Norway Rock Magazine #111 4-2022

NORWAY ROCK MAGAZINE #111

Yours, Mine and The Truth P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net REDAKSJONELT ANSVARLIG Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Geir Larzen, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli og Jan Egil Øverkil.

Foto: Anne-Marie Forker DESIGN Anne-Marie Forker

The war in Ukraine continues and the connection between music and politics is felt strongly, even on our doorstep. As the summer festival season draws to a close and we look back on it, one of the highlights was a performance by Jinjer, a Ukrainian metalcore band from Donetsk, at Tons of Rock. Frontwoman Tatiana Shmailyuk has a hardcore groove metal scream that chills your bones, violent yet somehow graceful, accompanied by intricate guitar work, furious bass lines and progressivestyle drumming. The band said they were back on the road to raise awareness of what is going on in their home country.

Some of rock's finest albums are connected to the theme of war. One in particular, which was regarded as a commercial failure, was Extreme's "III Sides to Every Story".

The album will turn 30 years old in September 2022 and I encourage you to give it a spin. The first single from the record was "Rest in Peace".

Make love not war, Sounds so absurd, to me We can't afford To say these words, lightly Or else our world Will truly, rest in peace

The song was written around the time of the first Gulf War when the United States invaded Iraq in 1991 as part of Operation Desert Storm. Gary Cherone and Nuno Bettencourt got the idea for the song after seeing footage of protesters holding signs saying "Make Love, Not War." Bettencourt said "We thought that war is not that simple. Nobody wants war until somebody is invading their country."

The three sides referred to in the album title are Yours, Mine and The Truth. One thing is simple - Putin is not on the side of The Truth.

Anne-Marie Forker

FORSIDE Arch Enemy - Image: Anne-Marie Forker ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT 1 år – 6 utgaver: Euro 19 https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe NESTE NUMMER I salg fra oktober 2022

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

04 04 Machine Head 06 Soilwork 08 Kings X 10 AC/DC (Mark Evans)

20

14 David Paich 17 H.e.a.t.

20 Nestor 25 The Nika Riots 28 Soulfly

10

32 Nordic Union 35 Alice Cooper (Dennis Dunaway) 38 Arch Enemy 42 Petter Pogo 44 Anders Buaas 46 High Castle Teleorkestra

28

35

49 The Dead Daisies 53 Skiver 62 Litteratur 63 Retro og Multimedia

38 49

i et futuristisk konsept Machine Head har siden tidlig nittitall vært en av metalens stridsvogner som jevnt og trutt har både gitt ut skiver og vært på turne. Grunnlegger av bandet og frontmann, Robb Flynn, er bandets eneste gjenlevende medlem siden oppstarten og er nå klar både med ny skive og turne. Blant annet gjester Machine Head Norge i september.

Vi tok en rask prat med Flynn for å sjekke tingenes tilstand.

TEKST: PÅL J SILIHAGEN FOTO: PAUL HARRIES

- Hei, Robb. Hyggelig at du kunne avse litt tid til oss. Regner med at du har det travelt om dagen?

- Bare hyggelig, joda det er mye som skjer om dagen. Vi slipper snart ny skive og skal ut på en ganske omfattende turne også. Men det er gøy å endelig være i gang igjen. Det er mye energi som skal ut. Vi hadde en overraskelsesjobb på Bloodstock nettopp og det var fantastisk.

Ingen visste at vi skulle spille og det var mange som fikk seg en real overraskelse. Vi har ikke spilt konsert på noen år, av naturlige årsaker, og jeg tror det var like gøy for fansen som for oss. Det var helt sinnssykt gøy. Ikke bare konserten, men også etterpå. Det å bare gjøre helt andre ting og ikke tenke på noe annet enn å drikke og å ha det gøy. Det var en befriende følelse.

- Godt å høre at dere er i siget, og snart kommer jo deres tiende album også. Hva kan fansen vente seg?

- For første gang har vi lagd et konseptalbum, og det har jeg hatt lyst til lenge. Men det har aldri blitt til det før nå. Litt fordi plateselskapet har pushet litt på, og det å lage et konseptalbum tar tid. Men nå fikk vi tid og kunne realisere det.

- Men hva handler albumet om egentlig?

- Det handler om to personer, en mann og en kvinne som lever frem i tid. Altså et futuristisk konseptalbum. Historien dreier seg om ganske mørke saker og blant annet sliter den ene personen med rus og diverse 4

NRM 4-2022

andre ting. Men jeg skal ikke røpe for mye, det er et mørkt og hardt album som jeg håper til falle i smak hos fansen. Vi er i hvert fall veldig fornøyde.

- Du er jo den eneste gjenværende i bandet nå fra originalbesetningen - var det enklere å få igjennom ideen om et konseptalbum nå? Jeg regner med at det også har krevd sitt å jobbe med dette i studio med en forholdsvis fersk bandbesetning.

- Nå har vi jo spilt sammen en god stund, og Jared (MacEachern) har snart vært med i ti år. Så det var ikke noe problem å gå i studio og få det spilt inn. Dessuten har vi gjort en rekke livestreaminger under pandemien hvor vi har spilt, så vi kjenner hverandre godt som band.

Under pandemien kjørte vi på med livestreams som var utrolig gøy og det skal vi fortsette med når tiden tillater det.

- Sikkert et litt kjedelig spørsmål, men hvordan opplevde du det å være musiker under pandemien? Det er jo tross alt levebrødet ditt også.

- Jeg synes det gikk greit. Selvfølgelig var det kjedelig å leve under strenge restriksjoner til tider, men vi gjorde det beste ut av det og som jeg nevnte så hadde vi jevnlige livestreams, og solgte i tillegg mye merchandise og diverse så det gikk helt greit. Men det er så klart deilig å være tilbake til normalen med å spille konserter for folk fra scenen og leve slik vi gjorde før.

- Du har jo vært i bransjen siden 80-tallet og hvordan opplever du musikkbransjen i dag kontra gamle dager?

- Ting har endret seg, men samtidig kjenner jeg igjen enkelte ting fra 80-tallet med mikskassetter og diverse. I dag har vi Spotify og YouTube og norwayrock.net

det fungerer litt på samme måte. Jeg husker en av kompisene mine på 80-tallet som drev med bootleg-kassetter og fikk høre ting lenge før de ble utgitt, slik kan det være i dag også bare på en litt annen plattform.

- Så du er ikke en av de som er motstander av Spotify og andre tilsvarende plattformer?

- Absolutt ikke. Jeg mener det er en god ting og det gjør musikk utrolig tilgjengelig. Jeg kan for eksempel spille inn en låt i dag og legge den ut i morgen om jeg vil. Enten under eget navn eller et annet navn som en overraskelse til fansen. Og dessuten så blir det litt penger hvis du får mange nok avspillinger. Uansett har bransjen endret seg, og man må bare følge utviklingen.

- Ting har vel utviklet seg siden 80-tallet, det er det ingen tvil om. Men hvordan var det å være en aktiv del av Bay Area-scenen?

Du begynte jo i Forbidden allerede da du gikk på ungdomsskolen og så deretter legendariske Vio-lence. Du fikk jo med deg alle glansdagene og hele starten.

- Det var kult og jeg husker at jeg så Metallica varme opp for Raven tidlig på 80-tallet. Jeg var egentlig for ung til å komme inn, men det ordnet seg. Og jeg glemmer aldri en ung James Hetfield som skrev autografer, men det var ikke snakk om en stor konsert med mye publikum. Og Metallica var et ganske ukjent navn den gangen, men tenk hvor store de er nå. Helt utrolig å tenke på at de varmet opp for Raven. Ikke noe galt med det, for de er kule, men at Metallica som nå er så store også startet helt i det små. Det er fascinerende.

- Machine Head har jo vært på turne med Metallica flere ganger, så dere har kanskje holdt kontakten opp gjennom årene? Og dere er heller ikke noe lite og ukjent band bare så det er sagt.

- Absolutt, og det er ikke lenge siden jeg skravlet med Lars (Ulrich) om musikk og norwayrock.net

diverse andre ting. Han er en utrolig hyggelig og morsom kar. Det er alltid morsomt å spille sammen med Metallica, og de er alle hyggelige karer. Vi har også våre fans og de setter vi stor pris på, jeg kan fortsatt ikke fatte at vi har så mange lojale fans som har fulgt oss i 30 år. Helt utrolig.

- Men siden vi snakker om gamle dager.

Når og hvordan begynte du å spille gitar? Og i samme slengen hva er ditt beste minne fra musikkarieren?

- Det var tidlig, og faren min hadde en gammel kassegitar som jeg tidlig begynte å klimpre på. Den manglet to strenger og var i dårlig stand, men det funket til en viss grad. I hvert fall nok til at jeg lærte meg noe Black Sabbath og sånn begynte det egentlig, Musikkinteressen var der fra tidlig av, og etter hvert fikk jeg kjøpt meg en ordentlig gitar og da var jeg for alvor i gang. Siden har det egentlig gått i ett. Mitt beste minne, den var vanskelig.

Men det må bli fra bildet jeg postet på Instagram i dag fra en husfest vi hadde hos en kompis i 1992. Han hadde blitt kastet ut og som hevn på husverten så dro vi med oss alt utstyret vi hadde og blåste nesten ut veggene. Rett og slett en utslett-huset-fest. Det var helt vilt og helt i starten av Machine Head. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme.

- Mulig jeg tar feil, men stemmer det at du egentlig ikke hører så mye på metal?

- Tja, jeg hører mye på metal, men også mye annet. Spesielt litt hardere rap. Jeg følger uansett med på det meste som rører seg i musikkverdenen og jeg synes det er kult å oppdage nye band. Det er utrolig mange nye gode metal-band. Så jeg hører fortsatt mye på metal og for eksempel så kan jeg fint sette på Metallica eller noe annen klassisk metal eller hard rock som Rainbow, Dio og så videre. Jeg er ganske allsidig i musikksmaken og er ikke så opptatt av hvilken sjanger det er så lenge det er

spennende og bra.

- Vil du si at dette er en av grunnene til at du fortsatt skriver musikk, altså at du lar deg inspirere av andre band og artister?

- Vel, det er bra med litt input, men jeg hadde nok uansett lagd musikk. Det er jo det jeg har gjort hele livet og jeg liker å være kreativ og utforske nye ting.

- Ja, for selv om det er lett å høre at det er Machine Head, så låter det litt annerledes for hver utgivelse. Vil du si litt om det?

- Det er ikke så vanskelig å si noe om det.

Man blir inspirert av mange forskjellige ting og det å lage låter er en prosess i endring. Noe du vil høre på «Of Kingdom and Crown» som er mørkere og hardere enn «Catharsis».

- Men var det noe spesielt som inspirerte deg og bandet denne gangen? Hadde pandemien noen innvirkning?

- Alt som skjer rundt i verden vil alltid inspirere på godt og vondt, og det vil selvfølgelig påvirke både tekster og musikk, men ideen om dette konseptalbumet har jeg hatt lenge så det hadde kommet før eller siden uansett. Men det er definitivt umulig å ikke la seg påvirke av det som skjer i verdensbildet.

- Skjønner, og dere har jo aldri vært kjent for å lage lettsindige og pompøse kjærlighetslåter.

- Helt klart ikke, og det vil fortsatt være sånn at Machine Head vil utvikle seg og endre seg.

Ikke mye nødvendigvis, men utgangspunktet vil alltid være metal og mye aggresjon. Sånn er det bare. Du skal høre at det er Machine Head.

- Da er vi dessverre på overtid her Robb, og helt til slutt vil jeg bare spørre om du kan gi den norske fansen en liten pekepinn på hva de har i vente når dere kommer i høst?

- Vi skal gi jernet og et show dere sent vil glemme. Og ikke minst takk for at dere har vært tålmodige og ventet på oss. Vi gleder oss til å spille for den norske fansen!

NRM 4-2022

5

Ikke steng ute mørket Livet byr på mange utfordringer, og mye må ofres for å komme på riktig vei. Soilworks vokalist Björn Strid har aldri hatt det bedre. Hans medlåtskriver er i motsatt ende. Veien til skånesekstettens tolvte plate «Övergivenheten» har vært tung.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: STEPHANSDOTTER PHOTOGRAPHY

«Övergivenheten» er Soilworks andre plate på svensk, og Björn «Speed» Strid føler seg komfortabel med titler på morsmålet.

- Ja, det var litt sånn at det virket litt kult å gjøre en skive med svensk tittel, og nettopp «Verkligheten» syntes vi fungerte veldig bra. Og helt ærlig er vi lei av å måtte komme opp med en fet engelsk tittel. Altså, det er jo et hav og ta av, men vi følte oss litt ferdige med det. I hvert fall for denne gang, det kan jo være vi går tilbake til det neste gang. Vi ønsket å følge i samme sporet som sist, og komme opp med et veldig ladet ord. Å kalle en plate «Reality» låter jo egentlig veldig kjedelig, mens «Verkligheten» synes vi ga det hele mer dybde. «Övergivenheten» er jo også veldig ladet. Denne redselen for å bli forlatt kan jo mange relatere seg til, men også det å forlate noe eller noen kan være svært vondt. Vi synes også tittelen passet det melodiske språket. Melodiene kjennes veldig skandinaviske. I hvert fall synes vi det, hehe, at man finner det skandinaviske vemodet i låtene. «Övergivenheten» føles som det beskriver plata i sin helhet. Det er kanskje en dysterhet, men det er også oppløftende og kraftfullt.

- Jeg synes også covermotivet forsterker tittelen når man ser dette sammen.

- Synes du det har vi virkelig lykkes altså. Kunstneren fikk frie tøyler og motivet er tegnet for hånd. Vi har aldri hatt noe lignende. Jeg hintet vel at jeg ønsket meg trærne, som er med, som en allé. Dette er jo ganske typisk i Skåne, hvor jeg kommer fra. De ser så ensomme ut, de står jo aldri inntil hverandre. Jeg synes det står bra til tittelen, men det var egentlig det eneste som ble nevnt i forkant. Så fikk vi tegningen og ble litt satt ut, dette hadde vi ikke sett for oss. Som det med fuglen i sentrum. Det var jo først en svart og grå tegning, så begynte vi å jobbe med fargene. Så endte det med at fuglen fikk farge og resten har en blåsvart nyanse som skaper en sterk kontrast. Så jeg er enig i at motiv og tittel fungerer bra, men jeg synes disse to tingene også matcher musikken. * - Denne kontrasten gir meg også følelsen av at forlatelse også kan være en lettelse.

- Absolutt. Akkurat nå er jeg på et veldig bra sted i mitt liv. Men jeg har 6

NRM 4-2022

måtte gi mye for å komme hit. Det har vært nødvending, men også veldig hardt. Jeg skal holde meg kort og ikke gå i detalj, men de siste tre årene har jeg kjent meg veldig fornøyd. Og det i seg selv er en ganske bisarr situasjon, siden det har vært pandemi. Men det var nettopp det at jeg trengte en liten pause. Ok, det begynte vel før covid da, så relatert er det ikke, men det har vært en tøff reise som har endt godt. Så jeg kan relatere meg til den siden ved det.

- Infoen som Nuclear Blast legger ved skiva, som er det samme man kan lese på nett når det ble sluppet singler fra plata, er at pandemien har vært tung for Soilwork og påvirket skriveprosessen veldig.

- Ja. Hehe, vi er seks personer i bandet, som alle har hatt sin opplevelse av pandemien. Det er jeg og gitarist David Andersson som har skrevet det meste av musikken, og han var i denne perioden i en veldig mørk periode i sitt liv, noe han fortsatt er. Vi kjenner hverandre veldig godt, og det er vært en stor utfordring å befinne seg på hver sine planeter. For en gangs skyld kan jeg si at jeg har det bra, uten å juge til meg selv. Når da en svært god venn befinner seg i andre enden, og man skal sammen skrive musikk som representerer seks personer, så blir prosessen tung. Så skal man i tillegg sammenfatte dette i et presseskriv, hehe, det er faen ikke lett. Men jeg tror det er den kontrasten mellom det mørke og det oppløftende som gjør skiva. Men kjenner det. Man kastes mellom de ulike elementene.

- Når skiva slippes og man gir den en runde uten å se cover eller vite om bakgrunnen er det jo en catchy, variert og god skive.

- Jada, jeg har aldri hatt noen problemer med å røre mørke temaer. Det er viktig å slippe inn mørket, det går ikke å stenge den døren. Til syvende og sist er det hva man gjør med mørket som betyr noe. Det finnes mye selvhjelpsbøker som sier at sånne tanker ikke finnes – tenk positivt.

Kanskje er det poeng, men jeg tror ikke på det. Jeg tror en må kjenne på disse tankene for å kunne bygge seg sterkere. Men det er jo en balanse, for mørket kan jo konsumere en. Det er alvorlige greier og man sier ikke bare slipp inn alt mørket på fleip. Men jeg tror bare ikke man kan stenge det helt ute.

- Min favoritt for tiden heter da også «Is It In Your Darkness».

- Ja, skiva er en herlig cocktail. Og dette er jo en som låt hvor vi tar norwayrock.net

med oss det litt tidlige thrasha og klassiske metalelementene. Samtidig som den er progressiv. Det er vel en sånn låt hvor man først tenker, jaha, en typisk thrash låt. Men så er den så mye mer med sine episke melodilinjer. Jeg synes det er blitt en leken plate.

- I andre enden er det en låt som tok meg litt tid, men som jeg nå liker veldig godt, singelsporet «Nou Sommes, La Guerre».

- Det er David som har skrevet den, og den skilte seg veldig ut allerede i skriveprosessen.

Vi har fått litt kjeft for den, i og med at mange mener den kan minne om vårt andre band, The Night Flight Orchestra. Og jeg kan skjønne hva folk mener. Selv om jeg synes det er en helt annen feeling i den låta enn noe vi gjør i Night Flight. «Nou Sommes, La Guerre» betyr vi er krigen, og det må jeg presisere, den har ingenting med den pågående krigen å gjøre.

Denne var ferdig skrevet lenge før det. Jeg tror det dreier seg mer om krigen inni herr Andersson. Det er slik jeg tolker teksten han har skrevet.

- Jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg tenker The Night Flight Orchestra flere steder på plata. Melodier, din vokal samt det faktum at Soilwork ikke alltid er like harde som de en gang var.

- For meg er det to vidt forskjellige verdener.

Når jeg skriver låter kjenner jeg med en gang om jeg har Soilwork-vesten eller Night Flight-vesten på meg. David skriver enormt mye musikk og tar nesten aldri pauser, så der kan det kanskje flyte litt over iblant. Men jeg vet at også han ser disse to bandene som helt forskjellige. Men å avfeie Night Flight som et glorete discoband ville være altfor enkelt, da det er så mye mer. Så det kan også være den veien at man finner litt mørk melankoli der man kan kjenne igjen fra Soilwork. Men jeg kan jo skjønne man tenker sånn, for selv om vi anser dette som to forskjellige verdener så har man jo sin signatur uansett hvor man går. Jeg har lært meg å synge på en annen måte i Night Flight. Dette har jeg jo tatt med meg til Soilwork også, men likevel synges det forskjellig i disse to bandene.

- Selv om de to siste skivene har svenske titler, er tekstene på engelsk.

- Det finnes veldig mange som allerede gjør bra skandinaviske tekster innen metal, og jeg kjenner ikke at jeg er helt der. En og annen låt kunne kanskje være interessant, men spørs om jeg ville klart å overgå det som allerede finnes.

Jeg tror i så fall det måtte bli en helt annen type musikk om jeg skulle skrive tekster på svensk.

For en tid tilbake gjorde vi et intervju med ILLT hvor Björn synger. Og tjenestene hans er blitt brukt av veldig mange de siste årene.

- Det er blitt en del sessionjobbing, og spesielt under pandemien. Det har bidratt til mange trivelige samarbeid, men det har også vært en fin måte og holde stemmen ved like og å utvikle seg som sanger på. Det kommer forespørsler fra alle slags typer band fra hele verden. Du nevner black metal fra Norge, det har vært heavy metal fra Colombia, art rock fra norwayrock.net

”Jeg tror det er kontrasten mellom det mørke og det oppløftende som gjør skiva” New York. Veldig mye forskjellig. Jeg legger ikke skjul på at det også har hjulpet meg å komme gjennom pandemien økonomisk, men først og fremst har det vært lærerikt og utviklende som vokalist. Også er det jo dritkult å samarbeide med folk fra hele verden. Det er jo ting jeg får hvor jeg tenker at dette er her er langt utenfor min komfortsone, men det låter spennende. Og det er jo sånn en utvikler seg.

- Jeg antar forespørslene er flere enn du klarer å takke ja til?

- Det hender man må si nei. Når det dukker opp ting en ikke har gjort før så blir en jo nysgjerrig. Men ILLT må jeg virkelig si ble en bra skive. Jeg har aldri sunget på en hel black metal skive før, og det er jo et enormt driv på den skiva. Jeg er virkelig stolt av den.

Björn er enig i at det er både synd og rart ILLT ikke har fått større oppmerksomhet. «Övergivenheten» slippes lenge etter sommerfestivalene. Likevel har det blitt noen konserter i år, men turneringen kommer noe senere.

- Det planlegges mye, men først og fremst til neste år. Det er veldig mye trafikk nå, og jeg ble nylig fortalt det er fire ganger så mye konserter og arrangementer nå sammenlignet med sommeren 2019. Så nå er det jo nærmest

umulig å få tak i turnébuss. De fleste klubber er fullbooket ut året, så vi resonerte oss frem til at det er best å vente til neste år.

- Og flere av konsertene kræsjer. Med dette sagt hadde jeg liten tro på mange ville gå på Death Angel i Oslo dagen før jeg snakker med Björn Strid. Dette er en søndag mange er slitne etter både Beyond The Gates og Wacken, men oppmøtet var bra.

- De spiller i Stockholm i morgen.

Samtidig så spiller Toto på Gröna Lund, og jeg synger selv en Night Flight-låt på en veledighetskonsert til inntekt for Ukraina. Jeg skulle svært gjerne sett både Toto og Death Angel også.

- Hvordan har din personlige festivalsommer vært?

- Jeg virkelig elsker å være på festivaler og ikke spille selv. Det er så deilig å bare være en i mengden. Jeg kunne ikke dra til Sweden Rock i år, men der har jeg vært noen ganger.

Vi spilte torsdagen på Gefle Metal Festival, men jeg og madamen ble der resten av helgen.

Det var veldig trivelig. Det er noe annet å være på festival når en ikke spiller. Da blir det mer at man bare omgås folk, det er en helt annen ramme. Og det ender jo med at man ikke får sett alle konsertene man hadde tenkt.

Europa står for tur neste år, i høst bærer det til Australia. Og i motsetning til mange band er dette velkjent mark for Soilwork.

- Dette er faktisk åttende eller niende gang vi turnerer i Australia, det er helt sykt. Første gangen var i 2003, og da turnerte vi der faktisk to ganger. Nå er det jo mer vanlig å reise dit, så vi var tidlig ute.

- Jeg antar det blir en Night Flight dit?

- Haha, ja, just precis.

NRM 4-2022

7

Tre ensidige karer 43 år har de holdt det gående, men nå har de hatt en pause på 14 år siden forrige album. Endelig er King’s X tilbake, og selv om det knapt har gått et år siden forrige prat med den alltid så følsomme Doug Pinnick, måtte vi slå på tråden igjen, for å høre hvordan det står til med favorittrioen vår.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

restitusjon, gikk det bra.

FOTO: DEREK SOTO

- Hva har du bedrevet tiden med siden vi sist hadde en prat?

- Ikke mye, vi er fortsatt i postcovidsituasjonen her, og jeg ble smittet for en måneds tid siden. Jeg var på en bursdagsfeiring på The Rainbow (Bar & Grill i Hollywood), og møtte nærmest alle jeg kjenner som jeg ikke har sett på årevis, der vi delte både jointer og drinker, og klemte masse, så det var vel nærmest på bestilling at jeg ble sjuk, og var ikke i form før etter et par uker, og da dro vi rett på turné, så jeg rakk ikke å øve noe særlig heller. Men nå er det historie, spillejobbene gikk knallbra, og nå føler jeg meg veldig bra, faktisk.

- Det er godt å høre, men Ty (Tabor, gitar/ vokal) har vel også vært litt ute av form, noe som gikk utover Europa-turnéen.

- Det stemmer, han har noen utfordringer som han må testes ut for, så vi får vel vite resultatet i september eller deromkring, om vi kan fortsette turneringen, eller om vi må roe ned, eventuelt kutte ut turnering i det hele tatt.

- Hvordan gikk det med ham på jobbene dere gjorde i USA? - Det gikk greit, så lenge vi tok vare på ham, og sørget for at han fikk nok tid til hvile og

8

NRM 4-2022

- Det er godt å høre. Send ham våre beste ønsker. Det har blitt fjorten år siden King´s X sist ga ut et album, men nå er «Three Sides Of One» snart ute. Hva har tatt så lang tid?

- Hehe! For å være helt ærlig, var ikke Ty og Jerry (Gaskill, trommer/ vokal) interesserte i å lage et nytt album. De var av den formening at om vi skulle lage ei ny skive, måtte vi overgå oss selv, og lage det beste albumet vi noensinne har gjort, ellers var et uaktuelt. Jeg diskuterte med de i fjorten år, men de var ikke klare for det, før én dag da jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk, da ga de etter og godtok forslaget mitt. Det gikk som de ville; vi har lagd det beste albumet vi noen gang har gitt ut, og vi har hatt det utrolig moro underveis i prosessen.

- Hvordan var låtskriverprosessen- lagde

”For å være helt ærlig, var ikke Ty og Jerry interesserte i å lage et nytt album”

dere låter sammen, eller hver for dere?

- For min egen del hadde jeg med meg 27 låter inn, vi endte opp med å bruke sju, Ty hadde med en håndfull, og Jerry kom også med noen idéer. Vi er veldig fornøyde med det, og jeg vil nesten kalle det for vårt «White Album», for det viser King´s X fra sin beste side, utvilsomt! Vi skriver veldig forskjellig, men til tross for dette, låter det fremdeles som King´s X så fort vi arrangerer og spiller låtene som vi gjør. Jeg ynder å kalle det familiedynamikk, hæhæ! Spesielt Jerry har vært tilbakeholden med låter gjennom alle årene egentlig, jeg tror han innbilte seg at Ty og jeg ikke bryr oss om låtskrivinga hans, men det gjør vi så absolutt! Han leverte tre knallsterke låter, og synger de selv også. Jævlig moro, og litt som Doobie Brothers og Eagles, som også har flere vokalister, og Queen også, for den del. Tidligere har jeg tatt meg av det meste av vokalen, mens de andre har bidratt litt her og der, men denne gangen bestemte vi oss for å endre litt på den oppskrifta, og jeg mener bestemt at det har gitt oss et bedre resultat, for dette er sånn vi høres ut i 2022. Jeg er veldig fornøyd med den avgjørelsen i hvert fall. Michael Parnin, som produserer skiva, hadde kun ett krav; at vi alle synger. Han forlangte at vi gjør alle disse harmonigreiene som folk er vante med, det

norwayrock.net

som mange forbinder med oss. Merkelig nok har vi aldri sett på oss selv som et vokalband, vi holder på med dette for musikkens del, men vi vet at fansen forventer flerstemt vokal, og da blir det sånn. Vi elsker å synge sammen, misforstå meg riktig, men vi behøver noen som dytter oss i riktig retning.

- Med den mengden låter som ble tatt med i prosessen, hvordan valgte dere låtene?

- Vi spilte de, rett og slett. Jeg tok med den mengden jeg hadde, og Tys sju og Jerrys tre veide like mye som mine, så vi måtte bare prøve oss fram til hvilke låter som fungerte best. Vi gjorde som vi alltid har gjort; vi har latt følelsene styre. Det har fungert bra før, hvorfor skulle det ikke gjøre det nå. Vi har også luksusen av å ha egne studioer, så nå for tida stiller alle tre med nærmest ferdige demoer, så vi kan bare lære låtene og spille de sammen, for å høre hvordan de fungerer. På den måten får vi prøvd alle låtene med vår tvist og våre nyanser til dem.

- Betyr det at med så mange låter i kofferten, kommer vi til å få enda mer ny musikk fra King´s X? - Å jada! Jeg har jo enda flere nye låter etter denne innspillinga var over, og jeg er utvilsomt lysten på å gi ut mer.

- Er disse låtene øremerket King´s X, eller kan de like gjerne ende opp på ei soloskive?

- Jeg skriver for låten sin del, ikke for et bestemt prosjekt. Om de ikke ender opp på en av våre skiver, kan jeg godt gi de ut på egen hånd. Jeg antar at jeg har rundt 400 låter i arkivet som ingen har hørt enda, låter som jeg har lyst til å gi ut, men problemet, hehe, er at jeg hele tiden lager ny musikk, så arkivet rekker ikke å tømmes. Jeg vil tippe at når jeg er borte, kommer noen til å gi ut musikken, så familien min kan tjene noen kroner, haha. Alt er jo ikke like bra, man må lage noen dårlige låter for å få til noen bra.

- Hvordan var oppholdet på fjorten år for dere? Dere har jo jobbet på hver deres kant gjennom perioden, hvor mye kontakt har dere hatt de siste årene?

- Vi er jo som brødre; vi hater hverandre, men elsker hverandre også.

norwayrock.net

Stort sett hadde vi ikke mye kontakt med mindre avgjørelser måtte tas, eller det kom inn penger. Vi har jo vært opptatt med våre respektive prosjekter. Jeg har jo gitt ut tre plater med KXM, to med PGP, tre soloalbum og en Hendrix-tribute, blant annet, så tida har virkelig gått fort.

- Hvordan har historien deres vært, hvordan har du opplevd de 43 årene som har gått? Jeg ser du ble litt ettertenksom her nå.

- Hehe, du la merke til det ja… Jo, det har vært en lang og utrolig reise, og den er ikke over enda. Vi har opplevd så mye, og spilt for så mange mennesker. Det har vært et eventyr… og vi har blitt tatt spesielt godt mottatt blant våre egne, musikerne, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Akkurat det har vi opplevd gjennom hele karrieren. Hvor enn vi spilte, opplevde vi at andre musikere og band sto med haka på gulvet, og sånn var det helt fra starten, så vi trodde vi kom til å bli et av de største bandene i verden. Det ble vi jo ikke, men oppmuntringa vi fikk fra musikkmiljøene verden over har vært helt utrolig, og når vi i tillegg opplever å bli sett på som inspirasjonskilde for et utall artister, jeg mener, hva mer kan man ønske seg? Jeg fyller 72 år i september, og tenker innimellom på det faktum at jeg aldri ble rik og berømt, men det er faktisk helt ok. Jeg forstår endelig hva det egentlig dreide seg om dette livet jeg valgte. Jeg, og vi, har betydd så mye for så mange, og de historiene vi har fått høre fra folk vi har berørt, det gjør meg så utrolig takknemlig.

På mange måter blir det for mye for meg, men jeg forstår det, og jeg blir utrolig rørt av tanken.

- Der er vi inne på den følsomme typen vi pratet om sist.

- Haha, javisst, men det er bare sånn jeg er, men vi dekte vel det området greit sist, haha!

- Det gjorde vi, hehe. Vi krysser fingre for at Ty kommer seg på beina, så vi får oppleve dere i Europa igjen også.

- Det gjør vi også. Immunsystemet hans stoppet oss nå sist, legen sa han ikke kom til å klare en tur til Europa sånn som helsa hans er nå. Vi begynner å bli eldre vi også, og må før eller senere innse at vi ikke kan holde på på samme vis som vi gjorde for 20-30 år siden, spesielt alt det tullete vi drev med. Nå er vi eldre, og behøver å bli bortskjemte, haha!

NRM 4-2022

9

MARK EVANS fra Herremann med elektrisk historie Det er kanskje ikke alle av dere som kjenner igjen navnet Mark Evans, men om den platesamlinga di er verdt fem flate øre, så har du hørt ham spille. For på de mest klassiske AC/DC-skivene fra 70-tallet, «T.N.T.», «Dirty Deeds Done Dirt Cheap» og selveste «Let There Be Rock», så hører du bassen hans ved siden av Angus & Malcolm Youngs gitarer og Bon Scotts vokal. Da Mark var i sommer var i Oslo med en annen australsk institusjon, Rose Tattoo, lot vi selvsagt ikke sjansen gå fra oss til en prat om ... tja, hovedsakelig gammal AC/DC. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

Vi treffer Mark Evans på backstagen på Rockefeller en time før Rose Tattoo skal ha lydprøver for kveldens konsert.

- Hei, Mark, har du vært ute og tittet på Oslo sentrum i dag?

- Ja, jeg kom akkurat tilbake fra en sen lunsj med en god venn av meg som bor i Trondheim, han er filmprodusent. Det er faktisk min svigersønn.

- Aha, så dette er absolutt ikke ditt første besøk i Norge?

- Nei, jeg har vært her mange ganger. Det er en litt uvanlig historie, men han var gift med min datter Kristin, og de bodde sammen i Amsterdam, men i 2007 ble hun drept i en bilulykke. Men jeg har likevel holdt kontakt med ham, han er jo familie, så det er alltid godt å komme til Norge og treffe ham.

- Men i kveld er kanskje første gang du spiller konsert i Norge?

- Ja, det kan godt hende. Om jeg ikke spilte her med AC/DC? - Nei, så vidt jeg har funnet ut, var ikke de her før i 1980, og da var ikke du med lenger. (Mark Evans fikk sparken fra AC/DC i april 1977.)

- Vi var i hvert fall i Skandinavia ganske tidlig, vi spilte i både Sverige og Danmark i 1976, vet jeg. I folkeparker i Sverige, hvor folk satt og grillet mens vi spilte. Veldig uvanlig. Vi hadde en slags utvekslingsavtale med musikkforeningene i Sverige og Australia. ABBA dro til Australia og spilte

10 NRM 4-2022

fire konserter, og til gjengjeld fikk et australsk band – oss – fire konserter i Sverige.

- Og det måtte være band på A med fire bokstaver?

- Haha, ja det har du rett i, det har ikke slått meg før!

- Du har spilt med Rose Tattoo i fem år nå...

- Fem år i oktober, ja!

- Har det vært noe snakk om å spille inn ny musikk, eller er dere et rent liveband nå?

- Vi ble jo torpedert av covid, så vi benyttet dødtiden til å spille inn førsteskiva på nytt. Men ja, Angry har nye låter på gang.

- Betyr det at vi kan forvente oss en ny Rose Tattoo-skive i 2023?

- Det hadde vært bra å fått ut noe nytt, ja, men jeg kan ikke love noe.

- Det må være rart å bli med i et band som har eksistert i førti år, men du har alltid vært fan av Rose Tattoo, ikke sant?

- Absolutt, jeg så de helt i begynnelsen, da Ian Rilen spilte bass med dem. Bon Scott var stor fan, så jeg ble med ham og så dem. Det var mens vi spilte inn «Let There Be Rock», så da må det ha vært tidlig i 1977. Og jeg har vært fan siden. Mitt favorittband i Australia.

- Du nevner i boka di («Dirty Deeds: My Life Inside/Outside Of AC/ DC») at du var på nippet til å bli med i Rose Tattoo på tidlig 80-tall også?

- Ja, ved flere anledninger har diverse medlemmer av bandet nevnt

norwayrock.net

at jeg burde slå meg sammen med dem, men det var aldri noe konkret tilbud på bordet. Jeg har alltid vært opptatt med andre ting. Men ja, jeg har i alle år hatt gode venner i dette bandet. Spesielt Mick Cocks (gitaristen som døde i 2009) var en nær venn av meg. Samme med de tidligere bassistene Ian Riley og Geordie – han har jeg kjent siden han spilte med Angry Anderson og Phil Rudd i Buster Brown, før Phil begynte i AC/DC. - Så dere i AC/DC på Rose Tattoo som konkurrenter, den rivaliserende gjengen, eller var dere kompiser og støttet hverandre?

- Nei da, vi var alle på samme side, det var ingen rivalisering mellom oss. God stemning, gjensidig respekt mellom gode kompiser. De jobbet også med (AC/DCs produsenter) George Young og Harry Vanda på den tida. Og Phil Rudd var jo god venn med Angry og Geordie. Og Bon og Angry var gode kompiser, Bon pleide å hoppe opp på scenen og ta en låt med Rose Tattoo når han var på noen av deres konserter.

- Og dessuten var de basert i Sydney mens dere var i London, så dere kjempet ikke akkurat om det samme markedet og gikk i veien for hverandre.

- Ja, det er et godt poeng! Og det var flere koblinger mellom AC/DC og Rose Tattoo. Da jeg kom tilbake til Australia dannet jeg et band med deres fremtidige gitarist Robin Riley, som også var på Alberts, AC/DCs plateselskap.

- Hvordan ble du egentlig med i AC/DC? - Ganske tilfeldig. Det var i mars 1975. På den lokale puben min traff jeg Steve, en kar jeg pleide å spille fotball med og som var roadie for AC/DC. Og han nevnte at de så etter bassist, og at det ville vært midt i blinken for meg, for de spilte masse Elvis og Stones-låter. Han fortalte at de hadde akkurat gitt ut en skive, «High Voltage», og at gitaristene Angus og Malcolm Young var lillebrødrene til George Young. Da ble jeg interessert, for jeg var massiv fan av The Easybeats, som George hadde spilt i. (Australias største band på 60-tallet, mest kjent for hiten «Friday On My Mind», som både David Bowie og Gary Moore har spilt inn cover av.) Han ga meg adressen til deres hovedkvarter i East St Kilda, hvor bandet både bodde og øvde, så jeg stakk innom der en lørdags ettermiddag til de for å introdusere meg. Der var det en snerten dame som åpnet, og som viste seg å være dama til Angus. Hun sa at de var ikke hjemme, de hadde en matinekonsert, men at de kom snart tilbake, så jeg måtte bare vente der så lenge. Og en time senere kom de inn døra – Angus, Malcolm og Phil Rudd.

- Kjente du Phil fra før?

- Nei, jeg ble litt overrasket over å se ham, for jeg visste godt hvem han var, selv om jeg ikke kjente ham. Men jeg hadde jo sett Buster Brown, og det gjorde meg enda mer interessert i å bli med i dette bandet. På dette tidspunktet var de en kvartett, med Malcolm på bass og Angus som eneste gitarist. Så vi snakket litt sammen om hva slags musikk vi likte, og de ble litt mer interesserte da de skjønte at vi hadde mange felles inspirasjonskilder.

- Som for eksempel?

- Jeg tror det som fikk Malcolm til å bli fatte interesse, var da jeg nevnte at min favorittbassist var Gerry McAvoy som spilte med Rory Gallagher. Han spilte bunnsolid og enkelt, ikke noe fiksfakserier, og det var også min ambisjon i et band. De ga meg i alle fall et eksemplar av skiva si, og ga meg beskjed om å lære låtene der, noe jeg gikk hjem og gjorde samme kveld.

- Men du var ikke altfor imponert over «High Voltage»-skiva?

- Den var veldig annerledes enn forventet. Den oppfatningen jeg hadde fått av gutta, samsvarte ikke med det jeg hørte på skiva. Jeg likte noen av låtene. Men jeg fikk for eksempel ikke grepet på «Love Song».

Den ga ikke mening.

- Ble den låten noen gang spilt live?

- Jada, stadig vekk i den første tiden. Den ble jo utgitt på singelplate.

Men vi var ganske heldige – «Love Song» var A-siden på singelen, for de ville jo ha en hit og bli spilt på radio, men på B-siden var «Baby Please Don’t Go». Og radiostasjonene likte B-sida bedre, så de spilte den på

norwayrock.net

radio i stedet. Puh! Ellers ville det blitt et jævla mareritt.

- Du var vel fortsatt tenåring på dette tidspunktet?

- Ja, jeg hadde akkurat fylt 19. Og Angus var ett år eldre enn meg. Så ja, jeg var yngstemann i bandet.

- I den første tiden hadde AC/DC et litt glam-aktig utseende, med fargerike satinskjorter og høyhælte boots…

- Ja, men det varte ikke lenge. Jeg nektet å bruke slike klær.

- Hvor i all verden kom den inspirasjonen fra?

- Malcolm Young var en massiv Marc Bolan-fan, så det var der han hentet all glamrock-dritten fra. Eneste gangen jeg så ham litt imponert, var da vi spilte samme TV-show som Marc Bolan et par år senere.

- Men hvordan gikk så første øving med bandet?

- Joda, jeg kom tilbake til avtalt tid neste dag, og de var dødsslitne etter å ha spilt til langt på natt. Spesielt Angus så herja ut, jeg trodde han var skikkelig fyllesyk, men trodde han fleipa da han sa at han ikke drakk.

Så det var mange kopper te og skravling før vi kom i gang. Og det var der jeg fant ut at Bon Scott var vokalisten i bandet, da de nevnte at ‘Bon er ikke her i dag’. Det første som slo meg var intensiteten på gitarene – de var drithøye og bare borret seg gjennom skallen din! Og det låt mye mer aggressivt enn skiva – en forklaring var selvsagt at Phil spilte ikke på skiva, han hadde blitt med i bandet bare noen uker tidligere. Malcolm hadde full styring på hvilke låter vi spilte, og var dirigenten som startet og stoppet alt. Det ble også nevnt at hvis jeg ble med i bandet, så måtte jeg selvsagt slutte i jobben min, noe annet var uaktuelt.

- Fikk du tilbud den dagen?

- Nei. Jeg ble invitert til å komme på konserten deres på et av mine stamsteder påfølgende tirsdag og kanskje spille på en låt. Da en av roadiene deres kjørte meg hjem etterpå, sa han at det virket som om de likte meg, og ga meg noen tips. Han sa at jeg måtte huske at 1) Det er Malcolms band, og 2) Innen ett år skal vi være i England. For min del kunne han like gjerne sagt at innen ett år skal vi være på Jupiter, det var helt usannsynlig i mine ører. Og jeg fikk rett, bandet var ikke i England ett år senere – men ett år og åtte dager senere.

NRM 4-2022

11

«AC/DC solgte jo mer enn jævla Beatles!»

- Hehe. Og hvordan gikk konserten?

- Tirsdag kom jeg på konserten, og de gjorde først ett sett med Malcolm på bass, på mitt bassanlegg, og så gjorde jeg andre sett med låtene fra skiva – og det satt som ei kule med en gang. Vi avslutta med den samme låten som vi alltid avsluttet samtlige konserter i min AC/DCperiode med, «Baby Please Don’t Go».

- Og hvordan var ditt første møte med Bon Scott? Du kjente til han fra før også, fra hans popstjernedager?

