Norway Rock Magazine #110 3-2022

NORWAY ROCK MAGAZINE #110

Mannefall i egne rekker P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Alex Maines, Bård Nordvik, Sven Olav Skulbørstad, Linda Cecylia Taanevig, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker

Vi har nesten begynt å venne oss til at stadig flere av våre helter innen rocken faller fra én etter én. Det er ikke lenger noe sjokk når stadig flere av dem bikker både 70 og 75. Men for oss musikkskribenter var det et sjokk da vi mistet en av våre egne, en kar mange av oss har kjent i flere tiår, som knapt var kommet i 50-årene, og som i tillegg var både fysisk aktiv og avholdsmann. I mai døde Jan Dahle brått av akutt hjertesvikt.

Det kan kanskje synes merkelig fra utsiden at vi i Norway Rock Magazine bruker tid på å hylle en kar som skrev for et annet musikkblad, Scream Magazine, i tillegg til sin egen blogg Rock and Roll Dreams, men vi var aldri konkurrenter, vi var heller kolleger. Vi følte aldri at dere lesere enten kjøper Scream eller Norway Rock Magazine, vi tenkte aldri på at dere bare leser enten vår eller deres konsertanmeldelse. De fleste av oss kjenner hverandre etter å ha møttes på akkurat de samme konsertene i mange, mange år.

Jeg ble kjent med Jan i køen utenfor Marquee Club i London på vei inn på en Skid Row-konsert for over tretti år siden, og hadde forlengst registrert det svære røde håret på konserter jeg hadde vært på tidligere. Siden har det blitt hundrevis av andre konserter, og det var fast vane å slå av en prat med Jan før og etter konsertene - for han satt alltid på fasiten om hvor bra eller dårlig det hadde vært. Han kunne ikke bare fortelle deg at du tok feil, men også hvorfor du tok feil. De siste ti årene ble det også vane å ta en kjapp jevnføring av hverandres konsertanmeldelser før vi publiserte dem på nett, og det var ytterst sjelden at vi ikke var på linje med hverandre. Og fyren var høyt respektert i bransjen, også blant artistene, selv om han kunne være både knallhard og kritisk - i begravelsen var det blomsterkranser og siste hilsener fra både Seigmen, fra TNT og fra Circus Maximus.

Så jo, den siste måneden har det vært underlig å gå på konsert uten å se et rødt hår og skjegg stå og observere og absorbere musikken, og ikke bli fortalt den objektive sannheten etterpå om hva vi akkurat hadde sett og hørt.

Hvil i fred, Jan, du er allerede savnet.

Geir Amundsen

FORSIDE Journey - Image: Robert Knight ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 1 år – 6 utgaver: Euro 19 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra august 2022

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

06 06 Def Leppard 11 Triumph 14 Shinedown 17 brenn.

14

20 Seventh Wonder 22 Ghost 26 Jorn 30 Judas Priest 33 The Lickerish Quartet

22

36 Journey 40 Petter Pogo 44 Whitesnake 48 Kreator 53 Isak Danielson 56 Bolverk

36

44

58 Blomst 60 Porcupine Tree 62 Invocator 64 Live - Opeth at Tons of Rock 65 Skiver

48 60

76 Retro

går for en ny 6

NRM 3-2022

norwayrock.net

runde hysteri norwayrock.net

NRM 3-2022

7

Def Leppard er utvilsomt et av verdens største band, med storselgere som «Pyromania», «Hysteria» og «Adrenalize» i katalogen. De var banebrytende innen produksjon sammen med Robert «Mutt» Lange, og har reist verden rundt for fulle scener flere ganger. Etter noen rolige år på 90-tallet, tok det seg opp igjen et stykke ut på 2000-tallet. Nå er bandet klare med sin tolvte fullengder, og i den forbindelse fikk vi en prat med gitarist Phil Collen på Zoom.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ANTON CORBIJN LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Gratulerer med ny skive, og turné, Phil. Det var på tide.

- Ja, det kan man trygt si. Vi er på vei til å dra ut på turné nå, noe som faktisk føles litt rart. Vi hadde vår første gig på nærmere tre år for et par uker siden, som gikk strålende, men det var kjemperart å stå på scenen igjen, det kan jeg si deg.

- Hvordan var det å se fansen igjen?

- Det var ganske merkelig det også, faktisk. Da vi entret scenen føltes det rart, men etter en liten stund føltes det like normalt som det gjorde tidligere. Vi hadde jo øvd på forhånd, hvor ting låter som de gjør på øving, men plutselig sto vi på scenen foran et publikum igjen, og da låter alt plutselig annerledes igjen. Det tok heldigvis bare noen øyeblikk før vi var tilbake til normalfølelsen, men det var noen sekunder der vi bare så på hverandre og publikum, og tok inn opplevelsen av å stå på scenen igjen for første gang på så lenge. Publikum så ut til å kose seg også, og det var en energi i bandet som vi ikke har opplevd før. Til og med da vi lyttet til noen av opptakene fra øvingene, var det en kraft og energi der som vi ikke har hørt før. Vi hørtes ut som en gjeng med 17-åringer som kan traktere instrumentene sine, haha! Det føltes virkelig bra, for den følelsen hadde vi ikke forventet å høre.

- Det er kanskje en energi der som kommer fra den lange ventetiden. Dere er jo et av bandene som har holdt på med dette i årevis, og å få et så langt opphold gjør noe med en.

- Det har du nok rett i, selv om vi ikke har ligget på latsiden. Vi har brukt tida på å lage ny musikk, men det er noe spesielt med dette å stå foran et publikum og spille musikken vår. Det som var så fint med å møtes igjen etter å ikke ha spilt sammen i samme rom på så lenge, var å oppdage at alle spiller bedre enn noensinne. Joe synger bedre enn han har gjort noen gang, og når man blir eldre, er som oftest det ikke tilfelle.

Ofte klarer man over mindre, eller mister intensitet, men hos oss har det vært motsatt. Omtrent som når Sex Pistols spilte sin første gig eller noe sånt, haha!

- Spilte dere noen av de nye låtene på konserten?

- Ja, det ble to av de («Take What You Want» og «Kick»). Det var bare et 75 minutters sett, så vi måtte velge med omhu, hehe. De falt fint inn i settet, og låt knallbra! Tempoet og strukturen i de låtene passet veldig fint inn med de eldre låtene, så det blir moro å ta de med på de store arenaene. Det gleder vi oss stort til!

- Det slår meg at de nye låtene er litt tilbake til opprinnelsen for dere, med en åpnere produksjon, og et mer organisk lydbilde.

Bunner dette ut i hvordan plata ble spilt inn, for dere har også, som så mange artister de siste to årene, spilt inn låtene i deres respektive hjemmestudio, i motsetning til å jobbe sammen i et større studio?

- Det stemmer. Jeg har gjort alt av mine gitarbidrag på denne maskina, og faktisk akkurat her jeg sitter nå. Jeg har gjort vokalsporene mine i garderoben oppe i andre etasje, faktisk, hehe. Det er så død og god akustikk der inne. Det har vært en befriende opplevelse, faktisk. Jeg har fått lov til å være hjemme med sønnen min, som nettopp fylte fire, så for det meste av tiden har jeg faktisk vært sammen med ham. Mens alt har vært stengt, har han og jeg vært i parken eller på stranda, og det har ikke vært et menneske der. Etter det, har jeg jobbet sammen med Joe, og vi

8

NRM 3-2022

fant virkelig grooven underveis, selv om vi har vært i forskjellige tidssoner.

Vi skulle opprinnelig spille inn to låter i Irland, men så slo pandemien til, og alt ble stengt ned.

- Dere hadde flybilletter og alt klart, var det ikke så?

- Jo, akkurat, men så endret alt seg over natta, men vi fortsatte å jobbe med ny musikk simpelthen fordi vi elsker det. Ikke hadde vi en agenda, ikke hadde vi planer om et nytt album, vi hadde ikke et plateselskap i ryggen en gang. Vi oppdaget bare at vi elsker å lage musikk igjen, helt enkelt. Jeg lagde noe her, og sendte det til Joe mens det enda var morgen her, og da jeg våknet neste morgen, hadde han gjort masse greier med det mens jeg sov, og vi var bare skikkelig gira begge to. Det var underveis i denne prosessen vi oppdaget at mye av det vi jobba med var relatert til tidlig 70-tall, altså tida da vi ble interesserte i musikk. Min første konsert var Deep Purple på «Machine Head»-turnéen da jeg var 14. Jeg sto så nære Ritchie Blackmore at jeg kunne ta på hånda hans, og akkurat det øyeblikket der, var det øyeblikket jeg innså at jeg ville spille gitar. Det tok to år før jeg fikk min første gitar, men i mellomtida hadde jeg sett David Bowie på Top Of The Pops, og gikk fullstendig berserk, og ropte til mamma og pappa at ‘Jeg MÅ få meg en gitar, dette MÅ jeg gjøre!’ Alt forandret seg med disse opplevelsene, og de idéene som kom ut av Joe og meg, var en ubevisst hyllest til disse øyeblikkene. Det høres kanskje rart ut, men det var akkurat sånn det opplevdes.

- Jeg har lest at blant andre David Bowie hadde stor innvirkning på dere. Kan man lese denne plata som en hyllest til disse?

- På en måte kan man kanskje si det, for Mike Garson, som var Bowies pianist, spiller på plata vår. Jeg bestemte meg for å gjøre en greie som en hyllest til Mick Ronson, som spilte på låta «Lady Grinning Soul» på «Aladdin Sane», så jeg tok med meg den akustiske gitaren opp i garderoben, og spilte inn soloen på «Goodbye For Good This Time» der.

Det er noen slike øyeblikk på plata, og selvfølgelig også i tekstene. Det er morsomme og rocka tekster, og tittelen, «Diamond Star Halos» er jo ei linje fra T. Rex´ «Get It On», som er fra tida da Joe og jeg ble hekta på musikk. Jeg foreslo at vi kunne bruke den linja som tittel, og da ble det sånn.

- Hvordan inkluderte dere resten av bandet i prosessen? Det er jo du og Joe som står for brorparten av låtene, men jeg oppdaget at du har ei eldre låt med også, «This Guitar», som er en av duettene med Alison Krauss, en låt du skrev med CJ Vanston (Joe Cocker, Spinal Tap, Toto).

- CJ har jo vært en del av Def Leppard flere ganger, blant annet skrev han «It´s All About Believin´» på «Mirror Ball» sammen med meg. CJ og jeg skrev «This Guitar» for 17 år siden, og da jeg spilte den for Joe, ble han over seg av begeistring, og mente vi burde ha den med på en plate en gang, og omtrent hvert femte år, kommer han tilbake til denne låten, og sier vi må ha den med, men den har liksom ikke endt opp med å bli spilt inn likevel. Problemet var at den låt litt for country, så den ble aldri tatt med i betraktningen, men mens vi holdt på med låtene til denne plata, spurte Joe om jeg ikke kunne gjøre ham den tjenesten og spille inn en demo, bare så vi fikk høre hvordan den låt. Han mente at den ikke kom til å høres like ‘country’ ut når han sang den, så jeg gikk med på det, og lagde en demo. Jeg tror faktisk at vokalsporet vi endte opp med å bruke, var prøvetaket han gjorde. Det var på en billig mikrofon, og gjort nærmest i farta, og sånn som jeg hører den, så er det en country-låt, men det er fortsatt oss. Litt som når The Rolling Stones spiller en country-låt, så låter

norwayrock.net

det fortsatt som Stones, eller The Eagles, som på en måte er et country-band, men de låter fortsatt som The Eagles. Litt senere pratet Joe med Robert Plant om Alison Krauss, som han er på turné med, og det ble prat om hun kanskje hadde lyst til å være med på en låt eller to, og sånn ble det. De låtene er nok blitt som de var ment til å bli. Jeg syns låtene ble kjempebra, og vi kunne ikke blitt mer fornøyd med resultatet.

Når det kommer til resten av bandet, spilte jeg inn både bass og trommer og sendte til Vivian (Campbell) Rick (Savage) og Rick (Allen), så la de på sine partier, men det meste av idéene kom fra Joe og meg.

- Dere har brukt tida siden «Def Leppard» (2015) godt, og smeller til med ei skive med 15 spor. Hva med å spare noen til neste skive?

- Haha, vi har tre spor klare til neste skive, så vi er godt i gang allerede. Vi var egentlig fornøyde da vi hadde 14, og begynte prosessen med å fullføre plata, men så hadde jeg skrevet en låt sammen med Dave Basset, og spilte den for Joe, som konstaterte at ‘den må vi jo bare spille inn. Dette er jo virkelig ei Def Leppard-låt!’

Jeg spilte den til de andre gutta i bandet, og de var enige i at den måtte bli med på skiva.

Den passer godt inn i stadionrock-formatet, så plutselig hadde vi et dobbelt-album på hendene våre. Vi har egentlig alltid hatt lyst til å gi ut et dobbelt studioalbum, det har på en måte vært på sjekklista vår, men vi har aldri fullført tanken, men nå ble det en realitet, så nå

er vi i selskap med artister som Prince og Led Zeppelin, noe vi er veldig fornøyde med.

- Så neste utgivelse er allerede under planlegging.

- Ja, og det er faktisk første gang vi er i gang med neste album før det siste er utgitt.

- Det forstår seg, for selv om dere har eksistert siden 1977, og du har jo 40-årsjubileum i sommer, så har dere ikke gitt ut mer enn 12 studioalbum.

- Haha, stemmer det. Jeg lurer faktisk på om det er denne uka. Vi kommer nok å skrive og spille inn låtene mens vi er på turné. Jeg pleier å ha med meg innspillingsutstyr mens vi er på reise. Dessuten har jeg skrevet noen shortstories, noe jeg syns har vært fryktelig moro.

Det er korte skrekk-historier, eller hva jeg skal kalle de.

- Så vi kommer til å få en bok-utgivelse fra deg også?

- Javisst, den er godt underveis allerede.

- Dere er jo blant artistene som kan turnere verden rundt i årevis med bare klassikere. Likevel gir dere ut ny musikk. Blir idékassa aldri tom?

- Overhodet ikke! Jeg får så mange idéer om dagen, at jeg må legge fra meg gitaren, for jeg får ikke rom til å fullføre alle idéene jeg har. Jeg har lært meg å slå av den funksjonen i hjernen, for om ikke, kan det konsumere hvert øyeblikk av dagen. Jeg kan spille inn en ferdig demo fra en idé på ti minutter. Trommer, bass, gitar, guide-vokal… jeg må rett og slett legge fra meg

det tankesettet for ikke å bli sittende for lenge.

Jeg har heldigvis blitt flinkere til å legge fra meg gitaren og gå fra computeren, og finne på noe annet. Jeg opplever mye inspirasjon om dagen.

- Med så mye inspirasjon kunne du kanskje gitt ut et soloalbum.

- Jeg har jo tenkt tanken, og har materiale nok til et soloalbum, men Def Leppard suger alt oksygenet ut av rommet, og jeg er usikker på om jeg har stamina nok til å fullføre et sånt prosjekt på egen hånd. Jeg kommer kanskje til å gjøre det en dag, men akkurat nå er det mer enn nok med bandet.

- Dere har gjort som mange artister nå om dagen, og spilt inn låtene hver for dere. Hvordan opplever dere produksjonsprosessen med denne fremgangsmetoden, fremfor å sitte sammen i et felles studio?

- Å jobbe sammen i studio er egentlig ikke en veldig fruktbar måte å jobbe på. Man sitter der og skal spille sine partier mens det sitter masse folk rundt deg og venter på at du skal bli ferdig. Teknikeren og medprodusenten vår, Ronan McHugh må sitte og fintune timesvis med vokal, og jobbe med alle detaljene når vi er samlet i samme studio. Han må være til stede på hvert trommespor, hvert gitarspor, hvert basspor. Det blir ekstremt lange dager for ham om vi skal holde på sånn. Jeg har en interessant analogi i så henseende. Rick spiller 12-strengs gitar på «This Guitar», for det var den akustiske

“Vi hørtes ut som en gjeng med 17-åringer som kan traktere instrumentene sine”

norwayrock.net

NRM 3-2022

9

gitaren han hadde hjemme i Sheffield. Han jobbet med tuninga på den i tolv jævla timer, helt til fingrene hans blødde. Om han skulle holdt på med det i et felles studio, ville vi sittet og ventet på denne prosessen, og jeg kan garantere deg at resultatet ikke hadde blitt så bra som det ble om vi var. Rick gjorde sitt, mens jeg brukte tida på noe helt annet, og Ronan fikk ferdig resultat i innboksen sin i stedet for å sitte og vente i timevis. Vi kan si at det var energikonserverende. Ronan behøvde ikke vente på at Sav skulle gjøre ferdig sitt, ei heller vente på at jeg skulle bli ferdig med mine vokalspor. Vi unngikk mye enerverende venting på den måten. Det var en helt fantastisk opplevelse. Dessuten er det enklere å ta pauser når man jobber alene. Jeg liker for eksempel å ta meg en svømmetur i sjøen i 6-tida om morgenen. Ikke at vi pleier å ha studiotid på den tida av døgnet, men du skjønner hva jeg mener. Etterpå var energibanken min fylt opp, og jeg kunne gå i studioet mitt og begynne å jobbe. Jeg mener det har vært en bedre måte for oss å jobbe på, rett og slett.

- Jeg har gjort en del intervjuer under og etter pandemien, og har et sterkt inntrykk av at det har blitt konsensus rundt omkring. Svært mange artister sier de kommer til å fortsette å jobbe på denne måten framover.

- Det er jo interessant. Jeg tenker at om det gjelder låter vi har øvd inn på forhånd, vil vi kanskje spille de inn på tradisjonelt vis, men om den kreative prosessen blir som den har vært nå, og med Joe i Irland og meg i USA, blir nok så tilfelle, så vil vi nok fortsette på samme vis som vi gjorde denne gangen.

- Og nå er det noen måneder på turné med Mötley Crüe, Poison og Joan Jett i Statene, før vi får besøk av dere og Mötley i Europa neste år. Det kunne ha gitt overskrifter hadde det vært for 30-40 år siden.

- Det stemmer, vi gleder oss voldsomt til endelig å få reise rundt i verden igjen. Jeg gleder meg til å jobbe med Nikki Sixx. Vi er gode venner.

Jeg er et år eldre enn ham, vi har begge hver vår fireåring, og er begge tørrlagte, så vi har mye til felles. Vi fant tonen kjapt da vi begynte å jobbe med turnéen før nedstengninga, da vi fant ut at vi begge har fem unger, hvorav de yngste kom da vi var 60. Men så ble teppet trukket bort under beina på oss, og vi måtte vente på normale tider igjen, så nå er vi mer enn klare for å reise sammen. Jeg møtte Nikki og Tommy (Lee) mens de øvde i Pennsylvania for et par uker siden, og alle var like gira på å komme i gang, så dette blir fryktelig moro. Vi har jo våre historier med festing i begge leirer, men ingen av oss holder på slik lengre, det er rett og slett ikke mulig.

- Bransjen har endret seg betraktelig siden den gang. Som de fleste artister i deres sjanger var det rolige tider mellom 1993 og et stykke ut på 2000-tallet, men som så mange andre, har dere funnet en ny vår de siste ti-femten årene. Hvordan opplever dere denne gjenoppvåkningen?

- Det er fantastisk, og jeg må jo si at den er delvis planlagt. Vi begynte å ta bandet mer på alvor igjen, og byttet management. Q Prime har vært strålende med oss, og har hjulpet oss vanvittig mye med suksessen, men de har ikke holdt det ved like, så vi følte det var på tide å gå videre, så vi begynte å jobbe med Howard Kaufman fram til han gikk bort. Han var et friskt pust for vår del, og da han døde, tok assistenten hans, Mike Kobayashi over, så nå føler vi at det er mer spenning igjen, mer moro. Når vi utstråler mer glede og spenning, føler vi at vi får mer glede og spenning tilbake igjen også.

- Det forstår seg. Denne foryngelsen vi opplever i AOR for tida er etterlengtet for mange av oss. Min generasjon kan jo få oppleve våre favorittband igjen, eller for første gang, så dette er jo gull for folk som meg.

- Jeg kunne ikke vært mer enig! Både som artist sjøl, men også som musikkelsker, spesielt AOR, som du sier, setter jeg stor pris på denne oppvåkningen. Vi har hatt våre konserter der det har møtt opp lite folk, og vibben i rommet har ikke akkurat vært god. Ingen trives på scenen da. Ikke i salen heller. Men så skjedde det noe, ting endret seg igjen, og her er vi i dag, og skal ut på det som sannsynligvis blir vår største turné.

Det føles virkelig godt! Vi har selvfølgelig jobbet hardt for dette, så det er 10 NRM 3-2022

deilig å se at det faktisk betaler seg, det er det virkelig.

- Dere var jo virkelig i førersetet med plater som «Hysteria» med tanke på produksjon. På «Diamond Star Halos» har dere bevegd dere bort fra dette lydbildet, og mot et mer tradisjonelt lydbilde. Hva var ønsket deres med denne plata, ville dere tilbake til røttene, eller ser dere mer framover?

- Framover. Vi ser alltid framover. Man tar elementer som fungerte i fortida, og legger til elementer som er mer tidsriktige i dag. Som musiker lærer man alltid nye ting, uansett hvor gammel man blir, om det er i stemmebruk eller med gitaren. Man ønsker alltid å utvikle seg og bli bedre. Jeg hadde noen fantastiske opplevelser da jeg var med på G3turnéen med Joe Satriani og John Petrucci. Jeg innså da jeg sto på scenen med de gutta der at jeg virkelig måtte levere på toppnivå, så jeg øvde kanskje fire timer hver eneste dag, og så mye pleier ikke jeg å øve. Det var inspirerende å stå ved siden av de to gutta på scenen kveld etter kveld, det var det virkelig. Det er litt sånn tror jeg, at man streber mot å bli en bedre utgave av deg selv, og når du står ved siden av talenter som de to der, er du bare nødt til å prestere. Jeg lærte utrolig mye av den turnéen.

- Føler du at du fortsatt utvikler deg som gitarist?

- Absolutt! Jeg merker på øvelsene med gutta at jeg spiller bedre nå, og at det flyter lettere enn tidligere. Jeg merka at ‘jøss, dette var jo enkelt.

Det var ikke så enkelt for tre år siden’, men nå føler jeg at jeg har nådd et nytt nivå, og det samme gjelder låtskriving og synging også.

- Det er jo interessant, ettersom man alltid blir fortalt at man lærer lettest mens man er ung, og her er du, 64 år gammel, og sier du lærer lettere nå.

- Selvfølgelig. Jeg tror det har med å gjøre at man har så mye bakgrunnskunnskaper når man er voksen. Om man bruker sine erfaringer på riktig måte, er jeg overbevist om at man kan øke sine ferdigheter betraktelig, også etter fylte 60.

norwayrock.net

Rock’n’roll-maskinens svanesang På 80-tallet var Triumph fra Toronto, Canada, et av de største bandene på det nord-amerikanske kontinentet. De hadde haugevis av låter på radio, var kjent for et særdeles visuelt og eksplosivt sceneshow og spilte konserter foran titusener av fans. På den legendarisk US Festival i California i 1983 var de kun under Van Halen og Scorpions på plakaten, med små tøyseband som Judas Priest, Ozzy Osbourne, Quiet Riot og Mötley Crüe under seg med et festivalpublikum på nærmere en halv million. Men Triumph ble oppløst på høyden av sin popularitet, og i Europa er det ikke veldig mange som pr i dag kjenner til den andre trioen fra Toronto. I vår kom derimot en dokumentar om bandet, og vi fikk trommis og vokalist Gil Moore på tråden for en prat.

TEKST: GEIR AMUNDSEN

- Endelig fikk jeg min Triumph-bingo! Jeg snakket med bassist Mike Levine i 2010, med gitarist/vokalist Rik Emmet i 2016 og omsider også med sistemann.

- Haha! Det har tatt sin tid, ja.

- I mai ble omsider dokumentaren «Triumph: Rock & Roll Machine» tilgjengelig for det brede publikum over hele verden.

Kom idéen til den filmen fra regissør Sam Dunn (som også har lagd lignende dokumentarer om Iron Maiden, Rush og Alice Cooper, bl.a.)

norwayrock.net

eller kom den fra bandet?

- Den startet da jeg snakket med Triumphs faste videoregissør Don Allan, som har sitt eget filmselskap, Revolver Films, om å gjøre en dokumentar, fordi vi satt på så utrolig mange timer med videomateriale fra karrieren vår. Han ble øyeblikkelig med på idéen, og startet dialogen med Peter Goddard, som ikke er med oss lenger dessverre. Men de skrev det første utkastet til filmen, før Don fant ut at vi burde få Banger Films involvert – de har jo erfaring med denne type musikkdokumentarer. Så de ble enige om å gjøre dette som et samarbeidsprosjekt, en co-produksjon med Sam Dunn og Marc Ricciardelli, regissørene fra Banger Films, og

NRM 3-2022

11

de tok dette til et helt annet nivå. Som med alt annet ble også denne produksjonen kraftig bremset av pandemien, men omsider ble den ferdig, og vi elsker resultatet.

- Jeg føler jeg har hørt om denne filmen i en årrekke – når begynte dere?

- Det har vært en prosess som har tatt rundt fem år, vil jeg tro, fra vi først begynte å snakke om det. Finansieringen tok også sin tid å få på plass.

- Var alle tre i bandet like tent på idéen, ikke bare deg?

- Ja, alle var om bord fra dag 1. Alle mente det var en god idé, at det kom til å bli gøy, og vi stolte veldig på folka på Banger Films.

- Dere satt jo på alt arkivmaterialet, men var dere involvert i utvelgelsen av hvilket materiale som skulle brukes eller ikke brukes, hvilken vinkling som skulle brukes, slike ting?

- Der var vi nesten ikke involvert i det hele tatt, vi lot det være opp til regissørene hva som skulle brukes. Vårt bidrag var mer at vi satt på mer arkivmateriale enn noen annet band på planeten – helt fra vår spede begynnelse var jeg en ivrig samler av alt mulig relatert til bandet. Her på Metalworks Studios (som Gil Moore eier og driver, et studio som har blitt benyttet av alt fra Guns N’ Roses og Rush til David Bowie og Prince) har vi et digert lager hvor jeg har oppbevart alt. For ti år siden donerte vi det meste til Toronto Universitet, som har et massivt media-arkiv, for der er alt lagret i riktige forhold, beskyttet for varme og fukt, og de har alt nødvendig utstyr til å spille av og duplisere gamle kassetter og videoopptak i ulike formater. Og kuratorene her samarbeidet godt med regissørene for å gi dem det materialet de ønsket å bruke. Men seriøst var det Sam og Marc på Banger Films som styrte hva som ble brukt, og ikke Rik, Mike og Gil. - Hvordan føltes det da du første gang fikk sett det ferdige produktet?

- Du, det føltes som da jeg var guttunge og fikk et digert puslespill av foreldrene mine. Da jeg helte bitene ut på kjøkkenbordet, lignet det ikke på noe, men et par timer senere kunne jeg se at det var et flott bilde av en hest. Og det var på samme måte med filmen. Vi så små biter og klipp her og der, men det lignet ikke på noe. Jeg var usikker på om sluttresultatet skulle bli severdig, for jeg kunne ikke se hvordan disse bitene hang sammen. Og det er nettopp den magien som regissørene står for, å finne ut hvordan denne historien skal fortelles på en måte som gir mening, selv om de enkelte komponentene tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Så jeg ble litt sjokkert da jeg fikk se den første gang, for jeg ante ikke hvordan de hadde tenkt å portrettere vår historie.

- Men du hadde sett det meste av arkivmaterialet?

- Ja, opp gjennom 40 år hadde jeg det.

Men det var jo en god del der som de hadde

12 NRM 3-2022

filmet selv som jeg ikke hadde sett, og alle de animerte sekvensene hadde jeg heller aldri sett.

Det var ganske mye som de aldri hadde vist oss. Alle intervjuene, for eksempel, de så jeg ikke før de hadde et råutkast til filmen.

- I fjor?

- Ja, den fikk sin premiere på en filmfestival i fjor høst.

- Til helgen (13.mai 2022) blir den omsider tilgjengelig for streaming – vil den bli sluppet på DVD og BluRay også etter hvert?

- Ja, etter hvert, men jeg tipper at det ikke skjer før mot slutten av året, eller tidlig i 2023.

Men jeg vet det er under planlegging, jeg har sett noe av coverkunsten.

- I filmen hadde Danko Jones en interessant observasjon – at Triumph var de snille guttene i en musikkepoke hvor drittsekkene dominerte. Alle skulle se så skumle og farlige ut, med nagler og hodeskaller, og her kom tre joviale og smilende kanadiere kledd i hvitt …

- Vi prøvde aldri bevisst å fremstille oss selv på den måten, men vi satte pris på Dankos kommentar. Vi så i hvert fall ikke på oss selv som drittsekker, haha! Men vi så heller ikke på oss selv som hvite riddere, vi var bare tre musikere som prøvde å gi publikum en fantastisk kveld hvor de kunne glemme alle sine problemer og bare kose seg, gi dem vind i seilene og bensin i motoren. Det var drivkraften vår. Vi innså ikke før mange år senere at vi faktisk hadde mange positive og optimistiske elementer i tekstene våre, det var det fansen som plukket opp mer enn vi gjorde. Så vi må si at joda, det er et mønster av positivitet her, men det var ikke noe planlagt, det bare kom ut av oss. Kanskje det har noe med saken å gjøre at vi er kanadiere og ikke amerikanere, med måten vi vokste opp på i Torontos forsteder med å spille baseball og hockey.

- Vi her i Europa fikk aldri oppleve det, men det fremgår av filmen at dere hadde et massivt og eksplosivt sceneshow, og at dere helt fra starten av ville gjøre konsertene så visuelle og fantastiske som mulig.

- Ja, det stemmer. Da jeg og Mike startet bandet i 1975, før vi hadde funnet Rik, så var vi innstilt på at dette skulle være en trio, og da trengte vi et unikt sceneshow som blandet de beste elementene fra de største showene på den tiden, hva enn teknologien kunne gi oss.

Vi ville ha et teatralsk aspekt på det vi gjorde, og det skulle ikke være noen dødpunkter underveis. Vi hadde lydbilder som overganger mellom hver låt, slik at det ikke skulle være noen overflødige pauser i konsertene, uansett hvor korte pauser, og disse overgangene hadde også sine visuelle effekter. Dette var noe som vi fortsatte med gjennom hele vår karriere.

Triumphs signatur ble dermed en form for tematisk tilnærming til konsertene, med masse visuelle effekter.

- Var det at dere hadde et så svært sceneshow en av grunnene til at dere aldri

Haha! Spinal Tap! Vi var - er! – massive fans av den filmen, og vi har hatt mange Spinal Tap-øyeblikk opp gjennom årene!

turnerte i Europa?

- Det gjorde turnering atskillig mer utfordrende. Vi gjorde en turné i Storbritannia i 1980, og da var et av problemene at vi allerede spilte i arenaer i Nord-Amerika. Så da vi dermed måtte redusere produksjonen vår for å få plass i teatre, som vi var nødt til å starte i der borte, så føltes det som en umulighet. Vi ville bare overføre den sceneproduksjonen vi hadde her og benytte det i vesentlig mindre lokaler der borte. Det var ikke spesielt praktisk, så ja, det holdt oss tilbake fra å turnere mer i Europa.

- Har du angret på den avgjørelsen noen gang? For dere var massive i Nord-Amerika, mens her i Europa er dere mer et kultband for kjennere.

- Ja, jeg har angret på det. Jeg så det tilsvarende skjedde med band som ble svære i Europa, men som ikke turnerte i Amerika.

Det vi skulle ha gjort, var å komme til Europa på tidligere turnéer mens vi fortsatt hadde en mindre produksjon – da kunne vi ha spilt i de mindre lokalene og bygget opp et publikum for kommende turnéer.

- Var det noen av scenene i dokumentaren som var vonde å se på?

- Ja, perioden da vi splittet opp i 1988, da vi og Rik gled fra hverandre, det var selvsagt ikke noe hyggelig å se. Det var leit å gjenoppleve det både for Rik, for Mike og for meg selv, for Triumph var en så gjennomført positiv opplevelse, som strakk seg over 14 år av våre liv opp til da. Det var som å slåss med en bror eller søster – det er en familiefeide. Og alle taper, ingen vinner når man har en krangel blant familiemedlemmer. Men uansett hva som blir sagt og gjort, så er man likevel familie. Men det må sies at vi var unge karer på den tiden, og det var masse press på oss fra alle kanter.

Nå i ettertid skjønner jeg hva som skjedde, og alle vi tre hadde forskjellige ting som gnagde oss. Jeg var veldig lei meg fordi min far hadde

norwayrock.net

akkurat gått bort, og han var utrolig viktig for både meg og for Triumph da vi startet. Samtidig hadde Rik behov for å spre sine musikalske vinger og gjøre noe utenfor Triumph-boksen. Det gikk som det gikk, men heldigvis kom vi over det med tiden. Vi hadde hovedsakelig en fantastisk karriere som endte på grunn av en kjedelig episode, men vi ble venner igjen og spilte noen festivalkonserter i 2008, og nå er vi brødre igjen.

- I 2008 virket det som om dere skulle gjøre comeback i kjølvannet av de konsertene, men det svant bare hen. Hva skjedde?

- Nei, det svant ikke hen, det var aldri meningen å gjøre noe annet enn et par konserter for moro skyld og for gammelt vennskaps skyld.

Tanken bak var å la våre barn og hustruer få oppleve det sirkuset som de bare hadde hørt om. Rik og Mike og jeg hadde fått pratet sammen da vi ble innlemmet i et par kanadiske Hall Of Fame og ble enige om å gjøre noe sammen for moro skyld. Det var ikke snakk om noe full Triumphgjenforening eller noe slikt. Jeg ringte vår agent Troy Blakely og sa at vi kunne tenke oss å gjøre et par konserter. Han foreslo noen festivaler i Detroit og Dallas, Texas, men det sa jeg tvert nei til. Jeg ville gjøre den første konserten langt hjemmefra, gi oss Sør-Amerika eller Japan eller noe slikt! Han sjekket litt og kom tilbake med fire-fem forslag, og Sverige virket som en god idé, for vi hadde aldri spilt der før, enda min kone er svensk. Og Sweden Rock Festival ga oss også ypperlige øvingsfasiliteter, på en scene som The Rolling Stones pleide å bruke på sine turnéer, i en hall med flott akustikk som vi kunne bruke til øving i en hel uke. De ordnet også alt vi ønsket oss av lys og effekter. Det at de tilrettela så ypperlig for oss, bidro kraftig til at vi havnet der, og det ble en fantastisk opplevelse. En måned senere spilte vi Rocklahoma Festival i USA, som er massiv i MidtVesten – der kommer det rockefans tilreisende fra alle de omliggende statene og storbyene. Begge disse to konsertene ble filmet, og vi ga jo ut Sweden Rock i 2012. Vi sitter fortsatt på Rocklahoma.

- Hva om denne dokumentaren skaper massiv ny interesse for Triumph? Uten sammenligning forøvrig fikk jo Anvil en renessanse i tiden etter filmen. Er det noe som kan friste dere til å legge ut på en ny turné nå?

- Nei. Det vi kanskje kan gjøre her på Metalworks Studios, i vår lydog lysavdeling, jobber vi med et mixed reality-konsept, og når vi får det opp og gå, så er det planer om å lansere Triumph på MXR Vision, og det burde være av stor interesse for Triumph-fans. Det blir som å se en Triumph-konsert, bare ved hjelp av teknologi. Jeg skal ikke sitte her og si at vi aldri kommer til å gå i studio igjen, eller aldri kommer til å spille en konsert igjen, hvem vet vel hva fremtiden bringer, men det er absolutt ingen planer om det for øyeblikket. Nå har vi fokus på dokumentaren, og ikke lenge etterpå kommer det en Triumph tribute-skive som Mike Clink produserer. Den er ca ¾ ferdig, og har en fenomenal liste av verdensberømte artister som har bidratt.

- Spennende! Har du noen navn å by på?

- Ja visst, i forrige uke spilte Mike inn vokalen til Ann Wilson fra Heart, vi har Joey Belladonna fra Anthrax, Sebastian Bach så klart, Phil X fra Bon Jovi, Lawrence Gowan fra Styx og Mickey Thomas fra Jefferson Starship.

Og noen fantastiske gitarister, som Nita Strauss fra Alice Coopers band, og trommiser som Tommy Aldridge og Kenny Aronoff. Det er så knallbra

norwayrock.net

musikere at jeg klagde til Mike Clink og sa at ‘Mike, disse er for flinke, du får oss til å høres elendig ut i sammenligning!’ – haha!

- Når kan vi få høre dette?

- Usikker, den er jo ikke ferdig enda, neste steg er miksing. Hadde det ikke vært for covid, så ville både den og dokumentaren ha vært ute allerede. Men fortsetter vi i det tempoet vi har nå, så tipper jeg mot slutten av året, eller tidlig neste år. Samme som med DVDen. - Det virker som om du er den som har påtatt deg jobben med å ivareta arven etter Triumph etter at dere ble oppløst, med nye liveskiver, samleskiver, remastrede skiver og nå denne dokumentaren. Hva har du ellers puslet med de siste 30 år?

- Etter at min far døde, forsvant jeg litt inn i min egen boble i noen år og tok meg av min mor, som ble alene, så jeg kunne uansett ikke ha gjort flere turnéer. Og jeg var aldri helt inne i turneringen uansett, jeg trivdes alltid best i studio, så det føles at ringen er sluttet med at jeg nå fokuserer på mitt eget studio. Men jeg og Mike gjorde jo en skive til under Triumphnavnet, med Phil X som nå er i Bon Jovi, på gitar, («Edge Of Excess», 1992) men det føltes aldri helt riktig selv om det var gøy, og vi gjorde vel knapt mer enn fem-seks konserter med Phil. Der kan du heller snakke om at noe bare svant hen!

- Og i denne 90-tallsperioden hadde du ikke noe kontakt med Rik Emmet?

- Nei, jeg syslet med mitt, Rik syslet med sitt, og Mike var litt sånn mellommann mellom Rik og meg, den som alltid var rolig og fikk dempet høylytte diskusjoner mellom Rik og meg.

- Kan man si at Mikes rolle i bandet var å være det lunkne vannet mellom Riks is og din ild?

- Haha! Spinal Tap! Vi var - er! – massive fans av den filmen, og vi har hatt mange Spinal Tap-øyeblikk opp gjennom årene!

- Siden dere også er en trio fra Toronto, så blir Triumph ofte sammenlignet med Rush. Men hvor godt kjente du Geddy, Alex og Neil? Krysset deres stier konstant på 70-tallet?

- Ikke så ofte, for de var stadig på turné og vi var stadig på turné, men aldri sammen. Vi opplevde stadig at de nylig hadde spilt på et sted som vi kom til, eller at de skulle komme i neste uke – slike ting. Den av de jeg kjenner best er Alex Lifeson, men det er ikke på grunn av musikken – det er via golfen! Vi spiller stadig golf sammen, vi er begge helt hekta. Jeg har selvsagt møtt Geddy Lee og Neil Peart, måtte han hvile i fred, for de har vært her i Metalworks Studios og mikset musikk her. Jeg har den aller største respekt for Rush, deres musikk og alt de har oppnådd, og deres suksess i Amerika hjalp Triumph, for de startet et par år før oss og åpnet noen dører for at amerikanerne skulle ta kanadisk rock’n’roll på alvor.

- Vi gjorde faktisk intervju med Alex Lifeson til vårt forrige nummer.

- Ja, det nye bandet hans, Envy Of None, er knallbra. Maiah, for en vokalist! Og bassist Andy Curran fra Coney Hatch er også fantastisk. De har bidratt med en låt på den kommende Triumph tribute-skiva, og det er vi selvsagt utrolig stolte over – tenk å ha Alex Lifeson fra Rush til å spille en låt som vi skrev for førti år siden! Det er det ultimate.

NRM 3-2022

13

musikk for folket, av folket

14 NRM 3-2022

norwayrock.net

Europa har ikke helt fått det med seg, men i USA er Shinedown massive – ingen andre artister har toppet Billboards Rock-liste flere ganger enn Shinedown, noensinne. I juli var det duket for deres syvende skive, det konseptuelle albumet «Planet Zero», og vi fikk bandets ekstremt sympatiske og lidenskapelige vokalist og frontmann Brent Smith på skjermen for en transatlantisk slarv.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JIMMY FONTAINE

- Hvordan har de siste par årene behandlet deg personlig?

- Det har egentlig ikke vært så ille. Jeg var i karantene i California i starten av pandemien i noen uker, men etter et par måneder reiste jeg derifra og bega meg ut i villmarken. Så det har vært veldig lærerikt for meg personlig. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle fordype meg i et studium av menneskekroppen, og hvor kapable vi er som mennesker til å bekjempe sykdommer. Jeg føler jeg har vært på skolen, via internett.

Jeg har lært utholdenhet, og prøvd å vise så mange lederegenskaper som mulig, for jeg er ansvarlig for mange mennesker - ikke bare privat, men også i bandet og vår organisasjon. Det er en eneste stor familie. Det har vært mye ettertanke og refleksjoner, jeg har lært mye om miljøet som jeg ikke visste. I starten av pandemien prøvde jeg å ikke ignorere det jeg visste foregikk. Jeg leste historie og innså at dette har skjedd tidligere. Jeg sammenlignet det som skjedde for hundre år siden med det som skjer nå, for å forstå hvordan vi skal gå videre.

- California, sier du? Er ikke du Floridagutt?

- Jo, vel opprinnelig er jeg fra Tennessee, men jeg bor egentlig i Florida med min 14-årige sønn, og jeg bodde i California fra 2011 til 2016. Jeg er så mye på farten og på turne at til og med da jeg hadde et hus, så var jeg nesten aldri der. Så jeg bor egentlig hvor enn jeg måtte befinne meg.

- Jeg ser at Shinedown har turnert i statene siden tidlig i fjor høst.

Er amerikanerne ferdig med pandemien nå og kjører på som før?

- Det er forholdsvis åpent her i USA. Men folk her har mistet veldig mye av tilliten de hadde til media tidligere, folk er mye mer kritiske til hvordan de mottar informasjon nå. Vi har stor respekt og følger med på hva som foregår utenfor USA, men polariseringen innenriks har dempet seg, for vi har vært i samme båt i to år. Vi prøver å hjelpe hverandre, vi prøver å få livene tilbake. Men de fleste amerikanere har bestemt seg for å komme tilbake til den virkelige verden, og der er det ikke slik som store deler av media fremstiller det. Vi må komme oss videre.

- Det virker likevel som om amerikanske band kansellerer Europaturnéene sine på rekke og rad. Bare den siste uka har både Aerosmith, W.A.S.P., Joe Satriani og Kansas avlyst eller utsatt til neste år. Men dere kommer?

- Vi kommer med bjeller på! Jeg og vår gitarist Zack har et sideprosjekt ved navn Smith & Myers, og i starten av pandemien i 2020 kjørte vi rundt i Amerika og gjorde et tyvetalls konserter fra bussen vår, det samme gjorde vi i slutten av året og i 2021. Samtidig drev Shinedown og bygde vårt eget studio mens vi jobbet med å skrive låter til den nye skiva «Planet Zero», og vi hadde åtte festivalkonserter. Så hadde vi to ukers pause før det var fullt turnékjør i halvannen måned. Vi kansellerte ingenting. Barry (Kerch, trommer) som var fullvaksinert, testet likevel positivt etter en uke, så vi fikk inn vår kompis Dustin fra Sixx A:M til å spille trommer på tre av de åtte første konsertene inntil Barry testet negativt og kunne slutte seg til gjengen igjen. Og mot slutten av turnéen testet Eric (Bass, bass) positivt, og da fikk vi vår kompis Josh Stern som bassvikar på de åtte siste konsertene. Så vi klarte å fullføre turnéen uten å kansellere noe ved å ha venner klare til å steppe inn om det skulle bli nødvendig - og det ble det jo. Så vi måtte bare være litt fleksible for å kunne fortsette.

- Dere skal spille festivaler i Europa i sommer. Er planen å komme tilbake senere i høst for en full «Planet Zero»-turné?

- Jeg kan egentlig ikke bekrefte noe konkret her og nå, men det er veldig sannsynlig!

norwayrock.net

- Shinedown slapp en ny låt, «Atlas Falls», for to år siden og donerte inntektene til helsearbeiderne i frontlinjen av pandemien.

Jeg har skjønt at dette faktisk var en gammel låt, fra «Amaryllis»perioden?

- Ja, vi hadde faktisk fem låter som ble innspilt med tanke på «Amaryllis»-skiva i 2012, men de kom ulike grunner ikke med på den skiva. De var ikke dårlige, men de passet ikke sammen med de andre låtene på skiva. «Atlas Falls» var en av disse, og jeg har alltid visst at den sangen ville se dagens lys på et eller annet tidspunkt, for jeg følte at det var en veldig kraftfull låt. Jeg ante bare ikke at den skulle presenteres til verden på den måten den ble. Under starten av pandemien ble vi oppmerksom på en organisasjon som heter Direct Release. Vi tok kontakt med dem og fortalte hva vi ønsket å gjøre. I praksis lagde vi en t-skjorte inspirert av teksten til «Atlas Falls», og tanken var at om hvis du kjøpte skjorta ville alle inntekter gå til Direct Release, en fantastisk organisasjon som trår til når det skjer katastrofer, ulykker og nød. De er basert i Calgary, men er representert i alle 50 stater, og jobber med over hundre land.

Vi fikk samlet inn over en halv million dollar til Covid-19 Response, som jobber for å gi helsearbeiderne i frontlinjene alle de ressursene de trenger for å utføre den livsviktige jobben de gjør i krisetider for å redde så mange liv som mulig. Vi jobber fortsatt tett med denne organisasjonen. Du finner en link på Shinedowns hjemmeside hvor du fortsatt kan få kjøpt «Atlas Falls»-skjorta. Låten var egentlig bare ment som en takk for at du kjøpte skjorta, alle kjøpere fikk en link til å kunne laste den ned. Men så begynte amerikanske radiostasjoner å spørre oss om de kunne få lov til å spille låten. Først ville vi ikke det, det underminerte poenget med låten, men da vi satte som krav at de måtte snakke om saken og Direct Release før de spilte låten på radio, og oppfordre lytterne til å kjøpe skjorta. Og det hjalp veldig, jeg vet ikke om den ville nådd så mange uten radiospilling. Vi ville også gi ut noe som var oppløftende og positivt og gi folk litt troen tilbake.

- Så du endret ikke teksten på en åtte år gammel sang for å tilpasse den til situasjonen med pandemien?

- Nei, det er det interessante, vi endret ingenting på en åtte, nå ti år gammel låt. Ikke teksten, ikke miksen eller noe. Vi bare plukket den ut av hvelvet fra «Amaryllis»-innspillingene som var produsert av Rob Cavallo.

Og derfor er det veldig spesielt at teksten klaffer så bra med dagens situasjon. Teksten, eller tittelen, var inspirert av boka «Atlas Shrugs», men tanken bak var at vi er alle Atlas som prøver å holde verden oppe på våre skuldre, og komme oss gjennom denne forferdelige pandemien. Nå er den mer om helsearbeiderne, legene og forskerne som har gjort alt for å bekjempe viruset. Vi ville bare vise vår støtte til disse heltene og samle inn penger for at de kunne fortsette kampen.

- Og videoen gjorde jo også låten mye mer mektig og fikk frem budskapet. Delvis på grunn av den er «Atlas Falls» på min personlige Shinedown Topp 5-liste. Og der er det trangt.

- Takk for det!

- Vi må snakke litt om den nye skiva også, «Planet Zero». Tittellåta er sluppet som singel, og den er svært annerledes fra stilen på «Attention Attention» (2018), den oppleves mer som en fortsettelse av «Atlas Falls». Fortsetter det konseptet på hele skiva?

- Ja, på noen måter. Hele denne skiva, og spesielt «Planet Zero», er låter som er skrevet for folket, av folket. Og da snakker jeg ikke bare om ideologien til amerikansk symbolisme, det er mer en humanitær ideologi.

Folk har vært igjennom så mye de siste to årene. Ikke bare viruset, men alle problemene med å finne ut om våre representanter egentlig er på folkets side, eller ikke. Shinedown har aldri vært et politisk band, men

NRM 3-2022

15

dette handler ikke bare om politikk. Det handler om vårt samfunn, om oss som mennesker og hvordan vi går videre. Fansen har gitt klar beskjed om at når vi går i studio, vil de at vi skal være oss selv, uansett hvordan første singel låter. Vi prøver stadig å forbedre oss ikke bare som låtskrivere, men som musikere.

Men vårt publikum ønsker også at vi skal være oppløftende og gi de håp. Gi oss noe inspirerende, noe som gir oss styrke, noe som driver oss fremover og gjør oss sterke. Og det føler jeg at «Planet Zero» er. Det er mye triumf på denne skiva, men vi setter også mikroskopet på det som har skjedd i løpet av de siste to årene, og hvordan vi skal lære fra dette og komme oss videre fra det. Og lydmessig er dette en av de mest aggressive skivene vi har lagd. Der skal all hyllest gå til Eric Bass, som nok en gang har vært lydtekniker, produsent og mikser, i likhet med forrige skive «Attention Attention».

- Ja, det er en klar lyd med skikkelig trøkk i trynet på denne.

- Ja, og det må sies at vi elsker å lese anmeldelser av oss selv hvor det stilles spørsmålstegn ved om Shinedown fortsatt er et rockeband. ‘Er dere et metalband, eller er dere et popband? Er dere et alternative-band?’. For oss er det veldig enkelt. Vi er Shinedown, og vi har ingen planer om å dytte oss selv inn i en musikalsk bås. Man kan ikke lage samme skive gang på gang, og vi har prøvd å aldri skrive samme låten to ganger. Det er ikke lag på lag av instrumenter på denne skiva, lydbildet er ganske tørt, det er ikke haugevis med trestemte gitarer her, selv om gitarene er helt i front av lydbildet, trommene er supertørre. Vi prøver å ha låtens integritet i fokus, og mye av dette krediterer jeg Eric, som ville lage en intens skive. Det er selvsagt topper og daler, det er ulike typer låter her, men det er definitivt en aggressiv skive.

