Norway Rock Magazine #105 4-2021 by Norway Rock Magazine

NORWAY ROCK MAGAZINE #105

Komplott og kompott P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Jan Egil Øverkil, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Wilfred Fruke, Ingar Høgstedt, Bjørn David Dolmen og Anne-Marie Forker. Foto: Anne-Marie Forker

De må gjerne sive til overflaten i alle farger og fasetter, jeg elsker dem like fullt – konspirasjonsteoretikerne. Hvorfor i det hele tatt vurdere å la seg korona-vaksinere, når du som ubendig kristenfundamentalist vedblir å legge egen og andres skjebne i guds omnipotente never? Dette adelige stillingstagende er blitt praktisert i tusenvis av år, med konsekvent holdbare resultater. Jeg sier deg, en a priori-sannhet trumfer all empiri, selv om vitenskapelig ekspertise forsøker å hjernevaske deg. Det finnes ikke det minste morsomt at vaksinemotstanderne, som klokelig vil ha seg frabedt å delta i syke eksperimenter, nu er blitt eksperimentets kontrollgruppe. Immunologer og øvrig fagfolk vil uavlatelig mele sin egen kake, og har dessuten skyld i hele Covid-19; for ikke å glemme våre rikspolitikere, som konspirerte i tretten lange og tretten brede for å korona-kontrollere befolkningen. Få dem skutt, uten rettergang! I det siste har jeg utviklet stor sans for nettsteder og fora som radbrekker den fjerde statsmakt, til det beste for opplysningssøkende individer. Rene ekkokamre, hvor ingen ytring smaker for paranoid eller ignorant, er eksakt hva menneskeheten behøver i det 21. århundre. Hvorfor søke fakta-nyanser om man kjapt kan få bekreftet eget tankesett? Når likesinnede konkluderer som deg, må du nødvendigvis ha rett. Dessuten er det helvetes tungvint å forholde seg til multiple sider av én og samme sak. Kunne man sågar få meningsopponenter skutt uten uttværende rettsprosedyre ville vi begynne å ligne et samfunn det svinger av.… Inspirert som jeg er av fanatikere i alle fasonger vil jeg initiere globalt, musikalsk nettforum som håndhever – uten andre etterprøvbare parametere enn røde støvletter, oppnedkors og pentagrammer – det postulat at planetens eneste kvalitetsband heter Venom og at motmæle herom anses som skadelig svertepropaganda fra vestlig-kinesisk regjeringshold. Opposisjonelle vil måtte stå til rette for et bevæpnet hemmelig politi i en grødefull forbrødrings-kompott av Islamsk Stat, Philip Manshaus, Alexandr Lukasjenko, Hans Kristian Gaarders spøkelse, den eritreiske forsvarsministeren, pluss et snes rødspritfulle sjømenn med klekkelig psykiatrihistorikk. Mens du tygger litt på en sunn, mulig fremtid ønskes en god høst fra herværende magasinstab. Vi åpner til og med for at det lar seg avspille øvrige ensembler enn Venom på tirsdager før klokken 17.00. Geir Venom Larzen

DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Iron Maiden - Image: Mark Wilkinson ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 6 utgaver: Euro 19 http://norwayrock.net/abonnement/ NESTE NUMMER I salg fra oktober 2021

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

04 04 Ronnie James Dio (V. Appice) 10 Motörhead 14 Renaissance 17 KK's Priest

20 Leprous 23 Ministry 24 Suicidal Tendencies 27 Descendents 30 Iron Maiden

35 Night Ranger 38 Marekvist 40 Ida Maria 42 Sepultura 46 Manic Street Preachers 52 Gåte

56 Doogie White 60 ILLT 62 Tony Franklin 65 Smaavik og Borge 69 Skiver

42 46

81 Retro

fra ”Holy Diver” til ”The Devil You Know” - Vinny Appice forteller

NRM 4-2021

norwayrock.net

NRM 4-2021

Vinny Appice hadde mulighet til å bli hos Black Sabbath etter at Ronnie James Dio trakk seg ut i 1982 – men han valgte dristig nok i stedet å bli med vokalisten for å starte et helt nytt band – Dio. Og når man sammenligner hva Sabbath og Dio utrettet resten av 80-tallet, så var nok ikke det så dumt. Skiver som ”Holy Diver” og ”The Last In Line” står fortsatt som bautaer i tungrockens historie. TEKST: GEIR AMUNDSEN

- I forrige nummer snakket vi mest om din tid i Black Sabbath, og rakk ikke helt komme inn på Dio-perioden din. Så la oss hoppe tilbake til høsten 1982, da Ronnie James Dio fortalte deg at han kom til å hoppe av Sabbath-skuta. - Ja, for hans del var det ikke det musikalske som var grunnen til at han ville slutte, det var mer samarbeidsproblemer internt i bandet og organisasjonen rundt. Jeg hadde ingen problemer med noen, følte jeg, jeg var fortsatt nykomlingen i bandet og koste meg med å spille trommer i et band med slike musikere og turnere verden rundt. Da ”Mob Rules”turnéen var over, inviterte Ronnie meg ut på middag på The Rainbow Bar & Grill i Los Angeles, fortalte det som det var, og spurte meg om jeg ville bli med ham og starte et nytt band. Jeg brukte ikke lang tid på å takke ja, for det hørtes veldig spennende ut, syntes jeg. Vi begynte med en gang å jamme på nye låter, med meg på trommer og ham på bass og vokal. - Hadde dere allerede noen låter som kom med på skiva? - Ja, både ”Holy Diver” og ”Don’t Talk To Strangers” var blant de aller første låtene vi lagde. Vi begynte å teste ut noen gitarister i L.A, deriblant Jake E Lee, som like etterpå ble med i Ozzy Osbournes band. - Hvor lenge var Jake med i bildet? Finnes det opptak av dette? - Ja, det vet jeg at det gjør, vi spilte inn de fleste øvingene på det tidspunktet. Gudene vet hvor de opptakene er nå. Vi spilte med Jake i noen uker før Ronnie fant ut at han heller ville ha en gitarist med en mer europeisk spillestil, for de er ofte mer melodiøse, mens amerikanerne er mer opptatte av teknikk og å spille imponerende kjapt. Vi ville heller ha både en bassist og gitarist fra Europa. Og Ronnie hadde jo allerede sterke bånd til England etter å ha vært i både Rainbow og Black Sabbath, så vi reiste til London hvor vi tok kontakt med Jimmy Bain, som hadde vært en av Ronnies nærmeste i Rainbow. Han var på turné med sitt band Wild Horses da, men tipset oss om et par gitarister som vi burde sjekke ut. Den ene var John Sykes, men han fikk akkurat da sjansen til å bli med i Thin Lizzy. Den andre var en ung ire ved navn Vivian Campbell, som hadde spilt support med bandet sitt for Wild Horses i Dublin. I mellomtiden hadde Ronnie og jeg vært rundt på masse klubbkonserter i London for å se om vi kom over noen lovende kandidater, uten å finne noen som vi syntes passet inn. Da Jimmy kom tilbake til London, ordnet vi Vivian en flybillett over fra Irland – Jimmy tok i mot ham og tok ham med på et øvingslokale hvor vi hadde en kort jam, og magien var åpenbar med en gang. Vi gjorde opptak av øvinga, som jeg og Ronnie hørte på da vi kom tilbake til hotellet vi bodde på, og vi elsket måten Vivian spilte på. Det var klart for oss at vi hadde funnet vår mann. - Prøvde dere andre bassister? - Ikke egentlig. Vi snakket med Bob Daisley, som også hadde spilt med Ronnie i Rainbow, men han var i Uriah Heep da, og han endte jo også opp i Ozzys band sammen med Jake E Lee! Vi trodde egentlig Jimmy var opptatt med Wild Horses, men han gled så sømløst inn i vårt band at alle, inkludert han, tok det som en selvfølge at han skulle med videre, selv om han visstnok aldri ble spurt! - Det slo meg alltid som litt underlig at Ronnie og Jimmy kom så godt overens på alle plan. Ronnie var jo en moderat og rolig kar som aldri rørte narkotika, mens Jimmy var en beryktet fyllik som brukte heroin sammen med Phil Lynott. - Ingen tvil om at Jimmy likte å feste, han var Rockestjerne med stor R og gjorde det som falt ham inn der og da. Ronnie, Vivian og jeg drakk øl og vin, og kunne røyke en joint i ny og ne, men vi var ganske ryddige. Dermed hadde ikke Jimmy noen partner som han kunne drikke og feste hele natta med – selv om han stadig dro med seg Vivian til The Rainbow. Vivian var jo ung og uerfaren, han var bare tjue år gammel da, så nettene i 6

NRM 4-2021

L.A. var en helt ny verden for ham. - Jeg snakket nylig med Neil Carter, som spilte med Jimmy i Wild Horses, og han kunne fortelle at det bandet drakk fra ettermiddagen av, begynte å jobbe i studio rundt midnatt og holdt det gående til morgengry. En slik arbeidsmoral virker ikke helt kompatibel med Ronnies. - Nei, men Jimmy skjerpa seg sammen med oss. Vi andre kunne alltids feste litt, men det sporet aldri av i galskap. Og vi jobba strukturert, fra tidlig på ettermiddagen, og gikk heller ut og tok oss noen øl etterpå. Det var en helt ny situasjon for Jimmy, og han visste nok at dette var en meget bra posisjon for ham. Vi var alle veldig glade i Jimmy, han var en herlig fyr, en glimrende musiker som bidro på mange plan – ikke bare på bass, men på keyboards, komponering, arrangementer... Veldig artig fyr som dro opp stemninga! Et hvert band trenger en fyr som det, og hos oss var det Jimmy som var den lystige gladgutten. – Med en gang dere hadde funnet de riktige musikerne, gikk ting veldig fort. Det gikk bare noen måneder før ”Holy Diver” ble sluppet i mai 1983. Et halvår etter at dere sluttet i Black Sabbath. - Ja, vi jobbet tett og intenst sammen, kun oss fire og en lydtekniker ved navn Angelo Arcuri, forøvrig en barndomsvenn av meg fra Brooklyn i New York. Vi jobbet sammen i Black Sabbath, hvor han var lydmann på konsertene. Så da jeg sluttet der, ble han heller med meg og Ronnie, og endte opp med å jobbe med oss fire på ”Holy Diver”, hvor han gjorde en glimrende jobb med å skru lyden. Da Vivian og Jimmy kom over til Los Angeles, jobbet vi målbevisst på Sound City Studios nesten hver eneste dag i en drøy måneds tid og skrev fire, fem låter sammen. Sound City hadde øvingslokaler på den ene siden av fasilitetene, og et studio på den andre siden, ovenfor parkeringsplassen. Da vi hadde de første låtene klare, drasset vi med oss alt av utstyr over parkeringsplassen og inn i studio. Så spilte vi inn de fire første låtene før vi dro med oss alt utstyr tilbake til øvingslokalet og lagde fire låter til, og gjentok prosessen. Så ja, det gikk fort. Jeg vil tippe at vi skrev og spilte inn hele skiva i løpet av to måneder. Jeg tror vi avslutta arbeidet med skiva i mars, og i juni begynte turnéen. - Husker du første konsert? - Ja, det var i Antioch i nordlige California. Det var bare ment å være et oppvarmingsshow, på et sted som het The Concert Barn. Pussig nok, inne på roterommet mitt fant jeg her om dagen en poster som arrangøren hadde lagd for den konserten– ti dollars for billetten! Vi tenkte at det var et bra plass å få gjort unna debutkonserten, såpass avsidesliggende at det kom neppe til å være så mye folk, for ingen kjente jo til bandet Dio ennå. Så vi kjørte opp dit, ganske avslappet, hadde lydprøver på scenen, og da de åpnet dørene var det utsolgt, med 3000 tilskuere. Og vi satt backstage og bare: ’Okay, nå må vi virkelig levere her!’. Men vi kom oss igjennom det – vi kunne jo låtene, det vanskelige var å huske hvordan vi hadde avtalt avslutningene på hver låt. Men det ble en fantastisk konsert, særs bra til en debutkonsert å være! - Mens dere jobbet med ”Holy Diver”, hadde du noen gang på følelsen at dette var noe virkelig spesielt, en kommende klassiker? - Vi følte i det minste at det gikk eksepsjonelt bra. Bandet var i fyr og flamme, og det var så mye energi! Vi visste at dette kom til å bli en bra skive, men ikke at det ville bli en klassiker, hvem pokker kan forutsi noe sånt? En kveld da vi nesten var ferdig med innspillingen og satt og hørte igjennom låtene, kom min trommetekniker bort til meg og sa at dette kom garantert til å selge til platina. Jeg bare lo litt og sa at ’Tja, kanskje det, jeg vet ikke’. Men det tok jo av med en gang skiva var sluppet, den klatret stadig på listene og vi ble booket inn på stadig større steder. Det var en spennende tid. Og skiva har jo vist seg å tåle tidens tann. Den har virkelig blitt en klassiker! norwayrock.net

- Ja, jeg husker fortsatt første gang jeg hørte en låt fra den skiva. ”Don’t Talk To Strangers”, for øvrig. Det gjorde inntrykk. - Og coveret gjorde også at vi fikk en del oppmerksomhet! Fargene, demonen, presten – det fikk deg virkelig til å lure på hva som foregår her! Det coveret er et kunstverk! Litt a la coveret på ”Heaven And Hell”, med de tre røykende englene. Det gjør deg interessert i å finne ut mer om hva som skjer. - Og de neste tre årene fortsatte dere syklusen med å gå i studio på nyåret, slippe ny skive på sommeren og turnere resten av året. Litt annet arbeidstempo enn nå for tiden, hvor det gjerne går både tre og fire år mellom hver utgivelse, uten at noen stusser på det. - Nei, nå til dags spiller vel aldri noen igjennom hele låten i studio en gang! Under innspillingen av ”Holy Diver” var hele bandet i samme rom, selv om vi la på soloer og vokal etterpå. Jeg hadde en slags trehytte rundt meg og slagverket så lyden ville resonnere bedre. Riktignok såpass åpen at jeg kunne se Ronnie, Jimmy og Vivian - jeg telte inn låten og vi spilte den sammen. Ofte tre fire ganger på rad så vi var sikre på at vi fikk det beste opptaket. Men det var oss fire, vi spilte ikke til noe click metronom, alt foregikk naturlig. I dag limes alt sammen i studio. Jeg vet, for jeg gjør det selv for tiden når jeg spiller trommer på sessions i mitt eget studio. Da kan jeg fikse og repetere og reparere digitalt – det kunne vi ikke den gang – da måtte vi spille feilfritt gjennom låten! Vi gjør det på gamlemåten med Last In Line også, for vi er et band – det er noe annet med sessions hvor jeg bare er innleid for å legge på trommer. - Da Dio spilte inn andreskiva ”The Last In Line” i 1984, hadde bandet blitt en kvintett, med Claude Schnell på keyboards – men

norwayrock.net

hadde han noe innflytelse? Jeg fikk inntrykk av at han spilte det han fikk beskjed om på konserter, og det var det. - Hmm, tja, han kom kanskje med en idé eller et innspill her og der, på arrangementene. Bandet var alltid ment å være en gitarbasert kvartett, men da vi la ut på turné ville Ronnie gjerne ha med en keyboardist, for det hadde han alltid hatt i sine band. - Ja, til og med Black Sabbath hadde alltid en keyboardspiller så lenge Ronnie var i bandet. - Nettopp, Geoff Nicholls. Når gitaristen spilte solo, kunne keyboards dekke opp lydbildet så det ikke ble for tynt. Derfor fikk vi inn Claude, som var en glimrende musiker, og vi kjente ham godt siden han spilte i Rough Cutt, et band som hadde Ronnies kone Wendy som manager. Hun var faktisk manager for Rough Cutt lenge før hun også ble Ronnies manager. Claude ble fort bandets femte medlem, og det endret dynamikken i bandet litt, samt at det gjorde bandets lydbilde litt rundere og mykere. Men det bidro med en del fine partier, som starten på ”The Last In Line”... Claude spilte ikke på ”Holy Diver”, der var det Ronnie og Jimmy som spilte tangenter. Keyboardtemaet på ”Rainbow In The Dark” var det Jimmy som kom opp med. Låta var egentlig ferdig, men Jimmy følte at det manglet noe, så han rusla over til keyboardet med en sigarett i kjeften og en drink i hånda mens låten spilte, og kom på et minutt opp med dette temaet: ’Sånn. Der har vi den!’. - Hehe, ser det for meg! Hva husker du fra innspillingen av ”The Last In Line”? - Den ble ikke innspilt i Los Angeles, Ronnie ville komme seg litt bort, så vi dro opp til Colorado, til Caribou Ranch, et studio beliggende på over 2400 meters høyde i Rocky Mountains. (Legendarisk studio som alle fra Deep Purple og Tom Petty til U2 og Michael Jackson skal ha brukt – og Elton John

spilte naturlig nok inn sin 1974-skive ”Caribou” der. Brant ned i 1985.) Det er avsidesliggende nok til at vi ikke ville bli forstyrret av folk fra plateselskapet eller kompiser som bare ’tilfeldigvis stakk innom’. Vi skulle fokusere på å skrive og spille inn låtene i fred. Men Jimmy klarte selvsagt å finne en fest og dra den med seg til studio uansett, haha! - Mens dere lagde ”Sacred Heart” i 1986, fant dere også tid til å dra i gang Hear N Aid og spille inn veldedighetslåta ”Stars” sammen med 40 andre velrenommerte musikere fra tungrocken. - Stemmer, Jimmy og Vivian skrev låten sammen med Ronnie, og vi spilte den inn i løpet av to dager i Sound City i LA. Jeg spilte trommer på den, sammen med Frankie Banali fra Quiet Riot, måtte han hvile i fred. Jeg og Frankie spilte samtidig, ingen overdubs, sammen med Jimmy, Vivian og Ronnie. Vi telte inn, spilte låten sammen og fikk de grunnsporene vi var ute etter. Jeg var ikke tilstede i studio resten av tida, det var rett og slett for mye folk der, og jeg hadde gjort min del av jobben. De trengte ikke meg for å gjøre gitarsolene og vokalopptakene. Jeg var der i starten da folk ankom, det var jo stort sett venner av oss, men etter en stund dro jeg hjem. Det var ikke plass inne i kontrollrommet, så man ble bare stående utenfor og skravle med kjentfolk og ta en sigg og en øl. Men det var utrolig gøy å være med på, og en begivenhet som ikke har blitt gjentatt siden. - Hvorfor var egentlig gutta fra Spinal Tap blitt involvert? For å ha underholdning underveis? - Hehe, ja, vi var alle fans av Spinal Tap, fordi det var en helt fantastisk film. - ...og ”This is Spinal Tap” var vel en ganske ny film på det tidspunktet. - Ja, det kom ut året før eller så, og den

NRM 4-2021

dekket jo de fleste aspektene ved rock’n’roll-livet. Og på Sound City var det de to som var stjernene, de som alle vi andre ville møte og snakke med! - Fremførte Dio noen gang ”Stars” på konserter? - Ja, jeg mener vi gjorde den en gang på ”Sacred Heart”-turnéen, på en utendørsscene i Orange County her i California. Da hadde vi noen gjester på vokal. Men ”Stars” sto aldri på settlisten på vanlige konserter. - Vivian Campbell fortalte meg at grunnen til at Last In Line nesten ikke spiller låter fra ”Sacred Heart”, var at det ikke var noen god periode for bandet. Er du enig i det? - Stemningen hadde forandret seg, ja. På ”Holy Diver” sprudlet vi over av idéer, ingen forslag var for dumme til at vi ikke kunne prøve de, alt var lov! Alle kom med innspill, alle ble lyttet til. På ”The Last In Line” tok Ronnie mer styring, men det var greit nok, han var sjefen. Der brukte vi også mer keyboards, noe som ga oss nye farger på paletten. Og på ”Sacred Heart” tok Ronnie enda mer kontroll, og da begynte ting å bli litt mer bli mer... hva skal jeg si, tamt? Energien gikk litt ut av oss, det var ikke samme ilden i oss som på ”Holy Diver”. Alt ble mer og mer tonet ned. Det var også noen finansielle uenigheter i bandet, som begynte å gnage på forholdet mellom Ronnie & Wendy på den ene siden og bandet, spesielt Vivian, på den andre siden. Det dreide seg om hva vi var blitt lovet muntlig, og hva vi faktisk fikk utbetalt. Og dårlig stemning påvirker musikken. Under ”Holy Diver”-innspillingen var alle glade og fornøyde og entusiastiske. Vi hadde det gøy sammen og var ivrige etter å erobre verden. Slik var det ikke lenger. - Dere hadde vært et suksessrikt band i over tre år, men fikk fortsatt bare utbetalt fast lønn hver uke? - Ja, og vi var blitt lovet prosenter av inntektene etterhvert, men det skjedde ikke. Vi spilte svære arenaer og solgte tonnevis av t-skjorter og annen merch, men det fikk ikke bandet noen andel av. Det var ikke bra. Vi var misfornøyde, og det gjenspeilet seg sikkert i musikken. Vi begynte kanskje å gi litt faen. Ronnie tok stadig mer kontroll. Vi skulle ha gjort som på førsteskiva, det var ingen grunn til å endre på en vinneroppskrift. Gi folk det de fortjener, hold de glade og fornøyde, og lag enda et kanonalbum. - Og det førte til at Vivian Campbell slutta, eller ble sparka midtveis i turnéen, da han stilte et ultimatum til Ronnie & Wendy. Hvordan ble bandet påvirket av at Craig Goldy tok hans plass? - I likhet med Claude, kom også Craig fra Rough Cutt, som hadde Wendy Dio som manager. Så da vi brått trengte en ny gitarist, kom forslaget om å få inn Craig. Det var aldri noen diskusjon om vi kanskje skulle teste noen andre, Wendy hadde Craig på plass i løpet av noen dager, uansett om han passet inn eller ikke. Jeg elsker Craig, flott fyr, men han måtte innrette seg i et veletablert band som var blitt svært sammensveisa og veloljet gjennom de siste årene. Det kan ikke ha vært lett for ham heller. Det førte også til endringer i hvordan låtene ble skrevet. Med Vivian var det mye jamming, låtene ble lagd på øvingslokalet mens hele bandet var til stede og kom med forslag og innspill hele tiden. Sånn har vi det forresten i Last In Line fortsatt! Med Craig var det heller lite av det. - Hva tenker du om ”Dream Evil”-skiva (1987) pr i dag? - Vet ikke helt, jeg har ikke hørt på den på årevis, men jeg var aldri knallfornøyd med den. Jeg følte at vi safet på den skiva, og kompet var

NRM 4-2021

altfor pludrete og enkelt. ”Holy Diver” og delvis ”The Last In Line” er på et helt annet nivå. Så ja, vi mistet noe. Dio var meg, Jimmy, Vivian og Ronnie. Det var Dio. Så endret det seg. - Men Craig ble jo ikke lenge. Og så ble unge Rowan Robertson fra England ny gitarist, og like etterpå slutta både du, Jimmy og Claude. Samtidig? - Nei, ikke helt samtidig. Jeg husker ikke når Claude slutta, men jeg husker jeg satt i sofaen hjemme hos Ronnie mens vi hørte på hundrevis av kassetter som gitarister fra hele verden hadde sendt inn. Rowans kassett skilte seg ut, han var en glimrende gitarist, og det var sånn han kom med i bandet. Vi fikk fløyet ham over fra England, og han var bare sytten år på det tidspunktet. Det låt veldig bra på øvingene – men så begynte Jimmy å spore av, han forsvant inn i Jimmyland, og kom altfor sent eller uteble fra øvingene. Det endte med at han slutta og vi fikk inn en annen bassist – jeg husker ikke hvem det var engang. (Teddy Cook het han, Vinny!) Og så sluttet jeg da vi begynte å lage ”Lock Up The Wolves”-skiva, rett og slett fordi jeg ikke trivdes i bandet lenger. Det var bare nye folk. Det hørtes ikke ut som Dio lenger, så jeg fant ut at det var på tide for meg å prøve noe nytt. Og da fikk de inn Simon Wright i mitt sted. - Ah, så du var faktisk med på pre-produksjonen av ”Lock Up The Wolves” (1990)? - Jada, jeg var med på å skrive et par av låtene, og spilte på demoene. Simon kom i praksis inn i siste liten og hørte på demoene, og de fleste av trommefillene han spiller er mine som han bare har kopiert – men det er helt greit! Han fikk ikke tid til å sette sitt eget preg på skiva. - Du ble jo gjenforent med Ronnie i Black Sabbath et par år senere (Les mer om det i forrige nummers intervju!), men da han sluttet igjen, ble du nok en gang med ham for å starte opp en ny utgave av Dio. Og her var egentlig Jimmy påtenkt en rolle, var det så? - Ja, han var involvert til å begynne med, men vi trengte jo en gitarist også. Jimmy og jeg hadde i mellomtiden spilt i et band kalt World War III sammen med Tracy G, som er en gitarist jeg virkelig har sansen for. Han spiller mørkt og tungt, pluss at han er en veldig hyggelig fyr. Så vi begynte å jobbe med ham, men etter en stund forsvant Jimmy nok en gang ut over sidelinjen, han kom for seint eller ikke i det hele tatt. Etter en stund hadde vi fått nok og innså at vi måtte få inn en annen bassist, og tok kontakt med Jeff Pilson (ex-Dokken, nå i Foreigner) som er en god venn av både Ronnie og meg. Vi dro hjem til ham og tok en prat – han bodde rett borti gata for Ronnie – og han ble med i bandet og lagde ”Strange Highways” (1993) med oss, samt den neste skiva. Det var et knallbra band, men det hørtes egentlig ikke ut som Dio, fordi Tracy var en helt annen type gitarist enn det Vivian var. Vivian var også heavy, men samtidig veldig melodiøs. Låtene var også mer melodiske på 80-tallet, mens 90-tallets Dio gikk ned en mye mørkere gate. Og Dio-fansen var ikke helt forberedt på den endringen i lydbildet. - For første og eneste gang i Dios historie brukte dere en ekstern produsent på ”Strange Highways”, Mike Fraser. - Jeg har ærlig talt ikke anelse hvorfor! Det var vel det man skulle gjøre på den tida. ’La oss få inn en velkjent produsent!’. Jeg kan ikke huske at han hadde noen særlig innvirkning på låtene eller lyden. Det var ikke noe a la ’La oss jobbe med denne låten og gjøre det til en hit!’ eller ’La oss ta denne tilbake til det gamle Dio-lydbildet!’. Han fungerte mer som en lydtekniker. Vi skrev og arrangerte låtene, og han spilte de inn for oss. Han ga oss glimrende lyd, men utover det... - ”Angry Machines” (1996) er utvilsomt den hardeste, sinteste, mørkeste skiva i Dio-katalogen, men det er også den som fansen liker minst. Hva tenker du sjøl om den skiva? - Den var nærmest en progressiv skive! - Jaha?! - Ja, jeg hadde ikke hørt på den på årevis, men litt tidligere i år dro jeg den frem og hørte på noen av låtene. Og det slo meg at ’Holy shit man, this is crazy stuff!’. Det var noe helt annet enn ”Holy Diver”, for meg var dette et progressivt heavy metal-album med Ronnies vokal på. Det er en låt som heter ”Institutional Man”, og det er et vers (rundt 02:30), jeg vet

norwayrock.net

ikke hvilken taktart den går i, om det er 11 eller 9 eller 7, og Ronnie klarte ikke å synge over den rytmen. (Høres ut som en 5/8-takt, Vinny!) Han ble helt oppgitt, han var vant til å synge på fjerdedelene! Jeg måtte be ham om å ikke lytte til gitarriffet, men bare synge melodien sin. Og det gjorde han, og da klarte han det. Så det er rett og slett et ellevilt progressivt stykke musikk, haha! ”Angry Machines” høres ikke ut som klassisk Dio, men da jeg hørte på den nylig, ble jeg imponert over hvor tett og aggressivt det låt! Jeg husket ikke halvparten av låtene en gang, og den manglet magien fra de tidlige skivene, men den var det den var. - Og at den ble sluppet mens grungen og nu-metal var på sitt største, gjorde vel ikke mottagelsen blant fans og kritikere noe varmere. - Nei, det hjalp ikke! Og ”Dehumanizer” med Sabbath led jo samme skjebne, egentlig. Det var en blytung skive, men siden den kom ut mens verden bare ville høre Nirvana og Pearl Jam, så havnet den på sidelinja. I ettertid er det mange som har gjenoppdaget den skiva, folk som ikke fikk den med seg den gang, men som nå sier at den er blant favorittene. Den hadde også knallbra lyd, vi brukte Mack som hadde jobbet med både Queen og Led Zeppelin, og den låter så høyt! - Du forlot Dio igjen i 1998, etter ”Angry Machines”-turnéen, antar jeg? - Ja, vi turnerte i et halvår, men vi var tilbake i klubbene igjen. Det var frustrerende, hvordan havna vi tilbake her, liksom? Det gikk litt trått. Og så fikk jeg en telefon fra Black Sabbath, de hadde en gjenforeningsturné med Ozzy (sommeren 1998), og Bill Ward hadde blitt syk. Han kunne ikke gjøre turnéen, og de lurte på om jeg kunne steppe inn. Jeg hadde jo aldri spilt med Ozzy før, så det var mange låter jeg aldri hadde gjort før, men jeg bestemte meg for å gjøre det. Jeg gikk direkte fra å spille klubber med Ronnie, til å spille stadioner med Sabbath. - Men du spilte ikke på den ”Reunion”liveskiva de ga ut i 1998, var du vel? - Jeg holdt på å havne på den! Året før ble jeg oppringt av Sharon Osbourne, klokka syv på morgenen, som lurte på om jeg kunne komme til England. ’Ja, det kan jeg sikkert, når tenkte du på?’, spurte jeg. ’Nå. I dag’, svarte hun. Jeg sa at ’Du, jeg hadde egentlig planer om å klippe plenen og rydde litt i boden!’. Det viste seg at de hadde to utsolgte enorme konserter i hjembyen Birmingham med alle de fire originalmedlemmene (desember 1997), men de var veldig usikre på om Bill var i form til å gjøre disse, for han hadde ikke spilt en full konsert på mange, mange år, og han hadde hjerteproblemer. De hadde dessuten tenkt å spille inn både liveskive og DVD disse kveldene. Jeg tenkte at det var en utfordring, for de hadde mange eldre låter som jeg aldri hadde spilt med Sabbath tidligere, som ”The Wizard”, ”Fairies Wear Boots”, ”Into The Void”, ”Sweet Leaf ” og ”Snowblind”... men jeg dro over til England den

norwayrock.net

dagen enda jeg ikke kjente til de låtene, og vi hadde heller ikke tid til å øve! Alle var ganske nervøse for hvordan det skulle gå å spille inn en DVD foran 20000 fans med en trommis som ikke kunne låtene. Så ja, jeg var der, på reservebenken, klar til å steppe inn, men i siste liten kom de frem til at Bill skulle gjøre det, og det gikk jo bra. På en måte var jeg lettet, på den andre siden hadde det vært kult å spille trommer på Black Sabbaths første liveskive med Ozzy. - De hadde da brukt Mike Bordin (fra Faith No More) tidligere i 1997? - Ja, men han var visst ikke tilgjengelig på så kort varsel som det jeg var, haha!

”Det gikk fort. Jeg vil tippe at vi skrev og spilte inn hele ”Holy Diver” i løpet av to måneder.” - La oss gå videre til siste kapittel i sagaen om Ronnie James Dio. Åtte år senere ble du nok en gang involvert med Ronnie, Tony Iommi og Geezer Butler, men nå under navnet Heaven & Hell. Hvordan kom det i stand? - Plateselskapet, Rhino, ville gi ut en Black Sabbath samleskive bestående av låtene Ronnie sang på, ”The Dio Years”. De foreslo også at de kunne lage et par nye låter til den skiva, så Ronnie dro over til England for å skrive med Tony, Geezer og Bill. Men det tok fryktelig lang tid, hovedsakelig grunnet Bill – han er en atskillig mer komplisert fyr enn det jeg er! Jeg kommer i studio og gjør jobben uten noe drama – Bill har et litt annet vesen, kan vi si. Så de ble enige om å ta grep – ’Vi ringer Vinny!’. Dermed fikk jeg en telefon fra Wendy, og jeg nølte ikke da jeg fikk sjansen til å spille med de igjen. Jeg fløy over til England hvor vi jobbet i Tonys hus, for han hadde et eget studio, og allerede første dagen hadde vi trommelyden klar. I løpet av de neste to dagene spilte jeg inn trommene på tre låter som de allerede hadde klare. Alt gikk såpass bra at vi begynte å snakke om å gjøre en turné også. Alle var innstilt på det, men for å ikke skape noen misforståelser i forhold til Black Sabbath med Ozzy, valgte vi å gå ut under navnet Heaven & Hell. - Like greit - da trengte heller ingen å forvente seg ”Iron Man” og ”Paranoid”! - Nettopp! Så vi turnerte mesteparten av 2007, og igjen var kjemien så åpenbar at vi bestemt oss for å lage en skive også – som ble ”The Devil You Know” (utgitt april 2009). Planen var alltid å fortsette etter dette også – men det var da Ronnie ble syk. - Dere rakk jo å gjøre noen konserter i 2009. (I Oslo Spektrum i juni, blant annet.) - Ja, stemmer, vi turnerte hele den sommeren. Og vi trodde hele tiden at Ronnie

kom til å bli bra igjen, og planen var å turnere neste sommer også. Men sånn skulle det ikke gå. - Når skjønte du at kreften hans var så alvorlig at den kunne ta livet av ham? - Jeg tror det var i november 2009... - Det var da det ble offentliggjort at han hadde kreft. - Ja, vi hadde visst det i noen måneder allerede da. Han skulle egentlig turnere med Dio den høsten og vinteren, og så komme tilbake og jobbe med Heaven & Hell fra våren av. Men da Dio-turnéen ble avlyst var det tydelig at han var alvorlig syk. Han var da på kreftnivå 4, og Ronnie innbilte seg at det var ganske lavt, at det bare var en firer på en skala til 10, og at man dør når man når nivå 10. Men nivå 4 er veldig høyt, og han måtte begynne på cellegiftbehandling, noe som er veldig utmattende for pasienten. Vi tenkte at hvis noen kan overvinne denne sykdommen, så er det Ronnie, for han er slik en vital og sterk person. Denne stormen rir han av! Vi hadde planlagt øvinger med Heaven & Hell i april 2010. Han foreslo at vi kunne øve med kun ham, meg og Geezer, slik at han komme litt forsiktig i gang igjen vokalt, uten fullt trøkk. - Nei, han hadde ikke gjort konserter siden 29.august 2009, ekstremt lenge siden til ham å være. - De øvingene ble aldri noe av, men rett før det var han i studio for å rette opp et par småting på den kommende liveutgivelsen (”Neon Nights: 30 Years of Heaven & Hell”, innspilt juli 2009, utgitt november 2010.) Så jeg og han dro i studio, det var kun oss to der og lydtekniker Wyn Davis, og jeg husker at jeg tenkte ’Jeg håper han klarer å synge!’ – for han var sliten etter cellegiftkurene, han var ikke 100%. Men han leverte så til de grader, han sang som en løve, og han var veldig lettet og fornøyd etterpå selv. - Husker du når dette var? - Hmmm, i januar eller februar 2010, vil jeg tro. - Når så du ham siste gang? - Jeg besøkte ham på sykehuset et par dager før han døde. Wendy ringte meg og fortalte at det så ikke bra ut, og at jeg burde komme snarest hvis jeg ville se ham en siste gang. Det var en fredag, husker jeg. Jeg dro ned dit med en gang, og det var flere av hans venner som var på sykehuset og satt og trøstet hverandre. Ronnie var ganske fjern, neddopet på morfin, øynene hans var lukket mesteparten av tiden, men han registrerte at jeg var der. Og han døde på søndag, 16.mai. - Hvordan reagerte du da du fikk nyheten? - Wendy ringte meg og fortalte at nå var han borte. Selv om jeg var forberedt, ble jeg både sønderknust og sjokkert, jeg kunne ikke tro at det var sant. Vi hadde vært nære venner i tretti år, og nå var han ikke mer. Men musikken hans lever videre den dag i dag.

NRM 4-2021

LUCAS FOX Motörheads originale trommis Han er “last man standing» fra den originale 70-tallsutgaven av Motörhead og den eneste linken vi har igjen til oppstarten og de første årene av bandet. Han og Lemmy var en gang bestevenner, og det vennskapet skulle vise seg å bli en særdeles viktig brikke i rockehistorien. Lucas Fox tar oss med tilbake til en tid der musikken trengte en forandring, og den forandringen het Motörhead! TEKST: GLENN KNUDSEN FOTOS: LUCAS FOX

- Du er jo ekte London-gutt, men jeg ser på nummeret at jeg ringer til Frankrike. Hvordan har det seg? – Det stemmer, jeg holder til i Frankrike. Eller jeg har rettere sagt base her, men på grunn av Covid sitter jeg fast her for tiden. Jeg har bodd her i årevis, helt siden 80-tallet nå faktisk. - Hvordan endte du egentlig opp der? – Det er en lang historie, men det startet gjennom en venn av meg som var lydtekniker. Jeg produserte en del goth-band fra Sentral-Europa. Goth må jeg bare få nevne er helt fantastisk. Du kan gjøre hva du vil med Goth så lenge det er mørkt og du trenger ikke følge alle disse reglene som mange andre sjangere har, der du må gjøre sånn og sånn. Uansett, så var det denne vennen av meg, Gary Hughes, fantastisk lydtekniker som jeg hadde jobbet med siden tiden etter Motörhead og Warsaw Pakt. Han kom bort til meg en dag og spurte om jeg hadde noen planer de neste seks ukene. Jeg var egentlig opptatt med ulike ting akkurat da, men så nevnte han de magiske ordene «penger» og at jeg ville få betalt hver eneste dag, så da kunne jeg ikke si nei, haha. Jeg ble med han på turnè som roadie, og jeg tenkte at «Faen, dette er interessant». Jeg hadde alltid hatt roadier som jobbet for meg, men nå skulle jeg få se hvordan det var å være roadie selv. Det var virkelig en øyeåpner for min egen del og jeg lærte utrolig mye om utstyret, mikrofoner og instrumenter som jeg tok med meg videre i jobben som produsent. Den siste turnèen jeg gjorde som aktiv trommis var i 1985 med bandet The Scientists, og etter det jobbet jeg som turnèmanager i et firma som tok seg av konserter og turneer til band som Sisters of Mercy, The Scientists og The Cramps for å nevne noen. Uansett, så bestemte trommisen til The Scientists for å slutte dagen før en konsert i Glasgow. Igjen fikk jeg spørsmålet om hva jeg hadde planer om de neste seks ukene, og igjen skulle jeg få godt betalt, så jeg sa ja til jobben i The

10 NRM 4-2021

Scientists. Jeg satt hele turen opp til Glasgow med headsettet mitt på mens jeg lyttet og lærte meg alt jeg trengte for å spille med dette bandet som jeg aldri hadde spilt med før. På slutten av denne seksukers turnèen endte jeg opp med å synge «Knocking On Heavens Door» sammen med Andrew Eldritch fra The Sisters of Mercy, som igjen gjorde at jeg ble med på sideprosjektet hans The Sisterhood i 1985. Det var etter dette at jeg via kompisen min Gary Hughes kom i kontakt med Midem-organisasjonen i Frankrike. Det første året mitt der nede jobbet jeg for Midem i Cannes, og det ledet så til at jeg fikk en jobb via den franske regjeringen med å promotere fransk musikk i utlandet og da spesielt i USA. Jeg hadde da base i Frankrike og har blitt værende her siden. - Så tenker jeg nesten vi bare går rett på Motörhead og ditt forhold til Lemmy. Du og han hadde vel en felles venn, som introduserte dere hvis jeg ikke tar helt feil. Det var Motorcycle-Irene. Kan du fortelle litt om hvem det var og hvordan du gjennom henne ble kjent med Lemmy? – Hun var en fantastisk person. Hun var på en måte en tegneseriefigur av en motorsykkel-jente. Hun hadde alltid på t-skjorter som var et nummer eller to for små, sånn at figuren hennes kom skikkelig til syne. Hun overlot ingenting til fantasien for å si det sånn. Og hun kunne banne, herregud hun kunne banne. Hun var fantastisk, men du ville ikke bli uvenner med henne for å si det sånn. Vi to var venner i mange år og gjorde masse kule ting sammen. Jeg hadde jo bil, og det var jo alltid et pluss på den tiden. Vi brukte å kjøre til Øst-London sammen for å hente stoff sammen og vi tok stoff sammen hele tiden. Jeg har mange gode minner om Motorcycle-Irene. Folk spør meg ofte om hva det var som gjorde at jeg fikk sjansen til å bli med i et band og bli kjent. Svaret på det er at jeg løy om alderen min og ble medlem i London-klubben Speakeasy. - Hvordan traff du så på Lemmy og hva hadde Motorcycle-Irene med det å gjøre?

norwayrock.net

–Jeg var bare sytten år da jeg ble medlem av nevnte Speakeasy og du måtte være tjueen år for å kunne bli tatt opp som medlem. Jeg har alltid hatt et eldre ansikt enn det alderen min skulle tilsi, så jeg så voksen ut da jeg var ganske ung. Jeg kom inn over alt da jeg var sytten år, og jeg begynte faktisk å henge på The Marquee da jeg bare var tolv! Foreldrene mine var fantastiske og de lot meg gå på disse plassene da jeg var 12-13 år gammel. Der så jeg alle de store, og det hjalp meg på veien til å ville spille i band selv. Da jeg var 17 år begynte jeg å bli desperat fordi jeg følte ikke at jeg kom meg videre med spillingen min. Så fant jeg ut at alle musikerne brukte å henge på Speakeasy. Det sto alltid i alle avisene om skandaler der og alt de fant på av galskap på Speakeasy. Jeg bestemte meg da for at jeg måtte komme meg inn der på en eller annen måte. Gjennom en venn av en venn som jobbet i baren der, fikk jeg ordnet meg et møte på hans anbefaling. For å bli medlem der måtte du bli anbefalt av noen som allerede jobbet der, ser du. Møtet gikk bra og jeg løy så det rant av meg mens jeg satt der, men jeg ble akseptert og ble medlem, haha. Jeg begynte å henge der hele tiden og i begynnelsen hadde jeg så dårlig råd at jeg kunne kjøpe en eneste øl og sitte med den hele kvelden. Jeg satt bare der og observerte alt og alle rundt meg, og lærte meg måten de var på. De snakket et annet språk enn det jeg var vant med, og de tok stoff. Damene var helt annerledes enn de jeg var vant med ute i den vanlige verdenen. Det var der jeg først møtte Motorcycle-Irene og vi ble venner, som vi har vært innom. En kveld mens vi var der kom hun bort til meg, men denne gangen hadde hun

norwayrock.net

med seg noen. Han var høy, hadde langt hår, en tatovering på høyre arm og to store vorter i ansiktet sitt. Det var selvfølgelig Lemmy. Hun introduserte meg for han og han hilste på meg med sin unike stemme og skjebnen min var avgjort. Vi ble venner umiddelbart, og fra den kvelden av hang vi sammen mer eller mindre hele tiden når han ikke var opptatt med Hawkwind. Delvis fordi jeg hadde bil ser du, men også fordi vi hadde de samme interessene. Vi hadde samme humor, vi var begge interesserte i 2. verdenskrig og vi likte samme musikk. Han spilte da i Hawkwind og han elsket å være en del av bandet fordi det ga han penger, berømmelse og damer. Men han var ikke veldig entusiastisk over musikken han måtte spille. Han var i et band der alle tok syre, mens han selv tok speed, og det er to forskjellige stoffer som gjør forskjellige ting med en person. Han likte band som MC5, The Who og den typen musikk, som ikke akkurat var det Hawkwind og de gutta holdt på med. Lemmy elsket basspillet til John Entwistle fra The Who, og du kan helt tydelig høre likheten og hvor Lemmy fikk inspirasjonen til spillingen sin fra. En annen viktig del av spillingen til Lemmy var det faktum at han egentlig var gitarist og ikke bassist. Da han fikk jobben i Hawkwind trodde han at det var som gitarist, så da de fortalte han at han skulle spille bass måtte han lære seg å spille bass. Han hadde aldri spilt det før og måtte øve på vei til sin aller første konsert med bandet. Jobben i Hawkwind fikk han gjennom «DikMik» som spilte i bandet og som delte leilighet med Lemmy en periode. De var begge speed-freaks og var gode venner på bakgrunn av den interessen, hvis du kan kalle

det for det. Da bassisten i Hawkwind sluttet ville «DikMik» ha Lemmy med i bandet fordi de var gode venner, men han fortalte verken bandet eller Lemmy at han ikke var bassist før han var blitt medlem av bandet, haha. Det var først på bussen til den aller første konserten at Lemmy ble fortalt at han skulle spille bass og ikke gitar, og han måtte som nevnt lære seg sangene på vei til konserten. Det var sånn han begynte å spille bass. Det forklarer hvorfor han spilte som han spilte, ikke sant? Han spilte bassen som om det var en gitar og likt slik som John Entwistle spilte.

«…vi var det skitneste og mest høylytte bandet i verden.» - Så hvordan startet du og Lemmy Motörhead sammen? – Lemmy og Motorcycle-Irene hadde nå flyttet sammen og vi tre hang sammen hele tiden som sagt. Så drar han på turnè til statene med Hawkwind. Dette var da i 1975, og etter ti konserter eller noe sånn, er de på vei til Canada for å spille der, og Lemmy blir stoppet på grensen. De satt sammen i en buss og alle var klare over at de ikke måtte ha med seg narkotika over grensen, fordi de kunne bli stoppet. De andre i bandet spurte Lemmy rett ut om han hadde noe og han sa at det hadde han ikke – det var naturligvis en løgn og han ble

NRM 4-2021

som alle vet stoppet og arrestert på grensa til Canada. Han blir holdt over natta mens grensevaktene prøver å finne ut om det er kokain Lemmy har på seg. Det var det ikke, det var amfetamin. Det utrolige var at det var ikke et ulovlig stoff på den tiden, og han ble sluppet fri den neste morgenen. Han kommer seg til Toronto der resten av bandet er, og når faktisk også lydsjekken før konserten. Han gjennomfører en prikkfri lydsjekk, spiller en fantastisk konsert med bandet den kvelden, men når han så kommer i garderoben etterpå, sparker de andre han ut av bandet. Dagen etter er han på vei tilbake til London, og jeg henter han på flyplassen med bilen min. Det var da 14. mai og han var fryktelig sint og skuffet. Han var helt knust faktisk, og jeg tror ikke det var mange ganger i livet hans at han var så langt nede. Jeg tror ikke det er mange som har sett han slik jeg så han da jeg hentet han på flyplassen den vårdagen i 1975. Det jeg nå skal fortelle er det ikke mange som vet, men i to uker etter han kom hjem fra Canada, gikk han fullstendig bananas på stoff og alkohol. Så en kveld etter disse to ukene kommer han bort til meg og forteller meg med et stort lurt smil om munnen at han har ligget med damene til fire av medlemmene i Hawkwind. Han tok umiddelbart hevn, haha. Han var en veldig sjarmerende person og veldig hyggelig. Rett etter det startet vi så Motörhead sammen. Dette var mot slutten av mai, og vi gjorde da vår aller første fotosession som Motörhead med fotografen Ian Dixon. Bildene ligger på nett, så alle kan finne dem hvis de ønsker å se dem. Lemmy hadde på seg en svart t-skjorte med en hvit hodeskalle på og det var de aller første bildene av oss som band. Den offisielle datoen for når Motörhead ble startet er 5.juni 1975, men da hadde vi allerede egentlig vært et band noen dager. Den første personen vi vurderte som gitarist i bandet var faktisk Wayne Kramer fra MC5, fordi Lemmy kjente ham og likte ham som musiker og som person, og tenkte han ville passe inn. Det ble ikke Wayne Kramer, men vi fikk tak i Larry Wallis som spilte i Pink Fairies som også Lemmy kjente fra før. Vi hadde egentlig sett for oss å ha to gitarister, så vi hadde en fyr ved navn Luther Grosvenor (ex-Spooky Tooth og Mott The Hoople) i bandet en liten stund, men han bestemte seg for å starte sitt eget band etter kort tid (Widowmaker med Bob Daisley på bass, før Rainbow og Ozzy) og vi bestemte oss for å forbli et tremannsband. Gruppa var nå satt og vi begynte å øve i et lokale i Battersea, som er sør for elva i London. Det var der vi gjennomførte vår andre fotosession og denne gang med Larry Wallis som en del av bandet. Det ene bildet som ble tatt den dagen er det som er i bookleten til «On Parole», der vi alle er i et studio sammen. Så gjør vi oss klare for å stikke ut på turné og vi har 18 konserter booket over hele landet.

12 NRM 4-2021

- Dere stikker altså ut på turné ganske kort tid etter at dere har startet bandet? – Ja, det var veldig kort tid etterpå. Jeg tror vi hadde ti dager med øvinger før vi stakk ut og spilte vår første konsert sammen. Egentlig i korteste laget, men sånn ble det og tanken var å dra ut å spille som galninger, fullstendig uten nåde for de som kom for å se oss. Lemmy sa at plenen ville dø hos de som fikk Motörhead som naboer, og plenene døde faktisk – fordi vi var det skitneste og mest høylytte bandet i verden. - Greia med Motörhead er at ingen høres ut som dere. Bandet hadde sin helt unike sound og du kan høre at det er Motörhead i løpet av de første tre sekundene av hvilken som helst låt fra katalogen. Og hvis man hører på de første studiopptakene og de første konsertene til bandet, så er sounden der helt fra starten av. Hvordan i all verden fant dere ut hvordan dere skulle høres ut så tidlig – og ikke minst hvordan image dere ville ha? – Den ene tingen er det vi har pratet om, som er Lemmy’s bass og hvordan han spiller bass. Hvis du så hiver vår første produsent, Dave Edmunds inn i miksen, så får du noe som høres ut som 15 Harley Davidsons på speed. For min del så prøvde jeg å ta litt av det Keith Moon holdt på med inn i min egen sound og prøvde å flette trommene mine inn med Lemmy og Larry Wallis. I tillegg til det vi som musikere holdt på med, så prøvde vi oss fram mens vi spilte konserter, og sounden ble derfor ganske rå og diger. Mye volum og mye energi, fordi vi ønsket å spille så høyt og så fort vi bare kunne, og det tok vi med oss videre på platene. Pressen hatet oss fra første gang de hørte oss. En annen ting som alltid har vært med Motörhead er image, og det dukket opp ganske tidlig med jernkorset, skinnjakken, patronbeltet og logoen vår «Snaggletooth». Alle disse tingene kom fra meg og Lemmy, fordi vi var begge utrolig fascinert av 2.verdenskrig og derfor brukte vi disse symbolene. Det inkluderte også hakekorset i de tidlige dagene, og det var for å provosere og gjøre disse symbolene til våre egne. Vi hadde begge familiemedlemmer som var involvert i krigen, og vi ble oppdratt i etterkrigstiden i England, som satte sine spor i begge to – både hvordan landet så ut etter krigen, men også menneskene som var blitt såret under krigen og hadde alle mulige slags skader som vi så daglig rundt om i byen. Alt dette ble en del av psyken vår, skjønner du. Moren og faren min hadde faktisk et norsk par som kom over og tilbrakte en del tid hos oss etter krigen. Han var del av motstandsbevegelsen i Norge og han hadde overlevd en massakre ved å spille død etter å ha blitt skutt under en henrettelse ved geværskudd.

norwayrock.net

Vi brukte disse gamle symbolene til naziTyskland for å irritere det etablerte og gamle England. Vi var drittlei av dinosaurer – både i politikk og samfunn, men også i musikken. Derfor iverksatte vi bruken av nazi-symboler som en del av imaget til Motörhead – for å provosere. Legg alt det sammen og du får Motörhead Mark 1. Mot midten og slutten av 70-tallet var folk flest drittlei av å høre disse lange progressive sangene som varte alt for lenge, med gitarsoloer og trommesoloer lange som vonde år. Tiden var rett for noe nytt, og Motörhead Mk 1 ble bruen mellom den tiden og punk/metallen som allerede da var begynt å boble til overflaten. Vi lagde formen som Motörheads musikk ble lagd i, og bordet var dekket for Phil og Fast Eddie til å komme inn å ta det videre, fordi som du var inne på så var sounden allerede der, så det har du helt rett i. - Kan du fortelle litt om innspillingen av det som skulle være debutalbumet, «On Parole», som ble ditt første og siste album med Motörhead – i tillegg til Larry Wallis’? – Vi nærmet oss slutten på den aller første turnèen vår og vi ble booket inn til å spille inn albumet i Rockfield Studios, som er i Wales. Vi ankom Rockfield ganske sent første kvelden vår der, og med oss kom det også en del speed. Det hadde Lemmy fått bestilt for anledningen og denne speeden var mye renere og mer kraftfullt enn det vi, eller i hvert fall jeg, var vant med fra gatene i London på den tiden. Uten å overdrive på noen måte, så var det utrolig sterk og ren speed. Alt ble satt opp i studioet av roadiene våre, så alt var helt perfekt sånn som vi ville ha det. Vi kjente begge Dave Edmunds, som skulle produsere plata, fra før av og alt var klart. Han fikk lyden helt perfekt og trommelyden var fantastisk. Jeg har en litt merkelig lyd i trommene mine, og har alltid hatt det. La meg spille litt for deg, bare vent litt. (Her filmer da Lucas Fox seg selv mens han spiller trommer for meg via Facetime, og jeg hører en helt tydelig etterklang fra skarptrommen mens han spiller). Hører du lyden etter slagene mine på skarptrommen? Den lyden betyr at du ikke trenger å bruke særlig styrke i slagene eller volum i produksjonen når du mikser sangene, fordi lyden av trommene mine vil skjære gjennom uansett. Dave Edmund elsket lyden av skarpen min, og hvis du lytter til albumet «On Parole», så vil du legge merke til at den lyden er over alt på den skiva – og ikke bare «Lost Johnny», som jeg opprinnelig kun var kreditert for. I tillegg til meg, så har du Phil «Philthy Animal» Taylor oppå mine trommer i miksen. Det er fordi jeg la ned de helt grunnleggende, «Charlie Watts»- trommene på alle sporene på «On Parole» før speeden tok meg, og så kom Philthy inn å la på ekstra-trommene etterpå. Så det er både meg og Philthy du hører på «On Parole». Hvis du hører på liveopptakene fra den tiden så hører du at jeg spiller som bare faen på de samme låtene, så jeg visste hva jeg skulle

norwayrock.net

spille, men rusen ble bare for kraftig for meg og jeg klarte ikke å fullføre albumet. - Var det da du innså at ting nærmet seg slutten for deg i Motörhead? – Jeg innså at ting var over, ja. Speeden ble for sterk for meg og jeg håndterte ikke rusen særlig bra. Det gjorde meg til en dårligere trommis, og jeg klarte ikke gjøre det jeg skulle. Det ble til slutt helt tydelig at speed ikke var min type dop. I retrospekt så var det ingen av dem som levde til å bli over 70 vel – de stakkars jævlene. Men jeg er ennå her. - Når traff du Lemmy og så en konsert med Motörhead sist? – Den siste gangen jeg traff Lemmy og så bandet spille var 17. november 2014. De spilte da i Paris, og jeg var på hans personlige gjesteliste. Jeg har fremdeles beviset på det her, i form av inngangspasset mitt med Lemmys navn på i tillegg til mitt eget. Det var siste kvelden vi var sammen, og vi hang sammen backstage i flere

«– Jeg innså at ting var over. Speeden ble for sterk for meg og jeg håndterte ikke rusen særlig bra.» timer før han måtte videre. Det var kun oss to og det var helt fantastisk – akkurat som gamle dager. Jeg skulle egentlig treffe han i Paris året etter, men kvelden før konserten skjedde terroristangrepet (på klubben Bataclan) i Paris, så konserten ble avlyst. Og senere samme året gikk dessverre Lemmy bort, så jeg fikk ikke møtt han igjen. - Det var siste gangen du møtte din venn Lemmy og så ditt kjære Motörhead. Men du spilte din siste konsert med Motörhead i 1985 under 10-års jubileet som ble gitt ut under navnet «Birthday Party». Kan du fortelle om hvordan du ble involvert i de to konsertene som selvfølgelig ble holdt på Hammersmith – som jo er synonymt med Motörhead? – Jeg ble helt enkelt spurt om jeg kunne tenke meg å ta del i feiringen av Motörhead – bandet jeg var med på å starte. Selvfølgelig sa jeg ja og sånn ble det til. Det morsomme er at jeg spiller gitar på sangen «Motörhead», og det var fordi det var bare ett trommesett tilgjengelig og det skulle «Philthy» bruke, så jeg fikk tildelt en gitar. Jeg spilte så bra jeg kunne og lagde jævlig med bråk på den, haha. Det var jævlig gøy å dele scene med alle de som hadde kommet og gått i bandet fram til da.

