Solborg – gitar, Peter Bruun – trommer, Qarin Wikström – vokal, Simon Toldam – piano, Søren Kjærgaard – piano, Stefan Pasborg – trommer, Stephan Sieben – gitar, Nils Bo Davidsen – bass, Torben Snekkestad – saksofon, Anders Filipsen – piano, Elena Setien – vokal, piano, fiolin, Sture Ericson – saksofon, Francesco Bigoni - saksofon, Edition - S - music-sound-art, Eva Frost - label manager jazznytt [53]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 54

BLINDEBUKK

ØYVIND SKJERVEN LARSEN er Norsk jazzforums nye prosjektansvarlige medarbeider. Han startet i Njf 1. januar, og har bakgrunn som blant annet label manager for jazz og klassisk i Universal Music og var med i oppstarten av Konsertforeninga Blå. Han har også arbeidet som selvstendig næringsdrivende med NORCD, Rune Grammofon, Jazzland og Oslo Jazzfestival. Han har vært prosjektleder i Music Export Norway, hvor han hadde et tett og godt samarbeid med jazzen og Norsk jazzforum, blant annet gjennom prosjektet Silver City Sounds under Kongsberg Jazzfestival og den internasjonale konferansen JazzAhead i Bremen. Øyvind er en typisk jazzlytter, og hans sene lytterkvelder i kjellerstua på Kolbotn er velkjente. Han fikk ingen opplysninger om musikken som ville bli spilt på forhånd.

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Platenerd og fagmann med relativt god kontroll CARSTEN DAHL EXPERIENCE «Dear Keith» fra «Reveréntia» (STORYVILLE, 2013) Carsten Dahl (p), Jesper Zeuthen (as) (ikke med på dette sporet), Nils «Bosse» Davidsen (b), Stefan Pasborg (dr)

(Vi starter med noe som i utgangspunktet kan høres enkelt ut. Og, som forventet, kommer det ganske raskt fra Larsen:) - Keith Jarrett!

- Nei, men det er en hyllest til Jarrett.

- Er det du som har satt på ekstra klang, og er det Jarrett som sitter ved siden av og synger?

- Nå skal jeg jo ikke snakke så mye om hvem det er, men jeg synes det høres ut som Paul Motian på trommer.

- Jeg er temmelig sikker på at trommeslageren kommer til å sette pris på sammenligningen. Altså er det ikke Motian.

- Det er utrolig mange pianotrioer som går i akkurat de greiene der, men det er kanskje litt fordi «Facing You» og det som kom i etterkant satte noen standarder…

- Det er jo så man bare sitter og venter på sopransaksofonen til Jan Garbarek.

- Ja, men jeg tror ikke vi får den! Jeg sitter og venter på temaet… Men det er definitivt ikke spilt inn i dag. Pianoklangen er veldig sånn ca.

1993. Siden du sa at det var en kvartett hvor saksofonen aldri kommer inn, så tenkte jeg det kunne være noe et sted mellom Airamero og Close Erase, kanskje? Men var ikke Airamero en kvartett, da?

- Jo, med Trygve Seim på saksofon.

- Ja, nettopp! Og Johannes Eick og Per Oddvar (Johansen). Og hvis det er en norsk trommeslager som spiller her, så er det i hvert fall Per Oddvar Johansen.

THE EX & BRASS UNBOUND «Belomi Benna (Say it with a lemon)» fra «Enornous Door» (EX RECORDS 2013) Andy Moor (g), Terrie Hessels (g), Arnold de Boer (v, g, sampler), Katherina Bornefeld (dr, v), Mats Gustafsson (bs), Ken Vandermark (ts, bs, cl), [54] jazznytt

Walter Wierbos (tb), Roy Paci (tp)

(Så er det over til noe helt annet. Terry Ex (Terrie Hessels) nyeste rockeplate, sammen med verdens tøffeste blåserekke).

- Det er en trommeslager som synger. Denne har jeg. Sistelåta på denne plata…

- «Theme From Konono No.2»?

- …er yndlingslåta til Solveig, dattera mi, for tida. Dette er kjempetøft. Dette er en av mine favorittutgivelser i år. The Ex & Brass Unbound. Med Mats Gustafsson og Ken Vandermark i blåserekka.

- Det er litt annerledes enn det man vanligvis hører av popmusikk om dagen?

- Ja, det er sånn popmusikk skal låte!

- Har du noe forhold til The Ex? - Egentlig mest gjennom den tida da de var knallharde nederlandske punkere, men selvfølgelig fikk jeg opp øynene for dem da de besøkte All Ears for noen år siden. Så jeg har egentlig fulgt dem, og noen av de tusen prosjektene de jobber med, siden da. Spesielt har jeg sans for prosjektet med den etiopiske saksofonisten som de spilte med på Kongsberg i fjor eller forfjor. Men på plate synes jeg kanskje at dette prosjektet er det mest vellykkede, selv om jeg ikke alltid skjønner hva de synger om.

LYLE LOVETT AND HIS LARGE BAND «I Will Rise Up/Ain’t No More Cane» fra «It’s Not Big It’s Large» (CURB RECORD, 2007) Lyle Lovett (v), med bl.a. Victor Krauss (b), Russ Kunkel (dr), Matt Rollins (p), Dean Pope (g), Dan Higgins (as, ts), Gary Grant (ts), Jerry Hey (tp), Andy Martin (tb)

(Vi fortsetter litt lenger i pop- eller rockeverdenen.

Denne gangen med et gigantisk storband som gjør sine helt egne versjoner av americana).

- Kan du ikke spille ei anna låt, da? Jeg føler at dette er noe jeg har sett på TV. - Det er ikke Steinar Albrigtsen?

- Nei, han har jeg ikke sett på TV. Jeg får en følelse av den «Threme»-serien fra New Orleans som gikk på NRK2. Det er ikke tittellåta, men jeg mener jeg har hørt den i serien. Det er jo vel-

dig sånn New Orleans-sammensatt, litt gospel og gumbo, slik det skal låte i dag.

- Jeg må innrømme at her er jeg helt blank. Jeg har ingen peiling på hva det kan være. Hvis dette ikke er amerikansk, så er det utvilsomt noen amerikanere som bor i Europa.

- Det høres litt distrikts-amerikansk ut. Ikke østeller vestkyst, men mer midt i landet.

- Jeg er vel mest overraska over hvorfor du spiller dette… Det er sikkert mange som synes dette er coolt, men jeg syntes ikke det var noe særlig.

- Jeg liker jo mye av denne musikken, sånn som Union Station og en del av disse americanatingene som Gillian Welsh med f lere gjør.

THE TALISMAN GROUP «Dating» fra «Dating» (ODIN, 1991) Arne Frang (s, keys, perc), Bugge Wesseltoft (keys, mel), Sveinung Hovensjø (b), Ole Hamre (dr), Celio de Carvalho (perc)

(Så er vi mer over i jazzen igjen. Øyvind er den i Norsk jazzforum som for tiden har hovedansvaret for de gade, gamle ODIN-utgivelsene, så vi regner med at han har alle utgivelsene inne på «hardisken».

Også denne!)

- Synthen i starten stresser meg litt! Jeg får en følelse av at jeg har hørt dette før. Det skjer jo ikke så mye i løpet av de knappe tre minuttene låta varer. Umiddelbart tenkte jeg på Don Cherry, men det var det jo ikke. Litt sånn «Brown Rice»-skiva.

- Eller «Art Deco».

- Men så tenkte jeg at det kanskje kunne være noe Art Ensemble (Of Chicago) gjorde helt mot slutten, sånn 80-talls.

- Men Art Ensemble gjorde vel nesten ikke ei eneste låt uten at trompeten til doktor Bowie var med.

- Helt riktig, så da måtte jeg slå fra meg det også.

- Heller du mot noe amerikansk?

- Nei, absolutt ikke. Det låt som noen som har hørt mye på Don Cherry og Art Ensemble, og da er det jo en del å plukke av.

- Likte du det?

- Ja, det var coolt. Jeg syntes jo den loopen i begynnelsen starta veldig bra, men at den ble litt

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 55

BLINDEBUKK

fanga i sin egen greie, og det var tydelig at det ikke var noen som spilte det, og at det ble litt irriterende etterhvert.

- Det lille vi fikk høre av saksofonisten burde jo avslørt noe, men det gjorde det ikke. Men det var definitivt europeisk.

- Jeg synes det ligger litt i kjølevannet av Tammainnspillingen på ODIN? - Ja, men da hadde vi hørt Sveinung Hovensjøs bass tydelig med en gang.

- Du er sikker på at du ikke kunne høre han her?

- Det kan jo hende. Det kan jo hende at det er noen gamle ODIN-greier. Talisman Group, for eksempel.

- Det er ikke sånn musikk som jeg tar fram med jevne mellomrom og sier: Å ja, det var den ja!

ALBERT AYLER «Ghost» fra «The Hilversum Session» (ESP, 1964) Albert Ayler (ts), Don Cherry (tp), Gary Peacock (b), Sonny Murray (dr)

(Vi vet at Larsen hører mye på improvisert musikk fra de mørke kjellere i USA på 60-tallet og framover til i dag. Hans nese for friere jazzformer er stor, så da er det bare å kaste han ut i «grunnvannet» for denne musikken).

- Hvorfor skulle du spille det så fryktelig fort! Vi har vel ikke så dårlig tid? Det er coolt å høre Albert Ayler. Uansett hvor langt ute han spiller, så holder han seg alltid innenfor melodien på en måte. Det er veldig få som gjør det på den måten. Dette er jo gospel-versjonen av frijazz.

- Jeg tror dette er den tøffeste versjonen av låta jeg har hørt.

- Jeg tror ikke jeg har hørt denne versjonen før.

- Men det er ikke Donald Ayler (under trom-

petsoloen). Det er nok heller han vi snakka om i stad, Don Cherry. Også er det Sonny Murray på trommer, men hvem er bassisten? Det er kanskje Gary Peacock?

DOLLAR BRAND (ABDULLAH IBRAHIM) «Ntsikana’s Bell» fra «Good News From Africa» (ENJA, 1973) Dollar Brand (Abdullah Ibrahim) (p, v, fl), Johnny Dyani (b, v, bells)

(Vi vet også at Larsen har et nært forhold til Don Cherrys musikk. Derfor prøver vi å tilnærme oss hans amrikanske inspirasjoner fra en litt annen vinkel, med denne ustyrtelig vakre sør-afrikanske saken).

- Stålstrengs kontrabass! Det høres ut som et band som vanligvis spiller med litt mer energi, og som tar det litt ned her.

- Vel, jeg er ikke så sikker på det…

- Det er fin gospel, men jeg tror ikke jeg har hørt det før. Jeg kan ikke dra Don Cherry-kortet hver gang det kommer noe etnisk, heller.

- Men noe i nærheten er det jo.

- Ja, men jeg tar ikke vokalisten på strak arm.

- Vi kan starte med hvor og når (hvis du først skal gjette hva det er).

- Ja, når er nok det letteste. Jeg tror vi er på 70tallet et sted. Sent 70. -77 eller -78.

- Dette er jo to musikere som satte sterke spor etter seg politisk i forbindelse med apartheid i Sør-Afrika på 60- og 70-tallet.

- Så da kan vi like godt si tidlig 70-tall.

- Bassisten har spilt med Frode Gjerstad.

- Jeg tenkte først på Harry Miller, men han har ikke spilt med Frode Gjerstad. Det må være noen fra det britiske/sør-afrikanske miljøet. Jeg tenkte på John Stevens.

- Men John Stevens var trommeslager. Hørte du noen trommer her?

- Men hva het han, nå igjen?

- Jeg er ikke sikker på om pianisten bodde i England, men bassisten gjorde definitivt det.

- Nemlig. Moholo ett eller annet?

- Bassisten er Johnny Dyani. Og da er pianisten?

Han har nesten hatt like stor betydning for antiapartheid-bevegelsen som Hugh Masakela og de folka der.

- Ja, ja. Jeg vet det jo, men jeg må bare komme fram til det…

ARCHIE SHEPP «The Girl From Ipanema» fra «Fire Music» (IMPULSE, 1965) Ted Curson (tp), Joseph Orange (tb), Archie Shepp (ts), Marion Brown (as), Reggie Johnson (b), Joe Chambers (dr)

(Så er det på tide å gjøre det litt enkelt for Larsen.

Hans forhold til denne artisten burde være sterkt.

Men om han kjenner denne versjonen av den gamle slägeren, er vi ikke helt sikre på).

(Larsen synger med i temaet) – Jævlig rar plate, denne her. Men så coolt! Jeg skal prøve å huske hvem som er med. Det er Archie Shepp og det er fra «Four For Trane»-plata.

- Njet, «Fire Music».

- Jeg skjønner ikke helt hvorfor de gjør denne låta. Enten er det for at de vil gi den fingeren, eller så er det fordi de synes det er ei cool låt.

Det var jo ganske store skiller mellom de forskjellige miljøene i jazzen på den tida. Jeg snakket med Alan Silva under Blow Out-festivalen, og vi prata om New York på 60-tallet, da han gjorde «Conquistador» og alle disse tinga med Cecil Taylor. Og vi snakket om hvordanxxxxx!

>

jazznytt [55]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 56

denne musikken kom til. Silva kunne fortelle at de ikke hadde noen steder å spille, men plateselskapene var jævlig hyppe på å gi ut tingene deres. Så det eneste de gjorde var å øve og spille inn ting. De fremførte jo aldri den musikken live. Det er derfor det høres såpass løst ut også.

Det var jo ikke noe livemarked for den musikken på den tiden.

SONNY SIMMONS «Metamorphosis» fra «The Complete ESP-Disk’ Recordings» (ESP, 2005) Sonny Simmons (as), Teddy Smith (b), Barbara Donald (tp), John Hicks (p), Marvin Patillo (perc)

(Vår testperson føler seg tydeligvis bekvem med denne tiden, musikalsk sett. Derfor er det bare å fortsette. Her med en skikkelig Norgesvenn).

- Samme tid, annen label. ESP! Sonny Simmons. «Staying On The Watch»-albumet?

- Stemmer, selv om denne skjæringen er fra ESPsamleCDene.

- Dette er jævlig fint! 1966?

- Kommer du med datoen så kan du få fri…

- Var det ikke sent på året?

- 30. august, så du må nok bli sittende.

- Kjenner du noe til den som spiller den litt for store trompeten?

- Den litt for store trompeten? Er den ualminnelig stor?

- Hun er ei dame, er hun ikke?

- Jo, Barbara Donald. Jeg aner ikke hvor det er blitt av henne. Men hun spiller fint.

- Jeg har originalen på vinyl.

SOFIA JERNBERG / LENE GRENAGER «Tempo 56» fra «Crochet» (OLOFBRIGHT, 2009) Sofia Jernberg (v), Lene Grenager (c)

(Sofia Jernberg har de senere årene markert seg som en svært sterk stemme i det skandinaviske jazzlandskapet. Det samme har Lene Grenager innenfor samtidsmusikken. Disse to fant hverandre og gjorde en flott innspilling på Mats Gustafssons plateselskap Olofbright i 2009. Vi sjekker om Larsen har peil…)

- Er det tid for føling i fjæra nå? (Det blir stille lenge…) Nå føler jeg vi beveger oss litt inn på hjemlige trakter. Det er jo mange europeere som holder med med sånne ting, men det høres veldig norsk ut. Kanskje ikke så mye med cello, men stemmen er veldig norsk. Dette var fint.

Og hadde det vært et valthorn der, så hadde valget vært enkelt. Da kunne det vært tidlig Spunk. Det hadde noe av den samme teksturen som de tingene Spunk gjorde i starten. Men det er tydeligvis ikke det. Men jeg synes det var veldig fint.

- Det er en ung, norsk duo som gjør noe a la dette, og som heter…?

- Ikke tenk på det engang.

- Nei vel. Jeg tenkte på en duo med to jentenavn.

- Ta en av gangen. Cellisten?

- Nei, vokalisten først! Jeg må sortere litt oppe i hodet først. Ehhh… Cellisten kunne fort ha vært Fred Lonberg-Holm. Men han «gønner» ofte på med mer elektronikk.

- Vel… Jeg har hørt Lonberg-Holm sammen med denne vokalisten uten at det har vært spesielt mye elektronikk med i bildet.

- Javel. Er det Stine Janvin Motland på vokal da? Da får vi gå tilbake til cellisten.

[56] jazznytt

- Du var ikke så langt unna med Spunk.

- Å ja… hva heter hun igjen da?

- Lene Grenager. Men vokalisten er ikke norsk.

- Det er rart når man innstiller seg på at det er norsk, og det er nesten noen norske ord. Det er ikke sikkert det er så langt fra norsk. Det er i alle fall skandinavisk. Kan det være ei som bor i Norge, da? Som heter så mye som Sofia Jernberg.

- Dette er jo ganske annerledes enn alt det andre vi har spilt. Hva er det som er så bra med denne formen for musikk?

- Jeg digger jo egentlig all slags musikk, men når det gjelder den improviserte musikken, så dreier det seg ofte om forskjellige konvensjoner. Ting er ofte veldig satt i ramme om hvordan det kommer til å låte hvis man setter sammen de og de musikerne. Det er ingenting i veien med det, men da må det på en måte låte friskt. Det må låte som om ting er i bevegelse og at det skjer noe, og at det er engasjement i musikken og sånne ting. Og det er veldig tydelig her.

- Nå vet jeg ingenting om innspillingsprosessen, eller hva som skjedde før de møttes, men det virker som de møtes, og så begynner de en samtale, og så ender de et helt annet sted enn der de var, og da er jo musikken interessant. Og da trenger den ikke være rytmisk eller tonal. Da er man på vei til et sted og man følger bare med.

Det er jo det som er spennende med sånn musikk. Ting som er helt ute av tonalitet og rytmikk.

- Jeg er veldig glad i slike som Sonny Simmons eller Ayler og sånne som bare har en linje eller noe, og f lere kroker å henge det på i forhold til mer konvensjonelle ting. Men her er det liksom enda mer åpent. Men musikken krever jo litt overskudd. Og det er bra!

KIRA «You Let Me Down» fra «Memories Of Days Gone By» (STUNT, 2011) Kira Skov (v), Mads Hyhne (tb), Jacob Dinesen (ts), Heine Hansen (p), Nicolai Munch-Hansen (b), RJ Miller (dr)

(Vi har ikke vært innom den mer tradisjonelle jazzen i denne runden, men noe må vi sjekke ut. Her møter vi den unge, danske popvokalisten Kira Skov i hennes hyllest til Billie Holiday, sammen med en gjeng unge, danske, musikere).

- Oj! Dette var veldig overraskende! Jeg har ikke hørt det før, men jeg syntes det var coolt med den desperate vibratoen i stemmen. Og tydeligvis er det et ganske obskurt opptak. Ikke akkurat hi-fi!

- Det er jo en hyllest til Billie Holiday.

- Men kanskje dratt det litt langt… Jeg elsker Billie Holiday. Det var jo trist nok, og de fikk jo fram budskapet ganske bra.

- Dette er en hyllest gjort av en vokalist som egentlig er popsanger, som har gjort denne plata sammen med noen danske musikere.

- Ja, kanskje jeg skal gjette litt da. For noen dager siden hørte jeg på den «Pop Pop»-skiva til Rickie Lee Jones. Har du peiling på den?

- Selvsagt!

- Med Joe Henderson, Charlie Haden og Robben Ford. Og den plata har holdt tidens tann veldig bra! Men dette var jo helt klart ikke det!

- Jeg sa vel at det var dansk?

- Med såpass grov stemme, kunne det vært noe i Macy Grey-land.

- Dansk!

Det er jo mange som har prøvd seg på standard-

reportoiret, med vekslende hell, som vanligvis ikke holder på med disse tingene til daglig. Men dette var egentlig ganske fint.

DON CHERRY «Exodus» fra «Copenhagen 1963 & Hilversum 1966» (FREE FACTORY, 2010) Don Cherry (tp), Leonardo «Gato» Barbieri (ts), Karl Berger (vib), Bo Stief (b), Aldo Romano (dr)

(Så er det på tide å gi Larsen en av sine store favoritter).

- Er det Gato Barbieri på tenor? Og Bobby Hutcherson på vibrafon? Veldig hipt trompetspill. Er det det bandet med… Jeg tenkte på «Complete Communication», siden vi snakket om Don Cherry tidligere. Men det er ikke den.

Det er ikke Barbieri som står med størst skrift på coveret? Er det Karl Berger på vibrafon?

- Jamen, da er det Don Cherry, da. Nå har vi jo snakket så mye om han, at han måtte vel egentlig komme til slutt. Dette er ei skive jeg ikke har.

Live! Da kan det være det internasjonale bandet hans. Men hvem er det på bass og trommer?

Sør-Amerikanske saksofonist, han sjøl som er amerikaner, Berger er tysk… Er det Niels-Henning (Ørsted Pedersen) på bass?

- Nei, Bo Stief.

- Da var han i alle fall dansk.

- Og Aldo Romano på trommer.

AKI TAKASE «Caravan» fra «My Ellington» (INTAKT, 2013) Aki Takase (p)

(Da går vi inn for landing med en av den moderne jazzens raskeste pianister).

- Dette var tøft! Noe forteller meg at denne pianisten har en veldig fin trio. Jeg tror, rett og slett at vi snakker om en norsk pianist, her.

- Hvem i all verden er det her i landet som spiller sånn?

- Bernt Moen, for eksempel. I starten var det veldig Paul Bley, men det endra seg etter hvert.

- Dette er den eneste pianisten jeg har hørt live, som har satt Niels-Henning (Ørsted Pedersen) helt utover sidelinja.

- Jøss! Dette er nok relativt nytt, tror jeg. Veldig fint pianospill.

- Dette er en pianist med stålkontroll både over eget spill og over Ellingtons komposisjoner.

- Jeg liker for øvrig veldig godt den Ellingtonskiva med Charles Mingus og Max Roach, «Money Jungle», hvor man kan høre hvor bra pianist Ellington egentlig var. Men det her…?

Spiller denne pianisten mye Ellington til vanlig?

- Njaa, eller kanskje ikke…

- Det er jo ganske streit, men samtidig ganske fritt. Alexander von Schlippenbach kunne kanskje gjort noe sånn. Jeg tror at vi er omtrent der, på det europeiske kontinentet.

- Ja, vi er på det europeiske kontinentet, men samtid er vi ikke der i det hele tatt.

- Hvem er det som driver på med sånne ting da?

Jeg tenkte litt på finske Iiro Rantala. Det kan kanskje være noe britisk?

- Hvem i all verden er det som spiller sånn i England?

- Jeg tenkte på, ikke Dave Stapleton, men…

- Django Bates?

- Ja. - Å laaaaaaangt i fra!

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 57

SVEIN GJERMUNDRØD ”Kitten on the Funkies” LOS 125-2 Trompetist fra Kongsvinger som debuterte med sin første konsert som 16 åring og kommer med sin første plate som 60 åring!

Steinar S. Nickelsen på B3 og synther, Hanna Gjermundrød bidrar med litt vokal og Erik Nylander på trommer sørger for funky groover, latininspirerte låter og poetiske ballader.

NYPAN ”Republique” LOS 124-2 Gitaristen Øyvind Nypan i et internasjonalt lag med Rick Margitza-sax, Leonardo Montana-piano, Gael Petrina – bass og Simone Prattico-trommer.

Melodisterke fengende låter. Plata har fått mange gode anmeldelser.

Losen Records framover

LAGE LUND – WILL VINSON ORLANDO LE FLEMING ”OWL Trio” LOS 123-2 Fantastiske anmeldelser nærmest flommer inn fra hele verden. Down Beat valgte den som 1 av 10 over de beste utgivelsene for august. Engelske Jazzwise gir applaus til alle låtene på plata. En banebrytende utgivelse for Losen Records.

MICHAEL AADAL GROUP ”Abigail” LOS 122-2 Gitaristen Aadal med André Kassen – sax, OleBjørn Talstad – piano, Anders Hofstad Sørås – pedal steel gitar, Audun Ramo – bass og Gunnar Sæter – trommer. Stein Roger Sordal bidrar med vokal på den vidunderlig vakre tittellåta. Hele plata er full av fengende, herlig jazzcountry-rock fusion med særpreg.

Gitaristen Christer Fredriksen har spilt inn ny plate med sin trio. Han likte seg så godt i distriktet rundt Studio Barxeta at han flytter til Valencia. Perico Sambeat legger sax på 3 låter og vi venter plata klar en gang i oktober. Hildegunn Øiseth fikk med seg 3 svensker til Studio Barxeta; pianisten Tommy Kotter, bassisten Peter Janson og trommeslager Anders Kjellberg. Himmelsk vakker musikk med samiske joiker og spanskinspirerte låter som kommer i september/oktober. I midten av september spiller vi inn plate med Jan Gunnar Hoff, Arve Henriksen, Anders Jormin og Marilyn Mazur. En kanonkvartet. Før jul kommer også ei plate med poesi lest av Lise Fjeldstad til musikk med Håvard Gimse.

Kanskje kommer det mer også. Følg med Studio Barxeta på Facebook og www.losenrecords.no.

Postboks 6314 Etterstad, 0604 Oslo Tlf: 22 19 82 82 - 99 00 61 90 info@losenrecords.no www.losenrecords.no

Ute nå: Knut Værnes «Tributes» Knut Værnes - gitar Jørn Øien - keyboards Frode Berg - bass Omar Hakim - trommer Gjest: Kasper Værnes - altsax Et forrykende jazzROCK-album

Kommer 4. oktober:

Eyolf Dale «Hometown Interlues» solo piano www.curlinglegs.no jazznytt [57]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 58

INNSPILL

Dårlig Pianolyd?

(eller kanskje bare ustemte f lygler)

TERJE GEWELT ”Spindrift” "En fantastisk plate". "Solopartiene på fretlessbass gir gåsehud der sola aldri kommer til å skinne". JAZZNYTT Terje Gewelt - Fender Jazzbass Erik Smith - Trommer og perkusjon Bjørn Klakegg - Elektrisk og akustisk gitar Eivind Lønning - Trompet og flugelhorn Hør ”Spindrift” live: Gjøvik 19. september, Arendal 26. september, Oslo: 28. september

Kommer 21. oktober:

Terje Gewelt "Stepping Stone" Terje Gewelt - Fender Jazzbass Adam Nussbaum - Trommer Staffan William-Olsson - Elektrisk og akustisk gitar

www.resonant-music.com Distribuert av Musikkoperatørene A/S [58] jazznytt

Jeg registrerer at jazzanmeldere fra tid til annen snakker om «dårlig pianolyd», «puslete pianolyd» o.l. (senest i Jazznytt Nr. 2:2013 i forbindelse med en f lott anmeldelse av Steinar Raknes sin live-plate fra Tokyo.) Etter min mening handler dette om noe annet enn LYD. Erlend Slettevold blir som de f leste pianister som spiller på klubber og festivaler ofte utsatt for et overgrep i og med at de må spille på et ustemt og dårlig vedlikeholdt f lygel eller piano.

Dette er ikke et nytt fenomen. Den svenske pianisten Jan Johansson slet med det samme problemet for 50 år siden. Jan hadde som regel med seg en stemmenøkkel, samt et trekkspill som backup dersom det var riktig ille. Det fortelles at han en gang kom til et konsertsted og syntes at f lygelet låt for dårlig, så han brukte en time på å stemme det mens publikum satt i salen og ventet. Da konserten var over var det blitt ganske sent, og musikerne i bandet var veldig ivrig på å komme seg hjem, men heldigvis tok det Jan bare 5 minutter å sette f lygelet tilbake til sin opprinnelige stand!

De f leste musikere er selv ansvarlig for å stemme sine instrumenter, mens pianister er avhengig av at det står et bra instrument på scenen, noe det alt for ofte ikke gjør.

En stor honnør til Helge Lien som avlyste en konsert pga. et instrument som etter hans mening var i for dårlig stand.

Med håp om bedring.

Jan Erik Kongshaug Lydtekniker

Shells Jazzstipend til bassisten Trygve Waldemar Fiske Stipendet ble delt ut under åpningsdagen av Moldejazz og gikk til bassisten fra Frei på Nordmøre. Prisen er på 50 000 blanke oljekroner. Fiske er utdannet fra jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Han har i løpet av de siste fem-seks årene markert seg som en allsidig bassist som blir benyttet i en rekke band og konstellasjoner. Han har tidligere vunnet Young Nordic Jazz Comets og Trondheim Jazz Festival Unge Talentpris for prosjektet Hanna Paulsberg Concept. Dette er et stipend som blir delt ut annethvert år som et musikkteaterstipend under operafestukene i Kristiansund og annethvert år som jazzstipend under Moldejazz. Juryen bestod av representanter fra Shell og Moldejazz.xxxxxxxxx Tidligere vinnere av stipendet er Steinar Raknes og Erling Aksdal.

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 59

MEN PLATE-BRANSJEN VAR IKKE DØD Jazznytt vil i hvert nummer framover presentere plateselskap som ikke har latt seg knekke av de dystre spådommene fra storkapitalen.

à « Ìi

6 }ÌÃ}Ì° È{] "Ã ] / ÀÃ Û° / v° ÓÓ ££ ÎÎ än

- smalt og godt Hvis du spør en oppegående jazzarbeider ute i Europa om hvilke norske plateselskaper han eller hun kjenner til, så er sjansen for at Rune Grammofon er det første (og kanskje også det eneste) navnet de kommer på.

- Hva var ideen bak å starte Rune Grammofon?

- Tanken var å utgi spennende norsk musikk som ikke ville ha en realistisk mulighet hos de vanlige selskapene.

Jeg hadde jobbet som labelmanager for ECM i Norge et par år, men ønsket å jobbe med artister og innpillingene deres fra scratch, og ikke bare med ferdige produkter, slik som hos ECM. Som artist var jeg også den som alltid var interessert i denne delen av bransjen, så det var naturlig at jeg på et tidspunkt vurderte å starte en egen label.

Dette var på et tidspunkt (1997) hvor det skjedde spennende ting i Norge med artister som Bugge, Nils Petter og Supersilent.

Supersilent var Veslefrekk og Helge Sten. Jeg hadde sett Veslefrekk på London Jazzfestival, noe som var litt av en åpenbaring. Like etter traff jeg Helge som kunne fortelle at de hadde et nytt band på gang og trengte en label.

På samme tid fant jeg ut at Arne Nordheims elektroniske musikk ikke var tilgjengelig, så da hadde jeg to fantastiske prosjekter å starte opp med.

- Var det et resultat av at ingen andre ville utgi denne musikken?

- Delvis, men det var ikke avgjørende og hadde nok skjedd uansett.

- Hvem er involvert i driften av selskapet?

- Jeg er eneste ansatte, men samarbeider nært med Kim Hiorthøy på design. Har også en PR-mann i London som jobber med de f leste utgivelsene og en freelancer i Tyskland som jobber med endel utgivelser.

- Design er viktig for presentasjonen av platene til Rune Grammofon. Fortell hva som ligger bak?

- Jeg har alltid hatt sansen for selskaper med en sterk visuell profil, som Impulse, Blue Note, ECM, 4AD, Factory…

Det virket ikke som en solid forretningsidé å starte opp en label for smal, norsk musikk på slutten av 90tallet, så jeg var veldig bevisst på at om det skulle gjøres, skulle det gjø-

res på best mulig måte, noe som inkluderte høy musikalsk kvalitet og en sterk visuell profil. Tanken var hele tiden å prøve å finne en person som kunne gjøre alle coverne.

Mitt opplagte førstevalg var Kim Hiorthøy, og han svarte heldigvis ja uten videre betenkningstid. Nå har han gjort absolutt alle coverne i katalogen, rundt 150 stykker. Så vidt jeg vet er det helt unikt i bransjen.

- Distribusjonen i Norge kontra resten av verden?

-Norsk distribusjon er gjennom Musikkoperatørene, Cargo UK dekker mesteparten av Europa og Forced Exposure har USA og Canada. I Japan går vi gjennom Disk Union.

- CD vs vinyl og streaming. Hvor går veien?

- Streaming har dessverre kommet for å bli, men forhåpentligvis kan kvaliteten og de økonomiske betingelsene bli bedre.

Forretningsmodellen er ikke i nærheten av å være god nok for små aktører, de som påstår noe annet vet ikke hva de snakker om. Dette er helt opplagt en fare for mangfoldet når det gjelder innspilt musikk. Mye tyder på at vinylen vil overleve CDen, men det er litt tidlig å si noe sikkert om dette ennå. Den dagen fysiske formater forsvinner gidder jeg ikke mer, da er det rett og slett ikke gøy lenger.

Vi har i det siste gjort endel album tilgjengelig som Hi-res filer og vil fortsette med dette fremover. Som nisjeselskap er jeg interessert i kvalitet for et engasjert publikum og har ingen ambisjoner om å nå «alle».

°Óä\ää

фүүеёƖүЅÒҔƢЀ

°Ó£\ää

фүүеёƖүЅÒҔƢЀ

°Ó£\ää

фүүеёƖүЅÒҔƢЀ

°Óä\ää

фүүеёƖүЅÒҔƢЀ

°Óä\ää

фүүеёƖүЅÒҔƢЀ

°Óä\ää

фүүеёƖүЅÒҔƢЀ

°Óä\ää

ƜүүефƖүЅÒҔƢЀ

°Óä\ää

ƜүүефƖүЅÒҔƢЀ

°ÃiÀÛ Vi n£x ÎÎ £ÎÎ ÜÜÜ°V à « Ìi° jazznytt [59]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 60

UTDANNING

Etter skoletid

- en oppsummering Jazzmusikere har tradisjonelt stått på siden av de akademiske institusjonene. Nå er de så absolutt innenfor. Men hva skjer på den andre siden av utdanningen?

Som Jazznytts gjennomgang av de seks nasjonale utdanningsinstitusjonene for jazz eller rytmisk musikk viser, er det svært gode kår for musikerspirer som ønsker å få seg en utøvende utdanning. I følge egeninnhentede tall tas det opp i overkant av 50 jazzstudenter hvert år på bachelor i utøving, mens tallene for masterstudier er mellom 25 og 30. Det betyr at det er over 200 studenter på høyere og lavere grad som til en hver tid studerer til å bli jazzmusiker i Norge.

I 2011 var det for første gang like mange søkere til klassiske og rytmiske utdanninger ved de seks musikkutdanningene. Jazzerne har med andre ord inntatt den akademiske høyborgen høyere utdanning tidligere representerte, og det med et solid fotfeste.

Jazzlinjene jeg har snakket med hevder alle (med ett unntak) at de har en unik innfallsvinkel til sitt fagfelt. I Trondheim (NTNU) kaller Erling Aksdal innfallsmetoden for «coaching» og mener den såkalte Trondheimsmodellen, som de f leste andre instituttene henviser til, bare er den egentlige modellen for musikklæring slik jazzhistorien viser oss. Tor Yttredal i Stavanger (UiS) vil helst utdanne musikkarbeidere med jazzkompetanse, heller enn kunstnere på høyt internasjonalt nivå. På Universitetet i Agder (UiA) finnes, i følge professor Bjørn Ole Rasch, Norges eneste rytmiske utdanning. Musikkhøgskolen (NMH) i Oslo er stolt av samarbeidet på tvers av sjangergrenser og legger sin stolthet i en mest mulig sjangerfri utdanning. I Tromsø (UiT) har utdanningsløpet for de rytmiske mye

til felles med de klassiske musikerne, med de fordeler og ulemper det medfører. Mens på Griegakademiet i Bergen (UiB) legger de tre lederskikkelsene, alle utdannet i Trondheim, seg nært opp til Aksdals foretrukne metodikk.

Flere av dem jeg har snakket med (UiA, UiS, UiT) trekker frem manglende søkning til de klassiske linjene som en viktig årsak til at utdanningene i jazz/rytmisk musikk i sin tid ble opprettet (se også omtale av boken «Akademiseringen av jazz, pop og rock – en dannelsesreise» av Knut Tønsberg). Kan man derfor snakke om et eget «utdanningsmarked», hvor tilbudet av studieplasser i størst grad bestemmes av antallet søkere, og ikke jobbmulighetene etterpå?

Blant de hundrevis av jazzutdannede freelancere som de siste årene har sluppet løs fra institusjonene fortsetter enkelte også klatringen videre oppover i elfenbenstårnet. I 2013 (inkludert årets opptak) er åtte utøvere av forskjellige former for improvisert musikk ansatt som stipendiater ved de forskjellige institusjonene gjennom «Program for kunstnerisk utviklingsarbeid». I tillegg utdanner UiA ni doktorgradsstipendiater innenfor rytmisk musikk. Dette kan man tolke som at staten og institusjonene i økende grad stiller jazzutdannede musikere på lik linje med klassisk utdannede. Under «Program for kunstnerisk utviklingsarbeid» finnes for øvrig 14 stipendiater med tilknytning til klassisk eller samtidsmusikk.

Akademisk tårnklatring kan altså vise seg som én mulig karrierevei for ferdigutdannede jazzmusikere. Jobbmarkedet ellers er forholdsvis skralt for de mange uteksaminerte. Kulturutredningen fra Kulturdepartementet forteller oss

Jazznytt har i de siste utgavene presentert de enkelte høyere utdanningsinstitusjonene for jazzmusikere her i landet. Her følger Svein Magnus Furus oppsummering og evaluering av serien.

at det samlede antallet kunstnere i Norge i 2006 var på rundt 19 000 og at «Overrekrutteringen til kunstneryrket bidrar til å presse lønninger ned blant frilansere. Det er liten grunn til å tro at denne utviklingen vil bli snudd uten at det gjøres politiske grep i en eller annen retning». (NOU nr 4-2013) Utredningen fastsetter også at «Bare et fåtall av dem som ønsker en karriere som profesjonelle kunstnere, kan lykkes i å realisere dette målet. Etter utvalgets oppfatning må en strategi for å håndtere utfordringene med kunstneres levekår ta utgangspunkt i en slik erkjennelse. […] Gjennom en skjerping av kvalitetskravene og ved å gi større midler til færre søkere, vil man kunne bidra til å skape et tydeligere skille mellom dem som har kunst som et selvstendig levebrød, og dem som livnærer seg gjennom et annet yrke». (ibid) Norsk jazzforums spørreundersøkelse og Telemarksforsknings levekårsundersøkelse, begge fra 2006 – altså fra året det første kullet med utøvende musikere ble uteksaminert fra Musikkhøgskolen og utdanningsboomen virkelig smalt til, forteller om ganske smale kår for musikerne.

Gjennomsnittlig inntekt lå for kunstnere ca.

80 000 kroner under snittet av arbeidstakere, og enda lavere enn de med tilsvarende utdanningsnivå. Undersøkelsen forteller om en økning i antall musikere på 173 prosent fra 1994 til 2006.

Det er all grunn til å tro at dette tallet er enda høyere i dag. «Kulturforskere har forsøkt å forklare hvorfor så mange ønsker å bli kunstnere, selv om inntektene er lave og risikoen for ikke å lykkes er høy.

Noen hevder at kunstneryrkene gir større ‘psykologiske gevinster’ enn andre yrker. Andre peker på at kunstneriske arbeidsmarkeder kan sammenliknes med lotterispill: Både kunstneren og spilleren gjør sine valg under høy grad av usikkerhet. Risikoen for å tape er stor. Men gevinstene for de få som lykkes, er også svært store».

Hvis vi slår disse to observasjonene sammen, blir resultatet et arbeidsmarked med stadig synkende lønninger, 50 nyutdannede jazzmusikere årlig hvor et stort f lertall i realiteten ikke har noen mulighet for å kunne livnære seg som fulltidsmusikere. Vi tar også med oss tallene fra Norsk jazzforums undersøkelse fra 2006 som forteller at kun 31 prosent av jazzforums medlemmer har musikken som eneste inntektskilde, og at en fjerdedel av musikerne bruker over 50 prosent av tiden på ikke-musikalsk arbeid.

I mine intervjuer med jazzlinjelederne, opp-

[60] jazznytt

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 61

FARVEL TIL ...

levde jeg ikke at det var mange som var opptatt av disse momentene. Unntaket er UiS, som helt bevisst tar opp studenter de mener vil klare seg i et 10-15 års perspektiv som musikkarbeidere og inspiratorer i samfunnet. Studentene jeg snakket med gir nesten utelukkende uttrykk for at de ser for seg en karriere som utøvende kunstnere, og at det er der de henter sin motivasjon til tusenvis av timer tilbrakt på øverommet.

Det gode gamle argumentet fra toppidretten kommer raskt jazzutdannerne til unnsetning: For å finne de virkelige stjernene på toppen trenger man bredden lenger ned i systemet.

Men hvor stor bredde skal man søke? I hvilken grad er studentene klar over realitetene?

Silje Ræstad Karlsen skriver i sin masteroppgave «Arbeidslivskompetanse» (NMH 2012): «Hvor mange jazzmusikere man trenger, og hvorfor, kan diskuteres i det uendelige. I mellomtiden vil jeg oppfordre alle musikkutdanningsinstitusjoner som utdanner jazzmusikere til å finne ut hvorfor nettopp de utdanner jazzmusikere, hvor deres studenter skal etter utdanningen og hvordan institusjonen på best mulig måte kan legge til rette for at møtet med arbeidslivet blir alt annet enn et «praksissjokk». Jeg tror nemlig vi trenger alle, men innenfor ulike bransjer og med ulike ferdigheter».

Norsk jazzforum ønsker på sin side f lere faste arbeidsplasser til jazzmusikere, og at f lere av de mer etablerte ensemblene kan få fast plass på statsbudsjettet på linje med symfoniorkestrene.

Dette ville uten tvil øke mulighetene til en mer forutsigbar hverdag for mange musikere. Men den store økningen i munner å mette vil slike ordninger aldri klare å dekke.

På mange måter er det et luksusproblem vi ser konturene av her. Det er en styrke for samfunnet vårt at estetiske fag har høy oppslutning.

Eller er det kanskje ikke noe problem i det hele tatt – levekårsundersøkelsen fra 2006 forteller om en forsvinnende lav andel kunstnere som mottar sosialstønad og andre trygdeytelser.