- Når begynte dere å jobbe med denne skiva?

- Vi begynte å skrive låter i juni 2020, og begynte innspillinga så smått i oktober, da hadde vi allerede lagd demoer av de fleste låtene. Da hadde vi bygget vår eget studio på fire-fem måneder, siden så godt som alt av studioer verden over var stengt på grunn av pandemien, men vi ville ikke la det stoppe vår kreative flyt. Vi ante ikke hvor lenge den situasjonen ville vedvare, så vi bare så på hverandre og sa ‘La oss bygge et studio’, og det var akkurat det vi gjorde. På nyåret var vi så godt som ferdige med innspilling, miksing og mastring, og nå er det ikke lenge til vi kan slippe den, 22.april. Gleder meg, det har vært mange hindringer for å komme til dette punktet.

- Vil du kalle «Planet Zero» for et konseptalbum? Eller et tematisk album?

- Jeg kan i hvert fall ikke si at låtene ikke henger sammen på et vis. Den er ikke konseptuell som «Attention Attention» var, den var noe helt annet. Og jeg vet at mange spør

16 NRM 3-2022

om når filmen for «Attention Attention» skal bli tilgjengelig internasjonalt. Jeg vet at jeg har sagt det lenge, men den kommer snart, jeg lover! Den kommer! Men «Planet Zero» er noe helt annet. «Planet…» ble skrevet under en pandemi, og i et Amerika i fullt opprør av sosial urettferdighet, og ting som foregikk i utlandet også. Det er en veldig menneskelig plate. Men for å besvare spørsmålet ditt; ja, den har konseptuelle elementer, og låtene henger på sett og vis sammen. Det er en skive som er vanskelig å beskrive inntil du hører den. Men når du hører hele skiva en gang, slik mange i apparatet vårt, og folk som deg selv, allerede har gjort, så skjønner du det. Som en venn av meg sa; ‘Denne skiva er utrolig inspirerende og utmattende på en gang!’. Den er intens, mann!

- Det var en setning i tekstene som slo meg. I tittelsporet synger du ‘They are murdering our heroes’ – tenker du på noe spesielt der?

- Det er åpent for tolkning, egentlig. I første vers synger jeg ‘They are murdering our heroes’, men i siste vers synger jeg ‘They’ve murdered all our heroes – down here on Planet Zero’.

Det er en symbolikk der som kan henspille både på familiemedlemmer som vi har mistet i pandemien, men det kan også gå på menneskerettigheter og folk som mistet livet på grunn av hat, fordommer og intoleranse. Den setninga er ment å treffe en nerve, for det er jo sant, og menneskene har jo vært igjennom et helvete de siste to årene. Jeg kunne ikke pynte på den sannheten. Den låten er en advarsel mot utbredelsen av cancel culture (utfrysning, forstumming), og setter det fenomenet opp mot veggen. Vi kan ikke miste vår menneskelighet og respekt for hverandre.

Du må få hele historien og det store bildet før du angriper noen for noe de kanskje, kanskje ikke, har sagt for 20 eller 30 år siden.

- Shinedown fikk i mars flest førsteplasser på de amerikanske Billboard-

listene for rock – med 17 førsteplasser, flere enn noen annen artist noensinne. Dere vippet Tom Petty ned på andreplassen. Er det mulig å innse noe sånt?

- Overhodet ikke! Jeg har ikke noe rasjonell måte å klare å fordøye det faktumet på. Jeg ser ærlig talt nesten ikke på det som noe vi i bandet har gjort, det har skjedd takket være fansen og radiostasjonene verden over.

Strømmetjenestene hjelper selvsagt på, men jeg kan likevel ikke få uttrykt nok hvor ydmyke og takknemlige vi er for dette. Men vi legger oss ikke på latsiden av den grunn, vi vil alltid prøve å legge hjerte og sjel i den neste låten, og den neste låten, utfordre oss selv som musikere og låtskrivere, og lage den beste kunsten vi bare kan. I Shinedown har vi bare én sjef, og det er publikum.

- Det må da være umulig å lage en balansert settliste når dere har 17 førsteplasser og en ny skive som jeg vedder på at dere har veldig lyst til å spille i sin helhet på den kommende turnéen?

- Ja, både «Planet Zero» og «Attention Attention» kan jeg se for meg at vi en gang i fremtiden kommer til å gjøre i sin helhet. Men det er for tidlig å gjøre det på denne turnéen, vi kan ikke se helt bort ifra låtene på de andre skivene, vi har tross alt lagd syv skiver nå. Vi bare prøver å kna sammen en settliste som vil falle i smak, og på den kommende turnéen er det en del koreografi som skal på plass med den nye sceneproduksjonen som vi driver og lager akkurat nå. Det nye sceneshowet kommer til å bli helt fantastisk. Men jeg synes ikke at vi kan la være å spille låtene som vi vet at folk kommer for å høre oss spille. Etter hvert kommer vi nok til å inkludere flere låter fra «Planet Zero» når folk har fått hørt på den og blitt vant til de låtene, men vi presser ikke på dem en time med nytt materiale med en gang. (Intervjuet ble gjort i mars, før skiveutgivelsen ble utsatt fra april til juli.)

norwayrock.net

brenn.

gir deg reine ord for penga En solskinnsdag, nærmere bestemt 25. april i år, møtte vi gutta i brenn. for en liten prat. Hvis du trenger litt bakteppeinfo fikk duoen NOPA-stipendet i 2019, samme år vant de Spellemannprisen i klassen Rock for «Elsker» hvor de også var nominert i klassen årets gjennombrudd og Gramostipendet. Oppfølgeren «Vandrer På Solskinn» fikk gode anmeldelser, vinylen ble bestselger og ikke minst er de booket inn til de fleste av sommerens største festivaler. Om det renner inn flere priser neste år gjenstår å se. De har allerede rukket å spille to store konserter i Danmark. På tross av to år med restriksjoner ser de altså ikke ut til å ha tatt noen skritt tilbake. De er unge, tøffe og jeg er spent på hva de har å by på av tanker om rocken i preteritum og dagens tilføyelser. Edvard Smith Save vandrer rundt med skateboardet under armen, typ så lugn som jeg hadde kunnet forestille meg. Remy Malchère Pettersen kommer også luntende, etter å ha fått sneket seg fra jobben for dette. Vi slår oss ned på en uteservering midt mellom Rockefeller og Sentrum Scene med en kald pils i varmen. Det er post-korona stemning i luften og gutta er gira og glade.

TEKST: LINDA CECYLIA TAANEVIG FOTO: ISAK JENSSEN OG LINDA CECYLIA TAANEVIG

- Norway Rock har etablerte lesere, vi skal sørge for at de blir bedre kjent med dere i dag, hva er det første dere vil si til dem om dere selv: Edvard: - Hvis de har lyst å bli kjent med oss? Vi er et rockeband, bestående av to gutter i 20-åra som lager rock, men er også glad i å høre på populærkulturens musikk, og inkorporerer noen virkemidler derfra.

- Når dere er i studio og lager musikken er det bare dere to?

Edvard: - Som regel, med unntak at vi i blant har med kompiser som

norwayrock.net

fungerer som produsenter og kommer med noen innspill. Men i bunn og grunn, er det bare meg og Remy som skriver all musikken.

- Dere spiller flere instrumenter selv på skivene, men dere har jo et fullstendig rockeband live, på tross av å bare være to.

Remy: - Vi skriver jo for orkesteret vårt. Vi har jo tre gode venner som er med oss på scenen, og når vi skriver i studio så skriver vi for at de skal kunne være med å spille det. Vi har ikke noen restriksjoner og lager musikk som om vi var et stort band. Vi er fem i total besetning live.

- Hvor møttes dere og hvordan startet eventyret?

Edvard: - Jeg og Remy møtte hverandre på videregående, i 2013. Det er nesten ti år siden!

NRM 3-2022

17

Edvard: - Lillestrøm vidergående ja, Medier og kommunikasjon. Jeg hadde lyst til å gå musikk men der kom jeg ikke inn, haha. Også så jeg Remy i klasserommet og så at han også hadde skateboard og tenkte ‘Aah! – da setter jeg meg der’. I løpet av andre eller tredje setning så lurer jeg på om Remy spiller trommer, og det gjorde han.

- Hvordan traff du så godt på det?

Edvard: - Intuisjon!

Remy: - Det er sjukt weird.

- Noen, det vil si mange, har vel stusset litt over bandnavnet. Hvordan ble det til?

Edvard: - Idemyldring i en Facebook chat med daværende bandmedlemmer. Tror det var Markus som foreslo brenn.

- Og hva var tanken?

Remy: - Å bruke det som skjellsord.

Edvard: - Og det at det var praktisk fordi da jeg googlet det kom det ingenting annet opp som hadde navnet fra før av.

Remy: Tanken var litt den der greia med imperativet «Brenn i helvete!» med punktum i stedet for utropstegn slik at setningen bare ender der. Brenn, liksom. Vi bryr oss ikke, gå og gjør det. Det er den vibe`n.

Dere er drevne multi-instrumentalister begge to på tross av ung alder, når og hvordan lærte dere å spille på alt?

Edvard: - Jeg har en far som lærte å spille gitar sent i tyveårene. Jeg vet ikke hvorfor men det skjedde, så det var et par kassegitarer i hjemmet og jeg syntes det virket kult å kunne spille.

Også begynte jeg å spille, men da begynte jeg å holde den opp ned – for jeg er venstrehendt – også ble jeg tvunget til å lære meg høyrehendtgitar. Alltid tenkt på det som tapt potensiale. (Jeg tok ikke referansen umiddelbart, men i etterkant ser jeg det som ganske sannsynlig at han hintet til en viss annen gitarist med lyst, halvlangt hår fra tidlig nittitallet – som seg hør og bør briljerte med venstrehånda).

Remy: - Tenk hvor kul gimmick brenn. kunne fått hvis du spilte opp ned på gitaren?

Foreldrene mine også begynte å spille instrumenter ganske sent, sånn typ trettiåtte.

De har alltid vært rock og metallfans, i mye større grad enn meg. Og når de begynte å nærme seg førtiåra så bestemte de seg for å starte et band og brukte masse penger på dyre instrumenter som trommesett, amper og gitarer.

De var godt etablert og gønnet på. Da var det ganske naturlig at jeg, en gutt på tolv, begynte å spille på disse.

- Edvard, du som er hovedvokalist i bandet, når og hvordan fant du ut at du kunne synge?

- Jeg har ingen anelse. Jeg debuterte på vokal når jeg spilte hovedrollen i en Highschool Musical-musikal i syvende klasse. Jeg ga alt, og det var ganske dårlig, men jeg fikk hovedrollen

18 NRM 3-2022

og det var lættis. Hvis noen finner frem en tape fra det putter jeg dusør på vedkommende. Jeg er glad i musikk og er en sånn synge-i-dusjentype. Nå kan jeg synge OK, men før sang jeg bare drit. Føler meg nok mer som en frontfigur enn en ren vokalist, skjønner du hva jeg mener? Gir det mening?

- Ja, at du ser på deg selv mere som en entertainer? Det er du i aller høyeste grad, vil jeg si. (Var det nå jeg burde fortalt han at han er en habil rockevokalist og?)

Det å være to kan sikkert være intenst til tider, hvordan fungerer duoen deres, sånn relasjonelt sett?

Begge utbryter: - Ektepar.

Remy: - Men kanskje ikke så mye nå lenger.

Vi har bodd sammen jævlig lenge og vi har spilt sammen siden 2014. Edvard flyttet ut forrige uke. I perioder har alt vært jævlig slitsomt. Spilt sammen, bodd sammen og ingen pause fra hverandre.

Edvard: - Ja, vi har turnert sammen og kommet hjem også har det vært sånn at man møter hverandre i gangen og bare: ‘Ja, du skal inn den døra der du og, ja? Ja.’ Men nå er svaret «venner». Det er digg.

- Og hvordan er de kreative prosessene deres? Strukturert eller rotete?

Remy: - Ganske rotete ass!

Edvard: - Det er kaotisk. Timeplanen er aldri den samme. Låtene kommer frem på forskjellige måter og det er mange kompromisser på veien.

Remy: - Vi var heller ikke de flinkeste på skolen og det var mye tull.

Edvard: - Ja, det var bare tull. Manageren vår kom med et forslag om at vi skulle lage et kort utkast hver dag, og det endte bare med tull. Vi begynte å lage De Lillos-lignende satirer som handlet om å være fyllesyk. Det funker bare ikke å presse ut kreativitet.

Remy: - Ja, og det er sånn at de første ideene blir også ofte forkasta. Riff og ideer er jo lett å jamme frem men det er vanskelig finne energien til å fullføre låtene. Det krever mye mer arbeid.

- Nå er det jo full rulle igjen etter korona, med turné og gigs, hvordan preger det hverdagen?

Edvard: - Jeg synes det er nice! Vi stortrives med å møtes og dra på tur sammen igjen.

- Er det mye fest?

Begge svarer synkront: - Ja. Det blir jo det da.

Edvard: - Men i det siste har vi blitt flinkere til å si nei. Hæ, har vi ikke det??

De drodler litt i mellom seg og finner ut av at de har litt ulik oppfattelse av hvor mye flinkere de har blitt. Remy synes å ha blitt med de siste gangene og serverer en story om dyr øl og mislykka nasj.

- For du har fått deg kjæreste, Edvard?

Edvard: - Ja. Så jeg dro hjem.

- Flink gutt.

Edvard: - Ja, flink gutt. Men jeg var jævlig

full da. Da vi spilte i Trondheim var jeg på nasj til halv fem på de hyblene også måtte vi så sykt tidlig opp. Sov 2,5 timer også dro vi til Bergen.

Da døde jeg litt, og måtte reparere.

- Jeg mistenker turnelivet byr på mange opplevelser, på godt og vondt. Hva har vært absolutt beste hæla-i-taket-gig hittil?

Edvard: - Oslo - jeg er glad i deg, men jeg må si Trondheim! Vi spilte jo på Rockefeller, solgte ut og det var den største drømmen, men hjernen kortslutta. Det var så mange venner, familie og bransje, så det føltes litt sånn «Norske Talenter».

Remy: - Ja, jeg hadde høy puls frem til jeg la meg. Til og med på etterfesten gikk jeg bare rundt og peset.

Edvard: - Mens liksom Trondheim da, som også var solgt ut. Der møtte vi opp, ingen var stressa – og det var bare fett! Tok på meg cowboyhatt, var litt full, også ble det bare en fest. I tillegg hadde vi noen timer til å chille etter lydprøven og det har veldig mye å si på re-settet.

- Og verste?

Edvard og Remy sammen: - Borlange i Sverige!

Edvard: - Da vi spilte foran to(!) stykker som forband for et pønk-band. Jeg lukket øyene og spilte så og si hele konserten sånn fordi jeg var så flau.

Remy: - Det var veldig mye arbeid for ingenting.

Avbrutt av kelneren som kommer med halvliteren skåler vi like greit for magasinets lyttere og lesere. Praten går løst om diverse turneerfaringer og de forteller om turen til Stavanger og Gjøvik, som var det strekket på turneen med færrest publikummere, men likevel det som føltes mest gøy.

Remy: - Det som betyr noe er om vi klarer å få kontakt med det publikumet vi har foran oss, uavhengig av hvor mange de er.

- Dere blir bare større og større, hvis vi beskuer fremtidsdrømmer, hvilket konsertlokale vil dere aller helst spille på hvis dere kunne velge?

Edvard: - Hvis jeg kunne solgt ut hele sjappa, ville jeg spilt på Telenor Arena.

Har faktisk skrevet en låt inspirert av det: «Toivonen».

Remy: - Jeg vil gjerne spille på fullschtappa Hulen i Bergen.

Edvard: - Jeg vil spille på fullschtappa Blå.

- Musikken deres er en salig blanding av mange sjangere, men jeg må innom retrospektivet, for dere må ha blitt inspirert av grunnleggende god rock. Hva hørte foreldrene deres på?

Edvard: - Pappa hørte veldig mye på Zappa, Beatles, Led Zeppelin og klassisk «dad-rock».

Og han liker Kvelertak litt. Mamma hørte på Bryan Adams og sånn.

Remy: - Faren min var og er veldig glad i thrash-metall og nittitalls pønk-revival. Så er det sånn; Slayer og NOFX er ting som har gått

norwayrock.net

igjen. Mamma har vært fan av Bowie, Beatles og Waits. Og alle raringene.

Blant annet Tommy Cash fra Estland.

- Siden vi er inne på det og jeg er nysgjerrig på hva dere unge tenker. Hvis vi kunne skrudd tiden tilbake, hvilken tidsalder ville dere i så fall vært en del av?

Edvard: - Off, jeg skulle likt å sett Nirvana i ‘91, eller noe.

Remy: - Jeg er ikke så sykt grungefan som deg, men nittitallet.

- Er det noen dere hadde blitt helt «fangirl» av å møte da? Nåtid eller fortid.

Edvard: - Det måtte vært Kurt Cobain, da!

Remy: Jeg vet ikke om jeg har noen så tydelig der. Eh, Adrianne Lenker fra Big Thief. Hvem som helst fra det bandet egentlig. Har blitt kjempefan av dem.

- Hva synes dere den gamle rocken hadde, som musikk i dag ikke har? Og hva kan dagens rock tilføre?

Edvard: - Vi synger kanskje ikke like mye om å pule. Føler Led Zeppelin sang en del om tissen sin.

Remy: - Jeg føler vel at rock sånn helhetlig var mer groovy før. Rock og metall i dag er mixet veldig hardt, på slaget. Før var det mer frittflytende og hadde flere groove-partier.

Edvard: - Dagens musikk kunne tatt seg bedre tid.

- Dere gjør jo noe av det. Dere har jo intermezzoer i låtene deres, hvor det plutselig skjer noe annet, det synes jeg er kjempegøy. Dere spiller inn lyden digitalt?

Edvard: - Ja, vi er ikke på tape. Tape er helt sinnssykt dyrt.

- Tror dere det har noe å si for musikken?

Edvard: Vet du hva, men tanke på dagens plug-ins og emulatorer som får det til å låte som det er på tape, så er det sånn: du skal ha en ganske lang hestehale for å kunne høre forskjell på om det er tape eller om det er plug-in, liksom. Jeg kjører ikke gitaren gjennom en amp, jeg kjører den gjennom en emulator – men det er fortsatt jeg som spiller. Altså, jeg kan ikke høre forskjell fra min VOX-AC 30 IRL og min VOX AC 30 emulator. Jeg kan ikke spotte én forskjell.

- Hvis det skjer småfeil under innspilling, blir det ny take?

Edvard: - Da tar vi det på nytt.

Remy: Spørs om det låter bra eller ikke. Jeg tror, helt seriøst, det som utgjør forskjellen på musikken nå til dags kontra den som var før ikke er hvordan det låter, men hvordan man tenker rundt det å produsere musikk.

Musikerne som skrev den gang så ikke det samme som teknikerne i dag. I dag er hver takt visuelt synlig på en skjerm, og man har egne folk som sitter og tenker på det. Det blir en mer matematisk tilnærming. På syttitallet kan jeg tenke meg at man bare satt i studio sammen og skapte ting man synes var fett. De følte det nok ut på en helt annen måte.

- Tekstene deres er forholdsvis lettfattelige, i positiv forstand. Jeg liker hvordan dere får til å skrive så dere høres lette ut, samtidig som dere har et dypere budskap. Dere toucher jo litt innom «teenage angst» og dårlig selvbilde, så jeg lurer på om dere bevisst tenker over at dere sprer et budskap som er med på å normalisere psykisk helse?

Edvard: - Ja, det kan du si. Det var veldig pent sagt, da.

Remy: - Det har jeg faktisk tenkt på i det siste. Jeg skrev «Svett» som handler om det å ha dårlig selvfølelse og ikke tørre å si det til noen, liksom. Også synes jeg jeg det er veldig deilig å si det høyt på scenen, kødde litt med det, og be om at folk synes synd på meg. Låten er på ingen måte noen løsning, det er bare sutring, men det er digg å kunne få det ut.

- Vi snakket jo litt i stad om at dere naturlig nok foretrekker digitalt når dere spiller inn, men når dere slenger på noe hjemme hvilket format går det i da?

Edvard: - Jeg er sykt glad i vinyl, men jeg har ikke platespiller, ennå. Så jeg må anskaffe meg en platespiller.

Remy: - Ja, det må du skaffe.

Edvard: - Jeg har jo to vinyler, som jeg ikke får spilt. Nå skal jeg gønne på. Er fan av skiver. Bruker Spotify av praktiske årsaker, men nesten slavisk kun på hele albumer. Jeg hører aldri på egenlagede spillelister.

Remy: Mer og mer for min del og. Da Spotify kom var jeg superopptatt

norwayrock.net

av singler og å finne den mest catchy låta, men nå har jeg blitt mer sånn samme greia, at jeg hører på et album. Føles mer riktig.

- Det liker jeg å høre. Det var faktisk noen som nevnte det her om dagen at en låt er som en scene, og albumet hele filmen. Det syntes jeg var godt sagt.

- Over til litt fjas. Hva gjør dere når dere blir 42, som meg?

Remy: - Sannsynligvis hos kiropraktor, eller noe sånt. Har sikkert så jævlig mye «vondter» og må ha behandling.

Edvard: - Jeg spiller på Martin`s foran 25 stykk for 1000 kroner og pils.

- Dere virker å ta det meste med et smil, så hva er det gøyeste noen har sagt om dere?

Remy: - Vi ble jo slaktet på den nye plata, det var jo litt gøy, av studentavisa i Trondheim som heter «Under Dusken».

Edvard: - De slaktet oss og sa at på tross av to år produksjonstid har brenn. kommet ut med sitt verste album. De poengterte at det var mye rare lyder.

Begge ler.

Remy: - En annen ting som er gøy er alle som skal drive puns på navnet vårt, og når det kommer sånne overskrifter som «Brennheit!» og «Brannfarlig».

Edvard: - Har du tenkt på en da?

- Ja, og jeg burde jo ikke si det nå egentlig, men jeg skrev faktisk overskriften «Morgendagens melodiske trykkoker» på dere i anmeldelsen, men sjefen min fjernet det fordi vi ikke bruker overskrifter i anmeldelser. Flau og lattermild gikk jeg kjapt videre og parerte med at noen nylig hadde tatt de for å hete Brennpunkt på grunn av punktumet, også lo vi litt av det i stedet.

Det er vanskelig å gjengi med ord hvilket bilde jeg fikk av gutta i brenn. De er runde, de er snille, de er gøyale, lette å snakke med og vi har mye mer plass å gi dem. Ikke minst slår det meg at jeg ble møtt av to reflekterte unge menn med god greie på musikk. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å nevne det, men hvis du lurer så blåser musikken deres de fleste hestehaler rett til værs med tunge riff, ekstrem vokal og pønkete synthbeats. brenn. (nå ble jeg litt irr av den lille b`n) er jo akkurat hva vi trenger, i hvert fall med tanke på arvtagerne våre.

Sammen med et knippe andre nykommere, albuer de seg frem til moshpiten. Litt ballsy, konstaterer jeg herved at rocken ikke har dævva i Norge. Selv i en alder av toogførr tok jeg selvfølgelig med meg vinylversjonen av «Vandrer På Solskinn» og fikk den signert.

Den står, absolutt ikke uspilt, i hylla her. Helt likegyldig hva angår egen vinning gjenstår håpet om at den vil øke betraktelig i verdi med tiden. Og jeg har trua.

NRM 3-2022

19

Mens alle andre spiser vildsvinkebab og wokad älg under Sweden Rock Festival, så må noen være hjemme. For å døyve smertene litt tok vi en prat Andreas Blomqvist, som sammen med Seventh Wonder er plateaktuelle med sitt sjette album, «The Testament».

TEKST: STIG RUNE ROBERTSEN

-Det er smertefullt å måtte være hjemme, når festivalen endelig er tilbake. Jeg skulle gjerne sett Eclipse, men jeg er vel blitt for gammel for festival-livet. Mercyful Fate hadde også vært morsomt å se.

-Det er vel for meg det store tapet. Selv om jeg er mer glad i King Diamond solo.

-Jeg må si jeg ikke har noe særlig forhold til soloplatene hans, selv om jeg selvfølgelig har hørt «Abigail». Men jeg hadde en periode i tenårene, hvor hørte mye på Mercyful Fate.

-Har selv et noe anstrengt forhold til de, bare fordi combacket på nittitallet var så elendig. Tenk så mye bra kongen av Danmark heller kunne fått til på egenhånd.

-Joda, men nå var nittitallet bekmørkt på mange måter. Det var vel derfor jeg heller gikk over til å spille prog metal.

-Kan du si litt om hvordan Seventh Wonder ble dannet?

-Det var jeg og gitarist Johan Liefvendahl som spilte sammen i et power metal-band. Vi gikk etter hvert i en litt annen ret-ning, noe vokalisten ikke var særlig fornøyd med. Bandet ble oppløst og vi tenkte bare at faen, dette skal vi fortsette med! Så var det mye frem og tilbake med gjennomtrekk av bandmedlemmer før det gikk seg til.

-Debuten, «Become», hører vi lite om.

20 NRM 3-2022

-Vi ser vel på den mest som en demo. Vi hadde signert en platekontrakt for 3 album. Vi var allerede i gang med å skrive oppfølgeren «Waiting in the Wings», men følte vi ville starte med blanke ark. Derfor er «Become» bare en samling av alle låter vi hadde jobbet med i startfasen.

Vi visste også at vokalisten levde på lånt tid, da vi ikke kom særlig godt over ens.

-Jeg vil ikke si platen er direkte dårlig.

-Den har noen gode ideer, men helhetlig, så høres det veldig amatørmessig ut. Lyden er også elendig, så jeg klarer rett og slett ikke høre på den. Vi har mange ganger snakket om å børste støvet av noen av låtene, men det går bare ikke. Da må vi i så fall omarrangere låtene, slik at vi blir komforta-bel med å spille de. Da er litt av poenget borte, synes jeg.

-Har du noe kontakt med første sangeren, Andi Krav-ljaca?

-Han spiller vel for tiden i tre band, og vi bor i samme by, så det er klart vi treffes.

-Aeon Zen ga ut en brukbar plate i fjor. De er litt mer i retning neo-prog. Der har dere aldri vært?

-Nei, men jeg har ingenting i mot sjangeren. Jeg liker bare bedre det store lydbildet band som Symphony X hadde. Mange liker å sammenligne oss med Dream Theater, men de hadde egentlig liten innflytelse. Vi har mer forkjærlighet for power metal, blandet med litt mer teknisk spill.

Da får du Seventh Wonder. Jeg tør påstå vi har en veldig særegen og gjenkjennelig stil. Om det er positivt eller negativt, det får hver enkelt

norwayrock.net

avgjøre. Vi har jo prøvd å utvikle oss, men vi ender alltid opp tilbake til røt-tene.

-Jeg synes det er veldig positivt. Du har dusinvis av tekniske prog metal-band som høres mer eller mindre identiske ut. Seventh Wonder gjenkjenner du umiddelbart.

-Ja, jeg håper og tror vi gjør noe riktig!

Det handler nok også litt om at vi er veldig forskjellige musikere i bandet. Når alle bidrar med sitt, så blir dette sluttproduktet. Vi tenker aldri at dette skal høres ut på en eller annen måte. Det bare skjer naturlig når vi til slutt arranger-er låtene.

-Er det utfordrende at vokalist Tommy Karevik har flyttet til Canada?

-Det skulle man faktisk tro, men det har egentlig fungert helt greit. Vi hadde veldig flaks med pandemien. Vi ble akkurat ferdig med turné, noen uker før pandemien brøt ut. Da var vi uansett klar for å gå i skrive-modus, så det passet perfekt. Vi skriver uansett mye på egenhånd, så det er ikke slik at vi må samles for å skrive låter. Med internett og sosiale medier utveksler vi flere ideer med hverandre, enn vi kunne før i tiden. Men det er klart. For 20 år siden, så hadde dette vært umulig.

-Du skrev tekstene sammen med Tommy i Canada. Hvor-dan var det?

-Veldig spesielt. Han har funnet et helt fantastisk sted der. Det gikk mye i musikk og hockey, kan du si!

Både jeg og Tommy har en fortid som både hockeyspillere og fans. Å da være i hockeyens mekka er jo da noe spesielt! Vi går tilbake til barndommen og minnes OL i Calgary i 1988, hvor Sverige tok bronse. Det var stort!

-Norge tok vel en soleklar sisteplass, mener jeg å huske.

-Haha! Gjør bare det hele enda bedre!

-Jada. Gni det inn! Men hva kan du si om tekstforfattingen som kom ut av dette? Det er ikke noe gjennomgående konsept denne gang?

-Nei, det er ikke noe konsept i form av en historie. Det er et gjennomgående tema hvor alt handler om diverse følelser. Tommy er veldig opptatt av dette, at han skal selv kjenne på følelsene han prøver å formidle når han synger. Platetittelen oppsummerer dette på et vis. I tillegg er trommeslageren en stor fan av Testament, så da var det greit!

-Noen forventer kanskje gjestevokal av Chuck Billy?

-Det hadde vært noe! Jeg vet ikke om det hadde vært så aktuelt. Jeg liker Testament, men jeg var større fan av An-thrax i min ungdom. Det er vel ikke like aktuelt å bruke i noen platetittel!

-Første singel, «Warriors» var uvanlig heavy.

-Den er veldig rett i trynet, og en veldig naturlig åpningslåt. norwayrock.net

-Det er også noe rått og forfriskende med lyd-produksjonen.

-Synes du det? Det er veldig blandet følelse innad i bandet. Jeg liker lydbildet godt, mens andre er litt mer reservert med sin begeistring. Jacob Hansen har mikset og mastret platen. Han han har definitivt lagt igjen sin egen signatur i produksjo-nen, kan du si.

-Andre låt og musikkvideo «The Light» har noen vokale moduleringer i kjent stil.

Det er stor idrett!

-Ja, Tommy elsker det der. Jeg sier til han at han må re-servere seg litt. Han skal tross alt klare å synge dette live også. Men han storkoser seg. Han får ikke den muligheten i Kamelot, så da blir Seventh Wonder stedet hvor han får fritt spillerom. Hva kan jeg si. Han gjør det bare mot seg selv. Det er uansett rått å høre på.

-Rå å høre på er også instrumentalistene, som har fått en egen låt i «Reflections».

-Ja, vi har aldri gjort en in-strumental låt tidligere, så det var litt spesielt. Det var vel Johans prosjekt. Det er gøy å utfolde seg litt med nerderi. Vi har noen flinke musikere i bandet. Det er sikkert.

-Du er vel nevnt blant ver-dens beste bassister innen sjangeren av en grunn.

-Vet ikke om jeg gjør meg fortjent til den beskrivelsen, men joda. Jeg har øvd noen timer i mitt liv, kan du si. Men definisjonen dyktig bassist er relativt. Jeg har stor respekt for mange, men mange blir nesten for flinke. Det skal ikke være perfekt. Tomas Miller, opprinnelige bassisten i Symphony X, er blant mine favoritter. Han er dyktig, men spiller egentlig veldig slurvete. Du hører han aldri spille samme låt identisk som på plate. Det er ektefølt i øyeblikket. Det er vel så viktig som teknikk. Å høre Dream Theater i glansdagene var omtrent som å sette på platen. Det er perfeksjonisme.

På godt og vondt.

-Må si min første tanke da jeg hørte «Under a Clear Blue Sky» var at dette klarer du aldri å spille live.

-Det får vise seg! Det sa jeg om «The Great Escape» også, som også har noen ekstremt krevende partier. Vi fremførte den en gang. Aldri igjen… Men denne har jeg mer tro på! Jeg liker å jobbe med slike instru-mentale partier. Det blir som en egen komposisjon i låten. Det var også jeg som skrev den.

-Hvordan starter låtskrivingsprosessen? Som gitarist er det naturlig å starte med et gitarriff, men jeg synes det er vel så interessant å jobbe ut fra andre elementer.

-For nettopp denne låten startet jeg vel egentlig med en akkordrekke, og jobbet videre med den. Det er veldig forskjel-lig fra låt til låt.

Jeg tror det viktigste er å nettopp tenke med et fritt sinn. Starter du, som du sier, bare med det ene gitarriffet, så vil nok også låten bære preg av nettopp det. En veldig fin egenskap å ha er å vite når du har funnet et eller annet som kan brukes. Seventh Wonder har vel aldri skrevet en låt som har blitt vraket.

-«The Red River» er blant mine favoritter på platen.

-Så bra. Jeg er spent på mottagelsen av den, da den er litt utypisk. Vi pleier ikke ha så lange og flytende refrenger. Melankolien og koringen er Tommy i et nøtteskall. La han holde på!

-Det ga meg litt assosiasjoner til «Mercy Falls», som var spekket av massiv koring.

Det er kun Tommy som står for dette, altså?

-Ja, han er helt ekstrem. Etter den platen forsøkte vi å kore live også. Aldri mer! Det er greit om det er Pain of Salva-tion, hvor alle kunne vært lead-sanger, liksom. Men det er vi altså ikke.

Jeg minnes mange rare blikk fra Tommy, mens vi etter beste evne prøvde å finne riktig tone. Man må bare kjenne sine begrensninger. Men Tom-my er helt fantastisk.

Ikke vet jeg hvor mange timer han har sittet i studio og laget denne veggen av koring, men all ære til han for det. Litt av signa-turen vår har det blitt også. Utfordringen er live, da vi blir tvunget til å enten droppe det, eller jukse litt med back-ingtrack. Det må ikke bli for mye av det heller.

-Hvordan er fremtidsutsik-tene? Ser vi dere i Norge snart?

-Planen er at vi skal spille noen konserter fra senhøsten. Om vi ikke skal spille i Norge, så kan vi like gjerne holde oss hjemme. Det er selvfølgelig hovedprioritet!

NRM 3-2022

21

Impera slår tilbake I mars slapp fenomenet Ghost sin femte skive «Impera», og en måned senere spilte de i Oslo Spektrum. Vi fikk anledning til en passiar med selveste Papa Emeritus på backstagen noen timer før bandet gikk på scenen – men paven var denne gang utkledt som en ordinær og trivelig svenske som påsto at han het Tobias Forge.

Forge.

22 NRM 3-2022

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: MICKE ERIKSSON LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Nå, hvordan har de siste 18 timene i ditt liv vært? Dere spilte på hjemmebane i Stockholm i går kveld?

- Forferdelig! Jeg hater å spille hjemme! Det er det verste jeg vet. Alt er så knotete. Jeg er et vanlig menneske som liker å gjøre ting repetitivt, og helst på eksakt samme måte hver gang, men konserter på hjemmebane blir alltid forstyrret av alle andre mulige greier.

- Og masse familie og kompiser som maser?

- Ja, så jeg er bare glad for at det er overstått. Og dessuten har jeg en kraftig pollenforkjølelse. Jeg er bjørkeallergiker, og det er jo på sitt verste akkurat nå. Det er utrolig slitsomt.

- Når Papa Emeritus spiller i Stockholm, snakker han da svensk eller engelsk til publikum?

- Nei, han er ikke fra Stockholm. Han er ikke svensk.

- Han er en tidløs figur a la Dracula?

- Akkurat. Han er fra det hinsidige, så den illusjonen kan man jo ikke bryte. Men han kan noen fraser på gebrokkent svensk, norsk, polsk – hvor enn han befinner seg.

- Og nå kommer dere direkte fra Stockholm i buss?

- Ja, nettopp. Men det er ikke så slitsomt som mange kanskje tror.

Det hadde vært mye mer slitsomt å overnatte i Stockholm og så dra til Arlanda tidlig i morges for å fly hit til Oslo. Nå går man bare rett i bussen etter showet, og så sovner man, og er i Norge når man våkner opp.

- Du begynner å få et tett forhold til Norge nå – dette blir Ghosts 22. konsert i Norge i løpet av drøye ti år, inkludert supportjobber og festivaler. Er det noen av de du husker spesielt?

- Nja, ganske mange, faktisk. Vi har gjort mange artige spillinger i Norge som jeg synes skiller seg ut. Hva heter nå den store arenaen her i Oslo… Ullevaal?

- Telenor Arena?

- Nei, den likte jeg ikke. Og der har vi spilt to ganger, både med Maiden og med Foo Fighters. Men det er et stadion…

- Valle Hovin.

- Riktig! Der har vi spilt både med Guns N Roses og med Metallica.

Og så har vi spilt med Metallica i Trondheim, det var kult! Veldig fin utendørsområde med den bakken (Granåsen). Bergen synes jeg er en fantastisk by. Her i Oslo har vi spilt minst tre ganger, tror jeg, og på Tons Of Rock da den lå i Halden. Utrolig flott beliggenhet på den borgen.

- Ghosts første konsert i Norge var på Øyafestivalen i 2011, i det minste teltet foran en håndfull publikummere tidlig på ettermiddagen. Husker du den?

- Haha, ja, jeg husker den som mindre minneverdig! Ikke akkurat vårt beste minne fra Norge.

- Litt av en kontrast til i kveld. Men jeg har inntrykk av at du alltid har hatt en visjon om at Ghost skulle være et storslagent og koreografert rocketeater i kombinasjon med katolsk messe, fullt av dramaturgi. Stemmer det?

- Det var tanken, ja. I begynnelsen hadde jeg en visjon om å ha en produksjon som vi har nå, men det var med tanke på å spille på teatre.

Det var før jeg innså at det gikk an å turnere med dette. Her snakker vi 2007-08. Da så jeg for meg at vi kunne være noe a la Dead Can Dance eller Diamanda Galas, og gjøre One Night Only på operahuset. Og så spiller man to uker senere et annet sted, og et halvår senere i New York. Jeg så mer for meg Ghost som en kunstinstallasjon enn som et turnerende rockeband. Kanskje blir det sånn en dag, hvem vet?

- Du begynte arbeidet med den nye skiva «Impera» i april 2020 – var det fordi dere måtte avbryte turnéen og du plutselig ikke hadde annet å gjøre?

- Nei, vi var ganske heldige, vi trengte ikke avlyse en eneste konsert på grunn av covid. Det eneste vi måtte gjøre var å utsette en del saker som folk uansett ikke kjente til. Vi gjorde vår siste konsert i Mexico i mars 2020, og det som da var planlagt da var at jeg skulle komme hjem og begynne

norwayrock.net

på pre-produksjonen på den nye skiva. Dette skulle vi gjøre i mars-aprilmai-juni, og så skulle vi spille inn skiva i løpet av sommeren med slipp på høsten 2020. Og etter en turné skulle jeg ta ett år ferie fra Ghost. Det var den opprinnelige planen. Men allerede i april 2020 innså jeg at nå passet det bedre å ta seg fri, for nå skjer det uansett ingenting. Heller det enn å tviholde på en plan som uansett ikke kom til å funke. Så da fikk jeg holde meg hjemme i nesten to år.

- Og det gikk til å skrive og spille inn «Impera»?

- Ja, men i mitt eget tempo. I stedet for å jobbe 9 til 17 mandag til fredag hver eneste uke, kunne jeg nå f.eks. si at i neste uke jobber vi kun onsdag. Og uken etter kun tirsdag og torsdag. Så det var mye roligere.

- Og i starten av prosessen var det bare deg og en trommis?

- I starten var det bare meg og en lydtekniker. Da sitter vi i et rom på ti kvadrat foran en datamaskin og lagde bare demos. Men alle som jobber med musikk i dag vet jo at å spille inn demos er nesten som å spille inn en skive på riktig. Det er ikke lenger sånn at man først lager et uproft kassettopptak på øvingslokalet, og så spiller man den inn for alvor i et studio.

- De fleste ble nok litt overrasket over nyheten om at du hadde samarbeidet med Jocke Berg fra Kent på et par låter. Hvordan kom han inn i bildet, og hvordan bidro han?

- Ja, jeg jobbet med ham på to låter. («Kaisarion» og «Respite On The Spitalfields») Men uansett hvem jeg jobber sammen med, så funker det slik at jeg kommer med hva vi kan kalle stiklinger til en låt. Sånn som nå for tiden, når jeg holder på å samle låter til skive nummer seks, så kommer jeg på masse små idéer som blir som stiklinger. Noe som jeg vet er en bra idé, noe jeg vet kan bli en bra låt. Den er ikke ferdig, og hadde jeg spilt den for deg nå, ville du tenkt at ‘Dette er jo bare en trudelutt!’.

Men i mitt hode vet jeg at det finnes nok informasjon i denne låt-spermien til å lage en hel låt. Eksakt hvordan den ser ut, vet jeg ikke før vi står i miksingen av låten. Først da er alle beslutninger tatt. Da liker jeg å få inn folk som jeg liker – og jeg elsker Jocke, jeg synes han er en fenomenal person og en fenomenal låtskriver. Jeg synes det er gøy å få inn en person som ham, og så viser jeg et par av mine skisser til låter. Stiklingene mine.

‘Her er en idé jeg har, og her er en annen idé. Hvilken av de liker du best?

Den? Greit, da jobber vi med den.’ Så har vi en brainstorm om hvor vi kan ta denne idéen, jeg forteller om hvilken retning låten kan ta dette partiet, og får tilbakemelding på hva min samarbeidspartner synes, som kanskje foreslår en helt annen retning, og det er jeg alltid interessert i å høre på.

For jeg tenker ikke som deg, jeg vil høre innspill fra deg, fra en annen vinkling. Det er som når en skribent jobber med en redaktør. En redaktør kan si at han vet hva skribenten skal skrive, men her har skribenten brukt 3000 ord når det skal klare seg med 2000 ord, og dette avsnittet her er helt overflødig. Det gjør at jeg synes det er gøy å samarbeide med andre.

- Noe av det spennende med låtene på «Impera» synes jeg er at de ikke følger det tradisjonelle mønsteret med vers/ refreng/ vers/ refreng/ solo/ refreng x 3 – her kan det plutselig komme et helt annet parti, i en annen toneart, mot slutten av låten. Og det er kanskje en konsekvens av den prosessen du beskriver her?

- Ja, delvis. En ting som jeg sa til alle som jeg jobbet med, som jeg ville bruke som et tankeeksperiment, var at i stedet for f.eks det Ramonesaktige riffet i «Square Hammer», så ville jeg i mange av låtene heller at vi skulle få til et arrangement a la Def Leppards «Hysteria», hvor låten begynner med en ting, og så kommer et lag til, og et lag til – og så kommer refrenget. For det er ofte mye vanskeligere å få til. Når man har et bra vers, så vil man gjerne komme til et refreng som eksploderer, og så gjør man om på det fordi det føles naturlig. Men da kommer man i en veldig kort loop, og det er vrient å legge på flere greier. Se for eksempel på den John Legend-låten, «All Of You». Det som er så fint med den er at jeg tror det er fire partier – først et vers, så noe som høres ut som et refreng, men så kommer det egentlige refrenget, før det kulminerer med wailingen mot slutten. Og det er den fjerde delen, men fortsatt med den samme akkordrekken i bakgrunnen. Det er derfor det er så herlig når man kommer til det partiet, det er en lang reise som ender opp der man starter, i stedet for Ramones-metoden med å komme seg kjappest mulig

NRM 3-2022

23

fra A til B. - Mange av låtene her virker også som om de er skreddersydde for allsang og publikumsdeltagelse – var det noe du hadde i bakhodet under prosessen?

- Det er noe jeg har hatt i bakhodet helt siden førsteskiva, egentlig!

At låtene skal være… entusiasmerende. (Ja, det er visst et ord på svensk!) Jeg forsøker bare å lage så bra låter som mulig, og jeg liker jo stor, eksplosiv stadion-rock, for å kalle det det. Jeg prøver bare å samle sammen så mye materiale som mulig, for om vi noen gang skal kunne spille på Ullevaal Stadion, så har vi litt ammunisjon, haha!

- Jeg forstår det sånn at du alltid har en klar tematikk for en ny skive klar før du begynner å jobbe med musikken?

- Ja, og tematikken for «Impera» har jeg hatt klar i flere år.

- Noen har kalt «Impera» en konseptskive, men det er vel heller låter som er løselig knyttet sammen av et felles tema?

- Ja, det er mye mer riktig. De har et tema som på et vis er innvevd i tankegangen, og kontrastene blir mye tydeligere om man sammenligner «Impera» med «Prequelle». «Prequelle» var en skive hvor temaet var Guds vrede, som rettes i fysisk form mot det lille mennesket, på grunn av at man har gjort noe. Den er mer middelaldersk, mer råttent. «Impera» er mer rustent, den handler mer om et strukturelt forfall. Den handler ikke om det lille individuelle mennesket, heller om hele menneskeheten.

- Var «Hunter’s Moon» en del av den tematikken, eller står den litt på siden siden den ble skrevet til en film, «Halloween Kills»?

- Alt handler om imperium. Og «Hunter’s Moon» handler om Michael Myers lille imperium, hans lille verden hvor det er andre lover som gjelder, i psykopatens hode. For øvrig var det ufattelig kult for meg som fanatisk

24 NRM 3-2022

skrekkfilm-nerd å få lov til å bli en permanent del av «Halloween»universet!

- Min favoritt på «Impera» er for tiden «Respite On The Spitalfields». Og jeg vet at Spitalfields er en bydel i London hvor Jack The Ripper holdt til på 1880-tallet. Er det hva teksten handler om?

- Ja, jeg er veldig fascinert av Jack The Ripper. Jeg tror også at man nå har avslørt hvem Jack The Ripper var. Det finnes en meget kvalifisert gjetning hvor alle tegn tyder på at det må være denne fyren, og han er en av de som har fått minst oppmerksomhet opp gjennom de 130 år som har gått siden mordene, en fyr som het Charles Lechmere. Han bodde og jobbet i det området, og oppfyller alle de tradisjonelle kravene for å være en seriemorder. I dag vet vi så utrolig mye mer om seriemordere enn den gang, og all den kunnskapen har aldri før blitt tatt i bruk på de mistenkte.

Tidligere var det fullt fokus på de mistenkte som skilte seg ut på en eller annen måte.

- Ja, alt fra Winstons Churchills bestefar til kongens livlege eller en engelsk prins.

- Nettopp, prins Albert, dronningens sønn. Tror noen virkelig at han kunne farte rundt i denne fattige bydelen uten at noen la merke til ham?

Nei, det må selvsagt være noen som var i fra det området. Helt frem til i dag har det vært et mysterium hvem han var. Og i moderne tid har vi jo hatt luksusen av å vite at han er død. Men i 1891, i 1897, i 1905, så visste man ikke det. Man visste bare at han formodentlig hadde sluttet, ettersom mordene ikke fortsatte. Og «Respite On The Spitalfields» handler om akkurat dette pusterommet etter dramaet, uten at man vet at det er over.

Man vet ikke sikkert om Jack The Ripper fortsatt er der ute på gatene et

norwayrock.net

sted, eller om han virkelig var borte for godt.

- «Watcher In The Sky» har også en fascinerende tekst. Fortell litt om den.

- Det handler om de som er overbeviste om at jorden er flat, som prøver å omvende vitenskapen for sine dumheter, helt enkelt.

De som snur teleskopet, ikke for å titte på stjernene, men for å kommunisere med Gud. - Og fortelle Gud at han tar feil?

- Nettopp. Ved å i stedet rette lyset i en annen retning, og sende sine små budskapet via Q, for eksempel. Det er også symptomatisk for den verden som vi lever i. IS skapte jo på en måte en tidsmaskin, hvor de skrudde tiden i Syria tilbake til 1400-tallet. Og i mange tilfeller her i den vestlige verden har man nå bestemt seg for å gå hundre år tilbake i tid. Nå skal vi faktisk ta et aktivt steg i retning av å bli dummere, fordi det er så ubehagelig å tenke på alle disse greiene, da er det lettere å fornekte virkeligheten og skape sin egen. ‘Ignorance is bliss’, sies det, og det stemmer faktisk. Og noen velger da nærmest å lobotomisere seg selv, så slipper man å forholde seg til problemene. Det er mye lettere å bare sitte der i uvitenhet og sikle.

- På de siste ukers konserter har Ghost kun spilt fire låter fra «Impera», mens det var langr flere fra «Meliora» og «Prequelle».

Men du skal ta inn flere?

- I tiden fremover? Ja, absolutt.

- Når folk har fått fordøyd skiva og vent seg til de nye låtene?

- Nettopp. Dette er ikke den eneste turnéen.

Vi skal turnere på «Impera»-syklusen frem til september 2023, totalt rundt 150 konserter.

I løpet av den tiden skal vi innom USA fire ganger, og vi skal gjøre en Europaturné til – og da skal vi spille i andre byer enn vi gjør i denne omgangen. Så da har vi nok av anledning til å bytte litt rundt på settlisten. Det blir nok sommeren 2023, og innen den tid slippes det noe nye greier.

- Jeg mener å ha lest at da du startet Ghost, så var planen å få inn en annen vokalist, og at du heller skulle spille i bandet og være låtskriver. Stemmer det?

- Ja, det er riktig. I starten var jeg ikke så komfortabel på tanken med å være frontmann.

- Men det er du nå?

- Ja, absolutt, ellers hadde jo dette vært kjedelig. Nå synes jeg det er gøy.

- Stemmer det at du forsøkte få inn Messiah Marcolin fra Candlemass?

- Korrekt. Men han hadde andre planer.

Bedre planer.

- Var det en skuffelse eller en lettelse for deg da ditt navn og bilde kom ut i media, og mystikken og anonymiteten du hadde bygget opp forsvant?

- Jeg tror ærlig talt at de fleste mennesker ikke bryr seg så mye om det der. Det var jo ikke slik at jeg gikk direkte fra å den ene dagen være totalt ukjent, og neste dag satt i sofaen på

norwayrock.net

”I starten så jeg mer for meg Ghost som en kunstinstallasjon enn som et turnerende rockeband.”

Skavlan. Jeg er jo ingen TV-kjendis, liksom. Jeg føler meg ikke så veldig mer gjenkjent i dag enn jeg var for fem år siden.

- Nei, du kunne sikkert gått ut i salen i Spektrum i kveld og sett på forbandene uten at så veldig mange hadde registrert det.

