Norway Rock Magazine #103 2-2021

NORWAY ROCK MAGAZINE #103

Begeistring og konsternasjon

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net

Et år i pandemiens klør gir selsomme, populærmusikalske utslag. At band ofte ikke kan samles i samme studiorom er så visst ingen kontraproduktiv heftelse, da alt fra blåøyde hobbyinstrumentalister til profesjonelle utøvere synes å disponere digitale innspillingsløsninger. Dette opprettholder trykket på utgivelser av talentløse hjemmeopptak.

Du kan feire nevnte faktum ved å bake deg marsipankake drysset med pepper, som du kaster over venstre skulder under verbalflom av ritualisert bannskap.

facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Geir Amundsen, Jan Egil Øverkil, Sven Olav Skulbørstad, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Wilfred Fruke, Ingar Høgstedt, Bjørn David Dolmen og Anne-Marie Forker.

Foto: Anne-Marie Forker

Imidlertid er det ikke bare amatører som kjeder seg i koronaens tid, begripelig nok. På den positive siden bedriver i øyeblikket Deep Purple og Sparks idémyldring foran nye studioalbum. I motsatt ende av nytteverdiskalaen fosskoker markedet av EP-er og album grunnet på lydfilutvekslende innspillinger av andres musikk. Jepp, frøken Korona har besørget et festlig oppsving i de fordømte coverlåtplatene man håpte led døden ved utgangen av 1990-tallet. Siste viderverdige tilslag til en allerede grotesk indeks herom teller utgivelser fra Saxon og Monster Magnet. Jeg forstår at folk kjeder seg, men må de samtidig kjede vettet av alle andre? Honnør gis til Strawbs, og øvrige, som under nedstengte samfunnsregimer nytter tiden til å komponere fersk musikk. Dersom du må leke med eldre låter, ha anstendighet til å gjøre som Saga, nemlig å tenke fundamentalt nytt omkring materialet. Flere metallisk-klønete oppføringer av ”Speed King” og ”Immigrant Song” tjener ikke til noe som helst, om du så måtte være planetens største Saxon-disippel.

Til sist vil jeg i denne omgang rose Christer Falck og John Richard Stenberg, som tenker opportunistisk konstruktivt. Disses ”Norske albumklassikere”-tiltak er entydig vakkert, hvor fans og musikknerder kroneruller i havn nasjonale fonogrammer som aldri har vært å finne i cd-støpning. I seriens allerede imponerende assortiment, unndratt sjangerkategoriske eksklusjonstanker, foreligger herved ”PB”-skiva til Per Bergersen, 1975-plata til Prucel og debuten til Jannicke, bare for å fremheve tre egne favoritter. Ta en titt på konsortiets hjemmeside norskealbumklassikere.no, og støtt de som støttes bør.

Geir Venom Larzen

DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Gojira - Foto: Gabrielle Duplantier ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 6 utgaver: Euro 19 http://norwayrock.net/abonnement/ NESTE NUMMER I salg fra juni 2021

FÅ DET DIGITALE MAGASINET

6 nummer

Euro 19,https://issuu.com/store/publishers/rockpartnerpublishing/subscribe abonnement@norwayrock.net

SPAR EURO 5

INNHOLD

04

08

22

30

38

47 70

04 Helloween 08 Wolfgang Van Halen 12 Cheap Trick 16 Kayak 18 Suzi Quatro 22 UFO 26 Marty Friedman 30 Gojira 34 Vreid 36 Nekromantheon 38 Cannibal Corpse 41 George Lynch 44 Strawbs 47 Thunder 50 Paul Gilbert 54 Robin McAuley 58 Levara 61 Suburban Savages 64 Geoff Tate 67 Tommy Clufetos 70 Live - Leprous 73 Skiver 82 Retro

ser fremover mot fortiden

4

NRM 2-2021

norwayrock.net

En koloss av et livealbum, som består av hele fem vinylplater fra den tilbakelagte verdensturneen, og singelen «Pumpkins United» var beholdningen så langt med Helloweens ferske konstellasjonen. Etter dette ville gresskarhodene ha mer. 2.april traff singelen «Skyfall» markedet, og 18. juni slippes det selvtitulerte albumet. NRM har i den forbindelsen tatt en prat med vokalistene Andi Deris og Michael Kiske, gitaristene Michael Weikath og Sasha Gerstner og bassist Markus Grosskopf.