Vanskeligheten syns jeg ligger i å utdanne en masse unge mennesker som ender opp med ikke å jobbe med det de er utdannet som. Dette er en diskusjon som ikke gjelder bare de estetiske fagene – tenk bare på alle litteraturviterne, sosialantropologene og kunsthistorikerne som har et helt annet arbeidsfelt enn det de er utdannet innen. Men for meg, og som Karlsens masteroppgave også understreker, virker det ikke som om elevene får den nødvendige bevisstheten om arbeidslivssituasjonen etter utdanningen. Jeg oppfatter en veldig seriøsitet fra studentene rundt dette å ha jazzmusikk som en jobb, de har rett og slett et profft tankesett. Her har institusjonene i mine øyne et stort forbedringspotensial. Elevene gir også svært positive tilbakemeldinger om utdanningskvaliteten. Men om vi fortsetter å utdanne hundretalls nye jazzmusikere, hvor alle har et utvetydig ønske om å arbeide som nettopp det, trengs diskusjon og åpenhet rundt de reelle arbeidsmulighetene deres.

TEKST: SVEIN MAGNUS FURU ILLUSTRASJON: JAN GRANLIE

sin kvintett på Metropol Jazz Club og opptrådte sammen med vokalisten Nora Brockstedt. Med den svenske bassisten Lasse Petterson var han atter tilbake på Metropol den 7. desember, 1964. Med Kjell Bækkelund utviklet han forestillingen «Kontraster», fremført på norsk radio så vel som på forskjellige scener fra 1964 til 1973.

I f lere år var det temmelig stille fra Bengt Hallberg. Etter at hans kone avled, valgte han å holde seg borte fra rampelyset. Men de siste årene av hans liv, var han igjen aktiv, både med solokonserter, og f lere fine konserter i samarbeid med Karin Krog.

Bengt Hallberg [13.09.1932-02.07.2013] Den svenske pianisten Bengt Hallberg er en av disse jazzmusikerne som alltid har vært der. Selv om man ikke har hørt han så mye, så er han en musiker som man hele tiden har vært oppmerksom på, og som man har hørt på når man har hatt muligheten. Platene hans har stått der, uten at de er blitt spilt ofte. Men de har stått der i samlingen, ved siden av Hampton Hawes og Herbie Hancock.

Første gangen jeg hørte han på plate, tror jeg var så sent som i 1982. Karin Krog hadde gjort platen «Two of a Kind». Det var da jeg for alvor oppdaget Hallbergs elegante og lette spill. Siste gang jeg hadde gleden av å høre og treffe ham, var under Umeå Jazzfestival for to år siden. Da gjorde han en strålende vakker duokonsert med Karin Krog i festivalens storstue.

Hallberg var født i Göteborg og tok utdannelse som klassisk pianist ved Musikaliska Akademien i Stockholm. Sitt første jazzarrangement gjorde han allerde som 13åring. Hans jazzkarriere begynte i Thore Jederbys orkester (med platedebut i 1948), etterfulgt av Bengt Hallberg Trio (med plate i 1950). I Sverige jobbet han med Arne Domnérus trio og Trio Con Tromba (med Jan Allan og Georg Riedel), med LillBabs og Hans Backenroth, med koret «Ad Libitum» samt andre grupper under eget navn. Han var med i Sveriges Radio Big Band (i perioden 1956–1963), og han har gjort filmmusikk, bl.a. musikken til «Swing it, fröken» (1956) og Madicken-filmene av Astrid Lindgren.

Internasjonalt samarbeidet han med Stan Getz i f lere opptak. Han spilte også med Clifford Brown på Metronome i Stockholm (15. september 1953), gjort tilgjengelig på platen «Clifford Brown: Complete Metronome & Vogue Master Takes» (2002). Han har også gjort plate med Thad Jones og Mel Lewis, og med Gil Evans.

Hallberg gjestet Norge først i 1959, da han underveis til en turné i USA, var innom Tønsberg Jazz Society og spilte med norske musikere. I februar året etter var han med

Mulgrew Miller [13.08.1955 - 29.05.2013]

Pianisten Mulgrew Miller bestemte seg for å bli jazzmusiker da han hørte Oscar Peterson på TV. Mye av Millers pianospill kan sammenlignes med Petersons når det gjeller teknikk og fremførelse.

Han spilte med Art Blakey’s Jazz Messengers i f lere år, og senere med trompetisten Woody Shaw, vokalisten Betty Carter og Duke Ellington Orchestra under ledelse av Ellingtons sønn, Mercer. Miller var også del av trommeslageren Tony Williams’ band fra midten av 1980-årene og til Williams døde i 1997.

I de senere årene arbeidet Miller i en trio med Ivan Taylor (bass) og Rodney Green (trommer), og med bassisten Ron Carters Golden Striker Trio.

George Duke [12.01.1946-05.08.2013]

George Duke var amerikansk pianist og keyboardist. Han ble kjent gjennom albumet «The Jean-Luc Ponty Experience with the George Duke Trio». Han var med på til sammen 13 av Frank Zappas album på 1970-tallet og samarbeidet også med bl.a.

Jean-Luc Ponty, Stanley Clarke, Billy Cobham, Cannonball Adderley, Dianne Reeves, George Clinton og Mike Mainieris fusiongruppe Steps Ahead.

Cedar Walton [17.01.1934-19.08.2013]

Cedar Anthony Walton ble først kjent som pianist på innspillingen «Giant Steps» med John Coltrane fra april 1959. Senere ble han med i trommeslageren Art Blakeys band på tidlig 60-tall, og fikk seg et navn som hardbop-pianist. Her spilte han bl.a. med Freddie Hubbard og Wayne Shorter.

Senere var han i rytmeseksjonen til selskapet Prestige, og deltok på en rekke sessions med bl.a. Sonny Criss, Pat Martino, Eric Closs og Charles McPherson. Han besøkte Norge en rekke ganger, spesielt med sitt band Eastern Rebellion. I de siste årene gjorde han en rekke plater for selskapet Highnote, med «The Bouncer» som siste bidrag, innspilt i 2011. jazznytt [61]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 62

MARILYN MAZUR

19/10: Smeltedigelen, Mo i Rana 20/10: Brønnøy Jazzforum se mer på: umapro.com

”Speleferd og skaparkraft – midt i fylket” Opningskonsert med Karl Seglem akustiske kvartett og eit toppa lag av musikarar frå Sogn og Fjordane Frøydis Grorud Kvartett Trio de Janeiro Thea Hjelmeland Solfrid Molland - ”Katedral for Tapte Drømmer” Gratis kafékonsert med elevar frå Firda vgs.

Barnejazz: Ragnar Hovland, Stein og Mari med sitt ”Dagdraumekollektiv” Musikkverkstad Gudsteneste i jazzens teikn Velkommen!

Arrangør: Jølster jazzklubb

www.jolsterjazz.com

Gode overnattingstilbod på Skei Hotel Tlf. 57 72 78 00 - www.skeihotel.no

[62] jazznytt

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 63

STORBAND

Nytt fra Rune Grammofon

Storbandkafe med Biørn Barlo, musikalsk leder av Ski storband

Ski Storband går på kafé Storbandenes tradisjonelle arena for musikalsk utfoldelse er dansejobber og konserter for venner og kjente. Dette kan i lengden føles litt trangt og stillestående. Ski storband gjør noe med dette, og satser for å nå ut til et større publikum med å arrangere konserter i foajeen i Rådhusteatret midt i Ski sentrum lørdag ettermiddag 2-3 ganger i året. Den første gikk av stabelen 27. april og den neste blir 21. september.

TEKST OG FOTO: HARALD OPHEIM

- Hvordan har dere tenkt at dette skal virke?X Vi spør storbandets leder, Pål Vinland.x - På storbandkafeen kjører vi med litt løsere jakke enn vanlig. Her gir vi publikum smakebiter på hva vi holder på med, og tester ut kommende konsertstoff. For eksempel konsertene med saksofonisten Eric Alexander og gitaristen Frode Kjekstad som vi gjennomførte nå i vår. Storbandkafeen er oppsøkende virksomhet ved at vi går dit publikum er. Vi håper at tiltaket kan lokke folk innom etter at lørdagshandelen er avsluttet, og at opplevelsen fører til at de kommer tilbake. Vi har et trofast publikum som vi er glade for, men ser gjerne at skaren utvides.

- Hvordan blir fortsettelsen?xxxxXXXXXxxxx - Vår hovedbase er Ski og Follo-regionen.

Her er det mange gode lokale krefter som

vi ønsker å presentere sammen med oss på storbandkafeene. Hvordan det skal foregå, har vi ingen konkrete planer for ennå. Vi har også en baktanke med at dette kan inspirere unge musikere til å ta kontakt med oss for å prøve seg i storbandet. Rekruttering er viktig!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Dere ga i 2009 ut CD-en med tittelen «Ski loves you … madly!» (finnes også på YouTube og Skype) med referanse til en atskillig mer kjent kollega i storbandsjangeren, og som det svenske tidsskriftet Orkesterjournalen ga en svært velvillig omtale av. Dere har greid å holde dere på det høye nivået som ble etablert den gangen, så vi kan jo nyte CDen til neste gang det blir anledning til å høre et skjerpet Ski storband.xxxxx - Det blir på vår tradisjonelle høstkonsert 23. november. Hjertelig velkommen til gammelt og nytt publikum!

FIRE! (WITHOUT NOTICING) LP / CD

Ski storband er: Vegard Hammer (p), Fredrik Karwowski (g), Rune Bryn (dr), Hallvard Gjøstein (b).

Trompeter: Erik Halvorsen, Einar Jemtland, Steinar Ask, Kristian Johannessen.

Tromboner: Fredrik Frantsen Gusdal, Odd Pettersen, Linda Berntsen, Torbjørn Eide. Saksofoner: Nina Trulsrud, Rolf Karlstrøm, Hanne Gundersveen, Tor Grefsgård, Pål Vinland.

ARVE HENRIKSEN PLACES OF WORSHIP LP / CD

Kommer: JAMES PLOTKIN & PAAL NILSSEN-LOVE DEATH RATTLE LP / CD BUSHMAN´S REVENGE TBA LP / CD

www.runegrammofon.com www.musikkoperatørene.no

jazznytt [63]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 64

UTDANNING

Joe Lovano viser hvor skapet skal stå

Sommerleir i Utopia JazzDanmark arrangerer hvert år «SummerSessions» i Vallekilde, en knøttliten landsby på Sjælland, en time vest for København. Et kurs med høyt nivå på så vel instruktører og deltakere, men med et reaksjonært syn på hva jazz er.

TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU

Langt ute på landet, blant nygjødslede jorder, vindmøller, gressende kyr og «bonderøver» ligger internatskolen Vallekilde Højskole. I mer enn førti år har organisasjonen invitert store navn fra hele verden som lærere i en ukes jazzdypdykk, blant dem Michael Brecker, Eddie Gomez, Roy Haynes, Bobby Hutcherson, John Patitucci og Paul Bley. Kurset skal være et tilbud til profesjonelle musikere fra hele Skandinavia, en sjanse til å få spille med de virkelig store, nye utfordringer og løft for kreativiteten.

Jeg innlosjeres oppe på kvisten med en dramatisk sopran på den ene siden, en storsnorker på den andre siden og med løvtynne vegger som skiller oss. Jeg er lettere jetlagged fra en i overkant duggfrisk start på dagen. Klokken er så vidt passert ti, og på Vallekilde Højskole er brunchen servert mens musikk lyder ut av hvert et vindu i den store murbygningen.

En høneblund senere med soprantoner i venstre øre og afrobeat i den andre, sniker jeg meg inn på Omer Avitals gruppe som har vært i gang siden klokken tolv.

Han sitter på en pute på gulvet og yogatøyer mens de sju studentene i alderen 18-35 fyrer løs hans komposisjon «Like the trees». Bandet virker som om de på de tre dagene de har vært her [64] jazznytt

har kommet langt i å nærme seg et slags kontemporært New York-sound som Avital er eksponent for. Hans klare formmessige instruksjoner og avbrudd er en stor kontrast til gitarvirtuosen Kurt Rosenwinkels metodikk. Ny låt: spille melodien noen ganger, en lang solo fra læremesteren, så kan den som vil slenge seg på.

Deretter: «So, what do you wanna play?». Rosenwinkel er invitert tilbake til kurset som instruktør for tredje gang og ser ut som han koser seg med å spille sine egne låter med den unge gjengen. Enkelte ser ut til å nyte seg hvert eneste sekund, mens enkelte forteller meg at de godt kunne ønsket seg noen tilbakemeldinger iblant.

Pianisten Aaron Parks møter jeg idet gruppen hans lærer en ny låt. Ny for Parks er den også, en utitulert vals. Parks instruerer «laid-backstraight-swing» på åttendelene. Lester Young og Billie Holiday spøker i bakgrunnen. «Make every note count» fortsetter han. Menigheten lytter og nikker med stjerner i øynene.

Stjernene begynner å glimre i øynene mine også på kveldens masterclass/workshop med Joe Lovano. Jeg er jo en ganske blasert fyr som ikke tar frem nyttårsrakettene i utide, men praten med Joe Lovano og de 16 (!) saksofonistene på kurset var minneverdig. Alt overf ladisk

snakk legges til side, Lovano legger ut om viktigheten av rytmen, i harmoniene og melodiene.

Hva er det som får ham til å låte som seg selv?

Det er hverken munnstykke, f liser eller hornet han spiller på. Det er fraseringene, den rytmiske underdelingen, dynamikken og aksentueringene i frasene. Og så spilte han noen runder over «Stella by Starlight» (jepp, den gamle støveren...) som blåste noen hver langt tilbake i setene sine. De 90 minuttene var verdt hele turen for min del!

Utover kvelden går folk fra rom til rom med instrumentene, det jammes i hvert rom og hver en avkrok. «Mopti», «Footprints», «Chasin’ the Trane», klassikerne kommer på løpende bånd.

Kurset har ingen stilletid, og de små timer er ikke lenger små når hornene tørkes og de grønne f laskene ryddes. Jammene er kursenes ryggrad, der nye musikalske vennskap knyttes og nye ideer utprøves. Lærerne er også med på notene hele veien. Studentene snakker om denne delen av kurset som den med det største læringsutbyttet.

Etter en sen frokost setter jeg meg neste dag ned på rommet hvor Dave Douglas sin gruppe er i gang med å forberede lørdagens avslutningskonsert. I løpet av de første tre dagene har de

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:05 Side 65

HVEM ER HVEM I JAZZHISTORIEN Jazznytt vil framover presentere sentrale navn i jazzhistorien i korte faktaartiker.

Musikere som har betydd mye for kunstarten, og som har satt sterke spor etter seg.

I forrige utgave presenterte vi Louis Armstrong.

vært igjennom 14 låter, i all hovedsak skrevet av deltagerne selv. Det f likkes og diskuteres rundt stemmefordelinger, arrangement, soloer og feelings. Når åtte musikere og en instruktør skal si sin mening krever det sitt. Energien er ikke helt på topp heller, etter fire lange netter i Tuborgs selskap.

Det er adskillig mer sprut i Tony Allens gruppe i etasjen over. Trommeslageren var musikalsk leder i Fela Kutis band på 70-tallet og bor nå i Paris. Så det er ikke overraskende at det er afrobeat det handler om i Højskolens peisestue.

Rommet ligger rett under mitt, så jeg har fått høre blåsernes iherdige jobb med å få riffene tightere enn tightest. Arbeidet har båret frukter.

Med to trommeslagere og to perkusjonister som ryggraden i 12-mannsbandet terpes det på å få grooven til å sitte i hver eneste åttendel.

Bandet tar hele kroppen i bruk, det danses, hoppes, synges, klappes. Den harmoniske og rytmiske tvetydigheten som så ofte kjennetegner afrofunken begynner å sitte i margen.

Den siste gruppen ledes av Becca Stevens, en ung jazz- og popvokalist og gitarist fra New York. Hennes band jobber med Stevens’ innf løkte poparrangementer som ligger et sted mellom Esperanza Spalding og Dave Matthews.

Firstemt vokal, bassklarinett, kassegitar og komp gir et forfriskende annerledes lydbilde enn de andre gruppene.

Litt overraskende blir det nærmeste jeg kommer frijazz noen sekunder under en kort session med Dave Douglas mot slutten av torsdagen. Det er i det hele tatt et svært tradisjonelt line-up den danske søsterorganisasjonen til Jazzforum har lagt seg på. Ingen elektronikk, impro eller hybridsjangre (med unntak av afrofunken til Tony Allen) ser ut til å eksistere innenfor Vallekildes tunge murvegger. Noe sier meg at kurset var ganske likt i 2003, 1993 og kanskje 1983 også.

Det er kursets svakhet, i hvert fall sett med norske øyne.

Når det er sagt, må jeg innrømme at nivået er overraskende høyt på deltakerne. Alle er under eller etter en konservatorieutdanning og velutviklede instrumentalister. Som de to norske gitaristene Stian Swensson og Svein Rikard Mathisen, begge med base i København.

Mathisen forteller at han ønsker seg et påfyll av inspirasjon og motivasjon, og mener kurset har gitt ham akkurat det han trengte. Swensson har vært på Kurt Rosenwinkels gruppe, og forteller om den store glede det har vært å få spille med ett av sine store idoler i seks dager.

Det er dette som står igjen som den store styrken til en slik jazzleir – en uke i utopia hvor alt som heter dagligliv legges igjen hjemme og ens glødende interesse kan dyrkes uhemmet i nærværet av et antall store idoler. Idoler som ikke rynker på nesen av trange rom og enkel (men god) bevertning, men som nok tenker «kan Joe Lovano tåle det to år på rad, kan saktens jeg også». Bak navnene man har hørt uttallige ganger er det mennesker, som møter sine «elever» på like fot, med respekt og åpenhet.

Duke Ellington [29.04.1899-124.05.1974]

Edward Kennedy «Duke» Ellington var en av amerikas mest betydningsfulle jazzmusikere, pianister og orkesterledere. I tillegg både komponerte og arrangerte han musikk.

Ellington ble født i en svart overklassefamilie som var nøye på å gi ham en ordentlig oppdragelse. Deri inngikk også pianotimer, som han begynte med i 7-8-årsalderen. I tenårene foretrakk han baseball foran musikken. Han fikk små spillejobber på klubber og kaféer i Washington og tre måneder før han skulle være ferdig med sin yrkesskoleutdannelse sluttet han og ble profesjonell musiker. I 1917 startet han sitt første orkester og tok tre viktige steg mot selvstendighet – han f lyttet hjemmefra, ble sin egen agent og giftet seg med Edna Thompson. Populariteten vokste sakte, men sikkert for både ham og hans orkester, som spilte på mange av Washingtons eksklusive klubber. I 1923 dannet han bandet The Washingtonians. Utover i 1920-årene utvidet han ensemblet fra seks til ti medlemmer, og fikk noe av et gjennombrudd ved sitt engasjement i 1927 på The Cotton Club i New York. Gjennom plater og radiosendinger ble orkesteret kjent over hele USA og allerede den gang akseptert som et av jazzens beste ensembler. På denne tiden ble orkesteret kjent for sin «jungelstil», på grunn av messingblåsernes f littige bruk av ulike former for sordiner (muter), noe som siden har preget orkesterets musikk..

Ellingtons orkester ble verdenskjent på 1930-tallet og turnerte over hele verden i bortimot 40 år. En lang rekke av datidens beste jazzmusikere spilte i Ellingtons orkester, noen av disse over lengre perioder. Blant dem er trompetistene James «Bubber» Miley, Cootie Williams, Rex Stewart og Clark Terry, trombonistene Joe «Tricky Sam» Nanton og Lawrence Brown, klarinettisten Barney Bigard, altsaxofonisten Johnny Hodges, tenorsaxofonistene Ben Webster og Paul Gonsalves, barytonsaxofonisten Harry Carney og bassisten Jimmy Blanton. Gjennom årene utviklet Ellington sitt pianospill og de siste 15 årene av sitt liv spilte han inn f lere plater sammen med for eksempel Louis Armstrong, John Coltrane og Charles Mingus. Han har fått en stjerne på Hollywood «Walk of Fame» og i 1969 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje.

Norgesbesøkxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Duke Ellington gjestet Norge f lere ganger.

Mellom konsertene i Örebro og Karlstad den 18. og 21. april 1939 gikk turen med buss via kaféstopp på Ørje til Oslo og Colosseum Kino. Til Nordstrandshallen kom Ellington-bandet den 5. november 1958 med blant andre Johnny Hodges, Harry Carney, Jimmy Hamilton, Terry Clark, Ray

Nance, Brit Woodman og Sam Woodyard.

To år etter ble hans innspilling av «Peer Gynt-suiten» (Grieg) forbudt utgitt i Norge, der musikken til Grieg var kopibeskyttet frem til 1. januar 1967. Den kom imidlertid ut i Sverige i 1966. I følge med impresario Per Gottschalk, ankom Ellington Njårdhallen sammen med Norman Grantz den 25. januar 1967 og avholdt en konsert. I orkesteret satt trompetistene Cootie Williams, Cat Anderson og Herbie Jones, trombonistene Lawrence Brown, Buster Cooper og Chuck Connors, treblåserne Johnny Hodges, Paul Gonsalves, Jimmy Hamilton, Harry Carney og Russel Procobe, bassist John Lamb og trommeslager Sam Woodyard. De spilte også en utsolgt konsert på Chateau Neuf i Oslo den 8. november 1971.

Orkesteret fortsatte i en tid etter Ellingtons død i 1974, da under ledelse av Mercer Ellington.

Platetips: «Ellington At Newport» (CBS, 1957) Newport Jazz Festival Suite med hele gjengen av stjernemusikere.

«Back To Back» (VERVE, 1959) Ei vanvittig vakker bluesplate med altsaksofonisten Johnny Hodges.

«Peer Gynt Suites No.1 & 2/Suite Thursday» (CBS, 1961) Forbudt i flere år i Norge, med Tschaikowskij på b-siden.

«Recording Together For The First Time» (ROULETTE, 1961) Første møte mellom de to gigantene, den 3 og 4. april. 17 låter med Armstrongs band.

«Duke Ellington & John Coltrane» (IMPULSE, 1963) En utsøkt innspilling hvor Ellington møter Coltrane, bassistene Aaron Bell og Jimmy Garrison, trommeslagerne Elvin Jones og Sam Woodyard. jazznytt [65]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:06 Side 66

LEVENDE LYD

På grunn av at Jazznytt nå bare kommer ut med fire nummer i året, vil en del festivalreportasjer kun bli dekket på nettet. Enten som rene reportasjer, eller som dagsrapporter. Så følg med på www.jazznytt.no og www.jazzinorge.no for å holde deg oppdatert til enhver tid.

Sommerfestivalene I skrivende stund viser kalenderen allerede august og ifølge redaktøren er det tid for å gjøre opp en foreløpig status for jazzfestivalsesongen 2013. Den nye redaksjonelle integrasjonen av Jazznytts to formidlingsplattformer, mellom den papirutgaven du nå holder i hendene og den web-baserte utgaven jazznytt.no, eller det synonyme jazznytt.jazzinorge.no, medfører at du må gå til web-utgaven for å finne detaljerte vurderinger fra Jazznytts anmeldere av enkeltkonserter og andre sider ved festivalenes kunstneriske program.xxxxxxxxxxxxxxx Vurderingen skal være en metavurdering, på tvers av festivaler og programdetaljer. Ute er det fortsatt sol og vindstille, ikke en gang en sommerbris. Og vi er bare halvveis i årets festivalsesong. Men om det er sol og sommer nå, så gikk det et uvær over landets jazzfestivaler i 2012. Et uvær som kom etter tilbakegang i tilstrømning og etterspørsel over flere år. Enkelte hadde da også vært ute og forutsagt mange festivalers død og fall.

Hedvig Mollestad Thomassen i Molde [66] jazznytt

Varslet stormvær for 2013xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det var faretruende at minst tre festivaler gikk underskudd i 2012; Kongsberg jazzfestival, Moldejazz og festivalen i Oslo. I Ballade ble det i oktober i 2012 påpekt tre hovedfaktorer for disse underskuddene: ustabilt vær, omstruktureringer i driften og sviktende forhåndssalg. På den positive siden: Ballades artikkel nevner ikke endringer i tilgangen til sponsorinntekter eller offentlig støtte. Heller ikke tilgang til frivillige medarbeidere blir nevnt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I følge Ballade-artikkelen gikk Nattjazz 2012 bedre enn forventet. Nær 19 000 mennesker besøkte dette årets jazzbegivenhet i Bergen. Festivalen havnet i null økonomisk, godt over budsjettert underskudd. Billettsalget var høyere enn budsjettert. I Kongsberg hadde ledelsen

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:06 Side 67

Jason Moran og Charles Lloyd i Molde

gjort flere grep for å få bedre kontroll over økonomien, men det ble ikke solgt nok billetter. Dette medførte et underskudd på 1,4 mill. kroner.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Moldejazz gikk med underskudd i 2012. Det ble solgt rundt 26 000 billetter. I følge Ballade har billettsalget i Molde falt jevnt siden 2009. Festivalsjefen pekte etterpå på kulda ved Romsdalsmuseet som en vesentlig faktor. Ved Oslo-festivalen var billettsalget svakere enn de budsjetterte 11 000 billettene, festivalen endte derfor med et lite underskudd.

Jazznytts festivalrapportering 2013xxxxxxxxxxxxxx Så hvordan har festivalsommeren 2013 gått når Canal Street, Varanger-festivalen, Sildajazz, Oslojazz, Blow Out, PUNKT-festivalen, Sortland, Dølajazz og Barentsjazz ennå er framtid.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Sommeren startet i palmehelga med den førtiende XLfestivalen på Vossevangen, fortsatte med den 25. i Stavanger og Jazzfest i Trondheim i begynnelsen av mai, før den svingte innom også Anjazz og Balejazz. Jazznytt fortsatte med studiereise til Nattjazz, før Kongsberg jazzfestival i uke 27. En uke seinere var bladet på plass i Molde. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Aldri har Jazznytt rapportert bredere fra norske festivaler. Så langt utgjør Jazznytts omtaler av festivalsommeren en bok på rundt 70 sider. Forfattet og gjengitt av fjorten skribenter og fotografer. Festivalenes programmer har vært mottatt med engasjerte anmeldelser og entusiastiske konklusjoner.xxxxxxxxxx En ting er kjennetegnende på tvers av alle rapportene.

Skribentenes anmeldelser av enkeltkonserter og av festivaler er gjennomgående overstrømmende, ikke bare av engasjement og innsikt, men også av positive vurderinger. Festivalene har levert varene.xxxxxxxxxxxxxx Av de mange konsertanmeldelsene fra Jazznytt er det kun én som skapte bølger. Under Jazzfest i Trondheim tillot Jazznytts Arild Rønsen seg å si at han fant Pat Martinos konsert «møkk kjedelig». Og fikk det største antall kritiske kommentarer av alle anmeldelser som Jazznytt har levert i disse månedene. Det er et tankekors at leser-responsen kun kommer når man evner å provosere.

Festivalsesongen 2013 var en sommerbrisxxxxxxxxx Det er overhodet ikke tvil om at festivalsommeren 2013 var kunstnerisk vellykket. Vossa Jazz var «kanskje en av de beste gjennom festivalens 40-årige historie», i følge Jan Granlie. Da Tor Hammerø skrev etter Maijazz «Dett var dett for vår del på Maijazz 2013 – vi kommer mer enn gjerne tilbake», var ingen i tvil om at det var

en ærlig vurdering etter å ha fulgt hans daglige rapporter. En festival som ikke bare feiret jubileum, men som også åpnet et flunkende nytt konserthus for maijazzerne.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Rønsen var i Trondheim og rapporterte ellevilt om Maceo Parker, Jan Erik Vold og Hanna Paulsberg, om DumDum-boys i Kristoffer Lo-versjon og om Maria Kannegaard. Svein Magnus Furu var på Hamar under den tiende Anjazz og rapporterte umiddelbart om et spenstig program ved festivalen i år. Reunionen av Come Shine, et av de sikreste kortene i denne festivalsommeren, får selvfølgelig positiv omtale, før han avslutter med følgende oppsummering om Stian Carstensens Gammalgrass, «Undertegnedes voldsomme latterhikst fra første rad får stå som svar, min mening er at når bandet spiller så vanvittig bra, så kan de tillate seg nesten hva som helst fra scenekanten».xxxxxxxxxxxx Samtidig var Lars Mossefinn til stede på Balestrand. Fra «Balejazz en suksess» falt vi for omtalen av duokonserten med Arve Henriksen og Jan Bang: «dette vart ein av desse Kor-var-du-då-Oddvar-Brå-braut-stavenkonsertane».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx x x x Og så var Nattjazz i gang med Johan Hauknes på plass.

For første gang denne sommeren spilte været definitivt en rolle, denne gang positivt. Øst-Norge gjorde sitt beste for å holde hodet over vannet. I Bergen var det ikke varmt, men utrolig nok rimelig tørt. Årets festival var tilbake hjemme på USF Verftet. Etter å ha brukt vel anvendte 110 millioner kroner er Verftet ombygd og framstår som et mye mer anvendelig og tilrettelagt kulturhus. Spesielt må vi trekke fram ombyggingen av det gamle Røkeriet som tidligere framsto som et nedslitt råbygg. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Deretter var den 49. festivalen i Kongsberg i gang.

Etter fjorårets forsøk på «kompakt-festival» rundt Kirketorget, var festivalen tilbake slik den skal være, med ett tyngdepunkt foran Kongsbergs kirke og ett nede i byen rundt Festivalgata, kinoen og Skrågata. Et program som på forhånd kunne se ut som Kongsberg på sparebluss, endte med flere høydepunkt i den ærerike Kongsbergsagaen. Festivalsjefen ble observert flere ganger med et bredt glis etter et rekordsalg av billetter. Markedssjefen understrekte at ett vesentlig grunnlag for årets suksess var forankringen av programmet i det lokale publikums ønsker og forventninger. Så får «jazz-puristene» finne seg i den økonomiske nødvendigheten av å trekke inn andre musikkuttrykk.xxxxxxxx x x x x x x x x x x x x x x x x x x Om Kongsberg ikke viste seg fra sin varmeste side, var det småtteri mot været i Molde i festivaluka. Fra et

sommervarmt Oslo kom vi til et Moldevær med regnbyger, vind og kulde, og et langtidsvarsel som kunne ta motet fra de fleste. Allikevel opplever vi det ene varmende musikalske høydepunktet etter det andre. Som møtet med årets Artist-in-Residence, Jason Moran. Han bidro med en serie prosjekter som vil gå inn i Moldexxxxxxxxxxxxxx historien.

Det burde være nok med denne beskrivelsen av hva som skjedde denne festivalsommeren. Allikevel hører jeg spørsmålet; på tross av dette, hvordan gikk det, egentlig!, denne festivalsommeren 2013?xxxxxxxxxx Svaret burde være åpenbart etter Jazznytts sytti A4sider. Et internasjonalt høyt kunstnerisk nivå, nyskaping som overskrider ethvert over-ambisiøst mål for ny og levende musikk. Musikk som har utvidet publikums horisont, gitt dem musikkopplevelser som de vil huske lenge, og som på toppen av dette greide å flytte grensene for hva et moderne musikalsk uttrykk er. Som i tillegg har vist hvilken bredde og virtuositet mange unge norske jazzmusikere står for, musikere som evner å flytte grenser med en dyp innsikt i «tradisjonene».

Tellekantenexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Så vidt jeg kan se presenterer dessverre ingen festivaler systematisk resultater, verken økonomisk, organisatorisk eller kunstnerisk, på sine web-sider. For å få et noe bredere grunnlag for å gjøre en metavurdering av festivalsommeren 2013 har vi derfor innhentet supplerende opplysninger fra festivalene. Takk til de som har svart.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Økonomisk synes det i hvert fall så langt som at alle dystre spådommer etter 2012 er avvist. Etter et samlet underskudd for storebrødrene Kongsberg og Molde på nesten 5 mill. kr i fjor, synes det i dag som stormvarselet for 2013 har slått feil.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx XL-års jubileumsfestivalen på Vossevangen i palmehelgen var budsjettert med et underskudd. Etter et samlet besøk på omtrent fem tusen, og et estimert konsertbesøk på rundt 12 500, er det nå forventet at det blir balanse. Nær 250 ulønnede frivillige bidro. x x x x Den 25. jubileumfestivalen til MaiJazz var også budsjettert med underskudd. Med 58 konserter framviste man en rekord på 10 500 solgte billetter, tilsvarende minst 20 000 konsertbesøk. Billettinntekter på om lag 2,5 mill. kr bidro til en rekordomsetning på 7,4 mill., og snudde resultatet til et lite overskudd, med innsats fra 175 frivillige.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Selv om MaiJazz’ offentlige støtte fikk et lite løft inn jazznytt [67]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:06 Side 68

LEVENDE LYD

mot jubileumsåret har den offentlige støtten vært status quo de senere år. Kommunen har kuttet i potten til festivalstøtte, noe som også rammet MaiJazz.xxxxxxxx Ellers er en viktig endring for MaiJazz sin del at Stavanger Konserthus nå har fått nytt konserthus. I jubileumsåret la man inn seks konserter der. Besøket til disse konsertene var godt og var med på å øke omsetningen, men det økte også utgiftssiden. Hotellkapasiteten er en begrensende faktor, med fullt belegg og ekstra dyre hotellpriser. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Balejazz satte rekord med 2 600 solgte billetter. Med innsats fra femti frivillige skapte det et betydelig overskudd. Av en omsetning på 1,9 mill. kr, kom nesten 50% av inntektene fra billettsalg. Konsertlokaler og overnatting framheves som begrensning for videre utvikling av Balejazz. Foreløpige tall viser et overskudd på over 10% av omsetningen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For Anjazz i Hamar ble antall solgte billetter redusert med om lag en femdel. Med 55 frivillige tyder foreløpige tall allikevel på et lite overskudd. Av en totalomsetning på nesten 1,3 mill. kr sto billettinntektene for vel 35%, mens samlet offentlig støtte sto for mer enn 44% av inntektene. Fra festivalens side framheves en vesentlig øket støtte fra Kulturrådet, samt etableringen av en treårig rammeavtale med Hedmark fylkeskommune. På den andre siden merkes en vesentlig fragmentering på den private sponsor-siden.xxxxxxxxxxxxxx Kongsberg-festivalen er foreløpig i stand til å gi kun få estimater av resultater. Det er allikevel klart at det gikk mye bedre enn fjoråret. Allerede da festivalen startet oversteg billettsalget fjorårets. Før årets festival iverksatte man både tiltak for kostnadsreduksjon og for å øke inntektene. Tydeliggjøring av festivalens posisjon, utvikling av Barnivalen og en avtale for arealdisponering med Kongsberg kommune er noen av tiltakene.xxxx En tydeligere tredeling av programmet ble gjort, mellom nyskapende jazz, mainstream og program med kommersielt potensial. De tre delene ble tillagt like vekt i programmeringen. I 2013 ble det satt billettrekord med 18 000 billetter solgt, samlet billettinntekt ble doblet fra året før til 5,8 mill. kr. Selv om tallene ikke er klare, er i følge festivalorganisasjonen resultatet forbedret med flere millioner. Det er dermed klart at Kongsberg jazzfestival i 2013 vil gå med et overskudd.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Når det gjelder Nattjazz, Moldejazz og Jazzfest i Trondheim har vi ikke mottatt opplysninger om hvordan det gikk.

Alicia Hall Moran og Jason Moran i Molde

Hanne Hukkelberg på Kongsberg

Alt tyder på at festivalsesongen 2013 er vellykket, uansett om vi måler etter tellekanter eller ikke.

Kunstnerisk, organisatorisk og økonomisk.

Albatrosh og Trondheim jazzorkester i Molde [68] jazznytt

Dee Dee Bridgewater på Nattjazz i Bergen

Spaltemillimeterxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Er det oppmerksomheten i offentligheten som skal avgjøre hvorvidt det er vellykket eller ikke? Er det samfunnsmessig betydning som avgjør at Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK osv, dekker Hove-festivalen, Roskilde eller Øya svært omfattende, uten nærmest å vise noen oppmerksomhet til Voss, Kongsberg eller Molde-festixxxxxxxxxxxxxx valene?

Er det redaksjonelle vurderinger som ligger til grunn for at stemningsrapporter fra campen på Hove er viktigere på NRK.no enn konsertomtaler fra MaiJazz? Hvorfor er det en selvfølge at NRK nett-sender direkte fra Øya-festivalen, mens man viser et totalt fravær i Kongsberg?

Lever man fortsatt i en verden hvor «jazz» er ansett som sært og smalt? Som uten bred publikumsappell?xxx Da er det i hvert fall godt at Jazznytts stab bidrar med spaltemeter, engasjement og innsatsvilje, selv om rammebetingelsene kun er brøkdeler av de som de øvrige nevnte medier opererer med.

Hvordan var det egentlig?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Alt tyder på at festivalsesongen 2013 er vellykket, uansett om vi måler etter tellekanter eller ikke. Kunstnerisk, organisatorisk og økonomisk.xxxxxxxxxxxxxxxx På usikkert tallgrunnlag anslår vi: vel 350 konserter gjennomført så langt med over 100 000 billetter solgt, og over 200 000 konsertbesøk. Dette er oppnådd med rundt 2 000 frivilliges innsats. xxxxxxxxxxxxxxxxxXXx Var den profitabel? Fortjener den fortsatt offentlig støtte og medvirkning? Svaret avhenger av perspektivet du velger. Om jeg satt i Finansdepartementet, eller Kulturdepartementet, er det avgjørende hva den samfunnsøkonomiske betydningen er. Jeg vet at det er sentrale verdiskapende forhold, også ikke-målbare, kulturelle verdier, som ikke er privatøkonomisk relevante, men som åpenbart er samfunnsøkonomisk relevante.

Noe som begrunner en betydelig offentlig medvirkning.

Antakeligvis betydelig over det offentlige bidraget som har vært gitt.xxxxxxxxXXXXXXXXXXXxxxxxxxxxXxxxx Konklusjon? Festivalsesongen har gitt et vesentlig bidrag til den samlede norske verdiskapingen i 2013.

Tekst: Johan Hauknes

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:06 Side 69

Hanna Paulsberg og Trygve Waldemar Fiske p책 Kongsberg

Mats Eilertsen p책 Nattjazz i Bergen

Paal Nilssen-Love i Molde jazznytt [69]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:06 Side 70

LEVENDE LYD

Jesper Zeuthen

Copenhagen Jazz Festival

Lotte Anker og Joëlle Léandre

Phil Minton [70] jazznytt

[05.07.-14.07.2013] For første gang på mange år var Copenhagen Jazz Festival ikke «større enn noensinne». Med ca. 1200 arrangementer var den litt mindre enn i fjor – og mindre kan man fremdeles gjøre det! Men beskjæringen faller skjevt og skyldes mest den verdensomfattende, kapitalistiske utpining av økonomien – offisielt kalt «den økonomiske krise» - sammen med den danske regjerings forræderske svikt i den generelle kulturpolitikk.

Slik ble f.eks. fjorårets kunstneriske suksess på Hofteatret erstattet av enklere prosjekter, spredt på billigere lokaler og faste spillesteder i byen. Det var til like (fornuftig) sparebluss for celebre navn (som ofte skuffer), men dessverre fremdeles overflod av rentable populistiske jazzmarginaler og konstruerte «events». Jazznytts utsendte valgte å skjære hardt ved å fokusere hovedsakelig på nåtidsjazzens fremtoninger.

På den mer eller mindre celebre gjesteliste, skal vi straks få overstått skuffelsene. Især Cassandra Wilson på Det Kongelig Teaters Gamle Scene i jammerlig dump lydgjengivelse en treg gruppe akkompagnatører (inklusive den gode bassist Lonnie Plaxico), ledet av Gregoire Maret, som forverret det hele med sitt klossede munnharmonikaspill. Wilson er fremdeles en stor stemme i jazzen, selv om hun har beveget seg lengre over i folk-fusjoner, men gnisten slukkedes - liksom blitzlampene i salen, som hun berettiget fraba seg.

Også Bill Frisells folkelige (countrytonale) musikk skuffet. Forventningene til hans nye Big Sur Sextet med strykekvartett og trommer på Statens Museum for Kunst kunne ikke bære gjennom de enerverende, sirkulære partiturer, som strammet mot de individuelle strykernes frihetstrang. Det ga grums i ensemblelyden, og Frisells gitarspill løftet seg ikke ut over det trivielle.

Celebrert - iallfall i Frankrike og i pressens foromtaler – er den libanesisk fødte, teknisk velfunderte trompetist Ibrahim Maalouf, som besøkte Jazzhouse med sin filmmusikk «The Wind» til René Clairs stumfilm fra 1927. Musikken er jazzmessig konvensjonell, men med innbydende arabisk anstrøk, hvilket imidlertid snart fortrengtes av Maaloufs fortapelse i egosentrisk sjarmeforsøk med endeløse fabuleringer over koinsidentale årstall samt meningsforstyrrende full-mannsimitasjon på scenen. Kapasiteter som bassist Larry Grenadier og især tenorist Mark Turner syntes å undre seg over hvorfor de var blitt med på denne kitsch-aktige galei. Maalouf etterlot inntrykket av en bajas, mens vi bare ba om jazz.

Men så ble det heller ikke verre. Det øvrig hørte var under alle omstendigheter ærlig musisering. Ikke minst de aldrende notabiliteter som Charles Lloyd (75 år), Tomasz Stanko (71) og Juhani Aaltonen (77) alle med instrumentell maktfullhet i behold til nytte for modne musikalske – så å si - kontemplatoriske uttrykk. Lloyd ga med sin etnisk orienterte Sangam trio allerede på første dagen på Statens Museum en av festivalens smukkeste konserter. Det meditative, tilbakeholdte uttrykk sto i utgangspunktet sart i det vanskelige rom, men Zakir Hussains poetiske, fingervirtuose perkusjon (spesielt på tabla) løftet stemningen, byg-

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:06 Side 71

Iro Haarla, Juhani Aaltonen, Jonas Westergaard og Kresten Osgood

get nært opp om Lloyds reflektoriske spil på taragot og tverrfløyte, og knyttet i det hele tatt musikken sikkert sammen. Også en coltranesk tenor-flight henover Eric Harlands nærende trommeild fikk plass.

