Norway Rock Magazine #106 5-2021

NORWAY ROCK MAGAZINE #106

”Noen spiller best, alene…”

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Jan Egil Øverkil, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Jack Roger Olsen, Ingar Høgstedt, Bjørn David Dolmen, Johan Persson og Anne-Marie Forker.

Foto: Anne-Marie Forker

Minnes du første halvdel av 1990-tallet, hvor coverlåt-album som konsept syntes å avstedkomme en viss interesse? Lenge før vi nådde tusenårsskiftet var imidlertid både marked og kresne platekjøpere mettet. Når vi nu legger bak oss halvannet år med pandemisk unntakstilstand siver massive mengder av dustete fonogrammer til overflaten. La gå at det tilvirkes omtrent ett tributtalbum til Pink Floyd annenhver uke – disse er man vant med å ignorere ukritisk, like intuitivt galant som man spyler klosettet etter uttømmende egeninnsats.

Om ikke mylderet av kvapsete, egenkomponerte innspillinger, begått i ren kjedsomhet, er ille nok, så har korona-nedstengte samfunn den bieffekt at selv yrkesmusikere som burde vite bedre lar dømmekraften fare. Unnskyldningen for både soveromeffektuerte skiver og coverlåtplater er identisk: ”Vi kunne ikke bare sitte på ræva og tvinne tommeltotter”, hvilket jeg er enig i, men hvorfor ikke nytte plutselig lediggang til å utrette noe musikalsk seriøst? Jeg er viss på at Deep Purple ville være kapabel å smi helt kurant oppfølger til fjorårets ”Whoosh!” på nøyaktig samme tid det tok dem å gjøre ”Turning To Crime” – en bortkastet kolleksjon coverlåter, som fansen plikter å høre én gang innen sludderet påbegynner sin videre eksistens som støvsamler. Jeg stiller meg hakket mer medgjørlig til årets coverlåtdisk fra Enuff Z’nuff, da amerikanerne står distansen, som man sier, med rimelig karakterfaste The Beatles-oppføringer. Det betyr ikke at jeg er fornøyd med noen av bandene, som lar et uforutsett tidsintervall for komponering og innspilling renne vekk mellom fingrene sine.

Om du absolutt må oppføre andres musikkstykker så beror det sannsynligvis på en elsk til originaltapningene, som følgelig neppe kan gjøres bedre (med mindre du heter Joe Cocker eller medvirker i A Perfect Circle). Skulle du likevel spises opp innvendig av trang til å trykke førsteklasses musikk ned i kloakken, så ha i det minste anstendighet til å gjøre stykket til ditt eget; da spiller resultatet mindre rolle.

Under høstens intervju med Jerry Cantrell ble jeg påminnet Alice In Chains’ formålstjenlig interpretasjon av Rush-klassikeren ”Tears”. Dette er en god coverlåt, som klinger like opphavelig Alice In Chains som Rush. Det betyr likevel ikke at man som tilhenger av nevnte Seattleensemble skriker etter et helt album bestående av andres musikk. For at sådant prosjekt skulle fremstå begjærlig kreves kraftigere lut. Hva sies om Billie Eilishs ”17 Interpretations of Venom’s Warhead”? Tanken svinger. Forsøksvis plankekjøring av eksisterende musikk er eksakt hva verden bør vaksineres mot.

Geir Venom Larzen

DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Mastodon - Image: Mastodon ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 6 utgaver: Euro 19 http://norwayrock.net/abonnement/ NESTE NUMMER I salg fra desember 2021

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

14 06 Jerry Cantrell 09 Steve Hackett 10 Jeff Scott Soto 14 Eclipse

24

18 Knights of the Realm 20 Dream Theater 24 Dave Gahan 27 Pil & Bue 28 Zeromancer

06

32 Mastodon 36 Torstein Flakne 42 Diablo Swing Orchestra 44 Yes 49 Order 52 Thulsa Doom

32

54

54 Cradle of Filth 56 Kai Hansen 60 Running Wild 64 Dold Vorde Ens Navn 66 The Gasölines

20

68 Trivium

68

73 Skiver

72 The Needs 88 Retro

JERRY CANTRELL konstruksjon og dekonstruksjon med grungegenerasjonens ypperste gitarist 6

NRM 5-2021

norwayrock.net

Alice In Chains-gitarist Jerry Cantrell fant plutselig tid til å følge opp det nitten år gamle soloalbumet ”Degradation Trip”, idet moderbandet løyvde pause på ubestemt tid. Sonisk og kompositorisk faller imidlertid ikke ”Brighten” milevidt fra amerikanerens velfunderte idiom, selv om fonogrammet også vekter spor som neppe ville ha vunnet innpass hos grungerockens ypperste ensemble.

TEKST: GEIR LARZEN

Cantrells manager kniser nervøst at angjeldende intervjuobjekt muligens har gått og lagt seg igjen. Vi blir bedt om å vente. Ti minutter senere er mannen lokalisert, rede til å utdype soloplaters gunst.

-Jeg har grunnet på å gjøre ny soloplate siden Alice In Chains avsluttet ”Rainier Fog”-turnéen i 2019. Det fine med soloprosjekter er definitivt samarbeidet med andre kreative mennesker enn de man vanligvis omgir seg med. Da det ble klart at Alice gikk i pausemodus inviterte jeg med meg noen venner til scenen i Los Angeles – dette avstedkom i desember 2019 – og oppførte en håndfull låter fra ”Boggy Depot” og ”Degradation Trip”. Nevnte konserter ga på en måte grønt lys til dette tredje soloalbumet. Alice In Chains unner seg alltid et hvileskjær etter ferdigstillelse av album med dertil hørende turné, slik at almanakken tillater en å pusle med andre ting. Tyler Bates og Paul Fig var de første jeg kontaktet, deretter Joe Barresi, for å sikre lydteknisk tyngde. Vi fire plottet ut en overordnet agenda, og snart ringte jeg rundt til musikerne jeg ønsket om bord.

-”Brighten” er et inspirert album i grenseovergangen mellom mørkskodd tungrock og opportunistisk roots-rock, overdratt ditt definerte tonespråk. Det er melodier det handler om, ikke sant?

-Jo, det står ikke å benekte. Jeg har alltid vært fan av gode melodier, sangharmonier og det kompositoriske håndverk. Det er både gøy og inspirerende å skape noe fra ingenting. Kanskje ender man i uforutsett terreng. Jeg blir aldri lei av å skrive musikk eller spille inn låter, fordi man ikke aner hvor det bærer. Det plateprosessuelle utgjør en omstendelig reise, hvorunder man påminnes å ha gjort noe lignende tidligere, men der ingen reiserute ligner den neste. Vi har samlet en anselig mengde kvalitetsmusikk i årenes løp, men hver skive danner en ny gestaltning.

Forhåpentligvis resulterer arbeidet i et album man digger og står inne for, hvilket er tilfelle med ”Brighten”.

-Kinematografiske ”Atone” gir en mørk, melodisk og lunefull plateintonasjon. Angivelig skal du ha hatt stykket på blokka i over tjue år…?

-Visse låter behøver lang tids forløsning, og det stemmer at riffet og melodilinjene i ”Atone” har fulgt meg i årevis. Jeg har formodentlig hundre skisser liggende i skrivebordsskuffen til enhver tid; kun et fåtall realiseres. Én ting er sikkert: Neste gang jeg anvender stoff som har ligget til modning, skal jeg holde kjeft, fordi alle nå spør frenetisk om hvorfor ”Atone” brukte så lang tid på å materialisere seg. Samtlige plater jeg har vært med på å tilvirke er fulle av eldre rudimenter. Dersom en idé synes å dukke opp igjen og igjen er den sannsynligvis god nok til å effektueres, jamfør ”Atone”.

-Låten rustes med drabelig gitartekstur, fra akustisk og elektrisk komp til sologitarspor. Man vil anta at stykket krevde et teksturtett, orkestralt uttrykk?

-Foruten samarbeidspartnerne involvert i ”Brighten” har jeg ingenlunde gjort noe nytt eller revolusjonært. Intensjonen var å bekle ”Atone” i adekvat stemningsgehalt, fordi musikken forlangte det. Man trenger ingen videre diskusjon med makkere i så måte – de soniske fordringer ligger latent i stykket. Du må lytte til låten og høre hva den ønsker; resten forløper nærmest av seg selv. Minst like viktig er det å forstå hva en låt ikke ønsker. Komposisjon og innspilling beskriver ikke bare en prosess av konstruksjoner. For å slå et allegorisk slag – man kan bygge et kjøkken uten plass til fasiliteter, eller et digert rom som

norwayrock.net

blir stående tomt. Etter hvert sanser man en diskrepans, og kan gi seg betimelig dekonstruksjon i vold. Selv uten videogrammet som finnes på Youtube burde ”Atone” foranledige indre bilder hos publikum. God musikk får lytteren til å respondere og tenke. Sånn sett holder musikk visuelle kvaliteter. Jeg liker å tro at mine beste låter trigger fantasien. ”Brighten” er lastet med tankestimulans, i alle fall slik jeg ser det.

-Platas uimotståelige tittelkutt har sørstatsrockeskimmer, sågar armert med piano…

-”Brighten” gir seg ut for å være en sørstatsrockelåt, med gnistrende pianospor fra Vincent Jones, som ble involvert sent i prosessen. Én pandemisk fordel er utvidelse av tidsperspektiv. Vi tillot å øse mer energi og tankegods i albumet enn vi vanligvis ville ha gjort. Eksempelvis huket Joe Baressi inn Abe Laboriel i øyemed å gi to låter et annet uttrykk enn materialet Gil Sharone legger trommer på, hvilket styrker totalopplevelsen og er noe av en luksusopsjon benyttet i sluttspurten. Vincent Jones’ 4-5 pianospor, heriblant tittelkuttet, eleverte albumet. Samme mann står ansvarlig for klaviatur og strykerarrangement på avslutningslåten ”Goodbye”.

-Din sangharmoniske estetikk males i tykke strøk over hele materialet, og det er Greg Puciato fra The Dillinger Escape Plan som fungerer som prosjektets vokale makker?

-Jeg møtte Greg via Gil Sharone – de kommer fra samme band – i forbindelse med nevnte desember-konserter anno 2019. Vi fant umiddelbart tonen, sosialt og ikke minst vokalsonisk. Nesten alt jeg skriver synes å forlange minst to sangere, slik at det ble naturlig å forespørre Greg om plateengasjement. Som kaptein liker jeg stundom å overlate roret til andrepiloten; det vokale hovedansvaret alternerer underveis, og Greg imponerte i studio.

-Kan ”Black Hearts And Evil Done” leses som en tidløs protestsang?

-Både ja og nei. ”Nei” fordi jeg

NRM 5-2021

7

”De eneste coverlåtene verdt å bruke tid på er de personlige, hvor man simultant med å utøve respekt for originalstykket, formår å injisere såpass mye av seg selv at utkommet blir noe helt annet enn en flat plankekjøring.” ikke opponerer mot noe konkret, og delvis ”ja” grunnet låtens narrative og musikalske form, som henter inspirasjon fra klassisk folkrock, blues og country.

-Dramatiske ”Siren Song” holder stand som knapp platefavoritt, trass i manko på dramaturgisk gitarsolo…

-Ha ha ha, da vender vi tilbake til diskusjonen omkring konstruksjon og dekonstruksjon. Alt handler om musikken; noen låter skriker etter ekstensive soli, mens andre er bedre tjent uten. ”Siren Song” holder flere kule gitarfigurer, med atmosfærisk support i klangfargebruk. Ikke på noe tidspunkt følte jeg behov for å ekspandere med solospor.

-Du avrunder med en hjerteskjærende oppføring av Elton Johns ”Goodbye”. Foruten kantring i toneart, samt sangharmonikk og arrige gitarer, avvikes ikke originalinnspillingen i nevneverdig grad.

Likevel, som med Alice In Chains’ fantastiske eksegese av Rush-låten ”Tears”, klinger plutselig ”Goodbye” som en Jerry Cantrellkomposisjon.

-Elton John er blant mine skjellsettende influenser, og dette er min måte å takke på.

Han åpnet øynene mine for at det å skrive og fremføre musikk er verdens beste yrke.

Jeg kjenner dennes repertoaret på rams, særlig arbeidene han forrettet med Bernie Taupin, og ”Goodbye” holder en helt spesiell plass i mitt hjerte. Vi avsluttet begge Los Angeles-konsertene med ”Goodbye”. Da jeg hadde smidd ni låter til ”Brighten” meddelte jeg Tyler Bates at jeg skulle skrive én siste, men han foreslo i stedet å gjøre ”Goodbye” til finalenummer, basert på 2019-evenementene.

Det ga mening, så jeg sendte en demo til Vincent Jones, som utarbeidet et fenomenalt arrangement for strykere og klaviatur. Jeg er særlig tilfreds med den avmålte pianoklangen; Vincent, som er en kreativ kruttønne, plasserte et teppe over pianohammerne, hvilket endret hele lydbildet. Resultatet ble såpass bra at jeg kontaktet Elton John for å få dennes velsignelse. ”Goodbye” hadde ikke vunnet plateinnpass dersom komponisten vendte tommelen ned,

8

NRM 5-2021

men i stedet var det bare ros å høste fra herr Reginald Dwight. Da Alice In Chains spilte inn ”Tears” i 2016 kontaktet jeg Alex Lifeson, for å forsikre meg om at vi ikke oppøvet hærverk.

Både Alex Lifeson og Elton John sa det samme: ”Du evnet å gjøre vår låt til din”, hvilket er et uhørt fint kompliment. De eneste coverlåtene verdt å bruke tid på er de personlige, hvor man simultant med å utøve respekt for originalstykket, formår å injisere såpass mye av seg selv at utkommet blir noe helt annet enn en flat plankekjøring. Originaltapninger av mesterlige låter kan sjelden overgås – bare angripes annerledes. Følger du den opphavelige innspillingen slavisk er du dømt å tape. Man må våge å gi av seg selv. Jeg liker dessuten tanken på de mange barn og unge som via ”Brighten” møter ”Goodbye” for første gang. Det føles digg å dele stykket med en yngre garde.

-Du har produsert skiva sammen med Tyler Bates, som er en dreven filmmusikkkomponist…

-Tyler er et kreativt unikum, som til enhver tid sjonglerer 8-9 ulike prosjekter fra en bred anlagt stilpalett. Hva gjelder ”Brighten” spesifikt, så tror jeg dennes hovedsakelige bidrag har vært å kultivere musikkens renhet. Jeg har jobbet med flere navngjetne produsenter, og det som kjennetegner de fremste er at de ikke higer etter å sette sitt eget avtrykk på materialet, men snarere lytter til det musikalske og forsøker å drive frem det beste i prosjektets impliserte musikere. En god produsent skaper

komfortable rom, på utfordrende vis, og setter musikken i høysete. Det eneste jeg bryr meg om er å skape noe som får meg til å føle. Tyler genererer begeistring, og er en fryd å jobbe med.

-Vil du turnére ”Brighten”?

-Med Covid-forbehold så er planen å starte USA-turnéen i mars neste år, etterfulgt av et knippe europeiske sommerfestival-jobber.

Dernest ligger kalenderen åpen.

-Alice In Chains har gjort tre plater med William Duvall som sanger, hvor særlig de to siste har vært glimrende. Si at det kommer mer herfra…

-I øyeblikket fokuserer jeg på ”Brighten”, men det finnes ingen grunn, slik jeg ser det, til at vi ikke skal forrette ny Alice In Chains-skive når tiden er moden.

-Hvilke tre album endret ditt liv uopprettelig?

-Debuten til Van Halen må nødvendigvis med på en slik liste. Jeg spilte skiva i filler, og lot meg særlig fascinere over Eddie Van Halens utenomjordiske gitarsound. Forut for 1980 var jeg svoren AC/DC-fan, men ”Back In Black” sendte dem opp i stratosfæreligaen. Det lar seg knapt fatte at de var kapable å gjøre ”Back In Black” med tanke på Bon Scotts nylige bortgang og den sorg de kollektivt lå under for. ”Back In Black” er rockehistorisk unik. Som ungdomsskoleelev oppdaget jeg Black Sabbath, og ”Vol. 4” gjorde et uutslettelig inntrykk. Wow, dette gikk smidigere enn jeg hadde trodd.

norwayrock.net

STEVE HACKETT stiller galskap i relieff

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN

-Gratulerer med nytt album! “Surrender Of Silence” må være ditt mørkeste og villeste verk siden iallfall 2006.

-Takk for det! Og, ja, det tror jeg nok du har rett i. “Surrender Of Silence” er et album som reflekterer tiden vi er inne i – ikke bare pandemien, men også den politiske situasjonen i USA, diskusjonen omkring global oppvarming ogsåvidere. Verden er ustabil for tiden, og dette kommer nå musikalsk til overflaten. Å si at “Surrender Of Silence” er en sosial kommentar blir nok å ta det for langt, men musikken er som du sier mørk, vill og kompleks. La meg føye til “aggressiv” i denne beskrivelsen.

-Den står også – uttrykksmessig – i skarp kontrast til “Under A Mediterranean Sky”.

-Absolutt. “Under A Mediterranean Sky” var primært akustisk. Kanskje også mer “romantisk”. Da USA-turneen ble avbrutt i mars 2021, reiste jeg hjem og kjente for å ta det rolig. Alt ble plutselig veldig stille, så jeg lagde denne parallelt med sluttspurten av selvbiografien, som utkom i vår. Med “Surrende Of Silence” følte jeg for å slå på stortromma igjen. Jeg ser virkelig frem til å ta dette nye albumet ut på veien. Det hele braker løs 10. september, og allerede i november – jeg tror det er den sekstende – lander vi i Norge.

-Hva kan vi da vente oss? “Surrender Of Silence” i sin fulle helhet, eller Genesis-musikk kombinert med et utvalg Hackett-klassikere.

-Begge deler. Vi tar jo på mange måter opp en tråd, her. Hele Genesis’ “Seconds Out” vil bli fremført. Dernest følger låter fra hele min karriere, både 70-tallslåter og musikk etter og bortenfor Genesis. Vi vil ta utgangspunkt i materiale som fungerer spesielt bra i konsertsammenheng.

-Du og jeg har flere ganger vært inne på klassisk-musikalske inspirasjonskilder, især flamenco-estetikk og gitarspillet ditt.

Det vi imidlertid ikke har diskutert er komponister fra den store kunstmusikktradisjonen. I “Surrender Of Silence” – og for så vidt i hele din produksjon – hører jeg klare spor av russisk senromantikk og neoklassisisme.

-Korrekt. Under forrige turné besøkte vi Russland, noe som naturligvis gjorde inntrykk. På “Natalia” går jeg spesielt Prokofiev i næringa – den impulsen er soleklar. Det senromantiske og tidlige moderne, som representert ved for eksempel Stravinskij, har også inspirert meg.

Forøvrig, om det kalles senromantikk, neoklassisisme eller tidlig modernisme vet nok du mer om enn meg. Det kan være at jeg nå blander begreper, men jeg har iallfall latt meg inspirere av disse komponistene.

Jeg prøver å være så fri som mulig. Progrock er musikk som forteller en historie. Musikken min står i gjeld til litt av hvert.

-Jeg har alltid hørt spor av hardrock og metal i verkene dine, spesielt i senere år. Kan du si noe om disse impulsene?

-Om jeg nå skal være helt ærlig: Jeg har ikke fulgt så mye med på den tradisjonen. Jeg minnes å ha vært begeistret for metal av den orkestrale sorten, men kraften fra et orkester kombinert med rockens energi er det norwayrock.net

Det ryr på fra Steve Hacketts kant, og i høst utkom hans andre album i år. “Surrender Of Silence” står – uttrykksmessig – i skarp kontrast til vinterens “Under A Mediterranean Sky”, noe som naturligvis gjorde oss nysgjerrige. Norway Rock sendte et røyksignal og fikk umiddelbart svar.

vel ikke alt for mange som har fusjonert? Eller kanskje tar jeg feil. Mitt poeng er i alle fall at jeg ikke bevisst har høstet fra tungrocken. Jeg vet hvem Tony Iommi er, men jeg kjenner ikke godt nok til ham. Da jeg hørte Hendrix og Clapton tenkte jeg at nå trenger ikke gitaristene å spille fortere (latter). Jeg skal gi deg det at gitarspillet på “Surrender Of Silence” har noen metalliske kvaliteter, men jeg har egentlig bare forsøkt å spille gitar som lar seg forene med en orkestersound. Jeg elsker det kraftfulle.

-Skjønt, 70-tallet, med alle dine parallelle, må jo ha preget deg noe.

-Joda. Det er bare så mange der ute. Jeff Beck, Jimmy Page, Steve Howe… Gitarister snakker sammen, og det er utrolig hvordan man inspireres. Jeg har jo også samarbeidet med Brian May, og blitt inspirert av ham. Hver gang en kjent gitarist nevner navnet mitt skvetter jeg til og blir forbauset over kjennskapen – ordet går langt i denne bransjen.

Men når jeg tenker på gitarister begynner jeg umiddelbart å romantisere 60-tallet og tenårene mine. Når jeg hører The Rolling Stones lytter jeg med de samme ørene som jeg hadde som tenåring.

-Tilbake til “Surrender Of Silence”. Galskapen i et stykke som “The Devil’s Cathedral” fikk meg til å hente frem “Wild Orchids”-plata igjen. Det takker jeg for.

-Ha-ha, tøft. Jeg elsker musikalsk galskap, og her var det kombinasjonen av pipeorgel og sopransaksofon som igangsatte det hele.

Dette er interessant, tenkte jeg. Det er litt jazz, litt klassisk og litt noe annet, noe som fikk meg Charles Dickens-inspirert. Bilder fra Hitchcock’s filmproduksjon begynte å strømme på. En ond og ambisiøs karakter ble utgangspunktet for lyrikken.

-Jamfør mesterlige “Wild Orchids” og den minst like gode oppfølgeren “Out Of The Tunnel’s Mouth”. Hvor blir det av vinylutgavene av disse?

-Er de ikke ute, altså? Jeg føler meg nokså sikker på at de iallfall har vært i handelen. Kanskje er det betimelig med en gjenutgivelse, for jeg er helt enig med deg i at det er bra plater. Takk for at du nevner dette, jeg skal ta det opp med plateselskapet og undersøke det nærmere.

-Kunne du avslutningsvis si litt mer om hvordan “Surrender Of Silence” er skrevet, arrangert og produsert?

-Yup! Åpningsminuttene har faktisk vært klar i nesten to år. Resten er skrevet og satt sammen under pandemien. Min kone sa på et tidspunkt: Skal vi ikke gjøre noe orientalsk? Dernest forfattet hun noen tekster mens jeg skrev og orkestrerte. Tradisjonen tro har det vært en organisk prosess – vi skriver og innspiller om hverandre. Det har vært et stort “arbeidshus”, hvor noe er skrevet her og noe der. En produsent og komponist som Roger King gjør alt dette mulig. Det samme gjør naturligvis verdensveven, som tillater at Jonas (Reingold) legger bassen i Sverige mens jeg sitter i England og blåserne er i Danmark. Som regel er de ferdige skissene en kombinasjon av computermusikk og “ordentlige” instrumenter. Disse danner så utgangspunktet for å erstatte eller doble etter behov. Spor går vi aldri tomme for. Det du hører på “Surrender Of Silence” er en kombinasjon av alt, og jeg kan ikke huske sist gang jeg var så fornøyd med et resultat.

NRM 5-2021

9

med vennene på besøk 10 NRM 5-2021

norwayrock.net

Jeff Scott Soto er kjent for de fleste, i form av å ha vært vokalist for blant andre Yngwie Malmsteen, Talisman og W.E.T. I tillegg finner han tid til å gi ut soloalbum innimellom, noe han også har gjort mens vi har vært i kollektiv husarrest. Vi tok en prat med den Los Angelesbaserte vokalisten om historie, nåtid og framtid.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: LEXIE BOEZEMAN CATALDO LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Hei, Jeff, så hyggelig å høre fra deg. Punktlig er du også. Ingen intervjuer som har gått over tiden i dag?

- Ikke i dag. Du er av de første jeg prater med, faktisk. Galskapen starter ikke før om et par uker, da blir det 14-15 intervjuer hver dag. Dette tempoet passer meg mye bedre, haha. Neida, jeg klager ikke. Jeg er faktisk manager for et par band, som jeg forsøker å hjelpe. Jeg spurte hvor mye de pratet med pressen, og de sa at det var fint lite. Det viser bare at presse får man når de er interessert i det man driver med, så når jeg får så mange intervjuer, betyr det visst at dere er interessert i hva jeg lefler med om dagen. Jeg er takknemlig.

- Så på toppen av å være så musikalsk aktiv som du er, finner du tid til å jobbe med andre band?

-Vet du, etter alle disse årene i bransjen, har jeg innsett at jeg må finne nye avenyer å gå på. Jeg blir jo eldre jeg også, og tida mi til å drive på så mye som jeg gjør blir kortere, så jeg må finne andre måter å jobbe på. Kanskje jeg ikke får til å turnere etter en viss alder, eller ikke ønsker å turnere etter en viss alder. Om jeg må pensjonere meg fra å synge, vil jeg ikke pensjonere meg fra musikk. Det kan jeg simpelthen ikke. Om jeg kan bruke kunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom et langt musikkliv for å hjelpe artister som blir lurt, som jeg har blitt, så syns jeg at det er verdt det. Jeg vil rett og slett gi noe tilbake.

- Du har jo ganske mange år i bransjen allerede.

- Visst faen, haha! Man tenker ikke på det, selv om dagene går, ukene går, og årene går, før du ser på diskografien din, ser på alt du har samlet gjennom en lang karriere, før du innser; «herregud, har jeg holdt på så lenge??»

- Det forstår jeg godt. Når jeg forbereder meg til intervjuer, spesielt med artister som har holdt på en stund, har jeg en tendens til å gå tilbake i katalogen og lytte til musikk fra tidlig i karrieren deres. Senest i dag lytta jeg på Yngwie Malmsteens «Marching Out». Den kom i 1985!

- Ikke sant!? Jeg hadde nettopp fylt 19 da vi spilte inn den plata, jeg var jo bare en guttunge. Det er i sånne øyeblikk man innser hvor lenge man faktisk har holdt på. Vi var guttunger hele gjengen, Anders Johansson var vel den eldste den gangen, og han var bare 22! Sønnen min er 33. Det er en helt absurd tanke. «Marching Out» står like sterkt i dag, og er nok en av Yngwies største øyeblikk. Å være en del av Yngwies historie er kult, men det er enda kulere å ha vært der fra starten, om du skjønner. Det var på den tida der musikken vår sto som sterkest.

- Har du noen historier fra tida med Yngwie som du setter pris på?

- Hehe, jeg har i hvert fall noen historier jeg ikke setter så stor pris på, haha! Ikke at de er rettet mot Yngwie, men det var noen opplevelser jeg tok mye lærdom av, for å si det på den måten. Rising Force ble bygd som et band, og skulle profileres som et band. Da han spilte med Alcatraz, og ville gi ut sin egen musikk, og «Rising Force» utgis, ble den planlagt som ei soloskive med utgivelse i Japan. Bandet Rising Force ble bygget rundt den plata, og da «Marching Out» skulle utgis, skulle den profileres på samme måte som Ritchie Blackmore´s Rainbow. Dermed trodde vi at bandet skulle stå like sterkt som ham, at det var én for alle, alle for én, men med Yngwie i front. Sånn viste det seg at det ikke skulle bli, og det er hovedgrunnen til at jeg sluttet så tidlig som jeg gjorde. Måten

norwayrock.net

både plateselskap og management handlet, viste meg at dette var ikke miljøet jeg kunne vokse som artist i. Jeg ville være en del av en enhet der vi jobbet sammen, skrev sammen, og tok avgjørelser sammen, men jeg forsto raskt at dette ikke ville bli en realitet med Yngwie. Jeg har alltid referert til tiden med Yngwie som man gjør med skolesystemet. Man starter på barneskolen, fortsetter til ungdomsskole, før videregående og universitet. Tida mi med Yngwie var barneskole, eller nesten førskole, for jeg hadde så ufattelig mye å lære!

- Bratt læringskurve det der. Fra da av har du vært en hardtarbeidende artist. Du har jobbet med mange artister og band, og i tillegg gitt ut flere soloalbum. Hvor finner du energien til alt dette?

- En av mine favorittartister gjennom tidene er Prince. Ikke bare på grunn av musikken, men også hans arbeidsmoral. Han så aldri på musikken som jobb eller en byrde, han så faktisk på den som en livsstil.

Musikken er en måte å forstå sine egne følelser, på både sinne, sorg og glede. Alt dette er viktigere for meg enn hvor mye penger jeg tjener, eller kunne ha tjent! Ikke betyr popularitet like mye heller, det er lidenskapen som er viktig. Det er den som driver meg framover. Jeg har aldri sett på platene jeg har spilt inn, konsertene jeg har gjort eller noe av det andre jeg driver med som arbeid, det har simpelthen vært en del av prosessen i alt det som gjør meg til den jeg er som artist.

- Alt dette har gjort deg til en vokalist som nyter stor respekt i en bransje som er i stadig utvikling. Hva gjør du for å holde deg i førersetet?

- Jeg følger ikke trender, men jeg følger med på dem, så jeg vet hva som skjer i bransjen, pluss at jeg ønsker å vite hva folk lytter til. Jeg ønsker ikke å være en artist som ikke vet annet enn hva som skjedde for 30 år siden, jeg vil vite hva som skjer i dag. Jeg vil gjerne finne ny inspirasjon hver eneste dag, man vet aldri hvor den dukker opp. Jeg kommer aldri til å lukke døra for å finne inspirasjon overhode, jeg er alltid

NRM 5-2021

11

på søken etter det ene øyeblikket som beveger meg. Jeg anser ikke meg selv for å være et navn alle kjenner, jeg er ikke Paul Stanley, Ozzy Osbourne eller Axl Rose, men det er ikke så viktig for meg, det som er viktig er at jeg har lang levetid i denne bransjen, for det er dette jeg elsker å gjøre. Jeg ønsker å utfordre meg selv, og jeg ønsker å utfordre publikum, for å se om de aksepterer at jeg går nye veier.

- Når du lytter etter inspirasjon fra nye artister- hvem hører du på i disse dager?

- Jeg håper ikke dette høres krast eller egoistisk ut, men de siste årene har jeg jobbet såpass mye at jeg ikke har hatt tid til å høre på så mye ny musikk. Om jeg har hørt på musikk, har jeg ikke dykket så dypt inn i den, for jeg har vært så opptatt med mine egne prosjekter.

Mens jeg avslutter ett prosjekt, overlapper jeg med kanskje to eller tre nye. Når det er sagt, så hender det jo at jeg hører musikk i bilen med dattera mi, som er 18 nå, så da blir det kanskje noe hun presenterer. Uansett; ett eller annet sted der ute, om det er bevisst eller ubevisst, fins det ny musikk som kommer til å bevege deg på en eller annen måte.

- Når du kommuniserer med publikum, for eksempel med Trans-Siberian Orchestra, der du innehar en rolle, har det påvirket scenepersonligheter din?

- På en måte har det nok det, men jeg må understreke at jeg ikke er en musical-fyr, jeg er ikke spesielt inne i Broadway og den slags, så da jeg begynte å jobbe med TSO, innså jeg at jeg var involvert i noe jeg aldri hadde gjort før, men heller aldri hadde vist noen interesse for. Det som skjedde, var at Paul O´Neill (produsent TSO) påsto at jeg var et naturtalent. Han mente at jeg hadde et talent for å rendyrke figuren jeg var satt til å være, og å fremføre materialet som den figuren, i motsetning til som Jeff Scott Soto. Jeg tror det er mye av grunnen til at jeg fortsatt er med i TSO, er at jeg har tilegnet meg kunnskapen til å fortsette i den rollen, og faktisk å kunne dra

12 NRM 5-2021

nytte av det videre i karrieren.

- Vi må en tur innom Talisman også. Jeg har lest at du har uttalt at Talisman ikke eksisterer «for øyeblikket». Betyr det at vi kan øyne et håp om at noe kan skje i den leiren?

- Vi har jo gjort noen konserter med de gjenlevende medlemmene (grunnlegger og bassist Marcel Jacob tok sitt eget liv i 2009, journ.anm.), den første av de var på Sweden Rock Festival i 2014. Det jeg mente da jeg sa «for øyeblikket», var at vi ikke eksisterer som et skrivende, turnerende band i så henseende. Vi skreiv ei låt for å hedre Marcel, der inntektene gikk til et senter for å forhindre selvmord. Sånn sett eksisterer vi fortsatt, men jeg er ikke sikker på om vi kommer til å gå sammen om ei ny plate eller en ny turné, jeg må først overbevise meg selv om at jeg kan gjennomføre det uten Marcel, og vi må være sikre på at publikum ønsker å høre oss uten Marcel. Det må rett og slett føles naturlig å føre arven videre uten ham.

- Det må være sterke følelser å sette ord på. Takk for ærligheten, Jeff. La oss prate litt om grunnen til at jeg ringer, nemlig «The Duets Collection Vol. 1». Aner vi en etterfølger- en «Vol. 2»?

- Jeg gjorde det der med hensikt, men jeg har ikke planlagt en «Vol. 2» eller «Vol. 17», men om dere liker denne, og ikke minst fansen liker den, så blir det mer. Som du var inne på innledningsvis, så har du gått tilbake i katalogen og hørt på ei plate som kom ut for over 30 år siden. Den følelsen jeg hadde da vi spilte inn den, og følelsen jeg fikk av å spille den inn på nytt igjen, alle disse årene etter, minte meg på hvor moro jeg hadde det den gang, og den følelsen opplever jeg gjerne flere ganger. Den følelsen hadde jeg med flere av låtene, det var utrolig moro å reise tilbake i tid og hente fram gamle minner, men den største gleden fant jeg i å dele mikrofonen med disse fantastiske menneskene som ville dele

opplevelsen med meg.

- Hvordan gikk du fram for å velge vokalistene du synger med?

- Jeg gikk etter boka. Jeg har gjort noen tribute-plater med avdøde Bob Kulick, og han hadde en regissør-metode han jobbet etter.

Han lagde ei liste over vokalister som hadde samme register, samme type stemme eller tone som originalen har, så jeg fulgte den oppskriften. Dino Jelusick har en type stemme som kan minne om Ronnie James Dio, og det passer bra med måten jeg sang på «Marching Out»-skiva, for jeg ønsket å ha en Dio-vibb på de låtene, så derfor ble han valgt til å synge på «Don´t Let It End», for eksempel. Erik Mårtensson, som jeg spiller med i W.E.T., digger hardtslående rock, så da jeg bestemte meg for å ta med «Livin´ The Life» fra filmen «Rock Star», ville jeg ha med meg en vokalist med litt fyr og flamme i stemmen, noe Erik har. Han var litt bekymra til å begynne med, men jeg insisterte på at han kom til å høres kanonbra ut!

Jeg hadde ei ønskeliste med vokalister jeg ville ha med, og med det i bakhodet, valgte jeg låter for dem etter den tanken, og også omvendt.

Frontiers, plateselskapet, hadde noen klare idéer om hvordan de ville at resultatet skulle bli, så vi brainstormet planene sammen. Jeg ville ikke bare ta betalt for ei plate, og levere det ferdige produktet, jeg ville at de skulle ta del i prosessen, sånn at de ville backe opp under det mer, når de følte at de faktisk bidro. Jeg tror faktisk de står bak 90% av låtvalgene. Når det gjelder Soul Sirkus-låta jeg synger med Deen Castronovo, ble den valgt på grunn av at den låter forholdsvis nært Journey, og de ville ha noe som gjenspeilte den delen av karrieren min også, så da ble «Coming Home» et naturlig valg, ettersom Journey er nok et krysningspunkt for Deen og meg.

- Deen er jo en fantastisk vokalist! Å synge som han gjør, som trommis, er få forunt.

- Helt klart, og det faktum at han var ute av Journey da jeg spilte inn plata, var kanskje et lykketreff for min del, hvis ikke hadde jeg kanskje ikke fått hatt ham med. Det aner meg at de (Journey) kunne ha stukket kjepper i hjulene for hans bidrag, så at han rakk å være med før han ble med Journey igjen, var et lykketreff, for jeg kan virkelig ikke se for meg noen som helst andre jeg kunne hatt med på den låta.

Kanskje Arnel Pineda, han er på ønskelista mi for en eventuell oppfølger, men det får vi komme tilbake til, i tilfelle. Jeg føler meg virkelig heldig som får lov til å jobbe med så mange fantastiske musikere, og det er en vidunderlig måte å leve livet sitt på. Erik Mårtensson, for eksempel, fantastisk fyr, og en utrolig begavet musiker. Alt dette gir meg mye energi til å fortsette å jobbe, og for meg er det utenkelig å jobbe mindre enn jeg gjør. Fra start til mål, bruker jeg rundt tre måneder på ei plate, alt fra låtskriving, til innspilling, re-takes, miksing og mastring. Sånn er det med alle prosjektene

norwayrock.net

mine, så jeg rekker over rundt tre prosjekter i året, noe som gir meg mange nye samarbeidspartnere. Jeg vil ikke sitte igjen med følelsen at jeg har kastet bort livet mitt, jeg vil etterlate meg så mye musikk som mulig før jeg forlater denne verden.

- Vi begynner sakte men sikkert å bevege oss mot en normal hverdag. Hvordan ser den nærmeste tida di ut - vil vi få noe nytt fra Sons Of Apollo, Soto eller W.E.T.?

- Det er vanskelig å si akkurat for øyeblikket, vi må alle navigere oss gjennom det vi holder på med akkurat nå, for det er så mye som er usikkert enda, for ikke å glemme det faktum at ingen av oss har turnert spesielt mye i det siste. Jeg har blant annet noen jobber i Ukraina bak meg, pluss noen streaming-konserter med blant andre Trans-Siberian Orchestra, så vi må nok se an de nærmeste månedene, hvordan vi skal forholde oss til regler og anbefalinger.

- Hva med låtskriving, hvordan ligger du an der?

- Jeg er nok en bedre tekstforfatter og melodiskaper enn låtsnekrer, det er ikke bare for meg å ta opp en gitar eller sette meg ved et piano og lage låter. Jeg var mer involvert i den prosessen tidligere, men jeg har innsett at mine begrensninger på de feltene gjør at låtene ender opp med å låte litt for enkle og elementære. Jeg foretrekker å skrive melodier og tekster, så får de andre stå for rammeverket som jeg fyller ut. Jeg vil mye heller sitte sammen med Bumblefoot, for eksempel, og skrive sammen med ham, det er en mye bedre arena for min del.

- Men du jobber fortsatt like mye som før.

- Å herregud, ja! Heller mer, vil jeg anta. Jeg har sikkert gjort tre ganger så mye studioarbeid i 2020 og 2021 på grunn av pandemien, og duettskiva er et av de prosjektene. Vi ble enige om å gjøre noe sånt for å fylle tida med noe fornuftig, og den viste seg å være en velsignelse, ettersom den ble så bra som den ble. Jeg elsker plata, og er uendelig stolt over hvor bra den viste seg å bli.

- Det er ei kjempefin skive. Jeg har hatt den en tid nå, og det som slår meg, er at stemmen din er faktisk like sterk den dag i dag, som den var i 1985 eller 1995, for den del. Du har både rekkevidden og kraften intakt.

- Så hyggelig å høre. Den har i hvert fall endret seg, det må jeg innrømme. Når jeg hører låtene fra den tida i dag, slår det meg hvor ung

norwayrock.net

jeg faktisk hørtes ut. Jeg manøvrerer meg greit gjennom landskapet i dag også; ikke like lett, selvfølgelig, men jeg føler at jeg behersker materialet godt i dag også, noe som føles veldig godt. Det er kanskje fordelen med at det er ei duettskive; jeg behøver bare å synge halvparten, haha! Den er nok litt mørkere, og har litt mer dybde enn før, og jeg når nok ikke like høyt lengre, men jeg tror nok stemmen min har fått mer karakter etter hvert som årene har gått. Mens jeg tidligere kanskje hørtes ut som en skrikende metal-vokalist, høres jeg kanskje mer ut som en moden metaleller hardrock-vokalist med litt mindre diskant.

- En av våre lesere, ved navn Magnus, har bedt oss om å stille deg et spørsmål; hva er det egentlig du synger på det siste for-refrenget på «Disciples Of Hell»?

-Øøøøh, vent litt… (synger seg kjapt gjennom et vers) Mener du der jeg synger «Burn! Rise! Burn!»?

- Akkurat der, haha!

- Jeg tror faktisk Johansson-brødrene allerede har avslørt den detaljen.

Men, joda, de forsøkte å lære meg litt svensk, men da selvfølgelig bare bannskap og morsomheter. Dermed ble den siste «Burn!» erstattet med «Bög!». Vi sa ingenting om det, men håpet ingen la merke til det før plata var ferdig, og det gjorde de ikke, så den ble faktisk med på plata, haha!

Vent litt, sa du Magnus?? Det må være Henriksson! HÆHÆHÆ!!

- He he, det stemmer nok det. Kollegaen min pratet med ham tidligere, og Magnus nærmest tryglet oss om å spørre deg om det.

- Haha, det tror jeg på. Jeg må jo si at jeg ikke ville sabotere plata, det var bare en morsomhet vi fleipa med mens jeg lærte meg alle disse ordene, hehe. Jeg glemte hele greia, og ble litt satt ut da vi miksa plata, og jeg hørte hva jeg faktisk sa. Heldigvis ble det bare god stemning av det.

- Jeg må sette meg ned og lytte etter den der etterpå.

- Jeg lover- du kommer ikke til ikke å høre den fra nå av!

- Nei, den kommer nok til å sette seg godt, antar jeg. Tusen takk for at du ville prate med oss.

- Takk selv, jeg må si igjen, at jeg er takknemlig og ydmyk over det faktum at jeg har fått lov til å holde på med dette i snart 40 år, og at folk som dere fortsatt vil prate med meg. Det er det som holder meg gående.

NRM 5-2021

13

14 NRM 5-2021

norwayrock.net

gira svensker norwayrock.net

NRM 5-2021

15

Eclipse er ute med nytt album, det niende i rekken, kalt «Wired». Etter strålende kritikker på den forrige skiva, «Paradigm», var vi spente på fortsettelsen. Etter litt klabb og babb med oppringinga, fikk vi endelig tak i Erik Mårtensson for en prat, om både Eclipse, W.E.T. og Ammunition.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: CALLE THORÉN LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Endelig fikk vi tak i deg.

- Hehe, ja det ble lite taskigt først.

- Vi har faktisk 60% av WET på intervjulista i dette nummeret, ikke ille!

- Så fantastisk! Still samme spørsmål til oss alle, og se om vi er synkroniserte, hehe.

- Det kunne blitt interessant. Men la oss starte med Eclipse, som er ute med ny skive. Jeg har hatt plata ei stund nå, og det er jo umiskjennelig Eclipse det her, dere har funnet et fint spor fra siste skive, som det gikk veldig fint med.

- Ja, vi er veldig fornøyde. Det føles som ei sterk plate, med mye lekenhet og kjappe låter. Man blir gira av den.

- Det føles som ei plate som passer godt med et glass øl.

- Ja virkelig! Det føles som om det er partyplata vår, på en måte.

- Det hørte vi jo allerede på første singel; «Saturday Night».

- Ja, ikke sant? Det føles litt som vår «Unmasked», den var litt sånn power-pop da vi begynte å spille den inn, men da den var ferdig, var det ei tungrocks-plate med litt punk-attitude, til tross for at det er melodisk hardrock.

- Du er jo sterkt delaktig i låtskriving i alle prosjektene du er med på. Har du forskjellige mindset til de respektive bandene?

- Absolutt! Jeg retter helt klart blikket mot det bandet jeg skriver til. Spesielt med Eclipse er jeg veldig nøye, for vi er svært fokuserte på hvordan bandet skal låte, vi vil at alle i bandet skal være fornøyde. Med WET, Nordic Union, eller Ammunition, er vi ikke så fokuserte på om det låter som noe annet du har hørt før, mens med Eclipse, der vil vi at det skal låte eget, at det ikke hersker noen tvil om at det er Eclipse du hører.

- Det låter på en måte som «Scandi-Rock», selv om det er et uttrykk som er brukt om en litt annen type musikk, for Eclipse har vært banebrytende for en type tung AOR som låter erketypisk for Skandinavia eller Norden. Hva tenker du om det?

- Det hadde jo vært hyggelig om det stemte. Jeg kommer jo egentlig fra en mye tyngre bakgrunn.

Da jeg var ungdom, hørte jeg mest på death metal og thrash og skikkelig tung rock, men jeg har også alltid vært glad i gode melodier, så jeg tror nok den kombinasjonen gjorde at vi fikk den sounden vi har.

Mine største forbilder da jeg var tenåring var jo Slayer, de så jeg jo live flere ganger. Ellers gikk det mye i Megadeth, Metallica og Entombed, for eksempel, så du skjønner hvor tyngden kommer fra, hehe.

- Ja, du forklarer jo godt hvor tyngden kommer fra her, selv om melodiene skinner igjennom.

- Presis. Tidligere hadde vi kanskje mer riffbasert musikk, med riff som kunne kommet fra Jake E. Lee, for eksempel, mens vi nå kjører mer pang på.

16 NRM 5-2021

- Denne bakgrunnen gjør kanskje at Eclipse og du selv blir gjenstand for innflytelse for andre nordiske artister, men også andre band i samme segment?

- Det er en interessant tanke, og veldig smigrende. Jeg føler jo med Eclipse at vi har en egen stil, at man hører at «jo, dette er Eclipse», når man setter på en av platene våre. Vi har en tydelig identitet, noe som har vært viktig for oss gjennom hele karrieren. Vi har alltid søkt veier der vår identitet skinner igjennom.

- Absolutt. Og etter dere kommer flere band, som legger seg i samme retning, uten å bli en kopi. Som tidligere nevnt, er du dypt involvert i låtskriving i alle bandene du er med i. I tillegg produserer du, mikser og mastrer. Hvordan sjonglerer du alle disse rollene?

- Jeg tar én oppgave av gangen, rett og slett. Om jeg skal skrive for WET, så setter jeg meg i WET-modus. Det samme gjelder for Eclipse eller Ammunition. Og skal jeg mikse eller mastre, er jeg fortsatt i modus på bandet jeg skrur for. Du kan si at Eclipse er hovedbandet mitt, det er min musikk. Om jeg skriver for Nordic Union, er det Ronnie (Atkins, Pretty Maids) jeg skriver for, mens i Eclipse er det meg selv jeg skriver for.

- Nettopp. Og denne låtskrivinga, den lykkes du godt med, for vår mann ga jo Eclipses forrige utgivelse, «Paradigm» en snerten sekser på terningen. Føler du at dere lykkes like bra denne gangen?

- Så absolutt! Jeg er kanskje mer fornøyd med denne. Jeg forsøker jo alltid å lage den beste skiva jeg noensinne har gjort, men jeg syns virkelig vi har laget et fantastisk produkt denne gangen. Vi legger mye tid ned i låtskrivinga. Den er jo

norwayrock.net

“Den føles litt som vår “Unmasked””

nøkkelen til plata, så om låtene ikke er gode, blir ikke plata bra heller. Jeg føler virkelig at vi har lykkes med det på denne skiva. Det er enkelt å få til noen bra låter, men å få alle til å låte bra, det er det som er det vanskelige!

- Du skriver jo for andre artister også.

Kan vi forvente oss noe nytt etter den nye Eclipse-skiva er ute?

- Jeg har for såvidt begynt å skrive for noen nye prosjekter som ikke er helt oppe og går enda, men foreløpig er det ikke noe konkret som er på vei. Jeg har noen miksinger på gang, pluss at jeg skal jobbe litt med et svensk/ norsk band som heter Cruel Intentions, der jeg mikser og produserer.

- Spennende. Vi er omtrent ute av en lang periode uten livemusikk. Hvordan ser turnéplanene deres ut; blir det mye jobbing for å promotere plata?

- Det blir ikke så mye i år, ettersom det er mange land som fortsatt har mange restriksjoner, men til neste år håper vi å få turnert ganske mye. Vi skal spille på Ørland Rockfest i november, det blir stas.

Releasepartyet hadde vi i Sveits tidlig i oktober.

Vi måtte ha det der fordi Sverige ikke var åpnet enda, og heller ikke Tyskland. Dermed ble det Sveits. Det at man ikke har kunne planlegge noen ting som helst har vært det vanskeligste i denne perioden, syns jeg. Normalt sett lager man ei plate, og planlegger turnéer etter det, men det har vært umulig de siste 18-19 månedene. Helt håpløst!

- Hva med låtskrivinga? Bidrar alle i bandet med skriving?

- Tja, vi har jo ny bassist, Victor, som er lillebror til trommisen vår.

Han har skrevet to, eller var det tre låter tro. Ellers har Magnus (Henriksson, gitar) skrevet noe, pluss at vi har skrevet litt sammen, så alle bidrar på sitt sett, kan du si.

Vi er opptatte av at alt skal være et teamwork, det er ikke sånn at vi lager låter hver for oss, og presenterer de ferdige til innspilling.

Alle har plass for innspill og meninger gjennom hele prosessen.

Er det låter noen ikke liker, så fjerner vi de, rett og slett. Vi jobber svært demokratisk i dette bandet, det er et veldig behagelig miljø å jobbe i.

- Sitter dere i samme rom når dere skriver, eller har dere jobbet på Skype, Zoom og denslags, som mange artister har gjort den siste tida?

- Vi sitter i samme rom, jeg liker ikke å skrive over Skype. Når jeg skriver med noen, liker jeg ikke å ha de over nettet. Jeg vil ha den jeg skriver med i samme rom, man

norwayrock.net

påvirker hverandre på en helt annen måte når man gjør det. Det skjer noe helt spesielt når man jobber sammen, som ikke skjer om man jobber alene eller over Skype.

- Dere har jo vært hos Frontiers i en årrekke, faktisk siden 2004. Hvordan har dette samarbeidet påvirket dere som band?

- Frontiers var jo det eneste selskapet som jobba med melodisk hardrock da vi startet, så ingen andre var interesserte i oss. Dermed ble de det eneste valget vi hadde for å bli signet.

Nå for tida kan man gi ut den typen musikk på selskap som Nuclear Blast, for eksempel.

Da vi starta var sånt helt utenkelig, så for nye band er muligheten til å velge mye større.

Frontiers og vi har utviklet oss sammen, og har hjulpet hverandre gjennom alle årene vi har samarbeidet. Vi trives veldig godt med Frontiers.

- Som vi var inne på tidligere, så har vi 60% av WET på intervjulista til neste nummer. Driver dere på med noe nytt?

- Tja, vi har ikke tenkt så mye på det, den forrige skiva er jo ikke så gammel enda, men det er godt mulig at det blir mer etter hvert, vi får se.

- Med de kritikkene dere har fått på både «Retransmission» og tidligere skiver, burde

det jo være mulig å trekke bra med folk live også. Dere er ikke kjent for å ha gjort mange konserter, fins det håp om at det kan skje?

- Vi har vel gjort 7 eller 8 konserter, tror jeg, og vi har helt klart pratet om å få til en turné. Hovedproblemet er jo at Jeff (Scott Soto, vokal) bor i Los Angeles, mens resten bor her, og det faktum at både han og vi, spesielt Eclipse, turnerer med våre respektive band, så tidspresset slår til for fullt når vi ser på kalenderen. Jeg turnerer kun med Eclipse nå for tida, det er lenge siden jeg spilte med Ammunition.

- Apropos Ammunition, hva skjer der?

Det er vel samme visa der, nå som Åge (Steen Nilsen) er i gang med Wig Wam igjen også?

- Det er akkurat det. Åge skal jo være i Wig Wam, det er jo der han hører hjemme.

For meg er ikke Åge sangeren i Ammunition; han er sangeren i Wig Wam, hehe. Han spurte meg faktisk om å bli med på noen konserter han skulle ha i Norge, men dessverre passet det ikke med tidsskjemaet mitt. Vi holder kontakten, så det er slett ikke umulig at det blir noe mer med Ammunition etter hvert.

- Det er jo bare for dere å booke konserter i Trondheim nå, for både Åge og Victor (Cito Borge, bass) bor jo like utenfor Trondheim.

- Stemmer det, Åge har jo flyttet dit han.

Jaja, men da kan vi fikse noen gigs i Trondheim da. Det er jo toppen, haha!

- Høres ut som en bra plan! Takk for at du tok deg tid til en prat!

- Tusen takk for at dere vil skrive om oss!

NRM 5-2021

17

Gitarhelten Magnus Henriksson fra Eclipse nå med nytt band Knights Of The Realm Vi er mest vant til å se ham ved Erik Mårtenssons venstre side i Eclipse og i W.E.T., men nå har gitaristen Magnus Henriksson fått tid til å lage en skive i et helt nytt bandprosjekt – og at Knights Of The Realm henter all sin inspirasjon fra 80-talls heavy metal legger han ikke skjul på.

TEKST OG LIVEFOTO: GEIR AMUNDSEN FOTO: JAKOB DAHLSTRÖM

- Takk for sist, Magnus! Eclipse på John Dee i Oslo i fjor var vel en av de siste konsertene jeg rakk å få med meg før verden stengte ned.

- Stemmer det! I februar 2020, tror jeg. Det var siste konserten vi spilte før koronaen stoppet alt.

- Jaha, så dere rakk å fullføre «Paradigm»-turnéen?

- Ja, vi hadde flaks med den, vi trengte ikke avlyse noe.

- Så hva har du gjort det siste halvannet året?

- Vi slapp jo en live-DVD i fjor høst. Vi hadde egentlig ingen planer om å gi ut noe live-DVD, men vi hadde heldigvis noe materiale som vi hadde spilt inn i Göteborg i desember 2019. Og så har vi skrevet og spilt inn en ny skive med Eclipse, som slippes nå i oktober. («Wired» kom 08.oktober – les anmeldelse og intervju med Erik Mårtensson et annet sted i blekka!) Og så har jeg jo da lagd skive med Knights Of The Realm.

- Ja, hvordan kom det bandet i stand?

- Ved at jeg og min kompis og trommis Lars Sköld begynte å skrive låter til en ny skive for hans band Tiamat. Men av en eller annen grunn var ikke de andre bandmedlemmene særlig engasjerte i prosjektet, så det ble bare gitt opp.

- Er dette et prosjekt som oppsto på grunn av koronaen, nå som det ble lang pause med Eclipse?

- Ja, delvis. Vi ble så skuffet over at det ikke ble noe av Tiamatprosjektet som vi hadde jobbet med, at vi for moro skyld begynte å skrive heavy metal-låter. Vi hadde overhodet ingen planer om at dette skulle bli et nytt band eller skive. Vi satt i en bar og drakk øl og fant ut at ‘Nå skal vi lage en låt som heter «Heavy Metal In The Night»!’ – ‘Haha, ja det gjør vi!’, og så gikk vi hjem til Lars og spilte den inn mens vi lo godt av internhumor. Og så begynte snøballen å rulle, det ble lagd flere låter i samme stil. Det endte med at vår gode venninne Suzan på plateselskapet Playground fikk høre dette, og insisterte på at dette måtte vi gi ut. Vi var litt usikre, men sa ok, og med et ble det en plate av det, noe som ikke var meningen i det hele tatt da vi startet med låtene.

18 NRM 5-2021

- Jeg er veldig glad for at du sier at dette var lagd med humor – tekstene her er jo så klisjépreget at det får Manowar til å fremstå som Bob Dylan i sammenligning.

- Haha, ja, ser den! Det er ikke tatt veldig seriøst i det hele tatt! Eller, vi har tatt musikken seriøst, det er gjort med kjærlighet, men det er likevel med humor og ironisk distanse til det lattervekkende ved heavy metal på 80-tallet.

- Hvem er de andre i bandet?

- Det er bare meg, trommis Lars Sköld fra Tiamat som jeg har kjent i mange, mange år, jeg har faktisk vært turnégitarist for Tiamat. Så er det sangeren Marcus Von Boisman. Han er kanskje ikke kjent fra noe rockeband tidligere, han er egentlig en kompis av oss som vi har spilt i noen coverband med – et Saxon-coverband blant annet. Vi skrev ned de førti mest heavy metal-ordene vi kunne komme på, og ga ham i oppdrag å skrive en tekst utifra det. Ord som fight, fire, death, night, slayer… alle disse klisjéordene som for eksempel Manowar stadig bruker.

- Hahaha!

- Ja, og så begynte han å skrive teksten med disse ordene, haha… det var slik det begynte!

- Er dette et band som før eller senere skal spille konserter?

- Jeg håper virkelig det, det er vi klare for! Foreløpig har vi ingenting konkret, men når skiva er sluppet, skal vi prøve å få til noe. Kanskje som forband et sted – i hvertfall på et litt lavere nivå enn det vi vanligvis er i Eclipse eller Tiamat.

- Spiller Marcus bass også?

- Det var det ja! Nei, det er jeg som spiller bass på skiva, men vi har ikke tatt noen beslutning om hvem som skal spille på konserter. Vi skal ha en slippfest for skiva den 11.november, og da er det Pontus Egberg fra King Diamond som skal spille bass.

- Han var vel tidligere i The Poodles?

- Ja, stemmer!

- Og spiller ikke han i Treat også?

- Riktig! Han er en av Sveriges beste bassister, alle vil spille med ham, så han har ikke manko på tilbud.

- Er dette skiva hvor du får ut din indre metalhead før du vender

norwayrock.net

tilbake til moderskipet Eclipse?

- Ja, tanken var at vi skulle holde oss til årene 1980 til 1985 – det er den epoken som har inspirert oss.

- Ja, jeg hører jo mye Judas Priest i dette, mye gammel Dokken…

- Absolutt!

- …gammel Pretty Maids og Accept…

- Jajamen, alle de du nevner der stemmer på en prikk. Vi synes jo det er halve moroa, at alle som vi spiller disse låtene for hører med en gang hvilke referanser vi har. Og det er også meningen – det skal være tydelig hvor dette kommer fra, det er ikke noe vi stikker under en stol.

- Er dette første gang du har spilt inn en hel skive uten Erik?

- Hmmm…. Ja, det er det nok faktisk. Jeg har vært session-gitarist for band som Pandora og for litt pop-greier som E-Type, men det er første gang jeg har lagd en hel skive innen rocken uten Erik, ja.

- Jeg mener å ha sett et klipp på youtube av deg som spiller Malmsteen-låten «Rising Force» - kan det ha vært med Marcus eller Lars fra Knights Of The Realm?

- Hmmm, hva kan det ha vært? Jeg har jo et coverband som heter The Fucking Furys…

- Hahaha! Malmsteen-tribute?

- Hehe, ja som du skjønner er det bare Malmsteen-covers, som vi gjorde for 3-4 år siden. Det var meg, Magnus Ulfstedt som tidligere var i Eclipse på trommer, Johan Niemann fra Evergrey på bass, Mikael Jansson fra Degreed på keyboards og en vokalist som heter Peter Östros, som vanligvis spiller gitar i Jaded Heart.

- Du burde jo fått med din kompis Jeff Scott Soto på det der! Han kan låtene!

- Haha, ja, kjempeidé! Neste gang!

- Apropos Jeff, skjer det noe mer med W.E.T.? Dere ga ut en kanonskive i januar, og så ble det stille.

- Nei, det er vanskelig å få til noe der, spesielt i koronatiden når Jeff bor i California, og alle er opptatt med sine egne greier, W.E.T. er mer et prosjekt for oss alle.

- NRM gjør forresten intervju med Jeff Scott Soto senere i kveld! Har du et bra spørsmål vi kan overrumple ham med?

- I kveld? Haha… spør ham: «What are you singing in the last pre-chorus of ”Disciples of hell”?» Han kommer til å skjønne hva jeg mener!

- Og hva er så Eclipses planer for tiden fremover, nå som «Wired» straks slippes?

Jeg så dere har en konsert i forbindelse med slippet, i Sveits, av alle steder?

- Riktig. Det har vært vanskelig å få til konserter under pandemien, men nå opphever Sverige alle restriksjoner fra og med den 29.september. Men alle konsertlokaler er jo fullbookede overalt – selvsagt, ettersom alle artister har utsatt alt av konserter det siste halvannet året. Så da fant vi ut at vi gjør norwayrock.net

”Vi skrev ned de førti mest heavy metal-ordene vi kunne komme på, og ga ham i oppdrag å skrive en tekst utifra det.”

releasekonsert på Z7 i Sveits i stedet. Det ligger midt i Europa, så da er det mulighet å dra folk fra hele Europa. Eclipse har mange fans som reiser langt for å se oss, og på den måten blir det kortere vei for de fleste. Det var jo et litt desperat tiltak for at noe skal skje i forbindelse med plateslipp, men jeg tror det kan bli veldig bra! Og så har vi faktisk en konsert i Norge den 6. november, på Ørland Rockfest. Det er ikke offisielt enda, men det er oss og Cyhra og noen andre band, så det blir kult!

- Hvilke gitarister er det du selv har sett opp til mest? Jeg har anmeldt en del Eclipseog W.E.T.-konserter, og har kalt deg «John Sykes og Jake E Lee i en og samme kropp».

Er du fornøyd med den beskrivelsen?

- Hahaha! Ja, de to har definitivt vært store inspirasjonskilder for meg, men kanskje ikke bevisst. Det er noe jeg har fått høre i senere år, men jeg føler jeg har spilt ganske naturlig på den måten. Men når folk har påpekt det, så har jeg ofte overdrevet akkurat de triksene litt, for å bjuda lite på! Men de jeg har lyttet mest til og lært mest av, er nok Yngwie Malmsteen og Ritchie Blackmore.

- Og så har du en solo på første W.E.T.-skiva, på «If I Fall», som er pur Neal Schon!

- Haha, jo takk!

Og ja, det var jo en greie, for den låten var veldig Journeyaktig. Så da var det like greit å ta den helt ut og kjøre et ekte Journey-solo for å fullføre den følelsen.

Og den ble bra, det er en fin låt!

- Du og Erik Mårtensson har jo vært et radarpar i godt over tyve år nå.

Hvordan møtte dere to hverandre?

- Det er blitt 22 år nå. Jeg begynte på høyskolen Stockholms Musikkonservatorium som gitarist, og to

uker senere begynte også Erik på skolen som gitarist, som reserve. Alle andre holdt på med jazz og soul, og siden jeg og Erik hadde veldig mange av de samme forbildene, som Rainbow og Malmsteen, så fant vi fort hverandre. Litt senere fikk Erik platekontrakt med Z Records etter å ha sendt inn en demo med fire låter. Da fikk han litt panikk og spurte meg: ‘Faen, nå må jeg lage en hel skive! Hvordan skal jeg gjøre dette? Kan du hjelpe meg?’. Og jeg var selvsagt helt med: ‘Javisst, jeg hjelper deg, vi skriver noen låter og jeg kan spille solohgitar, det er jo perfekt!’. Så sånn møttes vi!

- Og dette var for den første Eclipseskiva? «The Truth and A Little More»?

- Ja, riktig. Den kom ikke ut før i 2001, men vi begynte å jobbe med den allerede i 1999.

- Det er en av de dyreste skivene jeg har i samlinga – tror jeg ga 120€ for den eller noe sånt.

- AU! Herregud! Den er jo ikke noe bra engang! Men den har bra samleverdi da!

- Og det blir vel neppe aktuelt å kjøre den i sin helhet i anledning 20-årsjubileet?

- Haha, nei! Den skal få forbli i det historiske arkivet!

NRM 5-2021

19

nyter utsikten fr 20 NRM 5-2021

norwayrock.net

fra verdens tak norwayrock.net

NRM 5-2021

21

Dream Theater ligger ikke på latsida om dagen. Bandet med flere epos enn boxere i skuffen er klare med et nytt album; «A View From The Top Of The World». Etter å ha avsluttet turnéen for å feire 20-årsjubiléet til «Metropolis Pt. II: Scenes From A Memory» på grunn av Covid, gikk bandet rett i studio, for første gang sitt eget, «Dream Theater Headquarters», for å jobbe med det som blir bandets femtende studioalbum. I den forbindelse fikk vi ta en prat med bandets vokalist, James LaBrie på Zoom fra Canada.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: RAYON RICHARDS

- Hei, James. Snakk om å være ute i rett tid. Jeg antar at tidsskjemaet stort sett dreier seg om intervjuer om dagen?