TEKST: FREDDY LUDVIK LARSEN FOTO: MARTIN HÄUSLER

En gjenforening kan være både dramatisk og kaotisk, men da de to kranglefantene, Michael Kiske og Michael Weikath, i tyske Helloween var klare for å tilgi hverandre etter to tiår, sparket de samtidig i gang et metalleventyr fansen ikke turte å drømme om. Med på festen er også legenden og bandgründer Kai Hansen, som hoppet av karusellen da det virkelig tok av med de to ”Keeper Of The Seven Keys”-skivene på slutten av 80-tallet. Etter en suksessfylt verdensturné er forventningene himmelhøye til det nye albumet. Vil de tyske metallpionerne, etter snart 40 år i bransjen, rive nye murer for fansen?

– Etter gjenforeningsturneen gikk dere i studio med den nye konstellasjonen og har nå et nytt album klar for markedet. Vil dette albumet tilfredsstille forventningene til fansen?

Kiske: – Albumet er bra. Jeg vet det er veldig vanskelig å bli trodd på de ordene når du slipper et nytt album, for det høres bestandig ut som du bare sier dette for å promotere albumet. Jeg vet ikke, men jeg tror de vil bli tilfredsstilt. For meg personlig er plata litt for mye metal. Den er skikkelig tung og har ingen ballader. Her kommer den tunge siden av Helloween godt frem. Du har elementer fra ”...Keeper”-skivene, men også elementer fra Andi Deris-æraen. Men det kommer selvfølgelig an på hva folk forventer av et band som er blitt en av rockens dinosaurer, med flere tiårs eksistens og mange utgivelser bak seg. Når man gjør en gjenforening som dette får folk forskjellige forventninger. Og dette er bestandig vanskelig, for vi ønsker ikke å lage noen annet enn en plate som kommer naturlig til oss. Det er slik jeg husker at bandet jobbet tidligere. Vi gjorde det som føltes riktig. Alle som forventer en ny ”Keeper Of The Seven Keys” vil sikkert ikke bli tilfredsstilt, for dette er ikke det gamle bandet, men et helt nytt band. ”Skyfall”, som er en lang, men samtidig en enorm låt, er nok innenfor ”Keeper Of The Seven Keys”-sfæren, men uten å kopiere den på noen måte. Jeg hadde ikke hørt hele albumet i sin helhet før en gjennomlytting sist helg. Jeg ble slått ut av energien på albumet. For å ikke snakke om all informasjon og detaljer som ligger i musikken. Dette er ikke nødvendigvis en plate man svelger lett, men det er mye god energi på den.

Deris: – Man er alltid bekymret for hvordan et album blir mottatt.

Sånn har alle band det. Det er forsåvidt ikke annerledes denne gangen enn med andre album vi har gitt ut. Men ja, vi er helt klar spent på mottagelsen av albumet. Vi spilte faktisk inn en ballade jeg sang på. En vakker ballade, men den må spilles inn på nytt, for slik den fremsto var den rett og slett ikke Helloweensk nok. Kommer vi med en ballade nå bør den være i samme gate som eksempelvis ”A Tale That Wasn’t Right” og ”Forever And One” eller noe slikt.

Grosskopf: – Jeg husker vi diskuterte denne balladen, som alle syntes var en flott låt. Men vi var ikke enig i hva som måtte gjøres for at det skulle passe inn, samtidig som det var veldig seint i prosessen. Vi rakk vel aldri gjøre den helt ferdig.

Gerstner: – Vi ville også følge arbeidsflyten der alle låtene kom mer eller mindre av seg selv. Hadde vi stoppet opp for å endre på denne balladen slik at den passet inn på albumet, ville dette også vært den

norwayrock.net

første låten som ikke kom naturlig til oss. Men det er en skikkelig flott ballade, og forhåpentligvis blir ikke dette det siste albumet. På neste plate blir det kanskje rom for flere ballader. Det finnes i tillegg en del annet materiell vi ikke engang fikk spilt inn.

Weikath: – For meg var det en lettelse å arbeide med dette albumet.

Jeg skriver låter jeg liker, det har jeg alltid gjort. Det kan like gjerne være en disco-låt med springende bass, men Andi ba meg la være. Nå har vi spilt inn en klassisk heavy metal-skive, og det var ingen diskusjoner om hvem som skulle skrive den såkalte kommersielle låten til albumet. Jeg tenkte med meg selv. ’Ikke gjør noe eksperimentelt, folk kommer til å hate det. Gjør det du skal gjøre’, og det var faktisk en lettelse. Noen sa vi trengte en ”I Want Out” eller ”Dr. Stein” på albumet, så jeg ble veldig glad når Sasha og Andi kom opp med ”Best Time”.

– For meg hørtes det etter én gjennomlytting mye ut som klassisk Helloween, og at bandet går tilbake til kjernen av hva Helloween handler om.

