Norway Rock Magazine #107 6-2021

NORWAY ROCK MAGAZINE #107

Pst. Har du kartong?

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Ronny Østli, Jan Egil Øverkil, Wilfred Fruke, Glenn Knudsen, Per Rannug, Sven Olav Skulbørstad, Ingar Høgstedt, Bjørn David Dolmen, og Anne-Marie Forker.

Foto: Anne-Marie Forker

Vi forsøker i det lengste ikke å gjøre oss til del av det pandemiske klagekoret, men lett er det ikke. Jeg kan telle på én hånd de intervjuer som er gjort inneværende år hvor Covid-viruset kun ble nevnt flyktig. Samtidig som Tellus-residerende sakte erkjenner innholdet av den globale terminusen pandemi – det går ikke lengre å tro seg ferdige med skiten på Grønland, i Japan eller på Galdhøpiggen, så lenge landsbyer i Ghana forblir uvaksinerte – samfunnsstenger blant annet Norge og Danmark igjen, midt i julebordsesongen. Kanskje er det på tide å stagge overraskelsen over nye virusmutasjoner?

Og mens landets ferske regjering er i uavbrutt krisehåndtering av frøken Korona, folkevalgte snydenstruper, skyhøye strømpriser og økonomiske kompensasjonsordninger for hardt prøvde bransjer står noen i en platebutikk og klør seg i hodet over at lageret er tomt for klassiske Led Zeppelin- og David Bowie-titler. Den pågående vinylplatekrisen er såpass kompleks at den ikke alene går å skylde verken Covid eller Taylor Swift. Brann i en produksjonsfabrikk i California, og mangel på kartong, kjemikalier og såkalte vinylpelleter, samt andre uforutsette forstyrrelser i leveransekjeden, danner noen av regnestykkets faktorer. Dessuten pekes det på at selve LP-salget økte med hele 108% under første halvdel av 2021, trolig fordi mange holder hjemmekontorer. Tidligere Kaizers Orchestra-nestor Janove Ottesen er blant dem som har investert i og som satser på norsk vinylpresseri. Akkumulasjonen av beroende LP-ordrer er blitt så massiv at det per nu tales om tolv måneders ventetid for å trykke vinylplater – vel og merke om du ikke har mektige institusjoner i ryggen. Dette betyr at skrekkeksemplene man hørte om i høst – flere norske band godkjente respektive prøvepressinger i februar og mars, og mottok ferdigstilte skiver først i oktober og november – kan forverres i overskuelig fremtid.

Heldigvis tror jeg ingen kreperer av akutt LP-mangel, skjønt sikker er jeg ikke. For norske julegavekonsumenter som ønsker å formidle musikk blir større kjedelagre hos etablerte aktører løsningen i år.

God jul og ditto nyttår, Geir Venom Larzen

DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Volbeat - Image: Ross Halfin ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 6 utgaver: Euro 19 http://norwayrock.net/abonnement/ NESTE NUMMER I salg fra 2022

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

04 04 Deep Purple 08 Ross Jennings 12 Funeral 16 Sarke

26

18 The Troops of Doom 22 Lloyd Grant (Metallica) 26 Duran Duran 30 Jim Peterik 34 Simon Wright

08

38 Volbeat 42 Zelbo 46 Kaasin 50 Shamblemaths 52 Marianne Sveen 57 Skiver

46

38

22 50

67 Retro

4

NRM 6-2021

norwayrock.net

Ian Gillans inkriminerende vitneprov norwayrock.net

NRM 6-2021

5

Hva tilskynder verdens beste band å smi et helt album bestående av andres musikk? Gitt klodens Covid-forfatning kan man egenhendig resonnere seg frem til pregnante svar, men helst vil vi presenteres historien omkring ”Turning To Crime” direkte fra kilden. Vokalist Ian Gillan tar saken fra sin bopel i England.

TEKST: GEIR LARZEN PORTRETTFOTO: SIMON EMMETT

Det er grytidlig i november, sett med rocka øyne, men man stiller gladelig uret til gyselig vekketidspunkt for tjenlig musikkkonversasjon med et Deep Purple-medlem. Vi har vektig agenda, Gillan og jeg, og går rakt på sak.

-Deep Purple har påviselig tradisjon for å gjøre andres musikk.

Bandets tre første amerikanske hitsingler var ”Hush”, ”Kentucky Woman” og ”River Deep, Mountain High”. Vi liker musikalsk lek, men den viktigste foranledningen til ”Turning To Crime” er det faktum at vi har et forbasket bra album i ”Whoosh!” som ennå ikke er tatt til scenen, grunnet karanteneimplikasjoner. Covid-restriksjoner umuliggjør musikalsk interaksjon under samme tak, men det går fint å spille inn plater. Dørene til den organiske, improviserte skapelsesprosessen som Deep Purple alltid har nyttet, ble midlertidig stengt. Valget sto mellom a) ikke å gjøre noe som helst, eller b) lytte konstruktivt til mesterprodusent Bob Ezrin idet han proponerer coverplateprosjekt. Sant å si var jeg svært lunken til idéen. Jeg så ikke poenget, men Bob er en retorisk kapasitet og greide sakte men sikkert å forevise oss nytteverdien i framlegget. Alle kastet ti låter i forslagshatten, og jeg kan med tilfredshet melde at ikke ett eneste av mine forslag endte på plate. Jeg forstår hvorfor. Det har ingenting å gjøre med at de andre hater meg, ha ha ha, men at repertoaret ble selektert på bakgrunn av stykkenes musikalitet. Man kan aldri konsolidere en kanonisert originalinnspilling, selv ikke Bob Dylans ”Watching The River Fly”. Følgelig er det ikke snakk om å foranledige tekniske forbedringer, men snarere legge for dage personlige fortolkninger av eksisterende musikk. Jeg ble tidlig begeistret for energien i bass- og trommesporet til Loves ”7 And 7 Is”, hvilket Roger Glover og Ian Paice, med eleganse, har formådd å purpurfarge. ”Turning To Crime” handler mer om å Deep Purple-gjøre enn å foredle originaltapninger. Kompet i ”7 And 7 Is” klinger udelt Deep Purple, selv om vi ikke står kompositorisk ansvarlige.

Det går ikke å endre tekst eller melodi, men vær for all del ekspressiv med egne idéer! Så snart vi erkjente skisserte forhold, forsvant innledende negativitet. ”Coverlåtplate” er et stygt ord, men makter du å overdra stoffet bandets DNA, kan slike prosjekter bære frukter. Det krevde dog litt overtalelse fra kaptein Ezrin, må innrømmes, men i dag gir utgivelsen fullstendig mening. Vi har alltid forært rockehistoriske referanser under konsertene våre, og kommer helt sikkert til å fremholde trenden.

-Loves mesterlige ”7 And 7 Is” er blitt innspilt og fortolket til døde, men aldri slik Deep Purple løser oppgaven, med selvkomponert instrumentalsekvens som fyller halve låten.

-Dette er essensen av ”Turning To Crime”. Samtlige spor i menyen er tilvirket ørten ganger, men ingen av dem ble håndplukket av kommersielle eller historiske hensyn; de ble valgt fordi de fungerer som nevenyttig råmateriale for dette fantastiske bandet jeg er så heldig å være medlem av. Settlisten tillater musikerne å spre vingene, og riktig kose seg med arrangementene. Jeg har avspilt plata flerfoldige ganger etter at Ezrin sendte over masterteipene, og den er en fryd å høre på – pur musikk; musikk helt etter boka. De minst substansielle coverinnspillingene i verden er de hvorom utøverne forsøker å imitere. Hva skulle det tjene til om jeg bestrebet meg på å synge like dårlig som Bob Dylan? Jeg kunne aldri synge like riktig som Dylan på ”Watching The River Fly”, fordi han holder originalen. Rene imitasjonsforsøk bør man si seg ferdig med etter konfirmasjonsalderen, og forbedringsrevisjoner ender fort som uttrykk for disrespekt. Bob Ezrins artistiske omgang med ”Turning To Crime” tiltrådte etter at låtindeksen ble spikret, men vi ble tidlig oppfordret til å kreere 6

NRM 6-2021

individuelle arrangementer. Som nevnt var vi avskåret fra interaksjon i samme rom, så dirigent Ezrin kunne si: ”Her er fem låter til Roger og fem til Paicey, så tar vi det derfra.” Roger gjorde arrangementet på Dylan-låta, og manet frem purpur-gnisten ved blant annet å introdusere et skaelement, mens Don Airey i hovedsak sto for Ray Charles & Quincy Jonesnummeret ”Let The Good Times Roll”.

-Deres omgang med Fleetwood Macs ”Oh Well” lar seg også høre, rustet med nykomponert arpeggio-interludium, som jeg antar stammer fra enten Steve Morse eller Don Airey…

-Basert på gitarstemmen ville jeg gjette Steve som opphavsmann, men instrumentalistene våre er uvanlig flinke til å utbrodere hverandres idéer. Samtlige medlemmer stiller seg bak materialet. Det er umulig å beskrive hva som foregår inne i Deep Purples hode, selv om det hele synes skjøre enkelt. Under bandets samlete historie har musikerne inntatt ett rom for å skape musikk sammen. Når det aktuelle stykket er komponert, gyver vi løs på arrangementet. Dernest øver vi som om vi skal presentere musikken fra scenen, innen endelig innspilling bevirkes.

Dette er ikke programmert, det er ikke over-digitalisert – det er spill levende musikk. Å skilte med sådan gruppeinspirasjon motsvarer noe ubetalelig. Alle er instrumentalvirtuoser, men magien oppstår i samspillet.

Prosessen rundt ”Turning To Crime” artet seg naturligvis annerledes, men nesten like lett, fordi de impliserte parter intuitivt gjetter hvor de øvrige musikerne drar. Man kan sende et segment tvers over Atlanteren, hvor materialet øyeblikkelig fortoner seg begripelig og inspirerende overfor mottaker. Dagens Deep Purple gestalter en unik synergi, tuftet på årelangt samspill og utøvelse av improvisasjonskunst. I forbindelse med ”Turning To Crime” kan man si at dekader med jamming og turnéring har vært gode investeringer. Jeg får æren av å bivåne det hele fra sidelinjen. Sjekk komparbeidet til Steve Morse og Don Airey på dette albumet – hvilke tonespektrum gutta rår over.

-Prosjektet er smart titulert og briljant visualisert. Jeg er særlig svak for ditt og Roger Glovers forbryterfoto.

-Konseptet oppsto som følge av et intervju jeg ga i forbindelse med ”Whoosh!”-lanseringen. På spørsmål om hvorledes jeg fikk tiden til å gå i karantene svarte jeg eplekjekt: ”Jeg har slått inn på forbryterske stier”.

Vedkommende journalist ville vite mer, hvorpå jeg svarte: ”Beklager, da har jeg politiet på døra innen få timer”. Da det kom til å navngi årets skive korrelaterte jeg tøysete tanker om kriminalitet med spørsmålet alle stiller, og som impliserer at vi herved bryter loven, nemlig: ”Hvordan kan et band som Deep Purple forøve coverlåtalbum?”. Konseptet bar mening for resten av bandet. Samstundes ga jeg intervju til en lokalavis. Bildet som havnet på trykk var briljant lyssatt. Jeg hadde ikke hatt en hårklipp på uminnelige tider, og da resultatet kom meg for øyet måtte jeg leende erkjenne at jeg i øyeblikket så ut som en fengselsdømt rømling, ha ha ha.

Plateselskapet steg straks om bord med utforming av plateomslaget, og vi lo fælt underveis. Det er snedig hvordan en tullete samtale og et fotografi i en lokalavis kan initiere større prosesser.

-Har dere overhode samspilt under pandemien?

-Nei, med unntak av en nylig sammenkomst i Tyskland, hvor vi skøyt en video, og deretter nøt en lengre jam-sesjon. Når vi møtes setter vi gjerne over tevannet, babler om fotball eller været – generelt alt annet enn musikk – innen vi skrur om mentalt og alt plutselig følger musikalske spor. Jeg husker vi ankom en hotellbar i Polen, én etter én, for noen år tilbake. Da hadde vi hatt et lengre opphold fra bandaktivitet. Den første konserten på en ny turné avstedkom påfølgende dag. Vi ble sittende i baren og skravle henimot tre timer, og først da jeg skulle gå å legge meg ble jeg klar over at ingen så mye som hadde nevnt musikk. Det norwayrock.net

og forsto straks hvor problemet ”Så lenge man evner å gripe oghvilte.intuitiv, Verket utkom høsten 1970, og da jeg alle de andre stykkene i konneksitet et plekter, en blyant eller en hørte begynte jeg å lodde dybden av hva duoen Rice/ faktisk hadde utrettet, og før jeg visste trommestikke, uten å falle av Webber ord av det ble et hyggelig lite studio-opphold stolene, vil jeg anta at Deep transatlantisk allemannseie. ”Jesus Christ Superstar” er et mesterverk.

Purple har flere album i ermet.” -Hva tror du skjedde med den endelige

er ikke alltid nødvendig… Jam-sesjonen i Tyskland forløste et nørende savn, men jeg gleder meg enda mer til vi kan sparke i gang verdensturnéen.

-Platene deres har elevert betraktelig, sonisk så vel som kompositorisk, etter at Bob Ezrin ble plassert i førersetet. Noe lignende skjer aldri såpass sent i et bands karriere…

-Jeg er enig. Iblant må man justere hodelyktene, og det var eksakt hva Ezrin hjalp oss med. Metodologien forblir den samme, men vi skjerper oss kraftig under Ezrins overoppsyn. Han bringer uvurderlig bistand som arrangør og disiplinærkraft. Overlatt til oss selv kan vi spille oss helt vekk. Roger Glover hater for eksempel at et album er i ferd med å ferdigstilles, og er alltid sugen på å bruke ytterligere måneder i studio. Da skjærer Bob Ezrin igjennom og bedyrer at nok er nok. Vi tenker gjerne subjektivt – han tenker objektivt, som en sann maestro, og vi respekterer hans dømmekraft. Når du eliminerer alt dilldall klinger materiale levende, med stor grad av umiddelbarhet. Bandets sanser spisses.

Ezrins inntreden sammenfalt forresten med bytte av management, så vi har undergått en fantastisk evolusjon og forbedring i senere år. Det går nesten å snakke om en Deep Purple-renessanse, skapt av en optimal menneskekjemi.

-”Time For Bedlam”, ”Birds Of Prey” og ”Step By Step” hjemler en nyvunnen kompositorisk dybde, bare for å fremheve tre enkeltstykker.

-Hva kan jeg si? Om du øver og terper, for stadig å forbedre deg musikalsk, vil du før eller siden, og uavhengig av alder, triumfere. Når bandet, individuelt eller kollektivt, mister energien og hjulene begynner å løsne, da er det dags for å mønstre av, men for alt jeg vet vil dette resultere i flere plateinnspillinger.

Livet som turné-entitet er dog over, på et eller annet tidspunkt. Enn så lenge gjelder det å skrive relevant for sin samtid – også her har Ezrin inspirert.

-I fjor 50-årsjubilerte ”Jesus Christ Superstar”. I løpet av en kortfattet innspillingstid i 1970, følte du noen gang at du var delaktig i noe fullstendig enestående, eller fikserte du alt tankegods på ”Deep Purple In Rock”?

-Jeg hadde hørt singelen ”Jesus Christ Superstar” på radio. Den ble lansert i forkant av albumopptakene, og gjorde ikke nevneverdig inntrykk.

Jeg takket imidlertid ja til å møte lyriker Tim Rice i leiligheten han delte med Andrew Lloyd Webber. Trolig ble jeg kallet på til rollen som Jesus Kristus fordi duoen hadde hørt ”Child In Time”.

De forela meg tekst på et stykke papir, Andrew pianoakkompagnerte og jeg forsto tidlig at de fordret min egen interpretasjon av melodiene; at norwayrock.net

jeg skulle improviserte, slik jeg gjorde i Deep Purple. Av en eller annen grunn minnes jeg Andrew Lloyd Webber som på et tidspunkt stanser i en akkordprogresjon, vender på hodet og sier ”Ja, ja, ja – men ikke for mye akrobatikk”. Hele jobben var unnagjort på tre timer for min del – samme kveld opprtrådte jeg konsert med Deep Purple, uten å tenke mer over saken. Ha ha ha, forresten, nå erindrer jeg en annen sak, at Tim Rice informerer meg om at de er tomme for penger og ikke kan betale meg. Om jeg i stedet kan ta til takke med en liten prosentandel av royaltyen, eksempelvis noen øre per plate, hvilket lød ok i mine ører, siden prosjektet var totalt ubetydelig – trodde jeg. Jeg returnerte forresten til studio for å utbedre det eneste som voldte besvær, nemlig resitasjonene på korset. Da jeg ikke har hatt skuespilleropplæring ble det til at jeg overdramatiserte linjene i ”Crucifixion”, og Tim spurte om jeg gadd å gjøre et nytt forsøk, med råd om ikke å tenke på Jesus som en religiøs figur, men snarere et historisk signifikant menneske, på linje med Napoleon eller Churchill. Det endret innfallsvinkelen og gjorde alt mye lettere. Tim Rice er intelligent

miksen av Black Sabbaths ”Born Again”?

-Ha ha ha… Jeg vet hva som gikk galt, men vil nødig spekulere i hvorfor. Plata endte med svakere resultat enn forventet, og var blant annet overlesset i bassfrekvens. Jeg eier kassettkopier av ”Born Again” som klinger ti ganger bedre enn skiva, men det er ingenting jeg orker å ergre meg over. Jeg ville ikke vært året med Black Sabbath foruten; vi hadde det utrolig gøy. Sist jeg ga albumet en spinn, noe jeg gjør fra tid til annen, tenkte jeg ”Ok, muligens burde de hatt Bob Ezrin ved spakene”.

-Jeg liker faktisk platas soniske grums; det gjør materialet slemmere, villere og styggere enn det i realiteten er. ”Born Again” skremte vannet av foreldregenerasjonen høsten 1983.

-Jo, jeg ser resonnementet, og er til en viss grad enig. Det er demoniske saker, og Seattles såkalte grunge-bevegelse ville aldri ha oppstått uten Tony Iommi. Han er en gitargigant, og dennes unikum har å gjøre med hvordan han projiserer akkorder – de fremstår fullstendig unike i Iommis vold, og man kan ikke annet enn å utvise fyren den dypeste respekt.

-Hvordan leser neste års turnéliste?

-Så langt det er mulig forsøker vi å overføre 2020-datoene til 2022. Du forstår sikkert at vi ivrer etter å oppføre scenemusikk igjen.

-Uten å legge forventningsstein til byrden: Tror du vi kan belage oss på ytterligere studioalbum fra Deep Purple?

-Det er ikke opp til meg å predikere fremtiden. Alt avhenger av fysisk og mental styrke, og i øyeblikket synes ingen tretthetstegn herom. Bandets forfatning artet seg langt dystrere i perioden mellom ”Now What?!” og ”Infinite”, hvor flere av oss lå under for helseproblematikk, men nå fungerer samtlige som de skal, og energien er tilbake. For å besvare ditt spørsmål: I øyeblikket ser jeg ingen snarlig avvikling av komponering eller plateinnspillinger. Jeg begynner derimot å sanse endestasjonen for vidstrakt turnévirke, og tror vi etter hvert vil tenke nytt omkring konsertlogistikken. Så lenge man evner å gripe et plekter, en blyant eller en trommestikke, uten å falle av stolene, vil jeg anta at Deep Purple har flere album i ermet.

NRM 6-2021

7

ROSS JENNING future 8

NRM 6-2021

norwayrock.net

GS self norwayrock.net

NRM 6-2021

9

Ross Jennings of prog metal band Haken (also Novena, Mike Portnoy’s Shattered Fortress and has recently created an album with Neal Morse and Nick D’Virgilio) releases his debut solo album “A Shadow Of My Future Self” in November 2021. We spoke to Jennings about creating the album, which features several Norwegian musicians, his love of Aerosmith, losing a dear friend, and what the future holds.

TEKST: ANNE-MARIE FORKER

- Congratulations on the new album. It’s a very eclectic set of songs, and nothing like Haken. Was that intentional?

- I went for the same emotions. I was a bit apprehensive about how far I should divert from the Haken sound, knowing I have an existing fan base. But I had to do something honest, at the time I was doing it. I also needed some fresh air after the heavier prog stuff on Virus.

- It’s more personal than the Haken material also. Was that difficult, to reveal more of yourself in a sense, musically?

- Yes, it was. I’d always put personal things into Haken’s lyrics also, but they are more wrapped up in metaphor. On this record it’s more on the nose. I was more conscious of hanging out my dirty washing. It seemed like the right thing to do.

- Have you always wanted to write a solo album, or was it something that came up because of Covid?

- I’ve wanted to do it for a long time, and the lockdown sped up the process. It would have happened eventually. The timing was divine. It was a silver lining to a dark period, not just globally but in my own life as well. It just made sense to make that record and I had lots to say. You can’t always plan these things, and that’s why I feel this comes across as very genuine in the end.

- Will you write another solo album soon?

- I had a lot of material, much more than on the album, which is quite long at 78 minutes, with the bonus track. I actually had a lot more than that. I’ve narrowed it down as small as I could [laughs], but it was still very long. So, I have a rough idea for a second album, but I’ve decided to sit on it for now and see if it still speaks to me in a year or two. We’ll see if it’s worth pursuing, and I also wanted to gauge the reaction to this one.

- How did you select and narrow down the tracks?

- The truth is that I utilised my one exercise a day during lockdown.

I live in Bournemouth close to the beach and run a lot. I’d listen to my demos while running and formulate which songs were working for me. Music is a soundtrack to life. I don’t like sitting down and analysing things like I’m at a computer, so it’s nice to get some scenery and let the music dance with visuals. That’s how I really

10 NRM 6-2021

understood what was working. Another way was going for long drives in the Dorset area here and there’s nice countryside. I often listen to music while I’m driving, and that’s usually a good test. The third part was seeing which themes worked together in the lyrics. Most of the stuff tended to be about overcoming relationship struggles, self-improvement and selfreflection.

- The opening track “Better Times” reminded me a little of Nick Drake and “Rocket Science” reminds me of an 80s Rush ballad. Are they influences of yours?

- They are, but not conscious influences on those particular songs. I love Nick Drake and “Bryter Layter” is one of my favourite records ever. I listened to that a lot. I didn’t have Nick Drake in mind when I was writing that song. I try not to do that. These things happen by accident. Because there is so much music out there it’s hard to not sound like someone else.

I take the compliment! He passed away too soon. I love Rush and all those prog greats are huge influences on me. I love the 80s era of the prog greats – the era gets snubbed a lot but all those bands made great songs during the 80s.

- Yes, a lot of people don’t listen to Rush post 1981 but they wrote some great music after that also, like “Grace Under Pressure”.

- That’s what I don’t really understand. I consider prog fans to be open minded. Some albums will be better than others, that’s natural, but I would never say an album was terrible. There is always something you can draw from an album. I really like Rush’s synth era.

- Any other favourite rock albums / influences?

- I tend to lean toward the blues. I grew up with a massive obsession with Aerosmith, and particularly the 70s era.

- Same here! “Toys in the Attic” from 1975.

Fantastic.

- Exactly. “Toys in the Attic” is a classic and has been over-played in my household [laughs]!

Obviously “Rocks” and “Draw the Line” as well.

- And only a year between each album….

- Amazing, isn’t it? I don’t dislike some of the later Aerosmith either.

“Pump” and “Get A Grip”.

I don’t remember “Pump” coming out because I would have been about four years old. I certainly remember when “Get A Grip” was big and “Crazy” and “Crying” were big hits on MTV, and witnessing that as a child, along with Bon Jovi and Guns n Roses and getting into music in general at that

norwayrock.net

time was a big deal for me.

MUSIC IS A SOUNDTRAa CK TO LIFE. I DON’T LIKE SITTt ING DOWN AND ANALYSING THINGS LIKE I’M AT A COMPUTER, SO IT’S NICE TO GET SOME SCENERY AND LET THE MUSIC DANCE WITH VISUALS.

- You played the guitars yourself. I absolutely love the heavy riffing and solo in “Violet”. I had no idea you could play this well! Did you spend a lot of lockdown time learning?

- Guitar was my first instrument. I learnt it at school age. I didn’t have too many lessons. 15 minutes a week. It was later on, during the early years of high school where I took it more seriously, to a competent level. Before Haken I was in a band called Redados and we had bluesy kind of rock. I had lessons in the beginning, but I was mostly self taught, just learning the hits. When Haken started, initially it was a 3 piece guitar trio and I wasn’t singing.

Later we developed the Dream Theater model.

I found I didn’t have the time to practice so much, and Richard’s levels were overtaking me, and he became an amazing guitarist. I didn’t really pick up guitar for 10 years while playing with Haken. Too many cooks! Fast forward to now, and it felt like an important project for me to relearn and brush up on my guitar skills.

- Catcher in the Rye sounds like something from Paul Simon’s catalogue. He was a masterful storyteller. What’s the story behind it?

- I had a friend in high school who had a drug overdose over 10 years ago. He was a close friend and we went to concerts and festivals together. He always dreamed of seeing me on stage. He died before I started performing live.

- I’m sorry.

- It’s a tragic story. The last time I saw him he leant me a copy of the book “Catcher in the Rye” and the CD of Jim Morrison’s “American Prayer”. I had these two items I was never able to return, because the next thing I knew he was gone. As the lyrics say, I still to this day have these items on my shelf and every time I see them it reminds me of him, and it’s a beautiful thing. I had already decided on my album, the running order and setlist, but that song didn’t exist yet. It was as if someone was tapping me on the shoulder saying “No, you’re not done yet. You’ve got one more song to put on”. The song just came out while I was here, sat at my desk. It was formed in 15 minutes. I thought it was quite powerful and felt it also belonged on the album. I added that in at the last minute, and I’m so glad I did. It’s one of my favourites. It means so much to me as well.

- I noticed it was on the setlist for your first solo gig in London. How did it go?

- I’ve done shows like that before in local pubs, but it’s been a while. I had also done the “Acoustic Shadows” performance on air, which was about an hour long, and it featured songs

norwayrock.net

from this record and a Haken and a Novena track. I performed acoustically. That was the first time in a very long time that I’d done anything like that, but it wasn’t in front of a live audience, it was in front of cameras. It was strange. It was put out as a global live stream event. This London gig was equally as nerve wracking. No safety net of having people next to you. I felt very naked but I’m glad I did it. I really want to do more of them in due course and build my confidence back up. It was really fun. A 30 minute set supporting Jon Gomm, who is a phenomenal guitarist.

- Speaking of other artists, you have a new album coming out in February 2022, with Neal Morse and Nick D’Virgilio, Troika.

Can you tell us more about that?

- That was another surprising thing to come about with this weird lockdown situation. It was a complete blessing that took me by surprise. About 3 days after Christmas last year, I received an email from Neal out of the blue, saying he wanted to do a trio in the style of Crosby, Stills & Nash, a sort of acoustic country thing, quite removed from the prog world. He asked if I was interested in being the third voice in the project. All I could think of is “Why me?” [laughs]. His point of reference is the prog metal band Haken, really, but he obviously heard something in my voice. He had no idea I could play guitar or write those style of songs or anything, so it was a real leap of faith on his part to ask me, honestly. I think he took a gamble.

- Did he see you perform on Portnoy’s Shattered Fortress tour?

- He saw us on the cruise that we did, Cruise to the Edge. I had performed with him at the Chris Squire tribute concert, also on the cruise.

We did a couple of Yes songs together and that was really nice. The only interaction I’ve had with him before was on those cruises, passing him in the restaurant or something and we exchanged a few words. The gamble he took paid off and I’m really excited to share it. There are parts where it sounds a little like Spock’s Beard, just instrumentally. It’s a completely separate entity. Anyone with an open mind who likes this kind of material will like it. It was three equal parts and really rewarding. I’ve idolised Neal and just to be part of that was a dream

come true.

- What comes next for you? And Haken?

- Sadly we parted ways with Diego, which was announced last week. We intend to move forward in a positive way, and providing Covid doesn’t set us back, Level 1 of the Invasion tour will take place in February. The plan is to branch out on Level 2 to more countries, like Norway and other parts of Scandinavia.

- You sold out John Dee last time, so next time we hope to see you at a bigger venue.

- Rockefeller next door, right? The tour is really to celebrate the Virus album because we never got the chance to. There’s also a US tour with Symphony X and we’re planning other things between those tours.

- So the focus is touring for now, not writing?

- In the interim there have been some ideas thrown around between each other online. A couple of the guys who live close together in London have been meeting up, and there is something bubbling, but it may be a while before we see a new album. I’m thinking of going out with a full band for the solo album.

The music is very layered and warrants a live band to support it. I don’t know when that will fit into the schedule yet.

- I hope you can make that happen …

- I should also mention that there is a strong Norwegian presence on this album. Simen Sandnes (Arkentype and others) put me in touch with a few guest musicians. Blåsemafian.

The opening song “Better Times” has a pedal steel guitar which is played by another Norwegian musician, Kristian Frostad. The Norwegians are very well represented on my album!

NRM 6-2021

11

DOOM TIL 12 NRM 6-2021

norwayrock.net

L EVIG TID norwayrock.net

NRM 6-2021

13

Hva skjer etter døden? Med «Praesentialis In Aeternum» bruker Funeral halvannen time på å filosofere over veien videre når livet tar slutt.

Grunnlegger og trommeslager Anders Eek besitter ikke svaret, men er likevel svært entusiastisk med tingenes tilstand i sitt tretti år gamle hjertebarn.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: JORN VEBERG

Vi har sett flere eksempler på at arbeidstempoet følger takta i musikken, og Drammens tyngste er intet unntak. I løpet av sine 25 år som plateartister er vi kommet til album nummer seks, ni år etter «Oratorium». «Praesentialis In Aeternum» kunne fint vært utgitt for fire år siden.

- Alt av preproduksjoner har vært klart i årevis. Så stifta noen familie og fikk barn. To av gutta flytta til andre siden av landet. Så kom jo pandemien, og da ble det jo vanskelig og treffes. Alle disse omstendighetene har til sammen gjort at plata ble veldig forsinket, selv om låtene har vært klare til innspilling lenge.

Anders er eneste gjenværende medlem fra starten i 1991, og utskiftninger av medlemmer har vært mange. Det siste tiåret har det derimot vært ganske så stabilt.

- Gitarist Magnus Tveiten og keyboardist André Aaslie er de siste tilskuddene på denne reisen, men også de har vært med noen år nå.

De var jo med på de forrige liverundene, både på turnéen på Vestlandet i 2016 og utenlandsjobbene i 2018, og jeg synes denne besetningen fungerer veldig bra.

- Det er i hovedsak du, Anders, som står for musikken.

- Sånn har det alltid vært, og kanskje man ikke sånn sett er så avhengig av faste medlemmer. Det skal dog sies at de siste årene har jeg fått et veldig godt samarbeid med André når det kommer til orkestrering og låtstruktur. Og jeg synes det er viktig å tilpasse hans egenskaper også, siden han er ny på denne plata. Eller rettere sagt, han er ny for fansen, men ikke for oss, hehe.

- Men i infoen fra Season Of Mist står André oppført i innspilingbesetningen, men ikke i den aktuelle besetningen?

- Han har vært med på noen spillejobber, men kommer ikke til å delta live. Det han spiller på skiva vil ligge som backing tracks, mens strenger vil bli spilt av vårt aller siste tilskudd, Sareeta. Så dette er ting vi jobber med nå. Men André er definitivt med i bandet ja, og vi er godt i gang med neste album.

- Ut fra hva jeg erindrer må vi helt tilbake til «Taarene» fra debuten «Tragedies» for å finne en låt på norsk. Denne gangen er hele plata norskspråklig.

- Vi har hatt noen enkeltsekvenser på norsk, men du har helt rett i at det var vår forrige helnorske låt. Med mindre vi skal nerde litt og si vi har en norsk låt fra 96-97, «Fortapt i Ensomhet», som ble med på livebonus vinylen til «Tristesse», som kom for noen år tilbake. Denne låten har aldri vært utgitt på plate. Den er riktignok med på samlingen «To Mourn Is A Virtue», men da med ny tekst og Frode Forsmo på vokal. Men det er gøy å jobbe med eget språk, det gir en helt annen greie.

- Og ikke bare er det norsk, vokalist Sindre Nedland er jo fra Kristiansand, og synger på sørlandsk.

- Vi jobbet litt med tanken, og kom frem til at det er veldig tøft. Det er autentisk og genuint. Jeg synes det fungerte bedre enn om han skulle synge på bokmål, hvilket han har gjort tidligere, blant annet med Myrkgrav. Jeg synes det er veldig ærlig og autentisk ovenfor Sindre også, at han kan synge på sin egen dialekt. Jeg er veldig fornøyd med det valget vi tok der.

- Ikke bare er tekstene på norsk, de er også skrevet av en forfatter som også er psykolog.

- Tom L. Holm er en av mine nærmeste venner og er en særdeles

14 NRM 6-2021

talentfull forfatter. Og også musiker, selv om han opererer mer i black metal-sjangeren. Siden han skriver helt fabelaktig, spurte jeg bare på måfå egentlig om han ville skrive tekstene til det nye albumet. Han er fan og har stor respekt for Funeral, så han tok jobben på strak arm. Det er veldig omfattende og han brukte nesten et år på tekstene, så det tok jo tid. Det er et konseptalbum, og han brukte lang tid på å male med de rette ordene sånn at det gjenspeiler musikken tekstuelt. Han valgte en tilnærming ved å ta for seg Immanuel Kants filosofi i en personlig retning.

Jeg ønsker ikke å røpe for mye, men vi setter et spørsmål hva som skjer etter døden. Vi tenker at det er noe, noe som går over i noe annet, derav låttitler som «Ånd» og «Materie».

- Da dere fikk tekstene på norsk, vurderte dere å oversette de til engelsk?

- Det går rett og slett ikke an å oversette de med klasse og verdighet.

Da måtte vi ha skrevet en ny tekst. Og akkurat en slags engelsk versjon er faktisk noe vi vurderer til neste album, men der er vi ikke helt i mål.

Musikken er stort sett ferdig, men vi har ikke landet helt på hva vi gjør med det tekstuelle. Ender vi med det, så blir det selvsagt samme forfatter, men han er akkurat ferdig med sin doktorgrad i psykologi og klatrer litt innenfor sitt virke, så det spørs jo også om han har tid til dette. Det eneste som er sikkert er at det ikke blir norske tekster.

- Ut fra min svært beskjedne latinkunnskap er «Her Til Evig Tid» tittelkuttet. Dette er riktignok en av fire bonuslåter.

- Du har rett i at tittelen på plata betyr akkurat det. Men låtene står fint på egne bein, og må ikke nødvendigvis spilles i rekkefølge. Hver og en låt er et eget konsept, men henger også sammen. Det å kunne sjonglere på låter uten at dybden blir borte er en fin frihet. Så det med tittellåt har vi gått bort fra på denne skiva, det er et tittelalbum. Det at den låten havnet som bonusmateriale er fordi jeg ønsket å spisse plata, selv om tanken var å gi ut alt på en plate. Nå er det kanskje ikke alle som er enige i dette, men jeg synes vi plukket ut det sterkeste materialet. Det som er litt rart, synes jeg, er at det ikke er noe bonusmateriale på CD’en.

Alle bonuslåtene får man

norwayrock.net

om man kjøper vinylen.

- Er man blodfan av Funeral og kjøper full pakke, så snakker vi halvannen time doom metal.

- Ja, vi gjør det. Hvilket seg hør og bør tenker jeg. Vi bør gi folk valuta for pengene. Også er det jo litt tradisjon, vi har jo ikke for vane å spille inn halvtimes plater. Mer halvtimes låter.

- Ja for ved å gi ut tre singler i forkant av plateslippet, så har dere gitt ut teasere lengre enn enkelte bands plater.

- Jo, men nå tok vi de korteste låtene da.

«Materie» er jo bare seks og et halvt minutt. Vi valgte denne, «Ånd» og «Erindring I – Hovmod» fordi de representerer plata på en god måte og kanskje er litt kortere og mer iørefallende enn de øvrige.

- En av bonuslåtene er Candlemass-låta «Samarithan», fra tiden med Frode Forsmo på vokal.

- Ja, var ikke det en hyggelig overraskelse?

Den låten spilte vi inn for moro skyld uten noe formål i sin tid, annet enn at det er min og Frodes favoritt av Candlemass. Hele greia ble rimelig spontant til, også ble den liggende og glemt, til jeg begynte å grave etter litt bonusmateriale. Det er jo en glitrende låt, og spesielt på vokalsiden hvor han gjør sine egne harmonier av Messiahs vokallinjer.

- Neste helg spiller Candlemass både «Nightfall» og «Epicus, Doomicus, Metallicus» hjemme i Stockholm.

- Jeg skulle gjerne vært der, men må innrømme jeg mistet litt interessen da det ble ny line-up og de surret seg bort med noe keyboard og greier. Det er ikke det Candlemass er for meg. Jeg synes det er rart å høre Johan Langquist synge låtene fra «Nightfall», jeg synes ikke det passer seg. Det blir som et

norwayrock.net

coverband. Jeg mener det var på Beyond The Gates jeg så dem, og det skal sies, han gjorde en jævlig god jobb på faktisk «Samarithan».

Han fikk til vibratoen, men igjen, det er jo veldig langt unna Messiah. Så ja, det blir et bra coverband. Jeg holder meg til åttitallet jeg, og hører mye på «Tales Of Creation» for tiden.

- Som nevnt er «Praesentialis In Aeternum» drammensernes sjette plate, og deres første for et så stort selskap som Season Of Mist.

- Jeg fikk labelboss Michael Berberians private email av en kompis som er signet der.

Jeg var så freidig at jeg sendte han siste miksen av plata og sa vi trengte noen til å gi den ut. Da jeg ikke hadde hørt noe på et par uker sendte jeg en oppfølgingsmail, og i mailen som kom tilbake sto det ingenting annet enn at her er kontrakten, hehehe. Han har aldri uttalt seg om skiva, men jeg synes kontrakten var bra, så det var ikke noe å lure på. Om han liker det eller ikke så ser han vel salgspotensialet i det, og mer enn det kan vi ikke forlange. Det er jo helt glitrende for oss å komme på et større selskap med bedre promotering, noe sånt har vi aldri opplevd før, og vi synes det er kjempegøy. Det er veldig motiverende. Vi ser jo når vi er ute og spiller i utlandet, så er det jo fulle hus. Man kan jo også se i hvilke land låtene våre strømmes, så det er jo gøy at musikken vår blir lettere tilgjengelig i disse landene. Samtidig innser vi jo at vi er et lite band på et stort selskap, noe vi også ble advart mot, og det merker man jo spesielt på kommunikasjonen. Det er forskjell å være på et idealistisk selskap drevet av en blodfan til et selskap hvor det tar lang tid før spørsmålet ditt blir besvart. Men det er sånn det er, og ikke nødvendigvis noe feil med det, dette er steg en på veien til å nå enda flere

lyttere.

- I og med at det er ni år siden forrige plate blir jeg jo ekstra nysgjerrig når Anders sier det meste av musikken til en ny plate er klar.

- Jeg og André er i studio og har jobbet i snart et halvt år. Jeg har vel ti låter instrumentalt til nå, og vi snakker nok halvannen skive. Nå er det jo sånn at det nyeste man jobber med alltid er best, så jeg tror jo denne vil overgå «Praesentalis», selv om det musikalsk er en videreføring. Det blir nok mer variert også, både i lenge og hastighet. Vi gjør stort sett alt selv. Jeg skriver all musikk på gitar og spiller inn dette, så sender jeg filene til de de andre som da naturligvis farger musikken med sine instrumenter og spillestil i sine egne hjemmestudioer. Det er kun trommer og noe vokal vi har gjort i eksterne studioer.

- For en tid tilbake la jeg ut en gammel fire spors opptager til salgs, og nettopp Anders ble kjøperen. Jeg regner ikke med den er brukt i dette tilfellet. I så fall var jeg enda dårligere enn jeg trodde til å betjene den.

- Haha, nei det er helt riktig. Skulle ønske jeg kunne si det var det. Men det er så trøblete å sende dette til gutta. Ta opp på kassetter og pakke inn i bobleplast, og samme leksa tilbake.

Da har man brukt tre måneder på en låt, hehe.

Sånn sett er internett litt mer takknemlig å jobbe med. Men det har vært mye moro med den altså, i sommer gikk jeg gjennom en eske med gamle Funeral-opptak. Det var nok rundt femten kassetter, med mye uutgitte låter.

Det er nok noe der som kan være egnet som bonusmateriale til en senere anledning.

NRM 6-2021

15

direkte tøft Det er syv album siden Sarke og Nocturno Culto ga oss sin første kombinasjon av 70-talls rock, 80-talls heavy og 90-tallets black metal. Med årets utgivelse, «Allsighr» kliner kvintetten til med karrierens beste.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: SARKE

Norway Rock Magazine trosser alle anbefalinger og møter Sarke fysisk på øvingslokalet hvor han nå øver seg opp til vinterens studiobesøk med Tulus. Det er jo interessant å starte med å spørre mannen som har gitt bandet sitt navn om hvor ofte han selv har opplevd å høre et bands syvende album som karrierebeste.

- Dream Theater er et band jeg synes har tatt seg opp igjen, de siste skivene deres er bra. Utover det er det ikke sikkert det er så mange. Men de er et godt eksempel på at eldre band kan gi ut spennende ny musikk.

«Allsighr» har fått gode anmeldelser, og jeg synes det er en mer minimalistisk og direkte plate, og kanskje således jevnere enn sine forgjengere.

- Målet var nettopp det å lage en mer direkte plate, da forgjengeren «Gastwerso» ikke var det. Jeg ønsket ikke så mange oppstykkede partier, men heller et jevnt trøkk. Denne gangen har vi også jobbet mer sammen som band, og brukt veldig mye tid sammen på lead gitarene og keyboard på øvingslokalet.

