Norway Rock Magazine #104 3-2021

NORWAY ROCK MAGAZINE #104

Har du sett den nye låten til…?

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine

Over hele Europa meldes det nu om sprengt kapasitet ved vinylplatefabrikker. Sentrale aktører, som har vært operative siden 1990-tallet, tør faktisk ikke påta seg flere oppdrag akkurat nå. Bestillingsakkumulasjonen beror delvis på konsekvenser av vedvarende koronarestriksjoner, men også det faktum at stadig flere erkjenner egenverdien i grammofonplaten – verdens mest robuste lagringsmedium gitt noenlunde respektfull behandling. Jeg liker at små amatørband koster på seg mindre LP-opptrykk; platene vil overleve hver og én av oss, og gir noe evig håndfast – ikke bare fine minner.

ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Jan Egil Øverkil, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Wilfred Fruke, Ingar Høgstedt, Bjørn David Dolmen og Anne-Marie Forker.

Foto: Anne-Marie Forker

På den andre siden av vår mentale klode avstedkommer den gjennomdigitaliserte virkeligheten en oppblomstring av singelformatet. Liketil såkalt seriøse forum som Norway Rock Magazine bombarderes daglig av forespørsler om å gi enkeltlåter og EP-er spalteplass.

Det skal foreligge gode musikalske eller historiske grunner før singel- eller EP-utgivelser løyves omtale hos oss. Et langspillprosjekt, derimot, blir alltid seriøst vurdert, så i stedet for å spørre: ”Hva synes dere om den nye låten min?”, kom tilbake når du evner å presentere et adekvat album – da skal jeg høre på skiten, og kanskje til og med la meg positivt overraske.

Selve deklarasjonen av artistisk stuttbeinte enkeltlåter er også blitt en pinlig affære. Store som små plateselskaper internaliserer nu den vane å si ”Se den nye låten til (fyll inn navn på hvilken som helst musikalsk armodslig C-kjendis med umettelig oppmerksomhetstrang) her”, vedheftet Youtube-lenke. Bi litt, tenker jeg da. Leser jeg riktig? Joda. ”Se den nye låten til...”. Er det noe jeg for alt i verden ikke ønsker, om jeg i vanvare skulle gi den aktuelle enkeltlåten en sjanse, så er det å se opphavspersonene deige seg foran kamera.

Jeg, og andre oppegående skaller, er veldig enig med Paul Stanley i Kiss når han rettmessig forfekter ”Creatures Of The Night”s forrang fremfor ”Lick It Up” – sistnevnte presenterte i 1983 daværende Kiss uten sminke, og skuflet følgelig mange flere skiver over disk enn den knusende mye bedre forgjengeren. ”Sometimes people listen with their eyes”, sier Stanley. Og det er da musikk lider skipbrudd.

Geir Venom Larzen

DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Gary Moore - Foto: Jesse Wild ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 6 utgaver: Euro 19 http://norwayrock.net/abonnement/ NESTE NUMMER I salg fra august 2021

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

04 04 Crowne 08 Myles Kennedy 12 Tracii Guns 15 Paradise Lost

08

16 Gary Moore (Neil Carter) 20 Nancy Wilson 24 Ken Ingwersen 28 Terra Odium 31 Jeff Kollman

16

34 Yngwie Malmsteen 36 Gary Numan 40 Vinny Appice 44 Turbonecro 46 Pantokrator 48 Knut Reiersrud Band

34

36

51 Danko Jones 54 Sepultura 56 Renaissance - album-rangert 61 Skiver 72 Retro

51 54

4

NRM 3-2021

norwayrock.net

ny svensk supergruppe norwayrock.net

NRM 3-2021

5

Bandnavnet Crowne ringer kanskje ingen bjeller, men du har garantert hørt musikk som disse karene har spilt inn tidligere i karrieren, for den nye svenske supergruppa huser folk fra band som H.e.a.t., Europe, The Poodles og Art Nation. Debuten ”Kings In The North” var fortsatt ikke sluppet da vi snakket med bandets produsent, gitarist, keyboardist og låtskriver Jona Tee, mest kjent fra H.e.a.t, og fikk samtidig en oppdatering på hvordan ståa er i moderbandet hans etter et dramatisk år.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: TALLEE SAVAGE

- Jona, for fjorten måneder siden satt du og jeg og Erik Grönwall og drakk champagne backstage på Trädgår’n i Göteborg etter at H.e.a.t hadde levert en forrykende konsert. Jeg husker at du var litt småsjuk og Erik kalte deg for Jona Corona, mens vi snakket om den kommende turnéen.

Siden da har du vel ikke stått på en scene – og jeg har ikke gjort flere intervjuer ansikt til ansikt. Ting ble ikke helt som planlagt, må man kunne si.

- Nei, det ble siste konsert før alt stengte ned! Jeg har heldigvis klart å holde meg aktiv likevel.

- H.e.a.t-fansen fikk seg et sjokk i oktober da det ble annonsert at frontmann Erik hadde forlatt bandet. Hva var årsaken til det?

- Det var flere faktorer som førte til at Erik valgte å gi seg, men han hadde ikke lyst til å turnere like mye som oss andre, eller være borte fra familien.

- Ja, han ble jo pappa like før giggen på Trädgår´n.

- Ja, det var nok en utløsende greie.

Dessuten hadde hans entusiasme og interesse for H.e.a.t kjølnet litt i det siste. Men det var ikke noe mer dramatisk enn som så. Vi snakket ut om det, og løste situasjonen, helt enkelt.

- Når var dette?

- I mars 2020, tror jeg. Så vi hadde visst det ganske lenge innen vi annonserte det.

- Dere tok samtidig tilbake bandets første vokalist Kenny Leckremo, som sang på de to første skivene.

- Det var naturlig for oss å be Kenny komme tilbake fremfor å få inn en helt ny personlighet i bandet. Vi har holdt kontakten med ham i alle år, og han var supergira på å komme tilbake.

Han hadde nærmest gått og ventet på å få en ny mulighet i mange år!

- Men det var vel en grunn til at han sluttet i 2010 – hva har endret seg siden da?

- Han var i en dårlig periode i sitt liv på det tidspunktet, han slet med depresjoner og prioriterte ikke bandet. Dessuten bodde 6

NRM 3-2021

han i England da, noe som gjorde logistikken vanskelig. Han hadde også mistet interessen litt da, og valgte å trekke seg ut.

- Erik sto jo nylig frem med sin kreftsykdom – men det hadde ingenting med hans avgang å gjøre?

- Nei! Det var jo nå i april, og kom som et sjokk på oss alle! Vi krysser fingrene for at han blir 100% frisk igjen så fort som mulig!

- H.e.a.t rakk jo aldri å turnere med den nye skiva ”II” før Covid slo til – det ble kun to konserter. Hva er planen nå? Skal dere lage ny skive med Kenny nå som dere faktisk har tid til det?

- Ja, det skal vi absolutt gjøre – vi har allerede skrevet tyve nye låter og regner med å begynne innspillingen i løpet av året. Om vi rekker å slippe skiva i år er jeg mer usikker på.

De konsertene vi har i høst vil være på ”H.e.a.t II”-turnéen, så Kenny kommer da til å synge Eriks låter.

- Han er komfortabel med det, og i samme stemmeleie som Erik?

- Ikke helt det samme, men han fikser det helt fint! Du har kanskje hørt nyinnspillingen av ”Rise” som vi har gjort med Kenny? Vi har også spilt inn ”One By One” med ham, men det var mest for moro skyld, den kommer vi ikke til å gi ut. Det låter svinbra, så jeg er overhodet ikke bekymret for hvordan Kenny skal takle dette.

”H.e.a.t har allerede skrevet tyve nye låter og regner med å begynne innspillingen i løpet av året.”

Vi fikk jo lagd en ny og flott scene-backdrop til nye skiva, så det er jo viktig å få tatt det i bruk, haha!

- Da er vi oppdatert på status i H.e.a.t, men vi skulle jo snakke om ditt nye prosjekt, Crowne.

- Ja! - (Det italienske plateselskapet) Frontiers har jo en lang tradisjon med å sette sammen nye Frankenstein-band med musikere fra andre kjente band – som typisk lager én skive uten å noensinne møtes og som aldri gjør konserter. Gjerne med samme låtskriver og produsent på alle disse prosjektene.

- Haha, ja, jeg skjønner hva du mener!

- Men Crowne er ikke der?

- Nei, det startet med at jeg skulle produsere en soloskive for Alexander (Strandell, vokalist i Art Nation). Men så dro han inn Kicken (trommis Christian Lundqvist fra The Poodles) og John Levén (Europes bassist), samt at han fikk Love (Magnusson, fra Dynazty) til å gjøre gitarsoloene, så det ble fort en ekte bandfølelse av dette. Når det gjelder konserter, så kan nok det bli vanskelig siden vi alle kommer til å bli opptatt med våre hovedband så fort som det åpner opp igjen. Men alle fire er klare på at det hadde absolutt vært kult å få til noe, så vi får sammenligne hverandres kalendere og se om det finnes et vindu når alle har anledning. Noen turné er nok utelukket. Dette er et prosjekt for oss alle, selv om det har fått en slags bandfølelse.

- Det står i bandets presseskriv at dette er et prosjekt initiert av Frontiers sjef Serafino, men du får det til å høres ut som om dere fant sammen på egen hånd? Kjente du alle de andre fra før?

- Til en viss grad. Jeg og Love gikk i samme klasse på gymnaset, og Kicken har jeg spilt sammen med noen ganger. John Leven hadde jeg bare truffet i forbifarten de gangene både H.e.a.t og Europe har spilt samme festivaler.

Samme med Alex, men jeg kjente til hans band Art Nation, vi er jo på samme plateselskap, Gain. Men nå er vi gode kompiser alle fem!

- Verken H.e.a.t, Europe eller Art Nation er på Frontiers, så hvordan kom de inn i bildet? norwayrock.net

- De hadde tatt kontakt med Alex og tilbudt ham å gjøre en soloskive – som jeg ble bedt om å produsere. Så endret det seg underveis fra å være en soloskive til å bli et nytt bandprosjekt. Jeg hadde egentlig begynt å skrive ganske melodiøse rockelåter til skiva, men Alex var innstilt på noe hardere, og det var helt fint for meg, så da begynte vi å skrive nye låter sammen. Og da fikk vi en så jævli bra feeling, knallbra låter bare fløy ut av oss, så vi syntes det var utrolig kult. Slik startet det. Så jeg vil ikke si at det var dratt i gang av Frontiers – de ville gjøre noe med Alex, og han ville ha med meg. Og da låtene var i boks, dro Alex inn resten av bandet til innspilling.

- Så du og Alex har skrevet alle låtene?

- Ja, unntatt den siste låta, ”Save Me From Myself”, den var det Frontiers som kom med.

- John Leven er jo en del eldre enn dere andre – ble han dratt med for å kunne bruke Europe-navnet i promo og virkelig kalle Crowne for en svensk supergruppe?

- Nei, fordi han er så kjekk! Haha! Neida, han er utrolig kul å jobbe med, og en rå bassist. Han skjønte hva vi var ute etter og gled rett inn.

Men ellers så er det jo et bra poeng å ha et kjent navn med seg, det stimulerer jo interessen for at folk skal høre på dette bandet. Men det viktigste er det musikalske.

- Du spiller alt av gitarer på skiva, utenom soloene. Skal Love være med på eventuelle konserter?

- Nei, han ville ikke være medlem av bandet, han sa bare ja til å hjelpe oss som musiker med innspillingen. Så det må vi bare respektere. Vi får få inn en annen, jeg kan ikke lære meg å spille gitarsoloer kun for noen få konserter, haha!

- For å opprettholde supergruppe-stempelet, så får dere dra inn Kee Marcello eller Rob Marcello eller Magnus Henriksson...

norwayrock.net

- Gode forslag! I videoen til ”Sharoline” bruker vi gitaristen i Art Nation, Chris Bertzell, og han er jo dritdyktig, så kanskje vi kan spørre ham om det skulle bli noen konserter.

- Vi kjenner deg jo først og fremst som keyboardist – hvordan har det seg at du er gitarist på skiva? Og hva startet du egentlig med?

- Jeg begynte på piano da jeg var rundt 10 år gammel. Her i Sverige er det litt musikkrulett om hvilket instrument man skal spille, og siden vi tilfeldigvis hadde piano hjemme, var det der jeg startet. Men etterhvert da jeg oppdaget rocken, ville jeg så klart lære meg å spille gitar.

- Ja, du er jo gammel metalfan, og det var vel ikke mange som oppdaget Maiden og Priest på 80-tallet og tenkte at ’Faen, nå vil jeg lære meg å spille keyboards!’.

- Haha, nei, akkurat! Jeg ville starte band sammen med Dave (Dalone, H.e.a.t-gitaristen) som jeg har kjent og gått på skole med siden jeg var syv! Men han var alltid mye bedre enn meg, så jeg innså at det kanskje var lurt å bytte til keyboards i stedet! Og da vi begynte på gymnaset, så kom jeg inn på musikklinja hvor jeg lærte å spille keyboard bedre. Men jeg har alltid syslet med gitaren på si, og synes det er dritkult. Bra å kunne gjøre begge deler, synes jeg!

- Skiva slippes i juni – jeg får litt ”Game Of Thrones”-vibber av både coveret og av tittelen ”Kings In The North”...

- Ja, det skulle være litt nordisk tema – vi er jo vikinger, haha!

- Er du Game Of Thrones”-fan?

- Absolutt! Jeg vurderer å se hele serien på nytt igjen snart!

- Da skal du ha takk for din tid, så håper jeg at vi ses i konsertsammenheng i 2022!

- Jo takk selv, vi har planer om å komme til Norge med H.e.a.t til neste år, så da ses vi nok!

NRM 3-2021

7

selvmedikamentell inspirasjon

8

NRM 3-2021

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 3-2021

9

Stemmen fra Alter Bridge smir ny soloskive i påvente av pandemiske turnélettelser. ”The Ides Of March” deler en organisk etterstrebelse med glimrende ”Year Of The Tiger” fra 2018, men er betydelig mer rockeorientert, uten å krysse for mange stier med moderbandet eller prosjektet til Slash. At flere opplever albumet som lystigere enn forgjengeren høster ikke forståelse hos Myles; materialet er nemlig pennet i mørke timer, initiert av gin & tonic til lunsj, i skånselsløs korona-isolasjon.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: CHUCK BRUECKMANN LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Det er imidlertid ikke til å komme fra at ”The Ides Of March”, med unntak av tittelkuttet, stepper ut av det intime mørket reist ved forrige skive.

-”Year Of The Tiger”s akustiske tilnærmelsen ga stor tilfredsstillelse, men da vi bragte plata ut på veiene merket jeg at vi automatisk reviderte arrangementene. Vi ga gass, helt enkelt, så allerede i 2018 tenkte jeg at neste soloutspill i større grad burde grunnes på elektrisk gitar. ”The Ides Of March” er et fullblods el-gitar-album, tilvirket av klassisk powertrio-formasjon. Prosjektet vekter en delikat balansegang – ikke ville jeg gjøre et album som endte i Alter Bridge-terrenget, og ikke ville jeg utradere forgjengerens akustiske lødighet. Følgelig brukte jeg mye tid på arrangementene. I skrive- og demofasen bygget jeg konsekvent akustiske fundamenter, som siden ble elektrifisert og potensert, snarere enn å starte i motsatt ende. Faktum er imidlertid at elektrisk gitar stjeler vanvittig med frekvens- og teksturplass; instrumentet går ikke stille i dørene, noe man må være seg bevisst. Om du nedfeller en anelse elektrisk gitar, overtar den styringen. Jeg kunne ikke gå hundre prosent elektrisk til verks; det ville endt ubehagelig nært de øvrige bandene jeg er involvert i.

-Begge soloplatene dine losjer elementer av amerikansk roots, blues og country; ikke mye jazz, dog, selv om du innledet karrieren som gitarist i jazzrockensemblet Cosmic Dust?

-Du sier noe.. Kanskje jazzen tiltrer på et senere tidspunkt? Jeg er fortsatt i kontakt med den unge Myles som musiserte jazzrock. I motsetning til gjengse oppfatning avspilles langt mer Ella Fitzgerald i mitt hjem enn Led Zeppelin. Jeg greier ikke helt å sette fingeren på det, men det er noe eget ved Ella Fitzgeralds innspillinger, fremførelse og låter. Hun var en fantastisk unik sangerinne, som særlig skinte når

hun ga seg i kast med klassisk amerikansk sangboktradisjon, eksempelvis Gershwin.

-Skriver du spesifikt for forestående prosjekter, eller bestemmer du i etterkant hvilke låter som havner hvor?

-Generelt fokuserer jeg på én plate av gangen, men det er stedvis uunngåelig at gitte låter hopper over gjerde til et annet prosjekt. Tittelkuttet fra årets skive ble seriøst vurdert i Alter Bridge-øyemed; jeg tror alle forstår hvorfor. Med slemmere gitarer og flere omkalfatringer ville ”The Ides Of March” blitt et adekvat Alter Bridge-spor. Mark Tremonti hørte demoen og tagg meg om å spare låten til vårt felles beste, men jeg konkluderte etterhånden at stykket tilhørte soloalbumet.

Under innspillingen meldte produsenten at vi med fordel kunne forvrenge gitaren ytterligere, men jeg ristet på hodet fordi man da ville ha ankret opp i Alter Bridge-farvann. Jeg forsøker å differensiere prosjektene, men det er ikke lett, gitt at Mark og jeg er Alter Bridges musikalske initiatorer, og som låtskriver gestalter man et sonisk avtrykk og en personlighet det ikke går å flykte fra. Distansering overfor Slash viste seg enda mer problematisk kontra ”The Ides Of March”, fordi dette er et såpass bluesbasert album. ”In Stride”, for eksempel, ville fungert upåklagelig gitt Slashs tone og vibrato; hvilket er hovedgrunnen til at jeg nytter slide i denne.

-”Get Along” svarer for en godlynt

plateintonasjon, i kontrast til forgjengeren.

Har pandemien gjort deg til glad laks?

-”The Ides Of March” klinger ikke like melankolsk som ”Year Of The Tiger”, men hvis du studerer tekstene, uavhengig av det musikalske, vil du finne flere hypotetiske verdensscenarier av nedslående karakter.

Materialets rockeforse overskygger åpenbart dets narratologiske mørke. Jeg hører fra flere hold at skiva oppleves livsbejaende og positiv, men sannheten er at dens tekstlige tematikk holdt på å sende meg rett i kjelleren.

Intensjonene var i høyeste grad å skape mørke rom, men det er interessant å registrere at måten jeg behandler harmonier og melodilinjer på gjør at materialet persiperes optimistisk.

Det er lite positivitet å spore i tittelkuttet… På den annen side ønsker jeg ikke å fremstå som dommedagsprofet eller klagemurarkitekt, men jeg fascineres av publikums lesning av albumet som oppstemt og lystig.

-Men du kan vanskelig benekte at en låt som ”Wanderlust Begins” er annet enn fortrøstningsfull?

-Både ”Wanderlust Begins” og ”Love Rain Down”, to låter som ble pennet flere år forut for pandemien, er renskåret fremtidslyse, men relaterer, på sitt vis, til tiden vi lever i. Min kone har lekt advokat for ”Love Rain Down” i årevis og mente den måtte med på ”The Ides Of March”. Omsider evnet jeg å gi låtene et hjem, og jeg har ingenting imot din deskripsjon av dem som fortrøstningsfulle.

-Du besitter unektelig et talent for episk tristesserock. Omtalte tittelspor er i så måte platas absolutte senit.

-Som låtskriver opplever jeg ofte øyeblikk av enorm klarhet tidlig på morgenen, og gitte seksjoner av ”The Ides Of March” ventet på meg idet jeg steg opp fra senga en januar-dag i 2020. Jeg fant en gitar og noterte akkorder, før jeg lot idéene ligge til modning. Å ferdigstille stykket tok uvanlig lang tid, fordi det måtte bli hundre prosent riktig. Jeg slet særlig med coda-partiet, hvor durakkordene tiltrer, og slapp aldri tanken på at låten avkrevde en optimistisk vending, i kontrast til dens ominøse komponenter. Utgangen krevde

”Man hørte snart om utbredt selvmedisinering, hvor folk, for å få tiden til å gå, helte innpå alkohol ved lunsjtider.

Selv satt jeg foran fjernsynet en formiddag, med en akustisk gitar i fanget og et glass gin & tonic på bordet, og tenkte at dette ville jeg skrive en låt om.”

10 NRM 3-2021

norwayrock.net

flerfoldige måneder å perfeksjonere, og først da ”The Ides Of March” komplettertes visste jeg å ha et godt album under oppseiling. Hele prosjektet ble forløst med ”The Ides Of March”.

-Stykket rommer fantastiske bassritt og sjelfull gitarsolo.

-Det var aldri meningen å legge gitarsolo på demoen, men jeg gjorde det allikevel for å understreke overfor mine kumpaner at dette var en solosekvens. Jeg kom til å like den improviserte tagningen såpass godt at det ble umulig å skue partiet fra andre vinkler. Det som gikk på plate er, i bunn og grunn, gitarsoloen fra demoen. Jeg fikk demo-syn, ha ha ha.

Mark Tremonti komponerer sine soloer, jeg improviserer. Ulempen er at jeg ofte må lære egne improvisasjoner i ettertid, noe som er frustrerende, fordi jeg aldri husker eksakt hvordan jeg spilte.

-”Wake Me When It’s Over” er noe av en velfundert rocker, med godt riff og interessant vokalharmonikk.

-Sangharmoniene viste seg utfordrende, særlig i refrengdelen. Jeg vet at en melodi er sterk dersom den instinktivt, etter år med trening, går å harmonisere. ”Wake Me When It’s Over” derimot syntes ikke å proponere opplagte harmoniseringsløsninger. Refrengmelodien var åpenbart tilstrekkelig fengende, men vi ventet lenge med å nedfelle resten av sanglinjene, og måtte prøve og feile oss frem til et dugelig utkomme.

Låten springer ut av verdenssamfunnets forfatning anno våren 2020, da alle gikk hjemme og kjedet seg i undertøyet. Man hørte snart om utbredt selvmedisinering, hvor folk, for å få tiden til å gå, helte innpå alkohol ved lunsjtider. Selv satt jeg foran fjernsynet en formiddag, med en akustisk gitar i fanget og et glass gin & tonic på bordet, og tenkte at dette ville jeg skrive en låt om. Tanken var: Ingen vet hvor lenge pandemien vedvarer eller hvor ille resultatet blir, så la oss holde festen gående til myndighetene signaliserer at faren er over. Derav tittelen ”Wake Me When It’s Over”. Flere av tekstene på Slash-skiva ”Apocalyptic Love” faller tematisk i samme skuff.

-”Tell It Like It Is” bærer din elsk til 70-tallets tungrock med null subtilitet…

-Definitivt. Det er ingenting antydende med ”Tell It Like It Is”, som tipper hatten overfor The Rolling Stones, Chuck Berry og Albert Collins.

Ikke at den dominerer lydbildet på noe vis, men vi nytter mellotron i låten, som en tributt til T. Rex. -”Worried Mind” setter sirlig platepunktum på varm bluesmaner, hvor det eneste man kanskje savner er et digert, kvinnelig gospelkor.

-Hadde vi tilvirket skiva i Nashville ville låten blitt pumpet opp med

norwayrock.net

gospelkor, det er jeg temmelig sikker på. Profesjonelle plateinnspillinger i koronaens tid gir utfordringer. Vi forsøkte å samles i studio tidlig i fjor, men jeg fikk kalde føtter og kansellerte. Da smittetallene sank utpå sommeren visste jeg at det ville åpnes et vindu, i alle fall for en kortere periode, så vi reiste på tvers av USA, med bilen full av utstyr. Vel framme rigget vi opp studioet, innlosjertes ved leiligheter i samme bygning, og gikk i karantene. Ingen impliserte parter forlot komplekset på fem uker, og da var plata i boks. Jeg var ikke interessert i et lydfilutvekslingsprosjekt, men et liveorientert og organisk rockealbum.

-På et tidspunkt ble du sagt å være vokalist i en ny, hypotetisk konfigurasjon av Led Zeppelin. Hvor lang artet prosessen seg? Jeg vet at du jammet med Jimmy Page og John Paul Jones.

-De hadde nettopp unnagjort gjenforeningskonserten i 2007 og følte seg spillekåte. Dessverre var Robert Plant bundet av andre forpliktelser.

Ved to anledninger ble jeg kallet på for å jamme og pusle med låtutkast.

Om prosjektet hadde materialisert seg ville det ikke ha båret Led Zeppelins navn; det var gutta helt klare på. Som livslang Led Zeppelinfan er det en gedigen ære å få musisere med Jimmy Page og John Paul Jones, og sågar fronte et par nyskrevne låter fra duoen. Møtene vil jeg huske så lenge jeg lever.

-Er du beredt å turnére ”The Ides Of March”?

-Jeg har fryktelig lyst, og kommer til å gjøre hva jeg kan for at så skal skje, særlig siden samfunnet åpner igjen. Man følger rigorøs protokoll hva gjelder sosial distansering. Ting later til å fungere, så jeg er optimist.

Neste programpost er definitivt et nytt Alter Bridge-album, som vi håper å innspille til neste år. Jeg vet at Mark har begynt å skrive låter, så jeg burde strengt tatt fokusere på samme oppgave.

-”Dying Light” fra ”Walk The Sky” er en genial platefinale. Denne, øvrige Alter Bridge-avslutninger og ”Worried Mind” gir grunn til å anta at du ikke tar lett på et albums dramaturgiske utlegg?

-Mildt sagt. Denne gang brukte jeg ukevis på å opptegne endelig låtkronologi. Om man tilvirker stilistisk divergerende plater må man ta dramaturgien alvorlig. Et album speiler, i likhet med romanformen, en reise. ”Dying Light”, ”Worried Mind”, ”The Last Hero” og ”Fortress” skriker nærmest etter å avslutte respektive plater.

NRM 3-2021

11

TRACII GUNS

med og uten L.A. Guns N Roses 12 NRM 3-2021

norwayrock.net

I løpet av 2021 skal evigunge Tracii Guns bidra på hele tre nye utgivelser. I sommer slipper L.A. Guns ny liveskive og et nytt studioalbum venter til høsten – i tillegg er han allerede ute med sitt seneste prosjekt Sunbomb og plata «Evil And Divine». En smørblid Tracii Guns møtte oss via telefon fra Los Angeles og han kunne fortelle oss sannheten om oppstarten av Guns N’ Roses i 1985 og ikke minst hvordan livet var på legendariske «The Strip» på 80-tallet.

TEKST: GLENN KNUDSEN LIVEFOTO: GEIR AMUNDSEN

- Du er uten tvil en travel mann og har flere jern i ilden for tiden, men jeg tenkte vi kunne starte med å prate om den skiva du har ute akkurat nå, og det er ditt seneste prosjekt Sunbomb. Er du fornøyd med hvordan skiva ble?

– Når du gjør et prosjekt, som for eksempel Sunbomb, så er det i grunnen bare et eksperiment der du har noen idéer som du håper du vil klare å realisere på en skive. Du vet liksom aldri helt hvordan det vil bli før det faktisk er ferdig. Men med Sunbomb, når jeg begynte å skrive den typen musikk, så var det største problemet for meg å finne noen som ville passe som vokalist. Hvem skal ’make or break it’, hvis du skjønner? Problemet med meg som låtskriver er at jeg ikke synger selv og er avhengig av en vokalist som kan komme inn å skrive tekster og synge sangene. Hvis de ikke helt forstår hvor jeg vil med musikken, kan de ødelegge alt. Med Sunbomb tok det meg nesten et helt år å skrive og spille inn musikken, før jeg var klar og kunne sende den til Michael Sweet fra bandet Stryper som er vokalisten jeg har med meg på dette prosjektet.

Det gikk nesten et år før jeg begynte å få låtene tilbake med vokalen hans ferdigstilt og at alt var klart. I løpet av det året diskuterte vi aldri musikken og tekstene han skrev, så enten ville jeg elske det eller så ville jeg hate det og det gjorde Michael veldig nervøs, haha. Heldigvis så traff han spikeren på hodet og overgikk alt jeg hadde håpet på, både tekstmessig, men også vokalmessig.

- Du har bare et eneste soloalbum under beltet ditt i løpet av alle de årene du har vært aktiv musiker, og det var tilbake i 1999 med albumet «Killing Machine». Var du noen gang inne på tanken om å lage et rent nytt soloalbum når du begynte å skrive musikken til Sunbomb?

– Det var egentlig meningen at jeg skulle lage et nytt soloalbum, og det var ønsket fra plateselskapet mitt. Igjen så er vi tilbake til problemet mitt som låtskriver, og det er at jeg ikke skriver tekster, og jeg var ikke interessert i å gi ut et instrumentalalbum. Så er det jo dette med og ikke stå alene, så hvis dette ikke går bra kan jeg jo alltids skylde på Michael, haha.

- Du skrev all musikken selv og du hanket altså inn Michael Sweet fra Stryper til å hjelpe deg med vokalen, men hvem andre har du fått med deg i Sunbomb?

– På trommer har vi Adam Hamilton, som jeg har spilt med i L.A. Guns – han mikset også albumet. Så er det kompisen min Mitch Davis på bass – i tillegg til meg selv på gitar og Michael Sweet på vokal.

- Opplevde du noen problemer rundt låtskrivingen og innspillingen av «Evil and Divine» – jeg tenker da på Covid-19?

– Jeg har faktisk opplevd ting som mye enklere under denne pandemien. Låtskriving, håndtering av plateselskap, kreativitet og effektivitet – alt har glidd mye lettere, føler jeg. Hvis du hadde visst hvor mye styr det kan være å få hanket inn et helt band til øving, innspilling, møter med plateselskap, presse osv., så hadde du blitt overrasket.

Pandemien har eliminert en del av støyen rundt det å være i et band på en måte. Når det er sagt, så stemmer nok ikke det for alle. Heldigvis for min del så har jeg erfaringen, og den gir meg en trygghet i det jeg holder på med.

- Så tenker jeg vi glir rett over på L.A. Guns, fordi dere har et nytt livealbum som kommer ut nå i sommer. Det har fått tittelen «Cocked & Loaded Live» og jeg lurer på om du kan fortelle litt om denne norwayrock.net

utgivelsen, som dere også har streamet online?

– Grunnen til at det i det hele tatt kommer en liveplate fra oss nå er at vi egentlig hadde en frist for å levere en ny studioplate med L.A. Guns 1. november i fjor, men vi ble ikke ferdige i tide. Vi ble da enige med plateselskapet om at vi skulle gi ut en liveplate nå i sommer sånn at vi fikk kjøpt oss litt tid til å gjøre ferdig studioalbumet. Jeg kontaktet manageren vår og sa at han måtte gå gjennom det vi hadde av opptak fra konsertene våre de to siste årene. Han fant to opptak som var gode. Det ene var fra The Whiskey i Los Angeles på nyttårsaften for to år siden og det andre var fra Las Vegas. Jeg var ikke klar over at konserten i Las Vegas var blitt tatt opp, og det morsomme med den konserten var at vi spilte gjennom skiva «Cocked & Loaded» i sin helhet, som jo var kjempekult. Vi gikk gjennom opptaket sammen og godkjente det, så da ble det til at liveskiven ble «Cocked & Loaded Live». Det ble knallbra, synes jeg.

- Du nevner det nye studioalbumet til L.A. Guns der, og hvor langt på vei er dere med det nå? Det må vel nærme seg ferdigstilt?

– Skiva er i boks og vi ble ferdige med det tidligere i vår. Den skal hete «Checkered Past» og kommer ut 12. november.

- Kan du fortelle litt om hvordan det vil høres ut? Sist skive «The Devil You Know» var et ganske så blytungt album og et av de beste dere har gitt ut etter min ydmyke mening. Så jeg håper jo det nye albumet vil følge i samme fotspor som det forrige?

– Vet du, det gjør det. Det har helt klart elementer av både «The Devil You Know» og «The Missing Piece» i seg. Jeg vet ikke om folk der ute har hørt den, men vi ga ut en singel fra den nye plata rett etter pandemien slo til og den heter «Let You Down». Låten er veldig atmosfærisk og en del av den nye skiva er i samme gate som den låten. En annen del tar albumet med tilbake til de første årene av L.A. Guns og den siste delen er skikkelig tung. Det er en god miks, så jeg tror alle som hører albumet vil kunne finne låter de liker.

- Du var jo tidlig kjent som en av de skarpeste gitaristene på The Strip og du var en kjent figur allerede da. Hvis man ser tilbake på karrieren din så har vel du stort sett jobbet med de fleste innenfor hard rock-sjangeren og spesielt bandene på vestkysten av USA. Vil du si du er en enkel mann å spille i band med?

– Ja, det vil jeg si. Jeg er en lagspiller og er alltid villig til å høre på hva andre rundt meg har å komme med. Jeg elsker det når noen kommer opp med et riff som jeg kjenner vi kan jobbe med og gjøre til en låt. Det som gjør at til og med jeg kan bli mørk til sinns er løgnere, og jeg har truffet på noen skikkelige drittsekker i min tid. Jeg liker at ting er gjennomsiktig i et band og jeg har alltid følt at alle rundt meg vet hvor de har meg, og jeg sier ting sånn som jeg ser dem. Av og til kan det være at de andre i bandet er uenige med meg, og det kan jeg godta så lenge alle er ærlige og oppriktige. Det har aldri vært aktuelt for meg å kaste bort tiden min på egoistiske drittsekker og jeg har alltid hatt nok av folk som vil spille med meg til at jeg har måtte godta sånne mennesker.

- Vi har alle hørt historiene og sett dokumentarene som har kommet ut i ettertid, men kunne du har fortalt litt for oss som ikke var så heldige å få være til stede rundt Sunset Strip på 80-tallet?

– Jeg er fra Los Angeles, og jeg husker gjennom oppveksten min at folk pratet om The Eagles og Van Halen, og at band som Judas Priest var i byen og jeg husker at jeg la merke til navnene og syntes det virket så spennende. Da jeg var 15-16 år hadde allerede band som Mötley Crüe og Ratt begynt å spille på klubbene i West Hollywood og jeg begynte å dra dit NRM 3-2021

13

for å se dem spille. Det skapte et helt nytt miljø i det området for folk på min egen alder, som ble påvirket av det som skjedde rundt oss i Los Angeles på den tiden og startet egne band. Det ble ganske kjapt til en livsstil og her må jeg bare si at Mötley Crüe var en stor inspirasjon på alle i LA på den tiden og ikke til å undervurderes.

De lagde sine egne regler og det handlet 100% om sex, drugs og rock & roll. Selvfølgelig var det noen som tok det litt for langt og jeg har mistet noen venner opp gjennom årene, men det var en helt fantastisk tid og for å være brutalt ærlig med deg, så går det egentlig nesten ikke an å beskrive det. Jeg levde det livet hver eneste dag, og hang i begynnelsen med blant annet Axl Rose og Izzy Stradlin stort sett hele tiden.

Det var en fantastisk periode, der det var en konstant utvikling av band som for eksempel Jane’s Addiction, L.A. Guns, Guns N’ Roses, Poison og faktisk Red Hot Chili Peppers til en viss grad. De hadde ikke blitt megastore enda, men de hadde noen plater ute og var allerede signert til et stort plateselskap. Det som reddet et band som Red Hot Chili Peppers og oss i L.A. Guns var at man fikk seg en plate som gjorde det bra nok til at man kunne reise på turné noen måneder og slippe unna det mørke og grumsete vannet rundt Sunset Strip for en periode. Det å være en ung, populær musiker i det området på den tiden var nok litt usunt for en del av gutta. Heldigvis for meg begynte jeg aldri med narkotika, men det at man ble forgudet på den måten vi ble – spesielt av damene, ga meg nok et ganske usunt syn på hvordan et forhold skulle være i mange år.

Det var en av bivirkningene til det miljøet, det med at musikerne ble satt på en slags trone av kvinnene og det påvirket dessverre synet på kvinner for mange av oss. Damene var så utrolig snille og hyggelige mot oss. Jeg husker jeg hadde en leilighet før vi i det hele tatt hadde begynt å turnere med L.A. Guns, og der var noen som brukte å bryte seg inn mens jeg var ute og spilte for å vaske kåken min. Jeg fant aldri ut hvem det var, men jeg fant ut via gitarroadien min Kent Holmes, som bodde med meg på den tiden, at hun hadde rødt hår. Damene var helt fantastiske, det må jeg bare få si.

- Jeg har lest at Guns N’ Roses spilte sin aller første konsert i West Hollywood og nærmere bestemt The Troubadour i mars 1985? Og på plakaten sto det: «L.A. Guns and Hollywood Rose presents Guns N’ Roses» hvis jeg ikke tar helt feil?

– Det høres ganske så rett ut ja. Vi spilte der ganske så mange ganger – faktisk så var det der vi spilte oftest på den tiden. The Troubadour var så absolutt viktig for oss i begynnelsen.

- Husker du noe av den første konserten Guns N’ Roses gjorde?

– Ja, og grunnen til at jeg husker den, er at det var en jente som jeg brukte å gå ut med tidligere som het Angie. Vi gjorde det slutt, men når vi så startet Guns N’ Roses dukket hun og søsteren plutselig opp, og det var fordi søsteren hennes likte Izzy, haha. Jeg husker jeg 14 NRM 3-2021

ble stående og se på dem under konserten og lure på hvorfor de var her. Konsertene våre på The Troubadour på den tiden var utrolig kule og gode show. Jeg husker det var første gang jeg opplevde at Slash var imponert over spillingen min. Jeg hadde kjent han lenge på den tiden og jeg husker han sto rett foran meg med et stort smil mens jeg spilte. Faktisk det med Slash var nok ikke det aller første showet vårt sammen, men etter vi hadde begynt å få et navn som band i West Hollywood.

"Den originale ideen var at vi skulle starte vårt eget uavhengige plateselskap og kalle det Guns & Rose, men fem minutter etter vi hadde blitt enige om navnet innså vi at det var et dritkult navn på et band."

- Det er jo viden kjent at Axl Rose ikke er den enkleste å jobbe med, og hans aggressive og ofte uforutsigbare oppførsel rundt konserter fikk deg til å miste interessen for det dere holdt på med. Ifølge historien så fikk du et ultimatum av Axl etter du hadde droppet et par øvinger og det gjorde at du takket for deg etter bare noen måneder i bandet du hadde vært med å etablere. Men hvordan startet du og Axl Rose egentlig Guns N’ Roses?

– Det er helt riktig. Jeg og Axl var gode venner og hang som nevnt sammen hele tiden, men det var bare ikke gøy å være i band med ham lenger. Opprinnelig hadde vi en sanger i L.A. Guns som het Michael Jagosz, men så tok Axl Rose over for han. Vi skulle spille en konsert sammen med bandet London, som var bandet til Izzy på den tiden, og da vi skulle gå på oppdaget vi at noen hadde køddet med gitarene mine og alle var ustemte. Axl trodde av en eller annen grunn at det var Nadir D’Priest, vokalisten i London, som hadde gjort det, og klikket fullstendig.

Han slengte dritt til alle i bandet London – der mange av dem, inkludert Izzy, var venner av oss. Så etter konserten sparket manageren vår Axl ut av bandet på grunn av det som skjedde den kvelden. På den tiden bodde jeg med Axl, så da vi kom hjem den kvelden var han fortvilet og lurte på hva vi skulle gjøre nå, siden han var blitt sparket at av bandet. Vi ble enige om å bare fortsette som før med å skrive låter og kjøre på videre sammen. Den originale ideen var at vi skulle

starte vårt eget uavhengige plateselskap og kalle det Guns & Rose, men fem minutter etter vi hadde blitt enige om navnet innså vi at det var et dritkult navn på et band. Vi endret litt på det sånn at det ble til Guns N’ Roses og så var vi i gang. Jeg ringte Izzy dagen etterpå og fortalte at jeg og Axl hadde bestemt oss for å starte et band sammen og at det skulle hete Guns N’ Roses. Han elsket navnet, og da jeg spurte om han ville bli med i bandet, sa han umiddelbart ja og kunne fortelle at han hadde sluttet i London kvelden før. Det var sånn det begynte, helt enkelt.

- Det enkle er jo ofte det beste, som de sier. Spilte du inn noe i løpet av den tiden du var med i Guns N’ Roses, eller var det kun låtskriving, øvinger og konserter du var med på?

– Nei, ingenting annet enn at Izzy alltid brukte å ta opp øvingene våre på en kassettspiller han alltid hadde med seg. Han har alle de kassettene, men om de noen gang vil bli gitt ut, vet jeg ikke. Jeg husker vi hadde en hvit varebil helt i begynnelsen som vi alltid kjørte rundt i når vi skulle på øving eller konsert, og Izzy hadde som nevnt alltid med seg denne kassettspilleren. Etter øvinger brukte han å spille opptakene for oss, og han hadde alltid tanker og meninger om hvordan ting burde høres ut og hvordan vi burde spille. Til og med hvilken gitar og forsterker jeg burde bruke, og hvilken gitar og forsterker han skulle bruke, haha. Han var allerede da utrolig fokusert og målrettet når det gjaldt hvordan han ville ha ting og hvordan bandet skulle høres ut – noe som jo ville hjelpe bandet stort litt senere. Det hadde vært kult å høre de opptakene i dag, fordi vi spilte ikke bare sanger som ville ende opp på «Appetite For Destruction», men også en del sanger som jeg personlig hadde skrevet som ikke ble brukt på «Appetite For Destruction», så jeg har vært nysgjerrig i en del år nå på hvordan de gamle opptakene høres ut.

norwayrock.net

PARADISE LOST i live på Mølla

TEKST: SVEN SKULBØRSTAD FOTO: ANNE C SWALLOW

- Hva kan du fortelle om bakgrunnen for “At The Mill”?

- I utgangspunktet visste vi lite om hvor lenge pandemien skulle vare, vi hørte tre måneder men så ble det jo beviselig ikke sånn.

Og etterhvert som tida gikk ville vi gjøre noe ettersom vi akkurat hadde gitt ut “Obsidion”, men ikke vanlig livestream da absolutt alle andre gjorde det. Dette forstår jeg veldig godt ettersom vi alle vil ut å spille konserter etter vi har gitt ut skive. Men vi gjorde det på vår måte, veldig nedstrippet - nesten som MTV Unplugged, bare “plugged”. Vi har aldri gjort noe lignende, og det var veldig givende. Lyden som høres er helt rå og upolert, og gir en mer ekte følelse av hvordan vi låter.

- Jeg fikk følelsen av å være tilstede under øving ved første gjennomlytt, og det var veldig unikt og spesielt.

- Ja, det var litt av det vi prøvde på. Vi vurderte å kjøre full pakke med lys- og sceneeffekter men ettersom veldig mange andre har gjort akkurat det valgte vi annerledes.

Jeg skjønner hva du sier, og meningen var vel at det skulle låte som en veldig god bootleg praktisk talt sendt ut rett ifra miksebordet.

Dessuten ville vi ikke gjøre det samme vi har gjort før heller, vel - nå ville det jo ikke blitt det ettersom vi ikke hadde publikum når jeg tenker meg om, men allikevel ble det noe helt annet selv om det fortsatt er vi som spiller live.

- Er det fullstendig ueditert, og ble dette gjort i én tagning?

- Praktisk talt én tagning ja, så det var rimelig nervepirrende. Vanligvis er det en del klipping hvor vi tar med de beste versjonene under en turné, så dette var noe ganske annet å være med på. Men vi hadde mye øving i forkant så vi var forberedte.

- Jeg liker at man hører støyen fra gitarene mellom låtene og lyden fra trommestikker som klikker sammen.

- Ja, det er dessverre uunngåelig hvis man ikke skal begynne å klippe så det er bra du ser sånn på det. Mye av det vi kjenner på er følelsen fra da vi startet opp og bytta livedemoer med andre band, der også hørte du alt og vi likte det på den måten. Da visste du at dette var ekte saker, og det var noe av det vi ville gjenskape med “At The Mill”.

norwayrock.net

Pandemien som nå endelig ser ut til å synge på siste vers har fått artister verden rundt til å sette fantasien i sving, så også med våre engelske venner i Paradise Lost. Men i stedet for å livestreame som veldig mange andre spilte de like så godt inn en liveskive uten publikum, nemlig “At The Mill”. Denne skiller seg vesentlig ut ifra veldig mange andre liveopptak, og vi fikk vokalist Nick Holmes på Skypen for å fortelle oss litt mer om akkurat dette.

- Dere utga “Obsidian” for temmelig nøyaktig et år siden, når fant dere ut at det ikke kom til å bli noen turné?

- Vi visste at vi ikke kunne dra ut før vi utga den, men visste ikke hvor lenge. Da forespeilet vi oss at det kunne være muligheter rundt november mot slutten av fjoråret, men vi skjønte jo fort at det heller ikke kom til å skje, så etterhvert som 2020 ble til 2021 kunne vi ikke gjøre noe annet enn å vente. Men mottakelsen av albumet har vært fantastisk, og det kommer til å bli helt fantastisk å endelig få dra ut å gjøre disse live foran publikum. Vi kan ikke vente.

- Er tracklista på “At The Mill” det som skulle ha vært setlista på turnéen?

- Nja, vi ville nok ha gjort et par nye låter i tillegg men ellers omtrent sånn ja kanskje.

Vi brukte en del tid på å sette sammen en interessant liste med både gamle og nye låter der vi ikke er så avhengige av backingtracks for å forenkle miksen. Men det er en god sammensetning så du skal ikke se bort ifra at den likner en del når vi først kommer oss på veien.

- Jeg reagerte på at det var en veldig god blanding mellom nye og gamle låter som omtrent dekker hele karrieren deres?

- Takk for det, og jeg er helt enig. Føler vi har dekket det meste og tror fansen vil bli fornøyde.

- Hvordan blir dere enige om låtene dere skal ha med? “Obsidian” var vel deres sekstende utgivelse eller noe?

- Det er mye mulig den er, jeg datt ut av tellinga for lenge siden - haha! Vi har alle våre favoritter vi som oftest får med, og baserer den på de nye låtene fra den siste utgitte skiva der vi gjerne har med fire eller fem og bygger setlista rundt disse. Deretter har vi en del gamle låter vi vet fansen liker som vi ofte tar med, men samtidig ikke spiller på årevis hvis vi trenger en pause, også kan vi i tillegg komme opp med tilfeldige låter vi nesten aldri har spilt som vi tar med for krydder. Men det er enkelte låter folk mener vi må spille, samtidig som andre folk klager på at vi kun spiller de samme låtene.

Man kan aldri gjøre alle fornøyde, men sånn er det bare.

- Når bestemte dere for å gjøre “At The Mill” og når spilte dere den inn?

- Vi gikk inn og holdt på over tre dager tror jeg, og idéen ble til da vi skjønte at ting kom til å dra ut og det var umulig å forutse når vi faktisk kunne spille for publikum igjen - uten

at jeg helt husker akkurat når det var. Men vi øvde frenetisk tre-fire dager i forkant, koblet opp utstyret og kjørte på. Siden har vi ikke sett hverandre, så det var litt “wham bam, thank you ma’am” over det. Det må vel ha vært rundt november når jeg tenker meg om, men det må du gjerne dobbeltsjekke. Jeg har blitt totalt tidsforvirra og vet knapt hvilken dag det er.

(Ifølge New Noise Magazine stemmer november på en såkalt prikk - journ.anm).

- Hva er egentlig “The Mill”? Jeg har merket meg flere band holde på der.

- Det er praktisk talt øvingslokalet vårt med muligheter til intimkonserter, mest akustiske.

New Model Army holder også til der, og vi har hatt det som lokale i årevis. De kom først og har holdt til der i rundt 30 år mens vi “kun” har vært der i 25, så det begynner å bli en stund. Vi føler oss som en del av inventaret kan du si. Det var veldig praktisk å gjøre det der med tanke på utstyret som i utgangspunktet kun måtte fraktes noen etasjer ned.

- “Darker Thoughts” er allerede ute som forsmak og førstesingel, hvordan er tilbakemeldingene på den?

- Veldig bra. Vi rakk akkurat å spille dette inn rett i forkant av en stor nedstengning der man nesten ikke kunne gjøre noen ting, så vi klarte så vidt det var å bli ferdige før vi ble låst hvert til vårt igjen. Det gir en spesiell stemning i videoen synes jeg, og jeg er ekstremt fornøyd med resultatet. Den ser virkelig, virkelig bra ut og kler sangen godt.

- Er hele opptaket filmet så vi kan vente oss hele skiva som livevideo?

- Jeg vil tro det, en eller annen gang ja. Jeg aner ikke når, men vil bli overrasket hvis vi ikke gjør det. Jeg håper vi gjør det.

- Dette er vel ikke så lett å svare på, men nå som vi etter alle solemerker endelig går mot slutten av denne pandemien begynner så smått konsertlivet å røre på seg igjen har du noen som helst formening om når man kan se Paradise Lost på en scene igjen?

- Vi har booka en turné i England februar neste gang, og ettersom vi har kommet såpass godt igang med vaksineringen tror jeg konserter kommer til å skje mye fortere her til lands enn mange andre steder ,så nå har vi både håp og tro på at det vil bli noe av. Utenfor England er vanskeligere å spå, men vi gjør det så fort som vi har mulighet. Koffertene er ferdig pakka og vi er klare på sekundet.

NRM 3-2021

15

Gary Moores høyre hånd – Neil Carter Gjennom mesteparten av sin rocka periode, før bluesen tok ham, hadde den irske gitarhelten Gary Moore en altmuligmann som sin høyre hånd.

Neil Carter var mannen som jobbet med Moore i studio, spilte gitar, keyboards og sang på konsertene. i forrige nummer av NRM snakket vi med Neil om hans tid i UFO, som han nylig har vendt tilbake til, 35 år etter at han sluttet. Vi plukker opp tråden fra sist og går tilbake til røttene.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO (GARY MOORE): JESSE WILD

- Hvordan begynte du å spille musikk?

- Jeg begynte som barn, først med piano og fløyte og senere klarinett – og det har jeg fortsatt med helt frem til i dag, ettersom jeg er lærer på en musikkhøyskole. At jeg behersket klarinett gjorde det forholdsvis lett for meg å plukke opp saxofon, siden den fungerer på det samme prinsippet.

Heldigvis fikk jeg en gitar i bursdagsgave da jeg fylte 13 eller 14, og da var jeg hekta – i løpet av noen dager var jeg fast bestemt på å bli rockestjerne og spille i Queen! Så da forsvant planene om å gå på musikkhøyskole det var for kjedelig, for jeg skulle spille i rockeband! Det ble mitt eneste fokus.

- Og det tok ikke lang tid før du var profesjonell?

- Nei, jeg var veldig heldig – og målbevisst! - og fikk min første proffjobb da jeg var rundt nitten. Jeg kom i kontakt med en irsk artist ved navn Gilbert O’Sullivan – har du hørt om han?

- Javisst, jeg skulle faktisk ha vært på konsert med ham her i Oslo i disse dager... (O’Sullivan var massiv i perioden 1972-75) - Åh så kult! Er det utsatt?

- Ja, den er satt opp i oktober nå. Hvordan var det å spille med ham?

- Veldig lærerikt! Hans opptredener var oftest på rundt 45 minutter, og i løpet av den perioden spilte jeg fløyte, saxofon, keyboard, jeg koret og spilte gitar. Jeg hadde ikke noe større erfaring med sax, jeg ble bare utdelt en og bedt om å spille den, foran et ganske stort publikum, Gilbert hadde masse store radiohits på den tida, så det var litt av en opplevelse for min del på den alderen. Min første opptreden med ham var faktisk direktesendt på britisk TV - det ligger på youtube, og man kan tydelig se skrekken i øynene på den unge meg, haha! Gilbert er en veldig trivelig og smart fyr, og han og jeg kom veldig godt overens, så vi holdt kontakten et godt stykke ut på 80-tallet. Jeg traff han helt tilfeldigvis på Gatwick flyplass for rundt ti år siden – begges fly var kraftig forsinket, så vi satt i en lounge og bare skravlet i timevis, det var utrolig hyggelig!

