Jazznytt 02:2013

KETIL BJØRNSTAD / EUGENE CHADBOURNE / THOMAS JOHANSSON / STEINAR RAKNES / JIM PEPPER / SHINING / MATHILDE GROOSS VIDDAL / METTE HENRIETTE MARTEDATTER RØLVÅG / PRIME TIME ORCHESTRA / MATCH & FUSE / KRYSZTOF KOMEDA / MUSIKKONSERVATORIET I TROMSØ / VOSSA JAZZ / JAZZKAAR / MOERS FESTIVAL M.M.

NR. 02:2013

LØSSALG KR. 100,-

WWW.JAZZNYTT.NO

KE T I L B J Ø R N S T

A

JAZZNYTT 02:2013

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

D

EUGENE CHADBOURNE / THOMAS JOHANSSON / STEINAR RAKNES / JIM PEPPER / SHINING / MATHILDE GROSS VIDDAL METTE HENRIETTE MARTEDATTER RØLVÅG / PRIME TIME ORCHESTRA / MATCH & FUSE / PAAVO / KRYSZTOF KOMEDA OG HÅKON SANDØY / SOMMERQUIZZ / JAZZPOLITIET HOS EINAR IVERSEN / MUSIKKONSERVATORIET I TROMSØ / VOSSA JAZZ JAZZKAAR, TALLIN / MOERS FESTIVAL / JAN GARBAREK PÅ MAIJAZZ / FRISPARK / 131 ANMELDELSER WWW.JAZZNYTT.NO

MUSIKK MENNESKER MAGI

Velkom mmen til CANAL STREET T – en av N Norges orges fineste musikkfestivaler! m

Prosjektet Arendal Sessions 2013 er en ”festival i festivalen”, - en egen del av Canal Street der utvalgte musikere inviteres til å bo og jobbe sammen i Arendal under festivalen, samt gi ulike konserter for elever og publikum. Prosjektet ledes og kurateres av Bugge Wesseltoft. Støttet av Norsk Jazzforum og SørNorsk Jazzsenter.

ARENDAL SESSIONS KONSERTER 2013: 24.7

ARILD ANDERSEN SOLO

Arild Andersen, bass, loops, effects Jazz, experimentell

SIDSEL ENDRESEN / BUGGE WESSELLTTOFT DUO 24.7

Sidsel Endresen, vokal - Bugge Wesseltoft, piano, electronics Jazz, singersongwriter, singersongwriter, experimentell

AUDUN KLEIVE SOLO

25.7

Audun Kleive, trommer and Kyma, gjest: Bugge Wesseltoft Jazz, experimentell 25.7

MICHAEL MAINIERI SOLO

Michael Mainieri, vibraphone “The jazz songbook” 25.7

NORTHERN LIGHTS

Michael Mainieri, Vibraphone - Bendik Hofset, saksofoner - Arild Andersen, bass Audun Kleive, trommer - Bugge Wesseltoft, piano Jazz, nordic jazz

SAGN BESTILLINGSVERK VOSSAJAZZ 1990 26.7

Arild Andersen, bass, Kirsten Bråten Berg, vokal - Nana Vasconcelos, Percussion og vokal - Bedik Hofset, Saxofoner - Frode Alnæs, Gitarer - Bugge Wesseltoft, piano Jazz, world, traditional 26.7

BUGGE & FRIENDS

Bugge Wesseltoft, fender rhodes, analog synth, sounds - Ilhan Ersahin, saksofoner - Joaquin Joe Claussell, rytmer and sounds - Marius Reksjø,bass - Erik Holm, percussion - Andreas Bye, trommer Jazz, electronica

ORGANIC WORKSHOP NANA VA ASCONCELOS 27.7

US) AL MORTEN MORTEN ABEL ABEL AL DI MEOLA MEOLA((US) BIGBANG DATAROCK LIDOLIDO SYNNE SYNNE B IGBANG DA TAROCK AARO LIDOLIDO Hovedscenen SANDEN SANDEN GURO GURO VON GERMETEN GERMETEN ppåå Hovedscenen TUVA TUV VA & V VALKYRIEN ALKYRIEN A ALLSTARS LLSTARS ppåå Lille Lille BJØRN EIDSVÅG Torungen T orungen fyr fyr BJØRN EIDSVÅG på på Arendal Arendal kirkegård kirkegåård JON JONAS AS A ALASKA LASKA i Arendal Arendal kulturhus kulturhus EGGU EGGUM M&S SIVERTSEN IVERTSEN ppåå Buøya Buøya Ø vrig Øvrig p rogram: program:

DK) Dessuten: VIOLET ROAD KOLSTAD OLSTAD T TENDERLEAVES ENDERLEA AVES V MEGAFON MEGAFON((DK) D essuten: VIOL ET R OAD SANDRA SANDRA K REBECKA DEP DEPUI UI M M.FL….. .FL…..

percussion, stemme - publikum, lyder, World World 24-27.7

ARENDAL MASTERCLASSES

Studies in improvisation, dynamics and ensembleplaying, classes by Michael Mainieri, Arild Andersen, Audun Kleive, Sidsel Endresen, Bugge Wesseltoft, Nana Vasconcelos, Bendik Hofset

ARENDAL JAMSESSIONS

– hver kveld med Bugge, husbandet og musikere

Billettsalg: Billettservice B www.billettservi billettservice.no ce no / Posten / Narvesen / 7eeleven // Priser og info: canalstreet.no alstreet no + dørsalg konsertsted 1 time før konsert

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:13 Side 3

10 14 22 28 30 34 38 44 48 49 56

NYTT NAVN: METTE HENRIETTE MARTEDATTER RØLVÅG KETIL BJØRNSTAD EUGENE CHADBOURNE THOMAS JOHANSSON STEINAR RAKNES JIM PEPPER MATHILDE GROOSS VIDDAL SHINING PAAVO KRZYSZTOF KOMEDA / HAAKON SANDØY MATCH & FUSE

05 05 06 07 08 12 46 50 51 52 54 57 58 60 61 62 65 68 70 71 98

leder jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden notert litt på siden jazzfoto notert på hjemmebane notert på utebane storband: prime time orchestra spillelister sommerens jazzquiz jazzpolitiet ser deg: einar «pastorn» iversen utdanning: musikkonservatoriet i tromsø men platebransjen var ikke død: gigafon farvel til ... debatt hvem er hvem i jazzhistorien: louis armstrong levende lyd: vossa jazz levende lyd: jazzkaar, tallin levende lyd: moers festival levende lyd: jan garbarek på maijazz anmeldelser frispark

INNHOLD JUNI

JULI AUGUST 2013

JAZZNYTT ER MEDLEM AV

europe jazz media

FORSIDEFOTO AV KETIL BJØRNSTAD ER TATT AV ARVE KJERSEM SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING jazznytt [03]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:13 Side 4

jazznytt ISSN 0332-7248

stiftelsen

Utgiver:

Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Telefon: 22 00 56 60 E-post: norsk@jazzforum.no Alle henvendelser til redaksjonen: JAZZNYTT Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo Telefon 22 00 56 66 E-post: jazznytt@jazzforum.no Redaktør: Jan Granlie

KEITH JARRETT GARY PEACOCK JACK DEJOHNETTE Somewhere

Redaksjon: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Anja Lauvdal, Arild Rønsen, Ann Iren Ødeby Bidragsytere i dette nummer: Tekst: Halvor Folgerød, Svein Folkvord, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Tor Hammerø, Johan Hauknes, Serge Klein, Lars Mossefinn, Dagfinn Norbø, Harald Opheim, Petter Pettersson, Arthur Piene, Arild Rønsen, Johan Scherwin, Roy Ervin Solstad, Bjarne Søltoft, Ann Iren Ødeby Foto: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Arve Kjersem, Harald Opheim, Francesco Saggio, Ann Iren Ødeby Oversettelser: Jan Granlie Illustrasjoner: Jan Granlie Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein Design: Jan Granlie Trykk: UNITED PRESS Opplag: 4 000 Priser: Abonnement: kr. 350,– for fire utgaver Konto: 7047.05.15854 Bestill på jazznytt@jazzforum.no eller www.jazznytt.no

TERJE RYPDAL Melodic Warrior

Abonnementsansvarlig: Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60 E-post: tonje@jazzforum.no Bestill annonser på www.jazznytt.no Annonseansvarlig: Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66 E-post: jan@jazzforum.no ANNONSEPRISER: Bakside 1/1 side 1/2 side 1/4 side

4 farger kr 14000,– kr 12000,– kr 6000,– kr 2000,–

sort +1 kr 8000,– kr 4000,– kr 1500,–

s/hv kr 7000,– kr 3500,– kr 1200,–

Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.

Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.

Neste nummer kommer i begynnelsen av september 2013 Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 03:2013 Bestilling: 02.08 Frist for produksjon av annonse: 05.08 Frist for levering av ferdig annonse (i pdf): 10.08

ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS www.grappa.no [04] jazznytt

... og er utgitt med støtte fra

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:13 Side 5

FOR 40 ÅR SIDEN

FOR 30 ÅR SIDEN

FOR 20 ÅR SIDEN

FOR 10 ÅR SIDEN

Jeg fikk nemlig spørsmål fra Universitetet i Trondheim for 2 år siden om jeg var interessert i å opprette en jazzlinje, men på grunn av pengemangel så falt det hele i fisk. Men nå kan det jo gå i orden.

Bjørn Alterhaug i debatten «Jazz Norge – Hva nå?» i nr 03/04: 1973

Jeg synes de (festivalene) skal være litt forsiktige med å lage band. Norske band har trøbbel med å få nok jobber sånn som de er. Det er en litt nedlatende holdning overfor norske band at de ikke er bra nok uten ekstra gjestesolist.

Bjørn Kjellemyr i Jazznytt nr 02:1983

«Eg spiller trompet som om eg spilte saksofon. Jobber mye med intervaller, ofte store intervaller, forklarer Hubbard, og illustrerer med en sangstemme som ville skremt små barn.»

Ottar Skagen i samtale med Freddie Hubbard i Jazznytt nr 02:1993

Senest nå i vinter så skulle vi spille på en festival her i landet – og den jobben ble avlyst på grunn av at det lokale kommunestyret hadde valgt å kutte i støtten til festivalen med omtrent det vi skulle ha i honorar…

Ivar Grydeland og Ingar Zach i Jazznytt nr 01:2003

FLY ME TO THE MOON, LET ME FLY AMONG THE STARS Den etter hvert så ihjelspilte standardlåta «Fly Me Too The Moon», skrevet ned i 1954 av Bart Howard, og udødeliggjort av bl.a. Frank Sinatra, er etter hvert blitt ei låt, få, om noen, bassister som reiser på turné vil ha på sin spilleliste. For når det dreier seg om å reise rundt i lvårt langstrakte land med Norwegian, SAS eller Widerøe, å være bassist kan by på f lere problemer enn godt er for hardt arbeidende musikerne.xxxxxxxxxxxxxxxxx

hun brått maksimumsstørrelsen til 250 + 79 + 112cm. Dvs. 441cm.

Hvis dette er de offisielle målene Norwegian opererer etter, har herr Kjos og hans besetning, i beste fall, et problem med kommunikasjonen ut til sine samarbeidspartnere fra hovedkontoret på Lysaker.

I disse festivaltider kan dette bli et kjempeproblem både for festivaler og En aktiv jazzbassist var for ikke lenge siden ute på Facebook med føl- musikere. Hvis reglene hos Norwegian (og for den saks skyld også de gende melding: «Hei, jeg har nettopp fått en veldig alarmerende melding. Nå andre f lyselskapene som f lyr på norske destinasjoner) er så uklare at reier jeg ikke så veldig glad i Norwegian og velger vanligvis ikke å fly med dem. sebyråer og andre som sysler med disse sakene, ikke vet hva som er rett og galt, så har man et problem.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men jeg ønsker å kunne vurdere å fly med dem når det er umulig med SAS. Noen av dere reiser kanskje til og I tillegg har Norwegian satt en begrensning på med fast med Norwegian. I dag fikk jeg beskjed fra xxx Nå vet jeg ikke hvor kun to basser pr. f lygning!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx (arrangør) i Nord-Norge at de har prøvd å booke en billett til meg med kontrabass på Norwegian, men fikk ikke mange basser for eksempel Nå vet jeg ikke hvor mange basser for eksempel lov, pga. den totale lengden ikke måtte overstige 300 cm!

Moldejazz skal ha oppover Moldejazz skal ha oppover i løpet av den uka i løpet Min basskasse er 310 cm! Jeg vet ikke med dere, men de i løpet av festivaluka, av festivaluka, men utenkelig er det ikke at de har to fleste har vel basskasser som fort overstiger 300 cm. Det band med kontrabass som har planer om å ta samme betyr at Norwegian indirekte har innført et forbud mot men utenkelig er det ikke f ly. å ta med seg kontrabass på sine avganger (dersom de at de har to band med fleste kassene viser seg å være over 300 cm, noe jeg tror kontrabass som har planer Diskusjonene om transport av basser har i mange gjelder for de fleste). Er dette mulig eller bare glipp fra år vært et tema blant utøvere av den store fela. Muen kundebehandler som ikke ser sin egen flueskrift...».xx om å ta samme fly. sikerne har sloss en lang kamp mot overmakta til de mektige herrene i de forskjellige f lyselskapene, uten Etter at jeg hadde fått tips om denne bagasjebeå møte noen særlig forståelse. Kanskje det er på tide grensingen tok jeg sporenstreks kontakt med Norwegians hovedkontor på Lysaker utenfor Oslo. Etter først å ha fått snakke med en internasjonal aksjon mot f lyselskaper som ikke er villige til å med en som ikke ante hva jeg snakket om, ble jeg satt videre i systemet, frakte kontrabasser? En underskriftsaksjon? En boikott? Kapringer? Hva og etter 15 minutters konsert med sangerinnen Katie Melhua (dette skulle som helst, for dette er bare for dumt. Eller som den hyggelige damen på hun ha visst om!), avbrutt hvert minutt med «Vi har for tiden mange hen- Lysaker kunne fortelle meg: «Man kan jo også sende bassen med cargo! Og vendelser på telefon, vennligst vent på svar», kom jeg omsider fram til en hvis man ikke vil det, så kan man ikke reise med Norwegian! Ha en god dag!». hyggelig dame. Jeg framla problemstillingen, kanskje ikke helt klart, for det tok litt tid før hun forsto at det var størrelsen jeg ville vite noe om, for Nå er vi på vei direkte inn i den store festivalsesongen. Så får vi håpe at hun maste om igjen og om igjen om at for all gods over 20 kilo måtte det f lyselskapene skjerper seg, følger reglementet, opptrer en smule smidig, betales 69 kroner pr kilo i overvekt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx og lar musikerne ta med seg instrumentene sine, slik at vi som publikum får mulighet til å høre fett basspill spilt på skikkelige instrumenter, og Men etter hvert kom vi på bølgelengde. Da kunne damen fortelle at ikke på noen sammenleggbare erstatninger! maksimumsstørrelsen på musikkinstrumenter på Norwegian var 210cm + 60cm + 30cm. Atså - 300 cm, som reisebyrået til arrangøren i NordHa en strålende festivalsommer – Norge hadde fortalt. Etter at jeg hadde forklart at med disse begrensbassister og andre! ningene var det ikke mulig for en bassist å reise med Norwegian, endret

PRIS TIL STEIN INGE BRÆKHUS

Den første Mølsterprisen, delt ut av Maijazz til minne om gitaristen Morten Mølster, er tildelt trommeslageren Stein Inge Brækhus fra Os. Prisen består av kr. 40 000 samt oppdrag om å gjennomføre en konsert på MaiJazz neste år. Mortens barn, Bendik og Ella, gav han en sjekk og en innrammet utgave av MaiJazz sin Morten Mølster-plakat fra 2000.

Jazznytt gratulerer en velfortjent prisvinner.

0,3

er den prosentvise økningen av platesalget på verdensbasis i 2012. Det er første økning i musikksalget siden 1999.

PRIS TIL JAN ERIK KONGSHAUG NOPAs hederspris gikk i år til lydteknikeren over alle lydteknikere, Jan Erik Kongshaug. Gjennom en rekke år har han styrt spakene i Rainbow Studios i Oslo, hvor bl.a. mange av de beste innspillingene på selskapet ECM er gjort. Han står ansvarlig for den typiske ECM-lyden, og blir omtalt som en tryllekunstner bak spakene i sitt lydstudio. Han har gjort ca 700 innspillinger for det tyske selskapet! jazznytt [05]

,,

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:13 Side 6

NOTERT [ LITT PÅ SIDEN ]

har du hørt at ... ... NRKs mann rundt midnatt, Jan Ditlev Hansen figurerer i Jon Michelets nye bok «Døden i Baugen». Her er hva som bør friste enhver jazzinteressert til å hive seg over boken med velkjente Vilhelm Thygesen i hovedrollen: «Han (Vilhelm Thygesen) blir liggende og lytte til trønderen Jan Ditlev som spiller diggbare, svingende jazz-låter i «Rundt midnatt».

Det er blitt et av favorittprogrammene hans. Jazzen fra femti- og sekstitallet utløser nostalgien i ham, men får ham også til å føle seg cool». Et nytt kvarter på kjendishimmelen for Hansen. … under landsmøtet i Norsk jazzforum nylig, overhørte en av Jazznytts medarbeidere følgende ordveksling hvor en ikke navngitt musiker drev kontraktsforhandlinger med et arrangørsted: Musikeren: «Kontrakten må sikre at jeg får et nystemt piano.»

Arrangøren: «Å, ja, pianoet ble stemt for leeenge siden!» … man under Jazzahead i den tyske byen Bremen, arrangerte man en egen dag dedikert til jazzmusikken fra Israel.

Etter vår mening en temmelig ukorrekt politisk beslutning, selv i Tyskland. Men å akseptere at tyskere inviterer jøder til å spille på «Schlachthof» (slaktehuset), blir kanskje litt for drøyt? ... under Jazzahead drev danske Barefoot Records egenreklame for sine nye utgivelser. Her kunne man lese følgende: «Barefoot Records has released 12 CD’s and LP’s of high quality experimental jazz and and improv the last year, featuring upcoming talent as well as international heavyweights, such as Han Bennink and the late John Tchicai».

Bare for å nevne det: Han Bennink ble født den 17. april i 1942, og John Tchicai kom til verden den 28. april 1936. … utenfor Plassen under Moldejazz 2012 fortalte Evan Parker en av våre medarbeidere følgende historie om sin reise til Molde dette året: «På Gardermoen møtte jeg Louis Sclavis med samme destinasjon som meg. Etter litt smalltalk spør Sclavis meg mens han studerer arkitekturen: - Har du vært på denne flyplassen før?

Selvfølgelig måtte jeg svare Sclavis at; - Jada, mange ganger. Sist gang for totre uker siden på vei til Kongsberg. Og vit dette: Uansett når du passerer gjennom her, om du venter et kvarter, så kan du sverge på at enten Paal NilssenLove eller Mats Gustafsson, eller begge, kommer løpende forbi!

Så stod vi der og småpratet, og riktignok tok det 20 minutter, men så kommer Paal og Ingebrikt [Håker Flaten] løpende forbi i fullt driv!» ... vår portugisiske kollega i plateselskapet Cleen Feed, Pedro Costa, skulle med taxi fra Moers-festivalen i Tyskland de fire milene til flyplassen i Düsseldorf, greide taxisjåføren å kjøre til feil flyplass. Etter at den gode og resolutte portugiseren hadde oppdaget fadesen fikk han kastet seg inn i en ny taxi for å kjøre de seks milene til den riktige flyplassen. Etter å ha innstallert seg i den nye taxien, kunne han lene seg tilbake og slappe av i baksetet, i trygg forvisning om at han var på rett vei, helt til han så et skilt som viste avkjøring til Moers...

Taxisjåføren visste nemlig ikke hvor flyplassen i Düsseldorf lå...

[06] jazznytt

I say, play your own way. Don’t play what the public wants. You play what you want and let the public pick up on what you’re doing (Thelonious Monk) even if it does take them fifteen, twenty years.

JAZZMUSIKER MED LAAAANGT LIV I forrige utgave av Jazznytt (nr.

01:2013), hadde vi en nekrolog over kornettisten og orkesterlederen Butch Morris, som vi skrev at døde den 29. januar 3013. Hvis noen skulle lure, så skulle året selvsagt være 2013.xxxxxx Vi velger å ta trykkfeilen som et ønske fra oss i redaksjonen, som hadde Morris som en favoritt, at han gjerne kunne fått lov til å vært med oss helt fram til 3013.

FORBYTTET VED FØDSELEN

Visesangeren Lillebjørn Nilsen

Jazznytts Johan Hauknes

LYNOL TIL FOLKET! Klubben Thea jazzforum på Stord arrangerte på åttitalet konsertane sine på Panorama. På den tida den einaste «vatn kjelda» i sentrum. Klubben drog difor eit bredt samansett publikum.

Blant anna bygdas svært så tørste. Dei var fast klientell og satt for det meste heilt bak i lokalet, lengst unna jazzen.

Forutan litt skrik, skrål, krangel og atonal allsong var dei sjeldan til særleg heft. Dei var på eit vis i eit anna lokale.

Til dagen Per Jørgensen og bandet Ny Bris frå Bergen kom på sitt første Stordbesøk.

Per Jørgensen sine pocket-trompetsoloar på den tida hadde klare referansar til Don Cherry og frijazz. Dette var for mange, nye og utfordrande lydar.

Det var under ein av disse, følgjande scenario utspant seg.

Solisten var godt i gang då noko stort , mørkt og målvite kom bakfrå lokalet med resolutt retning podiet. Alle lyttande skjøna det var krise på gang og uhygga bredde seg i same tempo som

mannen ålte seg framover. Solisten vera ingenting. Med augo att spelte han vidare med fult trykk. Kompet hadde så smått byrja krakelere i redsle. Mannen nådde raskt sitt mål, tok tak i trompeten å røska den til seg med full kraft…

Det vart attacca stille. Ei stille av harme og skam.

Mannen bøyer seg ned til mikrofonen å bryt stilla med følgjande postulat: «No får da faen meg vera nok LYNOLMUSIKK».

Ny Bris var ofte på Stord. Det var med unntak av denne hendinga alltid julekvelden for oss yngre. Når tumultane hadde lagt seg og Per hadde fått trompeten att blei denne konserten også ei minnerik stund. Jørgensen har nok med rette fortrengt fornedringa. Sjølv om det på ingen måte kan betraktas som ei oppreising, vil eg som stordabu og vitne til hendinga takke han og bandet Ny Bris for mykje god inspirasjon, vaksenopplæring og ikkje heilt ufarlig pionerarbeid.

Spelle du itte en mazzurka nå, så drit je i sakkofon din!

Klar melding til trompeteren Viggo Sandvik under dansejobb for noen år siden

COVER TO THE PEOPLE MALCOLM BRAFF «Inside» enja ENJ-9573-2 Pianisten Malcolm Braff holder til i Sveits, og har de senere årene kommet med en rekke fine, men akk så oversette plater. Nå skal ikke vi påstå at det har med hans valg av coverkunst å gjøre, men tanken har streifet oss. Å kalle en plate for «Inside» og utstyre coveret med en ytterst gravid mage med et verdenskart på, kan nok være kreativt nok, men jeg er redd den struttende magen mer skremmer enn inviterer det kjøpende publikum til handling.

I sommernummeret av Jazznytt i fjor konkluderte vi med følgende om denne skiva (uten å komme inn på coveret): «Plata er bluesy, rytmisk og ytterst tilbakelent. Det er mer musikk fra fjernere himmelstrøk enn

Hva er egentlig galt med godt, gammeldags gråpapir?

de sveitsiske alper å høre her. Han har tydeligvis fått med seg en del rytmiske fraseringer fra andre himmelstrøk i morsmelka, noe som gjør platen til et trivelig møte. Braff spiller fint og kreativt, og det hele er vakkert og åpent. Men det river dessverre ikke så altfor mye». Gråpapir neste gang, kanskje?

TRIOMISFORSTÅELSE Våre kolleger i britiske Jazzwise, har i hvert nummer en oversikt over hvilke jazzplater som er mest spilt i redaksjonen i London. I marsutgaven har de bl.a. med ei plate utgitt på det norske selskapet Hubro med en trio har fått navnet Edvard/ Lygre/Møster med tittelen «Møster!»

Vi vet at Møster i trioen er Kjetil Traavik Møster - saksofonisten, men hvem er egentlig denne Edvard og Lygre?

Fakta er at plata er utgitt av det hardtslående bandet Møster!, med Kjetil Traavik Møster på saksofoner og elektronikk, Ståle Storløkken på Fender Rhodes, Moog og andre dippedutter, Nikolai Eilertsen på bass og elektronikk og Kenneth Kapstad på trommer. Tittelen på plata er «Edvard Lygre Møster», navnet på Kjetil Traavik Møsters sønn.

Så kommer det i tillegg en melding fra vår mann i AllAboutJazz, som kan melde om følgende:«Writing review of Edvard Lygre Møster’s incendiary Møster!, today for All About Jazz.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Got You, Guys!

UNDERVISNING I JAZZNYTT-REGI [ ? ] For en stund siden ramlet det inn en epost til redaktøren med følgende tekst: «Hello, I and my colleagues will like to register for 5 weeks music lessons with you, during our stay in Norway and we are 14 adults (7 men and 7 women).

We are beginners and will like to practice 5 times a week for 5 weeks (total = 25 times). Arrival date: 6th January 2013. Departure date: 10th February 2013. Please check the availability and get back to me with the total cost. As soon as we confirm the charge rate, we will issue you a certified European bank cheque for an advance payment before our arrival. Waiting to hear from you».xxxxxxxxxxxxxx Redaktøren ble temmelig overrasket over at han ble beæret med en slik forespørsel, og ideen om å ta seg svinegodt betalt, slik at man fikk styrket Jazznytt-økonomien betraktelig lå lenge et godt stykke framme i tenkeboksen. Men redaktørens iboende sjenanse tok dessverre overhånd!

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:13 Side 7

JAZZFOTO

PINK FREUD

FOTO: HARALD OPHEIM

Den polske gruppa PINK FREUD i fri utfoldelse på Cosmopolite, Oslo, 8. februar i år: En forførende konsert med en lyrisk åpning og sømløs overgang til ellevill frijazz med mange ingredienser. Fra v.: Tomasz Duda (barytonsax), Wojtek Mazolewski (bass) og, Adam Milwiw-Baron (trompet). Rafał Klimczuk (trommer) utenfor bildet, deltok også i fyrverkeriet.

jazznytt [07]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 8

MOLDE MED SPESIALPROSJEKTER

Terje Rypdal: «The Sound of Dreams» Terje Rypdal ble nylig innlemmet i «Rockheim Hall of Fame», han spiller på jazzfestivaler over hele verden og har nettopp avsluttet arbeidet med en ny symfoni. Under fjorårets Moldejazz presenterte han ideen om et nytt prosjekt, «The Sound of Dreams», som nå er klart til uroppføring. Mens hans forrige store prosjekt, «Crime Scenes», var bygd opp som en krimhistore med samplinger fra krimfilmer, har han denne gangen bedt trommeslager Paolo Vinaccia lage lydcollager fra filmen «Cinema Paradiso» og konserten åpner med et sitat fra en italiensk slager fra slutten av femtitallet. Terje Rypdal har satt sammen et nytt band med gamle og nye samarbeidspartnere for å realisere lyden av drømmene.

Terje Rypdal (g), Marius Rypdal (elec), Ståle Storløkken (keys), James Lassen (fagott), Sveinung Hovensjø (b), Jon Christensen (dr, perc), Paolo Vinaccia (dr, perc)

Foto: C.F.Wesenberg/ kolonihaven.no

NOTERT PÅ HJEMMEBANE

Moldejazz kan presentere flere spesialprosjekter på årets festival. En av våre musikalske giganter uansett sjanger, Terje Rypdal, urfremfører sitt nyskrevne verk «Sound of Dreams». Moldejazz og Trondheim Jazzfest samarbeider nok en gang om et spesialprosjekt, denne gangen er det Maria Kannegaard som presenterer sitt «Før eller siden er det nå». Bak det tredje prosjektet står en av jazzens mest innovative, dynamiske og allsidige trommiser, Paal Nilssen-Love, som har satt sammen sitt drømmeband Large Unit, bestående av unge musikere. Alle disse tre prosjektene bidrar til at årets utgave av Moldejazz blir en unik opplevelse.

Maria Kannegaard Ensemble: «Før eller siden er det nå» Maria Kannegaard har valgt å gå nye veier i forhold til alt hun har gjort tidligere.

Det har resultert i følelsesladet og fengende melodisk musikk som vil ta lytteren med på en reise. Musikken beveger seg fra det meget konkrete til det sfæriske, alt med en egen sound og sterk nerve.

Maria har med sitt verk vevet sammen mengder av inspirasjon til et eget utrykk.

Besetningen er en blanding av elektriske og akustiske instrumenter og musikerne

er plukket fra øverste hylle.

Maria Kannegaard (keys), Ole Morten Vågan (b), Thomas Strønen (dr, samp), Per Jørgensen (tp, v, perc), Ola Kvernberg (vio), Ståle Storløkken (synth) Paal Nilssen-Love - Large Unit En av jazzens mest innovative, dynamiske og allsidige trommeslagere har satt sammen sitt drømmeband av unge musikere som noen har spilt sammen før, og noen ikke har møttes tidligere. Musikken vil ha fokus på improvisasjon, energi og lyd. Dette bandet er kommet i stand i samarbeid med Sjøbygda Kunstnarhus.

Paal Nilssen-Love (dr), Andreas Wildhagen (dr), Jon Rune Strøm (b), Mats Äleklint (tb), Christian Meås Svendsen (b), Klaus Holm (as), Kasper Værnes (as), Thomas Johansson (tp), Børre Mølstad (tu), Ketil Gutvik (g), Lasse Marhaug (elec)

NYTT STYRE I NORSK JAZZFORUM Under landsmøtet i Norsk jazzforum i slutten av april, ble Kristin Danielsen valgt til ny styreleder for de neste to årene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Danielsen er født i 1972, og har bred erfaring fra kulturlivet. Hun er opprinnelig utdannet danser, og har vært administrativ leder for Black Box, prosjektleder i Visiting Arts i London og daglig leder av Ny Musikk.

Som leder av Ny Musikk spilte hun en aktiv rolle i sammenslutningen «Samstemt!».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Danielsen har en mastergrad i Arts Management fra City University i London. Innenfor feltene publikumsutvikling og prosjektledelse er hun en ettertraktet kapasitet, og hun underviser jevnlig på Handelshøyskolen BI, Universitetet i Tromsø og Gateway College i New York og Paris.

Hun var ansatt som direktør i MIC Norsk Musikkinformasjon fram til [08] jazznytt

sammenslåingen med Music Export Norway høsten 2012.xxxxxxxxxxxxxx Resten av det nye styret består av Bugge Wesseltoft (nestleder), Nina Torske, Brynjar Rasmussen (ny), Bjørnar Vasenden, Susanna Wallumrød (ny), Anders Eriksson (ny), Maria Utsi, (ny) og Anders Lønne Grønseth.

Vara er Tollef Østvang (ny), Siri Gjære og Inger Haugan Aasland (ny)

«WILLIE NICKERSONS EGG» ‐ «Willie Nickersons egg» er et genreo‐ verskridende, moderne eventyr, basert på den sanne historien om Hot Club de Norvège gjennom tre tiår, men enhver likhet med virkelige personer, steder og hendelser vil bli benektet og forsøkt bortforklart. Dette sier gitaristen Jon Larsen om Hot Club de Norvège nyeste prosjekt.

Prosjektet er et eventyr skrevet av Jon Larsen, fortalt av skuespilleren Terje Strømdahl med musikk av Larsen og den gamle Frank Zappa‐musikeren Tommy Mars. Historien er illustrert av Frank Zappa’s legendariske coverdesigner, Cal Schenkel.

Historien forteller om det blå, følsomme pinnsvinet Willie Nickersen, som jobber med Django‐relaterte produkter i hjør‐ nesteinsbedriften Gitforsk, i Skinkebekk, men er ikke videre lykkelig. Han begyn‐ ner derfor å spille bass. Dette blir star‐ ten på et klassisk per aspera ad astra‐drama: gjennom motgang og prø‐ velser, til stjernene, i en rusten stasjons‐ vogn. Vi blir kjent med Nickerson &

Nylon Kvartett gjennom 30 år på veien, den psykopatiske spåkvinnen Maya, sultne sigøynere, en ond festivaldirek‐ tør, det fryktelige jazzpolitiet, en plate‐ direktør med ekstrem allergi overfor ordet royalties, en naken danserinne på Karl Johan, og straffelovens lite an‐ vendte paragraf 2001. Videre får vi et innblikk i hva det vil si å «reke», hvordan man spiller bass, betydningen av å ha bart, samt utdypende informasjon om den lite påaktede kjertelen glutinus libra.

MÅLPRIS TIL VOSSA JAZZ

Vossa Jazz har fått LNK (Landssamanslutninga av nynorskkommunar) sin målpris for 2013!

Pris for god offentleg målbruk blir delt ut annakvart år til ei offentleg verksemd som arbeider med å fremje nynorsk eller til einskildpersonar som er markerte nynorskbrukarar i offentleg rom. Det er styret i LNK som er jury, og prisen er på 50 000 kroner og eit trykk av Ludvig Eikaas.

I grunngjevinga heiter det m.a.: «Hjå Vossa Jazz har det alltid gått på engelsk og nynorsk. I presse-

meldingar, programomtalar, kontakt med det offentlege og internt har det alltid gått på nynorsk. I den hippe, urbane kunstforma jazz har Vossa Jazz gjort nynorsken naturleg.

Gjennom eit alternativt vokabular og seiemåtar har Vossa Jazz greidd å verbalisera felles opplevingar slik at det kjennest naturleg og rett både for nynorsk- og bokmålsbrukarar. Eit godt døme kan vera at Vossa Jazz sin konsekvente bruk av nynorsk har ført til at mange bokmålsbrukarar i dag nyttar termen tingingsverk.»

G’TOWN IMPROKURS I OSLO Rønningen Folkehøgskole arrangerer i samarbeid med Oslo jazzfestival og Østnorsk jazzsenter et fire dagers improkurs 15.-18.august beregnet på studenter, storbandmusikere og andre som ønsker å videreutvikle sine ferdigheter i improvisasjon og hørelære.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Kurset har Grahamstown Jazzfestival i Sørafrika som modell, og går samtidig med Oslo Jazzfestival.

Det blir også eksklusive møter med årets festivalartister, og mulighet

for å kjøpe konsertbilletter til reduserte priser.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Sted: Rønningen Folkehøgskole,xxxx Myrerskogveien 54, 0495 Osloxxxxxx Pris: kr 4500,- som betales ved påmelding til Oslo Vandrerhjemxxxxxx Rønningenkonto nr 17301150202xxx Myrerskogveien 54, 0495 Osloxxxxxx Merk innbetalingen med ditt eget navn og «Jazzkurs»xxxxxxxxxxxxxxx Kost og losji er inkludert. Innkvartering på dobbeltrom. Elkeltrom kan bestilles mot tillegg.xxxxxxxxxxxxxx

ARENDAL SESSIONS MED BUGGE Under årets Canal Street i Arendal (24.-27. juli), arrangeres i tillegg til den vanlige Canal Street, også en «festival i festivalen», hvor musikere inviteres til å bo og jobbe sammen i Arendal under festivalen, samt å gi ulike konserter for elever og publikum.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Prosjektet ledes av Bugge Wesseltoft, og sessionene er bygd rundt Bugges nasjonale og internasjonale nettverk.I løpet av festivalen vil det bli arrangert «masterclasses», workshops og jamsessions, hvor unge, musikere får møte norske og internasjonale størrelser. Av musikere som er invitert til å delta, kan vi nevne Mike Mainieri, Nana Vasconcelos, Arild Andersen, Kirsten Bråten Berg, Sidsel Endresen, Joaquin Joe Claussell, Ilhan Ersahin og Bendik Hofset.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I tillegg til de mer spontane

sammensetninger, vil det bli mulighet til å høre konserter med originale Sagn, Northern Lights, Organic Workshop, Sidsel Endresen/Bugge Wesseltoft, Bugge & Friends, Arild Andersen solo, Audun Kleive solo og Mike Mainieri solo, i tillegg til masterklasser med Mainieri, Andersen, Kleive, Endresen, Bugge, Vasconcelos og Hofset.

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 9

")+$;/+#."%"$+(?+<0>>

BUDDY-PRISEN TIL TORE BRUNBORG Norsk jazz’ høyeste utmerkelse, Buddy-prisen, er tildelt saksofonist og komponist Tore Brunborg. Prisoverrekkelsen fant sted på Vossa Jazz etter at Brunborg hadde framført bestillingsverket ‘Ym i hjembygda.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I begrunnelsen for tildelingen sier Norsk jazzforum blant annet at Brunborg har markert seg som en ytterst fokusert og seriøs utøver med en særegen tone.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det var styreleder i Norsk jazzforum, Odd Erik Hansgaard, som overrakte Tore Brunborg den ærefulle prisen.

Saksofonisten og komponisten får Buddy-prisen for 2012, men overrekkelse på Vossa Jazz vinteren etter var et naturlig valg.xxxxxxxxxxxxxx - Når Vossa Jazz feirer 40 år, har de valgt en vossakunstner til et av årets

bestillingsverk. Det er veldig hyggelig å benytte denne anledningen til å hedre Tore Brunborg på hjemmebane, sa Odd Erik Hansgaard.xxxxxxx Buddy-prisen har med få unntak vært delt ut årlig siden 1956. Et tilbakeblikk på Buddy-mottakerne er som å oppleve høydepunktene i norsk jazz de siste seks tiårene. Med Buddy-prisen følger en statuett av den legendariske trompeteren Buddy Bolden, gjenskapt av billedkunstneren Lise Frogg samt 50.000 kroner fra Norsk jazzforum.xxxxxxxxxxxxxxxxx Samme helga fikk også Tore Brunborg årets Vossa Jazz-pris. Denne prisen er på kr 30 000 i tillegg til et trykk av årets Vossa Jazz-plakat laget av kunstneren Ingeborg Annie Lindahlxx Ei god helg for den dyktige saksofonisten!

5/6+/$+#$%78/)6/+5'#"-/%809+9"%+:(')+#')+)0; 6/)+$%06"#<()/88/+=(-08<0>>/)+):+?0%9/+(9 '$?(%#-/%+):/+#./))/)6/+5'#"-08#-/+(5%76/%3 :(')+#')+)0;+++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ 8/)$( @!*+A@B+CDEDFG+++++++++++++++++++ ="):8*+A@B+CDEDFH

$/052(%-+/%+/$+#050%&/"6#.%(#</-$+;=(%+9%((F =/#+(9+%"??+;0%+&8"$$+<055/$+?%05+$"8+87$/%+5/6 ?')-+50/#$%(/)+)"8#+80)69%/)+#(5+&0)68/6/%3 )"8#+80)69%/)+?')-+')"$ A@B+CIIGFG

$/052(%-

Rolig, vi hjelper deg Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.

Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If. Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.

4J4"8"/+)(%&:+;0%+#058/$+#")/+?0=(%"$$87$/%+(9 5'#"-/%/+?(%+7+#."88/+6:80)K+4(;/)+(9+?(9/%$:+(9 /9)/+-(5.(#"#<()/%+.7+#"$$+;/8$+#./#"/88/+="#3

8080_0 Inhouse N

4J4"8"/+)(%&:+++++++++++++++++++++++++++++++ #"8/)$+20:# A@B+CLGIFG !"#$%"&'$"()*+ ,'#"--(./%0$1%/)/ 222304$5'#"434(5 jazznytt [09]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 10

NYTT NAVN

BÆREBJELKEN OG ALT DET ANDRE Trygt gjemt bak en buskete hette beskytter METTE HENRIETTE MARTEDATTER RØLVÅG seg fra den bitende vinden i Oslokulda. Vi treffes midt i sentrum, men selv om himmelen er svart lyser kveldens snøfall opp husene nedenfra. Selv vet jeg at skinnet bedrar, for jeg har hørt den lille jenta med de mørke øynene tordne til med tenorsaksofonen i hendene.

Mette Henriette ble født i 1990, og vokste opp i Trondheim. Uten noen distinkt musikalsk påvirkning hjemmefra, tok hun tidlig skjeen i egne hender og startet sitt første musikalske prosjekt med gryter og panner på kjøkkengulvet som fireåring. Litt mer organisert ble det da hun startet i det lokale skolekorpset på Strindheim, først på kornett. Etter å ha spilt et års tid fikk hun prøve tantens nedstøvede saksofon som lå på loftet, og det som skulle bli et langvarig kjærlighetsforhold var født. Til tross for at hornet var i dårlig forfatning tente det en gnist i jenta, som endte opp å søke, på rød kartong med glansbilde på, til dirigenten i korpset om lov til å bytte instrument. Hennes første prøvespill ble avholdt, og etter å ha spilt seg gjennom g-durskalaen ble søknaden innvilget.

De første samspillerfaringene var i husorkesteret på barneskolen, Strindheim Skoles Musikkorps, jazzensemblet ved TKMKs Lørdagsskole og Midt-Norsk Ungdomsstorband. 8 år gammel ble hun introdusert for jazz av trompetisten Tor[10] jazznytt

stein Kubban. Hun lærte bluesskalaen, fikk sin første transkripsjonslekse (en solo fra en Frank Sinatra tributeplate) og ble sittende og lese musikkteori på kveldene. 12 år gammel begynte timer med saksofonisten Erlend Jentoft, som var læreren hennes i en årrekke. Årene Mette Henriette tilbrakte på musikklinja på Heimdal VGS fra 2006 spilte hun også med Hans Hulbækmo, Fredrik Luhr Dietrichson, Thomas Järmyr og Maren Selvaag som hadde f lyttet til byen og begynt på jazzlinja. I en ungdomstid preget av mye uro, fungerte jazzmiljøet i Trondheim som et slags fristed.

- De vet det kanskje ikke selv, men enkelte personer i det miljøet har betydd veldig mye for meg. Ikke bare musikalsk, men også personlig, forteller hun.

Folkehøgskole Neste stopp for ungjenta var talentfabrikken Sund Folkehøgskole, og jazzlinja som var under Kristoffer Alberts og Christian Haugs ledelse.

Et år som gikk med til spilling, fundering og atter spilling.

- Jeg er så utrolig takknemlig for alt jeg har opplevd, for det har jo ført meg hit. Selv om det er mange ting som har vært veldig utfordrende. Jeg følte nok at jeg havnet litt utenfor det sosiale miljøet på Sund. Jeg hadde et lite øverom som het StusseLi, innerst i en kjeller. Der tilbrakte jeg mye tid, kom dit klokken sju om morgenen og øvde en time før frokost og morgensamling.

Hvis jeg hadde 15 minutter pause gikk de andre og tok en kaffe, mens jeg ruslet inn på StusseLi og øvde litt. Det var ikke før et stykke ute i skoleåret at jeg ble oppmerksom på at de andre syntes at jeg skilte meg ut. Det overrasket meg, for jeg tok aldri et bevisst valg om å velge bort det sosiale. Jeg bare elsket musikk og kunne ikke få nok av å komponere og spille.

- Sund var et fruktbart år. Jeg jobbet hardt og møtte mennesker som har blitt gode venner over årenes løp. Hver måned hadde vi work-

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 11

NOTERT

shops med f linke folk som var innom, og hver uke hadde vi timer med Kristoffer Alberts og Christian Haug, to f lotte karer.

Da Mette Henriette fikk beskjeden om at hun hadde kommet inn på Norges Musikkhøgskole var tankene hennes et helt annet sted.

Jeg trodde ikke at musikken jeg laget var tradisjonell nok for en jazzlinje. Etter prøvespillet tenkte jeg egentlig at jeg kom til å dra til Berlin den høsten for å skrive musikk og spille.

Så da inntakslistene ble lagt ut på nettet, satt jeg nede på StusseLi på Sund og kikket på leiligheter i Berlin. Så fikk jeg en telefon: «Har du sett listene?» «Listene?» «Ja, du kom inn i Oslo». Da la jeg meg bare ned på gulvet og så i taket og lurte på hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Men så ble jeg veldig glad og forvirret, og tenkte «ja, jeg gjør det!». Men jeg lurte på hva juryen egentlig tenkte på da de valgte meg. Nå har jeg fått svar på det! Det er noen enkeltpersoner i dette miljøet som har vært utrolig viktige for meg.

Hva skjer?

I skrivende stund er det tredje året på NMH som fyller dagene, i tillegg til en haug med bandprosjekter. Den mørke vinterkvelden hvor vi søker ly i en trivelig krok av Youngstorget, er Mette akkurat ferdig med en ukes skoleprosjekt. Hun skulle skrive musikk for et ensemble med tre trommiser.

- For første gang har jeg skrevet musikk for et ensemble jeg ikke spiller i selv, og det var kjempespesielt! Og det funka så bra!

- Straks skal jeg til Trondheim, og spille på et galleri hvor jeg og en kunstner skal lage audiovisuelle portrett av mennesker. Hun maler med bind for øynene, og «ser» på menneskene ved å bruke hendene på ansiktene deres.

- Så har jeg et orkester som heter Bassbataljonen, som er bare basser og meg på barytonsaksofon. I fjor var Mette Rasmussen også med å lede bandet. Bassbataljonen er rett og slett bare en våt drøm som har blitt til virkelighet. Jeg er så glad i bass, skjønner du! Musikken vår er en blanding av improvisasjon med kompositoriske ideer. I tillegg utforsker vi visuelle og koreografiske muligheter. Dette er et prosjekt som bare vokser og vokser.

- Zerkalo er en trio med Katrine Schøtt (cello) og Johan Lindvall (piano). Zerkalo betyr «speil» på russisk, og er tittelen på den første filmen vi så sammen. Det er ganske stemningsfullt og langstrakt og låter utrolig fint. Vi skal i studio snart, og det gleder jeg meg til.

Etter å ha vært innom «School for Improvisational Music» i New York i 2010, dannet hun Aléa med Max Goldman og Patric Breiner fra New York. Mette Henriette forteller om et av stedene de spilte på østkysten av USA med en utrolig engasjert fyr som hadde fått bandet dit, som også skulle styre lyden. I tillegg hadde han leid inn røykmaskin og kjørte et vanvittig lysshow mens bandet spilte sin fritt improviserte musikk. Speisa er bare forbokstaven!

- Moyindau er et band som består av et par eventyrlystne amerikanere og meg, fortsetter hun. Vi fordyper oss i tadsjikisk folkemusikk og bruker det som utgangspunkt for improvisasjon. Vi har turnert sammen i det sentrale

Asia og Balkan. Fuglene vet hva som blir det neste.

Til slutt nevner Mette hjertebarnet «Ø».

- Jeg har komponert så mye musikk de siste årene, for et lite orkester. Når jeg kommer hjem fra skolen sitter jeg bare og skriver, og det har jeg gjort i seks år. «Ø» består av elleve musikere som alle er veldig busy. Organiseringen av prosjektet er et lite helvete, men til gjengjeld så låter det helt himmelsk. Jeg gleder meg dypt og inderlig til den dagen når repertoaret er spilt inn og jeg kan holde et stykke vinyl i hånden. Musikken er moden for å foreviges, så jeg håper at jeg snart kan finansiere en tur i studio.

Frijazzen og fremtiden Som samtaler ofte gjør, dreier vår seg smått om senn mot temaet frijazz. Mange som hører Mette plasserer henne raskt i en frijazz-bås, noe hun syns er ganske ironisk.

- Jeg har egentlig aldri hørt noe særlig på frijazz, og hadde aldri hørt om Albert Ayler eller Evan Parker før jeg begynte på Sund. Men jeg merket tidlig at jeg ikke følte meg hjemme i tonespråket innenfor standardjazzen. Jeg hadde mange ganske sterke diskusjoner med læreren min om hva jeg hørte. Jeg har vært åpen for alt og har hatt veldig mange forskjellige påvirkninger opp igjennom. Blant annet fra joik, siden jeg har samisk bakgrunn, fra hip hop, f lamenco og tango. Jeg hørte masse på f lamenco i perioder, og likte så godt rytmikken og tonespråket. De kunne uttrykke smerten og gleden, og uttrykket var så gjennomtrengende, men samtidig nyansert. Når det begynte å blande seg inn i jazzsoloene mine trodde folk jeg spilte frijazz. Det går kanskje på energien og intensiteten, med mye vibrato og ganske rufsete og skakt spill. Jeg tenker heller former og linjer fremfor akkorder. Når jeg i tillegg begynte å synge som en f lamencosanger inn i saksofonen syns folk jeg hørtes ut som Archie Shepp. Så når jeg sjekket ut ham i ettertid, måtte jeg jo f lire litt, for det var ganske likt.

Flire litt gjør hun i det hele tatt ofte, men når temaene blir alvorlige kikker hun ettertenksomt mot et punkt like over hodet mitt, og prøver å fravriste veggen svar på spørsmålene jeg stiller. Sånn som spørsmålet om fremtidsplaner, som besvares med et langt, taust blikk skrått oppover.

- Musikken har vært en bærebjelke for meg helt siden jeg var liten. Den kommer nok alltid til å ha en slik funksjon for meg. Men det er kjempeviktig for meg å leve et rikt liv utenfor musikken også. Jeg er ikke på NMH fra åtte om morgenen til åtte om kvelden. Jeg trenger opplevelser som setter ting i perspektiv. Så blir musikken en slags motvekt mot alt det andre.

ORKESTERJOURNALEN FYLLER 80 ÅR Verdens eldste jazztidsskrift, svenske Orkesterjournalen, fyller 80 år i år. Bladet har holdt det gående såpass lenge på tross av trange budsjetter og sltasje på medarbeiderne. Men, som i de fleste andre tidsskrifter av denne typen, er der idealistene som «holder fortet».

Orkesterjournalen vil i høst, hvis man får skrapt sammen nok penger, arrangere en storstilt jubileumsfest. Jazznytt gratulerer sine naboer med jubileet, og vi lover å komme tilbake til feiringen senere i år. Bladet styres i dag av Lars Grip som ansvarlig redaktør, og redaksjonen holder hus i samlokalisering med Svensk jazz (Sveriges utgave av Norsk jazzforum).

JAGA JAZZIST (NO), BOL/SNAH (NO), BUSHMAN’S REVENGE (NO), OWLS ARE NOT WHAT THEY SEEM (PL), OKO (IRL), KAROKH (NO), GERMANOTTA YOUTH (IT), SYNKOKE (NO), WORLD SERVICE PROJECT (UK), SKADEDYR (NO), PIXEL (NO), NI (FR), ALFIE RYNER (FR), NO HEY BANDA TRIO (IT), SVIN (DK) MED FLERE

GRATISFESTIVAL PÅ ST.HANSHAUGEN I OSLO 13.-15. JUNI WWW.MATCHANDFUSE.NO

Det høres forlokkende ut, livet som en sum av musikk og alt det andre. Det høres ut som en sunn livsfilosofi for en tenkende musiker.

TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU jazznytt [11]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 12

KARIN INDE NY SJEF FOR SVENSK JAZZ

Stockholm Jazzfestival har flyttet fra sommeren og et godt stykke inn i høstsemesteret.

I dagene 14. til 20. oktober er mer enn 20 av Stockholms spillesteder preget av festivalen, ikke bare kjente jazzklubber som Fasching og Glen Miller, men også Stockholm Konserthus.

Hele programmet skal være klart den 26/8.

Mer info på www.stockholmjazz.com

Den 1. mai fikk svenskenes svar på Norsk jazzforum, Svensk Jazz, ny leder. Karin Inde har de senere årene hatt ansvar for flere av prosjektene i forbundets regi. Hun er i utgangspunktet musiker med utgangspunkt i jazzen og har fem plater i eget navn på samvittigheten. Hun var også en av initiativtagerne til foreningen Impra som i flere år har vært en viktig stemme i diskusjonen om likestilling i det svenske musikklivet. Hun har bred erfaring i kulturpoilitisk arbeid, ikke minst med flere større oppdrag for det svenske musikerforbundet.

London Jazz Festival arrangeres i år fra 15. til 24. november, og kan bl.a. by på Hugh Masakela og Larry Willis, Arild Andersen med Tommy Smith, Marcin Wasilewski og Patrice Heral, Alexander von Schlippenbach med Evan Parker og Paul Lovens på dobbeltkonsert med britiske Nosferatu, Wayne Shorter Quartet, Sonny Rollins og John McLaughlin + Zakir Hussain. www.londonjazzfestival.org.uk

JOHN COLTRANES ALTSAKSOFON SELGES PÅ EBAY

NOTERT PÅ UTEBANE

Umbria Jazz i den italienske byen Perugia har i år 40-årsjubileum, og slår virkelig på stortromma. Fra 5.-14. juli kan man bl.a. oppleve Sonny Rollins, Herbie Hancock/Chick Corea, Keith Jarrett Trio, Wynton Marsalis, Diana Krall, Jan Garbarek, Branford Marsalis, Roy Haynes, Enrico Rava, Stefano Bollani og mange flere. www.umbriajazz.com

anten Yamaha. Den godeste Coltrane brukte instrumentet på det gedigne «Live in Japan»-albumet, som består av fire plater. Saksofonen ble lagt ut på eBay for den nette sum av 115 000 dollar, men da er frakten inkludert. Det er det britiske magasinet WIRE som melder dette.

John Coltrane kjenner vi best som en av jazzens mest toneangivende tenorog sopransaksofonist-er. Men under en turné i Japan i 1966, fikk han en prototype på en ny altsaksofon fra instrumentfabrik-

North Sea Jazz i Rotterdam er selvesdte storebroren innenfor de europeiske jazzfestivalene. I år arrangeres festival fra 12. til 14. juli, og på plakaten står bl.a. Santana, Diana Krall, Medeski, Martin & Wood, Roy Hargrove Quintet, John Legend, Chick Corea & The Virgil, Dee Dee Bridgewater & Ramsey Lewis, Marcus Miller og flere hundre andre artister fra Europa og USA. www.northseajazz.com

BOKSER FRA FMR-RECORDS I forbindelse med plateselskapet FMR Records sitt 25-årsjubileum, planlegger de å utgi en serie med CDbokser. Først ute, er en boks med 50 CDer med den britiske saksofonisten Paul Dunmall. Boksen vil bli eksklusiv og kun bli laget i 100 eksemplarer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Selskapet planlegger ellers å lage lignende bokser med Frode Gjerstad, Trevor Watts og Steve Hubback, pluss en serie mindre bokser med britisk jazz. www.fmr-records.com

Copenhagen Jazz Festival blir i år arrangert fra 5.-14. juli, og som vanlig inneholder festivalen ca. 1000 konserter overalt i den byen. Av programmet, som i skrievende stund er klart, nevner vi Chick Corea & The Virgil, Cassandra Wilson, Macy Gray & David Murray Infinity Quartet, Medeski, Maretin & Wood, Bill Frisell, Charles Lloyd og mange flere. www.jazz.dk

EUROPE JAZZ NETWORKS PRIS TIL BIMHUIS Under årets Jazzahead-messe i Bremen, ble Amsterdamklubben Bimhuis kåret til årets europeiske vinner.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Prisen deles ut til en arrangør som Europe Jazz Network mener har gjort en utmerket innsats innenfor å presentere kreativ jazzmusikk, og som eksemplifiserer de verdiene nettverket står for.xxxxxxxxxxxxxxx Prisen ble innført i 2012, da prisen gikk til ungjazzfestivalen 12 Points med base i Dublin.

Kunstnerisk leder av Bimhuis, Huub van Riel

DEE DEE BRIDGEWATER GÅR TIL TEATERSCENEN Dee Dee Bridgewater er blitt engasjert til å fylle hovedrollen i teaterstykket «Lady Day», en musikal om vokalisten Billie Holiday, skrevet og regisert av Stephen Stahl. Stykket vil bli spilt på Little Shubert Theatre i New York fra 26. september.xxxxxxxx www.ladydaythemusical.com

E.S.T. BLIR SYMFONISK Den 12. juni er det premiere for prosjektet «E.S.T Symphony», hvor Kungliga Filharmonikarna under ledelse av Hans Ek gjør prosjektet «Orchestral Music of the Esbjörn Svensson Trio».

Foruten symfonikerne, medvirker også bassisten Dan Berglund og trommeslageren Magnus Öström (begge fra e.s.t), den finske pianisten Iiro Rantala, vår egen Mathias Eick og svenske Joakim Milder (saksofon) og Johan Lindström (gitar).

Ifølge den svenske nettsiden DIG, arrangerte Esbjörn Svensson allerede i 2003, e.s.t. sin musikk for trioen sammen med kammerorkester og solister. Disse arrangementene er stammen i den musikken man får gleden av å høre i Stockholms Konserthus den 12. juni.

[12] jazznytt

Flere festivaler finner du i dette nummerets bilag, festivalguiden fra våre kolleger i det svenske magasinet LIRA

FINT PROGRAM I YSTAD For fjerde året arrangerer man internasjonal jazzfestival i Ystad i Sverige. I dagene 1.-4. august blir det mulighet til å høre 30 konserter i den sjarmerende syd-svenske byen.xxxxxxxxx Festivalen tjuvstarter dagen før med barnekonsert, hvor gitaristen Georg «Joje» Wadenius gjør Barbro Lindgrens «Goda, Goda».xxxxxxXXXxxx Av andre navn på plakaten kan vi nevne: Trompeterne Tom Harrell. Hugh Masekela og Fabrizio Bozzo, pianisten Kenny Barron, Tolvan Big Band, Elin Larsson Group.

Goran Kajfes Subtropic Arkestra, og en rekke andre.xXx Mange interessante svenske navn, noen store internasjonale stjerner og fine spillesteder. For mer info:XXXXXX www.ystadjazz.se

SOFIA JERNBERG FIKK JAZZKANNAN

Riksförbundet Svensk Jazz sin pris for banebrytende innsats for svensk jazzliv, «Jazzkannan», gikk i år til vokalisten Sofia Jernberg.xxxxxxxxx Svensk Jazz uttaler at Jernberg alltid har vært nysgjerrig på det uberørte og uhørte uttrykket i musikken. Hennes observasjoner formidler hun i nye grenseløse organiske former, fra små forsiktige og spennende, nesten hviskende prosjekter til prosjekter med eksplosiv motstand, støy og ulyd, som forener komposisjon og fri improvisasjon.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Her i landet kjenner henne kanskje best fra ensemblene PAAVO, The New Songs, Seval og Fredrik Ljungkvists Yun Kan 10. I tillegg gjør hun en rekke spennende ad hoc-prosjekter. Hun har bl.a. et ytterst vakkert samarbeid gående med cellisten Lene Grenager. Jernberg bor for tiden i Oslo. Jazznytt gratulerer!

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 13

BRYAN FERRY & THE BRYAN FERRY ORCHESTRA JASON MORAN â&#x20AC;&#x201C; ARTIST IN RESIDENCE s MARCUS MILLER / JOHN LEGEND

KARPE DIEM / BILL FRISELL n 4(% ")' 352 3%84%4 SUSANNE SUNDFÃ&#x2DC;R / TAKE 6

CHARLES LLOYD n 3!.'!KENDRICK LAMAR / MANU KATCHÃ&#x2030;

TERJE RYPDAL n 4(% 3/5.$ /& $2%!-3

v). -9 -).$v s "!.$7!'/. s !.$2!48 s $5/ !,)#)! (!,, -/2!. s $5/ *!. "!.'

/ /

/

/

/

/

/

/

/ /

$5/ #(!2,%3 ,,/9$

/ /

/ /

www.moldejazz.no jazznytt [13]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 14

[14] jazznytt

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 15

INGEN ER EN ØY ALENE

«… en helhet i seg selv; hver er en bit av et kontinent, en del av et hele». Denne åpningen av «Meditasjon XVII» skrev den engelske poeten John Donne i prosa-lyrisk form i 1624, etter at han nesten døde av tyfus noen måneder tidligere. Teksten, som ender «… never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee», kan tolkes som en refleksjon over livets uavvendelighet: Som mennesker er vi alle deler av en stor sammenheng vi ikke er i stand til å overskue. Men som vi allikevel er del av, om vi vil eller ikke. Pregnant som teksten er, er det ikke overraskende at den har inspirert mange. Som Ernest Hemingway, da han valgte tittelen på romanen om den internasjonale brigaden i Spania under borgerkrigen 1936-39; «For whom the bell tolls». Og som KETIL BJØRNSTAD. TEKST: JOHAN HAUKNES FOTO: ARVE KJERSEM

jazznytt [15]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 16

d

et er Vossa Jazz 2000. Tingingsverket i år er med Ketil Bjørnstad. Tittelen er «Grace», med Anneli Drecker, Bendik Hofseth, Jan Bang, Arild Andersen, Eivind Aarset og Trilok Gurtu. Septetten framfører et verk over John Donnes tekster for en fullsatt idrettshall til allmenn jubel. Konserten blir heldigvis tatt opp, året etter blir opptaket tilgjengelig på plate.

I forbindelse med lanseringen av plata sa Bjørnstad i Bergens Tidende, «Uken da vi øvet inn ‘Grace’ på Voss er en av mine mest kreative noensinne. John Donne må ha vært datidens rockepoet – en 1600-tallets Bob Dylan». Som Donne framstår også Bjørnstad som en kunstner hvor de store temaene, kjærligheten, døden og livet, er sentrale.

13 år senere er det igjen Vossa Jazz. Det er 150 år siden Edvard Munch ble født. Ketil Bjørnstad er tilbake på Vossevangen. Denne gangen i duo med Kari Bremnes i prosjektet «Løsrivelse», Bjørnstads musikk over tekster hentet fra Edvard Munchs mange notater og prosalyriske tekster om seg selv, sin samtid og sine bilder. Det grunn-eksistensialistiske fokuset står sentralt også i Edvard Munchs kunst, om enn i en mørkere og mer angstfylt framstilling enn hos Donne. Munchs hovedverk «Livsfrisen», et studium i «det moderne sjelelivet», omfatter mange av hans mest kjente malerier, som «Vampyr», «Skrik» og «Madonna». Som Munch selv skriver, «Frisen er tænkt som et digt om livet, om kjærligheten og døden» – og får vi legge til; det moderne menneskets eksistensielle angst for tilværelsen.

At Bjørnstad ville interessere seg for Edvard Munch var ikke overraskende. Utgivelsen i 1993 av «Løsrivelse» med Kari Bremnes over Munchs egne tekster og boka «Historien om Edvard Munch», deretter en lang serie med konsertforedrag om Munch, urframførelse av kantaten «Soloppgang», også over Munchs tekster, i 2011. Fascinasjonen for Munch stikker dypt. For den interesserte leser: web-siden emunch.no vil etter hvert presentere alt skriftlig materiale etter Edvard Munch.

Derfor kommer Ketil Bjørnstad tilbake til Vossa Jazz i jubileumsåret 2013, det er Munchs 150årsdag og Vossa Jazz’ 40-årslag. På forhånd hadde vi forhørt oss med Jazznytts redaktør om Bjørnstad noensinne hadde fått den presentasjonen i Jazznytt han fortjente. Svaret var negativt, og da var neste steg lett. Vi fikk gjort avtale om et portrettintervju, til vår forespørsel svarte Bjørnstad umiddelbart «selvfølgelig stiller jeg opp! Dette er en ære».

En vakker vårlig formiddag er dermed jeg og fotograf Arve Kjersem på vei til Bjørnstads hjem i vannkanten ved Nordstrand. Vi får ikke en gang ringt på før inngangsdøra åpner seg og Ketil ønsker oss velkommen inn.

Det blir en samtale om «den signifikante andre», om hvordan vi formes som mennesker i møtet med de andre og det annet. Om den ultimate meningen i Donnes meditasjoner. Individet kan kun forstås som del av kontinentet. Eller som Lenin og Gro skal ha sagt det: «Alt henger sammen med alt!»

Begynnelsen Vi er mange som fortsatt kan huske første gangen vi hørte Bjørnstad, den gangen da han fremdeles var en ung, lovende og aspirerende konsertpianist. Men en debutert pianist som hadde begynt å oppdage en ny og tiltrekkende [16] jazznytt

verden. En verden som innebar å bryte med det han hørt til i. Der han følte seg hjemme.

Det var tidlig på 1970-tallet. «Det var den gangen, i de beste årene, da alt skjedde samtidig.» Bjørnstad ville improvisere, han ville improvisere som Keith Jarrett. Etter at Svein Erik Børja hadde nevnt hans navn, var det første øyeåpnende møtet med låta «In Your Quiet Place». Utgitt på Atlantic-plata fra 1971 hvor samspillet mellom Jarrett og Gary Burton framsto som en allianse laget i himmelen. Ei plate Bjørnstad spilte sønder og sammen. Igjen og igjen.

- Var det der du oppdaget Keith Jarrett…?

- Ja, det var det. Plata «Gary Burton and Keith Jarrett», der hadde han en låt som het «In Your Quiet Place». Den adopterte jeg umiddelbart.

Jeg syntes det var en genial komposisjon. Det er så trist at Keith Jarrett ikke komponerer lenger.

Komposisjonene hans fra 1970-tallet er fantastiske. Den låta snek jeg inn i konsertene mine veldig tidlig.

- … og den improviserte verden?

- Jeg var opptatt av pop-musikk allerede før det.

Før vi f lyttet til Frogner Plass i Oslo. 1967, kan det ha vært det? Jeg var 15 år. Jeg så et program på TV om tilblivelsens til Hal David og Burt Bacharachs låt «I Say a Little Prayer». Det husker jeg veldig godt. Med Dionne Warwick. En times dokumentar i svart-hvitt. Jeg tenkte, dette var snedig… og en dritbra låt!

Låta ble utgitt på Dionne Warwicks LP «The Windows of the World» i 1967. Her leker Bacharach seg med metrikken og bryter med den klassiske firetaktsbaserte balladeformen. Noe som gir låta dens karakteristiske «skeive» karakter som Warwick foredrar så uforglemmelig.

- På den tiden hadde jeg oppdaget filmmusikk.

Det var da Quincy Jones gjorde de svære innspillingene sine, bl.a. [«Mackenna’s Gold» fra 1969], hvor han fikk Jose Feliciano til å synge.

Det var mye bra filmmusikk fra Hollywood på den tiden. Slik oppdaget jeg Nino Rota og Ennio Morricone.

- Så hørte jeg «In a Silent Way», som kom ut i 1969. Det var rett før Keith Jarrett. Det var som en vegg ramlet ned. Rundt den tiden kom «Return to Forever» [i 1972], og Joe Zawinul med Weather Report [i 1971]. Og Paul Bley på Høvikodden.

Om å høre til - Linken var Høvikodden. Jeg trodde jeg kunne bli i det minste amatørfotograf på den tiden, så jeg tilbrakte mye tid på mørkerommet der etter at jeg hadde fått meg et Nikkormat-kamera.

- Det var to personer som ble veldig viktige for meg i denne perioden. Den ene var Ole Paus, som bodde rett nedenfor oss på Frogner, og som fort ble en venn. Høsten 1970. Han lagde geniale sanger.

Debutplata til Paus, «Der ute – der inne» var kommet ut tidligere samme år til en instantan suksess. Bjørnstad beskrev seg tidlig som blodfan etter denne plata.

- Den andre var Bjørnar Andresen som jeg fikk nær kontakt med samtidig. Han var jo allerede på denne tiden ganske turbulent. Selv hadde jeg ikke oppdaget vinens gleder ennå. Han drakk pol-vodka, jeg kjørte og drakk Farris. Vi kjørte til Alnafetgate der han bodde, og spilte Isaac Hayes for meg.

- Jeg var med på alle Høvikodden-tingene, dette var midt i «Min bul»-tiden. Senere ble det Club 7. Og møtet med Arild Andersen og Jon Chris-

tensen. Det var viktig for meg. Det var da jeg skjønte at denne musikken hadde en frihet, en mulighet i seg selv. En frihet jeg lengtet etter.

Møtet mellom Ketil Bjørnstad og Isaac Hayes’ innspillinger for Stax Records, er meningsbærende. Fordi det gir en sammenheng mellom Stax sin etablering av det nye afro-amerikanske idealet for groovende soul-musikk, basert på Rhythm ‘n Blues, den blues-baserte hard-bopen, og gospel. Og det som begynte å skje i Oslo samtidig. Denne soul- og funk-litteraturen ga grobunn for det alternative musikkmiljøet i Club 7. Fra Stax til Club 7, med Earl Wilson og husband som Public Enemies og Band No Name.

Om bruddet - For oss utenfor syntes dette å være et fundamentalt brudd. Et brudd med hva du hadde vært en del av opptil dette tidspunktet. Med den verden du var en del av, av den framtiden du så for deg, dette måtte jo oppleves alvorlig?

- Ja, det var et fundamentalt brudd. Og det var sjokkerende for mine lærere. Jeg var en del av et strengt regime. Og jeg så for meg at jeg ikke ville makte det. Dette regimet som mine klassiske lærere påla meg, Begrensningen i mitt uttrykk. Jeg hadde lyst til å gjøre mine ting! Å lage noe!

- For meg gikk det også raskt på det litterære.

Men jeg forlot allikevel aldri idealet i hjertet mitt. Jeg sitter jo fortsatt og spiller …

- Jeg så NRKs «Bokprogrammet» fra høsten 2012 hvor du fortsatt øvde på Schubert og Chopin! [fortsatt tilgjengelig på nrk.no] - Det er fortsatt en viktig del av teknikken min, rent pianoteknisk! Jeg må øve klassisk for å holde oppe teknikken. Jeg må ha en viss styrke for å få til det som jeg vil bruke pianoet til for å oppnå.

- Men du var jo samtidig en del av det unge norske jazz-miljøet!

- Jeg var helt jumbo. De andre var så åpne og slapp meg inn. Som da Jon Eberson trakk meg inn som te-kamerat!

- Tiden vi alle hadde te-boksene laina opp på øverste hylle! Earl Grey, Russian Caravan, Darjeeling.

- Ikke sant? Og Espen Ruds bygg-gryte. Han var også en del av dette; som del av Svein Finneruds trio. Jeg gjorde en konsert med denne trioen – i Aulaen. Det er jeg veldig stolt av.

En konsert hvor Yamaha lånte ut et av sine mest eksklusive orgel. Ketil på orgel, Finnerud på klaver. Bjørnar, ikke på, men under bass. Espen Rud og Jon Christensen på trommer. Andresen hadde en ide om å gå løs på orgelet med skjærebrenner. Noe som til Ketils lettelse aldri ble noe av.

- Noen ganger er man heldig og treffer en tidsånd, mens man er ung. Det skjer en masse rundt deg. Musikken forandret seg så mye, den moderne musikken f lyttet seg så langt fra 1965 og til 1975.

«Belonging» med Keith, Jan, Palle og Jon fra 1974, delvis innspilt på Ketils bursdag, framstår som kulminasjonen av Bjørnstads voksende fascinasjon med improvisert musikk. Hans «store» lille bok med tittelen «Garbarek/Jarrett/Danielsson/Christensen – Belonging» er del av en serie på ti bøker om de innspillingene som Morgenbladet i 2011 utpekte som de aller fremste norske gjennom tidene. Til plata som havnet på niende plass ba Christer Falck Bjørnstad om å skrive om sitt forhold til ECM-skiva.

Og det gjør han. I en medrivende form beskri-

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 17

Noen ganger er man heldig og treffer en tidsånd, mens man er ung. Det skjer en masse rundt deg. Musikken forandret seg så mye, den moderne musikken flyttet seg så langt fra 1965 og til 1975

ver han sin vei til jazz og improvisert musikk, sitt møte med Club 7, med Bjørnar Andresen, med Jarrett – og med Jon Christensen og de andre.

Miles-konserten i Chateau Neuf 9. november 1971. Skuffelsen over at «Afric Pepperbird» ikke lot seg spille inn på Høvikodden.

Bjørnstad er forfatter. Men også sin personlige historie gjør han allmenn. Han skaper en tidsreise der du kjenner smaken av Oslo da det ennå var kosmopolitisk, ikke i kommersialismens, men i kunstens forstand. En smak av Oslo som ikke er Agnar Mykles 1950-tall, men Ketils 1970-tall.

Den gangen da, den gangen alt skjedde samtidig.

Den gangen da jazzen ble norsk. Den gangen da det ble lov å spille alt mot alt, den gangen det ikke lenger var noen regler. Men allikevel var lover.