- Og sikkert en ganske morsom fest etterpå, kan jeg tenke meg til? – En jævlig bra fest etterpå ja, det kan jeg love deg at det var! - Mens vi er inne på konserter, så spilte jo Motörhead sin aller første konsert på Roundhouse, sammen med Greenslade i juli 1975, og ikke Hammersmith som mange tror. Husker du den konserten? – Å gud ja, klart jeg gjør. Jeg husker nok mer fra den konserten enn de fleste andre, haha. Det var høyt, raskt og brutalt. Jeg har alltid ment at når du går på scenen som en artist eller et band, så har du et ansvar og det ansvaret er å gi alt du har for publikumet ditt som har betalt gode penger for å se deg. Det mente jeg da og det har jeg alltid ment – dessverre så er det ikke alle som er enige i det. Det er jobben min når jeg er i studio, på en scene, eller i seng med en fin dame. Jobben min er å gi ekstase og det står jeg for, fordi hvis du gjør jobben din fra scena som musiker så vil publikum betale deg tilbake i det tidoble og du vil ikke minst gå av scenen og føle deg som en gud. Faen, dette burde noen skrive ned, haha. La oss avslutte med episoden i Birmingham når Lemmy plutselig kommer bort til meg under konserten og sier; «Faen, ser du han fyrer der borte? Han har hodet sitt inni høyttaleren min og han driver og slår hodet sitt mot den. Han er en jævla «headbanger», og jeg svarte at han er en døv jævla «headbanger». Det var første gang ordet «headbanger» ble brukt i musikken om noen som slår hodet sitt fram og tilbake til musikk. Jeg vet at Led Zeppelin har brukt ordet en eller annen gang, men det var vi som først brukte det i den konteksten ordet har i ettertid blitt kjent for. - Helt til slutt, mens vi er inne på Hammersmith, så spilte jo dere en ganske stor og viktig konsert for bandets del der mot slutten av 1975 sammen med Blue Öyster Cult. En del av den aller første turnéen bandet gjorde, men husker du den konserten som en av de beste på turnéen? – Nei, overhodet ikke. Det var en fryktelig konsert, husker jeg. Hør her. Vi gjorde det til en skikkelig bra jævla konsert, men folkene til Blue Öyster Cult saboterte oss og utstyret vårt den kvelden. Jeg vet ikke hvorfor, men de gjorde det. De kødda med utstyret vårt på scenen og vi kunne ikke høre hverandre der oppe til tross for at vi for faen bare var tre i bandet! Vi spilte høyt som bare faen – herregud, se på bildene av trommestikkene mine den kvelden. De var tykke som jævla kosteskaft, så jeg skulle være helt sikker på at trommene mine skar gjennom. De lot oss ikke engang kjøre en lydprøve før vi skulle på. Så nei, det var ikke en morsom konsert for oss, men vi ga faen og gikk ut der og gjorde det til et jævla bra show for de som hadde kommet for å se oss. Sånn var faen meg mentaliteten i Motörhead allerede da, og sånn fortsatte den alltid å være.

NRM 4-2021

å abdisere med eleganse Sanger og bandleder, Annie Haslam, har nådd den konklusjon at det ikke lengre er hensiktsmessig å gi Renaissance-konserter uten et kammerorkester i rygg. Årets bokssett ”50th Anniversary – Ashes Are Burning…” fanger jubileumskonserten fra Glenside, PA, hvor dagens sekstett deler scene med ti håndplukkete musikere i The Renaissance Chamber Orchestra. En farvelturné ble booket i 2019, inklusive europeiske stoppesteder, men Covid-19 forkludret Haslams planer om å fratre sitt yrkesmusikalske livslevnet. TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ESA AHOLA OG BRIAN TIRPAK

74-åringen er selve legemliggjørelsen av dignitet. Haslam får seg ikke til å snakke nedlatende om andre. Da er det bedre å ty til selvironiserende tøys. Vi ringer rockens ypperste kvinnerøst en varm juni-aften, og før man vet ordet av det har vi skravlet i godt over en time. Haslam er av dem som faktisk liker å gi intervjuer, og melder med sorg at bandet aldri rakk å gjeste Skandinavia i sine velmaktsdager: -På 1970-tallet lyttet man mer ukritisk til managere og platebransjens maktmenn, som slavisk tenkte pekuniært, med Amerika som optimal målestokk for suksess. Vi turnérte det europeiske kontinentet, men aldri Norden, og det plager meg. Først i det nye millenniet ga Renaissance konserter i Japan. Apparatet vårt fokuserte nesten utelukkende på USA i 70-årene. -Jubileumsturnéen av 2019 ble forrettet med eget kammerorkester… -Det hele startet med en invitasjon til Royal Albert Hall for å gi en håndfull konserter med The Royal Philharmonic Orchestra, hvilket er flatterende og åpenbart noe man må vurdere. Dessverre inkluderte ikke forespørselen noen form for betalingspost. Vi hadde brekt nakken på prosjektet, rent finansielt. Tilbudet står fast, men uten et plateselskap til å trygge det økonomiske vil det neppe la seg utføre. Keyboardist Rave Tesar, min makker i dagens Renaissance, foreslo å etablere eget kammerorkester av idealistiske venner. Dette resulterte etterhånden i dvd-en ”A Symphonic Journey” fra 2017, som markerer første gang på 40 år hvor Renaissance opptrer med klassisk musikkensemble. I siste liten spurte jeg agenten min om det ville la seg gjøre å inkorporere deler av egen billedkunstproduksjon i evenementet; maling er blitt min lidenskap på senere dager, og jeg maler musikkstykker. Å beskue bildene mine på lerret bak kammerorkesteret under 2017-konsertene var definitivt en drøm blitt virkelighet, så da jubileumsåret 2019 nærmet seg entes vi om at dette var verdt en reprise. Denne gang gjorde vi fem konserter med orkesteret, formelt titulert The Renaissance Chamber Orchestra. Å ha ti eksternmusikere på lønningslisten demmer naturligvis opp for konstant turnévirke, men per i dag disponerer vi faktisk vårt eget kammerorkester, hvilket er fantastisk. Bandets musikalske portefølje avkrever symfonikere i konsertkontekst, og da synes utgifter til øvingssesjoner, konserter og innspillinger å være valuta for pengene. Å disponere eget orkester var

14 NRM 4-2021

Michael Dunfords drøm. Han døde i november 2012, men er med meg i ånden. -Det flotte med ”50th Anniversary”-utgivelsen er at den borger for orkestrerte arrangementer av samtlige stykker, endog de som opprinnelig ikke ble tilvirket med orkestre, eksempelvis ”Ashes Are Burning” og ”Midas Man”. -Som du sikkert vet var det Keith Relf og Jim McCarty som tente Renaissance-gnisten ved utgangen av 60-tallet. Jeg hadde aldri hørt noe lignende som ”Kings And Queens” fra debutplata, og da en ny besetning slo rot i 1972 ble det samstemmig besluttet å videreutvikle hva Relf-konstellasjonen hadde initiert. Etter hvert skapte vi et unikt uttrykk og vår egen stil, tuftet på klassisk musikk. Å nedtegne konsertprogram er nesten smertelig, for vi besitter en skattkiste av formidabel, ekstensiv musikk, som skal nedskaleres til to skarve konserttimer. Siden vi stort sett opptrer én gang i året må vi ta hensyn til publikum. Jeg skulle så gjerne innlemmet både ”Can You Hear Me?” og ”The Sisters” i 2019-settet – gitt saftig orkestrering – og trodde lenge at fansen ville skuffes over endelig program, men jubileumskonsertene genererte smilende ovasjoner. Klart, det hjelper å fremme overraskelser som ”Midas Man”, i filharmonisk tapning, side om side med de obligatoriske fan-favorittene ”Ashes Are Burning”, ”Ocean Gypsy” og ”A Song For All Seasons”. Et annet kuriøst bursdagsinnslag teller ”Islands” fra bandets andre album. Dette var låten jeg sang på audition i januar 1971 og som siket meg jobben som Renaissances nye vokalist. Ingenting kan måle seg med å ha et klassisk ensemble på scenen, selv om det stundom er problematisk for meg, da jeg er døv på venstre øre som følge av en barndomsulykke. Dette forklarer hvorfor jeg posisjonerer meg litt snodig på podiet i forhold til monitorer og musikere. -Etter ferdigstillelse av ”50th Anniversary”-kolossen sto bandet klare til å innta Brasil i mars 2020. Pandemiske viderverdigheter nøytraliserte imidlertid alles almanakker i nevnte måned. -Jeg er et følelsesmenneske, og gråter ofte over verdens forfatning i øyeblikket. Derimot håper jeg vi formår å besøke Brasil i løpet av 2022. Opprinnelig skulle jeg pensjonere meg som sanger til neste år, men Covid-19 intervenerte. -I såkalt ”voksen” alder lodder jeg dybden av Renaissances unikum og kompleksitet. Jeg har gått fra å være fan til å bli nærmest fanatiker, på en sunn måte. Nøkkelen til bandets singularitet hviler på en kombinasjon av ditt fantastiske vokaluttrykk, Michael Dunfords melodiøsitet, Jon Touts talent for komplekse

norwayrock.net

arrangementer, samt det progressivt jagende kompet til John Camp og Terrence Sullivan. Nå synes jeg du skal gi meg veldig rett i iakttagelsen. -Ha ha ha… Her var det mye fint å ta tak i. Mickey initierte det musikalske, og gis rettmessig kreditt som hovedkomponist, men ettertiden må huske at Renaissance var et sted for kontinuerlig idémyldring. Alle bidro musikalsk, inkludert meg selv, Terry Sullivan og Jon Tout. John Camp pennet etter hvert fullendte låter. Vi var pionérer i 70-årene og ante ingenting om det rent juridiske. Glem forresten ikke Betty Thatchers gnistrende lyrikk. Hun var å betrakte som Renaissances sjette medlem. -Om man bivåner det vesle som finnes av audiovisuelt 70-tallsmateriale med Renaissance slås man uavbrutt av bandets ærverdighet. Her var ikke rom for sceniske fakter – kun autonom, dramatisk og smellvakker musikk. -Ah, jeg elsker at du bruker ordet ærverdig om oss. Visse røster har tatt til ordet for at vi kanskje skrev for vakkert, ment som forklaring på at vi ikke nådde samme grad av popularitet som eksempelvis Yes, men jeg vil aldri stille meg bak sådant tenkesett. Forut for hitsingelen ”Northern Lights” eksisterte ingen kommersiell planmessighet; vi utviklet oss naturlig, i team, og løste oppgavene bedre og bedre. I 70-årene reflekterte vi ikke engang over gruppas unikum; vi stormet ufortrødent videre. For et halvt år siden dukket det opp en fjernsynsinnspilling på Youtube, fra 1974, gjort i Luxemburg. Opptaket holder forbløffende høy kvalitet, og trass i at vi ikke bakkes av symfoniorkester er jeg sjeleglad noen har gjenfunnet materialet og tilvist det plass i en digital evighet. Vi var et mektig band. Jeg ler litt av mitt yngre selv der jeg svaier i takt med musikken, for jeg tedde meg som det opprinnelige boblehodet, ha ha ha, noe som understøttes av nevnte Luxemburg-dokument. -Hvorfor beslutningen om å skrote elektrisk gitar i 1973, til fordel for helakustisk strengeinstrumentering? -Forut for Rob Hendry, som deltar på ”Prologue”, virket Mick Parsons som bandets gitarist. Han kom fra Cornwall, hvor mine foreldre residerte i 1972. Jeg bodde sammen med vår manager Miles Copeland da Mick avla audition, og han var så god at vi ikke kunne gi slipp på fyren. Alt stemte – mellommenneskelig og musikalsk. Han var faktisk klassisk gitarskolert. Det eneste som gjensto før vi kunne ta fatt på innspillingen av det som ble ”Prologue”, var å svippe Mick innom Cornwall etter det høyst nødvendige av eiendeler, samtidig som Miles og jeg besøkte foreldrene mine. Morgenen etter fikk vi høre at Mick var omkommet i trafikkulykke. Det er bare så nitrist – han var ute og feiret sitt opptak i Renaissance da det smalt. Vi satt sjokklammet tilbake. Siden kom skyldfølelsen og kontraproduktive tanker som ”Hva om vi ikke hadde skysset ham til Cornwall denne dagen..?” Brorparten av ”Prologue”albumet var allerede komponert, så vi hyret Rob Hendry som studiogitarist. Dessverre norwayrock.net

husker jeg ikke eksakt hva det var som gjorde at vi droppet den elektriske gitaren, annet enn at vi frydet oss som unger når Michael Dunford – som ble permanent bandmedlem i 1973 – besøkte øvingslokalet for å presentere nye låter per tolvstrenggitar. Det syntes logisk å oppta Mickey som fast akustisk gitarist; han ga et naturlig, sonisk akkompagnement til John Touts klaviatur. Ved inngangen til 1973 var vi fremdeles i en læringsprosess. Rob Hendry fulgte med på bandets Europa-turné i kjølevannet av ”Prologue”, og det var her vi erkjente en scenisk ubalanse; det låt rett og slet for tungt og gitarorientert. Plateomslaget til ”Ashes Are Burning” ble unnfanget forut for innspillingen, og viser bare fire ansikter. Mickey lot seg overtale til å bli med i bandet igjen – han var en del av transformasjonsbesetningen i 1971 – mens albumet ble nedfelt. Jeg minnes 70-tallet som en virvelvind av realiserte drømmer og idéer. Alt kom naturlig til oss. Vi øvde, eksperimenterte, spilte inn skiver og turnérte som om morgendagen aldri kom. Det lå ingen strategi i bunn; ting bare skjedde. Fire år etter min tiltreden opptrådte vi tre kvelder på rad i Carnegie Hall. -Minnes du ”Rajah Khan”, dette vidunderlig bisarre avslutningsnummeret fra ”Prologue”, strukturert som en indisk drone med psykedelisk brodd, improvisert non-verbal vokal og sekvenser av harmoniserte tungrockgitarer? -Ha ha ha… Hvordan kan man glemme ”Rajah Khan”? Innen vi ”fant oss selv” med ”Ashes Are Burning” rådde kaos i besetningsrekene. På et tidspunkt figurerte en tidligere The Animalsbassist i Renaissance, Danny McCulloch, og jeg husker at vi arbeidet med ”Rajah Khan” i en kirkehall. Fascinert som jeg var av stemmen til vokalisten i Audience, som vi turnérte med i blant, besluttet jeg å vokal-improvisere i topp av disse underlige droneprogresjonene, for å imitere Howard Werth. Det fungerte overraskende godt. Rajah Khan var imidlertid navnet på Danny McCullochs bikkje, så noe større konseptuell mening leter du forgjeves etter, ha ha ha. For øvrig hentet vi inn en indisk perkusjonist, samt Francis Monkman fra Curved Air på synthesizere. Det var en fryd å bevitne innspillingen av ”Rajah Khan”; alt føltes nytt og spennende. ”Prologue” innestår dog en underlig mikstur, noe debutplater ofte er. Tittelkuttet var opprinnelig rustet med tekst som viste seg umulig å synge i høyt register, så vi kuttet ut verbalitet til fordel for vokalisering, ikke for siste gang, og et særdrag var født. Trass i mangel på stilistisk fokus eller koherens er jeg svært glad i ”Prologue”. Plata viser et band i søken etter en musikalsk stemme. -Bandets uerstattelige triumvirat av ”Turn Of The Cards”, ”Scheherazade And Other Stories” og ”Novella” kan langt på vei defineres som skumrende opus og ubendig bevisførsel for at mørke ikke negerer skjønnhet. -Jeg nytter ordet dramatisk der du sier mørkt, men begge deler gir mening. I 1974 var vi blitt

såpass driftige at vi bare gledet oss til Michael Dunford skulle fôre oss med melodilinjer. Disse var usigelig vakre, og vi kunne knapt vente med å sette klørne i dem. Uten å ta del i det kompositoriske var min jobb å raffinere fraseringer og vokallinjer, samt formidle Betty Thatchers utsøkte lyrikk som best jeg kunne. Riktignok spenner jeg over fem oktaver, og da tror mange automatisk at man kan levere hva som helst, men det avhenger av grunntoneart. Jeg elsker faktisk å synge i lavere register, som ”Cold Is Being”; det bibringer helt andre teksturer til stemmen min. Mitt vokaluttrykk er heldigvis ikke låst til én modul, men viser seg melodiøst og klanglig versatilt. Så mye jeg enn elsker Yes og Jon Andersons røst, så savner jeg sangdivergens i tekstur og timbre. Men det fungerer upåklagelig i Yes-kontekst. Jeg behøver imidlertid å strekke de vokale vingene mine, noe jeg gjorde til de grader på de tre Renaissanceplatene du fremhever. Rår man over fem oktaver er det meningsløst å anvende bare én. -”Mother Russia” er muligens fremdeles mitt favorittstykke med Renaissance. Og Betty Thatcher var tidvis gnistrende som lyriker, særlig når hun skrev mørkt – sorry, dramatisk… -Ha ha ha… Betty sto Terrence veldig nære, og hadde på et tidspunkt fortalt ham at hun måtte sitte i en bestemt stol for å kanalisere kreativiteten, hvilket er eksakt hvorledes jeg føler det når jeg maler. Det minner om meditasjon. Betty var lynende intelligent, og leste ”One Day In The Life Of Ivan Denisovich”, forfattet av Alexander Solzhenitsyn på starten av 1960-tallet, som direkte inspirasjon for ”Mother Russia”teksten. Vi oppfører mesterverket, for det er et mesterverk, på ”A Symphonic Journey”, men ikke under 50-årsjubilrumskonserten; dette for å gi plass til ”Running Hard”. Omkvedet etter konsertene lød ”Men hvor ble det av ”Mother Russia”? Hvordan er det mulig å ”Mother Russia”?” Ha ha ha, du kan ikke gjøre alle til lags. Stykket har stått støtt i konsertrepertoaret siden 1974 – 2019-turnéen markerte første gang vi droppet ”Mother Russia”, til ventete reaksjoner. Jeg er veldig for å variere liveagendaen. -Renaissance er et symfonisk rockeband, først og fremst influert av klassisk romantikk, og i mindre grad folk. Dog forekommer glimt av sistnevnte, eksempelvis i ”Bound For Infinity”, som eksemplifiserer det nærmeste du kommer Joni Mitchell. -Hm… Det var en ny tanke jeg kan slutte meg til. ”Bound For Infinity” er en nydelig låt som står i et slags slektskap med ”Sounds Of The Sea”, fra samme skive. Du vet, mot slutten av sistnevnte kan du høre angjeldende lydeffektmaker skritte unna mikrofonen. Det var neppe meningen å la dette gå på plate, men ingen hørte det før det var for sent. Tilsvarende finnes det et ”uhell” i ”Mother Russua”, mot slutten av disse fire mektige slagene, hvor jeg misset én av de høye tonene og sier ”sorry” i mikrofonen. Spiss ørene neste gang du avspiller stykket, mitt unnskyldende vesen gikk på plate. Hvorfor så skjedde forsto jeg aldri; gutta må ha vært dopet, NRM 4-2021

noe de naturligvis ikke var. Terry likte én og annen substans, med moderasjon, men Renaissance lå aldri under for dop eller eksessiv børst. Vi foretrakk fransk champagne. Et annet studiouhell renner meg i hu, i forbindelse med ”Trip To The Fair”, hvilket er en fenomenal komposisjon, som viste seg å være rett så hendig og tiltrer ved tominuttersmerket. Jeg slet litt med de innledende vokalharmoniene, og brøt flere ganger ut i latter over egen begredelighet. Bandet samlet utbruddene mine, måkte på med klangeffekter og vips ble låten overdratt ytterligere spøkelsesforse. -Ved skjels år og alder finner jeg ”Can You Hear Me?” fra ”Novella” å være bandets nifseste opus… -Virkelig? Jeg blir hoppende glad hver gang noen nevner ”Can You Hear Me?”; den er forbasket underkjent, og jeg har veldig lyst til å ta den til scenen igjen. -For et band som skrev sine ypperste arbeider i moll, med briljantmørke tekster, er det påfallende hvor mye latter og fjas som preger pressebildene deres i 70-årene… -Ha ha ha… Stemningen i bandet var god. Først mot slutten av 70-tallet ble det mer anspent mellom oss. Jeg ønsker ikke forsurne intervjuet med å snakke nedlatende om andre. Det er gjerne slik at man ikke evner å sette pris på noe før det er gått tapt, og jeg velger å dvele ved de magiske – og tøysete – øyeblikkene vi delte. Jeg angrer intet. Vel, med unntak av at vi ikke filmet Carnegie Hall-konsertene. Hvor var hodene våre? Jeg tror Procol Harum, Genesis og Yes var flinkere til å la seg dokumentere audiovisuelt. Det slutter aldri å begeistre meg hvor mektig de fem musikerne i Renaissance kunne låte, selv uten orkestre. Mitt eneste instrument, ved siden av stemmen, var tamburin og maracas. Likevel formådde vi å reise gigantisk lyd. John Touts klaviaturarsenal bar naturligvis mye av sounden. Ved flere anledninger produserte mine fire kumpaner så mye lyd at jeg var tvunget å vokalisere fremfor å skvise konkrete ord gjennom veggen. Igjen, sjekk nevnte tv-opptaket fra Luxemburg; det klinger massivt med bare fire instrumentalister. Vi begynte etterhånden å betrakte stemmen min som et eget instrument. I ”Day Of The Dreamer” fra ”A Song For All Seasons” leker jeg and, skviset inn mellom kontrapunktiske celloer. Ha ha ha, jeg gakker som den primære Lady Gaga, for å tillempe en ny rytmefigur, og det fungerer. I tenårene gikk jeg i lære hos operasangerinne, og det var hos henne jeg ble klar over stemmekapasiteten min. Ut over det hadde jeg ingen visjoner, annet enn at jeg ikke ville låses til opera-profesjonen. -De tre siste platene deres, innen oppbruddet på midten av 80-tallet, viser et degenerert Renaissance, dog ikke uten memorable skatter. Jeg har alltid vært svak for ”Jekyll And Hyde” fra ”Azure D’or”, ”Ukraine Ways” fra ”Camera Camera” og ”Flight” fra ”Time-Line”. -Jo, det er gode låter, men musikk hvem som helst kan oppføre, og her ligger problemet. Vi var dumme nok til å høre på managere og plateselskap, som jaget en ny ”Northern Lights”. Følgelig mistet vi fokus og inspirasjon på ”Azure D’or”. Det holder å beskue plateomslaget til ”Time-Line”, hvor jeg poserer i dongerijakke, for å lese skriften på veggen, ha ha ha. Vi entret det nye tiåret med ønske om å inkorporere rådende trender og ny teknologi, når vi i stedet burde ha tviholdt på alt som gjorde bandet unikt. Etter ”Camera Camera” ville Epic Records signere bandet, men Miles Copeland avslo; han ville heller knytte oss til egen nyetablert etikett, I.R.S. Mye gikk galt på 80-tallet, og vi ble aldri tilbudt kontrakt med et større plateselskap igjen. Slik er livet. Man lærer av mistak. Jeg bor i Pennsylvania på 26. året, og ser ingen grunn til å gremmes over fortiden. -Du og Michael Dunford må ha fattet et par briljante beslutninger i 2009, for både ”Tour 2011 – Live In Concert” og studioalbumet ”Grandine il Vento” er sjokkerende bra. Endelig lever dere opp til Renaissances høye standard igjen, hvor stikkordene ”mørkt, vakkert og komplekst” holdes i hevd. -Mickey ringte meg jevnlig med bønn om å få skikk på bandet. Etter ”Tuscany”, som var en snål samling låter, med påfølgende turné i Japan, var jeg ikke lysten på mer. Plata rommer flotte øyeblikk, men det var

16 NRM 4-2021

et eller annet i kjemien mellom de involverte som aldri lot seg forløse. I årene som fulgte sa jeg ”nei” hver gang Mickey ringte, selv da jeg hørte at dennes sønn nærmest ba far på sine knær om å gjenopplive Renaissance. Min endelige klausul for å gi nytt liv til bandet var å involvere John Scher, bandets manager etter Miles Copeland, og siden suksessfull konsertpromotør i Amerika, uten noen som helst tro på at John ville være interessert. Men han savnet oss og ga grønt lys, på den betingelse at flest mulig medlemmer fra den klassiske besetningen steg om bord. John Scher booket en turné for oktober 2009, som jeg, Mickey og Terry godkjente, men Jon Camp forlangte spillefri 9. oktober siden han planla eget bursdagskalas samme dag. Jeg trodde ikke mine egne ører, og John Scher sa: ”Enten gjør dere turnéen slik den står oppført, eller så får dere klare dere på egen hånd”. De trakk seg på rekke og rad – først Jon Camp og siden Terry Sullivan. Det var tungt å ringe John med beskjed om at Mickey og jeg sto uten band, men John valgte å ta en sjanse, fordi han visste det eksisterte et konsertmarked for bandet. Sånn sett kan vi takke John Scher for at Renaissance reiste seg fra asken. Vi lyktes å samle et gnistrende band, og Rave Tesar og Frank Pagano henger fortsatt med som Renaissance-medlemmer. -Det er uvanlig å tilvirke såpass sterke album som ”Grandine il Vento” dekader etter ens velmaktsdager. Hvordan forklarer du dette? -Plata ble fan-finansiert, for vi sto uten platekontrakt. Mickey og jeg tok hverandre i hånden på at dersom vi skulle leve opp til 70-tallsmerittene våre, kunne vi ikke spare på noe som helst. Mitt første ønske var å gjøre en dramatisk ballade med orkesterstemmer, hvilket endte i tittelkuttet. Siden tilkom fantastiske ”The Mystic And The Muse”, som sprang ut av en musikal Mickey arbeidet på i årevis, sammen med arrangør Andy Spiller, som aldri ble materialisert, basert på Scheherazade. Hvilket mektig stykke musikk! Første gang vi fremførte ”Mystic And The Muse” live var i 2011, under en turné med Steve Hackett, på en utendørsfestival i Canada, hvor vi ble møtt av stående ovasjoner. Den er episk, og minner litt om ”Day Of The Dreamer”, i så måte at du aldri vet hva som venter rundt neste sving. ”Symphony Of Light” er en annen nøkkelkomposisjon fra ”Grandine il Vento”; den handler om Leonardo da Vinci, som jeg er stor fan av. Teksten kom til meg i bilen på vei hjem etter å ha hørt komposisjonens innledende deler. Jeg brukte ørten timer på en relativt kort kjørestrekning, for suksessivt å nedtegne tekststrofer. Jeg var så inspirert at jeg gråt av glede, formodentlig til stor trafikal forargelse, ha ha ha. -Michael Dunford døde brått og uventet i november 2012, og levde ikke til å bevitne utgivelsen av ”Grandine il Vento”. Han må likevel ha visst at plata ville tilfredsstille og forbløffe hver bidige Renaissance-fan? -Absolutt, vi strålte av ubeskjeden stolthet. Med et større plateselskap i rygg ville ”Grandine il Vento” skapt furore. Vår daværende manager gjorde dessuten mer skade enn gagn. Jeg orker ikke bruke energi på å si navnet hans, men inkompetanse foreligger i mange former. -”Grandine il Vento” hører hjemme i grammofonplate-støpning. -Det er det mange som sier, men hvem skal besørge opptrykket? Vi har, som vanlig, bruk for et par bemidlede engler. Pandemien har unektelig vært en byrde. Jeg ønsker å mønstre av musikkscenen med stil og verdighet, og 2021 var ment å være mitt siste år som yrkesutøver, da jeg faktisk er blitt en gammel dame. Hvordan situasjonen forholder seg i Europa akkurat nå, aner jeg ikke, annet enn at det har vært problemer med arbeidstillatelser i kjølevannet av brexit. Engelske band og borgere kan ikke lengre ta seg til europeiske land med samme letthet. Logistikken som presumtivt møter oss friker meg litt ut, men vi har ikke gitt opp å gjøre en siste Europa-turné når Covid-situasjonen er under kontroll. Forhåpentligvis går Brasil-turnéen av stabelen i mars 2022 – den er forskjøvet tre ganger allerede – og i juli troner vi som én av hovedattraksjonene under Night Of The Progfestivalen. Deretter får vi ta ting som det faller seg.

norwayrock.net

med KK Downing tilbake i salen Etter at KK Downing sluttet i Judas Priest i 2011 har det vært stille fra ham. Joda, han har vært mye i media siden han slapp selvbiografien sin i 2018, men vi har ikke hørt ham spille gitar på over et tiår. Nå er han tilbake med sitt nye band, det eplekjekt titulerte KK’s Priest og ”Sermons Of The Sinner”, med Ripper Owens ved sin side. Vi fikk KK på Zoom’en for en skravlings. TEKST: GEIR AMUNDSEN LIVEFOTO: STEVE RITCHIE

- Det har nå gått tretten år siden du sist ga ut en skive (Judas Priests ”Nostradamus”), det er tolv år siden din forrige konsert, og ti år siden du slutta i Judas Priest. Og først nå kommer det ny musikk fra deg. Hva har du egentlig surra bort det siste tiåret på? Hvorfor i helvete gjorde du ikke dette allerede i 2012? - Vel, jeg holdt meg selv i aktivitet med litt produsering og låtskriving, og jeg spilte på noen skiver med andre artister. Men riktig, jeg gjorde ingen konserter før i 2019 da vi hadde et par korte opptredener på klubben min (KKs Steel Mill) i Wolverhampton. Men sakens kjerne er at jeg var så lojal og dedikert til Judas Priest, det var hele mitt liv, at jeg kunne ikke helt forestille meg at jeg ikke på et eller annet tidspunkt skulle ønskes velkommen tilbake og at vi skulle fortsette der vi slapp. Men som du vet, skjedde aldri det, enda jeg stadig ymtet frempå til de andre at jeg var både ledig og villig, men svaret var alltid ’Nei’. Det er ikke altfor mange måneder siden jeg spurte en siste gang om døren var på gløtt eller stengt, men det forble stengt. Og det var først da at jeg bestemte meg for å gjøre alvor av dette bandet og lage en skive. - Var det viktig for deg å komme tilbake med en ny skive med ny og aggressiv musikk, i stedet for å bare danne et band, ri på nostalgibølgen og kun spille gamle Priest-låter? - Ja, det var hovedsaken. Å lage et album og skrive et knippe låter som jeg syntes var bra nok til å stå ved siden av all annen musikk folk

norwayrock.net

kjenner meg for. En skive som fansen ville like – det var mitt eneste fokus, og jeg følte meg trygg på at jeg kunne levere det. Men dette er bare begynnelsen – nå er jeg tilbake, innspillingen er gjort, og skiva slippes i slutten av august. Det er min skjebne å gå videre med KK’s Priest og utvikle oss – jeg er allerede i gang med å samle idéer til den neste skiva. - Når begynte du å skrive låter til ”Sermons Of The Sinner”? - Det kan jeg tidfeste helt eksakt. Jeg gjorde en konsert på Bloodstockfestivalen med Ross The Boss i august 2019, og så gjorde jeg konserten på KK’s Steel Mill i Wolverhampton i november 2019, med Ripper Owens, Dave Ellefson, Les Binks og AJ Mills. Og den jula bestemte jeg meg for å sette meg ned og se om jeg kunne skrive nok låter til en hel skive. For jeg ville ikke først sette et band sammen og deretter oppdage at jeg ikke hadde nok bra låter. Derfor gjorde jeg det litt baklengs – først skrev jeg alle låtene, og så dannet jeg bandet. Og derfra gikk det veldig fort, og det gjorde meg veldig gira da jeg fikk høre disse låtene med fullt trøkk og vokal. Det ga meg virkelig troen og selvtilliten. - Du har skrevet alle melodilinjene og tekstene også? - Ja. Ripper hadde reist tilbake til USA, så da var det vanskelig å jobbe sammen. Og vi hadde booket masse konserter i 2020. Først måtte vi bare ha låtene, platekontrakten og managementet. Derfor hastet det litt med å få skiva på plass. Vi skulle ha levert den i april i fjor. Jeg fikk Ripper og trommis Sean over i mars, og dagen etterpå gikk hele Storbritannia i lockdown og verden ble kaos. Deretter ble konsertene kansellert en etter en, mens vi bare satt og ruget på skiva. Studioene stengte, hotellene stengte, og våre muligheter svant. Vi benyttet anledningen til å jobbe mer

NRM 4-2021

med skiva, finpusse gitarspillet, produksjonen og miksen inntil alt var optimalt. Nå har vi holdt den tilbake i ett år, og årets bookede konserter blir for tiden også avlyst, så da får vi heller bare slippe den og rette blikket fremover i stedet. - Hva med bandnavnet? Var det uproblematisk å kalle dette for KK’s Priest? - Jeg følte at det var et bra og beskrivende navn – jeg kommer jo alltid til å være assosiert med Judas Priest, enten jeg – eller de! – liker det eller ikke. Plateselskapet mitt fikk et brev fra deres advokater om at de kom til å gå til rettslige skritt om vi ikke endret bandnavnet, men de har ikke gjort alvor av truslene. - Nei, de har jo rettighetene til merkenavnet ”Judas Priest”, men de har ikke monopol på ordet ”Priest”. - Nettopp. Så det tar jeg med knusende ro. Og de spiller fortsatt låter som jeg har skrevet, så da tenker jeg at vi er skuls. - Hadde du opprettholdt kontakten med Ripper Owens etter at han forsvant ut av Judas Priest i 2003 da Rob Halford kom tilbake? - Jada. Vi gjorde jo en nyinnspilling av ”Beyond The Realms Of Death” med (ex-Judas Priest-trommis) Les Binks i 2017, og holdt kontakten etter det. Det båndet og vennskapet vi knyttet på 90-tallet har alltid vært der. - Du skriver i boka di (”Heavy Duty: Days and Nights in Judas Priest ”, 2018) at du visste innerst inne at de to skivene med Ripper ikke kom til å gå noe sted. Hva tenker du nå om de to skivene (”Jugulator” 1997 og Demolition” 2001) som dere lagde sammen? - Jeg mener, vi elsket å ha Ripper i bandet, det var knall å turnere med ham, det var knall å lage skiver med ham. Men det er dessverre slik – og Ripper ville helt sikkert vært enig med meg her – at ethvert band har sin stemme. Rob Halford hadde i over tjue år vært stemmen i Judas Priest, og det var nesten umulig for Ripper å bli akseptert som den nye stemmen, til tross for at han er en utrolig vokalist. Du kan ikke bytte ut Mick Jagger i The Rolling Stones, Iron Maiden fikk erfare at fansen krevde Bruce Dickinson tilbake, samme med Queen eller Scorpions – noen vokalister er for viktige for sitt bands lydbilde til at de kan erstattes. Til og med Van Halen – selv om skivene med Sammy Hagar solgte mye mer, så anser likevel de fleste at det er David Lee Roth som er den ekte stemmen i det bandet! Og jeg må innrømme at jeg er en av de. Jeg husker jeg så Van Halen som support for Black Sabbath i Birmingham i 1978. Og jeg kjøpte førsteskiva og ble blåst hinsides av kombinasjonen av den gitaren og den vokalen! Og det var akkurat det som skjedde med Judas Priest også. Vi spilte konserter med Ripper og kom strålende fornøyde av scenen, og når vi møtte fansen etterpå, ble jeg pepret med spørsmål om ’Øyh KK, når skal dere få Rob tilbake!?’. Og det var et konstant mas som ikke ville gi seg, så til slutt måtte vi bare ta konsekvensene av det – og Rob var jo klar for å komme hjem. - Det hjalp jo ikke situasjonen at 90-tallet var tungrockens verste periode, da kun grunge og nu-metal var i media. - Nei, det er et meget godt poeng. Priest fikk massiv skade da Rob slutta samtidig som grungen tok over. Vi gjorde så godt vi kunne under omstendighetene – vi beit tennene sammen, vi fortsatte og lagde to bra skiver med en ny glimrende vokalist i stedet for å knekke under presset og gi opp. Og i ettertid ville jeg ikke gjort noe som helst annerledes. - La oss gå tilbake til konserten i Wolverhampton i 2019 – det var din første sceneopptreden på ti år! Hvordan opplevde du det? - Jeg skal innrømme at jeg var nervøs, men samtidig oppglødd. Nervøsiteten gikk mest på ting som kan skje underveis, som at gitaren blir ustemt, man ramler på ræva, eller buksa revner! For jeg visste vi var et bra band som kunne levere. Og da vi først var i gang, så koste jeg meg. - Da hadde du to amerikanere i bandet – Ripper og Dave Ellefson, som da var på utlån fra Megadeth. Hadde dere noe tid til å øve? - Nei, vi hadde en gjennomkjøring kvelden før, i et iskaldt øvingslokale, og Ripper og Dave kom direkte fra flyplassen. Og neste kveld gjorde vi konserten. - Og dette var med Les Binks på trommer. På et tidspunkt så dette

18 NRM 4-2021

bandet ut til å ta opp kampen med dagens utgave av Judas Priest. Begge band hadde med en av Priests grunnleggere, begge hadde en som ble med i Priest på 70-tallet og en som ble med på 90-tallet – og to nykomlinger. Hva skjedde med Les siden han ikke ble med videre? - Jeg ble veldig skuffet da jeg forsto at Les ikke ville være i stand til å spille på skiva. Han ødela håndleddet like før vi skulle starte innspillingen, og foreslo selv at vi skulle få inn noen andre i stedet for å vente i månedsvis på ham når vi hadde en tidsfrist å forholde oss til. At det er flere tidligere Priest-medlemmer i bandet har alt med meg å gjøre. Siden jeg ikke kom til å spille Priest-låter med Judas Priest, ville jeg heller gjøre det sammen med folk som jeg hadde spilt disse låtene med tidligere, for å gi det mest mulig autentisitet. Talentfulle musikere som jeg har stor respekt for og som jeg anser som venner. Jeg har turnert verden gang på gang i selskap med både Ripper og Les, og skulle jeg fortsette å gjøre dette, ville jeg sørge for at jeg var i godt selskap! Det var mer det som var min motivasjon, enn å skrape sammen flest mulig musikere med en fortid i Judas Priest! Så det er ikke tilfelle. Og det bandet jeg forlot i 2011 er noe helt annet enn det som finnes nå. Det er som det er. - I dagens Judas Priest er det jo kun Ian (Hill, bass) og Scott (Travis, trommer) igjen fra den besetningen som turnerte på 90-tallet. - Ja, samt at de har fått Rob tilbake, og det er jo viktig. - Jeg har fått høre skiva, ”Sermons Of The Sinner”, og det er mange harde kjappe låter der. Det å være en metaltrommis er fysisk svært krevende, og Les Binks har blitt 73 år gammel nå. Ville han egentlig ha vært i stand til å spille låter som disse, og Priest-låter som ”Painkiller”, i halvannen time kveld etter kveld på en turné? - Jeg skjønner at du spør, for det er tøft nok for meg som gitarist! Man er nødt til å holde seg i form. Som gitarist kunne jeg jo ha stått rett opp og ned og spilt uten å bevege meg noe særlig, men for en trommis går ikke det, de har en beinhard jobb. Dessuten tar det på å være på reisefot hver eneste dag. Les kommer nok til å gjøre gjesteopptredener med oss så ofte det lar seg gjøre, og det blir fantastisk å få ham på scenen. - Du spilte som nevnt med David Ellefson i 2019 – det var aldri snakk om å få ham med i bandet på permanent basis? - Nei, han var rett og slett ikke tilgjengelig. Han spilte i Megadeth, og de skulle på en lang turné sammen med Five Finger Death Punch i den perioden vi skulle spille inn skiva. Dessuten ville det blitt for komplisert å alltid måtte tilpasse våre turnéplaner til Megadeths planer. - Har du fortsatt kontakt med ham, med tanke på hva som har skjedd nå i vår? (David Ellefson fikk sparken fra Megadeth i mai etter en noe pikant episode med en ung kvinnelig fan på webkamera.) - Ja, jeg sendte ham en melding med en gang for å vise min støtte. Jeg vil ikke fordømme ham på noe måte. David er en nydelig fyr, en ekte gentleman, han bryr seg virkelig om fansen. Hadde det som skjedde inntruffet på 70- eller 80-tallet, ville det aldri vært en sak, det hadde bare blitt ledd av og avfeid som rock’n’roll galskap! Men han har sine svakheter som menneske, som vi alle sammen har. - Har dere diskutert en settliste for de kommende konsertene? - Nei, ingen aning! Sist gang spilte vi bare gamle Priest-låter, men nå har vi jo en egen skive å plukke fra, så vi får se hva fansen sier og ønsker. - Dere har jo låter fra seksten Priest-skiver å velge i også! - Nettopp! Så det blir som alltid tøft å gjøre utvelgelsen, men jeg lover at vi skal klare å finne en kul og balansert settliste. - Du har jo tidligere sagt at du synes ”Nostradamus” er Priests mest undervurderte album – kunne du tenkt deg å spille låter derifra? - Absolutt! Jeg er veldig innstilt på å spille låter som Priest ikke har gjort på scenen før, det hadde vært morsomt både for bandet og fansen. - Dere har jo en låt på nye skiva som heter ”Brothers Of The Road”, så da forventer jeg å se dere forsere norske fjellpass i en gammel minibuss med sommerdekk uten varme til vinteren! - Haha, det har jeg allerede gjort én gang, så da trenger jeg ikke gjenta det! Og jeg har masse bilder som dokumenterer det! Vi pleide å parkere

norwayrock.net

minibussen vår i veikanten ved fjordene deres, pusset tennene vår i snø, og klynget oss sammen bak i bussen for å sove! (Vi snakker her om Judas Priests turnéer i Rogaland i mars 1974 og i Trøndelag i januar 1975.) Vi må ha vært ganske tøffe da, for vi hadde ikke engang med oss varme vinterklær som alle nordmenn har, vi hadde bare noen skift av de vanlige sceneklærne være, og boots! Ikke bra! - På den tida hadde dere en trommis ved navn John Hinch, som døde nå i april. Hvordan husker du ham? - John var noen år eldre enn meg, men han var alltid sterk og pålitelig. Vi kunne alltid stole på John. Han var ikke bare trommisen vår, han var også sjåføren vår, roadien, mekanikeren, snekkeren... trengte vi noe, så ordnet John det, uansett om det var et pedalbrett eller en støtfanger. Han tok ansvar og var den som sørget for at alle kom seg med båten fra Newcastle til Stavanger, første gang vi spilte i Norge, så han var en veldig viktig figur i Priest i de tidlige årene. Han var den som prøvde å ordne opp når ting skar seg, mens vi andre bare jekka oss en pils og lekte rockestjerner så lenge! Og han var en veldig solid trommis. - Du fremstår ofte som en 100% heavy metal-fokusert fyr, en ekte ’defender of the faith’ med låttitler som ”Metal Through And Through”. Hvis jeg hadde bladd gjennom platesamlinga di, hadde jeg da funnet noe som hadde overrasket eller sjokkert fansen? - Oj, da må jeg tenke meg om. Platesamlinga mi består av komplett samling av UFO, av Scorpions, Saxon, Jimi Hendrix, Cream... - Hva med The Beatles, The Eagles eller ABBA? - Niks! Men du ville kanskje funnet et og annet George Bensonalbum! For da jeg lærte meg å spille gitar på 60-tallet, så var jeg ganske altetende, og ville absorbere så mye som mulig, så jeg kunne sitte og spille til både flamenco og jazz. Jeg husker at jeg kunne spille alle låtene fra den første skiva til Leonard Cohen, som ”Suzanne” og ”So Long, Marianne”... - Begge de to er låter om norske kvinner, forresten... - Er det?! Det visste jeg ikke. Kjæresten min på den tida elsket den

norwayrock.net

skiva, så vi hørte mye på den. Og hvis noen nye gitarister der ute vil øve på å plukke arpeggioer med høyrehånda, så kan jeg anbefale den skiva! (”The Songs Of Leonard Cohen”, 1967) Cohens fingerteknikk med høyrehånda er virkelig interessant på den skiva. Og skal man utvikle seg som gitarist, så bør man prøve å lære seg noe utenfor komfortsonen sin. - Du slapp din bok (”Heavy Duty: Nights And Days In Judas Priest”) i 2018 – og i fjor slapp Roh Halford sin, ”Confess”. Har du lest den? - Nei. Jeg har ikke det. - Det burde du. Han snakker veldig varmt om deg, så det virker ikke som om det er noe ondt blod fra hans side i hvert fall. - Nei, og det burde det ikke være, vi har kjent hverandre i snart 50 år – vi skrev sanger sammen før vi hadde en bil! Han pleide å gå hjemmefra til huset mitt i Birmingham, et par kilometer kanskje, og så satt vi på soverommet mitt og prøvde skrive låter. Vi har så mye historie sammen – hvordan de folka ikke vil ha meg tilbake i bandet er helt sinnssykt. Rob var ute av bandet i 12-13 år, og jeg var en medvirkende årsak til å få ham tilbake. Så jeg ga ham den muligheten – det er noe som ikke stemmer her, og jeg vet ikke hva det er. Noe er veldig veldig galt, og folk kan ikke gå i graven med noe slikt på samvittigheten, det er ikke bra. Jeg var alltid lojal til Judas Priest, mens Glenn stakk av i seks år og lagde skiver med andre folk, Rob hadde tre andre band og har lagd haugevis av skiver utenfor Priest - mens jeg var den som prøvde å holde fokus. - Da må vi runde av, KK. Takk for praten, så ses vi i Oslo i løpet av 2022, formoder jeg? - Ja, jeg har fått høre at det er en svær metalfestival i Oslo neste sommer, og vi er inviterte til å spille der, så jeg håper virkelig at det skjer! - Tons Of Rock, ja. Da ses vi der! - Jeg gleder meg til å være tilbake i Fjordenes Land – da uten å måtte sove bak i minibussen! Men kanskje få gjort litt fisking!?

NRM 4-2021

DISTANT SUN 20 NRM 4-2021

norwayrock.net

Notodden rock band Leprous, who celebrate their 20th anniversary this year, release their seventh studio album “Aphelion” in late August, 2021. In July, we spoke to vocalist and composer Einar Solberg about each of the album's tracks, accepting living with anxiety, and the challenges of writing a song with the band’s fans, who gave them some really strange parameters. TEKST: ANNE-MARIE FORKER FOTO: IRENE SERRANO / TROLL TOFTENES

- I’ve been to a few of your live stream concerts in person during the pandemic, which the audiences loved, but from your perspective how has 2020-2021 been? - There’s been a lot of positive things to take from it. In the beginning, everything is strange and shocking and you take some time to adjust, and figure out the situation. Livestreams really worked for us, as long as we keep changing the concepts. It was a great thing for us to keep active during this time and also being able to get back some of the lost touring income. We’ve been able to earn about the same. As we live in Norway, we could have applied for money to cover the loss, but we didn’t much. Some things you do as a musician can give you an income, and we have to think about that, long term and short term. It’s not only the money for us, it’s also such a big part of our identity. It’s not something I can just stop. I didn’t choose to do music because I felt like it was a logical choice. It was the only thing I could do, and where I feel 100 per cent myself. The musical part is such a dominant part of me I can’t turn it off for a year and a half. It doesn’t work like that. - It’s not a choice. It has to be the way it has to be. - Yeah, exactly! - One on the livestreams featured a performance of the “Coal” and “Bilateral” albums. How was it to perform those again? Any surprises when you revisited the music? - We have performed the “Coal” material a lot, so it felt quite natural. I feel “Bilateral” went 100 times better than we expected. We spent a lot of time fixing one of the songs that I didn’t like before the show. - Interesting! Which song? - “Painful Detour”. There are a few songs I don’t like from that album, for example “Cryptogenic Desires”, I don’t like it. It’s a short song though so we just play it get it over with [laughs]! Then with “Painful Detour”, I realised it wasn’t that I didn’t like it, it was just the arrangement. It’s too messy and not dynamic enough. We kept the song structure the same, we just needed to change the way we were playing it. We changed the middle section and added some ambient trumpet to make it more interesting. It was super cool to play live. We might get that trumpet player on some shows in the future. I now enjoy the song more. - The album was originally going to be called “Adapt”? Why was that, and why did it end up with the title “Aphelion”? - Adapt is obvious – because of the situation we are in. You can sit and talk about how good things used to be, or you can adapt and use the new situation to your advantage. Jump out of the old patterns and do something else. The only thing is, “Adapt” doesn’t sound very good. “Adapt Tour 2022”! - [laughs] Rock ‘n’ Roll! - “Aphelion Tour 2022” sounds much better! That title has to do with the sun being the furthest away from the Earth. Even though the sun is as far away as it can be, there are still things you can do. The cover has someone standing inside a pyramid, where they are confined, but have

the world around them. They have to do what they can in that moment. You can still see that the world is there, but you cannot do anything about. - It’s a powerful album cover. Like “Pitfalls”, it’s another very personal album, largely about mental health and anxiety. It feels as if you are more aware of what you are dealing with now, especially with lyrics like “My life is on hold … Until I’ve figured out this maze”. Is that a fair observation? - That’s a 100 per cent accurate observation and how I would describe it myself! You can say that “Pitfalls” is before acceptance, and “Aphelion” is after acceptance. Life will never go back to how it was before I started to struggle with anxiety and depression. Once you start accepting it as a new part of your life, then you can deal with it. Eventually it can fade further back in your focus. The song “On Hold” is about a major setback that also deals with acceptance. Now I know setbacks are temporary. Joyful feelings and bad feelings are temporary. Once you stop obsessing about not feeling great, it loses focus. It’s simple in theory, but it takes a lot of time to adjust your brain to the mindset of not trying to fix things, just accept it. - You may have heard someone say “Take one day at a time, you’ll feel better tomorrow”, regarding the temporary aspect of those feelings. - When it comes to anxiety and depression, what I figured out was that it was okay to feel like that. “You’ll feel better tomorrow” doesn’t help acceptance, it creates expectation. With anxiety, you can’t control your fears, you have to accept it and get back to work. Our problem is that we take our emotions too seriously and they make everything super significant. As a highly emotional person, I’ve had to learn how not to listen to my emotions all the time. They can trick me! - You describe “Aphelion” as a “song-by-song” album. Can you expand on that? - I can take you through song by song if you like, or would you like a general description? - Song by song would be great! - “Running Low” has an interesting history. I was involved with a programme called “Intuitive Music” and I wrote a song on a phone walking up to a mountain top in Telemark. Within a few hours I had the main sketch of “Running Low”. You cannot sit and wait for creativity to fall on you. Try, be patient, and do things. We went to Cederberg Studios in Kristiansand and recorded it. - You recorded the album in 3 different studios – but it still sounds fluid. Did it just fall into place like that, or was it a real effort to make the songs fit together somehow? - The same person mixed it, and that helps. I do feel that some songs have quite different sounds, but somehow it still works. One of the strengths of the album is that it’s very versatile. Then you have “Out Of Here”, which I wrote right after “Running Low”. That involved one of the less adventurous writing methods. We recorded it in 3 different studios: vocals in Ocean Sound studios; guitars in Stockholm (re-amping); and drums in Cederberg Studios. That’s one of the more “Pitfalls” sounding songs. - Then “Silhouette”…

”Even though the sun is as far away as it can be, there are still things you can do.”

norwayrock.net

NRM 4-2021

- “Silhouette” was originally planned for “Pitfalls”, but we didn’t find a place for it. I like it less than the rest of the band. Some of them have it as one of their favourites. It’s “Malina” and “Congregation”ish in the style. We decided to save it for a single but ended up building an album around it. - And “All The Moments”… - That is one of my favourites from the album. It is one of the most intuitive. We had just finished recording “Castaway Angels” and we had one and a half days more in the studio booked than we needed. So we improvised a song and recorded it section by section, like a skeleton of a song, and I worked on it later. The main thing was to get the drums. We added the lead guitar later on. I went back to the studio to glue things back together and recorded the vocals and piano. It’s 100 per cent improvised piano, and the vocal lines glue everything together. It’s the most experimental song in terms of structure and sound. It’s the song that sounds most different from what we have done before. - It sounds free. - It’s very free. I’m proud of that song and how it turned out. It should never have existed. And then you have “Have You Ever”. Simen (Børven, bass) wrote the sketch for it, and then I helped him out with chorus chords. Then I made vocal lines and lyrics. That’s also been recorded in 3 different studios. It has a very specific vibe, because it was Simen who did the first sketch and we have different writing styles. Then there’s “The Silent Revelation” – that was a deal breaker in terms of making the album. We had no intentions of using that song. It was quite bad, but had some cool sections. So, we kept the verses but not the super ridiculous chorus. We built a new song around it, and I remember the moment when I felt confident enough to say “Okay, let’s make an album out of this”! You know that time when you make a dinner with leftovers that end up tasting really good? - [laughs] That’s a good analogy - That’s that type of song [laughs]. A leftovers song. I had to go back to Sweden to re-record the vocals with the same equipment. Suddenly in the summer we were allowed to go to the coast of Sweden, so we went to a cabin there with our producer David and worked on the vocals there. The second of those songs was “The Shadow Side”. We threw away the whole song and just kept the drums, and built a new song around that. The drums sound amazing on that song. It was the opposite way around – we built a song around the drums instead of the drums being added to a song that’s already there. Then “On Hold”, which is the other song we had ready for “Pitfalls” but we couldn’t have it on the same album as “Distant Bells” as they are both slow starters with a long build up. It would be too much for one album. There were a few things I wasn’t happy

22 NRM 4-2021

with in terms of instrumentation, so some small adjustments were made. “Castaway Angels” was interesting – the song “The Shadow Side” was originally a song by Tor Oddmund (Suhrke), and I was planning to make a new version with him, but I ended up doing it myself and felt guilty. When I did go to him, he came up with some lines of “Castaway Angels” and within an hour we had the main sketch. The rest of the band weren’t sure about it, so I went home and improved it, and presented it to them again. Then they said “Oh that’s really cool now”! I said “Yes, but it was already really cool, you should have the ear to understand it right away!” [laughs] - [laughs] Don’t you recognise a great song when you hear it?! - Exactly! [laughs] - Then the last track, “Nighttime Disguise”…. - That’s the most interesting story. We made it together with the fans. They made everything 10 times more difficult. They gave us parameters that made no sense whatsoever! The end results made no sense for a composition, but that was the fun part and we wanted the challenge. We got really strange keys that don’t fit together. The only thing that was easy was the lyrics as they are melancholy – business as usual! But the keys were difficult. You need to modulate and they don’t fit together. I spent a lot of time modulating my way from one to the other. We glued it together. Both of the choruses sound like they are modulating. - What are the keys? B Minor, then the first chorus is in E flat minor and the second chorus is in F# minor. It’s really strange. 3 difficult modulations were needed to make the song flow. I had to do different vocal techniques, including screaming again for the first time since “Congregation”. It doesn’t feel 100 per cent like Einar 2021, but in the context of the song it works. We also added brass – we had Blåsemafian who were in Eurovision this year. - How did you come to work with Blåsemafian? I said we should add brass and Baard (Kolstad, drums) knows them really well. - You’ve worked with Raphael Weinroth-Browne again. What does he bring to your music? - Cello is one of the instruments with the most emotional depth. Raphael is an amazing combination of having a strong classical background but is also free and improvised. He’s not as stiff as most classical musicians, from a rock point of view. He’s a special guy to play with. - What comes next for Leprous? - We have a tour in December. A 20th anniversary tour. We will do a special chronological setlist. It sounds strange as until recently we felt like a young band but I guess we are not anymore!

norwayrock.net

En nødvendig rensing av moralen Al Jourgensen er en mann som liker å ha mange jern i ilden. Men ved siden av hans mange sideprosjekter er det vel lite tvil om at det er Ministry som er hovedgeskjeften. Og etter å ha fått en real oppsving rundt sisteslipp “AmeriKKKant” var det på tide med oppfølgeren “Moral Hygiene”, rett før presidentbyttet over dammen. Vi fikk sjefen sjøl på tråden for en hyggelig prat rundt dette, dessverre litt avstumpet da en passelig flau skribent hadde bommet på tiden og følgelig måtte korte den tilmålte intervjutiden betraktelig. TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Beklager så mye forsinkelsen og at du måtte vente! - Det må bli kort for jeg har et nytt intervju om ti minutter, men det er OK. Vi får snakke fort. - Det får vi til, hva kan du fortelle om “Moral Hygiene”? - Vel, jeg følte at tiden var inne for et nytt Ministry-album og spesielt ettersom det ikke har vært noe annet å finne på i denne perioden var det bare å låse seg inn i studioet jeg har hjemme og starte å jobbe. Vi brukte vel rundt et år totalt, og fikk samtidig spilt inn et nytt Lard-album som kommer ut neste år så det har vært et godt år med tanke på at det har vært et dårlig år. - Så du har fått holdt deg i geskjeft i løpet av pandemien? - Ja, det vil jeg si. To album på et år er ganske bra synes jeg. - Ligger det en mening bak tittelen “Moral Hygiene”? - Den skulle i utgangspunktet hete “Truth Decay”, som vi har fra våre myndigheter i sosiale medier om dagen - men så brukte Barack Obama det utrykket i boken han skrev mens vi holdt på å lage skiva hvor alle begynte å bruke det så da ville jeg finne en annen tittel. De stjal rett og slett tittelen min, som da er et ordspill på “tooth decay”. Jeg har lekt litt med ord og utrykk som har dukket opp under pandemien, så da istedet for å spille på “tooth decay” byttet jeg det ut med “oral hygiene” og gjorde det da om til “Moral Hygiene”, for det er dét verden trenger akkurat nå. En liten opprenskning i moralen. - Du har fått med Jello Biafra på “Sabotage Is Sex”? - Det stemmer, som jeg sa gjorde vi Lard samtidig der Jello synger på flere av sangene. Så i tillegg til det gjorde han også “Sabotage Is Sex”. - Når jeg intervjuet deg rundt “AmeriKKKant” fortalte du at du hadde en ordentlig band-følelse med flere folk som hjalp til. Er det samme bandbesetning du har nå? - Stort sett. Vi har en ny bassist i Paul D’Amour ellers er det vel samme gjeng ja. Jello Biafra hjalp til litt på den forrige også. - Dere har gitt ut to singler foreløpig i “Alert Level” og “Good Trouble” - hvordan har fansen reagert? - Ja, de er vel begge tilgjengelige nå tror jeg også kommer det en tredje singel etterhvert - Iggy-coveren “Search And Destroy” der Billy Morrison som spiller med Billy Idol er med. Jeg har ikke fått sett så mye,

norwayrock.net

men av det jeg har fått med meg ser det ut til at de liker det. Og spesielt “Search And Destroy” var veldig gøy å jobbe med så den gleder jeg meg til blir utgitt. - Under første gjennomlytting føles “Moral Hygiene” en tanke mer myk og dyster enn forløperen? - Du synes den var myk? Haha, den har jeg ikke hørt før - men ok. - Jeg forstår at den ble misforstått, men jeg mener i forhold til “AmeriKKKant” der du formelig kunne høre apokalypsen komme. - Vel, kanskje det er en god ting. Jeg skriver bare det jeg skriver også blir hva det blir. Vet vel fortsatt ikke om jeg er helt enig i beskrivelsen, men jeg kan forstå hva du mener. Jeg sitter nå bare i studio mitt også har jeg plutselig nok materiale til en Ministry-skive. - Utgivelsesdatoen er 01.10, har dere hatt mulighet til å legge en turnéplan? - Jada, den starter 03.10 og kommer til å vare ut november her i statene. Så alt er booka og alt er utsolgt. - Vet dere noe om Europa? - Vi spiller på Hellfest i Frankrike i juni, det er alt jeg kan bekrefte hittil. Men det ligger på planleggingsbordet mot neste høst og kommer an på vaksinasjonsraten, smittetall og flokkimunitet. Vi vil selvfølgelig komme over, men det ligger ikke i våre hender akkurat nå. - Det siste sporet er kalt “TV Song #6 (Right Around The Corner Remix)”, er det en remix av en eldre låt? Jeg kjenner ikke igjen originalen. - Ja, vi har en tradisjon for TV-låter som kommer fra når jeg switcher kanaler på TVen og innser hvor fantastisk mye dumt som finnes og lager låter om det. Vi opp igjennom Ministry-historien hatt “TV Song” 1-5 så nå var det tid for nummer seks. Det er mest for fansen egentlig, for de ser ut til å like det og får seg en god latter av hvor latterlig media er. Det er egentlig det hele. - Vi må ha litt politikk, hva er den største forskjellen mellom Joe Biden og Donald Trump? - Jeg får sove om natta, det er den største forskjellen. Jeg sover godt for jeg slipper å våkne opp til en ny skandale eller noe annet idiotisk. Han blir kalt “Sleepy Joe”, og det er fint for jeg sover gladelig med han som president etter den galskapen vi har hatt disse siste fire årene.