- Nettopp. Det er sikkert ikke mer enn 10–15 % av publikum som har lest alt og kan alt om Ghost, og kjenner alle låtene. Mange kjenner bare til noen av låtene og er bare her fordi det er noe spennende som skjer i byen. Og for de fleste er ikke dette det viktigste i verden – i morgen er det søndag og de har andre planer.

- Og for mange er det viktigste å få sjekket inn på sosiale medier og vise frem at de er på konsert.

- Ja, presis!

- Hva tenker du nå du står på scenen og ser utover et hav av mobiltelefoner, folk som står med hendene i været for å filme og ta bilder?

- Det synes jeg er leit. Jeg liker det overhodet ikke. Jeg synes det er trist at de ikke kan forsøke å være til stede i øyeblikket. Jeg er selv eskapist, jeg er ofte mentalt et annet sted og lengter meg bort. Men jeg fatter ikke at noen vil lengte seg bort når de er på en konsert de har betalt mange hundre kroner for å være til stede på. Lurer på om det ikke var Seinfeld som snakket om å ta et mentalt bilde – og det gjør jeg ofte, for det smaker bedre. Tar jeg et fotografi av noe, så stemmer ikke det bildet med hvordan jeg opplevde det.

Men det sier kanskje mer om min psyke. Men jeg skulle virkelig ønske at publikum var litt mer sånn – kan de ikke være her og oppleve konserten i stedet? Altfor mange er for opptatt med å dokumentere at de er på konsert fremfor å faktisk være der. Og ikke minst er det jævli forstyrrende når man står litt lengre bak å se så mange skjermer mellom deg og scenen.

- Noen artister har jo innført forbud på sine konserter.

- Ja, jeg vet, men situasjonen i bransjen er nå ikke helt optimalt for slike tiltak. Før covid hadde vi en lang diskusjon om vi skulle innføre et slags krav om å levere inn mobilen i inngangen eller lignende. Problemet var at da må man også legge rundt tre dollar

på billettprisen for å dekke utgiftene på noe slikt. Og da måtte vi vurdere om det var verdt det – ville det løse ett problem, men skape et annet? Og i dagens situasjon, med alt som skjer med krig og penger og dieselpriser og hvor vanskelig det er for alle band, så er det ikke riktig tid å skape mer motvind med flere krav til publikum. Det kan føre til at veldig mange ikke kommer på konserten.

- Tool spilte her tidligere i uken med totalt mobilforbud, og det var utsolgt.

- Ja, men de solgte ut alle sine konserter for halvannet år siden. Men akkurat nå er det for komplisert å innføre et slikt krav. Og vårt budskap til publikum, i motsetning til alle andre band som avlyser sine turneer fordi de påstår at det ikke er trygt, er at vi forsøker å få folk til å forstå at vi kommer, for det er trygt. Man kan gå på konsert nå. Det er lov å ha det gøy igjen.

Vi skal ha det gøy, og vi skal treffe hverandre.

Vi skal lære oss å leve i fellesskap igjen. Vi skal ikke være agorafobikere og germofober. Vi må være sammen for at det skal bli gøy igjen.

Og derfor er det viktig at vi er her, og det er viktig at folk nå faktisk står og filmer og viser alle andre at ‘Se, vi er her, og se hvor gøy vi har det! Dumt av deg å bli hjemme fordi du er redd!’. For sånn har det blitt nå. Folk er redde og forbannet over at de må ta vaksinen, og de skal faen ikke kjøpe en ny konsertbillett, for de sitter allerede på åtte billetter til konserter som de ikke har fått gå på. Men i fremtiden håper jeg at vi kan innføre en form for restriksjoner på mobiltelefoner på konserter, for jeg tror at opplevelsen vil bli bedre for alle involverte.

NRM 3-2022

25

SKUER OVER HORISONTEN Jørn Lande har vært allemannseie i flere tiår, og har lånt stemmen sin til alt fra fotballsanger og byhyllester til black metal. Den lyslugga karen fra Rjukan har seilt opp til å bli en av de største stemmene i rock, og ikke uten grunn, for det er en umiskjennelig kvalitet i den rå røsten til Lande. Hans eget band, Jorn, har eksistert siden år 2000, og har flere glimrende skiver på samvittigheten. Nå er han klar med sitt nye album, «Over The Horizon Radar», og i den anledning fikk vi en laaaang skravlings, som måtte redigeres en smule for å få plass i blekka. Vi setter over til Rjukan.

26 NRM 3-2022

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL LIVEFOTO: KEVIN NIXON

- Hva har så Jørn Lande bedrevet med under pandemien?

- Jeg har jo drevet med musikk for det meste, men jeg er jo glad i å jobbe med hendene også, så jeg har holdt på litt hjemme, med huset og slike ting. Det er moro. Ellers har jeg skrevet musikk til den nye skiva, pluss at jeg faktisk har vært i USA, der jeg jobber med musikk i online gaming-industrien. Jeg jobber med en spillutvikler som heter Riot Games, en av de største, om ikke den største spillutvikleren i verden. De har et spill som heter «League Of Legends», der jeg står for en del av musikken.

I spillet er det et virtuelt band som heter Pentakill (med bidragsytere som Derek Sherinian, Gregg Bissonette og Tommy Lee). Jeg har vært en kriger i spillet, som også synger i dette metal-bandet. Det har vært en fin jobb å ha under pandemien, der jeg hadde et stort selskap i ryggen.

Jeg reiste jo til USA midt i den perioden der ingen fikk reise inn i USA fra Europa, men der ordna selskapet så jeg fikk innpass likevel, ved å reise via Cancún i Mexico, så det ble 15 dager der og i Karibien før jeg reiste inn til Los Angeles. Det er lettere for selskaper som har mye folk på jobb, høye inntekter og kunnskap om hvordan problemer kan løses på best mulig vis, så heldigvis ordnet det seg fint for meg i denne perioden også.

- Det kan du trygt si, det har jo vært nok av artister som virkelig har kjent på følelsen av å ikke ha noe som bidrar til inntekt i en lang periode.

- Absolutt. Heldigvis begynte jeg tidlig å jobbe med mye forskjellig, slik at jeg faktisk har flere bein å stå på, så jeg har hatt nok å gjøre de siste to årene jeg, ingen fare. Jeg fikk jo smake på den følelsen rimelig tidlig også jeg, ettersom jeg begynte med min profesjonelle karriere på tida der grunnen slo igjennom. Som vi sier på Rjukan, så er jeg en «rallar», altså en som står på for å få jobben gjort. Derfor jobba jeg med flere ting samtidig, litt for å finne ut hvor jeg skulle lande. Hehe, Lande.

- Haha ikke sant. Hvor skal du Lande. Eller kanskje hvor skal du, Lande?

- Hehe, ikke sant. Viljen min til å stå på gjorde at jeg fikk mange muligheter etter hvert, og det ble en sjanse jeg ikke aktet å gå glipp av.

Jeg var jo ikke så erfaren når det gjaldt låtskriving tidlig på 90-tallet, så jeg fikk jo en del hjelp, blant annet av Paul Gelsomine, som var en bidragsyter på å få i gang låtskrivinga mi. Det samme gjelder eller Mai Britt «Embee» Normann, som bidro med tekster, blant annet med Vagabond på den første skiva. Jeg jobba en del med blant andre de to de årene mens jeg bodde på Toten, og vi var på en måte en slags united front der, det er jo et lite sted, så vi ble ganske knyttet i den perioden. Paul og Mai Britt hjalp meg med tekstene den gangen, for som sagt så var jeg ikke så erfaren, og jeg hadde deadlines å forholde meg til, så de hjalp meg med tekstene på de demoene jeg jobbet med. Jeg hadde nok klart å levere tekstene om jeg hadde bedre tid, men sånn er det når man har frister å forholde seg til, da takker man de som hjelper seg, og leverer til angitt tid. Jeg hadde jo historien klar, men det var noe med å få det til å låte riktig og interessant, og der kom for eksempel Mai Britt med sine betraktninger, med noen personlige vinklinger. «Gold In The Air», for eksempel, kommer jo i stor grad fra henne og hennes erfaringer. For øvrig handler den låta om dop, hehe. På andreskiva, «A Huge Fan Of Life» skrev jeg tekster hele tida. På den tida bodde jeg som sagt på Toten, og hadde med tekstmappa mi hele tida, så der brukte jeg Paul som korrekturleser. Tekstene er 100% meg, men jeg fikk noen innspill på setninger, betydninger og symbolikk, blant annet. Jeg var flink i engelsk på skolen, jeg fikk jo «S», men det er ikke morsmålet mitt, og da går man gjerne glipp av symbolikk, underforståtte meninger og slike ting, og da var Paulie god å ha. Jeg lærte svært mye på den tida, så lenger ut på 90-tallet begynte jeg å gjøre alt av tekster og melodier aleine. Jeg ble veldig selvstendig sånn sett av å jobbe som jeg gjorde i perioden med Mai Britt og Paul, så da jeg begynte å jobbe med ARK, på «Burn The Sun» for eksempel, var jeg mye mer selvstendig. Det var jo da jeg begynte å jobbe med John Macaluso, som er New Yorker, og begynte å reise en del for å jobbe. Den gangen var det ikke som nå, at man sitter i sine respektive hjemmestudioer. Vi reiste for å jobbe sammen, jeg bodde hos John i Queens en periode. Jeg husker vi reiste til Long Island og besøkte foreldrene hans, blant annet, og så øvde vi på norwayrock.net

Manhattan, på 32nd Street, tror jeg det var. På naborommet øvde bandet til Sting, så vi møtte noen rimelig dyktige folk. Det var en givende periode for en relativt ung musiker fra Norge. Vi gjorde det man gjør når man er i band; vi øvde masse og jobba hardt, men vi opplevde mye også, og dro på mange konserter blant annet. Det var en veldig kreativ periode, og en fin opplevelse å kaste ball med John. Idéene var jo mine, tekster og melodier, men det var fint å ha noen å sparre med, så han var utvilsomt en viktig brikke på den tida. Jeg tror vi var i studio i et par måneder da vi spilte inn «Burn The Sun». Vi var i et studio i Hannover som het Area 51, og levde nærmest som bohemer der. Randy (Coven), som dessverre ikke er blant oss mer, spilte bass på den skiva. Mats Olausson, som jo også er borte, var med oss på keyboards. I dag er kanskje «Burn The Sun» en viktigere skive enn den var da den kom, noe jeg er veldig fornøyd med, og jeg er glad for at vi «surra på», som jeg kaller det, med å forsøke å finne en sound vi var fornøyde med, og som kunne sette spor etter seg. Den ble på en måte et eksperiment for oss, der vi testa ut forskjellige ting for å se hvordan det fungerte. Så lenge man var fornøyd med hvordan det låt til slutt, var det ikke så nøye om det låt kommers eller trendy, samtidig som det ble lagt merke til. Dermed ble jeg jo lagt merke til, og fikk gjort skiver som Beyond Twilights «The Devil´s Hall Of Fame», som kanskje er noe av det feteste jeg har vært med på, og siden da har jeg nærmest stått på egne bein som låtskriver. Jeg turnerte jo litt med han der Yngwie Malmsteen, som en slags hired gun på et par turnéer, og på den ene turnéen så var det en dobbel-gig med Malmsteen og Dio, og den giggen ble for min del satt sammen kjapt, for vokalisten til Malmsteen slutta, eller fikk sparken, jeg veit ikke jeg, det har jo vært litt drama i den leiren der.

Det var jo fine opplevelser den gangen det, og vi fikk ukelønna i cash.

- Ukelønn, faktisk.

- Hehe, jada, det var ukelønn, og den ble utbetalt cash. Rett i lomma.

Sånn er det ikke lengre, for å si det på den måten. Den turnéen var en svært lærerik opplevelse for meg på mange måter, for ikke å si for mye. For å avslutte det jeg begynte å si her, så fikk jeg møtt en av mine gamle helter, Ronnie James Dio, som fortalte meg mye mens vi satt på hotellene sammen, eller mens vi var på arenaene der vi spilte. Da han fortalte om periodene der han var blakk, og han og Wendy (kona til Dio), måtte flytte ut av LA på grunn av pengemangel, da forsto jeg at man blir ikke nødvendigvis styrtrik sjøl om man er en av verdens største metalvokalister. Jeg er kanskje heldig sånn sett, for for meg er musikk litt sånn som Obelix, når han falt i styrkedrikk-gryta som liten. Jeg har sikkert sagt akkurat det mange ganger, men jeg pleier å dra frem den metaforen når jeg forteller om hvordan musikk er for meg. Jeg falt i musikkgryta som liten, og derfor faller det lett for meg å lage og utøve musikk, men jeg har også gjort og sagt ting som kanskje ikke var så ålreit, fordi jeg var så bestemt på å lykkes. Janteloven levde godt i Rjukan også, det var et lite samfunn, og jeg var allerede da fast bestemt på å lykkes som musiker,

NRM 3-2022

27

men fikk gjerne høre; ‘men Jørn, det er jo bare en tullete drøm’, eller; ‘Jørn, du kan jo ikke sammenligne deg med de store gutta du’.

- Det du sier her nå, er det tanker du har gjort deg i voksen alder, for å si det på den måten?

- Ja, jeg har vel det. Det er ikke alltid jeg har vært den personen jeg egentlig ønsker å være, fordi jeg var så fast bestemt på å lykkes, og da sier eller gjør man kanskje ikke det man ønsker. Da er man ikke den beste utgaven av seg selv, eller gjør ikke det beste for seg selv eller andre. Det er litt som i barndommen; man tester grenser, noen gjør det kanskje mer enn andre, og jeg har nok både gjort og sagt ting jeg angrer på, det gjør vi jo alle, men man tar lærdom, og bruker det for å bli bedre.

- Den nye skiva bærer preg av å gå litt tilbake til starten på karrieren din, med litt mer melodiske låter, med litt mindre heavy elementer enn tidligere. Hvor bevisst har du vært på dette?

- Det har du nok rett i, men det som er litt merkelig, er at jeg har gjort mange intervjuer de siste par ukene, med flere utenlandske medier, og de er i motsatt ende av det du sier; de mener plata er tyngre og mørkere enn tidligere, men jeg heller mer mot å være enig med deg. Det det kan bunne ut i, er kanskje at det er en slags mørk melankoli i tekstene som de biter seg merke i, men det ligger mye kjærlighet og håp inni der også, men jeg tror

28 NRM 3-2022

nok tekstene bærer et slags preg av alvoret vi har vært inne i, med covid-19 og det faktum at vi har vært et lukket samfunn over så lang tid.

Jeg tror jeg har funnet min egen sti her, selv om det kanskje finnes elementer av Dio, Deep Purple eller Whitesnake inni der, sjøl om jeg har gjort min dose tributer til flere artister gjennom årene. Det er en rød tråd gjennom skiva, der du kanskje hører små detaljer som kan minne om andre artister, om det er Free eller Whitesnake, for eksempel, litt sånn white mans blues, på en måte, men det er på alle måter ei Jorn-skive.

Du finner nok noen små hint av høflige nikk i andre artisters retning, som for eksempel på «One Man War», der det er et pust av Brian May/ Queen, litt Mike Oldfield/ Chris De Burgh i introen på låta, litt Asia eller tidlig ´80-tallsrock, men den klassiske Jorn-sounden er fortsatt intakt i bunn uansett hvilke elementer du finner inni der. Åh! Forresten, jeg må fortelle litt om «Dead London»! Da jeg var ung på 70-tallet, så hadde jeg en kassett med musikken til H.G. Wells´ «War Of The Worlds». Den musikken pleide jeg å sovne til, faktisk. Det var musikk og litt storytelling ved siden av, med bra vokal og arrangementer, så den historien har vært med meg lenge, og låta «Dead London» handler egentlig om en lignende greie om aliens som kommer til jorda og tar over. Jeg er egentlig ikke typen som skriver tekster om spesifikke ting, jeg pleier heller å innta fugleperspektivet, eller fra fødsel til død og hvordan vi navigerer gjennom livet, til livets gode eller mørke sider,

så jeg har nok en klar tendens til å lage mer abstrakte bilder, mens denne låten har en definert historie. Jeg anser den nok som et slags eksperiment, for jeg hadde lyst til å lage en enkel låt med dette som tema, ettersom historien har fascinert meg såpass lenge.

Den er jo ikke akkurat ‘rocket science’, men handler om aliens som kommer til jorda, er oss overlegne og tar over, og det er rett og slett et inferno. Ut fra dette kom idéen om en lignende historie, der jeg befinner meg i London mens dette skjer, i framtida, og jeg kommer meg trygt tilbake til nåtida, naturlig nok, ettersom jeg kan skrive denne låta.

- Da faller et par ting på plass her, for den teksten stakk seg ut fra resten av låtene på plata.

- Den stikker seg nok ut fra mye av det jeg har gjort med tanke på at den er såpass konkret. Det ender jo på samme måte som i boka, der romvesenene må forlate jorda, og vi står tilbake som seierherrer.

- Det er en låt på plata der jeg hører sterke elementer av annen musikk, og det er på «Winds Of Home». Den er ikke langt unna å kunne ha vært med på ei Vagabond-skive.

- Det har du kanskje rett i. Det er forresten ikke ei ny låt heller, den skrev jeg som en hyllest til Rjukan i 2013. Da ble jeg Solprins, så jeg lagde den låten som en hyllest den gangen, men den ble aldri spilt inn. Jeg skrev ned teksten på en papyrusrull, for det passet så bra til tilstelningen. Vi kledte oss ut

norwayrock.net

“Jeg reiste jo til USA midt i den perioden der ingen fikk reise inn i USA fra Europa” i gammeldagse klær, og jeg hadde med meg en gammel kompis som fungerte som en sånn «herold», en utroper, som presenterte meg, og jeg rulla ut papyrusen, og teksten var skrevet med fjærpenn og greier, så ble den overrakt ordføreren og kultursjefen der nede.

Den ble som sagt aldri spilt inn, men jeg hadde egentlig tenkt at den skulle være med på «Life On Death Road» (2017), men kom aldri med, av forskjellige årsaker. Vi hadde utskiftinger i bandet, og hele platebransjen endra seg på den tida, så jeg måtte ta flere avgjørelser med tanke på hvordan jeg skulle drifte bandet. Jeg er jo på en måte ansvarlig for Jorn-konseptet alene, og følger med på alt fra inntekter og kostnader, til bandmedlemmer og kontakt med plateselskap.

Nå har jeg holdt på såpass lenge i dette gamet, at jeg føler jeg må ha kontroll på ting sjøl, og ikke være avhengig av et selskap over mange utgivelser, og det har jeg tenkt å fortsette med.

Ikke har jeg vært med på så mange forskjellige prosjekter heller, men jeg var jo for eksempel med Avantasia på ei plate, og slike ting, men Jorn er hovedfokuset, pluss at jeg har holdt på med «Heavy Rock Radio», cover-prosjektet, det kommer jeg til å fortsette med, og der er hjulene allerede i gang, så den tredje plata der kommer etter hvert. Nå har jeg jo to gitarister også, med Adrian (Sunde Bjerketvedt) og Tore (Moren), så nå er det guitar-pairing igjen, som jeg hadde da Jørn Viggo (Lofstad) var med.

Det er forresten mange som har spurt meg hvorfor han ikke er med lengre, og det har først og fremst å gjøre med at han har fokusert på Pagan´s Mind, og da ble det et naturlig følge at han ikke ble med meg lengre. Tore har jo vært med litt av og på, men han har alltid vært der, på en måte, og sammen med litt ungt blod i Adrian, så blir vi gamlingene sparka litt i rompa også. Han er bare 24 år, men han har alt inne, altså. Han har litt Randy Rhoads, litt Gary Moore/ Scott Gorham, litt Jake E. Lee og en liten dråpe Steve Lukather oppi der. Han er litt sånn gammel sjel i en ung kropp, og det er deilig med typer som ham, som man ikke behøver å dra ting ut av, pluss at han tar ting umiddelbart, jeg behøver ikke si ting mer enn én gang, så har han det helt klart. Sid (Ringsby) skulle egentlig spilt bass, men han fikk neglerotbetennelse akkurat da vi skulle spille norwayrock.net

inn skiva, og med studio booka, og deadline, så var det ikke mulig å vente på at han skulle bli frisk, så da henta Alessandro Del Vecchio, som spiller keyboards på plata, inn Nik Mazzucconi, som er en litt sånn altmuligmann på bass, og det funka fint det, altså. Han spiller jo både med fingrene og med plekter, og har litt den der Glenn Hughes-stilen, med Rickenbacker-bass og den greia der, så i løpet av en uke hadde han spilt inn bassen på hele plata, mens vi satt og trodde vi kom til å bli forsinka med innspillinga.

Han var helt rå! Når vi skal ut på veien igjen, derimot, da er Ringsby tilbake. Jeg må jo si det, at det jeg gleder meg mest til nå, er å ta med meg dette bandet ut og spille konserter, og det har ikke noe med pandemien å gjøre, det er rett og slett fordi det låter så jævlig fett nå. Det er et klassisk rock n´roll-band som spiller med en attitude som ikke vokser på trær lengre, og det er det som er styrken til det bandet her.

Vi er barn av vår generasjon, så nå er det på tide at vi viser at vi har erfaring, og være litt feinschmeckere i det vi driver med, og vise hvor bra vi faktisk er.

- Blir det mye livejobbing på dere framover?

- Det blir noen jobber i år, men ikke så mange. Det meste blir nok å skje i 2023, da skal vi reise litt rundt både i utlandet, men også her hjemme. Vi må innom de største byene, og plusse på med noen av de mellomstore også. Vi jobber jo med «Heavy Rock Radio III» nå også, pluss at jeg jobber med noe med Avantasia igjen, så jeg må finne tid til dette også.

- Coveret er kanskje litt uvant i forhold til hva vi har fått fra deg tidligere.

- Det kan du si. Mange lurer nok på hvor Crowman er, og at jeg står der med lasere ut fra øynene, men det har med konseptet «Over The Horizon Radar» å gjøre, at bildet samsvarer med tittelen, og litt tilbake til det med «Dead London» og «War Of The Worlds». Den blir litt som en slags filmplakat, så det er et par linker der som gjør coveret relevant til både platetittelen, men også til musikken. Jeg er ganske fornøyd med plata sånn sett, og syns jeg får formidlet historiene på en ok måte. Jeg syns den er variert også, og jeg tror nok jeg hadde 30 låtidéer til den, så jeg har en 15-20 låter til å jobbe med framover. Det er mye å ta av enda.

- Vi kan altså vente oss mer original musikk fra Jorn når tiden er moden?

- Jada. Dette er faktisk det siste albumet jeg har kontraktfesta med Frontiers, så jeg får se hva jeg ender opp med å gjøre etter det. Det er så ufattelig mange retninger man kan ta en sånn business på, det være seg marketing, nettsider, lage familiebedrift ut av det, og så videre. Det spørs hvor mye tid man ønsker å legge i det, og hvor mye av kontrollen man vil beholde sjøl, eller gi fra seg. Man ser jo artister som selger hele back-katalogen sin nå, for å finansiere pensjonisttilværelsen. Jeg er ikke helt der enda, men man gjør seg jo noen tanker

etter å ha vært i bransjen i så mange år som jeg tross alt har nå. Man vil jo helst ha mest mulig kontroll over produktet sitt, men det å gjøre alt sjøl er en enorm prosess, og tar tid du kanskje heller ville ha brukt på familie, muring i hagen eller ta en øl på puben, men om du gir fra deg noe av kontrollen, så blir det flere kokker, med dertil hørende økende mengde søl, og mindre kontroll på sluttproduktet. Dermed må man finne en balansegang mellom disse elementene.

- Hvordan ser den kommende perioden ut for deg, blir det mye platepromotering?

- Det er noen runder med intervjuer, og noen spillejobber i Italia og Spania, i hvert fall.

Deretter blir det en tur til feriehuset som kona og jeg har i Skåne. Vi kommer nok til å være der en del i ferien, tenker jeg. Jeg må tenke litt på veien framover, og kommer nok til å prate med venner i bransjen, med bandet og Avantasiagjengen, så jeg har nok å fylle hodet med, i hvert fall. Det jeg veit, er at jeg kommer ikke til å sitte mye på nettet, og jeg kommer ikke til å sitte mye på kontoret. Jeg kommer nok til å lage noen videosnutter, for å fortelle hva jeg holder på med og slike ting, det syns jeg bare er moro, men alle verktøyene, og alt det fører med seg av det vi kanskje kan kalle for kontorarbeid, det kommer jeg til å styre unna, selv om jeg kommer til å tenke mye på hvordan jeg skal drifte bandet, eller merkevarenavnet Jorn framover, nå som jeg ikke er under kontrakt med noen lengre. Nå kommer jo denne skiva på vinyl, men de andre skiene er jo ikke å få tak i på vinyl, så der har jeg også noe å fokusere på, for jeg blir spurt om det hele tida nå. Markedet for vinyl har virkelig tatt seg opp, så der har jeg også en jobb å gjøre.

NRM 3-2022 29

Judas Priests Richie Faulkner Lurte mannen med ljåen

Judas Priest er tilbake på veien og gjester også Norge på sin ferd. Vi fikk en prat med et av metallgudenes medlemmer som satte en støkk i de fleste da han til tross for sin unge alder og spreke ytre nesten møtte mannen med ljåen i fjor høst under bandets USA-turné. Bare flaks og rask hjertekirurgi gjorde at Richie Faulkner fortsatt vandrer blant oss og fortsatt er en del av presteskapet. Men Faulkner er som metallguder flest udødelig og han ser seg ikke tilbake. Nå er han på veien igjen og har også egne prosjekter på gang.

TEKST: PÅL J.SILIHAGEN FOTO: STIAN SELE

- Hei Richie, hvordan har du det?

- Bra, bra. Godt å være tilbake på veien i Europa. Vi har ikke vært her siden 2018 på grunn av pandemien. Det er godt å være tilbake og den europeiske fansen er mellom oss den beste. Bedre enn den amerikanske.

Den amerikanske fansen er bra, men den europeiske er best og spesielt med tanke på festivalene, og det er magisk stemning. Så det er herlig å være tilbake.

- Godt å høre, og hvordan går det med helsen din? Du satte jo en støkk i de fleste i fjor høst.

- Det føles greit så langt, men jeg må være forsiktig med enkelte ting.

Blant annet så må jeg holde et nøye øye med blodtrykket og hjerterytmen og ting som det. Du kan tenke deg hvordan det er å gjøre konserter, det presser opp blodtrykket ganske høyt og jeg må gå med en hjertemonitor bare for å være sikker på at det ikke går over et visst nivå. Men bortsett fra det så går det veldig bra.

- For du hadde aldri hatt problemer med hjertet før dette skjedde?

- Nei, aldri. Ganske vilt. Jeg var 41 da det skjedde så jeg forteller alle på min alder og de som er eldre at de bør sjekke seg, for det kom ut fra ingenting. Jeg er ikke noen stordrikker eller driver med stoff, og jeg er relativt frisk og rask i utgangspunktet. Jeg hverken overspiser, drikker for mye eller noen spesielle ting som kunne provosert det frem. Hvis det kan skje meg så kan det skje alle. Alle bør sjekke seg.

- Det er godt å høre at det går bra med deg. Men fra det ene til det andre. Du har jo bodd flere år i Sverige. Snakker du svensk?

30 NRM 3-2022

- Ja, men du skal vel ikke få meg til å gjøre det?

- Neida, jeg skal ikke tvinge deg.

- Er du svensk altså?

- Nei, jeg er norsk.

- Ah, det var synd.

- Men du snakker jo bra svensk.

- Jeg bodde der fra jeg var 16 til 20 og da jeg flyttet hjem til England så hadde jeg en svensk kjæreste og vi snakket svensk med hverandre.

- Du snakker i hvert fall kjempebra svensk fortsatt, men vi kan ta intervjuet på engelsk altså.

- Jo takk, det er nok best å ta det på engelsk ja.

- Vi må snakke litt om tiden før Judas Priest, du spilte i mange forskjellige band og jeg tenker da spesielt på coverbandet Metalworks som spilte Judas Priest-låter men også tiden med Lauren Harris Band, datteren til ingen ringere enn Steve Harris i Iron Maiden.

Var det grunnen til at Rob Halford og Glenn Tipton ringte deg og at du fikk jobben i Judas Priest?

- Nei, jeg vet ikke om det var grunnen, men det var en link, tror jeg, fordi en av karene de spurte kjente meg gjennom Metalworks. Så jeg tror det var produksjonssjefen kjente Pete Friesen som ble spurt først. Friesen spilte blant annet med Alice Cooper og også i Metalworks noen år. Han fikk tilbudet, men sa nei fordi han akkurat hadde fått barn, og de spurte han om han kunne anbefale noen. Mitt navn var et av navnene han kom med, fordi han kjente meg fra coverbandet. Så det var en link der. Og ut ifra det jeg har snakket med Rob og Glenn om det, så skjønte de at jeg kunne håndtere det å være med i Judas Priest på grunn av tingene jeg

norwayrock.net

hadde gjort i Lauren Harris Band. Med Lauren hadde jeg spilt på store stadioner og scener med Iron Maiden, du vet. Og vi hadde vært på turne med Thunder, Mötley Crüe, Within Temptation og band som det. Så de visste at jeg hadde vært på verdensturnéer og på store scener med mye publikum og at jeg visste hva det ville si å være med på et stramt tidsskjema med mye reising og konserter. Fly, reise rundt og alt det som hører med. Så på jobbintervjuet kunne jeg krysse det av på lista.

- Men jeg må bare spørre. Det kan umulig ha vært en enkel jobb og hoppe inn i et av verdens største metal-band gjennom tidene?

- Det er som i resten av livet. Det vil alltid være utfordringer. Den største utfordringen var en god en fordi jeg visste hvor mye det betydde for så mange mennesker. Det var en viktig ting å ta med seg. Et legendarisk og massivt band og de har vært opprinnelsen til så mange band vi har elsket og en rekke metal-band generelt gjennom mange år. Så det var en utfordring å gjøre det riktig og få bitene på riktig plass.

Også tankesettet for min del. Men samtidig kan du ikke tenke for mye på det heller. Enten så har du det, eller så har du det ikke. Du kan ikke late som, og de tror jeg de visste også da de lette etter den riktige personen. Kanskje var det også derfor at Friesen sa nei. Du må ha det i deg og du må være tro mot seg selv også. Så du må både respektere det som har vært og du må også respektere deg selv og hva du gjør musikalsk sett.

- De som har sett deg på scenen med Judas Priest kan nok skrive under på at du har det i deg. Det ser ut som om du storkoser deg på scenen og du er jo kjent som en showmann med mye energi og kule fakter.

- Jeg bare kopierer det alle andre gjør.

Du vet Zakk Wylde, K.K Downing og Michael Schenker. Jeg kopierer de gutta og de vet hva de gjør. Jeg er oppvokst med den slags musikk og måte å spille på. Vi har vel alle stått med tennisracketen eller andre lignende ting foran speilet da vi var 5-6 år gamle og gjort bevegelsene, før du overhodet hadde lært å spille noter. Så det har på en måte grodd inn i deg og det er sånn du gjør det. Det blir på en måte en del av din natur. Du føler bare for å gjøre det. Når du har 10-20-30 000 mennesker foran deg som løfter hendene i været er det også lett å få den energien på scenen.

- Ikke for å tråkke over noen grenser, men kan vi spørre deg litt om privatlivet og din ganske så kjente svigerfar, George Lynch.

Har du lært noen gitartriks av han?

- Haha. George er ganske vanskelig å lære av for min del. Han har en ganske uortodoks stil og jeg var aldri veldig inne i 80-talls shredding.

Men det var noen få for min del slik som Paul Gilbert, Steve Vai, Joe Satriani, Randy Rhoads og George Lynch. Det var tonnevis av flere

norwayrock.net

selvsagt. For meg hadde George en stil som var helt ulik alle de andre. Og han har det fortsatt.

Hvis du ser på et bilde av hånda hans så vet du at det er George Lynch. Han har en merkelig lillefinger og han spiller helt ulikt alle andre og han høres ulik ut. Så det jeg egentlig vil fram til er at George er veldig vanskelig å kopiere. Så nei, jeg har ikke klart å lære noen triks av han.

- Vi skal ikke snakke så mye om han, men det er jo spennende å høre om han har noen påvirkning. Men du har selvfølgelig helt rett i at han er nesten umulig å kopiere, jeg spiller selv og har prøvd. Jeg ga opp ganske fort.

Men jeg er hverken på ditt eller hans nivå uansett.

- Du vet, når du sitter ved siden av George med en gitar og han spiller så improviserer han mye. De fleste kjenner han fra Dokken og Lynch Mob, men det bor mye mer i George. Jeg kan ta feil, men jeg føler kanskje at han burde fått enda mer anerkjennelse, for han har en veldig unik og spesiell måte å spille på, og jeg tror han kan enda mer enn det han viser og det han er kjent for. Men folk vil høre Dokken og Lynch Mob og ting som det, så det er det han gjør.

Men som sagt så tror jeg det bor enda mer i ham enn det vi får høre og se.

- Du har jo en ganske unik spillestil og teknikk selv? Det var lett å høre da du tok over for K.K Downing at du hadde din egen stil. Du var tro mot den gamle spillemåten men også den nye, og du ga ny energi til låtene.

- Som jeg sa, jeg kopierer bare alle andre.

Neida, det er alltid vanskelig å snakke om din egen spillestil. Jeg hører Zakk Wylde, Dave Murray, Michael Schenker og alle de tingene som de er kjent for, men forhåpentligvis hører andre meg og en miks av de tingene. Men som jeg nevnte kommer alle mine ting fra de karene.

Som jeg også nevnte for deg tidligere så må du ta det som har vært, du vet jeg har blitt kalt en kloning før, men for de som har ører og kan høre så høres jeg ikke ut som K.K Downing overhodet. Jeg spiller de samme soloene, men du må bruke det som har vært, utvikle det på din måte og samtidig gjøre det til ditt eget.

Det Judas Priest gjorde var unikt og de gjorde det de trodde på. Og det er jo det Judas Priest handler om også. Så hvis jeg hadde gått inn og gjort det akkurat likt som Glenn og K.K., så ville det ikke vært i Judas Priest sin ånd. Du må være tro mot deg selv og gjøre det på din måte. Det er i hvert fall det jeg har prøvd på.

- Det har lenge versert rykter om nytt studioalbum fra Judas Priest. Kan du gi oss litt innside-informasjon?

- Ja, så klart. På den forrige skiva gjorde vi alt sammen, men denne gangen måtte vi gjøre en del på hver vår kant på grunn av pandemien siden vi bor forskjellige steder i verden.

Noen bor i Statene og andre bor i England.

Pandemien stoppet oss i å gjøre det sammen,

”Jeg bare kopierer det alle andre gjør. Du vet, Zakk Wylde, K.K Downing og Michael Schenker.” men vi har planlagt å ferdigstille albumet i nærmeste fremtid.. Trommene og mine gitarer er ferdig, og resten skal vi prøve å få gjort ferdig så snart vi har mulighet. Men som Rob sier “Når det er ferdig, så er det ferdig”. På dette stadiet av karrieren er det ikke noe poeng å ha hastverk, men samtidig har vi et kreativt samarbeid og det er viktig å få albumet ut i verden. Det er litt som en verkebyll, du vil ha det ut. Som jeg sa, vil vi jobbe med det fremover og forhåpentligvis blir vi ferdig snart.

- Det høres bra ut, det er nok mange som venter på et nytt album, men kan vi i samme slengen spørre deg, helt objektivt, hva som er ditt favorittalbum med Judas Priest?

- Det har alltid vært «Defenders Of The Faith». Det er en av de platene som tok meg til et annet sted. Samme med Iron Maidens album «Somewhere In Time». De tok meg til en annen verden og vi har alle de albumene, men de er ikke de samme for alle. Men det er skjønnheten med musikk. Det handler selvfølgelig også om hvor og når du hørte de platene, i hvilket stadium av livet du hørte de, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ofte grunnen til at de blir spesielle for deg, og «Defenders Of The Faith» har alltid vært spesiell for meg av de grunnene.

«Freewheel Burning», «The Sentinel» og «Night Comes Down» er vanvittig bra låter fortsatt.

- Ja, du sier noe der. Det er uten tvil klassikere, men jeg har «British Steel» og «Piece of Mind» som favoritter, og andre har sikkert andre favoritter igjen. Men sånn er det jo med musikk som du sier det er ofte nostalgiske grunner så klart helt subjektivt grunner. For å snakke litt mer om deg så må vi jo høre om det snart kommer en soloskive?

- Ja, under pandemien fikk jeg satt sammen et album. Etter episoden med hjertet i fjor og avbrekket etterpå fikk jeg mikset det og gjort det klart. Vi fant et plateselskap og det ser ut som om det kommer neste år. Mer enn det kan jeg egentlig ikke si. Det vil komme mer informasjon når vi velger å gå ut med det offisielt. Det låter bra og ganske annerledes enn Priest, eller så ville det ikke vært noe stort poeng i å gjøre det. Riktignok er det et slags felles DNA i gitarene, men annerledes nok til å låte forskjellig fra Priest. Jeg kan si så mye som at Rex Brown fra Pantera spiller bass, Scott (Travis) spiller trommer og så synger Ronnie Romero. Ronnie var den siste biten i puslespillet og han har en klassisk rockestemme. Men det

NRM 3-2022

31

er kult å høre han synge noe annet enn Rainbow og Dio-greier. Når han ikke gjør coverlåter, så låter han annerledes. Han har en unik stemme. Jeg er virkelig spent på å få det ut til folk.

- Jepp, det er vel ingen tvil om at han kan synge. Få som låter mer Ronnie James Dio enn han.

- Ja, men han har mye mer i stemmen sin. Han tar det klassiske flagget og flyr inn i den nye generasjonen.

- Du er glad i å snakke om andre og ikke så veldig opptatt av å snakke om deg selv. Men en ting vi lurer på er hvordan lærte du å spille gitar? Er du selvlært?

- Tja, jeg hadde noen måneder med pianotimer da jeg var liten, men jeg ville spille trommer eller gitar. Foreldrene mine satte meg i gang med pianotimer for at jeg skulle lære meg musikkteori og sånne ting. Men jeg husker at jeg satt der og spilte piano og kikket bort i kroken hvor det stod en elektrisk gitar og et trommesett. Jeg satt der og spilte piano og tenkte at det er det der jeg vil spille. Det var langt mer spennende instrumenter.

Så jeg sluttet å spille piano og lærte meg å spille gitar på egenhånd gjennom plater. Jeg satt og hørte på låtene og prøvde å spille etter dem.

Så jeg lærte gjennom å bruke ørene. Det er en lengre vei å gå, men så snart du har trent opp ørene går det raskere å lære senere. Det er lettere å lære og plukke opp ting når du har trent opp ørene til å kjenne igjen ting.

Du vet hvordan du skal spille det og hvordan det skal låte.

- Det er jo flere kjente gitarister som startet med piano…

- Ja, jeg spiller fortsatt litt piano, men det viktigste er å høre når ting låter galt. Det er lett med piano, og når du først har lært å spille og har trent opp ørene er det lett å høre når noe låter feil. Det merker jeg noen ganger hvis jeg skal lære noen andre på gitar, det er ikke alltid at de hører at det blir feil. Det holder ikke å kunne masse musikkteori hvis øret ditt ikke hører forskjell på rett og galt. Det er selve nøkkelen.

- Tiden begynner å gå ut her nå, men vi har noen spørsmål igjen som vi må rekke. Hva er ditt beste minne fra karrieren?

- Hm, det er mange faktisk av forskjellige grunner. Det er alltid spesielt første gangen du får platekontrakt eller drar på turné. Eller for

32 NRM 3-2022

eksempel den første store konserten du gjør. Jeg husker godt mitt første minneverdige øyeblikk med Judas Priest, og det var på Sweden Rock i 2011. Rob kom inn med motorsykkel og kjørte ut på rampen som gikk ut til publikum. Det regnet og han stoppet nederst på rampa. Det var røyk overalt og motorsykkelen blinket med lysene. 30 000 mennesker stod med hendene i været og da tenkte jeg at dette er surrealistisk, men det var da jeg skjønte at det virkelig skjedde. Det var mitt første store øyeblikk med Priest og det vil jeg alltid huske. Men det er mange ting jeg vil huske.

Jeg bor rett utenfor Nashville og jeg har en liten datter. Hun danser og digger musikk, og det er også de små øyeblikkene som brenner seg fast.

Og det vil jo komme mange flere også i fremtiden.

- Jeg antar at du som småbarnsfar stadig vekk får oppleve øyeblikk som du ikke vil glemme, og de er vel så viktige som minnene du får gjennom musikken.

- Helt klart. Datteren min blir to år neste måned. Hun elsker Priest og Def Leppard. Hennes favorittlåt er «Pour Some Sugar On Me» fra «Hysteria» og «Photograph» fra «Pyromania». Hun liker også «Diamonds And Rust», «Nostradamus» og «Prophecy». Hun kjører fist pump og er helt med. Vi testet henne da vi kanskje trodde at hun ville like alt så vi satte på Winger. Men det likte hun ikke. Men hun likte heldigvis Dokken, bestefars band. Det er spennende å se barn bli store og at de blir egne individer. Det har skjedd mye på bare to år.

- Enda godt hun liker bestefars gamle band. Men vi rekker et siste spørsmål før vi blir kastet ut her. Har du fortsatt din første gitar?

- Nei, det har jeg nok ikke. Jeg har fortsatt en av mine første, en Epiphone Flying V, men den aller første har jeg ingen anelse hvor ble av. Jeg husker godt da jeg fikk Flying V’en og at det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra skolen var å sitte og øve. Mens kompisene mine dro ut for å drikke satt jeg ofte hjemme og øvde i stedet. Det var det jeg hadde mest lyst til. Jeg lærte mange Iron Maiden-låter på den gitaren. Min første signaturgitar var også en Flying V. Det var en fin link til en av mine første gitarer. Det var en skikkelig ære å få en signatur Flying V og en veldig kul ting for meg.

norwayrock.net

THE LICKERISH QUARTET Tre Jellyfish-aktører gjenopptar sin gjerning September 1992, San Francisco: Gitarist og sanger Eric Dover kan knapt tro fru Fortunas sjenerøsitet. Han er nylig opptatt som medlem av sitt desiderte favorittband, Jellyfish. I februar påfølgende år utstedes mesterverket ”Spilt Milk”, og pulveriserer herigjennom all konkurranse fra decenniets øvrige arbeider i sjiktet for kompleks popmusikk. Turnéen som følger lovprises av både fans og presse. Samtidig ulmer en kunstnerisk splid mellom bandets to komponister, og i april 1994 informeres Dover om at Jellyfish stedes til hvile med øyeblikkelig virkning.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ERIS MEDIA

Spoler vi tjuetre år frem i tid sår Roger Joseph Manning (klaviatur/ vokal) spirene til enhver Jellyfish-fans våte drøm; det man har håpet, men ikke tort tro på, materialiserer seg forbløffende kjapt, gitt persongalleriets historikk, og i 2017 inngår tre forhenværende Jellyfish-medlemmer fornyet musikalsk makkerskap under det aparte banneret The Lickerish Quartet.

Om prosjektets forløp og fremtid, samt EP-trilogien ”Threesome”, beretter Eric Dover fra sitt hjem i Los Angeles. Nordmannen han samtaler med besørger en røff, entusiastisk oppvåkning.

-Implosjonen av Jellyfish, etter bare to, om enn fenomenale album, sorterer blant 1990-tallets traumer, men The Lickerish Quartet leser og lyder som plaster på mentale sår. Hvem initierte bandet, og hvorfor tok det så helvetes lang tid?

-Som med mye annet påbegynner gode prosjekter med en enkel telefonsamtale. Roger Manning ringte Tim Smith i 2017 for å høre hva denne syslet med, underforstått ”Hva om vi møtes for å skrive og spille inn ny musikk?” Kontakten ble opprettholdt, og etterhånden spurte de meg hvorvidt jeg ville være interessert i å delta. Jeg behøvde ingen betenkningstid. Vi har kollaborert sporadisk etter oppløsningen av Jellyfish, eksempelvis via Umajets og Imperial Drag, men ikke tilvirket musikk sammen på lenge. The Lickerish Quartet har vært en sann fornøyelse.

-Jeg er glad deres felles musikalske fortid ikke undergraves,

norwayrock.net

vel vitende om at dagens band vil måtte tåle sammenligning med Jellyfish.

-Dersom du har berørt mennesker på et dypt plan, vil fortiden alltid følge deg, og jeg ser ingen problemer herom. Vi elsker kompleks sangharmonikk, og The Lickerish Quartet er vår eneste mulighet til å kultivere nevnte lidenskap, gitt livets realiteter. Å trekke analogier i retning Jelllyfish blir følgelig naturlig.

-Når tre Jellyfish-aktører gjenopptar sitt virke nøyer de seg ikke med mindre enn førsteklasses batterister – i dette tilfellet Jeremy Stacey fra dagens King Crimson-konstellasjon…

-Hvilket stortalent! Han er multiinstrumentalist, komponist og arrangør med evner langt utover det å håndtere slagverk. Jeremy Stacey fungerer som den fjerde Beatle i tilfellet The Lickerish Quartet. Vi kjente ham fra The Lemon Trees, som utga ett album i 1993, og som Jellyfish turnérte med. Roger og Tim har visstnok pleiet jevnlig kontakt med Jeremy, noe jeg er takknemlig for. Jeremy var den første og eneste trommeslageren som tilbød seg å fly til Los Angeles for å bidra.

-Ble brorparten av EP-trilogien komponert i 2017?

-Da beslutningen var fattet om å skrive sammen, satte Tim kurs for Los Angeles, hvor Roger og jeg residerer. Vi bunkret opp i mitt garasjestudio, og presenterte hverandre idéer. Samtlige låter var ferdigstilt innen vi entret studio og gikk i opptak med Jeremy. Dernest fulgte basale addendum, for å tydeliggjøre låtenes grunndrag, som senere ble utbrodert.

-Hvorfor beslutningen om å fraksjonere et album i tre EP-

NRM 3-2022

33

utgivelser?

-Vi følte at i dagens musikk-klima, hvor allmuens oppmerksomhetsspenn er betydelig redusert, og man kjemper mot et uavbrutt informasjonsbombardement, så er man kanskje tjent med EP-formatet. Dessuten ga avgjørelsen litt pusterom; vi kunne fokusere på én EP av gangen.

-Forelå en musikkmotivert plan om hvilke låter som skulle hvor, eller endte dette lett tilfeldig?

-Jeg overlot gladelig den type beslutninger til Roger og Tim, men alle godkjente forordningen, i demokratisk ånd. Så vidt jeg kan se fungerer innbyrdes sammensetning og kronologi aldeles utmerket.

-Ryktene svirrer om at Sony Japan vil utstede de tre EP-utgivelsene som ett koherent album?

-Hvilket er korrekt. Herligheten lanseres under tittelbladet ”Fables From Fearless Heights”. Jeg har sett den visuelle pakkeløsningen, som er helt fantastisk.

-Åpningskuttet fra ”Threesome Vol. 3” – ”Fortunately” – gir intet mindre enn en mesterleksjon i melodiøs, harmoniteksturert og kompleks popmusikk, med stadige modulasjoner langs flere parametere.

Utgangen av første refreng ender eksempelvis i moll, men pendler kjapt tilbake til dur. Samme seksjon endrer fullstendig karakter i neste refrengrunde.

Og likevel fremstår stykket uendelig ubesværet…

-Adam James, vår englebevingete mesén som finansierte prosjektet, holder denne som favoritt. Gitt låtens ateistiske forse overholdes en sommersval og nesten slentrende puls.

Likevel er ”Fortunately”, som du antyder, alt annet enn musikalsk lettbeint, og faktisk riktig utfordrende å oppføre fordi den er konstant i bevegelse. For meg personlig ble lapsteelgitarsoloen en prøvelse. Det du hører på plate er det beste fra tre ulike tagninger.

-”Fortunately” er definitivt musikk for hjerte og intellekt.

-Bedre kompliment eksisterer ikke, takk.

Det er her vi legger lista for oss selv også; man søker noe emosjonelt og umiddelbart, som samstundes stimulerer tankeomløpet. Dersom vi har lyktes på begge fronter, så skal jeg aldri mer klage, ha ha ha.

-Låtens coda, det siste sangharmoniserte partiet som ender i ”You’re wasting your time”, plasserer prikken over i-en.

-Nevnte sekvens fungerer synoptisk og konkluderende, musikalsk så vel som tekstlig. Tim implementerte avsnittet, i tolvte time. Låtene var altså ferdig komponerte og rudimentært innspilt. Da pandemien slo rot ble det opp til hver og én av oss å ekspandere materialet fra våre respektive hjemmestudioer, og det aller siste som inntraff kontra ”Fortunately” var Tims glimrende harmonifløy.

-Det er med fryd å melde at tilårskomne

34 NRM 3-2022

Jellyfish-impliserte ikke er blitt mindre skeptiske til organisert religion. Selv leser jeg ”Fortunately” mer altruistisk enn ateistisk. Dere bringer godt nytt, selv overfor et konservativt-kristent USA. -Det er jeg enig i, men – som teksten indikerer – ikke alle vil se det slik. Mange vil ha dyptgående problemer med påstanden om at helvete ikke eksisterer. Vi favner tekstlig bredt på denne plata. Musikk handler om kommunikasjon, og ”Fortunately” fremsetter et klart budskap uten å trykke meddelelsen ned halsen på publikum.

-I ”New Days” gløder bandets psykedeliske 1960-tallshang. Denne er fordømt godt oppført, toppet av Tim Smiths bassløp og din luftige gitarsolo.

-Roger Manning bragte ”New Days” til arbeidsbordet, og jeg elsket den umiddelbart, fordi den er så skamløst pop-psykedelisk.

Det er en atmosfærisk og pågående låt, som formelig skriker etter eteriske gitarpenselstrøk og suggererende basslinjer.

-Nevnes må også ”You All Alone”, hvis upålitelige intonasjonsrytmikk, dur/molldikotomi og orkestrerte arrangement atter stimulerer hjerte og hjerne.