Om å etterligne og være seg selv - På denne tiden ble du jo beskyldt for å være en Jarrett-kopi.

- Og med rette. Det ligger i harmonivalget, da han gikk bort fra kvart-harmoniseringene. Det var det som var så besnærende for meg. Da kunne du plutselig låte som Brahms. Det var ikke alt for mange som gjorde det.

- Den dag i dag er det en viss ortodoksi innen jazzen. En oppfatning om hva som rett og galt, hvordan man skulle spille. Ennå er ikke dette helt stuerent. Når jeg hører mitt første album «Åpning» er det ett spor, Nærmere», som er to-

talt dedisert til Keith Jarrett.

- Jeg skal ikke forsvare meg, men jeg tror det er veldig mange av oss som blir frigjort av å kopiere og imitere. Jeg tror det ligger i sakens natur.

Dette er også gyldig historisk, om vi går tilbake til de aller største. Som Beethovens respekt for Mozart, Schuberts fascinasjon for Beethoven, Carl Nielsens dyrking av Brahms. Det er der hele tiden, og det er ikke lite man bruker av hverandre.

Leonard Bernstein sa en gang om Stravinskys «Vårofferet» at det var ingen takt som ikke var spilt før, allikevel var det noe av det største i moderne musikkhistorie.

- Men jeg har ikke fulgt Jarrett mye etter at han sluttet å skrive. Fordi jeg var så opptatt av komposisjonene hans.

- Du framstår på mange måter som en tilbakevenden til en tidligere komponistrolle. En rolle hvor improvisasjonen hadde en prominent plass i framføringen av verkene.

- Jeg er veldig opptatt av skrevet musikk. Det ser du på alt som ligger rundt her av plater og partiturer. Klassisk musikk. Det merker jeg mer og mer. Selv om jeg, ikke minst på solo-konsertene mine, bruker mye improvisasjon. Noe som jeg syntes er fenomenalt å gjøre.

- Men jeg føler at jeg alltid må starte et sted, og komme til ett sted, alltid. Jeg prøvde en gang på 1970-tallet det som Keith Jarrett gjorde, helt improvisert fra begynnelse til slutt. Slik som når du hører Supersilent i dag. Det er noe veldig besnærende i det.

- Jeg opplever det som utrolig krevende. Jeg har snakket mye med Terje Rypdal om dette, han er også opptatt det melodiske aspektet. Faren er at det blir en form for «halv musikk» som han kaller det. Det er et f lott uttrykk. At man kommer til et punkt der det bare blir «halv musikk». Det blir en masse anslag, så venter man på utviklingen, og konklusjoner som aldri kommer. I en del av den veldig improviserte musikken forsvinner konklusjonen. Så kan man diskutere om det er positivt eller negativt.

- Du har nok rett, at jeg velger det som har en eller annen form for struktur.

- Det gir meg et inntrykk av at din identitet på musikkområdet knytter seg mer til komponistrollen enn til rollen som instrumentalist?

- Absolutt. Det er nok riktig. Med den tidligere Sea-kvartetten, hvor jeg først og fremst er hovedkomponist, så er set-listen mye lenger enn på et vanlig jazz-sett. Antall låter du skal innom er mellom tolv og femten, mens med en jazzkonsert er det kanskje bare to-tre ting.

Musikkens grenseoverskridende natur - I motsetning til tre av de siste ECM-platene dine «Life in Leipzig» med Terje Rypdal, «Remembrance» med Tore Brunborg og Jon Christensen, og nå sist, «La Notte» med Arild Andersen, Anja Lechner, Andy Sheppard, Eivind Aarset og Marilyn Mazur, som i mine ører vender tydeligere tilbake til et mer allment jazz-idiom. Men det har vel også mye med hvem du spiller med?

- Ja, det er riktig, og du har helt rett, det har mye jazznytt [17]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 18

[18] jazznytt

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 19

Tenk på hvor tungvint alt var. Var noen av dere på ECM-utstillingen i München?

Den var fantastisk. Den geniale kuratoren for utstillingen, [Okwui Enwezor, direktøren ved «Haus der Kunst» der utstillingen var] hadde fylt en hel vegg med taper. Bokser fylt med enorme Agfa og BASF 24-spors-taper, i en hylle av enorme dimensjoner, nesten som en bokhylle laget av kunstneren Anselm Kiefer. Til hvert opptak gikk det med fire-fem taper. På den ene boksen sto det «Paul Bley», den ved siden sto det «Keith Jarrett» på, «Jan Garbarek». Og så videre.

Det var gripende, et stykke musikkhistorie. med hvem man spiller med. Valget av trommeslager og perkusjonist har utrolig mye å si. Som Marilyn Mazur, som både er trommeslager og perkusjonist, og som kan spille et straight trommekomp slik hun gjør på «La Notte». Og som Jon Christensen, som er Mr Jazz, uansett hvor fritt han spiller.

- Det har mye med valg av folk å gjøre, på en merkelig måte. Det er spennende at med et melodisk utgangspunkt kan ta det i så mange retninger.

- Det peker vel mot noe som er essensielt i jazzen, tøyeligheten, den betydelige friheten du har innenfor rammen av en klassisk småform, til å strekke, snu, vende, invertere musikken, til å blande inn helt nye ting. Det er en frihet som kanskje Bach ville funnet i enden på sine fuge-teorier. Jo mer komplisert og flerstemmig det blir, til slutt ville han møte en vegg, hvor alternativet ville være å gi slipp på alle regler og konvensjoner!

- Det er spennende! Ikke minst er det musikkhistorisk spennende!

I følge Sarah Vaughan så hun en gang Charlie Parker sitte på en buss og lese Stravinsky-partiturer; «Vårofferet» og «Ildfuglen».

Alfred Appel forteller i «Jazz Modernism» at tidlig i 1951 skulle Parker spille med kvintetten sin på Birdland. Rett før bandet skulle på, kommer Igor Stravinsky inn og satte seg på Appels nabobord. Red Rodney gjenkjente Stravinsky og forteller Parker hvem som var blant publikum.

Da Bird kalte opp første låt, «Ko-Ko», la han inn åpningen av «Ildfuglen» i det andre koret.

Appel beskriver Stravinskys reaksjon, «he roared with delight, pounding his glass on the table, the upward arc of the glass sending its liquor and ice cubes onto the people behind him».

- Når musikere som Charlie Parker nevner inspirasjon fra Sjostakovitsj og Stravinsky, Schönberg o.a., på et tidspunkt da jazzen fortsatt var en folke- og underholdningsmusikk! Hva er det som skjer her?

- Er ikke all musikk på alle nivå grensesprengende, om du kommer langt nok i en helhjertet dedikert tilnærming? At det alltid vil være det?

Det er alltid noen, nesten som antropologer, som går tilbake til originalinstrumenter og skal gjenskape det, men det blir nesten umusikalsk opplever jeg.

- Det som skjedde i USA i perioden fra trettitallet og de neste tiårene er veldig spennende.

Har du lagt merke til hvor amerikansk noe av den sene musikken til Rakhmaninov og symfoniene til Prokofiev kan lyde? Det er nesten som musicals, slik som andre-satsen, scherzoen, i Prokofievs femte symfoni. Det kan nesten høres ut som noe fra Broadway, som skrevet av Leonard Bernstein.

Leonard Bernstein opphevet på mange måter

skillet mellom klassisk musikk og populærmusikk, som i musikken til «West Side Story» og gjennom sin fjernsynsbaserte folkeopplysningsvirksomhet.

- Det er det grenseoverskridende igjen.

- Det er jo også i denne perioden at jazzen vokser ut av sitt hjemlige rede og får, ikke bare et amerikansk, men også et globalt nedslagsfelt. Før denne musikken i neste omgang transformerer seg selv i møtet med andre og helt nye musikalske og kulturelle sammenhenger.

- Tenk på hva medieutviklingen har hatt å si for dette, hjulpet fram med framveksten av radio, opptaksteknologi og etter hvert fjernsyn! Amalie Christie, min lærer gjennom mange år, sa en gang noe til meg som nesten er hjerteskjærende å tenke på i dag. På 1920-tallet studerte hun i Berlin. Hun spurte «Når kunne vi høre en Mahler-symfoni?». De hadde ikke tilgang til plateopptak, så det var jo bare hver gang det ble satt opp et Mahler-program i Berlin. Hun misunte meg så veldig den tilgangen til musikk som jeg hadde.

- Slik sett er jo vår generasjon akkurat en overgang mellom disse to verdenene, vi er i kontakt med hennes verden. Vi husker fortsatt én radiokanal, de gamle 78-platene [med sine tre-fire minutters begrensning]. Hvor tungvint det var å få tak i musikk. Men som allikevel var starten på en helt ny måte å kommunisere musikk på.

Dette mens forfatteren av disse linjene har kunnet velge mellom framføringer av Stravinskys «Vårofferet», Mahlers femtesymfoni og Ahmad Jamals trio på fjernsyn.

Musikk som kommunikasjon - I dag sitter vi med hyllemetre med favorittmusikere og –komponister, og kan spille hva vi vil akkurat når vi vil. Det er lett å bli blasert i møtet med musikk i dag.

- Tenk på hvor tungvint alt var. Var noen av dere på ECM-utstillingen i München? Den var fantastisk. Den geniale kuratoren for utstillingen, [Okwui Enwezor, direktøren ved «Haus der Kunst» der utstillingen var] hadde fylt en hel vegg med taper. Bokser fylt med enorme Agfa og BASF 24-spors-taper, i en hylle av enorme dimensjoner, nesten som en bokhylle laget av kunstneren Anselm Kiefer. Til hvert opptak gikk det med fire-fem taper. På den ene boksen sto det «Paul Bley», den ved siden sto det «Keith Jarrett» på, «Jan Garbarek». Og så videre. Det var gripende, et stykke musikkhistorie.

- Angående ECM, det virker for meg som om du er en av de musikerne i stallen som har best kontakt med Manfred Eicher?

- Jeg kom jo seint til ECM, det var først i 1993, med «Water Stories». Men jeg var så heldig å

bli kjent med ham før det. Catharina og jeg bodde i krysset Oscars gate og Uranienborgveien, og Manfred bodde på West hotell når han var i Oslo. Vi ble fort nære venner og han kom hjem til oss, ofte med taper fra nye innspillinger.

Vi var for eksempel av de aller første som fikk høre «Officium».

- Han kom med stjerner i øynene, rett fra Rainbow. Vi kunne snakke om så mye, utover det musikalske. Det er selvfølgelig den felles fascinasjonen for kino som vi har, som utkrystalliserer seg i «La Notte» nå. Og film og litteratur.

Det har vært tyve spennende år!

- ECM-historien din startet med «Water Stories», fortsatte med «The Sea» og «The River». Hva er det med deg og vann?

- Ja, det er Manfred igjen. Jeg kom med «Water Stories», et bestillingsverk til Rosendal Musikkfestival i 1992, med tittelen «Vandring mot havet». Ideen var å beskrive en isblokks titusenårige vandring fra den ble dannet langt oppe i Folgefonni til havet, mens den langsomt smelter.

- Manfred har alltid hatt et ertete forhold til Norge, og puttet derfor inn en hval på coveret!

Bare for å si «bare pass dere, selvgode Peer Gyntere!». Det er jo ganske morsomt, med en hval på coveret.

- Plata «The Sea» skulle egentlig hete «Largo», men så hadde det like før blitt gitt ut en plate med samme navn med Herbert von Karajan, ei plate med mer «schmaltz»-greier. Da sa Manfred: Fortsett å tenke vann, the sea. Det jeg likte var at det hadde både det horisontale og vertikale elementet i seg. Det rytmiske elementet og det å se ned i noe. Uten at det ble for konkret.

- Av og til så synes jeg at musikken burde overlates til seg selv. Som på «La Notte», hvor det bare er kutt «I», «II», …, «VII»«VIII». Jeg synes av og til at titler kommer i veien.

- Da støtter du meg i det jeg ofte opplever som anmelder og som allmenn lytter, at titler tvinger på meg en fortolkningsramme som jeg ikke kjenner igjen i musikken.

- Det er håpløst med Richard Strauss! Jeg fatter det ikke, men det måtte det antakeligvis til for at han kunne komponere. Lage disse latterligere historiene som egentlig ikke er en del av musikken.

- Musikk er en tosidig affære. Per definisjon er musikk en kommunikasjon. Det betyr at like viktig som komponistens og utøverens intensjoner er tilhørerens referanse-verden. Hvilket innebærer at det ikke er én sannhet om musikken, det er mange likeverdige sannheter om musikken. Om jeg fortolker din musikk på en annen måte enn deg som komponist, betyr ikke det at min fortolkning er mindre gyldig.

- Det er jo det som er så spennende. jazznytt [19]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 20

Det er en så stor skandale det som skjer rundt Munch-museet i dag. Og det som skjer med «Livsfrisen». At han i Bergen bare på ren f…skap setter foten ned for å låne ut ett bilde for å komplettere frisen. At man ikke greier å vise frisen samlet, slik Munchs ønske var, det er en forbrytelse! En forbrytelse mot en person som har gitt denne gaven til, ikke bare Oslo Kommune, men hele det norske folk

- Samtidig så kommuniserer det. Det er dette totalt uutsigelige i musikken!

- I kunst i det hele tatt. At mottaker er en medskaper. Du merker det enda mer i litteraturen.

Hvordan totalt forskjellige lesninger av en historie, enhver som mottar er så til de grader en medskaper. Men kanskje mest i de mer abstrakte formene for kunst. I film får du så mye visuell og annen informasjon at du kan spille mindre på din egen kreativitet. Det er vanskeligere å dikte videre på personene, når du er midt oppe i et autoritært språk.

- Musikk og litteratur er ikke så autoritære. De leveres til deg med beskjeden; se på dette her, du kan bruke det hvordan du vil, til hva du vil. Det er det besnærende!

- Derfor betyr det også så mye for folk.

- Hvordan kan noe som er så åpent og demokratisk allikevel skape inntrykket av at det er en meningsbærende kommunikasjon, en dialog? Det er det som fascinerer meg med å skrive om og formidle noe av dette magiske. Samtidig som du mangler et språk for å gjøre det.

- Og det er det vanskeligste av alt. Det språket som finnes, som bygges opp musikkteoretisk, det er like ille som selvangivelsen. Jeg prøvde å lese selvangivelsen og skjønne hva det sa om forskjellige ting. Da tenkte jeg; dette går ikke, her får jeg bare skrive inn tallene mine, og håpe det beste!

- Jazzmiljøet har gjort seg selv en gedigen bjørnetjeneste på dette. Ved å skape inntrykket av at du må «vite» så mye, du må ha en teknisk, harmonisk og musikkteoretisk innsikt for i det hele tatt å kunne nyte musikken.

- Og det er jo bare sludder. Dette er også ulempen ved en akademisering av så mange deler av livet vårt. Snart må man vel ha universitetsutdannelse for å kunne bli snekker! Noe er riv ruskende galt. Det er en forståelig fascinasjon med det å forstå noe, som ligger bak. Men [et ekskluderende] snobberi har på mange måter tatt over.

Forfatteren og komponisten - Hva er forholdet mellom det å skrive litteratur og det å skrive musikk? Er det en musikalitet i det å skrive?

- Det er en sammenheng. Men jeg har prøvd å skille de to rollene for å kunne framstå som seriøs. Jeg driver ikke en gang en cross-over-virksomhet. Jeg dyrker det grensesprengende, men utgangspunktet må være en naturlig tilhørighet i noe.

- Men det er klart det er en nær sammenheng, det er rytme – og en struktur. Det du skrev på en side har konsekvenser for hva du skal skrive tretten sider lenge framme. Akkurat som i en komposisjon.

[20] jazznytt

- Fordi jeg holder på med et bestillingsverk til 2014-jubileet har jeg begynt å skrive sangtekster igjen. Det er ellers noe jeg nødig gjør, fordi jeg synes det vanskeligste i verden er å få en sangtekst til å henge på greip.

- Fram til trilogien om den unge musikeren Aksel Vinding har du holdt de to sidene, forfatteren og komponisten, veldig adskilt, med et vanntett skott mellom rollene. I disse bøkene bruker du helt tydelig din egen musikalske erfaringsverden. Men selv før disse bøkene må det jo ha vært et komplementært skille mellom de to rollene?

- Det skillet har jeg opprettholdt veldig bevisst.

Derfor var det en befrielse å skrive Vinding-trilogien. Det var som demningen brast. Jeg var nesten euforisk da jeg kunne bruke det erfaringsmaterialet som jeg trodde var høyst privat, men som viste seg å være så allment.

- Det er enhver ung students dilemma. Hvilken av autoritetene skal man lytte til? Hvilken vei skal du følge? Bare det å skrive navnet Beethoven og bringe det inn i en roman! At Aksel øver på Waldstein-sonaten. Det var en helt ny verden for meg. Det er selvfølgelig ikke selvbiografisk, men de ytre omstendighetene er veldig like.

Konkurransene, de unge pianistene, miljøet.

- Betyr det at det kanskje kommer mer fra denne verdenen?

- Jeg har ikke tenkt på det å gå videre. Det er en figur i trilogien som har opptatt meg, men jeg har ikke tenkt det kan bli til noe med det første. … Kanskje aldri.

- Den siste boka di, «Verdens Ende», er veldig forskjellig fra dette. Om foreldres verste mareritt, å miste et barn. Men er det ikke allikevel noe som holder de to sammen? Det å takle et tap, en livskrise.

- Det er jo det. Av en eller annen merkelig grunn skriver jeg mye om det. Ikke minst i Vinding, hvor det er de unge som opplever det. Familier som opplever slikt i ung alder. Tenk på Utøyaofrene. Det er kolossale familietragedier.

- Mens andre går gjennom livet uten at det en hendelse, uten ett eneste drama. Livet spiller så forskjellig med oss. Jeg skriver om de som opplever dette tapet i ungdommen. I «Verdens Ende» går fjeg videre på dette med han som nå nærmer seg min alder og som har opplevd dette uopprettelige.

- Du har sagt i flere sammenhenger at din litteratur er et oppgjør med den moderne mannsrollen, den rollen vi som menn blir dels påtvunget og dels velger selv. Men Vinding-trilogien faller ikke inn i dette bildet.

- Nei, kjønnsproblematikk er ikke framtredende i Vinding-trilogien. Kanskje vel så viktig dreier det jeg skriver om forholdet til autoriteter.

Hvordan forholder vi oss til dem, hva gjør vi med dem? Det er det mer av i Vinding. Der må

han ta et valg.

- For å skape samtidslitteratur som kommuniserer, må man også ha en viss selvkritiskhet. Man må se med skepsis på mye av det som er en selv.

I det ligger litteraturens muligheter, det å behandle det ubehagelige, det som ikke alltid går opp. Det er sjelden man skriver om lykkelige mennesker. Å skrive om mennesker som går rundt og bare er lykkelige, hvor er historien da?

- Vil ikke det bli drepende kjedelig?

- Jo, det ville det!

- Et fantastisk uttrykk for dette er Leo Tolstoys åpning av «Anna Karenina»; «Alle lykkelige familier er like; alle ulykkelige familier er ulykkelige på hver sin egen måte.»

- Eller som John Donne sa det, «han hadde alt, men det var også alt han hadde».

- Denne fascinasjonen din for John Donne, startet den med «Grace»-prosjektet?

- Nei, det går lenger tilbake. Ære være bokhandlene. Jeg skulle skrive et verk for Randi Stene. På jakt etter tekster å skrive musikk til kom jeg over en bok på Norli, med Donnes tekster. Tekster som traff meg umiddelbart. Plata kom ut i 1989 på Kirkelig Kulturverksted med tittelen «The Shadow».

Edvard Munch - Så vidt jeg forstår startet Munch-arbeidene dine med boka «Historien om Edvard Munch», før du går inn i det musikalske med plata «Løsrivelse» med Kari Bremnes»?

- Det kom vel nesten samtidig. Jeg var i gang med Munch-biografien da jeg ble spurt om «Løsrivelse». Men det startet nok i det litterære, det er riktig det.

- Kjente du til Munchs tekster da du startet med dette?

- Ja, men jeg visste ikke hvor omfattende de var.

Jeg hadde fått lese litt, takket være Pål Hougen.

Den f lotte fyren som var direktør ved Munchmuseet.

- Det er en så stor skandale det som skjer rundt Munch-museet i dag. Og det som skjer med «Livsfrisen». At han i Bergen bare på ren f…skap setter foten ned for å låne ut ett bilde for å komplettere frisen. At man ikke greier å vise frisen samlet, slik Munchs ønske var, det er en forbrytelse! En forbrytelse mot en person som har gitt denne gaven til, ikke bare Oslo Kommune, men hele det norske folk.

- Samme skandale med forfatterskapet hans. Det er så stort, det er så fantastisk. Og så finnes det ikke! Det bare den ene lille boka, ellers er det aldri utgitt.

- For alle oss andre var jo omfanget av det en voldsom overraskelse.

- Og fortsatt er det mange som ikke vet om det.

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:14 Side 21

De bryr seg overhodet ikke med det i «Munch 150». Det er ett lite foredrag om Munch som forfatter på Løten i august, det er alt.

- Munch som forfatter og som bildende kunstner, hva kan du si om forholdet mellom dem?

- Det er ekstremt sterkt. Det er så utrolig tett.

Han beskriver hvert eneste av hovedmotivene sine i litterær form.

- Som når han skriver om «Skrik» at «Mine venner gik videre - jeg sto der skjælvende av angst - og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen».

- Ja, ikke sant. Og det samme med «Sykt barn», «Sjalusi», «Døden i sykeværelset»… alle hovedmotivene. «Angst», hvor han skriver «Jeg så alle mennesker bak deres masker, jeg så gjennom dem, og jeg så lidelse i dem alle. Bleke lik som stundesløse iler, mot en snirklet vei hvis slutt er graven».

- Nå kommer også «Soloppgang» på ECM om litt, basert på helt nye Munch-tekster. Jeg gjorde det i Domkirken for tre uker siden med Oslo Kammerkor, Kari Bremnes, Bjørn Kjellemyr og Hans Kristian Kjos.

- Gjennom å bli kjent med Munchs tekster og deres forhold til bildene, så virker det for meg som Munch ikke så noe skille mellom uttrykkene. For ham var det en total-kunst, hvor det ene utfyller det andre.

- Det sa han i et intervju en gang også. At hele «Livsfrisen» var skrevet som litteratur. Det

hadde vært morsomt å rekonstruere det. Satt av noen små midler og fått en erfaren redaktør til å gå gjennom materialet, organisere det. Slik at det kunne utgis i et firebinds verk med et kritisk perspektiv.

- Hvordan nærmer du deg til oppgaven å skrive musikk til slike tekster og deres uttrykk? Til å tre musikalsk inn i den virkelige persons begrepsverden og videreutvikle den?

- Akkurat det er det minste problemet. Det blir en nærhet, man blir så betatt av ham. Største problemet er rett og slett formen. Det at han skriver totalt umetrisk, formen er f lommende prosa. Jeg må sette meg fore at dette kan man skrive musikk til, uansett koplingen til det bildende. Formen skaper en spenning mellom tekst og musikk. Det blir ikke selvfølgelige melodier som når du har «ta-da-ta-da- ti-da-ti-da», du har ikke bare jamber og trokeer på rekke og rad. Det blir ikke så forutsigelig. Men da blir heller ikke musikken kjedelig. Om du har en setning som svinger seg litt, og som byr på utfordringer, så kan du musikalsk greie å strekke deg litt. Det er den store utfordringen.

- Så det å tre inn i dette skrevne universet og samspillet med bildene, det oppfatter du ikke som problematisk.

- Nei, men man kan jo få litt prestasjonsangst i møtet med noe Munch. Så jeg velger å se det

som litteratur. Som tekster ikke av den verdensberømte maleren, men som av en hvilken som helst forfatter jeg har lyst til å tonesette. Det kunne i og for seg vært Stein Mehren, som jeg har tonesatt mye. Som også skriver f lommende prosa.

- Da kommer det et naturlig oppfølgingsspørsmål.

Det er knyttet til boka di om kunstneren Bendik Riis, «Drømmemesteren». Når kommer det musikk inspirert av Bendik Riis?

- Vet du, det har jeg snakket med [den tidligere NRK-journalisten] Finn Jacobsen om, som ga ut den store boken med bildene av Riis. Det var faktisk ham som foreslo det. Det var en kjempeide svarte jeg, men det måtte være deg som velger ut bildene. Selv om det må vente, hadde det hadde vært veldig interessant!

- Når vi snakker om eksistensialistiske univers, så er Bendik Riis sitt noe helt for seg selv. Etter at du har vært på din første Bendik Riis-utstilling blir du aldri den samme personen igjen.

Hvilket du heller ikke blir etter et møte med Ketil Bjørnstad. Etter dette er han definitivt en del av mitt kontinent!

jazznytt [21]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 22

ET MISFORSTÅTT GENI? Gitaristen og banjoisten EUGENE CHADBOURNE har vært i Norge noen få ganger de senere årene. Å gå på konsert med han er alltid en morsom opplevelse. Vi fikk vår ukrainske kollega Serge Klein til å prøve å få en oversikt over denne mannen da han gjestet Novi Sad i Serbia i august i fjor.

[22] jazznytt

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 23

TEKST: SERGE KLEIN OVERSATT OG BEARBEIDETAV JAN GRANLIE ILLUSTRASJON: JAN GRANLIE

jazznytt [23]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 24

e

ugene Chadbourne er født 4. januar 1954 i Mount Vernon, New York.

Han blir regnet som en av amerikas mest kreative improvisatører på gitar og banjo. Hans spill har alltid vært svært ukonvensjonelt og hans improvisasjoner har alltid vært preget av humor og galskap.xxxxxxxxxxx Han begynte som rock’n roll-gitarist, men gikk fort lei av alle de streite konvensjonene og at det ikke var store rom for eksperimentering og plutselige innfall i rocken. Derfor gikk han over til å studere andre musikksjangere som blues, country, bluegrass, støymusikk og frijazz. Han ble tidlig inspirert av de eksperimentelle tingene Captain Beefheart og Frank Zappas Mothers of Invention holdt på med. Det bemerkelsesverdige albumet «Songs» (INTAKT, 1993) viser dette på en god måte. Her er det masse politiske referanser, noe man kan høre i låter som «Knock on the Door» og «Hello Ceausescu», og coverlåter, som Nick Drakes «Thoughts of Mary Jane» og Floyd Tilmans «The Cold War With You».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXxxxxxxxxxxx Chadbourne eksperimenterte seg også fram til sitt helt egne instrument, som ble kalt the electric rake, laget ved at han monterte en elektrisk gitarpick-up på en vanlig plenrake. Dette instrumentet kan bl.a. høres i duett med den klassiske pianisten Bob Wiseman på Wisemans plate «This Cold War With You» fra 1991.

Chadbourne har jobbet med de f leste markante personer innenfor den internasjonale frijazzen, som John Zorn, Fred Frith, Derek Bailey, Han Bennink, Carla Bley, Paul Lovens, Jello Biafra, Ali Takase og Jimmy Clark Blake.

I 1970 oppholdt han seg i Canada, hvor han ledet et radioprogram med tittelen «Radio, Radio» som var beryktet for all den obskure og originale musikken de valgte å spille. Han var også leder for bandet Shockabilly (1982-1985) med bassisten og organisten Mark Kramer og trommeslageren David Licht. Dette bandet ga ut fire temmelig oppsiktsvekkende album.

Siden 1981 har han vært bosatt i Greensboro i North Carolina.

Han forteller om sin oppvekst i Boulder, Colorado, hvor han gikk på skole med Jello Biafra.

– Han var litt yngre enn meg, forteller han, men jeg kjente familien. Jeg mener å huske at hans egentlige navn var Eric Borchet. Vi f leipet mye om at byen burde få en statue til ære for oss to, ler han.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I Boulder hadde man også Naropa Institute of Allen Ginsberg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg vet ikke om denne historien er kjent, forteller han, men William Borroughs har skrevet om en hendelse ved skolen, hvor man hadde invitert en Lama fra Tibet for å undervise. Han viste seg å være svært glad i sterkere drikkevarer, og var ofte full, og var beryktet for at han prøvde å sjekke opp alle damene. De kalte ham etter hvert bare for «Whiskey Lama».xxxxxxxxxxxxxxx – Apropos Ginsberg. Jeg husker en gang han skulle holde diktopplesning på universitetet. Jeg var for ung til å gå, men mine foreldre var der.

Da de kom hjem var min mor svært oppskaket, fordi seansen hadde startet med at man fyrte opp en masse røkelse før Ginsberg kom inn, og det første han lirer av seg til publikum er spørsmålet: «How big is the prick of the President?».

Det var alltid mye musikk rundt omkring i Boulder. Chadbourne forteller at Bill Frisell visstnok enten kommer fra Boulder eller Denver.xxxxxxxx [24] jazznytt

Jeg hatet rock’n roll.

Jeg mener; jeg ville gitt alle rockebanda dårlige anmeldelser, og alle banda som som kom på den tiden var virkelig grusomme, sånn som Queen, Uriah Heep og Nazareth

– Men den jeg husker best fra oppveksten var Tommy Bolin. Han ledet det lokale bandet Zephyr. De spilte aldri inn noen bra plater, men de var et veldig bra liveband. Bolin spilte ofte lange gitarsoloer. De kunne vare mellom 40 og 50 minutter. Vi pleide å kjøpe «gress» fra han. Også var han med i James Gang. Hver gang det var en gitarist som sluttet i et av de store rockebanda ville de ha med Bolin. Band som James Gang, Deep Purple, Billy Cobham… På grunn av utstrakt bruk av narkotika, døde han etter en overdose i Miami. Men han var en virkelig f lott fyr og en svært dyktig gitarist. Det var han som var den store helten min da jeg var liten.

Blues, jazz og rootsxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Da jeg gikk på high school kom den første plata med Led Zeppelin ut. Nå setter jeg stor pris på den musikken de har laget, men på den tiden syntes jeg ikke noe særlig om det det holdt på med. I stedet fikk jeg interesse for å spille mer tradisjonell bluesmusikk, countryblues, delta blues, hele sulamitten. Folk som Lightning Hopkins, Bukka White, Sun House... og mine

venner hatet meg virkelig for det. De kunne ikke utstå den musikken. Men jeg ble virkelig hekta på det. Det er jo sånn at du starter ett sted, og så utvikler du deg i en eller annen retning. Jeg husker en gang jeg var på biblioteket, og jeg så ei ny plate med John Coltrane som han hadde kalt «Live in Seattle». Jeg hadde ingen peiling på hvem Coltrane var, jeg husker bare at det var hyllemeter på hyllemeter med plater i hans navn der. Jeg hadde en kompis jeg spilte bass sammen med, og vi satt i timevis og lyttet til denne plata.

På plata er det slik at man først hører noen fyrer som synger noen merkelige greier, så kommer det inn to basser før Coltranes skrikende saksofon kommer inn. Kompisen min tok av seg hodetelefonene og kastet dem veggimellom, mens han utbrøt: «This guy is so full of shit!». Jeg svarte at hvordan kunne mannen bare spille «shit», når han har hyllemeter på hyllemeter med plater ute? Deretter prøvde jeg å lære meg hele jazzhistorien, en læretid som var veldig frustrerende.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXX - Vi hadde jo denne piratradiostasjonen i Boulder, som stort sett spilte akkurat den musikken de ville. Ingen reklame, bare masse musikk. Det var her jeg første gang hørte Miles Davis’ «Bitches Brew». En av grunnene til at radiostasjonen likte å spille «Bitches Brew» var at det var så lange låter, ler han, - slik at de kunne gå ut og kjøpe pizza mens låta gikk. En gang begynte stiften å hoppe mens gutta var ute for å kjøpe pizza, og dette pågikk en lang stund. Allikevel likte jeg plata, og gikk ut og kjøpte den. På coveret er det et bilde av Miles med bar overkropp hvor han ser riktig sexy og ung ut.xxxxxxxxxxxxxx – Jeg ville finne ut mer om Miles, og gikk på biblioteket og fant ei plate hvor han ser veldig gammel ut. Grunnen til det var jo at han var junkie, og så ut som en «dass». Jeg trodde dette var ei mye nyere plate, og at han var mye eldre på dette opptaket. Jeg tok med plata hjem og fikk et lite sjokk da han spilte «ta-ta-tadadadadada-dai» (imiterer be-bop). Dette gjorde meg veldig forvirret, og det tok meg lang tid å sette meg inn i hele historien til denne musikken.

Piratradio, Vietnam og Suzy Quatroxxxxxxxx På den tiden var det krig i Vietnam. Eugene var en del av en famile med tre sønner, og foreldrene valgte å få dem ut av USA så de skulle slippe å dra til Vietnam. – En av brødrene mine ville ikke militæret ha, erindrer han. – Men de var svært interessert i å få fatt i meg. Og da min far fikk seg jobb i Canada, var det bare å f lytte.

Han bor fortsatt i Canada og er pensjonist i Calgari.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Her traff jeg noen folk som ville ha meg med i en piratradio. Og det var en jobb jeg virkelig likte. Jeg hadde fått meg dame på den tiden, men hun var ingen god match, så jeg jobbet så mye jeg kunne for å slippe unna. Du var oftest alene i studio og kunne gjøre hva du ville. Fremdeles har jeg kontakt med noen av de jeg jobbet sammen med i piratradioen «Radio Kora» eller «Radio Radio» som den etter hvert ble hetende.

– Mens jeg jobbet der gjorde jeg bl.a. intervju med Suzy Quatro. For å si det enkelt, så var vel ikke hun akkurat den skarpeste kniven i skuffen!

Hun kunne ikke snakke om noen ting. Hvis du spurte henne om den berømte tatoveringen hun hadde på rumpa, ble hun virkelig forbanna, så hva skulle man da snakke med henne om?xxxxxx – For fem, seks år siden var vi på vei fra en konsert i Southhampton til London. Vi hadde akkurat fylt bensin, da vi får øye på et skilt utenfor

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 25

en skikkelig brun bar på andre siden av veien hvor det står: «Tonight! Suzy Quatro!» Så hun er fortsatt ute og spiller, men kanskje ikke med samme glamour som tidligere.

– På radiostasjonen spilte vi ofte mye Albert Ayler og annen frijazz. Da var det alltid en som ringte og krevde at vi måtte slutte med denne «bullshiten». «Put on some fucking Deep Purple, hey!», hvorpå vi puttet på enda ei Albert Ayler-plate. Og han ringte selvsagt tilbake og spurte hvordan det ble med den Deep Purpleplata? Vi fortalte han at vi spilte Deep Purple akkurat nå, «Live in Tokyo», og lurte på om han virkelig hørte på. Han sa at han bare hørte en masse saksofon-hyl, hvorpå vi svarte at han måtte ha havnet på feil kanal. Og slik fortsatte vi. Å skaffe seg ei feit platesamlingxxxxxxxxxxxxx Radiostasjonen i Calgari hadde på den tiden ikke et eget platearkiv, så de som jobbet der måtte spille sine egne plater. Det som virkelig

hjalp på størrelsen på min egen platesamling var at jeg begynte å jobbe litt for en lokalavis, hvor jeg skrev noen plate- og konsertanmeldelser.

Det gjorde jeg fordi det ikke var noen andre som hadde lyst til å skrive om rock’n roll. De var altfor gamle. Jeg hatet rock’n roll. Jeg mener; jeg ville gitt alle rockebanda dårlige anmeldelser, og alle banda som kom på den tiden var virkelig grusomme, sånn som Queen, Uriah Heep og Nazareth. Jeg husker jeg slaktet ei skive med Uriah Heep, og selvsagt ble det bråk! Men det rare er at disse banda fremdeles ruller rundt på veien og spiller. For ikke lenge siden var jeg tilbake i Calgary, og da hendte det samme som med Suzi Quatro. Utenfor en luguber pub hang det en plakat hvor det sto: «TONIGHT! NAZARETH!»… Åh, jeg husker jeg anmeldte ei plate med Nazareth...xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det morsomme med denne tiden, var at lesere sendte inn sinte klager på hvordan jeg anmeldte disse banda. «HOW DARE YOU put down Uriah Heep?!» Redaktøren ble overrasket over at det i det hele tatt var noen som gadd lese disse

anmeldelsene, så jeg fikk først ris og så ros derfra. Og det var virkelig verdt pengene. Tenk å få betalt for å slakte dårlig musikk!xxxxxxxxxxxxxxx – Jeg begynte etter hvert å skrive til alle plateselskapene og fortelle at jeg skrev anmeldelser og om de kunne sende anmeldereksemplarer. Så hver dag da jeg kom hjem fra jobb, lå det en pakke eller f lere med plater og ventet på meg.

Egne platerxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Senere, på 70-tallet, begynte vi å gi ut våre egne plater. En masse folk fra utlandet, spesielt fra Sovjet og Polen var aktive og ville ha de platene jeg hadde gjort med John Zorn, eller hvem det nå var, men at de ikke hadde vestlig valuta.

Så hva skulle de gjøre? Så jeg ba dem sende meg noen plater med musikk fra deres land og sa at jeg var interessert i all mulig musikk. Derfor ble jeg fort sittende med hauger med øst-europeisk og russisk country and western. Jeg fikk bl.a. en god samling med Dean Reed, som antagelig var den eneste som dro fra USA til Øst-Tyskland på den tiden. Men etter en tid begikk han selvjazznytt [25]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 26

mord. Han var vel ikke så veldig «happy» over at han hadde f lyttet, kanskje? Kanskje han rett og slett ble myrdet? Jeg vet det er noen som har planer om å lage en film om han. Den tror jeg kan bli interessant. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Men det er en litt fin historie rundt alle disse merkelige platene fra Øst-Europa og Sovjet. Jeg ante jo ikke hva alt dette var. Tekstene på coverne var jo skrevet med cyrilliske bokstaver.

Dette var på en tid da det var mange russiske jøder som f lyttet til North Carolina, dit jeg hadde f lyttet på slutten av 70-tallet. Mange av barna gikk på skole med mine barn, og ofte var disse barna hjemme hos oss. Da de ble hentet av mødrene spurte jeg ofte hvor de kom fra, og da var det ofte USSR eller Ukraina. Jeg viste fram noen av platene og ba dem fortelle meg om dem, og da var svaret ofte: «Wer dis u find dis records?», så måtte jeg gang på gang fortelle hele historien. En gang var det en mor som faktisk begynte å gråte da hun så en av platene med Melodia-labelen på.

New York, New Yorkxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1977, da Jimmy Carter ble valgt til president i USA, og han valgte å benåde alle som hadde nektet å dra til Vietnam, var Chadbourne mer enn klar for å dra tilbake til USA. Han hatet det dårlige været i Canada, selv om juli og august ofte var bra. Men han ville spille jazz og annen improvisasjonsmusikk, og han mente alle i Canada var erkekonservative når det gjaldt musikk.

– Det var helt krise, forteller han. – Man hadde store diskusjoner gående om jeg var i stand til å stemme gitaren min eller ikke. Det var helt håpløst.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – En periode arrangerte jeg konserter i Calgari.

Den første konserten var med Anthony Braxton.

Han spurte meg om hva i all verden jeg gjorde i Canada. «Kom til New York, så skal du få bli med i bandet mitt». Dette er ting han sier til alle, fordi han er opptatt av at folk skal f lytte på seg for å komme videre i livet, men om han virkelig mente det, vet jeg ikke.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg skal til New York og spille med Anthony Braxton, sa jeg en dag. En måned senere innså jeg at jeg aldri skulle få spille med Anthony Braxton. Og han holder fremdeles på med det.

Sist jeg traff han sa han (imiterer Braxtons stemme): «We need to make three two record sets next year»…xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – I løpet av de første to ukene i New York traff jeg, i praksis, alle de musikerne jeg spilte med de neste sju årene. Så å f lytte dit var en god idé.

The Schockabillyxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Chadbourne har helt siden han kom til New York skrevet ned notater hver dag om hva som skjedde. En slags dagboknotater.xxxxxxxxxxxxxxx – Dette er noe jeg nå prøver å få sortert med tanke på å lage en bok engang. Alle gigene er nedskrevet, alle øvelsene, alle filmene jeg så – alt ble notert. Jeg har full kontroll på det jeg holdt på med. Hvor mye jeg har tjent på hver jobb, to dollar her, 5 dollar der. Og da jeg kunne notere at jeg hadde fått 10 dollar for en gig var det stor stas. Og så gikk det etter hvert over til en fordobling av summene. Waoooh! Pulikumsmassene vokste fra konsert til konsert. Fra kun en betalende til ti, og videre til jeg ikke kunne telle alle sammen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Etter en gig med det nye bandet The Shockabilly, husker jeg at noe skjedde. Jeg oppdaget at det faktisk kom folk og hørte på bandet som ikke bare var de gutta med briller. Det kom til og med jenter for å høre på oss!xxxxxxxxxxxXXXXX [26] jazznytt

Etter en gig med det nye bandet The Shockabilly, husker jeg at noe skjedde.

Jeg oppdaget at det faktisk kom folk og hørte på bandet som ikke bare var de gutta med briller. Det kom til og med jenter for å høre på oss

– The Schockabilly var den gang bassisten og organisten Mark Kramer og trommeslageren David Licht. Da vi startet bandet var det større besetning. Da var vi en kvartett med cellisten Tom Cora (John Zorn, Butch Morris, The Ex, Curlew), og senere kvintett med saksofonisten John Zorn i tillegg, som vi kalte Chadbournes.

Vi prøvde ut en rekke forskjellige konstellasjoner, før vi endte opp med trioen med Kramer og Licht. Da ble det ikke så mye country and western, men mer psykedelica fordi vi likte å spille på rockeklubber. Vi var egentlig mest opptatt av å få spillejobber. Når vi endelig sto på scenen, kunne vi jo gjøre som vi ville, og hvis publikum ble forbanna, så trigget det meg bare enda mer.

PunkxxxxxxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXX Punken kom virkelig til New York da bandet Black Flag hadde konsert i byen. Den kjente rockekritikeren Robert Christgau mente at dette var nazi- eller fascistmusikk, mens andre skrev at dette bare var støy.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg tenkte at det sannelig var på høy tid.

Rock’n rollen hadde bare blitt verre og verre med årene, og diskoen var ikke til å holde ut, så dette var en musikk jeg ville sjekke ut. Særlig hvis det var rock’n roll ispedd støy.xxxxxxxxxxxxx – Så jeg kjøpte plata til Black Flag, fordi jeg virkelig var interessert i å sjekke ut hva dette var for noe. Og jeg tenkte: Hvordan kan denne fyren si at dette er fascistisk musikk? Jeg ville heller kalle det det motsatte, anti-fascistisk. Men Christgau visste bare ikke hva han snakket om. Jeg husker en gang han skrev at David Bowie var viktigere enn Ornette Coleman fordi f lere folk hørte på

musikken hans. Han er en av de mest berømte rockekritikerne, men han har en temmelig «stupid» filosofi. At f lere ganger så mange folk hørte på Bay City Rollers enn David Bowie, gjorde dem ikke viktigere enn Bowie i musikkhistorien!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg var allerede for gammel til å være en punker. En gang i tiden ønsket jeg å være en hippie, men da var jeg for ung. Jeg bommer visstnok på alle trender. Men vi fikk spille på alle disse klubbene. Ofte var arrangørene veldig på at det skulle være skikkelig «hard core»-lyd, og vi fikk aldri lov til å ha med eget lydanlegg. Men det var f lere av banda vi hørte på den tiden som var virkelig bra. Minutemen utforsket en rekke morsomme ting, og Butthole Surfers var virkelig unike. Vi gjorde en større turné med dem i Texas, og det var virkelig en «höydare». Ene kvelden kunne de spille oss fullstendig ned av scenen, mens neste kveld var de så mye på syre at det var vi som ble høydepunktet.

Respekt vs ironixxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Mange vil nok påstå at Eugene Chadbourne i mange tilfeller håner de coverlåtene han gjør.

Selv sier han at han mener dette er en del av jazztradisjonen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Se bare på hva John Coltrane gjorde med «My Favorite Things». Han gjorde noen virkelig «freaky» versjoner av den låta. Jeg har alltid hatt sansen for hans versjoner, og jeg er ikke enig med de som sier at han dekonstruerer den. Jeg har aldri vært enig i det. Han spilte den bare på en annen måte.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Jeg kan kanskje forstå at noen sier at vi henger ut noen av de coverlåtene vi gjorde med Shockabilly. Kramer hadde en helt annen relasjon til disse coverne og denne musikken en jeg hadde.

For eksempel låta «Psycotic Reaction» som han aldri hadde hørt før. Jeg lærte han låta, men han hadde aldri hørt den på plate før. (Låta var en tidlig garasjerock-låt som først ble innspilt av Count Five i 1965. red. anm.) Så han hadde ingenting å sammenligne med. Jeg hadde den i hodet fra de tidlige innspillingene, da vi lekte og spilte basketball, og alle stoppet for å høre den.

Noen mente at jeg drev gjøn med den pga. den måten vi spilte den på, men jeg likte det. Jeg ville bare gjøre vår personlige versjon av den gamle slageren.

Country and westernxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Da Chadbourne f lyttet til New York, brukte han mye tid på å spille country and western. Han sier at han virkelig likte den musikken.xxxxxxxxxxxxx – Men det jeg kanskje likte best var at mye av publikum ble forbanna da de hørte meg spille denne musikken. Bassisten Bill Laswell fortalte meg en gang, i klare ordelag, at han ikke ville ha noe med meg og gjøre hvis jeg skulle spille denne musikken. Jeg svare: «Great, go fuck yourself!» Jeg likte å få reaksjoner på musikken jeg spilte, om det var positivt eller negativt. Og etter noen år fikk jeg ofte høre fra folk at de virkelig digget country and western på samme måte som de digget avant garde og fri improvisasjon.

Men de hadde aldri trodd de skulle høre noen som kombinerte disse sjangerne.xxxxxxxxxxxxxxx – Da måtte jeg innse at jeg holdt på med noe helt spesielt, og at jeg ikke var enda en av disse som spiller støy-gitar eller noe.xxxxxxxxxxxxxxxx – Og så sier folk: «Jeg pleide å hate country-musikk, men nå liker jeg det pga. dine versjoner.

Jeg har vært nødt til å gå tilbake til de gamle skivene med Johnny Cash og alle de greiene der, for å oppdage at det egentlig er veldig bra!»xxxx

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 27

– Da jeg vokste opp mikset de f leste banda f lere stilarter. Se bare på The Beatles, eller Johnny Cash, Roger Miller, alle disse artistene som hadde mange bra låter. Alle rockebanda gjorde en country-låt som hver fjerde eller femte låt.

– Men vi har jo også sitatet fra Duke Ellington: «Det finnes bare to typer musikk, god musikk og country». Jeg liker historien jeg har hørt om trommeslageren Buddy Rich. På dødsleie spurte de ham om han var allergisk for noe, fordi de ga han alle de smertestillende tablettene, og han svarte: «Contry and western!»xxxxxxxxxxxxxxxxx – I New York hadde man klare meninger om denne musikken. Det var derfor jeg likte å spille der. Men da jeg f lyttet til North Carolina, aksepterte publikum musikken min med en gang.

Jeg gikk fra å være en «freak» som ingen ville snakke med i New York, til alle disse studentene som kom for å høre oss, fordi de syntes vi var morsomme.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Country and western er en av de sterkeste musikkformene i USA. Men å høre folk som Garth Brooks og Billy Ray Cyrus er en pest og en plage. Det eneste bandet jeg liker, som kommer fra Nashville og som har laget noen fine plater, er The Dixie Chicks, og deres anti-krigssanger.

Men det meste annet som kommer nå om dagen er forferdelig. Fordi det eneste de tenker på er å være kommersielle.

Soloxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Chadbourne forteller at han liker å spille solo, enten med sang og banjo eller sang og gitar.

Han ler og sier han synes det er bra når det er

f lere i salen enn på scena, og når man gjør solokonserter, så er det en viss mulighet for at det skal skje. Han liker allikevel å spille i band, men det er alltid vanskelig å få det til å gå rundt økonomisk. Han forteller at han f lere ganger har diskutert jobber på festivaler hvor man vil betale det samme om han kommer alene eller om han har med seg et band.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx – Det er publikum som holder musikken levende, sier han. – De holder den levende ved å lytte til den, kjøpe plater og snakke om den.

Heldigvis kan jeg få de spillejobbene jeg vil, og trenger ikke mase meg til jobber, noe jeg måtte tidligere. Jeg er snart 60 år, og det begynner å bli slitsomt å reise så mye som før. Så nå tar jeg bare de jobbene jeg har lyst på. Og hvert år gjør jeg et par turneer i Europa.

– For noen somre siden fortalte en god venn av meg fra Polen meg følgende: «Jeg skal prøve å skaffe deg en spillejobb på «Legends of Rock»festivalen i Polen. Det er en fantastisk festival oppe i fjellene i f lott natur og de tilbyr deg rom i et nydelig hotell. Etter konsertene pleier musikerne og publikum å samles i baren på hotellet, hvor de har en f lott restaurantmusiker som spiller alle coverlåtene fra 60-tallet». Det han mente var at denne personen skulle være meg!xx - Jeg så på programmet at de hadde booket Procol Harum og all den skiten. Men festivalprodusenten var i utgangspunktet interessert, og gikk inn på YouTube for å sjekke ut noen av de videoene med meg som ligger der. Han ramlet over en hvor jeg spiller solo på the electric rake,

som kun er støy, og han ga tilbakemelding om at det var vel egentlig ikke dette de hadde tenkt seg!

Gjør som de fleste norske jazzmusikere har gjort siden 1975: Delta på det tradisjonsrike sommerkurset i jazzimprovisasjon i Søgne.

28. juli og 4. august.

Lærere 2013: Elin Rosseland (vok), Atle Nymo (s), Helge Lien (p), Mats Eilertsen (b), Audun Kleive (dr), Bjørn Vidar Solli / Knut Værnes (git), Eckhard Baur (tp), Torgrim Sollid (tp/div.)

Kursleder - Erling Johansen

Info og påmelding: www.sommerkursene.no facebook: sommerkurs i jazzimproviasjon

jazznytt [27]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 28

Porsgrunn har bare 30% færre innbyggere enn Skien, allikevel kan jazzmusikere med Porsgrunnsbakgrunn telles på ca. én finger. Skien kan på sin side skilte med brødrene Klakegg, brødrene Kleive, Bugge Wesseltoft, Eyolf Dale, Gard Nilssen, Even Helte Hermansen, André Roligheten, Marianne Halmrast, Frøydis Grorud... Så, THOMAS JOHANSSON: Hva er det med Skien?

HJALLARHORNET FRA GRENLAND Tvers over bordet på Sagene Lunsjbar sitter en lett bebartet fyr, kledd som en tømmerhogger i jeans og rutete skjorte. Under barten titter smilet frem nesten uten avbrudd, spørsmålet får trompetisten fra storebroren av Grendlandsbyene til å klukke lett mens han tar Arendalsgata utenfor vinduet i nærmere øyesyn og gir et logisk og lite oppsiktsvekkende svar.

- Det har kanskje noe med at musikklinja ligger i Skien? Da jeg begynte der så gikk Bjørn Vidar Solli, Marianne Halmrast og Even Helte Hermansen noen år over. De inspirerte gjengen i klassen min, så kom Eyolf og André under oss og ble kanskje inspirert av det vi gjorde igjen, så ble det en god spiral av det. Det gjelder å ha noen forbilder, tror jeg.

- Det er veldig mye som skjer i Skien nå i forhold til på den tiden, mange jazzmusikere bor og jobber i byen. Scheen Jazzorkester er en viktig brikke i det spillet.

Molvær og Miles Thomas Johanssons skolekamerater må sies å ha satt sitt tydelige preg på det norske jazzmiljøet de siste sju-åtte årene. Selv er han mest kjent som bakmannen i Cortex, en særdeles eksplosiv kvartett med barndomsvennen Gard Nilssen bak trommesettet, Ola Høyer på bass og Kristoffer Alberts på saksofon. Bandet har blitt omtalt som «avant garde party music» i Jazzwise, «one of the greatest bands currently working in Norway» i All About Jazz og «eit liveband av klasse» av Dagsavisen. Bak står en tredveåring med sterk forkjærlighet for akustisk frijazz og en usedvanlig trøkk i hornet.

Thomas Johansson plukket opp trompeten i korps som åtteåring, etter sigende fordi han manglet både teknikk og fart på fotballbanen.

Ting begynte å bli litt mer seriøse på ungdomsskolen, da tenåringen ønsket seg til byens musikklinje. I løpet av det andre året på videregående fikk han øynene opp for Nils Petter Molvær, som han syns var veldig rar i forhold til Tower of Power og Maynard Ferguson, de største heltene til da. Men han ble tent!

Johansson, Nilssen, Frode Flatland, David Landsverk og Eyolf Dale startet i kjølvannet av Molværkikcet elektronikabandet Lost time Group. Alt var gjennomkomponert, med to trommiser, piano og trompet, ikke så rent lite inspirert av Molvær. Samtidig hadde han og Nilssen en spesialavtale med Kafé K, som slapp dem inn på jazzkonserter fra de var 15 år, på eget bord uten alkoholservering. Mot slutten av videregående kjøpte han sine to første jazzplater (Miles Davis), og da var jazzkicket født for [28] jazznytt

alvor. Dette sendte ham til Sund FHS etter videregående.

- Det beste med Sund var å plutselig være i et miljø med 18 stykker hvor alle digget det samme, alle hadde den samme grunnen til å være der. Det var et stort kick. Og møtet med jazzmiljøet i Trondheim, jeg fikk høre band jeg aldri hadde hørt om før, som aldri var innom Skien. Når jeg hørte trompetistene Hayden Powell, Stian Omenås og Eivind Lønning så skjønte jeg hvor lista lå hen. I tillegg lurte jeg fælt på hvor jeg hørte hjemme, hva jeg ville med dette her. På Sund virket alle så utrolig klare på hva de drev med, selv om de kanskje søkte minst like mye som jeg. Så det ble til at jeg hørte mer og mer på Miles og Freddie Hubbard.

- Vi hadde et band på Sund hvor vi spilte standardlåter. Men jeg fant ganske tidlig ut at jeg ikke var noen beboptrompetist. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noe funksjonsharmonisk geni, men jeg har bare ikke brukt nok energi på å sette meg inn i det. Da jeg gikk i Stavanger jobbet jeg en del med dette sammen med Tor Yttredal, og jeg kommer stadig tilbake til det, for ikke å fjerne meg for mye fra «språket» musikken min kommer fra. Men andre ting har vært viktigere.

Messingfysikk Det å spille trompet krever masse fysisk av utøveren. Lufttrykk og leppemuskulatur må være i usedvanlig god stand, og vedlikeholdes daglig.

Hvem glemmer vel Ole Edvard Antonsens deltagelse i «71° nord» på TVNorge, med trompeten i sekken og et par timers øving hver dag.

Uansett vær, vind eller tilholdssted. Trompetisten dro for øvrig rett ut på turné etter å karret seg helt til den myteomspunne breddegraden og plassert seg som nummer to i konkurransen…

Johansson har funnet grunnlaget for en god teknikk i den klassiske trompetlitteraturen.

-Hvis jeg ikke vedlikeholder de grunnleggende tingene, blir jeg dårligere til å spille. Har jeg vært på turné i to uker, så har jeg fått masse inn på den kreative fronten, men må ta en skikkelig ryddejobb etterpå, for ikke å spille på meg skader. Utholdenheten blir mye bedre etter en slik turné, men finmotorikken og detaljene… Man får verken varmet skikkelig opp eller ned, så jeg føler at jeg mister litt kontrollen. Og den tekniske kontrollen må være der.

Så hornet er med på ferie, også for Skiensgutten.

Oppskriften Etter Sund fulgte tre år på jazzlinja i Stavanger,

som han mer eller mindre ramlet inn på. De neste årene beskriver han vanskeligheter med å finne det riktige fokuset, skjønne helt hva som skal til for å bli musiker. Ikke så mye spillemessig som organisatorisk. Skolen var lite behjelpelig på å forberede på hva som ventet etter studiene.

- Etter jeg var ferdig i Stavanger dro jeg til Trondheim, skulle leve som musiker og gledet meg veldig til det. Jeg hadde en del jobber utover høsten, men da november kom var det fullstendig tørke. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, så da jobbet jeg som barnehagevikar i et drøyt år. Så begynte jeg å jobbe i korps et par dager i uka, og sakte, men sikkert gikk det opp for meg hvilken arbeidsinnsats som måtte til for å klare seg som musiker. Det var ikke før jeg kom til Trondheim at jeg skjønte hva jeg ville, og at jeg var villig til å gjøre den arbeidsinnsatsen det innebar for å klare seg som musiker.

På slutten av tiden i Stavanger kom nok en oppvåkning etter å ha hørt Don Cherrys «Complete Communion». Sammen med John Zorns Masada ble dette en av hovedinspirisasjonskildene for å danne Cortex.

- Så hva må til for å klare seg som musiker?

- Jeg må starte et band, jeg må øve mer, jeg må finne ut hva slags musikk jeg vil spille, og hvordan man skal booke en jobb og finansiere en turné. Jeg startet Cortex i 2007, vi hadde et par underskuddsturneer, og jeg gikk sikkert 20-25 søknadsrunder før jeg fikk noe støtte i det hele tatt. Men jeg visste at det var dette jeg ville, så for å få spille ute blant folk så skjønte jeg at jeg bare måtte gjøre den jobben der. Den hører bare med.

- Det var ikke før i 2010 at ballen begynte å rulle skikkelig, etter den første plata. Vi fikk en del veldig gode anmeldelser, som igjen førte til jobber på Nattjazz og Moldejazz. Det skapte litt blest om bandet som gjorde det litt lettere å booke. Sånn som i fjor sommer, da hadde vi fått ensemblestøtte og fikk til 20 jobber, turné i Japan og ny plate. Det er helt utrolig for den musikalske utviklingen i et band, å få jobbet så mye sammen. Nå har vi sluttet med settlister også, slik at alle er kollektivt ansvarlig for å bringe musikken videre. Det kan bli veldig mye spenning av det! Og noen nye låter har også kommet ut av det faktisk.

- Mange av låtene til Johansson har et gjenkjennelig tonespråk, ofte med en form for harmonisk moll som melodisk basis. Hvor kommer denne harmonikken fra?

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 29

- Jeg hørte mye på Masada en periode (John Zorns band som blander Ornette Coleman med jødisk Kletzmermusikk), kanskje det har noe med saken å gjøre? Det er i hvert fall et tonespråk som ligger veldig i øret mitt. Det er ikke bevisst egentlig, men plutselig så ser jeg jo at jeg er tilbake i samme landskapet…

Heltidsmusiker Et av de sterkeste kortene til Cortex er utvilsomt Johanssons enorme trøkk og kontroll, et resultat av et langvarig sterkt teknikkfokus. Hva syns han om merkelappen powertrompetist?

- Det er et veldig sterkt ord, men ja, jeg er nok det. Jeg er glad i volum, det gir en veldig tilfredstillelse. Det er kanskje fordi jeg har fysik-

ken til det, jeg har egentlig ikke jobbet spesielt med volum. Atomic er et annet band som har vært viktig for meg, og Magnus Broo er jo en ekstrem powertrompetist med et latterlig trøkk og register. Det høres alltid ut som om tonen er på grensen til å sprekke, men han har full kontroll. Når jeg må og vil langt opp, så er det utrolig slitsomt. Men det fører jo til at det å spille mer nedpå, som taffeljobber eller blåserrekke, det kan jeg gjøre i timevis.

Jeg er ikke i en sånn posisjon at jeg kan si nei til ting, så jeg spiller i blåserrekke og brylluper og sånt. Da er det viktig å ha en f leksibel teknikk og kunne håndverket sitt, det åpner arbeidsmarkedet atskillig.

Fra høsten av sier Johansson fra seg alle faste

undervisningsjobber for å fokusere fullt og helt på en tilværelse som utøvende musiker. Mye tyder på at Cortex med sin andre plate «Göteborg» vil kunne nå enda lenger, i tillegg er bandene Friends and Neighbours og Scheen Jazzorkester i full aktivitet. Det virker som om tingene går rett vei for Skiensgutten. Etter litt betenkningstid klarer han sågar å legge vekk litt av den sedvanlige norske beskjedenheten og gir følgende respons når journalisten vil vite trompetistens største våte musikalske drøm: - Reise på verdensturne med Peter Brötzmann hadde vært helt latterlig fett…

TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU jazznytt [29]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 30

TRESS I ESS TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Bassisten STEINAR RAKNES har i løpet av det siste året kommet med tre vidt forskjellige innspillinger. Alle med strålende mottagelser fra publikum og anmeldere.

For et par år sdiden debuterte bassisten Steinar Raknes, fra Midsund utenfor Molde, med solokonsert under Moldejazz. Alene med bassen sto han på scenen i Forum og fremførte sine låter, preget av country og støvete prærie, med utsøkt basspill og kanskje den fineste, mannlige vokalen vi har hørt på lenge. I fjor ble dette til plate, og siden da har «Stillhouse» gått sin seiersgang over landet. I vår var han oppvarmer for de aldrende herrer i Little Feat på deres Norgesturné, noe som førte til nye kontakter med musikklivet i USA.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På Vossa Jazz i fjor oppsto trioen Urban Connection fra dvalen igjen. Den hardtsvingende trioen med altsaksofonisten Frode Nymo og trommeslageren Håkon Mjåset-Johansen, som vant «Jazz Intro» allerede i 1998, og som hadde tatt noen års pause, var i «sadelen» igjen, og gjorde en strålende konsert på Voss, i tillegg til en godt besøkt Norgesturné i etterkant.

I tillegg til dette jobber Steinar fremdeles i duoprosjektet Skáidi, med den samiske vokalisten Inga Juuso, og på Vossa Jazz hørte vi han med saksofonisten Tore Brunborg i hans bestillingsverk, og den unge saksofonisten Elisabeth Lid Trøen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For noen uker siden kom det nok en plate i Steinar Raknes sitt navn. Denne gangen med hans egen kvartett, som i 2008 gjorde innspillingen «Tangos, ballads & more». Nå kom de med en litt annen besetning (fiolinisten Ola Kvernberg var byttet ut med pianisten Erlend Slettevold), med et konsertopptak fra Tokyo, med tittelen «Live In Tokyo». Her i bladet blir innspillingen skrytt opp i skyene, og deres konsert på Nasjonal Jazzscene i april, var for undertegnede et stort høydepunkt under vårsesongen.xxxxxxxxxxxxxxxx Før konserten på Nasjonal Jazzscene, tok vi en liten prat med Steinar. Han hadde litt tid før lydprøve. Mens bandet ventet på å slippe inn på Victoria.

Vi møttes over en kopp kruttsterk kaffe i nærheten, for å oppsummere de siste måneders aktivitet, pluss at jeg gjerne ville vite litt om planene framover.

- Det første prosjektet, «Stillhouse» kom på plate i fjor høst, og etter det har jeg spilt veldig mye. I fjor ble det vel cirka 100 konserter med det prosjektet, så nå begynner det å bli en natur[30] jazznytt

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 31

jazznytt [31]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 32

lig greie for meg. Noe som også var målet. At det skulle bli like naturlig som at jeg bare skulle spille, på en måte. Og nå har jeg begynt å lage ny plate med det prosjektet.

- Blir det alene, eller som sist med flere andre musikere?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, jeg vet ikke helt hvem som skal være med, men det blir i alle fall med de musikerne jeg spiller med nå, Unni Willhelmsen, Paolo Vinaccia og Andreas Utnem. Innimellom er også Knut Reiersrud med på munnspill, så det er et coolt band.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Prosessen nå er at jeg driver og lager låter, så får vi se i prosessen hvordan det blir.xxxxxxxxxxx - Men dere vil fremdeles befinne dere i countryavdelingen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, ja. Det blir absolutt det. Country - eller roots, kan vi kanskje heller si, og blues.

Little Featxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Steinar har tett kontakt med agent Rolf Bugge i Molde, som i vår hadde Little Feat på Norgesturné. Så når de amerikanske stjernerockerne var i landet, var det på mange måter naturlig at Steinar var med som oppvarmer, helt alene på scenen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, og det var jævlig coolt! Ikke bare at jeg varmet opp for dem, men jeg fikk spille med dem også. Jeg spilte med keyboardisten Bill Payne og trommeslageren Gabe Ford. En utrolig fin gjeng, og et skikkelig bra rockeband, og de var veldig interesserte i det jeg holdt på med.

- Det som har skjedd etter det, er at Bill Payne og jeg skal fortsette å spille sammen, og han har skrevet en god del låter for dette prosjektet, hvor Robert Hunter fra Greatfull Dead har skrevet tekster. Og det er både interessante og fine låter med utrolig bra tekster.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - I tillegg til det, så drev Fred Tucker og de andre musikerne i bandet og streamet det jeg gjorde under oppvarmingsjobbene over til USA. Dette er jo musikk som de har et veldig sterkt forhold til, og så er det ingen andre som gjør det på denne måten, og de trodde det ville være et bra marked for meg der borte.

- Så nå åpner det seg opp for deg i USA, også?

- Ja, jeg håper jo at dette kan være med på at jeg kan få spille der også. Bill (Payne) er jo et stort navn der borte, og spiller med «alle».xxxxxxxxxx - Jeg skal til Montana i begynnelsen av juni og øve i ei uke. Så begynner vi der, og så ser vi hva som kommer ut av det.

Urban Connectionxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Trioen Urban Connection var en av de mest hardtsvingende, norske jazztrioer på slutten av 90-tallet og begynnelsen på 2000-tallet. Men etter noen år på veien valgte de tre musikerne å ta en pause. Det hadde dukket opp en rekke andre prosjekter, og noe måtte bare stilles på vent. Men i fjor vår var de igjen på veien, denne gangen med innspillingen «Live» og en lengre Norgesturné.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx De tre musikerne, Frode Nymo (altsaksofon), Håkon Mjåset-Johansen (trommer) og Steinar hadde fått lyst til, og ikke minst tid til, å gjenopplive denne utrolig virile trioen.

- Savna dere hverandre så mye at dere bare måtte spille sammen igjen?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja, for meg var det et savn å ikke få spille den type jazz som vi holdt på med. Jeg hadde gjort relativt mange prosjekter som var ganske lavmælt i en periode, så jeg hadde lyst til å få blåst ut litt krutt igjen. Så det var sinnsykt artig å [32] jazznytt

Men det er jo utrolig artig å spille med denne gjengen, som har en musikalitet og humor, og som utfyller hverandre veldig godt.

møtes igjen og øve en god del før vi gjorde den turneen vi gjorde i mars i fjor. Og da spilte vi det gamle reportuaret, egentlig, og vi begynte på en måte der vi slapp.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Vi har jo planer også framover for trioen, men det blir uten Frode. Først så skal vi til Japan med den svenske saksofonisten Jonas Kullhammar, så får vi se hva som skjer etter det.

- Hva synes du er forskjellen mellom Urban Connection i 2000 og i dag?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Det som var mest overraskende for meg. Var nok at energien fremdeles var minst like mye til stede. Vi hadde jo en idé om at alle tre hadde blitt bedre musikere, men man kan fort tenke at når man er blitt voksen, så mister du liksom viljen til å trøkke til. Men det var overhodet ikke tilfelle. Jeg fikk rett og slett et skikkelig energikick av å spille sammen igjen! Og vi er også blitt bedre til å spille. Vi har mer oversikt, på en måte, og mer kontroll. Vi møter færre musikalske hindringer og jeg synes at musikken f lyter bedre nå.

Steinar Raknes Quartetxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Steinar Raknes Quartet høstet mange lovord for sin første utgivelse, «Tangos, ballads & more» som kom i 2008. Her fremførte Ola Kvernberg (fiolin), John-Pål Inderberg (barytonsaksofon), Håkon Mjåset-Johansen (trommer) og Steinar, i hovedsak låter laget av Steinar. Steinar sier selv at musikken er inspirert av latin-amerikansk musikk og norsk folkemusikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Siden den gang har fiolinisten Ola Kvernberg gått ut av bandet, og de har fått med pianisten Erlend Slettevold (fra bl.a. The Core) som erstatning. Det har gitt bandet et litt annet lydbilde, og besetningen blir litt mer tradisjonell.

Men dette har overhodet ikke gjort kvartetten mer kjedelig eller tradisjonell. Det solide samspillet og de nydelige, enkle og sangbare melodiene er fremdeles til stede, som de fire musikerne drodler rundt og skaper stor kunst ut av.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Steinar forteller at Erlend for så vidt ikke er noe nytt medlem av kvartetten. De gjorde en god del jobber med han, lenge før de spilte inn plata som nå er på markedet. Han forteller at Ola sluttet i kvartetten for ca. fire år siden. Grunnen til at det ble «slutt» med Ola var rett og slett at Steinar spilte i trioen til Ola, og Ola spilte i kvartetten hans. – Det ble rett og slett «too much».

- To «villfræninger» i samme band blir rett og slett en for mye?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - He, he! Ja, og så var det helt fantastisk å få med

Erlend i bandet. Han har blitt selve «limet» i kvartetten.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Du kan si at på en måte så er det en streitere besetning, når du ser det på papiret, men fremdeles synes jeg vi har et unikt sound.xxxxxxxxxxx - På den turneen vi er på nå, så har jeg brukt tid på å skrive en god del nye låter, som vi øver på under lydprøvene, og det låter så coolt. Vi har jobbet så lenge sammen, at vi har funnet en måte å spille på som er skikkelig artig.xxxxxxxxxxxxxxx - I fjor hadde vi en pause med kvartetten, siden jeg var så opptatt med «Stillhouse», men nå er vi i gang igjen. Vi gjør en turné nå, også blir det en ny runde til høsten, og så skal vi til Brasil og Argentina til vinteren.

- Men dere er tre relativt unge musikere, pluss veteranen John-Pål Inderberg. Og selv om Inderberg ikke akkurat er en gamling i hodet, så kunne han jo vært far til alle dere tre andre. Var det en spesiell grunn til at du ville ha med «den sjuende far i huset» i kvartetten?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Da jeg bestemte meg for å sette sammen dette bandet, hadde jeg tonen til John-Pål i hodet. Og nå har vi jo spilt så lenge sammen, at nå har jeg bandsoundet i hodet når jeg lager låter.

- I alle disse tre banda, så er det i hovedsak du som lager låtene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Ja… På «Stillhouse» har jeg laget fire låter, men på neste blir det f lere.

- Både plata med Urban Connection og kvartetten er tatt opp live. Er det noen spesiell grunn for at dere ikke har brukt tid i studio, og heller har valgt å ta opp konserter?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Med Urban hadde vi lyst til å gjøre ei liveplate, noe vi ikke hadde gjort før. Med Urban gjorde vi 15 jobber, men tok opp bare en dag. Det samme gjorde vi med «Live in Tokyo».xxxxxxxxxxxxxxxx - Og hovedgrunnen er jo at vi har spilt så utrolig mye sammen, og kjenner hverandre såpass godt og vi kan materialet veldig godt. Så vi driver ikke å roter det til, på en måte. Og begge banda er relativt stramme i formen, og siden vi har jobbet så mye med reportuaret, så låter det stramt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Men det er jo utrolig artig å spille med denne gjengen, som har en musikalitet og humor som utfyller hverandre veldig godt. Det er «løs jakke», men likevel veldig stramt.

Arbeidsnarkoman?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Steinar er en svært aktiv musiker. I tillegg til å ha en rekke musikalske prosjekter på gang, har han kone og to små tvillinger. Selv sier han at han er inne i en skikkelig bra stim om dagen. Han har aldri lagd så mye musikk som han gjør nå.

- Da jeg var på turné med Ola i Tyskland og Jazzland Community, så tok jeg opp låtideer på mobilen, så gikk jeg gjennom hva som var bra og dårlig i etterkant. Da tok vi tog hele tiden, så da satt jeg å skrev tekster til «Stillhouse» på toget, i stedet for å drive med dataspill og bøker.

I løpet av den turneen lagde jeg vel seks låter, og i løpet av denne turneen har jeg laget fire nye.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg tror jeg har funnet en bra måte å organisere skrivingen på, som funker for meg. Jeg er jo så glemsk at jeg må ta det opp på mobilen.