- Haha, ikke sant. Vi er i full vigør hele gjengen, men har akkurat startet intervjurundene. Det er spennende tider sånn rett før plata kommer ut, sånn er det hver gang.

- Jeg har hatt skiva ei stund nå, og må si at dette er Dream Theater sånn som vi liker å høre dere. Såvidt jeg har latt meg fortelle, er dere ganske gira sjøl også.

- Javisst, helt klart! Alle band kommer til et punkt i karrieren der du forventer at kommunikasjonen innad i bandet skal være bra, og de siste årene i Dream Theater har virkelig vært gode i så måte. Vi diskuterer stadig hva vi mener er best for bandet, hvilken vei skal vi velge, og hvordan ser vi for oss at det nye albumet skal låte. Jeg tror det var rimelig klart for oss hvordan den nye plata skulle bli, og det hersket ingen tvil om at vi skulle ha et epos på plata, og vi ville tilbake til det klassiske Dream Theater-eposet. Bare å lande den idéen, hjalp oss til å finne retningen på hele plata, og ellers har vi gjort som vi pleier; alle kommer med sine idéer, i tillegg til de spontane idéene som kommer i skriveprosessen. Det er kanskje min favorittdel i prosessen, der man bruker hverandres energi til å finne nye veier i musikken, jeg syns vi utnytta den prosessen veldig godt på dette albumet. En annen ting er at vi spilte inn alt i vårt eget studio, så vi hadde ikke noe tidspress på oss for å bli ferdige. Alle disse elementene har bidratt til at plata har blitt så bra som den faktisk har.

- Å ha «The Dream Theater Headquarters», som dere har navngitt det…

- Haha, ja, kult navn ikke sant? Hehe.

- Hehe, absolutt! Har denne investeringa hjulpet bandet ved å hjelpe dere med å senke skuldrene gjennom prosessen?

- Absolutt! Det har vært en befrielse å jobbe i sitt eget tempo, uten å sitte med tanken på at du har booka studioet for tre måneder, og da må vi være ferdige. Nå kunne vi sette oss ned og jobbe, og være bevisste på at vi er ferdige når vi er ferdige. Vi kommer og går når vi vil, og jobber når vi føler for det. Det har vært en befrielse. Ikke misforstå; vi hadde fine opplevelser i de andre studioene vi har jobbet i, og vi har tilpasset oss behovene og rammene til de vi jobba med, men til syvende og sist har det vært helt nydelig å følge sitt eget tidsskjema.

- Du bor jo fremdeles i Canada, mens resten av gutta er lokalisert i New York. Dere skrev deler av albumet via Zoom, hvordan opplevde dere det?

- Joda, jeg satt i hjemmestudioet mitt og kommuniserte live med gutta fra DTHQ. Vi hadde hverandre på skjerm, og jeg fikk instrumentene deres på studiohøyttalerne mine, så det låt som om jeg var der sammen med dem. For å være ærlig, var det en befriende måte å jobbe på, i hvert fall for min del, fordi jeg satt isolert, og kunne mute de om jeg fikk en idé, og kunne synge ei melodilinje jeg kom på, eller også et riff, om jeg skulle få noen idéer der. Tidligere har jeg vært i samme rom, og vært tvunget til å vente til de var ferdigspilt før jeg kunne komme til orde, og da var gjerne idéen tapt allerede. Det var veldig frustrerende, men nå kunne jeg bare mute bandet, og slippe ut idéen umiddelbart, det var helt nydelig. Da kunne jeg lufte idéene mine for de etterpå, og si; ‘Hei, gutter, mens dere spilte, kom jeg på dette’, og viste de hva jeg hadde tenkt på. Det var rett og slett et mer kontrollert miljø for min del.

- Så det har aldri falt deg inn, under tidligere prosesser, å brøle; 22 NRM 5-2021

‘Hei, gutter! Hold kjeft, og hør på dette!»

- HAHAHA, nei, aldri! Du må tenke på at når de spiller, så er de allerede inne i en groove, eller i ferd med å lage en overgang til et nytt parti eller noe sånt, så det hadde vel ikke tatt seg helt ut om jeg skulle brutt inn og ropt ‘STOPP!!’ Det ville vel vært ganske kontraproduktivt, men fremgangsmåten vi brukte denne gangen, der jeg bare trykka på mute, funka glimrende for oss alle sammen. Jeg må vel forresten innrømme at jeg har avbrutt dem noen ganger tidligere, haha, men som sagt, det er ikke en spesielt produktiv fremgangsmåte.

- Absolutt ikke, og det fremstår jo som om din idé er bedre enn deres, og kan vel oppleves som respektløs overfor de andre.

- Helt klart. Jeg kunne like gjerne ha sagt; ‘Hei, gutter, mine idéer er bedre enn deres, så bare stopp det dere driver med, og hør på meg i stedet.’ Men som sagt har dette vært en givende prosess for min del, der jeg føler at jeg hadde mer kontroll over det jeg kunne tilføre musikken enn tidligere.

- Det har med gjensidig respekt å gjøre; å la alle få sine idéer hørt.

- Nettopp, og sånn har det alltid vært i Dream Theater. Alle skal bli hørt, og denne gangen var det lettere for meg å kontrollere hvilke idéer jeg kunne få frem. Det være seg om Mike fant på en rytme, og ba oss høre på den, før vi eventuelt jobba videre med idéen, eller John Petrucci måtte få et øyeblikk til å jobbe med et riff. Kanskje satt Jordan og jobba med noe i bakgrunnen, og ba oss høre om vi skulle ha orkesterlyd eller noe annet på det han drev på med. Det er vanvittig mye som foregår på én gang, så det er et intenst øyeblikk når vi er i den produktive sonen.

- Med den historikken dere har, med så mye kompleks musikk dere har lagd, bør det vel være rom for å høre på alle idéer som kommer fram også?

- Absolutt! Det er flere elementer som må tas med i betraktningen når vi skriver. Retningen på låta, hvordan den påvirker tankegangen din, og hvordan vi vil at sluttresultatet skal bli, alt dette er elementer vi tar med i betraktningen når vi sakte jobber oss mot et endelig resultat.

- Som vanlig har dere utviklet dere, som dere jo alltid gjør.

Likevel hører jeg elementer fra tidligere utgivelser i musikken.

Det er partier her som kunne passet perfekt på «Scenes From A Memory», «Six Degrees Of Inner Turbulence», eller «Octavarium». Er dette tilfeldigheter, eller er det et resultat av at dere har gjenvisitert «Scenes From A Memory» ei stund?

- Vet du, det der er en fin analogi. Å spille den plata i sin helhet hver eneste kveld, gjør at den blir en del av deg igjen. Du blir inspirert og influert av den, og man befinner seg plutselig i en situasjon der du analyserer plata på nytt for første gang på så mange år. Det gjør noe med en, og for vår del ble det en fin anledning til å sette pris på det vi oppnådde med den plata. Den kryper inn under huden og inspirerer måten vi jobber på når vi skriver ny musikk, så den har nok inspirert oss, om enn i underbevisstheten. Jeg vet at vi har uttalt at det er noe med den nye plata som vi er spesielt stolte over, og at vi er fornøyde med måten vi har jobbet på, men like fullt funnet plass for inspirasjon fra tidligere album uten at det tar oppmerksomheten fra de nye idéene.

- Hørte dere disse detaljene sjøl da dere jobba med låtene?

- Ja, på en måte, så tror jeg vi gjorde det. Jeg kunne nok ha funnet på å si noe sånt som; «vet dere, dette minner nesten om klassisk Dream Theater. Vi fikk noen sånne opplevelser da vi satt i DTHQ og hørte igjennom låtene etter jeg var ferdige med vokalen. Petrucci og jeg satt sammen med James Meslin, som var tekniker på plata, og vi sank virkelig norwayrock.net

“Dette minner nesten om klassisk Dream Theater”

inn i materien på det vi hadde lagd, og tenkte; ‘Wow, dette er massivt!’ Jeg kan ikke se for meg annet enn at Dream Theater-fansen vil sette pris på dette albumet.

- Det må være en deilig følelse.

- Det er en fantastisk følelse! Ingen artist vil sitte med følelsen av at musikken ikke treffer deg. Vi ville selvfølgelig ikke bruke tid, penger og energi på å spille inn noe vi ikke føler er riktig.

- Sånn som jeg kjenner dere, tar dere opp underveis i skriveprosessen. Med de komplekse greiene dere driver med, er vel det en fornuftig fremgangsmåte.

- Når vi jobber, plukker vi partiene fra hverandre, vi dissekerer dem. Om Mike, for eksempel, kommer med et trommeparti, sier han gjerne noe sånt som; ‘Hør, gutter, jeg har en idé her. Det er ikke sånn grooven blir til slutt, men dette er skjellet jeg vil jobbe rundt. Jeg må bare få spilt det inn mens jeg fortsatt har det i hodet’. Når det gjelder Mike, kunne det første opptaket han gjør ende opp på plata, så sjukt bra er han. Når alle partiene i låta er ferdige, og låta er klar til innspilling, setter Mike i gang, og spiller inn låta på én eller kanskje to dager, mens alt er nytt og friskt i oss. Alt er mye mer spennende de første dagene etter ei låt er ferdig. Sånn fortsetter vi til alle låtene er ferdige, og så kommer John Myung inn og spiller inn bassporene, før Jordan legger keyboards, John spiller inn sine gitarspor, før jeg gjør mine greier på vokal. For min del er det den optimale fremgangsmåten, for da har jeg ferdige tracks å jobbe med.

- Med alt materialet dere tar opp, må det vel eksistere en haug med idéer som kan brukes senere, eller holder det ikke høy nok standard til å gi ut?

- Phew, wow! Vi har så mye materiale, at om vi skulle gå tilbake og høre på, og sortere det vi har, ville det tatt månedsvis! Vi har mengder med ting vi syns er kult, men som ikke endte opp med å bli brukt, så vi har masse bra greier i et hjørne på harddiskene våre. Vi tenker ofte at vi legger til side noe, for å bruke det senere, men vi gjør det aldri, for når vi starter på et nytt album, er det de nye, friske ideene som blir brukt. Vi har ofte prata om å faktisk gå tilbake til noen av de gamle tapene eller harddiskene, men så langt har vi ikke gjort det. En ting jeg kan fortelle deg om, som faktisk skjer, er, som jeg fortalte om Mike, når han jobber fram sine partier, at han kommer med et førsteutkast, og det faktisk ender opp med å bli det endelige resultatet på plata. Det samme gjelder Jordan, når han kommer med en idé, så ender vi opp med å spørre hvorfor han i det hele tatt vurderer å endre et parti eller en solo. Petrucci

norwayrock.net

også, for den del, men han er svært selvkritisk, og setter seg på bakbeina når vi andre mener han leverte en fantastisk solo, mens han mener en liten detalj kan velte hele greia. Heldigvis har vi fått viljen vår innimellom, der vi har sagt; ‘Herregud, John, la det der være, det er helt perfekt!’

- Det vil jeg tro. Han er i stand til å levere noen aldeles nydelige soli. Alle prater om ham som shredderen av shreddere, men når han spiller melodisk, det er da han skinner, i mine øyne i hvert fall, han er skyldig i mange gåsehudøyeblikk for min del.

- Der har du det! «You nailed it!» Og det er akkurat det som skiller gutter fra menn. For meg er det styrken til John. Jeg husker da jeg først reiste ned til New York for å jamme med gutta, etter «When Dream And Day Unite», og jeg hørte ham spille, så tenkte jeg; ‘Hvem i helvete er denne fyren, og hvordan får han til disse melodiske greiene?’ Da var han ikke gammel, kanskje 20 eller 21 år. (23, faktisk. Red.anm.)

Nei, den fyren er dyrebar, og han var langt forut for sin tid! Nå dukker fenomenene opp overalt, for det er så ufattelig mange gitarister der ute.

Når jeg tenker på John, så legger jeg ham i samme bøtte som David Gilmour eller Neal Schon. Disse gutta har en helt ufattelig evne til å finne gode melodier, og spinne på disse. Å spille gitar er så mye mer enn shredding og teknikk, det er vel så mye å finne uttrykk og melodi. Det er som du sa; han har evnen til å fremkalle gåsehud og bevege deg. Enkelte av soloene hans, og strukturen han bruker, er forbløffende. Svært, svært få gitarister har den evnen, John Petrucci er en av de.

- Det gjelder jo hele bandet. Vi har allerede vært innom Mike, og hans evne til å utvikle noe musikalsk i sin fremgangsmetode.

- Absolutt! Mike har en instinktiv måte å jobbe på, noe som skyver oss framover på en effektiv måte. Om John sier at han hører noe annet i rytmikken, er Mike rett på, og legger an en ny groove. Det som er morsomt for min del, er at Mike hører på mine forslag også, han viser alltid respekt for at jeg spilte trommer i 12 år fra jeg var 5 til 17 år. Selv om han er så dyktig som han er, er han fortsatt veldig åpen for andre forslag, men han er ufattelig fokusert når vi jobber. Han har umiddelbart en tanke om hva han vil når vi skriver. På de to siste platene har han ikke bare vært involvert ved å spille trommer, han er også involvert i skriving og produksjon. Han har blitt en ressurs på låtskrivinga også. Vi har virkelig blitt en enhet på de siste to platene; på «Distance Over Time» og «A View From The Top Of The World», og det høres på resultatet, det er jeg sikker på, uten å sette til side albumene i forkant av disse. Alle platene har sin egen plass i Dream Theateruniverset, vi står for alle platene vi har gitt ut, men på de siste to platene har vi funnet et sted vi trives i, men vi vil fortsette å utvikle oss også i framtiden.

- Å legge vokal på låter som er så

komplekse som Dream Theater lager, det er ikke for smågutter heller. Hvordan går du fram når du synger disse låtene?

- Jeg gjør som jeg alltid har gjort; jeg sitter med låtene, og lager melodilinjer, og både John og Jordan er involvert i mange av melodilinjene. Alle bidrar i denne prosessen, og når vi har lagd våre bidrag, møtes vi og fletter det sammen til ei låt. Jeg tenker ofte på at det vi skriver må være vokalistvennlig, så enkelte av idéene de andre kommer med, endrer jeg til noe som enten er enklere å synge, eller passer bedre til bakgrunnen. Det må føles riktig, og det må være en viss logikk i det, i tillegg til å føles naturlig, og ikke fremtvunget. Musikken er viktigst. Heldigvis er de andre bevisste på dette. Ofte endrer ting seg så fort jeg kommer bak mikrofonen, også når det gjelder ting jeg har skrevet selv. Så fort jeg begynner å synge, kan følelsen av at noe ikke stemmer dukke opp, og jeg må stoppe gutta, og forklare at noe må endres, jeg føler rett og slett ikke det jeg følte da jeg lagde melodien. Det behøver ikke værer store endringer, men bare småting som utgjør den store forskjellen. Noen ganger kommer endringa lett, mens andre ganger veksler vi idéer ei stund, før vi kommer i mål. Det har egentlig vært måten jeg foretrekker å jobbe på.

Vi blir alltid enige om hvem som skriver tekster til hvilke låter også, og det er viktig at teksten passer til den melodiske strukturen.

- Der kom du meg i forkjøpet til mitt neste spørsmål. Evnen dere har til å skrive tekster som passer musikken har alltid fascinert meg. For eksempel har dere nok en gang tydd til tekster om menneskesinnet, tekster som alltid har truffet en nerve i meg når det gjelder Dream Theater. Hvordan jobber dere med tekster?

- Så hyggelig av deg å legge merke til det.

Det har alltid vært viktig for meg å skrive om menneskets tilstand, og for meg er det noe hele bandet responderer på. Vi bruker våre egne følelsesspektre, og spinner på disse. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vet at resten av bandet er like opptatte av dette som jeg, av å skrive om ting som opptar mennesker. Jeg er i ferd med å ferdigstille ei soloplate som kommer til våren, den er ferdig mikset i disse dager, og skal snart mastres, der jeg har jobbet mye med tekstene. Det er tekster om de hverdagslige trivialiteter, opp- og nedturer, seire og nederlag og slike ting. Jeg tror at når vi skriver tekster folk kan kjenne seg igjen i, vil de føle at de tar del i opplevelsen.

- Da får vi ta en prat når plata kommer.

Vi ser fram til endelig å se dere på scenen igjen.

- Åh, vi gleder oss vi også! Det skal bli fantastisk å komme tilbake til Norge igjen også!

Hvor er du fra?

- Jeg er fra Trondheim.

- Ah, jeg husker Trondheim godt. En nydelig by!

- Vi sees der, James. Takk for en hyggelig prat.

- Vi sees!

NRM 5-2021

23

THE IMPOSTER 24 NRM 5-2021

norwayrock.net

In November 2021 Dave Gahan and Soulsavers will release “Imposter”, a collection of songs they have covered, but with Gahan’s distinctive voice. In October, we spoke to Gahan, best known for his work with Depeche Mode, via Zoom video, about the record, recording it “live” at Shangri-La Studios, and finding his voice around the time of “Songs of Faith and Devotion”.

TEKST: ANNE-MARIE FORKER FOTO: SPENCER OSTRANDER AND SEAN MATSUYAMA

- Congratulations on the new album! It sounds like you own the songs, like Johnny Cash did with “Hurt”. That’s not easy to achieve.

- Thanks very much, that’s what I was trying to do - to find myself in these songs.

- Did you listen to the Johnny Cash record before?

- I did. I love that record (“American IV: The Man Comes Around”).

Also, Rick Rubin produced that record and recorded the majority of the songs at Shangri-La studios (in Malibu), where we recorded. The approach was similar. I’m pretty sure that Johnny Cash, when recording “Hurt” or “Personal Jesus” probably never even heard of those artists. I think Rick chose very well the songs he was going to make his own. This was very much a template for “How can we make this record sound like it’s one group of artists and musicians performing these songs as if it was the first time?”

- There’s a moment in “Held My Baby Last Night” where you growl, and you might as well be saying “I own this song now, it’s mine!”

- [Laughs] I had a lot of fun with that song. It’s carefully placed after “Lilac Wine”, after the first three songs “Dark End of the Street”, “Strange Religion” and “Lilac Wine”. I always felt on this record, once the sequencing came into my head, I think of it like a performance on stage.

What I would need, what you would need, what someone standing in the audience would need at that point as well. It breaks up these first couple of chapters into this world of “Imposter”.

- Speaking of chapters, and the story behind the songs – did you have a particular narrative, where each chapter would be a song, and then set out to find songs to fit that narrative?

- I had some pieces. I didn’t understand until we were seven songs in that there was definitely an order to this. For me, quite often there’s an identification that is hard to translate into a conversation or words with a person, but I feel a connection to something and there’s a reason I’m hearing it or singing it for the first time. What started to happen was that I realised there was going to be an order to this. “Dark End of the Street” for me definitely sets up the record. If you’re listening to a record, and it’s vinyl, it has a first side and a second side. It has a beginning and end to that first side. It did start to inform me and feel incredibly natural.

There was a real comfort in it somehow. I identified within the songs, with a character. Then I started to realise I was seeing myself within these songs. There wasn’t really a plan in the beginning, but that’s what music has always done for me.

- In places on the opener “Dark End of the Street” I was getting similar vibes to material on “Songs of Faith and Devotion”, especially with the gospel blues element. Was that something you were reaching for?

- When we made that record nearly 30 years ago, the idea behind it, when we began, was to build a studio inside a house, and we would live there, and try to create these performances. Even if we ended up tearing it apart with electronics in a Depeche Mode way, we wanted it to feel like the complete opposite of what “Violator” was, which was very different. We didn’t want to repeat ourselves and that became much more difficult than we could have imagined. With this record, I did think of some of those performances. One in particular was “Condemnation”.

I sang that live a few times to this backing track that Flood (Mark Ellis), Steve Lyon and Alan (Wilder) and Martin (Gore) had built up, which was pretty gospel like. For some reason I immediately jumped into it. It was norwayrock.net

a very natural performance. I sang it a couple of times, and waited to hear what they were going to say in the control room. Suddenly I heard a voice saying “Okay, you can come up”, as I was down in the basement of the house, in the garage. It was Flood. I came back up, and as I walked back in the studio they were all kind of looking at me a bit strangely.

A look I hadn’t really seen before. Flood said “I think we got it there”. I was bit shocked, but I really had felt this feeling that I hadn’t felt before performing in the studio. I’d felt it on stages. It was a feeling of belonging in something. Fast forward all these years later, to “Imposter”, I listened to all the original versions of the songs, and then I went into my studio alone with speakers and a microphone and I would perform these songs, to myself, until I felt that I was no longer hearing the original. Once I got in the studio, and was surrounded by an amazing 9 piece band, we were ready to perform them live. That’s how we did this. We spent a day on each song, and by the end of the day we were ready to start recording the version that we had, and I sang them down live, and we ended up with this.

- Unlike your previous Soulsavers albums, this one was recorded live. Why? - Some of the musicians would play live together, but we were in different places for the previous records. One time I was together with Wendi (Rose), T Jae (Cole) and Janet (Ramus) who were singing with me in New York on the last record, but other than that, no. This was the first time that we were together in a studio. We’d been on stages together, and realised that we were creating a chemistry which takes some time. I don’t think we could have done this record without having done the previous two.

- How did that decision come about? Did you say “Hey Rich, let’s do a live album”?

- It was a bit of a risk! It could not have worked, just as easily. Both Rich (Machin) and I had a yearning to record an album with all these great musicians in one room together in an old fashioned way. To not have the luxury of repairing or

NRM 5-2021

25

taking another look at it the next day, or thinking you could do better. It was about putting something together that really was a joint effort. I was kind of the ringmaster, stepping in to that position. The title is ironic as well, because I felt really comfortable. It was something about singing these songs in this particular setting that was very natural. It’s finding this voice through years and years of performing in front of people, that I feel very confident is mine, if that makes sense.

- It does make sense. I had suspected the record was called “Imposter” because these were other people’s songs that you were imposing yourself on – but that’s not the case?

- It was in the beginning! But later on I realised there was something more to it. Who is the Imposter? For years, I’ve sang somebody else’s songs. I sing some of my own too, but mostly with Depeche Mode I’ve sang Martin’s songs. For years I’ve been trying to find my own voice in those songs, knowing they are someone else’s and wanting to please them.

Wondering if it’s the right way to sing it or if I was singing the right notes, rather than me just hearing it and re-interpreting it. Always that kind of second-guessing. Somewhere along the line, maybe around the time of “Songs of Faith and Devotion”, maybe during “Violator”, I started

26 NRM 5-2021

to find my own voice, my own way and style of singing those songs, that were written by someone else.

- Was it easier to sing these cover songs on “Imposter” than sing your own or Martin’s songs?

- It’s different, because it’s new material that you haven’t heard before, and Martin would give me a demo of a song that he’s been working on, and Martin would sing it, often in a different key. A key is very important to way it’s going to feel and the atmosphere of a song.

”Somewhere along the line, maybe around the time of “Songs of Faith and Devotion”, maybe during “Violator”, I started to find my own voice” The key is really very important. Tempo, the arrangement. I have no prior knowledge of that song at all and am just hearing it for the first time. With these songs, they are songs that have been with me for very many years. Some less than others, but some for twenty years. The songs that these albums are from, and albums I’ve gone back to again and again over the years. Sometimes it’s just a song, like “Dark End of the Street” by James Carr that I’ve always loved. That song was a very natural Soulsavers song. Some of the other were not, but they made sense to me when I first heard them and

I’ve heard them many times over the years.

- You mentioned that you would perform the songs until you stopped hearing the other versions in your head. Which was the hardest to get out of your head?

- That’s easy, that was Elvis [laughs]! It was hardest to remove the visual of Elvis singing that song (“Always On My Mind”), let alone his voice. I really wanted to album to close with that song because it’s an apology but it’s also a thank you. There’s something about it. It’s full of wisdom, from a lifetime of song. It’s all in that one song, this beautiful sentiment.

- Do you have any plans to play these songs live?

- We do. I’ve just been rehearsing some. I’m going to London in about a month to rehearse them together. All the musicians on the record are finally able to do that. We are going to do some special performances that hopefully you’ll be able to see in other parts of the world, and some will just be in London. It will be “Imposter” from start to finish, and if that goes well, then we’ll go off stage and come back on and do another little short set of things that you might know [laughs]. This is a new record from myself and Soulsavers, but these songs have been with us all for a long time. For me, if I was listening to someone else singing these songs, I wouldn’t feel disappointed. They won’t be new to people, but they’ll be new versions of them.

Hopefully we’ll be able to pull that off!

- Of course you will. Finally, what comes next for Depeche Mode?

- At the moment, I know Martin’s been writing and he put out a record last year (“The Third Chimpanzee”) that I really liked. I’ve been writing too and have put some rough demos on my phone. Maybe next year we’ll get together and talk about that but we have no plans right now.

norwayrock.net

PIL & BUE

mot tyngre tider NRM møtte primus motor, Petter Carlsen, i hjembyen Alta, som med ny mann i maskinrommet lover at duoens siste utgivelse er tyngre enn noensinne.

Pil & Bue er et prosjekt gitarist og låtskriver Petter Carlsen, sammen med trommeslager Aleksander Kostopoulos, skapte delvis for moroskyld. I den skulle de to utfolde seg hemingsløst musikalsk med kun vokal, gitar og trommer, i motsetning til Carlsens singer/songwriterkarriere, der melankoli og mollstemte instrumenter er blant hovedingrediensene. To album rakk duoen og gi ut før Kostopoulos ikke fikk tid til mer på grunn av rollen han har i det norsk-samiske bandet, Isák. Inn som ny maskinist kom hammerfestingen Gøran Johansen. I september slapp det ferske tospannet Pil & Bues siste tilskudd til musikkhistorien, da albumet «The World Is a Rabbit Hole» fant veien til butikkhyllene.

TEKST: FREDDY LUDVIK LARSEN

– Denne utgivelsen heller nok mer mot trash- og metalsjangeren enn det forrige albumet. Med Gørans bakgrunn innen metal- og ekstrem-metal ble det raskt klart at vi kom til å bevege oss mot et tyngre og mer intenst lydbilde. Så man kan trygt si at han, i likhet med Aleksander, setter sitt preg på musikken.

– Det virket som kjemien mellom deg og Kostopoulos var en skikkelig kraftkilde. Pil & Bue består av bare to musikere. Har det vært noen utfordringer med å skifte trommeslager?

– Nei, ikke i det hele tatt. Prosjektet startet jo som et overskuddsprosjekt, der Alex og jeg tenkte at det ville vært gøy å spille rock. Det var jo derifra vi kom. Gøran har også den holdningen. Vi skal ha det artig, og vi skal spille rock. Det er de to forutsetningene vi har for å holde på med dette.

– Hvordan går dere frem i prosessen med låtskrivingen?

– Vi møtes på øvingslokalet til en god gammeldags jamsession og ser hva som skjer. I tillegg synger jeg masse ord som faller meg inn der og da for å få en vokalmelodi. Når vi da får en låtstruktur tilpasser jeg tekster og vokal ytterligere. Men i hovedsak skal låtene oppstå der og da, med oss to. At vi kjenner at det her er kult, det er grunntanken til bandet. Det er veldig gøy å jobbe på den måten, og helt annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Da sitter jeg ofte alene, med gitar, noe som selvfølgelig fører til at blir det mer lavmælt og ikke den samme energien som når du står i et øvingslokale og spiller i 130 desibel med propper i ørene for å holde ut.

– Er det du som står for tekstene?

– I hovedsak, ja.

– «The World Is a Rabbit Hole» er spilt inn i løpet av knapt en uke i oktober i fjor, og inneholder seks låter som strekker seg over cirka 30 minutter. Hvorfor så få låter?

– Tanken er at det ikke skal være flere låter enn seks. Til nå har det vært slik på alle platene til Pil & Bue. – Den nye plata har fått tittelen «The World Is a Rabbit Hole». Hva mener du med det?

– Det er en litt sånn syrete tittel, men når vi begynte på arbeidet med plata hadde pandemien akkurat brutt ut, og det føltes som om ingen visste hva som kom til å skje fremover, og hvordan verden kom til å bli. Da skrev jeg ned de ordene. Men det kan samtidig bety mye annet også. Så da var jeg fri til hva jeg ville låtene på albumet skulle handle om. Jeg synger også strofen i «Everyone’s Just A Kid» og da handler teksten om verden og hvordan ting henger sammen. Økosystemet og slikt. Jeg prøver å drøfte hvordan vi skal få norwayrock.net

dette til å funke.

– Hva mener du med låten «Rude Goldberg Machines»?

– Goldberg tegnet morsomme installasjoner om hvordan energi flytter seg. Hvor en ball begynner å trille et sted, så ender det opp med at du får en kopp kaffe servert på kjøkkenet. Den låten går også tilbake til naturen og økosystemet hvor alt er veldig komplekst. Alt henger sammen. Jeg syntes det var en artig parallell å trekke. Derfor ble også dette tittelen.

– «Select Two Players», er det dere to?

– Det er først og fremst en hyllest til heltene våre, som gjorde at vi fikk lyst til å lære oss å spille instrumenter som barn. Den er fylt med nostalgi.

For å ikke snakke om den energien og gnisten som oppsto når vi hørte eksempelvis Metallica. Men vi begge digget å spille Nintendo også. Derfor syntes vi tittelen var morsom.

– Pil & Bue var et av bandene som sto på scenen sist helg under årets Alta Live- festival. Mange var imponert over det massive lydbilde dere manet frem med kun gitar og trommer. Hvordan klarer dere det?

– Vi forsinker lyden på det ene signalet. Jeg kan forklare; hvis du har to mikrofoner og bruker to gitarforsterkere og en bassforsterker, men gjennom bassforsterkeren går lyden i tillegg via en pedal som senker den en oktav. Da får du en god bassfølelse. Jeg har også mikket opp gitaren med to på hver forsterker, så forsinker man signalet på en av mikrofonene, på begge sidene.

Når man da bretter ut lyden oppstår det en massiv lydvegg. På albumet har vi i tillegg dubbet lyden flere ganger.

– Bruker dere andre instrumenter enn gitar og trommer på albumet?

– Vi har bass med på hele plata og keyboard noen steder. I studio gjør vi det vi mener er nødvendig for å skape best mulig lyd. Men det vil likevel aldri bli aktuelt med bassist på scenen i Pil & Bue. Der liker vi begrensningene og utfordringen vi får med kun gitar og trommer i lydbildet.

– Pil & Bue er veldig forskjellig fra det du vanligvis gjør som soloartist. Er Petter Carlsen en splittet personlighet?

– Helt klart. Jeg kommer jo fra heavyrocken, og sannheten er at jeg blir inspirert av begge prosjektene, der jeg tar inspirasjon fra det ene med over til det andre. Det har hittil fungert veldig bra og hjelper på produktiviteten. Så ja, jeg må gjøre litt av begge delene for å være lykkelig og i balanse.

– Hva skjer fremover nå?

– Vi skal i studio igjen i desember for neste innspilling. Jeg kjenner jeg er litt stresset med tanke på materialet. I tillegg har vi mange spillejobber i både nord og sør fremover. Jeg ser jo nå at det kreves massiv jobbing mot desember om vi skal klare å bli ferdig innen den tid.

NRM 5-2021

27

gretne gamle gubber Hele åtte år har gått siden Zeromancer slapp sin forrige skive, men nå er omsider tønsbergenserne klare med sitt nye verk, «Orchestra Of Knives». Vi fikk vokalist Alex Møklebust i tale, og kom også inn på både Seigmens planer for fremtiden, soloprosjekter og Stjernekamp.

28 NRM 5-2021

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: TOM LUND LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Vi er halvannet år inn i pandemien, og meg bekjent har du ikke stått på en scene siden juletider 2019. Hva har du bedrevet tiden med?

- Det har vært en forferdelig tid for alle, men jeg føler at vi har fått utnyttet tiden godt og kreativt. Generelt synes jeg vi har vært ganske heldige sammenlignet med mange andre band som fikk alle planene sine torpedert. Coronaen gjorde at vi fikk gjort ferdig dette Zeromanceralbumet også. Flere av oss har også hatt ting vi har vært nødt til å gjøre, som har stått litt på vent - operasjoner og sånt.

- Ja, du har fått operert foten, var det så?

- Ja, jeg har faktisk hatt tre operasjoner på femten måneder. Nå har jeg metallplate i armen, metallplate i foten, noen skruer her og der… Det måtte fikses, så for min del personlig passet det bra at vi måtte ta en pause, slik at jeg fikk tid til å få gjort dette og restituere meg. Hell i uhellet.

- Er du pigg og klar igjen nå?

- Øh… nei, ikke riktig enda! Vår store frykt har alltid vært å gå på scenen uten å være fysisk i stand til å levere det samme som før. Det har vært litt vondt å se andre artister som man har sett opp til, som ikke har klart å innfri på samme måte når de har hatt en gjenforening. Derfor ligger det litt i bakhodet hele tiden at det må ha en viss form for energi når man går opp på en scene foran et betalende publikum. Og det er klart, å gå på medisiner og nesten ikke røre seg på halvannet år, man blir ikke sunn av det! Fordelen er jo at i stedet for å synes synd på seg selv, så gjør det nesten situasjonen litt enklere når man ser at resten av verden ikke har

norwayrock.net

det noe bra heller – misforstå meg rett! Det hadde vært tyngre å sitte innestengt hjemme og se at alle andre band er ute og turnerer og har det gøy og spiller konserter. Men når alle sammen faktisk må holde seg hjemme, føler man i hvert fall ikke at man går glipp av noe, rent egoistisk sett.

- Nå har det gått åtte år siden «Bye Bye Borderline», og det er jo lovlig lang tid, tross en pandemi og en ny Seigmen-skive og turné innimellom. Men det var da snakk om ny singel, «Damned Le Monde», allerede i 2018? Har skiva blitt veldig utsatt, eller har dere jobbet med den gjennom hele pandemiperioden?

- Seigmen tok en del tid, og soloprosjektet til Kim (Ljung, bass) tok en del tid, andre har holdt på med sine ting som har tatt tid, vi har hatt en bokutgivelse…Og så valgte Dan (Heide, gitarist) å forlate Zeromancer av personlige årsaker, og det gjorde at vi revurderte alt sammen. Å finne en ny gitarist som passer inn både teknisk og sosialt og som skal lære seg å spille alle låtene – bare tanken på det var så slitsomt at vi stoppet litt opp. Men det var faktisk Dan selv som kom med et forslag som vi ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Per-Olav Wiik, som er en fantastisk fyr og som tilfeldigvis bare bor et par kvartaler fra meg, satte full gnist i leiren igjen, i det vi hadde begynt å tenke at det kanskje ikke ville bli så mye Zeromancer i tiden fremover. Et nytt bandmedlem er en stor endring for oss, og det er hovedgrunnen til at dette tok såpass lang tid. Vi ville ut og spille live så fort som mulig, og det er riktig at vi spilte inn en tidlig versjon av «Damned Le Monde», men da Dan slutta, innså vi at den låten var ikke helt der den skulle være. Det ble heller en slags testinnspilling som vi gjorde, for å sjekke hvordan ting fungerte og hvordan vi burde gjøre det fremover. Per-Olav kom inn med en idé som gjorde refrenget annerledes enn originalversjonen, og det løste hele problemet. For min del lå låten i

NRM 5-2021 29

en rar toneart på versene som gjorde at refrenget ikke funka, og motsatt.

Vi fant ikke ut av det, så det var Per-Olavs idé som fikk Kim til å knekke den koden.

- Det slår meg at det må ha vært en utfordring å komme som nykomling inn i noe som fremstår som et lukket brorskap av folk som har spilt sammen i over tredve år. Men han taklet det greit?

- Bra du spør! Den fyren er så imponerende, og det skjønte vi allerede på første øving. Da står vi andre fire og diskuterer hvordan vi pleide å avslutte en låt live – og det er Per-Olav som forteller oss det. Deilig! Og vi bare følte at dette var så riktig, her kommer en som har stålkontroll, som har forberedt seg grundig og kan de gamle låtene bedre enn oss som skrev de! Og det å komme inn å spille gitar i et etablert band med folk som meg og Kim, som er to gretne gamle gubber som vet akkurat hvordan vi vil ha det – det kan ikke ha vært enkelt! Vi kan plutselig finne ut at vi vil omarrangere hele låten fordi det vi har gjort frem til nå funker ikke. Vi bare river ned hele idéen om hvordan gitaren skal låte, alt han har forberedt i ukesvis, og omarrangerer alt. Et større mareritt enn sånne som oss, for en som aldri har vært i studio med oss før, kan du lete lenge etter, men han taklet det bare så bra! Det var imponerende. Jeg hadde aldri klart det. Aldri i mitt liv! Det er virkelig rett mann for jobben!

- Ja, vi jobber veldig bra sammen. Vi er veldig forskjellige i tankemåten, men vi utfyller hverandre på perfekt vis. Vi er som Tetris! Vi kommer alltid i mål med det tekniske, hva man ønsker og hvordan man jobber sammen, i sluttfasen i hvert fall.

- Dere har tidligere sagt at dere ikke ville slippe skiva før dere kunne promotere den med en turné, men det er vel fortsatt ikke mulig?

- Nei, og det er jo en av grunnene til dette lange strekket. Under innspillingen, da ting begynte å ramle litt på plass, diskuterte vi dette med vår mann i plateselskapet, Trisol. Så det var egentlig etter ønske fra ham at vi har sluppet låter med jevne mellomrom gjennom denne tiden, av overlevelsesgrunner og for selskapet. De genererte økonomi med å gi ut musikk nå. Vi hadde tenkt å utsette det til nærmere plateslipp og muligheten til å spille live. Men dette er et samarbeid, og da kom vi opp med idéen om å slippe noen låter gradvis, nå som singler er viktigere enn album. Ikke for oss, men salgsmessig og for plateselskapet! Nå kunne vi gi ut musikk over lengre tid. Vi var livredde for at denne skiva skulle bli husket som noe fra en kjip tid! Covid-skiva!

Samtidig var det fristende å sende ut ny musikk til folk der ute som sitter hjemme og har det kjipt. Vi måtte få den vektskålen i balanse. Som artist så er man heldig som har så vanvittig mange venner verden over, både kjente og ukjente. Disse tre låtene ble jo nærmest EPer siden vi inkluderte flere remixer gjort av musikervenner og kolleger som vi ville involvere. Vi håper jo fortsatt at vi kan turnere skiva så fort som det lar seg gjøre, og så fort vi alle er i fin fysisk form i igjen.

- Så pr dags dato er ingenting konkret booket av konserter?

- Ikke noen turné, men vi har en festival neste sommer, som allerede har blitt flyttet et par ganger. Og ironisk nok skulle vi hatt en stor konsert i Hamburg i mars i fjor og feiret 20-årsjubiléet til «Clone Your Lover». Først avlyste jeg, fordi jeg enda ikke var i form etter en operasjon, men det viste seg jo at det hadde jeg ikke trengt å gjøre, for verden ble jo stengt ned uansett. Men vi er nødt til å gjøre denne konserten, så den er også utsatt til neste år, selv om det da har blitt 22-årsjubileum.

- Det virker nesten som om Tyskland er et større marked for Zeromancer enn det Norge er?

- Ja, det er helt klart der vi spiller mest.

- Nå er det riktignok nesten tyve ganger så mange tyskere som nordmenn også. Hvor mange fans trekker dere på konserter i tyske byer?

- Jeg vil anslå rundt 500 til 700 mennesker.

- Omtrent som i Oslo?

- Ja, men i Tyskland er det jo 12-15 byer av Oslos størrelse, og da er det lettere å gjøre en full turné i lokaler av litt størrelse.

”Et større mareritt enn sånne gretne gamle gubber som Kim og meg kan du lete lenge etter!”

- Første gang jeg hørte på skiva, syntes jeg at dere nå var blitt totalt elektroniske, det var jo bare synther og dere hørtes mest ut som Depeche Mode. Men så gikk det etter hvert opp for meg at det er jo masse gitar der – den bare høres ut som synth.

- Det er masse gitar der!

- Ja, men man merker det nesten ikke, det høres helt elektronisk ut! I starten av karrieren ble Zeromancer ofte sammenlignet med band som Rammstein og Marilyn Manson, men det kan man definitivt ikke si lenger.

- I starten handlet det veldig mye om å dra seg så langt vekk fra Seigmen som mulig med «Clone Your Lover»-skiva. Vi ville ikke ha noen elementer som kunne gjøre at Zeromancer skulle bli sammenlignet med Seigmen. Det er fortsatt stor forskjell, men ettersom årene gikk, så brydde vi oss ikke så mye om det. Det var ikke så viktig lenger. Det ble en annen tankegang, og flere ble involvert i låtskrivingen. Jeg valgte å gjøre det litt vanskelig for meg selv, for jeg ville ha den organiske beaten, og det å smelte sammen et rockeband og elektronikk er alltid et problem. Denne gangen arrangerte vi låtene i øvingslokalet bare som et band, med ting jeg hadde programmert i forkant. Men etter at vi hadde fått spilt inn trommer og bass, så tilpasset jeg programmeringen til Noralfs trommer for å gjøre det litt annerledes – kall det organisk om du vil. Så bandet ligger i bunn her, og programmeringen er tilpasset det, og ikke omvendt.

- Det slo meg at på alle Seigmen-skiver er alltid krediteringen: «Musikk: Seigmen. Tekster: Kim Ljung» - mens på 95% av Zeromancer-låtene står det «Tekst og musikk: Kim Ljung». Men på denne skiva har altså resten av bandet bidratt mer på det kompositoriske?

- Ja, egentlig har det vært flere involverte i låtskrivingen siden 2009-10.

På denne skiva har Kim skrevet tekstene, og musikken er Kim pluss meg og litt Per-Olav. Vi fremstår mer som et band nå, både i studio og på øvingslokalet. Vi har egentlig aldri brydd oss om hvor eller hvem idéen kom ifra så lenge den er bra! Det gjorde hele prosessen mye finere.

- Når ble disse låtene skrevet?

- Noen av de for mange herrens år siden! De første idéene som jeg og Kim sendte hverandre er fra tiden da Kim lå på sykehus med migreneplagene sine rundt 2014, tror jeg. Så vi har puslet med dette i bakgrunnen hele tiden selv om vi har holdt på med andre ting. Vi har holdt fokus på at denne gangen skal vi ha det gøy, vi skal være inspirerte og kose oss, og bare glede oss til å jobbe med Zeromancer igjen – og det har det vært nesten hele tiden, i hvert fall etter at Per-Olav kom inn.

- Du og Kim har vært parhester i godt over tredve år nå.

30 NRM 5-2021

- Jeg hadde egentlig tenkt å gi deg litt pepper for at du ikke driver med noe annet musikalsk enn å synge i bandene til Kim… - Hahaha!

- …men så oppdager jeg ved litt research at du har jo jobbet med alt mulig fra Gåte til Ljungblut! Hva har du syslet med det siste året, utenom Zeromancer?

- Jeg? Alle tror at jeg elsker oppmerksomhet siden jeg ender opp med å være han som står fremst i midten på scenen, men av alle i bandet er nok jeg han som liker best å sitte hjemme og nerde i studio. Det er liksom min verden, og det er hva jeg har syslet med i årevis– gjøre remixer, programmeringer for andre artister, mikse plater… I Zeromancer har jeg egentlig altfor mange hatter. Først skal jeg spille inn låtene, delvis låtskriver, programmerer, så er jeg lydtekniker, så mikser jeg dette… det er ikke bare å synge på låtene, jeg er absolutt busy! Men er det noe soloprosjekt du sikter til?

- Ikke egentlig, men når du nevner det: Har du noensinne vurdert å gjøre noe uten Kim ved din side?

norwayrock.net

- Ja, jeg har jo gjort noen gjesteopptredener, sunget både med amerikanske Pigface og med norske artister, og sporadiske opptredener.

Men jeg har ikke behov for noe flere utløp for kreativiteten, jeg er ikke typen til det. Klart man har skrevet låter og hatt idéer – og alle andre musikere som jeg spiller og har spilt med har syslet med ting på egen hånd. Det er vel bare meg som ikke har gjort noe solofremstøt, selv om jeg har hatt flere fingre med i spillet på ganske mange av tingene, da. Når jeg blir spurt, pleier jeg å si at jeg spiller i to band, og det er egentlig ett for mye!

- Over til noe helt annet! Har du fulgt med på Stjernekamp på NRK på lørdagskveldene de siste ukene? (Hvor Seigmen-gitarist Marius Roth konkurrerer vokalt mot andre artister, som Jorun Stiansen, Chand Thorsvik og Carina Dahl.)

- Ja, jeg må jo det! Jeg har ikke fått med meg direktesendingene, men jeg har vært på nett-TV og sett på Marius, ja!

- Synes du det er gøy at han gjør dette, eller synes du det er litt pinlig?

- Dette er jo selvsagt utenfor vår komfortsone, men det vet jeg at det er for Marius også. Jeg er ikke god nok til å delta på noe sånt selv, og som nevnt er det ikke noe jeg ville trivdes med å gjøre. Men vi gleder oss bare, og håper bare på at han kommer så langt til at vi får se ham gjøre hip-hop!

- Er det noen av disse programmene som du kunne ha takket ja til å være med på? Av typen Hver Gang Vi Møtes eller Maskorama, eller Farmen for den saks skyld?

- Jeg har blitt spurt! Flere ganger. Og jeg har alltid takket nei. Første gang jeg ble spurt var tolv år tilbake i tid, uten å nevne hva. Men jeg har alltid vært tydelig på at slike TV-greier har jeg aldri hatt noe behov for eller lyst til å gjøre.

Det appellerer ikke til meg som person, og jeg er for sjenert til å være med på noe slikt hvor man er nødt til å by på seg selv. Jeg trives bedre med å sitte hjemme og se etter nye duppeditter på finn.no som jeg kan komplementere inn i studioet mitt. Det er min verden. Jeg er mer nerdete, og det er det jeg trives med.

- Vi må komme litt inn på Seigmen også.

Det har vært snakk om ny EP og nye låter i år?

- Ting har forandret seg litt på grunn av situasjonen. Vi var i studio rett før nyåret og spilte inn noen låter, og planen er å fortsette til neste år med å skrive og spille inn flere låter.

Det blir altså ikke noen utgivelse med Seigmen i 2021, men muligheten for at det skjer noe i 2022 er stor.

- Når Kim sender deg en ny låtidé, er det da alltid åpenbart for deg om det vil bli en Seigmen-låt eller en Zeromancer-låt?

- Ja. For vi jobber på helt forskjellig måte med de to bandene. Vi skriver alltid direkte for ett band. Men av og til kan en idé som ikke

norwayrock.net

funker i det ene bandet, få en ny sjanse i det andre. I Seigmen begynner oftest låtene å ta form bare med en kassegitar, og så utvikles de videre i øvingslokalet, og derfor er det viktig at alle fem er til stede. Mens i Zeromancer er det mer ferdige skisser som blir testet ut arrangementsmessig for å se om det fungerer i øvingslokalet. Der er det mye mer elektronikk involvert, og så endres heller arrangementene om det ikke fungerer som et band. Så det er to måter å lage musikk på, pluss at vi har den følelsesmessige biten. Seigmen har en helt spesiell karakter, med to gitarister som har sin greie som må underbygges, og så har vi jo toneleiet mitt som har ligget feil hele livet med Seigmen, men vi kan ikke forandre det heller, jeg må bare fortsette å synge sånn. Det er noen elementer som vi bare må ta vare på, som er viktige for konseptet Seigmen, det har noe spesielt. Jeg tror de aller fleste hører at det er Seigmen, når Seigmen spiller, på godt og vondt.

Det kan ingen ta ifra oss.

- Før vi runder av, må jeg få spørre deg om noe som jeg har lurt litt på med deg i flere år.

- Nå er jeg spent!

- Jeg har sikkert sett Seigmen på scenen 12-15 ganger, og har de siste gangene fulgt nøye med under «Metropolis», hvor du så godt som aldri synger setningen ‘Jeg kler meg naken’ i refrenget. Hva er greia der?

Har du noen aversjon mot den frasen?

- Nei, jeg synger det faktisk noen ganger, men det er et ypperlig sted å få publikum engasjert. Man prøver jo å få en toveis kommunikasjon i en konsert, og jeg prøver å få dratt publikum mest mulig med på låter som alle kan, slik at de også er med videre i konserten på låter som kanskje ikke har så høy hitfaktor. Men når det er sagt, når du spør, og som jeg egentlig ikke har tenkt på før, så hadde jeg og Kim en stor debatt om akkurat den setningen der da han skreiv den. Jeg mente at ‘Jeg skal da faen ikke stå der og synge at jeg kler meg naken!?’. Men det ble da sånn, og det er den setningen alle husker fra låten, ironisk nok. Den dag i dag er det mange som ikke vet at låten heter «Metropolis», de snakker om ‘den derre «Jeg kler meg naken»-låta’. Men joda, det er bare et forsøk på å dra publikum inn i konserten, det er noe man skal ha sammen. Det handler om mer enn bare oss fem på scenen.

Alt som kan bidra til å engasjere publikum og få de med, synes jeg er viktig.

- Det du sier der, om at det handler om flere enn de fem på scenen, er det grunnen til at dere ikke har gjort noen online streaming-konserter i løpet av det siste halvannet året? Nesten alle andre band har gjort det.

- For det første har vi ikke kunnet gjøre det, jeg har gått i elleve måneder med gips – selv om det har vel nå nesten blitt trendy med Foo Fighters, haha! Men streaming-konsert for

oss… det er ikke det det handler om. Da måtte vi ha gjort det på en helt annen måte, men å gjenskape en livekonsert på streaming er for min del ikke riktig, selv om det sikkert er delte meninger om det. Fortsetter pandemien i fem år til, så må man selvfølgelig tenke annerledes.

Om vi så hadde vært i fin fysisk form, så ville vi nok ikke gjort det likevel. Vi så denne problematikken komme. Jeg synes veldig synd på alle nye, unge artister som kanskje har brukt ett år eller to på å lage en ny plate, og så kommer da 12.mars, og piff! så er er alt borte.

Vi derimot, har vært ute en vinternatt før, og var ikke avhengige av å spille konserter. Vi kunne heller bruke den tiden effektivt til å skape noe konstruktivt, så jeg føler at vi har sluppet billigere unna enn veldig mange artister.

- De streaming-konsertene jeg har sett hittil, har føltes som å se et band på øvingslokalet, uten noe dynamikk og energi. Unntaket er kanskje Kvelertak. (Og dobbeltkonserten med Oslo Ess og The Dogs!)

- Den de gjorde i Horten?

- Med full produksjon, ja.

- Ja, men Kvelertak var ett av de bandene som måtte gjøre noe, for de slapp en ny skive like før lockdown! All ære og respekt til de for å kjøre full produksjon og å prøve og gjenskape en livekonsert på best mulig måte! De var jo et av de etablerte bandene som fikk svi hardt i starten der. De hadde ny plate og ny vokalist, og med ett var hele Europaturnéen kansellert og de måtte bare komme seg hjem. Og også all respekt til artister som har spilt konserter med et desimert publikum sittende på stoler, for det er en vanskelig oppgave for artister.

Jeg applauderer artister som faktisk har gjort det i løpet av denne tiden. Jeg tror ikke jeg hadde fikset å gjøre verken slike konserter eller streaming, men all ære til de som har ivaretatt kulturlivet så godt de kan.

NRM 5-2021

31

et håp i 32 NRM 5-2021

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 5-2021

33

Er det én positiv ting vi har fått ut av pandemien, er det at mange band virkelig har brukt tiden godt, for nå formelig hagler det ny bra musikk over verden både fra øst og vest. Et av bandene er våre amerikanske venner i Mastodon som slipper sitt absolutt mest ambisiøse verk hittil nemlig dobbeltalbumet “Hushed & Grim”, akkurat i det momentet ting omsider ser ut til å lysne. Dette ville vi høre med om, og fikk bassist/ vokalist Troy Sanders på tråden for å informere oss ytterligere om saken.

TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD

- Vi må jo begynne med å snakke om deres siste opus som slippes snart, hvordan er følelsen?

- Jeg er mer spent nå enn hva jeg noensinne har vært ved noen andre skiver vi har gjort, så det er bra! Vi brukte hele 2020 på å jobbe med albumet der alle fire av oss hadde så utrolig mange bra idéer og kule riff så vi endte opp med rundt 30 løse idéer til sanger. Langt mer enn hva vi har hatt noen gang, og det er en virkelig bra inngang til å lage et album.

Den rake motsetningen til skrivesperre. Dette førte til at vi hadde såpass mye materiale at vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre med alt. Men vi likte de alle, så vi tok alle disse idéene og jobbet med de dag for dag for å ta de til et enda bedre steg. Deretter tok vi neste idé til et bedre steg dagen etter, og sånn foregikk det helt til vi hadde gjort klar 15 låter. Da måtte vi ta et steg tilbake og stoppe opp litt da det ble overveldende, men de 15 låtene er da de som endte opp på skiva.

- Dette må da ha skjedd under lockdown, fikk dere da fortsatt til å møtes?

- Ja, vi jobbet helt frem til mars 2020 da det hele stengte. Da holdt vi oss fra hverandre hjemme i omtrent seks uker eller noe rundt der. Og jeg husker at jeg da ringte mine bandkolleger og fortalte at jeg hadde holdt meg hjemme hele denne tiden og lurte på om de var komfortable med å møte meg på øvingslokalet vårt. Alt var veldig forvirrende enda på den tiden, men de mente det samme som meg og hadde ingen problemer med at vi møttes og heldigvis var vi alle veldig entusiastiske og startet umiddelbart med å dele riff og idéer med hverandre. Så jeg er veldig glad for at vi brukte denne tiden til vår fordel, selv om det også var fint å få se mye filmer og gå flere turer med hunden for en liten periode. Men for kollektivets del ble vi også ekstremt produktive alle mann og brukte resten av tiden på denne skiva, noe som er ekstremt lengre tid enn hva vi noen gang har brukt tidligere. Denne pandemien har heldigvis vært til vår fordel, og da er vi samtidig ekstremt klare over og bevisste på at ekstremt mange har slitt og fortsatt har problemer. Derfor føler jeg meg litt egoistisk når jeg sier at dette funket veldig bra for oss.

- Ligger det noe spesielt i tittelen “Hushed & Grim”?

- Det er det. Intensjonen var å lage et musikalsk minnesmerke i anledning bortgangen av vår kjære venn og manager Nick John. Han var det aller beste som skjedde oss, både individuelt og som band. Jeg kunne ha snakket i timevis med deg om hvor fantastisk han var, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet. Han var den mest strålende, entusiastiske, positive og fremoverlente vennen noensinne. Og samtidig vår manager for 15 år. Han kjempet mot bukspyttkjertelkreft som er den verste form for kreft du kan tenke deg, og den siste gangen vi alle var med ham var han åpenbart ikke seg selv da han var på vei til å gi tapt mot denne forferdelige sykdommen. Og for den aller første gangen i løpet av disse 15 årene, og dette er så jævlig mørkt, var stemningen i rommet stille og grusom. Der lå altså verdens beste fyr som var i ferd med å tape mot verdens verste ting, og alle kjente på lag av frustrasjon, forvirring og sinne som bygde seg opp i oss. Det var ufattelig, så tittelen kommer fra et virkelig mørkt øyeblikk for oss alle. Vi har alltid vært nøye på at våre albumtitler med coverbilde passer med både låttitler og stemning, og føler virkelig at “Hushed & Grim” passer perfekt.

- Det må ha vært grusomt. Jeg må allikevel her skyte inn en 34 NRM 5-2021

shoutout til vedkommende som har designet coveret mens vi er inne på det, for det er helt brilliant.

- Jo, takk! Paul Romano er en god venn av oss som vi har kjent lenge og har designet flere albumcovere for oss. Han er en meget dyktig maler, og malte rett og slett hele cover-arten for oss. Han kjenner oss godt individuelt og vet hva vi har gått igjennom, så når vi leverer et ønske etter denne graden av viktighet så skjønner han dette umiddelbart. Han har brukt et ubeskrivelig antall timer for å oppnå et resultat som ikke bare passet konseptet, men som i tillegg endte opp som ren kunst. Han er en fantastisk fyr som vi var veldig glade for å jobbe sammen med igjen.

- Jeg vil jo påstå at dette albumet må være deres absolutt mest varierte og storslåtte, og det bildet passet virkelig perfekt med musikken den representerer.

- Det er jeg så glad for å høre, for det er jo sånn vi føler det og - men dette er faktisk første gang noen andre utenfor vår nærmeste sirkel har sagt det samme, så det er alltid fint. Vi vet jo at vi liker det, men vet aldri om noen andre kommer til å like det og forventer det i hvert fall ikke - selv om vi selvsagt håper. Vi er alle ydmyke i forhold til det vi driver mer, så å få positive tilbakemeldinger utenfra setter vi alltid pris på.

- I forhold til det du fortalte, finnes det flere røde tråder i forhold til tekstene?

- Du vet, jeg og Brann (Dailor, trommer) skrev alt av tekster til plata, og vi var veldig på å bare få ut det vi hadde på hjertet og skrev flere tekster enn hva vi noensinne har gjort. Og mot slutten av skiva, da mine tekster plutselig begynte å ha en tanke mer positive følelser rundt seg uten at jeg tenkte over det, slo det meg at jeg hadde gått igjennom alle stegene rundt sorg. For hvis du tenker over det, er det mer håp mot slutten, Nick døde i 2019, og det er først i ettertid jeg har forstått hva jeg har gått igjennom med dette personlig. Det er nok derfor jeg har vært ekstra nervøs med det jeg har bidratt denne gangen enn hva jeg har pleid å være. Det har rett og slett vært til stor hjelp for meg. Vi prøver ikke å be om sympati eller å gjøre våre fans triste, men det er bare meg og Brann som prøver å kanalisere våre følelser igjennom musikken. Men for å svare på spørsmålet ditt, så er absolutt alt sentrert rundt livet og tapet av Nick John. Det finnes ingen vei utenom, han var for monumental i livene våre til ikke å skrive en plate i hans ære.

- Vi må snakke litt titler, hva er egentlig en “Gobblers Of Dregs”?

- Haha! Det er en gammel referanse, en “dreg” var betydningen på restene fra druer man ikke kunne lage vin av og de ble dyttet til side eller helt ut over gulvet, og de som kom for å konsumere disse restene var “the gobblers of the dregs”. Så det er på en måte de som tar til seg det ingen andre vil ha - et synonym på en “lowlife” om du vil.

- Dere slapp singelen “Pushing The Tides” for en tid tilbake, har dere fått noen reaksjoner fra fansen på den, og hva er grunnen til at akkurat den ble valgt ut som singel?

- Fra det jeg har fått med meg har det vært overveldende positivt, vi spilte faktisk et par festivaler her hjemme for et par uker siden der vi spilte den til fantastisk respons. Den er kort, tung med et kult riff og et fengende refreng og responsen var helt fantastisk som sagt, så det virker som folk liker den. Når det kommer til valget, tenkte vi i forhold til vår siste skive “Emperor Of Sand” som kom ut i 2017, så det har gått over fire år.

Og på denne skiva har vi så mye forskjellig, fra tungt til seigt, mørkt, rart norwayrock.net

”Han var den mest strålende, entusiastiske, positive og fremoverlente vennen noensinne”

og kort og langt. Så la oss unngå å utgi den rareste sangen til å begynne med, ikke den lengste eller tyngste heller - men gå for noe i midten. Som passe kort, trivelig men fortsatt tung. Som en prøvesmak på hva som er i vente.

Den føltes rett og slett som en bra apéritif før hovedmåltidet som straks kommer på bordet. Vi ble fort enige om at det var den vi skulle gå for.

- “Savage Lands” må være noe av det mest metall dere noensinne har gjort?

- Den er virkelig morsom å spille, og jeg gleder meg voldsomt til å spille den live! Ja, den er rå, tung og møkkete - og vi elsker fortsatt de aspektene ved musikk. Kan kanskje ses på som et lite nikk til en av våre første skiver ved navn “Remission” som er mer hissig, og jeg er glad for at den ble med på skiva.

- Og sporet som får æren av å runde av verket; “Gigantium”, med sin storslåtte og episke avslutning - var det tidlig bestemt at den skulle være sist?

- Ja, selv om hele skiva er gjennomsyret av forskjellige nyanser av mørke har den låta en mer oppløftende stemning og den føles håpefull. Så etter såpass lang tid med død og fordervelse ender skiva med et glimt av håp, som i at “dette går bra, vi kommer til å klare oss”. Forhåpentligvis fungerer den som et slags punktum. Kanskje til og med få folk til å smile mot slutten. Det er i hvert fall det den gjør med oss.

- For et band som har holdt på i over 20 år, hva vil du si er den største forskjellen på låtskrivingen i forhold til starten?

- Vi er alle veldig opptatte av å stadig bli bedre låtskrivere, det er viktig for oss å ikke lage en låt som låter som noe vi allerede har gjort. Det gjelder for album også for den del, og vi prøver konstant å dra inn nye musikalske inspirasjoner og videreutvikle stilen vår. Dette er noe vi er veldig opptatte av, og sammen gjøre hverandre bedre og bedre for hvert album. Vi støtter hverandre, men også pusher hverandre og nøler ikke med å si ifra når noen kan bedre, uten at det nødvendigvis trenger å være dårlig i utgangspunktet. Vi tenker aldri at det er sikkert “bra nok” - men strever etter å få det best mulig.

- Hvor stor del av albumet kommer til å få plass på setlista til neste turné, som jeg bare kan anta stadig blir verre og verre å planlegge?

- Vi driver og planlegger akkurat det nå i disse dager, for det tar sin tid å øve inn disse låtene. Vårt håp er å spille rundt halve skiva, i hvert fall seks eller sju låter. Man er som band alltid mest gira rundt det siste materialet, og det gjelder i aller høyeste grad også for oss. Så norwayrock.net

det er det vi sikter på og det vi øver ræva av oss for å få til, minst halvparten av låtene. For denne gangen altså, vi har en pågående turné om seks uker sammen med Opeth her i Statene der vi satser å spille fem-seks av de - men når vi kommer over dammen for å se dere kan vi forhåpentligvis spille alle låtene på skiva så vi kan variere litt fra kveld til kveld for å holde det interessant.

bra sammen for vår del. Giftemålet er i aller høyeste grad fortsatt eksisterende.

- Jeg vil tippe at god gammel respekt også har noe med saken å gjøre.

- Så absolutt, vi setter fortsatt pris på hverandre og har respekt. Det det i bunn og grunn handler om er å anerkjenne de forskjellige individene og utviklingen som skjer i løpet av et langvarig forhold.

- Ved en sjekk av deres tidligere utgivelser pluss nettsøk ser jeg at “Hushed & Grim” er regnet som både deres åttende og niende album. Kan du forklare litt rundt akkurat det?

- Det kan fremstå litt forvirrende ja, Vi slapp en skive i 2001 på Relapse Records som het “Call Of The Mastodon”. Det er en fullverdig skive men blir av en eller annen grunn aldri regnet med med tanke på backkatalogen vår. Det er veldig rart, og jeg blir ikke klok på grunnen - men er den med i beregningen,så blir “Hushed & Grim” vårt niende album.

- Jeg tror jeg vet hvorfor - den er tilsynelatende ikke på Spotify, der “Remission” er tilsynelatende debutplata deres.

- Aha, så det er sånn det henger sammen!

- Men uansett om man regner den som den åttende eller niende album så er det fortsatt rimelig imponerende på 16-17 års fartstid?

- Jo, takk takk. Jeg er takknemlig for at vi alle fortsatt blir gira og entusiastiske på tanken om å lage ny musikk. Vi tenker alltid forover - om det handler om å gjøre en konsert eller å skrive nye sanger. Å holde hesten i gang om du vil.

Det har vært en veldig sunn måte for oss å jobbe på i snart 20 år som jeg håper kommer til å fortsette.

- Hvilket leder meg inn på besetningen; Dere har holdt på som du sier i 20 år med samme gjeng, noe som er relativt sjeldent i bandverdenen. Hva er hemmeligheten?

- Vel, det er definitivt en del flaks inne i bildet. Når det gjelder relasjoner over tid vokser enkelte ifra hverandre, mens andre gror mer sammen som en enhet - om vi snakker giftemål, bestevenner eller i et band. Dette er veldig normalt ettersom alle folk vokser på en eller annen måte. Vi har vokst sammen, samtidig som vi alle har en stor forkjærlighet for det vi holder på med og det å fortsette med akkurat det vi gjør.