Interessant du nevner det, for keyboardet er jo enda mer minimalistisk enn tidligere.

- Ja, men det er ikke noe mindre keyboard, det er nok mer at det følger musikken mer. Tidligere har det nok vært mer keyboardpartier, mens det denne gangen følger mer og virker mer effektfullt når det først gjør noen få egne krumspring.

Googler man Allsighr får man ikke noe annet opp enn denne plata.

- Nei, det håper jeg virkelig ikke. Og det gjelder alle titlene våre. Alle disse ordene bygger på følelser jeg får. Også må det være noe nordisk over det. På første skiva, «Vorunah», så var det jo en skapning. Som også

16 NRM 6-2021

pryder coveret. «Oldarhian» beskriver nordisk gammel tid. «Allsighr» er en blanding av gamle kvinnenavn. Dette er jo en kvinnelig gudinne. Du har jo navn som Alfrid, Sigrun, Sigrid, ikke sant, som sammen har resultert i navnet Allsighr.

Du fikk jo en del oppmerksomhet da du startet band med Nocturno Culto, men rekken med trommiser på platene dine er heller ikke ubetydelige. Asgeir Mickelson, Terje Kråbøl og denne gangen har du med Cato Bekkevold. Du kunne sikkert fint spilt inn disse platene selv. Er det lærerikt å jobbe med disse trommeslagerne?

- At det er kjente navn bryr jeg meg ikke noe om, det er mer at de er venner av meg og ikke minst går det på hvem jeg vil jobbe med. Det er jo gøy som trommis å ha med andre trommiser for å høre hva de gjør. Det er jo slik at spiller du trommer i et band, så er det svært usannsynlig at du får jobbe med en annen trommis i det bandet. Derfor velger jeg å spille noe annet her, sånn at jeg kan få samarbeidet med en annen trommis.

Det er nok ikke det at jeg lærer så mye trommeteknisk av det, det er mer det artige med samarbeidet. Det er jo blitt noen trommiser nå, utover de som spiller på skivene, men igjen er jo dette folk jeg har kjent lenge. Men det er jo selvsagt ingen ulempe at de ikke er dårligere enn meg, hehe.

Bare det å ha med seg Cato i studio er jo en opplevelse. Utover det at han spiller trommer altså. Asgeir er det jo kult å jobbe med. Og Terje Kråbøl har jeg jo lært mye av tidlig i min karriere. Minas Tirith var jo et band alle herover digga, og de var jo flinke tidlig. De er jo også yngre enn meg. Og det er jo et band mange ikke er klar over at store band også har digga.

Mayhem og Dimmu Borgir var jo Minas fans, og det er synd de aldri fikk den oppmerksomheten de fortjente.

Problemet deres var vel at de falt mellom to stoler i en tid hvor kombinasjon av sjangere ikke var like akseptert. De var for progressive for death metal fansen og for harde for prog fansen.

- Også hadde de ingen selgere i bandet. Det var ingen av disse som

norwayrock.net

”Dream Theater er et godt eksempel på at eldre band kan gi ut spennende ny musikk.” spurte folk og var ordentlig på. Det er i ytterst få tilfeller man får napp ved å bare sende en demo hit og dit og håpe på det beste. Samtidig gjorde de få jobber utenfor Osloregionen.

Her må det sies at yngstebror og gitarist Stian Kråbøl, som også er med i inkarnasjonen Minas ved enkelte anledninger har vært innom Sarke, i tillegg til å være bassist i både Khold og Tulus. Uansett oppnår vel ikke et bytte av trommeslager samme respons som da du spilte live uten Nocturno Culto.

- Nei, men det var mest fra arrangørenes side, for de booker jo Sarke med Nocturno Culto. Det endte med at han ikke kunne, men det ble jo kult alikevel. Vi hadde en gig med Athera og da ble vi flyttet til en mindre scene, og der var det stappfullt. Jeg mener de sa tre tusen personer jeg, på det stedet, så stemningen var jo veldig bra. Athera gjorde en kjempejobb og fikk med seg publikum, så det hele ble veldig moro. Knatten fra Hellstorm sang med oss på Wacken samme året, og det var på en stor scene. Vi spilte hele konserten vår samtidig med Judas Priest, som da hadde annonsert avskjedskonsert. Nå har det vel blitt flere av dem, men likevel. Hele konserten vår var under deres sett. Det var jo selvsagt noen der, men det kunne jo vært langt flere.

Jeg gjorde jo intervju med Nocturno Culto på forrige Darkthrone skive, og da sa han han likte å spille live med Sarke. Men nå har vel ikke dere gjort noe live på noen år, dabbet dette synspunktet av litt?

-Vi skulle gjøre en jobb, som selvsagt ble avlyst i covidperioden. Men han er med live han, dersom det passer. Så det er ikke sånn at han takker nei til alt. Alt avhenger av tid og sted.

Det er slett ikke umulig at det blir konserter når ting normaliseres. Men siden vi spiller såpass få konserter, så gidder vi ikke booke noe nå.

Det hender med tid og stunder du nevner at du skal gjøre en soloskive i ordets rette forstand, i hvert fall gjøre det meste selv.

Men så dukker det opp nye skiver og nye personer. Hvor nær er vi en ren soloskive nå?

- Det kan vel bli neste skive det da. Jeg sier jo det støtt og stadig, at neste skal bli som «Vorunah». Det blir jo uansett til at jeg må ha med noen. Vokalisten er jo selvskreven.

Og keyboard spiller jeg heller ikke. Noen sologitarist er jeg heller ikke. Tross noen fantastiske soloer på «Vorunah». Men jeg tenker

norwayrock.net

det er greit å sette bort det. Men på neste plate kommer jeg til å spille det meste av gitaren selv.

Denne plata er det snakk om å spille inn i vinter. Dette er ikke eneste plate Sarke holder på med for tiden.

- Khold kommer med plate utpå vårparten.

Den har vi akkurat vært i Sverige og spilt inn.

Bilder har vi tatt og cover og layout er klart og blir veldig bra. Siste skiva kom jo i 2014, så det har tatt litt tid. Det låter Khold og det slett ikke noe stilskifte å spore. Det er fortsatt tungt og tøft. Tulus skal også spille inn ny plate, men der er vi ikke helt klare enda. Vi jobber fortsatt med låter. Der kommer det også en veldig fet dokumentar.

Du lager jo låter til disse tre bandene på kassegitar. En del riff kan nok fint passe i alle tre bandene. Hvordan finner du ut at dette er et riff for det bandet mens dette er for det andre?

- Jeg lager ikke musikk til alle banda samtidig. Sarke er bandet hvor jeg er inspirert av andre band. Her kan jeg lage Candlemass, Slayer, King Diamond og Motorhead-låter.

Khold har sin egen stil. Det er tyngre og mer monotont og mer direkte. Så til slutt har du Tulus, som er mer eksperimentelt og mer lekent. Jeg lager ikke musikk til flere band innenfor samme måned en gang, det kan gå lenge mellom hver skriveprosess. Om to plater kommer ganske tett kan jo musikken være skrevet for henholdsvis to og tre år siden. I Sarke er det jo jeg som står for musikken, mens i de to andre deler vi jo på låtskrivingen og øver inn dette sammen på lokalet. Tulus er kanskje det bandet hvor vi lager mest sammen.

Mange oppfattet det sikkert som et godt salgsargument å starte band med Nocturno Culto. Men dette er jo ikke din første link til Darkthrone. Du var jo trommisen før Fenriz i Valhall, samt at du spiller trommer på demoen til Opera fra 1991, hvor Fenriz synger.

- Akkurat dette tror jeg ikke det er så mange som vet, den Opera demoen ble jo ikke akkurat trykket i enormt mange eksemplarer, hehe. Og teksten til «The Hordes Of Nebula» har han jo brukt i Darkthrone senere. Nei, dette er jo folk jeg har kjent siden også de var på demostadiet.

Og når jeg spør folk om å bli med i Sarke er det ikke fordi de er kjente. Da hadde ikke Terje Kråbøl spilt på tre skiver, hehe. Nei igjen, det er folk jeg har kjent lenge og har lyst til å jobbe med. Og hvem har kul vokal jeg kunne tenke meg å høre i Sarke? Jo, Nocturno Culto. Også må man jo like å jobbe sammen. Du finner jo ikke noe mer laidback fyr enn han. Og det passer jo meg bra. Jeg er jo ikke den som flyr rundt og maser og gjør byen utrygg. For folk flest kan han nok virke litt tilbakeholden, men han er jo sosial med de han omgås. Så for meg er han en lett fyr å jobbe med. Også er han veldig dyktig i studio. Han skulle faktisk synge gjestevokal i mitt første metalband. Live i Nittedal. Dette må ha vært i 88-89. Men vi ble kastet av scenen før han fikk kommet på. Det sto i lokalavisen etterpå at vi var det styggeste bandet, låt jævligst og ble kastet av scenen, hehe. De var nok ikke helt forberedt på dette.

Først Pink Floyd cover, og så kommer vi, hehe.

NRM 6-2021

17

18 NRM 6-2021

norwayrock.net

med Sepultura i ryggen norwayrock.net

NRM 6-2021

19

Bandnavnet er nok nytt for mange, men mannen som startet The Troops of Doom fra Brasil er en gammel ringrev. Jairo Guedz var del av den originale besetningen til Sepultura og bidro sterkt i bandets oppstart. Etter mange år i skyggenes dal er han nå endelig tilbake i rampelyset med sitt eget band og hans gamle venner fra Sepultura er allerede overbevist.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: TROOPS OF DOOM / PROMO

- Hei, Jairo! Kult at du tok deg tid til å svare på noen spørsmål, og vi er glade for å se deg tilbake med ditt eget band, The Troops of Doom. Dere ga ut debut EP-en “The Rise of Heresy” i fjor. Det var jo midt under nedstengingen, så hvordan var mottakelsen og hvordan fikk dere føle hva folk syns om skiva?

– Vi var veldig fokuserte på å gjøre en best mulig jobb med platen og vi er veldig fornøyde med resultatet. Det hele skjedde midt under den mørkeste perioden av epidemien som du er inne på, så vi viste jo ikke hvordan folks reaksjoner ville bli. Heldigvis har tilbakemeldingene vært positive, og det betyr veldig mye for oss. Det virker som alle liker det vi gjør – både fans og venner, men også anmelderne rundt om i verden.

- Dere er jo et veldig ungt band, så kan du fortelle meg hvordan det hele startet og hvem det var som tok ansvar? Fra utsiden virker det kanskje som et merkelig tidspunkt å starte et band på midt i en epidemi, men var det til hjelp på noen måte?

– Vel, dette var egentlig noe som ble startet for noen år siden for å være ærlig. Vi inviterte da vår gode venn Shagrath fra Dimmu Borgir til å ta del i prosjektet. Han er en veldig travel mann og på den tiden jobbet han hardt med både Dimmu Borgir og Chrome Division. I tillegg bor vi i to forskjellige land og verdensdeler, så det gjorde det hele nesten umulig.

Prosjektet ble lagt på is for en tid, helt til i fjor da pandemien var på sitt verste. Da hadde vi plutselig mulighet til å bruke tid og energi på å redde prosjektet. Forskjellen var at denne gangen tenkte vi på The Troops of Doom som et skikkelig band, og ikke bare et prosjekt. Vi startet bandet med tanke på at vi ønsket å gi ut plater, turnere og alt som følger med å være i et band. Pandemien gjorde at vi måtte gjøre ting på en ganske utradisjonell måte i begynnelsen, og det meste foregikk via internett. Vi bor alle i ulike byer her i Brasil, så vi drev og sendte filer med musikk fram og tilbake mellom oss. Vi ga utrolig nok ut den første EP-en vår uten å ha fysisk møtt hverandre, haha. Det er sykt når du tenker på det.

- Det er ganske så utrolig ja og jeg er imponert over at det har funket. Kan du fortelle meg litt om den nye EP-en deres som er ute nå, «The Absence of Light»? Jeg har leste en plass at den er inspirert av boken “Leviathan” som er skrevet av Thomas Hobbes, stemmer det?

– Det stemmer det ja. Jeg leste bøkene til Thomas Hobbes og ble imponert over teoriene hans og hvordan han fremstilte dem i den verdenen vi lever i. Å blande politikk og religion som fundament for en makt er utrolig spennende. Nå er jo vi et death metal band, så vi snakker ikke om politikk i musikken vår, så da var det bare å angripe religionsbiten av det han har skrevet. Uansett, så er begge emnene til stede i de to delene av EP-en som vi nettopp har gitt ut.

- På begge EP-ene som dere har gitt ut til nå har du inkludert Sepultura-låter. De to utgivelsene du var med på med Sepultura hadde mange knallsterke låter, men som ble rasert av elendig produksjon. De nye versjonene er fantastiske, og lyden er helt rå. Er dette en av grunnene til at du har valgt å spille inn de låtene med The Troops of Doom?

– Jeg har alltid ment at låtene vi ga ut med Sepultura mens jeg var i bandet, og her snakker vi om skivene «Bestial Devastation» og «Morbid Visions», hadde mye kraft og styrke i seg. Dessverre så ble de aldri oppfattet sånn på grunn av den håpløse produksjonen som du er inne på. I Brasil på den tiden var det ingen som forsto hva vi prøvde å få til. Vi

20 NRM 6-2021

tenkte at det kanskje ville være kult å spille inn noen av de låtene på nytt for å se hvordan de kunne ha blitt. Vi prøvde å holde alt helt enkelt og veldig likt sånn som låtene opprinnelig var – bare med bedre lydkvalitet.

- Dere har med min landsmann Øystein Brun som har mikset begge EP-ene. Han er jo selvfølgelig kjent for sitt arbeid med blant annet Borknagar. Hvordan fikk dere inkludert han i The Troops of Doom? Vil han være involvert når det kommer til å spille inn den første fullengderen?

– Øystein er en veldig dyktig mann og veldig profesjonell. I tillegg er han en god venn av Marcelo Vasco, som spiller gitar i bandet. Marcelo er en verdenskjent grafisk designer, som har jobbet med band som Kreator, Slayer, Testament og mange andre. I tillegg har han gjort noen jobber for nettopp Borkangar og det er sånn det samarbeidet henger sammen.

Han mikset den første EP-en i fjor og vi var så fornøyde at vi tenkte det naturlige var å få han til å jobbe med denne nye EP-en også. Det er enda litt tidlig å si hvem som vil produsere den første fullengderen vår, men han er selvfølgelig i tankene våre. Fyren er jo rå!

- Lars Nedland er jo også en landsmann av meg og han spiller på denne nye EP-en til The Troops of Doom. Hvordan fikk dere han med på albumet, og vil han jobbe mer med dere i framtiden?

– Når Øystein hadde begynt å mikse platen hadde vi enda ikke fått spilt inn bassen på den. Vi hadde brukt et bass-program på dataen vår, men det hørtes helt grusom ut, haha. Tiden hadde begynt å renne ut, men tilfeldigvis holdte Lars på å spille inn bass for sitt band White Void i samme studio som Øystein jobbet i med EP-en vår. Øystein foreslo at Lars kunne spille inn bassen og være en «special guest» på albumet. Vi elsket ideen og han gjorde en veldig bra jobb for oss. Men nei, vi har Alex Kafer som spiller bass med oss og Lars var kun med som gjest på skiva.

- Dere skal spille deres aller første konsert sammen senere i år i Brasil. Ser dere fram til det og endelig kunne spille konserter sammen for et publikum?

– Visst faen gjør vi det! Vi gleder oss enormt, men samtidig er vi ganske spente. Vi har jo nesten ikke fått øvd sammen i det hele tatt, haha.

Men det skal nok gå bra og vi har satt av en hel uke rett før konserten for

norwayrock.net

å øve masse og gjøre oss klare. Denne første konserten vil bli spesiell, både siden det er vår første konsert sammen, men også for at det blir en liten feiring av at vi har kommet oss gjennom pandemien. Vi skal gjøre vårt beste for å sette sammen et fantastisk show for de som kommer!

- Vil dere spille låter fra dine album med Sepultura på den konserten og framtidige konserter?

– Ja så absolutt! Det er noe vi var klare på fra starten at vi skulle gjøre. Sepultura er en del av meg og min historie, så selvfølgelig skal vi spille de gamle låtene jeg var med på å lage.

Det er en del av hele pakken med The Troops of Doom.

- Hadde dere allerede sanger klare før dere startet bandet, eller begynte dere først å skrive etter at dere hadde satt sammen The Troops of Doom?

– Jeg hadde noen riff og Marcelo hadde noen riff, men mesteparten ble skrevet etter vi hadde startet bandet. Ting begynte å flyte ganske naturlig så snart vi hadde bestemt oss for å satse som band.

- Jeg har lest at dere planlegger å gi ut en fullengder til neste år. Stemmer det?

– Ja, det er planen. Vi har allerede en demo, som fungerer som en slags slagplan for hvordan skiven vil høres ut og hvordan vi ønsker å jobbe. Vi er stort sett ferdige med å spille inn alt av gitar, så akkurat nå jobber vi med tekster og vokalen for å få det på plass.

Trommene håper vi at vår mann Alexandre Oliveira har på plass i løpet av høsten. Vi satser på å ha alt ferdig til februar 2022 og at albumet er klart til å gis ut i mai/juni.

- Vil dere turnere verden når ting åpner opp og det er mulig å gjøre det igjen? Jeg har en mistanke om at The Troops of Doom vil bli godt mottatt her i Norge, så jeg håper jo dere har tenkt å ta turen innom her?

– Ja, klart vi skal turnere! Vi er faktisk godt i gang med å planlegge en europaturné mot slutten av neste år. Det hadde vært utrolig gøy

norwayrock.net

”Jeg prøver å ta vare på den følelsen jeg hadde på tiden rundt ”Morbid Visions” i alt jeg gjør” å spille i Norge og Skandinavia, og vi skal gjøre vårt beste for å få det til.

- Fortell meg litt om visjonen du hadde for musikken og sounden til The Troops of Doom. Jeg hører mye Sepultura inni der og jeg lurer på om det var planen?

– Det er så absolutt mye Sepultura inni der ja. Spesielt fra min tid i bandet og albumene «Bestial Devastation» og «Morbid Visions».

Meg selv, Max og Iggor og Paolo hadde samme smak i musikk tidlig på 80-tallet. Band som Possessed, Slayer, Metallica, Celtic Frost, Hellhammer osv, og den inspirasjonen er en del av The Troops of Doom sitt DNA. - Har noen av dine gamle venner fra Sepultura hørt det nye bandet ditt og hva hadde de for tilbakemeldinger?

– Ja, klart og de har vært veldig støttende.

De var blant de første som fikk høre musikken vår – til og med før plateselskapet vårt fikk høre det, haha. Jeg sendte demoen av «The Rise of Heresy» til Andreas, Paolo, Iggor og Max og de likte det de hørte. Iggor Cavalera inviterte meg til å spille med han og Max på Sepultura-låten «Antichrist», som ligger ute på Youtube kanalen til Iggor, faktisk. Den ble ganske kul synes jeg, så sjekk den ut hvis du ikke har det enda. Vi hadde faktisk planlagt å gi ut «Antichrist» på nytt sammen, så når denne ideen fra Iggor kom hadde vi allerede låten klar.

- Debutalbumet til Sepultura, “Morbid Visions” har med årene blitt en klassiker og det er et album med mange solide låter.

Lyden er som vi har vært inne på ikke den store, men det skader ikke kvaliteten på låtene. Hva husker du fra innspillingen av skiva og er du stolt av resultatet?

– Jeg husker veldig lite fra den tiden for å være ærlig. Det er jo nesten 40 år siden, haha.

Det jeg husker er at det var en uskyld over oss og en lidenskap for å ta del i hele prosessen ved å lage albumet. Det er litt den same følelsen jeg har nå med The Troops of Doom.

Den eneste store forskjellen er at teknologien er mye bedre og kunnskapen er større. De to tingene gjør at alt flyter mye bedre i studio. Jeg prøver å ta vare på den følelsen jeg hadde på tiden rundt «Morbid Visions» i alt jeg gjør. Hver sang, hvert intervju og hver konsert vi booker skal gjøres med lidenskap og et ønske om å være best mulig.

- Du tok også del i prosessen med å lage albumet «Schizophrenia» i form av demoer osv. Men så ga du deg før albumet var klart til å spilles inn. Hvorfor bestemte du deg for å kaste inn håndkleet, og er det noe du angrer på i dag?

– Jeg hadde personlig og familiære problemer som gjorde at jeg valgte å slutte. I tillegg til det så hadde jeg litt andre meninger om hvordan musikken vår burde høres ut i forhold til de andre i bandet og hvilken retning de ønsket å ta bandet i. I dag er jeg lettet over at jeg tok den avgjørelsen som jeg gjorde og jeg er takknemlig for at jeg ikke var med i 1997 når alt gikk galt. Det skjedde på en så brutal mate og det skadet forholdet mellom alle involverte. Jeg er i dag gode venner med både Sepultura og Cavalera-brødrene og de respektere meg for den avgjørelsen jeg tok.

- Til slutt så lurer jeg på hvordan planene er for fremtiden med The Troops of Doom?

Er dere her for å bli?

– Visst faen er vi det! Vi har kommet for å bli og vi skal lage mye lyd og gjøre mye ut av oss, haha. Det første blir nå å gi ut debutalbumet vårt til neste år og så komme oss ut på turné.

Vi ønsker å spille over hele verden og dele musikken vår med de som vil høre. Tusen takk for at du tok deg tid til The Troops of Doom min venn, og jeg håper å se deg og alle andre i Norge så snart som overhodet mulig.

NRM 6-2021

21

22 NRM 6-2021

norwayrock.net

Metallicas glemte mann

LLOYD GRANT

norwayrock.net

NRM 6-2021

23

Historien til 40-åringen Metallica er veldokumentert og de fleste med sans for bandet vet det meste om gjengen fra San Francisco – eller Los Angeles, som de jo egentlig er fra. Et av navnene som dukker opp helt i starten av eventyret er en fyr ved navn Lloyd Grant, som i 1982 spilte på låten «Hit the Lights» på samlealbumet «Metal Massacre 1». Denne utgivelsen er det aller første Metallica gir ut som band og en milepæl for de da unge gutta. Men hva var egentlig hans rolle i Metallica? Dette måtte vi finne ut av, så vi tok en prat med Lloyd Grant for å få svar.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: NOAH ABRAMS

- I stort sett alle bøker som er skrevet om Metallica, står det at James Hetfield var den første til å svare Lars Ulrich på annonsen hans i The Recycler i 1981, og at det var slik eventyret Metallica startet. Men det var faktisk ikke slik i det hele tatt. Under jubileumsmarkeringen til Metallica i 2011, kunne nemlig Lars Ulrich fortelle til de fremmøtte at den aller første han spilte musikk med i USA var deg, Lloyd Grant. Det var du som først tok kontakt med Lars Ulrich, etter å ha sett annonsen hans i The Recycler. Det er i år hele 40 år siden, men kan du huske hva det sto i annonsen?

– Det er en stund siden som du er inne på, men jeg husker at det sto ganske enkelt at han søkte en heavy metal gitarist som kunne spille en mer heavy type musikk enn det som skjedde i LA på den tiden. Og så sto navnet hans og telefonnummeret.

- Det er ganske morsomt, for som nevnt så står det jo i de aller fleste bøkene som er skrevet om Metallica at det var James Hetfield som var den første, så det faktum at det var deg er jo en interessant nyhet. Men uansett så svarte du han, og dere møttes for å spille sammen. Husker du når dette var?

– Her også husker jeg ikke sånn helt hundre prosent, men jeg mener det var sent på våren, eller tidlig på sommeren 1981. Jeg husker at jeg hørte mye på «Back in Black» av AC/DC rundt den tiden, og den kom ut sommeren før.

- Jeg vet at Lars Ulrich stakk til Europa sommeren 1981 for å følge Diamond Head på turné, og kom ikke tilbake før tidlig på høsten 1981, så det kan nok stemme godt det. Hva slags utstyr hadde dere da dere begynte å jamme sammen, du og han?

– Jeg jobbet og hadde faktisk en Gibson Flying V og en Les Paul. Så hadde vi Marshall forsterkere. Hva slags trommesett Lars hadde husker jeg ikke.

- Etter at Ron McGovney kom inn i bandet ble garasjen hans brukt til øvingslokale, men hadde dere en fast plass dere øvde sammen, mens det var bare deg og Lars Ulrich?

– De første gangene vi møttes for å spille sammen var vi hjemme hos han, men så fant vi oss noen studioer der vi kunne betale en liten sum for å spille sammen. Etter James Hetfield kom inn i bildet, og Metallica hadde blitt til, skjedde øvingene i garasjen der han og Ron McGovney bodde. Jeg var ikke så ofte med på de øvingene fordi jeg jobbet, og studerte kjemi på det tidspunktet. Jeg hadde ikke tid, men hadde jeg visst at ting kom til å utvikle seg sånn som de gjorde så hadde jeg nok vært mer på, men jeg hadde hatt dårlige erfaringer fra før og trodde vel egentlig ikke at dette heller kom til å bli noe mer enn bare jamming.

- Metallica var jo garasjebandet som ble verdens største band, og de har jo gitt ut en haug med coverversjoner av låter med band som blant annet Diamond Head. Så hva slags sanger spilte dere når dere jammet i garasjen til James Hetfield og Ron McGovney?

– Vi brukte å jamme på litt forskjellig, men hovedsakelig øvde vi på «Hit the Lights».

- Dette med kassett-bytting var jo en stor, og viktig del av hele metal-bevegelsen i USA og rundt om i verden på den tiden. Hva betydde det for band som for eksempel Metallica?

24 NRM 6-2021

– Vi hørte ofte om andre band via venner, eller annonser i for eksempel The Recycler der band ønsket å bytte kassetter. Det var både for at andre skulle få høre dem, men også for at de skulle få høre andre band. Det betydde egentlig alt hvis du skulle bli hørt, fordi det var ingen av oss som hadde et plateselskap i ryggen eller noe sånt. Dette var jo før internett så alt av promotering måtte vi gjøre selv.

- Var dere klar over andre band i området, som drev med det sammen som dere på den tiden i 1981?

– Ja, det var vi. Jeg fikk høre om bandet til Cliff Burton, Trauma, gjennom Lars. Han hadde sett dem spille på The Whiskey i Hollywood, og hadde møtt Cliff. Jeg mener å huske at han fortalte meg at vokalisten i Trauma var en dame, og at hun brukte å ha med seg en slange på scenen under konsertene. Slayer og Exodus var andre band i området vi hadde hørt om på den tiden. San Fransisco hadde mange gode thrash metal band, mens her i LA var det for det meste glam metal som gjaldt.

- Kanskje det viktigste som skjedde på den tiden i historien til Metallica var at James Hetfield, i likhet med deg, svarte på annonsen Lars Ulrich hadde i The Recycler. Husker du når du først hørte om ham?

– Jeg husker at jeg kom på en øving hjemme hos Lars, og da hadde han nettopp møtt James Hetfield. Lars hadde fått en kopi av «Hit the Lights», som jo var en sang James Hetfield hadde med seg fra sitt forrige band, og han sa at jeg måtte høre denne sangen som James hadde med seg. Vi hørte på den, og jeg syntes det var en bra sang, så han lagde en kopi av den til meg sånn at jeg skulle lære meg låten. Jeg tok kassetten med meg hjem, og lærte meg låten på ganske kort tid. Det var sånn jeg først fikk høre om James Hetfield.

- Jeg har lest at James Hetfield var så imponert over spillingen din – spesielt evnene dine som sologitarist, at han ba deg om å vise han noen triks. Enkelte steder står det å lese at du var en slags gitarlærer for han, men det var kanskje å strekke det litt langt?

– Ja, det stemmer til en viss grad. Jeg viste han noen små ting som han ønsket å lære seg.

- «Hit the Lights» ble jo som kjent utgitt på samleplaten «Metal Massacre 1», og er den aller første utgivelsen med Metallica. Her spiller Lars Ulrich trommer, James Hetfield spiller bass, rytmegitar, og synger, og du spiller alle gitarsoloene. Her har jeg gjort MYE research, og funnet ut at James og Lars var så fornøyd med jobben din på «Hit the Lights», at de brukte deler av det du spilte inn på alt de ga ut av demoer osv. der «Hit the Lights» er med, helt fram til selve innspillingen av «Kill ‘Em All»! Det mange ikke vet er at det inkluderer den berømte «No Life ‘til Leather» demoen, som gjorde Metallica til et undergrunnsfenomen. Du står ikke kreditert på demoen, men du er altså med på «Hit the Lights» her også. Cliff Burton står morsomt nok oppført som bassist på demoen, men han spiller ikke på selve opptaket.

– Det visste jeg faktisk ikke, men når jeg begynte å øve på selve låten fikk jeg lov til å gjøre min greie uten at de kom med noen ønsker eller begrensninger. Jeg husker at jeg var ganske fornøyd med hvordan det ble etterpå. Selve innspillingen av «Hit the Lights» skjedde så fort at vi fikk ikke tid til å gå gjennom det etterpå.

- Ja, for Lars Ulrich hadde jo fått til en avtale med kompisen sin Brian Slagel, som skulle gi ut samleskiven «Metal Massacre 1» på sitt nystartede

norwayrock.net

plateselskap Metal Blade, om at hvis han klarte å sette sammen et band, så skulle han få være med på utgivelsen. Det var gjennom løftet om å få være med på en offisiell utgivelse, at Lars fikk James Hetfield til å bli en del av bandet han hadde tenkt å starte. Ifølge det som står skrevet fra denne tiden, så var ikke James Hetfield spesielt imponert over spillingen til Lars Ulrich, og hadde ikke tro på at det var noen framtid sammen med han. Det samme gjaldt Brian Slagel, som ikke hadde noen tro på at det ville bli noe av planene til Lars Ulrich. Uansett, så får plutselig Lars Ulrich beskjed fra Brian Slagel tidlig i 1982 om at hvis de skulle være med på skiva, så måtte de komme inn med låten sin NÅ. Sangen manglet gitarsoloer, og da tenkte Lars og James på deg som kjente låten godt, og allerede hadde spilt soloer på den når dere jammet sammen. Så da ringte de deg?

– Ja det stemmer. Jeg hadde ikke vært så mye involvert på en stund, men så ringte Lars meg plutselig, og sa at de ville at jeg skulle spille soloene på «Hit the Lights», og at de hadde liten tid på å gjøre det. Jeg husker at de hadde så liten tid på seg at de ikke kunne vente på at jeg skulle komme meg bort til huset der Ron McGovney og James Hetfield bodde, så de bestemte seg for å ta med seg en «Tascam» 4-track recorder, og komme bort til meg. Jeg kjente jo sangen godt, og hadde en plan over hvordan jeg skulle spille soloene, så jeg trengte ikke så mye tid på meg til å faktisk spille det inn. De kom kort tid etter og jeg spilte inn soloene i leiligheten min, haha.

- Satt soloene på første forsøk, eller fikk du tid til å prøve og feile litt?

– Jeg tror jeg muligens spilte gjennom soloene to ganger. Jeg prøvde på litt rytmegitar også, men det ble ikke noe særlig fordi lyden var ikke så bra på opptaket, så jeg hørte ikke helt hva James Hetfield spilte. Jeg vet James har sagt i et intervju at rytmespillingen min ikke var så bra, men jeg har ingen problem med å spille rytmegitar. Det var bare at jeg ikke hørte hva han spilte på opptaket, og klarte derfor ikke å legge min gitar på hans, skjønner du? Det ble uansett ikke tatt med på låten. Men, alt tatt i betraktning så ble resultatet ganske bra.

- Det har vært mye spekulasjoner rundt hvem som spilte bass på den innspillingen.

Var det James Hetfield som faktisk spilte bass, og ikke Ron McGovney som enkelte mener?

– Jeg tror det, fordi det var de to som holdt på med sangen når jeg ikke var til stede. Jeg kan ikke si det 100% sikkert, men jeg vil tro det ja.

- Så kommer altså den første utgaven av «Metal Massacre 1» ut på sommeren 1982, og eventyret som i år har vart i 40 år var godt i gang. Det var bare et lite problem, og det var at Metallica var skrevet feil – til bandets store irritasjon. Den ble senere gitt ut på nytt i et større opplag, og med Metallica skrevet rett, haha. Har du en

norwayrock.net

«Jeg fikk høre om bandet til Cliff Burton, Trauma, gjennom Lars» kopi av den originale utgivelsen av «Metal Massacre 1»?

– Ja, det har jeg. Lars kom innom leiligheten min med albumet rett etter det kom ut. Han kom faktisk også innom med en kopi av «Kill ‘Em All» når det kom ut året etter. Han ville at jeg skulle ha det, og han fortalte meg at de hadde nevnt meg i takkelisten på skiva. Det satte jeg pris på at de gjorde.

- De to skivene du har der er verdt en del penger i dag, så vet du det. Man kan si mye rart om Lars Ulrich, men han er helt rå på dette med å få ting til og han har en helt syk drive i alt han gjør. Jeg vet ikke om Metallica hadde vært det de er i dag uten hans ego og stå på vilje. Var han like målbevisst allerede da dere hadde begynt å spille sammen?

– Han var sjefen fra dag én. Han var utrolig fokusert, og ønsket å lære hele tiden. Mens jeg kunne bruke mye tid på å fokusere på små ting, og ting som skjedde her og nå, så var han mye mer fokusert på det store bildet, og det som skulle skje lengre fram i tid. Han var veldig målbevisst. Men man trenger mer enn det for å få det til, så han var nok også heldig med at han var på rett plass til rett tid med tanke på Metallica, og alt han har fått til siden tiden med annonser i The Recycler.

- Du fikk aldri spilt konserter med Metallica på den tiden, men så i 2011 under 30-årsjubileumsfeiringen dukker du for første gang opp på en scene med bandet. Du spiller «Hit the Lights» Live med Metallica, sammen med Ron McGovney og Dave Mustaine. Hvordan var det?

– Det var helt fantastisk, og en stor ære for meg. Lars ringte meg personlig for å invitere meg til å spille med dem. Å få stå på en scene med verdens største metalband var helt utrolig, og for meg var det som en slags reise tilbake i tid. Alt gikk så fort på grunn av gleden, og spenningen rundt det å skulle spille «Hit the Lights» med Metallica igjen.

- Det som er kult er at hvis du ser på videoene av konserten som ligger ute, så står Kirk Hammett, og ser på deg mens du spiller soloene dine med et stort smil om munnen. Han virker til å være imponert over spillingen din. Måtte du gå tilbake å lytte på låten mens du øvde for å få det til å sitte som det skulle?

– Det var da tretti år siden sist, så ja jeg måtte det, haha. Jeg øvde en del ganger før konserten, men jeg gjorde likevel et par feil.

Det ble ikke helt sånn som det var, men det var nær, haha.

- Etter «Kill ‘em All» tok jo ting etter hvert av for Metallica, og de ble hele verdens kjæledegge, men når møtte du dem igjen?

– Jeg var og så dem en del ganger, og hang med dem backstage under «Black Album»turnéen. Før det hadde det aldri helt passet for meg fordi jeg jobbet veldig mye, og studerte kjemi. I tillegg holdt jeg på med mitt eget band Defcon på den tiden. Jeg så faktisk ikke Metallica Live før «The Black Album» kom ut, men som sagt under den samme turneen hang jeg en del med dem, og festet backstage etter konsertene. Jeg var også til stede som deres gjest når de ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. De fløy meg over, og betalte for alt, så det var kult gjort av dem.

- I likhet med Ron McGovney så gikk du videre med et nytt band etter Metallica, for så og mer eller mindre bli borte fra musikkverdenen. Bandet du spilte i het Defcon, og jeg lurte på om du kunne fortelle litt om det?

– Jeg startet Defcon i 1983 sammen med en fyr som heter Steve Hallas, og vi holdt det gående noen år. Vi spilte konserter i og rundt LA og lagde en demo i 1985 – som faktisk ligger ute på Youtube for de som vil sjekke den ut. Vi kom vel egentlig ikke noen vei, og demoen vår ga oss ikke den oppmerksomheten vi håpte på, så vi ga oss.

- Jeg har hørt demoen dere ga ut, og den er veldig bra. Synd at det ikke ble noe mer av Defcon, fordi jeg hører mye Metallica i sangene på demoen, og gitarspillingen din er det som utmerker seg på låtene. Brukte du det du lærte mens du spilte med Lars Ulrich, og James Hetfield som inspirasjon når det kom til låtskrivingen i Defcon?

– Etter «Metal Massacre 1» kom ut ble jeg kjent i området som han fyren som spilte soloene på Metallica sin «Hit the Lights», og jeg tok nok det med meg videre til Defcon ja.

- Til slutt lurer jeg på om det faktum at du spiller på «Hit the Lights» med Metallica påvirket livet ditt i ettertid på noen måte?

– Utenfor musikken har det nok ikke gjort det, men innenfor musikken så har det absolutt det. Spesielt når det kommer til de som er fan av Metallica. Det har nok åpnet noen dører, og gitt meg noen opplevelser jeg ellers ikke ville fått muligheten til å få oppleve.

NRM 6-2021

25

reder i egend 26 NRM 6-2021

norwayrock.net

definert boks norwayrock.net

NRM 6-2021

27

I følge vokalist Simon Le Bon er en viss engstelse alltid forbundet med det å tilvirke studioplater. 63-åringen innrømmer at ”Future Past”, Duran Durans 15. skive, ble imøtesett med lett prestasjonsangst, men ikke før var herrene Le Bon, Nick Rhodes, John Taylor, Roger Taylor og sparringspartner for anledningen, Blur-gitarist Brian Coxon, installert i øvingslokalet, før kreativ flyt nøytraliserte all tvil. Vi våger den påstand at ”Future Past” er veteranenes sterkeste fonogram siden ”Astronaut” anno 2004, og fryder oss over meldingen om at Duran Duran inntar en norsk scene til neste år.

TEKST: GEIR LARZEN LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

Om noen fremdeles skulle leve i villfarelsen om at Duran Duran betegner en anakronisme, med relevans utelukkende for perioden 1981-1985, vil ”Future Past” kunne løyve et Arkimedes-øyeblikk. Dagens kvartettnukleus forfekter bandet som en uforfalsket musikalsk kjærlighetserklæring.

-Men det er nifst å påbegynne nye plateprosjekter, melder Le Bon på telefon fra London.

-Man møter seg selv i døra og lurer på hvorvidt man fremdeles er kapable å levere.

Uroen slipper imidlertid taket når man samler Nick, John og Roger, samt gitarist Brian Coxon, for å gjøre det disse gjør best, nemlig å skape musikk. Ens kreative hjul tar til å spinne, og man entrer en komfortabel, produktiv sone som tillater å gi seg fullstendig hen til prosessen.

Frykten fortrekker, og arbeidet blir gøy. Når jeg ris av samme ryggfrysninger som jeg gjorde den gang vi skapte musikk sammen i 21-årsalderen, da er man på riktig kurs. Den ungdommelige entusiasmen og gleden over en god melodilinje eller et inspirert bass-riff henger ved. Jeg går aldri lei følelsen av å skape noe spennende med disse gutta.

-Har dere alltid skrevet musikk sammen, via jamming under ett tak?

-Ja, men det er ikke den eneste måten å gjøre ting på. Kan hende stiller noen i øvingslokalet med et riff, en melodifrase eller en tittel som utbroderes i plenum, for vi stoler på spontanitet og øyeblikksmagi. Det nytter ikke å møte med forhåndsdefinerte oppfatninger om hvor det musikalske bør dreie; da blokkeres sansene. I skriveprosessen kultiveres det spontane.

-Ditt pastossterke vokaluttrykk, Nick Rhodes atmosfærisk-melodiske sensibilitet og John Taylors rytmisk-tonalt smarte bassfigurer definerer langt på vei Duran Duran.

-Glem ikke Roger Taylor.

Dennes pågående trommespor er, slik jeg ser det, den mest essensielle bestanddelen av åpningssporet ”Invisible”.

-Syntetisk orkestrering er et annet fortrinnlig særdrag ved bandet…

-Bare så det er sagt, Nick Rhodes nytter et arsenal av analoge synthesizere, og flere av hans digitale favoritter imiterer klassiske analogsynthesizere. Nick er ekspert på området, og vet hva han liker, hvilket er en fordel. Han er klar på hvilke lyder og soniske sammensetninger som appellerer, og blir ofte emosjonell omkring valg av synthesizerlyd. Her berører vi hjertet av Nicks artistiske vesen.

-”All Of You”s refreng inkorporerer en gitarlinje i beste Andy Taylor-stil.

-Du har rett. Brian Coxon fremmet idéen, hvilket beviser hvor Duran Duran-kalibrert fyren var mens vi holdt på. Han leser oss rett, og ble virkelig for bandmedlem å regne i løpet av skrive- og innspillingsprosessen.

Om ”Give It All Up”, en av platas mørkere forekomster, i duett med Tove Lo, har Le Bon mye å formidle: -Det var den første låten som fant sin form, og Johns insisterende basslinje ga incitamentet.

Vi snakker kun om to toner, fordelt over åtte slag. At John skipper det åttende slaget er hva som overdrar figuren karakter. Det er mørkt, mektig og nådeløst. Basslinjen manet til så mye melodi at de tre distinkte sangpartiene – verset, versets andre ledd og refrenget – nærmest skrev seg selv. Vi fikk etter hvert høre at managementet, mot bedre vitende, hadde oversendt hele platematerialet til Tove Lo. Ikke mindre overraskende var det å finne at det var nettopp ”Give It All Up” hun søkte å medvirke til.

Jeg bantes og svor, fordi jeg opplevde låten som komplett og elsket min egeninnsats herom. Og så skal denne Tove Lo komme og intervenere…

”Jeg vil ikke høre ”Give It All Up” med andre vokalister!” remjet jeg som en unge. Ha ha ha, vi snakket endog om å overtale henne til å velge en annen låt. Etterhånden sa jeg til Nick: ”Hør, hun er en artist, og når en artist har valgt et stykke å arbeide med er det ingenting på denne jord som vil endre dennes oppfatning.