- Du må jo være temmelig strukturert når du er på turné og må jobbe slik du gjør. Det blir vel gjerne slik at når de andre går i hotellbaren etter jobb, så går Raknes på rommet for å jobbe?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg tror vel ikke akkurat at jeg blir regnet som en einstøing når vi er på turné. Men i stedet for å se film eller spille dataspill, så lager jeg heller musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 33

Foto: Francesco Saggio jazznytt [33]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 34

TEKST: PETTER PETTERSSON

EN FLYVENDE ØRN PÅ JAZZHIMMELEN JIM PEPPER:

i

ndianernavnet var Hung-a-chee-eda. Flyvende ørn. Født 1941. Mor Floy fra Creekstammen, far Gilbert fra Kaw. - Jeg er fullblods indianer, og indianere har selvsagt ikke navn som Pepper. Oldefar var en stor, sterk mann. Han snakket ikke engelsk. Regjeringen hadde plassert familien i et reservat i Oklahoma mens det ennå var indianerland. Så hentet de ham og noen andre til Washington DC for å fraskrive seg land. De ble jo lurt. Da de skulle underskrive, og dermed gi fra seg disse enorme landområdene, kunne de velge hva de ville signere med. Oldefar het det samme som meg – Hung-a-chee-eda. Det navnet kunne blitt skrevet fonetisk, han kunne få det oversatt, eller han kunne velge et nytt navn. Han valgte det siste. Det beste han visste var denne whiskyen, James Pepper. Familien har altså fått navn etter et whiskymerke. Det er en bittersøt historie.

Ikke mindre bittersøt av at whisky skulle få betydning også for Jim Peppers bare femti år lange liv.

Foreldrene hans var de første Peppers som kom seg ut av reservatet. Moren gikk på college, tok videreutdannelse og jobbet innen psykisk helsevern, og familien slo seg ned i Oregon. De ble integrert, men mistet aldri røttene. Foreldrene lærte Jim å være stolt av sin indianske arv. Som barn gjorde han seg bemerket som tapdanser og med indiansk folkedans, i ulike idrettsgrener og som skuespiller. Da han oppdaget saksofonen, overskygget imidlertid musikken alt.

I miljøet rundt Ornette og Don Cherry - Sonny Rollins fascinerte meg. Jeg hørte mye på ham. Charlie Parker, og Coltrane litt senere.

Så kom en periode med Brubeck, Shelley Manne – vestkystjazz. Men jeg har likevel alltid vært mest tiltrukket av hardbop: Hank Mobley, Horace Silver, Miles Davis. En venn hadde en tenor liggende, jeg plukket den opp, og av en eller annen grunn falt det meg veldig lett å spille den.

Det kom helt naturlig. Da jeg syntes jeg begynte å få draget på det, dro jeg til New York, der Ornette Coleman ble en av de første store innf lytelsene, både musikalsk og mentalt. Det var han som sa jeg burde bruke min kulturelle og etniske bakgrunn i musikken. Både han og Don Cherry – som jeg også fikk et nært forhold til – mente de kunne høre noe av den allerede – i tonekvaliteten min.

Pepper spilte først med smått legendariske The Fugs – uten at han legger så stor vekt på det. Jeg gjorde en plate med dem, «The Belle of Avenue A», det jeg skulle gjøre var bare å stille opp og raute i vei med noen Albert Ayler-greier. Det var ganske bisart.

Sammen med bl.a. Larry Coryell og Bob Moses [34] jazznytt

«Intoxicator, chaos-bringer, sweetener of sense, light-bearer, leader, disturber of good order» spilte han så i The Free Spirits. - Vi var jazzmusikere, men dette var et av de første banda som spilte jazzrock. Larry ble hanka inn av Gary Burton, og bandet ble etter hvert til Everything is Everything, men jeg fant snart ut at det var andre ting jeg heller ville gjøre.

Bob Moses mener The Free Spirits var de første som spilte jazzrock. Hvert sett begynte med at Pepper spilte hylende fritt i rundt tjue minutter, hvoretter bandet gjorde noen rockelåter. - A hell of a way to integrate yourself with Beatles-fans, sier Moses.

Senere spilte Pepper med bl.a. Charlie Haden Liberation Music Orchestra, Marty Cook, Paul Motian Quintet og egne konstellasjoner.

I dag er Pepper mest kjent for låta «Witchi Tai To», som han første gang spilte inn med The Free Spirits. Siden er den gjort av en rekke musikere i ulike sjangere. De f leste forbinder den nok med Garbarek/Stenson-kvartettens album av samme navn fra 1973, og nærmere tjue år seinere i albumet «Twelve Moons» med Jan Garbarek Group. Når jeg kontakter Jan om bakgrunnen for, og hans forhold til, Jim Pepper og melodien, forteller han at han aldri traff Pepper personlig. Han husker at «Witchi Tai To» først kom opp på en jam i Warszawa, der han var sammen med Jon Christensen, Bobo Stensson og Palle Danielsson. Palle og Bobo hadde lært melodien av Don Cherry, og spilt den med ham. Jeg har jo alltid vært opptatt av folkemusikk, fortsetter Garbarek, - og syntes denne melodien hadde fine «folksy» elementer. Den har også en B-del som kommer som en svær forløsning, en slags hook, som det vel heter nå. Jeg spilte noen år med Nana Vasconcelos, og vet at han jobbet en del med Pepper, men det er det nærmeste jeg er kommet ham.

Pepper har sjøl uttalt at han liker både Garbareks og Oregons versjon av «Witchi Tai To», i motsetning til en del andre, for eksempel sier han at Brewer&Shipley fikk den til å låte som en cha-cha-cha.

Native American Music «Witchi Tai To» er basert på en såkalt peyotechant Pepper lærte mens han satt på bestefarens

kne. Den er en trad fra rituell indianerkultur, sannsynligvis sunget rundt leirbålet gjennom generasjoner. Indianerne brukte peyoteplanten som et mildt hallusinogen i rituelle religiøse handlinger. Don Cherry, som formidlet melodien til Skandinavia, hadde også indianerblod i seg (Cochtaw), og spilte med Pepper ved f lere anledninger. På Peppers egne produksjoner er samarbeidet lydfestet på bare ett spor, på albumet «Comin’ and Goin’». Den sjeldne LPen «Don Cherry Quintet Live at Saalfelden» dokumenterer imidlertid samarbeidet gjennom 12 nummer. Pepper skrev også en melodi tilegnet Don Cherry, «Mr D.C.», og gjorde f lere innspillinger av den.

Mens jazz i utgangspunktet er en hybrid påvirket av mange typer musikk, har det vært lite oppmerksomhet rundt forholdet mellom jazz og den musikalske tradisjonen til Nord-Amerikas urbefolkning. Pepper var stolt av og understreket bakgrunnen som fullblods native american og gjennom hele karrieren bevisst på å bruke sin kulturelle arv i musikken. - Du kan ikke generalisere om indianerkultur. For eksempel er billedkunstuttrykket hos Navajo og Hopi helt ulikt det du finner i Alaska og på østkysten. Det er stor variasjon i lineært design og fargebruk. For noen år siden var jeg i Kamerun, og der så jeg kunst jeg trodde var Navajo. Jeg tror en del kultur som kom utenfra allerede kan ha vært til stede. Når det gjelder musikk, er jeg spesielt opptatt av musikken til prærie-indianerne. Den er rytme og melodi, ikke harmonier, og er vesentlig vokal, supplert av ulike rytmeinstrumenter. Poncaindianermusikken er min favoritt. Den er pentatonisk, noen ganger kan det låte nesten japansk. Dessuten; slaver på rømmen gjemte seg, og levde sammen med Cherokee og Cochtaw.

Derfor kan du høre afrikansk påvirkning, for eksempel call and response.

Elementer fra tradisjonell indianermusikk innlemmes i Peppers tonespråk, på samme måte som for eksempel mange av dagens norske jazzmusikere bruker sin kulturelle bakgrunn. Pepper har et forhold også til tekster. Til f lere melodier inspirert av indiansk musikk, skrev han engelskspråklige tekster, noen av dem direkte humoristiske:

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 35

Here come the indians, Comin’ down the pass, Comin’ real fast, Just to kick you in the ass På «Witchi Tai To» bruker han både original rituell tekst og en engelskspråklig kommentar: Witchi Tai ToXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Gimmee – raXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Whoa ra nee koXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Whoa ra nee koXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Hey nay hey nay no way Water spirit feelingsXXXXXXXXXXXXXXXXX Springin’ round my headXXXXXXXXXXXXXX Makes me feel gladXXXXXXXXXXXXXXXXXX That I’m not dead

Pepper tok ofte utgangspunkt i originalteksten og oversatte løst, med egne ord, og forsøkte å gjøre budskapet så enkelt og direkte som mulig.

Noen ganger skrev han egen tekst på stammespråk, ved andre tilfeller beholdt han tradisjonelle tekster uendret og uoversatt. Han var en habil sanger. På noen plater er det like mye vokal som tenor. Den indiansk inspirerte musikken hans kan synes å ha fellestrekk med annen etnisk musikk, både fra nordkalotten og Afrika. Kanskje ikke overraskende, ettersom det ofte er likhet i både tonalitet og rytmikk, hos musikk fra ulike deler av kloden. Selv sa han at både indianernes musikk og afrikansk musikk «comes out of the earth». Peppers musikk framstår i mange tilfeller som en form for etnojazz.

Han har et intenst uttrykk og sound i instrumentet, påvirket av 60-tallsrevolusjonære som

Albert Ayler og Archie Shepp, med berøringspunkter til folk som Jan Garbarek og Gato Barbieri.

En urolig sjel i kamp for sitt folk Fra begynnelsen av syttitallet førte Pepper en omf lakkende tilværelse. En periode var han tilbake i Oregon, og han jobbet som sosialarbeider for indianerungdom, og som laksefisker i Alaska. På tampen av syttitallet fikk Don Cherry ham tilbake til urbant musikermiljø, og engasjert til bl.a. en Afrikaturné. De siste åra han levde f lyttet han til Europa. Han likte seg godt, og fikk base i Wien.

Pepper døde bare femti år gammel av kreft.

Dette kom etter et liv med tiltagende alkoholog stoffproblemer, i stadig kamp mot indre demoner og en følelse av fremmedgjøring. Han jazznytt [35]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 36

var dypt ulykkelig over behandlingen NordAmerikas urbefolkning ble utsatt for. Pepper var med i AIM (American Indian Movement) og engasjerte seg på seksti- og syttitallet i arbeidet for økende bevissthet hos indianere om egne verdier og kultur. Protest mot urettferdighet og diskriminering, og kamp for minoriteters rettigheter var blitt aktuelle tema i tiden. Det førte til okkupasjonene av øya Alcatraz, som begynte så tidlig som i 1964, protestene ved Wounded Knee, FBIs angrep på indianere ved Pine Ridge og den kontroversielle fengslingen av indianeraktivisten Leonard Peltier (som fortsatt sitter inne tross appeller fra Amnesty, Dalai Lama, FN med f lere). Urbefolkningers kultur og identitet ble satt på dagsorden.

Avslutningsvis vil jeg sitere Peter Wiessmüller, mannen som produserte plata «Remembrance»: - Jim Pepper spilte for livet, for sitt folk, for sin stamme. Alle som kjente ham, følte at han ble drevet av en traumatisk frykt som terroriserte ham. Frykten for den absolutte utslettelse, for utsikten til å miste sin identitet, fulgte ham som en skygge.

Jim Pepper var en sammensatt personlighet. Og Jack Berry oppsummerer ham kanskje best: Dionysian was what he was, as defined by poet W.S. DiPiero: «Intoxicator, chaos-bringer, sweetener of sense, light-bearer, leader, disturber of good order».

JIM PEPPER PÅ PLATE Det er sagt om Jim Peppers musikk at den er en spirituell reise, og han uttalte selv at musikken kom til ham som visjoner. Ingen har meg bekjent i samme grad og med større kunstnerisk suksess tatt indianernes musikk inn i jazzen, eller omvendt. Pepper gjorde mange innspillinger under eget navn, og var sentral på album med andre bandledere. Kvaliteten kan nok variere, men Pepper har uansett en egenartet personlighet, som alltid vil formidle en følelse, en historie. Han er en musiker med uttrykksbehov, en mann som mener noe med musikken sin – eller som den britiske forfatteren Val Wilmer sier om jazz: «As serious as your life».

Ikke alt er like lett å få tak i, men det meste på CD er tilgjengelig hos assorterte detaljister og på nett – til varierende priser. Pepper dukker opp i mange

interessante konstellasjoner, for eksempel med Keith Jarrett i 1967 (se nedenfor). Jeg har ikke hørt hele produksjonen hans. Gjennom lytting og research har jeg imidlertid kommet fram til følgende – noe ufullstendige – oversikt/omtale vedrørende mer eller mindre tilgjengelige titler. En relativt fullstendig diskografi ser du på:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx jimpepperlives.wordpress.com/pepper-discography/.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På youtube ligger to korte dokumentariske snutter, samt en del konsert- og platekutt. En DVD, «Pepper’s Pow Wow» på rundt en times varighet, inneholder musikk og historikk, og Pepper snakker om musikken sin. I tillegg finnes også en noe uryddig facebookside.

I EGET NAVN

«Don Cherry Quintet Live at Saalfelden» Fra jazzfestivalen i Saalfelden 1984, med bl.a Colin Walcott – blanding av jazzstandarder og indianerchants. Sjelden vinyl.

«Pepper’s Pow Wow» (Embryo/Atlantic, 1971), produsert av Herbie Mann. Alle komposisjoner har indiansk bakgrunn. Første innspilling av «Witchi Tai To» under eget navn. Blant andre medvirkende nevnes Billy Cobham og Larry Coryell.

«Comin’ & Goin» (Island/Antilles, 1983). Sentralt album. Ni spor med tema fra Peppers kjernerepertoar. Mange kjente musikere dukker opp, som Don Cherry, Bill Frisell, John Scofield, Nana Vasconcelos, Hamid Drake, Kenny Werner m.fl.

«Dakota Song» (Enja, 1987) Kirk Lightsey (p), Santi Debriano (b), John Betsch (dr) var et komp Pepper spilte mye med. Repertoaret er en blanding av standarder, Ornette og Jims egne tema.

«The Path» (Enja, 1988) komp som på «Dakota Song», pluss Stanton Davis (tp), Arto Tuncboyaci (perc), Caren Knight (v). Mange regner dette som et av Peppers viktigste album.

«Art of the Duo» (TuTu, 1988) med Mal Waldron (p). Ti spor, derav tre tidligere upubliserte Peppertema, i en flott musikalsk konversasjon som borer dypt og vil glede fans av så vel Pepper som Waldron.

«Quadrologue» (Tu Tu, 1989), kvartett med Waldron, Schuller, Betsch live fra Innsbruck, beskrives som «utter magic, a level of spiritual energy leaps right off the disc. Seek it out like the Holy Grail».

«Remembrance» (Tu Tu, 1990), Bill Bickford (g), Schuller (b), Betsch (dr) «Polar Bear Stomp» (Universal, 1991), live fra klubben «Miles Smiles», Wien, Wayne Darling (b), Bill Elgart (dr) «Afro Indian Blues» (Pao, Austria) Amina Claudine Myers (p/voc), Anthony Cox (b), Leopoldo Fleming, (perc), live fra Jazzfestival Raab 1991 MED ANDRE «Out of Sight and Sound med The Free Spirits» (Sunbeam, 1966). Pepper spiller fløyte og tenorsaksofon. Ingen tradisjonelle melodier, men jazzrockrepertoar for det meste skrevet av gitaristen Larry Coryell.

INDIANERE I JAZZ OG ANNEN MUSIKK

Jim Pepper er den mest markante nordamerikanske urinnvåner i jazzen. Det har vært hevdet at Jack Teagarden, jazzens kanskje fremste stilskaper på trombone før andre verdenskrig, var indianer, men dette hevdes nå å være feil. Mens Jim Pepper var fullblods indianer, er det mange med innslag av indiansk blod som har gjort seg gjeldende. Don Cherry var delvis cochtaw, og andre med indiansk avstamming er bl.a. bassisten Oscar Pettiford og vokalisten Mildred Bailey. Utenfor jazz er vel sangeren Buffy St Marie den mest prominente artisten med indiansk bakgrunn. Peppers musikk holdes i hevd og er til inspirasjon for musikere med native american bakgrunn i dag, både i staten Oregon og andre steder i USA. [36] jazznytt

«Love Animal med Bob Moses Group» (Amulet, 1967/68), Larry Coryell (g), Keith Jarrett (ss/p), Steve Swallow (b), Moses (dr) «Everything is everything, Featuring Chris Hill» (Vanguard, 1969). Første innspilling av «Witchi Tai To», som ble litt av en hit. Dette er jazzrockbesetninga som kom etter Free Spirits.

«Ballad of the Fallen» Charlie Haden (ECM, 1982) og «When Elephants Dream of Music» Bob Moses (Gramavision, 1982) er to klassikere med mellomstore band fra åttitallet. Pepper leverer mektige soli på Moses’ «Black Orchid (for Billy Strayhorn)» og ytterligere to spor, samt «La Pasionara» på Haden-skiva.

«The Story of Maryam», med Paul Motian Quintet.

(Soul Note, 1983) «Jack of Clubs», samme band. (Soul Note, 1984) «Misterioso», samme band (Soul Note, 1986) Joe Lovano (s), Pepper (s), Bill Frisell (g), Ed Schuller (b) og Motian (dr). Vesentlig Motians musikk. Kontrasten mellom de to saksofonistene er bemerkelsesverdig, Lovano ren og klar i solid boptradisjon, Pepper ofte røft wailende i post-Coltrane, Albert Ayler-land. Bill Frisell forteller at dette var et bevisst valg av Motian, og at «saksofonistene var begeistret for hverandre. Pepper kunne spille som Lovano og Joe kunne gjøre Peppers licks. Jeg er glad for å ha kjent Jim Pepper, han var noe for seg sjøl. En gang i pass/sikkerhetskontrollen på en flyplass i Europa, VELDIG tidlig på morgenen, etter null søvn, stoppet en drittsekk av en vakt ham og ba ham pakke ut saksofonen og spille på den, for å bevise at den virkelig var hans.

De trodde vel han hadde stjålet den, skulle smugle den eller noe slikt. Man, du skulle hørt hvilken sound han vrengte ut av den. Det var som han skulle vekke opp hele kontinentet. Jeg savner ham». (Til Jack Berry/Oregon Music News) «Wings and Air» med Nana Simopoulos (Enja, 1986). Dette er greske Simoupolous’ (g, bouzouki, v) skive, Pepper er med på tre av seks spor, andre musikere er bl.a. Don Cherry og Charlie Haden, «contemporary music with a strong ethnic influence, may appeal to New Age and World beat devotees despite powerful jazz inspiration».

«Nightwork» og «Red White Black & Blue» med Marty Cook Group (Enja, 1987). Trombonisten og bandleder Cook med folk som John Betsch, Ed Schuller og Mal Waldron. Omfatter bl.a. Peppers «Mr D.C.» tilegnet hans venn Don Cherry «Remembering the Moment» (Soul Note, 1987), Julian Priester (tb), Waldron (p), Davis Friesen (b), Eddie Moore (dr).

«Camargue», med Claudine Francois (Pan Music/Harmonia Mundi, 1989). Vel verd å få tak i innside/outside-landskap. Mye freskt tenorspill og Francois er en sløy pianist fra Paris med masse chops. Hun skriver også fine melodier. Ed Schuller og John Betsch i kompet.

«Witchi-Tai-To, The Music of Jim Pepper», Gunther Schuller (Tu Tu, 1998) Dette er den profilerte komponisten Schullers posthume hyllest til Jim Pepper. Han har arrangert rundt tjue av Peppers komposisjoner for mellomstort orkester supplert av Westdeutsche Rundfunk radioorkester. Gunther Schuller (arr, dir), Caren Knight-Pepper (v, perc), Pete Bender (v), Nicole Kämpgen-Schuller (as, v), Nicolas Simion (ss, ts, bcl), Bill Bickford (g, v), Kirk Lightsey (p, celeste), Ed Schuller (b, v), George Schuller (dr), Topo Gioia (perc), Garland Kent Jr., Pat Moore, (pow-wow drum, v), WDR Radio Orchestra; Floy Pepper, narration på låt nr. 21

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:15 Side 37

Smakebiter hosten 2013 design - www.waggestad.no l foto - Jan Granlie

31.08 - Trondheim Jazzorkester & Marius Neset 07.09 - Hedvig Mollestad trio 11.09 - Mopti 14.09 - Arve Henriksen & Jan Bang 28.09 - Grand General 03.10 - Scott Henderson 10.10 - Carla Bley 17.10 - Marc Ribot 19.10 - Chris Potter 25.10 - Funky Butt 27.10 - Dave Holland 01.11 - Arild Andersen trio 09.11 - ACS (Gerri Allen, Terri Lyne Carrington & Esperanza Spalding)

11.12 - Tigran Hamasyan Conexions - Uhørt! - Jassbox

KJØP SESONGKORT FOR HØSTEN 2013

Kun 1200,(700,- stud) Fri entré på alle konserter en hel sesong!

Les mer om programmet på www.nasjonaljazzscene.no Billetter kan kjøpes på www.billettservice.no Søndagsjam hver søndag - Gratis!

Jassbox - jass for gulv - med Espen Horne og Erik Holm en lørdag i måneden

Karl Johans gate 35 jazznytt [37]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:16 Side 38

Økonomi er viktig for meg, jeg må tjene penger, jeg har forsørgeransvar, jeg må ha mat, så pengene må inn, men jeg er så utrolig lei av å tenke penger

[38] jazznytt

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:16 Side 39

Hun har tusen ting i ilden og er ustanselig på vei et sted - til en spillejobb, en øvelse eller en undervisningstime.

Jazznytt ble med saksofonist og komponist MATHILDE GROOSS VIDDAL på skogstur.

FRI MUSIKK, ORGANISERING, ZEN OG EI SJEKTE TEKST OG FOTO: ANN IREN ØDEBY FriEnsemblet er et av prosjektene Mathilde bruker mye tid på for tiden, et band bestående av 11-12 individualister som vekselvis spiller improvisert og komponert musikk. Neste år har de tiårsjubileum - det er en høy alder for et sånt band, nærmest naturstridig. Fire-fem av medlemmene har vært med helt fra begynnelsen.

- Hvis det skal være morsomt må det være stor f leksibilitet på besetning også.

- Men det må jo være nesten umulig å få det til?

- Ja, helt umulig.

- Det virker nesten som ensemblet er ditt friområde hvor du kan gjøre nesten hva du vil?

- Det er egentlig helt rett, jeg gjør bare som jeg har lyst, og det er veldig deilig. Det er det FriEnsemblet står for, fri musikk, men det står også for fristedet. Putt inn hva du vil, spill hva du vil.

- Friensemblet planlegger Europaturné, og det har dere fått støtte til?

- Det er et vanvittig prosjekt, jeg sliter meg halvt i hjel. Vi har nettopp vært på Norgesturné og det tok faktisk tre år fra jeg fikk tilslag hos kulturrådet i 2010 (?) til turneen var ferdig booka.

Det burde vært en automatikk i det, et samarbeid mellom Norsk kulturråd og spillestedene.

Kulturrådet har jo sagt at de er bekymret for nedgangen av kulturarrangementer i distriktene, da er det jo et paradoks at det skal være så vanskelig å få booka jobber. Det er noe som ikke henger sammen her - det har omtrent kjørt meg i grøfta med administrasjon og å få inn nok penger. Jeg tror jeg får 90 % avslag på alt jeg søker. Akkurat når jeg er i ferd med å gi opp, får jeg litt - og når jeg har spilt en god konsert er jeg så høy at jeg gladelig fortsetter med å planlegge Europaturné. For vi vil til Polen og Tyskland, gjerne Italia og Nederland. Og ja, vi har fått støtte til ti konserter, så jeg har en følelse av at det løsner nå.

Mathilde gjør det meste av det administrative arbeidet selv. Det er mye ansvar og arbeid, og for mye for én person.

- Det er mange ganger jeg tenker at det skal jeg ikke gjøre mer, men jeg vet jo at jeg kommer til å fortsette med det. Vi har tiårsjubileum neste år, og hvis vi får til Europaturneen får vi se hva som skjer etter det. Men bandet kommer nok til å eksistere i mange år til. Når det blir for mye for meg er det heldigvis folk som tar over, alle er interessert i å holde bandet i live.

Mathilde er svært aktiv i mange sammenhenger.

Hun underviser på Kulturskolen, spiller i duo med Trude Eick, i Lucky Loop, det f lerkulturelle bandet Ellayali og hun driver plateselskapet Giraffa Records, nå skal hun i gang med et bestillingsverk til åpningen av det nye kunnskapssenteret i Sandvika, hvor Musikk- og kulturskolen hvor hun jobber også skal f lytte inn.

Til årets Vossa Jazz komponerte Mathilde et bestillingsverk som hun fremførte med Friensemblet.

- Det er politisk, - et møte mellom øst og vest, inspirert av en spillejobb med Ellayali i Vest Sahara, Marokko for litt over et år siden - det heter «Kali og Vossavatn». Safaa al Saadi ble med i FriEnsemblet etter den jobben og gir bandet en fargenyanse til og en fin kontrast til Britt Pernilles hardingfele-spill. Møter inspirerer meg, og arabisk musikk fasinerer meg for tiden, akkurat nå sitter jeg på prøver med forestillingen «1001 natt» og spiller sammen med Jan Tariq Rui-Rahman som spiller oud, sitter og sag og Romain Corrado som spiller sitar og darbouka, det er gøy.

Tiden er knapp, Mathilde har stor familie i tillegg til mange engasjementer.

- Det er sånn at når man har fire barn så må man jobbe konsentrert, man blir veldig strukturert og supereffektiv. Jeg jobber godt under press, sansene åpnes og jeg blir skjerpet. Når man har to timer er det rett på å jobbe. Da jeg hadde en frihelg i fjor sommer, to dager alene, fikk jeg gjort mesteparten av de nye komposisjonene til FriEnsemblet-prosjektet, ca. 70 minutter, så fikk jeg ikke gjort så veldig mye med bestillingsverket før det begynte å nærme seg januar. I januar fikk jeg to dager hvor jeg reiste bort, og da er jeg

ganske stressa på forhånd, for jeg vet ikke om det kommer noe. Det er akkurat som det er helt tomt, men så setter jeg meg ned med PC og piano og det bare kommer ut, og jeg bare skriver, skriver, skriver i to dager - det er helt sprøtt.

Det er utrolig deilig, så blir jeg så glad for at det ikke har forsvunnet. At det er f low fortsatt.

- Hva gjør du hvis det ikke kommer noe?

- Det vet jeg jo ikke, det er det som er skrekken på forhånd. Man har masse lagret. Når man aldri har tid nok så får man masse inn, ubevisst, likevel. Og når man først har muligheten til å få det ut, så kommer det i full fart. Det er en fin opplevelse. Da står det på hele døgnet, med sjokolade og kaffe. Jeg må hamstre inn nøtter og sånn, det er som å ha eksamen i 48 timer. Ikke noe pause. Pausene tar jeg bare når det er stopp i hodet. Man får masse inspirasjon til å fortsette.

Kraftlading. Det gjør at jeg klarer å holde på med det litt traurige administrasjonsarbeidet og bookingtingene.

- Betyr en konsert mer når når det er publikum til stede?

- Jo, det er gjør det jo.

- Og man regner jo ut hvor mye av skattepengene våre som går med per publikum. Du jobber jo ikke innenfor et felt med tusenvis av publikummere i salen hver gang.

- Nei. Mmmm. Jeg synes økonomi er fryktelig kjedelig, det er vel derfor jeg holder på med musikk. Jeg synes det er gøy å spille for mennesker.

Det er veldig kjedelig når musikkopplevelsen blir redusert fordi det er få mennesker, at publikumsantallet har noe å si for musikkopplevelsen, men det er fint å spille i små formater også, da kommer man tett innpå publikum, for eksempel i Biermannsgården, ofte er man like mange på scenen som i salen, det skaper en fin nærhet, hvor overgangen musiker/publikum ikke er så stor. Det er selvfølgelig veldig morsomt å spille for fryktelig mange mennesker - det blir et annet trøkk.

- Økonomi er viktig for meg, jeg må tjene penger, jeg har forsørgeransvar, jeg må ha mat, jazznytt [39]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:16 Side 40

så pengene må inn, men jeg er så utrolig lei av å tenke penger. Jeg klarer heldigvis, når det nærmer seg prosjektstart, å glemme at vi har så dårlig økonomi, og at jeg må stille min private økonomi som sikkerhet for at det skal gå. Kulturpolitisk er jeg veldig opptatt av hvor dårlig stelt det er. Jeg trodde bare det var oss det gjaldt, men jeg har skjønt at det er sånn det er for alle.

Med så mye bra musikere og kompetanse vi har i Norge så er det så vanskelig.

- I forhold til andre land har vi jo mye kulturpenger.

- Ja, vi har det, men hvor er de? Vi får jo noe.

Det er kanskje noe med fordelingen av kulturpengene, muligens - et regnskap hvor de klassiske orkestrene og kulturhusene med fast ansatte kommer heldigst ut. I det frie feltet virker det som om man strør litt her og litt der.

Som Anders Eriksson sier; vi er alle avhengig av offentlig støtte akkurat som for eksempel Stavanger Symfoniorkester, men vi i det frie feltet må finne måter å drifte på med smuler av overføringene til symfoniorkestrene, selv om det frie feltet etter hvert står for det meste av nyskapningene på musikkområdet. Og det er jo et paradoks at det nettopp er jazz, folkemusikk, elektronika og samiske uttrykk som etterspørres i Europa.

Komponisten - Du er musiker, bandleder, pedagog, men når jeg hører deg snakke virker det som komponistrollen er veldig viktig for deg. At den er ventilen eller kjernen i det du gjør.

- Ja, det og det å få spilt. De to tingene er ventilen. Og det er vel derfor jeg driver med det, fordi det er så viktig for meg selv, jeg er superheldig.

- Du kan gå inn i en prosess hvor du holder på til kroppen sier ifra. Hva vil det si?

- Det er litt som zen-buddhismen. Har du lest «Kunsten å vedlikeholde en motorsykkel»? Den er fantastisk. Jeg har nemlig en annen lidenskap også, jeg har hatt en sjekte med motor fra -39.

Da jeg fikk barn, måtte jeg velge, det er bare meg i familien som liker å pusse båt og holde på med den motoren, og det ble ikke noe tid, så jeg ga den bort. Men det er akkurat samme følelsen.

I musikk er det sinnsykt mye jobbing for å [40] jazznytt

komme inn i det, øvelser og frustrasjon, og når man går på scenen er det for sent, da kan man ikke gjøre noe mer. Det som ikke er gjort da, får man ikke gjort noe mere mer. Man kan bare slappe av og kose seg, og da får man den «f lowen». Det hender at man ikke får den også, den gjør litt mere vondt, men det er jo det man higer etter. Det er det samme med sjektemotoren. Det er et gammelt vrak som man aldri vet om går, den skal vedlikeholdes og pusses og magneten skal skrus på, man må gi den en dram før den starter, og kanskje starter den ikke. Men når den starter og man slipper fortøyningene og drar ut på havet i dønningene - det er den samme prosessen og samme følelsen.

- Du sa zen, det handler om litt det samme?

- Ja, det er akkurat det samme, med å glemme seg selv, og tid og rom, at man bare er - det er fantastisk. Jeg tror man lever noen år lenger av det.

- Så det viktigste med båten var ikke turene men prosessene?

- Prosessene er viktige, jeg tror for å få den opplevelsen er prosessen viktig. I hvert fall konsertmessig, for da har man øvd, og kan det. For å få fri f lyt må man ha verktøyet på plass på forhånd.

Ellers blir det en kamp. Jo mere man klarer å forberede seg på forhånd jo lettere er det å komme inn i fri f lyt. Det krever enormt med forberedelse, og det samme gjelder også med båt og vedlikehold, det er en enorm forberedelse.

Båten skal pusses og den er lekk og skal truttnes.

Og når man vrir nøkkelen om på en av Norges eldste selvstartere og den starter og du hører den lyden. Den kan jo stoppe når som helst, det vet man jo aldri, men jeg tror man trenger prosessen for å få den følelsen.

FRIENSEMBLET ER: Ellen Andrea Wang (b), Siv Øyunn Kjenstad (dr), Knut Kvifte Nesheim (vib, perc), Safaa al Saadi (darbouka, nei, v), Britt Pernille Frøholm (hardingfele, vio), Tellef Kvifte (laptop, keys, sjøfløyte), Dag Stiberg (as), Gunnar Halle (tp), Per Willy Aaserud (tp, elec), Øyvind Brække (tb), Mathilde Grooss Viddal (leder, bcl, s)

- Du trenger den kunnskapen også for å våge å reise ut med en sånn båt?

- Når den stopper, for det gjør den jo, så må jeg vite, det kan gå galt, det kan det også med en konsert. Det er en tanke som er ganske langt fremme i hjernen, når man skal utpå foran publikum. Det er det samme med båt, hvis det går galt kjenner man jo prosessen på forhånd, og det gjør at man kan redde seg selv. At man ikke tenker så mye man bare handler.

- Men er ikke mestringsfølelsen veldig bra, når du stopper utpå sjøen og får båten i gang igjen?

- Jo, det samme som med feilspilling, man kan vri det om til å bli bra. Det var en skikkelig dødsbra feil. Og da bikker det over, noe som bikker over i oss alle, som gjør at noe skjer i hjernen og vi må handle. Det åpner opp alle kanaler, for det er en nødsituasjon og man blir helt i beredskap.

Da kan det oppstå noe man aldri hadde kunnet gjøre hvis man ikke hadde turt å kaste seg ut på dypt vann og spille ting man ikke vet hva er, eller man kan. Det er fantastisk, det skulle alle gjort.

Jeg tror det er derfor også at jeg aldri hadde med mobilen på disse sjekteturene, hva skal man med en mobil, det er for sent. Akkurat der og da, hvis motoren stopper og man er på utsiden av land så er det ikke mange sekundene før man er på land. Da må man ordne motoren. - handle - ikke tenke - Den «f lowen» der.

- Er det litt deilig å være overlatt til seg selv, en frihet?

- Å ja, det er deilig det også. Det er fantastisk å skru av mobilen og ikke være tilgjengelig. Ikke åpne mailen og facebook, eller pcen i det hele tatt.

- Sjekker du facebook og mail når du komponerer?

- Nei, da har jeg ikke nett i det hele tatt. Og sommerferien min er hellig, det har den alltid vært. Jeg har med mobiltelefon, men jeg vil helst ikke sjekke den. Hvis jeg legger den bort helt, er det veldig stressende i to-tre dager. Ubehagelig og vondt. Man kan jo gå glipp av hva som helst.

Men så, når man har klart det er det veldig vanskelig å komme tilbake igjen til hverdagen. Skal man inn i dybden av noe må man faktisk gjøre bare det, over en periode.

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:16 Side 41

ginungagap.no

HUGH MASEKELA

TAKE 6 AL DI MEOLA

PAUL HARRISON BAND MYSCHIA LAKE ESPEN ERIKSEN TRIO+TRYGVE SEIM

FARMERS MARKET MATHIAS EICK 1982+BJ COLE

HUGH MASEKELA JON EBERSON FUNKENSEMBLE BODIL NISKA BJØRN BERGE MØSTER MEZZOFORTE SHINING

Mer info på sildajazz.no

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:16 Side 42

Hugh Masekela, Masekela, Clarence Penn, Penn, Omar Sosa, Sosa, Elina Duni, Duni, Harry Harr y Allen Allen,, Fabrizio Fabrizio Bosso Bosso,, Kenny Barron Barron,, George Mraz Mraz,, Lewis Nash,, Tom Harrell, Tigran,, Rigmor Gust Gustafsson, Le wis Nash Tom o Harrell H , Tigran afsson, Goran Kajfes, Caecilie Norby,, Champian Fulton, K ajfes, Dmitry Dmitry Baevsky, Baevsky, Caec ilie Norby Fulton, Jacob Karlzon, Parricelli,, Lars Danielsson Danielsson,, Hacke Jac ob K arlzon, John Parricelli Björksten, Band,, Jojje W Wadenius Björkst en, Tolvan Big Band adenius och många fler. fler.

Jan Lundgren, Lundgren, konstnärlig ledare

Biljet Biljetter: ter: www www.ystadjazz.se .ystadjazz .se Ystads Ystads Turistbyrå +46 411–57 411–57 76 76 81 81

.

”Flere opererer i dette ureine jazz/folk-farvannet, og det ikke uten hell, men bortsett fra Jan Garbarek på sitt beste er knapt noen i nærheten av Karl Seglems uttrykksnivå og kraft” Terje Mosnes om Ossicles (2010).

www.norskjazz.no

www.karlseglem.no

Lanseringsturné 23.10 - 3.11. 2013 CONTACT: booking@norskjazz.no Supported by Arts Council Norway

[42] jazznytt

Photo: Andreas Ulvo

Innovative Karl Seglem har med sin akustiske kvartett skapt eit nytt sterkt poetisk jazzalbum som ikkje har sin like i europeisk jazz: "NyeSongar.no". Slepp på NORCD i Skandinavia 30. august 2013.

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:16 Side 43

MOLDE MED NYE, STERKE NAVN Moldejazz kan presentere en rekke sterke og spennende konserter i Storyville på Plassen under årets festival; Angelika Niescier, årets «Artist in Residence», Jason Moran (bildet) & Andratx feat. danske Maria Laurette Friis, Phronesis, ESP, Akira Sakata Trio, Anja Eline Skybakmoen Band, Take Five Europe, Splashgirl , Obara International og Petter Wettre i duo med Jason Rebello. To ekstrakonserter i teatersalen på Plassen slippes også nå; Manu Katché Group og dobbeltkonsert med Hedvig Mollestad og Beady Belle. Det blir også i år fullt trøkk i Alexandraparken hvor Amund Maarud, Valkyrien Allstars og Red Hot deler uka mellom seg. Sist, men ikke minst så blir det i samarbeid med Istad AS også i år gjennomført «Break of Day in Molde» denne gangen i Reknesparken med det sterke vokalensemblet Trondheim Voices.

SLURV I OVERSETTELSE I redaktørens oversettelse av Stuart Nicholsons intervju med Jack DeJohnette finnes følgende feil når det gjelder navn: Jerome Harris har blitt Jerome Hart, Jasper Høiby har blitt Jesper, Tim Ries har blitt Tim Reis, George Colligan har blitt George Carrigan, Charles Lloyd har blitt Charle Lloyd, saksofonisten Alex Foster har blitt trommeslageren Alex Foster, «Ruta and Daitya» har blitt til «Rutya and Daitya», Lionel Loueke har blitt Lionel Lourke, Luisito Quintero har blitt Luisto Quintero og sist, men ikke minst så blir mannen som er intervjua, Jack DeJohnette, en rekke ganger til deJohnette.

Vår «korrekturleser i ettertid», Tor Hammerø skal ha takk for irettesettelsen.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX I den gode, gamle avisverdenen var dette noe man kalte en inkurie - siden dette er gjort av bladets redaktør, velger vi å kalle det slurv!

SORTLAND JAZZFESTIVAL FOR 25. GANG! Når åpningskonserten går av stabelen den 25. september, er det for et jubileum som man nøkternt sett ikke skulle tro kunne finne sted. Den første festivalen hadde fire band, og et budsjett på litt under 20 000,-. Selv om festivalen fortsatte i beskjeden målestokk, ble det snart en både tre, fire og fem dagers musikkfest - men man holdt på betegnelsen «Jazzweekend» lenge etter at «happeningen» var blitt voksen. Det er den nå.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Et rikholdig jubileumsprogram vil by på jazz av mange genrer; fra Hot Club de Norvege - som starter det hele med jazzcruise på hurtigruta som en «kick-off» helga før - til kirkekonsert med Ole Paus, videre: Come Shine, Funky Butt, Jazzkamikaze, Farmer’s Market og mange flere. Jubileet vil markeres på flere måter, blant annet ved et festivalstorband, satt sammen av musikere - profesjonelle og amatører - som i forskjellige sammenhenger har vært med i festivalen opp gjennom årene. Sjangermessig er dette et arrangement som favner bredt; man ønsker å ta vare på den jazzen som swinger, samtidig må det gis rom til moderne, ung jazz. En ledetråd for de driftige arrangørene har i mange år vært å gi publikum noe de på forhånd ikke visste de ville ha...xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Et satsingsområde er barna, som man samler til seminar, parade og to barnekonserter, i tillegg blir det en konsert for ungdomsskoleelever. Dette er også en festival med plass til jam sessions; spontane møter jazzmusikere i mellom blir ofte veldig artig - både for publikum og musikerne selv. Og i følge arrangørene, så er Vester-ålen et vakkert sted, også i september. www.sortlandjazz.no

jazznytt

søker annonseselger på provisjonsbasis

kontakt Jan Granlie på tlf. 22 00 56 66 eller jan@jazzforum.no

Fra Nederland: Soo Choo United «Pandora» Curling Legs er stolte over å utgi denne superbe innspillingen som i all sin kontinentale soberhet fremstår med et helstøpt utrykk fra en svært lovende pianist og komponist og hennes band.

Kommer i august:

Knut Værnes: «Tributes» Forrykende jazzrock med Knut Værnes - el.gitar, Jørn Øien (keyb), Frode Berg (elbass) og Omar Hakim (trommer) Gjest: Kasper Værnes (alt-sax)

www.curlinglegs.no jazznytt [43]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:16 Side 44

‐ Når er du tilbake fra London, da?

Vel, da er jeg i Polen. Men hva sa hu promodama egentlig? At det var lurt å investere i Finland?

Ikke la deg forvirre nå. Det er vanligvis ikke spesielt høflig å referere fra andres telefonsamtaler, men i forvissning om at ovenstående ikke er børssensitive opplysninger, tar vi sjansen. Det er Jørgen Munkeby som snakker i telefonen, og snart skal han snakke med Jazznytt. Og vi starter der – om livet etter hvert kanskje er like mye «bissniss» som det er musikk?

- Det har vært verre! For første gang i livet har jeg egen manager! La meg si det sånn at jeg er inne i en overgangsfase - og når plata skal ut i hele Europa og i USA samtidig, må det nødvendigvis bli en del organisering. I den tida jeg gjorde alt sjøl, ble jeg på en måte både primus motor og brems … Jeg snakka en del med Jarle Bernhoft om dette. Han hadde et fint bilde: «En kontrollfreak uten kontroll blir bare freak.»

- Men du har det fett økonomisk nå om dagen?

- Fett?! «Mer komfortabelt» er et mer dekkende uttrykk, fordi det er litt mer penger i omløp.

Børs og katedral Det føles riktig at vi oppholder oss litt ved pengestrømmen, eventuelt mangel på sådan.

For det er et faktum at økonomien er like vesentlig for en musiker som for en typograf.

Dessverre, vil mange si. Eller for å si det med Munkeby.

- Det er et jævla jag!

- Men kan det kanskje bli god kunst av det?!

- Absolutt! Om du teller opp, tror jeg ikke veldig mye av den gode kunsten stammer fra millionærer. Arnold Schönberg og Alban Berg … mellomkrigstida …

Munkeby snakker som en foss, men tar en liten pust i bakken.

- På den annen side skal ikke kunstnere på død og liv gå rundt å lide. Derfor har jeg trua på å støtte kunstproduksjon. Hvor mye tid [44] jazznytt

++ H SS H ii fikk

BLACK JAZZ INDUSTRIAL! ikke Marie Curie lov å bruke, uten å kunne vise til konkrete resultater? I USA i dag hadde denne typen virksomhet ikke hatt livets rett; der skal spenna på bordet fra dag én.

Jazz-Norge revolusjonerer Jazz eller metal? Munkeby er den soleklare sjefen i Shining, et band som like soleklart er både jazz og metal. Shining er sanne innovatører – test deg sjøl: Kan du nevne tre band som holder på med det samme som Shining?

Jeg tipper du kommer til kort, for sannheten er at Shining har lagt ut på et løp like revolusjonerende som det Nils Petter Molvær var ute på i skapelsen av «Khmer».

Om vi holder Arne Nordheim unna, er det altså i jazzen det har skjedd. Mens norsk rock inntil ganske nylig har slitt med å bli nesten like gode som toppen i England og USA, har norske jazzmusikere brøyta nytt land – også i internasjonal sammenheng. Jan Garbarek med sitt store generasjonsfølge. Nils Petter

Molvær. Og nå Shining. Legg gjerne også til samarbeidet mellom Motorpsycho og Ståle Storløkken.

- Jeg vokste opp med rock og metal, sier Munkeby. – Men jeg vil helt klart definere meg som jazzmusiker. Det har med approach å gjøre.

Her er det faktisk for en gangs skyld helt på sin plass å stille det aller mest utskjelte spørsmålet: - Men Shining … er’e jazz?!

- Et godt spørsmål, svarer Munkeby overbærende. – Men det er ikke min rolle å svare. Du kan gjerne se «Blackjazz» (2010) i forlengelse av Ornette Colemans «Free Jazz» (1960) og Venoms «Black Metal» (1992).

- Så du er komfortabel med uttrykket jazzmetal?

- Ja, eller aller helst: Black Jazz Industrial!

Avant-garde i Nord-Korea?

Han snakker om at Shining på scenen gjør mye lengre strekk enn i studio, og plutselig lander det et par speilegg på bordet. Mens Munkeby finner fram kniv og gaffel, finner DJ’en – dette er forresten midt på blanke formiddagen, og vi sitt aller innerst i hjørnet – fram «Johnny B. Goode» med Chuck Berry.

- Hadde du giddi å spelle sånn som dette?

- Ikke faen!

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 45

Ni N N N I G G + til demokratiet har råd til. Tror du det fins mye avant-garde kunst i Nord-Korea?

Da er han mer fascinert av det faktum at jazzen alltid har hatt plass til hva han kaller store utsving.

- «Bitches Brew», Ornette Coleman, John Coltrane, Pharoah Sanders …

- Men saksofon og heavy metal?

- Jeg har alltid hatt lyst til å kombinere saksfon og metal, selv om jeg må medgi at det har vært vanskelig. Jeg har hatt et ønske om å spille sånn som Coltrane gjorde mot slutten av karrieren. Med skarp tone, som en elektrisk gitar. Jeg tenker modalt; rytmiske og tonale celler, ikke akkordstrukturer. Rå, syngete måte å spille på. Fra «Giant Steps» og utover.

Er’u med?

- Må man være teoretisk skolert for å spille på denne måten?

- Mjaaa … Men det skal uansett ikke være nødvendig å skjønne det på den måten for å kunne sette pris på det.

- Du er glad i avant-garde?

- Ja, jeg oppfatter det som en sikkerhetsven-

Mer metal, mindre jazz?

Munkeby blir sjøl svar skyldig når vi stiller ham spørsmålet vi litt ovenfor stilte dere som leser dette: Nevn tre andre band som spiller som Shining!

Han velger å svare slik: - Vi er ikke eldre herrer som på eldre dager vil lefle litt med jazz. Vi er jazzmusikere. Det fins metalband som utforsker jazz, men nei – jeg veit ikke om noen vi helt kan sammenlikne oss med, band som har beina fjellstøtt planta i begge leirer, jazz og metal.

- Har jeg rett, om jeg sier at retninga på «One One One» er mer metal, mindre jazz?

- Ja. Men det er ikke så rart – all den stund vi starta som en akustisk jazzkvartett! Som kunstner må man alltid være åpen for å gjøre endringer. Livet som sådan forandrer seg, så hvorfor skal ikke også musikken endre seg? Alt annet ville jo være direkte uærlig!

Om å synge etter Elvis Låtmaterialet til «One One One» har blitt til i løpet av en toårsperiode, mens den ble ferdig mixa i januar 2013.

- I det store og hele er det jeg som skriver låtene, men jeg kommuniserer selvfølgelig med de to andre i bandet. Etter hvert sitter jeg der med hva noen vil mene er et ferdig produkt, programmerte trommer og alt på plass.

- Men likevel måtte du til Los Angeles?

- Ja, vi spilte inn alt på nytt, inkludert live trommer.

- Hva er det med Los Angeles?

- Vi snakker internasjonalt sound. Det er i LA de gjør det sånn!

-Måten du synger på, Munkeby … Noen vil kanskje si at …

- … det ikke er vokal. Jeg veit det. Jeg syns det er greit; det må være legitimt å mene at det jeg framfører ikke er vokal. Mitt poeng er at det fins grader av overstyring. Jimi Hendrix spilte vel ikke gitar sånn som alle andre før ham hadde gjort? Kanskje kan vi snakke om en blanding av Queen og støy?

Elvis synger «It’s All Right» i bakgrunnen, og Munkeby skjønner hvor vi vil hen før vi rekker å stille spørsmålet.

- Nei, det er ikke sånn at jeg egentlig ville synge sånn som han der! Og så ble det bare annerledes! Nei!

+ + + Dermed lar vi sjefen i Shining avslutte med et statement som på behørig vis skulle plassere ham i det musikkpolitiske landskapet: - En nordmann født i 1980 vil spille jazz for sin egen generasjon. Ikke for jazzgenerasjonen i et annet land for 50 år siden.

TEKST: ARILD RØNSEN jazznytt [45]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 46

Prime Time i aksjon på Romerike storbandfestival 2012. Mats Halling (dir), Robert Nordmark (ts) som solist.

STORBAND

MUSIKK I BESTE SENDETID PRIME TIME ORCHESTRA med base i Bærum er et av de mest aktive storbandene på Østlandet, ja kanskje i hele landet. Ambisjonsnivået er skyhøyt og programmet til tider heseblesende. Ildsjeler og god organisering er resepten for at dette går rundt. Vi har hatt en prat med krumtappen Marius Stenberg, trompetist og styreleder. Han har vært medlem av bandet helt fra starten for 32 år siden, og er den som kjenner historien bedre enn noen annen.

TEKST OG FOTO: HARALD OPHEIM - Hvorfor navnet?XXXXXXXXXXXXXXXXXX - Vi begynte som Stabekk storband, men valgte å skifte navn etter ni år. Vi prøvde virkelig å finne et norsk navn, men endte altså opp med Prime Time Orchestra. Bevisst valgte vi å ikke bruke betegnelsen Big Band eller storband. Med «orkester» i navnet står vi friere hva angår besetning og assosieres heller ikke så lett med det folk f lest oppfatter som storband med et repertoar basert på swingjazztradisjonen. Vi har i alle år hatt solid veiledning underveis: Erling Wicklund ledet bandet i seks år i starten, så var det Lars Erik Gudim i ni år, og deretter Geir Lysne i seks år. Så fulgte en periode uten fast musikalsk leder inntil Tarjei Grimsby gikk inn i rollen for noen år siden.

- Hva er bandets musikalske forbilder og ambisjoner?XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX - «Fra salsa til Zappa» er en dekkende betegnelse. Ikke for det, når dette leses har vi akkurat vært gjennom en runde med stoff hentet fra repertoaret til Count Basie og Thad Jones/Mel Lewis, ledet av Hermund Nygård. Allsidighet er vår styrke. Vår ambisjon er å være blant de ti beste storbandene i Norge, så vi har litt å strekke oss etter!

- Hva med musikerne i orkesteret?XXXXXXXXXX - De aller f leste er amatørmusikere på høyt nivå.

[46] jazznytt

Noen er musikkstudenter. Siden vi har prosjekter i mange forskjellige stilarter, har vi sett oss nødt til å leie inn profesjonelle musikere i kompet og en lead-trompeter. Det er ikke å vente at amatører fikser dette like godt som proffene. Vi har heldigvis en ganske stabil besetning. Rekrutteringen ivaretas blant annet gjennom et godt samarbeid med musikklinja på Rud videregående skole. Vi samarbeider også med våre gode venner og naboer i Sandvika storband ved å stille opp med vikarer hos hverandre.

- Hvordan drives orkesteret?XXXXXXXXXXXXX - Det er vanligvis øvelser hver mandag med ekstraøvinger i forbindelse med prosjekter og før konserter. I det siste har vi hatt ni til ti konserter per år, hvilket er ganske krevende. Dessuten må vi ha spillejobber for å styrke økonomien. Vi vil heller ha noen få store, godt betalte jobber enn mange små med forholdsvis liten betaling.

Det hender vi har sett oss nødt til å si nei til forespørsler når honoraret har vært for lavt til å dekke faktiske utgifter.

- Ja, hvordan er det med økonomien?XXXXXXXX - For tiden er den meget anstrengt etter at vi gikk på en smell etter forestillingene med den nyskrevne musikalen «Isdronningen» som ble fremført i Bærum Kulturhus. Musikalsk og kunstnerisk var dette et vellykket prosjekt med

storband og symfoniorkester og med fantastiske Helge Sunde som komponist og kapellmester, men økonomisk en katastrofe til tross for at 2 400 publikummere møtte opp. Men vi gir ikke opp! Heldigvis har vi de siste årene fått en god økonomisk støtte fra Bærum kommune, mest fordi vi har våre konserter i Bærum, men nå vil vi også i større grad søke prosjektstøtte i Norsk jazzforum.

- Jeg har lagt merke til at Prime Time samarbeider mye med svenske artister og musikere, kan du si noe om det?XXXXXXXXXXXXXXXXXXxxxxxxxxx - Det begynte med Hector Bingert og Lill Lindfors i Bærum kulturhus 2005 og i 2008. Hector Bingert kom også tilbake i 2007 med sin sønn Daniel og var solist med oss på storbandfestivalen i Sandvika. I 2012 hadde vi konserter under ledelse av Mats Halling fra Stockholm og med saksofonisten Robert Nordmark og vokalisten Isabella Lundgren som solister. Vi har også hatt konserter med trompetisten og orkesterlederen Peter Asplund og vokalisten Margareta Bengtson (tidligere medlem i The Real Group). Så kontakten med Sverige er sterk og god.

- Hva med planene videre?XXXXXXXXXXXXXX - 1. juni kjører vi vårt sommershow «Hot Stuff» i BAKgården i Sandvika med moderne funk, soul, og diskorytmer og som er den perfekte

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 47

Marius Stenberg

match for en trivelig sommerkveld ute. Så er det Sandvika Byfest i slutten av august hvor vi som en tradisjon spiller «Swinging Sinatra» i Byparken. Deretter er det en ny runde med Isabella Lundgren, Robert Nordmark og Mats Halling i oktober, deretter et prosjekt med Banda Matiquira fra Brasil godt støttet av vår perkusjonist Celio De Carvalho, bosatt i Drammen og som har vært med oss mange ganger tidligere. Vårt musikalske år avsluttes rundt midten av desember da vi ønsker å framføre en splitter ny suite skrevet av Frode Kjekstad, forutsatt at vi får komponiststøtte. Frode deltar som solist på gitar og har med seg en spennende tysk B3-organist.

I januar 2014 blir det sjette gang vi arrangerer konsert med helt unge talenter i en serie vi har kalt «Prime Time Smash», og nå er det altså Smash 2014 som skal gjennomføres. En konsert med musikk av Frank Zappa som vi gjør for tredje gang kommer i april, så her det bare å henge med!

- Til slutt det obligatoriske spørsmålet om hvilke innspillinger som har vært din inspirasjon, og er det fem album du vil anbefale andre å lytte til?xxxxxxxxxxx - Jeg hørte mye på «Tower of Power» i min tidlige ungdom, men kan ikke akkurat framheve noe spesielt album. Men så har vi jo «Sinatra at Sands» (1966) med Count Basies orkester ledet av Quincy Jones, og «The Atomic Mr. Basie» (1957) som ingen storbandinteresserte kommer utenom. Sandvika storbands «Lining Up!» (1999) står også høyt på min liste, for ikke å snakke om Michel Camillos «One More Once» (1994) – et sant fyrverkeri. Det femte albumet får bli «Asplund Meets Bernstein» (2010); musikk av Leonard Bernstein arrangert av Mats Halling for Peter Asplund Quartet og symfoniorkester.

TERJE GEWELT ”Spindrift” "En fantastisk plate". "Solopartiene på fretlessbass gir gåsehud der sola aldri kommer til å skinne".

JAZZNYTT

Terje Gewelt - Fender Jazzbass Erik Smith - Trommer og perkusjon Bjørn Klakegg - Elektrisk og akustisk gitar Eivind Lønning - Trompet og flugelhorn

Kommer i september:

Terje Gewelt "Stepping Stone" Terje Gewelt - Fender Jazzbass Adam Nussbaum - Trommer Staffan William-Olsson - Elektrisk og akustisk gitar

www.resonant-music.com Distribuert av Musikkoperatørene A/S jazznytt [47]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 48

Musikk fylt med brå svinger og stadige overraskelser. I begynnelsen av mai kom de med sitt tredje album, «The third song of the peacook». Som alltid, er PAAVO et godt eksempel på at jazz mer variert enn noensinne.

Cecilie Persson, Fredrik Ljungkvist og Sofia Jernberg utgjør Paavo på platen «The third song of the peacook»

OM Å UTFORDRE SEG SELV - Vi ønsket å utfordre oss selv og gjøre noe nytt.

Derfor har vi laget en trioplate med bare oss to og saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist, sier pianisten Cecilia Persson og vokalisten Sofia Jernberg over en kopp kaffe i Radiohusets café i Stockholm.XXXXXXXXXX Publikum har blitt vant til at Paavo i ene øyeblikket høres ut som streit jazz, men i neste øyeblikk holder de på med inf løkt kunstmusikk, et sted mellom Frank Zappa, Nino Rota, tysk mellomkrigstids cabaret - eller kanskje like ofte, alt dette på samme tid!XXXXXXXXXXXXXX - Alt det folk kjenner som typisk «Paavo-musikk» er fremdeles til stede, sier de to. - Det er fortsatt kompleks musikk med brå endringer, men vi har fjernet de delene av musikken som ellers er Paavo. Og det er klart, nå er det mer plass for de små detaljene, når man er tre i stedet for ni musikere.XXXXXXXXXXXXXXXX Fra begynnelsen av dette prosjektet hadde pianist Cecilia Persson og vokalist Sofia Jernberg en klar idé om å lage en duoplate. Men en konsert med saksofonisten Fredrik Ljungkvist på Hagenfesten i Dala-Floda fikk dem til å tenke i andre baner.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXX - Fredrik er en fantastisk og f leksibel musiker.

Han kan i utgangspunktet spille hva som helst, og han er like god på saksofon som på klarinett.

Man kan si at hans rolle på platen er fri til å kommentere hva som skjer, enten ved å gi oss motstand eller legge til ting. Og så får han alle tre til å spille bedre! sier Sofia Jernberg.XXXXX Paavo har travle dager når vi møter dem. Det [48] jazznytt

fysiske produktet er rykende ferskt, og releasekonserten på Fasching i Stockholm er bare noen dager unna, mens den virkelige releaseturneen venter de med til høsten. Cecilia Persson har nettopp fått sitt første barn, og var litt skeptisk til å legge ut på landeveien såpass tett etter fødselen. Men våren 2014, tar bandet enda et nytt steg i utviklingsprosessen.XXXXXXXXxXXXX - Da feirer vi ti år som en gruppe og vil gjøre et prosjekt med Norrbotten Big Band. Så det er nesten på tide å tenke på hvordan vi skal arrangere musikken. Om hver musiker skal ha sin egen stemme, eller ... Kanskje vil det bli ulike løsninger. Musikken til Paavo skrives og arrangeres av Cecilia Persson og Sofia Jernberg hver for seg. Selvsagt utveksler de ideer underveis og en eller annen magisk måte passer låtene som oftest inn i «Paavo-estetikken» som de i fellesskap har meislet ut.XXXXXXXXXXxxxxxxxxxxx - Cecilia er mer tonal og har et sterkere slektskap til jazz enn meg, jeg er mer atonal og mer forankret i den klassiske musikken, sier Sofia Jernberg når vi spør om forskjellen mellom de to.XXXXXXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx En åpenbar felles karakter er ønsket om å lage intrikate arrangementer, et forbløffende mangfold som er innrammet av en velorganisert struktur - men med stor plass for improvisasjon.

- Arrangementene er en fokusgreie. Man skjerper seg automatisk når man har en detaljert notasjon, sier Sofia Jernberg. Du må helt enkelt bruke ulike deler av hjernen og paradoksalt nok så favoriserer det improvisasjonen.XXXXXXXX Og ja, det krever mange timer med øving for å få de forskjellige arrangementene på plass.

- I begynnelsen jobbet alle med konsentrasjonen i høyspenn og vi måtte kjempe for å komme gjennom en konsert. I dag sitter hver detalj i de eldre låtene i bevisstheten, og alle kan spille dem like lett som om det var en enkel blues, sier Sofia.XXXXXXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Skjøten mellom det arrangerte og det improviserte i komposisjonene er blitt stadig mer sømløs. Det er tydelig når du ser på DVDen (som medfølger den nye CDen), som ble innspilt sommeren 2011. Her gjør fullskalaversjonen av Paavo en haug med sanger hvor det er nesten er umulig å si hvor det komponerte og det improviserte er.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXxxxx - Jeg vil si at det er en relativ lik fordeling mellom det improviserte og det noterte. Men vi ønsker ikke at det skal være noe lytteren sitter å leter etter. Hvis du hører forskjell, er det bare f lott, men målet er å være helt sømløse, sier Sofia Jernberg.XXXXXXXXXXXXXXXXXXX Vi ender opp med en kort diskusjon om begrepet jazz, her strippet ned til spørsmålet om Paavo er jazz.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXX - Jeg synes ikke det er så viktig med etiketter, sier Cecilia. - Men jeg tror vi kan kalle musikken vår jazz. Vi har «bevegelsen» og den personlige friheten, og ikke minst improvisasjonen som viktige elementer i musikken. Og det viktigste i jazz er vel nettopp improvisasjonen.

TEKST: JOHAN SCHERWIN «The third song of the peacook» er anmeldt på side 86 i denne utgaven av Jazznytt

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 49

Filmregissøren HAAKON SANDØY hadde i siste halvdel av sekstitallet nær kontakt med jazzmiljøet i Polen, der pianisten KRZYSZTOF KOMEDA var en sentral person.

KRZYSZTOF KOMEDA - Hva var de greiene med film og jazz i Polen?

- Filmskolen i Lodz, en liten by 14 mil vest for Warszawa, var et samlingssted for musikere og skuespillere. Jazzen var en viktig del av filmmiljøet. Roman Polanski var en av de første som brukte jazz i polsk film, og det var Komeda som laget musikken. Det første resultatet av dette samarbeidet var kortfilmen «To menn og et garderobeskap» fra 1958. I 1962 kom «Kniven i vannet» der lydsporet er reinhekla jazz. Kombinasjonen jazz og film var godt etablert på den tiden jeg kom til Polen.

- Hva gjorde du der?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg dro dit i 1964 for å komme inn på filmskolen. Den polske ambassadøren i Oslo sa det ville ta minst et år å ordne med et ordinært opptak, men han ga meg et introduksjonsbrev. Ved hjelp av brevet og bistand fra Kulturdepartementet i Warszawa, fikk jeg umiddelbart tilgang til skolen og fikk se filmer og teaterstykker, samtidig som jeg lærte meg polsk. Så kom jeg etter hvert inn som student var der til 1970/71.

- Og hva med Komeda?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg ble kjent med Komeda gjennom Barbara Nawratovicz som kunne engelsk og var en god venninne av Komeda og hans kone Sofia. Jeg snakket ikke polsk da, og siden få polakker snakket engelsk, var dette en verdifull kontakt. Kontakten med Komeda ble utdypet gjennom årene.

- Komeda hadde gode forbindelser i Danmark og Sverige, men hva med Norge?xxxxxxxxxxxxxxxxx - Komeda spilte på jazzfestivalen i Kongsberg i 1965 med «Komeda/Stanko kvartett» der altså Tomasz Stanko spilte trompet, men det var også den eneste gangen han opptrådde i Norge så vidt jeg vet.

- Det er nok riktig. Et søk på nettet gir ingen flere tilslag. Men dette var jo ikke den eneste forbindelsen med Norge?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Nei, Komeda laget musikken til danske Henning Carlsens filmatisering av Knut Hamsuns «Sult» i 1966. Dette var et interskandinavisk samarbeid med norske, danske og svenske skuespillere, framfor alt Per Oscarsson som hadde den bærende hovedrollen, og altså med en polsk komponist.

Lydsporet på ca. 20 minutter ligger ute på YouTube. Musikken har sant og si ikke særlig mye med jazz å gjøre, men det ville vært et stilbrudd med filmens innhold uansett. Lyden på YouTube er ikke all verden, men det er kanskje mulig å få tak i båndene slik at den kan bli gitt ut i en bedre versjon?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - «Sult» ble filmet i Oslo, og musikken spilt inn i Roger Arnhoff Lydstudio. Komeda deltok i innspillingene. Båndene finnes antakelig ennå, men ingen har gjort noe med dem til nå. Det er absolutt på tide at noen ser på dem igjen med tanke på en utgivelse. Dette må vi finne ut av!

‒ den norske forbindelsen Håkon Sandøy

KRZYSZTOF KOMEDA 17. desember 1967 tok det av et fly fra Warszawa til Los Angeles med den da 36 år gamle komponisten og pianisten Krzysztof Komeda ombord. Han var invitert til Hollywood av vennen Roman Polanski som var i gang med sin nyeste film: «Rosemary’s Baby».

Komeda skulle skrive musikken.

Dette var en stor utfordring, ikke minst fordi han i Hollywood skulle arbeide sammen med noen av de mest talentfulle og berømte aktørene der. Komeda fant seg godt til rette i Hollywood, men i desember 1968 ble han utsatt for en fatal ulykke. Han falt og pådro seg en kraftig hjerneblødning. Dessverre for Komeda var han utdannet lege, og han neglisjerte sin egen tilstand. Der førte dessverre til at han i april 1969 gikk i koma og ble etter hvert brakt hjem til Polen. Der døde han uten å ha kommet til bevissthet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Komeda hadde et kort liv som endte tragisk, men musikken hans lever fortsatt. Siden Fredric

Chopins dager er det få polske komponister som har fått like mye oppmerksomhet som Komeda. Vuggesangen «Sleep Safe And Warm» fra «Rosemary’s Baby» hører med blant de beste jazzballadene noensinne, og hans berømte album «Astigmatic» fra 1965 regnes blant de mest banebrytende europeiske jazzinnspillinger fra 60-tallet.xxxxxxxxxxxx

I Polen har Komeda en svært høy status. I velrennomerte musikkforretninger står det bokstavelig talt metervis av Komeda-CDer i hyllene. Det er ingen grunn til å gå forbi hvis du er på de kanter!

Ellers er det mye å finne ute i nettbutikkene, og også i de få gjenværende norske gatebutikkene for den slags. Et opplagt valg er Thomazs Stankos «Litania: Music Of Krzysztof Komeda» (ECM). På den finnes det to hjerteskjærende versjoner av «Sleep Safe And Warm»; den ene med Terje Rypdal på gitar, den andre med Bobo Stenson på piano.xxxx Polanski og Komeda hadde samarbeidet om mange filmer før «Rosemary’s Baby». «Kniven i vannet» (1962) er den mest kjente av dem (finnes på DVD).

Musikken i den er utelukkende jazz, framført av en kvartett med Krzysztof Komeda (p), Bernt Rosengren (ts), Roman Dyląg (b) og Leszek Dudziak (dr). Filmen er severdig og ikke minst hørverdig den dag i dag. jazznytt [49]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 50

SPILLELISTER FEBRUAR

europe europe jazz jazz media media

Hva har surret og gått på platespillerne rundt om i Norge den senere tiden? Vi har gjort en rask opptelling blant sentrale personer i jazzmiljøet for å sjekke hvordan det står til. I tillegg presenterer vi hva som har blitt mest spilt i redaksjonene i de europeiske jazzmagasinene siste måned. Setter du opp egne lister som dette? Send dem til jan@jazznytt.no, så kommer du kanskje med på listene i Jazznytt.

Jazznytt presenterer i hvert nummer en liste over de mest spilte platene i de europeiske jazzmagasinene. Her er platene som har surret mest på spillerne rundt om i Europa i februar:

Jan Granlie, Jazznytt: BWM TRIO «Whether It Is Necessary Remains To Be Seen» (BAM RECORDS)

Henning Bolte, Jazzism: ENDANGERED BLOOD «Work Your Magic» (SKIRL RECORDS)

Patrik Sandberg, Orkester Journalen: GORAN KAJFES «Subtropic Arkestra – The Reason Why Vol .1» (HEADSPIN)

Lars Mossefinn, Dag & Tid: CHROME HILL «Country of Lost Borders» (BOLAGE)

Luca Vitali, Giornale della Musica: CRAIG TABORN TRIO «Chants» (ECM)

Axel Stinshoff, Jazz thing: ARNE JANSEN «The Sleep of Reason - Ode to Goya» (ACT)

Cim Meyer, Jazz Special: JONAS JOHANSEN / LARS MØLLER / RONAN GUILFOYLE «Divisions» (CALIBRATED)

Jon Newey, Jazzwise: KAIROS 4TET «Everything We Hold» (NAIM RECORDS)

Anna Filipieva, jazz.ru: ANDREI KONDAKOV TRIO «Fairy Tale In The Rain» (OUTLINE RECORDS – BOMBA PITER)

Christine Stephan, Jazzthetik: HAFTOR MEDBØE & ANNEKE KAMPMAN «Places + Spaces» (FABRIKANT-RECORDS)

HANNA PAULSBERG [SAKSOFONIST] RÖYKSOPP: «Melody A.M.» (WALL OF SOUND) CHRISTIAN SCOTT: «Christian aTunde Adjuah» (CONCORD) ERYKAH BADU: «Mama’s Gun» (MOTOWN) POLAR BEAR: «Peepers» (THE LEAF LABEL) POLAR BEAR: «Polar Bear» (TIN ANGEL) JOHN COLTRANE QUARTET: «Crescent» (IMPULSE) THE ROOTS: «Things Fall Apart» (MCA RECORDS) WARLOCKS: «Top Notch» (TEE PRODUCTIONS) D’ANGELO: «Brown Sugar» (EMI) JOHAN HAUKNES [SKRIBENT, JAZZNYTT] CHARLES MINGUS: «The Jazz Workshop Concerts 1964-65» (MOSAIC) HENRY THREADGILL: «The Complete Novus & Columbia Recordings of Henry Threadgill & Air» (MOSAIC) ESBJÖRN SVENSSON TRIO: «301» (ACT) TOTTI BERGH: «Totti’s Choice» (GEMINI) DIVERSE ARTISTER: «: Jazz on Disques Vogue – The Perfect Collection» (SONY/VOGUES) MILES DAVIS: «Live in Europe 1969 - The Bootleg Series Vol.2» (SONY) ANTHONY BRAXTON: «The Complete Arista Recordings» (MOSAIC) BARE JAZZ [VANNHULL FOR JAZZELSKERE I OSLO] SCOTT HAMMILTON: «Swedish Ballads & More» (STUNT) STEINAR RAKNES QUARTET: «Live In Tokyo» (RECKLESS RECORDS) JAN GUNNAR HOFF: «Living» (2L) CÆCILIE NORBY: «Silent Ways» (ACT) MARIUS NESET: «Birds» (EDITION) NIELS-HENNING ØRSTED PEDERSEN: «Friends Forever» (MILESTONE) ALDO ROMANO: «Non Dimenticar» (MLP) LUCIANA SOUZA: «The Book Of Chet» (SUNNYSIDE) MONTY ALEXANDER: «Uplift 2» (JAZZ LEGACY) HENRIK MEHL [BOOKING OG PRODUSENT, VIKAR, NASJONAL JAZZSCENE] SEBASTIAN ROCHFORD + DIV. ARTISTER : «Days And Nights At The Takeaway» (THE LEAF LABEL) MOTORPSYCHO: «Still life with eggplant» (RUNE GRAMMOFON) WETLE HOLTE: «Hurricane» (SONNEDISK) JOHN COLTRANE: «A Love Supreme» (IMPULSE) SAM´S SHIRT: «Demoer fra Soundcloud» BUDDING ROSE: «Where were Ye all?» (GRAPPA) JENNY HVAL: «Innocence Is Kinky» (RUNE GRAMMOFON) BLY DE BLYANT: «abc» (HUBRO) THE RESIDENTS: «Fingerprince»(RALPH RECORDS) CAN: «The lost tapes» (MUTE) ESPEN ERIKSEN [PIANIST, JOURNALIST NRK] WAYNE SHORTER QUARTET: Without A Net» (BLUE NOTE) KENDRICK SCOTT ORACLE: «Conviction» (CONCORD MUSIC GROUP) NEXT COLLECTIVE: «Coverart» (CONCORD MUSIC GROUP) BRAD MEHLDAU TRIO: «When Dop You Start» (NONESUCH RECORDS) JAMES BLAKE: «Overgrown» (A&M) ARCHITECHTS: «Daybreaker» (CENTURY MEDIA) PANTHA DU PRINCE & THE BELL LABRATORY: «Elements Of Life» (ROUGH TRADE) GUNNAR HALLE/ESPEN ERIKSEN: «tba» (RUNE GRAMMOFON ?)