Tilsvarende avklart sto polske Tomasz Stanko i Jazzhouse med sin gjennomarbeidede musikalske dedikasjon til poeten og landsfellen Wislawa Szymborska sammen med sin ypperlige New York-trio - med brilliante David Virelles i lyrisk-dramatisk klavervigør med sporinger tilbake til så vel Bill Evans som Egberto Gismonti, og med Gerald Cleavers alltid pålitelige nærvær i trommespillet samt (vikar) Ben Streets dynamisk aktive basspill og rytmiske fills. Stanko selv var i storform med «trimmet» embouchure og veldisponert klang og figurspill, mens hans ofte rutinepregede kaskader fant begrenset adgang.

Hvor Lloyd og Stanko gestalter en slags opphøyet introverthet, entrer finske Juhani Aaltonen scenen med siderokkende bevegelser som en gemyttlig bestefar og en anelse selvironi over sin alder. Men når han tar tenorsaksofonen eller tverrfløyten til munnen er det musikalsk alvor av høyeste karat – klart i John Coltranes spirituelle modus, men dypt personlig og bevegende.

Slik som for to år siden, hvor hans kvartett insisterte på å spille i Jazzhouses foyer, da konsertlokalet i kjelleren nettopp var druknet i det københavnske styrtregn.

Igjen var den intelligente spilllekatalysator Iro Haarla på klaveret, mens verten Kresten Osgood på trommer og Jonas Westergaard på bass ga de finske gjester kjærkomne, stimulerende utfordringer med uortodoks rytmespill.

Til den ikke så aldrende, men fullt modne, generasjon hører altsaksofonisten Tim Berne, som avsluttet festivalen i Jazzhouse med sin fruktbare kvartett Snake Oil. En god, omfangsmessig generøs konsert med originalt strukturerte temaer i velopplagt utførelse av Berne, Oscar Noriega på tenorsaksofon og især bassklarinett, unge Ches Smith på trommer og vibrafon samt den talentfulle Matt Mitchell i fremragende klaverspill.

Innenfor festivalens ti dager er det blitt vanlig å invitere musikere for inspirerende medvirken i diverse danske prosjekter. Noen av disse figurerer i det følgende, men trommefenomenet Tyshawn Sorey, som det gikk stort ry av, var dessverre reist før jeg fikk hørt ham.

Av sammensatte danske prosjekter med sirkulerende gjester hørte jeg to i Jazzhouse. Jakob Bro Tentet, med tre reeds, tre basser, to trommesett samt keyboard og gitar - omkring poeten Peter Laugesens på en gang lakonisk jordnære og underfundig åpne diktresi-

tasjoner - fungerte overbevisende i sin forening av Laugesens lyriske flow og Bros organiserte klangrom samt reed-gruppens fills. Bros musikk syntes mer kraftfull enn på lenge.

Søren Kjærgaards aften var mindre integrert. Det begynte godt i gjestebesatt trio, hvor Thomas Morgans selektive basspill ga åpning for Kjærgaards introverte skyggesonderinger, inntil Andrew Cyrille på trommene drev ham ut i et viltert pointillistisk og swingende klaver-eventyr med Thelonious Monk og Andrew Hill som historisk bakteppe. En makeløst uforutsigelig begivenhet. Men musikken tapte høyde med tilføyelsen av Andrew D’Angelo, som på både altsaksofon og bassklarinett sært utålmodig slapp sine linjer på halvveien i umotiverte screams. Og tilføyelsen av Marie Laurette-Friis’ fine vokal syntes ikke tilstrekkelig innarbeidet i Kjærgaards partitur.

Mandagen ga ved tilfellets gunst anledning til fokusering på Jacob Anderskov - denne allsidige og høyaktive musikalske dynamo og inspirator i det københavnske miljø. På en liflig sommerettermiddag på Gråbrødre Torv spilte han først i duo med altsaksofonisten Laura Toxværd, hvis prosjekt «Phone Book» fremsto velintegrert og modent, med Toxværds sterkt personlige saksspill med sitrende tone-glissandi og meningsbærende (!) screams og Anderskovs pianistiske grep i full flor. Derimot knep det å komme ut over rampen for den etterfølgende Anderskov-kvartett «Agnostic Revelations», hvor partiturene syntes å lukke om seg selv. Chris Speeds tenorspill virket fjernt, mens dog hans klarinettinnslag glimtet. Om kvelden i Husets Café uten Speed kom Anderskov i trioen med Nils Davidsen og Gerald Cleaver på nye høyder i forfriskende åpent samspill, kulminerende i et intenst crescendo, som atter understreket Anderskovs store pianistiske potensialer.

I den høymodne generasjon er Lotte Anker fremdeles en samlende skikkelse - frygtløs for stadig nye konstellasjoner i fri improvisasjon og lydmusikk: I Litteraturhaus med en rikelig effektskiftende vokal lydmaker Koichi Makigami fra Japan og argentinsk fødte Ceci Quinteros på cello, og ikke minst i Jazzhouse (etter Osgood-Altonen-alliansen) med franske Joëlle Léandre på bass og svenske Raymond Strid på trommer i et forrykende impro-forløp, som utviklet seg totalt telepatisk med motiviske impulser, rytmisk kreativitet og en leandrosk energi og presisjon i swingende strøket bass av hittil uhørt omfang. Et festival-høydepunkt på jazzens grunn med en relativt nyfødt trio, som bør holdes i live. Og på 5e med Anker i duo med den britiske

vokalimprovisator Phil Minton – en duo jeg tildeler tittelen «Pusheren og predikanten». Anker skubber og pusher, kommenterende og drivende Minton rundt i hele det menneskelige sjeleliv, hvilket han som en troverdig yppersteprest vet å fortelle alt om, med sine makeløst hengivne gestikulasjoner og vokale nyanser.

En kjærlighetsfylt, hellig stund i det rustikke 5e.

Hellig stund ble det også, da Jesper Zeuthen i kvartett spilte sitt urmelodiske materiale til nye høyder i den trange, sympatiske Harbo Bar i Blågårdsgade. Med totalt organisk urkraft ble nestor Jespers hymniske passasjer og klart fabulerte linjer båret frem - av de usvikelige disipler Adam Pultz Melbye på bass, Thomas Præstegaard på trommer og unge Kristian Tangvik på tuba - til en fullt forløsende og dypt bevegende seanse. I dette perspektiv virket plutselig Jesper Zeuthen som forløseren av den tidlig avdøde Albert Aylers profetier.

Skriveplassen rinner ut, men – under kirkelig vinkel – må også fremheves søndagens jazzmesse i Vor Frue Kirke med fullgyldig integrasjon av jazzens toner, organisert av Chris Min Doky, og domprovst Anders Gadegaards liturgi. I en mer enn fullsatt kirke ble temaet «Den Nødvendige Næstekærlighed» bragt behørig på plass i Gadegaards empatiske preken og destillert i et spontant sitat av (akkurat!) «Body and Soul» i Kasper Tranbergs dedikerte trompetspill. Derfra kunne man fortsette til Sct. Jakobs Kirke på Østerbro til Marilyn Mazurs, Josefine Cronholms og Krister Jönssons liflig lekne diverteringer. Samt på torsdagen til Koncertkirken, som feiret musikkforeningen SKRÆPs 25 års jubileum med en stripe gode, overveiende friimpro-konserter med konstellasjonene Phil Minton/Johannes Bauer/Markus Pesonen, Pierre Dørge/Irene Becker/Morten Carlsen, Mats Gustafsson/Per Åke Holmlander/P.O. Jørgens samt igjen Phone Bookduoen, nå med Toxværds fine utnyttelse av rommets akustikk.

Endelig i den yngste generasjon må fremheves gruppene UDU med bassist Richard Andersson i egen musikk med Mikko Innanen (brs) og Jesper Zeuthen samt Kasper Tom 5 med trommisen i likeledes egen musikk med tyske Rudi Mahall (bcl), svenske Petter Hängsel (tb), polske Tomasz Dabrowski (tp) og Jens Mikkel Madsen (b).

I oppgjørets stund kan man glede seg over mangfoldigheten og bredden i festivalen samt «høytidene» med Sangam, Stanko, Aaltonen, Toksværd, Zeuthen, Anker og Minton.

Tekst og foto: Bjarne Søltoft jazznytt [71]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:06 Side 72

LEVENDE LYD

Gjenhør med Bugge Wesseltoft og Sidsel Endresen

Canal Street, Arendal [24.-27.07]

Bugge ga Canal Street et solid og sårt tiltrengt løft i år.

Med «Arendal Sessions», som var ment å være en festival i festivalen, fikk Canal Street en tydelig profil. Det ble hver dag arrangert workshops, masterclasses og konserter med musikant, kurator og Artist in Residence Bugge Wesseltoft ved roret.

Visst hadde festivalen andre store navn på plakaten, men det var Bugge som sto for de fleste musikalske høydepunktene.

Den opprinnelige ideen til «Arendal Sessions Masterclass» var å invitere musikkstudenter til å kreere musikk sammen under profesjonell veiledning hvor publikum kunne bivåne hele prosessen. Siden invitasjonen hadde gått ut i seneste laget, ble det få påmeldinger, og konseptet ble endret. På Masterclass i kulturhuset presenterte musikerne seg selv og sin musikk som ikke bare fasiliterte, men også beriket konsertopplevelsene som de ga oss senere på dagen. Litt strammere regi på programmet hadde imidlertid ikke skadet.

Første session i Kulturhuset var ved Bugge og Arild Andersen. De øste av sin kompetanse og musikalitet med sitt unike tonespråk og fascinerende bakgrunnshistorie.

Særlig interessant var Arild Andersens refleksjoner over energiflyt og det han kalte «interplay» i et orkester.

«Det at vi i Norge har en sterk politisk demokratisk tradisjon, preger også moderne norsk jazzmusikk. Mens amerikanerne setter mye fokus på solisten i et band, så likestilles instrumentalistene i norske jazzorkestre.

Dette kan tydelig høres på produksjonene, ikke minst på ECM-innspillinger».

Så ble det det duokonsert med Bugge og Sissel Endresen. En kan saktens lure på hva det er som gjør at så mange kan sitte å lytte til en duo med piano / elektronikk og vokal som fremfører fremmedartet musikk i godt over en time og til og med klapper dem til ekstranummer etter endt konsert. Sissel og Bugge forførte oss inn i et univers av vakre harmonier, industrielle lyder og tungetale. Måtte slike opplevelser gi en boost til Arendal jazzklubb til høsten.

Bugge And Friends leverte hovedkonsert fredag med rytmekaskader og skjeve toner, og vi fikk alle demonstrert hva universell øyeblikksmusikk er. Det ble skapt enestående musikk på Hovedscenen. Øyeblikksmusikken fikk et ansikt.

Audun Kleive åpnet torsdagens «Arendal Sessions» med konsert for ett symbal! «Klarer jeg å skape tre sekunder med essensiell musikk i løpet av en konsert, så er jeg glad», sa han om det å skape improvisert øyeblikksmusikk. Han ga oss seks minutter med hakeslepp! Med fremragende fysisk teknikk, utpreget musikkøre og et [72] jazznytt

godt lydanlegg kan man få et cymbal som er plassert på magen, til å låte som et helt orkester.

Da Mike Mainieri åpnet med Billy Strayhorns «Lush Life» på vibrafon i kulturhuset torsdag ettermiddag, begynte vi for alvor å nærme oss klimaks. Mainieri dro oss med på en reise i jazzens standardlåter på solo vibrafon for et usedvanlig lydhørt publikum. At en nesten fullsatt sal ga sitt uforbeholdne bifall til denne store kunstneren, så ut til å komme overraskende på han. Lionel Hamtptons «Midnight Sun» gikk umerkelig over i Beatles’ «Yesterday» Det ble stående ovasjoner, og han spurte pent: «Will someone please adopt me?» Da han avslutningsvis fusjonerte «Giant Steps» med «Over the Rainbow», var intet sete i lokalet tørt. Lyden av vibrafon fikk en ny mening.

Northern Lights satte et staselig punktum for torsdagens «Arendal Sessions». Orkesteret med Mainieri i spissen serverte et musikalsk koltbord hvor musikantene selv hadde bidratt med egne komposisjoner. Alle får ha meg unnskyldt, men ingenting kom opp mot «Nature boy» som vi kjenner fra Nat King Coles repertoar. Saksofonist Bendik Hofset la slike følelser i stykket at gåsehuden ble lokket frem.

Ideen til Arild Andersens bestillingsverk fra Voss 1990 «Sagn» ble egentlig unnfanget i Arendal året før da han gjorde en duokonsert med Kirsten Bråthen Berg på Austagdertunet. Verket ble gjenoppført på Canal Street med originalbestningen. For noen av oss ble det et kjærkomment gjenhør – for andre ble det en flott nyoppdagelse. Senere på festivalen ledet den brasilianske perkusjonisten Nana Vasconselos noe han kalte «Organic Workshop» hvor publikum ble invitert til å delta. Vi trampet, klappet og ropte, og Vasconselos illustrerte rytmeleken med historier fra sin egn oppvekst og musikalske karriere.

Slipper du folk inn på Sam Eydes plass, blir det mer fest og fjas enn lytting. Jeg skvatt litt da Al Di Meola måtte bryte av konserten midt i settet fordi, som han sa: «I’ve lost power».

Heldigvis var det tekniske problemer han siktet til, men det kunne like gjerne ha vært larmen fra publikum. All honør til festivalsjef Mats Aronsen som slipper til kunstnere med dynamisk uttrykk på den største arenaen.

Bare så synd at folk er så festsugne at de kveler de musikalske nyansene med skrik og skrål. Men Di Meola leverte! Med fullt band og fire strykere øste han fra «The Beatles Songbook» og fra sitt eget rikholdige repertoar.

Han spilte «Strawberry Fields» og «Elegant Gipsy» med like uanstrengt virtuositet. Ekstranummer var selvfølgelig «Norwegian Wood».

«John Coltrane hadde så dårlige tenner at han måtte utvikle funksjonell spillestil som involverte hele kroppen, ikke bare muskulaturen rundt munnen», kunne Bendik Hofset fortelle. Det ble et nært og godt møte

med Mike Mainieri og Bendik Hofseth på fredagens «Arendal Sessions». Bendik på sin side reflekterte mye over dagens online-verden hvor tilgangen musikalsk mangfold tar strupetak på seg selv. Vi orker simpelthen ikke å velge blant så mye. Valgmulighetene på nettet er så enorme at vi blir satt ut og finner trygghet i de gamle platene til Elton John. Nisjemusikken blir borte, og kun de store kommersielle produktene vinner frem.

Mike Mainieri er levende musikkhistorie. Når man har spilt med alle fra Coleman Hawkins og Billie Holiday til Paul McCartney og Billy Joel, så sitter man på en viss erfaring. Han fortalte mye om sitt forhold til vibrafonens klangmuligheter, og var også opptatt av norsk folkemusikk som et åpent og transparent uttrykk. Før festivalen ble avsluttet, spilte like godt Mainieri en uannonsert solokonsert på nyåpnede «No.9», Arendal har fått tilbake sin musikkoase!

Bare festivalen får orden på klokkeslett og konsertstart for de forskjellige arrangementene, så skulle alt ligge til rette for fine opplevelser også neste år.

Tekst: Børge Tronrud Foto: Jarle K. Jørgensen

Workshop med Nana Vasconcelos

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:06 Side 73

Stian Westerhus i Nidarosdomen

North Sea, Rotterdam [12.-14.07]

For ein finale! Hermeto Pascoal let seg ikkje tyngja av alderen. Trass i 77 år på baken fyrer han av garde eit sett med ekstranummer som nærma seg halvtimen.

North Sea Jazz Festival 2013 fekk nett den brakavslutninga som ein kvar festival ynskjer seg.

Festivalen fann som vanleg stad andre helga i juli i det gigantiske messesenteret Ahoy like utanfor Rotterdam.

Det blei ein svært trompetorientert opning på festivalen for min del med Terence Blanchard, Eric Vloiemans og Mathias Eick. Blanchard og Eick gjorde det som var venta av dei. Båe innanfor kjende og ulike konsept, men som alltid solid og suverent. Vloiemans hadde alliert seg med komponisten og pianisten Martin Fondse og Limburg symfoniorkester. Store ensemble er ikkje ubrøytt veg for den 50-år gamle nederlandske trompetaren. Han har tidlegare arbeidd med Metropoleorkesteret, orkesteret til den nederlandske marinen og «Het Gelders Orkest». Fondse skriv interessant, om enn til tider noko gamalmodig, romantisk musikk. Symfoniorkesteret beherskar den rytmiske utfordringa som ligg i musikken, og Vloiemans har ein autoritet som solist (og konferansier) som gjorde dette til både ei hyggeleg og sjeldsynt konsertoppleving i sterk kontrast til det som fann stad same stad eit døgn seinare. Då var det duka for E.S.T. Symphony. Esbjørn Svensson sin musikk er arrangert for symfoniorkester av den svenske dirigenten og arrangøren Hans Ek. I tillegg hadde Dan Berglund og Magnus Öström har hanmed seg Yuri Honing, Ibrahim Maalouf, Kurt Rosenwinkel, Martin Tingvall og Yaron Herman. Ek var dirigent for symfoni- orkesteret til det konglege konservatoriet. Det blei ein usamanhengande affære der arrangementa på fragmentarisk vis brukte heile symfoniorkesteret. Augneblinka på denne konserten stod dei ulike solistane samt Berglund og Öström for.

Elles baud fredagen på eit friskt møte med ei vidareføring av prosjektet «Take Five». Denne gongen hadde orkestermedlemmene tek med seg ein låt kvar arrangert for tre treblåsarar, tre messing, gitar, piano, bass og trommer. Mykje fin musikk å høyra. Dei to norske bidraga av Daniel Herksedal og Per Zanussi stakk seg fordelaktig ut, men det spørs om ikkje den polske pianisten Marcin Masecki tok kaka med ein slentrande funky låt, men også med eit direksjonsrepertoar av det sjeldne. Imponerte gjorde også coverbandet Zyndicate.

Thierry Eliez gjorde ein formidabel jobb som kapellmeister og bassisten Alune Wade spelte kor som ikkje kasta vrak på tradisjonen og tidlegare forvaltarar. Det er heller ikkje nokon bakdel å ha saksofonisten Emile Parisiene med på laget.

Laurdagen opna med eit møte med Kenny Barron Platinum Trio i toppform. Med George Mraz og Lewis Nash laga Barron ei kammermusikalsk kosestund av det mest utsøkte slaget. Nedturen med E.S.T. Symphony er allereie nemnt, og det blei dess hyggelegare å møta Steve Winwood som også var i godlune. Førre gong verka Winwood uinspirert og verken band eller lydmann hadde dagen, men no kom Spencer Davis, Blind Faith og Traffic-perlene på ei snor. Eliane Elias stilte med både husbond (Marc Johnson) og ex. (Randy Brecker) og dotter (Amanda Brecker) samt Joe Lovano, Rubens de la Corte og Jonas Johanson til noko som absolutt hadde sine musikalske augneblink, men som eg sikkert hadde hatt meir utbytte av om eg hadde dekka festivalen for Se & Hør.

Det store utbytte fekk eg heller ikkje av Chick Corea & The Vigil. Corea finn stadig nye, unge, strålande musikarar og Christan McBride på bass er ein kvalitetsgaranti i seg sjølv, men Corea har ein tendens til å laga empanada-jazz ut av det meste. Denne kvelden var det Tadd Damerons «Hot House» som fekk gjennomgå. Elles byrjar eg raskt å flakka med blikket når Corea søkjer attende til Al Di Meola-utgåvene av Return To Forever.

Eg søkte tilflukt hjå The Roots og gjekk såleis frå vondt til verre. Makan til infantilt publikumsfrieri skal ein leita lenge etter. «Zorn @60» var ein konsertserie på fem, der musikken var av John Zorn og hovudpersonen

inngjekk i besetninga på tre av konsertane. Eg fekk med meg deler av konserten «Templars» med Mike Patton, John Medeski, Trevor Dunn og Joey Barron. Eg sat att med ei kjensle av at dette var fire musikarar som ikkje var på bølgjelengd. Då var det heilt anna gruppeidentitet i nederlandske Talking Cows. Dei to initiativtakarane, pianist Robert Vermeulen og saksofonist Frans Vermeerseen, høyrde heime på ulike musikalske planetar. Vermeulen den straighte av dei to. Talking Cows er blitt ein underhaldande hybrid som evnar å overraska.

The Cookers er eit såkalla all-star band. Donald Harrison, Billy Harper, David Weiss, Eddie Henderson, George Cables, Cecil McBee og Billy Hart utløyser forventningar. Det hender at store ego kjem i vegen for eit saumlaust samspel. Kva som gjorde at det halta denne kvelden skal vera usagt, men ensemblespelet lei under mangel på leiing. Fine kor fekk me, bevares. Billy Harper kan og vil framleis. George Cables og Eddie Henderson hadde også sine augneblink. Det må likevel vera lov å vera litt skuffa. Tillery gjorde alt anna enn å skuffa. Vokaltrioen med Rebecca Martin, Gretchen Parlato og Becca Stevens leverte god-natt-musikk så lågmælt at eg frykta at den vanlege sirkulasjonen av publikum ville øydeleggja atmosfæren. Det skjedde ikkje. Folk sat andektige under heile konserten. Eg har vore på duokonsert med Martin og bassist Larry Grenadier i Montreal. Becca Stevens kjenner eg frå plata «Weightlessness» og samarbeid med Brad Meldhau.

Gretchen Parlato har eg høyrt på plate og North Sea før, men aldri dei tre saman. Førebels er det ikkje kome plate med trioen, men den kan vel ikkje vera langt unna? Den er etterlengta.

Sundag var dagen for forskrevingar. Herbie Hancock, Kurt Rosenwinkel, Chris Dave, ICP (Instant Composers Pool) og Ivo Neame i løpet av to timar. Etter eit par nummer med Kurt Rosenwinkel valde eg ICP og Ivo Neame. Førstnemnde forsterka med pianistane Guus Jansen og Steve Beresford. Likevel var Misha Mengelberg på plass og leverte fleire finurlege innspel. Det var ICP av godt gamalt merke med Han Bennik som stødig trommis og ustødig konferansier. Den engelske pianisten, komponisten og orkesterleiaren Ivo Neame hadde med seg oktetten sin. Han spelte mykje av repertoaret frå Edition-utgjevinga «Yatra» og med eit unnatak, same besetning. I platemeldinga mi i Jazznytt påpeikte eg at det var langt mellom drammane solistisk sett, og dette blir endå meir kritisk i live-samanheng. Særleg Jason Yarde gjorde sitt for å redusera dette saknet.

Bass-saksofon fenomenet Colin Stetson gjorde greia si.

Eg blei etterkvart som konserten skreid fram meir imponert enn engasjert. Den svenske pianisten Martin Tingvall har ein trio med cubanaren Omar Rodriguez Calvo på bass og tyske Jürgen Spiegel på trommer som i aller høgste grad engasjerer. Dei tre er utruleg på hogget, og Tingvall har ein låt-portefølje som har både

særmerke og slitestyrke. I tillegg bidreg bassist Calvo med nokre låtar av same kaliber. Når det det gjeld kvalitet på låtmaterialet er Steve Swallow mannen å venda seg til. Kvintetten med Chris Cheek, Carla Bley, Steve Cardenas og Jorge Rossy er eit potensielt festivalhøgdepunkt. Nokre jobbar til og nokre arrangementsavklaringar, så tek dei ut dette potensialet.

Konserten med Owl Trio etterlet i stor grad same inntrykk som plata - eit kammermusikalsk uttrykk som krev ro i salen og god akustikk. Sjølv om publikum var både roleg og lyttande, blei det for mykje sirkulasjon i salen til å halda fullt fokus under heile konserten. Litt tilfeldig datt eg innom siste halve timen med Bonnie Raitt.

I 2012 gav ho ut den første plata si på sju år.xxxxxxxxxx «Slipstream» gav henne den 10. Grammy i karrieren.

Det var ei særs opplagt Raitt som avslutta konserten med ein Best-of-avdeling der særleg vokalisten Raitt imponerte. Sting og Robert Glasper blei valt vekk til fordel for Antonio Sanchez Migration. Plata «New Life» som kom tidlegare i år, er ein av dei sterkaste utgjevingane så langt i 2013. Vokalist Thana Alexa og tenorist Donny McCaslin var ikkje med til Rotterdam.

Elles hadde Sanchez Dave Binney, John Escreet og Matt Brewer med på laget. Etter at lydbiletet var justert gjennom første nummer, tok det berre heilt av.

Spesielt pianist John Escreet fekk mykje boltreplass, og eit av høgdepunkta under konserten var faktisk solopianoavdelinga hans. Elles har eg aldri høyrt trommespel som det Sanchez varta opp med i lengre solosekvensar eller hyppig tilbakevendande 4/4 eller 8/8. Sanchez & Co opna perleporten og der inne sat Hermeto Pascoal og spelte festivalhistorie.

Tekst: Lars Mossefinn Foto: Andreas Terlaak

Olavsfestdagene, Trondheim [28.07-03.08]

I flere år har debatten gått om hva en jazzfestival skal, og bør inneholde. Bølgene har gått, og går rimelig høyt før festivalene, særlig i Molde og på Kongsberg, om hva av musikken som presenteres som er jazz og hva som ikke er det. Denne diskusjonen merker man ikke så mye til på Olavsfestdagene. Festivalen er en av knutepunktfestivalene, og skal ha fokus på kirkemusikk.

Grunnen til at Jazznytt tok turen nordover, var at man i år hadde noen konserter som med letthet kunne karakteriseres innenfor jazzbegrepet, men som samtidig også passet perfekt inn i det kirkelige – særlig på grunn av de lokalitetene musikken ble presentert i.

Verre var det kanskje med «folkefesten» i Sparebank 1 sitt øltelt midt på torvet, i enden av Trøndersk matfestival, som de siste dagene preget sentrum.

Men vi holdt oss, i hovedsak, til musikken vi kunne plassere innenfor jazzen, eller i jazzens nabolag.

Det begynner å bli en stund siden forrige gang vi hørte jazznytt [73]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 74

LEVENDE LYD

Daniel Herskedal med prosjektet «Harald Hardråde i Østerled»

Kristin Asbjørnsen på en scene. Men for den som venter på noe godt osv. I Vår Frues kirke i Trondheim var hun tilbake. Sammen med gitaristen Olav Torget, trommeslageren Rune Arnesen og bassisten Gjermund Silseth gjorde hun et sett med gamle spirituals, noen av dem kjent fra Asbjørnsens tidligere konserter og plater, pluss endel nytt stoff som hun står ansvarlig for selv.

Det er ingen tvil om at Asbjørnsen er vår fremste utøver av denne aframerikanske musikkstilen. Med sin helt spesielle, hese røst og sin store scenesjarm, ga hun en fullsatt kirke en strålende forestilling. Med gitaristen Olav Torget har hun den perfekte samarbeidspartner, og med «lokomotivet» Arnesen og en fjellstø Silseth i bakgrunnen, ble dette en konsert som lover det beste for den kommende plata (som er ventet i høst).

Den første kvelden vi gjestet byen rakk vi også så vidt innom det store teltet på Torget og «folkefesten», hvor Knut Reiersrud holdt ball. Sammen med en ytterst opplag David Wallumrød på orgel ble dette en utgave av bluesen som ligger flere steinkast fra Missisippi og Lousiana. Wallumrød er en jævel på orgelkrakken, og sammen med resten av bandet, ga de Reiersrud noen skikkelig spark bak, som inspirerte og ga oss en drivende fin konsert.

Dagen etter startet man med barna. Trommeslageren Tor Haugerud og bassisten Michael Duch hadde alliert seg med to dansere og en skuespiller i Teater Fot for å vise oss stykket «Spurv». Et stykke beregnet for barn under tre år, med mye fin og fri improvisert musikk og et særdeles ungt publikum som ikke brydde seg mye om at de var på konsert. Her var det viktigste å stikke av med skuespillernes rekvisitter og krabbe rundt mellom dansere og skuespiller. Morsomt og ytterst hyggelig.

Komponisten og vokalisten Maja Ratkje er trønder så god som noen, så det var bare helt naturlig at man hadde invitert denne, så smått verdenskjente samtidsog improkunstneren til å gjøre et prosjekt under Olavsfestspillene. Til konsert i den mektige Nidarosdomen hadde hun laget stykket «Asylos - kvinners stemmer» sammen med forfatteren Aasne Linnestå, for Det norske jentekor og den lokale Schola Sanctae Sunnivae og solisten Marianne Beate Kielland. Dette ble i stor grad en suksess for komponisten og Det norske jentekor.

Her blandet man barnesanger med repitative tekster og samtidsmusikk som de unge jentene i koret behersket med stor overbevisning. Ting var lekent og morsomt, samtidig som Ratkjes litt rabulistiske ideer og grenseløse kreativitet kom godt til syne. En fin forestilling, som burde fylt opp Nidarosdomen adskillig bedre enn tilfellet var denne ettermiddagen.

Tubaisten Daniel Herskedal hadde satt sammen et interessant lag for sitt bestillingsverk «Harald Hardråde i Østerled». Saksofonisten Marius Neset, trompeteren og vokalisten (!) Ole Jørn Myklebust og perkusjonisten [74] jazznytt

Terje Isungset i kraftig møte med det russiske mannskoret Moskvapatriarkatet. Herskedal fortalte oss historien mellom låtene, og fremførte sin variant av historien, fra slaget på Stiklestad via rømning til Kiev og videre til Istanbul. En fin forestilling hvor de mektige sangstemmene til russerne var mest givende, sammen med Ole Jørn Myklebusts vokal.

Hovedgrunnen til at Jazznytt tok turen til Trondheim i år, var utvilsomt konserten i Nidarosdomen med gitaristen Stian Westerhus (bildet) og hans nye trio, Pale Horses, med keyboardisten Øystein Moen og trommeslageren Erland Dahlen. I tillegg hadde de med seg vokalisten Susanna Wallumrød.

Pale Horses-sammensetningen er to-tredjedeler gode, gamle Puma som herjet jazz- og rockescener over hele Europa for noen år siden. Og jeg må innrømme at jeg så fram til et slags nytt Puma på konserten i Nidarosdomen. Jeg var en smule skeptisk til hvordan de tre (fire) musikerne ville takle det vanskelige rommet en slik dom nødvendigvis er for heavy gitarmusikk, særlig pga. den enorme romklangen et slikt lokale skaper. Men heldigvis var jeg skeptisk til ingen nytte!

Det startet med Westerhus alene på scenen. Hans vokal og gitar i et dvelende, nesten Robert Wyattsk landskap.

Med utstrakt bruk av bue på gitaren, gir han oss et nesten religiøst lydbilde. Hans lange linjer sammen med en repeterende vokal tar oss med til en annen dimensjon og til et lyst og vakkert landskap.

Etter en stund med denne, nesten himmelske musikken, kommer Moen og Dahlen inn, og musikken dreier mot et mer rocka landskap. Moens keyboards legger føringer i bakgrunnen, mens Dahlen legger rockekompet med heftig og pådrivende spill. Og over det hele svever, hamrer og slår Westerhus fram sine aggressive gitarganger, slik vi liker det.

For en mannsalder siden hadde jeg en tidlig LP med bandet Genesis. Jeg tror det het «Genesis Live» og var muligens fra 1977, før Peter Gabriel og tromme-slageren Phil Collins ble megastjerner. Denne psykedeliske musikken dukket opp i hjernebarken mens Pale Horses gjorde Nidarosdomen om til en gigantisk rockescene.

Med videoinstallasjoner på søylene i bakgrunnen, hvor Westerhus så mer ut som en figur fra punken eller en eller annen horrorfilm, men som var med på å fullende scenen. Westerhus hogger til med hele kroppen. Han vrir og vrenger, smiler når han føler at dette går veien, mens Dahlen og Moen kommer med innspill og kommentarer på de ideene gitaristen legger opp til.

Så roes det hele ned igjen. Moen legger et tema på keyboards, og Susanna Wallumrød kommer inn på scenen, og lydbildet endres totalt. Wallumrøds klare og særegne stemme legger seg kaldt over de tre instrumentalistene. Hun griper scenen behendig, og tar oss med ut på en tur i sitt eget univers. Westerhus har laget Wallum-

rød-musikk som nesten er mer Wallumrød enn hun selv.

Tekstene sitter perfekt i stemningen, og Wallumrøds lyse, men litt kjølige utstråling, gjør musikken usigelig vakkert, og de tre instrumentalistene smiler til hverandre og er fornøyde med hva de har satt i hop.

Etter at de har rundet av, og vi har beveget oss ut av den mektige katedralen, møter vi på den trønderske folkefesten, som man heller ikke slipper unna på en kirkemusikkfestival. Vi går omveier for å slippe unna gamle popslagere, og vandrer stille gjennom Trondheims bakgater i kjølig duskregn. Og det gjør ingen verdens ting. Det kan bare regne. Vi har fått en musikalsk opplevelse som gjerne kan gå inn i historiebøkene.

Stian Westerhus har de senere årene flyttet en del grenser for hva som er mulig å gjøre på konsertscenen. Hans soloprosjekter har gått sin seiersgang over verden. Hans utrolig vakre samarbeid med Sidsel Endresen, spesielt settet under Moers-festivalen i Tyskland tidligere i år, var noe av det vakreste jeg kan huske å ha hørt på konsert noen gang, og så topper han det hele med denne utrolig vakre konserten i selveste Nidarosdomen! Mens vi går over den gamle bybrua over Nidelva og gjennom smugene på Bakklandet, lurer vi på hvor dette egentlig skal ende. Har denne gitaristen fra Trøndelag ingen begrensninger overhode?

Siste kveld på Olavsfestdagene, går vi igjen til kirke.

Denne gangen for å høre religiøse folketoner og folkemusikk fra Trøndelag. Vokalisten Heidi Skjerve (fra Rennebu) har i mange år jobbet med å utforske denne musikken. I prosjektet har hun fått med professor og læremester John-Pål Inderberg, bassisten Trygve Waldemar Fiske og pianisten Vigleik Stooraas som følge.

Og det er tydelig at Skjerve føler seg vel tilpass i denne settingen og denne musikken. Hun har gravd fram en rekke melodier og låter som ikke er kjent for andre enn de mest ihuga kirkegjengere fra indre strøk av Trøndelag, og med et musikalsk følge som det hun har her, kan det nesten ikke gå galt. Skjerves stemme er stjerneklar og ren. hun har jazzen i kroppen, noe hun utnytter ved å strekke og dra i folketonene så de blir en del av jazztradisjonen. Storaas er den perfekte pianisten i en slik setting, med stort overblikk og med pianojazzen fra Jarrett-tradisjonen godt inne. «Ungsauen» Fiske spilte lydhørt og fint, og ga oss også et par, tre nydelige soloer, som passet perfekt inn i regien. Og når Inderberg og Fiske bidro med «background vocal» sammen med Skjerves nydelige stemme, så var denne anmelderen, sammen med en fullsatt Vår Frues kirke, svært fornøyd med livet, da vi klarte å holde oss på behørig avstand fra «Living Next Door To Alice» fra «folkefesten» da vi vandret tilbake til hotellet.

Tekst og foto: Jan Granlie

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 75

Jazz em Agusto, Lisboa

(02-11.08) For 30. gang arrangerte man festivalen Jazz em Agusto (jazz i august) i vakre Lisboa. De første dagene var festivalen preget av et annet jubileum, nemlig John Zorns 6o-årsfeiring, som nå har pågått noen måneder, og som sikkert ikke stopper før vi vandrer over i 2014.

Vi var med på denne feiringen i Moers tidligere i år, så vi valgte å ankomme festivalen dagen etter, men i god tid før Elephant9 med Reine Fiske skulle på scenen.

Festivalen ble i år arrangert utendørs, i den nydelige parken som ligger i tilknytning til Gulbenkian Musica og det moderne kunstmuseet. Her er det plass til en del hundre publikummere i et fint amfi, hvor skogen rundt er opplyst og alt ligger til rette for hyggelig stemning.

Elephant9 åpnet altså festivalen for undertegnede.

Dette er et band som utvilsomt passer best i en litt trang klubb, så utendørsscenen, med ganske stor avstand ut til publikum, var ikke til det beste for bandet.

Musikken forsvant litt ut blant trekronene, og nådde ikke helt fram til publikum. Mer guffe i anlegget hadde også rettferdiggjort all den energien de fire musikerne ofret på scenen.

Likevel la de avgårde som de pleier. Ståle Storløkkens voldsomme angrep på orgelet, Torstein Lofthus’ duracel-kaninenergi bak trommene, Nicolai Hængsle Eilertsens effektive og råe basspill og Reine Fiskes 70-talls pskykedelica. En konsert det portugisiske publikummet likte godt, men som vi, som har hørt bandet en rekke ganger tidligere, hadde foretrukket å høre i en litt annen setting.

Dagen etter var det duket for mitt første møte med The Thing XXL. Det vil si, som vanlig Mats Gustafsson på tenor- og barytonsaksofon, Ingebrigt Håker Flaten på elektrisk- og akustisk bass og Paal Nilssen-Love på trommer. I tillegg hadde de invitert gjestene Terrie Ex på gitar, Peter Evans på trompet, Jim Baker på piano og elektronikk og Mats Äleklint på trombone.

Det mest overraskende med konserten var nok kanskje at Gustafsson overlot mye av scenen til de andre blåserne denne kvelden, mens han selv spilte litt andrefiolin. Men med Evans og Äleklint i storform, så gjorde ikke det så mye. Äleklint er en av verdens ledende trombonister per i dag, og klinte til så det ristet i grunnvollene. Evans trompetspill er av en annen verden. Hva han gjør med trompeten er det, så vidt jeg har registrert, ingen andre som gjør ham etter. Høyt og lavt og med et rytmisk uttrykk og en tilnærming ingen andre gjør han etter. Etterhvert våknet også Gustafsson og ledet de andre gjennom låter av Don Cherry, John Coltrane (en strålende versjon av «India») og Don Ayler i tillegg til eget stoff som vi kjenner utgangspunktet for fra tidligere. I tillegg fikk vi en nyskrevet låt av Håker Flaten med tittelen «Red River» som ble et av konsertens høydepunkter.

Terrie Ex kompletterte på mange måter Håker Flatens aggressive tilslag, særlig da Flaten heiv seg over elbassen. Utradisjonelt og interessant. Nilssen-Love hamret avgårde slik han alltid gjør, og det er morsomt å følge med på hans innfløkte rocka rytmer som alltid havner på rett side. En makaløs konsert fra en sammensetning som bare må ut på plate og på en haug med andre festivaler framover!

Dagen etter var Peter Evans igjen på plass, denne gangen med sin oktett. Her synes vi det ble veldig kjedelig i lengden, spesielt pga. de repeterende, rytmiske frasene som gikk igjen på så godt som alle låtene. Vi savnet rett og slett mange av de energiutladningene fra kvelden før, og som vi kjenner fra et av hans andre band, Mostly Other People Do The Killing.

Deretter var det klart for et annet høydepunkt. Saksofonlegenden Anthony Braxton. Etter konserten kunne han fortelle Jazznytt at han var sikker på at USA nå var i ferd med å gå ad undas på samme måte som Syd-Europa. Økonomien svikter og landet blir mer og mer arrogant og uspiselig. Men han hadde tro på ungdommen, kunne han fortelle. Det var også grunnen til at han, i sitt 65. år, hadde alliert seg med unge musikere i sitt nye prosjekt, «Falling River Music Project». Hans samarbeidspartner gjennom flere år, trompeteren og trombonisten Taylor Ho Bynum, gitaristen Mary Halvorson og bandets nyeste tilvekst, saksofonisten Ingrid Laubrock.

Nå er ikke jeg den som har opplevd flest konserter med Braxton, men jeg må si at konserten i Lisboa denne varme kvelden, var en innertier. Braxton førte an med små håndbevegelser hvor han ville at musikken skulle bevege seg, og hans energi og vitalitet, både på sopranog altsaksofon var fascinerende. Nydelige komposisjoner hvor han i stor grad slapp til de andre musikerne.

Laubrock har de siste årene utviklet seg til en fin improvisatør som virkelig setter sitt stempel på de prosjektene hun medvirker i. Bynum er et unikum både på trompet og trombone, mens Halvorson stadig står fram som en sterkere og sterkere musiker. Sjefen sjøl var hele veien høyt og lavt, nesten som en frigjort Lee Konitz, med stor entusiasme og spilleglede.

Dagen etter var det duket for gitaristen Mary Halvorson igjen, denne gangen med sin egen kvintett. Jonathan Finlayson på trompet, Jon Irabagon på altsaksofon, John Hébert på bass og Ches Smith på trommer. Jeg

tror ikke jeg kjenner til noen gitarist som spiller som Halvorson, og jeg er overbevist om at ingen mannlig gitarist ville valgt å spille slik. Å kalle det feminint gitarspill kan kanskje opprøre noen, men det var slik jeg oppfattet det. Enkle linjer som hele tiden hadde overraskende vendinger, og det hele låt aldeles strålende.

Kompet med Hérbert og Smith er et komp ut av en annen verden, og med den finslepne, og nesten klassiske trompeteren Finlayson, en av de nye amerikanske stjernene på trompethimmelen, og en annen av Mostly Other People Do The Killing-favorittene, Jon Irabagon i front, ble dette en intellektuell og flott konsert.

Festivalen ble avsluttet med saksofonisten Pharoah Sanders & The Underground. Dvs. Sao Poulo og Chicago Underground-trioene, begge ledet og driftet av nok et stjerneskudd på den amerikanske trompethimmelen, Rob Mazurek.

Sanders besøkte Norge både på jazzfest i Trondheim og på Maijazz tidligere i år. Han skulle ha spilt på Oslo jazzfestival bare tre dager etter konserten i Lisboa, riktignok med sin egen kvartett, men han avlyste (uvisst av hvilken grunn).

Vi må innrømme at vi hadde små forventninger til Sanders, men desto større til de to undergrunnstrioene. Men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over hele settingen. Sanders er en skygge av seg selv, og bidrar kun med små innsmett, mens Mazurek er den som tar mesteparten av plassen. Han avbrøt i mange tilfeller Sanders de få gangene han gjorde hederlige forsøk på å «trøkke til», kanskje fordi han var usikker på hvordan dette ville gå, men det virket langt fra bra. De to trioene funket på sitt vis, men med Marureks macho-aktige ledelse ble dette bare delvis hyggelig.