Hvis vi seriøst ønsker gjestebidrag fra Tove Lo, la oss se hva hun kommer opp med, og ta ting derfra”. Kremt, en del av meg håpte likevel at Toves pålegg skulle vise seg skikkelig dårlige, slik at jeg hovmodig kunne proklamere: ”Der ser dere, kun jeg evner å synge denne låten”.

Slik skulle det ikke gå, heldigvis. Kvaliteten på materialet hennes er udiskutabel. Hun eleverte innspillingen, såpass granngivelig at vi ba henne synge bropartiet også, som på daværende tidspunkt kun forekom én gang.

Min løsning på det hele, dersom jeg noensinne skulle få synge angjeldende sekvens igjen, var å doble partiets forekomst. Derfor har ”Give It All Up” tre vers, og ikke to. Å skilte med Tove Los stemmeprakt i topp av Duran Durans musikk er helt fantastisk.

-Enda hvassere på den mørke gren fremstår platas outsider, ”Wing”.

-Denne ble skrevet i samarbeid med Mike Ronson, og hadde opprinnelig et westernpreg, med The Shadows-gitarer, som et veldig engelsk uttrykk for amerikansk roots-musikk.

Jeg pennet min sorteste og mest forstyrrende tekst noensinne, full av selvforakt og smerte.

Lenge het låten ”Knife”, og før jeg presenterte bandet for teksten visste jeg at de kom til å rynke på nesen. Ordene beskrev dødslengsel, sjalusi og selvhat, som en overdose død, og jeg erkjente at dette ikke ville fungere. Nick var på et tidspunkt rede til å forkaste hele låten, men alt for mange sterke melodilinjer hadde knyttet seg til rudimentet. Jeg vendte tilbake til tegnebrettet, som man sier, og innsprøytet en anelse positivitet. Ordet ”vinge” endret tekstens gemytt radikalt. Man befinner seg i helvete, men klamrer seg til et håp, hvilket skjenker låten tilstrekkelig optimisme.

-Avslutningssporet ”Falling” er ekvivalent med platas høydepunkt og samtidig dens mest

”Jeg forsvarte meg en stakket stund: ”Hør, Giorgio, vi er Duran Duran, og vi har gjort karriere på dur-ters over mollakkorder”. Giorgio punkterte den videre debatt ved tørt å anmerke: ”Ikke på en av mine innspillinger”. Vi lot det bli med det.”

28 NRM 6-2021

norwayrock.net

overraskende tilslag.

-Her er vi skjønt enige. Klaviaturet trakteres av legendariske Mike Garson, som blant annet medvirker på David Bowies ”Aladdin Sane”; et album som var min personlige inngangsbillett til Bowies verden og starten på min absolutte idolisering av ham. ”Aladdin Sane” er en skjellsettende utgivelse for samtlige Duran Duran-medlemmer, og vi har søkt å kollaborere med Mike Garson i lang tid. Omsider løste det seg, og vi sendte ham en mer eller mindre ferdigstilt tapning av ”Falling”, uten endelig sangmelodikk, og etterspurte noe i tråd med ”Aladdin Sane”. I retur kom helt utrolige pianospor av klassiske jazz-aner, i beste Mike Garson-stil, og vi svevde på skyer. Dette er et betydningsfullt samarbeid for vår del. ”Falling” ligger sist i låtkronologien, av gode grunner, fordi ingen andre låter evner å følge opp.

Lett øst-europeiske ”Beautiful Lies” utgjør et øvrig overraskelsesmoment, tilvirket i spann med en annen Duran Duranhelt, nemlig italienske Giorgio Moroder. Sistnevnte er historisk sett påtvunget farskapet til elektronisk dansemusikk, og angivelig blant de få som makter å holde Simon Le Bon i ørene: -”Beautiful Lies” klinger mer sigøynersk eller russisk enn indisk, og skattes høyt innad i bandet. Giorgio Moroder er en tøff negl som ikke lar seg pelle på nesen. Vi lærte kjapt å holde oss inne med fyren, ganske enkelt fordi dennes vurderinger konsekvent viste seg å være de riktige.

Så snart alle entes om å postere Giorgio i førersetet forløp arbeidet som en lek. Min datter Saffron Le Bon bidrar som korist på ”Beautiful Lies”, men jeg nedfelte de opprinnelig tenkte harmonilinjene, mens Giorgio satt i studio og akket seg: ”Nei, nei og atter nei, Simon – du synger en dur-ters over en moll-akkord! Dette er ikke farbart.” Jeg forsvarte meg en stakket stund: ”Hør, Giorgio, vi er Duran Duran, og vi har gjort karriere på dur-ters over mollakkorder”. Giorgio punkterte den videre debatt ved tørt å anmerke: ”Ikke på en av mine innspillinger”. Vi lot det bli med det.

Både på ”Beautiful Lies” og ”Tonigh United” lot vi Giorgio være sjef med absolutt vetorett. Vi var tross alt ikke ute etter to Duran Duran-låter med Giorgio Moroder-ferniss, men et fullblods samarbeid som først og fremst bar italienerens signaturlyd. Hans ord ble derfor loven.

-Duran Duran fungerte som kong Midas under første halvdel av 1980-tallet, hvor alt dere berørte ble til gull. Hvordan maktet dere å bevare forstanden mens det stormet som verst?

-Når du befinner deg høyt oppe gjelder det å ikke titte ned. Michael Penn, Seans Penns musiserende bror, har ytret seg klokt om just dette: ”Don’t call me highness, because it’s a long way down”. Duran Duran konsentrerte seg om sitt daglige arbeid – å sjekke ut fra hotellet, innta konsertlokalet og arrivere scenen presist – og forsøkte i det lengste ikke å ta inn over seg det store bildet. Først i 1985 ble trykket så massivt at det ikke lengre gikk å ignorere det store bildet, og dette resulterte i betydelige, interne rifter, som snart materialiserte seg i sideprosjektene The Power Station og Arcadia. Begge band ble dannet som vår eneste mulighet til å gjenvinne en viss kontroll over egne liv.

-Selv som klodens mest populære band komponerte dere ofte i moll, og Duran Durans ypperste arbeider – ”The Chauffeur”, ”The Seventh Stranger”, ”Shadows On Your Side”, ”The Wild Boys”, ”A View To A Kill” med flere – er like elegiske og symfoniske som de er velegnet diskoteker, kronet av ditt smektende vokaluttrykk.

-Vi var aldri et R&B-basert band, og fant moll-akkorder veldig attraktive. Det sies nu at dersom du ønsker å oppnå en Eurovision Song Contest-hit, så bør du skrive i moll.

Undertegnede kommer i skade for å nevne A-ha. Le Bon parerer med Abba, som ugjendrivelig danner kroneksemplet på dualiteten tristesse og dansesal: -Tenk bare på ”S.O.S.”, en personlig Abba-favoritt. De formår å gjøre en moll-akkord glad, og her ligger nøkkelen til mysteriet.

-Samme sak gjelder Duran Durans ”The Wild Boys”…

-Absolutt.

-Hvilke tanker gjør du deg i ettertid om det ambisiøse konseptalbumet ”Red Carpet Massacre” fra 2007?

-Jeg simpelthen elsker plata. Vi lyktes med alt vi satte oss fore, hvilket var å skape en urban, dramatisk konseptplate overdratt New norwayrock.net

York og Justin Timberlake som tematisk bakteppe. Faktisk finnes et par tiloversblitte låter fra ”Red Carpet Massacre”-sesjonene som vi aldri rakk å ferdigstille, hvorav særlig én ikke slipper tak i bevisstheten. Før eller siden er vi nødt til å hente frem denne igjen, da den har himmelvidt potensiale.

Band og management er i skrivende stund opptatt med å planlegge neste års verdensturné, og Le Bon garanterer at Norge er plottet inn i reiseruten.

-Før vi mønstrer av har jeg tatt meg faen på å fortelle deg hvor vanskelig det var å vokse opp i 1980-årene som tungrocker og Duran Duran-fan, fordi tiåret var så åndssvakt polarisert.

-Jeg forstår utmerket vel hva du mener. Vi var faktisk litt vanskelige å kategorisere, all den tid bandet hadde en røff slagside, pluss vår omgang med substansiell tristesse, som avvek samtidens puritanske fløte-popaktører. Duran Duran har aldri representert fjærlett og fordringsløs pop-musak. Samtidig var vi ikke harde nok for en plass i rock-kategorien.

Platene våre beror som regel i pop-hylla. Om den slags stilistiske tilvisning plager deg som artist, da er du i trøbbel. Men går vi tilbake til 60- og 70-tallet ville man finne både The Beatles og The Rolling Stones under pop-banneret, så du har rett i at den sjangerdogmatiske fragmentering skøyt fart i 80-årene. Ingen bør derimot la seg lede til å tro at livet bør leves i en kategorisk boks, initiert av andre. Man plikter å skape sin egen boks, og den eneste boksen som passer hundre prosent på dette bandet heter Duran Duran.

NRM 6-2021 29

JIM PETERIK

og hunn-tigerens øye 30 NRM 6-2021

norwayrock.net

Han har vunnet Grammy, blitt nominert til Oscar, solgt til multippel platinum, han er vokalist, gitarist og låtskriver med en karriere som spenner over syv årtier, han har skrevet hits for både seg selv og andre artister, og ikke minst skrevet låten som absolutt alle på jord kjenner igjen på ett sekund av introen, «Eye Of The Tiger». Vi har skravla med Jim Peterik, kjent både som soloartist og fra bandene The Ides Of March og ikke minst, Survivor. Vi kom også inn på ville fester med Led Zeppelin og telefoner fra Sylvester Stallone.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: KRISTIE SCHRAM

Jim Peterik sitter som vanlig i hjemme i studioet sitt med en gitar i det vi slår på Skypen til Survivors låtskriver, og det er umulig å ikke legge merke til den knall lilla hårfargen på den nå 70 år gamle Peterik.

- Spenstig hårfarge der, Jim. Når begynte du å farge det slik?

- Farge? Nei, det er naturlig! Haha! Neida, jeg har hatt det slik i elleve år nå. Det var et spontaninnfall da jeg var hos frisøren og fikk lyst til å sprite opp utseendet litt, og eksperimenterte med grønt og rødt før jeg fant denne fargen som jeg følte meg hjemme med.

- Jeg har inntrykk av at du mer eller mindre bor i det studioet du sitter i nå.

- Ja, mer eller mindre. Det er hjemme hos meg, soverommet vårt er rett over gangen, så jeg kan kysse min kone farvel, gå inn i dette rommet og begynne og jobbe.

- På 70- og 80-tallet måtte dere vel booke et fjerntliggende studio lang tid i forveien, og bo og spille inn der inntil skiva var ferdig, så kona di foretrekker vel denne varianten.

- Ja, Survivor pleide å bruke studioer over hele USA, men stort sett i Los Angeles-området. Vi lagde de største skivene våre i L.A. Nå har jeg alt her, så jeg trenger ikke dra til California lenger. Jeg kan få musikerne hit om jeg vil, eller de kan spille inn sine deler fra hvor enn de befinner seg.

Det er en helt annen måte å jobbe på kontra 80-tallet.

- Hvor i USA holder du til?

- Jeg er i Chicago.

- Og det er hjembyen din, ikke sant?

- Riktig. De fleste medlemmene av Survivor var også herifra, som Frankie Sullivan (gitar) og Dave Bickler (vokal), samt alle fra mitt første band, The Ides Of March, som jeg fortsatt spiller i. Vi er alle fra samme forstad, Berwyn, vi vokste opp innenfor noen få kvartaler.

- Vi skal komme tilbake til fortiden din, men vi må først snakke litt om den nye skiva di, utgitt som Jim Peterik & World Stage. Kan du fortelle litt om konseptet bak det prosjektet? Dette er den tredje World Stage-skiva, om jeg ikke tar feil, med en rekke ulike vokalister?

- Da jeg sluttet i Survivor i 1996, ante jeg ikke hva jeg ville gjøre musikalsk, annet enn at jeg ville komme meg videre og prøve andre ting, som gutta i Survivor ikke var så ivrige på. Jeg ville spre mine vinger, gjøre noe nytt utenfor den vanlige stilen til Survivor de siste tyve årene. Så da kom jeg opp med konseptet World Stage, hvor jeg kunne samarbeide med de beste vokalistene og låtskriverne jeg kjente. Den første konserten var i 2000, og da hadde vi to utsolgte hus. Siden har vi bare fortsatt, og gjort en eller to slike konserter hvert år. Enkelte artister er med nesten hvert år, som Don Barnes fra 38 Special, og Kevin Chalfant fra The Storm, men jeg prøver også å få med noen nye artister hver gang. Neste gang, i januar, har jeg med vokalisten i Fabulous Thunderbirds, Kim Wilson, og jeg er spesielt glad for å ha fått med Mark Stein, organisten og låtskriveren fra Vanilla Fudge, som også kommer med nytt album snart. Dave Bickler, Toby Hitchcock og Jennifer Batten er med, og Cathy Richardson fra Jefferson Starship, som jeg oppdaget og har vært en slags mentor for siden hun var 19 år gammel. Så det har blitt en fin årlig tradisjon.

- Cathy sang både på den første World Stage-skiva, og på denne norwayrock.net

nye?

- Riktig. Hun er også fra Chicago. Hun er en naturkraft, har gjort Janis Joplin-show på Broadway, og hun gir meg gåsehud når hun trøkker til. Da er det bare helt elektrisk.

- Jeg kjente ikke til alle vokalistene på «Tigress» da jeg hørte på den, men jeg ble spesielt imponert over hun som synger tittelsporet, Kate French. Hvem er hun?

- Haha takk! Fordi jeg oppdaget henne på en måte. Men hennes karriere frem til nå har vært innen heavy metal. Det var Joel Hoekstra (til daglig i Whitesnake, og ex-Night Ranger) som anbefalte henne for meg. Joel har, som du kanskje vet, skrevet noen av låtene sammen med meg, og spiller gitar på skiva. Han sa at jeg kom til å måtte temme henne litt, siden hun er mest vant til å synge metal. Jeg hørte på noe av det hun hadde gjort, og det var masse aggressiv brøling, så jeg måtte spørre Joel om hun ikke kunne synge melodiøst. `Vet ikke, tror da det`, svarte han. Og herregud, jo det kan hun! Men hun var så vant til metalvokal at da jeg ba henne synge med sin naturlige stemme, var hun usikker på om hun klarte det. Men som du hører, er hun helt fantastisk!

- Hvordan endte du opp med en skive med kun kvinnelige vokalister?

- Det virket som en god idé! Ville ikke du ha gjort det samme? Haha!

Nei, jeg var på telefonen med min mentor og venn Serafino som driver plateselskapet Frontiers, som sa at ‘Maestro, på tide med en ny World Stage-skive!’. Og jeg sier at jeg gjorde en skive med Toby Hitchcock og Pride Of Lions i fjor, så jeg kunne tenke meg å gjøre noe helt annet – hva med en World Stage-skive med kun kvinnelige sangere? Han tenkte seg om i tyve sekunder før han ga klarsignal, og jeg begynte å ringe rundt til mine favoritter av kvinnelige sangere, men mange av de hadde ikke anledning, de hadde andre forpliktelser. Den første jeg ringte var Ann Wilson fra Heart, som for meg er den aller ypperste av kvinnelige rockevokalister, men hun kunne ikke. Så ringte jeg hun fra Fleetwood Mac – hva het hun nå igjen….

- Stevie Nicks?

- Stevie Nicks! Ja! Sorry, Stevie! Hun hadde heller ikke mulighet. Så da ringte jeg litt rundt til mine venner i miljøet, og min gode venn Joel Hoekstra koblet meg med flere fantastiske jenter, som for eksempel Chloe Lowery, som synger på den første singelen, «Prom Night In Pontiac». Og hun er også i videoen. Fantastisk vokalist, fra Florida, tror jeg. Og som Cathy har gjort Janis på Broadway, så har Chloe gjort tilsvarende Janisshow i Canada.

- Hun spiller vel med Joel Hoekstra i Trans Siberian Orchestra også. I likhet med Rosa Laricchiuta, som også synger en låt her.

- Ja, stemmer nok. Hun kom også fra Joels kontaktnett. Så har vi Lindsay Kent, som synger i et lokalt band, The Millennials, her i Chicagoområdet. Hun er bare 21 år gammel, men hun kommer til å bli en stjerne, garantert! Hun synger på «Dear Life» på skiva mi, som var låten jeg egentlig hadde skrevet med Stevie Nicks i tankene, og jeg fikk Lindsay til å synge inn en demo-versjon av låten for Stevie. Og hvis du hører på den, så er det en god del Stevie i Lindsays vokal. Og da Stevie ikke kunne, så jeg ingen grunn til å få inn noen andre til å synge den låten siden Lindsay gjorde den så strålende.

- Du har ikke bare kvinnelige vokalister, men også noen av musikerne, som Jennifer Batten. Er hun også fra Chicago?

- Nei, hun er fra vestkysten, og jeg ble selvsagt oppmerksom på henne allerede på slutten av 80-tallet, med sin svære mohawk mens hun spilte NRM 6-2021

31

med Michael Jackson. Og hun spilte også i bandet til en av mine største gitarhelter gjennom tidene, Jeff Beck. Ikke så dumme navn å ha på CVen! For et par år siden lagde jeg en skive sammen med Mark Scherer («Risk Everything» fra 2015), og han lagde en skive sammen med Jennifer («Battle Zone» fra 2017) hvor hun fullstendig spilte fletta av meg! Så jeg var veldig ivrig på å få henne med på denne World Stage-skiva.

- Du har også brukt de fleste av musikerne fra Pride Of Lions – unntatt Toby Hitchcock.

- Ja, hadde jeg hatt med Toby, ville det automatisk hørtes ut som Pride Of Lions. Og konseptet var jo å ha kvinner i flest mulig roller på skiva. Ikke bare sangere, men også på gitar, trommer og bass. For eksempel Sina, som har blitt en sensasjon på nett, hun er en tysk 21-åring som spiller alt fra trommer til tuba! På skiva spiller hun trommer på «Dear Life», og det gjør hun imponerende bra. Samme med fiolinisten Abigail Stahlschmidt, hun er nok en av de som Joel kjente fra Trans Siberian Orchestra.

- Jeg antar at Colin Peterik, som spiller keyboards på noen låter, er din sønn?

- Ja, det stemmer.

- Har du oppmuntret ham til å bli musiker, eller falt han inn i den rollen på eget initiativ?

- Det gjorde han helt selv. Jeg har for lengst lært at hvis du dytter noen mot noe, så vil de heller løpe vekk fra det. Spesielt hvis det er pappa som dytter, haha! Barn er opprørere av natur, men jeg skjønte tidlig at han hadde et naturtalent. Likevel er det først nå, i en alder av 32, at han er klar for å stå på egne ben. Han har egen manager og slipper snart sin egen skive som er fantastisk bra. Dessuten er han vokalisten i et Steely Dan tributeband her i Chicago.

- Du var 15 år gammel da du hadde din første hit på Billboardlista og turnerte over hele Nord-Amerika. Hva ville du sagt om den 15-årige Colin hadde dratt på lange turnéer med et band? Hadde det vært med din velsignelse?

- Ja, jeg stoler på at han har en god moral og ikke ville rotet seg bort i narkotika. Han var faktisk på turné med sitt daværende band som 18-åring, og mens de andre festet og drakk, satt han stort sett på hotellrommet etter konsertene og snakket i telefonen med kjæresten sin, som han senere giftet seg med. Egentlig akkurat det samme som jeg gjorde da jeg turnerte med The Ides Of March som tenåring.

- Jeg skal innrømme at jeg ikke kjente til The Ides Of March (et band som fortsatt holder det gående) før jeg leste boka di («Through The Eye Of The Tiger» fra 2014), men jeg ble ganske sjokkert da jeg fikk høre «Vehicle» (deres største hit, fra 1970) som du synger på. Og her høres du virkelig ut som en garva svart soulsanger, og ikke en kvisete hvit tenåring!

- Hahaha! Riktig! Joda, jeg var hvit og kvisete og 18 år da vi spilte inn

32 NRM 6-2021

den låten. Og ja, jeg prøvde å kanalisere de svarte sangerne som hadde betydd så mye for meg. Min største favoritt var nok Ray Charles, men på den tida hørte jeg mest på David Clayton-Thomas fra Blood, Sweat & Tears – som igjen hadde hørt mye på Ray Charles. Så alt stammer fra den svarte musikken. Jeg husker da vi spilte inn «Vehicle», vi var i studio, resten av bandet og produsenten sto og så på meg der jeg sto bak glassvinduet med hodetelefoner og en mikrofon og sang første opptak av låten. Og produsenten utbrøyt ‘Kutt ut å prøve høres ut som David ClaytonThomas!’. Jeg svarte at det gjorde jeg da slett ikke, men han sa ‘Jo, det gjør du!’. Så da ble jeg litt forbanna og ga alt på andre opptak, og det er det opptaket du hører på låten – og jeg høres fortsatt ut som David ClaytonThomas!

- Og dere turnerte faktisk med Led Zeppelin mens dere fortsatt var tenåringer?

- Visst gjorde vi det. Vi åpnet for Zeppelin i Winnipeg, og da var «Vehicle» høyt på listene. Vi gjorde en gnistrende konsert, alt klaffet og vi fikk stående trampeklapp etter hver eneste låt. Og uten å skryte, så sleit Zeppelin med å gå på scenen etter oss. Det var en legendarisk konsert for vår del. De var ustemte, sleit med dårlig monitoring, og ble litt sure og satt ut av det, for de var superstjerner og vant til å komme til dekket bord.

Vi var tenåringer og kunne ikke brydd oss mindre om slikt. Vi var vant til elendige lydanlegg og dårlig scenelys, så vi koste oss bare med å spille foran et slikt publikum!

- Men var det god stemning med Zeppelin-gutta bak scenen?

- Jada! Etter konserten inviterte de oss til festen de skulle ha i toppetasjen på Hyatt-hotellet de bodde på i Winnipeg, mens vi bodde på dobbeltrom på motellet nedi gata. Og vi kom dit, Robert Plant åpnet døra i bar overkropp med masse damer bak seg, og dop og whisky på bordet. Jeg gikk på badet, og der var Bonzo i full gang med en dame i badekaret. Jeg og gutta så på hverandre, tenkte at ‘Vel, vi er visst ikke i Kansas lenger!’, og gikk til Robert Plant og sa ‘Takk for invitasjonen, men vi stikker!’. Så dro vi heller på bensinstasjonen over gata og kjøpte Cola og smultringer og gikk tilbake til vår egen komfortsone på motellet, haha!

- Har du noen gang gjort et intervju hvor du ikke har blitt spurt om Survivor og «Eye Of The Tiger»?

- Haha, aldri! Men jeg er veldig stolt over det jeg gjorde med Survivor, så derfor har jeg heller ingenting imot å snakke om det! Jeg har ingen bitterhet mot noen, og Survivor er et av de største høydepunktene i min karriere. Jeg satte det bandet sammen mens jeg var i rekonvalesens etter en heftig lungebetennelse jeg pådro meg etter å ha turnert intensivt med mitt eget band, Jim Peterik Band. Jeg bestemte meg for å danne det ultimate rockebandet, og begynte å ringe rundt til musikere som jeg virkelig beundret. Frankie Sullivan var en av de første jeg ringte. Han spilte

norwayrock.net

gitar i et band som het Mariah, som jeg hadde skrevet låter for. Dave Bickler hadde jeg jobbet sammen med på jingles for radioreklame, vi gjorde en for United Airlines, blant annet. Men han kunne virkelig synge. Vi tre ble kjernen i Survivor og spilte inn debuten sammen med en bassist og en trommis som vi etterpå byttet ut med Stephan Ellis og Marc Droubay, og vi fem ble den klassiske Survivor-besetningen gjennom 80-tallet.

- Survivor holder det visstnok fortsatt gående, men jeg har ingen anelse hvem som er med der lenger, med unntak av Frankie.

Vet du?

- Nei, jeg aner ikke! Jeg har ingen kontakt med dem – eller ham – så jeg vet ikke hva de gjør.

- Hvordan ville du stilt deg til en gjenforening med den klassiske besetningen, hvis det rette tilbudet kom?

- Jeg ville ikke hoppet i taket. Det er vanskelig å spole tilbake og få noen entusiasme for noe som man for lengst har trukket seg ut av. Selvsagt ville pengene vært velkomne, men det er så mange andre elementer man må ta med i betraktningen før man hopper på noe slikt. Og alt man elsker å gjøre for tiden, måtte bli lagt på is for å i stedet turnere med folk man ikke har noe forhold til lenger. Jeg tror ikke det ville funket.

- Men Survivor var jo ditt band i starten?

Det var du som fikk platekontrakt, det var dine låter …?

- Hm, det kan nok diskuteres. Ja, det var kanskje mitt band i utgangspunktet, men det ble fort Frankie og meg i cockpiten. Det var vi to som styrte skuta sammen.

- Du slutta i Survivor i 1988, men kom tilbake og spilte konserter med de i et par år på 90-tallet. Men med unntak av «Reach» fra 2006 har de ikke lagd en ny skive siden «Too Hot To Sleep» i 1988 – så det virker som om all kreativitet i bandet kom fra deg.

- Tja, på overflaten ser det sånn ut. Jeg var alltid låtskriveren i bandet. Selv om jeg og Frankie er kreditert de fleste låtene sammen, så kom han mer opp med gitarriff, mens jeg kom med melodiene og tekstene. Det var en glimrende kombinasjon, men jeg antar du kan si at jeg var hovedlåtskriveren, mens Frankie fikk det beste ut av meg.

- Du var alkymisten i bandet.

- Ja takk! Den bruker jeg! Haha!

- Du lagde også et par skiver sammen med Jimi Jamison (som overtok mikrofonen i Survivor i 1984), «Crossroads Moment» i 2008 og «Extra Moments» i 2010. Hadde dere to beholdt kontakten etter at du sluttet i Survivor for godt i 1996?

- Ja, det hadde vi. Det var en tragedie å miste Jimi, allerede i en alder av 60 år. (Jimi Jamison døde 63 år gammel i 2014.) Jeg har fortsatt ikke kommet over det, jeg husker da jeg fikk den telefonen fra hans datter. Jeg var helt i

norwayrock.net

sjokk da hun fortalte at han hadde gått bort. Vi hadde snakket sammen nylig, og hadde planer om å lage en ny skive sammen. «Crossroads Moment» er en av mine favoritter av alt jeg har gjort. Jimi sang fantastisk, han pleide å komme til Chicago hvor jeg hadde låter klare for ham.

Jeg elsket stemmen hans, og han elsket låtene mine. Han kunne alltids kritisere de, men generelt elsket han hvordan jeg skrev for hans stemme. Han foreslo en gang at vi skulle lage en country-skive sammen! Jeg husker at Mickey Thomas, som kora på «Vital Signs», pleide å kalle ham The Ridgerunner. De var begge sørfra, så Jimi var Ridgerunner 1 og Mickey var Ridgerunner 2. (Slanguttrykk for folk fra sørøstlige USA. Journ.anm.) Siden han var sørstatsgutt, falt det ham helt naturlig å lage en countryskive! Og vi hadde begynt prosessen med å skrive låter til den skiva da han døde.

- Hvordan var han som person?

- Han var veldig vittig! Veldig ydmyk, og en tvers gjennom fin fyr. Og veldig høflig, han minnet meg nesten om Elvis til tider, med sin ‘Yes, ma’am’, ‘No, ma’am’, en ekte sørstats gentleman. Jeg klarer ikke komme på noe som helst negativt å si om han, og det tror jeg ikke noen har. Han var genuin.

- Du har fortalt historien ti tusen ganger før, men få høre hvordan din signaturlåt «Eye Of The Tiger» kom til verden. (En låt som toppet listene i 11 land, deriblant Norge, og seks uker på #1 i USA – den innehar nå #26 på Billboards All Time-liste.)

- Jeg kom hjem en dag, og fant tre beskjeder på telefonsvareren min. En fra søsteren min og en fra en kompis, og den tredje var en dyp stemme som sa ‘Hey Jim, kul svarermelding du har der. Skjer’a? Dette er Sylvester Stallone.

Ring meg.’. Jeg bare lo av det og trodde det var en spøk, for Stallone var en av verdens største filmstjerner da. Aldri i livet at han ville ringt rundt selv, han har vel sekretærer eller en manager som gjør slikt for ham, tenkte jeg og fortsatte å sortere posten min. Min kone Karen kom inn og hørte på beskjeden og spurte hvem det der var. ‘En moroklump som later som om han er Sylvester Stallone’ svarte jeg. ‘Jeg tror du skal høre den beskjeden en gang til’, sa hun, og sammen lyttet vi en gang til, og så sa hun; ‘Ring ham. Nå..’ Litt nølende ringte jeg nummeret med retningsnummer 213 (som indikerer sentrale Los Angeles) og sa ‘Hei, dette er Jim Peterik, jeg ble oppringt… er dette virkelig Sylvester Stallone?’. Og en velkjent stemme buldrer ‘Hei Jimbo, bare kall meg Sly!’. Hahaha! Og der sitter lille meg, en gutt fra Berwyn, Illinois, og gaper målløs. Og han sier at han elsker låtene mine, og at han vil at jeg skal skrive en ny låt for ham til hans kommende film, en låt som skal leve lenger enn oss begge. ‘Javisst, Sly, ikke noe problem!’, svarer jeg eplekjekt. ‘Den er flott den derre «Poor Mans Son», men jeg vil ha noe som slår litt mer, noe som ungdommen vil like, noe med puls! Jeg sender deg en råkopi av filmen!’.

«Robert Plant åpnet døra i bar overkropp med masse damer bak seg, og dop og whisky på bordet.

Jeg gikk på badet, og der var Bonzo i full gang med en dame i badekaret.»

Og et par dager senere ankom en stor pakke med FedEx, med en Betamax videokassett, og jeg måtte ut og leie en Beta videospiller, for det var ikke vanlig å ha slikt hjemme i 1981! Jeg rigger den opp på det samme kjøkkenbordet, og snart ser vi Mr T og Rocky på skjermen, og i bakgrunnen ruller Queens «Another One Bites The Dust». Jeg ble litt perpleks og ringte Stallone og sa ‘Hey Sly, hva foregår? Du har jo allerede en låt på den scenen?!’. Og litt beskjemmet svarer han at ‘Jo, men ikke bry deg om det, Queen ville ikke la oss bruke den låta..’

- Det får en til å lure på hvordan det hadde gått med Survivor dersom Queen hadde sagt ja.

- Nettopp! Takk, Queen! Haha! Men deretter begynte vi å jobbe, og studerte filmen og hørte replikken: ‘Rocky, you’re losing the eye of the tiger!’. Der er den, tenkte jeg og noterte, der har vi tittelen. Derifra var det bare snakk om å få litt mer kjøtt på beinet, så vi så filmen et par ganger til, og la handlingen rundt: ‘Rising up, back on the street, did my time, took my chances Went the distance, now I’m back on my feet Just a man and his will to survive‘ Resten kom mens jeg var ute og jogget, og hadde med meg en båndopptaker som jeg kunne spille inn idéer på der og da. Og da kom: ‘So many times it happens too fast You change your passion for glory Don’t lose your grip on the dreams of the past You must fight just to keep them alive It’s the eye of the tiger It’s the thrill of the fight Rising up to the challenge of our rival And the last known survivor Stalks his prey in the night And he’s watching us all with the eye of the tiger’ Og da det falt på plass, følte vi at vi hadde truffet blink, så vi dro i studio og ringte Marc og Stephan, som skal ha mye av æren for den sterke ryggradsbeaten i låten. Vi spilte den inn på to opptak, Frankie mikset den, vi sendte den til Stallone som sporenstreks ringte meg og sa ‘Du gjorde det faktisk, gutt. Du skrev en låt som kommer til å leve lenger enn både deg og meg!’. Og jeg lo, men nå, 40 år senere, ser det ut som om han får rett. Den låten er fortsatt massiv, blir stadig spilt på radio og brukt i ulike sammenhenger, spesielt i forbindelse med idrett. Slike låter er tidløse.

NRM 6-2021

33

SIMON WRIGHT helgener og seriemordere

34 NRM 6-2021

norwayrock.net

Han fulgte Ronnie James Dio til døra som trommis i legendariske Dio, og tilbrakte fjorten år i bandet fordelt på to perioder. Men før Simon Wright fikk jobben i Dio i 1989 var han trommis i selveste AC/DC i seks år – en jobb han fikk da han var nitten år! I dag holder han Dios ånd i live gjennom bandet Dio Disciples, og de turnerer fortsatt verden med den udødelige musikken. Vi tok et Zoom-møte med Simon om AC/DC, hva vi kan vente oss fra Dio Disciples nå som verden har åpnet opp igjen, og hvordan en seriemorder passer inn i alt dette.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: ERNIE MANRIQUE

- Hei, Simon! Utrolig kult at du tok deg til å prate med oss. Du er fra Oldham, men jeg ser jo i bakgrunnen din at du ikke er i England.

Du bor i Los Angeles, hvis jeg ikke tar helt feil?

– Ja, det stemmer og jeg har bodd her noen år nå. Over tretti år faktisk – flyttet hit i 1988.

- Hva har du holdt på med under pandemien, som vi nå heldigvis ser slutten på?

– En lang periode gjorde jeg absolutt ingenting, som alle andre vil jeg tro. Tidligere i år spurte en gammel venn meg om jeg ville være med å spille trommer på det nye albumet til bandet hans, Heaven & Earth, så jeg gjorde det. Etter det fikk jeg en ny telefon fra enda en gammel venn som har et band som heter Gods and Monsters, om jeg kunne spille trommer på den nye skiva hans. Jeg takket ja til det også, så jeg har spilt på to album under pandemien. Jeg har i tillegg signert en kontrakt, sammen med Rowan Atkinson, for tre album med Frontiers Records.

Jeg spilte sammen med ham i Dio tidlig på 90-tallet. Jeg har hørt noe av musikken han har lagd og det høres veldig bra ut, men vi har ikke spilt noe inn enda. Vi håper også å komme oss ut på veien igjen her i statene i mars 2022 med Dio Returns, og så resten av verden etter hvert.

Vi turnerte i 2019 og det gikk veldig bra, så vi håper å få turnert mer med det så snart det lar seg gjøre.

- Kult at du nevnte Dio Returns, fordi jeg lurer på hvordan dere kom på ideen om å gjøre en hologramturné?

– Vel, det er en fyr som har et selskap som heter I-Illusions, som er stor fan av Dio og han kom i kontakt med et annet selskap igjen som han designet og ordnet alt dette med hologrammet med. De brukte lang tid på å få hologrammet til å fungere best mulig, men da de fikk det til, så fungerte det kjempebra. I tillegg til hologrammet av Ronnie James Dio, har vi store skjermer bak oss som bidrar til hele opplevelsen ved å vise videoer av Ronnie, mens vi spiller. Bandet består av meg selv, Craig Goldy, Björn Englen, Scott Warren, Oni Logan og Tim «Ripper» Owens.

- Når dere skal ut på en sånn turné med et hologram, der alt skal fungere perfekt og virke så ekte som mulig., hvordan øver dere til noe sånt?

– Det er et godt spørsmål. Jeg spiller til et «click-track» som er synkronisert med hologrammet av Ronnie, og da går det ikke å komme ut av takten hvis du skjønner. Fordi det går sammen med Ronnies stemme, og da må de andre i bande spille etter meg for at det skal bli riktig. Enkelt forklart så holder jeg takten som er synkronisert med Ronnies vokal, og så følger de andre etter meg og sånn fungerer det.

– Det var gjennom en venn av en venn, som kjente konen min. Det var sånn jeg fikk muligheten og så fikk jeg prøve meg på en øving, som gikk helt fantastisk. Det var en umiddelbar kjemi der, så jeg fikk jobben.

Vi hadde ikke så mye tid på å øve sammen før vi skulle i studio for å spille inn «Lock Up The Wolves». Hele bandet var nytt, så vi måtte alle bli kjent med hverandre først, men det gikk helt fint og kjemien var som sagt der med en gang.

- Måtte dere skrive noe før dere gikk i studio, eller var låtene klare da du kom inn i bandet?

– Jeg var den siste som kom inn i det bandet, så låtene var der allerede. Vi gikk gjennom dem noen ganger sammen og så var vi klare for å spille inn skiva. Vi endret på enkelte ting her og der på noen av sangene, men bortsett fra det var alle låtene klare for å spilles inn som de var.

- Du hadde to perioder i Dio, der den første varte et par år fram til 1991. Hadde den første periodens slutt noe å gjøre med at Ronnie James Dio ble gjenforent med Black Sabbath før utgivelsen av «Dehumanizer»?

– Ja, det var derfor han bestemte seg for å sette Dio på pause. Han fikk et tilbud fra Geezer Butler og Tony Iommi, og selvfølgelig takket han ja til det. Det var ingen av oss i bandet som ble irriterte på han for det, vi hadde full forståelse for at han ønsket å gjøre det. Men mens han gjorde

- La oss reise litt tilbake i tid, til 1989 da du først fikk jobben som trommis i Dio. Hvordan fikk du egentlig den muligheten?

norwayrock.net

NRM 6-2021

35

sakene sine i Black Sabbath endte jeg opp i et band som heter Rhino Bucket, som var veldig gøy. Etter det var jeg i UFO med Michael Schenker og spilte med dem i tre år vel. Jeg hadde en fantastisk tid med UFO og har bare gode minner fra de årene. Jeg føler vel at «Lock Up The Wolves» har blitt litt oversett, men jeg har i ettertid hatt mange som har fortalt at de elsker den platen og synes den er knakende god.

- Så kom du altså tilbake til Dio i 1998. Hvordan fikk Ronnie overtalt deg til å spille med ham igjen?

– Jeg husker ikke helt hvordan det skjedde, men jeg var akkurat ferdig i UFO etter at hele den greia hadde implodert, haha. Kort tid etter det fikk jeg vite gjennom en venn av en venn at Vinny Appice ville slutte i Dio. Hvorfor, vet jeg ikke og det var ikke noe jeg hadde noe med uansett. De var midt i en turné, hvis jeg ikke husker feil, da jeg fikk beskjed fra Wendy Dio om at jeg måtte komme tilbake til bandet. Jeg dro opp til Fresno, California, hvor de skulle spille en konsert. Der pratet jeg med Ronnie, som forklarte situasjonen for meg og at jeg skulle følge med på Vinny den kvelden og på hvordan han spilte sangene.

Ronnie brukte alltid å endre litt på låtene, så de var litt annerledes enn da jeg spilte med Dio sist. Så jeg gjorde det, og etter konserten ga Vinny Appice seg. Vi hadde et par fridager før neste konsert i San Francisco, som vi brukte på å øve inn sangene som skulle spilles på turnéen sammen. Dagen etter spilte vi konsert i samme by og det gikk helt glimrende. Jeg fant umiddelbart plassen min i bandet igjen og sånn startet det.

- Du skulle spille i Dio helt opp til Ronnies død i 2010 og når jeg ser på intervjuer og dokumentarer, så virker han som en skikkelig bra fyr. Vennlig, jordnær og en gjennomført trivelig kar. Var det sånn han var?

– Han var en fantastisk fyr.

Han var en utrolig intelligent og morsom mann. Men han kunne også bli sint og han var veldig bestemt på ting som handlet om bandet, fordi det var jo hans band. Han hadde også en utrolig god hukommelse og så elsket han historie. Når han sang opplevdes det som det helt uanstrengt og som det meste naturlige i verden. Vi ble gode venner og jeg savner han.

- Merket du at det var noe galt, før dere fikk vite at han var dødssyk?

36 NRM 6-2021

– Jeg merket det ja. Han hadde smerter i magen og han var veldig fjern når vi øvde sammen. I tillegg ønsket han plutselig å spille en del sanger som vi normalt ikke brukte å spille. Jeg tror han hadde en aning om at det var noe veldig galt med han, da Wendy fikk overtalt han til å gå til legen. Det er jo typisk oss mannfolk å unngå å gå til legen, selv om man kanskje vet at noe er galt og det gjaldt også for Ronnie, dessverre.

- Over til noe litt mer hyggelig, fordi i år er det 35 år siden utgivelsen av «Who Made Who» med AC/DC. – Er det så lenge siden det albumet kom ut?

Jeg har blitt gammel, haha.

- Ja, det har bikket 35 år. Det er jo filmmusikk og en miks av gamle låter, samt tre nye. Kan du fortelle litt om det albumet og hvordan det ble til? Det solgte jo utrolig

bra, og er fortsatt et av AC/DCs mestselgende album.

– Det var en merkelig tid i AC/ DC, og jeg hadde vel egentlig helst sett at vi brukte tiden på å lage et nytt studioalbum, men jeg hadde ikke så mye å si i det bandet. Det var Angus og Malcolm som bestemte det meste.

Uansett så ble det satt sammen for å gis ut i forbindelse med Stephen King-filmen «Maximum Overdrive». Det var nesten som en slags samleplate, bare med noen nye spor hektet på. Det var en merkelig greie med filmingen som skjedde mens vi spilte og alt mulig rart, men alt i alt så kan man jo ikke gå galt med de låtene som var på skiva.

- Det morsomme er at en låt som «Sink the Pink» fikk en ny vår på «Who Made Who», og mange oppdaget låten på den plata, og ikke da den kom ut på «Fly On The Wall».

– Er «Sink the Pink» på «Who Made Who»?

Det visste jeg ikke, haha. Det var en merkelig tid i bandet på midten av 80-tallet, fordi vi spilte store konserter og festivaler verden over, og alt var alltid utsolgt, men albumene solgte ikke noe særlig. Det er mange som nå går tilbake og fordyper seg i de platene som ble gitt ut mens jeg var i bandet og oppdager dem på nytt, så det er gøy.

- Et av mine personlige favorittalbum med AC/DC er «Blow Up Your Video», som du spilte på, og som også skulle vise seg å bli ditt siste album med AC/ DC – et album som på mange måter ble et comebackalbum for AC/DC. Albumet markerte også et comeback for George Young og Harry Vanda som produsenter på et AC/DC-album – det første studioalbumet siden 1978 og «Powerage».