- Det var litt av en kontrast å gå fra å spille pop med Gilbert O’Sullivan til å spille hardrock med Jimmy Bain og Brian Robertson i Wild Horses. Hvordan skjedde det?

- Jeg hadde alltid vært fan av hard rock, så det falt meg egentlig mer naturlig enn å spille pop med Gilbert! Jeg lærte meg å spille gitar ved å 16 NRM 3-2021

spille til mine egne favorittskiver, som f.eks Bowie med Mick Ronson, Mott The Hoople, Queen og Deep Purple – det var heltene mine da jeg startet.

Jeg har ganske enkle og grunnleggende kunnskaper på gitaren, men det holder til mitt bruk – og jeg kjente til og kunne spille det meste av Thin Lizzy-materialet som Brian og Jimmy syslet med i starten.

- På platecoveret til den første Wild Horses-skiva (utgitt i 1980) står du kreditert med ’lead guitar’ i tillegg til keyboards og rytmegitar.

- Ja, stemmer, jeg gjorde enkelte soloer der, i tillegg til tostemte soloer sammen med Brian. Jeg ville ikke drømt om å gjøre det nå, men jeg var ung og grep begjærlig enhver sjanse jeg fikk! Det var ganske freidig å hoppe inn som gitarpartneren til selveste Brian Robertson fra Thin Lizzy!

Faktisk, på de første konsertene jeg gjorde med UFO, så spilte jeg soloen på ”Shoot Shoot” – nå kan jeg nesten ikke tro at jeg gjorde det!

- Det ville ikke falt deg naturlig å spille den soloen i dag, og la Vinnie Moore spille komp?

- Nei! Bare tanken er absurd! Og det var kanskje bare de første 2-3 konsertene jeg gjorde det på, så fant jeg ut at det var bedre å la Paul (Chapman) gjøre det skikkelig!

- Hvordan kom du i kontakt med Brian (Robertson, gitar, ex-Thin Lizzy) og Jimmy (Bain, bass og vokal, ex-Rainbow) og dannet Wild Horses?

- Det var gjennom en artikkel i magasinet Sounds, tror jeg. Det sto noe a la ’Brian Robertson og Jimmy Bain ser etter en ung ukjent gitarist til å komplettere sitt nye band’. Og jeg tenkte straks: ’Det er meg!’ og tok kontakt med managementet og fikk ordnet en prøvespilling. Jeg var fast bestemt på å få den jobben! De var veldig hyggelige mot meg, og trommisen på det tidspunktet var Kenney Jones fra The Who, som også var en perlefyr.

- Jaha?! Var dette før han begynte i The Who? 1978?

- Ja, det må det ha vært. Jeg kjente ham best fra The Faces da. Jeg hadde selvsagt sett Thin Lizzy, som jeg syntes var et fantastisk band, og Jimmy hadde jeg sett med Rainbow, så jeg hadde sett begge på scenen og hadde stor respekt for de. Og det var kult av de å gi meg den jobben, for de var erfarne ringrever, og jeg hadde ingenting å vise til utenom Gilbert.

- De trengte kanskje ikke en alfahanne til i gjengen.

- Haha, nei. Det funket fint en periode, men både Jimmy og Brian levde rock’n’roll-livet til det fulle, selv om jeg ikke helt følte for det selv. Det blir et litt for hardt liv. Hvis du er vant til å jobbe 9 til 16, og dine kolleger norwayrock.net

foretrekker å jobbe fra 20 til 06, så er det vanskelig å få det til å klaffe. Jeg stilte kanskje på øvingslokalet i 17-tida, og de kom slengende i 22-tida. Jeg fikk nok av det etter hvert, etter en del uskjerpa konserter og konstant kaos. De var herlige karer, men det var krevende.

- Skiva deres ble produsert av Trevor Rabin, et par år før han ble gitaristen i Yes, og han virker jo som en ryddig kar. Hvordan fikset han mentaliteten til hurraguttene?

- Stakkars, Trevor, jeg tror ikke han ante hva han hadde takket ja til! Brian hadde fått det for seg at han kunne ikke spille bra i studio før etter midnatt! Jeg kunne si til ham i 21-tida at ’Nå må du da være klar!’, men neida, han tok en pils til og drøyde tida. Jeg var allerede som 20-åring klar for å ta tidlig kveld, og i dag kunne du ikke fått meg til å bli i studio til åtte på kvelden engang, langt mindre til åtte på morgenen! Men det var Brian og Jimmy som styrte skuta, jeg var bare der for å gjøre det jeg fikk beskjed om.

Enkelte band har visst ’living after midnight’ som sitt motto. Man kan kanskje tro at det var like vilt da jeg ble med i UFO, men deres metode var heller å jobbe hardt og målrettet, og så ta av etterpå! Det var ikke uvanlig at UFO jobbet i studio til midnatt, med middagspause på kvelden, men Wild Horses kom ikke i gang før midnatt. Brian og Jimmy var ekte natteravner.

Og så har vi Gary Moore, som var særdeles reglementert og effektiv i studio, fordi studiotid var dyrt, og han så ingen grunn til å sløse bort pengene der. Han var svært ryddig sånn sett, og klarte derfor å legge seg opp en god formue, i motsetning til mange andre av mine bandkolleger!

- Sluttet du i Wild Horses for å bli med i UFO? - Ja. Vi var midt i en britisk turné sammen med Ted Nugent, da Phil Collen, som på det tidspunkt spilte i Girl, men nå i Def Leppard så klart, ringte meg og fortalte at UFO var på utkikk etter en ny keyboardist/gitarist etter at Paul Raymond hadde slutta. Jeg hadde full kontroll på gitaren, men følte jo ikke at jeg var særlig flink på keyboards, så da jeg ankom lokalet deres til prøvespillinga, før resten av bandet ankom, fikk jeg roadien deres til å vise meg hvordan Hammond-orgelet funka, og bløffa meg gjennom det. Vi spilte ”Light Out”, ”Only You Can Rock Me” og ”Too Hard To Handle”, og det klaffa perfekt med en gang. Så vidt jeg vet tror jeg ikke de testa ut noen andre.

De hadde jo brukt John Sloman på keyboards under innspillinga av ”The Wild, The Willing & The Innocent”, men det var visst aldri meninga at han skulle bli med i bandet på heltid.

- Hvordan tok Brian og Jimmy den beskjeden?

- Ikke bra! Vi var jo midt i en turné som sagt, men jeg følte at dette kunne jeg ikke takke nei

til. Spesielt Jimmy ble forbannet og bekymra.

Men for meg var det et stort skritt opp på stigen. Jeg hadde spilt Reading Festival med Wild Horses i 1979, og da var vi kanskje tiende band på plakaten og spilte på formiddagen – og året etter debuterte jeg der med UFO som hovedattraksjon på lørdagskvelden.

- Og det var din aller første konsert med UFO??

- Ja – eller, vi gjorde to mindre, nærmest uannonserte klubbkonserter kveldene før, men Reading var den offisielle debuten ja. Og jeg visste at UFO skulle turnere både i Europa og i Amerika, så det var et lett valg for meg å forlate Wild Horses – der hadde jeg uansett fått nok, så tilbudet fra UFO kom fra himmelen.

- Siden vi snakket i detalj om din tid i UFO i forrige nummer, så spoler vi nå tre år frem i tid. Hvordan kom du i kontakt med Gary Moore i 1983?

- Det dukket opp da det var klart at UFO

”Victims Of The Future” fra 1983.

- Ja... da jeg tok på meg den jobben, så var det aldri meningen at jeg skulle bli noe fulltids bandmedlem, jeg ble egentlig bare hyra inn til den turnéen i Nord-Amerika. Men i løpet av den, oppdaget vi at vi kom veldig godt overens.

Gary hadde tidligere brukt John Sloman på vokal, keyboards og gitar, men John var først og fremst sanger. Og Gary ville egentlig ikke ha noen annen frontmann i sitt band, heller en som kunne dekke opp hvor enn låten krevde det, og sånn sett passet nok jeg bedre inn enn John. Etter turnéen viste jeg Gary noen utkast jeg hadde til låter, blant de var ”Empty Rooms” og ”Murder In The Skies”, og så utviklet det seg derifra. Jeg var ganske involvert i låtskrivinga på både ”Victims Of The Future” og på ”Run For Cover”, men etter det begynte han å skrive sammen med ulike andre folk. Jeg kunne jobbe sammen med ham med å spille inn demoene, men gradvis kom det folk utenfor bandet inn i prosessen. Gary jobbet mye med en kar som het Andy Richards, som også spilte en del keyboards på ”Run For Cover”, men jeg tok aldri det personlig. Det var Gary som var sjefen, og hva enn som kunne gjøre skiva bedre, så var det greit for min del.

- For på skivene spilte du stort sett bare keyboards og koret?

Gitar spilte du kun på konsertene?

- Ja, riktig. Det ville vært helt tåpelig at jeg skulle spilt gitar på en skive med Gary Moore!

- Gjorde dere noen gang konserter med Glenn Hughes, som på et tidspunkt var ment å være vokalist og bassist i Garys band?

- Nei, det kom aldri så langt. Han er med på 3-4 låter på skiva, men noe mer ble det ikke.

Synd, for det kunne garantert ha hørtes veldig bra ut. Problemet var vel at Glenn var sin egen herre, og følte seg ikke helt komfortabel med å spille i ”Gary Moore”. Det plagde ikke andre store navn som Gary hadde spilt med, som Ian Paice som var trommisen da jeg ble med i bandet – og Ian var jo massiv, i rockens høyere adel! Men vi visste jo at dette var Gary Moore, og ikke et band hvor alle var likestilt. Og det plagde vel Glenn mer enn det plagde oss andre.

Så jeg tror nok det ville raknet kjapt om vi hadde lagt ut på turné med Glenn. Men det han gjør på skiva var jo strålende, og for min del var det en stor ære å få jobbe med ham, han var en av mine store helter i ungdommen! For å være ærlig hadde jeg aldri sett ham på en scene før for et par år siden, da han spilte samme festival som UFO. Han fronter sitt eget band nå, og synger fortsatt knallbra.

- Ja, det er helt vilt – mannen blir 70 i år, men er en av særs få som stadig synger like bra som han gjorde på 70- og 80-tallet.

- Absolutt! Han spilte hele ”Stormbringer” da jeg så ham, og han blåste meg fullstendig!

Og han ser veldig sunn ut nå, bedre enn da jeg

”Problemet var vel at Glenn Hughes var sin egen herre, og følte seg ikke helt komfortabel med å spille i ”Gary Moore”.”

norwayrock.net

kom til å gi seg etter en siste turné, som endte i april. Da fikk jeg høre fra Garys turnémanager, som forøvrig også hadde jobbet for Wild Horses, at Gary var på utkikk etter noen som kunne ta over for Don Airey, på en kommende USA-turné sammen med Def Leppard.

- Det var vel da Don Airey hoppa av for å bli med i Ozzys band?

- Det høres riktig ut. Men Garys karriere var på full fart oppover da, så det virket som et smart trekk. Og jeg elsker å turnere i statene, så det fristet også. Jeg stilte på en prøvespilling med Gary, Ian Paice (Deep Purple) på trommer og Neil Murray (Whitesnake) på bass. Neil kjente jeg fra før, og jeg hadde møtt Ian og Gary et par ganger tidligere, så de var ikke helt fremmede, men det var litt nervepirrende.

- Var det noen andre band som var aktuelle for deg da UFO raknet?

- Jeg fikk en vag forespørsel fra Whitesnake, som jeg vel egentlig aldri tok helt seriøst. Men på den aller siste UFO-konserten, i London, så sto Gary’s kar på den ene siden av scenen og så på meg, og en representant for Whitesnake på den andre siden! Jeg var riktignok stor fan av Whitesnake også, men ville kanskje nølt med å bli med i et band som hadde så hyppige utskiftninger i rekkene.

- Du er også kreditert som låtskriver på den første skiva du gjorde med Gary,

NRM 3-2021

17

jobbet med ham, da var han ganske svær.

- På midten av 80-tallet var han vel tungt inne i dopet, i følge hans egen biografi.

- Det kan nok stemme, ja. Vi skjønte det kjapt da vi jobbet i studio, da løp han jo tidvis i sirkler rundt Gary og stresset seg veldig opp, så vi innså at dette aldri kom til å funke i lengden.

- Phil Lynott var også med på et par låter på den skiva. Hvilket forhold hadde du til han?

- Phil hadde jeg møtt mange ganger opp gjennom karrieren, han var stadig i Wild Horses-miljøet og var en nær venn av Jimmy. Både Jimmy og Brian så veldig opp til Phil og ville være som ham, på alle måter, og levde rockelivet til det fulle. På ”Run For Cover” spiller Phil bass og synger på to låter, deriblant ”Out In The Fields”, men jeg var ikke tilstede da han gjorde det, så jeg kan ikke påstå at jeg har jobbet i studio med ham, dessverre.

- Det var litt av en kontrast fra ”Run For Cover” til ”Wild Frontier” – på førstnevnte brukte dere fem ulike produsenter, tre ulike bassister, tre ulike vokalister, to trommiser... – og på ”Wild Frontier” er det i praksis bare Gary, deg, Bob Daisley og en trommemaskin.

- Haha...ja, jeg har ikke helt oversikten over den skiva der, jeg hører ikke så mye på den, og aner egentlig ikke hva jeg spiller på hvilke låter.

Jeg tror jeg korer på tre linjer her, og det er det. Men det er mye bra på den, og spesielt ”Over The Hills And Far Away” synes jeg er en av rockens beste singler noensinne!

Mine bidrag her var gjerne på demostadiet – jeg pleide å dra hjem til Gary og sitte sammen med ham under komponeringsprosessen, og komme med innspill og forslag og sile ut gode idéer fra mindre gode. Gary var alltid ganske sikker på det han gjorde, så jeg ble av og til litt overrasket når jeg ble kreditert som låtskriver. Men joda, ”Wild Frontier” var et meget bra album, og det gjorde det veldig bra kommersielt.

- Både skiva og singelen gikk til topps på listene her i Norge, ja.

- Ja, jeg vet det! Det henger en gullplate på veggen her bak meg som bevis for akkurat det, haha! Og den gikk platinium i Sverige. Den solgte ikke like mye som ”Still Got The Blues”, men for en rocka skive gjorde den det særdeles bra.

- På den siste skiva du gjorde med Gary, ”After The War” fra 1989, var det den samme trioen – du, Bob og Gary – men nå med fire ulike trommiser. Kontra trommemaskin på forrige.

- Det er faktisk hovedsakelig trommemaskin på ”After The War” også! Men det Gary gjorde for å få en mer autentisk trommelyd, var å få Cozy Powell og Simon Phillips til å spille over hans eksisterende programmerte trommespor, og duplisere disse.

Så de spiller nøyaktig det som Gary hadde lagd allerede, så jeg er usikker på om noen av deres innspill kom med på skiva eller ikke.

- Hvordan var det å ha Ozzy Osbourne som gjest på den skiva, på ”Led Clones” som du hadde vært med på å skrive?

- Du, jeg var ikke i studio den dagen han la på sin vokal, så det kan jeg ikke si noe om. Vi spilte vel heller aldri den låten live, så vidt jeg husker.

Men i løpet av 1990 gikk jo ”Still Got The Blues” til topps overalt, så jeg innså at han kom ikke til å gå tilbake til rocken med det første. Og jeg er ingen bluesmann, jeg kan spille det jeg kan, men blues er ikke min greie. Og på det tidspunktet var jeg ganske mettet selv. Heldigvis var jeg økonomisk uavhengig, så jeg hadde verken lyst eller behov for finne meg et nytt band, det fristet overhodet ikke. Jeg hadde oppnådd det jeg hadde hatt ambisjoner om, og å starte fra bunnen ville være et stort skritt bakover. Men man kan jo ikke bruke resten av livet på å gjøre ingenting, jeg var bare 31 år på det tidspunktet. Så jeg begynte som musikklærer og ga timer i klarinett og piano. Jeg oppdaget til min store overraskelse at jeg virkelig likte det, og fikk meg dermed den lærerutdannelsen som jeg skulle ha tatt da jeg var 18. Jeg begynte å jobbe på Brighton College, og da jeg sluttet 22 år senere, var jeg leder for musikklinja der, og hadde virkelig trivdes med det.

- Men du ble gjenforent med Gary rundt 2010?

- Ja, nærmest ved en tilfeldighet. Barna til Gary gikk faktisk på den skolen som jeg underviste på, for han flyttet etterhvert til Brighton.

- Også Phil Mogg, Pete Way og Michael Schenker bor/bodde der.

Det er Englands riviera, har jeg skjønt?

- Haha, ja på en måte. Han pleide å komme innom skolen nå og da, og da satt vi på kontoret mitt og drakk kaffe og skravla – vi hadde ikke sett hverandre på mange år da. Det var utrolig trivelig, selv om han ikke helt

- Etter turnéen for ”After The War”, da Gary bestemte seg for å bli bluesmann, så pensjonerte du deg i praksis som musiker?

- Ja, det stemmer. Gary sa aldri at han ikke kom til å gjøre flere rockeskiver. Han sa at han ville lage en bluesskive, og jeg hadde full respekt for det.

18 NRM 3-2021

norwayrock.net

tok inn over seg at jeg faktisk var på jobb og egentlig ikke hadde god tid til å skravle med kompiser, haha! En gang i 2009 nevnte han at han vurderte å gjøre en turné med rockelåtene sine, og jeg bare ’Jaha? Så gøy da!’. Først flere måneder senere spurte ham meg om jeg ville gjøre denne turnéen med ham. Tanken hadde egentlig ikke slått meg, det var et tilbakelagt stadium for meg, men jeg begynte å tenke litt på det. Jeg fikk jo litt lyst, men visste ikke om det lot seg kombinere med jobben, som jeg ikke ville kaste over bord på grunn av dette.

Men det ordnet seg, og vi begynte øvingene frem mot det som skulle være en sommerturné.

(Med Torvet i Trondheim, Sweden Rock og Norway Rock Festival på lista.) Turnéen gikk glimrende, og det var snakk om å lage en ny skive og gjøre en ny turné. Samtidig prøvde jeg å kombinere spillinga med Gary og en fulltidsjobb, noe som ærlig talt ikke var idéellt – det var svært utfordrende å spille store festivaler ute i Europa i helgene og stille frisk og uthvilt på jobb på mandags morgen! Og jeg tjente mye mer på skolejobben enn det Gary kunne tilby meg for å spille med ham, så jeg ville bli nødt til å ta et valg. Men jeg følte meg ikke komfortabel med å slutte i en god jobb for å spille sammen igjen med en kar som hadde gått videre og etterlatt meg to tiår tidligere. Jeg klandret ham aldri for det, men det var likevel et argument for å holde på jobben – hvem vet når han hadde gått tilbake til bluesen igjen, og da kunne jeg stå der på bar bakke igjen. Gary skjønte aldri helt hvorfor jeg ikke ville slutte i jobben min og bli med ham på heltid, så det var litt vanskelig. Dessverre døde Gary før jeg ble tvunget til å ta det valget.

- I februar var det ti år siden Gary Moore døde – hvordan fikk du vite at han var død?

- Det var Garys assistent som ringte meg, det var en søndag husker jeg. Det var et sjokk, til tross for at han var ikke i veldig god form sist jeg så ham. Det er jo velkjent at han døde som et resultat av for mye alkohol, men jeg hadde aldri trodd at det var det som skulle forårsake hans død. At noen som Pete Way dør av det, sjokkerer ingen, men at Gary gjorde det, var en bombe. Men han drakk alt for mye, det kan ikke

norwayrock.net

benektes. Det var ikke likt ham, men han var ikke på et bra sted i livet sitt der og da.

- Du var hans høyre hånd i en årrekke – hvilke minner har du om ham?

- Når jeg ser tilbake, prøver jeg å ikke tenke for mye på den 2010-turnéen, for det var ikke den beste tida vår sammen. Men tida på 80-tallet var fantastisk, og høydepunktet for min del var ”Wild Frontiers”-turnéen, med Gary, Eric Singer, Bob Daisley og meg selv. Det er en tid jeg ser tilbake på med et smil om munnen.

Og konsertene vi gjorde sammen med Queen i 1986, med Gary Ferguson på trommer, var minneverdige. Når jeg tenker på Gary nå, så er det Gary fra den perioden der som dukker opp. På ”After The War”-turnéen, den siste vi gjorde, var det innlysende at han ikke var glad og fornøyd. Jeg har absolutt ingenting imot Chris Slade, som satt på trommestolen på den turnéen, men jeg kom ikke overens med ham på et personlig nivå. Eric Singer derimot var en festlig fyr å være sammen med, vi har fortsatt god kontakt. Jeg synes det er viktig å trives i selskap med folk som man uansett må tilbringe mange måneder sammen med. Med Eric og Bob Daisley var det latter og skravling, mens jeg hadde liksom ingenting å snakke med Chris Slade om.

- Du gjorde en siste Gary-relatert ting sammen med Bob for et par år siden, da du sang ”Empty Rooms” på en hyllestskive som Bob hadde dratt i gang. (”Moore Blues For Gary by Bob Daisley & Friends”, 2018 – hvor også folk som bl.a. John Sykes, Glenn Hughes, Joe Lynn Turner, Steve Morse, Danny Bowes, Ricky Warwick og Doug Aldrich deltar.) Hvordan føltes det?

- Nervepirrende! Bob spurte meg om å delta, og det var snilt av ham. Jeg er ikke sikker på om det er det beste jeg har gjort akkurat, men jeg ville backe Bob på dette og hylle Gary.

Ingen andre som var involvert med Gary, har noen gang gjort en hyllest til ham, så det føltes riktig. Jeg har aldri følt meg komfortabel med min egen stemme på en innspilling – live er en ting, i studio som eneste vokalist er noe annet!

Sikkert derfor jeg aldri har vært vokalist! Noen andre kunne helt sikkert gjort den jobben

bedre enn meg, men jeg synes Bob gjorde en strålende jobb med å arrangere den skiva.

Skulle jeg gjort ”Empty Rooms” på egen hånd - noe jeg antagelig aldri kommer til å gjøre - så ville jeg gjort den med kun vokal, piano og strykere, totalt annerledes til hvordan vi spilte den inn med Gary.

- Til slutt, har du vurdert å skrive din egen biografi, om ditt liv i rocken?

- Jeg har vurdert det – som du hører kan jeg skravle i timevis! Men jeg vet ikke om jeg er disiplinert nok, i så fall måtte jeg ha en med-skribent. Jeg kunne ikke skrevet en lineær kronologisk historie om mitt liv, men kanskje mer løselige refleksjoner og anekdoter. Så kanskje. Jeg har tenkt på det.

- De eneste av dine medmusikanter som har gitt ut bok, er såvidt jeg vet kun Pete Way og Bob Daisley.

- Ja, Bob sendte meg boka si, men den er massiv! Så jeg må innrømme at jeg har ikke lest hele. Og jeg har skummet gjennom Petes bok, men den var veldig mørk.

- Ja, den fokuserer mer på dopbruket hans enn på musikken.

- Nettopp. Og mye av det andre er jo rent oppspinn! Som det han skrev om meg at jeg pleide å kle meg ut i kvinneklær – jeg aner ikke hvor det kom ifra! Jeg traff ham for første gang på flere tiår i 2019, da både UFO og hans nye band spilte på Sweden Rock, og han så virkelig ikke frisk ut. Jeg ble rett og slett bekymra for ham. Han hadde ikke tenner! Jeg husker Phil Mogg var ganske forstyrret etter at vi hadde møtt Pete – jeg tror han innså at han kunne fort ha endt opp på samme måte om han ikke hadde skjerpet seg. I dag er Phil edrueligheten selv.

- Takk for praten Neil, da håper vi å se deg på en scene med UFO et sted i Norge til neste år! Dere har f.eks aldri noensinne spilt i Oslo! (Men i Drammen som support for Twisted Sister i 1985, og på Skånevik Bluesfestival i 2015.)

- Sier du det? Det burde vi jo ha fått gjort noe med før det er for seint! Satser på at vi ses i 2022!

NRM 3-2021

19

NANCY WILSON rett fra hjertet 20 NRM 3-2021

norwayrock.net

Søstrene Ann og Nancy Wilson ble de første kvinnene til å være frontfigurer i et hardrockband, og gjorde stor suksess på 70- og 80-tallet med gruppen Heart. Sammen rev de ned barrierer og har inspirert utallige unge artister og låtskrivere gjennom en mannsalder. Heart er i aller høyeste grad fremdeles aktive, men nå er Nancy Wilson endelig ute med sitt etterlengtede debutalbum som soloartist og vi var naturligvis på plass for å få detaljene.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: JEREMY DANGER

- Jeg må starte med å få gratulere deg med nytt studioalbum – ditt første som soloartist!

– Tusen takk. Jeg føler meg veldig heldig som har fått muligheten til å være kreativ under denne tunge tiden der alt har stoppet opp rundt oss alle. Det har vært et tungt år, men det har på mange måter vært livreddende for meg, haha. Det høres kanskje rart ut, men jeg har opplevd et enormt kreativt oppsving personlig og det har gjort at jeg nå har gitt ut min første soloplate.

- Så bra at du har klart å bruke denne mørke tiden til noe kreativt og positivt. Helt ærlig så synes jeg det er et fantastisk album du har gitt ut i «You and Me».

– Å tusen takk. Jeg er veldig fornøyd med det selv og det er et skikkelig hjemmelagd album der jeg har gjort det meste selv hjemmefra. Når ting er hjemmelagd så blir ikke alt nødvendigvis perfekt, men det er helt greit fordi jeg føler det er litt av styrken til albumet – nettopp at det ikke er perfekt. Det blir nesten som når du planlegger et bryllup.

Du kan planlegge alt ned til minste detalj, men det går aldri helt slik som du hadde planlagt.

Det gir rom for diskusjon og refleksjon i ettertid og det er helt greit. Jeg kan for eksempel sitte nå å føle at den ene sangen ikke ble helt sånn som jeg hadde tenkt i forhold til resten av låtene på skiva. Det kan være en liten detalj her og der som kanskje er litt «off», men de små detaljene gjør egentlig plata bedre på en rar måte, hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg mener jo at for ofte så er ting litt for perfekte – spesielt innenfor popmusikk, men dette er et rockealbum og overhodet ikke et popalbum.

- Ja, jeg forstår nøyaktig hva du mener og jeg er helt enig. Det gir jo oss noe å prate om også. Ofte føler jeg at når artister som er i band skal gi ut soloplate, så prøver de så hardt de kan å få det til å høres ut som bandet de spiller i. Ofte litt påtvunget og resultatet blir deretter, mens skiven din føles naturlig, ekte og ærlig. Det gjør musikken mye mer interessant og levende.

– Å, tusen takk! Jeg setter stor pris på å høre deg si det. Det var utrolig snilt av deg å si, og igjen så er jeg helt enig med deg. Jeg prøvde virkelig å IKKE leve opp til Heartforventningene som nok sikkert noen hadde,

norwayrock.net

men heller gå min egen vei og skrive min egen historie. Jeg har gjort denne jobben i så mange år i Heart – jeg ble jo med i Heart allerede da jeg var nitten år, så jeg sa til meg selv; ’Vent litt. Dette er min sjanse til å være meg selv fullstendig og fortelle min egen historie og ikke konkurrere med Heart eller stemmeperfeksjonen til Ann Wilson.’ Jeg ga meg selv frihet fra alt det og det føltes utrolig deilig og så gøy. Jeg har faktisk flere sanger klare allerede og kan si til deg nå at det kommer mer fra meg om ikke så altfor lenge.

- Er det sant? Så fantastisk å høre. Kan du fortelle litt mer om det du jobber med nå da?

– Jeg har en del sanger som allerede stort sett er klare og så har jeg et par som jeg jobber med nå for tiden, så jeg er godt i gang med det som vil bli soloskive nummer to fra meg.

Dette er kanskje stygt å si, men takk gud for denne pandemien på en skrudd måte, haha.

For oss kreative personer så har denne pausen fra reising og konserter vært en fantastisk mulighet til å være nettopp det – kreativ. Denne pausen har gitt meg friheten, en frihet som jeg ikke engang var klar over at jeg ønsket, til å skrive musikk.

- Og du var helt din egen sjef på dette albumet? Det var du som tok alle avgjørelsene i motsetning til når du jobber med Heart?

– Ja, og jeg gjorde alt sammen hjemmefra.

Jeg spilte den inn selv og jeg produserte den helt selv også. Jeg hadde bandmedlemmene mine fra Heart med meg på albumet og jeg sendte dem filer med det jeg hadde skrevet og spilt inn. Jeg sendte ting til den ene av dem som bor i Denver og så la han dem ut i Dropbox sånn at de andre, som bor i Seattle, kunne gå gjennom det og legge på det jeg ønsket at de skulle legge på. Så sendte de det tilbake til fyren i Denver som så sendte det tilbake til meg her i California. Så ville jeg komme med nye ønsker om ting som skulle endres eller legges til og så sendte jeg det tilbake til Denver for så å få det sendt til Seattle og sånn holdt vi på fram og tilbake helt til jeg var fornøyd, haha. Det tok ganske lang tid på den måten, men jeg har spilt med dem så lenge i Heart at vi snakker på en måte det samme språket musikalsk og det gjorde at ting fløt ganske bra hele veien gjennom.

- Du nevner Seattle og jeg ville spørre deg om byen du kommer fra, selv om du har bodd i California i mange år nå. Kan du fortelle litt om din tilknytning til Seattle, musikerne og musikken derfra?

– Vi er som du sier opprinnelig fra Seattle, men når vi begynte å turnere for fullt med Heart på midten av 70-tallet ble det sjeldnere og sjeldnere at vi fikk muligheten til å dra hjem til Seattle. Så kom jo 80-tallet og vi var plutselig disse store rockestjernene med store hits og ikke minst stort hår som du kan se på MTV, haha. På slutten av vår andre livssyklus som rockeband, når vi så kom tilbake til Seattle, var Seattle-bølgen godt i gang med band som Nirvana, Soundgarden, Pearl Jam og Screaming Trees. Vi tenkte da at de ville hate oss fordi vi representerte de etablerte dinosaurene i rocken og egentlig alt de jobbet mot. Plateselskapene, håret, sminken, klærne, MTV og alt musikken dessverre egentlig handlet om på 80-tallet og som vi i Heart ble en del av. Vi kom tilbake rundt samme tiden som Andrew Wood fra Mother Love Bone døde av overdose og venninnen min Kelly, som var manager for Pearl Jam i mange år, ba meg og søsteren min komme i vaken hans. Vi var litt skeptiske, men vi dro og det var da vi møtte alle fra musikkmiljøet i Seattle som litt senere skulle bli store verdensstjerner. Vi var egentlig klar for å få tyn fra alle disse som representerte det motsatte av det vi hadde gjort i Heart det siste tiåret, men de var så hyggelige og snille mot oss og vi ble gode venner med dem alle.

Enda til denne dag føler vi at vi har brødre der og er en del av brorskapet i musikkmiljøet i Seattle.

- Det var Chris Cornell som sto for talen når dere ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame for noen år siden, og Jerry Cantrell

«Da Ann skrev teksten til den låten så var det en reaksjon på en skikkelig drittsekk i vårt da plateselskap som insinuerte at vi var lesbiske elskere – noe vi selvfølgelig ikke var» NRM 3-2021

21

spilte jo med dere den kvelden blant mange andre, så det viser jo litt av den gjensidige respekten mellom dere fra Seattle. Men jeg vil gå litt tilbake til albumet ditt, fordi dette er jo ditt aller første studioalbum som soloartist, så hvor lenge har du jobbet med det?

– Låten som heter «The Dragon» ble faktisk skrevet tidlig på 90-tallet når jeg først møtte Lane Staley. Han var en sånn nydelig sjel, men du kunne allerede da føle at avhengigheten ville ta livet av han – lenge før den faktisk gjorde det. Det var på mange måter en skummel tid å være musiker fra Seattle på og man kunne se at Layne Staley ville bli et av ofrene i likhet med Kurt Cobain og Chris Cornell. Dratt ned inn i dragens hule om du vil, så jeg skrev den sangen til han. Jeg hadde den liggende i mange år og den føltes aldri rett for Heart, så den ble bare liggende i baklommen min til den nå endelig er ute på mitt første soloalbum. Den andre sangen jeg gjorde tidligere var en versjon av låten «Daughter» av Pearl Jam. Resten av platen ble skrevet nå det siste året under pandemien.

- Du har gitt albumet tittelen «You and Me», som føles veldig intimt og personlig. Mange av låtene på albumet er i samme gaten og hele pakken føles veldig ærlig og sårbar. Kan du fortelle litt rundt tittelen og hvor personlig albumet er for deg?

– Da jeg skulle begynne på albumet pratet jeg med min venninne og samarbeidspartner gjennom mange år, Sue Ennis. Hun har skrevet en haug med ting for Heart og vi samarbeidet ganske mye på dette albumet også faktisk. Jeg elsker å jobbe med henne og hun er min bestevenninne - vi har kjent hverandre siden vi var tolv år og det begynner jo å bli noen år nå, haha. Vi har begge mistet mødrene våre i løpet av de siste årene og hun hadde en sang som heter «Follow Me» som hun hadde skrevet til moren sin. Jeg hadde engang en drøm om moren min og da jeg våknet skrev jeg en sang til henne som jeg kalte «You, Me and Gravity». Jeg

22 NRM 3-2021

foreslo for Sue at vi burde slå de to låtene sammen til én låt. Hun likte ideen så vi gjorde nettopp det og det ble til åpningssporet på albumet og albumtittelen «You and Me». Det ble ganske raskt veldig intimt og personlig som du er inne på.

- Hvordan har responsen vært på albumet nå som du har gitt det ut?

– Responsen har vært veldig bra og jeg får fine tilbakemeldinger fra folk som deg selv, som har forstått albumet og hva jeg har prøvd å få til, så det setter jeg stor pris på.

- Jeg elsker albumet og hvis det er greit så vil jeg be deg fortelle litt om min personlige favoritt på albumet som heter «I’ll Find You»?

– Det er en sang som Sue Ennis og Heart-trommis Ben Smith hadde jobbet sammen på før jeg kom inn i bildet og vi gjorde den så ferdig sammen. I likhet med deg så elsker jeg den sangen og den handler om det å føle seg fortapt og behovet for å ha noen å støtte seg til. En venn som er der for å ta deg imot når du faller rett og slett og vi har vel alle vært der – både som den som faller og den som tar imot. Jeg er en sånn person som gjør alt for de jeg elsker og derfor elsker jeg den sangen så mye.

- Dette er jo ditt aller første studioalbum som soloartist, men du har jo også debutert på plate som medlem av Heart. Det var tilbake i 1976 på «Dreamboat Annie» som jo ble en umiddelbar klassiker. Kan du prøve å sammenlikne opplevelsen rundt å gi ut de to albumene?

– Haha, det var et godt spørsmål. Ehhm, jeg vet ikke om jeg kan komme på å gjøre en sammenlikning fordi denne gangen føles det virkelig som en jomfruferd for meg personlig. Jeg har jo vært med på så mange album og så mange opplevelser med Heart at jeg har jo det med meg i sekken på en måte. Da vi ga ut «Dreamboat Annie» så var jeg rundt tjue år og det var min første studioopplevelse i det hele tatt, og jeg visste

norwayrock.net

nok ikke helt hva jeg gjorde. Denne gangen føler jeg mer jo mye mer erfaren og vet hva som må gjøres for å få til det jeg ønsker å få til. Den erfaringen ligger jo under der og hjelper meg nå. Jeg har en trygghet på meg selv som jeg ikke hadde da og jeg kan jo si at det eneste jeg egentlig har gjort hele livet mitt siden «Dreamboat Annie» er å skrive sanger.

Hvis jeg skal være helt ærlig med deg her og nå så har jeg aldri hatt en vanlig jobb en eneste gang i hele mitt liv. Jeg var så ung da jeg ble med i Heart at det er liksom det eneste jeg har gjort siden og det er kanskje litt flaut å si, men jeg vet ikke hva annet jeg skulle ha gjort eller vært flink til å gjøre, haha.

- Når jeg først har deg her så føler jeg jo nesten at jeg må innom überklassikeren «Barracuda». Det er en av de mest gjenkjennelige låtene i historien og en låt som alle med puls kjenner til. Men historien bak er det kanskje ikke alle som kjenner, så jeg lurte på om du kunne fortelle litt om bakgrunnen til den låten?

– Jeg husker at vi følte et enormt sinne når vi skrev den. Da Ann skrev teksten til den låten så var det en reaksjon på en skikkelig drittsekk i vårt da plateselskap som insinuerte at vi var lesbiske elskere – noe vi selvfølgelig ikke var.

Han gjorde det som et slags idiotisk PR-stunt og det er jo som regel forretningsfolkene i musikkbransjen som gjør sånne ting. På den tiden hang de seg opp i at vi var kvinner i

norwayrock.net

en mannsdominert rockeverden og følte de kunne slippe unna med noe sånt. Det var det som utløste sangen, og Ann skrev ned teksten på veldig kort tid og det samme gjaldt for musikken som også ble skrevet veldig raskt.

Det hele ble gjort i et voldsomt sinne, haha.

- Hele den historien ender jo opp med at dere sier opp kontrakten med det aktuelle plateselskapet og gir ut neste plate og megahiten «Barracuda» på en annen label, så den fikk de jo angre på. Men hvordan får låter som nettopp «Barracuda», men også «Magic Man» og «Crazy On You», deg til å føle deg i dag når du spiller dem for tusenvis av fans over hele verden?

– Jeg føler meg sterk og uovervinnelig.

Akkurat sånn rock and roll skal få deg til å føle deg når du spiller det og de sangene får meg til å føle meg både sterk og uovervinnelig.

- Du har jo fått med deg noen utrolig kule folk på skiven din, inkludert Taylor Hawkins fra Foo Fighters, Duff McKagan fra Guns N Roses og Sammy Hagar. Var det lett å få overtalt dem til å bidra?

– Ja, det var det. Det kule med musikere er at vi alle på en måte er med i klubben, hvis du skjønner? Gjennom årene så har man jobbet sammen med en haug med folk og bidratt på en skive her og en konsert der, så da blir man til slutt kjent med de fleste. For eksempel når det gjelder Taylor Hawkins så ble jeg kjent med ham da jeg spilte sammen med

Foo Fighters på et talkshow her borte i USA, og etter det spurte han meg om jeg kunne tenke meg å synge på hans nye soloalbum.

Jeg sa selvfølgelig ja og dro en stund senere over til huset hans i Los Angeles og sang på låten «Don’t Look At Me» sammen med Duff McKagan. Den er ganske kul … faktisk så synes jeg hele platen «Get The Money» er veldig bra og han har en haug med rå folk med på den. Så da det ble tid for at jeg skulle lage plate så ringte jeg ham, og sa at jeg var i gang med en plate og at han skyldte meg en tjeneste, haha. Jeg spurte om han hadde noe liggende som han tenkte kunne være noe for meg, og han svarte at ja, det hadde han faktisk. Han hadde en liten jam som han og Duff McKagan hadde lekt litt med og han sendte den til meg. Jeg jobbet med den, endret en del, skrev tekst til den og spilte den inn hjemme hos meg selv. Tanken var at vi hele tiden mister så mange av englene våre innen rock and roll, folk som Tom Petty, Layne Staley og Eddie Van Halen. Så hvor blir det av alle disse fantastiske menneskene? Jeg tenker at det må være en stor fest der oppe i englenes ballsal, så jeg ga den navnet «Party At the Angel Ballroom». Når den var ferdig sendte jeg den tilbake til Taylor for at han skulle få legge på sin vokal og så var den i boks. Det eneste problemet er at nå skylder jo jeg ham en tjeneste igjen, så får vi se når og hvordan han vil bruke den tjenesten …

NRM 3-2021

23

KEN INGWERSEN fant sin Dojo 24 NRM 3-2021

norwayrock.net

Gitarist/ låtskriver/ produsent Ken Ingwersen har lang fartstid som altmuligmann i norsk musikkliv, og har rukket over mer enn mange av oss kommer til å rekke før vi tar motorveien til helvete eller trappa til himmelen. I løpet av et langt pandemiår der livejobbene kan telles på én hånd, har han benyttet fritida godt og aktivt. Nå skal vi bli bedre kjent med den trivelige karen fra hovedstaden.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

- Det er kanskje ikke alle leserne våre som har kjenner til navnet ditt enda. Hvem er så Ken Ingwersen?

- Ja, hvor skal man begynne da? Gitarist, låtskriver, prdusent, tekniker.

Det er vel det som oppsummerer det jeg driver med innen musikk, men jeg har jo også drevet plateselskap og vært musikkforlegger, samt sittet i styret i TONO, så jeg tror nesten manager må være det eneste jeg ikke har drevet med.

- Da burde du nesten forsøke det, så har du prøvd alle hattene i bransjen, hehe.

- Hehe, ja ikke sant. Det har på en måte vært min måte å forsøke å overleve i denne bransjen på. Det er et lite land, og i en bransje det er vanskelig å overleve i hvor som helst i verden, så er det kanskje enda vanskeligere her. Det er kanskje enklere om man har flere bein å stå på, enn om man bare spiller gitar. Dette ble jeg bevisst på veldig tidlig, pluss at det handler mye om interesse, jeg syns det er jævlig gøy å jobbe i studio, og har gjort det siden Panser studio på slutten av 80-tallet. Jeg tror kanskje det var i 1989 Trond Nilsen og jeg startet det, før vi startet Rags, og ga ut to skiver med det bandet. Etter det ble det et band som het Speed, før jeg gjorde Street Legal. Deretter ble det en pause fra hardrock på nesten ti år, eller; det ble litt mindre, for jeg hooket jo opp med Ken Hensley etter hvert. Den opprinnelige planen var å gjøre et dypdykk i det å lage poplåter, i en konstellasjon som het Oslo Recordings, som likna litt på det som for eksempel Stargate drev med, noe vi holdt på med i rundt ti år, med ganske bra resultat. Vi fikk kanskje ikke USA og England til å slippe oss ordentlig inn, men noen småting fikk vi til, om ikke noe stort. Tyskland, Korea og Japan, derimot, løsnet det bra i, i tillegg til både Nederland og Spania, så vi lyktes bra i flere land. Det ble noen år der det ble lite gitar og mye pop, kan du si. Midtveis inni der hooket jeg som sagt opp med Ken Hensley, men det kommer vi vel tilbake til. Med Kens Dojo gjorde jeg den første skiva i 2010, kalt «Reincarnation», og var som tittelen tilsier, som å bli født på ny i rockens ånd. Den gangen var jo tanken at jeg skulle fortsette med å gi ut skive nummer to, nummer tre og så videre, men i 2013 begynte Roberto Tiranti, fra blant andre Labyrinth, i bandet til Ken Hensley, så da dro vi til Spania og spilte inn ei skive med Hensley der, og i løpet av dag én, så klikka alt, så jeg foreslo at vi skulle lage en powertrio med Tom Arne (Fossheim, trommer), Roberto (bass/vokal) og meg, og da ble det Wonderworld. Dermed skjedde det mye, så i 2014 kom skive nummer én, så nummer to i 2016, og neste i 2018, så hele Kens Dojo ble på en måte pusha framover hele tida, men så kom pandemien, så ble det plutselig sykt mye tid. Der oppsummerte jeg kanskje mye av det som har skjedd i min musikalske karriere.

- Absolutt! Vi kunne nesten bare takket for intervjuet og gått videre, men la oss gå litt inn i materien. Du nevnte Ken Hensley, og det er ikke til å stikke under en stol at det er en legende vi prater om her.

- Det er som det meste her i livet; det skjedde litt tilfeldig. Den relativt korte versjonen, er at han i 2004 spilte på en liten festival i Gressvik utenfor Fredrikstad, der han hadde med seg et spansk band. Han bodde i Spania på den tiden. Arrangørene sa til ham at de gjerne ville ha ham tilbake, men at de ville skaffe ham et bedre band, for det spanske bandet låt litt cheesy, så da ble det til at de begynte å ringe rundt til litt kjentfolk, og fikk med Eirikur Hauksson på vokal, Morten Skaget på bass, Willy Bendiksen på trommer, og så spurte de Jørn Viggo Lofstad fra Pagan´s

norwayrock.net

Mind om han var interessert i gitarjobben. Jørn Viggo sa da at ’Ken er nok bedre egnet til dette her enn jeg’, og sendte kjeppen videre til meg, og det stemmer nok, for jeg var jo fan av Uriah Heep. Egentlig er jeg for ung til å ha fått med meg Heep fra scratch, men jeg har en ti år eldre bror som hørte mye på de, og hadde mye i platesamlinga si. Han hadde jo også både Deep Purple og Led Zeppelin, men mest hadde han av Heep.

Derfor kjente jeg godt til Ken, og jeg visste at han bodde i Alicante, og jeg hadde en «hytte» i Alicante, så jeg vurderte rett og slett å stikke innom studioet hans der og banke på døra og si ’Hei, jeg er en gammel fan’, og få se studioet, og se om det kanskje er noe vi kan få gjort sammen. Det ble det ikke noe av, og som sagt, så hadde jeg gjort et dypdykk ned i popens verden, men da denne muligheten åpnet seg, tenkte jeg at ’Dette må jeg bare gjøre’. Vi møttes, og gjorde den ene giggen, og mannen var kjempehappy, og lurte på om jeg ville være med på flere gigger, så da ble det bare til at vi ble med videre. Jeg tror det var Morten Skaget som hoppa av først, så vidt jeg husker, før Willy forsvant. Tom Arne kom vel inn relativt tidlig, selv om jeg følte at vi spilte med Willy lenge, og Sid Ringsby erstatta Morten, også det relativt tidlig.

- Kjente navn alt det her.

- Ja, ikke sant! Tror Tom Arne og Sid var på laget allerede i 2007, før Roberto kom inn i rundt 2013, og har vært med siden den gang. Jeg er vel den eneste som har vært med siden 2005. Jeg spilte i litt over 15 år med ham.

- Men så gikk det ikke så bra til slutt.

- Nei, det gjorde ikke det. Det kom litt brått på, men når du er over 70, så kan jo ting skje, spesielt når man har levd et relativt tøft liv, selv om vi ser Keith Richards dunker videre. Jeg kjenner ikke helt detaljene rundt hva som faktisk skjedde, men kortversjonen er vel at han fikk en blodinfeksjon, og fikk medisiner mot den. Det funka dårlig, noe de ikke fikk med seg, så han kollapset på kjøkkenet, røyk inn på sykehuset i koma, og døde et par dager etterpå. Det var jo uflaks å bli sjuk midt under en pandemi der mye skjer. Han hadde jo hjerteproblemer, og hadde gått på medisiner mot det i sikkert 20 år.

- Hvordan påvirket dette deg, som tross alt spilte med mannen i 15 år?

- Det var jævlig tungt! Han var jo bandleder, men for oss var han mer et bandmedlem, noe han også var veldig opptatt av å være. Han var jo en sjef, et bandmedlem, en farsfigur, så det var hardt. Det gikk hardt utover hele gjengen egentlig. Vi prata mye med hverandre i dagene etter det skjedde.

- Dere fikk vel ikke deltatt i begravelsen heller?

- Nei, det var jo full nedstengning, så jeg tror ikke det gikk fly engang.

Det betød slutten på en æra da han forsvant. Det var 15 år der vi spilte nærmest overalt, på alt fra små plasser til rimelig svære arenaer, med opp mot 40.000 personer. Det kommer jeg sannsynligvis ikke til å oppleve igjen.

- Dere spilte jo blant annet i Russland. Det kan vel oppleves som en litt absurd greie?

-Vi spilte mye i Russland, faktisk. Vi var ukesvis på turné der ved flere anledninger. Det var vel St. Petersburg og Moskva som skilte seg positivt ut, og det er der som i Norge, du skal ikke langt utafor byene før du er på bondelandet, og der var det ganske trist. Det var grått, både områdene og menneskene. Det jeg satt igjen med etter turene der borte, var at det var så rart å møte menneskene etter giggen. Da var de skikkelig fyra opp, og

NRM 3-2021

25

ville ha signert bilder eller CDer, mens de andre timene i døgnet var livet trist og grått. Det var de få timene det endelig skjedde noe på den flekken du bor på.

- De glemte elendigheta de bor i.

- Ikke sant. Derfor var det kanskje ikke så rart at låta «Sweet Freedom» var en av de som funka best. Den var nesten som en slags nasjonalsang for rockerne i Russland.

- La oss pense inn på Kens Dojo. Nå er altså ei ny skive ute. Fortell litt om den.

- Noe av materialet begynte jeg på ikke lenge etter førsteskiva kom, men som sagt så skjedde det mye de påfølgende årene, så prosjektet ble liggende litt brakk. Ettersom tida gikk, så fikk jeg kanskje litt høye skuldre, og begynte å lure på om jeg egentlig hadde det i meg, det å få til en plate nummer to, eller tre for den saks skyld. Men så kom pandemien, og da fikk jeg plutselig endel tid på hånda, og det passet litt bra, for i Wonderworld var vi enige om at den neste skiva måtte vi skrive sammen, i samme rom, for vi ville endre litt retning på stilen og slike ting, og med lite til ingen gigs, så åpnet det seg muligheter for å lage ei skive nummer to med Kens Dojo. Jeg bestemte meg for å lage ei skive i samme «ball park» som førsteskiva, men naturlig nok blir det noen endringer, for mye skjer i løpet av ti år, så litt sprik ble det jo. Jeg kunne jo like gjerne laga for eksempel ei typ John Mayer-låt og sunget sjøl, for det liker jeg godt, eller jeg kunne lagd noe som er kjempetungt, for det liker jeg også godt.

Dermed ble det til at jeg fant et slags «happy medium» på låtene, og når jeg først hadde bestemt meg for det, så rulla det rimelig greit i gang. Det meste var klart rundt juletider, men det var noen vokalister jeg måtte vente på blant annet. Selv om nettet gjør det enkelt, så skal det likevel klaffe, og filene ble jo sendt i flere retninger, blant annet over Atlanteren, med de fordeler og ulemper det har.

- Akkurat. For du har hentet inn litt ukjente folk, noen litt mer kjente, samt noen vi ikke har hørt fra på ganske lenge, som for eksempel Chesney Hawkes. (Husker du «The One And Only» fra 1991? Journ.anm) - Ja, den er litt artig, men det ikke alle har fått med seg, er at han også var med på den første skiva. Han synger tittelkuttet «Reincarnation».

Chesney har jeg kjent i nærmere 15 år, og vi har skrevet mange poplåter sammen. Han har vært i Norge mange ganger, og bodd i kjelleren min, så vi kjenner hverandre godt. Låten vi skrev i lag, «Gone», er vel en av låtene som ble skrevet for lenge siden, kanskje 7-8 år siden. Han er en dødsbra sanger og låtskriver, og en skikkelig hyggelig fyr. Han er ikke noen rockefyr, men han hadde helt sikkert fiksa det bra der også.

Han traff bra både på «Reincarnation» den gang, og også nå med «Gone» fra nyskiva. Han låter som fløte, på en kul måte, hehe.

- Åge Sten Nilsen har du også med, en herremann som har vært ganske aktiv de

26 NRM 3-2021

siste årene.

- Det har jeg, og Åge har jeg også spilt med i mange, mange år, sånn av og på. Sist jeg spilte med ham, var i Trondheim, på en streamingkonsert. Åge kjenner jeg godt, og han var ikke sein om å si ja, han digga låta, så han gikk i studio til Hallgeir Rustan i Stargate studio i Trondheim bare etpar dager etter jeg spurte, og smack, så hadde jeg filene. Han leverte kjapt og bra, så det var bare gull. Den lille jokeren er kanskje Truls Haugen, som til vanlig er trommeslager i Circus Maximus.