Det er der flaksen ligger, at vi har hatt en kombinasjon av alle disse elementene som har fungert meget

- For din egen del har du ikke bare holdt på med Mastodon i det siste, men også Killer Be Killed og Gone Is Gone omtrent samtidig?

- Ja, jeg spiller bare med andre folk hvis det er noen jeg trives å være rundt og liker å spille sammen med. Det må utelukkende være positivt og gøy. Mastodon holder meg såpass opptatt, og jeg har ikke lyst til å forlate huset mer enn hva jeg må - derfor må alt annet være på et helt annet plan hva gjelder spenning og moro. Så i 2020 var jeg da med på å skrive et dobbeltalbum med Mastodon i tillegg til å spille inn og utgi album med både Gone Is Gone og Killer Be Killed, og det er alle ting som gjør mine dager bedre. Jeg elsker å være rundt alle disse personene og jobbe med dem, det gir meg utelukkende positiv energi og alt dette er bare med på å gjøre meg enda mer motivert til å tre tilbake inn i Mastodon-verdenen igjen. Det fungerer helt optimalt på absolutt alle plan.

- Da må vi jo også nevne gjesteopptredenen din med våre egne Kvelertak, hvordan endte du opp der?

- Elsker de gutta. Vi har gjort mange turnéer og konserter med den gjengen opp igjennom årene, og vi kommer så godt overens. Det som skjedde var at de tok kontakt med meg og spurte om jeg ville bidra med vokal, noe jeg umiddelbart sa ja til - jeg synes bandet deres er fenomenalt. Jeg har takket de så utrolig mange ganger, for det at de bare hadde meg i tankene er smigrende. Fan som jeg er, gjør jeg alt for de.

Det var et nydelig øyeblikk.

- Dere har jo på nytt planlagt turné sammen i 2022, er det noen sjanse for at du blir med de på scenen et øyeblikk?

- Ja, hvis de spør så! Det hadde vært fantastisk.

NRM 5-2021

35

TORSTEIN FLAKNE scenedukke med låtteft

Torstein Flakne er utvilsomt en av våre beste låtskrivere, med et utall glimrende låter under gitarreima. Det er over 40 år siden han slo igjennom med The Kids, men han viser ingen tegn til å roe ned tempoet enda. Heldigvis for oss! Vi tok en prat med den sindige trønderen i omgivelser han kjenner svært godt; vi er i Nidaros Studio i Trondheim, der Torstein henger på veggene i både gull og sølv.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ODD INGE TEIGE, KJELL SOLSTAD, MARTY MOFFAT

- Torstein Flakne. Trønderrocker, og snart voksen, holdt på med musikk nærmest hele livet.

- Ja, vi må vel nesten si det. Jeg var med og starte mitt første band da jeg var 11-12 år, som alle andre unge lovende. Deretter gikk det nærmest slag i slag. Da vi var unge, var det jo endel fester rundt omkring, og vi begynte å spille på lokale fester, og spilte i fire timer minimum. Vi var ikke noe danseband, men spilte mer rockelåter. Dette var jo gutter fra Melhus utenfor Trondheim, og vi startet opp som Page 9, før det ble Harvest. Da ble vi kjent med Dag Ingebrigtsen, og byttet navn til The Kids.

- Hva frembringte navnebyttet?

- Det har seg sånn at i Trondheim hadde vi noe som het Trøndersk (Mesterskap i rock, journ.anm), og før Trøndersk i 1980, bestemte vi oss for å satse, byttet navn til The Kids, og farget håret lyst. Det skjedde mye på én gang, hehe. Noe sånt hadde ikke skjedd på hårfronten i Trondheim før, så vi fikk to jenter på frisørsalongen på HK, som i dag heter Trondheim Torg, til å hjelpe oss. De visste ikke hvordan de skulle gjøre det de heller, så de brukte 18% vannstoff først, og fjerna alt av pigment, før de la til noe blonde greier, jeg vet ikke hva det var, men heldigvis satt håret fremdeles fast etterpå, hehe. Dag og jeg hadde jo lagd ei låt sammen, som het «Forelska i Lærer´n», som vi hadde litt trua på, så vi spilte den på

36 NRM 5-2021

Trøndersk, sammen med et par andre låter, jeg husker faktisk ikke hvilke låter det var.

- Dere lagde den låta da dere var 19 år gamle. Forsto dere at denne låta hadde noe som ville slå an, kribla det litt i nakken eller noe sånt?

- Vi var jo bare unggutter, og hadde aldri lagd en hit før, og ante ikke hva som kom til å skje da vi lagde den. Når man lager ei låt, så syns man jo den er fin, sånn er det med alle låter. Det er ikke alle som blir like kjente og populære, men man liker den jo likevel. Vi syntes den var tøff, med en fin melodi og en tøff tekst. Låta blir jo bygd opp mens bandet øver den inn. Jeg tror mye av hemmeligheten til «Forelska i Lærer´n» er bandet sjøl, for det spilles veldig bra. Den står seg jo like godt i dag, og spilles på et hvilket som helst diskotek, og er like tøff som mye annet som er gitt ut. Og som du sikkert vet, er den spilt inn rett bak oss her.

- Det er jo grunnen til at jeg ville møte deg her, hvor historien bokstavlig talt ligger i veggene. Dette har jo nærmest vært ditt andre hjem i over 40 år.

- Det har blitt noen timer her, ja.

- Du og Dag har lagd endel låter sammen, noen av dem har tatt like lang tid å skrive som det tar å spille de. Er «Forelska i Lærer´n» en av de låtene?

- Hehe, det tok ikke lang tid, men litt mer enn tre minutter tok det nok, ikke timer eller dager, men det gikk ganske fort.

norwayrock.net

- Ble det seier i Trøndersk?

- Det ble det ja. Deretter ble det NM i rock, også her i Trondheim, der det kom band fra hele landet for å være med. Deriblant et band som ble kjent som Vazelina Bilopphøggers.

Da ble vi nummer to, bak Allison fra Bergen, et veldig bra band.

- De ble ikke like kjent som The Kids, akkurat.

- Hehe, nei, jeg tror de ble oppløst ikke lenge etter.

- Etter seier i Trøndersk, og sølvplass i NM, så skjedde det vel noe. Norge begynte også å få øynene opp for The Kids.

- Etter Trøndersk kom det folk fra Nidaros Studio som ville ha oss inn for å spille inn en demo, så vi spilte inn «Forelska i Lærer´n», og tilfeldigvis var det en kar fra CBS Records i Oslo her, Kristian Lindeman, som hørte at det var noe i dette, så vi ble signa rett rundt hjørnet her. Dette var kanskje i januar 1980, og i mars/ april begynte vi innspillinga av den første plata; «Norske Jenter». Da hadde vi skrevet 10-12 låter, så vi var godt forberedt vi.

- Hvordan var den opplevelsen, for så unge gutter som dere var den gangen?

- Man fikk jo ikke så mange sjanser, verken å komme inn døra her, eller når man skulle spille, fordi det var alltids noen studiomusikere som kunne ta den jobben fra deg, men vi hadde øvd og øvd og øvd, så det ikke skulle skje. Musikalsk var vi veldig forberedte, men for all del; det var en ny opplevelse å være i studio med headset på, det var veldig spesielt.

- Det hjalp kanskje å ha vært inne og spilt inn den demoen først?

- Tja, det gikk jo på en time det da, hehe.

Det var veldig spennende, man satt jo med en viss ærefrykt den gangen. I dag kan jo hvem som helst ha studio hjemme på rommet, men den gangen var dette et håndverk med spolebånd og digre miksepulter. Deretter skulle det presses plater, og det var jo også en prosess, så det var nesten så teknikerne her gikk rundt med hvite frakker. Dessuten var det jo dyrt. Det kosta 1000 kroner pr time å være i studio. I 1980! Gjør om det til 2021-kroner, så kan du tenke deg selv. Det var et veldig press på å være effektive. I dag bruker trommisene clicktrack, blant annet, det hadde vi ikke den gangen, så du måtte være stødig. Ikke var det enkelt å rette opp feil midt i låta, som man gjør i dag. Det var en mye mer omstendelig prosess.

- Dere var også tidlig ute med å lage musikkvideoer?

- Javisst. Da vi var ferdige med plata, kom «Forelska i Lærer´n» ut som singel, og gjorde det godt både på Norsktoppen og salgsmessig, og vi hadde en idé om en video som fulgte teksten. Der er Dag veldig kreativ sånn sett, og jeg husker vi skrev ei dreiebok der vi hadde audio på den ene sida av arket, og video på den andre. På tekstlinja «Hun sitter foran meg på første rad» skulle bildet være sånn og sånn,

norwayrock.net

så vi hadde det ganske klart. Vi skrev alt sjøl, og satte i gang prosessen med videoinnspilling på Melhus, der vi brukte venner og bekjente.

- Så videoen er hjemmelagd? Må være arti å være opphavet til den kreative prosessen rundt en video også.

- Storylinja og idéen er hjemmelagd, men det var et profesjonelt team fra Trondheim som filma og redigerte. Videoen ble vist i et eller annet program på NRK, jeg husker ikke hva programmet het (Zikk Zakk, Torstein. Zikk Zakk), men den gang hadde vi bare én TVkanal i Norge, så etter den dagen, visste alle hvem The Kids var, plata smalt opp på toppen av salgslistene, både singel og album. Det var tider! Da foregikk det, hehe.

- Hva er det som skjer i hodet på en ungdom når noe sånt skjer? Skjønte dere at dette ville skje, eller var det et slag i trynet?

- Vi visste ingenting vi. Vi jobba jo knallhardt, med låtskriving, øving og konserter.

Vi hadde til og med egen buss, og hadde planlagt alt til minste detalj, men man kan ikke planlegge å bli nummer én. Det var jo helt andre tider også, vi hadde ikke internett heller, det var ei avis eller blad her, et radioprogram der, det gikk litt roligere for seg enn det gjør i dag, men det var en bratt læringskurve, det var det.

- Ble det endringer i konsertmengden også?

- Tja, joda, vi spilte jo mye før dette også, vi spilte fredager og lørdager, både i Trøndelag og litt rundt omkring. Det gjorde vi allerede mens vi het Harvest, vi var populære da også, men det var bare coverlåter. Etter plata kom, dro vi på en ordentlig turné, og gjorde 40 jobber på 42 dager, eller noe sånt. Vi begynte i Tromsø, og jobba oss nedover. Vi starta i november, og jobba helt fram til jul. Det var mange kinojobber, for det var ikke mange konsertsaler eller kulturhus på den tida. Det var kaotisk, kan du si. Plata var nummer én, så det ble stappfulle hus hver eneste kveld. Arti å tenke tilbake på!

å spille. Vi ble godt mottatt der også, og Dag måtte snakke svensk, så han prøvde seg med en ‘grabbar och grabbarinnor’, haha! Da vi var ferdige med den turnéen, lå det litt i kortene at vi følte at vi hadde gjort nok sammen, det ble militæret på Ragnar (Vigdal, trommer), og både Dag og jeg kjente på at vi hadde lyst til å gjøre noe annet, så da ble bandet mer eller mindre oppløst, og Dag begynte å jobbe med å bygge opp TNT, mens jeg lå litt på været. Jeg var faktisk på etpar øvinger med TNT, men vi hadde nok litt for forskjellige tanker om hvordan musikken skulle være, så det ble med de øvingene. Heldigvis fant han en forholdsvis habil gitarist. Jeg tok det litt mer med ro, men fikk tilbud fra et band som het Hot Lips, med Terje Storli og Erlend Antonsen på henholdsvis bass og trommer, og Paul Simmons på gitar. Det takka jeg ja til, som leiemusiker et halvår. Jeg kjente de fra før, men det er kortversjonen om hvordan Terje, Erlend og jeg begynte å spille sammen. Det ble riktignok noen forskjellige konstellasjoner, men sånn er det ofte når man er i 20-årene og prøver å finne en sound. Vi endte opp med at Erlend og jeg øvde mye sammen på dagtid. Vi følte det funka ganske bra, og Terje kom innom fra tid til annen, og til slutt ble vi en trio, så da var Stage Dolls født. Vi hadde riktignok ikke navnet før i januar 1983, såvidt jeg husker. Det var nærmest uhørt å komme på spillejobb som trio den gangen, så vi brukte de gamle plakatene fra da vi var fem, så vi ikke mista spillejobbene. Det tok mye innsats å overbevise arrangører og bookingagenter om at vi var bra nok selv med bare tre mann.

Deretter begynte vi å skrive låter, og dro til Oslo for å forsøke å selge oss inn, uten suksess. Det samme skjedde i Trondheim; bookingagentene takket pent nei. Det angrer de kanskje litt på i dag, hehe. Vi kjente en kar i Polygram, ved navn Per Alm, han var A&R-ansvarlig der, han likte bandet godt. I tillegg hadde vi to mann her oppe; Bjørn Nessjø og Rune Nordal, som også likte oss. De ga oss en gratis demodag i Nidaros, der vi spilte inn fire låter, deriblant

- Etter den suksessen, gikk dere i studio igjen, og spilte inn «Sønner av Norge».

- Riktig. Den jobba vi med hele vinteren 1981, så den kom ut våren 1981, og solgte også veldig bra.

«Norske Jenter» solgte vel rundt 100.000, mens «Sønner av Norge» solgte kanskje 50.000. Den plata er kanskje bedre låtmessig. Det føltes litt som en farsott, ikke at vi var slitne, men vi hadde holdt på vanvittig mye en periode på 2-3 år. Vi spilte mest i Norge, men hadde jo gjort en svensk versjon av «Forelska i Lærer´n», nemlig «Hon är förälskad i Lärar´n», som også gikk til topps. Det var en morsom opplevelse å komme dit

NRM 5-2021

37

«Ten Tons Of Rock n´ Roll», og da begynte vi å sysle med tanken på å gjøre et album med de to. Samtidig spilte vi veldig mye, og merka at publikum likte bandet. Dette var mens vi fortsatt hadde fire timers spilletid live. Blant det sjøllaga materialet, spilte vi Stones, Tom Petty og slike ting. Vi brukte pengene fra spillinga på å finansiere plata, vi ble jo ikke signa av noen.

- Det hjalp ikke at du hadde hatt suksess med The Kids en gang?

Fikk dere noen forklaring på hvorfor selskapene ikke ville signere dere?

- Nei, suksessen med The Kids var ikke tema. Problemet var kanskje at vi ikke hadde alle låtene klare. «Soldier´s Gun» for eksempel, var ikke laget enda. Den kom ut som singel, med «Left Foot Boogie» på baksida.

Deretter kom plata ut, og vi dro på turné, fra Kirkenes i nord, og sørover.

Vi hadde med oss noen plater som vi fikk sette ut i platebutikkene, det var ikke det samme distribusjonsnettverket man har i dag. Plata kom i 1985, men vi hadde en turné i 1984 som ble ganske viktig for oss. Vi dro ut med TNT, som lå litt lengre fram i løypa enn det vi gjorde, og hadde nettopp gitt ut «Knights Of The New Thunder», så vi varma opp for de. Det er faktisk mange som sier de så oss på en av de konsertene, som fortsatt er fans av oss i dag. Det er moro å høre. Det var en legendarisk turné, hehe.

Da kjørte begge bandene, med Bjørn Nessjø som sjåfør, i en folkevogn Transporter 1980-modell. De var ikke store. To band. Så kom plata i ´85, og da begynte det å ta av med litt større konserter, og bandet ble kjent i hele landet.

- Var det samme øvingsregime som dere hadde i The Kids?

- Ja, vi øvde jo, men det ble jo mest foran publikum. Vi øvde rimelig intensivt før plateinnspillingene, det gjorde vi. «Commandos» kom ut tidlig i 1986, og ble spilt inn høsten ´85, da øvde vi mye.

- Og i mellomtida slutta Erlend.

-Ja, han slutta etter den første plata. Vi hadde en PA som han tok over, og begynte å leie ut. Dermed kom Steinar (Krokstad) inn. Han hadde jo spilt blant annet men Terje Tysland, og vi var plutselig på trommeslager nummer to.

- Det skjedde noe med Stage Dolls på den tida der. Produksjonen på «Commandos» er jo forholdsvis massiv, særlig med tanke på enkelheten på «Soldier´s Gun». Dere var jo veldig tidlig ute med programmering, synth-trommer og effekter. Band som Def Leppard lå veldig i bresjen for dette, men Nidaros var jo tidligere ute.

- Det var ikke programmerte trommer, det var akustiske trommer, kjørt gjennom en Lexicon PCM60 effektboks, som var helt ny på den tida. Det var nok en ganske banebrytende plate, spesielt i norsk målestokk, ingen tvil.

- Hvordan hørtes låtene ut da dere skrev de, i forhold til det endelige resultatet?

- Man skriver jo på vanlig måte, med gitar, penn og papir, og hører for seg hvordan skarptromma skal høres ut. Man hører jo bandet i sitt indre øre, men låta «Commandos» for eksempel, der er det ei trommemaskin som Steinar spiller over, nettopp for å få den effekten vi endte opp med, men den endte jo opp ganske annerledes enn det jeg så for meg da jeg skrev den. Det er jo skjønnheten i det å spille inn ei plate, med flere hoder i studio, der kreativiteten får fritt utløp.

- Skjønner. Det samme gjelder kanskje «Yesterday´s Rain», der cymbalene er gate-et på maks.

- Nei, ikke sant. Det blir litt annerledes, men vi har spilt den live også vi, det funka fint det.

- Det løsna kanskje litt mer da «Commandos» kom?

38 NRM 5-2021

- Det gjorde jo det, men den plata hadde heller ingen hitlåt. Ikke «Soldier´s Gun» heller, men tittellåta var jo en hit blant folk, men fant ikke veien inn på listene. «Commandos» ble veldig anerkjent, men ble heller ingen radio-hit.

- Ikke «Heart To Heart» heller? Den står jo fjellstøtt den dag i dag.

-Arti historie den låta egentlig, for den var ikke ferdig da vi gikk i studio. Jeg hadde bare riffet, så den ble gjort ferdig mens vi spilte inn plata, så «Heart To Heart» ble den siste låta vi spilte inn, mens teksten ble til på stedet, nærmest på en papirserviett. Jeg har den hjemme fortsatt faktisk. Den ser ikke ut, hehe. Like fullt ble det den låta som åpner hele plata. En litt annerledes prosess enn i dag, når mange artister lager musikk kun for digitale medier, og gir ut ei og ei låt, mens den gangen spilte man inn ei hel plate, og måtte ha 10-12 låter, men hadde bare åtte da man gikk i studio, så man måtte skrive samtidig som man spilte inn.

Ofte ble låter man hadde påbegynt, men ikke gjort ferdig, hentet frem i siste liten, og det ble den som endte opp som hit-en. Jeg tror man går glipp av mange gode låter når denne prosessen forsvinner. Ta Mr. Big, for eksempel. Vi turnerte med de en periode, og Eric Martin, vokalisten, fortalte at «To Be With You» var den første låta han skrev, som 13-åring.

Den ble med kun fordi de manglet ei låt, og Billy Sheehan foreslo at de skulle spille inn den. Lå i skuffen - ble nr. 1.

- «Prelude» ble jo dytta inn før «Heart To Heart» dras i gang.

- Stemmer det. Vi hadde en keyboardist på plata som heter Brynjulf Blix, og han hadde for vane å sitte å spille mens Bjørn fikk en telefon, for eksempel. Han satt mye og noodla for seg selv mellom take-ene, så var det en eller annen luring som trykket på «Record» en eller annen gang, og dermed var introen et faktum.

- Så kom «Stage Dolls» i 1988.

- Nettopp. Vi hadde hatt litt føling med utlandet med «Commandos»skiva, den kom ut i USA, på et selskap som het Big Time Records. Det skjedde ikke så mye, men nok til at vi skjønte at vi ikke var noe dårligere enn de britiske eller amerikanske bandene. TNT hadde jo allerede vært i USA og gjort suksess, så vi brukte veldig mye tid på den neste skiva, både på låtskriving og innspilling. Vi spilte den inn i 1987, og var godt fornøyd med den.

- Steinar pratet endel om Fairlight-maskina dere leide. Det var ikke noe billigskjit. (Fairlight er en digital synth/ sampler/ datamaskin som ble utviklet på slutten av 70-tallet, journ.anm).

- Dette var jo tidlig i den digitale æraen, men jeg er ikke så flink på det tekniske, men denne plata er nok den mest strømlinjeforma plata vi har gitt ut. Gitarene ble dubba seks ganger, så lydbildet ble veldig tight. Vi brukte mange timer på den skiva.

- Hvordan gikk det med USA-drømmen? Dere reiste jo over.

- Jada, vi reiste vi. Vi spilte inn plata, og reiste til USA. Man vet jo aldri hva som slår an, men Bjørn Nessjø hadde endel kontakter der, og nærmest ved en tilfeldighet satte han på «Love Cries» til en A&R-sjef i Chrysalis. «Love Cries» var jo bare en av låtene på plata, og ingen hit i Norge, her var det «Still In Love» og «Wings Of Steel» som ble spilt.

Chrysalis-sjefen, derimot, likte «Love Cries» godt, så vi ble signa på grunn av den, og ga den ut som singel der, og dro over for å spille inn video i Los Angeles. Det ble en brukbar slager der, og fikk mye rotasjon på AOR Radio. Der gikk den faktisk helt opp til nummer 3, bak Aerosmith og Mötley Crüe.

- Ikke dårlig det. Det var sikkert ikke dårlige navn bak heller?

- Tom Petty! Jeg har faktisk ei sånn liste hjemme, det er helt sjukt å se på. Fryktelig arti!

Dette var høsten 1989, og det var mange band som oss, så det var mange om beinet. Vi turnerte der også, både alene og litt som support for

norwayrock.net

andre band. Spennende opplevelse. Vi reiste stort sett med Nightliner, det var ikke penger til å fly rundt omkring. Vi bodde i en «bunk» i bussen i tre-fire måneder. Det var jo the dream come true det. Drømmen ble virkelighet, uten at vi ble millionærer, akkurat. Morsomt å tenke tilbake på.

- «Stripped» var neste skive ut, i 1991, med en nyinnspilling av «Left Foot Boogie».

- Stemmer. Det skjedde noe med både band og musikk tidlig på 90-tallet. Grungen kom, og det hadde vært en periode med dubba gitarer og håret til værs, så vi bestemte oss for å, ja, strippe ned til basisen igjen, med bass, trommer, og reinere gitar. Derav navnet «Stripped». Låtene er jo de samme, det er jo de samme fingrene som har lagd musikken, så låtene i seg selv var ikke så annerledes.

Fremgangsmåten var mye enklere, og «Left Foot Boogie» var en av låtene vi spilte inn.

- Noen spesiell grunn til at dere valgte å spille inn ei låt dere hadde gitt ut tidligere?

- Den var jo på førsteskiva, men den levde egentlig sitt eget liv i Norge, men at «Left Foot Boogie» var ei låt som kunne gjøre det bra i utlandet. Morsomt å spille den er det også.

- Ble noe av materialet spilt inn i USA også?

- «Love Don´t Bother Me» var låta som skulle ut som singel. På den tida var selskapene veldig på å få ting re-mixet, noe vi egentlig ikke var så begeistret for. Vi mente at da vi var ferdige med innspillinga i Nidaros, så var plata ferdig, men selskapet sto på sitt, og sa Nei, vi må re-mixe! Dermed dro Petter Singsaas (Polygram) og jeg over til Los Angeles, og jobba med en produsent som heter Ron Nevison, som produserte Heart, blant annet.

Der la vi på keyboards, gitar og vokal på «Love Don´t Bother Me» og «Sorry (Is All I Can Say)» med noen amerikanske musikere. Det var der jeg møtte Mark Spiro. Han korer på de låtene. Det ble jo bedre, jeg må jo innrømme det, hehe. Dermed var vår første hit i Norge et faktum, med «Love Don´t Bother Me». Den var med på en film som het «Frida- Med hjertet i hånden». Det merka vi godt da vi dro på turné.

Etter den filmen var det fulle hus over alt. Vi dro til USA igjen, for å spille inn video til låta, og by accident er jo Kate Moss med i videoen.

Hun var egentlig bare kjæresten til han som hadde den mannlige rollen i videoen. Hun som opprinnelig skulle ha den kvinnelige rollen kom aldri, så regissøren foreslo at Kate skulle bli med. Dette var jo før hun slo igjennom som supermodell.

- En morsom tilfeldighet. Jeg leste på nettet at bandet ble oppløst etter «Stripped». Stemmer det, for jeg har aldri hørt at dere ble oppløst.

- Nei, vi har aldri vært oppløst, men etter den skiva takket Steinar for seg, for å bli med i Vagabond. Jeg tror nok vi må se det litt i lys av at grungen tok over. Vi som var barn av 70-tallet, og vokste opp med musikken vi spilte

norwayrock.net

sleit jo. TNT sleit jo også på den tida. Vi lå litt nede for telling. Jeg tror ikke verken Bon Jovi eller Europe hadde veldig mye å gjøre på den tida heller. Vagabond hadde nok en plan om å få til noe nytt, men akkurat hva er ikke jeg rette mann til å svare på. Dermed måtte vi ha ny trommis. Morten Skogstad jobba på Tre´ 45 Musikk den gangen, og en dag jeg var innom var det noen som spurte om vi hadde fått i ny trommis, noe vi ikke hadde enda. Vi hadde prøvd noen, men hadde ikke matcha enda.

‘Spør Morten der borte da’, sa han jeg prata med. Dermed ble det til at vi prøvde han.

- Han hadde jo slutta i TNT etpar år tidligere.

- Ja, han hadde jo det. Vi lånte et øvingslokale på Lademoen, og møttes og spurte Morten om han hadde hørt noen av låtene. «Ten Tons», for eksempel», foreslo Terje og jeg. Morten telte opp, og vi skjønte umiddelbart at dette var det vi trengte.

Siden har han vært med. Som sagt, så var jo gullalderen over for hair-bands. Vi hadde endel jobber, men ikke det helt store. Vi hadde ikke tenkt å legge opp, men ville gi ut en best of-samling, som et slags «farvel» til Polygram.

Jeg mener å huske vi hadde igjen ei skive på kontrakten, så vi lagde ei ny låt, «Hard To Say Goodbye», dro ned på musikkonservatoriet der keyboardisten vår, Trond Hustad, jobba for å øve den inn, før vi dro opp hit til Nidaros og spilte den inn. Alt dette på én dag. Best of-plata kom ut, uten at vi egentlig brukte så mye energi på den. Vi hadde blant annet ei signering på Stjørdal, og jeg tror faktisk ikke det kom et eneste menneske. Men så, plutselig begynner «Hard To Say Goodbye» å spilles på radioen, og plutselig kommer folk bort og sier at de synes den nye låta er så fin. Reaksjonen vår er nesten sånn; - «Hva snakker du om?»

- «Ja, den der «Hard To Say Goodbye» er jo dritfin!»

- «Men hvor har du hørt den da?»

- «På radioen, den spilles jo hele tida!»

Plutselig begynner folk å ringe igjen, og fra å være nærmest et farvel-album, blir det en ny vår for oss. Vi spilte jevnt og trutt noen år, og omtrent samtidig spiller jeg inn ei soloskive, «Shoot The Moon», så det ble plutselig litt å drive med likevel, så vi fortsatte, og spilte inn ei plate som fikk navnet «Dig» i 1997. Jeg tror nok det er den mest rocka Stage Dolls-skiva, men den solgte ikke spesielt bra, dessverre. Vi var ikke av de største artistene på den tida, men vi gjorde ganske mange unplugged-konserter.

- Men når vi nå er inne på «Shoot The Moon», som kom i 1995. Den er jo en perle av ei plate, som ikke har fått den anerkjennelsen den fortjener, tør jeg påstå.

- Ja, det kan du kanskje si. Jeg syns den er veldig fin sjøl også. Den mangler kanskje den hitlåta den behøvde for å slå igjennom, sånn er det ofte med musikk, man må ha ei låt som treffer på riktig sted til riktig tid. Men jeg syns den står seg godt.

- Du lager altså ei soloplate samtidig

som du jobber med Stage Dolls. Hva gjorde «Shoot The Moon» til ei soloplate, og ikke ei Stage Dolls-plate?

- Jeg lager musikk hele tida, men det er ikke alle låtene jeg skriver jeg ser for meg at vi spiller i bandet. Det kan godt hende jeg tar feil, men det er som et overskudd av låter, der jeg hører at dette ikke er noe for Stage Dolls.

Jeg lagde for eksempel ei låt som heter «5000 Miles», der jeg var rimelig sikker på at dette ikke var noe for oss. Bjørn Nessjø trakk igjen i noen tråder, så den kom med på «Tour De Force»-plata til Ole Edvard Antonsen, som gjorde en kjempeversjon! Jeg må jo innrømme at jeg reagerte med et stort «HÆ??» Da Bjørn fortalte at Ole Edvard skulle spille den inn.

‘Instrumentalversjon på trompet??’ Jeg har en demoversjon hjemme, og den låter mer som den neste versjonen som kom, med Morten Harket, på hans «Wild Seed»-skive. Der ble refrenget endra litt, så den endte opp med tittelen «Spanish Steps», men er likevel lik Ole Edvards versjon. Det hender at vi angrer på at vi ikke tok den med sjøl, hehe.

- Har dere hatt den med i live-settet noen gang?

- Jada, vi spiller den på unpluggedkonsertene, helt uten å skjemmes. Vi har ikke prøvd den i storskala enda, men vi får se om det skjer, jeg er litt usikker.

- Det har blitt endel låtskriving for andre artister opp gjennom årene. Hvordan formidles disse låtene; blir du oppsøkt med forespørsel om en viss type låt, eller skriver du ei låt som du føler passer en spesiell artist?

- Det har visst det. Jeg har også sagt nei til mye, man vil jo helst ha de fineste låtene sjøl, men det har blitt ganske mange. Det er jo litt andre tider nå, der artistene gir ut nærmest låt for låt, og ikke album, og de unge artistene har ikke bruk for låtskrivere som meg. Astrid S ringer ikke meg og spør etter ei låt. Tidligere gikk det begge veiene, så begge alternativene dine er riktige, kan du si.

- Er det noen av låtene du har levert fra deg du er mer fornøyd med enn andre?

- Begge versjonene av «5000 Miles» syns

NRM 5-2021 39

jeg er veldig fine. Sanne Salomonsen spilte inn en versjon av «Love Don´t Bother Me» som jeg syns er fin. Ole Edvard har jo spilt inn flere av mine låter, og TinDrum syns jeg var tøft. Der har jo Dag Ingebrigtsen og jeg mange låter, noe jeg syns var veldig moro.

- Dag dukker jo til stadighet opp i livet ditt. Dere har tilbragt mange timer sammen.

- Helt klart. Han er som en bror for meg, både musikalsk og ellers. Vi fant hverandre umiddelbart. Han kom hjem til meg på Melhus, og så en plakat av Steven Tayler på veggen, og utbrøt; ‘Herregud så feit han er!’, haha! Da skjønte jeg at her er det en som tenker likedan som meg! Vi jobba jo sammen i The Kids først, men også gjennom 80-tallet, mens han jobba med TNT og The Grønne Glitrende Tre. Ved siden av det skrev jo vi låter hele tida.

- Blant annet en av norges mest kjente fotballsanger, «Rosenborgsangen».

- Ja, så kom jo den i 1988. jeg ville ikke si at det var by accident. Det var en konkurranse i Trondheim om å lage fotballsanger. Dermed lagde vi «Rosenborgsangen», som vant, og ble gitt ut. Vi hadde en klar plan om hvordan den skulle bli, den skulle ha 6/8 dels-feel. Jeg var på turné med Stage Dolls i Nord-Norge, og fløy ned fra Tromsø for å være til stede for å få gitarene høye nok, haha! Det må jo sees i lys av at laget var bra på den tida også. Etter det ble det til at vi skrev ei ny låt til hver cupfinale. Fin tradisjon, det.

- Landslagslåt ble det også.

- Ja, jeg skrev jo «Alt For Norge», som også ble spilt inn her. Jørn Lande jobba i Studio 2 her, og ble helt tilfeldigvis plukka ut ettersom han allerede var til stede. Det gikk fryktelig fort for seg, men Jørn var det perfekte valg.

de festivalene vi har besøkt ofte, der det kom masse folk, så fra da av jobba vi mye på sommers tid, og de gamle bygdefestene forsvant. Bransjen ble mye mer systematisert, sånn at fra mai og utover sommeren, dro man ut på turné. Hele 2000-tallet gikk med til slike turnéer, veldig moro. På vinteren gjorde vi mer unplugged igjen, for det var fortsatt etterspørsel på det.

- Dere var ikke ferdige enda heller, for i 2010 kom «Always».

- Da kom den ja, men i den perioden var jeg ikke så produktiv. Jeg skrev ikke fullt så mye da. Det tok kanskje 2-3 år fra den første låta ble skrevet til plata var ferdig. Den er forresten også spilt inn her, hehe. Wikmark produserte igjen, og er nå vår faste live-keyboardist.

Han har vel vært med i rundt 15-16 år, tror jeg.

- Dette betyr jo at det er 11 år siden siste Stage Dolls-skive. Riktignok har det kommet noen digitale singler, men hva kan vi forvente fra dere framover?

- Det skyldes nok mye den tiden vi lever i, for om du skal gi ut ei plate med 10-11 låter, er det ei investering av en annen verden. Det er som med alt annet; jo mer tid og penger du bruker, jo bedre blir resultatet. Om du gir ut et album, og selger 517 eksemplarer, så sier det seg selv at det er en lite lukrativ butikk. Vi musikere er ikke kjent for å være business-folk, men så dumme er vi ikke! Da blir det til at man gir ut den ene låta man syns er fin på singel, og lar det bli med det. Det er jo synd, men sånn er sannheten.

- Har den siste fysiske Stage Dolls-plata blitt gitt ut?

- Nei, så ille tror jeg ikke det er. Det er snakk om å lage flere, jeg må jo si såpass. Dessuten hadde det vært moro å gi ut både «Get A Life» og «Always» på vinyl, det er jo ikke gjort enda.

- Tilbake til Stage Dolls. Samleplata «Stories We Could Tell» kom i 1993, «Dig» i 1997, men så kom det ei ny samleplate i 2002; «Good Times - The Essentials».

- Stemmer det. Vi gikk litt på sparebluss på den tida, men gjorde som sagt endel unplugged-konserter. Jeg var ikke helt forberedt på den utgivelsen, jeg var litt sånn; ‘Skal vi gi ut ei samleplate til?’, men da viste det seg at det var en helt ny generasjon som bare hadde noen vage anelser om Stage Dolls, som reagerte med ‘Dæven, dette var tøft! Hvem er dette, er de norske?’. Det kom mange slike reaksjoner, så da var vi i gang igjen. Det tok rett og slett av, dermed var det bare å kjøre på igjen.

- Og da måtte det bli ei ny studioskive.

- Det måtte jo det, og da kom «Get A Life», som også er spilt inn her i Nidaros, med Ronny Wikmark som produsent. Den er jeg veldig fornøyd med, jeg syns den låter veldig fint. Der brukte vi igjen Mark Spiro på kor, men dette var jo før vi kunne sende filer over nettet, så vi sendte CDer fram og tilbake over Atlanteren for å få det til. Møysommelig prosess, men veldig interessant.

-Hvordan ble plata mottatt?

- Vi har jo aldri vært noe hit-band, men selve plata ble veldig godt mottatt. Flere av låtene på «Get A Life» kunne like gjerne ha kommet på «Commandos».

- Du har jo en egen måte å formidle gitarriff på, det er noe ‘Flaknesk’ over det.

-Ja, det er mulig det. Det er jo logisk, forsåvidt. Det som skjedde rundt den tida der, var at det begynte å poppe opp festivaler rundt omkring. Før var det kanskje en laksefestival eller noe sånt som henta oss inn, men nå kom musikkfestivalene for fullt. Sommerfestivalen i Selbu er jo en av

- Før vi gir oss, må vi innom gitaristen Torstein Flakne også, for ikke bare er du en undervurdert gitarist, men du er også en av de mest innflytelsesrike gitaristene vi har her til lands. Hvilke tanker gjør du deg om sånne ting?

- Jeg har jo aldri vært den flamboyante sologitaristen, men det var aldri et mål heller. Jeg vokste opp med gitarister som Mike Campbell fra Tom Petty & The Heartbreakers, og mitt store band var jo Thin Lizzy. Input´en min kom jo gjerne fra de, og deres måte å spille på. Jeg spiller jo på Gibson fordi Thin Lizzy gjorde det. Jeg har jo Fender Strat og Telecaster og andre ting hjemme også, men for meg fungerer Gibson best. Dessuten må riffene være spillbare mens jeg synger, dermed blir det ikke mye ville tilstander på strengene heller.

40 NRM 5-2021

- Avslutningsvis; om du møter et menneske som ikke aner hvem du er, hvilken låt ville du satt på? Hvilken låt syns du representerer Torstein Flakne best?

- «Love Cries», kanskje. Eller «Love Don´t Bother Me», «Soldier´s Gun» eller «Wings Of Steel». «Spanish Steps» syns jeg også er et godt stykke arbeid. Jeg liker jo alle låtene mine. Jeg pleier å si at jeg er Stage Dolls´ største fan, haha. Når jeg står på scenen, og ser på setlista, så kan jeg for eksempel tenke; ‘Nei dæh, «Commandos» om tre låter! Herregud det blir så bra!’ Musikere som ikke liker å spille sine egne låter live, det skjønner jeg ingenting av! Jeg går jo ikke rundt og spiller «Love Dont Bother Me» dagen lang jeg heller, men jeg syns fortsatt det er stas å spille de live.

- Heldigvis for oss.

norwayrock.net

Tre om Flakne Ronny Wikmark - produsent og keyboardist - Torstein er en fantastisk låtskriver, og en fantastisk gitarist! Han er en ekstremt musikalsk fyr, som er dyktig til å posisjonere gitarspillet sitt. Han ligger heller bakpå enn frampå, noe jeg elsker ved ham. Tungt og deilig! I norsk musikkbransje er han rett og slett en helt for mange, noe jeg skjønner veldig godt.

Dag Ingebrigtsen - musiker og låtskriver - Torstein er en gentleman, han er lyttende, glad i mennesker, og utrolig flink! Vi har jobbet mye sammen, skrevet musikk og reist masse på spillejobber. For oss er ikke rock n´ roll livsstilen, det er det musikken som er. Noe de fleste kanskje ikke vet om Torsteins Les Paul, er det manglende potmeteret. En Les Paul har fire slike potmetre, mens Torsteins har bare tre. I 1979 lånte han denne 1977-modellen på spilling. På første tone og akkord, krasjer han med mikrofonstativet mitt, så potmeteret knakk. Dermed måtte han kjøpe gitaren, for det som var en himla sum den gangen. Den føler jeg meg medskyldig i. Han kunne lett ha kjøpt en ny knapp, men det har han aldri gjort. Jeg er utrolig takknemlig og ydmyk over å ha fått lov til å tilbringe et langt og vakkert musikalsk samarbeid med Torstein!.

Claudia Scott - artist - Jeg jobba med Torstein første gang i 1986, i Melodi Grand Prix.

Deretter gikk det 35 år til neste gang. Vi spilte nettopp sammen på Britannia Hotel i Trondheim. Det er så enkelt å jobbe med Torstein, for han er vant til å jobbe med mange forskjellige musikere gjennom mange år. Første gang jeg hørte Torstein synge, var med Stage Dolls, og jeg husker jeg tenkte ‘Endelig en nordmann som ikke synger engelsk med norsk aksent!‘ Det tror jeg er mye av grunnen til at Stage Dolls lyktes, i tillegg til at de hadde gode låter, for Torstein er en utrolig god låtskriver. Han er en god vokalist, låtskriver og gitarist! Han har mye humor i det han gjør noe jeg setter stor pris på. Han er utrolig fokusert, og nøye på detaljer. Det var utrolig fint å samarbeide med ham på Britannia, og jeg kan avsløre at vi skal på turné sammen til neste år. Vi har allerede booket 12 jobber, og jeg gleder meg!

norwayrock.net

NRM 5-2021

41

DIABLO SWING ORCHESTRA en produsents mareritt

Det nærmer seg ny utgivelse fra våre svenske venner, temmelig nøyaktig fire år siden smått fantastiske “Pacifisticuffs”, nemlig den møysommelig titulerte “Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole”. Kan det endelig være mulig å bevitne gjengen live her til lands også? Gitarist og vokalist Daniel Håkansson sitter med svarene.

TEKST: SVEN OLAV SKULBØRSTAD FOTO: GERMAN GARCIA

- Dere har en forkjærlighet for avanserte tituleringer og liker ikke å gjøre det lett for folk?

- Det stemmer! Vi liker å få folk til å bli nysgjerrige på låter og album ved å bruke titler som stikker seg ut litt, og som samtidig gir en pekepinn på hvordan vi låter og beskriver oss som band. Det gjelder også selve bandnavnet vårt, der vi har tenkt litt markedsføring for å få folk til å ville sjekke oss ut. Det henger sammen, og er passende til hverandre synes vi.

- Ble den spilt inn under lockdown?

- Ja, deler av den. Som vanlig er vi forsinket med et år, men denne gangen var det jo åpenbare årsaker bak. I utgangspunktet skulle denne komme i oktober i fjor, men vi skjønte tidlig at det ikke kom til å bli noen spillejobber så da kunne vi like gjerne bruke tiden til å finpusse låtene i studio og heller vente med å utgi den. Nå består skiva av 13 låter, og vi har aldri hatt så mange på et album noen gang hvis du ikke regner med mellomspill som det var noen av på “Pacifisticuffs”, så det er veldig mye musikk denne gangen og vi har hatt en evighet til å mikse. Det er vel den største forskjellen fra tidligere album. Roberto Laghi, vår produsent på de siste fire skivene startet

42 NRM 5-2021

miksejobben i september i fjor og var klar nå i mai. Det er nesten et år med ren miksing, hvilket gjorde skiva bra. Vi hadde ikke en klar tanke på hvordan det skulle låte så vi tok bare for oss låt for låt. I dette bandet er trompeter og tromboner like viktige som gitarer så da må man jenke seg litt enkelte ganger for hva som skal høres hvor i miksen.

- Det kan fort bli litt fare for å låse seg fast og aldri bli fornøyd ser jeg for meg?

- Absolutt, og det var flere ganger vi bare måtte innse at en låt var bra som den var. Man hører seg litt blind på detaljer og synes en ny versjon låter verre enn den forrige etter å ha hørt seg igjennom 87 versjoner av samme sang.

Vanens makt er ganske stor, så vi måtte tenke etter om det bare var uvant eller om det faktisk låt verre. Dette er jo noe publikum aldri kommer til å måtte tenke på da de kun får høre den ferdige miksen, men det ligger mye jobb bak.

Vi måtte ha noen checkpoints rundt vokalens tydelighet og trøkk i trommene for eksempel, også tok vi det derifra. Det varierer også ganske mye fra låt til låt hva som er med og det er kjempelett å gå seg fast som du sier. Det er en balanse.

- I tillegg består dere vel av åtte individer med hver sin mening som ikke forenkler det hele heller vil jeg tro?

- På en måte, men denne gangen har jeg fått

vært med på hele seansen i motsetning til den forrige der jeg av forskjellige omstendigheter ikke kunne delta i like stor grad som jeg ønsker.

Men nå fikk jeg det, og var med i studio det meste av tiden - selv om Roberto også jobbet mye alene. Dette gjorde faktisk ting litt lettere da jeg var med på hele prosessen og hørte hver miks sammen med resten av bandet når vi stemte over resultatet. Som sagt hadde vi nesten uendelig med tid, og dette bidro til at ingen følte man måtte gi seg men snarere jobbe sammen til alle ble fornøyde.

- Dere gir straks ut førstesingel “War Painted Valentine” - er det kakling jeg hører på refrenget?

- Haha, du har hørt riktig! Det er en låt som kommenterer samtiden og reflekter over makthavere og hvordan disse bruker stemmen sin i media. En dum låt over en dum tilstand i verden kan du vel si. I alt fra Riksdan til politiske ledere verden over er det meat kakling, og denne låten er en kommentar til det. Politisk kakling om du vil, for skal man prøve å sette seg inn i politikk for tiden og prøve å lese seg opp er det nærmest umulig. Det er en følelse av håpløshet og sinne, litt “hva i helvete er det dere holder på med?” Er det det her vi skal holde på med nå? Det ble til kakling og jeg synes det er veldig passende angående det temaet.

norwayrock.net

”Queen, Irland og gammel Disney-film er vel en ganske bra sammenfatning av hele låta vil jeg faktisk si.”

- Og med tanke på avansert titulering; “Celebreros Lolnevitable” er ren spanskspråklig?

- Jepp. Det ble et eksempel på at vi har gått all-in på denne skiva. Nå har vi den fordelen at Kristin (Evegård, vokalist) kan spansk, og vi var ute etter et visst sound etter vi har hatt et slags kjærlighetsforhold til Mexico helt siden vi spilte der første gang i 2009. Så dette ble vår lille hyllest til deres Day Of The Dead, der man hyller det uungåelige ved å samle seg i både glede og sorg. Gleden ved å minnes personen som har gått bort istedet for at det kun er sorg som vi er vant med. Så innrammingen på låta er jo fra mexicansk kultur med trompeter og mariachi blandet med vår sound. Vi hadde faktisk en fra Mexico i studio da vi spilte den inn som passet på hver enkelt uttalelse og ble det mest avanserte grepet vi har gjort, for en bra tagning var plutselig ikke en bra tagning lenger da det kunne være et ord eller frase som ikke ble helt riktig og måtte gjøres om. Men dette ville vi at skulle være perfekt, istedet for at man hører svensker som prøver seg på spansk. I forkant av innspillingen gikk Kristin i to-tre dager og bare pratet spansk med han som guide og rettet på henne der det ikke var helt riktig. Det var en imponerende kraftanstrengelse av henne som gikk igjennom dette, og resultatet er en prikkfri spansk der mexikaneren har godkjent hver eneste stavelse.

Litt frustrerende for produsenten som måtte spørre han om hver tagning, men utrolig belønnende å høre på den i etterkant og veldig gøy at vi har gjort det skikkelig.

- Litt ekstra givende at det ligger blod og svette bak og sikkert?

- Definitivt, og ikke bare uttalelsen men også selve lyrikken som vi ville skulle være poetisk og gi mening for spansktalende som hører på. Vi har aldri brukt så lang tid på en tekst noensinne.

- På slutten av låten før modulasjonen synes jeg musikken høres ut som når helten vinner i en 70-talls film.

- Jeg skjønner hva du mener, og det jeg er veldig fornøyd med akkurat der er at den modulerer seg opp til siste refreng uten at det helt merkes ettersom den jobber seg mot modulasjonen mer enn å bare bytte tone.

Dette var et samarbeid mellom meg, Kristin og Johannes (Bergion, cello) som startet med et riff som egentlig var tiltenkt den forrige skiva men som aldri ble noe av. Det som skjedde var at Johannes skrev om versene til det mer rolige, der vi opprinnelig hadde samme tempo som på refrenget. Det var mer som et rockeband som

norwayrock.net

spilte mariachi, men nå kjørte vi det helt ned og fikk en helt ny låt vi alle ble veldig fornøyde med. Det er én av de som vi virkelig har jobbet hardt med, og istedet for å bare gjøre vår versjon av en musikk-kultur har vi behandlet den med respekt og gjort den ordentlig som den skal være.

- Under vårt forrige intervju nevnte du at dere forsøkte dere på doom/stoner men ikke fikk det til å svinge den gangen men regnet med å få det til til neste skive, altså denne.

Kan det være “Snake Oil Baptism”?

- Ja, det kan det nok være. Refrenget er laget av noe Johan (Norbäck, trommer) har hatt liggende på sin PC i årevis og var tiltenkt “Pacifisticuffs”, så det er mye mulig at det er den ja. Det er en melodi som har vært med oss en stund som vi ikke har fått til å lage før nå.

Utfordringen vi har er at vi ikke bor i samme by så vi øver nesten aldri, men jeg, Kristin og Johan fikk møttes noen ganger i Karlstad for å lage demoer. Deretter møtte vi Martin (Isakson, trompet) og Johannes i Gøteborg for å gå igjennom idéene før Pontus (Mantefors, gitar og synthesizer) slang seg på med sitt elektroniske lydbilde. Så vi har hatt diverse stasjoner vi har jobbet fra før vi da skrudde alt sammen i studio for å høres ut som vi spiller sammen selv om vi ikke gjør det. Nå er ambisjonene at vi får spille live før neste skive, det håper jeg lar seg gjøre.

- Låta “Jig Of The Century” er noe så sjeldent som Diablo Swing Orchestra i dur?

- Den irlandske ja! Dette var også noe som begynte som en annen låt men utviklet seg i en helt annen retning. Vi visste tidlig at vi måtte jobbe for at den ikke skulle låte som Flogging Molly, og det er ekstra utfordrende når man skriver i dur. Jeg vil vel kalle den for en symfonisk tilnærming til irlandsk folkemusikk der korene på verset skal symbolisere studentkorene der borte.

- En aldri så liten referanse til både Queen og tidlig Disney i kordelen mener jeg?

- Ja, så gøy at du la merke til det! Vi har aktivt gått inn for å påvirke oss av det gamle Disney der du ofte har et kor i tillegg til hovedvokalen som er med på å fortelle historien. Queen, Irland og gammel Disneyfilm er vel en ganske bra sammenfatning av hele låta vil jeg faktisk si. Og hvis du hørte det har vi vel lykkes, haha! Du har kanskje også lagt merke til at låtene varierer ganske mye fra hverandre, så vi hadde et lite helvete med å velge singler denne gangen. Hvilket spor representerer skiva på best måte? Det var neimen ikke lett. Men vi ble da enige om “War Painted Valentine” og “Celebreros Lolvelnitable” som de to første som på en måte symboliserer forskjellige spektre av skiva, også kommer det en swingsak senere men med en liten twist.

- Så da blir det en swinglåt på denne skiva også?

- Ja, men ikke helt som vanlig. Det blir to spor på skiva, men den som ikke kommer som

singel har et visst gypsy-preg over seg mens den som vi utgir - “Speed Dating An Arsonist” er nesten i electronica-land som vi ikke har gjort før så vi er veldig spente på reaksjonene på akkurat den. Vi har lenge snakket om å gjøre noe sånt men ikke fått det til før nå. Derfor var det ekstra gøy at den ble såpass bra, selv om den også var et mareritt for miksen ettersom den først ble spilt inn og mikset som vanlig men deretter sendt til remix der den ble helt skrudd ifra hverandre og limt sammen igjen og måtte mikses enda en gang så den skulle passe inn med resten av låtene.

- Jeg mener å ha lest et sted at dere denne gangen har flere gjesteartister med enn noengang før?

- Ja, men det kommer litt an på hva du mener som gjesteartist. For eksempel fra rockeverden har vi primært to stykker med som er mer kjente, og det er fra Lok og Lillasyster vokalist Martin Westerstrand og trommis Johan Reivén som begge er med på “War Painted Valentine”. Johan styrer slagverksbiten mens Martin er med på visse deler av vokalen. Det var dritgøy, for vi er veldig inspirerte av nettopp Lok som var veldig tidlig ute med å blande hard musikk med humor og fikk det til å fungere uten at det ble slapstick. Ellers har vi et mylder av folk med, alt fra klassiske musikere til korister, så jeg aner faktisk ikke det fulle og hele antallet.

Men du kan tro det var litt av en oppgave å få alle deres tider til å passe inn i vårt skjema for å få det til. Så det er veldig mange musikere som er med, og Roberto har virkelig gjort en fantastisk jobb med å skru dette sammen til noe hørbart der alle involverte høres i lydbildet uten at det blir kaotisk. Jeg synes virkelig vi har fått en bred og fin miks denne gangen i motsetning til den forrige der for eksempel gitarene måtte vike enkelte ganger for å gjøre plass til andre instrumenter.

- Det høres ut som et mareritt å være produsenten deres.

- Det kan du si, haha! Når han påbegynte jobben i september så var han veldig usikker på hvordan i helvete han skulle sy alt sammen, men han jobbet seg sakte men sikkert igjennom miksinga og fikk som sagt ut et fantastisk resultat. Jeg håper virkelig musikkverden får med seg navnet hans nå, for han er noe helt for seg selv og fortjener all kred han kan få.

- Til sist må jeg spørre om dere vet noe som helst om konsertplaner fremover eller om det enda er umulig å svare på?

- Det har vi absolutt, og sånn det ser ut akkurat nå blir det to runder i Europa der vi først tenker Sverige, Norge, Danmark, Tyskland, Belgia og Nederland - altså at vi holder oss i Nord-Europa i januar. Deretter drar vi over til Mexico og Russland i to ulike vendinger som da blir i mars/april tror jeg før vi avslutter i SørEuropa med blant annet Italia i april/mai. Det er tanken akkurat nå i hvert fall.

NRM 5-2021 43

gjenskapingens kunst med nye koster 44 NRM 5-2021

norwayrock.net

Geoff Downes har i flere år traktert keyboardparken i det legendariske progbandet Yes, og i anledning lanseringen av albumet «The Quest», fikk NRM en prat med legenden om innspilling over nett med Yes, hva som skjer med Asia, størrelsen på keyboardriggen, hvordan det var å bli MTV-stjerne – og mye annet. norwayrock.net

NRM 5-2021

45

TEKST: TROND GJELLUM FOTO: DOUGLAS GOTTLIEB

- Aller først: Gratulerer med et nytt Yes-album.

- Tusen takk! Morsomt å se at det vekker interesse og entusiasme der ute. Mange trodde det forrige skulle bli det siste, så vi har fått mange tilbakemeldinger at det verdsettes at vi har fortsatt å ta Yes videre.

- Ja, du kan si at dette kom litt uventet på mange, så kan du fortelle litt om hvordan det hele kom i gang?

- Etter «Heaven And Earth» var vi først slitne og ikke alle var like interessert i å begynne på et nytt album. Etter hvert skjønte vi at med den besetningen vi har nå, kunne vi lage ny og spennende Yes-musikk, så vi følte tiden var inne. Vi begynte faktisk å planlegge et nytt album før pandemien og nedstengingen, men akkurat da vi skulle ferdigstille låtskriving og begynne innspilling, kom pandemien og gjorde det mildt sagt krevende.

- På hvilken måte kompliserte pandemien innspillingen?

- Det som gjorde det aller vanskeligst, var at Billy (Sherwood, bass og vokal) og Alan (White, trommer) bodde i USA og vi andre i Storbritannia! Det gjorde at timeplanlegging ble krevende. Mye kunne gjøres ved å spille inn hver for seg uten å være i kontakt med de andre, men når vi trengte å være i samme virtuelle rom på Zoom, oppdaget vi at tidsforskjellen gjorde at det som var midt på lyse dagen det ene stedet, var natten på det andre.

- Ja, ser den. Moderne teknologi eller ei, så er tidsforskjeller tidsforskjeller uansett hvordan man vrir og vender på det …

- Ja, men vi kom ganske fort inn i en rutine som gjorde at innspillingen gikk overraskende greit til tross for utfordringene. Vi gjorde en god del arbeid i store, profesjonelle studioer, men mye ble også gjort på egenhånd, siden de fleste av oss kunne gjøre det aller, aller meste på egenhånd hjemme. Jeg har for eksempel et eget studio av høy kvalitet, og bor ikke så langt unna det studioet vi gjorde mye av arbeidet i, så for meg gikk prosessen ganske smertefritt. Det var nok mest uvant for Steve og Alan, men vi hadde jo ikke noe valg, så de var flinke til å tilpasse seg og få prosjektet trygt i havn.

- Hva var den største forskjellen mellom å gjøre det på denne måten og “gamlemåten”, med hele bandet i bandet samtidig?

Hvordan var det å skrive og produsere albumet uten alle til stede?

- Jeg tror det hjalp at vi sendte idéer fram og tilbake i forkant av pandemien, så det ble ikke snakk om å skrive så veldig mye da vi begynte å spille inn. Jeg vil si at omtrent alt, kanskje over 90 prosent var på plass før vi gikk i studio, og det som kom på plass der, var mest soloer, atmosfærer og slikt. Denne besetningen har jo vært sammen i over seks år, så vi kjenner hverandre godt og vet hva vi kan forvente av hverandre, så vi fikk det overraskende fort på plass.

- Det å spille inn uten av være i samme rom har blitt en vanlig måte å gjøre innspilling på …

- Ja, av flere grunner har det blitt vanlig å ikke være hele bandet i studio samtidig, så vi hadde nok gjort det på samme måten uten å være midt i en pandemi. Det har som du sier blitt veldig vanlig i våre dager, og jeg tror at et fåtall band faktisk er hele prosjektet i studio sammen slik som i gamle dager. At et band sitter 24/7 innestengt i et stort slott for å skrive og spille inn musikk, skjer ikke lenger.

- Ser du noen fordeler med å jobbe på denne måten?

- Det er mange fordeler, kanskje først og fremst knyttet til det tidsmessige og tekniske. Det er helt klart en fordel å kunne jobbe i det digitale domene der man kan kjapt kan sende filer på kryss og tvers over kontinenter, alltid ha en sikkerhetskopi og lett kunne lage forskjellige mikser for å teste ut forskjellige ideer til arrangementer, strukturer og mikser.

- Påvirker det måten musikere spiller inne på? Er det lettere å slappe av når ikke alle er i studio samtidig og ser at en spiller inn?

- Ja, absolutt. Å ikke ha en «slot» på et spolebånd der man skal spille inn et forsøk på solo mens alle hører på, og så kjapt måtte ta en beslutning om å ha det med eller ikke, er ganske befriende for mange.

46 NRM 5-2021

- Hva går tapt i en slik prosess der man ikke er i samme studio?

- Som med alt mulig annet er det ulemper også. Kanskje den største, er at det å ikke være i samme studio gjør at man ikke får det samme vi-følelsen man får når man lager noe kreativt sammen. Å sitte i samme rom gjør det helt klart lettere å ta kjappere beslutninger, for eksempel under miksing. Gjør man det online, kan det derimot ofte ta litt tid å få tilbakemeldinger, for man skal bare spise middag, ta oppvasken, gå tur med hunden først, og så videre før man svarer. Sitter man i studio sammen er min erfaring at man tar kjappere beslutninger. Å ha så mange muligheter med tanke på lagring av forskjellige versjoner, gjør også at man kan ende i den situasjonen der man blir sittende med så mange valg at man bruker lang tid på å bestemme seg. Da var det greiere med få spor på spolebånd: der hadde man ikke «redo»-funksjon, og skulle man ha mer plass på en full tape, måtte man slette noe.

- Det må ha vært rart å skrive og spille inn et album uten Chris Squire?

- Dette er bandets 22 album, og det første uten Chris, så det var litt rart. Han var på mange måter Yes personifisert: Han hadde vært med siden starten, vært med på alle skiver, hadde alltid en finger med i spillet selv om han ikke alltid var kreditert som låtskriver, og sist, men ikke minst, var han en helt essensiell del av soundet. Han gjorde helt spesielle ting med bassgitaren, og ga Yes en helt egen musikalsk identitet. Han ville bandet skulle fortsette, og det var han som ville ha Billy Sherwood inn - først som vikar og når sykdommen tok overhånd, som erstatter.

Chris ville at vi skulle fortsette, så å ha skrevet og spilt inn dette albumet oppleves å være en forlengelse av hans ønske og helt i hans ånd.

- Det er ikke vanskelig å høre at Billy Sherwood har en stil som helt klart er inspirert av Chris Squire, men samtidig har han også en egenart. Hvordan vil du beskrive han og samarbeidet med ham?

- Chris og hans spill var en viktig del av lydbildet og komposisjonene til Yes, og sammen med Bill (Bruford, trommer 1969-1972) først og så Alan, var han selve maskinrommet i bandet. Billy kjente Chris godt, og har jobbet hardt med å lære seg å spille bass i Yes på en måte som er en forlengelse av Chris, men med noe som viser at han er en annen musiker som har sitt å tilføre.

- Jon Davison har vel også vært litt i samme sko som Billy: erstatte et kjent og kjært medlem og måtte tilpasse seg det?

- Absolutt. Jeg synes dette også det gjelder Jon Davison. Jon Anderson er en så sentral figur i Yes-historien at han ikke kan overses.

Hans kreativitet og låtskriving var helt sentral i bandet, og det er nesten utenkelig å ikke forholde seg til det. Jon Davison var veldig trofast mot tradisjonen til å begynne med, men på «The Quest» har Jon fått vise seg mer. Ikke bare som vokalist, men også som et kreativt element. Vi veteranene I bandet er veldig fornøyde med hans bidrag. De er med på pushe bandet.

- Jeg forstår det slik at det er Jon som har tatt seg av tekstene, og i motsetning til Jon Anderson er tekstene preget av mer verdslige temaer og dagsatuelle problemer som klimaendringer og slikt. Var det et bevisst valg å unngå de mer esoteriske tekstene?

- Ja, han skrev det meste av tekstene, og utgangspunktet var å se på situasjonen i vår hverdag i samtiden. Den verden som eksisterte da Yes startet i 1968, var jo en helt annen, og Jon ville skrive om temaer som berører dagens generasjoner, ikke nødvendigvis tekster som sa det vi «alltid» har sagt. Han tok på en måte Yes over i et annet tekstlig univers, litt slik som Trevor og jeg gjorde i 1980 da vi ble med. Yes var på det tidspunket kjent for episk musikk, med drømmende og søkende tekster, så Trevor og jeg dro det over i mer hverdagsrelaterte temaer, slik som for eksempel «Machine Messiah», der vi snakker om moderne teknologi og ikke yogi-tematikk. Det er ei skive som har et litt annet perspektiv, med lite drømmerier, og flere hverdagsbeskrivelser av strømkabler og høyhus.

- «Drama» er ei skive jeg elsker kanskje mye på grunn av nettopp dette!

- Tusen takk! Altså det er viktig å huske på at vi ikke presset dette på

norwayrock.net

Yes, for Yes har alltid turt å ta sjanser og prøve noe nytt. De hadde fra før av lange låter med mange krevende seksjoner, men de synes det var helt greit at Trevor og jeg brakte inn mer rock og tydelige pop-tendenser. På mange måter la nok dette grunnen for «pop-Yes» som ble ledet av Trevor Rabin noen år senere.

Da var de transformert til et strømlinjeformet popband heller enn en progressiv monolitt, men likevel med elementer av noe du kunne kjenne igjen fra årene før, særlig elementet av å strekke seg ut. Hvis du sammenligner med Genesis, synes jeg de ikke tok med seg så mye over til det nye tiåret fra det forrige.

- Når du først nevner det med lange låter: Dere har ikke så lange låter på denne skiva. Var det en bevisst beslutning?

- På en måte. Vi ville være mer konsise, men samtidig ha dynamiske skifter og lage ikke-lineære låter som gjentar vers og refreng i det uendelige. Det er viktig å huske at Yes opp gjennom de klassiske årene ikke bare hadde de store, lange verkene, men også kortere ting, slik som «Long Distance Runaraound» der man sa mye på kort tid innenfor en litt annerledes struktur. Det ville vi prøve på igjen.

låter som gamle Yes møter The Police med skrudde popband som Sparks og Split Enz. Var det denne samskrivingen som gjorde at Drama ble låtende som den ble? Det at gamle og nye bandmedlemmer møttes og lot seg inspirere av hverandre, men også det som skjedde på en hurtig omskiftelig musikkscene.

- Det er en god observasjon. Vi snakket aldri konkret om at det skulle låte sånn og slik, men det var helt klart at vi lot oss påvirke av hverandre og det rundt oss. Steve, Alan og Chris hadde jo vært litt i opposisjon til det materialet som Jon (Anderson) og Rick (Wakeman) hadde kommet opp med, og ville skape et Yes som var tynge og mer rocket.

Trevor og jeg elsket prog og kom fra en slik

bakgrunn, men hadde livnært oss innen popmusikk, og dermed blitt bevisst utviklingen musikalsk og teknisk. Dette kjente de tre andre ikke så godt til, men de var veldig åpne for å hente inn alle mulige impulser. Det er nok derfor plata låter så søkende og nyskapende som den gjør.

- Hva inspirerer deg musikalsk? Har du noen gamle, evigvarende favoritter som alltid er der, eller er du på konstant søken?