– «Blow Up Your Video» var et utrolig artig album å lage. Vi hadde det gøy i studio sammen igjen. Brian Johnson er en morsom fyr, som kommer med hundre vitser i minuttet. Han var den som holdt humøret til alle oppe og hele tiden fleipet med alle. Han skal ha mye av takken for at ting begynte å snu rundt utgivelsen av «Who Made Who» og «Blow Up Your Video». Før det albumet hadde ting vært litt løst og ustrukturert, men George Young og Harry Vanda fikk bandet fokusert igjen, og det hadde jeg savnet. De hadde mange gode idéer og bidro på enkelte av sangene på den måten. Stemningen i studio var norwayrock.net

«Enkelt forklart så holder jeg takten som er synkronisert med Ronnies vokal, og så følger de andre etter meg og sånn fungerer det.» god, og vi fikk ting gjort.

- Hvordan var det du egentlig fikk jobben i AC/DC etter at Phil Rudd ble sparket i 1983?

– Jeg bodde i London på den tiden og gjorde egentlig ikke særlig mye.

En venninne av meg viste meg en dag en annonse i et musikkmagasin der det sto; «Trommis ønsket. Hvis du ikke slår hardt, ikke søk». Hun sa at jeg slo jo hardt og at jeg burde søke på jobben – som jo stemte, haha. Jeg søkte og ble kalt inn til audition. Jeg møtte opp og der var det et trommesett, et anlegg og en fyr som ba meg spille med til tre låter.

Låtene var AC/DC med «Shoot to Thrill», Led Zeppelin med «Black Dog» og ZZ Top med «Tush». Jeg spilte gjennom sangen og han fyren sa at jeg spilte kjempebra. Han sa videre at de ville ta kontakt, og jeg regnet naturligvis med at jeg aldri kom til å høre noe mer, men der tok jeg feil.

Tre timer senere ringte han meg og spurte om jeg kunne komme tilbake dagen etter. Jeg sa Nei det kunne jeg ikke, fordi jeg hadde ikke penger til det. Han sa at det skulle jeg ikke tenke på og bare ta en taxi ned dit. Så dagen etter tok jeg taxi ned dit og møtte samme fyr, som betalte taxien og tok meg til et annet sted i det bygget der jeg hadde vært på audition.

Mens vi gikk mot det andre rommet gikk vi plutselig forbi noe utstyr der det sto AC/DC, og jeg sa til han fyren; ‘Du kødder nå?’. Han svarte ‘Nei’ og bare gikk videre. Det hadde ikke stått noe sted hvilket band det var som trengte ny trommis, så jeg hadde ingen aning om hvem det var jeg var på audition for. Vi kom til en dør, han åpnet den og der var Malcolm, Angus, Cliff og Brian. De hilste og var så greie med meg, så jordnære og trivelige karer, overhodet ikke «rockestjerner». Vi spilte gjennom noen sanger sammen der og da, og de sa at det jeg spilte var virkelig bra. Etter det vandret vi bare rundt, og jeg visste ikke helt om jeg skulle følge etter dem eller hva jeg skulle gjøre, fordi ingen sa noe til meg.

Så plutselig begynte de å prate om å turnere, og jeg måtte ta motet til meg og spørre om det jeg lurte på.

Så jeg spurte Malcolm om dette betydde at jeg var i bandet og han svarte ‘Ja, det ser sånn ut, gjør det ikke?’. Livet mitt forandret seg totalt etter det, for å si det sånn, haha.

- AC/DC hadde jo akkurat gitt ut «Flick Of The Switch», og det er du som spiller på musikkvideoene som ble lagd for singlene på albumet. Det var vel det første du gjorde med bandet?

– Det tror jeg det var, ja, fordi det er vel det man normalt gjør vel? Jeg husker at de ble innspilt i øvingslokalet vårt i Los Angeles, mens vi øvde før vi skulle ut på turné med «Flick Of The Switch». Det er så lenge siden så jeg husker ikke alt helt nøyaktig, men jeg husker at jeg syntes alt var så utrolig kult og at jeg følte meg veldig heldig.

- Ba de deg om å spille som Phil Rudd, eller fikk du spille slik du naturlig ville ha spilt AC/DCs låter?

– Du kan egentlig ikke spille låtene til AC/DC på noen annen måte enn slik Phil Rudd gjør, så jeg spilte etter ham så godt jeg kunne.

- «Fly On The Wall» var første albumet du gjorde med AC/DC. Hvordan jobbet dere med sanger til albumet? Var det Malcolm og Angus som kom opp med mesteparten, eller jobbet

norwayrock.net

dere sammen som et band på de nye låtene?

– Det var Angus og Malcolm som kom med demoer som vi jobbet ut fra. Noen av låtene var stort sett ferdige, mens på andre låter måtte vi endre på ting. Det var veldig interessant å se de to karene jobbe sammen med låtene. Mange sier at AC/DC har veldig enkle låter, at det er rett fram osv., men det kan jeg fortelle alle at det er det absolutt ikke.

- Fra utsiden virker den tiden som en litt turbulent tid i AC/DC, men synkende platesalg og Malcolm med sine alkoholproblemer.

Men hvordan var egentlig livet i AC/DC på midten av 80-tallet?

– Livet var bra i bandet. Som sagt så solgte vi ut alle konsertene våre, spilte på store festivaler og turnerte store deler av året. Det var hardt arbeid, men vi hadde det gøy sammen. Malcolm hadde problemer på hjemmebane med sønnen sin, samtidig som vi hadde lange strekk på turné og det tynget han veldig mye. Til slutt måtte ta en pause fra bandet i 1988 under turneen for «Blow Up Your Video». Da steppet nevøen hans, Stevie Young inn og gjorde en kjempejobb. Han kunne alle sangene og er jo familie, så han har det i blodet. Selv om at han ikke var Malcolm, så gjorde han en fantastisk jobb. (Og etter Malcolms dødsfall i 2017 tok Stevie over permanent.)

- Til slutt har jeg et spørsmål – og jeg håper du ikke har noe imot at jeg spør om dette. Dere ble i 1985 blandet inn i saken om seriemorderen «The Night Stalker» i USA, som dere ble linket med av mediene. Hvordan opplevde dere i bandet hele den greia?

– Først kunne jeg ikke tro det jeg hørte, om at vi skulle være djevelens barn og at vi hadde noe å gjøre med en seriemorder. At vi liksom hadde påvirket denne fyren til å drepe alle disse folkene. Det var et jævla rockeband og ikke hjernekirurgi. Det hadde egentlig ikke noe med oss å gjøre. Sånn direkte opplevde vi det på den måten at hver gang vi gikk av et fly på vei til en konsert, så ble vi møtt av kameraer og reportere som ville mase på oss om denne fyren, men vi hadde blitt enige om å ikke kommentere noe. Det var en gal person som ikke hadde noe med oss å gjøre. Media prøvde å blande oss inn i saken, men vi holdt oss utenfor og nektet å svare på noen ting som hadde med «The Night Stalker» å gjøre.

Vi var ikke satanister, vi spilte i et jævla rock’n’roll band.

NRM 6-2021

37

38 NRM 6-2021

norwayrock.net

leverer årets tyngste julegave norwayrock.net

NRM 6-2021 39

Tjue år har gått siden et av Skandinavias mest suksessfulle band de siste årene, startet sin reise. Gruppa er selvfølgelig Volbeat, og akkurat nå er de ute med sin åttende fullengder «Servant of the Mind». Ifølge trommis og originalmedlem, Jon Larsen, er den en smeltedigel av alt de har lagd opp til nå, og vil glede de som liker det heavy. Vi fikk høre mer om albumet, og hva Metallica syntes om deres versjon av «Don’t Tread On Me», da vi tok et Zoom-møte med vår danske venn.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: ROSS HALFIN

- Hei, Jon! Hyggelig at du ville prate med oss. Dere gjennomførte tidligere i høst en liten turné i statene. Hvordan var det å stå på en scene foran tusenvis av mennesker igjen?

– Det var faktisk helt utrolig deilig. I likhet med alle andre, så har vi ikke stått på en scene på halvannet år, eller noe i den duren. Den første kvelden var det faktisk sånn at vi var litt usikre på om vi husket hvordan alt ble gjort, og hva vi skulle gjøre, og vi var litt rustne for å være ærlig med deg. Vi hadde øvd mye, og følte oss så klare som vi kunne bli, men det er alltid litt annerledes når du faktisk skal opp på scenen for å spille.

Men uansett så var det godt å være tilbake igjen.

- Jeg vet at mange av oss er mer enn klare for å gå på konserter igjen, og var det samme «viben» blant folket i USA også?

– Det var det, men de var faktisk litt rustne de også. I begynnelsen sto de bare der, og vi så lite action blant publikum. Så du kan si at både vi og publikum var begge litt rustne sammen.

- Dere har jo holdt på med dette en stund nå. Volbeat fyller jo nemlig tjue år i år som band og det er jo en prestasjon. I tillegg til det så har dere vært utrolig produktive, og gitt ut intet mindre enn åtte album på de årene. Trodde dere at det ville var så lenge når dere startet?

– Nei nei nei, og i hvert fall ikke meg! Jeg har fortalt denne historien mange ganger om da vi begynte å øve sammen som Volbeat for tjue år siden. De første låtene Michael (Poulsen, vokal og gitar) skrev var for eksempel en slags Black Sabbath-aktig låt, og jeg sa at det var kult. Så kom sang nummer to, og det var en mer punka låt som Offspring eller Green Day, og jeg tenkte at ja, okay det er også kult. Den tredje var som snytt ut av nesa på Metallica, og jeg sa til han at den også var kul. Så spurte jeg han hvilken retning vi egentlig skulle ta og hvilke av de typen låter vi skulle spille? Skulle vi spille som Black Sabbath, Offspring eller Metallica? Da svarte han at vi skulle spille det vi følte for, og at han ikke brydde seg om hva folk mente. Min umiddelbare reaksjon var at dette ikke kom til å fungere, og at folk ikke kom til å falle for det. At de ville spørre seg hva i helvete var det vi holdt på med? Tjue år senere viser det seg at mange mennesker faktisk gikk på det, og skjønte greia med hva Michael ville, og jeg er glad for at de gjorde det og at jeg tok feil.

- Dere virker jo til å vokse dere sterkere og sterkere for hvert år som går. Men over til det som er grunnen til at vi prater sammen i dag, og det er det nye albumet deres. Gratulere med en knakende god skive!

– Tusen takk!

- Utgivelsen har fått tittelen «Servant of the Mind», og er ute akkurat tidsnok til å rekke kjøpefesten før jul. Var det med overlegg?

– Ja, du kan vel egentlig si det. Det er vel ikke noen hemmelighet at det er et marked for nye utgivelser rundt jul. Men det var ikke sånn at vi følte at vi måtte gi den ut nå rett før jul, fordi albumet var egentlig ferdig innspilt for et års tid siden. Det var managementet vårt som foreslo at vi burde gi det ut sånn at det traff med julehandlingen, og vi er jo ikke alene om å gjøre nettopp det.

- Dere har valgt å slippe en handfull singler fra albumet, som jo er det vanlige å gjøre. Jeg lurer på om dere fikk spilt noen av singlene på turnéen i statene, og hvordan folket der borte så ut til å motta de

40 NRM 6-2021

nye låtene?

– Vi fikk spilt «Wait A Minute My Girl», og «Shotgun Blues». I tillegg til de låtene gjorde vi «Don’t Tread On Me», som vi spilte inn vår egen versjon av for «Blacklist»-albumet til Metallica. Og jeg synes responsen fra publikum var bra. Det virket som de likte de nye låtene.

- Hva med «Don’t Tread On Me»? Hvordan tok folk imot versjonen dere hadde lagd?

– Jeg var egentlig litt redd for å gjøre Metallica-låten, og vi var litt usikre på om det var riktig å spille den. Men alle sa at vi burde gjøre det.

Vi ble fortalt at den hadde blitt spilt mye på radioen der borte, så vi skulle bare gønne på. Folk elsket den, så det virker som at vi har truffet godt på tolkningen vår. Vi spilte faktisk på to festivaler med Metallica mens vi var der borte, og da var vi ganske sikre på at vi ikke fikk lov til å spille den. Da fikk vi tilbakemelding fra Metallica at vi kunne spille den på den ene av de to kveldene, når de selv ikke hadde tenkt å spille den. De kjørte en «Black Album»-kveld den ene av de to festivalene, og da fikk vi ikke lov til å spille den.

- Har dere fått noen tilbakemelding fra Metallica selv på låten dere covret?

– Michael Poulsen fikk en SMS fra James Hetfield der det sto; «Awesome». Bortsett fra det har vi ikke hørt noe – som jeg vet om i hvert fall.

- Et «awesome» fra James Hetfield holder vel i massevis, haha.

Så dere ble altså valgt ut til å bidra på albumet «Blacklist», som Metallica ga ut tidligere i år, for å feire at «The Black Album» er tretti år. Dere «Volbeatifiserte» låten «Don’t Tread On Me», og jeg lurer på om det var en morsom låt å rive fra hverandre, for så å bygge den opp igjen?

– Det var faktisk en utfordrende låt å gjøre. Vi køddet faktisk litt med hele greia, fordi da vi fikk tilbudet fra managementet vårt om å spille på denne tributeskiva for Metallica, så svarte vi; «Hvem?». Ingen lo, haha.

Men vår umiddelbare tanke var faktisk å takke nei. Og det var helt enkelt fordi alle kjenner til «The Black Album», og alle har en mening om den – uansett om du elsker den eller hater den. Vi sa da at hvis vi skulle si ja til dette, så ville vi ikke ta for oss en av de mest kjente låtene. Vi ønsket å få velge blant de mer obskure låtene fra albumet. Så vi fikk valget mellom «Don’t Tread On Me», og en annen som jeg ikke husker lengre. Vi var litt usikre på om vi kom til å klare det, fordi det siste vi ønsket var å lage en kopi av den originale låten. Det som så skjedde var at vi var i studio og jobbet med noen andre låter, og hadde tenkt å ta den helgen fri. Så sa Michael at han ville bli igjen med en gitar og en forsterker for å prøve å se om han kunne komme på noe. Hvis han ikke klarte å komme på noe, så skulle vi takke nei og si at vi ikke kom til å være del av «Blacklist». Da vi andre kom tilbake den påfølgende mandagen, kunne han fortelle oss at han trodde han hadde noe. Vi lyttet gjennom originalen av Metallica, og han fortalte oss hva vi skulle endre, og hvordan vi skulle endre den. Vi spilte den faktisk inn i deler, fordi vi hadde jo ikke øvd noe særlig på den.

Vi tok for oss bit for bit, på den måten at vi spilte av det Metallica gjorde på originalen, og så spilte vi inn vår versjon av det samme partiet. Så gikk vi videre til neste, og neste osv. Da vi hadde gått gjennom hele låten, satte vi sammen det vi selv hadde spilt inn og hørte på det. Resultatet var ikke så ille som vi kanskje hadde fryktet, og tenkte at dette faktisk kunne funke ganske bra, så vi sendte det til Q-Prime – som er managementet til Metallica, for å høre hva de syntes. De svarte at de digget det, og vi skrev

norwayrock.net

«Michael fikk en SMS fra James Hetfield der det sto; «Awesome».

tilbake at det var deres til å bruke som de ville, så værsågod.

- Albumet «Blacklist» er helt klart en pose med blanda drops, men det er noen versjoner som virkelig funker, og jeg må innrømme at jeg digger deres versjon av «Don’t Tread On Me». Den er lett gjenkjennelig, men samtidig høres den ut som en låt dere kunne ha lagd selv.

– Kult at du synes det. Jeg har albumet, men jeg har ikke fått hørt skikkelig på det enda.

Jeg kjenner til Ghost sin versjon av «Enter Sandman», og den de gjorde med Miley Cyrus.

Begge er ganske lik originalen, men så har jeg også hørt et par versjoner av låter der jeg har tenkt «hva i helvete er dette», haha.

- Over til «Servant of the Mind” igjen, så har jeg lest at Michael Poulson har sagt at det bare tok tre måneder å skrive hele albumet. Og at det fløt utrolig lett, og var et enkelt album å skrive. Har du samme opplevelse av dette?

– Det tok bare rundt to, og en halv uke faktisk. Det gikk så glatt, og det gikk så fort. Jeg hadde trommene mine spilt inn på to dager, så produsenten vår Jacob Hansen sendte meg hjem, og før vi egentlig var klar over det så var vi ferdige med innspillingen. Vi hadde da et par uker igjen med studiotid, så vi bestemte oss for å spille inn noen coverlåter for utvidede utgaver av albumet osv. Vi gjorde en The Cramps-låt og en Wolfbrigade-låt, og de vil bli gitt ut som bonusspor.

- Jeg må bare innrømme at jeg i de senere år har mistet dere litt, og at dere kanskje i litt vel stor grad har lent dere mot det radiovennlige. Men med dette albumet føler jeg at dere er farlige igjen, og at dere er tilbake der mange ønsker dere. Litt tilbake til de første litt hardere albumene kanskje?

– Det er kanskje et spørsmål som Michael burde ha fått svart på, men ja du er nok inne på noe der. Vi visste helt klart at vi ikke ønsket å gjøre et nytt «Rewind»-album, fordi nå har vi gjort det, og vi ønsket ikke å lage et nytt album i den gaten, kan du si. Når Michael kom inn med nye sanger viste de seg å være tyngre enn det vi har gjort i de senere år ja. Det var mer riffbaserte sanger, og gjerne litt mer tilbake til det vi kom fra med de tre-fire første albumene våre. Samtidig så er melodien der enda, men det er betydelig tyngre enn det forrige ja, det er helt sikkert.

- Ja, for låtene på dette albumet oser av tunge riff, men samtidig melodier som du faen meg kan nynne til. Jeg har alltid følt at nettopp den kombinasjonen var Volbeats greie. Å klare å mikse de to elementene til noe farlig, men samtidig vakkert.

norwayrock.net

– Ja, helt klart. Vi har alltid gjort det, helt siden vår spede begynnelse. Gjerne de første par albumene var enda litt hardere og tung på den måten, men vi var ikke fult utviklet som band enda, og Michael var ikke fult utviklet som den sangeren han er. Han har blitt en bedre sanger siden de første par albumene, og det gjør at vi kan utvikle oss som band også, i forhold til de låtene vi skriver. Jeg liker å tro at vi alle har blitt bedre musikere med tiden, Gud forby.

- Dere flørter jo til og med litt med svensk death metal i starten på låten «Becoming» - og du har til og med en liten «blast beat» gående der. Kan du fortelle litt om trommingen din på den låten?

– Trommene på den låten var faktisk veldig vanskelige å få til, fordi jeg har ikke spilt på den måten på lang tid. Sikkert 25-30 år, og vi har av og til vurdert å kjøre på med litt «blast beat» uten at det har blitt noe av. Jeg var egentlig imot det til å begynne med og hadde egentlig ikke noen tro på at det ville fungere. Men jeg tror faktisk jeg gjorde den tromme-greia på ett forsøk. Jeg fikk tommelen opp fra produsenten vår, og jeg var litt overrasket for å være ærlig, men det gikk og resultatet ble dritkult.

- Jeg så på Facebooksiden deres at Michael dedikerte låten til L.G. Petrov fra Entombed, som gikk bort tidligere i år.

– Ja han gjorde det. Vi kjente Entombed godt og vi turnerte en del med Entombed de første årene våre. Han var alltid så morsom, og trivelig å henge med. Han var en gladgutt rett og slett. Hver gang vi kom til Stockholm, så var han alltid der for å drikke opp all ølet vår, haha.

Han brukte å komme opp på scenen med oss for å gjøre låten «Evelyn», og han likte alltid å ta del i ting. Han var en godhjerta, fantastisk fyr, og han var nok i bakhodene våre når vi skrev, og spilte inn «Becoming». Vi var sjokkerte da vi hørte at han var gått bort, og følte vel at det var helt feil at det var akkurat han som var borte. Vi vil alltid huske han med kjærlighet.

- Når folk får hørt gjennom albumet vil nok låter som «The Sacred Stones», «Say No More» og «Lasse’s Birgitta» - i tillegg til singlene, være låter som vil fenge fansen.

Men en av låtene på «Servant of the Mind» som skiller seg ut er «The Devil Rages On». Den er en skikkelig blytung rockabilly-låt som får meg til å tenke på The Cramps. Rett og slett en sykt kul låt. Kan du fortelle meg litt om akkurat den sangen?

– Den skiller seg nok litt ut ja, men igjen så har vi egentlig alltid flørtet litt med den typen sound, og stil. Forskjellen er vel at med «The Devil Rages On» har vi klart å perfeksjonere det vi har prøvd på før. Den har som du er inne på litt av den der The Cramps-greia, og jeg vet at Michael er stor fan av The Cramps. Det var et morsomt spor å gjøre, og helt klart en utfordring, men den

funker som bare det.

- Jeg drister meg utpå og sier at dette fort kan være det beste albumet dere har gitt ut. Hva tenker du selv om «Servant of the Mind»?

– Jeg føler vel at denne skiva er en solid miks av alt vi har lagd siden vi startet som band. Jeg mener at den har litt av alt vi har gjort, helt opp til nå, og vi er veldig stolte av denne skiva. Vi gleder oss enormt til å komme oss ut på veien, og spille alle disse låtene fra scenen.

- Ja, for dere skal tilbake til USA etter jul med Ghost og så blir det Europa til sommeren, er det så?

– Ja, det stemmer det, og når det gjelder turneen med Ghost så kommer vi nok til å spille de aller fleste sangene fra «Servant of the Mind». Gjerne ikke alle på samme konsert, men at vi mikser litt, og ender opp med å ha spilt alle låtene mot slutten av den turneen. Det blir også spennende å se hvilke sanger som publikum vil digge, og hvilke som gjerne ikke treffer så godt. Det vet vi jo ikke før vi faktisk spiller dem i på konserter. Noen ganger når du gir ut et album, så føler du deg sikker på at enkelte spor vil funke som bare det, men så gjør de det ikke. Og motsatt, at spor du i utgangspunktet ikke trodde ville funke på scenen, blir publikumsfavoritter. Vi må nesten bare spille dem å se hvordan folk reagerer.

- Til slutt så lurer jeg, som sikkert alle med hjerte for Volbeat gjør, på hvordan det står til med stemmen til Michael? Han måtte jo ha en operasjon på stemmebåndene sine for et par år siden.

– Han er tilbake! Han har fått noen øvelser som han gjør hver dag for å hjelpe på stemmebåndene sine, så han er tilbake. På den turnéen vi nylig gjorde i USA hadde han en konsert der han hadde litt problemer. Men sånn har det egentlig alltid vært med han. Han trenger et par konserter for å få stemmen helt der han ønsker, og så glir det fint etter det. Så det er ingen grunn til bekymring, for de som har vært urolige.

NRM 6-2021

41

nytt AOR-band fr 42 NRM 6-2021

norwayrock.net

fra våre drømmer norwayrock.net

NRM 6-2021 43

Dag Selboskar er et kjent navn for den som lyttet til AOR på andre halvdel av 80-tallet. Han står bak låter som «Looking For Love» og «Tarquinia», og da vet vel mange at det er Da Vinci vi prater om. Dag har lurket i skyggene i musikk-Norge i alle år siden da, men har ikke vært like synlig som da Da Vinci herjet som verst. Nå er han aktuell med sitt eget prosjekt, Zelbo, i tillegg til bandet Memoria Avenue. Vi tok en prat med Dag på telefon, og det ble en særdeles trivelig seanse.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: KRISTIAN JØRAANDSTAD

- Hei, Dag, dette var trivelig.

- Hei du, ja, blir fint dette her.

- Du er jo en aktiv mann, og driver med både foto og grafikk i tillegg til å være musiker. Vi har litt av hvert å prate om, ser det ut til.

Kanskje vi skal starte med litt historie, hva tror du om det?

-Hehe, ja det kan vi godt. Vil du ha den lange versjonen, eller, haha.

- Det vil jeg gjerne. Kjør på, du.

- Jeg begynte å spille piano da jeg var seks år, og hadde nok av inspirasjon rundt meg. Mamma var klassisk pianist, og i kjelleren bodde onkelen min, som var jazzpianist. Han lærte meg blant annet Oscar Peterson, men hos muttern måtte jeg lære meg Grieg. Jeg gikk på Barratt Due, og tok privatundervisning frem til jeg var 14, men musikken har jo alltid vært der hele mitt liv, i hvert fall pianomessig.

- Du er altså en av de som er født inn i musikken.

- Absolutt. Bestefaren min var organist og komponist, så det er jo flere generasjoner musikere i familien. Musikk har alltid vært til stede, på en måte. Jeg begynte å spille i band da jeg gikk i sjuende klasse, og den første låta jeg spilte, var vel Uriah Heeps «Sunrise», såvidt jeg husker, så det var nok Heep, Purple og Zeppelin med én gang. Jeg begynte å turnere allerede i 1980, med Jan Bråthen og de to som synger i Avalanche, hvis du husker de. (Kirsti Johansen og Kjetil Røsnes). De slo jo igjennom i hele Europa som Avalanche, men allerede i 1980 var de to veldig gode vokalister, som drev på med pop, funk og soul, og musikk i den gata der. Vi turnerte en del fra 1980 til 1982-83, før jeg var med og starta Stuntbandet i 1982-83, og vi driver jo på enda. Det er jo fire karer fra Sunnmøre, og én fra Oslo som har pleid en forkjærlighet for Deep Purple i alle år. Vi har spilt Purple og tung funk i alle år, så det er nok den lidenskapen som har holdt oss sammen, tror jeg. Stuntbandet kommer nok til å holde på helt til vi klapper igjen lokket, hehe. Vi forsøkte å lage noen låter med norske tekster på 90-tallet, og lagde en demo, men det ble liksom ikke noe mer utav det. Jeg vet ikke helt hvorfor det ikke gikk, men vi hadde kanskje litt forskjellige ambisjoner. Det er litt som da vi starta Da Vinci i 1986, da var alle supergira, og hadde ett mål for øyet; nemlig å nå langt med musikken. Vi var på samme bølgelengde, og alle var like bestemte på å stå på, og da kan du nå langt. Hvis det er 2-3 stykker i bandet som ikke har den ambisjonen, så kommer du kanskje ikke så langt.

- Du er innom Da Vinci her nå, og det er kanskje der de fleste kjenner deg fra. Kan du si noen ord om hvordan dere oppsto, og hvordan karrieren deres var?

- Jeg ble kontaktet av Totto Hansen, for Chris Candy (Kristin Håkonsdatter, Blonde On Blonde) trengte en keyboardist, og gutta spilte med henne da jeg ble henta inn. Vi ble gode kompiser rimelig kjapt, og den første giggen var vel på Talent ´86 i Stockholm, tror jeg, og det var jo kjempegøy, men jeg fikk litt inntrykk av at det var på vei mot slutten for det bandet. Jeg tror Kristin hadde litt andre ambisjoner enn de andre, så hun forsvant ut, og så kom Lars Aass inn, for han var med og kora, og var allerede en kompis av de gutta. Dermed ble det til at vi på den

44 NRM 6-2021

Stockholmsturen bestemte oss for å gjøre noe sammen med Lars. Da vi kom tilbake til byen, så kjørte vi i gang, og lagde en demo på tre låter, og presenterte det for Ploygram og Steinar Fjeld, og da skjedde ting ganske fort, og vi fikk en singel-deal med Polygram.

- Hvilke låter spilte dere inn?

- Det var «Forever In My Heart», «Look At Me Now», og så var det vel «Corina», tror jeg. Etter den dealen, så skrev jeg «Tarquinia», som også ble en stor hit. Dermed ble singelkontrakten til en albumkontrakt, så da kom debutskiva. «Forever In My Heart» gikk jo rett inn på Ti i skuddet og Norsktoppen, så det var nok det som gjorde at vi fikk en LP-deal til slutt.

- «Forever In My Heart» er jo en klassiker for de som er i rette alderen. Jeg har den plata på LP jeg.

- Ja, ikke sant, hehe. Joda, vi hadde tenkt å turnere masse, og øvde inn flere coverlåter for å ha nok til en hel konsert før vi landa noen albumkontrakt, så vi var nok ikke helt forberedte på at suksessen skulle komme såpass fort. Jeg tror nok Polygram lette etter slags norsk utgave av Bon Jovi eller Europe, så jeg vil tro at de kanskje så muligheten til å skape noe sammen med oss, men de hadde nok en litt annen tanke på hvordan vi skulle låte enn det vi så for oss.

- Jaså? På hvilken måte?

- Vi hadde mange låter som var tøffere i uttrykket, kanskje også litt progressive, men de ville fokusere på de som var mer melodiøse, og det var jo de som valgte ut låtene, så da ble det som det ble. Dessverre var vi mer uheldige med album nummer to. Vi ville slippe det på høsten, og skulle turnere hele sommeren, men så presterte Polygram å slippe det rett etter fellesferien hadde starta, så det flat litt i fisk, kan du si. Dermed solgte ikke det like mye.

- Norske plateselskaper var jo kjent for ikke å verken ha like mye slagkraft eller kunnskaper som for eksempel Sverige eller England.

- Vi hadde jo tilbud fra Polygram i England, men de i Norge ville ikke slippe oss, så vi gikk glipp av en deal der, dessverre.

- Så kjedelig da.

- Ja, veldig kjedelig, men vi fikk heldigvis mange fine opplevelser i England da vi turnerte med Ole Evenrud. Vi gjorde jo 22 jobber over hele Storbritannia med ham, med avslutning på Wembley og full pakke.

- Turnéen med Status Quo? - Det stemmer. Vi var «special guests» hos Status Quo, fordi det var noen selskaper og managements som skyldte hverandre noen tjenester, så Ole fikk tilbud om å dra på turné der borte, og da trengte han et nytt band, så da spurte han oss om vi var interesserte, noe vi selvfølgelig var. Det var en fantastisk tur, og hele turnéen var jo utsolgt, så det var 22 jobber som faktisk var betalte, noe som var helt enestående, med flere kvelder med rundt 18.000 mennesker, blant annet Wembley. Helt fantastisk! Jeg husker jeg hadde en 20 sekunders keyboard-intro, der jeg løper ut på Wembley Arena, og der sitter Ron Wood, Rod Stewart og gutta på første rad og venter på Status Quo. Da slo nok pulsen litt ekstra hardt.

- Det må ha vært litt av en opplevelse. Den turnéen ble vel starten på slutten av runde én med Da Vinci?

- Ja, den ble det. Det var litt uenigheter i leiren, noe jeg mener er synd, for det ødela endel for oss da Bjørn (Boge, bass) slutta. Vi var så sammensveisa i låtskrivinga, så alle var på en måte like viktige for å skape vår sound. Om man tar vekk et av elementene, så vil man kanskje bryte litt

norwayrock.net

av magien. Litt av grunnen til at det gikk som det gikk, tror jeg var at vi egentlig var enige om at vi skulle dele alle Tono-pengene, fordi noen fikk jo mye mer enn andre, så det ble litt uro av den biten der, pluss at det ikke var alle som gikk like godt over ens. Da Bjørn slutta, fikk vi i Ken Sandin, og ga ut en singel etter det, men så gikk det ikke lengre. Mye av grunnen til det, tror jeg var at det sprikte litt i låtskrivinga, vi var liksom ikke helt enige om hvilken retning vi skulle ta. Når grung-en i tillegg tok over, så var det nok et kapittel som var over noen år, for å si det sånn.

- Da ble det vel rolig ei stund ja, men så dukker Street Legal opp.

- Ja. Bjørn starta jo Street Legal med Tore Morén og Bjørn Olav Lauvdal, og jeg var med fra starten der. Vi gjorde noen jobber, og jobba med albumet veldig lenge, men det var noen uenigheter der også, så Tore slutta, og Ken (Ingwersen) kom inn. Vi var jo faktisk det første norske bandet på Sweden Rock.

- Det er jo litt kult. Du var jo innom Sons Of Angels en tur også?

- Hehe, ja jeg var innom en bitteliten snartur. Da de ga ut album nummer to, så ble Torstein Bieler sjuk, og Lars Kilevold holdt på med helt andre ting, hehe, så de to var mer borte enn inne. Dermed ble det til at Bjørn og jeg ble med på noen jobber i Norge og England rundt 2002, før bandet var historie.

Jeg hørte noe prat om at de har tenkt å gjøre noe med originalbesetningen igjen for en tid tilbake.

- Det er jo oppsiktsvekkende nyheter, og absolutt noe å se fram til i tilfelle. Jeg intervjuet Ken for en tid tilbake, da han skulle gi ut den nye Kens Dojo-skiva, og da nevnte han at du holdt på med et nytt prosjekt som het Zelbo, som vi nå kan nyte til fulle. Jeg kan vel trygt si at den har fått godt med spilletid hjemme hos meg.

Hvordan er ståa her, er det et soloprosjekt, eller er det et band?

- Det er jo mine låter og mine tekster, men soloprosjekt, jeg synes kanskje det blir litt urettferdig å si, for Ken er jo dypt involvert, både som gitarist og bassist, men også som produsent. Vi ga ut en ny Da Vinci-skive i 2017, med ny besetning, og gjorde 10-12 jobber, blant annet på HEAT i Tyskland, men det føltes på en måte ikke riktig, så det ble vanskelig å fortsette med det. Ikke fikk vi den responsen vi kanskje forventa heller, så det falt liksom litt i fisk igjen. Stilmessig var vi kanskje ikke helt på bølgelengde heller, for Gunnar er jo mer i fusion-land nå, og det er vanskelig for meg å lage melodier og tekster oppå de greiene der, og jeg følte vel at vi mangla den røde AORtråden vi behøvde i Da Vinci. Jeg kjenner jo så mange folk som spiller bra, så jeg hadde lyst til å lage et album med nye folk, og tenkte først på Ken, for han er jo en fantastisk fyr. Han er

norwayrock.net

“Den første låta jeg spilte, var vel Uriah Heeps “Sunrise””

en god produsent, og en veldig god venn, og han kicka på idéen med én gang, og syntes at låtene jeg kom med var fine, så da begynte ballen å rulle, og vi bestemte oss for å lage et helt album. Han foreslo Frode (Vassel, vokal).

Jeg kjente ham ikke personlig, men visste jo hvem han var, og hadde jo hørt Toto-tributen hans, Hydra. Jeg ble forelska i stemmen hans, han synger jo dritbra! Han var rett og slett riktig person, og passer perfekt til de låtene.

- Jeg hører jo for meg at han passer perfekt til å synge låtene til Da Vinci også, så om det skulle åpne seg for noen livejobber, kan dere lett putte inn noen av de låtene i settet.

- Ja, ikke sant. Det kunne kanskje ha vært noe det. Men så må jeg jo nevne Sturla (Nøstvik, trommer) også, for en fin fyr, og en fantastisk trommeslager! Det er noe med folk fra Brønnøysund, altså, hehe. Jeg har truffet, og spilt med, mye folk derfra, og alle er liksom topp folk, hele gjengen. Herlig! Han var kjempegira, så da hadde vi alt vi trengte, og spilte inn og sendte tre låter til Frontiers, og de tente på låtene, og var gira på å prøve og få til noe. Vi gikk nok noen runder med de på kontrakten. De hadde en rekke forslag, men vi fikk de ned på et litt mer levelig nivå, for å si det sånn. De er fine å jobbe med, og man får et pent forskudd og så videre, men de kjører et hardt løp, men de gutta der er proffe. Vi blir jo ikke rike av dette her, men det er ikke derfor jeg gjør det heller. Om jeg var ute etter penger, hadde jeg heller spilt i event-band, det er der man henter pengene, og det har jeg allerede gjort, så den biten er jeg nok ferdig med.

- Vi krysser fingre for at det går i orden.

Men så over til noe annet; du er jo også aktuell med et annet prosjekt, nemlig Memoria Avenue.

- Ja, det ble et fint album det. Jeg har jo kjent Tor (Talle, gitar) lenge, og Jan (Le´Brandt, vokal) var jo aktuell i et prosjekt jeg holdt på med før den siste Da Vinci-skiva, så han har jeg også jobba en del med. Og BOL, da (Bjørn Olav Lauvdal, trommer) er jo en god, gammal kompis, og Svenn Huneide, en bassist som også var med i den siste line-up´en av Da Vinci, har jeg også kjent lenge, så det var jo en gjeng med kjentfolk som jobba sammen. Vi var sammen endel i sommer, da vi spilte inn videoer og sånne ting, det var jo kjempehyggelig, det.

- Er det noen videre ambisjoner der? Det er jo mange av disse Frontiers-prosjektene som kun spiller inn skiver, men ikke noe mer enn det. Jeg har litt inntrykk av at vi tenker litt annerledes her hjemme enn lenger nede på kontinentet når det gjelder å jobbe på den måten. Hva tror du om det?

- Vi har jo snakka om å gjøre ting live, det har vi. Om det åpner seg en mulighet, så kommer vi garantert til å gjøre det. Vi har fått bra respons, så det er absolutt muligheter her.

Bra omtaler har vi fått også, og det er jo veldig hyggelig. Jeg syns produksjonen ble veldig fin også.

- Hva gjør Dag Selboskar framover?

- Jeg bruker jo like mye av tida mi på fotografering og grafikk, og har brukt mye av covid-tida ute og fotografere. Jeg har holdt på med dette i over 20 år, og syns det er en veldig deilig atspredelse, så i tillegg til promotering av platene, så bruker jeg mye tid på fotografering og redigering.

- Det høres ut som fornuftig bruk av tid.

Vi gleder oss til å både se og høre mer fra deg framover.

- Hvordan ser fremtiden ut for Zelbo; tror du det blir noe livejobbing?

- Jeg har absolutt veldig lyst, men det kommer an på de andre, hvor lyst de har. Ken har veldig lyst, tror jeg, og ihvertfall Sturla. Vi er avhengige av å få booket noen jobber der det går opp økonomisk, så jeg får betalt de som skal være med. Pluss at jeg må få med en bassist.

- Jeg hørte at Aslak Johansen (Loveshack/ Uncl Bacon) var blitt med?

-Joda, han var med på videoen til «Fortune And Fame», og han er nok gira han, om han har tid, de gutta der har jo hundre jern i ilden, haha! Men noen klubbjobber, eller kanskje noen festivaler hadde helt klart vært aktuelt, ihvertfall fra min side.

NRM 6-2021

45

KAASIN

nybrott fra de dype skoger 46 NRM 6-2021

norwayrock.net

I over tjue år var Jo Henning Kåsin kjent som Norges Ritchie Blackmore i landets fremste Deep Purple tributeband, noe som førte til samarbeid med store navn som Glenn Hughes og ex-Rainbowvokalistene Joe Lynn Turner, Graham Bonnet og Doogie White. Men for to år raknet bandet, og Jo Henning dannet sitt eget band sammen med sin fetter Ståle og vokalist Jan Thore Grefstad.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: KENNETH BØ, JON SANDERSEN LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Det kom som en overraskelse på mange da Come Taste The Band i januar 2020 annonserte at bandet la inn årene, etter 23 års aktivitet. Hva skjedde egentlig?

- Det hadde med å gjøre hvordan bandet utviklet seg. På slutten var det tre personer som hadde eierskap til bandnavnet. Det var meg, bassist Ståle Naas, og vokalist Vidar Heldal som egentlig ikke var en del av bandet da, for Doogie White sang på skiva («Reignition, 2019) og de siste konsertene. Vi ble rett og slett uenige om hvordan vi skulle drive bandet, og for min del førte det til slitasje, når jeg ikke kunne gjøre som jeg ønsket. Så etter skiva og en del konserter, så hadde jeg bare fått nok.

- Dere ble jo først kjent som et Deep Purple tributeband, men etter hvert ble det mer og mer egne låter, og publikum fikk kanskje ikke alltid det de hadde forventet på en konsert med dere?

- Ja, men jeg opplevde ikke det som noe problem, for vi hadde jo med Doogie da, samt at vi hadde spilt med Joe Lynn Turner på Notodden Bluesfestival. Da besto settet av både låter fra «Reignition», Rainbow- og Purple-låter, og det ble veldig godt tatt imot av publikum. Folk heia på oss. Men etter så mange år i et band, er det mange ting som blir slitt. Det føltes på tide å skille lag etter så mange år og gjøre noe nytt. Det er ikke noe vondt blod mellom oss, selv om vi var uenige.

- Du har fortsatt kontakt med Vidar og Ståle?

- Jada, stadig vekk, vi har både møttes og jamma sammen, så ingen problemer. Jeg snakker sikkert med Vidar en gang i uken.

- Satans bra vokalist altså. Hva gjør han nå?

- Han spiller nå i et band som heter Hardhaus, en slags bygderock, på norsk. De fikk nylig platekontrakt, noe som var en av grunnene til at han ville ta det litt med ro med Come Taste The Band. Det var derfor jeg spurte Doogie om han kunne tenke seg å fortsette samarbeidet med Come Taste The Band, noe han sa ja til. Dermed ble «Reignition» en skive som Doogie sang det meste på, Joe Lynn Turner et par låter, og Vidar Heldal ingenting – selv om det var meningen at Vidar skulle synge på en del av den skiva. Men han måtte velge mellom to band som begge hadde både platekontrakt og en deadline. Og han valgte det han hadde mest lyst til, selv om han aldri sluttet i Come Taste The Band, og hans fremtidige rolle i bandet ble dermed veldig uklar. Og jeg må ha med meg folk i bandet som tar dette like seriøst som det jeg selv gjør, jeg liker ikke å ikke vite hvor jeg har folk.

- Men klart at man takker ikke nei til å gjøre en skive og en turné med en ekte Rainbow-vokalist.

- Nei, det var helt greit for meg!

- Hadde det også vært greit for deg å sitte hjemme mens resten av Come Taste The Band gjorde en skive og turné med Ritchie Blackmore?