- Akkurat. Han ga jo nylig ut en EP, der han viste at han er mer enn en habil vokalist, i tillegg til å være noe av en multiinstrumentalist.

- Javisst, han er en bra gitarist og bassist.

Jeg er mer usikker på keyboards, der har jeg ikke utfordra han enda, men han falt definitivt

“Jeg tror nesten manager må være det eneste jeg ikke har drevet med” i gryta ja, haha! Vi har jo brukt ham som vikar i Loveshack, både som bassist, vokalist og trommeslager. Han meldte seg som vikar på gitar også, men der har broren hans, Mats tatt over. Men jo, Truls har vel også kjeda seg i år, og han synger jævlig bra, så da jeg spurte ham, lå filene klare i innboksen min neste morgen.

- Men trommer spiller han ikke på denne skiva?

- Ikke på denne nei, men han spilte på tre låter på den forrige skiva. Han kunne selvfølgelig gjort det, men da måtte vi ha leid studio og slike ting. Han har et bra digitalt trommesett hjemme, men jeg er hypp på at det skal være ekte greier når det gjelder trommer.

Jeg vil ha sølet fra hi-hat´en, og overhøring fra tammer og alt det der.

- Vi har hatt noen plateanmeldelser den siste tiden der det har blitt poengtert at resultatet kanskje hadde blitt bedre med live trommer i stedet for elektroniske, så debatten går fortsatt.

- Jada, og jeg hadde godt kunne programmert trommer sjøl også, jeg har blitt rimelig bra på det, men jeg ender stort sett opp med å bruke livetrommer uansett, for å få det siste gyvet på låtene. Det er to låter jeg ikke har brukt trommeslager på, og det er begge instrumentalene. Jeg vurderte det fram og tilbake, og endte opp med å tenke; «Vet du hva, her syns jeg det funker!» Begge er jo relativt rolige låter, så da passa det bra, men de rocka låtene, de må ha øset!

- Hvilke trommiser er det du har med deg

på skiva?

- Sturla Nøstvik spiller på fire låter, Bjørn Olav «BOL» Lauvdal på tre, og Tom Arne Fossheim på én låt. Jeg har valgt trommiser ut ifra kvaliteter, selvfølgelig, kan du vel si. Som BOL sa; ’Jeg spiller på de mest heavy låtene’. ’Ja, det er ikke en tilfeldighet’, sa jeg, hehe. Sturla er en litt mer «lett-på-tå»-trommis, teknisk på en litt annen måte, mens Tom Arne er steinbra på den låta han gjorde, mye ghosta greier, det elsker han å gjøre.

- Luksustilværelse det, å hente inn det du hører for ditt indre øre.

- Ja, det kan du si, og det gjelder vokalister også. Denne gangen har jeg ikke brydd meg så mye om det er kjente navn eller ikke. Det har vært en prosess der jeg har tenkt litt sånn; ’Hmmm, den eller den retningen’, og endt opp med ’Ja, den vokalisten kan passe på den låta’. Jeg har vært veldig nøye denne gangen, og lagt guide-vokal på alt, programmert trommegroover og så videre. Det er ikke mye som har vært overlatt til tilfeldighetene. Det er en ganske solid plan jeg gir de, må jeg si.

- Det er produsenthodet som tar over?

- Det er det! Og låtskriverhodet. Jeg er veldig nøye på både tuning, frasering og timing, så da må det nesten bli sånn. Og da blir det mer soloalbum av det også; selv om det ikke er min røst man hører, så er det akkurat sånn de synger det jeg vil ha det. Dette var det mindre av på den forrige skiva, da var det mer cowrites, som Nils (Rue, Pagans Mind), Michael (Eriksen, Circus Maximus), og forskjellige vokalister.

- Har du skrevet alt på egen hånd denne gangen?

- Nei, det er ikke bare meg. Det er én låt jeg ikke har skrevet selv, så er det to cowrites, blant annet «Gone» som jeg skrev med Chesney, så er det én co-write med Andrew Freeman. Når det gjelder sistnevnte, så ga jeg ham en tekst å bearbeide, den betydde ikke en skit, men han fikk til å beholde overraskende mye av den, hehe. Jeg måtte dobbeltsjekke at han syns det var greit, men han digga det, og han fikk en bra tekst ut av det. Resten er mitt verk.

- La oss ta en liten tur innom Loveshack.

Dere har jo ofte blitt omtalt som Norges beste partyband. Der har det blitt endel gigs gjennom årene.

- Ja, jeg er vel ikke uenig i den første påstanden der, og vi har hatt mye å gjøre. På det meste har det vært rundt 100 gigs i året, så da er du ute og spiller hver helg da. Jeg er vel den i bandet som har hatt oftest vikar, spesielt da jeg var ute med Hensley, da var det Mats Haugen som steppa inn. Men det har like fullt vært mange gigs med den gjengen ja. Det ble naturlig nok mindre da pandemien kom, så det blir spennende å se om folk hiver seg på igjen. Det er vel en type band som er rimelig bankers når folk kan gå på fest igjen.

norwayrock.net

Vi er vel ikke bandet som blir booka under pandemien heller, når det ble åpna for 50 eller 100 personer, som attpåtil må sitte. Det funker sikkert bra for Sigvart Dagsland eller noe sånt, men for et hoppende partyband er det rimelig meningsløst. Vi skjønte fort at det blir lenge til vi er oppe i ringene igjen da verden stengte ned. Vi har begynt å booke litt igjen, men det er utendørs og opp til 200 personer. Det blir spennende å se hvordan det utarter seg, og om det i det hele tatt blir noe av. Vi har holdt det gående i 22 år nå, med samme line-up nesten hele veien. Om jeg husker riktig, hadde vi med Trondhjemmeren Trond Hustad på den første giggen. Meningen var vel at det var Christian (Nystrøm) som skulle gjøre giggen, men så skjedde det noe, så ble Trond med på keyboards på den første giggen vår. Loveshack er mye av grunnen til at jeg har kunnet leve av musikk i godt over 20 år. Det er et bra band å spille i, det er gode kompiser, og vi har et bra crew, så alt er på stell.

- Sånne forhold er det greit å jobbe under. Vi går videre, for det dukket opp et nytt band for ikke lenge siden, et band ved navn Zelbo.

Her snakker vi jo nesten ei supergruppe i norsk målestokk. Dag Selboskar (Da Vinci, keyboards), du og Frode Vassel (TOBB, vokal) er jo navn mange kjenner godt, pluss tidligere nevnte Sturla Nøstvik, som har begynt å få en respektabel mengde sessions som trommis i det siste.

- Absolutt! Dette er også et prosjekt som kom i gang under pandemien. Dag er en gammel kompis, vi har kjent hverandre i hundre år, men vi har aldri jobba med hverandre. Han spilte i Street Legal ved et par anledninger, og har vikariert i Loveshack noen ganger, og jeg har vikariert i Monsterpop, som var hans variant av Loveshack, men vi har aldri jobba ordentlig sammen, for å si det på den måten. Han satt på et stort knippe låter som han ikke var sikker på hva han skulle gjøre med, så han spurte meg om jeg var hypp på å gjøre noe. Jeg ba ham sende over filene, og jeg svarte at dette kan jeg produsere, det får vi til. Han funderte veldig på om vi skulle bruke forskjellige trommiser, eller om vi i det hele tatt skulle ha trommer, noe jeg var rimelig bestemt på at ’Jo, vi må ha trommer!’ Det samme gjaldt vokalister, men når det kom til trommer, så var det jeg som foreslo Sturla. Det samme med Frode, han var vel mitt forslag til vokalist.

Dag kjente ikke til Frode så godt fra før, så vi prøvde én låt, og det var vel nærmest en perfekt match. Dermed ble det en no-brainer, og Frode gjorde hele skiva, så da ble det fire mann som gjorde alle låtene, men det er på mange måter som et soloprosjekt for Dag, selv om det er et prosjekt med fire mann. Derfor foreslo jeg at vi skulle bruke Dags navn på bandet, og kalle det for Zelbo. Vi gjorde ferdig skiva i fjor, og Frontiers, som gir den ut, signa oss, og sa at de slipper skiva om et år. ’Hurra, om et år!’, liksom, hehe.

- Norske artister er ikke akkurat overrepresentert på Frontiers.

- Nei, ikke akkurat. Street Legal ga jo ut ei skive der, men det er jo noen år siden, så er det visstnok et par andre artister som skal ut der etter hvert, men i forhold til svenskene er vi svært få ja. De er nok glade i den svenske sounden. Erik Mårtensson har vel nærmest frie tøyler, tipper jeg, akkurat som Alessandro Del Vecchio i Italia gjør som han vil. Jeg foreslo til Dag at vi sendte det til Frontiers, og etter litt frem og tilbake, ble det orden på det med de. Jeg har ikke sendt Kens Dojo til noen, jeg orker ikke med mølla der med den skiva. Det er mye fram og tilbake før man i det hele tatt blir enige, og når man endelig får kontrakt, så ender man opp med en mail der det står at plata blir gitt ut i 2022, ikke sant. Det har ikke jeg tålmodighet til, så jeg endte opp med å gjøre alt sjøl.

- Man må jo uansett ta regninga sjøl nå, om man ikke er en stor artist, så hvorfor ikke?

- Det er akkurat det man må. Fordelen med å bli signa på Frontiers, er jo at sjansen for å bli mer synlig er endel større, ettersom de har mange følgere, og muligens noen tusen som kjøper alt som blir gitt ut derfra, bare fordi det kommer fra Frontiers. I tillegg blir det nok anmeldt i flere blekker også, tenker jeg, så synligheten blir bedre, men du mister kontrollen. Den første låten slippes med video nå i juli, tror jeg det var, så tror jeg hele skiva skal ut i november, men jeg er ikke helt sikker.

- Og den har vært ferdig siden i fjor? Det må være vanskelig å

norwayrock.net

sitte på produktet så lenge?

- Javisst! Dag sa det; ’Faen, må vi vente enda nesten et år!?’. Det er jo kjipt, men for min del passa det jo bra, for da rakk jeg å få ut skiva mi først. Det er jo begrensa hvor mye du kan spamme ned folk på Facebook, eller hvor det måtte være. Det blir forvirrende om du slipper to skiver nesten samtidig, så jeg syns det er helt greit. Jeg sa til Dag at han kan benytte tida til å skrive låter til neste skive. Det ble ei bra plate, og det er helt annerledes enn noe av det jeg har gjort før. Jeg har jo sneia innom AOR før, men dette er mer reinspikka OAR/ West Coast, eller; det har ihvertfall West Coast elementer i seg. Det er mange up-tempo låter, veldig dur og veldig lystig, noe som er veldig annerledes enn det jeg pleier å velge, som er litt seigere moll-låter. Jeg er ikke en deppa fyr, men musikalsk ender jeg fort opp i seige greier. Jeg digger jo Van Halen, for eksempel, og det er jo bare happy låter. Helt siden jeg plukka opp gitaren for første gang har jeg vært mest komfortabel i de seige greiene, jeg syns det er vanskelig å få til sånn Hompetitten-låter, hehe. Det har vært en veldig artig prosess med Dag, så jeg har produsert og miksa skiva, og spiller både gitar og bass.

- Akkurat. For det er ingen bassist i bandet.

- Nei, det er ikke det, og Dag tenkte kanskje det holdt med programmert bass, men da nekta jeg igjen. Det må være ekte trommer, og ekte bass.

- Eksisterer det noen plan om livejobber med Zelbo eller Kens Dojo når den tid kommer?

- Ikke med Kens Dojo ihvertfall, det er et liksom et helt tydelig studio-prosjekt. Det var det på den forrige skiva, og det er det nå. Du veit hvordan det er; om du skal ut å spille, og må hente inn de jobbene sjøl, så er det en tung prosess. Jeg har flere andre band jeg spiller live med, så jeg får stilt den sulten der. Skulle det mot formodning komme noen løpende etter meg og be om en gig, skulle jeg alltids klare å skrote sammen et band, men jeg ser ikke det som veldig sannsynlig. Zelbo, derimot, er det nok en større mulighet for å oppleve live, mest fordi Dag er en veldig spillekåt fyr, så det tror jeg nok kan skje.

-Kjempefint, Ken. Har du noen andre overraskelser på lur?

-Tja, jeg kan jo komme med en liten teaser da. Jeg lagde tre skiver i fjor, såpass godt tid hadde jeg. I tillegg til de to vi har prata om her nå, gjorde jeg i prinsippet ferdig en Wonderworld-skive også. Basisen er ferdig, men vi mangler litt keyboards. Tom Arne, Roberto og jeg bestemte oss ikke lenge etter Ken døde, at vi ville gjøre en hyllest til han, så vi har plukka ut noen av de låtene vi syns funka best fra live-settet med Ken. Vi har spilt inn ti låter derfra, og behøver litt orgel, naturligvis. Det blir en mer gitarbasert skive, i motsetning til hvordan den hadde blitt om Ken hadde vært med. Noe orgel må vi jo ha, det hadde blitt stusselig å ha med for eksempel «July Morning» uten orgel, hehe. Det blir noen gamle låter, og noen fra de to studio-skivene vi gjorde med Ken. Det blir ei jævlig kul skive, og naturlig nok ei helt annerledes Wonderworld-plate, og i Kens navn har vi bestemt oss for å gi den ut. Den kommer sannsynligvis litt seinere i år.

NRM 3-2021

27

fullkommen norsk prog-metal Mens nordmenn på 90-tallet stort sett holdt på med black metal, beviste Manitou og Spiral Architect at vi også kunne hevde oss innen progressiv metal. Det ble kun med en plate fra hver av disse. I Terra Odium finner vi medlemmer fra begge disse bandene. Vokalist og gitarist Øyvind Hægeland guider oss gjennom historien som leder til sommerens mesterverk «Ne Plus Ultra».

28 NRM 3-2021

norwayrock.net

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: ROBERT RØNNING

For det internasjonale markedet er det et godt salgsargument at Sadus og Testaments bassist Steve DiGiorgio trakterer firestrengeren i dette norske bandet. For oss nordmenn er våre egne innslag mer spennende. Trommeslager Asgeir Mickelson og gitarist og vokalist Øyvind Hægeland kjenner vi fra Spiral Architect. Sistnevnte ga også ut, sammen med gitarist Ole «Bollie» Fredriksen, Manitous eneste album «Entrace», i 1995. Det orkestrale på «Ne Plus Ultra» serveres av Jon Phipps. Vi lar limet i denne elitesamlingen, Øyvind, fortelle litt om opprinnelsen til Terra Odium.

- Jeg og Bollie laget musikk som egentlig var tenkt for Manitou. Da bandet ble lagt ned hadde vi et så godt samarbeid og var så inspirerte at vi ville ta med oss disse låtene videre. Vi fikk med oss Asgeir, Steve og Jon, så selv om det er alle sitt band er det jeg og Bollie som dro det hele i gang.

- Med andre ord er dette det nærmeste vi kommer et nytt Manitou album?

- Ja det er det jo, hehe. Men det er jo ikke Manitou heller. Av platas syv spor var to skrevet for Manitou, men også de låtene har Asgeir, Steve og Jon fargelagt på sitt vis og tatt i en annen retning enn hva som ville vært tilfellet der. Og det var jo akkurat det vi håpet på også. Så jeg vil ikke si at dette er en videreføring av Manitou, men kanskje heller at vi har tatt det i en annen retning. Jeg kan jo skjønne at folk finner likheter med både Manitou og Spiral Architect når man hører min vokal og Asgeirs tromming, men for oss i bandet er jo dette noe helt annet enn begge de.

Når jeg snakker med Øyvind har verden blitt servert to låter fra plata. Og jeg har ikke sett annet enn ros i kommentarfeltene.

- Det er jo helt vilt synes jo jeg da. Det er jo spesielt videoen til «The Clouded Morning» da, men også «Crawling», som er uten video, har fått kjemperespons.

- For meg som ikke er så overbegeistret for lyricvideos er det deilig å se at dere har laget en ordentlig video.

- Vi ville helt klart ha en ordentlig video, og det var vel også et krav fra plateselskapet. Men nå er det en låt på plata jeg har lyst til å lage lyric video til, siden teksten er så viktig. Men sammen med selskapet var vi enige om å investere i en ordentlig video og det har vi jo fått tilbake i respons.

- Og apropos plateselskap. Jeg holdt på å falle av stolen da jeg ble spurt om å gjøre et intervju med et band på Frontiers.

- Hehe, det er jo unektelig spesielt å være på samme selskap som Def Leppard, Whitesnake og Toto. Folka bak selskapet har nok sett verdien av denne typen musikk, for det ser ut som de satser litt på progressiv metal.

Uten at jeg kjenner altfor godt til dette, så er vel vi et av de første banda innen sjangeren de satser på. Det er jo et solid selskap med god distribusjon, så dette er jo en enorm sjanse, og jeg synes jo dette er veldig stas.

- Skal man satse, så må man spille live, og jeg vet jo at du ikke er altfor glad i den biten.

- Neeei, men det har endret seg litt. Og med et bunnsolid band i ryggen så har jeg veldig lyst til å spille live. Manitou var jo mye bedre live enn på plate, jeg synes egentlig ikke vi fikk det ordentlig til på plate. Det var live vi hadde energien og publikum, og som sagt er jo dette Manitou i en annen retning, så både jeg og Bollie er klare for å spille live, så det spørs om det ikke blir noen konserter ja.

For et par utgaver siden fortalte Asgeir i forbindelse med Veil Of Secrets at han ikke er stor fan av øvingslokalet. Og alle skjønner vel at Steve ikke kommer på øving hver tirsdag.

- Vi har aldri spilt sammen som fullt band, så vi er jo spente på hvordan det fungerer. Vi har vært samlet i samme rom, det har vi, men aldri spilt sammen. Og om det kommer til å skje er jeg ikke sikker på. Dette blir ren tipping, men jeg ville jo bli forundret om ikke Steve prioriterte Testament eller Death To All over Terra Odium når det kommer til å spille live, haha. Men Asgeir er positiv til å spille live han, så vi får se.

norwayrock.net

- Det er vel nærliggende å se for seg en lokal bassist kanskje?

- Ja, jeg vil jo tro det. Steve virkelig elsker musikken vår, samt å spille den, men det sier seg jo selv med et så stort band som Testament og i tillegg da Death To All så tror jeg ikke det finnes tid til dette her.

- I så fall er det vel dugende medlemmer fra gamlebandet man kan hente?

- Vi var jo interesserte i å fortsette og ville gjerne ha med både Tom (Eriksen, bass) og Per (Aanonsen, trommer). I Manitou var jo Per sterkt involvert i arrangeringen, og på disse låtene var det ikke så mye rom for det. Det blir feil å si at det ikke fungerte, for vi fungerte jo bra. Men når det likevel ikke ble sånn så valgte vi rett og slett å starte et nytt band.

- Når vi kommer til selve låtene, så må det jo ligge mye øving bak. Å si dette er streit rock’n’roll er og ta veldig hardt i.

- Låtene ble jo laget for studio, og Terra Odium var jo opprinnelig tenkt som et studioband. Bollie har et hjemmestudio, og det er der han har laget riffene, så har vi arrangert det i fellesskap. Men når det kommer til å øve det inn, så bare se på Steve. Han kom hit til Mandal for han ville være sammen med oss under innspillingen. Han hadde regnet med å bruke litt tid på dette, siden det er lange låter og som du sier ikke helt streit struktur. Men han spilte vel inn et par låter om dagen. Han ble overrasket sjøl. Noen låter gikk nesten bare rett inn, det er jo musikere fra en annen verden dette her. Han og Bollie satte seg ned og gikk gjennom ting, og han tar ting ekstremt fort. All vokal er improvisert i studio. Noe er first take, mens andre ting endte kanskje med femten takes. Noen låter tok meg et par dager, andre noen uker. Vi var så vanvittig inspirerte at jeg synes ikke det tok så lang tid og gjøre denne plata. Både for meg og Bollie skal nok dette sitte ganske fort om det skal øves inn et liveset.

- På «It Was Not Death» får vi en liten dose plystring.

- Hehe, ja, vi måtte jo ha litt Roger Whittaker.

- Ikke en hyllest til Klaus Meine og Scorpions, altså?

- Nei, det er jo gammel Queensrÿche som er inspirasjonen der. Jeg har alltid likt å gjøre alternative ting innenfor rimelighetens grenser. Det er ikke så mange som plystrer på platene synes jeg, i hvert fall ikke innen heavy metal, hehe.

- Steve DiGiorgio har vært nevnt en rekke ganger - hvordan ble han en del av bandet?

- Vi har jo kjent ham siden Spiral Architect spilte i Atlanta. Vi ble gode venner og har holdt kontakten etter det. Har han spilt i Norge har jo vi vært på besøk backstage og vi har alltid hatt lyst til å gjøre noe sammen. Han er fan av oss og vi av han, og samarbeidet begynte vel med Scariot.

Det var der han og Asgeir

NRM 3-2021 29

spilte sammen for første gang. Og etter det ble det jo Vintersorg. Grunnen til at jeg tenkte på ham i Terra Odium var at vi ønsket at alle instrumentene skulle være likeverdige, at også bassen fikk utfolde seg. Og det skaper et unikt lydbilde. Jeg har jo alltid likt Watchtower og Queensrÿche, hvor bassen er like viktig som gitarene. Altså. det er det jo i AC/DC også det, for å holde drivet. Men Steves vandring på fretless-halsen tenkte vi ville være perfekt for vårt sound. I Manitou holdt bassen seg til de dype tonene, og igjen ville vi ta det i en litt annen retning.

- Jeg skjønner jo at en musiker som Steve, uten mulighet til å spille live må ta de dollarene man kan få, men det går ikke en uke uten om at det dukker opp en mail fra managementet hans, Alpha Omega, om en ny skive han spiller på. For min del blir dette litt jaja, og havner etter hvert usjekket i sletteboksen. Kan det å si ja til så mye virke mot sin hensikt?

- Oi, det vet jeg ikke. Det er jo noen år siden han spilte inn bassen på vår plate, og det var jo ikke noe vi tenkte på da. Det viktigste for oss var å få hans sound. Jeg føler ikke det virker mot sin hensikt for vår del, da hans bidrag gjør så mye av vår musikk, så nei, jeg synes ikke det. Øyvind har også deltatt på en rekke plater. Selv om han også er gitarist i Terra Odium kommer ikke jeg på noen plater hvor han har noen annen rolle enn vokalist.

- Jeg har spilt gitar siden jeg var seksten.

30 NRM 3-2021

Jeg spiller noen soloer på Scariot plata, men jeg er litt usikker på om det står i coveret. Også spiller jeg bass på to plater med Lunaris. Jeg vil ikke kalle det et krav, men jeg tenkte at her er det rom for meg til å dele på solooppgavene med Bollie, så det var ikke noe jeg la skjul på at jeg ville. Og det viste seg jo å fungere bra.

Vi har jo latt oss inspirere av King Diamond og Cacophony, hvor Bollie spiller en ting og sender

”Riff blandet med melodilinjer, sånn som Cacophony, det er det vi er inspirert av.” til meg, så lager jeg en helt annen melodi på det igjen. Vi har begge en felles forståelse om hvordan en solo bør låte, og jeg har jo spilt åtte timer om dagen i mange år, så det var deilig å endelig få utløp for det på plate.

- Kunne du selv tatt deg av bassen live?

- Jeg er ikke så god på bass, jeg er bedre på gitar. Dette måtte i så fall bli enten gitar eller vokal. Jeg er ikke Les Claypool eller James Hetfield, jeg klarer ikke å gjøre to ting samtidig, hehe. At jeg derimot tar frem gitaren på enkelte partier live anser jeg ikke som umulig.

- Cacophony er jammen et band jeg har glemt, men som egentlig er veldig bra.

- Ja, herregud, Jason Becker var vel atten år da de debuterte. Det er gitar og riff vi baserer musikken vår på. Ikke rytme eller perkusjon på gitar som jeg føler mange gjør nå. Ozzy, King Diamond, Voivod og Metallica spilte riff, det er det vi er inspirerte av. Ikke sånn som nå hvor alle er superflinke på gitar. Riff blandet med melodilinjer, sånn som Cacophony, det er det vi er inspirert av. Så har du jo Crimson Glory, Queensryche og Fates Warning når det kommer til den progressive delen.

- Mange vil nok kanskje finne Voivod noe overraskende i denne samlingen av influenser.

- Det går på låtoppbygning og typer akkorder man bruker. Det er kanskje ikke så lett å høre nei, men Voivod var også en stor inspirasjon i Manitou.

- Plata kmmer naturligvis kommer på CD, men vil den også komme på vinyl?

- Alt er klart, så hvis det blir etterspørsel om det kan det nok bli det. I utgangspunktet er det kun CD. Det er vel et begrenset marked for dette, så de holder vel an litt. For meg har det jo vært halve opplevelsen med et stort cover man kan se på og lese tekster til mens man hører på vinylen Som King Diamond og «Abigail», det var jo frysninger over hele kroppen. Og jeg har aldri vært på vinyl, så jeg håper jo virkelig det åpner seg en mulighet for at denne kommer på det formatet. For som sagt, alt er klart.

norwayrock.net

JEFF KOLLMAN humørfylt hilsen fra østsiden av himmelen Jeff Kollman var et forholdsvis ubeskrevet blad for undertegnede før jeg fikk invitasjon til å prate med ham. Underveis i researchen, lærer jeg om en følelsesladet, jovial mann med hjertet utenpå skjorta, som har lagt sin ære i å beherske instrumentet sitt best mulig. Noen ganger er det fint å være musikkskribent, og oppdage ny musikk som treffer deg rett i nerverota, og deretter få prate med mannen bak musikken, og oppdage at han er en tvers igjennom trivelig kar. Bli med på et møte med Jeff Kollman.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

- Vi har et par tema vi må innom med deg, for du har vært ganske aktiv, på tross av covid-situasjonen. Du har gitt ut et nytt solo-album, og du er aktuell med en utgivelse til støtte for Jason Becker, blant annet. Men la oss starte med historien din.

- Jeg ble født i Toledo, Ohio, og plukket opp gitaren som 12-åring, og begynte å spille inn i studio sammen med min bror, Tommy, som spilte trommer. Når jeg sier studio, mener jeg egentlig kjelleren, hehe. Vi kjøpte en 4-spors kassettspiller, og begynte å skrive musikk rimelig kjapt. Å ta opp allerede fra starten var virkelig til god hjelp for å finne mitt eget uttrykk på instrumentet, så jeg har lært; og sier det ofte til unge musikere, at det er viktig å bruke tid på å finne sitt eget uttrykk på instrumentet sitt.

Det hjelper deg i å utvikle kritisk sans til tonen din, og hvor du vil med musikken, og er et viktig verktøy gjennom hele den delen av livet som dreier seg om musikk. Derfor kjøpte vi en 8-spors etter hvert, stiftet et band, turnerte i USA, så kom grungen og slo ut alt og alle, haha! Deretter flyttet jeg vestover, til California, og gjorde endel sessions der, blant annet med Glenn Hughes, UFO og dess like, i tillegg til at jeg ga ut mine egne skiver, så jeg drev litt med begge deler, for å si det sånn. Jeg var aldri en såkalt «side-man» før jeg ble eldre, jeg spilte alltid i band jeg hadde investert i sjøl. Jeg er på mange måter en «side-man» for Alan Parsons, men jeg er et bandmedlem som skriver med andre. Det samme gjelder med Glenn Hughes, jeg produserte ham, men hadde interesser i ham også, ettersom jeg skrev sammen med ham på to skiver. Når jeg sier

norwayrock.net

«side-man», så mener jeg en som møter opp for mer enn en gig for en lønnsslipp.

- Akkurat. Det blir flere arenaer å spille på når du har kunnskap på flere felt, så som låtskriving og produksjon.

-Så absolutt! Jeg begynte å jobbe med musikk for film og TV da barna mine var små, de er født i 2005 og 2008, og jeg følte at jeg hadde behov for en mer forutsigbar månedslønn så og si. Jeg planla denne overgangen før den største ble født, for jeg ville være til stede for dem, og ikke være for mye på veien, og gå glipp av de første årene deres. Steve Vai, for eksempel, fortalte meg at han var mer borte fra familien enn han egentlig ønsket da de var små. Derfor tok jeg på meg mer av den typen arbeid, så jeg kunne være hjemme, og ikke måtte reise fra familien min for å brødfø dem. Disse jobbene fortsetter å betale seg, så det gir meg mer frihet til ikke å måtte ta desperate valg. Jeg er svært takknemlig for at jeg har fått den muligheten. Det føles godt å ta jobber fordi jeg har muligheten, og ikke fordi jeg er desperat, om du skjønner.

- Dette var et tema jeg tenkte å komme tilbake til, men når du nå kom meg i forkjøpet, så fortsetter vi i de baner. Du sjonglerer mange baller i lufta samtidig, og lager soloalbum, du turnerer noe, blant annet med Alan Parsons Project, du skriver og produserer, du jobber med film og TV, i tillegg til ymse prosjekter utenom det faktum at du er en familiemann.

- Javisst, det er balansekunst, det der. I går var jeg pappa, og rørte ikke gitaren. Vi kjøpte et hus i midt-vesten i fjor, i tillegg til det vi har i

NRM 3-2021

31

California, for her er det bedre skoler for ungene blant annet. Jeg kom hjem fra Detroit i går, og tok med ungene på stranda, grillet, og bare nøt å være pappa.

- Det er en annerledes tid nå, enn på 70og 80-tallet, der turnéene pågikk i årevis, og ungene var ferdig konfirmerte da musikerne kom hjem fra turné. Jeg har hatt mange samtaler med Steve Lukather opp gjennom årene, og han, som har små barn hjemme igjen i disse dager, prater alltid om hvor mye han savner ungene sine.

- Jeg kjenner Luke veldig godt, vi prates ukentlig, og Toto er jo kjente for å ha vært mye ute. Vi turnerte med de med Parsons for noen år siden, og var ute i fem uker, og vi var alle enige om at det var litt for lenge. Det er bedre med for eksempel tre uker ute, og to uker hjemme.

Tenk på Iron Maiden i sin tid, de var ute i tre år i strekk! Eddie Van Halen flytta ikke hjemmefra før han møtte kona si, noe som må ha vært rundt Van Halens tredje skive. De jobba så mye at de ikke visste om de hadde penger engang, og om de hadde penger, hadde de i hvert fall ikke tid til å lete etter hus!

- Man ser ikke slike artister så ofte lengre.

Den tiden er vel mer eller mindre over.

- Tja, jeg så turnélista til Gojira fra før pandemien, de turnerte non stop, med mindre de var i studio.

- De er vel ganske aktive, ja. Men la oss gå inn på den nye soloskiva di; «East Of Heaven» som kom ut nylig.

- Gjerne det. Den kom 21. mai, om jeg ikke husker feil. Da pandemien slo til, fikk jeg, som de fleste artister, tid til overs. Det vil si; jeg finner alltid tid til å lage ei ny plate, men ettersom alt av livejobber forsvant nærmest over natta, åpnet det seg endel tid til ei ny plate. Jeg var egentlig fullbooket med Parsons ut 2020, men nå ble det å lukke seg inn i studio i stedet, og jeg var klar for å lage ny musikk. Ikke nødvendigvis til ei ny skive, men jeg oppdaget at jeg hadde en sammenhengende greie på gang. Normalt sett har jeg 4-5 låter på gang, og har litt momentum før jeg oppdager at jeg er i ferd med å begå ei ny plate, haha! Det føltes faktisk litt terapeutisk, med tanke på nedstengningen og så videre.

Jeg vet ikke hvordan det har vært hos dere i Norge, men i Los Angeles var det ganske mye spenning, spesielt med tanke på George Floydepisoden og «Black Lives Matter»-bevegelsen, og det faktum at fengslene i California slapp ut fanger fra overfylte fengsler for å minske faren for smitte der, det var faktisk latterlig, i tillegg til at tallet over hjemløshet skøyt i været.

Forretninger bukket under, hus ble satt fyr på, så jeg fant ut at jeg måtte slutte å se på nyhetene. Men uansett; musikk har alltid vært terapi for meg. Plata er ikke full on action som for eksempel Cosmosquads «Morbid Tango»; tvert imot, den er mer reflektert og cinematisk.

Det er nedstrippede akustisk gitar-øyeblikk, flerlags-gitarer, som låta «Ghostly», det er 3/4takt på «Montecatini Waltz», og faktisk så gikk

32 NRM 3-2021

hele prosessen forholdsvis raskt. På toppen av det hele holdt vi på å flytte, så det var ganske hektisk en periode. Jeg pakket esker og jobba i studio simultant, kan du si, haha. Det var våren og forsommeren min i 2020, kort fortalt. Da vi var kommet i hus, bygget jeg et studio som var godt nok til å få miksa plata i tide. Jeg satt på skiva gjennom vinteren, og planen var egentlig å slippe den rundt mars, men PR-agenten min ville få på plass alt av PR før vi slapp den, så den ikke forsvant med vinden. Jeg begynte miksinga rundt august i fjor, så vidt jeg husker.

- Så du har bodd i Chicago i et års tid?

- Det stemmer. Jeg reiser til LA i dag, faktisk, vi skal gjøre en gig med Cosmosquad på The Baked Potato om en uke, og jeg har noen sessions der, så jeg pendler endel mellom Chicago og LA. - Dere gjorde en gig der med Cosmosquad i mai også. Hvordan gikk det?

- Det var fantastisk! Det var jo for mindre publikum, men de hevet billettprisene, og utvidet rommet litt med en uteplass med skjermer og høyttalere, noe som gjorde seansen ganske så interessant. Jeg tror faktisk vi tjente mer enn vi pleier der, haha! Det var litt sånn «hvordan i helvete skjedde dette??»

- Så dere er fortsatt ikke helt åpne der borte heller?

“Fuck man! Let´s get the vaccine and fucking ROCK!”

- Neste gig der blir for fulle hus, tror jeg.

- Så bra! Jeg pratet med Trev Lukather for litt siden, og han kunne fortelle at LA var fullvaksinert i løpet av mai.

- Det kan kanskje stemme, men av 35 millioner innbyggere i California, er det vel bare rundt 12 millioner som er vaksinerte. Dette til dels fordi mange ikke har fått seg til å gjøre det enda, dels fordi mange er redde fordi en vaksine har aldri blitt satt ut i livet så raskt før. Så har du disse konspirasjonsteoretikerne da, som sikkert utgjør 2/3 av befolkningen, haha! Jeg befinner meg et sted midt imellom, tenker jeg, og vil nok ta vaksinen. Jeg fikk en SMS fra Sebastian Bach nettopp, der han skrev; «Fuck man! Let´s get the vaccine and fucking ROCK!» Haha! Jeg kunne nesten høre stemmen hans i teksten! HAHA! - Haha, bra parodi der, Jeff! Du sier at det er et multifasettert album, med flere stilarter og svingninger. Har du en klar plan på helheten av ei plate, eller tar du et steg av gangen?

- Det er litt todelt, egentlig, for man skriver det man føler den dagen. Ta låta «Insomnia», for eksempel. Jeg våkna klokka 5 på natta, og fikk ikke sove mer, så jeg gikk ned i studioet, og fant en interessant akkord, der jeg flyttet en C-dur opp et steg. Du vet, den tradisjonelle C-en du spiller ved leirbålet, hehe, der jeg fant en helt ny

harmonisk vibb, jeg følte at jeg var i en forstørret verden, på en måte, og låten skrev seg selv derfra. Men for å forsøke å svare på spørsmålet ditt, så skriver jeg låtene, og setter meg ned og tenker over hvordan ting passer sammen.

Kanskje legger jeg en brikke til side en stund, og jobber videre. Det som avgjør om noe blir med eller ikke, er flyten i plata. Jeg tenker ikke at jeg må vise hva jeg kan ved å bestemme meg for å skrive for eksempel ei country-låt eller en be-bop-låt; alt må ha en hensikt. Jeg sliter med å forstå shred-skiver. I mangel av et bedre ord, der de tre første låtene er full shred, så kommer låt fire, som er ei country-låt. Hva er poenget?

Det gjør ikke plata noen tjenester, ikke lytteren heller, du ønsker bare å vise at du har kapasitet til å være Jerry Reed et øyeblikk. Det ødelegger rytmen i plata, og du imponerer egentlig ingen.

Jeg er opptatt av å finne flyt i plata, å finne en filmatisk opplevelse så og si. Det samme gjelder låtene også, om gitarsoloen åpner seg til nærmest fullt kaos; var det noe som var nødvendig for låta som helhet, eller vil du bare vise deg, og vise at du kan spille heltoneskalaer som Allan Holdsworth? Spesielt etter jeg ble eldre, så har jeg blitt mer opptatt av å holde igjen. Drit i egoet ditt, spill heller den jævla låten!

- Tror du erfaringen du har fått ved å skrive musikk for film og TV har hjulpet deg med den prosessen?

- Absolutt! Det lærer deg at «less is more», og at gitaren har mange farger. Brian May, for eksempel, har alltid vært rå på det der. Han får gitaren til å høres ut som en cello eller bratsj, pluss at han er fantastisk på å bygge harmonier, han er helt unik der. Film og TV har gjort meg svært bevisst på den biten, utvilsomt! Jeg var nok bedre på shredding i mine yngre år, men i dag har jeg så mye mer erfaring i akkordoppbygging, tonalitet, og kunsten å ikke fylle hvert tomrom med noter, og ikke minst å beherske kunsten å flytte meg ut fra et skjema, men også å komme inn i det igjen. Jeg pleier å si at det er som å dra hjemmefra i bilen. Det er lett å kjøre ut og rote seg bort, for så å tenke, ’Hvordan kommer jeg meg enklest mulig hjem?’.

Jeg liker å flytte meg ut av en toneart, og finne parallelltonearter som låter fint. Det er fire låter der jeg spiller noen skjema som er gjentakende.

La meg hente en gitar. Vent litt.

(Han reiser seg og henter en gitar).

- Ok, skal vi se. Oj, den er stemt annerledes ja, haha. Ok, gitar nummer to, vent litt.

(Går en tur til).

- Det er litt som Pink Floyds «Wish You Were Here», der visse temaer gjentas. Mine er ikke like åpenbare, men noe sånt som dette.

(Spiller noen akkorder fra «Ghostly» og «The Darkness Resides») - De veves inn i musikken, og noen ganger er det bare to av akkordene, før jeg går videre, så de er ikke så lette å kjenne igjen.

- Man hører elementer fra både klassisk musikk og jazz eller fusion i musikken, du nevnte Allan Holdsworth, for eksempel. Du

norwayrock.net

flyter mellom flere genre på plata, noe som gjør plata interessant å lytte til.

- Jeg anser meg ikke som en fusion-musiker, og i hvert fall ikke en klassisk musiker, og det som er lengst unna min kapasitet, må være flamenco, haha. Jeg har studert be-bop, Charlie Parker, Wes Montgomery og dess like, og selvfølgelig The Real Book og The New Real Book og så videre, i tillegg til at jeg har vært gjennom Bach og masse musikk for klassisk gitar da jeg var tenåring. Mye av det er et resultat av at jeg hørte Randy Rhoads på Ozzys «Diary Of A Madman», der deler var tuftet på et verk av en venezuelansk klassisk komponist. Så her har vi en metalgitarist som blander inn klassiske elementer i stilen sin, noe som opptok meg da jeg var tenåring. Min bror sa alltid; ’jazzgitarister kan jo ikke bende toner og spille med vibrato, mens metal-gitarister ikke forstår musikalsk oppbygging godt nok til å spille soli over modulasjoner og endringer i toneart.’ Derfor begynte jeg å eksperimentere med tunge, nedstemte riff, med Steve Kahn og John Scofield-overganger, og følte at dette var noe nytt og unikt, og å finne nye harmoniske linjer på et vis. Eddie Van Halen var fantastisk på slike ting. Han var det 20. og 21. århundrets gitargud.

- Og det var vel der «Homage To King Edward» kom inn.

- Nettopp. Vet du, jeg skrev den dagen etter han gikk bort. Jeg var i en Zoom-samtale/ Recording session for TMZ, der en kompis og jeg lager musikk. Litt tullete musikk, men vi gjør gode penger på det. Vi sitter der på Zoom, og kompisen min utbryter; ’Herregud, Eddie Van Halen er død!’.

Jeg begynte å gråte, og maktet ikke å fullføre økta vår. Det tok et par dager før vi var i stand til å fortsette. Den kvelden tok kona mi og jeg et par øl, og bare hørte på Van Halen. Da jeg skulle jobbe med musikk til den nye skiva dagen etter, var jeg i et Eddie-humør, naturlig nok, og prøvde meg på noe Eddie-shredding, før jeg tok meg i å tenkte ’Det er jo bare teit, det har jo han gjort i en mannsalder allerede’, og flyttet meg til et mer melodisk og melankolsk landskap, og spilte inn det du hører på «Homage» - Det er mulig jeg bommer på blinken her, men du slår meg som en emosjonell type.

- Ehm, vet du, jeg mener jeg er en utadvendt, morsom fyr, men jeg er flink til å benytte meg av livets utfordringer og tragedier som inspirasjon til låtskriving.

- Skjønner. Det gjenspeiler seg i for eksempel «Silence In The Corridor» til Gary Moore, og «Brother To Brother» (2013) og «See You On The Other Side» til din bror. (Hans bror Tommy ble skutt og drept i 2012).

- Nettopp. Man kan velge å drikke bort sorgene sine, men også livet sitt, eller man kan finne trøst i musikken. Jeg gjør kanskje litt av begge deler, haha!

- Han har utvilsomt beveget et helt musikkmiljø, den godeste Becker. Han er jo en av de som har levd med ALS lengst i verden også. Mike Porcaro (Toto) fikk diagnosen i 2007, og i 2015 var han borte. Jason fikk den vel midt på 90-tallet, og er fortsatt med oss.

- Vet du, jeg tror mye av grunnen til at han har holdt ut så lenge, har med spiritualiteten hans å gjøre. Han er veldig interessert i Paramahansa Yogananda, slik som George Harrison var, noe jeg også er, for så vidt. Jeg har studert hvordan Østen møter Vesten i flere år, og hvordan religiøse overbevisninger påvirker oss, noe Jason er svært dypt inne i. Tony Franklin også, for den saks skyld. Ikke at det er et kall eller noe sånt, det er bare en svært positiv greie, som bringer fram det beste i oss. Det lærer deg selvutvikling og meditasjon, og jeg kan ikke la være å tro på at det er noe av grunnen til at Jason har holdt ut såpass lenge.

- Når vi nå er inne på følelser og kjærlighet til de rundt seg, så glir vi sømløst over i et annet prosjekt du har holdt på med, nemlig en innsamling for å hjelpe Jason Becker. Hvordan kom dette prosjektet i gang?

- Den låten er faktisk endel eldre enn den vi faktisk gir ut nå. Vi bestemte oss for å gi ut en alternativ versjon for å samle inn penger for Jason, og flere gitarister møttes for å gjøre noe for å hjelpe ham. Den opprinnelige versjonen kom i 2001, og da jeg begynte å gå igjennom låtene på den plata, åpenbarte det seg flere utfordringer, så jeg fant ut at jeg heller ville skrive ei ny låt, og invitere et knippe gitarister til å bidra. De skulle bare bidra med en solo hver, for det var for mye arbeid å få de til å bidra med låtskriving og den slags, så jeg skrev ei ny låt som heter «A Jam For Jason», som er ei låt på 8-10 minutter, jeg husker ikke nøyaktig.

Jeg ringte Steve Morse, som var mer enn villig til å bidra. Vinnie Moore også, han har jo sin neo-klassisistiske Al DiMeola-stil, Chris Poland fra Megadeth og Ohm, han er litt ut på siden, litt Holdsworth møter John Coltrane, men med vreng, på en måte, haha! Jeff Watson fra Night Ranger var også med, blant andre. Kompet består av Barry Sparks og Shane Gaalaas. Jeg gjorde grovarbeidet, og disse gutta kom inn og shredda over hele greia, det var jævla moro!

- Steve Vai har jo donert en av sine gitarer til formålet også, har jeg lest.

- Wow, det er jo kjempebra! Det var jeg ikke klar over.

- Tusen takk for at vi fikk låne litt av tiden din for å høre hva du driver med. Jeg liker plata veldig godt, og skal dykke litt mer ned i den framover.

- Tusen takk for at du ville prate med meg, og takk for at dere promoterer musikken min. Håper vi sees snart.

norwayrock.net

- Ok, Jeff, dette har vært svært hyggelig og lærerikt.

- Enn dere? Hvordan går det med dere der borte i Norge?

- Joda, vi åpner, om enn svært så sakte, men vi nærmer oss. Jeg har årets første gig 26. juni. Kun 100 i publikum, men en gig er en gig…

- Jeg mener å huske at jeg har spilt i Oslo med Glenn Hughes et par ganger. (Stemmer det, Jeff, du var her i 2006 og 2008).

- Hva med dere, skjer det noe på turnéfronten?

- Vi skal en tur til Spania i juli, og en tre ukers turné i USA etterpå, der kan vi reise nærmest som normalt nå. Vi skal for eksempel spille på The Ryman Auditorium, som er i de gamle lokalene til The Grand Ole Opry i Nashville, som er en utsatt gig fra april. Jeg fikk forresten avlyst en turné i Japan med Eikichi Yazawa, han er på en måte Japans svar på Mick Jagger eller Paul McCartney. Under normale omstendigheter gjør jeg turnéer på 2-3 måneder der, men man slipper ikke inn i Japan nå, så da falt det i fisk.

Det har vært en prøvelse for oss alle, men for min del har jeg vært heldig.

Jeg har hatt ting å gjøre, og fant tid til å flytte til Chicago, vi har skaffet oss hund, en Mops, som jeg har blitt veldig glad i. Mange har jo nærmest gått fra vettet. Man er alene i utgangspunktet, og befinner seg plutselig i en lockdown. Det kan gjøre hvem som helst sprø. Jeg har funnet mye glede i podcasts for eksempel. Steve Vai gjorde noen livestreams der han pratet om depresjon, noe som var veldig interessant.

- Han er jo også en veldig spirituell type.

- Så absolutt! Og når Steve Vai kan bli deprimert, og ikke bare prater om gitarer, så hjelper han garantert mange mennesker som sliter. Han er et fantastisk menneske! Jeg har hatt gleden av å jamme med ham for et par år siden. Vi spilte på en veldedighetskonsert sammen, og lekte oss litt sammen på scenen. Det var utrolig inspirerende.

NRM 3-2021

33

Som Bach, Vivaldi og Frank Zappa. Ikke som The Rolling Stones eller The Who 34 NRM 3-2021

norwayrock.net

Yngwie Malmsteen trenger ingen presentasjon. At han straks er aktuell med nytt album er det imidlertid ikke sikkert at alle vet. Undertegnede ringte Malmsteen for en kort prat om utgivelsen, og endte opp med å snakke om litt av hvert.

Utdrag fra halvtimen kan leses nedenfor.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: MARK WEISS

- «Parabellum» er på vei. Fortell, hvordan kom dette sammen?

- Jo, nå skal du høre. I mars 2020 var jeg midt i en verdensturné.

Dernest ble det pandemi og alt stanset opp. Greit nok, tenkte jeg, dette er nok uansett over om et par måneder. Vel, slik skulle det ikke bli – månedene passerte og jeg innså at problemet var større enn antatt.

Latsiden er ikke min side, så for å få utløp for uforløst kreativitet gikk jeg i studio, hvor jeg ble sittende et helt år! Det positive med alt dette – iallfall for meg – er at jeg har hatt uvanlig god tid på den nye skiva. Ren luksus, har det vært.

- Da går jeg ut fra at alt på «Parabellum» er skrevet i studio?

- Stort sett, ja. Jeg hadde etter hvert noe i nærheten av hundre biter musikk som jeg kunne velge blant. Noe ble forfulgt, noe ble forkastet.

Jeg tok det beste av det beste og mener bestemt at «Parabellum» viser Yngwie Malmsteen på sitt ypperste.

- Det vi iallfall kan slå fast, er at gitarteknikken din fortsatt er uforståelig god. Blir det vanskeligere med årene?

- Nei da, jeg plukker bare gitaren opp og så er alt på plass – det sitter i kroppen og i sjelen. Imidlertid er det ikke alltid like lett å skrive musikk.

Jeg kan alltids komponere stykker som i struktur og uttrykk låter som Yngwie Malmsteen, men det jeg søker er musikk som er «større enn meg selv», hvis du skjønner hva jeg mener. Fra tid til annen blir jeg overasket over kvaliteten på det jeg skriver, og tenker: Satan, dette var bra! Det skjer ikke hver dag, så det gjelder å jobbe på til magien oppstår. Magi er å finne i øyeblikk. Fulle arbeidsdager i studio gjennom et helt år har gjort det mulig for meg å være til stede når innsiktene og åpenbaringene har kommet.

- Temaet om gitarhelter under oppveksten er tygd opp og spyttet ut, så jeg skal ikke gå dit. Men hva med nå i disse dager, hører du noen som stopper deg i steget eller som du i det minste liker?

- Nei, for saken er at jeg ikke hører på annen musikk enn den jeg selv lager. Når jeg ikke komponerer eller spiller liker jeg å tilbringe tid med familien. Utover det har jeg flere hobbyer – jeg samler på klokker, spiller tennis, leser bøker og kruser rundt i bilene mine. Det er ingen hemmelighet at jeg er lidenskapelig opptatt av Ferrari. Jeg er seriøs med alt dette, så det blir ingen tid til musikk bortenfor min egen. La meg også si at jeg ikke liker å la meg influere av andre gitarister og artister. Jeg ser ikke på musikk som underholdning. Men ikke misforstå meg, jeg er ikke arrogant eller noe, det er bare det at Yngwie Malmsteen skal låte hundre prosent som Yngwie Malmsteen. Jeg ønsker alle lykke til med det de gjør, men holder meg altså selv kjemisk fri for utsideimpulser.

- Hvordan ser du egentlig tilbake på eget musikalsk liv og virke?

Det er ikke småting som har kommet fra din kant.

- Når jeg gjør intervjuer blir jeg ofte bedt om å snu meg og se bakover.

Det betyr imidlertid ikke at jeg liker det, eller at dette er noe jeg vanligvis gjør. Men siden du spør (latter): Jeg anser meg selv som en ubeskrivelig heldig mann. Jeg er velsignet, rett og slett. Da jeg som ungdom gikk løs på gitaren hadde jeg ambisjoner om å kunne leve av det, men jeg hadde liten tro på at det kom til å skje. I 1970-tallets Sverige ble man fortalt at man ikke skulle tro at man var noe. Den amerikanske holdningen har forøvrig vært nokså annerledes, men nok om det. Poenget er at jeg brøt gjennom. Ikke bare kunne jeg leve godt av det, jeg gjorde det også fullt

norwayrock.net

og helt på egne premisser. Og slik har det fortsatt. Man kan hate Yngwie Malmsteen eller elske Yngwie Malmsteen, men han lever svært godt av musikken, og han er kompromissløs så det holder. Han har jobbet hardt, men han har også vært heldig.

- Skal ”Parallellum” turneres når pandemien er over? Hva med å legge turen innom Sweden Rock Festival eller noe?

- Her er greia: Jeg vil gjerne spille mer i Europa. Det er bare det at bransjen – og da tenker jeg på alle ledd i og dimensjoner ved den – gjør det problematisk. Det er jævlig dyrt å turnere i Europa, og europeiske promotører betaler ikke nok. Jeg er ikke grådig; dette handler ikke om at Yngwie Malmsten gjør krav på enorme summer, men jeg vil ikke gå i null. Hvis du kjører bil vet du hva du må betale for bensin. Herregud, bare turnébussen ender opp som dritdyr. Agentene, buss-selskapene etc., du kan spørre Steve Vai om dette. Vit at det ikke er jeg som er grådig. Jeg spiller gjerne, men da må det kunne forvares.