Kiske: – Vi ville at albumet skulle høres ut slik album hørtes ut før i tiden. Jeg liker den digitale verden, men jeg er ikke for gal etter musikken som lages i dag. Men albumet har også elementer fra den senere perioden til Helloween, som eksempelvis låten ”Cyanide”. Men det er som du sier. Jeg er enig, ”Keeper...”-følelsen er der fordi Kai og jeg er der.

Samtidig er dette en helt ny greie som vi alle har skapt sammen. Du gjør ikke dette bevisst. Det kommer naturlig. Du kan ikke påtvinge det. Du kan ikke jukse det. Det bare er der.

Weikath: – Idéen var nok å gå tilbake til 80-tallet, men samtidig benytte oss av alle mulighetene vi har tilgjengelig innen moderne teknologi. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men man kan nesten si at plata er sendt til oss fra 80-tallet med en tidsmaskin. Det meste ble innspilt analogt, som trommene, som videre ble transformert til systemet.

Jeg er ikke sikker på hva mer som ble innspilt analogt, men tror det hovedsakelig var trommene. Vi ønsket i hvert fall at plata skulle høres ut som klassisk Helloween. Den sounden stoppet med ”Keeper...2”, ’La oss fortsette derifra’, tenkte vi. Jeg kan jo legge til at det var Sasha som kom med albumtittelen. ’Hvorfor ikke kalle albumet bare for Helloween?’ sa han.

Wow, tenkte jeg, så passende. Det er jo det dette er. Dette er Helloween, og vi planlegger å holde sammen en stund med denne konstellasjonen.

Det er også han som har holdt orden på flere av de forskjellige gitararrangementene, noe som er helt nødvendig med tre gitarister. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten han.

Gerstner: – Grunnen til at jeg kom på at albumet kunne hete bare Helloween, var at alt føles så komplett med Michael og Kai i bandet. Det har med historien til bandet, og erfaringene vi har med oss fra turnéen å gjøre. For meg var det logisk. Dette er Helloween.

Deris: – Vi har i tillegg brukt et gammelt trommesett fra Ingo (Schwichtenberg, som var bandets første trommeslager og som døde under tragiske omstendigheter 29 år gammel i 1995). Det var veldig godt å se hans gamle slagverk på plass i studio. Og lyden var fantastisk. Jeg har selv et nytt Sonor-slagverk, men Ingos har mye bedre lyd. For meg var det som magi når jeg hørte den gamle trommelyden på opptakene.

Kiske: – Dani (Löble, trommeslager) lånte settet fra en fan som

NRM 2-2021

5

hadde et originalt Pearl-trommesett fra Ingo fra 80-tallet. Jeg tror han kontaktet Dani opprinnelig for å få det signert av alle musikerne. Trommesett fra den tiden høres i hvert fall helt annerledes ut enn i dag.

Grosskopf: – Trommesettet til Ingo inspirerte igjen meg til å finne frem en bassforsterker fra 70-tallet som jeg brukte på de aller første utgivelsene til Helloween. I tillegg har jeg de senere årene gått til anskaffelse av flere gamle bassgitarer som jeg også brukte under innspilingen av albumet.

Gerstner: – Til gitarene brukte vi Marshallforsterkere og effektutstyr fra 80-tallet.

Meningen var helt klart å bringe tilbake følelsen fra det tiåret, men med oppdatert lyd. Også gjennom låtskrivningsprosessen har vi tenkt på denne måten og har eksempelvis ikke brydd oss om lengden på låtene, slik det ofte gjøres i dag. Vi ønsket å skape noe unikt.

– Singelen ”Skyfall” er første låt fra den nye skiva. Noen har nevnt at den er dedikert til David Bowie?

Kiske: – Nei, nei, den handler om et utenomjordisk romskip som ramler ned på jorden, og prøver å komme seg tilbake. Men den er også en metafor for hva som skjer med menneskeheten, for vi falt også engang for lenge siden ned på jorden. Slik fungerer evolusjonen i kosmos. Du faller ned på jorden og kommer deg tilbake igjen, mye visere enn du var før. Det er litt av metaforen på ”Skyfall”.

Deris: – Jeg vet at en tekstlinje i ”Skyfall” er dedikert Ronnie James Dio, for jeg synger den. Men joda, låten er dedikert til flere andre musikere også, men til hvem må du spørre Kai om, som har skrevet den.

Weikath: – Jeg hørte Kai diskutere ”Skyfall” med flere andre. Da hørte jeg ’bla, bla, bla – og David Bowie’, sa Kai. – Når ble det bestemt at dere skulle følge opp turnéen med et album?