- Ja, han var lokalkjendis etter sin tid i The Valentines som hadde noen mindre hits. Jeg var på en konsert i 1969, og der spilte blant andre The Valentines. Et cheesy popband med oransje dresser og slengbukser, hvor Bon var en av sangerne. Jeg la merke til at når han ikke sang, sto han på siden av scenen og drakk Johnnie Walker rett av flaska. Det gjorde stort inntrykk på den 13-årige meg! Men jeg hadde aldri snakket med ham før den dagen da vi gjorde den første konserten. Da jeg ankom lokalet dreiv bandet og rigget opp på scenen, og Bon sto ved bardisken med et strykejern og strøk de røde overallsbuksene han skulle bruke på scenen.

- Når fikk du bekreftelsen på at du faktisk var den nye bassisten i AC/DC? - Det var vel den kvelden. Jeg var blitt invitert dit like mye for at bandets manager Michael Browning kunne få tatt en titt på meg og godkjenne meg. Etter konserten tok Malcolm meg med bort til ham og sa ‘Dette er han fyren jeg nevnte’. Og Michael så på meg, nikket til Malcolm og snudde seg bort. Og Malcolm nikket til meg. Og dermed var jeg inne. Ikke noen introduksjoner, eller håndtrykk eller ‘Velkommen om bord’. Bare et kort nikk. Jeg tror Michael ville se hvordan jeg passet inn i bandet visuelt – høydemessig. Jeg er jo ingen høyreist mann, som du ser, circa 1,67, men i AC/DC var jeg en gigant. Jeg tårnet over spesielt Angus og Malcolm, men også Phil og Bon var lavere enn meg. To dager etterpå fikk jeg min offisielle konsertdebut da vi spilte på et hotell i utkanten av Melbourne, The Waltzing Mathilda. Da spilte vi alle låtene fra skiva pluss noen coverlåter som «Jailhouse Rock» og «Jumping Jack Flash». Jeg husker at Bon prøvde å gi meg litt moralsk støtte underveis, mens han ikke sang kom han dansende bort til meg, klappet meg på skuldra og sa «Går det bra, Mike?». Det tok litt tid før han lærte seg at jeg het Mark og ikke Mike.

- Du fikk TV-debuten din den første uka di i bandet også.

- Ja, lørdagen – altså en uke etter at jeg hadde møtt dem første gang, skulle de spille på «Countdown», et populært musikkshow som ble sendt over hele Australia, og innspilt foran et stort publikum i studio. Vi spilte der mange ganger, men denne ble jo spesiell, ikke bare for at det var min debut, men for Bons påfunn. Vi skulle fremføre «Baby Please Don’t Go» som ble spilt mye på radio da, og i det vi får beskjed om at kamera går, folk klapper og vi går på scenen og drar i gang låten, oppdager vi at Bon ikke er der. Vi ser oss rundt mens vi spiller introen, nervøse som faen, men så dukker han opp, utkledd som skolepike, med kjole, parykk med fletter og en diger oppblåsbar hammer, av en eller annen grunn. Det ligger på youtube, bare se hvordan vi sliter med å holde oss alvorlige! Men tross skolepikekostymet kjørte Bon sitt vanlige show, han var fortsatt Bon og fyra opp en sigarett underveis og tøysa rundt med Angus.

- Var ikke drag litt fy-fy på 70-tallet? Bowie fikk jo bråk for coveret til «The Man Who Sold The World», blant annet…?

- Ja, og Australia har kanskje en enda mer macho kultur enn Storbritannia. Men vi ga også mer faen. Det var kanskje mer oppsiktsvekkende fordi rocken var ganske pompøs og selvhøytidelig på

12 NRM 4-2022

den tiden, med band som Queen og Yes – der var det ikke mye selvironi på det tidspunktet. Og her kom et forsoffent australsk band med en krakilsk skolegutt på gitar og en vokalist utkledd som rampete skolepike.

Men det er absolutt en TV-debut jeg er stolt over!

- Hvor viktig var George Young for AC/DC? Han var ikke bare produsent og storebror.

- George Young lærte meg å spille bass. Han tok meg under sine vinger i studio – jeg hadde aldri vært i et studio før jeg kom dit for å spille inn «T.N.T.»-skiva. I studio hadde jeg med George å gjøre, jeg hadde med Malcolm å gjøre, og jeg hadde med Bon å gjøre. Malcolm er … Det er pussig, men jeg omtaler fortsatt de tre i nåtid, som om de fortsatt er i live.

Jeg aner ikke hvorfor, jeg gjør ikke det med noen andre som har dødd.

Men Malcolm er en glimrende bassist, George er en glimrende bassist, og de lærte meg alt om basspill og hvordan man jobber i studio. Det ville ikke ha vært et AC/DC uten Malcolm, og det ville ikke ha vært et AC/DC uten George. Husk at Angus og Malcolm vokste opp med en storebror som spilte i et verdensberømt band, så deres ambisjoner var helt annerledes enn andre band, som kanskje ser for seg å øve i et halvårs tid, så prøve å få noen spillejobber på puben og kanskje gi ut en singel. Nei, de skulle sette sammen et band, og hadde jo allerede et plateselskap i familien, og så kom Michael Browning inn og fikk struktur på det hele.

- Fikk du friheten til å lage dine egne basslinjer, eller fikk du strikt beskjed om å spille slik og slik?

- Mens de skrev låtene, var det George på bass, og han var jo dritflink, så jeg kopierte stort sett det jeg hadde hørt ham gjøre da det ble min tur å spille inn bassen. Jeg så jo opp til George, og hadde ikke noe stort ønske om å spille på en annerledes måte enn det jeg hørte at han gjorde.

- Selv om du spiller på tre av de mest klassiske AC/DC-skivene, så var du bare i bandet i drøyt to år. Hva var det som førte til din avgang i 1977?

- Jeg kom litt på kant med Angus og Malcolm. Litt teit småkrangling om bagateller, noen sleivete kommentarer fra meg som irriterte dem.

Og har du først tråkket over grensen med de gutta der, skal det litt til å komme inn i varmen igjen.

- Hvordan foregikk exiten?

- Vi hadde jo bodd i London det siste året, i Bayswater, og hatt det som base. I april 1977 turnerte vi i Europa som forband til Black Sabbath, et av mine gamle favorittband. Vi kom slitne tilbake til London i slutten av april for å forberede oss til vår første USA-turne. En kveld jeg var ute på byen, med den vanlige runden rundt Soho, endte jeg opp på The Speakeasy Club. På den andre siden av baren så jeg til min store overraskelse Angus og Malcolm i dyp samtale med manager Michael. Jeg skjønte ingenting – Angus, på en bar?? Jeg prøvde vinke, men de så meg ikke. Ikke før Michael var gått, da fikk de øye på meg og skyndte seg ut. Neste morgen fortalte Phil, som jeg delte leilighet med, at det var et bandmøte hos Angus og Malcolm, som bodde litt lengre opp i gata. Phil sa ikke ett ord mens vi gikk dit – ikke jeg heller, for jeg hadde en fryktelig dårlig følelse.

Da vi kom dit, var også Bon og Michael allerede der, alle satt i sofaen og så alvorlige ut.

- Hvem førte ordet?

- Michael. Jeg tror ikke Angus, Bon eller Phil sa ett eneste ord. Michael fortalte at dette møtet handlet om meg, og at bandet hadde bestemt seg for å finne en ny bassist, hovedsakelig en som også kunne kore.

Verden raste sammen for meg, og jeg kunne ikke komme meg fort nok ut derifra. Michael foreslo at jeg ble med ham til hans kontor for å ordne det praktiske, og underveis dit fortalte han at da Angus og Malcolm hadde bedt om et møte, trodde han at de ville sparke Bon, og ikke meg. Jeg ba dem ordne meg en flybillett hjem til Melbourne så fort som mulig, og det skal Malcolm og Phil ha, de tilbød seg å kjøre meg til Heathrow og tok en øl med meg underveis. Jeg tok farvel med Bon hjemme hos ham kvelden i forveien, og han prøvde å være positiv og vinkle det som en mulighet for meg til å gjøre noe nytt. Det var tydelig at både Phil og Bon syntes dette var like kjipt som det jeg syntes.

norwayrock.net

- Folk tror ofte at sjefene i AC/DC var Bon Scott og Angus Young, siden de dominerte på scenen.

- AC/DC var alltid Malcolms band. Det er det fortsatt den dag i dag – de forvalter arven etter ham nå. Ingen avgjørelser ble tatt uten at Malcolm var involvert, og jeg og Phil ble aldri spurt om hva vi syntes. Det var Malcolm og Angus, og til en viss grad Bon, som hadde noe de skulle ha sagt. På scenen var det Bon som var frontmannen, mens Angus var hans gærne lille kompis på sologitar. Det tok litt tid før Angus ble bandets ansikt utad. Men å ha en frontrekke bestående av Bon og Angus, og en rytmeseksjon med Malcolm og Phil – hvem som helst kunne spilt bass – det var et særdeles solid band med alle forutsetninger for suksess.

Men jeg hadde jo aldri drømt om at jeg skulle sitte i Norge nesten 50 år senere og fortsatt prate om dem. Jeg hadde ikke drømt om at jeg skulle være i live i 2022 en gang! Men det sier mye om bandet at de fortsatt holder det gående og selger ut stadioner på timen. Og jeg må si at hvis jeg skulle kåre min favorittskive gjennom tidene, så ville jeg sagt «Tres Hombres» med ZZ Top og «Powerage» med AC/DC – jeg klarer ikke si at den ene er bedre enn den andre.

- Så den skiva de lagde rett etter at du sluttet i bandet er favoritten din?!

- Absolutt! Jeg er muligens litt forutinntatt, men den trippelen som AC/DC leverte med «Let There Be Rock», «Powerage» og «Highway To Hell» har nesten aldri blitt overgått av noe annet band, hvis vi snakker om tre kanonskiver på rad.

- Og den dag i dag er jo 50% av AC/DCs settliste hentet fra den perioden der, slutten av 70-tallet.

- Ja, det sier mye om hvor solid og langvarig bandets fanskare har vært. Og hvor holdbar de var, idéene som Malcolm baserte bandet rundt. Ekte, jordnær rock ’n’ roll. Og alle skivene jeg spilte på og de som kom etterpå, var i all hovedsak bandet som spilte låtene live i studio. Og det imponerende er at om du ser på «T.N.T.», «Dirty Deeds», «Let There Be Rock», «Powerage» og «Highway To Hell», så er de alle innspilt innenfor en fire års periode. Eller de fire første skivene ble innspilt i løpet av 21 måneder.

For meg så er «Let There Be Rock» den første ekte AC/DC-skiva. Det var først der bandet

norwayrock.net

høres ut som seg selv. Og et poeng til er at alle de første skivene ble innspilt på to uker. Første uka ble låtene skrevet og grunnsporene med bass, trommer og gitar innspilt, den andre uka spilte vi inn vokal og gitarsoloer. Det var aldri mer enn to gitarer på dem. Derfor sier ofte folk at ‘Det høres ut som om bandet spiller låtene live på skiva’. Vel, gjett hva? Det er bandet som spiller låtene live på skiva! Og det var samme opplegg med Rose Tattoo. Samme studio, samme produsenter, samme innstilling.

- Det sier mye om Young-brødrenes innbitte fokus at det tok kun fem måneder og en uke fra Bon døde 19.februar og til «Back In Black» var i butikkene 25.juli.

- Ja, definitivt. Det å miste Bon var en forferdelig periode.

- Jeg forsto det sånn at du var god venn med ham og beholdt kontakten med ham også etter at du fikk fyken fra AC/DC. - Ja. Hver gang AC/DC var i Sydney i perioden 1977 til 1980, så pleide Bon å bo hjemme hos meg. Han ville ikke bo på hotell, han ville heller være hos meg. Jeg hadde også

god kontakt med Phil i tiden etter bruddet. Han pleide alltid å ringe meg med en gang de kom til byen. Og han tok kontakt med en gang Bon døde.

- Hvordan fikk du høre nyheten om Bon Scotts dødsfall?

- En venn av meg, som også var manager for Contraband, bandet jeg spilte i da, ringte meg mens jeg var hjemme en kveld og leste en bok.

Og han sa bare ‘Hei Mark, jeg er rett nedi gata, tar med en flaske whisky og kommer innom.

Regner med at du trenger det’. Jeg tenkte at dette var da pussig, han var da ikke typen til å stikke innom, så jeg spurte hva som foregikk.

‘Har du ikke hørt på nyhetene?’ spør han. Nei, sier jeg. ‘Bon er død.’ Og jeg bare sank sammen på sofaen – samme sofaen som Bon hadde sovet på noen uker tidligere – og kunne ikke tro det var sant. Jeg skrudde på nyhetene og hørte noe om en bil, så jeg trodde først at han hadde blitt drept i en bilulykke. Da Brian kom innom en halvtime senere, ble vi sittende og drikke og prate om Bon. Jeg hadde jo sett ham sanseløs full i baksetet på biler utallige ganger, så jeg kunne ikke fatte hvorfor ingen fikk dratt ham med seg inn i stedet for å bare la ham ligge der i baksetet. AC/DC kom tilbake til Australia, og

jeg snakket mye med Phil da. Det var aldri noen snakk om bandets fremtid, men Malcolm hadde vært en tur i Perth og snakket med Bons far, og han hadde insistert på at Bon ville ha ønsket at bandet fortsatte. Og det gjorde dypt inntrykk på Malcolm. Og jeg har inntrykk av at ting stabiliserte seg etter det. Da fikk de et mål, en grunn til å fortsette. Hadde ikke Bons far vært så sjenerøs og forståelsesfull, kunne historiens gang ha endret seg. Og de kom jo fort tilbake med en fantastisk skive.

- Intet mindre enn tidenes mestselgende skive fra et band.

- Kan det gjøres bedre? Neppe. De solgte jo mer enn jævla Beatles! Da gjør man det greit. Jeg har masse gode minner om min tid i AC/DC, selv om jeg ikke har full oversikt over skivene de har gjort siden «Back In Black».

Arven som Malcolm etterlot seg, er enorm. Jeg skulle så gjerne sett de på en verdensturné til.

De har jo fortsatt Angus, Brian, Phil, Cliff og Stevie – og du kommer ikke nærmere «Back In Black»-besetningen.

- Sist jeg så dem, var med Axl Rose på vokal.

- Ja, jeg syntes Axl gjorde en strålende jobb!

Spesielt på Bon Scott-låtene! Og for fansen var jo dette en begivenhet.

- Sett i retrospekt, var Bons dødsfall et fullstendig sjokk, eller var det noe du kunne se komme? Eller burde ha sett?

- Mange sa jo om Bon mens han var i live, at hvis han skulle dø i morgen, så hadde han i det minste levd livet sitt fullt ut. Jeg tror ikke det var en overraskelse for mange, men det var likevel et grusomt sjokk. Man gikk ikke akkurat og ventet på at det skulle skje, men det var ingen overraskelse, for som sagt, han levde livet.

- På dødsattesten sto det at han døde av akutt alkoholforgiftning, men var det hardere stoffer inne i bildet også?

- Ikke som jeg vet, nei. Jeg så aldri noe. Folk i og rundt bandet røyka jo, men i all min tid så jeg aldri noen hardere stoffer. Men unntak av Angus, likte vi alle å drikke, men Youngbrødrene var altfor fokusert på musikken til å akseptere at noen i bandet brukte narkotika.

- Det er antagelig derfor de fortsatt holder det gående.

- Jeg vet at det var spekulasjoner om at Bon hadde tatt noen feil veivalg, men gjør vi ikke alle det?

NRM 4-2022

13

DAVID PAICH Tangentmagiker med glemte leker 14 NRM 4-2022

norwayrock.net

David Paich sto i bresjen sammen med avdøde trommis Jeff Porcaro da Toto ble dannet i 1977. Nå er han aktuell med sitt første soloalbum i karrieren, på måneden 30 år etter kompis Jeff gikk bort. Hva blir vel da mer naturlig enn å mimre om fordums helter og se framover mot nye utgivelser med mannen som står bak selveste «Africa»? Vi ringte opp Dave på Zoom som en liten jabbings.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ALEX SOLCA

- Hvordan føltes det å reise til Europa og møte gjengen igjen?

- Det var helt fantastisk! Jeg elsker de gutta, og jeg savner de masse.

Lidenskapen er der fremdeles, og jeg føler fortsatt trangen til å gå på scenen, så det er en injeksjon med adrenalin å møte gutta igjen.

- Det har vært en del prat om hvorfor du ikke er med på turné lengre. Er det noe du kan si noe om, eller er det noe du holder for deg selv?

- Jeg har holdt på med dette i over 40 år, og nådde et punkt der jeg innså at jeg ikke er i stand til å reise rundt i en buss hver eneste natt lengre. Jeg blir jo eldre, ikke at jeg er gammel, men eldre, og har råd til å bli hjemme, og heller dukke opp på en og annen konsert for å være med på et par låter. På den siste turnéen jeg var med på, var vi oppe hos dere i Skandinavia midt på vinteren, noe som var ganske tøft for min del, så jeg bestemte meg for å tenke på meg selv og helsa, dermed ble valget å bli hjemme, rett og slett.

- En liten ferie i Europa, og en aldri så liten event i Montreux.

- Stemmer. Det ble en slags businessferie, med fri for det meste, men jeg var med på en greie med noen venner, blant andre Ray Parker jr. og Nathan East. I tillegg var jeg i studio med Shania Twain, og jobba med en låt sammen med henne. Veldig moro å få være en av de heldige som nærmest tilfeldigvis var i rommet.

- Du har tilfeldigvis vært heldig å være i rommet ved en del anledninger gjennom årene. Vi snakker om bortimot 2000 plater, flere av de av legendarisk status!

- Det har jeg! Det har vært noen minneverdige øyeblikk, og jeg må si at å jobbe med Michael Jackson og Paul McCartney var et høydepunkt. Å se de to synge sammen i samme rom, med Linda McCartney der, og George Martin («Den femte Beatle»), det var et ‘klyp meg i armen’øyeblikk.

- Ok, da kan vi like gjerne snike oss inn på temaet Jeff Porcaro, for det han gjør på «The Girl Is Mine» er virkelig et høydepunkt. I år er det 30 år siden vi mistet ham, hvordan minnes du Jeff?

- Hehe, mener du det? Det er det for meg også! Jeff er fortsatt favorittrommisen min, og er utvilsomt den jeg har likt best å spille med.

Det var rett og slett en fryd å spille med ham, og han hadde alltid et lite glis på lur mens han spilte. Han elsket å spille, noe som vistes i hele utstrålingen hans. Ikke så ulikt Jim Keltner, faktisk. Begge de to hadde, og Jim har fremdeles, et snev av humor i det de gjør, mens vi spiller «seriøs» musikk. En fantastisk egenskap! Jeff hadde så ufattelig godt utviklede ører. Det sies at han hadde like gode ører som Buddy Rich; når Jeff hørte en låt for første gang, hadde han den inne. Det skjedde faktisk ved flere anledninger at han spilte et take uten å høre låta først, og var ferdig på første taket. Så musikalsk var han! Han spilte musikken som om han hadde skrevet den - han var en ‘låtskriver-trommis’, han skreddersydde trommene som om han hadde skrevet låten. Ta «Beat It», for eksempel; loopen han måtte forholde seg til, var et opptak der nærmest hele Jackson-familien slo på trommekasser, og det var overhodet ikke i ‘time’, så han og Lukather (som også spiller bass på låta, journ.anm.) måtte lage et clicktrack over det, før Eddie Van Halen kom og la soloen over, selvfølgelig.

- Det har vært en fantastisk opplevelse! Først og fremst er vi veldig gode venner, vi deler samme humor, og er fremdeles like barnslige som vi var på ungdomsskolen. Det har vært en fantastisk reise, med sine opp- og nedturer, men at vi fremdeles er her, og fremdeles lager musikk, viser hvilken påvirkningskraft vi har hatt. Jeg må jo berømme Lukather, som har vist en fantastisk kraft i å holde styr på de 15 inkarnasjonene av bandet som han faktisk har. At vi, selv med så mange utskiftninger, har holdt på publikum, og til og med hatt en nyvunnet suksess de siste årene, er imponerende, og det kan vi i stor grad takke Luke for. Bandet har aldri vært bedre enn de er akkurat nå.

- Hvordan oppleves det å sitte hjemme og se at bandet ditt er ute på nok en suksessfull turné?

- Det er helt utrolig, for jeg er med de i hjertet. Jeg tuller nok litt med det, men faktisk tusler jeg rundt og gjør oppvarmingsøvelser på stemmen min på samme tidspunkt jeg ville gjort om jeg var med dem.

Jeg gjør faktisk det, haha! Jeg øver hver dag, og følger syklusen deres for spilletidene. Ikke hele tiden, men ganske ofte, hehe. Jeg elsker å se YouTube-videoer som blir postet, og syns det er stas å se at bandet gjør jobben, for de låter virkelig fantastisk!

- Det er mange som sier at ‘dette er ikke Toto lengre,’ men om man hører låtene, så er sjelen i bandet fremdeles til stede.

- Nettopp. Sjelen til Toto ligger i musikken, og det faktum at alle har respekt for sin del av låten, gjør at dette låter som Toto. At Sput (Robert Searight, trommer) gjør sin respektfulle tolkning av Jeffs innspillinger, viser at dette er Toto så godt som noe. Jeg vokste opp med en far som var jazzmusiker- og arrangør, og møtte Duke Ellington som barn. Da Duke gikk bort, fortsatte de som ‘The Duke Ellington Band’, og bar fakkelen videre med stor suksess. Toto turnerte nettopp med Journey i Statene, og jeg var med på noen av konsertene. De har en vokalist nå, Arnel (Pineda), han låter fantastisk, og gjør stor ære på det vi husker fra Steve Perry. Han låter akkurat som Perry til tider. For fansen er jo dette Journey. Neal Schon er jo der, Jonathan Cain er der, og Arnel gjør virkelig en strålende innsats!

Pluss at Deen Castronovo har vært en del av bandet i mange år.

- For en historie du har vært en del av så lenge! Toto har holdt det gående i 45 år. Hvordan har det vært å holde på så lenge med Luke, Joseph, Jeff, og alle som har vært involvert i bandet? norwayrock.net

NRM 4-2022

15

- Absolutt! Vi krysser fingre for at idéen om å komme til Europa sammen med de til neste år blir en realitet. Men la oss komme til grunnen til vår samtale, nemlig det faktum at du er aktuell med din aller første soloskive.

- Javisst. Det er et resultat av små biter med musikk jeg nesten hadde glemt, derav tittelen «Forgotten Toys», de var glemte musikksnutter som jeg endelig satte sammen til låter. Det passet bra å bruke tida under pandemien til å sette sammen disse delene til musikk.

Både Luke og Joseph jobbet med sine plater («I Found The Sun Again» og «Denizen Tenant»), noe som inspirerte meg til å sette i gang med mine egne idéer. Jeg er veldig takknemlig over det faktum at de begge to sto bak meg i denne prosessen, og spesielt Joe var veldig involvert i plata, og begge bidrar jo musikalsk til den. Det gir meg en følelse av å få en slags avslutning på karrieren vi har delt sammen at de er med. Jeg hadde ikke noe plateselskap i ryggen da jeg spilte den inn, så jeg inviterte bare mine venner til å bli med og spille inn musikken min, noe jeg er dypt takknemlig for at de gjorde. Gregg Bissonette og Steve Jordan spiller trommer, noe som jeg er utrolig glad for. Jordan spiller på «Queen Charade», en låt han spilte inn like før han dro på turné med The Rolling Stones.

- Det var vel neppe tilfeldig, for den høres jo ut som den kunne vært en Stones-låt.

- Helt klart! Steve hentet meg inn for å gjøre overdubs på Keith Richards´ soloalbum «Crosseyed Heart» for 4-5 år siden, og jeg møtte selvfølgelig Keith, og det slo meg at vi deler noen DNA-strenger musikalsk sett, så jeg endte opp med å ringe min våpenbror, Steve Lukather, han er jo i stand til å spille hva det skulle være. Han bruker alltid sine egne signaturgitarer, men her tok han med seg en av Telecasterne sine, for å få den rette «twangen», så det er bare han på rytmegitar, og Don Felder (ex Eagles) på slidegitar, pluss at jeg fikk Bob Clearmountain til å være lydtekniker på den, og han skrudde jo på «Start Me Up» i sin tid.

- Jeg husker Luke sa at om han hadde et band han drømte om å spille med, var det The Rolling Stones. Og det kommer fra en mann som har spilt med tre fjerdedeler av The Beatles.

- Ikke sant! Luke har jo spilt med Ringo i The All Starrs Band lengre enn The Beatles spilte sammen. Jeg er beæret over at de har et par av låtene mine på settlista si.

- Du har jo skrevet noen låter som har tålt tidens tann godt. «Africa» er jo streamet nesten halvannen milliard ganger på Spotify alene.

- Det tallet oppleves helt absurd! Du kunne like gjerne sagt halvannen million, det blir bare uvirkelig.

- Og på uendelig repeat i en ørken i Namibia…

- Haha, ja enn det! Litt av et kick det der.

Utrolig hva folk finner på, hehe.

16 NRM 4-2022

- Visste du om dette, ble du spurt om det var ok?

- Nei, jeg visste ingenting, han gjorde det bare. Du vet, det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse, hehe. Jeg har blitt samplet et utall ganger gjennom årene. Ta bare «Georgy Porgy» for eksempel, den er jo samplet flere ganger alene. Rappere har brukt den, til og med. Elton John opplever jo det samme, det er mash-ups over alt, og jeg omfavner det, så lenge jeg blir kreditert, så folk vet hvor låtene har sitt opphav, er det helt ok for meg.

- Du nevnte jo litt om jazz-bakgrunnen din, den kommer jo til sin rett på plata også, i form av instrumentalen «Lucy».

- Min far var jo jazz-pianist, så jeg har mye jazz i meg. Jeg ville jo opprinnelig bli jazztrommis, og begynte å spille trommer da jeg var fem år gammel. Piano begynte jeg ikke med før jeg var åtte, men jeg forsøkte fortsatt å låte som Shelly Manne (jazz-trommeslager), han var trommisen jeg pleide å sitte bak og observere på min fars sessions. Han og Louie Bellson er to av mine favoritt-trommiser. Jeg oppdaget at det å spille jazz-piano er svært krevende. Man må studere mye, og lære seg både jazz og klassisk musikk for å mestre det godt nok, så jeg anser meg selv fortsatt til å være en frustrert jazzpianist, for man blir aldri fullt utlært, det er alltid noe nytt å lære, og noe nytt å erfare, men sånn er det det selvfølgelig med det meste. I hjertet ville jeg helst ha vært jazz-pianist, men jeg innså at jeg måtte gjøre noe jeg mestret, så da fokuserte jeg på å bli en dyktig rytmisk pianist i stedet. Det og Hammondorgel ble min forte.

- Det er jo der vi kjenner deg best også, men jazzen er aldri langt unna, ta for eksempel «Jake To The Bone» eller «Dave´s Gone Skiing».

- Nettopp. Det er jo der jeg har hentet mest inspirasjon fra. Oscar Peterson, Keith Jarrett, Herbie Hancock. Jeg har møtt alle de tre pianistene, og de har en nærmest umenneskelig måte å spille på. Det er et driv der som er helt ubeskrivelig.

- Du er klar over at du har den samme innflytelsen på musikere rundt om i verden, ikke sant?

- Jeg håper da virkelig det, men det er alltid moro å høre. Jeg er selvfølgelig klar over hva mange mener om det jeg har holdt på med, og det er jeg svært takknemlig for.

- 45 år med Toto, og ikke minst alt du har bidratt på

utenfor også.

- Det er helt utrolig. Jeg har Jeff å takke for veldig mye når det gjelder karrieren min, han dro meg med på mye. Det var han som satte meg i kontakt med Boz Scaggs, og det var den giggen som ga meg kredibilitet som låtskriver.

«Silk Degrees» (1976) ble et vendepunkt for både ham og meg, og også for Toto, ettersom mange av oss var med på turnéen. Mange ble obs på Jeffs kvaliteter som livetrommis da, ikke bare som studiotrommis. Han var ufattelig dyktig live. Lukather ble også stjerne på den turnéen, han er en av de som er naturtalenter på scenen. Han er drivende dyktig på instrumentet sitt, men er også i stand til å bære en konsert som showmann. Noen er bare født med det, det kan liksom ikke læres.

- «Forgotten Toys» blir nok spilt mye her i huset framover, og ikke glem at vi tar gjerne imot mye mer musikk fra din penn.

- Tusen takk, det skal jeg huske, og jeg blir neppe å slutte å skrive. Det tok litt tid å komme med nummer én, jeg skal forsøke å ikke la det gå like lang tid til neste gang. Jeg er kanskje litt som Picasso; kunstverket er aldri ferdig, hehe.

- Hva med studiojobber, tar du på deg mye der?

- Nei, ikke så mye egentlig. Mest fordi jeg ikke blir spurt så ofte lengre, de fleste ringer for eksempel Greg Phillinganes nå om dagen. Jeg har gjort litt småtterier for Don Felder når han har hatt behov for noen småtterier, men ellers er det ikke så mye lengre, nei.

norwayrock.net

tilbake til røttene Siden H.e.a.t ga ut sin forrige skive «II» i februar 2020, har det skjedd mye hos våre svenske venner. Turnéen måtte avlyses før den så vidt var i gang grunnet covid, og så sa frontmann Erik Grönwall i fra om at han ikke var med videre. Det åpnet for at bandets første vokalist Kenny Leckremo kunne gjøre et comeback i rekkene, og i august slapp bandet sitt nye album «Force Majeure».

Da bandet var i Oslo i april og spilte på Vulkan Arena, benyttet vi anledningen til en prat med Leckremo og keyboardist Jona Tee. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: GEIR KIHLE HANSSEN

- La oss starte med å gå to år tilbake i tid, da Erik Grönwall leverte sin oppsigelse, visstnok fordi han ville tilbringe mer tid med familien …

Jona: - … og satse litt på andre saker. Han ville ikke turnere så mye som det vi andre ville.

- Og så begynner han i stedet i et band på den andre siden av Atlanteren … (Skid Row!) Men hva ble diskutert i bandet da den katta var ute av sekken?

Jona: - Det var ikke helt uventet. Vi hadde jo pratet om dette, og tatt det opp da vi merket at hans entusiasme ikke lenger var like stor, han var ikke like fokusert. Det endte med at han bestemte seg for å slutte, og da satte vi fire andre oss ned for å diskutere hva vi skulle gjøre videre.

Ganske fort kom vi frem til at Kenny var det eneste alternativet. Og vi visste også at Kenny var ekstremt sugen på å komme tilbake til bandet, han har hatt det som et mål, så det passet jo sykt bra. Så det ble en ganske enkel tilbakeføring til den gamle besetningen.

- Men Kenny, hvilke grunner hadde du for å slutte i 2010, som ikke finnes lenger?

Kenny: - Jeg var ung og dum! Jeg fikk det for meg at jeg skulle utforske andre deler av livet, gjøre andre ting, utvikle en annen side av meg selv, kanskje stifte familie. Jeg tenkte at det var på tide for meg å bli voksen.

- Legge opp som musiker?

Kenny: - Ja, kanskje, og det tok litt tid før jeg innså at det var musikken norwayrock.net

som gjorde meg til den personen jeg var. Det tok bare et par år etter at jeg hadde sluttet i bandet å forstå hva det handlet om. Det er en del av livets reise. Og man får en sterk skyldfølelse når man står og synger for et band uten å kunne levere det som bandet fortjener.

- Men har du gjort noe musikalsk siden den gang?

Kenny: - Ja, for noen år siden begynte jeg å skrive låter sammen med Dave (Dalone, H.e.a.ts gitarist) og gjenoppdaget hvor jævli kult det er å drive med musikk, og hvor stor del av meg det har vært. Det endte opp som en soloskive til slutt («Spectra» fra 2018), og så stakk jeg til Spania og jobbet i et produksjonsselskap i noen år. Og så fikk jeg plutselig den gylne sjansen til å komme tilbake til mitt gamle band, noe som var helt jævli utrolig.

- Ja, få høre om den første kontakten mellom dere for å få deg tilbake i bandet. Fikk du en telefon?

Kenny: - Ja, jeg har egentlig hele tiden hatt kontakt med ulike bandmedlemmer …

Jona: - Det var vel egentlig Dave som først begynte å myke deg litt opp.

Kenny: - Ja, jeg var i startfasen med diverse andre prosjekter, men så var det Dave som ga meg et hint og sa ‘Ta det litt rolig nå, Kenny, det skjer noe i H.e.a.t-leiren nå. Ha is i magen.’ Så da ble det til at jeg bare gikk og rullet tomlene inntil ting ble mer konkrete. Og til slutt kom spørsmålet: ‘Kenny, vil du ha tilbake jobben som vokalist i H.e.a.t?’. Og jeg bare nikket intenst og: ‘Ja! Mer enn noe annet!’.

- Ingen betenkningstid, eller beinharde kontraktsforhandlinger altså?

NRM 4-2022

17

Kenny: - Nei, absolutt ikke!

Jona: - Men før vi spurte deg, hadde vi snakket en del om deg, sjekket forholdene og prøvd finne ut hvem du var nå etter ti år.

Kenny: - Vi startet jo dette bandet ut av ren lidenskap for musikken, for vi elsket det vi gjorde. Og for min del var det både overraskende og gledelig at akkurat den samme lidenskapen finnes fortsatt i bandet, etter ti år. Utrolig at ting kan endre seg så mye, men fortsatt være det samme.

- Og minus en gitarist er det nå akkurat samme besetning som spilte inn de to første skivene. (Gitarist Eric Rivers sluttet i 2016.)

Jona: - Ja, den største forskjellen er utvilsomt Kennys motivasjon nå kontra da han sluttet i 2010. Nå er det fullt trøkk.

- Hvordan er din vokale stil kontra Erik Grönwalls?

Kenny: - Jeg vil si at Erik er mer en metal/ hardrocksvokalist enn det jeg er, han synger naturlig med mer kraft enn det jeg gjør, men det er ikke så lett å sette fingeren på.

Jona: - Kenny er kanskje litt mer clean i stemmen, vil jeg si.

Kenny: - Erik har da også clean stemme?

Jona: - Jo, men på en annen måte. Du har mer belting, mens han har mer shouting. Det blir som Bruce Dickinson kontra Rob Halford.

Kenny har mer smidighet i stemmen, mens Erik er mer spiss og høylydt.

- Erik er alltid skrudd opp på 11.

Jona: - Ja, nettopp.

Kenny: - Ja, og det er kult at vi begge kan synge hverandres greier. Det er ingen tvil om at Erik har sunget låter som jeg har spilt inn, på en svinbra måte. Og jeg gjør min egen versjon av låter som bandet har spilt inn med ham.

Jona: - Det gir bare en liten vri på låtene i liveversjonen.

Kenny: - Det tar jo litt tid å finne seg til rette i disse skoene, for jeg tenker jo ofte at ‘Åh, det som Erik synger der, det vil jeg også gjøre, for det låter så jævli kult!’ Så det blir alltid en utfordring, og jeg tror nok han følte det på samme måte da han overtok for meg.

Jona: - Oh yes. Vi brukte det første året på å drille ham.

Kenny: - Ja, men vi er to sider av samme mynt, vil jeg si.

- Hva med ditt stemmeleie kontra Erik Grönwalls? Er det noen låter som du gjerne skulle transponert ned eller opp?

Kenny: - Hva skal man si, jeg trives kanskje litt bedre i litt lavere stemmeleie fordi jeg finner min vokale kraft i brystkassa, ikke i halsen.

Vanskelig å si, for jeg er ingen skolert vokalist, jeg bare åpner munnen og synger.

Jona: - Vi har ikke vært nødt til å transponere noen låter, vi bare spiller.

- Det tok ett og et halvt år fra Kenny ble annonsert som bandets nye vokalist høsten 2020 og til dere endelig fikk spille konserter igjen, nå i februar. Hvordan var nervene før 18 NRM 4-2022

«(Da Erik sluttet) kom vi fort frem til at Kenny var det eneste alternativet, og vi visste at han var ekstremt sugen på å komme tilbake til bandet.» første konsert?

Jona: - Det var på cruiset (Monsters Of Rock Cruise 2022 i Karibien), og jeg var ikke med da, jeg hadde covid!

Kenny: - Ja, det ble to spesielle konserter – for det første hadde vi ikke Jona med oss, og det førte jo til en del komplikasjoner. Og jeg visste at dette var første gang tilbake på scenen på guttene, men vi bestemte oss bare for å trøkke på likevel, og på slutten var det full rock’n’roll.

- Hadde dere vikar-keyboardist på cruiset?

Jona: - Nei, jeg hadde spilt inn alt av keyboards på tracks på forhånd, så de fikk spille til mine spor. Dagen før de skulle reise satt jeg alene i studio og spilte inn hele settet.

‘Hej då, grabbar, ha det så kul i Karibien!’

- Så nå har du altså gjort deg selv overflødig.

Jona: - Ja, faen. De tok meg tilbake da, haha.

Kenny: - Men vi hadde det dritkult der. Og det var så mye kjærlighet fra folk, både for Jona som ikke var der, og for Erik. Men jeg storkoste meg med å sitte og snakke med fansen hele helgen, og fikk så utrolig mange fine tilbakemeldinger på at jeg er tilbake, samtidig som vi hyllet Erik og hans innsats i H.e.a.t. Herlig!

- Jeg har fått høre den nye skiva, «Force Majeure», som kommer i august …

Jona: - Og en riktig så bra skive har det blitt, om jeg skal si det selv.

- … men det er kanskje også den hardeste skiva som H.e.a.t noen gang har gitt ut. Enkelte låter kunne nesten vært Iron Maiden.

Jona: - Du tenker på «Demon Eyes», regner jeg med. Ja, vi skal vel ikke legge skjul på inspirasjonen der.

Kenny: - Vi er store Maiden-fans!

- Ja, den låten er nesten H.e.a.ts egen «Two Minutes To Midnight».

Jona: - Ja, ser den! Og den ble skitbra! Ingen typisk hitlåt akkurat, men jævli kul!

Kenny: - Og for min del er jo det toppen av musikkglede – å spille inn noe som man synes er så jævli kult selv, uten noen tvil eller ettertanker.

- Har låtskrivingsprosessen vært noe annerledes med Kenny enn det var med Erik?

Jona: - Nei, forskjellen ligger bare i at det er akkurat Kenny nå. Det var en viktig prosess for oss å begynne å skrive nye låter for å få Kenny tilbake inn i gruppen igjen. Og han har vært en viktig bidragsyter, så nå er det gøy å spille konserter – for tiden (april) kjører vi to låter fra den nye skiva. Men gleder meg til vi virkelig skal lansere den nye skiva og spille mange låter derifra.

- Tidligere har det virket som om det er du og Dave som har skrevet de fleste låtene …

Jona: - Ja, på denne er det meg, Dave og Kenny som har gjort mest. Jimmy har skrevet en låt.

Kenny: - Men jeg merker at bandet har fortsatt eksakt samme holdning til låtene nå, som da jeg var med i bandet for tolv år siden! Vi klikket veldig fort på plass igjen.

Jona: - Men vi er sykt mye mer effektive nå. Vi har lagd 25 til 30 låter, så det er mye bra greier som ikke kom med, som vi kan gjemme til neste skive.

- Det virker som om dere skriver låter hele tiden, ikke bare når dere skal lage ny skive.

Jona: - Korrekt, hele tiden. Det er en besettelse! Og jeg skriver jo ikke bare for H.e.a.t, men for masse andre greier også.

- Ja, du har vært skikkelig aktiv det siste året! (Tidligere i år ga slapp han skive med power metal-prosjektet New Horizon med Erik Grönwall.)

Jona: - Ja, et jevnt kjør! Jeg har akkurat skrevet en ny Crowne-skive også.

- Kommer Crowne noen gang til å spille konserter?

Jona: - Kanskje. Kicken og Alex vil jo det, men jeg har hele tiden sagt at jeg har H.e.a.t som min førsteprioritet, Crowne må komme innimellom når jeg har anledning. Og jeg kan ikke være borte hjemmefra så mye mer enn det jeg allerede er med H.e.a.t, jeg har jo kone og barn. Men vi får se, kanskje, hvis vi gidder øve inn et sett.

- Er «Force Majeure» selvprodusert igjen, som «II»?

Jona: - Javisst. Jeg tok kanskje en slags kapteinsrolle, men vi tre (Jona, Kenny og Dave, som også befant seg i rommet under intervjuet – journ. anm.) har gjort det sammen.

Kenny: - Nei, Jona har vært produsent for skiva, mens jeg og Dave har vært en slags medprodusenter.

Jona: - Alle i bandet har bidratt, det er ikke slik at jeg har instruert de andre i hva de skal spille, alle har vært veldig kreative.

Kenny: - Men det er utrolig mye man skal tenke på og ha kontroll på når man lager en skive, og det har først og fremst du gjort. Det er hva produsentrollen handler om.

Jona: - Og så er skiva mikset av Tobbe norwayrock.net

Lindell, som har produsert tre av våre tidligere skiver, og mikset alt for oss siden «Address The Nation».

- Så hva er bandets planer resten av året? Skiva kommer i august?

Jona: - Europaturne i mai, noen festivaler i sommer. Vi skal slippe en eller singler til, og lage en video til.

- To låter er jo allerede ute. Det er den nye trenden å slippe 3-4 låter før selve skiva slippes.

Jona: - Ja, nå er det om å gjøre å sette fokus på skiva for å gi den lengst mulig levetid. Samtidig blir gjerne skivene litt kortere. Tidligere ga man ut en skive med 13-14 låter og turnerte i to, tre år. Sånn er det ikke lengre.

Kenny: - Hva synes du om at man nå slipper halve skiva som singler før skiva slippes?

- Jeg har vel en tendens til å bevisst ignorere singlene inntil at jeg kan høre skiva i sin helhet.

Jona: - Enig med deg der, jeg savner den tiden da man løp og kjøpte en ny skive, satte den på og satt der med tekstene og studerte coveret mens man hørte på den for første gang. Men likevel blir det sånn at jeg hovedsakelig hører på enkeltlåter i dag, gjerne fra Playlists. Til og med når jeg får en ny skive, hører jeg oftest på de to, tre første låtene, det er sjelden at jeg spiller gjennom hele skiva med en gang. Så jeg har blitt ett med tiden der. Kjedelig, men det er nå engang sånn at noen låter får mer oppmerksomhet enn andre sånn er det bare.

Kenny: - Kanskje på nye skiver, men jeg elsker fortsatt å sette på eldre skiver og lytte på de i sin helhet fra første til siste låt.

Jona: - Ja, enig der! Når jeg vasker huset, slenger jeg gjerne på «The Number Of The Beast» i sin helhet! Det får jobben gjort!