NRM 4-2021

Louichi Mayorga fra Suicidal Tendencies låtsmeden fra Venice Beach Navnet lyder kanskje ikke kjent, men musikken hans har du garantert hørt. Han var gjennom nesten hele 80-tallet en del av Suicidal Tendencies og var med på å skrive noen av bandets mest kjente låter. I dag er han aktiv med sitt nye band Luicidal og ikke minst Horny Toad, som han startet rett etter han ble sparket fra bandet som skylder ham så mye. En smørblid Louichi Mayorga var i andre enden da vi ringte til LA på førsommeren. TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: LUICIDAL/LOUICHI MAYORGA

- Hei Louichi! Veldig kult at du hadde mulighet til å prate med meg. Hvordan går det i Los Angeles? – Hei. Her går det bra, og ting begynner å se litt lysere ut med tanke på Covid. Hvordan har dere det der borte i Norge? - Vi har det bra og samfunnet åpnes igjen her borte også, sakte men sikkert. Jeg tenkte vi kunne starte med å gå litt tilbake i tid. Hvordan hadde det seg at du fikk jobben i Suicidal Tendencies tilbake i 1982, hvis jeg ikke tar helt feil? – Det var faktisk i 1981 at jeg ble med i Suicidal Tendencies, og det som skjedde var at vi alle kjente til Mike Muir og visste at han hadde et band. Vi gikk på samme skole en stund, men han sluttet og begynte på en annen skole en periode. Uansett, så husker jeg at vi alle brukte å treffes i lunsjpausene og hang på en parkeringsplass der de i bandet hans pleide å tagge bandnavnet sitt på vegger og sånn. Spol fram et års tid, og jeg står i en kø for å søke meg inn på det lokale colleget i Santa Monica, og hvem står rett foran meg i køen? Jo, Mike - og vi begynte å prate sammen. Vi gikk som sagt på samme skole en stund, og vi gikk faktisk i samme klasse på John Adams ungdomsskole og kjente til hverandre, uten at vi var skikkelige venner. Jeg nevnte for ham at jeg visste at han hadde et band, og så fortalte jeg ham at jeg spilte bass. Han spurte meg da om jeg spilte med fingrene og det gjorde jeg, så da ble han plutselig veldig interessert i meg. Jeg tror det var samme dag eller kanskje dagen etter at jeg hadde min første øving med dem, der Mike Muir og Mike Ball, som 24 NRM 4-2021

spilte gitar i bandet på den tiden, viste meg låtene de hadde skrevet og lærte meg hvordan jeg skulle spille dem. Det var i juni eller juli 1981, og jeg hadde fått jobben som den nye bassisten i Suicidal Tendencies, og resten er historie. - Så spoler vi fram litt til og dere gir i 1983 ut det som av mange anses å være det beste albumet i katalogen til Suicidal Tendencies, nemlig det selvtitulerte debutalbumet. På den skiva skriver du eller er med på å skrive stort sett alle låtene. Albumet er i dag en klassiker, og jeg lurer på om du kan fortelle meg litt om skrivingen og innspillingen av den plata? – Rett etter jeg hadde fått jobben som bandets nye bassist, begynte vi å øve og å lage nye sanger. Vi hadde et lite studio i Venice som vi brukte til å øve i, og etter et par uker hadde jeg skrevet min første sang for bandet. Det var sangen «Institutionalized» og det var ganske kult, syntes i hvert fall jeg. Det var sånn jeg liksom introduserte meg selv i bandet og med den sangen i lomma begynte vi å spille konserter sammen for å bli skikkelig samspilte som band. Så begynte flere av bandene vi kjente til å gi ut album - det var svære greier på den tiden å ha et album ute, hvis du skjønner. Vi kjente en fotograf som jobbet med Dog Town, som het Glen E. Friedman og han kjente Lisa Fancher i Frontiers Records. Han satte oss i kontakt med henne og vi spilte inn en demo for Lisa i garasjen vår, som vi ga til henne. Dette var i 1982 og vi hadde ikke noe særlig utstyr, så vi spilte inn demoen vår via en Boombox. Det høres nok helt merkelig ut, men det funket som bare det fordi vi ble jo signert til Frontiers. Rett etter vi hadde spilt inn den demoen fikk vi inn Amery Smtih på trommer og min gamle venn Grant Estes på gitar og det var da vi ble et ekte band, norwayrock.net

hvis du skjønner? Alt klaffet, og de som var i bandet nå var alle solide musikere som visste hva de holdt på med. Jeg husker at jeg og Grant Estes brukte å sitte i bilen min i lunsjpausene å gå gjennom sangene på demoen vår for å lære ham sangene, haha. Vi spilte så inn skiva i Sun Valley og vi brukte bare to-tre dager på å gjøre hele skiva ferdig. Vi hadde allerede alle sangene klare før vi gikk i studio, så det handlet bare om å få hamret ned sangene på tape. Glen produserte albumet for oss og lydteknikeren på albumet jobbet ræva av seg og gjorde en fantastisk jobb. Han heter Randy Burns og skal ha mye av æren for at albumet hørtes så bra ut som det gjorde. - I dag er jo debutalbumet til Suicidal Tendencies en klassiker og det har påvirket så enormt mange band og musikere. Var dere klar over at dere lagde noe helt spesielt mens dere holdt på? – Egentlig så handlet det bare om å lage et album for oss og våre venner, som vi kunne ha å høre på. Vi likte band som The Adolescents og Minor Threat og ønsket å få til noe som liknet litt på det de bandene holdt på med. Men ut fra det vi hørte på og likte, så ville vi skape vår helt egne greie og det gjorde vi. - Så går det noen år før dere dukker opp med ny plate – vi må faktisk helt fram til 1987 og albumet «Join The Army». En del har forandret seg på de årene som hadde gått. Nye folk var i bandet og stilen hadde sånn smått begynt å forandre seg. Kan du kort forklare hva som hadde skjedd mellom de to første albumene? – Det gikk som du er inne på fire år mellom de to første platene og det er nok litt vel lang tid siden det var helt i starten av bandets levetid. Jeg overlot egentlig alt som hadde med bandet å gjøre til Mike Muir, mens jeg herja rundt i Venice og var litt gal noen år der. Mike Muir startet bandet Los Cycos, som jeg også var med i en periode, fordi Suicidal Tencencies var utestengt fra å spille konserter i Los Angelesområdet en periode på grunn av forskjellige ting. For min egen del så hadde jeg oppdaget Metallica i den perioden, fordi de hadde gitt ut sitt debutalbum rett etter oss i 1983 og jeg digget det de holdt på med. Jeg begynte å bli dratt mer i den retningen når det kom til låtskrivingen min. Metal var på gang og jeg prøvde å blande punk og metal når jeg skrev og det ble jo da det som blir kalt Crossover. - Hva med de nye medlemmene, Rocky George og R.J. Herrera? Var de med på å endre stilen til bandet fra debutskiva og til den nye platen «Join The Army»? – Ja, klart de var. Du må huske at vi mistet både trommisen og gitaristen vår rett etter den første skiva kom ut. Vi brukte litt tid på å få inn de rette folkene, men det ble da Rocky og R.J. som du sier, og de hadde vært i bandet et par år før vi spilte inn «Join The Army». Rocky var interessert i jazz og spillingen hans var utrolig. Vi bare viste ham hva han skulle spille og så norwayrock.net

fikset han resten. Ralph Herrera var også fra skolen min og jeg kjente ham godt fra før. Jeg husker at han var flink i musikk ganske tidlig, og i timene til musikklæreren vår Mrs. Beesley, så var det eneste hun pratet til klassen om hvor god Ralph Herrera var, haha. Han var en veldig flink musiker selv om han ’bare’ spilte trommer. Jeg så alltid litt opp til Ralph Herrera på grunn av trommingen hans, og ved en tilfeldighet gikk jeg forbi huset hans i Santa Monica en dag mens han var utenfor huset sitt. Det var rett etter vi hadde mistet trommisen vår i Suicidal Tendencies, så jeg bestemte meg der og da for å bare gå rett bort til ham å spørre om han ville være med i bandet. Han kom på øving og det var helt rått – det satt fra første øving og vi stakk ut på turné rett etter det for å kjøre inn de to nye.

”Vi var unge, tøffe i trynet, og vi kledde oss kult som faen – i tillegg kunne vi spille bra, så Fuck you!” - Så kommer vi til albumet «How Will I Laugh Tomorrow When I Can’t Even Smile Today» som kom ut høsten 1988. Igjen er du med på å skrive stort sett alle sangene på albumet, men denne gangen er du ikke med og spiller på skiva. Hva skjedde? – Jeg ble bare kreditert for å ha vært med på tre låter, men sannheten er at jeg var med på seks eller syv sanger faktisk. Jeg skrev all musikken til «Surf And Slam» og jeg skrev halve «Trip At The Brain», som jo ble singelen fra albumet. Jeg ble bedt om å forlate bandet rett før vi skulle spille inn låtene til den nye skiva. Jeg hadde akkurat vist de andre i Suicidal hvordan de skulle spille låtene jeg hadde skrevet og så ble jeg bedt om å forlate bandet. Det er bedritent, fordi jeg skjønte ikke at de ville fjerne meg fra bandet mens jeg drev og lærte de sangene som jeg hadde skrevet. Det var på den tiden at vi fikk inn Mike Clark som rytmegitarist, og han forandret totalt bandets lydbilde. Han hadde en skikkelig heavy metalstil og spillingen hans er helt rå. Vi to skrev musikken til «Trip At The Brain» sammen, men det er bare hans navn som er kreditert i albumet. - Opp gjennom årene så har en haug med folk kommet og gått i Suicidal Tendencies, men av alle bassistene som har vært innom

så er det du og Robert Trujillo som er de to «klassiske», og de to som har bidratt aller mest til bandet. – Å, tusen takk. Det var hyggelig av deg å si. - Er du stolt av det du oppnådde i løpet av alle årene dine i Suicidal Tendencies og musikken du var med på å skape? Navnet ditt vil for alltid stå fjellstøtt i bandet og i metal-sjangeren. – Når jeg ser tilbake på det i dag, så er jeg det ja. Jeg var såret og sint da jeg ble sparket ut av bandet, men det nytter jo ikke å være sint for alltid. Da jeg kom over skuffelsen og sinnet, så kunne jeg begynne å sette pris på det jeg hadde vært med på, og alt jeg hadde gjort med Suicidal Tendencies. Det var for jævlig det sangeren gjorde mot meg, jeg kaller han bare for ’sangeren’, og jeg var skikkelig forbanna på ham og det som skjedde i lang tid etterpå. - Jeg må bare klemme inn et spørsmål om bandet Horny Toad, et band du har holdt på med siden rett etter du var ferdig i Suicidal Tendencies. Dere har et helt nytt album ute nå – det første på flere tiår. Kan du fortelle litt om den nye skiva og hvorfor det har tatt så lang tid å komme med ny musikk? – Ja, det har gått 24-25 år eller noe sånt. Vi hadde masse sanger som vi spilte hele tiden, men vi hadde ikke noe plateselskap som ville gi ut musikken til Horny Toad. Vi lette heller egentlig ikke aktivt etter et selskap. Den nye platen ble satt sammen av demoer vi hadde hatt liggende i mange år. Jeg satte sammen en CD med de låtene jeg syntes var best, og sendte den til en venn jeg har som jobber i et plateselskap for å få hans mening om musikken, og hva han mente jeg burde fikse eller endre på. Alle sangene var spilt inn i studio, så lyden var helt grei, men jeg tenkte mer på om jeg kanskje burde legge til ting. Han likte albumet og sa at jeg ikke trengte å forandre på noen ting. Jeg bestemte meg da for å kjøre på og gi ut albumet, fordi jeg ville ikke at de sangene skulle dø og bli glemt. Det er ikke den beste innspillingen i verden, men den er spilt inn på forskjellige stadier i bandets levetid, så det gjør skiva ganske kul i min mening. - Alt dette fører oss da opp til at du starter bandet Luicidal tilbake i 2012. Hva var grunnen til at du ville starte det bandet? – Jeg måtte ut å tjene litt penger, fordi kjæresten min var gravid og vi trengte penger. Jeg er god venn med Norwood Fisher fra bandet Fishbone, så jeg fikk jobb som roadie for dem en periode. På den tiden hadde de min gamle venn Rocky George med som gitarist og på konsertene brukte de å spille «Institutionalized». Der sto jeg i et rom med 5000 mennesker og de spiller min jævla sang. Det var en ære og så sykt kult å se at alle elsket den sangen. Jeg tenkte da at Suicidal Tendencies spiller jo mine sanger, så da kan vel for faen jeg også gjøre det. Jeg skrev nok sanger for dem til å ha nok for en hel konsert. Så når jeg kom hjem kontaktet jeg R.J. Herrera og lurte på om han ville være med. Ha sa ja og NRM 4-2021

vi fikk inn en gitarist og en sanger, og det var sånn Luicidal startet. - Dere har gitt ut et par album og det første kom ut i 2014, et par år etter du startet bandet. Begynte dere å skrive sanger etter dere hadde dannet gruppen, eller hadde du sanger liggende som du tok dro fram fra glemselen? – Jeg hadde et par sanger som jeg hadde jobbet på fra før, men i begynnelsen handlet det kun om å spille sanger fra de tre første Suicidal Tendencies-albumene. Det var først et par år senere da vi hadde fått platekontrakt at vi begynte å skrive for fullt og spille egne sanger på konsertene våre. Den første platen ble ganske bra i min mening og jeg vet at folk liker den. - Den første platen til Luicidal er veldig bra og den har en slags ’old school’ Suicidal-følelse over seg. For eksempel sangen «Knife Fight» synes jeg er helt rå. Var dere ute etter å gå tilbake til de første par platene til Suicidal med sounden i Luicidal? – Jeg er også veldig glad i «Knife Fight», så det er morsomt at du nevnte den. Med den låten prøvde jeg å gjenskape viben fra «War Inside My Head» og den ble heavy som bare faen. Jeg var helt klart ute etter å fange vibben og sounden fra det tidlige Suicidal Tendencies på den første skiva til Luicidal – bare gjøre det enda bedre, haha. - Jeg har forstått det sånn at etter den første skiva bestemte R.J. Herrera seg for å gi seg i Luicidal. Hvorfor ønsket ikke han å være med mer? – Å, nei han sluttet aldri. Vi er som brødre og han er fremdeles i bandet. Han ønsket bare ikke å turnere så mye og det har jeg full forståelse for, men han er fortsatt bandets trommis. På den siste skiven vår «Born In Venice» som kom ut i 2018 spiller han på noen av sangene, Amery Smith som også var med i Suicidal Tendencies spiller på noen av sangene og Rich Rowan fra Beowolf er med på den. - Når det gjelder musikken, skriver du fortsatt mesteparten av musikken i Luicidal? – Ja, det er jeg som skriver nesten all musikken i bandet. De andre bidrar litt, men det er stort sett jeg som står for låtskrivingen. Jeg spilte faktisk mesteparten av rytmegitarene på «Born in Venice» - i tillegg til bass. Jeg skriver musikk på gitar og det har jeg alltid gjort. - På «Born In Venice» gjorde dere en ny versjon av «Institutionalized» på spansk. En veldig kul versjon, men hvorfor følte du at du måtte gjøre en ny versjon av den sangen? – Helt ærlig, så var det plateselskapets ide å gjøre en spansk versjon av låten. Når det er sagt, så var jeg 100% med på ideen og var gira på å gjøre den nye versjonen. Det var et par folk jeg tenkte på å få til å synge den, men vi endte opp med å få Ceci Bastida fra Tijuana NO! og hun gjorde en helt fantastisk jobb med den. I tillegg så spiller Rocky George gitar på den, så jeg er kjempefornøyd med hvordan den ble til slutt og videoen er ganske kul også. - Dere har en låt på den siste skiva som jeg har lagt merke til. Det er en rå og aggressiv låt med den ganske tydelige tittelen «Fuck You». Kan du bare fortelle kort hva tanken bak den låten var? – Den sangen ble født ut av vårt sinne mot den forrige presidenten her borte. Jeg fikk med meg nok en gammel venn og tidligere vokalist i No Mercy, Kevin Guerico, til å synge på sangen. Jeg prøver fortsatt å skrive med den samme aggresjonen og lidenskapen som jeg hadde da jeg startet i Suicidal Tendencies. Akkurat nå skriver jeg ikke noe nytt, men når idéene kommer, så er jeg veldig fokusert og vet hva jeg må gjøre. Jeg røyker litt, sånn at jeg kommer meg i det rette sinnelaget og så bare gønner jeg på.

egentlig på turné i Australia og Japan, men på grunn av pandemien ble alt stoppet. Akkurat nå venter vi bare på at alt åpner opp igjen, sånn at vi kan komme oss ut å spille for fansen vår rundt omkring i verden. Det blir nok en ny tur til Europa igjen snart også. - Du er fra Venice, som er historisk sett et beryktet område i Los Angeles, men kan du fortelle litt om Venice og hva det har betydd for deg, Suicidal Tendencies og musikken du har skrevet opp gjennom årene? – Det er mye Venice i musikken min og det har det alltid vært. Venice og området rundt var et tøft sted å bo, spesielt på 70- og 80-tallet. Det var mange gjenger her og en del folk som ble skutt. Jeg har et par gode venner som ble skutt på grunn av gjengkamper. Det er ikke sånn lengre, men hvis du er fra Venice så er du en råkul jævel og den holdningen gled inn i musikken vår. Vi kledde oss annerledes, og selv om vi i Suicidal Tendencies var et punkband, så hadde vår helt egen stil og look. Vi skapte det som etter hvert ble vår helt egen Venice punk rock-sound. - Hvor kom ideen med flip-up capsen fra, som Suicidal Tendencies er så kjent for? Det ble jo et særpreg ved bandet, som de fortsatt har. – Det kom ut fra at vi som sagt hadde vår helt egen stil, og vi kledde oss ikke som alle andre. Det med capsen var en del av hele greia om å skille seg ut å vise fingeren til alle som ikke var som oss. Vi var unge, tøffe i trynet, og vi kledde oss kult som faen – i tillegg kunne vi spille bra, så Fuck you! Det morsomme var at magasinet Flipside kalte oss i 1982 for de største drittsekkene og det verste bandet, men i 1983, etter vi hadde gitt ut debutskiva vår, så var vi plutselig det beste bandet og hadde den beste plata, haha.

- Hvordan ser framtiden ut for Luicidal? – På grunn av Covid har jo alt stoppet opp. Vi skulle 26 NRM 4-2021

norwayrock.net

gir endelig ut sitt tapte album Bill Stevenson er en av de største navnene i punkens verden og han har vært en viktig brikke i band som Descendents og Black Flag – både som trommis, låtskriver og produsent. Descendents er nå ute med sitt «tapte» album fra bandets første år, og vi var selvfølgelig på plass for å få siste nytt fra mannen selv. TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: EDWARD COLLEN

- Dere har en ny skive ute nå i albumet «9th & Walnut», hvordan er følelsene rundt utgivelsen nå som den endelig er ute? – Det har vært gøy å ta en lang spasertur tilbake i historien til bandet. Det har brakt opp igjen så mange kule minner fra tiden da vi startet bandet og knapt nok kunne spille instrumentene våre, eller kjente hverandre i gruppa. Alt var nytt for oss – vi måtte lære oss å skrive sanger, være i studio, arrangere konserter og alle tingene som kommer med det å være et band. Sangene på dette albumet bringer tilbake minner fra den perioden i livene våre. Vi lærte oss rett og slett å være Descendents. - Hvordan har skiva blitt mottatt så langt? – Ut fra det jeg har fått med meg så har mottakelsen vært overraskende bra. Det vil si utrolig bra, haha. Dette albumet består av de aller første sangene vi skrev sammen som band og spilte sammen på konsertene våre. Det å gi dem ut nå så lenge etterpå var spennende på den måten at vi visste ikke om folk ville ta imot låtene vi skrev da vi var så unge på en seriøs måte, men det har de så absolutt blitt. Albumet og låtene tar oss i bandet med tilbake til en enklere tid og kanskje det samme gjelder for dem som hører på albumet. Det gjør meg veldig glad at det virker som folk der ute finner mye glede i å høre på albumet. - Jeg har hørt på det gjentatte ganger allerede, og jeg må bare si at jeg synes det er et knakende godt album, et som så absolutt hører hjemme ute blant fansen og ikke bare nedstøvet i et studio. – Det er en lettelse å høre deg si det. Det som er morsomt er at for eksempel i Frank Navetta sitt tilfelle, så skrev han noen av disse låtene da han bare var fjorten år! De fleste skrev han da han var rundt seksten år, men som sagt så er en del av låtene fra da han bare var en liten guttunge. Tony Lombardo var den andre som skrev låter på albumet, men han var litt eldre enn oss andre, så jeg var ikke så overrasket over at han bidro med låter til skiva. Personlig visste jeg ikke hvordan jeg skrev sanger på den tiden, så jeg har ikke skrevet noen av låtene på «9th & Walnut». Milo Aukerman skrev heller ikke noe på dette albumet, så det er Frank og Tony sine sanger. - Det som slår meg når jeg lytter til albumet er at selv om sangene ble skrevet for lenge siden har de den klassiske Descendentssounden. Men låtene føles samtidig friske og nye ut. Lyden er veldig bra, og albumet føles moderne. Hva er hemmeligheten bak den opplevelsen av albumet?

norwayrock.net

– For meg så handler det mest om at når den besetningen spiller sammen, så høres det automatisk ut som «Milo Goes to College». Men hvis deg selv og andre som lytter til albumet føler at sounden føles frisk og moderne, så er det veldig interessant for meg som produsent av albumet. Personlig føler jeg sounden vår er LA-punk fra slutten av 70-tallet, som jo er hvor vi kommer fra som band. Når det er sagt så har jeg alltid hatt problemer med å vurdere mine egne verk som produsent og lydteknikker. Jeg er rask til å gi meninger om andres arbeid, haha. - Hele historien rundt «9th & Walnut» er fascinerende og interessant, med tanke på at låtene på albumet er de første låtene dere skrev sammen og spilte sammen som band, og at det har tatt så lang tid å gi dem ut på album. Når og hvordan fant dere plutselig ut at det var på tide å samle sammen låtene på et album? – Okay, det første alle må vite er at disse sangene er de aller første vi skrev sammen og spilte sammen som Descendents. På vårt første album «Milo Goes to College» som kom ut i 1982 var det to låter som også ble skrevet i samme periode som disse låtene, og det er «Parents» og «Statue of Liberty». De to var blant de aller første femten sangene vi skrev sammen. Resten av de femten sangene er de som er på «9th & Walnut», og grunnen til at det ble sånn var at når vi hadde lært oss å spille skikkelig og virkelig hadde blitt gode på instrumentene våre var vi møkk lei de låtene. Vi følte at vi kunne skrive bedre låter og valgte derfor å legge bort sangene og begynne å skrive nytt materiale. Det vi så skrev ble låtene som utgjorde EP-en «Fat» og albumet «Milo Goes to College» - i tillegg til de to jeg nevnte som fikk plass på debutalbumet vårt. Mange år senere mens vi spilte inn albumet «Everything Sucks» i 1996, fikk vi hanket inn Frank og Tony til å spille på et par av låtene – som til da hadde sluttet i bandet. Vi var samlet i studioet mitt «The Blasting Room» i Fort Collins og plutselig spør Tony meg hvorfor vi aldri ga ut de første låtene våre. Det ga jo mening fordi jeg hadde mitt egent studio og låtene var jo der. Det skulle ta oss noen år til før vi begynte på jobben med å spille dem inn. I 2002 møttes vi alle i studioet mitt for å begynne innspillingen og alle bodde hjemme hos meg mens vi holdt på, så vi hadde det utrolig gøy sammen. Problemet i 2002 var at vokalisten vår Milo var opptatt med å være vitenskapsmann og hadde fulltidsjobb, så han hadde ikke tid til å legge på vokalen. Han elsket jobben sin som vitenskapsmann, og det er begrenset hva musikk kan gjøre for deg når du har en hjerne som det Milo har. Uansett, så var vi andre ferdige med å spille inn det vi skulle, men prosjektet ble lagt på is igjen i påvente av at Milo kunne fullføre

NRM 4-2021

vokalen på albumet. Det som faktisk gjorde at vi fikk ferdigstilt platen var Covid. Når Milo kom tilbake til bandet i 2010 ble vi så opptatt av å spille inn nye låter og turnere at vi faktisk ikke hadde tid til å fokusere på det vi hadde liggende. Men når Covid traff, så kunne vi ikke turnere eller noen ting, og da ringte Milo meg og ba meg sende over det vi hadde spilt inn, så kunne han få lagt på vokalen. Det siste året har han gjort ferdig vokalen, og jeg har produsert og mikset albumet. Så nå er det endelig ute, etter en lang reise og mange år. Det eneste triste er at Frank Navetta gikk bort i 2008 og fikk ikke se plata ferdigstilt. - Tekstene har alltid vært en viktig del av musikken til Descendents, så jeg lurer jo litt på hvordan tekstene på platen passer til hvor dere er som band i dag? De ble jo skrevet for en haug med år siden da dere var veldig unge. – Jeg tror ikke noen er den samme når de er femtiseks år gammel som da de var seksten. Tekstene ble skrevet for lenge siden som du sier, men det gjør ikke noe i min mening. Vi gjorde ikke noen endringer på noen av låtene for å prøve å oppdatere dem til hvem vi er som band i dag, og de står som et testament på hvem Descendents var tilbake i 1979. For min egen del som trommis, så er jeg en mye bedre og mer teknisk nå enn jeg var da, men jeg spilte inn trommene som jeg ville gjort da jeg var seksten år – uten å legge på mye greier her og der. - Når det gjelder sounden og hvordan dere spiller, så har alltid alle instrumentene vært i fokus i musikken deres. Man kan virkelig høre alle og det liker jeg godt. Hvordan jobber dere for å få til den biten?

28 NRM 4-2021

– Vi har alltid gjort vårt beste for å høre alle instrumentene i musikken vår, høre melodiene i alle instrumentene og i Descendents har vi alltid sagt at vi er fire karer med balltre. Det betyr helt enkelt at ingen er i bakgrunnen og alle skal høres. I mange band bli for eksempel bassen lagt i bakgrunnen og bare er der, mens i vårt band er alle instrumentene like og alle skal løftes fram. Vi var påvirket av band som The Alley Cats og Generation X, der bassen var veldig fremtredende i musikken. Bassisten vår Tony skrev sangen «Nightage» om The Alley Cats og den handler om Dianne Chai, om at han ønsker han kunne spille bass som henne, mens han samtidig er forelsket i henne, haha. Den har en dobbel mening. - Når man jobber med et album og er

“Den enste kvalifikasjonen du trenger for å bli produsent er å ha baller nok til å kalle deg en, haha.” midt i en prosess så er det kanskje vanskelig å se historiene rundt dette man holder på med, men jeg kan tenke meg at siden det er mange år siden dere skrev disse låtene, så er det gjerne en del morsomme historier som dukker opp og som er knyttet til noen av sangene?

– Ja, det er nok sant, men noen sanger har nok bedre historier knyttet til seg enn andre. Jeg husker at mange av låtene på albumet hadde Frank Navetta skrevet før vi i det hele tatt hadde startet bandet og de handlet om ting som var viktige for han på den tiden. Ut fra det jeg husker så var den aller første låten vi skrev «You Make Me Sick», så kom vel «Tired of Being Tired» tror jeg, så du kan se hvor landet lå med tanke på tekster. - På albumet har dere inkludert den aller første singelen dere ga ut, «Ride The Wild/It’s a Hectic World». Jeg vet at Milo Aukerman ikke sang på den originale utgivelsen fra 1979. Er derfor dere har spilt de to sangene inn på nytt – for å få Milos vokal på de? – Egentlig ikke. Jeg tror at grunnen vi tok dem med var bare å ha dem inkludert i denne samlingen av de aller første sangene vi skrev sammen. Når vi ga ut den singelen kunne vi knapt nok spille instrumentene våre og lyden er helt merkelig. Den hørtes egentlig ikke ut som Descendents, så vi ønsket å få de to låtene fra singelen til å passe inn med hvordan vi egentlig høres ut, hvis du skjønner? Det var vår aller første utgivelse, men den hørtes ikke ut som Descendents. - Hvordan reagerte Karl Alvarez og Stephen Egerton, som spiller i bandet i dag, på at dere skulle gjøre ferdig og gi ut en plate med de som spilte i bandet før dem? Syntes de det var greit, eller var de irriterte over at du og Milo ønsket å bruke tid på dette og ikke på å skrive ny musikk? – De elsket det. De elsket og var fans av Descendents før de ble med i bandet i 1986, så de syntes dette var kjempegøy. Alle er venner

norwayrock.net

og vi er som en stor familie. De var faktisk med i studio mens vi holdt på med innspillingen i 2002, så de var til stede, og kom med tips og råd mens vi holdt på. - Jeg har også forstått det sånn at dere faktisk jobber med et helt nytt studioalbum også, stemmer det? – Ja, og vi har vel spilt inn rundt femten sanger allerede. Som vanlig er det jeg som ikke har gjort ferdig mine låter. Jeg er alltid den siste som kommer med mine bidrag og det er helt fryktelig, haha. Jeg har holdt på med dette i over førti år nå og det har alltid vært sånn. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er alltid usikker på meg selv og på om det jeg skriver er bra nok. Jeg er ganske kritisk mot meg selv, så ting tar litt lengre tid med meg. - Kan du si noe om når vi vil se den nye skiva utgitt? – Jeg håper og tror at jeg vil få gjort ferdig mine sanger i løpet av neste år, så kanskje i slutten av 2022 eller i 2023. Vi skal turnere en del framover, så jeg får nok ikke så mye tid til å skrive nå i høst. Vi kommer faktisk til Europa sommeren 2022, så det blir bra. Følg med for oppdateringer på Facebooksiden vår når det gjelder hvor og når vi skal spille der. - Noen av sangene på «9th & Walnut» ble jo skrevet før Milo Aukerman ble med i bandet i 1980, så jeg lurer på om han kjente til sangene før dere begynte på dette prosjektet i 2002? – Åjada det gjorde han. Vi spilte enda sikkert ti av sangene på konsertene våre og på øvinger når han ble med i 1980, men resten av dem hadde han ikke sunget på før. Jeg vet han hadde hørt dem, men som sagt ikke framført dem med Descendents. Så han hadde sunget flesteparten av låtene før, ja. - Platen har jo tittelen «9th & Walnut» som er et spesielt navn på en plate. Kan du

norwayrock.net

fortelle litt hva som ligger bak den tittelen? – Frank og jeg var bare femten på dette tidspunktet, så vi hadde ikke engang lappen eller bil. Storesøsknene til Frank hadde et hus i Long Beach, og Frank spilte i et band med søsknene som het The Pagan Babies. De øvde og spilte sammen i garasjen til det huset i Long Beach, California som lå på adressen 9th & Walnut. Det var der i den garasjen vi begynte å spille sammen som Descendents og vi fikk bruke The Pagan Babies sitt utstyr når vi øvde og spilte konserter helt i starten. Når vi var ferdige på skolen på fredager, brukte foreldrene

”Dette albumet består av de aller første sangene vi skrev sammen som band og spilte sammen på konsertene våre.” våre å kjøre oss dit til 9th & Walnut for å øve hele helgen. Det var der vi lærte å spille de første sangene vi skrev, og det var der vi spilte for et publikum for første gang, på en fest i huset der de bodde. Så alt handlet om 9th & Walnut for oss i begynnelsen, og derfor virket det som en passende tittel på albumet. - Du har jo som nevnt produsert albumet selv og har vært en svært aktiv produsent i mange år nå. Når begynte du å interessere deg for å produsere band? Jeg vet at du var med å produsere albumet «My War»

av Black Flag i 1984 – som du også spilte trommer for i mange år, så var det din første smak av det å produsere? – Det i min natur å ta kontroll over ting jeg holder på med, og jeg ønsket å lære mer om det å sitte bak spakene. Jeg har alltid vært fascinert av lyd og musikk. Jeg kan huske at jeg som liten gutt i fem-seksårs alderen pleide å analysere musikk jeg hørte på plater. Jeg brøt ned musikken jeg hørte til ulike deler og jeg kunne bruke tid på å forstå hvordan instrumentene og musikken hang sammen. Til og med barnesanger pleide jeg å bryte ned i små deler for å forstå mest mulig av hva jeg faktisk hørte. Når det gjelder Black Flag og «My War», så er nok det første gang jeg var med som en slags produsent ja, men det var Spot og Greg Ginn som gjorde mesteparten. Greg Ginn tok en del avgjørelser rundt hvordan han ville at «My War» skulle høres ut og var veldig involvert. Det samme gjaldt for alle de andre Black Flag-albumene jeg spilte på og produserte. Jeg var med ja, men det var Greg Ginn som var sjefen. - Å være i kontrollrommet med legendariske Black Flag og Greg Ginn må ha vært veldig lærerikt for deg som ung musiker og produsent. Du står oppført som med-produsent på en haug med Black Flag-album og på de fleste Descendentsalbum, der du også står oppført som eneste produsent på albumet «Enjoy!» fra 1986. Husker du det aller første albumet du produserte helt selv? – Hm, det er et godt spørsmål og det kan nok stemme at det var på «Enjoy!». Jeg har egentlig alltid hatt folk med meg i studio, som for eksempel lydteknikere, og den enste kvalifikasjonen du trenger for og bli produsent er å ha baller nok til å kalle deg en, haha.

NRM 4-2021 29

strateger med 30 NRM 4-2021

norwayrock.net

d japansk vri norwayrock.net

NRM 4-2021

Seks år har gått siden sist gang legendene Iron Maiden slapp en skive, men nå er de klare med det doble studioalbumet «Senjutsu». I den anledning fikk vi den entusiastiske sportsfiskeren Adrian Smith på tråden, en mann som tidvis også fungerer som gitarist og låtskriver i nevnte Iron Maiden. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JOHN MCMURTRIE LIVEFOTO: KJELL SOLSTAD

- Med tanke på din ekstreme interesse for fisking, har jeg måtte lære meg noen nye engelske ord i forkant dette intervjuet. - Jaha, som hva da? - Halibut. Pike. Snapper. Haddock. - Hahaha, glimrende! Høres meget bra ut! - Har du hatt anledning til å fiske laks i norske elver? - Ja, da vi spilte i Trondheim for noen år siden (i 2018), fikk jeg sjansen til å ta noen dager fri for å dra og fiske i elvene deres. Det var herlig, helt nydelig. Men det var ikke noe laks, dog. - Sånn, da har vi fiskepraten unnagjort. Med tanke på at det nå er midt på dagen her i Norge, regner jeg med at du befinner deg i England, og ikke hjemme i Los Angeles? - Ja, jeg benytter anledninga til å besøke familien her. Det er lenge siden sist. - Hvordan er situasjonen der nå med tanke på pandemien? England har gjenåpnet totalt – er det fritt frem og grønt lys for konserter også? - Bare de mest optimistiske har troen på det. Høstens konserter blir fremdeles fortløpende kansellert, mange folk blir fortsatt syke og innlagt – alt er stadig like usikkert som det har vært det siste halvannet året. Mitt håp er at alt er ok i løpet av neste år. - Iron Maiden slipper snart sin nye skive, «Senjutsu», og så vidt jeg skjønner ble denne innspilt helt tilbake i 2019? Når rakk dere det – dere turnerte da store deler av året? - Innspilt i 2019, i Paris, riktig det. Vi turnerte fra forsommeren til ut i oktober, og etter det dro vi rett til Paris for å spille inn den nye skiva. - Og den skulle egentlig ha blitt utgitt i fjor? - Ja, men i likhet med nesten alt annet det siste halvannet året, så har den blitt utsatt. Men nå ville vi ikke vente lenger. - Det må føles rart å sitte her og promotere en skive innspilt for to år siden, vel vitende om at det enda er nesten ett år til deres skal spille neste konsert? - Ja, det kan du si, men nå har vi levd med covid i snart to år, så jeg tror de fleste av oss begynner å bli vant til å gjøre ting på en annen måte nå. Det er forbløffende hvordan mennesker kan tilpasse seg ulike situasjoner når man må. - Hadde dette vært 80-årene, hadde dere for lengst vært ute på verdensturné for deres neste skive allerede! - Haha, ja antagelig! - Hvordan påvirker den nye skiva turnéplanene deres? Dere hadde vel fortsatt en god del konserter igjen på deres «Legacy of the Beast»-turné (hvor det utelukkende blir spilt gamle låter) – gjør dere om på de planene når dere starter opp igjen neste sommer? - Nei, vi har tenkt å fortsette med «Legacy»-turnéen, og gjøre de utsatte konsertene som planlagt. Den settlista var veldig populær, så vi vil ikke snyte fansen for den opplevelsen som de for lengst har kjøpt billett til. Og vi koste oss med å spille de låtene igjen, så det gjør vi gladelig. Det kan hende at vi slenger inn en eller to låter fra den nye skiva som en bonus, men i utgangspunktet sparer vi de låtene til neste turné, og da kjører vi helt ny produksjon og fullt show med «Senjutsu»-konseptet, så 32 NRM 4-2021

det blir noe for oss alle å se frem imot! - Så om to år begynner dere å turnere et album dere spilte inn for to år siden? - Ja, sånn er det! Det blir rart, men jeg tror det skal gå fint. Da får i hvert fall fansen bedre tid til å bli kjent med de nye låtene. - Bruce Dickinson sa nylig i et intervju med Kerrang! at denne skiva var som skapt for å fremføres i sin helhet. Er det det som er planen? - Nei, ikke egentlig. Det er noe vi får diskutere når tiden nærmer seg. Jeg tror kanskje denne skiva er litt for lang (82 minutter) til at vi skal spille samtlige låter, da blir det ikke mye tid til overs for de eldre favorittene. Men kanskje, vi har jo gjort nye skiver i sin helhet tidligere. Vi får se hva vi kommer frem til. - Jeg må si, med hånden på hjertet, at for min del er de tre beste låtene på skiva de som er signert Smith/Dickinson… - Åh! Synes du?! - … «Days Of Future Past», «The Writing On The Wall» og «Darkest Hour». Skrev dere disse låtene sammen, eller lagde du musikken og overlot til Bruce å lage melodilinje og tekst? - Jeg hadde stort sett musikken ferdig. I tilfellet «The Writing On The Wall» så hadde jeg lenge hatt lyst til å skrive en låt med den tittelen, og jeg hadde melodilinja til refrenget. Men det var Bruce som kom opp med hele greia med Belsassars gjestebud, og det er en bibelsk historie som jeg ikke kjente til fra før. Alle kjenner jo til uttrykket ‘å se skriften på veggen’, som en spådom om at noe ille kommer til å skje som en konsekvens av dine handlinger. Men ikke alle kjenner til hvor uttrykket stammer fra. Når det gjelder «Days Of Future Past» så hadde jeg igjen musikken og tittelen, samt melodilinja for refrenget. Bruce endret den litt, og kom opp med idéen om at den skulle handle om noen som var udødelig – fordeler og ulemper med å være udødelig, om du vil. «Darkest Hour» - igjen hadde jeg musikken og tittelen. Jeg har i årevis hatt lyst til å lage en låt som het «Darkest Hour», for det er en glimrende tittel. Det var en slags mørk ballade som jeg spilte for Bruce, og jeg foreslo tittelen «Darkest Hour» for ham, og han skrev teksten basert på det. Siden jeg synger litt selv, hører jeg ofte en vokallinje i hodet mitt når jeg skriver låter, og jeg foreslår oftest noe til Bruce før han overtar stafettpinnen og løper videre, og gjør litt endringer underveis. Han er veldig flink til å utfylle det jeg har påbegynt. Vi jobber bra sammen. - Er det forskjell fra hvordan du jobber med Steve Harris? For dere to har skrevet tittelsporet «Senjutsu» sammen. - Nei, det fungerer stort sett på samme måte. Det avhenger litt av hva slags idé jeg har. De mer dramatiske idéene, de lengre låtene, har jeg en tendens til å ta til Steve, spille for ham og høre hva han tenker. Og «Senjutsu» var det første vi jobbet med, lenge før vi lagde skiva. Vi kom sammen da jeg var på ferie i Karibien, og benyttet anledningen til å fly over til den øya som han bor på. Jeg hadde med meg opptak av noen av mine låter, spilte de for ham, og han falt for «Senjutsu» med en gang, og påtok seg å jobbe videre med den. Den er veldig dramatisk. Igjen hadde jeg musikken, og en del idéer til melodilinje, og Steve kom opp med historien om slaget ved en by under beleiring. Så det funket bra. - Hvordan forklarer du tittelen og det japanske temaet på denne skiva? - Det var Steves idé. Men jeg mener det kom fra at melodien på låten «Senjutsu» hadde en litt japansk stil, en orientalsk skala, og det inspirerte norwayrock.net

temaet. Vi kom inn på samuraier og den pakka der, og Senjutsu er det japanske ordet for strategi, taktikk i forbindelse med krigføring. - Forekommer ikke strofen ‘Show me the art of war’ i låten «Stratego»? - Jo, det kan nok stemme. Det er alltid krig i Maiden-tekster, haha! Vi kommer alltid tilbake til det temaet. - Ja, det er påfallende lite om fiske, matlaging og husstell. - Haha! Nei, jeg får spare det til et soloalbum. Mitt instrumentale soloalbum! - Dere har nok en gang jobbet med produsent Kevin Shirley, i likhet med alle skivene deres i det 21.århundre. Hvor viktig er han for Maidens lydbilde? - Vi har kommet veldig godt overens med ham, og ser dermed ingen grunn til å gjøre noen endringer. Steve er med-produsent, og det er viktig for ham å ha noen han føler han samarbeider godt med. Vi hadde Martin Birch på 80-tallet og inn i 90-årene, og så fant vi Kevin. Det skjedde ved at en kar i plateselskapet vårt i USA, ved navn John Kalodner, anbefalte ham for oss etter at Kevin hadde jobbet med band som Aerosmith, The Black Crowes og Dream Theater. Og vi fant øyeblikkelig tonen med ham. Kevin er også veldig flink til å fange gnisten i et liveopptak, og vi har blitt mye mer spontane i studio på våre gamle dager. Han er en dyktig lydtekniker i tillegg til å være produsent, og til å ta de nødvendige grepene underveis. - Martin Birch, som produserte alle Iron Maidens skiver fra «Killers» (1981) til «Fear Of The Dark» (1992), døde i fjor. Hvordan minnes du ham?

norwayrock.net

- Jaaaaa…. Det var så utrolig trist. Martin var litt eksentrisk, og selvsagt veldig talentfull, veldig hardtarbeidende. Og han var en veldig vittig fyr, jeg har hatt noen av mitt livs beste stunder i studio med Martin. Gode tider! Og han satt bak spakene på noen av de beste skivene jeg noen gang har spilt inn. Hvem vet hvor vi hadde vært uten ham? Han bodde ikke langt unna meg, og i ettertid skulle jeg ønske

«Du kan ofte se at det er tre generasjoner av samme familie som kommer på konsertene våre. Det er helt utrolig å se.» at jeg hadde besøkt ham oftere. - Han kan nesten kalles bandets sjette medlem på 80-tallet? - Ja, i studio var han utvilsomt det. - På forrige skive, «The Book Of Souls» (2015) hadde Bruce Dickinson skrevet to låter helt på egenhånd - to låter på totalt 26 minutter. På «Senjutsu» har han ‘kun’ vært med på å fullføre tre låter du kom med. Har

han satt seg litt i baksetet denne gang? - Bruce har en tendens til at han i ny og ne plutselig kommer med en låt som «Powerslave» eller «Revelations», han er veldig dyktig når han får ånden over seg. Og han var veldig i dytten på «The Book Of Souls». Men han skriver ikke låter på kommando, så han hadde ikke lagd noe på egenhånd til «Senjutsu». Men Steve, meg selv og Janick (Gers, gitar) lager alltid ganske mye, ofte slenger også Davey (Murray, gitar) inn en idé eller to. Så vi er aldri i manko på materiale, vi er ikke avhengige av at Bruce skriver låter, han kan bidra når han føler at han har noe å bidra med. Han gjør uansett utrolig mye jobb med tekster og melodier, han skribler alltid ned idéer, vi kan alltid stole på at han gjør en god jobb. Så det er definitivt ikke slik at han har sneket seg unna denne gangen. - Han har jo hatt det ganske tøft de siste årene, med kreft, hans ex-kones dødsfall, og nå fikk han påvist covid-19 i forrige uke. Når snakket du med ham sist? - Det begynner å bli en god stund siden. Takk for påminnelsen, jeg skal ringe ham med en gang og høre hvordan det går med ham! - Mange fans har inntrykk av at et rockeband er en tett sirkel av gode kompiser som henger sammen hele tiden. Men virkeligheten er oftest noe helt annet, spesielt for dere som knapt nok har to medlemmer på samme kontinent. Men hvor ofte treffer du noen av de fem andre? Har du møtt noen av de siden dere spilte inn skiva i Paris i 2019? - Nei, det tror jeg faktisk ikke jeg har, for

NRM 4-2021

å være ærlig. Nicko (McBrain, trommer) er nok den mest utadvendte og sosiale av oss, han ringer stadig, jeg snakket med ham i går, faktisk. Davey er en av mine eldste venner, men vi har mest kontakt pr mail. Men vi mailes stadig, så jeg føler vi har ganske god kontakt til tross for at vi ikke ses så ofte. Men vi er alle opptatt med våre egne liv, vi har alle familier. Da vi var yngre og single og bodde i samme by, var det mer naturlig at vi sosialiserte også på fritiden og dro på puben sammen. Men nå er vi eldre, klokere, vi har våre forpliktelser. Og det er helt fint, vi ser så mye til hverandre når vi turnerer at vi har ikke noe stort behov for å omgås utenom. Da er det greit å se nye ansikter, prioritere venner og familie. - Apropos, her om dagen snakket jeg med en gammel kompis og kollega av deg, Hans-Olav Solli (som sang på førsteskiva til Adrians 90-tallsband Psycho Motel). - Ah! Solli! Haha! Hvordan går det med ham? - Joda, han er direktør for Romsdalsmuséet hjemme i Molde nå. Og han er helt klar for å droppe alt og legge ut på verdensturné med et gjenforent Psycho Motel om du er det! - Hahaha! Ikke akkurat beste tidspunktet for det akkurat nå! - Joda! Du har da de neste elleve månedene ledig! Kom igjen nå! - For tiden er det helt håpløst å planlegge konserter, for ikke snakke om en hel turné – alt blir jo avlyst før man kommer i gang! Men det er ellers en god idé, jeg er veldig stolt over mye av det vi gjorde sammen i Psycho Motel. - Han nevnte at det finnes noen knallbra uutgitte låter som kan funke som bonusspor på en eventuell nyutgivelse av «State Of Mind» (1996). - Ja, det stemmer nok, jeg må titte litt i arkivet, men jeg tror vi har tre eller fire låter som ikke kom med på skiva. Det var en god idé, det hadde jeg helt glemt av. - Var det rart for deg å jobbe med en vokalist som ikke hadde engelsk som morsmål? - Nei, han snakker så glimrende engelsk at det var aldri noe jeg tenkte på. Og viktigere, han er en veldig trivelig fyr. - Tidligere i år snakket jeg med en annen kompis av deg, mister Kotzen. - Ah! Richie! - Og det var jo et samarbeid som jeg ikke så komme. Det begynner å bli sjelden at skiver lages av to kompiser kun fordi de har lyst, og ikke fordi plateselskap eller management eller andre kommersielle interesser initierer det. - Ja, riktig det! Det var faktisk min kone Nathalie, som er med-manager for meg, som foreslo at vi burde gjøre noe sammen. Vi hadde blitt venner i Los Angeles, vi bor ganske nær hverandre. Nathalie har lenge vært fan av musikken hans, og gjorde at jeg fikk øynene opp for ham. Hans soloskiver er helt fantastiske. Vi møttes og jammet sammen noen ganger, hovedsakelig på klassikere, og trivdes godt i hverandres selskap. Hun foreslo at vi burde skrive låter sammen, og det fungerte glimrende. I løpet av den første dagen vi møttes for å skrive, lagde vi to hele låter. Han er en fryd å jobbe med, fantastisk vokalist, flink på arrangementer… fantastisk musiker i det hele og store! - Ja, jeg kommer ikke på noen andre artister som er i verdensklasse både som vokalist og som gitarist. Men Richie Kotzen er det. - Helt enig! Og han er ikke en dårlig trommis heller! - Er det noen mulighet for å se dere to på en scene sammen før Maiden-maskineriet ruller i gang igjen? - Vi har snakket om det, og sjekket mulighetene, for vi har begge veldig lyst til det. Det blir nok ikke noen full turné, men vi håper å få til noen konserter i det minste. Igjen er jeg veldig stolt over de låtene vi har lagd sammen, på «Smith / Kotzen»-skiva. Kanskje nærmere jul, vi jobber med saken, er alt jeg kan si nå. - For å avslutte avsporinga med dine sideprosjekter, er det noen planer om å nyutgi skiva til ASaP, «Silver And Gold» fra 1989? - Jeg mener den ble remastret for noen år siden, litt usikker der, må

34 NRM 4-2021

innrømmes! Igjen, det er en skive jeg er stolt av, men den er jo et produkt av sin tid, den låter veldig 1989! - Men den har et par glimrende låter. - Joda! Absolutt! - Men vi må komme oss tilbake til Iron Maiden. Noe av det som imponerer meg mest med Maiden, er at selv om dere nå er i deres sjette decennium som band, og dere alle er i 60-årene, så har dere likevel alltid klart å verve nye og unge fans. Halvparten av publikummet deres består av tenåringer og folk i 20-årene. Det er fortsatt kult å digge Maiden! Og det er særdeles uvanlig for et band som startet på midten av 70-tallet. Hva er hemmeligheten? - Jeg har ærlig talt ingen anelse! Kanskje Maiden tilbyr et alternativ til det moderne scenarioet i musikken. Vi har bygget opp vårt publikum gjennom flere årtier med turnering. Vi har bokstavelig talt tatt musikken vår til alle deler av verden, vi har aldri basert oss på å bli spilt på radio. Jeg tror fansen ser at vi er ekte, at vi er annerledes enn mye annet der ute. Vi investerer mye penger i showet, og gjør alt for at fansen skal gå fra konsertene med følelsen av at de har opplevd en forrykende konsertopplevelse. Eller så er det så enkelt at de liker musikken vår?! Den er både melodiøs og tung, og ikke minst er den gøy. Folk kan se at vi har det gøy også. - Og deres opprinnelige fans fra 80-tallet kommer nå på konsertene med sine voksne sønner og døtre. - Ja! Du kan ofte se at det er tre generasjoner av samme familie som kommer på konsertene våre. Det er helt utrolig å se.

norwayrock.net

SPILLER VIDERE I førti år har Night Ranger fra California levert skive etter skive med høykvalitets rock’n’roll – bare avbrutt av noen år på tidlig 90-tall da vokalist & bassist Jack Blades var opptatt med Damn Yankees. Nå er de aktuelle med sin tolvte skive, med den mystiske tittelen «ATBPO», og vi fikk Jack på tråden for en oppdatering på hva som har foregått i Night Rangers verden de siste årene. TEKST OG FOTO: GEIR AMUNDSEN

- Night Ranger har vært ganske aktive i det siste, og spilt mange konserter og festivaler i sommer. Er det slik at amerikanere nå, i midten av juli, regner pandemien som over og går tilbake til normalen? - Vi håper i det minste at det er over. På showene våre i sommer har det vært fullpakket og fansen har gått amok. Jeg vet ikke hvem som er mest fornøyd med at konsertene er tilbake – publikum eller artistene! Vi er helt ekstatiske selv! - Det har gått fire år siden Night Rangers forrige skive, ”Don’t Let Up” – kan vi skylde på covid for at det har tatt så lang tid? - Nei, tvert imot, jeg tror det er pandemien som har fått oss til å lage

norwayrock.net

en ny skive! Vi kaller 13.mars 2020 for The Day That Music Died.Vi var på turné, og plutselig avlystes alt over hele Amerika. Vi dro hjem, og i starten så jeg på dette som en kjærkommen pause. Jeg hadde ikke vært så lenge hjemme siden 1981-82 eller noe sånt. Det var faktisk fint å få mulighet til å være hjemme med kona og lade batteriene uten å måtte reise og jobbe uten stopp. Men etter en stund begynte det å klø i fingrene – du vet, vi er musikere. Vi vil spille, vi vil lage låter, vi vil jobbe i studio! Vi vil hoppe rundt på scenen som gærninger! Og etterhvert som tiden gikk, innså vi at det eneste vi kunne gjøre, var å skrive låter og lage en ny skive – og det ble ”ATBPO”. - I disse tider hvor folk nesten ikke kjøper nye skiver, og dere har ett dusin hits (i USA i hvert fall) som fansen insisterer på å høre på hver konsert – tenker du noen gang at «Hva faen er poenget med å

NRM 4-2021

lage ny skive, folk vil jo bare høre de gamle låtene uansett! Hvorfor gidder jeg?!» - Joda, man kan ha den innstillingen … - Mange store band har det. Som f.eks. Kiss eller Foreigner. - Nettopp. Og det er jo helt greit om de føler det sånn. For min egen del må jeg være kreativ. Bandet må komme opp med noe nytt, ellers kan vi bare legge opp. Min natur er slik at jeg må lage nye låter, lage nye skiver, spille konserter. Vi er som haier – hvis de slutter å svømme, så synker de til havets bunn og dør. Så vi kommer til å fortsette å lage ny musikk så lenge fansen er interessert i å høre på oss. - Når begynte dere arbeidet med den nye skiva? - I august-september 2020, tror jeg. - Møttes dere fysisk og jobbet sammen, slik jeg vet at dere vanligvis gjør, eller måtte dere holde avstand og jobbe individuelt? - Vi kunne jo ikke møtes, og det gjorde hele prosessen vanskelig for oss. Helt siden vi lagde ”Somewhere In California” (2011) har vi vært klare på at vi vil lage skiver på den gode, gammeldagse måten. Det vi si at vi samles i et rom, jammer på idéer og kommer fremt til låtene sammen, spiller de inn og kjører i vei. Slik blir det en spennende og energisk skive. Denne gangen hadde vi ikke anledning til å gjøre det sånn. Vi kunne ikke møtes. Vi prøvde å gjøre det via Zoom, men innså fort at det ikke funka for oss. Så vi begynte å lage låter, jeg skrev vel åtte eller ni stykker selv og sendte de rundt til de andre gutta. Problemet var at siden alle har hvert sitt studio hjemme, la alle på flere intrikate partier på låten, ble det rett og slett for mye. Vår keyboardist Eric (Levy) kunne for eksempel legge på noe på en låt uten å vite at vår gitarist Brad (Gillis) allerede hadde spilt inn noe annet der – for han hadde ikke hørt det enda! Plutselig satt vi der med 150 spor på låten, ingen av oss hadde oversikt over hva de fire andre gjorde med låten! Til slutt måtte vi bare si stopp og prøve og mikse skiva etter beste evne, men når gutta fikk høre det, kom det selvsagt tusen telefoner fra f.eks Eric om at ’Øyh! Hvor ble det av det partiet jeg spilte inn på den låten?!’ Så det ble ganske innfløkt, mye å holde styr på! Men til syvende og sist synes jeg denne skiva har fått et sinnssykt groove! Og kanskje ble det slik fordi vi følte at vi måtte injisere det groovet inn i hvert eneste aspekt av hver eneste låt. Og derfor føler jeg at denne skiva har det beste groovet av alle våre skiver. - Jeg er stort sett enig, jeg synes at denne skiva lett er deres beste siden ”Somewhere In California” – og det er en av mine Night Ranger-favoritter, i hvert fall fra det 21.århundre.