Kiske: – Etter 2017. Vi hadde først bare en kontrakt som gjaldt for turnéen i 2017, for vi visste ikke da hvordan det kom til å gå. Men da det gikk så bra som det gjorde, ble det ny kontrakt og vi bestemte oss for å gi ut et album. Men hele prosessen frem til da gikk steg for steg, og slik må det nesten gjøres i tilfeller som dette. Jeg var faktisk overrasket hvor godt det føltes når vi var sammen, og spesielt hvor godt jeg kom overens med Andi, som jeg ikke kjente fra før av. Manageren til Helloween sa til meg: ’Du burde fly til Tenerife og være en stund sammen med ham for å se om det fungerer. Om dere ikke kommer overens, har en slik gjenforening ingen mening.’Så jeg reiste ned og tilbrakte to kule uker sammen med ham. Andi tok meg godt i mot. Han er en sosial person og elsker å involvere andre, mens jeg er - eller var - en person som levde i min egen verden og brukte år på å lese bøker istedenfor å gå ut. Andi er en livsnyter og alle ansatte på restauranter der nede kjenner

6

NRM 2-2021

ham. Vi oppdaget da at vi kom veldig godt overens og at vi faktisk er veldig like på mange områder. Det var en fin måte å starte på. Men det var selvfølgelig mye usikkerhet, noe det fortsatt var da vi startet på turnéen. Det var også svært risikofylt for et band som Helloween å gjøre noe slikt, fordi om det ikke fungerte og vi eksempelvis skulle begynne å sloss og hate hverandre, ville det vært en katastrofe for bandet. Vi gjorde den første turnéen 2017. Det var den ultimate testen, for ingenting er mer intenst enn å være to måneder på veien med et stort mannskap og syv bandmedlemmer, hvor man er sammen konstant mesteparten av tiden.

På scenen, backstage, på flyet, på bussen. Hvor du enn drar er du en enhet. Men vi kom oss gjennom det, og så etterhvert at dette var ment å være.

– Michael, med ditt andre band Unisonic og gjenforeningen med Helloween; er det godt å være tilbake på metalscenen?

Kiske: – Helt klart, det er veldig godt. Det har også leget mange sår som jeg har båret rundt på lenge. Spesielt gjenforeningen med Helloween. Den var virkelig bra for meg. Det tok lang tid, men er en virkelig flott ting. I nesten to tiår har jeg knapt stått på konsertscenen. Jeg har gjort litt her og der, men veldig lenge var jeg ikke i humør til det. Jeg var preget av masse skuffelser og sårede følelser som jeg brukte mange år på å komme over, og det har vært en lang prosess for å komme hit hvor jeg er nå. At jeg faktisk kan gjør dette med Helloween og virkelig nyte det. Selvfølgelig var prosjekt som Avantasia, Place Vendome og senere Unisonic steg inn til sjangeren. Men før 2013-14 tenkte jeg aldri på at jeg noen gang skulle ha noe med Helloween å gjøre igjen. Vi har sikkert snakket om dette før?

– Jeg snakket med deg om dette for fire år siden. Noen år før den praten leste jeg også et intervju der du sa at om du får 12 millioner euro, eller noe i den duren, vil du vurdere en gjenforening med Helloween.

Senere røpte du at dette var noe du sa for å irritere gutta i bandet.

Kiske: – Ha ha, jeg tror faktisk jeg sa at 4 millioner euro ville holde. Alt endret seg da jeg møtte Michael Weikath backstage under en turné med Avantasia. Jeg er ikke sikker, men jeg tror det var i 2012-13 på en festival. Han sa i hvert fall en setning jeg aldri vil glemme, for den var perfekt å komme med da. Han sa: ’Michael, hva har jeg gjort som du ikke kan tilgi meg for?’ Noe som er direkte tale. Jeg svarte: ’Vet du hva? Jeg har tilgitt deg for lenge siden’.

Det var slik det startet for meg. Hva var egentlig vitsen med å bære på nag etter så lang tid?

På dette tidspunktet var det ikke bestemt at vi skulle gjøre noe sammen, men det var her det startet. Videre i 2014, etter en vellykket konsert med Unisonic i Spania, sa Kai Hansen mens vi skiftet backstage: ’En dag må vi gjøre noe med Helloween før det er for seint’. Og siden Weiki hadde sagt det han sa, svarte jeg: ’Vet du, Kai -

jeg er åpen for en gjenforening’.

– Men hva var det egentlig som skjedde mellom Weiki og deg tidlig på 90-tallet?

Kiske: – For å være ærlig, hvis du virkelig forsøker å finne ut av det vil du fort oppdage at alle har hver sin mening. Hovedsakelig kan man si at det var egoene våres som var problemet.