Kenny: - Men den her nye modellen som vi holder på med nå, med å gi ut mange låter før skiva slippes, er ikke så ulikt det man gjorde på 50og 60-tallet. Da var det også mer fokus på enkeltlåtene enn på skivene.

- The Beatles hadde jo masse hitlåter som aldri var på noen studioskive. De ga bare ut låter fortløpende.

Kenny: - Nettopp, det er det jeg mener! Jeg tror ikke denne modellen er noen forringelse av musikkbransjen, denne innstillingen om at det kun er hele plater som betyr noe. Jeg tenker også av og til at man kanskje ødelegger noe av mystikken, men musikken endrer seg i sykluser, og nå er vi i denne syklusen. vi vet ikke hva som skjer videre. Kanskje blir det superpopulært å slippe album igjen.

Jona: - Vinylen har jo kommet tilbake for fullt, mens CD-salget stuper.

- Til og med kassetten er tilbake.

Jona: - Ja, faen, det er kult! Det er ingen av oss som har kassettspiller lenger, men det er jo et kult produkt!

- Har dere vært involvert i å få med Nestor på denne turnéen?

Jona: - Ja, det var vel Jimmy som har sørget for det. Nestor har en hype for tiden, spesielt i Stockholmsområdet får de mye radiospilling, de har blitt jævli populære.

Vi la ganske tidlig merke til de, da de slapp «On The Run», og Jimmy mailet vårt management og spurte `Kan vi ikke ta med oss de her på turnéen? `. Og de takket ja dagen etterpå. Så det ble en kanonbra pakke, vi solgte ut med 1200 billetter i Stockholm, det ble skitbra i Göteborg og i København i går også. De har jo virkelig tatt helt av på 80-tallsgreiene, på en måte som vi også kanskje gjorde på første skiva vår.

Kenny: - Ja, jeg har sagt det til Nestorkarene, at de låter nøyaktig slik som vi

norwayrock.net

aspirerte til å låte da vi startet for 15 år siden! Men vi har alltid hatt litt mer hardrock i oss enn det de har.

- Førsteskiva deres er jo nesten pur AOR, og dere har plukket frem nesten halve den skiva til denne turnéen?

Jona: - Nei, gjør vi det? Halve skiva? Bare et par låter bare vel?

- Nei, det er fem.

Jona: - Fem?! Skal vi se, vi gjør da bare «Straight For Your Heart» og «Late Night Lady».

Kenny: - «There For You» gjør vi også.

Jona: - Som ekstranummer, ja. Og «1000 Miles» Kenny: - Og «Cry», for helvete!

Jona: - Ja, jävlar! Du har rett! Vi spiller faktisk fem låter fra førsteskiva.

Det har jeg ikke tenkt på engang. Til denne turnéen har vi derimot plukket mange låter som folk har oppfordret oss til å spille, og da blir det kanskje låter som de ikke har hørt oss gjøre så ofte de siste ti årene.

- Og så er det kanskje naturlig at dere spiller låter som alle i dagens besetning faktisk var med på å spille inn, kontra f.eks. låter fra «Tearing Down The Walls», som kun Jona, Jimmy og Crash fra dagens besetning var med på?

Jona: - Ja, godt poeng, men jeg elsker jo «Tearing Down The Walls».

Derifra spiller vi jo «Emergency» og «One Shot At Redemption».

Kenny: - Jeg elsker også den skiva. Det blir vanskelig å velge låter nå, for nå har vi låter fra syv studioskiver å plukke fra. Det blir en prosess å finne frem til den perfekte setlista, for jeg vil gjerne også prøve og synge låter som jeg ikke var med på å spille inn. Så vi får bare ta det litt om litt.

Jona: - Da vi øvde i fjor, så tok vi også inn «Mannequin Show» og «Breaking The Silence», så vi har jo flere låter å variere med. Og «Mannequin Show» funker alltid utrolig bra live, så den hadde vært kul å ta inn snart. Jeg tror du vil fikse den veldig bra, Kenny.

Kenny: - Vi får bare la det bli en fortløpende organisk prosess, snart skal vi jo ta inn flere låter fra den nye skiva, og da må noen av de eldre låtene ut. «Tainted Blood» og «One Of Us» skal i hvert fall inn.

NRM 4-2022

19

inn i tidsm 20 NRM 4-2022

norwayrock.net

maskinen norwayrock.net

NRM 4-2022

21

I 1989 dannet fem skolekompiser et hardrockband i småbyen Falköping i midt-Sverige, og prøvde i noen år å slå igjennom uten stort hell. Som med band flest svant det hen da medlemmene fikk seg jobber og kjærester.

Tre tiår senere kom de sammen igjen for å omsider lage sin debutskive, og med fjorårets «Kids In A Ghost Town» har Nestor skutt gullfuglen – med en skamløs nostalgiflørt med 80-tallet. I år har de spilt både Sweden Rock Festival og Tons Of Rock, og ikke minst fått åpne for sine store helter Kiss i Stockholm. Vi fikk vokalist Tobias Gustavsson på Skypen fra hans nye hjemland Spania.

TEXT: GEIR AMUNDSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- For et halvår siden hadde jeg knapt hørt om Nestor, men de siste månedene har Norway Rock Magazine gjort anmeldelser av begge konsertene deres i Norge (på Vulkan i Oslo med H.e.a.t, og på Tons of Rock), og på Atlas Rock og Sweden Rock Festival, så nå har jeg definitivt lagt merke til dere.

- Ja, det er fortsatt så vi nesten ikke kan tro at ting har skutt fart og tatt av på denne måten.

- Det er bare et drøyt år siden første låt fra skiva ble sluppet, «On The Run».

- Ja, vi slapp den i slutten av mars 2021. Så det har gått fort. Selv om jeg hadde et håp om at mange ville like dette fordi det har en så høy nostalgifaktor, så hadde jeg aldri drømt om at det skulle lette på denne måten.

- Det mest imponerende med Nestor er for min del at dere har en slik herlig selvironi på det dere gjør, og det er en hårfin linje mellom hyllest og parodi her. Men Nestor gjør alt riktig.

- Så godt å høre! Da jeg vokste opp på 80-tallet hadde jo de fleste band et aspekt av selvironi, av humor og spilleglede. Se på et band som for eksempel Van Halen, det var alltid mye smil og latter der. Og vi husker jo de gamle musikkvideoene fra Twisted Sister - det var alltid mye humor der, og det er noe som i stor grad har forsvunnet fra hardrockens verden de siste tiårene. Nå skal det være bredbeint og alvorlig og tøft hele

22 NRM 4-2022

tiden. Jeg er veldig glad for at du trekker frem det, for det er en viktig ingrediens.

- Fortell litt om Nestors historie på 80- og 90-tallet. Hva gjorde at dere stoppet opp?

- Da vi startet hjemme i Falköping eksperimenterte vi en del med ulike sjangere, selv om vi visste at vi ville spille en form for hardrock.

Vi startet i 1989, og gjorde vår første konsert på biblioteket i Falköping, på Langfredag samme år. Og så holdt vi på i noen år, vi fikk faktisk en form for platekontrakt i 1993, og da flyttet hele bandet til Göteborg hvor vi bodde sammen og satset på å få dette til å fungere. Men vi var rett og slett ikke bra nok da. Vi vinglet og kastet oss på trender - en ting var grungen som var på sitt største i 1993-95, og vi rappet litt derifra. Og så hadde jo den tekniske hardrocken blitt stor, band som Pantera. Vi ramlet litt mellom flere stoler og fant aldri helt vår stil. Den siste EPen vi gjorde, «Insane», var ganske bra, men den fikk ikke mye oppmerksomhet. Vi satset på bandet i to år, da vi var i begynnelsen av 20-årene, men så begynte virkeligheten å bryte inn i livene våre. Vi fikk kjærester og jobber, noen begynte å studere og flyttet hjem til Falköping. Vi la liksom aldri ned bandet - vi skulle bare ta en pause.

- Arenarocken var jo mer eller mindre død i den perioden.

- Ja, vi spilte bare på små klubber og barer, så det var ikke inspirerende. Jeg husker jeg så Dio på Metro, de spilte for 400 personer.

- Men det var alltid de samme fem karene som dere er i dag?

- Ja, det har alltid vært oss fem, siden vi var tenåringer.

- Og dere ga faktisk ut en EP den gang? Det var jeg ikke klar over.

- Ja, to til og med.

- På CD? - Ja, vinyl var helt ute på den tiden. De går fortsatt an å få tak i, jeg ser av og til at hardcorefans viser frem at de har fått et eksemplar. Men de er ikke noe som vi står for i dag, det er ikke låter vi kunne spilt nå. Så det er kult at det finnes, med bilde av oss fem på coveret. Men det er mer en kuriositet.

- Dere ga ut en EP i 2017 også?

- Stemmer. Jeg har jobbet med musikk hele tiden, og lagd mye musikk til dataspill, blant annet. Og jeg fikk en forespørsel om å lage musikk til et spill som heter City Skylines, hvor du skal være lokal promotør og booke band og slikt. Der trengtes det ett arenaband, det trengtes en DJ, ett garasjeband og så videre. Da sa jeg at jeg sikkert kunne lage musikken til arenabandet, og spurte de andre i bandet om vi ikke skulle treffes og teste litt ut, for jeg hadde fått et budsjett til å spille inn fem låter. Dette var altså i 2017, og vi syntes alle at det låt ganske bra da vi spilte sammen igjen etter så lang tid. Jeg og vår gitarist Jonny (Wemmenstedt) har vært musikalsk aktive hele tiden, men de andre tre har mer hatt det som en hobby, spilt litt i coverband og slikt. Så fort vi begynte å spille sammen der på vårt gamle øvingslokale, så føltes det som … Det er en klisje å si det, men det var en slags magi der. Der sådde vi spiren til det som ble skiva «Kids In A Ghost Town» fire år senere. Den EPen som kom ut av det prosjektet er heller ikke noe å

norwayrock.net

skryte av, den er helt OK, men noe helt annet enn det vi er nå. Den låt heller litt Queens Of The Stone Age, og vi slapp den kun digitalt.

- Kan man si at det var covid som kickstartet Nestors nye vår?

- Ja, da hadde vi alle tid og lyst til å gjøre noe sammen.

- Og ble alle låtene på skiva skrevet da, eller var det noen eldre låter?

- Nei, alt er nytt. Jeg har bodd i Spania i over tyve år, og her hadde vi en ganske tøff lockdown, hvor alle måtte holde seg innendørs.

Jeg begynte å skrive, og de fleste låtene gikk i den melodiøse retningen a la (synger) «Ooh, I just died in your arms tonight…». Mulig jeg overanalyserer i etterkant, men verden føltes så ustabil da, så det er mulig at jeg ubevisst søkte etter noe positivt og trygt. Og da hadde jeg og Jonny allerede snakket om at vi kanskje skulle gjøre noe 80-tallsaktige greier, siden det er musikk som vi alle fem er veldig glad i.

Og da ble tankegangen ‘Skal vi ikke bare lage den skiva som vi aldri fikk lage i 1989? Vi lager den nå, med dagens teknologi.’ Så jeg ringte til alle i bandet og spurte «Hva sier du, er det ikke på tide, skal vi gjøre det?». Og alle var helt med, selvsagt skal vi gjøre det. I starten hadde vi ingen klar plan, jeg hadde et par låtskisser som jeg tenkte kanskje kunne passe bra. Den første låten som jeg og Jonny skrev til skiva, var faktisk «1989», og det var med alle referansene til da alt sammen startet. Jeg har jo lagd ganske mange skiver etter hvert i ulike sammenhenger, og det går sjelden smertefritt, det er en tung prosess å komme i mål. Men før vi begynte å jobbe med denne, satte vi oss grundig inn i 80-tallsmodus, med låter og videoer fra 80-tallet. ‘Husker du denne låten? Ja! Vi må ha

noe i den stilen!’

- Det er du og Jonny som har skrevet alle låtene?

- Ja, nettopp.

- Faen for en gitarist, forresten! Shredder fra øverste hylle, og veldig melodiøs samtidig.

- Ja, jeg så akkurat at du skrev i anmeldelsen fra Tons Of Rock at han tydeligvis har hørt mye på Neal Schon. Men det vet jeg ærlig talt ikke hvem det er en gang.

- Neal Schon? Gitaristen i Journey. Og Bad English og Hardline.

- Ah! Nei, akkurat Journey har aldri egentlig vært noe favorittband hos noen av oss. Selv om Steve Perry er jo en fantastisk vokalist. Men det er jo flere som har kommentert at enkelte av våre låter høres ut som Journey, så de har nok ubevisst gjort inntrykk på oss likevel!

- Jeg registrerte navnet Andreas Carlsson bak noen av låtene på skiva. Hvor kjenner du ham fra, og hva har han bidratt med?

(Låtskriver og produsent som har jobbet med alt og alle fra Britney Spears, Celine Dion og Kate Perry til Def Leppard, Bon Jovi, Europe og Paul Stanley.)

- Jeg har kjent Andreas ganske lenge, vi delte studio en periode. Og vi har mye av de samme referansene, Andreas er også innbitt 80-tallsrocker. Det var egentlig ingen planer om at han skulle bidra på skiva. Men han ringte meg etter å ha fått hørt en låt via en felles kompis, og tilbød sine tjenester; ‘Faen, dette må jeg få være med på, hvor langt har dere kommet?’ Så han har hjulpet oss med tre av låtene på skiva. Og vi har begynt å skrive låter til neste skive, og der er også Andreas med.

- Vi må også komme inn på balladen «Tomorrow» som er en duett med selveste Samantha Fox – men jeg mener å ha lest at det var Lita Ford som var førstevalget der?

- Ja, det stemmer. Jeg sendte over låten og prøvde å få tak i henne, men vi fikk aldri noe svar. Da jeg skrev den låten, følte jeg veldig at det var en duett. Og da jeg skrev teksten til en annen låt, «Perfect 10», satt jeg og prøvde huske hvem som hang på plakatene på gutterommet hjemme i Falköping. Og da jeg kom på at det hang en stor Samantha Fox-plakat på veggen, slo det meg at hun hadde vært enormt å få med på duetten. Folk spør stadig om hvordan vi fikk med henne, men jeg rett og slett bare googlet rundt for å finne ut hvem som representerte henne, og kom i kontakt med en finne som kjente hennes manager. Så da sendte jeg over låten og en forespørsel, og fortalte at vi var et svensk band som hadde lagd et par videoer og skulle nå lage en skive, og ville gjerne ha med Samantha Fox på denne låten. Det tok ikke mer enn et par dager, så fikk vi svar om at det ville hun gjerne gjøre.

- Og hun er også med i videoen, sammen med dere?

- Ja, hun kom til Sverige og hang med oss i et par dager mens vi spilte inn videoen, ja!

- På konsertene har dere med dere en kvinnelig gjestevokalist på den låten?

- Ja, riktig, Lollo Gardtmann heter hun. Hun er med oss når hun kan, det blir mest i Sverige og Norge. Da vi spilte i Tyskland fikk vi en annen dame til å gjeste med oss, samme på Monsters Of Rock-cruiset i vinter. Det er kult å gi en flink lokal dame sjansen, kanskje får man litt publikum på kjøpet.

«Det å spille med Kiss var absolutt en bucketlist for oss.»

norwayrock.net

NRM 4-2022

23

- Du, hva er greia med den fjærdrakten som du har i «On The Run»-videoen og som du brukte på Sweden Rock?

- Den ble egentlig lagd til et annet prosjekt jeg gjorde med et annet band for noen år siden, men den lå bare hjemme hos meg, og den ser jo kul ut! Så da tok jeg den i bruk da vi skulle lage videoen. Som du sier har vi et visst humoristisk aspekt, men den har jo det litt ekstroverte, vågede uttrykket a la Queen, så jeg syntes den passet bra inn i konseptet vårt.

Ingen større baktanke, den så bare kul ut!

- Og den videoen handler om nettopp det å vokse opp i en småby?

- Ja, hele skiva handler egentlig om nettopp det. «On The Run» er om siste kvelden i sommerferien før man blir voksen, og man vet det. Og det er konseptet bak videoen, som er oss fem i Nestor som ungdommer som kjører rundt på kveldene, som vi jo gjorde. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å kjøre rundt, titte på jenter og kanskje bade litt. Men i dag elsker jeg å komme hjem til Falköping og besøke foreldrene mine og treffe gamle kompiser. Og skiva har gitt meg anledning til å reflektere over alt det som var bra med å vokse opp i en liten by på 80-tallet, som danner bakteppet for hele «Kids In A Ghost Town».

- Dere har en politimann på bass og en skolerektor på keyboards – må de ta ut permisjon for å gjøre dette, eller forblir Nestor et hobbyprosjekt som dere gjør i helgene hvis alle har anledning?

- Litt usikkert, men foreløpig har både Marcus og Martin klart å ordne seg så mye fri som de trenger, begge to har sjefer som digger Nestor og som støtter dem. Men nå har de begge fått redusert sin arbeidstid slik at de kan ta seg så mye fri som behøves. Alle er innstilt på at dette ikke skal være noe hobbyprosjekt, vi har en ambisjon om at det skal gå an å leve av dette.

- Hva slags politimann er Marcus?

- Han var i mange år vanlig politimann i Göteborg, men nå er han i kriminalpolitiet, en av tøffingene.

- Deres egen Dirty Harry, for å holde oss til 80-tallsterminologien?

- Ja, nettopp, haha!

- Du nevnte ny skive – men hvordan ser planene for resten av året ut?

- For tiden (juli) er vi ute og spiller nesten hver helg. Jeg tror vi har tretti konserter frem til september. Etter det er det bare noen spredte konserter, men da skal vi konsentrere oss om å skrive nye låter til neste skive, og vi har allerede noen låter klare.

- Nå har dere i løpet av de siste månedene gjort to kortere, 30-40 minutters konserter i Oslo, med meget bra respons. Fører det til at dere kommer tilbake for en egen full konsert snart, eller tror du markedet er mettet nå?

- Nei, det skulle vi gjerne ha gjort. Vi er i dialog om noe nå – i morgen skal vi i møte med Live Nation, som gjør bookinger for oss, og det er snakk om en runde i Norge, Sverige og Finland i høst. Så det nærmer seg, men vi vet ikke enda om vi skal gjøre en turné sammen med et annet band eller kjøre en egen greie. Men vi vil veldig gjerne spille mer i Norge.

- Men har dere nok materiale til å kunne kjøre en halvannen times konsert nå?

- Nei, ikke enda. Det eldre materialet vårt vil ikke passe inn sammen med låtene fra skiva, og vi vil ikke spille fyllmateriale bare for å dra ut tiden. Pr nå har vi nok materiale til å kjøre en times show.

- Men dere kjørte en ny låt på Sweden Rock Festival?

- Ja, der kjørte vi en ny låt som heter «Losing Game» som kommer på neste skive, den var allerede ferdig. Eller rettere sagt, den kommer på Deluxe-versjonen av «Kids In A Ghost Town» som slippes på Napalm Records i slutten av september. Der er det tre nye låter – «Signed In Blood» som vi allerede har sluppet på singel, og to nye til.

funket, rett og slett. Og det tok jo ti minutter før de fikk det i gang igjen.

Stage manager sa til oss at vi måtte forkorte settet vårt litt, og det hadde vi uansett tenkt å kjøre et kort sett for å overholde tiden. Så jeg sa før vi gikk på igjen at dette var jo ikke vår skyld, vi kjører vårt korte 35-minutters sett, vi kan ikke kutte det enda mer. Men når han kom på scenen og dro ut ledningene for å stoppe oss til opprinnelig oppsatt sluttid, synes jeg det var dårlig gjort. Han kunne sagt pent at ‘Beklager gutter, dere må stoppe nå, vi har et tidsskjema vi må holde’. Det var derfor jeg ble forbannet og slengte mikrofonen i gulvet. Men det var fort glemt etterpå, og publikum var jo fantastisk – de buet for at vi ikke fikk spille ferdig.

- Var det «1989» vi gikk glipp av?

- Ja, pluss vi hadde allerede kuttet «Firesign». Kjedelig, man vil jo spille mest mulig når man først har reist så langt for å spille.

- Og så ble det jo et litt komisk innslag når gitaristen i 1349, som skulle på etter dere, sto bakerst på scenen og varmet opp iført liksminke og full black metal-kostyme, i sikkert halve konserten. Fra publikums synsvinkel så det jo nesten ut som om han spilte i Nestor!

- Haha, ja, jeg registrerte at han sto der, men tenkte ikke på at han var fullt synlig for publikum og!

- Hva med turnéen med H.e.a.t i april? Det var jo en meget bra kombinasjon for fansen!

- Ja, det var knallbra! Det var bare fire konserter, så ikke akkurat noen lang turné, men vi hadde det utrolig kult, de er veldig trivelige karer også.

- I juni fikk dere også sjansen til å spille med Kiss, som support i Tele2 Arena i Stockholm. De er vel blant deres største helter?

- Ja, herregud, det å spille med Kiss var absolutt en bucketlist for oss. De er helt klart en av våre største inspirasjonskilder. Det ble helt surrealistisk for oss, vi visste nesten ikke hvordan vi skulle forholde oss til dem. Det var jo Kiss, for faen! Og det som gjorde det ekstra spesielt for oss, var at deres crew fortalte oss etterpå at de har aldri opplevd at et forband har fått så bra respons, og at det var så mye folk. Selvsagt var alle i salen der for å se Kiss, men veldig mange av de likte oss også. Ofte har nesten ikke publikum kommet engang når forbandet spiller, men vi spilte for massevis av folk.

- Er det den største konserten dere har gjort?

- Ja, rent publikumsmessig så er det nok den. Det var anslagsvis 20-25 000 i salen da vi spilte. Og vi satte publikumrekord på den scenen vi spilte på på Sweden Rock Festival, det var 13 800 der.

- … og hadde jeg sagt dette til deg for ett år siden …?

- … så hadde jeg trodd du var gal. Yeah, right, liksom? Haha!

- Du, hva var det som skjedde på Tons Of Rock-konserten deres?

Det ble litt kluss …

- Ja, det kan man si. Først gikk det en sikring som slo ut PA-anlegget akkurat i det vi startet konserten vår. Og det er sånt som skjer, men det hadde ikke noe med oss å gjøre, det var Tons Of Rocks teknikk som ikke

24 NRM 4-2022

norwayrock.net

THE NIKA RIOTS

Albumdebut til stående ovasjoner Gjengen har holdt på siden 2017, og har riktignok et par EPer og en håndfull singler på samvittighen - men først i år fikk vi endelig servert debutalbumet “Derelict” som etter alle solemerker kommer til å ende opp som årets album for undertegnede som ble fra seg av ekstase og trilla full toppscore i anmeldelsen. Men hvem er de og hva har de bedrevet tiden med? Vi fikk huket tak i gitarist Jørgen Sporsheim og vokalist Christoffer Iversen til en hyggelig prat over en duggfrisk på et av hovedstadens triveligste vannhull.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: PÅL HOFF FREDLUND OG ELISE WESTHAGEN FANGBERGET

- Hvordan starter historien om The Nika Riots egentlig?

Jørgen: - Vi startet sammen i 2017, og det hele begynte vel med at Morten (Vikanes, bass) og Kristen (Fjeldstad, gitar) hadde et band fra før og hadde jammet sammen en stund - også flyttet jeg fra Trondheim til Oslo og kjente Morten fra før av der de lurte på om vi skulle skrive noen låter sammen. Så fikk vi med Chris og en trommis ved navn Mathis “Noppers” (Myren) som på den tiden spilte i Ieatheartattacks, og da gikk det det ganske fort før vi spilte inn vår første EP. Chris: - Ja, det gikk vel bare et halvt år eller noe mener jeg fra jeg kom inn til vi spilte inn. Kom den ikke ut i begynnelsen av 2018 da tro?

Jørgen: - Ja, jeg tror det. Vi begynte rundt mai 2017 også ble den sluppet i januar året etter ja. Vi starta rett på preprod av EPen da de siste ble med, og på grunn av at Mathias flyttet hjem til Vinstra måtte vi få med ny trommis, og da ble Andreas (Reiten Westhagen) som spiller med oss fortsatt med. Ganske kjapt etter det igjen slapp vi en ny EP ved navn “Nine Meals From Anarchy”, og begynte så å jobbe mot plata vi slapp i år. Så vi har ikke fått gjort så mye med tanke på konserter egentlig.

norwayrock.net

Chris: - Det har vært en veldig lang prosess, jeg husker da vi begynte på denne plata i sommeren 2019 hvor vi var klare med en del preprodder og var godt igang frem til vinteren 2020 og koronaen kom. Det i kombinasjon med at øvingslokalet vårt samtidig fikk fuktskader og soppinfeksjoner som gjorde at veggene så ut som en fransk ost gjorde at vi fikk enormt med setbacks og har hatt veldig mye to skritt frem og ett tilbake.

Jørgen: - Vi må også legge til at når selve innspillingen starta venta både trommisen og bassisten barn, så vi måtte egentlig spille inn bass først - noe jeg ikke var så keen på, så jeg spilte inn gitarene først i stedet før bass - og så ble trommene lagt på til sist. Greit motsatt av hva som er vanlig for å si det sånn. Så ble det mindre stressende med vokalen som vi bare tok litt her og der da det passet seg.

- Men dere har riktignok spilt noen konserter før pandemien? Jeg mener å ha sett navnet på konsertplakater her og der?

Jørgen: - Jaja, den aller første konserten var i 2017 da vi spilte på Last Train. Også har vi spilt på Enga Pub, som var et kapittel for seg selv.

Likte lokalet veldig godt, det var bra lyd og for et fyrverkeri av en dame som driver det! Vi har også spilt på Parkteatret og ca 10.000 ganger på Vaterland tipper jeg.

NRM 4-2022

25

Chris: - Vi har stort sett holdt oss her i Oslo, selv om vi også har spilt en gang i Kongsberg.

Jørgen: - Det er jo nå sånn det har blitt om dagen, det er veldig vanskelig booke konserter nå.

- Ja, det er vel stort sett fullbooka postpandemi vil jeg tro?

Jørgen: - Veldig! I tillegg er det færre plasser også i forhold til hva det var for bare ti år siden som også vanskeliggjør saken.

- Det må vel ha blitt en del i tillegg til slippkonserten på Vaterland da dere slapp skiva?

Jørgen: - Det ble kun den også en på Hamar, så tok vi sommerferie. Da måtte vi hvile oss litt, haha!

- Hvor kommer navnet The Nika Riots ifra?

Jørgen: - Tenker du historisk sett? Måten vi kom på det på var fra gamlebandet mitt i Trondheim da vi skulle fornye oss og skifte stil hvor vi kom på bandnavnet. Men så ble det aldri sånn, og da vi brainstorma med det bandet her om hva vi skulle hete foreslo jeg det da jeg alltid har likt det og dro det opp igjen, og så ble det til dét. Men når det kommer til hva det betyr eller var, så var det et veldig blodig opprør i Konstantinopel rundt 3-400-tallet på et stadion der de hadde et hesteløp og publikum sto og chanta “Nika!

Nika! Nika!” som betyr “Vinn! Vinn! Vinn!”, som endte opp i dette opprøret som til i dag er et av de verste igjennom alle tider der opptil 20.000 eller noe sånt døde.

Chris: - Vi har jo lest at det fort kan være historiens første hooligan-opprør, The Nika Riots, også synes jeg personlig at selv om ikke bandet i seg selv er så veldig opptatt av historien rundt Konstantinopel klinger det veldig bra. Det skal gjøres litt godt å si det.

Jørgen: - Jeg husker flere av anmeldelsene til den første EPen brukte omtrent halve anmeldelsen til å forklare hva The Nika Riots var for noe før de skrev noe om selve musikken.

Chris: - Og det er også et dilemma vi har hatt, om vi skal snakke om navnet eller musikken (touché, journ.anm.), kanskje vi skal snakke om det øst-romerske imperiet?

- Vi trenger ikke å snakke så veldig mye om det øst-romerske imperiet …

Chris: - Vi kan godt gjøre det altså, haha!

- Det er uansett en veldig metall ting å kalle bandet sitt! Ganske utrolig at ingen har tatt det før.

Jørgen: -Vi måtte jo google litt for å sjekke, og opprøret ble også kalt The Nika Revolt - og det var det riktignok et band som het. Det var et type band som hadde gitt ut en demo eller to. Det er et bandnavn som man finner lett når man googler det, og det liker jeg. Det var et problem med gamlebandet mitt som het Torch. Når man skulle google oss så fikk man opp fakler og lommelykter. Det er kjekt i den forstand også.

26 NRM 4-2022

- Jeg skjønner veldig godt hva du mener, for jeg hadde akkurat det samme problemet når jeg skulle gjøre research rundt bandet Blomst i forbindelse med et intervju og fikk masse tips om hagestell og planter.

Chris: - Ja, løvetann og rhododendron kan man ikke vite for mye om! Det har jo også blitt litt sånn med tida og internett øker - du kan nesten kalle deg for hva som helst også er det allikevel tusen andre ting som dukker opp.

(Jeg sleit voldsomt da jeg skulle finne frem bilder den gangen jeg anmeldte en skive av Asia ved navn «XXX». Red. anm.)

Jørgen: - En kul ting jeg kom på var en kommentar som dukka opp på en av videoene våre på YouTube, der han sa “Jeg kom hit for å lære om “The Nika Riots”, også hørte jeg dere og har bestilt meg en t-skjorte!”. Kult at det går den veien og.

- Hvis vi går tilbake til skiva, som er det jeg har hørt av dere; Skriver dere musikk og tekster sammen eller er det faste bidragsytere?

Jørgen: - Jeg lager musikken og Chris skriver tekstene. Enkelt fordelt! Det er bare sånn det har blitt under denne tiden der folk pusher 40, har jobb og får barn. Det er ikke sånn at man har tid til å være på øvingslokalet hver dag og kan jamme i timevis. I tillegg har selve studioaspektet blitt såpass mye enklere, så det er bare å sitte hjemme og spille inn ting.

Vi er jo såpass heldige at vi har studioet på øvingslokalet, så hele skiva er enten spilt inn der eller hjemme hos meg.

- Så praktisk da!

Chris: - Den eneste eksterne bidragsyteren vi har hatt er vel mastringa vel? Det var Alan Douches som gjorde den for oss ihvertfall.

Jørgen: - Stemmer, og han har jo jævlig mye på CVen sin, fra Mastodon og Dillinger Escape plan til Kvelertak her til lands. Han er en veldig go-to-guy og du vet hva du får. Han er ikke en type som messer mye med miksen, han hører på hva som er der og hever det som er der.

Får frem detaljene på en ekstrem bra måte. En jævlig dyktig type, og billig. Standardpris på 1000,- pr. låt, og det er vel det samme det ligger på her til lands også tror jeg. Jeg brukte han i gamlebandet for ti år siden, og da lå han på samme pris da og. Når man er såpass erfaren som han går det jo veldig kjapt.

Chris: - Og det gikk også fort fra vi tok kontakt med han. Jeg tror ikke meldingene gikk direkte til han, men til en slags sekretær.

Jørgen: -Jeg har riktignok snakket direkte med han et par ganger …

Chris: - Det var sikkert AI’en hans, haha!

Jørgen: - … men jeg var aldri sikker på om jeg skulle gjøre mailen personlig eller ikke, for jeg visste ikke om mailen gikk direkte til han eller ikke - men jeg ville gjøre han oppmerksom på at han hadde mastra bandet mitt tidligere. Men det var heldigvis han som svarte, så det gikk fint.

- Jeg la merke til at “Derelict” har fått

omtrent stående ovasjoner over hele fjøla, hvordan føles det etter all den jobbinga og få den unisone hyllesten?

Chris: - Det var helt sinnssykt, og tusen takk for det du skrev og - det var en höjdare rett og slett.

Jørgen: - Jeg vet at det er folk som ikke har villet anmelde oss da de ikke kjenner genren godt nok, og det synes jeg er kult. For hvis de ikke kjenner til musikktypen og ikke klarer å skille bandet fra andre band i samme stil er det like greit å la være. Det er viktig å treffe riktig anmelder.

– Dere må jo spille flere konserter! Har dere noen planer?

Jørgen: - Helt enig! Men den eneste vi vet om her og nå er på Revolver 04.11. Man ønsker jo alltid å spille mer, og gjerne rundt i landet og over grensa også. Men det er litt problematisk om dagen, for når man ser på hvordan ting var for bare 10-15 år siden der man strevde for å få platekontrakt som man var avhengige av for å få gitt ut noe som helst - mens man nå om dagen bare kan lage seg en konto på diverse steder og legge ut absolutt hva man vil. Men man fikk alltid spilt. Det var flere steder og byer som var sultne på undergrunnsmusikk, og det er nesten helt borte nå. Til og med her i Oslo finnes det nesten ingenting. Det er veldig mye takket være Vaterland at det i det hele tatt er et konsertmiljø for metall, punk og rock her i byen.

Chris: - Det har nesten blitt en egen institusjon, Vaterland, som omfavner alle former for undergrunn der det tidligere var spredt over flere steder. Så vet vi jo at det finnes et knippe andre steder, som Rock In, så det er ikke det - men her er det trygt å gå for alle former for tilhengere av gitarbasert musikk uten at du nødvendigvis må gå med svarte klær og ha langt hår. Det gjør det tilgjengelig for veldig mange.

Jørgen: - Jeg skulle ønske det fantes flere byer og steder som lot seg inspirere av Vaterland der det faktisk er mulig å gjennomføre to konserter i uka.

Chris: - Men for å være litt djevelens advokat her da, så kan det vel kanskje være at vi begynner å bli gamle? Det kan fort tenkes at det for 10-15 år siden satt folk i Oslo og Trondheim og sa det samme da.

Jørgen: - Jeg vet ikke, jeg har i hvert fall det inntrykket av at musikkscenen i Trondheim er helt død. Det er ingenting som skjer. Mye av problemet er også at det nesten ikke finnes band lenger som består av folk på 19-20 år lenger. De aller fleste band består av band som pusher 40. Broren min jobber som musikklærer, og han bekrefter at det gradvis blir færre og færre elever som vil lære seg gitar.

Det har kommet nye digitale instrumenter som i stor grad har tatt over. Og da er det ikke så stort behov for steder for undergrunnsband for yngre folk, for de bryr seg ikke om den

norwayrock.net

musikken lenger.

- I tillegg skal jo ting gå så fort om dagen, mye på grunn av TikTok. Det finnes ikke tid til å høre et helt album, eller en gang en hel låt på tre minutter lenger.

Jørgen: - Det ser vi når det gjelder sosiale medier og musikkvideoer generelt. Vi har jo gitt ut tre videoer bare til denne plata som vi har laget helt selv, og har lagt mye tid og energi i å få det til. Da får vi også oversikt over antall likerklikk og views - men også hvor lang tid folk faktisk ser på videoene. Vi hadde planlagt flere videoer, men jeg gidder ikke lenger.

En av videoene våre varer i 40 sekunder, og når folk ikke engang klarer å se ferdig den ser jeg ikke helt poenget. De hopper av allerede etter et par sekunder, og det handler akkurat om denne swipinga folk driver med. Jeg så en statistikk der folk ser i snitt 4.5 sekunder av videoer før de sveiper til neste, og hvis du ser spesielt på TikTok-videoer viser de veldig ofte sluttpoenget til å begynne med for å holde på folk. Men da man så kommer til avslutningen vet man jo allerede hva som kommer til å skje.

Overraskelsesmomentet er borte.

Chris: - En bra løsning er jo at vi begynner å spille grindcore!

Jørgen: - En annen ting er at det har blitt så mange plattformer så vi har ikke oversikt over hvor man bør legge ut ting lenger. YouTube har jo i stor grad blitt en plattform man ikke orker å gå inn på lenger, der er det Instagram som i stor grad tar over fordi det er lettere å få oversikt over videoer mens man er inne mens man må linke til YouTube. “Må jeg trykke på en link?! Det orker jeg ikke.” Det blir for mye for folk, og man har blitt for lat.

Chris: - Overstimulert rett og slett. Folk vil ha den kjappe konstante tilgjengeligheten og orker ikke å fordype seg i ting lenger. Teknologi både på godt og vondt. Men optimisten i meg sier at det kommer en motbevegelse etter hvert og at ting blir bedre en gang.

Jørgen: - Jeg hadde faktisk en diskusjon med en kompis for noen måneder tilbake der vi snakket om hvor vi hadde stoppet tida musikkmessig hadde vi hatt muligheten til det - hva er det som ikke skulle ha utviklet seg om vi kunne ha bestemt? Jeg mener smartphone, det var da “undergangen” til mye startet. Ironisk nok var jeg på Instagram her om dagen da det smatt opp et intervju med Vanilla Ice av alle ting, som mente at 90-tallet var det siste store tiåret på alle slags mulige måter. Og da kan man si at etter iPhone kom på starten av 2000-tallet har det ikke vært noen skikkelige klassikere. Han snakket selvfølgelig om mote, men det gjelder musikk og - selv om det selvfølgelig har kommet mye bra etter det også - men han nevnte til eksempel basketballsko. Nå om dagen får de største stjernene ordnet seg egne merker, og fortsatt er det Air Jordans som er det aller største. Det er ingen som nå til dags klarer å lage noe tilsvarende, fordi det som ble laget da fortsatt står såpass sterkt. I motsetning til CDer. - Men da er heldigvis vinylen på full fart tilbake.

Chris: - Jeg snakket med noen her angående nettopp kjøp og salg, altså fysisk format, og dette var etter Spotify ble stort og CD-salget døde umiddelbart. Men det finnes én kjøpegruppe som har holdt seg konstant, og det er nettopp vinylfolk. De skal ha det fysisk uansett. Det er veldig lenge siden jeg brukte CDer, jeg har det kun fremme av materielle årsaker, og dette sluttet jeg med da streaming tok av og det rett og slett var mer praktisk.

Jørgen: - Jeg sluttet med CDer før streaming, ettersom jeg er en PC-fyr og starta tidlig med å laste ned mp3-er da det var mulig. Det var WinAmp for alle penger, og selv i dag bruker jeg ikke Spotify, men Apple Music. Det er bedre på veldig mange måter, deriblant lydkvalitet. Spotify bruker mp3-kvalitet mens Apple Music bruker norwayrock.net

høyeste wav-kvalitet. Og i tillegg er det billigere enn Spotify, det var i hvert fall det da jeg startet, og ikke minst med bedre dealer for artistene.

Og med iTunes kan jeg få opp låter som ikke finnes på vanlig streaming.

Nå er jeg lydmann, men forstår ikke at folk ikke hører hvor crap det låter.

Jeg ser for meg at ved en test av de forskjellige tjenestene vil folk høre forskjell.

- Nå har jo skiva allerede kommet ut, men foreligger det planer om den neste?

Jørgen: - For min del når det gjelder låtskriving tar det litt tid, for jeg orker ikke å presse ut ting. Men hvis jeg begynner å nynne på noe eller får en idé mens jeg klimprer på gitaren tar jeg det bare opp med mobilen før jeg tar det frem igjen om et halvt års tid eller noe. Da finner jeg deler som brått passer sammen, men jeg har ikke begynt i stor grad enda, det har jeg ikke. Men noen riff har jeg riktignok. Så er jo alltid spørsmål om man skal gå i en litt annen retning på neste skive. Jeg er jo sånn at jeg leter etter nye inspirasjoner og finne nye tankesett på hvordan man lager musikk. Å unngå fella man ender opp i 90% av gangene, jeg har veldig lyst til å bryte ut av den. Men samtidig skal det jo fungere, man skal ikke gi faen bare for moro skyld og bare slenge inn et trekkspill etter en fet breakdown.

- Få med Bjarne Brøndbo, Det er jeg ganske sikker på at ingen andre hardcore-band har gjort før dere!

Jørgen: - Jeg ser for meg at han kan ha en fet growlestemme, haha!

- Men avslutningsvis har dere da ingen andre satte planer enn Revolver 04.11?

Chris: - Ikke per nå, men vi håper jo og tror vi kan få til noe mer i mellomtida nå som vi begynner å runde av sommerferien. Sånn generelt hadde det vært kult å få til noe utenfor Oslo, som Bergen og Trondheim.

UFFA må gjerne invitere oss hvis det fortsatt eksisterer.

Jørgen: - Det eksisterer, men stedet brant jo ned så akkurat nå består det av brakker. Hvordan det er med band derimot vet jeg ikke. Lobbyen på Svartlamoen holder jo fortet, Fru Lundgrens kjører fortsatt og er et eksempel på steder som har klart å holde seg i live hele veien. Problemet med Trondheim er at det ikke er noen mellomting mellom de veldig små scenene og veldig store scener som Byscenen og Samfundet. Hvor er de mellomstore scenene som Blæst og liknende?

Chris: - Men gi det noen år så skal du se det blir bedre da pendelen svinger andre veien igjen.

NRM 4-2022

27

BRUTALT OG 28 NRM 4-2022

norwayrock.net

G SPIRITUELT norwayrock.net

NRM 4-2022 29

Fire år har allerede gått siden Max Cavalera sitt Soulfly beæret oss med siste studioplate, og endelig er rykende ferske “Totem” å finne i hyllene. Vi ville høre detaljene rundt akkurat denne, og fikk en sprudlende samtale med sjefen sjøl.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: JIM LOUVAU

- Dere har akkurat gitt ut “Totem”, deres 12. studioalbum, hvordan er følelsen?

- Det føles litt sånn meh - haha! Neida, det føles veldig bra selvfølgelig. Det er en av de mest interessante studiojobbingene jeg har vært med på, veldig uortodoks måte for meg å jobbe på. I starten var det bare jeg og Zyon (Cavalera, trommer) som jammet det som på en måte ble ryggraden på skiva, og det har ikke jeg gjort siden langt tilbake da jeg og Igor jammet frem “Morbid Visions”. Det var ganske fett å gjøre det på den måten igjen, og da vi følte vi hadde nok å jobbe med, tok vi det til vår produsent Arthur (Rizk) for å skape magi sammen. Jeg fortalte han at jeg denne gangen ikke helt visste hvor jeg ville med skiva, alt jeg hadde klart var tittelen, men jeg hadde en sterk følelse rundt plata og ville at den skulle symbolisere forskjellige tidspunkter rundt livet mitt og det føler jeg at vi har fått til hvis du ser på de forskjellige typer av metall som er på den; Du har noe thrash/black, det finnes noen virkelig gode old school dødsmetall-riff, i tillegg til en hel del skikkelig groovy og tribal saker. Jeg synes denne har en del likheter med “Dark Ages” - for da jeg laget den skiva hadde akkurat Dimebag Darrell dødd, og denne gangen var det LG Petrov som nylig hadde gått bort da jeg startet låtskrivingen og jeg var virkelig trist og lei meg av den grunn og det mener jeg høres i musikken denne gangen også. “Scouring The Vile” er skrevet direkte om dette og er en “fuck you”tekst til kreft og dedikert til Petrov. Jeg synes denne har en skikkelig 90-talls vibe og er utrolig fornøyd med jobben Arthur har gjort.