Jazz em Augusto er den perfekte jazzfestivalen for den som både liker jazz og som også har lyst på en god og varm ferie. Kun en konsert hver dag, noe som gjør at man får god tid og energi til å konsentrere seg om akkurat den konserten, uten å måtte tenke på at man må løpe til neste. Festivalen holder til i fantastisk nydelige omgivelser, med de opplyste trærne i parken og med en rolig og hyggelig atmosfære som gjør en sliten jazzskrott godt. Det eneste aberet er vel at flyplassen i Lisboa ligger i nærheten, og innflyvningen går rett over scenen...

Tekst og foto: Jan Granlie

The Thing XXL på Jazz em Agusto i Lisboa jazznytt [75]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 76

ANMELDELSER MICHAEL AADAL GROUP «Abigail» Michael Aadal (g), André Kassen (s), Audun Ramo (b), Gunnar Sæter (dr), Anders Hofstad Sørås (pedal steel guitar), Ole-Bjørn Talstad (p) LOSEN RECORDS LOS 122-2 Oppfølgeren til debuten «Desertion» fra 2009 har blitt akkurat så inderlig som vi kunne håpe på.

Da «Desertion» så dagens lys for fire år siden, kom det som en stor, hyggelig overraskelse for de aller fleste av oss. Michael Aadal Group hadde nemlig sin base i Kristiansand, og sjøl om svært mye positivt kan sies om Sørlandets hovedstad, så er det dessverre ikke jazzhovedstaden vi snakker om.

Det betyr at Aadal ikke har fått den oppmerksomheten han har fortjent – verken før eller etter utgivelsen av «Desertion».

Fire år har gått og bandet, som fortsatt er det samme som sist, har tatt ytterligere steg i retning seg sjøl. Alle har sin teoretiske bakgrunn fra universitetet i Agder der de tydeligvis hadde god tid til å finne sitt eget språk og uttrykk.

Nok en gang har Aadal skrevet all musikken. Han er en lyriker og skjønnhetssøker som henter inspirasjon fra en rekke kilder – det være seg melodiøs jazz, Americana, ispedd litt pop og country – hvordan er det mulig å unngå med pedal steel-gitar involvert?

Michael Aadal Group er et usedvanlig homogent og samspilt band. Likevel er det ikke til å unngå å legge spesielt merke til inderligheten i spillet til Aadal og trøkket i saksofonspillet til Kassen. Her har kongeriket fått nok ei ny flott saksofonstemme.

Dette hyggelige møtet blir avslutta med en vokal-versjon av tittellåta der teksten er skrevet og blir sunget av Stein Roger Sordal. Det er like inderlig og vakkert som det meste på «Abigail».

Tor Hammerø

ART ENSEMBLE SYD WITH MICHAEL GREGORY JACKSON «Liberty» GATEWAY EME 1302 Den rutinerte danske bassist, komponist og band-leder, Niels Præstholm, er ikke ukjent i det norske, der han har innspilt for bl.a. NORCD og Curling Legs. Som gruppeorganisator går han sine egne veier og har nå slått seg ned i den sørjyske by Sønderborg og startet sitt nye Art Ensemble Syd. Hertil har han invitert den amerikanske gitarlegende Michael Gregory Jackson for innspilning av Gregorys verker.

Gregory, som opprinnelig spilte rock, blues og diverterte som singer-songwriter, ble av trompetisten Wadada Leo Smith på 70-tallet introdusert i avantgardejazzen, hvor han snart ble stilartens førende gitarist i samspill med f.eks. Anthony Davis, David Murray og Oliver Lake. Senere vendte Gregory seg mer mot R&B og jazz-rock-fusjonenes dusinmusikk.

Men her er han i lyslevende utgave med egne verker i Præstholms ensemble. Det blir ganske visst en blandet landhandel, idet Gregory vil gjøre godt både med sine velkjente skarpkantede gitarimprovisasjoner, skrive spennende flerstemmige ensemblepartier for Thorstein Quebec Hemmets fløyter, Simon Spang-Hanssens saksofoner og fløyte og Heine Steensens milde fiolin og sende ensemblet ut på dypt vann i åpne lydmalerier, hvor en usikker nølen synes tidvis å inntreffe – samtidig som han også kjeder litt, når det alvorstunge ikke bærer igjennom, men virker selvhøytidelig. Således i «Down», hvor han med «plain» og følsom stemme fremfører sin egen poetisk slapt oppgitte tekst i en stil mellom softrock og pop – og i sørgemarsjen «Undercurrents» for ofrene fra orkanen Katrine, som blir for søtladent fremført til å gripe lytteren.

Men så finnes også vellykte numre som «Charity 4», hvor et skjev-harmonisert

tema lagt ut i synkron flerstemmighet dekomponeres i et rubato-vev, der instrumentene skiftevis (pr. impuls?) avløser hverandre i korte solo-, duo-, trio- og kvartettimprovisasjoner og samler seg i en tett kollektiv improfase i metrisk swing-tempo, som igjen glir inn i mer lydsentrert form, hvor Gregorys, her mer rockbeslektede, gitar tar føringen. Et betagende forløp. «Citi» åpnes med Gregorys rå gitarlyd og Matias Wolf Andreasens knitrende perkusjon, som de øvrige musikere føyer seg til i et kollektivt, nervøst sitrende lydunivers. Urban summen.

Det eneste kompositoriske bidrag av kapellmester Præstholm, «Gimbals», står også klart med en langsom dialog mellom ham og Gregory, som sammen med trommene blir til en trioimprovisasjon innen de øvrige forenes i et fint tema av kontrapunktiske stemmer.

Bemerkelsesverdig er også Gregorys korte avsluttende solo-feature i «For My Mother», hvor han med klangfulle akkorder og markant figurspill nærmer seg det spirituelle – helt uten klissen sentimentalitet.

Alt i alt er det gledelig å få bragt Michael Gregory Jackson «tilbake i jazzlyset», og Niels Præstholms musikalske prosjekter er alltid vert å låne et sympatisk og interessert øre.

Bjarne Søltoft KNUT BJØRNAR ASPHOL «Wilderness Exit» Knut Bjørnar Asphol (g, keyb, programming), Magnus Westgaard (b, elb), Torstein Lofthus (dr), Martin Hystad (dr), Nils Petter Molvær (tp), Helge Lien (p), Harpreet Bansal (vio), Zotora (didjeridoo), Sanskriti Shrestha (tabla), Stian Carstensen (kaval, acc) LABELS & GENTLEMEN / INDIA RECORDS 471138-2 De fleste møtte nok Knut Bjørnar Asphol for første gang i 2011 da han de-

ANKER / PINHEIRO / FAUSTINO «Birthmark» CLEAN FEED CF267CD Svarttrosten synger ikke i skalaer. Den utsender sine toner i linjer, som vi i forskjellige grader hører som melodiske figurer. Men den har ikke bestemt dem, de kommer bare – som en slags naturlov, der det handler om hva som er sant og ekte. I den henseende finnes likhetstrekk med fri improvisasjon innenfor musikken. Den er ikke planlagt, men utfolder seg heller ikke som lutter tilfeldighet. Én lyd kaller på eller utfordrer en annen, og menneskene bak dem søker det sanne, noe basalt som kjennetegner oss som mennesker, hvilket vi er født til å være – vårt felles fødselsmerke.

Denne, i grunnen, ordinære betraktning, meldte seg spesifikt ved lyttingen av dette siste CD-utspill med danske Lotte Anker i fritt impro-samspill. Anker er vidt spennende i sine musikalske aktiviteter, også geografisk, fra komposisjon til fri improvisasjon av både lydorientert og tonal karakter. Her på besøk hos to medlemmer av den portugisiske Red Trio, pianisten Rodrigo Pinheiro og bassisten Hernani Faustino, er Anker nærmere ett lyrisk-melodisk uttrykk, enn jeg har hørt henne på lenge. Akkurat en slags svarttrost-modus. Det skjer noe spesielt i denne ekte kollektive prosess, hvor de tre lydmakerne i gjensidig lytting skaper musikken. Og tidvis er det nærmest en telepatisk kontakt i spillet mellom Pinheiro og Anker. Pinheiro spenner over et vidt felt fra impresjonistisk, distinkt tilbakeholdenhet via boogie-aktig metrikk til varierte strengepreparasjoner og perkussive clusters og linjer, mens Faustino besindig festner musikken i sine skiftende [76] jazznytt

stemninger med pizzicato eller bue samt forskjellige manipuleringer på bassen. Anker spiller for anledningen overveiende på altsaksofon – med klangutforskninger, splittoner og klassisk klar tonedannelse. Kun i «Daytime Song» er hun på tenoren. Her med bred og fyldig tone i et reflektorisk spill, hvor flere lyriske passasjer oppstår. Det tonebærende er dominerende på platen, og generelt forløper stykkene, uavhengig av deres klare forskjellighet, etter et mønster med rolig spredt lyd som gradvis tetner, evt. også i tempo, mot en intensiv fase, som slutter i et rolig punkt. I to av de syv stykker er dog den lydbaserede tilgang fremtredende. Den avsluttende «Voices» er en slags nedtonet lyrisk lydmusikk med pust henover sopransaksofonens reed-stykke og dyp tørr bass. Og det komplekse forløp i «Golden Spiral» fører fra splittoner på sopranen og tonegenerator på klaverstrengene frem mot perkussive og mere tonale heftigheter, innen klaveret fra en reflekterende solo intensivt river Anker med på altsaksen, hvoretter bassen dypt klingende kaller til ro og orden.

Men det ultimativt smukkeste er sistefasen av «Dual», hvor Anker på sopranen de facto finner denne ene tone, som «sier alt». I resten av stykket spiller Anker sårt og svimlende smukt over et rolig vandrende ostinatmønster fra klaver og bass. Slikt forteller noe om å være menneske eller fugl.

«Birthmark» er et fremragende verk og resultat av et samarbeid mellom store, dedikert søkende musikere.

Bjarne Søltoft

buterte under eget navn med «Mnemonic». Med «Wilderness Exit» har Asphol tatt ytterligere skritt i retning seg sjøl.

Det vi har fått servert her er en ytterligere bekreftelse på at Asphol er en musikant med noe eget å fare med.

Han gir oss sju spor med vakre stemninger, flotte melodier og spor fra jazz ofte forbundet med ECM, meditative flater og musikk fra mange, eksotiske og fjerne himmelstrøk.

Asphol har i mye større grad funnet fram til ei retning på «Wilderness Exit» i forhold til slik vi møtte han på debuten for et par år siden. Som gitarist forteller han oss også at han har en hel del å bidra med og Terje Rypdal-påvirkninga er tona ned, sjøl om den på ingen måte er borte. Når han så har med seg gjester som Stian Carstensen, Helge Lien og Nils Petter Molvær, så mer enn antyder det noe om kvaliteten. Trommesjef Torstein Lofthus sørger hele tida for at det rytmiske trøkket er som det skal være og ytterligere gjester fra India (fiolin), Nepal (tabla) og Drammen(!) (didjeridoo) sørger for eksotiske bidrag som gjør dette møtet enda mer annerledes og spennende.

I sin innfallsvinkel til å skape musikk kan Knut Bjørnar Asphol minne litt om Øystein Sevåg, sjøl om det låter helt annerledes. Etter en litt for sprikende debut er han nå vei til å vise oss hvem han virkelig er.

Tor Hammerø TUOMO J. AUTIO «Groovy Moments – Live with Big Band & Strings» PROPHONE FINNISH JAZZ PRODUCTION PCD 115 Dette er en artig forestilling, for oss som liker lyden av en elegant sologitarist i kompaniskap med et utvida storband. Dette er nemlig resultat av musisering mellom gitaristen Tuomo J. Autio og et fullt storband (The Great Helsinki Swing Big Band) – pluss fem strykere (to fioliner, bratsj, og to celloer). I tillegg selvfølgelig, et stødig komp - Harri Taittonen (piano), Heikki Virtanen (bass), og Jartsa Karvonen (trommer).

Repertoaret er dels originalskrevet, dels låter som ikke er spesielt jazzkompatible, som Burt Bacharachs «This Guy’s in Love With You» og Lennon/McCartneys «Eleanor Rigby».

Miksen av strykerne og storbandet fungerer forbilledlig. Alt er naturligvis sirlig nedfelt i et partitur, men medfører på ingen måte at resultatet blir stivt og oppstylta. Tvert imot; det hviler en lun og ganske slentrende stemming over innspillinga. Mest «feelgood» blir det vel i Wes Montgomerys «Boss City».

Og da har jeg vel allerede sagt det.

Dette er «feelgood» for alle penga.

Ikke noe slags slitent hammond cocktail-party. Bare god, lettswingende jazzmusikk for det brede lag av folket.

Arild Rønsen BILLY BANG «Da Bang!»

TUM CD 034 Fiolinisten Billy Bang forlot denne verden i 2011, etter å ha levd et langt liv, både som musiker innenfor den frie,

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 77

ANMELDELSER

amerikanske jazzscenen, og som deltager i Vietnam-krigen, med derpå følgende problemer. Han var en av de viktige personer i frijazzen i New Yorks bakgater på 70-tallet, og mange vil kanskje huske hans posisjon hos folket i Bergen Jazzforum, da de i starten av en konsert på Vossa Jazz med Bang kom stormende inn i Voss kino med pistoler hvor kom et flagg med påskriften «Bang!» på når de avfyrte skudd. Vi vet ikke om Bang merket seg opptrinnet, men jeg er usikker på om han ville satt særlig pris på det der og da.

Han har tidligere gjort et par fine plater om sitt forhold til krigens Vietnam, som absolutt er å verdt å få med seg.

På «Da Bang!» har han med seg trombonisten Dick Griffin, pianisten Andrew Bemkey, bassisten Hilliard Greene og trommeslageren Newman Taylor-Baker i seks låter ført i pennen av Barry Altschul («Da Bang»), Don Cherry («Guinea»), Ornette Coleman («Low Years»), Miles Davis («All Blues») og Sonny Rollins («St. Thomas»).

Platen er innspilt i februar 2011, ca. et halvår før Bang forlot denne verden, for å slå seg sammen med sine gamle kompiser på jam i det hinsidige.

Dette kan man også høre på innspillingen. Det er noen litt rufsete bidrag fra Bang her, et godt stykke fra velmaktsdagene. Det blir nesten litt vemodig å høre den gamle helt slite såpass som han gjør i løpet av den korte timen dette varer. De andre musikerne holder seg litt i bakgrunnen, og lar Bang «holde fortet».

Dette er den siste innspillingen Bang gjorde, noe som kan være mer enn god nok grunn for å gå til anskaffelse av den, men noe musikalsk mesterverk er det dessverre ikke.

Jan Granlie MICHAEL BATES / SAMUEL BLASER QUINTET «One From None» FRESH SOUND NEW TALENT FSNT 414 Trombonisten Samuel Blaser har de senere årene kommet inn på den internasjonale jazzen som en slags outsider. Han har levert noen flotte innspillinger i eget navn som det er verdt å merke seg.

På «one from none» samarbeider han tett med saksofonisten Michael Blake, som også er en av disse relativt unge, fremadstormende musikerne fra andre siden av atlanteren som de senere årene har markert seg. I tillegg får vi høre pianisten Russ Lossing, bassisten Michael Bates og trommeslageren Jeff Davis i åtte komposisjoner skrevet av en av frontfigurene.

Blaser er en strålende trombonist som har full kontroll over det vanskelige instrumentet. Bates kan sin saksofonhistorie og «kompet» følger de to til døra hele veien.

Noen av låtene blir litt spesielle, i og med at Lossing benytter Rhodes i stedet for piano, noe jeg ikke synes faller heldig ut hele tiden. Det blir på mange måter litt «70-talls» over det hele. Han spiller Rhodes ikke så langt fra Chick Corea slik vi husker det fra Return to Forever-tiden. Men han gjør det med stil og overbevisning. Bassist Bates og trommeslager Davis backer perfekt opp de tre hovedsolistene.

I musikken er det mye sent 60-tall og 70-tall. Corea, som før nevnt og til en viss grad, Herbie Hancock.

Soloene til Blake og Blaser er gjennomtenkte og fine, og det hele er en fin sammensetning av relativt unge musikere som har sin nære jazzhistorie inne. Hyggelig!

Jan Granlie FRANCESCO BEARZETTI TINISSIMA 4ET «Monk’n’roll» CAMJAZZ CAMJ 7859-2 Er det virkelig slik at alle musikere kan spille Tholonious Monk, og komme fra det med æren i behold? I Molde i sommer gjorde Jason Moran og noen norske musikere nettopp det (i følge rapportene). Tyskerne i Alexander von Schlippenbach har i stor grad gjort det med sitt prosjekt «Monks Casino». Men å sette et band med relativt macho italienere til å tolke Monks komposisjoner i relativt rocka versjoner? Jeg må innrømme at jeg var skeptisk.

Francesco Bearzattis Tinissima 4et hørte jeg første gang på Nattjazz i Bergen fjor, hvor de avleverte noen solide salver italiensk machojazz til stor glede for bergenserne.

Bearzatti er bandets saksofonist, mens Giovanni Falzone trakterer trompeten på svært typisk, italiensk vis. Trom-

meslager Zeno De Rossi er en mirakelmann med stikkene og bassisten Danilo Gallo kan man sannsynligvis sette til å spille hva som helst og han skaper galskap av det.

Og galskap er dette på mange måter. Å spille Monk med rocka elbass, kan høres temmelig malplassert ut, men med Gallo som traktør, så går det aldri feil vei. Falzone og Bearzelli racer av gårde som om det gjaldt livet.

De to første låtene, «Misterioso» og «Bemsha Swing» fremføres som ren rock’n’roll, med knallhard elbass som er med på å gjøre oss som lyttere litt ukomfortable. Det er jo ikke sånn man skal spille Monk! Men i tredjesporet «Bye-Ya» tar de det litt ned, Gallo finner fram kontrabassen og lydbildet blir mye «røddigere». Soloen til kapellmesteren er kreativ og flott, og i det Falzone overtar er man tilbake i rockekjøret. Så følger «Green Chimneys», en av Monks mindre kjente komposisjoner. Og her er vi midt i heavyrock-land. Interessant nok, men kanskje mer i Rønsen-avdelinga enn i redaktørens favoritthjørne. Men det er morsomt. Det er det ingen tvil om.

Og slik fortsetter det gjennom 16 Monk-komposisjoner. De fire italienerne racer av gårde uten det minste snev av respekt for opphavsmannen.

Eller kanskje er det er Thelonious

Monks musikk ville ha vært hvis han selv hadde vært tilstede i 2013? «’Round Midnight» får en fin rytme i starten, og fremføres med all den respekt man kan forlange, selv fra en gjeng gale italienere. Falzones solo favner over hele registeret og er behagelig. Det er nesten som å høre Nils Petter Molvær i gamle Masqualero. «In Walked Bud» høres i starten nesten ut som kjenningsmelodien til et eller annet spørreprogram på fjernsynet i «grusbanealderen». Hvis noe kan kalles jazz-kitsch, så må det være dette!

«Brilliant Corners» gjøres acapella med «sticky» elbass og klarinett, pluss litt plystring fra trommeslageren, mens «Straight No Chaser» er heavyrock med blåsere.

«Blue Monk» er mer i nærheten av jazz-kitsch med heavy bass og trommer med masse frijazzelementer og bebop.

Og sistelåta, «Criss Cross» med bassganger ala «Walk On The Wild Side», er kanskje platas mest originale låt.

Med nydelig ensemblespill og Lou Reed svevende over skyene. Høres det utenkelig ut? Sjekk ut «Monk’n’roll» og opplev det selv! Jeg lo i alle fall godt innimellom.

Jan Granlie

kommet opp med en rekke strålende prosjekter de senere årene, som på mange måter forenes på denne innspillingen.

Mange vil kanskje hevde at Zeuthen har verdens styggeste lyd i altsaksofonen sin, og det kan kanskje også stemme, men i denne sammenhengen passer den aldeles perfekt. Av og til blir hans skarpe vibrato og litt rustne tone nesten skremmende, og den gjør noe med kroppen din hvis du lytter intenst. Du får en annen hjertefrekvens, du begynner å kaldsvette og ubehaget kommer krypende, men den fungerer perfekt som kontrast til Dahls vidunderlig vakre, effektive, virile og teknisk briljante spill. Hør bare på hans pianosolo på andresporet «Troubadour» eller i den fine balladen «Tusind tak». Davidsens basspill er moderne, men samtidig med røttene godt plassert i de danske basstradisoner etter Niels-Henning Ørsted Pedersen og Charlie Haden, mens Pasborgs

trommespill hele veien er energisk og originalt.

Låtene på platen er enten gjort av Dahl eller Zeuthen (eller begge to), eller alle i fellesskap. De varierer fra de helt neddempede til noen solide, musikalske eksplosjoner. De fire kommuniserer perfekt med hverandre, og det hele er en fryd for øret.

Favoritter? Alle platas 11 spor, men med Dahls «Dear Keith», på topp. En klar hyllest til Keith Jarrett, helt i hans ånd, hvor man også får med noe av den karakteristiske «gryntingen» som er så typisk for mester Jarrett.

Her får vi også en strålende bass-solo fra Davidsen som beviser hvilken kapasitet og kreativitet som bor i denne musikeren.

Plata er innspilt i Rainbow Studio i Oslo med lydmagiker Jan Erik Kongshaug bak spakene, og da er det ikke å vente enn at lyden er perfekt.

Jan Granlie

Jazznytt anbefaler: CARSTEN DAHL EXPERIENCE «Reveréntia» STORYVILLE 101 4285 Den danske pianisten Carsten Dahl er en av Skandinavias mest aktive pianister.

Under sommerens jazzfestival i København var han stadig å høre ute på konsertscenene, bl.a. med Palle Mikkelborg og kvartetten Experience. Han jobber til daglig som lærer ved Rytmisk Musikkonservatorium i København og har en rekke prosjekter bak seg, bl.a. med Arild Andersen og Jon Christensen («Space Is The Place»), som vil komme med oppfølgeren «Under the Rainbow» på Storyville på Oslo Jazzfestival den 17. august.

Experience har med «Reveréntia» fullført kvartettens musikalske triologi.

De to foregående platene, «Metamorphosis» og «Humilitas» fikk begge strålende mottagelser i pressen, og hvem husker ikke kvartettens konsert under Moldejazz den 22. juli for to år siden, en konsert som nesten ble en messe for Utøya.

I følge musikerne er dette det siste disse fire musikerne gjør sammen som kvartett, noe undertegnede synes er synd, siden dette er en av de fineste bandene den danske jazzen har kommet opp med de senere årene. Men vi får hygge oss med de tre platene og de gode minnene fra de konsertene vi har fått lov til å overvære med de fire i tett samspill.

De tre musikerne Dahl samarbeider med på «Reveréntia» er tre av de mest markante stemmene i den danske jazzen de senere årene. Altsaksofonist Jesper Zeuthen, bassisten Niels «Boose» Davidsen og trommeslageren Stefan Pasborg har på hver sine hold

jazznytt [77]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 78

ANMELDELSER

BERESFORD / KÜCHEN / LIAVIK SOLBERG «Three Babies» Steve Beresford (p, objects), Martin Küchen (ss), Ståle Liavik Solberg (dr, perc) PEIRA 19 Trioen Beresford, Küchen, Solberg er en av disse ad hoc-konstellasjonene som er oppstått i det fritt improviserende miljøet rundt klubber/festivaler som Blow Out, All Ears osv. Jeg hørte trioen for første gang under fjorårets Hagenfest i Dala-Floda «in the middle of nowhere» i Sverige, mens dette opptaket er fra Café OTO noen uker tidligere.

Tre fritt improviserte strekk, hvor Küchen er den som strekker seg mest.

Av de tre er det pianisten Steve Beresford som har den lengste CVen. Han kommer fra de britiske øyer, og har i flere tiår vært en toneangivende musiker på den frittgående, britiske jazzscenen. Martin Küchen har de senere årene brøytet seg fram som en av Sveriges ledende frijazzere, mens Liavik Solberg kanskje er mest kjent for sin Blow Out-festival (sammen med Paal Nilssen-Love) og samspillet med Stine Janvin Motland i duoen Motsol.

Sammen improviserer de fram noen fine strekk på «Three Babies». Nå kan det selvsagt sies at dette er musikk som gjør seg aller best i levende live, og at en plateinnspilling med et slikt band mer blir en historisk dokumentasjon enn en produkt man har til hensikt å selge i tusentall. Men det spiller ingen rolle hva hensikten er. Det viktigste er at denne musikken kommer ut til folket, og at det kan bidra til at disse tre, ytterst kompetente musikerne, får seg spillejobber rundt om på klubber og festivaler som er i besittelse av åpne ører. Da blir det en ekstrabonus at vi som har sans for denne type musikalsk utfoldelse kan ta del i gleden av hva denne musikken skaper av assosiasjoner og tanker. En interessant innspilling som mange bør låne øre til.

Jan Granlie ANDERS BERGCRANTZ «Plays The Painter by Anna-Lena Laurin» VANGUARD MUSIC BOULEVARD VMBCD108 Anders Bergcrantz er i mine ører en av Europas aller beste trompetere. Det får vi alt for sjelden høre her hjemme.

51 år Bergcrantz från Malmö har vunnet det som er av priser på den andre sida av Kjølen: Årets jazzmusiker, årets skive både av eksperter og radiolyttere – alt dette skjedde på et år, i 2008. Av ganske så uforståelige årsaker har det ikke kommet en eneste skive under hans eget navn på seks år, men når det først hender så skjer det i full forståelse med hjemmebanen.

Bergcrantz er nemlig gift med AnnaLena Laurin, som vi tidligere har truffet på som en meget habil vokalist. De seinere åra har hun lagt den delen av

Få Jazznytt retthjem i postkassa fire ganger i året. abonnér på www.jazznytt.no

[78] jazznytt

sitt kreative virke på hylla og konsentrert seg i all hovedsak om komposisjon og arrangering.

Hun har skrevet og arrangert «The Painter» på bestilling fra Norrlandsoperan Symphony Orchestra. Orkesteret blir dirigert av Mats Rondin og sammen med jazztrio og ikke minst med Bergcrantz som solist blir verket, som er i fem satser, ganske så unikt.

Laurin har latt seg inspirere av den nederlandske maleren Vincent van Gogh, lite anerkjent av sin samtid, men genierklært etter sin bortgang.

Med sin bakgrunn fra både klassisk og jazz, har Laurin på et fascinerende vis makta å skrive et verk som inkorporerer det klassiske tonespråket med luft og åpning for jazzkvartetten og ikke minst solisten.

Bergcrantz framstår med sin klokkeklare tone og sin trygghet og retning i uttrykket som en perfekt solist i et slikt verk – noe jeg har Laurin mistenkt for å vite i god tid på forhånd.

Bergcrantz har fått frie tøyler til å fylle de «åpne rommene» og du verden som han fyller dem.

Tor Hammerø BENGT BERGER «Beches Brew Big» COUNTRY & EASTERN CE27 Den svenske trommeslageren og perkusjonisten Bengt Berger har vi hørt i en rekke forskjellige konstellasjoner opp gjennom årene. Fra progrockbandet Arbete och Fritid, via Don Cherry til prosjektet Berger, Knutsson & Sperring. Ofte er det mye folkemusikkelementer, gjerne fra fjerne himmelstrøk i musikken hans, men han har også et nært og godt forhold til de svenske variantene av arten.

Her har han samlet sammen et stjernelag av svenske musikere, inkl. saksofonisten Jonas Knutsson, gitaristen Göran Klinghagen, saksofonisten Thomas Gustafsson med flere til to konserter, en i Stockholm og en på Nefertiti i Göteborg.

Berger selv har en finger med i komponeringen av de fleste låtene, og det meste låter veldig «bergersk». Mye afrikansk påvirkning, og det er lett å høre salige Don Cherry i det fjerne.

Ei fin plate som bør kunne nytes av alle med et forhold til god, rytmisk musikk.

Jan Granlie DAVID BINNEY «Lifted Land» CRISS CROSS JAZZ CRISS 1358 CD David Binney har snart dusinet fullt av utgjevingar i eige namn og dette er den tredje på nederlandske Criss Cross. I 2011 gjorde Binney ein konsert på Rubin Museum of Art i New York som inneheld eit stykke, «As Snow Before a Summer Sun». (Både denne, tittelkuttet og solopianoimprovisasjonen «Red Cloud» har titlar inspirert av Dee Browns «Bury My Knee at Wounded Knee».) Her er ein noko forkorta versjon av denne komposisjonen. Likevel er det ei musikalsk forteljing som strekkjer seg over 18 min. I balladetempo blir ein serie av tema introdusert knytt saman av uakkompagnerte sekvensar frå kvar einskild i kvartetten. «The Blue Whale» er ein fengande vamp som bassist Eivind Opsvik legg ned fundamentet til og

som trommeslagar Tyshwan Sorey piskar opp til eit free bag-inferno - etterkvart godt assistert av pianist Craig Taborn.

Desse to låtane er kvar på sitt vis høgdepunktet på denne utgjevinga som i tillegg inneheld seks andre låtar.

Nokre av desse er gjennomkomponerte og bearbeidde av Binney etter den eine dagen då bandet var samla i studio, medan «The Road to Your House» er ei upretensiøs perle der den unisone bass/alt-linja er meir enn forførande. Binney er både ein interessant komponist og profilert instrumentalist. Med Taborn, Opsvik og Sorey har han funne musikalske sjelefrendar. «Lifted Land» ber preg av det.

Lars Mossefinn ROBERTO BONATI TRIO «Bianco il vestito nel buio» PARMAFRONTIERE-CD001 Denne trioen er satt sammen for anledningen og ledes av bassisten Roberto Bonati. De andre er pianisten Alberto Tacchini og trommeslageren Roberto Dani. «Hvit kjole i mørket» som er oversettelsen av albumtittelen, er et konsertopptak gjort i Parma i 2011, i et samarbeid mellom Verdifestivalen og jazzfestivalen Parma Jazz Frontiere. Konserten åpner med en fri tolkning av den berømte arien «Tacea la notte placida» («Den rolige natten var stille») fra Giuseppe Verdis opera «Trubaduren» og avsluttes med «Lacrymosa» fra Verdis rekviem. Det mektige opera- og superkonsertformatet er her strippet ned til pianotrio av det lavmælte slaget, og det fungerer svært bra. De seks andre sporene på CDen er originalkomposisjoner av Bonati. De er hva mange kaller samtidsmusikk der de tre instrumentene har likeverdige roller og støtter hverandre. Smak og behag antakelig, men jeg synes nok at mester Verdi gir det beste utgangspunktet for interessant musisering. «Lacrymosa» er en vakker avslutning på et interessant album – som har noe streaming-tjenestene ikke kan tilby: Et lekkert omslagsfoto og ditto innpakning.

Harald Opheim CHAPTER 8 «Sult» Didrik Ingvaldsen (tp, cort, flh), Øyvind Dale (p), Alexander Hohol (b), Raymond S. Lavik (dr) DADA 9CD Trompetisten Didrik Ingvaldsen er en utmerka låtskriver, så flink at han nå faktisk gir ut 70 komposisjoner i bokform – «Jazz Bridges». Forhåpentligvis er de 10 låtene på «Sult» inkludert, for dette er fine greier!

Du kjenner Ingvaldsen muligens fra Pocket Corner og Cirkulasione Totale, og Chapter 8 er ikke veldig annerledes, men likevel en anelse mer tradisjonell, akustisk jazz? Men for all del – likevel veldig moderne. Du kan på sett og vis begynne å tenke Masqualero – og så framover i tid.

Komponisten og bandlederen preger selvfølgelig bandet i stor grad, men spesielt pianisten Øyvind Dahle får stort rom å boltre seg i. Sammen med Hohol og Lavik kunne han helt sikkert når som helst sette sammen en velfungerende pianotrio.

Didriksen er en flink høydetrompeter, men ligger ikke og hyler på trestrøken G i evigheter på Maynard Ferguson-vis.

Poenget er at han når helt dit, de gangene han vil – og når det skjer, skjer det gjennomgående i kompliserte, improviserte partier. Noen av de aller fineste øyeblikkene inntreffer når Didriksen beveger seg i himmelrommet, mens Dale går i kjelleren med sin venstre hånd.

Kvartetten beveger seg tidvis i helt fri retning, men serverer også en streit ballade – som «Ballad for all the Bad People». Jeg liker dem best i den mer «organiserte» varianten.

Arild Rønsen MARILYN CRISPELL & GARY PEACOCK «Azure» ECM 2292 Det var et lykkelig musikalsk møte to av nåtidsjazzens største skikkelser, Marilyn Crispell og Gary Peacock, hadde i New York i februar 2011. Og kanskje ikke helt som man kunne ha forestilt seg i forkant. Pianisten Marilyn Crispell (f. 1947) har i hele sitt virke spent over et stort register av uttrykk innenfor jazzen, og ikke minst som særdeles maktfull frijazzutøver med Anthony Braxton, Reggie Workman, Barry Guy, Lotte Anker samt egne grupper. Den mere harmonibaserte og/eller melodiske side hos Crispell kjenner vi imidlertid også fra hennes ECM-innspilninger (bl.a. i trio med Gary Peacock og Paul Motian) samt senest på norske Gunhild Seims Time Jungle CD, «Elephant Wings» (anm. i Jazznytt nr. 2012#04). Bassisten Gary Peacock (f. 1935) har også, især på 60-tallet, utfoldet seg i frijazz, med f.eks. Albert Ayler og Paul Bley, men har siden 1983 primært vært medlem i Keith Jarretts Trio.

Men så udistinkt og off pitch, som han fremsto i denne trioen på Copenhagen Jazz Festival i 2011, reiste umiddelbart spørsmålet seg om mannen var rammet av nådeløs aldring eller om en etterhånden rutinemessig avvikling av de mange triokonserter hadde sløvet hans engasjement og dermed oppmerksomhet i spillet. CDen «Azure» gir svar på dette. Om det nå skyldes Crispells og Peacocks felles fundering i zenbuddhismen og/eller det musikalske stoff de møtes med, så er det evident at inspirasjonen og engasjementet her er helt på topp.

Deres musikalske møtefelt er i hovedsak harmonisk-melodisk, men i sterkt utvidede skalaer, som skjerper oppmerksomheten og utfordrer kreativiteten. Og allerede med de tette løp i Crispells innledende, virtuost anlagte «Patterns» bevitnes det at Peacock eri skarp pitch hele veien. Tillike er hans tone fyldig og mettet av nærvær, f.eks. i hans egen varme, folketonale «The Lea» eller hans bueførte «Puppets». Og Crispell er generelt mildere, ja, nesten formmessig konvensjonell, i sin lyrisk-kontemplative impresjonisme, med utsøkt bruk av damper-pedalens klangfremmende virkning. F.eks. følsomt og smukt i hennes egne ballader «Goodbye» og «Waltz After David M».

Men likevel «stiger spenningen» særlig i platens tre (erklært) frie duo-improvisasjoner. Med ørene på stilk utveks-

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 79

ANMELDELSER

LAIA GENC LIAISON TONIQUE «Talisman» WISMART W101 KALIMA «Everything Within» NEUKLANG NCD4073 Lenger fremme i denne utgaven av Jazznytt, finner du intervju med den tysk/tyrkiske pianist-en Laia Genc. I følge de som skal ha greie på slike ting i Tyskland, vil hun være det nye, store som kommer fra Tyskland innenfor jazzen.

Med seg på «Talisman» har hun bassisten Markus Braun og trommeslageren Etienne Nillesen, begge nye i trioen siden hennes forrige «Australia»-album.

Laia Genc er en svært dedikert pianist. Hun har holdt på profesjonelt i faget i ca. 10 år, og har utviklet seg til å bli en «voksen» pianist, med en ytterst klar stemme.

Hun er påvirket av Bill Evans, men man kan også høre inspirasjon fra hennes lærer, John Taylor, som var grunnen til at hun flyttet fra Berlin til Köln for å starte sin høyere musikkutdannelse.

Man kan også høre snev av Bobo Stensons eminente trio i spillet, særlig synes jeg man kan merke det godt i tredjelåta, «Cube» De går friskt ut med tittelsporet, «Talisman», hvor alle tre musikerne får strekt godt ut og vist seg fram. Gencs pianospill er tidvis aggressivt og energisk. Variasjonen tas godt vare på ved at de tre roer ned der det trengs, som i starten på andrelåta «Tightrope». Her fabuleres det flittig, og de tre går nesten i veien for hverandre utover i låta, men bare nesten.

«Cube» er en varierende sak som svinger heftig innimellom, men som tas solid ned i andre partier.

Og slik fortsetter det. Låtene er varierte, og forteller at Genc også er en utmerket låtsnekker.

Hennes pianoteknikk vitner om stor oversikt og kontroll, og hennes idé om hele tiden å kommunisere og fortelle historier kommer klart fram.

Bassist Braun har en nydelig tone i «hornet», nesten som Arild Andersen. Han spiller med full oversikt og kontroll, og kommunikasjonen mellom han og Genc er nesten magisk innimel-

lom. Trommeslager Nillesen er den som kommer minst fram i rampelyset, men han er hele tiden der bak med fine kommentarer og støtte til de to andre.

Laia Gencs pianospill er hele veien gjennomtenkt og logisk. Hun bruker hele pianoregisteret på en overbevisende måte, og sammen skaper de tre et nydelig lydbilde som både er tradisjonelt og nyskapende. Dette er blitt en strålende plate fra en trio vi gjerne hører mer fra.

Kalima er et helt annet prosjekt enn den «tradisjopnelle» pianotrioen til Laia Genc. Også her spiller hun en vesentlig rolle som pianist.

Dette er også en trio, men i et helt annet landskap enn Liaison Tonique-prosjektet. Her møter vi henne i ytterst hyggelig selskap med vokalisten Sascha Ley og saksofonisten og bassklarinettisten Anne Kaftan. På et par spor får de også besøk av den indiske perkusjonisten Ramesh Shotham, som bidrar til å gjøre innspillingen enda mer variert og fin.

Musikken på «Everything Within» beveger seg nesten som om du surret en globus rundt fra låt til låt. De starter med «High Moon», en heftig sak og noe som godt kunne vært gjort av den portugisiske vokalisten Maria Joao, før Sasha Leys fine «There» tar over, og vi får mulighet til å puste ut. Her høres Ley mer ut som en vokalist som har oppholdt seg hele livet på bomullsplantasjene i Lousianna. Det er klagende og vakkert.

På tredje sporet møter vi de indiske trommene

Dette er rett og slett to gedigne, musikalske overraskelser jeg kommer til å spille svært ofte.

til Shotham, og vi har beveget oss østover fra Europa og mot grensen til India.

Fjerdesporet, «Afro Blue» (komponert av Mongo Santamaria med tekst av Oscar Brown Jr.) kjenner vi fra John Coltranes settlister. Her får vi den fine låta med vokal og bassklarinett, og med Gencs overbevisende og logiske pianospill. Den fremføres på en ytterst original måte, med nydelig vokal av Ley, og med Gencs solide pianospill som selve stammen i låta. Kreativt og vakkert.

Ley har gjort tekst og musikk til «Journey Of Silence» som her gjøres sammen med Prabha Atres «Mane Na». Jeg vet ikke helt hva som gjør at bassklarinett nesten alltid fascinerer, og her fungerer det både originalt og vakkert. Jeg tror det har noe med den dype tonen å gjøre… Her passer den perfekt sammen med Leys fine stemme, som er helt uten vibrato og teatralske elementer. Hennes stemme har et enormt register, og jeg liker den best når hun beveger seg i de dypere toneleiene. Det hele gjøres rett fram uten tull og fjas. Det er rett og slett bare vakkert!

«Sunbeam Everything’s Allowed», er gjort av Genc og Ley. Den starter nesten stillestående, men vokser og vokser og vi oppholder oss i et østeuropeisk, litt eksperimentelt landskap, før vi igjen er inne i en mørk jazzklubb et eller annet sted i New York. Her får vi også litt duosang mellom Genc og Ley, noe som fungerer godt.

Og slik fortsetter reisen. Vakker sang over hele globusen, strålende bassklarinett- og sopransaksofonspill, og et nesten gudommelig pianospill fra tre damer som vet hva de liker.

Lydproduksjonen på begge disse CDene er strålende. Her hører vi hvert minste knirk og hint, og det er en enkel sak å plukke ut hvert instruments gjøren og laden hele veien. Dette er rett og slett to gedigne, musikalske overraskelser jeg kommer til å spille svært ofte.

Jan Granlie

jazznytt [79]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 80

ANMELDELSER

STEVE KUHN TRIO «The Vanguard Date» SUNNYSIDE RECORDS SSC1350 «Life’s Magic» SUNNYSIDE RECORDS SSC 1323 Datoen på Village Vanguard er i slutten av mars, året er 1986 og på scenen sitter Steve Kuhn, Al Foster og Ron Carter. «The Vanguard Date», fra verdens mest berømte jazzklubb, ble første gang utgitt på franske OWL records, men lisensen er overtatt av amerikanske Sunnyside.

«The Vanguard Date» er så visst verdt en gjenutgivelse. Trioens samspill sitter som en skreddersydd dressjakke, tett og løst på samme tid.

Tadd Damerons «Superjet» står som et skoleeksempel på en up-tempo swinglåt med noen fantastiske aksentueringer fra trommeslager Foster. «I thought about You» kunne vært spilt av Bill Evans i toppform, mens «Music prayer for peace» omfavner mer samtidig harmonikk i 6/8 ler de to på skift hver sine impulsive strofer i «Leapfrog». Utvekslingene tetner til livfull dialog, som igjen glir over i ren duo-improvisasjon med en perlende idérikdom. Og i «Blue» kombineres Crispells kryptiske akkorder med Peacocks linjer til et forløp med en gradvis mer fri bassostinat, som sluttelig driver klaveret ut i spenstig swing. Og til sist «Azure», som snart utvikler en lyrisk ballade i rubato, hvorfra Crispell bredt broderende utfolder en sterkt romantisk ekspresjonisme for full pedal, som lett kunne vært for meget, om ikke Crispells suverene smak og dømmekraft holdt styr.

Ja, styr på musikken, både spontant og minutiøst, er bare ett av kjennetegnene for denne vellykkede første platedokumentasjon av duoen Crispell/Peacock, hvor kreativiteten, inderligheten og skjønnheten er viktigst.