-”You All Alone” er blant mine bidrag, som Roger og Tim arrangerte til uante høydedrag.

Stykkets samlede uttrykk ble mye tøffere enn intendert, og jeg digger dets rytmiske finurlighet. Kompositorisk celebreres en håndfull favorittutøvere, eksempelvis The Left Banke og andre band med talent for orkestrering som ikke nødvendigvis ender opp i Electric Light Orchestra-land.

-Blås- og strykestemmene løyver et heftig, dramatisk løft.

-Dette skal tilskrives geniale Roger Manning, som ikke sparte på kruttet. Vi ville ha en fortrøstningsfull, men samtidig farlig utgang, i overensstemmelse med min musikalske personlighet – jeg forguder drama i musikk; alt som rommer dramatiske slagsider interesserer.

Jeg pleier å si at jeg er bandets William Shatner, som stadig bryter ut i dårlige Shakespearresitasjoner.

-Hva forklarer The Lickerish Quartet som bandnavn?

-Prosjekttittel samsvarer med en italiensk film fra 1970. Vi hadde x antall forslag på blokka, som vanlig er når man sparker i gang noe nytt. Èn dag sa Roger: ”Jeg har det! Vi skal være The Lickerish Quartet”, hvilket klang godt i mine ører. Etter å ha bivånet nevnte film, som er seriøst snål og veldig av sin tid, liker jeg bandnavnet enda bedre.

-”Do You Feel Better” er trolig favorittsporet fra ”Threesome Vol. 2”…

-Denne ble ferdigstilt tidlig i prosessen, og kom fra Tim, som presenterte låten rent akustisk. Det var aldri aktuelt å gitarelektrifisere eller endre instrumenteringen, fordi melodien er så forbasket sterk.

-På nuværende tidspunkt synes det

”Man søker noe emosjonelt og umiddelbart, som samstundes stimulerer tankeomløpet. Dersom vi har lyktes på begge fronter, så skal jeg aldri mer klage.” hensiktsmessig å spørre, muligens retorisk, hvorvidt The Lickerish Quartet består av én eller flere Sparks-frelste…

-Jeg elsker Sparks, og da snakker jeg på vegne av hele bandet.

-”Fadoodle” fra ”Threesome Vol. 1” gestalter betydelige Sparks-impulser og er et virkelig morsomt stykke.

-Jeg ser hva du sier. ”Fadoodle” er i hovedsak Rogers låt, og den holder en leken ”hopp-og-sprett”-estetikk som går fint å knytte til Mael-brødrene. Teksten er plenumspennet og fortoner seg nærmest som en kompilasjon av arkaiske ord.

-Hva med ”Lighthouse Spaceship”, som bør avrunde den japanske LP-utgaven gitt stykkets episk-symfoniske habitus?

-Overordnet stikkordet i tilknytning til denne var nettopp episk. Musikalsk tar låten form av en reise. Teksten er bevisst positiv, men ble nedtegnet etter at en felles venninne tok sitt eget liv. Vi forsøker å besvare hva man bør si til et menneske i mental trøbbel, for å vise støtte.

-Ble det diskutert å smykke det nye bandet med Jellyfish-navnet, siden Andy Sturmer åpenbart ikke ønsker å være et bandmedlem?

-Ikke på noe som helst tidspunkt, ha ha ha. Vi lar Jellyfish være Jellyfish. Selv om alle tre var delaktig i bandet er man ikke lengre de samme 20-åringene som tilvirket ”Spilt Milk”.

Forhåpentligvis har vi vokst som musikere. Det ga liksom ikke mening å hente frem Jellyfishlogoen.

-Hvordan minnes du din inntreden i bandet, og hva husker du best fra selve oppbruddet?

-Da Jason Falkner retirerte holdt bandet åpne gitar-auditions. Tim Smith figurerte i The Producers, og mitt daværende band åpnet for disse under gitte konsertevenementer, så vi kjente hverandre. Jeg var Jellyfish-frelst fra dag én; dette var samtidens ypperste ensemble, og bare tanken på å bli medlem av ens eget favorittband er, mildt sagt, spennende. Tim tipset meg om den pågående gitar-auditionen, så jeg sendte over et par demokassetter. Under miksingen av ”Spilt Milk” ble jeg kallet på, og fløy til Los Angeles. Det neste jeg husker er en ekstrem periode med beinhardt arbeid, på par med treningsleir for infanterister. Forut for ”Spilt Milk”-turnéen øvde vi daglig i tre måneder, i managerens kjeller – et øvingslokale vi delte

norwayrock.net

med American Music Club, om noen husker dem. Dernest promoterte vi plata og bragte den ut på veiene. Konsertene ble unisont skamrost, og særlig turnéens første strekk kan sammenlignes med å steppe inn i et eventyr. Jeg svevde på skyer, en stakket stund. Gradvis ble vi vâr en gryende rift mellom Andy Sturmer og Roger Manning, og etter hvert som turnéen skred frem forsto man at duoen ikke lengre forespeilet seg samme fremtid.

Andy Sturmer skal ha opplevd at Roger Manning trakk i retning eldre Alice Cooper, mens Manning følte at Sturmer ble totalt Leonard Cohen-fiksert.

-Vår aller siste konsert avstedkom i New Orleans. Under frokost dagen etter ble jeg fortalt, av lydmannen, at bandet ikke lengre eksisterte; det var bare å pakke kofferten og dra hjem.

Både Manning og Sturmer komponerte materiale tiltenkt et tredje Jellyfish-album, men i april 1994 entes duoen om å gå hvert til sitt.

Den kunstneriske kløften dem imellom var ugjenkallelig… To år senere presenterte Imperial Drag sitt første og eneste album – Roger Manning og Eric Dover utgjorde bandets foregangsfigurer.

-Vi vendte hjem og slikket våre sår. Da jeg bodde i Birmingham, Alabama, jobbet jeg i en lokal platesjappe, og samme dag som Kurt Cobain skøyt seg fikk jeg telefon fra Roger som ba meg over til Los Angeles for å skrive låter. Jeg pakket alt jeg eide, kjørte til Los Angeles og har siden ikke skuet meg i bakspeilet. Påfølgende måneders låtskriving resulterte i Imperial Drag-skiva, som utkom våren 1996.

-Forut for dette fungerte du som vokalist i Slash’s Snakepit, og fronter følgelig én av decenniets ypperste og mest desperate rockelåter i ”Neither Can I”. Du skriker virkelig lungene sønder og sammen på ”It’s Five O’clock Somewhere”-albumet…

-Jeg hadde nylig en journalist på tråden som insisterte på å gjennomgå hver bidige låt fra Slash’s Snakepit-skiva med meg, hvilket jeg aldri har gjort forut. ”Neither Can I” gestalter en svært personlig tekst, basert på en kompis hvis far tok sitt eget liv. Ordene er tenkt som farens unnskyldning i forkant av selvdrapet. Hvem vet hvilke tanker som spinner i hodene på folk vi har mistet på dette viset, men ”Neither Can I” ble pennet i et forsøk på å forstå. Jeg forsto kjapt at jeg måtte gjøre og leve alt så hardt som mulig skulle jeg overleve Slash’s Snakepit; det var sågar

norwayrock.net

en uuttalt instruks. Heldigvis spilte vi bare inn én låt per dag, hvilket var tøft nok for både stemmebånd og helse. Vår felles venn, herr Jack Daniel’s, døyvde den verste smerten, og fulgte oss trofast under studio-oppholdet og på turnéen.

-Dagens anseligste spørsmål er: Vil The Lickerish Quartet turnére og/eller skape mer musikk sammen?

-I øyeblikket foreligger ingen planer eller tilstrekkelig ønske om å kaste seg på turnékarusellen igjen. Vi er åpenbart veldig glade i hverandre, og elsker å tilvirke musikk sammen, men er bastet av respektive forpliktelser – Roger som del av bandet til Beck, vanligvis på heltid, Tim opptrer med Sheryl Crow og jeg har et nytt Sextus-soloalbum på trappene.

Mulighetene for en internettstrømmet konsert er definitivt til stede, men her stopper det. Pekuniært ser jeg heller ikke at det vil være bærekraftig å gjennomføre en proper turné; det er rett og slett blitt for dyrt. Vi har ikke til hensikt å kaste vrak på samarbeidet, men det tok fem år å virkeliggjøre ”Threesome”-trilogien, og etter at siste installasjon utstedes i sommer bevilger vi en pause. Jeg er ydmyk og stolt over at det fremdeles finnes folk der ute som følger vår musikalske sti; det er for dere, og oss selv naturligvis, at vi gjør dette.

-Før jeg slipper deg vil jeg at du besvarer et brennhett spørsmål: Hvorfor skapes så svimlende lite intelligent popmusikk?

-Markedet har alltid vært overlesset av substansløse døgnfluer.

Mengden middelmådighet har imidlertid økt dramatisk de siste årene.

Tenk på hvor mange låter som lastes opp til Spotify i døgnet; tanken kan gjøre hvem som helst mørkredd på lyse dagen. Heldigvis vil det alltid eksistere musikere som ønsker å formidle smarte idéer, musikalsk og lyrisk, men det er nærmest umulig å konkurrere om en hel generasjons allerede innskrenkete oppmerksomhetsstrekk. Jeg mistenker forresten at den yngre garde ingenlunde er like besatt av musikk som eksempelvis min generasjon var. Hele min oppvekst dreise seg om musikk, film og litteratur.

-Lyder kjent. Jeg har det fortsatt slik…

-Vel, jeg óg, ha ha ha. Når musikk konkurrerer med dataspill og sosiale media gjetter jeg at den taper. Det er som om musikkindustrien er blitt en Las Vegas-mutasjon.

NRM 3-2022

35

fant friheten etter nesten 50 år Med tanke på at det er gått elleve år siden Journey ga ut «Eclipse», hadde nok de fleste fans gitt opp håpet om en ny skive fra AOR-kongene, spesielt etter alt bråket med bassister og trommeslagere som har blitt sparket og saksøkt bandet, og at gitarist og eneste originalmedlem Neal Schon la ut på turné med helt andre musikere under navnet Journey Through Time i 2019. Men i juli kommer omsider «Freedom», og vi fikk Schon på tråden fra San Francisco for en oppdatering på ståa.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ROBERT KNIGHT LIVEFOTO: ERIK KABIK

- Du nyter noen dager hjemme før dere skal fortsette turnéen dere startet i vår?

- Ja, vi gjorde akkurat ferdig første del av turnéen sammen med Toto, og det har gått ekstremt bra – vi har spilt i arenaer og det har vært utsolgt over alt, med fantastiske tilbakemeldinger fra både fans og kritikere. Vi fortsetter i juli når skiva er sluppet, og nå legger vi planer om turnere mer med Toto i 2023, for kombinasjonen av Toto og Journey er midt i blinken for fansen.

- De fleste som liker Journey, liker også Toto, og vice versa?

- Nettopp! Så det er valuta for pengene. Og jeg har vært god venn av Steve Lukather i evigheter, så det var på tide at vi fikk gjennomført en felles turné. Og nå er det snakk om å komme over Atlanteren sammen med Toto også.

- Endelig! Det var på tide.

- Det vil i så fall skje senere på året, i 2023. Jeg har også snakket med Carlos Santana, for nå som jeg er bandets manager kan jeg pøse på med idéer! Og jeg har lyst til å sette opp noen stadionkonserter med oss og Toto og Santana. Lukather er helt med, og noen av promotørene jeg har snakket med, sier at vi kan vurdere stadioner allerede. Vi får se hva som skjer.

- Det har vært mye turbulens i rekkene til Journey de siste årene.

Orginalbassist Ross Valory og trommis Steve Smith fikk fyken

36 NRM 3-2022

under bitre omstendigheter i 2020, inn kom Randy Jackson (som spilte på 1986-klassikeren «Raised On Radio») og Narada Michael Walden, og i fjor kom nyheten om at Deen Castronovo var tilbake på trommestolen, etter at han ble sparket i 2015. Og nå er visst både Randy og Narada ute igjen. Hvem er det egentlig som har turnert i år, og hvem spiller på skiva?

- Deen Castronovo på trommer, han låter bedre og synger bedre enn noensinne, han spiller og synger ræva av seg! Og så har vi Todd Jensen på bass nå …

- Åh, din gamle kompis fra Hardline?

- Ja, og så har han spilt i bandet til Paul Rodgers (ex-Bad Company, Free, The Firm), det var et sykt bra band. (Jensen har også spilt i bandene til David Lee Roth, Alice Cooper, Ozzy Osbourne og Steve Perry.)

- Vi snakket faktisk med Deen i fjor vinter, og da var han veldig gira på den nye The Dead Daisies-skiva – og neste uke hadde han sluttet. Så jeg ble litt bekymra for ham og tenkte at enten har han ramla av vannvogna, eller så er han tilbake i Journey. Men var det da han kom inn i bildet igjen?

- Du, vi var i Chicago i juli i fjor og gjorde oss klare til å spille våre første konserter med den nye besetningen, med Narada på trommer – han spiller fantastisk bra på den nye skiva, i tospann med Randy Jackson.

Men han hadde litt problemer med å huske alle detaljene i låtene, for det er veldig mye, og vi spilte rundt 30 forskjellige låter på de par oppvarmingskonsertene vi hadde før Lollapalooza. Tre timers konserter med en pause underveis. Så jeg foreslo at vi skulle få inn Deen, fordi han

norwayrock.net

kan alle disse låtene baklengs og forlengs, bedre enn noen andre. Selv om det var jeg som skrev låten, kan jeg bare spørre Deen: ‘Hvordan var nå mellompartiet på den låten her?’, og han kan nynne partiet og instruere hele bandet om hvordan det skal gjøres. Han har en slags fotografisk hukommelse for musikk, bare han har hørt låten en gang, så sitter den for alltid.

Og det er en veldig nyttig egenskap i den situasjonen vi befant oss i. Dermed ble det to trommiser på denne korte sommerturnéen.

- Men så forsvant Narada ut igjen?

- Ja, av helsemessige årsaker. Etter den turnéen hadde han et lettere hjerteinfarkt. Det kan ha skyldtes den mentale anstrengelsen med å lære seg å spille 30 nye låter. Jeg snakket med ham, og han følte det rette var å fokusere på familien, han har flere barn, noen ganske unge, så vi fant ut at han heller burde ta det rolig. Jeg elsker den mannen, fantastisk trommis og produsent. Men det tryggeste for ham nå er å være hjemme og heller bare jobbe i studio.

- Han har jo blitt 70 år gammel. Her i Norge er han mest kjent for låten «Gimme, Gimme, Gimme», som var en stor solohit for ham i 1985.

- Ja, stemmer – det var visstnok en kjempehit i Skandinavia, men ikke her. Men det var jo en velsignelse for oss at den perfekte erstatteren sto klar til å steppe inn på kort varsel. Det slo meg etter at vi hadde spilt på IHeartRadio Music Festival i Las Vegas i september, da hadde vi Marco Mendoza (ex-Whitesnake, Blue Murder, The Dead Daisies) på bass. Vi bare fullstendig knuste alt den kvelden, men da jeg skulle mikse opptaket etterpå, la jeg merke til at bassen ikke helt var der den skulle, Marco spilte masse forskjellige greier. Det hørtes ikke riktig ut i mine ører.

Problemet var egentlig at han hadde for mye å gjøre til å kunne lære seg disse låtene på 100% riktig måte. I Europa er han overalt, han har tre-fire ulike band og en solokarriere, så han hadde smurt seg selv for tynt til å lære seg å spille Journey-låter slik de bør spilles. Så jeg tok en prat med ham, og ba ham huske på ditt og datt, og han ble litt satt ut og sa ‘Åh – må jeg huske på det også nå?’. Jeg snakket deretter med Jonathan (Cain, keyboards) og Deen og sa at jeg trodde Todd ville passe veldig bra inn. Han ville dedikere seg totalt til Journey og lære seg låtene perfekt, sa jeg, og det gjorde han. Og det låter forbløffende nå, det sparker virkelig ræv, og jeg føler det er kanskje den beste rytmeseksjonen som Journey noen gang har hatt. De tilfører nytt liv til alle låtene.

- Du snakker om Todd Jensen og Marco Mendoza – men hva skjedde med Randy Jackson?

- Randy hadde en ryggoperasjon. Jeg visste ikke om ryggproblemene hans før vi var i gang med å spille inn skiva, så han er fortsatt i rekonvalesens etter operasjonen. Man kan planlegge for noe, men så slenger livet en kjepp i hjulet ditt, og da må man bare gjøre det norwayrock.net

beste ut av det. Men det har ordnet seg til det beste for alle.

- Er Todd bare midlertidig vikar for Randy, eller er han den nye faste bassisten i Journey?

- Jeg vet ærlig talt ikke! Jeg er kjempefornøyd med hvordan ting er nå, men hvem vet hva som skjer i fremtiden? Til neste år har Journey 50 års jubileum, og det hadde vært fantastisk om ulike folk kunne kommet og gjort gjesteopptredener med oss, deriblant Randy.

- Det får være nok om bassister – viktigere er at dere har en ny skive ute om en måneds tid, «Freedom», som slippes 08. juli.

- Og en veldig sterk skive, om jeg skal si det selv.

- Det er det. Og selv om jeg er veldig glad i den særs rocka «Eclipse» fra 2011, så høres «Freedom» mye mer ut som klassisk Journey i mine ører.

- Ja, men det er mye nye takter på denne skiva også. Vi har låter som «Come Away With Me», det er låter som «All Day And All Night», og det er låter som «Let It Rain» og «Holdin’ On». Ingen av disse kan sies å høres ut som klassisk 80-talls Journey, de kommer fra vårt nåværende tankesett. Jeg kan ikke huske at vi noensinne i Journey har spilt låter som disse.

For meg symboliserer disse låtene en ny æra, et nytt kapittel for Journey. Og det er veldig sunt! Men så har vi andre låter som er klassisk Journey, du vet det er Journey det øyeblikket du hører låten.

- Men på skiva er det Narada og Randy som spiller trommer og bass?

- Ja, det stemmer. Det er pussig, Narada og jeg fikk muligheten til å jobbe sammen i studio, og jeg fikk gjort alle gitarene mens han spilte trommer til, og derfor føler jeg at skiva har litt mer luft og lys i seg. Det høres ut som om alle instrumentene ble innspilt samtidig i samme rom, selv om alle de andre ble spilt inn senere.

Vi arrangerte låten og spilte inn grunnsporene sammen, og en del av det var improvisert, som soloen på «Let It Rain» - det var bare en jam som ble så bra at vi beholdt den. Det var ikke engang en låt, så vi arrangerte den mens vi spilte den. Der har ingenting blitt flyttet rundt med ProTools, vi har bare skrevet låten rundt jammen. Slike ting skjedde da Narada og jeg fant rytmen, og så la jeg bass på etterpå. Jeg fikk sjansen til å gjøre min beste Jack Bruceetterligning på «Let It Rain», og så sendte jeg det til Randy. Og han kommenterte bare at ‘Jøss, det er jo mye kult her jo!’ – så han kopierte stort sett mine ting, han bare spilte det bedre, haha. Mer groovy! Slik gjorde vi med de fleste låtene. Noen låter spilte jeg keyboards på også, bare for å gi Jonathan en idé om hvordan jeg forestilte meg låten. Og jeg sang på alle låtene – alle melodilinjene og tekstene som du hører Arnel (Pineda, vokal) synge på skiva, var det jeg som lagde, med unntak av en låt som Arnel var med på å skrive, og de låtene som Jonathan skrev på egen hånd. Og jeg sang inn alle koringene sammen med Narada. Randy la på sine greier, og så fikk vi Jason (Derlatka, live-keyboardist) til å gi litt mer muskler på de

NRM 3-2022

37

høye koringene som jeg ikke nådde helt opp på. Så jeg føler at jeg har jobbet knallhardt med alle aspekter av denne skiva, jeg er på ingen måte bare gitaristen her.

- Kan vi på en måte takke pandemien for at denne skiva faktisk ble en realitet? Var det da dere ikke kunne turnere at en ny studioskive ble mer aktuelt?

- Vi skal egentlig ikke takke pandemien for noe som helst, men ja, vi kan takke den for denne skiva. Før pandemien fantes det ingen planer om en ny Journey-skive. I 2020 var vi jo alle bare hjemme, så for å holde kontakten med fansen, begynte jeg å dele små innblikk i hvordan jeg øver. Jeg bare lager loops og jammer i vei, hver eneste dag. Det holder fingrene myke og i form, og jeg kan eksperimentere litt. Og etter hvert begynte disse snuttene å ta form av låter, og jeg tok noen av disse til Narada og nevnte at dette kunne bli en bra låt for Journey. Jeg hadde tusenvis av idéer på iPhonen min – det har blitt min nye kassettopptaker.

Så jobber vi ferskt ut ifra de idéene i stedet for å lage en demo – vi gjør heller demoen så bra at det faktisk blir skiva.

- Dere har produsert skiva selv denne gang?

- Ja, jeg produserte den sammen med Narada. Og Narada produserte alt av Arnels vokal. Med en gang vi hadde fått kartlagt hvordan vokalen skulle være, hadde Narada sine digitale økter med Arnel rundt midnatt her i California. Og da hadde Arnel nettopp stått opp hjemme i Filippinene, og sto der i sitt eget hus og sang av full hals. Er det ikke forbløffende? Jeg ante ikke at det gikk an å gjøre innspillinger via Zoom, jeg trodde det ville bli en ørliten forsinkelse som ved telefonsamtaler, men neida! Det funka helt fint at Arnel var online med en høykvalitets mikrofon, og så styrte vi lydinnstillingene fra vårt studio her, simultant med at Arnel sto og sang i Manila.

- Så han var ikke i USA i det hele tatt i løpet av innspillingene?

- Nei, da måtte han jo ha gått i strenge karantener, både i USA og i Filippinene. Narada fortalte meg at de hadde så bra direktelyd fra Filippinene at han kunne høre regnet falle på taket av Arnels hus. Samme med Jonathan, han jobbet fra sitt hus i Florida, og Randy jobbet fra et annet studio i Los Angeles. De eneste som var i studio sammen, var

38 NRM 3-2022

Narada og meg selv, her i San Francisco.

- Det må ha vært en pussig opplevelse for deg, etter over femti år i bransjen.

- Det var pussig, ja, men samtidig ganske kult, for da kunne jeg bruke den tiden jeg trengte på å fullføre mine musikalske tanker, uten at noen andre sto utålmodig og ventet på at jeg skulle bli ferdig så de kunne begynne med sine greier. Er alle samlet i ett rom, får du ofte ikke fullført det du så for deg før alle andre kommer inn med sine glimrende idéer og tar låten i en annen retning. Så det var godt å få muligheten til å gjøre ferdig maleriet som jeg mentalt så for meg uten mas fra sidelinja.

- Deen Castronovo er jo med på skiva, men det eneste han gjør er å synge «After Glow», er det så? Ikke noe trommer?

- Nei, det er riktig, for vi var så å si ferdig med det aller meste innen han kom inn i bildet, og vi var i forberedelser til sommerturnéen (i USA i august 2021). På det tidspunktet hadde vi altså to trommeslagere, men jeg kom med «After Glow», det var en av de siste låtene jeg skrev til skiva.

Jeg og Narada spilte den inn på samme måte som alle de andre, og så lagde jeg melodien og koringene, la på min egen styrevokal og lasset den ned med koringer. Så sendte jeg den til Jonathan, som skrev teksten og la på keyboard før vokalen skulle spilles inn. Og da tenkte jeg at siden Deen nå var med i bandet, så hadde det vært bra å få ham med på skiva også, på en eller annen måte, siden han ikke rakk å bidra med trommer.

Narada var opptatt den dagen, så jeg produserte Deens vokal på den låta, mens han var hjemme i Oregon sammen med en lydtekniker. Og jeg synes resultatet ble fantastisk bra – faktisk er det flere av journalistene jeg har snakket med den siste uka som har dratt frem «After Glow» som sin favorittlåt på skiva.

- Deen er jo en utrolig vokalist – vurderte dere noen gang å oppgradere ham fra trommis til frontmann før dere fant Arnel i 2007?

- Deen har jo for lengst blitt akseptert av fansen som en fenomenal sanger og trommis, og han kunne sikkert ha blitt plassert fremst på scenen og sunget bra nok, men det er noe med at når de har sittet bak slagverket, skjult bak cymbaler, i alle år, så er de ikke like komfortable å stå midt i rampelyset. Jeg synes faktisk at han imponerer enda mer når

norwayrock.net

«Jeg kan ikke sitte her og beklage meg over at Journey har hatt så mange hits.» han viser at han kan gjøre ting som jeg ikke har sett noen andre syngende trommiser på denne jord gjøre. Synge så bra som han gjør samtidig som han spiller særs komplekst på trommer. Vi har Phil Collins som er en utrolig trommis og en meget god sanger, og vi har Don Henley som spiller trommer ganske enkelt, men synger fantastisk. Men det finnes ingen som Deen, som er i stand til å synge samtlige låter i katalogen vår og spille Steve Smiths originale trommedeler, som overhodet ikke er enkle. Vi kunne plassert slagverket fremst på scenen og la ham styre showet på både vokal og trommer, han er helt utrolig.

- Du har rett – jeg var til stede på den eneste konserten han gjorde med Revolution Saints, hvor han både satt bak slagverket og sang, og kom frem på scenen og sang mens noen andre spilte trommer.

- Ja, ikke sant? Syngende trommiser har en ekte forståelse av hvordan den vokale fraseringen skal være, fordi de spiller trommer!

De fatter det! Steve Perry var også trommis, og spilte bass, så han skjønte hvor vokalen skulle sitte i rytmen. Men hvis du tar den vokalisten vekk fra slagverket, så endrer alt seg. Da begynner de plutselig å legge ting på et annet sted. Jeg ser det med Deen, han har en tendens til å oversynge når han ikke spiller trommer samtidig. Men når han spiller trommer, så synger han helt perfekt.

- Når dere skal ut på veien igjen, så er «Freedom» sluppet – planlegger dere å spille mange låter fra den på kommende konserter?

- Ja, absolutt! Vi har jo allerede spilt flere, for vi har jo alt gitt ut tre låter som singler, og den fjerde, «Don’t Give Up On Us», slippes i neste uke. Og så har vi lagd en video til «You Got The Best Of Me», som slippes i morgen eller i overmorgen. (1. juni 2022) Vi er litt på etterskudd med videoer kontra singler, men skiva slippes ikke før i juli, så det er ingen stor hast.

- Journey har jo nå så mange radiohits at dere rekker knapt å spille alle i løpet av en konsert – er det en velsignelse eller en forbannelse når dere nå har masse nye låter som dere sikkert har mer lyst til å spille?

- Jeg kan vel ikke si noe annet enn at norwayrock.net

det er en velsignelse. Men vi har jo nettopp bevist at vi kan selge ut arenaer i USA, for første gang siden 80-tallet, så vi står sterkere enn noensinne. For meg er det et tegn på at vi er i stand til å gå ut og gjøre en helaftens konsert, «An Evening With Journey», og kjøre 3-timers konserter med pause underveis, slik som Rush pleide å gjøre. På den måten kan vi spille låter fra hele vårt repertoar og lage et jævla sinnssykt show. Da har vi tid til å spille alle hitene og halvannen time med litt mindre kjente låter fra alle våre perioder.

- Ja, jeg var imponert da dere gjorde hele «Escape» og «Frontiers» på rappen og inkluderte alle de obskure B-sidene av singlene som kun hardcorefansen hadde hørt.

- Nettopp! Sånt er gøy! Vi har så mange knallåter som vi nesten aldri spiller. Men den eneste måten å gjøre det på, er å spille alene.

Vi kan ikke gjøre slikt i et 90 minutters sett.

Skal vi spille en ny låt, så må vi ta ut en eldre låt. Og det er vanskelig å utelåte låter som f.eks «Ask The Lonely» eller «Wheel In The Sky» eller «Send Her My Love» når vi vet hvor mange som elsker disse låtene – kanskje kom de til konserten vår kun i håp om å få høre «Faithfully», og så har vi droppet den til fordel for en ny låt!? Så ja, det er både en velsignelse og en forbannelse, definitivt.

- Sånn er det når dere har et dusin låter – minst! - som dere må spille på hver eneste konsert.

- Ja, men jeg kan ikke sitte her og beklage meg over at Journey har hatt så mange hits. De fleste band ville drept for å være i vår situasjon.

Hvor mange har opplevd den suksessen som vi hadde på 80-tallet? Ikke mange. Og nå er vi på vei til stadionkonserter igjen i 2023, og det

er jo slike forhold disse låtene er perfekte for.

Vi gjorde en stadionturné med Def Leppard for noen år siden, og da ble hver eneste billett solgt. Publikum var like entusiastiske for begge band, og det kan skje igjen. Jeg har veldig lyst til å gjøre noe tilsvarende med Santana, for som du vet spilte jeg i bandet hans da jeg var tenåring. Vi turnerte verden over, og jeg var helt lamslått over hvor massiv han var i alle verdensdeler. I Europa, i Sør-Amerika – overalt.

- Er det fortsatt noen låter som du er sugen på å spille, men aldri har fått anledning til?

- Ja, de nye låtene! Jeg er sugen på å spille hele den nye skiva live. Og det kommer til å skje, men jeg vet ikke helt hvor og når enda. Kanskje gjør vi en egen konsert hvor vi utelukkende spiller nyere låter, hele den nye skiva, og som ekstranummer kan vi kjøre våre fem største hits, eller noe sånt. Man må bare finne en måte å få ting til å skje på.

- Det er ikke slik at flesteparten av de som kjøper billett til konsertene deres kun har hørt radiohitene, og er knapt klar over at Steve Perry ikke er med i bandet lenger?

- Nei, vet du, når jeg ser ut over vårt publikum i disse dager, synes jeg det bare blir bredere og bredere. Og yngre og yngre.

Seriøst, jeg kan se fem generasjoner der ute nå. Det pleide være fire, men nå har også den yngste generasjonen begynt å ta med seg sine barn på konsertene. Og ikke fordi de ikke fikk tak i barnevakt, men fordi barna vil bli med konsertene. Jeg har sett opptak av seksåringer på skuldrene til pappa på konsertene våre, og de synger med på hvert eneste ord! Jeg kan nesten ikke tro det.

NRM 3-2022 39

Petter Pogo gutten som har opplevd alt Jokke synger på låten «Gutta» om gutta som har opplevd alt, og det er vel få det gjelder mer for en Petter Pogo. Et langt liv i rockens tjeneste har sett han spille med alt fra Jokke & Valentinerne til Senjahopen og alt imellom. Og han er langt fra mett på opplevelser. Den kreative kraften i ham lever i beste velgående, og vi tok et dypdykk med mannen selv.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: JOHN ARVID JOHNSEN

- Du er jo egentlig en multi-instrumentalist, og det du ikke kan spille på lærer du deg, men kan ikke du ta oss med tilbake til starten? Vokste du opp i et musikalsk hjem?

– Faren min spilte i Dragefjellets Musikkorps i Bergen som perkusjonist, i tillegg spilte han gitar og sang og var aktiv i amatørteater.

Jeg har vokst opp med gitar og rytmeinstrumenter – og buekorps. Jeg har tenkt litt på dette siden jeg skulle prate med deg, og min første fascinasjon med musikk det var trommeslagerne i buekorpset i Bergen.

Så flyttet vi til Seines på Straumøya utenfor Bodø, fordi faren min fikk seg jobb som sjef ved stasjonen der. Da jeg var rundt tolv år fikk jeg gitaren til faren min, fordi jeg hele tiden drev og klådde på den. Jeg tror han ble lei av at jeg hele tiden drev og lånte den og gjorde den ustemt.

Så jeg begynte å spille gitar ganske tidlig, men igjen uten noen form for undervisning. Faren min startet også kor utpå Straumøya, så jeg var omringet av musikk fra jeg var ganske liten.

- Når tenkte du at musikk var noe du hadde lyst til å drive med og kanskje gjøre en karriere av?

– Da jeg begynte på gymnaset, hadde jeg oppdaget punk og Sex Pistols. På stasjonen der faren min var sjef, var det en fyr som hadde «Never Mind the Bollocks» og jeg husker godt den sommeren da jeg fikk høre Sex Pistols for første gang. De satte på platen på et anlegg med hjemmelagde høyttalere og spilte kjempehøyt. Det kunne ikke bli verre, eller bedre, og musikken hadde nådd nye høyder for meg. Det var

40 NRM 3-2022

skriking og hamring både på gitarer og trommer og det var noe med hele attityden i musikken. Og det fascinerte meg voldsomt, husker jeg.

Så flyttet jeg inn til Bodø for å gå gymnaset, og da var jeg så heldig at jeg kom i samme klasse som Bjørn Jervås, som etter hvert ble en viktig musikalsk figur i Bodø. Vi bestemte oss for å starte band sammen etter at vi var og så Johnny Yen Bang! og Belsen Boys på ungdomsklubben Gimle i Bodø. Vi tenkte etter konserten at dette her kan vi også gjøre.

- Men du og Bjørn manglet vel noen til for å kunne starte band, så hvordan fikk dere hanket inn de dere trengte for å komme i gang?

– Jeg og Bjørn kunne spille gitar, så vi bestemte oss for å få med noen som kunne spille bass og trommer. De måtte også være yngre enn oss sånn at vi kunne manipulere dem, haha. Vi hadde møtt noen gutter på samme konserten som hadde et band og vi bestemte oss for å slå oss sammen med dem – mest fordi de allerede hadde et øvingslokale, haha.

Men de var greie gutter og vi begynte å spille sammen å skrive låter. Det var vel egentlig Bjørn Jervås som skrev alle låtene våre, men vi vi kalte oss uansett for Hjertesvikt AS. - Ja, nemlig. Ut fra det jeg har forstått så var Hjertesvikt AS det aller første punkbandet fra Bodø. Stemmer det?

– Ja det var det. Det var et annet band også i Bodø på den tiden som het The Gate, men de spilte litt tøffere versjoner av låter fra band som The Animals. Uansett, så fikk jeg fyken i Hjertesvikt AS. - Gjorde du? Jeg har fått med meg at du ikke var i Hjertesvikt AS så veldig lenge, men jeg visste ikke at du fikk fyken?

– Joda, jeg gjorde det. Kanskje jeg var for rar, eller om det bare ikke fungerte sosialt eller hva det var. Måten det skjedde på var at vi hadde et

norwayrock.net

bandmøte på Neptun Café i Bodø og så sier plutselig den ene etter den andre at de skal bare en tur ut på kiosken eller noe sånt, og så til slutt blir jeg sittende helt alene. Da viste det seg at de andre hadde stukket på øving og bare latt meg sitte der igjen. Jeg satt lenge og lurte på hvor i faen de hadde blitt av, men så fikk jeg høre på skolen dagen etter at de hadde bestemt seg for at jeg ikke var med i bandet mer. Jeg har prøvd i ettertid å finne ut av hvem det var som ville ha meg ut av bandet, men alle har bare sagt at det de andre som tok avgjørelsen. Ingen har villet innrømme hvem som sto bak, haha.

- Fy faen for en kjip måte å gjøre det på da! Men historien skal jo vise at du ikke la deg ned for å dø av den grunn, så hva ble neste steg for deg?

– Jeg var med å starte rockeklubben i Bodø og vi satset ganske hardt på ungdommen. Alt som kunne krype og gå og kunne tre akkorder var velkomne til å spille på rockeklubben. Jeg var samtidig også med som tekniker i Bodø TenSing, et kristent ungdomskor. Jeg kjente ikke så mange i Bodø på den tiden og det var en fin måte å treffe folk på min alder. Der traff jeg Olaf og vi hadde samme musikksmak og humor så vi bestemte oss for å sette sammen tøysebandet “Dnieprtruppen” for en opptreden på rockeklubben. Det var i 1982 og jeg tror faktisk det finnes opptak av to låter og begge var totalt improvisert. Det var bare på tull, men det var kjempegøy og ikke minst lærerikt å ikke ha en plan, men bare spille. Jeg hanket inn folk fra salen til å spille med oss og jeg likte den frihetsfølelsen. Men så kommer vi fram til enmannsbandet Termisk Sammenbrudd og der også fins det vel et opptak, tror jeg. Det var bare meg alene og der gjorde jeg mye rare greier, haha. Jeg husker det var Ungdommens Kulturmønstring eller noe sånt, i svømmehallen i Bodø. Der fikk jeg tildelt et rom og lånt meg et anlegg og en mikrofon, så satte jeg mikrofonen opp i ventilasjonsanlegget, der det er konstant støy. Så dro jeg fram ulike toner fra lufteanlegget ved å skru på en EQ. Jeg kom faktisk i avisen med bilder og intervju med Termisk Sammenbrudd. Akkurat da var jeg veldig inspirert av Brian Eno og tenkte at jeg kunne gjøre noe liknende med lyd. Jeg har alltid hatt et åpent sinn mot hva musikk er for noe og det er jo i bunn og grunn ikke noe annet enn organisert lyd.

- Det er utrolig morsomt, men også veldig kreativt av deg. Som igjen gjør at du skiller deg ut fra resten av flokken av folk som «bare» skulle spille punk på den tiden.

– Ja det var viktig for meg å ikke være konform og tørre å prøve forskjellige ting med musikken. Ikke ‘bare’ være punker liksom. Ta for eksempel The Clash som startet som et rent punkband, men så utviklet de seg til noe mer liksom og jeg synes det er dritfett. Jeg mener at «London Calling» er et av de beste albumene som er laget noen gang. Utrolig variert og et norwayrock.net

herlig helstøpt dobbeltalbum.

- Men veien skulle etter hvert ta deg med til Oslo gjennom bandet Ny Gate, hvis jeg ikke tar helt feil. Kan du fortelle meg om hvordan du havnet i det bandet?

– Ja, det var etter enmannsprosjektet mitt at jeg ble med i Ny Gate.

- Men jeg har hørt at du rundt samme tid som du begynte i Ny Gate var med i noe teatergreier kalt «Kjærlighet. Ka e det?»?

– Ja, det stemmer. Det var et ungdomsteater der jeg var med i et par år. Jeg hadde en birolle i det første stykket jeg var med på og så en hovedrolle i «Kjærlighet. Ka e det?».

- Og så var det Ny Gate, hvis jeg har forstått tidslinjen rett?

– Ja, teatergruppa var med på en amatørteaterfestival i Oslo og på toget hjem ble tre av oss som hadde lagd musikken til stykket enige om å lage et band sammen.

Vi lagde noen låter og spilte inn en demo som ga oss litt oppmerksomhet. Vi brukte trommemaskin og synth sammen med gitarer samt skarptromme og cymbal. Både presse og publikum likte oss og vi fikk mye skryt så vi fikk spillejobber rundt i Nord-Norge og spilte inn en mini-LP i Bodø, men visste ikke helt hvordan vi skulle følge det opp. Så vi bestemte oss for å flytte til Oslo.

- Var det et bevisst valg å flytte til Oslo for å satse på bandet?

– Bevisst vet jeg ikke, men vi flyttet i hvert fall til Oslo. Det var flere ting som skjedde samtidig og det var flere av folka i miljøet som jeg var en del av som flyttet til Oslo. Noen til Tromsø og noen til Trondheim, så det miljøet i Bodø var i oppløsning. Vi hadde vært i Oslo og flere steder og spilt med Ny Gate før jeg flyttet ned til hovedstaden. Så kom de andre rekende etter hvert. Men uansett så ble det ingenting av det og Ny Gate splittet opp. Jeg hadde lyst til å fortsette å spille i band og mente selv at jeg kunne spille litt keyboard og litt bass, i tillegg til å spille gitar og synge. Min ekskjæreste gikk på Forøksgymnas og der gikk det mange kreative folk. En dag kom hun og fortalte at det var noen som var ute etter en til å spille i bandet deres som kunne spille keyboard, litt gitar og kore. Det var jo meg, haha! Så da ble jeg med i et band som heter And the Balcony Fell. Christian Refsum – som spilte trommer i bandet ba meg på en fest på Vålerenga der han bodde og der traff jeg Joachim Nielsen og May-Irene Aasen.

- Når var dette?

– Jeg tror de hadde gitt ut de første to platene med Jokke & Valentinerne så jeg vil tro i 1986 eller tidlig i 1987. Det var også her Svein Solberg kommer inn i bildet, som spilte inn de to første platene til Raga Rockers og de to første til Jokke i tillegg til mange andre greier. Da vi mikset plata til And the Balcony Fell var det i hans studio og vi ble godt kjent.

Vi begynte å vanke i samme kretser og jeg ble også kjent med folka i Sister Rain og

Ulf Knudsen gjennom han. Ulf Knudsen ble sammen med May-Irene etter at hun og Jokke hadde slått opp. De bodde fortsatt sammen, men de var ikke kjærester. Så sånn ble jeg kjent med May-Irene og en dag kom hun til meg å sa at de trengte ny bassist i Jokke & Valentinerne og om jeg kunne spille bass? Jeg svarte at så klart kunne jeg spille bass, haha.

- Haha, ja kunne du virkelig spille bass også?

– Jeg hadde spilt litt bass, men å si at jeg kunne spille bass var vel å ta litt hardt i, men jeg hadde jo hørt musikken deres og følte det var en overkommelig oppgave. Vi avtalte at jeg skulle komme på øving om to-tre dager så jeg fikk lov til å bruke studioet til Ulf Knudsen for å øve på låtene fra de tre første albumene til Jokke. Jeg lærte meg alle låtene og møtte opp i øvingslokalet – og spilte greit nok. Men det jeg kunne, var at jeg kunne si til Joachim at det er ikke en H der det er Ciss-moll for eksempel.

“Jeg vet ikke hva dere spiller, men på plata er det i hvert fall sånn og sånn”. Så jeg kjente låtene bedre enn dem selv fordi jeg hadde pugga i tre dager, haha. Så i en pause mens vi satt og pratet sa de at jeg kan får være med i bandet. Okey, svarte jeg og sånn begynte det.

De prøvde faktisk ingen andre enn meg.

- Tror du de hadde bestemt seg på forhånd for at det skulle bli deg siden de ikke hadde noen andre til å prøvespille?

– De måtte jo høre meg spille og sjekke om jeg var en pålitelig kar og om kjemien stemte.

Du vet, de hadde jo hatt Håkon Torgersen som bassist før meg og han var jo heller ikke egentlig bassist. Joachim fortalte meg en gang at det var oppfriskende å få inn nytt blod i bandet og jeg kom inn med nye ideer og kjennskap til litt annen musikk, som reggae, ska og country.

- Men for å gå litt tilbake før vi går inn i alt som skulle vente deg videre utover 90-tallet, så lurer jeg på om det var tøft for deg som nordlending å komme til Oslo på midten av 80-tallet som rockemusiker?

– De kompisene mine som hadde flyttet sørover litt før meg hadde jo allerede skaffet seg et lite nettverk så da var det bare for meg å gå inn på Blitz å treffe både nye og gamle kjente. Jeg opplevde det ikke som noe vanskelig å komme i kontakt med folk etter at jeg flyttet ned.

- Men hvor viktig har Blitz-huset og det miljøet vært for deg?

– Det er klart det har vært viktig, i hvert fall i begynnelsen. Det var et fristed der alt var lov liksom. Du kunne være den du var og bli mottatt med åpne armer. Blitz var et sted med konserter og alt som hører med til et fristed.

Jeg ble med på en husokkupasjon med en gjeng fra Blitz og bodde med 40 punkere i Geitmyrsveien. Samhold og kameratskap sto høyt for meg, og det var en fin tid med mye poging og øldrikking. Min interesse var musikk og moro så da det ble steinkasting og vold NRM 3-2022

41

datt jeg litt av og søkte andre miljøer, som flere “Blitzere” også gjorde. Det var et kreativt miljø med veldig mye positivt på gang og noen av mine beste venner har jeg derfra.

- Er du noe innom Blitz-huset nå for tiden?

– Det er sjelden, men så har jeg flyttet ut på landet også så det er kanskje ikke så rart. Men kult at det fortsatt finnes!

- Tilbake til Jokke & Valentinerne, så spilte jo du i bandet fra 1990 og turneen med albumet «III» og helt til dere ga dere, pluss gjenforeningskonsertene som dere spilte sporadisk helt fram til 1998. Du fikk til og med oppleve å få en Spellemannspris i 1991 for albumet «Frelst!». Å vinne Spellemannprisen måtte jo ha vært jævlig kult?

– Det som var kult var å komme i studio å spille inn «Frelst!». Ikke for å snakke ned Svein Solbergs studioer, men det var litt mer klasse over Jørn Christensens greier. Vi hadde mye respekt for Jørn som musiker. Han hadde gjort så jævlig mye bra ting og noe av det siste han hadde gjort var «Langsomt mot Nord», et prosjekt med Ola Snortheim der de brukte sampling. Olas far Olav var folkemusiker og NRK hadde mange opptak der han spilte bukkehorn, langeleik og neverlur og slikt, som LMN fikk tilgang til og brukte i sin musikk. Hvis du ikke har hørt LMN så må du sjekke det ut, alt er utgitt på CD. Samme med De Press, der

42 NRM 3-2022

Jørn spilte sammen med Ola og Andrej Nebb syntes jeg var dritstilig. De Press var faktisk en av de første konserten vi arrangerte i Bodø med rockeklubben. Innspillingen av «Frelst!» var første gang jeg var i et ordentlig studio, med et budsjett som gjorde at vi kunne tilbringe flere dager og uker i studio. Vi holdt på så lenge med skiva at Jørn måtte forlate oss for å reise til Sverige der han skulle spille inn ei ny plate med Mercury Motors. Han som kom inn for å fullføre jobben var Kyrre Fritzner, som senere jobbet med Delillos på «Neste Sommer» blant mye annet. I tillegg hadde vi også et ordentlig plateselskap i ryggen, Sonet.

- Og så vant dere jo også!

– Bare det å være nominert til Spellemannspris var jo artig i seg selv og så vant vi pinadø også! Det var jo helt fantastisk, vi så ikke den komme for å være ærlig – i hvert fall ikke Joachim. Han hadde sovna, haha.

May-Irene gikk jo på fotoskole i København, så hun var ikke der i det hele tatt. Så da de sa «Og vinneren er; «Frelst!», så tenkte jeg ‘Å helvete, faen. Nei, nei, nei’. Jeg satt og håpet på at det ikke måtte bli oss for Joachim var jo helt gåen. Men det ble oss da, så jeg måtte gå ned å ta imot harpa fra Øyvind Blunck. De skjønte at han hovedpersonen var så beruset at de må gjøre en litt sånn morsom vri der. Så jeg er etter det jeg vet den eneste som har mottatt Spellemannprisen av en karakter, det var karakteren Fridtjof som ga den til meg. Så kom Joachim snublende ned og til podiet og

holdt en feiende flott tale, haha. Det var et pinlig øyeblikk, men det gikk greit til slutt.

- Dere vant Spellemannsprisen, men fikk opptredenen til Jokke noen følger for dere i etterkant?

– Det ble jo vist på NRK, så alle i Norge hadde sett han fulle mannen på TV. Som et resultat avlyste Rock Mot Rus etterpå den planlagte gigen vi skulle ha der. Vi mistet noen spillejobber på grunn av den prisen, men så var det også mange som hadde sett det og syntes det var dritgøy og ville ha oss til å spille, haha.

Alle ville se han der fulle mannen fra TV. I tillegg til at May-Irene ikke var der og at Joachim var dritings så var jeg syk. Jeg hadde feber og følte meg dårlig, så jeg hadde håpet at ikke vi skulle vinne og tenkte at vinneren sikkert ville bli The September When.

- Jeg har hørt at det skal komme en bok nå til sommeren om albumet «Frelst!», skrevet av Anders Giæver?

– Ja det er det som var planen. Han var her og pratet med meg i et par timer for en stund siden. Anders fortalte meg en morsom ting fra utgivelsen av «Frelst!». Jeg var ikke så dreven med presse, men de andre to hadde funnet ut etter å ha gitt ut tre album var de dritlei av å stoppe innom en haug med radiostasjoner for å få de samme spørsmålene med de samme svarene, så de bestemte seg for å heller invitere en de kjente som skribent for å gjøre et eneste intervju for så å trykke opp kassetter og sende

norwayrock.net

den til alle som ville ha et intervju med oss.

Anders gikk på Forsøksgym så de kjente ham, Han brukte å stikke innom på besøk hos Joachim, så det ble han som fikk gjøre det ene intervjuet.

- Nå har det jo blitt litt sånn legendestatus over konsertene dere gjorde på 90-tallet med Jokke & Valentinerne, og de som var til stede på en eller flere av konsertene liker å fortelle at de så dere på scenen. Var det så svært som folk skal ha det til liksom? Var dere så rå som folk skal ha det til?

– Vi var mye bedre enn vårt rykte, haha.

Det de fleste husker er at Joachim var full og at konserten ble avbrutt. Jeg kjenner meg ikke alltid igjen i de historiene jeg får høre fordi stort sett så spilte vi veldig bra, samspilt som faen. Men så var det de gangene det sklei litt ut og Joachim for eksempel hadde fått sprit av noen. Han hadde litt vanskelig for å si nei, og det er de konsertene folk husker. De som ikke gikk så bra. Du vet, Joachim var ikke akkurat edru bestandig, som gjorde at han gjerne hoppet litt i tekstene eller arrangementene og da ble vi jævlig flinke til å følge han.

- Når du ser tilbake, er det noen av konsertene dere gjorde som stikker seg ut hos deg? Det kan jo være at noen av leserne våre gjerne var på en av de konsertene du husker best.

– Haha, ja nå husker jo jeg også katastrofene best. Men uansett så husker jeg veldig godt den aller første konserten jeg spilte med Jokke & Valentinerne. Det var på Garage i Bergen og jeg hadde lånt meg en bass av Ulf Knudsen. Jeg var dritnervøs og jeg husker vi kom til Garage-døra, og dørvakta kunne da fortelle at det allerede var sendt en kar til legevakta. Så kom vi oss etter hvert opp på scenen og begynner å spille og det var bare helt kaos. Jeg har opplevd ville tilstander på konserter, men dette var bare helt vilt og jeg ble litt redd. Publikum hadde revet ned ene siden av PA-anlegget som var stablet opp.