- Jada, det hadde bare vært moro! Og det må sies at Doogie var ikke en delaktig grunn til at Come taste The Band la opp, han var klar for å fortsette, og jeg hadde et meget godt samarbeid med ham på både låtskriving og på de konsertene vi gjorde sammen.

guttunge, så det meldte seg fort en slags tomhet i livet mitt. Og så har jeg en fetter, Ståle som spiller bass, som jeg spilte med da vi var guttunger, og det falt seg naturlig å ta opp tråden. Jeg hadde en låt, «Runaway Train», som jeg spilte for ham, og han kicka på den og foreslo at vi dannet et nytt band som vi skulle kalle Kaasin, siden vi alt var to blad Kaasin.

- Hvordan kom vokalist Jan Thore Grefstad (ex-Highland Glory, Saint Deamon) inn i bildet?

- Jeg og han har vært klar over hverandre og hatt stor respekt for hverandre som musikere i mange år, uten at vi kan sies å ha vært nære venner. Så jeg tok kontakt, og han kom til Telemark hvor vi holder til, og vi gikk i studio og spilte inn den låten.

- Hvor bor han?

- På Kongsberg. Men han kommer opprinnelig fra Båtsfjord. Så han bor bare 40 minutters kjøring fra der jeg bor. Og da ble det Juke Joint Studio i Notodden, hvor vi spilte inn på den gamle mikseren som tidligere sto i Stax Studio i Memphis.

- Hvor kommer egentlig navnet Kåsin, eller Kaasin, fra?

- Det er et navn som stammer fra middelalderen og som betyr et nybrott som er ryddet ved hjelp av flammer. Og det virket som et kult navn i forhold til den hardrocken vi spiller.

- Akkurat det er det ikke mange som vet.

- Nei, kanskje ikke, men for oss er det veldig viktig. Og Jan Thore tente på idéen. Man kan nesten sammenligne det med Van Halen – begge band er oppkalt etter to av medlemmenes etternavn, selv om David Lee Roth eller Sammy Hagar ikke var noen liten del av bandet! Vi ga ut «Runaway Train» på et lite plateselskap, og det gikk så bra og fikk så fine tilbakemeldinger at vi begynte straks å skrive flere låter. Oppfølgeren «Revelation» skrev jeg, Ståle og Jan Thore sammen - jeg vil nesten si at Kaasin er et mer demokratisk band med bidrag fra alle, enn det Come Taste The Band noen gang var.

- Hvor lang tid tok det før du la planer om et nytt band, eller soloprosjekt?

- Jeg har jo holdt på med musikk og spille konserter siden jeg var norwayrock.net

NRM 6-2021

47

«Det var Purple & co som oppfant kruttet, men vi får også lov til å bruke krutt.»

Så fikk vi platekontrakt med Pride & Joy Music i Tyskland, og da var det bare å kaste seg rundt for å skrive låter til ei hel skive.

- Og da trengte dere litt flere bandmedlemmer.

- Ja, vi fikk med oss Benjamin Dehli både som keyboardist og i en produsentrolle. Så i løpet av de siste ti månedene har vi skrevet, spilt inn og gitt ut dette albumet. («Fired Up» som ble sluppet 19.november) Bandet ble komplettert med Per-Morten Bergseth, som har jobbet en del med Trond Holter fra Wig Wam og Dream Police.

- Men det er ikke han som spiller på skiva?

- Nei, der er det en amerikaner som heter Chris Brush. Det har vært litt frem og tilbake med trommis, men nå er alle brikkene på plass.

- Hva skjer videre nå som skiva er ute?

Blir det konserter eller turné?

- Det skjer i løpet av 2022, uten at vi pr nå har noen konkrete planer, vi vil gjerne se hvordan skiva blir mottatt først. Vi må ha en grunn til å gjøre konserter. Skiva må få en ålreit mottagelse før det er noen vits for oss å spille ute. Og vi skal låte best mulig før går på scenen.

- Tidligere gjorde man konserter for å promotere skiver. Nå gir man ut skiver for å ha en grunn til å gjøre konserter.

- Nettopp. Og det koster mye penger og energi å gjøre en rekke konserter. Bransjen har endret seg voldsomt de siste par tiårene.

Tidligere kunne vi reise land og strand rundt og spille på puber og små klubber, og tjene penger på det. Slike konserter har vært en viktig bi-inntekt for meg i tretti år. Men skal vi gjøre konserter nå, så vil jeg gjøre det på en scene som er relevante for det musikksegmentet som vi jobber med. Vi har signert kontrakt med et bookingbyrå i Spania, så kanskje gjør vi noen

48 NRM 6-2021

konserter der. Vi kommer uansett til å fortsette å skrive låter i månedene fremover.

- Det har dere jo hatt godt tid til siden pandemien startet, siden konserter uansett har vært utelukket.

- Ja, nettopp. Covid har i det minste fått oss til å fokusere 100% på låtene og skiva, uten tanke på konserter, noe som ofte tar mye energi hvis du skal gjøre begge deler samtidig.

- Dere satser på utlandet også, skjønner jeg?

- Ja, når jeg sjekker på Spotify hvem som hører på Kaasin-låtene, så er det ikke Norge som leder. Vi har flere lyttere i både Tyskland, Sverige og USA. Det er fordelen med et tysk plateselskap som jobber med oss og for oss der ute.

- Du legger ikke skjul på hvor mye av inspirasjonen er hentet fra. Spesielt singelen «We Are One» oser jo av Blackmore.

- Ja, den er nok den låta som ligner mest på noe Purple eller Rainbow, synes jeg selv. Jeg fikk min første Purple-plate i tredjeklasse, så den musikkstilen ligger som et DNA i blodet mitt. Dermed blir det til at man skriver låter i den stilen selv. Uten de bandene hadde jeg antagelig ikke eksistert som musiker, det kan jeg ikke nekte for. Og «We Are One» er en sånn type låt som Purple og Rainbow gjerne pleide å åpne skivene sine med.

- Jeg hører den som en hybrid av

Rainbows «Spotlight Kid» og «Death Alley Driver» med en dæsj av Purples «Dead Or Alive».

- Spot on! Det er både bevisst og naturlig. Jeg har ingen problemer med at folk trekker slike paralleller, selv om midtpartiet her er noe helt annet stilmessig, det har ikke noe Purple. Dessuten har jeg vært så heldig å få jobbe sammen med flere fra den utvidede Deep Purple-familien, og har lært så mye av det. Jeg jobbet med både Glenn Hughes og med Joe Lynn Turner i flere år og plukket opp ting jeg aldri ville lært ellers. Både når det gjelder låtskriving, hvordan forholde seg til konserter og turnering, slike ting. Det kan ikke underslås at det var disse gutta som oppfant kruttet, men vi får også lov til å bruke krutt.

- Og så bærer dere jo fakkelen videre for denne typen rock. Gutta fra Purple og Rainbow er jo godt over 70 nå, noen av de nærmere 80.

- Ja, de virker som om de som liker denne typen hardrock er glade for at det kommer et nytt band med nye låter i denne stilen.

Originalene er i sin karrieres senhøst, selv om Glenn fungerer jo enda.

- Glenn Hughes er helt naturstridig! Han blir jo bare bedre og bedre, selv om han er 70 nå! Alle andre vokalister får et stadig lavere register, ikke han!

- Han er et unikum! Og en helt utrolig fyr.

Første gang jeg skulle spille med ham, hadde han et band med Erland Dahlen på trommer, som jobba med Madrugada i mange år, CTTBkeyboardist Eldar Melkvik som døde av kreft for noen år siden, fantastisk musiker med et absolutt gehør. Jeg møtte Glenn i Oslo før samarbeidet begynte, og planen var å bare spille Purple-låter og kanskje hans sololåt «Soul Mover». Jeg spurte hva han tenkte i forhold

norwayrock.net

til øving, men han sa bare ‘I suppose you guys can play this material’.

Jeg ble litt paff, men han ville bare gå igjennom låtene én gang som en konsert, og det skulle være øvinga. Så da møttes vi på Studentkroa på Bø i Telemark, vi rigga opp og stilte lyd før Glenn ankom. Han skred inn i rommet, sa hei til alle, hekta på seg bassen og sa ‘Let’s play!’. Så spilte vi gjennom hele settet non stop én gang, og det er all øving jeg har hatt med Glenn Hughes i hele mitt liv. Han ga oss full tillit og lot oss spille låtene slik vi følte for.

-Joe Lynn Turner har vel også en pike i hver havn, eller et backingband i hvert land?

- Ja, det har han. Mye mer enn Glenn, som ofte har et fast band.

- En trommis og en gitarist i hvert fall.

- Mens Joe har et band i Russland, et i Tyrkia, et i Sverige, han hadde oss her… Han har nesten hatt en slags coverband-feeling på sitt eget materiale, det er jeg ikke redd for å si. Men Joe på sitt beste er fantastisk god. Han har levert noen ekstremt bra låter. Men jeg er ikke alltid enig med ham i hvilke låter vi bør spille på konserter. Å få ham til å fokusere på de låtene han sang i Rainbow og Purple…

- Jeg har aldri skjønt hvorfor han skal synge «Long Live Rock N Roll» og «Burn» og «Highway Star»!

- Ikke jeg heller! Men han har insistert på det, og han er sjefen.

- Jeg har også spurt ham om han ikke blir lei å bare spille fra de tre Rainbow-skivene og den ene Purple-skiva han lagde. Men jeg ser jo at han ville ikke trukket folk på konsertene med å kjøre masse Mothers Army og Sunstorm-låter.

- Nei, men han kunne variert litt og spilt noen overraskelse, ikke bare nøyaktig hva publikum forventer. Han tenker visst at han som ex-Rainbow og Purple-vokalist kan spille alt av Rainbow og Purple-låter. Kanskje han i sitt hode ikke står støtt nok med eget materiale.

- Ikke har han gitt ut ny soloskive på over 14 år.

- Nei, mens Glenn har vært aktiv i studio både solo og med Black Country Communion. På den siste turnéen jeg gjorde med Glenn, så satt han og spilte idéer for meg på min gitar, låter som endte opp på den første Black Country Communion-plata.

- Den synes jeg er det beste han har gjort på tretti år.

- Bortimot enig. Utrolig revitalisering.

- Hva med Doogie White, hvilket selvbilde har han på sin musikalske arv?

norwayrock.net

- Han var jo etter alle de andre.

- Og slik sett en fotnote i Rainbow-historien.

- Ja, sammenlignet med Joe, Dio og Bonnet, så er han det. Men han er den hyggeligste av de da. Han kan jeg kalle en kompis, vi har skravla mye over to øl. Han har jo ikke samme posisjon som de tre andre, han har gjort ei skive med Rainbow som henger litt i løse lufta, men noen riktig bra låter og noen ikke fullt så bra. Men «Stranger In Us All» har ikke akkurat legendestatus. Han ble litt som Ronnie Romero er nå, hanket inn for å takle alle de andres vokal. Doogie er verken Joe Lynn Turner eller Dio, men han synger i den stilen, på sitt beste er han veldig bra, og så er han veldig lett å jobbe med.

- Og han fremstår som en mye mer jordnær fyr enn f.eks. Joe Lynn Turner, som fremstår som midtpunktet i alles univers.

- Doogie White er ikke rockestjerne.

- Nei, men en grepa kar.

- Joe Lynn Turner er derimot rockestjerne 24/7. Man ser kontrasten bare i måten han kler seg på og forholder seg til folk på turné. Doogie er i mye større grad en av gutta, han ville aldri klaget på hotellrommets størrelse eller slike ting. Og jeg opplever at han i mye større grad fortsatt har en lidenskap for å skape ny musikk. Det betyr noe for ham, selv om han kanskje ikke er like skarp vokalt som han var før.

- Nei, han har blitt mye mer nasal.

- Jeg så han med Rainbow i Oslo i 1995, og det var en fantastisk bra konsert. Hele bandet hadde en ungdommelig energi, med Doogie i front som en slags Bruce Dickinson-i-Rainbow. Han var en bra match for Blackmore i den perioden, men så betydde jo ikke hardrocken noen verdens ting på det tidspunktet der. Til og med Maiden spilte på Sentrum Scene på den tida der! Dårlige tider, men musikken var bra.

- I den perioden hadde vi både Maiden, Priest, Ozzy, Rainbow og Def Leppard på Sentrum og Rockefeller…

- Da var det bare menigheten igjen! Gjør vi fortsatt intervju, forresten?

- Nei, nå sitter vi bare og preiker skit og drikker øl. Har du noe mer å si om Kaasin før jeg skrur av opptaket?

- Jeg håper jo at folk vil like skiva. For meg er dette en hardrockskive som også har en dose funk og prog, og jeg håper folk innser at dette er et band som forsøker å videreføre hardrocken med nye låter. Jeg er veldig spent på hvordan skiva vil bli mottatt, og at folk vil stille opp på konsertene våre til neste år.

NRM 6-2021 49

kompromissløst – med tidløst sikte

I samme nasjon som fôrer befolkningen med fordummende fjernsynsidioti av typen ”Norges nye mega-hit” blomstrer bandet Shamblemaths. Disses andre album krysser av samtlige tre bokser i Robert Fripps skjematiske aksiom, som tilkjennegir at den ypperste musikken fordrer appell til både hjertet, intellektet og hoftepartiet.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: JANET CLOETE

I norsk målestokk svarer Shamblemaths bortimot for en anomali, trass i stadig økende kvalitet og kvantitet på den nasjonale progrockgren. Banet lar seg ganske enkelt ikke neglisjere i år, så vi inviterte hærfører Simen Ådnøy Ellingsen på fjong hotellbar for voksenbrus og musikkdiskusjon. På dagtid er Ellingsen professor i fluidmekanikk; progrockeren i ham manifesteres på kveld- og nattestid.

-Brorparten av album lansert under progrock-etiketten kjeder meg, innrømmer Ellingsen, som ikke legger skjul på egen tilfredshet med Shamblemaths andre fonogram.

-Vi har smidd en mørkere og mer enhetlig plate enn 2016-debuten. Jeg registrerer at mange anmeldere utspiller RIO (Rock In Opposition)-kortet overfor Shamblemaths. Vi innehar RIO-elementer, men holder oss godt innenfor sømmelighetens progrock-rammer. Debutskiva ble i stor grad farget av et ønske om å få ut oppsamlete idéer; noe ”Conglomeration”suiten spilte på. Stykket leser nærmest som en antologi av oppsamlete fragmenter, samt et hatteløft til egne idoler, tilvirket med selvironi, siden jeg selv ofte kritiserer lego-prog, hvorunder man legger kloss på kloss av tilfeldige musikksegmenter, skviser det hele sammen og kaller det en låt.

Skive én tok cirka ett år å tilvirke, mens ”2” danner en annen historie; den ble påbegynt umiddelbart etter at debuten var ferdigstilt. Du rekker å fundere over materialet i løpet av fem år, og med unntak av sistesporet ”This River” etterleves postulatet ”More is more”. Stoffet ender automatisk eklektisk,

50 NRM 6-2021

da jeg i løpet av fem år lytter til og lar meg inspirere av veldig uensartet musikk. For meg synes det umulig å lage ei hel plate i én avgrenset sjanger.

I en periode hørte jeg eksempelvis utelukkende på strykekvartetter, noe ”Shamblemaths 2” konkret verifiserer.

-Var det ikke nettopp den anarkistiske lovnaden innbakt i progrockbenevnelsen som strøk oss medhårs en gang i tiden?

-Jo, dette med at alt er sjangermessig tillat… Ser man på hvordan folk definerer ”progressiv rock” så favner begrepet totalt vesensforskjellige band under en sinnssykt vidstrakt paraply.

-Trommeslager Ingvald A. Vassbø er opptatt som permanent medlem?

-Han er særdeles aktiv, og jeg oppdaget fyren under en dobbeltkonsert på Dokkhuset med Krokofant og Kanaan. Space-rock er vanligvis ikke min greie, men Kanaan låt simpelthen forrykende. Bassist Erik Husum hadde just trukket seg fra Shamblemaths, så jeg forespurte Ingvald og Eskil Myrvoll fra Kanaan om de kunne tenke seg et samarbeid. Førstnevnte er oppflasket på hele spekteret av progressiv rock, og begge tente åpenbart såpass på demoene jeg forela at de sporenstreks slengte seg med. Selv om materialet ble presentert ferdig komponert sier det seg selv at det gis et betydelig løft med såpass rå musikere involvert. Bortsett fra første ledd av ”Lat Kvar Jordisk Skapning Teia”s femte del var samtlige stemmer på hele plata nedfelt i demo-form, hvilket innesto en tidkrevende prosess. ”Timore Et Tremore” kom i stand som et plenumsarbeid, og involverer italienske Paolo Botta på klaviatur – jeg liker å kalle ham den beste kompisen jeg aldri har møtt.

Vi besitter, mildt sagt, overlappende musikkinteresse, og jeg håper Paolo

norwayrock.net

vil være med å forme Shamblemaths’ videre fremferd.

Professor Ellingsen har altså samlet et underlig stjernelag. På albumets rockealibi, glimrende ”Knucklecogs”, er det imidlertid Eirik Ø. Dischler som håndterer klaviatur, og ikke nevnte italiener. Vi plasserer det ti minutter ekstensive, men stramt komponerte og velmotiverte monsteret under lupen, hvorunder ikke engang Ellingsen kan negere dets King Crimson-sving.

-Jeg legger ikke skjul på min kjærlighet for King Crimson, og særlig ”Larks’ Tongues In Aspic”, tett fulgt av ”Red”, og er enig i din beskrivelse av stykket som disiplinert, selv om det huser solo-segmenter. Det finnes eksempler på musikk som fungerer utmerket med lange soloritt, men det finnes også veldig mange eksempler på vidstrakte solosekvenser hvor jeg mister interessen. Knappe, poengterte soloer fungerer best i Shamblemaths-kontekst.

Saksofon-soloene er ikke komponerte, men som den glade amatør jeg er strever jeg til jeg oppnår ønsket resultat. I studio kan man gjøre hundre tagninger, og sånn sett representerer ”Shamblemaths 2” et glansbilde av min dyktighet som saksofonist. Ingvald, derimot, gjør alt på én eller to tagninger. Kanaan-gutta brukte to dager på jobben.

-Jeg digger soul-incitamentet i linjen ”Life On The Line” i forkant av det som utvilsomt er et fengende, definert refreng.

-”Knuclecogs” påbegynte med nevnte refreng, i rolig kassegitarform, hvor jeg satt og lekte med melodi over akkordene og den forhøyende bassen. Marianne Lønstad, som tiltrer mot slutten – sporadisk i tre oktaver – kommer fra storband-miljøet, og er en rå jazzsangerinne, dog veldig allsidig. Jeg gikk på ungdomsskole med henne, og er overmåte fornøyd med innsatsen hun legger for dage, både i ”Knucklecogs” og ”This River”.

Vi tror på Ellingsen når han bedyrer bassist Eskil Myrvolls bakoversveis idet han mottar notene til Sjostakovitsjs åttende strykekvartett: -Jeg sendte over cellostemmene, ha ha ha… ”Her, vær så god”. Det løste seg likevel raskt.

Vi opptrer tonalt tro mot originalpartituret; det eneste jeg adderte var et besindig brekk i andresatsen, fordi det låt for frenetisk og trengte en pustepause, samt noen få storband-konstituenter. Sjostakovitsjs åttende strykekvartett er blant det beste som er skrevet av musikk, og andresatsen oser rock’n roll.

For øvrig synes jeg det ofte blir grådig kleint når rockeband oppfører klassisk musikk, som i Ekseptions tilfelle eller en lavine av mer eller mindre vellykkete ”I Dovregubbens Hall”adapsjoner. Andresatsen fra Sjostakovitsjs åttende strykekvartett rommer imidlertid såpass spennende klanger at det ikke er mulig å rote seg vekk i flau sødme.

-Jamfør Keith Emersons omgang med Alberto Ginastera.

-Helt klart. Jeg har også sans for Emerson, Lake & Palmers tolkning av Mussorgskys

norwayrock.net

”Pictures At An Exhibition”.

-Pia Samset, som bidrar vokalt til nevnte strykekvartett, må være skolert…

-Helt riktig. Hun er medlem av Nidaros Domkor, og legger disse kontrapunktiske sangstemmene mot slutten av stykket.

Faktisk samsvarer ”D.S.C.H.”, som innspillingen tituleres, med min personlige platefavoritt. Pia gjør også utgangen av ”Sanctus”, litt senere i albumutlegget.

-Hva med ”Lat Kvar Jordisk Skapning Teia”, som i alle fall forekommer i både norsk og katolsk salmebok…?

-Det gjør den nok, for musikken er eldgammel. Gerard Moultrie baserte teksten, slik vi kjenner den, på en av de eldste, overlevende liturgiene, fra 300-tallet. Jeg elsker låten; det er en folkemelodi fra Normandie, men teksten slår meg som outrert bombastisk og rommer englehærer, basuner og alt mulig rart, i dyp kontrast til den vevre sangen, akkompagnert av bedehusorgel. Jeg fikk lyst til å bringe tilbake noe av sjokkverdien i teksten, og utfordre ordene. Kontrasten mellom tekst og musikk dras til det ekstreme i niende ledd av vår tilnærming, med jukstaposisjonering av en seksåring som synger disse dusement, gammeltestamentlige strofene. Vi påmønstrer ”Lat Kvar Jordisk Skapning Teia” temmelig partiturtro. Anna Gaustad Nistad, som bærer melodien innledningsvis, var fjorten år idet innspillingen avstedkom. Jeg hørte henne synge en julesang for noen år tilbake, før hun hadde tatt særlig med sangtimer, og tenkte at ”den stemmen må jeg prøve å få på plate, før hun blir seriøst drillet”.

Hun synger himla rent, uten amerikanisert dilldall. Hennes far er rockefan og ga grønt lys, noe som ble en suksess.

-”Lat Kvar Jordisk Skapning Teia Part 6-8”, strekket som preluderer med ”Hosanna”, representerer Shamblemaths på sitt mest kompromissløse…

-Ha ha ha, det kan du godt si. Jeg tenker vi mister alle lytterne som digger Big Big Train og den type band i løpet av omtalte fire minutter.

Stykket bygger på to motiver, blant annet ”Sanctus”, men i ”Part 6-8” fosser de frem i alle tenkelige og utenkelige fasetter. Sånt tar tid å kreere, men det blir liksom verdt det når man hører sluttresultatet.

-Hva med den flamenco-psykotiske foreteelsen?

-Jeg tenkte aldri i de baner, men det blir fort litt flamenco med to kassegitarer. Det er meg ikke fremmed å overrumple lytteren. Overgangen blir vrien å løse i live-sammenheng, gitt et heftig instrumentbytte. ”Part 6-8” søker å gjenvinne trykket, galskapen og tyngden i den gammeltestamentlige teksten.

-Mot slutten møtes det vokale av en melodisk gitarsolo, og i vedheftende omslagstrykk understrekes det at 15 sekunder av ”Part 8” fremføres av Kanaan alene…

-Dette reises forhåpentligvis i fremtidige musikk-quiz-er: ”På hvilken skive spiller Kanaan

”Saksofon-soloene er ikke komponerte, men som den glade amatør jeg er strever jeg til jeg oppnår ønsket resultat.” alene i 15 sekunder?” Jeg var klar til å gjøre egne gitarlegg, men tenkte: ”Hadde det ikke vært morsommere om vi lot Kanaan få holde på ufortrødent i noen sekunder?” Ingen hadde blitt seg dette bevisst om jeg ikke understrekte forholdet i platecoveret. Kanaans Ask Vatn Strøm er mannen som, med karakteristisk klang, oppfører ”Sanctus”-melodilinjen på gitar.

-”This River” bygger nennsomt med piano og sang, og favner en helt egen plass på plata.

-Noen sa én gang om ei skive at den fortonte seg som å løpe i bratt oppoverbakke. Det kan unektelig bli for mye av det gode. ”This River” tilfører maktpåliggende variasjon, og ble en øvelse i forenkling. Jeg finner det vanskeligere å uttrykke musikk med elementære virkemidler enn komplekse. I filosofien lot jeg meg inspirere av Anathema og bandets Oslo-plater ”We’re Here Because We’re Here” og ”Weather Systems”, hvor Danny Cavanagh gjør det kompositorisk enkelt, men virkningsfullt. Jeg tenker alltid album som det eneste gyldige format, og denne gang var jeg veldig bevisst på at skiva ikke skulle overskride besøksretten. Under cd-revolusjonen ble det til at stadig flere fylte makskvoten med lyd – først i 74 minutter, dernest 80, med det som resultat at platene ble ekstremt utvannet. Det eksisterer ikke mange dobbeltalbum i rockens historie hvorom jeg ikke har tenkt: ”Dette hadde blitt mye bedre om man slanket ned til én skive”.

Jeg disponerte mer enn nok stoff til å kjevle ut en dobbelplate, men da ville den neppe sett dagens lys før år 2030. ”Shamblemaths 2” klokker inn på 45 velfunderte minutter, og jeg har tro på at materialet vil bestå tidens test.

NRM 6-2021

51

Marianne Sveen nitrist men vakker solodebut Hjernen er visst ikke et statisk organ likevel. Som tidligere medlem (siste turne i 2015) og en av de største energityvene i Katzenjammer, har Marianne Sveen mye livsglede på samvittigheten. Med såpass skjør vokal at du nesten vurderer å krype inn i høyttaleren og gi komponisten en klem, gir hun ut sitt første soloalbum. På «Next Of Kin» går hun nå så til de grader ut av entertainerrollen hun gjerne blir assosiert med.

TEKST: STIG MYHRE FOTO: PAAL AUDESTAD

Festen er over, folkens, og trygghetssøkende Katzenjammer-fans er herved utfordret. Men sjelen trenger vel også medisin. Følelsene det nå settes lyd til, strengt tatt nitriste men vakre komposisjoner, renner over av alvorlig tematikk. Blant annet “Heavy Enough To Sink’” forblir en favorittmetafor blant låttitlene. Sangen sier for min del ikke rent lite om albumets grunntone. Kunne den vært en alternativ tittel på skiva, mon tro? Det var kanskje bare et tidsspørsmål før vi fikk soloalbum fra Katzenjammer-medlemmene. Muligens ikke tilfeldig at de nesten alltid skrev låtene hver for seg, eller med enkelte utenforstående personer? Veien fra Katzenjammer via nedstemthet i Tiergarten & Telegram (med Anne Marit Bergheim) og soloskivene til Marianne og Solveig Heilo, gjør at man kan saktens lure på på hvordan et nytt Katzenjammer-album ville høres ut i 2021. Men nå er Katzenjammer historie, og under vårt møte med Marianne snakket vi selvsagt først om det aktuelle soloalbumet.

- Jeg forstår det slik at tekstene på «Next Of Kin» ikke nødvendigvis er av det selvbiografiske slaget. Ikke nok et album om «den harde tiden». Mer om empati for andre skjebner? Den kollektive samvittigheten?

- Absolutt. Vendepunktet kom da jeg begynte å jobbe som sykepleier

52 NRM 6-2021

innenfor psykisk helse. Historiene jeg hørte der inspirerte meg. Å jobbe innen psykisk helse virker så spennende og fint. Jeg vet aldri hvilken dag jeg får på jobb. Egentlig begynte jeg på et annet album som nå er forkastet. I utgangspunktet jobbet jeg ikke der for å få inspirasjon til å skrive. Sett i forhold til alt annet jeg drev på med til da, ble disse erfaringene likevel så overdøvende. Plutselig trengte man ikke å tvinge frem tekstene lengre, og som en konsekvens gikk jeg inn i dette prosjektet med hele meg. Tekstene blir skrevet ut fra mine fortolkninger og mitt øye utenfra. Tekstene blir generelle opplevelser av depresjon, overgrep, ensomhet, mobbing, selvmord eller hva det måtte være. På en sånn måte at folk føler seg utlevert, ville jeg aldri gjengi hva en person forteller meg.

Ikke snakk om å bruke en konkret samtale eller situasjon. Selv om jeg vil aldri kunne forstå hundre prosent hvordan de har det, kan jeg prøve å forstå, og da må du begynne å bruke empatien din på aktiv måte. Når du gjør akkurat det såpass mye, gjør det selvfølgelig vondt. Alle har sine spøkelser, og for å få den rette nerven når man skal skrive teksten, forsker man jo i noen smertefulle steder i seg selv. Det er ikke lett å lage en låt om overgrep. Samtidig er det kanskje nettopp derfor man skal gjøre det, og slike ting synes jeg vi skal tåle å høre om. Hvis du ikke noen ganger tar bort den unnvikende og vage symbolikken, kan budskapet i lengden ikke virke ekte og nær nok. Mine nærmeste pårørende forbinder jeg med trygghet. Andre tenker ikke nødvendigvis på nærmeste pårørende som et trygt sted. «Next Of Kin» redefinerer på en måte hva vi forbinder med nærmeste pårørende. «Next Of Kin» er nok en plate du må høre veldig

norwayrock.net

nøye på fra start til slutt. Ikke en remse av låter.

Heller en plate som henger veldig sammen, og det kan lønne seg å lese i coveret og vite hva låten handler om.

- Det er nok av kaotiske, men innbydende arrangementer på «Next Of Kin». De sårbare låtene dine blir ikke besudlet, men heller tilført noe, av de omfattende produksjonsdetaljene. Føles det deilig å være litt diktator og produsere selv etter en lang tid med utenforstående produsenter? Hva vi antar var demokratiske spilleregler i Katzenjammer?

- Heldigvis trenger jeg ikke å stå til ansvar for andre enn meg selv. Når jeg hadde så stor respekt for de store produsentene vi jobbet med, så gjør det noe med deg. Selv om de ikke gjorde noe galt, føler du deg plutselig som en liten jente. ‘Ja, ja, jeg har dette forslaget her, men eh, jeg skal ikke si noe jeg’. Fordi jeg ofte satt der og tenkte på kule forslag, irriterte det meg ofte. På grunn av at jeg tok mye ansvar for arrangementet, ble jeg ekstremt fornøyd med for eksempel «Driving After You» på «Rockland»-plata. Under jobbingen med «Next Of Kin» hadde jeg alle disse ideéne lenge før teksten kommer. Umiddelbart fikk jeg oversikt over hele landskapet. Og hvis du har den planen, virker det bare tullete å ta inn noen andre i produsentrollen selv om jeg fikk noen tilbakemeldinger fra folk jeg stoler på. Jeg har nesten ikke tenkt og bare fulgt en slags magefølelse hele tiden. Jeg liker at det låter voldsomt, heftig og mektig. Deilig å lage slike pakker av lyd. Mye pålegg som skal utfylle hverandre. Alt sammen lager en klynge med lyd du kanskje ikke klarer å skille fra hverandre. «Next Of Kin» fikk et spesielt sound.

For min del det er vanskelig å sette musikken i bås. Terje på plateselskapet (Drabant) påstår at jeg spiller ‘Filmatisk, symfonisk indiepop’.

Utenomstående faktorer gjorde sitt til at innspillingen tok såpass lang tid. En annen grunn er at jeg ville ha det akkurat sånn som jeg ville. Om det ikke skal bli perfekt sånn rent teknisk, må alt må stemme med hva jeg hører inni meg. Ellers blir jeg helt gal.

- Hvilke produsenter vil du velge som referanser?

- Nigel Godrich (Radiohead) forblir min største og viktigste inspirasjon. Sånne singer/ songwriter-artister som Patrick Watson og Sufjan Stevens må også nevnes. De tør å ta litt av de store lydbildene inn i en ganske liten sjanger og å spille på den dynamikken. Et slikt utgangspunkt gir veldig gjenklang hos meg. På «Get Over It» brukte jeg The Beatlesreferansen og «Hey Jude» i studio. ‘Tenk på «Hey Jude» en du har lyst til å gi langfingeren til når du synger’, sa jeg til de som skulle kore…

- Hvordan har du tenkt å gjenskape alle og de vokalharmoniene på «Next Of Kin» på scenen? Dra med deg et symfoniorkester og tjue korister, eller gjøre det mer minimalistisk?

norwayrock.net

- Jeg kan umulig lage det helt likt live. Da gjelder det å hente de mest viktige harmoniske og melodiske elementene. Folk blir så jævlig vant til at en studioinnspilling og konsert skal låte identisk. Å lage en skive og hele veien si ‘åååh, hvordan skal vi gjøre dette live?’. Det driter jeg i, og for meg blir en slik tankegang en ekstremt drepende kreativ forutsetning. Når folk kommer på konsertene, og de ser at det sitter en på cello, en på piano og en på gitar, skjønner du at det ikke kommer en vegg med lyd, liksom. Vi jobber litt med det nå da, og vi har en løs plan om å sette opp noen jobber fra våren av.

- Har du gjort deg opp noen formening om soloprosjektene til dine tidligere kollegaer i Katzenjammer? Tiergarten?

Telegram? Soloalbumet til Solveig Heilo?

- Solo-LPen til Solveig ble fantastisk. Siden jeg har kjent Solveig siden ungdomstiden, så vet jeg hva hun i forhold til hva hun fikk gitt utrykk for i Katzenjammer, har sittet på av musikalitet og nyanser Sånn sett tror jeg ikke noen av oss ville fått 100% utløp for alt vi ville. Solveig hadde noen låter med seg inn i Katzenjammer som «May Is The Month» og «Lift Your Head». (Begge endte opp på «Solstice»-EPen til Heilo) «May Is The Month, den prøvde vi å spille inn, men det ble det også veldig tydelig at ‘Ja, men Solveig, er ikke dette egentlig ditt da?’. Når «May Is The Month» ikke kom med i Katzenjammer, er jeg veldig glad for at den dukket opp på hennes skive.

På samme måte som mine låter fortjener hele meg uten kompromisser, fortjener en sang som «May Is The Month» hele henne. Det blir for personlig å diktere folk alle detaljene, og her kan jeg se det for meg at hun har det på samme måten. Noe av det fine i Katzenjammer var at du kunne bytte på instrumenteringen.

Men jeg husker at jeg sa til Solveig at ‘Du er en fantastisk trommeslager, men du bør også stå mer foran på scenen’. Telegram låter også veldig bra. Jeg elsker Marius Graff sin stemme.

Når de skulle gjøre en sånn youtube-video, var jeg også så heldig å være tekniker. En takknemlig oppgave, gitt. La oss håpe at folk flest får med seg Telegram. Anne Marit synger ikke som noe annet enn det hun akkurat er, rett og slett. Når du hører Anne Marit synge, får du lyden av hele Anne Marit. Mens hun synger som det hun er, synger andre vokalister det man hører. Hun er en veldig sånn ærlig vokalist som jeg ikke blir lei av å høre på. Blant annet sang hun helt nydelig på «Lady Marlene» med Katzenjammer. Hun skriver nye låter. I og med at vi gjorde noen konserter sammen etter Katzenjammer, fikk jeg høre noe av materialet.

Det låter kjempefint. er det noe jeg gleder meg til, så er det et eventuelt soloalbum fra Anne Marit. Jeg produserte også enkelte låter for Tiergarten. De spiller pretensiøs astro-pop av ypperste merke. Det bor så mye glitrende musikalsk galskap i Mats Rybø.

- Hva ser du tilbake på som høydepunkt

og mindre minneverdige øyeblikk fra Katzenjammer-perioden i dag?

- Høydepunkt? Bonnaroo-festivalen i 2009 var vanvittig. Under festivalene Southside (2012) og Hurricane (2015), da spilte vi foran 50 000 mennesker. Ikke tilfeldige tilskuere, men folk som var der på grunn av oss. Før vi slo gjennom, må jeg også trekke frem noen av de første jobbene vi gjorde på klubbene i Tyskland da det fortsatt var ordentlig, ordentlig gøy. Da ble vi ble helt satt ut av at det kom 200 mennesker. Jeg angrer ikke et sekund.

Lenge var det helt fantastisk. Med «Rockland» som en klar favoritt er jeg i dag er jeg stolt av de tre platene vi spilte inn, og en stund var det kjempemorsomt å spille over verden.

Bunnpunkt? For meg personlig kom en stor nedtur på en av de turnéene vi gjorde etter «A Kiss Before You Go». Den platen ble jeg ikke så glad i. Misforstå meg rett. Veldig mye jeg er stolt av på den plata. «A Kiss Before You» kom likevel ut en vanskelig tid for alle. Du kan høre at vi utviklet oss på de tre skivene. Vi er veldig lekne på debuten og ble en del av et større maskineri på nr 2 med flere «hits».

Jeg følte ikke lenger det handlet om å lage god musikk i Katzenjammer. Jeg vil anta at alle vil huske denne perioden som den mest slitsomme. Likevel må det understrekes at alle vi fire har hver vår historie, og alle de er sanne.

Mens vi spilte foran 6-700 mennesker, følte jeg ingenting. Jeg sto og tenkte på alt mulig annet rart. Mens jeg sto der og spilte, tenkte jeg at jeg ikke kunne fordra denne musikken. En sannhet med modifikasjoner selvfølgelig. Men der og da tenkte jeg bare hva er det jeg driver med? Jeg hadde mistet meg selv fullstendig, og da bestemte jeg meg for å slutte. Jeg tenkte veldig lenge på alle mulige utfall, hva folk ville si og hvilke konsekvenser det ville få for de andre. Selv etter mange lange runder endte jeg alltid opp på samme sted. Uten at man merker det selv, trekkes man mer og mer inn i en tilspisset karakter på scenen. Jeg ante ikke hvem hun dama var som sto der og ristet på puppene og spilte på en bassbalalaika. Å stå på den måten og synge høyt på en scene er 5% av hva jeg er, og da føles det veldig rart å bruke resten av livet på det. Lurt at jeg sa takk for meg før jeg ble utslitt. Karrieremessig var vi ikke på hell og heller på vei oppover. For meg ble det veldig tydelig at beslutningen ikke har noe med penger å gjøre. Mange lurte sikkert på om jeg tok en lur avgjørelse rent karrieremessig, og vi følte oss heldige som fikk oppleve såpass mye fremgang. Suksess kan på en måte likevel ikke være motivasjonen.

Motivasjonen må være at det kommer fra riktig sted inne i hjertet. En av hovedårsakene til at jeg slutta var også all musikken jeg ønsket å lage på egenhånd. Å inngå kompromisser er ikke alltid hensiktsmessig med tanke på god kunst. Vi hadde veldig forskjellig smak i Katzenjammer. Etter hvert følte jeg at det å kun bidra med en fjerdedel ikke var nok. Jeg

NRM 6-2021

53

måtte få utløp for alt jeg hadde inni meg, og mange av låtene mine passet ikke inn der. Nå skal det sies at Katzenjammer ikke var et overfladisk showband, og mange av låtene hadde en fin dybde over seg. Men noe med totalpakka Katzenjammer fungerte ikke lenger for meg, rett og slett.

- Koring på TNT-albumet “The New Territory” er registrert i ditt navn. I tillegg noterte man seg at du stilte som korist med TNT live og sang noen strofer av Led Zeppelins “Black Dog” på NRK-programmet “Beat For Beat.” Du vet at du er i ferd med å få tungrock-kred? La oss starte med TNT. Hvordan oppsto det samarbeidet?

- Vi dro til Hans Petter Gundersen og spilte inn den første Katzenjammer-demoen. Hans Petter skulle produsere TNT. Han ringte meg og sa ‘Marianne, kan ikke du komme og skrike litt på den derre TNT-platen?’. Da tenkte jeg bare at det kan jeg ikke si nei til. Jeg vokste opp med TNT og selvfølgelig først og fremst «10 000 Lovers» og alt det der. Derfor tenkte jeg at du skylder 5 år gamle Marianne å gjøre dette her, og en gang i tiden sang jeg «10 000 Lovers» sammen med storebror.

Opplegget hørtes veldig, veldig gøy ut, og plutselig bodde jeg en helg der sammen med Ronni Le Tekrø og co. Ronni. Nydelig type. Fantastisk fin fyr. Jeg ser Ronni for meg da han fikk fot og fikk høre noe han liker. Da sitter han og ruller frem og tilbake og digger helt i utakt med musikken he, he. Veldig utenomjordisk fyr. Han er jo en heks, sier han… En opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Når de skulle turnere for den skiva og varme opp for Ozzy Osbourne på Lerkendal, fikk jeg også være med. Så jeg har i alle fall vært backstage med Ozzy og hilst på han. Ganske kult. Hadde du spurt han hvem jeg var, hadde han aldri i verden husket det, men, ja ja.

Vi delte backstageområdet, og han sto, iført solbriller og svart hår, på en sånn treningssykkel.

- Hvordan ble du interessert i Led Zeppelin?

- Jeg oppdaget først Led Zeppelin i ungdomsårene. Du kommer ikke unna alt det de kan flytte på. Av de store for meg som har flytta på ting musikalsk, må du få med band som Zeppelin, Beatles, Police, Genesis og ikke minst Radiohead. Selv om Zeppelin i gåseøyne bare er et rockeband,

54 NRM 6-2021

hadde de en langt større funksjon enn som så. Du kan høre med en gang at det er Led Zeppelin og Robert Plant som synger. Akkurat som du umiddelbart kjenner igjen Aretha Franklin. Slike karakteristiske trekk trigger noe i meg. Ja, mange kan synge «Black Dog» (som hun gjorde på «Beat For Beat») men det gjelder å tørre. Ikke helt sikker på om jeg skulle si ja til «Beat For Beat». For hvordan kunne jeg komme best mulig ut av dette? «Beat For Beat» kan være veldig fint program det, og veldig trygt og godt. Men jeg følte at jeg må gjøre noe som blir lagt merke til og derav «Black Dog». Forøvrig er det litt «Big mama» igjen i meg. På «Don’t You Forget» (Simple Minds-cover på «Next Of Kin) åpner jeg jo lungene og lar det stå til der også.

- Du er en av de få som trekker fram «Magical Mystery Tour» og ikke “Revolver” som favoritt med The Beatles. Hva tiltaler deg med nettopp “Magical Mystery Tour”?

- Den er så fryktelig uforutsigbar. Når jeg trekker «Magical Mystery Tour» frem i en diskusjon, sier folk «Hæh?», og de ser ikke på den som et fullverdig album. Hvis jeg da ramser opp låtene på den, har de en tendens til å skifte mening.