Bjarne Søltoft CROSSING BORDERS «Trapezoid» Per Mathisen (b), Martin Valihora (dr), Ola Mathisen (s), Juraj Burian (g) ALESSA RECORDS ALR 1022 Dette er kvartettens første plateinnspilling, og etter en lang runde på veien fant de ut at musikken burde foredles i studio. Det skal de ha stor takk for!

Til tross for tradisjonell instrumentering er Crossing Borders langt fra noen tradisjonell jazzkvartett. De spiller ikke rock, ikke bebop, men heller ikke frijazz. De spiller sjelden veldig fort, liksom de ytterst sjelden spiller veldig sakte – og ingen av låtene kan få betegnelsen ballade. Jazzrock? Njaaa … de toucher sjangeren i Per Mathisens glimrende komposisjon «Android City». Mathisen spiller forresten like elegant, enten han velger el-bass eller den store fela.

Teknisk briljanse? Gjett om! Hør de unisone fort-fort løpene mellom gitar og saksofon i «Obsession», og du kan vanskelig unngå å bli imponert.

Men først og fremst lar jeg meg imponere av det musikalske helhetsbildet; de virker så faste i troen på hva de gjør. Fire hoder, én tanke.

Arild Rønsen

[80] jazznytt

afrobeat, med innflytelse fra Weather Report og Horace Silver. Alt toppet av Kuhns smekre linjespill som låter uanstrengt og tilbakelent uansett tempo.

«Life’s Magic» er en utgivelse som utelukkende øser av det samme materialet som «The Vanguard Date», og historien er mer eller mindre den samme. Her møter vi bare Kuhns originalkomposisjoner, med unntak av «Softly, as in a morning sunrise». I mine ører er sporene som er valgt ut til denne utgivelsen hakket svakere enn hos søsteren. Men spillet er bortimot like gudbenådet henslengt, tett og med det samme fantastiske samspillet mellom bass og trommer. Basslyden er derimot helt på grensen av hva som kan tillates med sin direkte linjelyd som for Carters kontrabass til å høres ut som en baljebass.

Svein Magnus Furu

OLAV DALE «Dabrhahi Again» Olav Dale (s, fls, cls), Erik Håkon Halvorsen (p, keyb), Torbjørn Hillerøy (b), Stein Inge Brækhus (dr) NORCD 1323 Det begynner lovende: «Summer Rain» åpner med en god, funksjonell melodi, spilt av en regulær jazzkvartett, slik jazzpolitiet hadde tenkt seg. God sopransaksofonsolo, ikke uten minnelser om John Coltrane og Wayne Shorter, og en fingernem single-linjet klaversolo. Og om det nå var litt blås-overdubbing i temapresentasjonen, så var det vel heller ikke verre. Men det blir det: I tredje spor, «Zudien», er blåserdubbingen klart underlagt bevisst spekulative eleganser, som ekstrapoleres ytterligere henimot musak i spor fem, «In the Dark Valley», der man heller ikke står tilbake for litt juledryssplingeling i keyboardet. Hvorfor denne innpakning av den potensielt fysiske og naturlige lyd, som disse musikere er fullt kapable til å levere?

Den jazzerfarne vossingen Olav Dales og pianisten Erik Håkon Halvorsens komposisjoner er upåklagelig melodiske og kjærkomne opplegg for god jazzimprovisasjon, som imidlertid ofte forstyrres av iveren til flotte effekter.

Musikalsk sett svekker det sjansen for den gode, livsnære historie. Det gjelder f.eks. Halvorsens sirkulært, dansante rifftema «Zudien», hvorimot Dales likefremme groover, «Norwegian Porridge», får slippe til med uforstyrrede, meningsbærende soli av Torbjørn Hillerøy på el-bass og Dale på tenorsaksofon.

Men hvor disse mix av akustisk jazz og el-garnityr ligner på halvbakte brød, ønsker jeg heller velkommen til den rent elektrifiserte musikken, som den alene kommer til uttrykk i Halvorsens andre, dansante låt, «Flisa». Her er konsekvensen trukket med Weather Report som forbilde, og den rytmiske lek i Sten Inge Brækhus’ sikre trommespill går som en nærende understrøm for Dales frie flisedans med sopransaksen under keyboardets og el-bassens gnistrende innkast. Den rene vare! Ja: Gi meg gjerne fugl eller gi meg fisk, men ikke figl og fusk.

Bjarne Søltoft

DANS DANS «I/II» UNDAY 018CD Dans Dans er ikke et band som er hyret inn for å spille smektende musikk mens Espen og Karsten Salrygg svinger seg i rumbaer på dansegulvet.

Dans Dans er i stedet en aldeles ypperlig trio fra Belgia som hengir seg til musikk som godt kunne vært gjort av Marc Ribot eller Bill Frisell.

Trioen består av Bert Dockx på diverse gitarer og en god, gammel kassettspiller, Frederic Lyenn Jacques på bassgitar og synth og Steven Cassiers på trommer og perkusjon.

Musikken er delt inn i to «satser»: I og II, hvorav den første er delt inn i 5 deler, mens den andre går over seks deler. Hvorfor de er inndelt slik har jeg ikke helt klart for meg, men det spiller heller ingen rolle, så lenge musikken er såpass bra som den er.

At jeg sammenligner med Ribot og Frisell er i første rekke den kreative gitarbruken. Samtidig ligger musikken og vaker i et slags twang/countrylandskap som er svært behagelig å lytte til i ene øyeblikket, før de kliner til og tar det helt ut i neste. Den har Frisells luftighet og Ribots relativt enkle, men ytterst effektive melodiføringer og soloer godt innenfor jakkeforet. Her er det ikke en eneste gang snakk om å vise fram hvor flink man er, eller hvor fort man kan spille som er hovedsaken. Her starter man med en enkel rytme som bygges ut og utvikles. Det er nesten så man skulle tro at produsenten John Zorn satt og styrte spakene i mikserommet.

Men dette er langt fra noen heavy rockeaktig sak. Heller ikke frijazz som vi er vant til å høre fra Ribot/Zorn. Hvis vi absolutt skal sette dette i noen bås, tror jeg man kan si at det eneste som mangler er Tom Waits såre vokal på toppen av det hele.

Dette er rett og slett ei strålende gitarplate som stadig åpner opp nye landskap og farger.

Jan Granlie KRIS DAVIS «Capricorn Climber» CLEAN FEED CF268CD Et utbredt fenomen i mye av samtidsjazzen er forsøkene på å bryte ned grenser mellom det komponerte mate-

riale og de improviserte fraser. Dette er ingen mote-grille, men har stått på i mange år og kan anskues som et naturlig utviklingsspor, når allerede grensene er flyttet «helt ut» hva angår frisetting i forhold til harmoniske, melodiske og rytmiske bindinger. Og hvis erfaringen av, eller trangen til, at «melodikk oppstår» melder seg, kan det kompositoriske ønskes rehabilitert samtidig som de innvunne friheter fastholdes. Slik utforsker mange grupper hvordan improvisasjonens spontane prinsipp kan gripe inn over det partitursatte – så å si på en, ikke kalkulert, men organisk måte. En historisk forløper i dette kan være Don Cherrys gruppe Complete Communion fra 60-årene, hvor klare spillesignaler dog varslet overgangene.

I dag er kanskje plateselskapet Clean Feed den fremste eksponent for disse forsøk. Og det er nettopp herfra det ypperste resultat har tegnet seg inn i min horisont. Den unge canadiske pianist og komponist Kris Davis har med sin CD, «Capricorn Climber», kravlet opp på en tinde, hvor musikken pregnant oppfyller den nevnte grenseutviskende idé. Hun har skapt en rekke verker av original melodisk og prosessuell substans, som i medrivende konsonante og dissonante kontrapunkter og rytmiske forskyvninger beveger seg i fri flyt omkring de improviserte innsatser i både solo-, duo- og trioform.

En slags intern musikalsk empati og medviten, praktisert gjennom en eksepsjonell lytteevne og instrumentell kompetanse, er det forråd musikerne i Kris Davis’ New York-baserte kvintett bidrar med. De både trives hørbart i samspillet om de fleksible og komplekse mønstre og blomstrer solistisk.

Ingrid Laubrock på tenorsaksen er ekstra reflektert og perspektiverende i sitt fulltonede, legatopregede spill (hør «Trevor’s Luffa Complex»). Mat Maneri på bratsjen spiller skarpkantet figurspill og er ekspressivt medrivende («Pass the Magic Hat»). Tom Rainey på trommene er ekstra stofflig avstemt og kommenterende («Pi Is Irrationel»), og Trevor Nunn er på bassen substansielt klangfull, bevegelig og med stor fortellerkraft («Trevor’s …»).

Kris Davis selv står som klaversolist eksplisitt frem kun i «Pass The Magic Hat», men dette i en suggererende

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 81

ANMELDELSER

flow, som overbeviser nok til å plassere henne blant tidens mest betydningsfulle jazzpianister ved siden av Craig Taborn og Jason Moran. I ensemblet vever hun impulsgivende, inn og ut, sine varierte, intrikate linjer.

Davis’ musikk er overalt preget av velintegrert strukturell og tonal mangfoldighet, slik bl.a. tittelstykket viser. Et på én gang kammermusikalsk og orkestralt stykke, som fra en stille euroekspresjonistisk modus beveger seg vibrerende mot en fortetning til et kompakt crescendo og siden toner gradvis ned igjen i et flimrende mønster for å stilne drone-aktig.

Kris Davis’ «Capricorn Climber» representerer et konseptuelt høydepunkt i nåtidens jazz.

Hun må både som komponist, gruppeleder og pianist innstille seg på våre rop om MERE. Bjarne Søltoft MARK DRESSER QUINTET «Nourishments» CLEAN FEED CF279CD Mark Dresser vekslar mellom å vera ein etterspurd bassist, travel pedagog og utøvande i eigne band. I dei seinare åra har han vore mykje oppteken av å utforska samspel gjennom breiband og han blir titt og ofte beden om å skriva komposisjonar til ulike festivalar, kunstnarar eller spesielle hendingar. Tittelkuttet stammar frå ein ‘breibandshappening’ mellom musikarar lokalisert i San Diego og New York.

Ein seanse som også inkluderte filmskaparen Sarah Jane Lapp.

Heldigvis finn Dresser både tid og motivasjon til å gjera innspelingar som denne. Her har han samla altsaksofonist Rudresh Mahanthappa, trombonist Michael Dessen, pianist Denman Maroney og på trommer alternerer Tom Rainey og Michael Sarin.

Dresser utforskar gjennom dei sju låtane fleire ulike aspekt ved musikken, men ein kan også lytta til plata ut frå ein meir tradisjonell jazzmusikalsk ståstad. Gode døme på at det fungerer på fleire plan er låtane «Not Withstanding», «Para Waltz» og «Telemojo». Maroney nyttar i mange høve modifisert piano, ‘slide-piano kan ein vera freista å kalla det. Spesielt effektfullt er dette på Para Waltz som elles inneheld ein nydeleg basssolo.

«Nourishments» er ei plate som gjev eit kick frå første gjennomlytting, men som krev tid og full merksemd for å koma nedover i avleiringane. Som eit lite apropos til tittelen er illustrasjonen på omslaget eit stilleben av Floris van Dyck Lars Mossefinn HANNA ELMQUIST BAND «Slow Motion» ELSA RECORDS ELSA CD002 Hun debuterte i 2010, og er allerede ute med sin fjerde langspiller. «Slow Motion» står det på coveret, for sikkerhets skyld fire ganger. Så dette går altså sakte for seg.

I musikalsk slekt med Solveig Slettahjells Slow Motion Orchestra? Så absolutt, men muligens noe mer tradisjonell i uttrykket. Hun er ei dame som liker å gjøre «Summertime» på plate, men bandet hennes er per 2013 adskillig mer på nett (om enn

med en sørgelig svakt oppdatert hjemmeside) - altså mye mer moderne, med utelukkende originalmateriale på repertoaret.

Moderniteten er altså stikkordet. Ikke eksperimentelt i retning Sidsel Endresen, men veldig langt unna melodier og arrangement fra vokaljazzens standardrepertoar.

Kvartetten hennes fungerer glimrende, og spesielt Björn Jansson medvirker til å gjøre albumet soundmessig interessant. Han spiller det som er av treblås; saksofoner, fløyter, klarinetter. Sammen med bandlederen, har han også skrevet og arrangert all musikken.

Alt går forresten ikke like langsomt – selv om «Run» faktisk tusler avgårde i somletempo! Den rytmisk spretne «Mr. Big Shot» bryter linja midtveis. Komponistene Elmquist & Jansson liker i det hele tatt å operere i differensiert, rytmisk terreng. Ei strøken plate.

Arild Rønsen ESKELIN / ALCORN / FORMANEK «Mirage» CLEAN FEED RECORDS Tenorist Ellery Eskelin er en ukommersiell musiker som aldri gjør det enkelt for seg sjøl – en stadig søkende sjel som gjerne oppsøker skakke bandkombinasjoner. Her tenorsaksofon, pedal steel (Susan Alcorn) og bass (Michael Formanek) i ni totalt improviserte forløp. En ukonvensjonell besetning med muligheter for hittil uhørte klanger.

Sist jeg hørte Eskelin live (Storyville i Molde) la jeg merke til at tonekvaliteten hans hadde, i alle fall for meg, nye valører. Innimellom låt det umiskjennelig førkrigstenor. I sammenheng med denne innspillingen forteller han da også at han ønsker å undersøke «the expressive range of the saxophone that is perhaps most associated with its beginnings».

Opplegget er oftest at ett instrument begynner og de andre slutter seg til etter hvert, i duo, trio, oftest i fritt tempo, noen ganger rent kollektivt, andre ganger virker det som ett instrument leder og de andre fyller ut og kommenterer. Trioen beveger seg i et relativt smalt dynamisk spekter, og man må følge med for å få med seg alle de små detaljene som gjør at slik musikk får mening. Lydmann Ed Tetreault, som jobber mest med klassisk, søker et åpent lydbilde som favner tonale nyanser – ingen bass amp eller pick up, bare to mikker, og tett approach til alle instrumenter. Flott.

De fleste spora varer rundt fem minutter, bortsett fra «Downburst» som nærmer seg halvtimen. Formanek er en formidabel bassist både arco og pizzicato. Duoen tenor/bass på «Occlusion» er en virtuos og utadvendt tour de force, mens trioen på «Saturation» framstår nesten konvensjonell, med Formanek i tilnærmet timerolle som Eskelin og fleksible Alcorn parallellimproviserer over. Jo flere ganger du hører dette, dess mer interaksjon oppdager du.

God fri jazz i kammeruttrykk.

Petter Pettersson MARIA FAUST «Jazz Catastrophe» Qarin Wiktström (voc, elec), Kasper Tranberg (tp), Tobias Wiklund (tp),

Maria Faust (as), Lars Greve (cl, ts), Henrik Pultz Melbye (ts, bs), Sture Ericson (bs, bassaks), Jens Kristian Bang (tb), Kristian Tangvik (tuba), Stephan Sieben (g), Morten Pedersen (p), Nils Bo Davidsen (b), Adam Pultz Melbye (b), Håkon Berre (dr), Anna Juuliska Nykvist (fl) BAREFOOT RECORDS BFRE025CD Her er et band som tar opp arven etter Charles Mingus på sitt aller mest ekstreme. I moderne norsk tid; Crimetime Orchestra.

En rask titt på instrumenteringa i bandet bør gjøre det klart at her må det ha blitt skrevet en del noter. Man dytter ikke 15 mennesker inn i studio og sier «spell så mye dere orker»! Maria Faust er ansvarlig for alle komposisjonene, og hun viser seg fram som ei visjonær dame med nye tanker for denne verden. I hvert fall hva musikken angår. Hun skriver vanskelig, ofte i retning hva uvante ører vil oppfatte som «helt i tåka».

En jazz-katastrofe, slik tittelen antyder? På ingen måte! For dette funker!

Men at det er jazz, hersker det ingen tvil om – og i en tid da så mye musikk ligger midt i mellom diverse sjangre, er det greit å observere at noe rett og slett er jazz. Om Maria Faust og hennes musikk skulle defineres henimot noe annet enn jazz, må det bli samtidsmusikk.

Dette handler utelukkende om ensemblespill. Her utføres diverse soli, men de blir aldri framtredende. Her er det kollektivet som styrer – og noen ganger spiller de solo alle sammen, samtidig!

Jeg anbefaler deg å bruke krefter på dette prosjektet. Selv om du må være klar over at det blir en – for å si det på moderne politikerspråk – «krevende» oppgave. Du har en utfordring i vente!

Arild Rønsen JONATHAN FINLAYSON & SILICIAN DEFENSE «Moment & The Message» PI RECORDINGS P148 Det amerikanske selskapet Pi Recordings sender oss med ujevne mellomrom en bunke plater til anmeldelse.

Bunker med plater som ligger litt utenfor allfarvei, men ofte musikk med trøkk og energi som man bare finner hos det portugisiske selskapet Cleen Feed.

På «Moment & The Message» møter vi trompeteren Jonathan Finlayson som i lengre tid har vært i stallen til Pi Recordings, bl.a. i bandet til saksofonisten Steve Coleman. Han er en av de mange nye, lovende, amerikanske musikerne i samme landskap som saksofonisten Steve Lehman, gitaristen Mary Halvorson, pianisten Kris Davis og vår egen bassist i utlendighet, Eivind Opsvik.

I bandet Sicilian Defence møter vi gitaristen Miles Okazaki (også med i Colemans band), pianisten David Virelles, bassisten Keith Witty og trommeslageren Damion Reid, ingen med klare referanser til Sicilia, så vidt jeg kan se, men alle med et tett bånd til den moderne, akustiske jazzen som Finlayson har skrevet for bandet.

Finlayson har fin tone i trompeten, med en ørliten vibrato som er sjarmerende. Han skriver fine låter, som

både er melodiske og frie i formen.

Hans medmusikere støtter godt oppunder hans spill, for det er han som er den mest benyttede solisten. Kanskje kunne vi ønsket oss litt flere solistbidrag fra de andre musikerne, men det er ikke så nøye. Okazaki bidrar riktignok sterkt på «Tensegrity», men jeg ville gjerne ha ønsket meg mer.

Ikke fordi Finlayson ikke gjør jobben sin som komponist og solist, men fordi jeg føler at det ligger uforløst energi hos de andre musikerne som ikke kommer godt nok fram.

Men det er blitt ei strålende skive, som absolutt kan anbefales til venner av trompetjazz.

Jan Granlie FRIENSEMBLET / MATHILDE GROOS VIDDAL «Undergroove» Mathilde Groos Viddal (cond, s, bcl), Dag Stiberg (s), Kari Rolland (s), Børge-Are Halvorsen (s), Gunnar Halle (tp), Per Willy Aaserud (tp, elec), Øyvind Brække (tb), Britt Pernille Frøholm (hardingfele), Tellef Kvifte (laptop, elec, keys), Hedvig Mollestad Thomassen (g), Eivind Henjum (b), Ivar Loe Bjørnstad (dr) GIRAFFA RECORDS GIR 1204 Friensemblet er ikke et rent storband, i tradisjonell forstand. Man kan heller kalle det et større ensemble smed sine helt spesielle musikalske uttrykk, som innimellom kan låte tradisjonelt, men som skjærer ut til venstre der det passer seg. Komponistrollen er jevnt fordelt mellom flere av musikerne, på samme måte som solistrollene.

Det starter med Viddals tittelspor, som er en fin og groovy start på en interessant innspilling, med en fin og kraftig solo av Børge-Are Halvorsen, en etter min mening, svært underkjent tenorsaksofonist.

På Aaseruds «Mono Space», med komponisten som solist, tas det hele ned i en slags dronelignende fabulering, før vi nesten umerkelig er over i den tradisjonelle «Gløymska» med Frøholm på hardingfele, og vi tenker at det er sjelden vi har hørt tøffere kombinasjon av et større ensemble og den norske tradisjonsmusikken.

Rollands «Plutselig» går en helt annen vei, og i en mer fri retning. Og det er her Friensemblet virkelig viser sin egenart. Her får de enkelte musikerne strekke ut i et fritt improvisert landskap, uten at det blir «skrik og skrål», men at det hele holdes nede. Viddals «Off Spring» er også på mange måter fri, men med et helt annet trøkk enn den foregående.

Viddals «Men jeg kaller det Belon» er nok en groovy, nesten tradisjonell storbandlåt, med elbass og elgitar som legger klare føringer. Her får vi gjennomtenkte og fine soloer fra Gunnar Halle og Børge-Are Halvorsen.

«Con Alma y Leyla» er ført i pennen av Viddal, og vi får møte altsaksofonisten Dag Stiberg i en førende rolle. Han er en av de sterkeste friimproviserende altsaksofonstemmer vi har her på ber-

Få Jazznytt retthjem i postkassa fire ganger i året. abonnér på www.jazznytt.no jazznytt [81]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 82

ANMELDELSER

CHRIS POTTER «The Sirens» ECM 2258

Viriliteten ser man ikke i hans fysiske fremtoning, men den er så meget sterkt fremme i musikken han spiller. Chris Potter står formentlig som den mest maktfulle saksofonist med hensyn til teknikk og kreativitet siden Michael Brecker, innenfor dagens harmoni- og modalbaserte jazz. Ofte er jeg blitt mer overrasket og imponert enn beveget av hans febrile linjer, men nå er også Potter – for første gang med sitt navn øverst - blitt innlemmet i musikkdirektøren Manfred Eichers ECMstall. Og her er estetikken som bekjent mer eterisk-lyrisk og reflekterende. Den krever ikke diktatoriske programtaler, men ligger liksom i luften inne bak ECMporten. Og Potter stiller med positive erfaringer fra den ytterst vellykkede trioinnspilning «Lost in a Dream» fra 2010 for ECM i Paul Motians navn. Han har for anledningen skrevet nye verker påvirket av Homers «Odysseen», eposet om en lang, dramatisk reise mot målet.

Er Potter selv etter mange års musikalske ferder på vei mot en ny karakter i sin musikk for nettopp ECM? Svaret må være tett på et «ja». En overdådig, merittsterk besetning har han med seg: Larry Grenadier og Eric Harland på bass og trommer er perfekte valg til en musikk, som ikke partout skal nå hurtigtoget, men tvert om skal inn i tonenes kjernefelt.

Og med den stilistisk allsidige Craig Taborn som pianistisk utforsker, har Potter en musikalsk sjelebror, som kan

John Coltrane nikker anerkjennende fra sin spirituelle sky. Og vi ennå dødelige takker av hjertet for et helhetlig musikalsk verk, fylt av fantasi, friskhet og følelse [82] jazznytt

følge ham hele veien. Det usedvanlige er at enda et pianistisk hode knyttes til gruppen. Den cubanske yngling David Virelles (som har pianistrollen på Tomasz Stankos nye ECM-plate) har her med preparert klaver, celesta og harmonium som verktøy rollen som opponent mot lettvinte løsninger, med så vel drilske input som poetiserende kommentarer. Især samspillet mellom ham og Taborn kan synes som en komplementerende funksjon, som i lydmaleriets kulminerende kakofoni i «Wayfinder», i den besindige klaver-celesta-dialog i «Nausikaa» og i den korte, tyste klaverduo som avrunder CDen. Men hele resultatet er makeløst. Potter er langt fra vingeklippet for sine heftige eksesser, men disse oppstår snarere som fremvoksende logisk-organiske manifestasjoner (f.eks. på tenorsaksofon i «Wine Dark Sea» og den skjevtonalt kamuflerte calypso, «Kalypse»). Dessuten er det numrene, hvor en besindig ro former seg, som i den romantisk-dramatiske «Dawn …», og ikke minst i det sentrale tittelnummeret, hvor Potter på bassklarinetten fremfører en gripende smukk og folketonalt enkel strofe, fulgt av Grenadiers kommenterende, strøkne bass før Potter vender tilbake med forsterket patos på tenorsaksofonen. John Coltrane nikker anerkjennende fra sin spirituelle sky. Og vi ennå dødelige takker av hjertet for et helhetlig musikalsk verk, fylt av fantasi, friskhet og følelse.

Bjarne Søltoft

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 83

ANMELDELSER

get, men her holder han seg godt i skinnet (i alle fall i starten), i en marslignende sak, som nesten kunne vært gjort av Mike Westbrook eller Django Bates. Etter hvert får han slippe skikkelig til over et komp ledet av laptop og annen elektronikk. Annerledes og interessant.

Neste, relativ korte låt, er «Kvit» av Hedvig Mollestad Thomassen, selvsagt med hennes vrengte, rocka gitar i front, som viser hennes store potensiale.

«Cracked Lip» er Stibergs ansvar, med han selv som solist, og vi er inne i frijazzlandskapet igjen, før hans fine og relativt enkle og finurlige «Rite» tar over, med han selv og Viddal som solister på altsaksofon og bassklarinett i ei låt hvor det ikke skjer all verden.

Det hele avsluttes med den nydelige «Sailing – People Are Strange» av Gavin Sutherland, inspirert av svenske Stina Nordenstams versjon på plata «People Are Strange». Her fabulerer hele bandet over låta, kanskje basert på musikernes individuelle opplevelser av Nordenstams versjon, med Øyvind Brækkes fine trombonespill som hovedsolist. En fin og verdig avslutning på ei plate som både er interessant, svært variert og med mye fint ensemble- og solistspill.

Jan Granlie SATOKO FUJII NEW TRIO «Spring Storm» LIBRA SATOKO FUJII MA-DO «Time stands still» NOT TWO MW Japanske Fujii har gjort rundt 60 CDer siden «Something about Water», duoen med instrumentkollega Paul Bley som markerte hennes debut midt på 90-tallet. Dette er imidlertid første trioinnspilling siden 2008, og bandnavnet indikerer at bassist Todd Nicholson og trommeslager Takashi Itani er nye siden den gangen.

Triouttrykket varieres ved lange strekk med solopiano, og mye duo med bass, en bass som både i solo og samspill ofte gjør lange arcopartier i så høyt register at det låter cello. I straight tematiske episoder gir Fujiis musikk flere ganger assosiasjoner til Herbie Nicholls fascinerende toneverden, men musikken tas lenger ut enn han gjorde. Fujiis høyre og venstre hånd synes likestilt mht. å være i stand til å utføre varierte oppgaver.

Sjøl om musikken til dels beveger seg rundt og utenfor tonalitet med bruk av clusters og alternative teknikker, synes jeg ikke hun havner i Cecil Taylorland, men greier å skape sin egen lille nisje. Fujii varierer mellom dynamisk kamikazemusikk og impresjonistiske landskap med nennsomme innslag av japanskinspirerte klanger. Tross en viss tendens til tung rytmikk, er dette personlig, litt skakt og ganske fascinerende.

Fuujis ektemann Natsuki Tamura spiller trompet, og ekteparet har gjort en rekke prosjekter sammen gjennom mange år – som Jon Hendricks sa da han trakk halve familien opp på scena under Moldejazz 1971: «The family who plays together, stays together».

Nåvel. Denne innspillingen fra 2011 er imidlertid gruppa Ma-Dos siste, ettersom bassist Norikatsu Koreyasu døde kort tid etter. I kvartettsammenheng

framstår Fujii noe mindre mangfoldig enn i trioen, selv om hun også her får eksponert sine stilistiske særtrekk.

Ektefelle Tamura veksler mellom legitime og utvidete teknikker med growls, spytte- og luftteknikker m.m. som passer godt sammen med Fujiis varierte uttrykk. Bassisten veksler mellom konvensjonelle og ukonvensjonelle stryketeknikker og pizzicato, mens trommeslager Akira Horikoshi legger et fyldig bakteppe inn og ut av time.

Det er absolutt verd å sjekke ut hva som skjer i japansk samtidsjazz.

Petter Pettersson FIRE! «Without Noticing» RUNE GRAMMOFON RCD 2146 Fire! er utgangspunktet for en av de tøffeste bandkonstellasjonene som dukket opp i løpet av fjoråret, nemlig Fire! Orchestra – i underkant av 30 svenske musikere i fri flyt under ledelse av saksofonisten Mats Gustafsson.

Utgangspunktet er en trio bestående av ham selv på tenor og barytonsaksofon, orgel, Fender Rhodes og diverse elektronikk, Johan Berthling på bass og piano og Andreas Werlin på trommer.

Deres nyeste «langspiller» tar oss enda tettere på den psykedeliske rocken enn de foregående platene, men på tross av det, føler jeg at denne platen er mer publikumsvennlig og lettere å få noe ut av enn de foregående. Her er det flere steady beats og lettgjenkjennelige rytmer enn tidligere, selv om Gustafssons saksofoner, som vanlig, uler, hyler og skriker i forgrunnen.

Men dette bør ikke skremme vekk noen av de som liker bandet da de tar av for fullt. Alle tre fungerer som en helhet og spinner på hverandres styrke. Låtene bygges opp og fyller rommet med kreativitet og trøkk intet trykkluftbor i nabolaget kan overgå.

Stadig kan vi høre Gustafssons kjærlighetsforhold til musikere som Don Cherry og flere av de Sør-Afrikanske jazzmusikerne fra begynnelsen av 60tallet. Det groover temmelig kraftig innimellom, og starten på tredjesporet «Your Silhouette on Each (without noticing)» er enkel, men utrolig effektiv.

Andreas Werlin kjenner fra bl.a. Wildbirds and Peacedrums, kommer svært godt til sin rett i denne sammenhengen, og Johan Bertling er stødigheten selv og er den som holder «skipet flytende» gjennom hele plata.

For den som liker utfordrende, rocka jazzmusikk, så er dette midt i blinken!

Jan Granlie MANUEL GALBAN «Blue Cha Cha» CONCORDPIANTE CPI-33646 Manuel Galban (1931-2011), gitarist, pianist og arrangør, var fra Cuba og særlig kjent for sitt samarbeid med Los Zafiros, Ry Cooder og Buena Vista Social Club. Dette er hans siste album, sluttført like før han døde. «Blue Cha Cha» inneholder bolero, danzon (den spesielle cubanske dansen), rhythm & blues, rumba, mambo og diverse annet. Blant gjesteartistene er vokalisten Omara Portuando fra Cuba, født i 1930, kjent blant annet fra Buena Vista Social Club. Et av høydepunktene er «Duele» med nettopp Omara Portu-

ando. Ellers finner vi Trio Esperança grunnlagt i 1958, og den noe yngre brasilianske Rosa Passos, årgang 1952.

Koramesteren Sissoko Ballaké fra Mali deltar også. På tittelkuttet blander Galban jazzpreget rhythm & blues med cha cha på en kløktig måte. Slike og andre kombinasjoner er det mye av. Litt av en godtepose for alle som setter pris på musikk fra Cuba!

Godteposen inneholder også en DVD fra innspillingene samt intervjuer av Galban.

Harald Opheim GIRLS IN AIRPORTS «Kaikoura» MAWI MUSIC / GATEWAY MAWIMUSIC6 Gruppa med det hippeste navnet sør for Kattegat har blitt kalt framtida til dansk jazz. Det er mulig å skjønne det.

Til tross for at «Kaikoura» er bandets tredje CD siden de blei satt sammen i 2009, er det mitt første møte med dem. Det tar uansett svært kort tid før man blir dratt inn i et unikt og spennende univers som består av indie, jazz og folkemusikk med røtter i Afrika, Asia og Norden. «Kaikoura» er forresten navnet på en by på New Zealand der hvaler, sjøløver og fisk hygger seg sammen.

Det gjør på alle måter perkusjonisten Victor Dybbroe, trommeslageren Mads Forsby, saksofonisten og klarinettisten Lars Greve, keyboardisten Mathias Holm og saksofonisten Martin Stender også. Dette bassløse kollektivet skaper egne stemninger og groover basert på låter som i all hovedsak er skrevet av Stender, men som er bearbeidet i fellesskap og Girls in Airports framstår på alle vis som et kollektiv med ei helt spesiell retning.

Musikken har den egenskapen at den tar oss med til steder vi aldri har vært før. For mitt sanseapparat er det en viktig ingrediens i musikk som ikke så alt for mange makter. Dette er musikk skapt av meget dyktige musikanter som er utstyrt med uvanlig stor dose nysgjerrighet – en uslåelig kombinasjon når det gjelder unnfangelsen av tøff, moderne og sjangerfri musikk.

Dette er jazzmusikk for mennesker som ikke ante de likte jazz – og alle andre. Måtte de lande på en flyplass nær oss snart.

Tor Hammerø TORSTEN GOODS «Love Comes to Town» ACT 9726-2 Torsten Goods er en 32 år gammel tysk gitarist og sanger som har henta mye fra mange. Spesielt går det greit å høre spor etter Bireli Lagrene, Wes Montgomery, Stevie Wonder, Kenny Loggins og ikke minst George Benson.

«Love Comes to Town» er allerede Goods’ sjette CD-utgivelse etter at han debuterte som 20-åring med «Manhattan Walls» i 2001. I et par år på begynnelsen av 2000-tallet bodde og studerte han også i New York og han jamma blant andre med legenden Les Paul som syntes etternavnet Gutknecht blei i heftigste laget og raskt foreslo navnebytte til Goods – og slik blei det.

Benson-innflytelsen er svært tydelig her både som vokalist og gitarist og Goods´ egne låter og coverlåter som U2s tittellåt, Richard Marx’ «Right

Here Waiting», Adeles «Someone Like You», Willie Nelsons «Night Life» pluss brødrene Gershwins «They Can´t Take that Away from Me», tar oss med inn et elegant, men samtidig totalt ufarlig popjazz-terreng.

Goods har med seg et bra band med blant andre Wolfgang Haffner på trommer, ei høykompetent blåserekke med Till Brönner, Nils Landgren og Magnus Lindgren og gjestevokalistene Ida Sand og Viktoria Tolstoy.

Musikken er forsøkt spilt på terrassen i det sola går ned og konversasjonen går lett og det klirres i glass. Der egner den seg utmerket, men til stor fordypning var det ikke like vellykka.

Tor Hammerø GRØNSETH / SKINNER / WAKABAYASHI «At Swing Audio» Anders Lønne Grønseth (s), David Arthur Skinner (p), Misa Wakabayashi (b) PLING MUSIC PLING010 Til tross for at Anders Lønne Grønseth og David Arthur Skinner knapt har nådd halvveis i 30-åra, så har de studert og jobba sammen siden slutten av det forrige årtusenet. De to møttes i det spennende jazzmiljøet i Leeds og førte faktisk til at Skinner, opprinnelig fra Isle of Wight, også satte kursen mot Norge etter hvert.

Først fikk vi hilse på de to i kvartetten Sphinx, sammen med andre Leeds-studerende nordmenn, som har gitt ut flere spennende CDer. Fra 2005 begynte Lønne Grønseth og Skinner å forske i duoformatet, noe som har ført til skivene «Phantasmagoria» og «Arcen-ciel» – den første med egne komposisjoner, den andre der de improviserer over verker av moderne klassiske komponister som Messiaen, Ligeti og Bartok.

Her møter vi de to live på en liten klubb under en turné i Japan høsten 2011. Vi blir invitert med på et helt duosett og tre låter fra et triosett der manager og bassist Misa Wakabayashi også deltar.

De to oppsummerer på mange vis hva de har holdt på med tidligere – egne låter, «rekomponering» av kjente låter som «Tenderly», to Monk-låter – «Ask Me Now» og «Four in One» samt en tolkning av Griegs «Sommerfugl» fra «Lyriske stykker».

Det er tydelig at det er en strålende musikalsk og personlig kjemi mellom Lønne Grønseth og Skinner. De kjenner hverandre inn og ut, vet hva den andre vil og hvor han er på vei, og vet hva som skal til for å løfte det hele.

De forteller oss at de har mye på hjertet og de gjør det på et vakkert og inderlig vis. Av en eller annen grunn har de to fått alt for lite oppmerksomhet her hjemme – her følger nok et argument for å gjøre noe med det.

Tor Hammerø

SUNNA GUNNLAUGS «Destilled» SUNNY/SKY 730 Sunna Gunnlaugs kommer fra Island, og hennes forrige plate «Long Pair Bond», er endt opp som et av Jazznytts mange mysterier, da den rett og slett forsvant fra Jazznyttkontoret før den ble anmeldt.

Derfor var det bare å kaste seg over jazznytt [83]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 84

ANMELDELSER

LUND / VINSON / LE FLEMING «OWL Trio» Lage Lund (g), Will Vinson (as), Orlando le Fleming (b) LOSEN RECORDS LOS123-2 Da Jimmy Katz inviterte denne trioen til en gammel kirke han hadde oppdaget i Brooklyn, var det tre musikere med lang erfaring sammen som slo sine hoder sammen. Men som trio hadde de aldri spilt tidligere, selv om de først møttes da Lage Lund kom til New York for ti år siden. Dette første møtet ankom de tre i følge seg selv helt uforberedte til. Det er vanskelig å forstå etter å ha satt seg ned med en snau time OWL trio (må ikke forveksles med ostepop-produsenten OLW…). For selv om låtene ble valgt ut nærmest som på en jamsession, med standarder og frie numre om hverandre, er samspillet til de tre så intimt at man oppfatter det musikalske brorskapet i hver takt.

Det er naturligvis ingen overraskelse at tre jazzmusikere med bosted New York og musikalsk hjemadresse i Main Street er bra på å spille standardlåden nye plata «Destilled», før en eller annen, hemmelig blodfan av den islandske pianisten, fikk gribbet til seg vårt anmeldereksemplar.

Gunnlaugs har de senere årene markert seg som en sterk stemme i den islandske jazzen. Hun er gift med trommeslageren i bandet, amerikaneren Scott McLemore, og som «femte hjul på vogna» har de med bassisten Þorgrímur Jónsson. Låtutvalget er jevnlig fordelt mellom de tre, pluss at de gjør Paul Motians fine «From Time to Time».

Sunna Gunnlaugs er en pianist som spiller med stor åpenhet. Med det mener jeg at hennes spill er slik at hver tone høres klart og tydelig. Hun har en utpreget lyrisk åre, som dermed plasserer henne trygt inn i den klassiske pianotrio-tradisjonen. Jónsson har en varm tone i bassen, og hele veien spiller han akkurat det han skal, og ikke en tone ekstra, noe som er med på å forsterke inntrykket av åpenhet. Trommegemal McLemore ligger bak og kontrollerer at alt går rett for seg, med fine kommentarer og innspill.

Musikken svinger upåklagelig hele veien. Mye blir nesten litt folkemusikkaktig, og det meste er lyrisk og fint. Ikke mye øde, islandske landskap, og musikken er nok mer preget av Gunnlaugs opphold i Sambandstatene enn av områdene rundt Eyjafjallajökullen og andre naturfenomener på den golde øya.

Favoritter: Utvilsomt fjerdesporet «Smiling Face», åpningssporet «Momento» og «Things You Schould Know». Anbefales!

Jan Granlie IRO HAARLA SEXTET «Kolibri» TUM CD 035 Det sies at den finske pianisten og harpisten Iro Haarla var den som komponerte flesteparten av låtene som ble fremført av hennes mann, trommeslageren Edvard Vesala, på slutten av hans liv. Etter at han gikk bort har [84] jazznytt

den nye jazzens fremste strengeutøvere!

Jan Granlie

ter. Måten de gjør det på, ved å ta låtene på alvor, strippe dem ned til melodi og akkordskjema, uten snedige arrangementer eller unødig staffasje, tar oss helt tilbake til kjernen av jazzmusikken de siste 80 år. Den livsnødvendige avvekslingen kommer med de fritt improviserte stykkene, som holder seg innenfor et slags tematisk eller harmonisk sikkerhetsnett. De utgjør ikke trioens forse,

men bryter fint opp mellom akkordskjemaene.

Will Vinson setter en ny standard for hvordan en altsaksofon bør låte. Lund spiller oppfinnsomt og med autoritet, mens bassist Orlando le Fleming aldri viker en tomme i sitt selvsikre akkompagnement. Ugler er i sannhet ålreite dyr.

Svein Magnus Furu

hun markert seg som en av Finlands sterkeste stemmer innenfor den nyere, lyriske jazzen fra de dype skoger.

På hennes nye plate, «Kolibri», samarbeider hun med sin nåværende samboer, bassisten Ulf Krokfors, trompeteren Verneri Pohjola, trombonisten Jari Hongisto, saksofonisten Kari Heinlä og trommeslageren Markku Ounaskari. Altså uten «vår mann», saksofonisten Juhani Aaltonen, som har vært inn og ut av hennes prosjekter i flere år.

Musikken er lyrisk og vakker, og alle musikerne følger «det oppsatte program» til punkt og prikke.

De tre blåserne fungerer perfekt sammen. Spesielt liker jeg Pohjolas klare trompettone, tett på hva vi får fra polske Tomasz Stanko på gode dager.

Haarlas komposisjoner er så finske som det nesten er mulig å få dem. Det lukter dype skoger hele veien, fra starten med «Nightjar» til avslutningen «Vesper», en vakker låt hun har tilegnet sin far, Saulo Haarla.

Dette er blitt en nydelig plate, for melankolske stunder, og vil passe perfekt på dager da høststormene har tatt grep om landet.

Jan Granlie

Melford, Ingrid Laubrock, Myra Melford, Marc Ribot og en rekke andre. Så CVen skulle det ikke være noe i veien med.

På «Bending Bridges» står hun ansvarlig for alle komposisjonene, og det som først dukker opp i hjernebarken, både når jeg hører denne plata, og bandet live (som jeg gjorde i Lisboa i sommer), er at jeg ikke kan tenke meg noen gitarist som spiller slik som Halvorson. Hun har det ene beinet trygt plassert i gitartradisjonen, samtidig som hun utfordrer både medspillere og lyttere. Spillet hennes er svært feminint (på en positiv måte).

Jeg er overbevist om at det ikke er en eneste mannlig jazzgitarist som ville spilt på denne måten. Alt høres veldig enkelt ut, og av og til høres det ut som om hun beveger seg ut av «skjema» og ikke helt har kontroll på hvor hun befinner seg i akkordrekken, men der tar jeg feil. Hun ender alltid opp akkurat der hun skal være, og hun gir oss (i alle fall meg) en helt ny opplevelse av jazzgitar.

Og når hun samarbeider med et av New Yorks mest tettspillende komp, med John Hérbert helt framme på tuppa og Ches Smith med stålkontroll, kan de to blåserne kose seg med å «fylle inn» der de føler for det.