- Du kan ikke fornekte røttene, og for meg er det det å synge i kirkekor og jobbe med klassisk musikk. John (Wetton, bassist og vokalist i Asia) og Chris (Squire) hadde også erfaring fra kor, og der gjorde at vi likte mange av de samme musikalske løsningene, særlig det storslagne, kontrastfylte og dynamiske. Jeg

- Du har vært involvert i mye av låtskrivingen. Når du skriver en Yes-sang, går du inn i en spesiell boble og skriver noe spesifikt med Yes i tankene, eller er det bare sånn at du skriver noe og tenker at «denne kan passe i dette bandet, mens denne kan passe i et annet prosjekt»?

- Ja, jeg har ofte en klar tanke om hva jeg vil, og jeg har ofte en veldig fokusert ide som jeg tenker passer til den besetningen det prosjektet eller bandet har. For eksempel har trommeslagere helt særegne måter å markere rytmikk på, og det er noe jeg ofte tenker på når jeg komponerer.

- Men har du opplevd å ha en idé skrevet for noe som viste seg å passe i noe annet?

- Ja, det har faktisk skjedd. Plutselig kan det skje at jeg hører en liten detalj som gjør at jeg tenker ‘Dette er noe Carl (Palmer) kunne spilt, ikke Alan’, og vipps er jeg inne i en Asia-boble.

Jeg er også glad i å kaste ut idéer til de andre i bandet, for en bassist tenker annerledes enn en keyboardist, og vil kunne komme opp med basspill jeg ikke ville tenkt på.

- Ja, det er jo kanskje det som er det beste med å spille i band: Det å kunne kaste ball med hverandre og utvikle idéer sammen.

- Enig. Det er viktig for meg å samarbeide med de andre om låtskrivingen, fordi det kan få ideer til å vokse. For eksempel hadde Trevor og jeg med låta «I Am A Camera» (Ble til «Into the lens» på albumet “Drama”) inn i Yes i 1980. Den hadde begynt som en som var en kort tre minutters poplåt, men etter at Alan, Chris og Steve fikk si sitt, var den plutselig vokst ut til det dobbelte med mange flere partier!

- Noe av det som slår meg er at Drama norwayrock.net

NRM 5-2021

47

er også veldig glad i mye av pop- og rockmusikken jeg vokste opp med, og jeg blir aldri lei av å høre Keith Emerson. Når du har jobbet så mye med musikk som meg, er du hele tiden omgitt av musikk, og selv om det er musikk du ikke nødvendigvis liker eller hører på, vil det påvirke deg på en eller annen måte. Og det er bra, for det er viktig å ikke stivne.

- La oss gå litt tilbake til «The Quest». Da du startet i Yes i 1980, representerte du en annen tilnærming til lyd og keyboardspill enn de foregående keyboardistene, og det var mye polysynther, Fairlightsampler og slikt som skapte et ganske futuristisk sound. På det nye albumet slår det meg at det er mer tradisjonelle lyder som orgel, piano, analoge leadsynther og slikt. Var det et bevisst valg?

- På mange måter er dette albumet er mer akustisk, og jeg skjønte at de varmere lydene fra Hammond-orgel, flygel, Mellotron og Minimoog egnet seg mer til det materialet enn de litt kaldere digitalsynthene – som jeg ellers også elsker. Akustisk piano, orgel og Mellotron er jo også nesten fast inventar i soundet til Yes fra gammelt av, så det var litt snakk om å ivareta tradisjonen på et vis. Keith Emerson, Rick Wakeman og Tony Banks var fra tidlig viktige inspirasjonskilder, og deres lydbilde påvirket meg sterkt, og det er et lydbilde jeg fortsatt liker.

- Live kjører du en stor synthrig med et utall keyboards. Er det ut av musikalske grunner, eller fordi progsjangeren «krever» det?

- He he, jeg kunne sagt ut av tradisjon og forpliktelse, men det er faktisk veldig mye ut fra praktiske grunner. Jeg spiller låter fra en rekke album med veldig forskjellige lydbilder, noe som gjør at jeg mellom låter – og noen ganger i låter – må komme opp med kjappe lydbytter. Jeg har prøvd en rekke løsninger med mange lydbanker på en synth som jeg kan skifte mellom, men det mest pålitelige er å ha en synth for en lyd og kjapt veksle mellom dem. Det gir meg også muligheten til å improvisere mer med lydvalget også.

- Du er omgitt av mange synther og eier nok utstyr til å fylle en stor synthbutikk, men hvis du bare skal plukke ett, hva er ditt favorittkeyboard?

- Skal jeg velge ett, må det bli akustisk piano eller flygel. Det var det instrumentet jeg startet med, og det er noe med den umiddelbare responsen det gir. Men jeg er også glad i teknologi og nye lyder, fordi det hjelper meg å skape nye ideer og ta en inn på andre veier. Min stil er veldig orkestral, med mer vekt på tekstur enn soloer, og da ser jeg at en god polyfon synth, som for eksempel en Prophet eller lignende er veldig på sin plass. Dette lydidealet passer godt for å spille med Steve, som er en mer virtuos utøver. Mitt arbeid er mer å støtte ham, og det preger lydene jeg velger.

- Den tankegangen får meg til å tenke på at jeg alltid synes du minner meg litt om Tony Kaye, nemlig det å spille mer for låta og de andre heller enn å vise seg fram?

- Det kan stemme, og jeg liker veldig godt det Tony Kaye har gjort i Yes. Han er veldig god på orgel, og hans arbeid på «The Yes Album» er imponerende. Jeg er også veldig glad i Tony Banks. Han er også en som spiller mer tekstur enn soloer.

- Når du spiller med Yes, spiller du materiale fra mange perioder, fremført av en rekke forskjellige keyboardister. Hva er det vanskeligste å spille og hva er det morsomste?

- Det klart mest utfordrende materialet, er fra «Relayer» der Patrick Moraz spilte. Det er utrolig krevende både teknisk og harmonisk.

Det er også mye jazz i det spillet, noe som skiller det ut fra de andre keyboardistene i Yes. Men det er også mye Wakeman-stoff som krever sin mann, særlig låter som «Close To The Edge» og «Awaken». Det som er morsomt, er å få lov å spille så mange forskjellige ting med en overbevisning som yter originalene rettferdighet. Å innlære og spille dette stoffet gir meg også mange impulser som jeg kan ta med meg videre i andre sammenhenger.

som kanskje ikke alle leserne kjenner til.

- Jeg traff vokalist, keyboardist og låtskriver Chris Braide gjennom The Producers, som var et slags hobbyband Trevor Horn hadde sammen med blant annet Lol Creme (kjent fra 10CC). Vi fant tonen fort, og jeg oppdaget snart at han elsket Buggles og den art-popen som vi var en del av på sytti- og åttitallet. Vi satt oss ned og skrev låter, og låtene omtrent bare rant ut. Vi samarbeider fortsatt, og hittil har vi laget fire album sammen. Musikalsk er vi et popband, men med en del elementer som er hentet fra artrock og popmusikk som ikke er på toppen av listene.

- Jeg må innrømme at jeg elsker skivene deres. Utrolig velskreven popmusikk med nerve og egenart.

- Takk, det var hyggelig å høre. Vi er et band som appellerer til Buggles-fansen, og selv om jeg ikke vil ikke kalle det intelligent popmusikk, er det noe mer enn bare behagelig ørefyll, og der er fint at det verdsettes. Bakgrunnen vår er litt forskjellig, og mens Chris har jobbet med artister som Sia, Lana Del Rey, Hans Zimmer, Christina Aguilera, Beyonce, Paloma Faith, Britney Spears og Marc Almond, har jeg de siste tretti åra stort sett jobbet med prog. Du kan si at Downes Braide Association er vårt musikalske møte på midten av våre forskjellige bakgrunner.

- Er dere et rent studioband, eller spiller dere live?

- Vi har gjort en håndfull mindre opptredner med en bassist og en gitarist, samt et par konserter med Ash Soan på trommer. Vi likte dette, og håper å kunne gjøre mer av dette fremover.

“Det klart mest utfordrende materialet, er fra «Relayer»”

- I tillegg til Yes og Asia har du også mange andre spennende prosjekter, og et av disse er popduoen Downes Braide Association, 48 NRM 5-2021

- Hvordan er det Asia-leiren for tiden?

- Etter at vi avsluttet turnéen i 2019, er det strengt tatt bare Carl (Palmer) og jeg som er Asia nå. Jeg håper å få til noen konserter neste år siden det er 40 år siden første albumet, men akkurat nå er det litt i det blå. Ved forrige anledning fikk vi hjelp av Ron «Bumblefoot» Thal på vokal og gitar, og han skulle jeg gjerne ha samarbeidet mer med i Asia-sammenheng. Det er få eller ingen som knyttet ham til Asia og lignende musikk, for han er kjent for blant annet å ha spilt i rockeband som Guns N’ Roses, men jeg hadde jobbet med ham litt før, og visste han var stor fan av prog og symfonisk musikk.

- Det var en del som hevet øyebrynene, ja. Med tanke på bakgrunnen hans, var det ikke alle som så på han som førstevalget til jobben i Asia.

- Jo, men han elsker all den gamle proggen, og var veldig interessert i å spille med oss. Jeg har opplevd det samme med Steve Stevens, gitaristen som har spilt med Billy Idol i mange, mange år. Jeg jobbet på ei Idol-skive, og Stevens fortalte at han kunne alle Yes-licksene og elsket prog. Men han har en karriere å vedlikeholde for å få mat på bordet, så da ble det å spille radiovennelig rock istedenfor.

- Apropos radio: «Video Killed The Radiostar» spilles overalt i anledning MTV sitt 40-årsjubileum. Hva er dine tanker om denne låta?

- Jeg er veldig glad i den. Først og fremst fordi det er en velskrevet poplåt, og plukker du den fra hverandre, oppdager man at det er mange lag i den og at den er mer kompleks enn man først antar. Den kickstartet også karrieren vår, og ga oss et navn og rykte som brakte oss opp og frem. Det var egentlig bare flaks at den havnet på MTV, for den var to år gammel da MTV ble lansert, og vi hadde nesten glemt den. Trevor produserte en hel masse artister og jeg hadde Asia, så dette var jo «gamle dager» for oss, og vi tenkte at det var morsomt at det ville bruke den som første video på kanalen. At den skulle ta så av, hadde vi ikke i våre villeste drømmer trodd!

- Vel, der var tiden ute. Takk for praten, og satser på at vi ses på “Relayer”-turnéen neste år.

- Ja, hvis pandemien slipper taket, gleder jeg meg til å komme over til Norge igjen. Jeg har både barn og barnebarn i Norge, så ser frem til å komme tilbake.

norwayrock.net

saltet som tørker ut livsgnisten Mayhems originale trommeslager, Kjetil Manheim, erkjenner at dennes nye band forplikter, gitt medlemmenes historiske tyngde. Likevel hersker sindig ro innad i Order-leiren, få uker før ”The Gospel” treffer platemarkedet. Dette har naturligvis å gjøre med en intern erkjennelse av albumets kvaliteter. Hvis du ønsker å vite eksakt hvor vi kommer fra, sier Manheim, så holder ”The Gospel” fyllestgjørende fasit.

TEKST: GEIR LARZEN

Foruten Manheim på slagverk, vokal og piano, befolkes Order av Cadaver-nestor Anders Odden, forhenværende Mayhem-vokalist Eirik ”Billy Messiah” Nordheim og Stig Atle ”Stu Manx” Amundsen, sistnevnte med fartstid fra Gluecifer og Blood Lights. Manheim trekker biografikortet: -Om vi ikke gikk med voldsomme visjoner ved oppstarten i 2013, så hadde både jeg og Anders lyst til å se om det var mulig å bringe med seg noe fra tidlige metalldager inn i samtiden. Selv har jeg faktisk ikke jobbet med metall siden jeg sluttet i Mayhem anno 1988, men gitt liv til norwayrock.net

mer støyende, avantgardistiske prosjekter i samarbeid med eksempelvis Big Robot og Conrad Schnitzler, ikke milevidt fra ting jeg og Øystein Aarseth syslet med, som det ikke var mulig å få utløp for i Mayhemkontekst. Man må kanskje kjenne referansene for å øyne dem, men vi dro etterhånden inn elementer fra den elektroniske sfæren i Mayhem. Hva angår Order så passet det livet å fyre opp metallband igjen. Å engasjeres i bandvirksomhet er slitsomt, i motsetning til prosjekter, som har definerte sluttdato. Bandaktivitet forplikter og bærer preg av regelmessighet.

Tilfeldighetene ville det slik at livet ga rom for dette igjen. Da vi samlet troppene, med Rene Jansen på bass, føltes det som å komme hjem. Det var gøy fra første sekund. Etter en innledende økt i øvingslokalet besluttet NRM 5-2021 49

vi å gi jernet. Vi kjente hverandre fra før, Anders, Billy, Rene og jeg, så vi behøvde ingen ”bli kjent med”-runde. Jeg har pleid vennskap med Eirik og Jørn Stubberud siden 80-tallet, mens Anders, forut for Order, var en bekjent.

-Har du virkelig vært aktiv bak batteriet i alle disse årene?

-For så vidt, men det er lenge siden jeg ga meg ekstremmetall i vold, og må innrømme at det kan være smart å holde seg i form dersom et band av Orders kaliber skal fungere. Jeg begynte først å trene i en alder av 50.

-Dere mistet Rene Jansen i 2014…

-Han døde dessverre, og da hang vi litt med hodene, selv om man er vant med at ting ofte sporer av skinnegangen. Litt av Cadaver/ Mayhem-konseptet forsvant med Jansen, og vi spurte oss selv om det var bedre å stede hele greia til hvile. Imidlertid hadde vi det såpass gøy at vi valgte å fremholde. Anders visste at Stig Amundsen gikk ledig, og sommeren etter at Rene døde ble han opptatt som ny bassist. Stig har en helt annen spillestil enn Rene, naturlig nok, og bringer med seg en dimensjon som definerer gruppas nåværende sound. Et relativt ferskt band med medlemmer fra Cadaver, Mayhem og Gluecifer forplikter, men ingen av oss preges av forventningspress.

Order ble ikke innstiftet som den nye vinen.

Målet er ingenlunde verdensherredømme eller å selge svimlende kvantum med skiver. Vi søkte et genuint svar på hvorvidt det var mer å hente innen angjeldende musikalske segment. Sånn sett unngår vi eksternpress; vi holder et lavt ambisjonsnivå i forhold til hvordan bandet skal møte et marked, hvilket oppleves befriende.

Lanseringen av debutalbumet ”Lex Amentiae” i 2017 avstedkom som følge av at vi ønsket materialet tilgjengelig på vinyl. Det endte med å signere for profesjonelle Listenable Records. Vi sa oss tilfredse med ”Lex Amentiae”, men i løpet av tre-fire år har de interne kvalitetsfordringene økt betraktelig. Kan hende makter vi å dra det enda lengre, men ”The Gospel” treffer blink i forhold til hva vi etterstreber. Skiva befinner 50 NRM 5-2021

seg på et nivå hvor vi aspirerer å være. ”Lex Amentiae” ble grusomt forsinket – alt gikk til helvete med produksjonsplanene – slik at da plata omsider utkom rakk vi knapt å turnére fordi det krasjet med andre forpliktelser. Order snublet inn i manesjen. Dernest ble Anders sjuk, slik at det kom aldri til noen forløsning i forhold til debutskiva. Hvis vi ikke bretter opp ermene nå, tenkte jeg, så ender Order som et blaff med én utgivelse i oppakningen. Etter Anders’ rekonvalesens mønstret vi materialet vi hadde samlet i tiden etter debutplata, skapt stykkevis og delt, uten videre begeistring. Man kunne lett ha smidd ”Lex Amentiae – part II”, men vi hadde høyere ambisjoner og endte følgelig med å skrote alt oppspart stoff. Å starte med blanke ark var en klok beslutning, for nå løsnet det til de grader. Vi ga oss hen til låtskriving og entret sonen. Låtene kom løpende; vi bygde, pakketerte, arrangerte, spilte inn, la på vokal og skipet materialet til Billy og Stig. I løpet av oktober 2020 var vi kompositorisk i mål. Studioarbeidet forløp fra slutten av januar frem til mai, slik at det prosessuelle har vært intenst. ”The Gospel” er et høyst personlig album; vi har gitt alt. Om noen lurer på hvor Orders medlemmer befinner seg, musikalsk som tekstlig, bereder ”The Gospel” adekvat svar.

-Jeg liker platas pianointonasjon, som holder samme vindskeive uhygge som ”Weird Manheim” fra ”Deathcrush”…

-Både ”Pneuma” og ”Pneuma II” bygger på en figur jeg har hatt i skuffen siden Mayhemdagene, og som er forsøkt realisert ved flere anledninger, både i Mayhem og Order. Denne gang lyktes vi, i søken etter noe å bokstøtte skiva med, som drar lytteren inn i sonen og som passer konseptuelt. ”Bringer Of Salt”, platas første ferdigstilte låt, kom til å handle om døden. Jeg er ansvarlig for tekstene, og det ble etter hvert klart for meg og Anders at ”The Gospel” handler om smerten ved det å være menneske, noe som kanskje er drivkraften i vår kreative muse. Platas tekster

bærer et budskap, et evangelium – derav tittelen – og utlegges konseptuelt. ”Pneuma” kan oversettes til livets åndedrett, og preluderer skjørt, usikkert, håpefullt og vakkert, etterfulgt av ”Rise”, som omhandler myndighetsalderen, hvor man tenker at ”nå er det faen meg min tur og jeg er født fri!”, samtidig som man forsøker å navigere blant verdens kaos. Jeg kvier meg for å favorisere enkeltlåter da den ypperste lytteopplevelsen oppnås ved å absorbere materialet suksessivt og samlet, og kanskje særlig i LP-format, da man koster på seg en liten pause midtveis, vender skiva og overmannes av demoniske ”Gal. Lu”. Utfasingen av ”Rise” er for øvrig pianofremført av Anders, på gammelt, akustisk instrument, mens resten av klaviaturpartiene tilvirkes per synthesizer, inklusive ”Pneuma II”, hvis tanke er riffgitaristisk, og som ender i dødens storm. Døden er så nær, og den bringer håp og frykt. The Bringer Of Salt suger ut væsken fra alt liv. Saltet tørker ut all livsgnist. Reisen vår blir kjapt brutal, hvor døden kneiser i skyggene. Stormen kan ta deg når som helst.

-Poetisk, herr Manheim. Jeg holder en knapp på Bathory-injiserte ”It Burns” som platefavoritt, hvor det vokale overrasker.

-Det er jeg som synger ”It Burns” og ”Descend”, og det skyldes litt tilfeldigheter og litt omstendigheter. Gammel Bathory pumper i ens blod, vet du, men dette markerer første gang jeg synger på ei skive. For øvrig er jeg vokalt sterkt tilstede i både ”Tomb” og ”Gal. Lu” også, samt i sluttkuttet. Vi har tillat oss å gjøre det som kreves for å oppnå ønsket uttrykk. ”It Burns” er tekstlig ærlig omkring dette med å føle noe så sterkt at man blir sjuk, mens andre takler det på et vis. Selv ikke innenfor metall er man flink til å aktualisere sådan tematikk. Jeg liker bildet av at man befinner seg på ei slette, hvor alt står i flammer, og det ikke finnes steder å gjemme seg. Det er angsten som kryper på.

-Hva faen er det som skjer mot slutten av låten?

-Vi nytter den gamle Manheim-varianten, norwayrock.net

hvor finessene viskes vekk under heftig crash cymbal-bruk. Poenget er ikke å fremme musikalsk perfeksjon hvor hver tone og hvert slag persiperes krystallklart, men snarere overdra en musikalsk opplevelse som lytteren vil reagere emosjonelt på. Dette er gjennomtenkt.

-Man forskånes i det store og hele fra meningsløse gitarsoli; skiva er konsis og poengtert.

-Anders Odden er en dyktig og erfaren gitarist som det er fruktbart å kaste musikalsk ball med i øvingslokalet. Han står med gitaren og jeg er plassert bak slagverket – det er slik Orders låter oppstår. Vi sitter ikke rundt et bord og foretar notasjon. Anders spiller ut riff-variasjoner som jeg responderer trommefigurativt på, inntil vi treffer noe som klinger riktig.

Deretter forsøker vi alltid, i mangel av bedre uttrykk, å gjøre stoffet mer kornete, rufsete og råere. Med to-tre overensstemmende riff påbegynnes pakketeringen, og da kan det hende at riffet som opprinnelig utgjorde låtens stamme reduseres til en overgang. Vi jager ostinater og stemninger av den gamle skolen – ikke arena-proporsjonerte gitarsoloer. Det forekommer ikke mange gitarsoloer i den eldre sonen. Order skal fungere som en følelsesutløsning, milevidt fra Dream Theater-perfeksjon. Håpet er at lytteren formår å entre noe av det vi som musikere bærer inni oss.

-”Lust” holder også klassisk sortmetallånd i hevd…

-Vi er veldig fornøyd med ”Lust”, den har et sinnssykt driv som bare ble forsterket da Billy naglet vokalen. Du føler at mannen i front gir seg hen, faller og lar lysten ta seg. Til tross for dritten som følger i kjølevannet av menneskeheten, så er vi dyr som fremholder å reprodusere oss selv. Vi rister av oss tanker om verden omkring oss, og lar festen og det seksuelle overta.

-Skivas to siste minutter vil følgelig bli en gjenganger i landets seksuelt ladde russebusser til neste år.

-Ha ha ha, jeg velger å så tvil om påstanden din. ”Pneuma II” viderefører melodien fra innledende del, men denne gang er tonen vesentlig mer dramatisk. Avslutningsstykket fylles av et levd liv, hvor det uberørte og håpefulle erstattes av ting som ikke lengre er særlig pent. Jeg må nesten presisere at vi anerkjenner eksistensen av kjærlighet, latter og vennskap, men det er ikke der vi henter inspirasjon. Order kretser om den delen av livet som er fylt av smerte og som vi trenger. Eliminerer man smerten, slutter man å være menneske – da ender man nummen.

-Når jeg først har deg i tale får man nesten runde av med et par historisk vektede spørsmål. Du er ikke overvettes imponert over Vikernes, med døpenavnet Kristian?

-Det at Burzum ikke fortryller meg har å gjøre med smak og behag, men det han bedriver i nyere tid er ren heismusikk. På et mer generelt plan fremstår personen like umoden i dag som den gang; dette viser seg også i hvordan han løper fra det ene absurde idealet til det neste,

for å gjøre seg selv interessant. Han er en lite imponerende person, som forsøker å fremstille det han gjorde i 1993 som et stort slag han utkjempet.

Vi som har lest rettsdokumentene kjenner imidlertid sannheten. Øystein hadde knivskader på underarmen og ryggen, og forsøkte bare å forsvare seg, i underbuksa. Han døde ikke engang av stikkskadene, men tråkket i glasskår fra en knust lampe som skar over en hovedåre i beinet, slik at han blødde i hjel. Det er en tragedie, som Kristian har forsøkt å spille opp til noe mye større, godt hjulpet av media. Han var en pubertal guttunge som verken forsto alvoret av situasjonen han befant seg i eller udåden han begikk.

-Hva følte du for ”De Mysteriis Dom Sathanas” da skiva omsider utkom i 1994?

-Den var helt fantastisk. Aldri har det vært finere å bli motbevist, for jeg trodde ikke det kom til å bli mer Mayhem etter ”Deathcrush”. Jeg hadde mange meningsfeller i så måte, som ikke anså det som gitt at det ville tilvirkes ytterligere Mayhem-skiver. Siste gang jeg møtte Øystein, torsdagen før drapet, gjennomgikk vi materialet, og det låt umåtelig bra. I 1994 var skiva enestående godt produsert, men dessverre – eller heldigvis – er ”De Mysteriis Dom Sathanas” et barn av sin tid. Den klinger tidstypisk, og kanskje er dette med på å armere platas ikoniske posisjon.

-Hadde du noe å innvende på at Jørn, Jan Axel ”Hellhammer” Blomberg og Sven Erik ”Maniac” Kristiansen gjenopplivet bandet?

-Ikke i det hele tatt. Tvert imot. Det var bare kult.

-Ville Øystein Aarseth ha syslet med musikk i dag?

-Definitivt, og jeg tror han hadde latt den ekstreme innpakningen få mindre plass. Ingen rundt ham kunne korrigere teater-sfæren etter at jeg og Jørn forlot bandet, hvoretter linjene mellom image og virkelighet ble utradert. Ganske visst ville han ha ført Mayhem videre, som en moden person, samtidig som han og jeg sikkert hadde moret oss med å utforske andre musikalske uttrykksformer. ”The Gospel” lanseres i oktober, og Manheim har vansker med å skjule sin begeistring: -Jeg er superfornøyd med materialet, og kanskje særlig fordi vi tillot å gjøre eksakt det låtene krevde, eksempelvis at jeg synger på gitte spor og Anders nedfeller støttevokal på andre. Vanligvis mettes man av egne plateprosjekter etter ferdigstillelse, men ”The Gospel” drønner jeg faen meg hver dag.

-Dere har et drakonisk bandnavn?

-Det er strengt. Da Order ble foreslått tenkte jeg at det låt for enkelt, men hva skulle det ellers være, med tanke på at vi utgjør en sammensetning av forhistorier?

”Jeg må nesten presisere at vi anerkjenner eksistensen av kjærlighet, latter og vennskap, men det er ikke der vi henter inspirasjon. Order kretser om den delen av livet som er fylt av smerte...”

norwayrock.net

NRM 5-2021

51

THULSA DOOM med ambisjoner om frihet TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: JULIA MARIE NAGLESTAD

- Stort sett hele 2020 og halve 2021 gikk jo i dass på grunn av epidemien som har herjet. Som et resultat av viruset har det meste vært nedstengt og ting har stoppet opp, så hva har dere bedrevet tiden med, musikalsk sett?

Ole Petter Andreassen: - Den platen som kommer ut nå skulle jo egentlig ha kommet for ett år siden, men vi fant ut at det ikke var noe vits i å gi ut en plate i det vakuumet som var. Vi tjener ikke noe særlig på selve platen, så det er konserter som gjelder. Derfor ville vi, siden vi har brukt så lang tid og så mye krefter på å lage så bra plate som vi kan, gi ut platen når det ville være mulig å spille konserter igjen.

Jacob Krogvold: - Men har vi egentlig bomma der litt, fordi jeg ser jo at folk har vært ute og spilt hele tiden og til fulle hus.

Ole Petter: - De selger jo bare knapt halvfulle saler rundt omkring.

Jacob: - Jo, men de får jo betalt for fullt hus.

Ole Petter: - Hvis det hadde vært sånn så hadde jo det vært vel og bra, men det er jo bare rundt 60% som får de penga. Band får jo nei også.

Henning Solvang: - Og så er det ikke noe gøy heller.

Ole Petter: - Nei, folk sitter jo. Vi skal jo ut der å få folk til å hoppe opp og ned og rope «Fy faen, Thulas Doom!».

- Men nå har vi jo fått første smakebit fra albumet som kommer litt senere i år, i sangen «Endless, Unless». En skikkelig godbit av en rockelåt, som tar lytteren med på en reise. Den er nesten ti minutter lang og beveger seg gjennom forskjellige deler som alle er like interessante, og som gir låten en progressiv følelse over seg. For noen vil det kanskje by på utfordringer, bare fordi den er så lang og progressiv. Hvorfor ble første singelen ut fra den nye skiva så lang?

Ole Petter: - Det er jo vår første boogie, men hvorfor den ble så lang?

Det var jo jeg som skrev musikken til den låten.

Henning: - Det er vel litt sånn at vi har et skikkelig deilig riff, og så tar vi det riffet fire ganger. Hva gjør vi så når vi er ferdige med de fire gangene? Jo, vi kjører det fire ganger til. Men når vi så har tatt det fire ganger til, hva med å bare prøve fire ganger til igjen? Ja, la oss prøve det.

Det er deilig når du bare kommer inn i det. Det var sånn jeg trodde den ble så lang i hvert fall.

Ole Petter: - Ja, nettopp. Der er vi ikke helt enige, men det er okay.

Henning: - Okay.

Jacob: - Men som du er inne på så er den jo progressiv på den måten at den flytter seg hele tiden. Den er ikke en boogie som foregår på samme sted. Status Quo drev jo på med det en del når de var jævlig bra, men ikke så mye når de ikke var bra. Når de var bra så lagde de boogier der de flytta seg rundt i tonearter og sånn, og det var helt fantastisk. Og grunnen til at låten er så lang er jo at den slutter jo ikke før den er ferdig, ikke sant?

Den er jo ikke ferdig før det, og låtene på denne nye skiva vår er jo litt lange alle sammen. De er ikke ferdig før, så derfor blir låtene så lange.

Ole Petter: - Vi har jo andre låter på plata som er mye mer progga, men som er halvparten så lange som «Endless Unless». Låten sier fra selv når den er ferdig.

Henning: - Det var fint sagt. Jeg vil også bare si at jeg mener at vi i Thulsa Doom i grunnen har lyst til å IKKE gjør som alle andre alltid. Vi er sånn at hvis vi har et riff som innbyr til å vare lenge, så skal vi ha det kort bare i trass. Jeg føler mye blir gjort i trass med oss. Men «Endless Unless»

52 NRM 5-2021

Fire år har gått siden Thulsa Doom slapp sitt suksessfulle «comeback»-album «A Keen Eye for the Obvious». Den nye skiva som har fått navnet «Ambition Freedom» skulle egentlig ha blitt sluppet for et år siden, men pandemien satte en effektiv stopper for det. Når nå endelig platen er klar for å ta imot sin rettmessige hyllest, tok vi kontakt med trioen Ole Petter Andreassen, Henning Solvang og Jacob Krogvold for en prat via Skype, Zoom, Teams eller hva de nå heter alle sammen. er ikke gjort i trass, og låten fikk selv lov til å bestemme. Ofte så tvinger vi låtene våre til å gå en annen vei, på den måten at noen ganger burde kanskje låtene vart mye lengre og da skal vi ikke gå dit låten egentlig vil.

Det ligger litt i DNA-et vårt å være trassige, men ikke denne gang.

- Vil hele platen følge i sporet til «Endless Unless», eller hvordan vil albumet bli for de tusenvis der ute om venter i spenning på ny plate fra Thulsa Doom?

Ole Petter: - Nei det vil den ikke. De to neste singlene vil være mye mer rett «to the point». Den første kommer 1.oktober og heter «Die Like an Aviator». Den er litt mer i «Kick Me»-land med et ganske popete refreng, vil jeg si da. Før når vi var yngre og P3 funka, prøvde vi å lage låter som kanskje kunne komme på radio, men det skjer jo ikke. Så da tenkte vi at vi ville gi ut den låten vi likte best som første singel og den var tilfeldigvis ti minutter lang. Litt sånn «gi faen» holdning fra vår side der, og jeg liker jo personlig «Endless, Unless» best av låtene på hele skiva.

Jacob: - «Endless, Unless» er troverdighetslåten vår, og den neste blir danselåten.

Ole Petter: - Danselåten er ute 1.oktober.

Jacob: - Da skal det danses. Men nå er jeg på en sånn «stream of unconsciousness». Dette må du skrive ned, Glenn. «Stream of unconsciousness», og så kommer den jævlig fete danselåten.

- Tekstene til Thulsa Doom har alltid vært en viktig del av hele pakken, og ofte er tekstene sånn at du kan se hele historien for deg mens du lytter til musikken. Denne blir vel til deg da, Jacob. Kan du fortelle litt om teksten til «Endless, Unless og hvor du henter inspirasjon fra?

Jacob: - Jeg skriver egentlig tekstene hovedsakelig på øving. Ole Petter står og lærer bort riffene og liksom skjelettet av låten til resten av bandet. Tiden det tar varierer, men jeg vet at som regel etter 25 minutter, så må jeg ha et eller annet å synge. Jeg prøver å høre etter hva Ole Petter eller Henning egentlig mener, ikke sant. Og så handlet denne her om en historie, der jeg dagen før hadde møtt en fyr mens jeg var på vei til båten – jeg bor på Nesodden. Han stoppa meg og skulle forklare meg om livssyn og sånne ting. Han sa at jeg ikke måtte stresse sånn, men heller ta det med ro og heller stresse ned. Du kan ikke leve et sånt liv der du stresser hele tiden. Jeg rakk så vidt å fortelle han fyren at jeg hadde tima det godt og at jeg trives bra med sånn som jeg har det. Jeg liker å strene gjennom byen i høyt tempo, og forresten så er det du som er forutinntatt og trenger å tenke deg om. Du kan ikke gå rundt å peke på folk å fortelle dem at de mangler noen ting. Og så løp jeg videre til båten jeg skulle rekke. Det jeg ble sittende igjen med etter det møtet med han fyren, var at jo eldre jeg blir, så synes jeg det er morsommere at andre velger å gjøre ting på andre måter enn meg. På tross av at alle andre har valgt å gjøre ting på andre måter enn meg selv, så fungerer det jo. Ting går rundt, hvis du skjønner. Det er vakkert! Vi er alle sentrum av våre egne liv, og likevel så funker det veldig godt for alle sammen.

- Er det spesifikke ting, sånn som den episoden med han fyren, som gir deg inspirasjon når du skriver tekster?

Jacob: - Det er litt låt for låt. Jeg kan hente inspirasjon fra alt mulig egentlig. Hvis jeg for eksempel har gjort noe som er ugreit, så kan jeg fine det inspirerende. Jeg hadde matforgiftning engang og det skrev jeg en veldig kul låt om. På denne plata har jeg hentet mesteparten av inspirasjonen fra søppel du leser på telefonen din. Ting du leser som er fordummende. Jeg skal jo stå på en scene å skrike det her, så jeg må stå

norwayrock.net

bak det jeg står og skriker. Når folk kommer og forteller meg at det jeg synger på låtene våre har truffet dem, betyr veldig mye. Jeg kan ikke bare stå å holde meg i balla å synge, det må være litt hjerte og. Eller mye hjerte.

- Når vi er inne på deg, Jacob, så var jo du ute av bandet en stund og bandet var vel borte også noen år der. Før du var tilbake på siste skive «A Keen Eye for the Obvious» i 2017. Hva gjorde det med bandet at du var tilbake?

Ole Petter: - Vi hadde jo ikke spilt sammen på mange år, før vi var tilbake. Vi tok en pause rundt 2008 og så kom vi sammen igjen i 2014.

Henning: - Og da var det helt naturlig. Det begynte med at vi spurte hverandre om vi skulle spille sammen igjen og alle var med på det.

Naturligvis skulle vi ha Jacob med igjen, så det var også på plass ganske raskt. Jeg syntes det var deilig å spille og synge, men kunne spille gitar og kore litt.

- Har dere en fast formel på hvordan dere jobber med selve musikken i Thulsa Doom?

Er det for eksempel Ole Petter som drar det i gnag, eller er alle med på alt?

Ole Petter: - Det er vel kanskje jeg som sender den første mailen. Det som har vært hyggelig for min del etter at vi begynte igjen med den originale besetningen, er at vi tre som er til stede her og nå har hatt et veldig fruktbart og hyggelig samarbeid. Vi gjør mye mer sammen nå enn vi gjorde før, for å si det sånn da. Det samarbeidet vi har nå er det jeg setter mest pris på med Thulsa Doom.

Henning: - Vi har vært mye hjemme hos Ole Petter nå, og det har vært veldig hyggelig. Vi har jobba med melodier og tekster og flikka og lagd demoer. Det du sa, Ole Petter, var så fint sagt, synes jeg.

Ole Petter: - Er du full eller, haha?

Henning: - Nei, ikke så veldig. Det som er kult er at det er så hyggelig, og så er det ikke noe høye skuldre. Det kan hende at det blir jævlig rart, men det blir ikke det. Det blir alltid bra, føler jeg og det er ikke noe press. Det er den nye oppskriften vår.

Ole Petter: - Vi har jo alle i bandet gjort mye opp gjennom årene i ulike band, men når vi ser tilbake så mener jeg at det vi har lagd sammen i Thulsa Doom er faen meg det beste vi har lagd, tror jeg.

Henning: - Enig. Nå stoler jeg på Jacob, til og med.

Jacob: - Det er flere låter på denne plata her der jeg har foreslått ting, og du Henning har sagt «Ja, det gjør vi!» I stedet for sånn som det var før, fordi du har jo ganske klare idéer om et par ting og være ganske låst opp mot det. Som regel har du jo rett da, men så har jo jeg også ganske lang erfaring med Ole Petter, der han kan fortelle meg at jeg må synge noe på nytt, og så har han jo rett i det. Jeg husker første gang jeg var hos Ole Petter med mitt eget band, så sang jeg alt og var dritfornøyd. Så sa han bare Nei. Og så hadde han jo rett, og jeg skulle hørt på han.

norwayrock.net

Ole Petter: - Så dere to har rett og jeg har feil?

Jacob: - Nei, men du er den minst strenge.

Har lettest for å si ja til en ting selv om det ikke er hans egen idé, mens Henning er mer streng og sær.

Ole Petter: - Haha. Men essensen i det vi holder på med er at vi tre er sammen og har det gøy. Vårt samarbeid.

Henning: - Kan jeg bare gå litt tilbake til det jeg sa i sta om trass? Fordi det er jo mye intern humor i de valgene vi tar i låtene våre som kommer til å dukke opp når plata kommer ut. Vi kan fnise av idéen om å ha med synth-saksofon og så ender vi opp med å ha det med.

Ole Petter: - Det er på tredje singelen fra plata.

- Det er vel du, Ole Petter, som produserer skiva igjen?

Ole Petter: - Det er vel vi tre, og kanskje mest meg selv og Henning som står for den delen av jobben. Det er jeg som har mest tid til å gjøre det, og holde på med dette. Det ligger litt der, men så er jeg jo litt sta også innimellom.

Jacob: - Det er Henning og Ole Petter som produserer. Jeg er med på å lage låtene, men jeg er i den fete situasjonen at jeg kan gå fra ting og så blir det slepne diamanter etterpå. Det jeg har stått og skreket på låter så mye bedre etterpå enn jeg hadde trodd, ikke sant. Det er utrolig fett. Jeg har ikke skrudd på en knapp, det kan jeg ikke gjøre og det er heller ikke min styrke.

Henning: - Ole Petter har jo bygd opp et vanvittig fett studio, så på den måten er jo vi privilegerte. Det er liksom én som drar lasset hos oss, mens i mange andre band er alle sjefer, og da skjer det ingenting.

- Vi snakker her om Caliban Studio?

Ole Petter: - Ja det stemmer. Alt er mikset her også, så det er jo et slags «home brew». Jeg er til stede hele tiden, mens Henning har rett og slett ikke tid til å være til stede på alt.

- Dere startet jo som et stoner band, og blir ofte kategorisert under den fanen. Men hvis du går gjennom albumene dere har gitt ut så er ingen av de like. Dere utvikler dere hele tiden og tilbyr hele tiden noe nytt og annerledes. Hvilke tanker gjøre dere dere rundt det?

Ole Petter: - Vi er som Metallica. ‘We need our audience to grow with us, you know’, haha.

- Er det lettere for dere som artister å utvikle dere og ikke gå i fella ved å bare gi ut samme plata hver gang, ved å hele tiden være i en slags progresjon?

Jacob: - Alle i Thulsa Doom spiller i så mange forskjellige band at vi har veldig lite lyst til å gjenta noen ting. Jeg tror egentlig at trangen til å gjenta seg selv er så liten at det bare skjer ikke. Og på scenen er vi som en vin, ved at det er så mye forskjellig som skjer og vi har så mye forskjellig å by på. Det som binder alt sammen er den svære, tunge lyden. For meg er det stor forskjell fra plate til plate, og jeg er glad for at du har lagt merke til det.

Ole Petter: - Jeg tenker også at lyden på platene har litt å gjøre med utviklingen i utstyr og tid, og det er kanskje litt tilfeldig på en måte.

Første skiva er veldig stoner, andre skiva er også ganske stoner, men låter ikke stoner i det hele tatt. Så har vi den litt Queen-inspirerte skiva, og så de to siste som folk setter pris på sånn litt hi-fi, vinyl-politisk. Det er bare tid som har gått, og vi lager musikk som vi liker og det låter forskjellig av ulike grunner og vi er stadig i utvikling.

Henning: - Haha.

Ole Petter: - Henning ikke så mye …

Henning: - Haha, nei.

Jacob: - Vi spiller classic rock, bare at låtene er ikke lagd enda.

- Dere er jo to gitarister i bandet og to som sikkert vil spille så mye som mulig.

Gitaren er jo en viktig del av det dere driver med, så hvordan er jobbfordelingen i den avdelingen?

Henning: - Vi deler litt ut fra hva som er mulig å få til. Vi har litt slide-gitar på «Endless, Unless», og Ole Petter sa i utgangspunktet at det måtte jeg ta meg av. Det har jeg gått og grua meg til, og tenkt på hvordan jeg skulle angripe det. Det endte opp med at vi fikk Øyvind Blomstrøm til å ta det. Det var vel og bra det, men hvem skal spille det på konsertene?

Og da var tanken at jeg skulle ta det, men så kom Ole Petter til meg for en stund siden og sa at han tenkte at det beste kanskje var at han gjorde det selv, haha. Han har jo bedre tid enn meg til å øve, så da tar han det. Han er den litt mer renspillende, raske typen, mens jeg er mer følsom – på godt og vondt.

Ole Petter: - Haha. Men vi har hatt sånn annenhver solo opp gjennom, og jeg har vunnet alle til nå, men denne er uavgjort.

Henning: - Det har du ikke.

Ole Petter: - Men du, Henning, har spilt din beste solo på den skiva her, det synes jeg. Du er i utvikling, du og. Vi kunne sittet og prata hele natta, haha.

Henning: - Og så har vi ikke rukket å prata sammen om plata så veldig mye.

- Dere har fått med dere Haakon-Marius Pettersen fra blant annet Turboneger på «Endless, Unless». Er han kun med på den ene låten, eller er han med på hele skiva?

Ole Petter: - Han er med på hele skiva, hvis jeg ikke husker helt feil. Jeg hadde egentlig aldri møtt han selv om vi har en del felles venner, men da Øyvind Blomstrøm var innom og spilte slide-gitar, så spurte jeg han om han visste om en keyboard-mann, og han foreslo HaakonMarius. Jeg sendte han en mail og spurte om han ville spille på skiva vår og han sa ja. Han er jo helt rå, og har gjort en kjempejobb på plata.

- Hvordan ser det ut for dere framover med tanke på konserter eller en turné?

Ole Petter: - Vi skal ut på turné i januar/ februar til neste år, og alt er stort sett klart der, så vi får håpe at pandemien ikke ødelegger noe mer for oss nå.

NRM 5-2021

53

positiv elendighet

I tretti år har engelske Cradle Of Filth sittet på kongetronen innen teatralsk black metal. Pandemien har resultert i plate nummer tretten, «Existence Is Futile». Tross tittelens dystre verdenssyn ser vokalist Dani Filth det positive i det – lev livet mens du har det.

54 NRM 5-2021

norwayrock.net

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: ANNE-MARIE FORKER

Intervjuet med Dani finner sted dagen jeg har fått min andre dose Coronavaksine.

- Keyboardisten vår, Annabelle, er en del år yngre enn oss andre, så hun er ikke fullvaksinert enda. Bortsett fra det skal hele bandet være vaksinert. Selv reiser jeg på ferie til Russland kommende uke, og er naturligvis vaksinert. I oktober legger vi ut på turne til USA så da må man jo selvfølgelig også ha dette i orden, i tillegg til arbeidsvisum og alle andre formaliteter som kreves. Det er utfordrende tider med mye å huske på, men det må man jo bare forholde seg til og sørge for at er i orden.

- Gleden over å spille live igjen veier kanskje tyngre enn det ekstra papirarbeidet?

- Absolutt. Vi gjorde Bloodstock for noen uker siden og det var utrolig å se hvor glade folk var for denne begivenheten. Fans så vel som band, men også crew, scenearbeidere, selgere og alle var veldig fornøyde.

Kommentarene i etterkant var udelt positive. Kort fortalt, alle var glade og gikk rundt med et smil om munnen.

- Oversetter man tittelen på bandets trettende plate «Existence Is Futile» blir det eksistensen er meningsløs. Kan man se en link til pandemien?

- Ja, det blir nok ikke feil det, men hele plata var ferdig før pandemien brøt ut. Vi var veldig heldige, for trommisen vår, Marthus, er fra Tsjekkia, og han rakk å spille inn trommene og vende hjem like før grensene stengte. For å være ærlig synes jeg det var en behagelig periode, for vi trengte ikke stresse. Vi kunne jobbe halve dager og være veldig analytiske til materialet. Jeg nøt isolasjonen. Det å være ute på landet uten at noen forstyrret. Naturligvis hadde vi litt reiseutfordringer ved at gitarist Ashok også er fra Tsjekkia, samt at bassist Daniel Firth bor i Skottland.

Det ordnet seg til slutt og jeg synes det gagnet plata. Det spørs vel om vi får oppleve å jobbe sånn igjen, med en så massiv lockdown. Når det kommer til tittelen og det lyriske er det mer et resultat av tre års turnering i forkant av skriveprosessen, hvor vi var verden rundt to ganger og så hvor kaotisk og overbefolket den er. Religiøst sett kan man si man er fortapt på dommedag uansett. Vi ender alle opp i jorda, og går jorda under slettes all historie. Det finnes også en positiv side: døden er slutten, så lev livet mens du har det.

- For meg høres det ut som plata kunne kommet tidligere. Ønsket dere å utsette utgivelsen til dere kunne reise ut for å promotere den?

- Skiva var ferdig skrevet, men det var kun trommene vi rakk å spille inn før pandemien. Alt annet ble jo gjort gjennom hele fjoråret. Vi kunne så klart sluppet den litt tidligere i år, men det hadde vært meningsløst. En ting er at vi ikke kunne turnert rett i etterkant, men vi kunne heller ikke vært samlet til videoinnspilling. Mange magasiner hadde slitt med å få det med, så det hadde vært rimelig tullete å slippe den tidligere. Men den er jo blitt nesten et år gammel.

- Så dere har for lengst hørt dere lei?

- Nei nei nei, ikke i det hele tatt. Alle roet jo ned under pandemien og det tar litt tid å komme tilbake. Året før var mitt travleste noensinne.

Så fort man var hjemme fra turné skulle man enten representere noe eller være vert. Så måtte man ta med folk på ferie eller besøke steder, så pandemien var et pusterom, og jeg kan ikke se for meg en like travel tilværelse noen gang igjen. Men litt om litt kommer normalen tilbake og det blir faktisk like vilt en stund fremover igjen. Hele 2022 og 2023 er planlagt.

Da intervjuet gjøres i slutten av august er det kun videoen til «Crawling King Chaos» som er sluppet, og således det eneste jeg har hørt fra «Existence Is Futile».

- Det er nok en ganske representativ låt, men den neste singelen «Necromantic Fantasies» er igjen ganske annerledes. Som på alle Cradle Of Filth skiver er materialet variert med forskjellige stemninger. Du finner ikke to like låter. Normalt ønsker selskapet at det slippes en hitsingel som første smakebit, men denne gangen ønsket vi presentere plata med et skikkelig smell. De sa ingenting på det. Låta er jo ganske catchy selv om den er brutal. Jeg har nå sett noen råklipp til «Necromantic Fantasies», og

norwayrock.net

den er laget av samme fyr som «Crawling King Chaos», Vicente Cordero.

Han bor i L.A. og opptak måtte gjøres i periodene bandet var samlet, så det ble litt hektisk logistikk med å fly han over i enkelte perioder. Du vil finne en Cradle-ballade og noe mer rocka på plata. Så selv om ingen låter er like kan man si at «Crawling King Chaos» er representativ for stemningen og tyngden i produksjonen. Men egentlig er det vel din jobb å beskrive materialet, hehe.

- Hvordan planlegger dere øvinger til den kommende turnéen?

- Vi har en produksjonshall her i England med en stor scene vi pleier å bruke noen dager i forkant av en turné. Siden vi alle er spredt over flere deler av Europa, gjør vi dette i Los Angeles på den kommende turnéen.

Alle har egne øvingslokaler hjemme hvor de forbereder seg før vi møtes, og det er jo litt sånn vi jobber med plater også. Alle skriver hjemme og sender over filer før vi møtes og jobber frem låtene sammen. Selv bruker jeg to uker hjemme på å øve opp stemmen før en turné. Da synger jeg til Cradle-låter, noe som fungerer perfekt for meg, for da får jeg hele spekteret med lyse og mørke toner.

- Jeg noterer meg at du fortsatt når de høye tonene etter tretti år som frontmann i Cradle Of Filth.

- Ja, det er bare kroppen som bærer stemmen som er blitt eldre.

- Kommer dere til å feire dette jubiléet?

- Hver dag er en feiring. Nei, jeg synes det blir litt tullete med alle disse feiringene, for hvert år vil jo bli et jubileum i en eller annen form fremover. Jeg synes ikke det er så mye poeng i å feire de første årene på øvingslokalet, de regner jeg egentlig ikke med. Regner du din jobbkarriere er det fra dagen du ble ansatt, ikke alle årene med skole og hardt arbeid i forkant for å komme dit. Så skal vi feire noe må det bli i 2024, da vi slapp debuten «The Principle Of Evil Made Flesh».

- Hvis vi sammenligner Cradle Of Filth i dag, som et av verdens største black metal band, med ungguttene på øvingslokalet for tretti år siden, er det fortsatt samme gløden?

- Det høres kanskje pretensiøst ut, men gløden er enda sterkere i dag. På den tiden visste man jo ikke hva som ventet og man hadde ikke samme forpliktelsene som nå. Nå har vi et fantastisk crew og det er mange som jobber for oss. Vi har jo eget øl, så det er folk på bryggeriet, vi har folk som trykker merch for oss, også har vi advokater og regnskapsførere, selv om det sikkert høres helt tullete ut for folk, hehe.

Du føler det er et team bak deg og at det du gjør gir større mening. Man trenger ikke bruke formiddagene før øving på å søke jobber eller gå på jobbintervjuer. Man er forbi det. Så selv om det var behagelig med en rolig periode under pandemien begynner man å bli klar for å gjøre det man kan best igjen, nemlig å være et band.

- Siden du er eneste gjenværende originalmedlem betyr jo sikkert det at noen har vært på jobbintervju hos deg.

- Den siste som ble medlem hos oss var keyboardist Annabelle, men hun trengte ikke noe intervju siden hun allerede spilte i mitt andre band Devilment. Så da Lindsay forlot oss var hun et naturlig valg. Hun er en god musiker, har bra stemme og steppet inn som vikar i halvannet år før hun ble fast medlem, så det var en ganske smidig overgang. Nå er det heldigvis sjelden vi har medlemsbytter, og det må sies at det kun er to personer som har fått sparken gjennom alle disse årene. Folk har sine grunner for å slutte, og da er det selvsagt viktig å finne en god erstatter.

Ved siden av å være eksempelvis en god gitarist må du ha feeling og riktig innstilling til hva vi driver med. Og selvsagt være en person vi trives med. Dagens Cradle Of Filth har veldig god kjemi.

Som Dani har nevnt begynner man heldigvis å se en gjenåpning og normalisert verden. Likevel endrer ting seg og restriksjoner må vi nok leve med en god stund. Hva sier magefølelsen om å ha planlagt de neste to årene?

- Det er klart det er utfordrende. Som når vi skal til USA holder det ikke lenger bare med visum, du må ha et ekstra visum med en bestemt utreisedato så du slipper karantene. Det ser jo ut som ting normaliserer seg, men om planene faktisk lar seg gjennomføre må en bare ta fortløpende. Det ser jo lovende ut synes jeg, men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal svare på det. Alt blir spekulasjoner.

NRM 5-2021

55

KAI HANSEN fortsatt glad i rock’n’roll

56 NRM 5-2021

norwayrock.net

Etter fire tiår i rockebransjen var det på høy tid å ta en prat med den tyske metal-legenden, Kai Hansen. 30 av årene har han tilbrakt i sitt eget band Gamma Ray, som også sparket en jubileums-skive ut på markedet i den forbindelsen. De resterende var i gamle bandet Helloween, som han atter en gang er sentral i. I tillegg har det vært mange spennende sideprosjekter opp gjennom årene, og i påvente av ny verdensturné med sistnevnte reflekterer den joviale tyskeren over årene som har gått.

TEKST: FREDDY LUDVIK LARSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

Den hardtarbeidende gitaristen er kjent for å ha mange jern i ilden. Derfor er det kanskje ikke så rart at han er forsinket til intervjuet, som skal foregå over videoplattformen Zoom. Damen i managementet beroliger meg med at Hansen er en velkjent sinke.

Etter en stund begynner det å røre seg på dataskjermen foran meg.

Det er Kai. – Hei. Jeg tenkte jeg skulle gå opp til den lokale bistroen og ta intervjuet derifra mens jeg tok en øl, men nettet var gått til faens og fungerte ikke. Jeg prøvde med mobilen, men det fungerte heller ikke, så jeg var nødt til å gå hjem igjen. Beklager at jeg er sen.

– Det går bra. Du har nylig flyttet til Slovakia. Er du der nå?

– Ja, det stemmer. Jeg er hjemme i Slovakia nå.

– Vel, først og fremst. Gratulerer med 30-års jubileet til Gamma Ray. – Takk skal du ha. De 30 årene har gått veldig fort, må jeg si.

– For å markere jubileet har dere gitt ut en live-skive. Hvordan har det seg at dere bestemte dere for å spille inn et live-album midt under pandemien?

– Vel, faktisk skulle vi bare ha en konsert først for å markere at tre tiår var gått. Da ble vi spurt om vi var interessert i å strømme showet. Vi har aldri gjort noe liknende tidligere, men tenkte hvorfor ikke. Så begynte ballen og rulle. Jeg kan like godt svare med engang på spørsmålet du helt sikkert kommer til å spørre; Hvordan kan man gjøre 30-års jubileet spesielt? Ralf (Scheepers. Journ.anm.) var svaret.

– For de uinnvidde, Ralf var den opprinnelige vokalisten fra 1989 til du selv tok over i 1995. Hvordan var det å jobbe med han igjen?

– Det var superbra. Ralf er en virkelig flott fyr, og vi har fortsatt god kontakt etter alle disse årene, så det var ingen problemer. Han måtte selvsagt være en del av jubileet. Han sa heldigvis ‘Ja’ med engang, og det er vi andre veldig glade for.

– Hva skjer videre med Gamma Ray, nå som du er opptatt på andre områder?

– Jeg er opptatt med Helloween, og etter at jeg flyttet til Slovakia har jeg vært opptatt med å bygge et musikkstudio på egne premisser her. Jeg har også brukt tid på oppgradering av huset og til å slå meg til ro. Derfor passet det meg egentlig bra at det ikke ble turné med Helloween før til neste år, for da kunne bli ferdig med alt dette, og samtidig skrive noe låter for Gamma Ray og ta opp kontakten igjen med de andre medlemmene for å også høre deres idéer. Mike (Ehré, trommer) hadde idéer til to-tre låter, mens Henjo (Richter, gitar) og Dirk (Schläcter, bass) sa de hadde idéer, men så langt har jeg ikke fått noe. Dette er en del av prosessen og nå har vi tid på oss frem til januar. Mars 2022 skal jeg på turne med Helloween igjen, men frem til jeg starter forberedelsene til den kan vi konsentrere oss om Gamma Ray og prøve å komme frem til noe som er godt nok til et nytt album. Vi får se hvor langt vi kommer. Om vi ikke blir ferdig nå, har vi ikke ha mulighet igjen før 2023. Men noe blir det, for Gamma Ray er ikke død.

norwayrock.net

– Dere har bragt inne Frank Beck som hjelpevokalist på konsertene. Vil han ble med inn i studio også når den tid kommer?

– Helt klart. Frank og jeg deler vokalen 50/50 live, og i studio vil det bli noe av den samme fordelingen. Det flotte med dette er at vi har hver vår individuelle stemme, men passer veldig godt sammen når vi synger harmonier. Dette fungerer godt, og det liker jeg. Jeg vet at meningen blant fansen omkring dette er mange, der noen mener at den nye vokalisten suger, mens andre mener han er fantastisk og passer godt inn. Vi får se hvordan albumet blir. Jeg syntes i hvert fall Frank gjør en kjempejobb, også på live-albumet vi nå har gitt ut. Det er vanskelig å prestere live foran en tom sal, og kommunikasjonen med publikum blir naturligvis en utfordring når det strømmes. Vi hadde noen publikummere i VIPloungene. De reddet på en måte dagen, men det blir ikke det samme. Jeg syntes likevel det gikk bra, men skulle likt å fremføre dette showet når det virkelige livet starter igjen. Og inkludere Ralf da også.

– Men grunnen til at dere har bragt inn Beck som vokalist er vel at stemmen din ikke holder en hel konsert lenger. Er det tungt for deg å synge? ¬– Okei. Det finnes så mange meninger om dette, og noen mener at Kai ikke kan synge lenger. Dette er ikke sant. Jeg kan synge. Og mener jeg har bevist dette gjennom blant annet de siste utgivelsene til Helloween. Jeg er veldig fornøyd med vokalen min der. Jeg har fortsatt kapasitet og jeg syntes personlig at jeg synger bedre nå enn tidligere.

Men, for det blir et men: jeg røyker og drikker. Jeg er ikke en vokalist i tradisjonell forstand, en som lever et liv som fokuserer på å ta vare på stemmen. Det er ikke min greie. Jeg liker rock’n’roll-delen av rock’n’roll, for å si det sånn. Så derfor slipper jeg opp litt. Jeg kjenner jo at stemmen min er påvirket av livsstilen, men jeg kan fortsatt synge og jeg kan synge veldig bra, men jeg klarer ikke å synge to timer i strekk hver kveld. Det er ikke mulig for meg, og det er greit for meg. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke er noen Michael Kiske. Derfor er jeg veldig glad Frank er med oss. Men jeg elsker også å bare være gitarist. En som beveger seg rundt på scenen, og slipper å være limt fast til en forbanna mikrofon hele tiden.

– Du har også de som mener det er bra du har tatt hensyn til stemmen, for vi har mange eksempler på aldrende vokalister som ikke kan synge lenger, men likevel tyner det lengst mulig.

– Akkurat. Og jeg er også fornøyd med situasjonen slik den er nå. Jeg håper bare hatere og tvilere vil se det på samme måte. Dette kan også åpne opp nye muligheter for Gamma Ray og gi oss mer stabilitet når det kommer til konserter. Jeg skal være ærlig. Jeg kan ikke lenger gjøre ti show på rad som varer to timer hver kveld, som vokalist. Etter de fire første showene ville jeg vært ferdig. Jeg ville fått influensa og stemmen ville vært ødelagt. Men når jeg bare synger på halve showet er ikke dette et problem. Da slipper vi også flere kanselleringer. Det handler selvfølgelig om smak og behag, og jeg vet mange er skeptisk til nye vokalister, det aksepterer jeg. Men gi Frank en sjanse. Han er verdt det.

– Jeg snakket med Michael Kiske tidligere i forbindelse med den siste Helloween-utgivelsen. Vi kom da også inn på Unisonic, bandprosjektet som du sammen med ham har gitt ut to studioalbum og ei

NRM 5-2021

57

live-skive under. Fantastiske plater alle tre.

Nå mente han at Kai Hansen hadde altfor mye å gjøre til at man kunne regne med bidrag til enda en skive fra den kanten.

– Unisonic er dødt. Det er over. Joda, noen ganger har jeg en tendens til å ta på meg altfor mye arbeid, men jeg har lært, og nå prøver jeg å fokusere på ett prosjekt av gangen. Gjør jeg en ting nå, får det også min fulle oppmerksomhet. Så kan jeg selvsagt konsentrere meg om andre ting på fritiden.

Men jeg gjør ikke ti forskjellige ting samtidig lenger. Det fungerer ikke, i hvert fall ikke for meg. Det eneste skuffende for tiden er at Gamma Ray er lagt på is. Jeg liker det ikke.

Med så mye teknologi vi har i dag, hvorfor har ikke noen kommet med kloning, for pokker. He he, da ville jeg måtte krangle med meg selv om låten er bra eller ikke.

I dag har jeg kun Helloween og Gamma Ray. Utover det gjør jeg ikke mye. Eller jeg har gjort litt gjestevokal til noen venner, så har jeg gjort noe veldig interessant på et spill som snart kommer ut. Det er som en musikal som heter «Captain Hawk». Jeg sa ja fordi jeg ble utfordret til å gjøre noe helt annet. Det ble bra.

Jeg får mange spørsmål om jeg kan bidra på forskjellige powermetal-band sine album. Men for å være ærlig, jeg er ikke så interessert i det lenger. Jeg har gjort altfor mye powermetal, nå vil jeg gjøre andre ting. Jeg kan selvfølgelig hjelpe en venn fra tid til annen hvis jeg liker låten, men jeg ønsker ikke bidra på andre sine prosjekter så ofte som jeg gjorde før. Huff.

Kanskje jeg er blitt kresen med årene.

– Du har også bidratt på din sønn, Tim, sitt album?

– Ja, stemmer. Han er en flott fyr. Induction heter bandet. Alle har sluttet nå, unntatt Tim. Men nå kommer de med et nytt album til neste år, med ny besetning. Han lever helt klart opp til forventningene bak Hansen-navnet. Jeg er stolt av han.

– Etter 40 år i musikkbransjen må det ha vært mange opp- og nedturer. Hva har vært den verste delen med å være en del av dette?

– Man starter som ung med at musikken er en hobby. Etter hvert blir man profesjonell, men den er fortsatt en lidenskap. Hvis du spiller musikk kun for å bli rockestjerne eller rik og berømt, så faen ta deg. Men hvis du spiller musikk på grunn av lidenskap og uten å spørre hvilken fordeler du får, da skal du egentlig bare være veldig glad. Det er det beste. Som profesjonell kommer industrien inn på et tidspunkt, og da må du forholde deg til business-prinsipper som markedsføring og bla-bla-bla, og da må du også selge sjelen og kropp og alt det der. Da begynner man kanskje også å lure på om det er dette du vil.

Det er da man må se på fordeler og ulemper ved å være profesjonell musiker. Du trenger eksempelvis ikke gå på jobb hver dag klokken 08 om morgenen og ting som det. Du har din 58 NRM 5-2021

frihet, og det eneste slaveriet du blir tvunget til er fotosessions og gjøre intervjuer som dette også videre, he he, men det er ikke så ille.

Så tilbringer man store deler av tiden under transport med buss og fly. Kan du leve med det; fint, bli musiker. Jeg er i hvert fall glad jeg valgte denne retningen i livet og angrer overhodet ikke.

– Akkurat som låten «Born Free» på soloalbumet ditt?

– Helt rett. Forresten, hvis du virkelig vil være fri, flytt ut i skogen og bort fra samfunnet.

Nei, det går ikke, da må du jakte og finne bær og mat. Du må jobbe. Man blir vel egentlig aldri helt fri. Frihet er en sinnstilstand. Når du har funnet den og kan leve godt med det du holder på med, da er du fri.

– Det har blitt fortalt mange historier om hvorfor du forlot Helloween i 1988, som da var et raskt voksende band hva angår popularitet og hadde verden for sine føtter.

Så sluttet du plutselig. Hva er egentlig din

”Alle fortalte oss hva vi skulle gjøre, det var foto og det var intervjuer, og jeg likte ikke situasjonen.” historie?

–Bandet var på det tidspunktet i ferd med å bli mer og mer en arena for diskusjoner, istedenfor et sted vi kunne utfolde oss musikalsk som band. Da Kiske ble med etter «Keeper Of The Seven Keys. Part 1» diskuterte vi ofte musikkretning, og det var så mange forskjellige meninger om dette hele tiden. Skulle vi gjøre metall hele tiden? Noen mente vi måtte være mer som The Beatles, så ofte ble det lange diskusjoner og det var det ikke moro lenger. Bandet var ikke lenger en sterk enhet av venner lenger, men besto av individuelle medlemmer som kun prøvde å få sine idéer igjennom. På en annen side hadde vi to management, der begge hadde sine formaninger og forventninger. Det var et stort apparat som jobbet med utgivelser og sceneproduksjoner, og vi, i bandet, hadde ingen anelse om inntekter og utgifter.