Folk ramla opp på scenen og skulle synge i mikrofonene og det var bare helt fullstendig kaos. Jeg trakk meg helt tilbake og sto ved siden av May-Irene for der var jeg trygg. Det var min første gig med bandet, og jeg husker jeg tenkte at ‘Faen, skal det være sånn her hver gang vi spiller?’ Jeg spilte med Senjahopen i Hammerfest nå i vår og da var det tre personer, uavhengig av hverandre, som kom opp til meg å spurte om jeg husket hva som skjedde sist da jeg var der og spilte med Valentinerne. I ‘92 måtte det ha vært. Da kunne de fortelle meg at strømmen plutselig gikk midt under konserten.

Det som hadde skjedd var at vi fikk strøm fra et støpsel på kjøkkenet og der var det en vaskedame som skulle gjøre rent, så hun dro ut strømkabelen som var i veien for henne, haha.

Den eneste som hadde strøm var Joachim for han fikk strøm til gitaren sin fra et støpsel inne

norwayrock.net

i rommet der vi spilte, så han fortsatte bare å spille og folk sang med til gitaren hans og trodde det var del av showet.

- Så hekter jo du deg på Jokke med Tourettes i 1997 og er med på albumet «Trygge Oslo» utgitt samme år. Kan du fortelle litt om hvordan det var å spille i Jokke med Tourettes kontra Valentinerne?

– Jeg visste at Joachim hadde startet et nytt band sammen med Ola Snortheim på trommer, som var en helt for meg blant annet gjennom det han hadde gjort med De Press, og Jørgen Wang på bass. De øvde på Grünerløkka Lufthavn der jeg også hadde et lokale. En dag ser jeg at Joachim og Jørgen sitter der og de venter på Ola som ikke kommer, og da sier jeg at jeg kan spille trommer med dem på øvinga.

Midt under øvingen sniker jeg inn til Joachim at han burde ha med en ekstra gitarist i bandet.

Det blir for spinkelt med bare ham på gitar, sier jeg og da spør han meg hvem jeg mente den andre gitaristen burde være da? Jeg ymter frampå at jeg kan jo spille gitar, haha. Så vi prøvde det og det funket bra, og sånn ble jeg med i Jokke med Tourettes. Problemet var at Joachim da hadde lagt seg til noen dyre og usunne vaner. Det resulterte i at konsertene var veldig opp og ned. Jeg husker den nest siste konserten jeg spilte med bandet, og det var på Bolgstock, en musikkfestival på Bolga.

Der spilte vi dritbra, og det finnes videoopptak fra lydprøven på Youtube. Et par dager etterpå spilte vi i Ås og der var Joachim så dårlig at jeg tenkte for meg selv at nå gjør jeg dette bare for penger til husleia, og det er ikke derfor jeg holder på med musikk. Det var ikke noe artig lenger, så i bilen på vei tilbake til Oslo sa både Ola og jeg at vi ikke orket å være med mer.

Vi spilte de konsertene som var booket, men oppsigelsen var levert, og vi takket pent for oss. Siden kom Petter Baarli og Runar “Kula” Johannessen inn som erstattere og tok over stafettpinnen.

vel at det ikke kom til å bli noen stor suksess.

Der tok vi feil, for da vi spilte var det allsang og hoiing og skikkelig god gammel Jokkestemning. Etterpå ringte vi til en booking-fyr vi kjente og spurte om ikke han kunne booke oss en mini-turné, og responsen fra publikum var den samme som i Stavanger, og effekten låtene hadde på folk var den samme som før i tiden, så da ble vi Valentourettes. Vidar ga seg som vokalist i 2006 og siden da har Tarjei Foshaug sunget i bandet.

- Og så gjorde jo dere for ikke så alt for lenge siden en plate med Trond Andreassen fra Ricochets, som jeg synes er utrolig kult.

Du må nesten fortelle litt om hvordan det samarbeidet oppsto?

– Vi skulle spille med Valentourettes på Pstereo i Trondheim og da skulle også Ricochets spille der. Vi kom til Trondheim med fly fra en annen spillejobb og en minibuss som skulle hente bandene som skulle spille på festivalen. Da jeg kom inn i bussen var det stappfullt med folk, men helt bakerst var det ledig så jeg stablet meg bakover i bussen.

Der satt Trond som jeg kjente fra før. I løpet av taxituren sa han at han skulle til å spille inn soloalbum og hadde alt klart bortsett fra et band som kunne spille med ham. Jeg ymtet frampå at Valentourettes kanskje kunne vært bandet han trengte og han tente på ideen med en gang. Da vi kom fram til hotellet spurte jeg Petter og Kula om de ville være med på opplegget og de svarte ja med en gang.. Trond sendte oss låtene og på to-tre øvinger hadde vi fikk gått gjennom dem og så dro vi i studio og spilte inn det meste på ett døgn! Det ble gjort i Fredrikstad med Kyrre Fritzner som produsent.

Akkurat nå øver vi med Trond og skal spille noen festivaler til sommeren, blant annet på Bukta i Tromsø og Månefestivalen i Fredrikstad.

- Men så etter at Jokke har gått bort, starter dere Valentourettes i 2003. Hvor kom ideen fra om å starte det bandet, som jo skal sies har holdt liv i musikken til begge bandene på en helt fantastisk måte de siste 20 årene?

– Det var til en punkrock-festival i Stavanger der det var fire-fem vokalister som hadde lyst til å fremføre Jokke-låter og de trengte et band til å spille sangene, helst noen som kunne låtene godt. Vi takket ja til jobben, men før gigen hadde de forskjellige vokalistene trukket seg én etter én, så vi sto uten noen til å synge. Petter B og Kula hadde i mellomtiden vært i Skien på en minnekonsert for Joachim og der hadde det vært en bra fyr som kunne alle sangene så vi ringte til han og spurte om han kunne tenke seg å bli med på konserten.

Det var da Vidar Rugset og han sa ja til å gjøre konserten. Tanken var aldri at det skulle bli noe mer enn den ene konserten, og vi tenkte

NRM 3-2022 43

GITARHELTENE 44 NRM 3-2022

norwayrock.net

ES YNGLEKASSE norwayrock.net

NRM 3-2022

45

Whitesnake er på sin avskjedsturné, og om et par år er David Coverdale og hans band historie. Enn så lenge får vi nyte de på veien en stund til, og med den lista med gitarister som har vært innom, er det bare naturlig at vi tar en prat med «nykomlingen» Joel Hoekstra. Han har tross alt bare vært med i åtte år. I tillegg er han aktuell med plate med prosjektet Iconic, en av Frontiers´ supergrupper.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: KATARINA BENZOVA

- Så hyggelig å se deg. Dere spilte i Gøteborg i går, og kommer til Hamar og Norge i morgen.

- Gjør vi? Jeg har ærlig talt ikke sjekket enda, haha! Det blir moro, jeg gleder meg.

- Hvordan går turnéen, syns du? Det har jo ikke vært mange turnéer som har blitt gjennomført de siste par årene.

- Jeg var på turné med The Trans-Siberian Orchestra i november og desember, noe som stort sett er USA-turnéer, og ikke noe dere får opplevd så ofte her. Det var min første smakebit på scenen post covid, eller under covid, alt etter hvordan man ser på det. Å endelig være tilbake med Whitesnake er en fantastisk følelse. Det er helt magisk å se rockepublikummet igjen, pluss at det selvfølgelig var nydelig å møte gutta i bandet igjen, jeg har virkelig savnet de disse to årene.

- Du har jo faktisk vært i Whitesnake i åtte år nå. Hvordan har denne reisen vært?

- Det har vært som en drøm som går i oppfyllelse, hehe. De har jo en lengre historie enn det de fleste i USA egentlig har fokusert så mye på.

Den mer bluesy delen av Whitesnake tok liksom aldri av der, så som de fleste, oppdaget jeg bandet i det som David (Coverdale) kaller ‘The Geffen Era’. Det ble liksom «Slide It In», «1987» og «Slip Of The Tongue» som løsna det for oss i USA, så da jeg ble med i bandet, gikk jeg gjennom hele katalogen, pluss det David gjorde med Deep Purple. Det har virkelig vært en fantastisk læreprosess for min del. Det som er så kult med de første skivene, er at det ikke er én dårlig låt der. Ikke én!

- Ingen protester herfra, hehe. Dere har vært ute på veien en stund nå. Har noe forandret seg siden før pandemien?

- Vel, det er ingen gjester backstage enda, noe som tar vekk litt av gleden, men det er nok et offer som er verdt å ta. Vi blir bedt om å gå ut så lite som mulig når vi ikke jobber, uten at det står væpnede vakter utenfor døra, haha, men vi blir anbefalt å holde oss for oss selv, og ikke møte så mye folk. Det er ikke bare for å holde oss friske, men også for å unngå avlysninger, så klart. Det ville vært utrolig skuffende for både bandet og fansen. Dessuten må man forsøke å dra tilbake til de eventuelle byene man må avlyse på grunn av det, noe som er logistisk utfordrende, så det er fornuftig å gjøre det på denne måten. Det hadde vært trivelig å kunne invitere folk backstage, men vi gjør det vi må for å holde showet i gang, og for min del så forsøker jeg å gjøre mitt beste for å støtte opp om den avgjørelsen. Jeg er bare glad for å være ut på turné igjen, selv om opplevelsen ikke er 100% som vi er vant til. Vi kommer dit også, men ikke riktig enda.

- David begynner jo å bli voksen etter hvert. Hvordan påvirker en turné av dette kaliberet ham for tida?

- Vet du, jeg syns han har vært aldeles strålende! Han er så positiv, og energien hans er utrolig bra! Han gir alt hver kveld, og gir jernet fra start til mål. Det har aldri vært en sånn ‘dette er slutten, dette er slutten’-greie, og vi ser fortsatt fram mot to år med konserter. Fokuset har vært på hvor fantastisk det er å være sammen igjen. Vi har jo et par nye medlemmer, noe som har vært både morsomt og lærerikt. Fokuset har vært der, i stedet for å føle på tristheten over at det snart er slutt. Det kommer nok til å treffe oss rimelig hardt etter hvert, men enn så lenge nyter vi denne runden. Jeg kommer i hvert fall til å bli rimelig emosjonell når vi nærmer oss slutten, ingen tvil.

- Du nevnte nye medlemmer. Tanya O´Callaghan og Dino Jelusick 46 NRM 3-2022

entret bandet i 2021, og spesielt Dino har fått mye god omtale.

Hvordan har det påvirket dere?

- Dino har vært strålende! Han er jo en fremragende vokalist, selv om ikke det er hovedoppgaven hans i bandet. Mange tror han har tatt over mye av lead-vokalen, men det er åpenbart at det fremdeles David som synger lead vokal i bandet, men det er selvfølgelig en og annen linje der Dino synger lead, slik Michael Devin gjorde da han spilte bass i bandet, men i utgangspunktet spiller han andre-keyboard, og leverer aldeles strålende koring, så klart. Han er en glimrende keyboardist, og vi har inkorporert et segment i settet, der han henger på seg en keytar og kommer fram og gjør en trestemt greie med Reb (Beach) og meg. Jævlig moro!

- Dere har også hatt et par band sammen med dere på denne turnéen. Foreigner var med et stykke, men nå er det kun Europe som fortsetter sammen med dere. Hvordan har det samarbeidet fortonet seg?

- Fantastisk! De er to kanonbra band, som låter fantastisk, og vi har virkelig hatt det moro sammen med de på turen. Vi har jo kjent gutta i Foreigner en stund, pluss at jeg steppa inn for Mick Jones en periode i 2011, så det var en veldig fin opplevelse. Å se Europe live har også vært kult, og spesielt John Norum har en fantastisk tone i gitaren, og en nydelig vibrato. Utrolig moro å se på. De gutta der sørger for at vi holder oss i skinnet og gjør vårt aller beste hver kveld. Det er ganske fint, faktisk, å samarbeide på denne måten. Det er ikke som da vi var 21, og konkurrerte om å selge millioner av skiver, det er mye mer avslappa, noe i hvert fall jeg setter stor pris på.

- Hvor mye av hverandre ser dere på en sånn tur?

- Begrenset. Vi ser nok de andre bandene mindre enn det kan virke som. Spesielt oss, som er headliner, for mens de andre artistene står på scenen, er vi i ferd med å skifte, varme opp, spise, og slike ting, så vi får ikke sett konsertene hver kveld, akkurat. Det er mulig jeg er sær, men jeg liker å varme opp i minst en time før konsertene. Den biten av vår kveld foregår som regel mens Europe er på scenene, dessverre, men vi får med oss lydsjekken deres, og går kanskje ut og ser en låt eller to, men resten av tida må vi fokusere på jobben vi har å gjøre. Vi møtes og sier hei, men det er ikke mye vi henger sammen, er jeg redd. Det er ikke like mye festing kan du si, hehe. Den tida er nok forbi.

- Dere har fridag i dag. Hva gjør du på slike dager, bortsett fra å prate med folk som meg?

- Det blir endel intervjuer, så klart, men jeg gir også gitartimer online, noe som hjelper meg å holde meg aktiv, og ikke minst sørger for at jeg jobber med gitaren hver dag. Jeg forsøker å ikke ligge nedpå og se Netflix for mye, jeg er ikke typen som kaster bort dagene, jeg liker å holde meg aktiv. Under pandemien var gitartimer nesten det eneste jeg drev med, jeg hadde rundt 30 elever i uka, og nå mens jeg turnerer, er jeg fortsatt på rundt 10-12 elever i uka, så jeg er ganske produktiv. Jeg vil ikke overanstrenge meg, så det går ut over konsertene, men jeg føler at noen timer i uka er innafor, men hovedfokuset er selvfølgelig å være forberedt til konsertene.

- Det er jo ei glimrende tidtrøyte. I tillegg har du spilt inn ei ny skive med en av Frontiers nye supergrupper; Iconic. Hvordan kom det i stand?

- Det er et Frontiers-styrt prosjekt. De ville sette sammen noen norwayrock.net

classic rock-musikere rundt Nathan James, en fremadstormende vokalist fra bandet Inglorious.

Han er litt yngre enn oss andre, men han leverer virkelig varene. Frontiers ville lage et band med ham i front, og samtidig begynte Michael Sweet og jeg å prate om endelig å gjøre noe sammen, for vi har prata om det over lang tid, så kanskje dette var muligheten til å faktisk realisere de idéene, og gjengen i Frontiers fant ut at det kunne være en idé å sette de to tankene sammen til én, og dermed var Iconic født. Det var nok ikke akkurat sånn som jeg så for meg samarbeidet mellom Michael og meg skulle bli; tanken var at jeg skulle ta meg av gitarene, så skulle han synge.

Riktignok synger han noe lead på plata, men det ble nok ikke 100% som ønsket, men hei, dette funker fjell! Han er en strålende gitarist, så å samarbeide med ham på denne måten er kjempemoro! Noen ganger slenger livet disse små, vakre tingene midt i fjeset på deg. Det er helt nydelig, hehe. Man ser for seg én ting, så skjer noe annet, men like fullt er det en vakker ting.

- Hvordan foregikk skriveprosessen når det kommer til låtene?

- Jeg sto for riffene, så jobbet Michael med co-produsent Alessandro Del Vecchio om melodiene. Michael jobber som han gjorde med George Lynch, der George leverte riff, men de var ikke ferdig arrangerte. La oss si at jeg leverte et introriff, et vers-riff, et pre-chorus, et refreng og et stikk, men jeg spilte de inn separat, så han kunne arrangere de slik han ønsket. Han kunne finne ut at et riff behøvde en endring, eller erstattes med et annet, før de ble sendt over til Alessandro og Nathan, så de kunne jobbe med melodilinjer og tekster. Det var et fint samarbeid, og det er alltid spennende å høre hva som kommer ut av idéene man leverer. Jeg liker at alle får satt sitt stempel på produktet, så man får et slags eierskapsforhold til materialet.

- Man kan si mye om den enorme produktiviteten til Frontiers, og det faktum at mye av det som kommer ut derfra låter likt, men med Iconic låter det annerledes, og dere har utvilsomt fått lagt identiteten deres inn i bandet. Hvordan spilte dere inn låtene; var dere i samme rom, eller var det fildeling fram og tilbake?

- Det var fildeling hele veien. Jeg spilte inn gitarsporene mine sommeren 2021, så det er en tidkrevende prosess, og ikke bare på grunn av pandemien. Det har blitt en vane i bransjen å sende filer, så det tar litt tid når man jobber på denne måten, og det er nå vi har kommet til den delen av intervjuet der jeg framsnakker denne arbeidsmetoden. Jeg liker den, og jeg leste nettopp et intervju med Michael der han proklamerer det samme, at han oppnår de beste resultatene når han er alene. Man blir ikke like usikker når man må gjøre flere takes, og akkurat slik føler jeg det når jeg spiller inn gitarsporene mine; jeg blir ikke like usikker som jeg ville ha blitt om det var flere i rommet, pluss norwayrock.net

at det er ingen som blir lei all ventinga og sier ‘Ok, det er bra nok’ eller noe sånt. Dessuten kan jeg bare loope et parti og jamme over det, bare for å få det inn i fingrene. Jeg kan faktisk sitte en time eller to med et enkelt riff, bare for å få følelsen av hvordan jeg kan få til et best mulig take. Den muligheten har jeg ikke om rommet er fullt av folk.

- Er du en av de som kan oppleve å få til et «take zero» i en innspillingssituasjon?

- Hmm, sannsynligvis ikke, for som sagt, så foretrekker jeg å øve over partiene jeg skal spille inn, foran å eksperimentere direkte inn i låten. Jeg ønsker å finne mine favoritt-greier, og så få til et bra take fra det. Jeg kunne selvfølgelig ha fått til et rett inn-parti, men jeg syns det er fornøyelig å spille sammen med riffene, og leke meg litt for å finne den riktige soloen.

- Kommer Iconic til å bli et band vi vil få oppleve live?

- Jeg ville i hvert fall vært villig til det.

Jeg er‘Ready an´ Willing’, for å si det på Whitesnake-manér, hehe. Vi får se, foreløpig er de fleste timeplanene fulle. For min del er det Whitesnake helt fram til jeg drar ut med TSO igjen, før vi tar en ny runde på «The Farewell Tour» neste år, for vi rekker ikke over alle stedene i år. I tillegg må Michael ha tid fra Stryper og Nathan må ha tid fra Inglorious.

Jeg sier ikke at det ikke kommer til å skje, og jeg tror alle hadde vært interessert i å få det til, men som sagt, så må vi finne tid til det. Vi får se. Om vi ikke får til å turnere, tror jeg nok fansen kan se fram til flere utgivelser fra bandet, men jeg skulle gjerne ha turnert med Iconic, det tror jeg hadde blitt moro!

bassporene, så når de er klare, og sender filene tilbake til meg, så kommer jeg mest sannsynlig til å begynne å legge gitarsporene mens vi er på veien.

- Nå har det seg sånn at du erstattet Doug Aldrich i Whitesnake, og nå skal ryktene ha det til at du erstatter ham i Revolution Saints også. Kommentar?

- Ehm, folk får nesten vente og se, antar jeg, haha!

- Skjønner, hehe. Du kalles gjerne den blideste mannen i rockebransjen. Det er jo et hyggelig stempel å få.

- Hehe, så klart, men jeg vil kanskje heller kalle meg den heldigste. Det tok meg lengre tid å nå hit enn det gjør for mange, så jeg føler på en stor takknemlighet for at jeg får lov til å jobbe på dette nivået. Sånn sett tror jeg kanskje at jeg setter større pris på det enn en som oppnådde suksessen i yngre alder, og kanskje tar den mer for gitt enn det jeg gjør. Det tok lang tid, mann, men nå er jeg her, og det skal jeg nyte til fulle! Å få jobbe med Whitesnake, Trans-Siberian Orchestra, Cher, og ikke minst tida mi i Night Ranger, er noe jeg virkelig setter pris på. Mange gitarister får kanskje én sånn mulighet, og jeg har fått flere. Det skal jeg ta vare på.

- Du har vært en arbeidsom musiker så lenge du har vært aktiv, og blant alle prosjektene du har vært en del av, har du også funnet tid til å lage soloplater, blant annet med Joel Hoekstra´s 13.

Noen planer om flere utgivelser der?

- Jada, det apparatet er allerede i gang.

Jeg spiller inn endel råopptak mens vi er på veien, og spiller til et click-track, så sender jeg det over til Vinny Appice, så han er i gang med trommene, og Tony Franklin er i gang med NRM 3-2022

47

Nytt fran 48 NRM 3-2022

norwayrock.net

nsk blod norwayrock.net

NRM 3-2022 49

Sinne og aggresjon har vært gjennomgangstemaet til tyske Kreator i nærmere førti år. Med tittelen «Hate Über Alles» er det lite som tyder på at frustrasjonen er dempet. Men litt humor finner vi tross alt på bandets femtende plate.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: CHRISTOPH VOY

Alle som har sett Kreator på scenen har fått høre gitarist og vokalist Mille Petrozzas sinne og knyttneveslag til verden. Hvordan den styres og hvordan vi behandler den. Oftest er også han stemmen utad når Kreator intervjues. Vi i Norway Rock snur litt på flisa da vi heller slår retningsnummeret til Frankrike og bandets nye bassist Frédéric Leclercq, som debuterer på «Hate Über Alles».

- Jeg hørte Kreator for første gang da jeg var på ferie i Østerrike med foreldrene mine. På den tiden hadde jeg kun hørt på metal et par år og var ikke altfor bevandret i sjangeren. Jeg skaffet meg et par av disse «The Metal Decade» samleplatene, og et av sporene var «Endless Pain». Slayer var på samme samling med «Hell Awaits», men så kom Kreator. Faen så brutalt, jeg hadde aldri hørt maken. Resten av denne doble samleplata besto jo av band som Warlock, Gary Moore, Ratt og klassisk hardrock.

Det morsomme er jo at det er Ventor (trommer, sang på noen av låtene på bandets to første plater, journ.anm) som synger på «Endless Pain», så da jeg hørte neste låt, som jeg tror var «Toxic Trace», lurte jeg jo på hva som hadde skjedd. Har de byttet vokalist? Det tok en stund før jeg skjønte greia.

Fred ble medlem av Kreator i 2019, og har selvsagt fortalt noen ganger hvordan han ble medlem av bandet. Som han påpeker, det fine er at historien blir mer konsis og leservennlig for hver gang han forteller den.

- Jeg møtte Mille da jeg bodde i Tyskland i 2002. Vi møttes faktisk på en Edguy konsert. Vi klikket umiddelbart. Hadde samme humor og hadde det gøy sammen hele kvelden. Etter dette ble jeg med i Dragonforce, og vi har møttes ved jevne mellomrom på festivaler vi har spilt sammen. Det kom en dag jeg skjønte min tid med Dragonforce nærmet seg slutten.

Jeg hadde mine ideer om hvordan jeg ønsket at bandet skulle låte, mens resultatet var en helomvending til å låte som de tidligere dagene, som var en stil jeg ikke var så glad i. Jeg sier ikke om noe er rett eller galt, men jeg var veldig misfornøyd med min posisjon i bandet. Jeg begynte å se etter et nytt band, som i seg selv ikke er så lett. Du legger ikke ut på sosiale medier at du er misfornøyd i et band og søker et nytt, hehe. Jeg luftet dette kun til noe nære venner jeg kunne stole på, og det var nok via disse betrodde kanalene Mille fikk nyss om situasjonen. Han ringte meg dagen etter bursdagen min, som forresten er 24 juni, dersom bladet er ute innen det og folk rekker å kjøpe presang, haha. Uansett, jeg var på vei fra spillejobb på Hellfest, og var fortsatt litt full. Jeg fikk først en tekstmelding om jeg var tilgjengelig for en prat. Joda, jeg hadde vel mine mistanker om hva han hadde snappet opp. Så fortalte han at Christian Giesler hadde sluttet og lurte på om jeg ville gjøre to jobber i oktober.

Dessverre var Dragonforce på turne akkurat da, og jeg kunne ikke akkurat hoppe av for to konserter og komme tilbake når de var gjort. Jeg takket høflig for tilbudet og sa det var dårlig timing. Men takket være at jeg var litt småbrisen fulgte jeg opp med at dersom du ønsker at jeg forlater Dragonforce og blir med Kreator på fulltid, så er situasjonen en annen.

For jeg elsker jo virkelig bandet. Mille ble vel litt satt ut, og stotret vel frem et ‘Ja, ok’, hehe. Greit nok, vi tok opp tråden noen dager senere, men det var hovedsakelig sånn det foregikk.

Det ble fjorten år som bassist i Dragonforce. Før dette spilte han gitar i Heavenly. Bassist i Loudblast er han også i tillegg til å traktere de fleste instrumenter i Sinsaenum.

- Hovedinstrumentet mitt er gitar, det er der jeg selv synes jeg

50 NRM 3-2022

utrykker meg best. Jeg begynte på musikkskole da jeg var seks eller syv. Foreldrene oppdaget tidlig at jeg hadde interesse for musikk, og jeg kommer fra et hjem hvor det var mye musikk. Faren min spilte i rockeband som ung og min mor var pianist. På musikkskolen begynte jeg med piano, men gikk over til gitar da jeg begynte å høre på metal, mye grunnet distortion, hehe. Jeg tok noen private gitarleksjoner, med forskjellige lærere. Alle mente jeg var forbi stadiet de kunne lære bort.

Jeg var veldig entusiastisk og øvde fire timer om dagen, så jeg hadde vel talent for dette. Eller mulig de var veldig dårlige lærere, haha. Heavenly var mitt første band som hadde platekontrakt, og Herman fra Dragonforce var på en av konsertene våre i Paris. Vi holdt kontakten, og en dag ringte han og fortalte de hadde litt trøbbel med bassisten og lurte på om jeg ville spille bass på tre kommende konserter. Hehe, fortalte jeg ikke tilsvarende historie i ditt forrige spørsmål? Det var snakk om New York, Quebec og Tokyo. Jeg var ærlig på at jeg ikke likte bandet, men siden Herman er en venn og jeg aldri har vært de stedene så takket jeg ja. Så fikk jeg spørsmål om en turne til, på elleve dager, som jeg takket ja til.

Etter en uke fikk jeg spørsmål om å bli med fast, noe jeg også takket ja til. Så sånn endte jeg opp med å spille bass i et band jeg ikke likte, haha.

Misforstå meg rett, jeg liker power metal, det ga meg mange muligheter og vi hadde det kjempegøy, så jeg har ikke noe galt å si om bandet, selv om det ikke var min favorittstil. Men jeg er veldig takknemlig for årene i Dragonforce. Tradisjonelt tenker man jo å være bassist er han som ikke er god nok på gitar, og i de første årene som bassist var jeg litt frustrert over å kanskje bli oppfattet sånn. Nå har jeg jo spilt både rytmegitar og noen soloer på Dragonforce-plater, jeg spiller gitar i Sinsaeum, så det behovet for annerkjennelse har jeg vokst fra nå, nå er jeg lykkelig over i det hele tatt å være musiker. Jeg er selvsagt glad om noen kjenner meg som gitarist, men også om kjenner meg som en heller dårlig vokalist, haha. Men å bli husket som bassist er kult det, for det er egentlig et jævlig kult instrument. Man noterer seg gjerne vokalen og gitaren, mens bassen ligger under i miksen. Men noen må ha den rollen også.

- Overfører vi dette til Kreator og «Hate Über Alles», tenker du tradisjonell bassing eller er det gitaristen som leker seg på firestrengeren?

- Jeg fikk komplimenter fra bandet at de endelig hadde en ekte bassist. Men jeg har gjort en del produksjon i studio, og ja, jeg har vært han bassisten som aller helst vil spille gitar, og ha bassen høyt i miksen, men nå vet jeg hvor bassen hører hjemme i lydbildet. Jeg sier ikke dette for å virke pretensiøs, og jeg vet ikke om jeg tilfører noe nytt i Kreator, men tilbakemeldingene jeg får er at jeg får bandet til å virke tightere.

Teknikken min er den samme nå som da jeg startet å spille bass, noe jeg har gjort nå og da før Dragonforce også. Så jeg tenker det egentlig er opp til deg å fortelle meg om du synes bassen utmerker seg mer nå enn før.

Er det låtene eller bassen som har tatt ditt fokus?

”Det er veldig kult at gutta er åpne for utfordringer og å teste ut nye ting etter så mange år i bransjen.”

norwayrock.net

- Siden jeg har hørt på skiva i bilen er det låtene og lite enkeltdetaljer som har fått oppmerksomheten.

- Det er bra, for det var det jeg håpet på. Et eksempel er forrefrenget til «Killer Of Jesus», jeg tror det var den første låten vi skrev sammen. På det partiet basset jeg noe veldig, men innså etter hvert at her må jeg støtte låten, ikke leke virtuos. Så derfor er jeg glad du noterer deg låtskrivingen fremfor hvert enkelt instrument. For nettopp flyten var noe vi jobbet veldig mye i forproduksjonen. Det er tross alt helheten som er «Hate Über Alles».

- Du har også låtskriverkreditt for «Dying Planet» som avslutter plata. Denne låta skiller seg litt ut med sin tyngde og er en av mine favoritter.

- Jeg har bidratt litt på hele plata, som for eksempel det tredje solopartiet på låta «Hate Über Alles» og enkelte andre ting.

Stort sett har jeg bidratt med arrangering og mindre ting på låter som i hovedsak Mille har skrevet. Dette er låter han kom med ferdige demoer av, som vi finpusset sammen. «Dying Planet» derimot var litt annerledes.

Der hadde han kun et par riff og noe tekst, og det var veldig motiverende. Jeg kastet meg på og kom opp med et parti vi kunne bruke som intro, som også gjentas på slutten, samt solopartiet.

«Dying Planet» har elementer av black og death metal i seg, og det må nok jeg ta på meg skylden for. Og det er jo selvsagt en ære å være Han Nye å få bidra med så mye på en plate, selv om ikke alt nevnes med låtskriverkreditt.

- Hvilke tilbakemeldinger har du hørt gutta motta om denne nye franske herren?

- Jeg har gjort intervjuer noen år nå, og alltid fått kommentarer på at jeg er beskjeden, og jeg har virkelig ikke ønske om å fremstå som en skrytepave, men nytt blod er jo forfriskende og det er en veldig positiv stemning innad i bandet. Siden jeg har erfaring med produksjon gjorde jeg demoinnspillingene, og det ga meg muligheten til å komme med ideer og bli kjent med de enkelte musikerne på et annet nivå. Du henvender deg ikke til en trommis på samme måte som en vokalist eller gitarist. Jeg var veldig klar da jeg ble med i bandet at jeg ofte sikkert kunne oppfattes som stor på det, men når det kommer til musikk er jeg veldig lidenskapelig og liker ikke å kaste bort tid. Når

norwayrock.net

vi jobber og ideene strømmer på er jeg nok veldig direkte og veldig befalende. Prøv ditt og prøv datt. Jeg kan komme med et eksempel fra 2007. Jeg skulle til NAMM konferansen i Los Angeles, og George Lynch hadde fått med seg at jeg skulle representere ESP. Jeg var der noen dager i forkant og han kontaktet meg og spurte om jeg ville besøke ham i studio siden han jobbet med låter til et nytt album. Hallo! L.A. og George Lynch? Klart man takker ja til å hilse på. Så er man der da, en liten franskmann som kun har gjort et par turneer med Dragonforce, i et studio hvor The Carpenters har vært. Slash tuslet rundt i gangene og jeg hadde jetlag, og alt bare virket helt absurd. Noen timer senere så sitter jeg og påpeker at George Lynch spiller feil på sine egne låter, haha. ‘Nei nei,

du skal spille sånn og sånn.’ Hvem faen er du liksom, haha. Men jeg har et vesen som gjør at folk stoler på meg og det hele ble et riktig så trivelig og fruktbart opphold. Og det samme var det da jeg ble med i Kreator. Inviterer du meg i bandet får du ikke en nikkedukke, og jeg ønsker jo også å bevise at de valgte riktig.

Mulig jeg høres ut som et rasshøl, men jeg er ikke det altså, hehe. Jeg møtte stor respekt og jeg innrømmer at ikke alle mine ideer er gode, men bandet har vært veldig villige til å teste dem, og jeg har virkelig følt meg velkommen.

De kunne jo fort vært en gjeng som påpekte at de har sin måte å jobbe på og sånn blir det.

Dette er definitivt fire personer som jobber mot et felles mål, ikke tre pluss en.

- Du er klar over at du kommer til å være

NRM 3-2022

51

han nye i mange år fremover? Andi Deris i deres landskollegaer Helloween har vel vært han nye nå i tretti år.

- Pussig du nevner de, for min favoritt er «Master Of The Rings». Det er jo den første med Andi, og den kom vel i 1994. Og nå har vel Robert Trujillo vært Metallicas nye bassist i tjue år.

- «Hate Über Alles» åpner med introen «Sergio Corucci Is Dead».

For de som kjenner navnet er det kanskje ikke overraskende at denne introen har et snev spagetti western i seg.

- Haha, det var Mille som kom opp med tittelen. Jeg visste ikke at denne hadde tittel før jeg mottok plata. Selvsagt kjenner jeg til introen, det er jeg som spiller de første tonene på gitar. Men jeg har hele tiden tenkt på den som en del av låten «Hate Über Alles» som kommer etterpå, selv om jeg visste det ville bli to separate spor. Jeg liker låten og etter hvert som vi jobbet med den ble det naturlig med disse spagetti western elementene, som du nevner. Da jeg så tittelen, spurte jeg Mille hvorfor.

Hvorfor ikke, var svaret, hehe. Det er langt ifra en humoristisk plate, men dette viser at det ligger noe humor under likevel.

- Kreator har selvsagt levd med på tittelen og motivet til «Hate Über Alles» en god stund. Likevel kan det hele oppfattes særdeles tidsriktig.

- Jo, men hvert år kan man finne referanser til dette. Ikke bare krigen i Ukraina nå, eller skillet mellom fattige og rike. Palestina og Midtøsten er andre eksempler, så «Hate Über Alles» er en ganske tidløs tittel. Så er det jo sånn at man legger merke til negative kommentarer på sosiale medier, fremfor et kort «great». Jeg tror det var på videoen til «Strongest Of The Strong» at noen kommenterte bruken av røde flagg, som også brukes på coveret. Dette er jo da fargen på det russiske flagget. For oss er det hele en referanse til første plata og låten «Flag Of Hate». Så det som for oss er ment som et kult hint til den gamle fansen oppfattes da negativt. Av og til må man bare sukke oppgitt. Men det er en sterk tittel og vitner om mye kontraster. Og det gjenspeiler musikken også, det er selvsagt thrash, men også «Midnight Sun» med Sofia Portanet på vokal. Vi har den luksusen at vi kan tillate oss å teste ut nye ting.

- Ja, nærmere førti år skulle det altså ta før Kreator gjorde en låt med kvinnelig vokal.

- Ja, og det er ikke min skyld, tross min bakgrunn i Dragonforce med highpitch vokal. Låten er inspirert av den svenske filmen «Midsommar».

Du skjønner, jeg hadde en svensk kjæreste, så jag pratar lite svenska.

Jeg lånte filmen til Mille og Sofias stemme gjenspeiler filmens kvinnelige karakter. Igjen vil jeg påpeke den positive energien innad i banden og viljen til å teste ut noe nytt. Artistisk sett er det jo også gøy å ikke gjenta

52 NRM 3-2022

”Jeg innrømmer at ikke alle mine ideer er gode, men bandet har vært veldig villige til å teste dem, og jeg har virkelig følt meg velkommen.” den samme låta ti ganger på en plate. Og variasjon finnes det virkelig.

«Strongest Of The Strong» er en mer fengende låt, «Killer Of Jesus» er rett i trynet thrash metal og «Become Immortal» er mer klassisk heavy metal.

- Ja der tenkte jeg umiddelbart Iron Maiden.

- Ja, der falt det seg naturlig å spille galopperende bass som på «Powerslave» plata, så det var også min tanke om den låta. Jeg synes det er veldig kult at gutta er åpne for utfordringer og å teste ut nye ting etter så mange år i bransjen.

- I de senere årene har Kreator innført mer melodi, en retning ikke jeg har satt like stor pris på. Er det sider ved ditt nye band du ikke er like begeistret for?

- Det er ikke noe feil med de to forrige plate, innspilt hos Jens Bogren.

Platene er gode de, men de er veldig polerte, som alt annet gjort hos Bogren. Jeg har jobbet mye med han, og han er en god venn, men jeg synes de platene er altfor polerte for Kreator. Mine favoritter er «Pleasure To Kill», «Extreme Aggression» og “Cause For Conflict”, så jeg ønsket at vi skulle gå til litt mer rett i trynet og direkte produksjon. Man kan selvsagt ikke gjøre full u-sving og låte 1986, men man kan finne brutaliteten og intensiteten frem igjen og blande det med dagens muligheter. Nå skulle det vise seg at resten av bandet også hadde snakket om dette, og jeg følte vi fikk til det nå. Så svaret er at jeg foretrekker Kreator som det låter akkurat nå. Arthur Rizk, som har produsert plata, var også helt med på denne retningen, så det hele gikk veldig smidig.

- Kreator spilte på søndagen under årets Inferno-festival i Oslo, og dette var første gang «Hate Über Alles» ble fremført live.

- Vi spilte den som låt nummer to, noe som er veldig vågalt. Vanligvis er «Extreme Aggression» nummer to i settet, men siden låten hadde vært ute et par måneder tenkte vi at den risken tar vi. Og responsen var veldig bra. Og da mener jeg virkelig veldig bra. Det sier jeg ikke bare for å selge låten, og mange av leserne dine var nok der og kan bekrefte dette. Jeg vet jo selv at når man ser et band vil man aller helst høre klassikerne, ikke låter fra en plate som ikke er sluppet, så dette kunne virkelig gått galt. Så dette var en god test, da vi gleder oss veldig til å spille flere av de nye låtene live. Nå er jo egentlig alle de gamle låtene også nye for meg å spille da, haha. Resten av bandet ville sikkert kun spilt den nye skiva i sin helhet, men det må vi innse hadde fungert dårlig hos fansen.

- Vi har nevnt «Pleasure To Kill», som var mitt første møte med Kreator, da jeg som tolvåring fikk den spilt av en eldre nabo. Denne plata har en viktig rolle i Netflix-serien «Dark».

- Jeg elsker serien, selv om jeg datt litt ut i sesong tre, da ble det litt for mye. Da ble jeg på slutten av episodene sittende å glane på telefonen, hehe, men de to første sesongene er gode. Jeg tror nok en del har sjekket låta og Kreator i etterkant av serien, så for oss var dette veldig morsomt.

- Men versjonen med gatefoldcover i serien, som skal foregå i 1986, kom jo først i 2017.

- Hehe, ja det er sant. De færreste bryr seg nok om det, men da kan du slå i bordet med at JEG bryr meg.

- Turnelista til Kreator begynner å fylle seg opp. I høst legger dere ut på turne med Lamb Of God. Men Norge står ikke på lista.

- Ikke? Jeg har lista foran meg nå, og du har jammen helt rett. Det var rart. Og synd. Det er alltid kult med en tur til Oslo og bla litt i skiver på Neseblod. Men det jobbes med en mer turneaktivitet til neste år, uten at noe er offisielt enda. norwayrock.net

ISAK DANIELSON

Tragediens plass i popmusikken

norwayrock.net

NRM 3-2022

53

I en virkelighet tyrannisert av populærmusikalske platityder og lavpannet resirkulasjon må man kategorisk verne om regelunntakene. Isak Danielsons fjerde album, ”King Of A Tragedy”, svarer i så måte for en av årets mest oppløftende overraskelser – omtrent sju kvalitative mil i distanse til 24-åringens tidligere utgivelser. At ”King Of A Tragedy” blir Danielsons første album tilgjengeliggjort i fysisk format bærer mening.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: JOHANNA PETTERSON

Intelligent og dramatisk popmusikk er mangelvare i 2022. Når så en ubeskrevet jypling til de grader lykkes med formatet, synes det imperativt å få vedkommende i tale – vel vitende om at Danielson neppe gir alt for mange intervjuer til rockepresse. Vi undrer, finnes det en forklaring på hvorfor han plutselig er kommet til kunstnerisk forløsning?

-Det handler mye om at jeg har vært voldsomt inspirert, samt at jeg og produsentveteran Peter Kvint utviklet et fruktbart samarbeid hvorunder de kreative slusene sprang opp; brått fosskokte idéene. Peter er profesjonell låtskriver og produsent, og kan vise til en imponerende CV som omfatter flere norske artister. Seks av de elleve låtene fra ”King Of A Tragedy” er komponert i spann med ham.

-At det musikalske er tilvirket per gitar og klaviatur synes evident, og du strekker deg mye lengre som vokalist enn tidligere.

-Korrekt. Jeg forsto kjapt at de nye låtene var av langt høyere kvalitet enn mitt forutgående materiale, og dette fordret en anseligere sangpalett.

Man vil jo gjøre det beste albumet man er kapabel til, og da må en presse seg til yttergrensene.

-Albumet er en diger produksjon. Hvor mange eksternmusikere ble kallet på i løpet av prosessen?

-Jeg har for lengst mistet synet av det eksakte antallet, men gjetter på et trettitalls musikere, fordelt på strykeorkester, bass og slagverk.

Orkestreringsforslagene kommer gjerne fra Peter, hvorpå jeg enten må svare ”ja” eller ”nei”. Denne gang tror jeg ikke det ble ”nei” én eneste gang, ha ha ha. Vi sparte ikke på noe om det føltes riktig.

-”Is It Alright For You” faller som andrespor i platekronologien, og deklarerer et musikkelevert ærend som forlanger å bli tatt alvorlig.

-Jeg brukte faktisk rett så mye tid på å utbedre låtrekkefølgen, og fant ”Is It Alright For You” å være et optimalt andrekutt. Ikke på noe tidspunkt fristet jeg å utbygge, men holde låten naken og intim for å bevare den skjøre nerven. Sounden ble perfekt. Hvorvidt dette er et modig eller uvanlig andrespor har jeg ikke grublet så mye over; det måtte intuitivt bli slik. Jeg tror låten spisser lytterens ørene.

-Gitt albumets bestenoteringer er det maktpåliggende å spørre om du rett og slett finner inspirasjon i sorg.

-Nesten all min kunstneriske inspirasjon forutsetter sorg og tragedie.

Dette må ikke misforstås. Jeg er en veldig glad person som liker å ha det gøy og nyte livet, men finner ingen inspirasjon i glede. Derimot er det nærmest medisinsk å avlede noe vakkert fra det tragiske, som andre forhåpentligvis vil kunne relatere til. Det er i alle fall slik musikk jeg selv lytter til.

-”The Best Of You” faller midtveis i utlegget og er skamløst dramatisk og fengende.

-Dette var blant de første låtene jeg skrev med Peter, og den oppsto

54 NRM 3-2022

”Nesten all min kunstneriske inspirasjon forutsetter sorg og tragedie. Dette må ikke misforstås. Jeg er en veldig glad person som liker å ha det gøy og nyte livet, men finner ingen inspirasjon i glede.” hjemme hos sistnevnte – han satt ved pianoet, lekte frem en akkordrekke som jeg responderte vokalt til. Alle låtene på ”King Of A Tragedy” oppsto lekende lett. Om noen av idéene tok for lang tid å materialisere, så mistet jeg tålmodigheten og skjøv dem til side; en intuitiv metodikk som viste seg veldig gangbar, i alle fall kontra akkurat denne plata. ”The Best Of You” dveler naturligvis ved kjærlighetsrelasjons-problematikk. Om dette forsøker jeg alltid å skrive utleverende, autentisk, med hele hjertet, og forbeholder meg retten til å syte over at ting alltid går til helvete, ha ha ha.

Jeg er for øvrig veldig fornøyd med dynamikken i ”The Best Of You”, samt korpassasjene som gir låten et gospel-løft.

-Her spares ikke på dramatiske grep; forut for siste refreng isoleres det vokale og blir hengende i stratosfæren.

-Brekket du henviser til oppsto spontant under jamming, som et naturlig tilsvar til det instrumentelle. Jeg ga gass, som det heter, for jeg hadde så latterlig mye energi den dagen. Låten bare vokste og vokste, og er manges favoritt, forstår jeg. Vi erkjente tidlig at dette ville bli ordentlig bra.

-”Good Things Come To Those Who Wait” intonerer nærmest som en nordisk salme, med gitar og piano.

-Just det… ”King Of A Tragedy” rommer et langt større alvor enn de tre første platene mine. ”Good Things…” er forresten den aller første låten som Peter og jeg skrev sammen, og den ble omtrent ferdigstilt på stedet for å gi en sonisk formening om hvor prosjektet var på vei, og samtidig plassere den kvalitative lista for resten av materialet. ”Good Things…” inspirerte kraftig og forløste noe i meg som låtskriver.

-Hvorfor støpes det så frustrerende lite popmusikk med musikalsk dybde?

-Jeg er neppe riktig person til å besvare spørsmålet, og kan bare tale på egne vegne. For min del søker jeg musikk med substans, som betyr og våger noe. Alle, meg selv inkludert, henter inspirasjon fra andre artister, men målsetningen må være å skape noe eget. Kanskje er jeg helt på

norwayrock.net

vidda, men jeg mistenker at alt for mange aspiranter sveiper innom gitte spillelister på Spotify, i en bestrebelse på å gjenskape eksakt hva de hører, og da sier det seg selv at resultatet aldri vil bære musikalsk tilfang. Jeg tenker minimalt på hvorvidt det jeg selv presenterer etterlever normative fordringer i et populistisk marked eller hvilke spillelister låtene mine havner på. Det går ikke å la den slags diktere verken tekst eller musikk; da blir det ingenting tilbake.

-Høyest i terrenget rager låten ”Fire Burns You Cold”, som opptar albumets finaleplass, om man ser bort fra et malplassert bonusspor.

-Ah, dette er min favoritt også, og den projiserer min kaksete side, om du forstår hva jeg mener. Jeg liker å tenke på meg selv som en omgjengelig og empatisk person, men følte denne gang for å hente frem min mest arrogante side. Låten ble skrevet i løpet av et kvarter, sammen med Peter, og teksten utarbeidet på en time; noe som er forenlig med min opplevelse av at musikken som oppsto på kortest mulig tid også ble platas beste. Som sagt digger jeg å spille på en arroganse jeg tidligere har styrt klar av. ”King Of A Tragedy”, tittelsporet, rommer noe av den samme blærete attityden, som det, i kunst og musikk, må være lov å omfavne.

Jeg merket i alle fall å tillempe et helt nytt vokaluttrykk da vi gikk i opptak med nevnte låter.

-Det tilsynelatende paradoksale i selve tittelen kan man også godt like…

-Jeg skulle mene låtens tekstlige verdisett ligger i dagen. Når man er så forgapt i et annet menneske at det kun er ild, pasjon og drama som gjelder – hvilket er noe jeg elsker – står man i fare for å brenne forholdet kaldt, i alle fall dersom relasjonen bare bygger på ild. ”The Fire Burns You Cold” føles substansiell, både musikalsk og teksttematisk, men trass i

norwayrock.net

alvoret maner låten til dans og feiring.

-Tror du plata på noe vis ble preget av pandemien?

-Faktisk ikke. Kanskje fikk man bedre tid til å jobbe med materialet, men det er ikke slik at pandemien har påvirket verken musikk eller tekst.

-Du er 24 år ung og av en helt annen generasjon enn meg selv.

Hvilke musikalske idealer har Isak Danielson?

-Amy Winehouse går jeg aldri lei. Videre må nevnes Michael Bublé og Billie Eilish, samt eldre jazz som Nina Simone, Billie Holiday og Frank Sinatra. Under prosessen med ”King Of A Tragedy” lyttet jeg konstant til Miley Cyrus’ ”Plastic Hearts”, hvor hun oppviser en røffere og mer rocka side av seg selv. Om dette ga utslag i mitt eget virke skal forbli usagt, men jeg ser faktisk ikke bort fra en viss påvirkning herom. Jeg fyller dog ikke bevisstheten med andre artister når jeg skriver musikk, men innrømmer å nytte andres lydbilde og soniske atmosfære som rettesnorer, uten å se noe galt i det.

-Lanseringen av ”King Of A Tragedy” markeres med en håndfull intimkonserter, blant annet i Stockholm, London og Oslo. Hva med øvrig turnévirksomhet?

-Disse såkalte ”pop-up”-konsertene du refererer til oppføres foran et tjuetalls personer, og bringer meg i det minste til andre land enn Sverige i Norge, som hittil har vært de eneste nasjonene jeg har opptrådt i. Jeg gjetter at vi reiser ut i Europa over sommeren.

Danielsons sterkeste konsertminne skriver seg faktisk fra John Dee: -Jeg er Oslo-publikummet evig takknemlig. Konserten vi ga i november i fjor overgikk mine villeste fantasier om det å stå på en scene. Responsen var helt fantastisk og jeg hadde det mint like gøy som de fremmøte.

NRM 3-2022

55

Grensesprengende tristesse og intensitet Med base i Fredrikstad er Bolverk et nytt tilskudd i den ekstreme delen av metallen. Medlemmene har bakgrunn fra Images At Twilight, Ragnarok og Under The Oak. Med «Uaar» ønsker kvartetten å utfordre grensene under definisjonen «Extreme Norwegian Metal».

TEKST: RONNY ØSTLI

Siden midten av åttitallet har Thomas Bolverk vært en del av Østfolds metalmiljø. De siste årene har Under The Oak tatt mye av hans tid, men også Venom-hyllesten Welcome To Hell har etter pandemien fått en del spilleoppdrag. Oppi alt dette slippes nå «Uaar» under navnet Bolverk.

- Bandet skulle ikke hete Bolverk. Vi jobbet lenge med et annet navn i tankene, men researchen var svært dårlig, så det viste seg at det var et band, ikke veldig langt unna, som het det samme. Det er jo litt pinlig, så jeg kontaktet gutta og sa vi trenger et nytt navn. Helst i går. Da foreslo to av gutta Bolverk. Så er det janteloven da, og jeg er i hvert fall ikke spesielt glad i å stikke frem trynet og tro jeg er noe. Men ok, så kaller vi bandet Bolverk. Det er kanskje grenser hvor mange i verden som vet at jeg har brukt Bolverk som artistnavn. Jeg føler mer dette er et tema her hjemme hvor folk kjenner oss, enn i utenlandske intervjuer jeg har gjort. At dette er et band og ikke en soloskive er noe vi er veldig tydelige på.