Han er utrolig fin å jobbe med, som for eksempel de gangene jeg ikke helt har visst hvor jeg vil med en låt, så kommer han bare opp med et riff som passer rett inn og løfter låta dit den bør være. Jeg synes det har vært en virkelig artig prosess denne gangen, og jeg kan

30 NRM 4-2022

ikke vente med å spille disse live. Da kan jeg ikke holdes ansvarlig for mine reaksjoner, haha!

- Jeg regner også med at det er ganske stort å skape dette sammen med sønnen din, Zyon?

- Jaja, helt klart - men samtidig som han ganske riktig er sønnen min er jeg ekstremt glad i trommestilen hans. Han er nesten mer som en punk/hardcore-trommis som spruter energi mer enn han er superteknisk og jeg synes det passer musikken ekstremt godt.

Jeg ville veldig gjerne få fanget akkurat den energien på plata og fortalte Arthur at her skal det ikke brukes clicktrack, og jeg skulle ikke ha noe av at Zyon bare satt i trommehjørnet og la spor - her skulle vi få frem beistet i han og hamre inn trommene så brutalt som overhodet mulig. På tittelsporet for eksempel visste vi ikke helt hvor vi ville, så jeg ba Zyon om å ta en trommesolo der, hvorpå han bare så rart på meg - “I midten av låta?”, men gjorde det og resultatet ble knallbra og uventet. Finnes ingen som gjør sånt lenger, så da blir det ekstra fett.

- Jeg synes det passer perfekt og er fett som fy.

- Jo takk for det! Vi har virkelig ikke brukt de uskrevne reglene som finnes, men bare gjort

det som føles naturlig. Det føles bra og låter bra og har skapt en bra vibb rundt plata, synes jeg.

Det er en plate som låter som frihet.

- Det er jeg helt enig i, og synes helt oppriktig “Totem” er en av de aller beste skivene til Soulfly.

- Takk takk, vi prøvde i hvert fall, så det er jeg glad du synes. Jeg husker jeg snakket med Arthur om å late som om vi spilte inn analogt.

Det var jo selvfølgelig ikke det, men vi skulle late som - som for eksempel å unngå pro tools-editering. Om jeg så måtte spille inn et riff fire ganger så gjorde jeg det. Ikke noe klipp og lim, ikke noe “copy and paste” fordi det er så lamt. Lamme band gjør sånt, mens ekte band spiller. Jeg tenkte på de klassiske skivene, som “Morbid Vision” og “Left Hand Path” der det ikke fantes muligheter til å jukse, men låter så fantastisk, fulle av lidenskap. Langt ifra 100% tight, og enkelte ganger føles det som om man er på vei til å falle av et løpsk tog, men det låter allikevel så utrolig bra. Jeg ville at Arthur skulle vekke den unge Max Cavalera til live igjen, den frenetisk sinna guttungen som bare sto og brølte ut tekstene. Vi har jobbet mye med vokalen, og hva den mannen kan om bruk av gjenklang og delay og hva som bør brukes hvor er helt enormt. Jeg er så fornøyd med vokalen denne gangen, og det tror jeg mye er på grunn av detaljene.

Djevelen er i detaljene, som de sier. Spesielt på “Superstition” er det mye gjenklang som gir den en skikkelig old school-feel.

Jeg vil si at store deler av “Totem” låter som i gode, gamle dager, men med et lydbilde som passer akkurat nå. Det beste av to verdener. Jeg lager jo alltid album som en fan, og det har jeg alltid gjort helt siden “Bestial Devastation”.

Jeg lager den musikken jeg liker og vil høre, og siden jeg er ganske eksperimentell av meg kan det også dukke opp noen rariteter her og der, som “Spirit Animal” som er over ti minutter lang...

- …som vi helt klart må snakke mer om senere!

norwayrock.net

”Her skulle vi få frem beistet i Zyon og hamre inn trommene så brutalt som overhodet mulig.”

- Det skal vi! Den og “Soulfly XII” hører på en måte sammen, og er en strålende avslutting på skiva synes jeg. De er veldig inspirerte av band som Sisters Of Mercy og The Cure og er skrevet som om de skulle passe inn på deres skiver.

- Jeg har faktisk notert akkurat “pop/rock” på sistnevnte, og ville si at den kunne like gjerne vært på en skive til et meget bra pop/ rock-band.

- Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre med disse, og vurderte faktisk å høre med Robert Smith eller gjengen fra Sisters Of Mercy om de ville gjeste på dem, men det får kanskje bli på neste skive ettersom de nå ble som de ble. Men jeg er helt enig med deg, de har et rolig og fint goth-drag over seg som låter fint i øregangene og er et fint avbrekk fra metallgalskapen i forkant.

- “Spirit Animal” må vel være det lengste sporet du noensinne har gjort? En helt fantastisk låt som er storslagen og episk.

- Ja, hvis du tenker på skikkelige låter så er den den lengste ja. Og takk for det. Demoversjonen var på rundt fem minutter og mer som en “normal” sang, der introen var på et par minutter. Det er for øvrig den versjonen som endte opp på plata. Men, etter å sett en dokumentar om bruk av musikk til å sette folk i transe - spesielt blant stammene i Afrika og Sør-Amerika, lærte jeg at hvis dette skal virke må sangen være over 6 minutter lang. Dette var noe som pirret meg voldsomt og jeg ville lage noe med tanke på at det skulle kunne brukes til å sette folk i transe. Derfor bestemte jeg meg for å lage den dobbelt så lang som demoversjonen, og skrudde den sammen bit for bit. Introen var som sagt den samme også fikk vi forlenget versene og refrengene før Chris (Impellitteri) la en aldeles nydelig solo. Dette er virkelig “world music”-delen av Soulfly. Så får vi håpe at man når transestadiet før låten er ferdig, haha! Men dette er kun eksperimentering, men resultatet ble da greit.

- Det får man si, hvis jeg skulle ha vist noen hva Soulfly står for og er, ville jeg ha anbefalt nettopp “Spirit Animal” - Wow! Det er så kult, for hvis du ser på resten av skiva er det mest “back to basics” og “in your face”-type sanger, mens jeg tenkte tidlig at jeg ville avslutte skiva i en slags filmatisk stil, og hvis du hører “Soulfly XII” og “Spirit Animal” etter hverandre synes jeg det blir enda bedre. For meg viser det at Soulfly fortsatt kan gjøre hva som helst. Det var som jeg tenkte da jeg begynte å skrive musikken til “Totem” at jeg har en slags gave for å lage sinte, korte metall-låter - akkurat som The Beatles hadde en gave for å lage nydelige kjærlighetssanger. Og når man har en gave - bruk den; ikke kast den bort. Og her føler jeg virkelig at jeg har fått det til. Når folk hører “Rot In Pain”, “Superstition” eller “Scouring The Vile” kommer det til å sette fullstendig fyr i publikum. Som du kanskje vet, har jeg akkurat gjort ferdig “Beneath The Arise” med Iggor (Cavalera) og folk gikk totalt bananas. Det er dette folk vil ha, og det er akkurat det Soulfly også nå gir dem. Rå energi og urkraft. Jeg tror ikke de vil ha noe digitalt og klippet sammen, de vil ha det ekte og i live så de kan kjenne det. Og etter pandemien tror jeg folk kjenner ekstra på det, de er sinna og lei med angst, så for meg er det et perfekt tidspunkt å slippe denne skiva på. Omfavn det og få en klikk til litt sint musikk, det er det man får av Max Cavalera om dagen.

- Du har utgitt “Scouring The Vile og “Superstitious” som singler, har du fått lest noen reaksjoner fra fansen?

- Ja, og de er veldig positive! Folk elsker “Scouring The Vile”, mye på grunn av Obituary-linken da John Tardy gjester på den.

- Og det var forsyne meg på tide at John Tardy gjestet på en Soulfly-låt!

- Helt klart, det var så gøy å jobbe med en venn jeg har hatt en livstid!

norwayrock.net

John var jo involvert i både “Beneath The Remains” og “Arise”. Jeg kunne ikke gjøre ferdig vokalen til “Beneath The Remains” der vil spilte inn skiva, så jeg bodde sammen med Tardy-brødrene over en periode til jobben var gjort. Vi dro så på turné sammen, så den linken mellom oss har vært der i flere tiår. Siden holder jeg på med mitt og de med sitt, og både de og jeg er overlevere. De har, som meg, overlevd flere trender og rørelser opp igjennom og det at vi alle har muligheten til å fortsatt gjøre som vi gjør er helt perfekt. Og fansen elsker det også på grunn av nettopp den linken mellom oss. Det er en skikkelig thrash/death-miks som jeg synes passer vel så godt med Obituary som Soulfly, så det var ingen annen mulighet enn at han skulle ha vokal på den. Folk håper resten av skiva holder samme stil og at vi ikke snur helt om, og det gjør den jo - bortsett fra de to vi nettopp snakket om, så jeg tror og håper at folk blir fornøyde. Jeg er jo veldig glad i det spirituelle, og det er derfor skiva heter det den heter og har det omslaget den har.

- Hvilket er et helt fantastisk omslag når vi først er inne på det!

- Ja, ikke sant? Det er gjort av en fantastisk artist ved navn James Bousema. Han har ikke gjort så mange andre albumcovre, så det var fint å få med han på laget. Den originale idéen var å ha våre stjernetegn på coveret, men jeg er veldig glad han omgjorde det og lagde det han lagde da det ble veldig mye bedre. For meg representerer totempælen bandet og de forskjellige stilene der ørnen er Soulfly, slangen representerer black metallen i musikken og midten representerer death/thrashen. Det ble et virkelig, virkelig bra resultat. Og så har du dyrene som kommer ut av skogen, der skogen faktisk minner meg om Norge med sine fjorder. Jeg synes coveret passer perfekt til musikken.

- Helt enig, og hvis du sammenligner med titlene som “Ancestors”, “Ecstasy Of Gold” og de vi allerede har nevnt virker det å være en slags rød tråd mellom sangene også. Stemmer det?

- Nei, ikke helt. Som jeg sa hadde jeg ikke en tittel klar når vi gikk i studio, men en hel del tekstlinjer og låt-titler; Som nettopp “Totem” og “The Damage Done” som handler om ødeleggelsen av planeten vår.

Jeg nevnte antikreft “Scouring The Vile” som da handler om en absolutt fryktelig sykdom som bare entrer kroppen din uten tillatelse og vokser frem til den har ødelagt deg. Jeg vil si at “Ancestors”, “Ecstasy Of Gold” og “Superstitious” henger litt sammen der sistnevnte handler om fjellene i Arizona der det visstnok skal ligge gullskatter, hvilket gjør at den har omtrent samme handling som nettopp “Ecstasy Of Gold” der mennesker er kapable til å drepe hverandre over gull. Så det er ikke et konseptalbum hvis det var det du tenkte på, men allikevel passer de sammen på hver sin måte. Men tittelen “Totem” og heavy metal går jo sammen som hånd i hanske. Vi bærer alle våre totempæler i form av bandskjorter, og på konsert er backdroppen bandets totempæl. Jeg håper virkelig at vi får til en ekte totempæl på scene når vi drar på turné, det hadde vært sinnsykt fett! Vi har ikke gjort noe sånt på årevis, så vi satser på å få til det, en tredimensjonal midt på scenen foran en backdrop av skog eller noe.

- Mens vi er inne på akkurat dét, har du noen oversikt over turnéplanene enda? Har dere i det hele tatt fått spilt under de siste to pandemi-årene?

- Jada, vi fikk spilt litt under september i fjor med Dino (Casarez) fra Fear Factory på gitar. Vi fikk også spilt litt under januar der folk gikk totalt av hengslene. Det er heller ikke så lenge siden turnéen med Iggor ble ferdig så vi har fått spilt både her og der. Men jeg har ikke vært i Europa siden før pandemien så jeg gleder meg veldig til å få dratt over igjen, spesielt med denne nye skiva i bagasjen. Akkurat nå vet jeg ikke om det foreligger noen datoer, men vi reiser over til Japan nå i august i hvertfall og Australia i desember, så kanskje vi har holdt av oktober og november til Europa. Det håper jeg i hvert fall og krysser fingrene for det. Det blir veldig gøy å mikse materialet fra denne skiva med klassikerne og skape en skikkelig heftig metall-aften for alle.

NRM 4-2022

31

Den dyriske tredjeskiva Et av de mer vellykkede samarbeidsprosjektene som plateselskapet Frontiers har initiert det siste tiåret, er utvilsomt den nordiske unionen mellom den danske vokalisten Ronnie Atkins, kjent fra Pretty Maids, og den svenske gitaristen, låtskriveren og produsenten Erik Mårtensson fra Eclipse. Nå er den tredje Nordic Union-skiva ute, tittelen er «Animalistic», og vi benyttet anledningen til en kaffe og en slarv med dansken når han uansett befant seg i Oslo.

32 NRM 4-2022

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: TALLEE SAVAGE

Vi møter Ronnie Atkins i baren på Radisson Plaza Hotel noen timer før konserten med Avantasia på Sentrum Scene i Oslo - men planen er egentlig å snakke om den nye skiva til Nordic Union, prosjektet Ronnie har sammen med Erik Mårtensson fra Eclipse.

- Så hvem snakker jeg med nå? Er det soloartisten Ronnie Atkins eller ex-vokalisten i Pretty Maids? Eller er det vokalisten i Nordic Union eller gjestevokalisten i Avantasia? Eller Pretty Maidsvokalisten? Du har ikke ligget på latsiden det siste året!

- Nei, etter at jeg fikk lungekreftdiagnosen i 2019 raknet det meste for Pretty Maids - vi skulle til å gi ut en ny skive («Undress Your Madness») og turnere fra januar av, men da var jeg i behandling og nødt til å avlyse alle planer. Folk fikk litt panikk og det ødela mye. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre et soloalbum i stedet for å holde meg aktiv. Det var terapeutisk for meg å skrive låter i denne perioden.

- Jeg var overrasket over hvor positiv og oppløftende de to soloskivene dine er, omstendighetene tatt i betraktning.

- Ja, jeg prøver å holde fokus fremadrettet og være positiv. Den første låta jeg skrev var «Carry Me Over» som havnet på EPen «4 More Shots The Acoustics». Den skulle være på «One Shot», me den er så trist at når jeg hører den nå, så minner det meg om den vonde tiden da jeg skrev den. Den var for trist. Jeg vil heller ha et budskap om håp og om å sette pris på det livet vi har. På et soloalbum kan jeg være dypt personlig, jeg kan ikke det på en Pretty Maids-skive hvor jeg representerer bandet.

- Når ble det snakk om en tredje Nordic Union-skive?

- For rundt halvannet år siden skulle vi ha gjort den. Men da var ikke jeg klar for det, og Erik var uansett opptatt.

- Så den er innspilt i år?

- Jeg begynte i november i fjor, og vi holdt på frem til slutten av januar.

- Og oppskriften har vært den samme? Erik skriver og spiller inn låtene og sender deg filene for å legge på vokalen?

- Denne gang har jeg bare vært involvert i å skrive to av låtene. Erik ba meg skrive tekster på flere låter, men jeg var litt tom da etter å akkurat ha avsluttet innspillingen av mitt andre soloalbum, «Make It Count».

Så Erik har lagd de fleste melodilinjene denne gang. Men han er en låtskrivermaskin!

- Han er en geysir, det bare spruter låter ut av den fyren.

- Jeg husker at jeg snakket med ham i oktober i fjor da vi koordinerte timeplanene våre for å gjøre dette, og jeg sa jeg hadde mulighet i desember og januar. Hva med deg, spurte jeg, har du tid til å skrive låtene? Og han svarte at `Jeg har to låter klare, men har fri i neste uke, så jeg kan skrive resten av skiva da.`!

- Det fremstår umiddelbart som den tyngste og hardeste av de tre Nordic Union-skivene.

- Ja, den er det, og det var vi også enige om. Og det passet meg bra å trøkke på gassen igjen, siden jeg akkurat hadde lagd to melodiske poprock-skiver på egen hånd. Men denne har mer tempo, og er egentlig tradisjonell 80-tallsinspirert hardrock. Og jeg elsker jo rocken fra 70- og 80-tallet uansett. Men det låter fortsatt melodisk, og det er selvsagt en ballade eller to der.

- Har det vært noe snakk om å en vakker dag gjøre noen konserter? En full turné er vel for mye å håpe på.

- Vi har snakket om det, men det har aldri blitt noe av på grunn av våre individuelle timeplaner. Men nylig gjorde vi faktisk for første gang noensinne en Nordic Union-låt sammen på scenen. Både mitt soloband og Eclipse spilte på samme festival i Mûnchen for et par uker siden, så vi ble enige der og da om å ta en låt sammen. Vi bare gikk gjennom låten med kassegitarer på bakrommet sammen med de andre gutta fra Eclipse. Så jeg kom på scenen med Eclipse og så gjorde vi «Hypocrisy» fra førsteskiva, som forøvrig var den første låten jeg noensinne fikk fra Erik. Og responsen fra publikum var fantastisk!

- Og det er en av Erik Mårtenssons beste låter noensinne, spør

norwayrock.net

du meg.

- Ja, enig! Faktisk, da Frontiers-sjefen Serafino spurte meg om å lage en skive utenom Pretty Maids for et fast honorar, var jeg først ganske lunken. Utenom en Avantasia-skive hadde jeg nesten aldri gjort noe utenfor Pretty Maids. Så jeg svarte at da måtte i så fall låtmaterialet holde høy standard. Han sendte meg først et par låter fra en annen låtskriver, uten at jeg skal nevne navn, som jeg ikke syntes holdt mål. Og så foreslo han Erik Mårtensson. Jeg hadde såvidt møtt Erik, siden vi begge er på Frontiers og han er gammel Pretty Maids-fan, og jeg tror Kenny hadde nevnt ham, men jeg kjente ikke så godt til Eclipse. Men da han sendte meg «Hypocrasy» og «When Death Comes Calling», ble jeg helt satt ut av hvor bra det var, og svarte Serafino at om dette var standarden, så var jeg helt med! Likevel, i løpet av tre skiver har vi aldri jobbet sammen i studio, vi har kun kommet sammen for å spille inn musikkvideoer.

- Det virker som om dere har et sterkt samarbeid likevel.

- Ja, vi har mye av den samme musikksmaken, vi har samme mål for musikken vår, og han er en veldig ydmyk og trivelig fyr. Jeg kunne ha vært mer involvert i låtskrivingen om jeg så ønsket, men det trengs ikke så lenge han leverer så sterke låter som han gjør.

- Men han skriver nesten aldri tekster på egen hånd, gjør han vel?

Av og til, men han har folk som skriver tekster sammen med ham. Jeg skrev to av tekstene her, tittelsporet og den første singelen. («In Every Waking Hour») Men tilbake til Nordic Union-konserter som du spurte om; vi snakker stadig om det, men det er ikke bare å gjøre en konsert.

Det må være verdt det. Vi må sette et band sammen, vi må få øvd inn låtene sammen, mye logistikk som skal på plass - og det kan vi ikke gjøre for kun en eller to konserter. Og ikke minst må vi ha tid til å gjøre dette, samtidig med hverandre! Men det er ikke umulig, for nå gjør jeg jo ikke noe med Pretty Maids. Jeg har jo mitt eget soloband, men det er jo en utfordring i seg selv, siden alle som spiller der også er i andre band.

- Og det er stort sett de samme som spiller på soloskivene dine?

Stort sett. Flere gamle Pretty Maids-folk, og jeg har Pontus Egberg på bass, som spiller i tyvetalls band, og jeg har Rob Marcello på gitar.

- Ah. Fra Danger Danger og The Defiants?

- Nettopp. Strålende gitarist som gjør mye gitarklinikker verden over.

Han har masse å gjøre, så det krever en del planlegging. Og ikke minst er det nærmest umulig å finne ledige konsertlokaler i år, alt er fullbooket nå som alle artister skal ut og ta igjen det de gikk glipp av i fjor og i forfjor. Og ikke bare lokaler, men det er også vrient å finne ledige lydog lysmenn, roadier, turnébusser … I forrige måned snakket jeg med innehaveren av Amager Bio, konsertstedet i København hvor jeg har spilt

NRM 4-2022

33

«Hva med deg, spurte jeg Erik, har du tid til å skrive låtene? Og han svarte at `Jeg har to låter klare, men har fri i neste uke, så jeg kan skrive resten av skiva da.`!» masse med Pretty Maids, og han sa at for første gang noensinne har han ikke en eneste ledig dato resten av året.

- Og det går vel ut over billettsalget også? De færreste fans har råd til å gå på alt de har lyst på, de fleste må være veldig selektive på hvem de skal bruke konsertbillettbudsjettet sitt på.

- Ja, nettopp. Det er nok den egentlige grunnen til at mange band har avlyst eller utsatt årets turneer. Jeg ville normalt sett ha dratt rundt 7-800 på Amager Bio, som har plass til 1200, og Pretty Maids pleier å selge ut der. Men det kom bare 500. Ikke ille det altså, men jeg hadde forventet flere. Det samme i Stockholm og Göteborg. Men det er det alle sier for tiden. Store band som Whitesnake og Judas Priest og Guns N Roses har ikke det problemet, de selger ut uansett, men folk har begrenset med penger.

- Hvordan går det med Avantasia som du turnerer med i disse dager? Gjør dere hovedsakelig festivaler, eller klubbkonserter som Sentrum Scene?

- Det er nesten bare festivaler, jeg tror kun denne på Sentrum i kveld og et par i Tyskland er innendørs. En av de er i Tobias Sammets hjemby.

- Jeg har aldri sett Avantasia - hvor mange låter synger du i løpet av en kveld?

- På tidligere turneer har vi spilt konserter av typen tre timer og ett kvarter og 25-30 låter fordelt på mange gjestevokalister. I kveld spiller vi «bare» to - to og en halv time. Vi har litt coronarestriksjoner, et par fra crewet har blitt syk og dratt hjem, og vi vokalistene blir bedt om å bruke munnbind for å være på den sikre siden. Vi var på flyplassen i Paris i fire timer her om dagen, mens vi ventet på flyet videre til Helsinki, og jeg hadde lest at covid var på full fremmarsj i Frankrike, med over en million tilfeller siste uka - men ingen brukte munnbind på flyplassen!

- Alle tenker at de er vaksinerte, så det er ikke så nøye lenger.

- Jeg beskytter andre folk, men jeg beskytter egentlig ikke meg selv. Vi måtte plutselig erstatte Whitesnake på en festival i Bulgaria etter at de avbrøt sin Europaturne og reiste hjem. Det var ikke planlagt. Men på den konserten kunne ikke Jørn Lande, så jeg måtte

34 NRM 4-2022

ta noen av hans låter. Men ingen kan erstatte Jørn og måten han synger på!

(Mens vi sitter der i hotellbaren og skravler, kommer Bob Catley og Eric Martin forbi og spør etter veien til Oslo City - de måtte handle klær etter å ha mistet bagasjen på flyturene.)

- Når dere turnerer rundt med en gjeng av vokalister, som deg selv, de der to, Jørn Lande og Ralph Scheepers – hvem av disse omgås du mest med når dere ikke er på scenen?

- Egentlig alle, men jeg henger kanskje mest sammen med Jørn. Vi er begge skandinaver, og har hatt mye moro i løpet av disse tre-fire turnéene vi har gjort sammen. Men alle omgås hverandre, det er ikke noe ego-greier her. Eric Martin er morsom, men vi ser ham aldri på dagtid, han holder seg mest på hotellrommet og bruker room service, haha. Jeg kaller det min Avantasia-familie – og det strekker seg helt fra crewet. Det har alltid vært harmonisk, aldri noe drama – og vi har hatt med Michael Kiske, vi har hatt med Geoff Tate. Geoff kommer vel på nå i løpet av sommeren, tror jeg.

- Det er to spørsmål jeg bare må mase om, ellers gjør jeg ikke jobben min. Først, hvordan er helsa nå?

- Det går greit, ellers hadde jeg ikke vært her nå. Jeg er til kontroll hver tredje måned, og det ser bra ut, selv om diagnosen ikke har endret seg. Jeg må bare leve mitt liv, og jeg er glad for hver dag jeg våkner opp. Jeg har ikke vært i stråling på to år, de kan ikke gi meg mer.

Jeg har noen greier med mye smerter i armen, og jeg har mistet 50% av smak og luktesans – men jeg lever. Jeg er takknemlig for det, og tar ikke ting for gitt lenger.

- For det andre, jeg tror de fleste fans synes det er rart og ubekvemt at etter 40 år, hvor du og Ken Hammer nærmest har hatt Pretty Maids som et duo-prosjekt mens bassister og trommiser har kommet og gått, så er dere nesten ikke på talefot lenger. Resten av Pretty Maids spiller på soloskivene dine, men ikke han. Kan du se for deg at dere setter dere ned sammen og skværer opp?

- Jeg vet ikke. For tiden gjør han sin greie og jeg gjør min greie. Det er en grunn til at vi ikke snakker sammen, men jeg har ikke lyst til å gå

i detaljer om det offentlig. Men vi har hatt førti fine år sammen og gjort det bra, Ken er en av de morsomste karene jeg noen gang har møtt.

Og vi har et barn sammen ved navn Pretty Maids. Men bandet er ikke oppløst, så aldri si aldri. Jeg hater ikke fyren, men jeg er forbannet og jævli skuffa over ham. Men vi har alltid hatt to alfahanner i dette bandet, og av og til er det en bra ting. Men denne gangen drev det oss fra hverandre. Men jeg er sikker på at Ken også savner det, om ikke annet for fansens del – og vi har fått noen gode tilbud de siste to årene.

Men dette har ikke med penger å gjøre. Men det er ikke utenkelig, altså. Jeg har møtt ham, i fjor høst gjorde vi en del promo sammen for en bok om Pretty Maids som ble utgitt i Danmark.

Men vi satte oss aldri ned for å diskutere problemet. Vi tok noen øl og hadde det gøy som om ingenting hadde skjedd. Og det kan jeg gjerne gjøre igjen.

- Det var da i det minste oppløftende å høre.

- Joda. Men bandet har ikke vært samlet siden sommeren 2019, og så vidt jeg vet har ingen av de andre tre snakket med Ken heller.

- Jeg fikk akkurat tilsendt skiva til hans nye band Taboo – har du hørt det?

- Nei, kun en låt. Men jeg kjenner til vokalisten som han jobber med nå, Christian Stjerne, og den låten jeg hørte hørtes nøyaktig ut som bandet han ble kjent med, H.E.R.O. Glimrende vokalist, veldig moderne, men jeg tviler ikke på at skiva blir bra. («Taboo» slippes 9. september, produsert av Pretty Maids og Volbeats faste partner Jacob Hansen.)

norwayrock.net

bandet som ble til en soloartist Som de fleste vet, var Alice Cooper opprinnelig et band som ga ut syv skiver i perioden 1969 til 1973 før bandet splittet og frontmannen gikk solo. Men i 2015 skjedde det en gjenforeningskonsert med alle fire gjenlevende medlemmer, under høyst usedvanlige omstendigheter. Rundt 200 fans troppet opp på en liten platebar i Dallas, Texas for å få signert den nye boken til Alice Cooper-bassist Dennis Dunaway – men fikk i stedet oppleve noe som ingen av dem hadde drømt om. I september slippes både en liveskive, «Live From The Astroturf», og en dokumentarfilm om begivenheten, og vi fikk mister Dunaway på tråden fra den andre siden av Atlanteren.

TEKST: GEIR AMUNDSEN LIVEFOTO: ALLISON V SMITH FOTO: DAVID CLUETT FOTO

- Jeg var ikke klar over den spesielle historien bak «Live From The Astroturf» før jeg så dokumentaren. Hvordan kom dette i stand?

- Da jeg slapp boken min, «Snakes! Guillotines! Electric Chairs! My Adventures In The Alice Cooper Group” i 2015, booket utgiveren meg inn på flere litteraturfestivaler hvor jeg kunne promotere boken. Men Christ Tell, eieren av en liten platebutikk i Dallas, Good Records, mailet meg stadig og ville arrangere en boksignering i butikken sin. Utgiveren min sa at platebutikker ikke var en prioritet, det var bedre å oppsøke bokfestivaler hvor vi kunne treffe mye mer folk Men Chris ga seg ikke, og da det åpnet seg en mulighet i oktober, sa jeg til utgiveren at denne fyren er for entusiastisk og positiv til at jeg kan si nei. Det viste seg at Chris har en liten scene i enden av platebutikken sin hvor han av og til har band som spiller, og han spurte meg om jeg hadde lyst til å spille noen låter og, jeg sa ‘Kanskje vi kan gjøre dette til en begivenhet og få Neal Smith

norwayrock.net

og Michael Bruce til å komme også.’ Flott, sa han, og det viste seg at han hadde flere jern i ilden. Datoen han hadde valgt, 6. oktober 2015, var en fridag for Alice som turnerte i USA da. Og han visste at byen som Alice spilte dagen før vår dato ikke hadde en bra golfbane, men det har Dallas som han skulle spille i på den 7. Altså var det stor sannsynlighet for at Alice ville tilbringe fridagen i Dallas, når vi hadde vårt arrangement.

- Alice er mer enn gjennomsnittlig interessert i å spille golf, ja.

- Definitivt! Men da jeg skjønte at han maste på Alice-campen for å få Alice til å komme også, måtte jeg si ‘Vent nå litt, det funker ikke slik. Ikke gjør noe mer, la meg håndtere dette..’ Uansett, vi begynte med arrangementet til boksigneringen, og siden boken er dekorert med rosa truser, så malte han hele lokalet i den samme rosafargen, for å ha et gjennomgående tema for kvelden, haha! Rosa helt opp til andre etasjen, og ventilasjonsrørene og alt! Og så fikk han tak i noe rosa astroturf-matter (en slags kunstgress) som han dekket hele scenegulvet med, og det er derfor skiva heter «Live From The Astroturf».

- Ah. Der besvarte du et spørsmål jeg hadde på blokka mi her.

- Ja, jeg vet, det krever alltid en forklaring, ‘Hvorfor heter den «Live

NRM 4-2022

35

From The Astroturf»? Og han bygde elektriske stoler som jeg, Neal og Michael satt i mens vi signerte bøkene og pratet med folk i platebutikken. Good Records har en andre etasje med et galleri hvor du kan se ned på scenen, så hele sjappa var smekkfull.

- Ok, så det var ingen overraskelse for folk at Neal og Michael også var der og signerte bøkene? Det var annonsert?

- Ja, det var det. Eller, vi annonserte boksignering med overraskelser for å få oppmerksomhet rundt arrangementet, men det kom ut at Neal og Michael skulle komme, så alle trodde at det var den store overraskelsen.

Og etter en stund sa vi ‘Hei folkens, vil dere høre et par låter?’, noe som heller ikke var en stor overraskelse for de lokale stamgjestene som visste at det pleide være konserter på scenen bak oss. Så vi gikk opp på scenen og spilte «Caught In A Dream», med kun Neal, Michael og meg, med Michael på vokal. Og så begynte vi på «Be My Lover», og her kommer plutselig Alice spradende ut på scenen fra bakrommet og overtar mikrofonen, og Ryan Roxie (Alice Coopers nåværende gitarist) kommer på scenen for å spille gitar med oss.

Og det var helt ubegripelig respons. Hvis du noen gang har sett voksne menn gråte… hahaha! Først var de i fullstendig sjokk, de sto bare helt stille med haka hengende, de kunne ikke tro det var sant. Vi spilte syv-åtte låter, og jeg så senere en tekstmelding fra min datter som skrev at ‘Pappa, jeg vet ikke hva du driver med, men internett koker fullstendig over her!’.

- Var det hele tiden planlagt å filme denne begivenheten?

- Nei, Chris har en kompis i filmbransjen, Steve Gaddis, som han ba om å komme for å filme dette for hans egen fornøyelse, for han ville ha bevis på at det hele ikke bare var en drøm når helgen var over. Og Steve kom ikke bare med ett kamera, han tok med seg et crew og rigget opp med fem-seks kameraer, på scenen, på galleriet, overalt. I ettertid ringte Steve til Chris og sa at han mente vi hadde en hel film her, og at lydkvaliteten var fantastisk.

Det visuelle problemet var at hele rommet var rosa og scenen var badet i rødt lys, men han klarte å kompensere for det i ettertid, men han brukte et par år på å få det til å se bra ut.

Men lydopptaket var så bra at Chris fikk Bob Ezrin til å mikse lyden. Deretter distribuerte vi filmen rundt til diverse filmfestivaler, både i USA og i resten av verden, og fikk veldig bra tilbakemeldinger. Likevel har vi brukt tiden frem til nå ved hjelp av Shep Gordon å få en offisiell utgivelse på dette, på ear Music, som er Alices plateselskap.

- Nesten syv år fra konsert til utgivelse – den er ikke forhastet akkurat! Det gikk litt kjappere på tidlig 70-tall.

- Haha, ja, det kan du si, da ga vi ut to skiver i året.

- Hadde dere tid til noen øving før denne konserten? Hadde du f. eks engang møtt Ryan Roxie før denne kvelden?

36 NRM 4-2022

- Nei. Eller, vi hadde gjort gjesteopptredener med Alice et par ganger tidligere, men da hadde vi bare spilt «School’s Out» på den måten Alice har gjort det de siste årene, i en medley med «Another Brick In The Wall», så vi hadde vært på en scene med Ryan før. Men dette var noe helt annet, ikke engang Neal og Michael og jeg hadde øvd sammen. Vi ankom Dallas dagen før, men brukte all tid på å justere forsterkerne og plassere mikrofonene der vi ville ha dem. Vi spilte igjennom et par låter på lydprøven, vi gjorde blant annet en instrumentalversjon av «Desperado».

- Den som spilles over rulleteksten i filmen?

- Ja, akkurat. Vi ante ikke at noen spilte det inn engang! Og det var først da vi diskuterte hvilke låter vi ville spille. Men da vi kom til selve opptredenen, så hadde vi overhodet ingen planer om å gjøre «Elected». Vi avsluttet konserten og gikk på det lille rommet bak scenen, og folk skreik på mer. Det var Ryan Roxie som sa at vi måtte gjøre «Elected», mens vi andre skottet på hverandre og hvisket ‘Hvordan gikk nå den igjen?’ til hverandre. Det morsomme er, og dette er helt sant, da vi sto på scenen og Michael slo an første akkord… så fortalte Neal meg etterpå at han tenkte nøyaktig det samme som jeg tenkte da; ‘Hva i helvete kommer nå?’ Haha! Men vi klarte å bløffe oss gjennom låten, det var så utrolig gøy. Jeg tror det jeg liker best med filmen, er at vi får det fra fansens synsvinkel, og det viser at med en gang vi fire kom på scenen sammen igjen, så var det som om vi var på ungdomsskolen igjen, hvor vi tullet og fleipet med hverandre som før. Her får du virkelig se stemningen i Alice Cooper Group på øvingslokalet, ikke som de skumle sceneskikkelsene vi er kjent som.

- Ja, dette er første gang vi ser Alice på scenen uten sminke, rekvisitter og sceneshow, men som en av gutta i bandet som skravler og vitser med både bandkolleger og folk i publikum. Det skjer jo aldri ellers.

- Nettopp. Så her får man et innblikk jeg tror som folk ikke har sett før.

- Så dere hadde ikke spilt disse låtene sammen på over førti år?

- Nei, men det er ikke så ikke som det kanskje høres ut. Jeg har jo spilt disse låtene en million ganger i løpet av livet, det samme har Michael og Neal, med våre respektive band opp gjennom årtiene. Så det er som å sykle.

Men det var likevel en overraskelse at det låt så samspilt som det gjør, med tanke på at vi ikke hadde øvd sammen. Michael sliter litt med å holde på hemmeligheter, så jeg fortalte Neal at Alice kom til å spille sammen med oss, men jeg sa det ikke til Michael før vi hentet ham på flyplassen i Dallas og kjørte til hotellet. Jeg husker at Michael sa at ‘Jeg er litt bekymret for stemmen, for jeg har ikke spilt så mange konserter i det siste, jeg er usikker på om den holder et helt sett’. Og jeg sa ‘Slapp av, du trenger bare synge på den første låten’. Og det

ble helt stille i bilen. ‘Fordi Alice kommer også’, sa jeg. Og Michael bare; ‘Hva?!’. Haha!

- Og det var før dere måtte ut av bilen og dytte?

- Haha! Ja, nettopp! Eller, det var på vei fra hotellet til platebutikken, og en av grunnene til at vi ikke rakk noen øving. Chris gikk tom for bensin etter at han hadde hentet Michael, Neal og meg på hotellet, så vi måtte ut og dytte!

Og min kone Cindy gikk bak oss og ønsket at hun hadde et kamera. Men vi syntes bare det var hysterisk morsomt, fordi Chris var så pinlig berørt. Her skulle han kjøre sine store helter rundt, og så skjer dette.

- Litt flashback til 1968?

- Absolutt, det var ikke første gangen vi dyttet en bensintom bil!

- Det var ikke bare-bare å få Alice inn i lokalet, skjønte jeg?

- Nei, det var jo en utfordring. Hvis Alice hadde kommet inn hovedinngangen, så ville han blitt overfalt av fansen. Og det var ikke noen bakdør på kontoret bak scenen. Så Chris Penn fikk faktisk slått ut et hull i murveggen på baksiden, så Alice kunne komme inn der og vente på bakrommet inntil det var tid for ham å komme på scenen.

- Du og Neal Smith har naturlig nok hyppig kontakt med hverandre siden han er din svigerbror, men hvor mye kontakt har du hatt med Michael Bruce opp gjennom årene?

- Vel, som Alice sier, vi som spiller hard rock er nå musikkens outlaws. Og jeg og Neal svarer da at vi er også the inlaws! Men seriøst, selv om Neal og jeg er familie nå gjennom ekteskap, så har jeg alltid følt at både Michael og Alice også er familien min, og vi snakkes stadig. Jeg pratet med Michael senest i forgårs. Vi har tross alt tilbragt årevis sammen i samme bil, på samme hotellrom, på samme scene. Og vi er alle fortsatt nære venner.

- Bor dere i samme stat?

- Nei. Michael bor i Arizona, og Neal har et hus i Arizona som han bor i på vinteren. Og Alice har et hus i Arizona, men jeg bor i New York City, og her er også Neal på sommeren.

- Hvor mye kontakt hadde du med Glen (Buxton, gitaristen som døde i 1997)?

- Vel – alle i bandet elsket Glen. Alle som kjente Glen, elsket Glen. Han var et ubeskrivelig unikum. Han fyrte konstant av sarkastiske vittigheter, på tampen av dagen pleide jeg ønske at jeg kunne huske alle vitsene han hadde sagt i løpet av dagen, men det var umulig, det var for mange. Men han var en plaget sjel, og livet var ikke enkelt for ham, men han hadde et hjerte av gull. Han hatet regler og bestemmelser, og gjorde helst det motsatte av hva autoritetene ville at han skulle gjøre, eller hva folk forventet av ham. Til og med det å gi gaver på fødselsdager ville han ikke, for det var for forutsigbart. Han kunne heller gi en raus gave på en helt tilfeldig dag uten noen grunn, for det er en gave som betyr noe, mente han.

Glen var typen som kunne komme i timelange norwayrock.net

samtaler med betjenten på bensinstasjonen som fylte tanken hans – helt vanlige folk uten autoritet kunne han relatere seg til.

- Og dere skrev en låt til ham på «Detroit Stories»-skiva i 2021?

- «I Hate You», ja? Haha! For hvis vi hadde kalt den «We Love You», så ville Glen ha hatet den og syntes den var klissete! Vi skulle alltid gi hverandre tyn! Det var Glens stil Med en gang du forlot rommet, så visste du at han kom til å rive deg i fillebiter med sarkasme. Og når du kom inn døra igjen, ville han si :’Ssshh! Han er tilbake!’. Så selv om teksten på låten er ironisk og sarkastisk ment, så er det ektefølt tristhet i den. Hver gang vi spiller sammen nå, så er det et stort gapende tomrom på scenen der Glen burde ha vært.

- Du, Neal og Michael har bidratt på noen låter på alle Alice Coopers skiver det siste tiåret, både «Welcome 2 My Nightmare», «Paranormal» og «Detroit Stories». Er det noen flere planer vi burde vite om?

- Måten ting skjer på i Alice Cooper-verdenen er at plutselig begynner telefonen min å ringe og jeg får tusen mails fra folk som sier at ‘Jeg hører du skal gjøre noe med Alice!’, Jeg føler at jeg er den siste som får høre om det! Så jeg aner ikke, det krever bare en telefon, så stiller jeg, Neal og Michael opp. Det kommer an på Alice og hans planer, det er han som må sette hjulene i gang. Vi skriver hele tiden låter og sender de til hverandre, og vi hører med Alice og Bob Ezrin hva de synes. Men sånn har det vært siden 1974, så det er ikke noe nytt! Hver gang noen nevner at de har hørt at vi skal gjenforenes og lage en skive, må jeg svare at det har jeg hørt daglig siden 1974, men det skjer ikke før Alice sier det. Oftest tror jeg ikke på disse ryktene før det faktisk skjer.

- Men dere gjorde en liten fellesturné i Storbritannia i 2017?

- Ja, stemmer! Jeg liker å tro at alt dette ble mulig på grunn av boken min. Jeg prøvde å være litt raus. Jeg skrev først noen kapitler hvor jeg virkelig fikk ut alt raseri og frustrasjon, men så gikk jeg tilbake og leste det, og innså at selv om det kanskje var dette noen fans gjerne ville høre, så var det ikke dette som Alice Cooper Group handlet om. Det handler om en gruppe venner som møttes på skolen og sa til hverandre ‘La oss danne et band og klore oss til topps av rockens høyder.’ Jeg begynte faktisk på boken på nytt to ganger. Jeg skrev egentlig tre bøker før jeg fikk den slik jeg ville. Og jeg tror det førte til at vi sluttet fred og begravde stridsøksen og alt det der. Men en annen viktig faktor var selvsagt at vi ble innlemmet i Rock & Roll Hall Of Fame, og det inspirerte selvsagt noen gjenforeninger.