Vi brydde oss ikke. Vi fikk vår månedlige utbetaling, og det var det. Alle fortalte oss hva vi skulle gjøre. Det var foto og det var intervjuer. Jeg likte ikke situasjonen. Jeg har

mer sans for at management tar bort ansvar fra artistenes skuldre, for som musiker vil man fokusere på musikken, ikke alt det andre. Men jeg liker å få informasjon, og jeg liker å bli spurt før jeg må stille opp på ting. Det skjedde ikke.

Dette hadde vi også diskusjoner om innad i bandet, men jeg var stort sett den eneste som hadde problemer med dette. De andre var mer ‘Her er suksess, så ikke spør!’. Den tredje tingen var alle de lange turnéene. Under Keeper 1-turnéen i 86-87 turnerte vi lenge. Vi gjorde Amerika på seks uker, så hadde vi fri en uke som vi brukte til øvinger, før vi dro til Japan.

Der ble jeg syk. For å si det sånn, jeg pleide omgang med feil dame og fikk hepatitt. Selv om jeg fullførte alle konsertene var jeg veldig syk, og da jeg kom hjem ble jeg innlagt på sykehus i fire til seks uker. Da jeg ble utskrevet fikk jeg en skikkelig nedtur, og begynte å stille spørsmål om hva jeg egentlig holdt på med.

Jeg var ute og kjørte, for om man turnerer for lenge mister man livet hjemme. Det vil si at de hjemme fortsetter sine liv, mens du fortsetter ditt liv ute på veien fysisk, men ikke mentalt.

Når du da kommer hjem, føler du deg som en fremmed. Da kommer også depresjoner og slikt lett. Så alt dette førte til at jeg sa ‘Gutter, jeg vil ha mer kontroll over bandet. Jeg vil kutte ned på lange turnéer. Jeg trenger å reise hjem med jevne mellomrom og samle krefter å finne tilbake til røttene før jeg reiser ut igjen’. Vi ble ikke enige da heller. De ville ha suksess, som egentlig var fint, men jeg ville ha mer likevekt i livet. Min tante fra England brukte å si ‘Elsk det, forandre det, eller forlat det’. Jeg elsket det ikke lenger, jeg kunne ikke forandre det, så da måtte jeg forlate det.

– Michael Weikath fortalte meg for noen år siden at du på det tidspunktet forsøkte å få med deg den nå avdøde trommisen Ingo Schwichtenberg og bassisten Markus Grosskopf over til Gamma Ray. – Gamma Ray fantes ikke på det tidspunktet. Det var bare Kai. Jeg prøvde ikke å få de med meg. Men Ingo og Markus var en sterk enhet i bandet, og sammen var vi som ett hjerte og en sjel. Men det ville ikke vært rett om jeg overtalte de til å forlate Helloween.

Jeg fortalte riktignok begge om prosjektet mitt, men om de ville bli med måtte det i tilfelle komme fra dem selv. Jeg sa at ‘Hvis dere vil bli med meg, er jeg der, og da gjør vi noe sammen’, men jeg prøvde ikke å tvinge dem eller holdt en pistol mot hodene deres. Det ville ikke vært rett. Jeg liker ikke at noen prøver å overtale andre ut av band.

– Du skrev «I Want Out», som vi finner på det siste Helloween-albumet før du dro.

Så skrev du «Heading For Tomorrow›, som vi finner på den første Gamma Ray-plata. Er den en fortsettelse av «I Want Out»?

– Den er definitivt en autobiografi. Jeg skrev «I Want Out» med det i tankene, og jeg skrev «Heading For Tomorrow» med tankene på at her er jeg igjen. Jeg har startet noe nytt som jeg ikke vet hvor ender, men jeg satser norwayrock.net

likevel. De fleste tekstene mine er personlige eller inneholder et personlig synspunkt. Det er ikke science fiction, eller historier om drager og andre fabler. Det er alltid meg.

– Hva tenker du når du nå ser tilbake på 30 år med Gamma Ray? – Jeg er fornøyd. Hvor mange musikere slutter i et suksessfylt band og starter et nytt som også har suksess, og vokser seg større med tiden.

Det er ikke mange. Kan du nevne noen? Kanskje Richie Blackmore fra Rainbow. Hvem andre? Hjelp meg.

– Ozzy Osbourne!

– Jepp. Bra. Ozzy. Dave Grohl også. Men mange klarer ikke å komme opp på nivået til det bandet de har forlatt. De prøver, men får det ikke til å funke. Jeg er glad Gamma Ray har vokst hele tiden og vi har gitt ut album gjennom alle disse årene samtidig som fanbasen blir større og større. Det er jævlig bra, syntes nå jeg.

–Om du skulle plukke ut en favoritt blant alle albumene Gamma Ray har gitt ut, hvilket ville det bli?

– Det er ikke rettferdig ovenfor de andre albumene å bare skulle plukke ut ett, for alle er fantastisk. Men om jeg skulle plukke ett måtte det bli «New World Order». Jeg bare elsker det albumet.

– Er det noen album du ikke er så glad i?

– Ja. Andre bands album, he he. Neida. Klart, når jeg ser tilbake ser jeg jo at vi kunne gjort ting litt annerledes enkelte ganger og at lyden kunne vært bedre i noen tilfeller. Men å plukke ut ett album her blir umulig. Alle har sine plusser og minuser.

– Michael Kiske fortalte meg også at Kai Hansen kan skrive alt, og alt han skriver er bra.

– Takk skal du ha, Michael!

– Men hvor finner du inspirasjon etter alle disse årene?

– Vel, når du starter opp har du mange, mange idéer, og dess flere sanger du skriver, dess mer kreves det for at du selv skal bli imponert.

Og det er viktig. Du bør være fan av eget arbeid. Hvis du gjentar det du har gjort tidligere, eksempelvis noe du har gjort for ti år siden, selv om du da var i fyr og flamme, kan det også bety at du har stagnert. Det er som gammel kaffe. Grei å drikke, men smaker ikke godt. Da bør du legge arbeidet bort og vente på at noe mer spennende dukker opp. Men det hele er en konstant kamp mot stagnasjon. Likevel hater jeg å skrive

norwayrock.net

låter på autopilot. Jeg kan drite ut en powermetal-låt etter fem minutter, med de klassiske prinsippene en slik sang inneholder. Men det er ikke spennende lenger. Om jeg likevel skulle gjøre det må den være original og utenfor boksen. Du må føle at dette er noe spesielt ellers er det verdiløst.

Jeg tror alle musikere kan skrive under på det. Om de ikke kun lager musikk for pengenes skyld da. Men det er helt klart tøft.

– Mange hadde håpet på mer enn én låt fra deg på siste Helloween-album. Hvorfor leverte du bare en?

– Jeg vet det. Jeg hadde flere idéer, men var superkritisk selv. Jeg prøvde å lage spennende saker og oppdage nye horisonter uten å bevege meg for langt unna varemerket mitt. Mange idéer la jeg selv bort fordi jeg mente det var søppel. Jeg tenkte at jeg hadde gjort det før, og mye bedre da, så ikke gå ned den veien igjen, liksom. Andre ting jeg skrev var bra i mine ører, og kunne vært veldig interessant Helloween-stoff, men så likte ikke de andre det jeg hadde kommet frem til, fordi det var altfor utfordrende og utenfor den berømte rammen. Du kan si at demokratiet i bandet slo til. Jeg hadde «Skyfall», som jeg visste kom til å bli veldig bra.

Så jeg la heller all min energi der. Resten la jeg bort. Kanskje bruker jeg de låtene til Gamma Ray eller venter til en senere Helloween-utgivelse.

– Er det vanskelig å skrive låter for både Helloween og Gamma Ray? De to bandene vil jo ikke høres for like ut?

– Jeg bestemmer meg aldri for hva som er Helloween- eller Gamma Ray-låt på forhånd. Låtene vil likevel bli annerledes, fordi musikerne er svært forskjellige. Når jeg skriver en sang er det først og fremst en Kai Hansen-låt. Hvem den passer for senere, spiller ingen rolle for meg.

Låtskriving er en egoistisk ting. Sier noen noe annet, lyver de. He he he… ¬– Det var det. Tiden er ute og jeg hadde ikke mer på hjertet, så takk for praten.

– Takk selv! Jeg syntes det ble et veldig bra intervju. Hils masse til alle metal-fans i Norge, så sees vi i Oslo når jeg kommer dit med Helloween kommende mars. Ha det bra så lenge!

NRM 5-2021 59

45 ÅR SOM ROCKENS KAPTEIN SABELTANN 60 NRM 5-2021

norwayrock.net

Fem år har gått siden Running Wilds forrige skive «Rapid Foray», men i oktober kom endelig den nye skiva, «Blood On Blood», som etter planen skulle vært ute i fjor sommer. Vi slo på tråden til Rock n Rolf for å høre hvorfor skiva har blitt utsatt, og selvfølgelig ikke bare snakke om den, men også om bandets 45 år lange historie…

TEKST: JACK ROGER OLSEN

- Jeg har hørt den nye skiva, «Blood On Blood», en del ganger nå, og jeg må få gratulere deg med det jeg anser som deres beste album siden «The Rivalry» (1998)!

- Takk for det!

- Jeg har lyst til å grave litt dypere også, men la oss først fokusere på den nye skiva, som ettersom jeg har forstått, var planlagt utgitt i juni ifjor. Ble den utsatt fordi du ville ta deg mer tid, ettersom det neppe var noe hast på grunn av pandemien, eller var det andre grunner til at den tok lenger tid å gjøre ferdig?

- Det var flere grunner til det. Det startet med at jeg skrev tittellåten til «Blood On Blood» mens jeg mikset «Rapid Foray», også skjedde det mye i mellomtiden. Jeg startet med å samle idéer til låter, og innså veldig tidlig at det kunne bli et veldig spesielt album. Men da forrige skive var ferdig og vi måtte gjøre forberedelser til festivalene i 2017, så ble det ikke tid til å jobbe med neste album, bortsett fra å samle idéer og slikt. Og i 2018 ble det enda en pause for å gjøre Wacken-showet, før jeg kunne begynne å se på hvilke låter jeg ville ha med på albumet og ikke, for jeg hadde totalt rundt 20 låter å velge blant. I 2019 fikk jeg en kraftig influensa mot slutten av året, og jeg trodde det bare var en vanlig influensa eller noe, men den brøt aldri ut med høy feber eller hodepine. Men noen måneder etter så fikk jeg alvorlige problemer med astma og allergi, så jeg måtte få bukt med det før jeg kunne fortsette arbeidet med albumet rundt slutten av januar. Jeg antok at det kunne være covid, siden de første tilfellene i Europa var rundt oktober/november 2019, og dette var i begynnelsen av november. Men uansett slo den meg ut så jeg ikke fikk gjort noe på tre måneder. Jeg fikk ikke gjort noe i det hele tatt. Jeg kunne ikke synge, så det eneste jeg fikk gjort var å skru og redigere litt. Jeg fortsatte å jobbe med skiva, og i 2020 var jo planen å gjøre festivaler, men siden de ble utsatt til 2021 grunnet covid, så da kunne jeg fortsatte å jobbe med skiva.

Og i juli så måtte jeg ha en operasjon, og måtte vente i to måneder før jeg ble operert. Dermed fikk jeg heller ikke gjort noe, og da ble jeg satt ut for annen gang. Og etter operasjonen i september så tok det noen måneder til jeg kunne fortsette arbeidet og spille gitar og synge i begynnelsen av 2020, da det ikke var mulig før på grunn av smertene og implantatene de hadde lagt inn. Så det var et problem. Men så startet jeg for alvor i, det må ha vært i slutten av ‘19 og begynnelsen av ‘20, da jeg hadde valgt ut de ti låtene jeg ville ha med på skiva og vi kunne spille inn trommene. Vi la trommene rett før første lockdown i Tyskland, så vi var veldig heldige der, for at vi rakk å fullføre det, ellers ville vi hatt et problem med tre-fire stykker i samme rom. Det ville ikke vært mulig. Så da kunne jeg fortsette med produksjonen, og det var vel en uke før jeg hadde tenkt å overlevere tapen til plateselskapet, da de ringte og sa at de, av flere årsaker, ønsket å utsette skiva et par måneder, så da hadde jeg to måneder ekstra til jeg måtte levere den fra meg. Da fikk jeg en mulighet til å gå over detaljer som jeg ikke var helt fornøyd med, og det var de siste 5% som virkelig utgjorde forskjellen på kvaliteten på skiva og alle låtene, og som fikk det beste ut av hvert spor. Så det var en lang prosess til skiva var ferdig, og i tillegg gjorde jeg jo forresten singelen i mellomtiden. (EP’en «Crossing The Blades» i 2019.)

- Og du har allerede skrevet tittellåten til neste skive?

- Jepp! Da jeg gjorde siste mix til «Blood On Blood» så skrev jeg tittellåten til neste skive! Det var ikke noe jeg prøvde på, det bare skjedde.

Det er sånn det er. Men du vet, ingen vet hva som vil skje neste år, om

norwayrock.net

vi får spilt festivalene som opprinnelig var planlagt i 2020 grunnet covid, og når det gjelder festivalene vi skulle vært headlinere foran 100.000 mennesker. Jeg ser det bare ikke for meg i den situasjonen vi er i nå, hvordan vi skal få gjort det.

- Nei, man vet aldri.

- Det er vanskelig å si, så vi får bare vente og se. Og hvis vi ikke får spilt neste år på grunn av situasjonen, så kommer jeg til å samle idéer og starte så smått å jobbe med neste skive da.

- Nei, det er jo ingen grunn til å kaste bort tiden av den grunn, så hvis du ikke får spilt konserter så kan du alltids jobbe med noe nytt!

- Ja, ikke sant!

- Men når det er sagt, så håper jeg da virkelig du får gjort spilt live neste år!

- Ja absolutt! Men du vet, alle er i den situasjonen nå, så vi får ikke gjort annet enn å vente og se hva som skjer neste år. Vi har fått tilbud fra andre festivaler og, som vi valgte å si nei til foreløpig. Men når vi får klarsignal og det viser seg at vi får spilt så kan vi heller komme tilbake til det da, for jeg vil ikke risikere å skuffe fansen.

- Nei, det er jo forståelig. Jeg vet at en del gamle fans savner de kjappere låtene som dere gjorde før, men jeg for min del har ikke noe problem med at materialet er mer mid-tempo orientert, så lenge låtene er såpass sterke som på denne skiva. Men var det en naturlig utvikling for deg å gradvis gjøre mer mid-tempo låter?

- Vel, jeg skrev bare låter. Når jeg kom tilbake med «Shadowmaker» så hadde jeg vist at jeg hadde gjort alt jeg ville med de kjappe låtene, og jeg kunne bare gjentatt det jeg hadde gjort tidligere, men det var ikke hva jeg ville gjøre. Og jeg er egentlig ikke så inni det, og var aldri noen speed metal fan eller noe, jeg skrev bare kjappe låter. Og på denne skiva handler det ikke om tempo, men om kvaliteten på melodiene, og kvaliteten på refrengene og vokal-linjene. Til og med en låt som «Say Your Prayers» er veldig kraftfull, selv om den ikke er kjapp.

- Ja, og i tillegg så har du alltid hatt kjapp riffing, så på en måte føles låtene kjappere enn de faktisk er, til og med de tyngre låtene.

- Ja, alle kjennetegnene til Running Wild er der. Så hvis du f.eks. hører på en låt som «Blood On Blood» så er gitarene veldig kjappe, selv om trommene er mer mid-tempo.

- Jeg synes «Blood On Blood» er en jevnt over veldig bra skive, men de låtene som stikker seg mest ut for min del er «The Iron Times» og «The Shellback». Hvilke vil du si er høydepunktene, og hvilke ser du mest frem til å spille live?

- De er alle høydepunkter på en måte, og jeg elsker alle ti låtene, men «The Iron Times» skiller seg ut siden det er siste låten og det er en lang, episk låt. Det var interessant å gjøre en låt om den 30 år lange krigen, og det er et trist tema. Jeg har hatt idéen til å gjøre en låt om det i lang tid, men har bare ikke hatt den rette melodien til låten som gjenspeiler tristheten og dramaet. Men da jeg kom opp med den melodien så følte jeg at jeg kunne fortelle historien med den - Ja, du tenker at låten hadde den rette atmosfæren som passet temaet?

- Ja absolutt! Det var den grunnleggende idéen, å ha melodien og introen og outroen, men også fortelle historien gjennom musikken. Jeg ville ikke bare fortelle detaljer gjennom tekstene om hva som skjedde når, men mer hvordan folk opplevde det, og hva det gjorde med de som opplevde krigen. De var konstant i krig i 30 år, så man kunne både bli født og dø i løpet av den samme krigen. Og den hadde en stor innvirkning på hele Europa, for før den krigen så var det tolv millioner tyskere, og etter

NRM 5-2021

61

krigen var det bare fire millioner, så 60% av befolkningen døde i løpet av den krigen, så det var veldig ødeleggende.

- Jeg går ut ifra at du skriver om det som føles naturlig, men var det noe spesielt som inspirerte musikken og tekstene denne gangen?

- Det varierer. Når det gjelder en låt som «The Shellback», så hadde jeg først melodien som et utgangspunkt, og så kom jeg opp med tittelen «The Shellback». Jeg visste at det måtte være en låt om pirater, men så kom jeg på ideen om å la han fyren fra «Black Hand Inn» fortelle den, som en forhistorie til den, om hva som fikk ham til å dra dit og hvordan livet hans var før, og hva som drev han til å gjøre det. Det var det som ble historien. Også fikk jeg ideen til å bruke melodien fra «Black Hand Inn» som en akustisk intro, for å vise at de hadde en tilknytning til hverandre. Og siden låten også hadde en keltisk melodi, i likhet med en del av låtene på «Black Hand Inn», og den lett kunne vært på den skiva, så fikk jeg idéen om å knytte disse sammen.

- Ja, det føltes naturlig å bruke den som en slags forhistorie musikalsk også?

- Ja, det var en sammenheng. Jeg hadde ingen plan for det, det bare ble sånn på grunn musikken, og jeg ble påminnet om perioden når jeg skrev «Black Hand Inn»-skiva.

- Når skiva er ute og dere forhåpentligvis får gjort konserter igjen, hvor ser dere for dere å spille neste år? Vil dere kun fokusere på festivaler, eller vil dere vurdere å gjøre andre konserter, eller til og med en turné?

- Vi har fire konserter som er annonsert som vi kommer til å gjøre. Men når det er mulig å gjøre festivaler igjen og det dukker opp noen flere tilbud, så får vi heller vurdere de da. Vi har fått noen tilbud som sagt, men vi vil ikke forplikte oss til noe mer før vi vet at vi får spilt igjen - Nei, det er vel ingen vits i å booke for mange show før dere vet at dere kan gjøre dem. Men til slutt, hva med et Norgesbesøk?

- Ja, om det rette tilbudet dukker opp, så kan vi vurdere det. Disse fire festivalene kan bli utsatt siden vi er hovedattraksjoner, og bandet har vokst så mye de siste årene.

Vi spiller i samme posisjon som Guns n Roses, Iron Maiden og Kiss – altså øverst på festivalplakaten.

- Når vi snakker om festivaler, så er det en festival her i Oslo som jeg vil anbefale dere å spille, Tons Of Rock.

- Igjen må vi se på om det er mulig å gjøre konserter, så vil vi vurdere det hvis de gir oss det rette tilbudet. Alle i bransjen vet hva honoraret er for å hyre inn Running Wild, også må vi diskutere detaljene. Men først og fremst må vi komme til en normal situasjon hvor det er mulig å å gjøre de store festivalene.

I situasjonen vi er i nå så er det vanskelig å si om man kan gjennomføre festivaler med

62 NRM 5-2021

100.000 mennesker som kommer fra hele verden, og band som kommer fra hele verden, og vanskelig å si hvordan vi kan håndtere det.

- Hvem vil du si er dine største helter og de som har inspirert deg mest?

- Det er fremdeles KISS. Running Wild ble grunnlagt under navnet Granite Heart, og vi var alle store KISS og AC/DC fans, og jeg lærte å spille rytmegitar etter AC/DC. Og da vi startet så var det Judas Priest, Iron Maiden, Saxon, Def Leppard, og disse New Wave Of British Heavy Metal bandene hadde stor innflytelse på Running Wild. Vi tok ikke den inspirasjonen for å kopiere den, men for å gjøre vår egen greie ut av det.

- Ja, men jeg må si at til og med fra den første skiva så synes jeg dere alltid har hatt en egen stil og identitet.

- Ja, vi startet med det, men så forandret vi oss og prøvde nye ting. Og hvis du ser på spesielt de fem første skivene, så er de helt forskjellige! Vi prøvde oss fram, og jeg synes at «Death Or Glory» var skiva hvor vi fant stilen vi ville legge oss på.

- Hvilke album gjorde mest inntrykk på deg i dine formative år?

- Det er veldig vanskelig å si. En stor innflytelse når vi startet var helt klart «KISS Alive!», og når vi nærmet oss stadiet for å gjøre den første skiva så var det i stor grad Judas Priest som var hovedinspirasjonen, Priest og Iron Maiden var banda - Det leder meg egentlig til det neste spørsmålet. Hvordan kom dere opp med navnet Running Wild? Jeg antar det var fra Judas Priest-låten ved samme navn?

- Ja, det må vel ha vært rundt ‘79. To i bandet var nye, og det var på en måte en ny start. Bandet het jo Granite Heart før det, og siden vi hadde to nye i bandet så tenkte vi at vi kanskje skulle starte på nytt med et nytt navn, og gitaristen vår Uwe kom opp med ideen med Running Wild, etter Judas Priest-låten. Vi syntes det var bra, men i de første intervjuene vi gjorde når de spurte hvor vi fikk ideen fra, så sa vi at det var fra «Some Like It Hot» med Marilyn Monroe, ha ha, siden en av låtene het «Running Wild», he he. Men den kom fra låten av Judas Priest, ja - Men hvordan kom du opp med Adrianlogoen?

- Vel, når vi var et amatørband, så ville vi ha postere for å annonsere konsertene, før vi hadde spilt inn noen demoer. Vi ville ha et kjennetegn som stod for Running Wild, så jeg kom opp med ideen til Adrian, og alle som så posterne skjønte at dette er et heavy metalband! Det ble et kjennetegn, og vi beholdt det fordi det stod for Running Wild, og resten er historie. Og i ‘87 gjorde vi han om til en pirat.

- Jeg anser Running Wild som et power metal-band eller et heavy metal-band, og ikke et pirat metal-band, da jeg mener at det bare beskriver imaget til bandet og

temaet i tekstene, men ikke musikken. Er du enig?

- Ja, vi startet jo som et heavy metal-band, men hadde alltid fundamentet i hard rock. Jeg vokste jo opp på 60- og 70-tallet, og det var jo ikke noe som het heavy metal når jeg begynte å spille gitar, bortsett fra Black Sabbath. Man hadde jo alle disse hardrock- og glamrockbanda, som jeg også var inspirert av. Vi var alltid et hardrock eller heavy metal-band. Vi var aldri et speed metal-band, vi skrev bare kjappe låter. Vi tilhørte ikke noen sjanger, vi var bare opptatt av melodier, tekster og historiene vi ønsket å fortelle. Jeg ble forbauset når sjangeren pirat metal dukket opp, men vi oppfant den jo. Det var band der som hentet inspirasjon fra oss, som vi også hadde gjort, og som gjorde sin egen greie. Noen band prøvde å kopiere oss. Akkurat som mange band prøvde å låte som AC/DC - Apropos det, hva var det forresten som inspirerte dere til å ta i bruk pirat-imaget og tekstene på «Under Jolly Roger» og fremover?

- Det var en tilfeldighet. Jeg hadde en ide til låten som senere ble til «Under Jolly Roger», og jeg satt på rommet og hadde TV’en på, også dukket det opp en reklame for premieren av filmen «Pirates» av Roman Polanski. Det var en scene der hvor de heiste opp flagget, og jeg spilte dette riffet som jeg tenkte at hørtes ut som pirater. Jeg tenkte Jolly Roger, «Under Jolly Roger», der har vi tittelen! He he. Så jeg skrev en låt om det, og jeg spilte den for de andre på øvingslokalet. De sa «Wow, det er den beste låten vi har til skiva så langt! Den er fantastisk! Det burde være åpningslåten! Hva heter den?» Den heter «Under Jolly Roger».

«Hva?» «Den handler om pirater!» «Pirater og metal, fantastisk!» He he. Men det var ingen plan bak det, det bare skjedde. Og forresten så er det den eneste låten om det temaet på den skiva, bare en låt og det er tittellåten. Pressen hatet det til å begynne med, men etter en stund begynte de å kalle oss «the pirate metal band from Hamburg». Vi sa «Ok, da har vi vårt trademark!»!

- Også bare videreutviklet dere det?

- Ja, det bare skjedde. Og jeg begynte å bli interessert i temaet, så vi videreførte det på «Port Royal» - Live-skiva «Ready For Boarding» og live-videoen «Death Or Glory Tour» er fantastiske live-utgivelser, men det er synd at ikke konsertene i sin helhet ble utgitt den gang. Finnes det noen eldre opptak av bra nok kvalitet til å kunne utgis?

- Nei, egentlig ikke. På 90-tallet filmet vi alle konsertene med ett kamera, egentlig bare for å se på etterpå og vurdere hva vi kunne gjøre bedre, og ikke for offentligheten - Jeg er nysgjerrig på hvilke Running Wild-album du anser som dine personlige favoritter, bortsett fra den nye naturligvis?

- Det er veldig vanskelig å si. Det er alltid

norwayrock.net

den nye, he he. Jeg synes det er en veldig, veldig sterk skive! Men jeg har alltid elsket «Black Hand Inn», som også er en veldig bra skive, og jeg la veldig mye arbeid i den! Det var en bra tid, vi brukte fem måneder i studio og det var en veldig dyr affære. Det var den første ProTool-produksjonen vi gjorde. Dvs den er spilt inn analogt, men det er også den første ProTool-produksjonen i Tyskland - Ja, det er en fantastisk skive både låtmessig og produksjonsmessig!

- Ja, men den solgte ikke så veldig bra. Den solgte vel rundt 38 000 eller noe sånt. Den før solgte vel rundt 90 000, og «Blazon Stone» solgte vel rundt 240 000. Altså den gangen, nå har den vel solgt en million eller noe sånt - Ok, men hvilken er den mestselgende skiva?

- Det er «Blazon Stone», for den solgte rundt 240 000 den gang.

«Death Or Glory» solgte rundt 100 000 eller noe sånt. Nå ligger de vel på en million. Men jeg kan ikke bevise noe for jeg fikk aldri noe penger, det gikk til noen mellomledd. Men så vidt jeg vet har Running Wild totalt solgt rundt 13 millioner album - Når du ser tilbake på «45 Years of Piracy» siden starten i ‘76, hva føler du er høydepunktene i karrieren?

- Det er veldig vanskelig å si. Et av høydepunktene må være når vi entret scenen på Wacken i 2003, og å se det for første gang for vi hadde aldri spilt for et så stort publikum før, og å se hvor entusiastiske fansen var. Og det var visst en fyr der, jeg vet ikke om han kom fra Amerika eller noe sånt, og når introen til «Treasure Island» startet så falt han på kne og startet å gråte. Det gjorde virkelig inntrykk å se hvor mye fansen setter pris på musikken og hva den betyr for de.

- Javisst. Men på den annen side, hva føler du har vært lavmålet i karrieren?

- Det var noen av konsertene vi gjorde på USA-turneen, spesielt i Chicago som var den første konserten. De hatet oss virkelig! Vi var på turne med Celtic Frost og Voivod, og vi var bare på plakaten fordi vi ikke trengte å betale for noe, men vi fikk spilt i USA uten noen utgifter. Så vi gjorde det, men de hatet oss. Men det ble bedre når vi spilte større steder som Los Angeles og San Francisco. Denver, Colorado var også bra for oss. Så noen av konsertene var veldig bra, men etter den første konserten så var stemninga i bandet nedstemt. Men vi sa «Vi er her for å spille, så la oss stå opp og kjempe! Vi gir ikke opp!» Så det var det vi gjorde dagen etter, og det ble bedre. Men den ene konserten var et noe av det kjipeste i bandets karriere.

- Running Wild har et stort navn innen sin sjanger, men jeg er sikker på at dere kunne vært enda større hvis dere hadde gjort mer omfattende turnéer. Men så vidt jeg har forstått, så har det vært en bevisst avgjørelse fra din side?

- Hvis man ser på statusen til bandet i dag, så vil jeg si nei! Fordi vi tilhører de fem største headliner-bandene i verden, sammen med Guns n Roses, KISS, Iron Maiden og Metallica. Vi spiller samme ‘slot’ (posisjon på festivalplakaten, altså øverst), og vi får betalt honorar til å kunne gjøre store show. Det største showet vi har gjort var på Wacken. De hadde problemer med å skifte utstyr mellom banda. De var nervøse for om de rakk å gjøre det, for det var så mye utstyr som skulle på scenen. Det er det største showet vi har gjort, og det var på størrelse med KISS sitt show.

Vi er et stort band og har en stor status, og vi har fått mange nye, unge fans. Når vi spilte på Wacken i 2017 og jeg så utover publikum, så jeg kunne knapt se noen over 30 blant de ti første radene foran scenen.

- Ok, så dere tiltrekker dere fremdeles nye, unge fans?

- Det er interessant å se, for når man har en ny generasjon med fans så kan man overleve som band. Det er det som gjør band som KISS og AC/DC så store.

- Ja, det er fantastisk at eldre band fremdeles tiltrekker yngre generasjoner med fans!

- Ja, absolutt! Og det er godt å se, fordi rock n roll fremdeles lever. I Russland var det så mange kids, og noen ganger var det tre generasjoner av fans. Det var fantastisk!

norwayrock.net

- Hva var årsaken til de mange utskiftningene tidligere i bandets historie?

- Det var egentlig forskjellige årsaker til det. I noen av tilfellene stod jeg som en manager i midten av en storm og måtte moderere begge sider. Jeg var egentlig mer opptatt med det enn med musikken. Det var krangler innad i bandet. Og når det kommer til den første endringen vi hadde med Hasche og Stefan, så ble det klart at de ønsket å gå i en annen retning. De ønsket å gjøre mer kommersiell musikk, så det kunne ikke fortsette sånn. Dessuten kunne vi ikke ha gjort «Port Royal» med Hasche og Stefan. Det ville vært umulig. Så det var nødvendig for at bandet skulle vokse musikalsk. De hadde pushet seg for hva de var gode for som musikere, men det var ikke nok til å kunne fortsette videre. Det var andre endringer og, hvor folk skapte problemer i bandet grunnet alkohol og narkotika, men det er ikke opp til meg å fortelle alle detaljene.

Det er så lenge siden, og det betyr ikke noe lenger. Det som betyr noe er at PJ har vært gitaristen min i 16 år, og er den som har vært med lengst bortsett fra meg. Michael og Ole har også vært med i bandet i seks år nå, lenger enn de fleste som var med i bandet tidligere.

- Ja, av de eldre besetningene, så er vel den lengstlevende besetniingen den som gjorde «Black Hand Inn», «Masquerade» og «The Rivalry»?

- Ja, men Jörg Michael var bare med i bandet i tre år. Han gjorde riktignok noen turnéer med oss tidligere og, men han ble med i bandet før «Black Hand Inn» og sluttet etter «The Rivalry». Det var i ‘97, så han var bare med i bandet i tre år.

- Så det virker som han var med i bandet lenger enn han faktisk var?

- Ja, fordi han gjorde «Death Or Glory»-turnéen og «Port Royal»turnéen. Han gjorde «Port Royal»-turnéen fordi, når Iain var med i bandet så falt han av stolen på en bar og brakk armen i fylla, he he, og kunne ikke spille trommer, så Jörg gjorde den turnéen. Og han gjorde «Death Or Glory»-turnéen da vi måtte sparke Iain av forskjellige grunner. Så for fansen kan det virke som han var med i bandet, selv om han bare var innleid og fikk betalt for konsertene. Han sluttet og sa han ville spille i band med kona si, og han ville ikke fortsette i Running Wild. Men så ble han med i bandet på «Black Hand Inn» - Ok, så det var derfor han steppet inn på «Death Or Glory»turnéen?

- Ja, det var grunnen. Men så sluttet han, og etter «Death Or Glory»turneen så ble AC, som var hans trommeroadie, med i bandet, og spilte trommer på «Blazon Stone» og på turnéen. Men etter det skjønte vi at vi ikke kunne fortsette, for det var det samme problemet igjen, da de ville spille mer kommersiell musikk. Noen av låtene de hadde skrevet som jeg hørte på noen demoer hadde mer til felles med band som Van Halen og Bon Jovi enn Running Wild.

- Ok, så det var noen tilfeller av musikalske uoverensstemmelser og?

- Ja, så vi kunne ikke fortsette videre. Så andre kom inn i bandet. Axel Morgan kom inn i bandet, Stefan Schwarzmann kom inn i bandet. Eller kom tilbake, for han spilte jo på «Port Royal», men sluttet og ble med i UDO. Så det var mange forandringer, og det gjorde det ikke lettere for meg å holde det stabilt. De siste seks årene har vi hatt den samme besetningen. Men selv om de er innleide, og det er et soloprosjekt når det kommer til studio, så er det et ordentlig band når vi fire går på scenen!

Det er sånn vi behandler hverandre, og sånn vi gjør det sammen som et team, og jeg tror den besetningen vil holde lenge.

- Jeg antar du er tilfreds med hvordan bandet fungerer idag, og ikke har noe ønske om å ta tilbake noen ex-medlemmer, men er det noen av de du fortsatt har kontakt med?

- Jeg hadde kontakt med Thilo en lang stund, men så mistet vi kontakten. Vi pleide å ringe hverandre noen ganger i året, men det skled ut på et tidspunkt fordi jeg var opptatt og han var opptatt. Det er sånt som skjer når man går hver sin vei. Jeg møter jo Jörg Michael, for han jobber jo for Wacken Open Air.

NRM 5-2021 63

DOLD VORDE ENS NAVN

høstmørke Høsten er for mange en mørk periode, likevel finnes det alltid noen som ønsker å forsterke tristessen. Bak navnet Dold Vorde Ens Navn finner vi folk fra Ulver og Dødheimsgard. Haavard og Vicotnik leder oss gjennom historien som nå har resultert i debutalbumet «Mørkere».

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: THORMOD LINDBERG OG CARL EEK

Vicotnik har hele veien vært aktiv med Dødheimsgard og nå gjenfødte Ved Buens Ende. Bassist Kai bidro på førstnevntes EP «Satanic Art» fra 1998, mens gitarist Haavard skrev mye av musikken på Ulvers tre første plater, før han forsvant ut i mørket.

Haavard: - Etter jeg ga meg i Ulver tok jeg flere års pause fra musikken. Det ble unger og familieliv som krevde mye av tiden. Jeg har hjulpet noen kompiser hvis de trenger litt gitar her og der, men det var ganske stille frem til omtrent 2010. Min samboer hadde skrevet noen låter og det ble et pop/rock prosjekt ut av dette. Vi gjorde noen innspillinger som vi ga ut digitalt. Nå har jeg også vært med litt i Ulver hele veien også, når Kris (vokal, journ anm) har ringt og hatt behov for litt gitar. Men i 2014 ble jeg spurt av Myrkur om å gjøre akustisk gitar på plata «M», og der ble jeg fristet til å skrive egen musikk igjen. Så da gjorde jeg et par låter a la det jeg gjorde med Ulver på «Kveldssanger» og la ut på Youtube. Jeg hadde ikke noe mål med dette, men Prophecy Records hørte musikken og sa hvis jeg noen gang ville gi ut noe så var de klare. Så da begynte jeg dette arbeidet og holdt på noen år med det. Plata er for øvrig ferdig, den ble mikset i fjor, men utgivelse gjenstår. Det var vel i 2017 jeg begynte å leke med metal igjen og sådde frøene til det som er Dold Vorde Ens Navn.

- Du har jo tydeligvis en signatur, det første jeg tenkte da jeg hørte første singel «Løgnens Abstinenser» var Ulvers «Bergtatt» plate med Vicotnik på vokal.

Vicotnik: - Jeg tror ikke man kan unngå sin egen signatur, for det første er det jo det man liker. Det er den stemningen man streber etter.

64 NRM 5-2021

Jeg merker jo det når jeg bytter sjanger, som hvis jeg gjør noe elektronica så søker jeg jo etter den samme stemningen. Man kan jo selvsagt gå utenfor boksen, og det synes jeg også Haavard har gjort her, men man hører jo den signaturen som alltid har ligget i hans låtskrivernatur.

Haavard: - En ting er jo den signaturen, men jeg har ikke fulgt med så mye på black metal i nyere tid. Og hører jeg black metal hører jeg på det samme jeg gjorde som 16-17-åring, og det som inspirerte meg da. Så jeg har ikke prøvd å utvikle en annen måte å lage riff på. Det er jo andre typer låter og en variert plate, men utgangspunktet mitt er nok det samme siden jeg ikke har noe bevisst forhold til det. Jeg bare setter meg ned med gitaren uten å tenke på om det låter Haavard eller gammelt Ulver.

Og det som fenger meg er nok da det samme som fengte meg på den tiden.

På «Bergtatt» henger en del av materialet fra demotiden hvor Carl Michael Eide skrev mye av musikken, mens resten av plata, samt «Kveldssanger» og «Nattens Madrigal» ble skrevet av Kris og Haavard. Vicotnik har en hukommelsesbank av de sjeldne og har et par anekdoter på lager.

Vicotnik: - Det var jo ganske kaotisk i Ulver før disse skivene, da det gamle bandet med Calle, som skrev hele demoen, skulle ut og det nye bandet skulle inn. Jeg spilte faktisk gitar på en øving, hvor Calle spilte trommer og jeg jammet til hans låter. Kris var jo også der og tenkte ut vokal. Haavard og det som ble besetningen i denne perioden var vel allerede da inne, men det var ikke ordentlig etablert. Hugh var vel heller ikke tiltenkt bassrollen fast, og Dimmu Borgirs Shagrath var vel også innom en kort periode, av type to kaffekopper eller noe sånt.

- En ting er hvordan Ulvers besetning ble stablet på beina for

norwayrock.net

”Jeg bare setter meg ned med gitaren uten å tenke på om det låter Haavard eller gammelt Ulver.” snart tretti år siden. Vi skal jo i hovedsak snakke om Dold Vorde Ens Navn.

Haavard: - Det startet vel egentlig med Kai (bass). Vi er gamle venner og satt hos meg en kveld og tenkte det hadde vært gøy og vært en tur innom rockefabrikken, hvor mange av de gamle black metal banda spilte inn demoer, og gjort en punkelåt. Både Kai og Vicotnik har jo jobbet der. Etter vi hadde gjort det foreslår Kai at vi kunne jo lage en god gammel black metal låt også. Joda, så tok vi oss et par pils og gjorde det. Så han var litt primus motor for dette. Så ble det både en og to og tre låter, og da tenker vi at dette må vi jo få spilt inn. Og med det kommer jo både trommer og vokal inn i bildet.

Kai kjente jo Vicotnik godt og mente han kunne gjøre seg bra til det vi var ute etter. Øyvind Myrvoll har i likhet med meg gjort en jobb i Myrkur, og da falt det seg litt naturlig for meg å spørre ham. Begge sa ja, og da ble det års tid hvor vi jobbet frem litt tekster og vokal og spilte inn det som da ble EP’en «Gjengangere I Hjertets Mørke». Så i bunn og grunn er det et kompisband.

Vicotnik: - Dette har vært et premiss med det enkleste utgangspunkt, så har vi bygget oss frem til hva som er Dold Vorde Ens Navn, og det er først på plata jeg synes vi har landet, og penset inn på stemningen vi er ute etter og som vi har supplert med videoene. Jeg tror vi alle har kost oss med hvordan dette har tatt form, i stedet for å komme til noe som er helt ferdig. Jeg synes det hele har tatt form veldig enkelt. Det har vært veldig intuitivt mellom meg og Haavard, som har stått for det kreative, hvor vi vil. Så lenge det har vært enighet om fundamentet har boksene kommet på plass veldig lett. Mulig dette er litt urettferdig å si, for jeg vet jo ikke om alle de andre har oppfattet det like lett som meg.

Haavard legger til at alle har måtte gi og ta, mens det totalt har vært en rimelig uproblematisk prosess. For Haavards del falt mange brikker på plass til hvordan skiva skulle bli da han hørte Vicotniks vokal på ep’en.

Jeg påpeker jeg synes EP’en virker rå og spontan, mens «Mørkere» på mange måter høres mer strukturert og ordentlig ut.

Haavard: - Det er ikke feil å si det, EP’en var mer gutta på lokalet som tok seg noen øl og hadde det kult.

norwayrock.net

Og holdningen da samsvarte nok mer med hvordan vi drev på i demodagene. Og den er jo spilt inn på en rockefabrikk uten all verdens utstyr, så det er jo mye demo over den. Vi har virkelig tatt et sjumilssteg opp til skiva, og det er et langt mer seriøst stykke arbeid med den ja.

Vicotnik: - Min innfallsvinkel blir jo litt annerledes, men jeg synes jo mange av brikkene var på plass allerede på EP’en, selv om det kanskje var snublet litt inn. Nå er jo en del elementer fra EP’en skrellet vekk på «Mørkere», men også jeg fikk jo prøvd meg litt frem og staket ut kursen på hvor det vokale til slutt havnet. Så det har jo vært en god læringsprosess hvor noe av snubletesten nå står på beina.

- Bandets første livstegn var «Drukkenskapens Kirkegård» fra EP’en, og her var jo vokalen spinnvill. Folk flest kjenner deg jo for black metal vokalen både i Ved Buens Ende og Dødheimsgard. På «Mørkere» kliner du til med ukjente sider.

Vicotnik: - Man må jo løfte seg i takt med produktet. Det første jeg hører av bandet er jo ganske punka og rølpete, og det legger jo en mental list for meg og hvordan jeg tilnærmer meg musikken. Ambisjonsnivået på plata er jo noe helt annet, med strykere, akustiske partier og ikke minst produksjonen, og når man får et så dynamisk produkt i fanget vil man jo løfte seg med produktet.

- Jo, men jeg tenker jo det bor mer vokalist i deg enn hva som tidligere er oppdaget. Man har da hørt tilfeller av vokalister tidligere som skal prøve ut nye sider, med mildt sagt vekslende hell.

Vicotnik: - Mitt utgangspunkt er jo vokal og gitar. Så da kommer vi tilbake til alle de banda jeg spilte inn kassettdemoer og rehearsals med tidlig på 90-tallet i Askim. Så flyttet jeg til Oslo, og da var gjerne vokalisten allerede på plass.

Men det har nok alltid bodd en vokalist i meg, selv om jeg nok er mer kjent som gitarist og riffmaker. Og det var litt av premisset her også, at jeg skulle jeg kun synge og ikke spille gitar.

- Du nevner tidligere at du søker den samme stemningen når du skriver musikk,

uavhengig av sjanger. Gjelder det tekster også?

Vicotnik: - Jeg har nok skrevet sånne tekster lenge, jeg har bare ikke hatt noen plattform å presentere det i. Jeg skrev jo tre av tekstene på seneste Dødheimsgard plata, og jeg synes jo de slekter litt innholdsmessig.

Men der er jo hele landskapet mer kaotisk, både musikalsk og tekstmessig, så den største forskjellen denne gang var å strukturere det.

Også er det jo et nytt språk, og det gir jo en annen palett å jobbe med. Ved å fjerne filtrene kaos og fremmedspråk er jeg jo nærmere kjernen jeg vil inn på. Dette er jo mer nakent enn alt fiksfakseri som er i tekstene til Dødheimsgard som får innholdet til å virke mer mystisk og skjult.

Opphavet til bandnavnet er det Haavards samboer som skal ha æren for.

Haavard: - Det er veldig vanskelig å finne et bra bandnavn i dag. Vi jobbet ganske lenge med akkurat dette. Vi var klare på at det ikke skulle være noe værfenomen, dyr eller is og frost. Vi ønsket noe som gjenspeilet det vi formidler, som er mørke, uten at det er religiøst rettet, men mer et menneskelig og sjelelig mørke. Skjult blir ens navn kan jo tolkes forskjellig, men for meg handler det om tabuet forbundet med angst og psykisk helse. Så er det jo selvsagt et navn som skiller seg ut, og det var også noe vi huget etter.

Vicotnik finner det en smule vittig at man brukte lang tid på å finne et navn, som da viste seg å være navnløst. Er Dold Vorde Ens Navn et band vi kan oppleve live?

Haavard: -Jeg håper da det, det er i hvert fall planen, uten at vi vet når, Vicotnik: - Jeg har spilt så mange ganger første gangen konserter. Jeg har snubla inn på scenen med så mange band at det er jævlig kjipt å gjøre det igjen tretti år inn i karrieren i for tusende gang. Det som er viktig for meg er at siden vi har bygget dette bandet fra bunnen har vi en sjanse til få alt på plass før vi presenterer det. Ikke bare spillemessig, men helhetlig hvordan det skal presenteres.

NRM 5-2021 65

THE GASÖLINES

på full fart ut av pandemien Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, og det må i aller høyeste grad gjelde for det splitter nye bandet The Gasölines som oppsto midt under lockdown og rett og slett spilte inn sin debutplate “Cannonball Run” til stående ovasjoner fra en samlet rockepresse. Vi fikk hovedmann Morten Nilsen til å forklare litt om bakgrunnen til bandet over en trivelig prat - tross noe tekniske utfordringer med undertegnedes utdaterte laptop som resulterte i multiple repetisjoner, men en meget tålmodig herremann på den andre siden av skjermen taklet dette heldigvis eksepsjonelt bra.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD

- Dere er jo et rykende ferskt band, så du kan kanskje starte med hvordan det hele kom sammen?

- Jeg spilte i et band som heter Meltdown i Fredrikstad, men måtte stoppe helt opp da det ble forbudt å øve under lockdown. Vi var jo selvfølgelig ikke klare over det da, men dette kom jo som vi vet nå til å vare i evigheter - så i stedet for å bare sitte å ikke gjøre noen ting trengte jeg noe å bedrive tiden med. Og det som skjedde etter et strengebytte på bassen begynte jeg å klimpre litt og omtrent ut av ingenting kom det som skulle bli refrenget på førstesingel og åpningsspor “Autobahn Outlaws”.

Jeg syntes umiddelbart det låt fett, men at det ikke passet inn i det andre konseptet og ville bruke det til noe annet. Brått rant det på med idéer i samme gate, og da må man bare kjøre på. Jeg viste dette til en god venn av meg, Adrian (Sunde Bjerketvedt) med håp om at han ville legge gitar på låtene, noe han ville - og han tilbød seg attpåtil å legge trommer. Dette er en helt rå gitarist som akkurat har begynt med å spille sammen med Jørn Lande, og det sier jo sitt om nivået. Deretter fikk vi inn en annen ung lokal mann og kompis ved navn Sindre (Støle) på vokal og var klare.

Men vi hadde jo en utfordring med øving da det som kjent ikke var mulig, men fikk det til ved hjelp av veldig bra forberedelser og intens bruk av Dropbox. Fortsatt har vi faktisk ikke hatt én skikkelig øving sammen. Dette sydde vi sammen og sendte videre til Eiliv Sagrusten der vi spilte inn trommene som låt kuler og krutt før jeg og Adrian la strengene sammen over et par helger før vi tok vokalene og fikk alt mikset sammen. Dette har kommet som en direkte konsekvens av koronaen, jeg vet ikke en gang om dette hadde blitt noe av hadde det ikke vært for det. I hvert fall ikke nå.

Det handler om å utnytte mulighetene. Planen når vi faktisk får møttes og hatt en ordentlig øving er planen at Eiliv skal spille trommer på dette.

66 NRM 5-2021

- Artig å høre en helt annerledes måte å gjøre ting på.

- Det var en interessant opplevelse det også for ingen av oss hadde jobbet på den måten før. Vi er alle vant med å møtes mange ganger i forkant ved øvinger i fellesskap der man terper til man føler seg trygg på det selv før man begynner å spille inn. Men det er kanskje akkurat den måten vi har gjort det på som gjøre at det låter såpass friskt og ferskt.

Veldig spontant. Og hvis jeg ikke tar feil tror jeg såpass som fem eller seks soloer er første take. Det er faktisk ganske sjukt fett.

- Det må vel være veldig givende når det går såpass bra?

- Det var utrolig gøy! Utrolig morsom måte å jobbe på.

- Under teknikkstrulet tidligere fikk jeg ikke med meg om du nevnte studioet dere brukte?

- Det går bra - vi spilte inn trommene på en ungdomsklubb i Spydeberg, gitar og bass ble spilt inn i et øvingslokale der Adrian jobber med flere andre band mens all vokal ble gjort i Velvet Recording sammen med miksen i etterkant der Eiliv jobber litt i perioder. Det er et fantastisk studio der flere prominente norske artister har gjort skiver. Hellbillies har vel det som fast hovedkvarter som jeg har skjønt, så vi måtte vente til de var ferdige med øvinger før vi kunne mikse blant annet. Det er topp analogt utstyr der, noe som var viktig for meg da jeg ville at dette skulle låte organisk med skikkelige amper og ikke noe moderne dilldall. Jeg er jo en oldschool rocker så jeg liker det best på den gamle måten.

- Det høres godt på skiva at det ikke er mye juks og fanteri ja.

- Ja, litt av tanken med å være oldschool var akkurat det med ampene og ekte, organisk trommelyd. Å få en skikkelig ekte og rå miks av det. Jeg synes det er altfor mange moderne metallskiver som låter for organisk, for redigert. Helt klinisk redigert og da blir det veldig klinisk og kjedelig for meg. For perfekt om du vil. Men her har vi latt det feede og være som det er, og det blir det mer ekte synes jeg.

norwayrock.net

- Nå som ting endelig har åpnet og stadig flere blir fullvaksinerte, har dere snakket om å gjøre noen konserter?

- Ja, vi har jo det. Alt handler om tilbud og etterspørsel, og nå har vi tilbudet så får vi se om etterspørselen kommer. Det meste er avhengig av koronaen fremover, men vi har allerede vært i kontakt med spillesteder og band vi kan koble oss på - men så skal samtidig kabalen gå opp for oss også. Men vi har veldig lyst til å presentere det her, jeg er helt overbevist om at det kommer til å bli en knall kveld med en bra rockepakke så det er vi veldig klare for.

- Som jeg har fått med meg, så har vel debuten deres fått relativ grei omtale hos ganske mange, så det bør vel ikke være noe problem?

- Det er helt spinnvilt, jeg har vært med på en god del ting som har blitt utgitt til gode tilbakemeldinger tidligere men dette er faktisk helt drøyt. Alt vi har av innbokser på Facebook, Instagram og mail renner over av meldinger fra alt fra Australia til Sør-Amerika og U.S.A. og Europa så dette er veldig kult! Det er veldig mange som har lyst til at vi skal komme og spille der de bor, og det er jo hyggelig.

- Ikke verst av et band som strengt talt egentlig “bare” er en tilfeldighet?

- Det kan du si, selv om jeg lenge har hatt lyst til å gjøre noe som dette da. Men timinga var jo tilfeldig. Jeg satt med dette i desember og januar også var det innspilling i noen helger i løpet av april, mai og juni før det var miksing og sendt til trykkerier og få det gitt ut. Stort mer enn det har vi jo ikke fått gjort.

- Har du egentlig sett én dårlig anmeldelse?

- Faktisk ikke, ikke i det hele tatt. Det har vært veldig, veldig bra med karakterer helt i toppen over det hele så det må man sette pris på. Også er det noe med å sitte med musikk man synes er allright selv som andre i tillegg catcher opp på, det er en veldig rar men fin følelse. Jeg har sett folk høre forskjellige referanser i musikken vår og, fra Ramones til Misfits eller Turbonegro til Motörhead og det også synes jeg er bra. Men det som også er viktig å få frem er at selv om jeg har laget alt av materiale skal jo disse andre gutta ha massivt med skryt og. Hvis ikke Adrian hadde spilt trommer eller gitar, men vært gjort av en annen person, hadde det blitt et helt annet sluttprodukt, og det samme gjelder jo for både Sindre og Eiliv og. Alle har bidratt med sitt og gjort det kjempebra.

- Hvordan føltes det å høre din helt egen idé vokse frem etterhvert som de forskjellige sporene kom på plass?

- Veldig sprøtt og veldig kult. Det ble enda tøffere enn det jeg hadde sett for meg, og selv om jeg har hatt ganske klare tanker om hvordan diverse ting skulle låte har det aldri vært noe problem om én har hatt en annen idé eller spilt det på en litt annen måte enn hva jeg har tenkt.

Da har vi bare prøvd det også har det fungert

norwayrock.net

meget bra. Det gjelder bare å være åpen om det og forsøke ut ting, så har vi bare beholdt det som låt kulest. Og det endte jo ganske så bra.

- Hvor kommer egentlig bandnavnet The Gasölines fra?

- Det var nok jeg som kom på alt det der og, jeg tok jo utgangspunkt i den gamle rocktradisjonen der det må begynne med “The” og slutte med “s” også gjelder det å komme opp med et ord imellom der som folk gjerne kjenner igjen men som også helst har en dobbel betydning. Så da ble det det engelske ordet for drivstoff, og ved å legge til en tøddel over o-en ble det også da “øl” på norsk, svensk og dansk - men også det tyske ordet for “olje” og tre forskjellige betydninger der alle tre henger godt sammen med det vi driver med.

- Som jeg skrev i anmeldelsen la jeg fort merke til hvor gjennomført dette var.

- Takk takk, det er helt utrolig hvordan sånne idéer av og til bare ramler ned i hodet på en.

Alle titlene var klare før låtene var på plass, så det handlet til syvende og sist om å lage kule låter som passet til titlene. Jeg har vært igjennom kreative forstoppelser, men dette var den klare motsatsen. Og når det skjer er det bare å få det ned på papir eller opptak og holde det i gang. Men selv om jeg står bak alt denne gangen er det ikke sikkert det skjer på den måten neste gang, jeg har jo helt klart lyst til å gjøre mer innenfor dette prosjektet, og gjerne sammen med disse gutta og.

- For de er med videre og du ser på dette som et rent band nå?

- Ja, jeg håper jo det. Men alle disse andre har sine egne ting; Adrian har sitt eget soloprosjekt som han gir ut ting med, han har også to andre band som han er med i tillegg til Jørn Lande som sagt; Sindre synger i et annet veldig kult band som heter Blodsbånd, men har også lyst til å være med videre her; Eiliv jobber som tekniker for OnklP & De Fjerne Slektningene, spiller i andre band i tillegg til å være studiotekniker - så dette er en gjeng som er opptatt, men vi skal få til dette. Det handler

bare om å samkjøre kalendere.

- Jeg håper det blir muligheter til å se dere nær Oslo om ikke så altfor lenge?

- Det håper vi og, jeg vet at Eiliv har vært i snakk med et konsertlokale allerede så vi får se, først og fremst må vi finne ut hvordan vi gjør det live. Én ting er at det må høres kult ut, men det må jo også se kult ut så vi har i tankene om steder der det er mulig til å få dette til å se tøft ut også. Jo mer og større pyro jo mer moro, det går aldri av moten. Vi har jo fått henvendelser fra forskjellige festivaler, også får vi se hva som er løst prat og hva som er mer konkrete forslag.

Nå handler det om å få spredt musikken mest mulig, noe som er en sabla jobb når man starter opp ting for da må man gjøre alt selv på best mulig måte så folk får hørt det man har gjort.

- Det virker som dere har fått til ganske greit.

- Ja, det har gått fint det. Vi har jo ikke noe label og har gjort grovarbeidet på egen hånd, så sånn sett har det jo gått bra. Det sagt har vi fått hjelp av en god venninne som har en slags “minilabel” og en kontaktliste som hun har spredt oss på, så det har hjulpet oss godt på vei og fått spredt oss ut over landegrensene. Det er kjempegøy og veldig hyggelig.

NRM 5-2021

67

68 NRM 5-2021

norwayrock.net

konst och musik som förenas och smälter samman till ett medium norwayrock.net

NRM 5-2021 69

Trivium är aktuella med nya albumet ”In the Court of the Dragon” och häng med till högst flygande bandet som har nytt högkvarter i form av en egen hangar! Här följer en intervju med basisten från Trivium: Paolo Gregoletto.

TEXT: JOHAN PERSSON FOTO: MIKE DUNN & BRYCE HALL

Förra albumet ”What The Dead Men Say” – släpptes mitt under brinnande Coronapandemi. Därav ställdes den planerade intervjun in med Matt Heafy och Paolo in mars 2020. Hela presstrippen till Europa ställdes in i sista stund. Jag var inbokad för en intervju på plats i Stockholm men den ställdes tyvärr in förra året. Därför tar vi upp detta nu istället så häng med och ta del av de nya utmaningar som ledde nu fram till höstens albumsläpp ”In the Court of the Dragon” från metallbolaget Roadrunner Records.

-Trivium har ett spritt nytt högkvarter i Florida – och det i form av en egen köpt hangar med plats för musik istället för flygplan! Berätta om detta nya grepp – rejält högtflygande planer!

-Ja, vi kör nu med en egen hangar som bas och detta innebär att vi har ett nytt högkvarter.

Det är en ny satsning som kommer att förbättra logistiken för oss i Trivium och vi har nu alla i Trivium vår bas i Florida nu. Vår utrustning är samlad och vi har även spelat in videos nu och vädret är synnerligen stabilt! Vi har även en ny videon släppt och det är låten ”Feast Of Fire”. Vi repar i studion, vi fixar våra videos och denna lösning har växt fram nu under pandemin.

Orlando är vår bas även om vi precis avslutat sex veckors turné nyligen. Jag försöker plocka upp basen varje dag och familjeliv och annat kommer emellan men de tillfällen jag kan så växer det fram naturligt och då blir det säkert sex timmars sejourer. Det är snarlik inspiration och samma känsla som när jag skriver musik att timmarna bara flyger iväg. Trivium ”lyfter” tack vare hangaren kan man säga! Är det inte några event eller turnéer så är hangaren vår nya mötesplats”! Vi körde på häromdagen en heldag live i hangaren även fast vi nyligen var på turné med Megadeth, Lamb of God och Hatebreed. Turnén som var under sex veckor, men det som skiljer oss från andra band är att vi i Trivium kör gärna ett helt set live i hangaren bara för att hålla i oss gång och musikaliskt uppdaterade!

-Jag skymtar en skateboard på väggen bakom dig – gillar du actionsport?

-Ja innan jag började spela mycket bas blev det mycket skateboard! Men efter det att jag bröt armen så fick jag lugna ner detta och plockade upp basen i stället. Det är länge sedan nu. Skateboarden bakom mig har

en musikbakgrund för det var så att det var skivbolaget som tog fram ett par skateboard och gav till oss i bandet när vi sålde ut den berömda lokalen ”House Of Blues” i Anaheim.

Decket har utformats med trivumloggor och det finns en vägg full av specialdesignade skateboards vilket är coolt!

-Kan du kalla nya albumet ”In the Court of the Dragon” för ett konceptalbum?

-In the Court of the Dragon” tycker jag är snäppet under ett fullt konceptalbum. Jag tycker definitivt att det tjänar till att lyssna på det i ett enda svep under samma tillfälle. För det är då som det kommer som mest till rätta!

Låtarna växer då in i ett väl sammanflätat sammanhang och visst är tanken att det går att följa huvudpersonen som vi kallar för protagonist. Sedan utvecklar det sig då hur övriga agerar och kretsar kring detta till ett musikaliskt äventyr, och de övriga blir de så kallade antagonisterna. Vi i Trivium gillar helheten och personligen så tycker jag att omslaget och musiken samt själva storyn skall ses ur ett helheltsgrepp. Något som jag tycker är fantastiskt är samarbetet med de artister som utformar våra musikalbums omslag. Likt oss själva i Trivium när vi skapar musik så har jag haft förmånen att kunnat följa deras artistiska tolkningar som börjar med en tom canvas som sedan växer fram och blir ett albumomslag. Det är just denna skaparprocess som verkligen är helt otroligt att få uppleva.

Omslaget till “In Court of the Dragon” är skapat i olja av en fransk konstnär och målare som heter Mathieu Nozieres. Vi kommer att ha förmånen att få hänga upp den i vår hangar senare! Det är ett mästerligt verk av bästa skaparglädje och just få uppleva den processen som utgår ifrån ingenting, ett tomrum som formas till ett fullbordat verk vilket är otroligt häftigt att få vara med om. Valet av media är likt vår musik en resa inom både konst och musik som förenas och smälter samman till ett

medium. Målningen är för tillfället kvar i Europa och kommer att skeppas hit till USA inom kort. Trivium har rätt så många mytologiska musikaliska verk med sig nu i bagaget och min tanke går främst då till albumet “Shogun” som släpptes 2008 på Roadrunner. Namnet Trivium förpliktigar och vi tycker att vi måste ge respekt från klassiska tider och även historiska platser från förr. Historien har en större betydelse än många tror för att förstå dagens komplexa värld och namnet Trivuim tycker jag står för slagkraft!

-Jag gissar att det var magiskt att kunna spela live igen under 6 veckors turné i och med “The Metal Tour of the Year” i USA? -Ja det var helt magiskt! Vilken känsla det var att kunna spela live igen inför tusentals människor nu efter pandemin! Det har varit obeskrivligt skönt! Vi i Trivum spelade tillsammans med banden Megadeth, Lamb of God och Hatebreed – och det gick under det passande namnet “The Metal Tour of the Year”. Vi i Trivium är mycket tacksamma att detta gick att genomföra över huvud taget! Min känsla är att musikvärlden nu måste bygga upp ett förtroende och det bygger på att vi får hjälpas åt allihopa för att kunna bygga upp våra liv för att återgå till ett mera normalläge igen. Det handlar mycket om känsla, tillit och kunna uppleva folkmassor igen på ett säkert sätt, och det hela är lite som en justering åt en tidigare fungerande vardag. Vi hade fortfarande ansiktsmasker på oss backstage under senaste turnén och följde de strikt uppsatta reglerna som vi och alla andra måste förhålla oss till med att hålla avstånd och allt annat.

Min förhoppning är att vi nästa år kommer att öppna upp och se ett mer normal samhälle igenom 2022. Min förväntan är inför 2022 att kunna turnera mycket mera i USA under det kommande året. Dessutom är det nog över 10 år sedan vi var i Sydamerika och turnerade så dit ska vi i slutet av 2022 om planen går i lås. Vi har även en del spelningar i Europa inbokade nu innan jul. Vi kommer även ha en del ess i rockärmen i hangaren. Är det inte nya album eller turnernade som är aktuellt så kommer vi alltid att hitta på kreativa saker kring vår musik. Vi i Trivium är definetivt ett synnerligen aktivt band!

-Namedroppa ett par metalalbum som förändrade din egen världsbild som ung grabb!

-Nummer ett för mig kommer alltid ”Master Of Puppets” med Metallica, detta album finns alltid med här i sådana här sammanhang.

Det är även svårt kanske att inte nämna bandet Death, det är ett svårt

”Namnet Trivium förpliktigar och vi tycker att vi måste ge respekt från klassiska tider och även historiska platser från förr.”

70 NRM 5-2021

norwayrock.net

val och det står mellan Deaths två bästa album, så jag säger ”Symbolic” och ”Leprocy”, dessa två album lämnar inte mig oberörd så att säga.

Sedan måste det få bli ”Regin In Blood” med Slayer. Albumet ”Natural Born Chaos” gillar jag väldigt mycket, med Soilwork. Jag upptäckte faktiskt Soilwork innan jag lyssnade på bandet In Flames konstigt nog, de flesta gör nog tvärt om! Sedan ”Rust In Peace” med Megadeth, det är verkligen något som influerat mig hur mycket som helst. Allt med Megadeth har inspirerat mig som musiker och sedan får det bli något med Cannibal Corpse och jag väljer ”Bloodthirst” eller ”Gallery of Suicide”. Dessa album med kannibalerna fick de mig att lyssna på en del dödsmetall, vilket är respekt.

-Hur ser du på norska black metalscenen med old schoolsoundet så att säga?

-Ärligt talat, det här med norsk black metal är mera Matt Heafys ”cup of tea”! För mig betyder produktionen väldigt mycket så att säga. Därför tycker jag att old school Norwegian black metal inte riktigt upp lever upp till hypen för mig personligen då jag är mer för en så att säga ”slick produktion”. Jag gillar musik med symfonier och slingor med dynamik och viss extrem typ av sång kan jag i och för sig tycka passa in i black metal.