- Det har kommet meg for øret at noen datoer allerede er bekreftet?

- Jada, og noe er kansellert mens andre ting er flyttet. Hvis pandemien tillater det, spiller jeg i Serbia i sommer. Noe står også på vent, spesielt her i USA, hvor alt forandrer seg fra dag til dag. Jeg har imidlertid stor tro på høsten. Dette kommer til å ordne seg, vet du.

- Klart det gjør. Hvem er i bandet ditt i disse dager?

- Hvilken uke snakker vi om? (latter). Jeg har musikere som sitter og venter på telefon fra meg. Hvem som får telefonen vil imidlertid vise seg.

Du vet, det spiller jo ingen rolle hvem musikerne mine er, ettersom jeg selv skriver hver eneste tone og hvert eneste trommebrekk. Yngwie J. Malmsteen har aldri vært et band; musikerne er leid inn fordi jeg selv ikke kan gjøre alt simultant – de får simpelthen lønn for å gjenskape verket mitt. På den måten er jeg mer som Bach, Vivaldi eller Frank Zappa enn som The Rolling Stones eller The Who. Jeg vet ikke om folk helt har forstått dette.

- Hvert Zappa-band høres dog nokså forskjellig ut.

- Hør her. Jeg har hatt over femti trommiser. Alle brekk og fills er skrevet av meg. Hvem som helst kan spille dem, om de er gode nok. Og det samme gjelder synthen – hver tone, selv på en solo, er mitt verk. Jeg tuller ikke. Musikerne mine er ikke viktig. Jeg betaler lønna og det er det.

Bach skrev ikke skisser og lot cellistene komme med forslag. Stephen King skrev alle bøkene sine selv, og Leonardo da Vinci malte selv alle detaljene i sine malerier. Sånn er det også her i gården. Jeg er ikke den eneste som jobber på denne måten. Ian Anderson gjør det også.

- Din musikk har alltid vært en slags syntese av tungrock, metal og barokk- og neoklassisistisk musikk. Grenseoverskridende eklektisisme var også progrockens holdning i 70-årene. Du nevner Ian Anderson, men kan du si noe om hvordan du opplevde progrocken som fenomen under oppveksten?

- Bra spørsmål! Som ungdom hørte og spilte jeg mye Deep Purple. Så en dag ble jeg introdusert for Genesis’ «Selling England By The Pound».

Hva i helvete er dette, tenkte jeg, og fortapte meg i alle de bevegende akkordene. Men så forstod jeg at det meste av det var hentet fra den vestlige kunstmusikk-kanon, så jeg gikk heller rett til kilden. Derfra og ut har det vært Fender, Marshall og det klassisk-musikalske tonespråket.

Snarere enn å la meg influere av progrock-gruppene har jeg hentet impulser fra de samme kildene som dem. Spill den nye skiva mi høyt.

NRM 3-2021

35

Earth Intruder

36 NRM 3-2021

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 3-2021

37

Pioneer. Icon. Inspiration. These are words often used when speaking about Gary Numan, not just in the world of electronic music, but also by the industrial rock movement. He has sold over 10 million records, and in May 2021, he releases his 18th solo studio album, “Intruder”. We spoke to Gary from his California home, via Zoom, about the new album and how humans might be an infestation upon the Earth.

TEKST: ANNE-MARIE FORKER

- Hi Gary!

- Hello! How are you? I’m sorry I’m late!

- No problem.

- Are you the lady that does the photographs?

- I am, yes! Thanks for remembering.

- Ahhhhhhh, hello! Your photographs are amazing. Really good. I love your pictures actually.

- Thank you so much. One photograph made it into your autobiography. I took one of you and your daughter at the Royal Albert Hall. Superb gig. Another world.

- So far in my life, in terms of standing on stage and appreciating where you are in your life – that was probably the best gig ever for me.

There was a moment during that gig - it’s not just that there are a lot of people – it’s the struggle that you’ve gone through to get to that point.

In 1992/93 I was finished and my career was in a terrible state. I had hardly any fans left and I was not writing good stuff. It was awful. Money, relationships, all awful. It looked as if my career was over and pretty close to hopeless. Then I met Gemma and everything turned around. So the Royal Albert Hall, from 1992, was a slow, jagged but gentle rise. To stand in that venue, and know that the album had done well, the show had sold out quickly, I had the orchestra, it was just awesome. In the true sense of the word, not the American way, just awesome.

- Only the cream of the crop get to play there. Other than the album, how has lockdown been treating you?

- For the first 4 or 5 months, I barely noticed. I knew it was going on of course, as I was watching the news to see what latest thing Trump had done.

- I don’t miss that. The anxiety that guy caused!

- Ohhhh, don’t! You know what? I’ve never been that interested in politics or the news. I’d watch it once in a while to see what was going on. With Trump, I would watch it every morning, just to find out what weird shit he’d done that day. Several hours, every day! And then the pandemic started. What’s he going to do? Since Biden came in, I think I’ve watched the news twice! There’s a grown up there now. It might not be perfect but the world is not going to end.

- He knows how to get his ratings, for all the wrong reasons. So when the pandemic started, you were working on the album?

- Yes, so I’d have breakfast, and then work on the album, come back down at night and say hello, watch some rubbish on TV to unwind and then go to bed. Nothing much changed. And repeat. For months. I’d see a little more of the kids as they couldn’t go to school. Not long after the pandemic started, I wrote an autobiography, which was supposed to be written by someone else, which had a strict deadline. Then suddenly my album deadline was an issue, as the book took up album time. I had 8-9 weeks to write the album, then suddenly I only had 10 days, and I still had 2 songs to write! So I started working at weekends, which is usually family time. I just didn’t notice that life had changed until the album was finished, and then it hit me. End of June. I really felt the difference in the world. Then I wanted to go to the cinema, the beach, the restaurants. I couldn’t. Everything had changed.

- Congratulations on the new album. What’s the meaning behind

38 NRM 3-2021

the album’s title – “Intruder”?

- Same as ‘Savage’. ‘Savage’ was about people. What would humanity become after The Apocalypse. When you find yourself in a desolate world and the awful things people would do in order to survive. Our natural state is violent. Civilisation is something that has been created by the meek to protect themselves from the cruel. I genuinely believe that. I think we create laws to protect ourselves from bullies because we are not able to do it individually. Take away laws, and people revert to their natural state of greed. Intruder is also people, but for a very different reason. It’s the Earth speaking. If the Earth was able to express the way it feels, what would it say? It would hurt, emotionally as well as physically.

Betrayed. Angry. Will it fight back? Is it already fighting back? About three quarters of the album was already done before the pandemic. So when the pandemic came along, it was like a bizarre coincidence, that I already had the Earth attacking us. I had already seen a documentary that said viruses were a mechanism to control infestations. So you think, is humanity one of nature’s rare mistakes? Are we like a cancer? Was that meant to happen? Should we be here? I don’t think so. All this time nature has given us what we need to survive and prosper as welcome guests, but now there is so many of us, so much greed and lack of care and concern, that we are no longer welcome guests, but an infestation.

What does nature do with an infestation? It had a way of getting rid of it.

Numbers are kept at an acceptable level. It’s a fucking horrible system!

- I don’t think a God that was worth anything would create a system like that.

- What kind of God creates a system where to keep numbers at an acceptable level, a creature has to eat another creature? Why not just make it harder for them to have children? Why do you have to eat them, or kill them? It’s so evil. If there is a God, he’s a fucker! I wrote an album many years ago called “Exile” that considered that I might be wrong, and that God might be real, and what it would mean if God was real. This is God given. You think this is cool? I don’t. One in ten Dads abuse their kids. What the fuck! Anyway, “Intruder” is The Earth saying “enough is enough and you need to be gone”.

- The song ‘The Gift’ is about COVID? - Yes. That’s very tongue-in-cheek and sarcastic. It says “take your breath away”. The “Saints and Liars” song touches on religion. The ease at which so many people will accept a God, who will run their lives, and yet they will still be greedy, superior, horrible fucking people. Trump showed this to me – people are so willing to believe the ridiculous or the unthinkable, but so unwilling to believe the obvious and scientifically proven. So there is a contradiction between religion and climate on Earth.

“Saints and Liars” is the Earth pointing that out. “I Am Screaming” is the Earth saying “Can you not hear me? I’m screaming at you?”. I do back to religion regularly. I do it too much.

- Your daughter wrote a poem, that has something to do with the album?

- Echo wrote a poem called ‘Earth’ when she was 11. This was at a time when I was trying to think of what direction to take the album. I knew it would be about climate change, but I didn’t want it to be obvious, so not about rainforests and ice melting. I didn’t want it to be a scientific journal set to music. Echo wrote this poem about The Earth talking to the other planets about being hurt and upset. So I stole her idea and expanded it a

norwayrock.net

little bit. The first thing you see on the gatefold artwork of the album is her poem. Another daughter, Persia, co-wrote the song “Black Sun”, and Persia and Raven sing on about 7 or 8 songs. It’s a family affair.

- Were they excited about being on the album? Most teenagers think their Dads are uncool.

- You ask them if them if they’d like to sing on the album. You’d think they’d be pretty excited about that, but they say “What, now?!

I want to go watch YouTube.” Okay, so when you’re finished YouTube, will you come sing?

“Ohhhh, okay.” Fuck off! You should be running up there!

- [Laughs] The album is full of interesting electronic sounds, which you are constantly pushing forward. When you’re writing a song, do you construct those sounds first, then think about lyrics and a melody, or vice versa?

- Nine times out of ten, I sit and the piano and come up with the tunes and structures, and then I had the noises and layers. Lyrics are the last thing. I feel the music guides the lyric. I sit in my room and put the music on repeat, and see what images come to mind from the music. Menace, tension, beauty. Not a lot of beauty in my stuff! Then you start to create a picture. A desolate landscape with a mountain. Whatever it might be. A feeling. A sense of fear. There was one called ‘Here in the Black’ that was a description of depression.

Something that is inside you, but is looking for you. Almost hunting for you. It’s like a child but not screaming and helpless, it is cruel. It’s the music that puts you in that place that allows the words to come more easily. Sometimes lyrics are shoe-horned into music that doesn’t suit them. A one word syllable suddenly has 4 syllables. “Walking down the stree-eeeeee-eeet”. Street was the wrong word mate, admit it!! Always tune and melody first. But the sounds are hugely important. Using synthesizers is a large part of what I do, but the sounds on it are often not synth sounds.

It’s noises. You have to make them musical, with how you use them. That ability to shape sound is what attracted me to electronic music. Lots of things make great noises. You can walk around outside and hear them. The wind whispering through a tree. My cat make a fucking weird noise the other day, like the cat version of a wolf [makes the noise].

- [Laughs] You could play with and distort that a lot on a synth! Scott Walker once had pig meat punched in the studio, to mimic the sound of corpses being punched.

- That’s what you’re looking for. The Underground train in London. The noise it makes when the train is slowing down, it makes a particularly noise, on The Picadilly Line. Almost like it’s in pain. That’s the sort of noise I find exciting. You can sometimes be a little too arty with it. You know “Oh the

norwayrock.net

curtains have to be hanging a certain way in order for me to create”. Then you’re not fucking creative! You should be able to just sit there and think of something. You don’t need all these mechanisms in place before your genius suddenly appears. There will of course be inspirations, which are different. When I was younger, it was almost necessary for me to be in a bad mood, in order to write something. You wrote the tension out of you. But it’s not like that now. I’m pretty happy and have been for a long time. I’ve been with Gemma for almost 30 years, kids are happy and healthy, money worries are gone. If I had to be miserable now to write, I wouldn’t. Just because you’re happy, doesn’t mean there are things you can’t worry about. I’ve been thinking about the next album.

We might already be at war with the planet.

Maybe the next album should be slightly futuristic, or maybe it will be more personal about worries about the children.

- You’ve won the Ivor Novello ‘Inspiration’ award, and have influenced so many artists, including Nine Inch Nails. You won the Ivor Novello ‘Inspiration’ award. I was wondering, who has inspired you?

- It’s a preconception that I would be influenced by other music, but the truth is I rarely listen to it. I can’t remember the last time I sat down and listened to an album. I would listen to film music, bit of music from a TV show. It’s often from things like books, conversations, life. It comes from anywhere and it’s always coming in. Like a sponge soaking up the world around you, and then you squeeze it and ideas come out. The ideas must be your own. Inspiration used correctly is like that. Not copying a riff or stealing something.

I’ve accidentally done it. I was working on a song and thought it had a great chorus. I played it to Gemma and she said “That’s Susie and The Banshees”! What?! So embarrassing. Gemma has been playing it. I would have bet my life that I’d just created it. You have to be careful.

When the kids are writing songs, Gemma will Shazam it to check if they’d heard it before.

Now I have to do that!

- Glad it was caught before it was published!

- That would have been crippling!

- What advice would you give to the young Gary Numan, if you could, knowing what you do now?

- I would tell him to relax a bit and not be so stressed about everything. Try to be grounded, not arrogant, special, always be grateful and realise you are lucky. Even being born with the ability to write songs is lucky. I was so worried about that sort of thing and determined not to be changed by it, but it’s inevitable. I’ve never thought anything I did was remarkable, but it does change you. It’s a measure of your character as to how things change you. Mostly we are changed or shaped by adversity and take good things in our stride. Bad news, heart

breaks, tragedy – these things have a deep and long lasting effect and shape us more than other things. How you deal with those, shapes your character. The life I’ve led is extraordinary.

If you can come through that and still be a decent person, that says a lot. If you can look in the mirror and say you’re alright, that’s something to be proud of.

- “One day you’ll play the Royal Albert Hall” - Next one is Wembley! That will be my first time back at an arena since 1981. That will be the completion of my long climb back. It’s really important to me.

- Did you see much of Norway when you were here?

- I don’t have time for sightseeing, as much as I’d like to. I have to work and promote the album. Sometimes I get a little frustrated, as I have to work, and the band goes to the bar.

Not sightseeing, but the bar! You’ve got all day, and you go to the bar, when you have an opportunity to see the world! I don’t get it. I love them all to bits and they can do what they want, but I would love to be sightseeing. I’m like Grandad in the corner being grumpy.

- Will you come back to Norway on the European tour?

- Definitely. The whole Scandinavian thing opened up for me with Savage. I’d like to go to South America more also. (Gary will play at John Dee in Oslo in 2022.)

- I’ve heard of Indian tours opening up…

- I got arrested in India! Not in too much of a hurry to go back there.

- What happened?!

- I got arrested on suspicion of smuggling and spying. 1981. I was on a world tour.

- That must have been scary - I was under house arrest for four days, while they checked us out. It’s funny now but it was really frightening at the time.

- I bet. Perhaps focus on Wembley instead! Congratulations again on the new album, thanks for your time and see you next time!

- You’re very welcome. See you! Bye bye.

NRM 3-2021 39

VINNY APPICE fra John Lennon til Black Sabbath

Vinny Appice var bare 23 år da han ble verdensberømt som den nye trommisen i Black Sabbath i 1980, og fulgte senere Ronnie James Dio tett opp gjennom hele hans karriere. Men visste du at hans første arbeidsgiver var John Lennon? Siden Ronnies død har vi sett ham i mange sammenhenger, senest i Last In Line. Vi fikk trommelegenden i tale fra hans hjem i Los Angeles.

40 NRM 3-2021

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: SAWTOOTH DRUMS

- Hey Vinny, hvordan står det til i California for tiden? Er det åpnet opp for konserter igjen nå i juni?

- Ja, faktisk kom jeg akkurat hjem fra Ohio etter å ha gjort et par konserter der med Sabbath Knights – vi spiller gammel Sabbath og litt Dio. Det var utrolig gøy, og det kom bra med folk – og det var de første konsertene jeg har gjort på femten måneder.

- Følte du deg ute av trening, eller gikk det greit?

- Neida, jeg har holdt meg aktiv, spilt inn flere skiver og gjort livestreams hver uke, så jeg er i godt slag!

- Hvor mange kan dere ha i publikum for tiden?

- Usikker, men vi hadde nok over tusen nå i helga! Og jeg leste at Foo Fighters skal gjenåpne Madison Square Garden om en måneds tid. Så nå føler vi endelig at ting snart er tilbake til normalen.

- I juli slippes ”Skygazer”, den andre skiva til Resurrection Kings, bandet du har sammen med gitarist Craig Goldy (ex-Dio) og vokalist Chas West (ex-Bonham, Lynch Mob). Har dere egentlig noensinne spilt konserter?

- Nja, Resurrection Kings er mer et prosjekt iscenesatt av (plateselskapet) Frontiers enn et aktivt band, la oss si det på den måten.

Men ja, vi gjorde et par konserter her i California da førsteskiva kom ut, i 2016. Denne gangen har bare filene blitt sendt til hver av oss, og vi har spilt inn våre deler separat og så har de blitt satt sammen.

- På forrige skive hadde dere bassist Sean McNabb (ex-Dokken, Great White), mens denne gang er det produsent, låtskriver og keyboardist Alessandro Del Vecchio som har gjort også bassen?

- Ja, riktig, så det er egentlig ikke det samme bandet lenger.

Alessandro gjør litt av vokalen også. Jeg aner ikke om det er snakk om noen konserter.

- Du kjente jo Craig Goldy fra Dio, dere gjorde ”Dream Evil”-skiva og en turné sammen. Men var du også involvert i hans Dio-hyllest, The Dio Disciples?

- Nei. Jeg gjorde riktignok fire-fem konserter sammen med de i starten, rundt 2012, da Simon Wright ikke hadde anledning. Men jeg har ellers ikke noe med det å gjøre, det er Craigs prosjekt. Jeg er opptatt med Last In Line sammen med Vivian Campbell, Dio’s originale gitarist. Vi var i praksis det opprinnelige bandet uten Ronnie, da Jimmy Bain fortsatt var i live i hvert fall.

- Jeg har alltid følt at det er et visst konkurranseforhold mellom The Dio Disciples og Last In Line, men du klarer å ri begge hester.

- Forskjellen er at da vi startet Last In Line, så var vi det bandet som skrev låtene og spilte de inn sammen med Ronnie James Dio på de tre første skivene. De som spiller i The Dio Disciples har ikke hatt så mye med Ronnie å gjøre, ikke engang Craig, som kom inn på fjerdeskiva før han røyk ut igjen. Så har vi Simon Wright som kom inn på trommer etter at både jeg og Craig hadde slutta, og spilte på ”Lock Up The Wolves” før Ronnie og jeg gikk tilbake til Sabbath. De andre i Dio Disciples har vel ikke engang spilt med Ronnie! De har Oni Logan og Ripper Owens på vokal, og Björn Englen på bass. Ja, og Scott Warren på keyboards som spilte litt med Ronnie på 90-tallet. Så jeg anser de mer som et Dio tributeband, mens vi er det originale bandet som i starten kun spilte låter som vi har skrevet selv og spilt inn med Ronnie. Nå har vi gitt ut et par skiver med ny musikk og fått et litt bredere spekter.

- Hva tenker du om disiplenes bruk av hologrammet? (Et hologram av Ronnie James Dio som tilsynelatende står på scenen og synger med bandet.)

- Øøøøh... jeg har ikke sett det, så jeg tør ikke uttale meg. Noen elsker det, noen hater det.

- Når du nevner Last In Line, må jeg spørre hva som skjer der i gården?

- Joda, vi har akkurat signert ny platekontrakt med earMusic, og er halvveis i innspillingen av en ny skive. Vi satser på å gjøre oss ferdige i

norwayrock.net

løpet av juli, og ha den ute på markedet i løpet av året. Og vi har masse konserter booket fra august og ut november, så med er gang det åpner opp, så er vi ute og spiller!

- Jeg antar at dere må tilpasse turnéplanene deres til Def Leppard, men de gjør vel ikke noe i år?

- Nei, de har ingen planer i år, så da er Vivian ledig til å spille med oss i stedet.

- Inntil nylig ante jeg ikke at du hadde spilt konserter med en av mine største helter, John Lennon. Hvordan i all verden fikk du til det?

Du må ha vært veldig ung?

- Ja, jeg var seksten år da, og spilte i BOMF, et slags storband som hadde hornrekke og keyboards. (I den hornrekka fant vi også saxofonisten Mark Rivera, som har spilt med Billy Joel siden 80-tallet.

Og han gjør soloen på Foreigners ”Urgent”, og spiller på Peter Gabriels ”Sledgehammer”, blant annet. Journ.anm.) Gitaristen vår kjente Jimmy Iovine, som var John Lennons produsent, og fra Interscope Records og Beats Audio. Jimmy likte bandet vårt, og fikk oss inn på Record Plant Studios i New York for å spille inn et par demoer. Eieren av studioet syntes vi var så bra at han ga oss et stort, tomt rom i 11.etasje som vi kunne få bruke gratis som øvingslokale. Dermed vanket vi jo på Record Plant hele tiden, fire ganger i uka. En kveld vi var der, kom Jimmy inn i rommet og spurte oss ’Kan dere karer komme ned og hjelpe oss med håndklapp på en låt vi spiller inn under her?’. Han sa ikke hvem han jobbet med, så vi rusler intetanende ned trappa og inn i studioet, og der står John Lennon! Og vi bare ’Åh shit! John Lennon!! Herregud!’ Men vi endte opp med å gjøre håndklappene på ”Whatever Gets You Through The Night” – det er meg og bandet mitt på skiva, min første plateinnspilling!

Vi prata litt med ham etterpå, og han lurte på hvordan det kunne ha seg at ni stykker kunne dukke opp i studio på så kort varsel. Vi fortalte at vi var et band som øvde i etasjen over, og inviterte ham til å komme opp og henge litt med oss. Og han begynte å stikke innom oss titt og ofte, for å høre oss øve, spille biljard med oss på bordet vi hadde der – jeg røyka flere joints sammen med ham. Jeg var fortsatt i ungdomskolen, og jeg husker det var ganske sprøtt å stille i klassen tidlig på morgenen etter å ha jobba sammen med John Lennon til langt på natt dagen før.

Han spurte oss om å stille opp som bandet hans i tre videoer som skulle filmes, og det gjorde vi. Han gjorde også en jobb som produsent for kona til studioeieren, Laurie – hun hadde åtte låter, så John tok oss med i studio for å backe henne. Og like etterpå gjorde han en TV-sendt opptreden i New York, hvor vi også var backingbandet hans. Det viste seg å bli hans aller siste offentlige opptreden – og jeg måtte tidlig opp neste dag og stille på skolen, haha!

- Surrealistisk! Så du var i praksis trommisen på den aller siste konserten til ikke bare én, men TO av rockens mest ikoniske vokalister!

- Ja, og jeg var faktisk ikke klar over at det var Johns siste opptreden før lenge etterpå. Det var en artikkel i et gitarmagasin for rundt fem år siden om John, og den nevnte at på den siste konserten var han backet av bl.a. kommende Black Sabbath-trommis Vinny Appice. Og det ante jeg ikke før jeg leste det. Jeg tenkte ’Det måtte være feil, gjorde han virkelig ingen flere konserter etter den kvelden?!’.

- Nei, i likhet med The Beatles sluttet han med konserter mange år før siste skive.

- Ja, april 1975 gjorde han sin siste konsert, da med en guttunge fra Brooklyn bak slagverket, en guttunge som hadde vokst opp med å høre på The Beatles! Sjukt.

- Din karriere gikk i tre tiår nærmest parallelt med karrieren til en viss Ronnie James Dio. Hvordan havnet du på trommestolen i Black Sabbath?

- Litt tilfeldig. Jeg spilte først et par år med Rick Derringer, før jeg dannet et eget band, Axis (sammen med Danny Johnson, gitaristen som i 1986 erstattet Steve Vai i Alcatrazz) som ga ut en skive på RCA. Rundt 1979-80 fikk jeg en telefon fra Sharon Osbourne som lurte på om

NRM 3-2021

41

jeg kunne tenke meg å komme til England og henge litt med Ozzy, for han var i ferd med å sette sammen et nytt band etter å ha blitt sparka fra Black Sabbath. Jeg var ung og ante ikke engang hvor England var, jeg hadde aldri vært utenlands utenom Canada! Så jeg spurte broren min om hvordan Ozzy var, og Carmine sa at Ozzy var gæern! Så jeg takket nei.

- Jøssenamn. Den historien hadde jeg ikke hørt før.

- Så kommer vi til august 1980, min daværende kone ringte meg og sa at ’Noen fra Black Sabbath har ringt og spurt etter deg!’. Da jeg kom hjem, ringte jeg opp – de befant seg i Los Angeles, midt i en turné i Nord-Amerika for å promotere ”Heaven And Hell”, som hadde kommet ut noen måneder tidligere. Og der var det krise, de skulle ha spilt i Denver, men Bill Ward dukket aldri opp. Så de hadde nå fire dager på seg for å finne en erstatter for å kunne fortsette turnéen. Jeg aner ikke hvor de fikk telefonnummeret mitt, antagelig noen fra plateselskapet. Jeg dro til hotellet deres og møtte Tony (Iommi, gitar) for en prat, og han hadde hørt Axis-skiva og likte trommespillet mitt. Vi kom veldig godt overens med en gang, så han ba meg komme på en prøvespilling neste dag. Og der møtte jeg for første gang Ronnie, Geezer (Butler, bass) og Geoff Nicholls, keyboardisten.

- Husker du hva dere spilte den dagen?

- Det er litt interessant. Jeg dro på lokalet deres, og hadde akkurat hørt ”Neon Knights” på radio. De spør hva jeg ville spille, og jeg foreslo ”Neon Knights” – jeg kunne den ikke skikkelig, men jeg visste tempoet og at den ikke var så komplisert. Så det var den første sangen jeg spilte med Ronnie, og tjueni år senere, på hans siste konsert, så var det den siste sangen vi spilte sammen.

- Da var sirkelen sluttet. Hvordan gikk første konsert?

- Vi hadde bare fire dager på å øve til første konsert, men de følte at jeg taklet dette så bra at vi øvde ikke så mye, så jeg begynte å bli skikkelig nervøs frem mot denne digre arenakonserten vi skulle ha foran 30.000 fans på Hawaii. Tony og Geezer var veldig nervøse, det var første konserten de noensinne hadde spilt uten Bill! Jeg hadde lagd meg en jukselapp, en liten bok hvor jeg hadde notert ned alle tempo, stopp og markeringer på alle låtene, men litt ut i konserten begynte det å pissregne, boka ble søkkvåt og ubrukelig, så jeg pælmet den ut til publikum. Heldigvis sluttet det å regne, så siste halvdel av konserten var jeg på tå hev, lyttet til låtene og fulgte nøye med på de andre tre. Og det gikk veldig bra, til å være første konsert med så kort tid til å lære seg låtene. Og for hver konsert låt det bedre og bedre, da ble vi et skikkelig band.

- Hadde du noe forhold til Black Sabbath før de tok kontakt? Kjente du til låtene?

- Nei! Haha! Jeg hadde selvsagt hørt noen låter i løpet av 70-tallet, men jeg hadde f.eks

42 NRM 3-2021

ikke hørt ”Heaven And Hell”, så jeg var på ingen måte noen fan. Jeg gikk inn i dette med innstillinga om at her må alle samarbeide for å få det til å funke, jeg måtte høre mye på låtene og ta det som en profesjonell jobb.

- Når innså du at du var et offisielt akseptert fullverdig medlem av Black Sabbath, og ikke bare en midlertidig vikar for Bill Ward?

- I starten trodde både jeg og de andre at han ville komme tilbake, og at jeg var der bare inntil videre. Det hadde jeg null problemer med, dette var jo en stor mulighet for meg!

Men turnéen bare fortsatte og fortsatte, uten at vi hørte noe mer fra Bill. Så kom det et tilbud om å gjøre en låt til soundtrack-skiva til filmen ”Heavy Metal”. Da befant vi oss i England og hadde noen dagers pause fra turnéen, og dro til John Lennons tidligere hus, som var blitt et studio (Tittenhurst Park, eid av Ringo Starr). John hadde blitt skutt en måned tidligere, og jeg ble tildelt soverommet hans... men jeg fikset ikke å sove der, det ble for rart.

Men der skrev vi og spilte inn låten ”The Mob Rules” i løpet av noen dager, i den versjonen som havnet på soundtrack-skiva. Alle syntes resultatet ble glimrende, både bandet og plateselskapet, og det var vel da jeg første gang tenkte at ’Nå har jeg en fot i inngangsdøra her, og Bill kommer antagelig ikke tilbake.’ Og hvis han skulle komme tilbake, så ville han måtte kopiere min spillestil på den låten på fremtidige konserter, så det var uansett positivt for min del.

- Når ble det snakk om å lage en ny skive?

- Da turnéen var over, hadde vi vært på veien nærmest konstant i seks måneder, og fokuset ble umiddelbart satt mot en ny skive.

– Den gang var det vel fortsatt vanlig å gi ut ny studioskive nesten hvert eneste år.

- Nettopp. Vi var så samspilte etter turnéen, kreativiteten var på topp, alt fløt uten problemer. For min del var det mye bedre enn å starte samarbeidet med å jobbe i studio uten å kjenne hverandre. Så ”Mob Rules” ble skapt kjapt og smertefritt.

- Følte du at dere var et samlet band på den tida? Det var ikke sånn at den engelske halvdelen samlet seg i ett hjørne og amerikanerne i det andre?

- Ikke på det tidspunktet. Men etterhvert som månedene gikk, ble det mer og mer sånn.

Hvis det kom to limoer for å hente bandet, så ble det en selvfølge at jeg og Ronnie var i den ene, og radarparet Tony og Geezer i den andre.

Men jeg hadde ingen problemer med noen i bandet, jeg kunne gjerne kjørt sammen med hvem som helst. Mesteparten av tida kom vi ypperlig overens, vi hadde det gøy.

- Det kan virke som om du alltid begynte og sluttet i bandet samtidig med Ronnie, men hadde du muligheten til å bli i Sabbath da Ronnie sluttet (i november 1982)?

- Ja. Det som skjedde var at da vi var

ferdige med ”Mob Rules”-turnéen, gikk jeg og Ronnie ut en kveld, tok noen drinker, og han fortalte at han hadde tenkt å slutte i Black Sabbath og starte sitt eget band.

På det tidspunktet hadde han allerede en platekontrakt med Warner Brothers i boks, og han ville at jeg skulle bli med ham, men det var helt opp til meg. Jeg hadde som sagt ingen problemer med Tony og Geezer, og kunne ha fortsatt der om jeg så hadde ønsket, men der og da fristet det mer å starte noe helt nytt sammen med Ronnie James Dio. Så det gjorde jeg, og det er jeg i ettertid veldig glad for, for vi lagde noen meget bra skiver sammen.

- Det er ikke overdrevet å si, nei. De to første Dio-skivene er begge på min Topp 10-liste gjennom tidene.

- ”Holy Diver” spesielt har nærmest blitt en hjørnestein i rocken! Det ante vi jo ikke da, vi prøvde bare å lage en så bra skive som vi kunne. Klassikerstatusen kom senere, og den selger fortsatt, snart 40 år senere. Og folk over hele verden kan disse låtene på rams. Jeg har spilt med band overalt, med låter fra skiver som ”Mob Rules” og ”Holy Diver”, og folk går fortsatt bananas, de elsker de låtene.

- Jeg skulle gjerne gått i detalj inn på hver av Dio-skivene dere lagde, men det har vi ikke tid til denne gang – la meg heller spørre hvordan stemningen var i Black Sabbath da du og Ronnie kom tilbake for å lage ”Dehumanizer” i 1992?

- Jeg var opprinnelig ikke involvert i den gjenforeningen. De fikk tilbake Ronnie og Geezer i 1990 for å jobbe med Tony og Cozy Powell, som hadde spilt trommer på de to foregående skivene deres. (”Headless Cross” 1989 og ”Tyr” 1990.) Men Ronnie og Cozy kom ikke godt overens, så det var visst litt dårlig stemning i campen da de samlet seg for å skrive låter for ”Dehumanizer”. Og det tok lang tid, de hadde liten fremdrift og brukte mye penger i studio uten å komme noe vei.

Skjebnen ville at Cozy havnet i en rideulykke.

Han ramlet av hesten og brakk hofta, og det var innlysende at han ikke kom til å spille trommer på en god stund. Først da kom jeg inn i bildet. De ringte meg, jeg fløy til England, begynte å jobbe med de, og med ett gikk prosessen på skinner, og vi kom kjapt i mål.

Angivelig fordi jeg er mye enklere å jobbe med og kommer godt overens med de fleste. Så vidt jeg husker hadde de fire låter ferdigskrevne, og da jeg kom inn, skrev vi resten på et par uker før vi flyttet over til et studio i Wales og spilte inn disse låtene på en drøy måned. Alle var veldig fornøyde og det var god stemning i bandet.

- Man kan vel si at dette var skiva som gjenopprettet Sabbaths gode navn og rykte etter at det gjennom 80-tallet i praksis hadde vært Tonys soloband med en evig roterende besetning av vokalister, bassister og trommiser.

- Ja, absolutt. Endelig visste fansen hvem

norwayrock.net

som var i bandet igjen, og med ”Tyr” var de lengre unna det klassiske Sabbath-soundet enn noen gang. Så mange av fansen trakk et lettelsens sukk da de fikk høre ”Dehumanizer” – Black Sabbath var tilbake!

- Men det skulle ikke vare lenge...

- Nei. ”Dehumanizer” kom ut sommeren 1992, vi begynte turnéen samme dag, i Sør-Amerika, og alt var fryd og gammen. Men så kom disse to konsertene i Costa Mesa i California, hvor Black Sabbath var blitt booket inn for å åpne for Ozzy Osbourne. Og Ronnie nektet å gjøre det, han syntes det var under bandets – og hans – verdighet å åpne for deres tidligere vokalist. Han ville heller slutte i bandet enn å gjøre disse to konsertene. Men Tony og Geezer lot seg ikke presse til å avlyse.

- Det må ha satt deg i en skikkelig lojalitetskrise.

- Ja, jeg satte meg ned med Ronnie og tok en lang prat med ham, og spurte hva han forventet at jeg skulle gjøre med dette. Vi var på slutten av turnéen, jeg kunne hele settet, men hvis jeg sluttet samtidig med ham, ville jeg sviktet Tony og Geezer. De ville ikke hatt tid til å få inn en ny trommis. Men Ronnie tok det veldig rolig, han forsto min posisjon. Han sa at jeg måtte gjerne fullføre turnéen, så kunne han og jeg dra i gang Dio igjen etterpå.

- Enter Halford.

- Ja, vi gjorde de resterende konsertene av turnéen, og da vi passerte Arizona, hvor Rob Halford bodde, fikk vi en rask gjennomkjøring av låtene sammen med ham. Dette var noen få dager før Costa Mesa-konsertene.

- Snakket du med Rob om dette? Det var ikke ukomfortabelt for ham å innta denne rollen?

- Han kjente Tony godt fra før, de er vel begge fra Birmingham, og han gjorde dette som en ren vennetjeneste. Han snakket også med Ronnie på telefon før han sa ja, og fikk hans velsignelse til å steppe inn på disse konsertene for å unngå at vi måtte kansellere. Rob hadde aldri sunget disse låtene før, men han kjente godt til de fleste, og er så helproff at det låt fantastisk. Vi gjorde litt om på settet og spilte noen låter med Rob som vi ikke hadde gjort med Ronnie, de som Rob var mest usikker på. (De spilte f.eks ”Symptom Of The Universe”, ”N.I.B.” og ”Into The Void” i stedet for låter fra ”Dehumanizer”) Så det var litt av en begivenhet å avslutte med! Og da de konsertene var over, dro engelskmennene hjem til England, og Ronnie og jeg hjem til Los Angeles og satte sammen et nytt Dio for å lage ”Strange Highways”.

- Apropos, jeg snakket med Jeff Pilson for en stund siden, og han fortalte en hysterisk historie om hvordan du og Ronnie hadde dukket opp på trappa hjemme hos ham for å få ham med på en jam, og dere fikset sprinkleranlegget hans i samme slengen..

- HAHAHAHA, ja riktig det! Ronnie var handyman, han likte å fikse ting. Jeg er på samme måten. Jeg lærte tidlig å mekke på biler og være både elektriker og rørlegger hjemme. Vi dro hjem til Jeff etter at Jimmy Bain hadde havna på fylla, og spurte ham om han kunne ta med bassen og komme og jamme med oss hjemme hos Ronnie, forøvrig rett oppi gata for Jeffs hus. Han var superklar, men sa at han ikke kunne bli med nå fordi sprinkleranlegget hans var ødelagt, det sprutet vann overalt og han ventet på en reparatør. Så Ronnie og jeg fant frem verktøykassa hans – Jeff aner ikke opp-ned på et skrujern – og vi fikset sprinklerne hans i løpet av et kvarter. Og så dro vi og jamma, noe som resulterte i at Jeff ble med i bandet og spilte bass og keyboards på ”Strange Highways”. Ganske artig historie.

- Det skal vel godt gjøres når alle sammen er travelt opptatt på hver sin kant.

- Ja, jeg vet, både Tony og Jeff og Derek spiller i multiple band, det er håpløst å koordinere det...

- Jeg snakker forresten med Tony Franklin i morgen.

- Åh? Kult! Hils fra meg!

- Hvor stor innflytelse har din bror hatt på din karriere?

- Vel, Carmine er 11 år eldre enn meg, så da jeg var guttunge, hørte jeg trommespill i huset hele tiden. Og jeg så ofte på når han øvde med lokale band i New York – de øvde i våre foreldres hus, så det er klart at det var en enorm inspirasjon for unge meg. (For de uinnvidde, Carmine Appice har spilt med storheter som Cactus, Vanilla Fudge, Rod Stewart og Blue Murder – mannen var et forbilde for John Bonham, for faen!) Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for at jeg ville også spille trommer.

Og så begynte han i Vanilla Fudge, fikk masse suksess med gullplater og spilte foran svære folkemengder. Mine foreldre tok flere ganger meg og søstra mi med på konserter, og der så jeg tusenvis av fans gå av skaftet og hylle storebroren min. Og siden Carmine allerede var en av verdens fremste trommiser da jeg begynte å spille, så ansporet det meg til å øve ekstra mye og intensivt for å leve opp til navnet, så og si. Målet mitt var å bli minst like god som ham, men jeg hørte også mye på de andre storhetene, som John Bonham, Mitch Mitchell, Billy Cobham og Buddy Rich. Og jeg øvde og øvde for å bli så god jeg kunne – og nå har jeg min egen karriere, noe jeg har klart helt uten hjelp fra Carmine. Men vi er bestevenner, og gjør stadig ting sammen. Vi har et band som heter Drum Wars, som har noen konserter i september, hvor vi spiller låter fra begge våre karrierer.

- Jeg har hatt gleden av å intervjue Carmine to ganger, han er en trivelig kar med en haug av elleville historier! Men han blir 75 år i år – hvor lenge kan han fortsette å spille hard rock? Det er hardt fysisk arbeid for en trommis!

- Carmine sparker fortsatt ræv! Jeg sliter med å holde tritt med ham, og jeg er elleve år yngre! Greia er vel at dette er hele vårt liv, og vi har aldri vurdert å gi oss. Jeg har spilt profesjonelt siden Lennon i 1975 uten stopp. Eller jo, det var halvannet år at jeg ikke var i noe band, men da var jeg trommelærer. Jeg vet om trommiser som har stoppet i 4-5 år og deretter prøvd gjøre comeback, men da har de funnet det for hardt. Vi har kjørt på kontinuerlig og holdt oss i god form. Vi har aldri tatt fem års pause hvor vi har sittet i sofaen, sett på TV og blitt feite.

- Jeg vil påstå at du har en helt annen stil enn det han har, du er på ingen måte noen Carmine-kloning – noe som ikke ville vært unaturlig.

- Takk, og nei, jeg er egentlig ikke influert av ham i det hele tatt stilmessig! Jeg har hentet mye mer fra John Bonham og Buddy Rich enn fra Carmine! Og jeg har vært så heldig å få bruke storparten av mitt liv til å spille musikk jeg elsker – heavy rock, heavy metal, hva enn du vil kalle det! Jeg har aldri måtte gi etter og bli med i noe popband, jeg har vært i Black Sabbath og Dio, jeg har hatt egne, tunge band – og nå kan jeg gå ut og spille låter fra hele min karriere med stolthet.

- Du har spilt trommer på de to soloskivene til Whitesnakes gitarist Joel Hoekstra, sammen med Jeff Scott Soto, Tony Franklin og Derek Sherinian. Det hadde vært en drøm å se den besetningen på en scene. Er det noe håp?

- Jeg møtte Joel via Tony Franklin, som anbefalte meg til Joel. Jeg spilte faktisk på den første skiva uten noen gang å ha møtt Joel! Det var bare filer som ble sendt på kryss og tvers av landet. Vi møttes først da han skulle spille på et rockecruise, og han ba meg være i bandet hans.

Vi øvde i to timer på skipet, og så var det gig! Vi var alle overrasket over hvor bra det låt, for vi hadde aldri spilt sammen! Om vi noensinne gjør konserter med den besetninga som spiller på skiva, aner jeg ikke. Jeg er klar om sjansen byr seg! norwayrock.net

NRM 3-2021 43

TURBONECRO Fulle av faen!

For de som ikke kjenner til navnet Turbonecro, så er de Turboneger sånn som bandet opprinnelig var. Før imaget og sminken dukket opp, før «Apocalypse Dudes» og mens Turboneger utelukkende spilte death punk. Bandet består av eks-medlemmene Vegard Heskestad, Carlos Carrasco, Bengt Calmeyer og Harald Fossberg som alle er så gamle nå at de gir faen. Vi fikk aller nådigst utveksle noen ord med dem som vi kunne bruke i blekka vår – som de nok helt sikkert driter i.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: MORTEN ANDERSEN

- Jævla kult at dere gadd å ta en liten prat med oss om bandet som jo selvsagt alle snakker om for tiden. Når startet dere Turbonecro og hvem var det som tok initiativ til å starte bandet?

– Vi hadde snakka løst om å ta opp tråden, men det ble plutselig veldig aktuelt da Seltzer skulle drikkes ut og Vegard sku stå for festen på kvelden. Så vi døtta sammen et kort sett med to Turbo-låter (Route Zero/ Erection) og to gamle coverfavoritter som Turbo også hadde gjort (Rude Kids: “Raggare is a bunch of Motherfuckers” og Lädernunnan: “Prime Mover”). På en times tid var de inne, så vi ga jernet. Så balla det på seg.

Noen filma og la ut på FB. Plutselig raste tilbudene inn. Vi bestemte oss for å gjøre fem gigs. 2-3 år seinere har det blitt 15-20 og tilbud om turné i Spania, Frankrike, Tyskland og Russland.

- Hva var motivasjonen for å sparke bandet i gang? Jeg har vært fan av Turboneger i en evighet nå, men jeg føler jo at med siste skiva og de siste års konserter, så har ting endret seg en del og ikke utelukkende til det positive. Deathpunken er mer eller mindre fraværende på «Rock and Roll Machine» og på konsertene serveres vi opptil flere høyst unødvendige coverlåter. I tillegg spilles få av de gode gamle låtene fra tiden før ”Apocalypse Dudes”. Er dette noe som kanskje påvirket dere til å vise fansen hva Turbo egentlig handlet om? Litt sånn at «Nå er det faen meg nok!»?

– Vi skjønte at vi bar på det samme hatet, så da tok vi skrittet til og øvde til en hel gig et par måneder etter. Og så kom det en del rare tilbud.

De fleste sa vi nei til - vi er så gamle og sure at vi gidder ikke late som lenger.

- Spiller dere foreløpig stort sett kun pre-”Apocalypse Dudes” Turbonegerlåter på konsertene? Vet dere kjørte en Brainbombs låt på Rockefeller.

– KUN pre-Apocalypse, siden vi holder oss til låter vi har deltatt på da vi var i Turbo. Og en og annen låt med band vi liker - eller låter vi liker. GG Allin, Brainbombs, Lädernunnan, Anal Babes, Drunks with Guns … sånne ting ...

- Hvorfor tok dere navnet Turbonecro? Nazi-Penis var vel et navn

44 NRM 3-2021

som var vurdert som bandnavn før valget falt på Turboneger, så var dere inne på tanken på å børste støv av noen av de gamle navnene … eller kanskje Stierkampf?

– Det var så lettvint: Bare å endre én bokstav haha. Handler vel også om at vi alle er eks-medlemmer, altså “døde” - og at vi bare spiller de mest nekro låtene.

- Som stor fan av det dere har vært med på så vet jeg naturligvis mye, men for de som ikke kjenner bandhistoriene deres, kunne dere tatt en liten oppsummering på hver av dere? F. eks når var dere i Turbo, før Turbo, etter Turbo, hvordan havnet dere i bandet og hvordan endte tiden dere hadde i bandet. Dette er jo et solid stykke norsk rockehistorie!

Vegard: - Jeg spilte med Thomas Seltzer, David Gurrik og Jacob Straume i De Dype. Et analfiksert skrangleorkester som stort sett mista strømmen etter 2-3 låter. Etter at vi skilte lag dro Jacob og seilte, David starta Anal Babes, Thomas spilte i flere band. Det hele begynte med at jeg og Rune Grønn jamma litt i en okkupert gård i Alnafet Gate. Pål Bøttger Kjærnes og TK Jensen joina inn, og etter hvert Thomas og Pål Erik Carlin.

Dette var vel sommeren 89. Senere på høsten spilte vi den aller første konserten på ungdomshuset i København med Nemmelig Hemmelig. Det satt som et skudd og vi var i gang. Etter den famøse første USA-turnéen var stemninga rimelig dårlig. Da vokalist Pål Erik blei sparka mens jeg var i Guinea Bissau 1990/91, sa jeg takk for meg. Jeg kjørte taxi et par år, kjøpte meg en Defender og kjørte ned til Cape Town, og hadde ikke tatt i en gitar før vi øvde inn de fire låtene til Thomas’ utdrikningslag.

Carlos: - Jeg var med på Turboloid, som kunne vært bedre: Måtte spille inn trommene etter klikk. Det skulle være punk, så alt skulle inn på 1.take, men dét gikk ikke. Så da ble det 2.take, som heller ikke satt helt, men da var det nok. Det skulle være Punk! Som sagt, kunne vært bedre. Høydare var de to turene til Trondheim: Første gang på Uffa med hasj og himkok. Koselig. Geir fra Russian Am Car Club kjørte oss i van den gangen. Det var en av tingene som gjorde turen kul. Motorpsycho varma opp. Deres første konsert. Det var rått. Vi fikk de til Oslo etterpå, og spilte sammen på Chateau Neuf. Der brukte vi ”Also sprach Zarathustra” som intro. Da den var over, skulle vi begynne med et brak, men Bøttger begynte å stemme gitaren istedenfor ... Andre gang var i Trondheim var

norwayrock.net

på Samfunnet med Fire Fæle Fyrer. Lite folk fordi det var Melodi Grand Prix samme kveld.

Forpulte studenter. Etter hvert ble jeg kicka ut, og ble en lykkelig Anal Babe.

Bengt: - Jeg spilte sammen med Seltzer i Black&Decker, som han i et intervju med en belgisk fanzine beskreiv som “notorious lowquality drug-metal trio”. Da de sparka bassisten i Turbo for å ha vinka til en dame i publikum under en konsert blei jeg mer eller mindre shanghaia inn i bandet. Var med i fem år med frustrasjoner over manglende platesalg, kjipe turnéer og generelt dårlig stemning, det var dritbra! Uten tvil noe av det mest kreative jeg har vært med på. Tida mi i Turbo endte med en telefonsamtale mellom meg og Thomas rundt juletider -95. Etter turné i USA var vi som hund og katt og jævlig mye tid gikk med til krangling oss imellom. Jeg sleit noe jævlig med psyken, selvmedisinerte med alt jeg kom over, og hadde rett og slett ikke noe særlig å bidra med lenger. Ikke var jeg helt innforstått med den musikalske retninga bandet tok, heller.

Thomas hadde ødelagt hånda under turnéen så da han foreslo at han skulle ta over bassen, var jeg helt innforstått med det. Vi er venner, men på den tida hadde vi ikke så mye pent å si om hverandre.

Harald: - Vokalist Pål Erik Carlin slutta og en felles venn, Geir “Bulle” Underdal, foreslo meg som erstatter til Seltzer. Bulle og jeg hadde spilt sammen i det relativt utagerende bandet Siste Dagers Hellige og ramponert scener og skaffet oss uvenner over det ganske land før vi imploderte, og senere spilte jeg i litt mer nedpå Spacelings. Hadde sett et par Turbogigs og likte det jeg så: Det var tre gitarister og lagde en helvetes lydvegg. Pål Erik bælskreik og hadde ikke stemme igjen etter to låter, men det gjorde ikkeno, låt fett åkkesom. Første øvingen var i Storgata, studioet til Strype. Vi lagde låta “Kiss the Knife” da, etterpå gikk vi på Elm Street Rock Café for å feire. Tok fire sekunder etter at vi kom inn døra før det brøt ut slagsmål. Tenkte at det passet med de dårlige vibbene vi tok med oss fra øvinga. Den svarte skya fulgte oss gjennom flere år... Jeg slutta i bandet etter en relativt kaotisk Tysklands-turné, var blitt pappa for andre gang og ville heller se kidsa vokse opp enn å sulte på gulvet i usle kollektiv uten vann og strøm rundt om i verden.

Fikk jo også privilegiet å utse erstatteren min: Hertis, som jeg kjente fra Radiorakel, kvinnenes egen nærradio i Norge... Avskjedsgiggen var på Sentrum Scene natt til 1. april 1993, og scenesjefen holdt på å spy da han så meg han hatet meg intenst etter en tidligere gigg samme sted der ølflasker og mikrofoner fløy veggimellom ...

- Uten å kødde så er dette noe av det beste jeg har hørt og burde vært skolepensum. Det hadde økt interessen for skole blant kidsa. Dette spørsmålet går litt i ett med det forrige, men jeg lurer litt på hvordan dere fire kjenner hverandre og om dere har holdt kontakten og vært venner helt siden 90-tallet – dere spilte jo parvis sammen i Turbo, men ikke samtidig alle fire norwayrock.net

så vidt jeg vet.

Harald: - Vi har vanka i samme kretser, men alle har aldri vært sammensveisa før nå. Men nå er kjemien i bandet upåklagelig; vi er like bitre, kjipe og mistenksomme. Det hjelper når vi må møte utenforstående - generelt sett misliker vi mennesker spesielt.

Carlos: - Jeg har vært ute av sirkulasjon i lange perioder, men noen folk har det ikke noe å si om man ikke har sett på evigheter.

Ingenting forandret.

Vegard: - Det Harald og Carlos sa.

- Dere har spilt live noen ganger nå og ryktene har begynt å gå. Hvordan har dere blitt mottatt så langt når dere spiller?

– Noen elsker det, noen blir vettskremte - vi er tross alt ikke et trivelig hæla-i-taket coverorkester, men sure gubber uten empati og med manglende impulskontroll. Giggene varer ikke lenger enn 50 minutter - en time. Folk er helt utkjørt etter en halvtime, så resten går på pur vilje.

- Nå ble jo 2020 ødelagt på grunn av viruset – et år som dere helt sikkert hadde store planer for? Hva var det som gikk i vasken for deres del?

– Vi hadde pakka kofferten og skulle til Spania da flyene ble satt på bakken. Ellers har vi hatt spontangigger på Kafe Hærverk når hugen har tatt oss og smittevernet har tillatt det.

- Jeg håper så sinnssykt at dere har store planer om å gjøre et lass med konserter når viruset er under kontroll og ting er tilbake til normalen igjen? Jeg holder til i Stavanger og jeg håper dere har tenkt dere denne veien igjen snart?

– Generelt sett liker vi oss ingen steder. Når det gjelder Stavanger, har de et rævva uteliv bortsett fra Cementen, Korvetten og den bula som ligger nede ved ferjehavna (Piren Pub).

Et rævva fotballag og masse rævva styrtrike oljenisser som flyr rundt, gaper og skaper seg.