- Står Janis Joplin bak den karakteriske, skitne, bluesy og «big mama»-aktige røsten du av og til tilførte Katzenjammer?

- Ikke bare henne. Du kan også ta med «The Great Gig In The Sky» (Pink Floyd) eller en linje som Whitney Houston gjør hvor hun strekker stemmen litt. Hva med Aretha Franklin som gjør en ni minutter lang «Amazing Graze»? Jeg fikk også et forhold til Janis Joplin. Men for å være dønn ærlig og siden hun virket så intens, orker jeg ikke å høre på henne altfor lenge om gangen. Men når du har hørt en låt med Janis Joplin, har du vært gjennom en helvetes reise. En slik vokalinnsats virker imponerende, og hun står igjen som en av de mest viktige og ujålete vokalistene i historien. Den slags holdninger savner jeg mer av i dagens popmusikk. Autotune skulle faen meg vært forbudt. Hvis du hadde plassert Janis Joplin på en X-Factor audition, hadde hun aldri fått være med videre. Altfor menneskelig og naturlig.

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 6-2021

55

56 NRM 6-2021

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

LYDKICK GEIR VENOM LARZEN 1. Thea Gilmore – The Emancipation Of Eva Grey Et mesterverk i moderne, rampete varieté. Årets tredje beste skive.

2. Martin Rubashov – Members Of The Green Phlox Svenskens mest konsistente langspillplate – slippes i januar.

3. Shamblemaths – 2 Årets beste album.

4. Diablo Swing Orchestra – Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole Årets femte beste album.

5. Dold Vorde Ens Navn – Mørkere Årets beste svartmetalliske album.

RONNY ØSTLI 1. X-Mas Project – X-Mas Project Julesanger og tysk thrash fra 1986, da er det faen meg julaften.

2. Funeral Mist – Deiform Kom for sent til å bli anmeldt i dette nummeret, men tidsnok til at jeg hører at dette er fett.

3. Archgoat – Worship The Eternal Darkness En stor overraskelse for min del.

4. Massacre – Resurgence God gammel death metal.

5. Celtic Frost – Emperor’s Return Når alle anmeldelser er skrevet må jeg «lande» litt, og da blir det gamle klassikere. Denne EP-en snakkes det alt for lite om.

WILFRED FRUKE 1. Kosmodome – Kosmodome Feit ny psykedelisk tuftet retroprog!

2. Procosmian Fannyfiddlers – Astonishing Tales of Cod and Plankton Ny dose intelligent tullball!

3. Exodus – Persona Non Grata Deres beste siden 80-tallet!

4. Prima Vera – Alt Endelig en boks med komplett katalog!

5. Ozzy – Det meste Faen, så bra de gamle skivene er!

norwayrock.net

SKIVER ABBA Voyage Polar Music

ABHORRATION After Winter Comes War Invictus

AFTERLIGHT Afterlight Mighty Village Records

Det formelig vrimler av gjenforeninger av ymse kalibre og kvaliteter i musikkverdenen, men jeg kan ikke komme på noen av et presumptivt større snitt enn at alle fire originalmedlemmer av trolig tidenes beste poporkester plutselig kommer sammen igjen, førti år etter den bitre splitten i kjølvannet av ganske fine ”The Visitors”. Forventningene stod av noen grunn i taket ’verden over’, og det syntes ingen ende på de panegyriske forestillingene av hvor knallbra dette skulle bli. Dessverre er det i grunnen kun begrepet ’fallhøyde’ som strekkes særlig langt i noen distinkt retning her, for dette ble ganske så slappe saker. Nei, jeg hadde ikke forventet meg noe som helst opp mot det vanvittige toppnivået de holdt på sitt beste, men jeg hadde håpet på i alle fall noe som beveget seg utafor de mest selvfølgelige og utslitte popformlene. Jeg kunne ha satt opp en slags låt-for-låt-gjennomgang her, men når det meste følger de samme skjemaene, ser jeg bare ikke vitsen.

Ingen bør være i tvil om Andersson/ Ulvæus-signaturen, der de på sitt beste serverte en genial blanding av tidsrelevant sangbarhet og uventede progresjoner/harmonier/melodier blandet med musical-dramatikk (som i f.eks. ”I’m a Marionette” eller ”Head Over Heels”), og de formår å fremdeles formidle hvem som står bak dette her – men dessverre har de valgt å kjøre safe, begredelig safe, framfor å eksperimentere det minste.

Produksjonen er naturligvis storslått og massiv, men dette understreker i grunnen akkurat dettes tveggede soniske sverd; det hjelper ikke stort med rålekkert innpakningspapir hvis boksen inneholder kneipp med svett gulost og to med leverpostei – i og for seg mettende, men dørgende fantasiløst. Låtene høres jevnt over ut som slappe durderivater av enten ”Fernando” eller ”Thank You for the Music”, hvilke nok heller ikke i utgangspunktet sorterer blant personlige favoritter. Kun ett sted manes til ørespissing; det flotte, doriske verset på ”Keep an Eye on Dan”, og skivas lille lyspunkt løfter sogar sannelig litt på hatten til gammel storhet i sluttsekundene – bare litt trist at dette mest av alt framstår som et reelt nødanrop. Summa summarum; temmelig tafatte greier, dette her – jeg gidder nemlig ikke å tillegge musikk handikappoeng og opererer ikke med verken junior- eller mosjonsklasse, uavhengig av hvor stor fan jeg er av angjeldende aktører. ”Voyage” går inn blant støvsamlerne, som et musikalsk landskapsbilde malt av Michelangelo, komplett med både siluett av elg og solnedgang.

Wilfred Fruke

Her har vi et nytt band bestående av folk fra Condor, Purple Hill Witch, Obliteration med flere. Vi snakker skitten brutal death metal av den gamle sorten. At gutta har bakgrunn fra Kolbotn scenen kan høres, men dette er gjennomgående kjappere, mer amerikansk og thrasha som vi gjerne får fra den kanten. Tenk Kolbotn blandet med Sadistic Intent, Morbid Angel og Cadaver. Dette er en ep med fire låter, og jeg synes materialet er jevnt og er passe skittent uten at det låter rølpete. Nå har disse gutta en rimelig heftig merittliste og jeg blir ikke forelsket i disse låtene som en del av guttas andre bragder.

Kanskje er det noe med helheten, og nettopp det at det er jevnt, for jeg får mest utbytte av å høre en låt her og en der. Tittelkuttet er min favoritt, og låta de også promoterer på bandcamp.

Når denne utgaven av Norway Rock leses er kun kassettversjonen utgitt.

Vinyl og CD kommer på nyåret.

Ronny Østli

I en alder av 42 år, etter svimlende 24 album, er engelske Thea Gilmore – et nåtidig, p opulærmusik alsk unikum – villig til å begå kommersielt selvmord. Simultant med utgivelsen av ”The Emancipation Of Eva Grey” under eget navn (omtalt senere) lanseres herværende album under splitter nytt artistnavn. Trangen til å starte med blanke ark skriver seg etter sigende fra et destruktivt ekteskap med påfølgende skilsmisse, og hele ”Afterlight” grunner tematisk på dette.

Gilmore penner sedvanlig smart lyrikk, men musikalsk er her lite å feire, i alle fall for fans som ønsker en reell oppfølger til glimrende ”The Counterweight” og ”Small World Turning”. Materialet er strippet og ettertenksomt, komponert og arrangert per piano eller akustisk gitar – dessverre ikke særlig substansielt, melodisk sett.

Kun en alvorlig, doserende tone, samt Gilmores praktfulle stemme og vokaluttrykk, etterlever gyldige fordringer.

Rytmiske ”Friendly Little Heart Attack” og ”Checkov’s Gun” faller nærmest kvalitative pretensjoner, men mangler dybden og fantasien fra englenderens beste arbeider. Elektronisk-injiserte ”Dead Light” huser løfterike ansporinger som aldri forløses, og resten av utlegget bekles av fortrøstningsfulle, selvsagte akkordprogresjoner. Hadde ”Afterlight” vært eneste musikalske bidrag fra Thea Gilmore i år ville jeg vært uendelig skuffet. Hun må gjerne videreutvikle Afterlightprosjektet, i terapeutisk øyemed, så lenge det samstundes tilvirkes stiltranscenderende og kompositorisk overhendige Thea Gilmore-album. ”Afterlight” er katalogens veikeste siden 1998-debuten.

Geir Larzen

ACCORDO DEI CONTRARI Ur Cuneiform Records B o l o g n a residerende Giovanni Parmeggiani har frontet Accordo Dei Contrari i over tjue år, og ”Ur” – italienernes femte album – ble angivelig innspilt live i studio frem til 2. februar 2020, da nasjonen gikk i pandemisk panikkmodus. Gruppas etos hviler på en begjæring av utfordrende originalitet, energi og skjønnhet, og Parmeggiani legger ikke skjul på sin elsk overfor Mahavishnu Orchestras 1973-klassiker ”Birds Of Fire”. Ut fra forelagte premisser kan man resonnere at kvartetten og gjestemusikere etterstreber en leken interaksjon mellom jazz, rock og klassisk musikk, sporadisk i krysninger av National Health, King Crimson, Mahavishnu Orchestra, Happy The Man, Keith Emerson, Lalle Larsson og Area.

Materialet er gjennomkomponert, metrisk og harmonisk komplekst, og full av arrige piano-ostinater, stundom overdratt skumrende Magma-ferniss, uten å undergrave tonalitet, dynamikk, klangnyanser eller definerte former.

Ingen enkeltspor seiler kvalitativt akterut, men det er vanskelig ikke å favorisere et eksplosivt åpningsdrønn i ”Tergeste”, det ominøse, vokaliserte tittelsporet, samt byggesteinfinalen, anført av klaver, alt-saksofon, cello og lynende, elektrisk gitar. Accordo Dei Contrari leverer årsbeste i sitt slag, og ens musikalske bindevev transmuterer til den glade laks.

Geir Larzen

ALAN SIMON’S EXCALIBUR V Move, Cry, Act, Clash!

Spirit Of Unicorn Music Femte installasjon av multikunstner Alan Simons sykliske rockeopera ” E x c a l i b u r ” imponerer storstilt når det kommer til gjestelisten. Simon rakk liketil å samarbeide med John Wetton, hvis stemmeprakt deponeres sistesporet ”The Vision”. For øvrig bidrar både Steve Hackett, Martin Barre, Jeremy Spencer, Michael Sadler og Jerry Goodman til et teksturmettet album av tålelig hørbar beskaffenhet.

Franskmannen innledet dette keltiske prosjektet i 1998, og utgivelsene er blitt suksessivt mer rockesymfoniske.

Simon er ingen komponist, og lener seg tungt på rockeopera-musikalske gjerninger fra utøvere med større tyngde og troverdighet, det være seg Kayak, Clive Nolan, Arjen Lucassen eller Neal Morse, følgelig hjelper det lite med glimt av fremragende instrumentering (og ofte hyperbolske sangfraseringer). Kvalitativt spenner ”Excalibur V” fra et spiselig tittelkutt,

NRM 6-2021

57

AN M ELDE L SE R

SKIVER

GÅTE Nord Indie Recordings Dette er et av årets mest etterlengtede album, enkelt og greit.

Da nyheten om at Gåte skulle gjøre noen akustiske nedstrippede konserter rett før lockdown sprakk ville jeg omtrent ha reist hvor som helst for å få det med meg. Slik gikk det imidlertid ikke da, men med en dose tålmodighet og omtrent et kalenderår underveis kom EPen “Til Nord” mot sommeren og en helt ubeskrivelig magisk konsert på SALT i solnedgang og ventetiden var klart verdt det.

Og det er et eller annet med å endelig motta et album man har gledet seg til av den enkle grunn

folkloristiske ”Messaline” og atmosfæriske ”Wake Up Before The War”, til renskårne blundere som ”The Prisoner”, tungnemme ”A Brand New Day” og blues-plastiske ”The Lady Of The Lake”. Orkestrering og generell giv applauderes, men ”Excalibur” strander unektelig som en parentes i rockeoperalitteraturen.

Geir Larzen ALIEN FORCE We Meet Again From The Vaults Det kan virke som danskene i Alien Force prøver å stikke en tå innom så mange sider av metallparaplyen som de kan få til på deres første fullengder sider midten av 80-tallet. Bandet er nå i ferd med å gjennomføre sitt andre comeback siden de la inn de originale årene i 1987. Det er relativt godt med spilleglede å spore her. Peter Svale Anderson har en mangefaset vokal, han har ikke det største spekteret kanskje, men kan synge i tysk power metal stil og klassisk heavy metal,

58 NRM 6-2021

at man bare vet det er bra. Så spørsmålet blir bare hvor bra. Fire av sporene tilstede ble vi kjent med allerede på EPen, nemlig “Kjærleik”, “Hemnarsverdet”, “Horpa” og “Rideboll Og Gullborg”. I tillegg er singelen “Svik” vært tilgjengelig en stund og ikke akkurat bidratt til å dempe forventningene. Er det et spor her jeg håper de tar med seg videre når de kobler til fuzzpedalen og elektronikken igjen er det nettopp “Hemnarsverdet”. Hva den kan gjøre med et lokale under fullt trøkk tør jeg nesten ikke å tenke på. ”Solfager Og Ormekongen” setter stemningen umiddelbart og viser akkurat hva Gåte er i stand til dynamisk selv uten elektroniske hjelpemidler. Det er så nakent og vakkert, samtidig som det låter såpass storslått til tider at det tar pusten fra en. En aldeles nydelig start. Et lite sært avbrekk midtveis heter “Talande Tunger” og gir meg assosiasjoner til både vikingtid og

han kan få til gode squeel ala Udo og grumse det til som Hetfield. Musikken er skikkelig riffbasert og det er lagt sjel inn i mye av dette. Gitarsoloene burde glede folk som har sans Vivian Campbell eller Slash for den del. Når det kommer til stykke blir jeg ikke helt klok på denne skiva, den spriker i mange retninger, og holder som regel over middels standard. Det er til tider ganske gøy og til og med den avsluttende balladen er hakket over helt allright. Det er vel i bunn grunn det som beskriver albumet best, en litt over middels allright metal plate.

Ingar Høgstedt ANNETTE GIL Teenage Rage MTG Music Dette er den tredje utgivelsen til Annette Gil som soloartist, og her tar hun oss med på en historisk opplevelse ved at hun beskriver deler av sin oppvekst i Måløy på Vestlandet. Selve albumet er dedikert til hennes mor, samt at familiemedlemmer har fått tilegnet

medisinmenn, i tillegg til Ronja Røverdatter. Bål og sirkeldans for å kaste styggedom over fiender er det jeg ser for meg, og den gir en skummel stemning som passer fint inn i helheten på “Nord”. Vi får et nytt bekjentskap i “Sigurd Og Trollbrura” og viser atter en gang et band som virkelig elsker det de bedriver og ikke minst viser stor respekt over vår musikkarv på en måte få andre har gjort før de. Og da gjenstår to låter som de som kjenner bandet bør kjenne godt, og to spor jeg ble overlykkelig bare å se var representert på skiva – nemlig “Jomfrua Ingebjørg” og “Sjåaren”. Et fortryllende gitarspill bærer førstnevnte vers til nedstrippede refreng med en nydelig oppbygning helt til slutt. Et fantastisk arrangement.

Sistnevnte har slått pusten av meg såpass mange ganger, om det er fra skive eller live, fullt trøkk eller akustisk – og versjonen her er intet unntak. Det er ikke bare noe av det beste Gåte har gjort, men noe av det beste noen har gjort her til lands og jeg må stadig ha en liten stund for meg selv for å summe meg etter den er ferdig. Og selve avslutningen her slår forsyne meg avslutningen på originalen, og det sier ikke rent lite. Det er bare å bukke seg i støvet for et band som bare ikke kan gjøre feil, hvor enhver beslutning eller retning de tar funker som gull (kanskje sett bort ifra den litt vel lange pausen). Det er nesten så jeg ikke tør å tenke på hvor bra de kommer til å låte når de tar med seg denne nye erfaringen inn i sitt “vanlige” virke med fullt trøkk.

Sven Olav Skulbørstad

sine egne låter. Albumet har hun selv stått for, sammen med medmusikant og produsent Ole Tom Torjussen.

Sammen spiller de nesten alle instrumentene, bortsett fra enkelte gjesteopptredener fra folk på gitar, bass og litt klaviatur. Annette innbyr til en reise med mystikk og fantasi i både musikk og tekster. Åpningssporet “Top Of The Hill” har et refreng som kan lime seg fast i minnet hos enhver. En herlig åpning på albumet!

Annettes vokal på ”Daddy’s Girl” kunne ha vært med på en Kate BushLP fra 70-tallet. Makan til lik stemme! Åpningen av “You Know It’s Crazy” slår meg at godt kunne vært starten på en Ayreon-låt, med flott keyboardmystikk som du ikke aner hvor vil ta deg. Annette glemmer ikke sine gamle helter som ung jente heller; sistesporet “Lady GUGU” inneholder en tekst hvor både Michael Jackson, Freddie Mercury og Lady Gaga blir nevnt. Barndomsminnene og heltene er ivaretatt... Albumet har god produksjon, utarbeidet i eget studio hvor Annette og Ole Tom har gjort et bra stykke arbeid.

Per Rannug

ARCHGOAT Worship The Eternal Darkness Debemur Morti De finske brødrene, samt diverse trommiser, har siden 1989 vært eksponenter av brutalt spetakkel. Selv som dette magasins brutale alibi har jeg funnet trioens materiale i overkant støyende. Da jeg sjekket ut platens andre singel, “Black Womb Gnosis” synes jeg det låt vanvittig fett. Joda, brutalt og stygt som tidligere, med velkjent kjellerdyp vokal. Likevel låt det mer kontrollert og mer tilgjengelig, selv om stønningen kanskje ikke gjør at låta egner seg i barnebursdager.

Heftige riff, tyngre partier og til dels melodisk solo gjorde at jeg hevet øyenbrynene og tenkte her må det ha skjedd noe. Denne låta følges opp av tunge “All Christianity Ends” og mer midtempo “In Extreis Nazarene”, og jeg finner skiva variert og i all sin råskap ganske så appellerende. Lydmessig er dette rimelig oldschool med tørre romlende trommer, og selv om det kanskje er mer tilgjengelig er det langt i fra snille saker. Derimot snakker vi for meg en stor overraskelse.

Ronny Østli BETH HART A Tribute To Led Zeppelin Provogue At Beth Hart først takket nei til å vokalbære prosjektet – initiert av produsent Rob Cavllo og lydtekniker Doug McKean – taler om en artist med integritet. En viss pandemi forkludret imidlertid Harts turnéplaner, og i takt med tiltagende sinne og frustrasjon (hun skal ha uttalt: ”Du må være forbannet når du synger Led Zeppelin-låter, og jeg forsøker å tone ned egen aggresjon”) grydde entusiasmen for plate-idéen. Cavllo og McKean innsetter rutinerte studiomusikere, men bortsett fra Beth Harts astronomiske sangkapasitet er det materialets symfoniske orkestrering, utøvet av David Campell, som intensiverer og ildner fonogrammet til noe mer enn nok en Covid-motivert coverlåtansamling, trass at orkesterstemmene stort sett grunnes på John Paul Jones’ impliserte mellotronspor.

Campell gis rommeligst boltreplass i ”Whole Lotta Love”, ”Kashmir” og ”The Rain Song”. Lansert under Harts eget navn, og lest i kontekst, etableres faktisk en meningsbærende, veloverveid diskografisk post. Den kompositoriske seleksjon applauderes – her dekkes nesten hele spekteret av Led Zeppelins levnetsliv, i spenn fra insisterende tungrock via akustiske viser, jazzfunk, psykedelisk pop, progressiv rock og, naturligvis, blues. ”The Crunge” innestår et overraskende oppføringsvalg, hvor Hart opptrer i full symbiose med stykkets kronglete metrikk og snurrige messingblåslinjer. ”Houses Of The Holy”, Led Zeppelins mest destillerte progrockskive, er forresten godt representert – både ”Dancing Days”, ”No Quarter” og

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R ”The Rain Song” gis fyllestgjørende behandling; førstnevnte krampaktig bastet med ”When The Levee Breaks”, mens isende ”No Quarter” bevilger albumets sterkeste gåsehudøyeblikk, i sømløs medley med ”Babe, I’m Gonna Leave You”. Direkte vondt gjør det heller ikke å lytte til ”Kashmir” og ”Stairway To Heaven”, selv om begge, og flere til, tilvirkes i overkant partiturtro. Jeg savner minst én representant for unike ”III”; fortrinnsvis ”Since I’ve Been Loving You” eller ”Friends”, som formelig skriker etter prosjektinklusjon. Når det er sagt, dette er trolig pandemiens hvasseste coverlåtskive, inkludert Deep Purples bidrag. ”A Tribute To Led Zeppelin” slippes 25. februar.

Geir Larzen BRANDON TESKEY Screaming Into The Void Brandon Teskey Andre soloskive fra gitarist Brandon Teskey anlegger blues som stilistisk b æ r e b j e l k e , men utover det etterstrebes et mentaleklektisk fonogram som innbefatter tungrock, jazz og psykedelisk pop, bivånet gjennom alternative brilleglass.

Teskey har angivelig presset seg selv til maksgrensen, teknisk så vel som kompositorisk, og utkommet sitter temmelig godt. Brorparten av programmet opptrer rent instrumentalt, men er melodisk motivert, variert, teknisk habilt og stundom som et arveanlegg etter James Byrd, den gang Byrd meldte overgang fra powermetallisk gitarhelt-onani til bluesgrunnet instrumentalrock. Jeg liker Teskeys tone, jamfør Grant Green-tonale ”Vertigo On The Heights Of Desire”, selv om han foreløpig ikke danner noen sublimert, egenrådig stemme.

De fire vokalbaserte innslagene – to frontet av Alissa Swartz og to av ham selv – ekspanderer paletten og potenserer totalopplevelsen. Slepent forstemmende ”Spider’s Web” og John Coltranes ”Equinox” bibringer en smekker platefinale.

Geir Larzen COLDPLAY Music In The Spheres Parlaphone ”Det er lenge siden ”Parachutes”, og Coldplay har ikke levert et skikkelig bra album siden ”Viva la Vida”” også-videre. Vi står over den, for saken er at Coldplay er noe annet enn det de startet opp som. La oss derfor se på hvordan Chris Martin og kompanis ”Music In The Spheres” står seg i konteksten av sine to, tre forgjengere. Årets album er på lik linje med ”Everyday Life” (2019), ”A Head Full Of Dreams” (2015) og ”Ghost Stories” (2014) godt produsert. Dette er også popmusikk som fokuserer melodi, og som i kraft av fundamentene tidvis vekker assosiasjoner til det vi på 90-tallet kalte ”poprock”. Hvor Coldplay vil med dette er imidlertid

norwayrock.net

SKIVER

MARTIN RUBASHOV Members Of The Green Phlox Despotz Records Var verden i rettferdig, kunstnerisk vater, ville Martin Rubashov, eller Boman som han egentlig heter, for lengst være kronet til fyrste av kontemporær, intelligent og symfonisk-akustisk sanger/låtskriver-segmentet.

Alt på debuten fra 2013 struttet svensken over gjennomsnittet, men det var album nummer tre, ”The Nature Script” anno november 2018, som transmitterte artisten opp i elitedivisjon. Jeg var nær å snurre nevnte plate i hjel påfølgende år, og har ventet utålmodig på oppfølgeren.

Underveis er man presentert flere singler – ikke minst hjemsøkende ”Horga”, som dessverre ekskluderes langspillfonogram nummer fire. Rubashov mestrer til det fullendte mørkskodd, underfundig og storslagent dynamisk viserock, ofte tilskyndet av katedraltunge tolvstrenggitarer og et humanistisk vokaluttrykk, som en selvrådig hybrid av Alain Johannes og Jeff Buckley.

Endog melodikken, teften for klanger og akkordprogresjoner, danner noe så sjeldsynt som et eiendommelig, karakterfast idiom uklart. På den ene siden anlegges et rent produksjonsmusikk-perspektiv; på den andre struktureres musikken som ”låter”. Fra undertegnedes ståsted oppleves ”Music In Spheres” som en wishywashy sak, hvor det ene enten slår i hjel det andre eller blandes og fordamper. Coldplay skal ha for å aldri glemme det melodiske (dette er utvilsomt Chris Martins styrke).

Samtidig er det nå på høy tid at de strammer det kompositoriske grepet, gjør det de er best til og styrer unna ferskvaredisken.

Bjørn David Dolmen CORRO Stay Tuned To Have Your Heart Broken Icons Creating Evil Art Den svenske jålebukken Corro hauses opp som den yngre generasjons musikalske redningsmann. Riktignok er dennes debutplate en akseptabel appropriasjon av samtidens polioestetiske trender, og jyplingen skal gis honnør for i det minste å tenke tonale implementeringer, i et politisk overkorrekt lydlandskap av elektronisk pop og svulstig emo-melodikk. Man vokter seg vel for ikke å skremme verken radioslaver eller fløyen av såkalt alternative rockere. Stilistisk og musikalsk fungerer vasstrukne Give Me The Horizon som Corros ledestjerne, og brorparten av låtene

enhver aspirerende låtskriver med gitar bør misunne ham. Å tiltre en overbefolket stilistisk sfære med såpass distinkt stemme, sonisk som kompositorisk, er en bragd i 2021. Ingen slag for baugen lar seg etterprøve om man låner øre til ”Members Of The Green Phlox”.

Drømmende, vemodige ”Pillars” slår an tonen og knytter naturlig an til ”The Nature’s Script”, ved sirlig bruk av nydelig sangharmonikk, piano, vevert rockekomp og pedalstålgitar. ”Members Of The Green Phlox” stiller progressivt fagrere enn forutgående album – jamfør ”Lights Of July” (gjestet av Katatonias Jonas Renkse), akustisk-insisterende ”Goblin” og den eksplosive fullblodsrockeren ”Bird”. Det er generelt mer av alt på Rubashovs fjerde plate, som kompositorisk

topper seg med klanglig og tonalt storslåtte ”Nattlandet”; et mesterstykke man utmerket vel kan lese som en vinterfrossen, særnordisk utgave av Jeff Buckley.

Kort summert forefinnes kanskje ingen munn-og-mæle-mistende øyeblikk som ”The Nature’s Script” innestår, men til gjengjeld er ”Members Of The Green Phlox” Rubashovs desidert mest konsistente plate, overveldende arrangert og instrumentert. Den melodisk-melankolske festen lanseres 21. januar, og man håper dette vil avstedkomme større oppmerksomhet fra en allmue som ikke engang sanser konturene av hva den misser.

lider under voldsomt, pleonastisk klisjétrykk, på grensen til flau parodi.

Imidlertid tilkommer forjettende øyeblikk, som ”Sing Me A Song”, hvor artisten delvis lykkes i omgang med vaudeville-tradisjoner. Denne stiller melodisk mer på nett med Panic At The Disco og Kaizers Orchestra enn gjengse plastikk-pompøse døgenikter; jeg bifaller det vindskeive pianoet, tilførselen av elektriske gitarer og innspillingens dikotomi av beinskjørhet og brautende muskler.

Dessverre er ”Sing Me A Song” eneste nevneverdige låt fra et album det går tretten av på dusinet.

Geir Larzen

til Paul Masvidal blir jeg godt lei av før plata er halveis, kan ikke huska dette har plaga meg før. Vokalen hans har alltid blitt kjørt gjennom diverse effekter, men denne gangen er det i overkant altså. Mellom hver låt er det lagt inn korte instrumentale snutter, navngitt som diverse koder. Personlig har jeg ikke sansen for slikt, i alle fall ikke det som er lydeffekter eller mekanisk-klingende stemmer som snakker til deg som om du stod i en heis. Dere som setter pris Cynic, vil nok like denne også, dere som allerede var på gjerdet har jeg en følelse av kommer til å bli der.

Ingar Høgstedt

CYNIC Ascension Codes Season of Mist

DANG!!!

Sociopathfinder Apollon

Cynic leverer varene, det som er litt kjipt er at varene er plagsomt like de varene de har levert siden attervendinga.

Det er fortsatt fryktelig progressivt, atmosfærisk og utenomjordisk.

Gitarene er presise og liksom lyse.

Basslinjene er ganske heftige, det skjer mye der. Trommene har alltid plaga meg med Cynic, jeg synes de er masete og for mye, uavhengig om det er gamle Reinert eller ikke som pisker skinna.

Det er progressivt ja, litt jazzete tidvis og tidvis tungt og rockete, som Cynic alltid har gjort det. Den stemmegreia

Skranglerock i tverrsnittet mellom skrikete garasjerock, psykedelia og britpop.

Dang!!! minner meg om den foretrukne musikken til de skarpt kledde menneskene du møter på fest som alltid vet bedre enn deg, som diskvalifiserer musikk fordi for mange hører på den og bruker uttrykket “undergrund” som den eneste kvalitetsbæreren inn rock. Musikken er forutsigbart underprodusert, vokalen er ofte på kant med tonearten og orgellyden er for høy.Tekstene er artige med, med flere vittige observasjoner.

Melodiene er fulle av hooks og er lette

Geir Larzen

NRM 6-2021 59

AN M ELDE L SE R

SKIVER å følge. Låtene “Degenerate” og “Good Intentions” har såpass catchy refreng at de krever at man synger med. Det er i det hele tatt ikke noe galt med musikken her, den er fengende og den vekker lyst til deltagelse, men på den annen side vekker den ikke lysten til å sette på plata på nytt. Rart med det.

Ingar Høgstedt DANIELE LIVERANI Incomplete Landr Dette er et album jeg har ventet lenge på. Multikunstneren Daniele Liverani har det siste tiåret holdt seg til å programmere retro-dataspill eller å komponere klassisk musikk. Enn så glad jeg er i 8-bits dataspill og midi-symfonier, så har jeg likevel savnet litt gitar og vokal.

I kjent stil gjør han det meste selv, med hjelp av trommeslager Simon Ciccotti.

Han har tidligere operert i de fleste sjangre, men nå er det relativt streit prog-rock det går i. En salig blanding av Khymera og Twinspirits, om vi skal referere til tidligere prosjekter. Om virtuos metal-trommis er riktig mann for jobben, skal jeg ikke spekulere i. På vokal har han hyret inn 19 år gamle Jack Seabaugh, fra Arkansas.

Dette er utvilsomt rett mann for jobben. Hvor han har oppdaget denne uslepne diamanten vet ikke jeg, men gud bedre, for en vokalist. Hans såre stemme passer musikken perfekt, til tross for at den er litt utypisk for

MASSACRE Resurgence Nuclear Blast Jeg tilhører ikke de som forguder Massacre, tross deres start i 1984, og således et av tidenes første death metal-band. Likevel er dette her et knakende godt album. Selv om karrieren drar seg mot førti år, er dette bare amerikanernes fjerde plate. Dette er riffbasert og drivende, og det kjappe materialet er vel egentlig ikke mer enn midtempo i dagens death metal-målestokk. Jeg synes skiva er jevn, men det er likevel noen

60 NRM 6-2021

sjangeren. Kanskje nettopp derfor. Det er ikke første gang Liverani har gjort gode valg av vokalister. Jeg er han evig takknemlig for at han viste verden hva Oliver Hartmann faktisk er kapabel til å synge, både med Empty Tremor og i metal opera-trilogien “Genius”.

Valget av Steve Walsh til Khymera var kanskje ikke like oppsiktsvekkende!

Men til dette albumet har han gravd dypt. Det skal han ha. Tittelkuttet er bare helt fantastisk vakkert. Mye på grunn av den såre vokalen. Eneste låt jeg sliter med er “Get Out of My Way”.

Gladkristen gospelmusikk er ikke det jeg har ventet på. Jeg liker best når han leker seg med gamle synther og skeive taktarter. Tittelkuttet og “I Won’t Cry” er mine favoritter, men det er flere låter som utmerker seg. Selv “I’m Gonna Move On” kan jeg like, selv om denne også flørter med gospel. Det hjelper at verset er i mørk moll. Platen avsluttes med 3 nyinnspillinger av hans klassiske verk. Når noen endelig ville spille hans komposisjoner, så er det vel bare rett og rimelig at det også utgis.

Stig Rune Robertsen DAVE GAHAN & SOULSAVERS Imposter Columbia Records Depeche Mode frontman Dave Gahan is releasing his third album with Soulsavers (aka Rich Machin), “Imposter”, on 12 November. The record features

spor som utmerker seg. «Ruins Of R’Iyeh» innbyr til headbanging i arbeidstiden om du har denne på headsettet. Denne følges opp av «kjappe» «The Innsmouth Strain» som rocker som fy og skaper fine kontraster. Min favoritt er «The Whisperer In Darkness», og jeg hører lett for meg allsangen «Ia Shub Niggurath» i det melodiske refrenget. Det herlige goovy riffet i «Spawn Of The Succubus» bør også nevnes, selv om det gir klare assosiasjoner til Suffocations «Infecting The Crypts». Nå hadde vi et par gode skiver med norske ekstremmetal-helter anmeldt i forrige nummer, men gamlegutta fra statene er neimen ikke håpløse de heller.

Ronny Østli

12 covers, including songs by Bob Dylan, Elvis, PJ Harvey, Elmore James, Neil Young, Mark Lanegan, Cat Power and more. Recorded live as a 10 piece band at Shangri-La recording studio in California, it is by no means an ordinary covers album. Each track has been masterfully interpreted and selected by Gahan and his voice dominates the record, complimented by the bluesy instrumentation and soulful vocals of Soulsavers. He has made it a coherent work. A highlight is the album opener, “The Dark End of the Street”. As with any well covered track, it was a daring choice, and Gahan pulls it off with baritone bravado. There are more brave choices with “Always on My Mind” and “Lilac Wine”, which Elvis and Jeff Buckley have already mastered. Other highlights include Elmore James’ ”I Held My Baby Last Night”, during which Gahan unleashes a guttural shriek which could be interpreted as him declaring “I own this song now”, the powerful guitars on Dylan’s “Not Dark Yet” and the glorious collective vocals on the chorus of Power’s “Metal Heart”. Emotional and elaborate, not since Johnny Cash covered Nine Inch Nails’ “Hurt” (or O.R.k. covered Bowie’s “I’m Afraid of Americans”) has an artist made others’ songs so convincingly his own. Highly recommended.

Anne-Marie Forker DER WEG EINER FREIHEIT Noktvrn Season Of Mist De tyske svartmetallerne kjører på i kjent stil på sitt femte verk.

Det låter moderne og stemningsfullt, og det er nettopp det, jeg sliter med at dette blir litt sterilt og dusinvare.

Malen på moderne black metal på et større selskap. Jeg liker godt “Am Rande der Dunkelheit”. Det er en god melodisk black metal låt. “Immortal” sitt rolige behagelige vers med trommer, keyboard og vokal er også kult, og originalt, og skaper en fin dynamikk på skiva. Mulig noen har sjekket ut videoen til “Morgen”. For meg er dette en helt ordinær kjapp melodisk black metal-låt, som ikke gir meg noe spesielt. Dette har man hørt før. Tyskerne gjør absolutt ikke noe feil, det er bare at det heller ikke er noe ekstraordinært over dette.

Ronny Østli DOODSWENS Lichtvrees Svart Black metal-duoer fra Nederland er ikke akkurat noe ukjent fenomen. At duoen er kvinnelig er derimot mer oppsiktsvekkende. Disse to damene kommer fra Eindhoven og debuterer med “Lichtvrees” som er en drøy halvtime stemningsfull black metal av mer midtempo-sort. Dette er av typen lange monotone partier fremfor melodier og halsbrekkende riffing. Det starter kjapt med “In Mijn Bloed”, før tempoet senkes i “Zwarte Staar”. En

kan ofte høre når damer synger black metal, men Fraukje van Burgs vokal er såpass skarp og skjærende at det ikke høres. Jeg synes det er mye uhyggelig stemning på skiva, men vi er ikke helt der oppe. Jeg vil gjerne trekke frem nevnte “In Mijn Bloed” og “Ijsheiligen” som mine favoritter. Med andre ord synes jeg bandet er best når de har litt tempo.

Ronny Østli EREB ALTOR Vargtimman Hammerheart Til tross for at dette er svenskenes niende album, kan jeg ikke huske å ha hørt bandets episke viking metal tidligere.

Og synd er det, hvis det er bra som denne plata. Ikke at vi snakker noe revolusjonerende nytt, men gode låter som høres ut som kombinasjonen Falkenbach, Tyr og viking-Bathory tiltaler meg. Og det starter veldig episk med “I Have The Sky”, og jeg noterer meg at vokalisten synger veldig kult.

Denne følges opp av tittelkuttet, som også er platas videosingel.

Like episk, men hakket hardere og med mer growling. Nå er dette et jevnt album, men låter som “Fenris”, Alvablot” og “Alvablot” utmerker seg som mine favoritter, sammen tunge stemningsfulle “Heimdals Horn”, som jeg nesten vil kalle en fire minutters outro.

Ronny Østli EXODUS Persona Non Grata Nuclear Blast Det sies at gamle hunder ikke kan lære nye triks, og noen ganger skal en være faen så takknemlig for nettopp det. I drøyt 35 år har Exodus liggi og vaka rett under thrashens ’fire store’, og det er påfallende hvordan de sammen med flere av de andre som kan betegnes som’de største av de neste’, som Testament og Death Angel, gjennomgående har holdt et langt høyere kvalitetssnitt enn flere av genrens aller største. Det er bortimot uunngåelig ikke å skulle dele inn de største thrash-bandenes skiver i ’80-tallet’ og ’røkla i ettertid’, og en skal nok argumentere lenge og vel for å skulle måle denne opp mot deres første klassikere – men samtidig har jeg nok heller ikke hørt dem så potente i tida etter disse. Gary Holt har tydeligvis nytt godt av oppholdet i Slayer, og det formelig spruter av riffinga på årets skive, og trommer og bass bygger opp en bånnsolid og teknisk slepen grunnmur, godt hjulpet av en skarp og god produksjon. Soli er også plukket fra øverste hylle, men jeg har aldri blitt godvenn med Steve Souzas lett gneldrete vokal, som til tider skjærer i bakøret som en Dirkschneidersk David Wayne-aspirant på både speed og helium. Heldigvis formår Souza å variere også med andre uttrykk, og det blir aldri uhørbart, bare litt slitsomt i lengden. Skiva er fri for dårlige låter og er på sitt beste top notch, på sitt

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R svakeste ganske så ok – og det er i grunnen ganske så befriende å kunne konstatere at noen av gamlegutta til de grader ennå holder koken og ikke bare har henda i lomma.

Wilfred Fruke FLAGG Cosmic Chaos Manifest Purity Through Fire Jøss, ”Er dette Impaled Nazarene?” var min tanke da tittelkuttet åpner den finske duoens andre plate. Det er tydelig at landsmennene er en viktig inspirasjonskilde. Riktignok er lydbildet kvassere og mer kald black metal med lyse melodilinjer. Seigere “Serpent’s Chamber” får meg til å tenke på Funeral Mist, mens favoritten, “Circle Of Stones” gir meg samme kalde stemning som å høre på Zyklon B. Tempoet er gjennomgående høyt og jeg synes det er mye fett her. Likevel er de nevnte assosiasjonene så sterke at jeg sliter med å finne dette spennende og relevant nok. Kule enkeltlåter, men helheten kjeder meg en smule.

Ronny Østli FRAU FLEISCHER When The Sun’s Down Sliptrick Records Frankrike er arnested for ubegripelige mengder sonisk skrot, selv om man i senere dekader har avdekket et og annet oppløftende utskudd i nasjonens populærmusikalske støpeskje. Frau Fleischer – bandets tyske navn aktiverer første depot av alarmklokker – søker å eksekvere en hipp og sexy puré av elektronisk dansemusikk, nasal gothrock, industriell metall og varieté. Ingenting er pinligere enn mangel på talent i befatning med vidstrakte aspirasjoner, og herværende trio anmodes i så måte å nedlegge sitt virke til fordel for en hardbarket satsning som tyskimiterte pornografer; alt med prosjektet taler for skisserte manøver. Skiva er dessverre ikke dårlig nok til å befordre hånlig moro eller tjene til musikologisk skrekkeksempel, hvilket i det minste hadde gitt mannskiten en viss egenverdi. Ubehjelpelige, gutteromseffektuerte fadeser er blitt et moderne syndrom, og med det sier vi pent god natt, Gracie.

Geir Larzen FUNERAL Praesentialis In Aeternum Season Of Mist Denne tittelen tror jeg aldri jeg kommer til å lære meg. Forrige album, ni år gamle “Oratorium” var da vitterlig hakket enklere. Nuvel, Funeral har vel ikke som vane å servere lett fordøyelig kost. Men når sant skal sies så er mye her ganske iørefallende. Og da spesielt de tre singlene “Ånd”, “Materie” og “Endring I: Hovmod”. Jeg vil ikke kalle

norwayrock.net

SKIVER det direkte catchy, for det tok meg noen runder før melodiene begynte å krype innunder huden. Men jeg vil påstå det finnes drøyere doom å komme seg inn i enn dette. Mye av skylden skal nok vokalist Sindre Nedland få, som er en god vokalist som løfter materialet på en måte som gjør at jeg tror dette kan være hørtbart for andre enn bare hardbarkede funeraldoom fans.

I tillegg synger sørlendingen på sin egen dialekt. Ja, for dette er Funerals første norskspråklige plate, med tekster av Tom L. Holm, som er en venn av bandet. CD utgaven består av seks låter på snaue timen, mens vinylen inneholder ytterligere en halvtime. Der finner vi blant annet Candlemass låten “Samarithan”, med tidligere vokalist Frode Forsmo. Resten er låter ment for å være med, men som ble luket vekk for å spisse en litt kortere plate, som da er CD’en. Er du klar for halvannen time doom metal må du altså gå for vinyl.