Men för mig som musiker vill jag inte döma ut massa band bara för att jag inte lyssnar på black metalgenren i stort. Kan det möjligen vara så att bandet ”Old Mans Child” inte räknas som ett black metalband eller? Om de inte klassas som ett riktig black metal så ber jag lite om ursäkt! Men jag gillar det norska bandet Old Mans Child hur som helst. Möjligen kan man säga att Trivium som band har små nyanser som lyser igenom band som till exempel Old Mans Child, det finns små vibes här och där kanske kan svepa in som en mörk norsk atmosfär hos Trivium.

-Där ser man! Det finns även en låt om snö som Trivium har sedan tidigare som heter ”Silence In The Snow”! Kan de månne vara norsk eller svensk snö eller vad säger du?

-Haha det skulle kunna varit norsk snö, men denna gång är det en japansk historia som beskriver antika krigsslag som utfördes i snö.

Möjligen kan vi framöver ha en låt med ett coolt intro om norsk snö. Jag kan även passa på att säga att jag har bott i Chicago, så jag vet vad jag talar om när vi pratar om att bo i ett kallt klimat…

-Finns det en idag en stor metalscen i dagens Florida?

-Historiskt så finns det såklart en hel del bra band, jag kan nämna ett som möjligen inte är så välkänt hos er från dagens metalscen. Det är bandet Wage War och de är från Ocala i Florida. Mycket spelskickliga musiker. Annars växte jag upp med thrash, metalcore, dödsmetall och allt annat med och utan metal i Miami. Ser jag på min uppväxt så är

norwayrock.net

det främst då thrash metal som jag tog till mig och har växt upp med.

Dödsmetallen kom in i mitt liv rätt så sent för min egen del. När det gäller basister som betyder mycket för mig än idag så är det Steve Harris och Cliff Burton som betyder mest för mig som basist. Steve Harris är en mycket stor inspiratör då han skriver musik och är organisatören i Iron Maiden. För mig är det viktigt att hitta min plats intill trummor och gitarr i ett band. Intresse för musik och spelsäkerhet att inte missa en ton under en spelning är sådant som betyder en hel del för mig som musiker och här är Steve Harris en legendar. Det handlar om att få folk berörda i ett livssammanhang för mig som basist. Mycket handlar om att hitta den ton som krävs under en spelning. Jag spelar sedan ett par månader med Kiesel som ny leverantör av basar. Jag har kört live ett tag nu och är väldigt nöjd med Kiesel basarna, de levererar verkligen!

-Vad säger du om en av de svårast valen i livet: Metallica VS Slayer när det gäller rå bas?

-Fet fråga, men det är solklart Metallica för mig som basist, jag måste förbli lojal då det var det bandet som betydde mest för mig när jag växte upp. Men jag vill passa på att säga att Slayer är mycket god två och kommer precis bakom Metallica… Det finns så mycket när det handlar om musik allt från thrash, hårdrock eller annan snabb metal. Allt inom olika stilar har något att ge när det handlar om snabb musik. När det ärligt handlar om basister är det svårt att zooma in en enda musiker. Men det finns alltid ”the golden age of music”. Basister som Steve Harris och Cliff Burton så har så såklart dessa ikoner inom bas betytt väldigt mycket för metalscenen. Men jag tycker att statusen verkligen har växt en hel del vad gäller basister. Att basisten ger ett rejält avtryck i ett band och att det finns så många olika stilar inom dagens metal som har hög kapacitet.

Söker du idag på basister på internet som spelar metal så kommer du hitta många skickliga shredders!

-Vi avslutar med att du får chansen att skicka ut en hälsning till våra skandinaviska läsare!

-Jag vill verkligen sända ut ett riktat budskap med förhoppningen om att ni alla där ute har klarat er välbehållna under denna svåra tid med pandemi. Samt att ni har kvar era nära och kära. Men när det gäller musik och framtiden så önskar jag via Trivium och hoppas gärna då att ni kan få möjligheten till att upptäcka vårt nya album. Eller kan få ta del av Triviums tidigare albumsläpp. Jag avslutar gärna att säga att så länge Trivium ges möjlighet till att turnera så kommer vi alltid att vara tillsammans med er live on stage!

NRM 5-2021

71

Ikke uten grunn de blir kalt “supergruppe”, The Needs, da de har medlemmer fra navn som Kvelertak, Oslo Ess og Honningbarna - i tillegg til brødreparet Bendik og Mattis Brænne. Som uhell var var de godt i gang med konsertvirksomhet i kjølvannet av debutplata da pandemien brøt ut og Norge stengte ned - men som hell er var de godt igang allerede med skriving av skive to som slippes i

THE NEEDS mot verdensherredømme

disse dager, rett etter Norge har åpnet igjen. En god måte å fullende en sirkel på. Vi fikk gitarist Maciek Ofstad på tråden for å fortelle litt mer om dette.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD

- Vi kan ta det første først og høre litt om følelsene rundt nyslippet “Special Needs”?

- Den er god, vi er alle supergira. Den slippes 5. november etter å ha ligget lenge på hylla. Trommene ble spilt inn allerede rundt juletider i 2019, men som alt annet stoppa det opp i mars året etter. Men selv om det skapte like mye problemer for oss som med alle andre ga det samtidig mye slingringsmonn. Vi har siden starten vært kjappe til å skrive låter, så denne ble påbegynt kjapt etter “You Need The Needs” ble utgitt, og ettersom ingen av oss plutselig hadde noe å gjøre på grunn av lockdown var det bra med tid til å jobbe med musikken hver for oss. Til slutt handlet det bare om å vente til samtlige hadde mulighet og finne en riktig tid til å gi den ut, og det passet fint nå.

- Ekstra bra med tanke på gjenåpningen og tenker jeg?

- Ja, det gjorde timingen ekstra bra. Vi har lengtet etter å spille konserter, og det nå å få gjort det foran et stående og livlig publikum gleder vi oss veldig til!

- Hvordan har mottakelsen på førstesingel “Candy Mint” vært?

- Veldig bra! Den havnet fort på B-lista til P13 og har blitt spilt jevnlig der, pluss bra med klikk på diverse medier som jeg har hørt. Det til tross for at den ikke har musikkvideo. Vi vil nemlig gjerne være først og fremst kjent som et alvorlig men ualvorlig band.

- Dere har prominente artistnavn fra ende til annen, hvordan endte dere opp med starte The Needs?

- Jeg og Bendik er praktisk talt naboer på Tøyen og har flere felles både venner og bekjente, og ettersom vi begge er freelancers har vi godt om tid spesielt på dagen. Noen vil vel kalle det dagdrivere, men det er jo bare sånn det er. Da møtes man ofte på den lokale kaffebaren på torget og kommer i prat. Det viste seg at han og broren Mattis satt med en god del idéer til låter som ikke passet i noen av prosjektene de holdt på med, samtidig som jeg også hadde noen låter som ikke kunne brukes i Kvelertak. Tilfeldighetene ville ha det til at de gjorde seg godt sammen det de og jeg hadde gjort hver for oss, så da var det et enkelt valg å starte band. Vi hadde altså fra dag én mye materiale å jobbe med, og trengte så bare et par personer til for å fullbyrde bandet og hørte da med KnutOscar og Nils Jørgen om de var interesserte - noe de heldigvis var. Dette fungerte som en vellykket cherrypicking da vi aldri hadde noen plan B så det var veldig praktisk at de begge svarte “ja”.

- Debutplata kom bare noen måneder før Norge stengte helt ned, rakk dere i det hele tatt å spille noe særlig med konserter?

- Jada. Den ble vel sluppet rundt et halvt år i forveien, så vi rakk å komme oss over store deler av landet før alt stengte. Men timingen derifra sugde mildt sagt balle, for det var veldig mange kule konsertjobber vi gikk glipp av, deriblant en hel festivalsommer som gikk dukken. Men dette gjaldt jo for absolutt alle andre og, så vi var bare én av veldig mange som

72 NRM 5-2021

dette gikk ut over. Dog for et helt nyoppstartet band var dette helt krise.

Men vi overlevde. Den umiddelbare planen var å gi ut mye musikk fort da vi hadde omtrent en uttømmelig kilde av musikk, men sånn ble det bare ikke.

- Da må det være ekstra digg at det nå er helt åpent igjen når dere nå har mulighet til å spille igjen?

- Det gleder vi oss ekstra mye til ja! Vi har en turné planlagt nå i november som starter på Blå Rock i Tromsø, deretter flytter vi oss fra by til by - vi dekker de fleste store byene i landet og skal for eksempel spille på Blå 17.11.

- Tross pandemi er dere en bra opptatt gjeng, hvordan er det mulig å få dette til å gå opp?

- Det er en kabal som må gå opp ja. I tillegg til Bendik og Mattis er både Kvelertak og Oslo Ess relativt operative band, og Nils Jørgen spiller omtrent i alt som kan krype og gå av norske band i tillegg til Honningbarna - deriblant Sløtface og Embla And The Karidotters.

- Du må hilse og gratulere for det beste bandnavnet jeg har hørt på evigheter!

- Haha, det skal jeg gjøre! Men som du skjønner må vi alle planlegge dette og finne steder i kalenderen vi alle har hull, og det hadde vi nå. Man må manøvrere etter beste evne.

- Dette må ha skjedd omtrent samtidig som jobbingen med “Splid”?

- Det stemmer, men det var bare moro. Vi liker å ha flere baller i luften samtidig.

- Det skjønner jeg, for jeg la merke til et par steder på turnéen der dere deler scene med Oslo Ess. Det blir greit svette kvelder for Knut-Oscar?

- Det blir det, men det er ikke første gang så det går fint. Vi har flere ganger delt scene med oss selv på grunn av de alle banda vi spiller i, sist under en festival sist sommer. Det er slitsomt men gøy.

- Hvordan fikk dere så til innspillingen?

- Du, det var litt spesielt for ca 85% av skiva ble spilt inn på hotell! Jeg var rett og slett hjemløs i store deler av 2020 og tilbrakte tiden der. Det spesielle med dette er at på grunn av pandemien var jeg eneste gjest på hele hotellet - det var ikke engang folk som jobbet der så det var kun jeg for meg selv på hele hotellet. Det var kanskje den fineste tiden i mitt liv!

Og da var det heller ikke noe problem å spille inn en rockeplate der, så vi satte opp utstyret i en suite vi hadde pekt ut for å få respektabel akustikk, og vi alle skylder PS:Hotell en stor takk for at de var såpass greie og samarbeidsvillige. Det var stort sett trommene som var spilt inn i forkant som sagt, så og si resten ble spilt inn på den suiten. Derav tittelen “Special Needs”. Jeg har aldri sett for meg å spille inn en skive på den måten, men det var veldig gøy og resultatet ble fantastisk! Og nå som alt er på vei tilbake til det normale og vi kan gå løs på livepublikummet kan det norske folk forvente seg total verdensherredømme!

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

LYDKICK GEIR VENOM LARZEN 1. Shamblemaths – 2 Og hermed skritter Shamblemaths opp i progressiv elitedivisjon…

2. Uriah Heep – alt Betimelig diskografisk gjennomgang, uten revolusjonært justerte konklusjoner enn de man nådde i 1998.

3. Stian Carstensen – Musical Sanatorium En kronjuvel i unikumets repertoar.

4. Styx – Crash Of The Crown Bandets sterkeste skive siden 1970-tallet.

5. Richard & Linda Thompson – det beste Duoens ypperste innspillinger annekterer eget kammer i musikkens himmel.

GEIR AMUNDSEN 1. Dream Theater – A View From The Top Of The World Nei. Skuffet. Hørt på i halvannen måned, men den vil bare ikke inn under huden.

2. Eclipse – Wired Bedre enn det meste annet som utgis for tida, men likevel den svakeste Eclipse-skiva på ti år.

3. Biffy Clyro – The Myth Of The Happily Ever After Nok en fascinerende utfordring fra gromskottene 4. Marillion – Fugazi Satan så digg å gjenoppdage denne igjen.

5. Zeromancer – Orchestra Of Knives Kim & Alex & co skuffer svært sjelden.

SVEN O. SKULBØRSTAD 1. Diablo Swing Orchestra – Swagger And Stroll Down The Rabbit Hole De slutter jo fanken meg aldri å levere! Ikke én nedtur!

2. Mastodon – Hushed & Grim Sterk historie bak amerikanernes soleklart beste album hittil.

3. V/A – The Metallica Blacklist Jeg har endelig fått igjen følelsen med mine gamle helter takket være denne!

4. The Hawkins – Alt Nytt bekjentskap, men et nikk bakover i katalogen gjorde meg som forventet til blodfan.

5. Trivium – In The Court Of The Dragon Knallsterkt og råbra, tross iherdig tviholding på duste metalcore-regler.

RONNY ØSTLI 1. Dold Vorde Ens Navn – Mørkere Mørkt og dystert fra drevne karer innen svartmetallen. Årets black metal-skive?

2. Order – The Gospel I likhet med Dold Vorde Ens Navn er de gamle eldst, og vet hvordan det skal gjøres.

3. Bastardur – Satan’s Loss Of Son Rett i trynet crust-punk blandet med gammel death-metal fra Solstafirs Aðalbjörn Tryggvason.

4. Sarke – Alsighr Et mer direkte og minimalistisk Sarke denne gangen. Særdeles gode låter.

5. Taake – Noregs Vaapen En knallskive fremført live i sin helhet som min første konsert etter et åpnet Norge.

JAN EGIL ØVERKIL

1. Dream Theater - A View From The Top Of The World Ikke heeelt på høyden med forgjengeren, men det er alltid plass for mer DT. 2. Jeff Scott Soto- The Duets CollectionVol. 1 - En morsom overraskelse.

3. Levara- Levara 2021s sterkeste plate så langt.

4. Toto- Kingdom Of Desire Jeff Porcaros svanesang, og et ufattelig sterkt album!

5. Zelbo- In My Dreams Denne har jeg riktignok bare hatt en kort stund, men jeg gleder jeg meg til å bli bedre kjent med den!

norwayrock.net

SKIVER ALIEN FORCE We Meet Again From The Vaults

ANGELS & AIRWAVES Lifeforms Rise Records

Trettifem år har det gått siden forrige plate fra danske Alien Force, og dagens besetning er den samme som ga ut bandets to plater på midten av åttitallet. For øvrig er dette en av de første utgivelsene til From The Vaults, et datterselskap av Mighty Music. Musikken er fortsatt klassisk melodiøs hard rock, og det skal sies at riffing ala Accepts “Princess Of The Dawn” der du ser for deg det vugges med V-gitarer i takt med musikken kan virke meget disrumpa i 2021. Åpningslåta “Set Me Free” og flere andre spor glir fint i denne kategorien, men jeg liker det likevel. Å si det låter friskt er en sterk overdrivelse, men av og til fungerer det å høre på rock av denne sorten. Lydbildet er bra, låtene er catchy og vokalen til Peter Svale Andersen har holdt seg akseptabelt godt, så da er i grunn dette et koselig comeback. Det er ikke sånn at jeg tar til tårene av balladene “Killing Time” eller “Song For You”, selv om de er helt ålreite. Da koser jeg meg heller med “Temptations” og “Rebellions” hvor det er mulig å få litt småkjapp rockefot.

Ronny Østli

Tom DeLonge har brutt med Blink-182 for å konsentrere seg om Angels & Airwaves, og man kan ikke se annet enn at amerikaneren fatter riktig beslutning gitt førstnevntes urokkelige stilling som sonisk abominasjon. ”Lifeforms”, kvartettens sjette studioplate, verger prosjektet som et tålelig oppegående synthpop-instruert indierockeband, hvor såpeglatte spor står rygg i rygg med arena-modellert gitarbombastikk.

Bandet har det håndverksmessige på stell, og reiser dugelige passasjer med stemningsskodd, moderne popmusikk, uten å fortrylle kompositorisk. Det er vanskelig å forutføle kimer til særdrag i materialet, som lener seg bramfritt til førende 80- og 90-tallsaktører langs elektronisk-analoge stier, samt DeLonges fordringsløse tyggegummipunkarv. ”Timebomb”, bitende ”Euphoria” og ”A Fire In A Nameless Town” tåler avspilling, mens resten av stoffet sorterer under tanketomt jåleri kamuflert i teknologisk muskelmasse.

Geir Larzen

ANCHORS When Hell Feels Like Home Anchors De skal sette Norge på metalcore-kartet med debuten ifølge dem selv, og den type selvtillit setter man pris på - men da er det også viktig at musikken følger opp. Den noe kryptisk titulerte “WYNMM” gjør ikke noe for dempe forventningene med sin enorme dynamikk og fengende refreng.

Knallstart og en av de sterkeste sporet på skiva. “Machine” har vi fått kjenne på en stund allerede og i en klassisk metalcore-låt er det riffet på midtpartiet som stikker av som vinner - veldig glad de velger å repetere det helt mot slutten. Det sies at gutta har miksa debuten på egen hånd, noe som er meget imponerende da dette låter knall, virkelig bra jobba. “Coward’s Song” overrasker med et uventet piano på refrenget og etterfølges av “Born Blind” som også er et av de sterkeste sporene på “When Hell Feels Like Home”. Meget bra første halvdel.

Og det følges bra opp av andre halvdel og, fortsatt i samme metalcore-gata der de låtene som stikker seg ut er “Blood In The Water”, tittelsporet og den rolige og vakre “Echoes” - uten at de resterende gjør seg bort på noen måte. Alt i alt en meget bra debut, og det er godt mulig de setter Norge på metalcore-kartet - men om jeg kan gi et lite tips på veien detter Anchors kanskje litt ofte i den kjente “sinna vers til melodisk refreng med cleanvokal”fella mange metalcoreband gjør. Dette kan trygt varieres enda litt mer.Ellers finnes det ikke mye å trekke for, så bandet kan trygt klappe seg selv på skuldrene for vel utført arbeide.

Sven O. Skulbørstad

BASTARÐUR Satan’s Loss Of Son Season Of Mist Aðalbjörn Tryggvason er kjent som gitarist og vokalist i atmosfæriske Solstafir, men gammel death metal og crust punk har alltid ligget islenderens hjerte nær. Sammen med Dimma trommis Birgir Jónsson får vi her åtte spor med skitten klassisk rett i trynet metal på en snau halvtime. Det starter med “Viral Tumor” og her hører man på lydbildet at Entombed ikke er helt ubetydelige. Samtidig legger den ikke skjul på Aðalbjörns kjærlighet for crust punk. “Neonlight Blitzkrieg” er en tøffing jeg ser for meg hvordan Slayer ville hørtes om de hadde spilt inn skiver i Sunlight tidlig på nittitallet.

Morgoths vokalist Marc Grewe bidrar med vokal på denne. Tittelkuttet er en artig sak, som får meg til å tenke på Solstafir spilt på 78 rpm. Og med det en tanke om at det faktisk er en del punk i vokalen også i Solstafir. “Black Flag Of Fools” er en låt jeg fort fikk på hjernen, for øvrig med knallfet vokal av Alan Averill. Denne følges opp av intense “Afturhalds Kommatittir”, før det hele avsluttes med seig death metal i “Rise Up”. Enkelte hobbyprosjekter låter bare jævlig tøft, og Bastarður er definitivt et av disse.

Ronny Østli BESATT Besatt Mawja Dette er unektelig en småsær debutplate.

Besatt er en duo fra Grimstad med bakgrunn som kollegaer i en

videosjappe, og utgangspunktet er skrekkfilm og rock. Kanskje i seg selv ikke den mest oppsiktsvekkende kombinasjonen, men når “Føniks” setter i gang tenker jeg umiddelbart Ved Buens Ende før det går over i et enklere black metal parti som egentlig er ren punk. Og det vokale vil jeg også kalle en kombinasjon av punk og black metal. Og ganske så catchy er det også. Lydbildet samsvarer godt med dette. “Bastard” er mer i støyrock gata, og kanskje ikke helt det jeg digger mest her. “Kameleon” kan også gå i denne sjangeren, men den er styggere samtidig som den fenger. Og det er nettopp dette jeg liker med plata, det er stygt og skittent, samtidig ligger det noe melodisk som umiddelbart setter seg og som gir lyst til å spille skiva mer.

“Hevnlyst” og “Nattvandreren” er to spør jeg vil trekke frem som favoritter, sammen med allerede nevnte “Føniks”.

Ronny Østli BJØRN NES Abacus Bjørn Nes Når sørlandske Bjørn Nes platedebuterer under eget navn tas befriende lite hensyn til stilistiske stakitter. ”Abacus” er åpenbart skapt av pur musikalsk glede, og sveiper innom 70-tallets pomprock, neo-klassisk metall, blues, pop, flamenco, jazz, kammermusikalsk el-gitar-konsert og 80-tallsopportunisme, det hele fiksert i progressive tilskyndelser.

Man kan vanskelig rose Nes’ fyrige stilpalett nok, og da spiller det mindre rolle at deler av materialet ikke treffer blink. ”1983 Overture” skjenker en kvikk velkomstdrink av amerikansk storskalarock i klassisk, gitarvirtuos 80-tallsformat. At Nes kjenner Yngwie Malmsteens ypperste arbeider, innen svensk-amerikaneren forspiste seg på egen anus medio-1990-tallet, burde ikke overraske, men sørlendingen stiller betydelig mer melodiorientert og øser dessuten av større malebrett.

Mest imponerende er ”Guitar Quintet in F-major”; et lytteverdig barokk-eksperiment for strykere og elektrisk gitar, i fire satser. Andre oppløftende øyeblikk favner snertne ”Othello And I”, slepent vindskeive ”The Phantom”, samt i overkant bardusjagende ”Maelstrom”. ”Abacus” innestår musikalsk sirkus, med humør, divergens, sjel og myriader av uvørne vendinger.

Geir Larzen BLOOD RED THRONE Imperial Congregation Nuclear Blast Nordmennenes tiende plate er deres første for giganten Nuclear Blast, og deres tyngste noensinne.

Det er fortsatt massivt og brutalt, men tempoet er satt ned til fordel for tyngde og groove. Og det er helt i tråd med min smak, da jeg fort blir lei death metal med konstant blast. Nå er det ikke sånn at dette ikke går unna heller, men dette fortoner seg til partier i låter

NRM 5-2021

73

AN M ELDE L SE R

SKIVER

DIABLO SWING ORCHESTRA Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole Candlelight Records En overraskende durstart ved “Sightseeing In The Apocalypse” åpner ballet, og fungerer som en slags overture i rolig tempo med en stadig oppbygning over både Queen-referanser og fanfarer og presenterer både band og skive på en formiddabel måte.

For rolig er det ikke veldig mye av i etterkant da det brått smeller igang med den lett sinnsyke “War Painted Valentine”, valgt som førstesingel forståelig nok da denne forklarer alt hva Diablo Swing Orchestra står for og vi er inne i så mange subgenrer av rock og metall i løpet av fire minutter at jeg ikke har sjans til å gjengi alle i tillegg til rap, kakling og Stephen Hawking. Det er helt klart tydelig at våre lett gale svenske venner er tilbake, og det med et smell. Den litt lettere fordøyelige “Celebros Lo Inevitable” følger så, og er like forståelig valgt som andre som skaper en variert og dynamisk skive. Tittelkuttet åpner ballet og er en herlig riffbonanza. Denne følges opp av singelen “Itika”, som jeg liker svært godt. En ting jeg noterer meg på denne, og flere steder på plata, som i eksempelvis i “Hero Antics” er de melodiøse gitarsoloene. Skal jeg trekke frem et par favoritter blir det de drivende “Conquered Malevolence” og “Transparent Existence”, men også kjappe “Inferior Elegance” med sitt hektiske hovedriff. Det er et sånt riff som kan virke slitsomt, men som for meg passer utmerket som krydder på denne plata.

Ronny Østli

74 NRM 5-2021

singelvalg. Starter med et meget behagelig tempo som et avbrekk fra galskapen før, og noe helt ubeskrivelig imponerende er at den er helt og holdent på feilfri spansk - passende nok til mariachien på verset. Men Diablo hadde ikke vært Diablo hadde den fått holde på sånn helt ut, og riktig nok slår den helt om til refrenget og freser opp tempoet igjen til standard DSO-nivå. Selve avslutningen på herligheten er som snytt ut av soundtracket til hvilken som helst 70-tallsfilm der helten er på vei til å vinne. Og hvis dette føltes schizofrent blir det ikke bedre av neste spor ut, nemlig “Speed Dating An Arsonist” som er nesten er en ren discofunk-låt i kledelig shuffle.

Er det noe jeg kunne ha trukket for her er det at den kanskje kan være litt lang og ensformig mot slutten, men jeg lar meg heller omfavne av det og ettersom de gjør absolutt alt annet riktig har de sikkert riktig her og. Har du noengang lurt på hva du får hvis du blander musikk fra gamle Disney-filmer med Queen og lystig irsk folkemusikk? Da trenger du ikke det lenger, for det er akkurat hva du får i “Jig Of The Century”. Jeg pleier å få utslett av dur, men det er ikke mulig å ikke CARNIFEX Graveside Confessions Nuclear Blast Jeg anmelder denne plata rett etter jeg har skrevet intervjuet med Dani Filth, og tenker med ett at dette kan minne litt om Cradle Of Filth på sitt mest brutale hvor Dani ligger i det dypeste toneleiet.

Med andre ord kan en spore litt teatralsk black metal i amerikanernes deathcore. I hvert fall er dette tilfelle på de to første sporene, tittelkuttet og “Pray For Peace” I tredje låta “Cursed” får vi moderne rytmisk groovy death metal, en sjanger i seg selv jeg ikke er stor fan av. Selv om vi får mer av dette

bli i godt humør av durpartiene på “Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole” - et godt tegn på at man for én gangs skyld gjør det på rett måte. Vakkert klokkespill starter en nydelig strykerintro som har æren av å sette igang et av skivas aller sterkeste spor - “The Sound Of An Unconditional Surrender”. Vi har ikke kommet halvveis i avspillingen av albumet, og allerede har vi vært innom så mange musikkstiler at det er lett å bli litt tussete - men allikevel akkurat innenfor så det ikke føles unaturlig eller anmassende.

Den absurd tunge avslutningen på sporet som egentlig bare repeterer refrenget i en Type O Negativsk stil gjør seg også meget godt. Diablo Swing Orchestra har antageligvis én eneste regel, og det er at det minst må være én swinglåt på albumet som utgis - og her får vi den i form av “Malign Monologues” der bridgen mellom vers og et nedstrippet refreng er noe av det kuleste de har gjort - i hvertfall da den slår over i full strykebonanza midtveis. Akkurat her finnes det faktisk ikke noen som gjør akkurat dette bedre. Som ikke det var nok gjør de siste refreng over en storslått oppbygning som ender i, du gjettet riktig - full gypsy. Vi får 80-tall/ Eurovision Song Contest/metall i “Out Came The Hummingbirds”, stoner/sørstatsrock i “Snake Oil Baptism” og ellevill musikal/ rockeopera i “Les Invulnerables”.

Det går vel an å gjette seg frem til hvor hovedinspirasjonen kommer fra her, og det er akkurat like stort og episk som originalen - bare enda fetere. Det vil si, helt til en nedstrippet akustisk gitar brått tar over som om det var den naturligste ting. De råfrekke akkordvariantene på refrenget som egentlig ikke burde passe sammen gjør det allikevel forbilledlig og er virkelig et av favorittpartiene på “Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole”.

Jeg legger her også merke til at jeg faktisk har savnet musikalbitene fra bandet som var så til de grader tilstede på “Pandora’s Piñata” og litt mer fraværende på forgjengeren “Pacifisticuffs” - noe som gjør årets

slipp til en perfekt miks mellom de to. “Saluting The Reckoning” har kraftige nikk til Dick Dale og hadde ikke gjort seg bort i noen som helst Quentin Tarantinofilm, “The Prima Donna Gauntlet” følger opp med sin riffbaserte og fengende shuffle der vokalist Daniel Håkansson gjør sin beste Matt Bellamy på refrenget og er nesten like bra som originalen noe som fortsatt er meget, meget bra. Avslutningen her er pensum på hvordan man arrangerer musikk. Hvilket leder oss til avslutningsporet som selvsagt heter “Overture To A Ceasefire”.

Her finnes tango, ABBAreferanser og illsinte strykere på et midtparti som vokser ut i det absolutte musikalske høydepunktet før medvokalist Kristin Evegård leder siste refreng akkompagnert av kor mesterlig til slutten av albumet som ender i dommedagstrommer. En perfekt slutt på et perfekt album. Jeg har så godt jeg kan prøvd å korte ned anmeldelsen ved å kutte overflødige smale referanser, men det er neimen ikke lett å beskrive denne musikken på en mer effektiv måte da det stadig er nye ting som skjer. Men det vi kan konkludere med er at denne svenske galskapen nå lander sin tredje strake innertier i min verden - noe jeg faktisk ikke kan komme på at noe annet band i hele min musikksamling har fått til. I tillegg har jeg gjort alt i min makt å trekke den ned ettersom jeg er såpass stor fan som jeg er og at det skal være troverdig, men man får bare ikke skrevet, komponert, arrangert og produsert musikk bedre enn dette. Det blir litt som han som kritiserte Mozart for å bruke for mange toner i filmen, så da er det faktisk ingen annen utvei enn toppkarakter - og det er tross alt noe poetisk vakkert over at akkurat Diablo Swing Orchestra sine tre siste utgivelser viser til passende 6-6-6.

er det helt klart spor jeg koser meg med også, som “Talk To The Dead” som er en catchy låt som jeg synes oppsummerer plata godt. “Coutess Of Perpetual Torment” er også fengende og utmerker som en favoritt sammen med rolige “January Nights”.

Ronny Østli

tiden har stått stille, for vi snakker ikke akkurat et sjumilssteg i stilskifte på disse årene. Riffbasert klassisk tung hard rock med sterke røtter i 70-tallet er fortsatt malen. Bandets grunnlegger Dan Fondelius er ikke planetens mest spennende vokalist, mye av melodilinjene følger gitaren, likevel er den nasale vokalen et kjennetegn ved Count Raven. “Blood Pope” åpner ganske uptempo og er en god rocker, men jeg foretrekker helst den tyngre siden vi får i “The Curse”, eller mer rocka “The Nephilims”.

“Heaven’s Door” med kun keyboard og vokal er musikalsk en oppfølger til låta ”Mammons War”. Når det kommer til rolig liker jeg bedre pianosporet “Goodbye” som avslutter bandet sjette plate, som klokker inn på en time og tretten minutter. Altfor langt

COUNT RAVEN The Sixth Storm I Hate Records Den svenske trioen stresser ikke, det er ikke doom metal uten grunn. Men det har altså gått tolv år siden flotte “Mammons War”. Og det virker som

Sven O. Skulbørstad

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R selvfølgelig. Det er klassisk Count Raven og mye bra, men karakteren kunne blitt høyere om en halvtime var kuttet ned. For min del kunne godt “Oden” vært utelatt. Episk viking metal er andre bedre på enn Count Raven. Ønsker du en låt som skal sitte på hjernen en hel helg kan jeg anbefale “Baltic Storm”.

Ronny Østli CRADLE OF FILTH Existence Is Futile Nuclear Blast Vokalist Dani Filth sier de ville presentere deres trettende album med et skikkelig smell, og valgte “Crawling King Chaos” som første singel. Det er en ganske brutal sak, som også viser det catchy og teatralske, selv om den er langt fra platas beste spor etter min smak. Da liker jeg bedre neste singel “Necromatic Fantasies”, som er en midtempo og langt mer melodisk låt.

Her growler Dani mer, og blander det med mer ren vokal i refrenget, og det liker jeg bedre enn den lyse pipingen hans. Den pipinga er noe jeg egentlig aldri har blitt helt komfortabel med.

Skiva jeg har fått tilsendt består av fjorten spor, hvorav to er oppført som bonuslåter. Jeg skal ikke gå gjennon alle disse, men vil nevne et par favoritter. Åpningslåta “The Fate Of The World On Our Shoulder” er en god start, den går unna og er på mange måter slik vi ønsker et nytt album fra Cradle Of Filth skal låte.

Mange har vel hørt singlene, men man hører raskt at bandet har brukt coronatiden godt. Lyden er massiv.

Selv om den er klinisk og moderne er fortsatt tyngde og trøkk. Roligere og melankolske “Discourse Between A Man And His Soul” er blitt en favoritt sammen med kjappere “Suffer Our Dominion” og “Black Smoke Curling From The Lips Of War” (perfekte titler hvis man har mye ledig spalteplass).

Jeg koser meg med mye godt gitarspill og thrasha riffing på disse. Likevel er det nok en catchy midtempolåt som i skrivende stund er favoritten, “How Many Tears To Nurture a Rose”. For min del har Cradle Of Filth vært et band som har hatt mye ålreit, men fremfor alt enkeltlåter som har fenget meg. Denne gangen synes jeg plata er helhetlig særdeles bra.

Ronny Østli DEEP PURPLE Turning To Crime Ear Music Mystiske 13 måneder etter utstedelsen av ”Whoosh!” seiler et nytt langspill fono gram fra Deep Purple inn i platestativene. Veteranene har, i likhet med Enuff Z’nuff – og nedslående mange andre – latt seg bite av coverlåtplate-basillen. ”Turning To Crime”, for øvrig en glimrende prosjekt-tittel, markerer bandets første album utelukkende bestående av andres musikk, og dette inntreffer fordi de involverte kjedet seg i Covid-limbo.

Nu vet man at dagens tilårskomne

norwayrock.net

SKIVER Deep Purple-besetning danner en musikalsk bastion få, uansett alder, er kapabel å matche, slik at utslag i nedre ende av kvalitetsbarometeret begrenses. Noe av stoffet klinger riktig godt, fortrinnsvis oppføringer hvor bandet øser av seg selv og tillemper låtene friske idéer, som Loves 1966-mesterverk ”7 And 7 Is”; denne er behørig eksegert av et utall artister, Alice Cooper inkludert, men aldri på dette viset. Instrumentalsekvensen opptar halve innspillingen og fremstår totalt Deep Purple. Et nykomponert og klassisk-influert arpeggiobrekk under Fleetwood Macs ”Oh Well” stiller enda hvassere, og bedyrer – i spann

med originalskyts supplert Bob Seger Systems ”Lucifer” – at det er mulig å presentere andres musikk på egne premisser. Mitch Ryders ”Jenny Take A Ride”, Creams ”White Room”, det avsluttende potpurriet ”Caught In The Act” og en og grasiøs ”Let The Good Times Roll” (Ray Charles) fungerer også tålelig greit, uten at man helt begriper hva verden skal med dem.

Verst smaker plankekjøringen av ulidelige ”The Battle Of New Orleans” og sidræva ”Rockin’ Pneumonia And The Boogie Woogie Flu”, som i anstendighetens navn burde forbeholdes Ian Gillan & The Javelins.

Geir Larzen

DES ROCS A Real Good Person In A Real Bad Place 300 Entertainment

seilt opp til å bli min favoritt fra plata. «Sleeping Giant» føles igjen som et uforløst stykke musikk, noe jeg føler blir gjennomgangstonen.

Forgjengeren «Distance Over Time» var en opptur i forhold til «Dream Theater», og ikke minst skuffelsen «The Astonishing», og med rapportene vi fikk fra DTHQ, var forventningene til å ta og føle på, så når vi passerer halvspilt plate uten et eneste riff som sender munnvikene ut til ørene, frykter man nok at Dream Theater har gitt oss falske forhåpninger.

«Transcending Time» lokker med mer melodiøse partier, og det viser seg igjen at det er det melodiske som fenger mest ved Dream Theater anno 2021. På «Awaken The Master» møter vi Petruccis nye 8-strengs gitar, så det er dype, tunge riff vi blir presentert, men jeg anslår denne som platas svakeste spor.

Det er ikke mye som ligger igjen på minnet etter låta er ferdig. Da står vi igjen med tittelkuttet; «A View From The Top Of The World», et epos på drøye 20 minutters spilletid. Dette er jo noe vi alle setter pris på med Dream Theater – lange, episke låter.

Hvem kan vel glemme «A Change Of Seasons», «Six Degrees Of Inner Turbulence» og «Octavarium»?

De har jo gitt oss timevis med ekstravagante jubelscener. Hva forventer vi da av 2021-årgangen av langlåt-teatret? Storsvære ting, så klart! (For øvrig er ingen av låtene på skiva under 6 minuttersmerket. Så ska det låta, grabbar!)

Låta er bakgrunnen for hele skiva,

og det høres at de har jobbet mye med både riff, melodier og overganger. Igjen sitter man med følelsen av at det aldri løsner helt; både det store riffet og den gåsehudfrembringende soloen glimrer med sitt fravær, til tross for at det låter riktig så bra.

På flere av låtene høres gjenklang fra fordums plater, så som «Scenes From A Memory», «Six Degrees» og «A Dramatic Turn Of Events», så det levnes liten tvil om at Dream Theater ikke har glemt sin historie, spesielt med tanke på at både «Images And Words» og «Scenes» har vært på triumfferder verden over.

Lyden er strålende, og det er en opplevelse, spesielt som trommis, å lytte på plata i headset, for balansen Mike Mangini fører på trommene er «Astonishing», for å bruke ord bandet er kjent for.

Han flytter lydbildet sømløst fra venstre til høyre og vice versa, noe jeg aldri har opplevd med noen annen trommeslager. Hans ambidekstriøse oppsett gir en helt unik balanse i lydbildet. Jeg hadde nok litt for høye forventninger til «A View From The Top Of The World», uten at bandet kan lastes for det, for plata er virkelig bra, men den mangler det ekstra sparket jeg vet de er i stand til å levere. Den skal selvfølgelig nytes på vinyl på høyt volum, og blir ikke å gå i glemmeboka, men vi krysser fingre for et litt mer giftig Dream Theater neste gang.

Jan Egil Øverkil

New Yorkresiderende Des Rocs er ikke den første rockespiren som bygger hjemmestudio og overøser menneskehetens gjennomdigitaliserte hverdag med ubehjelpelige soveromsinnspillinger, men til forskjell fra andre håpefulle besitter denne karen et visst talent,

DREAM THEATER View From The Top Of The World Inside Out Råtassene i Dream Theater er tilbake med sitt femtende studioalbum, kalt «A View From The Top Of The World». Som vanlig er forventningene høye når bandet som ligger i førersetet i progmetallen, også her i gården, skal til pers. «A View From The Top Of The World» er bandets første utgivelse med færre enn ni låter siden «Black Clouds & Silver Linings (2009), og også den første siden «Dream Theater» (2013) med ei låt med mer enn ti minutters spillelengde. For første gang har bandet spilt inn ei plate i sitt eget studio, «The Dream Theater Head Quarters», og har således brukt den tida de selv har følt var nødvendig for å ende opp med best mulig resultat. Åpningssporet «The Alien» er også første singel fra New York-kvintetten, med et massivt trommefill som åpning. Teksten er signert James LaBrie, og handler om når menneskeheten reiser ut i universet og blir romvesenet vi selv har søkt etter.

Det er umiskjennelig Dream Theater, med et unisontema som, så mange ganger før med disse gutta, sender lytteren ut i hoderystende vantro. Det føles litt uforløst, selv om de følger sporet de hogde ut i de forutgående utgivelsene. «Answering The Call» likeså, til tross for keyboardog gitarsoli som er av ypperste merke. På andre singel, «Invisible Monster» angripes det på et mer melodisk vis, noe de lykkes bedre med. Tekstmessig entrer de et landskap jeg har likt svært godt tidligere, der de tar for seg menneskesinnets tilstand. Vi minnes selvfølgelig tekster fra låter og epos som «Scenes From A Memory» «Six Degrees Of Inner Turbulence», og «Octavarium» med glede. Dybden er ikke like god på «Invisible Monster», men kanskje kan man skylde på de skyhøye forventingene man har til bandets tekster. Låta har likevel

NRM 5-2021

75

AN M ELDE L SE R

SKIVER og det pleier å hjelpe. Jyplingens uopphørlige sjangersjonglering er blant de ting som taler hans fordel, samt et tøft og bøyelig vokaluttrykk.

Rocs har allerede albuet seg frem til å åpne konserter for The Rolling Stones, uten å ha så mye som en fysisk singelutgivelse å vise til. Den musikkindustrielle fiffen følger Daniel Rocco, som han egentlig heter, med argusøyne om dagen, og basert på herværende debutalbum vil man ikke overraskes om vidunderbarnet dynkesw i massiv panegyrikk.

Skiva åpner redselsfullt med intelligensfornærmende ”Tick”, før hovedpersonen avdekker beviselig begavelse i treffsikre ”Why Why Why” – et pågående og velkonstruert konglomerat av Sparks, Muse og Panic At The Disco, hvis glasur på

MASTODON Hushed & Grim Reprise Records Nå får vi endelig høste godene av pandemien etter en mørk tid, for nå formelig regner det råsterke utgivelser fra den ene storheten etter den andre over verden i en skikkelig syklon av god musikk. Sist ut er Mastodon som har brukt tiden til å bearbeide tapet av den langvarige manageren Nick John, og resultatet er deres mest ambisiøse verk hittil. 15 spor består herligheten av, og ikke et eneste sekund føles overflødig.

Den begynner med et trommeras i åpneren “Pain With An Anchor” som glir over i et av skivas mest melodiske og dystre gitarriff og starter “Hushed & Grim” på en utsøkt måte. Et sintere vers bidrar til variasjonen, noe som virkelig er representativt for albumet i helhet.

Et av de feteste riffene på skiva kommer allerede i låt nummer to, “The Crux”, og sammen med et ekstremt fengende vers er dette også en tidlig favoritt. Mastodon på sitt aller beste. Når man vet bakgrunnen bak handlingen på skiva er titler som “More Than I Could Chew” ekstra sterke, og skrekkfilm-introen her gjør seg ekstremt godt selv om det

76 NRM 5-2021

kransekaka er Rocs vokalkapasitet.

Det teatralske og elektroniskorganiske leder an større deler av skiva, uten å parere ”Why Why Why”s melodiske klasse; det sirlige popvarieté-nummeret ”Ruby With The Sharpest Lies”, samt ”The Devil Inside”, kommer nærmest.

Enn så lenge ligger Rocs under for en generell refrengsvakhet, anskueliggjort ved ”MMC” som huser fjollete omkved og ditto sterkt, symfonisk brekk. Skrekkelig titulerte ”A Real God Person In A Real Bad Place” inneholder såpass mye skarpt skyts at man har lov å vente større løft fra amerikaneren.

Geir Larzen

musikalske temaet ikke har noe med låta å gjøre ellers. Jeg må også trekke frem den roligere og ekstremt melankolske “Skeleton Of Splendor” der refrenget med sin modulasjon er et av de absolutte høydepunkt på skiva. Den blir sittende igjen i timesvis i etterkant, og når den slår ut i full blomst mot slutten er det til like full gåsehud over hele kroppen. Sporet som mer enn noen definerer variasjonen på albumet er “Teardrinker” som ligger langt på vei i poprock-gata og har tilogmed en synthsolo midtveis, selv om den så definitivt låter Mastodon den og. Veldig fin liten perle som står seg meget godt til resten av skiva. Singelen “Pushing The Tides” har vi fått blitt kjent med en periode og er skivas definitivt korteste spor og så absolutt Mastodon som vi kjenner de og er således et fornuftig og forståelig singelvalg. Jeg får litt thrashvibber av riffet som åpner på “Peace And Tranquility”, men den slår fort over til velkjent Mastodon-shuffle. Og med tanke på thrashvibber er “Savage Lands” nødt til å være det mest metall bandet noensinne har gjort, og jeg nikker litt til Gojira under hovedriffet. Råtøff låt som tøffer skiva opp en smule, en skive som aldri slutter helt å overraske. På en skive med låter der de fleste har en lengde over gjennomsnittet stikker den kryptisk titulerte “Gobblers Of Dregs” av med seieren med sin spilletid på 8:34 minutter. Og ikke

DEVIANT PROCESS Nurture Season Of Mist Nei, ærlig talt, nå får det snart greie seg. Dette er en av millioner av skiver med superdyktige folk, som spiller death metal så teknisk og kjapt så det bare er å bøye seg i støvet over prestasjonene.

Lydbildet er moderne, men tydelig, og det skal de ha, det er mye kul bassing her som kommer tydelig frem. Men hvor er låtene? Dette er jo så klinisk og dynamisk i den forstand at det veksler mellom fult øs og noe mer fusionpreget stoff. Men dynamisk som i levende og med sjel, nei det finner

én eneste gang under denne tiden tar jeg meg i å synes den blir for langtekkelig, noe som ikke er alle artister forunt. Det samme gjelder også for etterfølger “Eyes Of Serpents”- som “bare” varer i 6:50. Litt mer americana over denne og her begynner jeg å miste oversikten over hvor mange musikalske referanser som ligger i Mastodon. Men det er også i aller høyeste grad en helhet og en rød musikalsk tråd over “Hushed & Grim”. “Gigantium” er skrevet bevisst for å avslutte ballet, og det høres godt. Den starter seigt og fint med et lass med gitarer, selv om jeg ved første gjennomlytt var skeptisk for at det kom til å være en lang stund til slutten hvis det temaet skulle vare skiva ut. Men jeg burde også ha skjønt at det ikke er noe problem med denne gjengen på denne skiva, for rundt midtveis slår den helt om til avslutningspartiet, og for et avslutningsparti! En enkel men sterk og ekstremt fengende melodi over et fantastisk tema blir gjentatt om og om igjen til en stadig økende crescendo til den slår fullstendig pusten av en før alt ender med en vakker strykekvartett. Jeg måtte faktisk bruke litt tid for å hente meg inn etter endt avspilling. En helt usaklig sterk avslutning på en usaklig sterk skive. Selv om jeg alltid har likt Mastodon har jeg stadig hatt et lite problem med at det blir litt kjedelig i lengden, og derfor var jeg litt skeptisk til å ta for meg denne bautaen av en skive - men det problemet er fullstendig gjort til skamme på årets slipp som også kommer til å ende meget høyt oppe på lista over årets album når den tid kommer. At det er bandets soleklart beste utgivelse er det overhodet ingen tvil om, og det er relativt imponerende av en gjeng som besitter den backkatalogen de har - over 20 år inn i karrieren.

Til sammenligning slapp Metallica “St. Anger” omtrent på samme tid.

Sven O. Skulbørstad

man ikke hos denne fransk-kanadiske kvartetten. Tror du kombinasjonen Cynic, Obscura og Fractal Universe er noe for deg, så sjekk for all del ut “Nurture”. Ønsker du groove og kanskje litt catchy materiale med et klassisk lydbilde bør du nok hoppe videre og lese andre anmeldelser.

Ronny Østli DIVERSE ARTISTER Freeze!!! Fuzz!!!

Westergaards Records Får jeg starte anmeldelsen med å gratulere med den beste s amleplate ti ttelen siden “The Greatest Hits Of The Very Best Of The Ultimate Definitivt”? Selv om sistnevnte er hakket mer tungvint er likheten at det ikke råder noe som helst tvil om hva slags musikk som samles på enheten. Her får vi nemlig det beste av det beste innen norsk garasjerock.

Allerede etter to-tre spor hører jeg at det gror godt i norsk surf/garasjerock, og at dette mye mulig er årets beste vorspiel-skive. For de som ikke blir i godt humør av High Octane Boys, White Thrash Blues Boys eller The Twang-O-Matics kan gå et annet sted. En fin musikalsk miks mellom ren garasje, punk og instrumental surf som snytt ut av Quentin Tarantinos beste setter stemningen fundamentalt, og første side komplettert av The Hiveminds, The Pink Moon, Quarter Wolf og Mandalai Lamas (samlerens definitive beste bandnavn) er tett opptil perfekt uten en eneste skipper. Dessverre gjelder ikke det for side to, for her er det mer blandet drops. Velger derfor å trekke frem de definitive høydepunktene - som tross alt er i flertall; nemlig Baja Bug, der deres instrumentale “Zombies On Surfboards” mye mulig er samlerens definitive høydepunkt, The Boogietraps uptempolåt, The YumYums nikk til Ramones og ikke overraskende The Dogs (som kanskje ikke hører hjemme på en skive som skal fremme undergrunnen, men pytt pytt). Alt i alt en råsterk samler som viser at det gror meget godt i norsk surf/garasje og en trygg investering til de, som meg, som er tilhengere av litt skranglete og høylytt rock ‘n roll.

Den finnes i tillegg som seg hør og bør utelukkende på vinyl, så her er det bare å løpe og kjøpe!

Sven O. Skulbørstad DOEDSVANGR Serpents Ov Old Debemur Morti Det er en fin samling navn innen svartmetallen som her slipper sitt andre album. Her på berget er vi representert med Anti-Christian på trommer og Doedsadmiral på vokal. Hver av dem fra en haug band. Gitaristene heter Shatraug og BST, er henholdsvis finsk og fransk og har en enda lengre bandlister på samvittigheten. Kanskje derfor forventningene var litt for høye enn hva jeg synes innfridde.

Tittelkuttet åpner. Det er kjapp og

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R brutal black metal som gir meg svært lite. Lyden er massiv og det er egentlig ikke noe feil, annet enn at jeg ikke finner noe unikt ved det. “As The Rivers Bleed Their Blessing” er en tyngre groovy låt, og her kjenner jeg litt mer bevegelse i rockefoten. Black/ thrasheren “Imperialis” er også kos.

“Black Dragon Phoenix” har også et kult driv i riffet og har et visst episk tilsnitt. Det samme vil jeg si om neste spor “Carrier Of Heads” som er min favoritt. Bandet skal ha for en variert skive, det er bare at ikke alt gir meg like mye. Og selv om jeg foretrekker drivet synes jeg kjappe “The Salt Marsh” er hakket fetere enn episke “Poisonous Tides” som avlutter. Plata slippes så klart på vinyl, så for meg er side to best.

Ronny Østli DOLD VORDE ENS NAVN Mørkere Lupus Louge Jeg likte godt ep’en “Gjengangere I Hjertets Mørke” fra to år tilbake. Her hadde tidligere Ulvergitarist Haavard og kompisen Kai, som i en periode var innom Dødheimsgard kost seg med noen øl og laget noen rå upolerte black metal låter, og fått med seg Vicotnik på vokal og Øyvind Myrvoll på trommer. Når “Jeg Vil Ha Det Mørkere” åpner kvartettens første fullengder hører man raskt at bandet ikke lenger låter som et spontant prosjekt.

Sjumilsstøvlene er tatt på både når det kommer til produksjon og låtskriving, i form av arrangementer, vokal og andre innslag som strykere og akustisk gitar.

Første singel, “Løgnens Absitnenser” er platas andre spor, og da jeg først hørte den tenkte jeg Ulvers “Bergtatt” med Vicotnik på vokal. Og her viser virkelig sistnevnte nye og ukjente sider. Joda, vi har hørt han synge black metal i både DHG og Ved Buens Ende, men ikke synge på denne måten.

“Ensomhetens Rytter”, som starter med strykere, er en ganske mørk og dyster låt, begge deler gjelder også “Er Det Maaneskinn” og disse er blitt store favoritter. Av den kjappere gode gamle black metalen er “Arvesynden” en høydare med sine klassiske melodilinjer av den gamle sorten i låtas siste halvdel. Siste låta “Syke Hjerter” er en litt mer særere rocka låt og setter punktum for en rimelig variert plate, hvor black metal av mid 90-tall er limet som gjør at plata har en fin rød tråd og sålangt fremstår som en av årets beste skiver for min del.

Ronny Østli DREAM DROP Sometimes You’re Gonna Feel Like A Loser, But That’s Alright Fifth Island Music Post-pubertal angst og frustrasjon står i tematisk høysete når kvattetten Dream Drop, med bostedsadresse i Göteborg, debuterer, noe en minimalt subtil platetittel innevarsler med spastisk ynde. Stilistisk navigerer bandet i et moderne og rimelig

norwayrock.net

SKIVER uttråkket terreng av metalcore, emo og alternativ rock, anvist betegnende føringer fra pop og nu-metall. ”We Will Go Down”, det reelle åpningssporet etter en akustisk-vever intonasjon, funderes som bandets utstillingsvindu; låten gestalter svenskenes samlede musikkdialektiske brønn.

Særlig fungerer de mørke 90-tallsmelodiske injeksjonene, mens bandets frimodige skrike-prosedyrer redusere dem til forsert og banal spikersuppe. Trykket fra idiot-moderne effektgrep og autotune-estetiserte incitamenter reiser stundom en baug av misnøye, men her tiltrer forjettende aspekter som burde kunne la seg forløse, dersom bandet fraristes alle plastikk-populistiske løsninger, ikke minst floskler sakset fra Blink-182s begredelige katalog.

Foruten ”We Will Go Down” stiller ”Unpure Thoughts” svenskene i flatterende belysning, mens ”Come Apathy” og ”Come And Sit With Us” verken gjør bandet – eller verden – noen tjenester.

Geir Larzen DURAN DURAN Future Past BMG Forut for A-has kunstneriske maktdemonstrasjon i 1986 var engelske Duran Duran klodens desidert beste synthpop-entitet. Fremdeles er det perioden 1981-85 man vender blikket mot skal det drønnes førsteklasses Duran Duran, men bandet glimter til når du minst aner det. ”Future Past” utgjør faktisk diskografiens femtende langspillfonogram, og oser av spilleglede og briljant teknisk håndverk. Gitt Simon Le Bons distinkte, patossterke uttrykk, Nick Rhodes lett elegiske klaviaturgestaltning og John Taylors fargerike funkbass-figurer, innehar veteranene et sonisk særdrag atskillige derivativer misunner dem.

Foruten sitt eiendommelige sound oppviser de fleste Duran Duran-skiver akkurat passe mengder nytenkning til både å tilfredsstille kritikere og livslange fans, selv om det er lenge siden de leverte et album på noenlunde pari med de gullforgylte 80-tallstitlene.

Singelen ”Invisible” innvoterer flere av bandets troper, i et mellomværende av new wave, post-punk, pop og elektronisk-organisk diskotek, med kinematografisk, computer-generert orkestrering, og løyver skiva en kurant åpning, i spann med ”All Of You” og den noe mørkere ”Give It All Up”.

Mest interessant er kanskje ”Beautiful Lies”, hvis østlige toneferniss reiser uvanlige klanger i topp av kompet.

Denne underlegges, i likhet med resten av materialet, fenomenalt god, kvinnelig sangharmonisering. ”Wing” følger hakk i hæl på verdibarometeret, mens den disige, pianofrodige og jazzlounge-avsluttende ”Falling” vokser på meg med uforminsket styrke. ”Future Past” erverver status som Duran Durans sterkeste arbeid siden ”Astronaut” anno 2004.

Geir Larzen

OPERA DIABOLICUS Death On A Pale Horse Season Of Mist At denne operaen ga ut et album for ni år siden med samme mannskap er ukjent for meg og må sjekkes. Når sant skal sies tenner jeg sjelden på slike prosjekter med et par karer som hyrer inn masse mennesker, gjerne vokalister, og lager et massivt symfonisk verk. Og det er lett å gå i fella og tro dette også er slik. Og grunnprinsippene er de samme. Bandet består av gitarist og keyboardist David Grimoire og bassist Adrian de Crow. Heldigvis er det minimalt med vokalister, noe som jeg føler gir det hele en rød tråd. Og med det sagt så er det ingen hvem som helst heller, men Mats Levén. Blant gitaristene finner vi Andy LaRoque og Michael Denner. Trommeslager er Snowy Shaw, som også er vokalist

på tyngre og mer teatralske “A Song Of Detestation”. En del har sikkert hørt singelen “Siren’s Call”, som egentlig er ganske rolig, med veldig følsom vokal av Levén.

Denne låta er veldig bra, men jeg har vansker med å si om den er en favoritt eller ikke, for denne plata synes jeg er jevnt god. Jeg synes det er et godt utgangspunkt å tenke kombinasjon av band man kjenner med de involverte.

Utgangspunktet er metal av svensk melodiøs sort, som heller litt i retning Candlemass på sitt kjappere og Abstrakt Algebra.

Så har du også Mercyful Fate og King Diamond, og kanskje det teatralske til sistnevnte. Altså teatralsk uten at det blir overdådig og opera, hvis det sier noe.

“Second Coming” og “Darkest Doom On The Brightest Days” er gode melodiske metal spro med mye deilig gitar jeg vil trekke frem i tillegg til låtene som er nevnt allerede. Men igjen, det er i grunn ikke noe som er svakt her.

Ronny Østli

E-FORCE Mindbender Mighty Music

ECLIPSE Wired Frontiers

Etter Eric Forrest var ferdig som bassist og vokalist i Voivod har han fortsatt å levere musikk som minner om en streitere utgave av nevnte kanadiere. Dette fortsetter på bandets femte, seks år etter forrige slipp, “Demonikhol”. Joda, noe småpsykedelia har han tatt med seg, men ønsker du god, gjerne groovy thrash og synes Voivod er litt for rare synes jeg dette er godt alternativ. Ikke minst med tanke på at svært mange thrash band i dag har mye black metal i seg. Dette er riffbasert, med mye godt gitarspill og generelt tøffe låter.

“Provocation” er en sprek åpningslåt som fint viser hvor Forrest kommer fra.

Tynge spor som “Hellucination” og til dels tittelkuttet er for meg favorittene, sammen med mer progressive og psykedeliske “Deranged”. Tar vi også med ambiente “Futures Past” og coveren av Voivods “Insect” så skulle det meste av variasjonen vi finner være godt beskrevet.

Ronny Østli

To år har passert siden Eclipse ga ut ny musikk, men nå er deres åttende fullengder ute, med navnet “Wired”. Stilmessig har ikke mye forandret seg, det er fortsatt AOR i den tyngre enden av skalaen, med tunge riff og fet trommelyd. Erik Mårtensson er fortsatt like aktiv på låtskriverfronten, og leverer nok en sterk vokalprestasjon på den nye plata. Første singel ut var “Saturday Night (Hallelujah)”, og viste vei for ei plate med god instrumentføring fra start til mål. Pumpebassen og fire flate på trommene er gjennomgangstonen, og er akkurat det vi forventer fra kvartetten. Bassist Magnus Ulfstedt forlot bandet like før “Paradigm” kom i 2019, og ble erstattet av Victor Crusner, bror av trommis Philip Crusner. Victor fører et frekt plekter, og tilfører bandet riktig tyngde og time sammen med sin bror. Eclipse har vært kjent for sine blytunge riff, men melodi og harmoni er sterke kort i bandet, så

NRM 5-2021

77

AN M ELDE L SE R

SKIVER

SHAMBLEMATHS 2 Apollon Records Prog Rokkeringer i prosjektetskonstellasjonen har ingenlunde d e s i m e r t Trondheims-baserte Shamblemaths, som herved følger opp et sterkt debutalbum fra 2016, med kompositorisk briljans, rakrygget autonomi, kreativ stilmyldring og absolutt kompromissløshet. Årets duo-kjerne av dekan Simen Å.

Ellingsen og nyrekrutt Ingvald A. Vassbø (slagverk og perkusjon) eleverer og foredler forgjengerens forjettende beskaffenheter med synderlig egalitært og formørket formspråk. Dette er kompleks og utfordrende progressiv rock uten særlige hemninger, likevel med melodisk jording og sving.

Arven etter Van Der Graaf Generator, den skarlagensrøde kongen og rådende aktører fra Rock In Opposition-sjiktet lar seg fremdeles avlese, men ”Shamblemaths 2” innestår noe av det samme og tøylesløst inspirerte kvantespranget som definerer differansen mellom Anekdotens første og andre album. I likhet med ”Nucleus” lykkes Shamblemaths denne gang med alt de setter seg fore – og ambisjonsnivået smeller i troposfæren. Blant de innspillinger enhver må unne seg innen året opprinner stiller ti minutter fullkomne ”Knucklecog” – dynamisk, broket, skumrende melodisterk, og rustet med saksofonkaskader, gitaristiske båndsløyfer, arrig tinnfløyte, et hav av mellotroner, Frank Zappa-skrudde ritt av melodisk og metrisk akrobatikk, og substansielle sanglinjer som sporadisk krysser spor med Faith No More i disses mest kunstferdige øyeblikk. Sistnevnte aspekt, samt stykkets buktende vesen, gjør verket uoverstigelig fengende, trass dets intrikate og lett kranglevorne stilfigurer, noe som avkrever kløkt. Nivået

78 NRM 5-2021

forblir astronomisk idet duoen – med uvurderlig eksternhjelp, både vokalt og instrumentelt – gir seg de to første satsene av Sjostakovitsjs åttende strykekvartett i vold, eksekvert med saksofoner, kvinnelig sopransang og tung, klassisk progrockbesetning, i Ellingsens gnistrende arrangement – vågalt, og eksplosivt vellykket.

Vi lar hatten og skjorta fyke for godt når Shamblemaths strekker seg etter Norsk salmebok og kaster et trolsk skråblikk på ”Lat Kvar Jordisk Skapning Teia”, i ni forrykende satser. Herligheten preluderer med vever solosang, overdras elektronisk puls og metallisk progressivitet, og før man vet ord av det er man havnet milevidt unna folkrockgrupperinger som Garmarna og Gåte, i uforutsette irrganger av det tjuende århundrets musikkskoler, jazz, infernalsk kontrapunktikk og hymnologisk rock, uten å miste kompositorisk gangsyn eller skrå ut i forterskete flater improvisert nonsens. Satsene seks til åtte scorer høyt på parameterne for attakkerende galskap, inkorporerer latinamerikansk folkemusikk malt i Shamblemaths-kverna, og stiller blant albumets mest bemerkelsesverdige kasuser. Mitt eneste ankepunkt kontra ” Lat Kvar Jordisk Skapning Teia” er en i overkant barnevennlig sluttsats.

Jeg har imidlertid ikke mye vondt å si om stemningsavbrekket ”Been And Gone” eller ”The River”, som innstifter en symfonisk endeholdeplass av mer tradisjonelle strukturer.

Platas kronologiske utlegg opptrer like utstudert som de innbyrdes reisepunktene pennes, arrangeres og oppføres. ”Shamblemaths 2” reduserer evident skyld til Van Der Graaf Generator og Magma, til fordel for utvikling og forløsning av egne særdrag. Denne skiva fortjener å bli hørt og snakket om, lenge.

Geir Larzen

også på “Wired”. Refrengene har flere lag vokal, noe som tilfører masse og kraft. Legg til fengende og kraftfulle soli og massive trommefills, og du har oppskriften på tungrock for massene.

Den som har lånt øre til klassisk musikk, vil nok også dra kjensel på et av temaene i “Twilight”, der Beethovens symfoni nr. 9 dukker opp.

“Wired” er ei plate det er vanskelig å nevne favoritter på, for plata er svært jevn, men jeg finner ingen “Viva La Victoria” her. Dog har “Bite The Bullet” seilt opp til å bli en favoritt. Den har dynamikken i versene som legges litt lavere enn refrengene, for der spyttes det i mikrofonen. “Carved In Stone” viser bandets mykere side, men kassegitarer og strykerarrangementer, før de returnerer til det velkjente tunge refrenget i andre runde.

Avslutningssporet “Dead Inside” treffer også godt, og avrunder ei skive fra et av Skandinavias tøffeste band.

Plata er fylt av de klassiske tungrockklisjéene, men uten å fremstå som cheesy, så gutta har virkelig gjort hjemmeleksa si for å fenge. For den som har kjennskap til Eclipse fra før, vil ikke “Wired” by på verken overraskelser eller skuffelser, det er ei strålende plate, og viser bandets styrker fra start til mål, og den vil nok befinne seg høyt oppe på mange årets beste-lister når vi tar oppgjør for 2021.

Løyp og kjøp, skru opp, og rist godt løs!

Jan Egil Øverkil ENUFF Z’NUFF Hardrock Nite Frontiers Music Deler av fanskaren har i årevis tryglet Enuff Z’nuff om flere The Beatlesi n t e r p r e t a s j o n e r, og koronaens tid åpnet plutselig for dagens kvartett å innspille et komplett coverlåtalbum av komposisjoner signert verdens beste band. Min ambivalens til prosjektet er mildt sagt skarp. Hvorfor utøvere ikke benytter muligheten til egen musikalsk eksplorasjon, i stedet for å plukke på andres musikk, nærmest for å få tiden til å gå, lar seg ikke begripe.