Og begivenheten på Good Records Store banet også vei for en annen boksignering jeg hadde i Nashville, og den falt helt tilfeldigvis på en dag da Alice var i byen og hadde en fridag etter en konsert. Jeg spurte han om han ville bli med igjen, og fikk med Neal og Michael igjen. Men denne gangen inviterte Alice oss tre andre til å være gjester på hans konsert, hvor vi gjorde fire låter på ekstranumrene med ham («Eighteen», «Billion Dollar Babies», «No More Mr Nice Guy» og «Muscle Of Love») og «School’s Out» med alle musikerne på scenen. Neste dag hadde vi en virkelig intimkonsert på et hotell i Nashville, a la konserten i Dallas, hvor det var mye mer avslappet med oss, som koste oss med å spille seks-syv av våre egne favoritter, også da med Ryan Roxie. Og da vi var i Phoenix for å spille inn låtene til «Paranormal»-skiva, foreslo Bob Ezrin at vi kanskje skulle turnere litt. Og slik ble de fem konsertene i Storbritannia i 2017 en realitet. Vi spilte Leeds, Glasgow, Birmingham og Manchester, og vi solgte ut Wembley Arena i London. Sist gang vi solgte ut der var i 1972, og den gang fingerte vi jo en motorstopp i Piccadilly Circus med en lastebil med en diger plakat av en naken Alice med en slange som dekket hans edlere deler! Det skapte massivt oppstyr, kan man si! Og slik solgte vi ut den gang.

- Jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg i boken din var da du beskrev hvordan Alice ble mer og mer isolert fra resten av bandet, ved at omgivelsene behandlet ham som stjerna og ga ham egen limo og backstage, mens dere andre ble behandlet som backingbandet hans. Førte det til ondt blod mellom dere?

- Alt er mye klarere når man ser seg tilbake og har fått perspektiv og avstand på det som skjedde, der og da var det mye følelser involvert. Det

norwayrock.net

skyldtes mest de nye folkene som ble leid inn, som trodde de var livvakter for Alice personlig og ikke for bandet Alice Cooper. Det var nesten som ‘Vi er Alices livvakter, og vi skal ha fest i Alices suite, og dere karer er ikke invitert..’ Eller ‘Denne bilen er for Alice og livvaktene, dere får ta en annen bil!’. Vi var helt vantro, det var tross alt vi som betalte lønna for disse fyrene like mye som det Alice gjorde. Så ja, det var enkelte individer som behandlet Alice som stjerna og oss som innleid backingband. De som hadde vært med oss hele tiden, visste selvsagt bedre. De visste at Alices makeup var min idé, og slangen var Neals idé, teateret og henrettelsene var min idé – de visste at det var et band og ikke en soloartist. Og vi gjorde utrolig mange konserter – det er kanskje vanlig nå, men det var høyst uvanlig på begynnelsen av 70-tallet at et band dro på turné med sin egen scene, sin egen belysning og et sceneshow som vårt, samtidig som vi ga ut to skiver i året og to ulike sceneshow hvert år. Vi ble helt utmattet og kjørt til veggs, og det hadde også mye med saken å gjøre.

Alice fikk særbehandling og sydd puter under armene mens vi andre var i skyttergravene. Og drikkinga hadde selvsagt også en rolle. Alice drakk øl fra morgen til kveld helt fra starten av, men da Glen fikk ham til å begynne på whiskeyen, så endret det hele seg. Plutselig hadde vi noen kvelder hvor Alice krøyp rundt på scenen på knærne og sang feil tekster. Spilte Glen en feil tone under konserten, ble han kjeftet på av de samme folkene som løp i veien for hverandre for å hente en ny drink til Alice. Og selv om det var spennende for Alice-figuren på scenen, hvor folk jublet at Alice var dritings og trodde det var en del av showet, så ble Glen satt på sidelinjen hvis han spilte feil, og andre gitarister ble dratt inn for å spille på de siste skivene. Det førte til mye motvilje innen bandet, spesielt fra Glen.

- Da er tiden vår ute, Dennis, jeg håper å få sett deg på en scene i Europa i løpet av neste år.

- Jeg har utrolig lyst til å besøke Norge, mine nærmeste naboer er fra Bergen og viser meg stadig bilder fra hjemlandet sitt, så det står høyt på ønskelista mi!

NRM 4-2022

37

Et vellykket forsø 38 NRM 4-2022

norwayrock.net

øk på en god plate norwayrock.net

NRM 4-2022 39

Snakker man om melodiøs death metal er gjerne Arch Enemy det første man tenker på. Med årets plate «Deceivers» er det lite som vil endre dette. At det finnes overraskelser er gitarist og grunnlegger Michael Ammot og vokalist Alissa White-Gluz enige om, men målet var ikke mer avansert enn å lage et knippe gode Arch Enemy låter.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: KATJA KUHL LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

Jeg sjekker sjelden ut singler, men liker å sette meg ned med en hel plate og spille fra start til slutt. Dette gjelder også Arch Enemys tolvte plate «Deceiver». I løpet av det siste året har riktignok seks låter av platas elleve spor blitt sluppet, noe som inkluderer de tre første låtene på plata. «Handshake With Hell» starter og låta er bra den, men jeg vil kalle den en safe åpning. Dette er Arch Enemy slik vi kjenner dem. Så kommer «Deceiver, Deceiver» og jeg tenker, hva i all verden skjer her? Dette er jo skikkelig punka thrash metal. Og slik fortsetter egentlig plata å variere.

Michael: - Som du sier er det en veldig variert plate. Alt fra det melodiske folk vil kjenne igjen til kanskje litt nytt. Selv i enkeltlåter finnes det variasjoner og forskjellige stemninger. Det er nok ikke sånn at vi bestemte oss for å lage enn sintere, mer thrasha eller en annen type plate denne gangen. Vi prøvde bare helt enkelt å lage en god Arch Enemy plate.

Vi er i Tyskland nå og gjør en del presse, og vi hører de fleste meninger om plata. At den er hardere, mykere, mørkere eller mer soft. Musikk er veldig individuelt.

At forsøket på å lage en god plate ble vellykket kan vi bekrefte i anmeldelsen. Gitarist og grunnlegger Michael Amott tar ordet, og er den som er mest snakkesalig gjennom intervjuet. Men med så mye forskjellige meninger om en plate må vel kanskje noe av dette virke litt overraskende på dere?

Michael: - De fleste virker tross alt som liker plata, og tilbakemeldingene er gode. Men om noe av det jeg hører er overraskende har jeg vel ikke tenkt noe over.

- I forrige utgave gjorde vi et intervju med Jacob Hansen fra Invocator, som har produsert denne plata. Kan hans bakgrunn og innvirkning være en årsak til at jeg tenker plata som mer thrasha?

Michael: - Nei, jeg tror ikke det. Jeg skrev jo med han på åttitallet selv. Han sendte meg Invocator-demoer og jeg sendte Carnage-demoer tilbake. Men jeg har aldri møtt ham personlig før nå. Så det var virkelig moro. Herregud, det er jo over tretti år siden vi skrev med hverandre.

Vi var selvsagt kjent med hans bakgrunn, men vi jobber ikke med produsenter for musikalske inputs. Det går mer på selve lydbildet.

- For tiden er min favoritt «In The Eye Of The Storm”. Her skal vi lenger tilbake i tid enn Invocator og Carnage, her tar dere meg tilbake til 1985 og klassisk hard rock.

Michael: - Ja, vi har fått mange tilbakemeldinger på akkurat den låta.

Det er jo en midtempo sang med et veldig groove i verset, og jeg liker den kjempegodt selv også. Jeg tror det blir en fet livelåt. Den også. Alle låtene blir gode livelåter, hehe. Men denne blir jo veldig lett å henge seg på, med sin marsjerende rytme. Jeg er veldig spent på om det slår til som tenkt.

Jeg liker i hvert fall låter med mye tammer, slik som det er på denne.

Temaet Covid-19 har blitt en gjenganger i mange intervjuer.

Mange band har dratt nytte av nedstengingen med ekstra finpussing i studio, siden de ikke ønsker å slippe en skive altfor lenge før de kan turnere. Jeg føler for å ta frem dette spøkelset nok en gang siden det er fem år siden forrige plate, og det faktum at Arch Enemy, som i utgangspunktet er fra Gøteborg, har to amerikanske medlemmer.

Michael: - Skriveprosessen begynte som den alltid gjør, med instrumentale demoer vi sender til hverandre før disse arrangeres og finpusses. Deretter begynner vi med tekster og vokallinjer, og låtene finpusses nok en gang. Det er en ganske lang prosess før vi blir fornøyde.

Og selv om utgangspunktet her tar lang tid, fikk vi jo enda litt mer tid denne gangen. Så ja, også vi gikk tilbake og flikket litt på innspillingene.

Sånn sett var det en befrielse og endelig kunne levere fra seg plata til trykkeriet. Jeg føler vi likevel fikk en tilnærmet normal flyt på det hele. Alissa fikk muligheten til å fly til Europa i januar 2021, så vi kunne jobbe med vokalen i Danmark hos Jacob. Men det er klart, vi møtte jo utfordringer på vegen og måtte inngå en rekke kompromisser.

Alissa: - Det var jo så mye restriksjoner at man aldri visste hvem som kunne reise hvor og når. Da jeg fikk muligheten til å fly ble jeg værende i Sverige hele året. Jeg tok ikke sjansen på at en ny regel skulle komme og forulempe prosessen ytterligere.

Selve startskuddet på skriveprosessen foregikk i Mexico, hvor Michael og trommeslager Daniel Erlandsson leide seg et hus for å lage musikk.

Michael: - Vi finner det mer effektivt å skrive musikk langt vekk fra våre faste omgivelser. På denne måten blir man mer konsentrert, og man jobber mer effektivt enn om man har sine daglige gjøremål man må ta seg av innimellom. Selve lokasjonen er ikke så viktig, det kan gjerne være en hytte på fjellet i Norge. Men det var januar i Sverige, så det var veldig deilig å reise til et varmt sted.

- Ville skiva vært annerledes om den var skrevet i den skandinaviske fjellheimen?

Michael: - Nei, vi bringer våre mørke skandinaviske hjerter med oss uansett hvor vi reiser.

Skiva er som allerede nevnt variert, og som musiker vil man jo gjerne eksperimentere og prøve nye ting.

Samtidig har dere en veldig stor fanbase som forventer melodiøs death metal. Er det vanskelig å balansere dette? Altså at man sette en grense for sin egen kreativitet?

Michael: - Nei, jeg synes ikke det. Jeg virkelig elsker Arch Enemy og har et sterkt ønske om å lage virkelig gode Arch Enemy låter. Vi har alle spilt i forskjellige band og prøvd mange stiler. Når det kommer til Arch Enemy er vi innforstått med hva som kreves. Det føles ikke påtvunget eller begrenset på noen som helst måte. Grunnlaget vil alltid være mine ideer, men alle kommer med sine innspill og signaturer. Det hender jo, i den instrumentale demofasen jeg nevnte, at en låt kan skille seg veldig ut og ikke høres ut som oss. Men så kommer Alissa med sin vokal og brikkene faller på plass, og det låter utvilsomt oss. Uansett om en ide er kan virke litt rar og eksperimentell høres den gjerne ut som Arch Enemy når alle har fått lagt på sine ting.

Jeg synes det er gøy hvordan dere bruker gitarsoloene til å balansere låtene. For eksempel er det ganske aggressiv solo i melodiske «Handshake With Hell», mens sinnathrasheren «Deceiver, Deceiver» har en mer melodisk solo.

Michael: - Absolutt. Jeg er en stor musikknerd og spesielt på gitarsiden har jeg fulgt hvordan låter bygges helt tilbake fra sekstitallet. Jeg har jo mine influenser. Og akkurat den type melodisk solo som du sikter til på «Deceiver, Deceiver» er vel blitt mitt varemerke. Jeg var kanskje den første som spilte slike melodiøse soloer i death metal. Nå vil jeg vel kanskje ikke kalle Arch Enemy death metal, selv om vi bygger på det utgangspunktet.

«”Vi bringer våre mørke skandinaviske hjerter med oss uansett hvor vi reiser.”

40 NRM 4-2022

norwayrock.net

Melodier oppå hard aggressiv metal er noe jeg fremdeles finner veldig interessant.

Tekstene blir fordelt mellom Michael og Alissa. Vokalisten overtar.

Alissa: - Vi skriver som regel halvparten hver. Så selv om jeg ender opp med å synge dem skriver jeg ikke alt selv. Det er ikke noe spesielt tema som går igjen på «Deceivers», hver låt har sin historie.

- Vi har vært innom restriksjonene. Flere band har fått utløp for denne frustrasjonen gjennom tekstene. Gjelder det deg også?

Alissa: - Ja, så absolutt. «House Of Mirrors» tar for seg dette. Et hjem er noe du skal komme tilbake til som en positiv ting. Hjem kjære hjem.

Under pandemien ble man tvunget til å være hjemme, som et fengsel, og konseptet hjem fikk et negativt fortegn. I hvert fall ble det sånn for meg. Det handler ikke nødvendigvis bare om husets fire vegger, men om folk du omgås og erfaringer du danner deg. Nå fikk man jo ikke muligheten til å treffe folk og danne seg erfaringer med disse. «Exiled From Earth» er om klimakrisen, noe som er relevant og viktig.

Så joda, verdensbildet har helt klart fått sin plass på «Deceivers».

- For noen dager slapp Helloween sin nye video «Best Time», hvor du bidrar som skuespiller. Altså ikke som gjestevokalist.

Aner jeg en ny gryende karriere?

Alissa: - Tja, jeg vil vel ikke akkurat kalle det skuespill. Hele mitt bidrag er filmet foran en greenscreen. Det var absolutt ingenting der, ingen bil eller noe som helst. Jeg hadde virkelig ingen anelse om hva dette skulle bli. Jeg var i området da de laget videoen, og de spurte for moro skyld om jeg ikke kunne bli med i videoen. Liveopptakene av bandet er faktisk fra en turnè de gjorde med Arch Enemy i 2018, så det er en link der. Som skuespiller skulle jeg nok

norwayrock.net

klare å spille langt bedre enn det der, haha.

- Arch Enemys turné, som også innebærer Oslo, har vært utsatt et par år, men i oktober er ny dato satt. Da kommer dere med Behemoth og ditt gamle band, Carcass.

Michael: - Vi er fremdeles gode kompiser.

Jeg stakk faktisk på konserten deres i California forrige uke. Det blir veldig gøy å ha de med på den kommende turnéen. Jobbene vi gjorde i statene var motiverende og ga oss en ny energi, så nå ser vi frem til sommerfestivalene og den kommende Europaturnéen i høst. Ved siden av bandene du nevner er det to til, og er kanskje den største turnéen vi har gjort, så det blir veldig gøy.

- Jeg husker jeg synes det virket stort at en svenske spilte i et engelsk band tidlig på 90-tallet, tross for at vi snakker undergrunnsmetal. Norge hadde jo enda ikke utmerket seg på metallens verdenskart.

Hvor starter deres kjennskap til norsk metal?

Michael: - Haha, det der var jammen en lei nøtt. Jeg skrev jo med Metalion og snappet opp mye musikk gjennom Slayer Mag, som mange gjorde på den tiden. Men Norge var jo veldig på black metal-bølgen, og der var ikke helt jeg. Jeg hadde staket ut min egen musikalske kurs. Så for meg blir svaret klassisk hardrock med TNT og Ronni Le Tekrø.

Alissa: - Emperor. De hørte jeg mye på.

Jeg liker mye black metal, problemet er at jeg ikke husker noen låttitler jeg kan nevne. Jeg husker alt av tekster, det er tross alt jobben min, men låttitler er jeg dårlig på, hehe. Det er ikke all produksjon jeg liker, men stemningen og soundet i black metal kan jeg like.

Etter hvert har en rekke gitarister fått seg en signaturmodell. Michael har ikke bare en

modell, men en hel serie.

Michael: - Jeg hadde en signaturmodell hos et annet selskap tidligere, men da jeg ble en del av teamet til Dean i 2008 ønsket jeg å videreutvikle modellen jeg hadde fra tidligere.

Det er jo en drøm som blir til virkelighet og kunne få denne muligheten, og jeg har vært involvert i hele prosessen på alle modellene.

Utgangspunktet er flying V, men vi har utarbeidet en egen variant av denne klassiske gitaren. Det er blitt noen modeller i løpet av årene, men noen er i begrenset opplag. De som er aktuelle nå er Tinman og Burgundy White, som jeg begge bruker i videoer fra nye skiva.

Slike ting var jo noe man slett ikke forventet da man startet å spille gitar.

Gitarene som selges er nøyaktig like de Michael bruker selv.

Michael: - Eneste unntaket er budgetmodellen Splatter X. Den har ikke mine signaturmikrofoner. De gangene dere ser meg spille på den, så er det en USA custom utgave.

De bygget også en custom utgave av Tinman til meg, men den synes jeg er altfor tung, så der bruker jeg koreautgaven som er den samme folk kan kjøpe. Splatter X er vel den gitaren jeg ser mest på nett der jeg blir tagget. Selv om prisen ikke er så høy er det en god gitar, kanskje tusen ganger bedre enn min første gitar, tilbake på 1800-tallet, haha. På den tiden fantes det ikke kvalitet til rimelig pris. Industrien var ikke der. Gitarer til nybegynnere var langt i fra kule eller gode å spille på, men det var sånn jeg begynte. Skyblue tror jeg den het og var en stratocaster kopi. Fingrene blødde, haha.

- Men det ble kanskje noen klassiske Carnage innspillinger med denne?

Michael: - Nei, da hadde jeg avansert. Da hadde jeg en hvit Kramer Baretta.

NRM 4-2022

41

PETTER POGO gutten som har opplevd alt - Del 2 For å få dekket så mye som mulig av historien til Petter Pogo, gutten som faktisk har opplevd alt, ble vi rett og slett nødt til å dele historien inn i to deler. Vi fortsetter nå med del to og gir ordet til legenden selv.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: STIAN A. OLSEN

- La oss prate om Senjahopen, fordi det er et band jeg digger. Jeg husker at jeg oppdaget dere gjennom Youtube med låten «Yttersia», og det begynner å bli noen år siden nå. Det var før jeg var klar over at du var med i bandet og husker når jeg så videoen til låten at jeg tenkte; «Faen, er ikke det Petter Pogo?» Kan ikke du fortelle litt om oppstarten av Senjahopen?

– Primus motor i Senjahopen, Henrik Sandnes, satt hjemme en sommer med mye dårlig vær. Bare på kødd så begynte han å oversette, eller gjendikte, internasjonale hits til nordnorsk og nordnorsk miljø. Så la han det ut på MySpace og det hele var et solo-prosjekt i utgangspunktet.

Grunnen til at det ble kalt Senjahopen var at han ikke kom på noe bedre navn i farta. Han tenkte at navnet kunne jo alltids forandres etter hvert, men det ble bare hetende Senjahopen. Så var det en kompis av meg som tipsa meg om det, og spurte meg om jeg hadde hørt Senjahopen? Til det svarte jeg nei og da fikk jeg klar beskjed om å gå innom å høre på det.

Da trodde jeg at det var en gjeng som bodde ute på Senja, så jeg skrev til dem og sa at hvis de kom til Oslo og trengte hjelp med hva som helst så måtte de ikke nøle med å ta kontakt. Så en dag jeg var på Elm Street, idet jeg skulle til å gå inn døra så stikker Henrik, som jeg hadde kjent i mange år, hodet gjennom døra og sier «Senjahopen!». Litt overrasket spør jeg om han hadde hørt om Senjahopen? Og da sier han at det er han som er Senjahopen!

- Haha, for en utrolig bra historie!

42 NRM 4-2022

– Jeg utbryter at jeg har lyst til å være med! Kaldt sier han bare at de allerede har bassist, før jeg parerer med at jeg kan spille gitar også. Da sitter resten av gjengen der inne, og han må inn å spørre om det er greit at jeg blir med i det som vel enda ikke hadde blitt et skikkelig band. De andre svarte at det var greit, så da var jeg med. Til å begynne med spilte vi bare de gjendiktningene til Henrik, og så fant vi ut at dette måtte vi jo få ut på plate. Så tok vi tak i «Take Me Home Country Road» av John Denver, eller «Landevei, Ta Mæ Heim» som Henrik kalte den. Denver hadde vært død i mange år, men vi skrev til de som tar vare på rettighetene og spurte om det var greit at vi spilte den inn med norsk tekst. Vi fikk svar om at det var helt i orden, de ville bare ha 20.000 dollar først. Vi hadde ikke 20 dollar engang, haha. Da stoppet det opplegget der, så jeg sa til Henrik som har skrevet låter og sunget i bandet Far Out Fishing at ‘Du som er så flink med ord og melodier, kan ikke du skrive noen egne låter?’ Han sa ja til det og at han kunne prøve, og da skrev han låten «Yttersia». Så spilte vi inn, lagde video og la den ut på Youtube, og pinadø ble det ikke en slags hit.

Da var den snøballen begynt å trille, og vi var i gang og her er vi femten år etterpå og holder på enda. Med de nye låtene som vi snart skal i studio å spille inn så har vi blitt flinkere til å lage den musikken vi selv ønsker å spille og blitt bedre på nettopp det. Vi blir flinkere til å skrive låter og vi har vokst sammen til en sterkere og bedre fungerende enhet enn da vi startet for femten år siden, men det skulle vel egentlig bare mangle.

- Dere er jo så til de grader fremdeles aktive og turnerer jo land og strand, men en ting som jeg har lurt på er hvordan dere blir mottatt av de som ikke er nordlendinger, eller er det stort sett kun nordlendinger som kommer på konsertene?

norwayrock.net

– Vi føler at vi har godt feste i Trøndelag og helt i sør, mens på Nord-Vestlandet har vi ikke spilt enda, så vi jobber med å ta bit for bit av landet. Vi blir alltid bedt tilbake de plassene vi spiller, og hver neste gang kommer det fler og fler folk og hører på. Vi kan kanskje kalles folkelige uten at vi glir ut i banaliteter og billige triks. Vi har et filter vi bruka og det er Revyfilteret. Det har fungert godt til nå.

- Et av bandnavnene som stikker seg litt ut er SS Bondevik, som fikk meg til å le litt.

Her må du nesten fortelle litt om hva det er for et band og hvordan du ble med der?

– Det var et punkband jeg ble spurt om å være med. Jeg sa at jeg kunne bli med hvis jeg fikk spille noe jeg ikke hadde spilt før, så da ble det trommer. Jeg hadde jo vært borti et trommesett før, men dette var litt kjappere musikk og da måtte jeg øve. Det var en artig gjeng og jeg er fortsatt god venn med poeten Stein Holte, som sang i SS Bondevik.

Vi to hadde også noen som het Holte-Pogo Experience sammen, der han leste dikt og jeg spilte improvisert gitar. Alt dette var utpå på 90-tallet. Tror jeg..

- Så dette var rundt tiden da du fortsatt var med i Jokke & Valentinerne?

– Nei, da var Valentinerne ferdige. Men jeg spilte med May-Irene og kjæresten hennes Guttorm Nordø, i bandet Sunshine Kids og vi spilte inn en plate sammen samtidig som Joachim spilte inn sin eneste soloplate «Nykter». I Sunshine Kids spilte også Wenche Simonsen, som jeg også spilte sammen med i Bøyen Beng.

- Ja for du har også spilt i Bøyen Beng.

Noe som sikkert ikke alle vet!

norwayrock.net

– Ja jeg spilte med dem i en kort periode.

- Hvor kort? Jeg har lest en plass at du var på en øving og ikke noe mer?

– Nei, det stemmer ikke. Jeg spilte litt lengre enn det. Det ble noen konserter, men ikke noe album. Jeg er fan av musikken, men det fungerte ikke helt for meg som musiker. Det var mye taktskiftninger og omarrangeringer og et litt fremmed land kan du si, så det ble for uvant musikk til at det ga meg nok som musiker til å bli med videre. Det var nok minst like mye min feil som deres og de er veldig hyggelige folk.

- Og så var du jo med i Ronny Pøbel også.

Nok et punkeorkester og et noe berykta sådan?

– Petter Baarli produserte første skiva til Ronny Pøbel, og så ville han ha Petter til å produsere den andre skiva også, men da hadde ikke Petter tid. Da spurte Petter meg om å gjøre det, så jeg sa ja til det og spilte bass på skiva også. Albumet var «Raseri» og kom ut i 2009.

Men det ble slitsomt, med mye kjøring for å spille én konsert liksom, og jeg tenkte vel da at jeg var ferdig med det her. Siste konserten jeg gjorde med Ronny Pøbel var på Folken i Stavanger under punkrockfestivalen i byen. Der skulle vi spille tolv låter og da vi var ferdig med den tiende låten så kjente jeg at jeg hadde én låt til i meg, så jeg ga gass på den ellevte låten og tok jeg mikrofonen og sa takk for oss og gikk av. Da kom Ronny løpende etter meg og sa at vi hadde en låt igjen, men jeg forklarte at jeg ikke hadde mer å gi og at jeg var ferdig i bandet.

Ingen sure miner eller noe, men jeg var litt ferdig med den typen musikk som musiker.

- Er det noen flere av de mer obskure bandene du har spilt i som du synes

fortjener å bli dratt opp i dagens lys?

– Lasso! Det startet vel som en kvartett der kunstneren Lars Paalgard var primus motor og det ligger vel noen videoer av Lasso ute på Youtube. En lang historie kort, så begynte han å tonesette cowboypoesi, som er en egen kunstart i USA og Canada. Lars samlet noen venner og jeg ble invitert via en felles venn, Justin Newall fra Wales, og vi debuterte på en kunstutstilling og har spilt på flere sånne tilstelninger etterpå. Dette bandet utviklet seg til vi vel var fjorten stykker på scenen. Til slutt imploderte hele greia etter at vi hadde skifta navn til Lasso Elastique, spilt inn plate og laga cover. Lars hadde lyst til å fortsette å spille de låtene, så da skifta vi navn igjen til Lasso Minimalistique. Da var det kun meg på gitarer og sang, Lars som på sang, gitar og trekkspill, Ketil Kielland Lund på sang, horn og trekkspill og den vakre Anne Gunn Røyseland på sang.

- Har du aldri vært inne på tanken om å gi ut egen musikk?

– Jo, selvfølgelig har tanken vært der, men det skorter på ferdigstillelse av påbegynte ting.

Da er det lettere å hive seg på andres greier og bidra så godt en kan der. Sant nok skrives det en sang og en melodi i ny og ne, men det har endt i hjemmestudio eller som bursdagssanger til slekt og venner. Men hvem vet, kanskje det blir til en utgivelse en gang …

- Du er så definitivt gutten som har opplevd alt og har vel opplevd det meste en musiker kan oppleve her til lands. Du har ikke vurdert å skrive bok?

– Nei, jeg er musiker, ikke forfatter. Uansett, så har jeg jo deg nå som gjør jobben for meg, haha.

NRM 4-2022 43

ANDERS BUAAS skotsk inspirasjon i norske skoger I September slippes “The Edinburgh Suite”, det nye albumet til gitaristen og låtskriveren Anders Buaas, Buaas, som har fått med seg virtuoser som bl.a. trommis Marco Minnemann og bassist Tony Franklin. Vi slo av en prat med Buaas om hans nye musikk, om å drive Larvik Guitar Festival, spille på den legendariske The Cavern Club i Liverpool, og om en episk whiskysmaking med Minnemann.

TEKST OG FOTO: FOTO : ANNE-MARIE FORKER

44 NRM 4-2022

norwayrock.net

Hva er det med Edinburgh som inspirerte deg til å skrive musikk om byen?

Edinburgh har blitt min favoritt-by og -reisemål etter mange turer dit.

Det er en by hvor det skjer mye, samtidig som pulsen er lav og du lett kan finne ro også. Jeg blir aldri lei av å vandre i gatene der, gjerne med musikk på øret. Byens historie er så rik. En utømmelig kilde til inspirasjon. Når vi alle ble sittende inne i to år, så ga det meg en mulighet til å skrive mye ny musikk. Tankene vandret stadig til Edinburgh, og å reise dit var noe av det jeg savnet aller mest. Dermed ble det et album dedikert til gatene og historien til verdens vakreste by, Edinburgh.

Fortell oss om platecoveret.

De som kjenner Edinburgh godt, kjenner fort igjen monumentet som preger coveret. Det er «The Scott Monument», som er dedikert til forfatteren Sir Walter Scott fra Edinburgh. Han er kjent for bl.a. å ha skrevet klassikerne «Ivanhoe» og «Rob Roy». Monumentet er verdens største monument dedikert til en forfatter og det var det første jeg la merke til da jeg var kom til byen for aller første gang. Vinkelen på bildet er litt uvanlig, så det er ikke alle som kjenner det igjen på dette bildet. Jeg falt for det da det også minnet meg om en robot, gjerne en transformer eller noe slikt. Det var en fin link mellom Old Town og New Town, de to bydelene i Edinburgh. Et gammelt steinmonument som også kan oppfattes som moderne teknologi. Monumentet er plassert mellom de to bydelene, og min Edinburgh Suite har to deler oppkalt etter bydelene.

Hvordan var det å jobbe med Tony Franklin? Hvordan kom det i stand? Hva bidro han med?

Jeg oppdaget Tony Franklin da jeg kjøpte debutskiva til Blue Murder i 1989. Hovedårsaken til at jeg kjøpte skiva var selvsagt gitarist John Sykes, som jeg liker godt, men det som faktisk skilte seg mest ut på denne skiva var bruken av fretlessbass i et hardrockband. Veldig originalt og friskt.

Tony Franklins bidrag på denne skiva gjorde han til en av mine favoritter når det kom til bassister. Senere sjekket jeg selvsagt ut The Firm skivene, hvor han først ble kjent. Her spilte han sammen med Jimmy Page og Paul Rodgers. Senere har han spilt som sessionbassist for en rekke storheter i studio og på scenen. Da jeg startet selve innspillingen av «The Edinburgh Suite», så hadde jeg først fått Marco Minnemann med på laget, siden jeg kjente han litt fra før. Det var jo flaks i uflaks for meg at alle satt hjemme i lockdown, slik at disse gutta var ledige for studio-oppdrag. Tony Franklin var den første jeg tenkte på som kunne passe til prosjektet, og han var tilgjengelig for oppdrag. Jeg kontaktet han og han svarte ja umiddelbart da han hørte at Marco skulle gjøre trommene. De to hadde ikke gjort noe sammen før, så det var spennende. Jeg må si at Tony leverte over all forventing på låtene mine. Han har så mye overskudd og kreativitet i linjene sine, samtidig som han ikke overspiller. Jeg la selvsagt inn noen partier hvor han kunne briljere som solist også. Det var naturlig. Tony er superproff og en svært positiv kraft som inspirerer de han jobber sammen med.

Og hva med Marco Minnemann?

Marco er jo velkjent som trommis for bl.a. Steven Wilson og Joe Satriani, men er kanskje mest kjent fra supertrioen The Aristocrats, hvor han spiller med Guthrie Govan og Bryan Beller. The Aristocrats har gjort tre konserter i Norge, og jeg har vært så heldig å være arrangør/promoter for disse konsertene. Første gang de spilte i Norge var i 2014 på Larvik Guitar Festival, og det ble en sen kveld i baren med gutta etterpå. Jeg hadde fått vite at Marco også var whisky-entusiast, så jeg tok med meg noen gode flasker på hotellet for sikkerhets skyld. Da baren stengte endte vi opp med whisky-smaking-session på rommet. Det ble en artig kveld!

Så ble det jo to konserter til med The Aristocrats i Norge senere også.

Jeg kontaktet Marco da jeg skulle starte innspillingen av skiva og han ville mer enn gjerne bidra. Det passet perfekt da han hadde satt opp full trommerigg og studio i stua hjemme for å kunne jobbe med prosjekter under lockdown. Han er vanligvis så opptatt med live-konserter at jeg nok aldri hadde fått ja på dette hvis det ikke var for den kjipe situasjonen vi alle var i. Prosessen var allikevel veldig inspirerende. Marco jobber raskt og han har en helt utrolig evne til å lære seg et komplisert arrangement på kort tid. Jeg sendte han en røff demo på en del, sammen med et enkelt notebilde som viste arrangementet. På grunn av tidsforskjellen til USA, norwayrock.net

så jobbet han med låta mens det var natt her, og da jeg våknet neste dag lå trommesporene i min innboks klare til gjennomlytting. Neste dag sende jeg en ny del til han, og våknet neste morgen til nye trommeopptak i min innboks. Disse ukene er noe av det mest inspirerende jeg har opplevd, da det skjedde så mye spennende hver eneste dag, og selv om forventningene ble høye etter hvert, så skuffet ikke Marco. Hvordan han klarte å tilføre så mye overskudd og kreativitet til et prosjekt han egentlig ikke var særlig involvert i, er vanskelig å forstå. Mindblowing!

Jeg vil også trekker frem Christian M. Berg, som spiller marimba, vibrafon, xylofon og perkusjon på skiva. Han er i verdensklasse og spiller til daglig i Oslofilharmonien. Et veldig friskt og annerledes bidrag på låtene mine.

Du driver Larvik Guitar Festival. Få høre noen høydepunkter og historier fra den gjennom årene, da!

Festivalen startet i 2010, hvor vi gjorde en lørdag med noen konserter og workshops. Ronni LeTekrø var trekkplaster, og jeg spilte også selv på den første festivalen. Vi spilte et par låter sammen, og et av høydepunktene var faktisk lydprøvene denne dagen. Ronni LeTekrø var «on fire» og det var så utrolig morro å få spille med han. Selve konserten ble også bra, men lydprøven denne dagen var helt spesiell og helt elektrisk.

Senere har festivalen gradvis blitt større og vi har hatt storheter som Steve Vai, Al DiMeola, Marty Friedman, Paul Gilbert, Robben Ford, The Aristocrats, The Yardbirds, Vinnie Moore + mange fler på besøk i Larvik. Noe av det jeg husker aller best er da lydmikseren sviktet under lydprøvene til Al DiMeola. Vi måtte skaffe ny mikser på kort varsel på en søndag. Ikke lett, men vi fikk det til, gjorde ny lydprøve og fikk satt i gang konserten kun en time etter skjema. Da var jeg svett... Ellers vil jeg nevne verdens hyggeligste gitarist Andy Timmons, som spilte på festivalen samme år. Han takket nei til artistmat på hotellet, og ville heller spiste burger sammen med publikum på festivalen, fordi han skulle ha med seg alle artistene som spilte. På grunn av forsinkelsen med konserten til Al DiMeola, så rakk han nesten ikke flyet videre, fordi han bare måtte se denne konserten. Han var dedikert til gitaren og gitarmusikk, for å si det pent.

Du går stadig tur i Bøkeskogen mens du lytter til musikk. Hva er det som trekker deg dit gang på gang?

Tidligere spilte jeg med Paul DiAnno (ex-Iron (ex-Iron Maiden) Maiden) og Tim Ripper Owens (ex-Judas (ex-Judas Priest) Priest) som turnegitarist i Europa. Etter mange år med ryggsmerter, som stadig ble værre, så måtte jeg trekke meg fra denne drømmejobben. Det var utrolig kjipt, men det førte også til at jeg begynte å skrive egen musikk, som ikke krevde at jeg måtte spille stående, eller reise og turnere på samme måte. Noe av det som holder ryggsmertene i sjakk er daglige turer i skogen, og Bøkeskogen er en perle i Norge og i Larvik. Et utrolig vakkert sted som inspirerer og gir overskudd i hverdagen. Jeg går 30-40 minutter hver dag og hører meg igjennom et album på min «Daily Walk». Dette legges ut hver dag på min IG, for de som vil følge med.

Hva jobber du med for tiden?

Jeg har alltid massevis av opptak av ideer liggende på min telefon som jeg går til når jeg skriver. Akkurat nå har jeg ikke noe nytt konsept i sikte, selv om jeg har mange ideer. Jeg skrev en del låter i vinter sammen med en kjent sanger/gitarist fra Liverpool som heter Paul Kappa. Han har spilt to-tre konserter på The Cavern Club hver uke de siste 20 årene og er et råskinn av en artist. Han har gjestet gitarfestivalen flere år og det var her vi ble kjent. I juni var jeg en uke i Liverpool for å jobbe med låter, og var med på to gjesteopptredener på Cavern, samt at vi fikk spille en av låtene våre på BBC radio. På Cavern fremførte vi et par Beatles-låter også selvsagt. Veldig stas å stå på denne legendariske scenen.

Ellers går det meste av tiden min nå til å forberede tre konserter i slutten av november, hvor vi skal fremføre hele «The Witches of Finnmark» trilogien min, sammen med fortellinger av historiker og forfatter Rune Blix Hagen, som har skrevet flere bøker om hekseprosessene i Finnmark.

Dette vil bli fremført i Larvik, Arendal og Oslo. Bare å møte opp!

Hvem ville du aller helst ha samarbeidet med, om du fikk sjansen?

En av mine aller største helter er Mike Oldfield, så det er vel øverst på lista.

NRM 4-2022

45

De gærne har det godt TEKST: GEIR LARZEN

Kollektivets utøvere kan vanskelig kalles musikalske skårunger, med samlet fartstid fra eksempelvis Estradasphere, Mr. Bungle og Farmers Market. Søker du progressivt skåret eklektisme, så behøves ikke andre album enn ”The Egg That Never Opened” i år. Vi lot oss til de grader blende av materialet at initiator, komponist, bassist, cellist og produsent Tim Smolens ble tvunget å besvare presserende spørsmål.

-I ti-femten år var jeg aktiv yrkesutøver. Så ble jeg far, og skjøv alt annet til side. Vårt kulørte narrativ er at bandet ble skapt som følge av pandemisk frustrasjon, men i virkeligheten er opprettelsen av High Castle Teleorkestra min måte å komme tilbake til musikken på, i en kombinasjon med rollen som forelder. Barna er henholdsvis 11 og 14 år blitt, jeg er i 40-årene, og pandemien overdro et ekstra incitament for å gjenoppta musikkvirke.

-Hele tre navn fra ditt forhenværende band, Estradasphere, figurerer i High Castle Teleorkestra. Hvordan ble besetningen satt, inkludert en viss Stian Carstensen?

-Jeg har opprettholdt kontakt med Estradasphere-gutta, og det føltes naturlig å forespørre disse tidlig i prosessen. Gitarist Chris Bogen og jeg håndterer den daglige driften, som logistikk, produksjon og økonomi, og vi bestrebet å gjøre livet så lett som mulig for medmusikantene, siden alle lever med tettpakkete almanakker. Våre kumpaner kom til dekket bord, i størst mulig grad; det skulle føles lett å si ”ja” til dette. I sin tid greide en kompis av meg å reise såpass mye penger at vi kunne fly Farmers Market over til USA, for de ble sagt å være et utmerket band å ha som supportattraksjon. Lite ante jeg om hva som møtte oss… Første gang jeg bivånet Farmers Market følte jeg kjevebeinet slå i gulvet, og jeg tenkte: ”Hvordan skal vi kunne gå på scenen etter dette?” Jeg vil ikke anbefale noen å hyre Stian Carstensen som supportattraksjon, men vi gjorde en kortere California-turné med Farmers Market og lærte dem smått å kjenne. Stian er en sann multiinstrumentalist; han kan plukke opp hva som helst – banjo, leirgjøk, tuba – og spille bedre enn deg med angjeldende instrumenter som sitt fagfelt. Han er blant planetens beste

46 NRM 4-2022

Med kronisk travel musikerstab residerende i henholdsvis USA, Norge, Frankrike og Australia sier det seg selv at man ikke kan gjøre regning med snarlig verdensturné fra nyinnstiftede High Castle Teleorkestra, som i stedet fokuserer på å bygge en fanbase. Gitt kvaliteten på debutalbumet ”The Egg That Never Opened” er det betryggende å registrere at opptrykk av luksuriøs cd og ditto vinyl for lengst er forhåndsbetalt av henrykte musikkelskere. musikere. Innledningsvis, forut for demo-opptak, kom jeg til å tenke på Stian, tok sats, sendte over et knippe lydfiler og høstet uventet positiv respons. Etterhånden ble han mer og mer involvert, og som du kan høre av det endelige albumet er Stian sterkt tilstedeværende, særlig som trekkspiller. Unødig å si, jeg er ekstremt glad for at han tok seg tid til dette.

-Innlemmelsen av Clinton ”Bär” McKinnan gir også mening; dennes aura furnerer sporadiske sammenfall med Mr. Bungle.

-Jeg møtte Bär under en turné med Secret Chiefs 3 i 2001 og falt for hans snåle personlighet. Ikke bare er fyren en eksellent utøver, men han viser seg endog som dyktig og eiendommelig komponist. To av albumets stykker er Bärs babyer, som til fulle anskueliggjør dennes

norwayrock.net

sære kompositoriske stil. Flere har påpekt intertekstualitet kontra Mr. Bungle, hvilket ville være kleint og teit om Bär ikke var involvert.

Nei, sier jeg, vi forsøker ingenlunde å kopiere Mr. Bungle, men det er slik Bär skriver, og det faller seg hundre prosent naturlig for ham.

-Det begynner å ane meg at du, Bogen og Bär står kompositorisk ansvarlige for skiva?

-Det meste, fra albumets filosofiske tematikk til det musikalske, håndteres stort sett av meg og Chris Bogen, for å skåne de øvrige fra tidkrevende arbeid. Vi brukte mye energi på å forberede materialet innen det ble videreformidlet, og da snakker vi om skisserte partier for spesifikk instrumentering, håndskreven notasjon og rudimentær melodikk.

Visjonen skal være umiddelbart distinkt og forståelig, slik at kumpanene lett kan koble seg på. I Stians tilfelle ble det nedfelt banale melodilinjer, vedheftet instruksen ”gjør greia di”. Så lenge tempi er korrekt satt, overgangene stemmer og instrumenteringen er avklart kan den enkelte musiker instinktivt illuminere og utbrodere.

-Stilistisk favner albumet eksepsjonelt bredt. Tittelsporet fungerer som bandets prospektkort, og rommer en totalt uforutsett brytning av trekkspill, tuba og tysk marsjsang. Hva faen er dette?

-Hele plata er basert på Philip K. Dicks ”Radio Free Albemuth”, som ble publisert posthumt i 1985, fordi forfatteren opprinnelig kasserte boken ved ferdigstillelse i 1976. Dick var mer filosof enn science fiction-dikter, og da jeg leste ”Radio Free Albemuth” ble jeg slått av hvor egnet den er for musikalsk adapsjon. Protagonisten jobber i ei platesjappe, i Berkley, California, på 1940-tallet, og forteller innstendig om alle plateutgivelsene han ekspederer. Tanken var: ”Hvordan gjenfortelle dette abstrakt, via et musikalsk potpurri, som omhandler samtlige fonogrammer teksten innberetter?” Tittelkuttet intonerer med Stravinskys ”The Firebird Suite”. Dernest følger litt amerikansk 40-tallsjazz. Hovedpersonen spankulerer i byen og hører en tysk marsj, som av uvisse årsaker blir værende i bevisstheten.