Finlayson har en nesten klassisk tone i trompeten, som, i noen soloer, nesten blir for «flinke», men som passer perfekt inn i helheten og Halvorsons komposisjoner. Og Irabagon, som vi kjenner godt fra egne grupper og et av våre favorittband, Mostly Other People Do The Killing, spinner rundt, under og over kompet som en bie rundt en blomst fylt av god nektar. De to er i aller høyeste grad med på å gjøre dette en perle av en innspilling.

Noen vil kanskje synes at musikken er for regissert, siden mesteparten av musikken er nedskrevet, men dette er en form for jazzmusikk som er strukturert og kontrollert, uten at det blir kjedelig eller forutsigbart.

Mary Halvorson har med «Bending Bridges» markert seg sterkt som en av

MARY HALVORSON QUINTET «Bending Bridges» FIREHOUSE 12 FH12-04-01-016 Mary Halvorson er en av de unge, nye stjernene i jazzmiljøet i New York.

Sammen med altsaksofonisten Jon Irabagon, trompeteren Jonathan Finlayson, bassisten John Hébert og trommeslageren Ches Smith, er hun nå ute med sin «ørtende» innspilling.

Hun har vært aktiv i miljøet i New York siden 2002. Egentlig er hun utdannet biolog, men fant etter hvert ut at det var morsommere å spille improvisert musikk på gitar, enn å «grave i mosen».

På hjemmesiden hennes står det at hun har deltatt på mer enn 50 plateinnspillinger, bl.a. sammen med Anthony Braxton, Tim Berne, Myra

SCOTT HAMILTON «Swedish Ballads…& More» STUNT RECORDS Tenorsaksofonist Scott Hamilton er en ledende tradisjonsbærer i mainstreamjazzen, med flott og levende tonekvalitet i horisontal melodisk utvikling. I likhet med mange av sine forbilder turnerer han mye internasjonalt og spiller med nasjonale komp i forskjellige land. Her har han med seg et sterkt skandinavisk lag med Jan Lundgren på piano, Jesper Lundgaard, bass og Kristian Leth, trommer. Repertoiret er som det framgår hentet fra den svenske melodiskatten, supplert av Quincy Jones’ «Stockholm Sweetnin’».

Hamilton leverer som vanlig solid tenorspill både i røffe swingende partier og lyriske fantasier, og Jan Lundgren viser seg også her som en pianist i europeisk toppklasse med masse trøkk, harmonisk raffinement og krystallklart anslag. Lundgaards solide basslinjer understøtter det hele på framifrå vis, mens Leths trommespill er kompetent men mer på det jevne.

Et høydepunkt er Jan Johanssons «Blues i Oktaver», som egentlig ikke er en vanlig blues (men som framføres i oktaver), mens Olle Adolphsons «Trubbel» nok en gang viser seg å være et tema som byr på utfordringer som gjør at den ikke blir helt vellykket. Derimot er Al Sandstrøms ballade «You can’t be in Love with a Dream» en liten melodisk og harmonisk perle som absolutt fortjener å hentes fram igjen.

Alt i alt er dette en av Hamiltons fineste CDer – trivelig mainstreamjazz som leveres med betydelig engasjement og inspirasjon.

Petter Pettersson JOHN-KÅRE HANSEN NORTHERN CONCEPT «Days» John-Kåre Hansen (g), Roger Arntzen (b), Arnfinn Bergrabb (dr), Eivind Valnes (p) PONCA JAZZ RECORDS PJRCD 1013 Det mer enn ante oss at det var mer i vente fra gitaristen John-Kåre Hansen etter at vi møtte han for første gang sammen med vokalisten Anita Johnsen i bandet Nest for et par år siden. Med kvartetten Northern Concept kommer bekreftelsen.

Hansen, opprinnelig fra Alta, men nå bosatt i Bodø har samla et utmerka lag fra den nordlige halvdelen av kongeriket der vi kjenner best til bassisten Roger Arntzen fra In The Country.

Bergrabb og Valnes er så vidt jeg vet bosatt i henholdsvis Bodø og Sørreisa og har dessverre ikke fått spesielt mye nasjonal oppmerksomhet – noe de absolutt hadde fortjent.

De fire møttes ei helg i Bodø på det mørkeste, det vil si i begynnelsen av februar, og greide med Hansens åtte låter å spre masse lys og glede i studio – noe de på alle vis greier å spre videre med kvartettens debut-CD. Hansen skriver varm, svært melodisk musikk som noen ganger roper etter tekst. Han tilhører en jazztradisjon som har henta mye fra giganter som Pat Metheny og John Scofield og sist-

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 85

ANMELDELSER

nevnte har også fått tjuvlytte på CDens åpningsspor og svarte med en e-post der han uttrykte sin begeistring.

Dette er første gang John-Kåre Hansen setter gitaren i sentrum. Basert på det vi får være med på her, godt og vel 50 minutter med vakker og tilbakelent musikk, men med substans, var det på høy tid.

Jeg har skjønt at i løpet av høsten skal bandet på Nord-Norge-turné. Hvorfor skal vi som bor i Oslo-området alltid gå glipp av godbitene?

Tor Hammerø BRUNO HEINEN SEXTET «Karlheinz Stockhausen – Tierkreis» BABEL BVD13119 Karlheinz Stockhausen for jazzsekstett, høres ikke det litt ut som en jäkla blanding? Ikke en gang innblanding fra astrologien avskrekker tyske Bruno Heinz, som på sin siste plate har omarrangert hele Stockhausens «Tierkreis», et musikkstykke med tolv satser som hver representerer stjernetegnene. Verket ble originalt skrevet for spilledåser, og var del av et barneskuespill. Med andre ord – den sjeldne kombinasjonen barnemelodier i tolvtonedrakt.

Men arrangøren Heinen mestrer å gjøre dette til en svært hørverdig plate. Faktisk i slik grad at man kan sikte ham for bevisst nedtoning og –sliping av Stockhausens mer uforsonlige sider. «Cancer» er for eksempel en bossaflørt i 5/8 takt, med et forrykt men logisk akkordskjema. «Capricorn» spilles mer eller mindre slik den er skrevet, med bassklarinett, trompet og tenorsaksofon i en fabelaktig kanon-sats (da tenker jeg på kanon i den satstekniske betydningen av ordet). I åpnings- og avslutningsnummeret «Aries» (platen ble spilt inn i april, derfor kommer Væren først på plata…) møter vi pianisten i samspill med en spilledåse innprogrammert med Stockhausens komposisjon. Heinen improviserer mot sin støpte og uforanderlige motpart, og selv om stykkene kun varer hhv. tre og to minutter, viser de med all tydelighet hvorfor dette er et levedyktig prosjekt.

Noen av de skarpe kantene og Stockhausens særpreg går altså med i dragsuget for få dette spillbart for improviserende musikere. Men spillbart blir det til gangs. Materialets store variasjon og arrangørens forskjellige innfallsvinkler til stykkene sørger for at det fins en rød tråd hele veien, selv om uttrykkene blir vidt forskjellige fra sats til sats.

Svein Magnus Furu ARVE HENRIKSEN / TEUN VERBRUGGEN «Black Swan» Arve Henriksen (tp, v, elec, synth), Teun Verbruggen (dr, elec) RAT RECORDS Når vår egen Arve Henriksen går i tospann med belgiske Teun Verbruggen, er det et samarbeid hvor hver og en av dem drar den andre litt til sin egen side. Verbruggen sammenlignes gjerne med Jim Black eller Cris Corsano, det er med andre ord en energisk og tidvis hardtslående trommeslager som møter fløyelstrompetisten.

Innspillingen er gjort på utradisjonelt

vis. De to har ikke spilt inn sammen, men trommeslageren har sendt trompetisten sine opptak, som Henriksen så improviserer over hjemme i stua, før resultatet er sendt til miksing hos Erik Honoré. Så responsiviteten går kun den ene veien – trompetisten kan respondere på trommeslageren, men ikke omvendt. Derfor føles dette utvilsomt mest som Henriksens plate, det er han som sitter med kontrollen over hvilken konsekvens Verbruggens utfall vil få. Trommisens røffere sider dempes, abstraheres og legges i bakgrunnen slik at Henriksen kan sveve over med sin karakteristiske tåkete trompettone.

Men dette er en mindre ambient plate enn Henriksens soloprosjekter. De elektroniske elementene er skapere i kantene og inneholder mer rytmisk informasjon, selv om fast rytmiske mønstre også her er fraværende.

Henriksen lar seg villig smitte av Verbruggens energi. Lyttere som syns stryningen kan bli vel rund i kantene vil få mye å glede seg over på «Black Swan».

Svein Magnus Furu HIROMI «Move – The Trio Project» TELARK TEL-33814 Den japanske pianisten Hiromi Uehara markerer sitt 10-års jubileum som plateartist med sitt andre album («Voice», 2011) hvor hun samarbeider med bassisten og gitaristen Anthony Jackson og trommeslageren Simon Phillips. Det låter fantastisk! Her er plata jeg kommer til å spille hver dag i overskuelig framtid!

Det låter pur jazz, trass i svært rocka CV’er. Jackson har bl.a. spilt med Paul Simon og Steely Dan, mens Phillips har fortid hos (tung)rockere som The Who, Toto, Judas Priest, David Gilmour og Jack Bruce. Sammen med Hiromi Uehara er det bare jazz som gjelder.

Bandlederen er i stand til å gjøre en million anslag i minuttet, og gjør det stadig vekk. Men det låter alltid like melodisk. For det meste spiller hun akustisk piano, og når hun hopper over til synthesizer blir lydbildet naturlig nok helt annerledes. Delvis blir også musikken annerledes. Når hun dubber seg sjøl – altså spiller både synth og piano – heller det hele i retning jazzrock.

Men mest handler det som en klassisk pianotrio. Hiromi Uehara er en strålende soloinstrumentalist, men denne trioen er så avgjort hennes største framgang så langt i karrieren. Tightere trio finner du ikke noe sted på kloden.

Arild Rønsen INTERSTATIC «InterStatic» Roy Powell (keys), Jarle Vespestad (dr), Jacob Young (g) RARENOISERECORDS RNR026 Bak band- og skivenavnet InterStatic skjuler tre av kongerikets tøffeste musikanter seg.

Under det velklingende bandnavnet Young/Powell/Vespestad ga gitaristen Jacob Young, tangentmannen Roy Powell og trommeslageren Jarle Vespestad ut «Anthem» på sitt eget selskap for to år siden. Den mer enn ga oss forhåpning om at det skulle komme mer godsaker ut av triumviratet og

med nytt navn og nytt engelsk plateselskap så har det gjort det.

Sjøl om Powell er engelsk god som noen, så har han bodd og virka så lenge i Norge nå at vi regner han nesten som norsk. Han har jobba med en rekke norske storheter som blant annet i jazzsoulbandet til Sigurd Køhn, han har gitt ut sju CDer under eget navn og nå spiller han også i avantrockbandet Naked Truth med blant andre Graham Haynes. Jarle Vespestad har i flere tiår vært blant denne verdensdelens heftigste og mest allsidige trommeslagere, noe jobbene med Farmers Market, Silje Nergaard og Supersilent har vært et strålende bevis på.

Jacob Young har vært og er en gitarist som har fått alt for lite oppmerksomhet til tross for flere strålende utgivelser under eget navn, blant annet to på ECM: «Evening Falls» og «Sideways».

Trioen har nå gått mer i retning psychedelia og jazz-rock, men er likevel et usedvanlig langt stykke unna fusionuttrykket mange vil forbinde med jazzrock. De som husker tilbake til Tony Williams’ legendariske band Lifetime vil absolutt få en hel del assosiasjoner underveis her, men instrumentog effektparken til Powell og Young har på alle vis tatt musikken med inn i 2013.

Roy Powell er hovedbidragsyteren når det gjelder låter, men de andre har også bidratt og dette er en trio der empatien og gleden over å møtes i denne musikken er påtakelig. Det er masse dynamikk i både låtene og samspillet – min eneste lille innvending er at alle låtene ikke er like minneverdige. Tøft er det uansett!

Tor Hammerø THAD JONES «The Danish Radio Big Band & Eclipse» STORYVILLE RECORDS 1038432 I manges øyne og ører var Thad Jones (1923-86) den moderne storbandjazzens ledestjerne. Han var den naturlige arvtaker og forlenger etter Duke Ellington og Count Basie, og han leda også sistnevntes band en kort periode etter at greven la ned pianolokket for siste gang. Store deler av Jones’ livskveld blei tilbrakt i Danmark med The Danish Radio Big Band og hans eget storband Eclipse. Det får vi to glitrende prov på her på denne dobbeltCDen. Lederen for det verdensberømte danske radiostorbandet, Erik Moseholm, som også har skrevet liner notes til denne CDen, kontakta Thad Jones i 1976 om å ta over den musikalske ledelsen av bandet. Jones, som hadde leda det usedvanlig anerkjente Thad Jones/Mel Lewis Big Band i en årrekke, aksepterte umiddelbart, men på en betingelse: Han måtte få et eget rom med flygel i radiohuset slik at han kunne jobbe videre med sin egen musikk. Det fikk han og samarbeidet kom i gang året etter.

Her får vi være med en av de månedlige konsertene som blei gjort på Jazzhus Montmartre i København.

Innspillinga er gjort i mars 1978 og de ti låtene, som byr på godt og vel 71 minutter med urheftig storbandmusikk, er skrevet både av Jones og andre - som Dizzy Gillespie, Duke

Ellington og brødrene Gershwin. Om dette er den beste utgava av DRBB vet jeg ikke, men trompetere som Allan Botschinsky og Idrees Sulieman, trombonister som Richard Boone (også på vokal) og Vincent Nilsson, saksofonister som Bent Jædig og Jesper Thilo og med pianist Ole Koch-Hansen og bassist Niels-Henning Ørsted Pedersen, sørger i alle fall for at dette er et storband i aller ypperste verdensklasse. Du verden som det swinger!

Etter å ha jobba med dette bandet i 1977-78, der det blei spilt både komponert og arrangert av andre enn Jones, ønska broren til trommeslager Elvin og pianist Hank Jones, å konsentrere seg mer om sin egen musikk. Han starta da et eget storband i København, Eclipse, med sitt eget repertoar.

Bandet hadde base på klubben Slukefter i Tivoli og en del av de samme musikerne var med i begge band.

Flere opprinnelige landsmenn av Jones, som saksofonist Sahib Shihab, pianist Horace Parlan og trommeslager Ed Thigpen, alle bosatt i København, var også med i Eclipse.

Halvparten av de 72 minuttene vi blir servert med Eclipse, er gjort i studio i 1979, mens resten er gjort på Slukefter året etter. I mine ører er det bortimot samme kvalitet også på dette bandet sjøl om det nok ikke er like samspilt som DRBB. Arrangementene og ledelsen er av sedvanlig Joneskvalitet og musikken på begge disse CDene kunne være spilt inn i dag – den er med andre ord tidløs slik stor musikk må være.

Tor Hammerø ALEX JÖNSSON 3 «The Lost Moose» AJ01CD Et godt stykke nordvest for Aarhus finner man, som skutt opp av den karske, vestjyske muld, tre unge fyrer som søker et eget musikalsk uttrykk på en sterkt melodisk basis, og i et klangbevisst, ettertenksomt spill. Inspirasjonen kjennes tydelig fra den tidligere lyrisk-melankolske Jakob Dinesen / Jakob Bro-allianse, eller for den saks skyld Paul Motians trioer med Bill Frisell. Trioens hovedkraft er gitaristen Alex Jönsson, som kommer fra nesten samme område, nær Vestjyllands «hovedstad», Holstebro, som har avlet en stor kvote av de betydeligste yngre danske jazzmusikere, f.eks.

Jakob Anderskov, Jeppe Skovbakke, Søren Kjærgaard, Kresten Osgood, Sinne Eeg og Thomas Præstegaard.

Denne jyde, Jönsson, er ansvarlig for alle numre på «The Lost Moose». Og når Lars Greve på tenorsaksofon og især klarinettene og Christian Windfeld på trommer sammen med kapellmester Jönsson lykkes med å realisere så klart åpent og lyttende samspill som tilfellet er, blir virkelig både det melodiske stoff fastholdt og videretolket til stor skjønnhet. Musikken lever og leves.

Aldri før har jeg hørt Lars Greve så motivisk reflektert på sine klarinetter (stedvis à la Jimmy Giuffre) og på «flushing» tenorsaks. Musikkens rolige flow underbygges av Christian Windfelds nyanserike ornamenteringer på trommene. Og Jønssons eget spill er på en gang delikat i klangbehandlingen og trenger inn til en dyp musikalsk erkjennelse. Om enn stilens jazznytt [85]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 86

ANMELDELSER

melodiske og harmoniske grunn bærer visse konservative trekk, streber musikken likevel mot det personlige og udeterminerte uttrykk. Fra den fabulerende «Apple Pie» over den lydlekende «Nesøya», med et utrolig smukt tema, til den abstrakte, foruroligende «Afraid of Heights» utspenner det seg en karakterfull musikalsk vifte av intelligens og følsomhet.

Alex Jønssons Trio med «The Lost Moose» hever seg opp med personlig og tidssvarende jazz, endog til bemerkelsesverdig høyde.

Bjarne Søltoft KOKKO QUARTET «Like a River» KOKKO QUARTET KQCD2013 I følge den finske Kalevala-mytologien referer Kokko til en gigantisk ørn – en mytisk skapning som har mange former. Det er også slik de fire musikantene i bandet håper at musikken deres framstår.

Kokko Quartet blei skapt i 2010 og består av lederen Johanna Pitkänen på piano og diverse andre tangentinstrumenter, Kaisa Siirala på saksofoner og indisk bansuri-fløyte, Risto Takala på trommer og Timo Tuppurainen på bass. Det betyr fire representanter for en ung, velutdanna finsk generasjon jazzmusikanter og de gir oss kun egenskrevet materiale.

Kokko Quartet henter mye inspirasjon fra det moderne nordiske jazzuttrykket og legger på ingen måte skjul på sin beundring for Jan Garbarek og det han skapte sammen med Keith Jarrett på 70-tallet. Indiske, arabiske og cubanske impulser spiller også en rolle i musikken deres, noe de får assistanse fra perkusjonisten Ricardo Padilla på fem spor og Mikko Koivisto på tabla på et spor til å understreke.

Musikken flyter som ei elv, noe som også er ambisjonen til de fire - den beveger seg uten stans. Den er vakker og melodisk og det er fire lovende so-

lister vi har med å gjøre. Likevel er det fortsatt en god del å hente før ørnen har fått tilstrekkelig med luft under vingene. Her på debuten blir det litt for mye herfra og litt for mye derfra uten at den spesifikke retninga er staka ut. Vi kan vel si det slik at ørnen har tatt av og er på vei opp der ørner trives best, men enn så lenge mangler den store personligheten.

Tor Hammerø JOACHIM KÜHN TRIO INVITING ARCHIE SHEPP «Voodoo Sense» ACT 9555-2 Pianisten Joachim Kühn er en av hedersmennene i tysk jazz. Gjennom en menneskealder har han vært i front for hva deler av det tyske jazzmiljøet har holdt på med.

Nå har han vært i studio med sin faste trio, bestående av perkusjonisten og vokalisten Majid Bekkas og trommeslageren og perkusjonisten Ramon Lopez. I tillegg har man invitert med den gamle «mester» Archie Shepp og en haug med andre perkusjonister.

Det starter med «Kulu Se Mama», som vi hørte allerede med John Coltrane på 60-tallet. Her med et nydelig driv fra Bakkas kalimba og vokal, Shepps sterke tenorsaksofoninnspill og resten av gjengen. Kühn spiller like friskt og virilt som alltid, og på åpningssporet har han en svært sterk solo, som må være noe av det mest kreative han har gjort på svært lenge. Shepp kaster seg på, og om han ikke har like stor lungekapasitet som i hans glansdager, så låter det mer enn bra nok.

Hele plata er sterkt preget av de mange perkusjonsinstrumentene, men vi får også noen «rene» jazzlåter, på kvartett, hvor både Kühn og Shepp får strekt godt ut. Ei original og interessant plate, for den som har sans for afrikansk perkusjon og jazz.

Jan Granlie

LAMA + CHRIS SPEED «Lamacal» CLEAN FEED CF275CD Det portugisiske plateselskap Clean Feed fortsetter, tross nasjonal og global økonomisk krise - ufortrødent sin produksjon og utgivelse av jazzCDer, som i kvalitet løfter seg over det meste av det som i det hele tatt utgis av jazz. Ja, det går faktisk an å utrope selskapet til det mest betydningsfulle, også utenfor Europa, hva angår aktuell, tidssvarende jazzmusikk.

Denne gang er den portugisiske trio LAMA ute med sitt andre CDopus «Lamacal», nå med den omvandrende amerikanske saksofonmester Chris Speed som spennende gjest. Trioen ble dannet i 2008 i Rotterdam gjennom møtet mellom den unge, og unødvendig smukke trompetist Susana Santos Silva, den tilsvarende unge bassist og komponist Goncalo Almeida og det kanadiske trommefenomen Greg Smith. Trioen sto seg allerede sterkt med CDen «Oneiros» (Clean Feed, 2011). Men tilføyelsen av Chris Speed er utelukkende en ekstra kvalitet, idet han virker totalt integrert i stil og stemning og er på full bølgelengde med Silva, slik det spesielt fremstår i deres duale improvisasjoner.

Selv om Almeida benytter pedal- og loop-effekter og Smith styrer visse elektroniske prosesser, inngår dette utelukkende som meningsfulle lydbidrag (f.eks. inngangen til Silvas «Overture for a Wandering Fish» eller hvalsang-illuderingen i Almeidas «Moby Dick») og overskygger aldri de akustiske instrumentenes kvaliteter.

Generelt spiller gruppen i et stilområde med ubesværet kombinasjon av det sterkt melodiske og det mer lydmalende, i fasedelte og tempovarierte forløp, slik de kan spores helt tilbake til Charles Mingus’ dynamiske vitaliseringer i 1960-årene. Instrumentelt er

Susana Santos Silva usedvanlig maktfull på trompet og flygelhorn, over hele feltet fra det ekspressive med screams, growl, glidetoner og splittoner til det klangfullt lyrisk-melodiske, og alltid i helhetens tjeneste. Likesom Chris Speed fra sitt lyriske utgangspunkt griper med sitt fortellende solospill på klarinett og tenorsaksofon, men også bidrar innlevd med heftige utbrudd i de dramatiske passasjer. Og Almeida og Smith utgjør på bass og trommer et nærende organisk univers med introduksjoner og mellomspill samt dynamisk regulering i forløpene.

Almeida er kreditert hovedparten av numrene, mens de tre øvrige bidrar hver med ett stykke. Speeds «Pair of Dice» er et Ornette Colemansk postbop-tema i raskt tempo, der blåserduoen når ekstatiske høyder, og Almeidas tittelnummer er et originalt kontrapointillistisk stykke for klarinett og muted trompet, som gradvis samler seg akselererende til en heftig kulminasjon av swingende duo-improvisasjon for åpen trompet og tenorsaksofon. Og Almeidas avsluttende «Manta» er en følelsesladet lydthriller, som beveger seg over i smukk melodisk ømhet.

Men i det hele tatt er alle stykker gode og intet øyeblikk likegyldig. «Lamacal» vil komme til å fremstå som en av jazzårets betydeligste utgivelser.

Bjarne Søltoft NILS LANDGREN FUNK UNIT «Teamwork» ACT 9552-2 I rundt 20 år har nå den meget allsidige trombonisten, vokalisten, komponisten og bandlederen Nils Landgren (57) leda sitt Funk Unit. Han har samtidig også gjort alt mulig annet: jazz, rock, soul, hip hop og storband. Han har vært musikalsk ansvarlig for Berlin-festivalen og han har jobba med alt fra ABBA, via Wycleaf Jean til Her-

Bok KNUT TØNSBERG «Akademiseringen av jazz, pop og rock AKADEMIKA FORLAG 190 sider Siden den spede begynnelsen for 35 år siden, har norsk jazzutdanning etablert seg som en selvfølgelighet i norsk musikkakademia. Knut Tønsberg gir gjennom sin doktorgradsavhandling ved Musikkhøgskolen i 2007, og ved nylig bokutgivelse, en detaljert redegjørelse for bakgrunnen for, konfliktene rundt og status i dag for de rytmiske utdanningene i Norge.

Boken forsøker på empirisk vis å vise hvordan de rytmiske utdanningene i det hele tatt kunne oppstå i et endringsmotvillig konservatoriesystem. Bakgrunnen viser seg å være en kombinasjon av synkende søkertall til de klassiske utdanningene, et ønske om å gi et unikt tilbud ved sin institusjon, interesse for jazzfag blant klassiske studenter ved institusjonene og at institusjonene så et behov for pedagoger med rytmisk bakgrunn og utdannelse i musikkskolene.

[86] jazznytt

- en dannelsesreise» Akademiseringen av det rymiske feltet skjedde i tre bølger. Først ut var jazzlinja på NTNU i 1979. Deretter fulgte Høgskolen i Agder og Musikkhøgskolen (jazzpedagogikk i hhv 1991 og 95) og til slutt Stavanger, Tromsø og Bergen på begynnelsen av 2000-tallet. Stavanger og Tromsø har kun faglærerutdanning, mens de andre har både dette og utøvende utdanninger.

Viktig i denne sammenhengen er også universitetsreformene de siste ti årene.

På 70-tallet var strukturen i de norske musikkutdanningsinstitusjonene hierarkisk, med NMH som selvstendig vitenskapelig høyskole på toppen, og distrikskonservatoriene rangert nedover i systemet. Nå som alle musikkutdanningene er under en universitetsparaply, har strukturen på godt norsk vis flatet seg ut. De fleste stedene tilbyr nå også høyere grads programmer, helt opp til doktorgrad.

Boken har nærgående beskrivelser av konfliktene som oppsto mellom de klassiske og rytmiske miljøene ved de forskjellige konservatoriene rundt opp-

rettelsen av studiene, og sammenligner disse med opprettelsen av jazzstudiet ved New England Conservatory i 1969 under Gunther Schullers myndige hånd.

Det er mange fellestrekk å spore. Viktigst er kanskje redselen for å miste ressurser og innflytelse der de klassiske tidligere var enerådende. Tønsberg trekker også frem det han kaller ”betenkeligheter om kvalitet og innhold” i undervisningen. Det var med andre ord en bekymring at de som skulle inn og undervise på disse linjene ikke kunne fremvise gode nok meritter. Redningen ble et lite antall klassisk-rytmiske overløpere, som Bjørn Kruse (NMH), Terje Bjørklund (NTNU) og Jan Erik Pettersen og Per Kjetil Farstad (UiA). Med sin klassiske skolering og bakgrunn som utøvende jazz- og rockemusikere, klarte de å skaffe nok legitimitet i kollegiet til at utdanningene kunne startes.

Motforestillingene var allikevel mange, og boken nevner en lang rekke sitater som vitner om den ovenfra-og-ned holdningen mange klassisk ansatte hadde. Ordbruk som «repetetiv søppelmusikk», «mistenksomhet mellom studielinjene», «Hva i katta drar de inn nå, fra gata?» og «respekten har vært fraværende» tyder på tøffe tak for de

som sto i spissen for nyetableringene.

«Kan ikke noen andre gjøre det?» spurte de ved NMH. Etter hvert har respekten økt, slik at det nå er våpenstillstand i konservatoriegangene. En siste omdreining av kniven i såret for de klassiske er søkertallene fra 2009 - for første gang var det flere som prøvespilte på en rytmisk/jazzlinje enn på klassiske linjer. Det tyder - om ikke annet - på at disse utdanningene er her for å bli.

En ting jeg savner i boken, er en større problematisering rundt det store antallet nyutdannede jazz/rytmiske musikere og det lave antall jobber. Tønsberg er så vidt inne på temaet når han referer til at NTNU holder antallet studenter kunstig lavt grunnet små arbeidsmuligheter. Jeg skulle også gjerne sett noen flere klare konklusjoner - boken avsluttes sågar med selsom vitenskapelig tvetydighet ved å sette spørsmålstegn bak sin egen tittel. For de som har interesse av jazzfolkets inntreden i norsk akdemia er boken allikevel vel verdt et studium.

Svein Magnus Furu

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 87

ANMELDELSER

bie Hancock. Uansett har han aldri gitt slipp på sitt funkprosjekt og med «Teamwork» forteller han oss at han har ei ny utgave som holder vanlig høy standard. Årets utgave er en septett bestående av trommeslageren Robert Ikiz, Magnus Lindgren på treblås og vokal, Andy Pfeiler på gitar og vokal, Landgrens høyre hånd Magnum Coltrane Price som medprodusent og på bass og vokal, Sebastian Studnitzky på tangenter og trompet og Jonas Wall på treblås og vokal pluss sjefen sjøl på trombone og vokal. I tillegg har han invitert med seg tre av bandets gode venner gjennom mange år som gjestesolister på hvert sitt spor: trompeteren Till Brönner, tenorsaksofonisten Wilton Felder og Joe Sample på elpiano – de to siste fra det legendariske bandet The Crusaders.

Utgangspunktet for «Teamwork», som er spilt inn i ABBAs gamle studio i Stockholm, Atlantis Studio, var groover som Ikiz, Pfeiler og Price skapte sammen. Seinere gikk de andre inn og laget låter av det og noen fikk tekster også.

Alt er funky så det holder og solistene sjølsagt holder høy standard. Likevel er det ikke nok her til å skape den store entusiasmen. På sett og vis har vi hørt alt dette før og så spørs det da om det er mulig å forlange akkurat det av et funk-uttrykk – at det skal høres nytt ut, mener jeg.

Nils Landgren er utvilsomt en av denne verdensdelens mest fonki musikanter og de som har digga denne sida av han i rundt 20 år får her mer av akkurat det gode gamle Tor Hammerø JESPER LUNDGAARD TRIO «Walk Tall» STORYVILLE RECORDS 1014281 Danmark har en stolt og lang basstradisjon. Alle har kommet i skyggen av salige Niels-Henning Ørsted Pedersen, men kvaliteten på de som kom opp rundt han har også vært bemerkelsesverdig høy.

Jesper Lundgaard (59) er i seg sjøl en gigant og har bidratt på godt og vel 400 innspillinger både under eget navn og sammen med en rekke europeiske og amerikanske storheter. Han kommer umiskjennelig fra den samme tradisjonen som NHØP og det er det jo overhodet ingen grunn til å skamme seg over. Med en flott, varm og stor tone i bassen sin, er det bop og seinere melodiske og akustiske herligheter som ligger Lundgaards hjerte nærmest.

I 2004 stifta han en trio sammen med gitaristen Niclas Knudsen og saksofonisten Hans Ulrik. Med «Walk Tall» får vi trioens femte visittkort og mellom 2004 og 2010 har de tre hylla filmkomponister, Cornelis Vreeswijk, sin egen musikk og Jimmy Giuffre. Denne gangen er det brødrene Julian «Cannonball» og Nat Adderley som får den ære.

Det er kanskje litt vanskelig å se, eller høre, for seg Adderley-brødrenes groovy musikk uten trommer, men denne utmerkede danske trioen spiller på et vis så perkusivt at trommene

hold deg oppdatert! www.jazznytt.no

absolutt ikke savnes – det gir faktisk musikken ei ny og spennende innpakning.

Vi får låter skrevet av Adderley-pianist Joe Zawinul, «Walk Tall», Cannonballs «This Here», «Nippon Soul» og «Sack o Woe», standardlåter forbundet med de to som «Stars Fell on Alabama», «A Sleeping Bee» og «Minha de Saudade» samt fire originallåter skrevet av alle tre hver for seg – som alle passer ypperlig inn i dette varme og livsbejaende uttrykket.

Jesper Lundgaard Trio består av tre svært langt framskredne musikanter som vet hvor de vil og som vet hvordan de skal komme dit – vakkert og originalt.

Tor Hammerø CHRISTIAN MCBRIDE + INSIDE STRAIGHT «People Music» MACK AVENUE RECORDS Christian McBride er en formidabel bassist, som kan nå de store høyder når han utfordres. Det skjer sjelden i studioinnspillinger med egne grupper, men denne CDen med Inside Straight har likevel kvaliteter. Bakgrunnen for bandet er at McBride for rundt fire år siden, etter at han en periode hadde prioritert elbass og et mer fusionpreget uttrykk, ville ha jobb på legendariske Village Vanguard. Da sa den like legendariske klubbeieren Lorraine Gordon: «You can come back to the club, Christian, but not with that rock n’ roll band». Dermed ble Inside Straight født, og bandet lever opp til navnet. Det oser sekstitalls Blue Note, Messengers og Silver, samtidig som instrumenteringa av frontlinja med groovy altsaksofon (Steve Wilson) og viril vibrafon (Warren Wollf) gir et særpreget klangbilde.

Særlig synes jeg Wollfs innsatser bidrar til å heve bandet. Han spiller med en voldsom drive og attack, i en stil som originalt nok henter mer fra Lionel Hampton enn fra senere stilskapere som Gary Burton og Milt Jackson.

Peter Martin/Christian Sands og Carl Allen/Ulysses Owens Jr. deler på henholdsvis piano- og trommejobben gjennom åtte originaler. Kompet har den elastiske driven og løsheten ingen fikser bedre enn de beste amerikanerne, der McBride ofte kommer med innspill i kommenterende/akkompagnerende og sløye motrytmiske figurer, som hørbart inspirerer solistene.

Gjennom åtte originallåter over varierende rytmiske og harmoniske grunnlag makter Inside Straight å holde på interessen i et musikalsk landskap som blir dritkjedelig hvis det spilles uten engasjement og pasjon. McBrides kvintett spiller så vi tror de mener noe med musikken.

Petter Pettersson CÉLINE MCLORIN SALVANT «Woman Child» MACKAVENUE MAC 1072 Sambandstatenes nyeste vokalfunn kommer fra Miami, Florida. Hun har fransk mor og far fra Haiti, og startet sine pianostudier da hun var fem år. I 2007 flyttet hun til Frankrike for å studere jus og barokkvokal…(?). I de senere årene har hun vært mer eller mindre fast gjest på en rekke festivaler, både her i Europa og i USA. «Woman Child» er hennes andre inn-

spilling, etter debuten «Cécile» som kom for noen få år siden.

Her møter vi henne i et lystig lag, hvor hun sammen med Aaron Diehl (piano), Rodney Whitaker (bass), Herlin Riley (trommer) og James Chirillo (banjo og gitar), tar oss med inn på en skuggefull jazzbar, rett innenfor døren i en eller annen bakgate i New Orleans eller innover der.

Vi får servert en rekke standarder («St. Louis Gal», «Baby Have Pity On Me», «Jitterbug Waltz»), flere gjort i svært originale og morsomme versjoner (som «John Henry» og «What A Little Moonlight Can Do»), samt noen fine, selvlagde låter. Og alt fungerer helt etter oppskriften. Her møter vi langt fra en gjeng selvhøytidelige musikere som på død og liv skal være så grådig seriøse. De slipper seg løs, og det svinger flott fra alle medvirkende.

Spesielt har jeg sans for Chirillos fine gitarspill på flere av låtene.

Salvant har en sprelsk sangstemme, som det nesten ikke er mulig å ikke bli i godt humør av, og musikken svinger slik vi gjerne vil at slik jazz skal svinge. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, selv om alt virker veldig «på hælen», noe som beviser at det er et erfarent og profesjonelt lag som har vært med den unge damen i studio.

En morsom plate som vil lyse opp, selv på regntunge høstkvelder.

Jan Granlie MOSTLY OTHER PEOPLE DO THE KILLING «Red Hot» HOT CUP 125 Våre «favorittgærninger» fra USA har gjort det igjen! Noe de har holdt på med jevnlig de senere årene. Det er ikke mer enn noen måneder siden sist de var ute med en ny CD, og plutselig ramlet det en ny langspiller inn på Jazznyttkontoret.

For de som hørte bandet på Oslo Jazzfestival (eller andre steder) på deres Europa-rundtur i fjor, vil mye av stoffet på «Red Hot» være gjenkjennbart, siden vi har er inne på alle disse byene i Pennsylvania, bassist Moppa Elliot la ut om mellom låtene på den turnéen.

Den største forskjellen siden turnéen er at bandet på plata er utvidet med flere «glade, musiserende» herrer.

Som vanlig hører vi trompeteren Peter Evans, saksofonisten (her på sopransaksofon og C saksofon) Jon Irabagon, bassisten og bandkoordinator Moppa Elliot og duracell-kanin Kevin Shea på trommer. I tillegg har de fått med seg gode, gamle Davis Taylor på trombone, Brandon Seabrook på banjo og elektronikk og Ron Stabinsky på piano, noe som gjør soundet temmelig annerledes.

Men den energien og galskapen vi kjenner fra dette bandet, er fremdeles til stede. Evans og Irabagon drar av gårde med noen usannsynlige soloer.

Shea herjer på god, gammel måte bak trommene og Elliot er den staute storebroren i bakgrunnen.

Musikken beveger seg i alle retninger.

Det vil si, den har mye av New Orleansjazzen i seg, samtidig som den er oppdatert til 2013-nivå, uten at musikerne bryr seg om hverken banjo-CIA eller jazzpolitiet. De gjør rett og slett som de vil, som at begynnelsen av andrelåta, «Zelienople» starter med en

lang tone hvor man tror noe er fundamentalt galt, enten med anlegget eller plata. Men akkurat i det man er i ferd med å sjekke spilleren, kommer en banjo inn og redder situasjonen.

Det humper og går på en ytterst sjarmerende måte. Stridepiano avløses av elektronikk. Banjoriff overtas av en hissig trompet og hele veien harseleres det flittig rundt fenomenet stråhatt og banjo.

Noen vil kanskje si at dette er redningen for den tradisjonelle musikken fra New Orleans? Andre vil lyse bandet i bann, og aldri sette sine pumps i nærheten av et spillelokale hvor disse gærningene regjerer. Jeg tilhører definitivt den grupperingen som mener dette kan være med på å redde en utryddingstrua musikkform. Slipp denne gjengen løs på Stortorvets Gjæstgiveri, på Sildajazz, på hver avkrok av landet hvor man presenterer såkallt «gladjazz». For dette er «gladjazz» anno 2013, som bør få ei røys med lyttere i alle aldre.

Litt annerledes enn de tidligere skivene med Mostly Other People Do The Killing, men like morsomt! Tøffere enn dette er det vanskelig å få det!

Jan Granlie NICOLAI MUNCH-HANSEN «Æter» STUNT RECORDS STUCD 12182 Den danske bassisten Nicolai MunchHansen, kjenner vi fra bl.a. saksofonisten Fredrik Lundins band og trommeslageren Stefan Pasborgs Free Moby Dick-prosjekt. Men han, og de fleste musikerne på denne innspillingen, var også med på den nydelige Billie Holiday-hyllesten til Kira Skov, som kom i fjor, og som fikk strålende kritiker rundt om.

Vi får høre 10 komposisjoner, alle ført i pennen av bassisten selv, og fremførelsene blir gjort i selskap med pianisten Søren Kjærgaard, trombonisten Mads Hyhne, saksofonisten Ned Ferm og trommeslageren R J Miller, i et neddempet og lyrisk landskap (med noen enkelte unntak).

Munch-Hansen skriver fine låter, bl.a. åpningssporet «Mela», en nydelig ballade, mens andrelåta, «Island Revisted», nesten beveger seg inn i bopen, med fint tenorspill av Ned Ferm. Og slik fortsetter det. Noen fine ballader, andre med trøkk og energi, og jeg kan høre at låtmaterialet Munch-Hansen har bragt med i studio, er et låutvalg de andre musikerne kan like. Ferm spiller noen fine soloer med en tilbakelenthet som er behagelig.

Hyhne er den mest benyttede, danske trombonisten nå om dagen, noe som er lett å forstå etter å ha hørt han her. Kjærgaard er en lyriker som passer perfekt inn i dette landskapet og Miller pisker de andre musikerne framover akkurat slik han skal der det trengs.

Ei fin plate fra en gjeng danske musikere det bare er å følge med på.

Jan Granlie SØREN MØLLER «Résumé» AUDIAL RECORDS Ar-CD-004 Søren Møller er en dansk pianist, komponist og bandleder midt i 30-åra som har tilbrakt de ti siste åra i The Big Apple – New York. Nå har han bestemt seg for å sette kursen tilbake til Danmark og markerer det med å oppsumjazznytt [87]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 88

ANMELDELSER

mere sitt musikalske liv så langt med assistanse fra begge sider av fjorden.

Etter å ha studert ved velrenommerte Manhattan School of Music og bodd og jobba midt i smørøyet, har Møller skaffa seg masse gode kontakter og flere av dem er med her: trommeslageren Henry Cole, bassisten Luques Curtis, gitaristen Jesse Lewis (som er glemt på musikerlista på coveret) og saksofonisten Dick Oatts. Den utmerkede trompeteren Gerard Presencer, trombonisten Niclas Rydh og en herlig stryketrio gjør også sitt til at dette har blitt et spennende møte med den hjemvendte sønn.

Møller har skrevet og arrangert seks av de sju låtene – den siste er urvakre «Philadelphia» av Neil Young. Vi har med en melodiker av rang å gjøre som har makta å ta med seg sine danske røtter samtidig som han sjølsagt er sterkt påvirka av pulsen han har levd i de siste åra. Det skader sjølsagt heller ikke at han omgir seg med toppmusikanter – Dick Oatts er forresten en saksofonist vi har hørt alt for lite til i det siste. Dessuten er Møller en utmerket solist med masse dynamikk i uttrykket sitt.

«Résumé» er et meget hyggelig møte med Søren Møller. For sikkerhets skyld overbringes tipset gratis til det legendariske storbandet S. Møller i Trondheim hvis de skulle ha behov for en gjestesolist!

Tor Hammerø MØRK «Karasho» Benjamin Mørk (keyb), Kristian Olstad (g), Christer Jørgensen (dr), Dag Okstad (b), Ole Jørn Myklebust (tp) FINITO BACALAO FBLP 218 Benjamin Mørk møtte du i forrige nummer av Jazznytt, da som intervjuet student ved verdens nordligste universitet. Hans debutplate «Karasho» (et russisk ord som kan bety ok eller bra og ikke har noe med Karasjok å gjøre) ble sluppet i vinter, like etter at mørketida slapp taket i ishavsbyen.

Det er en liten halvtime med elektroakustisk instrumental progjazz i den snillere enden av segmentet, med Jaga Jazzist anno «The Stix» (altså 2003) som et av forbildene.