- Så bra! Sånn føler jeg også det. - Har de andre karene også bidratt med låtskrivingen, utenom å legge sine deler på dine låter og komme med forslag på arrangementene? - Joda, selv om vår gitarist Keri (Kelli, ex-Alice Cooper, Vince Neil, John Waite) og jeg var de eneste som møttes fysisk i løpet av prosessen med å lage denne skiva. Han kom hjem til meg og tilbrakte noen dager her, og vi skrev noen glimrende låter sammen, deriblant ”Coming For You”, vi skrev ”Monkey”, og vi jobbet sammen på noen av låtene som jeg hadde skrevet. Brad kom også opp med det meste av musikken på ”Breakout” og ”Savior”, mens jeg skrev melodilinjene og teksten. Jeg føler at alle låtene har blitt til ved at vi alle fem dro i samme retning. - ”Savior” er ikke på skiva? Ikke på min forhåndskopi i hvert fall. - Nei, det kan stemme, det er visst et bonusspor for Japan eller noe sånt.

innså jeg at ’Okay, her er jeg inne på noe bra!’, haha! - Var det noe bevisst forsøk på å komme tilbake til det klassiske Night Ranger-soundet? Jeg tenker her f.eks på de tostemte gitarene på introen av låter som ”Breakout” og ”Hard To Take It Easy”. - Ja, det var helt bevisst. Og vi har aldri lagd en låt som ”Hard To Take It Easy” tidligere, noen gang. Men jeg har alltid likt den litt gyngende shuffle-rytmen. Introen der var det Keri som begynte å spille, og Brad hang seg på. Hele greia falt seg veldig naturlig for oss. Og det er mange av låtene som har de tostemte gitarene. De to du nevnte, ”Cold As December”, ”Monkey” og ”Tomorrow”... Keli og Brad gnistrer her! Så ja, vi ønsket virkelig å fange essensen av Night Ranger på denne skiva, med alt det måtte innebære av våre særpreg, det som gjør at fansen setter pris på oss. - Hvordan kom dere opp med en forkortelse som albumtittel? - Jeg så på den situasjonen som vi i bandet hadde vært i det siste året. Keri har mistet begge foreldrene sine, Brad har hatt en operasjon i skulderen og brukte tre måneder på rekonvalesens. Alt dette mens pandemien herjet i verden, opptøyene i USA og så videre – mens vi beit tenna sammen og hamret ut låt etter låt i studio, uansett! Jeg tenkte at her pågår all denne galskapen, og bandet spiller videre! Det slo meg at ”And The Band Played On” ville være en bra tittel for skiva, men det var Kelly (Keagy, trommer & vokal) som foreslo at vi bare skulle bruke initialene, ”ATBPO”. Alle andre kastet seg på og var enige om at det var en kul tittel, så sånn ble det. - Det ser virkelig ut som om dere har det gøy i videoene til ”Bring It All Home To Me” og ”Breakout”! - Ja, men det er greia med Night Ranger for tida! Vi er ikke ute etter å bevise noe som helst lenger, men det er viktig for oss å ha det gøy med det vi gjør! Hver eneste dag som vi er samlet, om det er i studio eller på turné, så tuller og fleiper vi hele tiden, vi ler og vitser non stop, både på og bak scenen. Den mentaliteten gjenspeiler seg sikkert i videoene også, og jeg føler at de videoene viser hvordan en Night Ranger-konsert er. Alle synger med og koser seg mens vi hopper og løper rundt på scenen – det er hva det handler om! - I videoen til ”Bring It All Home To Me”, er det en aldri så liten hyllest til Queen i a cappella-delen av låta? - Hmmm... når du sier det så! Det har ikke slått meg før, men det er jo litt a la ”Bohemian Rhapsody”! Det ar ikke gjennomtenkt i det hele tatt, det var bare noe vi fant på der og da og syntes det var en gøyal idé. Så hvorfor ikke?! - Du, Brad og Kelly har jo vært med i bandet siden starten, og Eric og Keri er

”Vi burde ha gjort som Bon Jovi og mange andre amerikanske band og turnert i Europa hvert eneste år, og dermed bygget en stor fanskare også der.”

36 NRM 4-2021

- Ble alle disse låtene skrevet spesielt for denne skiva, eller hadde dere noe til overs, eller noe som var ment for soloskiver eller andre prosjekter, skrevet i løpet av de siste fire årene? - Nei, jeg pleier ikke å spare på låtidéer, jeg pleier starte med blanke ark når det skal lages en ny skive. - I hvor stor grad var tekstene inspirert av det siste årets situasjon? - Veldig! Ta en låt som ”Dance”, for eksempel. Det var direkte inspirert av at vi måtte holde avstand, og jeg gikk rundt med en trang til å gripe fatt i noen, klemme de, danse med de, faen heller, jeg vil bare danse hele natta! Ikke sant? Og det samme med låten ”Breakout” – det er tanken om å bryte seg ut av dette nedstengte samfunnet. Egentlig har vel alt vi har opplevd det siste året satt sitt preg på skiva. Låten ”The Hardest Road” er enda et eksempel. Og så har vi ”Can’t Afford A Hero”, som jeg satt hjemme og skrev i løpet av 20-30 minutter – jeg gikk så ned i stua og spilte den for kona mi, og hun begynte å gråte. Og da

norwayrock.net

veletablerte i bandet nå. Men når begynte dere prosessen med å få Eric Levy til å se akkurat ut som (Night Rangers originalkeyboardist) Alan Fitzgerald?!? - Hahaha! Nei, det har vi virkelig ikke gjort, men jeg skjønner hva du mener! Da burde vi tvunget ham til å gå i en slik kirurgidrakt for å gjøre illusjonen perfekt! Men nei, det er helt tilfeldig, det er slik Eric er og har vært så lenge vi har kjent ham! Han bruker en hatt og solbriller og har et fyldig velfrisert skjegg, så da ligner de automatisk, men det har alltid vært hans stil. Vi tenkte ikke over det i starten, men det ble nå bare sånn. - Jeg vil tro at samtlige fans som har hengt med dere siden 80-tallet tenker på det hver gang de ser Eric! - Jeg digger Eric! Han spiller fantastisk, jeg vil hevde at han er den beste musikeren i bandet, han er vår Gibraltar-klippe! - Hva er Night Rangers langsiktige planer per nå? - I sommer har vi 8-9 konserter i måneden, både i juli, august og september. Til neste år skal vi turnere i statene sammen med Sammy Hagar og Whitesnake – det burde bli en kanon kveld for alle involverte! Og dere i Skandinavia kan jo notere dere at vi skal spille Sweden Rock Festival i juni neste år. Så vi kjører på! - Og på vegne av frustrerte fans i Europa: når skal dere gjøre en ekstensiv turnè her? Dere har gjort noen få festivalkonserter, og noen konserter i England, men ellers har dere i fire tiår glimret med deres fravær på denne siden av Atlanteren. En Europaturnè som forband for Foreigner på 80-tallet holder ikke lenger! - Jeg aner ikke! Haha! Men ideelt sett får vi arrangert noen konserter rundt Sweden Rock, det ville jo vært dumt å reise så langt kun for å spille èn festival og så reise hjem igjen! Så jeg vil tro at managementet vårt er på saken. For tiden er det jo håpløst å planlegge for mye, bare se på hvordan de siste seksten månedene har blitt! - Ja, det er vanskelig nå – men vi har jo noen California-band, som Rival Sons og Y&T, som spiller her i Norge stadig vekk, hvert eneste år. Vi blir ikke kvitt de! Men det viser jo at det er mulig å få til! - Ja, det er nok mulig. På 80-tallet sørget manageren vår for å holde oss travelt opptatt i våre største og best betalte markeder, og det var Nord-Amerika og Japan. Vi burde ha gjort som Bon Jovi og mange andre amerikanske band og turnert i Europa hvert eneste år og dermed bygget en stor fanskare også der – for fansen vi har i Europa er virkelig herlige og dedikerte! Dessverre gjorde aldri vår manager det, vi skrapte bare litt på overflaten, og gjorde noen konserter sammen med Journey og med Foreigner. Og dermed er vi fortsatt i den situasjonen at det vil koste oss mye å få hele organisasjonen over til Europa i flere uker for

norwayrock.net

å spille på vesentlig mindre steder enn vi kan gjøre i USA. Så det vil kreve en innsats og offervilje fra oss alle om vi skal få det til. - Merker dere noen forskjell på responsen fra fans i Europa eller Japan kontra hjemme i USA? - Nei, ikke egentlig, fans er fans uansett hvor i verden, de oppfører seg stort sett likt overalt og har stort sett de samme favorittene. Kanskje får «(You Can Still) Rock In America» større respons her i USA enn den gjør i Europa. Men den er superpopulær i Japan, den blir møtt med et like stort brøl fra fansen i Tokyo som i Cleveland! Men generelt elsker de gode låter, gode melodier og bra gitarspill overalt – og så lenge vi fortsetter å levere det, så kommer fansen til konsertene. - På sommerens konserter gjør dere kun èn ny låt – «Breakout» - og ellers er det bare låter fra 80-tallsskivene pluss et par Damn Yankees-låter. Ellers ingenting fra de siste tretti år. - Ja, vi kommer nok til å ta inn flere låter fra «ATBPO» etter hvert, men skiva er enda ikke sluppet, så folk har ikke hørt musikken ennå. - Kan jeg ta en liten egotripp her og slå et slag for min personlige Night Rangerfavoritt? Og det er en av dine låter, «Rain Comes Crashing Down» fra «Big Life». Noen sjanse for å få den inn på setlista? - Ah! Ja, flott låt, jeg er veldig stolt over den. Men det er så mange låter som vi kunne tatt inn. Vi spiller f.eks ingenting fra «Man In Motion» (1988) som mange nevner som en favoritt. Vi har spilt et par låter fra den, vi gjorde både tittelsporet og «Reason To Be» noen ganger for et par år siden, men vi merket at låtene fra de tre første skivene fikk generelt mye bedre respons. «Rain Comes Crashing Down» er glimrende, men vi har bare halvannen time disponibel, eller en time på festivaler, og det er så mange andre fanfavoritter som vi ikke kan droppe. Så hva skal man ha med, hva velger man? Det blir mer og mer vanskelig, for vi vil også spille to-tre nye låter for vår egen del! Men vi prøver å ikke være for forutsigbare, vi slenger stadig inn en overraskelse her og der. Av og til overrasker vi oss selv. - Spiller dere noen andre låter fra det siste decenniet utenom fra «ATBPO», eller er det kun de aller nyeste og de aller eldste låtene som blir spilt? - Joda, vi pleier stadig dra frem låter som «No Time To Lose Ya», «Growin Up In California», «Lay It On Me» og «High Road». «Somehow Someday» pleier vi også holde varm. Hva enn vi føler for, men vi kan ikke la de ukjente låtene dominere settet.

- Nei, det er en god stund siden. Jeg har bare fokusert på Night Ranger. - Hva med Revolution Saints, prosjektet du har med Doug Aldrich (gitar, ex-Dio, Whitesnake) og Deen Castronovo (fra Journey på trommer & sang), er det fortsatt liv laga? - Tja, jeg hører rykter om at de vil lage et fjerde album. Jeg skal ikke utelukke det. - Jeg har vært på hver eneste konsert som det bandet noensinne har spilt…! - En! Hahahaha! (I Trezzo, Italia i 2017) - Jeg snakket med Doug etter andreskiva, og han var krystallklar på at han ikke gadd lage en tredje skive med mindre alle tre kunne sette av tid til å turnere. Men det skjedde jo ikke – likevel er det nå snakk om en fjerde skive? - Jeg aner ikke, for det skal bli vanskelig å få til en måneds turnè når vi alle tre har moderband som vi er nødt til å prioritere. Jeg har Night Ranger, Doug har The Dead Daisies, og Deen har sine greier. (Uken etter denne praten var Deen Castronovo tilbake bak slagverket i Journey.) Ingen av de tre bandene vil godta å måtte stille i andre rekke bak Revolution Saints, for det er der vi hever lønnsslippene våre. Jeg tror den eneste måten vi kunne fått det til, er hvis alle våre band spilte på samme festival. Da kunne det vært gøy – og mulig! – og hoppe inn og ta tre-fire Revolution Saints-låter. - Har du snakket med Deen i år? Han sluttet brått i The Dead Daisies i januar av «medisinske årsaker», så jeg ble nesten litt bekymret for ham… - Ja, han ringte meg 4.juli, da var han ute og campet, og vi hadde en lang fin prat. Han tar vare på seg selv nå, virker det som. Ingenting sjokkerer meg med ham lenger, Deen er Deen! - Det må da være rart for deg å være i Revolution Saints hvor du bare er bassisten – mens du ellers er låtskriver, bassist, vokalist, frontmann og produsent! - Ja, jeg vet. Jeg er ikke overbegeistret over akkurat det. Jeg er vant til å være aktiv og være involvert i alle aspekter av å lage en skive. Men jeg har aldri valgt den enkleste veien!

- Du har jo gjort mye annet utenfor Night Ranger opp gjennom årene. Blant annet har du skrevet låter for både Aerosmith, Ozzy Osbourne og Alice Cooper. Har du skrevet for noen andre i det siste?

NRM 4-2021

årets heftigste folkrock-debutanter

Vestlandske Marekvist har trolig forrettet årets beste norske debutalbum, i pulserende legeringer av nordisk folkemusikk og bredbeint 70-tallsrock. Oktetten ivrer etter å gi konserter, og vi korter ventetiden mot mindre drakoniske Korona-restriksjoner med å lære bandet å kjenne. TEKST: GEIR LARZEN FOTO: HÅVARD STORSÆTER

Gitarist og komponist, Mathias Degnepoll Øren, innrømmer at det ligger tilfeldigheter til grunn for Marekvists unnfangelse: -Jeg studerte folkemusikk ved universitet i Agder, men ble oppflasket på Iron Maiden og rock, og Marekvist er egentlig resultatet av et prosjekt i mastergradsøyemed hvor nevnte stilmoduler ble kombinert. Etter hvert samlet jeg en del egenkomponerte låter jeg ønsket å videreutvikle, og spurte meg selv: ”Hvilke er de beste musikerne jeg kjenner som kunne være villige til å bli med på dansen?” Samtlige Marekvist-medlemmer kommer fra nærmiljøet mitt. Først huket jeg tak i trommeslager Richard Andreas Salvesen, som jeg har studert med i tjue år, og dernest Tobias Øymo Solbakk, trommeslager nummer to, og bassist Håkon Sakseide. Det sto snart klart for meg at bandet trengte til organist, så Birk Gjermundmo ble forespurt og takket ja. Til sist mønstret vokalistene på. Vi søkte og fikk finansiell støtte. Det som begynte med små figurer på en kassegitar, ballet suksessivt på seg, til vi nå utgir debutplate. -Man finner visse folkemusikalske impulser i tidlig Iron Maiden, men hvorfor studere folkemusikk? -Da jeg havnet på universitetet tenkte jeg, av uvisse årsaker, at det var dags for å prøve noe annet enn rock. Den første plata jeg fikk av min far var ei Iron Maiden-skive, så jeg hadde vært gjennom mye av den hårete rocken og følte kanskje for å ekspandere horisonten. Imidlertid var jeg først dum nok til å forsøke meg på jazz, og det fungerte dårlig. En kveld kom jeg over en felespiller fra Sogn, Håkon Høgmo, via Youtube, som opptrådte med en jazzmusiker, og jeg ble slått av hvor flott det var å høre hardingfele i annen musikalsk kontekst enn den rent tradisjonelle. Da jeg søkte meg til verdensmusikklinja, under ledelse av Bjørn Ole Rasch – som er en av mine helter – rådspurte jeg om muligheten av å blande rock med folkemusikk. Det er noe med klangen eller tonaliteten i hardingfele som gjør at jeg instinktivt tenker elektrisk gitar, og jeg ville ha svar på 38 NRM 4-2021

hvorledes få gitaren til å låte som fela til Håkon Høgmo. På daværende tidspunkt hadde jeg vært innom flere stiluttrykk på gitaren som alle rundt meg syntes å beherske bedre, så jeg ville finne min egen greie. -Jeg registrerer at jeg har kalt ”Bergtatt”-låten en kulokkrocker. Dere bruker tid på å etablere stemning og bygge forløsende crescendoer, uten at det kjeder, fordi det melodiske er såpass sterkt. -Det er godt å høre at jeg kanskje har truffet en spiker, for dette tenker jeg mye på. Mange band, spesielt når man begynner å ese til oktettformasjon, har lett for å miste fokuspunkt, men for meg trumfer melodi og sving alt annet. Spørsmålet blir ”Hvordan sikre at melodien skinner sterkest mulig uten å ende opp i sirkusmanesjen?” Det er ikke interessant å vise hvor fort eller tøft man kan spille; fokuset ligger på det melodiske, samtidig som det må svinge. Musikk man ikke kan vugge eller danse til er neppe noe for meg, ha ha ha, men hva vet jeg? At ens inspirasjonskilder siver til overflaten, når man nyter godt av komfortabel studiosituasjon, skulle derimot bare mangle. Tiden var på vår side, og vi bare koste oss under plateinnspillingen. -”Vårløysing”, et nydelig lite stykke, blir ekstremt helmelk og brunost etter halvannet minutt… -Ha ha ha, jeg forstår hva du mener. ”Vårløysing” påbegynte som en teknisk gitarøvelse; ei fele trenger ikke mer enn seg selv for å få folk til å danse, og jeg søkte dithen med en triolfigur som jeg flyttet rundt på gitarhalsen. Jeg befant meg på ei hytte utenfor Kristiansand, og mens kompisene var ute og gikk på ski kvernet jeg om og om igjen på denne figuren, inntil jeg traff noen småtoner som skapte bevegelse. ”Vårløysing” er et tredelt stykke hvor A-delen klinger utvetydig norsk, B-delen gir kassegitarpuls og C-delen er irsk-ættet. Jeg lar meg fascinere av Irland, og finner likheter mellom nordisk og irsk folkemusikk. -La oss nærme oss albumets to kontrasterende monolitter, hvor ”Natt” er den balstyrig muskuløse, som ganske sikkert innkapsler selve lyden av heksekvister. -Den ble skrevet som et tilsvar til ”Vårløysing”, med samme sving, norwayrock.net

men så mørk som natta kan bli. Her nytter vi bassdrone for alt det er verdt, vel vitende om Håkon Sakseides kapasiteter på området. Tanken bak er ”små variasjoner over få melodiske tema”; når vi oppfører ”Natt” føler jeg mer på den pumpende bassen og trommene enn gitarmelodiene. -Gitt perkusjonsinterludiet skriker låten etter ekspansjon i konsertsetting… -Jo, vi har benyttet av oss av muligheten, og vil fremholde å gjøre så. Det er gøy å overlate hele ansvaret til to trommeslagere i halvannet minutt, hvor eneste kriterium er å håndheve basstrommepulsen. ”Natt” ble innspilt live i studio, og er én av platefavorittene. -Som gitarist er du flink til å lystre det musikalske og gi rom for andre musikere, hvilket kirkemusikalske ”Svevn” illustrerer; et usigelig vakkert mesterstykke med uvanlig struktur, som flyter sømløst elliptisk. -”Natt” og ”Svevn” gir et nikk til mindre foreldre, hvor ”Natt” representerer det tunge og sterke i far, mens ”Svevn” er ment å være en bånsull. I gamle dager hengte man marekvister over senga som vern mot mørke krefter, og ”Svevn” er tenkt sunget av en mor til sitt barn, som fortrøstning og beskyttelse. Låten var opprinnelig et solostykke for gitar, og ble presentert platas førstesanger, Live-Andrea Gjessen Rasch, for å se hva hun kunne tillegge melodien. For hver gjennomkjøring av ”Svevn”, både på øving og i studio, forsvant mer og mer gitar. De andres bidrag traff en nerve i meg og gjorde de initierende gitarstemmene overflødige. Det legges hammondorgel gjennom hele låten, men vi fant et antikvert pumpeorgel i studio som var noenlunde stemt og som måtte utforskes. Effekten av pumpeorgelet i tredje bånsullrunde, pluss det Sigrid Rekve og Klara Høeg gjør som korister, fikk virkelig stykket til å leve. -Idet sangstemmene skiller ad, og man får en definert førstesanger, triller jeg terningkast 6… -Passasjen utgjør et annet favorittøyeblikk. Da ”Svevn” ble skrevet var jeg sykt opptatt av det siste albumet til No. 4, hvorunder jeg ofte tenkte: ”Hvordan er det mulig å skrive så gode korstemmer for tre vokalister?” -”Svevn” gir svaret. -Det hele er veldig bra sammensydd, om man får være så ublu.

-Jeg må nesten spørre om du er influert av andre folkrockband… -I dag er det vanskelig å oppføre folkrock uten å trekke en tråd til Gåte, men jeg er ikke ute etter å gjenskape noe eller finne min plass i en sjangertradisjon. Når folk innledningsvis spurte hvor det nye bandet mitt kunne plasseres stilistisk ble jeg svar skyldig. Klart, gruppas folkemusikalske slagside er ikke til å komme ifra, men jeg er ikke godt kjent med den

-Riffet kom til meg en kveld jeg satt og puslet hjemme, og jeg følte at det svingte mer og mer jo oftere det ble repetert. Håkon bærer låten, og er en mester på groove. ”Mare” åpnet forresten for overdreven bruk av gitareffekter. Jeg følte for gradvis å gå amok på pedalbrettet, og aner ikke hvor mange vrengbokser jeg benyttet under oppskaleringen, men i alle fall alt på eget brett samt to-tre eksterne. Men det låter jo bra? -Visst fasan. Platesyklusen ender galant og meningsbærende i en vokalisert tapning av åpningskuttet. Har du noen formening om hvorfor tematisk musikk oppleves sterkere enn ikke-tematisk? ”Solrenning” tåler å bli kalt programmusikalsk. -Jobber man med tematisk musikk ligger gjerne et ønske om å fortelle en historie, eller spinne større sammenhenger, til grunn. Kanskje låser man seg til en svært tålmodig publikumsdel om man tilvirker tematiske plater, men jeg håper at lytteren etter hvert kan overdra materialet egne bilder og fortolkninger. For meg hefter ”Svevn” for et beskyttende lykke-mantra, men alle står fritt til å lese stykket annerledes. Vi bygger et rammeverk som publikum får lov å innrede. -Hva legger du i ”en komfortabel studiosituasjon”? -Vi fikk boltre oss i drømmestudioet, Ocean Sound Recordings, med Henning Svoren som mikser og produsent, og var dermed i trygge hender. Hvor mye mer komfortabelt kan ting bli? Selv om man bare delvis gjør jobben som musiker, så vil resultatet låte bra. Vi rigget til og imøtegikk det forestående som en øving, trinnvis geleidet av Henning. Idet vi fant rytmen ble det skikkelig gøy; det var som å holde konsert, hvor man tillater seg å leke litt. Noe etterarbeid ble foretatt, vokalt og gitaristisk, men i bunn og grunn er ”Solrenning” en liveinnspilling. Da får det stå sin prøve at vi var nær ved å ødelegge en pauke… -Jeg vil ha Marekvist på stendelig Norges-turné. -Det vil vi også, og det står i planene. La oss håpe Covid-19 er på snarlig retrett. Det er mye vi har lyst til å gjøre; i hvilke format vi ender gjenstår å se, da det er vanskelig å få åtte stykk på veiene, men vi har i alle fall booket én konsert i august og har flere i emning.

”Det er noe med klangen eller tonaliteten i hardingfele som gjør at jeg instinktivt tenker elektrisk gitar, og jeg ville ha svar på hvorledes få gitaren til å låte som fela til Håkon Høgmo.”

norwayrock.net

nordiske folkrocktradisjonen. For litt siden fikk vi en positiv plateomtale hvor skribenten dro linjer til Saft og Folque, og dette er band jeg har sjekket ut i ettertid. Det ligger formodentlig noe klokt i dette med bare å skape og ha det gøy, uten å overtenke. Vi jager ikke fasitsvaret. -Psykedelisk-vitale ”Mare” maksimaliserer et kvernende bassostinat, og kranses av rampete gitarsolo.

NRM 4-2021 39

IDA MARIA

tilbake til kjent mark Etter å ha utforsket andre deler av musikken med “Scandalize My Name” og frekventert heftig på norske TV-skjermer de siste årene er Ida Maria endelig tilbake der hun hører hjemme med “Dirty Money”. Vi tok en prat med henne idet hun befant seg langt utenfor allfarvei i forbindelse med et konsertoppdrag, så heldigvis var det ikke noe i veien med den gode, gamle telefonlinjen. TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: PER HEIMLY

- Gratulerer med utgivelse! Hvordan er følelsen? -Det er en ganske god følelse egentlig, absolutt. Jeg er veldig fornøyd med resultatet, og synes det er veldig gøy at jeg fortsatt kan slippe ny musikk etter noen år og at den sprer seg og at folk liker det. Jeg har holdt litt på kruttet en stund da jeg hadde noen sysaker jeg måtte sortere. - Det har gått noen år siden siste utgivelse? - Ja, det er stund siden jeg gikk aktivt inn for å slippe ny musikk. Jeg har hatt et behov for å eksperimentere i noen år nå, så når jeg nå følte meg mett på den opplevelsen tok jeg rockefoten tilbake og smalt ut disse nye låtene. Den ble spilt inn sammen med Ryan Spraker i studioet hans i Eagle Rock, California med god hjelp av Tom Peyton i løpet av to seanser før korona - én der vi skrev låtene og én der vi spilte de inn. Men så kom lockdown så vi måtte ta ting litt etterhvert der de spilte inn låtene der, noe jeg ble litt sår for ettersom jeg ikke fikk blitt med - jeg er jo studionerd og ville veldig gjerne bli med men det lot seg ikke gjøre. Så jeg la vokalen her hjemme etter hvert som de sendte spor, så vi fikk det til og jeg er veldig fornøyd med både miksing og mastring. En annerledes og interessant måte å jobbe på, også ble den da utgitt nå under korona. Disse låtene ble skrevet i løpet av noen dager hvor vi virkelig fant tonen og hadde et

40 NRM 4-2021

perfekt samarbeid. Vi skal helt klart gjøre mer i lag. Det er i det hele tatt mange folk som har hjulpet meg med EPen, jeg har en lang liste med navn. - Du slapp tre av låtene i forkant av releasen? - Ja, “Sick Of You”, “I’m Busy” og “Dirty Money” også kommer “Celebration” og “California” til slutt med selve EPen. “Celebration” er kjempeartig som handler om ting man kan gjøre når man ikke har penger men som fortsatt kan være gøy, som telttur. “Sick Of You” kan tolkes i hvilken retning du vil, som en slags vannkanon du peker i hvilken retning som helst. - Jeg fikk en tanke om at den kunne være korona-relatert? - Det kan den godt være hvis du vil det. Opp til fortolkning. - Jeg fikk nyss om at du skal ha en uannonsert konsert etter vi er ferdigsnakket, hva er anledningen? - Det er jeg som har dukket opp på en øy med et band under armen, haha! Neida, ikke helt sånn men vi går under navnet Rauvassdalen, Dalsgrenda og Øver-Nesna Jazzkvartett og det er en plass vi kan eksperimentere litt. Men vi spiller ikke rock da, men eksperimenterer med jazz og hiphop og andre ting. Anledningen er en matfestival for gourmetkokker som er på tangplukking i fjæra på en måte. Jeg gjør masse forskjellige musikalske prosjekter som ikke alltid er det mest synlige,

norwayrock.net

fordi jeg synes det er viktig å holde på med musikk. Og akkurat dette prosjektet blir stadig mer og mer spennende å holde på med. Jeg har jo holdt på med jazz siden jeg var veldig liten, og da jeg gikk på musikkstudie hadde jeg jazzsang som hovedinstrument. Siden har det vært en drøm for meg å få tid til å holde på med det, og nå har jeg fått den muligheten med dette bandet. Og vi spiller da på litt annerledes steder som her, noe som gjør det ekstra artig. Og forrige helg var jeg kordame i et lokalt reggaeband som synger protestsanger, så jeg prøver bare å kaste meg på de mulighetene som dukker opp for å holde på med musikk hele tiden. Vi har noen festivaljobber til sommeren, men har ikke satt på det høyeste giret ettersom vi enda ikke helt vet hvordan gjenåpningen blir. For min egen del så driver de og roper på konserter både ifra Brasil, Statene og Storbritannia som jeg håper blir noe av, men det får man nesten bare se an når det er mulig å få til. - Det blir da som Ida Maria? - Ja, riktig. Don’t quit your day job, haha! - Ifølge Wikipedia er du poprockmusiker og politiker? Ja, jeg er inne i min andre periode som kommunerepresentant for Miljøpartiet De Grønne og har vært ordførerkandidat ved to valg. Jeg trakk meg akkurat som stortingskandidat da jeg skjønte at artistkarrieren kom til å ta av igjen og ta mesteparten av tiden min. Men det kommer av det jeg har vært opptatt av her oppe i nord, og forvalte de ressursene vi har her på en god måte. Jeg hadde lyst til å gi noe tilbake til nærmiljøet som tok imot en sliten rockestjerne når jeg kom tilbake og bruke min erfaring til å løfte hjemplassen min. Jeg har bodd i L.A., Oslo, Stockholm og Bergen, er vokst opp i Trondheim og bodde på hotell i London i tre år, så Nesna har stort sett vært en plass jeg har hatt en postkasse og fastlege og kan møte foreldrene mine mellom turnéer og et sted jeg får ro og fred pluss et trygt sted hvor barnet mitt kan vokse opp. Enn så lenge finnes det ikke stalkers her heller, men jeg skal love det at de kommer stadig nærmere og nærmere. Jeg trodde jeg hadde kommet meg langt unna folk, men det hjelper kanskje ikke å reklamere for hjemplassen sin så mye, haha! Tror det er like greit å bare “embrace the fame”. - Du har akkurat vært å se på TVskjermen som programleder for “De Neste” - hvordan var den opplevelsen? - Det var en kjempeopplevelse og veldig hyggelig og inspirerende. Jeg er veldig glad i alt rundt musikk og låtskriving, og fikk være med noen av Norges beste låtskrivere. Det å se unge og flotte artister tolke disse låtene var berikende og sterkt å få være med på. - For det har blitt en liten liste av programmer du har vært med på nå? - For meg var det en slags anti-jantelov der jeg akkurat hadde kommer fra U.S.A. og norwayrock.net

ikke hadde så mye jantelov i meg, men en kameraskrekk jeg alltid har hatt. Så jeg tenkte at jeg nå bare skal takke ja til alt og møte verden og ikke gidde å være redd for å være kjendis lenger og bli kjent igjen på gata. Jeg måtte bare omfavne den jeg er og stå i det. Litt rart, for det er egentlig ikke noe jeg har trakta etter, men heller syntes har vært litt teit men samtidig så jeg på det som en modningsprosess for meg sjøl for å bli hel på en måte. Jeg har da et talent som fører meg imot media, og da i stedet for å være redd for media er det bedre å møte det og se hva det er. Særlig det med kamera og TVgreier var jeg veldig redd for, så jeg opplevde mye angst rundt det men bestemte meg for å drite i janteloven og de rockegutta som mener at man ikke kan være med på “Skal Vi Danse”. Jeg må bare gjøre det her og finne ut av det, så endte det opp som en god opplevelse der jeg fikk bearbeidet en del stress - også fikk jeg lært hvordan TV fungerer. Jeg er jo nørd, så når jeg kaster meg inn i ting må jeg finne ut av hvordan ting henger sammen. Det er nå min måte å møte ting på. Og da tror jeg NRK plukka opp at jeg hadde funnet av ting og får det til å funke, så de headhunta meg til noen prosjekter de hadde liggende hvor jeg da takka ja til dette. Godt mulig det kommer mer i fremtiden for de hadde mer på blokka, men det får vi se. Uansett er det interessant med nye erfaringer, alltid. - Så du gikk fra kameraskrekk til programleder? Det var spenstig. - Helt korrekt. Face your fears, det er utenfor komfortsonen magien skjer. Jeg har kjent mye på nerver i løpet av livet, og det er veldig rart hvordan akkurat dette virker med kroppen. Jeg har ikke noe problem med å stå på scenen, men skal jeg snakke i kommunestyret høres jeg brått ut som en usikker fjortis. For det er en helt annen kontekst der jeg må bruke noen helt andre verktøy. Mye verre enn en arenagig. . - Ser man på backkatalogen din er din foreløpig siste skiveutgivelse “Scandalize My Name”, som jeg må innrømme har gått under radaren min. Kan du si noen ord om musikken som skiller seg greit ut fra resten av katalogen? - Jeg hadde en kontrakt som gjorde at jeg ikke kunne gi ut musikk jeg hadde laget selv, også var jeg gravid og tenkte at det ikke ville passe å ta med en nyfødt baby på turné. Derfor kom idéen om å gi ut en skive med spirituals og kom i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted. De la opp den promoplanen og det opplegget der vil spilte på både kirker og kirkemusikkfestivaler der jeg kunne ta med barnevogna overalt og det utelukkende var rolig stemning. Den plata er jo en hyllest til min sønn og ble spilt inn mens han lå i magen. Det er mye evigvarende sannheter og tekstlinjer på den som er et slags gyllent snitt i forhold til livet og døden - jeg er veldig stolt over den plata. Det er en ren gospelplate, noe jeg har hatt en sterk interesse for helt siden jeg studerte musikkvitenskap. Hvordan det har påvirket dagens popmusikk for eksempel. Dette

er bare toppen av min ekstreme nørdebank som kommer frem. Men det passer ikke helt sammen med resten av Ida Maria-paraplyen, og det er en grunn til at den har gått deg hus forbi. Den forekommer som en Ida Maria-skive, men sånn i ettertid skulle den kanskje vært sluppet på en annen måte. Men sånn er nå livet, jeg står jo så absolutt inne for den. - Du har samarbeidet med mange forskjellige låtskrivere, og som Kiss-fan er jeg nesten forpliktet til å spørre om Desmond Child? - Han er en veldig god venn som jeg har skrevet med mange, mange ganger -flere låter som av diverse årsaker ikke har blitt gitt ut og. Vi har et veldig godt samarbeid, og jeg ser på meg selv som en av hans elever. En gang møtte jeg en annen av hans elever, og det var Katy Perry. Vi to skulle lage en låt sammen, og fant i studio ut at vi begge var elever av ham da vi kjente igjen låtskriverteknikker hos hverandre som vi hadde lært av han. “Har du lært dette av Desmond?”. Så vi begge satt pliktoppfyllende og fulgte regler han hadde lært oss om låtskriving, så det var gøy. En av de største rockehitsskaperne noensinne og et levende geni. Jeg får faktisk julekort fra han hver eneste jul fortsatt den dag i dag. - Vil du utdype gullplateknusinga fra 2009 en gang for alle helt til slutt? - Nå tok du meg på kornet, haha! Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal svare på det, men har gitt rundt 137 forskjellige former for svar når jeg har blitt spurt tidligere. Det er litt svaret mitt, for på den ene siden vet jeg ikke helt hva som skjedde mens på den andre siden vet jeg det veldig godt. Jeg følte meg fanget i et slaveri, og er fortsatt delt i følelsene rundt den hendelsen. Noen syntes det var kult, mens andre - som farmoren min ikke ble så begeistret. Jeg har ekstremt respekt for farmoren min, som nå har gått bort, så det følte jeg på - og det var heller ikke ment som en disrespekt ovenfor de som hadde kjøpt plata men mer som en politisk handling fra en fortvilet kunstner. Man kan mene hva man vil om det er kult eller teit men det er komplekse saker, menneskepsyken.

NRM 4-2021

inntrykksvampyrene Siden Max Cavalera tross alt slutta i 1996 og etter ni studioalbum med Derrick Green på vokal, skulle vi gjerne laget en ingress uten å nevne Max. Men på en tilbakeskuende utgivelse som nå aktuelle «SepulQuarta», kommer vi ikke unna at mange Cavalera-fans så for seg en helvetes-visjon i uoverskuelig fremtid i ‘96.

42 NRM 4-2021

norwayrock.net

TEKST: STIG MYHRE FOTO: MARCOS HERMES

Sepultura, litt av en inntrykksvampyr, endret seg alltid fra album til album. «Antichrist» (fra «Morbid Visions») kunne vel bare bli skrevet av Venom-inspirerte, obsternasige tenåringsrebeller som var full av faen, rett og slett. Ikke lenger det samme bandet, sanne pønkrock-anarkister i ånden, som en gang lirte av seg «Necromancer», tok på seg falske patronbelter og åpnet konserten med å si «We`re Sepultura - fuck you all.» Eksperimenteringslysten, i skjønn forening med riff som kan sende deg rett til månen, tok aldri hensyn til eventuelle puritanske tilhengere. Eventuelle krav om å forbli en fortidslevning, ble kontant avvist. Derav oppsto gjerne hard meningsutveksling blant tilhengerne. Enkelte påpekte at de bare kopierte Slayer i starten. Andre mener de ble «et helvetes nu-metal band» etter «Arise», og man bare kunne ikke utstå «de forbanna bongotrommene» på «Roots». Ingen kan vel heller beskylde Sepultura for å ta den letteste utveien etter Cavalera forsvant. De kunne jo laget «Roots 2» eller fått tak i en Max Cavalera-kloning med alt hva en kloning kan medføre av misdannelser. Derrick Green debuterte på Against»-skiva i 1997. Ikke overraskende presenterte bandet en totalt annerledes vokalist & frontfigur. «Against»-låten «Hatred Inside», i ny innpakning på «SepulQuarta»-albumet», har en litt spesiell forhistorie i forhold til hans inntreden i bandet, hevder Derrick. Han snakker om tiden da Jason Newsted, midt i en veldig laidback og bluesy Metallica-epoke (sett i forhold til tidligere meritter) med «Load» og «Reload», fikk lov til å bråke igjen – «Hatred Inside» formidler et positivt budskap om at “Faen heller, vi står sammen og lar oss ikke knekke av ytre krefter!”. I tillegg til at

norwayrock.net

innspillingen foregikk i hans hjemmestudio, hadde vi også gleden av å skrive «Hatred Inside» med Jason Newsted,(eller Jason Newkid som James Hetfield insisterte på å kalle ham. Han visste så mye om prosessen jeg gikk gjennom. Hvordan en skulle forholde seg til omverden som ’The new guy’, erfarte han jo i Metallica. Jason lærte meg å virkelig å leve i øyeblikket. Det å etter beste evne fokusere på komponering og framføring av musikk, er det eneste du kunne kontrollere, ifølge Jason. Forventninger fra fans og media må du her legge til side, mente han. Selvsagt finner du folk med et åpent sinn der ute, men på generelt grunnlag stiller hardrockere seg veldig negative til forandring. Bare fordi et av medlemmene manglet, ville ikke mange av de gamle tilhengerne en gang gi oss en sjanse. I starten ble det nærmest trendy å avskrive oss uten videre. Diehard-fans kan være nådeløse, og Jason fortalte meg om den skikkelig tøffe opplevelsen da han skulle erstatte og leve opp til legenden Cliff Burton. Og Cliff, bortsett fra å være ekstremt talentfull på alle plan, kan bokstavelig talt kalles en legende.. Hans tragiske dødsfall gjorde at han ble enda mer legendarisk. Dermed kunne myten om Cliff Burton skape et enda større press. Ved å være seg selv, takla Jason heldigvis overgangen på en verdig måte. Fansen ville heller aldri akseptert en Cliff Burton-kopi. - «SepulQuarta»-albumet kan også fungere som en dannelsesreise for nye lyttere. Her, med en gjesteopptreden fra Danko Jones, får vi en mulighet til å gjenoppdage «Sepulnation». (fra «Nation»-albumet i 2001.) – Vi ønsket at «Nation» skulle ha veldig positive tekster. Med tanke på alt som foregikk rundt oss, kunne det være fristende å være negativ. Men på «Sepulnation» ville vi skape et slags utopisk samfunn. Alt handlet om hva ville vi putte inn et slikt drømmesamfunn uten religion, grenser og og kapitaljag.

NRM 4-2021 43

- En gang i tiden da John Lennon (som tok med «Nutopia International Anthem» på «Mind Games» i 1973) slet med å få amerikansk statsborgerskap, annonserte han og Yoko det konseptuelle landet Nutopia. Kun ved å deklarere din kjennskap til Nutopia, ble du godtatt som innbygger. Er denne sangen deres egentlig inspirert av John og Yoko? - Jeg kjenner til sangen, ja, og Andreas (Kisser) er en massiv Beatlesfan. Når vi snakket om konseptet bak «Nation»-albumet, refererte vi til John Lennon som en direkte inspirasjonskilde. Måten han delte slike tanker og budskap med omverden på, var beundringsverdig. Folk flest er ennå ikke i stand til å gjøre noe som nærmer seg Lennons modige væremåte. - Har «Sepulnation» en samlende effekt live? - Jepp. I senere tid blir stadig flere gjort oppmerksomme på materialet fra «Against» og «Nation». Under konsertene våre innser jeg hvor mye glede tilskuerne får av blant annet «Sepulnation». Før folk setter pris på enkelte sanger, kan det ta årevis. - La oss se nærmere på det forbigåtte konseptalbumet «Dantes XXX1». (2006) Selv om dette episke diktet, et gammelt glansnummer i italiensk litteratur, ble skrevet på trettenhundretallet av Dante Alighieri, forklarte Derrick hvordan Dante også skildrer hva som foregår i moderne tid. - Vi diskuterte hva vi skulle fokusere på i et nytt konsept. Da følte jeg at det eksisterte en rekke moderne og betydningsfulle hendelser, spesielt i tvilsomme politiske avgjørelser, som kunne relatere til denne historien. Menneskeheten fortsetter å krangle med seg selv. Fremmedgjøringen av outsidere som Dantes, å gå imot hva flertallstyranniet måtte mene, foregår absolutt ennå. Likedan eksisterer dualiteten og det gode og vonde i alle mennesker. Til min store overraskelse, fordi Dantes-historien er et meget komplisert stykke arbeid, fikk vi en overveldede respons fra folk som ikke kjente til Dantes fra før. Nye lesere ville nå forske videre på bøkene hans. Vi tok også deler av historien, «Fighting On» og «Crown And Mither», sanger om å slåss og beholde fokus selv om helvete befinner seg farlig nær, og knytta de tekstene til vår egen standhaftighet i bandet. Med den besetningen, Andreas, Paulo, Igor og meg selv, er «Dantes XXX1» vårt beste album. De to forrige, «Against» og «Nation», anser jeg for å være interessante og utfordrende album. Samtidig bærer de preg av på godt og vondt, at vi ville lage musikk som aldri hadde blitt gjort før. Det tok for eksempel tid å bli virkelig kjent med hverandre musikalsk. Før «Against» manglet vi turneerfaring. Mesteparten av albumet ble laget før jeg kom med i bandet. Du kan høre en slags evolusjon i denne perioden. Bandet testa ut ulike stilarter. Først med «Dantes» hadde vi erfaring nok til å lage et komplett album. Her 44 NRM 4-2021

kommuniserte vi mye bedre med hverandre. Dessverre valgte Igor (Cavalera) å forlate bandet etter innspillingen. - Av og til synes jeg oppriktig synd på halsen din. Man blir automatisk trukket inn i stemningen på «Grief» (fra «The Mediator Between Head And Hands Must Be The Heart», 2011.) Her høres det ut som vokalen blir spilt inn mens du bærer et satans tungt kors i konstant oppoverbakke. Hvilket skrekkscenario er det vi snakker om? - En rekke barn døde i en brann i Brazil. Sangen handler om sorgen til deres etterlatte. Jeg fulgte saken nøye via media. Man observerte reaksjonene deres. Å miste barnet sitt må være det mest jævlige du kan tenke deg. Vi prøvde å bruke musikken til å gjengi slike følelser. Hele albumet virker veldig mørk og skitten i utrykket. Mye takket være produsent Ross Robinson og hans unike vesen, føltes det akkurat som om vi måtte gjennom denne prosessen for å få alle mørke ut av systemet? - Hvordan fungerte så Ross Robinson i en slik følelsesladet innspillingssituasjon? Det ryktes om hans intensitet. Ikke kjent som den gjespende typen som sitter med bena på miksebordet mens han kjederøykende drar ut tiden og heller begraver hodet sitt i siste nummer av Travnytt. Var det ikke (trommeslager) Eloy (Casagrande) som uttalte at «Noen ganger gråt jeg etter opptaket»? - Det du sier om Eloy kan sikkert stemme. Hans metode baserer seg på at bandmedlemmene skal gå gjennom hva alle tekstene betyr for deg. Vi snakker om å analysere tekstene på et detaljnivå. Her måtte alle krype inn i et lite rom uten klimaanlegg, og vi svetta som et helvete. For å få fram følelsen av å være på en konsert, gjorde Ross dette helt bevisst. Denne metoden hans gjorde at vi aldri hadde vært så berørte av en innspillingssituasjon før. Samtidig kunne denne innfallsvinkelen være svært krevende. Å gå såpass i dybden og måtte gjenoppleve dystre tema i tekstene, gjorde at jeg til tider ønsket å kvele Ross. På en annen side trengte jeg at han sparket meg i ræva... - Hvordan erfarte du å få din politiske bevissthet med Ronald Reagan som president? - Så mange ting i verden endret seg etter han og medarbeidernes ideer om hvordan verden skulle se ut. Slik føltes det naturlig å bli politisk bevisst i den epoken. Han var smart, spilte rollen bra som tidligere skuespiller, og virket veldig karismatisk og morsom. Faktisk var han demokrat før hustruen overtalte han til å republikaner. Dette ga mening fordi republikanerne hadde ingen med den samme karismaen. Dessverre gikk han inn i rollen som en altfor dominerende cowboyskikkelse i forhold til resten av verden. Samtidig som vi fikk en realitetssjekk og innså at USA ikke kan stå på sidelinjen og være nøytrale,

skulle det ikke dermed være opp til Reaganadministrasjonen å være hele verdens politi. Vi må jobbe sammen, og jeg tror mye av skremselspropagandaen deres bare var pisspreik. – Hva med å se hva du assosierer med dine bandprosjekt utenom Sepultura? Vi kan starte med Outface. - I Outface, mitt første band, sto jeg med ryggen til publikum på de første konsertene. Årsaken var pur redsel. Ikke noe jeg gjorde for dramaturgiens skyld. Heldigvis lente jeg meg på venner med evnen til å gi konstruktiv kritikk, og jeg lærte mye av å evaluere videoer av konsertene. Etter hvert så jeg veldig opp til HR (Paul Hudson) fra Bad Brains og John Joseph i Cro-Mags. Deres smittsomme energi gjorde at de ble mine idoler. «Friendly Green» (utgitt i 1992) låter egentlig ut som all musikken vi hørte på den gangen, Det gikk mye i funk, ska og band som Red Hot Chili Peppers, Bad Brains og Living Colour. I min verden utviklet Living Colour seg til å bli en slags moderne mainstream-versjon av Bad Brains. De fikk et større publikum. I tillegg til å være særdeles dyktige musikere, blanda de soul, r&b og rock på en genial måte. I likhet med Bad Brains, kunne du igjen se folk med min hudfarge spille skikkelig rock. Jeg elsket Jimi Hendrix, men nye rockeband med mørk hudfarge så du ikke mye til i oppveksten min. Siden Living Colour slo fast at ’Hør her, vi kan pokker meg også spille rock’, inspirerte de meg. Outface gjenspeilte også lidenskapen for ska. Jeg elsket The Specials (UK) og The Tasters (USA). The Police og The Clash eksperimenterte også med reggae og ska. - Alpha Jerk? - Alpha Jerk (ga ut en mini-LP med samme navn) var mitt siste band før jeg ble med i Sepultura. Vi befant oss i New York. Der fikk jeg mange venner i hardcore-miljøet. En fin tid. Vi og mange av de New Yorkbaserte bandene hadde ikke et tradisjonelt hardcoresound, og vi eksperimenterte i stor grad. En viktig læreprosess. For første gang var jeg med på å starte et band, hadde en ledende rolle og involverte meg veldig i låtskrivingen og retningen videre. Alpha Jerk og en del andre bandet havnet i den såkalte emo core-sjangeren, og vi snakker her om en rar terminologi fra åttitallet. Du skulle ikke holde noe tilbake og være superemosjonell i musikken. - Musica Diablo? - I Musica Diablo (ga ut debuten i 2010 som minner litt om tidlig Sepultura) kunne jeg for første gang jamme med noen brasilianske musikere bortsett fra Sepultura. Dritbra musikere. Vi fikk masse positiv feedback. Likevel, siden jeg måtte balansere tiden mellom Sepultura og Musica Diablo, skulle jeg ønske at vi kunne ha gjort det bedre og på nytt igjen. Men jeg elsket at musikken gikk rett på sak, det var ingen sanger over 3 minutter. I og med at jeg spiller i et band som norwayrock.net

Sepultura, har jeg vanligvis ikke vært med i et så heavy og brutalt band som Musica Diablo. - Maximum Hedrum? - Vanligvis søker jeg uforutsigbare sideprosjekt, og Maximum Hedrum (deres album fra 2013 ble ofte beskrevet som electro-funk) står nok igjen som mitt mest eksperimentelle sidespor til nå. Her gikk jeg så til de grader ut av komfortsonen. Jeg forventet meg hatbrev fra Sepulturafansen, og til min store overraskelse roste de meg opp i skyene. Fra den kanten fikk jeg hederlig omtale for å gjøre noe så radikalt annerledes. Kanskje ikke hardrockerne er så konservative likevel? - Vegetarianeren Derrick er en av programlederne i fjernsynsshowet «Highway To Health». AC/DC-fans kjenner seg selvfølgelig igjen i ordspillet. Med treffsikre linjer som «Hey satan - paid my dues playin’ in a rockin’ band», var det vel ikke akkurat et program om en sunn helse, livsstil og veganisme som Bon Scott hadde i tankene da han skrev «Highway To Hell». Men hvem vet hva som ville skjedd hvis han ikke døde i 1980? Bon ville muligens vært en helsefreak i likhet med ex-utagerende Francis Rossi i Status Quo? Kanskje han ville nøyd seg med å spille golf som den gamle partyløven Alice Cooper? - I dag tror jeg de kuleste rockerne må være de som tar vare på seg selv. Det handler om å ha et langt liv som artist. Ikke noe kult å være helt ute på scenen og avhengig av dop, vel? En slik livsstil vil alltid ende på tragisk vis, og jeg blir frustrert av å se musikere som dør i altfor ung alder. For meg blir det en sann glede å bryte ned alle de stereotype holdningene om rock n roll. Lemmy og Keith Richards ble legender på grunn av musikken og ikke rusmisbruket. Jeg idoliserer først og fremst deres kreativitet. Først AC/DC og deretter Iron Maiden og Judas Priest fikk meg hekta på hardrocken. Klart jeg sitter her med masse respekt for Bon, og for øvrig tror jeg de overlevende medlemmene er ganske opptatt av god helse. Vi prøver ikke å tvinge vårt syn på andre og går inn for en

norwayrock.net

litt mykere tilnærming. Ikke vifte med pekefingeren. «Highway To Health» vil oppmuntre folk, men ikke opptre frastøtende, hvis du skjønner hva jeg mener. Å innta en så aggressiv tilnærming som Morrissey («Meat Is Murder» o.l.) kan drepe budskapet, og jeg har ikke noe sansen for ekstremister. Sånn sett applauderer jeg mennesker som for eksempel kun spiser kjøtt en dag i uken. Et slikt tiltak er i alle fall en god start. Folk må få gjøre hva de vil og tilegne seg kunnskapen om god helse på sin egen måte. - Hele Sepultura-historien, fortalt av bandmedlemmer + Corey Taylor, Lars Ulrich. Scott Ian, Phil Anselmo og Phil Campbell, gjenspeiles i filmen «Endurance» (blant annet å få tak i på deluxeutgaven av «Quadra»). - Vi gikk inn for å inkludere alle medlemmer i Sepulturahistorien. Selv om vi spurte dem gjentatte ganger, sa Cavalera-brødrene nei. Jeg og Igor utviklet et veldig nært vennskap, og vi delte lidenskapen for hardcore og hip hop. Selv etter at han slutta, forble vi venner. Han bor i England og det begynner å bli en stund vi så hverandre. Men jeg ønsker han alt godt i livet. Vi ville først og fremst feire historien til Sepultura. Samtidig som vi formidlet stoltheten over bandets fortid, kunne vi berette hvor vi befinner oss akkurat nå. Vår intensjon hadde null og niks å gjøre med å lage en kontroversiell film full av masse drama og sladder. - Trist å se en frustrert Jean Dolabella (erstatta Igor i 2006) på turnebussen i «Endurance». - Helt klart. Jean virket ikke fornøyd med managementet og taklet ikke turnelivet lengre. Hans beslutning om å forlate bandet utløste frustrasjon hos oss andre. For etter å ha spilt inn «A-Lex» og «Kairos» med Jean, nådde vi et musikalsk toppnivå med den besetningen. Sånn sett kan du sammenligne den situasjonen med hva som skjedde mot slutten med Igor. Men vi reiste oss, fikk med Eloy Casagrande, en positiv kraft, og kjempet videre i god Sepultura-tradisjon.