Klart, i vår smie snakker man ikke om musikalske speilbilder eller notasjonstro parafraseringer, men til dels radikal reharmonisering. Melodien beholdes, men hver underliggende akkord alterneres, i tråd med sofistikert jazzlære. Stian gjør tre runder av den tyske marsjen, og besifringen blir suksessivt snålere og snålere. Det verste er at det fungerer, ha ha ha.

-Tittelsporet ender i et pervertert Disneylandskap…

-Dette utledes fra et teaterstykke som nevnes i Dick-romanens første kapittel kalt ”South Pasific”. Låten heter opprinnelig ”Bali Ha’i”, og er prosessert i vår egen Hawaiipsykedeliske undervannsmaskin. Igjen er samtlige akkorder transponert til det ugjenkjennelige. I tillegg adderes massiv

norwayrock.net

orkestrering, kranset av Stians pedalstålgitar.

-Gitt stoffets vidstrakte natur, burde det, rent teoretisk, støte seg selv utfor stupet.

I stedet er det morsomt, melodisk, og det svinger.

-Jeg er skyldig i å ha tilvirket plater som innestår i overkant utfordrende lytting. ”The Egg That Never Opened” er tidvis både kranglevoren og åndssvak, men likevel poengtert og iørefallende. Det var ingen målsetning å miste publikum underveis; tvert imot. Flertallet av foreløpige respondenter sier at plata først og fremst er en fest å lytte til. Materialet arter seg unektelig sinnssykt og dristig, men samstundes koherent, underholdende og melodiorientert.

Jeg føler at vi mestrer balansegangen herom, men ikke uten harde bestrebelser.

-”The Aramchek Accusation” fremstår annerledes, armert med multiple synthesizere og definitivt av det mørkere slaget.

-Låten er i sin helhet skrevet av Bär

”Første gang jeg bivånet Farmers Market følte jeg kjevebeinet slå i gulvet, og jeg tenkte: ”Hvordan skal vi kunne gå på scenen etter dette?” Jeg vil ikke anbefale noen å hyre Stian Carstensen som supportattraksjon.”

McKinnan, og gestalter nevnte Mr. Bungleimpulser. Tekstlig berøres en passasje av ”Radio Free Albemuth” som omhandler tung regjeringsspionasje av samfunnsborgerne, sonisk understøttet av ominøse science fictionsynthesizere, til fremhevelse av velgrunnet paranoia. Bärs musikalske personlighet er ikke til å ta feil av; arrangement og produksjon syder av dennes herlige idiosynkrasier.

-Man kommer ikke fra visse hatteløft til Van Der Graaf Generator og King Crimson underveis…

-Personlig kjenner jeg ikke førstnevnte.

Samtlige band jeg har vært en del av er blitt kategorisert som ”progressiv rock”, uten å høste anerkjennelse i miljøet. Kanskje har det

å gjøre med at vi vektlegger soniske uttrykk og produksjon fremfor kantete metrikk? På videregående skole var jeg mest opptatt av kommersiell rock. Så fikk jeg høre Mr. Bungle, og min måte å tenke musikk på ble uopprettelig endret. Mr. Bungle var heller ikke akseptert som progressiv rocke-entitet på linje med King Crimson. De fokuserte på produksjon og en samlet estetikk i retning av italiensk og tysk filmmusikk fra 1960-tallet, samt global folkemusikk. Jeg setter pris på flere band av den progressive rockekanon, uten å liste noen av dem som influenser.

-Ble forslag vraket til ”The Egg That Never Opened”? Måtte dere på noe tidspunkt relegere lydspor?

-Ikke egentlig. Chris og jeg fatter de endelige beslutningene, men er åpne for andres synspunkter. Jeg ville ikke ha problemer med å melde motstand dersom et legg eller forslag føltes feil, men det slapp jeg i denne omgang.

Dog, ting stiller seg noe annerledes kontra Bärs komposisjoner, som utpønskes note for note, men demo-innspilles på firesporsopptaker.

Han er først og fremst musiker og komponist, og mindre av en produsent. Chris og jeg produserte låtene hans, og i så måte tok det tid å gjøre alle til lags. Vi fulgte hans visjon, selv når vi var dypt uenige, og det er jeg glad for; sluttresultatene taler for seg. Bär foretrekker litt mer nakne lydbilder, mens verken Chris eller jeg kan kalles minimalister, så Bär gjorde en god jobb med å holde oss i sjakk, hvilket tjener albumets varietet.

-Alle som ramlet direkte i moll-bøtta ved unnfangelse vil reagere med eufori i møte med ”At Last He Will”; et lamenterende mesterstykke som faktisk føles litt kjent?

-Jeg kan ikke tenke meg mektigere tristesse enn denne… Vi har tatt tak i Kurt Weills ”Barbara Song” fra ”The Threepenny Opera”, men folk flest vil neppe tegne opp strekene herom fordi Weills musikk nesten utelukkende frontes av operasangere eller scenekunstnere.

Jeg har alltid ment at dennes komposisjoner vil eleveres om du skjærer bort det vokale. Vi tok ingen hensyn til librettoen, men fokuserte kun på det musikalske. Weill var en mester til å alternere tonalitet og akkorder, jamfør vår egen omskrivning av ”South Pasific”-fraksjonen.

Brorparten av bandmedlemmene er å betrakte som hengivne Kurt Weill-fans, så jeg håper vi gjør det til en vane å presentere minst én Weilllåt i ny bekledning på hvert album. Dramatisk operasang, med eksessiv vibratobruk, hindrer mennesker fra å nærme seg Kurt Weill; det er her vår misjon tiltrer, med stemningsbyggende fiolin og trekkspill fremfor forstilt operasang.

-”Diagnosing Johnny” klinger som en barbershop-septett i perfekt LSDsynkronitet.

-Jeg har studert barbershop- og doo wop-teori, takket være The Beach Boys.

Deres ufullendte mesterverk, ”Smile” fra 1967, hvorunder Brian Wilson mistet forstanden,

NRM 4-2022

47

har øvet like sterk innflytelse på meg som Mr. Bungle. Du snakker om å løfte tradisjonell barbershop til pop-psykedeliske symfonihøyder… Foruten impulser fra tradisjonell barbershop og The Beach Boys vil du møte øyeblikk av Kurt Weills harmonimodulasjon og Ennio Morricone i ”Diagnosing Johnny”. Luksusutgaven av ”The Egg That Never Opened” skilter med 53 bonuskutt, hvor man særlig skal fokusere på albumlåtene i alternative tapninger. Jeg garanterer lett vantro idet du erkjenner hvor ”Diagnosing Johnny” var på vei…

Tilleggsmaterialet gir dessuten en fin leksjon i ”hvordan forme en enkel idé til noe grandiost komplekst”. ”Diagnosing Johnny” danner et ekstensivt og intrikat stykke, med flust av akkordendringer, energisk orkestrering og lag av kontrapunktisk sang.

-Albumets to siste spor tar nesten knekken på meg… Først ut faller tårepersen ”Klawpeels”, med nydelig pedalstålgitar…

-…fra Stian Carstensens hånd. ”Klawpeels” gir seg ut for å gå i 6/8-takt, men jeg ønsket å subtrahere en ørliten verdi, og endte opp med en tidssignatur jeg vil kalle 47/64, gitt at 48/64 tilsvarer 6/8. Verdien er ikke stor nok til at musikerne behøver å telle, men forskjellen er der, slaget faller litt for tidlig. Ingen kan tenke i 47/64-takt, man må føle det. ”Klawpeels” er videre en mørk og vakker låt, som skjuler en hemmelighet. Delvis er stykket komponert av meg, men om du inverterer harmonikken vil en berømt surfelåt fra 1960-tallet tre frem. Liketil instrumenteringen er identisk, bare invertert; det var en glad låt, nå er den trist, et cetera.

-Og hvorfor ikke avrunde festen med et smell… Med ”Mutual Hazard” reises rumensk folkemusikk på progrocksteroider.

48 NRM 4-2022

”En ”vanlig” fiolinist stiller sjanseløs overfor bulgarsk og rumensk folkemusikk, så vi behøvde Yanevs spisskompetanse. I tillegg bidrar perkusjonisten fra Farmers Market, slik at vi har to simultane trommespor gående. Til min store overraskelse fungerer det” -Låten er vidt kjent i Romania og foreligger på tonnevis av innspillinger. Vi oppførte mye 7/8-taktmusikk med Estradasphere, men ikke i 300 slag pr. minutt, hvilket er såpass hurtig at du ikke kan telle i 7, men snarere gruppere i korte og lange, hvor de korte har verdien 2 og de lange verdien 3 – kort/kort/lang. Dave Murray, vår eminente trommeslager, står ansvarlig for arrangementet og herigjennom stykkets metalliske, polyrytmiske beskaffenheter.

Stian besørget gjestemusikerne. Fiolinist Georgi Yanev er bulgarsk og overdrar tiltrengt autentisitet, samt svimlende virtuositet.

En ”vanlig” fiolinist stiller sjanseløs overfor bulgarsk og rumensk folkemusikk, så vi behøvde Yanevs spisskompetanse. I tillegg bidrar perkusjonisten fra Farmers Market, slik at vi har to simultane trommespor gående. Til min store overraskelse fungerer det, ha ha ha.

Vår fiolinist, Timba Harris fra Estradasphere, skrev stykkets selsomme fiolinstemmer, med anstrøk av science fiction.

-Hva kan innberettes om bandnavnet?

Dere bokstaverer Teleorkestra rimelig norsk?

-Vi likte hvordan K-en artet seg på papiret fremfor CH, enkelt og greit. ”Tele” indikerer avstand; dette er et avstandsorkester. Det høye slott er naturligvis plukket fra en annen roman av Philip K. Dick.

-Bemeldte egg, åpnet det seg aldri fordi det ikke ville, eller var det noe rent galt med det?

-Ha ha ha, protagonisten fra nevnte platesjappe i Berkley forteller om sitt eget uforløste potensiale, og sidestiller seg med et uåpnet egg. Han har skuslet vekk sine evner.

-Jeg skulle ønske dere turnérte verden med dette materialet.

-Jeg skal ikke påstå at dette er en umulighet, men på nåværende tidspunkt synes det mer hensiktsmessig å bygge en fanbase og potensere bevissthet omkring ensemblet snarere enn å gi konserter. Jo flere tilhengere vi genererer, jo lettere vil det bli å gjennomføre prosjekter, inkludert sceniske opptredener. Du vet selv hvor tøft det er å leve av musikk i 2022, og hittil er jeg positivt overrasket over støtten fra publikum.

Vi har per nu forhåndssolgt plater for 30.000 dollar. Aldri har noen brukt så mye penger på min musikk forut. Derfor yter vi valuta for pengene med luksuriøse cd- og vinyltrykk, uten å forvente særlig pekuniær gunst. Å øve inn et konsertrepertoar av såpass intrikat slag fordrer absolutt forpliktelse og vil ta tid, men jeg sier altså ikke at det aldri vil skje. I øyeblikket prioriterer vi å bygge en dedisert tilhengerkrets, samtidig som det planlegges for album nummer to.

norwayrock.net

In the Radiance The Dead Daisies, now fronted by “The Voice of Rock” Glenn Hughes, release their sixth studio album ‘Radiance’ on 30 September. Over a month before the release, we talked to Glenn and guitarist Doug Aldrich (ex Whitesnake, Dio) about the new record, how they met through Dio, Glenn’s love of Gary Moore, and continuing to work during a pandemic.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER FOTO: OLIVER HALFIN

Hello Glenn!

GH: How are you, Anne-Marie?

Very well, thank you - and how are you? I understand you were not well recently.

GH: I'm okay now.

Good, good.

GH: You know, with the COVID, it's a case of - you get it and then you recover. So hopefully the recovering is over, and I'm feeling okay again.

That's so good to hear. Hei, Doug, how are you?

DA: Hey, I'm good, how are you Anne-Marie?

Very well, thank you GH: Hey, Doug! Good morning!

DA: Good morning.

It’s kl.19 here, as you can probably see, though, it's still bright.

DA: It's getting shorter days, though, right?

Yeah, yeah, very much so.

GH: Over there, in Scandinavia, it's always dark or light, one or the other.

Yeah, exactly. I wanted to start by going back to 2015, Glenn, at a gig at the Electric Ballroom, you mentioned that Doug was your musical twin brother.

GH: Yeah!

So, I wanted to know, how did you both meet and what drew you to each other, from both of you?

GH: Well, funnily enough, I met Doug through Ronnie (James Dio), twenty-five, twenty-six years ago, however long it was, and the next

norwayrock.net

thing I know, I went to sleep and then I woke up and he’s with David (Coverdale) in Whitesnake, and in 2015 I was going to do a tour, and I thought Doug was around and I thought I'd give him a call and see if he wants to do some shows, and we did four, five months, and it was fantastic, South America and of course Europe, where you saw us, and, yeah it was great.

Nice. And, Doug, how did the Dead Daisies involvement come around with Glenn?

DA: I got a call in the fall of '15, I was still working with Glenn, and we were off actually, just had a Japanese show, when they called me and asked me to fill in for some shows and I couldn't, and I said "No, I can't do it, because I've got plans with Glenn", then they called me back and...

GH: I'm laughing because I remember that period, and I'm just remembering.

DA: ... So, anyways, I went back to it and Glenn and I finished our dates for the year. And I got a call from Dead Daisies saying we're going to make a new record and we need - well, Richard Fortus is going back with Guns N'Roses and Richard suggested that we contact you, and so they did. And I said - I'd be glad to make a new record. I mean, these guys were all friends of mine - Brian Tichy, John Corabi, Marco [Mendoza] - they're all guys that I knew, so it was very natural.

Speaking of Brian, what's it like having him back, and working with him again?

DA: He's great. I mean, I've done a lot of sessions over the years, I've played with basically everyone, from Carmine [Appice] to Tommy Aldridge, Jason Bonham, Mikkey Dee, I mean, just everybody, Frankie Banali. Brian is just unbelievably musical and it's great to have him back.

GH: A really, really musical drummer. For me, as the bass player, it's always appropriate for me to work with groove drummers and Brian Tichy

NRM 4-2022 49

has groove in huge amounts. So, again, one of the greatest drummers alive today, without a question of a doubt, is Brian Tichy.

Wow. I'm glad you mentioned groove my next question was about the new album, and how much soul and groove is on it - and it's such a good blend of classic rock and modern rock GH: Thank you!

It sounds fresh, but with classic rock elements.

DA: Thank you!

But, how do you start when you write a song? Do you start with the groove, do you get the groove and then build around it?

GH: I think when Doug and I work together, it starts pretty much with maybe a chord or a riff or a groove, it's one of those three choices, a riff or a chord or a groove, but groove is essential in our music today, as we move on from "Holy Ground" to "Radiance", I think groove, and I think Doug will agree, groove is a very important essential for the Dead Daisies now.

DA: I'll tell you, Anne-Marie, since I started recorded by in 1987 with my band Lion, it's been all about grooves. The bands that we were into - Whitesnake, Thin Lizzy, Deep Purple - all had great grooves, and that's just what I like, so when Glenn got in the band, I started to pump up, from my perspective, my participation, more groove-related riffs and beats ...

GH: Yes, you did.

You mentioned Thin Lizzy - especially as an Irish person...

GH: (laughs) love it! ... some of the dueling guitar on this album is some my favourite work I've heard since some of the Thin Lizzy stuff on "Black Rose". There's one particular track, with the guitar arrangements, I wanted to ask you about, Doug - "Not Human". How did you go about the guitar parts for that?

DA: That was a song Glenn brought in. We basically did a demo of it and I really loved that song. I was a straight punch in the face - fast and aggressive. It was just a matter of the way Ben Gross wanted to treat the guitars and have certain things pop out at certain times, and so David [Lowy] and I just followed what his advice was. Everyone put their stamp on it, but my favourite part of that song is the end, with the bass and the drums.

GH: (laughs) DA: It's a really great moment. It's like John Entwistle and John Bonham playing together, but it's Glenn Hughes and it's Brian Tichy.

GH: That's cool - thanks, Doug. It was an interesting recording. Again, the demo of that song was amazing.

You said it was an interesting recording - how did the pandemic affect the recording of the album?

GH: It really didn't. Because we went about our business, like… as we know, we're still in

50 NRM 4-2022

"I love Norway. It's an amazing place to play and I love the food and people." the pandemic - this was recorded in the March and the April, we were isolated in our own room in the valley, we had really just all business, all work, all music, all writing, all recording, all heads down. We didn't really think too much about a pandemic, we were working.

DA: It was like there was nothing else to do.

So, we started to just do these demos, and we put them away. We had to promote. It's just a weird thing because we had "Holy Ground" done, we were just ready to go to start touring, and then the pandemic hit. So after about five months we started doing these songs.

Then we put them on hold because we had to support "Holy Ground" - we had to go out and do tours, and we are still planning, we were not done touring "Holy Ground". We'd go to a country, we had a new album we were getting ready to promote, but we're going to a country where they haven't even seen us play the "Holy Ground" stuff. So, it's a little woggly, wiggly. Now we've got this record we're going to support this record.

GH: Yeah, it's a great thing to do, to play songs from "Holy Ground" and songs from "Radiance" along with other Daisies songs.

Yeah, nice. And, like the previous album, you worked with Ben Gross, the producer, again. What does he bring to it? Why did you choose Ben? DA: Production! He met up with David Lowy and we were looking for a producer for "Holy Ground" and we decided to go with Ben and it was great. He really helped us focus our ideas and everything for "Holy Ground" and then it was an obvious thing to do it with Ben for the follow-up. Ben brings serious production, he brings his own sound to the band. Sometimes - Glenn can explain it - sometimes that was a little scary for us, because we had the demos that we really loved, right, G? GH: I think, Doug, what we're saying here is, that when Doug and I came up with the ideas for these songs, it was Doug and I, guitar, bass, and drum machine, a vocal. And It was sparse, it was empty, less-is-more, very British, if you will. And you could hear - the holes were mammoth. And what we were doing was we were adding things, and ...

DA: Sometimes that's scary (laughs).

GH: ... Yeah, it was scary for me because we had to leave town before the album was finished, so things were being added. We had recorded extra guitars, extra vocals, a hundredand-six tracks of bass on every song. For me, coming from a very '70s background, it was a

little bit too much over the top, for me. But, it turned out well.

Yes, it certainly did. I think it's not an overstatement to say it's my Album of the Year so far, it really is.

GH: Thank you!

DA: That's awesome.

I hope you're going to come here and play it live sometime, or near here.

GH: We do too!

DA: We love Norway.

I wondered if there were any songs which weren't used.

GH: Yes! There were two songs, one called "The Healer" and one called "Let It Set You Free" that we recorded that are good songs, that hopefully you will hear in some way shape or form as we march forward. "Let It Set You Free" is a closing kind of a song, it's a dramatic, orchestrated piece of music that tells a great story. "The Healer" and "Let It Set You Free" are songs we hope you will hear, I'm sure you will.

DA: Yeah, I think they will.

The title track, "Radiance", starts with a slow, almost early Black-Sabbath-esque kind of doom sound and then moves to something else but what inspired the title "Radiance"?

GH: As far as the groove, Doug and I were together, we came up with that groove sitting in he studio, it was so - again, less is more - it was so dark and that, but the vocal is all about the radiant love and coming back into the light, what I was trying to convey was that we've all got to accept we're in a dark period and we're going to come out of it into the light. And that's an interesting scenario because that riff is very sparse, a very dark riff, and heavy. That riff is a great live song, by the way.

Is it one of the ones you're looking forward to playing live most?

GH: We have been playing it - it goes down great.

DA: We love it, we love it.

Speaking of "sparse", the last song "Roll On" I thought was possibly the least heavy track, beautifully warm and spacious - why did you end the album on a less heavy note?

GH: Well, number one, we didn't know it was going to end the album.

Ah, okay.

GH: It was a song that was recorded - well, it was one of the last songs we wrote for the album. It was different, if you will. I think it's important, in my opinion, it's important that every band tries something a little different, I love that.

DA: For me, that was a song that me and Glenn really, really loved and believed in, and we had other songs that could have replaced it but we were happy that it got included on the album. It was up to Ben, the running order, but I do love the way it closes the album. It's a really great feeling, and it makes you want to listen to the record all over again.

norwayrock.net

GH: Hopefully!

Yes, it did. I listened to it four times in a row, without stopping (laughs).

GH: That's great.

So, you both have many fans as vocalist, bassist and guitarist, and I wondered who you yourselves were inspired by. Who are your favourite vocalists, bassists and guitarists?

GH: You go ahead, Doug.

DA: For me it started with Hendrix in the beginning, just because he was on the radio and [Richie] Blackmore because he was on the radio with "Smoke on the Water", and Tony Iommi had a song called "Iron Man", that was definitely one of the first things I heard. But I think my biggest influence was Jimmy Page and then later, melodically and technically, Gary Moore is somebody that was very important. And Jeff Beck. When I listen to Jeff Beck play you don't need vocals.

GH: No. DA: Same with Gary Moore. And I love - one of my favourite records is a record that Glenn was on with Gary, "Reach for the Sky".

GH: That was on "Run for Cover" DA: Right! It might be my favourite Gary record, but there's a lot.

GH: Thank you, Doug. And just to re-cover what Doug was saying, I'll talk about Gary for a sec. Gary was one of my best friends, and of course an Irish fellow, very close friend of my family, actually. I can't say enough about Gary, I dearly miss him, very very much. In my opinion, [a pause while he composes himself], well, one of the greatest guitar players ever, in my top three.

Bass players, it would have to be from the very beginning, it was Paul McCartney, and then I realised that Paul was listening to American-style bass playing, R&B, James Jamerson funnily enough, from Detroit, who I love as well, and then my dear friend Jack Bruce who I listened to as a teenager - I was a pre-teen in the North of England, in the Black Country - and Jack became a good friend of mine. My friend John Entwistle, of course, you've got to mention John Entwistle. And last, but not least, I was very, very good friends with Andy Fraser, from the band Free, and we were very close towards the end of his life, we were together all the time.

So, Paul McCartney, James Jamerson, Jack Bruce, John Entwistle, and Andy Fraser are my top five!

Nice choices. Doug, I just quickly wanted to ask you about your memories from working with W.A.S.P.?

norwayrock.net

"I can't say enough about Gary (Moore), I dearly miss him ... one of the greatest guitar players ever."

DA: Ha! A couple of people have been asking me that. It's interesting that's come up because it never used to come up before, and that was like 1989 or something. It was a long time ago. I just went in for one day, I did a session, played on two or three songs, and I think he used one of them that I think is complete. I don't remember the song. And then he used a bit of me and a bit of a guy called Bob Kulick - Bob had written and recorded with Kiss - and he put our two solos together, which, now that I'm remembering it, didn't make me very happy (laughs).

Okay.... (laughs).

DA: But, whatever! It was a session, you know. I haven't seen or spoken to Blackie [Lawless] since that day.

That's a long time ago. They've just played in Sweden next door to us, so it came to mind.

DA: Did you see them play?

Yeah, we drove over the border from Norway to Sweden.

DA: Nice!

Speaking of Sweden, if you don't come to Norway, when you tour again in Europe, will you have maybe Sweden or Scandinavia on there?

DA: Of course!

GH: I don't know if you know, Anne-Marie, but we had dates where we were going to play in Gothenburg and Stockholm, and we couldn't get there. So, COVID has changed the dynamic, it's still changing the dynamic. We were going to do shows in central Europe, again, in November but we can't do it. We just had a lot of trouble, Doug, David, and myself, and my manager Jimmy, we all got the COVID as you know.

So we decided to take time before - we're going to do the American tour, starting in a couple of weeks. Then we have a couple of months at home to do whatever and then we go to the UK in December.

Ah, excellent, I go there a lot, too. In December?

GH: Yes, you should come over.

I will. I assume you're playing London again?

GH: We're playing at The Forum in Kentish Town.

NRM 4-2022

51

I know that well, excellent. So, I was going to ask what comes next - it's the US tour and the UK? GH: Yes! And we are so excited about these particular touring schedules because America is a place where still we're gaining a lot of ground. The last tour we did was fantastic, and we're going to go again, and we do really well in the UK so I think we'll do really well again.

What was the best gig you had in America? Was there one particular one that stood out?

GH: With Daisies? It was down in Fort Lauderdale...? It was down in Florida, wasn't it Doug?

DA: Yeah, there was some good ones in Florida.

GH: Last June, was it? We did a couple of shows down in FLorida.

DA: Yeah, it was really good.

GH: It was a great show, that first show. It was fantastic. It's on YouTube, I think.

DA: We had a show in New Jersey at The Landis, which is actually where we're starting this tour on September 7th, The Landis in Vineland, New Jersey. That was a great show, a home-town show for me and Brian.

And then the Los Angeles show was also a home-town show for me and Glenn, as that's where we live, and that's a great place for playing, again, called The Vermont, on September 18th.

52 NRM 4-2022

Is that why you decided to start the tour in New Jersey, because you had such a good experience?

DA: We didn't know where we going to start, it just worked out that way, with the scheduling. I think they take a dart board and they put a map up and throw the darts, and that's how they figure it out.

GH: I think that we're going to rehearse in New York for a couple of days and then we can drive a couple of hours - ninety minutes - South to Vineland, then we can drive back home that night to New York and stay in the hotel. I think that's case of where we were at.

Nice one. Well, I hope that you'll be driving around here soon.

GH: We do too. I love Norway. It's an amazing place to play and I love the food and people.

DA: Yes. Well, we love you too, so please do come back.

GH: Of course.

Congratulations on the new record again, both of you. I think I’ll go and listen to it for the fifth time now!

DA: Thank you, Anne-Marie. We'll let the other guys know that you said that, and we really appreciate all you're doing , and that was a really nice interview, thank you.

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER

LYDKICK GEIR AMUNDSEN 1. Alice Cooper - Live at the Astroturf Hadde kappet av en finger for å ha vært der.

2. Lillian Axe - From Womb To Tomb Stevie Blaze er tilbake med sin beste siden "Psychoschizophrenia".

3. Ozzy Osbourne - Patient #9 Trur jaggu dette er hans beste siden "Ozzmosis".

4. Nordic Union - Animalistic Denne Mårtensson altså. Går han aldri tom?

5. Kate Bush - Hounds of Love Gravde frem en gammel flamme pga du-vet-hva.

GEIR VENOM LARZEN 1. High Castle Teleorkestra – The Egg That Never Opened Eklektisk raptus fra øverste hylle.

2. Motorpsycho – Ancient Aliens 43 minutter førsteklasses skandinavisk progrock.

3. Alice Cooper – alt Kronologisk, diskografisk gjennomgang med nye ører.

4. Beethoven – Piano Concertos 1–5 Nummer 3 og 4 står ikke det dugg tilbake for dennes symfonier.

5. Venom Inc. – There’s Only Black Ujevn, med øyeblikk av slangespyttklyser.

SVEN O SKULBØRSTAD 1: Soulfly - "Totem" Max C tilbake med et smell 2: Machine Head - "Of Kingdom And Crown" Robb F tilbake med et nestensmell 3: Witch Club Satan - "Hysteria" En frisk prøvesmak på et meget spennende prosjekt 4: The Exploited - "Fuck The System" Fikk endelig sett mine gamle helter live 5: Rammstein - "Zeit" Sliter fremdeles med å komme over både konsert og skive

ANTHRAX XL Nuclear Blast 5/6 22.juli 2022 Hvor skal man begynne med å beskrive denne mastodonten av en utgivelse? Kanskje med bakgrunnen – Anthrax fylte nemlig 40 år i fjor og kunne av åpenbare årsaker ikke gå ut på turné for å feire. Derimot gjorde de som veldig mange andre under denne tiden, nemlig å sende en direkte livestream på selve dagen. Og nå kan de som ikke fikk det med seg da nyte herligheten både visuelt og audielt.

Og for en pakke de leverer. Med en spilletid på over to timer får vi servert créme de la créme av bandets absolutte høydepunkter, både fra eldre men også nyere dager. Men her kommer også mitt eneste ankepunkt mot utgivelsen – vi skulle gjerne hatt et par spor fra John Bush-æraen også.

Jeg skjønner godt at det kanskje er kjipt for Joey Belladonna å synge låter fra den tiden, men spesielt «Sound Of White Noise» synes jeg faktisk er en av Anthrax aller beste skiver og det hadde vært utrolig fett å fått et gjenhør med for eksempel «Only» igjen.

Bortsett fra det er det neimen ikke mye å trekke for her. Bandet låter tightere enn noensinne, visuelt ser det helt fantastisk ut – og den som kommer aller best ut er faktisk Frank Bello da koringene hans virkelig kommer til sin rett her. Jeg var ærlig talt ikke klar over akkurat hvor bra han gjør det.

«XL» sitt absolutte høydepunkt må være når selveste Chuck D fra Public Enemy slenger seg med på den eviggrønne «Bring The Noise» og gjengen leverer klassikeren enda bedre enn originalen.

Dette er et absolutt must-have for samtlige fans av Anthrax, det er en av de aller beste strømmekonserter jeg har sett der vi vitner en av de fire store levere sine beste godlåter på rekke og rad og låter om mulig bedre enn noensinne.

Sven O. Skulbørstad

ARCH ENEMY Deceivers Century Media 4,5/6

norwayrock.net

12. august 2022 Allerede i oktober i fjor kom første singel «Deceiver, Deceiver», og jevt utover dette året har seks av platas elleve spor blitt sluppet som singler.

Dermed er det vel lite spennende eller nytt jeg har å by på ved å anmelde skiva. Men en ting er å få låter stykkvis, hvordan låter de samlet? «Handshake With Hell» åpner, og jeg vil kalle de en safe Arch Enemy låt. Dette er vel slik folk flest forventer at en plate fra svenskene, ja jeg kaller de fortsatt det, selv om to av medlemmene kommer fra unaiten. Tøff metal med mye melodi. Det som utmerker seg med denne for meg er partiene hvor Alissa White-Gluz kliner til med renvokal.

Det kunne jeg godt tenke meg å høre mer av. Denne følges opp av allerede nevnte «Deceiver, Deceiver» og her blir jeg blåst av banen. Dette er jo tøff punka thrash metal. Ikke ulikt tidlig The Haunted. Tredje låt «In The Eye Of The Storm» er klassisk hard rock anno 1985, riktignok I Arch Enenmy drakt, med Alissas growling. Så er vi kommet til platas første ikke-singel, «The Watcher». Denne er i likhet med «Deceiver, Deceiver» veldig thrasha i verset, men her er refrenget veldig melodiøst. Litt over the top for min smak. Da faller låter som «Sunset Over The Empire» og «House of Mirrors» bedre I smak. Melodiøse refreng der også, men litt mer melankoli og dempet. Nå har vi vært gjennom en god del av platas elleve spor, men jeg vil trekke frem «One Last Time» som et godt eksempel på en enkelt låt som oppsummere skiva. Denne har det rolige, det melankolske, melodiske og velkjente. Jeg synes Arch Enenmy alltid har vært et band med kule enkeltlåter, men denne gangen synes jeg plata i sin helhet virkelig sitter, så for meg er dette bandets beste så langt.

Ronny Østli

BELPHEGOR The Devils Nuclear Blast 4/6 24. juni 2022 Da er vi kommet til album nummer tolv fra de djevelske østerrikerne. Jeg har kost meg mye med disse, selv om jeg ikke skal ha på meg å være blodfan av alt de har gitt ut. Forrige skive «Totenritual» likte jeg veldig godt, og jeg synes de fortsetter den fine trenden nå fem år senere.

Produksjonen er massiv og tung, man kjenner det trøkker. Tittelkuttet åpner, og er en god ambassadør for plata. Kjapp og tung. Riffbonanza og melodiøse harmonier. Skal innrømme jeg måtte gi denne låta noen runder før den satt. Da er singelsporet «Totentanz – Dance Macabre» mer umiddelbar. Her snakker vi en kjappis som viser Belphegor sin melodiske

black metal side. Denne følges opp av tunge «Glorifizierung Des Teufels», som sammen med enda tyngre og episke «Virtus Asinaria - Prayer» er mine favoritter. Nå er det brutale death metal spor her som jeg ikke direkte forguder, men skiva er såpass massiv og balansert at totalsummen blir riktig så trivelig.

Ronny Østli

BLIND ILLUSION Wrath Of The Gods Hammerheart 3.0 10. juli 2022 Jeg er stor fan av Bay Area thrash, men jeg får ikke helt taket på debuten «The Sane Asylum» fra 1988. Selv med Les Claypool og Larry LaLonde fra Primus i besetningen. Det ble et sånt nesten-band. Det kom en skive i 2010 også, men den har jeg aldri hørt.

Status i 2022 lander også på nesten.

Det er mye kul thrash her, som sintere «Slow Death» og «Behemoth», og mer drivende spor som tittelkuttet og «Protomolecule». Men jaggu er det en del sidrumpa greier her også. «Spaced» er litt sånn. For ikke å snakke om bonussporet på CDutgaven, «No Rest ‘Til Budapest», som jeg antar er en låt skrevet spesielt for en serie festivaler bandet har spilt på og presentert der. Selv om låta tar seg opp, snakker vi en pinlig oppbygging.

Med dette kan jeg ikke si Blind Illusion skuffer, da de holder seg midt på treet der de alltid har vært.

Ronny Østli

BUBBLEMATH Turf Ascension Cuneiform Records 24. juni 4/6 Minneapolis-kvintetten Bubblemath har faktisk eksistert siden utgangen av 1990-tallet, uten å overøse verden med fonogrammer. Femten år passerte mellom 2002-debuten og dens oppfølger, mens ”Turf Ascension”, bandets tredje album, ble tilvirket på fem år. Melodisk og harmonisk har Bubblemath gått i lære hos Echolyn og andre amerikanske grupperinger som ga nytt liv til den progressive

NRM 4-2022

53

AN M ELDE L SE R

SKIVER

rocken for over to dekader siden, men til forskjell fra den feberhete og ADD-diagnostiserte debutplata er Bubblemath modnet som låtskrivere, i den grad at musikken bølger langs relativt ”normale” parametere, hvor tema utbygges i stedet for å brytes.

Dette gjør årets slipp til katalogens mest iørefallende, selv med bare fire ekstensive komposisjoner i oppakningen. Produksjon og leveranse sogner til sjiktet for absolutt perfeksjonisme, mens bandets sangbaserte idiom overdrar prosjektet en menneskelig faktor.

Drøyt 18 minutter lange ”Surface Tension” bygges etter kanoniserte progrock-dekreter av tonale, rytmiske og harmoniske utfordringer, mens påfølgende spor senker pulsen. Tilsynelatende medgjørlige ”Decrypted” skjuler forresten et av albumets heftigste enkeltpassasjer i et King Crimson-farget stormattakk, før ”Refuse” avrunder reisen med ventelig muskel-synkopert kurasje. ”Turf Ascension” innestår spennende og morsom lytting for de progressivt tilbøyelige. At materialet smaker veldig 1995 taler utelukkende prosjektets sak.

Geir Larzen

CANCEL THE APOCALYPSE Terminus Stairway Inverse Records 10. juni 4/6 Cellist Audrey Paquet og gitarist/ pianist Arnaud Barat er uteksaminert ved musikkonservatoriet i Bordeaux og innstiftet Cancel The Apocalypse for seks år siden, med mål om å forene barokkmusikk med metall.

Bandets vokalist og trommeslager er håndplukket fra den franske metallscenen, og med årets ”Terminus Stairway” begynner kvartetten, som demokratisk fordeler kompositorisk ansvar, å få dreis på låtmaterialet.

Ingenting eksemplifiserer den positive trenden bedre enn sorgtungt vakre ”Where Is Soledad”, i elegante og rytmisk utfordrende sjatteringskast av kvasi-barokk, fransk chanson og symfonisk metall, eksekvert med nylonstrenggitar, strykere, kontrasterende vokaluttrykk og blytungt rockekomp. ”Antarctica” følger fint opp, men er straks mer strømlinjeformet og neppe helt i mål, verken kompositorisk eller teknisk. Vaudeville-injiserte ”Napoli” og ”I Should Never Have A Stop” er stødigere i så måte. Matthieu Miegeville utviser tålelig god skrikekontroll og vet å porsjonere aggresjon. ”Terminus Stairway” utkommer med vorter i huden og riper i lakken, men vinner på sjarm, og er i skisserte glimt riktig fin, slik at tvilen

54 NRM 4-2022

kommer tiltalte til gode.

Geir Larzen

CRIPPLED BLACK PHOENIX Banefyre Season Of Mist 3/6 09. september 2022 Jeg har hatt veldig sansen for de seneste platene til multinstrumentalist Justin Greaves og hans ensamble.

Deres mørke postrock kan på tidligere skiver vise til en stemning og melankoli som fenger meg. Mye av den finnes her også, men det er dessverre kun første del av skiva. «Wyches And Basterdz» er slik vi kjenner bandet fra forrige plate «Ellengæst». Tung og sørgmodig med Belinda Kordics behagelige vokal. «Ghostland» er en ny litt mer avantgarde rock side, men en veldig stemningsfull låt. «The Reckoning» i sin tur er mer rocka, som også utmerker som en av mine favoritter.

Problemet er at plata er nesten en time og førti minutter. Altså en time for lang.

Og det kjenner jeg. Jeg har nevnt noen av mine favoritter, men av tretten spor er flertallet for meg litt småkjedelige, og tankene går mer i retning av hva jeg skal ha til middag, fremfor å høre på musikken. Da blir det hakket for langdrygt og traust denne gangen, dessverre.

Ronny Østli

CROSSING RUBICON Perfect Storm Frontiers 5/6 08. juli 2022 Plateselskapet Frontiers har gjentatte ganger blitt kritisert for å resirkulere band, låtskrivere og produksjoner på en måte som gjør at alle nye plateslipp virker som de er servert fra samme lunkne suppegryte. Kritikken er muligens til dels berettiget, men en gang i blant glimter de til. Dette er en av de gangene. Årsaken - og aberet - er at gruppa Crossing Rubicon består av navn som for Frontiers typiske publikum er ganske ubeskrevne blad. Det kan nok medføre at denne utgivelsen går mange AOR-fans hus forbi. I førersetet sitter Cenk Eroglu, en tyrkisk produsent, låtskriver og gitarist. Og

når jeg sier gitarist, så blir det ikke feil å si gitarist av episke dimensjoner.

Dette er ikke bare nok en langhåra dude som har terpet skalaene sine på gutterommet, men en musiker som har funnet sin stemme og som best kan plasseres et sted mellom Steve Lukather og Reb Beach både med tanke på uttrykk, sound og finesse. Dette var dessuten mannen Kip Winger oppsøkte for å skape sitt mesterverk “From The Moon To The Sun”.

Selv om Frontiers foreslo en rekke velkjente vokalister, plukket Cenk noe uventet ut John Bisaha til å fronte prosjektet. Bisaha en amerikansk vokalist best kjent som frontmann for The Babys siden 2013. Johns stemme har en naturlig plass i AOR-landskapet til Crossing Rubicon. Han er ingen vokal-akrobat, men byr på en nononsense rockeopplevelse à la Lou Gramm.

Debutalbumet “Perfect Storm” består av elleve AOR-spor som med få unntak unngår klisjeene og fremstår som smakfulle, sofistikerte (jeg mener, valthorn, liksom) og solide. Låtene er varierte nok til å skape interesse gjennom hele skiva og samstemte nok til å gi en god gammeldags albumfølelse. Det er faktisk vanskelig å plukke favoritter, men sporet “Scar” er en delikat, sløy låt som fort kunne tilhørt Kip Wingers soloalbum nevnt tidligere.

Cenks tenåringssønn Reis Ali Eroglu trakterer trommene med en fantastisk moden time - og det gjennom hele albumet (med unntak av “Crash & Burn” der Pat Mastelotto fra Mr. Mister gjør en velkommen gjesteopptreden) samt avslutter på en høydare med den mer progressive “Time (Without You)”. Reis Alis storebror Efe har også en hånd med gjennom hele “Perfect Storm” og er som sin far en gitarist i særklasse. Låta “Cry Me A River” er en uptempo melodisk feelgood-låt med anerkjennende nikk mot Totos “Caught In The Balance”. Denne låta kan få enhver ansvarlig bilfører til å tråkke gassen i bånn. Gitarsoloen her er også hinsides gøyal.

Dette er ikke et banebrytende album.

Det er det heller ikke ment som.

Hensikten er å hylle den modnere siden av 80-talls AOR og det har Crossing Rubicon uten tvil klart med “Perfect Storm”, til glede for fans av Toto, Foreigner, Bad English og øvrige konsumenter av voksne akkordprogresjoner.

Linda Mills

DARIO AND THE CLEAR Reflective Touch Dario And The Clear 3. mai 3/6 Det alternerende ensemblet Dario And The Clear ble innstiftet av italienskfødte Dario Saraceno i 2010, etter at

gitaristen stedte Decoy til hvile. Jeg hadde smått sans for prosjektets forrige fonogram, ”Optic Nerve”, og årets skive følger opp 2021-utgivelsen med rimelig hell. Tre moduler har ligget til grunn for prosjektet: Progressiv rock, jazz og ambient, og Saraceno bedyrer et idealekvilibrium av instinkt og intensjon som kreativ drivkraft, selv om stoffet denne gang er betraktelig mer voksen-poprelatert. I likhet med forrige skive defineres ”Reflective Touch” av velfunderte komposisjoner, stemning, varietet og motivert tonalitet. Det klangfullt refleksive tittelsporet, av god melodikk og akustisk instrumentering, synthesizerisende ”Listen To Me” (ikke lite påvirket av Pink Floyd), samt funky ”Heavy Merge” dårer øret, mens Saracenos tilbøyeligheter i retning 80-tallsblødmer faller fullstendig igjennom. Han fremstår heller ikke nevneverdig vederheftig når han finner det for godt å leke rapp-artist…

Som vanlig, derfor, både variert og variabelt fra Dario And The Clear.

Geir Larzen

THE DEAR HUNTER Antimai Cave And Canary Goods 1. juli 3/6 La meg høre lyden av raserte pauker og kondemnerte basuner, for dette er årets skuffelse på platefronten.