Mørks musikk tar også inn over seg sine omgivelser, med en tøffende dieselmotor som rytmisk akkompagnement til åpningslåta «5 9 Sabb» (som sannsynligvis er motormodellen fra bergenske Sabb vi hører i bakgrunnen). Låttitler som «Ishavet», og «New Yoik» kompletterer det stedsspesifikke preget.

Den unge Senjaværingen lar (ubevisst?) sitt etternavn prege musikken, som kan beskrives som en kamp mellom lyset og mørket gjennom buldrende kontrabass og tindrende elektronikk, gjennomgående mollstemt harmonikk med innskutte deler som kikker optimistisk mot sola som snart vender tilbake eller gjennom dypstemt twanggitar og pianoets toppregister.

«Karasho» føyer seg fint inn i rekken av band som med jazzutdanning bak seg kombinerer uttrykk fra sin musikalske oppvekst med sikker, gromlåtende instrumentføring og gode melodier. Tromsø har mye godt å by på som hjelper gjennom mørketida.

Svein Magnus Furu

[88] jazznytt

NYPAN «Republique» Øyvind Nypan (g), Rick Margitza (ts), Leonardo Montana (p), Gael Petrina (b), Simone Prattico (dr) LOSEN RECORDS LOS 124-2 Det er ikke ofte det dukker opp innspillinger med relativt ukjente, norske musikere som setter oss litt ut her i redaksjonen. Men da Øyvind Nypans nye CD havnet i spilleren ble det stille på Jazznyttkontoret. Øyvind Nypan har vært aktiv, særlig i Frankrike, i flere år, og på «Republique» samarbeider han med musikere fra USA, Brasil, Ecuador og Italia. Da skulle man kanskje tro at vi fikk servert en slags verdensmusikalsk sak, hvor de enkelte musikerne tok med seg elementer fra sine hjemland inn i musikken. Men det får vi ikke. Her får vi ei renhårig plate preget av Nypans amerikanske forbilder.

Nypan spiller i en tradisjon som Pat Metheny har ført lengst, i arven etter bl.a. legenden Jim Hall. Margitza er en ytterst stødig saksofonist, som tidligere har fått kjørt seg i band ledet av Miles Davis, Chick Corea, McCoy Tyner, Tony Williams osv. Her serverer han solide soloer, uten at han på noen måte blir «stjernen» i selskapet, selv om hans bidrag, særlig på fjerdesporet, «The Long Night (Goodbye)», en nydelig ballade, er vakkert og flott.

I hovedsak synes jeg det er pianisten Leonardo Montana som, sammen med Nypan, drar det tyngste lasset. Selv om tyngste er et dårlig uttrykk i denne sammenhengen. Her er ingenting tungt. Musikken glir lett gjennom øregangene og setter i gang gode følelser i lytterens sjeleliv.

Nypan skriver fine låter, og står som ansvarlig for alle platas ni komposisjoner. En fin overraskelse!

Jan Granlie ORCHESTRE NATIONAL DE JAZZ «Piazolla!»

JAZZ VILLAGE Den argentinske komponisten og bandoneonisten Astor Piazzolla (19211992) var ikke fremmed for jazz. Han samarbeidet både med Gerry Mulligan («Reunion Cumbre» (TROVA), 1974) og Gary Burton («The New Tango» (Atlantic), 1987, og «Astor Piazzolla Reunion» (Concord Jazz), 1998). Fine innspillinger alle sammen, men de er nok i ferd med å få et glemselens slør over seg.

Det franske ensemblet Orchestre National de Jazz med sine 10 medlemmer under ledelse av Daniel Yvinec, presenterer her utvalgte komposisjoner av Piazzolla arrangert av Gil Goldstein som i sin tid studerte hos Gil Evans.

Yvinec satte to betingelser for dette albumet: Han ville ikke at det skulle bli et tangoalbum, og han ville ikke ha med bandoneon. Litt tango blir det likevel, men bandoneonet er totalt fraværende. I stedet utnytter Goldsteins orkesterets muligheter ved tidvis å konvertere det til et eneste stort bandoneon. Orkestreringen og ensemblespillet på «Mi refugio» er et spesielt godt eksempel på hvordan de får til dette.

Orkesteret består hovedsakelig av treblåseinstrumenter i mange varianter, trompet og tradisjonelt komp (keyb, g, b, dr). Arrangementene er antakelig ikke enkle å spille med sine tette

akkorder og kompliserte rytmikk, men orkesteret musiserer uanstrengt presist og godt.

Herrene Mulligan og Burton var mer å regne som turister i Piazzolland, mens Orchestre National de Jazz opererer som oppdagelsesreisende. Deres historie fra turen er atskillig mer spennende enn de to førstnevntes, og anbefales for videre utforskning.

Harald Opheim VINCENT PEIRANI «Thrill Box» ACT 9542-2 Det tyske plateselskapet ACT, har de senere årene vokst seg store og sterke, og deres posisjon innenfor den europeiske jazzen er snart på linje med ECMs. De utgir en haug med plater hvert år, ikke alt er like interessant, men det kan se ut som staben i Tyskland klarer å få de fleste av artistene ut på en rekke festivaler, og at de selger til mer enn «break even».

At ACT nå tydeligvis har funnet ut at trekkspilljazz selger, er litt overraskende. Jeg er jo av dem som mener at tradisjonell trekkspilljazz er noe på utsiden av det som er interessant for de store masser i 2013, men så feil kan jeg ta.

Vincent Peirani møter her pianisten Michael Wollny og bassisten Michel Benita, i 12 fine, i hovedsak franskinspirerte låter. På noen av låtene får de selskap av franskmennene Michel Portal (på bassklarinett og bandoneon) og Emile Parisien (sopransaksofon), noe som gjør platen ytterligere mer interessant.

På «Thrill Box» får vi servert noen egenkomponerte låter, Theolonious Monks «I Mean You», noen amerikanske folkemelodier («Goodnight Irene» og «Shenandoah») Abbey Lincolns «Throw It Away», Brad Mehldaus «Waltz For JB» i en nydelig versjon, og noen andre godbiter.

Mye av musikken høres veldig fransk ut, kanskje mest på grunn av trekkspillet, men også på grunn av lydbildet. Peirani er en dyktig «dragspälare», som tidvis briljerer i ren Stian Carstensen-stil. Bassisten Michel Benita har en fin tone i bassen, og bidrar med fine soloer (blant annet på «Goodnight Irene»). Michael Wollny er en av Tysklands ledende pianister per i dag. Han spiller med solid oversikt og idérikdom, og er med på å gjøre «Thrill Box» til en interessant affære.

Jan Granlie JEREMY PELT «Water and Earth» HIGHNOTE RECORDS HCD 7247 36 år gamle Jeremy Pelt regnes som en de mest lovende trompeterne «over there». Han har vunnet en rekke leser-og kritikeravstemninger i DownBeat som det største og meste spennende talentet og her møter vi han i det han foretar ei lita retningsforandring.

Pelt har allerede rundt ti skiver under eget navn og har gjort seg svært positivt bemerka både som leder av egne band og blant annet sammen med Mingus Big Band, Ravi Coltrane og Frank Foster. Pelt er utstyrt med en kraftig og varm tone og har vært å finne i et utprega akustisk hardboputtrykk.

«Water and Earth» er en klar vridning i

retning et fusionlandskap med spor tilbake til både Miles Davis’ «Bitches Brew» og Brecker Brothers. Pelt sier sjøl: «This music isn´t about a change in direction as much as it´s about strengthening my commitment to my art at present». For meg virker det som om Pelt har et behov for å forklare eller unnskylde seg på et vis – at han skal fortelle oss at han ikke gjør dette av kommersielle hensyn.

Jeg er ikke sikker på om jeg tror på han, og jeg er heller ikke sikker på om han tror på det sjøl. Nå er det ikke slik at dette er søtsuppe-fusion a la mye GRP fra 80-tallet, og Pelt får så avgjort vist seg fram som en glitrende solist en rekke ganger, men jeg tror ikke verken musikken eller repertoaret er «han». Meningsløse vokalbidrag hjelper heller ikke.

På pluss-sida er fortsatt Pelts trompetspill – han er en av de mest lovende – og den ferske kvinnelige saksofonisten Roxy Coss og den groovy trommeslageren Dana Hawkins. Jeg trives avgjort best med Jeremy Pelt i et hardboputtrykk og det tror jeg han gjør sjøl også.

Tor Hammerø ENRICO PIERANUNZI «Live At The Village Vanguard» CAMJAZZ CAMJ 7857-2 De italienske pianisten Enrico Pieranunzi, har de senere årene kommet med flere strålende innspillinger på CamJazz-selskapet. Han ga for ikke lenge siden ut to flotte innspillinger gjort live på New York-klubben Birdland («New York Reflections» med Steve Swallow og Paul Motian, og «Live at Birdland» med sin latinkvartett).

Nå har han flyttet litt lenger ned i gata, til den lille, intime klubben Village Vanguard. Med seg på lasset har han bassisten Marc Johnson og trommeslageren Paul Motian. Innspillingen er gjort den 7. og 8. juli i 2010, og inneholder, i tillegg til noen av Pieranunzis originalmelodier, også standarder som Monks «I Mean You», Rogers og Harts «My Funny Valentine» i en strålende, original versjon, Lee Konitz’ «Subconscious Lee», med strålende samspill mellom piano og bass og Nina Rotas «La dolce vita» i en svingende vals som svinger noe vederstyggelig sånn cirka på midten, som avslutning.

Med tre musikere av dette formatet på scenen, kan det ikke gå galt. Dette er tre mestere på hvert sitt instrument.

Johnson med en mørk og vakker tone i bassen og med et kreativt spill som matcher de andre perfekt. Motian med en løst og fint spill, nesten som Jon Christensen, og Pieranunzi med den fulle og hele oversikten.

Sjefen sjøl skriver fine låter, og hans pianospill er lett og luftig, og man kan høre at dette er en av Piaeranunzis drømmer som er gått i oppfyllelse. Ei helstøpt og flott plate, som alle med nese for god jazz bør hive seg over.

Jan Granlie ROBERT RANDOLPH & THE FAMILY BAND «Lickety Split» BLUE NOTE 05099998408023 Jeg må innrømme at jeg ikke har peiling på hvem denne gjengen med musikere er. Steelgitaristen og vokalisten Robert Randolph har med seg trommeslageren Marcus Randolph, bassist-

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:07 Side 89

ANMELDELSER

Dette er blitt to strålende 10-tommere, som er utformet slik at man blir nødt til å lytte konsentrert, i og med at man må snu platene og skifte etter ca. ti minutter på hver side.

SWEDISH AZZ «presenterar Erik Carlsson & All Stars Volym 1» NOT TWO RECORDS MW901-1A «presenterar Erik Carlsson & All Stars Volym 2» NOT TWO RECORDS MW901-1B Erik Carlsson er trommeslager i bandet som kaller seg Swedish Azz, og The All Stars er Mats Gustafsson (saksofoner og live elektronikk), Per-Åke Holmlander (tuba, cimbasso), Kjell Nordeson (vibrafon) og Dieb13 (grammofon og live elektronikk). Bandet har gjort det til sin spesialitet å nytolke den svenske jazzskatten, noe de tidligere har gjort på en langspiller, en plastikk-singel (promo) og flere strålende konserter.

Jeg hørte bandet første gang under Umeå Jazzfestival og på Fasching i Stockholm for noen år siden, og det vil nok gå lang tid før jeg glemmer deres versjon av Jan Johanssons «Visa från Utanmyra».

Der var det ikke mye eng, skog og urørt natur igjen, men desto mer asfalt, industri og forurensing.

Musikerne i Swedish Azz er kjent for å gå sine egne veier. Best kjenner vi alt- og barytonsaksofonisten Mats Gustafsson, som er innehaver av en CV og en plateutgivelsesfrekvens nesten ingen kan overgå.

Tubaist Holmlander og vibrafonist Nordeson er også å finne på en rekke frittgående innspillinger.

Sammen er dette bandet dynamitt.

På disse to innspillingene, som kun er utgitt på 10tommere (ingen CDer og streamingtjenester i nærheten av Swedish Azz!), starter med tre Lars Färnlöf-innspillinger, «Intro», «Över Stock och Sten» og «Coda». Färnlöf (1942-1994) er mest kjent for å stå bak filmmusikken til «Att angöra en brygga» (Hasse & Tage), og han har jobbet med folk som Quincy Jones, Monica Zetterlund, Bill Evans, Stan Getz, Jojje Wadenius, Bobo Stenson m.fl.

«Intro»en starter neddempet med temaet, Gustafsson smyger seg fram som en rev på jakt, før han angriper byttet, griper fatt i det, leker med det og roer det hele ned igjen. Plutselig har vi forlatt roen og er i ferd med å bevege oss «Över Stock och

Sten» og vi begynner å kjenne igjen Gustafssons karakteristiske energiutladninger. De andre i jaktfølget kaster seg over Gustafssons bytte, og kampen er i gang. Dieb13 hiver seg frampå med lydverket sitt, Holmlander bruker de store horna sine i kampen for sin del av jaktbyttet, mens Nordeson havner litt i bakgrunnen, mens Carlsson pisker opp stemningen med energisk trommespill. Etter å ha fortært byttet i fellesskap, legger hele jaktlaget seg ned i skyggen for å hvile ut.

Andre siden på «Volym 1» er viet Jan Johanssons «Du Glädjerika Sköna», og vi er spent på hvor «gjädjerikt» og «skönt» det egentlig kan bli med denne sultne ulveflokken.

Det starter med noe jeg kunne satt noen kroner på var hentet fra Johanssons mesterverk «Musik genom fyra sekler» (1968), med Nordesons vibrafon i front, og vi føler det som vi er midt inne i en scene i den gamle TV-serien «Vi på Saltkråkan».

Gustafsson kommenterer på barytonsaksofonen.

Det er sol og sommer. St. Bernhardhunden Båtsmann ligger i gresset og farbror Melker er i ferd med å fjerne et vepsebol oppe under mønet. Her kommer det til å skje en katastrofe, tenker vi, mens Nordesen fabulerer rundt på sin vibrafon helt alene. Plutselig skjer det noe. Holmlanders tuba legger et fire/fire-teppe under, og resten av laget kommer så smått inn. Uværet er på vei.

Vepsen i bolet er i ferd med å oppdage at farbror Melker har planer om å fjerne deres hjem, og de tar affære. Men det blir ikke verre enn at både vi og farbror Melker kan akseptere det. Etter en liten batalje, roer situasjonen seg ned, og førsteplata ender med en kort, og vakker outro.

Siden det tross alt endte godt på slutten av førsteplata, så starter man med folkemusikk fra Holmlander og Gustafssons hjemtrakter på «Volym 2».

«Umepolskan & Nybyggarland» er, skal man tro tittelen, fra Gustafssons fødeby Umeå, mens Holmlander får ta æren for nybyggarlandet, eller Skelefteå, som ikke ligger langt unna, som er hjembygda til tubaisten. Komponist er den legendariske pianisten og TV-verten Berndt Egerbladh (1932-2004), og det hele er søkende og fabulerende, med unntak av starten, den korte polskan.

Jeg tror salige Egerbladh ville ha kost seg med denne versjonen. Etterhvert kommer Nordesons

vibrafon inn med temaet sammen med en skummelt stille Gustafsson, og vi er innom polskan fra Umeå igjen, før de tar hardt ut mot venstre, og lager sin egen versjon av låta fra de norrländske fjelltrakter. Å kombinere svensk folkemusikk og den moderne fritt improviserte jazzen Swedish Azz representerer, kan nesten ikke gjøres bedre.

Siste del av LPene er viet komponisten Börje Fredriksson (1937-1968) og hans «Mäster». Det starter med at det nesten er helt stille, men etterhvert kommer det en bjelle smygende (hvis bjeller er i stand til å komme smygende?). Vi fristes til å skru opp volumet på fullt, men vi vet at vi kommer til å bli straffet. Og smått om senn kommer Holmlanders cimbasso (en slags forvokst trombone) og Gustafssons barytonsaksofon inn med temaet, en vakker ballade, som viser hvilken stor komponist Fredriksson var. Et intervju med komponisten blander seg inn, med litt forvrengte effekter, og nærværet med grunntanken og komponistens ideer blander seg med bandets improvisasjoner. Vi får høre om hans tid i militæret og at han spilte jazz på valthorn, før bandet tar mer og mer over. Det er morsomt, kreativt og ytterst originalt.

Hvordan den godeste Gustafsson har kommet på ideen om å lage slikt band, vet jeg ikke, men det må nesten en urolig og kreativ hjerne som den Gustafsson er i besittelse av for å fåen slik idé. Det er en ytterst uvanlig setting som forvaltes på en strålende måte.

Coveret er en parafrase over coveret til Gösta Theselius All Stars-plate. Musikerne er tro mot originalene, og tilfører elementer som gjør komposisjonene til noe moderne og interessant, ikke bare for «gæmlissene», men også for de som er unge i dag og på jakt etter nye veier å gå musikalsk.

Dette er blitt to strålende 10-tommere, som er utformet slik at man blir nødt til å lytte konsentrert, i og med at man må snu platene og skifte etter ca. ti minutter på hver side. Dette er en idé som kun en discoholiker som Mats Gustafsson kunne kommet på. Og takk skal han pina dø ha for det.

Skaff deg disse to platene! De er verdt å låne øre til, særlig hvis du er en av de mange som står med ett bein i 50- og 60-tallsjazzen og ett i den moderne fritt improviserte musikken.

Jan Granlie

jazznytt [89]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:08 Side 90

ANMELDELSER

selge i bøtter og spann.

Ei morsom plate som er innom en rekke stilarter, og som leker med de enkelte stilartene uten at det blir tull og fjas.

Jan Granlie RIVERS / HOLLAND / ALTSCHUL «Reunion: Live In New York» PI RECORDINGS P145 Å få samlet de tre ringrevene, saksofonisten Sam Rivers, bassisten Dave Holland og trommeslageren Barry Altschul til gjenforeningskonsert i Miller Theatre på Columbia-universitetet i New York, må sees på som en bragd.

Det var avslutningskonserten på radiostasjonene WKCRs Sam Rivers-festival i 2007, og hvilken avslutning det må ha vært! Vi kan prise oss lykkelige for at det var opptaksutstyr til stede, slik at vi som ikke ferdes gatelangs i New York til daglig også kan ta del i herligheten.

Sam Rivers gjorde flere samarbeidsprosjekter med Dave Holland på 70tallet, bl.a. platene «Dave Holland/ Sam Rivers» (Improvising Artists, 1976)

Foto: Vidar Ruud

en Danyel Morgan og de to bakgrunnsvokalistene Brett Haas og Lenesha Randalph pluss ei røys med andre gjester, bl.a. Carlos Santana («Brand New Wayo» og «Blacky Joe») og Trombone Shorty («Take The Party»), på denne partyplata.

Det er ei plata som høres ut som er spilt inn på fest hjemme hos familien Randolph. Innimellom kommenteres musikken av festdeltagerne, man imiterer andre musikere, ler og morer seg kongelig gjennom hele plata. Alt går i soul/jazz/country/rap og rockstemninger, og fortoner seg som det perfekte bandet på en utescene i sommervarmen (Molde hint, hint!).

For dette er musikk som skal få publikum på beina, noe jeg tror de også får til gjennom de12 morsomme låtene, som i hovedsak er ført i pennen av Robert Randolph selv.

Musikerne har det tydeligvis morsomt under innspillingen av plata. Men de gjør allikevel et solid håndverk. Litt overrakende kanskje, at det er dette Blue Note velger å satse på, men jeg er overbevist om at det kommer til å

CECIL TAYLOR «Seven Classic Albums» REAL GONE JAZZ Denne boksen på fire CDer omfatter sju Cecil Taylor-album fra «Jazz Advance» (1956) til «New York CityR&B» (1961) via «At Newport» (1958), «Looking Ahead» (1959), «Stereo Drive» (også utgitt som «Hard Driving Jazz» 1959), «Love for Sale» (1959), «The World of Cecil Taylor» (1960), pluss som bonustracks kvintett/septet-innspillinger fra 1962 utgitt som «Into the Hot» under Gil Evans’ navn. For alle som kjenner Taylor først og fremst fra senere innspillinger, er det interessant å følge hvordan han utvikler sin pianostil fra relativt konvensjonelt spill i deler av for eksempel Monks «Bemsha Swing» og soloversjonen av «You’d be so nice to come home to» i 1956 til frie forløp som kjennetegner spillet hans fra midten av sekstitallet og framover.

Likevel hører vi hele tiden elementer som er typiske for Taylors senere stil, men vesentlig over et straight komp som spiller time, oftest med Buell Neidlinger på bass og Denis Charles, trommer. Vi får mange interessante besetninger, med Kenny Dorham og John Coltrane på «Stereo Drive», Archie Shepp på «The World of Cecil Taylor» og «New York City R&B», der Shepp får selskap av bl.a. Clark Terry og Roswell Rudd. Steve Lacy var en hyppig samarbeidspartner for Taylor på denne tiden, og medvirker på flere album, bl.a. med et sopranspill som interessant nok glimtvis viser hans tradjazzbakgrunn. Ganske så tradisjonell er også Mercer Ellingtonlåta «Things ain’t what they used to be» fra «New York City R&B».

Dette er en boks alle som er interessert i Cecil Taylor og i jazzens utvikling gjennom siste del av forrige århundre bør skaffe seg. Det viser klart hvor Taylor kommer fra, med betydelig inspirasjon fra Monk og Duke Ellington som etterhvert smelter sammen med påvirkning fra nittenhundretallsmusikk i klassisk sjanger. Det er også interessant å få perspektiver på hans instrumentale mesterskap gjennom å høre ham i andre settinger enn vi er vant til. Taylor er en usedvanlig virtuos musiker, med en fantasifull fri venstrehånd vekslende mellom skakke akkorder, clusters og kompletterende linjer.

Tekstheftet inneholder de aller nødvendigste opplysninger, men på Cecil Taylor discography på Wikipedia ligger en grundig oversikt med både detaljer om og omtaler av musikken på disse banebrytende albumene. Dette er mye relevant moderne jazzhistorie for en billig penge.

Petter Pettersson [90] jazznytt

og «Conference of the Birds» (ECM, 1973). Med Altschul gjorde han bl.a.

Platen «You Can’t Name Your Own Tune» (Muse, 1977). Holland og Altschul samarbeidet også, med Chick Corea som tredjemann, i trioen Circle, som bl.a. utga plata «A.R.C.» for ECM allerede i 1971.

På «Reunion: Live In New York» får vi to plater proppfulle med strålende frie improvisasjoner, tappet direkte fra de to settene trioen spilte den 25. mai i 2007. Platen er dedikert til saksofonisten Samuel Carthorne Rivers som gikk bort den 26. desember 2011, og som aldri fikk høre disse fantastiske opptakene.

Platene er inndelt i «Part 1 til 5» på CD1 og «Part 1 til 4» på CD2. Hele veien er det Sam Rivers som er den mest profilerte solisten, med usannsynlig kreative, melodiske og fine improvisasjoner. Bak ligger bassist Holland med sin staute og fyldige lyd, og med noen vanvittig fine, små detaljer i spillet, som ingen gjør ham etter. Og bak det hele ligger Altschul og koser seg. Man kan nærmest høre smilet og gleden over å få spille med de to andre gromguttene. Innimellom får vi også morsomt og kreativt pianospill fra Rivers, mens jeg må innrømme at jeg ikke er like begeistret for hans fløytespill, men det er underordnet i den store helheten.

Dette er blitt ei fantastisk plate. For de mange unge saksofonistene der ute, er det bare å gå til anskaffelse av denne gullbarren av ei plate. Det svinger, hugges, flys og fabuleres på en måte som overgår det meste jeg kan huske å ha hørt de senere årene.

Og når Holland setter inn med råkjøret koker det nesten over. Strålende fra start til mål!

Jan Granlie BERNT ROSENGREN «Live at Jazzcup» STUNT RECORDS STUCD 13082 Bernt Rosengren (75) har vært en av denne verdensdelens største tenorsaksofonister i et halvt århundre. Det er han fortsatt.

Rosengren har mottatt det som er av utmerkelser i nabolandet og endelig har også det offisielle Sverige skjønt hvilken storhet de har blant seg før det var for seint. Han har hele tida vært en kompromissløs musikant som har bekjent seg til et tilnærma beboputtrykk der blues også har spilt ei viktig rolle. Han har jobba med konstellasjoner fra storband og nedover og han har hylla komponister som Evert Taube og Kurt Weill på et fortreffelig vis. Likevel er det slik at vi forbinder Rosengren mest med relativt straighte kvartett/kvintett-settinger, blant annet med vår egen salige gitarist Thorgeir Stubø, og det er slik vi treffer han her på Københavns svar på Bare Jazz – jazzbutikken Jazzcup – der det også arrangeres konserter med jevne mellomrom.

Med seg har Rosengren den «unge» svenske, men København-bosatte trommeslageren Niclas Campagnol – et meget hyggelig, nytt bekjentskap, pianoveteranen Ole Koch Hansen, som steppa inn på svært kort varsel for en syk Doug Raney og bassist Jesper Lundgaard, som har spilt med Rosengren i rundt 30 år.

Herrene møttes en times tid før de gikk på scena den 8. desember i fjor,

avtalte at «Autumn Leaves», «I’m Old Fashioned», «Body & Soul», «There Will Never Be Another You» og «Lover Man», samt en blues unnfanga på stedet, skulle stå på repertoaret. Tempo og toneart får holde, som Sveinung Hovensjø kanskje ville ha sagt det!

Med sin robuste tone og sin personlige måte å uttrykke seg på, der han ligger akkurat like bak beatet, er det fortsatt en stor fornøyelse å tilbringe et sett sammen med Rosengren og hans likesinnede. Opptaket er gjort med Lundgaards personlige lille opptaker og er på ingen måte teknisk perfekt, men det holder mer enn lenge nok.

Musikken swinger og groover fra første takt og både de på scena, de som hadde inntatt sitteplassene, og sikkert også ståplassene, og vi i heimen stortrives.

Tor Hammerø FLORIAN ROSS BIG COMPANY «Ties & Loose Ends» FUHRWERK MUSIK FWM 010 Florian Ross er en tysk pianist, komponist, arrangør og bandleder som dukker opp i mange slags sammenhenger.

I løpet av sine 41 år har den usedvanlig produktive Ross, som er bosatt i Köln, møtt oss som alt fra solopianist til storbandleder og det er i sistnevnte utgave vi støter på han her.

Etter at Ross for ei stund siden rydda opp i harddisken på EDB-en sin, fant han ut at han mellom 1995 og 2012 hadde skrevet rundt 200 komposisjoner eller arrangementer for store ensembler. Han fant også ut at de fleste av disse ikke hadde blitt skikkelig dokumentert. Noe hadde blitt spilt inn med diverse radio- og studentstorband, men ikke nødvendigvis så godt forberedt som Ross hadde ønska.

I januar i fjor bestemte han seg for å gjøre noe med dette. Han ville sette sammen et storband med unge, energiske musikanter blanda med en del erfarne herrer han kjente fra før og skrive ny, spennende musikk for bandet.

Som sagt, så gjort – Ross virker på antallet CD-utgivelser og antallet band han er involvert i, som en mann som får gjort det han bestemmer seg for.

I tillegg til å være en svært jazz-opptatt mann, så digger Ross også klassisk musikk. Det har her ført til at han har skrevet storbandarr på Ravels «Tombeau de Couperin: Prelude» og Mussorgskys «Une Larme». Resten er Ross’ låter og arr med unntak av «My Foolish Heart». Musikken befinner seg i en moderne storbandtradisjon, svært melodisk, men samtidig utfordrende og det håndplukka bandet er av vanlig høy tysk kvalitet både som kollektiv og solistisk.

Florian Ross er meget dyktig komponist og arrangør. Denne gangen spiller han ikke sjøl, men han bekrefter likevel at kvaliteten på det han holder på med er høy.

Tor Hammerø ANTONIO SANCHEZ «New Life» CAMJAZZ CAMJ7856-2 Den meksikanske trommeslagaren Antonio Sanchez er blant dei mest etterspurde trommeslagarane i dagens jazz. Med utstillingsplassar som Gary Burton-kvartetten, Chick Corea Trio og ymse band med Pat Metheny, vil Sanchez vera ein etterspurt støttespelar.

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:08 Side 91

ANMELDELSER

Dette er en «må ha» innspilling, og jeg håper at dette prosjektet kan få leve lenge i landet, og at det blir mulig, også for oss som ikke kjente vår besøkelsestid på Voss, å få høre det på konsert også.

GUNHILD SEIM «Story Water» Gunhild Seim (tp), Trym Bjønnes (v), Klaus Ellerhusen Holm (cl, bs), Petter Frost Fadnes (c-mel-s, bs), Vidar Schanche (g, background v), Ståle Birkeland (dr, elec) DROLLEHÅLÅ DH9605 I 2012 fikk trompeteren Gunhild Seim i oppdrag å lage et bestillingsverk for Vossa Jazz. Etter konserten (og festivalen) var det mange som fremhevet denne konserten som kanskje festivalens høydepunkt. Undertegnede måtte droppe konserten på Voss, siden jeg valgte «feil» konsert denne gang. Men nå er verket endelig ute på CD, og jeg kan glede meg over musikken, samtidig som jeg angrer bittert på at jeg valgte bort Seim og gjengen denne dagen på Vossa Jazz.

Det starter med litt søkende elektronikk, før det tas solid tak i andrelåta «Who says words with my mouth», hvor barytonsaksofonene legger en solid groove som Seim og de andre legger seg oppå, under og ved siden av. Og stemningen er satt. Bjønnes rap-lignende resitasjon kommer inn og koket er i gang. Og alt er så langt fra det vi hadde forventet som mulig.

Tittelsporet følger, og her kjenner vi bedre igjen Seims komposisjoner. En slags ballade hvor vokalen nesten tenderer mot Robert Wyatt. Teksten er skrevet av Jalai ad-din Runi (1207-1273) og er oversatt til engelsk. Jeg kjenner ikke til Bjønnes og hans vokale bakgrunn, men det er bare å nyte. Dette er en stemme vi gjerne hører mer av, og i denne sammenhengen er han glimrende.

«Diary» fortsetter stemningen fra tittellåta.

Bjønnes er der igjen med strålende vokal, og Seim viser seg fram. En «myk» åpning før Schanches gitar kommer inn og legger en groove under Seims fine trompetspill. En strålende vakker tekst av Sienna Dahlen over en nydelig melodi. Disse fire låtene går litt i ett, før vi får litt

applaus, bare for å vise at dette er et liveopptak, før «Interlude I» kommer. Vi får en slags Bill Frisell-stemning på grunn av Schanches enkle, men effektive gitarspill, samtidig som en gammel ECM-innspilling med Kenny Wheeler kommer krypende fram i hjernebarken.

I «Pale Sunlight» er vi virkelig inne i Robert Wyatts verden. Dette er Cambridge og tidlig 70tall, men gjort på en ytterst overbevisende 2012-måte. En fin tekst av Jalai ad-din Runi og med en særdeles flott behandling fra alle musikerne, og særlig vokalist Bjønnes. Det er nesten så det stopper opp innimellom, men Seim tar tak i det og maner de andre musikerne videre, og det er en sånn energi og spenning i det hele at vi bare blir sittende og sitre.

«Interlude II» kommer som et kort pusterom vi virkelig trenger etter «Pale Sunlight». Gitar og klarinett i sobert samspill a la Frisell.

«A dream within a dream» starter dystert. En tekst av Edgar Allan Poe (1809-1849), og en nydelig og sår melodi hvor hele bandet er involvert. Fint twang-spill på gitaren før et nytt rytmisk bilde legges av en av barytonsaksofonene og låta løftes opp mot en annen dimensjon. Jeg tar meg i å tenke at dette må det være noen andre enn Gunhild Seim som har komponert, men nei!

«Drum» starter med elektronikk og en enkel gitar. Men her er det bare å holde seg fast, for her skjer det mye etter hvert. Dette er kanskje den mest eksperimentelle låta på plata, og selv om musikerne går hver sin vei innimellom, så samler Bjønnes og Seim det hele sammen hver gang. Her får vi også en fin solo av Seim, som viser at hun er en av våre mest interessante

trompetister. Kompet forandrer seg på en snedig måte hele veien, og du blir sittende ytterst på stolen for å følge med å få med alle detaljene og skiftene. Strålende!

«Interlude III» følger, med elektronikk som grunnelement, før blåserne blir lei av «plingplongen» og tar solid grep om det hele. En heftig groove som sitter som ei kule.

«Breath» er mer eksperiment i starten. Men her er flere musikere involvert. «Don’t let your troat tighten/with fear. Take sips of breath/All night and day (…)». Mer Kenny Wheeler fra ECM-tida, og nok engang med nydelig vokal fra Bjønnes.

Så runder dette mesterverket av med «Little boy blue», en perfekt avrunding på en aldeles strålende liveinnspilling. Her er man tilbake til andrelåta med et fantastisk og effektivt barytonriff, som blir liggende under Seims trompet i store deler av låta. Ytterst effektivt!

At Gunhild Seim har en fot i den gode, gamle, politisk relaterte britiske rocken kommer klart fram på denne plata. Her svever hele Camebridge- miljøet over vannene. Spesielt synes jeg man kan høre flere elementer fra Soft Machine, både fra tiden da Wyatt satt bak trommene og etterpå, da han er mest aktiv som vokalist.

Dette er en «må ha» innspilling, og jeg håper at dette prosjektet kan få leve lenge i landet, og at det blir mulig, også for oss som ikke kjente vår besøkelsestid på Voss, å få høre det på konsert også. Makaløst!

Jan Granlie

jazznytt [91]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:08 Side 92

SUSANNA AND ENSEMBLE NEON «The Forester» Susanna Karolina Wallumrød (v, p), Solmund Nystabakk (theorbo), Inga Byrkjeland (c), Karin Hellqvist (vio), Ida Kristina Zimmermann Olsen (as), Kristine Tjøgersen (bcl), Yumi Murakami (fl, afl), Ane Marthe Sørlien (perk), Magnus Loddgård (cond) SONATACD008 Susanna Wallumrød kjenner vi fra flere egne prosjekter, samt hennes magiske orkester. På «The Forester» går hun flere skritt i en ny retning.

Nytt, eget plateselskap, nye samarbeidspartnere, nytt lydbilde, men samtidig samme fine komposisjoner og stemme.

Ensemble neoN er rettet mer mot samtidsmusikken og det klassiske, noe som passer som hånd i hanske i dette prosjektet.

Det starter med den relativt lange suiten «The Forester I, II & III» før det glir lett over i den fine «Hangout» og «Oh, I Am Stuck», og hele veien føler jeg at vi er i et slags Phillip Glas-landskap. Susannas stemme skinner klart og tydelig over et kreativt og fint ensemble. Innimellom kan man høre at Björk ikke befinner seg veldig langt unna, både i måte Susanna synger på, og noen av stemningene som settes opp.

Musikken er melankolsk i store deler av «verket», for hele plata oppleves for undertegnede som et verk. Et gjennomført og sammenvevd stykke musikk hvor alt henger sammen på en fortreffelig måte.

Etter min mening, er dette kanskje Susannas fineste og mest gjennomførte innspilling til nå. Her er det ikke mulig å finne et eneste svakt punkt. Ensemble neoN består av en gjeng musikere som nesten fungEtter den tredje plata i eige namn må ein venta at eige band blir prioritert høgare. «New Life» er ei overraskande fin plate. Variert og gjennomført på alle vis. Dei åtte låtane er alle signerte Sanchez. Saksofonistane Dave Binney og Donny McCaslin, pianist John Escreet og bassist Matt Brewer utgjer eit perfekt ensemble og saksofonistane er saman med Escreet og Sanchez representerer eit arsenal av improvisatorisk givnad.

Det byrjar i modalt leie med den Coltrane/Tyner-inspirerte «Uprisings and Revolutions» etterfølgt av den rytmisk skiftande «Minotauro» med eit utsøkt saksarr. og ein ditto solo av Escreet på Fender Rhodes. Tittelkuttet er eit prov på at Sanchez har lært eit og anna kompositorisk triks hjå Metheny.

Den brasiliansk inspirerte «New Life» blir innleidd av ein 7/8 pianoostinat og temaet blir introdusert av bassist Brewer og seinare skiftesvis presentert av vokalisten Thana Alexa og dei to saksofonistane. Sanchez byggjer opp den rytmiske spenninga og går over i ein meir rocka sekvens der McCaslin har eit kreativt innsmett på tenorsaksofon. Eitt av mange høgdepunkt på plata. Sanchez tek det vidare med å venda attende til temaet med både vokalharmonisering og båe saksane. Etter ein rubato sekvens der Escreet tek han heilt ned, avsluttar Sanchez med å utvikla temaet med vokal/saksofon. Metheny-inspirert, greit nok, men det er noko med det kompositoriske grepet som gjer at Sanchez på ingen måte står i skuggen av læremeisteren. «Nighttime Story» er ein ballade med klare gospelreferansar der mantraet er «keep it

Foto: Guri Dahl

ANMELDELSER

erer som en egen enhet. De fine arrangementene er gjort av Julian Skar og Jan Martin Smørdal, og en enkel sjel som meg kan ikke se hvordan dette skulle vært gjort annerledes eller bedre.

simple». «Medusa» blir introdusert med ein sekvens kollektiv improvisasjon av Binney og McCaslin. Den intrikate a-delen blir avløyst av ein b-del som fungerer som trampoline for trommeakrobatikk for Sanchez. Så følgjer to sakssoloar som står til laud og vel så det, før dei vender attende til temaet. «The Real McDaddy» er ikkje funk med paljettar og platåsko, men funky er det på sitt komplekse vis, og igjen er Escreet overtydande (og ein smule Hancock’sk) på Fender Rhodes.

Balladen «Air» gjev Matt Brewer spelerom saman med McCaslin på sopran.

«Family Ties» er ei ny fjør i hatten til komponist og arrangør Sanchez og til solistane som må trø eit landskap fullt av brå skifte.

Sanchez har laga ei plate som tvillaust er inne på lista over dei fem beste utgjevingane i 2013, men enno skriv me berre august...

Lars Mossefinn PONCHO SANCHEZ AND HIS LATIN JAZZ BAND «Live in Hollywood» CONCORD PICANTE CPI 34110-02 Perkusjonisten og bandlederen Poncho Sanchez er en av de ledende stemmene innen latinjazzen. Her forteller han oss hvorfor.

Sanchez har mottatt Grammy-priser og vunnet leser- og kritikeravstemninger oftere enn de aller fleste av oss. Årsaken er at han er en genuin musikant som vet hvordan han skal smelte sammen det latinske tonespråket med jazz på et originalt vis.

Her møter vi han og det høykompetente bandet hans på Hollywood & Highland Concert Summer Concert Se-

For kun kr 350.- i året, får du tilsendt landets ledende tidsskrift for jazz og annen rytmisk kvalitetsmusikk rett hjem i postkassa!

Abonnér på www.jazznytt.no [92] jazznytt

En solid innertier fra Susanna!

(Platen slippes på markedet den 20. september).

Jan Granlie

ries i slutten av juli i fjor og både de på scena og de på benkene eller stolene, eller kanskje de var dansende, storkoste seg tydeligvis.

Sanchez er en foregangsmann når det gjelder å mikse repertoar som inneholder både originalt latinstoff og standard jazzmateriale. Her får vi blant annet «Mambo Inn» i medley med «On Green Dolphin Street» og «Afro Blue» og Clare Fischers «Morning» i tillegg til groovy latinjazz-låter og alt er like fyrrig gjort.

Sanchez er både en framifrå perkusjonist og en mer enn habil vokalist og når han da har med seg et åttemanns band med toppsolister som trompeteren Ron Francis Blake, saksofonisten Rob Hardt og pianisten Andy Langham, så blir det fest både i Hollywood og i heimen.

Dette er musikk det er vanskelig å sitte stille til. Poncho Sanchez viser oss nemlig at han er blant de dyktigste i faget latinjazz nok en gang.

Tor Hammerø SANTOS SILVA / ZETTERBERG «Almost Tomorrow» CLEAN FEED CF281CD At musikk er kjærlighet, er noe de fleste kan være enige om. Man kan dyrke musikk som man dyrker kjærligheten. Enten på en god og varm måte, eller kaldt og kynisk.

Hvorfor i all verden starter jeg en anmeldelse med dette? Jo, fordi samarbeidet mellom den portugisiske trompeteren Susana Santor Silva og den svenske bassisten Torbjörn Zetterberg startet som et kjærlighetsforhold, og utviklet seg, temmelig kjapt, til et musikalsk samarbeid som nå debuterer på plate.

Zetterberg kjenner vel de fleste som en av Sveriges sterkeste bass-stemmer, noe han har bevist gjennom et mangeårig samarbeid med bl.a. saksofonisten Jonas Kullhammar, mens San-

tos Silva er mer ukjent for de fleste av oss. Jeg hørte henne første gang på 12 Points-festivalen i Dublin for noen år siden, og dette er hennes andre innspilling på Pedro Costas fine Clean Feed-selskap.

I forhold til Santos Silvas tidligere bravader med eget band, tar hun på denne innspillingen lange skritt ut til venstre. Fra å være en relativt streit trompeter med den ene foten i hjemlandet og den andre i den amerikanske jazztradisjonen, er hun nå langt inne i improland. Mesteparten av musikken er «komponert» i fellesskap (i studio), mens Zetterberg står for den fine tittellåta og «Nötskalsmusik #6», som begge plasserer duoen inne i et slags nedstrippa Atomic-landskap.

Hele veien er det kommunikasjonen som står sterkest i denne duoen. Zetterbergs komposisjoner er de som har de mest opplagte melodilinjene, og fremstår også som de mest iørefallende låtene. Men vi merker oss Santos Silvas litt skarpe og flotte lyd i trompeten, som låter mye mer svensk (Magnus Broo) enn portugisisk. Hun er en trompeter som med «Almost Tomorrow» vokser seg stor og voksen musikalsk, og som man bør merke seg.

Zetterberg er, som alltid, en bauta med bassen.

Ei strålende plate som overrasker.

Jan Granlie JOHN SCOFIELD «Überjam delux» EMARCY 0602537337248 Jeg må ærlig innrømme at John Scofield dessverre aldri har vært min favorittgitarist, selv om han bidro med fine ting både hos Miles Davis og i George Adams/Don Pullen Quintet for en del år siden.