NRM 4-2021

46 NRM 4-2021

norwayrock.net

Orwellian Times

norwayrock.net

NRM 4-2021

Welsh rock band The Manic Street Preachers release their fourteenth studio album, “The Ultra Vivid Lament” in September 2021. In August, we spoke to frontman and guitarist James Dean Bradfield about the new album, his guitars, his love of Rush, Gary Moore and Abba, and focussing on the present instead of the future. TEKST: ANNE-MARIE FORKER

- Hello Anne-Marie! - Hi James! It’s a pleasure to interview you today. I was a teenager in the ‘90s and I’ve been following the Manics for a long time. - Whereabouts in the fair island of the Republic are you from? - I’m from Belfast. But most people think I’m from the South – I think it’s because of my family and I lived there for a while. - You don’t have the same high-rising terminal as a Belfast resident - No [laughs] – I think I lost that after school. - Ah, okay – pleased to meet you. - You also. So how has lockdown been for you? How have you been able to work with the band? - It’s been the same for me as for a lot of my friends, for all I know, it’s informed me with way too much perspective, or something which feels like perspective. It’s been incredibly existential in terms of deconstructing memory, deconstructing hopes for the future, and just replacing it with nothing but uncertainty [laughs], uhm, so what lots of my friends and people in my family have learned to do is to try and live in the moment instead, and try not to look too far into the future, and to try not to reinterpret the past, just try to use the memory which is there in your head, ‘cause, well, I think the past, present and future has become so open to interpretation, I think you’ve just gotta stop, you’ve just gotta live in the present. So, that’s what I’ve come to, and beyond that [sigh], it was… I suppose being in the band was a bit of a saving grace, because the one thing that solitude and isolation can do is that it can foster you with a great optimism to write something, if you feel as if you’re isolated that’s the only way I can put it, you feel as it you must write if you’re isolated, you feel as if you can write if you’re isolated. So that proved useful with lockdown, and there was a piano in my house which we’d just acquired and that, for the amateur wannabe auteur director in my head, it felt like serendipity… you know, that this piano had just come to us, just before lockdown. - Good timing. - Yeah, it was good timing. Some kind of serendipity, basically. So, I just got to working ,writing, being amongst the family, and trying to teach the kids, and just trying to be part of a functioning family that was inwardlooking all the time. Just trying to write all the time. So, the same as a lot of my friends really, and like I said, the biggest thing that came from it all was just trying to live in the present, y’know, try not to look into the future, because, it’s the hope that kills you, really. - That’s well said. So, when it came to working with the band, how did you manage that? Did you meet by Skype or something? - I think we are probably the only band that didn’t do one Skype meeting during the whole of lockdown. We never ever once shared a screen experience with each other. We’re very old school in terms of calling each other by phone. I still find the telephone an incredible invention and I like it. I prefer it, I prefer it to screen time. I just don’t like that, that thing, of what the screen does to your face. It’s just fucking awful. I can’t stand it, and Nicky is worse than me. So, we exchanged texts and talk on the phone all the time. Myself and Nick talk at least once a day, every day, unless we’re on holiday. So that’s very strange for people who have known each other since they were five years old. [laughs] I think that’s quite a strange kind of intensity. But we were posting stuff to each other in terms of Nick was sending me lyrics via email or sending

48 NRM 4-2021

stuff via post. Sean I were talking by phone, and then I’d come into the studio and just record a couple of sketches on my own or with the engineer, and I guess it was quite easy to distance in the studio because we’ve got our own place. There were ways around it, but at certain points I just wasn’t allowed to travel so I was just doing little acoustic demos the old-school way on a little tape cassette, and putting it in the post - Cool! Post is old school as well these days. - Yeah, and also just recording on a little cassette is quite old school as well, so I was scrabbling round to see if I had any blank cassettes. In the end I had to send off for some but there were ways around it. I think it was the same for everybody. The possibility of actually not interacting, and seeing if an idea was real, whether you’d be a carpenter, whether you’d be working in an office, or whether you work in a pub. You don’t know if something’s working until you’re actually there in the situation. So, we had this bank of songs and we didn’t quite know if they were working until the end of last summer, ‘cause you know, lockdown ended last summer, and suddenly we were allowed to come back in the studio, albeit in a distanced fashion. We were allowed to come back in the studio, and we started working on the songs straight away, so that’s what happened. - You were also very productive then, with releasing your solo album (“Even In Exile”) as well. - Thankfully most of that was finished before lockdown started. All the recording was done. I was just about to start mixing when lockdown started. That was done at a distance anyway, the mixing process, so that was fine. I was just getting mixes sent to me and making alterations. Um, the artwork was pretty much finished before lockdown started. So – thankfully – the nuts and bolts of the solo record were mostly finished before lockdown, so it was possible to put it out. That was a stroke of luck definitely. - Were there any songs on “The Ultra Vivid Lament” that were completed before lockdown or were they all done post lockdown? - “The Secret He Had Missed” was a song we wrote and demoed in 2019. “Orwellian” was written and demoed in January 2020, and there was something else that written round about then too. I think “Still Snowing in Sapporo” was done quite early on. So they were the three songs that were done before lockdown and then the rest came after. - That opening track, it’s been in my head all week, it’s such a great melody (“Snowing in Sapporo”). - Yeah, it’s the one song that definitely feels as if it’s a good dose of retro MSP but interspersed with the present. The verses are so isolated and so, almost prosaic, kind of thing, that they almost feel quite modern, the verses, but then the choruses come with that kind of Manics-esque rush of emotion. So, I think that song probably epitomises us now and us then, if you follow me. - Absolutely. Where did the title for album come from? - It came from Nick. Nick spent a lot of time in West Wales, that kind of seems to be his secret spiritual home, West of Wales. I think that’s in Nicky Wire’s soul, “West is Best”, even though he’s an East Walian like me. - [laughs] - He spent a lot of time over there, and when he was over there at the start of lockdown he got caught up in it, and then, at the end of the first lockdown, in summer, he went over there. And he was spending time, just on the beach, looking towards the fair isle of Ireland, I suppose. - Sounds wonderful. - He was looking out into the distance and taking a lot of photos and I

norwayrock.net

think he was struck with that moment of being amongst all the beauty but not quite being able to touch it, because there were certain rules, you know. How long you could go out for a walk on the beach? Is it exercise? How long could it be before you went back home, to East Wales? Was it okay for him to just have a swim in the sea? Did it count as exercise? Was he allowed to have a walk on the beach for more than twice a day, that thing of being amongst beauty but actually not being allowed to participate in it was something which was quite a strange experience, and it seemed to heighten the sense of the beauty which is around him, which is all around you in West Wales, obviously, same as the coast of Ireland. To be immersed in all that beauty, surrounded by it, but somehow you were told you couldn’t quite be part of it, and you couldn’t quite participate in it, and you had to go back indoors, made it a so much more vivid experience for him, I think. Very strange, almost Truman Show-esque, really. So, I think that’s where the title came from. Being surrounded by beauty – being surrounded by love, with your family, being with them, but also being forced to be with them. Just all these things, being amongst beauty but not quite being able to touch it, being amongst all the people you love, but probably getting on their nerves [laughs], that kind of thing, you know. All those things that are good for you, but which suddenly are being forced upon you. Not through anybody’s fault. There is no subtext there about us being anti-lockdown or antivaxxers. Far, far from it. We were very much compliant in terms of the rules and stuff and we were happy to be, but it was still a strange feeling of being amongst things which are beautiful, which are full of empathy and love but somehow it’s still feeling quite unnatural. - Yes, it’s a bit like walking around in a box where you can see all the beauty around you but you’re contained. It is strange. - That’s why I likened it to that film, the Truman Show. It was a beautiful world which somehow, all of a sudden, became unreal. - I wondered what you meant when you sing “We live in Orwellian times” and “I’ll walk you though the apocalypse”? - To be Orwellian is… there are so many different versions of what Orwellian is. We were not on about the more hackneyed, cliched version of Orwellian, which is Big Brother. We were not on about that, we were not

norwayrock.net

on about The State. We were not on about somebody watching you. We were on about the Orwellian kind of obsession with doublespeak, where language can be contained, it can be re-armed, it can be manipulated, it can be misinterpreted, it can be re-armed for anybody’s use, the Left or the Right, and the extreme Left and the extreme Right can re-arm language and can misappropriate language and misappropriate culture for its own purposes. That’s, I suppose, the thing I’ve always found really enticing and interesting about Orwell - sometimes you can never tell if he’s writing about the extreme Right or the extreme Left. There’s that philosophy which is called “Janus-headed philosophy”, it’s the signal of living in the most extreme of times, when extreme Right and extreme Left meet, and they become indiscernible from each other. That’s supposed to be the signal that you’re living in terrible times. Sometimes it’s felt like that, amongst all the Culture Wars in Britain in general. Sometimes I don’t recognise the so-called liberty of the extreme Left, I don’t, I don’t recognise the things they say as being libertarian and I certainly don’t recognise the things that the centre Right, that has splintered off towards the far Right, have written. I certainly don’t recognise things that they say as being extra-level libertarian, y’know, triple-X libertarian, where the State must not intervene

at all. It seems to me that the extreme Left and the extreme Right really are policing the barriers of language as vigilantly as each other and misappropriating language and using it to entrap people and using it to just keep people quiet, really. - That’s fascinating. I wanted to ask you about the Abba influence. Like Abba you’ve mastered that kind of melancholic-yethappy melody in many of your songs. It’s more obvious on this record but I wanted to ask whether you have always had Abba as an influence, because I’ve definitely detected it in past records, here and there, but not as much as the new album. - Yeah. I think most guitar bands … I will make quite an assumptive statement here, I do think most guitar bands at least have one massive Abba fan in the band, but that’s it – we all are. Even Richie liked Abba. It’s a big thing of our generation, growing up in the ‘70s, our parents all had lots of Abba records, Simon and Garfunkel, lots of Dolly Parton, Kenny Rogers, just stuff like that. My parents’ record collection was brilliant, I loved it. That’s why I was always confused by the generation gap syndrome. I never really felt as if I had a generation gap with my parents. I really got on with them, and loved it when they came home a bit tipsy and played their records really loud. - Sounds great!

NRM 4-2021 49

- I really liked it. But Abba just always had a strange power over myself and Nick, especially because of the mixture of the songs, the simplicity of the lyrics which go straight to your heart, because they’re writing in a second language but they’ve become all the more pointed in this simplicity of language. The way the melody just mixes together with the two singers’ voices, I mean – their voices are just so powerful, in a glacial, glistening, kind of graceful kind of way, their voices have so much power. I think the way that their voices mix together is one of the biggest achievements of 20th century music. I just love the way that their two voices combine as one instrument of precision and grace and just a glacial and gliding power. They are like the Silver Surfer of singers. I just love the way they sing. What I love about Abba is they always seem to, more often than not, whether it be a song like “The Day before You Came” or “The Winner Takes it All”, or “Knowing Me, Knowing You”, to be a bitter pill sweetened by a sugar coating, which is the music. The lyrics and the music, the two come together and their voices – it creates some kind of beautiful melancholic pill. It’s like when you take a Nurofen and it’s got that sweet taste on it. The only way I can describe it is a bitter pill which is just sugar coated and it makes you feel better. - I love the alliteration and description of “glacial and glistening”. - Well, I come from the same borough of Wales as Neil Kinnock and he loved alliteration [laughs]. Yeah, I think that’s a trick that we picked up a long time ago – if you can call it a trick – but sometimes to sweeten the bitter pill, to make it bittersweet, so to speak, is a great thing to do, ‘cause if you can actually find an uplifting… in talking about something which is remotely tragic or a defeat – if you can make that bitter-sweet somehow, you feel as if you nearly won the day, through learning a lesson. It’s something I’ve always carried with me when I listen to records like that when I was young, and with S&G too. There’s that bitter-sweetness, which makes you feel as if you’ve turned the corner, even though you’re talking about a defeat. - This was the first Manics album written with the piano, which you mentioned earlier. Did that somehow, feel different? I know it’s the same chords that you would have usually played on the guitar but… - On the whole, absolutely. It’s good that you say that it’s still the same chords, as you do on the guitar, but that’s the whole point. It’s really strange that I started bedding down and learning piano to a better extent in lockdown because we’d inherited this piano, like I said it felt like serendipity. So I sat down and I really concentrated on trying to play the piano better than I already could and then I started writing on it, and I started thinking “wow! This chord is amazing!” or “This chord is amazing”. I started thinking in a vainglorious way “I think I’ve found new chords – that nobody else has ever found” and then I started realising it was just G, it was just C, it was just D. They were the same chords that I’d go to on the guitar, but the piano had breathed new life into old chords, which is a lovely thing to happen because, I suppose it’s that old Hemmingwayesque thing, as a writer. I think he was famous for saying once, “How do you write like Hemmingway?” and he said, well, “You’ve got to love all words, not just the big words, not just the words you reach for in the thesaurus”. You’ve got to love all the words, that’s the only way you can get a flow, and I think that’s what I got with the piano, it taught me that these chords which I thought were just ordinary, because I’d be using them all my life, G maj, C maj, D maj, D min, E min, A, suddenly I realised I had wrung the life out of them, but there were still new things to find in those chords. The piano had made them sound, disingenuously, the piano had made them sound more beautiful, but they were still the same chords. So it made me just realise that there was somewhere to go. The road is endless with those chords. It gave more space to the music too, because I was writing on the piano and when it came to playing with the band, suddenly I was playing guitar in a more sparing kind of way, the same way I’d be playing on the piano, so it gave more space for the vocal, it gave more space to the lyrics, which is good because there are quite a lot of lyrics on this album. So, suddenly, my guitar is still there, but it’s not getting the way of the lyrics.

50 NRM 4-2021

- What guitars did you use on the new album? I assume that your beloved 1990 Les Paul Custom appeared? - What?! Are you a guitarist? - No, I’m not, but I love guitars. I really love guitars. I’m a big Gary Moore fan. I know a little bit but not much. I don’t play myself and only know a few chords. - [laughs]. You’re like my auntie. My auntie absolutely loves guitars and she goes to lots of concerts, but she doesn’t feel the compunction to try and play, which I always find really strange. She’s one of my aunties I’m really close to. I’m always saying to her “Go on!” because her husband plays guitar, and she loves that, but she doesn’t play. Anyway, I absolutely love Gary Moore as well. For me, he’s probably the most ferocious guitarist ever to come from Britain. Have you ever seen the Stratocaster concert he did? - No, I haven’t. - There was a celebration of the Stratocaster about fifteen years ago at Wembley Arena, and it was about famous exponents of the Stratocaster playing this big star-studded concert in the Arena. He wasn’t so associated with the Stratocaster, he was more associated with the Gibson guitar obviously, but he had a famous old Stratocaster which is worth about forty grand and they invited him along to play. He just wipes the fucking floor with everyone. It’s amazing, it’s absolutely…. - I’ve got to see that! - It’s ferocious. There are no tricks in there with the way he’s playing, it’s just pure physicality, skill and speed, and it’s just fucking amazing. So, look it up it’s the Strat Pack at Wembley Arena. - I’m writing this down now! - It’s his famous Cadillac red Stratocaster. I did use my faithful – it’s called Faithful – my Gibson, quite a bit, but I used another guitar on this record called a Telecaster, Fender Parallel Universe Telecaster Troublemaker [laughs]. Parallel Universe is like a series of guitars that Fender put out of designs that never went to production. I used a Shergold Marauder quite a lot. That was a guitar which was used in the ‘70s and ‘80s by quite a few people which is being re-activated, I used my old Strat, my 1965 Strat quite a lot, I used my 1960…. no it’s 1972 Telecaster. It’s just an ordinary Telecaster with lipstick / pickups on it. They were my main guitars. I absolutely just loved playing guitar in a different way. My template was Phil Manzanera from Roxy Music in the ‘80s. I was just trying to make my guitar pop in and out of the vocals. I love the way Phil Manzanera just plays. He’s almost like the posh waiter who serves you up a little cool drink or a cocktail in between moments, kind of in the clouds, he just pops up with a drink for you. I was just trying to do that, pop in between the lyrics and stuff. - That description reminds me a bit of Alex Lifeson, from Rush. - Aww, I was just watching …. Nick’s brother sent me a link to “Xanadu” from “Exit… Stage Left”. - Aah, that gig! That concert DVD is amazing. - It’s so amazing - the way Geddy is playing his double-neck black Rickenbacker. Alex is wearing his red jacket, and… It’s just three guys, and it’s just…. you wouldn’t say it’s the most visual thing, but you can’t take your eyes off it. It’s just amazing. Absolutely amazing. I’m a massive Alex Lifeson fan. He’s like the missing link between Andy Summers and Jimmy Page. - Fantastic description. I’m a concert photographer and that “Exit… Stage Left” gig… if I could have a DeLorean and could go back to only one concert to photograph, it would be that one. - Well, that’s really weird, because Nick and myself watch it in the studio quite a lot, because Nick is a gigantic Rush fan. - Oh really? - It’s his temple. For him, I’d say his two biggest musical influences were Rush, and after that, early era Whitesnake, Bernie Marsden and Micky Moody, and after that it was The Smiths. He made a massive jump to indy, and then he was into The Smiths, and “Ocean Rain” by Echo and the Bunnymen. I’d say they were his four massive influences. But Rush… he’s knows everything about Rush. Him and his brother are just… I only

norwayrock.net

got into Rush when I was 15, 16. He got me into Rush and I got him into Echo and the Bunnymen. - Cool exchange. - It was really weird. We watched those concerts, and all the camera work is so much better than now. I don’t mean still camera work, I mean actual, live camera. The angles are better. You get modern camera guys now and they just focus on the singer’s fucking face all day. The photographs are so much better when they capture the context of the stage, the audience, the gear, the lighting. Modern photographers focus on fucking the musician’s face too much, they really do. You want to see movement, you want to see the context in which they’re playing. - Absolutely. You’ve got to get the movement, you’ve got to get the feeling. - Yeah, absolutely. I think some of the best, some of my favourite shots are from the back of the stage, looking out towards the crowd, they’re just great shots. - I love that, because you’ve got the light, especially when the light is over the crowd, lighting them up, and then you can catch the interaction between them and the artist. That’s crucial. Speaking of artists, Mark Lanegan appears on “Blank Diary Entry” – how did that come about? - I met him when we were touring with Oasis in 1997 in America. He was… and he’ll freely admit it in his book, that he was in a bad state then. He was up and down on the self medicating, so to speak. So I talked to him once or twice there, and I remember saying to him that I loved the song “Dollar Bill”. I really loved that Screaming Trees song, and Richie especially loved that song. I just remember chatting to him and some days he was there and some days he wasn’t there, if you know what I mean. I remember just thinking, oh, he was a dude, I really liked him and I really liked the Screaming Trees album “Dust”. I just thought they were quite a tense band, and they weren’t really getting on, they didn’t like being in a band with each other, but somehow it worked when you saw them. That tension made for good performance. I really liked him and it was that kind of feeling you get when you meet somebody and you think, oh, I wish I’d known him at school, kind of thing. Then I met him by accident at a Nico retrospective at the Royal Festival Hall, which John Cale had put on. John Cale had worked on Nico’s “Marble Index”, and I know John Cale, and he’s one of my heroes. He asked me to come and sing one of the songs there. I got there, and I was sharing a dressing room with Mark Lanegan, and I thought “wow, this is going to be interesting” because when I

met him all those years ago, he was obviously going through a lot of stuff, and I wonder if he’ll remember me, because things may have passed in terms of his personal circumstance and he’s clean now. I walked in the door and he started to talking to me straight away. He was so nice, he was so lovely, and he was almost trying to apologise for what he was like in the past, when he’d had drug problems, and I was like “it’s no problem, man” and we started talking about records straight away. I had the same feeling I had when I met him, and I’m not friends with many musicians to be honest, but I had the same feeling as when I met him all those years ago in America, I was just like “aw, God, he’s such a dude, he’s so easy to talk to”, I just really liked him. So, that

guys just did it. - Which is what you need. You’ve announced a tour later this year, including a free gig for NHS workers, which is awesome. How are you feeling about playing live again? - I don’t know to be honest. I’m not sure. I know a lot of people have done some concerts so far. I’m hearing strange reports, where people are saying they are feeling their way back into it. I’m 52, and a lot of my audience are the same age as me, so I know that a lot of people are a bit more reticent about coming back to indoor gigs, just because they think they might catch something, you know? Whereas I can see people, I can see with ticket sales, people are a lot more ready to go back to open air gigs, because they feel safer in the open air. And, let’s face it, a good gig is based on people having a complete lack of respect for other people’s personal space. - [laughs] Oh yeah! - That’s… that’s what a good gig is based on. That’s not the times we’re living in, is it? People are thinking “I’m older now, I might want to move to the country, closer to the coast, I’m going to get a dog. I don’t want to catch something which is going to make me feel bad, I might just go to the one gig a year and that’ll be a festival”, or “why would I buy a ticket for something which may be cancelled?” There are so many ifs and buts in there now and combine that with your audience being a bit older, as we are. It’s…. I’m not going to lie, I think the future of gigs is slightly uncertain at the moment, and we’re just going to have to be patient. I want them to happen, I want to be ready for them, but I’m not trying to put too much expectation on them if you know what I mean. - Yeah. Tom Jones just played in Belfast to about ten thousand people. There’s a lot of excitement about it but there’s still concern from many people about what the infection rate will be afterwards. There’s always something extra to think about. - When you go to a gig, there’s a complete lack of regard for the future, or anything. You just go to a gig to just do it, and when there are so many question marks over gigs, those people tracing numbers to see if there’s a spike in two weeks, after a gig, it still means that we’re far from being back to normal, so I think we’ve just got to be patient, and it’s that thing I said, at the start of the interview, I’m just going to try and live in the present and not to think about these things too much. - That sounds very sensible to me. I will do the same. Thanks for taking the time to talk today. - Thanks so much, Anne-Marie. It’s been lovely talking to you.

"We were on about the Orwellian kind of obsession with doublespeak, where language can be contained, it can be re-armed, it can be manipulated, it can be misinterpreted."

norwayrock.net

was nice. I’d been buying his solo records since then, especially the Soulsavers stuff and everything. When we wrote this song, Nick said it could be a duet, but he didn’t know who could sing it with me. When I wrote it, the deep part, I accidentally started singing it in a deep voice, and I realised – it just came into my head straight away – Mark Lanegan would be the perfect pick for this. We asked him, and he sent a lovely email back and again he was just such a dude. He makes me smile when I think about him. - Your voices compliment each other very nicely. - [laughs] - They do, they do! - Not so much when we stand next to each other! We look like Dannie De Vito and Arnold Schwarzenegger [both laugh]! He was just a perfect fit, and he did it within three days, just got stuck in and did it. It was the same with Julia Cummings from Sunflower Bean. We asked her to do it and she did it within three days. It was amazing. The yanks have beaten us on due care and diligence this time because you ask certain British musicians to do that and they say “what’s my motivation?” you know, and you’d have to have a negotiation with them. These fucking

NRM 4-2021

52 NRM 4-2021

norwayrock.net

lavmælt og stort norwayrock.net

NRM 4-2021

Etter å fartet landet på kryss og tvers fra sør til nord på sin triumf-ferd i forbindelse med sin etterlengtede comeback-skive “Svevn” fant Gåte ut at de ville strippe ned lydbildet og ta ting helt ned ved å gå akustisk og nesten ut av det blå servere oss EPen “Til Nord”. Da det var Oslo sin tur til å bevitne det nedstrippede bandet på SALT benyttet vi like så godt anledningen til å få litt mer info rundt akkurat dette med søsknene Sveinung og Gunnhild Sundli over en god lunch i solsteiken. TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD FOTO: SEBASTIAN LUDVIGSEN

- Hvor kom idéen om akustiske versjoner fra? Sveinung: - Vi har egentlig hatt dette i bakhodet en stund og satte i gang før koronaen kom, vi rakk én konsert på noe som skulle være en lengre tur. Det handlet vel om at vi hadde kjørt høyt og hardt nok en stund. Gunnhild: - Vi har jo hatt en veldig stor pakke der vi har maksa absolutt alt, så vi ville egentlig se hva som kom til å skje hvis vi tok det helt ned. Sveinung: - Vi har nå hatt lastebil med minimum ti stykker på tur, og det sirkuset koster så mye at det er kun de større stedene som har råd til å ha oss. Gunnhild: - Jeg var litt i tvil om vi skulle si akkurat det eller ikke, men det har jo også sine praktiske sider - når vi gjør dette er det lettere å reise rundt og vi får andre scener med kanskje et litt annet publikum også. Pluss at vi får helt andre strenger å spille på, også viser det seg å være veldig givende, lærerikt og ikke minst utfordrende. Vi har jobbet veldig lenge med dette og vridd på hver eneste stein der meningen var å ikke bare spille de rett frem akustisk, men omarrangere alt til dette konseptet. - Dere har fått fantastiske tilbakemeldinger, regner med at det gjør det ekstra givende? Sveinung: - Definitivt! Gunnhild: - Absolutt, og det merker vi også under konsertene vi har fått gjort - for vi har faktisk fått gjort et par under pandemien; Det er jo faktisk ganske koronavennlig i tillegg selv om det ikke var derfor vi gjorde dette, så det var litt hell i uhell. Men det var lettere å gjøre dette når ting åpnet igjen, og da har det vært veldig gode tilbakemeldinger. Vi koser oss veldig med dette, og for meg personlig har dette vært veldig gøy. Det er mer rom for finesse, jeg synger på en annen måte der stemmen for mer plass så det har vært fint. Så kom jo denne EPen som folk så ut til å like, også vil det komme en fullengder om ikke så lenge. - Så det kommer en hel skive akustisk? Sveinung: - Det som skjedde var at vi gjorde dette med gamle låter i ny, nedstrippet forpakning og tok absolutt alt mest mulig ned og ville dokumentere dette på et vis. Det er en prosess som krever veldig mye av oss, for eksempel skulle ikke Magnus (Børmark, gitarist) ha med seg en eneste pedal. Magnus skal ikke ha med seg en pedal! Vi har et bittelite pedalorgel som kan pakkes ned, Magnus har skaffet en nøkkelharpe, vi har to feler og en akustisk gitar. Vi har her ingen formening om at dette skal ende opp i noe som helst, bare gå ut på veien og kose oss mens vi prøver på noe nytt. Så får vi veldig gode tilbakemeldinger, plateselskapet Indie sier at vi skal gjøre noe mer med det - og da blir det interessant for da skaper vi den første nye låten i det formatet som blir grisefet. Men allerede her begynte det å tilta litt og øke så vi fant ut at vi måtte hente inn Jon-Even (Schärer, trommer). Han kan ikke bare spille trommer, men også litt orgel her og gitar der i tillegg til sang så det bygger seg opp. Og nå skal vi da ut med et album i høst, i november, og da blir det minst fire låter som er veldig mektige igjen - men nå gjort kun med akustiske instrumenter. Men det er svært ja, så da har vi gått fra minimalistisk til max igjen, men med en dynamikk som er rimelig stor. Tror folk skal bli rimelig slått i bakken ja. Gunnhild: - Men det gjelder ikke for i kveld da, det gjelder jo skiva.

54 NRM 4-2021

Også er det litt interessant å tenke på nå som ting åpnes opp - blir det Gåte akustisk eller bare Gåte? Det har vært en vei der vi nå har nærmet oss vårt opprinnelige uttrykk men med en helt annen innpakning. - Vil det på albumet bli samme prinsipp som med EPen med en blanding av gammelt og nytt? Gunnhild: - EPen blir inkludert på skiva, også blir det en del nytt i tillegg. Sveinung: - Det blir vel en låt som går ut, usikker på hvem - men så blir det noen gamle og noen nye, jeg tror vi har fem nye spor uten at det var fast planlagt fra starten. Men når det gjelder planene fremover kan vi gjerne ta deg med på idéene vi har, vi skal få ut denne skiva her nå også kommer vi til å legge oss litt lavt en periode fremover. Vi har sett for oss en musikalsk retning som de nye sporene på skiva kommer til å gi et lite hint om. Vi har planer om enda en ny skive høsten 2022 der vi kommer tilbake råere og hardere enn noensinne. Gunnhild: - Nei, ikke nødvendigvis hardere, men vi har lyst til å bli mer elektronisk. Jeg vil ikke bruke ordene råere og hardere, men det blir definitivt noe helt annet igjen. Dette er foreløpig på tegnebrettet enda så vi vet ikke helt hvordan det kommer til å ende opp. Sveinung: - Det vi helt sikkert kan si at det kommer til å være noe helt annet enn akustisk. Men vi tar med oss veldig mye av det vi har lært av det akustiske inn i det nye lydbildet. - Så dere har planene klare fremover post-akustisk også forstår jeg? Sveinung - Ja, det stemmer. Og midt i mellom kommer det en samleplate som skal prøve å få opp interessen nedover i Europa med én ny låt som også kommer til å varsle retningen vi skal gå. En kraftverk av noe greier vi har sendt avgårde, så det kommer mye i fra Gåte fremover nå. Men det store fokuset her til lands er disse konsertene vi gjør akkurat nå, og ikke minst skiva i den anledning som kommer i november - også da høsten 2022 da vi ruller ut hele maskineriet igjen. Gunnhild: - Men når du sier “råere” så tenker jeg også “pust og luft” jeg da. - Dere er ikke helt enige her? Sveinung: - Joda, men vi har forskjellige formuleringer. Gunnhild: - Der Gåte alltid har vært veldig eksplosivt med mye som skal formidles på én gang har vi lyst til å få mer pust - litt mer bue kanskje der arrangementene hittil har vært mer som en jevn kurve oppover. Jeg har lyst til å lage musikk som er mer bevegelig. - Neida, jeg forventer en metallskive jeg nå - “Gåte går metall” blir overskriften på samtalen. Gunnhild: - Det blir det nok ikke nei, haha! Sveinung: - Voksne som vi er så er det artister som The Prodigy og Massive Attack som har gått igjen på moodboardet som vi har begynt å jobbe ut ifra. - Det blir definitivt annerledes, skiva etter neste skive? Sveinung: - For å ta det fra starten som vi snakket litt om sist, så kom vi tilbake og lagde EPen “Attersyn” der Magnus ikke engang var med, men Katrin Frøder var med som en viktig brikke. Så ble det til et lite kaos av en verden som ble samla opp med meg, Gunnhild og Magnus med ny bassist i Mats Paulsen og Jon-Even som ny trommis. Men samtidig som det var en ny sammensetning så var det på samme måte som vi holdt på før vi la opp, og “Svevn” er en slags manifestasjon på det vi har holdt på

norwayrock.net

med men at den var nyskapende. Så leverer vi i disse dager denne akustiske formen som egentlig bare skulle dokumenteres i form av EPen “Til Nord” men som nå har endt opp som et helt album - et veldig fint album. I tillegg har vi som sagt Indie som vil sondere markedet utover i Europa, derfor kommer samleplata med en ny låt som har ligget klappet og klart i et år nå. Summa summarum skulle akustiske Gåte kun være et sidespor, men som har gitt oss fullt tro på at vi kommer til å tørre å gjøre enda større endringer når vi skal tilbake med fullt oppsett. Og da har vi mange strenger å spille på bokstavelig talt - for da har vi rockeGåte, Gåte som er så nede at vi kan turnere i en Golf og vi har det nye som kommer til å være noe helt annet også. Da ser jeg for meg at vi kan sjonglere litt mellom disse versjonene på de store konsertene, men vi kan også bare gjøre akustisk eller bare nyversjonen når det skulle trenges også. Det er en spennende tid fremover, og motivasjonen er både høy og stor akkurat nå. - Dere har på en måte gjort ting i motsatt rekkefølge med turné først og så utgivelse? Gunnhild: - Ja, men det er det vi liker best også. Vi gjorde det på den måten helt i startfasen, og det å få spilt sangene mange, mange ganger live før vi går i studio er helt optimalt. Jeg synger bedre live enn i studio, og de gangene vokalen har satt seg skikkelig live i forkant er de gangene jeg har trivdes best. Vi har jo gjort det på den “vanlige” måten og - mange ganger, men det er denne jeg trives aller best med. Sveinung: - Det er jo sånn for oss andre også, når du har gjort en låt femti ganger på en scene før studio er det klart det er lettere å spille den inn. Gunnhild: - Men det handler også om hvordan den setter seg i stemmen, for under en konsert vil både rom og publikum påvirke hvordan jeg bruker den - det er en del av instrumentet mens i studio med bare et headset å forholde seg til vil jeg kanskje ta andre valg enn hvis jeg først har satt det live. - Spilte dere hele skiva inn samtidig som “Til Nord”? Sveinung: - EPen er vel spilt inn så live som man kan gjøre det i studio i disse dager. Det er mye vokal av Gunnhild som er gjort i én tagning og “Til Deg” er lyden av oss som spiller den én gang og det var det. Mens de nye låtene, som “Hemnarsverdet” er mer som et teknoprosjekt i det akustiske landskapet. Det er nok mer som sistnevnte resten av skiva er gjort. Her blir undertegnede brått servert en ytterst eksklusiv lytteprøve fra skiva og kan love at fans av bandet ikke blir skuffet. norwayrock.net

- En spontan verdenspremiere? Tusen takk for det, det setter jeg pris på! Sveinung: - Selvsagt, og som du kan høre har vi nå gått fra helakustisk til å nærme oss vårt opprinnelige utgangspunkt igjen og nå som vi har utviklet det akustiske konseptet videre må jeg innrømme at vi jukser bittelitt med en synthbass som skal gi litt bulder i ny og ne. Men ellers er det stadig kun trampeorgel, fele og akustiske gitarer. Det du hørte ble såpass mektig i studio at vi ikke har sjans til å få det til sånn som vi gjør det nå. Så det vet vi ikke helt hvordan vi løser live enda, kanskje vi tar inn enda flere folk - hvem vet? Men det blir jævlig fett! - Det første jeg tenkte på når jeg hørte “Til Nord” var at til tross for at dere skulle ta det ned, så låter det fortsatt stort og mektig. Gunnhild: - Ja, vi klarer liksom ikke helt å la være. Sveinung: - Samtidig kommer det an på hvilke låter du hører på og. Både “Hemnarsverdet”

og “Kjærleik” er mektige, og til en viss grad “Rideboll” og. Allikevel er det mindre enn hva vi pleier å være, men vi gjør det stort. Det er færre elementer og ryddigere, men vi klarer ikke å la være å klemme på. - Dere nevnte såvidt at dere rakk én konsert før den første lockdownen, hvor var det? Sveinung: - Det var i gruva ved Storås, inne i fjellet - det var mektig. Der var det rundt 500 tilskuere, og siden har vi fått gjort noen konserter her og der - spesielt rundt sommeren i fjor der det åpnet seg for 200 som var innenfor smittevern. Det vi ser for oss nå er at vi slenger oss litt med på åpningen etterhvert

som det skjer fremover med det akustiske oppsettet, men etter det er det såpass mange evenementer som er utsatt - det kommer til å bli konserter over alt hele tiden, non stop, og sånn kommer det til å være en stund fremover. Alle festivalene har vært fullbooka i flere år, så det kommer til å bli vilt - men for oss som har fått holdt på litt underveis kommer vi til å ligge litt lavt under den første konsertbølgen, det blir vi ikke med på, men gir heller plass til andre artister som ikke har fått spilt på en stund. Så vi kommer til å ligge litt under radaren frem til neste høst tenker jeg. Gunnhild: - Jeg tror at hvis ting ikke hadde blitt som det ble med pandemien ville vi nok ha vært på en annen vei, en annen kurs enn hva vi er akkurat nå. Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, tenker nå jeg. Sveinung: - Vi hadde flaks som hadde gjort oss ferdig med det vi skulle og egentlig bare skulle gjøre dette når pandemien traff oss. Stakkars de som hadde planer og turnéer klare da dette skjedde og måtte avlyse. Vi har ikke vært det mest uheldige bandet under pandemien, og kommer som sagt til å ligge litt bakpå og la andre slippe til. Det er ikke noe poeng i at vi skal holde på de store konsertlokalene akkurat nå, så vi venter litt. Da har vi også god tid til å jobbe med den neste skiva som egentlig skulle komme ut i år. Festivalene vi ser på er de som skjer først i 2023, så det blir litt Gåte-pause nå, og det er greit. - Har dere vurdert en visuell utgivelse på en eller annen måte i forbindelse med de akustiske konsertene? Sveinung: - Der var jeg litt bakpå faktisk, for jeg trodde at dette streaming-konseptet kom til å bli en flopp. Vi vurderte det litt, men så var det for seint. Men vi har fullt opptak av den første konserten i gruva som vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med. Kvalitetsmessig låter vi mye bedre nå, men samtidig så har den noe ved seg som er veldig fint. Vi skal gjøre noen veldig fine konserter fremover, flere som ikke er annonsert enda til høsten - noen spesielle steder som kommer til å få besøk av Gåte akustisk, og da tenker vi på om det er noe vi kan få dokumentert. Økonomisk er det dog ren idioti ettersom det ikke er noe folk kommer til å kjøpe, så det blir som en ren markedsføring å regne. Men det er greit det, det er gjerne sånn vi jobber. Også er det gøy å vise frem hva vi driver med akkurat nå, så vi får se.

NRM 4-2021

DOOGIE WHITE flukten til Alcatrazz

Vi husker alle dramaet som utspant seg da Queensrÿche ble delt i to leirer. Nå er det samme i ferd med å skje i Alcatrazz, der Graham Bonnet har takket for seg, og Doogie White har tatt hans plass. Forhåpentligvis vil det skje i litt mer minnelige former enn det vi opplevde fra Seattle. Vi tok en prat med Doogie om musikkhistorien hans, det nye prosjektet Long Shadow´s Dawn, og selvfølgelig om Alcatrazz. 56 NRM 4-2021

norwayrock.net

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

- God morgen, Doogie. Trivelig å se deg! - Good morning, Jan, how are ye? (Finn fram din beste skotske imitasjon her nå!) - Hvordan er livet om dagen? - Ikke ille, ikke ille! Været er nydelig, så jeg sitter her i hagen mens jeg prater med deg. Jeg vet ikke om du ser det, men der borte ligger Pentland Hills - Ikke egentlig. Bakgrunnen din er uklar. Innstillingene dine er private. Det gjør ingenting, vi er ikke her for å prate om det skotske landskapet, hvor vakkert det enn er, hehe. - Vet du, jeg var i Norge for et par år siden, og gjorde en jobb med Come Taste The Band, et Deep Purple tributeband. Jeg har sett min del av verden, og kjørt i Italia, gjennom Alpene, for eksempel, men vet du, Norge, for et spektakulært vakkert land! Dyrt, men spektakulært, haha! - Du får komme tilbake igjen snart da. - Helt klart! Men du vet, for første gang er Storbritannia nummer 1 i noe. For første gang! Og det er selvfølgelig… flest Corona-smittede. Ikke bra, ikke bra! Men vi er ikke her for å prate om Covid heller. Håper jeg, haha! - Nei, la oss heller prate om noe trivelig istedet. Musikk, for eksempel. - Ok, mann, haha! - La oss starte med den spede begynnelse. Hvordan lærte du å krabbe før du kunne gå, musikalsk sett? - Jeg ble spurt om å bli med i mitt første band som 15-åring, men jeg var en forferdelig trommeslager. Jeg var alt for opptatt med å klatre i trær, og være Evil Knievel eller Bruce Lee, så jeg hadde ikke tålmodighet nok til å lære meg å spille gitar heller. Jeg gikk i kirken hver søndag, og kompisene mine trakk meg til side, og spurte; ’Vi har et band, vil du være med og synge?’, og jeg svarte selvfølgelig ’Aye, okey!’. Det varte vel i tre uker, til gitaristen fant ut at kjæresten hans skulle være manager, så allerede der begynte kjærestene å komme i veien for bandet. Det var mitt første forsøk som vokalist. Deretter ble det flere band, blant andre Trixter. Vi spilte egne låter, men også covermateriale. Så møtte jeg Chic McSherry, og vi dannet La Paz sammen. Jeg var den kjekke vokalisten, og Chic var den kjekke gitaristen i nabolaget, så vi satte sammen La Paz, hehe. Det var flere som var innom for å sjekke ut bandet, men det løsnet aldri helt, så gutta gikk videre med livene sine, mens jeg holdt meg til dette. Flere av de er fortsatt mine beste venner, men jeg tror ikke de ville byttet livene sine med mitt, og jeg ville ikke byttet mitt mot deres. Alle har gjort det godt på sine respektive felt, så det er ingen sure miner på noen som helst måte. Deretter flyttet jeg til London, og ble med i et band kalt Midnight Blue, og vi ble signert på Chrysalis Publishing, og bandet holdt vel sammen i rundt ti måneder, før gitaristen, Alex Dickson, fikk tilbud fra Gun, som ble slutten på Midnight Blue. Jeg var knust! Jeg hadde en kompis som jobbet i BMG Records, og Deep Purple var i stallen deres på den tida, mens Joe Lynn Turner var vokalist i bandet. Han ga meg en billett med backstage-pass til en konsert, der han hadde skrevet ”Don´t fuck this up! Don´t get drunk and fuck it up!”. Jeg tok med meg en tape og ga den til Colin Hart, som ga den videre til Ritchie (Blackmore). Tre år senere, var jeg på vei hjem fra Tyskland, der jeg hadde prøvesunget for et band ved navn Pink Cream 69. De ville ha meg, og ville jeg skulle flytte til Tyskland, så jeg måtte prate med min daværende kjæreste. Da jeg kom hjem, hang det en lapp på døra der det sto at Blackmores sekretær hadde forsøkt å få tak i meg, og ba meg ringe vedlagte telefonnummer. Det ble foretatt noen telefoner fram og tilbake, før jeg fikk pratet med ham, men ti dager senere var jeg i USA. Dette var jo før mobiltelefonens inntog, og jeg tror faktisk ikke jeg hadde en fax-maskin engang, haha! Han ville høre noe nytt materiale jeg hadde sunget på, men jeg hadde ikke noe liggende, så jeg tok en prat med Alex, vi var jo fortsatt venner, og han spilte i Bruce Dickinsons band, og vi skrev et par låter sammen, deriblant «Come Taste The Band», som kom ut på soloskiva mi «As Yet Untitled», som forøvrig er

norwayrock.net

utgitt på nytt nå. Jeg fikk jobben med Ritchie, og jobbet med ham i tre og et halvt år, før jeg forlot det bandet, og begynte hos Yngwie (Malmsteen), hvor jeg ble i nærmere syv år, før jeg sluttet der, og ble med i Tank. Jeg fikk faktisk vite at Tank hadde latt meg gå da jeg leste det i Blabbermouth eller noe sånt, haha! Deretter begynte jeg hos Michael Schenker, og ble der i nærmere ni år! Så kom pandemien, og slo beina under hele 2020 og vel så det. Vi skulle til Japan i mars, og turnere til oktober/november, med noen pustepauser innimellom, så klart, før vi skulle til Europa, før vi skulle gjøre noen festivaler med Iron Maiden og KISS. - Jeg gleder meg virkelig til å gjøre et intervju der vi slipper å prate om hva Covid har gjort mot oss. - Det forstår jeg godt! Jeg har gjort mange intervjuer den siste tida, men dette er faktisk det første intervjuet jeg gir i forbindelse med Long Shadow´s Dawn. - Virkelig? For en godbit vi har fått! - Hehe, ja ikke sant! Jeg har gjort rundt tre intervjuer per dag de siste fire ukene, for å prate om nyutgivelsen av «As Yet Untitled», og jeg har forsøkt å slippe ut noen hint om Long Shadow´s Dawn, men dette er det første intervjuet Frontiers har satt meg opp for å prate om dette prosjektet på. Frontiers og jeg har danset rundt hverandre over tid nå. De oppsøkte meg først for å få til et samarbeid med Graham Bonnet, for å gjøre et album i Rainbow-gata, med låter skrevet av deres egne låtskrivere, så de spurte oss om det, men Graham og jeg så på hverandre, og svarte; ’Næææh!’. Deretter ble det stille en stund, før de foreslo en svensk gitarist for meg, en Emil Norberg fra bandet Persuader. Han sendte meg noen idéer, men jeg syntes de var litt for lette på foten, for å være ærlig. Jeg har ikke lyst til å spille AOR etter noter, for å si det på den måten, så jeg sa til Emil; ’Hør, om vi skal gjøre dette, må vi trøkke på mer enn dette, det må være heavy!’. Han svarte; ’Jeg er så glad for at du sa det!’. Deretter begynte vi å skrive sammen, og endte opp med et album jeg liker veldig godt, et allsidig album er det også. Vi hadde et par låter som var litt for lette, så vi omarrangerte de, og la på noen tøffere riff, og med ett var de blitt mye bedre. Emil fortalte at Frontiers hadde bedt ham lage et Joe Lynn Turner/ Rainbow-album. Om de vil ha et ’Joe Lynn Turner gjør Rainbow’-album, hvorfor henter de ikke Joe Lynn Turner da? Men vi endte opp med denne plata, og har signert for tre album. Jeg har tre titler jeg alltid har hatt lyst til å ha på plater, for Sounds Magazine og Kerrang har alltid hatt artikler med noe sånt som; «Whitesnake er i studio og spiller inn ei plate «As Yet Untitled» (foreløpig uten tittel, jour.anm), så jeg bestemte meg for at om jeg spilte inn ei soloskive, skulle den hete «As Yet Untitled». Den plata kom i 2011. Den andre er «Visual Surveillance Of Extremities», som er hva leoparder gjør når de sjekker at alle flekkene fortsatt er på kroppen. Den siste var altså «Long Shadow´s Dawn», som vi endte opp med å kalle prosjektet. I mitt lille hode fantaserte jeg om å gå på scenen på Sweden Rock Festival, mens publikum roper «LSD! LSD! LSD!» HAHA! Det tiltalte meg virkelig! - HAHA, jeg syns jeg hører dem! Du nevnte at plata er allsidig, noe jeg kan skrive under på. Jeg har hatt plata noen dager, og har hørt endel på den. Jeg hører mye av, la oss kalle det «den moderne riffinga», men også klassisk rock, som Deep Purple og Rainbow. Det er et par låter der, som jeg kjenner igjen fra Deep Purple anno 1984-1987. Låta «Master Of Illusion», for eksempel, kunne lett vært fra «Perfect Strangers» eller «House Of The Blue Light», mens introen på «Hallelujah Brother» lett kan minne om «Lazy», så det er elementer av britisk heavy metal der også. - Hmm, interessant. «Master Of Illusion» er historien om en magiker som kommer for å gjøre sitt beste triks, men så går det galt. Eller, det kan også handle om musikeren som går på scenen for sitt siste ekstranummer, men det går ikke spesielt bra. Det er som om en gammel bokser går opp i ringen, men han er virkelig ikke i form til å bokse, så man tenker; ’Virkelig? Dette går jo ikke bra.’ Men det er interessant det du sier, for jeg har aldri tenkt på den sånn, men når du nå sier det, så forstår jeg hva du mener. «Hallelujah Brother» handler for så vidt om en gammel bekjent, som sliter med alkoholmisbruk, som ringte meg

NRM 4-2021

til de mest idiotiske tider på døgnet. Det er en gammel historie, men jeg skriver notater, og har gjort det i årevis, for om jeg skulle ha begrenset meg til å skrive om i dag, hadde det bare handlet om virus og faenskap, ikke sant. Jeg skriver notater gjennom livet, og fraser som ’Your loneliness is only a drink away’ er ting jeg har skrevet opp gjennom årene, og som dukker opp når jeg lager musikk, så denne handler om alkoholisme. I tillegg er det tre låter om gamle kjærester, hehe. «Deal With The Preacher» handler om en kjæreste som endte opp med å gifte seg med en annen, men fortsatt ville holde kontakten, om du skjønner. Jeg vever historiene inn i fiksjon, for alt kan ikke være fakta, for da ville folk komme etter meg med kniv, haha. «Where Will You Run To» er historien om ei jente jeg var ute med noen ganger. Ikke på date, altså. Hun hadde en kjæreste som ikke var spesielt snill. Vi møttes, så hun fikk fortelle om ham, for å lette på trykket. Hun gikk alltid tilbake til ham, men vi satt på puben og drakk oss drita, før hun endte opp med å dra hjem til ham igjen. Trist historie, egentlig. Jeg vet ikke hva som hendte med noen av de, de er borte fra livet mitt nå. - Men de la igjen historier for deg å fortelle. - Nettopp. De la igjen historier. - Er det viktig for deg å ha virkelige historier i tekstene dine? - Ofte, men ikke alltid. Jeg er verken Billy Joel eller James Taylor. Så intelligent er jeg ikke, men jeg har bøker fulle av tekster fra langt tilbake, så mens jeg hører musikken, sitter jeg og blar, og kanskje ei linje eller en tittel stikker seg ut, eller en frase legger seg fint inn i musikken, så begynner jeg å jobbe ut i fra det. Den delen av prosessen syns jeg er veldig interessant. «Raging Silence» for eksempel, der er vi tilbake til scenen igjen, når karrieren er over, men du fortsatt sitter foran speilet tar på sminken og gjør deg klar, men du husker ikke replikkene dine lengre. Det er litt trist, for uansett hvor gammel du blir, så sitter det alltid en 25-åring inne i deg som har noe å formidle. Jeg husker jeg leste noe en skuespillerinne ved navn Lillian Gish (eller Gesh, som det lyder med skotsk aksent) skrev, der hun fortalte om da John Barrymore spilte hennes far i én film, for så å spille hennes elsker i den neste, og så hennes ektemann i enda en senere film. Man ser aldri en film der en eldre kvinne er med en yngre mann, mens Sean Connery og Catherine Zeta Jones, se det går helt fint, haha!

arbeid har vært greia mi. Jeg er faktisk litt smånervøs for å begynne på igjen nå, for i hele 2020 hadde jeg 6 gigs, og jeg er vant med 6 gigs i uka! Å være musiker er som å være atlet; du bygger opp muskelminnet, ikke sant. Etter lang tid uten spilling, stuper du ikke inn i gitarsoloen på «Highway Star» på første forsøk; du må friske opp muskelminnet først. Man må kjøre gjennom det 50 eller 100 ganger, så musklene husker bevegelsene, så man slipper å konsentrere seg for å flytte fingrene dit de skal. Slik er med sang også. Om man stuper i det, går man på trynet! Man må øve seg opp så kroppen vet hvor den skal. Man må bygge opp stamina, og det er grunnen til at jeg jobber hele tida. Om jeg jobber hele tida, er kroppen i form. Tar jeg en pause, blir det mye tyngre å komme seg i form igjen. De siste årene har jeg vært på veien med Michael Schenker fem måneder i året. Det gir meg syv måneder i året der jeg ikke har noe å gjøre, så jeg foretrekker å holde meg musikalsk aktiv, for det holder stemmebåndene mine i form. Nå skal du høre; den 13. februar 2001 opererte jeg

kirurg, eller en slags spesialist på stemmebånd her i Storbritannia, og han skrapte vekk noen knuter jeg hadde baki der. Det var ganske skummelt, for jeg ble med ett redd for om jeg noensinne ville kunne synge igjen, for jeg hadde nesten ikke stemme igjen. Heldigvis fikk jeg god hjelp av både vokaltrening, kirurgen, og en flink talepedagog, i tillegg til en gal osteopat, haha! Takket være de, kom jeg meg tilbake i jobb, og siden har jeg ikke sett meg tilbake. - Så bra. Vi ser jo at du jobber hardt. Lista di er jo lengre enn lang. Men la oss nå pense inn på Long Shadow´s Dawn igjen. På infomailen jeg fikk, er du og Emil de eneste som er nevnt. Har dere gjort absolutt alt sjøl? - Vet du, jeg har fått det samme skrivet som deg, men jeg har overlatt alt til Emil, og latt han ta avgjørelsene om hvem vi skulle ha med. Tidene med store budsjetter er jo forlengst over, så jeg lot Emil ta seg av musikken. Han sendte meg et riff, et vers eller refreng, så la jeg mine greier på det, så jobbet vi ut fra det. Hvem som spiller bass eller keyboards, og hvem som spiller trommer, aner jeg ikke, rett og slett. - Dette er jo samme måte som svært mange artister jobber på i disse tider. Ingen møtes lengre; man sitter i hvert sitt studio og gjør sine greier, og sender det fram og tilbake. - Nei, ikke sant. Sånn gjorde vi det med denne skiva, og sånn gjorde vi det med den nye Alcatrazz-skiva. Vi satt i hvert vårt hjørne og jobba, og sånn har jeg egentlig jobba siden 1995. Når jeg gjorde de siste skivene med Yngwie satt vi hver for oss, det samme når jeg jobba med Schenker, men der reiste jeg ned til Tyskland for å synge inn låtene. Jeg fikk fem låter fra Michael, og skrev tekstene til disse, før jeg reiste ned og sang, og reiste hjem igjen. Deretter skrev jeg fem nye tekster, for så å fly ned igjen. Sånn er det; budsjettene rekker ikke til å reise noe sted og være der over tid. Det rekker nesten ikke til flybilletten engang, langt mindre til hotell og mat. Man kan sette seg ned og sutre, eller man kan krumme nakken og jobbe hardere. Emil og jeg bestemte oss for det siste. - Har du møtt Emil? - Nix! Vi har pratet sammen bare én gang, men vi er flinke til å fornærme hverandre via WhatsApp, haha! Neida, vi jobber fint sammen på denne måten, og han virker å være fornøyd med hva jeg skriver og synger over musikken hans, så vi har ingenting å klage over.

“Don’t get drunk and fuck it up!”

- Når vi nå er inne på voksne mennesker. Du er vel kommet dit hen at vi snart kan kalle deg voksen, men du er fortsatt en av de vokalistene som har rekkevidden og kapasiteten til å nå høyder du gjorde for 25 år siden. Hva er hemmeligheten din? - Ingen hemmeligheter her. Konstant i

58 NRM 4-2021

stemmebåndene mine, etter jeg fikk en rift i et av de, bare ved å jobbe for mye. Jeg sang seks dager i uka på den tida, og var mye på røykfylte barer, drakk alt for mye Jack Daniel´s og røkte for mange Marlboro Lights. - Du drakk Jack Daniel´s?? En skotte som drikker amerikansk whiskey? - Haha, ja, jeg vet! Jeg gjør ikke det lengre. Ikke røyker jeg heller, bare så det er sagt. Men da jeg jobbet som verst på den tida, og spilte hver kveld, var premien som regel kald pizza og varm øl, og hvis arrangøren var fornøyd, fikk du ei flaske Jack Daniel´s, haha! Uansett; jeg gjennomgikk en operasjon, og sa ikke et ord på kanskje seks uker, og sang ikke på nærmere tre måneder. Det første jeg gjorde etter den rekonvalesensen, var Cornerstones album «Human Stain», før jeg begynte hos Yngwie Malmsteen i september. Jeg er veldig bevisst på hvor fintfølende stemmen min er, og må behandle den deretter. Jeg har som sagt ingen triks, men er opptatt av å bygge opp nok stamina, og være bevisst på når jeg kan trøkke til, og når jeg må holde igjen. - Føltes stemmen annerledes etter inngrepet? - Den var så ren, den var utrolig ren, men jeg hadde ikke rekkevidde i det hele tatt. Dessuten hadde jeg en merkelig smak baki svelget, og jeg syntes det luktet merkelig, så jeg gikk til en

- Så har vi Alcatrazz da, som du allerede har nevnt. Jeg har latt meg fortelle at det å erstatte Graham Bonnet i Alcatrazz, er som å erstatte Ronnie James i Dio. Ikke så rent lite forventningspress der, altså. - Vet du, den som sa det, tar feil, og han

norwayrock.net

tar feil fordi det fortsatt er to originalmedlemmer igjen i bandet, hvorav den ene kom med navnet og logoen. En vokalist er ofte frontfiguren, med mindre frontfiguren er gitarist, noe vi har vært innom et par ganger allerede. En vokalist er et bandmedlem på linje med de andre. Ikke var Graham hovedkomponisten i bandet heller. Jeg har kjent Graham i over 20 år, vi har jobbet sammen flere ganger, og han er en god venn. Sist han var ute med Alcatrazz, ringte han meg mens de var i Edinburgh, og ville ta en kaffe. Vi så gjorde, og det var da han fortalte meg at han var drittlei av denne bandet. Han sa han hatet det med Yngwie, han hatet det med Vai, og han hater det nå. Det han mener, er at han ikke liker gitarhelt-greia. Jeg spurte ham hva han hadde lyst til, hvorpå han svarte at han ville sette sammen The Graham Bonnet Band igjen. Jeg svarte at han burde gjøre det, om det var sånn han følte det. Alle vet hvem han er, og de elsker ham. De to siste solo-skivene hans var kanonbra! Han ville hente inn musikere han hadde lyst til å jobbe med, for Alcatrazz føltes ikke riktig for ham lengre. Han spilte inn «Born Innocent» (2020), og slutta før de skulle på turné. Bandet ringte meg, og fortalte at Graham hadde slutta, og spurte om jeg kunne bli med på turnéen. Pandemien satte selvfølgelig en stopper for det, og jeg hadde ingen interesse av å være en Bonnet-substitutt, så jeg foreslo at vi kunne bruke tida på å lage ei ny plate mens vi venter på at pandemien skal forsvinne. Vi la fram forslaget for selskapet, og de syntes det var et godt forslag, så vi satte oss ned og lagde et nytt album. - Plata var ditt forslag? - Både ja og nei, det var vel heller et felles forslag. Det var på mange måter som da jeg ble med i Tank; de hadde en turné på trappene, samt noen festivaljobber, og jeg hadde ikke lyst til å ’bare’ fronte Tank, så jeg foreslo at vi kunne lage et album sammen først. Dermed lagde vi ganske raskt ei plate sammen. Jeg har erstattet folk, og gått i deres fotspor så lenge jeg kan huske. Jeg har spilt inn plater med Ritchie og Yngwie, blant annet, og har ikke lyst til å ’bare’ synge andre vokalisters sanger. Jeg håper virkelig at publikum tar seg tid til å lytte på den nye Alcatrazz-skiva, for den er virkelig bra! Graham er veldig fornøyd med å sette sammen bandet sitt igjen, og Alcatrazz kommer til å fortsette uten ham. Hadde ikke jeg kommet inn, hadde de funnet noen andre. Folk sier ting til meg; ’Du, Ripper Owens og Ronnie Romero er overalt for tida’, så om det ikke ble meg, hadde kanskje en av de tatt plassen i stedet for meg? De spurte meg, og jeg er glad for å ha fått muligheten. Vi har lagd et bra album sammen, som jeg gleder meg til å presentere for publikum, men nå har jeg vel sagt mer enn jeg strengt tatt har fått lov til å si om den plata, haha. - Det slår meg som en fornuftig greie å velge deg som arvtaker, ettersom du har kjent Graham så lenge som du har. Overgangen blir kanskje enklere for alle parter, og man har en respekt for jobben som er gjort når man kjenner forgjengeren godt. - Helt klart! I hvert fall sånn som jeg ser det. Ikke at jeg har hørt mye på Alcatrazz, for det har jeg ikke. Men det er litt som da de hentet inn Joe Stump; han har forstått sjelen i gitarene i musikken til Alcatrazz, og hva bandet handler om. Jeg vet at mange tror at Alcatrazz ikke overlever uten Graham Bonnet, men vi skal overbevise dem om at de tar feil, på samme måte som at mange mente at Ronnie ikke kunne erstatte Ozzy, Dickinson ikke kunne erstatte DiAnno, eller Coverdale kunne erstatte Gillan. Ting endrer seg, og band endrer seg og skifter besetning, og det må fansen bare forholde seg til. Jeg vet at jeg kommer til å få tyn, men det preller av som vann på gåsa på meg, dette har jeg vært gjennom mange ganger før. Om fansen kommer og ser bandet med meg, så er det supert. Om de ikke gjør det, så overlever jeg det også. De må gjerne gå og se Graham Bonnet Band, og de må mer enn gjerne komme og se meg med Alcatrazz når vi skal presentere det nye albumet, vi er stolte av hva vi har laget! Jeg skal gi jernet med bandet, og gjøre det jeg kan for å gjøre ære på bandets historie, og jeg kommer ikke til å ta noen fanger. Tok du den? Fanger? Alcatraz? Haha! Neida, jeg har gått i mange fotspor. Joe Lynn Turner sa vel at han ikke går i andres fotspor, men lager sine egne. - Hehe, jeg husker han sa i et intervju da han begynte i Deep Purple, at han ikke ble med i bandet for å synge annen manns vrøvl. - Vet du, det der har blitt brukt mot Joe siden det intervjuet, spesielt av folk som ikke liker ham. Jeg vil gjerne oppklare denne misforståelsen for ham, om jeg får, for om han sier det sjøl, kan det virke som om han norwayrock.net

rettferdiggjør uttalelsen. Da han fikk jobben i Deep Purple, og begynte å jobbe med «Slaves And Masters», hadde Gillan allerede skrevet og spilt inn noen av låtene, så Turner kom inn, og skrev linjene. Det han ville fram til, var altså at han ikke ville synge inn låtene som Gillan skrev de, men heller sette sin egen signatur på de. Han mente ikke at han skulle gjøre om «Lazy» eller «Perfect Strangers», men han ville erstatte linjene på ledevokalen Gillan hadde gjort til «Slaves And Masters». Det var nok litt røft og respektløst uttalt, men det hørtes nok verre ut enn det var ment. Joe er en suveren fyr, jeg har jobbet med ham flere ganger, blant annet på Notodden Blues Festival, der vi spilte med Come Taste The Band. Men for å oppsummere, så er livet for kort til å hefte seg med ting man ikke kan endre. Band skifter besetning, det må man bare godta. Selv mener jeg livet er for kort til å krangle eller knives. Jeg ønsker bare å leve livet mitt, og ha det bra. - Og neste kapittel i livet ditt kom 6. august. - Jepp, akkurat! Det er en spennende prosess vi er inne i nå, jeg gleder meg til å se hva folk syns, men det er usikkert når vi får gjort mer promo eller lagd flere videoer, for pandemien spenner bein på oss overalt. Vi får ikke tatt promobilder, engang, for ingen fotografer vil ta jobben. Vet du hva jeg gjorde? Jeg kjøpte meg et bra kamera, backdrop og lys. Så i tillegg til å være låtskriver, tekniker, produsent og vokalist, er jeg nå videoskaper og fotograf, haha! CVen min er helt vill i disse dager! Jeg håper bare Frontiers stiller seg bak oss, så vi får litt fremdrift, spesielt med tanke på at vi har to plater til med selskapet. Det hadde vært tøft å få samlet et band og gjort noen livejobber etter hvert. Jeg har alltid likt å se for meg låtene i en livesetting når jeg skriver. Jeg har aldri ønsket å spille inn skiver som er umulige å fremføre live, med store kor, orkestre eller off stage-musikere eller den slags. Det samme gjelder koring; jeg forsøker å ha koringa på et minimum, om det ikke er sterke korister i bandet, for jeg vil ikke ha samplede kor eller sånne ting, det blir for unaturlig. Jeg så et band live for et par år siden, med en flink vokalist. Under vokalen, lå det et vokalspor til, og jeg tenkte; ’Det var en merkelig ting å gjøre’. Det var svært subtilt gjennomført, men den var der like fullt, noe jeg syntes var veldig rart og unaturlig. Nå kan ikke alle være Lou Gramm, for å se så bra ut på scenen, bevege seg så kult, og synge så bra, det er ikke alle forunt! Enn å kunne synge så bra såpass uanstrengt, det hadde vært noe! Ikke for det; jeg klarer meg bra, for all del. Jeg pleier forresten ikke å varme opp heller, jeg syns det er et forstyrrende element backstage. Tenk deg en trommis som sitter og hamrer løs på en stol, mens du står i et hjørne og synger «la-lala»-øvelser. Jeg vil mye heller ha en lang soundcheck, der jeg i løpet av den finner ut i hvilken form stemmebåndene mine er. Å bruke de to-tre første låtene under soundcheck til å varme opp fungerer glimrende for meg. Jeg mener det er en mye bedre løsning å faktisk synge låtene for å varme opp enn å drive med skalaøvelser eller liknende greier. - Hva med tiden etter operasjonen, vurderte du ikke å starte med noen forsiktige øvelser da heller? - Nei. Jeg dro på soundcheck. Da jeg var på min første turné etter operasjonen, som var i Sør-Amerika med Yngwie, gikk vi på scenen til soundcheck, og Yngwie ville bare starte å spille, og vi endte opp med å gå gjennom hele «Made In Japan» (Deep Purple). Enkelte ganger var soundcheckene lengre enn konsertene, det var helt fantastisk! Vi spilte gjennom «Heaven And Hell» (Black Sabbath), så vi kunne ha stått på scenen i fire timer før konsertene noen ganger, det var helt vilt! Ikke at jeg gir bånn gass, det er mer at jeg koser meg gjennom låtene og sjekker hvor stemmen min befinner seg den dagen, mens vi har det fantastisk moro. All den synginga hjalp meg å bygge opp stemmen igjen, og finne tilbake til muskelminnet vi pratet om tidligere igjen. Å jobbe med Yngwie i den perioden hjalp meg mye på lang sikt, ingen tvil! Vanlige lydsjekker er et mareritt for en vokalist. Trommisen får 20 minutter på skarptromma, mens jeg får tre minutter på min mikrofon. Jeg er alltid først inn på scenen når vi kommer til konsertstedet. Selv om trommisen holder på med sine 17 mikrofoner, går jeg rundt på scenen og synger for meg selv, bare for å gjøre meg kjent med rommet. - Høres ut som en strålende oppvarming! Jeg ser at vår tilmålte halvtime har blitt over tre kvarter. Tusen takk for at du tok deg tid til oss, Doogie! - Tusen takk for at dere har tid til meg! Vi sees! NRM 4-2021 59

ILLT familiefaren som plukket opp en gitar Roy Westad er et kjent prisvinnende navn innen norsk filmmusikk. Interessen for musikk startet med metal og gitarspilling. Under navnet ILLT rykker han tilbake til start, og debuten «Urhat» byr på sint riffbasert ekstremmetal. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: JØRN VEBERG

- Jeg lar meg imponere hver gang noen kommer opp med et kort bandnavn. Det begynner å tynnes ut med brukbare kombinasjoner på tre og fire bokstaver. - Ja, og hvert fall ord som betyr noe. Jeg kommer opprinnelig fra Kristiansund hvor ordet illt blir brukt veldig mye om å ha det vondt. Faren min sier ofte han har illt i ryggen. Og da uttales det gjerne litt krast, nesten litt sint, som virkelig beskriver at dette ikke er noe godt. Det er et gammelt utrykk, på islandsk betyr det jo ondskap. Også er jeg jo fan av korte bandnavn. Kiss og AC/DC. Korte navn som fungerer veldig godt. Jeg føler jeg har vært heldig med valget. Jeg har ikke funnet andre band som heter ILLT. Går man på Spotify og søker eksempelvis Cold, tror jeg nok treffene er flere. - Selv om Roy Westad i mange år har levd godt av å komponere filmmusikk er ILLT og plata «Urhat» det første han serverer innen metal.