FIRE ORCHESTRA: «Exit!»(RUNE GRAMMOFON) COLIN STETSON: «New History Warfare Vol.2: Judges» (CONSTELLATION) JAN GRANLIE [REDAKTØR, JAZZNYTT] JUNE TABOR / IAIN BALLAMY / HUW WARREN: «Quercus» (ECM) BWM TRIO: «Whether It Is Necessary Remains To Be Seen» (BAM RECORDS) LAIA GENC LIAISON TONIQUE: «Talisman» (W IS MART) DJANGO BATES: «Confirmation» (LM) SWEDISH AZZ: «Erik Carlsson & All Stars Vol. 1 & 2» (NOT TWO) CHARLES LLOYD: «Quartets» (ECM) MILES DAVIS: «Live in Europe 1969 - The Bootleg Series Vol.2» (SONY) JOHANNA BORCHERT: «Orchestral Idéal» (WHY PLAY JAZZ) MARK SOLBORG: «The Trees»(ILK 199CD) PERELMAN / SHIPP / PARKER / CLEAVER: «Serendipity» (LEO RECORDS) Lager du dine egne spillelister, så nøl ikke med å sende dem inn til Jazznytt.

Kanskje kommer de med i neste utgave eller blir distribuert på vår nettside.

[50] jazznytt

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 51

De siste måneder har Jazznytt hatt en egen jazzquiz på vår hjemmeside www.jazznytt.no. Siden det er sommer, og leserne heller vil sitte ute i sola enn foran datamaskina inne i mørket, så bringer vi årets sommerquiz i papirutgaven. Takk til Harald Vik på Sortland for 50 flotte utfordringer.

1. Hvem skrev bl.a. «Dippermouth Blues» og «Canal Street Blues»?

2. Hvilket år ble Kampenjazz i Oslo etablert?

3. Hva het bassisten som med en kvintett utga albumene «Changes One» og «Changes Two»?

4. Hvilken jazzmusiker blir ofte kalt «Pres» («Prez»)?

5. I Hvilket band fikk Ella Fitzgerald sin første faste jobb?

6. Acker Bilk komponerte «Jenny», dedisert til sin datter i 1962. Med nytt navn ble denne låten en stor hit. Hva er tittelen?

7. «Nuages» er sannsynligvis den mest kjente komposisjon av hvilken musiker?

22. Hvem komponerte «Watermelon Man»?

23. I hvilken gate i London finner vi jazzklubben «The 100 Club»?

24. Hvilket instrument assosieres med Tom Olstad?

25. Hvem trakterer tangentene i gruppa «Elephant9»?

26. Thelonious Monk skiftet fra Riverside Records til et annet i 1962. Hvilket plateselskap skiftet han til?

27. Vokalisten Eva Monica Nilsson er bedre kjent under et annet navn. Hvilket?

28. Hva het Ellington-trompetisten, født 12/91916, som er spesielt kjent for sin evne til å spille i alle registre, og spesielt i «høyden»?

8. Under hvilket navn opptrer Audun Kleive, Per Jørgensen og Jon Balke som band?

9. Hvilken jazzfestival kalte seg selv «The First Annual American Jazz festival» da den ble startet i 1954 av ekteparet Elaine og Louis Lorrillard?

10. Hvem spilte lead altsaksofon (med unntak av en periode tidlig på 1940-tallet) i Duke Ellingtons band?

11. Hva kaller Lars Andreas Haug sin trio som består av Skjalg Reithaug, Anders Hunstad og Haug selv?

12. Hvem komponerte «St. Louis Blues»?

13. Vi skal fram til navnet på et prisbelønt norsk jazzband, startet i 1999. To av medlemmene er Jørgen Munkeby og Torstein Lofthus. Hva heter bandet?

14. Vi spør etter tittelen på en jazzlåt komponert av Milton Ager. Ager tilegnet den sin datter, den ble lansert i 1927, og tekstforfatter var Jack Yellen. Tallrike innspillinger er gjort, bl.a. med Jimmy Luncheford, Frank Sinatra, Jimmy Smith og Ben Webster. Hvilken låt?

15. Hvilket norsk band spilte in en LP i 1986 med tittelen «In Different Colours»?

16. Oppgi navnet på en av de kvinnelige vokalistene i «Orleysa»!

17. Hvilket år ble Sildajazz i Haugesund arrangert for første gang?

18. Hvilket instrument spilte Danny Barcelona?

19. Hvilken senere kjent orkesterleder spilte i bandet «The Washingtonians»?

20. Hvilket instrument assosieres med «Cannonball» Adderley?

21. Bob Brookmeier spilte et instrument som er relativt sjeldent benyttet i jazz.

Hvilket?

35. Vi skal fram til navnet på en tysk jazzmusiker, saksofonist og professor ved musikkhøyskolen i Nürnberg. Han har spilt med bl.a. Phil Collins, Al Jarreu, Phil Woods og Bob Mintzer. Hvem?

36. Hvilket instrument spiller den islandske jazzmusikeren Sigurdur Flosason?

37. Til hvilken musiker er «Fast Trane» dedisert?

38. Hva het jazzklubben i Kabelvåg, startet i 1982 av Dag Kajander og aktiv i mer enn 20 år?

39. Jan Garbarek og The Hillyard Ensemble hadde stor suksess med sin utgivelse fra 1994. Hva var tittelen?

40. Hvem spiller altsaksofon på Dave Brubecks «Take Five»- innspilling?

41. I hvilket fylke arrangeres «Soddjazz»?

sommerens

jazzquizz Quizmaster: Harald Wik

29. Det engelske «revival»-bandet «Kenny Ball and his Jazzmen» har gjort nesten alle sine innspillinger for et engelsk plateselskap.

Hvilket?

30. Vi skal fram til tittelen på en melodi som spilles i innledningen til en jazzfilm, den spilles av trioen Jimmy Giuffre, Bob Brookmeier og Jim Hall. Denne komposisjonen utmerket seg også ved å innta plass på diverse hitlister rundt 1960. Den fins også innspilt på LP, da med Ralph Pena (bass) i stedet for Brookmeier. Hva er tittelen?

31. Hvilken gitarist, født 12/8-1954, platedebuterte med Paul Bley og Jaco Pastorius i 1974?

32. Under den kalde krigen hørte mange på radiostasjonen «Voice of America», og på stasjonens «Jazz Hour». Mange fikk sin jazzinteresse stimulert av den sonore barytonstemmen som tilhørte programlederen. Hva het han?

42. Hvem spilte trommer i det norske bandet «Dingobats»?

43. Hvilket år gikk Norsk Jazzforbund og Foreningen norske jazzmusikere sammen i Norsk Jazzforum?

44. Hva var navnet på bandet til Oscar «Papa» Celestin? Bandet var aktivt i New Orleans før 1920.

45. Hvilken musiker, bandleder, komponist og vokalist blir av og til omtalt som «Big T» eller «The Swingin’ Gate»?

46. Vi skal fram til navnet på en italiensk jazzmusiker, født 5/12-1949. Han har et utall av utgivelser - og utmerkelser, og har spilt og utgitt albumer med bl. a. Chet Baker, Charlie Haden, Paul Motian og Kenny Wheeler.

47. Vi skal fram til navnet på en komposisjon som ble innspilt for første gang 8/5-1947, der Charlie Parker feilaktig er oppført som komponist. Den er blitt en «standard».

Hvem er komponisten?

48. Tittelen på en av Sonny Rollins sine komposisjoner, en «jazz standard», ble senere brukt som navn på plateselskapet hans.

Hva het den?

49. Oppgi navnene på to av musikerne i norske «Urban Connection» - (originalbesetningen)!

50. Hvem spilte bass i «Magnolia Jazzband» før Sebastian Haugen?

33. Hva er navnet på tradjazzbandet som ble startet i 1971 av trompetisten Bert Barr?

Bandet har utgitt mellom 15 og 20 album og spilt på en mengde festivaler i Asia, Europa og Amerika.

34. Hvilket instrument spilte Earl Bostic?

Svarene finner du på side 59 jazznytt [51]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 52

JAZZPOLITIET SER DEG

To medarbeidere har tatt i mot utnevnelsen som politiinspektører, agent 006 og 007 med lisens til å …, nei, ikke til å drepe, men til å vurdere sammenhengen mellom posisjonen til sentrale personer i jazz-Norge og deres platesamling.

JAZZPOLITIET HOS «PASTOR’N» Denne gangen har de to utvalgte agentene valgt å ta turen over til Nesodden. Etter Jazznytt-redaktørens svake vaklende forestilling, velger vi denne gangen å besøke en av norsk jazz’ store nestorer, Einar «Pastor’n» Iversen. En som ikke bare er en del av norsk jazz-historie, men som også har formet historien. Som kan snakke om norske legender som «Syre-Pål» og «Atom» som sine egne. Som var på fornavn med Bjarne, Mikkel, med Rowland! Nylig portrettert i boka «Einar Pastor’n Iversen – et jazzliv».

De to agentene var utsendt av «M», utstyrt med de siste verktøyene fra «Q»’s kjeller. Til utstyret hørte denne gangen en ferge; med merket «Tide - Dronningen», en ferge som gjorde Aker Brygge- Nesoddtangen på tjue minutter. Noe tung i sessen, men med gode pølser! Oppdraget var like kort som det var enkelt; finn ut hva Pastor’n lytter til der ute på Tangen.

Einar Iversen, også kjent under aliaset «Pastor’n», fordi faren var prest. På tross av at far Einar, sognepresten, overhodet ikke hadde noe sans for jazz, ble sønnen et kraftsentrum i norsk jazzliv etter 1950.

I løpet av disse årene har han spilt med det meste og de f leste. Som fast komp-pianist på Metropol i Oslo spilte han med Dexter Gordon, med Coleman Hawkins og med Johnny Griffin.

De første årene var også Metropol-kompet fast komp på Moldejazzen, Einar Iversen på brett, Erik Amundsen på bass og Ole Jacob Hansen og Jon Christensen på trommer. Her spilte han bl.a. med Idrees Sulieman, Lucky Thompson og Sonny Stitt.

Men selv om jazz-Oslo kokte, lot det seg ikke å leve av et jazzliv alene. En periode på 1950-tallet spilte han på Amerikalinjen. Men inntektskilden fra 1960-tallet var som kapellmester ved f lere teaterscener i Oslo, Oslo Nye, Det Norske, Chat Noir. «Fast jobb, det var noe å være stolt av!»

Agentene ankommer villaen med utsikt over Oslo-gryta, villaen som Iversens livspartner, jazz-vokalisten Lill Holen, omtaler som et kråkeslott. Som mottar oss med en haug med barnebarn, en noe skeptisk italiensk vannhund, kalt

FEM NØDVENDIGHETER ART TATUM TEDDY WILSON ROWLAND GREENBERG NAT KING COLE HAMPTON HAWES

FEM UNØDVENDIGHETER CECIL TAYLOR TURBONEGER MGP OG ALT DENS VESEN ELVIS PRESLEY TORD GUSTAVSEN [52] jazznytt

«Stefano», aka «Ludde», samt en av Einars nærmeste venner, den branngule katten «Rufus».

Og masse varme.

Det ble en lang samtale, langt utover formatet for artikkelen. Her blir det bare noen små smakebiter fra en samtale med en våken og innfallsrik musiker.

Det hele startet med klassisk musikk, med studier under bl.a. Finn Mortensen.

- Fortsatt øver jeg klassisk, hver eneste morgen.

Jeg må spille klassisk for å beholde bevegelighet og følelse i fingrene. Ikke jazz, det er vanskelig å spelle jazz hjemme. Jeg får ikke det teil. Skal du spelle jazz, må du ha folk rundt deg. Så jeg spiller mye forskjellig, Bach og Chopin. Mozart har jeg holdt på med. Også Grieg som jeg er glad i.

- Det har jeg gjort hele livet. Et forsøk på å rette opp en skakkjørt teknikk. Det gjelder jo mange av oss jazz-pianister. Det er beste tiden på dagen, øvingene om morran.

- Men hvor begynte jazzen?

- Det startet på Glückstadts danseskole. Jeg var seksten år og lot meg overtale av jentene, danseskole med sveivegrammofon. I Handelsbygningen like ved Solli Plass og Vestkantbadet.

Hver søndag var det elevaften med levende musikk. Så tenkte jeg at jeg får nå prøve dette.

- Når jeg kommer inn strømmer det praktfull musikk mot meg! En kvartett med en fyr på et grønt piano. Chikering het det. Bra amerikansk piano. Og bassist, trommeslager og tenorist.

- Det var Carsten Kloumann. I to år satt jeg oppå snippen til Kloumann, hver søndag, og sugde til meg. En søndag kunne det være Rowland, neste Hein Paulsen, Bjarne, Bergheim …

Carsten var min første læremester.

- Og så oppdaget du den store verden der ute? Hvem har du flest plater av?

- Det må være Teddy Wilson, tingene han gjorde på 1930- og 40-tallet, med Billy Holiday og Benny Goodman. Da var spellesuget og interessen på topp. Etter krigen ble det for mye glatt cocktail-piano. Den dag i dag er det nok Wilson som er min favoritt.

- Og Mel Powell. Men det finnes ikke så mye med ham, Mel Powell, som døde i 1998, er vel i dag først og fremst kjent som komponist og lærer. Men Powell oppdaget jazzen gjennom Teddy Wilson.

Lg

Ng

G

M

S

På 1940-tallet spilte han med Benny Goodman.

- Bud Powell, derimot, skjønte jeg ikke. Han har jeg ikke sans for.

- Og senere Hampton Hawes på 1950-tallet.

Det beste fra Vestkysten! Men det var først etter at jeg ble sviker! Jeg hadde jo alltid spilt swing, jeg har vel egentlig alltid vært swing-pianist.

Men så traff jeg Mikkel og Bjørn Johansen. Da ble det mer moderne, be-bop.

- Hank Jones er jeg også glad i.

- Andre du gjerne lytter til?

- Nat King Cole, han var en ener blant oss gutta.

Han spilte ikke bebop-piano. Men så begynte han å synge, og da var det gjort. Oscar Peterson, særlig de tidligere tingene hans fra 1950- og 60tallet. Lenge var han det store idealet, men så tenkte jeg at det nytter ikke. Han hadde en teknikk det var umulig å nå opp til. Etter hvert kunne det også bli litt for mye ekvilibrisme.

- Bengt Hallberg. Han er en jævel tel å spelle solopiano. Men han har jobba mange år med å få det tiel. Jeg overtok etter han en gang, i et svensk band i Göteborg. Vel, det var en mellom oss. En Jan Johansson. Det var Bengt som skapte orkesteret, Kenneth Fagerlunds orkester. Fem blås og komp. Bengt skrev alle arrangementene.

Men Bengt skulle på Akkis, Akademiet i Stockholm. Da kom Jan som kort etter forsvant med Hacke Björksten. Kristian Bergheim spelte i orkesteret og foreslo meg. Så måtte jeg ta toget til Göteborg for å prøvespille. Det gikk greit, så da ble det f lere måneder.

- Og så Rowland, alt med Rowland. Ja, jøss, han var mitt første store forbilde. Og jeg mener fortsatt at Rowland er Norges største jazzmusiker, uansett stil.

- Han ga meg den første leksjonen i å lytte. En jam, jeg var ung og ubemerket og ble løfta fram av noen bekjente. Så kaller Rowland opp «Undecided», Charlie Shavers-låta. Jeg kan ikke den, ropte jeg. Det fikser du, svarte Rowland.

Den går sånn, … og så blåste han lynraskt gjennom akkordene på trompeten, og telte opp!

Det var the hard way! Og det var ikke bare den ene gangen. Dette gjentok seg f lere ganger.

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 53

- Jeg merker meg at du ikke nevner Art Tatum!

- Ja, men det er så voldsomt. Jeg kjøpte jo det som kom av LP-plater med ham. Det er så svært at det nytter ikke å kopiere. Ikke prøve en gang.

Som de sa når Tatum spilte, «God is in the house!»

- Noen norske du vil peke på? Utover Kloumann.

- Det finnes noen få opptak med Øistein Ringstad. Som Live at Frognerseteren. Han er jo veldig tradisjonell da. Av nyere norske er jo Egil Kapstad veldig god. Han spiller dessverre ikke så mye mer, han skriver mest. Men jeg skjønner det. Etter som du blir eldre blir det fysiske borte. Det tar så mye tid å holde det oppe. Også det at å spille ute er jo også en våt tilværelse.

- Andre?

- Jo eldre man blir, setter en mer pris på det forgangne. Det er Teddy Wilson, Mel Powell, og selvfølgelig Art Tatum. De jeg har spilt med?

Putte Wickmann, han er enestående. Han har betydd mye for meg etter at vi spelte noen jobber sammen på DownTown. Der er det ting som har gått inn i spillet mitt. Det er så elegant og kultivert.

- Den svenske gullalderen, spesielt Lars Gullin.

Med Arne Dumpan Domnerus, Bengt Hallberg osv. Det er så vakkert og så smooth.

- Du spilte med Coleman Hawkins på Metropol 1963. Med et lengre TV-opptak av «Body and Soul» - Joda, det husker jeg. Det var ikke noe show. Vi spelte «Body and Soul», bare den, hele kvelden.

Så vi ble så lei!

- Spennende opptak fra konserter du har vært med på, uutgitte ting?

- Joda, det er noe. Men det er så rotete oppe på rommet mitt hvor det ligger. Et opptak fra minnekonserten for Ole Jacob Hansen i Munchmuseet, hvor jeg spelte med Alf Kjellmann. Og f lere andre ting.

- Og så platene til Oslo Jazz Circle, serien «Portrait of a Norwegian Jazz Artist», med Gram Paulsen, Mikkel Flagstad og Kristian Bergheim, platene med Rowland, Bjarne også videre.

- Da må jeg fortelle noe morsomt. Her om dagen hørte jeg plutselig noe pianospill på NRK Jazz. Det var jævlig likt Teddy Wilson, tenkte jeg. Men så var det ikke helt det, heller. Er det Mel Powell, tenkte jeg? Nei! Og så var det

undertegnede! Med Gram Paulsen. Med Leif Eberson og f lere. Det var en radio-utsending fra 1960. Husker godt den kvelden der.

- Det var Hans Chr Jarnfeldt som hadde fikset det. Det var vel eneste gangen jeg spelte med Syre-Pål.

- Hva med ting som hører hjemme i søppelbøtta?

- Cecil Taylor. Da han spilte på Metropol ringte de og sa «Einar, du må komme og spille i pausen, vi har fått noe galskap her». Så jeg gjorde det, spelte i pausene. Da måtte jeg sitte å høre på dette. Han må være med på lista.

- Thelonious Monk er et merkelig fenomen.

Det er jo ikke vakkert. Jeg har begynt å like det han gjør, for det er originalt. Det er utrolig at han har laget «Round Midnight». Jeg får svare som Ray Brown da han ble intervjuet i Downbeat, «I love Monk’s tunes, played by Hank Jones!»

TEKST: AGENT 006 OG 007 FOTO: AGENT 007 jazznytt [53]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 54

UNDERVISNING

Vår artikkelserie om norske jazzutdanningsinstitusjoner er kommet til siste stopp. Jazznytt tok turen til Tromsø for å se nærmere på hvordan man lærer bort jazz nord for polarsirkelen. TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU

MUSIKKONSERVATORIET I TROMSØ Hvis Universitetet i Tromsø er verdens nordligste universitet (de sier så), må de vel også besitte verdens nordligste rytmiske utdanning. Historien til universitetet går helt tilbake til 1826, da Høgskolen i Tromsø hadde sin spede begynnelse. Musikkonservatoriet ble etablert som en selvstendig institusjon i 1979 etter å ha levd som et utspring fra Tromsø Musikkskole noen år, og ble slått sammen med Høgskolen i Tromsø i 1994. I dag er musikkonservatoriet en del av Universitetets kunstfaglige fakultet, som også har et kunstakademi under sin paraply. Fakultetet har 75 ansatte og 345 studenter, 170 av disse er på musikkonservatoriet, 25 av disse igjen er på bachelorprogrammet med såkalt «rytmisk instrument», enten på utøving eller på faglærerstudiet. I tillegg fins seks utøvende masterstudenter.

Konservatoriet har ingen dedikert jazzlinje. Studentene sluses inn i mer eller mindre samme studieløp, med noen fellesfag på tvers av musikalsk uttrykk, og noen mer spesifiserte. Blant disse finner vi hørelære og komponering/arrangering, mens historiefaget og valgfag eksisterer for alle disipliner. Årsaken ligger i at det nærmest er en tilfeldighet at konsen i det hele tatt

Fred Glesnes [54] jazznytt

har et rytmisk tilbud. Det første frøet ble sådd med akronymet JARP (Jazz, Rythm&Blues og Pop) for omlag 10 år siden. Dette var et rent klassisk studium, med unntak av hovedinstrumentbiten som i første omgang rettet seg mot gitarister. Tilbudet tiltrakk seg f lere og f lere søkere, og smått om senn ble det et krav fra grasrota av studenter å satse mer på fag tilpasset deres virkelighet. Sentralt i dette sto Øystein Blix, en av Tromsøs veritable musikkpersonligheter. I dag er han lektor på konservatoriet og har jobbet med hørelære, samspill og som rytmisk koordinator.

- Fortsatt er vi på mange måter et klassisk studium, forteller han. - Det har både fordeler og ulemper. Fordelen er at man får et godt utviklet håndverk, som er veldig viktig. Ulempen er at man ikke får den samme direkte spesialiseringen innenfor enkelte fag. Men det har gått seg til på en veldig fin måte.

Blix er selv et barn av den nå mye omtalte Trondheimsmodellen, noe han har tatt med seg i utforming av fagplaner og i hørelæreopplegget. Han er en nestor i musikklivet i landsdelen og snakker engasjert om Tromsø som en by med

et svært rikt musikkliv og mange muligheter etter endte studier. I byen er han konsertarrangør i jazzklubben og leder for Jazzoasen som arrangerer workshops og foredrag med musikere som er innom byen på sin vei rundt i verden. Jazzstudentene har utvilsomt også nytt godt av dette, og Blix forteller om workshops og mesterklasser med Jim Hall, Pat Metheny, Lee Konitz, Bob Mintzer, Nils Petter Molvær, Helge Lien og en lang rekke andre.

Som alle de andre jazzutdanningene Jazznytt har besøkt, er prosjektuker en sentral del av undervisningen. En liten forskjell ligger i at skolens lærere går inn som medmusikanter på prosjektene. Vi treffer på et kobbel gitarstudenter som har som ukens prosjekt å spille Miles Davis’ og Gil Evans’ «Birth of the Cool» (se bilde til høyre). De seks blåserne som befolker originalen er for anledningen byttet ut med elektriske gitarer, noe som forandrer karakteren til stykket radikalt. - Uken byr på mangfoldige utfordringer for gitaristene, forteller gitarlærer Tore Morten Andreassen. - Alle studentene har skrevet om sine egne stemmer fra originalpartituret, og får virkelig brynt notelesningskunnskapene.

Ikke hverdagskost for en stakkars elgitarist!

Eirik Fjelde og Benjamin Mørk

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 55

UNDERVISNING

Benjamin Mørk er tredjeårs utøvende tangentstudent, og selv fra Tromsø. Han mener at byens sterke «standing» og mange profilerte utøvere innen elektronika har hatt innvirkning også på linja han er student ved. Selv er han nylig ute med et album med det russiske navnet Karasho hvor elektronikken spiller en sentral rolle. - Det er veldig fritt og åpent her. Det er mulighet for å gjøre f lere ting, og veldig mye er opp til studentene selv. Noen synes det et dumt at linja ikke fokuserer på jazz, men for meg er det helt perfekt.x xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hans ønske om å studere i hjembyen bunnet mest i et ønske om å spille. Han var kanskje ikke helt bevisst på årsakene, men å ha et allerede eksisterende nettverk var ikke uten betydning.

Jazzlinja rekrutterer da også godt fra regionen.

- Det som også er spesielt med Tromsø er den sterke satsningen på kulturnæringen som foregår for tiden, fortsetter Blix. - Vi har Introfondet og Kulturnæringsfondet til Sparebanken Nord-Norge som deler ut store summer f lere ganger i året. Det gjør at mange kan etablere seg og bli i byen. I tillegg har kommunen bygget et studio, Kysten Studio, hvor musikere kan leie seg inn for en billig penge.

Blix forteller med lysende øyne om byen sin, et

Tromsø i rivende utvikling som han sier, og alle mulighetene som fins her oppe på grensen til Nordishavet. Saksofonlærer Fred Glesnes er blant de yngre kreftene som har etablert seg i byen. Også han ser mange muligheter for unge musikere som vil etablere seg i landsdelen etter endt utdanning.

-Tromsø har et pulserende musikkliv, forteller han. - Og det er alltid rytmiske musikere fra konservatoriet ute og spiller. Byen har ni storband og alle lærerne ved skolen er aktive utøvere. Til å være en by med 60 000 innbyggere er det masse som skjer. Tromsø har også en veldig aktiv musikkskole med venteliste på alle instrumenter som sysselsetter mange av studentene våre.

Tangentstudent Eirik Fjelde er ferdig med sin utøving til våren, og kommer til å bli boende i byen. - Musikkmiljøet er lite, man har alltid noe å gjøre hvis man vil. Jeg kommer til å prøve meg på et frilansår, og se hvordan det går. Man er i en liten boble her oppe, det er et veldig sammensveiset miljø.

Jon Marius Aareskjold har etablert seg i byen med en skyhøy standard som har inspirert mange av studentene. Nå fins musikkteknologi som et valgfag og en egen videreutdanningsenhet. I tillegg har lokale elektronikanavn som Aggie Frost, Anneli Drecker og Geir Jenssen vært innom på linja samt satt sitt preg på byen forøvrig.

Blix trekker frem en rekke band med utspring fra skolen som har bitt fra seg i musikkmiljøet i byen: Kristian Olstad (Kol), Heidi Solheim (Pristine), OH!, Herborg Rundberg, Dripp og ikke minst den prisbelønte og karismatiske vokalisten Live Foyn Friis som fortsatte studiene i Stockholm, København og Aarhus og som står bak bejublede Foyn trio. Med i sekken hjem er også debutplata til tangentist Mørk, en tiltalende blanding av Jaga Jazzists elektroniske jazzrock og Eivind Aarseth «electronique noir». Et tydelig bevis for at mørketid og ishav ikke er noen hindring for at kreativitet kan spire og gro selv nord for polarsirkelen.

Byens sterke elektronikamiljø har bidratt til et eget studium i musikkteknologi. Lydtekniker jazznytt [55]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 56

NY FESTIVAL

Ellen Andrea Wang og Eirik A. Tofte i Match & Fuse

MATCH & FUSE-FESTIVAL I OSLO I JUNI Når sommeren omsider er kommet til hovedstaden, arrangerer nettverket Match & Fuse sin første gratis jazzfestival i Oslo.

Match & Fuse ble startet på de britiske øyer, og etter snart10 år, har de opprettet et samarbeide med norske artister. Dette vil manifesteres med gratis jazzfestival på St. Hanshaugen i Oslo i dagene 13. til 15. juni.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Hovednavna på festivalen blir Jaga Jazzist, Bol m/Snah og Stian Westerhus og Bushman’s Revenge som bruker denne «happeningen» som en del av sitt tiårsjubileum.xxxxxxxxxxxxxxxx Men det er f leire band på plakaten. Fra miljøet rundt Megasound i Roma kommer trioen Germanot ta Youth og No Hey Banda Trio, og fra Sverige (eller egentlig fra Norge), kommer Doffs Poi, bestående av Mia Marlen Berg (v), Oscar Grönberg (keys, p) og Tomas Järmyr (dr).

Av andre utenlandske band kan vi nevnte det britiske bandet Worldservice Project, et band som favner det meste av jazzhistorien, med keyboardisten Dave Morcroft i spissen (se anmel[56] jazznytt

delse av deres nyeste plate lenger bak i bladet), franske NI! som, ifølge arrangørene spiller ekstremrock, irske OKO, polske Owls Are Not What They Seem og danske Svin. Sistnevnte har fem utgivelser bak seg, og har de senere årene turnert jevnlig i Danmark, Tyskland, Polen. De har også gjort turneer i Norge og Danmark sammen med norske Synkoke og Pixel.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Foruten hovednavna får vi også høre følgende norske band på festivalen:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Gurlz (Ellen Andrea Wang – bass, Hanna Paulsberg – saksofon og et av Norges nye vokalsensasjoner, Emilie Nicolas), Ich Bin Nintendo (Christian Skår Winther – gitar), Magnus Skavhaug Nergaard – bass og Joakim Heibø Johansen – trommer). Dette bandet gjorde plate i fjor sammen med den svenske saksofonisten Mats Gustafsson, så her er det bare å forvente knallhard frijazz.

Bandet Karokh (Ina Sagstuen – vokal), Jan Hovland – keyboards, Thomas Litleskare – trompet, Jonas Cambien – keyboards, Christian Winther – gitar, Magnus Nergaard – bass og Jan Martin Gismerveik – trommer), er et av de fremste, unge norske banda innenfor den nye norske jazzen. Det samme kan sies om den nye

bandet Skadedyr (Hans Hulbækmo – trommer, Joakim Heibø – trommer, Heida Møbeck – tuba, Anja Lauvdal – piano og synth, Adrian Løseth Waade – fiolin, Ina Sagstuen – vokal, Ida Løvli Hidle – trekkspill, Torstein Lavik Larsen – trompet, Henrik Munkeby Nørstebø – trombone, Fredrik Luhr Dietrichson – bass, Lars Ove Fossheim – gitar og Marius Klovning – steelgitar), et kollektiv fra f lere fremadstormende, norske band. I den mer rocka avdelingen kommer Pixel (Ellen Andrea Wang – bass, Harald Lassen – saksofon, Jon Audun Baar – trommer og Jonas Kilmork Vemøy – trompet) og Synkoke (Kristian Harnes – keyboards, Erik Nerheim – saksofon, Kurt André Aase – trommer, Ole Aadland – gitar og Ellen Andrea Wang – bass).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Videre kan man få høre Wolfram Trio (Jan Martin Gismervik – trommer, Fredrik Luhr Dietrichson – bass og Halvor Meling – saksofon) og Torstein Ekspress (Torstein Lavik Larsen – trompet, Hanna Paulsberg – saksofon, Fredrik Luhr Dietrichson - bass og Hans Hulbækmo – trommer), et band som henter inspirasjon fra pop, samtidsmusikk, fisking, hip-hop, fotball, bakverk, folkemusikk med mer…

Festivalens norske koordinator, Eirik A. Tofte,

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 57

MEN PLATE-BRANSJEN VAR IKKE DØD Jazznytt vil i hvert nummer framover presentere plateselskap som ikke har latt seg knekke av de dystre spådommene fra storkapitalen.

- nytt og norsk Tone Åse i Bol

Bushman’s Revenge

Jaga Jazzist

TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE kan fortelle at Match & Fuse begynte som et utvekslingsprosjekt mellom Synkoke og Worlservice Project i 2011. Det første året var ikke dette tenkt som noe mer enn dette ene prosjektet. Da arrangerte man fire konserter i Norge og fire konserter i England, hvor begge banda spilte hvert sitt sett, før de avsluttet med et sett sammen. De gjorde også noen workshops og konserter på folkehøgskoler og videregående skoler.

Samme året vant Worldservice Project en pris i England, og fikk råd til å lage prosjekter i tre forskjellige land, etr prosjekt de valgte å kalle Match & Fuse.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Eirik og Dave Morcroft i Worldservice Project, fortsatte deretter å utvikle ideen videre, og i 2012 begynte søknadsprosessen rundt om i Norge med det for øye å lage en Match & Fusefestival her i landet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det førte til to prosjekter med Synkoke, et med Pixel og i vår har man gjort et prosjekt med Karokh.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Til nå har Match & Fuse vært engasjert i 10 europeiske land, og kollektivet består i hovedsak av seks forskjellige partnere i Norge, England, Italia, Irland, Polen og Frankrike, som jobber sammen om å lage interessante, musikalske prosjekter rundt om i Europa.

For mer informasjon: www.matchandfuse.no

Gigafon er et relativt nytt, norsk plateselskap som de senere årene har markert seg med flere sterke utgivelser, i et landskap et stykke fra mye av det som nå om dagen kommer over havet fra de store, amerikanske selskapene.

Vi tok en prat med en av gründerne i Gigafon, trommeslageren Gard Nilssen, ofr å få vite litt mer om selskapet.

- Hva er ideen bak Gigafon?

- Idéen bak Gigafon er å presentere ny, frisk musikk med «edge» i, og som ikke låter som så mye annet. Det er utrolig mye bra musikk som blir skapt om dagen som ingen bryr seg om å presentere, så derfor har vi valgt å starte opp en label, slik at spennende, eksperimentell improvisasjonsmusikk kan få et slags talerør i en ellers overlesset og kaotisk platebransje som bryr seg mindre og mindre om kvalitet.

- Startet dere selskapet fordi ingen andre ville utgi den musikken dere ville presentere?

- Både ja og nei. Nei, fordi vi kun gjør det for vår egen del på idealistisk grunnlag uten noen slags mål om å tjene masse penger, samt at vi lenge har gått og ruget på idéen om å lage et plateselskap.

- Ja, fordi de få selskapene i samme segment som oss, som for eksempel Hubro, Rune Grammofon, Stone Floor Records og Moserobie, overlesses med demoer fra spennende band som absolutt fortjener å få gitt musikken sin, men som ikke har kapasitet nok til å gi dem ut! Vi får massevis av henvendelser fra spennende band som vi må takke nei til.

- Hvem er involvert?

- Petter Vågan og undertegnede startet Gigafon.

- Design på platene dere gir ut, ser ut til å være viktig. Dere har en helt særegen idé bak, på samme måte som ECM og Rune Grammofon?

- Ja, designet er viktig, det er med på å gi plata en klarere profil. Vi bruker Rune Nergaard som fast coverdesigner. Han er kanskje den som har hørt mest på platene til Gigafon, han hører nøye på musikken når han jobber og coveret blir til ut fra hvilke assosiasjoner han ser for seg i musikken. Han har stort sett helt frie tøyler! Ved å bruke samme designer til coveret og for eksempel kun sort/hvitt slik som oss, bidrar det til at hele katalogen vår får en klarere profil og helhet. Ikke veldig ulikt Rune Grammofon og ECM. - Hvordan distribueres platene?

- Gjennom Musikkoperatørene, men ettersom det nesten ikke fins platebutikker

Gard Nilssen og Petter Vågan startet Gigafon. Foto: Andreas Ulvo

lenger, blir det viktigere og viktigere med platesalg på konserter. Det selger mest nå for tiden. Vi er derfor litt nøye på at artistene våre er «working bands» og er jevnlig ute og spiller.

- Hva med utlandet?

- Det blir vanskeligere og vanskeligere med bra distribusjon i utlandet. Ingen tør å ta inn så mye plater av ukjente artister siden det går så dårlig med platesalget for tiden.

Derfor blir det som nevnt ovenfor viktig at banda turnerer rundt og tar med seg plater på gig.

- Til slutt vil jeg bare si at det er veldig inspirerende å oppdage mye ny spennende musikk, og jeg er overbevist om at platebransjen og det fysiske produktet kommer til å klare seg på en eller annen måte. Vi må bare stå på med vårt og finne vårt publikum og marked... det fins der ute!

Katalogen Per i dag omfatter Gigafons katalog, ti forskjellige bandkonstellasjoner. De nyeste er bandet Monkey Plot og deres debut «Løv og lette vimpler», en trio bestående av Christian Winther (g), Magnus Skavhaug Nergaard (b) og Jan Martin Gismervik (dr, perc). Før det kom duoen Petter O Hanna med platen «Dream Logic», og før det tubaisten Kristoffer Lo og hans soloprosjekt «Anomie». Av andre artister på selskapet finner vi Cortex, Marvel Machine, Lord Kelvin, Monster and Puppets, Erik Johannessen, Tone Åse & Thomas Strønen og BOL / Westerhus / Snah. www.gigafon.no jazznytt [57]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 58

FARVEL TIL

DONALD BYRD [09.12.1932-04.02.2013] Donaldson Toussaint L’Ouverture Byrd II var en amerikansk jazztrompetist. Han er født i Detroit i Michigan og spilte med legenden Lionel Hampton allerede før han var ferdig med den obligatoriske skolegangen. Etter å ha spilt i et musikkorps mens han tjenestegjorde i f lyvåpenet, fikk han en bachelorgrad i musikk fra Wayne State University og en mastergrad fra Manhattan School of Music. Mens han studerte på Manhattan ble han med i Art Blakeys Jazz Messengers, som erstatning for Clifford Brown.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I 1970-årene gled han over fra sin tidligere base i hardbop mot fusion og rhythm and blues. Sammen med Mizell-brødrene produserte han albumet «Black Byrd», som fikk enorm suksess og ble Blue Note Records’ mestselgende album. Oppfølgerne «Places and Spaces», «Steppin’ Into Tomorrow» og «Street Lady» ble også bestselgere, og har senere blitt f littig brukt i sampling av bl.a. hiphopartister som Us3.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Byrd underviste i musikk ved Rutgers University, Hampton Institute, New York University, Howard University og Oberlin College. I 1974 dannet han The Blackbyrds, en fusion-gruppe bestående av hans beste elever. Gruppen laget f lere bestselgere, inkludert «Walking In Rhythm» og «Blackbyrds Theme». Byrd døde den 4. februar 2013 i en alder av 80 år.

RUNE CARLSSON [04.12.1940-09.03.2013] Den svenske trommeslageren Rune Carlsson var «trommisen som hadde spilt med alle».

Han hadde sittet i band med Chet Baker, Eric Dolphy, Bill Evans, Art Farmer, Dizzy Gillespie, Dextor Gordon, Coleman Hawkins og Ben Webster, for å nevne noen få av de utenlandske musikerne han hadde spilt med.

Han var inspirert av Art Blakey, Max Roach og Elvin Jones, og hans spill har farget den svenske jazzen den siste delen av 1990-tallet.

Han spilte med bl.a. Arne Domnerus, Bengt Hallberg, Bo Hansson («Sagan om Ringen»), Kjell Jansson, Åke Johansson, Red Mitchell, Lars Sjösten, Bobo Stenson, Cornelis Vreeswijk og Eje Thelin, i tillegg til at han opptrådde som vokalist med sitt eget storband og sammen med Peter Nordahl trio.

[58] jazznytt

YNGVE MOE [04.10.1957-12.04.2013] Ein vårkveld midt på åttitalet står eg og trippar utanfor jazzklubben Panorama på Stord.

På innsida driv salsabandet Son Mu frå Bergen og gjer seg klare til konsert. Eg er for ung til å komme inn, men prøver likevel, og klarer til slutt å overtale vaktene til å sleppe meg forbi.

Grunnen til denne iveren, er eit brennande ønske om å få sjå bassisten Yngve Moe i aksjon.

Eg såg, høyrde, og gjekk derifrå med stjerner i augene. Og hovudet fullt av bilder. Bassisten med stor B. Tonen, lyden, spelestilen, sceneutstrålinga. Eg småsprang opp bakkane. Måtte heim å øve. Eg ville også bli god. Prøve å spele fint. Like fint som Yngve Moe. Som han inspirerte meg, har han også inspirert og tent mange andre. Både unge, håpefulle musikerspirer og garva medmusikantar. Men det fanst berre ein Yngve Moe. Å plukke dei rette tonane, slik han var så f link til, er like vanskeleg som å finne dei rette orda, no når han ikkje lenger er her.

Denne onsdagskvelden kom beskjeden.

Yngve hadde gått bort, berre 56 år gammal.

Kort tid etter f løymde sosiale medier over av meldingar frå heile landet. Sjokkerte ord, sorgtunge ord, vakre ord, kjærleikserklæringar. Ord som seier det meste om kva han har betydd.

Ikkje berre som djupt respektert musiker, men også som person. Raus, oppmuntrande, smålåten, vakker, ujålete, snill og omtenksom er ord som går att.

Som musiker hadde han ei utstråling som kombinerte det autoritære, groovy, med noko audmjukt og stillfarande. Han definerte på eit vis korleis ein bassist skulle vere. Såg ut som han var skapt for å stå med ein bassgitar og nikke på den svarte hårmanken i takt med musikken, mens han punpa ut dei feitaste basslinjer. Det er heller ikkje til å nekte for at han var pen. Frå stordomstida til Dance With a Stranger går det historier om jenter som reiste i timesvis. For å oppleve bandet, sjølvsagt, men først og fremst for å sjå på Yngve Moe. Om vi andre på langt nær var like pene, fekk tanken på Yngve Moe oss til å rette ryggen når vi sa at vi spela bass. Vi kunne på eit vis sole oss litt i glansen.

Uttrykket signatur blir ofte brukt om musikk og musikerar. Dei som har sin eigen signatur, er dei du kan kjenne att etter eit par tonar. Dei

som har noko originalt og unikt ved seg.

Yngve Moe hadde signatur. Det er nok å nemne Dance with a stranger sin monsterhit «Every one needs a friend sometime». Melodilinja i starten, som Yngve speler på sin syngande fretless-bass, er den alle nynnar på. Det er f leire som kan den enn refrenget. Fleire døme finn du på plata «N´te gang» med Terje Nilsen og Voksne Herrers Orkester. Ei perle av eit album, der Yngve Moe var fødselshjelpar, pådrivar og primus motor. Høyr på vakre ballader som «Kanskje» og «Mjelle», der han er diskret til stades med signaturen sin. Både tonar og pausar er like smakfullt utvalt. Alltid gjort med tanke på kva som vil kle og løfte melodien best. Der musikarar av Yngve sitt virtuose kaliber ofte pøser på med alt dei kan, heldt han heller igjen, og porsjonerte ut godbitar der musikken gav rom for det.

Fødselshjelp har han også gitt til bandet Razika. I reint bokstaveleg forstand, fordi dottera Marie har gått i fars fotspor og blitt bassist.

Men også som ein viktig mentor og rådgjevar for dei suksessrike jentene.

Mange år etter vårkvelden på Stord, var eg sjølv så heldig å få samarbeide med han og dei andre i Voksne Herrers Orkester. Eg må innrømme at ærefrykta var stor, så stor at den nesten stod i vegen. Skulle eg stå på scena med eit av mine aller største forbilde? Det blei ei oppleving eg aldri gløymer. Med sitt lune, inkluderande vesen tok det ikkje lang tid før Yngve hadde tatt luven av ærerykta. Men tanken på at sjølvaste Yngve Moe sat der borte i hjørnet med bassen, gjorde at vi skjerpa oss, og strekte oss eit par centimeter ekstra.

Voksne Herrers Orkester er ein kulturinstitusjon i Bergen. Det same kan seiast om Yngve Moe. Tankane går i dag til bandkollegaene hans Steinar, Thomas og Harald, til karane i Dance with a stranger, og alle andre som har mista ein nær og trufast ven. Men først og fremst tenker eg på Ragni og dei to jentene hans, som har mista ein høgt elska ektemann og far.

Kjære Yngve Moe, det blir tomt etter deg, men takk for musikken og inspirasjonen. Den vil alltid vere her.

Kvil i fred.

Halvor Folgerø

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:17 Side 59

SVAR PÅ SOMMERENS

jazzquizz

1. Joe «King» Oliver 2. 2000 3. Charlie Mingus 4. Lester Young 5. Chick Webb 6. «Stranger on the Shore» 7. Django Reinhardt 8. Jøkleba 9. Newport Jazz Festival 10. Johnny Hodges 11. SOT 12. W. C. Handy 13. Shining 14. «Ain’t She Sweet» 15. Ytre Suløens Jassensemble 16. Berit Opheim / Ann Elisabeth Lunde / (også Elisabeth Håvig) 17. 1987 18. Trommer 19. Duke Ellington 20. Altsaksofon 21. Ventilbasun/ventiltrombone 22. Herbie Hancock 23. Oxford Street 24. Trommer 25. Ståle Storløkken 26. Columbia Records 27. Monica Zetterlund 28. Cat Anderson 29. PYE 30. «The Train and the River» 31. Pat Metheny 32. Willis Conover 33. Uptown Lowdown Jazzband 34. Tenorsaksofon 35. Klaus Graf 36. Altsaksofon 37. John Coltrane 38. «Jazz- og rockeklubben Den Ensomme Ulv» 39. «Officium» 40. Paul Desmond 41. Nord-Trøndelag 42. Sverre Gjørvad 43. 1997 44. «The Original Tuxedo Orchestra» 45. Jack Teagarden 46. Enrico Pierannunzi 47. Miles Davis 48. «Doxy» 49. Frode Nymo / Håkon Mjåset Johansen / Steinar Raknes 50. Per Hobbel

FREDAG 13. SEPTEMBER

LØRDAG 21. SEPTEMBER

CRISTINA BRANCO

RICHARD BONA BAND

BILL. 300/250 + AVG.

BILL. 300/250 + AVG.

ONSDAG 9. OKTOBER

FREDAG 18. OKTOBER

ANA MOURA

STACEY KENT BILL. 300/250 + AVG.

BILL. 300/250 + AVG.

FREDAG 25. OKTOBER

TORSDAG 14. NOVEMBER

JACK DEJOHNETTE GROUP

MARCUS MILLER

FEAT. DON BYRON

BAND BILL. 400/350 + AVG.

BILL. 300/250 + AVG.

SORIA MORIA, VOGTSGATE 64, OSLO mer program på www.cosmopolite.no Bill. på Billettservice tlf. 815 33 133

jazznytt [59]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:18 Side 60

DEBATT

TO LITER MELK, BRØD OG DEN SISTE MED KURT NILSEN, TAKK! Tillat meg å gå i polemikk med min kjære redaktør. I lederen i Jazznytt #1/2013 sauser han etter min oppfatning ting og tang sammen til en uspiselig grøt.

For det første, blir han nærmest kvalm av at det i reklamen for Kurt Nilsens siste album heter at «du får kjøpt plata der du kjøper musikk». Granlies problem viser seg å være at «der du kjøper musikk» er Rema 1000, Rimi og Statoil. Det egentlige problemet er jo at dette er sannheten! Det fins nesten ingen plateforretninger igjen her i landet! Og heller ikke i resten av verden! Og er det ikke da bra, at Kurt Nilsen i det minste får solgt skiva si i dagligvareforretninger og på bensinstasjoner?

Granlie «ville ALDRI kjøpt nyinnspillinger» av Miles Davis, John Coltrane og Charles Mingus «der du får kjøpt brød og melk». Så hvor ville han kjøpe dem, om han ikke hadde gangavstand til det unike utsalgsstedet Bare Jazz? Jeg syns det hadde vært aldeles strålende om Miles Davis var å finne i stativet ved siden av Se og Hør!

«Troverdigheten til en artist som selger seg til en matvare- eller bensinstasjonskjede er og blir lik null», skriver Granlie. Hvor mener han Kurt Nilsen skal få solgt sine plater? Er det kvalitativt bedre om publikum bestiller Kurt Nilsen i postoppkrav over internett?

Jeg benytter det gammeldagse «postoppkrav» helt bevisst, fordi Granlie fortsatt tror på en framtid for det fysiske albumformatet. Han henviser til at det tyske plateselskapet Winther

& Winther selger 180 grams vinyl «som hakka møkk»! Er det mulig å få se noen salgstall?

Det er riktig at det har oppstått en gledelig trend, der en bitteliten del av publikum har pussa opp sine gamle platespillere. Noen kjøper også ny platespiller. Men vinyl kan aldri komme til å bli mer enn for de aller mest interesserte. For nerdene. De som skal ha Motorpsycho – den samme musikken – i alle mulige utgaver og format.

Granlie: «Platebransjen har i f lere år blitt spådd nedenom og hjem, fordi folk ikke lenger kjøper plater. Men hvem er det som påstår det?

Jo, platemogulene i USA og deres lakeier her i Europa! Bankmennene som har overtatt plateindustrien. En gjeng ‘blåruss’ som ikke ser de kunstneriske kvalitetene i musikken …»

Til dette er det i hvert fall to ting å si. Plate-

bransjen, og nå snakker jeg om den multinasjonale plateindustrien, har alltid vært styrt av blåruss! Bunnlinja har alltid vært målet på suksess – i Sony Music, som i Lockheed Martin. I tillegg er det ikke «platemogulene i USA og deres lakeier her i Europa» som påstår at folk ikke lenger kjøper plater. Det er en sannhet!

Folk kjøper ikke lenger plater! Det er jo derfor det ikke lenger fins platebutikker!

Granlie må gjerne argumentere for det motsatte, men det virker ikke spesielt glupt. Jeg anbefaler ham å ta en telefon til bransjeorganisasjonene IFPI og FONO. Der vil han få glassklar tale: Det fysiske plateformatet – CD og vinyl – er historie (med forbeholdet jeg allerede har tatt om de trendy vinylkjøperne – som altså aldri vil bli noe for «folk f lest»; de som trengs for å holde plateindustrien i gang). Nå har til og med den mest ivrige strømmetjenestemotstanderen, Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted, måttet se sannheten i hvitøyet.

Etter å ha trukket sine utgivelser fra WiMP og Spotify, er Kari Bremnes’ nyeste album nå å finne på strømmetjenesten Beat!

Det er mangt og meget å diskutere rundt strømming og digital distribusjoner av musikk – både hva betaling/inntektsfordeling og det reint lydmessige angår. Men å insistere på at det fysiske formatet er framtida, er like framtidsretta som å insistere på at Remingtons skrivemaskiner vil være nyttige for morgendagens forfattere.

Arild Rønsen

jazznytt TIDSSKRIFT FOR JAZZ OG ANNEN RYTMISK KVALITETSMUSIKK

NR. 04:2012

LØSSALG KR.75,-

www.jazzinorge.no

BUGGE & HENNING

04

9 773327 248011

CARSTEN DAHL / HANS HULBÆKMO / ALDO ROMANO / JOHN ABERCROMBIE / SVEIN OLAV HERSTAD / ALEX GUINA / MAGNOLIA JAZZBAND 30 ÅR / BLINDEBUKK MED JOHN KELMAN / SUSANNA WALLUMRØD OM STRØMMING / RYTMISK UTDANNELSE I KRISTIANSAND / JAZZBYEN NEW ORLEANS / NATTJAZZ I BERGEN / KONGSBERG JAZZFESTIVAL / MOLDEJAZZ / COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL / ANMELDELSER / FRISPARK

hold deg oppdatert på hva som skjer i norsk og internasjonal jazz. få fire nummer av jazznytt rett hjem i postkassa fire ganger i året, for kun kr 350.-

abonnér på jazznytt på www.jazznytt.no, eller send en epost til jan@jazzforum.no

[60] jazznytt

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:18 Side 61

HVEM ER HVEM I JAZZHISTORIEN Jazznytt vil framover presentere sentrale navn i jazzhistorien i korte faktaartiker.

Musikere som har betydd mye for kunstarten, og som har satt sterke spor etter seg.

Vi starter fra starten og trompeteren Louis Armstrong

JAZZ PÅ DVD På tross av at bransjen spår at det om noen få år, ikke lenger vil være mulig å få kjøpt DVDer, så produseres det fremdeles DVDer med interessant jazz.xxxxxxxxxxx Det tyske selskapet PANREC har utgitt en rekke interessante DVDer den senere tiden, som burde være av interesse også for norske jazzinteresserte.

Katalogen består av følgende produksjoner pr. idag:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Peter Brötzmann Chicago Tentet: «Concert for Fukushima, Wels 2011», Diverse artister: «Unlimited 23», med bl.a. SPUNK, John Zorn’s Cobra, Phil Minton & dieb13, Fred Frith & Chris Cutler, Lotte Anker, The Ex m.fl., Simon Nabatov: «Plays Herbie Nichols», Speak Easy: «The Loft Concert», Nils Wogram & Simon Nabatov: «Moods and Modes», Elliot Sharp: «The Velocity of Hue. Live in Cologne», Diverse artister: «Requiem for a Baby Grand».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx For mer informasjon: www.panrec.comxxxxxxxxxxxx

TYSHAWN SOREY ARTIST IN RESIDENCE I DANMARK Den amerikanske multiinstrumentalisten (mest kjent som trommeslager), Tyshawn Sorey er hyret inn som Artist In Residence i Danmark fra 27. mai til 11. august. Her vil han inngå i forskjellige konstellasjoner gjennom sommeren over hele Danmark. Så er du på ferie i Danmark i sommer, har du en god mulighet til å få med deg en konsert eller flere med dette geniet av en musiker.

Det er JazzDanmark (det danske jazzforum) som står bak invitasjonen.

MARIUS NESET PÅ COVERET I BRITISKE JAZZWISE I det britiske jazzmagasinet Jazzwise sitt mainummer, er forsiden preget av en glad Marius Neset. Han er intervjuet om sitt nyeste album «Birds» under tittelen «Above the Clouds». Ikke verst av en ungutt fra Os!

LOUIS ARMSTRONG [04.08.1901-06.07.1971] Louis Daniel Armstrong ble født 4. august 1901 i New Orleans i Louisiana i USA, og var en amerikansk jazzmusiker. XXXXXXX Armstrong er en av tidenes mest berømte jazzmusikere, med betydelig ansvar for jazzens utvikling fra lokal dansemusikk i New Orleans til verdensomspennende kunstform.

Han ble kjent under kjælenavnet «Satchmo» (kort for satchelmouth), på grunn av sitt brede smil.xxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXXXxxx Hans band fra 1920-årene fikk avgjørende innf lytelse og opptakene fra denne perioden blir regnet blant tidenes ypperste jazz- innspillinger. Hans duetter med Ella Fitzgerald 30 år seinere er også blitt klassikere, og i 1968, da helseproblemer omtrent hadde satt en stopper for hans karriere som jazzmusiker, opplevde han stor suksess med «What a Wonderful World». Denne melodien kan neppe kalles jazz, men er meget karakteristisk for hans positive og optimistiske holdning.xXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXx Louis Armstrong vokste opp i fattigstrøkene i New Orleans. Faren forlot familien mens Louis var liten, og moren overlot oppdragelsen av Louis og hans søst-er Beatrice til sin egen mor.xxXXXXXXXXXXXXXXXxx Han lærte seg å spille kornett på en forbedringsanstalt for unge gutter, og likte å følge etter musikkorpsene som marsjerte gjennom byens gater, og plukke opp musikalske innf lytelser overalt. Etterhvert fikk han jobber som musiker på elvebåtene og i tvilsomme konsertlokaler. Sitt første faste engasjement fikk han som tenåring med Fate Marables.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXXXxxxxx Da han var 21 år gammel møtte han Minney Barnley, som han giftet seg med. Seremonien ble holdt i en liten kirke i Louisiana, og kun den nærmeste familien og to av deres gode venner var med på seremonien. Minney døde dessverre kort tid etter av en kraftig lungebetennelse.xxxxXXXXXXXXXxxxx I 1919 fikk han jobb som kornettist i Kid Orys orkester. Tre år seinere dro han til Chicago og fikk engasjement hos Joe «King» Oliver. Oliver som lenge hadde hjulpet den unge trompetisten, lot ham ta mange solopartier, og Armstrong utviklet raskt en egen stil. Det var i denne perioden han fikk gjøre sine første plateinnspillinger. Det var også nå han giftet seg for annen gang, med Oliv-

ers vokalist Lil Hardin.xxXXXXXXXXXxxx I 1924 sluttet han hos Oliver og reiste til New York for å spille med Fletcher Henderson. Allerede året etter var han tilbake i Chicago der han startet egne band. The Hot Five og The Hot Seven fikk stor suksess med sine nyskapende arrangementer. Det var på denne tida han utviklet sin berømte scat-sangstil, angivelig fordi han glemte teksten på en sang.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx De neste 40 årene reiste Armstrong verden rundt med ulike orkestre og oppnådde en enorm popularitet. Fra 1947 turnerte han med ei gruppe på seks musikere under navnet The All Stars.XXXXXXXXXXXXXXX Louis Armstrong holdt mange tusen konserter verden over, og spilte inn hundrevis av plater og deltok i 30 filmer. 63 år gammel hadde han en storslager med popsangen «Hello Dolly».

PLATETIPS: «The Complete Hot Five and Hot Seven Recordings» 4 CDer (SONY) Platene hvor Armstrong introduserer sin scatsang, med kremen av musikere fra 1925-27 «The Hot Fives – Vol. 1» (COLUMBIA) Innspilt i 1927 med bl.a. det kjente stopp-koret i «Potato Head Blues».

«Satch Plays Fats» (LEGACY) Innspilt i 1955, hvor Armstrong gjør komposisjoner av Fats Waller.

«Ella & Louis» (VERVE) Innspilling fra 1956 med Ella Fitzgerald og Oscar Peterson Quartet. Ei plate som lyser av spilleglede.

«Ella & Louis Again» (VERVE) Dobbeltalbum med samme besetning som over og innspilt i 1957. Blir regnet som en historisk jazzinnspilling.

jazznytt [61]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:18 Side 62

LEVENDE LYD

Tore Brunborg

Jacqueline Hamelink og Aili Deiwiks i I Compani [62] jazznytt

VOSSA JAZZxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx [22.-24.03]xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Å skrive om en jazzfestival flere måneder etter at den har blitt arrangert, er aldri enkelt. Hvis du er ute etter å lese anmeldelser av de enkelte konsertene som ble arrangert under Vossa Jazz sitt 40-årsjubileum, henviser vi heller til våre nettsider, www.jazznytt.no. Her velger vi heller å se på Vossa Jazz innenfor fenomenet jazzfestival, i stedet for å ta den obligatoriske oppsummeringen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men det er umulig å unngå å komme inn på, i alle fall noen av hovedkonsertene, bestillingene og de strålende øyeblikkene ingen andre medier skrev noe særlig om. Og da er det naturlig å starte med selve «tingingsverket», i år gjennomført med stil under ledelse av multikunstneren Stian Carstensen og hans kompani. Vi siterer fra Lars Mossefinns artikkel på Jazznytts hjemmeside.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Stian Carstensen er ein musikar som elskar utfordringar. Når Carstensen har bestemt seg for å læra eit instrument, så går han laus på oppgåva med krum nakke. Når han blei spurt om å laga tingingsverket til Vossa Jazz, så kunne ein kanskje venta ein ny runde med Farmers Market, men nei, Carstensen gjorde som i 1998 då han laga opningskonserten til Fraktgodsen med nytt band.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Denne gongen let Carstensen seg inspirera av renessansemusikken. Carstensen har trakka i John Dowland sine fotefar og kome opp med eit knippe låtar som toler å bli spelt gong på gong.

Det ville ikkje ha vore ein konsert med Carstensen som kapellmeister utan musikalsk humor,

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:18 Side 63

Cristina Branco

stilblanding og underfundige kommentarar. Slik sett var alt ved det normale. Carstensen gjev seg sjølv tøffe utfordringar. Det må vera ei ekstra stor glede å vita at ein har lukkast til dei grader».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Et annet bestillingsverk sto årets Buddy-vinner og mottager av Vossa Jazz-prisen, saksofonisten og vossingen Tore Brunborg for. Verket kalte han for «’Ym», og vi fortsetter å sitere Mossefinn.

«Tore Brunborg, Dag Helleve og Sveinung Iversen står bak tingingsprosjektet «Ym». Dei sju festivalplakatane Iversen har stått for danna det visuelle bakteppe for Brunborgs musikk og Helleves tekstar, sistnemnde framført av forfattaren sjølv.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det byrja med eit lite arbeidsuhell. Noteljoset til Aarset var ikkje samarbeidsvillig, og sekvensen med Iversens sine plakatar blei noko langdryg, men når dei kom i gang var det ei spanande reise Tore Brunborg, Eivind Aarset, Steinar Raknes og Per Oddvar Johansen tok oss med på. Det var musikken som bar prosjektet, og Brunborg har skrive eit knippe låtar som snarast bør spelast inn av denne kvartetten.

Dei tre tekstbolkane til Helleve er poetiske tidsbilete som høver godt inn i heilskapen. Særleg var hyllinga til Per Indrehus eit rørande augneblink.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Framsyninga kunne stått seg på ei bearbeiding av det visuelle. Plakatane til Sveinung har så mange element som kunne vore brukt. Likevel blir dette eit marginalt ankepunkt. Fantastisk musikk spelt av eit fantastisk band. Det er ei sikker oppskrift på suksess»xxxxxxxxxxxxxxxxxx For oss andre var det kanskje søndagen som ble

den store «höydaren» under årets festival. Og særlig de to avslutningskonsertene på Fraktgodsen. Vi startet dagen i det intime lokalet på Ole Bull akademiet, Osasalen. Her hadde kantelespilleren og vokalisten Sinikka Langeland tatt med seg sitt nordiske ensemble med Trygve Seim på saksofoner, Anders Jormin på bass og Markku Ounaskari på trommer. Langeland er inne i stallen til Manfred Eicher på ECM, og det er lett å forstå hvorfor Eicher har falt for akkurat Langeland og hennes musikere. Hun bruker sine røtter fra Finnskogen og de fantastiske tekstene til poeten Hans Børli som grunnlag for sin musikk. Og med dette ensemblet har hun fått det perfekte reisefølge. Vi blir tatt med langt inn på skoga, som det står i en av tekstene til Børli. Det er mye furuskog i denne musikken, og med Langelands hjelp ble vi tatt trygt gjennom den tette furuskogen på grensa mellom Hedmark og Sverige. Trygve Sem er hele tiden frampå med såre kommentarer på tenor- og sopransaksofon. Anders Jormins basstone er av en annen verden og Markku Ounaskari støtter perfekt opp med sine trommer. Langeland kantelespill er ytterst fascinerende, med riff som like gjerne kunne vært gjort i en bluessetting i ene øyeblikket og noe Pink Floyd-lignende (starten på «Money») i neste.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette så ut til å bli en dag i damenes tegn. For fra Langelands folkemusikk bar det over Vossevangen til kanskje Norges styggeste kulturhus.

Her hadde pianisten Kristin Skaare samlet sine favorittmusikere til fremføring av hennes «verk» «Er». Her har hun alliert seg med perkusjonisten Erland Dalen (ja, han spilte på sag denne gangen

også), bassisten Sondre Meisfjord, gitaristen Geir Sundstøl, fiolinistene Ole Henrik Moe og Kari Rønekleiv og vokalisten Åsne Valland Nordli.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Skaare er utvilsomt en av mine pianofavoritter her hjemme, og hennes plate fra 2008, «Var» er fremdeles min julefavoritt. Men med et større ensemble, syntes jeg det tidvis kunne virke litt for stort for den gode pianisten. Personlig liker jeg henne best i de mindre formatene, men det skal ikke ta fra henne æren med verket. Som hun selv sier, så har hun ett ben i himmelen og ett i rocken. Musikken var sprikende, litt for overarrangert, kanskje, men med ytterst nydelige passasjer innimellom. Vi fikk selvkomponert stoff, blandet med kjente salmer og folkemusikkbiter som gjorde verket til en fin ettermiddagsmesse.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Den portugisiske fadodronningen Cristina Brance avsluttet en sterk konsertrekke i Vossasalen, festivalens storstue. Branco er en gudommelig sangerinne, konserten var en slags generalprøve for hennes nye band (Ricardo Dias – piano, Bernardo Couto – portugisk gitar og Bernardo Moreira – bass). Hun tok oss med inn i Lisboas bakgater og historie, pluss låta «Jerokee Louise» av Joni Mitchell (som hun fremførte nesten mer overbevisende enn dronning Mitchell selv). Branco er en usedvanlig sjarmerende vokalist, som griper publikum i sin hule hånd og holder oss der gjennom hele konserten. Fado er en melankolsk musikk, som passer perfekt for Brancos vakre stemme. En innertier!xxxxxxxxxx Så avsluttet vi årets Vossa Jazz med det nederlandske ensemblet I Compani, et band med base jazznytt [63]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:18 Side 64

LEVENDE LYD

Trygve Seim

Per Jørgensen [64] jazznytt

i Nijmegen, styrt med myndig hånd av saksofonisten Bo van der Graf. Den som husker band som Willem Breuker Kollektief, Instant Composers Orchestra og andre anarkistiske band fra treskolandet, vil nikke gjenkjennende til I Compani. Med sine hyllester til damene i filmhistorien (damenes aften), og med filmsnutter på bakteppet, ble dette en ytterst interessant og morsom seanse. Musikerne i ensemblet er blant Nederlands mest kreative, og vi merket oss spesielt bassisten Arjen Gorter, pianisten og vokalisten Christoph Mac Carty, bandeonspilleren Michel Mulder og cellisten Jacqueline Hamelink ved siden av bandlederen Bo van der Graf. Men i dette ensemblet er det det kollektive som er hovedingrediensen. De leker med musikken og behandler de forskjellige musikalske ideene med stor humor og spilleglede, som smitter over på publikum, som koste seg storligen denne sene søndagskvelden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men den beste opplevelsen i år fikk vi kvelden før i Fraktgodsen. Den danske trommeslageren Michaela Østergaard-Nielsen og hennes Østergaard Art Quartet. To trompetere; danske Kasper Tranberg og «nabolagets» Per Jørgensen, pluss den franske (nå danmarksbosatte) gitaristen Marc Ducret og Østergaard-Nielsen selv på trommer. Kvartetten hørte vi første gang på fjorårets Nattjazz i Bergen, og det er lett å høre at bandet har fått spilt mye sammen siden da, og er nå mer samspilte og avslappede enn på Nattjazz. De avsluttet en femdagers turné med jobben på Voss, og konserten kan noteres som en av de mest interessante denne skribenten har hørt på svært lenge. De fire fremstår som en helt egen organisme. Med Jørgensens vokale utspill og ytterst virile trompetspill, som kommuniserer perfekt med Kasper Tranbergs skarpe og klare tone i hornet, og med Ducrets tilsynelatende enkle, men svært effektive gitarspill, blir det bare for Østergaard-Nielsen å holde det hele sammen, noe hun gjorde med stor overbevisning. Mesteparten av stoffet høres fritt improvisert ut, men uten at det blir frijazz ut av det. De fire musikerne kommuniserer perfekt hele veien, og alle fire er med på å gi lydbildet en helhet som er sjelden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Etter denne kraftprøven fulgte et av våre favorittband i dagens skandinaviske jazz. Den danske trommeslageren Stefan Pasborg var på plass med sitt prosjekt Free Moby Dick. Her ga den danske trommeslageren oss et knippe av sine heavy-rock-favoritter. I bandet hadde han samlet noen av sine beste kompiser til frilynt vrenging av gamle klassiskere fra Led Zappelin, Black Sabbath etc., ispedd Tom Waits nydelige «Johnsburg, Illinois». Saksofonisten Liudas Mockunas fra Litauen og Mikko Innanen fra Finland, landsmannen Nicolai Munch-Hansen på bass og kapellmester Pasborg på trommer. Dette ble en hardtsvingende affære, hvor de fire musikerne

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:18 Side 65

LEVENDE LYD

Free Moby Dick

følte hverandre på tennene hele veien, med helt egne og personlige versjoner av de gamle rocke-låtene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Av andre høydepunkter er det nesten umulig å komme utenom den svenske sangerinnen Emilia Mårtensson. Hun er bosatt i London, og kom til Voss med sitt engelske band. Johan Hauknes skrev på våre hjemmesider at, i alle fall han, koste seg glugg i hjel med det svenske vokalfenomenet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I oppsummeringen av jubileumsfestivalen telte vi ikke mindre enn 45 kvinnelige musikere på de mange scenene, noe som i alle fall er Norgesrekord. I tillegg hadde man igjen åpnet opp for konserter i Voss gamle kino, kanskje et av de beste konsertlokalene på vestsiden av langfjellene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Litt mindre positivt er det at scenen for kvalitetsjazz på Voss, Fraktgodsen, ser ut til å snart være en saga blott. Voss kommune har bestemt seg for å rive huset, for å få plass til parkeringsplass for togpendlerne… Men huset eies av Jernbaneverket, og der i gården har man ennå ikke vedtatt om man skal rive huset eller ikke…

Hørte jeg noen kalle Voss for ei kulturbygd?xxxx Men uansett. Vossa Jazz kom i mål omtrent på budsjett. Staben av frivillige og fast ansatte er med på å gjøre Vossa Jazz til en av de hyggeligste festivalene i Europa. Festivalen sto, naturlig nok, i kjærlighetens tegn, og alt var bare stas.

Værgudene beviste for alvor at de liker jazz, for så mye sol er det sjelden man ser på Voss som denne helga. Det var masse folk (kanskje til og med litt for mye folk på Park hotel lørdagskvelden) på alle konsertene vi besøkte. Ingen av Jazznytts utsendte tok sjansen på å manøvrere seg blant «knøtter og knøs» oppe i fjellsidene for å få med seg Extremjazzen med Jøkleba, men det får så være. Vi koste oss som vanlig på Vossa Jazz, og mye skal skje i verden om vi ikke er tilbake i Palmehelga neste år!xxxxxxxxxxxxxx TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

JAZZKAAR, TALLINxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx [19.-28.04]xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Akkurat da våren er i ferd med å ta grep om den estiske hovedstaden, Tallin, så går landets ledende jazzfestival av stabelen. Jazznytt har vært fast besøkende noen dager av festivalen hvert år, siden begynnelsen av 2000-tallet.

I fjor var Tallin europeisk kulturhovedstad, noe som medførte en storsatsing på festivalen. I år er ting mer tilbake til normalen, og man kan godt merke at sentrale personer forlot skuta etter satsingen i fjor. Programmet er mye mer tradisjonelt, og man kan nesten se av navna at festivalen har stram økonomi.xxxxxxxxxxxxxxx Jazznytt besøkte festivalen de første fem dagene, og gikk dermed glipp av siste delen av festivalen, hvor man også hadde plassert de fleste «plakatnavna». Derfor gikk vi også glipp av Charles Lloyd Quartet, Hiromi: The Trio Project og Gregory Porter.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det som er bra med å komme tidlig, er at man får høre band man ellers ikke får muligheten til på andre festivaler, både estiske, unge musikere og band fra resten av Øst-Europa.xxxxxxxxxxxx Vi startet opp i det store festivalteltet, Merepaviljon Jazzib!, med den britiske sangerinnen Zara McFarlaine. I følge programmet skulle dette være souljazz av høy klasse, men det var det definitivt ikke. McFarlaine var en helt streit jazzsanger som det går flust av på dusinet.

Ingen personlighet hverken i framtreden eller stemme, og med et litt intetsigende band.xxxxx Senere på kvelden besøkte vi den lille, originale klubben Teater NO99. Her fikk vi høre Norges bidrag til årets festival, Hanna Paulsberg Concept. Hanna på tenorsaksofon, Oscar Grönberg på piano, Trygve Waldemar Fiske på bass og Hans Hulbækmo på trommer. Dette er en kvartett vi etter hvert har hørt en del ganger, men det slutter aldri å overraske at de fire behersker sitt helt eget uttrykk så bra. Bursdagsbarn og

pianist Grönberg har den senere tiden utviklet sitt spill til å bli enda mer kreativt. Her er det en plan bak nesten hver tone som legges, og hans soloer sitter hele veien som ei kule. Bassist Fiske er stødigheten selv i bakgrunnen, mens «duracel-kanin» Hulbækmos trommespill går utenpå det meste i kreativ bruk av stikker. I front står Paulsberg fjellstøtt med sin saksofon.

Hennes relativt enkle temaer bygges ut og vokser og hennes teknikk og idérikdom blir bare mer og mer interessant. De er alle fire strålende representanter for den nye, norske jazzbølgen!