Samtidig, når noe er ment å være over, kommer karma på banen og spiller spillet sitt. Dette er den beste måten jeg kan forklare det på fordi de første årene i Helloween, da Kai Hansen og jeg var en del av bandet, føltes det som alt gikk vår vei. Alle brikker var på plass og vi hadde all verdens tid. I tillegg var det morsomt, vi likte hverandre og var kreative. Men straks Kai forsvant ut av bandet, ble hele spiriten forandret. Jeg så det ikke da, for det var bandet mitt, det var livet mitt. Men når jeg ser tilbake på den perioden nå, ser jeg lett at det ikke fungerte lenger. Da Kai var ute ble balansen mellom medlemmene ødelagt. Så begynte vi å krangle, og det forsterket igjen den dårlige stemningen som var oppstått. Det fungerte ikke lengre og på det tidspunktet var det nok ment å være over. Vi prøvde å redde bandet, men uansett hva vi gjorde fungerte det ikke. Jeg ville heller ikke slutte på det tidspunktet, men i underbevisstheten ville jeg det likevel. Senere kunne jeg se at jeg hadde lagt ut bomber overalt innad i bandet, for innerst inne visste jeg det var over. Det er lett å si dette nå når man ser tilbake, men man trenger avstand for å kunne se objektivt på det. Du må tilegne deg forståelse for å komme ut av ditt eget subjektive syn, og for å kunnes se andres involveringer.

– Deris har bidratt med fem låter, Weiki med tre, Gerstner med to og Hansen og Grosskopf med en hver. Hvorfor har ikke Kiske bidratt på låtskriversiden?

Kiske: – Jeg følte ikke det var nødvendig.

Du har Andi, som er en stor låtskriver. Han kan sitte ned i seks uker, så har han ti låter til deg. Du har også Weiki. Kai derimot, gjorde ikke så mye som jeg hadde håpet på. Han var ganske lat, om du spør meg. Kai kom veldig seint med ”Skyfall”, som er en utrolig bra låt, men jeg er skuffet over at han ikke bidro med mer. Jeg bryr meg ikke om han sier at han har mange låter, men ikke vil bruke dem fordi de ikke passer, som er tullprat. Kai kan skrive alt.

Likevel, jeg liker alle låtene på albumet, men favorittene mine er ”Skyfall”, ”Out For The Glory” og ”Angels”. Men også ”Fear of The Fallen” ble virkelig bra, som er en låt Andi skrev og planla å synge selv, men som vi endte opp med å gjøre sammen. Jeg liker alle, men det er to låter jeg sliter med. De er sprø. ”Down In The Dumps” og ”Robot King”. De er typisk Weiki. Har gjør alltid slik. ”Dr. Stein” var også sprø, selv om den ble en stor hit. De to låtene er typisk Michael Craziness. Jeg forstår låtene bedre nå enn da vi spilte dem inn. Men da forsto jeg ikke hvordan jeg skulle synge dem. Det fortalte jeg de andre også. Nå forstår jeg dem bedre, men det er de to sangene.

norwayrock.net

Deris: – Vi vet jo at Kai er en stor låtskriver, så alle ventet på han. Men det har alltid vært mange låtskrivere i bandet, og bandet er egentlig et positivt kaos. Moderne teknologi har også vært til stor hjelp, for hadde man en idé kunne man legge den i en Dropbox. Tente andre på samme idé utvikle den seg raskt videre. Så ja, bandet har alltid vært preget av kaos på låtskriversiden på grunn av mange forskjellige ideer. Absolutt alle Helloween-albumene er preget av mange musikalske ideer og har låter nok til to album, samtidig er vi gammeldagse som fortsatt satser på hele album, der alle låtene settes sammen til en helhet.

Gerstner: – Da jeg ble medlem i bandet var jobbeskrivelsen fra Weiki slik: ’For det første må du kunne skrive gode låter. For det andre må du kunne skrive gode låter uten onde tekster.’

– Hvordan bestemte vokalistene seg for hvem som synger hva på albumet?

Weikath: – I hvert fall jeg hadde i tankene hvem som kunne synge hva, når jeg skrev sangene. Det handler om partier jeg tenkte at denne kan Kiske synge, eller Andi, eller at denne må Kai synge på.

Andi: – Jeg må innrømme at Michael og jeg jobbet i studio en evighet, det føltes i hvert fall slik, hvor begge prøvde ut forskjellige partier. Til slutt endte vi opp med at den som var mest komfortabel med de enkelte partiene sang dem. Det handler rett og slett om luft på de mest krevende partiene, for det har ingen poeng om man må ha oksygentilførsel live. Det måtte nesten bli slik. Jeg tror rundt 80 % av låtene ble til på den måten.