Casey Crescenzo avrundet det omfangsrike ”Acts”-konseptet med postludiumskiva ”The Fox And The Hunt” i 2020, og kunngjorde nesten umiddelbart ”The Indigo Child” som neste musikalske franchise. ”Antimai” konstrueres tematisk som en sosialøkonomisk løk, hvor hvert spor i utlegget samsvarer med høynet individuell status. Trist er det derfor at det musikalske ingenlunde etterlever omkalfatringer i librettoen – hele skiva er nemlig smidd over en lest av oppstemt jazz-funk, med progressivt rockefundament, fullbefarent med blåsere og korister, og man må saktens spørre hvor det prangende divertissementet tok veien. Crescenzo gjør riktignok en formidabel innsats som vokalist og arrangør, uten at dette utligner et absurd endimensjonalt materiale som mangler alt jeg elsker med bandets fem ”Acts”-album, samt høydepunktene fra ”The Color Spectrum” og ”Migrator”. Brorparten av låtene borger innbyrdes for relativt morsom og bekvem lytting, men ingen makter å stå distansen.

Unntaket finnes i første halvdel av rampete og melodisk kurante ”Ring 3 – Luxury”, som i det minste mobiliserer musikalske incitamenter i overenskomst med stykkets tekstlige plan. Som selvstendig album havarerer ”Antimai”.

Geir Larzen

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

DIM GRAY Firmament English Electric Recordings 2. september 4/6 Romantisering av savn og nostalgi står sentralt i norske Dim Grays andre album, som stilistisk prolongerer kritikerroste ”Flow” fra 2020. Trioen, anført av vokalist og brettist Oskar Holldorff, projiserer uvanlig myndighet i selve utførelsen, som står til terningkast seks, mens bandets kaleidoskopiske vevning av elektronisk kunst-pop og symfonisk rock fremdeles savner tydeligere tonespråklig egenart. Det gjøres til poeng at trekløveret, på hvert sitt hold, har vært innom alt fra sortmetall til blues og folkemusikk, og gitt bandets suverene leveranse ergrer det faktisk at her ikke øses fra flere musikalske moduler, ikke minst den folkemusikalske. Når det er sagt, Dim Gray reder i elevert distanse til gjennomsnittet av såkalte post-prog-ensembler, i naturlige berøringspunkter med Marillion, Keane og Tears For Fear. Holldorffs vokal er empatisk, med klokkeklar patos, og det instrumentelle formidles med forståelse for kontraster. Et av bandets kjennetegn er den naturlige sjongleringen av varme og kalde akkorder; et grep som virkelig kommer til sin rett i en orkestral og tonalt spenstig utgang av ”Undertow”. Øvrig formålstjenlige forekomster teller Marillion-pastisjen ”Avalon/The Tide”, ”My Barren Road” og en hymnologiballade av et tittelkutt. Dette er populærmusikk med stort nedslagsfelt.

Dim Gray er i tillegg såpass dyktige at jeg skulle ønske trioen sporadisk klipte hull i eget sikkerhetsnett.

Geir Larzen

DREADNOUGHT The Endless Profound Lore Records 26. august 3.5/6 Denver-kvartetten Dreadnoughts karrer seg stadig nærmere kunstnerisk forløsning, og viser seg såpass formsikre på sitt femte album at man smått må begynne å ta dem seriøst.

Amerikanerne, frontet av sanger og keyboardist Laren Vieira – i spredt

norwayrock.net

SKIVER SKIVER kontrast til gitarist og brøler Kelly Schilling – forpakter en sjarmant og melankolsk krysning av progressiv metall og dommedagsrock, med tiltrengte avstikkere langs alléer av ritualisert folkemusikk. ”Worlds Break” trakter en monumental intonasjon, som per nu fungerer som bandets prospektkort, og dessuten gestalter nydelig, folkloristisk sangharmonisering, godt gjennomført byggesteinestetikk og økonomiskinsisterende komp med aksentuering av piano. Andre halvdel av tittelkuttet, samt ominøse ”Liminal Veil”, gjør heller ikke skam på bandet. Enn så lenge lider kvartetten under en i overkant ukritisk omgang med metalliske floskler – den anemiske finalen ”The Paradigm Mirror” er eksempelvis fullstendig bortkastet tid og energi – men både årets og forrige skive kan med fordel bekjentgjøres.

Geir Larzen

DUB WAR Westgate Under Fire Earache Records 5. august 4/6 Første halvdel av 1990-tallet reiste helt nye musikkuttrykk, og var en florerende tid for vovet stiltranscendens, etter år med 80åras polariserte tyranni. I skyggen av Faith No More sto utallige håpefulle som søkte å forene rock og metall med rapp, funk, punk og hip-hop; de fleste er glemt, med god grunn, men walisiske Dub War hører vi gjerne fra igjen. Kvartetten tilvirket en håndfull respektable fonogrammer fra 1994 til 1997, skrev bedre enn gjennomsnittet og tok oppgaven såpass alvorlig at de endte som habile utøvere. Etter havariet i 1999 har frontfigur Benji Webbe ledet Skindred, og årets Dub War-skive vil ikke endre dennes prioriteringer, selv om ”Westgate Under Fire” – effektuert i spann med originalmedlemmene Richie Glover og Jeff Rose – gruser hele Skindredkatalogen. Åpningskuttet ”Blackkk Man” etterlever til de grader soniske og melodiske fordringer, hvor Roses ubehagelige harmonier, Webbes vrede og et pågående komp gjenreiser 1995 i oppjustert lydbilde; bandet har ikke pennet sterkere låt siden ”Gorrit”.

Rapp-metalliske ”Vibes In The Place”, psykedeliske ”Reveal It”, teksturerte ”Get Back Up” og reggae-morbide ”Celtic Cross” sementerer et uforutsett sterkt comeback, omtrent to milliarder ganger bedre enn vårens Red Hot Chili Peppers-blamasje.

Geir Larzen

FERUM Asunder/Erode Avantgarde 4/6 19. august 2022 Disse debuterende italienerne drar tankene mine tilbake til tidlig nittitall, og slik death/doom låt på den tiden.

Selvsagt er England lett hørbart når denne stilen nevnes, men jeg hører også mye finsk. Og det er noe med det naive og sultne, og ikke minst upolerte som får frem nostalgien i meg. Det skal også sies jeg leste infoen om bandet etter at jeg hadde spilt plata, og ble overrasket over at vokalisten heter Samantha. «The Undead Truth», hvor Mike Perun fra Cianide gjester, er deilig rå tyngde som ikke står tilbake for noe fra nevnte tiår. Jeg vil også trekke frem styggere «Monolithic Acquiecence» og mer uptempo «Entrails Of Linnahall» som andre favoritter og dynamiske ytterpunkter.

Ronny Østli

GAEREA Mirage Season Of Mist 3.5/6 23. september 2022 Det er veldig mye fett i portugisernes black metal, som blander det tradisjonelle med mer moderne og avantgarde. Post black metal er kanskje et begrep som brukes om dette. Det jeg sliter med er lydbildet. Ikke det mest polerte, men likevel moderne. Produksjonen er riktignok tung og massiv, men jeg tror det ville tjent bandet om den var hakket styggere. Det er variert og mye stemning. Låtene er lange, og det blir omfattende å gå innom alle på kvintettens tredje plate. Tyngre «Deluge» utmerker som en favoritt hos meg sammen med gjennomgående kjappere «Arson».

Ronny Østli

GENERATION RADIO Generation Radio Frontiers 4,5/6 12. August 2022 Behold! En ny supergruppe fra Frontiers. Hvilket nummer i rekken har vi kommet til nå, holder noen tellinga? Her møter vi Jay DeMarcus (Rascal Flatts), Jason Scheff (ex Chicago), Deen Castronovo (Journey, Revolution Saints, The Dead Daisies), Tom Yankton og Chris Rodriguez. Vi har bevitnet noen samlebåndsprosjekt av disse supergruppene, men også noen aldeles fantastiske utgivelser, så vi har ikke avskrevet Generation Radio allerede før første lytt, bevare meg vel! Og det starter virkelig så lovende, når Castronovo raser i vei på en av sine mer kaotiske trommeintroer, før singelen «Why are You Calling Me Now» strømmer ut av høyttalerne, og FOR ei låt! Hadde det stått kun på singelen, hadde 6-eren vært innen rekkevidde. Du snakker om radiohitmateriale! Et refreng så catchy at du kan bruke det som fluepapir.

Andresporet, «Angels» ligger i samme blomsterbed som Journey, en midtempo låt der vokalen deles flittig.

Med fem bra sangere i samme band, sier det seg selv at man bruker de midlene man har, og det gir utvilsomt Generation Radio et ekstra gir. Uten å kjenne til Yankton veldig godt, aner det meg at han er den som gir bandet country-sounden vi hører til tider, spesielt på «All Night To Get There», som kunne glidd lett inn i setlista til en av de store countrygutta. Man hører hvor gutta har lært leksa si, og kanskje spesielt på «Don´t Go» som låter umiskjennelig Chicago i svingene. Vi blir levert et godt knippe ballader i løpet av skiva, men det trøkkes godt til innimellom også, spesielt «Time To Let It Go» og sløye «Smoking» finner fram grooven i kvintetten. «Generation Radio» lever opp til forventningene, men gullet kom i første spor, deretter falt nivået et knepp, uten at det blir dårlig. Låtene er gode alle som en, men man kan alltids ønske seg flere låter i samme kaliber som «Why Are You Calling Me Now» og «Before The Lights Go Out In Paradise», og litt færre med cowboyhatt.

Jan Egil Øverkil

NRM 4-2022

55

AN M ELDE L SE R

SKIVER

SIMON GOFF & KATIE MELUA Aerial Objects BMG 15. juli 3.5/6 Lydvisjonære Simon Goff inngår makkerskap med pop-veteran Katie Melua, og til arbeidsbenken medbringes førstnevntes talent som komponist og musiker. Goff designer lydbildet, trakterer fiolin og synthesizere, mens Melua dikterer tematikk og melodifraseringer.

Utkommet faller behagelig i øret, og er tuftet på stemningsgrunnet, dramatisk og klangfull popmusikk, ofte orkestrert i multiple lag, av lett melankolsk art. ”Tbilisi Airport” danner et forsiktig anslag, før bestenoteringen ”It Happened” potenserer kollaborasjonen; stykket er som skapt for regndisige sommerdager og levende bilder, og påminner Trixie Whitley på sitt ypperste og mest symfoniske. Et suksessivt intensiverende tittelkutt følger hakk i hæl. Å leke med Simon Goff er noe Katie Melua bør koste på seg oftere.

Geir Larzen

H.E.A.T Force Majeure earMusic 5/6 05.august 2022 Svenske H.E.A.T er tilbake med sitt sjuende album og de fleste har vel fått med seg at gullstrupen Erik Grönwall ikke lenger er med i bandet. Han forsvant til ingen ringere enn Skid Row. Og hva gjør man når et bandmedlem forlater skuta? Joda, da kan du hente tilbake et tidligere bandmedlem – bare spør Maiden, Priest, TNT, Purple, Sabbath osv. Og det har også H.E.A.T gjort – igjen. Tilbake er originalvokalisten Kenny Leckremo.

Ikke et ukjent navn for fansen da han var med på de to første skivene, men det er Erik Grönwall de fleste forbinder med H.E.A.T og det er ingen tvil om bandets suksess virkelig tok av med han bak mikrofonen. Leckremo kan synge han også, om enn i et litt mer begrenset register. Og han beviser virkelig på “Force Majeure” at han kan synge fletta av de fleste. Som sagt litt mer begrenset enn han andre karen, men likevel med en formidabel fin klang og dose råskap i stemmen, en

56 NRM 4-2022

klassisk hardrock-stemme som skapt for melodiøse toner.

Det virker nesten som om H.E.A.T har fått en ny vår med Leckremo, for skiva spruter av energi, og er en aldri så liten oppvisning og nesepeker til de som trodde at H.E.A.T var ferdig i det Grönwall forsvant ut døra. Bandet kjører den samme oppskriften som tidligere, og da i hovedsak som på de senere skivene. Akkurat passe polert, fengende og tungt. Med andre ord er det mer melodisk hard rock enn AOR. Skiva inneholder flere strålende låter og det er kanskje først og fremst singlene “Back To The Rhythm” og “Hollywood” som utmerker seg som de sterkeste, men også den litt mer utypiske “Paramount”.

Smak og behag, men heldigvis er det også bare en ballade her i form av “One of Us” som er en tung og dramatisk affære, en real power ballade i god, gammel 80-talls ånd. En fin låt som balanserer skiva som i hovedsak holder relativt høyt tempo og kaskader av tunge og fengende gitarriff.

Skiva holder gjennomgående høy kvalitet og er i likhet med forgjengerne massivt og glimrende produsert. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var meget skeptisk til hvordan dette skulle låte uten Grönwall, men min skepsis ble gjort til skamme. Dette er moderne melodisk hard rock av ypperste sort og rett og slett en rysare av en skive!

Pål J. Silihagen

HEILUNG Drif Season Of Mist 2.5/6 19. august 2022 På sin tredje studioplate fortsetter den eksperimentelle folkemusikktrioen sin reise i strupesang, myter og historier fremført på språk fra svunne tider. I løpet av denne timen finnes det tidvis også musikk. Nå skal trioen, som for øvrig består av norsken, dansken og tyskeren, ha kudos for å ta i bruk gamle språk. Problemet for meg er at det høres mer ut som barneregler og tull. Og når det da i tillegg gjerne er strupesang så gir dette meg svært lite. Som dere skjønner så er jeg også nå, som tidligere, ikke på gli med hva Heilung holder på med. Men jeg skal innrømme det finnes lyspunkter, og de skal jeg velge å fokusere på. Felles for dem er at det er stemningsfull musikk fremført med Maria Frantz’ stemme.

«Asja» starter plata med strupesang og det jeg kaller barnereglelyder.

Etter ett minutt går denne over i stemningsfulle toner fremført på instrumenter som tromme og harpe.

Mer eksotisk er derimot sopelime og kroppslyder. Uansett, en nydelig kjærlighetssang med Marias vokal.

Neste spor «Anoana» er sammen med «Nesso» min favoritt. Behagelig stemning hvor det kun brukes gamle

tradisjonelle instrumenter. Ja, på sistnevnte er rytmen fremført av fottramp i høy og grus. «Nikkal» fremført på dialekt fra oldtidsbyen Ugarit i Syria er siste jeg låt jeg synes er bra på «Drif». Hadde dette vært en EP hadde jeg fint gått opp et par hele karakterer. Som plate er det for meg altfor mye vrøvl og for langt mellom de nydelige elementene.

Ronny Østli

HEXED Pagans Rising ViciSoloum 4/6 30. september 2022 Det er ikke ofte jeg lar meg trollbinde av symfonisk power metal med kvinnelig vokal. Men kvintetten fra Uppsala traff meg umiddelbart med singelen «Repentance». Tøff, hard power metal med et herlig tungt lydbilde. Tina Gunnarssons vokal er rimelig variert fra høyt og klart til ganske så røft. I tillegg krydres det med growling. Det er en del på skiva som minner meg om tidlig Within Temptation, men kanskje mest synthen. Musikken er mer power metal. Det er catchy materiale med mye godt gitararbeide, og for meg er dette rett og slett en koselig skive.

Spor jeg vil trekke frem som favoritter er tittelkuttet, «Stigma Diaboli» og «Blashphemy».

Ronny Østli

HIGH CASTLE TELEORKESTRA The Egg That Never Opened Art As Catharsis 1. september (fysisk) 5/6 Etter sigende ble angjeldende sekstett av middelaldrende virtuoser og stiltranscenderende talerør initiert av Tim Smolens (Estradasphere) og Chris Bogen (Doc Booger) i frustrasjon over virus-nedstengte samfunn. Vår egen fantastiske Stian Carstensen (Farmers Market), samt Bär McKinnon (Mr. Bungle), sluttet seg snart til prosjektet, som ingenlunde opptrer gjerrige i omgang med instrumentell akrobatikk eller progressive fraksjonsdannelser.

Tittelkuttet åpner kalaset og frir omsvøpsfritt til lyttere som bejubler festlig amalgamering av tysk polka, øst-europeisk folkemusikk, doo-wop,

teknisk ekstremmetall, avantgarde, kinematografisk sødme-elegi, jazz, klassisk, taffel-psykose og vaudeville, oppført med strykere, trekkspill, synthesizere, rockekomp og sang.

Ikke bare klinger det umiddelbart morsomt og intelligent – sågar med melodisk substans og kompositorisk aksentuering fremfor improvisert masturbasjon – men det svinger som en komfortabel syretripp; stedvis lik et tenkt ekteskap mellom Mr. Bungle, Farmers Market og Van Der Graaf Generator. Håndverket er ventelig førsteklasses, men jeg imponeres særlig over materialets tonale forse, trass kvantesprang i metrikk, tempi, klang og stil. Dommedaglige synth- og saksofonorienterte ”The Aramchek Accusation”, grandiose ”At Last He Will” – bygget på Kurt Weills ”Barbara Song”, barbershopavantgardistiske ”Diagnosing Johnny”, den skakke tårepersen ”Klawpeels” og frapperende, rumenske ”Mutual Hazard”, samt nevnte eksplosjonsåpning, korresponderer med personlige favoritter i en musikalsk bankett utenom det vanlige.

Mesterverket ble digitalt lansert i juni, og følger på CD i september og luksuriøs LP medio november.

Geir Larzen

KINGS X Three Sides Of One InsideOut 5/6 02. september 2022 14 år skulle det altså ta før vi hørte fra King´s X igjen, det var nesten så man ga opp håpet, men da vi pratet med bassist og vokalist Doug Pinnick i november i fjor, ble vi plutselig litt høyere i krona igjen, for han bar bud om at ei ny skive var på trappene, og fri og bevare oss vel, nå er den her.

Det blir alltid knyttet spenning til nye utgivelser fra artister som ikke har latt høre fra seg på en stund, og jeg må innrømme at jeg også følte spenningen da jeg satte på «Three Sides Of One» for første gang. Av erfaring vet jeg at Kings X kan oppleves som vanskelig tilgjengelig ved første gjennomlytting, noe som også var tilfelle denne gangen. Jeg følte ikke at låtene nådde inn hos meg, men heldigvis er jeg av den tålmodige typen, og sakte men sikkert vokste skiva godt på meg.

Spesielt de harmoniske partiene treffer meg midt i godviljen, men også den oppriktige måten Pinnick alltid synger på. Han har en troverdig måte å synge på som få gjør ham etter.

Spesielt etter å ha intervjuet ham to ganger, fremstår han som enda mer troverdig. Energien trioen har i såpass voksen alder er heller ikke til å stikke under en stol. De kjører på i samme agressive stil som de alltid har gjort, og inngår ikke kompromisser på noe som helst vis. Likevel har de den

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R følsomme siden, som treffer meg på en måte som svært få andre artister gjør. «Nothing But The Truth» er ei sånn låt, og inderligheten Pinnick viser er uovertruffen. Denne gangen har de delt mer på lead-vokalen, og til og med trommis Jerry Gaskill har fått lede an på sine tre bidrag. Denne allsidigheten i bandet er vi kanskje mer vant til fra band som Eagles, Doobie Brothers, Queen og Toto, men det hersker ingen tvil om at King´s X består av tre over snittet gode vokalister. Nå skal det sies at Pinnick innehar den stemmen som påvirker mest, men variasjonen i vokalen på plata oppleves som en styrke, ikke en svakhet. Produsent Michael Parnin har virkelig gjort jobben med å få gutta til å legge seg i selen med tanke på harmonier og koring. Deilig! «Three Sides Of One» er et kjærkomment comeback, til tross for at bandet aldri har uttalt at de var oppløst.

Jan Egil Øverkil

LACRIMAS PROFUNDERE How To Shroud Yourself With Night Steamhammer 26. august 3.5/6 Etter sigende høstet tyske Lacrimas Profundere, som har vært operative siden 1993, en nasjonal hit med 2019-skiva ”Bleeding The Stars”. Den fordums dødsmetall-gotiske kvartett kultiverer fortsatt en elsk til engelske 90-tallsband, særlig Paradise Lost – noe seige og lamenterende ”Wall Of Gloom” kringkaster til fulle – men er åpenbart blitt lettere å like for kreti og pleti, særlig i moderne vevninger av klassisk gothrock, symfonisk metall og doom. Ofte leser årets plate som en fasjonabel tidskoloritt, uten at så undergraver de iørefallende melodiene eller dens strøkne produksjon. Vokalist Julian Larre, som tiltrådte i 2017, har fungert som vitamininnsprøytning for veteranene, og det er vanskelig å kritisere tyskerne for annet enn fravær av originalitet. Om ikke annet så forsøker de i alle fall å tenke variert.

Nevnte dommedagsintonasjon, øsende ”Nebula”, hvis refreng illuderer Seigmen, samt desperate ”The Curtain Of White Silence” representerer bandet i relieff. En pop-gotisk klisjéakkumulasjon i ”In A Lengthening Shadow”, samt pubertale ”To Disappear In You”, avduker tyskernes lyter.

Geir Larzen

norwayrock.net

SKIVER SKIVER

LACUNA COIL Comalies XX Century Media 14. oktober 3.5/6 ”Comalies”, Lacuna Coils tredje album, feirer tjue lys på kaka i år, og holdes såpass høyt i hevd at italienerne ikke sier seg fornøyd kun med å utstede fonogrammet i gjenmastret tapning, men koster på seg en nyinnspilling av hele materialet. Skisserte valg vekker ambivalens, uansett band.

Produksjonsverdien økes naturligvis betraktelig. Det samme gjør selve oppførelsen, slik at det bærer mening å betrakte jubileumsutgaven – den skilter forresten med begge versjonene – som ”Comalies” på steroider. På den annen side forliser det klassiske og lett naive uttrykket. Hva man enn måtte mene om å skjønnmale historien, ”Comalies” har stått seg rimelig greit, og jeg har ikke det minste imot å oppleve ”Swamped” eller ”Daylight Dancer” i maksimert tapning, selv om dette på ingen måte er bandets beste eller mest sentrale arbeid.

Noen større dekonstruksjonsmanøver er det ikke tale om; bare generell profesjonalisering eller alternert instrumentering. Låtene ligger fast, og danner – retrospektivt betraktet – en bekreftelse på antall kompositoriske kvalitetssteg bandet har skrittet siden 2002.

Geir Larzen

LILLIAN AXE From Womb To Tomb Global Rock Records 5/6 19.august 2022 Ny skive fra amerikanske Lillian Axe er vi ikke akkurat bortskjemte med, det er faktisk gått over ti år siden "XI: The Days Before Tomorrow". Bandet som har 40-årsjubileum til neste år har for lengst mistet alle medlemmer fra debuten med unntak av gitarmaestro, høvding og låtskriver Stevie Blaze, men han sørger likevel for at dette låter umiskjennelig som Lillian Axe. Siden sist har de, nær sagt som vanlig, fått ny vokalist, og siste mann ut heter Brent Graham og er som alle sine forgjengere helt kurant, uten at det er noe å rope halleluja for. Men Lillian Axe har noe spesielt, de har et særpreg

som skiller dem ut ifra alle de bandene som de ofte blir sammenlignet med kanskje fordi de er fra New Orleans, og ikke Los Angeles eller New York. Men de har alltid hatt dette melankolske, moll-dominerte filteret og litt mer dyptpløyende tekster enn de fleste av sine vestkyst-kolleger - selv på 80-tallet da de så ut som Ratt.

Tittelen "From Womb To Tomb" har sirkulert i fire år, og resultatet er en slags konseptskive om akkurat det - reisen gjennom livet fra livmor til graven. Den pianobaserte åpningen "Breathe" som med sin gjentagende tekst 'Breathe in the air' er en åpenbar hyllest til en viss annen åpningslåt på en viss annen konseptskive, og fungerer mer som en stemningsskaper for hva som følger. Den egentlige åpningslåta "I Am Beyond" gyver løs på oss med hoggende gitarer og vokalharmoniene som har kjennetegnet Lillian Axe i alle år.

"Never Ending Me (Dempsey's Kick)" er en av de mer spennende låtene på skiva, selv om fåglarna vet hva tittelen i parentes skal bety - den strekker seg fra en pianobasert intro til nærmest progressive vers og en avslutning med neoklassisk gitar.

Skiva har 16 spor, men fem-seks av de fungerer mer som introer og oppbygginger til de mer episke låtene - syv av låtene bikker seksminuttersmerket, og ingen av de er mer episke enn skivas lengste låt, "Dance Of The Maggots", som starter med gregoriansk kor og vokser seg til et fullstendig monster av en låt. Nevnes må også storslagne "Fall Of The Human Condition" og den avsluttende "Ascension", som gir skiva en håpefull slutt mens låten bølger frem og tilbake. Fans av gamle Lillian Axe bør merke seg "Feelings Of Absinthe", som gir skiva et lite spark bak da mange av låtene havner i midtempoet.

"From Womb To Tomb" har absolutt vært verdt ventetiden for de av fansen som foretrekker den mørkere og progressive siden av Lillian Axe. De mer kommersielle gladlåtene glimrer med sitt fravær, men skiva er variert, og jeg nøler ikke med å utrope dette til deres beste siden "Psychoschizophrenia" fra 1993. Den sitter kanskje ikke på første gjennomhøring, og bør absolutt høres i sin helhet fra første til siste spor, men gi skiva den innsatsen den både krever og fortjener. Resultatet er rett og slett strålende.

Geir Amundsen

LORD VIGO We Shall Overcome High Roller Records 1. juli 3/6 Tyske Lord Vigo er ikke snauere enn at de tillater å kontinuere Rushs

klassiske ”2112”-konsept på sitt femte album, plassert 25 år etter Neil Pearts punktum. Musikalsk forefinnes drypp av progressiv rock, 1980-tallets new wave og gotisk rock, men mest av alt innestår bandet en fetering av klassiskdramatisk heavy metal, anført av Vinz Clorthos lyse og patossterke vokal, i klagende mellomværende av King Diamond og Robert Smith, og med implisitte preferanser sydd utenpå skinnvestene; herom kan listes Angel Witch, Mercyful Fate, The Cure og Ghost. At de insisterer på å kalle seg doom-metall-entitet går jeg ikke med på, trass mørk tematikk og teatralske passasjer av stemning og sedvanlig dustete, effektdruknet tekstresitasjon.

Kjærligheten til første halvdel av 80-tallet forpaktes lidenskapelig, og er du av dem som savner decenniets arketypiske metall-konsepter står utgivelsen å anbefale. Dessverre hviler noe traust, anmassende og stereotypt bornert over hvert prosjektfiber, inklusive forrettelse, akkordprogresjoner og melodiske løsninger, som ikke oppveies med et tonn av sjarme eller gode intensjoner.

Geir Larzen

LUSTRE A Thirst For Summer Rain Nordvis 4.5/6 26. august 2022 Dette er første gang Nachtzeit tar med seg Lustre inn i et profesjonelt studio. Det er lite nytt under solen rent musikalsk. Trommene er fortsatt programmerte, men vi snakker jo et langt mer massivt lydbilde. Og langt mer trøkk. Plata består av fire låter på drøye halvtimen i velkjent Lustre melankoli. Denne gangen er alt instrumentalt. Jeg synes ikke dette er enmannsbandets beste plate, men det er spennende å oppleve det i ny lyddrakt. Så går jeg noen runder med meg selv om Lustre er tjent med å gå vekk fra sin naive DIY sjarm og stemning.

Ronny Østli

MACHINE HEAD Øf Kingdøm And Crøwn Nuclear Blast 4,5/6

NRM 4-2022

57

AN M ELDE L SE R

SKIVER 26. august 2022 Jeg må snakke om elefanten i rommet først – det er HYLENDE irriterende at de har byttet ut samtlige “o” med “Ø”.

Det har sikkert en betydning jeg ikke har fått med meg eller skjønt, men det ser ufattelig rotete ut når man ser låtoversikten, det er schtØggt, og det gjør skrivingen om titlene ekstra komplisert. Unødvendig, jeg nekter sågar å anerkjenne tituleringene og tillater meg selv heretter å bytte den unødvendige “Ø” tilbake til den rette “o”!

Men, musikken da lurer du kanskje på?

Joda, du får klassisk Machine Head i en god dose på tett opptil en times spilletid. Herligheten begynner med den overraskende episke starteren “Slaughter The Martyr” som står for over ti minutter av helheten og består stort sett av en lang oppbygning som klinker ut i en erketypisk MH-låt før den runder av som den startet igjen.

Jeg har nevnt ved flere anledninger at man må vite hva man driver med når man skriver rock-/og metallmusikk med den lengden, og Robb Flynn & Co drar denne meget trygt i land.

“Choke On The Ashes Of Your Hate” etterfølger med et deilig metallriff som ender opp i thrash/metallcore av ypperste merke, og det samme kan godt sies om “Become The Firestorm” også. Legg på en god del blastbeats i tillegg, og Machine Head er tilbake med et smell.

Jeg har alltid likt bandet, men ble også tidlig oppmerksom på at de ofte lå et par hakk etter sine kolleger – og ofte har hengt seg på trender i stedet for å skape de selv. Og dette gjelder også i disse dager, da metalcoren de stort sett beveger seg i stort sett ble skapt av andre band rundt millenniumskiftet.

Men det hindrer ikke Machine Head å være helt i toppen blant disse kvalitetsmessig – for det er de så absolutt, så også med årets skive.

Det finnes et par meningsløse spor her, som “Overdose” – et kort hørespill som omhandler akkurat det det høres ut som. Jeg kan se for meg at herr Flynn antageligvis har mistet noen nære av denne grunnen, men selve hørespillet høres unaturlig og malplassert ut.

Et av høydepunktene på “Of Kingdom And Crown” er den mer melodiøse “My Hands Are Empty” som viser at Robb Flynn har tatt meget store steg som vokalist – noe som kanskje er naturlig etter 30 år i virket. Herlig oppbyggende start som gjentar seg over refrenger, et grep som sjeldent eller aldri slår feil. Jeg er også svak for “Become The Firestorm” med sitt illsinte vers og fengende refreng. Tilbake til å henge litt etter kunne denne nok fint ha passet inn på en Slipknot-skive fra midten av 2000-tallet også. Til tider synes jeg faktisk Flynn høres ut som Corey Taylor også. Sleng litt Iron Maiden og Max Cavalera inn i miksen så lander vi på “Bloodshot”. Ikke en dårlig miks det spørru meg. “Rotten” med sitt heng til klassisk dødsmetall må også her nevnes.

Jeg sliter derimot litt når Machine Head blir litt vel EMO, noe jeg synes spesielt på ”Unhallowed”. Ingenting ellers i veien med sporet, men dette bør være forbeholdt band under 30 IMO. Det hjelper godt når de slår over til thrash ettervhert, skal sies.

Den roligere “Arrows In Words From The Sky” avslutter ballet, og gjør det

58 NRM 4-2022

så med stil. EMO her og, men ikke så til de grader som tidligere på skiva. Står godt i stil til den rolige starten og, så dette har de helt klart tenkt igjennom.

Sånt setter man pris på!

Fordelen med Machine Head er at du vet hva du får. Etter å ha prøvd og (stort sett) feilet under store deler av 90-tallet fant de sin form på 2000-tallet og har på mange måter holdt seg til det siden. Og klarer man å se bort ifra at de stort sett rapper det andre har gjort før de, gjør de det allikevel på sin egen måte. Jeg skulle dog ønske at de hadde én ting som bare var deres.

Men bevares, er man fan av bandet er det bare å gå til anskaffelse av “Of Kingdom And Crown”. Jeg nekter å tro at man blir skuffet. GØdt mulig de får seg nØen flere fans Øg, men der tviles de lærde.

Sven O Skulbørstad

MANIFEST The Sinking ViciSolum 4/6 26.august 2022 Å beskrive trøndernes femte plate er nesten umulig. Jeg husker Manifest hadde veldig mye thrash i seg i begynnelsen, og dette elementet ligger fortsatt i bunnen. Men her er det mer. Min favoritt er «Upriver» med sitt tunge, nesten retro, dooma hovedriff. Oppå dette kommer det ting som får meg til å tenke på Fantomas og annen galskap. Så har du «Jobkill» og «Infant Rage» som er rett i trynet gammel crossover, mens litt tyngre «Final Curtain Fall» får meg til å tenke på Gwar, da de gikk over til thrash. Det er nok mye i vokalen til Stian Leknes som får meg til å tenke i den retningen.

Ganske så klar og tydelig om det så er rå stemme, renvokal eller masete hvesing. «Mistakes» og «The Sinking Pt.1» er rimelig rolige og tunge låter, og alt i alt kan mye her virke schizofrent og sprikende, men jeg synes det låter friskt og jeg føler på meg Manifest er et band som gir blaffen i hva folk forventer og gjør det de vil, og det skal de selvsagt ha kred for. Og det fungerer.

Ronny Østli

MOTORPSYCHO Ancient Astronauts

Rune Grammofon 19. august 5/6 For andre enn dediserte apostler kan katalogen til trønderske Motorpsycho være ugrei å holde tritt med, så la oss rekapitulere: Bandet har, mot gjengse praksis, spart sitt kreativt friskeste krutt til de ervervet veteranstatus, og syntes å overgå seg selv med den såkalte Gullvåg-trilogien av ”The Tower” (2017), ”The Crucible” (2019) og ”The All Is One” (2020).

Sistnevnte utkom i Covid-tyranniets første regjeringsår, mens ”Kingdom Of Oblivion” fulgte året etter, som fristilt skive. Kimene til årets Motorpsychofonogram springer ut fra to samarbeidsprosjekter avstedkommet i perioder av nedstengte samfunn; et pågående filmprosjekt med teatertruppen De Utvalgte, samt dans- og musikkforestilling med Homan Sharifi og Impure Dance Company, inspirert av Stravinskys uslitelige ”Vårofferet”. Produsent Helge ”Deathprod” Sten tente på materialet, og partene entes om å gå i studio. ”Ancient Astronauts” markerer første Motorpsycho-album på lang, lang tid hvor materialet utelukkende oppføres av bandets kjernetrio (tidligere Landberk-gitarist Reine Fiske var virusfast i Sverige). Om fravær av eksternkrefter har utløst ekstra musikalsk appetitt skal forbli usagt, men ”Ancient Astronauts” fremstår sulten, angulær, kompleks, hypnotisk og mørk. I form og tidsutstrekning ligner skiva ”The Crucible”, som tikket inn på 40 minutter, og den brisker seg med dynamisk stemningsskodde ”The Ladder” som åpningsdrønn, følges opp av elegisk vakre ”Mona Lisa/Azrael”, og aldri har den midtnorske trio ligget tettere opptil den svenske progrock-renessansen av tidlig 1990-tall – Anekdoten og Morte Macabre i særdeleshet. ”The Ladder” er poengtert, uvanlig luftig, melodisk sterk og harmonisk spennende, rustet med sirlige mellotronlinjer, hvor det metrisk snertne ostinatet innstiftes som non-verbalt og eksplosivt refreng. Bent Sæther gjør stadig sterkere figur som vokalist, og låtens instrumentalpassasjer tjener til påminnelse om at Anekdoten og Motorpsycho kommer fra samme sted; et lignament som ingenlunde får skudd for baugen i ”Mona Lisa/ Azrael” – en tolv minutter lang, nennsomt bygget og sjeldsynt vakker tristesse i vuggeviseform, med jagende, meningsbærende brytning, understøttet av mellotron og Fender Rhodes, hvorpå Hans Magnus Ryan anskueliggjør King Crimson-beistet i seg. Stykkets utgang når symfoniskmelodiske høyder, på par med Barclay James Harvest anno 1971, og sementerer hva man må kalle en nær perfekt vinylside… ”Chariot Of The Sun” fyller hele B-siden og er mer kontemplativ, programmusikalsk og, naturlig nok gitt nevnte kollaborasjon med De Utvalgte, kinematografisk.

Stundom bølger stykket, et rimelig pent og instrumentalt sådan, mellom eterisk 1960-tallssvermeri og ulmende uro. ”Ancient Astronauts” byr i det hele tatt på musikk Motorpsycho ikke har levert tidligere, uten at noen vil stille spørsmålstegn ved opphavspersonenes identitet.

Utgivelsen faller kontant inn på indekseringen over ”Verdens beste

Motorpsycho-album”, i rygg med ”Phanerothyme”, ”Heavy Metal Fruit” og Gullvåg-trilogien.

Geir Larzen

MUNICIPAL WASTE Electrified Brain Nuclear Blast 4.0 01. juli 2022 Det er jammen meg snart gått tjue år siden disse amerikanerne debuterte, og den for meg litt for moderne nye thrash metal bølgen så dagens lys.

Det var et eller annet i soundet som fikk meg til å tenke på moderne metal, selv om basisen var klassisk crossover thrash. Når jeg hører på dette nye albumet, som er bandets syvende, synes jeg det låter forfriskende.

Kanskje det er noe med lyden som får det til å låte mer klassisk, eller er det så enkelt at låtene er mer klassisk thrash? Jeg hører fortsatt en blanding av D.R.I., Nuclear Assault og S.O.D. når tittelkuttet åpner den nye drøye halvtimen til kvintetten. Neste spor, «Demoralizer» er litt seigere og mer melodisk, og en låt som «Grave Dive» har jo et mektig og tungt refreng. Her kjenner man det trøkker. Et viktig bidrag til at jeg liker dette er jo at det finnes mye fete riff her. Bare hør på «Last Crawl», som sammen med mer rett i trynet og intense «Thermonuclear Protection» utmerker seg som mine favoritter. «Ten Cent Beer Night» har ikke bare en tittel Tankard kunne drept for, men her hører jeg også mye av tyskerne i musikken. Må faktisk si jeg lot meg overraske litt over Municipal Waste denne gangen.

Ronny Østli

Muse Will Of The People Warner 3/6 26 August 2022 Muse have said their new dystopian album «Will of the People» is a «greatest hits» type of record, a montage of the best of Muse, a combination of prog-metal, glam-rock, ballads and electro-pop. It is certainly a combination of those styles, but it is debatable whether the songs are the greatest examples of each of them.

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R The first single released from the record, «Won’t Stand Down», is a superb example of Muse’s heavier side, and is one of the strongest tracks on the album, along with «Kill or be Killed», which frontman Matt Bellamy has claimed is their heaviest song yet, describing it as «a modern metal sound featuring double bass drum action and even a death growl».

However, to my ears at least, «Dead Star», on the double A-side single with «In Your World» (2002), is Muse at their heaviest. Still, it is easy to imagine «Kill or be Killed» becoming a fan favourite with the mosh pit at their live shows.

The title track is arena rock and is very similar to Marilyn Manson’s «Beautiful People» and also in subject matter and rhythmic pattern to «Uprising» from the band’s own fifth studio album, «The Resistance». Have Muse ripped themselves off? They are entitled to do that, but perhaps making it the title track of the album and a single was not a wise move, if they wanted to avoid appearing as parodies of themselves.

«Uprising» is the «greatest hit» here, not «Will of the People», which doesn’t change pace or rhythm for the entire track. There is a feeling here that Muse have become too over the top, too cliched, too much of a pastiche of themselves.

On the poppier side we have «Compliance», which sounds like a bland synth track with unremarkable verses, although it does have an interesting and short bridge. Matt’s impressive vocal doesn’t save it from mundanity. (In the past Muse have written fantastic pop tracks, such as «Undisclosed Desires»). There’s also an overly grandiose West End musical song «Liberation», which is hard to take seriously in the context of the album, and piano balladry on «Ghosts». Have Muse become «middle-of-the-road»?

The low point of the record, where this writer literally covered their eyes and cringed while listening to it, is the dance rock «You Make Me Feel Like It’s Halloween», with bizarre short guitar passages that sound like they are attempting to rescue the song. It does make you feel like it’s Halloween, as it’s horrific.

Muse remain one of the best live bands in the world, with a high quality back catalogue, including albums I consider masterpieces. If you don’t take this particular album too seriously, you might avoid cringing like this writer and enjoy it more.

Anne-Marie Forker

NORDIC UNION Animalistic Frontiers 5,5/6 12.august 2022

norwayrock.net

SKIVER SKIVER Som de fleste nå er klar over, har Ronnie Atkins kjempet mot lungekreften de siste tre årene, noe som indirekte har ført til at Pretty Maids, hans band gjennom de siste førti år, har blitt lagt på is - men han har ikke tatt foten av gassen av den grunn, tvert imot. I tillegg til å debutere som soloartist i fjor med en oppfølger i vår, har han også funnet tid til å spille inn en tredje skive med Nordic Union, hans sideprosjekt med Erik Mårtensson fra Eclipse, og nå er altså "Animalistic" ute. De som har hørt de to foregående, vet ganske nøyaktig hva vi får mer av her - men det er ingen tvil om at dette er den hardeste og tyngste skiva under Nordic Union-navnet så langt. Og som Atkins kommenterte i intervjuet vi har i august-utgaven av Norway Rock Magazine, så passet det ham ypperlig etter å nettopp ha lagd to ganske poppa soloskiver - for på "Animalistic" er det ikke mange låter som kan kalles poppa.

Men melodiøst er det som alltid når disse to herrene er involvert, selv om gitarene hugger og doble basstrommer ruller avgårde. Åpningstrippelen "On This Day I Fight", "In Every Waking Hour" og "If I Could Fly" går rett i strupen på lytteren, selv om det alltid kommer et refreng som gir deg lyst til å slenge knyttneven i været og kauke med.

Den mørke og vakre "Riot" gir oss et lite pusterom som skivas eneste ballade, før gasspedalen trøkkes i gulvet igjen med "This Means War".

Rockeren "Scream" må være det mest erkemårtenssonske jeg har hørt på år og dag, den kunne ikke ha vært skrevet av noen andre enn svensken, som virkelig har funnet sin egen stil. Tittelsporet glefser også godt ifra seg. En personlig favoritt er den uimotståelige "Wildfire" som kan minne litt om den eldgamle Pretty Maids-slageren "Back To Back", med en ypperlig solo fra Fredrik Folkare (som faktisk var Eclipses bassist for 15-20 år siden og spiller på andreskiva "Second To None", men er nå mer kjent som gitaristen i death metal-bandet Unleashed).

Oppløpssiden holder fint følge med "Shot In The Dark", den litt seigere "Last Man Alive" før det rundes av med steintøffe "King For A Day", og nok et kanonalbum fra Nordic Union er et faktum. Det er fortsatt et lite stykke opp til debuten, som for undertegnedes del står som muligens det sterkeste som noen av herrene Atkins eller Mårtensson noen gang har vært involvert i, men den er bedre enn andreskiva "Second Coming", som føltes som en aldri så liten autopilot. Så joda, dette er ikke noe å nøle med, drefs pengene dine i retning Ronnie og Erik, og gi de en grunn til å sette sammen et liveband.