Samtidig hefter noe logisk ved akkurat denne coverlåtplata, da Chicagobandets idiom hviler tungt på den melodiske og harmoniske arven eller Liverpools store sønner. ”Hardrock Nite” er tilvirket live i studio, uten staffasje eller ekstern instrumentering (foruten anslaget til ”Magical Mystery Tour” og pianoet i ”Live And Let Die”), og leser som en ublu, tungrockvektet kjærlighetserklæring.

Prosjektets fortrinnligste karakteristika går på et materialet som faktisk låter Enuff Z’nuff, uten at man vil spille fonogrammet i hjel. ”Eleanor Rigby” er en hyppig fortolket The Beatleskomposisjon – alt fra Sacred Rite til Jellyfish har med vekslende hell oppført et av Paul McCartneys mest geniale stykker – og i Enuff Z’nuffs kjellerrom-modellerte tungrockgehalt klinger det forholdsvis bra, fordi kvartetten evner å projisere såpass mye av seg selv. En drone-psykedelisk ”Dear Prudence” og åpenbart Z’nuffadaptive ”Back In The USSR” lar seg også avspille, men ”Helter Skelter” er det tydeligvis ingen som formår å

oppføre, verken Mötley Crüe (sjokk, sjokk), U2 eller Enuff Z’nuff.

Geir Larzen FRANK CARTER AND RATTLESNAKES Sticky International Death Cult

THE

Dette er fjerde plata til den tidligere Gallows-vokalisten Frank Carter og hans nye rølpete slanger.

Punk rock med gode melodier og meningsfylte tekster er varemerke. Carter har en stemme som kanskje ikke er prektig, men den er fylt til randen med følelser, enten det er sinne, lidelse eller arroganse.

Carter har, sammen med låtskriver og gitarist Dean Richardson, funnet seg en fin nisje i rockeverden. Der individualitet er en kjerneverdi og samhold er et ønske. Det går rølpete punk rock, med allsangvennlig refreng og gjennomgående god rockefot.

På “Sticky” leker de seg også med yachtrock, britpop og hiphop rytmer.

Fem av platas ti spor har gjesteartister, de fleste vil nok være ganske ukjente utenfor britisk undergrund, med Bobby Gillespie som hederlig unntak.

“Original sin”, med nevnte Gillespie på gjestevokal, er platas underligste låt og kanskje den som fjerner seg lengst fra malen. To av de låtene som har blitt sluppet som singler tidligere høst, er platas høydepunkter. “Go Get a Tatoo” er morsom låt, med et uimotståelig refreng og “My Town” har denne allsangvennligheten og umiddelbare kvaliteten. Det er noe magisk med låta “Bang Bang” også, et eller annet banalt som gjør godt.

Ingar Høgstedt GAAHLS WYRD The Humming Mountain Season Of Mist Drøye to år, og en spellemannspris etter debuten “GastiR – Ghos Revisited” får vi et mini album fra Gaahl og hans kompiser fra Bergen. Ja, dette er miniskive, og ikke en EP, påpeker Gaahl, akkurat som Hellhammer og Celtic Frost gjorde tidlig på åttitallet.

Ikke at det er så mye av musikken som ligner disse kanskje. Som på debutplata er det variert innhold, og tre av sporene, er leftovers fra nevnte plate. Og det er de tre hardeste sporene. Tittelkuttet, som er en tyngre låt med lavmelt vokal. Den minner meg litt om en dooma versjon av Rope Sect.

“The Dwell” har mye black thrash i seg, den er stygg og kaotisk. Vokalen er ganske ren, og halvveis i låta går det over i et mer melodisk melankolsk parti, og er min favoritt av platas fem spor. “Awakening Remains – Before Leaving” er fullt øs black metal, som avslutter ganske rocka. På de nevnte sporene er det noe høy renvokal som minner meg om Ihsahn, men ser ingen steder han bidrar, så tolker det som at Gaahl har flere vokalsider på lur.

Og det skal sies, selv om det er en del black metal i musikken er det ikke noe hylevokal, kun varianter av ganske så ren sang, selv om det er dypt. De

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R to nye sporene er åpningslåta “The Seed”, som er en ni minutter akustisk rolig og stemningsfull låt med mye piano. Vakkert. “The Sleep” er også en rolig låt med clean elektrisk gitar og litt ambient effekter, og kanskje ikke noe som gir meg så veldig mye. Ålreit skive, men jeg gleder meg mer til en ny fullengder.

Ronny Østli GEMINI SYNDROME 3rd Degree - The Rising Century Media ”3rd Degree - The Rising” er ei skikkelig todelt plate. Det er helt straight kvalitet på begge disse delene, men det er likevel en snodig måte å sette opp låtene på. De syv første låtene er helt ok moderne metal, med hellninger mot groove fra midten av 90-tallet og litt mot numetal fra rett over tusenårsskifte. Det går i en del introspektiv tekster, meg godt bassdriv. Clean vokal, som ligger opp mot Chester Bennington (RIP) på flere av låtene, kanskje spesielt tydelig på “Broken Reflection”. Beste låta på denne delen er den super groovy låta “IDK”. Uansett, tilbake til den snedig todelinga. Etter det atmosfæriske instrumental sporet “Sum Quod Eris”, skifter stilen til en mer ballade, tapt kjærlighet, melankolsk greie. Det er fortsatt ganske mye groove i bassen og gitaren, men melodiene skifter retning og vi ender opp med ikke mindre fire, helt greie ballader etter hverandre. Det er litt for mange …

Ingar Høgstedt GIANT SKY Giant Sky Imaginary Friend Records Når låtskriver/ brettist fra postrockensemblet Soup får med seg vektige aktører fra såvel Motorpsycho, Spidergawd og Trondheim Symfoniorkester, for å nevne de mest prominenete, vet en i grunnen på forhånd at det hele vil framstå ganske grandiost og ikke så reint lite ambisiøst.

Det er såvisst svære og detaljrike soniske malerier som kreeres, og det er en behagelig og svevende reise en får gjennom denne debutens sju spor, som også formår å skape både god dynamikk og varierte vendinger. Dette er ei skive uten større dødpunkter, så lenge en tar intensjon og lyttesetting med i betraktningen; det er en fin antikommersiell tankegang i bånn her, og som lydkulisse til avslapning er det gjennomgående fine stemninger framført av dyktige folk, dette her.

Men, som helhetlig skive blir det likevel noen hakk for stillestående og lite kompositorisk utfordrende i lengden til at jeg klarer å ta fram de største superlativene. Det skal samtidig tillegges likningen at dette primært nok er ment for andre ører enn mine, men jeg vender dog uansett tommelen rette veien – så får større fans av sveveprog og –postrock ta den endelige fagavgjørelsen for seg sjøl.

Wilfred Fruke

norwayrock.net

SKIVER GRÀB Zeitlang Trollmusic Disse tyske debutantene gir oss stemningsfull black metal, ikke langt unn hva vi kjenner fra band som Aara, Fluisteraars eller Eisenkult. Jeg liker den stilen godt, men med alle nevnte band som plateaktuelle er man blitt bortskjemt og jeg synes disse kommer svakere ut av det. “Nactkrapp” og “A Dag Im Herbst” er gode låter det, og hører man en låt i ny og ne alene er det veldig kult. Men helhetlig har dette vært toppet tidligere dette året.

Ronny Østli GRIBBENE På Vei Til Helvete Voices Of Wonder Etter en noe tynn debut synes jeg derimot mye var betraktelig bedre på oppfølgeren “Megomani” fra 2019. Derfor ble jeg umiddelbart spent da årets slipp dalte ned i min elektroniske postkasse. Dessverre følger ikke denne opp den positive utviklingen fra sist, men faller ned i ekstremt standard norsk rock man har hørt mange ganger før med noe enkel lyrikk. Åpneren “Halv Fire” handler om at man ikke er klar for å forlate pubben helt ved stengetid (selv om denne har vært langt tidligere på kvelden den siste tiden), noe man jo kan kjenne seg igjen i - men behovet for å skrive en sang om det har nok enda ikke meldt seg. Man kan også føle på en liten manglende empati da man i det ene sporet “Kom Inn” er i søken etter selskap mens man i sporet etter; “Det Brenner” nekter selv å assistere en viss person som er i ferd med å brenne inne. Jeg kan vel se at det kan være noe figurativt og billedlig over tekstene, men valget om å la nettopp disse komme rett etter hverandre kan vel i beste fall tolkes som noe usympatisk. Ellers er “På Vei Til Helvete” som nevnt veldig standard norsk rock, og hvis du er blodfan av Jokke, Dum Dum og/eller Raga kan det hende sisteslippet til Gribbene kan falle i smak også. De sporene som falt mest i smak her i huset var “Når Du Skal Videre”, “Strupetak” og tittelkuttet helt til slutt.

Sven O. Skulbørstad HALCYON DAYS Keep Myself From Sinking Indie Recordings For å sette ting i perspektiv så er dette tredje metalcorebandet jeg anmelder bare til dette nummeret som kjører “sint vers-snilt refreng” i omtrent alle 7 spor som blir representert og jeg merker jeg begynner å få litt utslett av det prinsippet. Men, dét sagt så skiller norske Halcyon Days seg allikevel kraftig ut ifra en stor andel andre band i samme genre da de også har blandet

en god del pop i musikken. Ikke ofte hørt ifra den kanten, og det er et grep som fungerer godt. De har spilt sammen siden 2012 i følge biografien og erfaringen har tydelig gjort de godt, selv om dette er mitt første møte med bandet. De starter friskt med åpneren “Awakening” og Oslo-bandet ser seg aldri helt tilbake i løpet av albumet.

Det er alltid gøy med band som bruker forskjellige inspirasjoner og som ikke nøler med å blande musikkarter - det er sågar nettopp dette som driver musikk fremover. Skulle jeg ha valgt ut et par personlig favoritter fra “Keep Myself From Sinking” skulle det ha vært tittelsporet i tillegg til “Hands Of Time” og “Better Days” med sistnevntes frenetiske sinne. Her er de heller ikke så snille på refrenget, selv om det stadig er det mest melodiøse partiet. Godt jobba folkens!

Sven O. Skulbørstad

STIAN CARSTENSEN Musical Sanatorium Grappa Musikkgeniale Stian Carstensen, mest kjent som Farmers Markets koryfé, har gitt seg selv den mildest talt vidstrakte oppgave å forene Europas 400 år lange kunstmusikalske historie med kinematografiske og folkemusikalske tradisjoner, gitt sedvanlig aksentuering av bulgarsk tonalitet og metrikk. ”Musical Sanatorium” innestår unikumets mest komplekse arbeid til dags dato, komponert og arrangert over en femårsperiode. Det snus ikke på krona hva angår instrumentering – her tiltrer alt fra trekkspill, kor og strykere til leirgjøk, pedalstålgitar, harpe og blåsere, samt klassisk rockebesetning.

Gjestelisten er ditto imponerende og teller blant andre Mike Patton og Ola Kvernberg. I teorien kan verket, inndelt i elleve satser eller låter, fremstå alarmerende, men denne klokketimen med eiendommelig musikk er først og fremst en oppvisning i resistente melodier,

HÄXKAPELL Eldhymner Nordvis Som tidligere nevnt er det ofte spennende å motta plater fra svenske Nordvis.

Som regel strømmer det stemningsfull black metal ut av høytalerne, noe introen på dette debutalbumet også vitner om. Og joda, det er melodiøst, med et lite hint folketoner, fiolin og stemningskoring. Åpningslåta “Tomhetens Lågor” og oppfølgeren “Eldskapt” er ikke dårlige på noen måte, men det slår meg like fullt hvor lite spennende det er. Stemningen og den melodiøse svartmetallen er velkjent og jeg får meg ikke til å begeistre. Ikke en gang over at bandet

og dernest en umyndiggjøring av artifisielle stilklassifikasjoner. ”Musette Epithalamus” bibringer et monumentalt og vakkert anslag, i elegante kast av fransk musette, italiensk filmmusikk, renessanse, øst-europeisk folkemusikk, russisk romantikk, jazz og progressiv rock. Til adspredelse, et band som Gryphon ville i 1975 ha drept for stykkets fyrstelige ledemotiv…

Samtlige stykker er gjennomkomponerte, hvilket eliminerer faren for umotivert virtuos-utøylet improvisasjon.

Et av verkets mange fortrinn er faktisk at det faller lett i øret, trass svimlende stilistisk, tonespråklig og rytmisk kompleksitet. ”Musikal Sanatorium” nytes best avspilt uavkortet, men for undertegnede gjør nevnte åpningsmusette, samt ”Bolero Oblongata”, ”Ritornello Amygdala” og omkalfatrende ”Cortex Courante” særlig inntrykk. Italiensk-ættede ”Hydrochepalus Epilogue”, frontet av Mike Patton, samt finalen ”Tarantella Cerebellum” må også nevnes – sistnevnte knytter briljant an til den usigelig sterke albumintonasjonen. Stian Carstensen leverer trolig sitt livsverk i ”Musical Sanatorium”.

Geir Larzen

NRM 5-2021

79

AN M ELDE L SE R

SKIVER består av Oraklet, som trakterer alle instrumentene, Et par unntak finnes. De mer rocka “Solraviner” og “Häxkapellet” er spor jeg kan kose meg med og er en stil jeg gjerne skulle hørt mer av på “Eldhymner” Ronny Østli HEX A.D. Funeral Tango for Gods & Men Fresh Tea Det skal såvisst mer enn en global pandemi til for å stoppe toget ved navn Hex A.D., og sannelig har de brukt tida ganske så godt – dette er klart den både dypeste og bredeste skiva derfra til dags dato, og godt mulig også ad totalum den beste. Stilmessig i samme soniske landskap; tung, retropreget doom ispedd noe svevende psykedelia og en god schwung fra tidlig, bluesy heavy metal. Jeg har tidligere syntes at vokalen kan ha virka noe anstrengt, men denne gangen glir de forskjellige fasettene noe mer naturlig i hverandre, noe som hever totalinntrykket.

Dessverre spiller ikke det lydmessige her helt på lag; både på vokal og gitar må man igjennom en unødvendig liten vegg av grums og klang for å ’nå fram til’ hva som skjer, og heller ikke trommene låter spesielt sprekt. Synd, for det spilles mer enn bra nok til at dette her tåler dagens lys, evt.nattens mørke. Bassen er god, både i tone og utførelse, og samme gjelder tangenter.

Låtmessig spenner de ut paletten noe, uten at det på noen måte føles ’feil’ ift. tidligere – det viser derimot et band i stadig utvikling rett vei. Også tekster er dypere og langt mer personlige denne gangen, og vokalist Rick Hagan har her virkelig gått i seg sjøl. Låtmessig treffer de godt, og om de gynger tungt, som i ”God the Devil by the Tail”, rocker på, som i ”Seven Blades” eller flyter framover, som i ”One Day of Wrath, Another Gesture of Faith” – jeg finner ingen store dødpunkter noe sted, selv om kanskje et par av de lengste numrene hadde hatt godt av en liten tur til frisøren. Ei godt gjennomført skive, dette her – men jeg tror likevel ikke dette er Hex A.D. i optimal blomst, om utviklingen fortsetter videre. Mitt tips er at neste skive blir enda et lite hakk vassere, og inntil den foreligger har vi nå ”Funeral...” å kose oss med.

Wilfred Fruke HIMMELLEGEME Variola Vera Karisma Records Hvorvidt et himmellegeme svever eller er i bevegelse/fritt fall kan helt sikkert diskuteres til kuene er på god vei ut igjen, men lyden av Himmellegeme må sies å være begge deler – samtidig. Det er lett å putte dem i sekken for ’atmosfærisk og svevende, droneaktig progressivt’, men de utviser på denne andrefødte fullengderen en variasjon som ikke rettferdiggjør en enkel kategorisering.

Det er tidvis vakkert og sårt, for sakte å bygge seg opp til massivt og kraftfullt, som gyngende og flotte

80 NRM 5-2021

”Heart Listening”, kanskje skivas personlige favoritt – før det rundt neste sving uttrykkes noe helt annet, som den Bowie/Scary Monsters-aktige ”Blowing Raspberries” eller ”Caligula”, som sender meg et stykke på vei mot nyveiv og band som Lords of the New Church – selv om låta i seg sjøl kanskje føles et hakk for anmasende til å treffe helt. Ellers er det mange både fine, luftige og veldreide idéer som uttrykkes på flotte måter gjennom det meste av denne skiva, både hva det dynamiske og harmoniske angår, men ikke alle låtene sitter dønn i bull’s eye for min del. En vinylutgave av denne ville ha fått seg noen runder på side A, mens den sjelden hadde blitt snudd; de beste låtene brukes opp halvveis, og resten framstår nesten bittelitt som utfyllende pliktløp. Bittelitt. Sjøl foretrekker jeg samtidig vanligvis et lydbilde uten for mye ’pling&plong’, men heller ikke jeg ville ha ofret denne delen av bandets uttrykk – det flettes mesterlig inn i totalmiksen. Derimot ville jeg ha renset markant opp i gitar- og trommelyd, som framstår unødvendig og forstyrrende grøtete.

Wilfred Fruke IN APHELION Luciferian Age Edged Circle Svensk-nederlandske In Aphelion gjør som ekstreme band tidlig på 80-tallet, de slipper en miniskive før fullengderen. Jeg velger å snu det litt på hodet denne gangen, for coverlåter er sjelden noe jeg trekker frem, men det finnes unntak, som når det er bra og det i tillegg er Kreators “Pleasure To Kill.

Men dette viser litt hvor gutta kommer fra rent sjangermessig. To av gutta spiller i Necrophobic, og tenker man gammel stygg thrash i spedd melodiøs svensk death/black metal så er det ikke helt feil. Uten sammenligning, men jeg tenker Mercyful Fate, og da måten hvor de har et klassisk rått utgangspunkt som de tilbereder med melodiske delikatesser. Åpningen “Draugr” starter akustisk og avslutter rolig og stemningsfult og dekker fint det jeg beskriver ovenfor. Jeg vil ikke si tittelkuttet spriker, for man hører utgangspunktet er det samme, men den er veldig rocka. “Wrath Of A Flase God” er låta som er mest “Svensk”, og kanskje mest safe noe som gjør at jeg ikke merker meg den like godt som de andre låtene. Debutalbumet er ikke lenger unna enn at jeg antar den blir anmeldt i neste nummer.

Ronny Østli JEFF SCOTT SOTO The Duets Collection Vol. 1 Frontiers Duracell-kaninen Jeff Scott Soto har vært et husholdningsnavn siden han var bare guttungen, og har en diskografi få forunt. Med “The Duets Collection- Vol. 1” ser han i bakspeilet, og tar med seg venner og inspirasjonskilder til å synge låtene sammen med seg. Et faktum man

kanskje ikke tenker på så ofte, er at Soto har filmmusikk bak seg, og åpner således plata med musikk fra filmen “Rock Star”, i form av låta “Livin´ The Life” sammen med W.E.T.-kompis Erik Mårtensson, og de går rett i strupen på lytteren, og lista for plata er lagt. Vi får låter fra karrieren hans med blant andre Yngwie Malmsteen (“Don´t Let It End”) og Talisman (“Mysterious”, “I´ll Be Waiting” og “Colour My XTC”), og det er ingen tvil om at mannen fortsatt har stemmen intakt, for det synges over hele registeret, noe som i Sotos tilfelle er et forholdsvis vidt spekter. Et av høydepunktene vokalmessig sett, er Soul Sirkus´ “Coming Home”, som er i duett med Deen Castronovo, trommis fra nevnte ovennevnte band, Bad English og Journey, for å nevne noen. Har jeg sagt hvor ufattelig urettferdig det er at Castronovo, som er en fantastisk trommis, faktisk synger så bra som han gjør? Ikke? Vel, anse det som sagt, for stemmen til Castronovo treffer rett i godnerven, og passer svært godt sammen med Sotos. Aldeles nydelig!

Bandet leverer på samtlige låter, og det er fint lite å trekke for, og spesielt må de tre gitaristene, Jorge Salan, Howie Simon og Leo Mancini få pluss i margen for framifrå solopartier. Man kan alltids stille spørsmålstegn om nyinnspillinger har livets rett, men det er hevet over enhver tvil at det er gode nyinnspillinger vi er vitne til, og med tanke på at det er duetter vi bevitner, kan det i høyeste grad forsvares. Et fint alternativ til en ren best of-samling er det også.

Jan Egil Øverkil JERRY CANTRELL Brighten Velvet Hammer Nitten år er passert siden Jerry Cantrell tilvirket forrige soloplate – i seg selv et vitnesbyrd om gitaristens troskap til Alice In Chains som kunstnerisk arena.

Da ”Rainier Fog”-turnéen opphørte følte veteranen for å nedskalere formatet, og et knippe konserter – oppført med musikalske svirebrødre – antente gnisten til ”Brighten”. Gitt 55-åringens distinkte tonespråk er det ikke annet å vente enn at omtrent halve repertoaret kunne blitt smidd over Alice In Chains-lesten, i samråd med Duvall, Inez og Kinney. Dette gjelder særlig skivas glimrende, intonerende parhester, hvor singelog videokuttet ”Atone” reiser mørk og atmosfærisk ørkenrock med symfonisk snitt, elegisk melodikk og suveren sangharmonisering, dette siste eksekvert i kollaborasjon med Greg Puciato fra The Dillinger Escape Plan. Et påfølgende tittelspor bærer sørstatelig skimmer, pennes og oppføres med myndig dignitet, og forøker temperaturen. ”Prism Of Doubt” er første av flere tilslag svøpt i countryrock-modellert durmelankoli som neppe hadde vunnet seteplass i moderskipet, men samtlige låter forsvarer eksistensberettigelse som soloplatekonstituenter.

Dessuten står fremføring og produksjon til terningkast seks – gjerne med voluminøs instrumentering av stålpedalgitarer, hammondorgel

og kvinnekorister – slik at selv mindre spennende innslag fungerer kontekstuelt. Politiske ”Black Hearts And Evil Done” tiltrer midtveis i utlegget, og forener albumets stilistiske skisma på elegant vis, men foruten åpningsduoen er det stemningsskodde ”Siren Song” og barkete ”Hard To Know” som bereder innkjøpsplikt overfor Alice In Chainsfrelste. Nevnes skal også noe så hypotetisk kjedelig som en formslavisk eksegese av Elton Johns ”Goodbye”.

Epilogen fra ”Madman Across The Water” stiller blant populærmusikkens knappeste mesterverker, på under to minutter, og i Cantrells never behandles stykket med all verdens respekt. Riktignok forflyttes tonearten, men ut over dette, samt et genialt addendum av forvrengte gitarer, foretas ingen radikale grep. Og likevel klinger plutselig ”Goodbye” som en Cantrell-komposisjon. Det har alt å gjøre med dennes utleverende sangprestasjon. Således deponeres et overraskende sakralt postludium til et sedvanlig hørbart soloutspill fra gitaristen i verdens desidert beste grungerockband.

Geir Larzen JOE BONAMASSA Time Clocks Provogue Ivrige Joe Bonamassa er straks aktuell med nytt album. Plata, som har fått navnet “Time Clocks”, byr på Bonamassa slik vi er blitt vant til å høre ham, nærmere bestemt som bluesrock ambassadør med full kontroll over gitaren. Det som imidlertid er ekstra fint med årets album, er at materialet uttrykker mer spenst og variasjon en mange nok forventer. “Time Clocks” åpner med en kort, pen instrumental som raskt går over i rifftunge “Notches”. Dernest følger “The Heart That Never Waits” – en langsom shuffle og dermed mer av den forutsigbare Bonamassa-sorten.

Tittelsporet, balladen “Time Clocks”, er derimot noe litt annet, ettersom den byr på flott hammond-orgel, damekor og hint av country-gitar.

Stilige, mollstemte “Questions and Answers” påkaller seg også ekstra oppmerksomhet i kraft av en stram to-takt med dynamiske kontrastpartier hvor Santana spøker i kulissene. Utover dette kan nevnes den pene balladen “Mind’s Eye”, og, ikke minst, “Curtain Call”. Sistnevnte vekker assosiasjoner til Black Country Communionprosjektet, ikke bare gitaristisk, men også kompositorisk. (Rifftyngden og det orientalske preget gjør at man kan spekulere i om den faktisk er fra Black Country Communions steinbrudd).

“Time Clocks” er i det hele tatt et vellykket album fra en artist som i lengre tid har fremstått som en ren bluesrock-forvalter. På årets album kommer også låtskriveren (og i enkelte øyeblikk komponisten) Joe Bonamassa frem. Bra! Bjørn David Dolmen

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R KANAAN Earthbound Jansen Records Instrumentalprog er vrien sjanger.

Det er vanskelig å holde på fokuset til vimsehoder, som meg selv, når det ikke er noe tekst som oppmerksomheten kan fokuseres rundt. Trioen i Kanaan gjør er et ærlig forsøk på holde på lytterne i omtrent 50 minutter. Det lykkes de også stort sett med. Det åpner pent og forsiktig med bølger av gitar i “Prelude” før vi kommer over i den mer slående “Return to the Thundrasphere”. En kald, fuzzpreget låt, på rundt åtte minutter, hvor mye er spunnet rundt et ganske kort og effektivt bassdrevet riff. “Pink Riff” er en mer kaotisk låt, og den er til dels slitsom, på en frijazzete måte. “Bourdon” har en 70-talls psykedelisk, syre stil. Platas lengste låt er “Mudbound” på snaue 12 minutter.

Denne klarer ikke å holde på fokuset, men er fin låt å ha på når en trenger å stenge andre ting ute og være i en egen boble. Plata avsluttes av den interessante låta “No Star Unturned” som byr på både støy og jazzete, synkoperte rytmer, noe som gjør den til dels slitsom og til dels spennende.

Ingar Høgstedt KHEMMIS Deceiver Nuclear Blast Khemmis spiller en blanding av doom og tradisjonell heavy metal. Dette gir, naturlig nok, en plate med få, men lange sanger. Khemmis makter ikke å gjøre alle låtene interessante nok, til å rettferdiggjøre rundt åtte minutter. “House Cadmus” begynner som en spenstig metallåt, men faller fort i “endeløse repetisjoner”-fella og når vokalmelodien er litt sløv og intetsigende ender man med låt som er omtrent dobbel så lang som den burde være. “Living Pyre” er derimot et eksempel på det motsatte. Her fungerer kombinasjonen og av det langsomme, seige og tunge, med det kraftige og spenstige. Resultatet er ei flott doomlåt. Siste låta, “The Astral Road” har også riff og melodi som fungerer som lim mellom de to verdene Khemmis prøver å kombinere.

Det blir faktisk direkte vakkert i siste halvdel. Vokalen er underlig spinkelt produsert, i alle fall med tanke på hva som er vanlig innen doom. Den tynne lyden står i sterk kontraste til et rundt, bassfylt lydbildet. Kanskje det er nettopp dette som har vært tanken, men likevel klinger det ikke helt godt.

Ingar Høgstedt LINDY-FAY HELLA & DEI FARNE Hildring

By Norse Som én av to vokalister i løyerlig populære Wardruna pleier frøken Hella jevnlig omgang med ritualistisk-repetitiv

norwayrock.net

SKIVER musikk. Dennes andre soloplate lener seg tungt på statiske synthesizerdroner med dertil hørende snirklende topplinjer og organisk instrumentering, dette siste som ren ornamentikk.

Lydbildet er stemningsfullt, rent og pent, og her plukkes tonale selvfølgelighetsløsninger fra flere dekader med synthpop og elektronisk folkemusikk. Virkningsfulle ”Los” utgjør en plateanomali i så måte at stykket stundom synes å ville noe kompositorisk, men også denne lider av bevegelsesvegring. Som album besjeles ”Hildring” av gode intensjoner, og ganske sikkert idealer som Björk og Depeche Mode, uten å gestalte tilstrekkelige idégrunnlag til å forårsake vei i vellingen.

Geir Larzen LUCIFER IV Century Media Som okkult og melodisk retrorockeband fikk Hanna Sadonis’ Lucifer en trang fødsel. 2015-debuten, skrevet i spann med tidligere Cathedral-gitarist Garry Jennings, endte tafatt og klisjémett. Først da bandet forflyttet base til Stockholm, og Nicke Andersson ble gjort til medkomponist, kunne man sanse en viss musikalsk forhøyning. Skive nummer fire er pennet i pandemisk bandplenum, viker ikke fra kvintettens stilistiske formular, men konsoliderer melodisk fynd og teknisk sound i den grad at Lucifer er ved å bli verdt å nevne i samme åndedrag som Avatarium, Lykantropi og Rosalie Cunningham.

Inntagende ”Archangel Of Dearh”, dommedags-pop-vevde ”Wild Hearses”, frekt fengende ”Crucifix (I Burn For You)”, stemningsfullt pianotunge ”Nightmare” og det tunge sløyferiffet i rulleteksten ”Phobos” bærer vitnesbyrd om et band som innskrenker antinomien mellom sonisk foredrag og faktisk substans.

På sitt ypperste klinger ”IV”, særlig i ostinatene, som om Michael Jackson steppet inn i The Hellacopters, gitt okkult Lykantropi-glasur.

Lucifer leverer herved karrierebeste.

Geir Larzen MALADY Ainavihantaa Svart Records Malady har i et tiårs tid vært et noe oversett progrockband fra de finske skoger. Ting tyder imidlertid på at dette er i ferd med å endre seg, ettersom de nå, med rykende ferske “Ainavihantaa” (bandets tredje), høster lovord fra hele verden. Årets Malady-album er en kompleks, strukturert, smidig og mollstemt sak som nikker tilbake til 70-tallets progrock, især Canterburygruppene. Samtidig låter musikken moderne i kraft av produksjonen og sensibiliteten. Hvordan Malady evner å kna inn løs og utfordrende modaljazz uten å miste blikket på de ellers stramt strukturerte stykkene er imponerende. Det samme er

håndteringen av simultane hornog gitarriff over spennende, men allikevel logiske akkordprogresjoner, og den luftige men samtidig direkte produksjonsteksturen. Det skal føyes til at bandet også spiller glimrende.

Det finsk-eksotiske, som kommer av både språket og de mange smarte nikkene til Jukka Gustavson, fokuserer oppmerksomheten. Anbefales!

Bjørn David Dolmen MARK MURDOCK Visitors From Another Planet Cymbalic Encounters Hvorfor en yrkesutøvende batterist har behov for å rekruttere gjestetrommeslagere til egne soloutspill, vites ikke, men Mark Murdock, som har tjenestegjort i ulike Peter Banksprosjekter, overlater gjerne den musiserende delen av ”Visitors From Another Planet” til venner og bekjente.

Platas gjesteliste favner navn med fartstid fra Atomic Rooster, Nektar, Spinal Tap og French TV, og man kan automatisk dedusere at angjeldende konseptalbum trekker mot progressivt hold. Theld-vokalist Tim Pepper, hvis sonoritet ikke faller milevidt unna Peter Gabriel eller Phil Collins, kranser det ganske materiale på kurant vis, innbefattet et skumrende tittelspor og ”False Algorithms” som bestenoteringer. Miks og produksjon hemmer imidlertid de mest løfterike av idéer, og gitt at samspillet heller ikke sitter støtt – store deler av plata klinger som et anemisk hvilehjem for livstrette neo-prog-pensjonister – forblir Mark Murdocks siste utgivelse i beste fall en langdryg parentes myntet på de som mener 80-åras Genesis og Marillion danner eneste skoleretning for progressiv rock.

Geir Larzen MERCURY CIRCLE Killing Moons Noble Demon Bandet er nytt, men personalet er durkdrevne. Swallow The Suns brettspiller Jaani Peuhu er sjefen i prosjektet og har med seg folk fra både Children Of Bodom og Sleep Of Monsters.

Musikken er mørk rock med et gotisk tilsnitt. Langt bortenfor hva jeg hører på, men kan kjenne igjen litt Tiamat og kanskje litt sånn jeg mener å huske HIM var innom. Lydbildet er tungt og det er ting her som er vel så doom metal som rock. Fengende er det også, med “Seven Archangels”, “You Open Up The Earth” og “Black Mirrors” som mine favoritter. Med dette sagt så sliter jeg med å være entusiastisk. Dette har man hørt før, og det som fenger er av en sånn art jeg tror man fort blir lei.

Det som ikke fenger går inn ene øret og ut andre, og det hele fremstår som helt greit.

Ronny Østli

MISANTHUR Ephemeris Season Of Mist Da jeg satte på dette debutalbumet var jeg helt sikker på at det dreide seg om et islandsk band.

Det er mye her som minner meg om black metal bølgen og stemningen fra dette landet. Det skulle vise seg å være feil, dette er nemlig en duo fra Polen, og det er ikke mye her som minner om den polske scenen.

Det måtte i så fall være Batushka, men mer grunnet allsidigheten fremfor direkte musikalske likheter. Hvis vi sier Island blandet med litt Primordial og Triptykon tenker jeg vi nærmer oss.

“Enter The Void” starter og bygger seg opp fra ren vokal og melodiske black metal gitar og blir etter hvert hardere og dronete. Og for en gangs skyld er det faktisk det jeg verdsetter i musikken. Resten blir for meg litt kjedelig. De kjappe “On The Heights Of Despair” og “Black Clouds & No Silver Linings” er låter jeg synes fungerer bra, mens de tyngere og tidvis rolige “Essence” og “Ephemeris” med kvinnelig vokal synes jeg blir heller trauste. Tendensene er der, så absolutt, men polakkene har et stykke og gå.

Ronny Østli MOLYBARON The Mutiny Inside Out P a r i s - f ø d t e Molybaron, anført av irske Gary Kelly på vokal og gitar, burde øve bred appell i moderne metallflora.

Kvartetten sogner til prog-metalliske sedimenter og synes ditto influert av Mastodon, Muse, Avenged Sevenfold og Pain Of Salvation som dagens sinna-stim av teknisk-melodiske håpefulle. ”The Mutiny”, bandets andre langspillfonogram, vekter sving og dynamikk på bekostning av sardonisk utpønskete metrisk-tonale spissfindigheter, og faller rimelig lett i øret. Kelly bærer materialet med naturlig spenst og gratie, uten at man kan hevde skiva falbyr en kompositorisk perlesnor. Jeg vender tommelen opp for Molybarons tilsynelatende sjangerdestruktive tilskyndelse, men finner likevel alt for mange røslige passasjer klisjébrunst. Åpningsdrønnet ”Animals” holder for så vidt over målstreken, mens ”Lucifer”, som i blaff påminner et band som WASP, spiser seg selv innenfra ved dustete gjengropbruk og andre ukledelige sjangergrep. ”Amongst The Boys And The Dead Flowers” danner en kurant og patosstenket vise oppumpet på metallsteroider, og avsluttende ”Twenty Four Hours” og ”Ordinary Madness” skjuler kvaliteter, men totalt sett er ”The Mutiny” et ståhei for ingenting, hvor det generelle låtmaterialet stiller for svakt og idékopiøst.

Geir Larzen

NRM 5-2021

81

AN M ELDE L SE R

SKIVER MONOLORD Your Time To Shine Relapse Trioen fra Gøteborg fortsetter sin reise tilbake i tid på sitt femte album. “The Weary” åpner og her hører jeg mye “A National Acrobat” av Black Sabbath.

Samtidig er den mer melodisk og catchy, litt som nyere Kadavar. Neste spor “To Each Their Own” er seigere doom metal, som varierer med rolig melodisk stemning og ren Candlemass mot siste halvdel av sine drøye syv minutter. Så ja, det er definitivt mye syttitallet her, i spedd en porsjon stoner rock, spesielt i produksjonen.

Men så er det melodilinjer som tilhører nåtiden, som gjør at jeg ikke vil kalle dette direkte retro, men hakket mer relevant. Og før jeg gir meg, når vi snakker om stemning må absolutt det ti minutter lange tittelkuttet nevnes.

Ronny Østli MOSTLY AUTUMN Graveyard Star Mostly Autumn Records Gitarist Bryan Josh er en hederskar, med øre for musikalsk suverenitet og finesse.

Underlig er det derfor at bandet han har ledet i over 25 år, aldri evner å strekke seg over et middelstendig nivå for symfonisk og 70-tallsinjisert rock. Mostly Autumn red greit på egen sjarmimmanens under 90-årene, men har i nyere tid fremstått mer kunstnerisk flegmatiske enn lytteverdige. ”Graveyard Star” er et produkt av noe så hodekulls originalt som pandemiårene 202021, og allerede her blir jeg vrang; insisterer man på å tilvirke progressiv rock, fordrer man at opphavsmennene evner å løfte nesen fra navlen og i det minste late som de besitter en original tanke. Et tolv minutter langt tittelspor utleverer englendernes uvirksomme etos, særlig etter at Olivia Sparnenn overtok for Heather Findlay, og døser i et mellomværende av Fish, generelle Pink Floyd-derivativer og Magenta, sedvanlig kolorert med fiolin, fløyte, tepper av klaviatur og ekstensiv gitarsolo, uten at noe berører. Hakket bedre fremtrer visse kortere albumforekomster, fortrinnsvis av visesang/folkrock-ætt, men Mostly Autumn strekker ganske enkelt ikke til. Det klinger gjengs pent, pyntelig og fullstendig irrelevant, noe som garantert genererer flere statuetter på bandets peishylle etter kommende års premiering av såkalt ”progressive” rockeartister i hjemlandet.

Geir Larzen NOCEAN Aurora - The Weight Of A Shadow Heartifact Studio Dette Stockholmsbaserte bandet har tenkt litt utenfor den berømte boksen under pandemien.

De har kommet opp

82 NRM 5-2021

med noe som er en salig blanding av musikk, film og teater. Planen er at platen skal fremføres på en teaterscene med visuelle effekter og annen moro. Det er også snakk om en livesending i 360-graders format.

Surroundlyd er blitt gammeldags. Nå må også bilde omringe oss. Det kan sikkert være verdt å sjekke ut. Jeg har ikke kjennskap til bandets tidligere utgivelser, men de har angivelig tatt musikken i en mer filmatisk retning.

Det er vel fristende å kalle det gotisk metal, men spesielt trommer og gitar gir uttrykk for mer moderne litt småindustriell metal. Tror heller ikke de blir fornærmet om gammel Within Temptation brukes som referanse. Det høres slett ikke ille ut, men med tanke på konseptet synes jeg de kunne gjort det enda mer teatralsk. Jeg trenger ikke gå så mye i detalj om hva historien handler om. De som er umettelig på konseptalbum vil vel uansett helst sjekke ut dette selv. Platen anbefales også til nevnte målgruppe.

Stig Rune Robertsen OBSCURA A Valediction Nuclear Blast Tyske Obscura innleder en ny tematisk trilogi, eventuelt tetralogi, med ”A Valediction”, og bedyrer sporenstreks at forløperne ”Akróasis” og ”Diluvium” ikke kan betraktes som kvalitative blaff. Per nu eksisterer knapt bedre teknisk jagende dødsmetallband, og en ytterligere aksentuering av symfonisk tonalitet og neo-klassiske arpeggioer, intertekstuelt befordret av Yearning og Winterhorde, forløses tyskernes tjueårige prosjekt på overhendig vis.

Stormende ”Forsaken” innmelder kvartettens fordringer til melodi og samspill, og er noe så sjeldsynt som et moderne dødsmetallmesterverk, utsøkt arrangert og forrettet, og kronet av Jeroen Thesselings velnærte jazzbassritt i bunn av melodisk praktfulle motiver. At bandets gitarduo neppe er fremmede for Vinnie Moores ”Mind’s Eye” eller ”Time Odyssey” forpurrer ingenlunde utkommet – og i motsetning til eksempelvis halsstarrige Fleshgod Apocalypse finner Obscura tid og rom for naturlige omkalfatringer i forse, groove og temperatur. I tillegg til overlegne ”Forsaken” understøtter skånselsløse ”Solaris” (med suverent instrumentalintermesso), tittelkuttet, smakfulle ”Orbital Elements II”, ”The Neuromancer” og ”Heritage” min oppfatning omkring Obscura som årets mønsterelever. Skivas varme, krystallklare produksjon supplerer ekstra strutsefjær i tungmetallhatten.

Geir Larzen OFERMOD Mysterium Iniquitatis Shadow Selv om svenskenes karriere har vært noe brokete og ujevn fortsetter de å servere oss mørk black metal med en god del death metal elementer. Det

er herlig å høre klassiske black metal temaer, melodilinjer på lyse strenger med såpass mørkt lydbilde. Kanskje kan Mayhems De Mysteriis Dom Sathanas gi en liten pekepinn på hvor vi skal. Jeg synes låtmaterialet er jevnt bra og variert. Det går unna i låter som tittelkuttet, “Concecration” og “When The Blacksmith Killed The Shepherd”, som er min favoritt sammen med tyngre “Inax Ya Lil” og “Loyal To Belial”, selv om også disse inneholder tempo. Det låter massivt, men likevel minimalistisk black metal i bunn. Dette er for meg et overbevisende femte album fra Ofermod.

Ronny Østli ORDER The Gospel Listenable Da Order debuterte med “Lex Amentiae” for fire år siden var det en overbevisende oppvisning innen klassisk death metal.

Denne gangen synes jeg gutta viser en svartere side av musikken. Den er hakket styggere og mer sinna, og mye av gitarspillet heller mot black metal, selv om hovedessensen er riffbasert death metal. Bandet som ble dannet av de tidligere Mayhemgutta Manheim og Messiah og Cadavers Anders Odden og Rene Jansen (som dessverre døde og senere ble erstattet av Stu Manx) viser med “The Gospel” at de gamle er eldst og at slik metal skal trøkke.

Manheim er trommis av den gamle skolen, og det er så deilig å høre det jobbes hardt bak settet. Trommer skal føles. Bidrar med vokal gjør han også, som sikkert mange har sett i videoen til “It Burns”. En rimelig vill og stygg låt, som representerer plata godt. Første singel “Descend” er derimot en litt seigere og særere låt, og disse viser ytterpunktene og variasjonen på plata.

“Rise” som er første låt ut har en del av den nevnte melodiske riffingen, men også et herlig seigt Celtic Frost aktig parti. Tittelkuttet er også en herlig midtempo sak, mens “Tomb” har en mer punka attitude. “My Pain” som starter med piano, minner meg i grunn mye om Mayhem. Nok en gang klarer den eldre garde innen norsk ekstrem metal å imponere.

Ronny Østli ORGREL Red Dragon’s Invocation Iron Bonehead Italienske Orgrel har hentet mye fra 90-tallets black metal på dette debutalbumet.

Tanken går gjerne i tidlig Taake når jeg hører melodilinjene.

Problemet er at jeg synes det er noe amerikansk over soundet. Både lyd og vokal trekker tankene i den retningen, og amerikansk black metal har liksom aldri klart å nå de store høyder. Et unntak er Nachtmystium, som jeg også vil trekke frem som en referanse.

Jeg tror et kjøligere lydbilde og ikke fullt så kjellerdyp vokal kunne løftet dette en karakter. “Gate Of Eternal Life” og “Fiery Dawn Cry” er mine favoritter, mens første singel, “Burning

Ruins” er skivas mest “norske” spor og har du kun hørt denne og leser anmeldelsen tror du kanskje jeg er helt på villspor. Mye ålreit, men totalen får dette til havne midt på treet.

Ronny Østli PHANTOM FIRE The Bust Of Beelzebub Edged Circle Selv om bandet er nytt består duoen av kjente navn i Bergens metalmiljø.

Kjartan kjenner vi fra Kraków, mens Eld har bakgrunn fra band som Aeternus og Gaahls Wyrd. I Phantom Fire koser gutta seg med Speed/Black metal og det i seg selv er en trivelig sjanger. Nå er dette en sjanger som har vokst og det krever litt for å bli lagt merke til.

Selv om det er mye moro på plata, har jeg hørt det før, og da til og med bedre.

Tittelkuttet fremstår som min favoritt, sammen med “Feed On Fire”. Selv om jeg beskriver sjangeren innledningsvis får vi en mer ambient sak i “Sweet Jezebel” og en tyngre melankolsk rocker i “Shut Eye”, som også utmerker seg som en favoritt. Så selv om jeg ikke slår hjul for skiva i sin helhet er det en ålreit debut med enkeltlåter som skiller seg ut.

Ronny Østli PREMIATA FORNERIA MARCONI I Dreamed Of Electric Sheep Inside Out Et av få progressive rockeband fra Italia som høstet transatlantisk anerkjennelse på 1970-tallet, var Premiata Forneria Marconi (PFM) – i 1972 var de sågar nesten på musikalsk par med Banco Del Mutuo Soccorso. Spoler man frem til 2017 blir virkeligheten seg atskillig grimmere… Veteranene Franz Di Cioccio og Patrick Djivas manet PFM opp av graven, med yngre mannskap og nedslående resultat. ”Emotional Tattoo” representerer nærmest en kunstnerisk antipode til italiensk progrock, og jeg akket meg riktig patetisk idet bandets ferske skive arriverte. Tittelbladet leser som en hyllest til Phiip K. Dick og Ridley Scott, uten at selve fonogrammet stimulerer til mørke, futuristiske bilder. Riktignok innleder albumet fortreffelig – ”Mondi Paralleli” utmaler et fyrig, orkestrert og progressivt instrumentalanslag, befruktet med kanoniserte Stravinskymotiver, men straks vi entrer den sangbaserte modul synker hjertet ned i pungfestet. ”Ombre Amiche” illustrerer PFMs åreknute, hvor flat, barnevennlig melodikk, og plastikkvraltende komp, regjerer grunnen.

Nevnte vederstyggelighet passer kun på danskebåten eller i forfalne aldershjem. Slepne ”Umani Alieni”, deler av ”Mr. Non Lo So” og relativt spreke ”Pecore Elettriche” er, foruten preludiet, det eneste som lar seg avspille fra ”I Dreamed Of Electric Sheep” uten å hensette en gammel fan til dødslengsel. PFMs comeback figurerer blant de gjenoppstandelser verden hadde klart seg uten. Plukk

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R heller frem bandets to første album – de har ikke tapt seg en tøddel.

Geir Larzen RACHEL FLOWERS Bigger On The Inside Rachel Flowers Music Komponist og multiinstrumentalist Rachel Flowers defineres som noe av et vidunderbarn; hun gikk tidlig i pianolære, oppdaget jazz som 9-åring, og et møte med Keith Emersons musikk i tenårene forvoldte uopprettelig ”skade”. Flowers behersker både fløyte, gitar, bass og saksofon, men har klaviatur som hovedinstrument, foruten å spenne over 3,5 vokaloktaver. Sådan talentakkumulasjon foranlediger ikke nødvendigvis god musikk, men i tilfellet ”Bigger On The Inside”, tuftet på progressiv rock, jazz, klassisk og pop, råder kongruens mellom teori og praksis. Medrivende ”AB”, angivelig influert av Adrian Belew, slår an tonen. Hvassere ”Take Me Away”, rigget med kirkeorgel, symfonikere og eterisk-sakral jazz/pop-vokal, utlegges i stadige oppbrudd, men av motiverte og elegante slag, og danner, i spann med ”This Is The Way I Am” og ”The Darkness”, albumsenit. Som selverklært Keith Emerson-fanatiker skulle jeg stundom ønske frøken Flowers’ komposisjoner – hun bidrar forresten til ”Beyond The Stars”skiva – i større grad kunne lene seg på idolets ominøse karakteristika.

Min innvending kontra ”Bigger On The Inside” går nemlig på at stoffet fremstår i overkant fortrøstningsfullt og pyntelig.

Geir Larzen RADIO LUXEMBURG Brent Hjertes Taktikk LB Lyd “Huff” tenkte jeg da forespørselen om anmeldelse av Radio Luxemburg datt ned i min epostkasse, da jeg umiddelbart tenkte at dette var nok et kopiforsøk av Jokke eller Dum Dum. Men man må jo gi det et forsøk. Og åpneren “Aller Siste” ligger omtrent i det leiet også, men hakket mørkere og tyngre allikevel og har absolutt noe ved seg. Men så skjer det noe totalt uventet. Et uvirkelig fett riff starter “Svin” og et heseblesende tempo som tar meg fullstendig på senga.

Heftig allsangrefreng og en gitarsolo snytt rett ut av Motörhead og vi er i mål - allerede før det digge tunge midtpartiet. Heftig! Tempoet skrus ned på “Våken”, og her kommer lyrikken frem og viser noen forfatterskills som ikke mange andre norskspråklige rockeband kan vise til. Jeg hadde ingen problemer med å kjenne meg igjen i tematikken her i hvertfall. Noe som slo meg her ved første gjennomlytt og som var litt skremmende, jeg kan ikke huske sist jeg anmeldte et norsk rockeband som ikke er Kvelertak eller pønk som faktisk synger på norsk.

Dette trenger vi mer av! Jeg legger merke til at de fleste spor har noe uventet ved seg, om det er en stopp

norwayrock.net

SKIVER eller en synkope for eksempel - noe som viser et band som bruker tid på å arrangere. Trommis som jeg er et jeg også glad i at trommisen her ikke nøler med å flexe litt i passende doser - ikke vanlig i denne genren. “Halen din” følger opp en meget musikalsk variert EP utført av noen meget habile musikere som jeg gleder meg til å bevitne live. Enkel, men fengende. Jeg er glad jeg la fordommene til skamme og innrømmer gladelig feil (noe som ikke er vanlig i min slekt skal du vite), for når en av høydepunktene “Lek” runder av “Brent Hjertes Taktikk” med blant annet en sinnsyk sexy solo som får æren av å lede låta inn til siste det storslåtte refrenget er jeg glad for å ha stiftet bekjentskap med bandet. Meget bra jobba folkens, jeg bare sier det som det er!

Sven O. Skulbørstad RAGE Resurrection Day Steamhammer Bandleder Peavey Wagner har atter ekspandert Rage til kvartettkonstellasjon, uten å endre musikalsk tankesett.

Taler man tysk, melodiøs metall står Rage-katalogen frem til ”Welcome To The Other Side” rimelig høyt i kurs.

Endog platene tilvirket med gitarist og medkomponist Victor Smolski nådde et visst nivå, men tyskerne har i nyere tid vært en gusten skygge av fordums substans og dignitet.

Beklageligvis vedvarer en ugunstig trend av fortersket selvpastisj, hvor det kompositoriske spiller falitt. ”Resurrection Day” gjør ikke svakere figur enn ”Wings Of Rage”, men borger heller ikke for én eneste beveggrunn til å bruke tid på materialet. Oppstemt og speedmetallisk sprøyt som ”A New Land” burde helt og holdent overlates til Helloween, mens seriøse bestrebelser, av typen ”Man In Chains”, ingenlunde etterlever legitime pretensjoner.

Geir Larzen RHAPSODY OF FIRE Glory For Salvation AFM Det er ikke lett å holde orden på Rhapsody med eller uten ild. Det er vel nå fire utgaver av bandet, som en gang var pionerer innen dragemetall. Det som er så fint er at alle utgaver høres mer eller mindre identiske ut, så det er ingen krise om du ramler over feil band. Så vidt jeg vet er vel sagaen om dette krystallsverdet avsluttet for lenge siden. Som trofaste fans sikkert vet, så er dette altså utgaven med kun tangentmagiker Alex Starapoli igjen av originalmedlemmene. Man skulle tro at fraværet av maestro Luca Turilli er merkbart, men den gang ei. Det er veldig åpenbart at gitarist har hørt sin dose Rhapsody fra før. Spesielt riffene i “The Kingdom of Ice” kunne like gjerne vært hentet fra Luca Turillis soloalbum. Ellers er det mye av det vi på fagspråket kaller duggudugguriffing! Jeg vet meningene er delte,

men jeg synes vokalisten gjør en fabelaktig jobb. Han har en sår og utypisk stemme for sjangeren. Naturlig nok fungerer den dårlig i gladlåtene, men hvem bryr seg strengt tatt om dem? Power metal duger kun i moll.

Han har heller ikke like plagsom italiensk aksent som sin forgjenger.

Men nok banning i kirken. Uten å ha sjekket info, antar jeg at det er Starapolis bror som spiller fløyte, som han har gjort mange ganger tidligere.

Dette preger den keltiske “Terial The Hawk”, som er en av disse gladlåtene jeg kan styre min begeistring for.

Men denne funker faktisk ganske bra.

Platens episke innslag er “Abyss of Pain II”. Faktisk den eneste låten over ti minutter lang. Platens høydepunkt, “Magic Signs” er så bra at den finnes i tre forskjellige utgaver. På engelsk, spansk og italiensk. Rhapsody har alltid vært best på morsmålet, men her foretrekker jeg vel faktisk den engelske versjonen. Dette er en plate blottet for overraskelser, men er likevel et obligatorisk kjøp om du aldri får nok av bandet.

Stig Rune Robertsen RIVERS OF NIHIL The Work Metal Blade Jeg lar meg opplyse om at Rivers of Nihil nå på sin femte skive har latt seg inn-/utvikle i en slags dualitet av ambient svev og hyperteknisk death-/ metalcore, fra et utgangspunkt i det siste. Sikkert vel og bra, men i mine ører fikser de ikke noen av delene spesielt strålende. Det harde består av teknisk brølefjas uten tilknytning til melodier og musikalsk følelse, og det svevende er bare innholdsfattig og kjedelig. Der de forsøksvis prøver seg på kombinasjoner, låter det bare påtatt – og uansett hvor mange stoler de prøver å sette seg på samtidig, så havner de bare med ræva godt planta på gølvet. Jeg innrømmer at det lille groovy partiet mot slutten av tittelkuttet funker overraskende godt, og jeg skal heller ikke på noen måte underslå at de utviser teknisk superbe kvaliteter; det blir bare ikke så mye musikk ut av det hele, og da har jeg takka for meg for lenge siden. Sikkert en go’bit for den som får noe ut av det, men for min del føles det i grunnen riktig å holde dette her innafor toer’n.

Wilfred Fruke ROME Parlez-Vous Hate?

Trisol Music Jerome Reuter har nyttet koronaens æra til å sanke politisk aggresjon, og følger opp sanseløst kjedelige ”The Lone Furrow” med mer rockeinjiserte viser. Tonen er bitende, stundom ironisk, og man erkjenner tidlig i tittelkuttet at nu vinner sosialpolitiske ytringer forrang på bekostning av det musikalske. Reuters kvartett lener seg hardt mot repetisjoner, hvor samtlige låter overprøver ens tålmodighet, fordi det verken i besifring eller

melodikk inntreffer noe som forsvarer tidsbruken. Hjernedøde ”Born In The EU” og ditto toskete, synth-industrielle ”Panzerschokolade” henter hjem pokalen for et markspist lavmål, mens irsk-folkloristiske ”Death From Above”, ”Toll In The Great Death” og ”You Owe Me A Whole World” representerer Rome på sitt beste, hvilket ikke er nevneverdig fortellende. Bruk heller pengene på Lars Demian eller Madrugada, for den saks skyld.

Geir Larzen SANTANA Blessings And Miracles BMG Gitte veteraner nytter pensjonsalderen bedre enn andre. ”Blessings And Miracles” er produktet av to års arbeid i stiltranscendensens tjeneste, hvorunder Carlos Santana søker å kollaborere med utøvere kjent fra jazz, rock og rap, så vel som metall.

Det hefter samstundes noe svært enhetstenkt ved skiva, som produseres av gitarikonet i samråd med størrelser som Rick Rubin og Chris Stapleton, og hvor selvreferensielle ”Santana Celebration”, armert med distinkte gitarfigurer, hammondorgel og plenty perkusjon, gir bud om et arbeid som både fungerer karrieresynoptisk og lekende sjangereksplorerende.

Stundom søkes et bortfall av tidsavgrenset teknologi, noe som deponerer plata en uvanlig frodig palett virkemidler. ”Joy” vever blues, gospel og rock, i reggaeform, bestenoteringen og Ally Brooke-frontede ”Break” tilfører tristesse-bossanova, ”America For Sale” representerer tungrock, og gjestes av Metallicas Kirk Hammett og Death Angel-vokalist Marc Osegueda, uten å imponere, mens ”Angel Choir” innestår sakral korsang. Sistnevnte glir etterhånden over i ”All Together”, et høyst Chick Corea-tropisk jazzrocknummer som stiller i øvre platesjikt.

Selv om ikke alle stilbøyende etterstrebelser ender opphøyd i første potens danner ”Blessings And Miracles” et eksempel til etterfølgelse for etablerte musikere som higer etter divertissement – det hele kronet av en allestedsværende kongegitarist. Kun en elektronisk oppføring av ”A Whiter Shade Of Pale”, vokalbåret av Steve Winwood, burde raderes vekk.

Geir Larzen SARAH PERROTTA Blue To Gold Third Star Records Intelligent skrevet og arrangert popmusikk vokser ikke på trærne.

Følgelig bukker vi lett takknemlig for Sarah Perrottas fjerde soloplate, forrettet med størrelser som Tony Levin, Jerry Marotta og Rupert Greenall i rygg. Pianisten og sangeren holder godt grep om svermerisk melankoli, og krysser selvfølgelig ingen påviselige neksuser med Heather Nova (noe et evneveikt presseskriv ynder å melde). Materialet er smektende orkestrert og smaker sporadisk mer av Beverley Craven

NRM 5-2021

83

AN M ELDE L SE R

SKIVER eller Ane Brun på sitt ypperste, enn gjengse kontemporære sanger/ låtskriver-platityder. Bevegende og lett lamenterte ”The Wilderness” berammer et solid platehøydepunkt, skapt for nytelse mens naturen råtner i høstmørket, og hvor det ikke spares på verken klaviatur-krutt eller strykere.

Samme sak gjelder symfoniskorganiske og sangharmonifyrrige ”Firestorm”, samt åpningskuttet ”The Other Side”. ”Blue To Gold” er førsteklasses tilvirket, og gir adekvat uttelling i påvente av livstegn fra en revansjesugen Thea Gilmore. Jeg forlanger flere pop-plater på dette nivået!

Geir Larzen SARKE Alsighr Soulseller På sitt syvende album debuterer Sarke på nederlandske Soulseller, og resultatet er blitt en mer direkte og nedstrippet plate. At gitarene er tørrere har kanskje litt av æren for dette inntrykket, men jeg synes også jeg hører mer klassisk heavy rock i bandets black metal, fremfor altfor mange andre sjangerimplementeringer. Eksempelvis er synthen mer bombastisk og effektfull mot tidligere å kanskje gi bandet et 70-talls utrykk. Tidligere Enslaved trommeslager Cato Bekkevold pisker skinn på denne utgivelser, og også hans signatur farger jo musikken i en ny retning. Det er første singel, “Bleak Reflections” som starter “Alsighr”, og den er rimelig uptempo og har nettopp disse klassiske heavy rock elementene som gjør dette til en låt som faktisk får et band som slipper sitt syvende album til å overraske og virke friskt. De to neste sporene “Grim Awakening” og “Funeral Fire” er også store favoritter, som igjen skiller seg fra åpningslåta.

Den tunge rocka og litt merkelige “Through The Thorns” har også vokst seg stor. Egentlig er det ingen svake spor her, og selv om det er variert er likevel materialet jevnt.

Ronny Østli SCHWEIN Bizzerheit Voices Of Wonder Gamle ringrever entrer synsfeltet når man minst venter det… Jeg var rimelig fan av Svein Solbergs Schweinhundprosjekt på 1990-tallet, og erindrer flere festlige intervjuer med veteranen, hvis CV også omfatter punkrockbandet Kaare & Partiet, Russian Amcar Club og et utall lydteknikeroppdrag for navngjetne artister med norske pass.

Schweinhund abbrevieres herved til Schwein, i rent soloband-øyemed, og viser en sinna, ironisyrlig og melodiskikket bestefar i fri dressur. ”Bizzerheit” påbegynner i bredbeint dommedagslandskap, gitt punkslagside, og med industriell-forvreng vokal, og knytter således naturlig an til Schweinhund-katalogen, hvor hver låt gjerne forløses i melodiøse

84 NRM 5-2021

refrenger. Summen av Solbergs internaliserte impulser vekter tyngre enn enkeltkonstituentene, og platehøydepunktene ”Capitol Hill”, det metalliske Leonard Cohen-nummeret ”Power Structure”, ”American Idiots”, samt en nydelig skilsmissehymne i ”The Split” frir hemningsløst til de med sans for hovedpersonens fortidige fonogrammer.

Geir Larzen SHE SAID DESTROY Succession Mas-Kina Recordings Tretten år har det gått siden Askerbandet She Said Destroy ga ut sin andre plate “This City Speaks In Tongues”. Etter dette la de inn årene og gjenoppsto fra de døde i fjor og begynte å skrive nytt materiale. Dette er spilt inn hos gitarist Snorre Bergerund i Litauen.

Det er godt å høre musikken fortsatt er like kaotisk, men samtidig også like melodisk som tidligere. En sær kombinasjon som har gjort She Said Destroy til noe unikt. Tittelkuttet ble sluppet i sommer og er i grunn en fin oppsummering av det jeg beskriver, og er en av mine favoritter, sammen med mer melodiøse “Sharpening The Blade” og “Collapse”. Videolåta “Eyes Go Pale” viser bandets “myke” og stemningsfulle side. Det jeg sliter med er de dronete og rytmiske låtene, som “Our Will be Done” og “Ruin”. Det er likevel mer enn nok snadder her som gjør dette til et veldig gledelig comeback.

Ronny Østli SIMON STEENSLAND Let’s Go To Hell Transubstans Records ” O s c i l l o s p i r a ”, samarbeidsplata til JG Thirlwell og Simon Steensland, resulterte i fjorårets kanskje mest remarkable utgivelse i det bekmørke segmentet for sjanger-detroniserende, progressiv kunstrock.

Svenske Steensland har pleiet en slags hobbykarriere siden 1990-tallet, og er blitt såpass durkdreven at arbeidene hans sakte men sikkert vinner global aktelse. Tillokkende titulerte ”Let’s Go To Hell” rommer tre ekstensive komposisjoner av krevende, makaber og tonalvektet teaterrock, demonisk kolorert av symfonikere, og Steensland søker impulser fra så vel europeisk avantgarde og Rock In Oppositions flaggbærere, til gitte klassiske komponister fra det tjuende århundre. Første ledd av ”Schrödinger’s Friend” fremstår som et elegisk rocketonedikt fra helvetes forgård, mens andre ledds eksalterte vokalpolyfoni definitivt skylder intertekstuelt til Magma og Dave Kerrman. Horror-estetiske ”Zombie B. Goode”, en annen omfangsrik triumf, krysser ekspresjonisme, jazz, og malisiøs kammermusikk med bitende King Crimson-disposisjoner.

Her fremmes så mange klanglige finurligheter og aparte løsninger, uten å underminere melodikk, stemning

eller kompositorisk perspektiv, at skiva kausjonerer opprørsk hyrdestund for alle med Magma, Art Zoyd, Univers Zero, Henry Cow og 5UU’s i blodet.

Geir Larzen SMASH INTO PIECES A New Horizon Smash Into Pieces Siden 2017 har svenske Smash Into Pieces vokst til å bli et av Nordens største rockeband, og skal man dømme ut fra ”A New Horizon”s indeksføring av populistiske foranstaltninger reverseres ikke trenden med det første. Kvartetten er tro mot formularet av emo-melodier, elektronisk popornamentikk, svulstige kantringer og generelt arena-stemt rock med alternativt metallfortegn.

Chris Sörbyes bærer materialet med innlevelse og stålkontroll, og stedvis lykkes svenskene å kalle på oppmerksomheten, eksempelvis i kurante ”Rise Up” og ”Broken Parts”.

Som oftest ender likevel Smash Into Pieces som klisjénedrig og dansemusikalsk plastikk. Om ti år håper jeg forresten at allmuen vil le av bandets krampaktige omgang med såkalt moderne stilgrep og effekter, som for lengst smaker av tyggegummi-anakronisme, på lik linje med 80-åras reddsomme gating.

Geir Larzen SWALLOW THE SUN Moonflowers Century Media Finske Swallow The Sun byr oss nok en gang på sin doomete dødsmetal. De tar også sine sedvanlige svinger innom det svarte og progger det hele til en gang i blant. Det er blytungt og atmosfærisk, som det jo skal være når en smeller disse finnene ned på platespilleren. Åpningslåta, “Moonflowers Bloom in Misery” befinner seg i landskapet Opeth skapte på sine tre første fullengdere. “Enemy” kan på sin side minne litt om Dimmu Borgir, mens “Keep Your Heart Safe From Me” og “The Void” ligger opp mot Anathema.