60 NRM 4-2021

- Jeg kjøpte min første gitar på videregående. Jeg ble veldig grepet av en klassekamerat som kunne hele 80-talls katalogen til Metallica på rams. Det så jo så lett ut når han spilte det, hehe. Nå var det naturligvis ikke så lett som jeg fikk inntrykk av, så det ble noen AC/DC låter på en streng. Jeg har ikke gått veien med kassegitar og grep, jeg gikk rett på riff siden det var metal som betydde noe. Jeg spilte mye og ble ganske flink på kort tid, men jeg kom ikke noe videre. De fleste i musikkmiljøet i Kristiansund var eldre enn meg og hadde allerede sine band, så jeg fant ingen åpning for å utvikle meg i bandsammenheng. Jeg lagde veldig mye riff uten å klare å sette de sammen, så jeg har en god samling med CDer bestående av enkeltriff, hehe. Jeg hadde et ønske om å drive med musikk, men siden jeg ikke hadde noe banderfaring eller hadde spilt live var et liv som sessionmusiker helt uaktuelt. Jeg begynte å jobbe i barnehage og trivdes med det, men ønsket ikke å gjøre det resten av livet. Alternativet var musikk, men jeg ville ikke leve på veien, ei heller pante tomflasker for å ha råd til et brød. Lysten til å begynne med filmmusikk meldte seg og jeg begynte å nøste opp i hva som krevdes for gjøre det. Både av musikkteori og teknisk kompetanse. Og ikke minst hvordan man får en

norwayrock.net

fot innenfor bransjen. Jeg brukte et år eller to på denne veien. Det ble mange tutorials og mye prøving og feiling. Men gøy var det og jeg kjente at dette ville jeg satse på. Så var det å sende ut demoer til selskaper og eventbyråer. Etter hvert fikk jeg napp hos et eventbyrå i Oslo hvor jeg endte opp nærmest som huskomponist noen år før jeg startet opp mitt eget byrå. Og det selskapet har vi holdt gående i ti år nå. Selv om jeg har vært velsignet med å kunne leve av musikken har det vært noe som manglet. Hobbyen har blitt til levebrød og jeg innså savnet av metallen. I 2018 ble jeg pappa for første gang, og under pappapermen var det jo mange ledige vinduer da guttungen sov. Jeg hadde jo laptopen og en amp-simulator, og gitaren sto fremme. Riktignok svært nedstøvet. Jeg prøvde å koble det opp og lyd ble det, hehe. Jeg var jo selvsagt rusten og det hele ble veldig krampaktig, men det dukket opp et ganske ålreit riff. Og etter det et parti som passet som en naturlig forlengelse til det forrige og dermed var jeg i gang. Hva skjedde nå? Jeg som aldri hadde arrangert noe satt med en halv låt. Og i løpet av en dag eller to var det blitt til en fullstendig låt. Helt merkelig. Men er sikkert noe med at jeg bare satt meg ned uten forventninger til å få til noe som helst, mens man som ung prøvde litt for hardt å skape noe. - Er dette en låt vi hører på «Urhat»? - Ja, det er «Millennial Judas», som åpner plata. For øvrig første singel. Og til å være en debut synes jeg ikke plata er så hakkende ille. Jeg må jo bare være meg selv, jeg er jo ingen langhåra skummel fyr som bor i skogen. Jeg er en snart førti år gammel småbarnsfar med en drøm å lage en metal skive. - Jeg vil jo tro erfaringen med filmmusikk har bidratt til mer naturlig flyt mellom riffene nå enn da du lagde dine første riff på videregående? - Jada, det er godt poeng det. Struktur er veldig viktig når en lager filmmusikk. Mer enn vanlig låtstruktur. Man må gjøre mange krumspring for at lyden skal spille på lag med bildene i film, og det har nok smittet over på skriveprosessen i ILLT, med variasjon og brudd. Det må jeg ha, for jeg kjeder meg fort. For meg må det være lekende, og jeg er ikke så spesielt sjangerbevisst. ILLT er en sandkasse med en grøt av alt jeg liker innen metal. - Selv om plata er variert, er den ikke mer variert enn en film. Måtte du sette begrensninger for ikke å jobbe deg helt ut på viddene? - Jeg prøvde ikke å begrense meg. Jeg tenkte mer at fungerer det, så fungerer det, og gikk kun etter magefølelsen. Noen uventede grep dukker nok opp, men det ble laget noe musikk som ikke kom med på plata, som jeg ikke følte passet inn. Det er vel de eneste begrensningene å snakke om. Jeg føler plata ble som jeg ønsket den burde være.

norwayrock.net

- På «Urhat» står Roy, eller ILLT som han bruker som artistnavn, for gitar og bass. Trommeneskinnene piskes av Dirk Verbeuren (Megadeth, Cadaver), vokalen fremføres av Speed Strid (Soilwork, The Night Flight Orchestra), mens gitarsoloer er levert av Karl Sanders fra Nile og Mr. Damage fra Chrome Divison. - Den første jeg snakket med var Dirk. Han fant jeg på en nettside som formidlet sessionmusikere. Jeg tenkte, jøss, kan man bare sende en forespørsel til han? Man laster opp noen demoer og skriver litt om prosjektet og budsjetter. Så får man kanskje et svar om at jeg koster det og kan da og da. Jeg har jo ikke noe kontaktnett innen metallen og visste ikke helt hvor jeg skulle begynne. Det var jo naturlig å tenke norske trommiser, og jeg spurte også et par stykker. Nå er det jo sånn at det er noen som går igjen her til lands og jeg tenkte det hadde vært gøy og prøvd noe annet. Og jeg ble interessert i å sjekke prisforskjellen på å bruke noen norske gjengangere eller trommisen i Megadeth, og det viste seg at prisforskjellen ikke var så stor. Det som overrasket meg var at Dirk virkelig likte låtene. Jeg lastet jo bare opp noen laptop demoer og skjøt fra hofta. Han hadde virkelig lyst til å gjøre dette. Nå var det to muligheter, han kunne gjøre det hjemme på el-settet eller gå i et studio i Hollywood og spille på et akustisk sett. Elektrisk var ikke noe alternativ for meg, så studiooppholdet påvirket jo selvfølgelig prisen. Jeg var rimelig nervøs. For jeg har jo aldri jobbet med noen trommis. Når sporene kom tilbake ble jeg blåst helt av banen. Alt var 95%, det var bare noe småplukk som noen overganger jeg kunne tenke meg annerledes. Det er ikke mye å plukke på en fyr som Dirk, hehe. Strid fant jeg gjennom samme formidlingstjeneste, og Soilwork er jo et band jeg lyttet mye til på videregående, så det er jo helt absurd å ha ham med seg på plata. Han var veldig enkel og profesjonell å jobbe med, og i likhet med Dirk blir du bare blåst av banen når du hører resultatet. Han naila mine tanker med en gang, og det er slett ingen selvfølge at det blir sånn. - Er ILLT et band vi kommer til å se på en scene? - Det korte svaret er nei, hehe. Man skal så klart aldri si aldri. Jeg har jo hyra inn et svært aktivt band, så det måtte jo bli å finne ledig personell. I tillegg kan det bli lange dager som filmkomponist, samt at jeg har to barn. Så den ledige kapasiteten blir da brukt til å skrive musikk. Jeg innser jo at det tar lengre tid å bygge seg opp et navn på den måten, men for meg er det viktigste å få ut god musikk og kanskje bygge opp en liten og lojal fanbase. Jeg innser at musikken er litt galskap og ikke den letteste å selge, men er det ti stykker som virkelig digger dette, så er jeg fornøyd. Drømmen har jo tross alt vært å gi ut plate, og det har Indie nå hjulpet meg med.

”Jeg er en snart førti år gammel småbarnsfar med en drøm om å lage en metalskive.” - Når Roy snakker om at han fort kjeder seg og liker å leke med musikk blir jeg jo veldig nysgjerrig på hvordan neste plate med ILLT kommer til å låte. - Jeg er straks ferdig med å skrive plate nummer to, og tipper vi begynner å spille den inn rundt juletider. Jeg kommer aldri til å lage samme platen to ganger, men det har jo med at man forandrer seg som person. «Urhat» er jo et fotografi av Roy som ILLT i 2018, mens plate nummer to er skrevet under Trump og pandemi, og er nok mørkere og mer frustrert. Den blir nok mer av alt. Både mer melodi, men også mer brutalt. Jeg vil nok tro den blir mer kontrastfylt. Men igjen uten begrensninger. - Blir det samme besetning neste gang? - Ja, i hvert fall Dirk og Strid. Jeg har et par andre ess i ermet også, men det er ikke helt avklart enda. - Mange metalmusikere er inspirert av filmmusikk. Jeg fikk lyst til å snu spørsmålet, tar du med deg metallen når du lager filmmusikk? - Ja jeg gjør det. Jeg merker det i det jeg begynner på en komposisjon så blir det riff. Det er sjelden det er gitar, men gjerne strykere som gjør en riffaktig frase som man bygger videre på. For meg er dette helt naturlig. Hadde jeg vært klassisk skolert ville sikkert tilnærmingen vært en helt annen. - Hvordan har det vært å komponere filmmusikk under pandemien? - Hos meg svinger oppdragene hele tiden, sånn at jeg har ikke merket noen stor forskjell. Jeg sitter stort sett alene på et rom og lager musikken, men jeg merker jo likevel at den sosiale delen har vært borte. Lite bransjetreff og mye Teams. Jeg står fortsatt oppreist og har bra med jobb. - Du jobber hovedsakelig med norske filmer og TV-serier. Jeg aner en viss motsats til fotballspillere hvor det store målet er en utenlandsk karriere. - Drømmen om Hollywood har vært der den, men etter hvert som jeg ble voksen innså jeg det er helt topp å være i Oslo. Det er veldig mye spennende som skjer her hjemme og det produseres mer og mer sjangerfilmer som jeg er veldig glad i, og vi lager god TV. Los Angeles er en veldig morsom by å besøke, men jeg er ikke gira på å bo der. Jeg har det forbanna bra her i landet.

NRM 4-2021

TONY FRANKLIN

bassmonsteret Han har spilt i band med legender som Jimmy Page og Paul Rodgers, lagd to Blue Murder-skiver med John Sykes og Carmine Appice, han har turnert med David Coverdale og Whitesnake, spilt på hundrevis av skiver fra Eros Ramazzotti til Quiet Riot, og han har takket nei til Pink Floyd. Han er Tony Franklin, The Fretless Monster, og han hadde en god del historier å by på da vi fikk han på Skypen fra sitt hjem i California. TEKST: GEIR AMUNDSEN

- God morgen! Eller det er kanskje kveld i Norge nå? - Ja, det er fredag kveld her – skål! Men du er da engelskmann – når flyttet du til California? - Si det du, det var en gradvis prosess, men over tretti år siden. - Men føler du deg fortsatt engelsk? Er det fortsatt pints, bangers & mash, fish & chips og Sunday roast? - Haha! Nei, jeg savner ikke akkurat engelsk mat, og jeg drikker ikke lenger. Eller jo, jeg savner fish & chips fra et sted i hjembyen min, som har vært der i fire generasjoner. Steve’s Fish & Chips! Det savner jeg! - Du er fra Derby i midt-England, er det så? Jeg har vært mye i nabobyen Nottingham. - Vet du, det har alltid vært en intens rivalisering mellom Derby og Nottingham, så jeg husker da jeg spilte i Nottingham med Whitesnake i 1997, og David Coverdale introduserte meg til publikum med å si ’På bass, en av deres egne, Tony Franklin fra Derby!’ - og salen brøt ut i høy piping og buing! Haha! Så nært men dog så fjernt! Typisk England! - Mens jeg husker det, Vinny Appice ba meg hilse! Jeg snakket med ham i går! - Åh, takk! Jeg har ikke sett ham på noen måneder enda han bor fem minutter unna meg! - Vi snakket litt om ei skive som kom tidligere i år som både du og han spiller på, skiva til (Whitesnake-gitarist) Joel Hoekstra. - Riktig! Jeg var ikke i studio med de andre, men det var jo litt av en besetning Joel hadde satt sammen. Oss, pluss Jeff Scott Soto og Derek Sherinian. 62 NRM 4-2021

- Noen sjanse for konserter? - Det står ikke på viljen, for det ble jo en knallbra skive, men det skal mye til å få det til å klaffe, med tanke på at vi alle fem stadig vekk er på turné. At vi alle kommer til å være ledige samtidig er dessverre ganske så usannsynlig. Men rarere ting har skjedd, så man vet aldri. - Det var forøvrig ditt samarbeid med Joel Hoekstra som fikk meg til å ta kontakt – i sommer som en nyutgivelse av ”Very High Frequency”, en skive dere lagde for syv år siden, under navnet VHF (som står for Vinciguerra Hoekstra Franklin). - Riktig. Da den kom ut første gang, ble den aldri promotert, det var ikke noe plateselskap involvert. Den forsvant liksom bare. Nå ville Golden Robot Records gjerne gi den ut på nytt og gi skiva den publisiteten både de og vi syntes den fortjente første gang! Veldig mange har aldri hørt om dette prosjektet engang, men det er knallbra musikk! - VHF er en trio, og de fleste musikkinteresserte kjenner godt til deg og Joel – men trommis Todd ”Vinny” Vinciguerra var et nytt bekjentskap for min del. Men jeg forstår det sånn at han var primus motor bak dette? - Stemmer. Han og Joel hadde jobbet sammen, og Vinny har også spilt med Beth Hart. Men ja, det var hans idé. Og et høyst interessant konsept, jeg har aldri gjort noe lignende før – men det kunne lett ha gått veldig galt! - Og konseptet var altså...? - Det hele startet med trommesporene. Forskjellige grooves og rytmer. Deretter sendte Vinny det over til meg og ga meg fullstendig frihet til å legge på hva enn jeg ønsket. Det var vidt åpent. Jeg brukte ganske mye tid på å finne noe jeg syntes funka, og koste meg i prosessen. Til slutt sendte norwayrock.net

jeg det over til Joel for gitar – og det var faktisk slik jeg ble kjent med Joel, via dette prosjektet. Vi kommer svært godt overens, vi tenker veldig likt musikalsk, kanskje fordi vi begge fikk inn mye klassisk musikk i oppveksten i tillegg til rock’n’roll. Joel tok helt av på denne skiva, kreativiteten bare boblet over, ingen idéer var for ville til at den ikke kunne testes ut! - Har dere snakket om konserter? - Igjen, vi har lyst! Og det du og jeg gjør nå, er første skritt mot det – vi må la folk få vite om denne skiva! Ingen kjøper billett for å se VHF om de ikke engang har hørt om oss! Vi snakker allerede om et andrealbum, og Golden Robot er klar for det. - Sikkert lurt – denne skiva gikk fullstendig under min radar i 2014, men jeg har hørt mye på den i det siste! - Ja, der ser du! Jeg synes den låter veldig frisk og annerledes. Hva synes du om den? - Veldig leken! Og den høres veldig organisk ut – jeg ville trodd det var tre karer i ett rom som spilte sammen, men så feil kan man ta. Det skinner igjennom at dere har det moro da – og jeg hadde moro av å høre på skiva. - Godt å høre! Og ja, vi hadde det, og det er noen småfrekke partier her! Det er humor her! - Du livnærer deg mest som sessionmusiker og turnémusiker for tiden, ikke som et medlem i ett band. Aner du hvem du skal turnere med når verden åpner opp igjen? - Akkurat nå, i midten av juni: nei, faktisk ikke. Jeg har noen engasjementer på rockeskolen Rock & Roll Fantasy sammen med folk som Dave Mustaine, Steve Morse, Nicko McBrain, Vernon Reid og Joe Perry... det skal bli gøy! Ellers er det lenge siden forrige ekstensive turné – jeg turnerte i seks år med Kenny Wayne Shepherd inntil 2017. Men jeg har nå nettopp signert en avtale med Golden Robot for mitt eget band, hvor jeg skal ha styringa. Det er ikke annonsert enda. Jeg skal ikke synge, men heller ha en slags Jimmy Page-rolle, med å skrive låter, produsere og alt slikt. Stephen Perkins fra Jane’s Addiction skal gjøre trommene. Vi har kjent hverandre i 25 år og elsker å spille sammen. Jeg vet ikke helt når det kommer ut, så jeg må nesten komme tilbake til deg med flere detaljer, det er fortsatt helt i starten! Og så skriver jeg en bok for tida, og gjør mye sessions i mitt eget studio. Det er gøy for da får jeg spilt så mye forskjellig musikk. Alt fra prog – jeg har akkurat spilt på Derek Sherinians nye skive – til pop og new age-greier. Så jeg holder meg travel! - Har du noen gang spilt inn eller turnert med musikk som du virkelig ikke likte selv? - Oj. Hmmm. Godt spørsmål. Her må jeg komme med et diplomatisk svar, ellers havner jeg i trøbbel, hahaha! For å si det sånn; i ethvert band jeg har spilt med, så var det enkelte låter som ikke akkurat var favoritten min. Det er alltid låter du liker mer enn andre, ikke sant? Mine norwayrock.net

favorittband er Queen og Led Zeppelin, men også de har enkelte låter som jeg ikke fikser. Men jeg har vært heldig nok til å få turnere med fantastisk musikk sammen med fantastiske musikere, selv om nesten alle hadde noen låter jeg ikke var så glad i. Var det diplomatisk nok, tror du? Haha! - Nå har du nevnt både Jimmy Page og Led Zeppelin i løpet av de siste par minuttene – og da vet du hvor jeg vil hen. Hvordan har det seg at en 22-årig guttunge endte opp i band med durkdrevne, legendariske veteraner som Page, Chris Slade og Paul Rodgers? (The Firm, som ga ut to skiver i 1985-86.) - Det er en lang historie, men det var en naturlig og organisk prosess som skjedde over tid. Kort fortalt hadde jeg jobbet mye med Roy Harper. For de som ikke vet det, så er Roy en fantastisk soloartist, han var også stemmen på Pink Floyds «Have A Cigar». Jimmy og Roy hadde kjent hverandre siden 1970 og hadde et tett bånd, Led Zeppelin skrev sågar en låt ved navn «Hats Off To (Roy) Harper» (på Led Zeppelins «III»). Jeg hadde spilt på flere av Roys skiver, og han ville lage en ny en, tidlig i 1984, og da inviterte han meg og Jimmy til studio for å jobbe med ham. Så der møtte jeg første gang Jimmy, hvor vi jobbet sammen, lo sammen, gikk på puben og spilte biljard og ble godt kjent med hverandre. Hovedfokus var å lage god musikk sammen for skiva til Roy. Dette varte kanskje en måneds tid, og vi gjorde et par konserter med Roy, og alt føltes naturlig og komfortabelt. Han snakket aldri om noe nytt band, men en dag inviterte han meg til å komme og overvære øvinga han skulle ha med Paul Rodgers (ex-Free, Bad Company) og Chris Slade (Manfred Mann, AC/DC, Gary Moore osv.). Jeg ble aldri bedt om å bli med i bandet, men siden de ikke hadde bassist, plukket jeg bare opp bassen og jammet med de, og vi skravlet og gikk på puben og fant tonen, og siden alt falt naturlig på plass, gled jeg sømløst inn i bandet, og resten er historie. - Nesten litt ironisk at jeg akkurat kalte de drevne veteraner, for på det tidspunktet var vel Paul Rodgers i midten av 30-årene, mens Jimmy hadde knapt bikka 40. - Noe sånt ja! Men jeg var bare 22, og det er en stor aldersforskjell på en 22-åring og en 40-åring. De var modnere enn meg og hadde mye mer musikalsk erfaring enn meg. For ikke å nevne at de bortimot skrev regelboka for rock`n`roll! - Var det aldri problematisk at du var juniorpartneren mens de hadde vært jorden rundt og spilt enorme stadioner i over 15 år allerede? - Nei, det føltes aldri sånn! Det var alltid musikken som sto i fokus. Og for å være ærlig, til tross for at jeg var musikalsk skolert og hadde endel erfaring, i min ungdommelige uvitenhet kjente jeg nesten ikke til Led Zeppelin. Jeg var blank på Bad Company, men

hadde hørt litt av Free. Jeg visste ingenting om Chris Slades bakgrunn med Tom Jones og Manfred Mann og alt det der. Dermed hadde jeg ikke noen overdreven respekt for de heller. Jeg visste selvsagt hvem Jimmy var, men det at vi ble kjent med hverandre på en avslappet måte på forhånd, gjorde at alt føltes veldig avslappet og naturlig. Dette var Jimmys første band siden Led Zeppelin, så han tok det skritt for skritt i sitt eget tempo. Jeg tenkte overhodet ikke på å fylle John Paul Jones sko, jeg ante ærlig talt ikke hvem det var. Dermed ante jeg heller ikke at han også spilte keyboards. Jeg bare opplevde at musikken trengte litt keyboards, og dermed spilte jeg rett og slett litt keyboards samtidig som jeg spilte bass. Jeg ante ikke at John Paul Jones hadde gjort det samme ti år tidligere. Og jeg tror det var likegreit at jeg ikke kjente til Led Zeppelin, for dermed gjorde jeg heller det som falt meg naturlig fremfor å ubevisst prøve å kopiere John Paul. - Ingen av The Firms konserter ble noensinne filmet? - Bare den syvende konserten vi noensinne gjorde, på Hammersmith Odeon i desember 1984. Det ble kun brukt i promosammenheng, men det ligger på youtube, og det er en innspilling av høy kvalitet. Skiva var enda ikke ute, så publikum kjente ikke låtene vi spilte. Vi ville bare gjøre noen konserter og varme opp før skiva kom ut. Og det å få spille to kvelder på Hammersmith var jo en drøm som gikk i oppfyllelse for meg. The Firm jammet alltid mye da vi øvde, i timesvis! Alle låtene på skiva ble innspilt på første eller andre forsøk. Vi var et solid, knallbra band! Vi eksperimenterte vilt med arrangementene og de ulike delene av låten, og hadde en utrolig bra kjemi som band. Så om du ikke har sett den konserten, bør du sjekke det ut. Bare søk på The Firm High Quality, så finner du det. - Det var jo et dristig valg å ikke inkludere noe Led Zeppelin eller Bad Company i settlista, men bare deres egne nye låter. - Jeg var bare glad til, for jeg kjente ikke til de gamle låtene uansett, haha! Men poenget er at Jimmy og Paul ville at The Firm skulle stå på egne bein, de ville ikke hvile på fortidens laurbær. Så ja, det var kanskje dristig, men det var et bevisst valg. Det var ikke mitt valg, de to kunne gjøre som de ville på det tidspunktet. Og

”Jimmy Page og Paul Rodgers ville at The Firm skulle stå på egne bein, de ville ikke hvile på fortidens laurbær.”

NRM 4-2021 63

de ville ikke spille gamle hits i et nytt band. - The Firm svant bare hen etter andreskiva «Mean Business» i 1986. Men det var aldri noen krangler eller konfrontasjoner i bandet? Det bare stoppet? - Ja, vi stoppet bare, det var alltid ment å bare være et artig prosjekt. Jimmy og Paul hadde ingenting å bevise lenger, de ville bare ut og spille og ha det litt gøy. Men hvem vet, om de to skivene hadde gjort det veldig bra? Men salgsmessig var de en skuffelse. Konsertene var noe helt annet, der gikk publikum av skaftet, bare se på noen av bootlegopptakene, spesielt den fra Seattle i mai 1986 tror jeg. Det var den aller siste konserten vi gjorde, og publikum gikk helt amok. Vi måtte stoppe konserten etter to låter og be de roe seg ned og ta to skritt tilbake før vi fortsatte. The Firm burde heller ha tatt pause ett års tid og så kommet sammen igjen og fortsatt med en tredje skive, men det er jo alltid lett å være etterpåklok. - Si meg, er Jimmy Page møkke lat? Siden The Firm la opp i 1986 har han lagd ett soloalbum, en skive med David Coverdale og en med Robert Plant. Og det er det av ny musikk på 35 år. Jeg vet han ikke trenger bevise noe, men likevel. Axl Rose er jo i sammenligning supereffektiv! - Nei, han er ikke lat. Jeg var ærlig talt ikke klar over hvilken gudestatus Jimmy Page nyter før vi kom til Amerika og så hvordan folk tilba ham. Det var helt utrolig å se. For ham å legge ut på en turné krever mye vanvittig mye jobb! Jeg tror det var derfor han gjorde den turnéen med The Black Crowes, for da kunne han ta det mer med ro og bare være gitaristen. Vi kunne ha lagt ut på turné med The Firm nå, og inkludert låter fra Zeppelin og Bad Company, det hadde vært fantastisk og trukket fulle hus, uten tvil! Men det er fysisk tungt å være på turné, og Jimmy er vel 77 år nå, Paul er også over 70. Man må virkelig være motivert før man legger ut på turné i den alderen der. Folk spør meg stadig det samme om John Sykes - der har du nok en kar som ikke helt har viljen eller motivasjonen til å turnere. Det er samme greia. Man må virkelig ønske å gjøre det. Folk skjønner ikke hvor tungt er å være på farten hele tiden og aldri sove i samme seng to netter på rad. Jimmy ville sikkert klart å levere på konserter, han ser godt ut tross alderen, han er skarp og klar, men det ville blitt et vanvittig fokus på ham personlig om han skulle velge å turnere igjen. Men han virker glad og fornøyd i den situasjonen han er i nå. - Og han trenger ikke pengene. - Nettopp. Så hvorfor skulle han da gjøre det, når han ikke lenger har noe å bevise? - Du nevnte John Sykes - er det mer sannsynlig at Blue Murder på et tidspunkt gjør en gjenforening enn at The Firm gjør det? - Sukk… jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Begge band har en gang i tiden vært like ved å gjøre det, men det har bare rent ut i sanden. Jeg har sluttet å tenke på det, for å være ærlig. Det er høyst usannsynlig. Så lenge vi alle er i live er det alltids en hypotetisk mulighet, men jeg ser ikke for meg at det kommer til å skje. - Jeg har inntrykk av at John Sykes lever i en kjeller hvor han sover hele dagen og er våken hele natten. I ti år har jeg prøvd å få til et intervju med ham, og får alltid svaret: «Javisst! Skal bare gjøre ferdig skiva først!». Og den har enda ikke kommet. - Haha! Nei, jeg tror bare han gjør det han har lyst til, og han ønsker å holde en lav profil så lenge han ikke har noe nytt å komme med. Han er ikke på sosiale medier, det har han ingen interesse av. Han har det helt fint, jeg snakker stadig med ham! Han sysler med sitt, og har kanskje ikke drivet til å satse stort og legge ut på noen turné nå. Han har en skive som er ferdig innspilt, og som jeg håper blir utgitt i nærmeste fremtid. John Sykes har heller ingenting å bevise, og han skylder heller ikke fansen å gjøre en turné, selv om noen kanskje hevder så! Og noen blir kanskje irritert for at jeg sier det, men han har gjort det han ville, og det medfører ingen forpliktelser. Det er som om noen skulle si til deg; `Bli sammen med ex´en din igjen, flytt inn sammen med henne og få en baby!` Hvem pokker har rett til å si noe sånt?! La nå folk få gjøre som de lyster. - Jeg må få si at første Blue Murder-skiva er en av mine absolutte favoritter noensinne.

64 NRM 4-2021

- Ja, den er veldig spesiell! Egentlig skulle Cozy Powell være trommisen der. Jeg forgudet Cozy, vi kom flott overens og han var en forbløffende trommis. Det føltes derimot aldri som om han var riktig trommis for dette bandet, for disse låtene! Men da Carmine kom inn i bildet, falt alle bitene på plass. Da føltes med ett alt så riktig. - Og dere prøvde også andre vokalister, som Ray Gillen og Tony Martin? - Ja, men igjen - da John omsider lot seg overtale til å synge selv, som han gjorde på demoene, først da føltes alt helt riktig. - Tyve år etter at Blue Murder falt fra hverandre, ble du gjenforent med Carmine Appice i et kortlivet prosjekt med Joe Lynn Turner ved navn Rated X. Men dere var vel aldri i studio sammen, og gjorde aldri noen konserter før det raknet. Hva skjedde, eller hva skjedde ikke? - Det prosjektet var nederlagsdømt fra starten av. Det tok oss en stund å finne riktig gitarist, vi var innom flere kandidater før vi endte opp med en kar jeg ikke helt husker navnet på… - Karl Cochran. Fra Turners soloband. - Takk! Men han fikk et massivt slag før skiva var ferdig, så andre gitarister fullførte den. Vi fikk tilbud om konserter, men den ene hindringen etter den andre satte stopper for alt. Det var bare ikke ment å skje. Med The Firm fant vi flyten, alle dører åpnet seg, alt skjedde så lett! Med Rated X var det stikk motsatt. Hva enn vi prøvde på, så skar det seg, fra Dag 1! Vi lagde en bra skive, men det var som å løpe under vann hele veien. Men jeg og Carmine gjorde et par knallbra skiver sammen, ved navn Guitar Zeus, i 1995-96, og de kommer til å bli nyutgitt snart i en boks med noen nye låter. Og for min del er de skivene det beste jeg og Carmine har gjort sammen siden Blue Murder. Der spilte vi inn alt live i samme rom, med unntak av gjestegitaristene (som Yngwie Malmsteen, Paul Gilbert, Neal Schon, Brian May, Slash, Steve Morse, Zakk Wylde, Richie Sambora…), det lot seg ikke gjøre, men kjernebandet med Carmine, Kelly Keeling og meg selv spilte inn alt sammen som et band. Så om du ikke kjenner til det, sjekk det ut! Det er nesten som Blue Murder # II. - I biografien di står det at du har spilt med både Kate Bush og David Gilmour. Under hvilke omstendigheter var det? Ikke på noen studioskive eller turné? - Det var kun på EN konsert, og det ligger også på youtube. Det het The Secret Policemans Third Ball, en veldedighetskonsert, og der gjorde vi en glimrende versjon av Kates «Running Up That Hill», hvor David og jeg korer. Og etter den konserten spurte faktisk David Gilmour meg om jeg kunne tenke meg å bli med i Pink Floyd på deres «Delicate Sound Of Thunder»-turné, men da hadde jeg noen dager i forveien undertegnet en kontrakt som forpliktet meg til Blue Murder det kommende året, så det var ikke ment å skje! - For et mareritt å måtte velge mellom to slike band… Var det da Guy Pratt fikk jobben i stedet? - Ja riktig. Det er hyggelig å bli spurt, men jeg måtte altså takke nei! Den svei, det skal jeg innrømme. Men hadde jeg gjort Pink Floyd, så ville aldri Blue Murder-skivene ha blitt lagd. Jeg har tenkt veldig mye på det, ”Hva om…?”!

norwayrock.net

Bente Smaavik og Victor Cito Borge

radarpar med sparess i ermet TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: TOVITA RAZZI, ARNE HAUGE OG KJELL SOLSTAD

- Vi tenkte opprinnelig å prate med deg, Bente, men du og Victor er rimelig samkjørte i musikken, så det ville bli unaturlig å ikke inkorporere dere begge. Hvordan startet din musikalske karriere, Bente? - Den startet på slutten av 70-tallet, i 1978 med Per Kleppe Og Skattesnyteran. Det var på høsten 1978, faktisk. Da var jeg 14 år, og medlem i det som var mitt første band. - Hvordan endte du opp som vokalist? - Jeg var på håndballtrening i Romolslia i Trondheim, og der var det et New Wave-band som het Per Kleppe og Skattesnyteran, som øvde. En dag var det en i bandet som spurte om det var noen som hadde lyst til å komme opp og synge. Dette var midt i «Grease»-tida, så til tross for at jeg var veldig sjenert, gikk jeg opp og sang noen linjer fra «Summer Nights». Bandet må ha likt det de hørte, for de ville ha meg med på «Trøndersk» (Mesterskap i rock, journ.anm.), og da var det gjort. Vokalisten i bandet slutta, og jeg tok over. Min første sceneopptreden var vel i januar 1979. - Hvordan var den opplevelsen for ei jente på 14 år? - Den var egentlig ganske skremmende, for disse punk-fansen, de spytta jo på meg! Det betydde visst at de likte oss, men det var jo ikke jeg klar over, haha. Bandet var jo eldre enn meg; kanskje 3-4 år eldre, noe som er ganske mye når du er 14 år. Det var først senere at de fortalte meg at publikum spytter på bandet når de liker musikken. Adresseavisens utsendte, Trygve Lundemo uttalte at ‘Bente Smaavik imponerte med sin brannsirene-vokal’. Jeg sang høyt, skjønner du. Ikke var jeg punker heller, jeg var jo ABBA-fan, hehe. Jeg ble med dem i rundt tre år, før turen gikk til danse- og rockeband. - Hadde du drevet med musikk før du begynte i band? - Jeg hadde jo sunget i kor, blant annet. Pluss at jeg sang mye foran platespilleren til mamma og pappa. - Så det var musikk i huset? - Å ja! Både mamma og pappa var veldig flinke til å synge. Pappa har sunget i Trønder-operaen, mens mamma hadde en duo i mange år. Vi er ikke skolerte noen av oss, men vi er en veldig musikalsk familie. - Så ble det danseband, sier du. Four Jets er jo et kjent navn for den som hørte på musikk på 80-tallet. - Ja, jeg var med de fra 1984 til 1987, og det var virkelig å komme til ryddigere forhold. Det var hotellovernattinger, plateinnspillinger og TV. Det er en periode jeg ikke ville vært foruten! For en gjeng det var å jobbe med, og flere av de har jeg jo kontakt med fremdeles. Vi feiret 50-årsjubileum i 2013. Vi spilte for 900 mennesker på Royal Garden, det var en svært sterk opplevelse, for det var jo så mange «Jets´ere» som har spilt i bandet som var der, og de som var gått bort, hang i en collage på veggen. Det var sterkt! - Blonde On Blonde, som de fleste kanskje forbinder deg med, startet også på 80-tallet. - Det var vel i 1988, etter jeg hadde spilt i et coverband som het BS On The Rocks. Vi spilte coverlåter, og reiste rundt i store deler av Trøndelag norwayrock.net

Bente Smaavik har vært et musikknavn i Trondheim og Trøndelag siden slutten av 70-tallet. I dag er hun mer aktiv enn noensinne, med koring for både TNT og The Kids, i tillegg til å være aktiv med sin egen solokarriere. Singler kommer som perler på en snor, og snart kommer hun med plate, et dobbeltalbum, der ektemann og bassist Victor Cito Borge står for den andre halvdelen. Vi besøkte paret hjemme i Selbu, der de bor, og driver studioet Englagård. og spilte, pluss litt på Vestlandet og i Nord-Norge. Blonde On Blonde ble planlagt i 1987, og satt sammen i 1988. Kristin Håkonsdatter og jeg var vokalister, frem til hun slutta i 1990, og vi bytta navn til Perfect Crime. Vi holdt det gående til rundt 1993, da grungen kom og slo beina inn under oss, så resten av 90-tallet besto av bare duoer og trioer for vår del, haha! Vi hadde en liten reunion med Kristin både i 1997 og 2020, med en singel begge gangene, men foreløpig har vi ikke planlagt noe mer sammen. - Blonde On Blonde er jo et band som satte både dere og deg på kartet både i Norge og England, og også i deler av Sør-Europa. Var bandet satt sammen av eksterne krefter, eller var det Kristin og du som startet bandet? - Det var Kristin og jeg. Vi satt på Baronen & Baronessen, et utested i Trondheim 16. eller 17. mai 1987, og pratet over en drink ved flygelet der. Jeg hadde BS On The Rocks, og hun gikk under artistnavnet Chris Candy. Da bestemte vi oss for å synge sammen. Dermed var vi i gang, og faktisk var Da Vinci det første backingbandet vårt, for de var Kristins backingband den gangen. Deretter ble det noen av medlemmene fra BS On The Rocks, før vi begynte å plukke musikere. Vi endte opp med Willy Bendiksen (trommer), Steinar Eikum (bass), Jimmy Iversen (gitar) og Roger Gilton (keyboards). Vi hadde med oss en elendig demo til Steinar Fjeld i ABC Booking, den var så dårlig, den, hehe. Vi trodde aldri det kom til å bli noe av, men sannelig fikk vi kontrakt, og gikk rett ut på bar for å feire. - Hvilken låt var det dere hadde med? - Jeg tror kanskje det var «Sail Away», jeg. Eller kanskje «Miss You, Miss You», ei låt fra bandet Road, som Jimmy hadde laget. Deretter ble vi sendt til Montezuma studio i Stockholm, der vi spilte inn den første singelen vår. Vi hadde en halvgal manager den gangen, som var veldig fin når du spilte på lag med ham, men ikke om du fikk ham mot deg. Det har vært mye tull med ham, og er det enda, faktisk. Den første plata ble produsert av Tomas Siqveland, som spilte bass i Drama, så vi var i Larvik i en måned for å spille inn den plata. Den sendte oss inn hos både Sky Channel, TV Norge og NRK, så vi var jo med på det som fantes av musikkprogrammer og liknende, og vi spilte nærmest hele tida. Vi figurerte i alle disse ungdomsbladene, som Topp og Logo, og vi ble faktisk kåret til Norges mest sexy i Ungdommens Radioavis, og jeg vet ikke hva, haha! Men så ble Kristin veldig forelsket. I en svenske, så hun satset alt på ham, og reiste til Sverige. Da gjorde vi en tabbe; vi skiftet navn. Det skulle vi aldri ha gjort, for da måtte vi begynne helt på nytt igjen. - Plata deres gjorde det vel ganske bra? - Jada, den solgte tett oppunder 25000 eksemplarer, noe som hadde holdt til gull i dag, og faktisk den dag i dag, etter Facebook kom, har jeg pakket og sendt mange plater rundt om i verden. Folk sender meg meldinger og spør etter plater, og forteller om minner de har fra musikken vår. Jeg var ikke klar over hvor mye bandet har betydd for folk, det syns jeg er fint å tenke på. - Så du sitter på platene enda? - Ja, det er jeg som sitter på resten. Det var en radiostasjon på Ørlandet som ringte, og sa de hadde masse plater igjen, men de skulle legges ned, så de kunne ikke beholde de. Derfor har jeg en pen stabel NRM 4-2021 65

med LP-er, som jeg tar med meg når jeg er ute og spiller. - Men så sluttet Kristin, som du sier, og dere byttet navn til Perfect Crime, og da dukker det opp et par kjente navn i sfæren deres. - Stemmer. Vi gjorde en jobb med Micky Moody og Bernie Marsden fra Whitesnake mens vi var i England for å spille inn den nye skiva, og fikk med oss Don Airey (Phenomena, Deep Purple) og Tony Platt, som har produsert blant andre AC/DC, og Bernie, selvfølgelig. Den gang var vi signert med EMI, men da vi kom hjem, var selskapet gått under, så vi endte opp med å måtte gjøre alt sjøl. Booking, promotering, absolutt alt! Vi kom oss inn hos Hallvard Flatland, husker jeg. På grunn av alt dette gikk lufta ut av oss, på en måte, noe som er forståelig, for man ønsker helst å drive med musikken, ikke businessen, ikke sant. Når det er sagt, så syns jeg produksjonen på Perfect Crime-skiva er mye bedre enn den på Blonde On Blonde-skiva. Det er mye mere trøkk i andreplata. Mye på grunn av at vi hadde riktige folk rundt oss på Perfect Crime-plata. Ikke noe vondt å si om Drama-gutta, men det er feil sjanger for oss. I tillegg skjedde det mye innad i bandet også, så det ble noen utskiftinger som også bidro til ustabilitet. Men vi hadde mange spillejobber, og hadde med oss Bernie på to turnéer i Norge, blant annet. Senere ble det jo barn, men jeg fortsatte med musikken. Blant annet en duo jeg hadde med Bård Svendsen. Vi spilte sammen fram til han gikk bort på nyttårsaften 2019, men vi hadde en femårsperiode der vi spilte mye, i perioden 1998-2003.

66 NRM 4-2021

Pluss at jeg ga ut tre låter på en EP som het «Mature», før jeg spilte med et band som het Hammers Harem. Så, i 2010, satte jeg sammen mitt eget band, der vi brukte navnet mitt. Der spilte Jan Holberg bass, og han var i ferd med å spille inn soloplate, der blant andre Gulli Briem og Eythor Gunnarson (Mezzoforte) og Joe Lynn Turner var med. Det første til to turnéer, i 2011 og 2013. Midt oppi det kom samleplata mi i 2012, med et utvalg av låter fra hele karrieren min fram til da. Så ble det korjobbing med TNT, der jeg møtte Victor. Det å kore, som jeg gjorde for første gang med Holberg, har på mange måter åpnet en ny dør for meg. Jeg har alltid stått i front på scenen og tatt ansvaret sjøl, så det var deilig å bare stå i bakgrunnen og la andre styre skuta. Pluss at jeg har fått oppleve veldig mye på den måten.

“Faktisk var Da Vinci det første backingbandet vårt” - Da passer det kanskje bra at vi skifter litt tema, og tar en prat med mannen du nærmest møtte på scenen, for Victor sitter også her, og du har også en historie som strekker seg over flere tiår. - Skal vi bare ta det fra start da, kanskje? - Ja, kan vi ikke bare gjøre det? - Det starta da jeg var åtte år gammel, og fikk en kassegitar av moder´n, og klipte av to strenger med én gang, for jeg skulle bli

bassist! Jeg starta tidlig med å legge merke til bassistene, og da spesielt John Entwistle (The Who), før jeg oppdaga Phil Lynott (Thin Lizzy), som var, og er, et stort forbilde. Deretter gikk det litt slag i slag, og jeg oppdaga Rush som 10-åring, da jeg kjøpte «Fly By Night», og da hadde jeg kjøpt en bass av naboen for 25 spenn, hehe. Jeg begynte med turnering tidlig også, vi var faktisk på skoleturné rundt om i landet, noe som virkelig ga vann på mølla. I tillegg bodde en av, i mine øyne, verdens beste bassister i ei blokk like ved. En mann ved navn Jørun Bøgeberg, som spilte i Flax og Road, før han plutselig var bassisten til a-ha, verdens største band. Det var jo inspirerende nok i seg selv. Deretter ble det forskjellige band, og jeg har virkelig vært heldig, for jeg endte alltid opp i band som hadde kommet lengre enn meg, så jeg lærte noe nytt hele tida, og måtte alltid jobbe og øve for å heve nivået mitt. Jeg husker nesten ikke navnene på flere av de bandene, men da jeg begynte i et band som het Sweet Pain, en trio uten gitar, faktisk. Da steg nivået litt igjen, og vi spilte blant annet på Rockefeller. Vi spilte support for Uriah Heep, for eksempel. Så, på slutten av 80 eller begynnelsen av 90-tallet, ble det B Flat, som senere ble til Babel Fish, de gjorde det jo veldig bra, men det var for poppa for meg, så da begynte jeg i Misslead, med Tove Kure, som senere var i TinDrum. Vi spilte litt rundt i Norge, Sverige og Russland, før vi gikk fra hverandre, og da ble det Jack In The Box. Det bandet er jeg veldig glad for at jeg var i. Jeg er veldig stolt av albumet «Stigma», vi fikk mange fine jobber etter det. Men så slutta vokalisten, og vi gikk over til å bli et mer

norwayrock.net

pop/rockeband, og bytta navn til Autopulver. Merkelig nok hadde vi det største publikumet vårt i BeNeLux-landene. Vi hadde faktisk leiligheter i Antwerpen og Amsterdam. Vi opplevde mye på den tida altså; vi turnerte med Manic Street Preachers og Portishead, for eksempel. Sett bort fra TNT, så er nok Autopulver det største jeg har vært med på. Utrolig dyktige musikere hele gjengen. Så, mens jeg var i Autopulver, ble jeg clinicbassist for Ampeg, og reiste med de til NAMM, England, Sverige og Norge blant annet. Vi hadde med Billy Sheehan på en runde også, i Oslo, Bergen og Trondheim, husker jeg. Pluss en runde langs Route 66, faktisk. I tillegg var jeg med på produktutvikling, blant annet en rør DI-boks. Mens jeg jobbet med Ampeg, ble det TNT. - Hvordan gikk det til? - Vel, jeg ble oppringt av turnélederen til TNT, Pønke-Mona, eller Mona Halvorsen, som hun heter, som ba meg bli med på audition til TNT på TV2. Jeg var jo på tur med Ampeg, så det fikk jeg ikke til, men etter hvert ringte hun igjen, og fortalte at Ronni ville at jeg skulle prøve, og da var det bare tre mann igjen til å konkurrere om plassen. Vi var igjennom tre låter; «Seven Seas», «10.000 Lovers (In One)» og én til. Jeg fikk jo jobben da, og hadde, som min flaks tilsier, fire dager på å lære meg 19 låter, og da var jo helvete i gang da, hehe. Det gikk jo bra, men det er jo begrenset hva man klarer å lære seg på fire dager. Neste dag var det festival, og der gikk det litt bedre. Deretter ble det veldig mange jobber, før vi havna i Madrid, der det ble live-DVD og plate. Jeg trodde vi spilte mange jobber den gangen, men da Tony Mills kom inn tok det helt av. Vi hadde aldri spilt så mange jobber som etter han kom inn. Vi bodde jo mer i Nightliner-bussen enn vi var hjemme. Så sluttet jeg, for da følte jeg at det var greit, men så ringte Tony Harnell, og ba meg bli med på én siste runde, noe jeg sa ja til. 2014 ble et fantastisk år, med Japan, Sweden Rock, Tyskland, England og hele greia. - “Intuition”s 25-årsjubileumsturné? - Ja, stemmer det. På den turnéen stemte alt! Alt var planlagt til minste detalj, så det var en fryd å reise rundt på den turnéen, jeg liker at ting er ryddig. Så var den turnéen over, så da sluttet Harnell, og da sluttet jeg og. Deretter ble det en pause, men så ringte Harnell igjen! Men da sa jeg nei, nå var det bra. Deretter tok det to-tre dager, så ringte Åge (Sten Nilsen), og sa at Ammunition trengte ny bassist. Eller; først var det Nordic Beast. Og da var vi i gang med øving igjen da, men denne gangen var det litt lettere, ettersom det var coverlåter, og da mange låter jeg hadde vokst opp med. «Ace Of Spades» for eksempel, og flere Europe-låter, så det var en kjempeopplevelse. Moro å spille med Mikkey Dee, John Norum og Mic Michaeli og Åge, altså, det kunne jeg tenkt meg å gjøre igjen om det hadde bydd seg en mulighet, men det skal vel godt gjøres, for Europe har jo blitt svære igjen, og Mikkey er jo i Scorpions. Deretter ble det Ammunition, for de fikk ikke tak i bassisten sin, og hadde en gig i Sveits, så da var det bare å hive seg rundt da, og lære seg nye låter igjen. Vi øvde på et rom på Gardermoen før vi dro. Vi skulle ha en lang soundcheck, så

norwayrock.net

vi skulle få god tid før gigen, men det skar seg selvfølgelig, for det ble jo forsinkelser på fly og så videre. Men giggen gikk faktisk ganske bra, så siden den gang har jeg vært i Ammunition. Så kom Covid-19, og Bente og jeg begynte å tenke på hva vi skulle gjøre. Hun skulle lage soloplate, og jeg tenkte egentlig bare å gjøre noe eget, for det hadde jeg hatt lyst til lenge. Jeg er jo rockebassist, men har også en stor forkjærlighet for bassister som Stanley Clarke og Bootsy Collins, og har hatt lyst til gjøre noe i den gata. Nå er den snart klar, men jeg tror noen av låtene blir bytta ut, jeg har ikke helt bestemt meg enda. - Så du har egne låter, mens Bente har coverlåter. Hvor mange singler har du gitt ut så langt, Bente? - Så langt har jeg gitt ut fire låter; «A World Without Heroes» (KISS), «Before The Dawn» (Judas Priest), «Angels Falling To Close To The Ground» (Willie Nelson), og «Ace Of Spades» (Motörhead). Neste låt ut blir ei Thin Lizzy-låt; nemlig «Dancing In The Moonlight», og denne blir litt spesiell; det blir kun bass, vokal og kor. - Du har virkelig lagt hodet på huggestabben med de arrangementene du har valgt. Alt er lagt nedpå, du har endret taktarter, og virkelig gjort låtene til dine egne. - Det er jo meningsløst å gjøre låtene likedan som originalene, så derfor ville jeg gjøre de helt annerledes. Likevel må jeg vise artistene respekt, og det gjør jeg virkelig, for dette er jo låter jeg har vokst opp med, som jeg virkelig har hørt på! Som «Ace Of Spades», for eksempel, det var den første låta vi spilte inn, og der er jeg jo virkelig langt unna originalen. Willy Bendiksen kjente Lemmy, og fortalte at han likte ABBA, The Beatles og Jerry Lee Lewis, blant annet. Willy mente at Lemmy hadde digga versjonen min, det var deilig å høre. - Er alle låtene klare, sånn at du vet hvordan de ender opp? Kommer det flere låter som er såpass endret, som for eksempel «Ace Of Spades»? - I utgangspunktet er de klare, men det er et par låter som fortsatt henger litt der ute, som jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal angripe. Jeg er jo stor ABBA-fan, og har jo tenkt å gjøre en av deres låter, men jeg vil ikke ta «Mamma Mia» eller noen av de største, kanskje jeg ender opp med å gjøre «Tiger» for eksempel? Så blir det ei Rush-låt, for gjennom Victor har jeg blitt veldig glad i de også, så «Different Strings» blir med på plata også, og klassisk Whitesnake, så klart, «Child Of Babylon». - Plata di har fått tittelen «Side Orders», Bente. Hva med din halvpart, Victor, har den fått noen tittel? - Nei, det har jeg ikke tenkt på en gang. - Bente: Det må du kanskje gjøre snart, Victor. Så spørs det om vi må ha en overtittel, ettersom det blir en dobbel-LP der vi har én LP hver, men vi kan ikke kalle den «Double Fantasy», for den har jo John Lennon og Yoko Ono allerede brukt. Noe finner vi nok på, før plata kommer i 2022. - Det blir spennende å følge dere videre framover. Tusen takk for praten, og lykke til med prosjektene.

NRM 4-2021

anmeldelser start side 63 djevelhode-poeng: 40,5 % 66% ned i høyde N MULTIMEDIA

RETRO

Acumin Pro 7-punkt skive i svart boks - 88% ned Spalter: 3,9 cm bredde Horn i boks - 92,5% ned

AN M E LD E L SE R

LYDKICK GEIR VENOM LARZEN 1. Musk Ox - Inheritance En kammermusikalsk perle, med progressive rockeimpulser. 2. Leprous – Aphelion Ventelig solid fra Notodden. Jeg har fått ”Have You Ever?” på lungene. 3. Styx – Crash Of The Crown Overraskende sterkt, igjen, fra revitalisert veteranband. 4. Sparks - Annette Ingen gjør narratologidreven musikk som Mael-brødrene. 5. Diverse Artister – egen dobbel-antologi med kremen av blues-krem Takket være Robert Finley ramlet jeg ettertrykkelig i blues-bøtta denne sommeren…

WILFRED FRUKE 1. Motörhead – Alt Må dette virkelig begrunnes…? 2. Sepultura – SepulQuarta Kul ’best of’-vri! 3. Dio – De to første (og beste) Liten mann, stor stemme. Alltid en vinner. 4. Joni Mitchell – Blue En av tidenes fineste skiver! 5. Joe Satriani – Live Blant verdens fremste utøvere!

BJØRN DAVID DOLMEN 1. Alt av Crowded House og Neil og Tim Finn Det er nesten ufattelig hvor mange kremlåter disse to har skrevet, sammen og hver for seg. En produksjon det var herlig å høre igjen etter noen år med annet i hodet. 2. Steve Hackett – Surrender Of Silence Hacketts villeste og mørkeste album siden 2006s ”Wild Orchids”. Utmerket! 3. Black Sabbath – alt Som lydspor til Martin Popoffs to glimrende biografier om bandet. Hands down, verdens beste band. 4. Motorpsycho – hele produksjonen Lenge siden sist. Norges beste band. Ferdig snakka. 5. Jon Anderson – 1000 Hands Inspirert av samtale med mannen. Omsider landet vinylen. Noe skikkelig fint her.