Geir Amundsen

NORDJEVEL Gnavhòl Indie 4/6 23. september 2022 Doedsadmiral og hans sammensvorne ligger virkelig ikke på latsiden på sitt tredje album. Her kan det være en fordel å like band som både Marduk og 1349. Jeg syntes dette ble i overkant intenst ved første gjennomhøring. Men så hører man på skiva noen ganger og finner både groove og melodi i alt kaoset. Med kaos mener jeg et sykt kjapt tempo, men også rimelig teknisk og intrikat utførelse. Og dette gjør at jeg kan kose meg også når bandet låter maskingevær. Og det er sånn skiva starter, med «I Djevelens Skygge», og jeg frykter hele skiva skal være sånn. Tempoet fortsetter i «Of Rats And Men», men denne har noe melodisk knagging og litt mer groove og er i skrivende stund en favoritt. Det er også tittelkuttet, som er hakket tyngre. Denne er godt plassert midt i skiva, og selv om også den øker i tempo er det på mange måter et dynamisk og kjærkomment avbrekk. Nå er det ikke sånn at det ikke finnes variasjon utover dette, «Spores Of Gnosis» starter med rolig gitarspill, og tross sitt tempo har den en gjennomgående stemningsfull melankoli som gjør at også denne er verdt å nevne. Min konklusjon er at det er en bra skive, men at den krevde litt tid å fordøye.

Ronny Østli

OCEANS OF SLUMBER Starlight And Ash Century Media 22. juli 3.5/6 Alt av dødsmetallimpulser er betimelig vraket på Oceans Of Slumbers sjette skive, uten at texanerne bærer bud om verken å gjøre egen vei i vellingen eller komme til kompositorisk forløsning. Her sjongleres klisjéer fra 1990-åras morderballader, indie-pop og symfoniske metall, uten å besnære eller overvelde.

Riktignok gestalter sekstetten et

inderlig plenumsuttrykk som øver appell, og jeg bifaller både bortfall av forterskete dødsmetallgrep, bandets stemningsfokale higen og en nyvunnen flørt med nasjonal folkemusikk, især gospel og blues.

Cammie Beverlys vokale sonoritet og idiom bærer materialet med dignitet, selvtillit og humanisme, og følgelig oppleves bandets appetitt på kanoniserte floskler og selvfølgelige løsninger mest irriterende og bevegelsesvegrende. ”Starlight And Ash” er ikke et dårlig album – blues-symfoniske ”The Lighthouse” og ”The Hanging Tree” oppviser forjettende kimer, og en akustisk oppføring av ”The House Of The Rising Sun”, presidert av sang, piano og fiolin, lar seg også høre, uten at jeg kjøper helheten.

Geir Larzen

OZZY OSBOURNE Patient Number 9 Epic Records 4,5 09. september 2022 Intet enigma i musikkverden er større enn John Michael "Ozzy" Osbourne.

I drøyt 50 år har han surra rundt seg sjøl, enten i tung rus eller i sitt eget rotevesen og har knapt noen gang syntes i stand til å knyte sine egne skolisser. MEN - det er faenmeg ikke mange som kan vise til en katalog av samme kvalitet, både med Black Sabbath og som soloartist. Det virker som om han bare trenger en mikrofon, en produsent og noen riff, så triller det ut låter og skiver til stadig allmenn forbløffelse, og ved kun svært få tilfeller har det vært noen katastrofevarsler å spore. Med det sagt; det er nå noen år siden de helt store låtene og skivene, selv om både "Black Rain" og "Ordinary Man" hadde sine stunder iblant et noe halvmediokert snitt. Årets bidrag klokker for meg inn som hans beste soloskive (ja, jeg likte Black Sabbaths "13") siden den noe undervurderte "Down to Earth", kanskje tom siden herlige "No More Tears" - uten at den på noe vis kan skåle med hvasomhelstiglasset, Ozzy-style, med de aller beste skivene fra 80-tallet. Denne gang har vi med et veritabelt stjernelag å gjøre; la meg ramse opp: Jeff Beck, Eric Clapton, Zakk Wylde, Tony Iommi, Mike McCready, Taylor Hawkins, Chad Smith, Robert Trujillo, Duff McKagan og Chris Chaney bidrar alle med sine respektive særpreg som tydelig skinner igjennom og krydrer de allerede ganske så jevnt over gode låtene. Kun et par spor og enkelte partier føles et snepp ordinære, som "Parasite" og tittelkuttets refreng, mens brorparten føles å ha både god grunnmur, smakfulle arrangementer og altså da rett krydder til rett (kremt) rett - som

NRM 4-2022 59

AN M ELDE L SE R

SKIVER Jeff Becks herlige karakteristika i tittelkuttet og "A Thousand Shades", Claptons smakfulle fills og soli i skivas kanskje mest umiddelbare låt, "One of These Days" som Trujillos tordenske dypdyktighet. Tony Iommi er umiskjennelig Tony Iommi, og takke faen for det. Lydbildet varierer naturligvis fra låt til låt med så mange ingredienser, og her og der hadde jeg nok sjøl valgt å rydde opp noe i bl.a. bassglefs og synthbruk, men ok.

Ozzy sjøl leverer solid, selv om jeg mistenker at vokalinnspillingen tar lenger og lenger tid for hver skive som kommer. Linjene glir fint over, under og rundt kompet - og gjerne med riffene, slik bare han kan (slippe unna med). Det er noe småskummelt over det å skulle høre nye skiver med gamle storheter, men denne gangen kan i alle fall jeg puste letta ut og sette på skiva en ny runde og faktisk glede meg til å skulle høre den igjen - og det er jeg forsyne meg ikke alltid forunt. En veit aldri hvor mange bidrag De Gamle har igjen i seg før kroken kommer på, men Ozzy holder jaggu koken ennå, bare han blir forklart hvorfor skapet skal stå akkurat der.

Wilfred Fruke

DAVID PAICH Forgotten Toys Mascot 5/6 19. august 2022 David Paich har stått for tangentering for de største stjernene i snart en mannsalder, men har aldri gitt ut noe soloalbum. Før nå. «Forgotten Toys» blir Toto-keyboardistens første soloalbum noensinne. Det tok sin tid, men det kom godt, for Paich har forsatt en penn vi kan stole på. Riktignok er det bare sju spor på plata, hvorav ett er en intro på halvminuttet. For øvrig kunne den like gjerne vært signert Totos andre originale keyboardist Steve Porcaro, all den tid han var den som tok seg av lydeffekter via Moog og lignende generatorer, men nok om det, for nå handler det om David Paich, men også om Toto, for flere av låtene her kunne like gjerne ha endt opp på ei Toto-skive, spesielt «willibelongtoyou» og singelen «Spirit Of The Moonrise».

«All The Tears That Shine» likeså, men den endte jo som vi alle vet, opp på Toto-skiva «XIV» i 2015, dog i en annen tapning enn den vi blir presentert på «Forgotten Toys». Som tittelen tilsier, er dette låter, eller leker, om du vil, som Dave nærmest hadde glemt.

Små snutter og melodier har blitt satt sammen til låter, på samme lest som Toto gjorde både på «XX» (1997) og «Old Is New», der bandet gikk ned i arkivet og lette fram skjulte skatter.

Når Toto-kompisene Steve Lukather og Joseph Williams (som også coproduserer plata) bidrar, er det lett å høre mye Toto i musikken. I tillegg

60 NRM 4-2022

bidrar navn som Gregg Bissonette (David Lee Roth, Ringo Starr´s All Star Band), Don Felder (ex Eagles), Brian Eno (Roxy Music) og Steve Jordan (The Rolling Stones) med sine egenskaper, sistnevnte på låta «Queen Charade», som lett kunne gått inn som et spor på ei Stones-skive. Valget av trommis var neppe tilfeldig. Lukather bytta faktisk ut sin tiltrodde Music Man Steve Lukather signatur-gitar for en Fender Telecaster for å få den rette Stones«twangen» på låta. Avslutningsvis får vi instrumentalen «Lucy», der Paich slipper løs sin jazz-bakgrunn, noe vi har hørt ham gjøre før, for eksempel på Toto-låter som «Don´t Stop me Now», «Jake To The Bone» og «Dave´s Gone Skiing», der jazzen kommer snikende inn i spillet hans.

David Paich har gjennom mer enn fire tiår vist seg som en særdeles habil låtskriver, og han svikter ikke denne gangen heller. Det eneste som mangler, er to-tre låter til, det føles litt for knapt med seks spor og en kort intro. Mere, David, vi vil ha mere!

Jan Egil Øverkil

koronaens tid er Six By Six – en trio av Robert Berry (som jobbet med Keith Emerson og Carl Palmer i bandet 3), Saga-gitarist Ian Crichton og Saxontrommeslager Nigel Glockler. Stilistisk befinner vi oss i lett progressivt, AORmelodisk terreng, ikke milevidt fra senere tids 3-plater. Berry er ventelig bandets hærfører, og betjener vokal, bass og synthesizere med betydelig større rockeforse enn skvipet han tilvirket på slutten av 1980-tallet.

Melodisterke ”China” er nesten metallisk i snittet, og fører et fantastisk refreng av uforutsett tonalitet og spenstig vokalharmonikk. I motsatt ende av kvalitetsskalaen foreligger ”Reason To Feel Calm Again”, som bestreber seg på å være modernisert tidskoloritt av kreppet hockeysveis.

Brorparten av stoffet havner et sted mellom skisserte polariteter og er ikke til nevneverdig sjenanse. Foruten ”China” trives jeg greit med AORmuskuløse ”The Upside Of Down”, småpene ”Skyfall” og Vagabondfargete ”Save The Night”.

Geir Larzen

REINCARNATED Of Boötes Void Spell Inhuman Assault 3.5/6 3.september 2022 Doom/Death metal fra Thailand er sjelden vare, men kvintetten fra Bangkok gjør det til gjengjeld svært overbevisende. Selv om jeg hører plata digitalt får jeg inntrykk av å spille en 45-plate på 33 rpm. «Ophiuchus Crypt setter i gang denne debutplata. Dette er tungt og upolert, med kjellerdyp vokal. Produksjonen låter godt over tretti år gammel, og kler bandet godt.

Fem låter på halvtimen er hva vi får servert, og min favoritt er drivende «Proxima Hibernation».

Ronny Østli

SOULFLY Totem Nuclear Blast 5/6 05. august 2022 Noen få sekunder tribal starter det som skal sette igang “Totem” med et smell, nemlig “Superstition” som vi allerede har fått kost oss med en god stund allerede. En Max Cavalera i absolutt storform formelig spytter ut ordene og gir stor forventing for hva som kommer. Og hva som strax kommer er noe jeg har venta på omtrent siden den aller første Soulflyskiva, nemlig en gjesteopptreden av Obituarys John Tardy på “Scouring The Vile” og sender meg rett tilbake til tidlig 90-tall da det stort sett gikk i nettopp Obituary og Sepultura. At den i tillegg er inspirert av LG Petrovs død gir sinnataggen en ekstra sentimental side også.

Ellers går det mye i klassisk metall som forventet der “Rot In Pain” er et av høydepunktene blant de “normale” sporene og mikser det beste fra thrash, black og groove metall som få andre enn nettopp Max Cavalera gjør.

Det svinger noe voldsomt av seige “The Damage Done”, et spor det er bent frem umulig å sitte stille til. Det gjelder forsåvidt for all del tittelsporet også, men her er tempoet guffa opp igjen til forventet mosh-nivå, det vil si til refrenget som er så tungt at jeg er redd for naboklager selv om jeg utelukkende hører med propper.

Midtveis slår denne brått over til god, gammel Max-thrash før den blir enda tyngre og er en av de absolutte favorittene på “Totem”. Et spor du aldri helt vet hva som venter, bortsett fra Max-musikk og da går det sjeldent, om

SIX BY SIX Six By Six Inside Out Music 19. august 3.5/6 En virus-regulert klode ga virkelig næring til de underligste prosjekter og kollaborasjoner, som oftest av typen ”noe må man ta seg til”. Et av mange musikalske makkerskapene initiert i

aldri, feil. For du vet veldig godt hva du får på skiva bortsett fra et par unntak jeg kommer tilbake til, og er du fan av Soulfly og Max Cavalera er det bare å anskaffe seg “Totem” med en eneste gang. “Ancestors” og “Ecstasy Of Gold” avrunder de “normale” sporene jeg nevnte og vi er over i unntakene.

Nemlig “Soulfly XII” og “Spirit Animal” der førstnevnte er en nydelig instrumental pop/rocker med en oppbygning som gir gåsehud hver eneste gang, fint like gjerne kunne ha vært på et vesentlig roligere band sin skive og sluppet fint unna med det, og sistnevnte en nesten ti minutter lang episk sak Max Cavalera ikke har vært i nærheten av å skrive før. Og vissheten av at den er inspirert av stammemusikk som skal sette folk i transe gjør det til en opplevelse å lytte til den. Store deler av den er klassisk Cavalera, men slår brått totalt uventet til en storslått og nesten filmatisk avslutning med blåsere og cleanvokal.

Hvilket gjør at “Totem” mye mulig kan være Soulfly sitt aller sterkeste album, den er ihvertfall høyt oppe blant det aller beste de har gjort. Og det sier ikke så lite.

Sven O. Skulbørstad

STRIGOI Viscera Season Of Mist 3/6 30.september 2022 Etter at sideprosjektet Vallenfyre la opp var det ikke nok for Greg Mackintosh og kun holde på med Paradise Lost.

Han fikk med Vallenfyrebassist Chris Casket og kjørte i gang Strigoi. Her er den skitne death metallen blandet med crust punk. Når jeg nå anmelder bandets andre plate synes jeg det mer mest fokus på den første sjangeren.

Det er veldig lett å trekke paralleller til Paradise Lost på demostaiet. Og personlig skulle jeg gjerne hatt mer av de uptempo punka låtene. Jeg synes faktisk dette blir kjedelig. I hvertfall når man vet at Greg kan det med å lage gode låter. Da blir mitt inntrykk at her samler man en gjeng kompiser, tar seg noen øl og lager gammel musikk.

Og ikke noe er artigere enn det en lørdag. Men det er ikke bestandig det er dritfett for omverdenen. Jada, jeg vet dette kanskje er en drøy påstand, da bandet i høyeste grad er seriøst. Og visst finnes det kule ting. Åpningen «United In Viscera» er både stygg og dronete, samt melodisk. Og «Napalm Frost» har jo et par referanser i navnet som absolutt kan være gode musikalske referanser. Av det tyngre slaget vil jeg trekke frem «Hollow» som en favoritt. Denne øker også i tempoet og er en småsær affære. Med andre ord foretrekker jeg det stygge, uptempo og litt rare, fremfor den seige death metallen.

Ronny Østli

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER SKIVER også på sardoniske Venom-glis, men jeg savner øyeblikk av langfingerreist og rabiat rock’n roll; de kommer derimot som pentagrammer på en snor når bandet legger ut på turné…

Geir Venom Larzen

SUNSTORM Brothers In Arms Frontiers 4/6 12. august 2022 Frontiers-prosjektet Sunstorm er klare med sin syvende utgivelse, ved navn «Brothers In Arms». Albumet er det andre i rekken med Ronnie Romero bak mikrofonen, etter fjorårets «Afterlife» som skapte furore i sosiale medier, all den tid bandet var sett på som Joe Lynn Turners prosjekt. Nok om det, vi vet fra før at Romero holder fortet godt i de bandene han låner stemmen sin til, og senest i juni sang han i Sir Paul McCartneys 80-årsdag sammen med trondheimsmusikeren Jan Holberg. Til tross for den totale utskiftingen av musikere i Sunstorm, lages det fortsatt stødig AOR i rekkene, anført av Frontiers-general Alessandro Del Vecchio. Gitarist Simone Mularoni har siden sist takket for seg, og blitt erstattet av Luca Princiotta, kanskje mest kjent for sin innsats for Doro Pesch. Og hvordan fortoner så siste utgave av Sunstorm seg? Joda, det låter tøft, og det er ingenting å utsette på noe, bortsett fra at låtene forsvinner like fort ut som de kommer inn. Av de 11 sporene på albumet, er det ikke ei låt som blir sittende igjen i etterkant.

Hvor ofte har jeg ikke våknet med ei låt på hjernen etter å ha saumfart skiver for å skrive om de? Den følelsen er fantastisk, for da veit jeg at komponisten har gjort noe riktig. Den følelsen er helt borte med «Brothers In Arms» uten at plata er dårlig. Lydbildet og produksjonen er upåklagelig, instrumentering like så, og det er ei plate det er lett å lytte til, uten at den altså fester seg. Åpningssporet, som også er tittelkuttet, er høyenergisk, og Romeros stemme bærer melodien aldeles glimrende. Stemmen hans låter som en krysning av Ronnie James Dio og Jørn Lande, et stempel enhver ville hige etter. «I Keep Holding On» er kanskje platas sterkeste spor, etterfulgt av tittelkuttet og balladen «Back To My Dreams», som forøvrig trekker veksler mot Yngwie Malmsteen «Dreaming», uten sammenligning forøvrig. Del Vecchio virker å være bunnløs når det kommer til låtsnekring, men man kan saktens lurer på om han har funnet et spor det er vanskelig å komme seg ut av. «Brothers In Arms» står igjen som et godt stykke håndverk, uten å sette spor etter seg.

Jan Egil Øverkil

norwayrock.net

TABOO Taboo Frontiers 4,5/6 09. september 2022 Da de danske veteranene i Pretty Maids grunnstøtte og ble lagt på is for tre år siden, tok det ikke lang tid før bandets ene grunnlegger, vokalist Ronnie Atkins, var tilbake i manesjen, tross en lungekreftdiagnose. Han har siden da lagd to soloskiver (med hjelp av flere andre Pretty Maidsmedlemmer), en skive med Nordic Union, og turnert med Avantasia.

Bandets andre grunnlegger, gitarist Ken Hammer, har det derimot vært helt stille rundt. Inntil nå. Og det kan virke som om han har sett dette som en mulighet til å fornye seg og appellere til et nytt og yngre publikum, for det er ikke mye her som minner om Pretty Maids. Hans nye band Taboo er i praksis en duo med Hammer og den unge vokalisten Christoffer Stjerne, som har gjort det bra i sitt eget band H.E.R.O. Disse har gitt ut tre skiver siden 2019 og har toppet radiolistene i Japan, og Stjerne er også produsent og låtskriver for andre band. Med seg på laget har Taboo også produsenten Jacob Hansen, som har gjort alle skivene til både Pretty Maids og Volbeat det siste tiåret.

Da er persongalleriet presentert, og hvordan låter så dette? Som nevnt er det ikke mye Pretty Maids å spore her, musikalsk sett er dette med beslektet med de nyere moderne rockebandene som f.eks My Chemical Romance, Shinedown eller The Rasmus. Det er sterke melodier i bunn, lyden er som forventet aldeles strålende, og Stjerne er nettopp det - en vokal stjerne. Han synger rett og slett svinebra med sin lyse tenor. Jeg har lenge nominert Ken Hammer som en av Nordens mest undervurderte gitarister soloene hans er alltid melodiøse og minneverdige, og jeg griper stadig meg selv med å gå og nynne på en av soloene hans istedet for refrenget.

Dette er absolutt en skive som flere enn Pretty Maids-fans bør sjekke ut, som den kan faktisk ha et vesentlig større publikum utenfor den harde PM-kjerne. "Taboo" flyter godt uten en eneste dårlig låt, men det er nok ikke alle som vil applaudere Ken Hammers ganske så radikale stilskifte. Hvis ikke Ken og Ronnie finner sammen igjen, så er Taboo et velkomment tilskudd til det nordiske rockemiljøet.

Geir Amundsen

VENOM INC. There’s Only Black Nuclear Blast 23. september 3.5/6 Til uopphørlig frustrasjon for Venomemissærer synes det umulig å holde de tre originalmedlemmene i samme rom lenge nok til at rørforsterkerne går seg varme. Mitt giftige hjerte bruste da en Tony Dolan-frontet konstellasjon lot seg gjenforene i 2015, med Jeff ”Mantas” Dunn på gitar og takrasestetiker Anthony ”Abaddon” Bray i batterisetet. Sistnevntes tilstedeværelse overdro trioen såpass autentisitet at spetakkelet fra scenen plutselig artet seg som genuin vare.

På plate derimot begikk man den kardinalsynd å prosess-mortifisere trommesporene til computermosaikk, og herunder forvitret bandets mest markante særdrag.

Englenderne burde i stedet samlet troppene i ett rom, og gått i opptak. Venom Inc.s debutalbum ”Avé” leste som en skuffelse, men et rampete rock’n roll-avslutningsnummer tente en forjettende Satan-fakkel. Alt før neste skive ble påtenkt saboterte imidlertid bandet egne eventualiteter – en dyd Venom-medlemmer behersker til det spissfindige – og Abaddon ble gitt en kald skulder i kjølevannet av en fullt løsbar turnédisputt. Dennes erstatter, Jeramie ”War Machine” Kling, er teknisk habil, men uendelig generisk – noe som blir smertelig evident i temposvake øyeblikk – og sterkt ansvarlig for at dagens band ofte låter som et hvilket som helst punk-injisert thrashmetallband. Heldigvis projiserer både Dolan og særlig Dunn en aura av distinkt autonomi, som gjør at ”There’s Only Black” sporadisk klinger slik den bør. Dagens korporative Venom fungerer best i høyt tempi, mens tyngre, episk-bestrebende spor enten ender i selvpastisj eller traust geriatri. Unntaket i så måte er Dunns sologitaristiske vesen – her tiltrer flere passasjer av stemningsgrunnet, spartansk og østligtonal instrumentering, som sjelden videreutvikles. Er forhenværende rabagaster i ferd med å bli feige? Jeg sitter i alle fall tilbake med et inntrykk av at angjeldende gruppering i alt for stor grad etterstreber å være på kompositorisk og sonisk pari med moderne jyplinger – et ideal som ikke hører hjemme i noen Venom-virkelighet. Stikk i strid md skivas tittelpåstand er likevel ikke alt bekmørkt – kjappe ”How Many Can Die” og enda hvassere ”Infinitum” tilgodeser en flyvende helvetesstart, innen kvaliteten flater ut. Sistnevntes gitarharmoniserte og høyst Mantaspersonifiserte utgang svarer for albumets høydepunkt. ”Man As God” og den seigere finalen ”Inferno” kaller

SNOWY WHITE Driving On The 44 Soulfood 7. juni 3.5/6 74-årige White er én av disse musikalske veteranene hvis ekstensive CV neppe står i stil til renomme og berømmelse. Han har fungert som studio- og scenemusiker for Pink Floyd og Peter Green, ble gjort til permanent medlem av Thin Lizzy på starten av 1980-tallet og fikk dernest en fullstendig uforutsett hit som soloartist med glimrende ”Bird Of Paradise” i 1983, om noen minnes denne. Som bluesrockgitarist er White elegant, besjelet, litt bakpå og kledelig melankolsk – stundom som en mikstur av Mark Knopfler, Peter Green og Carlos Santana – et idiom sågar årets soloutspill forpakter med verdighet. ”Driving On The 44” intonerer med et lengre blues-instrumentalt stykke, hvor Whites gitarløp bakkes av vemodig piano og stemningsskapende synthesizer. White er ingen vokal kapasitet, men bærer sangbaserte spor på akseptabelt og fortrolig vis, ved skjels år og alder ikke ulik en noenlunde edru Tony Ashton. Både åpningskuttet, favoritten ”Longtime Blues”, det slentrende tittelsporet, akustisk-drevne ”Keep On Flying” og avsluttende ”Lady Luck (So Mean To Me)” frir til blues-connaisseurer.

Geir Larzen

WHITE SPIRIT Right Or Wrong Conquest Music 5/6 29. juli Gjør deg klar for en aldri så liten overraskelse. For Iron Maiden-fans bør White Spirit klinge kjent (siden Janick Gers startet sin karriere her på 70-tallet), eller om du er ihuga fan av britisk heavy metal fra den tiden Margaret Thatcher herjet og styrte England med jernhånd. For andre uvitende så var White Spirit et av de

NRM 4-2022

61

AN M ELDE L SE R

SKIVER OG LITTERATUR klassiske NWOBHM-bandene på starten av 80-tallet som hadde noe lovende på gang, men bortsett fra en selvtitulert debutskive så stoppet alt opp. Trodde alle, men bandet spilte inn en demo i 1981. Låtene så aldri dagens lys før nå. Heldigvis har keyboardisten Malcolm Pearson fra den klassiske originalbesetningen dratt frem de gamle låtene og har i samarbeid med blant annet en annen gammel kjenning fra bandets glansdager og senere NWOBHMheltene Tank, Mick Tucker, finpusset og arrangert de gamle låtene og gitt de ny drakt. Ikke nok med det, her bidrar jaggu også gamle kjenninger som Neil Murray, Steve Overland og Jeff Scott Soto. Men hvordan låter så White Spirit anno 2022? Er det fortsatt noe magi igjen etter over 40-år i dvale?

Det er det definitivt! Men du må lytte med nye ører for selv om bandet har beholdt noe av opprinnelsen så låter dette usedvanlig friskt og oppdatert.

Produksjonen og arrangementene er smakfullt utført og en annen styrke med albumet er den store variasjonen i låtene. Noe som også er ganske utrolig er at Brian Howe synger på flere låter to år etter sin bortgang. Det er nær sagt umulig å høre at dette er gamle opptak og bare hør på låta “Lady of the Night” så kan du ikke unngå å få frysninger. En fantastisk låt og kanskje skivas høydepunkt.

Et annet høydepunkt er utvilsomt semi-klassiker låta “Holy Water” fra Howe sin periode i Bad Company med ingen ringere enn fløyelsstemmen, Steve Overland, bak mikrofonen. Jeff Scott Soto er også nevnt og han gjør en formidabel innsats på tittelsporet og “Better Watch Out”. To motpoler av noen vokalister som er med på å skape den nevnte variasjonen på plata. Det er ikke så mye negativt å sette fingeren på, men du må like klassisk rock. For det er nettopp det dette er. Klassisk med stor K. Det skal godt gjøres å lage klassisk rock mer smakfullt og tidsriktig enn dette.

Pål J Silihagen

BRIAN WOODBURY Rhapsody & Filigree ReR Megacorp 25. juli 4.5/6 ”Rhapsody & Filigree” utgjør fjerde og siste installasjon av Brian Woodburys musikalske kvadrologi ”Anthems & Antithets”, og her spares det ikke på eksplosiver, verken i kompleksitet, instrumentering eller stildivergens.

Woodbury er for veteran å regne, og har i en årrekke livnært seg som alt fra komponist for Disney-konsernet til eksperimentelle storbandjazzkonsortium, ofte underlagt komikkens premisser. Årets album holder høyt humør, men det tøysete undergraver sjelden kompositorisk substans, selv i brå, progressive kantringer. Stedvis

62 NRM 4-2022

oppvises et tonespråklig slektskap med Echolyn og svenske Ritual, som i sin tur er oppflasket på The Beatles, Gentle Giant, Frank Zappa, King Crimson og Yes. Skiva teller atten konsise spor av imponerende kvalitet, både i komposisjon, effektuering og lydgjengivelse, understøttet av et koppel instrumentalister og korister. ”Thesus Rex”, fonogrammets mest vidstrakte stykke, fyrer av på samtlige sylindre, uten å forvitre under forstilt trykk; musikken puster i ubesværet flyt, trass akrobatiske omkalfatringer fra pastoral, sangharmonisert kunstpop til rasende metallritt og midtøstlig pastisj. Såpass teksturert og vokalrik fremstår skiva at den plasserer seg selv i rockeopera-kontekst. Foruten nevnte ”Thesus Rex” må fremheves den messingblåserfrodige og Kevin Gilbert-svermete ”The Other Brian Woodbury”, metrisk skakke ”Two Halves”, bossanova-samrøret av piano, akustiske gitarer og spinett kalt ”The Day The Music Never Died” og Kurt Weill-influerte ”Murderer”. Med en samlet spilletid på drøyt 80 minutter sier det seg selv at noen av låtene nesten slår hverandre i hjel, men her forefinnes så uvanlig mye morsom lytting at musikknerden i meg ikke kan yte motstand. Brian Woodburys virke er i grunnen alt det man skulle ønske av dagens Andy Tillison og The Tangent.

Geir Larzen

barske gutta - litt som å skulle løpe på Blomster-Finn på fest hos Hell's Angels. Optimalt sett kunne denne vært skrota til fordel for f.eks. "Cheap Sunglasses", og dette ville stått som den perfekte avslutninga på en svært både lang og kvalitativt i all hovedsak fantastisk god karriere. Av blues har de kommet, men en kjempefin oppsummering av hvilket suverent gode band de en gang var skulle vi altså ikke bli blå for.

Wilfred Fruke

LITTERATUR

JEAN BEAUVOIR Bet My Soul on Rock 'n' Roll: Diary of a Black Punk Icon Chicago Review Press 4,5/6 ZZ TOP Raw (That Little Ol' Band From Texas) BMG 5/6 22. juli 2022 Det er svært få forunt å ha en karriere som spenner over 7(!) tiår uten besetningsskifter, men ZZ Top klarte altså dette, fra 1969 til bassist Dusty Hills død i fjor. Hovedbasen har hele veien vært bluesrock, selv om de i grunnen var av dem som tryna hardest inn i 80-tallets syntetiske fristelser og lettkjøpte kommersielle suksesser. Dette er soundtracket til dokumentaren med samme navn, og idéen var enkelt og greit å putte bandet på en scene i et tomt lokale og bare la dem spille - rått og uten ytre føringer. God idé, skal sies; dette får til fulle fram hvilket strålende band dette er (eller dessverre vel nå var..), de tryller fram den ene etter den andre av de virkelig gode, gamle tøffingene, som "Brown Sugar", "Just Got Paid", "I'm Bad, I'm Nationwide" og "Tube Snake Boogie", for å nevne noen. Framført rått og røft med ditto lydbilde, og ingenting er teknisk sett heeeelt perfekt, til alt hell. Selv ei låt som "Gimme All Your Lovin'" låter tøft, tett og tungt, og da kan en i grunnen lure på hva fislelåta "Legs", komplett med samples, gjør sammen med de

Det er så mye man kan si om Jean Beauvoir at jeg vet da pokker hvordan jeg skal begynne å beskrive en diger mørkhudet rocker med hvit hanekam for dere som ikke kjenner til ham, men here goes.

Født i Chicago av foreldre fra Haiti med presidenter og ambassadører på begge sider av slekta, og en onkel Max som var verdens fremste og mest berømte yppersteprest innen voodoo. Ble Gary US Bonds musikalske bandleder som 14-åring og sang lead i do-wop-gruppa The Flamingos som 17-åring, før han i 1980 ble punkrockbassist i The Plasmatics, bandet som kanskje er mest kjent for sitt bokstavelig talt eksplosive sceneshow og for frontkvinne Wendy O. Williams. Så begynte han i 1982 i bandet til Little Steven (som han tre tiår senere ordnet jobben i "Lilyhammer"), og skrev flere hitsingler for Kiss sammen med Paul Stanley (Vi snakker her om "Thrills In The Night" og "Who Wants To Be Lonely"), samt at han spiller bass og korer på flere låter på både "Animalize" og "Asylum". Så fikk han i 1986 en megahit som soloartist med "Feel The Heat" i Stallonefilmen "Cobra", han var låtskriver og produsent for The Ramones ("Brain Drain"-skiva fra 1989) som han også

spilte litt bass, gitar og keyboards på, og innimellom alt dette fikk han tilbud fra både Prince og Michael Jackson om å bli med i deres respektive band. Ja, også rakk han å harve over Madonna.

Hans eget bandprosjekt Voodoo X fikk en av tidenes beste platekontrakter, og Beauvoir fikk eksklusiv tilgang til å filme forbudte voodoo-seremonier på Haiti av onkel Max til debutsingelen "Voodoo Queen". Både på den skiva og på hans neste band Crown Of Thorns var hans kompis Paul Stanley involvert på låtskriversiden.

Fyren har bodd i Stockholm, New York, Berlin, Key West og Los Angeles, og vært mye i Norge og bl. a. hengt med Trond Giske, som med dette blir nevnt i Norway Rock Magazine for første gang. Han prøvde bl.a å overtale Giske til å få radiostasjonene til å spille The Cocktail Slippers…Det siste tiåret har han vært mer organisator og consigliere for Little Steven, og vært CEO i USA for den norske barneserien City Of Friends. Og han har skrevet låter for alt og alle fra Glenn Hughes, John Waite og Doro Pesch til Lionel Richie, Debbie Harry, Nona Hendryx og føkkings NSYNC. Men han er stadig aktiv som musiker, og spilte senest på Sweden Rock Festival i sommer.

Fyrens betydning for svarte musikere i en hovedsakelig kritthvit musikksjanger som hard rock kan ikke overdrives, og som du skjønner av det overstående har han mer enn nok av historier å fortelle. Boka dabber litt av den siste fjerdedelen, kapitlene om hans familie, sønn og kone er ikke like eksplosive som resten, men likevel er det et par vel anvendte kvelder å lese "Bet My Soul on Rock 'n' Roll: Diary of a Black Punk Icon" med Beauvoirs musikk som lydspor. Bare å glede seg.

Geir Amundsen

norwayrock.net

RETRO OG MULTIMEDIA MASTER On The Seventh Day God Created… Master Hammerheart Jeg kjøpte denne da den kom, på Nuclear Blast i 1991. Men jeg fikk egentlig aldri helt foten for skiva. En grunn er nok at debuten er veldig bra, det andre er jo det faktum at det kom veldig mye god death metal i 1991. Denne havnet nok helt enkelt i skyggen hos meg. Nå liker jeg veldig mye av de senere Master platene, totalt er det jo sluppet fjorten studioskiver. Hvorfor jeg ikke har plukket frem igjen denne er et godt spørsmål. For det er ikke til å stikke under en stol at det er mye fett her. Som vanlig fra Paul Speckmann er det death metal med veldig mye thrash i TROUBLE Simple Mind Condition Hammerheart Tolv år hadde gått siden «Plastic Green Head» da denne originalt kom på Escapi Music i 2007. Selv om amerikanerne aldri var oppløst bød disse årene kun på noen spredte konserter, og da med nåværende vokalist Kyle Thomas som vikar. Eric Wagner returnerte og hans velkjente vokal er på plass på denne comebackplata.

Jeg kjøpte skiva uhørt da den kom, og ble langt i fra overbevist. Når jeg hører den nå er jeg egentlig usikker på hvorfor. Den er da langt bedre enn forgjengeren «Plastic Green Head», selv om vi er noen mil unna «Trouble» og «Manic Frustration» som er skiver det er naturlig å

seg. Plata ble spilt inn i Morrisound med Scott Burns, men jeg synes ikke denne har typisk Morrisoundlyd. Til det er denne mye råere. Det jeg liker med nyere Master er at det er så villt. Det er det her også, men kanskje litt mer kontrollert. Kanskje litt flinkere. På denne plata er det jo Paul Masvidal, senere Death og Cynic, som spiller gitar.

Låtene som utmerker seg hos meg er tyngre «Demon» og råere «Constant Quarrel», som ikke er ulik det Master vi hører i dag. Dette er et album som har blitt reutgitt en rekke ganger, også av Hammerheart. Årets utgave slippes på CD og vinyl i to farger. Innholdet er kun skivas ti låter, uten noe bonusmateriale.

Ronny Østli sammenligne med. Låter som «Ride The Sky» og «Arthur Brown Whisky Bar» kunne fint vært med på de skivene og likevel holdt høy standard. Det uptempo tittelkuttet og rolige «After The Rain» skaper god dynamikk og variasjon.

Plata åpner med den drivende bassdominerte «Goin’ Home», som jeg nå synes er en god låt, men som jeg husker som noe sidrumpa. Dette var før retrobølgen slo til for fullt, og mulig jeg ikke var helt fullmoden for akkurat sånne låter. Jeg vil også trekke frem «Pictures Of Life» som den mer fengende siden av Trouble. Vinylen slippes denne gang i tre farger, mens CD-utgaven er dobbel med «Live In Stockholm» som bonus. Denne har tidligere kun vært utgitt som video, og slippes nå i tillegg som separat vinyl.

Ronny Østli

BLACK STONE CHERRY Live From The Royal Albert Hall… Y’All! Mascot Records 4,5/6 24. juni 2022 I Norge er ikke amerikanske Black Stone Cherry større enn at de kun har spilt på mindre steder som John Dee og Vulkan, men i Storbritannia er situasjonen en helt annen. Der avslutter de festivaler som hovedattraksjoner foran 20 000, og på den britiske turnéen i september 2021 som dokumenteres her, spilte de bl.a. på steder som Barrowlands i Glasgow og O2 Apollo i Manchester, med plass til 2000 til 3500.

Og rosinen i pølsa var turnéavslutningen i ærverdige Royal Albert Hall i London. Den konserten kan du nå

oppleve på dobbel vinyl eller på to CDer og en Bluray.

Til tross for at dette var en turné som skulle promotere den nyeste skiva «The Human Condition» fra 2020, så spilles kun tre låter fra den, mens over halvparten av låtene er hentet fra de to første skivene. Muligens fordi denne turneen skjedde mot alle odds midt under pandemien, og siden det for de fleste i publikum var første konsert på halvannet år, så ville bandet gi fansen låter som de kjenner og elsker. For det skal Black Stone Cherry ha, de gir absolutt 100 % på scenen for fansen. Spesielt gitarist Ben Wells er fullstendig propell på et nivå som får Angus Young til å fremstå fullstendig komatøs i sammenligning. Trommis John Fred Young er også menneskeliggjøringen av Muppetshows Animal, og dermed særs visuell, men det fører også til at det går litt over stokk og stein underveis. Og så har vi denne smålåtne rednecken i front, med singlet og capsen bak frem – Chris Robertson ser ikke ut som noen rockestjerne, men gud bedre for en rå stemme denne fyren har! Og som vokalist og sologitarist er han uvurderlig for bandet, selv om kanskje Wells er blikkfanget. Black Stone Cherry har alltid fremstilt seg som en tett knyttet familie og har spilt sammen siden tenårene, så det var dermed spenning knyttet til deres nye bassist etter at Jon Lawhon kastet inn håndkleet i fjor. Men Steve Jewell jr ser ut som han har vært i bandet i årevis, og er teknisk sett en bedre bassist enn Lawhon, så musikalsk sett er ikke bandet svekket av sin første besetningsendring noensinne.

Blurayen inneholder hele konserten, den er godt filmet og klarer å fange energien i rommet, men det er forstyrrende å bli avbrutt etter annenhver låt med små innslag fra turnéen, og intervjuer med band, crew og fans. Interessant nok å se en gang, men det hadde vært bedre å samle dette som et eget «Tour Documentary»-valg i startmenyen. Og lyden er heller ikke optimal – trommene er altfor langt frem i miksen, mens gitarene har blitt dyttet bak i lydbildet.

Det soleklare høydepunktet er når Chris Robertson på egen hånd fremfører balladen «Things My Father Said» – kun et par måneder etter at hans egen far døde i en alder av 58 år. Det er ekstremt følelsesladd, og man både ser og hører smerten hans, spesielt i andre vers når han skal synge setningen «One thing I will never forget, is the day that I lost you» – da sprekker han, naturlig nok. I den andre enden av spekteret kan man fint skippe trommesoloen og en litt for uttværet versjon av «Cheaper To Drink Alone».

Liveutgivelsen «Thank You – Livin` Live» fra 2015 er nok fortsatt et hakk hvassere (også den filmet i England!), og jeg tipper at denne blir utgitt først og fremst fordi det var et høydepunkt i bandmedlemmenes liv å få lov til å spille i selveste Royal Albert Hall i selveste London, England – som naturlig nok er en nydelig visuell kulisse for konserten.

Men er du fan, er det absolutt verdt å bruke en kveld foran TVen i selskap med Chris, Ben, Steve og John Fred.

Geir Amundsen

ALICE COOPER Live From the Astroturf Ear Music 6,0 30. september 2022 Det er så herlig å få i hende dokumentarer som bare går rett inn i hjerterota og er så til de grader feelgood fra ende til annen! Bakteppet her er hvordan hva som i utgangspunktet starta som en signering av boka til den originale Alice Cooper-bassisten Dennis

Dunaway i platesjappa Good Records i Dallas, Texas i 2015 utvikla seg til å bli et solid minne for livet for de par hundre gamle AC-fans som dukket opp. I tillegg til Dunaway hadde også gitarist Michael Bruce og trommis Neal Smith slengt seg med på såvel en Q/A-session som en, etter sigende totalt uøvd, liten minikonsert. Planen var dog langt sluere som så; det kommer fram at datoen for denne signeringa var alt annet enn tilfeldig, dette var godt både tima og tilrettelagt mtp. Alice Coopers turnéskjema, der Dallas stod som en fridag - og det kan synes som om mange hadde gjort akkurat det regnestykket, for stemninga var mer av bekreftende enn hysterisk karakter i det øyeblikk godeste herr Furnier entrer scena etter en overraskende god vokalprestasjon av Bruce gjennom "Caught in a Dream". Derfra og gjennom det korte, men fantastisk herlige settet av go'låter som "Under My Wheels", "Be My Lover", "I'm 18" og så klart "Schools Out" (med AC-bassist Chuck Garric på munnspill og kor) fra storhetstida til Alice Cooper Band (71-73, for å tidfeste nøyaktig), og sannelig fikk nåværende AC-gitarist Ryan Roxie, som fylte inn for avdøde Glen Buxton på strålende vis, med gubbene på en helt spontan runde av "Elected" (og ikke "Reflected", som de kødda med - det hadde vel redefinert uttrykket 'deep tracks'). Selv denne satt

som ei velsmidd kule, og det føles nesten litt i overkant utrolig at et band kan sitte så potte tett etter knapt å ha sett hverandre på rundt 40 år - men om det virkelig er tilfelle, må jeg i hattebutikken for å kjøpe noe å ta av meg! For et band - og for en vokalform sjefen sjøl kan oppvise! Jeg hadde lett kunne ha latt meg lure til å tro at dette kunne ha vært fra 1973, og det er helt tydelig at det er absolutt ingen av de tilstedeværende som heller ville ha vært noe som helst annet sted på kloden akkurat da! Det eneste som kunne ha toppa heile driden ville ha vært en levende og like vital Buxton samt "Halo of Flies" og "The Ballad of Dwight Fry", men disse perlene uten øving...? Neppe, me sayz. Som sagt, dette er for en dokumentar å regne, og rundt halve tida vies små intervjuer og footage om fans, artister, sjappeeier&arrangør og Q/A-session. Alle skuldre er gjennomgående på laveste hakk, og det er en så gjennomherlig stemning fra ende til annen at jeg for en gangs skyld drar fram top of the tops-kortet for denne her. Det skal også nevnes at dette ga sparket for ytterligere konserter og turnéer for det gjenforente bandet i de nærmest påfølgende åra - men jeg tviler på om de der var i nærheten av samme magien de skapte i ei lita platesjappe denne dagen i 2015. Topp stemning!

Wilfred Fruke

norwayrock.net

NRM 4-2022 63