I 2010 ble Thomas gitarist og låtskriver i Ragnarok, og deltok på de tre skivene som har kommet etter dette. I senere tid har Under The Oak fått mye ros, både for skive og konserter.

- Der får jeg utløp for thrash og heavy metal som jeg har vokst opp med. Etter at jeg ga meg i Ragnarok, føler jeg jo jeg har mer å tilføre den stilen også. En kveld fikk jeg det over meg at NÅ er det dags. Jeg har masse riff og begynte å gå litt gjennom dette. Bjørn Olav spilte jeg med i Images At Twilight. Han vet jeg har hele registeret. Han kan synge rent, growle, skrike og skriver kule tekster. Jeg visste han var interessert i å være med på noe. Bassisten Chris spilte jeg med i Ragnarok, og vi kom veldig godt overens. Altså, han nevnte en gang jeg hadde spilt lenger i band enn han hadde levd. Det ble vi enige om å aldri snakke om igjen.

Bortsett fra det er han trivelig, hehe. Trommisen Lucass Edquist har jo bosatt seg her nå. Jeg var innom ham en gang og trykket noen trøyer, og han spurte om jeg hadde lyst til å jamme. Joda, jeg åpnet jo døra jeg. Og da ble det til at vi spilte disse riffene, for det var det jeg hadde. Og han gled bare så naturlig inn. Han er jo en sinnssykt rå trommis. Og da hadde vi en besetning. Deretter begynte jeg å sette sammen mye av det jeg 56 NRM 3-2022

hadde, og sendte til gutta. Så begynte jo diskusjonene om arrangementer, og spesielt jeg og Chris har utfordret hverandre der. Vi ville ha lange låter, utover det hadde vi få grenser. Og da ble musikken som den ble. Jeg trodde nok den ville bli nærmere Ragnarok, men det ble det jo ikke. Når man blir med i et så etablert band som det forholder man seg jo til navnet og deres tradisjoner med respekt og lager musikk etter det, men her kunne jeg jo bestemme selv. Og akkurat det med arrangementene er noe vi har fått gode tilbakemeldinger på.

Når det kommer til innspilling er Thomas hakket mer tradisjonell enn sine bandmedlemmer.

- Jeg er jo vant til å øve og så reiser man til et studio. Men her har alle studioer selv. Lucass har eget studio hvor trommene står. Også jeg endte med å oppgradere en del utstyr hjemme for innspilling, Og faktisk ble gitar og bass spilt inn først, og trommer til slutt. Men neste gang blir det motsatt. Og Lucass begynner innspilling av neste skive allerede nå i juni.

Miksing og etterarbeid er gjort hos Devo Andersson i Endarker studio.

- Du presiserer at dette er et band, selv om det endte med å bære ditt navn. Du nevner også at dagen kom hvor det var dags for å lage litt mørkere musikk igjen. Om ikke besetningen var på beina, ville vi da fått soloskiva til Bolverk?

- Jeg ville ha et band. I et band bidrar jo alle med ting. Gutta kan jo design, og tekstene er skrevet av flere. Låtene begynner gjerne med meg, men det er viktig at alle tilfører sitt. Og dessuten er det mye som skal ordnes i et band som ikke har med musikken og gjøre. Gutta er musikere på øverste hylle, og skal jeg klare å holde på dem er det viktig de føler eierskap til bandet. Igjen, det skulle ikke hete Bolverk, men sånn ble det. Jeg signerte noen skiver forrige helg, og det ble litt sånn «Bolverk Bolverk». Jeg skal innrømme det kanskje så litt pussig ut, hehe. Nei, det måtte bli band. Jeg registrerte skiva på Tono nå i formiddag, og det er tjuefem prosent på hver.

- Bandet ramlet kanskje litt på plass, men jeg tenker en mann med din allsidige og lange bakgrunn så vil jeg jo tro det finnes en lang ønskeliste med dyktige musikere du kunne tenke deg å jobbe med?

- Jeg ville ha med venner som er hyggelige, så er det en bonus at de norwayrock.net

er gode musikere. Bjørn og Chris kjenner jeg jo godt fra før, og er de jeg kom best overens med i bandene vi var i. Jeg har jo kjent Lucass en stund også, men han er noe yngre og oppvokst i Polen, så jeg kjenner ikke ham på samme måten. Så det å ha det trivelig veier tyngre enn tekniske ferdigheter, det er tross alt en hobby man gjør for å ha det moro. Det er jo ikke som å gå på jobben. Men nå er jeg privilegert både her og i Under The Oak med å omgås trivelige folk hvor det er null drama og som i tillegg er topp musikere. Det hender at jeg og Chris diskuterer og blir litt sure og skuffa over arrangementer, men det går fort over. Det er jo tross alt for at musikken skal bli bedre. Chris kom med et gitarriff som var så vanskelig at jeg ble dritsur.

Dagen etter hadde jeg fått pustet ut, satte meg ned og plukket riffet. Da måtte jeg ringe og si riffet var veldig kult, hehe. Riffet befinner seg på siste låta, «From The Depths» - Er det partier her som egentlig var tiltenkt Ragnarok?

- Det tror jeg ikke. Ta for eksempel midtpartiet i «Svovelpredikant», det har ligget i tjuefem år. Endelig passet det å bruke.

Riffbanken er blitt rimelig stor opp gjennom, og det kan ta mange år før noe passer. Så er det jo gjerne sånn at hvis jeg mangler et riff og begynner å lete så finner jeg sjelden noe som passer perfekt, så da er det bedre å bare sitte med gitaren til det kommer noe nytt av seg selv. Jeg hadde en del riff til overs etter «Non Debellicata», men hørte ikke noe på de nå. Men de ligger der, og det er ikke utenkelig at jeg plukker litt i de senere. De ekstreme partiene på plata er stort sett nyskrevet, mens det er det mer melodiøse jeg har hatt liggende. Hvis man har spilt på et riff jevnt og trutt i tjue år, så er det kanskje ikke det verste som er skrevet?

Vi kaller det Extreme Norwegian Metal, fordi vi gjerne vil pushe grensene. Det er ikke vanskelig å spille sakte, og heller ikke veldig fort, men å få dette til å fungere sammen er noe vi har jobbet mye med. Vi liker å si vi vil være så triste og melodiøse som Solstafir i ene enden og brutale som Marduk i andre. Jeg synes låta «Uaar» er et godt eksempel på dette. Jeg liker veldig disse kontrastene, og det utfordrer jo også lytterne på et vis.

- Jeg liker veldig godt det stygge riffet som åpner plata.

- Artig du nevner det, for jeg satt her i øvingslokalet og tenkte at nå skal jeg gå ut og lage det styggeste riffet jeg kan komme på, og det ble de to tonene der. Jeg prøver å spille litt store korder, siden vi kun har en gitar. Og det er rimelig minimalistisk innspilt også, men lite overdubs. Vi vil jo spille live, og også der vil det bli kun en gitar.

- Av platas åtte låter er to på norsk.

- Vi er jo et norsk band, og liker jo begrepet «Extreme Norwegian Metal». Det er veldig uvant å skrive på norsk. Bjørn har også sunget lite på norsk, og var litt skeptisk. Men to låter på norsk tenker jeg vi skal ha på hver skive. Begge tekstene denne gangen er i utgangspunktet mine, og «Uaar» handler om covid, og hadde jo et masse moderne ord. Chris, som er norwayrock.net

folkemusiker, så jo dette og var kjapt frempå med ideer til endringer, så igjen handler det om at alle bidrar, og resultatet ble vi veldig fornøyde med.

- Jeg blir litt nysgjerrig på denne riffbanken. Er du en som husker alt du kommer opp med, eller er det innspilt?

- Av mine trettiåtte år i band er rundt tjue av dem kastet bort. Man kom opp med et riff som alle var enige om var kult og måtte brukes. Så glemte man det. Så kom heldigvis opptaksmuligheter på telefonen, så når jeg og kona ser på tv på kvelden sitter hun med strikketøyet og jeg med gitaren, og da tas alt opp som kan ha en verdi. Dette sender jeg opp i dropboxen. Enkelte ganger går jeg gjennom den, og det er tidvis ganske flaut. Hva i all verden var fett med dette, hehe? Men i denne oppryddingen spiller jeg inn på nytt alt jeg hører kan brukes til noe. Jeg husker jo jeg ved enkelte tilfeller tidligere skrev ned ideer på tabs, men det er jo et ordentlig heft.

- Trettiåtte år i band ja, her må vi bla litt i historiebøkene.

- Jeg startet med Darkness i 1985. Da kom vår første demo, og vi spilte vår første konsert.

Men så kom jo Darkness fra Tyskland. Jeg foreslo å slenge på et Descends, uten at var den store stemningen for det. Vi hadde så dårlig humor at det ble Black Currant. Det ble jo litt demoer og en del oppmerksomhet der. Vi fikk jo platekontrakt i Danmark i 1990 også. Ble lurt så klart, og det hele rant ut i sanda. Men vi var på vei et sted, og det kunne kanskje blitt noe. Men årene går, og en blir litt lei. Musikalsk var vi nok i landskapet Dream Theater uten keyboards. Jeg så jo den «Helvete»-dokumentaren på NRK hvor de var en del her nede i Fredrikstad, og Jørn sier; vi prøvde å være verst. VI derimot, prøvde å være best, hehe. Og all respekt til Mayhem altså. I likhet med alle andre likte ikke jeg heller «Deathcrush» da den kom, men i dag har den jo en verdi. Og jeg liker jo bandet nå.

Black Currant holdt jo på i den perioden hvor death metal ble et begrep, og mye av dette skjedde utenfor stuedøra til Thomas.

- Jeg er oppvokst midt mellom Fredrikstad og Sarpsborg og hørte litt til i begge leirer, og omgikk alle. Jeg så nok ikke for meg den gangen at jeg kom til å spille så hard musikk selv, for vi var jo langt mer kommersielle. Men jeg knakk jo koden, jeg får jo bare verre og verre musikksmak. Jeg hang meg jo på black metal først på slutten av 90-tallet, da syntes jeg det ble interessant. Før det gikk det i Venom, Bathory, Motorhead, Sex Pistols og Ebba Grön. Jeg fikk råskapen jeg trengte der, og hadde nok ikke behov for den første epoken black metal som regjerte tidlig på 90-tallet.

- Perioden du nevner er jo også da folk tilsynelatende ble mer åpne til sinns musikalsk. Wacken ble en stor festival med alle sjangere hvor mange av de samme personene så Immortal så vel som Hammerfall.

- Sånn har det nok egentlig alltid vært, man har bare ikke ville innrømme at man liker litt forskjellig. Ingen skjønte at jeg likte Venom og

Sex Pistols. Og jeg kan jo skjønne det, de kunne knapt spille, men de hadde gode låter som traff meg. Derimot likte jo alle Slayer. Østfold hadde et bra miljø, og jeg føler ikke at noen rakket ned på andre om de spilte en annen sjanger. Artch var litt eldre, så der var vi superfans. Noe jeg er fortsatt. Men Cadaver, Equinox, Witchammer, Balvaz var jo alle en del av dette miljøet.

- Det var jo rimelig mange band der nede.

Jeg har jo skiver med band som Abysmal, Carpathian Full Moon og Algol, som noen eksempler jeg kommer på umiddelbart.

- Algol er jo kjempebra. Thomas i Welcome To Hell spilte jo der.

Bolverk ligger ikke på latsiden. I det denne utgaven av Norway Rock kommer ut er Lucass godt i gang med å spille inn trommer til neste plate. Planlagt utgivelse er mai neste år.

- Vi hadde veldig mye materiale sånn at vi egentlig kunne gitt ut en dobbelskive nå. Mye av dette materialet tar vi med oss til neste skive, sånn at stilmessig vil det ikke avvike veldig. Kontrastene er der. Det blir nok litt mer eksperimentering med takter, et par av låtene har litt folkemusikkelementer også, uten at vi nærmer oss folk-metal, men vi er litt i samme tonefloraen. Ellers blir det jo jobbe med gitarlyd, siden vi bare er en gitar som spiller store korder hvor også alle detaljer skal komme frem og ikke drukne i vreng. Jeg har plukket en coverlåt jeg har lyst til å spille inn også, men der er ikke gutta helt overbevist, så vi får jo se til neste år om det blir en plate med eller uten coverlåt.

Kenneth Lien kommer til å lage omslaget også på neste plate.

Siden bandets eksistens først ble offentliggjort i januar er det heller sparsomt med spillejobber i kalenderen. Derimot holder bandet sitt releaseparty på Krøsset i Oslo mens dette nummeret ferdigstilles.

- Den konserten blir filmet. Planen er å legge den ut på nett, vi ser lite poeng og butikk i å trykke den opp på DVD. Men vi håper den viser et litt råere og mer dynamisk band enn på skive.

Vi spiller ikke etter klikk, så tempoet vil nok variere. De kjappe partiene går kanskje kjappere og de rolige er kanskje seigere. Vi har øvd mye og låter veldig samspilte. Det har dukket opp noen tilbud og målet er å spille mye live.

Vi kommer ikke unna Under The Oak. Bandet har begynt å spre litt reklame på nett om det nye albumet «Rattus Norwegicus».

- Den slippes første september. Vi jobber med musikkvideo nå. Som sist blir det også nå ti egne låter og to covere. Forrige gang ville vi gjerne være et rent thrash band, men i tillegg til den bakgrunnen har jo jeg også en mer klassisk heavy metal bakgrunn. Men da de litt mer tyngre av dem, som Metal Church og Stormwitch. Sist var jeg litt skeptisk til å dra inn disse elementene, mens denne gangen har det glidd mer naturlig inn. Skiva blir nok ikke mindre thrasha, bare mer dynamisk. Forrige skive ble jo veldig godt mottatt, og da hadde jo ingen noen forventninger. Det har de kanskje denne gangen, så vi håper jo folk liker den. Vi er i hvert fall veldige spente og fornøyde.

NRM 3-2022

57

BLOMST I sportens ånd

De fleste band har brukt pandemien godt, og intet unntak er vår helt egne Blomst som så mange andre har benyttet anledningen til å kreere ny musikk. Vi tok en prat med bandets frontis Ida Dorthea Horpestad over Skype med en god dose god stemning.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: MILLE FRØMYHR

- Gratulerer med skive! Riktignok har det ikke skjedd så mye siden sist vi snakket på grunn av lockdown, men vi kan jo begynne der. Fornøyde?

- Vi er fornøyde og stolte. Det er en litt annerledes skive enn det vi har gitt ut før, men samtidig en forlengelse også. Navnet “Triatlon” hinter jo til at det er vår tredje skive, og ettersom vi kjører et sportslingo så ble det naturlig å kalle den det.

- Dere brukte fem år mellom første skiva og oppfølger, men kun to denne gang. Var den pandemien som ga ekstra tid til rådighet?

- Det var på grunn av at vi har mer muligheter til å gå i studio. Vi har et fantastisk plateselskap som hjelper oss med å søke tilskudd, vi har landa mer i livet der alle bor i Oslo og har tid til låtskriving - også har vi i tillegg hatt selvtillit til å satse på selve studioprosessen. Denne gangen har vi ikke trengt å lage ti forskjellige demoversjoner i forkant, selv om ikke refrenget er klart på den spesifikke sangen så er det ikke noe problem det kommer.

- Hvor lang tid tok den prosessen?

- Vi var tre runder i studio i løpet av fem måneder og leverte masteren i oktober i fjor, men ettersom det er såpass lang opptrykkingskø ville vi vente før vi slapp alt. Man må regne minst et halvt år i forveien, så i oktober sendte vi ifra oss både master og ferdig cover. Men da vi mottok den ferdige vinylen som er gjennomsiktig rød og riktig så sexy så var det lett verdt ventetiden! Så har vi fått gatefold og, så dette er den mest sexy skiva vi har gitt ut til nå.

58 NRM 3-2022

- Dere hadde akkurat releasekonsert på Vulkan, og basert på sosiale medier ser det ut til at det gikk fint?

- Det er det villeste jeg har opplevd! Vi har brukt så mye tid og energi på å forberede oss, og over mange runder på grunn av utsettelser så når dagen endelig kom, det kom så mye folk og stemningen var helt sinnssyk var det en blanding av mye nervøsitet og lettelse over at vi faktisk kom oss hit og at det faktisk skjedde. Det var noen øyeblikk underveis der vi så på hverandre på scenen, og jeg så gleden i ansiktet på de andre gutta og det var så fett!

- Det gir vel en grei synergieffekt vil jeg tro.

- Absolutt. Det er bare trist at det var avslutningskonserten til Chris (Robin Omdahl, bass), så var det en definitiv highnote å avslutte på. Det er et minne som vi kommer til å ha for alltid og ikke gjøre noe med. Vi er et band som blir sjokka når det går opp for oss at vi faktisk har en del lyttere og at folk dukker opp på konsertene våre, selv om vi har holdt på en livstid - i hvert fall hvis du er en tolvåring, haha! Og det gjør nok at vi setter enda mer pris på hva det gir oss. Vi tar ingenting for gitt. Det kommer som et sjokk uansett, og selv om vi får beskjed om at så og så mange har kjøpt billett regner vi nesten med at de fleste av en grunn ikke kommer.

- Hva var grunnen til at Chris ga seg?

- Vi er fortsatt veldig gode venner, og det var en veldig naturlig hendelse. Han har mye suksess på andre deler av livet rett og slett, og vi er utrolig stolte over hva han får til og ønsker han lykke til. Ingenting vil endre det faktum at vi har vært bestevenner og kolleger i over ti år og hva vi har gjort sammen. Det er bare gode minner.

- Godt å høre at det kan ordnes på den måten og! Har dere fått inn en erstatter? norwayrock.net

- Det har vi! Han heter Stian Fjellingen og spiller blant annet i The Poster Boys og har spilt med meg også i The Ida. Vikar har han også vært hos oss da han måtte steppe inn i et par festivaler i fjor, så han har vært på innbytterbenken en stund og får nå fast plass på førsteuttaket i laget!

- Har du noen rød tråd i tekstene eller står de for seg selv lyrisk?

- Vet du, vi har snakket om at det hadde vært kult å lage en konseptskive - men det tror vi ikke at vi er i stand til å gjøre. For de tingene vi blir inspirert av er mye hverdagsting, de små øyeblikkene i livet og når man skal la seg fange av nettopp de tingene er det vanskelig å la seg henge opp i en rød tråd. Er det noen som helst rød tråd er det at livet er en sport, også skriver vi om det.

- Hva kan du fortelle om refrenget på “Gull”? Der skjønte jeg ikke konseptet?

- Den låte handler om å ha selvtilliten til en 12-tonns anleggsmaskin. Jeg så de reklamene om de som kjører disse greiene, og selvtilliten til de ustoppelige tunge tingene er det noe med. Å være en sånn type maskin og bare kjøre over uansett hvilke problemer som oppstår, det er det det handler om. Du står i veien for meg? Ikke noe problem, jeg bare kjører over deg. Du er ingen hindring og jeg bare måker på. Det er jeg som er best, det er jeg som er gull. Deler av teksten er også inspirert av t-skjorter jeg har sett som man kan kjøpe som anleggsmaskinsjåfør, for eksempel ‘I can’t fix stupid but I can fix what stupid does’.

norwayrock.net

- Teksten til “Festival 2010” vil jeg tro mange rundt min alder kjenner seg igjen i.

- Alle i Blomst var på Roskilde i 2010, og det var før vi ble kjent med hverandre. Og det var Hove i 2008, og de felles festivalene vi kjente oss igjen i, og at du også kjenner deg igjen i det er dritkult!

- Det var andre tider! Jeg måtte google “Telthusbakken”, er det bakken ved Akerselva?

- Telthusbakken er en gate som går ifra Vulkan og opp mot der du går imot St. Hans Haugen, og der er det supertrivelig med parsellhager og gir en fantastisk nydelig idyll midt i Oslo som har den koselige stemningen.

Den handler litt om å høre om at det er så romantisk i Paris og Frankrike, men at man kan få den samme følelse når man går en tur en kveld med kjæresten i Telthusbakken.

- Jeg må innrømme at jeg er fan av podcasten som du er en del av, “Nerdelandslaget”, og der har de outta at dere spiller inn en musikkvideo. Kan du fortelle litt mer om det?

- Det gjør vi! Det er til “Ta Telefonen” - jeg er lærer på videregående og kontaktlærer på en tredjeklasse på media/kommunikasjon, og det er de elevene som driver og lager en video til den låten som skoleprosjekt. Så jeg har gått fra å være lærer til å brått gå rundt i gangene i sportsklær og hodebånd. Det er kjempegøy, og jeg er veldig stolt av dem og selvfølgelig ekstremt spent på resultatet.

- Vet du sånn cirka når den skal være

”Dette er den mest sexy skiva vi har gitt ut til nå.”

klar?

- Det aner jeg ikke. Nå har det vært russetid og sånn så de har nok hatt litt andre ting og tenke på, så det er ikke noe vi har oversikt over.

- Hvordan ser så planene ut ellers for Blomst fremover?

- Vi har flere planer på plakaten for sommeren - vi skal spille på Måkeskrik, Malstrømfestivalen, Kongsberg. Vi skal spille i klubb på Malakoff og så blir det en runde i Stavanger og Bergen etter sommeren.

Porsgrunn der vi skal spille på RIP og Lillesand.

Så det blir en runde med både festivaler og klubbkonserter til og med høsten.

- Er det noen sjans for å se dere i Oslo for de som missa dere på Vulkan?

- Det vet jeg ikke enda, men vi har fått en tradisjon på å spille rundt kvinnedagen i hvert fall. Da pleier vi å spille, så jeg håper vi får til det i hvert fall. Også er det spennende å tenke på hvor man skal spille og hvor ofte man kan spille.

NRM 3-2022 59

PORCUPINE TREE

Har jobbet langsomt og i skjul Tretten år etter «The Incident» er Porcupine Tree tilbake. Plata, som ble annonsert litt uventet i fjor høst, holder den kryptiske tittelen «Closure/ Continuation» og har allerede høstet lovord. Norway Rock inviterte batterist Gavin Harrison til en liten zoom-passiar som kan leses i sin helhet nedenfor.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: ALEX LAKE

- Gratulerer så mye med nytt album, det låter friskt!

- Tusen takk for det! Etter den siste konserten vi gjorde, som vel var i oktober 2010, trengte vi en ordentlig pause. Vi hadde da blitt slitne av å spille «The Incident», og jeg vil tro Steven allerede var godt i gang med planene om solokarriere. Nå er det imidlertid slik at Steven og jeg er naboer, som møtes hyppig. Noen uker ut i pausen kom vi derfor i prat om videre samarbeid. Vi skulle ikke ha skrevet litt da, spurte jeg, før jeg fulgte opp med å ytre ønske om noe mer spontant og jambasert.

Porcupine Tree har alltid vært en veldig komponert greie, så jeg tror Steven likte tanken, og før vi visste ordet av det hadde vi nye ting på gang. I månedene og årene som fulgte skrev vi litt her og der; vi hadde ingen plan eller visjon den første tiden, selv om det var innlysende at vi arbeidet mot en fremtidig Porcupine-skive. I 2013 inviterte vi inn Richard (Barbieri). Richard er ingen jam-musiker – han er en komponist som naturligvis hadde flere demoer liggende. Richards demoer er som regel av høy kvalitet, så mye av materialet han presenterte oss for ble knadd inn i musikken Steven og jeg allerede hadde. Metoden og prosessen var fornøyelig, så to til tre ganger i året møttes vi for samskriving, innspilling og evaluering. Da vi møttes i 2019 merket vi at vi hadde et Porcupine Treealbum for hånden. Vi hadde ingen deadline, ingen plateselskap og ingen agent. Så kom pandemien, som gav oss enda mer tid.

60 NRM 3-2022

- For mange er det en nyhet at Porcupine Tree aldri var oppløst.

- Porcupine Tree var aldri oppløst – vi har jobbet kontinuerlig, men sakte og i skjul. Hvorfor oppløste dere Porcupine Tree, har jeg ofte blitt spurt. Vi skriver jo for pokker på et nytt album, har jeg tenkt. Med det sagt så har Steven vært opptatt med å skrive, utgi og turnere soloalbum siden «The Incident». Å unngå å snakke om Porcupine Tree har nok også vært en slags taktikk.

- Gir det mening å fortsatt snakke om Porcupine Tree som et progrock-band?

- Jeg har aldri tenkt på Porcupine Tree som et progband. Faktisk har jeg aldri tenkt på sjangre og etiketter i det hele tatt. Vi fikk den merkelappen tidlig i karrieren, trolig fordi noe av materialet vekker assosiasjoner til Pink Floyd. Da må jo dette være prog? Vel, kanskje, men jeg synes ikke dette er spesielt interessant. Jeg liker ikke kategorier, men skal allikevel innrømme at jeg forstår hvorfor folk trenger dem.

- Steven har fremstått som en slags ambassadør for konseptet.

Såpass må vi kunne si.

- Ja, det stemmer nok. Men hva er egentlig progrock? Er det musikk som ligner på Genesis? Er det prog hvis det ligner på Tool? Ikke spør meg.

- Det nye verket holder noen komposisjoner som låter minst like mye Barbieri som det låter Wilson.

- Helt klart! Når Richard presenterer noe er det som sagt aldri i form av løse skisser – Richard er veldig «komponist», og både «Walk The Plank» og «Dignity» låter strukturmessig nokså likt det han presenterte

norwayrock.net

oss som demoer. I disse to tilfellene har jeg bidratt med groover og taktslagsrytmikker. Steven har naturligvis også gitt sine bidrag. Men disse to er definitivt Richards stykker.

- Det går rykter om at mye av musikken kommer av jamming.

Dette er det jaggu ikke lett å høre. Plata er preget av en tematiskmotivisk utvikling som gir følelse av verk og enhet.

-Yup! Men la oss nå ta «Harridan» som eksempel. En gang hvor Steven var innom, presenterte jeg ham for en groove i femtakt og fulgte opp med å nynne en potensiell basslinje. Dernest tok Steven opp fjøla og forsøkte å materialisere den. Dette trenger en bridge, ble vi enige om, noe som medførte at vi skrev de neste taktene sammen. Omtrent slik foregikk det. Vi har jobbet sakte med dette puslespillet, og etter hvert som bildet har blitt tydeligere har visjonen blitt klarere. Jamming har vært en viktig del av det prosessuelle, men vi har også jobbet veldig kompositorisk, i tradisjonell forstand, hvor ting har blitt flyttet på og tilføyd. Mye har naturligvis også blitt kastet.

- Hvordan er det annerledes å jobbe med Steven enn med Robert Fripp?

- Steven og jeg har kjent hverandre lenge, så vi jobber tett, tillitsfullt, intuitivt og godt. Kort sagt: Vi foreslår, lytter og tar hverandre på alvor.

Hvis noe er skjit er vi som regel enige om at det er skjit. Smaken vår og visjonene våre er også som regel sammenfallende. Jeg har ikke et sånt forhold til Robert Fripp. Faktisk er det vanskelig for meg å gi et godt svar på det du nå spør om. I King Crimson har jeg aldri komponert så mye som et skarptrommeslag.

- Det er utrolig å se hvor svære Porcupine Tree har blitt siden 2010. Vi snakker arenaer, liksom.

- Det kan du si. Legenden har definitivt vokst siden vi sluttet å spille konserter. I den tidlige fasen av Porcupine Tree fantes verken Youtube eller Spotify. Da vi gav ut «Fear Of A Blank Planet» tror jeg vi hadde en Myspace-side, men that’s it! Siden har vi fått både det ene og det andre, og jeg vil tro populariteten og anerkjennelsen vi nå har og høster, skyldes sosial media. Det at vi har vært borte så lenge kan også ha gjort noe.

- Mitt oppfølgingsspørsmål blir da: Er musikken på nyskiva skrevet med henblikk på arenaer? Altså at den skal kunne overføres til og kommunisere godt i en slik kontekst?

norwayrock.net

- På ingen måte. Det kan vi jo ikke ha gjort, ettersom vi har skrevet på denne skiva i over ti år. Da vi begynte å kjenne på at dette kunne bli en Porcupien Tree-skive, ble vi enige om å slippe plata uten å turnere den i etterkant. En stor konsert i London begynte imidlertid å friste, og da vi kom inn i det sporet begynte vi å tenke i retning av Tyskland og USA. Vi vil gjøre tre konserter, var det noen som foreslo. Forslaget ble blankt avvist, da det ifølge promotørene syntes økonomisk uforsvarlig. La oss da gå for de store hovedstadene, sa Steven. Dette ble også avvist, og nå har vi tjuefem planlagte show å gjøre.

- Vi har vært inne på skriveprosessen. Kan du også si noe om produksjonen av plata?

- Porcupine Tree har aldri vært et band som spiller live i studio. På både «In Absentia», «Deadwing», «Fear Of A Blanc Planet» og «The Incident» gjorde jeg trommene alene før de neste lagene ble lagt. På nyplata gjorde jeg faktisk alt av trommer hjemme. Jeg brukte seksten mikrofoner og endte faktisk opp med å mikse trommene selv før jeg sendte filene videre. Har man seksten mikrofoner er det over seksten måter å fucke opp miksen på. Jeg tok derfor full kontroll over den biten.

Alt det andre som har med produksjon og miks å gjøre har Steven naturligvis tatt hånd om.

- Jamfør dette med overføring til arena-konstekst. Flere musikere må vel på banen for å realisere dette?

- Produksjonen er såpass stor at vi har sett oss nødt til å ha med en ekstra gitarist. Gitaristen heter Randy McStein. Utover å spille glimrende gitar bidrar Randy med vokal. Bassisten under disse konsertene er Nathan Navarro. Vi har allerede øvd med dem i England og det låter glimrende. Alt falt umiddelbart på plass.

- Musikkpressen synes kjempefornøyd. Har du rukket å lese noen anmeldelser?

- Jeg har lest et par av dem og det later til at folk er fornøyde. Det er fint å se. Dette har virkelig vært en fornøyelig prosess. Å arbeide i ti år på et album som skal utgis når tiden er inne, anbefales (latter). Ingen selskap, ingen deadline, ingen agenter. Jeg er omtrent like fornøyd nå som etter «The Incident». Jeg har alltid vært svært fornøyd med et nytt Porcupine Tree-abum.

NRM 3-2022

61

En historieleksjon i dansk thrash metal Danske Invocator trosset den voksende death metal bølgen på tidlig 90-tallet, og leverte god teknisk thrash metal. Det store gjennombruddet uteble og medlemmene gjorde seg senere kjente i andre deler av musikkbransjen. De to første platene, «Excursion Demise» og «Weave The Apocalyse», reutgis nå av Hammerheart, noe som er en fin anledning til å grave i dansk metallundergrunn.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: PEDER SVENDSEN

Invocators gitarist og vokalist, og eneste nåværende originalmedlem, Jacob Hansen, er for de fleste mest kjent som produsent for blant annet Volbeat, Pretty Maids, The Black Dahlia Murder og U.D.O. Nå lar vi dette ligge og går heller tretti år tilbake i tid og mimrer. Hvordan føles det?

- Haha! Det er jo helt supert det, men jeg liker også godt å snakke om meg selv og min lidenskap som er å spille inn og mikse musikk. Det kreative er en veldig stor del av meg.

- I likhet med Norge er Danmark et lite land og vi måtte begge se oss slått av Sverige når det kom til mengder av hard rock og metalskiver på 80-tallet. Likevel slo dere Norge i den hardere delen med band som Mercyful Fate og Artillery. Ikke minst hadde dere Lars Ulrich. Fortell litt om scenen i Danmark og hva som gjorde at dere dannet Invocator.

- Tilbake på åttitallet var jeg nok ikke så oppmerksom på Sverige eller Norge. Danmark var jo et u-land når det kom til heavy metal. MEN, bare det at Lars Ulrich spilte i et av verdens feteste band på den tiden, Metallica, skapte jo en tidlig interesse. Jeg husker jeg og min kamerat Simon gikk på biblioteket i Esbjerg og lånte «Ride The Lightning», og jeg ble helt lamslått! Jeg kjenner lukten, stedet og alt ved Simons rom i sine foreldres kjeller når jeg hører på det albumet. Det var en mørk stemning og et univers jeg aldri hadde hørt før. Dette gjelder jo Mercyful Fate også, som var mitt favorittband gjennom hele tenårene. Rommet mitt var tapetsert med Mercyful Fate og Kind Diamond utklipp. Jeg var fan! Da Artillery slapp «Fear Of Tomorrow» kunne jeg kjenne litt av den

62 NRM 3-2022

samme mørke og brutale stemningen jeg følte på «Ride The Lightning».

Her var det virkelig et band man kunne se opp til. Og de var danske.

Neste skive, «Terror Squad», er en mine favoritter fra den tiden. Det var superinspirerende. Men Invocator var også inspirert av Venom, Agent Steel, Kreator, Destruction og den tidlige thrash metallen.

- Hansen dannet Invocator i 1987. Gjennom flyere som regjerte i undergrunnen sent på åttitallet, bestilte jeg demoene «Genetic Confusion» og «Alterations». Debuten «Excursion Demise» ble sluppet på Black Mark i 1991, og inneholder et par låter fra sistnevnte demo. Mellom demoene og plata hadde death metal eksplodert som sjanger, hvordan ble «Excursion Demise» mottatt?

- Da vi begynte med låtene til plata hadde vi jo notert oss at det var en death metal bevegelse på trappene i USA. Jeg tapetradet med Fenriz og Nicke Andersson, og de introduserte meg til nye band som ikke var thrash, men death metal. Vi syntes jo dette var veldig interessant, men det var vanskelig i inkorporere dette i Invocator. Vi var litt låst i det materialet vi hadde, men det ble en slags miks mellom thrash og death metal. Litt Dark Angel og Sadus med en porsjon skandinavisk death metal. Vi stemte i D på den skiva, og det er kun en heltone ned. Jeg tror de fleste stemte i C eller B. Carcass var jo virkelig ytterpunktet når det kom til å stemme ned gitarene. Vi ante ikke at det var noe en kunne gjøre og at det var derfor det låt så brutalt. Plata fikk litt blandet kritikk. Morbid Angel, Atheist, Pestilence, Obituary, Morgoth var jo band som slapp skiver som endret en hel verden, så vi ramlet nok litt mellom to stoler. Jeg synes fremdeles skiva er kul. Den ble spilt inn på en ukes tid, nærmest live og vi var virkelig et samspilt band på denne tiden.

- På demoen «Alterations» fra 1989 og debutplaten er besetningen den samme. To år senere kommer oppfølgeren «Weave

norwayrock.net

The Apocalypse». Skiva er tyngre, mer groovy og teknisk. Nå er det kun du og trommeslager Per M. Jensen igjen av de fire som holdt sammen tidligere.

- Vi endret litt line-up før dette også.

Da Per kom inn som trommis i forkant av «Alterastions» endret bandet seg radikalt. Til det bedre selvfølgelig. Kanskje en av verdens beste metaltrommiser. Og ja, vi ble aldri noe death metal band, for grungen kom jo også, se på min Alice In Chains t-skjorte på bandbildet, haha. Og Pantera. Og alt ble en slags miks mellom hiphop og metal. Judgement Day soundtracket var stort og viste band med mer groove og melodi, og det var også noe vi likte, så derfor ble låtene litt annerledes. Jeg synes fortsatt det er et av våre sterkeste album, for bandet var virkelig en komplett enhet. Vi var superskarpe på hva vi ville og det endte med å låte virkelig bra, takket være produsent Eric Grief (RIP) og mikser Carsten Neumann.

- Jakob Schultz var med på å danne Invocator, og ga seg som gitarist etter «Excursion Demise».

- Jeg ønsket å utvikle stilen vi hadde på «Excursion Demise» i mer death metal retning.

Jeg kan skjønne retningen Jacob og Per ønsket å gå, og antagelig var det også den riktige, og da likefult riktig tid å endre besetningen. Jeg kunne bli med videre som bassist, men det var ikke noe jeg ønsket. Bandet var jo bygget på vennskap og det var selvsagt trist å forlate noe du hadde lagt ned mye energi i de siste fem årene. Vi startet jo dette fra scratch basert på felles interesser, så det var jo litt tungt å innse at man som bestevenner utvikler seg litt i forskjellige retninger. For meg døde det gamle Invocator i denne perioden.

- På deres Facebookside er det en video hvor du og Schultz åpner eskene med reutgivelsene fra Hammerheart og forteller litt anekdoter rundt disse. Det ser for meg ut som dere fremdeles er gode venner og har gode minner fra denne tiden?

- Ja, jeg føler vi er gode venner og håper Schultz er enig. For meg var han en verden av kunnskap. Jeg elsket å besøke ham for å drikke kaffe, lese fanziner og høre på death metal.

Det var et kjempetap da han forlot bandet, og jeg tror vi begge følte et vennskap gikk tapt.

Nå derimot er det helt supert og jeg er glad for hver gang vi møtes. Det samme gjelder andre tidligere medlemmer. Jeg tror ikke det er noe dårlig stemning mellom noen som har vært med. Det var virkelig en stor dag da vi fikk rettighetene fra Black Mark og platene kunne gis ut på nytt. Nå må vi bare jobbe med å få ut «Dying To Live» også.

- Schultz er enig i at det føltes som vennskap gikk tapt.

- Det var vanskelig å holde vennskapet på samme nivået, for alt vi gjorde sammen dreide seg jo om bandet på et eller annet vis.

Vi startet det jo sammen, sov på øvingslokalet siden vi bodde et stykke fra hverandre. Øvde,

norwayrock.net

”Å skape plater som har hjulpet eller ledet mennesker gjennom livet er ikke bare stort, men kjempestort.” hørte på musikk og levde for Invocator. Men venner vil vi alltid forbli. Og det var virkelig moro å åpne de platene og snakke om gamle dager. Hammerheart har virkelig gjort en god jobb med disse.

- Du har også minner fra «Weave The Apocalypse”. Hvor delaktig var du i arbeidet med denne plata?

- Etter turneen med Dark Angel begynte vi å skrive musikken til plate nummer to. Min siste konsert var Roskilde, noe jeg anser som en verdig avslutning. Der spilte vi to av låtene fra den, «Lost At Birth» og «Doomed To Be» mener jeg bestemt. Nå i etterkant liker jeg jo den nye stilen, men for meg var det death metal som regjerte, noe som resulterte i bandet Maceration, et band jeg holdt gående noen år.

- Deres eneste plate «A Serenade Of Agony» kom i 1992, og på denne er Hansen med som trommis. Schultz er i dag journalist og sikkert for mange kjent som redaktør i magazinet Metalized.

- Jeg har vært involvert i Metalized helt siden 1987, så dette drev jeg med parallelt med Invocator. I fjor gjenforente vi Maceration og vi spiller tre konserter i år. Vårt album «A Serenade Of Agony» ble nylig reutgitt og ny skive er på trappene, tretti år etter debuten.

Hansen forteller litt om Invocators status blant fansen.

- Altså, det føles som om Invocator har en klassikerstatus i Danmark. Det er virkelig hyggelig. Jeg har snakket med mange som kan fortelle at platene våre har betydd mye for dem personlig i vanskelige tider i livet, og det er sterkt. Jeg vet jo hvordan det er. Jeg har selv plater fra tunge tider som jeg føler har hjulpet meg. Å skape plater som har hjulpet eller ledet mennesker gjennom livet er ikke bare stort, men kjempestort. Jeg føler interessen har vært der hele tiden. Og nå er jo endelig skivene ute.

Så er det gamle utslitt eller stjålet er det nå mulig å kjøpe nye, hehe.

- På CD-utgavene finner vi begge demoene, liveopptak og coverlåter. Fra før har vi fått samlingene «Early Years» og «Alterations From Ther Past». Føler dere det er med de nye utgivelsene Invocators historie blir samlet komplett og på en måte de fortjener?

- Det eksisterer mye materiale, men det

er vanskelig å finne da mye av dette er på dårlige kassetter fra åttitallet. Jeg skulle gjerne hatt med enda mer, men det var vanskelig å velge. Som du sier er jo noe allerede utgitt på forskjellige plater. Vi jobber fortsatt med å finne frem mer til en reutgivelse av «Dying To Live», så får vi se hva som kommer med der.

- ”Dying To Live» kom i 1994, og deretter ble bandet oppløst. Trommeslager Per M. Jensen ble senere med i The Haunted. Du hadde en platebutikk i Esbjerg, som jeg selv besøkte samme året. Deretter ble det plateselskapet Serious Entertainment før du gjorde deg kjent som produsent. Du har også vært med i enkelte andre band, samt gitt ut en Invocatorplate i 2003 og gjort spredte konserter. Fortell litt om mannen Jacob Hansen. Alt dette må jo ha startet med en hunger til å bidra med noe i metalscenen?

- Jeg har alltid visst jeg skulle drive med musikk på et vis. Om det var som musiker eller noe annet, så skulle det nok skje, så derfor har jeg prøvd meg frem litt. Noe gikk bra, noe ikke fullt så bra, men da jeg oppdaget min lidenskap for å spille inn band og mikse musikk merket jeg at dette virkelig føltes spesielt. Her kunne jeg nesten være med i et band uten å gjøre drittjobben som å turnere, haha. Så ja, jeg håper jo jeg har bidratt med noe til scenen.

Det er i hvert fall viktig for meg å gi noe tilbake til en verden jeg ble ønsket velkommen som tenåring. Sånn ser jeg på det.

- Var du interessert i studioarbeid allerede på tiden disse to platene ble spilt inn, eller kom det senere?

- Ja, jeg var interessert i dette allerede i 10-årsalderen, men gjorde først alvor av det etter Invocator. Jeg tror jeg følte jeg måtte ha mer tid til det, noe jeg ikke hadde mens Invocator var aktivt.

- I 2003 kom det nok en Invocator plate, ”Through The Flesh To The Soul”. Det har også vært gjort spredte liveopptredener opp gjennom årene. Kan vi vente oss noe mer fra Invocator i fremtiden?

- Det vet jeg faktisk ikke. Jeg vet at Perle, som tok over som gitarist etter Schultz, svært gjerne vil skrive noe med bandet igjen. Jeg har også låter som er skrevet etter forrige skive, men det er vanskelig å svare på. Jeg har alltid ment at har jeg lyst og ikke kan la være så kommer det ny musikk. Skal vi gi ut et nytt album må det være hundre prosent lystbetont, ellers går det ikke.

NRM 3-2022 63

TEXT: WILFRED FRUKE FOTO: ANNE-MARIE FORKER

LIVE @ TONS OF ROCK 2022 Festivalens store indrefilet ble servert seint, men pokker så godt! Opeth hadde fått tildelt en time, men det kunne svært gjerne ha vært to. Det finnes memes som mener ‘Make Åkerfeldt Growl Again’, og skulle noen ha sett; halvparten av listas seks hele låter etter intro (Opeth har som kjent svært få radiovennlige treminutterslåter) var plukket fra bandets tidligere katalog, der også nevnte vokalteknikk benyttes – dette var omtrent det nærmeste en kan komme et ‘best of’-sett innafor den tilmålte tida, og absolutt alt traff til max! Jeg stilte med relativt høye forventninger, men jø og fyse; dette var som av en annen verden! Sjefen sjøl var i go’lune med små, tørre spøker imellom låtene, og når de leverer slike intrikate og både genrespennende og –definerende små verk med en slik presisjon, trøkk og dynamikk uten at det låter verken maskinelt eller sterilt er det bare å ta kuhatten av og gli med dem inn i en annen sublim, sonisk dimensjon. Dette var sånn ca. nøyaktig hvor bra musikk kan bli i Det Herrens År 2022, og jeg verken finner noe eller noensomhelst grunn til å skulle trekke noe fra toppscore. Derfor; blank sekser til svenskene og helt til topps på den frukske adelskalender av ToR22! 6/6

64 NRM 3-2022

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER er samtidig stemmen som sliper ned kantene og forbinder polaritetene.

Sonisk presenteres materialet i klangrike, voldsomme rom, og hadde flere enkeltspor vært på par med ”Eyes” og ”Sleep Whisper” ville det være mulig å anbefale albumet. I stedet skusler kvartetten bort forjettende ansporinger på dødfødte klisjéer og mediokre løsninger, dog ikke uten glimt av spennende amalgamering.

Geir Larzen

LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Journey - Freedom Jadda, AOR-kongene har endelig lagd ny og fin skive. Europaturne nuh, takk!

2. Ghost - Impera Tok litt tid før denne satte klørne i meg.

3. The Scream - Let It Scream Dratt frem en gammel kultklassisker i anledning en finfin John Corabi-biografi.

4. Queensrÿche - Rage For Order Dratt frem en gammel klassisker i anledning en halvtørr Queensrÿche-biografi.

5. Def Leppard - Diamond Star Halos Prøvd å like den, men klarer det ikke. Dessverre.

WILFRED FRUKE 1. Slade – Alt ’72-‘74 Kongene av både glamock og pannelugg!

2. Def Leppard – Alt opp t.o.m.

«Hysteria» Blant tidenes største band.

Punkum.

3. Hedvig Mollestad Trio – Alt Straks Tons of Rock!

4. Hilde Louise – Eleven Nights Fremdeles en av verdens fineste skiver!

5. Boston – Boston Knall klassiker, en av tidenes debutskiver!

AARA Triade II: Hemera Debemur Morti 13. mai 2022 3.5/6 Sveitserne har vært svært så aktive, og gir oss nå sin fjerde plate på fire år. De to siste har vært en fryd for mitt øre, og da blir man jo alltids svært kritisk til om neste skive virkelig klarer å overgå forrige. Og denne gangen klarer de ikke det, dette blir litt for anonymt.

Det er en melankolsk melodiføring og stemning i trioens black metal som appellerer til meg, men denne gangen hører jeg ikke så mye av denne stemningen. «Strepitus Mundi» starter med en melodilinje som refererer til forrige skive, og dette er jo også del to i Triade serien. Selv om det er kun det partiet som vi kjenner igjen er låta min favoritt på skiva. Absolutt ikke dårlig, men et lite steg tilbake blir dommen.

Ronny Østli

GEIR VENOM LARZEN 1. The Smile – A Light For Attracting Attention Musikalsk, den reelle oppfølgeren til ”Hail To The Thief”.

2. I Like To Sleep – Sleeping Beauty Fin debut i skjæringspunkt av jazz og progressiv rock.

3. Mikael Åkerfeldt – Clark Frodig lydspor til Netflix-serie i regi av Jonas Åkerlund.

4. Thunder – Dopamine Bandets beste skive faller sent i karrieren. Foruten en sedvanlig sjonglering av Bad Company-, AC/ DC- og Lynyrd Skynyrd-figurer åpner Thunder plutselig opp for vaudeville- og fransk chansontradisjoner. Et utsøkt rockealbum for 2022.

5. Motorpsycho – Ancient Astronauts Aldri sto trønderne nærmere den svenske prog-renessansen fra 1990-tallet. 43 minutter mektig og mørk musikk.

norwayrock.net

ASTRONOID Radiant Bloom Century Media 3. juni 3/6 Den kosmologiske Boston-kvartetten Astronoid er i grunnen temmelig jordbundet. På album nummer tre videreutvikles pop-luftig shoegazeestetikk med sedvanlige, og ofte vellykkete, svartmetalliske incitamenter. ”Radiant Bloom” ser amerikanerne skritte et halvt trinn opp på den kompositoriske stigen, uten å rokke ved etablert uttrykkshybrid.

En låt som ”Eyes” tjener til adekvat demonstrasjon av Astronoids styrker – og lyter. Balansert mot fordringsløs og amerikanisert dur-melankoli tiltrer dramatisk-elegiske strekk, som i sum funderer et overraskende interessant møte mellom Green Day, Deftones, Ihsahn og Katatonia (tygg litt på den). Låtens tunge, ettertenksomme passasjer er særlig driftige, og fremstår mer naturlige i rygg med øvrig melodisk fjolleri enn man skulle tro. Brett Bolands ufarlige og anonyme vokal evner å tirre på seg gråstein i omgang med skivas verste tyggegummimoduler, men Boland

CLINT BAHR Puzzlebox Moonjune Records 6. mai 2/6 Antatt bassvirtuose Clint Bahr søker med ”Puzzlebox” å utviske stilistiske doktriner og bringe lytteren med tilbake til den gang da pionérer og kunstnere som King Crimson, East Of Eden og Van Der Graaf Generator imøtegikk plateprosjekter med tabula rasa. Albumet er femti prosent komponert, femti prosent improvisert, og favner gjesteartister som David Jackson, Peter Banks og David Cross i en feiring av globalmusikk. Bahr tenker mye riktig, særlig omkring likvideringen av sjangertroskap.

Skivas instrumentrikdom og østlige klanger taler dens fortrinn, mens det ergrer at Bahr verken er kapabel til å skrive gangbare låter eller fronte dem vokalt. Resultatet ender i et aparte limbus av skranglete proto-progressiv rock og gutteromskløneri, hvor brorparten av improvisatoriske spenn balanserer på såpeglatte forhøyninger i kloakken. ”Plate”, for eksempel, klinger nærmest tilbakestående og er verken musikalsk motiver eller tilfredsstillende presentert. Bahrs overstyrte bass-spor svarer dessuten for en vedvarende lidelse. La oss heller minnes forfatteren og filosofen Miguel de Unamuno som fant og verbaliserte livets tragiske forfatning i en dia––– metral kløft mellom ideal og faktisitet.