RONNY ØSTLI 1. Carcass – Torn Arteries De gamle er eldst. Hybriden rocka death metal, slik vi husker den tilbake til tidlig 90-tallet. 2. Portrait – At One With None Disse svenskene skuffer sjelden. 3. Stress Angel – Bursting Church En deilig kombinasjon av Darkthrones tekniske death metalperiode blandet med skittent Autopsy. 4. Audiopain – Revel In Desecration Kanskje deres beste. Endelig ute på vinyl. 5. Trouble – Trouble En fantastisk doom-skive som omsider er reutgitt.

norwayrock.net

SKIVER AEON ZEN Transversal Layered Reality Productions Dette er en vanskelig plate, og jeg vet vi har snakket varmt om Aeon Zen tidligere her i bladet. Rich Gray har holdt prosjektet gående siden 2008, og denne platen, som er deres sjette, velger de å kalle sin avslutning. For noen år siden ble Gray bassist i Annihilator og musikken ble nok hakket hardere etter dette, men likefult er det progressiv metal med ferdigheter det oser stor respekt av. Jeg tenker både Dream Theater og Symphony X, og mye skulle tilsi en knakende god skive. Problemet mitt er at plata er bygget opp som et halvtimes langt spor. Isolert sett er åpningslåta “Twilight”, like som neste “A New Day” særdeles gode spor. Dette gjelder egentlig de fleste låtene, og variasjonen er stor fra rolige “Forever” til nærmest thrasha “Force Of Fire”, som jeg for øvrig liker godt. Som ett spor blir dette for meg sammensatte bruddstykker og jeg klarer ikke å finne den røde tråden i dette. Ok, noen partier kan man nikke gjenkjennende til ved et par anledninger, men det blir for rotete for meg. Hadde det vært en plate med separate spor med noen sekunder mellom ville antagelig inntrykket vært et annet. Ronny Østli APOSTOLICA Hearetica Ecclesia Scarlet Apostolica spiller en velkjent type power metal, med tekster inspirert av kristendommens mørkere sider, jordens undergang og Johannes åpenbaring. En kan kanskje tenke på det som en kombinasjon lydbildet til Blind Guardian og tekstuniverset til Ghost. Komboen fungerer stort sett og flere av låtene er fengende, med god rockefot. Etter et par gjennomlyttinger skinner det tydelig gjennom hvor like låtene er. Bandet har fulgt en formel for arrangement, lyd og breaks. Det blir litt sært når samme break kommer igjen i neste låt og i neste og i neste. Et par av låtene må trekkes fram. ”Pollution is My Name” og ”The Dusk is Coming” har begge driv, melodier, guts og riff som får dem til å stå fram. I tillegg er det et par gode vokalhooks, som gjør dem minneverdige. Ingar Høgstedt BERNARDO LANZETTI Horizontal Rain SNV Stemmen fra Acqua Fragiles fantastiske 1973-debutplate fremholder å tilvirke fornøyelige soloalbum i et eiendommelig rockelandskap, og på ”Horizontal Rain” understøttes italieneren av en bøling fornemme medmusikanter, heriblant David

Jackson, David Cross, Tony Levin, Derek Sherinian og Tony Franklin. Prosjektet oser av progressiv moro og er rimelig grenseløs i stilistisk impulservervelse, uten at materialet oppleves tilkjempet eller floket. Lanzetti bærer det hele med dramatisk patos – veteranen spenner fortsatt over tre oktaver – men hva som til syvende og sist taler albumets gunst er a) en flammende og fyldig forrettelse, unndratt geriatriske fallgruver, og b) et kompositorisk nivå langt over Premiata Forneria Marconis nedslående 2017-comeback; et band Lanzetti for øvrig frontet i perioden 1975-78. Stedvis klinger sangeren og gitaristen som en italiensk Arthur Brown, og dennes uttrykk, samt platas frodige instrumentering, gjør selv mindre interessante låter lytteverdige, eksempelvis messingblåsdraperte ”Heck Jack”. ”Lanzhaiku” formæler Van Der Graaf Generator- og Captain Beefhearttroper med eteriske jentejazzkorister og renessansens blåseinstrumenter, mens ublu titulerte ”Genial!” danner en festlig og tiltalende syntese av funk, teater og progressiv rock’n roll. Andre høydepunkter i et uventet fertilt utlegg favner ”Ero Un Num Ero” og et jagende tittelkutt som nesten grenser til Garden Wall i tonalitet. 72-åringen fortjener nasjonalt platinasalg for årets fonogram. Geir Larzen BLOOD RED SAINTS Undisputed Frontiers Manchesterkvintetten Blood Red Saints er ute med sitt fjerde studioalbum, døpt “Undisputed”. Plata er den første siden “Pulse”, som kom i 2019, og bandet er nå tilbake til selskapet de fikk sin første kontrakt med; Frontiers. Sjangermessig har ikke mye forandret seg siden sist; de ligger fortsatt trygt forankret i AOR-segmentet. Det starter aldeles strålende med “This Ain´t A Love Song”, åpningsriffet er bare til å glise av, og igjen viser bandet at de er i stand til å lage refreng som inviterer til allsang. Platas første singel, “Heaven In The Headlights” løfter nok noen øyenbryn, vil jeg anta. Bandet har tidligere blitt sammenlignet med AOR-storheter som FM og Winger, men refrenget på singelen er slående likt Journeys “Don´t Stop Believin´”. Fengende er det, åkkesom! Vokalist Pete Godfrey har, med rette, blitt sammenlignet med New Jerseys nest største sønn, Jon Bon Jovi, ved flere anledninger, noe som skinner spesielt fram i “Breathe Again”, singel nummer to fra plata. Det må dessuten være lov til å poengtere at det står vesentlig bedre til med pipene til Godfrey enn til herren på andre siden av dammen. Han synger fortsatt strålende, og koringa er glimrende arrangert og gjennomført. “Karma” er ei låt jeg må trekke fram, for her har bandet virkelig truffet en nerve. Tette unisone riff på gitar og bass er noe jeg er virkelig svak for, og her har det truffet gullåra. Refrenget er catchy, og Revills gitarsolo er glimrende. Det samme gjelder for “Come Alive”, der det lukter norsk rock, med et riff Torstein Flakne

eller Ronni Le Tekrö lett kunne liret av seg. Nok et effektivt refreng følger, og vi kan krysse av for nok ei go´låt fra de blodrøde. Skal man trekke for noe, er det det jeg mener er et gjennomgående problem i dagens plateproduksjon; produksjonen er sparsommelig, og bærer tydelig preg av å ha vært gjort i hjemmestudio. Denne skiva er spilt inn hjemme i gitarist Lee Revills studio. (Neil Hibbs takket for seg i 2020.) Det er lite pusterom i lydbildet, og jeg får inntrykk av at kompressor og noise gate er flittig brukt, men jeg roper nok opp feil tre her, for dette er nok et tema vi aldri blir ferdig med. Dessverre. Blood Red Saints har fortsatt rekka med gode AOR-album, og det skulle ikke forundre meg om plata ligger på topp 5-lista mi for 2021 når vi gjør opp status i desember. Jan Egil Øverkil BOKASSA Molotov Rocktail Napalm Records Tradisjonen tro starter Bokassa sin rykende ferske med et episk introspor som setter stemningen for hva vi har vente, en stemning som gir håp om nok en bra skive fra et av Lars Ulrich sine favorittband. Ordspillet i tittelen tar vi også med oss videre inn musikken, som bærer tro og håp for nok en bra skive fra nordmennene. Vi har fått blitt kjent med “So Long Idiots!” en liten stund allerede, og den åpner låtdelen av albumet på en forbilledlig måte med Bokassa i kjent stil og god form. Det riffes over en lav sko med stadionvennlige refreng på omtrent samtlige spor på “Molotov Rocktail”, akkurat som vi er vant med. Allikevel synes jeg å legge merke til en litt mer sleaze over helheten, som for eksempel i “Pitchfork R Us” uten at det gjør noenting. I tillegg til blåserekker her og der, noe jeg ikke kan huske å ha hørt med bandet før men dette passer fint i bandets pønka stonermetall. “Low (And Behold)” må finne seg i å være en av mine favoritter fra skiva, mye på grunn av et sykelig fengende refreng. En annen av albumets vinnere er tittelkuttet, der den med sine 2 minutters spilletid utgjør punkreferansen til det fulle. Og trekker vi også frem avslutteren, den obligatoriske “Immortal Space Pirate”, denne gang den tredje i rekken av tre mulige med den finurlige undertittelen “Too Old For This Sith” som like obligatorisk runder sju minutter uten at et eneste av de føles overflødig kan Bokassa trygt klappe seg godt på skulderen for nok et bra utført arbeide. Sven O. Skulbørstad BRIAN SETZER Gotta Have The Rumble Surfdog Records R o c k a b i l l y innovatøren Setzer avdekker ingen teknisk eller mental slitasje når han nu lanserer sitt første soloalbum på sju år, etter et par plateog turnéår med Stray Cats. 62-åringen synes derimot å ha ervervet en

NRM 4-2021 69

AN M ELDE L SE R

SKIVER

BILLY F GIBBONS Hardware Concord Records ZZ Top-bassist Dusty Hill rakk formodentlig å registrere Billy Gibbons tredje soloplate innen han utåndet, og dermed blir ”La Futura” stående som trioens siste studioplate – flere veteranband etterlater seg langt verre endestasjonsskiver enn nevnte 2012-slipp. I senere tid har vi sett en økende interesse for Gibbons til å musisere med andre enn Hill og Frank Beard. Og ingen kan klandre ham. ”Hardware” tilvirkes i spann med trommeslager Matt Sorum og gitarist Austin Hanks, og følger, ikke uventet, i fotsporene til ”Big Bad Blues” fra 2018, dog sveipet med enda kraftigere ZZ Topglasur. Åpningsduoen ”My Lucky Card” og ”She’s On Fire” må betegnes som sikkerstikk og et forynget hunger kontra egen profesjon, for ”Gotta Have The Rumble” pennes godt over gjennomsnittet og oppføres flammende, tett, stilistisk fasettert og passe hårete. ”Checkered Flag” plasserer kvalitetslista, i kreativ omgang med rockabilly-formatet, før surferock-triumfen ”Smash Up On Highway One” – innbefattet heftige sitarlinjer, østlig tonalitet og garasjerock-attityde – anstifter plateprosjektets ærend med all verdens tydelighet. Pulsen er høy og paletten bred – Setzer sveiper innom sving, boogie, folkemusikk, bossanova, blues, jazz, proto-punk, country og tungrock med selvfølgelig eleganse. Du vil derimot aldri høre veteranen ty til forgubbet shuffle-blues eller øvrig tapetklister fra gamlehjemmet. Mellotron-draperte ”The Wrong Side

70 NRM 4-2021

nesten overdrevent løfte om ZZ Top-soundens prolongasjon, i sjatteringer av blues, sørstatsrock og tungrock. Verken stemmen eller de glimrende produserte gitarsporene er til å ta feil av, men albumet ville vært tjent med én og annen bardus overraskelse. På den annen side fungerer de bluesfundamenterte låtene langt bedre enn materialet som skuer i bakspeilet til gyselige ”Eliminator” og ”Afterburner”, og aller best er den mollstemte surferockeren ”West Coast Junkie”, nevnte ”She’s On Fire”, selvdeskriptive ”Shuffle, Step & Slide” og kaktusduftende ”Desert High”. Sistnevnte savner sårt en melodisk brytning, men sublimerer et jordskred av stemning og et formidabelt crescendo med hudskrapte, symfoniske gitarsoli, foruten å proponere et svaralternativ til hvorledes The Doors hadde artet seg med Leonard Cohen bak mikrofonen.

debutalbumet ”Taboo” som fulgte fem år senere. Kvintetten representerer et humoristisk stilvillnis, og øser av alt fra metall og rockabilly, til funk, østeuropeisk folkemusikk, jazz, varieté, blues, punk, kirkemusikk, operette og alle tenkelige nyanser av brunt, med intertekstuelt trykk på Primus, Mr. Bungle og Diablo Swing Orchestra. ”No. 2” er forarbeidet over flere år, i henholdsvis Irland, Frankrike og Japan, og fremstår mindre halsstarrig kaotisk enn ”Taboo”, uten at så går på sjangerbrytningsidiomet løst. Foruten de fem kjernemedlemmene bidrar flere eksternmusikere – kun fantasien drar instrumentelle og kompositoriske begrensninger. Fleury går vokalt hardt ut, som en krysning av Captain Beefheart, Freddie Mercury og Mike Patton, for så å ironisere over barnepedagogikk i neste spor. Materialet er jevnt over kompetent skrevet, med melodisk fokuspunkt, selv om skiva preges av et eksessivt jag etter stilistiske implosjoner. ”Captain Introspective”, smekt-impertinente ”Maestro Mafioso”, selvforklarende og banjodrevne ”Crimson Jig” og det avrundende sirkusnummeret ”Cluedo” står ikke tilbake for 2010-skiva, verken i innfallsrike sprell eller tonalitet. City Weezles andre album kan fint ønskes velkommen i feststemt bopel. Geir Larzen DANKO JONES  Power Trio Mate In Germany Records

Of The Tracks” løyver et glimrende og fertilt bluesnummer og holder trolig stand som skivas musikalske akme. Om Robert Finley har tilvirket årets ypperste bluesplate, så er det vanskelig å se at ikke Brian Setzer begår 2021s heftigste utgivelse rotet i rockabilly-tradisjonen. Geir Larzen

Et riff som tar det tøffeste fra Kiss og det feteste fra stoner-genren starter åpneren “I Want Out” på Danko Jones sin rykende ferske “Power Trio” - gjengens mest selvforklarende tittel hittil. Som vanlig låter det helt som vanlig av gjengen, samtidig akkurat som de skal låte. Ekstremt fengende rockelåter med noen fete riff har vi vendt oss til i 20 år nå, og jeg er fortsatt ikke lei. Ta for eksempel spor nummer to “Good Lookin’” som viser Danko Jones på sitt aller kuleste, og tilogmed har fått tilbake noe av gløden jeg har savnet ved de siste utgivelsene i motsetning til de første der det formelig sprutet av bandet. Alle som har et forhold til bandet, positivt som negativt, vet nøyaktig hva de får - men denne gangen er det vesentlig mer trøkk i gjengen enn på lenge. Nevner derfor høydepunktene fra en skive uten de store dødpunktene; Nemlig “Ship Of Lies”, “Blue Jean Jumpsuit”, “Get To You”, “Flaunt It” og ikke minst avslutteren “Start The Show” som alle kunne glidd rett inn i Danko sine beste album. I mine øyne deres klart beste siden 15 år gamle “Sleep Is The Enemy”. Sven O. Skulbørstad

CITY WEEZLE No. 2 City Weezle

DARIO AND THE CLEAR Optic Nerve Dario And The Clear

Geir Larzen

Irske Simon Fleury rekrutterte musiserende svirebrødre til City Weezle i 2005, og jeg hadde sans for

Italiensk-fødte Dario Saraceno vokste opp i London på 1960-tallet og skal angivelig ha utviklet et fanatisk forhold

til The Beatles, forståelig nok. Etter en lengre periode som bandleder for Decoy ble det alternerende ensemblet Dario And The Clear innstiftet i 2010, og ”Optic Nerve” er kooperasjonens femte studioplate, gjestet av størrelser som Tony Levin og Trey Gunn. Musikalsk ligger tre moduler til grunn for prosjektet – progressiv rock, jazz og ambient – men trass løse rammer mener Saraceno alvor når han forfekter et idealekvilibrium av instinkt og intensjon; ”Optic Nerve” defineres av kompositorisk substans, tonalitet, stemning og motiverte sjatteringer. Dynamiske ”Deities In Splendor”, platas definitive bestenotering, fungerer som bandets visittkort, i meningsbærende bølger av monden svingjazz, skumrende ornamentikk, kirkelig vokalisering og progressiv rock. Det fordringsløse tungrockinnslaget ”Smile/Lies”, samt kjelket demo-lydende ”Sustained And Distorted”, imponerer i mindre grad og forringer totalopplevelsen, mens 80-tallskoloritten ”This Moment” og instrumentale ”Designated Skin” prosederer prosjektets sak med tålelig overbevisning. Materialet leser dermed både variert og variabelt. Geir Larzen DIVERSE ARTISTER Ungt Blod #4 Buskerud Folkehøyskole Det er blitt en tradisjon når sommeren er på hell å anmelde forrige skoleårs innspillinger fra metallinja på Buskerud Folkehøgskole – Heimtun. Som vanlig anmelder jeg ikke dette kritisk som en ny plate. Dette er mer en observasjon om hvordan det står til i det gryende metal-Norge. Hvilke trender som ser ut til å regjere, samt at man erfarer at mange skoleprosjekter ender opp i intet når alle flytter til hver sin kant av landet igjen. Miserest åpner denne samlingen av tjuefire spor som slippes på digitale plattformer. Jeg håper dette er et band vi får høre mer av, jeg liker godt deres stygge midtempo black metal. Jeg liker lydbildet, det låter klassisk og grimt. Låta har norsk tekst og er bandets eneste bidrag på samlingen, i motsetning til Nekrose som bidrar med hele fire låter. “Murmur Of The Wind” er først ut og basisen er rytmisk, men teknisk death metal med melodisk refreng uten å låte svensk. Jeg tenker mer Extol når jeg hører dette. De tre andre låtene har også snev av dette, men er også mer riffbaserte og tradisjonell death metal. Jeg liker nok “Born In Pestilence” best av disse. Lydbildet er mørkt og skittent og jeg liker dette bandet veldig godt. Emil Sverrisson & Andreas Langås koser seg med stemningsfulle chorder og kjapp death metal i “Fortapt I Tankene”. Jeg høres kanskje i overkant positiv ut altså, men jeg liker denne låta godt også jeg. Brim er tyngre og dooma med kvinnelig vocal. “Brimstone” er med ren vocal, mens det growles på “Mother Earth”, og jeg tror det er samme person. Skal jeg pirke synes jeg den rene vokal blir litt tam, mens growlingen hennes er råtøff, den oser det respekt av. Synes også sistnevnte spor er hakket vassere på alle måter.

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R Man blir kanskje ikke overrasket over at et band ved navn Torturous Pestilence ikke spiller AOR. På den annen side er det ikke helt gore/ grind heller. “Wormgod” er klassisk uptempo death metal, uten at det går over stokk og stein. Tyngde og groove og god fremførelse fremfor full speed. UMA starter mer progressivt, og man antar en helomvending i samlingen. Låta i seg selv har mye heavy metal i de rytmiske tunge riffene, og growlingen gjør at vi fortsatt holder oss i death metal land. Men det skiller seg absolutt ut. Kanskje disse har hørt på Minas Tirith? Skarv sine to låter går også under death metal paraplyen. Der “Firebrand” er mørkere og mer klassisk i utrykket er “Bloodstained Orchids” kjappere, lysere og mer black metal. Av de liker jeg sistnevnte best. Adrian Risøy serverer oss to låter. “Curse Of The Pharao” er rifforientert melodisk death metal med mye heavy metal I seg. “Warriors Road” er derimot klassisk hardrock, og jeg tenkte umiddelbart Uriah Heep blandet med episk NWOBHM. Oculis sitt bidrag “Oculis Decieves” starter i fullt øs Emperorland, men roer seg tidvis ned i tempo og lander på stemningsfull death/black med melodiske gitarer og synth. Mordvarg gir oss samlingens lengste spor, med fjorten minutter lange “Unworthy”. Denne starter akustisk med hviskende vokal. Dette går over i atmosfærisk black metal, og her er lyden kaldere enn det meste annet på samlingen. Låta brytes opp i et pianoparti med ren vokal og er en variert og god komposisjon. Thomas Nordli sin “Haiwan” er helt i min gate, her snakker vi en god thrasher. Låta er instrumental, men har tøffe riff og en del kule breaks og vendinger som gjør den interessant og man savner i grunn ikke vokal. Sander Halvorsen er siste soloartist vi skal innom. “Cannibals” er i grunn thrash med growlevokal. Men han synger likevel rent nok til at teksten kommer frem. Mer death metal følger. Deus Absentia er av det kjappere og mer brutale slaget, selv om det også her er melodi. Vi har hatt noen band som heter Heretic opp gjennom, men dette er første meg bekjent fra Buskerud. To spor får vi fra disse, studioinnspillingen “Deserted” og livesporet “Seclusion”. Førstnevnte er death metal i bunnen, ganske så brutalt også, med et melodisk refreng med mye koring og et godt arbeid lagt i det vokale. Livelåta er instrumental og svært variert og teknisk og viser at dette er et dyktig mannskap som virkelig kan presentere musikk fra en scene. Lux Noire er innslag som skiller seg ut med sin rocka metal. Kult groove og kvinnelig vokal som får meg til å tenke på en del av de okkulte rockebanda med kvinnelig vokal, uten at jeg vil kalle de like retro i utrykket. Nå gjenstår kun KATSKA, som også har en studiolåt og en live. Studiosporet “Assasination Of The Philanthropist” starter ganske så low-fi, men går etter hvert over til heavy metal orientert melankolsk death metal. Jeg synes growlingen blir noe slitsom, men låta er variert og har en vakker dysterhet. Livesporet “Dread” er også variert, men mer groovy fremfor dyster. Variasjonen i år er nok mindre enn tidligere år, det er tydelig at growling og death metal er det som ble snurret mest på platespillerne på Heimtun dette skoleåret. Nå spiller mange på

norwayrock.net

SKIVER denne samlingen fletta av eldre og mer etablerte artister, men det jeg liker mest er det klassiske lydbildet som går igjen. Det at det høres akustisk ut og ikke trigget og klinisk gir meg et stort smil om munnen. Nok en gang konkluderer jeg med at det er håp for norsk metal. Så får vi se om jeg er av samme oppfatning om et år. Ronny Østli DORO Triumph And Agony - Live Rare Diamonds Productions Det er ikke mange som er så flink til å feire seg selv som evig unge Doro Pesch. Storslåtte jubileumsutgivelser har vi fått hvert femte år. Nå skal også album feires. Nå ble vel albumet utgitt i 1987, men pytt pytt. Vil tro årstall stemte bedre med aktuelle jubileum da konserten fant sted under Sweden Rock Festival for noen år siden. Under en pandemi hvor konserter er mangelvare er livealbum kjærkomne, så vi takker og bukker. “Triumph And Agony” er utvilsomt et av høydepunktene i hennes karriere, så det er fullt forståelig at hun vil spille den i sin helhet. Jeg skal ikke si for sikkert om enkelte låter aldri har vært spilt live før, men “Three Minute Warning” er i hvert fall et særdeles friskt pust. Om hun har pust igjen etter å ha sunget den er en annen sak. Den er intens, for å si det sånn. “Cold, Cold World” er også en kraftanstrengelse som ikke har vært fast inventar i settlisten på mange år. Mer kjente klassikere er “Für Immer” og og publikumsfavoritten “All We Are”. Disse er vel like obligatoriske som “Smoke on the Water er for Deep Purple. Doro er veldig lett å like, da hun er veldig ydmyk og uttrykker en enorm takknemlighet for å få stå på en scene. Abstinensen for å spille ble så stor at hun i fjor sommer holdt en drive-in-konsert. Vi håper å snart få se henne igjen, når konsertscenen sakte men sikkert åpner igjen. Platen utgis i alle mulige formater, så her er det bare å la lommeboken bestemme. Vil tro svindyr eksklusiv bokssett er å foretrekke. Platen utgis på hennes eget selskap, så pengene går i hvert fall til rett person. Løp og kjøp! Stig Rune Robertsen DREAM THEATER Images And Words – Live In Japan 2017 Ytsejam Records Få, om noe, album har betydd mer for meg enn Dream Theaters “Images And Words” fra 1992. Ungene mine har blitt sunget i søvn av “Wait For Sleep”, og jeg kan sverge på at jeg hører “Another Day” i pulsen min til tider. Derfor var gleden enorm da jeg fikk oppleve albumet i sin helhet live to kvelder i Trondheim i 2017. Nå er konserten bandet gjorde i legendariske Budokan, Japan 11. september samme år ute, og merkelig nok er det kun låtene fra “Images And Words” som gies ut, til tross for at de spilte et sett med andre låter før de gøyv løs på hovedsettet. Settlista

CARCASS Torn Arteries Nuclear Blast Jammen har det gått åtte år siden britenes comebackalbum, og “Surgical Steel” ble strålende mottatt. Årets slipp er heller ingen skuffelse, og jeg finner den kanskje til og med litt mer tilgjengelig enn forgjengeren. Kanskje fordi jeg synes lydbildet minner meg om platene fra tidlig nittitall, samt at jeg synes det musikalsk er et slags gjennomsnitt av platene “Symphonies Of Sickness”, “Necroticism…” og “Heartwork”. “Under The Scalpel Blade” ble vi jo allerede kjent med på fjorårets EP “Despicable”, og er en god representant med tanke på det klassiske, melodiene og den litt nyere, tyngre og rytmiske siden. Det er tittelkuttet som starter plata og når gitarene kommer inn etter trommeintroen er det umulig

blir dermed ingen overraskelse, med bandets hittil eneste hit; “Pull Me Under” som åpning. John Petruccis upåklagelige gitarlyd åpner showet, før Mike Manginis basstromme og tammer følger, og Jordan Rudess etterfølger Kevin Moores keyboardtoner note for note. Lydbildet er krystallklart, og man hører absolutt

å ta feil av hvilket band man hører. Allerede i spor to får vi en litt annerledes låt i “Dance Of Ixtab”. Tung og rytmisk, men samtidig det rocka og gjenkjennende Carcass vi ble kjent med i siste del av første runde som band. “Eleanor Rigor Mortis” følger på og er en av mine favoritter. Den starter rimelig thrasha og går over i en herlig tyngre og groovy låt. “Kelly’s Meat Emporium” ble sluppet som singel i sommer og er nok en litt snodig thrasha rocker samtidig som den har blasting og melodier vi gjenkjenner. Bandet sier de liker å bygge låter ut fra rytmer de ikke har prøvd før og det tror jeg så gjerne når jeg hører “Torn Arties”. Sjekk eksempelvis “Wake Up And Smell The Carcass”, den har jeg blitt glad i. Nå liker jeg hele skiva godt altså, inkludert coveret, råtne grønnsaker formet som et hjerte. Det er faktisk mulig å skape noe nytt innen tradisjonell death metal også. Ronny Østli

alt som foregår på alle instrumenter. James LaBrie er, som vi alle vet, bandets usikre kort hver eneste gang de entrer scenen, og det er nok ikke hans beste kveld de har foreviget, for han er lagt litt bak i lydbildet, og lyden er heller ikke på topp. Jeg er stygt redd for at det er pyntet mye på resultatet, men det er like fullt mye surt hele veien.

NRM 4-2021

AN M ELDE L SE R

SKIVER

DEE SNIDER Leave A Scar Napalm Records Jeg var ikke nevneverdig imponert over Dee Sniders forrige soloalbum, “For The Love Of Metal”. Bare tittelen er grunn nok til å gjøre meg uvel. Oppfølgeren, “Leave a Scar”, tar opp tråden av pinligheter med åpningskuttet “I Gotta Rock (Again)”. Hva er greia? Er det en slags musikalsk midtlivskrise, eller har han innsett at Manowar og Dag Ingebrigtsen er det ypperste av tekstforfattere? Forskjell fra forrige album er at Dee Snider for første gang siden nittitallet har bidratt i låtskrivingsprosessen. De fleste vil vel si at det skulle vel bare mangle på et soloalbum, men sånn er det altså ikke for alle. Han føler nå han har et budskap å komme med, med alt spetakkel som pågår i verden. Mange har vel registrert at han De gangene han er på trygg grunn, overkompenserer han, så tonene overskyter, og han bommer der også. Heldigvis er han såpass rutinert at han endrer melodilinjene der han vet han ikke når opp, noe som fungerer bra. “Another Day” er naturlig nok neste låt ut, ei låt som for alltid har funnet sin plass i mitt musikalske hjertearkiv. Ei låt som fortsatt beveger meg, nesten 30 år etter jeg hørte den første gang. Live fungerer den strålende, og LaBrie holder seg på trygg grunn. Bandet endrer fint lite fra originalen, og Petrucci spiller soloen tone for tone. Sopransax-soloen tar Rudess seg av på keyboards, og utvider den med en aldeles glimrende improvisasjon. Så har vi “Take The Time” da, og vi kan endelig nevne John Myung. Han har en av de tøffeste basslydene jeg vet om, men her er den flat og dau. Hvor ble det av de knallharde anslagene og punchy sounden?? Spillinga er det heldigvis ikke mye å utsette på. Instrumentalpartiet og soloen til Rudess er det lite eller ingenting

72 NRM 4-2021

har uttalt seg hyppig om diverse tema på sosiale medier. Blant annet har han tatt Dave Ellefson i forsvar, med en påstand om at det bor en gammel gris i oss alle. Men tilbake til låtmaterialet. Jeg synes de standard hardrocklåtene blir veldig statiske. De blir litt utypisk for Dee Snider, som vi fleste forbinder med Twisted Sister. Best fungerer de seige mer eksperimentelle låtene. Crying For Your Love”, “Before I Go” og “S.H.E.” er noen av høydepunktene. Av andre skivebom kan “Time To Choose” nevnes. Her har han fått med seg Cannibal Corpse-vokalist George Fisher. Ser ikke helt hva som var hensikten med den brølingen i bakgrunnen. Virker for meg en smule malplassert. Men ellers er dette et helt ok soloalbum. Ganske sikker på at vi ser Dee Snider på scenen igjen snart. Da er dette et greit album å ha med seg i bagasjen. En kraftig opptur fra forrige album er det i hvert fall. Stig Rune Robertsen å trekke for; det er musisering fra øvst hylla. “Surrounded” har havnet i samme kategori som “Another Day” i mitt tidligere nevnte arkiv, og er ei låt jeg må hente fram innimellom. Mangini har brukt Mike Portnoys opprinnelige fills på mange steder i setlista, noe som underbygger viktigheten av det Portnoy gjorde den gang da. Det hadde blitt feil å bytte ut mange av fillene som ble konstruert da de lagde plata, for det ble brukt ufattelig mye tid på å produsere “Images And Words”, og det ville ha blitt ramaskrik om den godeste Mangini hadde utslettet Portnoys signatur i låtene. “Metropolis Pt. I: The Miracle And The Sleeper” ble forgjengeren til tidligere nevnte “Scenes From A Memory”, som hadde undertittelen “Metropolis Pt. II”. Et enkeltstående epos som den er, står fjellstøtt live også i 2017. Rosinen i pølsa er selvfølgelig instrumentalpartiet, og står til terningkast 6. Midt inne i onanien, slipper Mangini galskapen løs, i en heftig trommesolo. Jeg slutter aldri å la meg fascinere av evnene til

den mannen. Herrefred det spilles! Han inkorporer sågar elementer fra “The Dance Of Eternity” fra “Scenes From A Memory” for å koble historiene sammen. Å bli så ambidekstriøs som Mangini er, står for meg som en ufattelig oppgave å sette for seg! Så har vi trommelyden hans da… For en trommelyd han har! Jeg oppfordrer med dette samtlige trommiser med slakke skarptrommeskinn om å lytte til skarptromma hans, for dette er trommelyd på sitt ypperste! Sånn. Nerdetimen for trommiser er over for denne gang. “Under A Glass Moon” var den første låta jeg hørte fra “Images And Words”, og er dermed et svært hyggelig gjenhør også i livetapning. Dessverre er det også den låta der James LaBrie sliter som mest. Refrengene er virkelig en prøvelse for stakkaren. Han høres rett og slett ut som om han er tom for luft, og rent er det langt ifra. Man trekker nesten et lettelsens sukk når instrumentalpartiet overtar. Nok en gitarsolo utført tone for tone, og med enda litt mer finesse enn i 1992, og i 1993 da jeg så de live på Rockefeller. Så var det “Wait For Sleep” da. Jeg tulla ikke da jeg åpna med å si at ungene mine har blitt sunget i søvn av denne perlen av en ballade, signert Kevin Moore! Jordan Rudess åpner med en nydelig pianosolo, med klare henvisninger til hans klassiske bakgrunn. Jeg er ikke dypt bevandret i klassisk musikk, men jeg aner å høre inspirasjon av Claude Debussy. Vennligst ikke skyt meg om jeg tar feil. Jeg får fortsatt tårer i øynene av den låta. Så også når jeg skriver disse ordene med låta på anlegget. Ballet avsluttes av “Learning To Live”, der det første verset flyter så lekende lett at man bare må smile. LaBrie berger seg fint gjennom også, ettersom han holder seg i de nedre registrene. Mot slutten skal han et godt stykke lengre opp, noe som ikke går veldig bra, men han får jubel fra publikum åkkesom. Hyggelig av det japanske publikumet. “Lost Not Forgotten Archives: Images And Words – Live In Japan, 2017” holder det den lover; “Images And Words” live fra 2017. Man kan stille seg spørsmålet hvorfor alle låtene fra det første settet er utelatt, men noe svar får vi kanskje ikke. For en som holder originalen såpass høyt, er det med blandede følelser jeg hører på den. Instrumenteringa er aldeles strålende, men James LaBrie har dessverre ingen god dag på jobben, men som jeg skrev da jeg anmeldte ”Distant Memories: Live In London”, så tilgir jeg James mye, for stemmen hans er svært viktig for Dream Theaters sound. Jan Egil Øverkil DROTT Orcus By Norse Music Det er sannelig ikke godt å vite hva en skal forvente av en nysmidd instrumentaltrio med utspring fra diversiteter som Ulver og Enslaved, men etter en del forsøk må jeg bare småresignert innrømme at det i alle fall ikke treffer meg dead-on midtskips. Ikke direkte overraskende ligger de i et noe svevende sonisk

landskap som veksler mellom det fine, småmelankolske og det nesten creepy småekle, men skiftene blir for omstendelige og langsomme til å skulle overkomme det kjedsommelige og på mange måter overminimalistiske. Jeg vil nok tro at fans av hva jeg vil kalle ’ventemetall’, basert på droner og saktesakte oppbygginger kan få mer ut av dette enn meg, men jeg savner et langt større dramatisk spekter, ren dynamikk og mer markerte klimaks enn hva jeg opplever i Drotts univers. Misforstå rett; dette er ikke ’metal’ som sådan, men jeg tror like fullt det er der de har sitt pubikumspotensial. Dette er en fin liten affære som nok godt kan ha sine muzakkvaliteter også for meg, men som lytteobjekt bommer det på mine ører, med et lite unntak for sistesporet, som utviser et hakk mer både trøkk og dynamiske variasjoner. Wilfred Fruke DUCKWALK CHUCK Fired Up Duckwalk Chuck Det er langt vanskeligere å forarbeide god, barsk og fordringsfri rock’n roll enn menigmann begriper. AC/DC formådde tidlig å slå kunstnerisk mynt på det tilsynelatende ukompliserte, men hvert sekund i australiernes katalog tilsvarer tusen band som mislykkes i befatning med samme mal. Norge skilter med flere kurante rock’n roll-band, og Duckwalk Chuck, som vaker i skyggen av Backstreet Girls og Carburetors, har vært ett av dem i tjue år. ”Fired Up” svarer for Sandneskvartettens fjerde studioskive, og bringer jubilantene ett steg opp på den kompositoriske stigen. Vokalist og bassist Arvid Thorsen leverer ingen søknad til det danske Operaakademiet, men med noe tilvenning kan man verdsette dennes uttrykk og sonoritet, sporadisk som en rølpete Ian Astbury. Bandet samspiller blodstenkt og kompromissløst, og har etter hvert fått rimelig dreis på låtskriving. ”Ghost Town” klinger riktignok så AC/DC som mulig er uten å hente inn Young, Johnson, Williams, Rudd og Young personlig, men det får så være – dette svinger og appellerer til rockens urkraft i meg. Det samme gjelder i høyeste grad kjappe ”It’s Only Rock’n Roll” som utmaler et nært perfekt konglomerat av AC/DC og Motörhead. Større egenart ville nødvendigvis elevere Duckwalk Chucks samlete valør, men i stedet for å projisere beske viderverdigheter slutter jeg meg til bursdagsgratulantene. Duckwalk Chuck begår herved sitt beste og mest varierte album. Geir Larzen EISENKULT Vom Himmel, Hoch Herab Purity Through Fire Liker du 90-tallets black metal med billig synth, kalde melodier og gjerne tysksrpåkelig? Ja, da utelukker jeg ikke at Eisenkult er noe for deg. Jeg finner i hvertfall en kul guffen stemning i

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER

dette. “Einklang” er en instrumental i god gammel Casiosynth ånd og du skjønner raskt hvilket område vi befinner oss i. Oppfølgeren “Ein Leib, Ein Feuer” samt “Eisenkult” og “Totenglocke” er favoritter med melodiske riff det faktisk er mulig å få på hjernen. SÅ har du “Wie Es Drøhnt Und Wie Es Schallt” som er en rolig synthlåt med på tysk, på randen til hva som ljomer til allsang fra scene på Wacken. Men for all del, den setter seg på hjernen den også. Lydbildet er naturligvis upolert og 90-talls, men jeg liker det ikke kun av nostalgiske grunner, til det synes jeg det også låter relevant. Ronny Østli ERIC BIBB Dear America Provogue 69-årige Bibb har sannelig gjennomlevd atskillige støpninger av Amerika, fra 60åras idealistiske protestrørelser til dagens steilt polariserte samfunn. Sangeren og gitaristen platedebuterte i 1972, og ble spådd en lysende fremtid som blues/folk-utøver, men har i realiteten krøpet under allmennhetens radar hele livet. Om Robert Finley kan høste et transatlantisk publikum ved skjels år og alder, så burde veien til en viss grad ligge åpen for Eric Bibb også. ”Dear America” fører nemlig glimt av førsteklasses blues og amerikansk visesangtradisjon, supplert bitende intelligent lyrikk. ”Born Of A Woman”, i duett med Shaneeka Simon, innestår et blueselegisk hjertesukk og bygger lagvis med akustiske og elektriske gitarer mot moderert og smakfull utgang. Enda blåere blir tonen i ”Whole Worlds Got The Blues”, gjestet av Eric Gales, mens konsise ”Tell Yourself” scorer høyest i visesangterrenget. Albumet favner både rurale og moderne incitamenter, er glimrende produsert av medkomponist Glen Scott, men dessverre kvalitativt dalende på tampen av programmet. Geir Larzen FLUISTERAARS Gegrepen Door Zielsontluiking Eisenwald

Geest

Der

Denne nederlandske duoen har brukt hjemmekontortiden godt og presenterer en ny plate halvannet år etter fantastiske “Bloem”. Det var en dyster, tung og vakker plate som jeg belønnet med et halvt poeng mer enn denne her. Nå hører man det er samme band, men denne gangen er det mer tempo og styggere black metal. Joda, det forekommer rolige stemningspartier, men de fungerer mer som krydder. “Brand Woedt In Mijn Graf” er første singel og er nok min favoritt blant platas tre spor. Stemningen er der og skiva er veldig bra. Det er bare at forrige skive er hakket sterkere. Ronny Østli

norwayrock.net

HANGAR NORD Hangar Nord GMR Music Angjeldende trio utgjør et merittert låtskriverog produsentlag bestående av Martin Hansen, Mikael Nord Andersson og Hans Gardemar som via Hangar Nord søker å reise intelligent, modernisert og psykedelisk visesang-pop, med klekkelig 60-tallsaksentuering. Håndverket er upåklagelig, instrumentelt som sonisk, og svenskene holder bra grep om melodikk og stemning. Et pastoralt lydbilde av sang, gitarer og synthesizere konsolideres sporadisk av gjestende kontrabass, trompet, fiolin og bratsj, og det er vanskelig ikke å la seg besnære av bandets idiom, selv man ikke forelegges revolusjonerende tankegods. ”A Lie Is A Lie Is A Lie” avkaster fine The Beatles-ekko, mens sirlige ”Andromeda” oppviser trioens elsk til Pink Floyd. ”One Wing” etablerer et svermerisk mellomværende av ovennevnte idoler, mens flegmatisk duvende og direkte vakre ”Dancing On The Verge Of Abyss” markerer et platehøydepunkt med skyld til multiple dekader av smektende populærmusikk, heriblant italiensk filmmusikk og Gary Moore. Skiva er måtelig variert, faller lett i øret og vitner om et trekløver som behersker vokalorienterte, akustiske låter like godt som stemningsgrunnete instrumentalkutt. Geir Larzen HAIL SPIRIT NOIR Mannequin Agonia Det er i høyeste grad slutt på tiden man visste hva som kom fra det og det bandet og det samme hva angikk plateselskaper. Greske Hail Spirit Noirs femte plate er intet mindre enn et synthwave soundtrack til en historie av gitarist Theoharis. Kanskje ikke like 1984 som band som S U R V I V E eller soundtracket til Stranger Things, men uansett en grei sammenligning. “Against Your Will, My Blade” og “Visitors Of Horror”. “Enter Disco Inferno” er en av låtene som har vokal og fremstår som en ren discopoplåt. Men hovedvekten her er stemningsfull instrumental synth. Og den stemningen traff meg og gjør dette til en svært koselig plate. Ronny Østli HATE Rugia Metal Blade Jeg husker jeg anså disse polakkene som et slags sønner av Vader på de første platene. Fet death metal med tung polsk produksjon. Nå har vi kommet til plate nummer tolv og i løpet av årene er musikken blitt tilegnet mer melodi og det hele har et snev black

HELHEIM WoduridaR Dark Essence Da er vi jammen kommet til album nummer elleve fra disse Bergensvikingene. Nå synes jeg det har vært litt opp og ned hele veien, og for meg er Helheim et band som har hatt mer enkeltlåter fremfor skiver som utmerker seg. Og jeg skal innrømme denne plata startet som en helt grei treer for min del. “Vilje Av Stål” åpner og en er kjapp brutal og stygg sak med svulstig melodisk refreng. Og det er nettopp der jeg sliter litt fortsatt, de melodiske partiene med renvokal blir litt fattigmannsEnslaved. Men Helheim tar det igjen med å være styggere, og metal i seg. Jeg har ikke fulgt bandet hele veien, men konstanterer at 2021 er et godt hat-år. Tittelkuttet åpner, er en smule melodisk før det blir death metal ala maskingevær i “The Wolf Queen”. Tross sine trettifem minutter er dette en variert plate med tunge “Awakening The Gods Within” og mer episke “Resurgence” som ytterpunkter til de nevnte sporene. Sistnevnte av disse sammen med bombastiske, men likevel melodiøse “Sacred Dnieper” er mine favoritter. Ronny Østli HEATHEN DEITY True English Black Metal Cult Never Dies Jeg antar at 20 års bebudete debutalbum kan slippe unna med tittelblad av typen ”True English Black Metal”… Heathen Deity forøker produksjonsvaløren fra upolerte demoinnspillinger, og leverer én klokketime med relativt melodiøs, variert, lydnyansert og norskættet sortmetall, i særlig skyld til Mayhem, Darkthrone, Burzum og tidlig Emperor, men også Candlemass og klassisk heavy metal. Den nådeløse

skal man fortsette med Enslaved så tenk i så fall svært gammelt Enslaved. Det er likevel noe med en del band fra vestlandet, at man hører hvor i landet de bor, og det gjelder absolutt Helheim. “Forrang For Fiender” er en rimelig melankolsk og melodisk låt og fremstår som en av mine favoritter sammen med tittelkuttet som i hovedsak mer kjapp black metal, i spedd det melankolske og melodiske. Jeg vil også trekke frem den rocka og catchy “Ni S Soli Sot” samt den svært nedstemte og melodiøse “Det kommer i Bølger”. Her snakker vi pophit. Og apropos pophit, enkelte versjoner leveres med en cover av Richard Marx’ “Hazard”. Det tok altså litt tid, men når man gir skiva det den krever er dette en helstøpt leveranse fra Helheim. Ronny Østli vokalen, leilighetsvis plassert et sted mellom Vikernes og Skjellum, nagler uttrykket lytefritt, og selv om interessen ikke opprettholdes i 60 minutter har Heathen Deity begått én av årets lytteverdige svartmetallslipp. Englenderne vurderer aldri å be om unnskyldning for sine influenser; i stedet bærer de sin herkomst på jakkeermet med stolthet. Visittkortet ”Burn In Satan’s Name” og dynamiske ”The Flames Of The Gathering Darkness”, samt det akustiske intermessoet ”Beneath The Fires Of Albion”, er særlig egnet å dusje lytteren i potent pentagram-saft. Geir Larzen HOODED MENACE The Tritonus Bell Season Of Mist Dette er finnenes sjette album, jeg er kjent med navnet, men kan ikke huske jeg har sjekket dette ut tidligere. Rett før deadline tikker denne inn og jeg bestemmer meg for å gi det en lytt. Og det var slett ikke dumt. Dette er deilig death/doom i stil med tidlig Paradise Lost, en dæsj Soulside Journey samt litt klassisk heavy metal. Heavy

NRM 4-2021

AN M ELDE L SE R

SKIVER

LEPROUS Aphelion Inside Out Trass platas tittel – Aphelium angir punktet i et objekts lengste baneavstand fra sin stjerne – hviler noe affirmativt håpefullt over Leprous’ åttende studioalbum, tekstlig så vel som musikalsk. Kvintetten nekter å begå den samme plata to ganger; endog metodologisk underlegger Einar Solberg seg markante revolter fra skive til skive, og så langt har han lyktes med nesten alt. ”Aphelion” ble etter sigende, og mot normalt, unnfanget i spontane rom. Når artister man skatter høyt bedyrer at ens siste prosjekt er grunnet på spontanitet og improvisert lek, da eksploderer varsellampene mine, fordi hva som gjerne venter er en unnskyldning av et diskografisk middelstandsarbeid. Med stor prosent riktighet kan jeg gledelig melde at skisserte tendens ikke byrder Leprous, selv om jeg ingenlunde levner lettbeinte ”Silhouette”, ”All The Moments” eller ”The Shadow Side” lang levetid i oppmerksomhetsvinduet. Trekløveret innestår det nærmeste man kommer et Leprous i andregir, mens ”The Silent Revelation” kanskje er best egnet til å synliggjøre fordelene ved albumets metodologi – kompositorisk foranstaltes relativt jordbundne strukturer, men de svimlende gode arrangementene, rustet med nydelige strykekvartettstemmer, i spann med bandets soniske særdrag – innbefattet alt fra sirlige synkoperinger, polyrytmikk og besifringstenkning til tonespråk og Solbergs himmelbårne stemmekapasitet – maksimaliserer utkommet og overvinner all tvil lytteren måtte metallen er mest tydelig på platas første spor “Chime Diabolicus” og “Blood Ornaments”. Og ja, selvfølgelig i W.A.S.P. coveren “The Torture Never Stops”. ”Those Who Absorb The Night” og “Scattered In The Dark” er virkelig seig doom death, likevel er det melodisk og interessant. Derav mine tanker til Darkthrones debut, men

74 NRM 4-2021

foranledige innledningsvis. Nevnte strykekvartett, anført av cellist Raphael Weinroth-Browne, nedfeller forresten konsekvent gnistrende innsats. Det samme gjør brassbandet Blåsemafiaen, som medvirker på åpnings- og avslutningssporet, for øvrig begge blant platas bestenoteringer. ”Running Low” bereder noe av den samme lavmælte skimmerintonasjonen som ”Bonneville” og ”Below”, med den forskjell at én enkelt insisterende note, toppet av Solberg i fri dressur, og etterhånden støttet av forstemmende strykere, innevarsler uforutsette omslag og symfonisk konfetti. Stykket opptrer nærmest flegmatisk i tidsbruk, bygger nerve og tekstur, forløses i et uimotståelig fengende refreng med progrocktestosteron, og gestalter dessuten et sprekt strykeintermesso ekvivalent med albumets heftigste enkeltøyeblikk. Elegiske ”Out Of Here” konsoliderer bandets kunstpop-teft, mens platas mulige senit, ”Nighttime Disguise”, er progressivt jagende og melodiøs. Stykket gir ”Aphelion” en kompleks og dynamisk avslutning, inklusive et knippe stakkåndete tonalbevegelser, samt eksplosjonsartet crescendo av band, stryk og messingblås. Album-jokeren foreligger midtveis i repertoaret – ”Have You Ever?” anlegger en bemerkelsesverdig og dramatisk fusjon av elektronisk pop og rockesymfonisk pondustristesse som vokser med uforminsket styrke for hver lytterunde. Leprous forøver, med andre ord, en ny triumf i år, selv om ”Aphelion” på ingen måte markerer karrierebeste. Skulle herværende opptegnelse synes i overkant brysk, så husk at man iblant må ty til den gammelkristelige doktrinen Du skal tukte den du elsker… Geir Larzen også Paradise Lost rundt “Gothic”. Med andre ord mye tidlig Peaceville over disse finnene. Og det kan vi selvsagt like. Ronny Østli

HOUR OF 13 Black Magic Rites Shadow Kingdom

IF NOTHING IS If Nothing Is Dark Essence

Dette albumet ble sluppet digitalt i fjor høst, men vi anmelder dette som en ny plate siden den nå slippes fysisk. Amerikanske Hour Of 13 kom i bølgen av okkulte tradisjonelle hard rock band og ga ut tre gode skiver med Phil Swanson på vokal, den siste i 2012. Hans nasale vokal har vært med på mange plater og ble også i Hour Of 13 et viktig kjennemerke. Denne gangen er duoen redusert til et soloprosjekt hvor Chad Davis gjør absolutt alt selv. Selv om man kan savne Swanson veies det opp med gode catchy låter. Det låter klassisk og til og med trommene har god klassisk lyd. “His Majesty Of The Woods” og “Return From The Grave” er platas to første spor og gode valg, da det er fengende materiale som frister til videre lytting. Nå er ikke alle de syv sporene, fordelt på tre kvarter, like lettfengende, så noen gladskive er det ikke snakk om. Derimot synes jeg det akkurat det gjør plata spennende, det er spor som er umiddelbare, og som gjør det fristende å sette seg inn i resten. “Within The Pentagram” er for tiden min favoritt, her snakker vi god gammel 70-talls doom men tidsriktig hallklang på vokalen. Ronny Østli

Dette albumet ble opprinnelig sluppet digitalt i 2015, men er nå remikset og mastret for fysisk slipp, og vi anmelder det som en ny plate. Det er Dödheimsgardbassist L.E. Måløy som er hovedmannen i bandet og jeg vet det har vært snakk om at han hadde et band som inspirert av dem før han ble med. Jeg antar det er dette, for helt ulikt er det ikke. Vicotnik hjelper også til med en del elektronikk på plata. Men, hva er det så som befinner seg på plata? Jo, for det første er det musikk som krever tid. DHG er nevnt som en referanse, og da både med sin avantgarde side så vel som sine skarpe riff. Mer teknisk spacet musikk som Cynic kan fint også nevnes. Kall det gjerne fusion eller eksperimentelt, det skaper en fin stemning og balanse på plata. Jeg er av natur skeptisk til saksofon, men på rare, men stemningsfulle “Juvenihil” fungerer det veldig bra. Av spor vil jeg trekke frem “Anti Horde” som jeg synes inneholder det meste på skiva. Alt fra rocka black metal, stemning, til rot, for den som ikke ser den røde tråden i dette. En annen favoritt er den nesten kvarter lange “If Nothing Is” som er vill galskap, men samtidig mye melodi og god stemning. Hyggelig kaos kan beskrive denne låta, så vel som mye annet på plata. Ronny Østli

IDA MARIA Dirty Money EP Nesna Records Etter noen år der hun har vært mer å se på skjermen enn å bli hørt på radioen er Ida Maria tilbake til det hun gjør aller best – nemlig freserock med budskap. Fem spor blir vi forært, der tre av de har blitt presentert i forkant som singelvalg, og idet åpneren “Sick Of You” ljomer ut av høyttalerne føles det godt å ha Ida Maria der hun i mine øyne hører hjemme – selv om det også skal nevnes at hun langt ifra har gjort seg bort på skjermen heller. Skulle jeg nevnt en ting tenkte jeg ved alle første gjennomlytt at den kanskje var et minutt for lang i gammel pønkeånd, men vel vitende om at sjølveste bryr seg fela om etablerte “regler” er den vel passe lang allikevel. ”California” er da et av kun to spor som ikke har blitt utgitt i forkant, og farlig nære utgivelsens høydepunkt. Ida Maria på sitt aller beste og en låt som passer som hånd i hanske ut av pandemi og inn i sommer. Mye av det samme kan også sies om “Celebration”, det andre sporet som presenteres først ved utgivelse. Det er på høy tid med litt feiring nå, og dette kan veldig gjerne være lydsporet. Hvilket da lar oss stå igjen med tittelkuttet og “I’m Busy” som også gjør seg meget godt i dette øserock-selskapet. Det er utrolig gøy å høre henne rocke sine egne splitter nye låter igjen, og forhåpentligvis kan dette både være starten på en splitter ny skive – men aller helst en finfin anledning til å dra med seg bandet og kjøre et par gigs. Vi sees der. Sven O. Skulbørstad

ILLT Urhat Indie Recordings ILLT er filmkomponist Roy Westads ungdomsdrøm om å lage en metalplate. Selv om Westad nærmer seg førti betyr ikke dette at materialet har ligget i skuffen siden tenårene, neida, disse låtene kom trillende i 2018 da han var hjemme i pappaperm. Første singel og åpningslåt “Millenial Judas” var det første som ble skrevet og det er ikke noe dumt sted å starte sin reise inn i dette prosjektets verden. Musikalsk er det definitivt ekstrem metal, men som Westad slev sier, er dette en sandkasse uten begrensninger. En kan høre eldre Sepultura (kanskje spesielt i nevte singel), men jeg tenker også Keep Of Kalessin i en del av det melodiske på plata. I tillegg er Roy en allsidig kar som plukker med seg både doom og noen progressive tilnærminger og gjør dette til en interessant debut. Lyden er tung og massiv, og en kan kjenne det trøkker. “Sons Of The Northern Lights” og “Blood Of The Unbeliever” er melodisk black metal av den typen jeg ikke syntes utmerket seg nevneverdig ved første lytt. Men etter hvert kommer melodiene snikende på deg og da sitter de. “Every Tree A Gallow” har blitt en favoritt med sitt skyhøye tempo og brutalitet, som tar det hele ned med seige partier og ikke minst et fett rocka grooveparti mot slutten. Westad er ikke alene på plata. Gjennom en formidlingside for sessionmusikere

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R fant han trommis Dirk Verbeuren fra Megadeth og vokalist Bjørn “Speed” Strid fra Soilwork. I tillegg bidrar Mr. Damage fra Chrome Division og Karl Sanders fra Nile med gitarsoloer. Ikke ille det på en debut. Ronny Østli JOHN GRANT Boy From Michigan Bella Union Siden han forlot The Czars har John William Grant nærmest blitt en skjevøyd, nasjonal samfunnskronikør, hvis musikalske uttrykk ofte fremstår som et lydisk oxymoron av kjærlig fortrøstning og alarmerende fare. Til grunn for artistens idiom ligger elektronisk pop, men her beror også motiveringer fra jazz, psykedelisk visesang, nihilistisk synth-pop, new wave, soul og symfonisk rock. Grants verv blir aldri bedre eller tydeligere enn i det fantastiske tittelsporet, som bærer en dikotomi av opportunistiske jazzimpulser i versene kontra smellvakre, ominøse refrenger. Det presumtivt ironiske varsko som formidles i stykket påminner faktisk Robert Wyatt og Karen Mantlers uforlignelige ”Beware” – bedre skussmål får du neppe av meg i år. Andre remarkable spor teller kinematografiske ”County Fair”, ”The Cruise Room” og ekstensive ”The Only Baby”. Strengt tatt burde John Grants femte soloplate tjene som direkte beveggrunn for David Lynch til å skrive og regissere ny spillefilm. Geir Larzen KILLING Face The Madness Mighty Music Som gammel thrashfan er det alltid med blandingen glede og frykt man sjekker ut et debutalbum innen sjangeren. Jeg ble aldri helt kompis med bølgen som herjet for ti år siden, da det var veldig mye crossover i bunn. Danske Killing kommer veldig godt ut av det. Jeg hører litt Slayer og Death Angel med et snev tysk. Det starter i fullt øs med “Kill Everyone”, en rimelig heftig start, som heldigvis, for variasjonens skyld, dempes litt i påfølgende “Before Violence Strikes”. Dette er klassisk thrash, mer innenfor dens begrensing fremfor å lutfe seg utenfor gjerdet. Og i førti minutter så fungerer det utmerket. Av favoritter vil jeg trekke frem “Don’t Get Mad, Get Evil”, “Straight Out Of Kattegat” og “Killed In Action” som låter veldig tung Kreator. Ronny Østli LANTLOS Wildhund Prophecy Productions Hva har skjedd her da? Jeg husker “Agape” fra 2011 som en god stemningsfull post black metal plate. Musikken må jo

norwayrock.net

SKIVER fortsatt kunne kalles mørk, men dette er mer rytmisk rock og jeg finner svært lite her som fenger mine sanser. Joda, jeg kan si at “Cocoon Tree House” og “Vertigo” har melodier en kan nynne på, men det er likevel ikke noe som skiller seg ut fra det mengden middelmådige mørke rockeband her. Og med syv år siden forrige plate burde det være lov å håpe på noe som ville generere en karakter eller to høyere. Ronny Østli LEKAMEN ILLUSIONEN KALLET Avgrundspoetens Flamma Moribund Liker du Isengard, og spesielt låta “Storm Of Evil” er L.I.K. et band du bare må ha i samlingen. I det vi anmelder prosjektets femte plate har det gått ti år siden forrige slipp. Men musikken er fortsatt en necro blanding av rock og black metal med veldig firespors lyd. Men det fungerer og rocker bra og jeg liker denne plata godt. Låter som “Svartkonst” “Avliv” og “Kvavan” er gode representanter for den innledende beskrivelsen, mens “Helgdomens Dodsportar” er mer rett frem black metal og nærmere Armagedda, hvor også Graav spiller. I L.I.K. står han derimot for alle instrumentene. Min favoritt på plata er den mer episke elleve minutter lange “Avtryck”. Ronny Østli LIARS The Apple Drop Mute Angus Andrew og Liars kan skue tilbake på en større dynge egenprodusert møkk. Ved opprettelsen i år 2000 rådde infantil punk amerikanernes grunn; senere gjorde Andrew seg megalomane avantgarde-tanker, til ingen nytte, men innlemmelsen av multikunstner Cameron Deyell og perkusjonist Laurence Pike har nesten gjort Liars til et hørbart band. Årets skive svøpes i en sedvanlig grøt av elektronisk støy og pseudo-eksperimentelt nonsens. Man aner et fåfengt ønske om å gå Thom York i næringen, men det musiksubstansielle svikter. ”The Apple Drop” tuftes på lange strekk nasaltonal sang og stusslige akkordrepetisjoner, men i ”Sekwar” gir formularet delvis gevinst. Liars leverer herved sitt beste album, men er fremdeles ikke å regne med. Geir Larzen LIGHT OF THE MORNING STAR Charnel Noir Debemur Morti Gotisk death rock med et innslag av punk er mine første inntrykk av denne engelske duoen. Etter hva jeg kan se er dette bandets andre plate og jeg liker det svært godt. Tittelkuttet

STEVE HACKETT Surrender of Silence Inside Out I fjor grep Steve Hackett til nylongitaren, og bare til den. Dette resulterte i “Under A Mediterranean Sky” – hans mest flamenco-inspirerte verk på flere år. For kort tid siden hadde undertegnede en prat med Hackett, hvori han viste bekymring overfor en verden som i stadig raskere tempo nærmer seg undergangen. Det er dette som kommer til uttrykk i årets “Surrender of Silence” – Hacketts villeste, mørkeste, sinteste og mest dystopiske album siden 2006s “Wild Orchids”. “Surrender of Silence” er også albumet hvor Hackett gjenopptar nevnte 2000-tallsalbums senromantiske og neoklassisistiske impulser og lar dem få kompositorisk forrang. Siden “To Watch The Storms”, som på mange måter åpner og minner meg mye om Rope Sect, men kanskje med et styggere lydbilde. Samtidig er den uptempo og catchy og et smart åpningsvalg. “Our Night Hours” følger og er langt tyngre. “Hymn In Hemlock” og “Lid Of A Casket” er mine favoritter. De er begge groovy, men på hver sin

reaktualiserte Hackett på den progressive rockearena, har det kommet mye av det samme fra hans kant. Verkene har imidlertid holdt oss skjerpet i kraft av musikkens spenst, kompleksitet, melodikk, kompromissløshet og presentasjon. Herlig er det allikevel å høre hvordan han i “Surrender of Silence” utvider strukturene og uttrykket, og slipper galskapen til. Verket kunne forøvrig ha stått enda stødigere hvis ikke første smakebit “Wingbeats”, som går Disneyklassikeren “The Lion King” litt for mye i næringa, hadde vært utelatt. Men denne (det skal sies at den er langt ifra dårlig) glemmes fort i konteksten av de andre, som byr på noe mer alvorlig i musikalsk forstand. “Surrender of Silence” Må naturligvis høres i sin helhet, ettersom avsnittene forbindes gjennom en tematisk-motivisk utvikling som gir verkfølelse. Om plata kåres til årets beste symfoniske rockealbum kommer jeg neppe til å klage. Bjørn David Dolmen måte, hvor førstnevnte er mer rocka mot sistnevntes tyngde. Jeg hører litt Paradise Lost med svensk touch av både Tiamat og Tribulation, men med et litt mer punk og skittent lydbilde. Alt i alt en trivelig plate. Ronny Østli

NRM 4-2021

AN M ELDE L SE R

SKIVER LONG SHADOWS DAWN Isle Of Wrath Frontiers Skotske Doogie White bør ikke være et ukjent navn for den som har lånt øre til britisk heavy metal de siste 25 årene eller så. Han har lånt stemmen sin til band og artister som Rainbow, Yngwie Malmsteen og Michael Schenker, og nå er han klar med den første av tre skiver med prosjektet Long Shadows Dawn sammen med svensken Emil Norberg fra bandet Persuader. Stilmessig er det som forventet, vi skal inn i det britiske lydbildet, med sterke aner til 80-tallets heavy metalskiver signert band som Rainbow og Deep Purple. Allerede i åpningssporet “Deal With The Preacher” blir lytteren tatt med til 80-tallet, med fremoverlente gitarriff og vokal i de nyere registrene. Det låter friskt og kvikt, med melodilinjer som setter seg godt i øret. Men Long Shadows Dawn ligger ikke bare i historiebøkene musikalsk sett; neste låt ut, “Raging Silence”, kunne like gjerne vært ei låt signert Erik Mårtensson, og glidd rett inn i setlista til Eclipse. “Star Rider” har et aggressivt og hypnotiserende gitarriff i introen, som jeg måtte høre flere ganger, bare av pur glede over at det fins gitarister som er i stand til å lage så tøffe riff enda. Det skinner tydelig igjennom hvilken skole White kommer fra, det lukter Joe Lynn Turner, Ian Gillan og Glenn Hughes av vokalen hans hele veien, selv om han kanskje ikke har en like karakteristisk stemme som sine frender. Herren har passert 61 år, og merker nok endringer i stemmen, men han klarer seg bra, og har nok litt mer å gå på med tanke på en livesituasjon, for det kan etter sigende ligge an til at vi får oppleve Long Shadows Dawn live. “Master Of Illusion” kunne like gjerne vært signert Deep Purple fra midt på 80-tallet. Det er helt ok for min del, for denne perioden i Deep Purples katalog ligger hjertet mitt nær. Emil Norberg har skrevet bra låter, og har fine riff i ermet, så dette er nok en herremann vi kommer til å høre mer fra framover. Han leverer fine soli også, med klare referanser til den “svenske modellen” som Yngwie og John Norum gjorde kjent på 80-tallet. “Isle Of Wrath” er ei helstøpt plate, som heldigvis ikke har modnet i samme eikefat som svært mye av musikken som kommer fra Frontiers´ kontorer. Plata er velskrevet, og godt gjennomført i alle ledd, men hvem som spiller instrumentene bortsett fra gitar og vokal, se det har vi ikke fått klarhet i Jan Egil Øverkil MANDOKI SOULMATES Utopia For Realists: Hungarian Pictures Inside Out Østblokkemigranten Leslie Mandoki og dennes suksessivt ekspanderende Soulmates-kollektiv har som uttalt mål å forene jordens kulturer via musikk, med trykk på jazz og progressiv rock.