Men så er det jo folka i Noxagt, Golden Oriole, Burning Axis, Haggis, Throne of Katarsis og Gehenna som trekker opp ...

- Dere sier jo No Denim. No Glam. No Sailor. No Fun…er det et stikk til Turboneger som kanskje har tatt ting litt for langt når det kommer til image og ting som ikke nødvendigvis handler om musikken, eller hva ligger egentlig bak utsagnet?

– Det Turboneger vi representerer er lite glamorøst. Vi er søpla som ligger igjen i grøfta når Turboneger-Teslaen har kjørt videre.

- Dere har en låt ute på Kafé Hærverkutgivelsen i form av låten «Legalize Murder» som jo er en GG Allin låt og Turbonecros første studioinnspilling. Fortell litt om det og hvordan dere funket sammen i studio?

– STUDIO!!!??? HAHAHA!!! Vi slengte opp noen mikker og kjørte på uten overdubs og sånt fiksfakseri. Linn fra Deathcrush er innspillingsleder og har hatt en skikkelig drittjobb.

- Jeg beklager på det sterkeste at jeg antydet at dere brukte studio. Er dere i gang med å skrive noe nytt materiale og når ser

vi første studioutgivelse fra dere? Har dere kanskje liggende noe gammelt materiale som kan brukes nå eller jobber dere med helt nye låter?

– Nei. Ikkeno nytt. Vi er et tilbakeskuende navleorkester.

- Dere spilte jo med Turboneger på Rockefeller i 2019 … så jeg lurer jo på hvordan dere har blitt mottatt av moderskipet og hva de tenker om at dere har slått dere sammen og spiller de gode gamle låtene som de selv ikke spiller lengre?

– De virker rolige på det. Er vel Seltzer som er mest gira på hva vi driver på med.

- Har dere fått noen begrensninger på noen måte fra Turboneger?

– Nei. - Dere har jo allerede kommet dere utenfor landegrensene for å spille konserter.

Etter dere spilte i Nottingham så var jo anmelderen soleklar på at han håpet å se mer til dere i tiden framover. Gøy å få sånne tilbakemeldinger og det gir vel økt lyst og det gir vel økt lyst til å gi jernet?

– Nottingham var en gig der vi ga alt - og så enda mer til: Harald hadde en betennelse i magen som gjorde at han knapt kunne stå på beina, det var sikkert 200% luftfuktighet så klærne var klissvåte fra tredje låta - det må ha gått litervis av svette ut av kroppen. Men det er da vi er best, komplett utkjørte og på grensa til å stupe.

- Er dere all-in og satser på å få Turbonecro til å fungere i det lange løp?

Dette er jo for bra og kult til at det ikke skal vare. Vi trenger at noen holder liv i deathpunken!

– Vi har absolutt ingen tro på fremtiden og dermed heller ingen fremtidsplaner.

- Kan dere bruke noen av kontaktene dere har opparbeidet dere gjennom årene for å få booket konserter – i utlandet for eksempel?

– Vet ikke.

- Har dere vært inne på tanken om å prøve å få med noen av de andre gamlegutta i Turboneger, eller har det alltid vært dere fire som var planen?

– Oss fire. Bare oss fire. Det handler om personkjemi og feng shui. (Thomas var med på å stille i USA om noen av bandets kriminelle elementer ikke skulle få visum.)

- Fortell litt om logoen dere har valgt og hva som er tanken bak den?

– Oppned-peacemerket var noe vi brukte en eller to ganger i Turbo som en fuck you til alle streitingene. Sammen med oppned-korset som T syntes vi passer bra til innstillingen vår: Vi er anti alt og alle.

Og med det sier vi takk til Vegard, Carlos, Bengt og Harald. Dette har vært det meste forfriskende, morsomme og ærlige intervjuet jeg har hatt gleden av å ta del i, så her er det bare å ta lærdom. La oss alle håpe vi ser dem spille på en eller annen bule på et eller annet sted så snart smittevernet tillater det.

NRM 3-2021

45

fra Babylon til Toten ”Marching Out Of Babylon” er navnet på Pantokrators fjerde album. Både Babylon og Kalmar ble forlatt til fordel for Toten og Nordic Mission da death metal veteranene skulle shoppe ny platekontrakt. Årets slipp er en overbevisende misjon innen progressiv melodiøs death metal.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: REBECKA MARIE GUSTAFSSON

- Når jeg bruker uttrykkene ”veteraner” og ”fjerde album” i en og samme ingress betyr det naturlig nok at bandet ikke har spydd ut skiver siden starten i 1996. Joda, noen EP’er og split’er har det kommet mellom platene, men det er et faktum at det er hele syv år siden forrige plate «Incarnate», som i sin tur kom syv år etter «Aurum».

- Det er sånn vi jobber. Sett ut fra et evighetsperspektiv er jo dette forsvinnende liten tid.

- Det er vokalist Karl Walfridsson som tar ordet. Med seg har han bassist Jonas Wallinder og trommis Rickard Gustafsson. Og det passer jo fint siden jeg skryter av trommelyden på plata i anmeldelsen.

- Nok en gang har vi brukt Jani Stefanovic til å mikse plata. Han forstår vår musikk og vet hvordan man løfter frem detaljer og tyngde i låtene på en utrolig bra måte. Trommene er jeg veldig fornøyd med. Jeg elsker fete basstrommer og tung skarptromme som man virkelig kjenner i brystet.

Uffe Blomberg i The End Studios/Hoborec har mastret skiva. Dette er en kar med høy kompetanse på området, noe plata er et bevis på.

- Jeg liker godt at trommene ligger litt bakpå, noe som gir et fantastisk groove. Jonas drar litt det.

- Jeg vil nok si det er bevisst, men samtidig kanskje mer i den retningen at det har ligget i underbevisstheten fremfor at det har vært fokus. I en tidligere produksjon vi har gjort lå alt matematisk perfekt i

46 NRM 3-2021

mixen, og det ble sterilt, en erfaring vi tok med oss til denne innspillingen.

Det er viktig at dynamikken og groovet får sin plass.

- Rickard fortsetter med trommesnakk.

- Trommene har gjerne en tendens til å ta over lydbildet litt for mye i metal. På denne skiva ligger de perfekt i mixen. Hvor bevisst det var er jeg usikker på, men vi synes helt enkelt det Janis presenterte oss låt riktig så bra. Når det kommer til selve fremførelsen liker jeg bedre trommiser som kan løfte en låt med et vakkert groove fremfor teknisk briljering.

- Jeg noterer meg at det er kun en ekstra S hos deg som skiller navnet ditt fra administrerende direktør i SAS. Får du mange henvendelser om flybransen i disse covid-tider?

- Haha ja, telefonen ringer nonstop.

Vi må la Karl få slippe til litt om tekstene. Nordic Mission poengterer at «Marching Out Of Babylon», og kanskje spesielt singelen «We The People» er veldig aktuell i disse dager.

- Akkurat det skulle vi gjerne visst selv hvordan hang sammen. Teksten til tittelkuttet ble skrevet senest i 2007. Den sov over ”Incarnate” for så å dukke opp nå, med tekstlinjer som tar for seg å skape sykdommer og deretter motgift for å styrke sin makt. Det er ikke sånn at fremmer konspirasjonsteorier om at covid 19 er menneskeskapt, men om så var tilfellet hadde vi altså gjort det fjorten år før utbruddet. Og det ville vært en smule skummelt. «We The People» ble skrevet senere, men likevel før pandemien. Dette med å selge sin frihet for innbilt trygghet er noe som har pågått lenge. Allerede da Israel gikk fra slaveriet i Egypt til en ukjent fremtid i Kanans land var det mange som ville snu og bytte frihet mot en

norwayrock.net

mett mage.

[2 Mosebok 16:3 Israels barn sa til dem: Å, om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i landet Egypt da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi var mette!

Nå har dere ført oss ut i ørkenen for at hele folkemengden skal dø av sult.]

Sånn var det også noen hundre år senere da ville ha en konge og være som alle andre land. De ble advart mot å bli styrt av et annet menneskes hender, men de ville ikke høre. [ 1 Sam 8:10-19 Så talte Samuel til folket som krevde en konge av ham, og la fram for dem alle Herrens ord.

Han sa: Slik vil han bære seg at, den kongen som kommer til å råde over dere.... ... Da skal dere en dag rope til Herren på grunn av den kongen som dere har valgt dere.

Men den dagen skal Herren ikke svare dere.

Men folket ville ikke høre på Samuel. De sa: Nei, vi vil ha en konge over oss.]

Jeg kan fortsette med eksempler fra verdenshistorien frem til i dag, men det skal jo ikke bli noen roman dette her.

- Er tekstene på plata samfunnsrelaterte og et bilde på dagens verden generelt?

- Ja det vil jeg si. Dagens nyheter sett med bibelske briller kombinert med evige prinsipper som alltid er aktuelle. Det blir jo så klart mye av mine tanker og betraktninger, da det er jeg som skriver tekstene, men jeg er absolutt åpen for innspill fra de andre. De forrige platene gjenga i stor grad bibelhistorier, mens «Marching Out Of Babylon» tar mer for seg nåtid og fremtiden, med fortiden i ryggsekken. Den som ikke lærer av historien er dømt til å gjenoppleve den.

- «We The People» er en låt som er veldig death’n’roll, og jeg tenker med en gang på Entombed og deres nå avdøde vokalist LG Petrov. Rickard tror nok alle svenske

norwayrock.net

metalband har latt seg påvirke av Entombed.

- Jeg har hørt mye på Entombed, og favorittene er «Clandestine» og ”Serpent Saints». Når det kommer til inspirasjon til egen musikk henter jeg mye fra filmmusikk i tillegg til band jeg hører på. Det kan være alt fra ideer i et gitt arrangement eller følelser i en filmscene.

In Flames var lenge et av mine absolutte favorittband, platene frem til «Clayman» er fantastisk bra.

Det siste er et svar på min kommentar om at er man svensk og spiller melodiøs death metal, er det lett å tenke In Flames.

Like naturlig er det kanskje ikke å havne på et norsk plateselskap.

- Jo, det falt seg egentlig naturlig da vi har kjent hverandre siden tidenes morgen. I hvert fall siden denne scenens spede begynnelse. Vi deler kjærligheten til det fysiske formatet med Pål og Markus som driver Nordic Mission, så dette var brikken som fullførte puslespillet.

- Det å være et kristent band som spilte death eller black metal var her i Norge bannlyst på midten av 90-tallet, hvordan var situasjonen i Sverige?

- Det ble vel ansett som litt skrudd å gjøre death metal i kirken, like fullt som å gjøre kirke i death metal. Heldigvis har vi unngått kuleregn eller å slukke huset vårt midt på natta. Det var nok uansett lettere i Sverige enn i Norge. Visst fantes det motstand og noen trusler fikk vi, men holdningen var nok mer at man ikke tok kristne metalband på alvor. Man ga aldri musikken en sjans på grunn av forutinntatte meninger. Vår følelse er at Sverige fortsatt lever med disse holdningene, mens metalverden for øvrig er blitt mer åpne.

- Hvordan er det nå? Har forholdet og respekten til ikke-kristne band endret seg?

- Det er helt klart roligere på godt og vondt.

Man vil jo være tolerert, men vil jo ikke at det betyr at ingen bryr seg. Det føles som om hele

scenen har blitt litt mer voksen enn det som bra er. Hardrock var vel aldri ment å være VM i balanse og diplomati? Det er så en vil gråte når en ser black metal band som Marduk og Watain koseprater på nettet og avviser at black metal er ment å være provoserende eller ødeleggende.

- På den annen side blir man kanskje litt ’familiens svarte får’ med langt hår og death metal i kristne kretser? Karls familie har nok ikke alltid hatt full forståelse for valget.

- Men de har nok like fullt forstått det er det her vi vil og alltid kommer til å holde på med, i tillegg til at vi gjør det av hele vårt hjerte og tar det på alvor. Når det kommer til vennegjengene er vi jo hverandres venner mer enn hva vi er et band. Dette kan selvsagt også ha noe med å gjøre at det tar så lang tid mellom platene.

Hver og en har selvsagt egne venner, men det er gjerne som et resultat av bandet og består av kontakter som er blitt til gjennom musikken.

Både i og utenfor kirken. Kontakten med de som ikke liker det vi holder på med fader ut av seg selv. Forhold er som bølger på havet, de går opp og ned, synker og gjør plass til nye.

Tjuefem år er lenge. Mye vann har rent under broene, og de vennene som har vært der siden starten rir fortsatt på disse bølgene.

- Hvor viktig er det for dere å bringe det kristne budskap? Er det en viktig del av tekstene, eller er det andre temaer dere finner mer viktig?

- Det er i alle fall vanskelig å unngå. For min del synes jeg ikke under noen omstendigheter at metal skal være intetsigende og tannløst. Det blir hva det blir når jeg skriver, temaene kan være mange, men troen blir som en paraply over dem alle. Man står der man står og gjør det man gjør. Men om det er viktig? Ikke på den måten at jeg føler meg tvunget til det. Men om noen hadde lagt bånd på det, da skal jeg love deg det fort hadde blitt veldig viktig.

NRM 3-2021

47

KNUT REIERSRUD BAND musikalske samtaler med Dvorák og Beethoven Å fornye kanonisert musikk med tonedialektisk og formmessig transcendens er blitt praktisert i flere århundrer. Rocken absorberte eksterne uttrykksformer alt på 1950-tallet, og med de progressive 60- og 70-årene ble det nærmest regelbundet å plassere rockeband på samme scene som symfoniorkestre.

Ingen øvrige møter mellom filharmonikere og rockemusikere påminner imidlertid den eiendommelige magi som oppstår idet Knut Reiersruds kvintett kollaborerer med Trondheimssolistene eller Kringkastingsorkesteret.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: MARIUS LUNDH HAAKESTAD OG ANNE-MARIE FORKER

Undertegnede har ventet i ni år på en oppfølger til geniale ”Infinite Gratitude”, og begeistres over ”A New World” i den grad at nestor Reiersrud så vidt var kommet inn døra etter en tur på fjellet før dennes mobiltelefon glødet av nærgående spørsmål.

-Jeg besitter ikke mye kunnskap om klassisk musikklitteratur, bare så det er sagt. Man ble riktignok eksponert for masse klassisk musikk under oppveksten, men selv foretrakk jeg små og vare musikkformer som ikke lener seg på en større-enn-livettankegang. I 10-årsalderen oppdaget jeg blues, og fant det rørende å høre gamle, tannløse menn og kvinner utlevere livene sine. Ikke at

48 NRM 3-2021

det nødvendigvis var så musikalsk storartet, men hele formen gikk rett i fletta mi, og jeg ble raskt familiens blå får. Både far og bestefar spilte piano; broren min lyttet utelukkende til klassisk musikk, i likhet med min sønn, så det er liksom bare jeg som ramlet i den elektriske blues-bøtta. Mye av det som ligger til grunn for ”Infinite Gratitude” og ”A New World” bygger på tilfeldigheter. Jeg har et radioprogram som heter BluesAsylet, med faste lørdagssendinger, hvor jeg kom til å invitere den pensjonerte jazzmusikkjournalisten Terje Mosnes. Siden han ikke skriver om jazz lengre var han frimodig nok til å bringe med seg et par klassiske musikkstykker, heriblant Debussy og andresatsen fra Dvoráks niende symfoni.

Idet jeg hørte det franske hornet i åpningen av sistnevnte, hvilket er nydelig i seg selv, tenkte jeg umiddelbart på hvordan melodien ville låte utrykt med lapsteel-gitar. Ved enhver

anledning pleier jeg å spankulere i bakgangen til Store Studio – det føles som å være inne i et gammelt skip – og for to år siden støtte jeg på en kjenning, Frode Larsen, som inviterte oss til Risør Kammermusikkfestival i forbindelse med ”Infinite Gratitude”. Jeg fortalte at jeg grunnet på å spille inn andresatsen til Dvorák og lage litt ny musikk rundt denne, gjerne med Kringkastingsorkesteret på laget. Frode mente at dette kunne la seg gjøre. Dernest traff Covid-19, og jeg valgte å fokuserte på ”Ballads And Blues From The 20s Vol. 1”, forrettet med et par sangglade familiemedlemmer, hvor jeg testet ut noe av det jeg hadde skrevet tiltenkt Dvorák-satsen. I høst åpnet det seg plutselig en mulighet til å samle 60 mann i Store Studio, gitt at man overholdt énmetersregelen, og da kastet vi oss rundt. Dirigent Christian Eggen og jeg hadde allerede utarbeidet en formskisse, som ble finpusset og addert

norwayrock.net

disse strekkene hvor rockebandet regjerer, inklusive en loop av Dvoráks moll-motiv ved tolvminuttersmerket, som jeg er glad du registrerte i din plateomtale, og som påbegynner med kontrabass og siden ekspanderer med både band og orkester.

-Begge satsintonasjonene borger for egenkomponert musikk, henholdsvis pennet av deg alene eller deg i samarbeid med klaviaturfantom David Wallumrød…

-David er åndssvakt flink til å plukke harmonier, og bidro med disse kromatiske el-piano-figurene i forløpet til Dvorák-stykket, hvor vi jammer på i en ti-takters-sekvens som vokser seg større og større.

-Hvorfor landet du på ”Allegretto”-satsen fra Beethovens syvende symfoni?

-Vi erkjente plutselig behovet for mer materiale, og det var faktisk sønnen min som fremmet Beethoven-forslaget. Jeg hørte straks at dette ville bli jævlig gøy å jobbe med. Nå er Beethoven-satsen betydelig strengere i formen enn Dvoráks, nærmest som en ubendig marsj, og dermed vanskeligere å bryte opp i med egne idéer. Foruten et par opplagte muligheter herom fant vi det betimelig å gjøre en løsreven prolog. Jeg har ingen sans for fantasy-sjangeren eller svulstige, romantiske eventyr, men under arbeidet med ”Allegretto”-en poppet et bilde opp i bevisstheten, av en gress-slette flankert av skogholt på begge sider. Scenariet fylles sakte opp av en hærskare mennesker på den ene siden, under prologen til bandet, og snart synes ”Beethovens hær” på den andre. Sammen spiller de seg opp, og går hverandre i møte under crescendoet toppet av orgelsolo.

-Hvorledes planlegger man for sådan innspilling – ble det terpet i øvingslokalet med dertil hørende dirigent-konsultasjon?

-Pre-produksjonen forløp greit. Jeg tilbragte én dag i Drøbak kontra Dvorák-stykket, og utarbeidet etter hvert en nødtørftig demo av Beethoven-satsen – grunnet på opptak vi fant av et nederlandsk orkester – med lurvete kryssklipping og skikkelig Donald Duck-lyd, bare for å ha et kronologisk utlegg å videreformidle. Christian Eggen var ikke involvert i de første åtte minuttene av Beethoven-satsen; sekvensen ble nedfelt for egen bandmaskin i studio, og siden addert i mikseprosessen. Det kom aldri til noen øvinger. Alle ble hendet notene, slik at eksempelvis Nikolai kunne lære seg kontrabass-stemmene. Man besitter en forhåndsanelse om hvordan ting vil låte, uten at dette bekreftes før samtlige musikere

norwayrock.net

inntar Store Studio. Det var et sjansespill, og vi i bandet ble lett overveldet innledningsvis, fordi Kringkastingsorkesteret er så fordømt profesjonelt. De stemmer instrumentene uten å fortrekke en mine, og plutselig produseres det lyd av himmelske proporsjoner. Jeg misunner alle å sitte midt i et symfoniorkester én gang i livet. Dvorák-innspillingen ble unnagjort på tre timer, hvor man jobbet fra 11 til 15, inkludert pause.

-Det er temmelig fryktløst?

-Jo, det kan du si. Da det hele var over, idet vi pakket sammen utstyret, spurte vi liksom hverandre: ”Hva var det som skjedde nå?”

Nikolai, stakkar, dro rett i studio med Elephant 9 etterpå, og det ble meg fortalt at han hadde vært kritthvit i ansiktet da han hastet inn studiodøra.

-Å titulere stykkene ”Samtaler med…” er en genistrek. Likevel hører man om en tysk distributør som nekter å befatte seg med albumet i frykt for kontinentale reaksjoner. Er dette sant? Tilhørte ikke den slags dustete polarisering 1960-tallet?

-Jo da, vedkommende takket høflig nei til plata, og mente samtlige tyske musikkritikere ville radbrekke prosjektet. Rare greier... Nå kan det hende at han rett og slett ikke likte materialet. Vi fikk uansett nei, og går dermed via de vanlige kanalene våre. Jeg er glad flertallet ikke leser plata som radikal eller blasfemisk, men snarere nytenkende rundt kanoniserte mesterstykker, hvilket var intensjonen.

-Hvorfor klinger det så uendelig distinkt når dere går i rockemodus, anført av hammondorgel og elektrisk gitar, i Dvoráksatsen? Her foreligger en signifikativ synergi?

-Det finnes sikkert flere svar på dette, men ett av dem er Andreas Byes talent som trommeslager. Han er ikke involvert i mange andre progressive prosjekter, og opererer stort sett innen jazz-segmentet, men besitter en sinnssyk kapasitet. Med sådan slagverker på laget skal det godt gjøres å drite seg ut. Andreas Byes innsats på ”A New World” kan ikke roses nok. Dagen etter plateinnspillingen ble det foretatt en spontan livefremførelse av selvsamme materialet i Store Studio, foran NRKs kamerateam. Opptaket borger blant annet for Andreas i finstasen, som jager aldeles utrolig bak trommesettet.

-Den varsomme gitarsoloen i topp av orkesteret mot slutten av Dvorák-satsen tinger noe av alvoret og melodiøsiteten man finner i de beste innspillingene fra deg og Iver Kleive. Likevel er du fortsatt mest kjent som bluesgitarist…

NRM 3-2021 49

”Det er vanskelig å ytre seg moralsk om musikk. Folk må få gjøre som de lyster. Jeg har ingen storslått agenda, men er sjeleglad for å bevilges tilstrekkelig takhøyde til å skape akkurat den musikken jeg selv ønsker.”

-I nevnte sekvens henter jeg, helt riktig, frem noe av det som Iver og jeg formådde å forme etter hvert. Jeg er livredd for å bruke Gibson-gitar live; det blir fort surt. Derfor nyttes den grønne Stratocaster-en i NRKopptaket, men tonen Gibson-gitaren yter på plate er helt uovertruffen.

-Hvordan oppsto de rockedominerte partiene, med orgelsoli og gitarplukking, i siste halvdel av Beethoven-konversasjonen?

-Gitt at ”Allegretto”-en holder såpass stram struktur er det begrenset hvor man kan intervenere, men vi fant et høve i det fallende brekket som ender i paukeslag. Orkesteret repeterer gjennomkjøringen, tro mot partituret partituret, hvorpå bandet tillegger disse akkordforflytningene som David Wallrumrød improviserer rundt, slik han gjorde i Schuberts strykekvintett. Partiet ble for øvrig innspilt under helt andre omstendigheter, i studioet til Christian Engfelt, og senere addert. Det du hører er en førstetagning, naglet i løpet av en halvtime.

-Hva med de uforvarende sitar-linjene på tampen?

-De faller tilsynelatende uventet, men hvis du husker ”Min Død Er Mig Til Gode” fra ”Blå Koral”-skiva til Iver Kleive og meg, så forstår du hvor idéen stammer fra. Jeg tilla sitargitaren som en feiring av ”Blå Koral”, som utkom for tretti år siden.

-Jeg må selvfølgelig spørre: Hadde Beethoven og Dvorák likt ”A New World”?

-Det aner jeg ikke, men jeg skal sende deg en Podcast hvor en musikolog forteller om en afroamerikansk komponist på 1930-tallet, William Levi Dawson, som forrettet en ny versjon av Dvoráks niende symfoni, kalt ”The Negro Folk Symphony”. Vedkommende hadde alle forutsetninger imot seg. Verket ble følgelig oppført i cirka én uke, og

50 NRM 3-2021

siden glemt, fordi han var farget, men det er skikkelig fint, og fortjener et publikum. Jeg tror han endte som kordirigent. Dvorák predikerte at fremtidig klassisk musikk fra Amerika ville rotes i afroamerikansk kultur, og basert på det vil jeg tro at fyren var såpass progressiv i tankesettet at han fint kunne ha anerkjent vår omgang med angjeldende andresats.

-Hvor mye etterarbeid krevde plata?

-Ikke all verden… David nyttet orgelet i NRKs studio til Dvorák-stykket.

Kanskje skyldtes det tonehjulet eller pedalen som styrer volumet, men han opplevde i alle fall at instrumentet levde sitt eget liv og produserte skjærende skrikelyder under opptak, noe som forplantet seg i samtlige mikrofoner, slik at mikseren jobbet i to dager bare for å bli kvitt spetakkelet. Noe orgelarbeid måtte følgelig nedfelles på nytt, som det eneste av etterstilte pålegg. Litt klipping og liming senere og materialet ble oversendt Mattias Glavå i Gøteborg – hoffmikseren til Nikolai Hængsle – som overførte stoffet til spolebånd og dernest tilbake til computer. Glavå vet hva han gjør… Litt flaks skal man også ha. Planen var å mikse plata på seks dager, men så raste taket i innspillingsrommet – kontrollrommet ble heldigvis spart – slik at Glavå ble sittende og skru lyd i en enklave av bråkete håndverkere. Kontrollrommet er såpass lydisolert at dette ikke ble nevneverdig problematisk, men sporadisk banket det på døren med spørsmål om å flytte flygel, koble ut strømmen og en drøss andre ting, slik at tidsskjemaet sprakk. Han beklaget det inntrufne, og sa han ville ta seg tid til å gjøre maksimalt godt arbeid. Seks dager ble til tre uker, noe plata tjente på.

-Jeg er fortsatt skaket over konserten dere ga med Trondheimssolistene under Olavsfestdagene i 2013, hvor deler av Griegs A-moll-konsert ble oppført som eksplosivt ekstranummer…

-Det var en morsom konsert, hvor vi ekspanderte ”Come Fly With Me” fra albumet ”Voodoo Without Killing Chicken” med deler av et Grieg-motiv.

Vi har vært i kontakt med Petter Myhr fra Olavsfestdagene og foreslått å gjøre konsert med Trondheim Symfoniorkester til neste år.

-Ja takk! Jeg blir heller ikke furten eller mannevond om du tilvirker mer musikk i spann med Iver Kleive…

-Kollaborasjonen med Kleive er blitt til et tog som bare ruller og går, med voldsomt nedslagsfelt, fra storbyens konserthus til små bygdelokaler.

Vi treffer åpenbart en nerve i å revitalisere gamle ting som er blitt slipt gjennom århundrer. Jeg er særlig tilfreds med ”Himmelskip”-albumet.

-Hva er ditt syn på dette med sjangertroskap versus stilistisk desimering?

-Det er vanskelig å ytre seg moralsk om musikk. Folk må få gjøre som de lyster. Jeg har ingen storslått agenda, men er sjeleglad for å bevilges tilstrekkelig takhøyde til å skape akkurat den musikken jeg selv ønsker.

norwayrock.net

feirer 25 år med sitt tiende album Sommeren lyser endelig sitt glade smil over vårt furet værbitte og rundt halvparten av den værbittes befolkning er i tillegg vaksinert i skrivende stund.

Neste år ser ut til å bli tidenes konsertår som virkelig skal ta igjen det tapte, med en festivalsommer som mangler sidestykke. Da finnes det få artister med et mer passende soundtrack enn Danko Jones, og heldigvis har The Mango Kid med band brukt pandemien godt og hamra inn et splitter nytt album, “Power Trio” - attpåtil et av deres beste noensinne. For en fest vi har foran oss, og med på laget har vi sjefen sjøl som vi fikk en meget trivelig prat med over Skype.

Take it away Danko!

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: DUSTIN RABIN LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- 27.august slippes rykende ferske “Power Trio”, som må være deres mest selvforklarende tittel noensinne - hva kan du fortelle om den?

- Dette er vårt tiende album, og vi har i det siste funnet det vanskeligere og vanskeligere å komme opp med en tittel og det har tatt stadig lengre tid. Derfor var det befriende denne gangen å gjøre det enkelt. De siste årene har vi hatt alt klart, men ikke vært kapable til å komme opp med en passende tittel før alt omtrent blir sendt til pressing.

Det har tatt på, og spesielt ved vår forrige skive “A Rock Supreme” slet vi noe voldsomt og til og med plateselskapet begynte å reagere på at det tok tid og begynte å presse oss. Til og med coverarten var klar, men ingen tittel. Derfor begynte vi å brainstorme allerede i studio og kom opp med “Power Trio” ganske tidlig. Det er enkelt, lett å huske, passende for det tiende albumet og lett å rulle på tunga. Jeg liker det, og liker enkelheten

norwayrock.net

vi stort sett har hatt på albumene våre - som de tidligste “Born A Lion” og “We Sweat Blood”. Jeg er også glad i “Sleep Is The Enemy”, men “A Rock Supreme” er nok favoritten hittil selv om det kostet å komme opp med den. Denne gangen gikk det heldigvis greit, og tittelen oppsummerer det hele på en bra måte.

- Og samtidig som det er deres tiende album har dere også 25-års jubileum i år, stemmer ikke det?

- Det stemmer, så ting ser ut til å passe sammen som et slags Tetris-byggverk for oss. Skive 10 på år 25 - det får nesten ikke blitt bedre organisert.

- Da er en gratulasjon på sin plass, så grattis!

- Takk, tror jeg? Det å ha vært i denne bransjen i 25 år uten egentlig å ha oppnådd noe som helst som man skulle tro er det som holder en gående i 25 år, som et platina-album eller millionsalg, føles spesielt men vi er nå fortsatt her på tross av det. Og akkurat dét er vel det vi har oppnådd.

- Og omtrent alle som kjenner til rock vet hvem Danko Jones er, så det er vel en grei oppnåelse?

NRM 3-2021

51

- Joda, det er fint og jeg er glad det er på den måten - men haken med det er at rockefans er vinglete, haha. Uansett er jeg absolutt fornøyd med det og takknemlig.

- Dere følger opp tradisjonen med to år imellom utgivelsene, noe som har vært gjennomsnittet igjennom hele karrieren, det er ganske imponerende?

- Absolutt, pandemi eller ikke - vi hadde faktisk begynt å skrive til skiva idet pandemien traff oss i fjor og begynte vel å øve inn nytt materiale omtrent to uker før alt stengte ned.

Men da det kom gikk det nok tre måneder uten at noen ting skjedde, før vi skrev resten i løpet av sommeren og spilte det inn i løpet av september/oktober. Men da alt skjedde med pandemien i fjor så måtte vi som så mange andre kansellere siste rest av turnéen, og vi trodde vi måtte ha et lengre avbrekk mellom skivene enn vanlig. Men ikke engang dét kunne stoppe oss opp, så vi har klart å opprettholde rommet på 2-2,5 år mellom album.

- Det gjør det ekstra imponerende i disse tider.

- Jeg trodde helt ærlig ikke at vi skulle få det til. J.C. (John Calabrese, bass) var den som pusha på og sparket ræva mi i gang, og jeg gir han all kreditt for at vi faktisk fikk det til. Han var veldig klar på at vi bare måtte gjøre denne skiva, mens jeg hadde mer lyst til å bare krype sammen og få noen til å vekke meg når pandemien var over. Jeg slet mye med angst på den tiden, og kjenner litt på det fortsatt selv om det har blitt vesentlig bedre selvsagt. Jeg ante ikke om jeg fortsatt hadde en karriere, eller om vi i det hele tatt hadde et band når pandemien var over. Kanskje hele musikkindustrien kom til å kantre underveis, det ante jeg ingenting om på den tida og var livredd. Men J.C. ga seg ikke og var klar på at vi var pokka nødt til å få det til, for ingen visste helt hvor lang tid dette kom til å ta, og hvis vi ikke hadde en skive klar når man kunne spille live foran folk igjen kom vi til å være på et langt verre sted. Det er den praktiske versjonen av historien, men samtidig hjalp det meg virkelig mentalt å få tankene over på noe annet.

- Det høres ut som verdens beste terapi.

- Ja, Det å måtte tvinge meg selv til å skrive føltes absolutt som ren terapi, og det at både J.C. og Rich (Knox, trommer) også skrev samtidig ga en sær følelse av å gjøre noe sammen igjen selv om vi ikke møttes fysisk. Den aller første låta vi skrev i isolasjon skjedde ved at jeg lagde noen riff som jeg sendte til J.C. som arrangerte og la på bass og metronom før han igjen sendte til Rich.

Akkurat der og da ante vi ikke hvordan det kom til å ende opp, selv om jeg hadde en klar formening i hodet om hvordan den låt. Men da Rich hadde lagt på trommer og sendte fila tilbake ble jeg fullstendig gølva. Jeg kunne ikke tro at den ble såpass bra, og det var i det sekundet vi alle skjønte at vi fikk til å lage en

52 NRM 3-2021

skive på den måten. Det var låta “Blue Jean Denim Jumpsuit” og kommer for alltid til å være en av mine personlige favoritter. Det var den aller første låten vi skrev fra hverandre noensinne og lærte oss at dette får vi faktisk til, selv under lockdown. Med den i beltet var vi klare for resten, og jeg er absolutt ikke sikker på om jeg hadde hatt selvtilliten til å få det til hvis ikke resultatet hadde blitt såpass bra som det ble. J.C. kan ikke få nok ros for at det i det hele tatt ble en skive, men Rich skal absolutt ha sin del av æren også med de helt fantastiske trommesporene han la ned og sparke meg ytterligere i gang. “Blue Jean Denim Jumpsuit” ble for meg en målestokk på resten av skiva for hvor bra vi kan gjøre ting, som et slags eksempel.

- Det må jo gi en helt fantastisk følelse?

- Det kan du trygt si, for vi har aldri vært et sånt type band. Absolutt alt vi har lagd har vi lagd sammen i et rom der vi kan se hverandre i øynene og kjenne på energien vi skaper. Det å bli frustrerte sammen, løse problemer sammen og bli enige i det sekundet vi gjør noe som helst er sånn vi har lagd alle tidligere album, så det å lage et helt album fullt på høyde med det beste vi har gjort ifra hverandre i isolasjon, sende mails frem og tilbake og vente på svar i stedet for å få svar i løpet av sekunder - og det har så absolutt vært frustrerende, men samtidig utrolig givende. På den andre siden har vi ikke hatt så veldig mye annet å finne på disse månedene, så under alle disse timene man ikke har kunnet gjøre noe annet finnes det vel ikke så mye bedre ting å gjøre enn å lage en skive.

En positiv side ved alt er at jeg denne gangen har hatt mye bedre tid til å jobbe med tekstene mine, dissekere de og ikke minst forbedre de under pandemien enn hva jeg har hatt tidligere da jeg har jobbet mot klokka i studio. Så i ettertid da jeg har levd med “Power Trio” siden oktober i fjor kan jeg trygt si at den er helt på høyde med våre beste skiver, som jeg synes er fra “Fire Music” og fremover. Den viderefører det jeg anser som en ny ære i bandet, fra da Rich kom inn (fra 2013) og frem til i dag. Bare oss tre som en enhet som fungerer optimalt både på og av scenen, og “Power Trio” viser det på en perfekt måte synes jeg. Jeg er veldig fornøyd med den, som du skjønner.

- Jeg skjønner hva du mener, og jeg også synes det er et av deres absolutt beste album. For et band som man vet hvordan kommer til å låte og har utgitt en del allerede er det vanskelig å forklare hvorfor et album er bedre enn et annet, men her forklarer du det ganske greit?

- Tusen takk for det. Vi hadde langt bedre tid denne gangen som sagt, og når jeg tenker på album som “We Sweat Blood” og “Sleep Is The Enemy” ble de skrevet og spilt inn mellom turnéer, med det tidspresset det medfører. Jeg husker spesifikt angående sistnevnte at jeg våknet opp midt på natta og prøvde å komme opp med riff uten at det kom noe som helst og

jeg ble frenetisk. Det å komme inn i stua midt på natta og det er bekmørkt uten å komme opp med noe som helst gjør noe med en, og det er et meget desperat “ingenting”. Men denne gangen hadde vi tid, og selv om for mye tid heller ikke trenger å være bra - fordi jeg liker å jobbe under press og “Sleep Is The Enemy” endte opp som et virkelig bra album, med den tiden gjorde oss godt og vi endte opp med noen virkelig bra låter synes jeg. Jeg elsker “Good Looking Woman”, “I Want Out”, nevnte “Blue Jean Denim Jumpsuit” og “Saturday”. Det er blant mine absolutte favoritter.

- Det er så kult å høre for et band som har holdt på såpass lenge som dere har, spesielt med tanke på hvor mange andre band som bare gir ut noe for å gi ut noe. Jeg er sikker på at du skjønner hva jeg mener.

- Herregud ja, da vi skrev “Good Looking Woman” så var det i løpet av de siste ukene som førte til pandemien. Vi hadde enkelte riff klare, men både tekster og arrangering skjedde i løpet av pandemien og har endt opp som en favoritt. Når vi holdt på med den kjente jeg at det var den låta jeg har forsøkt å skrive siden dag én. Noe som er dansbart, men allikevel energisk med en interaksjon mellom kun vokal og trommer. Jeg har hatt lyst til å lage en sånn type sang i lang tid, og det får man ikke til under isolasjon - da er man avhengig av å være i samme rom og ha fysisk kontakt med hverandre, og det rakk vi heldigvis akkurat før det hele brøt ut. Jeg og Rich bare startet noe sammen der han begynte på en beat som jeg umiddelbart sang rytmisk noe uten tekst over, som var veldig likt det som endte opp som refreng. Det hadde aldri kunne blitt laget under lockdown, så jeg er ekstremt takknemlig for at vi fikk det til i forkant og det har som sagt blitt en av favorittene mine fra skiva.

- Som sist har dere en liten overraskelse på skiva, som “Burn In Hell” fra “A Rock Supreme” har dere nå “Raise Some Hell” der man kanskje forventer Danko Jones på sitt sinteste men som heller lener mer mot pop/ rock, den så jeg ikke komme?

- Den og “Ship Of Lies” endte vel opp som noe jeg heller vil kalle hard pop/rock, men som samtidig passer inn i det jeg vil kalle vår sound.

Jeg synes ikke de er spesielt softe, det finnes langt hardere band enn oss som har gått enda softere vil jeg si - som for eksempel Motörhead eller Thin Lizzy. Men vi elsker band som Weezer og Big Star og vi har mange idéer som låter som sistnevnte, vi har i årevis snakket om å lage ting som låter som de og har forsøkt men de har aldri endt opp på skivene. Originalidéen til “Raise Some Hell” var nesten kliss lik, men endte jo åpenbart opp å låte annerledes - men allikevel et godt stykke unna den “klassiske” Danko Jones-sounden, som “I Want Out” eller “Baby Hates Me”. Kanskje litt mer pop/rock som du sier, men hva er egentlig pop/rock? U2? Det synes jeg definitivt ikke at den låter som, haha!

norwayrock.net

Den er mer som en miks mellom Weezer og Big Star altså.

- Kan vi ikke bare si at den låter som en pop/rock-versjon av Danko Jones?

- Jo, det kan vi si - og det høres ut som musikk jeg liker. Jeg elsker band som kjører en hard stil på poppete låter, og jeg tenker hver eneste gang at det er noe vi også kan gjøre i stilen til AC/DC eller Thin Lizzy.

- Og i tillegg bidrar det til å gjøre albumet mer variert, så det er vel bare bra?

- Helt klart, og takk for det. Når vi lager et album er vi veldig bevisste på variasjon, og det er viktig for oss at det ikke bare låter som Thin Lizzy eller The Misfits. Vi liker å krydre ting, og det finnes såpass mange forskjellige band som vi liker og prøver å inspireres av. Jeg vil allikevel tro at folk som ikke kjenner til oss og musikken vil si at alle låtene låter likt, men de som kjenner til oss og rock generelt enkelt vil høre forskjellen.

- Jeg har lest at dere anser dere mer som et liveband enn et studioband, hvordan har dere overlevd uten å spille foran et publikum denne tiden?

- Jeg er egentlig ikke en av de fyrene som klager over ting man ikke får gjort. Jeg har lest såpass mange intervjuer av andre band som sier at de ikke kan vente på å få spille live igjen, eller være på konserter selv eller hva som helst. Jeg kan vente. I løpet av det siste året eller halvannet har det absolutt ikke vært sånn at jeg venter på å slippe ut av buret så jeg kan spille live igjen. Ikke at jeg ikke vil spille live, det er det absolutt beste jeg vet, men jeg har ikke noe problem med å justere meg til realiteten. Du hører også om band som ikke kan vente til å dra ut på turné en uke etter den forrige er avsluttet, og sånn er ikke jeg. Men det har med å gjøre at vi stort sett har vært konstant på turné de siste 20 årene, og denne pausen er den lengste både jeg og vi noensinne har hatt. Så på en måte har jeg nå fått den pausen jeg har hatt behov for en stund. Men ulempen er at pausen førte med seg en hel del stress, angst og frykt så jeg har ikke helt hatt anledning til å nyte det. Altså, jeg elsker å spille live, det er det absolutt beste jeg vet - men samtidig har jeg gjort det over såpass mange år så jeg var egentlig litt på overtid hva gjelder en pust i bakken. Jeg skulle bare ønske at det ikke kom på den måten det gjorde, men på grunn av at det faktisk var en pause, så har jeg ikke kjent på nøden av å spille live, rett og slett fordi det ikke har latt seg gjøre. Men når det er sagt; Idet vi faktisk får muligheten igjen kommer jeg virkelig til å kjenne på følelsen

norwayrock.net

av å gå på en scene foran et publikum igjen, og det gleder jeg meg til.

- Har du noe som helst idé når det kan skje?

- Faktisk ja, vi annonserte akkurat her om dagen at vi skal ha et show 29. august i Edmonton, Alberta som er en liten flytur unna. Det kommer til å være utendørs med et par andre band vi kjenner fra Canada, Our Lady Peace og I Mother Earth. De gjør det sånn at du får en fast bordplass så det er innafor restriksjoner og alt som medfører. Det er over to måneder unna, og det er per nå umulig å si hvor vi er i forhold til pandemien. Vi kan være verre stilt eller bedre stilt, men forhåpentligvis bedre nå som vaksinasjonen er i full gang og smittetallet på full fart nedover. Det kan til og med hende at det blir lov med enda flere publikummere innen den tid, men vi har nå den planen klar uansett hva som skjer. Vi har også akkurat annonsert vår turné i Europa i 2022, som vil skje i løpet av april og mai. Så det er det som foreløpig er på bordet, og vi har alle intensjoner om å få det til men muligheten om det faktisk lar seg gjøre da er ute av våre hender. Blir det en oppsving igjen må vi bare kansellere, men det gjelder alle eventementer fra teaterstykker til balletter og er opp til helsemyndighetene og politikere eller WHO. Hvis alle tillater det kommer vi til å være der.

- Jeg krysser mine fingre, dette har vært det første kalenderåret siden 1992 der jeg ikke har vært på en eneste konsert. Få satt denne vaksinasjonen og gi folket rock n’roll, vær så snill.

- Vet du, i løpet av de siste par-tre ukene har jeg hørt ting åpner rundt september/oktober, og enkelte ting allerede i august. Så for hver eneste dag hører jeg om stadig nye steder som åpner og konserter som planlegges så det er definitivt håp, og jeg er nødt til å holde meg håpefull så jeg må bare tro at ting er på vei nå. Senest i går hørte jeg at Toronto Symfoniorkester starter opp sitt program for 2021 i september. Nå vet jeg ikke om det er for fullt hus eller halvfullt hus, men bare det at de har faste planer om å åpne opp i september er gode nyheter. Det er ikke akkurat det vi holder på med, men samtidig på en måte er det det allikevel så det er veldig godt å høre. Jeg håper at det positive aspektet med alt dette er at folk nå kjenner sin besøkelsestid så arrangementer som vanligvis fyller 70% av kapasiteten nå selger ut. Det krysser jeg mine fingre for. Jeg håper bare ikke øynene mine spretter ut når jeg først kommer meg på en scene igjen. Det er det eneste jeg er urolig for, at jeg får total overtenning. Jeg blir faktisk emosjonell bare ved tanken.

NRM 3-2021

53

pandemiskapt magi Vi har sett mange varianter av bandaktiviteter under koronapandemien. Få har gjort like mye ut av seg som Sepultura. Fra april til desember har bandet ukentlig lagd rundt to timer med videoer og lagt ut på nett. Nå er musikken fra serien «Sepulquarta» gitt ut på plate.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: MARCOS HERMES

Jeg ringer gitarist Andreas Kisser hjemme i Sao Paulo og forteller at det er en overskyet dag i Osloområdet, noe som er perfekt siden jeg maler huset. Andreas trumfer med noe jeg fortsatt venter på.

- Jeg har faktisk vaksinert meg. Utover det er det ikke så mye å gjøre her. Man er jo mye hjemme, men heldigvis begynner vi å booke jobber igjen, og en turné er nettopp planlagt. Sakte men sikkert begynner vi å tenke mot normalen igjen, det å ha et tidsskjema som band og legget ut på veien. Så får vi jo se hvordan det går.

- Begynner ting å åpne opp i Brasil?

- Brasil er kaotisk. Da pandemien brøt ut ble det aldri laget noen nasjonal plan eller retningslinjer. Vi har muligens verdens verste president. I hvert fall den verste i vårt lands historie. Han er en fornekter av alt mulig, og man føler ofte det går tilbake i tid og ikke fremover her.

Det er tragisk å ha tidenes verste president akkurat i denne situasjonen.

Vi har slitt med at vaksineringen har kommet sent i gang, og det ikke har vært doser tilgjengelig. Men nå ser ting ut til å være på glid. I hvert fall i min stat. Der har man blitt inndelt etter alder. I løpet av året skal alle være vaksinert, men dette skyldes jo at det hele har vært opp til politikerne i hver stat, fremfor at det finnes en nasjonal plan. Derrick (Green, vokal) bor i Los Angeles, mens vi andre har flyttet tilbake til Brasil. Vi har jo studio og øvingslokale her, så vi får tross alt jobbet litt sammen oppi det hele.

- Men Andreas, jeg ringer jo deg for å høre litt om Sepulquarta. Vi har sett mange spennende karantenestunts fra band, men dette her er da særdeles omfattende.

- «Quadra» ble jo sluppet i februar i fjor og allerede i mars skulle vi på turné i USA før festivalsesongen satte i gang. Plutselig blir alt dette avlyst og du må prøve å finne på noe. Vi hadde jo konseptet rundt «Quadra», som tallene og geometri, og plata er jo også delt inn i fire. Så ut fra dette konseptet kom det hele ganske naturlig. Quarta som i onsdag, altså den fjerde dagen i uka, klokka fire på ettermiddagen og fire forskjellige deler. Vi har introen, Q&A, livedelen og til slutt historiefortellingen.

Dette var grunnidéen, men det tok jo av. Fans fra hele verden tok del i spørsmålsrunden, vi hadde malere, journalister, skatere, musikere og psykisk helsepersonell som noen av gjestene våre, så dette gikk jo langt forbi å være bare et heavy metal evenement. Vi tok opp temaer som utrydding av urfolket og viktige samfunnsproblemer. Det var jo aldri tanken at det skulle bli en plate ut av det. Vi tenke jo bare å gjøre noen 54 NRM 3-2021

episoder, som startet i april. Årets fjerde måned for øvrig, haha, men som endte med å vare ut året. Ting ballet på seg, og det endte jo med riktig så spennende ting hver onsdag. Dette skapte liv rundt bandet, og det hjalp oss å holde fokus på plata ved å snakke om den, spille noen av låtene fra den sammen med en del eldre materiale. På tampen av året innså vi at vi hadde enormt med musikk. Det var ikke studio, men heller ikke live, men noe veldig unikt som pandemien faktisk skapte. Alle sitter i hvert sitt hjem med hvert sitt studio og det blir mikset sammen til fete videoer. Og vi hadde jo ikke hatt sjans til å samle så mange gjester i en normal situasjon.

Og dette er så der og da at det heller aldri kan gjenskapes, så dette endte opp som et fantastisk album uten å være ment som et album, hehe.

- Alt dette ligger ute på Sepulturas hjemmeside og på deres kanal på Youtube. For å utdype innholdet så starter det med en intro fra et av medlemmene hvor de forteller litt om dagsorden. Så er det åpent for publikum og sende inn spørsmål. Denne interaktiviteten er enten med et av medlemmene, alene eller med en gjest. Så er det en livedel hvor enten bandet alene, eller med en gjest fremfører en låt. Noen av disse kommer vi tilbake til. Uansett sitter alle i hvert sitt hjem og spiller og det hele mikses sammen. Jeg tenker at dette må jo ha krevd mye planlegging.

- Joda, men det var en lærerik prosess. Og alle som deltok var glad for at de var med og det hele gikk egentlig ganske knirkefritt. De store problemene uteble heldigvis. Alle var supergira og la sjel i deltagelsen.

Det ble så mye materiale at noe dessverre ikke fikk plass på plata. Det ble jo enorme mengder. Til og med coveret skiller seg fra ting vi har gjort tidligere. Det er gjort av Eduardo Recife, som kommer fra samme by som oss, Belo Horizonte. Jeg fortalte ham om konseptet, å skape noe nytt når alt stopper opp, som en tragedie, og jeg synes han kom opp med akkurat det. Så jeg synes vi på en måte fant opp å være bandet på nytt. Måten vi henvender oss til folket på. Jeg har aldri vært noe særlig på interaktivitet og internett. Og jeg kan mye mer om teknologi nå enn før pandemien. Og jeg har heller aldri vært i kontakt med folk fra så store deler av verden før.

- Ja, for ved å sitte hjemme og lage videoer og svare på spørsmål fra fansen så deler dere jo plutselig mye privat.

- Jo, men vi har våre begrensninger. Vi vet hva vi bør snakke om, hvor vi setter strek og hva som bør kommenteres. Vi har aldri hatt en pressekonferanse eller åpen mikrofon med restriksjoner. Folk må gjerne spørre oss om hva de vil. Man har sine opp- og nedturer, tidligere partnere, management og plateselskaper. Alt dette er en del av historien og ikke noe vi trenger å skjule. Samtidig er det ting vi ikke trenger å snakke om eller har behov for å dele. Livet er mer enn to timer hver norwayrock.net

onsdag, hehe. Jeg har ikke Facebook, men har Instagram og Twitter. Jeg kan snakke om fotball, litt om familien eller viktige hendelser, men i begrenset omfang. Jeg har ikke behov for å dele hva jeg spiser til enhver tid eller hvor langt jeg har løpt.

- For min del er musikken absolutt mer interessant enn hva medlemmene spiser.

På deres nyeste singel, «Mask», med Devin Townsend, så kliner jo han til med en helt ny gitarsolo i begynnelsen av låten.

- Nettopp. Og det er jo akkurat slike muligheter som bød seg med Sepulquarta.

Hvorfor skal jeg ringe en musiker av Devin Townsends kaliber og be han kopiere originalen? Det ville jo vært helt latterlig.

Her hadde vi en gyllen mulighet til å få hans uttrykk gjennom både gitar og vokal. Han mikset også låten, så den har en annerledes miks enn resten. Musikerne hadde frihet til å gjøre dette og jeg ga bort solopartiene i låtene så jeg kunne få høre deres måte å uttrykke disse partiene på. Det er jo dette som gjør plata så unik. Se på «Ratamahatta», her har vi tre trommeslagere som spiller samtidig.

Du får det brasilianske groovet samtidig som det er rock. Helt ubetalelig. Samtidig et veldig interessant scenario, det å spille inn og mikse tre forskjellige trommeslagere samtidig. Det krevde litt innsats! Jeg har gjort all miksing selv. Jeg ville at det skulle være litt hjemmesnekret, bevise at man kan gjøre sånt uten dyre studioer. Jeg har Protool og kan det grunnleggende, men jeg fikk det til. For plata måtte det jo remixes. Devin gjorde sin låt og resten er gjort av Corado Ruther her i Brasil, som har jobbet med Sepultura tidligere. Og

norwayrock.net

det var veldig gøy å lære nye aspekter ved musikk på denne måten. Man blir mer kreativ med begrensninger. Jeg kaller det MacGyver effekten. Du har noen få elementer tilgjengelig, men det må fungere.