Dynamikken er Swallow The Suns store styrke, og de leker seg med ulike aspekter av det mørke og doomete gjennom hele albumet. Det brutale må kanskje vike for det melodiøse litt vel ofte. Det er de øyeblikkene hvor kombinasjonen av melodi og tyngde virkelig treffer, som gjør Swallow The Sun til noe spesielt. “All Hallows’ Grieve”, hvor bandet har fått hjelp av Cammie Gilbert fra Oceans of Slumber, er et mesterverk i gloomy doom. Et fantastisk, bassdrevet riff og to ekstremt følelsladde stemmer, setter gåsehuden strittende nedover halsen, hele veien til halebeinet.

Ingar Høgstedt

TAKIDA Falling From Fame BMG Selv om jeg har hørt om bandet, var dette mitt første musikalske møtet med svenskene og idet jeg leste igjennom biografien ved første gjennomlytt bet jeg meg merke i en setning som beskrev musikken langt bedre enn hva jeg klarer: ”Det nye albumet inneholder singlene” Goodbye” og “In Spite Of Everything” som bandet fremførte på Allsång På Skansen tidligere i sommer”.

Det er altså ekstremt radiovennlig og melodisk rock av den tyngre typen som presenteres her. Ikke at det er noe i veien med det – langt ifra, men jeg skulle ønske de hadde tatt noen få sjanser underveis i komponering og tekstforfatting. Når man vet godt hvilken ny akkord og tekstlinje som kommer rundt hjørnet første gang blir det fort forutsigbart og kjedelig. Men jeg må også nevne det positive ved “Falling From Fame”, eksempelvis at det er en gjeng meget habile musikere som utgjør tAKiDA og de har også jobbet godt i studio med produsent hvor de tydeligvis har brukt god tid på inear-detaljer. Det mangler ikke på bra koring og gitardetaljer på skiva. Høydepunktet for min del er den såre og dystre “Morning Sun” som får umiddelbar innpass på min playlist of the year der den skyter brystkassa frem omtrent midtveis.

Ellers låter resten som forklart, altså voksenvennlig tungrock med mye dur og få overraskelser der de aller fleste spor kunne gjort det godt under årets Eurovision Song Contest. Men de hadde nok allikevel tapt mot Måneskin.

Sven O. Skulbørstad THE COCKTAIL SLIPPERS Shout It Out Loud!

Wicked Cool Records Vi har en forholdsvis kort, men artig historie sammen helt siden de blåste meg veggimellom en kveld for noen år siden der jeg skulle anmelde hovedartisten og bestemte meg spontant for å for én gangs skyld også få med meg supportbandet Cocktail Slippers som jeg til da ikke hadde hørt om. Siden har det både blitt flere konserter – den ene bedre enn den andre og et meget trivelig intervju, men ikke noen ny fullengder. Inntil nå. For ikke bare slipper de nytt album, de fyller forsyne meg 20 år i år også og noen bedre måte å feire det på enn en ny skive med tilhørende full fest i Oslo by vet ikke jeg. Men klarer “Shout It Out Loud!” å følge opp den sinnsyke energien bandet oser av live? Ikke helt. Det mangler ikke på godlåter her, på ingen som helst måte – og albumåpneren “She Devil (Shout It Out Loud!)” trøkker fort og fint igang ballet med et riktig så fengende refreng og er en verdig start på festen. Men det sinnsyke freset fra liveopplevelsen er ikke helt tilstede. Mye mulig jeg er litt i overkant streng, men det blir fort sånn når forventningene som er skapt av bandet selv er skyhøye. For med

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R titler som “City On Fire” og “Night Train” forventes fullt trøkk og energi som fra scenen, men den er nok litt fraværende. Ingen ting i veien med selve låtene eller utførelsen her heller, men jeg kunne rett å slett ha ønsket litt mer guffe fra damene. Det som jeg derimot synes funker bedre her er de mer rolige låtene som vakre “You And I” og nydelige “I’ll Be Here For You”. Her forventes ikke like fullt krutt og kuler og da kommer det tydeligere frem hvor bra band vi snakker om her.

Men det finnes et par unntak helt mot slutten også, nemlig førstesingel “Excuse Me” og Deep Purple-coveren “Hush” (jada, jeg VET at det ikke opprinnelig er Purple men orker virkelig ikke å google.) (Joe South!

Red anm.). Her nærmer vi oss to reale innertiere der både energi og ren spilleglede formelig spruter ut av noen fete rockelåter. Dette er akkurat som jeg mener de bør låte for det er langt nærmere som de låter live og som jeg skulle ønske vi fikk litt mer av på de andre rockelåtene på skiva og, for ellers er det neimen ikke noe feil på noe som helst her. Dette er et av mine absolutte norske favorittband på grunn av liveopplevelsene de har gitt meg, og jeg har så lyst til å kaste rene toppkarakterer etter de som takk – men jeg ønsker virkelig at de ved neste skive tar med seg energien fra scenen og de to siste sporene og lager hele skiva sånn. Så da må de nok klare seg med “bare” en meget godt-karakter denne gangen – og jeg forventer en S neste gang, for det har de vitterlig i seg.

Sven O. Skulbørstad THE GEORGIA THUNDERBOLTS Can We Get A Witness Mascot Records Samlet sett lider ikke verden av rekrutteringsproblemer hva angår sørstatsrock, og The Georgia Thunderbolts nytter ethvert høve til å bedyre bandet som en livsmisjon.

Kvintetten fremtrer atskillig råere enn eksempelvis Blackberry Smoke, og innstifter tungrock som førende impuls, fremfor soul. Utover dette påmønstres et harem av sørstatlige rocketroper og –klisjéer. ”Can We Get A Witness”, et debutalbum på godt og vondt, klinger levende og livsbejaende, men er i beita for gode låter og personlighet. TJ Lyle gjør seg ikke bort som sanger, men dennes pregløse, formelbaserte omgang med fraseringer blir etterhånden en prøvelse. Det samme gjelder vekten av fordringsløs countryrock, om det instrumentelle sitter aldri så mye.

Ingen enkeltlåter står i relieff.

Geir Larzen THE TEA PARTY Blood Moon Rising Inside Out 1990-tallets kanskje beste band fremstår som en skygge av seg selv på sitt niende studioalbum.

Det verste er at trioens musikalske forvitring ikke kommer

norwayrock.net

SKIVER som et skrell. Verken ”Seven Circles” eller comebackskiva ”The Ocean At The End” nådde forgjengerne til sokkelesten, men sistnevnte 2014-slipp gestaltet i det minste et suverent og ekstensivt tittelkutt man levde uhørt lenge på. Som tilsvar til åtte minutter nytelsesverdige ”The Ocean At The End” lanseres ”Blood Moon Rising” sju år senere, hvor kun tre av fjorten låter kreker seg over fire minutter. Jeg gjetter at kanadierne mentalt har forespeilet seg et fonogram smidd over samme lest som ”The Interzone Mantras”, med dennes jag etter knappere komposisjoner, samt nedskalering av instrumenter, tonalsprang og symfoniske tilskyndelser, som ideal. Gitt senere års vaklevorne soloutspill fra nestor Jeff Martin sier det seg nesten selv at opplegget ender i forglemmelighetens grøft. ”Blood Moon Rising” innestår verken østlig mystikk, patos, smerte, aggresjon, tilstrekkelig divergens, aromatisk strengeinstrumentering, friske tanker eller kunstneriske vyer, men berammer i stedet en kolleksjon tilfeldige låter av basal blues- og Led Zeppelin-injisert rock, pennet og tilvirket i rykk og napp. Det eneste som preserveres av fordums storhet er trioens sound, og ikke minst Martins stemmeprakt. Jeg hører The Tea Party, men savner dem så det brister i hjertet. ”So Careless”, sindige ”Shelter” og et smått akkordspennende tittelkutt falbyr lovende spirer, som aldri forløses, mens ”Way Way Down” fungerer greit som fordringsløst rockespor, isolert sett. Fortolkningen av Led Zeppelins ”Out On The Tiles” skilter med veldreid refreng, drapert i pasjonerte kvinnekorister, men det eneste musikkstykket som til en viss grad etterlever bandets uforlignelige etos er ”Our Love”, som avduker en viss ”The Rain Song”-tenkning. ”Isolation”-eksperimentet, derimot – en fullstendig sjarm- og substansløs repetisjonssløyfe – dekker motsatt ende av kvalitetsbarometeret. Denne er så ubegripelig dårlig at noen hver kan ris av selvdrapstanker…

The Tea Party begår herved sitt desidert svakeste album, inkludert en selvfinansiert 1991-debut. Kvikt, her behøves motgift i form av ”The Edges Of Twilight”, ”Transmission”, ”Triptych”, ”Walking Wounded” fra ”Tangents”, ”Requiem” fra ”The Interzone Mantras”, ”Luxuria” fra ”Seven Circles” og tittelkuttet fra ”The Ocean At The End”. Jeg savner Jeff Martins kokaingjennomtrukne og mørke kreativitet – musikeren som telefonerte fra studio, midt på natten, for å presenterte sine sovende kumpaner briljante nyvinninger som ”A Slight Attack” og ”The Halcyon Days”.

Geir Larzen TREMONTI Marching In Time Napalm Records Mark Tremonti er tilbake med nytt album, det femte under sitt eget navn.

Den tidligere Creedgitaristen slår godt fra seg, også denne gangen. Lyden er skrudd av “Elvis” Baskette, og kan til tider minne om djent, selv om musikken ikke lener seg i den retningen. Det er

noe med den buldrende bassen og et dypt og rundt lydbildet. Låta “Now and Forever” er et godt eksempel på dette. Nok en gang serverer Tremonti et album spekket med hooks og drivende gitar. Åpningslåta, “A World Away”, er både eksplosiv og massiv, med et herlig refreng. “In One Piece” viser fram en tung og melodisk side av Tremonti, som absolutt ikke er å forakte. Det er ingen tvil om at Tremonti er en låtskriver av rang. Låter som “Under the Sun” og “Would You Kill” er ettertenksomme låter med kraftige refrenger som oser kvalitet.

Høydepunktet er utvilsomt tittelsporet, som også avslutter plata. Dette er ei låt av episke dimensjoner, som viser bredden i Tremontis låtskriving. Godt opp mot åtte minutter lang er den også, og platas lengste. Melodiene er gjenkjennelige, med høy klasse gjennom det hele. Tremonti har ordnet seg en plass i rockehistorien allerede, denne plate sikrer denne plassen.

Ingar Høgstedt TRIVIUM In The Court Of The Dragon Roadrunner De begynner nå å bli rutinerte, amerikanerne, med sin tiende studioutgivelse.

Og nå begynner katalogen å se virkelig bra ut, for det er faktisk deres andre fullengder under pandemien – noe som er imponerende i seg selv, men når kvaliteten om mulig overgår kvantiteten er mye gjort. Det starter med et introspor, forståelig nok kalt “X”, som umiddelbart satte tankene mine i retning klassisk norsk black metal, noe som ikke er så rart da det faktisk er vår helt egen Ihsahn som har komponert verket. Et nydelig spor til å sette stemningen før det smeller godt i gang i tittelkuttet som kommer etter. Her der det god, gammel metalcore med fengende riff og growlevokal fra første stund, med enormt mange partier skrudd sammen over låtas drøye fem minutters spilletid. Vil tro det gavner samtlige av både lovers og haters av både band og genre generelt, men jeg må jo si at den elleville blastbeaten over det melodiske refrenget gjør noe av mine fordommer mot denne type metall til skamme. Jeg har lenge etterlyst litt variasjoner på “sinna på vers, snill på refreng”-regelen, og dette er akkurat måten å gjøre det på. De har også noen fullstendige stadionvennlige refrenger som kommer til å runge godt over fullsatte arenaer når den tid kommer, som på spor som “A Crisis Of Revelation” eller episke “Fall Into Your Hands”, et av tre spor som bikker sju minutter på skiva.

Men, for å ta poenget mitt litt tilbake gjelder dette samtlige spor på “In The Court Of The Dragon” – med unntak av de sporene vokalist Matt Heafy faktisk synger på versene og, som for eksempel “Feast Of Fire”. At mannen er en helt fabelaktig vokalist uansett hvilken vokalteknikk han velger å bruke har han bevist for lenge siden og det er fullt forståelig at han vil variere, jeg skulle bare ønske at det gikk an å variere akkurat hvor i låta fra tid og annen. Tross en surgubbes surmuling har Trivium vokst seg til å

bli et monster av et band bestående av noen utvilsomt meget dyktige låtskrivere i tillegg til musikere. Dette er det en hel del metalcore-bands som ikke har i besittelse for å si det mildt.

Hele skiva er et oppkomme av fete riff, taktomslag og overganger der ikke et eneste parti føles unødvendig eller overflødig – selv ikke i løpet av disse nevnte lengre sporene. I tillegg til en produksjon som tross et moderne lydbilde ikke låter alt for polert.

Mine personlige favoritter må være tittelkuttet, “No Way Back Just Through” – uforståelig enda ikke singelvalg, i tillegg til nevnte “Fall Into Your Hands” og ikke minst det storslåtte verket “The Phalanx” som avslutter skiva. Et helt absurd fengende vers etterfulgt av antageligvis det aller mest storslåtte refrenget på hele sjiten.

Det ER så mye som er riktig her at jeg sliter med å beskrive det. Bare slutten der låta slår helt om og Matt repeterer en nydelig melodilinje sporet ut til et meget passende avslutningsparti komplett med strykere er verdt prisen på skiva alene. At det er den klart beste metalcore-låta jeg har hørt er det ingen tvil om, og da må altså Avenged Sevenfolds fem år gamle “Exist” omsider finne seg i å bli dyttet ned til andreplass. Så slår vi en liten strek over den litt vel tydelige hyllesten/ plagiatien til/av Iron Maiden i starten av “The Shadow Of The Abattior” da absolutt alt annet på “In The Court Of The Dragon” mer eller mindre er rent gull, noe som da gjør albumet til Triviums absolutt beste utgivelse i mine øyne.

Sven O. Skulbørstad TURNSTILE Glow On Roadrunner Records Et album bestående av 15 spor og knappe 35 minutters spilletid forteller at her er effektiv og konsis hardcorebasert rock det går i uten rom for unødvendigheter. Mitt skjer første inntrykk av “Glow On” og åpner “Mystery” er at hvis dette albumet hadde blitt utgitt i 1997 hadde de fått romslig med spilletid på MTV og en solid fanskare verden rundt.

Vi er i landskapet til Refused med en dæsj klassisk Suicidal og til og med våre egne Turbonegro anno “Ass Cobra”. Men det som skiller Turnstile fra de fleste andre band i denne genren er variasjonen. Det er knapt to spor som er i samme gata, der åpneren (som er blant skivas svakeste) viser til firegreps shoegazerock, men i løpet av de 34 minutter og 57 sekunder med musikk er vi også blant annet innom ren hardcore i “T.L.C”, syrepop i “Underwater Boi”, salsa(!) under introen til “Wild Wrld” og til og med litt 80-tall på verset til “New Heart Design”. De er ventet å være det neste store i hardcore, og det kan godt tenkes de blir akkurat det med “Glow On”. De er ihvertfall noe av det bedre i denne genren jeg har hørt på en stund. Hadde jeg hørt disse når jeg var i slutten av tenårene hadde jeg vært solgt i hvertfall.

Sven O. Skulbørstad

NRM 5-2021

85

AN M ELDE L SE R

SKIVER U.D.O. Game Over AFM

VEGA Anarchy And Unity Frontiers

WEB Colosseum Metal Blade

ZEROMANCER Orchestra Of Knives Trisol Music

Det er så mange billige vitser man kan gjøre ut av platetittelen, men det overlater jeg til Fruke. Han er tross alt redaksjonens største Udo-fan.

Såpass unner jeg han. Hvorfor jeg har fått i oppgave å anmelde mesterverket vites ikke, men jeg føler meg selvfølgelig beæret. Jeg mistenker at jeg i et svakt øyeblikk har uttalt at jeg liker U.D.O. bedre enn Accept. Det har vel mest å gjøre med at jeg ikke er videre begeistret for noen av dem.

Den store lille tyskeren begynner å dra på årene, høres det ut som.

Fistelstemmen begynner å bli veldig tynn. Det er vanskelig å høres sint og tøff ut, når tilnærmet ren falsett er det som kommer ut. Låtmaterialet er imponerende oppskriftsmessig. Enda mer imponerende er de klisjefulle tekstene. At en 69 år gammel mann i fullt alvor kan synge at metal aldri dør i ene øyeblikk, for så å bli bestefar som belærer oss om at barn og våpen ikke hører sammen. Det er vanskelig å ikke dra på smilebåndet, samtidig som man blir pinlig berørt. Det er så mange røde flagg at det burde nesten vært sensur. Skal høydepunkt trekkes frem, må det bli mellomtempolåten “Marching Tank”. Denne rykker litt i rockefoten. Ellers blir dette utrolig ensformig. Du må være umettelig på klassisk hardrock for at dette skal være videre spennende. Jeg mistenker at potensielle kjøpere begynner å bli temmelig tynn i luggen.

Stig Rune Robertsen

Det engelske bandet Vega har i over ti år levert skive etter skive med høykvalitets fengende, energisk og melodisk rock med massive refrenger fra øverste hylle, men foreløpig uten å få det store gjennombruddet som fansen mener de fortjener. “Anarchy And Unity” er deres syvende skive, og selv om grunnoppskriften i utgangspunktet er den samme, så virker det her som om Vega har lagt lista litt høyere og utfordret sin egen komfortsone litte grann. Bandets kjerne er stadig den eminente vokalisten Nick Workman og låtskrivertvillingene Tom & James Martin på bass og keyboards, mens den glimrende gitaristen Marcus Thurston har etablert seg som en viktig ingrediens i Vegas lydbilde. Siden sist har de fått to nye medlemmer i bandet.

Gitarist Billy Taylor har tidligere vært i Inglorious, mens veteranen Pete Newdeck på trommer blant annet har spilt i Eden`s Curse og Blood Red Saints. Det er bare et drøy år siden Vegas forrige skive “Grit Your Teeth”, men når man ikke kan turnere, kan man likegodt bruke tiden på å spille inn ny musikk, og det er akkurat det Vega har gjort. Så hvordan låter så “Anarchy And Unity”?

De fortsetter i utgangspunktet i samme spor som på de foregående skivene, med høyt tempo og energinivå, men alltid med melodiene i fokus. Åpninga “Beautiful Lie” slår an tonen med bra trøkk, gitarsoloen gnistrer, og det blir snart tydelig at vi her har en skive uten ett eneste dårlig spor. Etter første gjennomhøring var det kanskje tredjelåten “End Of The Fade” som brant seg fast i trommehinnene, men etter hvert er det et par andre låter som står frem.

Midtveis i skiva kommer perlen “Live For Me”, noe som først fremstår som en ren pianoballade i versene, men så feil kan man ta – midtveis i låta kommer et knusende gitarriff med påfølgende instrumentalparti, og dette er lyden av Vega som sprer sine vinger og virkelig tar av. Her får de helt nye farger på paletten, og våger å eksperimentere. Det samme kan man si om “C’mon”, hvor versene har en nesten Pink Panther-aktig groove med bass og fingerknipsing – før vi som vanlig dundrer inn i et muskuløst og fengende allsangrefreng. Vegas syvende skive opprettholder kvaliteten fra de foregående, og er utvilsomt blant deres beste. Og her ser vi et band som har modnet betydelig siden debuten, som ikke er redd for å vokse og er klare for å ta neste steg. For første gang har bandet også produsert skiva selv, og klapp på kollektiv skulder til alle, for det låter faktisk knallbra.

Det virker også som om de to mye rekruttene har gitt bandet et lite boost, og det skal bli interessant å omsider få sett Vega på en scene i Norge – de skal varme opp for Dan Reed Network på John Dee i Oslo den 22. februar.

Geir Amundsen

Jeg satt en søndag kveld og tenkte at nå vil jeg høre noe medioker black metal det allerede finnes altfor mange skiver av, og da slo det meg at det naturlige var å sette på greske Web. Nå var det kanskje ikke akkurat sånn det forløp seg, men at det er førti minutter man ikke får igjen er helt sikkert. Egentlig starer det litt tøft med “Dark Web”, verset er stygt og tøft, men så krydres det hele med symfoniske partier antageligvis Dimmu Borgir kastet fordi de var for svake. Neste spor “Murder Of Crows” er kjappere og mer rett i trynet, mens “Pentalpha” er mer symfonisk og midtempo. Kanskje som et særdeles tafatt Rotting Christ. Tittelkuttet følger videre og kan få samme beskrivelse som “Pentalpha”. Er dere interessert i å høre mer? Nei, tenkte meg det. Det som får en til å heve øyenbrynene er bandbildene av bandets kvinnelige bassist. Rimelig stramt det korsettet, og alt må jo komme opp et sted. Men det i seg selv gjør ikke musikken interessant.

Ronny Østli

Hele åtte og et halvt år har gått siden den forrige Zeromancerskiva, ”Bye-Bye Borderline”, og selv om de har blitt trenert av både en ny skive og turné med Seigmen og en global pandemi, er det likevel rimelig lenge mellom to album. Men nå er herrene fra Tønsberg omsider klare med sitt syvende album “Orchestra Of Knives”. Det skal innrømmes at undertegnede var ganske skuffet ved første gjennomhøring, hovedsakelig på grunn av lydbildet som fremstår mer elektronisk og synthbasert enn noensinne, og man registrerer først nesten ikke at bandets nye gitarist Per-Olav Wiik bidrar i det hele tatt. Det hørtes nærmest mer ut som Depeche Mode enn som det Zeromancer som jeg falt pladask for i 2000. Men etter noen flere gjennomhøringer, med øretelefoner, innser man at det er faktisk mye gitar her, og det samme er de karakteristiske og melankolske melodiene som Kim Ljung er Norgesmester i å fremtrylle.

Og det ligger et organisk rockeband i grunn her – selv om det låter elektronisk, så er all programmeringen tilpasset grunnkompet av trommer og bass, og ikke omvendt.

Skiva sparker i gang med to av de beste låtene – “Testimonial” er klassisk Zeromancer med et fengende refreng, og følges ypperlig opp med “Damned Le Monde”, som i februar var den første nye låten som fansen fikk høre. Og det skal sies at etter en lang og tung vinter, var denne låten et kjærkomment spark bak med sitt energiske ‘Fuck it, let’s go!‘-refreng.

I april slapp de andre singel, den vakre og dystre balladen “Mourners”, som bringer tankene tilbake til en av mine absolutte Zeromancer-favoritter, “House Of Cards” fra debuten. Aldeles nydelig, og jeg kan ikke vente med å få høre denne fra scenen.

Det må sies at denne skiva er mer helhetlig enn foregående “Bye-Bye Borderline”. Bandet har funnet sin stil, og avviker lite fra denne. Det er ingen låter som stikker seg ut på den måten at de ikke passer inn sammen med resten av materialet. Alt har en klar og tydelig retning, og det er alltid gode melodier i bunnen. Tidlig i karrieren ble Zeromancer stadig sammenlignet med band som Rammstein, Ministry og Manson, men det er paralleller som man nå er pokka nødt til å la fare. Skal man sammenligne de med noe annet band nå, er Depeche Mode den soleklare referansen – men Zeromancer har definitivt sitt eget uttrykk og lydbilde. Bandets kreativitet lever i høyeste grad, og de har modnet og videreutviklet låtskrivingen uten å miste sitt eget særpreg.

“Orchestra Of Knives” går kanskje ikke rett i sikringsboksen ved første lytt, men ha litt tålmodighet med den, gi den noen gjennomspillinger, og så sitter den. Nok et solid tilskudd til den allerede solide Zeromancer-katalogen.

Geir Amundsen

VAMPYREAN The Hunger Raven Music Ser man bort fra et tålelig funksjonelt og horrorfilm-estetisert klisjéanslag, influert av Christopher Young og Danny Elfman, har prosjektleder Vlad Janicek, basert på ”The Hunger”, ingen grunn til å stå opp om morgenen. Vampyrean ble initiert og forrettet på gutterommet da England stengte ned, og skiten klinger deretter. Gitt Janiceks fortid som medlem av Nosferatu, og dennes gotisk-romantiske besettelse, burde det ikke overraske at skiva løper gothrockens ærend, dog med kummerlige resultater. Trevlende vokallinjer, av forsøksvis teatralsk art, slåss uopphørlig med hjemmelagd computer-komp, bedritne synthog gitarlegg og Janiceks generelle tafatthet som låtskriver – det er ikke godt å si hva som fungerer dårligst, men etabler gjerne diskusjonsforum herom for å fatte en avgjørelse. Jeg foreslår møter på onsdager, hvor skiva avspilles og det debatteres hardt, inntil de fremmøtte antar konturer av varulv.

Geir Larzen

86 NRM 5-2021

WHITE STONES Dancing Into Oblivion Nuclear Blast Opeth-bassist Martin Mendez er allerede ute med album nummer to, kun halvannet år etter debuten “Kuarahy”.

Også denne gang spilles plata inn av Mendes på gitar og bass og Eloi Boucherie på sang, mens ny trommis er Joan Carles Mari Tur. Lydbildet er også denne gang klassisk og tørt til death metal og være. Der jeg sleit med debuten sine moderne rytmiske takter er guttas death metal denne gangen mer rocka og jeg får langt mer fot. I tillegg kommer det en del progressive ting og det er mye her som egentlig ikke er så ulikt Opeth.

“New Age Of Dark” er første låt etter introen og er en fet groovy og seig låt, med herlig skittent lydbilde. Jeg noterer meg briljante gitar leads, som fremføres av João Sassetti. Favoritten min er åtte minutter lange “Iron Titans”, som starter med et lengre rolig, fusionorientert parti før det går over i tyngre og ganske catchy saker.

Rolige “Wowen Dreams” med gitar og perkusjon er en nydelig stemningsfull affære, som går over i snodige “To Lie Or To Day”. Og her snakker vi noe progressive fusion greier hvor det faktisk blastes. Ganske så interessant.

En variert plate, og et løft fra fjorårets debut.

Ronny Østli

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 5-2021

87

RETRO

VENOM The Demolition Years Rockmark Hviterussiske Rockmark utløste glede og fortvilelse blant Venomsamlere denne sommeren. Riktignok har foretaket spesialisert seg på produkter i små kvanta, men som følge av direkte samarbeid med dagens Venom Inc. – anført av Jeff ”Mantas” Dunn og Tony ”Demolition Man” Dolan – hefter ingenting suspekt ved angjeldende bokssett av henholdsvis 6-LPer, 5 kassetter og 5 CD-er. Å begrense vinylutgaven til skarve 166 eksemplarer er å be om bråk. Avgjørelsen inviterer kyniske plategrossister til å investere for fote, i vissheten om at lutfattige Venomfrelste på begge sider av Atlanteren er villige til å pantsette bopel, kone og barn for å sikre seg klenodiet.

Vinyl-boksen ble ventelig utsolgt på to dager (hva annet biller man seg inn ved å innramme samlet opplag til mindre enn gjengse bootlegs?), og to måneder senere har markedsprisen økt fra 1700 kroner til 10.000. CD- og MC-versjonene beror forøvrig i 111 usle eksemplarer hver. For å tyne komplettister maksimalt foreligger de aktuelle albumene – ”Prime Evil” (1989), ”Tear Your Soul Apart” (1990), ”Temples Of Ice” (1991), ”The Waste Lands” (1992) og tullekompilasjonen ”Kissing The Beast” (1993) – som separate nytrykk i sett av to LP-farger á 200 stykk, med håndnummererte utbrettsomslag.

Initiativet er prisverdig – kvantiteten skammelig.

Man er kjent med flere godt voksne

88 78 NRM NRM5-2021 3-2018

AN M ELD E L S E R

individer som har lidd økonomisk ruin etter opprivende skilsmisser på grunn av en viss hobby og dertil hørende budkrig på eBay. Hva lærer man av dette? Jo, at man aldri bør gifte seg, naturligvis, men også at verden bør slutte å forarbeide Venom-titler, særlig offisielle, i mindre parti enn 300. Dette koker rett og slett ned til et sosiopolitisk globalansvar; her må samtlige statsledere på banen…

Har man vært heldig og sikret seg ”The Demolition Years”, eller tatt opp forbrukslån, kan man saktens koste på seg å nyte lanseringene. Boksens tre tapninger favner kurant trykksak med historisk essay av Tony Dolan, en håndfull ræva bilder, pressefaksimiler og forhutlet korrekturlesning, i tråd med Venoms takras-diom.

Skru klokkene 33 år tilbake og lev

1989

deg inn i følgende redselsscenario: I 1988 eksisterte ikke Venom som band. Dette kan, eller kan ikke, ses i sammenheng med det iranske prestestyrets henrettelsestokt av politiske fanger samme år. En klode uten Venom avstedkommer rusk i menneskehetens kognitive apparat, noe den fremsynte Tony ”Abaddon” Bray erkjente. Conrad ”Cronos” Lant forlot giftkjertelskuta i harnisk – dråpen som angivelig fikk pentagram-begeret til å renne over var at Abaddon høsten 1988 fokuserte på å leke turnémanager for Atomkraft, Nasty Savage og Exumer i stedet for å stille på bandøving.

Herr Lant la beslag på daværende besetnings to amerikanske gitarister, og innstiftet bandet Cronos. Mantas hadde på sin side for lengst utgitt

soloalbumet ”Winds Of Change”, til generell hånlatter, men også absurd gode kritikker i enkelte metallforum.

Den rytmiske magiker, Abaddon altså, troppet nonsjalant opp på kontorene til Music For Nations med en gammel demoteip, kringkastet at en ny Venomkonstellasjon var etablert, bestående av ham selv, Mantas og en mystisk erstatter for Cronos (intet av dette bar snev av sannhet), og formådde liketil å sikre seg platekontrakt på tre album.

Mantas ønsket ingen befatning med sine tidligere kumpaner, men i et genialt trekk greide Abaddon å snirkle Tony Dolan inn i prosjektet, vel vitende om at dette var – og er – Mantas’ bestekompis. Nu ble det umulig for den blonde gitaristen å avskjære Abaddons planer. Han gjeninnsatte seg, med all mulig skepsis, som Venom-medlem under forutsetning av at den personlighetsløse jålebukken Al Barnes, hvis hårpermanent og trange skinnbukser legemliggjorde alt som var estetisk galt under siste halvdel av 80-tallet, fulgte med på lasset. Barnes jobbet med Mantas på ”Winds Of Change”, og ble opptatt som rytmegitarist i den ferske kvartettformasjonen. ”Prime Evil”, Dolan-epokens mest populære skive, utkom oktober 1989, og bekreftet det mange av oss fryktet etter ”Calm Before The Storm”s melodiske manøver: Venom var blitt stuerene, og utkommet underminerte fordums singularitet, med ett uvurderlig unntak: Mannen med de store solbrillene bak slagverket; så lenge Tony ”Abaddon” Bray inntar batteriststolen vil ting utvilsomt bære gruppas buktende logo med spetakkel-gratie.

Tittelsporet fra 1989-plata sorterer blant bandets mest musikalske øyeblikk, og er en evig favoritt, etter sigende influert av Deep Purples ”Perfect Strangers” og Sammy Hagars ”This Planet’s On Fire”, med både Dunn, Dolan og Bray kompositorisk involvert. Plata for øvrig står seg relativt godt, som et svartsmussig metallritt løyvd impulser fra klassisk tungrock, punk og thrash – og blues. Med noe større bluesskjematisk omgangshell leser livsbejaende ”Skool Daze” som en uformell svirebror av ”Teatcher’s Pet” fra ”Black Metal”. Lynende kjappe ”Carnivorous” bevilger et tredje høydepunkt, mens plankekjøringen av Black Sabbaths ”Megalomania” – vel og merke stykkets første del – burde vært skrotet til fordel for én av de to tiloversblitte låtene ”The Ark” og ”Civilised”, som fant veien til mini-albumet ”Tear Your Soul Apart” påfølgende år. 1990-lanseringen burde tituleres ”English Assault”, da plata smis over samme lest som bandets ”Assault”-flora i 80-årene. ”Skool Daze”-rakkeren åpner et søtt og episodisk ball av liveopptak, heriblant en Judas Priest-oppføring hentet fra videogrammet ”Live ’90” (skutt i Marquee, London), albumkasserte kutt og allerede publisert studiostoff.

Til ”Temples Of Ice” åpner kvartetten for lett eksperimentering – ofte med uhellsvangre resultater.

Riktignok tiltrer flere fine akustiske gitarpassasjer underveis, som regel av preludium-funksjon, men Venom vil aldri vinne gunst ved eksempelvis å

norwayrock.net norwayrock.net

RETRO

AN M E L D E L S E R gå Iron Maiden i næringen, noe ”Faerie Tale” sertifiserer med forlegen mine.

Skivas produksjon yter ikke materialet noen tjenester, men til syvende og sist skuer bandet til populære samtidsgrep i 1991 og mister seg selv, hvilket ingenlunde er en smart strategi for opprinnelige innovatører.

Det gedigne regelunntaket er et fremragende tittelkutt; stedvis atmosfærisk og lett Slayer-dampende, med tilstrekkelige mengder utemmet forse i kanylen. Kontekstuelt uvanlige ”Trinity MCMXLV 0530” lar seg også høre, trass i at låtens vyer ligger langt over reell avkastning. Resten av materialet spenner fra Al Barnes’ forsmedelige ”Tribes” til like tomsete ”Playtime”. ”Temples Of Ice” innesto irreversible tilbakeskritt for bandet, som i én elegant håndvending mistet siste rest av journalistvenner, fans og faste inntekter. Nevnte pekuniære punkt kan meget vel tilskrives manglende organisatorisk styring som fraværende platesalg, men utfallet ble like fremt det samme: Tony Dolan flyttet fra Venom-basen i Newcastle tilbake til teaterteknikkerjobben i London, Mantas vendte slukøret tilbake til arbeidet han hatet som kampsportinstruktør, mens Al Barnes forsvant ut av historiebøkene.

Tilbake sto Abaddon med en flaske Whisky, fast besluttet å lappe sammen en oppfølger til ”Temples Of Ice”.

Prosessen rundt ”The Waste Lands” var ikke ideell, mildt sagt. Mantas sank ned i desillusjonert uvilje, og måtte hentes fra og bringes tilbake til bopel i Abaddons bil mellom studioøktene. På dager han ikke kunne eller gadd stille, ble Atomkraftgitarist Steve White bedt om å steppe inn. Uten å konferere med sine bandkolleger la den fremsynte Abaddon beslag på eksterne krefter i form av Dave Young, med kunstneraliaset VXS, for å besørge synthesizer- og elektronikklegg. Dette resulterte i platas langtrukne, men rett så stilige stemningsintonasjon.

Et arbeidsmetodologisk lappeteppe ble rodd i havn sommeren 1992, og albumet utstedt i august. Gitt gruppas tverre, ikke-kommuniserende internforfatning synes det mystisk at plata fremdeles lar seg avspille; den er sågar min personlige Venom-favoritt med Dolan i front. Stilistisk svarer den til forgjengerne; låtene er tålelig gode, av uransakelige årsaker, og jeg bifaller stemningsgehalten. Tunge, melodiske og orientalske ”Cursed” – hvis snerrende tekst om mumie i egyptisk pyramide har forårsaket

2017 norwayrock.net norwayrock.net

atskillig resitasjon, både i passende og upassende lag –er en Venomvinner. Det samme gjelder konsist fengende ”Crucified”, ”Black Legions” og sinnataggen ”Riddle Of Steel”.

Bandet lider imidlertid hjernesvinn på tampen av skiva – jeg prediker at det kun er Abaddon i hele verden som finner glede i ”The Silence Of The Lamb”-postludiet ”Clarisse”…

Sommeren 1992 takker Venom ja til en festivaljobb i St. Petersburg, Russland, hvorpå managementet får den fikse idé å tilvirke et eksklusivt album tiltenkt det russiske markedet.

De ferske, utelatte låtene ”Flatline” og ”Fragile Life” danner utgivelsens forlokkende komponenter, mens et typisk konsertsett av klassiske låter, innspilt live i studio – som det siste bemeldte besetning utretter innen hjulene faller av – svarer for ryggraden.

Bray, Dunn og Dolan leverer, men plata slippes aldri på russisk jord.

I stedet blir trioen måpende vitner til at materialet lanseres sommeren 1993 under tittelbladet ”Kissing The Beast”, av et fullstendig ukjent Benelux-foretak, som sågar nytter en innzoomet tapning av omslagsbildet fra ”Tear Your Soul Apart” til å bære prosjektet visuelt, i sann Venomkaotisk ånd. ”Kissing The Beast” foreligger på LP og kassett for aller første gang, uten at noen vil drønne fonogrammet i hjel. Vinyl-utgaven av ”The Demolition Years” fører addendumet ”Pentagram”, som består av ”If You Want A War” og ”Surgery” (hvelvet studiostoff fra ”Prime Evil”sesjonene – første gang publisert via den livsnødvendige ”In Memorium”antologien fra 1991), pluss konsertbootleg-opptak av ”Witching Hour” og ”Black Metal”.

Sist undertegnede samtalte med Tony Dolan beskrev han øyeblikket hvor bandet spontant valgte å legge ned virksomheten. En mindre turné var booket, og trioen just loset inn i bussen, da Mantas og Dolan bad sjåføren stanse; de hadde fått nok, til Abaddons store overraskelse, som fikk jobben med å forklare berørte parter at bandets medlemmer dro hjem for å sove fremfor å legge ut på reise.

Drøyt 22 år senere gjenforener trioen krefter, for en stakket stund, under emblemet Venom Inc. Bandet har ny studioplate på trappene, dessverre uten Abaddons tilstedeværelse, som ble erstattet av Jeramie ”War Machine” Kling etter en krangel med Mantas høsten 2018. Venom-historien tenderer å opptre elliptisk…

Geir Venom Larzen

BLACK SABBATH Sabotage – Super Deluxe Edition BMG 1970-åras siste u a v k o r t e t e mesterverk fra Black Sabbath utkom sommeren 1975, og innledes ugjestmildt faretruende med krigsropet ”Attack!”, for riktig å understøtte skivas aggressivitet og tyngde. ”Sabotage” kontinuerer kvartettens subtile progressivitet fra ”Sabbath Bloody Sabbath”, men koster samstundes på seg en retur til katalogens tre første og mer muskuløst basale skiver. Kombinasjonen er dødelig, og katapulterer ”Sabotage” i diskografisk toppsjikt (av undertegnede kun vurdert bak nevnte 1973-opus, samt ”Heaven And Hell”).

Jeg var ikke gamle snørrungen da jeg en høstkveld kom til å stifte bekjentskap med a) verdens mest skremmende band, som jeg lenge trodde het Sabotage, og b) potetgull med salt og pepper. Begeistringen for potetgullet avtok relativt kjapt, men i flere måneder etterpå drømte jeg om de fire fryktinngytende herrer som pryder plateomslaget – jeg har følgelig aldri greid å le av ”Sabotage”coveret; det reduserer meg fremdeles til pjokken som med fascinasjon og skrekkblandet fryd tar fire nærmest utenomjordiske gestaltninger, son enten holder nøkkelen til all verdens mørke, eller har rømt sinnssykeasylet, i øyesyn. ”Sabotage”s første vinylside gikk i ett kjør påfølgende vinter; først da våren kom snudde jeg skiva. Aldri var bandet tyngre og sintere enn i ”Hole In The Sky” og knyttneveøsende ”Symptom Of The Universe”, mens episk-progressive ”Megalomania”, armert med Jezz Woodruffes smakfulle klaviaturlegg, og generelt kreative bruk av studioets muligheter, innestår Black Sabbath på sitt mest eksperimentvillige og diabolske. Stykket finner sin progressive tvilling i albumfinalen ”The Writ”, som er mer melodiøs, men ikke mindre kontrasterende eller eventyrlysten, og som dessuten holder nydelige passasjer av spinett og en triumferende Ozzy Osbourne. Tony Iommis utfasende sløyferiff, utbrodert av Geezer Butler, ga en nærmest religiøs forløsning hos nevnte guttunge da vårsola steikte og jeg ikke ville ut av huset.

Koral-satsen ”Supertzar” utgjør en katedraltung og utsøkt anomali, og man skal på ingen måte glemme hva som faktisk ligger av musikalitet i den knappe, akustiske flamencopsykotiske ”Don’t Start (Too Late)”.

Selv albumets streitere pusterom ”Thrill Of It All” og ”Am I Going Insane” forsvarer repertoarplass – jeg finner ikke én ting jeg ville ha endret eller alternert kontra Black Sabbaths sjette studioutgivelse, som herved er underlagt ny, respektabel mastring av duoen Pearce og Wortham, som også foredlet super-deluxe-utgavene av henholdsvis ”Paranoid” og ”Vol. 4”.

Dessverre foreligger intet tiloversblitt ”Sabotage”-materiell; i stedet borger herværende 4-LP- eller 4-CD-bokssett for en hundre minutter lang konsert fra Asbury Park Convention Hall, New Jersey, 5. august 1975. At bandet intenderte å gjøre evenementet til

konsertalbum forklarer den gode lydkvaliteten. Stoffet ble imidlertid hvelvet, muligens fordi Ozzy Osbourne sliter i høyt register. Til dennes forsvar skal sies at i en samtid hvor alle andre rockevokalister bevegde seg ned, gikk Osbourne på ”Sabbath Bloody Sabbath” og ”Sabotage” så høyt i toneleiet som mulig var. Asbury Park-oppføringen opererer innenfor akseptable rammer, endog vokalt, med en settliste av våte drømmers opphav. ”Hole In The Sky”, ”Symptom Of The Universe” og ”Megalomania” er tidligere utstedt som del av ”Past Lives”-kompilasjonen, men resten – inkludert ”Sabbra Cadabra” med ekstensive soli og ”Spiral Architect” – foreligger offisielt tilgjengelig for første gang. Lekker, nerde-detaljert og innbundet boktrykk, rik på sitater, pressefaksimiler, plateomslag og bandbilder, hefter ved.

Geir Larzen BLACK SABBATH Technical Ecstasy – Super Deluxe Edition BMG Datostemplinga på melkekar tongene sier nå ’Best før xx.xx. xx – ikke dårlig etter’ (og i samme slengen kan en jo undres over hva som skjedde med den småfrekke ’brett ut og bøy helt tilbake’, som forsvant omtrent på den tida Kjell Magne holdt i rattet. Tilfeldig? Hmm..), og litt sånn føler jeg at det også er med Sabb4 anno ’76. Jeg kan vanskelig finne gode argumenter for hvorfor dette ikke er Ozzy-æraens svakeste skive, men samtidig er det vitterlig en god dose elementer å kose seg med også her, selv om en formelig til tider kan høre hvordan bandet er i ferd med å gå i oppløsning.

På denne tida var især Ozzy og Bill Ward nært konstant i ei sky av kjemisk assistert bevisshetsutvidelse, og Black Sabbath ble mer og mer som et enmannsshow for Tony Iommi, som på dette tidspunktet totalt hadde tatt kontroll over produsentrollen.

Der de andre stort sett satt på pub/ strand/enellerannen fest, satt Iommi i studio med sonisk pusseskinn og polerte fram hva han styrte etter å skulle bli ’Den Perfekte Skiva’, og i prosessen lot han seg også påvirke av tidas popmusikalske trender, trolig i et forsøk på å være både relevant og kontemporær. Resultatet ble ei litt sprikende og tyngre synthbasert skive med et litt for tynt og i datida litt for reint lydbilde til i grunnen å fange den magiske auraen som preger alle de seksførste skivene, på litt forskjellige måter.

Joda, det åpner friskt med ’Back Street Kid’, en ok streitrocker uten de helt store knaggene å henge noe på, over i den tyngre ’You Won’t Change Me’, som nært kunne ha sklidd rett inn på bandets beste skive, ’Sabbath Bloody Sabbath’ fra tre år tidligere. Så begynner forføyningene å knake stygt gjennom pianoballaden ’It’s Alright’, som mest av alt høres ut som B- eller C-materiale fra ’Let It Be’-brainstorminger. Kanskje bandets største facepalm moment ever, men det skyldes i grunnen lite Wards overraskende brukbare vokal. Videre følger en ok rocker i ’Gypsy’, en sløy

NRM 5-2021 89

AN M ELDE L SE R

RETRO og gyngende, nesten prog-aktig ’All Moving Parts’, den uintensjonelt smått parodierende og småteite ’Rock n’Roll Doctor’, som aldri har funka særlig i mine ører og den egentlig veldig såre og fine balladen ’She’s Gone’, som dessverre overlesses med stryk, før vi står igjen med skivas beste øyeblikk; tøffe ’Dirty Women’ – som gledelig også fant veien tilbake i bandets livesett i seinere år. Reint låtmessig er altså ikke skiva så hakkandes gæern, men det er andre faktorer, som sound, overbruk av keys, generell inspirasjon og audibel semmer stemning innad i bandet som i sum sender denne nederst på rangstigen av bandets 70-tallskatalog, kanskje for mange litt i kniv med etterfølgende ’Never Say Die’ – men det kan vi krangle om siden.

Hva kan så en slik boks gjøre for å rette opp et noe labert ettermæle for ’Technical Ecstasy’? Faktisk ikke så reint lite! Første LP byr på en full remastring av originalskiva, og her har man gjort en god jobb med å runde av spisser og legge mer tyngde – det låter i det hele tatt mye bedre enn tidligere utgaver, og allerede her får det hele seg et godt løft. Gjennom de to neste vinylene har Steven Wilson fått leke seg med originaltapene (med unntak av ’It’s Alright’, der trolig denne har forsvunnet, her inkluderes da i stedet en monomiks), og her er det mye som faller på rettere plasser enn før, gjennom én full runde av hele skiva (dog med nevnte unntak) og én skive med alternative mikser og outtakes . Nært sagt alle elementer får langt større både klarhet og dybde, og særlig Butlers bass og detaljer i kjøkkenavdelinga hos Ward får en helt annen presens. Jeg synes kanskje Wilson lar vokalen ta en noe for stor plass, ofte på bekostning av Iommis gitarer, som for øvrig nå langt lettere lar seg skille i lydlandskapet, men jeg setter dette på kontoen for ’gammal særing som bare må finne noe å pelle på’. Raus skal man jo være.

Fjerde og femte LP serveres som en dobbel live-skive fra den etterfølgende turnéen, og til tross for en Ozzy tidvis østafor takt og vestafor pitch og en Ward i full krig mot alle metronomiske normer er dette ganske fine saker, de stundene bandet funker som den helheten de burde ha vært – hele tida. Dessverre henger det en litt tung stemning over dem i denne perioden, og det gir også uunngåelig utslag i hvordan samspill og generell schwung og energi arter seg utad. Krisp og god lyd, kurant låtvalg (selv med kun ett spor fra deres to beste skiver, åpninga ’Symptom of the Universe’) og i det hele tatt en fin dokumentasjon på hvordan det stod til med Black Sabbath i ’76 mer enn et fyrverkeri av en konsert som sådan. Boksen kommer som en real lekkerbisken, med sine fem vinyler, plakat (heldigvis tegninger av bandmedlemmene og ikke skivas totalt håpløse cover, der en nesten skulle tro de gikk aktivt inn for å toppe Wards røde tights fra ’Sabotage’), replika av turnéprogrammet og en flott 40-siders bok spekket med interessant lesning, faksimiler og masser med kule bilder – rett og slett en forbilledlig affære!

Ad totalum; dette er en av de boksene jeg har fått legge mine klamme never på som har gitt meg mest i form av å tilføre originalskiva nye dimensjoner, og jeg tror nok temmelig sikkert at jeg

90 NRM 5-2021

kommer til å plukke fram denne langt oftere i framtida enn jeg trolig ville ha gitt originalvinylen nye runder. Good shit!

Wilfred Fruke GEEZER BUTLER Manipulations Of The Mind – The Complete Recordings BMG Legenden Butler hadde i halvannet tiår gått ut og inn av moderskipet Black Sabbath da det i ’95 var klart for bassistens solodebut, under navnet g//z/r. Med Fear Factory-vokalist Burton Bell, gitarist (og nevø) Pedro Howse og trommis Deen Castronovo (mest kjent fra Journey) på laget kom da i ’95 ”Plastic Planet”, og alle forventninger om enten groovy doom eller en roligere og mer melodiøs retning ble satt i kroken for ’lange haker’. Dette er rett og slett tidstypisk og knallhard 90-talls groove metal, i samme spor som Pantera og, naturlig nok, Fear Factory, uten at det helt når opp til de samme høydene. Ikke håpløst dårlig på noen måte, men gjennomgående litt anmassende og slitsomt antidynamisk uten å ha de gode låtene til å bære skuta i land.

To år og ett vokalistbytte seinere kom oppfølgeren ”Black Science”, og i mine ører passer både Clark Brownes noe større stemmespekter og bandets (nå kalt ’Geezer’) noe mer groovy retning langt bedre for hele konseptet. Spranget er ikke langt, men nok til at dette framstår som en langt bedre og mer komplett plate enn forgjengeren – selv Butlers tekster synes å løst spinnes rundt en felles samlende tematikk; gamle TVshow fra bassistens egen barndom.

Dette vil nok være plata som fanger opp flest Sabbath-fans, og klart den beste av bandets trekløver. Så hoppes åtte år, og vi skifter både trommis og stavemåte, denne gang til henholdsvis Chad Smith og ’GZR’. Det kan synes som om de med ”Ohmwork” stilmessig forsøker å legge seg noe sted imellom de to første, men resultatet er ikke særlig godt. Selv med langt opphold føles det hele halvhjerta og forhasta, og idébrønnen er ganske slunken – de har rett og slett ikke låter å komme med, og om ikke dette er direkte forjævlig ræva, har nok jeg hørt denne for siste gang. Fjerde disk i boksen byr på outtakes, live og uutgitt materiale, og det klart mest interessante er det sistnevnte, hvor en får servert litt av bandets sårt tiltrengte dynamiske og akustiske sider, men heller ikke dette må høres til tacoen hver fredag. En slik boks og et slikt band burde ha vært en real lekkerbisken, men totalen sier én meh, én ok og én blæh; ikke noe som vil komme til å henge på så alt for mange juletrær, dette her. Nå må jeg rense hodet med ”Sabotage”.

Wilfred Fruke INFERNAL TORMENT Birthrate Zero Emanzipation Dette er danskenes andre og siste plate, originalt sluppet på CD av danske Progress Records i 1998. Jeg var ikke kjempefan av bandets debut, “Man’s

True Nature”, men falt veldig for denne.

Lydbildet var massivt og tungt og i likhet med Illdisposed, som brukte samme studioet, var det mye groove i musikken. Det starter riktignok med en kjappis i “The Razor Twist” som tross sitt tempo har et interessant riff.

Spor to, “Product Of Society” er en groovy rocker og dette får vi mer på plata. En death metal versjon av Iron Maidens “Seventh Son Of A Seven Son” får vi også. Det er første gang vi får ”Birthrate Zero” på vinyl, og det er et hyggelig gjenhør. Når jeg hører skiva nå er jeg likevel i tvil om den har tålt tidens tann. Det var hakket tøffere i 1998.

Ronny Østli JONI MITCHELL The Reprise Albums Rhino For dem av oss som ikke har noen tro på nihilismen finnes et uttrykk som lyder: ’Aldri så galt at det ikke er godt for noe’, og i Roberta Joan ’Joni’ Mitchells tilfelle kan vel dette sies å treffe bang rett på. Det var naturligvis en tragedie for unge Joni å måtte gi fra seg omsorgen for sin nyfødte datter tidlig i 1965, men dette sparka like fullt i gang et unikt låtskrivertalent (som hun faktisk også påstår seg å ha ’mistet’ ved deres gjenforening i 1997). Delvis som følge av en polioredusert venstrehånd måtte hun samtidig bruke andre gitarstemminger og spilleteknikker, og følgelig utviklet hun et helt særegent sound i sitt kompositorium. Seinere samme år flyttet hun fra Canada til U.S.A. og giftet seg med Chuck Mitchell, og sammen og hver for seg spilte de der sjansen bød seg, mens hun også skrev låter for andres plater.

Det var først da David Crosby tok Joni under vingen at det ble fart i sakene, og verden har så visst en del å takke Crosbys standhaftighet for; det var nemlig han som pressa igjennom at debutskiva skulle bestå av Jonis stemme og akustiske gitar – og kun det. Dette ble han også kreditert som produsent for, fortjent nok. ”Song To a Seagull” kom ut i ’68, og hvilken herlighet dette er! Akkurat slik skal singer/songwriter-faget utføres, og det er liten tvil om hvor artister som Nick Drake og Tracy Chapman kan sende halvparten av sine royalties. Det er vemodig, melankolsk, mørkt og veldig, veldig vakkert, og hennes særegne bruk av åpne strenger og stemminger inviterer til uvante progresjoner og spennende harmoniske vendinger – og på toppen av det hele hennes vakre, kvitrende stemme. Jeg veit det kan være en ’kode å knekke’ her, men innafor denne er dette rein nytelse, aller best på litt volum i en god lenestol med dempa belysning og et glass godt, rødt. Settingen videreføres året etter med oppfølgeren ”Coluds”, der hun videreutvikler sine egne rammer uten å gi etter for noen som helst i det kreative. Her gjør hun også sine egne versjoner av flere låter hun tidligere skrev for andre, som ”Chelsea Morning” og ”Both Sides, Now”, og hun jobber også fram et større spekter av vokale harmonier gjennom hele skiva. I prinsippet en ’mer av alt’oppfølger, men ikke fullt og helt en match opp mot debuten. Neste år og album skulle markere et lite skille, der

Mitchell avviker noe fra den nakne folk-feelen og mer inn i et landskap av en større, mer lag-på-lag-messig produksjon, der også både pop, rock og tidsånd gjør seg gjeldende.

Arrangementene blir større, og nå tas også piano mer og mer i bruk. I ettertid er det lett å se (høre) for seg at ”Ladies of the Canyon” på mange måter er et lite springbrett foran neste plates nært perfekte vesen, men låter som ”Big Yellow Taxi” og ”Woodstock” er nå ikke akkurat noen soniske kasteballer, og skiva er tvers igjennom jevn, sterk og god, der den lever litt i skyggen av sin året yngre lillesøster ”Blue”. Det kan trolig skrives side opp og side ned om sistnevntes storhet, men jeg skal nøye meg med én enkel påstand; det finnes ikke ei vakrere og mer fullkommen skive i denne genretradisjonen. Sånn, da kan alle sette seg ned og høre denne én gang til – og hvorfor ikke ta med seg også de tre første skivene i denne boksen, det er det virkelig verdt! Selve utgivelsen er dog i seg sjøl ikke superspennende. Man får de fire skivene i fine digipacks, men utover at debuten av noen grunn har fått en remiks og at det følger med et ark om Brandi Carlisles forhold til Joni, er det fint lite å senke tenna i. Okke som, et flott dokument over en av tidenes beste låtskriveres tidlige karriere.

Wilfred Fruke NUCLEAR DEATH Harmony Drinks Of Me Moribund Arizona-trioen Nuclear Deaths to første plater toppet aldri salgslistene, men deres skitne death/grind fikk en god del omtale, ikke minst grunnet at bassist/vokalist Lori Bravo var en av de første kvinnelige ekstremmetal musikere. De tre første platene rettferdiggjorde stempelet death/ grind, mens på fjerde plate “The Planet Cachexial” begynte det psykedeliske å ta overhånd. Bandets femte plate “Harmony Drinks Of Me” er kun Lori Bravo solo, og originalt utgitt på CDR på hennes eget selskap Cats Meow. Musikken er psykelisk alternativ rock, med vokal som minner om Diamanda Galas. Åpningslåta “Electric Spaceboy” er en ganske catchy snodig låt som følges opp av mer stemningsfulle “Eyes Closed (The Sin)”. Åtte låter totalt, og jeg synes den har sin sjarm i all sin naivitet. Om dette er noe man må ha i samlingen? Langt ifra. Moribund gir den nå kun ut på CD, og jeg stusser litt over at den ikke kommer på vinyl. Like etter plata var ferdig i 2000 begravde Bravo Nuclear Death. I senere tid har hun holdt navnet i live på Facebook ved å legge ut videoer og lage begrenset merch.

Noe av salgene skal gå til medisinsk behandling, så det står neppe helt bra til. Noe man kanskje ante allerede i skriveprosessen til denne plata.

Ronny Østli THE RODS Rock Hard High-Roller

Jeg er så lite bevandret i The Rods at da jeg mottok denne og satte på trodde jeg det var en ny skive. Tanken min

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R var herregud, er det mulig å lage noe så sidrumpa i 2021? Godt mulig det (dessverre) er det, men det hjalp litt at jeg oppdaget skiva opprinnelig kom i 1980. Da faller et par tidsriktige brikker på plass og jeg måtte gripe fatt på plata med nye øyne. Det er ikke sånn at jeg ble blodfan, men forstår litt mer av musikken. Med andre ord, dette er så 1980 som det kan bli. Bandet er ikke helt satt, og plata starter med Elf-låta “Sit Down Honey”, hvor gitarist David Feinstein var medlem. “You Better Run” av The Young Rascals er også covret, så da gjenstår ti egenskrevne låter (ok, Feinstein var jo med og skrev “Sit Down Honey”). Trekker vi fra “In Your panties” som er femti sekunder tull, høres ut som en soundcheck så står vi igjen med ni helt greie harde rockelåter. Klassisk struktur med vers, refreng og midtparti med solo og passe catchy. Fansen kjenner så klart til skiva, vi andre trenger ikke kjøpe denne til fullpris. Kommer man over den på tilbud kan den jo være artig for nostalgien. Denne versjonen av debuten til amerikanerne er remastret, og etter hva jeg kan se er det første gang denne slippes på CD, og her finnes fire bonuslåter. Selvsagt kommer den også på vinyl. I fire farger.

Ronny Østli THE RODS The Rods High-Roller

Året etter at The Rods gir ut “Rock Hard” på egenhånd kommer deres offisielle debut på Arista. I grunn er dette en nedstrippa versjon av “Rock Hard” hvor åtte av låtene er de samme. Dette betyr i grunn at coverne er byttet ut med nye covere, denne gang “Nothing Going On In The City” av White Honey og “Ace In The Hole” av Robert Fleischman. Denne gang starter de med en egen låt, “Power Lover” og endringen i rekkefølgen synes jeg gjør dette litt friskere. Mulig det er en annen miks også, for jeg synes det låter råere, noe som var veldig tidsriktig hvis man tenker på NWOBHM’s inntog og hvordan for eksempel Iron Maiden låt på denne tiden. Skal man velge en av disse to The Rods debutene ville jeg gått for denne. Denne har vært reutgitt ved jevne mellomrom tidligere, og også her kommer vinylen i fire farger, og CD utgaven har tre bonuslåter, som er andre versjoner av låter vi finner blant platas opprinnelige spor. I tillegg finnes EP-låta “Getting Higher” som bonus på begge utgaver.

Ronny Østli THE RODS Wilds Dogs High-Roller

The Rods er fortsatt på Arista, og har jo i grunn brukt to år på sitt andre album “Wild Dogs”. New York trioen spiller inn plata i England, og denne havner også på listene i dette landet. Heavy metal er en voksende sjanger og det vi får servert av The Rods er veldig tidsriktig, de er på samme label og har brukt samme produsent som Krokus, så det kan vel fint beskrive hvor i landskapet vi er. Jeg hører også mye Kiss fra samme periode . Vi snakker

norwayrock.net

RETRO riffbasert og fengende hard rock, og åpningen “Too Hard To Stop” setter en fin standard for resten av plata. Tunge “Voplation”, fengende “Waiting For Tomorrow” og det uptempo tittelkuttet

MARILLION Fugazi – Special Edition Parlophone Selv om alle de fire skivene som Marillion gjorde med Fish som vokalist på 80-tallet generelt er knallsterke, regnes ofte 1984-skiva “Fugazi” som den svakeste av disse.

Riktignok solgte den ikke like mye som debuten “Script For A Jesters Tear”, men miksen var ikke optimal, de hadde snaut med tid på å skrive låtene, enda mindre tid til å spille de inn, og det var ikke før med tredjeskiva “Misplaced Childhood” at de endelig oppnådde den suksessen som plateselskapet hadde håpet at “Fugazi” skulle bringe. Likevel er det mange fantastiske låter her, låter som står som noe av aller beste Marillion har gjort, som åpningslåta “Assassing”, det majestetiske tittelsporet og “Incubus”, med den mest gåsehudfremkallende gitarsoloen Steve Rothery noen gang har tryllet frem.

Også “Punch And Judy” og “Jigsaw” ville skapt ekstase i publikum om Marillion hadde spilt de på konsert i dag. Et evig mysterium har for min del alltid vært hvorfor i all verden de ikke inkluderte herlige “Cinderella Search” på denne skiva (gjerne på bekostning av middelmådige “She Chameleon”), istedet for å henvise den til B-sida

er låter verdt å merke seg. En cover er det også plass til, og denne gangen en ganske artig en, en rimelig tung utgave av “You Keep Me Hangin’ On”. Også denne gangen snakker vi

av “Assassing”-singelen.

På denne lekre boksen med 3 CD-er og én Bluray får vi en skiva i en remikset utgave, og det er atskillig mer kraft og muskler på denne utgaven enn på den noe spinkle orginalversjonen. De har også sørget for å inkludere en skikkelig avslutting på tittelsporet, for de har siden dag 1 ergret seg over at låten bare fader ut på 84-versjonen. Av alle Marillions skiver er det nok “Fugazi” som er mest preget av tidsånden, noe som er spesielt tydelig i synthlydene til Mark Kelly.

For fansen ligger naturlig grunnen til å kjøpe denne boksen i de tre andre discene, og på disc 2 og 3 får vi en hel konsert fra juni 1984, innspilt på The Spectrum i Montreal, Canada. (Marillion har tydeligvis hatt et spesielt forhold til Montreal i alle år – de har en alt for lang låt ved det navnet på “Sounds That Can`t Be Made” fra 2012, og la sin første Marillion Convention utenfor Europa til nettopp Montreal.) Her får vi hele “Fugazi” med unntak av “She Chameleon” (som de aldri spilte live etter at “Fugazi” var utgitt), og alle låtene fra “Script…” med unntak av “The Web”. Dessuten får vi nevnte “Cinderella Search”, den ufattelig svake “Charting The Single” og til sist den livate men monotone “Market Square Heroes”, som bare viser hvor mye Marillion hadde vokst som låtskrivere med de atskillig mer komplekse låtene på “Fugazi”. Det må sies at det virkelig spruter av

vinyl i fire farger, og CD’en inneholder hele syv bonusspor. Etter min smak er dette den helt klart beste av disse utgivelsene.

Ronny Østli

denne konserten, og det kan hevdes at i konsertsammenheng var Marillion på høyden i 1984. De har blitt kalt et progrockband med et punkrockbands energi, og den analogien er svært åpenbar her. Fish er i storslag og flørter vilt med publikum, Rothery og bassist Pete Trewavas spiller med en virtuositet og en modenhet som normalt sett er utenfor rekkevidde for de 24-25-åringene de var her. Og kontrasten på trommespillet til Ian Mosley kontra forgjengeren Mick Pointer er himmelvid. Fire av versjonene her (“Assassing”, “Incubus”, “Cinderella Search” og “Emerald Lies”) har fansen hørt tidligere på liveskiva “Real To Reel” fra 1984, men endelig er hele konserten tilgjengelig.

Bluray-discen er også gull for fansen. Først og fremst er det en ny 70-minutters dokumentar ved navn “The Performance Has Just Begun” som går i dybden om prosessen med å lage “Fugazi”, fra den Spinal Tap-aktige jakten på en ny trommis (i løpet av 1983-84 var de gjennom fem), konseptet bak Mark Wilkinsons cover, og frem til stresset med å få mikset den ferdig i tide til den fastbestemte utgivelsesdatoen. De går også igjennom hver eneste en av låtene på skiva, med innspill fra alle fem bandmedlemmer, og lærer du ikke noe nytt her, så er du allerede nerd av ypperste klasse.

(Funfact: pianoet brukt på introen til tittelsporet er det samme som Freddie Mercury brukte på “Bohemian Rhapsody”.) Vi får også en 50-minutters konsert med syv låter filmet i et sveitsisk TVstudio i november 1984, foran et lite men entusiastisk publikum.

Blurayen inneholder dessuten all musikken fra de tre CD-ene pluss noen demoversjoner, alternative mikser og B-sider.

Har du kun originalversjonen av “Fugazi” i samlinga, har du herved fått haugevis av gode grunner til å oppdatere den.

Geir Amundsen

NRM 5-2021

91