Så avsluttet vi den første kvelden på Jazzkaar med det lokale bandet Heliotroop. Dette er en sekstett ledet av bassisten Mingo Rajandi og pianisten Kirke Karja. I bandet finner vi også vokalisten Kadra Voorand, som vi har hatt gleden av å høre flere ganger tidligere i Tallin, bassklarinettisten Meelis Vind, som hørtes ut som han hadde gått i skole hos Louis Sclavis, gitaristen Madis Meister og trommeslager Eno Kollom. All musikken er laget av Rajandi og Karja, med tekster av moderne, estiske poeter. Derfor ble også all tekst framført på estisk, et ikke så sangbart språk, men de to jentene hadde klart å lage fine melodier til tekstene som fungerte perfekt. Et av festivalens høydepunkter for denne anmelderen!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ny dag og nye muligheter. Etter å ha hatt workshop med unge journalister, bar det av gårde tildet estisk/franske samarbeidet mellom pianisten Taevi Kerikmäe og trommeslageren Eric Echampard. Det er åpenbart at Estland etter hvert er blitt et sted hvor man dyrker fram dyktige pianister. I fjor var den store festivaloverraskelsen, pianisten Kristjan Randula, og i år kom Taevi Kerikmäe å satte oss langt ut på sidelinjen. Med en fantastisk teknikk i kjølevannet etter Jarrett, Cecil Taylor og Tord Gustavsen, og med en ytterst kreativ trommeslager, ga de oss en time i den kreative improvijazznytt [65]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:18 Side 66

LEVENDE LYD

Andy Emler Trio

Bojan Z [66] jazznytt

sasjonens landskap med egne vakre melodier, kombinert med en frihet i spillet vi sjelden hører. Moderne, men samtidig tradisjonelt. Nydelig!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Deretter fikk vi møte nok en pianist. Denne gangen Nils Frahm, som kommer fra Tysland, og må være en av mange, unge tyskere som kan sitt håndverk til fingerspissene. Alene på scenen med festivalens Steinway og Fender Rhodes loset han oss gjennom et sett av egne improvisasjoner, som like gjerne kunne vært laget av Phillip Glass. Repitative rytmer og interessant improvisasjon, men temmelig ensformig etter en stund, da vi hadde løst koden.xxxxxxxxxxxxxxx Jazz og poesi er en kunstform som tydeligvis står sterkt i Tallin. Søndagen ble brukt til en rekke stunts rundt om i den vakre byen med jazzmusikere og poeter. I slike tilfeller blir ofte musikken en underordnet del, og siden alle poetene jeg hørte framførte diktene sine på estisk, så måtte jeg, av naturlige årsaker, melde pass. Men en fin byvandring ble det, og mange fine musikalske opplevelser. Det hele endte opp i det store festivalteltet, hvor det lokale ensemblet Puzzle med en forestilling de har kalt «Tribute to Collage». Fire kvinnelige sangere + en mannlig, saksofon, gitar, bass og trommer, pluss noen innslag med både el.piano, fiolin og blokkfløyte.

Musikken var i sannhet en hyllest til collagen, for her fikk vi streit jazz, noe som kunne minne om Manhattan Transfer og vakker kvartettsang i folkemusikktradisjonen, ikke langt fra svenske Kraja eller finske Värtinnä. Problemet er at alt blir ltt for mye sausa sammen til en rett med altfor forskjellige smaker. De som fremhevet seg best var de fire kvinnelige vokalistene. Vakker, flerstemt sang, som beviser hvilke sterke sangog kortradisjoner man har i Estland.xxxxxxxxxx Mandag var det kun en konsert på programmet, i alle fall på det offisielle. Men overalt i byen fant vi musikere som spilte jazz. På Teater NO99 var det lunsjkonserter med musikkstudenter, og på festivalhotellet satt det plutselig en ung dame og spilte flott jazzgitar i et av vinduene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men kvelden var utvilsom fransk. Pianisten Andy Emler var på plass med sin eminente trio, med bassisten Claude Tchamitchian og trommeslag-

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:18 Side 67

Hanna Paulsberg

eren Eric Echampard i et strålende sett med musikk skrevet av de tre musikerne. Emer kjenner vi bl.a. fra hans Mega Octet som trollbandt publikum på Vossa Jazz 2009. Han er en skikkelig fransk romantiker, som lager musikk tett opptil klassikerne. (Han har til og med en soloplate ute hvor han tolker Ravel.) Men hans romantiske sinnelag blir fort brutt opp av de to andre musikerne. De er strålende teknikere, Tchamitchians basspill er teknisk briljant og melodisk, mens Echampard kommenterer, kommer med innspill og komper som om det hele var en enhet. Tre musikere som norske festivaler bør sjekke ut (jeg har kontaktinfoen…).xxxxxxxxxxxxxxxxxx Så rundet vi av vårt besøk i Tallin denne gang med tre sterke sett. Først ut var duoen Michel Portal/Bojan Z, deretter italiensk sirkus og film med Fabrizio Bosso Quartet, før vi fikk møte den lokale gitaristen Jaak Sooäär i samspill med saksofonisten Aleksei Kruglov, bassisten Mihkel Mälgand og trommeslageren Tanel Ruben. Tre vidt forskjellige sett, men alle bra på hver sin måte.

Michel Portal er født i 1935, men er stadig like vital og kreativ. Hans bassklarinettspill er veldig fransk, men er fylt opp av kreative og flotte vendinger. Bojan Z. (Bojan Zulfikarpašić) kommer opprinnelig fra Beograd, men er bosatt i Frankrike. De senere årene har han markert seg som en av de mest interessante pianistene i landet, og sammen lager de kreative duetter i svært fransk innpakning. Det mest overraskende denne kvelden var at Portal tok fram sin barnelærdom, hvor han tok timer i bandoneonspill. Hans bandoneon hadde han fått i gave av «sjefen sjøl» Astor Piazzola, og vi fikk et par strøkne argentinske tangoer servert på sølvfat. Meget bra!xxx Deretter ble det en kort time med den italienske machotrompetisten Fabrizio Bosso og hans kvartett. De gjorde musikk til en italiensk film fra tidlig 60-tall, noe som fungert bra en stund, men etter hvert ble vi litt lei av den hardtspillende trompeteren. Italiensk «macho»-trompetere er det flust av i Italia, og Bosso er kanskje en av de mest interessante, men når alt går i hundre, uten særlig dynamikk, så blir man fort trøtt i ørene. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Så rundet vi av med kveldens positive overraskelse. Den lokale gitarhelten, Jaak Sooäär i

Michel Portal

samspill med saksofonisten Aleksei Kruglov, bassisten Mihkel Mälgand og trommeslageren Tanel Ruben var en svært positiv overraskelse.

De gjorde russisk musikk, med alt fra velkjente (i alle fall for det lokale publikummet) barnesanger til Mussorgskij, som avslutning på første sett. Kruglov er en altsaksofonist man bør merke seg. Hans spill er teknisk fullkomment og hans ideer interessante. Säär har tydeligvis blitt voksen siden sist jeg hørte han, for nå hviler det masse ro over spillet hans, uten at de gamle punkelementene er borte, Mälgand er en strålende bassist, særlig på ståbass, mens Ruben har vokst seg til å bli en glitrende trommeslager de

senere årene. Sammen er de en nesten fullkommen kvartett, som samarbeider godt, og har masse å melde.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Nok en gang vil jeg reklamere h og hemningsløst for denne fine festivalen. I en av Europas vakreste byer (i alle fall hvis man bare ser på gamlebyen), setter man hvert år sammen et program som passer de fleste, fra rap og hip hop, via streit folkemusikkjazz til friere mer moderne ting. Også er det ytterst billig å reise fra Norge og hit. Det tar ikke lenger tid enn å ta bussen fra Oslo til Kongsberg-festivalen!xxxxxxxxxxxxxx TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE

Taevi Kerikmäe og Eric Echampard jazznytt [67]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 68

LEVENDE LYD

Mike Patton

Sidsel Endresen og Stian Westerhus [68] jazznytt

Terri Lyne Carrington

MOERS FESTIVAL,TYSKLAND,xxxxxxxxxxxxxxx [17.-20.05]xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Moers festival, er uten tvil en av Europas mest interessante jazzfestivaler, og i år var programmet kanskje bedre enn noen gang. Byen ligger i Ruhr-området i Tyskland, ikke langt fra Düsseldorf, Köln og grensen mot Nederland. Her har man i mange år arrangert en slags «hippie»-festival, hvor hovedkonsertene foregår i et stort sirkustelt, og mesteparten av publikum bor i telt og campingvogner i en idyllisk park i området.

I år hadde de valgt å starte festivalen med en hel dags firing av saksofonisten John Zorns 60årsdag, et prosjekt som skal gjøres på mange av de europeiske festivalene denne sommeren og høsten. John Zorn har det siste tiåret vært den fremste utøveren av «ekstremfrijazz». Spesielt hans prosjekt Naked City og Painkiller, som mange sikkert vil huske fra Moldejazz noen år tilbake, har satt dype spor i svake jazzsjeler.

I de senere årene har han vært like mye tilrettelegger og produsent, som altsaksofonist, men her i Moers fikk vi nesten alt vi kunne ønske oss av amerikaneren. Vokal moro, strykekvartett, støy og masse galskap.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Et av høydepunktene blandt de sju settingene var nok åpningen med «Song Project» med Zorn selv som iherdig dirigent!, Marc Ribot (g), John Medeski (p, keys), Kenny Wollesen (vib), Trevor Dunn (b), Cyro Baptista (perc), Joey Baron (dr) og vokalistene Sofia Rei, Mike Patton og Jesse Harris. Hvilket lag! Her fikk vi servert portugisisk fado i ene øyeblikket og heftig death metal i neste, alt etter hvem som var vokalist.

En herlig forestilling, hvor Sofia Rei, Mike Patton og John Medeski var de som framsto som de sterkeste solistene. Et annet var prosjektet «Moonchild / Templars» med Patton tilbake i full death metal-form, John Medeski, Trevor Dunn og Joey Baron i det mest fandenivoldske hjørnet, med Zorn-musikk der vi forventet å finne det, i skjæringspunktet mellom moderne jazz og death metal på sitt beste.xxxxxxxxxxxxx Tøffest i klassen var nok allikevel «Dreamers», og til slutt «Electric Masada» hvor Zorn bidro med heftig altsaksofonspill, Ribots fantastiske gitar (på linje med det han har gjort med Tom Waits de senere årene), Jamie Safts heftige og agressive keyboardspill, Trevor Dunn, Joey Baron, Cyro Baptista og Kenny Wollesen som opptrådte som verdens heftigste og samspilte komp, og Ikue Mori på kommenterende elektronikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Dette var en helaften hvor vi fikk alle sider av John Zorns musikk, presentert av de musikerne i verden som kan denne musikken best. En strålende start på en av Europas mest interessante festivaler.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Andre dag startet Jazznytts utsendte med det svenske bandet Je Suis. Niklas Barnö (tp), Mats Äleklint (tb), Marcelo Gabard Pazos (as), Alex-

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 69

Evelyn Glennie

ander Zethson (p), Joel Grip (b) og Magnus Vikberg (dr). Dette bandet hørte vi sist på Kongsbergfestvalen for et par år siden, og vi kunne raskt registrere at bandet har blitt enda bedre siden kjempekonserten de hadde på Energimølla den gang. Bandet blir ledet av Niklas Barnö, en av nabolandets mest kreative trompetere, og sammen med, særlig trombonisten Mats Äleklint får de oss til å tenke på europeiske band som var relativt store på 60-tallet. Den sør-afrikanske orkesterlederen Chris McGregor og hans Brotherhood of Breath, Don Cherry og de mer utagerende banda som en periode herjet de europeiske jazzscenen og som hadde tilhold i Nederland. Et annet band som dukker opp i bevisstheten er norsk/svenske Atomic. Men samtidig har Je Suis en helt egen måte å tilnærme seg musikken på. Ikke bare ligger det mye energi i det de gjør, men de lager også fine melodier som alle musikerne snor seg rundt og vender på. Hele veien er det t vanvittig trøkk og vitalitet i det de leverer, og vi kan bare håpe at bandet får nok spillejobber framover slik at de kan fortsette samarbeidet. For dette er et av de tøffeste jazzensemblene i Skandinavia akkurat nå.xxxxxxxxx Vokalisten Jenny Hval var også booket til Moers med sine medmusikanter Håvard Volden (g) og Kyrre Laastad (dr). De tre ga oss et vakkert sett i grenselandet mellom moderne jazz og pop, en kombinasjon det tyske publikum visste å sette pris på. Hval er en sikker artist som kanskje er den beste tekstforfatteren blant de norske musikerne i dag. Tekstene er dønn ærlige, og beveger seg et godt stykke unna de avnlige, romantiske tekstene vi er vant til å få servert. Et mer enn solid sett.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Deretter ble det en solid dose heavyjazz med trioen Blixt. Raoul Björkenheim (g), Bill Laswell (b) og Morgan Ågren (dr). Dette er definitivt ikke musikk for sarte sjeler, men heavyjazz med fullt trøkk og intrikate improvisasjoner. Björkenheim har en fot godt inne i Jimi Hendrixland, mens Laswell turer fram som han alltid har gjort, med høy lyd og full fres. Morgan Ågren er med på å gjøre rockefeelingen komplett med noe av det mest energiske og rocka trommespillet vi har hørt fra et «jazzband» på svært lenge.

Fredagens høydepunkt for Jazznytts utsendte var uten tvil, konserten med Sidsel Endresen og Stian Westerhus. De to har nå spilt sammen såpass lenge at de kjenner hverandres ideer ut og

John Zorn

inn. Westerhus’ gitarspill er ut av en annen verden, og det er lenge siden jeg kan huske at han har spilt så dynamisk og vakkert som denne kvelden. Sidsel Endresen er og blir selve dronningen på den frie, improviserte jazzhimmelen. Hennes bruk av et helt eget språk gjør konsertene spennende, og kommunikasjonen mellom hennes vokale uttrykk og Westerhus’ gitarspill blir som fine samtaler. Nå har jeg hørt denne duoen en del ganger, både på konsert og på plate, men aldri har jeg hørt de to bedre enn denne kvelden.

Søndagen kom sommeren til byen med full styrke, så vi benyttet anledningen til noen timer i solsteiken før vi fant veien inn i det store sirkusteltet for å høre duokonstellasjonen fra himmelen. Den skotske perkusjonisten Evelyn Glennie og den britiske gitaristen Fred Frith ga oss en time med musikk vi aldri har hørt tidligere. Evelyn Glennie ble døv i åtteårsalderen, og har viet livet sitt til å dyrke perkusjonskunsten, ikke bare innenfor den frie jazzen, som denne kvelden, men også innenfor klassisk musikk og samtidsmusikk. Hjemme i Skottland har hun ca. 1800 forskjellige perkusjonsinstrumenter og trommer, og til Moers hadde hun tatt med seg et solid utvalg av dem. Hun er rett og slett et monster bak all perkusjonen. Fra de minste bjeller til de største trommene og vibrafonen, og tatt i betraktning at hun ikke kan høre ved bruk av ørene som oss andre, så er dette ikke annet enn fenomenalt. Gitaristen Fred Frith kom selvsagt litt i skyggen av Glennies perkusjonskunst, men har var på plass hele veien med finurlige kommentarer og kreative innspill. En konsert som vil sitte igjen i «harddisken» svært lenge.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi avsluttet kvelden med trommeslageren Terri Lyne Carringtons Mosaic Project. Terri Lyne Carrington (dr), Ingrid Jensen (tp), Tia Fuller (as), Geri Allen (p, keys), Tamir Schmerling (b), Matt Stevens (g) og, ikke minst, Lizz Wright (v).

Dette var kanskje det «streiteste» bandet på denne festivalen, noe som burde gjøre dem til publikumshelter. Men vi ble sittende tilbake med en litt uggen følelse. For det første kan vi ikke forstå hvorfor Carrington har med Tia Fuller i bandet. Hun holder rett og slett ikke mål, hverken som ensemblemusiker eller solist. I tillegg ble vi ikke overvettes begeistret for hverken gitaristen eller bassisten. Men Ingrid Jensen leverte noen kraftige og energiske trompetsoloer

som var interessante, og Geri Allen er en klippe bak pianoet. Kapellmesteren selv skulle på mange måter være overalt hele tiden, noe som ble litt frustrerende i lengden, mens Lizz Wright er alltid er en perle av en vokalist. Hennes stemme er vakker som en solnedgang og hennes sceneopptreden er alltid sjarmerende.

Siste dag opprant med en skuffende forestilling med et av Tysklands beste storband. NDR Big Band hadde alliert seg med gitaristen Nguyên Lê, trommeslageren Gary Husband, vokalisten Maria Pia de Vito og orkesterlederen Michael Gibbs for å fremføre sin versjon av Pink Floydklassikeren «Dark Side Of The Moon».xxxxxxxxxx Søndagen var tydeligvis den dagen man skulle hygge seg med litt lettere musikalske krumspring. Derfor var det helt på sin plass at man hadde booket Bassekou Koyaté fra Mali.

Dette ble et solid afrikansk slektstevne, med bandet Ngoni Ba, som består av Bassekous kone, to brødre og to sønner. Og at familiemiddagene i Kayaté-familien alltid er morsomme affærer, ble denne konserten et solid bevis på. Drivende, energisk og smilende, vest-afrikanske musikk det nesten ikke var mulig å sitte stille å høre på.xxxx Bassekou er den selvsagte lederen av bandet, og kunne alle triksene for å sjarmere publikum.

Men han slapp også til resten av slekta med fine soloer gjennom hele konserten. Bassekous kone, Aminata Sacko er en afrikansk vokalist man skal merke seg, og hele konserten ble en happening det tyske publikummet virkelig satte pris på.

Ved siden av dette var det nattkonserter hver kveld med unge, polske musikere, konserter i stummende mørke og morgenkonserter/jam sessioner med flere av musikerne som gjestet festivalen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I år var det siste året festivalen tok i bruk det store sirkusteltet. Vi snakket med programsjef Rainer Michalke, som kunne fortelle at budsjettet til musikken i år var på 150 000 euro, mens teltet og all logistikken rundt det kom på 280 000 euro… Så alle var vel egentlig enige om at en slik fordeling av pengene til festivalen ikke kunne fortsette. Så neste år flytter de inn i et rehabilitert kulturhus, som de selv eier, og som gir nye og bedre muligheter for å arrangere enda flere glitrende konserter, både for tilreisende og for lokalbefolkningen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE jazznytt [69]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 70

LEVENDE LYD

HVIT LYD AV GLEMSEL? JAN GARBAREK GROUP MAIJAZZ, STAVANGER, [08.05] Jan Garbarek har hatt et nært og godt forhold til Stavanger og Maijazz i mange tiår, og mange hadde store forventninger til hans kvartetts åpningskonsert under 25-års-jubileet i 2013. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Kvartettens deltakelse på festivalen var en suksess, i den forstand at det var to utsolgte hus i byens nye musikalske storstue, Fartein Valen-salen i Stavanger konserthus.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men Jazznytts utsendte kan rapportere om et band som ikke fungerte samspillsmessig, med lite rytmisk framdrift, lite dynamisk variasjon og tidvis ensformig og lite interessant musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Garbareks kvaliteter som saksofonist er ekstreme. Han har en klangbehandling og en instrumentkontroll som ingen andre. På en konsert som denne blir det imidlertid etter hvert temmelig frustrerende å lytte til hvordan hans eminente spill kveles av... ja, av hva da?

Lydxxxxxxxxxxxx xxx Hver gang alle kvartettens medlemmer spiller samtidig, stiger lydnivået umiddelbart til en massiv vegg av mer og mindre interessant vellyd. Det kan være verdt å prøve å diskutere hva som skjer her: Hver av instrumentene låter flott i seg selv. Garbareks saksofontone er allerede nevnt, den er karakteristisk fyldig. Flygelet låter vel som flygler flest, vil jeg tro, men det meste av tiden tilbringer Rainer Brüninghaus av en eller annen grunn bak en synthesizer, som nærmest uten unntak produserer relativt pregløse og samtidig svært bredspektrede lyder. Elbass-lyden er også fet og flott, observerer vi – særlig når Yuri Daniel spiller alene.xxxxxx Dette er i mine ører bandets lydmessige og dynamiske problem: Hvis vi holder trommesettet utenfor, har alle de tre andre lyder/instrumentklanger som er fete, og da ikke nødvendigvis i dansk forstand (dvs. flotte), men bredspektrede, dvs. plasskrevende i et lydbilde. Med mange slike instrumenter i samspill er man avhengig av å i hvertfall gi dem distinkt forskjellige funksjoner, enten det er rytmisk, tempomessig eller harmonisk, for at det skal fungere lydmessig og musikalsk. Dette gjøres ikke nødvendigvis her; alt for ofte opplever jeg at et flertall av bandet spiller rolig og vakkert i samme [70] jazznytt

tempo og stemningsleie. Dermed oppstår den ovennevnte «veggen av vellyd», som i lengden kan bli heller monoton å høre på: Balansen må justeres ved å overdøve hverandre, og dynamikken, muligheten til å variere lydnivå, blir sterkt begrenset.xxxxxxxxxxxxxxxx Resultatet av dette er at det blir lite dynamisk variasjon i kvartettens samspill. Det blir sjelden svakere enn middels sterkt. Med en musikk med så liten rytmisk framdrift som denne, har man ikke råd til å velge bort det virkemiddelet som ligger i god dynamisk variasjon.

Fravær av rytmisk framdriftxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I store deler av konserten fungerte ikke kvartettens rytmiske samspill i det hele tatt. I bandets nyere repertoar er mange av de langsomme, dvelende partiene, som var det dominerende innslaget i Garbareks konserter tidligere, erstattet av partier med en mer definert rytmikk, med innslag av funk/jazzrock og latinrytmer. Slik musikk krever et velfungerende komp, og det har ikke denne kvartetten. Trilok Gurtu synes å være åpenbart utilpass med mye av materialet, og de rytmiske løsningene som velges av Gurtu og Daniel er flere ganger så åpenbart usynkroniserte, både rytmisk og stilistisk, at det er bortimot pinlig å overvære (Sist jeg hørte Garbareks band var det med Manu Katche på trommer, noe som fungerte mye bedre sammen med Yuri Daniel). Og keyboardist Brüninghaus er sikkert en musikalsk herre som forstår seg på mange spillestiler – men funk og salsa er definitivt ikke to av dem.xxxxxxxxxxxx xxxxxxx Man sitter igjen med spørsmålet: Hvordan kan slikt

Hvordan kan en kapasitet som Garbarek, som har vært med på så mange vellykkede konserter med så mange bra folk, sette sammen og beholde en kvartett som spiller på denne måten?

skje? Hvordan kan en kapasitet som Garbarek, som har vært med på så mange vellykkede konserter med så mange bra folk, sette sammen og beholde en kvartett som spiller på denne måten? Dette finner jeg ikke noe godt svar på.

Pusterommenexxxxxxxxxxxx xxx Alt er heldigvis ikke like dystert. De flotteste partiene kommer – symptomatisk nok – når instrumenteringen reduseres. Et duo-strekk med Gurtu og Garbarek var f.eks. meget vellykket. Her ble veggen av lyd erstattet av et mer åpent musikalsk rom, der to fantastiske musikere fikk rom og plass til å musisere på ordentlig.

Solopartiene – og da snakker vi om rene solo-partier: Tre herrer går bak scenen mens fjerdemann har vareopptelling – var, med unntak av Gurtus perkusjon/ sang/metall-senkes-i-vann-nummer, heller intetsigende og langdryge affærer. Likevel var de tildels en lettelse, da de gav et avbrekk i monotonien som er beskrevet tidligere.

Apellenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det ville være en overdrivelse å si at det var massiv tilslutning til synspunktene i denne anmeldelsen i salen.

Konserten ble svært godt mottatt av publikum, noe som gir grunn til ettertanke for anmelderen: Er man i ferd med å bli en sur gammel gubbe? Det ville vært synd – vi trenger ikke flere slike i Stavanger, eller noe annet sted, for den saks skyld.xxxxxxxxxxxx xxxxxxxxxxxxxxx Underveis kunne jeg imidlertid ikke unngå å observere at vi som hørte på var eksponert for en rytmeseksjon med tre rutinerte scenepersonligheter, som åpenbart var godt fortrolig med hvilke (tildels ikke-) musikalske virkemidler som skal til for å få stemningen til å stige: Litt imitasjon, litt slaphand-bass, litt ragtime-humor, etc. Og når disse virkemidlene treffer mål, sitter man fort igjen med en god følelse av konserten.xxxxxxxxxxx Men selv om følelseslivet ble massert, sitter denne anmelder igjen med følgende ettertanke: Jeg har overvært en konsert med et band som har importert en rekke nye danserytmer i musikken sin – men publikum satt helt stille.

TEKST: SVEIN FOLKVORD FOTO: LAURENT STRIEBL / MAIJAZZ

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 71

ANMELDELSER EIVIND AARSET «Dream Logic» Eivind Aarset (g, elec, perc, samples, prog), Jan Bang (samples, diktafon, programmering) ECM RECORDS ECM2301 Endelig kommer Eivind Aarset på ECM. Om det er noen av de yngre som spiller på og har videreutviklet den minimalistiske filosofien som Manfred Eicher har utviklet ECM på grunnlag av, så står Aarset i fremste rekke.

Uten at dette på noen måte representerer helheten verken i Aarsets musikk-kunst eller i Eichers ECM-katalog.

Men allikevel er det noen klare affiniteter ute og går. Ideen om et lydrom som puster, av at det er et levende rom inne i musikken. Like viktig i musikken som det som er der, er det som ikke er der. Lytt til hvordan det som er, sprer seg over i det som ikke er. Som dermed fører til at det som ikke er, blir en del av det som er. La klangen leve sitt eget liv.

Frigi deg fra forventninger om en ensidig lineær logikk, åpne for at det kan være andre logiske sammenhenger som er like viktige.

Dette er blant de utfordringene Aarsets musikk stiller oss overfor, samtidig som at musikken åpner opp dører til et musikalsk landskap som når man

tør å entre det viser seg å være komplisert, vakkert, stygt og enkelt, alt på en gang.

Aarsets «Dream Logic» minner meg i sin filosofi og sin vilje til å åpne ører, om en langt tidligere ECM-utgivelse.

For femten år siden ga Manfred Eicher ut Herbert Hencks gjengivelse av den tydelig John Cage-inspirerte «Das Buch der Klänge» – klangenes bok, av den tyske musikkskolelærer og komponist Hans Otte. Uendelig vakkert!

Uendelig tankevekkende! Akkurat hva som kjennetegner vakker musikk! Og det samme gjelder Eivind Aarsets nyere utgivelse.

Men ikke å forglemme Jan Bang, denne norske, og internasjonale, mester på, ved hjelp av diverse elektroniske instrumenter, å skape en instantan og samspillende refleksjon over musikken som framføres, samt å bidra med egne lydlandskaper. Selv om han spiller den utakknemlige oppgaven hvor hans bidrag kan bli totalt borte i produksjons- og mastering-effekter. For å si det slik, hadde Phil Spector produsert denne plata, ville Jan Bangs bidrag nødvendigvis vært totalt usynlig. Men her er det synlig, på samme måte som om det er mulig å skille «stemmen» til Miles Davis fra Dizzy Gillespie, er det mulig å skjelne

den elektroniske stemmen til Jan Bang fra Eivind Aarsets. Men akkurat som med Dizzy i forhold Fats Navarro, så kan det i noen tilfelle også være vanskelig å skille dem.

Det er så mange høydepunkt her at det er vanskelig å trekke fram noen.

Men la meg trekke fram «Homage to Greene», en «hommage» til hva som tydeligvis er en av Eivind Aarsets inspirasjoner, gitaristen Ted Greene, som døde i 2005.

Dette er en kontemplativ og ambient plate tett opp til en tradisjon vi kjenner fra musikere som Jon Hassel og Brian Eno. Samtidig har den en indre og egen logikk og stemme som går ut over alt dette. Gi oss mer!

En liten bemerkning til slutt: Sistelåta, «The Beauty of Decay», et mesterstykke i seg selv, synes for meg å omfatte et bidrag fra Nils Petter Molvær som ikke er omtalt.

Johan Hauknes CANNONBALL ADDERLEY «Legends Live: Cannonball Adderley Quintet» JAZZHAUS 101702 Cannonball er selvfølgelig den udiskutable lederen på disse innspillingene fra Liederhalle i Stuttgart i mars 1969. Men jammen tar Joe Zawinul

mye av glansen med et gnistrende pianospill i god bop/blues-tradisjon. Vi husker selvfølgelig at han en måned før dette hadde vært med på Miles Davis sitt album «In A Silent Way» og at han et halvannet år seinere skulle danne Weather Report sammen med Wayne Shorter, men han hadde åpenbart ikke glemt sine kunster fra gamledager. Det første sporet, «Rumpelstiltskin» av Zawinul, er en overraskelse. Her drar Cannonball til med en Coltrane-inspirert solo, noe helt annet enn hva vi var vant til derfra på denne tida. Bedre enn dette blir det ikke på resten av albumet.

Det spilles rutinert og trivelig slik det forventes fra den kanten. Konserten rundes av med klassiske «Work Song» av bror Nat Adderley, bandets kornettist. Ellers finner vi Victor Gaskin på bass og Roy McCurdy på trommer.

Harald Opheim BARRY ALTSCHUL «The 3Dom Factor» TUM RECORDS TUM CD 032 Trommeslageren Barry Altschul har siden 60-tallet vært en av de mest betydningsfulle trommeslagerne innenfor den moderne, eksperimentelle jazzen fra Sambandstatene. Han har spilt med nesten det som kan

JAZZNYTT ANBEFALER: BWM TRIO «Whether It Is Necessary Remains To Be Seen» Klaus Robert Blomvik (dr), Roger Williamsen (b), Bernt Moen (p) BAM RECORDS BAMR006 Siden denne trioen kom med sin forrige plate, har vi mer eller mindre trålet rundt og ventet på oppfølgeren. Nå er den her, og gubbevaramegvæl for et bra resultat!xxxxxxxx I fjor kom plata med det originale navnet «Jazz! Øh», og det samlede kritikerkorps (de få som er igjen av dem) roste platen opp i skyene, inkludert undertegnede.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Nå er andreskiva på plass i spilleren, og det er en glede å meddele at bandet har gått enda et skritt videre med denne.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Bernt Moen er vel den vi kjenner best i trioen. Som keyboardist i det hardtslående bandet Shining, har han markert seg sterkt innenfor den mer heavye delen av norsk jazz. Derfor var det en smule overraskende da førsteskiva kom, med vakker pianotrio, ballader og det meste man ikke forventer fra et medlem i Shining.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På «Whether It Is Necessary Remains To Be Seen» drives mye av musikken framover av trommneslageren Blomvik. Han «peiser» på det reimer og tøy kan holde, og vi får en mye mer aggressiv plate en «førsterunden». Hele veien virker det som om Moen prøver å holde igjen og få det hele ned på et «dannet» trioformat, men han klarer det ikke helt. Hans pianospill er hele veien strålende. Han har en fantastisk teknikk og hans ideer er nesten ut av denne verden.

Bassist Williamsen følger de to til målstreken med energisk og effektivt spill, og innimellom er han med på å få trioen til virkelig å koke. Sjekk for eksempel andrelåta «Between The Claw And The Paw», hvor det nesten er i ferd med å koke over.xxxxxxxxxxxxxxxxxx «A Reasonably Difficult Ballad» er akkurat det tittelen antyder, en vanskelig ballade, som de tre musikerne takler med stor overbevisning og teknikk, og det hele er rett og slett usigelig vakkert. Williamsens fine basslyd kommer godt til sin rett, før vi i to strekk får hilse på selveste Hsiknom, som høres ut som en ytterst trivelig fyr. Først får vi «Meet Mr. Hsiknom» som går over i «Hsiknom» Her får Moen boltre seg med ytterst interessant pianospill, helt i Cecil Taylor-klassen, og det hele er en fryd for øret.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Så er vi inne i «Slightly To The Left», en låt som høres fritt improvisert ut, og som er et kort strekk med en

flott trommesolo, før «Do the Fingerpointing Dance» kommer smygende. Et nydelig tema med bass- og trommevamp i bånn, som vel bare så vidt kan kalles en ballade. Moen fabulerer rundt vampen, det svinger så man nesten ikke kan sitte rolig og det hele er aldeles nydelig!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Free Ballads for Eveyone» følger som neste spor. En nydelig ballade som nesten stopper opp innimellom, men hvor Moen hele tiden tar det videre, med små skritt, og vi føler salige Bill Evans humrer i bakgrunnen, selv om dette er BWM og ikke noe annet.xxxxxxx Nest siste runde er tittelsporet, og vi er nest-en tilbake til førstelåta «Nine Again». Heftig og rått trommespill fra Blomvik, over Moens nest-en frenetiske

pianospill. Hør på hvordan han «harver» over pianoet i sin solo på dette spor-et. Det er Cecil Taylor, Oscar Peterson, Keith Jarrett og hele pianojazzhistorien i en solo!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Så rundes det hele av med «Signs», en aldeles nydelig ballade som tar det hele helt ned og vi oppdager at vi fremdeles er på den samme, gamle kloden.xxxxx Kort oppsummert, så har BWM Trio med «Whether It Is Necessary Remains To Be Seen» begått en av vårens desidert beste jazzplater. Så kan jeg sitte her og være forbannet på meg selv for at jeg ikke fikk med meg konserten de gjorde på Vossa Jazz tidligere i år. Fantastisk!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie jazznytt [71]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 72

ANMELDELSER

krype og gå av storheter som Pepper Adams, Paul Bley, Anthony Braxton, Chick Corea, Dave Holland, Hampton Hawes, Sam Rivers og mange flere, og hans platedebut i eget navn kom i 1967, og fikk tittelen «Virtuosi».

På sin nyeste plate, «The 3Dom Factor» møter han en av de unge, fremadstormende saksofonister, Joe Irabagon (fra Mostly Other People Do The Killing», (MOPDTK)) og bassisten Joe Fonda i ni komposisjoner av Altschul, pluss Carla Bleys heftige «Ictus».

I coveret sier Altschul at musikken er det han han selv vil kalle «Free Jazz», og for egen regning kan vi tilføye at dette er solid og ekte frijazz med klare røtter i 60-tallets helter.

Tenorsaksofonisten Joe Irabagon er teknisk fullkommen i sin behandling av saksofonen. Men i motsetning til en del andre utøvere av tenorsaksofonfaget, så oppholder han seg mye i de øvre registrene, slik at det ikke er så lett å høre om det er en altsaksofon eller tenor. Jeg har en sterk mistanke om at platecoveret farer med løgn, og at det faktisk er altsaksofon han trakterer på flere av låtene. Men det spiller ingen rolle. Det er han som er gjennomgående mest benyttede solist på denne innspillingen. Innimellom kan han låte som Arthur Blythe, uten hans utrolige skarpe tone, bassist Fonda spiller med en fin og feit tone i bassen som passer perfekt inn i denne triosammenhengen, og bak det hele regjerer Altschul med stor myndighet.

Favoritter? Kanskje tredjesporet «Irina»? En vakker ballade hvor alle tre får strekt skikkelig ut. En annen favoritt er «Papas Funkish Dance», som er funky på en morsom skeiv og lealøs måte, mens «Natal Chart» er helt i MOPDTK eller gamle AIR sitt univers – nesten tradjazz, med noen utrolige morsomme vendinger.

På Carla Bleys «Ictus» får alle tre kjørt seg kraftig. Det går unna hele veien, og det svinger storveis av alle tre.

Ei fin plate, som kommer ti år etter forrige plate i Altschuls navn, «Transforming the Space». La oss håpe at det ikke går ti år til neste.

Jan Granlie PETER ASPLUND QUARTET «Asplund meets Bernstein» PROPHONE PCD103 Det er altså Leonard det dreier seg om, ikke instrumentkollega Steve, hvis noen skulle tro det. Ni LB-melodier framføres av Asplunds kvartett og den profesjonelle Dalasinfoniettan under ledelse av Mats Hålling, som også har arrangert musikken. CDen byr naturlig nok på en del tema fra musikaler. Mitt forhold til sjangeren er i beste fall ambivalent, men jeg innser at det finnes bra melodier med melodisk og harmonisk substans der. Det er derfor fullt mulig å skape spennende musikk av dem i jazzsammenheng. Det skjer også ved flere anledninger her.

Asplund er en dreven trompeter med utgangspunkt i jazzens mainstreamtradisjon, full brassy tonekvalitet, variasjon i uttrykket og sikre fraseringer.

Han og kvartetten brukes både som del av og solistisk i ensemblet. På flere melodier er bare grunnkvartetten i aksjon, og Jacob Karlzon, (p), Hans Andersson (b) og Johan Løfkranz,(dr) utgjør sammen med As[72] jazznytt

plund en sprudlende utadvendt gruppe med mer USA enn Skandinavia i tonespråket. Spesielt Karlzon får flere anledninger til å supplere Asplund som solist.

Med stort ensemble blir selvsagt arrangørjobben viktig. Det funker bra når Hålling ikke pøser på for mye klang og trøkk; hvor han er mer Gil Evans enn teaterarrangør. Når det blir for sterkt og pompøst – spesielt i en del av «West Side Story»-repertoaret, aktiveres min allergi mot musikalsjangeren som emosjonell overkill.

Det virker også som han her langt på vei har tatt utgangspunkt i Bernsteins egne arrangementer.

Men det er hele tiden en fryd å høre Asplund – en viril trompeter med sjelden evne til å gi tonen fylde og karakter også i høyt register.

Petter Pettersson ATOMIC «there’s a hole in the mountain» Fredrik Ljungkvist (s, cl), Magnus Broo (tp), Håvard Wiik (p), Ingebrigt Håker Flaten (b), Paal Nilssen-Love (dr) JAZZLAND 373 698-8 Så er et av Europas mest hardtarbeidende jazzensembler igjen ute med CD. «there’s a hole in the mountain» er innspilt i det etterhvert så sagnomsuste Gula Studion i Göteborg den 25. og 26. november i fjor. Bare det å klare å samle disse fem herrene for plateinnspilling må kunne sees på nesten som en bragd, for dette er herrer som ikke sitter hjemme og kjeder seg.

Nesten uansett hvor du ferdes på Europeiske flyplasser eller festivaler, så dukker en av dem opp, på vei til eller fra en eller annen spillejobb.

Dette er bandets sjette innspilling siden førsteplata, «Feet Music», kom i 2001, og føyer seg godt inn i rekken av store Atomic-album.

Det som er særegent med Atomic, synes jeg er deres store variasjon i typer låter, samt deres utømmelige energi og spilleglede. Siden starten i 2000 synes jeg bandet har utviklet seg til å bli et mer «krevende» orkester.

Med det mener jeg at komposisjonene (for det er komposisjoner vi snakker om her), har utviklet seg til å bli mer intrikate og finurlige. Bandet har på mange måter beveget seg bort fra det som litt flåsete kan kalles post-Coltrane-jazz til å nærme seg en slags samtidsmusikalsk form som gjør dem til et helt spesielt orkester.

Komposisjonene er ført i pennen, enten av Håvard Wiik eller Fredrik Ljungkvist, og det er her variasjonen i bandets uttrykk kommer til syne.

Wiiks komposisjoner er de mest intrikate og samtidsmusikalske, mens Ljungkvist er den som kommer med jazzlåtene.

Av enkeltmusikerne er det pianist Wiik og trompeter Magnus Broo som gjør mest ut av seg på denne plata. Hans vanvittige trompetspill, særlig i det høyere registeret, gjør at man sitter på nåler, og bare venter på at det skal sprekke. Men han holder seg innenfor, med stålkontroll. Wiiks pianospill er kreativt og engasjerende, enten han tar det helt ned eller hamrer over tangentene som om det gjaldt livet.

Ljungkvist holder i store deler bandet sammen med gnistrende fine saksofonbidrag, og hans klarinettspill er originalt og perfekt innenfor dette

konseptet. Og bak det hele lurer den norske jazzens «Pompel og Pilt».

Håker Flaten og Nilssen-Love samarbeider som siamesiske tvillinger. De kjenner hverandres bevegelser og ideer nesten altfor godt, og bidrar sterkt til det særegne «Atomic-soundet».

Dette er blitt nok en stor Atomicplate, proppet med fine låter, utsøkt ensemblespill og himmelstormende soloer. Deilig, rett og slett!

Jan Granlie PATRICIA BARBER «Smash» CONCORDJAZZ 088807236766 Patricia Barber er en vokalist og pianist som de senere årene har kommet med flere plater som har surret og gått i heimen. Hun dukket opp omtrent samtidig med Cassandra Wilson, en artist man gjerne kan sammenligne med, særlig på grunn av den litt dype stemmen. På hennes nyeste framstøt, «Smash», har hun med seg gitaristen John Kregor, bassisten Larry Kohut og trommeslageren John Deitemyer i 12 egenkomponerte låter.

Allerede under førstelåta føler jeg at noe blir feil med Barber denne gangen. Det virker som hun har mistet litt av inspirasjonen, hvis du forstår…

Andrelåta «The Wind Song» er grei nok. En enkel og vakker sak, som tusler stille og fredelig forbi. Og slik fortsetter det – det meste blir veldig stille og fredelig.

Tredjelåta «Romanesque» er en fin ballade, mens tittelsporet «Smash» kanskje er den fineste låta, og den kommer garantert til å bli spilt sønder og sammen på amerikanske og kanadiske radiokanaler, men dessverre ikke her i huset. Det stikker liksom ikke noe sted. Det blir rett og slett for snilt. Musikerne spiller fint og «røddig» hele veien. De lystrer garantert hvert minste lille vink fa fruen, mens jeg, som lytter, bare blir sittende å vente på at noe skal skje.

Barber er en helt ok pianist, men som sanger har hun, særlig når låtene ikke har så fryktelig mye å melde, en litt irriterende stemme, rett og slett.

Hennes litt for teatralske attityde, med en smule vibrato, fungerer ikke slik jeg hadde ønsket, dessverre.

Jan Granlie DJANGO BATES «Confirmation» LM007 Pianisten og orkesterlederen Django Bates, fra Beckenham på de britiske øyer, har de senere årene konsentrert seg om Charlie Parkers musikk. Dette har munnet ut i to plateinnspillinger, «Beloved Bird» (2010) og «Confirmation» som kom krypende i september i fjor.

Med seg på den siste, og den som skal omtales her, er hans «studenter» fra Rytmisk Musikkonservatorium i København, bassisten Petter Eldh, og trommeslageren Peter Bruun.

Det starter med Bates’ helt særegne versjon av «Confirmation», og fortsetter med Bates’ «We Are Not Lost, We Are Simply Finding Our Way» og «Sadness All The Way Down», før de farer avgårde med «svenneprøven» «Donna Lee».

Et par originale Bates-komposisjoner følger, før «Now’s The Time» får en

akademisk, britisk overhaling. Så to Bates-komposisjoner, før de like greit runder av med Hal David og Burt Bacharachs «A Houde Is Not A Home».

Hele veien viser Bates og hans danske «hold», at Parker er en herre som kunne leke. Han lagde låter som man kan vri og vrenge på, gjøre personlige og «harve over» nesten hvordan man selv vil.

Det er klart at det er professor Bates som sitter i førersetet her, men det er også verdt å merke seg de to danske «drenge», som i alle høyeste grad er med på å gjøre dette til en frydefull seanse.

Jan Granlie IVA BITTOVÁ «Iva Bittová» ECM 2275 Det er ikke hvert år vi skriver om tsjekkiske avant-gardefiolinister her i Jazznytt. Men når den tsjekkiske fiolinisten og vokalisten Iva Bittová kommer med soloplate på ECM, så lar vi ikke sjansen gå fra oss.

Bittová er født i 1958, og har siden 1986, og hennes debutalbum «Iva Bittová» (EP på Panton), gjort soloprosjekter, prosjekter med moderne kunstensembler, rockeband (Bang on a Can) og jazzmusikere («Moravian Gems» med bl.a. George Mraz i 2007).

Men det er som soloartist hun fascinerer mest. På ECM-debuten gjør hun 12 improviserte strekk med titlene «Fragment I» til «Fragment XII», alene med sin fiolin eller sin kalimba (et afrikansk fingerpiano).

Nå skal jeg ikke skryte på meg stor kunnskap om avant-gardefilolinister fra Mellom-Europa, men hvis jeg skal våge meg på noen å sammenligne med, så må det bli amerikanske Lourie Anderson. Men la deg ikke påvirke av det. Dette er så europeisk det kan bli, og referansene til Øst-Europa er ganske åpenbare.

Bittovás stemme er ytterst fascinerende, og sammen med fiolinen blir dette improvisasjon på høyt nivå. Mye romklang i lydbildet gjør dette nesten til en kirkelig opplevelse. Hennes fiolinspill er også av høy klasse, og sammen blir dette en slags messe for meditasjon og ettertanke (selv om vi ikke forstår ett ord av hva som synges).

En ytterst smakfull og vakker soloplate, fra en av Europas ledende avant-gardister.

Jan Granlie KETIL BJØRNSTAD «La Notte» Ketil Bjørnstad (p), Andy Sheppard (ts, ss), Anja Lechner (c), Eivind Aarset (g, elec), Arild Andersen (b), Marilyn Mazur (dr, perc) ECM 2300 Selv Lise Myhres vidunderlige tegneseriefigur Nemi ville få frysninger av å høre denne plata.

Tittelen refererer, nærmest selvfølgelig, til Michelangelo Antonionis filmtrilogi, til filmene «L’avventura», «La Notte» og «L’eclisse». Enhver filmbuff som Nemi vil vite det.

Ikke film noir, men allikevel: Disse tre filmene har mange av de karakteristiske trekkene fra denne sjangerens perspektivvalg. Fra dens estetikk. Fra minimalismens arkitektur.

Det dreier seg om Antonionis trilogi

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 73

ANMELDELSER

om følsomhetens fremmedgjøring i den moderne verden. Om det følsomme menneskets fremmedgjøring i møtet med modernitetens krav. Filmen «La Notte» fokuserer på forholdet mellom de to, mellom han og henne. Mellom Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau. Det vanskelige i å vedlikeholde forholdet. På platas omslag gjengitt i et regnvått svart-hvitt, sett gjennom en bils regnfulle vinduer.

Vi var mange som oppdaget Antonioni alt for sent. Som oppdaget ham først med den vidunderlige «Zabriskie Point». Her var Ketil langt forut for oss andre. At han var Antonioni-fan skjønte vi tidlig, men på scenen i Bjørnsonhuset under Moldejazz 2010 skapte han en musikk langt ut over det vi forventet. Hans Antonioni-prosjekt overskred langt vår egen fascinasjon, den som startet med Pink Floyds bidrag til «Zabriskie Point».

Et utdrag av musikken som ble foredratt i Molde foreligger nå endelig på plate. På en ECM-plate jeg er sikker på Manfred Eicher fryder seg over. Ketils og Manfreds felles filminteresse er intet nytt. Deres delte estetikk for det penslende musikalske har vært tydelig fra deres første møte.

På denne plata blir vi servert åtte spor, minimalt titulert som spor «I» til «VIII», som scener, akter, eller hva du vil. Så vidt jeg husker fra Molde var det minst tolv spor som ble foredratt.

Men uansett, vi savner ikke de siste fire, selv om vi skulle ønske de var der.

På plata blir vi heller ikke påtvunget tematiske fortolkninger. Det er som Miles Davis’ musikk til Louis Malles «Heis til skafottet». Vi blir brakt til musikken uten å bli påtvunget faste fortolkninger. Allikevel blir det en svært visuell opplevelse.

Men det er allikevel noe mer enn det.

Anja Lechners cello i duo med Bjørnstad skaper en sterk assosiasjon til Ketils musikalske landskap omkring Kristiania-bohemen. Det har selvfølgelig mye å gjøre med Bjørnstads harmonivalg og med Anjas melodiske landskap. Men så kommer «VII», med en duo mellom Arild og Marilyn som er ute av denne verden, og som utvikles til et samspill som inkluderer Andy Sheppard og Eivind Aarset. Og vi er langt ut over Oda Krogh og Hans Jæger.

Har du drømt om malerisk musikk? Her får du det til fulle! Nemi og Ketil danser sammen inn i skumringen.

Hverken Nemis kjæreste Grim eller hennes venninne Cyan skjønner hva som skjedde. Men det gjør vi! Er det jazz? Hvem f… bryr seg?

Johan Hauknes BLY DE BLYANT «ABC» Hilmar Jensson (g, div.), Shazad Ismaily (b, div.), Øyvind Skarbø (dr, div.)

HUBRO CD2523 «Fri-improvisasjon er bare en metode.

Med en gang det blir en sjanger så forsvinner friheten». Disse ordene kommer fra trommeslager og jazz-personlighet Øyvind Skarbø, og står i coveret til den siste, og svært internasjonale, utgivelsen på Hubro.

Og de treffer godt, for det er vanskelig å høre at denne gitartrioen ikke spiller ferdigskrevne låter! Ingen

skraping, ingen kjempelange oppbygninger, få rare spilleteknikker og alt går i time! Kort sagt, ingen improklisjéer.

De er byttet ut med punk, blues, orgelflater, nerding på rytmiske underdelinger og kontant trøkk. Noen ganger låter de litt som Primus, bandet som har temasangen til «South Park», noen ganger låter de stort og sfærisk. Mesteparten av tiden låter de bare som om de har det veldig gøy.

Og det er jo også gøy å høre på, selv om det kanskje går ut over helheten.

Musikken kan låte litt halvferdig noen steder, groovene bruker litt tid på å sette seg. Lyden, derimot, er veldig god. Men første gang jeg hørte plata måtte jeg også stadig sjekke om CDspilleren min stod på shuffle. Jeg skjønte fint lite av hvordan disse låtene skulle henge sammen til en stor fortelling. Men skal de vel sikkert ikke heller. «ABC» er en plate som kanskje krever at man skrur av de mest kritiske delene av hjernen, at man bare følger strømmen i musikken uten at man tenker over hvorfor eller hvordan. Det er vel noe vi alle har godt av noen ganger.

Arthur Piene JOHANNA BORCHERT «Orchestre Idéal» WHYPLAYJAZZ 2012 RS008 Johanna Borchert kjenner vi best fra hennes medvirkning i bandet Schneeweiss und Rosenrot, som har gjestet landet et par ganger, pluss at deres plater har vært tilgjengelige også her oppe på berget. Hun har også spilt en viktig rolle i det morsomme bandet Little Red Suitcase, med base i Danmark, hvor hun også har studert.

Hun er født i Berlin og oppvokst i Bremen, to utsøkte byer for å tilegne seg jazzkunnskap. Hun har helt siden den spede barndom vært opptatt av musikere og komponister som Bach, Debussy, Thelonious Monk, Wayne Shorter, John Cage og Messiaen, og på hennes nyeste plate kommer flere av disse inspirasjonene godt fram.

På «Orchestre Idéal» stiller hun mutters alene med sitt piano. Innimellom er det preparert, og hun er også innom harpsichord og autoharp, alt for å få fram akkurat de spesielle stemningene hun ønsker. Å gjøre en slik soloinnspilling krever absolutt sin kvinne. Men Johanna går på med krum nakke, og gir seg ikke før hun har fått grep om oss lyttere.

13 egenkomponerte strekk, med ytterst klassiske grunnideer. Fra en strålende vakker «Overture» som start, via den nesten blendende vakre «Lillies» og «Zitterpartie», som er en østlig inspirert improvisasjon som ligger et godt stykke unna jazzen, men langt innenfor samtidsmusikkens enemarker, til avslutningen, «Hymne An Das Leben», som er så vakker at man nesten kan gråte.

Johanna Borchert er en intelligent komponist og pianist, som med denne innspillingen har åpnet opp nye landskaper, i alle fall for meg. Av og til minner hun litt om pianisten Simon Nanatov, når han boltrer seg alene.

Dette er et godt stykke unna Jarrett, Gustavsen og andre jazzpianister, men på sin måte gir hun oss en usedvanlig vakker stund ved stereoanlegget. En plate man setter på når hodet er litt

for fullt av problemer og stress!

Jan Granlie CRISTINA BRANCO «Alegria» UNIVERSAL 3731686 Den portugisiske fadosangerinnen Cristina Branco har de senere årene virkelig satt sine spor i en gammel sjel. Jeg hørte henne første gang under «Christmas Jazz» i Tallin for noen år siden, en konsert som står som en av de virkelig store musikalske overraskelsene for denne anmelderen. I vår var hun på plass på Vossa Jazz med mesteparten av stoffet vi får servert på sølvfat på «Alegria». Å kalle Cristina Branco for fado-sangerinne, er en sannhet med modifikasjoner. Fado er en svært portugisisk musikkstil som i stor grad er preget av melankoli, og hadde jeg kunnet språket, så kunne jeg sikkert fastslått at det dør minst en person, en hest og noen høner i nesten hver eneste fado.

Det er musikken for bakgatene i Lisboa, og fremdeles er det mulig å høre lokale utøvere fremføre den ekte utgaven av musikken i de strøkene av byen turistguidene fraråder deg å oppsøke etter mørkets frembrudd. I byens lysere strøk serverer man i hovedsak turist-fado, noe som ikke kan sammenlignes med den ekte i de trange lokalene i bakgatene.

Men Branco har en fot innenfor denne musikken, og en i den mer populære musikken. Av førstnevnte kan du for eksempel få med deg den vakre «O lenço da Carolina» og «Branco Aurora», mens fra det populærmusikalske kan du bl.a. nyte en flott versjon av Joni Mitchells «Cherokee Louise» som et av flere høydepunkt.

Cristina Branco er en utsøkt tolker av denne musikken. Hennes musikalske følgesvenner består av noen av de beste innenfor denne musikken, og det hele er utrolig vakkert og gjennomført. Men hva i all verden har de gjort med henne på coveret? La gå at plateselskapet vil lage en slags sirkusstemning rundt artisten, men her ser hun mer ut som en som jobber nattestid i Lisboas bakgater, og da snakker vi ikke streit restaurantarbeid eller som nattevakt på et hotell!

Jan Granlie BRENNAN / MAJDALANI / JENCARELLI «Pilgrims» LEO CD LR 664 Plateselskapet Leo Records oppdaget vi første gang på 80-tallet, da de utga en rekke strålende plater med russisk jazz. Et av ensemblene på labelen var Ganelin Trio som en periode var det mest ettertraktede jazzbandet her på berget, i alle fall for «nerdene».

Nå, mange år etter, har innehaveren av selskapet, Leo Feigin, begynt å sende plater til Jazznytt, takket være en epost fra vår skribent, Johan Hauknes.

Musikerne Marco Jancarelli (diverse gitarer), Tony Majadalani (perk, steel pan og diverse mer eller mindre kjente strengeinstrumenter) og John Wolf Brennan (diverse pianoer, harmonium, melodica etc), var for meg helt ukjente navn da jeg fikk plata på min pult.

Umiddelbart minner musikken om noe gitaristen Ralph Towner og hans Oregon kunne gjort, riktignok uten de

flotte gitarlinjene til Towner, men med hovedvekt på Paul McCandless perkusjon. Det oser 70-tall og eksotiske og esoteriske lyder og lukter av hele opptaket. De tre bedriver en form for fri improvisasjon, hvor mye er basert på de «eksotiske» strenge/rytmeinstrumentene, som for eksempel den afrikanske berimbaoen.

Plata blir litt ustrukturert og «fjern» etter min mening. Brennan piller fint piano, Jencarelli har noen fine, men altfor korte innsmett med strålende gitarspill, mens det meste dreier seg litt for mye rundt Majdalanis forskjellige perkusjonsinstrumenter, til at denne anmelderen er helt fornøyd.

Musikken flyter litt for mye på overflaten, hvis du skjønner.

Platen er delt inn i tre forskjellige «avdelinger», og alle tre blir litt for like og «følsomme» på en litt for gammel måte til at jeg vil gi den toppkarrakter. Men befinner du deg innenfor «sveveavdelingen», og har sans for indisk perkusjon, blandet sammen med afrikanske rytmeinstrumenter og mer vestlige gitarer (akustiske) og piano, så er dette absolutt noe du bør sjekke ut.

Jan Granlie BUDDING ROSE «Where Were Ye All?» Line Horntvedt (v, zither, fl, tuba, klokkespill) Terje Johannesen (p, g, bj, tp, synth b, div), Morten Qvenild (keys, vocoder, elec, div), Nicolai Hængsle Eilertsen (b, p), Martin Horntvedt (prog, perk, dr), Torben Snekkestad (s, tp, blip blops), Olaf «Knerten» Kamfjord (b), Andreas Mjøs (omnichord, dr), Thomas Dybdahl (v), Odd Nordstoga (v), Bjørn Holm (v), Jonas Alaska (v) og kor GRAPPA GRCD4424 Vestfoldingen Terje Johanssen kjenner vi kanskje best som en ivrig og svært aktiv trompetist i det vestfoldske musikkmiljøet. Han har vært med i kretsen rundt Odd Børretzen og Lars Martin Myhre i en årrekke, men som «soloartist» kan vi ikke huske å ha hørt han særlig mye før. Sammen med Line Horntvedt, som vi kjenner best som tubaist i Jaga Jazzist, har de startet bandprosjektet Budding Rose, og selvsagt har de fått med gode musikalske venner ved innspillingen. Musikere som Morten Qvenild, Martin Horntvedt, Nikolai Hængsle Eilertsen, Torben Snekkestad, Andreas Mjøs og Olaf «Knerten» Kamfjord, skulle alle være kjente navn innenfor jazzen, mens vokalistene Thomas Dybdahl, Odd Nordstoga, Bjørn Holm og Jonas Alaska burde trekke til seg også popfolket.

All musikken på plata er gjort av Johannesen, mens tekstene er skrevet av søstrene Emily, Anne og Charlotte Bronté. De var tre britiske forfattere som levde på 1800-tallet, og som alle døde av tuberkolose i ung alder. I England blir de regnet som store kunstnere innenfor sin egen fantasiverden, som kom tydelig fram i deres diktning.

11 av disse diktene er med på «Where Were Ye All?», med Johannesens nydelige melodier som sobert og vakkert tonefølge.

Vi har lenge visst at Horntvedt er en dyktig tubaist og en stor kapasitet i uttrykket til Jaga Jazzist, men at hun

jazznytt [73]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 74

ANMELDELSER

også var en strålende vokalist, var nytt for oss. Her synger hun litt i samme stil som Kate Bush, uten å ligge i samme høye toneleie som «forbildet». Kanskje ikke spesielt originalt, men svært, svært vakkert.

Hennes stemme er klar som vann og hennes vokalteknikk holder i lange baner. Hør for eksempel på den nydelige «She Dried Her Tears» (som hun gjerne kunne ha stjålet fra Kate Rusby) eller «Tell Me», hvor hun gjør en strålende duett med Thomas Dybdahl.

Johannesen skriver usedvanlig fine melodier. Vi kan innimellom høre at han har jobbet med Lars Martin Myhre, men han har hele tiden sin egenart. Man kan godt høre at han er inspirert av en del av de britiske musikerne som holder på innenfor folkrocklandskapet. Hør for eksempel på de to første låtene, «Budding Rose» og tittelsporet «Where Were Ye All?». Nydelig!

Den musikalske gjennomføringen er det ingenting å si på. Men det skulle også bare mangle med dette laget av stjernemusikere. Qvenild er viktig i lydbildet. Det samme er broder Martin Horntvedt.

Musikken ligger helt klart i et britisk leie. Her er det mye Robert Wyattaktig «sveve»-musikk, men gjort på en nesten skremmende bra måte. Jazz?

Neppe! Men hvem er egentlig så veldig opptatt av det, når det kommer til stykket?

Uansett er dette en kjempeoverraskelse, og en nydelig start på etter-påskelivet 2013.

Jan Granlie THE NEW GARY BURTON QUARTET «Guided Tour» MACK AVENUE MAC 1074 Vibrafonisten Gary Burton er født I 1943, og kan derfor regnes som en relativt voksen herre. Helt siden undertegnede begynte å høre på jazz, har han vært til stede, med varierende utgivelser, men hele tiden med et solid håndverk i bånn.

I sin nye kvartett samarbeider han med gitaristen Julian Lage, bassisten Scott Colley og trommeslageren Antonio Sanchez, et stjernelag som Burton kunne vært faren til.

Mitt første møte med Burton, mener jeg var på plata «Duster» fra 1967, hans andre utgivelse. Deretter har han bl.a. gjort gnistrende gode duoer med gitaristen Ralph Towner, bassisten Steve Swallow og pianistene Keith Jarrett og Chick Corea, men det samarbeidet hvor han virkelig slo igjennom, var nok bandet med en svært ung Pat Metheny på gitar, som også gjestet Norge og Club 7 i Oslo (ca. 1973).

Hvorfor jeg nevner akkurat det samarbeidet, er at «Guided Tour» er en utrolig flott oppfølger til dette samarbeidet. Riktignok er gitarlyden til Lage litt annerledes og mer akustisk enn Methenys, men det er også eneste forskjellen på de to prosjektene.

Trommeslageren Antonio Sanchez er som skapt for et slikt samarbeid. Sammen med Colleys bass svinger det infernalsk fra start til mål. Julian Lage er en gitarist helt på høyde med Metheny, og hans mange soloer på denne plata er strålende!

Og over det hele rager sjefen sjøl. Og skal man dømme etter energien og vi[74] jazznytt

taliteten i det som serveres på sølvfat i disse 10 låtene, så mæ Burton har fått en ny ungdom. Her er det ikke mye stive skuldre og ledd ute og går.

Her kjører han på, slik han gjorde i storhetstiden, og sammen med de tre kollegene har han laget en skikkelig energibombe!

Jan Granlie BUSHMAN’S REVENGE «Electric Komle – LIVE!» Even Helte Hermansen (g), Rune Nergaard (b), Gard Nilssen (dr) RUNE GRAMMOFON RLP2144 Den rocka jazztrioen Bushman’s Revenge feirer i disse dager sitt ti-årsjubileum med flere konserter rundt om i landet.

Deres nyeste innspilling, «Electric Komle – LIVE!» er en god oppsummering av disse ti årene. Etter hva jeg har klart å regne meg fram til, så er dette deres sjette innspilling, noe som jeg ikke tror begrunnes i at de tre herrer ikke har hatt ideer til å lage ei røys av plater i denne formasjonen. Jeg tror heller det har å gjøre med at de tre musikerne, kanskje særlig trommemester Nilssen, har mer enn fulltidsjobb med å støtte opp under og hjelpe andre musikeres plate- og konsertsuksesser.

Musikken på «Electric Komle – Live!» er, som sagt, rocka. Det er vel nærmest så vidt man kan kalle det jazz.

Men det bryr vi oss fint lite om, så lenge det som serveres er såpass tøft som dette!

Helte Hermansen er en ener på gitar.

Han kjenner sin rockehistorie ut og inn, og bidrar hele veien med spill som ligger i kjølevannet av Jimi Hendrix og i nabolaget til Vernon Reid i Living Color. Samtidig kan vi høre at det er mye jazzhistorie i spillet hans også, særlig i de fine improvisasjonene han hiver i trynet på oss.

Nergaards basspill er innimellom ikke langt unna hjemtraktene til Backdoors Colin Hudginston, mens Nilssen er selve drivakselen i denne farkosten.

Han pisker de to andre framover som skulle det gjelde livet. Og når det gjelder energisk tromming kan jeg nesten bare tenke meg Torstein Lofthus som er i nærheten av det Nilssen fremviser her. Og at det ikke går helt av hengslene innimellom skyldes at vi har med skikkelige fagfolk å gjøre. De vet hele tiden hva de holder på med, og de lander hele tiden med alle beina trygt på bakken.

Nå skrives denne anmeldelsen godt på overtid en fredag ettermiddag, etter ei hektisk arbeidsuke. Men etter å ha hørt nøye gjennom «komle-plata», kunne jeg gått rett på ei ny arbeidsuke. For dette er musikk som gir energi til hver eneste krok av min velvoksne kropp. Råtøft!

Jan Granlie RON CARTER GOLDEN STRIKER TRIO «San Sebastian» IN+OUT RECORDS CD77103-9 76 år gamle Ron Carter tilhører på alle vis veteransjiktet innen jazzen. På dette tre år gamle liveopptaket forteller han oss hvorfor han fortsatt er like ettertrakta.

Vi snakker sjølsagt om bassisten alle ville ha med seg: I løpet av de vel fem tiåra han har holdt på, så har Cannonball Adderley, John Coltrane, Bill

Evans, Gil Evans, Dexter Gordon, Lena Horne, B.B. King, Wes Montgomery og, ikke minst, Miles Davis og hans legendariske 60-talls kvintett, stått i kø for å sikre seg mesterens tjenester. Carter har aldri vært den store solisten – han har vært bautaen som har holdt det hele sammen – sjølve grunnmuren.

I ganske liten grad har Carter leda egne band, men på 2000-tallet har han «skjerpa» seg og tatt ansvaret for et par konstellasjoner. I 2008 traff vi han på Kongsberg som sjef for et hyllest-band for Miles Davis, og siden 2003 har han stått i spissen for kammerjazzensemblet Golden Striker Trio.

Med seg har han «unggutta» Russell Malone på gitar og Mulgrew Miller på piano og vi treffer dem på San Sebastian-festivalen i Spania i 2010. Utgivelsen byr på både CD og DVD men, med unntak av Oscar Pettifords «Laverne Walk», er det de samme låtene og versjonene begge steder: Carters «Candlelight» og «Saudade», «My Funny Valentine», «Samba de Orpheu» og John Lewis’ «The Golden Striker» som har gitt bandet navn.

Vi snakker om tre av de flinkeste gutta i klassen og du verden hvilken empati de utstråler! Malone og Miller er glitrende og stilsikre solister, noe Carter fortsatt ikke er for meg ved mange tilfeller, men alt i alt blir dette likevel en kammerjazzutflukt på høyt nivå.

Bildeproduksjonen til det spanske stats-selskapet TVE – hører dere, NRK – er nydelig, og publikum i San Sebastian storkoste seg. Det har vi full forståelse for.

Tor Hammerø

CHROME HILL «Community of Lost Borders» Asbjørn Lerheim (barri git, komp) Jørgen Munkeby (ts) Roger Arntsen (b) Torstein Lofthus (dr) BLGCD 020 Klassebandet fra Musikkhøgskolen har rukket å bli veteraner siden de debuterte i 2003. Da het de Damp. Da spilte de frijazz, det gjør de ikke etter at de byttet navn til Chrome Hill i 2008. Fra da av har gitaristen Asbjørn Lerheims hovedprosjekt basert seg på spagetti-western og amerikansk twang, samtidig som de har beholdt grumset og trykket fra frijazzen.

Det blir det gode plater av, i hvert fall når du får så bra musikere til å bli så enige om et tydelig utrykk. Kompet ruller som et bombefly, plata låter helhetlig samtidig som låtene er varierte nok, lyden er stor og deilig, og rocken i dette føles helt organisk og naturlig. At Torstein Lofthus og Roger Arntzen fortsatt leverer så bra sammen er ikke noen stor overraskelse.

Men det er det kanskje at Jørgen Munkeby har greid å holde seg i så god form på saksofon. Det er jo ikke så mye saksofon i Shining om dagen. Men det hindrer han tydeligvis ikke i å være den perfekte saksofonisten for denne typen musikk. Han er hissig, metallisk og veldig dynamisk når han slipper til. Det gjør han stort sett hele tiden.

Uansett er det bare å gratulere med en kjempeplate, det er vanskelig å se hvordan akkurat denne musikken kan spilles bedre.

Arthur Piene

SOO CHOO JAZZ UNITED «Pandora» CURLING LEGS CLPCD 130 Pianisten Soo Choo kommer opprinnelig fra Seoul i Sør-Korea, men er bosatt i Nederland. Hvordan hun har kommet på ideen om å utgi plate på norske Curling Legs, kan man jo lure på, men at Knut Værnes slapp henne til på selskapet, skal han ha all mulig ros for.

Soo Choo er en klassisk utdannet pianist, noe man bare tidvis kan høre på «Pandora». Med seg har hun en nesten rent nederlandsk lag med bassisten Sven Hoppel og trommeslageren Jasper van Hulten, som begge gjør en helt streit jobb i kvartetten, mens den italienske sopransaksofonisten og fløytisten Javier Girotto fremstår som den ledende solisten.

Alle låtene er skrevet av Choo, og samtlige er melodiøse og vakre. Kanskje ikke så mye inspirasjon fra Choos oppvekst i Seoul, men mer med nesen vendt mot USA. Choo er en strålende pianist, men på «Pandora» synes jeg hun kommer altfor lite fram i lydbildet. Det blir altfor mye litt skjærende sopransaksofon, mens Choo selv, jobber og sliter i bakgrunnen. Men i de øyeblikkene Girotto tar en pustepause kommer hun snikende fram fra mørket, og fargelegger de fine låtene med vakkert spill i den klassiske pianotriotradisjonen. Så egentlig blir jeg sittende å ønske meg en ren pianotrioplate i stedet for denne kvartetten. Eller kanskje aller helst en soloplate kun med Soo Choos fine pianospill. En idé Værnes kan få helt gratis.

Jan Granlie

CHRIS CORSTENS QUARTET «Treiffel» EGEN LABEL PB002 Det har i mange år kommet mye morsom og interessant musikk fra flatlandet Nederland. Denne gangen skal det handle om et relativt ungt band, med vår egen Harald Austbø på cello, Oscar Jan Hoogland på piano, Martin van Leusden på trommer og kapellmester Chris Corstens på tenor- og sopransaksofon.

10 låter gjort av Corstens i et lyst og ledig landskap rundt Amsterdams kanaler. Innimellom «flesker» de til med friere ting, særlig bidrar Austbø med noen fine innspill.

Hele veien er det Corstens som holder tømmene med sin litt for skarpe tone, både i tenoren og sopranen. Men musikken glir lett avgårde uten å sette store spor. Balladen «3 Vliertjes» er vel den som fungerer best. Her er heller ikke lyden i tenorsaksofonen altfor skarp.

Jan Granlie LARRY CORYELL «The Lift» WIDE HIVE RECORDS WH 0309 Larry Coryell var en av jazzrockens foregangsfigurer. Her viser han at han fortsatt er i full gang.

Larry Coryell har akkurat runda 70.

Helt siden begynnelsen av 60-tallet har han vært med å sette standarden for moderne gitarspill på tvers av sjangre og mange regner han som en av de viktigste crossover-musikantene i sin tid.

Etter at et stort publikum blei oppmerksom på fingerferdighetene til Coryell etter hans samarbeid med

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 75

ANMELDELSER

MILES DAVIS QUINTET «Live In Europe 1969 The Bootleg Series Vol.2» COLUMBIA LEGAZY 88725 418532 Etter at trompeteren Miles Davis la ned hornet for godt den 28. september 1991, er vi blitt forsynt med en rekke tidligere utgitte og uutgitte innspillinger med den gamle mester. Volum en i denne «bootleg»-serien var «Live In Europe 1967», og to år fram i tid kommer «volume 2» med det som ble kalt Miles Davis tredje store kvintett. Miles Davis på trompet, Wayne Sharter på tenor- og sopransaksofon, Chick Corea på akustisk og elektrisk piano, Dave Holland på bass og Jack deJohnette på trommer. Et stjernelag det er vanskelig å komme unna når jazzens «Hall of Fame» skal settes opp en gang i framtida.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I følge ryktene var Miles litt forbannet på plateselskapet Columbia som ikke ville gjøre liveinnspilling med denne kvintetten og gi det ut i 1969. Man hadde hørt at diverse bootleg-opptak fra konsertene i Antibes og Folkets Hus i Stockholm var der ute et sted, men de hadde ikke blitt spredd på samme måten som flere andre slike bootleg-opptak. Derfor er det nærmest en sensasjon å få disse tre konsertene samlet på CD i dag. I tillegg får vi et DVD med opptak fra Berliner Jazztage fra november samme året som ekstrabonus.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Opptakene er gjort samme år som mesterverket «In A Silent Way» og rett før plateikonet «Bitches Brew» kom våren 1970.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Låtmaterialet er en blanding av gammelt og nytt. På førsteplata (fra Antibes i Frankrike den 25. juli 1969) får vi bl.a. «’Round Midnight», «Milestones» og «Footprints», alle i en helt ny og ytterst frisk innpakning, sammen med nyere låter som «Miles Runs the Vodoo Down» og «It’s About That Time». Miles gløder og er helt framme på tuppa hele veien. Shorter holder seg litt i bakgrunnen, men sparker solid fra der han føler det trengs. På «Milestones» avleverer han en solo som må være noe av det tøffeste han har levert noen gang. Eller hans egen «Footprints» hvor han sparker som en våryr hingst. Chick Corea spiller som om han har vunnet i Lotto. Han sprudler hele veien (soloen på «Footprints») og ligger tett opp i solistene og resten av kompet og kommenterer akkurat på rett plass.xxx Dave Holland er stødigheten selv, og er en viktig brikke i kreeringen av de «moderne» utgavene av de «gamle» låtene. Og bakerst sparker Jack deJohnette de andre musikerne framover med en enorm energi.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På andreplata (fra Antibes i Frankrike den 26. juli 1969) fortsetter herligheten. Noen av låtene kommer

i nye versjoner fra konserten dagen før. «Directions», «Miles Runs the Vodoo Down» (sjekk ut keyboardspillet til Chick Corea her!) og «Sanctuary», og noe kommer til – «Spanish Key», «I Fall In Love Too Easily», «Masqualero» (med en fantastisk solo fra Shorter), «No Blues» og «Nefertiti», og det spruter voldsomt fra alle musikerne.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Tredjerunden blir gjennomført i Folkets Hus i Stockholm den 5. november samme år. Her drar de av gårde med «Bitches Brew», «Paraphernalia», «Nefertiti» og «Masqualero» før de runder av med Chick Coreas «This», og bandet er ikke svekket et milligram siden besøket på den franske sørkysten. På «Bitches Brew» kommuniserer de som om de ikke skulle gjort annet i hele livet. Bassen til Holland ligger litt lenger bak i lydbildet enn på opptakene fra Antibes, men det er ikke veldig merkbart. Hans solo er strålende!