Geir Larzen

BESATT Dyst Mawja 27. mai 2022

4/6 Det er gått et år siden jeg omtalte debuten til Grimstadduoen som kombinerer fascinasjonen for skrekkfilm og black metal. Debuten ga jeg god kritikk. Karakteren blir den samme nå, men skiva er likevel bedre. Det er fortsatt en smule schizofrent, men så benyttes da tross alt begrepet avantgarde black metal om dette. Og det er sånn det starter, «Epikrise» synes jeg har mye Dødheimsgard og Ved Buens Ende i seg. Det samme gjelder også min favoritt «Inkubus» som er rimelig vill, men også groovy og stygg. Jeg liker godt den punka «Re-Animert», mens singelen «Hjerneabbort» og «Dødsskvadron» vil jeg tro fans av Kvelertak lett vil omfavne. Jeg må også nevne «Skjebnedans Prelude», som er rolig gitarklimpring med litt obskur pianokrydring. Med andre ord snakker vi varierte tjueseks minutter, fordelt på åtte spor. Lydbildet er passe punka og jeg får veldig DIY følelse av dette. Ikke negativt det, men jeg synes det skinner litt gjennom på vokalen at dette kanskje er hjemmeopptak.

Enn så lenge er plata ute på digitale plattformer. CD kommer først når dere leser augustnummeret av Norway Rock.

Ronny Østli

THE BLACK CROWES 1972 Silver Arrow 20.mai 2022 4/6 Det har faktisk gått 13 år siden forrige skive fra The Black Crowes, og syv år siden bandet brått la inn årene, noe som ikke var noe sjokk for de som hadde fulgt den interne krigen mellom brødrene Robinson. Dråpen som fikk begeret til å flyte over, var ifølge trommis Steve Gormans ypperlige biografi at Chris Robinson innførte dama si som manager og krevde en større økonomisk andel til seg selv.

Gorman spådde også at det var bare et tidsspørsmål før brødrene innså at det var mer lønnsomt å turnere sammen - og enda mer lønnsomt om bare de to kunne dele inntektene og gi innleide musikere en lønnslipp. Og det fikk han rett i, for denne utgaven av The Black Crowes er Chris & Rich Robinson. Riktignok endte bassist Sven Pipien også opp på lønningslista, slik at vi har halvparten av besetningen fra gullperioden på 90-tallet, men The Black Crowes var alltid et band som baserte seg på musikalsk kjemi. Det er derfor litt trist at de så lett erstatter vesentlige komponenter som f.eks Gorman eller gitarist Marc Ford, som spilte med Rich Robinson i The Magpie Salute de siste årene. Og da The Magpie Salutes andre studioskive ble sluppet høsten 2019 uten noen som helst turnéplaner, skjønte vel de

NRM 3-2022 65

AN M ELDE L SE R

SKIVER

LYDKICK SVEN O. SKULBØRSTAD 1. Rammstein - Zeit Overgår alt de har gjort.

2. Me First And The Gimme Gimmes - Alt Årets desidert største skuffelse da de måtte avlyse til Punk In Drublicfestivalen.

3. Satyricon & Munch Et perfekt lydbilde til en av verdens mest anerkjente kunstnere.

4. Gogol Bordello - Alt Fikk fullstendig dilla både før og etter en forrykende konsert.

5. Dropkick Murphys - Alt Se over.

RONNY ØSTLI 1. Watain - The Agony & Ecstasy Of Watain Svenskenes beste.

2. Bolverk - Uaar Ny og spennende norsk ekstrem metal.

3. Kreator - Hate Über Alles Tilbake til et råere lydbilde.

4. Khold - Svartsyn Velkjent groove, men likefullt forfriskende 5. Omen - Battle Cry Omen på Revolver fikk meg til å hente frem igjen denne fantastiske klassikeren.

JAN EGIL ØVERKIL 1. Toto - Old Is New Bandets siste utgivelse svikter aldri.

Magi fra start til slutt, og salige Jeff Porcaro glitrer.

2. Lava - Water Bandets foreløpig siste utgivelse er norsk AOR på sitt beste.

3. Level 42 - Running In The Family

aller fleste hvor hen det bar.

«1972» er ikke en ny skive, det er en EP med seks coverlåter av band som The Rolling Stones, T. Rex, Rod Stewart, Little Feat, David Bowie og The Temptation - og alle originalene ble utgitt i 1972, derav tittelen. Og The Black Crowes har jo helt siden starten hentet det aller meste av sin inspirasjon fra tidlig 70-tall. Så dette fungerer mer som en gjenoppfriskning av bekjentskapet, og et påskudd for turneen som starter i USA om noen uker - og i september og oktober er de i Europa, selv om de ikke beveger seg i nærheten av Norge eller Skandinavia denne gang.

Så hvordan låter så dette? Joda, det svinger bra av samtlige låter, men de har stort sett holdt seg til originalarrangementene og spiller låtene slik vi kjenner de, selv om jeg savner blåserekka i The Stones "Rocks Off", og fiolinen i Rod Stewarts "You Wear It Well" er byttet ut med orgel.

Det er heller ikke så mye glam igjen i T. Rex "The Slider" eller i David Bowies "Moonage Daydream" - og sistnevnte er kanskje det mest spennende låtvalget med tanke på de enorme kontrastene i vokalen til henholdsvis Bowie og Robinson.

Den mest ukjente låten her er kanskje Little Feats "Easy To Slip", hvor Chris Robinson får sjansen til å stikke innom det gratefuldeadske americana-territoriet som han baserte mesteparten av solokarrieren sin på. Han synger forresten fortsatt fantastisk bra, her er ingen forvitring av stemmen å spore, selv om han nå har bikka 55.

Det mest overraskende låtvalget her var The Temptations "Papa Was A Rolling Stone", som i kråkeversjonen er både tyngre og mer funky, men det funker likevel meget bra.

Problemet med de fleste coverskiver er at det er lettvint venstrehåndsarbeid, en måte å kjøpe seg tid før man må levere en ny skive med egne låter, og de er sjeldent interessante å høre mer enn en gang. Likevel funker denne bra, The Black Crowes har vært flinke til å plukke låter som kler dem, og makter å sette sitt eget særpreg på dem selv om de ikke gjør store endringer. Vi får satse på at vi i løpet av neste år får en full skive med nye låter, men om brødrene Robinson klarer å utstå hverandres nærvær lenge nok til at de kommer seg i studio - eller lenge nok til å gjennomføre turnéen - se det er et helt annet spørsmål.

Geir Amundsen

Mark Kings slap-bass kan lyse opp den mørkeste sommerkveld.

4. Journey - Freedom Joda, de har det fremdeles.

5. Days Of Wine- Days Of Wine Norsk AOR har en ny vår. Days Of Wine bidrar til godfølelsen.

BLOMST Triatlon Indie Recordings 06.mai 2022 4,5/6 Jeg ble introdusert for disse via forgjengeren ”Blomst IL", som jeg

66 NRM 3-2022

likte meget godt med sin poprock i punkformat. Og såvisst, årets rykende ferske begynner lovende med trioen ”Plastelina” , ”Ta Telefonen” og ”Festival 2010” der skivas sterkeste refrenger presenteres allerede ved de to sistnevnte - og de aller fleste mellom 30 og 45 kan kjenne seg i tekstføringen på spesielt den aller siste.

"Gull" må vel sies å være den mest fengende på "Triatlon" med sitt discopregede vers og allsangvennlige refreng. Kan dog ikke skryte av at jeg skjønner sammenhengen i teksten her. Musikalsk ligger de vel aldri veldig langt unna 60-tallet, selv om lydbildet selvfølgelig låter moderne og den ti år yngre punken som nevnt aldri er langt unna. Og det som gjør at de står ekstra godt frem må være vokalen til Ida Dorthea Horpestad som fungerer like godt til de roligere partiene som der de trøkker til litt.

En annen favoritt på skiva er "Spøkelse" som av en eller annen grunn føles som kunne passet inn i en suksessfull ungdomsserie a'la "Skam" og introdusert kidsa for rock. Og akkurat idet jeg tenkte at "Jeg Er Fri" var en ganske døll oppfølger ved første gjennomhøring legger den brått om tempoet midtveis og gjorde seg greit unna allikevel.

Dette er jeg sikker på er en meget passende skive til stranda når sommeren en gang kommer, så kjøp noen fete kæsser og overdøv sidemannens drittmusikk med Blomst og gjør oss alle en tjeneste - vær så snill.

Sven Olav Skulbørstad

BOLVERK Uaar WormHoleDeath 27. mai 2022 4/6 Extreme Norwegian Metal er betegnelsen disse debutantene med base i Fredrikstad ønsker å vedkjenne seg som. Med det menes at grenser ønskes tøyd. Rolig og trist som Solstafir og brutalt som Marduk, sier presseskrivet. Og det er mye riktig i dette. Thomas Bolverk og Christopher Rakkestad har begge bakgrunn fra Ragnarok, mens Bjørn Olav Holter kjenner vi fra Images At Twilight og Ásmegin, Jeg synes plata er spennende og også ganske original.

Den starter med et stygt riff i «Death The Whore», som er en hovedsakelig tung og groovy låt, som jeg liker veldig godt. Bandet har spilt inn skiva selv, og jeg synes trommelyden er bra. Det er kjappe partier i denne låta som likevel høres organisk ut og trøkker, noe som dessverre ikke er dagligdags i et slikt tempo. «Uaar» er neste låt.

Den starter rolig og blir kjapp black

metal. Denne representerer bandet godt og viser hele spennvidden vi får på plata. Inkludert norsk tekst. Denne og «Svovelpredikant» er platas to norskspråklige. For øvrig det også en fet låt, hvor hovedriffet nesten er heavy metal med blastbeats etterfulgt av avantgarde black metal. Min favoritt er «Time For Chaos», som er mer old school black metal med sine kalde riff.

Antagelig noe som gutta fint kunne skrevet for Ragnarok i sin tid i bandet.

Uten å gå i detalj på resten av plata har jeg vel gitt et lite av bilde av landskapet vi befinner oss i.

Ronny Østli

CIRCUS MIND Bioluminate Outhouse Music 17. juni 3.5/6 Ledet av sanger, låtskriver og tangenttraktør Mark Rechler feirer undergrunnsyndlingene Circus Mind herved 20-årsjubileum, uten å forstyrre allmuen i dens daglige Instagrambruk. Bandet består av en kjerne på seks musikere, som bistås av blåsere og kvinnekorister, i et livsbejaende, pulserende mellomværende av rock, blues, storbandjazz, soul, funk, gospel og latinamerikansk pop. Her omskrives ingen historiebøker, ei heller hva angår stilistiske mutasjoner, men ensemblet legger for dage en smittende spilleglede, penner kurante låter og kjenner betydningen av variasjon. Rechler bærer materialet med autentisitet og sjel, stedvis som en krysning av Van Morrison og Mick Jagger, og du kan faktisk iverksette dummere ting i sommer enn å låne øret til denne femspors-EPen, som spenner fra en morsom Santanapastisj i ”Darwin’s Sister” til den vitalt pågående Stevie Wonder- og Lenny Kravitz-injiserte ”Baby Come Back Down”.

Geir Larzen

DONNA CANNONE Donna Cannone Despotz Records 27. mai 3.5/6 Tre forhenværende Thundermothermedlemmer utgjør Donna Cannones nukleus, mens ringrev Björn Strid

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R (Soilwork, The Nightflight Orchestra) kompletterer kvartetten. Samarbeidet danner teoretisk kongruens med faktisk lydopplevelse, og ikke overraskende borger debutantene for melodiøs gitarrock, med hjerte for punk så vel som 1980-åras allsangvennlige hårspray-æra. Det rekrutteres overraskende raust til puddelrocksegmentet om dagen, men Donna Cannone kan, i motsetning til flertallet, skilte med teft for samspillsynergi og kompetente arrangementer. Samtlige musikere bidrar vokalt, og særlig jentestemmene bekler materialet i sjarmant oppvigleri, uten å undergrave melodiøsitet.

Skiva danner intet kompositorisk blendverk, men er såpass spissfindig eksekvert at man nærmest må lide av kronisk hat til energisk rock for ikke å få sporadisk fot. Kvalitativt spenner albumet fra grødefulle ”Look Around You”, ”Whatever Comes Your Way” og ”Pushed” til tanketomme ”Nothing To Do”.

Geir Larzen

DATADYR Woolgathering Is It Jazz? Records 10. juni 4/6 Det er ikke mangel på rekruttering, men snarere at nyetablerte ensembler låter identiske, og mangler farbare idéer, som gjør meg betenkt kontra angjeldende smeltedigelssjikt av jazz og rock. Den Bergen-residerende trioen Datadyr fører besetning av gitar, ståbass og slagverk, og platedebuten ”Woolgathering” består av komposisjoner utviklet over år med terping og samspill.

Tonen er melodisk, dynamisk og imøtekommende, smidd etter kanoniserte formularer for tonalvektet jazzrock, fri improvisasjonsestetikk, rock og americana. Albumet er nedfelt live i studio, og understøtter realtidskommunikasjon i scenerommet som bandets domene. Situasjonen er dog på ingen måte nedslående hva gjelder det kompositoriske, hvor særlig ”Krystalldans” bærer til skue løfterike klangvevninger av Terje Rypdal og Pekka Pohjola.

Folkemusikalske og eksperimentelle ”Daybreaking”, gjestet av saksofonist Ketil Møster, samt ”FastUp”, er de andre av banets tre nåværende og høyst forjettende prospektkort, mens selve ”Datadyr”-låten ender som sonisk tidskoloritt uten idégrunnlag til å utleve formatet. Trioen begår, med andre ord, et debutalbum over snittet.

Disse er det lov å forvente noe av i årene som kommer.

Geir Larzen

norwayrock.net

SKIVER fra fem voksne herrer, er det en glede å høre at det leveres i norsk AOR også i år. Vi gleder oss til fortsettelsen. Skål!

Jan Egil Øverkil

DAYS OF WINE Days Of Wine Pride & Joy 20.mai 2022 5/6 I fjor proklamerte jeg høyt at norsk AOR var i full frammarsj igjen, med band som Zelbo og Memoria Avenue fremst i turnébussen. Det ser ut til at 2022 får noen bidrag i så henseende også, og her kommer Days Of Wine med sitt bidrag. Medlemmene er nok godt kjente navn for den som har vandret i Oslos musikkmiljø eller lånt øre til lignende artister de siste 30 årene eller deromkring. Vi finner navn som Leif Digernes (Stuntbandet), Leif Johansen (21 Guns, Phenomena, a-ha), Geir Digernes (Stuntbandet, Sons Of Angels), Tom Sennerud (Stoneflower, Diezel) og Jon Johannessen (Stoneflower, Diezel, Tekrø´s Kingdom) i besetningen, så forventningene blir dermed deretter når man setter på plata for første gang. Medlemmene har i mange år frekventert Oslos livescene, og bestemte seg for å endelig spille inn musikk sammen. Sånn sett blir det en godt lagret vin vi blir servert.

Låtene er basert på Leif Johansens tekster, og har klare røtter i 80-tallets AOR, selv om man aner elementer av musikk som er eldre enn det også, uten at det skal kunne brukes mot de.

Vi møtes i døra med glass vin, samt et sløyt riff i låta «Seven Days In Love», ei låt som sender tankene i retning Rolling Stones i AOR-drakt, noe som låter fryktelig iørefallende. Spesielt trommis Geir Digernes og gitarist Sennerud mistenkes for å ha brukt Charlie Watts og Keith Richards som inspirasjonskilder når de spilte inn sine respektive spor. «Spread Your Wings» er nok et strålende eksempel på god melodiføring, både i riff og melodi.

Refrenget er kraftig iørefallende, og innbyder til gjentakelse om og om igjen. Johansen og Johannessen står for mye av låtmaterialet, men vi møter også navn som Ronni Le Tekrø, Hans Olav Solli (Sons Of Angels) og Marius Müller på komponistsida. Sollis bidrag kommer på låta «Healerman», med et nydelig refreng. Første singel fra skiva var «My Last Kiss», og leveres i en oddtime taktart (7/8, for å være nøyaktig), noe som må sies å være sjelden vare i AOR. For en sucker for odd-time som meg, er det en deilig følelse å få det i AOR-segmentet innimellom også. Spillemessig er det ingenting å trekke for, det er rutinerte ringrever vi har med å gjøre, men kanskje man skulle ønske seg et krumspring eller to underveis? Vi vet jo at disse gutta har vært ute en vinterdag før, og vet å traktere sine respektive instrumenter.

Sistespor og tittelkutt «Days Of Wine» har et enkelt, men effektfullt riff, og nok et godt refreng, og med de siste toner

DEATHWHITE Grey Everlasting Season Of Mist 10. juni 2022 3/6 Amerikanernes gotiske melodiske doom metal blir hakket for traust for meg. Jeg liker band som Katatonia, Opeth og Novembre, som jeg fint kan høre hint til. Og låter som «Quietly, Suddenly» og tittelkuttet ligger ikke tilbake for eliten innen denne dystre sjangeren. LM har en veldig bra renvokal og varierer dette med growling. Lyden er tung, og jeg har spilt skiva en del ganger nå. Likevel får jeg ikke helt foten, det er kanskje noe med spenningsmomentet som uteblir, selv om det stor variasjon med mye rolige partier. «White Sleep» starter som kjapp death metal, men dessverre er det kun noen få sekunder. Likevel utmerker den seg som min favoritt.

Her snakker vi veldig Katatonia.

Ronny Østli

DECAPITATED Cancer Culture Nuclear Blast 27. mai 2022 4/6 Ønsker du kun en brutal vegg av death metal er ikke lenger Decapitated bandet for deg. Derimot er polakkene mer interessante for meg, som synes ren death metal kan bli slitsomt gjennom en hel skive. Nå har jeg i grunn alltid funnet polakkene blant de mest spennende, men poenget er at bandet har utviklet seg og liker å teste ut nye veier. Så får man heller leve med at siste låta «Last Supper» låter altfor moderne for min smak, og at det er tendebser av groove metal litt her og der. Nå er fortsatt death metal basisen her, selvfølgelig. Etter introen er det tittelsporet som følger i et heseblesende tempo. Men ikke la deg lure, da denne blir langt tyngre og mer melodisk. Jeg tenker faktisk prog metal på partiene der det spilles rolig og melodisk på gitaren. Det gjøres det

på neste låt også, «Just A Cigarette», bare at her er det clean gitar. Denne låta er både kjapp og teknisk og er muligens min favoritt. «Hello Death» er da virkelig mer prog metal enn death metal, selv om også den tidvis har et hysterisk tempo. Her får vi til og med litt kvinnelig vokal, av Tatiana fra Jinjer. Og når vi snakker om gjester, Machine Heads Robb Flynn synger på «Iconoclast», en heftig groovy death/ thrasher. Decapitated har alltid vært dyktige, og fremdeles evner de å lage god spennende musikk.

Ronny Østli

DEF LEPPARD Diamond Star Halos Universal 27.mai 2022 4,5/6 Få artister kan skilte med suksess på høyde med det Def Leppard har opplevd i sin 45-årige karriere. Nå er de ute med sin tolvte fullengder, «Diamond Star Halos», deres første siden 2015-utgivelsen «Def Leppard».

Og når Def Leppard sier ‘fullengder’, mener de det. Her smeller de til med 15 låter, hvorav to faktisk er i duett med Alison Krauss. Mon tro hva Robert Plant mener om det? Åpningssporet «Take What You Want» er et friskt pust, og gir forhåpninger om en ny klassiker fra det britiske bandet, men makter de å holde det gående i 15 låter? Nja, allerede på spor to og tre, henholdsvis singelen «Kick» og «Fire It Up» føles det som om samlebåndet er i gang. Allsangfaktoren er som vanlig på plass, og det er lettfordøyelig rock, som Def Leppard alltid har vært flinke til, men vi vet alle at disse gutta kan bedre. «This Guitar» er første spor med Alison Krauss, og naturlig nok glir vi inn i country-land. En fin ballade signert Phil Collen og LA-keyboardist og produsent CJ Vanston, men det er ikke mye Def Leppard over det.

Først på «All We Need» kommer de velkjente gitarfillene til sin fulle rett, og Def Leppard-signaturen er tilbake.

Joe Elliotts stemme er fortsatt lett gjenkjennelig, og om han presterer like bra live som han gjør her, er det duket for noen fine kvelder med Def Leppard for de som skal se de live.

«Angels (Can´t Help You Now)» er en nydelig ballade, med et vakkert pianoarrangement, og har blitt en av favorittene fra skiva. Avslutningssporet «From Here To Eternity», signert bassist Rick Savage, må være den mest episke låta Def Leppard har produsert. En leken sak i 6/8 som gir et verdig punktum på plata.

Produksjonsmessig har de beveget seg et stykke unna stilen de var banebrytende i å presentere. Denne gangen har de valgt en mer tradisjonell

NRM 3-2022

67

AN M ELDE L SE R

SKIVER produksjon, uten massive synther og elektroniske trommer, selv om Rick Allen fremdeles bruker elektroniske hjelpemidler. Lydene de har valgt på trommene er akustiske lydbanker, noe som gir et mer analogt lydbilde.

Duettene med Krauss oppleves som noe malplassert, til tross for at det er fine låter, og totalinntrykket heller mot at de hadde vært tjent med å forkorte spilletiden på over en time noe. 15 låter er mye, og det skal et eksepsjonelt godt sett med låter for å holde dagens lytter fokusert såpass lenge. Like fullt er det fint å høre at Def Leppard fremdeles er i stand til å lage fine plater, og jeg vil anta at den blir å finne på mange spillelister framover.

Jan Egil Øverkil

THE GATHERING Beautiful Distortion Psychonaut Records 29. april 3/6 Ni år har oscilert under brua siden ”Afterwords”, og når legendariske The Gathering besvarer nesten en dekade med taushet er det legitimt å forvente hvassere kompositorisk arbeid enn hva ”Beautiful Distortion” forpakter. Skiva, hollendernes ellevte, slår stilistisk rot mellom ”Souvenirs” og indolente ”Disclosure”, hvilket innebærer nydelige stemningsbilder og kimer til melodiske figurforløsninger, samt betydelig bevegelsesaversjon. Bandet fungerer best når stemningsbygg korresponderer med kompositorisk substans – jamfør platene ”How To Measure A Planet?”, ”If_ Then_Else” og ”Souvenirs” – og mindre når det soniske reduserer idégrunnlagsfordringer til sovepute (se ”Home” og ”Disclosure”). Det skal sies at ”Beautiful Distortion” er mer trimmet enn ”Disclosure”. Skiva åpner i et idyllisk landskap av elektronisk pop og symfonisk rock, kranset av Silje Wergelands luftige uttrykk, men både ”In Colour” og mellotronkolererte ”When We Fall” er for tannløse til å befordre ad notam, og høstlige ”Grounded” solkvestes av refrenget.

Først med ”We Rise” begynner det å ligne The Gathering av godt merke.

Denne, ”Weighless” og ”Pulse Of Life” fungerer greit, i mellomværende av egen historikk, Anathema, Radiohead og Massive Attack, men skal du oppleve årets flotteste The Gatheringinnspilling må du faktisk innhanke albumets EP-kompanjong, hvor østlig kvernende og synthesizersymfoniske ”Stronger” reder.

Geir Larzen

68 NRM 3-2022

GRAHAM BONNET BAND Day Out In Nowhere Frontiers 06.mai 2022 4/6 Denne karen trenger neppe noen videre introduksjon og kan sies å være en av de mest fargerike og karaktermessige vokalistene i en mannsalder. Hvem andre har klart å få Ritchie Blackmore rasende over en hårklipp? Bonnet har vært særdeles produktiv gjennom sin lange karriere og alt har dessverre ikke vært bare gull. Men hvordan låter så “Day out in Nowhere”? Joda, dette låter overraskende bra og Bonnet klarer fortsatt i en voksen alder av 74 vintre å tyne ut imponerende vokalfraser, selv om jeg er rimelig sikker på at her er det også jukset litt i Frontiers-studioet.

Likevel låter skiva ganske friskt og ikke minst så er låtene varierte. Her får du servert både drama og patos i beste Bonnet stil, både musikalsk og lyrisk sett. Ringreven har så absolutt ikke glemt å provosere, noe som spesielt skinner igjennom på låtene “Uncle John” og “David’s Mom”.

Noen prominente musikere gjester også skiva og hever utvilsomt enkelte av låtene, slik som “Jester” med gitarvirtuosen Jeff Loomis. La oss heller ikke overse “It’s Just a Frickin’ Song” hvor legenden Don Airey farger låta med delikat tangentspill. Dette er langt ifra en klassiker, men alt i alt en knakende god hardrock-skive med flere sterke enn svake låter selv om det lille ekstra mangler.

Pål Silihagen

TIGRAN HAMASYAN StandArt Nonesuch Records 29. april 3.5/6 Jazzpianist Hamasyan bevilger et diskografisk mellommåltid i ”StandArt”, etter progressivt forrykende ”The Call Within” fra 2020. Årets plateprosjekt sentreres rundt såkalte jazzstandardnummer fra den store amerikanske sangbok, men farges til de grader av Hamasyans eget tonespråk og improvisatoriske vesen. Stykkene oppføres aggressivt utfordrende, med komp av bass og

slagverk, og blir beskrevet som musikk tiltenkt de som lytter mens de sitter på kanten av stolen. Elmo Hopes ”DeDah” innevarsler fonogrammets ærend i eksplosive kast, som forberedelse til eksempelvis en jagende eksegese av Sigmund Rombergs nydelige ”Softly, As In A Morning Sunrise”, verdt å bekjentgjøres for alle med et nært forhold til Keith Emerson. Skivas originalkomposisjon, briljant titulerte og virtuost yppale ”Invasion During An Operetta”, sogner også blant favorittsporene. ”StandArt” er følgelig mer enn pandemisk tidtrøyte.

Geir Larzen

HATS BARN Y.a.HW.e.H Osmose 24. juni 2022 2.5/6 Dette var ikke all verden. Til tross for at dette er franskmennenes sjette plate, er det mitt første møte med trioen.

Selskapet oppgir tidlig Marduk og Watain som referanser, men jeg vil si Darkthrones «Transylvanian Hunger» er en vel så god pekepinn på hvor vi befinner oss. Og det er egentlig ikke noe feil med noe av dette. Jeg liker godt kald gammel black metal, og det finnes tendenser til kule ting her også. Det jeg vil trekke frem som mest positivt er faktisk de to låtene med franske titler, «L’Enfant Doit Mourir» og «Que Le Sang Coule Dans Les Fleuves». Monotone «Absence Of Faith» er også en låt jeg liker, som henter frem 90-tallets kalde stemning. Det som trekker mest ned for meg er vokalen, der sliter jeg. Det blir for mye skrik. Kanskje kunne det hjulpet om det var mikset noe lavere.

Likevel er det mye som fungerer her, men dessverre er brorparten litt for anonymt.

Ronny Østli

HAUNTED BY SILHOUETTES No Man Isle Eclipse 06.mai 2022 4/6 Til tross for snart ti års eksistens og to album er denne EP’en mitt første møte med trønderkvintetten. Svensk melodiøs death metal blandet med metalcore er hva jeg leser om bandet,

og det er nok mye riktig i det. Hos meg lyser den røde varsellampa så fort noe inneholder ordet core, men her hører jeg heldigvis ikke så mye av det. Jeg tenker mer moderne tung death metal med et hint av Sverige og en liten teskje av den rytmiske Meshuggah metallen. Men som sagt, en teskje.

Soilworks vokalist Björn Strid gjester og artwork er laget av tidligere Dark Tranquillity-gitarist Niklas Sundin.

Dette er to band som fint kan brukes som referanser. Jeg liker godt det tunge lydbildet og dysterheten i melodiene. Melodiøst, joda, men ikke for svulstig. Og akkurat på det punktet synes jeg Dark Tranquillity er en fin referanse. De holder igjen, der hvor mange andre bikker over og blir for lystige etter min smak. «No Man Isle» består av fire låter og en intro, og er en konsept Ep som foreller en dyster, men vakker historie, i følge bandet.

Min favoritt er «Icon», som starter med deilig tung gitar, stemt i drop-A. Blir ikke stort tyngre. Dette er skivas hardeste spor.

Til tross for snart ti års eksistens og to album er denne EP’en mitt første møte med trønderkvintetten. Svensk melodiøs death metal blandet med metalcore er hva jeg leser om bandet, og det er nok mye riktig i det. Hos meg lyser den røde varsellampa så fort noe inneholder ordet core, men her hører jeg heldigvis ikke så mye av det. Jeg tenker mer moderne tung death metal med et hint av Sverige og en liten teskje av den rytmiske Meshuggah metallen. Men som sagt, en teskje.

Soilworks vokalist Björn Strid gjester og artwork er laget av tidligere Dark Tranquillity-gitarist Niklas Sundin.

Dette er to band som fint kan brukes som referanser. Jeg liker godt det tunge lydbildet og dysterheten i melodiene. Melodiøst, joda, men ikke for svulstig. Og akkurat på det punktet synes jeg Dark Tranquillity er en fin referanse. De holder igjen, der hvor mange andre bikker over og blir for lystige etter min smak. «No Man Isle» består av fire låter og en intro, og er en konsept Ep som foreller en dyster, men vakker historie, i følge bandet.

Min favoritt er «Icon», som starter med deilig tung gitar, stemt i drop-A. Blir ikke stort tyngre. Dette er skivas hardeste spor.

Ronny Østli

IBARAKI Rashomon Nuclear Blast 06. mai 2022 3/6 Matt Heafy, frontmann i Trivium er født i Japan og snakker også språket ganske greit. Interessen for japanske legende kommer til syne i Ibaraki, som etter ti år under navnet Mrityu nå slipper debuten «Rashomon», og da under nytt navn. Jeg leser dette

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R omtales som black metal, men jeg vil si det låter mer som Opeth blandet med nyere Extol. Altså mer progressivt og teknisk, og jeg tenker ekstrem metal fremfor noen konkret undersjanger.

For meg har Trivium et altfor moderne sound, selv om det er mye kul heavy metal og fete riff. Sånn er det litt her også. Jeg synes skrikingen blir altfor hardcore, og det er et eller annet som gjør at dette ikke er helt meg. I hvert fall når jeg liker referansene jeg hører i dette. Jeg hører Heafy har lagt sjel i dette og det er langt fra låter som sitter etter to gjennomhøringer, og det i seg selv er et tegn på kvalitet.

Jeg har gitt denne plata noen runder, og det som gjør den midt på treet er at låtene forsvinner litt. Imponerende fremføring, og ja, det er melodisk, men likevel mangler kanskje låtene en liten ekstra knagg som gjør at dette sitter eller frister til en ny lytterunde. Først fra spor fire får vi mitt favoritt trekløver, som starter med «Jigoku Dayo», som starer pent og rolig i Opethland. Heafy skal ha for sin varierte vokal, som både er clean og røff. Den brutale delen av låta er både teknisk og melodisk, og får de elementene til å fungere godt sammen, som jeg synes blir litt enten eller på mye av det andre. «Tamashii No Houkai» har mye old school black metal I seg, men er stemt ned, noe som gir dette en viss originalitet. Melodisk refreng, men såpass melankolsk og kort at det fungerer som et godt krydder. Så er det «Akumu», med Nergal som gjester på vokal. Også denne melodiøs, men det går unna og det er rimelig heftig riffing. Ihsahn, kona Ihriel og begge deres barn synger på «Ronin», som er en roligere mer progressiv låt. Dessverre en av de som går inn og ut av samme øret, som svensken sa. Nå er det en del gjester på plata, mens backingmusikerne er Heafys kolleager i Trivium.

Ronny Østli

I LIKE TO SLEEP Sleeping Beauty Rune Grammofon 3. juni 4.5/6 Jazz-studentene fra NTNU i Trondheim begynner virkelig å få luft under vingespennet, og leverer med ”Sleeping Beauty” et album som gruser forgjengerne, i alle ledd. Kimene til utgivelsen springer angivelig ut fra et bestillingsverk utstedt av Only Connect-festivalen, som ledet til en omskrivning av Olivier Messiaens ”Turangalila”symfonis første sats. ”Sleeping Beauty” berører stedvis nevnte stykke, men rommer i hovedsak trioens egenhendige og snurrige kreativitet.

Gitt fonogrammets vidstrakte aksentuering av improviserte strekk klinger dette overraskende poengtert og friskt, hvorunder den

norwayrock.net

SKIVER instrumentelle tyngden av vibrafon og mellotron sågar overdrar prosjektet en viss sonisk egenart. Applauderes skal dessuten I Like To Sleeps fiffige omgang med destabiliserende tempi, som aldri oppleves tøysete. Det ville ikke forundre om de impliserte parter sier seg oppflasket på brautende progrock, John Coltrane, italienske Area eller særlige segmenter i Terje Rypdals portefølje. ”Daydream” intonerer bredbeint og nådeløst, før trioens melodiske sensitivitet skrår gjennom skydekket, likt et jazzfarget Morte Macabre. Nattsvarte ”Bedrock” er like god, og forsøker ingenlunde å bortforklare et genetisk slektskap med King Crimson og Magma. Hardføre ”Broken Record” og kinematografiske ”Don’t Wake The Sleeping Beauty” sementerer albumets gunst. I et strata proppet med medioker, jazzinjisert rock tindrer ”Sleeping Beauty” som en uslipt diamant.

Geir Larzen

ICONIC Second Skin Frontiers 17. juni 2022 5,5/6 Nok en supergruppe har sett dagens lys og denne massive Frontierskonstellasjonen består av ingen ringere enn Tommy Aldridge (Whitesnake, ex-Ozzy) , Marco Mendoza (ex-Whitesnake, The Dead Daisies), Michael Sweet (Stryper), Joel Hoekstra (Whitesnake, ex-Night Ranger) og Nathan James (Inglorious).

Men historien er full av supergrupper som har floppet og sunket som Titanic.

Da er det desto mer gledelig å meddele at her får du en førsteklasses reise på det mest luksuriøse cruiseskipet du kan tenke deg fylt med deilig melodiøs hardrock hvor hovmesteren Nathan James tar deg med inn i spisesalen med sin fantastiske stemme, hvor servitøren Joel Hoekstra gir deg den ene retten bedre enn den andre og hvor maskinisten Marco Mendoza holder motoren i gang. Og sist men ikke minst har vi selveste kapteinen Tommy Aldridge som holder stødig kurs bak trommene. Nå ble det mange maritime metaforer her og vi må heller ikke glemme matrosen Michael Sweet som glitrer med alt annet enn hallelujah- spetakkelet sitt. Her er han i sitt ess.

Jeg kan med hånda på hjertet si at her er det ikke en eneste dårlig eller kjedelig låt. Dette er rett og slett en skive så full av kvalitet at det bare er å bøye seg i støvet eller dørken om du vil. Å dra frem enkeltlåter er helt unødvendig for “Second Skin” er sannsynligvis noe av det beste du har hørt innen melodiøs hardrock på mange år. Alt stemmer her og skal jeg trekke frem en person som virkelig briljerer på dekk så er det Joel Hoekstra.

Dette er så milevis bedre enn de siste skivene med Whitesnake at det nesten er pinlig. At Nathan James kan synge og har en gudbenådet stemme er de fleste klar over, men med et ego større enn Nordsjøen er han sitt egen verste fiende og har grunnstøtt flere ganger i jakten på gull og berømmelse. Her derimot er han på stø kurs sammen med resten av mannskapet som holder han i ørene.

La oss håpe at dette bandet er et band og ikke bare nok et Frontiersprosjekt som forsvinner like fort som Titanic sank. Å se denne gjengen live med disse låtene er nødt til å bli en fantastisk opplevelse, og uten at jeg skal overdrive fullstendig er dette så bra at jeg nesten ble sjøsyk. Så det er bare å sette sjøbein og hive seg ut på bøljan blå med Iconic-skuta. Splitte mine bramseil for et album!

Pål J Silihagen

JORN Over The Horizon Radar Frontiers 17. juni 2022 3/6 Fem år har det gått siden forrige studioalbum med Jorn, hvis vi da ser bort i fra “Heavy Rock Radio II” som er en coverskive. I utgangspunktet altfor lenge, men “Over the Horizon Radar” rettferdiggjør dessverre ikke ventetiden. Ikke at dette er et dårlig Jorn album, men det er langt ifra hans beste. Det meste han har gjort tidligere har vært gull og grønne skoger i mine ører, bare så det er sagt. Noe av hovedproblemet er for min del produksjonen, det låter altfor polert og platt. Enda mer enn før, for det er ikke til å stikke under en stol at Frontiers-formelen funker på noe, men ikke alt. Og er det en ting stemmen til Jørn Lande fortjener, så er det fet og god klassisk hardrock-lyd. Låtene er ikke dårlige, flere av de er riktig så fengende, som for eksempel “Black Phoenix” og den gitardrevne låta “In the Dirt”. Og når vi snakker gitar så har Mr. Lande gitt litt plass til gitarkometen Adrian SB på skiva, og det gir skiva frisk energi. Ikke at den mangeårige kompanjongen Tore Moren gjør noen dårlig jobb med øksa, tvert imot, han gjør det han skal. Likevel er problemet som nevnt produksjonen som tapper låtene for all dynamikk og energi.

Godt mulig at noen vil like en enda mer glattpolert utgave av Jorn, og godt mulig dette er et lurt grep for å favne et nytt og bredere publikum. Artister er tross alt avhengig av inntekter for å ha til salt i grøten. Kanskje dette rett og slett er en taktisk manøver etter Eurovision som ga Jorn et kommersielt puff og velfortjent oppmerksomhet.

Det er ingen tvil om at Jørn Lande fortsatt har en av de råeste stemmene som er å oppdrive, men for min del

ble denne skiva en gedigen skuffelse.

For Jørn Lande sin del håper jeg skiva selger i bøtter og spann og at han blir en massiv verdensstjerne med banken full av penger. Det har han sannelig fortjent etter mange års tro tjeneste, men skal jeg være egoistisk så håper jeg at han nå pakker sakene sine og drar til et platestudio med verdens beste produsent og gir ut et manifest av et hardrock-album.

Pål J Silihagen

JOURNEY Freedom Frontiers 08. juli 2022 4,5/6 Noen band er trofaste mot sin egen måte å skrive musikk på, og Journey må kunne sies å være et av de bandene. Når bandets nyeste utgivelse «Freedom» legger i gang, er det liten tvil om at det er Neal Schon med venner vi låner øre til, til tross for at det har vært endel utskiftinger underveis. Bandet har hatt sine runder med drama de siste årene, med Deen Castronovos endelikt etter hans hendelser på hjemmebane og dertil hørende rekonvalesens, den tilbakevendende Steve Smith, som igjen fikk fyken sammen med bassist Ross Valory etter interne stridigheter.

Enter Narada Michael Walden (kanskje mest kjent for pop-hit´en «Gimme Gimme Gimme» fra 1985, og for sin strålende innsats på Jeff Beck-skiva «Wired» fra 1976) og Randy Jackson (som trakterte bassen på «Raised On Radio» i 1986). Dernest viste det seg at helsa til Walden ikke var på topp, og igjen var trommepodiet klart for Castronovo, som kom inn akkurat tidsnok til å synge ei låt på «Freedom».

Siste nytt er at Jackson ute igjen også, til fordel for Todd Jensen. Åpningssporet «Together We Run» er umiskjennelig Journey, og det slår meg hvor mye Journey det låter, og det skal bare tilta på de neste låtene.

Introen på «Don´t Give Up On Us» har elementer som låter så likt «Separate Ways (Worlds Apart)» at det nesten er skremmende. Bassen til Jackson låter klin likt Valorys, trommene er som snytt ut av Deen Castronovos never, og produksjonen er fullstendig Journey.

Her har produsent Narada Michael Walden virkelig gjort hjemmeleksa si, og det aner meg at han har fått rimelig klare retningslinjer fra Neal Schon og Jonathan Cain på hvordan dette skal låte. Bandets svakhet de siste årene har uten tvil vært vokalist Arnel Pineda, som har vist svært varierende form på scenen. På årets USA-turné har har virket revitalisert, noe som også viser seg på skiva. Man kan skjule mye i studio, men fraværet av stemme kan man ikke skjule. Pineda synger

NRM 3-2022 69

AN M ELDE L SE R

SKIVER strålende, rett og slett. Første singel fra plata er «You Got The Best Of Me», og fortsatt er Journey-genet inntakt og vel så det. Kreativt trommespill som er godt innafor det Steve Smith og Deen Castronovo har presentert tidligere.

Akkordoppbyggingene er velkjente, og med Cains piano-fokuserte keyboard-innsats, er det nok en låt fansen vil vite å sette pris på. Det er flere grunner til at Journey og jeg har vært venner lenge, én av de er bandets evne til å snekre sammen en god ballade. «Live To Love Again» har ikke fraseringene som sender ståpelsen nedover ryggtavla, men den er så fint skrevet og gjennomført, at den legger seg fint inn i rekka over gode ballader fra denne gjengen. Som nevnt rakk Deen Castronovo å returnere akkurat i tide til å synge en låt på plata; «After Glow». Det er en kjensgjerning at Castronovo synger fletta av de fleste, og som trommis må jeg si at det er kraftig ufint å være en så god trommis, og i tillegg synge så jævlig bra, uten at det faktum helt kommer til sin rett på «After Glow». Hyllesten på denne låten må tilfalle Walden, som gjør noen herlige fills på slutten.

Vi er nå kommet drøyt halvveis i «Freedom», og det begynner å bli tydelig at 15 låter blir i overkant mye, for nå er kvaliteten på låtene mer ujevn, men de glimter fortsatt til, for eksempel på «Holdin On», der Schon har snekret sammen et riff som sitter som et skudd. Hvorfor de på død og liv skal presse inn 15 låter, når 10-11 panserlåter gjør bedre inntrykk enn 15 låter med 4-5 låter fyllmasse, er meg en gåte. Heldigvis sparer de låter som «Don´t Go» et stykke uti, så man ikke skipper andre halvdel av plata, for igjen er Journey der vi forventer at de skal være.

Journey har brukt pandemien godt, og har snekret sammen et knippe glimrende låter, men som sagt, burde de ha latt noen av låtene ligge, for heller å gi ut et jevnt godt album. De viser at Journey fortsatt er et band å regne med, og nå kan vi bare håpe på at de tar med seg låtene i snippeska og tar turen over Atlanteren i 2023.

Det er jo snakk om turné sammen med Santana og Toto, må vite…

Jan Egil Øverkil

KHOLD Svartsyn Soulseller 24. juni 2022 4.5/6 Åtte år har gått siden «Til Endes», men Khold har ikke brukt disse årene på å tenke ut nye musikalske eksperimentelle veier. Vi snakker fortsatt groove og tyngde. Og kanskje starter det overraskende kjapt med

70 NRM 3-2022

«Apostel», som er første singel. Kjapt i den grad at låta er mer uptempo, men også at den har en del punk i hovedriffet. Det velkjente groovet får vi refrenget og man skjønner at dette er Khold slik vi kjenner dem. «Ødslet Blod» følger på, og er min favoritt i skrivende stund. Den er mer helhetlig tyngre, med et melankolsk vers som setter seg på hjernen. Jeg liker også godt den rocka «Evig». Snodig sak, hadde den ikke hatt Kholds lydbilde og tyngde kunne dette vært en lystig rockelåt. Selvsagt gjør jo Gards velkjente vokal at dette definitivt er Khold. Nå er dette låter jeg synes viser trioen fra en litt annerledes side, men jeg vil ikke si det er store svakheter på platas ti spor fordelt på førtien minutter. Jeg vil til slutt trekke frem Crowbells markante bassing, som er langt mer fremtredende denne gangen, enn på hans debut, den allerede nevnte «Til Endes».

Ronny Østli

KREATOR Hate Über Alles Nuclear Blast 10. juni 2022 4,5/6 Tittelen sier sitt, Kreator er ikke blitt mindre sinna med årene. Snarere tvert i mot synes jeg. Jeg er ikke veldig glad i den melodiøse siden som har kommet frem på de siste skivene. Det er melodier her også, men jeg finner de mer dempet og melankolske, og det kan jeg like. Uansett synes jeg det låter sintere og kvassere, noe produksjonen er et viktig bidrag til. Det er mer råskap denne gangen, og langt fra så polert som vi er blitt servert det siste tiåret. Det er tittelsporet som åpner.

Ja, etter introen som bærer navnet «Sergio Corbucci Is Dead». Vi snakker regissøren til flere spaghetti westernfilmer, noe som selvsagt farger introen.

SÅ er det duket for hatet. Første singel, og en låt som hadde sin livepremiere under årets Inferno. Jeg likte umiddelbart verset og sleit mer med refrenget, men tiden leger alle sår, som det heter. Jeg er god venn med låta nå.

Denne følges opp av sinnathrasheren «Killer Of Jesus». Her er det mer energien enn låta som gir meg fot.

Rart med det, da liker jeg mer tunge drivende «Crush The Tyrants» og den catchy melankolske «Strongest Of The Strong». Etter snart førti år som band debuterer Kreator med kvinnelig vokal.

Sofia Portanet heter fruentimmeret på «Midnight Sun», og jeg synes faktisk den låta er litt kul. Melodiøst og uvant, javisst, men den har en melankoli som appellerer til meg. Siden sist er det blitt en endring i besetningen. Ny bassist er Frédéric Leclercq, som før sin inntreden i Kreator har spilt fjorten år i Dragonforce. Han har kommet med mye inputs og har skrevet mye av

«Dying Planet», som er en tung og litt annerledes låt. Som gammel fan er vi langt unna karrierebeste, men skiva er sintere og de gjør noen nye varianter jeg synes de kommer unna med stort hell.

Ronny Østli

PORCUPINE TREE Closure /Continuation Music For Nations 24. juni 2022 3/6 There has been talk about the reunion of Porcupine Tree ever since they went on hiatus in 2010, like many other bands with a loyal following who find it difficult to let go. Is «Closure/ Continuation» the most anticipated rock reunion album ever? Perhaps. Is it the most anticipated next album ever?

I suppose in that respect comparison can be made with Radiohead’s «Kid A» after «OK Computer», that those who most anticipated the record will have the strongest expectations about the sound world and the style of the songwriting it should exhibit, and react accordingly.

While the source of the some of material was jam sessions between Steven Wilson and Gavin Harrison around 2012, with the rest having grown over the intervening period, as for other musicians the pandemic gave them and Richard Barbieri the opportunity to collaborate and complete the work remotely before the final recordings at Air Studios, to assemble an album. I say «assemble» advisedly, because the record and some of the songs have in places a cobbled-together feel which goes beyond the episodic nature of some of PT’s earlier work. The one unifying sound across the album is Harrison’s drumming, which is very much in the mold of the earlier records, with similar patterns, fills and breaks which will remind anyone with an ear for percussion of his prior work. Not that this isn’t true of Wilson and Barbieri, it is merely more so. Had the drumming style varied, the record might have felt even more disparate.

For those who wanted «just another Porcupine Tree record», however misguided that is, there is much to like.

It is unmistakably such in its style and sound. The arrangements are similar, the same sensibilities very much in evidence, the motifs from each player familiar, and even some of the changes and melodies will remind the listener of earlier records. And why not? It is, after all, three of the same four voices.

However, as you should expect – even hope for after such a long absence – they have moved on. «Haridan», the sizzling opening number, announces the return of a band who remain true most of all to themselves, by

making the music they want. Wilson’s aggressive bass playing, Barbieri’s soundscaping and keyboards, and Harrison’s signature driven drumming style are all there. However, it is a song which sounds new, though it does exhibit some similarities to some of Wilson’s recent solo work. The slower songs which follow, «Of The New Day» and «Dignity» evoke tracks like «Trains», «Lazarus», and «Even Less» in their atmosphere and arrangement but are not just hommage or attempt to write those songs again. Wilson has in the past spoken of the formulaic nature of the songwriting in Porcupine Tree which began to stifle him, and there is still some of this structure in these tracks. There are some novel pieces of arrangement too, though, such as the mid section of «Dignity» which doesn’t seem to sound as much like PT as other parts of the record.

Barbieri’s keyboard solo at the end of the song is very good, but perhaps some more stringent editing could have brought it forward and shortened the song.

«Herd Culling» is the weakest piece on the album in the opinion of the undersigned, with a sparse arrangement and some unevenness in the songwriting between sections and lyrics which never quite deliver on the menace of the song’s title. The chorus is unmistakeably a PT chorus, but in that way, it doesn’t fit so well with the verses or the rest of the piece, something which it shares with «Walk The Plank». Both these tracks show some new direction in arrangements, which is good, but this also doesn’t fit so well with the rest of the music on the record.

«Rats Return» is another fast, edgy piece, which has echoes of «Home Invasion» off “Hand Cannot Erase”. If you had to try to identify something about the album which makes it unconvincing, this track exhibits it most strongly. It contains many familiar PT sounds, and yet it doesn’t quite grab you, despite the forceful sound, the motifs don’t quite seem to belong together, there are too many jarring changes of pace and there are too many repeats of the same songwriting moves.

The standard edition of the record finishes with «Chimera’s Wreck», which sounds like something off “The “The Raven That Refused to Sing…” or side 2 of «The Incident», but there are also plaintive keyboard motifs which evoke «Arriving Somewhere…». The bleak atmosphere is well done, but lyrics are perhaps a little unconvincing, too studied, like the refrain «I’m afraid to be happy and I / couldn’t care less if I was to die» where there would have been more irony or detachment in the earlier lyrics. The shift in tempo halfway through takes us with a lurch more clearly into Wilson solo territory, especially with the high vocals, with new musical ideas introduced that take the song far away from where it started, and, ironically, it is here that Harrison’s drumming sounds most unfamiliar. As with elsewhere on the record, the extended instrumental repetitive passage towards the end of the song, also a hallmark of PT’s music, feel too long, the same phrases over and over in a way which doesn’t create sense of emphasis or climax.

There is one last ambient flourish

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R from Barbieri – one of many – and the record is over.

The deluxe edition has three bonus tracks which the band omitted in order to keep the record at around 45 minutes’ length. The instrumental «Population Three» exhibits to an even greater degree the problem of stitching of musical themes, «Never Have» lacks the quality of song-writing or lyrics shown by «Of The New Day» or «Dignity». «Love in the Past Tense» is a rich, intricate track, but with very different lyrics and sound to rest of album you can see why it was pulled out, but it is the standout of the three.