- Jeg vil gjerne trekke frem «Territory» med Dave Ellefson og «Inner Self» med Phil Rind som favoritter. Disse supplerer bassist Paulo Xisto Pinto, og to bassister låter virkelig massivt.

- Ja fy faen, det gjør det. Og akkurat det er også en mulighet vi hadde her ved å legge til et ekstra element. Disse kjente jo låtene så godt også, så det var virkelig gøy.

- Og jeg får gåsehud når jeg ser Phil Campbell spiller «Orgasmatron».

- Mange tror jo dette er en Sepultura-låt, men den er nesten vår, hehe. Vi har turnert mye med Motörhead og Phil er en god venn.

Jeg får også gåsehud når jeg hører denne, fordi allerede på første tone hører du hans signatur. Og det å ha den signaturen på sin egen plate er ubeskrivelig. Man må huske på at Motörhead alltid har vært en av Sepulturas store inspirasjoner.

- Valgte artistene låtene selv, eller plukket dere de ut?

- Det var litt både og. Fred Leclercq (Kreator, Dragonforce, Sinsaenum) klagde en gang backstage over at vi aldri spilte «Slaves Of Pain» siden han virkelig elsker den låta.

Så vi spøkte med det at hvis du er i nærheten en gang vi spiller, skal vi ha låta innøvd og du skal komme på scenen og jamme med oss. Og med Sepulquarta så vi en mulighet til å gjøre nettopp dette. Trivium har jo spilt inn «Slaves New World» så det ville være interessant å

høre Matt Heafy gjøre den med oss, så det var vårt forslag. Alle låter har sin historie, så det var ingen spesifikke vi mente måtte med.

Intensjonen var bare så enkel at hver onsdag er en ny onsdag.

- Som en metalnerd falt jeg virkelig for historiene fra bandets karriere. Som når Paulo forteller om «Beneath The Remains» og at det originale motivet på skiva endte opp på Obituarys «Cause Of Death» Jeg skjønner dere var sure da, men synes dere fortsatt dette er trist? Jeg mener, motivet på «Beneath The Remains» er jo blitt en klassiker.

- Vi var aldri sure, vi var fly forbanna. Vi fant det respektløst, for dette var et maleri av Michael Whelan som Max (Cavalera, tidligere gitarist/vokalist) kom over. Dette var plateselskapets avgjørelse og vi syntes det var hårreisende at de kunne gjøre noe sånt med noe som ikke var deres. Men på den annen side er jeg jo glad det endte sånn for jeg digger jo motivet på «Beneath The Remains». Ting ble som det ble, Obituary endte opp med maleriet og vi lagde aldri noe rabalder ut av det.

Roadrunner syntes ikke dette passet «Beneath The Remains» og sammen med Michael Whelan ble det laget fem eller seks utkast vi kunne jobbe med. Logoen ble endret, og den bruker vi jo fortsatt, så i det store og hele var det sikkert ikke noe feil med hendelsen. Vi fikk jo masse ekstra, men på plater som «Arise» «Chaos A.D.» og «Roots» ble coverne laget for oss i samarbeid med Michael, og ikke hentet fra en bok eller noe annet, så det ble et veldig fint samarbeid. Og jeg synes alle de omslagene er nydelige den dag i dag.

NRM 3-2021

55

RENAISSANCE album-rangert

Den uforlignelige eksplosjonen av progressive rockeband som avstedkom i England ved utgangen av 1960-tallet pløyde såpass dypt at fremtidige musikologer vil analysere og debattere forgreningens pionerer i overskuelige sekulum.

Noen av dem, som Jethro Tull, Yes og Emerson, Lake & Palmer, nøt transatlantisk kommersiell suksess, mens andre, heriblant King Crimson og Gentle Giant, høster aktelse noen tiår senere, da verden har summet seg tilstrekkelig og loddet dybden av disses etterlatenskaper. Ettertiden står imidlertid i fare for å drive flere engelske band fra rockens gullalder inn i glemselen.

Renaissance er ett av dem. I likhet med Strawbs solgte bandet knapt ei skive i hjemlandet, men gjorde en viss furore i USA. Man synes i dag å overse det faktum at Renaissance var like unike, og stundom ditto musikalsk blendende, som ovennevnte monolitter.

Tekst: Geir Larzen Alt, absolutt alt, er unikt med Renaissance, trass bruk av motiverte sitater fra den klassiske musikkens kanon. Jeg har dog ikke vært hundre prosent forberedt på ensemblets slitesterke og fasetterte beskaffenheter. Siste måneders gjenhør med angjeldende katalog våger meg til å fremme den påstand at Renaissance trolig er progrockens mest underkjente band. De fortjente samme publikumstall som Yes. Hvorfor de ikke lyktes, verken i velmaktsdagene eller senere, gir grobunn for hyppig polemikk blant gruppas dediserte og frustrerte flaggbærere. To faktorer synes i så måte å gjøre seg gjeldende. Selv om Renaissance innkasserte jevnt over positiv presseomtale var de i høyeste grad eksponenter for storslagen, symfonisk rock, og herigjennom blinkskive for surmagete adjektiver av typen ”pompøs”, ”elitistisk”, ”pretensiøs” og ”snobbete”, utbasunert av musikalske rennesteinsryttere. Både Procol Harum og Renaissance tilvirket album med symfoniorkestre i punkens år, 1977; kun sistnevnte orket å fremholde.

Hva indolente tomsinger måtte raute omkring musikere med særpreg, substans og vidsyn bryr meg midt i hekken. Verre er det, som faktor nummer

56 NRM 3-2021

to, at Renaissance ble, og blir, angrepet av de som burde vite bedre.

Innvendinger fra skisserte hold synes å foreslå den idiotiske tese at bandet rett og slett skrev for vakkert for sitt eget beste. Kvintetten innstiftet eksempelvis piano som hovedinstrument, og bautasteinutgivelsene deres (1974-1977) erstatter konsekvent elektrisk gitar med akustiske tolvstrenggitarer. Når komposisjonene dessuten krones av Annie Haslams krystallklare, presise og humanistiske sopran – som spenner over fem oktaver – og flere av platene tilvirkes med filharmonikere, overdras et rett så ”mykt” og sympatisk sound, milevidt fra King Crimsons etterhånden kantete og sporadisk avantgardistiske etterstrebelser.

Renaissance deler med sine progressive samtidsutøvere en elsk til og påvirkningskraft fra fire århundrer med europeisk musikk, inklusive barokk, men trekker en grense ved modernismen; i stedet begeistres og influeres bandet hovedsakelig av romantikkens ikoniske komponister, særlig de ultra-melodiøse russerne Rachmaninov, RimskyKorsakov, Tsjajkovskij og Shostakovich, samt tsjekkiske Dvorák.

En deskripsjon av Renaissance som ”mykt” progressivt rockeband blinder ofte for det faktum at de kunne fremstå like ominøse og skumrende som King Crimson og Van Der Graaf Generator. Det foreligger ingen diskrepans mellom myk, akustisk instrumentering, melodiøsitet og alvorstungt mørke, like lite som Albinonis ”Adagio”, i følge et koppel tungnemme internett-røster, ikke kan sies å være trist, siden stykket er så fordømt pent... Renaissance innestår elegisk skjønnhet og dynamisk-kirkelig salvelse, stundom verbalisert med hjerteskjærende lyrikk, og tjener til påminnelse om at man ikke behøver dissonanser eller infam blokkharmonikk for å reise forstemmende, ettertenksom musikk.

Endog i konfigurasjon forteller Renaissance en historie ulik alle andres. Bandet ble dannet av de to Yardbirds-medlemmene Keith Relf (gitar, vokal) og trommeslager Jim McCarty i 1969, med ønske om å utforske rockens transcendentale muligheter.

Førstnevntes søster, Jane, lot seg rekruttere som sanger, men besetningen som forrettet debutalbumet gikk suksessivt i oppløsning etter en

utmattende USA-turné. Gitarist Michael Dunford, gruppas fremtidige komponist, samt lyriker Betty Thatcher, medvirker til andrealbumet ”Illusion” fra 1971, men ingen øvrige musikere henger ved idet tredjealbumet ”Prologue” utmeisles. Det Annie Haslam-frontede ensemblet betrakter ”Prologue” som gruppas første reelle fonogram. I det følgende vil man stort sett omtale Renaissance som en kvintett av Annie Haslam (sang), Michael Dunford (gitar), John Tout (piano og klaviatur), Jon Camp (bass, vokal) og Terry Sullivan (slagverk). Dette er bandets kvintessensielle konstellasjon, som opererte uavbrutt fra 1973 til 1980.

Innen vi gyver løs på opptegnelsens hovedanliggende – å veie Renaissance-skivene opp mot hverandre – vil jeg, sammenfattet i fire punkter, gjenta og understøtte eksakt hva som definerer og skiller bandets uttrykk fra andre 1970-tallsformasjoner med storstilte musikalske vyer: 1. Annie Haslam – rett og slett. Curved Air, Shocking Blue, Earth And Fire, med flere, hadde også kvinnelige vokalister, men ingen minnet om klassiskskolerte Haslam og hennes ubestridelige presisjon, ynde og register.

2. Michael Dunfords melodiøsitet. Han følte seg teknisk uskikket som gitarist, men bandet kunne ikke slippe sådant kompositorisk talent, og Dunford ble opptatt som fullverdig bandmedlem under arbeidet med ”Ashes Are Burning”.

3. Arrangøren John Tout. Innad i bandet fungerte Tout som koryfé, og disponerte den tekniskteoretiske ballast som Dunford manglet. Hvilket suppletivt stjernelag…

4. Instrumenteringen. Selv 1969-besetningen aksentuerte piano som førende instrument.

Med Dunford på laget forsvant elektriske gitarer fullstendig, til fordel for klangrike, teksturerte tolvstrenggitarer og/eller orkesterstemmer. I Renaissance forvalter batterist Terry Sullivan og særlig bassist Jon Camp gruppas rockealibi.

Sistnevnte er virkelig progressivt rocka, og legger seg tidlig på et aggressivt, diskantsterkt Rickenbackeruttrykk, i tråd med Chris Squire fra Yes. Summen av nevnte komponentene reiser en uttømmende unik, distinkt sound, som bare øker i attrå jo eldre jeg blir.

Foruten tretten studioalbum foreligger et koppel ordinære kompilasjoner, raritetssamlinger og konsertdokumenter. Trå varsomt. Helt sentralt står den doble liveplata ”Live At Carnegie Hall”, innspilt sommeren 1975, med New York Philharmonic Orchestra, og utstedt påfølgende år. Denne rommer forrykende oppføringer av ”Ocean Gypsy”, ”Running Hard” og ”Song Of Scheherazade”. ”King Biscuit Flower Hour” fører god 1977-konsert, som foreligger under forvirrende mange tittelblad. Audiovisuelt er det fortvilende lite Renaissance-materiale i omløp, men så lenge man har ”Live At The BBC: Sight And Sound”, med 1977-konsert som dvdaddendum, burde man ikke klage. Utgåtte ”Song Of Scheherazade: Renaissance Live” rommer konserter fra henholdsvis 1976 (i svart/hvitt) og 1979, uten orkestre, og forbeholdes – i likhet med kuriosaantologien ”Songs From Renaissance Days” – anale komplettister.

Verdt å nevne er dessuten de to studioplatene til Illusion, forrettet av Renaissances førstebesetning, minus Keith Relf (som døde i 1976), i henholdsvis 1977 og 1978. Både ”Out Of The Mist” og et selvtitulert andrealbum taler til svorne Renaissancefans. Progressive ”The Revolutionary”, symfoniske ”Madonna Blue” og kinematografiske ”Cruising Nowhere”, samtlige fra 1978-skiva, gjør virkelig ære på mannskapet som, tross alt, initierte det hele.

norwayrock.net

RENAISSANCE 13. Time-Line (1983)

Mye går galt ved inngangen til 80-tallet – teknologisk, estetisk og normativt. Likevel finnes det 70-tallsutøvere som assimileres reviderte moteføringer med hell, eksempelvis Genesis.

De lykkes å gjøre seg til intelligent popband, uten å kaste vrak på egen integritet. Andre, som Renaissance, kapper panisk forbindelsen til sin fortid i søken etter å bli noe annet. Både Haslam, Dunford og Camp, bandets kjernetrio i 80-årene, kom siden til å angre at de ikke brakte bandets unikum inn i den nye tidsalderen, fremfor å la seg fortære av den. ”TimeLine” er det eneste Renaissance-albumet blottet for vitale enkeltkomposisjoner, og druknet i kliniske synthesizere, prosesserte slagverk og fantasiløs melodikk. Selv komplettister av undertegnedes kaliber nekter utgivelsen innpass i egen samling., til tross for åpningssporet ”Flight”, en kvikk og rimelig snål new-wave-rocker, med progressivt ferniss. ”Electric Avenue” intonerer i samtidens King Crimson-terreng, men ender i gyselig plastikkboogie. ”The Entertainer” syner tydelig bandets problematikk i angjeldende tiår, hvor elegisk piano og halvtonebruk reiser en nedslående skygge av fordums bravade. Verstingene ”Richard The IX” og ”Distant Horizons” tinger det absolutte lavmål, tett fulgt av et svett og monotont diskotekhelvete i ”AutoTech”. Å erstatte et etos av tonal skjønnhet, symfonisk kompleksitet og rik, akustisk instrumentering med computerteknologi og simplifiserte melodilinjer må nødvendigvis føre galt av sted.

12. Tuscany (2000)

Renaissance-hjerter over den ganske klode gjorde et byks idet Haslam, Dunford og Sullivan bebudet bandets første studioplate på sytten år (ekskludert de tarvelige soloutgivelsene fra henholdsvis Dunford og Haslam under 90-tallet).

Forventningene ble ikke akkurat dempet ved John Touts tiltredelse. ”Tuscany” ville gjøre bot for 80-tallets synder, ble det sagt, men faktum er at mye av tenkesettet fra ”Camera Camera” og ”Time-Line” henger ved. Dette gir seg utslag i dvask synthesizerorkestrering, selvfølgelige melodiløsninger og strukturflate stykker uten ambisjonsrike incitamenter. ”Lady From Tuscany” bærer et godt anslag med klassiske Renaissancetroper, som andektig piano, vokalisering og akustiske gitarer, men låten i seg selv vil ingenting. ”Dear Landseer” viderefører Haslams Kate Bushfiksering fra 80-tallet, i et hederlig forsøk på dramaturgisk voksen-pop, mens konsist spartanske og musikal-injiserte ”Eva’s Pond”, av vokal og synthesizere, oppnår aksept. På comebackalbumets medaljebakside forefinnes flaut ”hoppla-vi-lever”skvip som ”Life In Brazil”, kvapsete ”In The Sunshine” og kompositorisk utpinte ”Dolphine’s Prayer”, hvis hymnologiske søken burde ha blitt utbrodert. Det mest positive man kan ytre omkring ”Tuscany” er at Annie Haslam gjør konsekvent god figur, samt at man, i glimt, drar kjensel på ensemblet man elsker.

Swansong”, derimot, reduserer alle involverte til barnehagevennlige plastikk-pop-klovner, og ”Running Away From You” – en skrekkelig synthpopbestrebelse – etablerer foreløpig karrierelavmål.

Adspredte lysglimt til tross, ”Camera Camera” vil aldri vinne aksept hos fansen, mye fordi det gjenværende mannskap frister å innynde seg en gryende generasjon ved å skrote eget 70-tallsetos.

Heldigvis skjuler plata én utsøkt anomali, hvor Haslam, Dunford og Camp viser sanne ansikter; finalen ”Ukraine Ways” kan muligens betraktes som en krampetrekning, men av såpass kvalitet at den langt på vei forsvarer ”Camera Camera”s eksistens.

Dersom du makter å krenge hjernen forbi en horribel slagverkproduksjon ligger den soniske vei åpen for et mektig Rachmaninov-influert pianoanslag, russisk-gravitetisk melodikk, timbersterke tolvstrenggitarer, skumrende akkorder, eterisk sang og behørig dynamisk spenst. Stedvis kontinueres ”Mother Russia”s stemningsgehalt (se ”Turn Of The Cards”, 1974). Stykket byr videre på noe så sjeldent som en stikkende, emosjonell og elektrisk gitarsolo fra Dunford, samt nydelige piano- og synthsoli. Med ”Ukraine Ways” bringer faktisk bandet eget unikum inn i 80-årene. Det skulle bli med denne ene gangen.

10. Illusion (1971)

Ved hjemkomst fra USA-turné i 1970 påbegynte Relf/McCartybesetningen oppfølgeren til 1969-debuten. I prosessen raknet imidlertid hele bandet.

De tidligere Yardbirds-medlemmene kunngjorde at de ikke lenge orket å turnére. Stemningen i studio skal ha gått fra dårlig til verre, og da ”Illusion” sto halvferdig strøk Keith Relf, Jim McCarty og bassist Louis Cennamo på dør. Pianist John Hawken og Jane Relf rekrutterte eksterne musikere for å se prosjektet over målstreken, og mer interessant enn albumets musikalske beskaffenheter er det faktum at gitarist Michael Dunford ble kallet på som ambulerende bistand. Således danner Dunford eneste bindeledd mellom Renaissances to uensartede konfigurasjoner (selv om han ikke ble opptatt som bandmedlem før i 1973). Med bakgrunn i de fragmentariske, mellommenneskelige tumulter

hvorunder ”Illusion” ble forrettet er det ikke å undres at plata lyder som et lappeteppe. Enerverende ”Love Goes On” er en mislykket hitsingeletterstrebelse med nødtørftig refreng. Suiten ”Golden Thread” lener seg tungt på pop-barokk, rommer mye fin vokalisering, men strander kompositorisk som et tredjerangs Procol Harum-forsøk. Renaissances verste 70-tallsinnspilling avrunder andrealbumet, heter ”Past Orbits Of Dust” og trekker ut i fjorten ubevegelige minutter som pinefull pop-psykedelisk jazzrock-jam. ”Illusion”s gagnligste øyeblikk, i spann med glimt av nevnte ”Golden Thread”, teller Dunfords vakre, spinettorienterte ”Mr. Pine”-preludium (deler av låten skulle senere gjenoppstå i forbedret tapning som fragment av ”Running Hard”, 1974) og pene, poengterte ”Face Of Yesterday”. Sistnevntes klassisksymfoniske og jazz-kolorerte boniteter gjør ikke en sammenligning med King Crimson anno 1969 direkte inadekvat. Problemet, om du vil, er at ”Face Of Yesterday” oppføres bedre på Illusions 1977-debut ”Out Of The Mist” .

9. Azure d’Or (1979)

Skriften sto å lese på dassveggen alt ved forløperen ”A Song For All Seasons”, som – med unntak av et stakkåndet og genialt tittelkutt – gjør kur til middelmådig, tidstypisk rock. I 1978 gjenvant bandet den elektriske gitaren.

Simultant med en mer radiotilpasset sound påvises ugjendrivelig et kompositorisk forfall. Til ”Azue d’Or” fremholder den artistiske kompromittering ved helt å substituere symfoniorkester med synthesizere.

Man kan formelig høre lyden av spiker som hamres i kistelokket… Likevel er ikke 1979-slippet uten fortrinnlige forekomster. Platas soleklare vinner heter ”Jekyll And Hyde”, klokelig plassert først i kronologien, som en insisterende, kvikk og vellykket hybrid av pop og symfonisk rock, med tonal og metrisk kompleksitet. De attakkerende ”cello”-stemmene, et pågående komp og vokallinjene for øvrig, reiser sirlig intertekstualitet kontra ELO, Earth And Fire og Rush, og i såkalt moden alder er jeg kommet til å elske stykket. Andre lytteverdige albumtilslag finnes i Sullivans perkussive glansnummer ”Secret Mission”, med livsbejaende lag av fete The Who-

11. Camera Camera (1981) Tittelkuttet innmelder revolusjonært andre årstider, som man i ettertid kan leve med og endog finne en viss glede i.

Nevnte åpningsspor danner en teatralsk Kate Bush-parafrase.

Enda bedre er new waveoperetten ”Tyrant-Tula”, armert med nydelige mollvers, glimrende vokal og heftig instrumentering, samt ”Jigsaw”, hvis regntunge pianopreludium leder til en uvanlig aggressiv Haslam i rockeoperamodus. Sistnevntes instrumentalpassasje sorterer blant albumets sterkeste øyeblikk. ”Bonjour

norwayrock.net

NRM 3-2021

57

RENAISSANCE akkorder, samt instrumentale ”The Discovery” som ikke påminner andre Renaissance-innspillinger.

Rakkeren amalgamerer funk, symfonisk rock og spansk folkemusikk, gitt progressivt coda. Det øvrige programmet faller mellom to stoler, eller, i tilfellene ”Forever Changing” og ”Kalynda”, ender i intetsigende tredjedivisjonsgrøft. Verst er nesten avsluttende ”The Flood At Lyons” med plastikkkirkelig patina og slepen pompøsitet ribbet for substans.

8. Renaissance (1969)

Uansett hva man måtte mene om Relf/McCartykonstellasjonen kan man ikke nekte for at bandet tilkjennega seg maksimalt vigorøst i den ti minutter lange og musikalsk fullendte suiten ”Kings And Queens” – i grunnen den eneste komposisjonen fra angjeldende besetning som Haslam-kvintetten kunne ha anbragt scenen.

Som gnistrende hybrid av rock, jazz og klassisk musikk kan stykket fint tjene som introduksjon til begge Renaissance-bandene. Keith Relf legger god og emosjonell gitarsolo, men det er pianist John Hawken som grunner instrumentelt arnested, noe som understøttes av suitens majestetiske preludium. ”Innocence” følger ingenlunde opp platas suverene førstespor, i en inkonsistent grøt av psykedelisk pop og progressiv rock. ”Islands”, låten Annie Haslam fremførte under sin audition for bandet i 1970, er bedre. Dennes beinstruktur av generisk 60-talls-pop forhøyes reelt i instrumentalsekvensene, hvorunder Beethovens 8. pianosonate integreres, og Hawken skinner som pianist. ”Wanderer” har jeg alltid likt, med psykedelisk, dusemente folk/pop-habitus og barokk-influert spinett. I motsetning til grusomme ”Past Orbits Of Dust” noteres det ekstensive avslutningssporet ”Bullet” som en kuriøs og ledig jazz- og hippie-psykedelisk jam, med sjarm.

7. Grandine il Vento (2013) I 2009 besluttet Haslam og Dunford å gjøre et siste forsøk på å avtegne adstadig studioplatepunktum. Med kyndige eksternmusikere, og – viktigere – i mental overenskomst om at Renaissance er et symfonisk rockeband med progressiv emfase, utkom først EP-en ”The Mystic And The Muse” i 2010 og dernest albumet ”Grandine il Vento”, tretten år etter en unison domfellelse over ”Tuscany” som partiell skivebom. Storskalatenkte ”Symphony Of Light” proklamerer med tilskyndende forse at man i det følgende tar mål av seg å gjøre et Renaissance-

album tuftet på de gnistrende 70-tallsutgivelsene. Åpningsdrønnet hefter for klassisk-grandios intonasjon, elegisk-vokaliserte melodilinjer – ikke ulikt Claudio Simonettis filmmusikkoppdrag for Dario Argento – og ominøse brytninger, med dramatisk instrumentell alternering av piano og akustiske gitarer på den ene siden, og farbare synthesizere på den andre. Endog skivas lettbeinte elementer synes relativt spiselige, men det er, foruten ”Symphony Of Light”, et gjennomkomponert tittelkutt og ikke minst ”The Mystic And The Muse” som eleverer 2013-albumet til høyverdig svanesang. ”Grandine il Vento”-stykket klinger kledelig italiensk, holder stillfarne vers i rygg med symfonisk-forløsende refrenger, gregoriansk mannskor og et mørkt alvor man ikke har kunnet påvise i bandet siden ”A Song For All Seasons”-opuset. At Haslam, naturlig nok, er blitt eldre og ikke besitter samme ekspressive kraft eller ubesværede gratie, får man leve med. ”The Mystic And The Muse” sammenfaller forresten med Haslams ypperste plateprestasjon, og oppvarter en kompleks, progressiv og horrorestetisert prolog, høyfrekvent vokalisering bakket av piano og kirkeorgel, kontramelodikk i bass, rene ”Which Witch”-akrobatiske vers med urovekkende harmoniseringer, høy versatilitet i tekstur og styrke, samt bombastisk crescendo. Selv filharmoniske synthesizerimitasjoner, fra xylofoner og fiolinpizzicatoer til horn og forstyrrende treblåsere, fungerer. Jeg er dessuten svak for tango-svermeriske ”Air Of Drama” og ”Blood Silver Like Moonlight”.

Sistnevnte gjestes av John Wetton, mens Ian Anderson bidrar til platas eneste mageplask, ”Cry To The World”. Hadde samme materiale blitt oppført av et yppigere ensemble, fortrinnsvis med autentisk symfoniorkester, ville ”Grandine il Vento” steppet minst to hakk opp på herværende rangeringsliste.

Skiva setter uansett diskografisk punktum med uinnskrenket dignitet.

Michael Dunford rakk så vidt å nedfelle egne platebidrag før han døde brått, 20. november 2012.

Det hersker bred konsensus i bandets tilhengerkrets om at ”Grandine il Vento” er bandets beste album siden 1978.

Ps. Plata ble gjenutgitt i 2014 under tittelbladet ”Symphony Of Light”, med sterkere distribusjonsnett i rygg, samt tre prosaiske bonusspor.

6. A Song For All Seasons (1978) Renaissance var ikke alene om å skuffe sine fans i 1978, etter tre gullforgylte album på rad. I likhet med kontemporære progrockartister, Jethro Tull unntagen, tok muligens kvintetten for stor notis av eksekutive nek i plateselskapet, som avkrevde dem en hitsingel; hvilket de fikk i form av ”Northern Lights”. Den

oppstemte pop-låten fører sirlige barokk-blåsere i kontrapunkt til vokallinjene, men er ellers ikke stort å samle på. Ettertiden skal minnes ”A Song For All Seasons” av to grunner: Dette er, for det første, siste Renaissance-album oppført med autentisk symfoniorkester (The Royal Philharmonic Orchestra), og for det andre besegles skivas relevans i et elleve minutter langt tittelspor, som nærmest utgjør en leksikalsk indeksering over alt man elsker ved bandet: Brytninger i toneart, tempi, metrikk, instrumentering og volum, samt en ekstensiv, stormende og fasettert intonasjon, aggressive synkopekomp, dommedaglige horn og strykere, akustiske vers kontra innfløkte fortissimo-refrenger, uvanlig bruk av destabiliserende harmonisering, dempet brytning med piano, gitar og strykere, samt tung, triumferende og paukebombastisk finaleeksplosjon, toppet av Haslam i sitt livs slag.

Symfoniorkesteret benyttes for alt det er verdt, inklusive perkusjonsavdelingen. Musikk ble ikke bedre enn dette i 1978… At mesterverkets tekst konstituerer musikk som det femte jordiske element nødvendig for å opprettholde menneskelig liv setter prikken over i-en. ”A Song For All Seasons” pulserer som en tordnende rulletekst; bandet har aldri tilvirket mer musikk på elleve minutter.

Resten av plata pendler kvalitativt fra fornøyelige, ouverture-funksjonelle ”Opening Out”, småpene ”Day Of The Dreamer” og lett Barclay James Harvesteggete ”Kindness At The End”, til katastrofale ”She Is Love”. Sistnevnte låter som et Disney-nummer skrevet av tilbakestående.

5. Ashes Are Burning (1973) Vi ankommer bolken for de fem makeløse platene bandet tilvirket i perioden 1972-1977, hvor den minst sensasjonelle er Haslam-besetningens andrefonogram.

Dette tilskrives ene og alene ”Ashes Are Burning”s springbrettkarakteristika, og noe lettbeinte vesen.

Som arrangører og instrumentalister stepper kvintetten flere hakk opp på rangstigen. To av låtene understøttes, for første gang, av et knippe filharmonikere, simultant med at el-gitaren legges død. Den koherente åpningssuiten ”Can You Understand” rommer strykere, og varme, klangrike tolvstrenggitarer, oppført med moden dignitet.

Problemet, i den grad det er et problem, hviler på sitatet fra Maurice Jarres filmmusikk til ”Dr. Zhivago” som nesten slår resten av stykket i hjel. Svermende og orkester-smektende ”Carpet Of The Sun” holder godt refreng, og er betraktelig bedre enn både ”Let It Grow” og melodisvake ”On The Frontier” (med Bachrekapitulasjon). ”At The Harbour” eksemplifiserer en av få innspillinger hvor bandet nærmer seg samtidens folk-bevegelse, men stykket som sådan anskueliggjør et uvanlig inkoherent arbeid, hvori Debussys sunkne katedral-tilslag ingenlunde integreres musikalsk. Om det er noen Renaissancekomposisjoner forut for 1974 som foregriper kvintettens artistiske forløsning, så er det tittelkuttet fra ”Ashes Are Burning”, i elegante tidevannsbølger av lys og mørke, nydelige melodilinjer, ditto vokaliseringssekvenser og ledemotiver, og armert med piano, orgel og spinett, gitt fyrstelig finale-forse.

Utgangens storslagne rulletekst-repetisjoner kallet på Andy Powell fra Wishbone Ash, som oppfører soignert gitarsolo. ”Ashes Are Burning” er Haslam-konstellasjonens sommervarme album, og suppleres en viss egenverdi for dette. Til gruppas tre kommende mesterverker skulle mannskapet skru ut lyspærene.

4. Prologue (1972)

58 NRM 3-2021

Tidlig i 1972 entes band, lyriker og manager om å utbygge forhenværende besetnings etos, og det non-verbale tittelkuttet fra ”Prologue” legger umiddelbart føringene for et ”nytt” Renaissance.

Stykket preluderer med

norwayrock.net

RENAISSANCE Chopins ”Étude Op. 10, No. 12 i C-moll”, og favner kommende Renaissance-troper en masse, heriblant sirlige vokaliseringspassasjer, funkrock-komp og jazz-impulser, med den klassiske musikkens strukturtenkning. Skal man ytre noe negativt herom, så er det at ”Prologue”, som én av svært få Renaissance-suiter, har falmet en anelse; muligens fordi de snart kom til å gjøre langt mektigere musikk.

Det samme kan vanskelig hevdes om fortryllende ”Kiev”, som kombinerer russisk-romantiske pianofigurer, smektende, symfoniske pop-melodier og et gnistrende, velintegrert instrumentalbrekk, med Rachmaninov-sitat (”Prelude in C Sharp Minor”). Dernest følger tre basiske låter, hvor ”Bound For Infinity” protokollerer det nærmeste Annie Haslam kom Joni Mitchell, i en sval symfonisk vise, inklusive vakkert vokalisert interludium. ”Spare Some Love” er heller ikke blottet for kvaliteter, med morsomt mellomspill og fyndig a cappella-sekvens.

Om ”Prologue”-stykket klinger mindre sensasjonelt i dag, så har albumfinalen – den høyst uregelmessige ”Rajah Khan” – modnet eksemplarisk. Monsteret foreligger fullstendig singulær i Renaissances diskografi, og lener seg mot hard, psykedelisk, ikkevestlig, ikke-akkordbasert drone-rock, med Haslam i fri vokaliseringsdressur, som nøytraliserer stykkets statiske fundament, og stedvis påminner Ravels klangunivers. De fire siste minuttene av ”Rajah Khan” befordrer en høydramatisk plateavslutning, i vellinger av indisk-influert, psykedelisk pop og spektakulær progrock, kranset av harmoniserte el-gitarer.

3. Novella (1977)

Bandets tre desidert mørkeste plater samsvarer katalogens ypperste; en erkjennelse Haslam og Dunford syntes å tilegne seg under arbeidet med ”Grandine il Vento”. Bare gitte King Crimsonutgivelser klinger like vakkert regntunge og høstmørke som Renaissances dyrebare triumvirat. Sentralt i ”Novella”, som nådde 46. plass på salgslistene i USA, står nifse ”Can You Hear Me?” – et tretten minutter langt opus som ikke gjør forsøk på å saldere dynamiske polariteter, men snarere heroisere abrupte omkalfatringer, til understøttelse av konstant, nagende uro. Dunfords ensomme tolvstrenggitar imøtegås, på lite høflig maner, av oratorisk symfoniorkester og korsang,

knyttet ad til Thatchers opptegnelse om sosial isolasjon i storbyer, hvor ingen hører deg, men du selv er ved å miste forstanden under trykket fra menneskestemmer og trafikkstøy. Effektfulle alterneringer av bombastikk og skjør tristesse leder etterhånden til energiske rockesekvenser og resignert avslutningsrefreng. Usigelig vakre ”The Sisters” tematiserer og tonesetter Det Ondes Problem, og gestalter et særlig grødefullt flamencoinfluert nylonstrenggitarparti, mens lavmælt nedstemte ”Midas Man” anstiller fortellingen om Kong Midas som moderne parabel, rustet med mynter som perkusjonsinstrument, samt rørklokker, iskalde synthesizere, pene vokallinjer, teksturerte gitarer og kanonsang. Endog en bittersøt pianoog vokalballade i ”The Captive Heart”, løyvd durkdrevne vokalharmoniseringer, scorer høyt.

Som finaledetonasjon foreligger ”Touching Once Is So Hard To Keep” – en elegisk rockeoperette med fantastisk, progressivt instrumentalintermesso av band og symfoniorkester, kontrapunktisk vokalisering, refrengintertekstuell skyld til ”Jesus Christ Superstar”, samt stillfarent omslag som bygger lagvis til et overhendig crescendo av rockeensemble, strykere, horn og formålstjenlig saksofonsolo. ”Novella” skulle bli Renaissances siste ulastelige verk.

substansielle suiter – førstnevnte ekspandert med symfoniorkester, og sistnevnte av synkopert ynde, gitt sporadisk skumrende trekk, med tonale og rytmiske kantringer. Det eneste som trekker ned er en malplassert, livsbejaende og absurd kjedelig utgang av ”Things I Don’t Understand”. Kan det tenkes at bandet bevisst tilkjempet glimt av lys innen publikum snudde vinylplaten? B-siden kaverer nemlig dystermelankolsk skjønnhet uten oppstemte uleiligheter, og var lenge årsak til at jeg holdt ”Turn Of The Cards” for å være kvintettens bestenotering. Ominøst vakre ”Black Flame” dveler ved mekanismene i bunn av fenomenet folkemord, og ikke minst den individuelle ansvarsfraskrivelse herom, deponert røslig dynamikk og hymnologiske spinettklanger, mens Tomaso Albinonis ”Adagio”, kun båret av vokal og kirkeorgel, blir til ”Cold Is Being” under Thatchers penn. Ord synes fattige om man skal beskrive eller hedre albumets grand finale, ”Mother Russia”, som sannsynligvis forblir undertegnedes livslange Renaissance-favoritt.

Symfoniorkesterstemmene, byggesteinestetikken, de umenneskelig vakre sanglinjene, impulsene fra russisk romantikk, uttrykkskontrastene, spøkelsesvokaliseringen og verkets vemodige eleganse, jukstaposisjonert med øredøvende dommedagsmarsj, etablerer et allment høydepunkt i progressiv-symfonisk rockekanon.

2. Turn Of The Cards (1974) Selv de minst fengslende enkeltpartiene fra ”Turn Of The Cards” gruser brorparten av stoffet fra forløperen ”Ashes Are Burning”.

Herværende åpningsspor, ”Running Hard”, tjener noe av samme funksjon som ”Can You Understand”, men pennes og arrangeres langt mer sinnrik og kompleks. På samme vis kan man si at det elegante hvileskjæret ”I Think Of You” tilsvarer 1974-platas ”Carpet Of The Sun”, bare bedre i melodikk og besifring (akkordene avkaster et sjeldsynt The Beatles-ekko). At bandet herved avanserer til uante høyder står for alle å vedkjenne under Touts fabelaktige albumintroduksjon, som trolig er gruppas mest stemningsforegripende anslag noensinne. Tuftet på Jehan Alains ”Litanies” spirer analogier i retning Keith Emersons omgang med modernistiske komponister. Både ”Running Hard” og ”Things I Don’t Understand” danner

1. Scheherazade And Other Stories (1975) Bandets høybårne smaragd tilsvarer det eneste fonogrammet i Renaissance -k atalogen fritatt svake øyeblikk; ikke ett sekund av 1975-opuset ihendehaver snev av forbedringspotensial.

Det hele antenner med kvintettens mest formfullendte prolog noensinne, mens ”Trip To The Fair”s hovedstruktur reiser et intrigant, tidvis truende, surrealistisk og stiltranscenderende mesterverk uten sammenligningspunkter. Komposisjonen spenner over tilskyndende pianofigurer, drømmende sopransang, marerittlignende lydeffekter, jazz og malstrømbuktende tivolimusikk, sømløst buntet og tilvirket med all verdens selvtillit. Jazz-partiet tinger Renaissances The Doors-øyeblikk.

Albumets knappeste forekomst, ”The Vultures Fly High”, er en mørk, kokende og genial hippie-poplåt av progressiv virilitet, med utsøkte jazzimpulser, mens ”Ocean Gypsy”s melodiske lødighet nesten blir for tung å bære. Stykket er sympatisk uten å spille sentimentalfalitt – smektende og orkestrert uten å henfalle til klein sødme, og rommer fantastisk pianosolo og korsang. Blackmore’s Night tolker forresten ”Ocean Gypsy” på deres ypperste album, debuten av 1997. Gud Blackmore sanner alltid kraften av overlegen melodiøsitet…

Som om ikke A-sidens mesterlige trekløver skulle være nok, så fylles B-siden av 25 minutter lange ”Song Of Scheherazade”, inndelt i 9 seksjoner, inklusive et 6-tonerssitat fra Rimsky-Korsakovs ”Scheherazade”, med fullt symfoniorkester og kor, under ledelse av Tony Cox. Storskalaverket er programmatisk, i grasiøse, velintegrerte satsbevegelser, med tonalrikdom av russisk romantikk, østlig folkemusikk, vestlig hymnologi, dampende, dynamisk progrock, samt glimt av Ennio Morricone og Ravel, hvori orkesterstemmenes aksentuering er under konstant alternering. Man pådrar seg ikke hjerteinfarkt dersom Andrew Lloyd Webber innrømmer at ”The Young Prince And Princess…”-avsnittet var til inspirasjon for ”Lament” fra dennes ”Evita”…

Del 6-7 forholder seg minst musikkaktive, innen finaleklimakset, i mektige modulasjoner av kirkekor, xylofoner og bandets spissfindige halvtonebruk, forener tilbakevendende ledemotiver på eksplosivt vis. ”Scheherazade And Other Stories” er Renaissances ”Thick As A Brick”, ”Close To The Edge” og ”Red” – man skal ikke senke fanene før mesterverket oppnår samme aktelse og popularitet. Én siste tanke å ta med seg idet dag blir til natt: Har du noengang sett et musikalsk mørkt band smile og tøyse mer på pressebildene sine?

norwayrock.net

NRM 3-2021 59

anmeldelser start side 63 djevelhode-poeng: 40,5 % 66% ned i høyde N MULTIMEDIA

RETRO

Acumin Pro 7-punkt skive i svart boks - 88% ned Spalter: 3,9 cm bredde Horn i boks - 92,5% ned

AN M E LD E L SE R

SKIVER A A Hummus Records

LYDKICK GEIR VENOM LARZEN 1. Knut Reiersrud Band & KORK – A New World Det er godt at verket LP-lanseres, for nu ligner cd-en min en slagmark. ”A New World” fungerer empirisk både på fest og i fjøset, som man sier.

2. Renaissance – Live At The BBC Sight & Sound Umistelig utgivelse som favner bandets ypperste audiovisuelle etterlatenskap fra 1970-tallet.

3. Thea Gilmore – det beste Det ryktes at sommeren er kommet…

4. Royal Blood – Typhoons Sommerlig, musikalsk hedonisme…

5. Gojira – Fortitude På sitt beste sublimerer Gojira en kaldt legering av Mastodon og Seigmen.

RONNY ØSTLI 1. Pestilence – Exitivm Særdeles teknisk og moderne, men samtidig deilig oldschool death/ thrash i bunnen.

2. Impure Wilhelmina – Antidote Stemningsfull, mørk postmetal.

3. Terra Odium – Ne Plus Ultra Årets progmetal-skive? Ja, det mener jeg bestemt.

4. Audiopain – Contagious + 1986 Nå kommer gullet i tur og orden på vinyl. Jammen på tide.

5. Tyrann – Djävulens Musik Koselig hardrock på svensk.

SVEN O. SKULBØRSTAD 1. Paradise Lost – At The Mill En annerledes liveskive.

2. De Lyckliga Kompisarna – Alt Blir gjerne sånn med strandliv, sol og minskende smittevern.

3. Motörhead – Alt Samme som over, og en påminnelse om at jeg har hørt for lite på ny musikk.

4. Mozart – Amadeus OST Samme som over, og en påminnelse om at jeg har hørt for lite på ny musikk.

5. Green Jelly – Three Little Pigs Joda, fortsatt morsom. Og jeg må høre mer ny musikk.

WILFRED FRUKE 1. Minas – Rigid Adherence Strålende prog-thrash med gode låter!

2. Arabs in Aspic – De første skivene Kult å få fylt noen ’tomme knagger’!

3. Scorpions – Roth-perioden Mye kult før plystreballadenes tid!

4. Chet Baker – My Funny Valentine Baker, rødvin og dempa lys, så stopper verden litt!

5. Dream Theater – Det meste Deres tur for en kataloggjennomgang.

norwayrock.net

Sveitsiske Emilie Zoé gjorde et forførerisk album i fjorårets ”Pigeons”, myntet på tilhengere av melankolsk og kinematografisk lavfrekventpop. Sangerinnens nye estetiske sandkasse, gitt navnet A, deles med Nicolas Pittet og Franz Treichler, og ikke uventet oppføres drømmende, stemningsvektet popmusikk av saktmodige, enkle vokallinjer, pulserende komp og klangeffektuerte gitarer. Åpningssporet ”Hotel Stellar” danner en underfundig blues – både sexy og faretruende – som ville være sonisk skreddersydd bildene til eksempelvis David Lynch. ”Grain Sand And Mud” høster neppe eksaltert jubel på diskoteker, men er sirlig anriket med fine sangharmonier og en generell følelse av avstumpet tristesse som fungerer godt. Utgivelsens øvrige tilslag spenner fra akustisk-strippete viser og kvernende lydlandskaper uten melodisk bevegelse eller tiltakslyst.

A-prosjektet avkaster ingen ny ”The Grand Scheme”, men er vel verdt å bekjentgjøres for de som falt for ”Pigeons”.

Geir Larzen ANGUIS DEI Angeist Drakkar Productions Japanske band kan stundom fremstå som en prøvelse, men Anguis Dei formår faktisk å levere årets første sortmetallplate som ikke kjeder meg inn i skyndsom dødslengsel. ”Angeist”, kvartettens andre utgivelse, sparer ikke på noen nasjonale idiosynkrasier; ei heller drama eller gutturalakrobatikk. Jeg registrerer at ukyndige røster tyr til Cradle Of Filth-analogier i omgang med japanerne – i svartmetallsegmentet representerer Anguis Dei det motsatte av nevnte englendere. Fellesnevneren er en teatralsk etterstrebelse, men der Cradle Of Filth legemliggjør stereotypi og generisk pompøsitet, tenker Anguis Dei eklektisk og melodiøst. Japanerne skylder snarere til landsmennene i Sigh, samt Arcturus, Emperor og Corpo-Mente, med små drypp av Devil Doll. Uttrykket er grimt raspende, og albumets ypperste låter bringer ekstremmetall inn i kirkerommet.

Tidvis nedfelles det vokale så outrert og kontrasterende at det nærmer seg tøysete, men bandet opprettholder så vidt balanse mellom frekk, uhildet ungdommelighet og kompositorisk substans. De opererer ofte i lavere tempi, hvor det bygges stemning og utforskes kvasi-klassiske klanger, og uansett hvordan materialet måtte persiperes av den individuelle lytter så innestår ”Angeist” antikonform svartmetall, med fynd, glimt i øyet, melodiøsitet og vindskeiv konstruktivitet. Takke meg til Sigh og Anguis Dei, som kultiverer den skitten-symfoniske og stilnyanserte 90-tallsarven, fremfor åndssløve, universale og statiske sjangerslaver.

Drønn fiolin-draperte ”Bortenfor Grensen”, tittelkuttet, etterhånden piano-romantiske ”L’autre Serpent” og klaviaturheftige ”Wrestoration” under midnattssolen i sommer.

Geir Larzen BLACKBERRY SMOKE You Hear Georgia 3 Legged Records Atlanta-kvintettens syvende studioplate sammenfaller sånn noenlunde med bandets 20-årsjubileum, og er en hyllest til hjemstedsdelstaten Georgia. Charlie Starr og makkere har gått gradene og konsolidert egen posisjon som førende leverandører av bredbent sørstatsrock, med glimt av gospel, soul, country og blues. Lenge red bandet på en bølge av suksessive albumforbedringer, med ”Find A Light” fra 2018 som diskografisk bestenotering. Oppfølgeren avkaster ikke samme potenserte enkeltlåter, men byr stilistisk på mer av det vante gamle, i trygt mellomværende av The Allman Brothers Band, Lynyrd Skynyrd, Bad Company og The Black Crowes, hvor et sløyt tittelkutt, en morsom pianobar-blues i ”Hey Delilah” og høydepunktet ”All Raise Again” faller nærmest forrige slipps kvalitative stamme. Her utgytes samtidig stadig mer flat og husmoderlig countryrock, eksempelvis i grusomme ”Lonesome For A Livin’”, og det er ikke fritt for at man savner den rebelske rock’n rollånden fra forutgående skiver.

Geir Larzen BUCKCHERRY Hellbound Earache Records Veteran-rabagastene i Buckcherry fremholder å gjøre dystre e k sistenspro fe tier til skamme. ”Hellbound” er California-kvintettens niende studioplate på tjueto år, og trass i betydelig gjennomtrekk av bandmedlemmer viker ikke vokalist Josh Todd en tomme fra gruppas initierende etos av energisk, punkattakkerende og rimelig melodiøs rock’n roll. Riktignok tyder alt på at urokråkene har lagt sine mest kreative album bak seg, men noen fallitterklæring spøker ikke på veggen med det første. Et AC/DC-injisert tittelkutt stiller blant årets tøffeste rockeøyeblikk.

Ditto Aerosmithinfluerte ”Gun” samt avslutningen ”Barricade” følger hakk i hæl. Mindre gunstig faller etterstrebelsene på å innta arena-scener, i smørdryppende ”No More Lies” og ”The Way”.

Buckcherry gjør konsekvent best figur i kombinasjon av melodi og pågåenhet.

Geir Larzen

COMMUNION OF SOULS Concept Of Illusion Rocktower Records God gammaldags heavy metal er varemerket til Communion of Souls, og tredje albumet “Concept of Illusion” er intet unntak. Albumet begynner ikke så bra, “Master of Disaster” inneholder platas lammeste refreng, og er et snodig valg av åpningslåt. Det sparker mye bedre på “Abyss”. En lang intro leder oss inn i en låt som sender tankene til Helloween og The Dark Ride. Bandet girer opp på “End of the World”, med et meget fett riff og refreng som treffer blink. “Mindless Mind” og “Lord of the Lies” er solide, men ikke de sterkeste kortene i denne kabalen, selv om det er umulig å ikke dra på smilebåndet når vi får barnerimet “liar, liar, pants on fire” som avslutnign på sistnevnte. Lydmessig og stilistisk sendes tankene i retning av nyere Saxon, rundt utgivelsen av Labyrinth plata og framover. De to siste låtene er høydepunktene på plata. “Remember” er en ganske kjapp låt, med Maidenvibber, som bygger opp mot et herlig midtparti. Tittelsporet, “Concept of Illusion”, er en knakende fin låt. Riffene og vokalmelodien er suverene, og minneverdige. Låta bygger opp og tar oss med fra en akustisk intro, til en galopperende vers og et skikkelig bitende refreng. Knakende god låt.

Ingar Høgstedt COSMO JONES BEAT MACHINE Skeleton Elevator Svart Finland foranlediger langt mer enn generisk symfometall. Anført og spisset av Pharaoh Pirttikangas’ dypt raspende vokaluttrykk, i tråd med Captain Beefheart og Tom Waits, leverer herved Cosmo Jones Beat Machine sitt sjette langspillfonogram, tuftet på hardfør sump-blues, inklusive stilgrep fra funk, disko og psykedelisk pop. Albumet er etter sigende innspilt i én utmattende 24-timerssesjon for å preservere livesynergi og nerve, uten at noen bør la seg skremme av den grunn. ”Skeleton Elevator” tjener sjarmpoeng en masse, og innestår morsom, om enn ikke fortrinnlig lytting. Psykedelisk jagende ”Fukushima Papa”, ”Magnetic Pole Reversal” – nærmest for et søppelfyllingsestetisert og nedskalert Diablo Swing Orchestra-nummer å regne – rockabilly-perverterte ”Popeye Perry” og boogie-forskrudde ”Hambone Louie” danner likevel kjærkomne tilskudd til undergrunnen på den finske musikktundraen, og jeg er viss på at dette er et band verdt å bivåne i konserttapning.

Geir Larzen

NRM 3-2021

61

AN M ELDE L SE R

SKIVER CROWNE Kings In The North Frontiers Du har kanskje aldri hørt om Crowne før, men du har garantert hørt om noen av bandets medlemmer, for dette er en slags svensk supergruppe fra den melodiøse delen av hardrocken. Bandet frontes av vokalisten Alexander Strandell fra Art Nation, men bedre kjent her til lands er nok både bassist John Levén fra Europe, og produsent/keyboardist/ gitarist Jona Tee fra H.e.a.t. Bak trommene sitter Christian “Kicken” Lundquist fra The Poodles (som la inn årene for et par år siden). Og med denne informasjonen på plass, trengs det ikke veldig stor fantasi for å plassere Crowne noenlunde korrekt

i det musikalske landskapet, men antagelig er det hakket mer aggressivt enn du forventer. Jeg hadde ikke blitt overrasket om noen hadde sagt at Erik Mårtensson fra Eclipse hadde vært involvert i låtskrivinga – men det er han altså ikke.

Etter at alle de involvertes moderband mer eller mindre ble lagt på is i fjor vår, vokste Crowne ut av noe som var ment å være et soloprosjekt for vokalist Strandell med Jona Tee som produsent.

Og nå er debuten “Kings In The North” klar for å presenteres for et publikum.

Et majestetisk tittelspor åpner ballet, en fengende rocker med knyttneven høyt hevet og et allsangrefreng av typen som ypperlig kunne åpnet en H.e.a.t-skive. (Og med Jona Tee som produsent, hovedlåtskriver, gitarist og keyboardist, er det ikke unaturlig at det er nettopp hans band som Crowne smaker mest av.) De to forsmakene på skiva er de neste låtene, og

både “Perceval” og “Sharoline” opprettholder både stilen og kvaliteten fra åpninga.

Liker du de to smakebitene, så kommer du garantert til å like resten av skiva, for det er tvers gjennom fengende, melodisk og energisk, med det ene massive refrenget etter det andre som biter seg fast i øret og får deg til å kauke med. “Set Me Free” har blitt en personlig favoritt fordi den skiller seg mest ut ifra resten av låtene – og skal man være pirkete her, så er det kanskje ikke nok variasjon gjennom elleve låter. Men det er flisespikkeri, når det vi faktisk får servert er en lekkerbisken for fans av sjangeren. Produksjonen låter fantastisk, Strandell er en ypperlig vokalist, Levén har antagelig lekt seg mer under denne innspillingen enn han noengang har gjort i Europe, og Love Magnusson fra Dynazty legger på noen gnistrende gitarsoloer. Og selv om dette er nok en supergruppe i regi av plateselskapet Frontiers, så høres det ikke sånn ut – til det er den svenske innflytelsen for sterk, og det er ingen innblanding fra italienere her.