«Paraphernalia» er skrevet av Wayne Shorter og er første gang å finne på «Miles In The Sky» fra året før.

Jack deJohnette hamrer på som om det gjaldt livet, Miles er uovervinnelig, og Wayne Shorter vrir og vrenger på låta som bare han kan. Strål-ende!xxxxxxx

Dette er en boks fylt med høyverdig, vakker, kreativ og tøff musikk som det bare er å investere i. Bedre blir det rett og slett ikke!

Så tar de det hele ned med en nydelig versjon av «Nefertiti», nok en Shorter-komposisjon. Her sitter Corea ved flygelet og leverer en aldeles nydelig solo før Shorters sopransaksofon kommer smygende. Vakrere enn dette blir det neppe!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Shorters «Masqualero» følger i en kraftig og heftig versjon, før det hele rundes av med Coreas fine «This».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx DVDen fra Berliner Jazztage er fra konsert i Berlin Philharmonic og er gjort av Sender Freies Berlin. Her får vi «Directions», «Bitches Brew», «It’s About That Time», «I Fall In Love Too Easily», «Sanctuary» og «The Theme». Alt er fint filma, som seg hør og bør når det er et profesjonelt team som tar seg av jobben, musikken er strålende fra Chick Coreas intro på «Directions» og ut. Miles i rød bukse, sort skjorte og skjerf i rødt og gull, og rød/sort trompet. Holland med tidsriktig vest av noe som ser ut som kuskinn, deJohnette i blå dress med hvitt og sort skjerf, Chick Corea i sort og Wayne Shorter i hvit skjorte som matcher den fargerike «hippievesten». Alt er perfekt tidsmessig. Musikken er hele veien nærmest gudommelig, og filmingen fungerer perfekt (man skulle nesten tro at salige Svein Erik Børja var involvert).xxxxxx Som bonus for de tre CDene fungerer DVDen perfekt.

Hvis man har til hensikt å introdusere denne typen jazz for ungdommen (som helst bruker tiden på DVDer framfor CDer), så er dette den perfekte introduksjonen. For oss andre, som har fulgt disse musikerne gjennom mange år, er det en fantastisk TV-produksjon som oppveier alle dårlige lørdagskvelder på norsk TV i lang tid framover.xxxxxxxxxxxxxxxx Dette er en boks fylt med høyverdig, vakker, kreativ og tøff musikk som det bare er å investere i. Bedre blir det rett og slett ikke!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie jazznytt [75]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 76

ANMELDELSER

vibrafonguru Gary Burton på skiva «Duster» – ei skive som for mange var starten på jazzrocken – blei Coryell i flere tiår framover regna som en av guruene blant de som kom fra rocken til jazzen. Først tok han steget med sitt eget fusionband The Eleventh House for seinere å bli en tredjedel av The Guitar Trio med Paco de Lucia og John McLaughlin. Coryells lefling med alternative tobakksvarer førte til at han blei erstatta i gitaristenes supergruppe av Al DiMeola i 1980.

På grunn av disse sjølforskyldte problemene så forsvant Coryell fra den ypperste verdenseliten. Han har absolutt vært i gang og har dukka opp med ujevne mellomrom og hans enorme talent har hele tida vært til stede. Få, om noen, har kunnet spille fortere enn Coryell, men om det har blitt så mye meningsfull musikk ut av det, se det er en helt annen sak.

Her møter vi han i bra slag under en innspilling gjort i California i fjor sommer. Sammen med de lokale heltene Lumpy på trommer, Matt Montgomery på elbass og Chester Smith på orgel – alle totalt ukjente her hjemme og på den internasjonale scena – gir Coryell oss en bekreftelse på at han fortsatt har det.

Jovisst blir det spilt en hel del fortendeler fortsatt av Mister Coryell, men han tar seg også tid til å reflektere i større grad over det han han har å melde enn tidligere. Vi får også stifte bekjentskap med han som akustisk gitarist – også i samspill med seg sjøl.

Musikken har enten han sjøl eller resten av bandet skrevet og det er fortsatt mye fusion med spor av både rock og jazz i det han har å melde.

Det er hyggelig å høre at Larry Coryell fortsatt er i aksjon, men den posisjonen han hadde fram til 1980 vil han nok aldri få tilbake.

Tor Hammerø CARSTEN DAHL «Solo Piano – Dream Child» STORYVILLE RECORDS 1014277 Den danske pianisten Carsten Dahl prøver seg her ut i et landskap av det totalt usigelige. Gjennom tidligere intervju med Dahl i Jazznytt kjenner vi at hans ultimate mål er å uttrykke den totalt usigelige kommunikasjon i form av musikk. Akkurat dette er det sentrale innholdet og budskapet i hans utgivelse «Dream Child».

Med et bilde av seg selv som guttunge, og en strektegning utført av sin datter, forsøker han å si noe mellommenneskelig, noe som gjelder oss alle. Men samtidig er den som uttrykker budskapet smertelig klar over hvor kort man kommer med språkets virkemidler for å formidle dette totalt usigelige.

I coverteksten sier Dahl, i norsk oversetting, at plata er «blitt til i en prosess av min egen kontemplative utforskning av en meditativ tilgang til stoffet. Faktisk musikk var ikke formålet i seg selv, snarere var formålet å gi en klanglig konkretisering av det uspillelige …», det som han videre omtaler som det som angir «en tilstand av fordypelse i øyeblikket».

Det er her det uutsigelige kommunikasjonsproblemet oppstår. Det er her

abonnér! www.jazznytt.no [76] jazznytt

musikkens grunnleggende paradoks ligger. Opplevelsen av musikk, musikerens uttrykk, er i seg selv noe så grunnleggende subjektivt. Den eneste meningen i musikken er subjektiv. På den annen side vet vi at musikk kommuniserer. Vi er overbevist om at den kommuniserer. Men vi makter ikke å sette ord til denne kommunikasjonen.

Men kommunikasjon er mening, er det ikke?

Betyr det at ordløs kommunikasjon er uten betydning? Overhodet ikke! På samme måte som at ord uten betydning mangler et hvert kommunikativt innhold. For å kommunisere, for å kunne motta et innhold krever det at man tar stilling. Det er hva Carsten Dahls musikk stiller deg overfor. Jeg må velge å ta stilling. Ikke å være utenfor.

Han sier at «for meg er virkeligheten et overgrep. Drømmene og fantasien har alltid vært mer virkelig for meg … her transcenderer jeg». Aksepterer du det kan du kommunisere med musikken. Gjør du det ikke, forblir du for alltid på utsiden.

Johan Hauknes DAVID’S ANGELS «What it Seems» KOPASETIC PRODUCTIONS KOPA CD040 Den svensk-danske kvartetten David’s Angels har gått meg hus forbi. Det er synd – i alle fall for meg.

Bandet kom med sin debutskive «Substar» i 2009. Da var også den canadiske trompeteren Ingrid Jensen med som gjest, men på oppfølgeren greier de seg mer enn godt nok på egen hånd. David’s Angels, med en David og tre engler, gir oss original og spennende musikk.

«I don’t feel anything at all» synger Sofie Norling på åpningslåta, som også er tittelsporet. Det er det umulig å gjøre etter å ha vært med David’s Angels noen runder – dette er nemlig ekte og ærlig musikk som snakker direkte til store deler av sanseapparatet.

Det er tøff, kompromissløs musikk som henter inspirasjon fra det aller meste, det være seg rock, straight jazz eller impro. Norling, som har skrevet alle tekstene og mye av musikken, har garantert hørt mye på Radka Toneff, og har mye av råskapen hennes med seg samtidig som hun på alle vis har funnet fram til sin egen stemme med og uten ord – bokstavelig talt.

Den utmerkede keyboardisten Maggi Olin har skrevet tre av de ti låtene, mens tittelsporet er et fellesprosjekt mellom Norling og Olin. Elbassisten David Carlsson er den heldige blant de tre damene – en uvanlig og svært hyggelig kjønnsfordeling. Og la meg understreke det med en gang – det er hyggelig fordi kvaliteten er så høy som den er, og det skal ikke minst den danske trommeslageren og perkusjonisten Michala Østergaard-Nielsen ha en hel del av æren for.

David’s Angels har et uttrykk som frambringer et stort spekter av stemninger og Sofie Norling er ei sterk og spennende frontstemme både når hun nakent framstår helt aleine eller i fullt øs med fullt band der hemningene ikke er påtrengende. Jeg har tydeligvis gått glipp av mye ved at David’s Angels har styrt under radaren min. Nå er kontakten oppnådd og den kommer til å vare - og hvis en eller

annen festivalarrangør trenger et godt tips til klubb-band så er det herved avgitt.

Tor Hammerø FRED VAN DIJNHOVEN «Breuk» TOONDISC P.J.J.04 Den nederlandske trommeslageren Fred van Duijnhoven har med denne miniCDen skapt en viss forventning om hva vi kan vente oss fra denne herren senere.

Det starter med en nesten to minutters trommesolo, som båpde er interessant og fin, før han allierer seg med vokalisten Amber van Nieuwburg og Eugéne Flören på marimba i Burt Bacharachs «Close to You», og vi får en nesten tre minutters vidunderlig vakker ballade med sober vokal på toppen. Deretter er det på’n igjen med nok en trommesolo, og vi begynner å lure på om det ikke bør settes inn kraftige skytts mot de nederlandske narkotikalover… Det er kun for spesielt interesserte å få så mye trommer som egentlig ikke har så fryktelig mye å melde.

Deretter følger tittellåta og mer trommer, denne gangen i selskap med Eugéne Flören på marimba, bastoets og speeldoosje (?), før det hele avsluttes med enda en trommesolo.

Ei plate for trommenerdene, kanskje?

Denne lytteren ønskedr seg egentlig mer Bacharach og mindre trommesolo!

Jan Granlie DIVERSE FRA BAREFOOT RECORDS «Ears On Socks Off» BAREFOOT RECORDS BFREC027CD Barefoot Records, med base i København, er det nordiske, musiker-eide plateselskap, som i en håndfull år har vært drevet av et kollektiv, p.t. på ni personer. Flere av selskapets plater har vært anmeldt i Jazznytt, og nå foreligger en samling live-opptak fra fjorårets Copenhagen Jazz Festival, hvor Barefoot hadde Christianshavns Beboerhus som primær arena for sine konserter. Ni forskjellige mer eller især mindre permanente grupperinger presenteres med en musikk som er felles om fri improvisasjon og ellers sprer seg over feltet fra tonal intervallbasert musisering til instrumentell lydfrembringelse.

Første CD begynner med en gruppe Her Majesty’s Ship med den amerikanske cellist Fred Lonberg-Holm som gjest. Stykket «Vestibulum» forløper i faser hvor Sture Ericsons barytonsaksofon først fører an i et fargerikt slowflow-blow, som tetner til under knitrende akkompagnement fra Markus Pesonens gitar, Håkon Berrres trommer og Lonbergs varierte spill fra klassisk klang over glissandi til bueknirking på strengene. Alt i alt et tonalt preget lydbilde med en fin ømhet i uttrykket.

Pistol Nr.9 er den permanente kvinnegruppe med Maria Faust i front på tenor- og (senere) altsaksofon, sekundert av Maria Bertel på trombone, mens vokalisten Qarin Wikström i denne sammenheng betjener electronic- og omnichord-lyder ved siden av Katrine Amslers microgitar og andre keys, samt Michala Østergaards trommer. Faust spiller lenge tilbakeholdte tenorlyder før hun strammer til og får

Bertel med i et heftig ritt, som siden drener i droner.

Etter disse to drøyt kvarterlange forløp følger to halvt så lange. «Tuba Eustachii» spilles av en kvartett med den unge norske tubaist Kristian Tangvik som «målskive». Et tynt lydfelt med Nicolai Kaas Claessons knirkende bassbue og Tobias Wiklunds mutede trompet-svirring samler Jeppe Zeeberg på klaver og Berre på trommene opp til et pointillistisk duoløp, inntil tubaen sammen med bassen summer ut.

Sluttelig viser duoen, med Morten Pedersen på klaver og Thommy Andersson på cello, et nyansert, lyttende samspill i den tonalt og strofisk klare «Malleus».

På den andre CDen fyrer gruppen Angel kraftig opp med «Fenestra Ovalis» etter en luftig innledning, hvor litauiske Liudas Mockunas på sopransaksofon kommuniserer på skift med Stephan Siebens kriblende gitar og Adam Pultz Melbyes basale bass.

Men via sopranens heftige bølger og eruptiver samles kollektivet i oppbygningen av et langt, kompakt crescendo med Berres trommer, nærmest som lokomotiv, hvoretter Mockunas, nå på bassaksofon, gradvis slipper luften ut av trykk-kokeren. Et gedigent stykke eksaltert heavy-metal-jazz, som fullt integrerer det lydbaserte og det tonale.

St. Andby har den fine vokalist Sofia Jernberg som gjest i et sterkt reflekterende forløp, beskrivende kalt «Modiolus». Spesielt fengsler det dialogiske spill med Jernberg og Ericson på lydvariabel barytonsaksofon.

Jernberg fascinerer med strupe-frembrakte rytmer og koloraturer, omgitt av Melbyes kjærtegnende bass og Anders Lindsjös økonomiske gitar, og diverse innfall av overtoner, droner og eruptiver legger opp til et ultraskjønt crescendo.

Dødens garderobe er Zeeberg på klaver, Claesson på bass og den glimrende Rune Lohse på trommer, som i et kort forløp skaper et logisk crescendo spesielt via den intense tandem-kontakt mellom klaveret og trommene.

Saksofonduoen Faust/Mockunas gir en overbevisende leksjon i saksofonens legale og illegale uttrykksmuligheter.

Mockunas på baryton (eller bassaksofon ?) setter med bladsmell en dansant rytme for Fausts rallende og rufflende tenorspill, hvoretter en likestilt par-improvisasjon glir over i rytmisk samsving og kulminerer orgiastisk.

Siste stykke er «Capitulum Mallei» med en trio sentrert om Peter Friis Nielsens hypnotiserende el-bass tilført Berres trommer og Lars Greves saksofon, som underveis finner en ondartet tinnitus-inviterende tone å dyrke. Ikke før en heftig swing-ansats fra trommer og el-bass setter inn, trekkes saksofonen over i velkomne flageoletter og growls.

Barefoot Records har gjort et imponerende utvalg blant sine konsertopptak fra fjorårets københavnske jazzfestival. Et verdifullt dokument av ad hockonstellasjoner og hva som ellers rører seg i byen, som festivalen og spesifikt Barefoot Records kan by på innenfor den fri impro-musikk.

Bjarne Søltoft

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 77

TO «EDITIONER» MARIUS NESET «Birds» Marius Neset (ts, ss), Jim Hart (vib), Ivo Neame (p), Jasper Høiby (b), Anton Eger (dr); Ingrid Neset (fl, piccolo fl), Tobias Wiklund (tp), Ronny Farsund (tp), Peter Jensen (tb), Lasse Mauritzen (frh), Daniel Herskedal (tu); Bjarke Mogensen (acc).

EDITION EDN1040 KENNY WHEELER / NORMA WINSTONE / LONDON VOCAL PROJECT «Mirrors» EDITION EDN1038 Det britiske plateselskap Edition Records har siden stiftelsen i 2008 stått for utgivelsen av noe av landets mere forfinete, konvensjonelt moderne jazz. Fra de senere år har også markante norske solister som Nils Petter Molvær og Tore Brunborg vært lansert under de respektive grupperinger Spin Marvel og Meadow. Edition forsøker seg nå med økt fremstøt på norsk marked - og dette med enda et norsk navn i katalogen: Marius Neset.

Neset har lenge hatt København og London som baser for sine aktiviteter som komponist og saksofonsolist. Etter hans velrenommerte kvartettplate «Golden Xplotion» (Edition EDN 1027) gjør han nå et «giant step» videre med orkesterkomposisjoner for kvintett, pluss fløyte og fem messingblåsere. Og Neset viser seg som en usedvanlig maktfull orkestrator med rikholdig fantasi, dynamikk og poesi. Flere av stykkene er koblet som, eller er i seg selv små suiter, vekslende i passasjer av luftig karakter med få instrumenter og sprudlende eller heftige utfall for hele bandet. Slik som det innledes med praktverket «Birds», merkes straks en dyp påvirkning fra Django Bates’ verker til sitt orkester Delightful Precipice».

Innledningen med Bjarke Mogensens inciterende akkordeonspill er så genial at det nesten blir en bløff at han ikke benyttes mere på platen. Videre gjennom platen utbygges bildet av Nesets mangfoldige komposisjonelle påvirkninger: Zawinul, Zappa og Stravinsky. Underveis også en charmerende, barokk-alluderende duett med Nesets tenorsaksofon og søster Ingrids liflig virtuose tverrfløyte. Men omkring de nestsiste stykker, «Sacret Universe» og især «Math of Mars», kammer musikken over i den pompøsitet, som ofte lurer som en risiko i Nesets musi-

kalske univers. Han redder seg dog på streken når han med den avsluttende «Fanfare» igjen trekker sitt sterkeste kort, Django Bates-påvirkningen, med en ensemble-fremført marsj, som samler lag på lag av lydelementer inntil en orgiastisk kulminasjon.

Nei, ikke pompøst, men suverent logisk-musikalsk bygget opp.

Solospillet er overalt velformulert på sin harmoniske grunn. Jim Hart gjør inntrykk som Gary Burton-påvirket vibrafonist, og Ivo Neame er lyrisk-dynamisk på klaveret. Og deres samspill med Jasper Høiby på bass og Anton Eger på trommene befordrer et solid rytmisk drive. Neset på sopransaksofon, men især på tenor, er vital og teknisk velutrustet med hørbar påvirkning fra Michael Brecker, men i tonepleie nærmere Iain Bellamy og Joe Henderson. Hans spill er motivisk intelligent, men kan i de veloppbyggede crescendi bli mere krampaktig enn forløsende.

Dette er dog detaljer i en ellers bemerkelsesverdig og sjeldent personlig plateutgivelse, som setter ny standard for den moderne orkestrale jazz.

Med den canadisk fødte, men i England bosatte Kenny Wheeler, foreligger hans musikk til de ypperlige poeter Stevie Smith (1902-71), Lewis Carroll (1832-98) og et enkelt dikt av selveste W.B. Yeats (1865-1939). En slags orkestral sammenligning med Nesets går ikke an. Ikke så meget fordi Wheeler benytter et 24 personers kor, London Vocal Project, «i stedet for» et orkester, men mer fordi korets partitur er så ordinært at hvis et orkester skulle spille det, ville det lyde nærmest som «stockarrangementer».

Koret synger ofte unisont eller i enkelte stemme-

grupper på skift. Dessuten er koret påfallende tilbaketrukket i lydbildet, så tekstene er vanskelige å oppfange. Det er uansett skammelig at så fremragende tekster ikke står trykt i tilknytning til Wheelers musikk.

Denne er i seg selv velpleiet og melodiøs, om enn relativt konvensjonell. Slik at det som løfter musikken i siste ende, er hans gamle kollega fra tiden med trioen Azimuth, sangerinnen Norma Winstone, som formidler poesien med sensitiv tekstnærhet og fremdeles inciterende, prunkløs stemme. Dertil inngår en del velformede soloinnslag fra Mark Lockheart på sopran- og tenorsaksofon, Wheeler selv på flygelhorn og Nikki Iles med godt, Bill Evans-influert klaverspill. Steve Watts på bass og James Maddren på trommer bidrar med funksjonelt rytmisk swing, og i blant får kordirigent Pete Churchill anledning til å styre koret i flerstemmige avsnitt og bidrar dermed eksempelvis til at «Through the Looking Glass» blir ett av platens høydepunkter. En friskhet i koret baner seg også vei med den stacccto-jumpy-lekende strofe til Lewis Carrolls «Tweedledum».

Men Winstone gjør den avgjørende forskjell med spesielt gripende innsatser i Yeats’ «The Lover Mourns» og Stevie Smiths «The Deathly Child».

Enda en utgivelse fra Edition er utsatt til 6. juni.

Det gjelder trioplaten «Seven Hills» med finske Alexi Tuomarila sammen med trommeslager Olavi Louhivuori og norske Mats Eilertsen på bass.

Bjarne Søltoft

jazznytt [77]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 78

ANMELDELSER

DAVE DOUGLAS QUINTET «Time Travel» GREEENLEAF MUSIC Platen synes å romme reminisenser fra fjorårets turné med den anledningsvise Douglas-Lovano Quintet, slik den kunne høres på Copenhagen Jazz Festival med prosjektet «Sound Prints», dedikert til en av jazzens mest notable skikkelser, Wayne Shorter. Deler av musikken på «Time Travel» ligner noe av den typiske, tonale Shortermelodikk. Og selv om vi i trompetisten Dave Douglas’ nå permanente kvintett kun gjenfinner den unge malaysisk fødte Linda Oh på bassen, er de tre øvrige medlemmer helt igjennom fyllestgjørende stilistiske «erstatninger».

På trommer står ikke Rudy Royston tilbake for den navnkundige Joey Baron i sitt smidig lyttende og kommenterende spill. Og selv om Jon Irabagon (kjent fra den epigon-satiriske gruppen «Mostly Other People Do the Killing»), her på tenorsaksofon, ikke er av samme personlighetsformat som Joe Lovano, er han en fengslende og karaktersterk improvisator med klare assosiasjoner til Wayne Shorters motivisk fabulerende spill, hvilket både matcher musikkens tonale idiom og kontrasterer Dave Douglas’ ekspressive trompetspill.

Endelig er unge Matt Mitchell med sitt reflekterende, luftige og distinkte klaver - sammen med Linda Oh i utsøkt timing og stødige ostinater - det helt ideelle valg for avrundningen av Douglas’ kvintett.

Musikken, som er av Douglas, plasserer seg stilistisk i grenseområdet mellom senbop og harmolodisk postbop. Men slik en konservatisme oppveies fullt av den melodiske og funksjonelle friskhet, som dessuten gir gode rom og rammer for de solistiske utforskninger. I alt solospillet granskes stoffet for sine utfordringer, og resultatene er for alles vedkommende preget av ypperlig intelligens, kreativitet og fortellerkraft.

Gjennom et variert melodistoff - fra straight ahead senbop med «Bridge to Nowhere», over saftig messenger souljazz i «Beware of Doug», til elegisk ballade-spill i «Law of Historical Memory» og det hymnisk lysende med «Little Feet» - viser Dave Douglas med sin kvintett at det fremdeles kan skapes livsfriske uttrykk øverst på verdiskalaen innenfor postbop-musikkens harmoniske og modale rammer.

Bjarne Søltoft KIT DOWNES «Light From Old Stars» BASHO RECORDS SRCD 42-2 Noe sier meg at den unge britiske pianisten Kit Downes er sykt god til å spille boogie woogie, i hvert fall når han er på fest. Det er en mistanke begrunnet i spillet hans, ikke de intrikate låtene han har skrevet til denne filosofiske plata. Pianotrio med saksofon og cello på toppen, lange frie strekk og mange intrikate komposisjoner, det burde strengt talt skrike Olivier Messiaen, konsertsal og et musestille publikum, burde det ikke? Det gjør det jo i hvert fall her hjemme i Norge?

Men akkurat som med kollega Paul Bley, så merker du en sterk og uttalt kjærlighet til den gamle amerikanske jazzarven under alle de moderne la[78] jazznytt

gene. Denne plata kunne godt vært spilt inn av et ungt norsk og nyutdannet band, men der blir ofte denne arven noe man prøver å unngå når man spiller kunstmusikk. Ikke at de ikke liker den, men de gjemmer den ofte litt bort. Hos Kit Downes er de to tradisjonene tilsynelatende likeverdige. Det blir det ganske stilig musikk av.

Gutta koker og alle de vanskelige låtene sitter spikret. Naturlig nok med et sånt band, og såpass rare låter, blir det ikke så mye plass til hver enkelt solist, det er lyden av bandet som preger plata. Ikke noe galt i det, i hvert fall når prosjektet er såpass annerledes enn det meste av lignende musikk jeg har hørt i det siste. Få dette med deg! Hvis du liker ekstremt subtile hint av boogie woogie da.

Arthur Piene E.NOMUS TRIO «Love and Barbiturates» LITTLE KING RECORDS Bandnavnet er et ordspill på gruppa Steve Alford, klarinetter, Jay Sanders, gitar/bass og trommeslager Michel Davis har jobbet med i North Carolina siden 2007. Platetittelen er heller ikke helt ueffen som beskrivelse av hvordan dette låter, både kjælent og hyperaktivt. Det er musikk i grenseland mellom progrock og jazz, med sporadiske innslag av støy. Mye rå frijazzblåsing over skiftende rytmikk, for det meste i time, kontrasteres mot tilnærmet boppete partier og klangflater som nesten er vakre. Sanders bruker en åttestrengs gitar som tillater ham å spille bass, gitar og legge effekter mer eller mindre simultant, og bidrar til et variert og til dels fyldig lydbilde, så vidt jeg skjønner uten etterfølgende pålegg.

Alfords ulike klarinetter dekker seks oktaver og en myriade av klangfarger, mens trommeslager Sanders virker like hjemme i statisk backbeat rockerytmikk som i polyrytmikk og synkoperte jazzrytmer. 13 ganske varierte tema varer fra 0:49 til 6:25. Både frijazzfolk og powerrockere kan ha sans for mye av det trioen fra North Carolina serverer. Et band det sikkert er show å høre på klubb.

Petter Pettersson eBRAAM «3» EGEN LABEL BBBCD15 Pianisten og keyboardisten Michel Braam har vært aktiv med større og mindre band i Nederland en rekke år. I prosjektet eBRAAM spiller han forskjellige keyboards sammen med bassgitaristen Pieter Douma og trommeslageren Dirk-Peter Kölsch.

Dette er trioens tredje «laser» fylt opp med heftige keyboardssnutter ført i pennen av Braam, med unntak av Hugh Hoppers «A Certain Kind». Selv sier Braam at musikken er inspirert av det engelske bandet Soft Machines storslåtte plate «Third» (dobbelt-LP fra 1970 med bl.a. Hugh Hopper på bass, Robert Wyatt på trommer og Elton Dean på saksofon. Ei plate som bør forefinnes i ethvert møblert hjem!)

Det starter heftig, med den morsomme «1B44, Please», før «The Pindaric Ode» tar oss med inn i et moderne Joe Zawinul-landskap. Kan-

skje er det denne type musikk Zawinul nå spiller i det hinsidige? For dette er ei låt som på mange måter forlenger Zawinuls ideer forbi og over de afrikanske influensene Zawinul var opptatt av de siste leveårene.

Trommeslager Kölsch spiller rocka trommer over en litt tilbakelent bassist og Braams eksperimenteringer ved keyboardsene.

Kanskje savner vi litt av energien i førstelåta utover i produksjonen, men Michel Braam har aldri vært noen publikumsfrier, og gjør akkurat hva han vil. Fjerdelåta «Pythagorean Theorem» kunne vært musikk til en kriminalfilm, og har akkurat det som skal til for å fange lytteren akkurat i det han er i ferd med å falle av. Her gjør han det med en aldeles nydelig andredel som virkelig får oss våkne. Vakkert!

«Triple Jump» er akkurat det titelen sier. Hopp og sprett og et morsomt mellomspill før vi får den svingende «Triad», som er orgeljazz, slik orgeljazz skal være. Midt i låta skifter temperaturen og Braam kaster seg hemningsløst over tangentene og avleverer noen heftige linjer som får oss opp i stående.

«The Mind» er kanskje platas mest eksperimentelle låta, mens «3 Sheets To The Wind» er en lang lek med keyboardsene, hvor Braam virkelig får vist seg fram. Vi går inn for landing med Hugh Hoppers «A Certain Kind», en typisk ballade fra Soft Machine, og en nydelig avslutning på ei morsom og interessant plate fra en av Nederlands mest interessante musikere.

Jan Granlie ESP «Ambiguous Play» Espen Jørgensen Bjarnar (g), Tomas Järmyr (dr), Dan Peter Sundland (b), Arne Torvik (p, el-p), John Pål Inderberg (bs) ØRA FONOGAM OF 040 Det CD-debuterende bandet Esp har lagt ut på ei reise de er helt aleine om.

Helt siden 2008 har Esp spilt en rekke konserter på klubber og festivaler rundt om i kongeriket. Hele tida har de vært besjela med et ønske om å forske i spesielle former for tonalitet og rytmikk og, til tross for at jeg ikke har hørt bandet eller musikken tidligere, så er jeg hjertens enig med dem at det nå var på tide å dokumentere hvor de har kommet.

Esp består av unge, sultne herrer med en solid teoretisk ballast fra blant annet NTNU i Trondheim. Gitaristen Espen Jørgensen Bjarnar, står bak de fleste låtene og er også opprinnelsen til bandnavnet, Tomas Järmyr på trommer, Dan Peter Sundland på bass og Arne Torvik på både akustisk og elektrisk piano, har vært med i forskerbobla hele veien og bandet har også vært en del av Jørgensen Bjarnars masterarbeid ved NTNU. Når de så har fått med seg sin mentor John Pål Inderberg på barytonsaksofon på tre av de seks låtene, så er det mer enn en indikasjon på at det er musikk med substans vi blir presentert for.

Tittelen «Ambiguous Play» henspeiler på at Esp har et ønske om å finne ut hvordan tvetydighet kan uttrykkes i musikk. De har jobba mye med å spille både rytmer og harmonier i flere lag

og sjøl om det kan høres intrikat og nerdete ut – og det er det jo – så er det likevel lett tilgjengelig, annerledes og ikke minst spennende.

Esp har hatt et ønske om å by oss en unik lytteropplevelse og det har de greid. Låtene, med navn som «Northug» og «Messi», skaper en rekke spennende stemninger det være seg i balladeverden eller i heftigere tempi og vi blir også servert en tøff og groovete jazzrocklåt. Alle har mye å fare med som solister, spesielt de to fra verdens vakreste jazzby, Molde, Jørgensen Bjarnar og Torvik, gir oss mange prov på det, men det er likevel kollektivet Esp som drar dette til et unikt sted.

Tor Hammerø EVA QUARTET & HECTOR ZAZOU «the arch» ELE MUSICLABEL.COM Eva Quartet består av fem vokalister fra Sofia som for en del år siden gjorde et prosjekt i hjembyen sammen med komponisten Hector Zazou.

Zazou var fransk komponist som samarbeidet med en rekke artister og ensembler innenfor mange forskjellige musikkstiler. Han døde i 2008, og denne innspillingen er gjort i perioden fra 2006 og fram til hans død.

Eva Quartet er en gnistrende god vokalkvintett, men det er ikke hele grunnen til at vi tar den med her. På platen medvirker også flere jazzmusikere som setter spor etter seg. På tredjesporet setter bl.a. Nils Petter Molvær sitt klare stempel på musikken, sammen med gitaristen Roberto Cechetto, harpisten Cecilia Chailly og pianisten Ryuichi Sakamoto.

På fjerdesporet møter vi bl.a. Bollywood Orchestra, og på åpningssporet krydrer Bill Frisell den fine komposisjonen med sobert gitarspill.

Molvær kommer tilbake flere ganger og smakstilsetter det hele med sitt typiske og særegne vakre spill, og når det hele rundes av med bl.a. Zazou selv på elektronikk, Lourie Anderson på fiolin og Bill Frisell på gitar, så er i alle fall denne anmelderen fornøyd.

Dette er en plate med en ytterst dyktig og lydhør vokalkvintett, en himmelsk komponist og arrangør, sammen og en gjeng musikere plukket fra øverste hylle, som ikke spiller en tone uten at det passer perfekt inn i helheten. En kombinasjon av sart kirkemusikk og vakker natur.

Jan Granlie BILL EVANS TRIO «Momentum» LIMETREE RECORDS MCD 0043 (2CD) Mer enn tretti år etter hans død blir det fortsatt utgitt konsertopptak med Bill Evans som ikke har vært tilgjengelige før. Selv ikke for ihuga samlere og komplettister. Førti år før utgivelsen av dette albumet var Evans og hans trio på den tiden, med Eddie Gomez på bass og Marty Morell på trommer ute på en Europaturné. Fra opptaket som Radio France gjorde, kjenner vi konserten 6. februar 1972, utgitt på franske Esoldun.

To dager før spilte trioen i Groningen, i byens statsteater. Eller rettere, to netter før. Konserten startet foran et publikum på mer enn 600 i følge en samtidig konsertanmeldelse, rundt

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 79

ANMELDELSER

midnatt. Etter avtale med Helen Keane, Bill Evans manager og partner, fikk den nederlandske pianisten Jan Warntjes gjøre opptak av konserten, på betingelse av at dette ikke ble offentliggjort, mot en kompensasjon på 500 gylden. Etter førti år utløp denne betingelsen, og Warntjes fikk samtykke fra Gomez og Morell til å utgi materialet.

Derfor får vi nå servert ca. 95 minutter med Bill Evans slik vi kjente ham på begynnelsen av det siste tiåret i hans liv. Selv om dette kanskje ikke er Evans mest spennende periode, er det allikevel et svært hyggelig møte. Ikke minst fordi det nå kommer et opptak fra denne perioden utenom de offisielle utgivelsene som lydmessig holder mål. Vi får kjente slagere; som «Re: Person I knew», «Gloria’s Step», «Two Lonely People», med mer, men også låter som han ikke spilte så ofte, som hans egen «Sugar Plum». Selv på en dårlig dag, er Bill Evans en glitrende musiker det er verdt å låne øre til.

På dette tidspunktet hadde Eddie Gomez og Marty Morell vært Bill Evans’ faste partnere i trioen i over tre år, og skulle være det i ennå tre år til. Dermed er trioen vi hører her den lengstlevende konstellasjonen av trioen. I den lange rekken av eminente bassister som Evans har brukt er Gomez den som mest systematisk har bidratt til å utvikle trioens sound, ikke minst gjennom den frie rollen bassen kan spille. Det som av enkelte har vært omtalt som Gomez’ «dansing» på bassen, er sentralt for å frigjøre musikken og gi den time-følelsen som gjør at musikken oppleves som nedpå, fri og flytende.

Det skulle for øvrig vært opplyst på plata at opptaket av siste sporet, «Nardis», ikke er fullstendig. Det fader ut før det er slutt. Forøvrig: Det angis at opptaket er gjort med en magnetbåndopptaker av type ReVox B77, med firespors stereo-opptak.

Dette kan ikke stemme, da B77-opptakeren først ble lansert i 1977.

Johan Hauknes FIRE! ORCHESTRA! «Exit!»

RUNE GRAMMOFON RCD2138 Et frijazzstorband! Med alle de beste improvisatørene Sverige har å by på!

Vi snakker altså blant andre Jernberg, Barnö, Broo, Äleklint, Holmlander, Gustafsson, Ljungkvist, Kullhammar, Runolf, Stackenäs, Sandell, Berthling, Grip, Berglund, Werliin og Strid i en og samme tagning! Med flere!

Ok, ferdig med utropstegn nå, til mitt forsvar er det fire på platecoveret, i tillegg til de to i tittelen er platens to spor titulert «exit! part one» og «exit! part two», så litt revet med må jeg tillate meg å bli. For å komme litt ned på jorda kan det kanskje hjelpe med en historisk kontekst.

Denne plata følger med sine 28 improvisatører i fotspor fra Ornette Colemans «Free Jazz» og mesterverket «Science Fiction», John Coltranes

Få Jazznytt rett hjem i postkassa 4 ganger i året. abonnér på www.jazznytt.no

«Ascencion», Sun Ra’s mange stormannsgale ensembler og Charlie Haden / Carla Bleys «Liberation Music Orchestra». For å nevne noen. Men om forgjengerne er mange flere enn disse, er ikke digre frijazzband hverdagskost av den grunn. Her til lands er vel Zanussi 13 og Kitchen Orchestra blant de siste tilskuddene til stammen. De må nok finne seg i å bøye seg i støvet for Mats Gustafsson / Johan Berthling / Andreas Werliins sterkt utvidede trio.

Fire! bør utvilsomt oppleves live for å få det fulle utbyttet. I treenighet dundrer de avgårde med seige, tunge groover i milelange strekk. Det statiske blir hypnotisk og setter publikum så vel som utøvere nærmest i transe. Orkesterutgaven er mye mer eklektisk, men vi kjenner igjen utgangspunktet for mange av låtene fra de tre tidligere utgivelsene. Forskjellen er at her hører vi fire trommiser og tre bassister som maler avgårde på den samme kverna. Sånt gir en helt usedvanlig bandklang og vanvittig energi!

Orkesteret er faktisk veldressert og adlyder «dirigent» Gustafsson til minste detalj. Det er en uventet sivilisert gjeng vi møter, som kun avslutningsvis tar den helt ut i vill 28-manns «fribægg». Tre vokalister står i front, fremførende tekst av The Ex-vokalist Arnold de Boer, og de får både armslag og takhøyde underveis. Bak dem: en vegg av blåsere som ikke utløser all spenning i første «honk», men som sparer på kruttet til det virkelig gjelder. Og et komp som groover så tungt, seigt og saftig at kraften står ut av høyttalerne.

Det er ikke egentlig vits i å trekke frem enkeltpersoner, all den tid dette virkelig er en kollektiv prestasjon. Vi får bare konkludere på følgende vis: Fire! Ja!!

Svein Magnus Furu LAGGALIYA FRAZIER & JAN LUNDGREN «Until It’s Time» PROPHONE PCD126 Sveriges, noen få vil også mene Europas, beste mainstream-pianist heter Jan Lundgren. Det er stort sett en glede å høre han forelese i hvordan man tolker «The Great American Songbook». I denne omgangen gjør han det som pianist i en kvartett ledet av vokalist LaGalya Frazier.

De har spenn i låtvalget, fra oppsvingte «Walking around midnight», gjennom nydelig enkle «Untill it’s Time», og tilbake til Isac Hayes «Inner City Blues». Dette takler jeg bra. (Så langt har dette vært en ganske nøktern og «objekiv» anmeldelse. De som mener dette er den eneste måten å anmelde jazz på, slutt å les nå). Men selv om låtvalget burde kle en vokalist som så tydelig kommer like mye fra gospel som jazz, takler jeg virkelig ikke den måten Frazier synger disse sangene på. Jeg blir redd når hun går opp i skrikende fortissimo på B-delene. Jeg synes mye av ordmalingen går på bekostning av intonasjonen (kort sagt, jeg synes hun synger surt).

Jeg synes alt skal måkes så langt opp i trynet på meg at jeg ikke rekker å føle noe før låta er over.

Dette er en av de platene hvor jeg lurer på om jeg har misforstått noe helt vesentlig med musikk, for det er

ikke det at Frazier ikke har overskudd til å ta valg. Det er bare det at hun tar alle de gale valgene som det er mulig å ta, spør du meg. Og det gjør man jo indirekte, når jeg anmelder plata.

Arthur Piene GABRIELA FRIEDLI TRIO WITH DANIEL STUDER & DIETER ULRICH «Started» INTAKT RECORDS INTAKT CD 214 Det finnes mange ulike typer pianotrioer. Noen hviler seg på melodiske triller som Oscar Peterson eller Tord Gustavsen. Den sveitsiske pianisten Gabriela Friedli og hennes trio er ikke helt der. I hvert fall ikke hele tiden.

Særlig åpningssporet signert bassisten Daniel Studer virker mer som et rytmisk overfall enn melodisk musikk.

For min egen del kan de bli litt voldsomt på plate, selv om det nok kan være veldig morsomt å oppleve live.

Nå fortsetter heldigvis ikke hele skiva i samme sporet, for Friedli sine egne fem komposisjoner skiller seg nok litt fra Studer sine tre. Hos Friedli får improvisasjonene en liten dose melodisk teft, og musikken blir litt lettere tilgjengelig for andre enn den innerste sirkelen av frijazzelskere. Sånn sett spriker plata etter min mening litt i meste laget komposisjons- og arrangementsmessig. For Studer og Friedli drar litt i hver sin retning. Det skal dog sies at dette ikke handler om det interne samspillet de tre musikerne mellom. Sammen med trommeslager Dieter Ulrich sitter det som en kule.

Totalt sett er dette ingen plate for nybegynnere, men med åpent sinn og god tid, er det mye bra å hente her også. Enten man liker det ene eller det andre.

Roy Ervin Solstad FUSK «Super Kasper» WHYPLAYJAZZ RS009 «Fusk» er ikke just hva man kan beskylde den dansk-tyske kvartett «FUSK» for å drive med. Tvert imot er musikken grundig gjennomarbeidet i den forstand at musikerne vet hvor de vil hen og hvordan de kommer dit: Når og hvordan temaene skal presenteres i forløpet og hvilke samspillskonstellasjoner som skal få plass i fremføringen. Altså helt normal musisering uten noen form for juks eller fusk. Det blir det dog ikke kjedelig av, når det gjelder denne musikken til den unge danske trommeslager Kasper Tom Christiansen, som under sin berlinske bosettelse hadde hell med å få innlemmet den fenomenale tyske bassklarinettist Rudi Mahall og den unge, likeledes tyske, saksofonist Philipp Gropper, i gruppen, samt hans danske makker fra Berlin-basen, bassisten Andreas Lang.

Allerede deres første CD, direkte betitlet «Fusk», viser gruppen som et velfungerende laboratorium, der alt synes å ha lykkes. Og kvalitetstrekkene står betryggende uforandret med den nye CD. En original gruppelyd byggende på de to rørblåsernes kontrastrike moods og modi og et organisk pulserende underlag fra det danske rytmekomp. Tom Christiansen skriver usedvanlig karaktersterke temaer, ofte i to-stemmige, intrikate linjer,

hvor melodikken glir umerkelig inn og ut av spillet og utgjør en fleksibel ramme for frodige improvisasjoner.

Mahalls barokt kantede formspråk med markerte ansatser på bassklarinetten opp imot Groppers utpregete legato spill med den tidvis gutturale tenorsakstone utgjør et insiterende spenningsfelt. Og stykket «Led Right, Gleen Right» avspeiler i sin bokstavombytning ganske godt de lydhøre rollebytter, som de to blåsere uavlatelig realiserer: obligatleverandør og improvisator. Ikke minst i de tre frie, kollektive impro-forløp fanger de opp motiver fra hverandre og fastholder gjennomgripende en viss melodisk valør som gruppens adelsmerke. Alt sammen med Langs bass og Toms trommer som solide støtter, lyttende oppildnere og plassryddere for musikkens frie bevegelighet.

I et stilistisk slektskap med musikk til bl.a. Joe Lovano, Ornette Coleman og især Don Cherrys «Complete Communion» rekker FUSK hele veien rundt fra det vitale (eks. «Booze») over det furiøse («Alles klar, Herr Kommandant») til det underfundige («Suburbia Surreal») og lyrisk-ettertenksomme («Lufthafen»).

Den dansk-tyske kvartett FUSK spiller hele veien kreativ, livnærende og gledesfylt musikk.

Bjarne Søltoft GNOM «GNOM» Petter Hängsel (tb), Kristian Tangvik (tu), Rune Lohse (dr) BAREFOOT RECORDS 021CD En velgjørende røff affære med tre melodiglade gutter i en såpass krass instrumentering som trombone, tuba og trommer. Røff ikke bare pga. instrumentene, men også måten de spiller dem på. Svenske Petter Hängsel unngår helst polérkluten på basunen og opererer mest ut fra et toneideal etter Roswell Rudd og oftest mer korttonet – ja, nærmest støtaktig eller stakkato. Dertil Kristian Tangvik, som med sin norske fjell-tubalyd utmeisler rytmiske ostinater og riffs og derved holder det forblåste landskap på plass.

Og dansken Rune Lohse administrerer besindig sine luftige perkusjonsbidrag med en påfallende økonomi, som nesten kunne kalles ministeriel, hvis ikke humoren og poesien var til stede.

Med slike hovedtrekk avstemmer de tre seg til en funksjonell trio, som med enkle, men livlige melodier, ofte fremført unisont, legger til rette for en meny på tolv forfriskende innslag.

Det improviserte glir inn og ut på organisk vis, helt fra tonens fargning og timing til fabulerende figurspill og lydkolleksjoner.

De enkleste temaer er nesten som urmelodier, som vendes og dreies i stadig nye belysninger, slik som hos en Albert Ayler; men også mer substansielle melodier som eksempelvis den kort-titlede «*» trenger seg frem med grobunn for kollektiv improvisasjon.

Og endelig forsøtes tilværelsen med tre roligere, vel fordelte innslag: «Lille sang», «Schyhh» og «Ballade», som fører oss gjennom (henholdsvis) hymnisk, underfundig og øm atmosfære - endog med en diskret helning mot mer bruk av klang i instrumentene.

Trioens ungdommelige spilleglede jazznytt [79]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 80

ANMELDELSER

JAN GUNNAR HOFF «Living» Jan Gunnar Hoff (p) 2L 92 Pianisten Jan Gunnar Hoff fra Bodø, har lenge syslet med ideen om å lage et soloprosjekt. I august i fjor åpnet muligheten seg, og sammen med lydgeniene i Lindberg Lyd, installerte han seg i Sofienberg kirke på Grünerløkka i Oslo.

I kofferten hadde han med seg noen av sine tidligere komposisjoner, pluss noen nye ideer, samt Akhmet Zhubanovs «Karlygash» og «den nordnorske nasjonalsangen, «Å eg veit meg eit land», ført i pennen av Adolf Thomsen.

Når en relativt lyrisk jazzpianist går inn i et studio, en konsertsal eller, som i dette tilfelle, en kirke, så ligger det en forestilling om at dette blir «noe Jarrettsk» å lurer i bakhodet. Kanskje særlig når det gjelder en musiker som Jan Gunnar Hoff. For det er ikke å stikke under en stol, at den gode Bodøværingen er inspirert av den amerikanske pianisten og primadonnaen.

Men, heldigvis, Hoff går ikke i den fella. Tvert imot.

Allerede fra start, med den gode, gamle «Living» hører man at Hoff har funnet sitt eget ståsted, og at hans respekt for kirkerommet er stor. Dette er ikke tid og sted for å lefle med enkel kopiering!

Vi får en perlerad av vakkert solopiano. Hoff skriver nydelige komposisjoner, han har gode ideer for improvisasjonene, og hans nære forhold til den nordnorske naturen er åpenbar.

Hans behandling av flygelet i Sofienberg kirke er gjort med stor respekt og ydmykhet.

Og lyden? Å utgi ei soloplate som dette på Lindberg Lyd (2L), må være alle lyriske pianisters våte drøm.

Bedre lyd enn dette tror jeg det ikke er mulig å

transformeres overbevisende til å bli lytterens glede, uansett alder.

Bjarne Søltoft BILLY HART «All Our Reasons» ECM RECORDS ECM2248 Et mestermøte mellom trommeslager Billy Hart, som har spilt med Miles Davis og Stan Getz, pianisten Ethan Iverson som vi kjenner fra gruppa Bad Plus, saksofonisten Mark Turner, som vi kjenner fra samarbeid med Kurt Rosenwinkel og som del av San Fransisco Jazz Collective, og bassist Ben Street.

En rekke såkalte moderne låter som skal vise at levende amerikansk jazz fortsatt evner å befinne seg på utviklingsfronten, fortsatt evner å være avantgarde, men som mislykkes totalt.

Kvartetten prøver seg ut i et melodisk basert landskap som er gjennomterpet av både amerikanske og europeiske jazzgrupper gjennom de siste tjue årene.

Selvfølgelig er det musikere som teknisk og harmonisk er i stand til å levere. Noe annet ville være en katastrofe. Men med en kvartett som dette forventer vi faktisk noe mer enn en «vanlig dag på jobben». Dette viser til fulle hvordan jakten på «swingen» og «bluesen» som gitte og statiske fenomen overhodet ikke bringer musikken videre.

Og når man i tillegg greier å servere en låt kalt «Ohnedaruth», oppgitt å være basert på Coltrane’s «Giant Steps», uten å nevne Art Ensemble of Chicago’s velkjente låt av samme navn, komponert av Joseph Jarman, stiller man langt bak i konkurransen hos denne anmelder. «Ohnedaruth» er sanskrit, og kan oversettes til «den [80] jazznytt

lage. Så kommer også utgivelsen ut på Blu-ray disc.

I to versjoner, hvor heldigvis den ene kan avspilles på vanlig CD-spiller (innspilt i DXD 24 bit/352,8 kHz).

«Living» er rett og slett blitt en vanvittig fin plate fra en av våre største musikalske lyrikere. Den kan

som overgir seg» (til det åndelige), en honnør som ble gitt til John Coltrane.

I introen forsøker Ethan Iverson nærmest å antyde at «Giant Steps» er en atonalt orientert tolvtone-basert låt.

Intet kunne være fjernere fra sannheten.

Denne plata viser til fulle at deler av amerikansk jazz fortsatt sliter med å akseptere skrittet fra hard-bopens estetikk til den moderne jazzens verden Johan Hauknes NICO HUIJBREGTS «Dialogue Dreams» VINDU MUSIC 887516034817 En dobbelplate med et greit premiss.

Den Hollandske pianisten Nico Hujbregts har invitert en stor gruppe kollegaer, bla. Jasper og Bram Stadhouders til å spille duo. Altså er du aldri helt sikker på hvilket nytt instrument som dukker opp på de drøyt 30 korte sporene du finner her. Det er «Dialogue Dreams» store pluss, det er gøy å sitte å spille friimpro-bingo med plata og tippe på hva som kommer videre.

Rent musikalsk er dette en god, om enn gjennomsnittlig affære. Litt Ligeti, litt frijazz, lit boplinjer, litt folkemusikk, litt av alt annet som er populært blant denne typen klassisk orienterte fri-improviserende musikere om dagen. Eneste problemet er at den mangler de radikale grepene som trengs for å løfte den fra bra til veldig bra. Vi får noen nye venner som f. eks. vokalisten (og pianisten red. anm.) Laia Genc som står for overaskende stilig og drøy vokal-impro. Hovedpersonen gjør en fin figur bak og inne i flygelet, og løfter helheten med

nytes i alle døgnets timer, men jeg har en mistanke om at den passer aller best i skumringen en kveld etter at du har vært ute i blåsten, og er kommet inn, fått deg en varm dusj, og bare vil nyte tilværelsen. Anbefales på det varmeste!

Jan Granlie

et par referanser til indisk klassisk musikk jeg ikke så komme.

Alt i alt tror jeg dette vil gå inn i historien som en av de mange platene man kan sette på om 20 år og tenke «Åja, sånn låt improvisert pianomusikk i 2013».

Arthur Piene ARNE JANSEN «The Sleep of Reason. Ode to Goya» ACT 9539-2 Den tyske gitaristen Arne Jansen kjem opprinneleg frå Flensburg, men har hatt tilhald i Berlin sidan 1996. Nokon kjenner han sikkert som medlem av Jazzanova frå tid til annan. Det er likevel med eigen trio han har skapt seg ei namn i tysk jazz. Dette er den tredje utgjevinga til Jansen og debuten på ACT-etiketten. I tillegg til bass og trommer får han hjelp av Friedrich Paravicini på Hammond og ymse andre tangentinstrument. Også cellisten Stephan Braun og hornisten Nils Wülkner har eit par innhopp. Nokre coverlåtar har Jansen funne plass til, m.a.

Knoflers «Brothers in Arms», i tillegg til åtte eigne låtar.

Stilistisk kan Jansen minna både om Abercrombie og Muthspiel, men han står solid på eigne bein. Plata inneheld vakre parti, men hovudinnvendinga er at bandet legg for sterke band på seg. Litt meire fri dressur hadde ikkje vore å forakta.

Lars Mossefinn KEITH JARRETT «Somewhere» ECM 2200 Hvis du befant deg på kultur- og kongress-senteret i Luzern i Sveits 11. juli 2009 er sjansene store for at du vil

gjenkjenne musikken på Keith Jarrett sin nye plate «Somewhere». Det var nemlig der og da Jarrett og hans faste kompanjonger Gary Peacock på bass og Jack DeJohnette gjorde dette liveopptaket. Av de åtte komposisjonene står konsertmesteren selv for to, resten er mer eller mindre kjente låter fra jazz- og musikalverdenen som Bernstein og Sondheims «Tonight» og tittelåta. Jarrett, Peacock og DeJohnette gjør ingen forsøk på å finne opp kruttet på nytt med denne utgivelsen som faktisk ble lansert på arbeidernes dag 1. mai. Jarrett leker seg på sedvanlig vis med egne og andres temaer, stødig akkompagnert av de to andre. Det er lett og luftig, og lyden holder sedvanlig ECM-nivå. Morsomst er det kanskje på Harold Arlen og Ted Koehler sin «Between The Devil and the Deep Blue Sea», mens lekrest er det etter min mening på tittellåta.

Som vanlig «synger» Keith Jarrett med på sine egne pianotriller, selv om jeg har hørt ham langt mer vokal enn på denne plata. Uansett er det morsomt å skru opp volumet en del for å få med seg den detaljen også.

Roy Ervin Solstad

GJENUTKEITH JARRETT GIVELSE «Hymns / Spheres» ECM 1086 I Ottobeuren, en liten by langt syd i Tyskland, like ved grensen til Østerrike, ligger et kloster med to verdenskjente orgler, bygget på 1700-tallet av orgelmaker Karl Joseph Riepp. Det største av de to ble i 1976 underlagt Keith Jarrets improviserende vilje. Barokkorgelet har som orgler flest en rekke manualer for å styre luften til hundrevis av piper over drøyt fire ok-

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 81

ANMELDELSER

taver plassert rundt på forskjellige deler av galleriet. Jarrett fant ut at disse manualene kunne trekkes halvveis ut, og dermed produsere mikrotonalitet og glissandi, noe som høres allerede i den første av i alt elleve «Spheres»-satser.

Hele verket består av to hymner som henholdsvis åpner og avslutter platene, og elleve orgelimprovisasjoner kalt «Spheres». Første gang dette ble utgitt på plate var det bare fire av Spheres-satsene som ble inkludert. To CDer måtte til for å få plass til alt. Så: er det bare ECM som prøver å melke back-katalogen sin, eller er dette en viktig gjenutgivelse?

La oss først ta for oss noen referanser.

Selv har jeg hatt en ikke ubetydelig hang-up på Messiaens orgelmusikk, særlig «Le live de Saint Sacrament».

Messiaens ornitologiske kunnskaper gjorde ham spesielt interessert i å oversette fuglesang til instrumenter, og ikke minst orgelet. Enkelte passasjer på «Spheres», som for eksempel åpningen av tredje sats, eller kvartstablingene i fjerde, er som tatt ut av Messiaens verk. Litt stjeling er det ikke noe i veien for, hadde det ikke vært for at Messiaen skrev sitt «Livre …» åtte år etter Jarretts improvisasjoner. Kan det muligens ha gått en inspirasjon andre veien – fra den improviserende tangentkunstner til samtidskomponisten?

Eller kanskje anmelderen bare er overveldet av den voldsomme klangen i verdens største instrument, som strekker seg fra det mest intime fløytekvitter til ruvende mastodontakkorder som strekker seg over hele menneskets hørbare frekvensregister.

Dette voldsomme instrumentet er ikke enkelt å håndtere. Men Jarrett viser seg utvilsomt oppgaven verdig, og instrumenterer sine improvisasjoner bevisst, presist, og makter å komme frem til det ønskede uttrykket mens vi fremdeles kan følge den motiviske utviklingen.

Hvert stykke starter med en klar og tydelig klangidé som Jarrett tar seg god tid med å videreutvikle. De harmoniske vendingene kan ofte gjøre voldsomme utsving, og krydres med de nevnte mikrotonale effektene. Enkle tostemte melodier følges av gedigne akkorder som får hele kirkerommet til å resonnere. Kontrastmulighetene er enorme og utnyttes til fulle. Svak som jeg er for viltklingende orgelmusikk må jeg bare konstatere at disse over 35 år gamle improvisasjonene overgår alt (kanskje med unntak av nevnte «Le Livre …») jeg har vært borti på dette instrumentet. At det er tilgjengelig i sin fulle lengde er helt supert, og viser, sammen med For eksempel Nils Henrik Asheims improviserte og komponerte verk, hva som virkelig bor i denne monstrøse kirkebeboeren.

Svein Magnus Furu BARB JUNGR «Man in the Long Black Coat.

Sings Bob Dylan» LINN RECORDS Dette har ikke så mye med jazz å gjøre, men er en sammenstilling av Dylan-låter britiske Barb Jungr har utgitt i perioden 2004 – 2007 supplert av tre tidligere ikke utgitte spor fra 2011. På godt over halvparten samarbeider hun med pianist/arrangør

Jenny Carr. Her er varierende besetninger, med munnspill, gitarklimpring, keyboards, bass, trommer, strykere og bakgrunnsvokal spredd utover, og litt jazztenor fra Marc Lockheart. Tross et sprikende opplegg, der akkompagnementet kan få kabaretkarakter, blir helhetsinntrykket positivt. En nærmest parodisk «Just like a woman» trekker litt ned – i alle fall for meg som kjenner låta primært fra Radka Toneffs intense versjon – her er det en merkelig dubadoo-backgroundvokal og lystig feelgoodtromming.

I tittellåta derimot, leverer Jungr en relaxed vokal med stille intensitet, og i «High Water» er hun strålende i utadvendt hollering. For det meste formidler Jungr Dylans tekster nakent og sensuelt, med en tilstedeværelse som understreker både budskap, lengsel og ironi, i klassikere som «Like a Rolling Stone», «Trouble in Mind», «With God on Our Side» m.fl. Hva ihuga Dylan-fans vil mene om dette, aner jeg ikke. For meg er i alle fall Jungrs versjon av låtene hans mer enn god nok til at dette innlemmes i avdelingen for skiver som blir spilt også etter at anmeldelse er levert. Folk med mer Dylan-peiling enn meg, har uttalt at Jungrs versjoner i noen tilfeller avdekker sider ved Dylans musikk de ikke har oppdaget før. Sjekk for eksempel ut avsluttende «I shall be Released» med strykekvartett.

Petter Pettersson KAHDAN MIEHAN BALAKAI «Ijm Jepa» FIASKO FRCD 81 Bandet med det umulige navnet Kahdan Mehan Balakai består av to av Finlands morsomste musikere, trommeslageren Joonas Rippa og keyboardisten Seppo Kantonen. Tittelen på plata betyr ingen verdens ting, og jeg er ikke sikker på om det finnes noen som helst mening i låttitlene heller.

Vi har møtt de to ved flere anledninger, ofte i noen av banda til saksofonist Mikko Innanen, men her har de altså slått sine ideer sammen for å lage sin egen musikk og plate.

Keyboards og trommer kan være originalt nok, og opp gjennom jazzhistorien har man møtt mange band med denne besetningen, pluss et ekstra instrument (gjerne en gitar).

Men det er noe de to herrer i Kahdan Mehan Balakai ikke trenger. De er gale og kreative nok til å få en duo som dette til å fungere.

Musikken er original, rocka, fengende og morsom, og de to vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å få dette til å fungere. Mye ligner litt på det våre danske venner i Ibrahim Electric holder på med. Begge musikerne er framifrå utøvere, og Rippa briljerer med solid trommespill, mens Kantonen holder det melodiske på plass. Grådig tøft fra start til mål!

Jan Granlie GORAN KAJFES SUBTROPIC ARKESTRA «The Reason Why Vol.1» HEADSPIN RECORDINGS HEAD 013 Den svenske trompeteren Goran Kajfes vant i fjor «The Nordic Music Price» under by:Larm i Oslo, i konkurranse med det beste av det beste

innenfor populærmusikken i Norden.

Jeg tror mange var ytterst overrasket over at en produksjon i grenselandet mellom elektronika og jazz skulle vinne, men verden slutter aldri å overraske...

Nå er svensken tilbake med sitt andre plateprosjekt med sitt subtropiske univers, et univers vi trives omtrent like godt i som Kajfes selv. For dette er grenseløst morsomt og originalt fra start til mål.

Denne gangen har han valgt å gjøre coverlåter, opprinnelig skrevet av noen av hans favoritter, og sammen med et svensk stjernelag av musikere får han det til å låte både originalt, moderne og nytt.

I bandet hører vi Kajfes selv på trompeter og kornett, saksofonisten Jonas Kullhammar er (selvsagt) med, det samme er Per «Ruskträsk» Johansson med sine mange saksofoner og fløyter, den strålende trombonisten Mats Äleklint er på plass sammen med organistene Jesper Nordenström og Robert Östlund, gitaristen Andreas Söderström, bassisten Johan Berthling og de to trommeslagerne Lars Skoglund og Andreas Werlin.

Det starter med Edip Akbayrams fine «Yakar Inceden Inceden», som godt kan fungere som bandets signaturlåt, før Bo Hanssons gode, gamle «Storstad» overtar. For å beskrive måten låtene blir gjort på, kan jeg like godt henvise til signaturlåta til det svenske kulturprogrammet «Kobra» (Skandinavias beste kulturprogram på TV), hvor Kajfes står ansvarlig for musikken.

Det fortsetter med bandet Tame Impalas tøffe «Desire Be, Desire Go» (ført i pennen av Kevin Parker), før en versjon av mine gamle favoritter, Soft Machines «The Nadder» (Karl Jenkins) overtar, og jeg prøver å plassere musikken historisk, men det eneste jeg kommer på er at dette er en slags syrejazz fra 70-tallet oppgradert til 2013.

Celestine Ukwu And His Philosophers Nationals «Okwukwe Na Nchekwube» følger og vi er i Dakar eller innover der, kanskje i år 2050? Et strålende tema som musikerne spinner rundt. Äleklint får slippe til med en heftig og flott solo, men det er ikke soloene som er viktige i denne settingen – det er det kollektive og de tette lydbildet de skaper som står i fokus.

Det gamle, svenske progbandet Archimedes Badkar og saksofonisten Christer Bothéns «Badidoom» tar over, og vi oppdager en skjult skatt fra den svenske progrörelsen. Archimedes Badkar har jeg hørt om, men jeg var kanskje for ung til å få dem skikkelig med meg da de var på høyden (?). Musikken er utrolig tett og fin. Det benyttes instrumentsammensetninger som skaper en helt egen og original stemning jeg ikke kan huske å ha hørt fra andre band.

Cluster var et annet band man bare hørte om, men aldri brydde seg særlig om på 70 og 80-tallet. Men selvsagt er de med her. Dieter Moebius og HansJoachim Roedelius’ «Es War Einmal» er akkurat så i starten av elektronikaen som sammen med melankolske blåsere ender opp i en nydelig ballade, før Arthur Verocais «Karina» runder av en musikalsk stund utenfor denne verden, en avslutning hvor «Rusketräsk» virkelig får strekt ut.

Goran Kajfes og hans subtropiske venner lager musikk ingen andre gjør nå om dagen. Det er syrejazz fra Camebridge, sammen med akkurat passer doser Sun Ra, progrock fra de dype svenske skoger, tyrkisk bad, afrikansk støv og tysk presisjon i en usannsynlig velsmakende lapskaus.

Det høres på musikken at dette er en gjeng musikere som har kost seg glugg i hjel i studio, noe som i neste omgang smitter over på oss lyttere, og vi smiler, lener oss tilbake og gleder oss til neste gang denne gjengen med svensker kommer over kjølen. Disse svenskene gjør tusen ganger mer nytte for seg enn samtlige gjestearbeidere fra nabolandet som er i ferd med å overta servicebransjen her hjemme om dagen.

Jan Granlie KLÖKKEBLÖMST «Klökkeblömst» ILK 205CD Det var i 1975 pianisten Ole Koch Hansen tog den helt ud med «På en grøn bakketop», samt en hel stribe andre kendte danske folkeviser (LPen «Folkevise»), og nogle af os var begejstrede over at opleve at der kunne findes jazzpotentiale i danske folkesange. Siden tog bl.a. den begavede pianist Maj-Britt Kramer tråden op med fornyende rytmiske og modale aspekter. I dag er vi et andet / tredje sted, og den fortræffelige komponist Peter Danstrup har taget en sidedør til det dansk-tonale forrådskammer ved at skrive sangene selv. «I stedet for at overlade vores kulturelle arv til nationalister, udfordrer vi den for at gøre den nærværende», begrunder Danstrup og fortsætter beskedent om sangene at de «kunne have været danske», hvilket vi straks vil korrigere: De er danske. Ja, de er ærkedanske - i melodisk formation og toneintervaller.

De fleste af melodierne er tilmed umiddelbart sangbare (om end uden tekster). Sådan noget kan Danstrup, hvad vi også ved fra hans forfriskende orkester, Reptiles.

En fornyet danstrupsk danskhed er sat i spil med en intim trio bestående af så nuancerede instrumentalister som Anders Banke på (udelukkende) tenorsaksofon, Anders Provis på trommer og Danstrup selv på akustisk basguitar. De gør, med Anders Banke hovedsolist, improviserende rejser i de skønne melodier.

I praksis falder imidlertid «udfordringen af den kulturelle arv» lidt slapt ud. Allerede den indledende «Campanula», en konturstærk melodi med associationer til Ornette Coleman, bliver i impro-spillet en underlig flegmatisk vandring i harmoniernes inder kærne. Og det synes videre gennem pladen at Anders Bankes altid velplejede tone og lyriske linjer smyger sig lidt for bekvemt ind i de milde melodiers stemningsleje. Jeg savner i Bankes spil retning og fremdrift. Visselig nok tætner figurspillet stedvis, og lidt «harsh growl» får vi også, men det virker mere som pynt end som organisk frembragt. «Nærværet» skrumper til adstadighed, når spillet tilføres for lidt temperament eller dramatik eller eksperimentering. Det bliver mere vertikal velvære end horisontale hensigter- mere idyl end patos. Om nummeret (med en af de charmejazznytt [81]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 82

ANMELDELSER

INGEBRIGT HÅKER FLATEN CHICAGO SEXTETT «Live at Jazz Festival Saalfelden 2011» Ingebrigt Håker Flaten (b, elec.), Jeff Parker (g, pedals), Dave Rempis (s), Ola Kvernberg (vio), Jason Adasiewisz (vib), Frank Rosaly (dr) TEKTITERECORDSCO-OPERATIVE TRO3LPxxxxx Ingebrigt Håker Flaten fra Oppdal, har de siste årene mer eller mindre gjort amerikaner av seg. Fra sin base i Austin, Texas, har han flere prosjekter gående, bl.a. sin Chicago Sextett, hvor også Fræningen Ola Kvernberg inngår, sammen med noen av de mest interessante musikerne innenfor den fritt improviserte musikken i Chicago.xxxxxxxxxxxx Platen er innspilt live på den flotte Saalfelden-festivalen i Østerrike den 27. august i 2011, og er kun trykket opp i 350 eksemplarer. Vårt eksemplar er nummer 186, og vi får håpe Flaten blir tvunget til å presse opp flere Lper av denne innspillingen, for dette er tett frijazz gjort på en dag hvor samtlige musikere har vært skikkelig på «hugget», og resultatet burde kunne glede fler enn de 350 som inntil nå har hatt muligheten til å skaffe seg Lpen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det starter med «Virgoan Ways», med nesten helt stille elektronikk som rolig bygger seg opp, og vi blir sittende på nåler å vente på at noe skal skje. Nesten som å se uværet komme, og bare sitte og vente… Gitaren kommer smygende, så bass og vibrafon. Uværet kommer over oss i det Kvernbergs fiolin tar tak og leder oss inn i verden av relativt tung frijazz. Hans fiolinspill passer perfekt inn i denne frie, chicagoanske verdenen, før Rempis baryton gjør himmelen klar igjen. En fin duett med Flatens «strykebass» får sola til å dukke fram.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men vi føler at været er ustadig i dag. Det går ikke lenge før uværet er over oss igjen, og musikerne frigjør seg fra rammene og utfordrer hverandre. Vi blir sittende ytterst på stolen for å få med oss hver minste tone i «fortellingen».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Et heftig riff kommer, og trommeslageren Frank Ro[82] jazznytt

saly får slippe løs, og vi går inn i siste del av åpningssporet, som godt kunne vært gjort av for eksempel et av Flatens andre prosjekter, Atomic. Det svinger fantastisk og akkurat passe «løst», før vi går rett over i andre- låta «Rosewood Avenue», gata hvor Flatens plateselskap i Austin holder til, og vi kan høre regnet sildre fra takene, mens elektronikaen fører oss gjennom gata.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Vi møter barytonsaksofonisten som står på et hjørne og spiller en enkel vamp og de andre musikerne henger seg på. Tøft!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Siden dette er en LP, må vi opp av transen og snu plata, noe som gjør lyttingen mer aktiv. Her får vi «Wells» slengt i trynet som voldsomme stormkast fra gitaristen Jeff Parker, og vi merker at Flaten er skikkelig på hjemmebane. Skikkelig rocka og vi er inni i en av Austins mest heftige rockeklubber. Hele bandet hiver seg ut i dansen og følger Parkers heavygitar.

Rempis hyler i vei, Rosly spiller rocka trommer som om han satt inne med et skikkelig heavyrockband.

Kvernberg hiver seg på, og bakerst på scena står Flaten og hamrer løs på bassen. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Sistelåta, «Irrational Ceremony» åpner med Flatens akustiske bass og Adasiewicz’ vibrafon. Vi er igjen ute på gata. Det er natt og stille i «cowboybyen». Regnet har tatt seg en hvil, men mørke skyer truer fremdeles nattehimmelen. Parkers gitar prøver å løfte stemningen og legger seg i et slags Bill Frisell-landskap, langt fra storbyen, og coverfotografen har fått regndråper på objektivet, men bryr seg ikke om å tørke det bort. Bildet på innercoveret blir tatt. Et høyhus med lys fra en butikk i første etasje. Rempis’ altsaksofon og Kvernbergs fiolin legger på et langsomt tema over de andre. Seigt og flott, før Rosaly igjen legger et rocka trommekomp og Rempis og Kvernberg våk-

Dette er blitt en strålende plate fra en av våre emigrerte musikere, som virkelig har fått fotfeste i verdens hardeste jazzmiljø ner og legger i vei med en nesten bop-aktig sak som de andre kaster seg på. Og igjen svinger det. Rempis kjører på. Vi løper gjennom gatene med stormen i hæla. Kvernberg overtar stafettpinnen og er ansvarlig for at vi kommer oss på rett vei hjemover. Her spiller han nesten tradisjonelt, som Stuff Smith eller Stephane Grapelli på syre. Men han smeller til med noen lyn innimellom og stormen er i ferd med å innhente oss.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men vi når hjem. Noen fine riff fra Parker forteller oss at vi er hjemme. Døra står åpen og vi kan riste av oss regnet og finne roen innenfor fire tørre vegger.xxxxx Slik oppleves en tur på byen med Ingebrigt Håker Flaten Chicago Sextett. Og selv om plata er gjort live langt ute på den Østerriske landsbygda, hvor man er mer opptatt av kombinertsport enn hva som skjer gatelangs i Austin, Texas, så vet de å sette pris på slike eksotiske innslag.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det samme gjør vi. Dette er blitt en strålende plate fra en av våre emigrerte musikere, som virkelig har fått fotfeste i verdens hardeste jazzmiljø. Tøft!xxxx Jan Ganlie

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 83

ANMELDELSER

rende, lange titler) «Høsten er i Hus, Søndenvindens Sus Krøller Lystigt Bondepigens Lokker» – en liflig dansktonet vals – siger Danstrup at stykket «praises the landscape and the pleasant and carefree life».