Før det sang vi begge alt og det ble bare rot. Det var også dager jeg var lat og sa til Michael at han bare måtte synge, men det var heller ingen god løsning, for ofte kom han tilbake og sa ’Jeg likte det ikke, det ble ikke bra’. Så måtte jeg trø til likevel. På de siste 20 % sang begge alt. Så fant vi sammen med produsenten ut hvordan det endelige resultatet skulle være.

Når det er mange involverte blir det gjerne slik. Du må prøve forskjellige ting. Med kun én vokalist er det nok mye lettere, men ikke så morsomt som med flere.

Kiske: – Helt ærlig, jeg sier ikke at det ikke var noen konkurranse i det hele tatt, men vi prøvde ut litt forskjellig samtidig som produsenten kom med forslag hvem som skulle synge hva. Vi høres forskjellig ut så det er ikke vanskelig å få en viss idé om hvem som passer til hva. Jeg

norwayrock.net

har visse kvaliteter som får meg til å skinne, mens Andi er mye bedre når det kommer til rop eller når det skal være aggressivt. Dette gjør han mye bedre enn meg. Jeg kan også synge aggressivt, men jeg er en mer melodisk sanger som Geoff Tate, eller som Rob Halford var før i tiden.

Dette kan Andi også, men han er tillegg mye mer aggressiv i stilen.

Grosskopf: – Jeg hadde spilt bass på alle låtene, men var ikke der under miksingen eller når de de spilte inn vokalene. Så da jeg kom tilbake kjente jeg melodiene fra før, men jeg visste ikke hvem som skulle synge hva da den første miksingen var ferdig. Det var en kjempe opplevelse, som jeg aldri har opplevd tidligere, for man er vant med en vokalist som synger alt. Når jeg hørte det ferdige resultatet var det himmelsk. Det var veldig interessant og det tror jeg det blir for dere også, men man må nok høre gjennom albumet flere ganger for å få med seg hvem som synger hva.

– Bydde den pågående koronapandemien på problemer under innspillingen?

Weikath: – Det var et par små episoder. Jeg husker en gang jeg måtte tilbringe natta i studioet fordi drosjesjåføren ikke hadde tillatelse til å kjøre meg hjem. Det hadde noe med å gjøre hvor drosjesjåføren kom fra. Men det kunne det vært mye verre.

Deris: – Heldigvis var omtrent 80 % av albumet ferdig da pandemien brøt løs.

– Men dere ble nødt til å utsette turnéen ett helt år.

Deris: – Turnéen er utsatt til mars-april neste år. Vi får bare håpe at alt er i orden til da. Kanskje må publikum holde avstand med 1 eller 1,5 meter. I 1990 spilte vi i Japan der alle i salen satt på stoler. Det var litt rart da, men det fungerte. Heavy metal er livemusikk. At publikum er der. Livet uten konserter begynner å gå meg på nervene.

Kiske: – Nå vil vi ut på turné igjen. Det håper jeg virkelig vi kan gjøre neste år. Dette virus-tullet må snart være over. Vi musikere blir gale av dette.

Grosskopf: – Jeg har ingenting å gjøre for tiden og kona sier jeg må begynne å pusse opp leiligheten. Jeg skulle mye heller vært på turné, ha ha ha ha…

NRM 2-2021

7

8

NRM 2-2021

norwayrock.net

Wolfgang Van Halen står på egne ben norwayrock.net

NRM 2-2021

9

Som fjortenåring ringte han til selveste David Lee Roth og fikk overtalt han til å gjøre comeback i et gjenforent Van Halen foran turnéen i 2007. Det tok baller, og baller har han nok av, den godeste Wolfgang Van Halen. For etter å ha spilt bass i Van Halen i femten år har han nå tatt steget fult ut og satser nå alt på sitt eget band Mammoth WVH. En smørblid Wolfgang møtte oss via dataskjermen fra hans hus i Los Angeles tidligere i år.

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: PETER YANG OG TRAVIS SHINN

- Gratulerer med et fantastisk debutalbum – som er klart for utgivelse nå til sommeren.

– Tusen takk!

- Du har allerede sluppet noen låter fra albumet og gjort en del TV-opptredener og live-opptredener på hjemmebane. Hvordan har mottakelsen vært borti statene?

– Det har vært helt vilt. Jeg så ikke det komme for å være ærlig.

Spesielt hvor bra låten «Distance» gjorde det på radioen her borte. Jeg er bare glad jeg kan spille inn musikken min og gi den ut, så det at folk ser ut til å virkelig like det jeg gjør er helt fantastisk.

- Jeg har hatt gleden av å lytte til hele skiven noen ganger nå og det er jo virkelig et album som rocker hardt. Du har klemt inn noen seriøst tunge riff på skiva!