Hvis du i det hele tatt var litt spent på musikken da du fikk høre om dette bandet, så vil du ikke bli skuffet.

Geir Amundsen DARRYL WAY Destinations 2 Spirit Of Uniforn Music

AT THE GATES The Nightmare Of Being Century Media Når At The Gates rører på seg er forventningene høye.

«The Nightmare Of Being» har lenge vært mast om. Godt er det da å kunne trygge – årets album holder nemlig i massevis. Etter en (noe klisjéaktig) «episk» intro gjør «Spectre Of Extinction» anslag, i kjent drivende At The Gatesstil, før et enda mer sugerende andrekutt følger og setter standarden.

Med tittelkuttet senkes imidlertid tempoet og byr på innslag av plukkende akustisk gitar. «The Nightmare Of Being» fungerer slik som en ypperlig overgang til smått symfoniske og åpenbart mer komplekse «Garden Of Cyrus», som utover strykere byr på saksofonstemmer som stopper deg i steget.

«Symfonisk» er også «Touched

By The White Hands Of Death».

Klassisk-musikalske – nærmest impresjonistiske – arrangementer for stryk og blås preger her både innledning og mellompartier.

Spesielt interessant er innslaget

62 NRM 3-2021

av dyp, wagneriansk messing når denne sammenstilles med beintøff melodisk death metal slik At The Gates gjør bedre enn nesten alle andre. Celloer, pauker og kor åpner dernest «The Fall Into Time», som bygger seg gradvis og nokså atypisk opp til en passe langsom låt. Også «The Fall Into Time» er uvanlig kompleks, med flere partier og innebygde dramatiske kontraster underveis.

Passe langsom er også «Cult Of Salvation». Akustiske gitarer preger her versene, og gir dybde til teksturen. Mest interessant er imidlertid et minimalmusikalsk tema spilt av flygel, en passasje til et uventet goth-aktig At The Gates som følger. «The Abstract Enthroned», med sin symfometalliske avrunding leder så til «Cosmic Pessimism», en tøff rockelåt med fiffige riff, snakkevers og døende celloer. Tunge, melodiske og riffsterke «Eternal Winter Of Reason» avslutter deretter verdig. Hvor godt du vil like «The Nightmare Of Being» er avhengig av perspektivet ditt i At The Gates-diskusjonen. At bandet denne gangen gjør alt annet enn å forsøke å gjenskape mesterverket «Slaughter Of The Soul» oppleves herom som en lettelse.

Bjørn David Dolmen

Man begeistres unektelig når gamle helter viser musikalske livstegn, selv om kvaliteten sjelden sammenfaller med fortidige bravader. Darryl Way var fiolinist på og kompositorisk delaktig i legendariske Curved Airs tre første album, inntil han etablerte Daryl Way’s Wolf og siden returnerte til Sonja Kristinas mannskap i 1975. Ved skjels år og alder har veteranen gjenvunnet sin elsk til seksstrenggitaren, som i spann med Ways førsteinstrument dominerer ”Destinations 2” – et programmatisk prosjekt smidd over samme lest som forløperen anno 2019. Vi taler smakfull, godt forrettet og ditto orkestrert instrumentalmusikk med behørig østeuropeisk og latinamerikansk aksent, overdratt rockens rammeverk.

Utgivelsen skaper en forsonende og ofte smektende sammenslutning av akustisk og elektronisk instrumentering, med melodisk forse og arrangementer verdig en progressiv ringrev. ”Alhambra Knights” bedyrer platas følelsesbetonte idiom i en fin intonasjon. Computerperkusjonen blir først problematisk og geriatrisk luggende idet Way tenker rockesymfonisk; derimot fungerer kompet greit i folkemusikalsk vektede tilslag, eksemplifisert ved nevnte åpningsspor, selvforklarende ”Café de Paris”, deler av ”Rio Grande”, ”Vegas”, ”Fiesta Mexicana” og ”Hungarian Rhapsody”.

Instrumentmotorikken dolker ingenlunde 72-årige Way i ryggen, som sågar holder grep om stiltranscendens og melodikk.

Geir Larzen

DIE KRUPPS Songs From The Dark Side Of Heaven Obilivion Crossover-legendene Die Krupps slipper sitt covid-19 prosjekt, et uinspirert album av coverlåter, med gjester. De tyngste rytmene må vike plass for et lysere og mer inntrengende lydbildet. Hver for seg er mange av disse covrene egentlig ganske spennende, men spilt sammen som et album framstår de som overraskende like og ensformige.

Det er egentlig ikke verst å få til når låtutvalget strekker seg fra Queen til Devo. “No More Heroes” av the Stranglers, med Ross the Boss som gjesteartist er kanskje den låta som funker best. “Another One Bites the Dust” av Queen, burde passet som hånd hanske for Die Krupps, men resultatet er ikke mye å skryte av.

Devos megairriterende låt “Whip It” fungerer derimot utmerket og er et klart høydepunkt.

Ingar Høgstedt DJEVEL Tanker Som Rir Natten Aftermath Tr ø n d e l a g b a s e r t e Djevel er rimelig aktive på utgivelsesfronten, og på sitt syvende album introduseres en ny vokalist i form av Kvitrim, som erstatter Mannevond. Nå synes ikke jeg det i seg selv er av betydning, da Djevel fortsatt leverer låter i høy kvalitet.

Malen er som tidligere kald oldschool black metal, med melodier og stemning som trekker tankene et kvart århundre tilbake i tid. Selvsagt uten at det låter datert. Nei, dette er både friskt og velkomponert. Standarden settes med åpningslåta “Englene som falt ned i min seng…”, men jeg vil trekke frem neste låt, singelen “Maanen Skal Være Mine Øine…” som en favoritt. Og det akustiske partiet i denne introduserer oss for en melodi og tonevalg vi skal møte flere ganger på plata. Allerede som åpning i neste låt “En Krone For et Øie Som Ser Alt” nikker vi gjenkjennende til en variant av dette. Nå er dette variasjoner, sånn at plata er jevn, men ikke ensformig.

Variasjoner finnes også med akustiske partier og ren vokal. Dette er en jævlig fet black metal skive.

Ronny Østli FARGO Strangers D’Amour Steamhammer Noen skiver har bare ikke så voldsomt ved seg at det finnes så fryktelig mye å skulle si. Etter presseskriv og bilder er det betimelig å tro at powertrioen Fargo akkumulert besitter bortimot 200 års erfaring fra musikkbransjen, og slik låter det også. Tight, kontant,velspilt og levert med full kontroll, men samtidig usedvanlig lite spennende og spretten

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

KNUT REIERSRUD BAND & NORWEGIAN RADIO ORCHESTRA A New World Kirkelig Kulturverksted Ni år etter geniale ”Infinite Gratitude” suser Reiersruds stjernelag fra kammermusikkens til symfoniens sfære.

Det stiltranscendentale etos henger ved, men det er åpenbart en anseligere oppgave å komponere for band og kringkastingsorkester enn for strykesekstett og rockeensemble.

Mannskapet har ingenlunde mistet egenart, samspilt eleganse, intim nerve elle dynamikk på ferden. Knut Reiersrud Band er en estetisk entitet med såpass karakter i tenkning, tone og uttrykk at de sorterer blant få norske musikerlag med voldsom gjenkjennelseskraft, uansett om de måtte gi seg Schubert eller Dvorák i vold.

voksenblårock står – nært selvfølgelig – på tapetet, og det er ikke et eeeneste lite hår ute av plass noe sted under hele reisen. Ikke på noen måte dårlig, men jeg ser liksom heller ingen grunn til å bruke mer av min avmålte tid på skiver man liksom ikke en gang gidder å skyte på i kanonball. Mest for dem som synes Clapton av nyere dato blir litt i overkant sprudlende.

Wilfred Fruke FEAR FACTORY Aggression Continuum Nuclear Blast Jeg må vel ærlig innrømme at min interesse for Fear Factory av nyere dato er rimelig laber. Som mange rådville metalfans siste halvdel av nittitallet, så pirret de den gang min interesse. Særlig “Obsolete”, fra 1998 står seg veldig bra, den dag i dag. Siden den gang har det vært mye turbulens mellom vokalist Burton C Bell og gitarist Dino Cazares. Status i dag er at Bell har forlatt bandet, mens Dino ser ut til å ville fortsette. De startet innspillingen av dette albumet i 2017. Dino har fullført innspillingen og nå er altså

norwayrock.net

SKIVER

Kvintettens versatilitet, særdrag og virtuositet begrenser seg ikke til koryfé Reiersrud, men inkluderer i høyreste grad også orgelfantom David Wallrumrød, bassist Nikolai Hængsle, andregitarist Bjørn Holm og trommeslager Andreas Bye. Når nevnte musikere leser gitte verker fra den klassiske musikkens kanon med selvfabrikkerte briller eleveres det samlete utkommet til noe enestående nytt – verken ”Infinite Gratitude” eller ”A New World” påminner andre fonogrammer.

Mesterverket fra 2012 loset respektfullt andresatsene fra henholdsvis Schuberts strykekvintett i C-dur og Brahms strykesekstett i B til uforutsette innmarker, i tre respektive sporinndelinger. Om bandet brygger på en fetisj for andresatser skal forbli usagt, men når de nu oppfører, eksplorerer og komponerer rundt andresatsene fra verdens nest beste symfoni – Dvoráks niende – og Beethovens syvende, så droppes den kapittelkløyvde tanke til fordel for to ekstensive spor på til

“Aggression Continuum” her, tross Bells protester og søksmål. Tydeligvis har Dino sikret seg rettighetene til bandnavnet, men at han kan inkludere Bells vokalinnspillinger, mot hans vilje, høres for meg veldig rart ut. Men vi takker og bukker. Platen er i særdeles kjent stil, så noen ny musikalsk epoke lar vente på seg. De var en gang banebrytende med sin aggressivitet brutt med melodiske refrenger og de er fortsatt trofast mot formelen. Jeg synes gitarriffene er noe fantasiløse der de dundrer av gårde sammen med basstrommene. I tittelkuttet har de fått med seg strykere og en velklingende ambolt. Dette er muligens platens høydepunkt. Men mangel på variasjon er altså største savnet.

Stig Rune Robertsen FRACTAL UNIVERSE The Impassable Horizon Metal Blade Av og til er det rimelig vanskelig å beskrive hva en plate inneholder.

Franskmennenes tredje skive åpner lynkjapt med “Autopoiesis” og jeg tenker med en gang melodiøs

sammen førtito minutter, hvorunder den konservative lytter stedvis vil provoseres. Materialet utviser dog ærbødighet for originalpartiturene, i den grad at jeg har vansker med å begripe stemoderlig kritikk av prosjektet som blasfemisk eller radikalt. ”A New World” er derimot dristig, spennende, musikkfornyende og sporadisk så vakker at man smiler i egne tårestrimer. Albumets kunstneriske ærend ligger eksplisitt i stykkenes tittelblad – ”Conversation With Dvorák” og ”Conversation With Beethoven”… ”Largo”-satsen fra Dvoráks ”New World”-symfoni er i utgangspunktet verkets minst eksplosive tilslag, men man erkjenner kjapt hvorfor Reiersrud velger denne. Åpningsmotivet, som ender i underfundig majestetisk E-dur, presenteres først av lapsteel-gitar og hammondorgel, dernest av orkesteret. I det følgende tiltrer den lekreste og mest forsonende samhandling av amerikansk folkemusikk og klassisk musikk der tenkes kan (betimelig nok, siden symfonien er direkte influert av Dvoráks USA-opphold i 1890-årene), oppflammet av ferske kompositoriske linjer fra Reiersrud hånd. I oppkjøring til og under det nydelige moll-omslaget erstattes skånsom Hawaii-gitar med elektrisk Gibson, og ved tolvminuttersmerket bygger rockebandet fra absolutt pianissimo til eksalterte progrockhøyder, kronet av gnistrende, melodisk improvisasjon fra Reiersrud og Wallumrød; sistnevntes skyndsomme jazzakkordrekke pulveriserer meg fullstendig – det samme gjør de

sømløse, dynamiske omslagene.

Og kan du tro det, men ”Conversation With Beethoven” fremstår enda rikere, trolig fordi stykket deponerer større rom for bandets egenkomponerte stoff. ”Allegretto” fra Beethovens syvende symfoni er ikke bare blant det vakreste skrevet på jord, men satsen egner seg – som så mye annet tyskeren skrev – i rockens formspråk (noe blant andre Deep Purple hintet om i 1968). Reiersrud-kvintetten og Kringkastingsorkesteret nekter seg ingenting i denne, og legger ut på musikkhedonistisk seierstokt, med smått eksperimentell, jazztemperert intonasjon av klaviatur, gitar, bass og slagverk, dernest en akustisk og etterhånden elektriskharmonisert gitarfigur som klargjør podiet for orkesterets tilsynekomst – i balansert union med bandet. Hele innspillingen sitrer, men det kirkemusikalske og hammondorgel-dominerte partiet, som holder smak av klassisk Merit Hemmingson, og dessuten returnerer mot slutten, i latinamerikansk patina – inklusive resonatorgitar – svarer trolig for undertegnedes platefavorittøyeblikk. ”A New World” favner klassisk symfoni, multiple folkemusikktradisjoner, jazz, blues og dramatisk rock, uten så mye som et sekund å låte tilkjempet, teknokratisk eller elitistisk synsende. Skal du unne deg én norsk plate i 2021, gå for denne.

hyperteknisk death metal med et moderne lydbilde. Det er mye riktig i disse antagelsene, men musikken er langt mer progressiv og store deler av plata har ren vokal. Og i spor to, “A Clockwork Expectation” får vi saxofon, et innslag vi også får servert mer utover skiva. Denne låta er langt roligere og mer behagelig og er samtidig ganske iørefallende.

“Black Sails Of Melancholia” og “A Cosmological Arch” følger også denne malen og er gode later, sistnevnte er såpass variert at jeg vil trekke frem den som en god representant for hva som befinner seg på “The Impassable Horizon”. Av de mer brutale vil jeg trekke frem “Epitaph” som en favoritt.

Som referanser tenker jeg underveis Extol, Death og Ihsahn, og bare der har vi dekket en rimelig god dose progressiv og teknisk metal. Selv om jeg ofte sliter med så teknisk musikk, synes jeg dette krydres med såpass mye stemning og behagelige partier at jeg fint kan kose meg. Ja, til og med saxofonen synes jeg er et behagelig krydder.

Ronny Østli

FREDRIK SAROEA Rona Diaries Yap Records

Geir Larzen

Fredrik Saroea er mest kjent som frontfigur i Datarock, men benytter seg også av andre kanaler for å utvise kreativitet.

Koronapandemien har utløst mye uventet og ufrivillig fritid også hos musikere, og Saroea har benyttet dette til å skrive gitarlåter med ganske så mørke tekster - som tittelen indikerer, kan dette tolkes som en dagbok over hvorledes en slik påtvunget isolasjonsboble påvirker et skapende sinn. Som nevnt er det gitaren som står i sentrum, og de tolv sporene snor seg rundt ulike innfallsvinkler rundt dette, hovedsakelig i en semiakustisk stil utledet fra art-/post-/ indierocken, og han gjør seg flid med å finne interessante og uventede akkordrekker med fine melodier liggende over. Det er derimot ikke lagt like mye jobb i det produksjonsog arrangementsmessige; mange av låtene føles litt vel ’nakne’ og uferdige, og det er ofte én idé som bærer hele sporet, noe som ofte kan bli et snepp for tynt. Like fullt og snodig nok er det

NRM 3-2021 63

AN M ELDE L SE R

SKIVER åpningskuttet ”The End”(!) som står mest fram for meg, helt nedstrippet til gitar og vokal i en litt Nick Drakeaktig singer/songwriter-setting. Ellers bys det på mye fin melankoli med ulike grader av instrumentering gjennom hele skiva, men jeg føler likevel at mye av materialet kunne ha hevet seg med en mer gjennomarbeidet og kontrastfokusert produksjon.

Wilfred Fruke FRØKEDAL & FAMILIEN Flora Fysisk Format

LEVARA Levara Provogue Los Angeles har fostret flere store artister enn de fleste andre byer gjennom historien, og denne debuten bør sende Levara til himmels, for makan til debut er det lenge siden jeg har hørt. Sterke låter, flinke musikere, en vokalist som virkelig leverer og framifrå produksjon. Levara startet opp som ZFG (Zero Fucks Given), men endret navn til Levara da debutskiva ble innspilt, og bassist Sam Porcaro forlot skuta i 2020. Han bidrar dog på plata, noe vi kommer tilbake til. De ble signert til Mascot records, som også huser blant andre gitarist Trev Lukathers far Steve Lukather, og nå er altså debutskiva klar. Det åpner friskt, med «Heaven Knows», og et tøft gitarriff fra Lukather, men vi oppdager allerede her hvilken vokalist bandet har i Jules Galli.

Herrefred for en stemme det bor i den karen! Han har rullet opp som en favoritt siden jeg hørte de første to singlene «Automatic» og «Chameleon» i 2020, og spesielt etter jeg fikk skiva for gjennomlytting i mars. Trommis Josh Devine leverer også varene, men det er ingen tendenser i overspilling på noe som helst nivå her. Alt er for låta, noe som gjelder hele bandet. Og la oss nå ta for oss låta som startet det hele for Levara; «Automatic». Da jeg intervjuet Lukather fortalte han meg at dette er låta som startet det hele for dem, og at hele plata er tuftet på hvordan den ble laget. Den kommer allerede som andrespor, og det første som slo meg da jeg hørte den, er hvor vanvittig bra bassen låter. Både fremførelsen fra Porcaros side, men også lyden, for den er virkelig fremtredende bra! Produksjonen er strålende, og oppbygginga av låta likeså.

Lukathers gitarbidrag er noe uortodoks, spesielt med tanke på hvilke gener han bærer,

64 NRM 3-2021

for gitarsoloene hans er ikke tradisjonelle soli, men tonaliteten er bygd rundt lydene han velger, noe som gir musikken et løft.

Det samme gjelder hvordan han utforsker mulighetene i musikken fremfor å velge enkle akkorder eller riffing. Han har aldri hatt en gitartime hos sin far, men har like fullt arvet evnen til å tenke utenfor boksen, og heller krydre låta istedet for å fylle den med riff og vreng, noe som er spesielt fremtredende på «On For The Night». Også her låter bassen aldeles fortryllende.

Trommis Devine får slått seg litt løs på «Allow», der han legger en loop på rammene som mange hadde lagd på en trommemaskin istedet, men her er musikken i førersetet, og alt spilles. Kudos, og pluss i margen, gutter! Og her kommer en irettesettelse på meg selv; Lukather leverer en mer tradisjonell solo på denne låta, men holder seg ikke helt innafor boksen her heller. Men for en nese for melodi han har! «Twenty likes!», som ungdommen sier.

Plata som helhet er strålende, men singelen «Chameleon» seilte raskt opp som favoritten.

Et fantastisk stykke musikk er den låta. Refrenget er hypnotiserende og fester seg som fluepapir, noe ihvertfall jeg setter stor pris på. Bandet har gjort en liten genistrek for den forekommende turnéen, når enn dét måtte bli. Alle låtene har høy allsangfaktor, noe de har fremhevet ved å legge massive kor i bakgrunnen. Det aner meg at dette kan bli storsvært når vi endelig kan oppleve musikk live igjen. Levaras debutalbum har seilet opp til å bli min store favoritt så langt i år, og jeg vil bli særdeles overrasket om ikke denne ligger på min topp tre når vi oppsummerer 2021 i desember.

Det er dritskummelt å bruke opp sekseren allerede i mai, men denne plata må du ha! Hører du?

Jan Egil Øverkil

Premissene for Anne Lise Frøkedals tredje soloplate setter utgivelsen i diskografisk relieff – ”Flora” er arrangert og innspilt sammen med håndplukket bandkollektiv, som innestår artistens desidert mest varierte; musikalsk rotet i sommersval vestkyst-pop, engelsk folkrock, 90-åras indierock og nordisk folkemusikk, med fruktig instrumentering i et generelt varsomt farvann. Høydepunktet ”Shot-Put” bærer dessuten smak av amerikansk sumpland, med fele, perkusjon og nydelig vokalharmonikk, underlagt lempelig, messende dramaturgi. ”Treasure” danner videre en baktung, elektrisk og bluesinjisert låt, mens ”Søn”, psykedeliske ”Lonely Robot” og jagende melodisikre ”Familiar” konsoliderer albumets overraskende kvaliteter.

Frøkedal må gjerne boltre seg ytterligere i stil- og uttrykkssammensmeltinger, nu som artisten har fått dreis på låtskrivingen og kan leke med durkdrevne musikere.

Geir Larzen GOJIRA Fortitude Roadrunner Det kastes ikke bort tid da Gojira smeller i gang sin etterlengtede fullengder med “Born For One Thing”.

Umiddelbart settes både rockefot og diggenakke på prøve, og skapet blir rimelig bråkvikt satt på plass. Det meste som er fett med bandet er med i åpneren og det eneste spørsmålet som melder seg er om de klarer å følge dette opp over et helt album.

Det er imidlertid ikke noe problem i løpet av skivas neste to spor, selv om tempoet riktignok dempes en smule på både “Amazonia” og “Another World” uten at det gjør noen verdens ting. Riktignok skal det sies at jeg kanskje savner litt mer øs etter to nye midtempo-spor i “Hold On” og “New Found”, men det kan bare være pønkeren i meg for låtene i seg selv er det fint lite å utsette på. Det blir virkelig mektig etter tittelsporet introduserer “The Chant”, enda seigere i formen men såpass mektig at det bare er kledelig. I en verden som har bekjempet pandemien har jeg ingen problemer med å se for meg en aldri så liten livefavoritt her. De ligger som vanlig i kategorien “flinkismetall”, men viser under “Into The Storm” at de såvisst også behersker gedigne arenarock-refrenger i tillegg til akkurat

passe doser brifing. Etter den kjedelige og langtekkelige “The Trails” omsider er over skrur de endelig opp tempoet igjen for å runde av “Fortitude” med “Grind”, og følelsen av at de kanskje med fordel kunne ha erstattet et par av de roligere tempolåtene med mer av dette er meget gjeldende. Ellers et meget bra album igjen levert av franskmennene, men om den når helt opp til “Magma” er jeg ikke helt sikker på Sven O Skulbørstad GREEN JELLY Garbage Band Kids Cleopatra Records Når jeg var rundt 14-15 så jeg “Three Little Pigs” på MTV og synes det var den absolutt kuleste låta med den morsomste videoen noensinne. Så morsom at jeg gikk til innkjøp av CDen, hvilket er penger jeg aldri får igjen da humoren ikke var spesielt levedyktig utover tiden hitlåta varte. Så da årets rykende ferske ramlet inn i mailboksen gledet jeg meg faktisk til å høre litt god Green Jelly igjen. Så jeg la merke til avspillingstiden på nesten en time, deretter hørte jeg åpningssporet før jeg da bet meg merke i at de forsyne meg har spilt inn en helt ny versjon av nettopp “Three Little Pigs”. Dette er morsomt for kun veldig spesielt interesserte, griselåta fungerte aller best på første halvdel av nittitallet, 57 minutter med dette bandet er alt for lenge. Orker ikke gå inn på resten, men høres dette forlokkende ut - værsågod.

Og da skal det nevnes at jeg fortsatt synes originalen med tilhørende video er morsom.

Sven O. Skulbørstad HELLOWEEN Helloween Nuclear Blast Jo flere kokker, desto mer søl er det noe som heter. Denne gjenforeningen er nok en våt drøm for mange, men to vokalister og Kai Hansen bak mikrofonen er en utfordring. For meg ville det åpenbare valget være å la Andi Deris og Michael Kiske ta seg av hvert sitt stemmeregister og be Kai Hansen holde seg til å bare spille gitar, så klart. Det finnes egentlig bare en powermetal-vokalist. Alle andre er bare bleke kopier av Kiske. Andi Deris har sine kvaliteter i det dypere registeret, så han er det absolutt rom for, om de bare hadde overlatt fistelvokalen til Kiske. Det virker som de ikke blir riktig enig om arrangementene. Verst er det når de synger unisont. Da høres de ut som en dårlig karaoke-versjon av seg selv. Men frustrasjon til side…

Hovedproblemet er likevel at det blir mye mer nostalgi enn innhold.

Låtmaterialet holder ikke mål. Jeg krever ikke mer enn noen fengende refrenger men de er totalt fraværende.

Vi får servert den ene fantasiløse gladsangen etter den andre, så det er tydelig at klassiske pumpkin tracks er hovedfokus. Spesielt låtene skrevet av Weikath og Grosskopf bærer preg

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R av dette. Andi Deres representerer nittitalls-utgaven og låtene skrevet av Kai Hansen høres naturligvis ut som Gamma Ray. Så har vi stakkars Sacha Gerstner, som også har fått med et par mer moderne låter. Ironisk nok er disse best. “Angels” er mer utgaven vi har kjent siste 20 årene, og det kjente fungerer ofte best. Dette er for meg platens eneste høydepunkt. Den eneste som mangler fra den klassiske besetningen er trommeslager Ingo Schwichtenberg, som dessverre ikke lenger er blant oss. Live har de løst dette med en trommesolo på storskjerm. På platen har de løst dette med å benytte slagverket hans.

Innspillingen er selvfølgelig gjort analogt, og de har valgt samme studio som de brukte i glansdagene på nittitallet. “Time of the Oath” står som min personlige favoritt, så dette passer meg egentlig bra. Gjør det noen forskjell? Minimalt, dessverre.

Det som redder platen fra fullstendig fiasko er at fansen stort sett er særdeles ukritiske og vil sikkert bare riste på hodet av denne anmeldelsen.

Jeg aner selvfølgelig ikke hva jeg snakker om, så kos dere! Vanlig dødelige bør kanskje ikke ha like høye forventninger.

Stig Rune Robertsen IMPURE WILHELMINA Antidote Season Of Mist Sveitsernes forrige album “Radiation” gjorde meg til fan og jeg har ventet i spenning på årets slipp, som heldigvis innfrir. Bandets dooma melankolske postrock består ikke bare av gode melodier, men har mange interessante riffstrukturer i tillegg til en del stygge chorder som tiltaler meg. Tre av platas første spor er sluppet som singler, og “Gravel” er den låta som har mest til felles med “Radiation”. “Dismantling” er en sterk låt som i tillegg til det tunge og melankolske inneholder innslag av black metal både i tempo og vokal.

Denne følges opp av roligere og vakre “Jasmines”. “Vicious” viser bandet fra en styggere rockeside, og er en av skivas beste låter. Selv om det er låter som utmerker seg finner jeg ingen svake spor på dette syvende albumet til Impure Wilhelmina.

Ronny Østli JORDFÄST Hädenefter Nordvis Jeg gleder meg ofte til å gripe fatt på skiver fra Nordvis, de klarer å snappe opp ganske mange band med særpreg. La det være sagt med en gang, Jordfäst er ikke et slikt band. Stilen er black metal, og det er variert og lyden er tung og massiv.

Det er mye melodi, et snev folkeaktig og det hele låter ganske så svenskt.

Men til tross for at jeg skriver disse ordene på den svenske nasjonaldagen klarer jeg ikke å legge altfor mye godvilje til, dette er i grunn veldig midt på treet. To låter på til sammen trettitre minutter er det vi får på

norwayrock.net

SKIVER denne debuten, og det blir litt tamt og intetsigende for meg. Det trenger ikke alltid være originalt, men da må låtene holde en viss standard og dette går rett i glemmeboka. Låtene er “Buren Av Loppor” og “Hädanförd”. Sistnevnte med sin tunge trommelyd og groove er den som tiltaler meg mest. Men jeg tviler på at dette er noe jeg trekker frem igjen.

Ronny Østli KARMAMOI Room 101 Karmamoi I George Orwells geniale ”1984”-univers representerer rom 101 ”det verste i hele verden – tilpasset hvert enkelt individ”. Man kunne forvente at italienske Karmamoi spente buen og nærmet seg dette mørke og jævlige når de beslutter å oppføre konseptalbum basert på en såpass konkret bestanddel fra moderne tids viktigste roman, men bandets femte studioplate avviker ikke forutgående platetrend av middelstendig, vever, flegmatisk og stemningsskodd neo-progressiv rock, anført av gitarer, vokal og synthesizere, kategorisk influert av Porcupine Tree, Pure Reason Revolution og Mostly Autumn. Karmamois kjernetrio nyter godt av et koppel gjesteartister som unektelig bibringer nyanser i timbre og instrumentering, men verksmester Daniele Giovannomis kompositoriske lyter hemmer prosjektforløsning.

Et vakkert omkved, sunget av Sara Rinaldi, midtveis i fragmentariske ”Zealous Man” lar seg avspille – det samme gjelder tittelkuttet – men veien til substansielle sekvenser er håpløst tilgriset av prosaiske klisjéer.

Geir Larzen

samlet sammen en del gode venner og her kan nevnes Rasmus Andersen fra Diamond Head, Scott Foster Harris fra L.A. Guns, Truls Haugen fra Circus Maximus, Chesney Hawkes, og Andrew Freeman fra Last In Line og Lynch Mob. Så hvordan ble resultatet denne gangen? Joda, dette satt som en kule. Den godeste Ken Ingwersen har perfeksjonert balansegangen mellom hans eminente gitarspill og gode låter.

Han krydrer sangene delikat med sitt fantastiske gitarspill, uten at det blir påtatt eller “over the top”. Dette er en plate du kan lytte til selv om du ikke nødvendigvis er verdens største fan av gitar-virtuoser, men setter pris på gode låter gjort av dyktige folk.

Albumet åpnes med låten, “I Wait For Nothing”, der han har fått med seg Åge Steen Nilsen på vokal. Den setter umiddelbart standarden og dette er en skikkelig godbit. Her skinner både Ken og Åge som to stjerner og gjør sangen til det jeg mener kan bli en radiohit hvis de får den på lufta. Melodiøs og råtøff låt, med det nevnte gitarspillet til Ken som krydder. “Raining Down” følger fint opp det åpningslåten startet, og igjen er gitarspillet helt tipp topp, vokalprestasjonen likeså og låten gir frysninger nedover ryggen når de høye notene nås. En solid start på albumet dette! Så følger et par låter som ikke helt klarer å gi meg frysninger på

samme måte som de to første. “Touch The Sky” og “Gone” blir litt lettvektere og bremser litt av momentet som de to første bidro med. Heldigvis henter albumet seg finfint inn igjen via låten “Just An Illusion”, og her er pedalen trampet rett i metallet. Versene bygger seg fint opp til refrengene som virkelig løfter låten, og her er det vokalharmonier i beste Uriah Heepånd. Gitarspillet til Ken er litt råere her og det er en skikkelig hard rock-godbit for de av oss som liker det litt tyngre og råere – gitarsoloen mot slutten gir meg gåsehud! Albumet avsluttes med låtene “The Future Looks Bright” og “Sun Goes Down”, som begge er blant de sterkeste på skiva. Jeg vil trekke fram “Sun Goes Down” for min egen del, og det er fordi jeg liker måten låten bygger seg opp på, og så kommer trommene inn og vokalen – så er vi på bortover motorveien i full fart.

Refrenget gir meg litt sånn AC/DCfølelse, som jo aldri er feil, og dette blir et verdig punktum for et så absolutt godkjent album. Vi vet jo alle om det vanskelige andre-albumet, men jeg føler at Ken og hans Dojo har gjort en solid jobb her og kan være fornøyde med resultatet. Når alt er sagt og skrevet så blir åpningslåten “I Wait For Nothing” albumets sterkeste låt, i min ydmyke mening.

Glenn Knudsen

KENS DOJO The Future Looks Bright Key Music Norges kanskje aller ypperste gitarist, Ken Ingwersen, er ute med sitt andre studioalbum under navnet Kens Dojo.

Han er sikkert kjent for de fleste av dere, og han har jobbet med storheter som Alice Cooper, Glenn Hughes og Ken Hensley – sistnevnte var han også venn med og hadde god kontakt med helt opp til hans død i fjor. Han var en del av Ken Hensley & Live Fire og de ga sammen ut et par studioalbum og et livealbum. Ken Ingwersen og Live Fire startet i 2014 bandet Wonderwall sammen, og har gitt ut tre solide studioalbum så langt.

Over til Kens Dojo, så er dette et band han startet for å gi ut solomusikken sin og samle sammen gode venner til å bidra på albumene. Han ytret før første skive kom ut i 2010 at å gi ut en skive med bare han på gitar ville bli alt for kjedelig, så han bestemte seg da som nevnt for å invitere inn en del av vennene han har opparbeidet seg gjennom mange år. Det ble til den suksessfulle skiva “Reincarnation”, som nå følges opp med albumet “The Future Looks Bright”. Igjen har han

MAYHEM Atavistic Black Disorder/ Kommando Century Media Her får vi servert syv spor fra «Daemon» innspillingen.

Tre egne låter og fire covere. Et artig livstegn fra Mayhem når koronaen setter en demper på turneaktivitene. To av sporene, «Black Glass Communion» og «Everlasting Dying Flame» har vi allerede fått som bonus på CDversjonen av «Daemon», mens «Voces Ab Alta» er tidligere uutgitt. Dette er ikke noe svakt spor, og er stilmessig i samme gata som det vi allerede har hørt fra denne runden i studio.

Innspillingen av «Daemon» gikk kjappere enn tenkt, og da ble tiden brukt på noen covere. Nå er allerede to spor, av Deathstrike

og Death, allerede brukt som bonusmateriale, mens låtene vi får her ikke er utgitt tidligere. Dette er en samling punk og hardcore låter som har betydd mye for Mayhems sound. Og for å spe på litt ekstra hva opphav angår bidrar to gamle røvere fra leieren på vokal.

Låtene er råe og skiller seg litt lydmessig fra resten. «Hellnation» ble opprinnelig innspilt av Dead Kennedys, og her er det Maniac som står for vokalen. Messiah er også hyret inn som vokalist på Dischargelåta «In Defence Of Our Future». De to siste sporene synges av Attila, og er «Only Death» av Rudimentary Peni og «Commando» av Ramones.

Som vanlig er det vanskelig å gi karakter til en sånn utgivelse, men det er jo en artig vri og en trivelig skive, men kan ikke karaktersettes og sammenlignes med et nytt studioalbum.

Ronny Østli

NRM 3-2021 65

AN M ELDE L SE R

SKIVER KK’S PRIEST Sermons Of The Sinner EX1 Records Det kom ganske så overraskende da KK Downing takka for seg i Judas Priest etter rundt 40 års tjeneste, og drøyt et tiår og diverse biografier seinere er vel de fleste derom ca. like kloke. Mens moderskipet seiler i godt driv med flagget til topps, har det vært ganske så stille fra KKs side av sjøen. Nå foreligger endelig nytt materiale, og med seg på laget har han de tidligere Judas Priest-medlemmene Tim ”Ripper” Owens og Les Binks – trodde jeg. Det viser seg dog at sistnevnte pådro seg en skade i håndleddet og kunne dermed ikke banke bøtter & lokk likevel – noe som for meg senker interessegehalten noen hakk allerede før første tone er hørt.

Forventningene har vel ellers vært måtelige til ikke-eksisterende, og i ærlighetens navn er virkelig heller ikke dette noe å skulle lette spesielt høylytt på skinka for. En må ha full forståelse for at Downing i en mannsalder ble ansett å være en bærebjelke i et av tidenes største heavy metal-band og derfor kjører safe i kjent terreng, men dette kan reise et spørsmålstegn ved hvor mye han egentlig bidro med i det kreative. Selv nå, med helt frie tøyler, låter dette nøyaktig som en fattigmannsutgave av hva nyere Judas Priest står for, bare noen snepp under på absolutt alle måter – og det utvises ikke minste forsøk på annet enn intensjonelt å flyte på tidligere bravader, uten snev av vilje til å forsøke en eneste ny tanke.

Skivas to første og kjappeste låter er i grunnen også de sporene som funker best – ironisk nok minner disse mest av alt om Halfords soloskiver, bare med den skingrende skrikevokalen som et vedvarende irritasjonsmoment; jeg har aldri klart Owens’ skjærende negler-på-tavle-stemme, selv om han tonalt sett sikkert synger reint nok.

Det bys videre på fint lite annet enn standard hevvi mettal etter streng klisjéresept, og dette kan fungere om det gjøres bevisst og med et glimt i øyet. Her synes det dog mer ubehjelpelig og stakkarslig, og for liksom å understreke det hele serveres en passe usammenhengende svulst ved navn ”Metal Through and Through”, skåret etter samme parodilest som Manowars ”Warriors of the World”, bare med en tekst som kunne ha sendt selv Joey DeMaio ned i knestående, hikstende krampelatter – hvilket i grunnen gjelder det meste av skivas (i mangel av et bedre ord) ’lyrikk’. Hva som endelig setter siste spiker i kista er KKs egeninnsats; det er rett og slett bare trist å høre en gammel helt levere så uinspirerte, slurvete og skvalete soli som her – det er som om ingen har hatt baller til å si fra. Så, nei; bruk heller penga på fiskepudding, appelsinmarmelade og brun saus – trur faktisk det kunne ha vært langt mer spennende enn denne skiva her.

Wilfred Fruke

66 NRM 3-2021

LAURA MEADE The Most Dangerous Woman In America Doone Records Som vokalist i New York-bandet Izz pleier Laura Meade omgang med relativt progressiv rock, men på egne bein trekker det i retning kunstpopaktører som Björk, Depeche Mode og dagens Steven Wilson. Skiva, Meades tredje, domineres av tålelig melodiske sanglinjer, piano, synthesizertepper og elektronikk, hvor den teknologiske dimensjon troner over den kompositoriske. Mye av stoffet, for øvrig konseptuelt tilvirket, oppføres pent og kinematografisk, men evner ikke å berøre. Først med ”End Of The Road In Hollywood”, bygget på estetikk og figurer fra 80åras fremste synthpop-forgreninger, gis reell grunn til å spisse ørene.

Tittelkuttet, samt bardus rocka og østligmelodiske ”Forgive Me” bryter opp det kjedsommelige, men man kommer ikke fra at her foreligger litt for stor diskrepans mellom musikalsk beskaffenhet og ambisjonsnivå.

Geir Larzen MAGENTA Angels And Damned Tigermoth Records På tampen av forrige årtusen besluttet Rob Reed og Christina Booth å avvikle pop-prosjektet Trippa til fordel for et mer progressivt stilet ensemble.

Duoens hjertebarn døptes Magenta, og har siden tilvirket sju studioalbum av melodiøs, neo-progressiv art.

20-årsjubileet ble staselig markert med denne konserten, avholdt i mai 2019, som foreligger i dobbel-cd/ dvd-pakke. Lyd- og bildekvalitet etterlever standarder til sådan intimt evenement, hvor englenderne sporadisk gjestes av fløytist, oboist og perkusjonist. Klaviaturintonasjonen ”Opus One” setter stemningen, og med ”Gluttony” fra ”Seven”skiva skyter en nær 140-minutters karrieresynoptisk opptreden ut fra perrongen. Ni høydepunkter fra konseptalbumet ”Home” oppføres kronologisk, inkludert pop-favoritten ”Moving On”, men samtlige studioslipp representeres i repertoaret.

Programpost nummer to innleder like godt med episke ”Trojan” fra bandets mest progressive album, ”We Are Legend” fra 2017. Steve Hacketts ”Spectral Mornings” presenteres for øvrig som ekstranummer. ”Angels And Damned” myntes på Magentas kjernetilhengere – som i utgangspunktet er rimelig bortskjemt med konsertsuvenirer – men det spørs om ikke herværende audiovisuelle slipp også er egnet å generere et par nye fans.

Geir Larzen

MAREKVIST Solrenning Come Alive Records Debutskiva til v e s t l a n d s k e Marekvist fanger umiddelbart din oppmerksomhet i en instrumentalprolog av nordisk tradisjonsmusikk, kreative AC/DC-gitarer og brusende hammondorgel.

Plate-oktetten fremtrer akustisk-elektriske, og favoriserer kvinnelige korister, perkusjon og 70-tallsrockens besetning fremfor pop-rotet elektronikk, selv om noe maskinell ornamentikk finner veien til materien.

Det folkemusikalske er tonespråklig treffsikkert, lekent og livsbejaende, og bandet utviser dynamisk forstand, tålelig divergens, samt smittende uttrykkssynergi. Formularet leser ingenlunde revolusjonært, men per nu forefinnes ingen andre folkrockaktører med samme soniske etos. Marekvist besitter faktisk flere fellesnevnere med Knut Reiersrud Band enn, si, Gåte. Fra kulokkrockeren ”Bergtatt” og progressive ”Natt”, til hymnologisk vakre ”Svevn”, dramaturgiske ”Mare” og det finale-vokaliserte ”Solrenning”stykket løper en tråd av kompositorisk, instrumentell og eiendommelig kvalitet, med appell til enhver blodspumpende folkrocker.

Geir Larzen MIDNITE CITY Itch You Can’t Scratch Roulette Media Midnite City sitt tredje album er noe helt for seg selv, i dagens musikkverden.

Et helt album med middelmådig samlebånd hair metal, så upersonlig og overfladisk at MTV anno 1988 ville vært skeptiske. Bedritne gitarmelodier, klisjefulle tekster uten snev av ironi eller glimt i øyet. Produksjonen er glatt og gir uttrykket “litt i overkant” stort spillerom. Vokalen er tuklet såpass mye med at den ikke høres organisk ut gjennom mesteparten av albumet.

“Itch You Can’t Scratch” reddes av to låter,” They Only Come Out at Night” og “Crawlin’ in the Dirt”. Førstnevnte er en slags vampyrlåt, med funky refreng som er over middels catchy, mens “Crawlin’ in the Dirt” er tyngre og minner på den måten mer om forrige albumet, som var betydelig bedre.

Ingar Høgstedt MINAS Rigid Adherence Minas Jeg tror klokka må ha vært rundt ’91 da jeg så et dyktig band ved navn Minas Tirith på en talentkonkurranse på Haugenstua fritidsklubb, og jeg har fornemmelser av såvel en rød Rickenbacker som en slags progressiv, intrikat og innbydende variant av thrash metal. Nå har gitarist Stian Kråbøl og trommis Tony Kirkemo

bestemt seg for å ta opp igjen tråden fra svunnen tid, selv om opprinnelig bassist/vokalist Frode Forsmo takket nei til å være med på en gjenforening.

Navnet ble da samtidig forkortet, for å markere ny retning. Valget ble så tatt at Kråbøl skulle besørge både bass og gitar på innspillingene, mens vokalen ble overlatt til Pål ”Athera” Mathiesen – og jeg kan vanskelig tenke meg en bedre mann å sette på denne oppgaven; hans store genrespekter og generelle versatilitet er perfekt til låtenes stadige skifter og jonglering mellom en rekke stilarter, og uttrykket endres på sekundet, uten at det føles påtatt eller frampresset. I det hele tatt males det fra en ganske så bred palett, selv om fargene som sådan holdes konsist og med klare nok skiller. Mitt inntrykk fra ’91 kan for enkelhets skyld sies å ligge i bånn, men det blandes inn elementer fra såvel sorte harmonier som melankolsk pop, og til tross for et slikt eklektisk fundament er det hele tida låta som settes i fokus, med både framdrift, iørefallenhet, velsmidde variasjoner i både intensitet og dynamikk og ikke minst sterke melodier og gode refrenger. En kan sikkert gå inn med lupe og pinpointe partier som likner på det ene og det andre, fra alle de ’Big5’ (med Testament inkludert) til Rush osvosv., men i sum låter dette Minas, med ettertrykkelig identitet.

Det spilles friskt, lekent og godt, både individuelt og sammen, og på toppen av dette ligger altså Mathiesens flotte og varierte vokal. I øyeblikket er jeg spesielt svak for ”The Leper”, men det kan fort endre seg til ei anna låt – en styrke i seg sjøl ved ei svært jevn og god skive som formår å vokse for hver spinning.

Wilfred Fruke MINOR MAJORITY The Universe Would Have To Adjust Voices Of Wonder Pål Angelskår var lenge i tvil om Minor Majority kunne fremholde uten gitarist Jon Arild Nupen-Stieng, som kastet inn håndkleet i kjølevannet av comebackskiva ”Napkin Poetry” anno 2019. Tidligere The Dogs-bassist Roar Nilsen er bandets nye gitarist. Kanskje pløyer Oslo-kvintetten ny teksttematisk mark, preget av oppbrudd og nye muligheter, men musikalsk er det fortsatt varm, akustisk, luftig og lavmælt popmusikk som betoner gruppas agenda. Årets fonogram arter seg stundom såpass stillfarent at det setter Ephemera i rocka belysning, uten at sval temperatur eller subtilt spill demmer opp for bejaende sangharmoniseringsgunst, gjerne med eksternkorister i Karen Jo Fields og Kristine Marie Aasvang.

Besetningsendringer har ikke transformert bandets sound, og i likhet med forrige plate er det lov å etterspørre noe mer divergens og friske tanker, uten at dediserte tilhengere behøver å frykte fremtiden.

Minor Majoritys åttende studioplate følger planmessig opp forløperen, og frembyr sommerpop-destillerte ”It Doesn’t Matter, It’s OK”, morsomme ”Looking For Truth In The Vocal Booth”, strykerarrangerte ”Should Have

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R Been Easy” og lettere Helldoradoinjiserte ”Julia Jacklin’s Voice” som fornemmeste forekomster.

Geir Larzen MY REFUGE The Anger Is Never Over Pride & Joy Music Det var en tid da en ikke kunne vende på en stein uten at det velta fram et lite knippe slottsrockband uten annet å legge på bordet enn ganske tanketomt klisjérytteri. Trenden har heldigvis snudd noe, og italienske My Refuge er ei heller blant de mest håpløse som har kryssa min sti. Åpningskuttet er i grunnen ikke så halvgæernt og byr på tett komp, brukbar vokal og en ok sammensnekra låt – men har skrives dessverre ut en sjekk som aldri seinere cashes ut. Fra spor to og utover graver de seg stadig mer fast i ei hengemyr av selvsagte progresjoner, fantasiløse melodier, rytmiske standardmønstre og generelt ferdigsugd kloppetiklopp – skjønt, tromminga i seg sjøl er vel skivas beste kort. Gitaren spilles tidvis noe fomlete og lite tight, og tonevalget føles ganske så banalt. Hvert spor byr på forskjellige vokalister, utplukket fra hele verden, og det leveres fullt brukbare prestasjoner – men det er påfallende hvor likt de låter, nesten alle som én (med unntak av den ene med damevokal). Mnei, det skal nok renne mye vann oppover Glomma før jeg gidder å pelle fram denne igjen, her er det nok heller på sin plass med et sinnemestringskurs.

Wilfred Fruke MYLES KENNEDY The Ides Of March Napalm De som forventer en prolongasjon av Kennedys skumrende og akustiske solodebut fra 2018 er dømt å føle skuffelsen svelle i første møte med ”The Ides Of March”. Etter sigende ønsket Alter Bridge-vokalisten å uttrykke seg som elektrisk gitarimprovisator denne gang; man forstår behovet, gitt at Kennedy først og fremst er gitarist med engasjement i to band hvor solistrollen tilfaller henholdsvis Mark Tremonti og Slash. ”The Ides Of March” forarbeides i klassisk powertrio-format, og stiller kompositorisk fjærlett sammenlignet med ”Year Of The Tiger”. Flere av låtene ville blitt akseptert i Alter Bridge, dog gitt hardere slagside.

Ikke minst gjelder så et fantastisk og dramatisk tittelkutt, ekvivalent med platehøydepunktet. Stykket intonerer i vever, akustisk tråd med gitarfiguren fra Stings ”Shape Of My Heart”, og bygger gradvis og emosjonelt til et svulstig legato-refreng med progressive etterdønninger og ditto besnærende, østliginfluert melodikk.

Bautaen huser dessuten platas fineste gitarsolo, og skal videre påskjønnes for sømløs utgang, med fiffige toneartkantringer. Episk tungrock blir neppe veldig mye bedre enn dette i 2021… Øvrige fortrinnlige rockeglimt

norwayrock.net

SKIVER deponeres av ”Wake Me When It’s Over”, gitt programmets heftigste refrengsangharmonisering, sant et jagende riff i lett Ace Frehley-ånd, den fordringsløse celebreringen av 70-tallets tungrockgiganter i ”Tell It Like It Is” og blues/gospelavslutningen ”Worried Mind”. Plastikkcountry-nummeret ”Moonshot”, gyselig banale og fortrøstningsfulle ”Wanderlust Begins” samt oppstemt halvstupide ”Sitting Through The Fire”, plassert på rekke og rad i siste halvdel av skiva, forringer totalopplevelsen.

Geir Larzen NERGARD Eternal Ehite Pride & Joy Music Metalopera er så mangt, likevel har det utviklet seg til en egen stil, med egne karakteristikker og stiler. Halvnorske Nergaard spiller på alle sjangerens klisjeer, og treffer blink støtt. Ikke alt er roser, men mer nok til en solid og beintøff lytteopplevelse.

Høydepunktet er, som seg hør og bør, avslutninga. Den enorme, episke “Erasing the Memories” er en innertier av en power metal låt. Her er følelse, aggresjon, rytme, taktskifter og allsangvennlighet, knyttet sammen med driv og melodi. Nergaard byr også på intensitet på åpningssporet “God Forgive My Haunted Mind” og “Beneath Northern Sky”. Og, som i all god metalopera, er det en himmelsk hærskare av dyktige gjester med: Tony Mills, Ralf Scheepers, David Reece, Nils K. Rue og Tim “Ripper” Owens for å nevne noen.

Ingar Høgstedt NMB (NEAL MORSE BAND) Innocence & Danger Inside Out Av samtlige bandprosjekter Neal Morse har hatt befatning med, skilter The Neal Morse Band – nu akronymisk redusert til NMB – med sterkest diskografisk ansats, Spock’s Beard og Transatlantic inkludert. 2015-debuten ”The Grand Experiment” er hittil kun overgått av dobbeltformaterte ”The Similitude Of A Dream” fra påfølgende år, mens studioalbum nummer tre, ”The Great Adventure”, leste som et blekt kopistforsøk av forløperen.

Kvintetten har heldigvis forsaket dobbeltkonseptet for en stakket stund; årets skive består av ikkerelaterte enkeltlåter, dog av såpass ekstensiv art at mannskapet behøver to cd-skiver å boltre seg på. Stilistisk avvikes ikke stjernegrupperingens amerikanskættede progrock-uttrykk, for øvrig glimrende vokalbåret av alle fem. ”Innocence & Danger” runger sedvanlig melodiøs og variert, og en tanke mer inspirert enn ”The Great Adventure”, men her savnes fremdeles noe av de bitende, dyptloddende kontrastene fra bandets to første skiver. Åpningssporet ”Do It All Again” forankres i opportunistisk Yes-tradisjon, og vokser på lytteren.

Reggae-snertne ”Your Place In The

Sun”, samt ”Another Story To Tell”, projiserer de involvertes hang til 70-tallets pop-sentrerte progrockutøvere, som Supertramp, City Boy og Sad Café, mens ”Not Afraid Part 1” bærer bud om de to langstrakte berg-og-dalbane-sporene som fyller hele disk to. En finurlig, men lettere overflødig bearbeidelse av Simon & Garfunkels udødelige ”Bridge Over Troubled Water” faser ut første del av programmet, til fordel for progressive muskelspenn i ”Not Afraid Part 2”; både denne og 31 minutter lange ”Beyond The Years” representerer bandet på sitt mest bombastisk komplekse, og favner hymnologiske klaviaturstrekk, frapperende soli fra alle tenkelige hold, fyllestgjørende brekk av aggressive instrumentalritt til nennsom skjønnhet, kontrapunktiske vokalsekvenser og pur symfonisk livsglede. Kanskje preges totaliteten litt for mye av selvpastisj og åpenbare melodilinjer, men ”Innocence & Danger” scorer høyere enn forgjengeren.