«Behagelig og ubekymret» bliver i for høj grad en rammende etikette for musikken – og måske rigeligt træffende for et dansk sindelag, betænkeligt nær på den nationalisme, som Danstrup og vi andre ønsket os af med.

Humoren og den dobbelttydige ironi, som kendes fra Danstrups reptilorkester, kunne have gjort en forskel. Men uanset arbejder Danstrups basguitar støt og vitalt. Provis’ trommer risler inviterende. Og Banke spreder varmluftede toner ud i det danske landskab.

Bjarne Søltoft INGVILD KOKSVIK «Nattåpent» Ingvild Koksvik (v), Lars Jacob Rudjord (p, keys), Nils Økland (vio, hardanger vio), Sigrun Eng (c), Andreas Mjøs (keys) FYRLYD RECORDS FYRLYD1301 «Nattåpent» er tittelen på den siste diktsamlingen til Rolf Jacobsen. «Nattåpent» er også tittelen på verket Ingvild Koksvik og Lars Jacob Rudjord skrev til Nordisk samtidspoesifestival og Rolf Jacobsen-dagene på Hamar i 2012.

Det er dette prosjektet vi her får presentert. 11 dikt ført i pennen av Rolf Jacobsen, som Koksvik og Rudjord har fordelt mellom seg, og satt melodier til.

Vi kan med en gang fastslå at dette ikke har altfor mye med jazz å gjøre.

Men det er heller ikke så farlig. Her er det det folkemusikkaktige som står i fokus.

Koksvik har en veldig typisk folkemusikkstemme. Av og til er det helt på grensen til å «sprekke», men hun kontrollerer stemmebruken rutinert og fint. Hun skriver også fine melodier til Jacobsens tekster, spesielt liker jeg «Dedikasjon» med nydelig felespill av Økland.

Rudjord spiller fint piano (og keyboards), og bidrar også med fine melodier, selv om jeg synes de av og til blir litt for orkestrale, slik at vokalen har en tendens til å drukne litt mer i arrangementene, enn låtene til Koksvik.

Hos venner av god, norsk folkemusikk vil nok denne innspillingen bli godt mottatt. Det er heller ingenting i veien for at vi, som til daglig hører på litt annerledes musikk, skal like «Nattåpent». Det er sjelden å oppleve så fine, norske tekster, samtidig som de to har skrevet melodier som passer bra til Rolf Jacobsens betraktninger.

Jan Granlie JOHAN BYLLING LANG ORGAN QUINTET «Doin’ my thing» NOIA JAZZ FUNK JBLCD001 Ok, coversjekk. Dansk saksofonist med sixpence og retrodress som holder altsaksen lekent over hodet. Murvegg i bakgrunnen. Platetittelen er på engelsk og har apostrof i seg. Låtene

følg jazzen daglig på www.jazznytt.no

heter ting som «Flat Tire Funk», «Nightcrawler» og «Fat Chicken».

Snakker vi jazz-funk?

Vi snakker definitivt jazz-funk. Ingen kan beskylde Johan Bylling Lang for å drive med misvisende markedsføring.

Lyden av denne plata er akkurat like stereotyp som coveret. En del latin, litt New Orleans, vrengt orgel og ellers rett frem hardbop med sixpencen på snei. Og hver eneste groove sitter som en kule! Trommis Andreas Fryland lener seg akkurat langt nok tilbake, orgelbassen til Kjeld Lauritsen er like tight som orgellyden hans er varm, og låtene er catchy nok til å tåle at vi strengt talt har hørt denne plata tusen ganger før.

Dette er akkurat like bra som en fet Jimmy Smith-plate spilt inn i et moderne studio. Solistene er kanskje hakket mer anonyme enn gamlegutta var, men bandet tar det igjen på mer interessante låter. Så hvis du synes du mangler en bra plate med orgeljazz... You dig?

Arthur Piene GJERMUND LARSEN TRIO «Reise» Gjermund Larsen (v), Andreas Utnem (p, harmonium), Sondre Meisfjord (b) HEILO Den nye trioplata med fiolinisten Gjermund Larsen er blitt liggende en stund, men jeg tok den med da jeg reiste til Tallin på Jazzkaar-festivalen, og tenkte at jeg skulle få gjort noe med den da.

Og det fikk jeg. Etter å ha hørt mer eller mindre interessant jazzrelatert musikk noen dager, var det en fryd å sette på Larsens plate «Reise». Allerede i åpningsnummeret merket jeg at her hadde vi med tre musikere å gjøre som liker det de holder på med. Og ofte er det det viktigste med musikk.

At musikerne kommuniserer og har en tone i bandet som funker, ikke bare innbyrdes, men også overfor oss på «utsiden».

Nå skal ikke jeg påstå at jeg har full oversikt over den norske folkemusikken, men jeg må si at det de tre musikerne serverer på denne plata er ytterst vakkert og givende å lytte til.

Og da bryr jeg meg ikke så mye om det er jazz eller folkemusikk.

For dette er norsk folkemusikk på sitt beste. Her er det ingen lefling med moderne instrumenttillegg som elektronikk, elbass, gitar og trommer, bare piano eller harmonium, bass og fele.

Renere og mer ekte blir det nok ikke.

Og det fine med det hele er at Larsen står som komponist for alle låtene.

Her er det ingen låter om er etter en eller annen gammel felemester.

Men samtidig kan man nok høre at denne musikken ikke er laget i Telemark eller i fjellstrøka rundt Vossevangen, men i Oslo. Det er kanskje noe av det rotekte som mangler, men det spiller ingen rolle. At man lager norsk folkemusikk i Oslo, verdens minste storby, burde ikke gjøre noe. Det er faktisk til byens beste at noen gjør det.

Larsen skriver fine melodier, som gjøres på en fremragende måte av de tre musikerne. Meisfjord kjenner man kanskje best fra Come Shine, og Utnem fra samarbeid med Trygve Seim, men etter at de har gjort plata «Reise» med Gjermund Larsen, bør

man merke seg de to også utenom de rene jazzprosjektene. Hyggelig, og veldig bra før man skal ut å høre den franske pianisten Andy Embler Trio, midt i vakre Tallin, en sen mandagskveld i april.

Jan Granlie INGRID LAUBROCK ANTI-HOUSE «Strong Place» INTAKT CD 208 Den tyske saksofonisten Ingrid Laubrock har vi fulgt noen år her i Jazznytt. Fra hun entret FIRE-kollektivet etter å ha flyttet til London til de senere årene hvor hun har satt bo i New York.

Hele veien har spillet hennes forandret seg, og blitt mer og mer voksent og interessant. Hennes første plate på Intakt var med samboeren, trommeslageren Tom Rainey Trio, før hun fikk sitt eget navn på toppen av platecoverne med plata «Sleepthief» og «The Madness of Crowds», og den forrige med bandet Anti-House, som kom i 2010. På den forrige var pianisten Kris Davis med som gjest, men påå den nyslupne plata er hun med som permanent medlem, sammen med gitaristen Mari Halvorsen, bassisten John Hébert og trommegemalen Tom Rainey. Selv trakterer den unge, tyske kvinnen sopran- og tenorsaksofon med stor overbevisning.

Alle komposisjonene er gjort av Laubrock, og de ligger i det moderne, akustiske jazzlandskapet, noe som gjør plata perfekt inn i Intakts interessante katalog.

På Laubrocks første utgivelser syntes jeg at spillet hennes ble litt for tynt i lyden, men på «Strong Place», synes jeg hun slår ut håret for fullt, og satser det remmer og tøy kan holde, spesielt når hun drar avgårde på sopransaksofonen. Fremdeles blir tonen i tenoren litt tynn og upersonlig, men det kommer seg fra plate til plate.

Medmusikantene lystrer hvert blikk fra kapellmesteren, og med et slikt lag av unge stjernemusikere, kanskje de mest interessante innenfor denne musikktypen i verden i dag, så kan det nesten ikke gå galt.

Kris Davis er kanskje den mest spennende, relativt unge pianisten på kloden i dag. Hennes spill er intrikat, åpent og fint hele veien, både som solist og kompmusiker. Gitaristen Mary Halvorsen har, på mange måter, hele gitarhistorien fra Jim Hall og fram til i dag i fingrene, Hébert spiller med feit og fin tone, mens Rainey figurerer nesten som en kapellmester i bakgrunnen med ytterst myndige kommentarer til de andres spill. Åtte fine låter, litt utenfor det streite, men proppfulle av gode ideer og interessante improvisasjoner.

Jan Granlie IVAN LINS «Cornucopia» MOOSICUS RECORDS M-1205 Snart 68 år gamle Ivan Lins fra Rio de Janeiro har gjort som blant annet Miles Davis, Chet Baker, Chick Corea og Astrud Gilberto har gjort før ham.

Nemlig å spille med storbandet til tyske SüdWest Rundfunk. For den brasilianske keyboardisten og vokalisten ble resultatet så bra at det havnet på plate. Det er hans sjette bare siden

2009, og totalt nærmer han seg 40 utgivelser siden debuten i 1970. Samtlige 11 spor på plata er ført i pennen av Lins selv, og musikalsk er det liten tvil om det latinske opphavet, selv om det også er en del afrikanske elementer i musikken hans. Sistnevnte skyldes i stor grad gjesteartistene Themba Mkhize og South African Choir. Storbandarrangementene er delikate og prøver aldri å drukne verken Lins stemme eller melodi, samtidig som de låter utrolig «tight» og med gode solister. Dette er «feelgoodmusikk» i skjæringspunktet mellom world music og jazz. Dette kan meget vel bli lydsporet til sommeren. Ta den med ut i sola med en iskald caipirinha, så er stemningen sikret.

Roy Ervin Solstad CHARLES LLOYD / JASON MORAN «Hagar’s Song» ECM 2311 Programmatisk sett kan det oppleves som en splittelse, når saksofonisten Charles Lloyd, her i duo med sin faste medarbeider på klaver fra de siste år, Jason Moran, blander en samling standardmelodier av forskjellig assosiering med sin dypt personlige hyllest-suite til tippoldemoren Hagar. Hadde i det minste ikke den ellers virtuost lekne versjon av Earl Hines’ «Rosetta» vært plassert rett etter suiten, kunne musikken vært som to avdelinger med hvert sitt motivsett.

Nåvel, bortsett fra det er platen umiddelbart en «født klassiker». Pianisten Jason Morans musikalske overblikk og spillkapasitet har vært en avgjørende ressurs i Charles Lloyds faste kvartett de siste fem år, og det aktuelle duoformat drar nytte av interferensen mellom Morans store jazzhistoriske innsikt og Lloyds nå nærmest kontemplatoriske posisjon som musiker. Allerede i «den lettere ende» av repertoaret har den tyngde - særlig i Gershwins «Bess, You Is My Woman Now», hvor Moran fra en bardun-tone gradvis utfolder et harmonisert underlag for Lloyds inderlige formidling av den dobbelttydige skjebne, som knytter seg til historien i Gershwin-operaen «Porgy and Bess». Og på annet vis i Ellingtons «Mood Indigo», som, løftet opp i medium tempo, gir avsett til en frodig konserterende og nærmest dekomponerende ekskursjon i harmonienes brede regioner.

Gjennom platen alternerer Charles Lloyd mellom tenor- og altsaksofon, og det kan tidvis være vanskelig å skjelne de to instrumenter, idet Lloyds spill med utsøkt tonepleie i det lyse register generelt fremmer en fløyelsbløt klang, hvor til gjengjeld klangen fra instrumentenes kroppslige volum trer i bakgrunnen. Alle de «lånte» melodier synes imidlertid fremført på tenorsaksofonen.

Altsaksofonen bruker han i full utfoldelse på platens eneste samtids-melodiske stykke, hans egen «Pictogram», hvor saksofonenen og klaveret krysser linjer i et livlig duo-improvisert forløp.

Hovedverket er imidlertid den femdelte «Hagar Suite». Lloyds tippoldemor, Hagar, ble 10 år gammel tatt fra foreldrene og solgt som slave. Og som 14-åring ble hun gjort gravid av slaveeieren. En rå skjebne med tap av familie, med ensomhet, usikkerhet og sorg er Charles Lloyds slektshistorie. jazznytt [83]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 84

ANMELDELSER

Gjennom suiten transformerer han, med basal folkelig tonalitet, slektshistorien til en hyllest til livs- og overlevelseskreftene. Innledningsvis «Journey Up River» med meditativ bassfløyte videre inn i et gospelaktig groove, fulgt av «Dreams Of White Bluff» med tenorsaksens flageolettcries og klaverets dystre dissonanser.

Derpå «Alone» med Lloyds sensitive altfløyte alene inn i en afro-groove med Morans piskende tamburin, som siden plassert på klaverstrengene bidrar til et heavy klavertrykk under Lloyds smertebårne (nærmest taragotklingende) altsaksofon i «Bolivar Blues». Herfra tas en strofe opp for avrundingen med «Hagar’s Lullaby», som former seg som en barnesang med øm dialog mellom tenoren og klaveret. Det er bevegende livshåp i denne fremføring.

Springer man forbi «Rosetta» til platens to avsluttende rockrelaterte ballader, kan disse høres som forlengelser av Hagar-suiten, om enn Bob Dylans nennsomme «I Shall be Realeased» er med som hommage for den nettopp avdøde trommeslager Levon Helm fra The Band, mens Brian Wilsons usigelig smukke «God Only Knows», som Lloyd kan ha spilt med The Beach Boys i 70-årene, formidles som en rent forløsende hymne.

I partnerskapet med Jason Moran har Charles Lloyd funnet en klaverets mester, som uten trang til briljans prioriterer innlevelsen i musikkens sjel og således blir en betydningsfull ledsager på den dobbelt så gamle Lloyds spirituelle ferd.

Charles Lloyd, som nettopp har rundet de 75 år, har med «Hagar Suite» tegnet seg som en jazzens nestor. En slik skikkelse er det alltid gagnlig å lytte til.

Bjarne Søltoft KRISTOFFER LO «Anatomi» Kristoffer Lo (tub, elec.)

GIGAFON GIGA 007 Hvor begynner man å skrive om en plate som er like lang som en Mahlersymfoni, men med langt under en fjerdedel av innholdet. Jeg begynner i hvert fall med at den er laget av Kristoffer Lo, som mange kjenner som han utrolig energiske fyren med tuba på Pelbo eller Highasakite-konsertene. På den første soloplaten hans tar han det i stedet helt ned, og strekker alt ut.

Det blir til rett over 60 minutter dronemusikk som bygger seg større og større, basert på elektronikk og pedaler like mye som tuba. Musikken har lyst til å minne deg om metalband som Earth eller SunO)))), men musikken er så totalt frigjort fra riff og håndfaste figurer at den sammenligningen egentlig ikke holder mål. Jeg synes plata ligner veldig mye mer på det Stian Westerhus driver med om dagen. Eller hvalsang som er spilt inn på magnetbånd i oppløsning og så spilt igjennom PA-systemet til verdens største rockeband. Hvis det gjorde noen noe klokere.

Kort sagt er dette en plate der du som lytter må gjøre mesteparten av jobben selv. Du må ha høytalere med mye bånn, det er umulig å få noe ut

www.jazznytt.no [84] jazznytt

av dette på billige ørepropper. Du må sette deg ned en time i strekk, og virkelig lete med ørene etter alle de lagene som finnes. Du må leve deg inn i den mørke verdenen som Kristoffer Lo skaper. Gjør du alt dette, blir du mest sannsynlig belønnet med en meditativ lytteropplevelse som virkelig rører ved noe grunnleggende i deg.

Arthur Piene PAUL LYTTON / NATE WOOLEY + KEN VANDERMARK & IKUE MORI «The Nows» CLEAN FEED CF260CD Et møte mellom den smått legendariske trommeslageren Paul Lytton og hans noe yngre duopartner på trompet, Nate Wooley, har foreløpig ført til flere turneer og et par plateinnspillinger. På sin tredje USA-turne vinteren 2011 ble disse to kombinert til liveinnspillingen «The Nows», et dobbeltalbum med henholdsvis Ikue Mori (laptop) og Ken Vandermark (saksofoner og klarinetter) som gjesteartister.

Det første møtet viser en vital og fantasifull duo satt opp mot Moris kjølige elektroniske lydtepper.

Lyttons lekne spillestil, full av innfall og ideer gir en fascinerende medspiller å bryne seg på. Wooley svarer virtuost, med stor letthet i overgangene mellom tradisjonelt trompetspill og effektmakeri. Mori er med på leken hele veien, og kontrollerer sin laptop med like stor presisjon som en hvilken som helst annen instrumentalist.

Ken Vandermark er med på del to av plate to, og gir Lytton «endelig» harmoniske holdepunkter å spille mot.

Det fører til strekk som ligger mye nærmere tradisjonell frijazz enn resten av plata, som beveger seg i et friimprolandskap av typen Lytton har vært en av de fremste fanebærerne for.

Nesten to timer utgjør de åtte sporene, hvorav tre er rene duoimprovisasjoner. Det spørs om The Nows ikke kunne profittert på å konsentrere seg om sporene med gjester på denne tredje platen deres, og sløyfet de rene duoene. Da hadde enderesultatet blitt mer fokusert. Ofte er de beste historiene de som bruker færrest ord på å fortelle.

Svein Magnus Furu HAFTOR MEDBØE & ANNEKE KAMPMAN «Places + Spaces»

FABRIKANT-RECORDS

Gitaristen og perkusjonisten Haftor Medbøe skal etter sigende bl.a. ha norske aner. Han holder hus i Skottland, og har de senere årene etablert seg som et solid navn i jazzmiljøet nord i Storbritannia.

På «Places + Spaces» har han alliert seg med vokalisten Anneke Kampman, saksofonisten Konrad Wizniewski, Andy Jeffcoat på synth og Richard Kass på perkusjon.

Det vi i første rekke legger merke til ved denne innspillingen, er Anneke Kampmans stemme. Den er svært insisterende, og kan minne mye om islandske Björk. Hun har en særegen stemme som løfter dette prosjektet og gir det originalitet. Hennes stemme er sånn at man blir låst fast i det hun formidler, nesten som om hun står foran deg med pekefingeren hevet, og krever at du følger med.

Og det gjør vi. Det er faktisk sjelden man hører en stemme innenfor jazzen som låter som Kampman. Den er spennende, og hennes måte å være insisterende på er ytterst spennende.

Kapellmester Medbøe varierer sitt gitarspill slik at platen får en helt egen dynamikk – fra streit, akustisk rytmegitar, via noen Bill Frisellske strekk til mer rocka ting. Men hele tiden holder han seg i bakgrunnen, noe jeg tror har med lydproduksjonen å gjøre. Det samme gjør saksofonisten Wiszniewski. Hans tone i saksofonen har litt for mye romklang i seg, særlig i ensemblespillet, men i soloene fungerer det svært godt. De andre i bandet fungerer mest som støttespillere til solistene, noe de gjør på en fortreffelig måte.

Man kan høre at dette er musikk som er laget i kalde strøk. Det er mye vind og duskregn i det landskapet disse musikerne oppholder seg i. Det er nesten så man ser for seg skumsprøyten og øyene nord for Skottland ute i skodda. Da er det godt å komme seg inn på en lokal pub for å få seg et godt glass lokal whisky, mens Kampman og kompani er med på å varme oss.

Ei fin plate jeg mer enn gjerne anbefaler!

Jan Granlie MULGREW MILLER & KLÜVER’S BIG BAND «Grew’s Tune» STUNT STUCD 12122 Pianisten Mulgrew Miller er en høyst merittert herre som har spilt med mange av de store (Art Blakey, Benny Golson, Tony Williams, Woody Shaw, Betty Carter o.a.) og har deltatt på minst 500 album ved siden av at han har gitt ut en hel del i sitt eget navn.

Her er han i en sympatisk storbandsetting med Klüver’s Big Band fra Århus.

Storbandet ledes av sin opphavsmann, Jens Klüver. Dette er bandets femtende CD, og antakelig dets siste.

Storbandet har holdt det gående siden 1977, men det forlydes at nå er det slutt. I så fall er dette en verdig avslutning! Alle komposisjonene er av Miller. De er arrangert for anledningen av henholdsvis Matta Harris, Dennis Mackrel og Jesper Riis. De har nok tenkt ganske likt, for alle låtene holder seg vakkert innenfor rammen av effektive, smakfulle og tidsmessige arrangementer for tradisjonell storbandbesetning. Bandets egne solister bidrar til et godt resultat, men det er selvfølgelig Millers innsats som gis størst plass. Dette er opptak fra konserter som bandet gjorde i februar 2012. Den obligatoriske, lange trommesoloen fra den gangen er med også på CDen, men i denne gode stemningen tåler vi det bra. Det hele rundes av med sugende blues på 12 minutter med en lang innledning av Miller alene ved pianoet, etter hvert med komp og fullt band. Skulle gjerne vært på denne konserten!

Harald Opheim MO’ BLOW «Gimme The Boots» ACT 9671-2 På med danseskoa. Den Berlin-baserte funk-jazz kvartetten som såg dagens ljos i 2005 og har allereie ei plate ute på Act frå før, leverer nok ein gong va-

rene. Dusinet fullt av funky låtar, alle som ein komponert av bandmedlemmene sjølve.

Det er for det mest uptempo-funk, men inn i mellom tek dei tempoet ned og let oss få att pusten. Ikkje for det, Mo’ Blows uttrykk er ikkje heseblesande idrettsfunk. Det er faktisk noko tiltalande med den tilbakelente tilnærminga, og produsenten Nils Landgren (kven andre!) er sparsam med romklang og anna som kan søla det til. Dei solistiske bidraga som vekkjer ein viss åtgaum er i utryddingstrua mindretal, og det er vel det største saknet med eit plate som alt i alt har ein god porsjon sjarm.

Lars Mossefinn HEDVIG MOLLESTAD TRIO «All of Them Witches» Hedvig Mollestad Thomassen (g), Ellen Brekken (b), Ivar Loe Bjørnstad (dr) RUNE GRAMMOFON RCD 2141 Bandet ledes av hun som ble kåra til «Årets Unge Jazzmusiker» i Molde i 2009, og befinner seg i et slags musikalsk slektskap med The Scorch Trio og Shining. Ikke så mye jazz som Scorch, ikke så outrert metal som Shining. Relativt låtbasert; tungrock med elementer av jazz.

I mine ører, altså en reint subjektiv observasjon, låter dette i overkant ferdigtygd. Jeg har aldri hørt dem live, men har en følelse av at disse låtene lyder relativt likt fra gang til gang. Ikke sånn å forstå at jeg mener de ikke kan gjøre solopartiene kortere eller lengre, men det kunne jo Cream og Jimi Hendrix også – uten at det ble jazz.

Groover det? Yes! Spesielt er den snaut tre minutter lange «The New Judas» en liten genistrek. «The Rex» befinner seg i samme klasse. På sitt minst attraktive er de i lavt-nedelåter som «Shawshank».

Arild Rønsen JANE MONHEIT «The heart of the matter» EMARCY 0602537315888 Jane Monheit har i noen år blitt frontet som en av det hotteste sangerinnene i Sambandsstatene. Hun er ei relativt ung dame, født i 1977, og debuterte som soloartist med «Never Never Land» i 2000. Siden den gang er det blitt flere innspillinger, som alle ligger innenfor den ytterst behagelige delen av jazzlandskapet.

På «The heart of the matter» starter hun med Buffie Sainte Maries fine «Until It’s Time For You To Go» som sakteflytende ballade med Gil Goldsteins accordeon, Richard Lockers cello og et sobert komp som følge.

Monheits stemme har mye vibrato, noe som blir litt forstyrrende, særlig i balladene, som er i absolutt flertall på denne utgivelsen. Hun fremstår mer som en vokalist som garantert oftere påtreffes på dyre spillesteder beregnet på «fiffen», enn for eksempel i bakgårdsklubbene på Lower East Side.

Hun gjør låter av bl.a. Ivan Lins og Victor Martins, Maurice Siegler, Lennon/McCartney, Randy Newman, Robert Wells og Mel Thorme og Larry Goldings pluss en egen sak, og alt glir veldig lett og behagelig gjennom øregangene, før det forsvinner.

Jeg har en stygg mistanke om at Mon-

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 85

ANMELDELSER

IN THE COUNTRY «Sunset Sunrise» Morten Qvenild (p, elec), Roger Arntzen (b), elec), Pål Hausken (dr, perc, vib, elec) ACT 9548-2 Den største forskjellen på In The Country fra tiden hos Rune Grammofon og nå, hos det tyske selskapet ACT, er egentlig hvordan bandnavnet skrives. Tidligere ble bandnavnet skrevet med kun små bokstaver (minuskler), mens de nå har stor forbokstav i alle de tre ordene.

Musikken er og blir den samme, usigelig vakre. Morten Qvenilds fine og sangbare melodier og ikke minst pianospill, foran Roger Arntzens stødige og «røddige» basspill og Pål Hauskens mange vrier og innspill på trommer.

Det starter med «Birch Song», en veldig typisk låt fra Morten Qvenild. Litt bakpå, noe som gjør at låta får et flott driv. Noen vil kanskje, ved første gjennomlytting, kalle dette en form for instrumental popmusikk, men det er før de har hørt Qvenilds variasjoner av tema, og spissfindige bruk av elektronikk innimellom – en form for elektroniske pålegg ingen gjør han etter.

Deretter følger låta «Derrick», sannsynligvis fra TV-serien med samme navn, som gikk på statskanalen lenge før noen av disse tre musikerne fikk lov å sitte oppe lenge nok til å få med seg «Detektimen». Dette er en låt hvor navnet passer perfekt. I TV-serien er det den legendariske underholdningskomponisten Leds Humpries som har laget musikken, men det hadde vært vel så bra om man hadde satt In The Country på jobben.

For her er det krim i melodilinjene fra start til mål. En nydelig låt som kryper på deg, før vi får et skifte i melodiføringen og vi får på følelsen at Derrick (spilt av Horst Tappert) og assistenten, Harry Klein (Fritz Wepper) er i ferd med å avsløre hvem morderen er. En av de beste Derrick-episodene vi har hørt.

«Stanley Park» er en ufattelig vakker ballade, hvor Qvenild sprer sine lyriske vinger utover flygelet. En i

utgangspunktet enkel låt, men som bygger seg vakkert opp. Her får vi i tillegg et vakkert basskor fra Arntzen, som viser en usedvanlig solid melodiker, og en bassist med et bein hos Arild Andersen og ett hos Bjørn Kjellemyr. Låta har mye Keith Jarrett i seg, og det er nesten så vi bare sitter og venter på at Jan Garbareks sopransaksofon skal bryte inn, og det hele er så vakkert, så vakkert, men med en gnist som hele tiden ligger der og ulmer, nesten som om vi bare venter på at ting skal antennes.

«Silverspring» starter med mektig pianospill. Det er mørke skyer over horisonten. Qvenild skjærer grimaser mens han igjen sprer melodien ut for oss. Ytterst sparsommelige toner over et fjellandskap som er veldig norsk. Hausken antyder et tordenvær med køller på trommene, mens de andre er litt avventende. Dette kan høres ut som en låt Qvenild har kommet på under en av sine mange fjellturer, og beskriver godt den litt følelsen man får på fjellet, langt fra folk når tordenværet er i anmarsj. Lavtrykket er til å ta og føle på, selv i en relativ varm stue i slutten av februar med sol og kommende vår på utsiden.

I «Steelpants» har tordenværet passert, og vi vandrer med freidig mot mot neste fjelltopp. Med utsøkt bruk av elektronikk over et stødig komp bringer de oss vekk fra de mørke skyene og vi kan igjen se lyst på tilværelsen. Og det er her In The Country gjør det nesten ingen andre pianotrioer gjør. De kan på mange måter virke som en helt streit og fintspillende trio, som ikke tråkker noen på tærne. Men så kommer Qvenild trekkende med sine utsøkte elektronikkideer, og gjør bandet til en enestående blomst i jazzens merksnodige verden. Det groover voldsomt innimellom fra et temmelig ensidig, nesten rocka komp og med Qvenilds piano- og elektronikk på toppen. Makaløst!

«The Fluke, A Whale’s Tale» starter som de fleste andre

låtene nede og med et litt famlende (i positiv forstand) spill, før Arntzen legger inn en tung og nydelig bassmelodi som Qvenild henger seg på, og det låter akkurat slik vi vil at In The Country skal låte.

«Sunset Sunrice» er kanskje platas vakreste spor. Qvenilds piano høres mest ut som et gammelt huspiano, noe som fungerer perfekt her. Han improviserer ubesværet over den enkle melodien på en måte som overgår de fleste vi har hørt de siste 40 årene. Det ligger en Jarrett og lurer bak øret på den gode pianisten, men jeg har til gode å høre amerikaneren såpass variert og kreativ siden han gjorde liveinnspilloingen fra operahuset i Køln den 24. januar 1975. «B-delen» på låta tar oss videre, et godt stykke fra Jarrett og inn i Qvenilds eget hode. Det fabuleres og improviseres ganske fritt før man bygger det hele opp til en vampaktig sak som svinger infernalsk. Gå ta banen for noen musikere!

Så runder de tre av dette mesterverket av en innspilling, med den nydelige «December Song». Og det er akkurat det det er. En låt som skal nytes etter en julemiddag, fornøyd i godstolen, med et ørlite glass og med beina høyt hevet. Dette er ei låt som har alle årets høytider pakket inn i snaut åtte minutters pur nytelse. Det er bare å takke og bukke trekløveret for musikken, og at jordkloden plutselig ble et vakkert sted å oppholde seg på i en drøy time.

Plata, som markerer In The Countrys tiårsjubileum, er like godt spilt inn hos Ryan Freeland i Sunset Sounds i Los Angeles, langt fra den norske fjellheimen, og lyden er vanvittig bra. Mer er det egentlig ikke å si om den saken. Ei perle av ei plate!

Jan Granlie

Det er bare å takke trekløveret for musikken, og at jordkloden plutselig ble et vakkert sted å oppholde seg på i en drøy time jazznytt [85]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:19 Side 86

ANMELDELSER

heit er blitt såpass populær på andre siden av dammen, mer på grunn av sitt utseende enn at hun er en strålende sanger. Men det er kanskje denne typen jazzmusikk man gjerne vil ha «over there». Alle arrangementene er nærmest perfekt gjort. Musikerne kan sine instrumenter til fingerspissene, og bruker nok mesteparten av sin tid som studiomusikere sammen med alle vokalistene i USA som vet å føre seg på en scene med høye hæler og Martini i glasset, hvor publikum har dresset seg opp for å ha seg en eksklusiv aften på byens beste restaurant og nattklubb.

Not my cup of tea!

Jan Granlie MONKEY PLOT «Løv og lette vimpler» Jan Martin Gismervik (dr), Magnus Skavhaug Nergaard (b), Christian Skår Winther (g) GIGAFON GIGA010 Jeg må innrømme at jeg alltid har hatt stor sans for unge musikere som hiver seg ut i det, og lager musikk som langt fra er beregnet på hitlister eller spillelister på Wimp og Spotify.

Monkey Plot er absolutt et slikt band.

Med kollektiv og relativt fri improvisasjon geleider de oss gjennom ni «låter», droner eller hva man velger å kalle det.

Det spennende med bandet er at de bruker akustisk gitar, som i starten av noen av låtene bebuder en slags country & western-feeling, men hvor de

www.jazznytt.no

JAZZ AT THE CONCERTGEBOUW

tre snor seg behendig unna og lager sin helt egen musikk.

Mange vil kanskje sette denne musikken inn i det landskapet man for noen år siden fant gitaristen Ivar Grydeland og trommeslageren Ingar Zack, en slags «Sofa»-musikk, men allikevel er dette noe helt eget.

De tre musikerne viser at de er høyst familiære med denne typen musikk.

De fabulerer og utvikler låtene til noe ytterst spennende og morsomt.

Nå vil noen kanskje tenke at dette er en fri improvisert innspilling hvor det pusles litt med uortodokse måter å behandle instrumenter på, så, i alle fall ikke jeg, forstår. Men det er feil.

Bak de friere improvisasjonssekvensene ligger det en plan og en grunnmur som gjør musikken tilgjengelig, interessant og innimellom vakker.

«Løv og lette vimpler» er en voksen debut fra tre musikere i utvikling. De lager moderne, improvisert musikk, som er mer enn forståelig for de fleste som våger å åpne ørene og som ikke er forutbestemt.

Jan Granlie MONOSWEZI «The Village» RIVERBOAT RECORDS/WORLD MUSIC NETWORK TUGCD1063 Med statsstøtte i ryggen dro saksofonisten Hallvard Godal til Mosambik i ett år for å jobbe som musiker. Der startet han å jamme med lokale musikere. Tilbake i Oslo dannet han Monoswezi (som betyr en verden) sammen med Putte Johander på bass og Erik Nylander på trommer. Senere ble bandet utvidet med mbira-spille-

LUCIANO MOSETTI & ANDERS FÄRDAL «Ela» PROPHONE PCD 141 Den italienske trompeteren og ikke minst munnspilleren Luciano Mosetti kom til Sverige på 60-tallet – og har blitt værende. Det skal svenskene være veldig glade for – vi snakker nemlig om en musikant med usedvanlige varme kvaliteter.

Mosetti har vært en ettertrakta studiomusiker og har jobba med det som er av svenske show- og teateroppsetninger. Der traff han også trompeteren Peter Asplund som mer enn ante

at Mosetti burde treffe gitaristen Anders Färdal. Som sagt, så gjort - og etter at de to nå har spilt sammen i nesten to tiår, har de laga sitt første CD-visittkort sammen.

Her blir ikke en eneste merkestein flytta på, men vi får servert masse herlig og luftig musikk av to musikanter med masse empati overfor hverandre og et musikalsk uttrykk som i all hovedsak består av standardlåter og noen av Jobims klassikere.

Ballet åpner og avsluttes med duoversjoner av henholdsvis «Summertime» og «Corcovado», og det sier mye om den musikalske relasjonen mellom de to. Mellom der treffes de to i trio-, kvartett og kvintettformat med gode venner som vokalistene Claes Janson og Isabella Lundgren, saksofonisten og fløytisten Magnus Lindgren, tangentherrene Bengt Lindkvist og Carl Orrje, bassisten Anders Johnsson og trommeslageren og perkusjonisten Magnus Persson.

«You’ve Changed», den nydelige hyllesten til Stockholms-bydelen Södermalm, «What Are You Doing the Rest of Your Life?» og «How Long Has This Been Going On?» er låtene med vokal, og de passer godt inn i repertoaret som ellers bl.a. inneholder «Lover Man», «A Time for Love», «It Might as Well Be Spring» og «Do Nothin’ Till You Hear from Me» – trygt og godt altså – som en mild og vakker sommernatt i Stockholms.

Luciano Mosetti og Anders Färdal stortrives tydeligvis fortsatt i hverandres selskap. Det fører til vakker og helt ufarlig musikk.

Tor Hammerø

MILES DAVIS «So What – The Complete 1960 Amsterdam Concerts» DUTCH JAZZ ARCHIVE SERIES NJA 1301 GERRY MULLIGAN «Western Reunion – The Sextet Live In Amsterdam 1956» DUTCH JAZZ ARCHIVE SERIES MCN 0801 MISHA MENGELBERG / PIET NOORDIJK QUARTET «Journey – Live in Amsterdam 1966» DUTCH JAZZ ARCHIVE SERIES MCN 1101 LEE KONITZ / ZOOT SIMS / PHINEAS NEWBORN «Star Eyes» DUTCH JAZZ ARCHIVE SERIES MCN 1201 J.J. JOHNSON «What’s New» DUTCH JAZZ ARCHIVE SERIES MCN 0903 CHET BAKER «Indian Summer – The Complete 1955 Concerts in Holland» DUTCH JAZZ ARCHIVE SERIES NJA0701 SARAH VAUGHAN «If This Isn’t Love» DUTCH JAZZ ARCHIVE SERIES MCN 12006

Det nederlandske jazzarkivet er vel omtrent det eneste som er igjen av det nederlandske musikksentrum, som i mange år har vært en sterk støtte til det alternative, nederlandske musikklivet. Denne organisasjonen ble nedlagt ved nyttår, etter at de konservative politikerne i det ellers så liberale landet, valgte å la den «alternative» musikken seile sin egen sjø. Dette kan på mange måter være et varsel til hva som plutselig også kan skje her på berget også, hvis man får feil politikere til å styre kulturpolitikken.xxxxxxxxxxxx Men Nederlands Jazz Archief har vært forutseende. De fikk tapet flere besøk fra noen av USAs ledende musikere på besøk i Amsterdam på 50- og 60-tallet, og på de herværende utgivelsene får vi møte noen av dem.x Vi velger å starte med MILES DAVIS og hans midnattskonserter i Amsterdam den 9. april 1960, hvor han gikk på scenen i Concertgebauw med John Coltrane (ts), Wynton Kelly (p), Paul Chambers (b) og Jimmy Cobb (dr) på CD 1, og Sonny Stitt i stedet for Coltrane fra samme sted den 15. oktober samme år (to siste låtene på CD1 og hele CD2). Dette var to deler av den legendariske konsertserien «Jazz at the Philharmonic», hvor alt blir styrt med myndig hånd av produsenten Norman Granz.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx De starter med Frank Loessers «If I Were A Bell» og Miles’ «Fran-Dance» før vi går inn i «So What»-modus, med «So What», «All Blues» og «The Theme» i løse, og ikke altfor inspirerte versjoner. Coltrane virker overhode ikke på hugget, særlig på de første låtene, mens Cobb er helt på høyden hele veien. Miles selv har en original og fin solo på «So What», temmelig langt fra den han gjør på originalen, som ble innspilt den 2. mars året før. På «All Blues» går også Miles litt uten[86] jazznytt

ren Hope Masike fra Zimbambwe og vokalist og perkusjonist Calu Tsemane.

Tre år etter den selvtitulerte debutplata kommer oppfølgeren «The Village», og den er blitt et fyrverkeri av en crossoverplate. Det er fjelljazz og afrikansk jungel side om side som om det var den mest naturlige kombinasjonen i verden. Monoswezi gjør nemlig akkurat det bandnavnet indikerer.

De smelter sammen musikalske tradisjoner og kulturer til ett. Det svinger noe avsindig, og det er klin umulig å sitte rolig. Musikken er omarrangert tradisjonsmusikk fra Zimbabwe og er så full av liv og lyst at det snodig å tenke på at den kommer fra det samme landet som Robert Mugabe.

Det eneste ankepunktet jeg har er at plata er altfor kort. Ikke det at snaut 48 minutter er lite. Det er bare det at jeg vil ha mer. Mye mer. For denne plata er det bare en grunn til at du ikke skal løpe og kjøpe. Og det er at du allerede har den.

Roy Ervin Solstad

for det vi er vant til, noe som gjør låta overrakende og interessant, mens kompet «går» på vanlig måte. «The Theme» er en kort «pauselåt», med en fin liten solo fra Miles.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Deretter forflytter vi oss noen måneder fram i tid.

Samme band, men med Sonny Stitt på altsaksofon i stedet for John Coltranes tenorsaksofon (var det kanskje en grunn til at han hørtes uinspirert ut noen måneder tidligere?). På de to første låtene (de to siste på CD1), får vi høre Benny Golsons «Whisper Not» og «Paul Chambers «Ease It», kun med kompet (Kelly på piano, Chambers på bass og Cobb på trommer) i helt greie versjoner, særlig synes jeg Wynton Kelly boltrer seg her, uten å måtte forholde seg til de to blåserne.

Disse to låtene var egentlig åpningslåtene til andrekonserten, men på grunn av at man ville ha med alle sporene med Sonny Stitt, valgte man å legge dem til slutt på CD1.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx CD2 åpner med Gerswins «But Not For Me» med hele bandet på plass. På denne «hørstkonserten» høres musikerne mer opplagte ut enn på vårkonserten. Miles spiller med den gode, gamle overbevisningen. Stitt er frampå med sin myke og litt iltre tone, med fine soloer, og kompet «går», akkurat slik de skal.xxxxxxxxxx Vi får fine versjoner av «Walkin’», «All Of You», «So What» og «The Theme», før kompet gjør «Stardust» og «Old Folks» før hele bandet er på igjen og runder av med de to Miles-låtene «All Blues» og «The Theme».

For meg virker det som høstkonserten fungerte bedre enn vårbesøket. Alle musikerne er mer på hugget, men dette er vel muligens en innspilling for nerdene, som samler alt de kommer over av Miles-opptak. Ellers bringer CD2 mange fine bidrag fra Sonny Stitt som nesten er verdt hele innspillingen alene.

Vi forlater Miles Davis, og konsentrerer oss om barytonsaksofonisten GERRY MULLIGAN og hans stjernelag som gjestet Concertgebauw den 7. april 1956. Jon Eardley (tp), Bob Brookmeyer (vtb), Zoot Sims (ts), Bill Crow (b), Dave Bailey (dr) og kapellmester, barytonsaksofonist og pianist Gerry Mulligan. 15 låter med strålende spill fra alle involverte. Spesielt synes jeg Brookmeyer blomstrer. Fra Jerry Lloyds «Mud Bug» via Basies «Ain’t It The Truth» og Rodgers og Harts «My Funny Valentine», pluss en rekke andre mer eller mindre kjente standarder og noen av Mulliogans fineste komposisjoner, bl.a. den nydelige «Line For Lyons».

Mulligan fremstår også som en morsom konfransier.

Det hele låter løst og ledig, og publikum koser seg.

Sims bidrar med noen vakre og tilbakelente soloer, Mulligan fremstår hele veien som sjefen, og leverer noen stjernesoloer, bl.a. på perlen «Line For Lyons».

En friskere konsert enn de to med Miles Davis.

Den nederlandske pianisten MISHA MENGELBERG kjenner vi godt fra Instant Composers Pool, hvor han sammen med bl.a. trommeslageren Han Bennink har levert frilynt jazzmusikk i 45 år. Begge er å treffe på dette opptaket fra Concertgebauw den 6. april 1966. Sammen med altsaksofonisten Piet Noordijk, bassisten Rob Langereis og den amerikanske trompeteren Ted Curson (på spor 4 og 5), får vi tre låter gjort av Mengelberg, pluss de to siste «Sugar’ N Spice» og «The Leopard», som begge er gjort av Ted Curson.

Piet Noordijk har en skarp tone i altsaksofonen sin, og bassisten Rob Langereis avleverer noen fine soloer og tett og fint ensemblespill. Allerede i førstelåta er Bennink der med et interessant og originalt spill, som allerede her viser hvilken kapasitet han var.xxxxxxxxxx

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:20 Side 87

ANMELDELSER

CÆCILIE NORBY «Silent Ways» ACT MUSIC + VISION ACT 9725-2 Det er ingen overraskelser på Cæcilie Norby sin siste plate. Hun følger den samme oppskriften som har gitt den danske jazzvokalisten så stor suksess tidligere. Det betyr noen egne komposisjoner og en del coverlåter av til dels svært kjente artister fra pop- og rocksjangeren. Hennes versjon av David Bowies «Life On Mars», som kom for noen år siden, har Bowie selv trykket til sitt bryst. Denne gangen er det blant annet Bob Dylan, Leonard Cohen, Tom Waits og Soundgarden som blir kjørt gjennom Norby-kverna.

Dessverre virker plata å være tatt litt på rutinen, for denne gangen blir det litt for trygt og midt i leia til virkelig å få foten til å gå. «Papa Was A Rolling Stone» er derimot et hederlig unntak, der den riktignok begynner litt «glætt» før den tar seg virkelig opp.

Versjonen av Soundgarden-låta «Black Hole Sun» er heller ikke verst, men aller best er Cæcilie Norby på sine egne komposisjoner. Særlig er «Hymnen», som hun har skrevet sammen med ektemann og bassist par excellance Lars Danielsson, vakker.

Roy Ervin Solstad PAAVO «The Third Song of the Peacock» FOUND YOU RECORDINGS FYR024 Helt fra deres første utgivelse i 2007, «Paavo», har det gått ry om musikken og dens hovedpersoner, likesom prisregnet er falt jevnlig. Den uovertrufne vokalartist Sofia Jernberg og den sinnrike pianist Cecilia Persson fant fra

første ferd et fruktbart samarbeid, beroende på en gjensidig åpenhet og respekt for hverandres komposisjonelle ideer, som følgelig kunne realiseres bl.a. med en assosiert reed-seksjon. Deres andre opus «Cancó del Paó» («Peacock Song»), utsendt 2010, følges nå opp av den tredje påfuglsang.

En medfølgende DVD, filmet i et nedlagt meieri nær Rättvik i Dalarna, viser Paavo i hengiven fordypelse og lek i et repertoar, som hovedsakelig stammer fra den første CDen. Besetningen her er, foruten de to kapellmestre, primært de tre rørblåsere Nils Berg (bcl, ts), Thomas Backman (cl, bcl, as, brs) og Marcelo Gabard Pazos (brs, cl), samt Clas Lassbo på bass og Gustav Nahlin på trommer og xylofon.

Tidvis tilføyes Emil Strandberg på trompet, og i to stykker høres alene Fredrik Ljungkvist på tenorsaksofon og klarinett sammen med Jernberg og Persson. Musikken i meieriet befester fullt ut Paavos posisjon som den unike musikkgruppe, hvor en total integrering av elementene - fra euro-klassisisme, bebop-jazzens tette linjeføringer med ekstreme Eric Dolphy-relaterte intervallspring, samtidsmusikalske eruptiver samt svensk folketone - lykkes. Visselig er musikken kompleks, men i realiteten virker den med sitt virtuost lekende uttrykk i sin klare harmoniske base umiddelbart lyttervennlig - og eventyrlig kva melodikkens radikale utspenning i den harmoniske ramme.

På CDen høres et nytt repertoar, studioinnspilt i 2012. Musikkens karakter er gjenkjennelig, men som noe nytt er

Mengelbergs komposisjoner er her mer influert av Thelonious Monk, enn av den friere musikken han og Bennink egnet seg til i ettertid. Men de ligger langt framme i utviklingen, uten at det virkelig «tar løs», selv om Mengelbergs soloer er gjenkjennelige, et sted mellom Cecil Taylor og Thelonious Monk. Hør bare på hans fine spill i låta «Journey».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Ted Curson var på denne tiden ferdig hos Charles Mingus, og oppholdt seg en tid i Europa hvor han spilte der det var bruk for ham. Hans spill på denne innspillingen er litt for oppjaget og stressa, noe som fører til at de andre musikerne lar seg påvirke, og de to låtene blir mer som et par uhøytidelige jamlåter, enn god jazz.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx En fin dokumentasjon på noen av de mest interessante, nederlandske musikere, før de ble «tatt» av frijazzen.

Så over til konsertserien «Jazz From Carnegie Hall», som hadde tatt veien over havet. Den 27. september 1958 fikk man høre seks forskjellige sammensetninger i løpet av samme kveld. Først ut er PHINEAS NEWBORN TRIO. Phineas Newborn (p), Oscar Pettiford (b) og Kenny Clarke (dr) i Clifford Browns «Daahoud», Carpenters «Walkin’» i en svært tilbakelent versjon, og Mills og Sampsons «Blue Lou». Tre fine pianotriobidrag med et av datidens sterkeste komp.xxxxxxxxxxxxxxxx Deretter kommer altsaksofonisten LEE KONITZ til, og gir oss de to standardene «Star Eyes» og «Lover Man» i fine versjoner. Konitz spiller utracoolt, særlig på «Lover Man», og han kan rolig overlate spotlighten til tenorsaksofonisten ZOOT SIMS etter to solide avleveringer. Vakkert!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Sims gjør «Sunday» og den gamle sliter «Willow Weep

to velvalgte komposisjoner «utenfra», av den avdøde pianist Per Henrik Wallin, tatt med, og dessuten har Jernberg og Persson strippet ned til trioformat med Fredrik Ljungkvist som tredje part, hvilket befordrer en økt fleksibilitet i vekslingen mellom passasjer av notert og improvisert art.

Enn videre er Ljungkvist formentlig Europas mest uttrykksfulle saksofonimprovisator, som med sin store lyttekapasitet formår å løfte frem flere aspekter av Paavos musikk. Resultatet er overveldende og begeistrende.

Jernbergs eksistens-reflekterende tekster kan være underfundige, sensitive og karske og har alltid en art poetisk musikalitet. Særlig bevegende og foruroligende er hennes familierettede dedikasjon til Gunnar Jernberg (19052003), «Shaped Shiver». Tekstene smyger seg stramt med melodiene, men er også utsatt for vokal improvisasjon. Det er en svimlende dyp innforståtthet mellom de tre musikere, som får det frie uttrykk til å blomstre.

Jernbergs stemmeeksperimenter – med pointillistiske svirp, strupelyder, growls, mikrotonale glidninger og spontane, intervallspringende linjer fører inn i uante landskap. Ljungkvist omgås flageoletter og splittoner i sine dramatiske saksofon-fabuleringer, og enda sterkere griper hans klarinettspill med sin smidige bevegelighet og eminent stofflige tone (hør «Fånerier Nr 8» av Per Henrik Wallin og Perssons «Skimmel»). Og Cecilia Persson, som generelt navigerer hele musikken med sine euro-impresjonistiske akkordbrytninger, overrumpler denne lytter med et par intense høyrehånds meislende

klaversoli (Wallins «Tattis Bounce» og Jernbergs smukke, avsluttende «Sleep»).

Man blir grepet av dyp takknemlighet for all denne musikalske kraft og skjønnhet. Paavos tredje opus har lagt nye alen til gruppens musikalske format – tro om det kunne la seg gjøre – og tegner seg som en totalt genrebrytende milepel i nordisk musikk.

Bjarne Søltoft PENTATOMICS «This Is Not A Drill» Håkon Skog Erlandsen (s), Stein Olav Pedersen (b), Eirik Fjelde (keys), Trond Sverre Hansen (dr) REFLECT RECORDS NO EFY1201 Det hender jeg får inn CDplater som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Det er ofte en kobling av litt hjemmesnekra følelse når man ser coveret og navnene som spiller er ikke like lette å finne ut noe særlig om.

Jeg var en stund redd for at Pentatomics var noe av det samme (selv om coveret ikke er så ille), men Trond Sverre Hansen har jeg hørt ved flere anledninger både på CD og konsert, så jeg la plata i spilleren og åpnet sansene. Bare for å ha sagt det med en gang. Det bør mange gjøre, for denne nordnorske kvartetten kan virkelig sine saker, og spiller forrykende. Erlandsen på saksofon kan minne litt om Joshua Redman, og det er amerikaneren som bør ta det som en kompliment. Musikken er til tider utrolig funky med en svært solid rytmeseksjon i Hansen og Pedersen. Fjelde på Fender Rhodes og diverse andre «brett» kan tydeligvis sin Joey De-

For Me» med stor overbevisning. Kompet blir litt borte i opptaket, men det er ikke så farlig, så lenge vi får høre Sims slepne og kreative saksofonstrekk.xxxxxxxxx Så får vi besøk av pianisten RED GARLAND og hans trio. Det vil si at man beholder bass og trommer og bytter ut Newborn med Garland. «C Jam Blues» og «Makin’ Whopee» i fine versjoner, hvor spesielt trommeslageren Kenny Clarke får vist seg fram.xxxxxxxxxx Deretter kommer Lee Konitz og Zoot Sims inn igjen og gjør en helt grei versjon av Coltranes «Yardbird Suite» før kompet (under bassisten Oscar Pettifords navn) gjør Pettiford-komposisjonen «Bohemia After Dark» og Carmichaels «Stardust».

Scheveningen dagen etter. Bandet består av Dick Twardzik (p), Jimmy Bond (b) og Peter Littman (dr), som geleider Baker trygt gjennom 12 standarder. På denne tiden var Chet Baker i god form. Han oppholdt seg mye i Europa, og klarte å holde narkotikabruken på et anstendig nivå (ikke verst når vi snakker om den liberale narkopolitikken i Nederland).xxxxxxxxxxxxxxx Her spiller han med en fin tone og ideene er helt på plass hele veien. De seks første låtene er fra Amsterdam, mens resten er opptak fra Scheveningen. Derfor får vi flere av låtene to ganger, og det høres ut som dagen i badebyen har gjort Baker godt, for på opptakene herfra låter han tilbakelent og fin.

Trombonisten J.J. JOHNSON gjestet også Concertgebauw, noen dager før «Jazz from Carnegie Hall», den 17. august 1957. Med seg i bandet hadde han tenorsaksofonisten og fløytisten Bobby Jaspar, pianisten Tommy Flanagan, bassisten Wilbur Little og trommeslageren Elvin Jones. Litt dårligere lyd på dette opptaket enn de foregående, noe som spesielt går utover pianisten Tommy Flanegan, men de «peiser på» hele gjengen, spesielt er det morsomt å høre salige Elvin Jones i denne settingen. 13 standarder avleveres på en strålende og «røddig» måte, hele veien med flott spill av kapellmesteren sjøl.

Sist ut er vokalisten SARAH VAUGHAN som besøkte Concertgebouw 7. juni 1956, samme dag som hun var i TV-studio i Bussum (her som de to bonussporene «If This Isn’t Love» og «Passing Strangers» med Don Byas på tenorsaksofon, Arvell Shaw på bass og og Art Morgan på trommer, som gjorde andresettet på konserten i Concertgebauw). På resten av innspillingen er Ronnell Bright med på piano, Richard Davis spiller bass og Art Morgan som trakterer trommene.xxxxxxxxxxxxxxx Som forventet, får vi en perlerad av standarder hvor Vaughan synger på sin karrakteristiske litt «hengende» måte. Nesten som å høre Dexter Gordons saksofon.

Opptakene er helt ok, selv om kompet blir litt borte når Vaughan setter inn «støtet».

Jan Granlie

Amsterdam ble aldri trompeteren CHET BAKERs favorittby. Det var her han falt ut av et hotelvindu og døde den 13. mai 1988, men han var også en flittig gjest i byen opp gjennom årene , både på gode og mindre gode dager.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Indian Summer» er opptak fra Concertgebauw den 17. september 1955, og fra en konsert i badebyen

jazznytt [87]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:20 Side 88

ANMELDELSER

Franscesco. Favorittlåta mi er «Call Future», og det er bare å ta telefonen, for dette er en kvartett som definitivt har livets rett med sin salige blanding av ungdommelig iver, talent og erfaring. Disse vil jeg oppleve live også. Kanonskive.

Roy Ervin Solstad PETTER O HANNA «Rendition of a Whisper» Hanna Gjermundrød (v, div), Petter Vågan (g, div) GIGAFON GIGA009 Dette er duoen Petter o Hannas andre innspilling. Den er gjort i Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre. Et sted som tydeligvis har gjort de to musikerne godt. For «Rendition of a Whisper» er en fin eksperimentell plate, de to kan være svært stolte av.

Musikken er vokal/gitarbasert og alt er improvisert fram i studio, uten «rene» tekster, men med ordløs sang som spenner fra noe som kan minne om middelalderballader (hvor flere stemmer er lagt oppå hverandre), via mer streite «viser» til eksperimentelle strekk hvor begge møter den store utfordringen slike eksperimenter er.

Her føler jeg at begge musikerne lander trygt med alle beina på bakken.

Improvisasjonene er varierte og det er en spennende utvikling innenfor hver låt, og låtene seg imellom.

Gjermundrød har en lys stemme som hun utnytter for alt den er verdt, både når hun synger «alene», eller der hvor hun legger flere stemmer på hverandre. Vågan er en kreativ gitarist, som gjør mange interessante ting med «reipa», og han prøver aldri å vise fram alt han kan av tekniske hurtigløp.

Det viktigste er helheten i musik Jan Granlie PGA «Corrections» VA FONGOL/NY LYD Det Oslobaserte plateselskapet Va Fongool har som mål å lage fæl musikk («ugly music»). PGA skal i så måte være et nytt eksemplar av denne sorten i følge plateselskapet. Etter å ha hørt gjennom spor som «Out Of Tune» og «Catalogue» så er selskapet særdeles og usedvanlig defensive på egne vegne. Slik jeg oppfatter det, er selskapet seriøst opptatt av nylyd eller vellyd med masse plass til eksperimentering og improvisasjon. Skapt for unge fremadstormende musikere. Ny lyd og Va Fangol har også som mål å søke etter musikalske ferdigheter til det ytterste og ta hånd om stilarter uten fast anker. De vil antagelig være med å prege samtidsmusikken og fylle skoene etter Arne Nordheim. PGAs improvisasjon og eksperimentelle utfordring er å fange interesse nok til å kunne overtale jazz i tradisjonell forstand. Det gjelder å henge med i svingene. Fredrik Luhr Dietrichson på bass (Wolfram Trio, Moskus, Skadedyr) og Martin Gismervik på trommer (Sag-

For kr 350.- får du Jazznytt rett hjem i postkassa fire ganger i året. abonnér på www.jazznytt.no [88] jazznytt

stuen, Karokh, Wolfram Trio) henger definitivt med. De har i hvert fall fått friheten til å kunne utfolde seg fritt på albumet «Corrections» Lasse Haugen PINK FREUD «Horse & Power» UNIVERSAL MUSIC POLSKA 370 262 0 Bass, trommer, bassklarinett, baritonsaksofon, trompet, trombone og vokal er de instrumentene Pink Freud har å veksle på blant sine fire medlemmer.

Det gir det polske bandet en relativt mørk klang, for å si det forsiktig.

Siden debuten på plate i 2001 har kvartetten gitt ut sju plater, mens «Horse & Power» er deres åttende.

Musikken er tøff og groovy, og kan ligne på drum’n bass-sjangeren til tider. Likevel er den trygt plasser i fusion-klassen innenfor jazzen. Pink Freud stjeler som ravner fra rocken, og mang et progrockband kunne nok solgt sjela si til Gamle-Erik for å ha en rytmeseksjon som disse polakkene. I februar holdt Pink Freud konsert i Oslo, og det er bare å håpe at det ikke blir lenge til neste gang de tar turen innom gamlelandet. For er Pink Freud like gode live som de er på plate, kan jeg nærmest garantere en fantastisk konsertopplevelse. En utrolig heftig plate.

Roy Ervin Solstad QUEST «Circular Dreaming» ENJA ENJ-9594 2 Quest er selvfølgelig gruppen til saksofonisten Dave Liebman og pianisten Richie Beirach med Billy Hart på trommer og vekslende med bassistene George Mraz og Ron McClure, her med sistnevnte på plass. Quest’s første album kom i 1981, så dette er drevne folk. «Quest plays the music of Miles’ 60s» står det på omslagsheftet. Det dreier seg da om Miles fra perioden med den såkalte andre store kvintetten, den med Wayne Shorter på saksofon. Her får vi Quests versjoner av Shorter-komposisjonene «Pinocchio», «Prince of Darkness», «Footprints», «Vonetta» og «Paraphernalia». «Hand Jive» av Tony Williams er også med.

Dave Liebman bidrar med «M.D.» (hva kan han ha ment med det, tro?) og Richie Beirach med tittelsporet «Circular Dreaming». Bandet tar et friskt grep om «Footprints» der de gjør om fra originalens 6/8 til en opp-tempolåt i 4/4. Betenkeligheter til tross så fungerer det bra, som alt ellers på denne CDen. Anmelderens subjektive konklusjon er enkel: Sånn skal jazz låte! Løp og kjøp, som redaktøren pleier å si.

Harald Opheim IIRO RANTALA / MICHAEL WOLLNY / LESEK MOZDZER «Jazz a Berlin Philharmonic I» ACT 9556-2 Rantala (Trio Töykeät), Michael Wollny [em] og Mozdzer (Lars Danielsson, bl.a.) Innleidde ein konsertserie i kammermusikksalen i Berlinfilharmonien i desember i fjor, med eit program som inneheldt alt frå Bach til Corea kombinert med ein god porsjon sjølvlaga stoff.

Dei tre pianistane opptrer enten solo eller firhendig. Berre i avslutninga er alle på scenen samstundes. Det byrjar ikkje så bra. Rantalas arrangement av

«Aria» frå Goldberg-variasjonane haltar til tider og same mann har signert den søtlåtne «Tears for Esbjörn». Meir substans blir det med Wollnys «Hexentanz» og Mozdzers «No Message». Der i frå og ut er musiseringa inspirert og variert, men når dei store høgder med Coreas «Armando’s Rhumba». Her trør alle skikkeleg til, Mozdzer på Fender Rhodes. Det går over stokk og stein, men gnistrande godt er det.

Lars Mossefinn KNUT REIERSRUD BAND & TRONDHEIMSOLISTENE «Infinite Gratitude» Knut Reiersrud (g), Bjørn Holme (g), Nikolai Eilertsen (b), Andreas Bye (dr), Alexander Robson (vi), Sigmund Tvete Vik (vi), Åshild Breie Nyhus (vla), Anders Rensvik (vla), Øyvind Gimse (cel), Katrine Pedersen (cel) KIRKELIG KULTURVERKSTED FXCD 384 Et helt liv i bluesens tjeneste har plassert Knut Reiersrud helt øverst på blueselskernes takknemlighetsliste, både som formidler av egen musikk og programleder for «Bluesasylet» på NRK P2 i en årrekke. På sin bortimot 20. utgivelse som bandleder (han har bidratt som gitarist på rundt 300 innspillinger) har han fortsatt bootsene på, men er langt unna territoriet vi kjenner ham.

Vi må faktisk nesten to hundre år tilbake i tid, til Beethoven, Grieg og Chopins tid. Reiersrud tar for seg Schuberts strykekvartett i C (1828) og Brahms strykesekstett i Bbdur (1860) på sin siste plate «Infinite Gratitude».

Fra øverste hylle har han plukket med seg seks musikere fra Trondheimsolistene og arrangert ut temaer fra musikken for sin egen kvintett, så vi har totalt 11 musikere i sving.

Fusjon mellom klassisk musikk og andre sjangere er nærmest blitt et pliktløp for ensembler som Trondheimsolistene, KORK og Fläskkvartetten for å nevne noen få. Men det er vel første gang et bluesband og en strykeorkester slår sine hoder sammen, hvis vi ser bort fra William Russos obskure «Three Pieces for Blues Band and Symphony Orchestra» fra 1968. Så spørs det om dette frister til gjentagelse, etter å ha hørt plata noen ganger kan jeg nok finne flere argumenter mot enn for.

For det første sliter kvintettene om å enes om en felles frasering. Dette blir særlig tydelig i første kapittel (Schubert) hvor bandet først legger seg på et seigt backbeat og siden en drivende 3/4-groove mens strykerne holder på sin «punktert-åttendel-+-sekstendelrytmikk». Hver for seg bevitnes utvilsomt høy kvalitet, men blandingen trekker summen nedover istedenfor å oppnå en høyere enhet.

De beste øyeblikkene finnes i kapittel 2 (Brahms), hvor Reiersrud drar til med noen saftige og deilige blueskor som Mark Knopfler ville vært stolt av.

Kapittelets Part II er delt opp, slik at blueskvintetten styrer de første fire minuttene til dramatiske høyder, mens strykesekstetten galopperer vilt gjennom en kort koda før de kommer sammen igjen i Part III. Synd å si det, men det beste med foreningen av disse to verdenene er faktisk når de spiller hver for seg.

Fusjoner er alltid interessante å være vitne til, men noen ganger blir resultatet faktisk mindre enn de fusjonerte bestanddeler.

Svein Magnus Furu

RONJA «Il Callebrone» Magnus Nergård (b, komp) Johan Lindvall (p, komp) Harald Lassen (ts), Andreas Vildthagen (dr) HAVTORN RECORDS HRCD005 Musikkhøyskolestudentene i Ronja sparker virkelig fra seg på debuten deres. De løper ut i alle retninger, som unge band gjør i dag, men når de samler trykket som finnes i denne besetningen, treffer de deg midt i trynet.

Da låter de også overaskende likt Atomic egentlig. Kanskje det rett og slett er sånn akustisk avant-jazz låter når nordmenn og svensker samarbeider.

Ellers får man som sagt servert mye rart. Tommelpiano, pop-akkorder på strykebass, snutter med tullefrijazz og referanser til Ronja Røverdatter, som bandet av en eller annen grunn er kalt opp etter, er tydeligvis hverdagskost for denne gjengen. Man hører det også, alt låter helt naturlig og er gjennomført i galskapen sin.

Så alt i alt låter dette egentlig skikkelig bra. Selv om pianolyden er litt rar et par steder, men det bør ikke plage noen. Og når først bandet flørter med lydbildet fra «African Pepperbird» følger de det ikke opp. Her tror jeg de finner noe som kler dem enda bedre.

Uansett, egentlig ikke noe galt med låtmaterialet, som faktisk virker både skisseaktig og gjennomkomponert på samme tid. Alle i bandet vinner, uten at noen stikker seg ut mer enn andre.

En sprikende solid debutplate fra en gjeng unge musikere som dukker opp på en festival nær deg.

Arthur Piene FLORIAN ROSS «Front Room Songs» FUHRWERK MUSIK FWM 007 Florian Ross er en 42 år gammel tysk pianist, organist, arrangør, komponist og bandleder som har markert seg svært fordelaktig i en rekke sammenhenger helt siden slutten av det forrige årtusenet. Vi har møtt han i alt fra solotapning til storband – og det meste mellom disse ytterpunktene og Ross har ustoppelig bekrefta sitt talent.

Innafor det moderne, melodiøse uttrykket Ross har bestemt seg for å utforske, har han i tillegg til en rekke egne konstellasjoner også jobba med flere storheter som Bob Brookmeyer, John Scofield og Tommy Smith – det sier noe om hvor Ross befinner seg og hvilken anseelse han nyter.

Her møter vi han i en spesiell solotapning. Studioeier og tekniker Benno Glüsenkamp, som Ross hadde jobba sammen med mange ganger, kom opp med forslag om å lage ei soloskive der Ross spilte både piano og orgel – samtidig. Som foreslått, så gjort - og i løpet av to aprildager i fjor tok Ross for seg et repertoar bestående av til dels egne låter, standardlåtene «Alice in Wonderland» og «I Should Care», Paul McCartneys «Blackbird», Kenny Wheelers «Everybody’s Song But My Own» og den vakre tyske sangen «Der Mond Ist Aufgegangen».

Med sin langt framskredne teknikk og ditto musikalitet har Ross laga ei soloskive der han spiller med og mot seg sjøl på et morsomt vis. Hva som er gjort først og sist av orgel og piano og av komp og kor vet jeg ikke, men det betyr ikke noe som helst heller: Det

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:20 Side 89

ANMELDELSER

Dette er to plater fra et av Nederlands mest kreativt ensembler. De entret Norge for første gang i vår. Det bør ikke bli siste gang vi får muligheten til å høre denne gjengen på en av våre hjemmebaner.

I COMPANI «The film music of Nino Rota» ICDISC.NL 1102 «Extended 2013» INDISC.NL 1301 I Compani avsluttet årets Vossa Jazz med sin hyllest til divaene i filmhistorien. De ga publikum en heidundrandes konsert i Fraktgodsen, som en fullsatt sal gledet seg storligen over.xXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX Bandet, eller ensemblet er vel et bedre ord for denne gjengen, har utgitt over 20 plater de senere årene, mye med musikk knyttet til filmverdenen, så som innspillingen «Garbo» som kom i fjor, «Last Tango in Paris» fra 2011 og «Fellini» fra 2004.XXXXXXXXXXXXXXXXXXxx Nå er de på banen med to nye produksjoner, den første med musikk av den italienske komponisten Nino Rota (som ble verdensberømt for sin komponering til filmer av Federico Fellini), og den andre med diverse liveopptak som på en strålende måte viser bandets store spennvidde. Spennende? Ja, absolutt!xxxxxxxxxx Bandet ledes av saksofonisten og klarinettisten Bo van de Graaf. Og han har med seg en gjeng svært gode ensemblemusikere og solister fra den nederlandske toppdivisjonen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «The film music of Nino Rota» er en slags samleplate hvor man har plukket litt fra tidligere Rota-innspillinger. Noe er fra platen «The Music Of Fellini, noe er fra «Ecco!», «Luna Triste» og flere andre av bandets store katalog.xxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXxxxxxxxxxxx Musikken kan, i store trekk, sammenlignes med for eksempel Carla Bleys større band på 80-tallet, eller landsmannen Willem Breuker og hans vanvittig morsomme kollektiv. Andre ting kan gå under de «mildere» utspillene fra Instant Composers Pool (ICP), mens andre ting er smelltøff, italiensk cabaretmusikk og sirkus.xxxxxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXxxx Ei morsom plate som viser at det også finnes galskap i en by som Nijmegen, og at det er flere musikere der

ute som har sett mulighetene i Nino Rotas musikk. Ytterst morsomt!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «Extended 2013» er bandets nyeste innspilling som nylig er sluppet ut fra Nijmegens mørke bakgater (hvis slike finnes i den nederlandske byen). Her møter vi ensemblet i en rekke forskjellige varianter og konstellasjoner. Ikke mindre enn 23 musikere er involvert i de forskjellige liveinnspillingene, hvor både musikere og publikum deltar.xXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXx Det starter med en hyllest til Sun Ra, ført i pennen av orkesterlederen Bo van der Graaf. Han står også ansvarlig for de fleste låtene på denne «skjæringen», men vi får også nære møter med Nino Rota, salige Sun Ra, en av låtene er gjort av Frank Nielander (bandets altsaksofonist), en improvisert duo mellom cellisten Jacqueline Hamelink og vokalisten Simin Tander, en låt av trompeteren Wouter v Bemmel og en han har gjort sammen med bassisten Arjen Gorter og bandeonisten Michel Mulder. Alt sammen i en fest av en plate, hvor alt er lov og ingen begrensninger er satt. Det starter med sirkus og hæla i taket. I andrelåta «The Freejazz Karaoke» har de for alvor tatt grep om publikum. Låta gjøres fritt improvisert etter forskjellige grafiske elementer som dukker opp på bakveggen. Morsomt nok, men garantert mye morsommere hvis man var tilstede på konserter å fikk se hva som dukket opp på bakveggen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Deretter glir man over i en slags fransk krimlåt. «Morning» er det perfekte navnet på låta. Man ser for seg søppel som blåser bortover en mørk bakgate i den mer stusselige delen av Paris mens søppeltømmerne er ute for å gjøre jobben sin. Vokalisten Simin Tander bidrar fint med å gjøre stemningen skummel og utrygg, og resten av bandet høres ut som de er vant til å ferdes

ute på denne tiden av døgnet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx «WAM» er på trio med Woulter v Bremmel (trumpet), Michel Mulder (bandoneon) og Arjen Gorter (bass), og vi forflytter oss til bakgatene i Rio de Janeiro eller innover der. En fin liten, kollektiv improvisasjon med nydelig spill fra alle tre. «Vocal Improvisation» med vokalisten Simin Tander og cellisten Jacquelne Hamelink er et fint avbrudd inn i den moderne, klassiske verdenen, hvor ikke minst Simin Tander beviser at hun er en strålende vokalist. Vi har fulgt henne noen år, og her slår hun seg virkelig løs. Det samme kan sies om cellisten Hamelink. Et nydelig mellomspill i samtidsmusikkens verden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXXXxxxxx Denne glir umerkelig over i Hamelinks nydelige cellospill i «La Dolce Vita slow» av Nino Rota, før resten av bandet igjen er på plass i «Il Duca di Würtemberg», og vi er tilbake i «galskapen» igjen.xxXXXXXXXXXXXXXXXx Og slik fortsetter det. Noe er sirkus på øverste hylle, mens andre ganger tas det hele ned i noen få øyeblikk, slik at vi får «puste på ei stønn».xxxxxxxxxxxxxXXXXXx Det hele avrundes med Frank Nielanders «The Happy Cooker», og vi ender vår reise i New Orleans, med en seig og morsom låt vi bare må nyte. Det er en mørk kveld, det er altfor varmt ute og i nabobaren henger noen skjeggete loslitte menn med hvert sitt whiskyglass.xxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXxxxxxx Dette er to plater fra et av Nederlands mest kreativt ensembler. De entret Norge for første gang i vår. Det bør ikke bli siste gang vi får muligheten til å høre denne gjengen på en av våre hjemmebaner. To strålende innspillinger!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx, Jan Granlie

jazznytt [89]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:20 Side 90

ANMELDELSER

LUCIANA SOUZA «Duos III» SUNNYSIDE SSC 1315 «The Book of Chet» SUNNYSIDE SSC 1316 Vokalisten Luciana Souza er innehaver av en amerikansk Grammy, noe som tyder på at det er kvaliteter ute og går.