76 NRM 4-2021

”Hungarian Pictures”, etter sigende Mandokis mest ambisiøse arbeid, skriver seg fra dobbelutgivelsen ”Living In The Gap”, opprinnelig utstedt høsten 2019. ”Utopia For Realists”-støpningen er plukket opp og gitt behørig distribusjon av Inside Out, og utkommer med innholdsrik blu-ray-disk, proppet med konsert- og studioinnspillinger, prosjektdokumentar og visuell kunst. ”Hungarian Pictures” danner en sjudelt suite på 64 minutter, med utgangspunkt i selekterte Bartókmotiver (ungareren var sin tids progressive advokat i søken etter å bryte ned stiliserte barrierer), kombinert med sangbaserte låter ført i penn av prosjektlederen. Mandoki stiller for øvrig med tiårets feteste gjesteliste, som teller Ian Anderson, Chris Thompson, Bobby Kimball, Al Di Meola, David Clayton Thomas, Tony Carey og Jack Bruce, for å navngi noen få. Instrumenteringen er uvanlig velnært, og inkluderer flygel, fiolin, trekkspill, korister og et tonn blåsere og gitarister. Alt av Bartóksitater og -adapsjoner oppføres med ynde og kraft. Problemet melder seg hver gang suiten åpner for Mandokis egenkomponerte låter, som aldri reiser seg over et middelstendig tverrsnitt floskler og smørdryppende klisjéer fra den neo-progressive rockens kanon. Diskrepansen mellom Bartók-materialet og de husmoderlige pjattsekvensene blir for tung å bære. Du skal likevel unne deg vidløftige ”Transylvanian Dances”, som huser suitens mest forrykende passasjer. Geir Larzen MINISTRY Moral Hygiene Nuclear Blast Han er en produktiv herremann, Al Jourgensen. Drøye tre år har gått siden den rett venstre “A m e r i K K K a n t ” ble utgitt, og heldigvis rakk han å komponere og spille inn én til under Trump-administrasjonen da Ministry har en vane for å bli en tanke kjedelig under demokratiske presidenter. For han fortsetter i samme bane som forgjengeren, altså dystopisk og desperat. Man hører fortsatt at det er en forbanna Al Jourgensen som styrer både spakene og showet, og det låter fortsatt umiskjennelig Ministry akkurat som vi liker de helt fra starten av fra låtene vi har fått presentert i forkant; “Alert Level” og “Good Trouble”. Nydelig fengende, herlig mørkt og dystert. Han har fått hjelp av legenden Jello Biafra på “Sabotage Is Sex” som kler bandet meget godt. Dette er også den første skikkelig upbeat-låta som sementerer en meget god åpningstrio på skiva. Ellers bør nevnes Iggy Pop-coveren “Search And Destroy”. Man kan vel litt snilt si at akkurat coverversjoner kanskje ikke er herr Jourgensen sin sterkeste side, men denne er en knallbra versjon som står meget godt til både band og skive. Jeg får litt “Filth Pig”-assosiasjoner av den, og det er ment som et kompliment. Litt klassisk Sepultura-inspirasjon på starten av “Broken System” gjør seg også godt som krydder på et allerede bra variert album. “We Shall Resist” er sporet der

man kan høre undergangen komme da den smeller igang på samtlige fronter til refrenget etter et nedstrippet vers utelukkende bestående av samples og Al som messer tittelen om og om igjen. Et sterkt virkemiddel. “Death Toll” er i mine øyne albumets eneste ripe i lakken der den rett og slett blir enormt ensformig, så det er skivas klare skipper for min del. Men dette glemmes ved avslutteren “TV Song #6 (Right Around The Corner)” som følger opp Ministry sin helt egen lille tradisjon på en forbilledlig måte. En ny knall utgivelse fra Al & Co, selv om jeg kanskje savner de symfoniske elementene fra forgjengeren. Nå blir det spennende å se om han og de faktisk klarer å følge det opp uten en gal republikaner i det hvite hus for en gangs skyld. Sven O. Skulbørstad MODERN RITES Monuments Debemur Morti Jeg har veldig sans for Aara, og var veldig spent på dette nye prosjektet til gitarist Berg, hvor han har alliert seg med Jonny Warren fra Kuyashii. Musikken er mer inspirert av tidlig 90-talls industri, og lydbildet mer støyende, mye grunnet Warrens distortion bass. Enten jeg vil eller ikke hører jeg en del Aara, riktignok uten stemningen som løfter bandet og jeg sitter igjen med følelsen av en fattigmannsutgave. Det er for mye black metal til at de industrielle inspirasjonene kommer frem, sånn at jeg synes det hele ramler mellom to stoler og jeg klarer ikke få foten for dette. Ronny Østli MONSTEREO In the Hollow of the Wave Karisma Records Det er så visst ikke bare i Trøndelag at retropreget og progressiv spacerock har gode kår, noe denne tredje skiva fra Bergensbaserte Monstereo bærer gode bevis for. Catchy rock i eldre klær med både sprett, luft og godt skrevne låter står i fokus, og de makter i større grad enn mange andre liknende band å også dra inn elementer av noe nyere dato, som man kan gjenkjenne fra Seattle-bølgen på 90-tallet. I det hele tatt balanserer de fint på gasstrykket og utnytter lufta som oppstår av dynamikkens vidunderlige muligheter på gode måter, men her og der surrer de seg kanskje litt langt ut på svevejordet der låtene kunne ha dratt nytte av større framoverretta fart. For meg funker de best når de trøkker som mest, som i tøffe ”Witness”, men det er i grunnen gode låter tvers igjennom hele skiva, også der de heller mer mot det radiovennlige og mot noe lavere pH-verdier, og bandet spiller i første rekke godt sammen – selv om det nok ville ha vært rom for noe mer ekstravagansekrydderier. Alt i alt en godt balansert og gjennomført skive, men jeg savner altså det lille, vanskelige ekstra som ville ha løfta

det hele opp på ’kommer til å sette på stadig også i framtida’-nivå, noe jeg aner de potensielt har innen rekkevidde. Wilfred Fruke MUSK OX Inheritance Musk Ox Tredje skive fra kammermusikalske Musk Ox leser som et lamenterende, kinematografisk, ofte folkemusikalsk og stemningsbyggende progrock-verk, uten rockeinstrumentering. Anført av komponist og klassisk gitarist Nathanael Larochette, og komplettert ved cellist Raphael Weinroth-Browne (som er sterkt bidragende til Leprous’ to siste album) og fiolinist Evan Runge, reises fortreffelig arrangerte lydlandskaper av legato-bevegelser, kløktig metrikk og sorgtung melodikk, med kontemplativ gratie. Stoffet klinger både tidløst og moderne, er gjennomkomponert og burde øve appell til blå musikkelskere fra alle tenkelige strata. Enhver står fritt til å male egne internbilder med ”Inheritance” som fundament, men å forfekte verket som postsortmetallisk er direkte abderittisk. Musk Ox slekter kompositorisk mer på Giya Koncheli, David Lang, Arvo Pärt, Michael Nyman, Aranis og de akustiske passasjene til Anekdoten og Änglagård enn dagens myriade av ubehjelpelige, akustiskdrevne og postmetalliske konsortium. 17 minutter lange ”Inheritance (part 2 – Hindsight)” utgjør en musikalsk dåd av de sjeldne – dynamisk, tårevåt vakker, kompleks, elegant, teknisk frapperende, moskus-majestetisk og ikke rent lite kreativ. Tittelsporets første sats, samt ”Ritual”, følger kvalitativt hakk i hæl og sementerer et kjært velkomment årsbidrag i jungelen av fordummende fonogrammer. Geir Larzen MYTHOPOEIC MIND Hatchling Apollon Records Et helnorsk covidprosjekt ser dagens lys i form av Mythopoeic Mind. Spilt inn digitalt på kryss og tvers av fjellovergangene. Plata har en rolig feel, med lekene blåsere og tidvis vakre, stemningsskapende partier. Repetisjoner i det uendelige blir fort kjedelig, også med blåsere og uvanlige taktarter. Denne plata er sprekkfull av lange toner, melodier og riff som gir en følelse av ro, ved en del anledninger blir det likevel strukket vel langt og roen blir til stillstand. Åpningslåta, “Fear Fiesta” gir en hippifølelse og er bølgende og ganske leken.Låta som følger opp denne, “Winter of ‘73”, er platas høydepunkt. Det på de tre siste låtene bandet mister meg. Disse tre låtene blir pakket inn med kraftløs vokal og sprikende, ryggmargsgnagende saksofon. Låtene er lange og retningsløse. “Fog Vision” er en påminner om at uttrykket less is more er en grei tommelfingerregel

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R også i jazzete, syttitalls, folkeinspirert prog. Tittelsporet,”Hachling”, et 11 minutter langt snork av en låt, var en skikkelig jobb å komme seg gjennom, spesielt når de slo over i et renessanselydbilde. En kjedelig, repetitivt og intetsigende avslutning på en plata som begynte godt. Ingar Høgstedt NIGHT RANGER ATBPO Frontiers I år er det 40 år siden Night Ranger ble dannet i San Francisco, og helt siden debuten “Dawn Patrol” året etter har de vært garantister for klassisk melodiøs hard rock, ofte skreddersydd for amerikansk radio og arenaer med digre fengende refrenger med vokale harmonier, alltid komplementert med Brad Gillis’ karakteristiske gitarsoloer. (Gillis er kanskje mest kjent blant allmuen som gitaristen som i 1982 for en periode steppet inn i Ozzy Osbournes band da Randy Rhoads døde, men det du hører på liveskiva “Speak Of The Devil” har svært lite til felles med hva du hører på “ATBPO”, Night Rangers tolvte studioskive.) Tittelen står for “And The Band Played On”, ment som en referanse til å fortsette å lage musikk tross pandemien. Mange av fansen har syntes bandet har vært litt på autopilot på de to foregående skivene “High Road” (2014) og “Don’t Let Up” (2017), men det kan herved rapporteres at “ATBPO” er Night Rangers beste skive siden den ti år gamle “Somewhere In California”, som igjen er den eneste av bandets skiver som kan hevde seg opp mot de fem første klassikerne fra 80-tallet. Ett av Night Rangers særtrekk er de tostemte harmoniene deres, ikke bare på gitarene, men også på vokalen. Ikke mange andre band har to dyktige sangere, men på “ATBPO” er det bassist Jack Blades som tar det aller meste av vokalen, mens trommis Kelly Keagy ikke slipper til før på den åttende låten, balladen “The Hardest Road”, pluss den avsluttende rockeren “Tomorrow”. På gitarfronten er som alltid Gillis helt sjef med sin heftige bruk av vibb-armen, og hans juniorpartner Keri Kelli (exAlice Cooper, John Waite, Vince Neil) har glidd fint inn i bandet siden han tok over for Whitesnake-avhopperen Joel Hoekstra i 2014. Den energiske “Coming For You” starter ballet, og tross et noe monotont vers og ikke det største refrenget i bandets historie, så settes skapet ettertrykkelig på plass. Den radiovennlige “Bring It All Home To Me” har et desto mer fengende refreng, mens første singel (altså video) “Breakout” åpner med et Thin Lizzy-aktig tostemt gitarparti. “Hard To Make It Easy” beveger seg litt for nære countryen for min smak, komplett med honkytonk-piano, før det hele roes ned med “Can´t Afford A Hero”, skivas første og beste ballade – og en riktig fin en. Så har vi “Cold As December”, en låt jeg har et noe ambivalent forhold til – hver gang jeg hører den starte, spretter jeg opp og gliser bredt – steintøff intro med tostemte gitarmelodier, fullstendig klassisk, det er akkurat slik jeg vil at Night

norwayrock.net

SKIVER Ranger skal låte! Men snaut et minutt inn i låta endrer den totalt karakter med et moderne gitarriff og et noe intetsigende vers, før refrenget redder helhetsinntrykket. “Dance” sporer nok en gang av i country-retningen, men at den er oppløftende og fengende skal ingen ta fra de. Mot slutten av skiva kommer “Monkey”, muligens skivas hardest rockende låt, den lystige “A Lucky Man” og tilslutt får som nevnt trommis Kelly overta mikrofonen under avsluttende “Tomorrow”. Til tross for enkelte reservasjoner, fremstår “ATBPO” som et helstøpt verk, hvor spesielt Jack Blades setter sitt tydelige preg – han har skrevet de aller fleste låtene, bassen er klar og tydelig i miksen, og han tar hovedvokalen på ni av elleve låter. (Kanskje som en motreaksjon på at han overhodet ikke fikk satt sitt særpreg på hans forrige utgivelse, ”Rise” med Revolution Saints?) Som nevnt beveger de seg tidvis inn i et lettere rootsy americanalandskap på enkelte låter, men ikke nok til at det trekker mye ned – denne skiva gir deg et smil om munnen, den er veldig lett å like. Fans av bandet bør kunne like denne bedre enn de to foregående skivene. Geir Amundsen ONE DESIRE One Night Only – Live In Helsinki Frontiers Finske One Desire debuterte i 2017 med en selvtitulert skive som virkelig fikk undertegnede til å sperre opp både øyne og ører, med et knippe meget velsmakende låter fra øverste AORhylle, et par av de skrevet sammen med sjangerens go-to-guy det siste tiåret, Erik Mårtensson fra Eclipse. Spenningen var stor på om de skulle klare å holde koken oppe på fjorårets “Midnight Empire”, og jaggu var ikke den enda bedre – selv uten hjelp fra Mårtensson denne gang. I mars i fjor hadde One Desire akkurat begynt på en Europaturné sammen med Night Flight Orchestra da alt ble avlyst, og karene vendte hjem til Finland med covid-19-smitte, alle som en. For å kompensere for fansen som aldri fikk sjansen til å se de på scenen, gjorde de i oktober 2020 en liten intimkonsert på On The Rocks Club i Helsinki foran et svært begrenset og spesialinvitert publikum, og denne er nå tilgjengelig på både CD/DVD, BluRay og LP. Bandet har nok av knallgode låter å by på, og åpner med en av de lengste, “Shadowman” som også åpner den nyeste skiva. Og lydmessig er det lite å trekke på denne utgivelsen, alle instrumenter høres klart og tydelig. Man kan stusse litt over valget med å kjøre ikke bare to, men tre ballader på rappen midtveis i konserten, og det er ikke rart at publikum blir litt vel avslappede, men det tar seg opp igjen på oppløpssiden når bandet fyrer av gårde sine trumfess “After You’re Gone” og “Hurt”, og avslutningen med deres hardeste og kjappeste låt “Buried Alive” sitter også som en kule. Så kan man spørre seg om det er så lurt å lage en live-utgivelse av den første konserten bandet har spilt på over et halvår. Selv om bandet spiller bra, og spesielt gitarist

Jimmy Westerlund overbeviser stort som Neal Schon-kloning, både utseendemessig og spillemessig – han leverer de lekreste soloer. Men det gnistrer ikke, og filmingen virker litt amatørmessig. Det er tidvis for mye røyk på scenen, og spesielt på nærbildene av bandmedlemmene er det fullstendig druknet i blått eller rødt lys. Man griper også seg selv i å synes litt synd på keyboardisten Antti Roslander som er oppført som ett av fem bandmedlemmer på credits, men som må stå bak gardinet på siden av scenen (mulig at scenen var så liten og trang at det ikke var plass til ham!) og som heller ikke får bildet av seg i booklet’en, som de fire andre har. Er ikke det litt dårlig gjort, da? Så joda, det er en helt grei gjennomkjøring av tolv meget bra låter av et særs kompetent band som kanskje mangler den siste lille udefinerbare x-faktoren, men vel verdt for fansen å anskaffe. Og få gjerne disse karene til Norge, så skal jeg stå og kose meg i første rad og kauke med på de særdeles fengende refrengene. Geir Amundsen OPHIDIAN I Desolate Season Of Mist En skal absolutt ikke undergrave islendernes tekniske begavelse, men fytti rakkern så slitsomt. Liker du superkjapp teknisk death metal med helt klinisk lyd sånn at alle detaljer kommer frem er nok dette en plate for deg. Jeg fatter ikke hvordan en kan spille så kjapt på basstrommene. Imponerende, men likevel gir det jo ikke noe trøkk eller feeling av dynamikk. Jeg kan kose meg med en låt som “Spiral To Oblivion”, hvor jeg blir blåst over ende av nevnte elementer, en god gitarsolo som også er tidvis melodiøs, samt at låta inneholder snev av klassisk death metal. Flere låter følger denne malen. “Storm Aglow” er en låt jeg føler er litt mer tradisjonell melodisk death metal. Altså sammenlignet med resten. Ti låter med dette, det makter jeg ikke. Ronny Østli PARADOX Heresy II – End Of A Legend AFM Paradox spiller deilig, deilig metall. Det meste av musikken kan stappes inn under merkelappen power metal, men thrash, speed og nwobhm kan også brukes som tagger på mye av låtmaterialet. Paradox foretrekker å pusle sammen låter med riff og melodier som har ulik taktart eller tyngdepunkt. Dette fungerer tidvis supert, men kan også bli litt tomt og det føles som det tar lang tid før låta kommer seg videre. Åpningslåta, “Escape From the Burning”, har tre introer, med ulike tellinger og toneart, og bruker tre min bare på å komme i gang. Paradox har det med å forskyve synkopene i riffene sine. Dette gjør lytteropplevelsen mer interessant

og tilfører spenning til ellers enkle backingriff. Plata framstår som variert, kreativ og engasjert. Mye av låtskrivinga og strukturene i musikken sender tankene i retning av de første Angra skivene etter at Matos forsvant. Det går stort sett i høyt tempo, med mye driv og minneverdige melodier med trøkk. Ingar Høgstedt PORTRAIT At One With None Metal Blade Svenske Portrait har holdt det gående en stund med tydelig 80-talls inspirert heavy metal. Allerede fra først låt ut på deres femte studioalbum kan en merke seg at Portrait ville spille fort, hardt og tungt og hardt. Plata åpner med tittelsporet, “At One with None”, kanskje ikke tidenes tittel, men over snittet god låt. Riffet minner sterkt om Accept ca 1985 og vokalen ligger i Rob Halford land, selvfølgelig inkluderer falsett med trykk. Det blir gjort litt forsøk på King Diamond-type melodier både på denne og seinere låter, men danskens trone er aldri truet der. Litt lenger uti skiva kommer den litt tøysete låta “Phantom Fathomer” som står litt ut fra resten plata, med å vere tøysete om et alvorlig tema, saueflokkmentalitet. “He Who Stands” er en skikkelig kongelåt, med et enkelt riff og rumlende bass kan den minne litt om god gammel Dio. “Shadowless” er også en kremlåt, bygget over en rolig melodi som sprites opp av galopprytme ala Iron Maiden og litt dobbel gitar, også ala Iron Maiden. Flere av låtene er i overkant lange, og kunne gjerne vært kutta med et vers eller to her og der. Tommy Hansen har bistått innspilling og miksing, så det låter selvfølgelig fyldig og fett. Ingar Høgstedt RUACH RAAH Misanthropic Wolfgang Signal Rex “C e re m o n ia l Flagellation” åpner portugisernes tredje plate og jeg tenker umiddelbart en blanding av Autopsy og Impaled Nazarene, med førstnevntes skitne lydbilde og sistnevntes intensitet. Og dette gjenspeiler egentlig hele den drøye halvtimen som gjør dette til en jevn skive. Legg til Pentacle også, så begynner bildet av musikken å bli komplett. Vi snakker langt i fra musikalsk feinschemeckeri, men av og til trenger man rå stygg energi. Ronny Østli SEPULTURA SepulQuarta Nuclear Blast Den stadig pågående pandemien gjør seg utslag i tenking utafor tidligere kjente bokser hos kreative sjeler, og

NRM 4-2021

AN M ELDE L SE R

SKIVER noen resultater faller ganske så trivelig ut – som hva våre brasilianske venner i Sepultura her legger på det imaginære cyber-bordet. I frustrasjon over å ikke kunne turnere i kjølvannet av fersk skive opprettet de et slags cyber-rom der de kunne interagere med musikervenner som fans verden rundt i tillegg til hverandre, kalt ”SepulQuarta” – og ut fra dette har de kunnet gjøre nye versjoner av utvalgte gamle egne låter, innspilt med en ganske så rikholdig og imponerende liste av prominente gjesteartister. En kan sikkert mene at dette er en ’billig’ måte å skulle pushe ut et rytteri på gamle bravader, men her formelig bobler det hele av genuin entusiasme og feel-good pur spilleglede – og jaggu låter det ganske så grisefett gjennom stort sett hele lista. Bandet stråler, og det er vel i grunnen ingen låter som ikke kler et oppdatert lydbilde og litt friske gjesteklær. Jeg tenker ikke ramse opp alle her, men noen stikker seg naturligvis særlig ut. Det hele åpner ganske så rett-i-trynet med ”Territory”, med en Derrick Green i storform, og jeg synes i alle fall det også er hyggelig å høre Dave Ellefson bruke henda til det han de facto gjør best. Videre er det kult å høre Danko Jones i så harde rammer som ”Sepulnation” innbyr til, og Sacred Reichs (og bittelitt Flotsam&Jetsams) Phil Rind gjør såvisst ikke skam på ”Inner Self”. Likevel er det nok gitartrollmann Alex Skolnick og ”Vandals Nest” som stikker av med tittelen ’kuleste spor’ – selv om siste låt presenterer ikke ukjente ”Orgasmatron”, med selveste Phil Campbell på øks og tyggegummi. Uansett og summa summarum; dette er en vellykka vri og en både kreativ og artig måte å skulle lage en slags ’best of’-skive innafor de rammene verden har vært prisgitt det siste rundt halvannet året. Wilfred Fruke SLOPER Pulverise Suburban Records Batterist-veteran Cesar Zuiderwijk var kompositorisk delaktig i Golden Earrings største hit, ”Radar Love”, og 73-åringens uopphørlige elsk til rifforientert gitarrock har etter sigende ledet til etableringen av Sloper. Bandet består av to trommeslagere (vi unnlater å spekulere i hvorfor), og frontes av tidligere The Unionvokalist Peter Shoulder. Sistnevnte har unektelig bidratt til å deponere kvartetten et ungdommelig og moderne uttrykk, milevidt fra gjengse tilårskomne rockegrupperinger. Sloper ligger musikalsk nærmere Buckcherry og Queen Of The Stone Age enn vanlig er for band presidert av eldre ringrever, og ”Pulverise”, hollendernes langspilldebut, gis en flyvende start med ”I’m Gonna Getcha”; et fertilt stykke tungrock med et attakkerende ostinatamalgam av Diamond Heads ”Mine All Mine” og surferock, bluesskjematikk og sømmelig rølpete 90-tallsvokal. Skiva taper en anelse terreng etter brakåpningen, uten at det går på humøret løs. Kurante og innbyrdes lett devierende ”Struck By Lightning”, snurrige ”Black Widow”,

78 NRM 4-2021

melodiske ”Learn To Love” og et belivet tittelkutt autoriserer bandets tilsynekomst. Geir Larzen

STYX Crash Of The Crown Alpha Dog 2T

SPARKS Annette Milan

Konseptalbumet ”The Mission” fra 2017 sprang tilsynelatende ut av intet og markerte Styxs største musikalske løft på halvannen dekade. Det originale pomprockbandet har ettertrykkelig attestert sin eksistensberettigelse uten Dennis DeYoung, som strøk på dør i etterkant av underkjente ”Brave New World” fra 1999. Dennes arvtaker, Lawrence Gowan, later til å ha skjenket nestor Tommy Shaw fornyet Styx-krutt, for i likhet med ”The Mission” borger årets skive for alle gruppas kanoniserte særdrag, det være seg kompleks sangharmonikk, melodiøsitet, kinematografisk kontrastering, gnistrende instrumentering eller progressiv glød. ”Crash Of The Crown” er ikke et konseptalbum per definisjon, men bygger i høyeste grad på et tematisk fundament, som liketil besjeler det musikalske utlegget. Femten spor fordelt på tre kvarter sier mye om amerikanernes nyvunne konsistente etterstrebelse, samt atmosfæriske lekelyst, hvorunder større deler av en samlet sekstett bidrar vokalt. ”The Fight Of Our Lives”, med preludiets funksjon, rommer en genial temperaturkantring, som baner vei for pågående ”A Monster”. Både denne og øvrige spor faller tonal-progressivt i vater med hva et ensemble som The Neal Morse Band utøver, men her forekommer også nikk til Queen, Roger Waters og The Who, utøvd med aktelse og påkrevd klangautonomi. Den fremste soniske celebreringen rettes likevel mot egen 70-tallsarv, og Styx-frelste i alle aldersgrupper går en god sommer i møte. Foruten tre knappe og finurlige bindevevsforekomster bæres bandets 17. studioskive av en håndfull høydepunkter som blir vanskelig å underminere uansett individuelle preferanser. Foruten fyrrige ”A Monster” reder melankolske ”Hold Back The Darkness”, snertne ”Save Us From Ourselves”, amalgam-anomalien gitt tittelkutt-posisjon og i særskilt grad progressivt blåtonale ”Long Live The King” på øverste Styx-hylle. Mitt eneste ankepunkt kontra sistnevnte er dens grådige tidsutstrekning. ”Crash Of The Crown” klinger som en rockeopera, uten å nære tvil om materialets opphavsmenn. Som mangeårig Styx-fan burde jeg kanskje ikke være det, men jeg er overrasket over nivået på bandets to siste skiver. Geir Larzen

Foruten norske riksmedier har europeisk presse vært flinke til å ofre spalteplass på Cannes-premieren av ”Annette”. Musikk og manus er ved brødrene Ron og Russell Mael, mens mangeårige Sparks-fan, Leos Carax, har regien. Gitt verkets musikalfilmform burde det ikke overraske at Maelduoen aksentuerer narratologi, operette og avantgarde-pop, slik de gjorde med musikkradiohørespillet ”The Seduction Of Ingmar Bergman” i 2009, på bekostning av bandets kunstrock-idiom. Lydsporet til ”Annette” står ventelig støtt på egne bein, og skiva, foreløpig utstedt i limitert Cannes-tapning på 40 minutter, favner barokkpop, smektende musikal, symfoni, dialog, skumrende lydlandskaper og smart, polyfon minimalisme, marinert i Ron Maels uforlignelige tonespråk, med nikk til Lloyd Webber og radarparet Benny Andersson og Björn Ulvaeus. ”Annette” er imidlertid ikke et album for gjengse konsumenter, selv ikke nødvendigvis for fans av 1970-åras Sparks. Fonogrammet frir til oss som vet å sette pris på ”The Seduction Of Ingmar Bergman”, samt ”Life With The Macbeths” fra ”Hippopotamus”. Det er omtrent bare Mael-brødrene som formår å injisere selvreferensiell supremati i tåreperse-klisjéer av typen ”We Love Each Other So Much” uten at det resulterer i parodisk fjas. Låten er for øvrig platas vakreste og beste forekomst, med ”Girl From The Middle Of Nowhere” på en god andreplass. Man skal dessuten vedgå å være såpass barnlig at det besnærer å høre Adam Driver sette verdensrekord i bannskap under ”You Used To Laugh”. ”Annette” utgjør en diskografisk uregelmessighet, med tilstrekkelig vindskeiv originalitet til å stryke blodfans medhårs. Geir Larzen STRESS ANGEL Bursting Church Dying Victims Ønsker du deg en blanding av Dark throne s “Soulside Journey” og Autuopsys skitne riff og lydbilde bør du notere deg Stress Angel. Dette detbutalbumet fremføres av en duo, hvor Manny Sores kan vise til band som Natur, Antichrist og Cauchemar. Tittelkuttet og åpningssporet “Flaming Kingdom” er gode eksempler på referansene jeg nevner. “Godless Shrill” er mer tradisjonell black/thrash, men fortsatt med nevnte lydbilde. Akkurat i dette tilfelle liker jeg det litt tyngre og det som er mest “Soulside Journey” best. Dette er en jevn, variert og god debutplate. Ronny Østli

THE FAR CRY If Only The Far Cry Amerikanske The Far Cry ble initiert av Jeff Brewer og Robert Hutchinson, som utviklet livslangt vennskap etter å ha sammenlignet respektive platesamlinger i 1976. Atskillige år senere rekrutterer duoen traktører av henholdsvis gitar og klaviatur, og

”If Only” lanseres som et måtelig godt debutalbum i progrockens undergrunn. ”The Mask Of Deception” taler bandets sak med store bokstaver – skiva intonerer som en musikalsk eufemisme på to-tre King Crimsonostinater, innen sangbaserte partier byr på progressiv sving, med klanglige og strukturelle analogier i retning transatlantiske fanebærere fra midten av 1990-tallet. Kvartetten unngår stort sett klisjésprengt, neoprogressiv plastikk-estetikk. Det musiseres adekvat, men idéene bærer ikke prosjektet helt over målstreken. Nevnte åpningsspor, samt deler av et vidtrekkende tittelkutt, indikerer dog tyngre fremtidige løft. Geir Larzen THE GASÖLINES Cannonball Run The Gasölines  Yes! Jeg digger når nye band drar frem alle klisjéene som finnes når de skal fronte sin favorittmusikk som de selv mener “ikke er like bra som i gamle dager”. Dette er totalt uironisk ment fra min side, for når man gjør det såpass gjennomført som The Gasölines der samtlige medlemmer kaller seg Gasöline til etternavn, de obligatoriske tödlene og bare bandnavnet i seg selv vitner om fet rock som det bør frese godt av. Disse to første setningene er skrevet før jeg i det hele tatt har hørt en tone av skiva, så den bør levere og jeg forventer audiotiv deng med påfølgende øresus takk! Til informasjon er nå volumet på min avspillingsenhet skrudd til passende 11 og min første iskalde øl jekket, så da kjører vi. Og starteren “Autobahn Outlaws” skuffer heller ikke med hverken start eller tittel. Som ventet er det fullt øs fra første sekund, og man har hørt alt før - men for et band som kaller seg The Gasölines låter det nøyaktig som det skal. Og det man har hørt før funker fortsatt som gull i 2021, høyoktan rock n’roll med doble basstrommer, skrikende herlig gitarsolo og rockecrisp på vokalen. Noen råfrekke modulasjoner gjør “Go! Go! Go!” meget godt, og her får vi i tillegg to skrikende herlige gitarsoloer så dette er en tidlig favoritt. Bandets åpenbare hyllest til Motörhead sin gamle klassiker “Killed By Death” heter “Booze, Gambling & Hotrods” men med et vesentlig mer upbeat tempo og tostemte Maiden-gitarer mot slutten og blir en ny favoritt på en skive som har startet meget bra. Det jeg noterer meg rundt midtveis av skiva er at selv om The Gasölines bruker relativt mange Turbonegro-grep, noe jeg har kritisert mange norske band i denne genren for, gjør de det allikevel på sin egen måte - noe som langt ifra er alle forunt. Det er dog forholdsvis mye Motörhead her ja, men det takler vi helt fint all den tid kongen selv fortsatt er død. Man hører lett at dette er en gjeng som brenner for denne type musikk og har hatt det gøy i studio, og sånt smitter. De fortsetter øset helt frem til siste spor “Whiskey Blues”, der starten fint kunne glidd rett inn i soundtracket til “Sons Of Anarchy”, hvor de tar foten av gasspedalen for et lite drøyt minutt før så de øser ut i full pønk

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER

og gitaristen får virkelig utfoldet seg helt mot slutten. Nydelig! De minner meg om den gang jeg ble blåst bort av svenske Scumbag Millionaire for noen år siden - jeg setter originalitet meget høyt ved oppdagelsen av ny musikk, men enkelte ganger er det også befriende å bare la seg rive med av god gammeldags øserock. Med tilhørende øresus og nyjekket øl. Sven O. Skulbørstad

er nok en god skive fra hva som vel nå må være vokalist Björn Strids hovedprosjekt (framfor kjedelige Soilwork), og både tonevalg, frasering og generell glød i leveransen hans synes markant bedre enn sist. Det er likevel fremdeles en del å gå på i forhold til bandets tidligste – og beste – skiver, men vi trives med utviklingens retning. Wilfred Fruke

THE HAWKINS Aftermath  The Sign Records

THE PICTURE BOOKS The Major Minor Collective Century Media

Og rundens vinner går til svenske The Hawkins som med sitt minialbum her har satt en helt ny standard på hvor varierende man kan lage klassisk hardrock i 2021. Det begynner med den ganske så standard “Turncoat Killer”, men ifra den til den sjokkerende episke avslutterduoen “Cut Me Off Right”, som har en oppbygning som ihvertfall ikke jeg har hørt på ekstremt lenge, og det instrumentale tittelkuttet har klart å presse akkurat passe mengde forskjellige uttrykk i rocken uten at det blir masete eller føles påtatt. “Fifth Try” og komikeren “Svääng” fyller ut kvintetten midtveis og jeg kan ikke fatte og begripe at dette bandet har gått under radaren min. Det absolutt eneste som unnlater fullstendig toppscore er at jeg så veldig gjerne skulle hørt disse fem på et dobbelt så langt album. Det første jeg skal gjøre er å jobbe meg bakover i katalogen deres, og hvis det er i nærheten like bra som “Aftermath” har de fått seg en ny blodfan. Tack så mycket grabbar. Sven O. Sulbørstad

Fjerde album fra tyske The Picture Books forrettes med blod på tann etter duoens Chrissie Hyndekollaborasjon i 2019. Oppfølgeren til positivt overraskende ”The Hand Of Time” skilter sågar med minst én gjestevokalist per låt, foruten eksterne bass-spor nedfelt av Ryan Sinn (The Distillers) og Dave Dinsmore (Brant Bjork). Stilistisk forblir de hårete germanerne ved en hardkokt lest av blues, alternativ rock og metall, bombastisk og dynamisk lydgjengitt. Primalskriket ”Here’s To Magic”, vrælet av Dennis Lyxén (Refused), deponerer skiva en flat og basal start. Heller ikke blues-monstrøse ”Corrina Corrina” imponerer kompositorisk. Nivået høynes noe etter hvert, men ”The Major Minor Collective” overdras attrå først og fremst takket være vokalistakkumulasjonen. Halestorms Lzzy Hale synger sedvanlig fletta av de fleste, uten at tildelte rå lighterballade holder substansielt vann. Heller ikke Blues Pills’ Elin Larssons røffere ”Too Soft To Live And Too Hard To Die” gestalter tilstrekkelig tonalspenst til å hjemle superlativbruk. Erlend Hjelvikfrontede ”Multidimensional Voilence” er blant platas bedre forekomster, i giftig og hvesende Jim Jones Revue-farvann, samt den effektive bluesduetten ”Riders And Farmers”. Jeg formår ikke å frariste meg mistanken om at The Pictures Books denne gang har latt begeistringen over celebre lekekamerater skyggelegge selve låtene. Geir Larzen

THE NIGHT FLIGHT ORCHESTRA Aeromantic II Nuclear Blast Som de aller fleste andre ble også våre svenske venner i TNFO ’tatt’ av koronaens klamme grep, og de rakk bare å komme i gang med turnéen i kjølvannet av forrige skive, ”Aeromantic”. Jeg tror de kanskje har hatt godt av å slippe skuldrene heeelt ned og nullstille det hele, for de har i mine ører tatt godt vare på tida de nå har kunnet bruke på denne oppfølgende ’del 2’ til hva som i grunnen framstod som deres svakeste skive til da, preget av litt slitasje og sirkulær kreativitet. Allerede åpningssporet ”Violent Indigo” løper ringer rundt hele forrige skive, med herlige linjer og flotte veksler mellom dur- og mollspenninger, og neste låt følger fint opp. Beklageligvis synker det siden noe ned i det småtrivielle; de klarer ikke helt å holde standarden på låtene like høyt videre utover i skivas løp. I tillegg til at de graver seg litt langt ned i Survivor-land mener jeg de lar synthen beslaglegge i overkant mye av bildet på bekostning av gitaren. De er klart best når disse tillates å spille hverandre gode og låtene trekker Abba-faktoren audibelt inn i progresjonene. Like fullt, dette

norwayrock.net norwayrock.net

TONY KAYE End Of Innocence Spirit Of Unicorn Music Tony Kaye utgir i september et album kalt “End Of Innocence”. Plata, som er tenkt som et verk, byr på en rekke avsnitt som musikalsk kan beskrives som i skjæringspunktet mellom symfonisk rock, world music og ambient. Samtidig rommer musikken impulser fra jazz, blues og kirkemusikk. “End Of Innocence” er tidvis både vakker og flott, og Kaye skal ha skryt for bruken av dyp messing, og for flere bevegende partier. Imidlertid lider “verket” hans av “dårlig smak”, i form av blant annet panfløyte-imiterte synthesizere og et uoversiktlig, stundom direkte rotete, lydbilde preget av alt for mange lag. Verket som helhet fremstår også noe tilfeldig og retningsløst, selv om

avsnittene er kurant flettet sammen i struktur og tekstur. Bjørn David Dolmen TUESDAY THE SKY The Blurred Horizon Metal Blade Fates Warninggitarist Jim Matheos slipper nå sitt andre hovedsaklig Instrumentale ambient album under navnet Tuesday The Sky. Ambient I den form at det er gitarbasert, men likevel svevende. Låter som “Half Remembered” og “Hypneurotic” er også med fullt band, og er ganske så fusionorienterte. Ellers er det mye klimpring og rolige låter. Noe er også krydret med behagelige beats. Det er veldig behagelig, nedstemt og stemningsfullt. Ved å høre på et par tre låter i strekk er dette femmer i stemning, men en hel skive blir litt i overkant for meg. De to nevnte utmerker seg som mine favoritter, men også “Half Forgotten” og tittelkuttet er anbefalt stemning. Siste låta “Everything Is Free”, originalt skrevet av Gillian Welch og David Rawlings er for øvrig eneste spor med vokal, fremført av Tim Bowness. Selvsagt også den svært stemningsfull. Ronny Østli WOLVES IN THE THRONE ROOM Primordial Arcana Century media På sin syvende plate fortsetter amerikanerne sine reise innen atmosfærisk black metal, og leverer etter velkjent mal. Selv om jeg aldri har vært blodfan av alt innen amerikansk black metal er WITTR et band jeg hele veien har likt. Første singel, “Moutain Magic” åpnet plata og er en fin oppvisning i hva vi får levert videre. Selv om vi har med en variert plate å gjøre er likevel malen midtempo sørgmodig black metal som brytes opp i enten partier i fullt tempo eller ambiente stemningsfulle spor. Det er noe med dette som gjør at jeg faller litt ut etter noen spor og ikke klarer å holde interessen oppe gjennom hele platas femti minutter. Et plaster på såret er at platas lengste spor, “Masters Of Rain And Storm” er min favoritt. Her sitter både tempo, tyngde, stemning og variasjon. Hadde enda resten av skiva vært som denne. Ronny Østli

Downes er det ikke å undres at årets skive klinger veldig Yes. Adderes vokalist Jon Davison, hvis sonoritet minner om Jon Anderson, kan man trygt slå fast at angjeldende besetning ikke har soniske problemer med å videreføre en gullkantet arv. I det minste er ”The Quest” hvassere enn forrige skive, mageplasket ”Heaven & Earth”, for øvrig Davisons studiodebut med bandet. Og ”The Quest” intonerer riktig løfterikt med singelen ”The Ice Bridge”, hvorunder myriader av Yestroper fra samtlige decennium lar seg besiktige. Downes-komposisjonen svarer for tiltrengt symfonisk rockedybde, med gode melodilinjer, elegisk bombastikk, flotte figurer fra både Howe, Downes og Sherwood, kreative sangharmoniseringer og et generelt inspirert musikerlag. Ikke at det sier så mye, men ”The Ice Bridge” er bandets ypperste øyeblikk siden tittelsporet fra 2011-albumet ”Fly From Here”. Den flott orkestrerte Howekomposisjonen ”Dare To Know” sogner til en mer skyfri del av Yes-spekteret, og håndhever forventet standard i elegante kast av smektende symfoni, hippiemelodikk og spennende akkordprogresjoner. Skivas tretten første minutter er såpass solide at de alene forsvarer en plateinvestering overfor Yes-patrioter, men dernest tårner problemene seg opp – tonen blir fordringsløs, søtlig lettvektet og en anelse geriatrisk. Riktignok sneier vi sjelden nedom de kvalitative falittgruvene fra 2014-utgivelsen, og her tiltrer substansielle glimt i sjatterte ”Leave Well Alone” og ”Music To My Ears”, men med sådan forjettende programstart er det vanskelig ikke å føle seg litt snytt etter hvert som fonogrammet skrider mot sitt opphør. Forresten, ingen på kloden trenger de tre bonussporene som hefter ved den digitale trippeldisk-utgaven; samtlige oppviser et forgubbet Yes uten dømmekraft, og aller verst er den letargisk flaue The Beatles-hyllesten ”Mystery Tour”. Måtte LP-versjonen neglisjere nevnte daukjøtt… Lån snarere øre til ”The Ice Bridge”, ”Dare To Know”, ”Leave Well Alone” og ”Music To My Ears”, og jeg tipper at et gammelt Yes-hjerte ikke slår så aller verst. Geir Larzen

YES The Quest Inside Out Tidenes første Yesplate uten bassautor Chris Squire er herved et faktum, så kan man mene ulikt omkring legitimiteten til dagens bandkonstellasjon. Med unike Steve Howe i førersete, Chris Squires protesjé Billy Sherwood på bass, trommeslager Alan White bak batteriet og klaviaturarsenalet til Geoff

NRM 4-2021

AN M ELDE L SE R

SKIVER

IRON MAIDEN Senjutsu Parlophone For å ta det viktigste først - jeg har ikke blitt så umiddelbart og oppriktig glad for ny Maiden-musikk siden “A Matter Of Life And Death”, som igjen var den første siden “Fear Of The Dark”. Legg til at jeg synes “Book Of Souls” var et realt mageplask av dimensjoner så kan man sette seg inn i akkurat hvorfor jeg setter så pris på mine gamle helters rykende ferske. Det vil si - store deler av den da de etterhvert ramler i samme fella som forgjengeren med nøyaktig de samme detaljene som irriterte livsjiten av meg med den. Hva de er kommer jeg tilbake til mot slutten av anmeldelsen (#cliffhanger) . For helt siden forsmaken “The Writing On The Wall” har jeg hatt et lite håp om at “Senjutsu” i det minste kunne være mulig å høre igjennom flere ganger uten å måtte legge seg i fosterstilling - et håp tittelkuttet som starter ballet samt etterfølgeren “Stratego” bare viderefører. Dette er moderne Iron Maiden på sitt aller beste, og viser et vitalt band som virkelig høres ut som de koser seg i studio. Dette er akkurat det jeg manglet ved “Book Of Souls”, og det bare fortsetter. “Lost In A Lost World” sender umiddelbare tanker til “Afraid To Shoot Strangers”, et pluss i min bok og gir samtidig håp om at terningen til slutt ender på et særdeles akseptabelt kast. Skivas aller korteste spor “Days Of Future Past” glir også rett inn i den nydelige helheten på en utsøkt måte.

80 NRM 4-2021

Idet jeg også har passert “The Time Machine” og “Darkest Hour” sitter jeg med tårer i øynene av ren eufori og har mer eller mindre sekseren klar. Godt mulig den hadde vært litt i snilleste laget, men Maiden er endelig tilbake med rent gull så det får bare være. Hadde skiva slutta her hadde jeg vært en lykkelig, lykkelig mann. Men så gjør den ikke det da. Den avslutter nemlig med en trilogi av låter der samtlige er over 10 minutter lange, støpt i nøyaktig samme form der Harris både starter og slutter de alle med sin karakteristiske Maidenbass før låta “tar av”. Her kommer vi også tilbake til cliffhangeren tidligere i anmeldelsen og et av de største problemene jeg hadde med “Book Of Souls” - hva ER greia de har begynt med at gitaren må følge Bruce Dickinsons minste bevegelse omtrent til enhver tid? Husker han ikke melodien? Synes gitaristen han har fått spilt for lite på de lyse strengene? Og i tillegg må det være mulig selv for Iron Maiden å avslutte en sang én gang. Man skulle tro at varsellampa merket “Overkill” ikke fungerte. Disse irriterer meg såpass inn i hampen at jeg ikke vil vedkjenne de ved navn. Jo, forresten - “Hell On Earth” er ikke så ille, men har til sin uflaks blitt plassert helt sist da man er fullstendig mettet på alt for lange låter med unødvendig bruk av gitarføring på både vers og refreng. Så i min verden heter sistesporet på “Senjutsu” “Darkest Hour” og følgelig fortjener en karakter helt i toppsjiktet, men når realiteten en gang er som den er får de nøye seg med en sterk firer. Som jo fortsatt er meget, meget bra. Sven O. Skulbørstad

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

RETRO

MUSE Origin Of Symmetry – XX Anniversary RemiXX Warner Med debutalbumet ”Showbiz” formådde engelske Muse å retirere 1990-tallet med reelt håp for musikalske løft i et forestående millennium. Plata har tålt tidens tann, trass i en viss Radiohead-fiksering, men lite ved ”Showbiz” kunne forberede publikum på det artistiske skrell som falt undertegnede i øret mai 2001, to måneder før skiva ble lansert. Muse har flere briljante album på samvittigheten, og særlig diskografiens to påfølgende titler, ”Absolution” (2003) og ”Black Holes And Revelations” (2005), var med på å gjøre symfonisk rock stuerent for en stakket stund. Hvorom allting er, ”Origin Of Symmetry” står fjellstøtt som bandets magnum opus og angjeldende tiårs nest beste album (bare slått av The

Mars Voltas ditto flammende og idémyldrende andrealbum, ”Frances The Mute”. Nevnte plater sogner for øvrig til en distingvert klubb av eksplosjonsartede andrealbum, med linjer til alt fra Gentle Giant og Anekdoten til Queensrÿche, Enuff Z’nuff og Susanne Sundfør). Ved inngangen til 2000-tallet fosskokte komponist, sanger, gitarist og pianist Matthew Bellamy av grandiose visjoner. Muse maktet å fornye rocken i autonome vevninger av operette, klassisk romantikk og progressiv rock, med grungens energi og fandenivoldskhet. Flere har forsøkt å imitere Museidiomet anno 2001, men fremdeles finnes ingen fonogrammer som ligner ”Origin Of Symmetry” – et arnested av musikalsk kreativitet hvor ingenting synes for outrert, for melodiøst, for dynamisk eller i det hele tatt tabu – og dette tilskrives bandets, og i sær frontfigurens, tonespråk, stilpalett, tekniske beskaffenheter, samt det faktum at Bellamy ikke hadde hørt så mye storskalastilt rock da materialet ble

ANGEL DUST Into The Dark Past High Roller Tyske Angel Dust har funnet sammen igjen og jobber med nytt album. Dette er en god anledning til å grave litt i fortiden.

Debuten “Into The Dark Past” ble sluppet i 1986 på Disaster Records. På denne tiden var musikken thrash metal, av den snillere sorten. Ikke melodiøst som Helloween, men heller ikke sint som Kreator. Griffin, Paradox og Vendetta derimot blir ikke helt feil referanser. Både lydbildet og prestasjoner er upolert og åpningslåta

norwayrock.net

pennet. Først senere stiftet han bekjentskap med eksempelvis Queen og Rick Wakeman. Man setter seg ikke ved flygelet som erklært Rachmaninov-frelst og leker butikk, men at den unge mannens manglende kjennskap til progressiv rock overdro ”Origin Of Symmetry” både kunstnerisk fryktløshet og singularitet er jeg ikke i tvil om. At incentivene fra den klassiske musikkens bombastikk og spenst gradvis forvitret, gjør nyere tids Musealbum til en skygge av katalogens innledning, uten at jeg helt greier å frariste meg håpet om et nytt, kommende karsstykke fra trioen. Jeg kan levende forestille meg at Bellamy, Chris Wolstenholme og Dominic Howard lot seg imponere av sitt yngre selv under 20-årsjubilantens remikseprosess. Hva verden skal med en ny sonisk tapning av et kanonisert og optimalt arbeide unnflyr meg, men på den annen side holder dette kanskje større verdi enn en ordinært nymastret utstedelse. Remiksutgaven høster både hodeløs panegyrikk og ditto hodeløs totalslakt; sannheten opptrer et sted i midten av ytterpunktene, for det er digg endelig å høre strykestemmene i ”Citizen Erased” og kirketunge ”Megalomania”, som ble dempet i originalmiksen. Jeg er imidlertid mindre tilfreds med overhalingen gitt rockeoperettemonsteret ”Micro Cuts”, hvor vokalforvrengningen er nedskalert til fordel for utilbørlig tuting mellom versene, og hvor spinett overstyrer gitarfigurene. Verdt å merke seg er for øvrig at ”Futurism” fra ”Dead Star”-EPen nu innlemmes albumutlegget, uten at det gjør så mye fra eller til. Om man ser mellom fingrene med spornivåer som sporadisk går fullstendig av hengslene – eksempelvis er intonasjonen av ”New Born” blitt toskete barnevennlig – hviler hovedproblemet med ”Anniversary Remixx” på selve mastringen; i likhet med Kiss’ ”Destroyer Resurrected” pumper kompet, og især slagverket, vedvarende og i alt for stor grad, jamfør nydelige ”Hyper Music”. Vi sier måtelig ”Ja takk” til prosjektinitiativet, vel vitende om at det originale 2001-albumet spiller tusen ganger bedre. Geir Larzen

“I’ll Come Back” er en catchy sak og gir en liten pekepinn på hva vi skulle få senere av bandet. “Gambler” og “Fighter’s Return” er andre spor verdt å merke seg. Nå synes jeg bandet ble bedre etter første gjenforening i 1997, og selv om denne havner langt nede på lista over årets thrashskive fra 1986 er det

absolutt verdt en lytt hvis man er fan av sjangeren. Ronny Østli ENUFF Z’NUFF Never Enuff – Rarities & Demos Cleopatra Records Med Donnie Vie og Chip Z’nuff som kuratorer støvsuges herved alt av upublisert arkivmaterialet fra en av planetens mest underkjente rockeband. I likhet med bandets egen biografi leser programmet kaotisk og fordrukkent. Kronologien gis på båten, men meg bekjent favner dette 3-CDog 5-LP-settet demoinnspillinger helt tilbake til 1984 frem til og med elendige ”?” av 2004 (som i seg selv er en demo). Kvaliteten er mildt sagt variabel, sonisk som kompositorisk, men dediserte fans har likevel mye å more seg med. Du vil sporadisk stanse i skrittet over melodier og rudimenter du bestemt mener å ha hørt tidligere. 40 hvelvspor bedyrer nesten automatisk masse ræl, men enkeltlåtene som klinger ok og som har noe musikalsk å melde trumfer en ikke ubetydelig andel skrotverdig stoff. ”Bye Bye Love” skjenker en kurant velkomstdrink og fanger bildet på et band i læringskurve. Andre interessante fan-spor teller ”I Want You Back”, ”Why Does It Have To End”, ”Valentine”, ”How Does It Feel” og ”I Don’t Mind”, men det er opplagte årsaker til at brorparten av stoffet ble avskåret innpass på album. ”Never Enuff” myntes utelukkende på komplettister og Z’nuff-disipler. Geir Larzen RAZOR Escape The Fire High Roller Dette er demoen til det som var ment å være debutalbumet til Razor. Kanadierne var i ekstase over å få platekontrakt med Attic og underselskapet Viper. Speed metal var ferskt, selskapet ukjent med sjangeren og hadde sine visjoner. Bandet var unge, uerfarne og lot seg styre. Dermed ble en del av materialet skrotet og “Executioner’s Song” ble dermed syv spor fra denne demoen og fire nyinnspillinger fra debut ep’en “Armed And Dangerous”. Det vil si at fire låter herfra ikke havnet på plate, og i det store og hele er vel ikke det Razor i sitt ess. Greie låter, men heller ikke mer. At eksempelvis “Take This Torch” åpner “Exectioner’s Song” og skviser ut noe mindre tøft herfra kan vel ikke akkurat kalles noen karriereknekk. Siden dette er en demo, innspilt første desember i 1984, er naturligvis lyd og prestasjon hakket råere enn det vi senere fikk servert på plate. Liker man Razor er dette et historisk og artig dokument, men slår ikke de ordinære skivene og kan kanskje ikke kalles livsnødvendig i samlingen. Ronny Østli

NRM 4-2021