– Haha, jo takk for det. Glad du likte det du hørte.

- Det har gått bare noen måneder siden din far Eddie Van Halen gikk bort og du selv annonserte at legendariske Van Halen var historie. Jeg vil tro at du ikke har klart å klemme ut hele dette albumet på den korte tiden, så dette har vel vært noe du har jobbet med en stund. Kan du fortelle litt rundt prosessen du har vært gjennom for å få ferdigstilt debutalbumet ditt – du jobbet vel på det mens du enda turnerte og spilte i Van Halen?

– Jeg begynte sånn smått med å spille inn deler av skiva så tidlig som i januar 2015 faktisk. Så reiste jeg ut på turné med Van Halen, og da jeg kom tilbake hadde jeg skrevet rundt ti nye låter. Jeg la på litt ekstra trommer på noen av låtene jeg hadde jobbet på før jeg dro ut på turné – i tillegg til å spille inn de nye låtene jeg hadde skrevet. Det som tok lengst tid var å skrive tekster til musikken jeg hadde spilt inn og samtidig finne ut hvem jeg er som tekstforfatter. Albumet var egentlig ferdig spilt inn allerede i juli 2018 da jeg fikk fikset de siste tingene som jeg følte manglet.

- Mens jeg satt og hørte på albumet ditt så noterte jeg ned noen stikkord for meg selv og de ordene som gikk igjen oftest var; melodisk, fengende og blytungt. Hvordan føler du jeg traff med notatene mine?

– Du traff ganske godt ja. Jeg lager musikk som jeg selv vil høre og jeg liker en god melodi samtidig som jeg også liker det litt aggressivt. Jeg mener ikke da nødvendigvis at det må være death metal eller noe sånt, men bare måten musikken blir spilt på gjør at det føles aggressivt.

- Jeg må si meg helt enig i det du sier der og jeg hører mange kule elementer i musikken din som gir meg referanser til andre band og musikere som du gjerne har blitt inspirert av. Jeg må også bare få legge til at gitarsoloen du har på åpningssporet «Mr. Ed» oser det din far av!

– Haha, det var det jeg gikk for på den låten faktisk. Jeg tenkte det ville være kult å kjøre en litt klassisk gitarsolo på den låten som et lite nikk til min far. Det var derfor sangen ble hetende «Mr. Ed», fordi akkurat den gitarsoloen føltes som noe faren min ville ha gjort selv. Selve tittelen på låten var egentlig ment som en spøk da jeg først brukte det på demoen, men til slutt likte jeg tittelen så godt at jeg bestemte meg for å beholde den.

- Hvilke andre inspirasjonskilder har du hatt opp gjennom årene som har ledet deg dit du er i dag som musiker?

10 NRM 2-2021

– Det er ganske mange som jeg har hørt mye på, men jeg vil trekke fram AC/DC, Tool og Jimmy Eat World faktisk. De har sine blytunge øyeblikk og er et band jeg alltid har hørt mye på. Foo Fighters og Nine Inch Nails er også viktige band for meg.

- På albumet ditt så vil jeg trekke fram det som jeg mener er albumets beste låt, «Stone». Den har alt som jeg til nå vil definere deg som artist med og en låt som alle der ute burde sjekke ut. Kan du fortelle meg litt om akkurat den låten?

– Den var virkelig gøy å spille inn og også en av mine favoritter fra albumet. Den er for meg låten som avslutter albumet, fordi «Distance» som nå er siste låten på skiva, skulle opprinnelig ikke være med. Den er den lengste på platen og klokker seg inn på litt over seks minutter og det gjorde jeg med vilje fordi jeg ønsket at den siste skulle være litt lengre.

Den er en slags løs blanding av Black Sabbath og Nine Inch Nails. Det jeg digger med den låten er at du gjennom de første 90 sekundene ikke skjønner at jeg holder tilbake, så når riffet kommer inn så eksploderer låten. Når jeg spiller låten for folk så skrur jeg alltid lyden opp sånn at når jeg kommer inn med det første riffet så tar det fullstendig av, haha.

- Du spiller alle instrumentene på skiva og synger alt selv. Hvorfor bestemte du deg for å gjøre alt selv? Jeg vet jo at du nok kunne fått med deg hvem som helst til å spille med deg.

– Jeg ville bare se om jeg kunne klare alt selv. Jeg var inspirert av hvordan Foo Fighters startet, der Dave Grohl gjorde alt selv. Han kunne spille alle instrumentene selv og bestemte seg for å gjøre nettopp det. Jeg ville se om jeg kunne gjøre det samme som Dave og det gjorde jeg. Det var en gøy opplevelse.