So, what are we to make of this new PT record? First of all, it is unmistakably a PT record, full of familiar motifs and atmospheres; it’s also not a Steven Wilson record with backing from Barbieri and Harrison, as all three have shared song-writing duties. For someone who is not a dedicated fan, not one of those who have breathlessly waited, there’s quality here – excellent musicianship, interesting arrangements and shifts in tempo and atmosphere. There’s also considerably variety across the tracks, which for some listeners will be a positive. For the avid fan, there should also plenty of familiar material here to link this clearly to past work, to give that sense of comfort. Those who enjoy the delicacy of some of Wilson’s solo work, like «The Watchmaker», will also enjoy some of the material. Wilson once said in an interview «I like to think we make ‘Porcupine Tree’ music», so we should not have expected another «Deadwing» or «The Incident», but something new, and that is precisely what it is. It has its imperfections, difficulties with the arrangements and song writing which their earlier records do not show, but it is certainly an interesting record and one which improves with repeated listening, and one which does have its stand-out moments in «Haridan», «Dignity» and those moments of energy in «Rats Return» and «Chimera’s Wreck».

Skuffelse? There are jo grounds for that, but on balance there’s enough here to like. While the undersigned would not put this above any of their four heyday albums, it’s still a worthy continuation of their prior work which also brings in new musical ideas. If it lacks a kind of musical integrity, that perhaps comes down to the length of the writing process and the pertaining conditions and while it may make the overall listening experience a little uneven, it’s not a reason to write the album off either. For the undersigned, I hope this inspires them to continue rather than close, not because I have waited for twelve years, but because this new record has piqued my interest on its own terms.

Alex Maines

norwayrock.net

SKIVER

PROTECTOR Excessive Outburst Of Depravity Napalm Records 01.juli 2022 3.5/6 De tysk/svenske death thrasherne har levert prima vare etter gjenforeningen for elleve år siden og det er ikke noe latmannsmetal det serveres denne gangen heller.

Det er brutalt og rimelig rett i trynet. Åpningen «Last Stand Hill» kan fort bli en gjenganger på en sen kveld på verandaen i sommer sammen med tyngre og drivende «Shackled

By Total Control». En annen låt som utmerker seg som favoritt hos meg er «Infinite Tyranny». Utover dette er skiva jevn, og egentlig ganske god. Samtidig synes jeg det blir litt anonymt. Det riffes i velkjent Protector stil, og det er kanskje det, de to foregående har være veldig fete, og jeg føler ikke denne er helt der. Liker du 80-talls inspirert death/ thrash er dette absolutt en plate du skal gi en sjanse, for det er slett ikke dårlig. Det er bare at Protector har gjort oss litt bortskjemte tidligere.

Ronny Østli

PYTON Svart Punk Rock PFL Records 27.mai 2022 1,5/6 Den her hadde jeg forventninger til, både på grunn av bandnavn som sender tankene tilbake til min favorittblekke på 90-tallet i tillegg til albumtittelen som gir lovnad om punk rett i hjertet på undertegnede.

Men så var det dette med fasiten da, for dette var beklageligvis syltynne greier. Tittellåta som åpner skiva føles uendelig lang tross sin under fire minutters avspilling, mens etterfølgeren «Aargh.. Oogh..» får meg til å lure på om dette egentlig er ment som humor. Ikke noe feil med det i så fall, men da er det en fordel at det faktisk er morsomt.

Dette låter som noe man kunne ha forventa av et Blitz-band fra 80-tallet da mulighetene var få og man fikk til ting på ren iver. Nå om dagen derimot kan det fleste få til et langt bedre resultat hjemme på

gutterommet. Legg til at vi i tillegg i mine øyne kanskje lever i den beste punkæraen i Norge noensinne der det spretter opp kvalitetsband etter kvalitetsband med eget særpreg fra sør til nord fortere enn man rekker å si «død over kapitalismen!» og Pyton har dessverre ikke stort å følge opp med.

Bortsett fra nettopp særpreget som de riktignok har, bare ikke av den positive sorten dessverre. De kan i det minste gidde å dubbe gitaren i lydbildet så det høres ut som noe de har lagt litt tid og sjel i istedetfor å bare trykke «Rec». Jeg forventer faktisk mer av norske punkband i 2022 enn dette.

Sven O Skulbørstad

RAMMSTEIN Zeit Universal 29.april 2022 5,5/6 Med ett eneste unntak har jeg til gode å bli skuffa over "pandemiskivene" vi nå får nyte godene av, og smaksprøvene vi har blitt servert i forkant av Rammsteins åttende album har ikke minsket forventningene heller.

"Armee der Tristen" åpner ballet på heroisk vis, noe rolig i tempoføringen men enorm i lydbildet og i så måte en perfekt albumstarter. Åpner de konserten på Bjerke med den er de i mål allerede der. Den etterfølges med stil med tittelkuttet som også da er en av de vi har fått høre en stund, og jeg vil hardnakket påstå at det må være en av Rammsteins beste ballader hittil.

Det jeg har hengt meg mest opp i med "Schwarz" er den frekke moduleringen mot slutten, det for meg beskriver dagens Rammstein på en utsøkt måte da de på mange måter låter eksakt som de gjorde på debutskiva for 25(!) år siden, men drar heller inn noen uventede grep underveis i…rammsteiningen sin og gjør at dette fortsatt låter nytt og vitalt.

"Giftig" og andresingel "Zick Zack" er derimot Rammstein akkurat som vi er vant til, kanskje med unntak av den poppa synthlinja på sistnevnte.

De vinner nok ikke nye fans på disse sporene, men taper forsyne meg ikke noen heller. 25 år som sagt og vi er langt ifra lei.

Et meget gotisk kvinnekor starter et av "Zeit" sitt aller sterkeste spor, "OK", der refrenget er så enkelt men samtidig så sterkt at det slår seg knallhardt inn blant det beste tyskerne noensinne har gjort. Jeg så heller ikke for meg overgangen til seig 6/8 mot slutten der det gotiske koret returnerer for å avslutte med stil.

Jeg syntes forgjengeren "Rammstein" var en råsterk skive men med et par dødpunkter, og disse er gledelig totalt rensket bort ifra årets rykende ferske. Og selv om min tysk er såpass tynn forstår jeg titler som "Angst" og "Dicke Titten" der førstnevnte er kanskje det mørkeste som blir presentert på hele skiva, partiet mot slutten kan sette angst på de aller fleste og Till Lindemann har hentet frem psykopaten fra "Puppe". Sistnevnte har dratt inn tyrolerkorps for å sette stemningen inn til det definitivt tyngste riffet på hele hurlumheien, og når det returnerer over riffet midtveis passer det som hånd i hanske på en såpass merkelig måte bare Rammstein kan få til. Durrefrenget i nedstrippet mundur er også gøy.

Og mens vi er inne på dur kommer jeg nå med et helt gratis tips til de horder av metallband som higer etter å skrive storslåtte verk i nettopp dur: "Lügen" er herved pensum på hvordan dette gjøres og lista som må nås. Kanskje det aller, aller sterkeste sporet på "Zeit" og det sier forsyne meg ikke lite. Milde himmel som jeg håper de spiller den til full allsang om noen måneder.

Passelig nok avsluttes ballet med "Adieu"som jeg virkelig ikke håper er et tegn på at dette drar mot slutten.

Er det så må det vel være det største smellet og den høyeste toppen noe band har gitt seg med noensinne?

En nydelig låt og en særdeles passelig avslutter på det jeg helt seriøst påstår, og har selvfølgelig helt rett i, at dette er Rammsteins aller beste skive noensinne. Sees på Bjerke 24.juli!

Sven O. Skulbørstad

RED HOT SHAME My Satellite Shameful Records 15. april 2/6 Sanger og låtskriver Xeff Scolari omgir seg til daglig med alt for stor instrumental-kapasitet til ikke å smi ett album i året under banneret Red Hot Shame. Stilistisk beror prosjektet i den ettertenksomme og modne enden av pop/rock-segmentet, med impulser fra skranglete indierock, psykedelisk pop, americana og lett symfonisk rock; sistnevnte dimensjon åpner sporadisk for evidente Porcupine Tree-analogier, men skiva tråkker helst vindskeive garasjepop-stier etter modell av talløse 1990-tallsaktører. Scolari imponerer verken som sanger eller låtskriver, trass de beste av intensjoner. Man forstår utmerket vel hvor han vil med materialet, som konsekvent unndras kunstnerisk forløsning i klønete omgang med trivialitetsløsninger. Red Hot Shame

NRM 3-2022

71

AN M ELDE L SE R

SKIVER fungerer best på den symfoniske fløy, og minst når de mislykkes i å leke Jellyfish, Kula Shaker eller Enuff Z’nuff.

Skiva er heller ikke tilfredsstillende oppført eller produsert, og forblir lenket til en stim av hjemmespikkete fonogrammer ingen finner tid eller ork til å avspille.

Geir Larzen

SATYRICON Satyricon & Munch Napalm Records 10. juni 2022 4/6 Satyricon har aldri vært redd for å gå nye veier, selvsagt med blandet mottagelse. Om de så har jobbet med operakoret eller Trondheimssolistene.

Kritikken jeg har lest går mye på å sleike ræv på finkulturen. Således smaker det kanskje ikke bedre for blodfansen når Satyr skaper en snau time musikk som et soundtrack til bilder av Edvard Munch, og stiller ut dette på Munchmuseet. Men dette er rimelig ekstremt, i likhet med mange av Munchs malerier og grafikk. Dette er ikke noe easy listening, så jeg velger å se litt bort fra finkultur og fiffen når jeg hører på plata, som tross alt bærer på mye stemning. Dette er en komposisjon med partier, og ikke en plate med enkeltlåter, og langt i fra slik vi kjenner Satyricon. Eller er det det? Allerede på «Dark Medieval Times» er jo introen hentet fra When’s «The Black Death», som er basert på «Svartedauen» av Theodor Kittelsen.

Og helt ærlig tenker jeg mye på When når jeg hører på denne skiva. Ulver på sitt mest eksperimentelle kan også være en fin referanse. Samtidig har ikke Satyricon vært fremmed for å jobbe med andre instrumenter enn det vi hører i tradisjonell metal. Her er det dog det hele snudd litt om. Elgitar finnes så absolutt, men bærer ikke hele albumet. Analoge synther, strykere, theremin og hardingfele er blant det mer fremtredende i lydbildet. Da jeg gikk løs på verket hadde jeg lite trua på at dette kom til å gi meg noe, siden jeg ikke har sett utstillingen, som varer til 28.august. Men jeg må innrømme dette er en stemningsfull plate som fint står seg på egne ben. Bare ikke ta tabloidoverskriftene bokstavelig. Black metal møter Munch. Ikke dermed sagt dette er en black metal skive nei.

Ronny Østli

72 NRM 3-2022

SEPTICFLESH Modern Primitive Nuclear Blast 20. mai 2022 3.5/6 Grekerne blir ikke mindre utfordrende for lytterne på sine eldre dager. Elleve plater er vi oppe i, og takket være at et eller annet har dukket opp hver gang anmeldelsen skulle skrives, har det blitt en god del runder. Og dette har selvsagt lønnet seg, for dette krever en del. Det er fortsatt symfonisk og atmosfærisk og det er fortsatt mørkt.

Jeg sliter med at tankene forsvinner andre steder når jeg hører på plata.

Noen fengende knagger finnes i «Hierophant» og «Neuromancer», som utmerker seg som mine favoritter, og da våkner jeg litt. Selv om skiva er veldig variert vil jeg likevel kalle det jevnt, som betyr at jeg ikke synes det er sprikende. Heldigvis er trommelyden noe bedre enn vanlig gresk, her er det mulig å høre om det er en tam, basstromme eller skarp. Og det i seg selv er verdt poeng fra et gresk band.

Selvsagt er dette veldig forseggjort og godt håndverk, men for meg blir det kanskje litt mye av alt.

Ronny Østli

SEVENTH WONDER The Testament Frontiers 10. juni 2022 5/6 Seventh Wonder er tilbake, med sitt sjette album. Vi må med andre ord vente til neste utgivelse før vi får det syvende underet. Men det sjette holder også mål! «Mercy Falls», fra 2008 står fortsatt som bandets desidert beste utgivelse og vi har vel smått sluttet å håpe på at de kan komme opp med noe nytt som kan måle seg med mesterverket. Det skal sies at ingen av utgivelsene har vært dårlige. De bare mangler det lille ekstra. At bandets gullstrupe, Tommy Karevik har flyttet over Atlanteren gjør heller ikke saken enklere. Det er merkbart at de har gått for litt tyngre låter, selv om det er i kjent stil. Den cheezy synthen er blitt like mye varemerke for Seventh Wonder, som hammondorgelet er for Deep Purple.

Det tar ikke mange sekundene før du

er i riktig modus. Platens to singler åpner platen, i forrykende tempo.

Det rykker unektelig i rockefoten.

«The Light» har noen morsomme moduleringer i refrenget, som gjør at allsang kan bli rimelig smertefullt.

Syngingen må nok overlates til Karevik i dette tilfellet. Mellomtempo-låtene er hvor stemmen hans virkelig kommer til sin rett. «The Red River» fremstår som et av platens høydepunkter. Denne har også den massive koringen, som særlig preget «Mercy Falls». Bruk av piano gir også låten et ekstra emosjonelt preg. Det kan virke som tangentmagiker Andreas Söderlin har hørt sin dose Rick Wakeman. Dette har jeg ikke lagt merke til tidligere.

Fra gitarist Johan Liefvendahl får vi litt frygisk dur-moro i «Mindkiller».

Dette gir låten et noe uvanlig eksotisk preg. Det fremstår vel litt som at de har lekt seg med denne noe sære kirketonearten. Leker seg gjør de også i den instrumentale godbiten «Reflections». Jeg mistenker den for å være fyllstoff, men det er unektelig imponerende å høre ferdighetene til disse intrumentalistene. Andreas Blomquist er en bassist som tåler sammenligning med de fleste virtuoser der ute. Platen avsluttes med en sår ballade, i kjent stil. Med sin synthstrykere minner den litt om «Pieces», fra «Waiting in the Wings». Hele platen minner egentlig litt om den utgivelsen.

Jeg klarer enda ikke riktig bestemme meg om «The Testament» er et skritt opp fra forrige album, men konstaterer heller at begge duger i massevis.

Anbefales!

Stig Rune Robertsen

SHINEDOWN Planet Zero Warner Music 05.juli 2022 4,5/6 Over fire år har gått siden "Attention Attention", men i juli slippes omsider Shinedowns syvende skive "Planet Zero" etter flere forsinkelser og utsettelser. Selv om dette ser mektig ut med 20 spor, så er syv av disse korte overganger på halvminuttet, som binder sammen et løst konsept om en dystopisk fremtidsverden hvor menneskelige følelser overvåkes og kontrolleres. De resterende tretten låtene er forholdsvis korte og konsise, og bare en av dem passerer fireminuttersmerket.

Shinedown sprinter ut fra startblokkene med den illsinte "No Sleep Tonight", en kjapp rocker som minner mer om Metallica enn noe annet. Det basstunge tittelsporet følger, før det som for øyeblikket er undertegnedes favoritt, melodiske "Dysfunctional You" med et uimotståelig refreng. Og slik fortsetter det - uansett om det er aggressive

låter som røsker godt i nakkevirvlene eller om det er mer poppa radiolåter som nydelige "A Symptom Of Being Human", så har de alltid sterke melodier og fengende refrenger som graver seg inn i øregangene og biter seg fast. Lyden her må også nevnes - den er tett og kompakt, og alle instrumentene høres glassklart - bassist Eric Bass har gjort en glimrende jobb som produsent. Brent Smith synger som alltid fantastisk, og gitarist Zakk Myers markerer seg med flere gode gitarsoloer, spesielt på "America Burning".

Skiva dabber litt av mot slutten, og spesielt "Sure Is Fun" er en skikkelig nedtur jeg gjerne kunne vært spart for, men likevel er dette nok et solid bidrag til en allerede imponerende rekke kvalitetsskiver fra amerikanerne, og disse låtene kommer garantert til å sparke ræv når de inntar Sentrum Scene i desember.

Geir Amundsen

THE SMILE A Light For Attracting Attention XL Recordings 17. juni (fysisk) 4.5/6 Vi må tilbake til 2003 og ”Hail To The Thief” for å finne siste gang Radiohead hadde grunn til å slå seg på brystet over et platearbeid.

Påfølgende albumtriumvirat ga ingen grunn til å avskrive englenderne, men angjeldende titler danner i beste fall diskografiske parenteser.

Alle som savner Radiohead, slik de lød og tenkte i perioden 20012003, vil få sin flamme tent igjen av debutskiva til The Smile – en trio bestående av radiohodene Thom Yorke og Jonny Greenwood, samt trommeslager Tom Skinner fra Songs Of Kemet. Glimrende ”The Same”, elektronisk-metrisk snurrig, regntung og vakker, plukker momentant opp den substansielle tråden fra ”Hail To The Thief”, og man frister å spørre hvorfor det måtte ta så lang tid. Vi taler kunstpop smidd av progressive rockere, med skyhøy autonomi og ditto særdrag. ”The Opposite” fortoner seg like sterk, dog mer organisk og ikke rent lite påvirket av 80-tallsplatene til King Crimson. ”You Will Never Work In Television Again” krysser egne garasjerockspor, og det er i det minste fint å høre Yorke og Greenwood kaste skjorta igjen. Albumets ener er imidlertid ”Pana-Vision”, som pianointonerer med ominøse Fabio Frizziarpeggioer, forløst av en nærmest klassisk Radiohead-akkordprogresjon og som bygger lagvis av blåsere og strykere; smakfullt, hjemsøkende og kinematografisk, og akkurat så sterkt, i komposisjon og arrangement, som det er lov å begjærer av aktører bak opus som ”OK Computer” og ”Amnesiac”.

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R Samme skussmål overdras ”Speech Bubbles”, ”Thin Thing” og ”A Hairdryer”. Øvrige steder blir ”A Light For Attracting Attention” mer morsom enn bra, men aldri kjedelig. Det irriterer – og gleder nødvendigvis – at angjeldende materialet først oppstår i 2022.

Geir Larzen

JEFF SCOTT SOTO Complicated Frontiers 6.mai 2022 4,5/6 Vår venn Jeff Scott Soto har ikke for vane å sitte mye i ro, og utgivelsene har kommet jevnt og trutt gjennom hele karrieren. Mindre enn sju måneder har gått siden «The Duets Collection, vol. 1» kom ut, og nå er jaggu «Complicated» allerede klar for butikkhyllene. Hva kan vi så forvente oss fra den godeste Soto i 2022? Oppskriften er stort sett den samme som da «Wide Awake (In My Dreamland)» kom i 2020, med flerbruksmannen Alessandro Del Vecchio på keyboards, bass og kor, Sotos faste trommis Edu Cominato, samt gitaristen Fabrizio Sgattoni, som gjorde sin debut på sistnevnte skive i JSS-sammenheng. Låtene er i hovedsak skrevet av Soto og Del Vecchio, og gjenkjennelsesfaktoren fra forrige skive er påfallende.

Melodien ligger i fokus, med glimrende musisering i alle ledd. Stemmen til Soto har ikke forandret seg mye heller, den er fortsatt like kraftfull og energisk som vi er vant til. Han har fortsatt mye å gi stemmemessig, og virker ikke å preges nevneverdig over å snart være voksen. Han har mer bunn i stemmen enn tidligere, men det er et naturlig følge av å eldes, og han bruker denne effekten for det den er verdt.

Trommis Cominato og ikke minst gitarist Sgattoni må trekkes frem, for det leveres til meget fra begge leire.

Cominato er en kreativ trommis, med et godt øre for musikken, og legger de heftigste fills der de passer som best. Sgattoni kom fra venstre flanke på Sotos forrige album (om man ser bort fra duettskiva fra 2021), og gjorde svært god figur den gang. Han har ikke ligget på latsiden denne gangen heller, og leverer særdeles godt påde på riffing og på gnistrende soli. At han ikke har blitt snappet opp av flere artister enda er overraskende. Hans bruk av arpeggioer kan tidvis minne om våre svenske venner John Norum og Yngwie Malmsteen, så han har nok luktet litt på styrkedrikken deres gjennom oppveksten.

«Complicated» er ei svært jevn skive, det er ikke noen av låtene som stikker seg mye ut fra røkla, men om jeg ble tvunget til å velge, tror jeg tittelkuttet ligger best an. Et svært catchy refreng

norwayrock.net

SKIVER på den rakkeren der.

Men er da vår venn Jeff fortsatt å stole på? Visst pokker. Løyp og kjøyp!

Jan Egil Øverkil

SUPERSONIC BLUES MACHINE Voodoo Nation Provogue 24. juni 3/6 Da gitarist Lance Lopez mønstret av den supersoniske bluesmaskinen ytret gjenværende duo (Fabrizio Grossi og Kenny Aronoff) et ønske om dra bandet nærmere den britiske rocken fra 60og 70-tallet. De fant Kris Barras, som bidrar i et fokusskifte fra amerikansk vestkyst-psykedelisk funk til engelsk tungrock, sedvanlig fundamentert på blues og sørstatsrock. Trioen penner ok låter om dagen, bredbeint eksekvert og konsolidert med fyrrige kvinnekorister, hvorunder djevelen ofte tiltrer tekstuniverset. ”Voodoo Nation” utspilles i en besnærende aura av tidløse verdier, og gjestes fordelaktig av herrer som King Solomone Hicks, Eric Gales og Sonny Landreth. Uten at her tangeres substansen eller autentisiteten til bluesscenens ypperste er det vanskelig å finne forstandige ankepunkter mot en utgivelse som anføres av høydepunktene ”Too Late”, sløyt blå ”You And Me” og Motownbluesen ”Is It All”. Bandet brenner dessverre det kreative kruttet etter sistnevnte, og må tåle poengtrekk for en veik sisteetappe.

Geir Larzen

SWEET FREEDOM According To Jörgen Schelander Melodic Passion 8. juli 3.5/6 Herr Schelander er hva man må kalle en ikke-fetert veteransliter. På et tidspunkt medvirket han i finske Oz, men allmuen av nyere tid har hatt størst mulighet til å skimte brettisten via platene til House Of Shakira. Sweet Freedom klinger atskillig friskere enn sistnevnte – AOR-impulsene er tonet ned til fordel for en pasjonert og teatralsk vevning av klassisk 70og 80-tallsrock, stedvis i progressive

kast. Det er ikke vanskelig å høre hvor hovedpersonen kommer fra, uten at så forvitrer prosjektets gunst; mens ”The River Of Silver And Gold” går tidlig Meat Loaf i næringen, åpner påfølgende ”Join The Circus” Schelanders Whitesnake-influenser på vidt gap. Materialet er valid skrevet, og plettfritt effektuert, med godt grep om sangharmoniseringer, innbefattet kvinnelige gospelkor. Vokalist Stefan Nykvist bærer stoffet på adekvat, om enn litt anonymt vis, og flere av skivas instrumentalbrekk viser seg overraskende slagkraftige. Sågar på spørsmål om variasjon holder prosjektet vann, og aller best stiller dramatiske ”Waysted Time”, tett fulgt av bluessløye ”Good Life” og ”Honor Thy Name”. Dessverre etterlever ikke siste platehalvdel forventet kvalitet, men førsterittet innestår et musikalsk nivå man skulle ønske Jørn Lande opererte på.

Geir Larzen

THE TANGENT Songs From The Hard Shoulder Inside Out Music 10. juni 3.5/6 Andy Tillisons The Tangent leverer album nummer tolv og kan samtidig plassere 20 lys på marsipankaken.

Prosjektets katalog leser mildt sagt kupert og spenner fra forfriskende Canterbury-ættet progrock, til stusslige platityder. ”Songs From The Hard Shoulder” vier fokus til de ekstensive stykkene, uten at det nødvendigvis er i strukturtungt terreng bandet gjør best figur. Dikteren og historiefortelleren Tillison blir imidlertid bare bedre og bedre, jamfør det festlig pandemiske skråblikket ”The Changes”, som dessverre tonesettes rimelig flegmatisk og banalt, i vaker av varm jazz, neoprogressiv rock og soul. The Beatles-sitatet midtveis oppleves relativt kløktig, men stykket mangler brodd og musikalske spenninger. Bedre står det til med det 17 minutter lange instrumentalkuttet ”The GPS Vultures”; en spenstig lek med jazz, rock og folkemusikk, hvorunder Luke Machin skinner i fine, akustiske gitarstrekk. ”The Lady Tied To The Lamp Post” gjør sporadisk honnør til National Health, og fører såpass substans, særlig i innbitte instrumentalpassasjer, at stykket lar seg avspille, uten at bandet har nytt å melde. Den plastiske og sidræva Motown-bestrebelsen ”Wasted Soul” runder av utgivelsen på gruelig vis.

Hvorom allting er plukker jeg stadig frem bandets to første plater om det på død og liv skal drønnes The Tangent.

Geir Larzen

WALTER TROUT Ride Provogue 19. august 3.5/6 Alder er ikke hva det én gang var…

Amerikanske Trout, med fartstid fra John Mayall’s Bluesbreakers og Canned Heat, har holdt solokarrieren gående siden utgangen av 1980-årene, og det er lite ved ”Ride” som overensstemmer med et arketypisk bildet av 70-årig gubbe. Senere tids Trout-skiver er hvassere og mer nyanserte enn normen for tilårskomne bluesrock-artister, og årets fonogram føyer seg pent inn i rekken av potent oppførte album, uten at man skal forlange kompositorisk forløsning på pari med Joe Bonamassas ”The Ballad Of John Henry”. Muskeltunge ”Ghosts” åpner kalaset på fortrinnlig vis, i sørstatlig Bad Company-terreng, men også ”So Many Said Goodbye”, melankolske ”Waiting For The Dawn” og ”Hey Mama” taler i skivas favør. Trouts anonyme vokaluttrykk kompenseres ved vedvarende fin og sjelevrengt gitartone, og ved endestasjonen – Motown-fargete ”Destiny” – konkluderes at Danmarksresiderende Trout fremdeles har skjellig grunn til å forarbeide plater.

Geir Larzen

VITAM AETERNAM Revelations Of The Mother Harlot Crime Records 13. mai 4/6 Den norske kjernetrioen Vitam Aeternam fikk åpenbart blod på tann etter forrettelsen av debutalbumet i 2020, hvilket var et rent kjærlighetsprosjekt til synthesizertung, avantgardistisk rock, med Devil Doll som absolutt ideal.

Oppfølgeren er imidlertid bedre og mer autonom, uten å undergrave idoliseringen av nevnte italienere. I likhet med Mr. Doctors sagnomsuste ensemble leker Vitam Aeternam fritt med skumrende sjatteringer av progressiv rock, operette, elektronisk pop, modernisme, kvasi-barokk, musikal og ekstremmetall, tillempet kaskader av lydeffekter og horror-

NRM 3-2022

73

AN M ELDE L SE R

SKIVER støpt guttural-resitasjon, med blikk for flere dekader av skrekkfilmmusikklitteratur, inklusive Claudio Simonetti og Fabio Frizzi. Skiva skilter med et imponerende gjestemusikerlag, heriblant de forhenværende Devil Dollinstrumentalistene Bor Zuljan og Janec Hace, samt Musk Ox-cellist Raphael Weinroth-Browne og Leprous-nestor Einar Solberg. Den kompositoriske tenkning beveger seg fra replika til større individualitet, projisert i motiverte korpassasjer, fine strekk av planetarisk synthesizer-elegi og skjerpet melodiøsitet, dog underlagt en fragmentarisk strukturestetikk som scorer skyhøyt på dansetilstelninger.

Ja, eller ikke... Til forskjell fra debuten leser ”Revelations Of The Mother Harlot” mindre tilkjempet. Her forefinnes såpass vakker, eklektisk og substansielt pennet musikk at utgivelsen fortjener å bli hørt.

Samtlige kutt gestalter spennende konstituenter av tonalitet og stemning, og skiva munner ut i katarsiske ”Finis Gloriae Mundi”, gnistrende toppet av Einar Solberg. Favoritten er imidlertid ”Sick & Pious”, som ublutt pendler fra elektronisk pop til flamenco-kabaret, ”Which Witch” og eterisk symfo-rock.

Geir Larzen

WATAIN The Agony & Ecstasy Of Watain Nuclear Blast 29. april 2022 5/6 Noen skiver kommer i det deadlinespøkelset henger over en, så derfor lar vi «The Agony & Ecstasy Of Watain» få leve litt utover sommeren i stedet for bare våren. For dette er et album jeg ikke ønsker å ignorere. Jeg synes kanskje det er Watains beste.

Jeg liker mange av bandets tidligere skiver, men ikke vært like stor fan det siste tiåret. For meg et band med gode enkeltlåter. «Ecstasies In Night Infinte» er en kjapp og velegnet åpningslåt. Påfølgende «The Howling» som også tidvis går unna er tyngre og mer melodisk. Jeg får herlig 90-talls nostalgi når jeg hører synthteppet på refrenget. Dette er en veldig kul låt. Tyngde og groove er også sterkt tilstedeværende på «Serimosa».

Selv om skiva er variert og har sine kjappe partier, synes jeg det tunge og melodiske får hovedfokuset, og jeg liker virkelig denne siden ved Watain.

Sjekk singelen «We Remain» med Farida fra The Devil’s Blood på vokal.

Herlig. «Black Cunt» er jo en tittel som viser at Watain fortsatt er et band man kan finne provoserende. Men låta er fet den. Ja, det er en langt mer melodisk skive enn hva jeg kan huske av tidligere verk, men det er likefullt mørkt og melankolskt, og for meg er dette et stort løft fra svenskene.

Ronny Østli

74 NRM 3-2022

WILDNITE Symphony Of Apathy Regent Street Records 13.mai 2022 5/6 Det vrimler ikke av melodiske hardrockband her til lands, og i hvert fall ikke band som tør å kjøre et konseptalbum hvor temaet er mental helse og avhengighet. Et dristig prosjekt hvor fallhøyden kan være stor.

Heldigvis klarer ungfolene i Wildnite med glans å unngå et realt mageplask og hever nivået betraktelig på alle nivåer sammenlignet med debuten som kom for noen år siden. Det er helt tydelig at bandet har modnet og har langt fra seg det meste av glamfaktoren og tekster som kan få enhver engelsklærer til å rødme av skam. Nå var ikke debuten noe dårlig håndverk, tvert imot en underholdende og lettbeint skive som det var lett å bli sjarmert av. Men med “Symphony Of Apathy” har de som sagt hevet seg mange hakk, og selv om ikke alt her får frem det hvite i øyet, så er det enkelte låter som virkelig gnistrer og sparker her. De beste eksemplene er “One And Only”, “F.U.B.A.R” og “War Machine” hvor Wildnite øser på med trøkk og fandenivoldskhet.

Jeg vil også fremheve vokalist Sigurd Søby som utmerker seg med en helt særegen og røff dynamikk i stemmen.

Noe som i mine ører tilfører låtene litt x-faktor. Det samme med gitarist Michael Bjerkan som virkelig glitrer med fete riff og smakfulle soloer, og her vil jeg trekke frem sluttpartiet på låta “Black Wedding” hvor Bjerkan utviser eminent gitarspill og hvor han lar gitaren synge fremfor å håndjage tonene ut, og ingen tvil om at Chriss Oliva (Savatage) sannsynligvis er en inspirasjonskilde.

Nå er ikke alt på denne skiva gull, men det er fint lite å utsette på bandets andre-skive bortsett fra noen litt kjipe ballader, men det hører liksom med på et konseptalbum. Låtene er jevnt over sterke, produksjonen er god og bandet har som nevnt en x-faktor både i en unik vokalist og dyktig gitarist.

Denne skiva kan være springbrettet til noe større for det er ingen tvil om at Wildnite har mye å fare med. Melodisk hardrock med en litt dypere substans er sjelden vare.

Pål Silihagen

WITCHERY Nightside Century Media 22. juli 3.5/6 Patrik Jensens Witchery fikk en flyvende start på platekarrieren med glimrende ”Restless & Dead” og ”Dead, Hot & Ready”, som revitaliserte den sataniske speed/thrash-flammen fra midten av 1980-tallet. Svenskene har siden ikke vist seg kapable å tangere nevnte skiver. Da man opererer i et smalt segment gjelder det å balansere vilje til fornyelse med historisk ærbødighet, og dette er problematisk. Til ”Nightside” løser man oppgaven ved å anbringe bandet i konseptuell kontekst, for første og sikkert siste gang. Her foreligger altså et narrativ, kledelig spunnet rundt middelalderens kjetteri-paniske heksebrenning, noe som åpner for stemningsvektet lydeffektskyts, to knappe intermessoer og noe mer dynamikk. Dette tildeler bandet en noe bredere palett, uten at sjangertroskap kastes på bålet. Synthesizerkolorerte og smått episke ”Storm Of The Unborn” står fint i rygg med tradisjonsbundne og kjappe rakkere som ”Witching Hour” og ”Churchburner”. Witchery beholder sitt djevelske glimt i øyet, men hamler heller ikke denne gang opp med melodistrukturene og ostinatrikdommen fra de to første platene.

Geir Larzen

ZERO HOUR Agenda 21 Frontiers 13.mai 2022 2/6 Finnes det noe som er kjedeligere enn teknisk flinke musikere som gir ut plate uten å ha en eneste god låt? Nei! Jeg kjenner godt til dette progressive bandet fra før, og de har tidvis glimtet til med sin progressive metal som befinner seg temmelig nært opptil Fates Warning i musikklandskapet.

Sistnevnte band har en rekke sterke utgivelser i nyere tid i ryggsekken, men “Agenda 21” er en hullete Kiwipose til sammenligning. Joda, dette er teknisk flinke folk men de har glemt en vesentlig ting, nemlig låtene. Jeg kan

med hånda på hjertet si at det ikke var et eneste sekund som engasjerte meg av denne plata, og jeg ble mer søvnig enn provosert. Hvilket er et veldig dårlig tegn. Musikk som provoserer gir deg i det minste en følelsesmessig reaksjon på godt eller vondt, men her var det helt dødt. Låtene høres ut som partier som er satt sammen av diverse solopartier og jeg finner overhodet ingen helhet eller sammenheng. I mangel på andre ord vil jeg kalle dette fullstendig meningsløst og en kjede av tilfeldige musikk passiarer satt sammen i en for meg tilfeldig rekkefølge.

Det er sikkert uinteressant for de fleste å være med på min reise gjennom dette albumet, som definitivt var en reise jeg aldri gidder å ta igjen. Godt mulig at noen vil la seg engasjere og imponere av “Agenda 21”, men jeg er meget usikker. Progressiv metal kan bestå av så mangt og preferansene kan forskjellig. Noen elsker Dream Theater, men misliker Fates Warning og omvendt. Progressiv metal er muligens den særeste planeten som befinner seg i metal-universet og det samme med tilhørerne. Meg selv inkludert. Men hvem kan like Zero Hour? Det er det store eksistensielle spørsmålet.

Undertegnede har så absolutt ingen personlig vendetta mot Zero Hour som definitivt kan sine instrumenter opp og ned sannsynligvis i blinde, for dette er teknisk dyktige musikere. Jeg håper inderlig at noen andre finner en mening med dette albumet, for det er sikkert lagt ned mye innsats i studio for å realisere “Agenda 21”. Men for min egen del ble dette en kraftig sovepille som slo meg fullstendig ut i koma.

Jaggu godt jeg ble vekket av en katt som ville ut.

Pål Silihagen

MIKAEL ÅKERFELDT Clark – Soundtrack From The Netflix Series Inside Out Music 22. juli 2022 4/6 Regissør Jonas Åkerlund vier alltid mye plass til musikk i sine filmer. En stakket stund fungerte han som trommeslager i Bathory, men prioriterte etterhånden levende bilder fremfor batteriet, muligens til det beste for verden. Åkerlund har regi på Netflix-serien om Clark Olofsson – en nasjonalfamøs bankraner som angivelig kan æres for fenomenbeskrivelsen av Stockholmssyndromet. At Åkerlund kaller på sin kompis, Mikael Åkerfeldt, vedrørende det filmmusikalske synes både opplagt og spennende. ”Clark” samsvarer med Opeth-nestorens aller første filmkompositoriske verv, og svensken medgir å plassere seg selv utenfor komfortsonen, selv om dennes

norwayrock.net

SKIVER

AN M E LD E L SE R

RETRO

+ MULTIMEDIA

tonespråk og soniske estetikk aldri er til å ta feil av. Fonogrammet består av kortere instrumentalstykker, med skyld til en skog av kinematografiske tonesettere fra 60- og 70-tallet.

Svingjazztristessen ”Libertine Theme” – et særnordisk skråblikk på Dave Brubeck – anslår prosjektets stemning og melodigehalt, presidert med piano og analoge synthesizere. Både isolert sett og som eklektisk formatlek lykkes stykket. ”Tango Bizarre”, oppført med mellotronisk hovedstemme, holder nydelig melodikk og ditto elektronisk orkestrering, mens pågående ”Druglord Panic” representerer kompendiets beste funkrock-øyeblikk, i spann med ”Funky Chicken”, ”Code To The Vault” og sangbaserte ”Lost In San Marino”. Åkerfeldt må ha kost seg halvt fordervet under arbeidet, og nekter seg fint lite omkring stiltranscendens, progressiv attityde og instrumentering; her spenner det fra morsom og fertil svingjazz i ”Rockefellers”, skumrende elegi i ”Vintage Modern”, Pink Floydpastisjen ”Wish You Were There” og østlig mystisisme i ”La Shay’ Jadid Taht Alshams”, til solvarm mellotronvals i ”Then”, attakkerende jazzrock i ”The Hunted Are In The Clear”, den overstyrt proto-metalliske og November-influerte ”Måndag i Stockholm”, kontemplative ”Mother Of One” og 80-tallstøyeste ”Vielleicht Später”. Lydsporet til ”Clark” løyver usedvanlig mye musikk for pengene – herom argumenterer 34 spor godt for seg, særlig da ingen fungerer tematisk repeterende. Stoffet er morsomt, vakkert, poengtert og iørefallende, om enn noe lysere i tonen enn antatt, og oppført ”etter boka” med komp av slagverk og bass, akustiske gitarer og klaviaturarsenal.

Geir Larzen

JOHN CORABI Horseshoes and Hand Grenades Rare Bird Books John Corabi er utvilsomt mest kjent som vokalisten som erstattet Vince Neil i Mötley Crüe i 1992, og lagde den selvtitulerte skiva som mange, deriblant Mick Mars, anser som den beste skiva Mötley noensinne gjorde – og som andre knapt anerkjenner.

Men han har bl. a. også lagd to skiver med Bruce Kulick fra Kiss under navnet Union, han har spilt gitar i Ratt i åtte år (han ble spurt om å være vokalisten, men ville ikke nok en gang overta for orginalvokalisten i et platinumsband), han var med på å starte Brides Of Destruction med Nikki Sixx og Tracii Guns, og han sang på tre skiver med The Dead Daisies. Og innimellom dette har han rukket å bli så desillusjonert med musikkbransjen at han i praksis la opp og jobbet i 2005 som trailersjåfør!

TRIUMPH Rock & Roll Machine Regi: Sam Dunn & Marc Ricciardelli 5/6 Det har vært snakk om den i årevis, men fra 13.mai kan den omsider streames over hele verden. Vi snakker om dokumentaren om Triumph, den andre kanadiske rocketrioen, som på et tidspunkt var atskillig større enn sine bysbarn i Rush, som de ofte sammenlignes med - selv om musikken til disse to bandene ikke kan sammenlignes. Filmen er lagd av duoen Sam Dunn og Marc Ricciardelli, og førstnevnte har bl. a. lignende dokumentarer om band som Iron Maiden, Alice Cooper, Rush og ZZ Top på CVen. Vi veksler mellom to ulike tidslinjer gjennom 1 time og 37 minutter - vi har historien om bandet, fra vokalist/ trommis Gil Moore og bassist/ keyboardist Mike Levine i 1975 finner gitarhelt/vokalist Rik Emmet til et nytt band som de allerede hadde platekontrakt til, og de har fra starten av grandiose planer om å ha et storslagent sceneshow med lys og lasere som setter alle andre band i skyggen. Og i nord-Amerika går planen strålende, med masse hits og utsolgte konserter foran tusener av fans. Høydepunktet er på US Festival i California i 1983, da de spilte foran et folkehav på nærmere en halv million, kun under Van Halen og Scorpions på plakaten, og over band som Judas Priest, Ozzy, Quiet Riot og Mötley Crüe. Tygg litt på den.

Men eventyret skulle ikke vare evig, og i 1988 forlot Rik Emmet Triumph

norwayrock.net

ganske brått og uventet, og det hele var i praksis over, selv om de andre to etter noen år klarte å få ristet av seg sjokket og gitt ut en siste skive, da med Phil X, pr i dag i Bon Jovi, på gitar.

Den andre tidslinjen er i 2019, hvor en gruppe superfans har bedt om å få en omvisning på Metalworks Studios.

Dette har i alle år har vært bandets hovedkvarter i tillegg til et av Canadas mest kjente platestudioer, eid av Moore og Levine, som bestemmer seg for å gi fansen en overraskelse de aldri vil glemme - sammen med Rik Emmet. Vi får selvsagt intervjuer med hele bandet, i tillegg til konene deres, fansen og ikke minst verdenskjente superfans som Sebastian Bach (Skid Row), John 5 (Marilyn Manson), Danko Jones, Lawrence Gowan (Styx), Kiefer Sutherland og Eddie Trunk.

Vi kjenner lett igjen den semi-animerte stilen fra de tidligere dokumentarfilmene til Dunn, og den fungerer fint også her. Tonen er varm og mild, passende nok, for akkurat de samme adjektivene kan vi bruke for å beskrive de tre hovedpersonene - joviale, velartikulerte, oppegående herrer. For en mangeårig Triumph-fan er det en fryd, og man slås atter over urettferdigheten i at dette bandet med et slikt arsenal av godlåter aldri slo igjennom i Europa. (Noe som selvsagt kan henge sammen med at de aldri turnerte på denne siden av Atlanteren.) Likevel, om du er fan eller ikke, er denne dokumentaren et godt innblikk i karrieren til et av de største bandene som nordmenn flest aldri har hørt om.

Geir Amundsen

Boken er tredelt, hvorav den første delen er den kjedeligste – om hans barndom og oppvekst i Philadelphia.

Men også her er det interessante historier, både om hans seriemordernabo, og om hans onkel Jack, som misbrukte utallige barn seksuelt, deriblant Corabis søster og bror – og som ble nådeløst udødeliggjort i Mötley Crüe-låten «Uncle Jack». Boka skyter fart når han i del to flytter til Los Angeles for å satse på musikken, og etter flere fruktløse år platedebuterer han omsider, 32 år gammel, med bandet The Scream og kultklassikeren «Let It Scream». (Kanonskive! Check it out, kidz!) Bandet var på vei oppover, men strandet naturlig nok da Corabi fikk tilbudet fra Mötley Crüe, og noen elleville år fulgte. Resten av 90-tallet var harde, selv i et band med en ekte Kiss-gitarist tjente de knapt nok penger til å forsørge familiene sine.

Han lagde skiver og turnerte med Eric Singer Project, og tjente til livets opphold med å spille i coverband sammen med andre kjente musikere som f.eks. Billy Duffy (The Cult) og Jerry Cantrell (Alice In Chains).

Del tre av boka er fra han flytter til Nashville og frem til i dag, hvor hans år i The Dead Daisies er det mest profilerte. Han snakker også om sine mislykkede forhold og ekteskap, og er ikke redd for å namedroppe alt fra Whitney Houston og Sandra Bullock til Gene Simmons, Brian May og Eddie Van Halen i artige anekdoter.

Corabi fremstår som en trivelig og jordnær kar som er mye mer opptatt av musikken enn av suksessen – noe flere av hans karrierevalg bekrefter.

Fyren er rett og slett Hel Ved, og boka hans borger også for noen fine lesekvelder med The Scream, Mötley Crüe, Union og The Dead Daisies som lydspor.

5/6 | Geir Amundsen Utgivelsesdato 14.juni 2022

NRM 3-2022

75

RETRO

RETRO

SLADE «Slade Alive!»

«Slayed?»

«Old, New, Borrowed and Blue» «Slade in Flame» (Bmg Music) Første halvdel av 70-tallet var en veritabel gullalder for rock, og særlig prog og glam blomstret hemningsløst, etter at de store beat- og psykedeliabølgene hadde roet seg noe. Men, om proggen viste seg å avle avleggere nært sagt overalt, var glamrocken i bunn og grunn et britisk fenomen – selv om også vektige, beslektede aktører som Alice Cooper og Kiss regjerte ‘over dammen’. Om du veltet en vilkårlig stein i England på den tida, krøp det fram artister som T-Rex, David Bowie, The Sweet og Gary Glitter, men størst av dem alle var Slade, bl.a. med sine utrolige 17 påfølgende topp20-singler og en drøy håndfull listetopper i en rekke land, og i så måte er det svært få som kan skilte med feitere Greatest Hitssamlinger enn dem. Jeg sitter nå med deres kanskje viktigste fire skiver fra storhetstida, og det er på tide å finne ut om de også hadde noe å by på bak veggen av hitlåter. Låt-for-låt-omtaler finnes andre steder fra før, trolig i langt dypere og mer velskrevne varianter enn hva jeg kan få til, men la oss i det minste ta en kikk på hovedlinjene i bandets albumutvikling.

Etter en noe vaklende debut og en oppfølger som dog antydet en mer konsistent retning, fant manager/produsent Chas Chandler ut at tingen var å fange bandet sceneenergi på plate (ja, den gang var det slik det funka, i motsetning til å gjøre mer eller mindre vellykkede forsøk på å gjenskape polerte studioprodukter på scena, som i dag), og tre kvelder i London og £600 seinere var «Slade Alive!» et faktum i mars ‘72. Denne viser et allerede da godt samspilt, lekent og dyktig band, litt i transisjon mellom lett psykedelisk jam og storslagen festrock med svære refrenger.

Skiva står den dag i dag som ei påle fra live-skivenes gullalder, og uten dennes døråpninger hadde vi aldri fått det Slade vi digger fremdeles i dag.

Av sju låter er kun tre fra egne bryst, men det var fra nå at duoen med bassist Jim Lea og vokalist/gitarist Noddy Holder for alvor virkelig fant formelen.

Allerede i november samme år kom tredje studioskive, «Slayed?», som besatte listetopper i såvel England som Australia, anført av monstersinglene «Gudbuy T’Jane» og «Mama Weer All Crazee Now» - og hvilken skive dette er! Dette er Slade på sitt aller beste, med sprudlende energi og et knippe låter som treffer ganske vinkelrett i fletta. Ikke absolutt alle er av klassikerkaliber, men dødpunktene uteblir. De har funnet både form og identitet, og det blir har ganske klart at bandets største gjenkjennelsesfaktorer ikke er Dave Hills lead-gitar, om enn solid og kompetent nok, men Holders raspestemme, som en Rod Steward på både helium og svært god amfetamin og Jim Leas svært så bevegelige og arrangementsformende basslinjer. Kvartetten fylles av Don Powells

76 NRM 2-2022

bøtter&lokk på suverent vis, og til sammen vises Slade som et band og et lag, slik live-skiva også bar bud om. I mine ører deres klart beste skive, og så tøffe som her ble de aldri igjen.

Da Powell året etter ble utsatt for en bilulykke, valgte bandet å holde momentumet oppe med en samleskive i ventetida, og klokka ble februar ’74 før «Old, New, Borrowed and Blue» traff butikker og platekjøpere en mass. Kanskje hadde de fått litt vel god tid til å tenke seg om, men her avviker de bevisst fra sitt tidligere ‘tut&kjør’-uttrykk og trekker litt i andre retninger, med bl.a. mer pianodrevne singler som «Everyday» og «My Friend Stan» og et generelt større spenn hva både musikalsk intensitet og instrumentering angår – i det hele tatt mer eksperimentelt. All ære for aktivt å motarbeide stagnasjon, men for meg funker de best med svæære refrenger og høy flamboyanse – det blir i det hele en høyere andel ‘fillers’ denne gang og en noe mer ‘voksen’, kontrollert og ‘snillere’ avdempet stemning over det hele, hvilket for meg ikke funker like bra. Mange ser på denne som den ultimate Slade-skiva, men for meg er det mest symptomatisk at periodens, muligens tidenes, kanskje beste Slade-låt ikke finnes verdig en plass; herlige «Merry Xmas Everybody». Misforstå meg rett; dette er ei bra skive de fleste hadde hogd av høyre kne og venstre albue for, men den strekker seg ikke heelt opp mot forgjengeren og bandets generelle toppnivå, selv om det dog er mange som holder denne som bandets peak.

Ny november, ny skive fra Slade, og denne gangen som et soundtrack til filmen «Slade In Flame». Den lett Spinal Tap-liknende – dog ikke like hysteriske – handlingen er lagt til 60-tallet, og låtene er da også skrevet spesielt med tanke på akkurat dette. Igjen nekter de å gjenta seg sjøl, og for meg funker dette veldig bra; de kler denne paletten og varierer flott over de sjatteringsmulighetene den gir. Åpninga med noe innadvendte «How Does It Feel» sitter som et skudd, og reisen drar innom mange soniske hjørner på veien. Det er ikke like mye hardrock som for to skiver siden, og nok en gang holdes årets tøffeste låt som reint singelkutt (annet enn i statene), nemlig «Bangin’ Man». Like fullt; dette er en god, variert og velkomponert skive som byr på langt mer enn bare flotte singler.

Selve utgivelsene kommer som lekre, ‘bokformede’ digipacks, og studioskivene er fylt opp med fine og relevante bonuskutt, deriblant et par intervjuer fra hine, hårde dager. Svaret er, foruten 42, at ja; man trenger også disse skivene for å supplere en Slade-samling utover det man finner på samleskiver som «Sladest» og «Wall of Hits» for å dekke alle bandets sider – men disse er altså en usedvanlig gedigen pangstart for nysgjerrige. Om du trenger bare én i tillegg, vil jeg dog anbefale «Slayed?». Det store, og til dags dato ubesvarte, spørsmålet er jo naturligvis hvem som egentlig vant genrens store panneluggkonkurranse av Dave Hill og The Sweets Andy Scott.

Wilfred Fruke

norwayrock.net

PHOTO SPECIAL! STEVE VAI, BACKSTAGE AT ROCKFELLER, OSLO PHOTO: ANNE-MARIE FORKER

norwayrock.net

NRM 2-2022

77