Nå er han ute med sin andre utgave av sitt Überjam-prosjekt. Her lager han jazzrockstevne med gitaristbroder Avi Bortnick, bassist Andy Hess og trom-

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:08 Side 93

ANMELDELSER

meslagerne Adam Deitch og Louis Cato. I tillegg er keyboardisten John Medeski med på å krydre noen av låtene.

Mitt største ankepunkt mot Scofield har alltid vært gitarlyden, som jeg syntes er litt for «pinglete». Men på «Überjam delux» synes jeg gitarlyden er mye bedre. Så det er ikke her jeg får problemer. På «Überjam delux» er det melodivalget, som i hovedsak er enkle, tregrepsblueslåter som ikke setter hverken musikere eller lyttere på en eneste prøve. Alt ligger i et altfor glatt bluesrocklandskap, som høres mer ut som en jam session enn en gjennomarbeidet studiosession.

Men produksjon og fremførelse er det ikke stort å si på. Alt glir lett og ledig inn det ene øret og ut av det andre.

Og jeg er overbevist om at denne plata kommer til å surre og gå på amerikanske radiostasjoner i hele høst og vinter.

Jan Granlie DAVID ARTHUR SKINNER «Diagonal Jazz» David Arthur Skinner (p) PLING011 Når Dave Skinner setter seg fore å lage soloplate, begynner han i en ganske annen ende enn sine kontemporære pianokolleger. Brorparten av de siste års soloutgivelser har fokusert på den lyriske pianisten med de store kunstneriske vyene. Skinner er hakket mer rett på sak der han tar for seg klassikere som «It don’t mean a thing», «On the Sunny Side of the Street» og «Tea for Two». Hans kunnskap innenfor stridepiano og boogie woogie stifter vi raskt kjennskap til, og jeg spør meg selv på ett tidspunkt om dette er en søknad til pianistjobben i restauranten på Grand Hotel.

Men selv om stridepiano ofte gjør seg best til taffelet, legger Skinner ut noen bananskall på veien. Enten i form av rytmiske permutasjoner, taktartsforandringer eller annet snadder.

Det hever musikken fra det mondene.

Skinner er en virtuos pianist, det skal ingen ta fra ham. Linjene han fyrer løs i «Making Whooppee» har en hårreisende treffsikkerhet i et helt drøyt tempo. Men på en solopianoplate ønsker jeg å bli bedre kjent med musikeren bak. Det gjennomsiktige formatet kan tilby en helt annen innsikt i en musikers ideer enn hva en større besetning makter. Jeg føler ikke at «Diagonal Jazz» setter meg i kontakt med Skinners personlighet, men holder opp en stilisert og sjangertro avbildning. Eller tar jeg kanskje helt feil, masterstudenten føler seg kanskje aller mest hjemme mellom Bill Evans, Oscar Peterson og Alexander von Schlippenbach (ja, det er ting her som minner om Monkspillet til tyskeren). Jeg synes i grunn vi skal gi plass til ham der, det er tross alt en plass han er ganske så alene om på den norske scenen.

Svein Magnus Furu SKRAP «K.O.» Anja Lauvdal (keys), Heida Karine Johannesdóttir Mobeck (tu) VA FANGOOL VAFCD004 Stenger man inne to kreative jenter på roterommet, kan det skje mye rart. Det har det definitivt gjort med duoen Skrap.

For vel seks år siden møttes tangenttalentet Anja Lauvdal og tubaisten Heida Karine Johannesdóttir Mobeck – musikalsk i alle fall. Ved en anledning blei de ufrivillig innelåst på et lite rom og, tro det eller ei, fanga mellom to bassforsterkere som sto vendt mot hverandre. Hva finner man på da? Jo, med en tuba kobla opp med diverse elektronisk doping og en Korg MS-10 begynte jentene å forske på ting verken de eller noen andre på denne kloden hadde vært i nærheten av tidligere.

De de 15 «låtene», dette er nemlig ikke låter i vanlig forstand på noe slags vis, forteller oss, er musikk skapt (eller skal vi si skrapt i denne sammenhengen?), av to søkende sjeler som ikke nekter seg noe som helst.

Det har ført til lydlandskap og spenninger som er veldig interessante å følge og som de sier har funnet sin inspirasjon i band som Streifenjunko og Sunn O))) – det vil si musikk som henter sitt utgangspunkt fra ambient, støy, dommedagsmetall og impro – og sikkert mye annet også.

De to har gjort seg bemerka i band som Your Headlights Are On, Broen, Snøskred, Moskus, Skadedyr og Mummu – det vil si i grenseland som har røtter i både pop, rock, indie og jazz.

Med Skrap tar de oss med til steder vi ikke ante fantes – kanskje de ikke visste det sjøl heller før de blei låst inn!

Er du på leit etter noe annerledes, skeivt, skakt og morsomt kan Skarp være noe for deg.

Tor Hammerø WADADA LEO SMITH & TUMO «Occupy The World» TUM CD 037-2 Den amerikanske trompeteren Wadada Leo Smith har de senere årene markert seg mer og mer som en av den amerikanske jazzens mest interessante stemmer. I mange år ble han mer eller mindre beskylt for å etterligne Miles Davis, beskyldninger som bør ha forstummet etter hans forrige storprosjekt, «Ten Freedom Summers» (Cuneiform), som ble behørig anmeldt i Jazznytt nr. 04/2012, og som virkelig har fått det amerikanske jazzpublikum til å få opp øynene for denne kreative musikeren og komponisten.

På «Occupy The World», har han tatt seg en tur til «de tusen sjøers land», for å utfordre den finske jazzeliten sammen med basskollega John Lindberg, i fem lange låter fordelt over to CDer. I storbandet TUMO finner vi det som kan krype og gå av oppegående, finske jazzmusikere. I rekkene finner vi bl.a. trompeteren Verneri Pohjola, saksofonistene Juhani Aaltonen, Fredrik Ljungkvist (ikke veldig finsk, men dog…) og Mikko Innanen, pianisten Seppo Kantonen, harpisten Iro Haarla, gitaristen Kalle Kalima, bassisten Ulf Krokfors og trommeslagerne Janne Tuomi, Mika Kallio, vår danske venn, Stefan Pasborg og en haug med andre – både streite jazzmusikere og strykere (som gjør seg svært bemerket i den dramatiske andrelåta «The Bell – 2».

Musikken er, med unntak av noen klart komponerte strekk, i stor grad fritt improvisert. På den måten at Smith har skrevet og utformet temaer

og strukturer, mens resten, i stor grad, overlates til den enkelte musiker alene, eller i kollektivt samspill.

Smith og Lundberg er hovedsolister på låtene, og bringer ro inn i «den finske galskapen».

Nå er ikke denne musikken den enkleste å få inn i hjernebarken, selv for en som hører mye på denne type musikk. Men det er interessant å høre Smiths møte med de finske musikerne, fordi de bringer inn flere elementer som ikke er så vanlige i den fritt, improviserte, amerikanske jazzen, som for eksempel typisk, finsk trekkspill.

Men hovedinntrykket etter å ha hørt gjennom dette «verket» noen ganger, blir på mange måter at de 20 musikernes oppgave i storbandet, med få unntak, blir å legge et eksperimentelt bakteppe for Smith og Lindbergs solopartier. Unntaket som bekrefter regelen er trombonist Jari Hongisto og gitarist Kalle Kalimas fine solopartier i andrelåta.

Nå består TUMO-bandet av en rekke strålende musikere – og ikke minst solister. Derfor synes jeg det er litt merkelig at Smith ikke har tatt disse mer i bruk. Det kunne ført til en adskillig mer interessant innspilling enn det vi her får servert.

Jan Granlie CHES SMITH AND THESE ARCHES «Hammered» CLEAN FEED CF270CD Ches Smith er en av tidens notable trommeslagere, som opptrer i mange forskjellige sammenhenger med stor stilistisk variasjon. Med gruppen «These Arches» er han imidlertid herre i eget hus med egen musikk.

Om det er huset eller medspillerne, som tenger buer i hans hode, får stå uavklart. I denne lytters hode tegnes snarere firkanter i rette vinkler, store og små, korte og lange, i form av tonalt repeterende riffmønstre, i flere lag og plassert ganske slavisk på beatet. Dette skal da forstørres og forstyrres av bulker av potent saksofonscreaming og -growls, slik at Smith kan proklamere: «They’re sort of rock reject tunes, that gave shape to the whole record.» Da er man advart eller invitert etter temperament.

Heldigvis holder karakteristikken kun til cirka halvveis hen på CDen, men da er et øre med vane for å høre nyanser blitt ganske slitent. Lydbildet er hele tiden massivt og kompakt med Smiths solide porsjon rock-trommer i ryggen, så det blir en ekstra kraftanstrengelse å dechiffrere nyansene, når de endelig de facto trer frem i fjerde spor (tittelnummeret). Uten noen egentlig stilforandring – dvs. uten at Smith trenger å gi slipp på sine intensjoner - er det nå kommet litt mere luft mellom innsatsene.

Samtidig synes rollefordelingen mellom musikerne å ha tegnet seg som en slående match med klassiske kjønnsroller. Saksofonistene Tim Berne på altsaksofon og Tony Malaby på tenor samt Smith på trommer har mest spilt med musklene, mens Andrea Parkins innsvøper de skarpe kanter i rustikk, men velklingende akkordeonspill og luftig elektronisk lyd, og Mary Halvorson stimulerer med intelligente, glitrende komplekse gitarfigurer, ofte frigjort fra beatet.

Heretter synes det som om maskin-

eriet får skiftet olje til et mere seigt og motstandsdyktig slag. Først pustehullet «Limitations», som man har lengtet lenge etter: I et tempo godt under middels spiller Malaby reflektert med frie impulser tilført fra gitar og akkordeon. Og de etterfølgende «Learned from Jamie Stewart» og «Animal Collection» forløper i et friere forhold til beatet og i åpne kollektive improvisasjoner over mere postbop-pregede temaer. Og det siste stykket, «This Might Be a Fade Out», blir en (tiltrengt?) musikalsk kulminasjon med en likefrem sangvennlig melodi, som får plass å gro på, med faseskift og kreativt solospill frem til en kollektiv, luftig flow henover Parkins’ akkordeon-droner.

Alle fem i gruppen er velkjente, fortrinnlige musikere, som her mer har vært tjenere for et originalt tenkt rock-idiom enn de har kommet til personlig uttrykk.

Bjarne Søltoft SNUS «can’t stop snusing» AYLER RECORDS AYLCD-126 «Can’t stop snusing» er et utsagn alle som har påbegynt snusingen, kjenner til. Det er også tittelen på den svensk/franske trios andre langspiller.

Trioen består av den franske trommeslageren Didier Lasserre og de to svenskene Niklas Barnö (trompet) og Joel Grip (bass). Barnö og Grip kjenner vi også fra flere spennende, svenske sammensetninger som Kege snö og Je Suis. Grip har også en soloplate ute, som bør anskaffes av alle med en viss sans for heftig solobass.

På «Can’t stop snusing» møter vi de tre i et fritt og velsignet ledig møte.

Fem låter, som alle er improvisert fram i fellesskap, hvor Niklas Barnös trompet, naturlig nok, havner i førersetet. Hans tone i hornet er skarp, energisk og ytterst pågående. Han kan på mange måter minne om landsmannen Magnus Broo eller amerikaneren Joe McPhee i mye av energien, men hans kreative spill er helt og holdent hans eget. Hans frie improvisasjoner blir aldri kjedelige eller ensartede. Han har et stort register å spille på, og det kan høres ut som han får ut masse oppdemmet frustrasjon på denne innspillingen.

Bassist Joel Grip henger seg på Barnös energi, og kommenterer og provoserer fram mange av Barnös fine improvisasjoner. Han er kanskje den mest eksperimentelle av de tre, og kan på mange måter kalles en slags styrmann i denne settingen. Og det er tydelig at Barnö og Grip kjenner hverandres tankebaner godt, for her kommuniseres det nesten telepatisk gjennom alle de fem spora. Den franske trommeslageren Lasserre, blir på mange måter trioens vaktmester. Det er han som holder de to svenskene i tømmene, og som bidrar med innspill og kommentarer når de to andre trenger et dytt framover.

Sammen har de tre laget en strålende, morsom og kreativ plate, som syder og koker av fritt improviserte fortellinger. Mer snus til folket!

Jan Granlie

hold deg oppdatert! www.jazznytt.no jazznytt [93]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:08 Side 94

ANMELDELSER

TOMASZ STANKO NEW YORK QUARTET «Wislawa» ECM 2304/05 Da den polske jazzveteran, Tomasz Stanko, dro til jazzens hjemland og nåtidsjazzens hovedstad, New York, skjøt han ikke automatisk den store jazz-papegøye. Likevel hadde han godt hell med å danne en amerikansk kvartett med notabiliteter som den rutinerte trommeslageren Gerald Cleaver, den mer eller mindre genierklærte bassisten Thomas Morgan og det oppkommende klavertalentet David Virelles. Cosmopolen New York er selvsagt møtested for diverse etnisiteter - med folk som ikke alle har et primært forhold til jazzen. Men noen kommer dit fordi de, liksom Stanko, kan merke lukten av jazz. I kvartetten er det kun den nær 50-årige Cleaver, som kan sies å representere suget fra jazzens fundament. De to ynglinger, på hver sin side av de 30 år, er skolerte i annen musikk i utgangspunktet: californiske Morgan på klassisk cello og cubanske Mirelles i sin herkomsts folklore samt klassisk musikk. Og selvfølgelig har de lært sin jazz, men Stanko har neppe trodd at hans amerikanske kvartett skulle være dypere inne i jazzens rotnett enn hans tidligere grupper. Det er snarere det New Yorkske musikkmiljøs mangfoldighet, som har tiltrukket Stanko, som ikke er uvant med internasjonale gruppekonstellasjoner.

På et vis kan man si at i kvartetten sublimerer alle medbrakte musikalske ressurser i en innforstått musikalsk helhet, preget av Stankos særegne kompositoriske univers. Og det er det kommet en fremragende dobbelt-CD ut av.

Den viktigste og mest markante forandring i forhold til Stankos tidligere (og alle høyt estimerte) produksjoner for ECM beror på David Virelles medvirkning. Med intelligens, følsomhet og kreativitet griper han inn i samspillet og gjør med sitt lyrisk balanserte solospill en fin perspektiverende kontrast til Stankos nøkterne, karske og prunkløse, og tidvis ekspressive, trompetspill. Gerald Cleaver er gruppens sikre garantist for musikkens rytmiske balanse, enten det spilles rubato eller swing, liksom hans logiske, detaljrike flow er en bestandig næringskilde. Da gjør det mindre mot helhetsinntrykket at denne lytter fremdeles ikke lykkes å bli betatt av Thomas Morgans skoleriktige basspill.

Selv om han klart nok «leser» musikkens øyeblikkelige bevegelser, blir han for mitt øre påfallende u-distinkt i tone og timing, og henger mere på enn bidrar i de musikalske prosesser.

Ingenting av de samtlige 100 minutters musikk finnes overflødig. Stankos konsistente musikk trer frem i rikt variable moods, rytmer og organiseringer. Til illustrering kan fremheves «Mikrokosmos» for sitt originalt strukturerte forløp samt en eksepsjonelt veldisponert trompetsolo, «April Story», for sin særlig lysende harmonisering bak kvartettens kollektivt, luftig kolorerende improvisasjon, og «A Shaggy Vandal», som med sitt høyreiste, agiterende tema og mange improformasjoner tegner en mangfoldig vitalitet. Men først og sist (bokstavelig talt) de to versjoner av tittel-ballad-

[94] jazznytt

en, «Wislawa», som i sin melankolske skjønnhet griper dypt. - Wislawa Szymborska (1923-2012) er den polske dikterinne, som har inspirert Stanko til all musikken. Av den grunn - foruten atskillige andre – har hun ikke levd forgjeves.

Bjarne Søltoft PIERRE SWÄRD ORGAN JAZZ’N SOUL GROUP «Slow but Fast» PROPHONE RECORDS PCD 140 Av alle steder på jord så befinner en av Europas aller mest groovy organister seg i Borlänge i Sverige. I musikerkretser er ikke denne svenske byen kjent som den hippeste, men Pierre Swärd gjør sitt absolutt beste for å motbevise det.

Knapt 60 år unge Swärd har spilt ei viktig, men for oss på denne sida av Kjølen alt for beskjeden rolle, i svensk jazz. Hele tida har det vært et orgelbasert fundament i det han har holdt på med og det har vært like mye funk og soul involvert som jazz i uttrykket hans.

På «Slow but Fast» fortsetter han med mer av den samme medisinen. Med sin faste trio bestående av trommeslageren Joakim Ekberg, som har vært med siden 2000, og gitaristen Jan Ottesen, som har over 30 års fartstid sammen med Swärd, gir Organ Jazz´n Soul Group oss en herlig time med groovy musikk midt i orgeljazztradisjonen.

Her får vi ei god blanding av kjente låter som «Georgia on My Mind», «Kool and the Gang» og John Coltranes «Mr. Syms» og en rekke originale Swärdkomposisjoner og det trioen kokte opp i øvelseslokalet i Uppsala i løpet av to maidager i fjor, er det både høy kvalitet over og stor hygge med.

Jazz, soul, funk og blues blir miksa sammen på et personlig vis og det skinner tydelig gjennom at dette er ekte vare – dette er bare noe de må gjøre!

Tor Hammerø THE BUREAU OF ATOMINC TOURISM «Second Law of Thermodynamics» RAT RECORDS Den belgiske trommeslageren Teun Verbruggen står bak denne transatlantiske stjernespekkede sekstetten.

BOAT, som navnet forkortes til, oppsto på en Anterpens festival «Follow the sound» i 2011. Resultatet av tre konserter i Belgia er to plater hvorav «Second Law of Thermodynamics» er den ene.

Termodynamikkens andre lov handler om entropi, det vil si om systemer som er i balanse. BOAT kan ikke sies å være et slik; her strekkes, brekkes og bøyes både time, klang, energi og uttrykk ustoppelig. Amerikanerne Andrew d’Angelo (as, bcl) og Trevor Dunn (b) og den fabelaktige Nate Wooley (tp) spiller med en fandenivoldsk energi. d’Angelo står bak de komponerte delene, som avløses av voldsomme eksplosjoner av fritt improvisert energi. Marc Ducret (g) og Jozef Dumoulin (keys) utgjør sammen med Verbruggen den fransktalende delen av bandet. I møte med de tre yankeene holder de ingen ting tilbake.

Så hvordan låter det? Zanussi 5 minus elegansen i arrangementene, et bittelite Globe Unity Orchestra eller Bushmans Revenge med blåsere kanskje?

Hardkokt friimpro, groovende improck, langsom lydkunst og free bop gir unektelig høy temperatur, selv i et system hvor balansen konstant skifter mellom de deltagende partene.

Svein Magnus Furu THE FRINGE «40 Years on The Fringe» STUNT RECORDS STUCD 13072 Det finnes en del band i jazzen som går under betegnelsen legendariske.

De er som oftest godt kjente på verdensbasis, men det finnes unntak.

Trioen The Fringe er et slikt unntak.

Tenor- og sopransaksofonisten George Garzone, trommeslageren Bob Gullotti og bassisten John Lockwood, som overtok for Richard Appleman i 1985, har eksistert i 40 år og nyter enorm respekt spesielt, men ikke utelukkende, i hjembyen Boston. Hver mandag er de å treffe på klubben Lily Pad og basert på hva vi får høre her fra jubileumskonserten, så er de fortsatt like sultne og kompromissløse.

For alle som har studert på både Berklee og New England i Boston, noe svært mange norske musikanter har gjort, er disse tre herrene enorme størrelser både som utøvende musikanter og som lærere. For min del er det ikke første gang jeg hører om The Fringe, men første gang jeg hører bandet og det er lett å skjønne begeistringa.

Da trioen blei unnfanga, spilte de en rekke komponerte låter som de stort sett skreiv sjøl. Enkelte coverlåter stod også på programmet, som Archie Shepps «Keep Your Heart Right», men det tok ikke lang tid før låtene forsvant. Bandet ønska å holde både seg sjøl og musikken på kanten av stupet.

Slik har de fortsatt i mesteparten av de 40 åra.

Sjøl om dette er fri musikk, så er det musikk som i stor grad er lett tilgjengelig – de 11 spora oppfattes nesten som spontane komposisjoner og det er et trøkk og en virilitet i det The Fringe foretar seg som er sjelden.

Både som band og som enkeltmusikanter framstår de tre i The Fringe som usedvanlige spennende improvisatorer som vi har hørt alt for lite. Her sendes oppfordringa vederlagsfritt om å benytte anledninga.

Tor Hammerø THREE FALL «Realize!»

ACT 9672-2 I serien «Young German Jazz», en serie det tyske selskapet ACT skal ha all ære for, har man nå kommet til den originale trioen Three Fall. Lutz Streun på tenorsaksofon og bassklarinett, Til Schneider på trombone og Senastian Winne på trommer og perkusjon. Kombinasjonen av disse tre instrumentene, uten noe mer i tillegg, er originalt og fint. Noe kan nesten høres ut som mer klassisk kammermusikk, mens andre steder «trøkker» de skikkelig til og det blir heftig jazz av det. I hovedsak er låtene skrevet av enten trombonisten eller saksofonisten, men de er også innom Rage Againt The Machine («Killing In The Name»), Kurt Cobain («Lithium») og Coldplay («The Scientist»), som alle tre blir behandlet med respekt og originalitet.

På coveret nevner de bl.a. at «Less Is More», noe dette er et godt bevis på.

For det funker overraskende bra gjennom hele plata. Jeg ser for meg denne trioen som publikumsoppvarmere før man slipper inn til et eller annen større navn – i publikumsfoajéen eller lignende. For de tre er absolutt i stand til å få folk i godt humør. Litt uhøytidelig og, ikke minst, teknisk aldeles strålende. Et morsomt møte med et band jeg gjerne hører på en eller annen festival.

Jan Granlie TREPASS TRIO + JOE MCPHEE «Human Encore» Martin Küchen (as, ts), Joe McPhee (tp, ts), Per Zanussi (b), Raymond Strid (dr) CLEAN FEED CF269CD På sin tredje plate siden starten i 2009 har Martin Küchen, Per Zanussi og Raymond Strid i Trespass Trio fått med seg Joe McPhee. Platen er et liveopptak fra et fire dagers langt opphold i Coimbra, Portugal, og som kom i stand ved hjelp av de utrettelige kreftene hos Portugals ivrigste plateselskap, Clean Feed. Trioen i seg selv er velkjente eksponenter av beinhard frijazz med politiske undertoner (først og fremst frontet av saksofonist Küchen) i kombinasjon med inderlige og hjertet-utapå-skjorta-ballader. I samspill med den levende legenden McPhee, som i aller høyeste grad må sies å være i full vigør i en alder av 73, har de tre funnet en virkelig sjelefrende som hopper rett inn i trioens veletablerte uttrykk.

Trioen har plukket fra tre dagers konserter til å kompilere en drøy times musikk. Derfor er det overraskende at ikke flere klare ideer kommer til overflaten. Ofte blir de fire liggende å svømme i et uklart farvann hvor retningssansen er sløvet og samspillet synes å mangle den samlende drakraften slik musikk er så avhengig av. Særlig gjelder nok dette de tre fritt improviserte numrene på platen. Raymond Strid er utvilsomt en av Nordens beste frijazz- og improtrommiser, men hans swing-time, som man kan sammenligne med følelsen av konstant ubalanse under lettere intoksinering, blir iblant for stillestående her. Andre ganger fungerer det derimot fullstendig etter hensikten, og skaper en deilig ustabil plattform med utfordringer til solistene.

I sine beste øyeblikk viser platen solid ensemblespill, ikke lenger som en trio plus one men som en likeverdig kvartett hvor alle bidrar på like fot. Andre ganger savner jeg å forstå hva de vil med musikken. Annet enn å spille med Joe McPhee da. Det er jo fett nok det!

Svein Magnus Furu TONBRUKET «Nubium Swimtrip» ACT 9558-2 Tonbruket er den gamle e.s.t.-bassisten Dan Berglunds band, som han startet en stund etter Esbjörn Svenssons tragiske bortgang. Med seg i bandet har han Wildbirds & Peacedrums og Fire!-trommeslageren Andreas Werlin, pianisten og keyboardisten Martin Hederos og gitaristen Johan Lindström. I tillegg medvirker Magnus Holmström på nyckelharpa på ei låt.

På denne tredje innspillingen med bandet, fortsetter de sine litt rocka

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:08 Side 95

ANMELDELSER

Ine Hoems versjon av Lennons «Imagine» er bevegende smukk i sin dempede, klokkeklare stemmeføring og med tilskudd av Seims følsomme tenorsolo

THE SOURCE «Of Summer» Trygve Seim (s, voc, dir), Øyvind Brekke (tb, voice), Mats Eilertsen (b, voc), Per Oddvar Johansen (dr, saw, voc) / Sunanda Sharma (voc, tanpura), Ronini Sahajpal (sitar), ShriLal Sahajpal (harmonium, vi), Jai Shankar (tabla) / Cheb Hocine (voc), Fathy Salama (keyb), Salah El Artest (accord), Mamdouh Serour (ney), Ramadan Mohamed (perc, voc), Ayman Sedki (perc, voc) / Atle Sponberg (vi), André Orvik (vi), Anders Rensvik (vla), Sigrun Eng (cel) / Eivind Lønning (tp, voc), Lars Andreas Haug (tu), Jonas Cambien (p), Vigleik Storaas (p), Andreas Utnem (Harmonium, voc), David Wallumrød (Hammond org), Jakob Young (banjo, g, tanpura, voc), Jan Erik Kongshaug (g), Kenneth Ekornes (perc) / Ine Hoem (voc), Sofia Jernberg (voc), Solveig Slettahjell (voc), Andrea Bræin Hovig (voc), Thorbjørn Harr (voc), Julius Winger (voc) GRAPPA GRCD 4416 Gjennom 18 år har Trygve Seim og hans jazzkvartett, The Source, med sine overdådige julekonserter, betitlet «The Source Of Christmas», overbevist en stadig større del av den norske befolkning om at julen ikke nødvendigvis er en plage fra A til Z. At iallfall et eller annet sted - X, kanskje - i desemberkalenderen kan man stoppe opp og sikre seg billett til dette befriende, hemningsløse overflødighetshorn av 3-4 timers non-stop musikk og scenisk action med norske, skandinaviske, arabiske og indiske musikere og kunstnere. Her er trøst, glede og livsmot å hente for de julefortumlede og -beklemte.

Og vi later gjerne som om sommeren er like så trang, nå ettersom også «The Source Of Summer» de siste årene er blitt lansert. Vi kan jo f.eks. som regel klage over været og kreve ordentlig underholdning. Og Sourcerne har gjort sitt beste med dette nye sommerlige plateslipp av en dobbel-CD. Konseptet er det sedvanlige med rytmiske og harmoniske omskrivninger av diverse melodier og sanger, slik at ingen etnisk herkomst kan føle seg utenfor. Humoren, den lekne ironien, varmen og po-

esien er sinnrike substanser. Gammelkjente stallhester er kjærkomne gjenhør. Især algeriske Cheb Hocine, som med sin personlige, ømt vitale stemme løfter Per Gessles «Sommartider» om i sin egen suggererende musikktradisjon. Tilsvarende gjør Sunanda Sharma fra Hindustan med Geir Tveitts og Aslaug Lygres «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta» i et rikholdig 16 minutters forløp med striper av indiske instrumentsoli pluss et par norske. Sharma diverterer underveis, lekent og med smil i stemmen, både på norsk og i ordløs koloraturimprovisasjon.

Blant de mange vokale innslag fanger også Andrea Bræin Hovig oppmerksomheten med sitt søtt-frivole foredrag av Joachim Nielsens «Sola skinner», og Prøysens «Vise for gærne jinter» får sin tekst satt i frimodig musikalsk latino-svingom med samtlige fire kvinnelige vokalister. Men det vokale gull er det Ine Hoem som har funnet. Hennes versjon av Lennons «Imagine» er bevegende smukk i sin dempede, klokkeklare stemmeføring og med tilskudd av Seims følsomme tenorsolo. Og hennes intelligente visetolkning av Lillebjørn Nielsens «Bysommer» leirer seg liflig i Jakob Youngs og Øyvind Brækkes sanselige arrangement for strykekvartett, akkordeon og

perkusjon. De vanligvis ironisk-vittige tirader over samtidsmusikken avløses i denne ombæring snarere av nysgjerrig fordypelse, takket være vokalisten Sofia Jernberg. Hun river oss med i et svimlende «adventure» gjennom et mix av schönbergsk tonalitet og Ira Gershwins lyrikk til «Summertime».

Blant de rent instrumentelle numre nærmer pianisten Vigleik Storaas seg sammen med Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer det gamle Bill Evans/Scott LaFaro-ideal i Finn Ludts «Blåklokkevikua», og selve Source-kvartetten bringer ny- harmoniserte opplevelser med sin versjon av George Harrisons «Here Comes the Sun», liksom deres snusing til temaer fra Vivaldis «Fire årstider» er spennende å følge. Imidlertid er ikke alt på skivene like interessevekkende, og underveis kan en gripes av tanken om sommertematikken kan risikere å henfalle til ubekymret eller lallende, overfladisk sommerglede. Kanskje det er derfor hele butikken lukkes velgjørende med Vivaldis «Trauermarsch der zweiten Jahreszeit» i The Source’s arrangement og med Lars Andreas Haugs dype tubatoner som den rette stemningsskaper.

Bjarne Søltoft jazznytt [95]

jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:08 Side 96

ANMELDELSER

versjoner av låter i hovedsak skrevet av Lindström, men også med bidrag fra de andre musikerne.

Musikken er, som sagt, rocka, noe som funker fint. Låtene er åpne og luftige, noe som både kan skyldes de fine arrangementene, og at plata er innspilt i Abbey Road Studio i London, en drøm for enhver musiker med Beatles i baklomma. Man kan nesten høre på musikken at musikerne føler seg hjemme i omgivelsene.

Ei helt ok plate innenfor den litt enkle, rocka delen av jazzen.

(Platen slippes den 27. september).

Jan Granlie DAVID VIRELLES «Continuum» PI RECORDINGS PI 46 Knapt 30 år gamle David Virelles har i løpet av de siste åra blitt en av New Yorks aller mest etterspurte pianister.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Allerede som 18-åring forlot Virelles Cuba med retning Canada. Da hadde han en solid klassisk ballast samt en oppvekst i en meget musikalsk familie med profesjonelle musikerforeldre. I Canada kom han under vingene til den svært Cuba-inspirerte saksofonisten Jane Bunnett og talentet fortsatte å utvikle seg raskt. I 2009 satte Virelles kursen for New York og studier med Henry Threadgill og kjapt slo sentrale musikanter som Chris Potter, Mark Turner og Steve Coleman på tråden.

Dette er mitt første møte med Virelles som leder og han imponerer kraftig.

Han legger på ingen måte skjul på sine cubanske røtter og han går faktisk djupt inn i historia og tradisjonen.

Musikken, som han har komponert, henter sin inspirasjon fra cubansk folklore – ikke minst afro-cubanske religiøse tradisjoner det være seg musikk, poesi, historiefortelling, dans, symboler, billedkunst, tro og magi.

Román Diaz, vokalist og perkusjonist her, har skrevet tekstene som blir framført både på spansk og diverse rituelle språk. Virelles spiller både piano, harmonium, pumpeorgel og orgel og har med seg veteranen Andrew Cyrille på trommer og perkusjon og bassisten Ben Street. På et av spora er også saksofonistene Román Filiú og Mark Turner og trompeteren Jonathan Finlayson med.

«Continuum» er åpen og søkende musikk med et rytmisk og melodisk fundament som er tydelig cubansk. Det forteller oss om en komponist og pianist som er på leiting og som har funnet en spennende meldepost. Det er mye samtidsmusikk blanda inn i dette cubanske uttrykket og det beskriver et landskap og en musiker som skal bli uhyre spennende å følge i åra som kommer.

Tor Hammerø WINTHER / BERGONZI / ÅMAN / MOGENSEN «Tetragonz» STUNT RECORDS STUCD 13042 Bak dette kollektivet finner vi to dansker, en finne og en amerikaner fra forskjellige generasjoner. De har definitivt funnet sammen.

Pianisten Carl Winther, sønn av den strålende trompeteren Jens Winther som gikk ut av tida i 2011, har ennå [96] jazznytt

ikke runda 30, tenorsaksofonisten Jerry Bergonzi er med i veteranlaget med sine 65 år, den finske bassisten Johnny Åman er bosatt i Sverige og tilhører mer eller mindre samme generasjon som Winther, mens trommeslager Anders Mogensen, som vi kjenner godt her hjemme etter samarbeid med Petter Wettre, nå har passert 40 med god margin.

Etter et ganske tilfeldig samarbeid mellom de fire for noen år siden, fant de heldigvis ut at kjemien var så god at de ville gjøre kvartetten permanent. Bergonzi, som kanskje er den mest undervurderte tenoristen av dem alle, tilbringer mesteparten av si tid som professor på New England i Boston. Michael Brecker uttalte for en del år siden at Bergonzi enkelt og greit var den beste saksofonisten på kloden.

Om han er det eller ei, skal jeg ligge, men at han hører hjemme i elitedivisjonen er hevet over tvil.

Etter å ha turnert på begge sider av Atlanterhavet, gikk de fire i studio i Bergonzis hjemby i november i fjor.

Utstyrt med sju Winther-låter og to av Bergonzi, i diverse stemninger og tempi, men alltid i et tøft neobopspråk anno 2012. Winther er en usedvanlig moden og sterk ung mann med ei venstrehånd som må være sterkt influert av McCoy Tyner og at Bergonzi, med et trøkk og en unik personlighet i spillet sitt, har funnet en ung sjelsfrende i Winther er lett å skjønne. Når så Åman og Mogensen passer denne musikken perfekt, så har det oppstått en kvartett vi bør få mye glede av i tida som kommer. Her snakker vi nemlig om skyhøy internasjonal kvalitet!

Tor Hammerø WOOLEY / EVANS / BLACK / LYTTON «Trumpets and Drums Live in Ljubljana» CLEAN FEED CF282CD Pedro Costa heter mannen som både driver plateselskapet Clean Feed og som booker programmet til Ljubljana Jazz Festival. Derfor har han også muligheter til å sette sammen prosjekter som han senere kan utgi på plate.

«Trumpets and Drums» er et slikt prosjekt. Under festivalen i 2012, ble denne kvartetten satt sammen for konsert i Cankarjec Dom. Datoen var 30. juni, og på scenen sto og satt trompeterne Nate Wooley og Peter Evans, kanskje de to mest interessante improtrompeterne per i dag, sammen med trommeslagerne Jim Black og Paul Lytton.

To låter, «Beginning» og «End», fritt improvisert fram ved hjelp av to trompeter, to trommesett og et variabelt arsenal av elektronikk og dippedutter.

La oss like godt si det som det er: Dette er musikk som krever sin lytter 110 prosent. Dette er ikke musikk som skal avspilles mens du tar husarbeidet eller oppvasken. Dette er musikk som skal nytes slik musikk skal nytes. Sittende i den beste stolen du har, med lyden skrudd høyt, uten at du skal bry deg om hva naboen synes, og du må lytte som var du i konsertsalen da opptaket ble gjort.

Det er da denne kollektive musikken kommer smygende til deg med alle de kvalitetselementer slik musikk kan komme med. Wooley og Evans lekne trompetimprovisasjoner, hvor man

kommuniserer som siamesiske tvillinger. De to trommeslagerne som prater sammen, kommenterer og skrur det hele sammen til et mesterstykke av improvisert musikk. Dette er utvilsomt musikk som krever tilstedeværelse, så egentlig skulle man vært tilstede i Ljubljana da konserten ble gjennomført. Da hadde man virkelig fått valuta for pengene. Men siden man ikke var til stede, får man det nest beste på denne flotte innspillingen.

Jan Granlie NATE WOOLEY SEXTET «(Sit In) The Throne Of Friendship» CLEAN FEED CF280CD Den amerikanske trompeteren Nate Wooley, har de senere årene vært fast inventar på Clean Feeds mange utgivelser. Nå er han på plass med sin sekstett, bestående av Josh Sinton (bcl, bs), Matt Moran (vib), Eivind Opsvik (b) Dan Peck (tu) og Harris Eisenstadt (dr). All musikken er gjort av Wooley, og viser gode eksempler på at den mannen kan mer enn å improvisere fritt, selv om han også her slipper til musikerne i frilynt lek rundt akkordrekkene.

Det starter med den fine «Old Man On The Farm», som ligger godt inne i et slags Henry Theadgill-landskap. Et fint tema som det spinnes flittig rundt.

«Make Your Friend Feel Love» starter med Pecks tuba, langt der nede før trommeslageren kommer inn og det svinger upåklagelig. De andre musikerne kommer smygende og det hele vokser til en strålende låt som svinger, før Wooley tar over styringen og avleverer en solo som virkelig fremviser hans røtter og kunnskaper innenfor bopjazzen.

Og slik fortsetter det. Seks musikere som kommuniserer perfekt, og som tar Wooleys enkle, men effektive temaer ut på lange spaserturer. Foruten Wooley selv, fungerer resten av bandet som et solid kollektiv, selv om noen av dem får slippe til med soloer innimellom, som vibrafonisten Matt Morgan i «The Berries», er de mest tilstede for å understøtte trompeteren, noe de gjør på en fremragende måte.

Jan Granlie YODOK «#2» Kristofer Lo (tu, elec), Tomas Järmyr (dr, elec) PERFECT HOAX HOAX020 Yodok er mest kjent som en leir for politiske straffanger, 11 mil nordøst for Pyongyang i Nord-Korea. 30-40 fanger – slaver, er nok et mer dekkende begrep - deler celler på 50 kvadratmeter.

En guffen tilværelse? Ikke mindre grusom enn beskrivelsen skulle tilsi, i hvert fall ikke om vi skal tro herrene Lo og Järmyr. Jeg veit jo ikke sikkert om de tar utgangspunkt i fangeleiren, men om de gjør det – ja, så står musikken godt til den begredelige virkeligheten.

Dystert? Veldig. Jeg trekkes stadig i retning tilstandene i u-båthelvete i «Das Boot». Her er en så godt som konstant lyd av sirkelsag, kombinert med ulende sirener og stormkast i været. Et uttrykk som intenst blir på sett og vis misvisende, for heller ikke veldig intenst kommer i nærheten av

sannheten. Kanskje urovekkende intenst.

Hvis du sitter igjen med en gladfølelse etter disse fem kvarterene, må du nok innse at du er av den spesielle sorten.

For eget vedkommende flykta jeg rett over i Madonnas «Holiday». Luft! tenkte jeg. Gi meg litt frisk luft!

Arild Rønsen MAGNUS ÖSTRÖM «Searching For Jupiter» ACT 9541-2 Trommeslager Magnus Öström var en sentral tredel i den magiske trioen e.s.t. – også kjent som Esbjörn Svensson Trio. Etter at barndomskameraten til Öström så tragisk gikk bort etter en dykkerulykke i 2008, tok det to år før Öström greide å vende tilbake til musikken. Etter hvert kom hans første CD under eget navn, «Thread Of Life», der savn og melankoli spilte en viktig rolle.

Nå har livsgnisten og spillegleden kommet tilbake i mye større grad og med «Searching For Jupiter» – guden som bringer lys – forteller Öström oss at han har veldig mye på hjertet på egen hånd også.

Han har satt sammen et meget bra band bestående av elbassisten Thobias Gabrielson, gitaristen Andreas Hourdakis og tangentmannen Daniel Karlsson.

Dette er åpenbart en svært samspilt kvartett som er på det samme stedet reint musikalsk og de stortrives tydeligvis med Öströms musikk.

Sjefen har nemlig skrevet alle de ni låtene og på et vis er det en nydelig forlengelse av magien vi opplevde ofte med e.s.t. Det er nå en livsbejaenhet og søken i det Magnus Öström & Co foretar seg som vi husker fra den gangen. Öström har også en melodisk åre og en måte å tenke musikk på som ikke skiller seg mye fra Pat Methenys og større kompliment er det vanskelig å hente fram. I tillegg til at det sprudler og smiler av mye av musikken, så er savnet etter bestekameraten fortsatt tydelig i et par av låtene som har et melankolsk, men samtidig vakkert drag over seg.

Det er en sann glede å ha Magnus Öström blant oss igjen. Nå framstår han som en glitrende trommeslager nok en gang og ikke minst som en komponist og bandleder som ville ha gledet Esbjörn Svensson.

Tor Hammerø

neste utgave av Jazznytt vil være på gaten i begynnelsen av desember

abonnér på www.jazznytt.no

Ny plate denne høsten: Aslak Hartberg's THE FUZZ â&#x20AC;&#x201D; med bl.a.

Bugge Wesseltoft og Sjur Miljeteig

Kjell Kalleklev Management presenterer: Aslak Hartberg's THE FUZZ tour 2014 For informasjon ta kontakt med: Kjell Kalleklev Management kjell@kalleklev.no 5555 7630 +47 911 03 280

omslag 03 2013_omslagsmal 27.08.2013 14:52 Side 1

JAZZNYTT 03:2013

B-BLAD jazznytt Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

Håakon Mjåaset Johansen med DNB-prisen!

Kongsberg Jazzfestivals store musikerpris DNB-prisen er på kr 300.000, og er Norges største og viktigste pris på jazzfeltet.

Den deles ut til en artist som har etablert seg i det norske jazzmiljøet, og som vi mener har et potensiale til å gå enda lenger.

Vi sees på Kongsberg Jazzfestival for 50. gang i 2014!

www.kongsbergjazz.no

HEDVIG MOLLESTAD THOMASSEN / LAIA GENC /MARCUS MILLER / CRAIG TABORN / MARTE MAALAND EBERSON / THAMAS ENCHO / ELDBJØRG RAKNES OG SJØBYGDA KUNSTNARHUS / YTRE SULØEN JAZZ-ENSEMBLE 40 ÅR / SNORRE KIRK / MILES DAVIS OG HANS TAPTE KVINTETT / ILK 10 ÅR / FESTIVALSOMMEREN M.M.

Vi gratulerer