Ronny Østli

GRAPEVINE SPRINGS The Dark Sea Nomed Records Jon Ivar Stegarud platedebuterte under Grapevine Springsbanneret i 2004, oppførte en håndfull konserter i 2012, og slipper en femspors-EP i høst; man kan med andre ord si at bandet ikke renner

ned dørene til musikkonsumenter. ”The Dark Sea” lanseres digitalt, er etter sigende underveis som vinylplate, og innleder riktig godt med det diabolske folkrocksporet ”The Devil Within”, som tonalt bærer et koppel referensielle disposisjoner, inklusive flere 1960-tallsutøvere. Jeg hadde overlevd uten den malplasserte munnspillsoloen, som desimerer stemningsgehalt og gravitetisk timbre en stakket stund, men ”The Devil Within” er uansett en sterk

GENOCIDE PACT Genocide Pact Relapse Kvartetten fra Washington D.C serverer oss stygg og skitten death metal, og til tross for sin start i 2013 er dette et band jeg musikalsk forbinder med Relapse sin tidlige fase. Jeg tenker Bolt Thrower i tyngde og Autopsy i sound. Det låter på en måte skranglete på en proff måte og det går heller for sakte enn for fort. Spesielt liker jeg den klassiske trommelyden og bråkete cymbaler, og en god og tydelig ride.

Bandets tredje plate består av åtte låter på en drøy halvtime, og jeg synes materialet er jevnt og rått. Skal jeg trekke frem et par favoritter blir det den drivende åpningslåta “Led To Extinction” og seige “Purged Flesh”.

Ronny Østli GHOST BATH Self Loather Northern Silence Jeg har veldig sansen for amerikanernes andre plate “Moonlover” fra 2015.

Deres melankolske post-black metal har en mørk stemningsfull og melodisk atmosfære. Når jeg nå anmelder kvintettens femte plate er malen fortsatt den samme, men jeg sliter med å finne den samme stemningen.

Melodier finnes og låter som “Convice Me To Bleed”, “Sanguine Mask” og “For It Is A Veil” er isolert sett gode.

Stygge og kaotiske “A Crystal Lattice” er et fett krydder oppi dette, mens seigere og sære “Sinew And Vein” blir for meg bare rart, selv om jeg i utgangspunktet er positiv til at bandet ønsker å rendyrke sin mer avantgarde side. Det er blitt en variert og massiv plate, men for meg skorter det litt på låtene totalt sett.

Ronny Østli

ZELBO In My Dreams Frontiers Keyboardist Dag Selboskar er et kjent navn for den som vokste opp med AOR på 80-tallet. Med låter som “Forever In My Heart” og “Tarquinia” gjorde Da Vinci vei i vellinga i tiåret vi er så glade i. Nå er han klar med sitt nye prosjekt, Zelbo. Stilmessig er vi i samme gate, men det er noe tyngre enn Da Vinci var. Som plata, er “In My Dreams” også navnet på åpningssporet, og det starter i en sløy halftime, før gassen trøkkes inn i runde to.

Det låter friskt, og det sparker godt i mellomgulvet. Vi får vibber fra den mer moderne delen av AOR, så som svenske Work Of Art, noe som virkelig lover godt.

Selboskar har fått med seg et strålende knippe musikere, med vokalist Frode Vassel i spissen.

Mange kjenner ham kanskje best fra The Voice, der han gjorde en strålende innsats, men han har også stått i front for A-laget TOBB i en årrekke, og det er virkelig en fryd å høre ham slippe seg løs i AOR-land, der han helt klart hører hjemme. Gitarist Ken Ingwersen har gjort seg bemerket i band som Ken Hensleys Live Fire og Wonderworld, i tillegg til sine egne prosjekter, og også som produsent. Allerede i åpningssporet pløyer han i gang en aldeles glimrende solo, og jeg må innrømme at han har seilt opp til å bli en av mine desiderte favoritter av norske gitarister de siste årene. Han er kreativ, teknisk dyktig, og

har et musikalsk øre få forunt. Å finne den riktige melodien er en kunst, og Zelbo har virkelig funnet oppskriften på hvordan dette gjøres. Selboskar viste jo dette allerede med Da Vinci, og har ikke glemt gamle kunster. Refrenget på “Phoenix Rising” er en innertier i så måte. Det samme gjelder det å faktisk finne riktig lyd i keyboardet til låtene. Dette er en kunst man antakeligvis må være keyboardist for å forstå, men på “Heads Down” tok jeg meg i å tenke akkurat dette. Ingwersen og Selboskar deler soloen på denne låta, og det er like før latteren tar meg.

Aldeles glimrende gjennomført!

“Get Up An Get Over It” lener seg mot det lett progressive, og vi får høre noen frekke fills fra trommis Sturla Nøstvik. Det groover godt av karen, og det låter friskt og kreativt gjennom hele skiva.

Er du en av de som finner detaljer i musikken som beveger deg spesielt? Det er jeg, og på “Beautiful Flyaway” er riffet som ligger i refrenget akkurat en sånn detalj. Det stritter hår både på armer og i nakke, og det er så deilig! Ikke er det komplisert, og ikke er det vanskelig, men det låter bare åh, så riktig, og igjen serverer Ingwersen en solo for ettertiden.

Instrumentføringa er på toppnivå fra start til mål, og både miks og produksjon står til toppkarakter.

Nå hadde jeg egentlig brukt opp toppkarakteren min for i år, men ved å slenge meg ned på gulvet og hyle og sparke som en treåring som vil ha is, fikk jeg viljen min, og årets andre sekser er et faktum. Gratulerer, gutter, og takk for et aldeles strålende album!

Men se nå til å komme dere på veien snøggast råd, vi er klare!

Jan Egil Øverkil

NRM 6-2021

61

AN M ELDE L SE R

SKIVER og (stort sett) lekkert instrumentert låt. Stegarud nytter for øvrig en håndfull gjestemusikere, heriblant den kanadiske trommeslageren Ian Romano, samt Svein André Røe på kontrabass. Uttrykket er soignert, og samstundes sjarmant organisk, men kompositorisk flater det kjapt ut i prosaiske bølger av country og visesang. Vi ser gjerne Stegarud forfølge ”The Devil Within”-sporet i fremtidige løft; resten av materialet er habilt tilvirket, men ender dybdeløst og platt målt opp mot åpningssporet.

Geir Larzen HEDVIG MOLLESTAD Tempest Revisited Rune Grammofon The prolific Hedvig Mollestad is releasing her third album in just 18 months, “Tempest Revisited” ( “ Ek h i d n a ” ( 2 0 2 0) , received a Spellemannpris). The album can be traced back to 1998 and the beginning of Rune Grammofon. Back then, “Electric”, the collected electronic works of Arne Nordheim, was released, and parts of “The Tempest” were chosen to be performed at the opening of Parken, the cultural house in Ålesund (Mollestad’s birthplace). The album’s music was composed as part of a commission by Mollestad to celebrate the 20th anniversary of Parken in 2018, and then adapted from the initial performance and produced by Mollestad in the studio. The musicians include Marte Eberson from the Ekhidna band, Ivar Loe Bjørnstad from her trio and Trond Frønes (Red Kite) on bass as well as three sax players.

The album starts with a feeling on unease, with woodwind, trembling percussion, distorted voices and a gentle, repetitive guitar riff on “Sun On A Dark Sky”, and the layers of other instruments gradually join in.

The sensitivity of the build up is first class and Mollestad has mastered the emotional timing of the track beautifully. Nature, particularly bad weather, is very much present on the 5 tracks, with titles such as “Sun On A Dark Sky”, “Winds Approaching”, “Kittywakes In Gusts” and “418 (Stairs In Storms)”. Her guitar on “418 (Stairs In Storms)” is reminiscent of the early work of Terje Rypdal, and is a highlight of the album. The reserved build up of textures and layers is yet again, outstanding. The name “418” refers to the number of stairs you have to climb to get to a viewpoint in Ålesund.

It’s a more lyrical, and less aggressive / riff heavy album than “Ekhidna”, although there are still infectious riffs present, particularly on the last track “High Hair”, where Hedvig yet again proves she is a riff master. There is also some high-octane shredding at the end of “Winds Approaching”. There is plenty for lovers of progressive rock fusion to enjoy. If you like “In The Court Of The Crimson King” by King Crimson, you should definitely check out this album, and enjoy the work of one of Norway’s most imaginative artists.

Anne-Marie Forker

62 NRM 6-2021

HYPOCRISY Worship Nuclear Blast

KAASIN Fired Up Pride & Joy Music

Svenske Hypocrisy er tilbake med et brak, og byr i den anledning på tradisjonell dødsmetall som stundom beveger seg godt inn i den melodiske delen av skogen. ”Worship” er et album som huser flere inspirerte riff. Det holder også en god kombinasjon av ulike tempi, noe som tilfører dynamikk og unngår endimensjonal øs-pøsestetikk. Allerede fra åpningen er det tydelig at Hypocrisy leverer godt samspill med et sugerende driv og ditto produksjon. Avleveringen er slik overbevisende nok. Det som savnes er avgjørende estetiske grep som avgrenser bandet i den vanvittige mengden av andre. ”Worship” er slik et mye bedre håndverk enn et interessant og bevegende bidrag til tradisjonen.

Bjørn David Dolmen

Når fantomgitarist Jo Henning Kåsin (ex-Come Taste The Band) samler troppene for plateutgivelse, bør det ikke komme som en overraskelse at vi er invitert til en leksjon i Fender Stratocaster og Hammondorgel. Ei heller denne gangen. Det starter i den tyngre enden, med et riff som minner sterkt om Deep Purples “Dead Or Alive”, og det er jo slett ikke gærn´t det. Doble basstrommer på refrenget, og sterk vokal fra Jan Thore Grefstad.

Andresporet, “Hidden” har et utypisk gitarriff som intro, noe som trigger interessen til lytteren. Det baktunge riffet på verset er innbydende, og refrenget er catchy. Fine greier!

“Smoking Gun” skiller seg ut, og som tittelen kanskje avslører, skal vi til utkanten av cowboyland, med munnspill og gode greier, selv om riffet på verset lukter av Soundgarden, ikke kruttrøyk. Med “Carry On” returnerer vi til det velkjente britiske heavy-riffet, i beste Rainbow- eller Deep Purple-stil. Det levnes liten tvil om hvor brorparten av inspirasjonen hentes, uten at det legger noen som helst demper på stemninga. Det er alltid hyggelig når ei skive har det jeg ynder å kalle ei “go´låt”, noe vi får i “Chain Of Love”. Riffet på refrenget er aldeles strålende, og underbygger vokalen på en glimrende måte. Sånt må man jo bare like! Den ble raskt en favoritt, og en av Jo Hennings beste soli leveres også her. Vi er jo klare over kvalitetene i stemmen til Grefstad, og på “Revelation” maner han fram sin indre Ronnie James, mens på avslutningssporet “Runaway Train” legger han seg nasalt i leiet til Glenn Hughes. Det er nesten så man mistenker ham for å legge seg opp mot nevnte vokalister med overlegg for å farge låta. Frekt, og særdeles virkningsfullt! Kaasin serverer et fint knippe låter på “Fired Up”, og bandet leverer heavyrock i fin stil. Jo Henning er en brilliant gitarist, og leverer et flere gode soli, i tillegg til riff fra en skuff vi gjerne leter i ofte. Låta står i fokus, og melodien får masse pusterom. Lydbildet er ryddig og fint, mens bandet leverer nok trøkk til at rockefoten lever sitt eget liv.

Jan Egil Øverkil

IL ROVESCIO DELLA MEDAGLIA La Bibbia – 50th Anniversary Jolly Roger Records I dagens uopphørlige virvelvind av p o t e n s e r t e gjenutgivelser er det lett å glemme at det faktisk er mulig å feire klassiske rockealbum på andre måter enn å mastre original-skiva på nytt, for deretter å ekspandere utstedelsen med marodre demoinnspillinger som aldri var tiltenkt offentligheten.

Italienske Il Rovescio Della Medaglia gjorde tre album i perioden 1971-1973, og er på god vei til å spille inn samtlige på nytt.

50-årsjubileumsutgaven av debuten ”La Bibbia” innestår, i likhet med fjorårets ”Contaminazione 2.0”, flunkende ferske tapninger av den opprinnelige skiva, så kan man saktens diskutere hvorvidt gitarist Enzo Vita – bandets gjenværende originalmedlem – utviser adekvat dømmekraft herom. ”La Bibbia” var et av landets første kompromissløse, mørkskodde tungrockalbum, og er, av den grunn alene, blitt stående som en klassiker i den italienske progrockens kanon. Låtene er imidlertid ikke særlig å skrive hjem om; 1971-materialet drukner i samtidige, engelske klisjéer, er trehendt arrangert, middelstendig instrumentert og vokalt langt under pari. Følgelig evner i det minste dagens RDM-konstellasjon å løfte stoffet rent teknisk, noe særlig ”L’Ammonimento” og ”Il Diluvio” er tjent med. ”Il Giudizio” har derimot endt som absurd progmetall… Nicola Costani, kvintettens nåværende sanger, besitter registeret, sonoriteten og den patos som sårt trengs, og jeg koser meg greit i selskap med gjeninnspillingen, uten at vi kommer fra det faktum at Il Rovescio Della Medaglia ikke fullforløstes kompositorisk eller synergisk før i 1973.

Dermed etablerer ”La Bibbia – 50th Anniversary” en katalogforekomst tiltenkt komplettister.

Geir Larzen

KNIGHTS OF THE REALM Knights Of The Realm Playground Music Bak navnet Knights Of The Realm finner vi to av svensk hardrocks ringrever i form av Eclipsegitarist Magnus Henriksson og Tiamat-trommis Lars Sköld, supplert med vokalist Marcus Von Boisman. Og som låttitler som “Heavy Metal”, “Chains Of Metal”, “Blood On Steel” og “Metal Attack” mer enn antyder, så har vi her å gjøre med klassisk heavy metal av 80-tallet, solid tuftet på band som Saxon, W.A.S.P., Manowar og Accept.

Og det er heldigvis gjort med både

selvironi og en god posjon humor i tillegg til en genuin kjærlighet til sjangeren. Tekstmessig er dette selvsagt så klisjéfylt som det er mulig å få det, men det er også meningen – karene skrev lattermildt ned de 40 mest heavy metal-assosierte ordene de klarte å finne på, a la metal, fight, blood, steel, night, beast, hell og thunder, og skrev tekstene ut i fra det. De legger overhodet ikke skjul på inspirasjonskildene, så her kan du like gjerne la det gå sport i å finne ut hvilke band som har inspirert hvilke låter mest. For min egen del oser “Heavy Metal” av Pretty Maids (nærmere bestemt “Back To Back”), den glimrende “Fields Of Fire” er lillebroren til Dokkens “Unchain The Night”, mens både “Chains Of Metal” og “Blood On Steel” har en gjeld til Judas Priest og Accept. Selv om dette musikalsk sett grenser til det stupide, så er det samtidig en påminnelse om hvorfor man ble fan av denne musikksjangeren i utgangspunktet, for det er gjort med både respekt og humor, samt at det er gnistrende fremført. Det oser av spilleglede og at gutta har hatt det gøy med dette, og det smitter over på lytteren. Jeg er ikke i tvil om at dette i større grad er den skiva som den 14-årige Magnus från Kiruna drømte om å lage da han satt på gutterommet og hørte på Yngwie, enn det den nyeste Eclipse er. Setter man seg ned for å lytte kritisk til denne skiva for å finne noe intelligent og originalt, så er det ikke vanskelig å slakte den. Men ta deg et par øl og vreng opp volumet, så kan du få tre riktig artige kvarter i selskap med de svenske ridderne Geir Amundsen KOMODOR Nasty Habits Soulseller Her har vi fire franskemenn som forguder klassisk garasje, psykedelia og blues orientert rock. I motsetning til mange andre retrodebutanter låter det proft og veletablert. Jeg tenker mer album nummer fem fremfor en debut.

Av referanser oppgis eksempelvis Ram Jam, Sweet og Grand Funk Railroad. Låtene er ålreite og catchy og jeg vil trekke frem “Believe It”, “Set me Free” og tittelkuttet som favoritter.

Det er likevel noe som gjør at jeg ikke tar helt av, og etter hvert har det demret at det kanskje er nettopp den naive debutfølelsen som mangler.

Ronny Østli KOSMODOME Kosmodome Karisma Records Du verden! Saker!

Vårt lille Furet, Værbitt kan skryte langt av hvilken ’stall’ vi kan skilte med innenfor den groovy stoner-baserte progrocken med sterke psykedeliakoblinger, der band som Motorpsycho, Arabs In Aspic og Anti-Depressive Delivery glitrer i det store personlige favorittbildet – og nå må det faenmeg ryddes plass til

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R flere navn der! Kosmorama består av brødreparet Sturle og Severin Sandvik, og sammen har de sannelig skapt ei debutskive å skrive hjem om.

Det legges intet nytt på bordet her; en har hørt alle elementer fra før, ikke minst i ovennevnte bands kataloger, men dette er så fordømt dyktig utført i alle ledd. Låtene varieres fra deilig groovy øs til sårt og følsomt – og de utnytter sine egne vide rammer til fulle ved å la dynamikken gli sømløst over endringer i både tempi, takter & toner. Grunnmuren må sies å ligge mot gyngende retrorock, men dette krydres og vris elegant i skeive takter, massive og smakkfulle harmonier og flotte og uventede progresjoner langt inn i det fusjonelle. Selv med solid leveranse over hele fjøla kunne det muligens ha hevet skiva ytterligere et hakk med noen større drypp av solistekstravaganse, men dette er uansett ei gullrekke uten et eneste halvkjedelig øyeblikk – og det er det neiggu ikke mange skiver som kan skilte med. Mer, og/eller live ganske snart, takk!

Wilfred Fruke MAGNUM The Monster Roars Steamhammer Studioalbum nummer 22 er endelig her! De lover også at de har ytterligere et album planlagt før de i det hele tatt skal vurdere pensjonstilværelse. Bob Catley og Tony Clarkin er nå henholdsvis 74 og 75 år gamle, men det skulle man nesten ikke tro. Mye på grunn av at Bob Catley alltid har hørtes ut som en gammel gubbe. Tony Clarkin har ikke tenkt en ny tanke siste 20 årene, så du kan heller ikke kritisere han for å ikke være særlig nyskapende. 12 flunkende nye låter i gammel drakt er kjærkomne for trofaste fans. Potensielle nye fans bør kanskje dykke litt lengre bak i arkivet. Jeg må nok innrømme at jeg er blant de som hadde tungt for ikke å vende de ryggen da Mark Stanway forlot bandet, men det var unektelig litt forfriskende med litt nytenkende tangentmagi. Jeg er ikke sikker på at jeg er like takknemlig for det i dag.

Svulstig synth var tross alt varemerke i glansdagene. Det er tydelig at arvtager Rick Benson har mer sansen for analoge instrumenter. Det er veldig mye piano og strykere. Selv blåserekke har fått plass. Det er litt synd, for jeg skulle likt å hørt enkelte av låtene her med samme lydbilde som “Wings of Heaven”, et av tidenes mest pompøse album. Sågar heter også avslutningslåten “Can´t Buy Yourself a Heaven”. Tilfeldig? “Wings of Heaven” bør i hvert fall kjøpes! Overgangene i tittelkuttet, følgende “Remember” og balladen “All You Believe In” gir meg unektelig assosiasjoner til nevnte album. Forventer ingen ny “Wild Swan”, men glimt av gammel storhet er det definitivt. Jeg blir litt skeptisk når jeg leser at de har prøvd seg på politiske tekster. Det er farlig farvann.

Dessuten har gubber en tendens til å bli gretne. Det er bare å se på diverse utspill i vår egen redaksjon den siste tiden. Den eldre garde synes unektelig alt var mye bedre før. Jeg ser frem til sommeren. Om denne helvetes

norwayrock.net

SKIVER pandemien roer seg, så er det nok stor sjanse for å få med seg Magnum live igjen.

Stig Rune Robertsen MARK MURDOCK & DMITRY M. EPSTEIN Oblivion Bound Mark Murdock Den kanadiske journalisten Dmitry M. Epstein har, på oppfordring fra trommeslager Murdock, pennet tekstene til angjeldende konseptplate, og reiser angivelig et moderne vrengbilde på Orfeus- og Eurydikemytologien – sagt med rene ord, jo mindre jeg kjenner Epsteins dikteriske innsats i så måte, jo bedre… Oppsøk snarere Monteverdi eller Tito Schipa Jr. Musikalsk faller ”Oblivon Bound” tett i rygg med ”Visitors From Another Planet”, omtalt i forrige NRM, hvilket tilkjennegir marodert foranstaltet, stemningsetterstrebende 80-tallsmodellert neo-progressiv rock. Det gagner lite med celebre gjestebidrag fra Nektars Ron Howden, all den tid materialets kompositoriske og tekniske kvaliteter ligger hjelpeløst på rygg i en substansløs grøt av geriatrisk skvadronasje. Som ved forrige korsvei kan Mark Murdock smykke seg med å legemliggjøre hele stilforgreningens bakstreverske forfatning. Han har vært til stor irritasjon i år.

Geir Larzen MEMORIA AVENUE Memoria Avenue Frontiers Norsk AOR er i vinden for tida, med flere nye band som viser muskler i den melodiske delen av rock n´ roll. Memoria Avenue er et nytt band med gitarist Tor Talle i spissen, men vi møter flere gamle venner i line- up´en, i trommis Bjørn Olav “BOL” Lauvdal, keyboardist Dag Selboskar og bassist Sven Huneide.

På toppen av kransekaka møter vi en vokalist ved navn Jan Le´Brandt, som gjør en sterk innsats på bandets debutplate. Stilmessig ligger bandet i samme område som Work Of Art og Perfect Plan, med drivende riff og gode melodier. Åpningssporet ”Stuck”, som også var første singel ut, er ei strålende up tempo-låt, med et lettfordøyd riff, før Le´Brandt går i gang med et vers som ligger godt i øregangen. Det er virkelig en god stemme på karen, hvorfor i alle dager har jeg ikke hørt om denne karen før nå?? Refrenget er særdeles catchy, noe som lover godt for resten av skiva. ”Stranded” er andre låt ut, og også den andre singelen bandet ga ut. Skuvet fra første låt dempes to knepp, uten at det går ut over drivet. Et vers som er mer nedpå, genererer fin dynamikk opp mot refrenget som løfter låta. En av favorittlåtene må likevel bli den påfølgende ”Can´t Blame It On The Rain”, ei midtempolåt med et strålende refreng. Har jeg nevnt at Jan Le´Brandt er en strålende vokalist? Harmoniene er strålende gjennomført, og mikset

fint inn i lydbildet. Neste singel, ”The Air That I Breathe” slippes samtidig som plata, og er nok ei up tempo-låt med et refreng som setter seg rett i minnebanken. ”Nathalia” er også ei aldeles strålende låt, med nok et iørefallende refreng. Instrumenteringa er strålende utført fra samtlige impliserte, og det er utvilsomt låta og melodien som står i fokus, for det overspilles aldri. Kanskje skulle man ønsket seg litt flere krumspring, når vi vet at de er gode for det? Ønsket er herved avlevert, så får vi se ved neste korsvei hva som skjer. Talle leverer gitarsoli fra den dyre delen av prislista, og det er lett å forstå hvorfor han har samarbeidet med artister som Joe Lynn Turner, Tony Mills og Fergie Frederiksen. ”Memoria Avenue” er et deilig stykke norsk musikk, og bør virkelig lånes øre til. Jeg tør påstå at samtlige låter på plata holder toppnivå, og ikke et eneste refreng blir glemt.

Bare det er et kunststykke i seg selv.

Plata er godt produsert, og lydbildet er godt balansert, og det er plass til masse luft mellom slagene. AOR har fått en ny vår de siste årene, og selv om vi kom sent med, er Norge på vei til å slå seg godt fram. Vi gleder oss til fortsettelsen!

Jan Egil Øverkil MEMORY GARDEN 1349 No Remorse Godt og vel åtte år har det gått siden svenske Memory Garden sist ga ut noe livstegn. Om bandet har vært dypt savnet er jeg noe usikker på, men jeg har alltid likt bandets hybrid mellom episk doom metal og power metal.

Bandet har alltid vært riffbasert og ikke av den svulstige fengende sorten.

Dette fortsetter på “1349”. selv om jeg synes dette er hakket mer lettfattelig enn tidligere. Plata er jevn, men jeg vil trekke frem “Distrust” som har en ordinær vers refreng struktur, men som likevel hele veien bygger seg opp til en episk variant av refrenget som avslutning. Rolige “The Messenger” er en nydelig sak, mens det episke toppes i tittelkuttet. “Rivers Run Black” er en favoritt når det kommer til riffa uptempo doom. Så ja, det er kanskje lettere tilgjengelig denne gangen, og kanskje vil det hjelpe bandet med å bli lagt mer merke til?

Ronny Østli NAVIAN Cosmos Indie Recordings Drøye året etter Navian slapp EP-en “Reset”, er bandet ute med sin første fullengder, med den grandiose tittelen “Cosmos”. Etter den flotte opplevelsen “Reset” ga, var det ikke så rent lite spenning knyttet til nyutgivelsen. Har Navian klart å holde det høye nivået de hadde i 2020? Det åpner så flott med “Luna”, med svevende keyboards og klangfylt gitar, og det levnes liten tvil hvilket band vi lytter til. Navian har så til de grader funnet et spor vi

lett kjenner de igjen i, både på godt og vondt. Og for å ta det gode først; de har funnet seg en særegenhet, til tross for uttalte inspirasjonskilder som Animals As Leaders, Plini og Polyphia.

Det er instrumentføring på høyt nivå, og trioen er utvilsomt drevne på sine respektive instrumenter.

Gitarist Martin Stenstad Selen har utviklet seg et hakk siden sist, det er mer følelse i soloene han presenterer, spesielt på “Silver Lining” glimter han til. Minste like hyggelig er det at bandet har tatt skrittet videre til et åpnere landskap, noe jeg poengterte da jeg anmeldte tidligere omtalte EP, for det er et vesentlig mer luftig landskap på “Cosmos”, og det skulle kanskje bare mangle, med en såpass romslig tittel. Kompet, bestående av bassist Christian Alexander Espeseth og trommis Ola Dønnem er tight og bakpå, noe som gir godt med rom for Selen å boltre seg i. Det ligger også endel keyboards og sequencere i bakgrunnen, men det oppleves aldri som dominerende, her er det gitarer og komp som skal regjere. På “Duchess” har de fått med seg ingen ringere enn Mats Haugen, mest kjent for sine eskapader i Circus Maximus.

Vi vet hva han er god for, og soloen han bidrar med, er aldeles strålende!

Men så var det dette med vondt da, for det blir litt ensformig i lengden.

Flere av låtene har ganske så like riffmønstre, med to-tre markeringer, med en påfølgende serie med 16-deler.

Det er ei fin oppskrift, men det er viktig med et sunt og variert kosthold lar vi oss fortelle. Man skulle vel mene det når det gjelder musikk også, for det blir litt forutsigbart når vi skal igjennom flere låter i samme mønster.

Alt i alt gir Navian oss nok en god musikkopplevelse, og jeg vil anta at de er strålende live. Gi “Cosmos” en sjanse, og lytt deg igjennom forløperen “Reset” med det samme, om du ikke har gjort det allerede.

Jan Egil Øverkil NEGURA BUNGET Zau Lupus Lounge Rumenerne ble opprinnelig oppløst i 2017, etter at trommeslaget Negru døde, 42 år gammel.

Denne svansesangen innholder Negrus trommespor og bandet valgte å fullføre albumet i anledning Prophecy Records’ 25års jubileum. For uvitende er Lupus Lounge et datterselskap til Prophecy.

Jeg har hatt sans for mye av bandets eksotiske progressive ekstrem metal tidligere, og jeg liker mye også her.

Men dessverre er en altfor stor andel av plata eksotiske lyder, og det eneste bevegelse slangetemmefløytelyder gir meg er mark i rumpa. Jeg kjenner jeg blir irritert og må reise meg opp når slike partier varer og rekker. Som første singel “Brad”. Låta er nesten sekstem minutter, og de syv første er bare sånne lyder. Når låta setter i gang er det jo kjempebra stemningsfull metal. Selv om dette er den lengste låta er egentlig malen den samme på flere låter. Men ser vi bort fra all svada er alle låtene gode. “Tinerețe Fără Bătrânețe” har mye stygg riffing, mens jeg liker renvokalen i “Toacă Din Cer”.

NRM 6-2021 63

AN M ELDE L SE R

SKIVER Da mangler kun to av skivas fem låter, hvorav en, “Obrăzar” er min favoritt.

Mye bra, og selvsagt rørende med Negrus originale trommespor, men det er litt for mye rart til at jeg storkoser meg.

Ronny Østli NIKKEBY LUFTHAVN Dino Bones Drabant Music Seksten år skulle det ta Tromsøkvartetten å følge opp debutskiva ”Babes In Space”, som for lengst er blitt en lokal, institusjonalisert klassiker. Stilistisk forblir bandet ved en lest av pop-melodisk garasjerock, overdratt punkens forse. Sentralt står attakkerende gitarostinater, øsende komp, brusende orgel og enkle, effektive vokallinjer, som gjerne harmoniseres av brettist Mona Helleland i refrengene. Bandet er på sitt farligste i ”Supersonic”, og kunne med fordel ha utkjevlet flere kutt fra grumset bunn. Andre anselige innslag teller det musikalske postkortet ”Rain”, herjende ”Dance” og en festlig Batman-parafrasering i ”69”. Noen umiddelbar omskrivning av populærmusikkhistorien betinger ikke Nikkeby Lufthavn, men det er hyggelig å ha dem i vigør igjen. Den gamle punk-ringreven Gisle Mathisen har ingenlunde utspilt sin rolle som gitarist, låtskriver eller verksmester.

Geir Larzen PROCOSMIAN FANNYFIDDLERS Astonishing Tales of Cod and Plankton LL Records Etter flere års venting er nå våre favoritter blant alle verdens prokosmianske høneplukkere klare med den ’vanskelige 11.-skiva’, og tida er som vanlig godt utnyttet med kurvhekling, krumkakebaking og høylytte orale øvelser nattestid i trange smug – og sannelig har de også skrevet et knippe nye låter på de sedvanlige pillarene av lyrisk absurdinfantilitet (eller ’bæsj, tiss&promp av akademisk tilsnitt’ om så heller skulle behage. Hvem kan vel motstå låttitler som ”Dental Breakdown” og ”Rimming The Ancient Mariner”…?) spredt utover et dønn solid sonisk teppe av pulserende, høyst vitalt, velskreven og godt variert og ikke minst strålende levert progrock. Slike band har en tendens til å vokse tett bak hver en busk, men i motsetning til alt for mange andre roter PF seg aldri så langt opp i egne anus at de mister den røde tråden langt der oppi Østerdalen – og i så måte kan en vel si at denne kontrasten av slik musikalsk modenhet satt opp mot tekstenes nært oppsøkende barnsligheter godt illustrerer hvilke herlige kompleksiteter en står ovenfor. Det er vanskelig å skulle beskrive PFs musikalske verden uten å ty til sammenlikning med band som Gentle Giant og King Crimson, men elementet av velregissert galskap gir PF en så rikholdig palett å skulle velge

64 NRM 6-2021

byggesteiner og farger fra utover dette – ikke minst grunnet såvel fløyte og fiolin som trombone i den faste besetninga – og der de i det ene øyeblikket slår ut i fullt øs og trøkk, kan de i det neste strekke nesten helt inn og sveve avgårde på avantgardistiske soniske skyer. Jeg lar meg stadig forbløffe av hvordan trommene dirigerer det hele med dynamiske aksenter til høyre og venstre, og grunnlaget er da lagt for at resten av oktetten kan bidra med krydder og groove – og arrangementene vitner om forståelse for at også musikk trenger luft for å leve, men at det av og til må trykkes litt både her og der for å berettige egen eksistens. Låtene spenner vidt, men aldri ut over hva en bør kunne forvente fra denne gjengen – skjønt; de har vel aldri vært så nære en ’radiohit’ som de her er med fine ”Still... You Turn Me Off”.

Videre er jeg spesielt svak for åpninga med ”Dental Breakdown” (denne fikk femåringen til å danse uhemma i stua her) og Django-nikkende ”In Search of Competence”, men skiva har knapt noen svake øyeblikk. Dette er nok en på noen måter ’snillere’ skive enn sist, og med uønsket påpressende lem mot flatulensventilen ville jeg nok sortert forrige dose galskap hakket over.

Detaljer, detaljer...

Wilfred Fruke PROSCRIPTOR MCGOVERN’S APSÛ Proscriptor McGovern’s Apsû Agonia ABSU er historie og de to gjenværende medlemmene, bassist Ezezu, og hovedmann, trommis og vokalist Proscriptor McGovern kjører videre med en ny inkarnasjon med en liten vri på navnet. Musikalsk er vi i samme landskap. Amerikansk black metal med mye thrash i seg. Akkurat som ABSU. Dette var et band jeg synes hadde mye tøft i seg, uten at jeg rådigget komplette skiver. Sånn er det litt nå også, selv om jeg helhetlig liker dette bedre enn noen skiver med gamlebandet. Skiva åpner rimelig teknisk heftig med “Amenta: Accelerando. Azyn”. Jeg tenker dette er fint noe Dødheimsgard kunne laget. Lydbildet er litt spinkelt, men jeg synes det får frem black/thrashen og gjør det mer autentisk enn om det hadde vært et klinisk lybilde, som dessverre amerikanske band i denne sjangeren kunne fått seg til å gjøre.

“Prana Therion Akasha” er ren black thrash, selv om denne også er rimelig teknisk. Jeg blir dratt tilbake til åttitallet i “Jupiter In Capricornus”, selv om få leverte det såpass teknisk på denne tiden. Høyt nivå over det meste her synes jeg, og totalt sett finner jeg dette bedre enn medlemmenes tidligere bragder.

Ronny Østli

RACHEL MOTHER GOOSE Synra Bansho Pride & Joy Music

ROBBY STEINHARDT Not In Kansas Anymore Solar Music

Sjette langspillplate fra Rachel Mother Goose utbasunerer at japanske rockeband ikke er som alle andre – og takk faen for det. Nasjonens svartmetalliske anførere danner nærmest egen skole i det ekstreme segmentet, men angjeldende kvintett heller ikke er tapt bak en aparte vogn. Bandets stilistiske brohode er det selotisk power-metalliske; her tilkommer alt du måtte frykte eller befordre av hvinende kastratskrik, doble basstrommer, meningsløse gitarsoloritt og akterutseilt lydbilde. Men japsene bryter ofte tvert med subsjangerens dogmatikk og implementerer stakkåndet progressivitet, både metrisk og melodisk, symfoniskkomplekse vokalharmonier, plenty teater og riktig lekker 60-tallsmelodikk, som naturligste sak i verden. Rachel Mother Goose behandler powermetall som Sigh imøteser svartmetall, og dette borger faktisk for interessante lytteopplevelser.

Man tenker samstundes at halvannen million tyske, monomane skaller har alt å lære av japanerne.

Geir Larzen

Tidligere Kansasfiolinist, Robby Steinhardt, var i full øvingsmodus henimot planlagt oppsetningsturné av herværende ”prog-opera”, da han brått ble syk og døde 17. juli. Han rakk altså ikke å se sitt første og eneste soloalbum offentliggjøres, men var selvfølgelig innforstått med dets musikalske kvaliteter. Gitt opphavsmann og en allesteds nærværende elektrisk fiolin, samt digre sangharmoniblokker og metrisk-harmonisk sofisteri, er det naturlig at materialet faller tett inntil Kansas-stammen. Faktisk er Steinhardts plate mer besjelet med 1970-tallskatalogen til nevnte band enn Kansas’ egen ”The Absence Of Presence”, melodisk så vel som i progressiv forse. Produsent Michael Thomas Franklin inviterte til en celeber liste av progressive rockehelter på bidragssiden, heriblant Ian Anderson, Billy Cobham, Steve Morse og Bobby Kimball, uten at materialet smaker som sedvanlige lydfilutvekslingskonsortium tilvirket i kjelleren til avdanket gubbe. Presentasjonen er substansiell og sonisk vektet. Dette leser som en drøm for Kansas-frelste, kanskje særlig overfor dem som opplevde ”The Absence Of Presence” skuffende. Hele utlegget fremstår lytteverdig, med høydepunkter i de instrumentale bravadene ”Rise Of The Phoenix”, ”Prelude” og ”Pizzacato”, samt et sangbasert tittelkutt. ”Not In Kansas Anymore” plederer et overraskende fertilt testamente fra en progressiv legende.

Geir Larzen

RICHARD DAWSON & CIRCLE Henki Domino Recording Når Newcastles skråsynte sønn, Richard Dawson, roper oss inn for å lytte gjør man klokt i å forvente det uventede. Dette er trubaduren som langt på vei videreutvikler Robert Wyatts estetikk, innbefattet abstrus melodikk, gjerne akkompagnert av raserte strengeinstrumenter.

Kompositorisk oppleves ”Henki” som en naturlig prolongering av Dawsons to forutgående, eksellente slipp – ”Peasant” og ”2020” – med den forskjell at årets fonogram tilvirkes i samarbeid med fulltallig rockeensemble. Villbassene i finske Circle er sagt å være ”verdens beste band – i alle sjangre”, og leker musikalsk såpass naturlig med Dawson at en skulle tro hele hurven avstedkom samme livmor. Tilbøyelighetene fra ”2020”, med lengre komposisjoner og noe mer tradisjonsbundne tonesprang, fremholder, men ikke et sekund er man i tvil om verksmesterens identitet. ”Cooksonia” preluderer som en lamenterende spøkelseshymne, eventuelt horrorbånsull, mens ”Ivy” strekker symfonisk rockehals, innbefattet flere strekk av samme akkord uten å minimere dramatiske spenninger. ”Silphium” er skivas rommeligst innslag, og krones av Dawsons eiendommelige tonespråk, heftig rockekomp og jazzpsykedelisk interludium. Føy ”Lily” til favorittindeksen, og det avtegnes et lystbetont, høyoriginalt og kunstnerisk fyllestgjørende album du neppe finner maken til i perioden frem til neste Dawson-utgivelse.

Geir Larzen

ROPE SECT Proskynesis Iron Bonehead Det har gått et drøyt år siden den herlige debuten “The Great Flood”, og mens vi venter på en ny plate får vi en EP bestående av seks låter. De tre nye sporene bærer tittel “Proskynesis” I, II og III, mens resten er spor som tidligere kun har vært tilgjengelige som digitale singler. Det mest interessante er selvsagt de nye sporene, hvor I og II er sterke mørke rockelåter i stil med hva vi kjenner fra debuten. Del tre er en tyngre låt, men også den sterk.

“Handsome Youth” og “Lava” er greie låter som har vært tilgjengelige på tyskernes bandcamp en del år. Disse viser et band som forsker seg frem til det som springer ut i full blomst på debuten. Det samme kan kanskje sies om “Odisseia” som er mer elektronisk pop, og en låt jeg aldri har fått helt taket på. Nå er det bare å håpe neste fullengder blir like sterk som de tre nye låtene viser tegn til.

Ronny Østli

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R SMALL JACKETS Just Like This Transubstans Records Groovy punk-rock, med frekke tekster og minneverdig gitar, er vel ikke å forrakte? Small Jackets serverer både energi, løs rockefot og til og med litt funky rytmer har de fått plass til. På låtene “Funky Crunchy Woman” og “Movin’ On” kan man i tillegg til heftig trommerytmer, få med seg noen småfrekke blåsere, plasserte diskret langt bak i miksen.

Det er høy feelgood faktor over hele linja. “Breaking the Line” og “The Jail” er låter som bare strekker seg ut og krever oppmerksomheten din.

Platas høydepunkt er den fantastiske blues balladen som avslutter ballet, “Celebrate”. Låta kan på mange måter minne om barmusikk, en rolig avslappet blues, med litt hås vokal som flyter rolig framover og sender tanker til røykfylte lokaler, med noe godt i glasset…ah nydelig.

Ingar Høgstedt SPIDERGAWD VI Crispin Glover Records Per Bortens beste bandinitiativ fyller en egen nisje i dagens hardføre marked, og Spidergawdkatalogen utviser sågar en viss kjernetemperert progresjon, hvor stadig større skyts fra 1980-åras tungrock- og metallsfære inkorporeres. I likhet med forgjengeren gidder man ikke spille tid på å unnskylde en elsk overfor verken Rainbow, Judas Priest, Saxon, Iron Maiden eller, i særdeleshet, Thin Lizzy. Borten og dennes nyankomne sparringspartner Brynjar Takle Ohr penner gode, melodisk preserverte låter, uangripelig eksekvert, og toppet av en Melhus-født opportunist som bare synger bedre og bedre for hvert skive. Jeg kan styre begeistringen for albumets mest destillerte tidskoloritter, og vil hevde bandet fører sterkere plater i oppakningen – ikke minst ”II” fra 2015 – men kvintetten lander det hele galant grunnet autentisitet, frapperende samspill, energi og pur, uforfalsket musikkidealisme.

Spidergawds eklatante omgang med sinte mollakkorder taler også bandets fordel, og ”Yours Truely” stiller i så måte blant platas mest fortrinnlige enkeltspor, i spann med melodisk treffsikre ”Morning Star”. ”Narcissus Eye” lar seg også høre, selv om låten er vel opplagt, gitt sjarmant stjernekikker-drapering.

Geir Larzen THE 450s The 450s Louder Than Loud Records Amerikanske The 450s ledes av et brødrepar som formodentlig er oppflasket på fremragende

norwayrock.net

SKIVER hardrockband, men ingenting ved kvintettens sølete debutfonogram indikerer at vi står overfor neste generasjons Guns N’ Roses, eller Bucherry for den del. At kvartettens trommeslager var medlem av miserable The Rods i en årrekke, derimot, burde tas ad notam. Alt av løsninger fortoner seg støvsugd for talent – dette er like tafatt skrevet som oppført, med riktig dotrengt kasus foran mikrofonen. Ingen organisme på planeten, uansett størrelsesorden, har bruk for The 450s.