Geir Larzen PARADISE LOST At The Mill Nuclear Blast En av veldig få bra ting med denne pandemien er at band virkelig har tydd til fantasien både for å ha noe å gjøre, og ikke minst anskaffe sårt trengte mynt i kassa. Foreløpig siste band ut er da Paradise Lost som i påvente av å reise ut på turné i anledning fjorårets “Obsidian” bestemte seg for å koble opp greiene og spille en konsertmessig nedstrippet versjon av settet, fullstendig uten staffasje eller polering av lydbildet - og mer eller mindre ueditert. Man hører støyen fra gitarer mellom låtene, og lyden da trommisen legger fra seg stikkene her og der. Dette bidrar til en følelse av å bevitne en øving, noe jeg synes gjør det mer spesielt enn de etterhvert mange påkostede livestreamene vi har blitt godt vant med. Setlista består av låter fra omtrent hele karrieren, og jeg vil tro de aller fleste fans vil si seg fornøyde. For min egen del setter jeg ikke så pris på den mer elektropopperioden, men selv de låtene funker fint i denne settingen. Og at de i tillegg begynner med en av mine gamle favoritter “Widow” og avslutter med den knalle “Darker Thoughts” forståelig nok valgt som singel med en meget passende musikkvideo til, gjør at dette er en liveutgivelse jeg setter pris på. Og ja, “As I Die” er selvfølgelig også med.

Sven O. Skulbørstad PARADOX COMMUNITY Omega Paradox Community Hvis man har en vokalist som minner Bruce Dickinson, hvorfor da prøve få han til å høres ut som Phil Anselmo, på en dårlig dag? Kanskje det er dette som er paradokset bandnavnet sikter til? Musikken er groovy og har

en del harde og drivende gitarriff.

En aktiv bassist sørger for drøy og stilig rytmeseksjon. Bandet har god variasjon i uttrykket og ligger et sted mellom Panteras repeterende groove metal og Gøteborgstil. Vokalen er et forstyrrende element i et ellers inspirert og hardt lydbilde. Det er først på den ganske slappe balladen “Silent Sadness” at vokalen virkelig kommer til sin rett. Totalt havner plate i et område midt på treet, ikke så ille, men ikke så bra heller.

Ingar Høgstedt PAUL GILBERT Werewolves Of Portland Mascot Paul Gilbert er en kjent herremann for mange av oss, både fra Racer X og Mr. Big, men også som mangeårig soloartist med 15 soloskiver bak seg. Eller 16, når nå “Werewolves Of Portland” er ute. Nok en gang skal han vise verden at han fortsatt har evnen til å utvikle seg, og gå nye veier. På den forrige skiva “Behold Electric Guitar” fra 2019 begynte han som smått å utforske slidegitarens verden, noe han har videreutviklet denne gang.

Mye av skiva befinner seg i slidegitaruniverset, og han viser at han faktisk er i stand til å utvikle seg som musiker og gitarist. Som han nevner i vårt siste intervju, mener han det er lettere å føre melodilinjer med bottleneck´en, for låtene er lagd rundt tekster, som står i booklet´en til plata. På videoen til låta “Argument About Pie” er det sågar tekster, så her er det fritt fram for å synge med, selv om det ikke er vokal på plata. Rene karaoke-skiva dette her. Planen var opprinnelig å ha med seg band i studio, men det satte Covid-19 en stopper for, så han spilte like gjerne alle instrumentene selv, og sannelig ror han det i land ganske så elegant. Noen stor trommis er han ikke, men han går flere av de mer berømte trommisene en høy gang.

“Argument About Pie” er ei strålende låt, med melodilinjer som ikke går i glemmeboka så lett, og det er liten tvil om at det er en Mr. Big-musiker vi har med å gjøre. Både lydbilde og melodivalg minner sterkt om bandet han var med å forme på slutten av 1980-tallet og framover. Dette gjelder for øvrig hele plata, men dette kuttet har noen svært kjente elementer i seg. Refrenget er svært iørefallende, og kiler akkurat der det er best å bli kilt. Den som venter på gitarfresing i Racer X-stil blir kanskje skuffet, for han er svært tilbakeholden med de mest utpregede gitarhelt-mitraljøsene, men en og annen runde serverer han.

Melodien står i førersetet, og det er tidvis svært tydelig at det ligger tekster bak melodilinjene. Hovedriffet på “Problem-Solving People” minner sterkt om Thin Lizzy´s “Sha-La-La”, faktisk så nært at jeg måtte trekke på smilebåndet. Sjekk det ut, og døm selv! At mannen snart er døv, gjør prestasjonen intet mindre enn imponerende, for musikaliteten på plata er fenomenal. Den er forseggjort, melodisk, morsom, interessant og nyskapende. For den som liker Gilberts tidligere soloalbum, vil nok denne falle godt i smak. Den falt godt

NRM 3-2021

67

AN M ELDE L SE R

SKIVER i øret her i gården, og vil nok hentes fram både titt og ofte. Kanskje litt mer titt enn ofte, men dog.

Jan Egil Øverkil PESTILENCE Exitivm Agonia Pestilence er superteknisk og har et oppdatert lydbilde, likevel ligger den tradisjonelle death metallen, gjerne litt thrasha, i bunnen. Denne helheten gjør at jeg synes nederlenderne låter friskt og spennende. Siden forrige plate “Hadeon”, som også var knallsterk, er det kun sjefen Patrik Mameli igjen. For første gang på mange år er besetningen nederlandsk.

Mange har sikkert fått med seg første singel “Morbvs Propagationem”, som er platas første hele låt, og blant de beste. Jeg vil også trekke frem seigere og stygge “Sempiternvs”, rytmiske og tekniske “Inficiat” samt tittelkuttet som andre favoritter. Nå er dette et rimelig jevnt album tross alt, og særdeles fett sådan.

Ronny Østli RENAISSANCE 50th Anniversary – Ashes Are Burning – Live In Concert With The Renaissance Chamber Orchestra Symphonic Rock Recordings Høsten 2019 gjorde nåværende Renaissancekonstellasjon, anført av jenta med englestemmen, en turné i USA for å markere bandets 50-årsjubileum. Med på reisen fulgte kammerorkester på 10 musikere, hvilket muliggjør ikke bare partiturtro oppføringer av orkestrale verker, men dessuten stryker- og blåserdraperte tapninger av komposisjoner som ikke tidligere har smykket seg med eksempelvis cello eller horn.

Repertoaret favner hele karrieren, inklusive ”Islands” fra 1971-skiva, gjestet av trommeslager Jim McCarty, som sammen med tidligere The Yardbirds-kollega Keith Relf initierte dette uvurderlige bandet i 1969. Kun én komposisjon fra hver av de tre mesterverkene ”Turn Of The Cards”, ”Scheherazade And Other Stories” og ”Novella” synes teoretisk lumpent, men til gjengjeld foreligger mindre konsertfremførte konfekter som episke ”A Song For All Seasons”, ”Opening Out”, smellvakre ”Midas Man” gitt fantastiske orkesterstemmer, samt ”Symphony Of Light” og horrorestetiske ”The Mystic And The Muse” fra det slagkraftige 2013-albumet ”Grandine il Vento”. Band og orkester samspiller godt. Faktisk er det jenta med englestemmen som sporadisk faller igjennom, uten å spille falitt.

Etter å ha spent over fem oktaver, fullstendig uanstrengt, i mer enn femti år, er det nu åpenbart at 74-årige Annie Haslam behøver satsbevegelse for å nå de høye tonene. Samtidig er den vokale forse redusert. Man kan likevel ikke forestille seg andre fronte disse fantastiske stykkene. ”Ocean Gypsy”, ”Midas Man” og de to

68 NRM 3-2021

”Grandine il Vento”-komposisjonene tinger høydepunktene i et mondent bokssett på to cd-skiver, én dvd og én blu-ray-disk, som rimeligvis myntes på blodfans og komplettister.

Geir Larzen RHAPSODY OF FIRE I´ll Be Your Hero AFM Det er like forvirrende hver gang hvilken utgave av Rhapsody vi får. Denne gangen er det Rhapsody med ild som står for tur. Det er altså utgaven med tangentnagiker Alex Starapoli som eneste originalmedlem. Forrige album var unektelig en positiv overraskelse, så en ny EP er nok kjærkomment.

Dessverre inneholder den bare en ny låt. Resten er et tidligere utgitt bonusspor, diverse liveopptak og balladen “The Wind, The Rain, And The Moon” i fire versjoner på forskjellig språk. Mange husker nok de gjorde det samme med “Magic of the Wizard´s Dream”. Deres ballader har alltid vært best på italiensk, så dette er nok etterlengtet. Sangen fungerer også bra på spansk og fransk, men må vel si jeg likevel foretrekker den engelske originalversjonen. Tittelkuttet er likevel det mest interessante her.

Den er i særdeles kjent stil, og jeg ser ikke helt poenget i å gi den ut som egen utgivelse. Hadde det vært en 20 minutter lang episk et-eller-annet, så hadde det vært mer forståelig. Dette er bare en helt standard låt, som like gjerne kan være vrakgods fra forrige album, for alt jeg vet. En utgivelse for spesielt interesserte, med andre ord.

Stig Rune Robertsen ROBERT FINLEY Sharecropper’s Son Easy Eye Sound I en alder av 67 år skulle vokalist og pianist Robert Finley omsider knekke den kommersielle koden i hjemlandet, ved å vise fleisen, og stemmen, under fjernsynsprogrammet ”America’s Got Talent”. Dette ga angivelig såpass fornyet livstro at han trommet sammen en eksklusiv gruppe musikere, som sporenstreks annekterte Easy Eye Sound Studio i Nashville. Resultatet, veteranens tredje langspillfonogram, reduserer brorparten av samtidens bluesutøvere til myrlendt skvip. Finley tilhører den edle skolen, hvor soulinjisert blues oppføres med raspende stemmebånd, fertilt komp og utleverende tekster om urett og lidelse, med påviselige vink til foregangsstørrelser som James Brown, Otis Redding, Richie Havens og Screamin’ Jay Hawkins. Ni av albumets ti spor er pennet av Finley og produsent Auerbach, i samråd med deltakende musikere. Sørstatlige sumplandskaper er allestedsværende i årets heftigste bluesskive, som til de grader demonstrerer den Lousiannafødte sangerens kapasiteter; her nyttes hele registeret, fra fyldige skrik og falsett, til fløyelsmyk, lavfrekvent ynde. Bandet, sporadisk ekspandert

med gnistrende blåsere og korister, danner et optimalt, sonisk bakteppe, kranset av et knippe riktig barske gitarsoloer. Når liketil låtmaterialet beror godt over tverrmålet, løper alle tilhengere av fremragende oppført bluesrock sommeren blidt i møte. La særlig moll-tunge ”Souled Out Of You”, det snertne tittelkuttet og Motownheftige ”Starting To See” drønne idet solen går ned. Hvorfor det ikke tilvirkes flere slike skiver på tilsvarende nivå?

Fordi sådan talentakkumulasjon ikke vokser på trær innen bluessegmentet.

Geir Larzen

med Phil Lanzon, som også bidrar på keyboards her. Et annet høydepunkt er “Supposed To Do Now”, hvor Howard Leese har bidratt på låtskriving og gitar.

Robin McAuley selv synger fortsatt godt, stemmen er intakt og karakteristisk, til tross for at mannen passerte 68 år før han slapp sin andre soloskive, og den første siden 90-tallet.

På langt nær noe essensielt kjøp, men en solid og bra skive som garantert vil treffe mange fans av sjangeren. Du vet hva du får, og McAuley skuffer ikke.

Geir Amundsen

ROBIN McAULEY Standing On The Edge Frontiers

RPWL God Has Failed – Live & Personal Gentle Art Of Music

Den irske vokalisten Robin McAuley hadde et produktivt tiår innen rocken før han i praksis la opp i 1993, etter å ha vært Michael Schenkers partner på tre album under navnet McAuley-Schenker Group. På slutten av 2000-tallet dukket han opp i Survivor (uten å rekke å spille inn noen skive med de) og deretter med Michael Schenker igjen, hvor vi i 2018 omsider fikk høre stemmen hans på ny musikk på ”Resurrection”. Først i fjor fikk vi en ny skive med McAuley som eneste vokalist, da i det nye bandprosjektet Black Swan sammen med Reb Beach (Winger, Whitesnake), Jeff Pilson (Dokken, Foreigner) og Matt Starr (Mr.Big, Ace Frehley). Han fikk tydeligvis smaken på studiojobbing, for nå er han klar med sin første soloskive dette årtusenet, hvor han har fått hjelp av noen gamle venner på låtskrivinga.

Blant disse er Uriah Heep-keyboardist Phil Lanzon som McAuley spilte med i Grand Prix, gitarist Howard Leese som har spilt i både Heart og Bad Company, og den svenske gitaristen Tommy Denander som har jobbet med alle fra Steve Overland til Alice Cooper.

Bandet som backer McAuley her er derimot italienere fra plateselskapet Frontiers AOR-verksted med velkjente Alessando Del Vecchio i spissen på keyboards, bass og produksjon. Men vi skal først av alt gi en stor applaus til et nytt stjerneskudd på gitar, Andrea Seveso, som umiddelbart setter seg i respekt på skivas tittelspor, som minner sterkt om Dokken på sitt hvasseste, ikke minst på grunn av det særdeles George Lynchaktige gitarspillet til nevnte Seveso.

Frontiers har fått rykte på seg for å være samlebåndsfabrikanter av denne type rock, med samme lydbilde og likelydende komposisjoner, men jeg synes denne utgivelsen klarer seg helt fint – mye takket være ulike låtskrivere, og McAuley selv har vært involvert i samtlige låter, han har ikke bare blitt hanket inn for å synge på en håndfull låter som andre har skrevet og spilt inn for ham. Men det er naturlig nok melodisk hard rock eller AOR det går i, med et par kjappere rockere, som avsluttende “Running Out Of Time”.

Foretrekker du de mykere låtene, vil nok “Late December” og “Do You Remember” falle i smak, mens McAuley også byr på mer Classic Rock i form av “Wanna Take A Ride” og “Like A Ghost”, sistnevnte skrevet sammen

Tyske RPWL har lekt Pink Floyd i tjue år, og kan hittil skilte med ti studioalbum og hele sju konsertplater.

Som navnet på årets diskografiske eventualitet antyder så er dette en korona-nedstengt oppføring av kvintettens debutskive fra 2000, fremført live i studio, angivelig tiltenkt audiovisuell lansering senere i år.

Utgivelsen er adekvat lydgjengitt, og det musiseres etter forventet standard.

Intonasjonen av tredelte ”Hole In The Sky” stiller blant tyskernes bedre øyeblikk, hvor part én går ”Division Bell” i næringen med høvelig hell. De gitaristiske ”Echoes”-imitasjonene i stykkets andre ledd faller dog langt over den sømmelige streken. Jeg blir neppe fan av såpass grunnpløyende derivasjon, om de så måtte holde koken i nye tjue år, men albumet – for øvrig utstedt i dobbelt vinylformat – myntes heller ikke på andre enn komplettister og nostalgiske RPWLdisipler som tidlig i årtusenet lot seg blende av middelmådig, symfonisk rock med 80-tallspop-aksentuering.

Valg av kronisk underskattede ”Fat Old Sun” som ekstranummer må til en viss grad applauderes.

Geir Larzen ROYAL BLOOD Typhoons Warner Brighton-duoen som i 2017 spurte ”How Did We Get So Dark?”, er på stø kurs mot stjernehvelvingen.

For en sjelden gangs skyld kan man påvise kongruens mellom musikalsk kvalitet og kommersialisme. I likhet med Muse, som på sitt slitesterke fjerdefonogram, åpnet for elektronisk og sommerkåt diskotekornamentikk, manøvrerer dagens Royal Blood i et forfriskende farvann av mørk pop, skitten indierock og storslagen melodikk, med ubestridelige idealer i nevnte Muse og Queens Of The Stone Age. ”Typhoons” er definitivt mer oppstemt, raffinert, gjennomarbeidet og svermerisk enn den basale 2014-debuten. Bandet holder såpass grep om det melodiske at all verdens produksjonsstaffasje ikke formår å undergrave materialets kompositoriske sortering, uansett hvorvidt duoen krysser stier med Josh Homme, Duran Duran eller Panic At The Disco. Besnærende ”Trouble’s

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R Coming”, pop-presise ”Oblivion” og ”Limbo”, platesenit ”Million And One” og hofterullende ”Either You Want It” utmaler ”Typhoons”s diskografiske overlegenhet, selv om skiva – for øvrig passe tonalt og sonisk temperert – ikke gestalter enkeltspor på høyde med forgjengerens suverene tittelkutt.

Til gjengjeld sertifiseres mistanken om at Royal Blood snart ville bli kunstnerisk kapable å spise kirsebær med de store. ”Typhoons” er rett og slett en strålende sommerplate, om enn fort å bli mett av.

Geir Larzen SETH La Morsure Du Christ Season Of Mist For tjuetre år siden var franske Seth et av de første bandene som ga ut plate på Season Of Mist, med katalognummer SOM 010. Deres sjette plate er på en måte tilbake der de startet, nemlig med fransk tittel. Og musikken gir meg også veldig nittitalls vibber. Det er black metal slik vi husker den fra tiden, med et teppe av synth uten å være orkestralt. Episk derimot, det vil jeg kalle det, selv om basisen altså er tradisjonell black metal, og langt unna såpass avantgarde som mange av sine landsmenn. Jeg husker bandets karriere som litt anonym, og selv om de kanskje ikke tilfører sjangeren noe nytt låter det likevel relevant. Jeg synes plata er rimelig jevn, men vil trekke frem “Sacrifice De Sang”, en melankolsk rocker, som kanskje kan minne om nyere Behemoth, som etter hvert går over i full blast. Siste spor “Le Triomphe De Lucifer” er en kjapp låt som har den deilige stemningen fra nittitallet. Tidsriktig og friskt, men samtidig nostalgisk blir min dom.

Ronny Østli SHEVILS Miracle Of The Sun Shevils Den eksplosive hardcore-kvartetten Shevils er for tiden aktuell med sin fjerde fullengder.

Med “Miracle Of The Sun” byr bandet på intens, fokusert og riffsterk rock som utover å være velspilt holder en utmerket produksjon. “Miracle Of The Sun” står slik stødig i konteksten av sine kritikerroste forgjengere “Lost In Tartarus” (2013) og “The White Sea” (2015). Selv om Shevils’ utgangspunkt er riff av den kompromissløse og fiffige sorten, ligger mye av magien i avleveringen, herunder produksjonen.

Shevils spiller med livet som innsats og vet godt hvordan uttrykket skal formidles. Kjenner du for slitesterk hardcore kan du kjøpe “Miracle Of The Sun” og se frem mot en serie med konserter i tiden som kommer.

Bjørn David Dolmen

norwayrock.net

SKIVER SIDEREAN Lost On Void’s Horizon Edged Circle Stygg spacet death metal fra Slovenia er hva vi får servert på denne debuten, utgitt av Fusa-selskapet Edged Circle. Og tidligere utgivelser på selskapet fra Reptilian og Sepulcher kan være fine referanser: Tenk også et snillere og lettere tilgjengelig Ulcerate eller kanskje Bölzer og bland det med litt Voivod, så nærmer vi oss. Det er mye melodisk spilling, og ikke rent riffbasert, dette. Stygg og massiv death metal, javisst, men samtidig mer tilgjengelig enn referansene jeg oppgir.

Seks låter på førti minutter vitner om lange låter, med det ni minutter lange tittelkuttet , og “Coalescing Into The Expance” som favoritter. Alt i alt en jevn og spennende debut fra Ljubliana-kvintetten.

Ronny Østli

plate, thrash metal stil. Det låter kjent, men ikke kjedelig. Musikken framstår som ganske forutsigbar og lite original.

Miksen er tam og gammeldags, muligens gjort med overlegg?

Ingar Høgstedt SUNBOMB Evil And Divine Frontiers Sunbomb er det nye prosjektet til Tracii Guns, gitaristen som nok for de fleste er kjent fra L.A. Guns og at han var med å starte Guns N’ Roses tilbake i 1985,

før han kort tid etterpå returnerte til L.A. Guns. Nå har han altså slått seg sammen med vokalist Michael Sweet – kjent fra Stryper. Dette prosjektet ble røpet allerede i 2019 og senere da han var gjest på radioprogrammet til Eddie Trunk. Mesteparten av albumet var skrevet før Michael Sweet ble hektet på prosjektet, men stemmen hans er uten tvil noe av det som løfter albumet. Prosjektet er beskrevet som inspirert av 70-talls rock og band som Black Sabbath, Led Zeppelin og Judas Priest blir nevnt. I tillegg så får Tracii Guns utløp for sin forkjærlighet for Doom Metal intet mindre. Over til selve musikken så starter albumet med en av de heftigste låtene på albumet og en av singlene som de har

SILVER LAKE BY ESA HOLOPAINEN Silver Lake By Esa Holopainen Nuclear Blast Amorphis-nestor Holopainen drar kollegiale veksler på sin første soloutgivelse, som skilter med vokalbidrag fra Jonas Renkse (Katatonia), Einar Solberg (Leprous) og Anneke Van Giersbergen. Stilistisk er materialet ventelig mykere enn moderbandets, dog kledt i noenlunde samme tonedrakt. Det var lenge grunn til å anknytte prosjektet visse forventninger, men ”Silver Lake” pennes for instruktiv i melodikk og akkordprogresjoner til å vekke begeistring, trass i gjennomgående fin atmosfære og sterke vokalprestasjoner.

De to Renkse-frontede låtene fremstår mest interessante, især høydepunktet ”Apprentice”, som holder folkloristisk nerve og akustisk Bathoryintertekstualitet, paret med Katatonias resignerte tristesse, supplert nydelig dur-bevegelse i gitarfiguren og isende mellotron.

Geir Larzen SPACE CHASER Give Us Life Metal Blade Bay Area i San Francisco har gitt oss så mye å riste hodene til. De største navnene er har muligens gått i litt andre retninger med tiden, men det er trivelig å se at lyden, stilen og energien inspirerer til nye utgivelser. Space Chaser er definitivt inspirert av nevnte områdes bidrag til metal verden. Space Chaser minner mest om band som ikke nådde de største høydene rent kommersielt, band som Forbidden, Vio-lence, Dark Angel og Evil Dead. Ikke alle fra Bay Area, men del av samme bevegelse.

Det går fort, det er teknisk og det palm mutes over en lav sko. Vokalen minner tidvis om Russ Anderson og tidvis om Bobby Blitz. En skikkelig throwback

TERRA ODIUM Ne Plus Ultra Frontiers Dette er vel det nærmeste vi kommer et nytt album fra sørlendingene i Manitou. Og kanskje Spiral Architect for den saks skyld.

Grunnlaget for bandet er musikk vokalist Øyvind Hægeland og gitarist Ole “Bollie” Fredriksen skrev tiltenkt Manitou, Slik skulle det ikke bli, og Øyvind, som også frontet Spiral Architect, fikk med seg trommis derfra, Asgeir Mickelson, Testaments bassist Steve DiGiorgio og tangentist Jon Phipps og dannet Terra Odium. Dette stjernegalleriet er ikke bare utmerkede musikere, de evner å skape gode låter.

Inspirasjonen ligger i de amerikanske progressive power metal bandene fra tampen av 80-tallet hvor det var gode låter, i spedd heftige, men melodiske gitarsoler og med et og annet krumspring som får deg tilbake til musikken når tankene begynner å fly andre steder; Hva skjedde nå? “The Clouded Morning” og “Crawling” er begge sluppet som singler og er gode eksempler på det jeg beskriver. Likevel, og det er kanskje sjeldent, så liker jeg platas roligste spor best, “It Was Not Death”. Her tenker jeg Psychotic Waltz. Låta er helt nydelig og Øyvind synger virkelig med sjel her. Plystring får vi også. Og partiet etter det, herregud, så episk. Jeg får faktisk gåsehud gang etter gang. Liker du progressiv metal kan dette fort risikere å bli din favoritt i år.

Ronny Østli

NRM 3-2021 69

AN M ELDE L SE R

SKIVER laget video til og gitt ut på forhånd.

Den starter med litt oppbyggende gitarspill før Michael Sweet gir ut et hyl i beste Rob Halford-klasse og låten tar av. Her viser både Michael Sweet og Tracii Guns at de mener alvor og låten funker ganske bra. Jeg må med en gang bare si at jeg sliter litt med produksjonen og vokalen ble lagt på helt til slutt og i forskjellige studioer og jeg føler at man kan merke det. Så kommer en låt som jeg må si føles som en kopi av låten “Black Sabbath” med selvfølgelig Black Sabbath. Den er støpt i samme form, men når ikke opp til samme nivå som originalen. Låten er kul den uten å imponere stort. Så får vi neste låt som er gitt ut på forhånd og laget video til, nemlig “Better End” og igjen får vi et skikkelig Halford-hyl fra Michael Sweet. Det er mange tråder til både nevnte Black Sabbath, Judas Priest og Led Zeppelin her, og jeg føler at jeg har hørt dette før. Gitarspillet er dritkult og bra som bare rakkern, vokalen er bra og det hele høres tøft ut, men jeg sliter litt med at ting likner litt for ofte på låter jeg har hørt før med andre band. Låten “Born To Win” er i starten skremmende lik “Good Times Bad Times” av Led Zeppelin, selv om låten funker den altså. Hør så skjønner du hva jeg mener. For meg blir albumet beste låt balladen “Been Said and Done”, selv om den også føles som noe som kanskje burde ha blitt gitt ut på 90-tallet og gjerne av et eller annet band fra Seattle… Den glir godt og er faktisk ganske så bra.

Her tar de tempoet helt ned og jeg er nesten fristet til å dra fram lighteren.

Stemmen til Michael Sweet kommer virkelig til sin rett på denne låten, der den på enkelte av de andre mer rocka sporene kan til tider bli litt “over the top”.

For å oppsummere så sitter jeg igjen med en følelse av at mye av materialet på albumet har jeg liksom hørt før av andre band, men med det så må jeg også si at dette overhodet ikke er et dårlig album. Gitarspillet er knalltøft, og vokalen er av ypperste klasse. Det er blytunge riff og musikken høres bra ut, selv om jeg synes albumet er litt svakt produsert. Jeg tror ikke dette blir en klassiker eller et album som folk vil gå tilbake til om noen år, men det funker greit her og nå.

Glenn Knudsen TAAKE Avvik Dark Essence Records En har etter hvert blitt vant til at Hoest og Taake tar det tradisjonelle sortmetalliske ut i nye lydbilder og uvanlige instrumenteriske uttrykk, og med tittelen “Avvik” er det vel på sin plass å forvente det uventede. Dette er en samling av låter kun tidligere utgitt på tre forskjellige splitt-EPer, bare her i full remiks og –mastring og altså ikke nytt materiale som sådan, men forskjellene er såpass at komplettister så klart må ha også denne, det er bl.a. lagt på gjestespill på sax av legendariske Sighs Dr. Mikannibal på Sisters of Mercy-coveren ”Heartland”.

Det eneste ’nye’ sporet er en helakustisk versjon av ”Nattestid Ser Porten Vid 1”, komplett med både banjo og mandolin

70 NRM 3-2021

– artig liten sak, skjønt det er litt snodig å gripe seg sjøl i å lure på om det er Taake eller Helbillies som står i spilleren... Ellers inneholder disken fem spor i mer tradisjonell Taake-stil, dog overraskende nok med tidvis noe ’snillere’ og nesten radioorienterte akkordprogresjoner innimellom det veletablerte, kalde old schooluttrykket. De beste sporene rammer inn skiva som åpning og avslutning, og totalt sett blir vel denne mest som et småsøtt lite hvileskjær å regne i Taakekatalogen, så mye ’rart’ den legger på bordet – men samtidig viser den styrke gjennom at også denne står ganske så brukbart også på egne bein, tross sine lånte benklær.

Wilfred Fruke TOBB Overrated Kurder King Records TOBB, eller The Original Bullshit Band, som de opprinnelig het, består av noen av landets mest brukte sessionmusikere, og det sier seg selv at forventningene er høye når vi låner øre til den nyeste utgivelsen deres, “Overrated”. Med bakgrunn som liveband som nærmest bodde på Smuget i Oslo, er dette voksne musikere med årevis av erfaring i beltet. Navn som Javed Kurd, Trond Nagell Dahl, Erik Smith og Frode Vassel, gjør at forventningene er forholdsvis høye, og det innfris fra første låt; “Lighthouse”, ei pianobasert låt i beste AOR-stil. Refrenget er catchy, og kompet, bestående av trommeslager Erik Smith og bassist Lars Endrerud legger en groove som setter seg i ryggmargen. Andrelåta, “Sexually Overrated” trekker tempoet opp noen hakk, med lekne synkoper og snertent tangentspill fra Nagell Dahl. Den som har brukt fredagskveldene på NRKs gullrekke, vil nok dra kjensel på “Yesterday´s News”, der vignetten fra Nytt På Nytt er hovedtema. Tittelen er vel neppe tilfeldig. Er dette lov da, spør kanskje du. Det er det, for vignetten er signert gitarist Javed Kurd. Han har stått bak et godt knippe av NRKs vignetter opp igjennom årene, og her har en av de endt opp som ferdig låt. Plata har to coverlåter; “Saviour”, skrevet av Hilde Heltberg og Kari Iveland, og “Running Scared”, signert Nik Kershaw, fra hans “Radio Musicola” fra 1986. Førstnevnte er en nydelig ballade med et vers som faktisk kunne passet inn på Kershaws “15 Minutes” fra 1998, og er etter alt jeg kunne finne ut av på nett, ikke utgitt før. Jeg måtte konferere med bandet også, og fikk bekreftet mine mistanker. “5 Cups Of Coffee” inviterer virkelig til en god kopp espresso en søndag morgen med sin sløye shuffle-feel. Refrenget legger seg rett på feelgood-kontoen, spesielt med tanke på det nydelig arrangerte og utførte korpartiet. Balladen “I´m Sorry” sender meg tilbake til Tower Of Power anno 1991, og låta “Someone New”. Nydelig nedpå, og ei melodilinje som kler stemmen til Vassel nydelig.

Låtene er gjennomgående bra, og flere melodilinjer setter seg godt i hjernebarken etter få gjennomlyttinger.

Musikaliteten er naturlig nok noe av

det beste vi kan få her til lands, og det er en fryd å høre musikere på dette nivået. Vokalist Vassel synger godt, men han er, etter min smak, litt for langt bak i lydbildet, og jeg skulle gjerne hørt ham trøkke til litt mer innimellom, men han synger aldeles framifrå. Blåsearrangementene kler produksjonen glimrende. For den som nyter musikk i nabolaget til Chicago, Toto, Michael McDonald og den amerikanske west coast-stilen, bør TOBB virkelig få en plass i spillelista di. Og bare så det er sagt; får du muligheten til å oppleve de live – dra!

Du kommer ikke til å angre!

Jan Egil Øverkil TOMMY’S ROCKTRIP Beat Up By Rock n´Roll Frontiers Trommisen Tommy Clufetos er en aktiv herremann. Etter å ha voktet trommetronen for både Ozzy og Black Sabbath i en årrekke, har han tatt fatt på oppgaven som groovemeister for The Dead Daisies, etter at Deen Castronovo takket for seg. I tillegg har han tatt steget fram i frontlinja med skiva “Beat Up By Rock N´ Roll” med bandet Tommy´s Rocktrip. Både bandnavn og platetittel fremstår som treffende nok, når tog- grooven tøffer inn allerede på første stasjon. “Heavy Load” varsler oss om at dette blir ei plate med skitten, breibeint rock n´ roll. En vegg av gitarer treffer deg rett i plexus´en, til tross for at plata er spilt inn live i studio, nærmest uten overdubs. Det er 70-tallsrock med innslag av glam rock hele veien, og det er umulig ikke å få fot av grooven til denne karen. Det er Bonham, det er Lee, det er Moon, det er Ward, det er Rudd, og det er svært!

“You Got The Cash I Got The Flash” skyver også godt ifra, men selv om dette er verket til en trommis, tar trommene aldri overhånd. Clufetos er kjent for ikke å holde igjen live, men her leverer han akkurat passe.

Og takk for det! Hank Schneekluth (si det fem ganger fort uten å trekke pusten) og Nao Nakashima leverer støtt på gitarene, mens Eliot Lorengo plekterbasser med overbevisning.

Vokalen presenteres av Eric Dover, med tre låter med Clufetos sjøl bak mikrofonen, og han har igenting å skjemmes over der heller. Mye av vokalen er faktisk råopptak han la som guidelines for Dover, så ærligheten er det ingenting å utsette på. “Beat Up By Rock N´ Roll” er ei skive som passer for deg som liker å få renset ørene av lyd. Det er bare å skru opp og sette seg ned, gjerne med en kald øl eller ei flaske bourbon. Ikke behøver du å vaske deg først heller.

Jan Egil Øverkil TROND ANDREASSEN & VALENTOURETTES Alt På En Gang Kong Tiki

i Trondheim. Vokalist og låtskriver Andreassen lot til å være klar for en ny runde med et av landets ypperste rockeband. Fersk besetning var etablert, singel innspilt og digitalpublisert, og alle gledet seg til et nytt Ricochets-album. I stedet penner Andreassen soloplate – oppfølgeren til kurante, men lite tidsrobuste ”Ingenting Hele Tiden” fra 2016, oppført sammen med Petter Baarli, Petter Pogo, Runar Johannesen, Lars Lundevall og Ricochets-organist Svend Poppe, samt tekstforfatter Christian Bloom. Første smakebit fra prosjektet, singelen ”La Meg Være”, innesto et fortettet, snerrende og melodisikkert skrell, omtrent på par med Ricochets. Imidlertid er ”Alt På En Gang” både mer variert – og variabel – enn først antatt, hvor Andreassens intertekstuelle gjeld til Joachim ”Jokke” Nielsen understøttes.

Materialet oppføres med hjerte utenpå skjorta, dog sporadisk i temmelig lurvet samspill. 1950-tallsmorsomme ”Alt Jeg Trenger”, snertne ”Venteværelse”, nevnte brusende garasjerocker ”La Meg Være”, begeistrende ”En Gang Må Være Den Siste”, samt et tittelkutt som potensielt kunne vært meislet til et Ricochets-stykke, fungerer klart best, i kombinasjon av melodiøsitet og energisk musisering.

Popoverraskelsen ”Jeg Er Fri” gjør seg heller ikke bort. ”Alt På En Gang” stiller frodigere enn forgjengeren, og tåler flere avspillinger.

Geir Larzen UPPER LIP Deep Within Pride & Joy Music Allmennheten skal prise seg lykkelig over å være forskånet fra kunnskap om hvor store mengder talentløs tungrock som fremdeles ikke bare skrives og innspilles, men sågar cd-fabrikkeres og distribueres. Den vesle republikken Malta må med skam vedkjenne seg nasjonens klumsete sønner i magesjaukvintetten Upper Lip, som herved tar mål av seg å overta stafettpinnen etter både AC/DC og Guns’n Roses, basert på pinlige etterapningsbestrebelser hvor frugale gitarriff ligger i uavbrutt konkurranse med toskete melodilinjer, uttrykt av kloakkledning i front av mikrofonen, om å gjøre seg til størst mulig idiot.

Bandet viser seg inkapable å få selv de mest elementære rockestrukturer til å svinge, og burde ikke bevilges fri ferdsel utenfor kjellerdøra. Det er i møte med lort som Upper Lip – for øvrig bare ett av svimlende mange udugelige tungrockband anno 2021 – at man påminnes hvor kunstferdig og elevert rock’n roll kan gjøres.

Legg turen til Malta i sommerferien, bli Upper Lips manager og arranger dem turné til og fra prinsen av SaudiArabias palasser. Hils fra meg.

Geir Larzen

Én måned før Norge stengte ned i 2020 bivånet undertegnede en forrykende Ricochets-konser t

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER URNE Serpent & Spirit Candlelight Trioen Urne leverer med sin debut en sjangermiks i Kvelertaksk stil, det slåes inn mellom doom, sludge, thrash og progressive elementer. De aller fleste låtene inneholder minst et riff, melodi eller snedig overgang som er blåkopi av noe Mastodon har gjort før, kremt kremt. Nettop likhetene med Mastodon blir påtagelige jo mer en hører på Urne. Det mest interessante på plata er hvordan selv de hardeste delene av albumet og de mykere, flyter sammen. Det er godt håndverk dette her. Det ingen låter som hopper ut og krever plass på hverdagens digitale spillelister. Helheten er likevel bunnsolid, spennende og føles god i rockefoten.

Ingar Høgstedt VENUS FLYCATCHERS Scarred Voices Of Wonder

YNGWIE MALMSTEEN Parabellum Music Theories Recordings Nøyaktig hva det er som har skjedd med Yngwie Malmsteen strides de interesserte.

Enige er man imidlertid uansett om at fyrens “tid er forbi”, og at alt han nå utgir som fonogram er under pari. “Parabellum” er i struktur, tekstur og avlevering nokså lik 2016s “World On Fire” – låtene er oppskriftsmessig

norwayrock.net

(nyere) Malmsteen, samspillet er løst og stundom direkte dårlig, og produksjonen er ullen og ubalansert. Heldigvis er gitarspillet fortsatt glimrende, iallfall teknisk sett; det medfører at “Parabellum” i det minste har noe spesielt bra ved seg når alt annet lider. At ingen når inn til Yngwie Malmsteen er åpenbart. Mye tyder også på at han selv tror det han gjør er av ypperste sort. Det er forferdelig å måtte se mannen som i sin tid gav oss “Marching Out”, “Trilogy” og “Odyssey” utgi album med demokvalitet i 2021.

Bjørn David Dolmen

Dyktighet og erfaring borger ofte for gode sluttprodukter, og det er så visst ganske snertne saker det her bys på. Ganske så tung og mollorientert poprock, med godt trykk på det siste, samtidig som iørefallenhet og radioappell stadig ligger og lurer i bånn. Jeg griper meg tidvis i å rette tankene mot et rockprega No Doubt, kanskje mest grunnet Kristin Evjenths rike og sjelfulle stemme, og hun utviser et stort spekter med full kontroll i alle fasetter. Bandet sitter tett som ei froskerompe, og dette er så dyktige folk at de kan fremme låtenes beste uten å måtte vise fram navlen sin i tide og utide, samtidig som det ikke levnes noen tvil om de enkeltes nivåer.

Jeg falt ikke helt for åpningskuttet ”Dear Me”, som framstår litt både tonalt ’selvfølgelig’ og litt rytmisk anmasende, men bakenfor denne åpner det seg en flott rekke av gode og gjennomførte låter med luft, substans og fin både variasjon og dynamikk, uten at det egentlig er noen som stikker seg voldsomt fram – med unntak av den rykende rocker’n ”Dirty Work”, som toppes med gjestevokal fra selveste Bjørn Müller. Joda, høyst trivelige saker fra Venus Flycatchers, uten at musikkhistoria på noen måte omskrives – og det var nok heller strengt tatt aldri meninga.

Wilfred Fruke

meg solide saker. Basisen er god gammel black metal, med noen hint av thrash. Det låter massivt, men ikke moderne. Like fullt snakker vi heller ikke nekro. Neida, dette trøkker, er mørkt og hardt. At medlemmer har vært innom Carpathian, Beastcraft og Endezzma synes jeg gir en god pekepinn på landskapet. Første låt “Bloodbound Militia” starter med fet gitarlead og er en god black/thrasher.

Neste spor “Stillborn Messiah” er mer tradisjonell black metal. Det går unna, men har også et herlig tungt groove. At gitarsoloen er melodisk er også temmelig forfriskende i denne sjangeren og dette lydbildet. Låta “Vulture Lord” er jo nærmest heavy metal. Ikke ulikt Nocturnal Breed egentlig. Jeg liker også godt “Diabolical Intervention”, her snakker vi kjapp rett i trynet black metal. Nå skjønner dere sikkert på karakteren at jeg anbefaler plata på det varmest, og trenger vel ikke gå gjennom alle sporene. Kudos for gode gitarleads. Sånt er friskt og hyggelig i denne sjangeren.

Ronny Østli WITCH CROSS Angel Of Death High Roller Danskenes debut “Fit For Fight” fra 1984 var en ganske så trivelig tidsriktig skive. Langt unna eliten, men likevel spekket med sjarm og gode låter. I 2013 kom oppfølgeren “Axe To Grind” som også var ålreit, uten at den havnet på lista over årets album til så altfor mange. Når vi i år for bandets tredje plate er situasjonen den samme. Det er en del ålreit og skiva havner midt på treet. Etter introen får vi tittelkuttet som viser at bandet fortsatt holder seg innenfor stilen riffbasert heavy metal.

Låta er en grei start og går over i en av mine favoritter “Marauders”, som er hakket tyngre og melankolsk. “Phoenix Fire” er mer uptempo og en annen favoritt. Riffingen på “The Chosen One” får meg til å tenke på Ozzy rundt “The Ultimate Sin”. Ved siden av dette velfungerende mateieralet får vi dessverre en del sidrumpa låter. Mye som rett og slett er utgått på dato.

Enkelte låter høres ut som B-låter fra 80-tallet. Da er ikke de nødvendigvis friskere i 2021.

Ronny Østli

VULTURE LORD Desecartion Rite Odium Atten år har det gått siden Hønefossbandet ga ut sitt eneste album, “Profane Prayer”. Nå er det nok ikke sånn at de har jobbet daglig i alle årene for å finpusse materialet godt nok til at det kan utgis. Men det kan kanskje høres sånn ut, for dette er jammen

NRM 3-2021

71

RETRO

WINDIR The Sognametal Legacy Season Of Mist Tjue år etter at Windir ekspanderte til sekstett utstedes omsider Terje ”Valfar” Bakkens samlete musikalske fonogramarv i vinylformat. Bandets fire album er slått til doble LP-er, med utbrettsomslag, vedheftende trykkinnlegg og posters. Titlene som føres av plateforhandlere foreligger i til dels gresselige fargevarianter, mens de sorte platestøpningene forbeholdes samleboksen ”The Sognametal Legacy” – et mektig skue, armert i tungt tremateriale med sirlig gravering, og trykt i 1184 nummererte eksemplarer.

Med andre ord, en kuriositet som vil gå for ublu auksjonspriser i all overskuelig fremtid.

Terje Bakkens musikalske vesen var ankret i norske salme- og folketonetradisjoner, samt den nasjonale svartmetallrevolusjonen på 1990-tallet. Han var videre oppflasket som trekkspiller, og utviste etterhånden nysgjerrighet for synthesizerens lydmalende muligheter.

Dessverre var sogndølen litt for ung til å lansere plater simultant med forgreningens foregangsfigurer, men ett av Windirs album er selvskreven på en finselektert indeks over uunnværlige svartmetall-skiver for enhver som allerede kjenner ”Under A Funeral Moon”, ”Det Som Engang Var”, ”Pure Holocaust”, ”De Mysteriis Dom Sathanas” og ”In The Nightside Eclipse”. ”Sogneriket”-demoen av 1994 sikret platekontrakt med Jon ”Metalion” Kristiansens Head Not Found-etikett, og Windirs debut, ”Sóknardalr”, innesto en hyggelig overraskelse i mars 1997, hvor Bakken håndterte samtlige instrumenter foruten slagverk. ”Sognariket Sine Krigarar” spisser bandets initierende idiom av melodiøs, folkemusikalsk og passe putrid sortmetall, med kaskader av naiv lidenskap, særdrag og tonalvokal salmepassasje. Andre løfterike tilslag fra ”Sóknardalr” teller orgelsyntetiske ”Det Som Var Haukareid”, morsomme ”Sognariket Si Herskarinne” og ”Likbør”. To år

72 NRM 3-2021

AN M ELD E L S E R

senere blir imidlertid debutplatas forjettende kvaliteter forløst i bandets absolutte mesterverk, ”Arntor”, innspilt hos Eirik ”Pytten” Hundvin i Grieghallen studio. En tre minutters sørgeprosesjon i ”Byrjing”, lagvis bygget av synthesizere og trekkspill, forkynner med tydelighet Bakkens musikalske vekst og seriøse ærend. Påfølgende ”Arntor, Ein Windir” sogner til tidenes ypperste råtassamalgamer av nordisk folklore og ekstremmetall. ”Kong Hydnes Haug” stiller kontrasterende vakker, mens ”Saknet” utgjør et ti minutters sortmetallisk tåreperseattakk uten sidestykke, fullbefaren med iskalde synthesizere, funkbasspuls og kirkeorgel. Det finnes ikke andre plater som ligner ”Arntor”. Ekstra gledelig er det å melde at stoffet tåler tidens tæring. Kun fjollete ”Kampen” kan neglisjeres, resten er førsteklasses stoff.

De to neste Windir-platene forrettes som fulltallig band, på godt og vondt.

Selve utøvelsen profesjonaliseres, men det hersker ikke tvil om at bandet samtidig mistet mye eiendommelighet i 2001. Windir ble, kort og godt, litt mer som alle andre vikingmytologiske ensembler. Det er ikke dermed sagt at ”1184”, trolig sogndalingenes mest populære utgivelse, markerer en vidtgående svekkelse, men kompositorisk og teknisk hefter skiva for forflatning og internasjonal normassimilering.

Memorable unntak i så måte favner ”Todeswalzer” og finaledrønnet ”Journey To The End”, hvis drastiske synthpop-kantring står til tjue i stil. Summert er likevel ”Likferd” anno 2003 et bedre og mørkere album, anført av vakre ”Martyrium”, ”Blodssvik”, vigorøse ”Fagning”, samt utløpet av ”Ætti Mørkna”. All honnør til Vreid og den sogndølske fane, men for musikkblikkets og melodiøsitetens del savnes Terje Bakken, som omkom under uavklarte omstendigheter i januar 2004. Da tidligere kollega Martin Kvam og undertegnede i 2004 kåret tidenes 20 beste svartmetallplater figurerte ”Arntor” på lista. Det står jeg ved.

Geir Larzen

ARABS IN ASPIC Progeria Far Out in Aradabia Strange Frame of Mind Karisma Records Med sine seneste tre-fire utgivelser har Arabs in Aspic vokst seg sterkere og sterkere i mine ører, og de framstår i dag som en av mine store favoritter på den nasjonale retroprogscena.

Jeg har dog aldri dykka ned i deres tidligste skiver, men takket være disse reutgivelsene kan man nå få høre hvor det hele starta, også med disse skivene som meg bekjent ikke finnes tilgjengelig digitalt. Plateeventyret starter i ’03 med EPen ”Progeria”, der bandet presenterte seg med fire fine spor i et veldig så svevende og psykedelisk dronestonerlandskap med sterke Sabb4-vibber, samt noe av den samme typen sakteoppbygging som Pink Floyd brukte med stort hell rundt ”Meddle”-tida. En absolutt fin start, men mest som en blyantskisse projisert opp mot bandets nyere virke.

Ett år tok det så før første fullengder forelå, og bandet har tydelig modnet noe og dratt seg noen hakk lenger inn i spacerock-landskapet – de kan vanskelig juge seg fra påvirkning fra såvel Hawkwind som Motorpsycho, og især den atten minutter lange avsluttende livedronen ”Butterpriest Jam” bærer tydelig vitnesbyrd derom.

Bandet er sikrere, både på hvor de vil, i hvilken form og på hverandre,selv om lerretet forløpig bare har det ene hjørnet ferdig bleket. Mye kan skje på seks år, og neste fullengder ligger i grunnen lineært videre i bandets utvikling, med sterkere progressive byggesteiner og mer fokus på groove og dynamikk enn de tidligere influenselementene – de er rett og slett i ferd med å ’finne seg sjæl’ i den formen de seinere har reindyrka, og dette er kanskje den første av skivene som er tvers igjennom god. For å fullføre ’trenden’ i det komparative, så er det vel fair å linke uttrykket deres her med band som Atomic Rooster og Bigelf, og da begynner det i grunnen virkelig å lukte (kremt) fugl. For meg har dette som sagt vært første møte med bandets tidligste utgivelser, og det har vært svært interessant å høre nøyaktig hvor et av mine nyere norske favorittorkestre kommer fra, selv om det kanskje ikke er akkurat disse jeg vil plukke fram når sulten etter buljonggelé melder seg. Disse reutgivelsene byr ikke på noe ekstra ift. originalutgivelsene, men bare at de nå er tilgjengelige er for så vidt bonus nok i seg sjøl.

Wilfred Fruke PINK FLOYD Live At Knebworth 1990 Parlophone I tråd med en demrende erkjennelse av at Pink Floyd har satt karrierepunktum, saumfares hvelvete etterlatenskaper med lykt og lupe.

Bandets hovedattraksjonskonsert under Knebworth-festivalen i 1990 foreligger allerede som blu-ray-disk i bokssettet ”The Later Years”, men utstedes herved som selvstendig fonogram, til glede for komplettister.

1980-tallet var ikke Pink Floyds dekade, og ”A Momentary Lapse Of Reason” er studioalbumet som tildeles minst spilletid i undertegnedes bopel.

Gitt at det David Gilmoure-styrte mannskapet ble et veloljet maskineri, som sjelden alternerte settlistene, men snarere lå under for skinnslipsestetiserte saksofonsoloer, er det få variasjoner å finne mellom herværende fremførelser versus opptakene som fant veien til livealbumet ”Delicate Sound Of Thunder”. Eier du 2019-tapningen av sistnevnte kjenner du også 80-tallets oppførelse av ”A Great Gig In The Sky”. ”Knebworth 1990” rommer kun ”Sorrow” fra 1987-skiva; resten fylles med relativt glatte oppførelser av klassikerne ”Shine On You Crazy Diamond”, ”Wish You Were Here”, ”Money”, samt høydepunktene ”Comfortably Numb” og ”Run Like Hell”. Sistnevnte tospann klinger sprekere enn de gjør på ”Delicate Sound Of Thunder”, men jeg er likevel urokkelig i mitt syn på at Gilmoures ypperste gitarsolo kontra ”Comfortably Numb” foreligger på Gdask-konserten anno 2006.

Geir Larzen TONY DROZDJEK’S WITCHCRAFT Egos Never Die Cult Metal Records Witchcraft er et band fra Kristiansand som eksisterte i perioden 1982 til 1985. Bandet spilte en del live og det ligger noen ganske tøffe videoer på nett. Vokalist i store deler av perioden var Heidi Arnesen, og for enkelhetens skyld er det lett å tenke Iron Maiden med en kvinnelig Paul Dianno. To låter ble spilt inn med denne besetningen, uten at de finnes her. I 1987 tok gitarist Tony Drozdjek med seg Geir Bøe fra den klassiske besetningen, vokalist Per Holter-Andersen og keyboardist Bjørn Ole Rasch og spilte inn demoen «Egos Never Die». Det er denne som er hovedfokus på plata, og også den beste delen. Musikalsk tenker jeg svensk ala Malmsteen og tidlig Europe blandet med klassisk 70-talls tungrock. Låtene er gode, og produksjonen er langt over pari hva 80-talls demoer angår. De seks siste låtene er nyere innspillinger av låter fra bandets tidlige karriere. Heidi er ikke med på disse, og vokalen gjøres av flere vokalister. Dette materialet er også tøft, men har kanskje ikke samme røde tråden og kvaliteten som «Egos Never Die». Coveret inneholder bandets historikk, og de har kjørt to gjenforeningskonserter i 2003 og 2013. Dette er et spennende dokument på hva som rørte seg på Sørlandet på midten av 80-tallet.

Ronny Østli

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 3-2021

73