Hun er født i Säo Paulo i Brasil, og har en poet til mor og musiker til far. I hjemlandet har hun de senere årene sanket priser som om det var midt i makrellsesongen på Sørlandet, og hun er definitivt en av de nye, store stemmene i landet. De to platene som nå er lansert i Norge, er hennes niende og tiende som soloartist, men hun har medvirket på ei røys med plater, bl.a. med Herbie Hancock («River»), Bobby McFerrin, Vince Mendoza, Till Brönner og en haug andre.

Musikken på «Duos III» er mer eller mindre kjente låter fra bl.a. Antonio Carlos Jobim, Marco Pereira, Toninho Horta, Gilberto Gil og andre markante skikkelser fra den brasilianske jazzen, Hun gjør duetter med Toninho Horta, Romero Lumbambo og Marco Pereira, og alt flyer sommerlekkert forbi.

Souza er en glitrende tolker av denne musikken, som vi her hjemme stort sett får gleden av å høre fra Trio de Janeiro. Det lukter sol, sommer og solfaktor av denne musikken, og alt er gjort på en fremragende måte. De tre gitaristene som medvirker, er nok tre av de absolutt sterkeste utøverne av denne musikken i dag, og vi koser oss hele veien gjennom sommerkvelden.

På «The Book of Chet» møter vi henne i et litt annet landskap. Chet i denne sammenhengen er selvsagt trompeteren og vokalisten Chet Baker, som gjorde noen strålende plater i løpet av sitt relativt tragiske liv. Her har Souza fått selskap av gitaristen Larry Koonse, bassisten David Piltch og trommeslageren Jay Bellerose i en samling standardlåter, med «The Thrill is Gone» som åpning, via «He Was Too Good To Me», «The Touch of Your Lips», «I Fall In Love Too Easily» med flere, og det hele ender med den fine «You Go To My Head», alle låter gjort udødelige av bl.a. Chet Baker.

Her synger hun på en mye mer slepen måte enn på «førsteplata», kanskje for å nærme seg Bakers måte å utrykke seg på, uten at jeg er sikker på om jeg liker det så godt. Innimellom ligner det nesten skremmende mye på Baker, særlig i fraseringer og måter å angripe låtene på, og hun har full kontroll på hva hun gjør. Kompet er mest med for å understøtte Souzas vokal, noe de gjør på en helt grei måte.

To fine innspillinger hvor jeg foretrekker «orginalen», med de brasilianske duettene. Det virker som det er der hun føler seg mest hjemme.

Jan Granlie

viktige er at det funker, og det gjør det hele veien.

Tor Hammerø NAOKO SAKATA TRIO «Flower Clouds» ATELIER SAWANO AS 129 Den japanske pianisten Naoko Sakata har valgt å bosette seg i Göteborg.

Det vil si, hun har studert der, og etter mye om og men, fikk hun også permanent oppholdstillatelse i Sverige, noe det svenske jazzliv skal være veldig glade for. For her har de bragt til landet en gudommelig pianist, som med sin klassiske bakgrunn bringer store ting inn i det svenske jazzpianolandskapet.

«Flower Clouds» er hennes andre utgivelse i eget navn, sammen med sin faste trio bestående av bassist Anton Blomgren og trommeslager Johan Birgenius. Selv har Naoko studert under bassisten Anders Jormin, noe man nesten kan høre i det lyriske og fine spillet hennes. Hun befinner seg tett opp til hva vi gjennom mange år har fått servert på gullfat fra pianisten Bobo Stenson, men selvsagt med egne preferanser og ideer i tillegg. All musikken er skrevet av bandmedlemmene, enten hver for seg eller som et kollektivt verk. Bassisten Anton Blomgren (også med Anders Jormin som læremester?) har en fyldig og fin tone i bassen, og både hans ensemblespill og soloer er av svært høy kvalitet. Trommeslageren Johan Birgenius spiller streit der han skal gjøre det, og slipper seg løs med mange interessante og fine innspill der det er behov for det. Og over det hele rager den lille japaneren med myndig hånd.

Komposisjonene er i hovedsak lyriske og fine. Bare innimellom improviserer de mer fritt og uhemmet, noe som gjør platen spennende. Favoritten blir nok allikevel den fine «Bucharest» ført i pennen av Birgenius.

Dette er en trio som er i ferd med å vokse seg store i det svenske jazzmiljøet. Nå er det på tide at de også slår gjennom her på berget, og blir sendt ut mellom fjorder og fjell for å gi også oss nordmenn enda mer nydelig pianotriojazz. Og da er det vel bare å anbefale innkjøp av både denne og debutplata «Kaleidoscope».

Jan Granlie PONCHO SANCHEZ / TERENCE BLANCHARD «Chano y Dizzy!»

CONCORDE PICANTE CPI 33095-02 Chano er selvfølgelig Chano Pozo, kubaneren som spilte i Dizzy Gillespies forskjellige orkestre til han døde uventet i 1948, bare 33 år gammel.

Poncho Sanchez er en av Chanos disipler, og bruker sitt tjuefemte album på Concorde til å hylle den gamle mesteren. Trompetisten Terence Blanchard trer inn i Dizzys rolle. Albumet åpner som det seg hør og bør med en medley bestående av «TinTin Deo» (Pozo-Walter Fuller), «Manteca» (Pozo-Gillespie-Fuller) og «Guachi Guaro» (Pozo-Gillespie). Vi får ellers høre Dizzys kjente komposisjoner «Con Alma» og «Groovin’ High» foruten «Arinanara» av Chano og videre tre låter av bandets trombonist Fransisco Torres for å nevne noen. Albumet inneholder mambo, salsa og bop i en herlig blanding. Alt er kompetent og fint spilt, men siden nå herrene Chano

[90] jazznytt

og Dizzy er ettertrykkelig brakt på bane, kan jeg ikke fri meg fra å ønske at det hadde vært fint om de hadde vært der for å sette fyr på bandet.

Det mangler litt på det nå.

Harald Opheim SYNNE SANDEN «Climbing the Rainbow» ASPÉN 008 Vokalisten Synne Sanden kom med sin solodebut «When Nobody’s Around» for et par år siden, ei plate vi hadde stor sans for i Jazznyttredaksjonen. Nå er hun ute med sitt andre solofremstøt, etter å ha brukt tid på trioen Chilli Vanilla en periode.

Hun har invitert med en lang rekke gjester, bl.a. Susanna Wallumrød og Thomas Dybdahl for virkelig å få fram de stemningene hun ønsker. Mesteparten av instrumenteringen og arrangeringen er gjort av Lars Fremmerlid og Bendik Hovik Kjeldsberg, mens hun selv står ansvarlig for tekstene.

Jeg føler at dette er blitt et mye tettere og mer «planlagt» album en «førsterunden». Det er mindre jazz å spore, og avstanden til for eksempel Bel Canto, Anja Garbarek og en del «kunstpop» fra BeNeLux-landene er åpenbar.

Sanden synger med en overbevisende stemme gjennom hele innspillingen.

Hun har den totale kontroll over hver tone som fremføres, noe som styrker plata. Det eneste negative jeg har å bemerke, er at ikke alle låtene er like overbevisende denne gangen. Uten at det gjør så fryktelig mye. Tredjesporet «Can I Trust», er blitt en favoritt.

Og uansett hva jeg har av små negative bemerkninger, så er dette en andrerunde som Sanden og hennes medsammensvorne kan være stolte av.

Jan Granlie HEINZ SAUER / MICHAEL WOLLNY «Don’t Explain – Live in Concert» ACT MUSIC ACT 9549-2 Ny tysk jazz har skapt en allianse, en allianse som er som det heter «made in heaven» på tvers av generasjoner.

En av de viktigste saksofonistene i den nå femti år gamle tyske moderne jazzen, Norges-vennen Heinz Sauer, sammen med den unge pianisten Michael Wollny. Mens Heinz Sauer ikke burde behøves å omtales nærmere, er Wollny kanskje først og fremst kjent fra den unge tyske trioen [em]. Men allerede i 2005 møttes disse to, det den gang unge vidunderbarnet Michael Wollny og den veletablerte Heinz Sauer. Duoen skapte ny vidunderlig musikk på tvers av generasjonene.

Siggi Loch, som er ansvarlig for det tyske platemerket ACT, var tidlig ute og fikk utgitt duoen på plata «Certain Beauty» i 2006.

Nå er de ute med et konsertopptak fra Darmstadt i september 2012. Sauer har en helt spesiell tone i hornet, en tone som Michael Wollny perfekt reflekterer og spiller videre på og utfyller.

Som tittelen viser, har de begge en fascinasjon for standard-låter, ikke bare er Billy Holidays «Don’t Explain» tittel-låta, men vi får også Miles Davis’ «All Blues». Dessuten moderne standardlåter som Princes «Nothing compares 2U», så vel som Esbjörn Svenssons «Believe Beleft Below».

Johan Hauknes

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:20 Side 91

ANMELDELSER

SHERIFFS OF NOTHINGNESS «A Winter’s Night at the Crooked Forest» Kari Rønnekleiv (vi), Ole Henrik Moe (vla) SOFA 540 Etter «A Summer’s Night at the Crooked Forest» (2011) blir det en dyd av naturlighet å følge opp med en ny årstid for strykeparet Rønnekleiv / Moe. Vinternatten domineres av en veldig storm i platens lengste spor – «Blizzard» – en storm som gestaltes av raske tremoloer, så iskaldt og hardt gnukket at det formelig fryser inn til beinet. Tilfeldigheten vil ha det slik at jeg setter på platen på det nye årets foreløpig kaldeste dag, så omstendighetene kunne ikke vært mer passende. Jeg legger en kubbe til på peisen og setter på «Peismusikk».

Men vinteren jo ikke utelukkende et kuldehelvete (med mindre man bor på Tynset). «The First Snow Queen» og den filosofisk titulerte «You are walking on a sleeping summer» viser vinterens mangfoldige ansikt fra en mer forsonlig vinkel. Jeg tenker umiddelbart at titlene må ha kommet først, så godt treffer de hver improvisasjons uttrykk. Eller er det kanskje

kun et hjernens fatamorgana som søker etter sammenhenger på steder der de ikke finnes?

«A Winter’s Night…» følger opp der forgjengeren slapp med mer av samme mynt. Virkemidlene er mer eller mindre de samme, samspillet like symbiotisk og improvisasjonene like sterke formmessig. På mange måter en veldig lik plate som forgjengeren med andre ord, selv om teksturene kanskje er noen hakk skarpere i kantene. Men det er fordi vinteren er så kald i Norge. Spesielt på Krokskogen.

Svein Magnus Furu COLIN STETSON & MATS GUSTAFSSON «stones» RUNE GRAMMOFON rcd 2136 Colin Stetsons navn kom plutselig på alles lepper etter at han gjorde seg bemerket med de amerkanske folk-indierockerne i «Bon Iver». Han har vært i ilden i Quebec-området siden 2003, og turnert med Arcade Fire, Tom Waits, TV on the Radio og Feist for å nevne noen. De siste årene har han også klart å skape seg et navn på denne siden av Atlanteren også, og i

tillegg så ligner han da mistenkelig på Mats Gustafsson? Jobben i «Bon Iver» åpnet en lang rekke dører for saksofonisten, og tilfeldigheter (eventuelt den smart festivalbookeren Ken Pickering) Stetson og Gustafsson sammen på Vancouver Jazz Festival i 2011.

Dette første møtet mellom barytonsaksofon og bassaksofon, bestefar og oldefar i saksofonfamilien, ble en energibombe av ekspressivitet. De to fantastiske improvisatørene følger hverandre tett, med sterkt sammenfallende musikalitet, likeverdig brautende i raskt omskiftelige omgivelser.

Gustafssons tenor- og barispill er som alltid energisk, fullt av hans varierte spilleteknikker og hylende maskulinitet. Stetson står ikke tilbake for kraftverket fra Umeå, og er i tillegg hakket mer teknisk virtuos, noe som kommer særlig frem når han tar opp altsaksofonen.

Denne utgivelsen viser tydelig hvorfor ad-hoc-møter kan være enestående lykketreff. Større energiutlading fra to musikere skal man lete lenge etter!

Svein Magnus Furu

ANTHONY STRONG QUINTET «Stepping Out» NAÏVE NJ622871 Crooneren nekter å dø. Det er ganske fint egentlig. Låtene de synger er like bra som alltid, de tenker først og fremst på å inkludere publikum når de gjør konserter, bandene deres svinger og gir greit betalte jobb til fattige jazzmusikere som ellers måtte skaffet seg en kjiip kulturskolejobb.

Alle andre er tydeligvis enige også, Michal Bublé topper Billboards albumliste akkurat når jeg skriver dette! Og Oslo Jazzfestival har booket Anthony Strong, fordi han er en av Storbritanias nye jazzstjerner.

Så det at jeg synes debutplaten til kvintetten hans ikke er noe å rope hurra for, betyr absolutt ingenting i det store og det hele. Han kommer sikkert til å fullpakke Viktoria den 17.

August. Han synger klokkerent og med overskudd, bandet hans er bra, og arrangementene på de kjente og kjære låtene er friske nok til å få alle til å si «Jøss, pleier «My Ship» å spilles som blues». Og så ser de veldig bra ut da. Hovedpersonen er til og med sponset av et dressmerke.

Derfor er egentlig konsertscenen det

KEISEREN AV ISKREM - Nå spiller han snart «Here’s That Rainy Day». Han vet at det er en av mineyndlingsmelodier.xxxxxxxxxxxxxx x x x x x x x x x x x x Eg møter Jan Erik Vold på bibliotekbaren på Bristol dagen etter VM på skeiser i Vikingskipet. Vold har forlengst etablert kontakt med taffelpianisten.

Vold er realist og såleis nøgd med den norske skøyteinnsatsen, men me hadde kome saman for å snakka om den siste plata til Vold, samarbeidet mellom Arild Andersen og Bill Frisell frå Kongsberg jazzfestival i 2010 som kom på Hot Club Records i 2012 med tittel «Blackbird Bye, Bye» og samleboksen som er i emning og vil koma på Grappa i løpet av 2013 om alt går etter planen.

Kongsbergfestivalen ringte og spurte om det var ein musikar Vold kunne tenkja seg å jobba med.xxxxxxxxxxxxxxxx - Og da sa jeg, Bill Frisell. Pussig du nevner det, sa de, for han skal hit likevel.xxxxxxxxxx Det hadde seg slik at Frisell skulle til Oslo i februar 2010 i eit anna ærend, og då fekk Vold og Andersen høve til å snakka gjennom prosjektet.xxxxxxxx - Da hadde ikke Bill og Arild sett hverandre på mange år, så de hadde jo mye å snakke om. Jeg satt som flua på veggen og hørte på at de oppdaterte seg. Umiddelbart skjønte jeg at dette går veldig bra. Sånt merker jeg med en gang. Vi trives godt sammen.

Allereie i antologien «Storytellers» hadde Vold teke med ein bolk med dikt av den amerikanske lyrikaren Wallace Stevens (1879 - 1955). I antologien «P X 3» (2003) hadde han fått plass til det 33 strofer lange diktet «The Man with The Blue Guitar». I 2009 kom nye 99 dikt med tittelen «Keiseren av iskrem» - tittelen henta frå Stevens sitt yndlingsdikt. Stevens er ein rimeleg godt kjent diktar i heimlandet, og Frisell kjente sjølvsagt til Stevens.xxxxxxxxx - Jeg vet jo ikke hvor mye han [Frisell] leser poesi, men når han lager musikk til filmer av Buster Keaton, så er han

en spesiell mann. Det var det jeg hadde festet meg ved.

Det var ikkje i utgangspunktet planlagt at konserten skulle gjevast ut på CD.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Arild sa: Dette er jævlig bra; dette må vi gi ut. Så ble det sånn da, seier Vold som forklaring på kvifor Kongsberg-konserten kom på CD to år etter. NRK hadde teke opp konserten, og Arild hadde lytta på opptaka. Konklusjonen var klar. Etter å ha lytta gjennom CDen nokre gonger er det ikkje vanskeleg å forstå Andersens entusiasme. At desse tre musikarane trivest i lag er CDen eit samanhengande prov på.

Ein samtale med Jan Erik Vold går ikkje strikt etter saklista. Konfrontert med Volds samla plateproduksjon og allehande prosjekt han har vore involvert i, er det naturleg å spørja om tilfeldigheitene har rådd?

-Tilfeldig og tilfeldig. Det har gått seg til. Jeg er ingen purist. Det kan ikke være en stilart, så er vi der. Jeg har ikke hatt noen ambisjoner i disse retningene så det er det som er eiendomlig at jeg har havnet der med alle disse plateutgivelsene. Bli forfatter ja, men plateartist. Jeg var digger, jeg; kjøpte skiver.

Vold røper at det var NRK-produsenten Svein Erik Børja som fekk Vold og Garbarek saman.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx - Jeg trivdes med det, Jan trivdes med det, og så jobba vi ti år sammen, er den tilforlatelege forklaringa til Vold på eit samarbeid som har sett tydelege merke etter seg i moderne norsk musikkhistorie.

No er det Volds samla som står for tur - dvs. 1978 - 2013. Plastic Strip gav i 2009 ut «Jan Erik Vold: Vokal. The Complete Recordings 1966 – 1977».

Boksen er eit dokument som samlar offisielle utgjevingar og ymse framføringar i norsk fjernsyn m.m.

Jan Erik Vold er ein stillfaren mann, men det er aldri stille rundt han.

TEKST: LARS MOSSEFINN

JAN ERIK VOLD 3 «Blackbird Bye Bye» Jan Erik Vold (res.), Arild Andersen (b), Bill Frisell (g) HOT CLUB RECORDS HCRCD 300 Spill «en melodi på din blå gitar/ om tingene akkurat som de er!»

Da jeg intervjuet Jan Erik Vold for Jazznytt, fortalte han meg at han hadde under planlegging et show ved Kongsberg Jazz Festival i 2010. Resultatet foreligger her på plate. Konserten i Kongsberg Kino ble lykkeligvis tatt opp og er nå tilgjengelig på Jon Larsens Hot Club Records.

Det var en magisk stemning i kinoen hin kveld. Jan Erik leser dels sine oversettelser av, dels på originalspråket, den amerikanske poeten Wallace Stevens dikt. Stevens hører i sine tekster hjemme i den amerikanske modernistiske tradisjonen, med en undring over virkelighetens fasetter som enhver norsk ungdom kjenner igjen fra møtet med Sigbjørn Obstfelder.

Med et gedigent bilde av Stevens i bakgrunnen, kommer de tre inn på scenen. Jan Erik Vold forteller at da han ble spurt av festivalen om det

var noen han ønsket å samarbeide med, som han ikke hadde møtt tidligere, svarte han umiddelbart Bill Frisell! Og heldigvis var Frisell anmeldt som deltaker ved festivalen dette året.

Så vidt jeg kan huske er det hele konserten vi får på plata. Det eneste som er bortredigert er Volds kommentarer og formidlinger. Jeg har aldri hørt Arild Andersen og Bill Frisell sammen tidligere. Skal jeg være helt ærlig har jeg aldri vært spesielt engasjert i Bill Frisells gitarjazz. Men her er det en duo som spiller som om de skulle ha spilt sammen i hundre år. Over flere låter av Andersen, én av Frisell, og en serie med standarder. Men det som løfter det opp er Jan Erik Volds resitasjon av Stevens’ dikt og hans lydhørhet overfor de to som står bak ham. Det løfter det opp til himmelen – and beyond! Her entrer vi i en verden vi oppdager at vi har savnet så inderlig, helt siden alle de andre av Volds jazz-poetiske utgivelser.

Tett på øret, uten forstyrrelser, la deg vandre hen til musikk fra det som «altså er klodenes hjem».

«Dette er altså livet: ting som de er/denne summingen fra den blå gitar!»

Johan Hauknes jazznytt [91]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:20 Side 92

ANMELDELSER

eneste fornuftige hjemmet til denne gjengen. For plata er egentlig ikke så verst, isolert sett, problemene oppstår først når du begynner å sammenligne med kollegaene hans. Come Shine leverer fortsatt mye dristigere nytolkninger av de samme låtene, Tony Bennet synger med ufattelig mye mer personlighet og liv, Jamie Cullum beriker formatet med en smart pop-sensibiletet som Strong mangler, og Michael Bublé formidler tradisjonen på en mye mer interessant måte. Anthony Strong er derimot god på alt, men ikke best på noe. Men som sagt, ikke noe av dette betyr noe hvis kvintetten greier å underholde fra scenen. Det regner jeg med at de er ganske gode på.

Arthur Piene MARK SOLBORG «The Trees» ILK 199CD Mark Solborg er en av initiativtagerne til danske ILK (Independent Label og København), et kollektiv som de senere årene har vært hovedleverandører av ny, spennende, dansk jazz – gjerne i det frie landskapet, eller i grenselandet mot andre musikksjangere som samtidsmusikk og moderne rock og pop.

Under fjorårets Tampere Jazz Happening stilte Solborg med nesten tilsvarende band som vi møter på «The Tree». Her har han med saksofonisten Evan Parker (Lotte Anker og Mikko Innanen i Tampere), trommeslageren Peter Bruun, den norske bassisten Mats Eilertsen og trompeteren Herb Robertson.

Når man plasserer Herb Robertson og Evan Parker i samme studio, vet man at det ikke er overveldende mange «American Classics» som kommer ut av høytalerne. Her er det mer eller mindre fritt spillerom for alle musikerne gjennom hele plata. Men det virker som at det er Solborg som har bragt grunnideene til torgs. Eilertsen og Bruun følger ideene til Solborg slik at mesteparten av musikken i stor grad virker planlagt, mens de to blåserne vandrer rundt og kommenterer, utfordrer og «bruser med fjærene».

Robertson er en trompetist (som også er innom vokal, kalimba og pumpeorgel) som jeg ikke har festet meg altfor mye med, før jeg hørte han i Tampere i fjor. Og han er en glitrende kreativ trompetist som har mye og melde, nesten uansett hva du setter han til.

Parker er mer eller mindre sjefen over alle sjefer i denne sammenhengen, og spiller akkurat like kreativt og fint som vi har hørt han i mange år nå.

«The Trees» er blitt ei utfordrende plate som krever sitt av lytteren, men fra mitt ståsted føles det som de har fått til det de ville. Plata inneholder mange interessante passasjer, for den som er villig til å åpne ørene til noe man ikke hører hver dag.

Kanskje er dette Solborgs mest interessante plate til nå, i skarp konkurranse med hans forrige utgivelse «4+1+1».

Jan Granlie

www.jazznytt.no [92] jazznytt

YOUN SUN NAH «Lento» ACT 9030-2 Den Sør-Koreanskesangerinnen Youn Sun Nah har utgitt to tidligere plater på det tyske selskapet ACT. Både «Voyange» og «Same Girl» fikk gode anmeldelser både i Jazznytt og i andre publikasjoner da de kom.

Sun Nah har i dens enere tiden jobbet tett med den svenske gitaristen Ulf Wakenius, noe hun også gjør pådenne innspillingen. I tillegg får vi høre bassisten Lars Danielsson, trekkspilleren Vincent Peirani og perkusjonisten Xavier Desandre-Navarre som alle bidrar godt til å gjøre «Lento» til en svært hørverdig innspilling.

Sun Nah har en fin og rett fram stemme, som har mye gospel i seg, særlig i hennes egen låt «Lament» andresporet som kanskje er den beste pådenne innspillingen.

Når vi får servert plater fra artister fra land som Sør-Korea så forventer vi nesten å få lydbilder, inspirasjoner og ideer fra hjemlandet. På «Lento» får vi det egentlig bare på folketonen «Arirang» som hun har tatt med seg fra hjemlandet.

Hele veien er samspillet mellom Sun Nah og Wakenius tett og fint. Sist vi hørte damen live, var i en strålende duokonsert med Wakenius,så disse to har et langt samarbeid bak seg. Wakenius spiller i hovedsak akustisk, men noen ganger legger han to gitarstemmer på hverandre (bl.a. på tredjelåta «Hurt» av bandet Nine Inch Nails), noe som fungerer fint.

Selv om dette er en strålende plate i skjæringspunktet mellom jazz, pop og innimellom også litt cabaret, så synes jeg faktisk at særlig «Same Girl» tiltaler meg mer. Det låter mye mer europeisk eller amerikansk enn Sør-Koreansk, men det spiller ingen rolle.

Peirani spiller fint trekkspill, og sammen med Danielssons fjellstøa bass og Navarres smygende perkusjon, danner de en fin helhet som bygger fint oppunder Sun Nahs sang og Wakenius fine gitarspill.

Dette er ei fin plate fra en artist som fremfører streitjazz med overbevisning. Plata virker mye «løsere i snippen» enn de foregående – mer som en liveinnspilling, selv om den er gjort over flere dager i Nilento Studio i Gøteborg sent i fjor.

Jan Granlie CRAIG TABORN TRIO «Chants» ECM 2326 Craig Taborn er en 43 år gammel pianist og keyboardist fra Minnesota i USA, og har med «Chants» gitt ut sin femte plate i eget navn. I tillegg har han vært med på en hel drøss andre, også i sjangre som dark ambient og tecno. Foruten ham selv består trioen av Thomas Morgan på bass og Gerald Cleaver på trommer. Trioen har spilt sammen i åtte år, men Morgan og Cleaver spiller også i Tomasz Stanko sin New York Quartet. Plata er svært variert, til tross for at den har en slags gjennomgående mollstemthet i seg.

Temaene er til tider svært melodiske og lette å følge, mens andre nesten virker mer som avanserte skalaøvelser.

Uavhengig av dette, fremstår «Chants» som en herlig blanding av solid håndverk og inspirasjon. Trom-

meslager Cleaver nøyer seg ikke bare med skinn og cymbaler, men virker å bruke det meste han kommer over for å skape så stor variasjon som mulig lydmessig til sin svært perkusjonsaktige måte å drive rytmen fram på.

Særlig åpningen på «Cracking Hearts» er Cleaver i sitt ess, mens på «In Chants» er det bassist Morgan som drar lytteren inn i låta. Denne trioen var et nytt bekjentskap for meg, men en trio jeg veldig gjerne hører mer fra. For dette er en ordentlig trio, ikke bare en solist med to backingmusikere.

Roy Ervin Solstad AKI TAKASE «My Ellington» INTAKT CD 213 Den japanske pianisten Aki Takase har alltid hatt et nært kjærlighetsforhold til Charles Mingus, Thelonious Monk og Duke Ellingtons musikk. På «My Ellington» tar hun for seg 12 komposisjoner av «The Duke» pluss en hun selv har ført i pennen («Lotus Pond», som godt kunne vært gjort av Ellington.

The starter med «The Mooche», og hun er innom bl.a. «Solitude», «In A Mellow Tone», «Caravan», «It Don’t Mean A Thing (If It Ain’t Got That Swing) før hun runder av med «Ad Lib on Nippon».

Noen Ellington-fanatikere vil kanskje rynke litt på nesen over måten Takase behandler den gamle mesterens musikk på, men for denne anmelderen er dette en ren fryd!

Aki Takase er en drivandes god pianist, som jeg tror kan gjøre akkurat hva hun vil med et piano. Hun behandler komposisjonene med respekt, men bryr seg katta i om hun farer ut til venstre og gjør sine egne, frilynte versjoner av standardene. Ei strålende solopålate for de med litt åpne ører.

Jan Granlie THE BAD PLUS «Made Possible» UNIVERSAL 0602537119462 Trioen Bad Plus er elsket og hatet i jazzverdenen for sin eksperimentering med det gode gamle pianotrioformatet. Deres cover av Nirvana på den selvtitulerte debuten (2001) og senere covre av Pixies og Black Sabbath på «Give» (2004) sendte sjokkbølger gjennom jazzverdenen. Hvordan de blandet det som ble sett på som uforenelige sjangre: jazz med grunge / indierock. Enkelte mente det eneste revolusjonerende med TBP var at det var en pianotrio med trommis som spilte skikkelig høyt. Andre mente at dette var det eneste tegnet på at det i det hele tatt fantes spor av liv i USAs forholdsvis konservative jazzmiljø.

Selv har jeg lenge hatt et horn i siden til det jeg har ansett som en lang rekke lette (populistiske?) utveier på den kompliserte oppgaven: spille jazz på en fet måte.

Men uavhengig av mine synspunkter er det utvilsomt at gutta har hatt en enorm popularitet, kanskje særlig hos en demografi som ikke vanligvis renner ned dørene på jazzklubber. Da snakker vi om «de unge», den hellige gral for alle som ønsker å selge noe og tjene penger på det. Det er en punkattityde og en fenomenal energi i trioens låter og interaksjon som gjør appellen lett forståelig. Så hvordan er ståa på deres tiende utgivelse?

For det første: den eneste coveren de har denne gangen er Paul Motians «Victoria» fra «Tribute» (ECM, 1964) (forrige plate hadde riktignok ingen), en klassisk Motian-ballade, introvert og vakkert spilt, men med et lite stykke opp til de virkelig store balladetolkerne i pianotriokanonen.

For det andre: Punken er ikke død, den bare lukter litt rart, for å si det med Zappa. David King spiller fortsatt like høyt på trommene, men har denne gangen med seg et elektronisk pad med MIDItrommelyder som snytt ut av 90-tallets teknologioptimistiske nese. Jeg rynker umerkelig på min.

Reid Anderson har i tillegg til kontrabassen med seg en synth som enkelte steder fyller ut lydbildet på en ganske så ålreit måte. Mens Ethan Iverson (de er fra midt-vesten hele gjengen, derav de skandinavisk-klingende navnene…) forblir ved sin pianolest. Alle tre bidrar med komposisjoner. Anderson skriver komplisert mattemusikk med avansert polyrytmikk (som sitter sabla godt), mens Kings låter minner om Esbjörn Svenssons trommedrevne låter med enkel harmonikk og tunge groover. På «Made Possible» er det hans låter som utvilsomt fungerer aller best, mens Iversons faller litt mellom to stoler: verken spesielt melodiske eller groovye, mer som litt famlende forsøk på impro.

Bad Plus er utvilsomt best der de tenker minst mulig, bare speller på og ikler samspillet brede smil og lekende overskudd. Der Iversons høyre og venstre hånd virker komplett asynkrone og styrt av hver sin hjernehalvdel mens Anderson og King bare mater på med køl i kompet. Da lokkes smilet umiddelbart frem!

Svein Magnus Furu THE GEORDIE APPROACH «inatween» Petter Frost Fadnes (s, elec), Chris Sharkey (g, elec), Ståle Birkeland (dr, elec) BRUCE’S FINGERS BF 116 The Geordie Approach har sin base i frijazzmiljøet i Stavanger. Både Frost Fadnes og Birkeland har hatt sine studieår i Leeds, hvor de fant gitaristen Chris Sharkey. Han kjenner vi som en aktiv fyr innenfor det friimproviserende miljøet i byen, hvor han bl.a. sammen med Trio VD har gjort furore i det britiske jazzlandskapet de senere årene.

Musikken som blir spilt på «inatween» er nært beslektet med Trio VD. Den er rocka, moderne og fritt improvisert, dog med en saksofon i stedet for bass.

Mange vil kanskje sammenligne mye av musikken med norske band som Puma og Bushmens Revenge, noe jeg bare delvis er enig i. I de to banda hamres det løs mye mer enn her. Her tas musikken ofte hele ned, mye ved hjelp av utstrakt og kreativ bruk av elektronikk, noe som gjør innspillingen både variert og interessant.

Frost Fadnes er en musiker som passer perfekt i denne frie og rockebaserte musikken. Han har etablert seg godt inne i den frodige friimproviserte delen av Stavangers musikkliv, bl.a. i Kitchen Orchestra. Det samme har Birkeland, som spiller dynamisk og fint gjennom hele denne innspillingen.

Sharkey vrir og vrenger på gitarstrengene og bidrar med mange kreative innspill som får musikken til å høres

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:20 Side 93

ANMELDELSER

ytterst spennende ut.

Musikk slik vi kan tenke oss salige Jimi Hendrix ville gjort det i 2013.

Jan Granlie THE NICHOLS-DUFFEE INTERNATIONAL JAZZ ORCHESTRA «One More Time» LAKE RECORDS LACD321 Noen tar musikken mer seriøst enn andre – her er det den engelske pianisten Keith Nichols og landsmannen Josh Duffee på trommer som har tatt for seg et 1930-talls repertoar og arrangert det for et håndplukka 13manns topp internasjonalt band. Det har de gjort sammen med ildsjela og idealisten Paul Adams og også her er det en nordmann involvert.

Adams har allerede to tidligere utgivelser i denne «serien» på samvittigheten – hele tida har det vært meninga å gjenskape 1930-tallet så autentisk som mulig. Her blir det gått grundig til verks på alle slags vis – både når det gjelder måten å arrangere musikken på, hvordan den blir spilt og hvordan opptaka blir gjort.

I forbindelse med et årlig arrangement som kalles «Classic Jazz Party» i England samles kremen av musikanter som bekjenner seg til denne stilen og dette uttrykket. Sammen med arrangøren Mike Durham satte Adams seg ned for å plukke ut de «rette» musikantene til dette bandet og sørge for logistikken slik at de kunne bli en dag ekstra for å gjøre innspillinga i Newcastle i fjor høst.

Musikanter fra Storbritannia, Australia, Frankrike, Tyskland, USA og trombonisten Kristoffer Kompen fra Harald og Sonjas rekker, blei forespurt og alle svarte ja. Det vil si et band med tre trompeter, to tromboner, fire saksofoner som alle dobler med klarinett, piano, banjo/gitar/vokal, bass/sousafon og trommer – et band som skulle ha de beste forutsetninger til å tolke klassisk jazz fra slutten av 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet.

Nichols og Duffee satte i gang med å skrive nye arrangementer til kjente låter fra repertoaret til legender som Luis Russell, Dorsey-brødrene, Jean Goldkette, Duke Ellington, Irving Berlin, Don Redman, Gus Arnheim og Jimmy Lunceford.

Opptakene er gjort i løpet av en dag og finnes i en CD i mono og en i stereo – alt tatt opp med mikrofoner som skulle gjenskape musikken så autentisk som mulig. Hovedingrediensen med storbandmusikken fra 30-tallet var at den skulle swinge og at den var dansbar og begge kriteriene er oppfylt og vel så det her.

Paul Adams har lagt lista svært høyt i sitt forsøk på å gjenskape en tidsånd.

Med utmerket assistanse fra en rekke hold har han gått over – med solid margin.

Tor Hammerø THE TRIO «Divisions» CALIBRATED MUSIC RMC 006 cali 129 Den usedvanlig dyktige danske trommeslageren Jonas Johansen, som vi traff på første gang her hjemme sammen med legenden Niels-Henning Ørsted Pedersen, hviler ikke akkurat på laurbærene.

For noen år siden fant han ut at han trengte nye rytmiske utfordringer.

Han ville forbedre og utvikle seg, spe-

sielt på det rytmiske området, og derfor tok han kontakt med tenorsaksofonisten Lars Møller, som har rykte på seg i Danmark for å være usedvanlig langt framskreden på det rytmiske området. Johansen spurte om han kunne få studere med han, men svaret var nei – Møller insisterte på at de skulle studere spennende rytmiske løsninger sammen.

De satte i gang og begge var fornøyd med framgangen. Møller foreslo etter hvert at de tok kontakt med den irske bassisten Ronan Guilfoyle, som han mente var i besittelse av helt ekstraordinære kvaliteter på området, og som også hadde skrevet lærebok under navnet «Creative Rhythmic Concepts for Jazz Improvisation». De tre reiste flere ganger mellom København og Dublin for studier, og til slutt foreslo Guilfoyle at de skulle begynne å spille sammen. Som foreslått, så gjort - og her foreligger det første håndfaste beviset på at dette har blitt et formidabelt band med noe helt eget på hjertet.

Guilfoyle, som også er professor på universitet i Dublin, spiller noe så sjeldent som akustisk bassgitar og passer utmerket sammen med sine danske venner. På de ni låtene, som de har skrevet broderlig seg i mellom, gir de hverandre både rytmiske og melodiske utfordringer i superklassen, men med den kompetansen, empatien og samstemtheten de har opparbeida seg, så låter det helt «greit» det høres ikke vanskelig ut i det hele tatt – nesten!

Jonas Johansen skal ha all ære for initiativet og for ikke å gå den enkle veien. Han kunne helt sikkert gjort det også med godt resultat, men her har han gitt både seg sjøl, kollegene sine og oss utfordringer som det er spennende å være med på. Dessuten har initiativet ført til at jeg har fått møte en nye spennende musikant – Ronan Guilfoyle.

Tor Hammerø THE UNIVERSAL QUARTET «Light» ILK CD203 «Light» er vårt andre møte med denne dansk/amerikanske kvartetten, hvor trompeteren Kasper Tranberg og trommeslageren (og keyboardisten) Kresten Osgood møter saksofonisten, fløytisten, oboisten, pianisten og vokalisten Yusef Lateef og perkusjonisten, pianisten og vokalisten Adam Rudolph.

Vi kan gjerne si at dette er to generasjoner som møtes, for ikke å si tre.

De «unge» er de to danskene, mens Rudolph kan regnes i mellomgenerasjonen, mens Lateef representerer seniorene (han er født i 1920). Men det er det ingen som kan høre på dette opptaket.

Lateef har en eventyrlig historie å se tilbake på. Han har spilt med Milt Jackson, Dizzie Gillespie, Cannonball Adderley, Elvin Jones, Art Farmer, og ikke minst, Don Cherry, og hans samarbeid med Adam Rudolph har vart i mange år.

I de senere årene har Yuseff besøkt Danmark ved flere anledninger. Han og Rudolph var bl.a. med på den første jazzkonserten i det nye operahuset i København, hvor de spilte med Pierre Dørges Jungle Orchestra, og kanskje var det ved det tilfellet at de

STEINAR RAKNES QUARTET «Live In Tokyo» John-Pål Inderberg (bs), Erlend Slettevold (p), Håkon Mjåset Johansen (dr), Steinar Raknes (b) RECKLESS RECORDS RR504 Bassisten Steinar Raknes er til nå i år ute med to plater. Den første med trioen Urban Connections, og så denne, med kvartetten, i levende live fra en konsert på jazzklubben «Pit In» i Shinjuku i Tokyo, den 16. desember i 2011.xxxxxxxxxxxxxxxx Musikken er i stor grad gjenkjennbar fra kvartettens første plate, «Tangos, ballads & more» fra 2008, men denne gangen altså live, og med fiolinisten Ola Kvernberg ute av bandet, men med den fine pianisten Erlend Slettevold med i stedet. «Almodovar» og «Morning Song» er også med på førsteplata, men her i litt andre versjoner.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Det starter med «Almodovar» og John Pål Inderbergs nydelige barytonsaksofon viser seg fram, før det går over i den flotte og majestetiske «Tango Rachetti», en perle av en låt, med mer strålende spill av Inderberg og en solid bassbakgrunn fra Raknes.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx I motsetning til førsteplata, synes jeg det denne gangen det er mer fokus på John Pål Inderbergs barytonsaksofon, noe som er med på å gjøre plata til en god manifestasjon over hvor bra denne mannen egentlig spiller. Han er jo ikke den som stikker seg mest fram i de sammenhengene han deltar i, men her er han der han skal være.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Slettevolds pianospill er gjennomgående strålende, selv om jeg synes lyden blir litt puslete innimellom, uten at det har noe med Slettevolds innsats å gjøre.

Hør bare på introen på «Interlude» eller «Invitation», nydelig og en halv!xxxxx Kapellmester Raknes holder tømmene i bakgrunnen sammen med trommeslager Mjåset Johansen. Som to siamesiske tvillinger geleider de de to andre gjennom Raknes’ 12 komposisjoner. Innimellom sparker de to de andre framover og nærmest gjeter Inderberg og Slettevold opp fjellskrenter og nedover i dalsøkkene med den største glede. Det er nesten så vi kan høre Raknes: «Kom igjen, dåååå…». Og det funker. Det hele er rett og slett nydelig og grenseløst tøft! xxxxxxx Låta «Song for Everyone» er nydelig. Det samme kan sies om «Passion Island» (hvor Raknes har en strålende bass-solo), «Memories Of Her» (en ustyrtelig fin ballade), og «Minor Yours» (med et usannsynlig tøft basspill og med Inderbergs helt spesielle vokale kommentarer gjennom saksofonen som en grenseløs morsom «greie»), eller for den sakens skyld de andre låtene på plata. «Bass Contemplation» er kapellmesterens korte æresrunde, som nesten ubemerket glir over i «Blues for Alex» (sannsynligvis Raknes sin kjærlighetserklæring til hun som holder orden i heimen). Her får Raknes vist hvilken strålende bassist han er, i nok ei vakker låt, hvor også Inderberg får vist seg fram som den lyrikeren han er (i tillegg til alt det andre som bor i den kroppen).xxxxxxxxxxxxxxxxxxx Men bare for å strø litt malurt i begeret: Det hadde kanskje vært greit å ha med litt forbrukerinformasjon og en slags line up på coveret, Steinar, det er ikke nok med flotte og morsomme bilder av musikerne, særlig ikke for de som ikke har kjennskap til dere fra før. Men både bildet av Mjåset Johansen i heftig omfavnelse med Inderberg og sake(?)skålingen med hele bandet er fornøyelig.xxxxxx Men som lytter skal dere ikke heng dere opp i det. La dere i stedet overmannes av denne kvartetten som bør ut på veien ofte! La country være country, Raknes! Bruk gjerne litt tid på både soloprosjektet og Urban Connection eller Skáidi eller The Core. Men sett for all del av tid til din egen kvartett også, for dette vil vi høre mer av – ofte!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granliexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx to amerikanerne møtte Osgood og Tranberg (?).

All musikken er gjort av bandmedlemmene, hver for seg, men jeg har en sterk mistanke om at mye av det er kollektivt improvisert fram i studio.

Det som slår meg mest med denne innspillingen, er det tette samspillet og forståelsen for hverandres ideer.

Jeg er sikker på at salige Don Cherry smiler fra sin post der oppe, eller

hvor han nå er i det hinsidige. Tranberg og Osgood passer perfekt inn i denne musikken, og jeg har en mistanke om at et slikt samarbeid er selve drømmen for de to, dyktige og kreative dansker.

Ei plate som viser at samarbeid over generasjonene og over havet kan bære frukter, for dette er musikk jeg rett og slett koser meg med.

Jan Granlie jazznytt [93]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:20 Side 94

ANMELDELSER

STEIN URHEIM & MARI KVIEN BRUNVOLL «Daydream Twin» Mari Kvien Brunvoll (v, live sampling, eff, kalimba, perk, kazoo, siter), Stein Urheim (v, gitar, bouzouki, langeleik, fl, harm, charango, tamboura, eff).

JAZZLAND RECORDINGS 372 8421 Duoen Urheim og Kvien Brunvoll sameiner på beste Ali Farka Touré-vis, men med ei original bru som tradisjon og nyskaping som det mest naturgjev renessanse-assosiasjonar. lege i denne verda. Tittelen «Daydream Urheim og Kvien Brunvoll dyrkar det meditative i musikken.

Twin» indikerer at Stein Urheim og Mari Tema er enkle, melodiøse og repititive linjer på ei komp Kvien Brunvoll fører vidare eit musikalsk sett saman av lag med strengeinstrumentriff og vokalharkonsept dei introduserte med EPen «Daydmoniar. Alt saman innanfor enkle, men verknadsfulle harream Community» hausten 2011. Båe har med seg nye låtar moniske rammer. Improvisasjonane dyrkar i større grad det inn i buet og noko er improvisert fram i studio. I tillegg har klanglege aspektet ved musikken. Spesielt vellukka i så dei inkludert Skip James sin «Crow Jane» og den tradisjomåte er «Storetrollet» som ein lang intro til Urheims låt nelle «If The River».

«Free». Her integrerer han musikalske impulsar frå Dei to sistnemnde er gode døme kor fint duoen sameiner Kina/Japan med amerikansk tradisjonsmusikk som tonekvalitetane i tradisjonen med nyskaping. «Crow Jane» har følgje til ein naivistisk tekst. Dagdrøymeri på sitt mest proei pastisj-liknande tilnærming om det ikkje var eit reggaeduktive! hint i gitarkompet. Den utslitne «If The River» blir traktert Lars Mossefinn BJØRN THEVIK «Introitus» Bjørn Thevik (synth) ATTERKLANG AKLANG 307 I januar kom Bjørn Thevik sin solodebut «Introitus», og Thevik har gjort det meste selv, inkludert miksing, mastering, komponering og ikke minst selve spillingen. Til sistnevnte har han benyttet en analog Moog synthesizer, taperecordere og en delay-pedal. Resultatet er for å si det litt uærbødig, svevende. Hele plata består kun av et langt spor på nesten 40 minutter, og de første minuttene er bortimot newage-aktig i sine lydtepper. Det kan for så vidt være avslappende nok det, men man risikerer også at det kan bli ensformig, og det er det problemet Thevik adresserer med opptakerne og delay-pedalen sin. For der lydteppene forsvinner inn i tåka, starter Thevik med sine improvisasjoner. Både rytmisk og melodisk blir det bare mer og mer interessant utover når han utforsker og nærmest sprenger grensene for hva det er mulig å få til med en enkelt Moog synth. Dette kunne kanskje vært lyden av Jean-Michel Jarré om ikke stormannsgalskapen hadde

tatt fullstendig grepet om franskmannen. Men der den franske verdensstjernen har gått seg vill i laserlys og andre visuelle effekter, holder Thevik seg til sin gamle Moog. På den er han rene trollmannen.

Roy Ervin Solstad TIMELAND «Cyclothone» TIMELAND TIME01 Perkusjonisten Birgit Løkke møtte jeg første gang under Oslo Jazzfestival for mange år siden, hvor hun spilte med Marilyn Mazur i hennes kvinneperkusjonsensemble, Percussion Paradice.

Senere så vi henne i et teaterstykke i København, hvor hun samarbeidet med bl.a. Ruth Wilhelmine Meyer og Lars Andreas Haug.

For noen år siden gjorde hun soloprosjektet «Forbidden Forrest», etter å ha oppholdt seg mutters alene i ødemarka i Canada i lengre tid. Hun har gjort barneprosjektet «Lyddigt» og prosjektet «The Dada Project». Hun mottok Sonningsfondets Musiklegat for noen år siden og hun har laget både film- og teatermusikk. I tillegg er hun en svært interessant billedkunstner.

PETTERSSONS INNSMETT Pete Escovedo er veteran i latinmusikk, spiller timbales og har fortid md egne band og bl.a. Santana. På «Live from the Stern Grove Festival» (CONCORD) har han med seg bl.a. Sheila E på vokal, diverse rytmefolk og to blås. Trompeter Arturo Sandoval trives som ørret i teppeklekking i slike sammenhenger, mens tenorist David Koz er mer slapp i fisken. Totalinntrykket er ganske lettbeint musikk, og cd-er som denne setter i gang tankevirksomhet om ressurssløsing. Men det er kanskje behov for glatt bakgrunnsmusikk og.

Ikke så veldig stor overgang til Fourplay og CDen «Esprit de Four» (HEADS UP). Så mye esprit at det gjør noe finner jeg ikke. Dette er lette formiddagstoner der Bob James, keyboard, og Chuck Loebs gitar og synth små-koser seg med Nathan East på bass/ vokal og Harvey Mason, trommer. Alt er velkalkulert, vakkert og glattpolert, og sikkert glimrende ut fra forutsetningene. Teknisk lytefri framføring, noen bra tema, sofistikerte detaljer og enkelte tilløp til spontanitet, [94] jazznytt

særlig i «Sonnymoon» og «Put our Hearts together». Men det hjelper ikke. For meg framstår det som heismusikk. For dem som liker slikt, er de velfriserte tonene sannsynligvis midt i blinken.

Litt mer substans er det i Madeleine Peyroux’ siste produksjon «The Blue Room» (UNIVERSAL) sjøl om strykearra av Vince Mendoza er veldig A4. Behold-ningen er primært Peyroux’ stemme og avslappede frasering, med mye av Billie Holidayinnflytelsen i behold, og småfunky orgelspill av Larry Goldings. Skiva hevdes å være inspirert av Ray Charles’ «Modern Sounds in C&W-Music» (1962), og det er vesentlig ganske reinspikka softcountry vi blir servert.

Kan være trivelig å høre på i bilen det, men låter som «I Can’t stop loving you» og «Bye Bye Love» tenderer til å gi undertegnede psykiske utslett. Det avsluttes imidlertid bra med blant annet en ganske nedstrippa «Gentle on my Mind» og «Desperados under the Eaves».

Petter Pettersson

«Cyclothone» er et resultat av tiden da hun skrev musikken til den franske filmen «Tengri – Le Ciel Bley» hvor Jesper Siberg var musikkprodusent.

Dette samarbeidet fungerte såpass godt, at de gjerne vill gjøre noe mer sammen etter dette prosjektet.

På «Cyclothone» tar de to oss med på en svevende reise under vann, inn i en mektig katedral og langt opp på snaufjellet og vidda. Det samples lyder fra ubåter, glass, kor og et gammelt trøorgel. Noe høres samisk ut, mens andre ganger føler vi oss hensatt til en urbefolkning langt inne i den afrikanske jungelen. Hun spiller en rekke instrumenter, som munnharpe, santur, harpe og glass, i tillegg til forskjellige perkusjonsinstrumenter og stemme.

- Inspirasjonen er øyeblikket, sier hun selv om sin kunst, og bedre kan det nesten ikke sies.

Birgit Løkke er en ytterst kreativ sjel.

Hun har en haug med interessante ideer som hun ruger på, og som hun ofte får utløp for i sine mange forskjellige, kunstneriske prosjekter.

Fra hun spilte med Mazur og fram til i dag, har hun gjennomgått en fin og original reise. En del av denne reisen tar hun oss med på dette prosjektet Og etter å ha hørt på platen noen ganger, er det bare å si: Takk for turen, Birgit! La oss gjerne avslutte med en kold en fra kassen!

Jan Granlie TINGVALL TRIO «In Concert» SKIP RECORDS SKP 9127-2 Ta den svenske pianisten Martin Tingvall, den cubanske bassisten Omar Rodriguez Calvo og den tyske trommeslageren Jürgen Spiegel, så har du Tingvall Trio. Siden 2006 har de gitt ut fire plater, før deres femte, «In Concert», med opptak fra trioens turne i Europa i fjor høst. Jeg må si jeg ble litt skeptisk da jeg satte på plata første gang, for pianolyden til Tingvall hørtes nesten helt identisk ut med Dag Kolsrud sin på popslageren «Downtown» med gruppa One2Many.

Søk den opp på Spotify, så skjønner du hva jeg mener. Nå er popreferansene lette å høre i spillet til Tingvall Trio også, for dette er jazz som lett kan frelse de som aldri har forsøkt seg på jazz tidligere. Musikken er veldig umiddelbar og dynamisk, og melodiene er klare og tydelige. At de spiller som om det skulle stått om livet, legger heller ingen demper på moroa. For det er først og fremst morsomt å høre Tingvall Trio på disse liveopptakene.

Spillegleden formelig pøses ut av høyttalerne og leveres med kraft og finesse om hverandre. Hvis livet er en fest, så er i hvert fall vorspielet reddet om du putter Tingvall Trio i CDspilleren. Hadde jeg hatt langt hår, hadde jeg sittet her og headbanget, men jeg får vel overlate det til Rønsen.

Roy Ervin Solstad RANDI TYTINGVÅG «Lights Out» Randi Tytingvåg (v), Dag Sindre Vagle (g, v), Erlend Aasland (bjo, v), Knut Reiersrud (g, harmonica), Per Fugelli (v) OZELLA MUSIC SW 513 EP En av de flotteste stemmene i norsk jazz, stavangerkvinnen Randi Tytingvåg, har de siste årene beveget seg litt vekk fra jazzsjangeren, og på hennes siste utgivelse, EPen «Lights Out» er det få jazzelementer. I stedet er dette i singer/songwriter-tradisjonen med innslag av blues og roots. Det sjangervalget er neppe tilfeldig, for Tytingvåg mistet sitt ufødte barn i fjor, og har benyttet musikken og tekstene som en personlig sikkerhetsventil. Det gir dypt personlige og svært gripende tekster, uten at hun tipper over til å bli privat. Randi Tytingvåg har en fantastisk stemme og hun kan bruke den. Dette er en av de sterkeste utgivelsene jeg har hørt på lang, lang tid. Den treffer deg som en rambukk midt i brystet. Lommetørkle er anbefalt ekstrautstyr.

Roy Ervin Solstad HANS ULRIK & LARS JANSSON TRIO «Equilibrium» STUNT RECORDS STUCD 12162 Her har dere en svensk kvartett som spiller «moderne akustisk jazz», som de kalte det på 80-tallet. Ikke utelukkende, de flørter med hard-bop, og noen ganger låter de som en snill utgave av V.S.O.P-bandet. Men i bunn og grunn er dette jazz med klart flest referanser til David Sandborn og sånn jazzmusikk de brukte i krimserier på 90-tallet. Heldigvis kan denne rutinerte gjengen nok jazzhistorie til at dette aldri blir endimensjonalt. Selv om åpningslåta godt kunne vært med på den offisielle OL i Barcelona CDen, så er det krydret med nok Pharaoh Sanders og modal Coltrane til at det ikke blir for rosa. På denne måten greier de faktisk å låte friskere og hippere enn band som bare spiller 60talls modaljazz. Det blir tydeligvis bedre hippiejazz av å pakke det inn som børsmeglermusikk. Ikke spør meg hvorfor. Ellers er plata en solid oppvisning i kunsthåndverk, perfekt lyd, masse variasjon i arr, swing og låtmateriale, nydelige ballader og nok reharmoniseringer. Svensker ass, alltid skal de være så flinke. Og de har til og med nerver nok til å spille «Psalm» fra «A Love Supreme»! Hvorfor det, spør du. Jeg vet ikke, svarer jeg, men det går ganske bra helt til de skyter inn et litt lirete sakskor, der går grensen for min del.

Arthur Piene WALSDORFF / MELBYE / TOM «Grøn» BAREFOOT RECORDS 022CD Når Barefoot-gutta Adam Pultz Melbye og Kasper Tom Christiansen allierer seg med den rutinerte tyske saksofonist Kasper Walsdorff for et trio-samar-

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:20 Side 95

PERELMAN / SHIPP / PARKER / CLEAVER «Serendipity» LEO RECORDS CD LR 668 IVO PERELMAN / MATT SHIPP / MICHAEL BISIO / WHITT DICKEY «The Edge» LEO RECORDS CD LR 667 IVO PERELMAN / MATTHEW SHIPP «The Art Of The Duet – Vol. 1» LEO RECORDS CD LR 665 Ivo Perelman er født I 1961 i Brasil, og har de senere årene markert seg som en av de ledende fritt improviserende jazzmusikere i USA. Han har vært student på Berklee, men etter et semester droppet han ut og flyttet til Los Angeles. Dette skjedde i 1986, og i 1989 kom hans første plate, «IVO» på ITM Records. Her hadde han bl.a. alliert seg med trommeslageren Peter Erskine, perkusjonisten Airto Moreira, bassisten John Patitucci, pianisten Eliane Elias og voka-listen Flora Purim. Etter lanseringen flyttet han over til «østkantren» og New York, hvor han fikk spille med omtrent alt som kunne krype og gå av moderne improvisatører.

I de senere årene har han kommet med flere plater på Leo Feigins Leo Records, og i bunken av innspillinger derfra har vi mottatt disse tre innspillingene.

Vi begynner med en innspilling fra Parkwest Studios i Brooklyn i november i 2011. Med seg har han pianisten Matthew Shipp, bassisten William Parker og trommeslageren Gerald Cleaver, tre av de mest interessante musikerne i New York. Platen er kallt «Serendipity», alt er ett strekk uten pustepauser. Platen var ment som en trio-innspilling uten Parker, men en av musikerne annkom studioet altfor sent, så de ringte likegodt Parker. Dermed fikk de muligheten til å gjøre en kvartettinnspilling, noe jeg ikke tror de angrer på et sekund.x Perelman kliner til fra start med energisk og virilt spill, ikke langt unna de siste innspillingene vi fikk fra John Coltrane. Matthew Shipp er en ytterst oppegående pianist som bidrar med solid spill hele veien. Innimellom i Cecil Taylor-landskapet, men også slik man hørte McCoy Tyner i velmaktsdagene. William Parker er en råtass på bass, og her virker han nesten mer viril og «tent» enn vi kan huske å ha hørt han før. Cleaver følger de tre andre til døren på en svært inspirerende måte, og hele låta «Serendipity» er et overskuddshorn av moderne, akustisk jazz som bør sjekkes ut av enhver med en saksofon i huset. Strålende!

På andrerunden, «The Edge», samarbeider han igjen med pianisten Matthew Shipp. Bassisten er Micael Bisio og trommeslageren Whitt Dickey. Ni låter hvor alle fire får strekt ut skikkelig i låter laget av de fire musikerne hver for seg og sammen.

Perelman har fin lyd i saksofonen, og komposisjonene på plata er ikke frie nok til å gå inn i kategorien heftig frijazz. Det føles som det er mer kontroll over det som blir servert enn det vi kanskje hadde forventet fra disse fire musikerne. Ved siden av Perelman, er det Matthew Shipp som holder tømmene i størst grad. Hans spill er her også her svært inspirert av Cecil Taylor og hans likemenn. Mens Bisio og Dickey blir litt statister i selskapet, boltrer Perelman og Shipp seg storveis gjennom de ni låtene. Platen er innspilt i New York i juni i fjor, og jeg får på følelsen av at dette er en sammensetning man mer enn gjerne kan låne øre til en kveld eller to på en eller annen norsk jazzfestival…xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx På sisterunden møter vi Perelman og pianisten Matthew Shipp i en litt mer neddempet landskap. Ikke fordi de ikke «køler på» også her, men siden de opptrer som duo, er musikken litt mer oversiktlig. Tretten duetter med benevn-elsen «Duet #01» til «Duet # 13». De to fabuler-er enten rundt en relativt enkel idé, eller de bare starter et sted og ser hvor man ender. Dette er

en krevende form for musisering, hvor man ikke er garantert at ting vil falle på plass, og faren for at man ikke har noen særlig glede av å høre det i ettertid er stor. Men på «The Art Of The Duet – Vol. 1» synes jeg de kommer usedvanlig godt fra det.

De to musikerne har spilt sammen over lang tid, og kjenner hverandres ideer ut og inn. Selv sier de om prosjektet at «The music we make together is like taking a journey through ab enchanted forest». Jeg kunne ikke vært mer enig. Det hviler en ro over det hele som fascinerer. Likevel «køler» de på der de mener det passer seg, og resultatet blir en fryd for øret.

Ivo Perelman har siden debuten i 1989 gitt ut godt over 30 plater i eget navn. Han er en musiker som er interessant og spennende, og neste gang jazzpolitiet kommer for å sjekke min platesamling, kan jeg vise til at min samling med Perelman står til laud. For dette er en musiker jeg har til hensikt å sjekke ut nærmere.xxxxxx Jan Granlie

Ivo Perelman er en musiker som er interessant og spennende, og neste gang jazzpolitiet kommer for å sjekke min platesamling, kan jeg vise til at min samling med Perelman står til laud. For dette er en musiker jeg har til hensikt å sjekke ut nærmere. jazznytt [95]

jazznytt 02 2013 100 sider_Layout 1 27.05.2013 09:20 Side 96

ANMELDELSER

JUNE TABOR / IAIN BALLAMY / HUW WARRENxxxxxxxxxXXXXXXXXxxxxxxxxxxx «Quercus»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXXXXXxxxxxxxxxx ECM 2276xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXXXXXxxxxxxxxxxx I 2007 var trioen June Tabnor (vokal), Iain Ballamy (ss, ts) og Huw Warren (p) på Punkt-festivalen i Kristiansand. Etter min mening var denne konserten høydepunktet på en strålende og sterk festival.xxxxxxxxxxxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXxxxxx Nå er endelig denne trioen tilgjengelig på CD, og musikk-en er innspilt live i mars 2006.xxxxxxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXx June Tabor er selve nestoren blant vokalistene innenfor den britiske folkemusikken. Hun er født i 1947, og har siden solodebuten med «Airs and Graces» i 1976 og «Silly Sisters» i duo med Maddy Prior samme år, vært en ettertraktet sanger.

Hun har hele tiden vært tro mot idealene, og har aldri latt seg friste av det kommersielle, noe hun nå for alvor bør kunne høste fruktene av.xxxxxxxxxxxxxxxxXX Iain Ballamy kjenner vi best fra samarbeidet med Thomas Strønen i Food, og i diverse konstellasjoner ledet av pianisten Django Bates, mens pianisten Huw Warren har ledet jazzkvartetten Perfect Houseplants (med bl.a. Martin France), gjordt noen «tidligmusikk»-prosjekter med flere av de ledende utøverne av denne kunstformen på de britiske øyene noen år, og jobbet med folk som Mark Feldman, Peter Herbert, Joanna McGregor, Theo Bleckman og flere av de ledende jazzmusikerne på de britiske øyer.xxxxxxxxxXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Og det er bare å fastslå det med en gang: «Quercus» er ei aldeles nydelig plate, overfylt med vakker folkemusikk fra Storbritannia, fremført så åpent og vakkert at det nesten gjør vondt. Hør for eksempel på tredjelåta, den tradisjonelle «As I Roved Out», sjettelåta «Near But Far Away» eller den «lysere» «Who Wants The Evening Rose?» hvor melodi, tekst og det vokale nesten går over i en annen dimensjon. Usedvanlig vakkert!xxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXx Vi får tekster av Robert Burns. William Shakespeare, Les Barker, Mack Gordon, David Ballantine og Gregory Norbet, i tillegg til noen tradisjonelle godbiter, sobert kommentert og assistert av en ytterst lyrisk Warren og en opplagt Ballamy.xXXXXx June Tabor synger med en ganske dyp røst, som passer denne musikken perfekt.

Hun har akkurat den fraseringen vi ønsker av vokalister som tolker denne typen musikk, og alt er nesten skremmende vakkert. Av og til tar jeg meg i å tenke på Agnes Buen Garnås og Jan Garbareks «Rosenfole», selv om dette er helt annerledes.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXx Warren holder seg for det meste i bakgrunnen, men på «Tears» får vi han solo i en egenkomponert sak, hvor han legger akkurat de tonene han skal for at det skal låte britisk og folkemusikkbasert.xxxxxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXxxxxxxx Iain Ballamy er den, som ved siden av Tabor, bidrar mest med soloer. Det er tydelig at han har kjemperespekt for «mor sjøl», for han holder seg veldig i skinnet hele veien.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXxxxxxxxx Personlig liker jeg de tradisjonelle låtene best. Kanskje nettopp fordi de er tradisjonelle, hvor du nærmest kan høre røttene gro. Sjekk f.eks. ut «Brigg Fair», hvor vi får Tabor solo. Vakrere blir det ikke!xxxxxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXx Hele denne plata er en gullbarre av vakker musikk. Jeg kan egentlig ikke huske en plate som har satt seg så grundig fast i beinmargen som denne. En fintspillende saksofonist, en pianist med verdens største ører og en gudommelig vokalist i et perfekt samspill. Kan man egentlig kreve noe mer? xxxxxxxXXXXXXXXXXXXXXX Når sistelåta, «All I ask of You», toner ut med Ballamys vakre saksofon, og June Tabors vakre stemme og «All I ask of you is forever to remember me as loving you/Forever as loving you», så er denne anmelder besvimelsen nær.xxxxxxxxxxXXx Gi plata på blå resept! Nå!xxxxXXXXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Jan Granlie [96] jazznytt

beid, vet de godt at de har fatt i den trygge og sikre ende av fri-improjazzen. Alle tre kan sine kunster i genren, vel underbygget med erfaring i andre stilarter. Altsaksofonisten Walsdorff er bl.a. medlem av Alexander Von Schlippenbachs Globe Unity Orchestra og har spilt med f.eks. William Parker, Rudi Mahal og Aki Takase, men har også erfaring i reggae- og rock.

Trommeslager Kasper Tom er (sammen med Mahall) medlem av kvartetten FUSK og har bl.a. spilt med Kasper Tranberg og Axel Dörner, og allesteds nærværende bassist Melbye med part i triogrupperinger som Angel og The Mighty Mouse spiller også med Sture Ericson og Jesper Zeuthen og har oppgaver foran seg med Pierre Dørges New Jungle Orchestra.

At musikken - her utgitt i sin uredigerte helhet fra trioens konsert på Jazzclub Dexter i Odense, 28. juni 2012 - egentlig fremstår ganske konvensjonell i friazz tradisjonen, er ikke det minste klanderverdig, når man konstaterer hvor engasjert, konsentrert og energiladet trioen spiller fra første til siste tone. Energiladet betyr her ikke «frenetisk kakofoni», slik frijazz-fobister ønsker å tenke, men omhandler snarere evnen til å administrere energiene i forhold til skiftende stemninger og modi. For her spilles med kombinert bevissthet, spontanitet og variasjon i forløpene.

Og selv uten skift i instrumentbruk lykkes det å holde dampen oppe og lytteren fanget. Det er med håndteringen av instrumentene at variasjonen disponeres. Walsdorff skifter ikke uavlatelig stil og stemning, men fastholder med samme blåsertekniske tonedannelse (klangrikt, flosset eller kombinasjoner av growl, scream og flageoletter) og fraseringsmåte (legato, staccato, sirkulær flow eller utmeislede intervaller) en musikalsk stemning i lengre sekvenser, før musikken beveger seg over i en ny sekvens. Walsdorff administrerer sitt spill med overbevisende naturlighet og nærvær. Tilsvarende er Kasper Toms trommespill ubesværet logisk, og Melbye står med sitt basspill med vanlig autoritet og organisk drive som en altfavnende Moder Jord.

Det er akkurat dette naturlig organiske, altfavnende og fortellende ømt og dramatisk – som gjør denne musikk så dypt tilfredsstillende å lytte til.

Bjarne Søltoft STEFAN WINGEFORS «Impermanence» HOOBCD036 Jewg må innrømme at jeg ikke kjenner detaljene i det musikalske bakteppe for den svenske pianisten Stefan Wingefors. Heller ikke hans medsammensvorne på denne innspillingen, bassisten Mattias Grönroos eller trommeslageren Lars Källfelt. Det eneste jeg kan si er at siden platen er innspilt i Göteborg, så kan man kanskje forvente at musikerne har en tilknytning til musikkutdannelsen i byen.

12 komposisjoner, alle gjort av kapellmesteren, alle i en typisk moderne, romantisk og lyrisk triostil med litt Jan Johansson og mye Bill Evans i bånn.

De tre musikerne fungerer fint sammen, komposisjonene er fine og beha-

gelige å lytte til og det er en del gode ideer innbakt i trioens musikk. En hyggelig CD fra nabolandet som sikkert vil bli spilt mer enn de gangene jeg har vært gjennom den i forbindelse med denne anmeldelsen.

Jan Granlie WONDERBRAZZ «Exercise» CALIBRATED MUSIC CALI 121 Det er helt sikkert min feil, men faktum er at uansett om det danske bandet WonderBrazz har eksistert i mer enn et dusin år, og gitt ut halvparten så mange skiver, så har de altså greid å passere under radaren min. Vi har begge greid oss relativt godt ser det ut til, men jeg har høyst sannsynlig gått glipp av mye moro.

WonderBrazz er en sekstett som består av blåserne Peter Kehl (trompet), Stig Naur (tenorsaksofon) og Ola Åkerman (trombone) samt Henrik Kjelin på orgel, Esben Duus på trommer og Martin Seidelin på perkusjon. De har spilt over 600 konserter i 11 land på tre kontinenter og besøkt blant annet jazzfestivalene i Montreux og New Orleans. De hevder sjøl at de har masse energi og entusiasme som umulig kan unngå å smitte over på publikum.

Etter å ha tilbrakt noen timer sammen med WonderBrazz har jeg full forståelse for egenreklamen. Innspillinga, som er gjort hjemme i Kongens by i august 2011, syder og koker av livsbejaenhet og trøkk – her blir det ikke akkurat bremset i svingene. Boogaloo, soul, acid jazz, funk og second line.

Hippe, men korte kor med masse krydder er bare noen av ingrediensene i stuinga WonderBrazz byr oss – godt og vel 48 minutter fordelt på 13 låter, så her er det ikke lange og innholdsløse kor for å si det sånn.

Tette og groovy arrangementer, feit blås, groovy orgelspill og heftig rytmeavdeling – det holder ei god stund det.

Er det noen der ute som trenger et tøft grooveband på klubb eller i telt til festivalsesongen, så er svaret bare en båttur eller en flytur unna. WonderBrazz vil garantert sørge for at folk holder varmen uansett hvordan temperaturen er ellers.

WonderBrazz – we’re shaking your ass!! er valgspråket – jeg tviler ikke.

Tor Hammerø

Neste utgave av Jazznytt kommer i begynnelsen av september abonnér på www.jazznytt.no

omslag 02 2013_omslagsmal 27.05.2013 09:02 Side 2

HUGH MASEKELA JOSHUA REDMAN

med Aaron Goldberg/Reuben Rogers/Gregory Hutchinson

MAVIS STAPLES PHAROAH SANDERS QUARTET

o

TAKE 6 LAURIE ANDERSON Jazz i Operaen:

NORA

Beady Belle Frøy Aagre Electric Chrome Hill Jazz på Pippis vis - musik för stora och små!

The New York Connection Svenska Kaputt Anthony Strong Caledonia Jazzband Hot Club de Norvège m/Antoine Boyer Scheen Jazzorkester m/Torgeir Rebolledo Pedersen Lars Saabye Christensen/Heidi Gjermundsen Broch/Ole Henrik Giørtz Carsten Dahl/Arild Andersen/Jon Christensen Jazzin’ Babies Magnolia Jazzband m/Traces Gospel Choir Denada/Beats & Pieces Jorge Pardo Trio Dagdraumekollektivet Kevin Dean Kvintett Eberson Funk Ensemble Hyllest til Jack Teagarden Funky Butt m/Tricia Boutté Det Norske Blåseensemble: Images of Spring Sjur Miljeteig Ellen Andrea Wang Trio Bob Dorough Knut Værnes Group IPA m.fl.

Mer info: www.oslojazz.no Wff$eibe`Wpp$de

Billetter: www.billettservice.no 81533133

Følg oss: <WY[Xeea Jm_jj[h CoIfWY[ ?dijW]hWc JkcXbh B_da[Z?d

omslag 02 2013_omslagsmal 27.05.2013 09:02 Side 1

JAZZNYTT 02:2013

B-BLAD jazznytt Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo, Norway

DIANA KRALL COME SHINE

BRANFORD MARSALIS

JON CHRISTENSEN 70 A Å R JAGA JAZZIST

STEN SANDELL + PAAL NILSSEN-LOVE DUO

SUSANNA WALLUMRØOD DIANE REEVES HANNE HUKKELBERG BUSHMAN’’S REVENGE

.

SE RESTEN AV PROGRAMMET PAÅ

.

WWW. KONGSBERGJAZZ. NO GENERALSPONSOR:

HOVEDSPONSOR:

KJOP BILLETTER PÅA

.

BILLETTSERVICE NO

KETIL BJØRNSTAD / EUGENE CHADBOURNE / THOMAS JOHANSSON / STEINAR RAKNES / JIM PEPPER / SHINING / MATHILDE GROOSS VIDDAL / METTE HENRIETTE MARTEDATTER RØLVÅG / PRIME TIME ORCHESTRA / MATCH & FUSE / KRYSZTOF KOMEDA / MUSIKKONSERVATORIET I TROMSØ / VOSSA JAZZ / JAZZKAAR / MOERS FESTIVAL M.M.

OKTAN

ERG B S G KON FESTIVAL JAZZ 3-6. JU LI