Geir Larzen THE LURKING FEAR Death, Madness, Horror, Decay Century Media Gøteborgs ekstreme supergruppe bombarderer oss i juleforberedelsene med sitt andre death metal inferno. Og her snakker vi herlig øs. Tre av gutta i At The Gates, i tillegg til Fredrik fra Skitsystem skulle gi en god pekepinn på hvor vi er på vei. Tomas Lindbergs vokal er egentlig litt for hardcore for meg, men med growling innimellom blir variasjonen fin. Dessuten er death metallen til kvintetten såpass crust punk at alle brikker faller på plass. Først og fremst føler jeg dette henvender seg til de som svaner Skitsystem og gammel dkitten death metal fremfor fansen til At The Gates.

Jeg har allerede nevnt at det går unna, men skiva er flott balansert med tyngre spor som “Funeral Abyss”, “Architects Of Madness” og nesten episke “Kaleidoscopic Mutations”. Jeg liker godt disse, men storkoser meg like mye over eksempelvise “Death Reborn” som er ett minutt med kjapp melodisk death metal. “One In Flehs” og “Ageless Evil” er låtene jeg vil trekke frem som favoritter, og burde tilfredsstille fans av den mer punka siden av dødmetallen.

Ronny Østli THEA GILMORE The Emancipation Of Eva Grey Mighty Village Records Fonogrammet omkring Eva Greys frigjørelse blir etter sigende det siste Thea Gilmorealbumet på noen år, da artisten – nu under navnet Afterlight – søker en pause fra seg selv.

Man er vant til snurrige krumspring fra Gilmores side, men ingenting endrer det faktum at ”The Emancipation Of Eva Grey” stiller ørten ganger sterkere enn ”Afterlight”. Jentas sans for og omgang med fortidige musikalske stilarter er behørig dokumentert i en voluminøs diskografi, og i år legger hun ingen bånd på seg, men smir like godt et helt album influert av 1930-åras varieté-tradisjoner. Ikke overraskende, men kolossalt gledelig for alle som har fulgt Gilmores artistiske løpebane, strutter materialet av kompositorisk selvtillit. Skiva leser omtrent som et kreativt overflødighetshorn, til tross for knapp spilletid, og freser av instrumentelt liv. Kjappe ”Go Tell It To Sweeney”, oppført med kontrabass,

akustisk gitar, piano, fiolin, slagverk og assorterte blåsere, gir det optimale åpningsnummer og et stykke Gilmore kunne ha falbydd Diablo Swing Orchestra; det ville ganske visst ha båret metallisk frukt. Den fallende basslinja er for øvrig genial…

Prosjektets forlangende til melodi, dynamikk, blåserarrangementer og Gilmores sarkastiske, intelligente dikterblikk konsolideres med platas tittelkutt – ”The Emancipation Of Eva Gey” er et mesterverk i moderne, rampete storbandjazz av strykere, blåsere og rockeband, spissfindig utporsjonert mot et crescendo som svinger så durabelt at selv de døde er oppe og lufter hoftekammene.

Stykket borger for et par tonale sammenfall med ”Sous le Ciel de Paris” – verdens beste Edith Piafinnspilling – mens det forslagne og løsrevne preludiet etablerer klanglige Melody Gardot-analogier, med den forskjell at Thea Gilmore opptrer totalt skånselsløst. Pulsen senkes i platas tredje heltegjerning, ”You Don’t Want To Love Me”; oppført med klaver, sang og vevre strykere anlegges et smellvakkert møte mellom Beethovens elegiske pianosonatesatser og Gilmores uforlignelige tonespråk. Og når det gjelder lamenterende visesang understreker ”Secret Apollo” hvilken musiker samtidens populasjon i stort monn går glipp av. Blant repertoarets oppstemte sparkepike-nummer slår særlig ”Live A Little” godt fra seg, tuftet på arven etter Irving Berlin, men også Andrew Sisters-parafrasen ”Heaven’s Cadillacs” innmeldes som absolutt utsøkt. Verdens fordervelige forfatning gjør at albumet, enn så lenge, kun er tilgjengelig på cd via Gilmores egen nettside – det er mye der jeg henger om dagen.

Geir Larzen TONY MARTIN Thorns Battlegod Productions Det er med Black Sabbathentusiastens glede man registrerer at Tony Martin fortsatt er aktiv. Og ”Thorns” er heller ikke et svakt album, selv om den på langt nær begeistrer. Det Martin nå gir oss er tradisjonell heavy metal med en vokalmelodisk sensibilitet som vekker finfine assosiasjoner til historiske perler som ”Headless Cross” og ”Tyr” (spesielt under lavmælte partier), men som samtidig svikter noe i fundamentet. Det er ingen tvil om hvor Martin vil med dette, og med stemmen greit i behold kommer han et stykke på vei. Det som stopper ham på veien er riff som aldri blir bedre enn kurante, og en produksjon som mangler både dybde og slagkraft.

Martin skal ha for bruken av kor i ”Book Of Shadows”. Han skal også ha for å kna inn akustiske klanger og for dynamisk spenst. ”Damned By You” og tittelkuttet er i tillegg vitnesbyrd som en evne til å skrive tøffe hardrock-riff.

Imidlertid er mangelen på bevegende låter, kreative riff og vitalt lydbilde altfor stor. ”Thorns” strander slik som et ok heavy metal-album som først og fremst påkaller seg oppmerksomhet på grunn av mannens curriculum vitae.

Bjørn David Dolmen

TORI AMOS Ocean To Ocean Decca Records Kate Bushs og Emily Bröntes påvirkningskraft overfor Tori Amos er like evident i dag som på 1990-tallet. Dette til tross eier hun sitt eget uttrykk, og som såkalt moden artist synes det henne umulig å forrette dårlige album.

Kompositorisk, teksturelt, lyrisk og visjonært nådde Amos toppen av sitt musikalske Mount Everest i 2011 med skremmende sterke ”Night Of Hunters”, men samtlige utgivelser av nyere dato bærer magnifikke momenter, så også årets ”Ocean To Ocean”, Amos’ sekstende studioalbum.

Instrumentelt, tonalt og klanglig er ikke materialet egnet å overraske – 58-åringen komponerer fortsatt per flygel, innenfor en melodiskikket kunst-pop-sfære av tindrende skjønnhet og ulmende mørke. ”Addition Of Light Divided” fremstår lettvektet ved første syning, men gestalter et stakkåndet interludium og vokser på lytteren. Et fullpotensert innslag er sørgmodige ”Speaking With Trees”, som i spann med lett bluesinjiserte ”Devil’s Bane” topper det innledende repertoaret. Unektelig opptrer et knippe mindre spenstige kutt langs ferden, med amerikaneren på autopilot, inntil finalen ”Birthday Baby” blåser fjelltinder til Blokksberg – hvilken underfundig, smart, progressivt strukturert og popsymfonisk heltedåd plata avrunder med. Bassklaverakkordene lyner av forstemmende gratie, sanglinjene er førsteklasses og det såkalte refrenget, som neppe etterlever prinsippet omkved, gitt den briljante omskrivningen under andre forekomst, pluss delikat filharmonisk ornamentikk, katapulterer opuset på pari med de ypperste stykkene fra ”Night Of Hunters”. ”Birthday Baby” verdiger alene skiva plass i ens platesamlingen.

Geir Larzen TOUNDRA Hex Inside Out Sjuende plate fra spanske Toundra illustrerer at det instrumentalt øsende og romlige postrock-uttr ykket lever i beste velgående. Kvartetten nytter en karakteristisk kvernende mollakkord-estetikk, og reiser massive lydblokker av kurant og melodisk stemningsgehalt. Gitt formularets hang til repetitive drone-figurer er det begrenset hvor lenge bandet holder på interessen, og jeg skulle ønske spanjolene tenkte kompositorisk større, særlig i sine fornemste øyeblikk. Flere sekvenser av tredelte ”El Odio”, hvor sammenfallet med Seigmen blir mest påtakelig, skriker etter fyllestgjørende grep. Imidlertid holder Toundra stand som destillert postrock-entitet. Man formoder at materialet yter størst utbytte satt i scenisk sammenheng.

Geir Larzen

NRM 6-2021 65

AN M ELDE L SE R

SKIVER VOLBEAT Servant Of The Mind Universal Våre danske venner i Volbeat er ute med sitt åttende studioalbum, “Servant of the Mind”. Albumet er en kraftpakke av en skive og vil glede de der ute som vel føler at Volbeat har blitt litt vel radiovennlige de siste årene.

På “Servant of the Mind” oppleves Volbeat endelig farlige igjen og de blytunge riffene gjennomsyrer hele skiven. Fire singler har blitt sluppet fra platen og de er varierte og sinnssykt bra alle sammen. Vel, kanskje “Dagen Før” ikke er helt der oppe, men de tre andre er skikkelige godbiter.

For ordens skyld så er de tre andre singlene; “Wait a Minute My Girl”, som var den første, “Shotgun Blues” og til slutt gromlåten ”Becoming”.

Har du ikke hørt noen av de låtene og vil få et overblikk over hva hele skiven handler om, så er de en bra plass å starte. Som nevnt så er dette et Volbeat i kjempeslag og jeg våger å påstå at dette er den beste skiva de har gitt ut. Den har alt vi elsker med de danske drenge; melodiøse og blytunge riff, kule tekster og den karakteristiske stemmen til Michael Poulsen. Jeg må ærlig innrømme at jeg de siste årene har mistet sansen for bandet, men med “Servant of the Mind” er de tilbake i det slaget de var på gjennom de to-tre første albumene. Hvis jeg skal guide deg inn på mine høydepunkter her, så vil jeg bortsett fra singlene, trekke fram låten “The Sacred Stones”, som virkelig er heavy som faen låt. Blytunge riff kan nesten ikke gjøres bedre enn det som er tilfelle her. Hvis ikke denne slår an blant fansen, så kan jeg bare legge opp som “besserwisser”.

Den andre låten jeg vil slå et ekstra slag for er den The Cramps-aktige rockabillylåten “The Devil Rages On”.

En ufattelig kul låt, som blir en slags metalversjon av klassisk rockabilly, og fytti grisen så rå den er. Det oser rett og slett klasse av låten.

I tillegg til “Servant of the Mind”, er Volbeat også bidragsyter på Metallicas tributeskive “Blacklist”. De gjør en knakende god versjon av “Don’t Tread On Me” og hvis du ikke har hørt den, så bør du sjekke den ut snarest.

Nei, dette var gøy, Michael Poulsen og co. Et Volbeat i godt gammelt slag, går aldri av moten.

Glenn Knudsen WILDERUN Epigone Century Media For alle som har tørsta etter progdeath, av god gammel Opeth type, kan Wilderun være en mulighet til å fukte strupen. Wilderun kombinerer Pain of Salvations-stil, med litt Genesis (fra 70-tallet, slapp av folkens) med grovere og mer moderne Gøteborgstil. Musikken varierer fra melodiøs, avslappet prog, og slår inn i dødsmetallen og growlene som følger med. De melodiøse delene kan bli vel

66 NRM 6-2021

sukkersøte, nesten så det blir litt kleint og flaut. Noen av låtene minner også om den italienske greina av power metal. Det er mye å like her, mye som holder interessen høy og ørene spisse.

“Distraction” er det mest spennende på plata, fordelt over fire spor, får vi høre et bredt spekter av musikalske uttrykk, her er stortslåtte orkestrale deler, nevnte sukkersøte melodier, tyngre enn bly dødsmetal og lange bluesbaserte greier ala Gary Moore. ”Epigone” er ei helt alright plate som minner om Opeth, fra hine hårde. Det er en del tammere; selv om det er fint, mangler musikken den x-faktoren som gjør det minneverdig og til noe mer enn et allright album.

Ingar Høgstedt WOLFNAUT III Fuzzpanzer Wolfnaut er skikkelig skranglete, grovkorna stonerrock, med beina godt planta i et analogt lydbilde.

Det svinger skikkelig av plata, og rockefoten får få pauser, fra den groovy åpningslåta “Swing Ride” til det avsluttes med platas høydepunkt “Wolfnaut”. Den selvtitulerte avslutninga begynner blytungt og sender assosiasjonene rett til Sabbaths første skive, før den bretter opp ermene, går over i et slags psychedeliariff, som bygger seg videre og videre, det hele er ganske stilig. En drømmende atmosfærisk midtseksjon som åpner opp til eksplosiv avslutning, trekker låta rett inn hjertet. Tidvis svinger vi innom låter som minner om tysk/svenske Lucifer og andre ganger kan det låte litt av Motorpsycho.

“Race to the Bottom” er en drivende godlåt, med et fiffig refreng, “Catching Thunder” er mer leken og lett, og refrenget trener smilemusklene. “Feed Your Dragon” har et godt refreng, men er ellers lett å glemme. “Gesell Kid” har et skikkelig allsang potensialet og drivende riff. Siden bandet kommer fra en viss del av vårt langstrakte land, er det kanskje rimelig å anta at “Taste My Brew” handler om drinken hvor man fyller på helt man kan se kronestykket igjen?

Ingar Høgstedt

JETHRO TULL Benefit – 50th Anniversary Enhanced Edition Parlophone Herved overdras Jethro Tulls fantastiske tredjealbum samme bok/ dvd-støpning som resten av 1970-tallsplatene er gitt, åtte år etter en trippel-ekspandert justering. Kynikere kan alltids påpeke det absurde i å blåse opp et fyllestgjørende fonogram på 46 minutter til kalas på fire cd- og to dvd-plater, men i likhet med resten av 70-tallskatalogen til Ian Andersons mannskap gir 50-årsjubileumsversjonen av ”Benefit” valuta for pengene. Musikalsk utmaler ”Benefit” selve springbrettet til ”Aqualung”. I 1970 konsolideres bandets egenart, sonisk og kompositorisk, med dikotomien av tungrockriff og akustiske viser i relieff. Tonen er merkbart mørkere enn på ”Stand Up”, og instrumentalistene, inklusive nyrekrutt John Evan på klaviatur, legger for dage nonsjalant selvsikkerhet i forretelsen. ”Benefit” minnes særlig for de bokstøttende komposisjonene ”With You There To Help Me” og ”Sossity, You’re A Woman”, som ikke påminner noe annet, verken av eksterne utøvere eller fra bandets egen katalog.

Sistnevnte har alltid vært en umerittert favoritt, som implementerer hymnologi og harmonisk smart visesang i den progressive rockens kanon, med all verdens egalitet.

Bok-utgaven av ”Benefit” rommer Steven Wilsons remiks fra 2013, som bringer et varmt anstrøk til et relativt kjølig materiale, samt en hærskare av såkalt assosierte innspillinger (indeksen er ytterligere utvidet siden 2013), heriblant de uvurderlige singelkuttene ”Sweet Dream”, ”The Witch’s Promise” og ”Teacher”, en rudimentær demo av ”My God”,

samt ”Singing All Day” som havnet på ”Living In The Past” to år senere. Den auditive fjerdedisken og dvd-plate nummer to gir reell grunn til å bytte ut trippelbearbeidelsen fra 2013 – disse forvalter nemlig konsert fra Chicago, 1970, sanket direkte fra miksebordet, og ikke minst bandets opptreden under Tanglewood-festivalen sommeren samme år, hvorunder nylig gjenvunnet og restaurerte bilder synkroniseres med Steven Wilsons lydmiks. Og hvilket praktfullt tidsvitne dette er… Lokasjonen later til å innby verdenshistoriens trangeste festivalscene, bilderegien er stedvis totalt ute, samtlige bandmedlemmer, foruten Glenn Cornick, gir seg lange soloer i vold, mikrofonstativer flakser og krymper, snøblinde publikummere må forvirret geleides av scenen og forsterkere streiker – kvartetten gir imidlertid alt og er en sedvanlig fryd å innta med spissete sanser.

Skulle ikke dette være nok til å initiere fosskok i ens ”Benefit”blod, så er forsyne meg ikke bare de enkelte låtkommentarene fra herrene Anderson, Martin Barre, avdøde Glenn Cornick og Clive Bunker bevart, men vedheftende trykksak rommer i tillegg ekspandert essay av Martin Webb, intervjuer med lydtekniker Robin Black, manager Terry Ellis og regissøren bak Tanglewood-festivalen, Joshua White. Nyutstedt luksus av klassiske album blir ikke mye hvassere enn årets ”Benefit”bakkanal, som strekker seg kvalitativt ajour med bok/dvdtapningene av ”A Passion Play”, ”Warchild”,”Minstrel In The Gallery”, ”Too Old To Rock’n Roll, Too Young To Die”, ”Songs From The Wood” og ”Heavy Horses”.

Amen.

Geir Larzen

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R EMERSON, LAKE & PALMER Out Of This World: Live BMG Jeg forfekter den hypotese at punkens konservativisme og påfølgende new wave-idiotiske snobbejournalistikk bærer mye av skylden for at Emerson, Lake & Palmer i dag unndras reglementert avgudsdyrkelse fra allmuen. Dette var trioen som, mer enn noen andre, raserte artifisielle sjangerstakitter og viste verden hvilke muligheter som faktisk finnes i rock.

Langs ferden provoserte de for fote, ikke bare sfærene for klassisk musikk og jazz, men liketil såkalt ”progressivt interesserte” populærmusikktilhengere. ELP er tidenes fremste musikalske anarkister og ikonoklaster, og jeg har for lengst avfunnet meg med å rangere dem over en lang liste øvrige favorittensembler, henvist det stratosfæriske platå i rygg med The Beatles, Deep Purple, King Crimson, Gentle Giant og Jethro Tull.

Englendernes konserter ble de reneste eksesser på midten av 1970-tallet, og særlig Keith Emerson og Carl Palmer forsto verdien av å underholde publikum, samtidig som de presenterte til dels skakende nybrottsarbeid musikologer vil fremholde å debattere om 200 år, fjernt fra samtidens psykedelisk-draperte pop og soul. ”Out Of This World: Live” innestår fem konserter, fordelt over henholdsvis 7 cd-plater og 10 vinylskiver, med god tidsmessig spredning. De fire ”Original Bootleg Series”-boksene fra to dekader tilbake svarer for interessant lytting kontra blodfans, men fører, naturlig nok, mange titler med elendig lyd. Live-oppføringene i ”Out Of This World”-kolleksjonen etterser soniske fordringer, og er strengt tatt det eneste du behøver fra bandets konsertsortiment dersom trippelskiva fra 1974 alt godter seg i platesamlingen.

Utsagnet bærer tyngde fordi årets live-boks innbefatter både trioens California Jam 1974-oppvisning (utgitt som del av ”Then & Now” i 1998), Montreal Olympic Stadiumevenementet anno 1977 (utstedt i abbreviert form som ”In Concert” i 1979, og i uavkortet tapning anno 1993 under tittelbladet ”Works Live”), samt Royal Albert Hall-oppvisningen fra 1992 (lansert påfølgende år som ”Live At The Royal Albert Hall”). I tillegg foreligger bandets legendariske opptreden under Isle Of Wight-festivalen i 1970, samt konsert fra Phoenix av 1997. ”Isle Of Wight”-skiva er den teknisk svakeste, men historisk betydeligste (her anbefales videogramversjonen), mens ”California Jam 1974”, som dessverre mangler oppføringens innledende del (den ble aldri filmet), fremstår som en festivalhektisk nedskalering av ”Welcome Back My Friends”-kolossen (igjen anbefales det overlevde audiovisuelle materiale, hvorunder du i selvsyn bevitner Emerson spille svevende, roterende flygel).

Rent auditivt foretrekker jeg faktisk Canada-konserten, oppført med symfoniorkester på 70 musikere. Fans med gryende hjernesvinn kritiserer ofte ”Works”-turnéens etterlatenskaper for manglende improvisasjon og øyeblikksgalskap – la disse innta scenen i musikalsk interaksjon med

norwayrock.net

RETRO fulltallig symfoniorkester, og jeg antar bebreidelsene stilner. Dessuten, hvor ellers kan man oppleve filharmoniskkolorerte tapninger av innbyrdes stilparadoksale stykker som Prokofievs ”The Enemy God Dances With The Black Spirts”, tredje sats av Emersons pianokonsert, Greg Lakes usigelig vakre ”C’est La Vie”, monolittiske ”Knife Edge” og storbandklassikeren ”Show Me The Way To Go Home”?

Bandets sporadiske turnéer etter gjenforeningen i 1991 avlet flere kurante konsertdokumenter – ”Live At The Royal Albert Hall” inkludert, hvor Alberto Ginasteras ”Creole Dance” forekommer første gang. Følgelig bør ingen miste talens evne over at vedheftende Phoenix-konsert fra 1997 holder mål. Selvfølgelig gjør den det.

Sågar bevitnes et band som er i ferd med å tone ned 80-tallsestetisert elektronikk og gjenvinne sitt organiskbrusende uttrykk, hvilket stiller trioens inaktive år, frem mot Emersons og Lakes død, i ytterligere forstemmende lys. 1997-settet avrundes forresten på betimelig vis, med medley av King Crimsons ”21st Century Schizoid Man” og The Nices anarkistiske meisling av Leonard Bernsteins ”America”. Det er umulig å forestille seg et liv uten Emerson, Lake & Palmer.

Geir Larzen GREEN CARNATION The Acoustic Verses Season Of Mist Det er femten år siden vi fikk dette albumet originalt, et album som skulle vise seg å bli sørlendingenes siste før de gikk i dvale i nesten ti år. Bandet sto ved et veiskille hvor de ikke visste hvor de skulle ta veien. Spesielt med et høydepunkt som “Light Of Day, Day Of Darkness” i bagasjen. Valget ble en akustisk skive. Etter fire skiver vet vi at dette er en oppgave bandet fint kan takle, noe jeg også mener å huske anmeldelsene tilsa. Hele bandet har vært delaktig i skriveprosessen, og det ble et variert album, tross sin nakenhet. Noe rolig og noe uptempo med trommer, innslag av kvinnelig vokal og selvsagt nydelig melodier.

Kvarter lange “9-29-045” er min favoritt på plata. Også er jeg veldig svak for Jon English-låta “Six Ribbons”. Årets utgave er remastret, og det er første gang den slippes på vinyl.

Ronny Østli HEIR APPARENT Graceful Inheritance Hammerheart Det er vel ikke så altfor mange som fikk med seg disse amerikanerne da denne plata opprinnelig ble sluppet på Black Dragon i januar 1986.

Queensryche, Crimson Glory og Jag Panzer er gode band å sammenligne med, som fikk hakket større status.

Med andre ord snakker vi amerikansk progressiv power metal, hvor det teknisk og kvalitetsmessig ikke ligger noe tilbake for nevnte band. Det er mye heftig gitararbeid, og jeg kan nevne riffingen i låter som “The Servant” og “Running From The Thunder” som gode eksempler. Sistnevnte sammen med “Tear Down The Walls” og “The

Cloak” er rimelig catchy. Det lekes heftig med twin-gitarer og vokalist Paul Davidson er en god tidsriktig vokalist med kul stemme. Det skulle bli to plater fra Heir Apparent før comebacket “The View From Below” fra 2018. De originale platene er rimelig stive i pris på både CD og LP, og Hammerheart gir ut denne i begge formater i sin originale form. Med det mener jeg det ikke finnes noe ekstra materiale, men skiva er selvsagt remastret og coverne oppdatert, selv om målet er å være så nært opp til originalen som mulig. CD kommer med slipcase og vinylen slippes i fire farger.

Ronny Østli LUCIFER WAS In Anadi’s Bower Sommor For to år siden gjenutga det spanske plateselskapet Sommor Lucifer Was’ 1997-debut, og nu følger de opp med første gangs vinyllansering av bandets andre album, opprinnelig utstedt av Record Heaven i 2000. Forklaringen til ”In Anadi’s Bower”s overlegenhet kontra forløperen er enkel. Oslobandet ble innstiftet allerede i 1970, og var i fortløpende konsertvigør frem til 1974. En uformell jam-sesjon i 1995 antente gnisten til å materialisere albumet de aldri realiserte i yngre år, og ”Underground And Beyond” utkom to år senere, bestående av oppsamlet 70-tallsstoff.

Gitarist og verksmester Thore Engen har siden ikke skuet seg i bakspeilet, men pennet og lansert ytterligere seks Lucifer Was-album; brorparten av dem er gode, med en kvalitativ topp i symfoniske ”The Crown Of Creation” anno 2010. Til ”In Anadi’s Bower” ble vokalist Anders Sevaldson erstattet av Jon Ruder, hvis melodramatiske, empatiske uttrykk løftet sounden betraktelig.

2000-materialet er mer sublimert komponert og ditto effektuert, men smis over noenlunde samme stilistiske lest som debuten, i sjatteringer av klassisk tungrock og symfo-rock, hvori særlig Black Sabbath, Jethro Tull, tidlig Scorpions og Uriah Heep er åpenbare preferanser. Skiva (og bandet for øvrig) vinner mye på autentisitet, sjarm og anti-digitalt vesen, gjør hyppig bruk av tverrfløyte, akustisk-elektriske gitarer, effektive sangharmonier og en eng av mellotroner. I 1970 hadde uomtvistelig Lucifer Was blitt signert Vertigo-etiketten dersom de residerte i England…

Flere av enkeltlåtene – særlig ”Behind Black Rider”, ”Darkness” og tittelsporet – tåler gjenhør, men konsise, stemningsskodde og ultra-melodiske ”My Mind Said Stop” tinger fremdeles førsteplassen i albumutlegget (denne har jeg forresten aldri sluttet å hente frem). La oss håpe ildsjelene bak Sommor intenderer å vinyl-lansere de fire resterende Lucifer Was-skivene som kun foreligger på cd.

Geir Larzen

MOTÖRHEAD Everything Louder Forever BMG For første gang kompileres et Motörhead-sett som favner samtlige konstellasjoner og epoker, fra 1975-innspillingen med Lucas Fox i batteristolen, via det turbulente 1980-tallet og år som kvartettformasjon, til den stolte svanesangen ”Bad Magic” anno 2015. Motörhead forente rock’n roll, punk og metall, og hadde en kommersielt broket karriere, som heldigvis endte i pop-kulturell institusjonalisering og allmenn hyllest fra flerfoldige generasjoner. Den yngre garde kommer til å misunne oss konsertene bandet ga, uansett om gitaristen på podiet het Larry Wallis, Eddie Clarke, Brian Robertson, Phil Campbell eller Michael ”Würzel” Burston. Spørsmålet man stiller i 2021 er hvorvidt årets omfangsrike og glitrende titulerte Motörhead-antologi egnes som sonisk portal for uinnvidde, eller om utgivelsen forbeholdes dediserte komplettister. Historisk sett har kuratorene sitt på det rene – alle 22 studioalbum vinner innpass i repertoaret, hvor for øvrig kronologien, muligens fordelaktig, gis på båten.

Jeg stusser derimot både over gitte platers overrepresentasjon, samt spesifikke låtvalg. Uvisnelig klassikere som ”Motörhead”, ”Overkill”, ”Bomber” og ”Ace Of Spades” er imperative tilstedeværelser når man fordeler 42 enkeltkutt på henholdsvis to cd- og fire vinylplateskiver, og det gledes at tindrende ”Bastards” fra 1993 synliggjøres med hele fire forekomster; problemet er bare at ingen av dem heter ”Liar” eller ”Lost In The Ozone”. ”Shine” fra undervurderte ”Another Perfect Day”, pluss forrykende ”Rock Out” hjemmehørende ”Motörizer”, innlemmes kompendiet, til stor glede. Andre album som brisker seg i utlegget teller ”Inferno” og, utrolig nok, gebrekkelige ”We Are Motörhead”, mens langt hvassere plater tilgodeses med kun én låt-representant. Imidlertid er både ”Snaggletooth” og ”Killed By Death” fra ”No Remorse” på plass. Det samme gjelder kuriøse singel-B-sider av typen ”Dirty Love” (1980), ”Cradle To The Grave” og ”Just ’Cos You Got The Power” (sistnevnte fra ”Rock’n Roll”-sesjonene), samt originale bonusspor tilknyttet ”Hammered”.

Man erkjenner etterhånden at ingen faktiske albumspor fra 2002-skiva er inkludert – plassen spises av totalt uinteressante ”The Game” og ”Ramones”, og petimeteret i meg murrer. ”Everything Louder Forever” behandler bandet historisk korrekt, men her begås for mange dustete seleksjoner til at utgivelsen las støpe i antologisk gull.

Geir Larzen NUCLEAR DEATH The Planet Cachexial Moribund Tiden som grindcore/ death metal-band var over, og endringene vi hørte var på vei i “All Creatures Great And Eaten” blir her tatt et steg videre. Bandet er fortsatt en duo ledet av Lori Bravo på vokal, bass og gitar og Steve Cowan på trommer.

NRM 6-2021

67

AN M ELDE L SE R

RETRO

URIAH HEEP Choices BMG

Led Zeppelin unntagen ligger nesten samtlige høvding-band fra 60og 70-tallet under for meningsløse samleplater, effektuert av pekuniære motiver utenfor artisters kontroll. Ærverdige Uriah Heep danner så visst intet regelunntak herom,

Gitarene har denne flangereffekten fra forgjengeren, men det er lite her som minner om låter i tradisjonell forstand.

Hadde jeg ikke likt bandets tidligere verk og ant utviklingen hadde jeg nok vært den første til å kalle dette for tøv.

Her virker det mer som det er dopet og ikke musikeren som står for det kreative. Lori Bravo har antageligvis her oppdaget Diamanda Galas og bruker stemmen mer et instrument enn til å formidle ord. Trommen er gjerne bare takt på basstrommer og ride fremfor tradisjonell bruk av trommesett innen rocken. “Birthing Of Slumberblood” slippes som singel i forkant av denne reutgivelsen og kan jo være en grei sjekk for nysgjerrige.

Langt i fra noen plate man må ha. Den ble opprinnelig utgitt på CD på Lori Bravos eget Cats Meow i 1996. Og det er ikke lenger enn tre år siden Floga reutga den på både vinyl og CD. Årets utgave kommer kun på CD. Ronny Østli

68 NRM 6-2021

men i tilfellet ”Choices” – en økonomisk forsvarlig cd-boks på seks skiver – har bakmennene i det minste konsultert kilden og latt originalmedlem Mick Box kuratere prosjektet. Hver disk samler favorittlåtene til henholdsvis avdøde Ken Hensley og Lee Kerslake, Mick Box, Paul Newton (Uriah Heeps bassist frem til 1972), Phil Lanzon og Bernie Shaw.

Således oppnås i det minste en følelse av autentisitet, så får vi bære over med at flere enkeltlåter

PETER GOALBY Easy With The Heartaches ERM Uriah Heeps overraskende robuste ”Abominog” ga en svikefull tro på at bandet ville bli å regne med i angjeldende tiår. Vokalist Peter Goalby – en kapasitet hvassere enn John Lawton og Bernie Shaw til sammen – frontet en revitalisert, Mick Box-ledet konstellasjon, og nevnte 1982-utgivelse plasserte bandet omtrent på nivå med Foreigner. Illusjonen sprakk innstendig påfølgende år med ”Head First”, og idet ”Equator” tuslet ut til platebutikkene anno 1985 var begeistring for lengst erstattet av frustrert konsternasjon.

Peter Goalby forlot et skadeskutt skip, og spilte inn soloalbumet ”Easy With The Heartaches”, som har ligget hvelvet i over tretti år – av intelligible årsaker. Materialet drypper av frynsete synthesizere

opptrer opptil tre ganger i løpet av kompilasjonens utlegg. Ken Hensleys repertoar samsvarer i størst grad med egen Uriah Heepforståelse; klaviaturfantomet og komponisten flesker til med ”Paradise” og mesterverket ”The Spell” som åpningsdryss, og gjør siden rom for ”Rain”, ”July Morning”, ”The Park”, ”Echoes In The Dark” og ”Sunrise” – alle sorterer under bandets ypperste øyeblikk. Lee Kerslake og Phil Lanzon selekterer ”The Magician’s Birthday”, mens kun Paul Newton mener ”Easy Livin’” – en låt han selv ikke medvirker til – stiller blant englendernes beste. Apropos Newton, foruten forståelige favoritter som ”Lady In Black” og ”Tears In My Eyes”, fra henholdsvis ”Salisbury” og ”Look At Yourself”, plukker eks-bassisten utelukkende musikk tilvirket etter 1971. Han er sågar den eneste som løyver en stemme til gullforgylte ”If I Had The Time”, ”Sympathy”, ”I’m Alive” og nevnte ”Easy Livin’”.

Mick Box føler seg muligens forpliktet til å avvike tidligere kollegers settlister, og nominerer en rekke mediokre innspillinger av nyere dato. Unntaket er gnistrende ”Trail Of Diamonds” fra 2011-skiva ”Into The Wild”, samt nydelige ”The Park” fra ”Salisbury”. Det skal innrømmes at jeg håpte gitaristen, garantert som den eneste, ville utvise vett nok til å inkludere evinnelig underkjente ”Dreams” fra ”Wonderworld”... Både Kerslake, Box og Lanzon skatter ”Circus” fra ”Sweet Freedom” uransakelig høyt, mens vokalist Bernie Shaws spilleplan ikke engang verdiges en kommentar. ”Choices” danner i det minste en morsom, personlig og annerledes antologi, om enn ytterst pleonastisk, fra en av rockens absolutte titaner.

Geir Larzen

og gebrekkelig 1980-tallsestetikk, men hadde ikke stått å redde uansett forrettelsestidspunkt, gitt dets vesen som floskel-akkumulert, åttendegenerasjonsutgave av nevnte Foreigner. Selv ikke Goalbys stemmeprakt utretter mirakler overfor evneveikt stoff nedlesset i banale AOR-anakronismer.

Geir Larzen THE RODS Let Them Eat Metal High Roller Så har vi kommet til de to siste utgivelsene til The Rods fra åttitallet. Selv om bandet fremdeles er aktivt, ble det noen års pause før comebackalbumet “Vengeance” så dagens lys i 2011. “Let Them Eat Metal” høres jo hvassere ut, og coveret er også mer tidsriktig metal. Og ja, musikken er nok tidvis hardere, selv om det starter litt

“gubbete” med tittelkuttet. Jeg tenker umiddelbart Anvil fra samme periode.

Heldigvis endres dette i “White Lightning”, hvor det dundres på med doble basstrommer. Et rolig akustisk parti får vi også, noe som avviker fra den tradisjonelle låtstrukturen vi har fått servert frem til nå. Men i all verden, “Bad Blood” er jo kliss lik Judas Priests “Breaking The Law” i verset. Låta kom fire år tidligere, og hvis man ikke har ligget bak en sten gjennom hele tiårets første halvdel, bør man ha hørt dette.

Så har vi “She’s So Tight”. Joda, den sitter på hjernen, og det er klart den var verdt en snap til vennegjengen når en startet mandagen med den i bilen på vei til jobb. Gud bedre. Det er veldig mye på denne plata som forteller hvorfor aldri The Rods var blant de aller største. Rock Candy slapp denne på CD i fjor med en del bonusmateriale. Derfor slippes denne kun på vinyl av High Roller i denne runden.

Ronny Østli THE RODS Heavier Than Thou High Roller Det som blir The Rods’ siste album, frem til comebacket i 2011, viser et annerledes band.

Bassist på de fire forrige skivene, Garry Bordonary, er blitt erstattet med Craig Gruber.

David Feinstein tar kun seg av gitar og bandet har for første gang en egen vokalist i Shmoulik Avigal. Jeg synes musikken denne gangen er friskere. Joda, det låter 1986, men det er melodiøst, en del kjappe spor med doble basstrommer og bandet låter absolutt tidsriktig. Likevel er det noe ullteppe over produksjonen, men ikke nødvendigvis noe mer enn det gjorde over andre skiver som ikke hadde elitebudsjetter. “Make Me A Believer” er første spor etter introen og er en uptempo god melodiøs metal låt. Roligere “Crossfire” med sitt orgel bringer tankene til syttitallet og er min favoritt på skiva sammen med kjappe “Chains Of Love”. Så har man “I’m Gonna Rock” som er svært tidsriktig, men som gjør at man ikke savner absolutt alt fra åttitallet. Vinyl kommer med sitt opprinnelige materiale, mens CD slippes med fire bonusspor. Og deriblant en trommesolo. Så jada, tidsriktig og totalt uinteressant. Når jeg nå har kommet meg gjennom disse reutgivelsene er konklusjonen at The Rods så definitivt har sin plass i historien, men at jeg likevel forstår hvorfor de ikke er, tross sine instrumentale ferdigheter, blant de aller største. Til det er ikke låtene spennende nok, selv om det er mye kult innimellom. Det blir, totalt sett, noe traust.

Ronny Østli TOM MORELLO The Atlas Underground BMG Tom Morellos ”The Atlas Underground” utkom i 2018 (og har når dette skrives blitt fulgt opp med ”The Atlas Underground Fire”). Albumet, som for øvrig er hans fjerde, så Morello gjøre bruk av sine egenskaper som riffsnekker

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

RETRO

i en ny og litt annerledes musikalsk kontekst – her skulle riffene i dialog med kontemporær pop-musikk, og være fundamenter for bidrag fra blant andre Knife Party, Vic Mensa, Gary Clark Jr. og Bassnectar. ”The Atlas Underground” ble greit mottatt da den kom, men den oppmuntret også til debatt, ettersom en trillion Rage Against The Machine-fans irriterte seg blå over musikkens kommersielle perspektiv og fravær av bombastiske tungrock-riff. Morellos album er interessant nok, ikke minst fordi syntesen fungerer håndverksmessig, men også fordi den holder god produksjon. En klassiker kommer den imidlertid ikke til å bli, til det er den for vimsete, trendy og ”låtsvak”.

Bjørn David Dolmen WITHERING SURFACE Unique Mighty Music Alle band har sin historie. Det som beskrives som Danmarks første melodiske death metal-band starter med at vokalist Michael H. Hansen hører hva som skjer i Sverige og ønsker å gjøre det samme. På konserter kom han i kontakt med likesinnede og Withering Surface ble født. Og av dagens besetning er tre medlemmer av den originale grunnstammen.

“Unique” ble danskenes første livstegn og ble sluppet på kassett høsten 1995. Denne solgte hele to tusen Eksemplarer. Når åpningslåta “Behind The Other Side” starter tenker jeg en blanding av første The Gathering og Cradle Of Filth. Spor to “My Precious Pearl” utmerker seg med sin dramatiske clean vokal. Jeg skjønner hvor Michael vil hen, og i all sin naivitet har det jo sjarm. Til sammen er det fire spor på sytten minutter. Dette er selvsagt ingen utgivelse man må ha, men jeg synes den absolutt har sin sjarm og et artig tilbakeblikk fra tiden tmelodiøs death metal var noe nytt og spennende. “Unique” slippes julaften på kasset, og for første gang på vinyl.

Ronny Østli

norwayrock.net

WHITESNAKE Restless Heart 25th Anniversary Edition Rhino David Coverdale er blant de som best forvalter eget musikalsk korpus. Smellfeite jubileumsutgaver har blitt den gamle høvdingens greie, og nå står ”Restless Heart” for tur. Aktuelle album var ikke et mesterverk; til det bød den på for mange ”slengere” som gjorde plata ujevn. Det er også her Coverdale for alvor begynner å slite vokalmessig i det høyere registeret. Med det sagt så huser skiva opptil flere gode låter, hvorav et par av dem viser hvor sjefen burde ha tatt stemmen i de kommende årene.

Beistet som nå sendes ut til diverse nettforhandlere består av fem disker, nærmere bestemt fire CD-er og én DVD. Utover det kommer boksen med en lekker bok (som leverer bilder, annonser og et omfattende Coverdale-intervju), turnéprogram og poster. Således står den ryddig i forlengelsen av jubileumsbombeutgivelsene av henholdsvis ”1987” og ”Slip Of The Tongue”, som utkom for en tid tilbake med få års mellomrom (Nevnes kan også ”Box ’O Snakes”, samleboksen som rommet samtlige Whitesnakealbum til og med ”Slide It In”).

Den første disken på årets utgave består av ”Restless Heart” i remix-versjon, noe som naturligvis er både bra og mindre bra. På den ene siden løfter den nye miksen frem aspekter

ved materialet som tjener det samlede uttrykket; på den andre siden tafses det tidvis med fettfingre på et arkivdokument.

Mer forsvarlig er derfor disk 2, som byr på albumet remastret (denne burde naturligvis ha vært disk 1). Når disse to er pløyd følger ”Dancing On The Titanic” (disk 3) – en versjon av låtene som instrumentale, samt tidlige takninger. Denne er myntet på de spesielt interesserte. (Avsnittene kalt ”getting drum tracks in the studio” sier i grunnen hvor interessert du bør være for å utholde greie). Det samme gjelder disk 4, kalt ”evolutions”, som gir oss plata igjen, i form av ufullstendige versjoner og forbedringer. Det klart mest interessante med disk 3 og disk 4 er en uutgitt demo av ”Snakes Down South”. Digger man Whitesnake, takker man også ja til ”Your Precious Love” i souldrakt.

En behøver imidlertid ikke være fanatiker for å ha glede av disk 5,

som er kolossens audiovisuelle bidrag. Her foreligger fanvideoer av ”All In The Name Of Love”, ”Anything You Want” og ”Restless Heart”, i tillegg til de offisielle filmene av ”Too Many Tears” (skivas ypperste låt), ”You’re So Fine” og ”Don’t Fade Away”.

Tittelkuttet kommer også som ”lyric video”, og supplerer ”Can’t Go On” som ”acoustic slideshow”.

Rosinen i kjøttpølsa er allikevel dokumentaren ”The Making Of Restless Heart”, som på finfint vis avrunder det hele.

Avslutningsvis og i korthet: Det er ingen tvil om at denne jubileumsutgaven er ment for Coverdales mest dedikerte disipler. At mannen forvalter som han gjør applauderes.

Samtidig er ”Restless Heart: 25th Anniversary Edition” en utgivelse bestående av utrolig mye overflødig materiale.

Bjørn David Dolmen

NRM 6-2021 69