- Men du har jo også spilt inn album på den «tradisjonelle» måten, som for eksempel på «A Different Kind of Truth» av Van Halen. Når du nå har prøvd begge måtene, har du en måte du egentlig foretrekker?

– Jeg må si at jeg liker begge måtene å spille inn et album på. Det er morsomt å samarbeide med andre musikere, men så er det også utrolig gøy å teste seg selv å se om du kan klare alt på egenhånd. Jeg hadde jo med meg en produsent og en teknikker når jeg spilte inn albumet, så jeg hadde jo likevel det kameratskapet som man ville hatt i et studio. Så jeg foretrekker nok ikke en måte over den andre, men jeg liker hele prosessen med å spille inn et album i et studio.

- Når vi er inne på instrumenter og plateinnspilling så vil jeg vil ta deg med litt tilbake i tid og spørre deg om når du først startet å spille instrument?

–Vel det første instrumentet jeg begynte med var trommer da jeg var ni år gammel,og så plukket jeg opp gitaren noen år etter det.

- Og er det sant at faren din kjøpte deg ditt første trommesett?

– Ja, det er helt sant. Han kjøpte først et helt enkelt sett og viste meg hvordan jeg skulle spille «Highway To Hell» stilen med hi-hat, skarptromme og basstromme innimellom skarptrommene. Når jeg klarte det han viste meg så ble han supergira og ropte «YES», så tok han meg med ut og kjøpte meg mitt første skikkelige store trommesett som jeg kunne utvikle meg på.

- Hvordan var den store Eddie van Halen som musikklærer?

– Å, han var grusom. Helt forferdelig, haha. Han var ikke en god lærer, og det ville han ha vært den første til å innrømme selv. Det var litt som det de sier om Einstein og at han ikke kunne knytte sine egne sko. Han var et

norwayrock.net

så stort geni på det han gjorde at når du spurte han hvordan man spilte noe, så viste han det bare kjapt på gitaren sin og regnet med at det var noe alle kunne klare – uten å tenke på at han var Eddie Van Halen! Jeg måtte be han å forenkle det for meg så jeg kunne få med meg hva han faktisk gjorde.

- Du jobbet jo med albumet over noen år, og jeg lurer på om du fikk noen tilbakemeldinger på det du gjorde mens du holdt på med albumet? Kanskje fra faren og onkelen din?

– Nei. Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg forstår at folk kanskje håpet at faren min eller Alex hadde en finger med i albumet, men det hadde de ikke. De var fornøyde bare med å se på at jeg holdt på med albumet mitt og la meg sveve eller krasjlande på egenhånd.

- Hvor spilte du inn albumet?

– Stort sett alt ble spilt inn i 5150 – som var studioet til faren min. Noen av delene måtte jeg spille inn i NRG Studios i Burbank fordi vi brukte 5150 til å øve i før turnéen med Van Halen i 2015. Jeg spilte inn noe av vokalen her i mitt eget hjemmestudio også – blant annet vokalen til «Distance» ble spilt inn her jeg sitter nå. Det hele ble gjort ferdig i Florida i studioet til produsenten min. Så det var litt her og litt der oppdaget jeg nå, haha.

- Ganske naturlig med tanke på at du gjorde det over såpass stort tidsspenn. Jeg hadde tenkt å spørre om du produserte albumet selv også, men det har du jo vært inne på at du ikke gjorde.

– Nei, jeg hadde med meg «Elvis» Baskette, som er en nær venn av meg. Han har produsert albumer for flere kule band som Alter Bridge, Slash og Tremonti og vi har kjent hverandre i mange år nå.

- Albumet ditt kommer jo til sommeren og du har allerede gjort en del opptredener for å gjøre folk oppmerksomme på at skiva kommer ut. Men verden er jo en rar plass for øyeblikket, så hvordan tenker du på å få promotert albumet og spilt musikken for folk framover?

– Vi har spilt inn en del videoer til musikken sånn at det kan bli brukt på forskjellige måter med tanke på promotering, men vi venter vel egentlig bare på grønt lys sånn at vi kan begynne å spille konserter for publikum.

- Jeg så deg spille på Jimmy Kimmel Live! tidligere i år og det bandet du hadde med deg der, vil det være bandet du tar med deg på turné?

– Forhåpentligvis ja. De er alle fantastiske musikere, og så lenge de er gira på det selv så vil jeg gjerne ha dem med meg videre.

- Jeg vet at Van Halen i løpet av de siste tjue årene av bandets eksistens ikke spilte særlig ofte i Europa. Har du tenkt å gjøre noe med den litt kjipe statistikken her borte for Van Halen-navnet sin del?

– Jeg kommer til å reise over alt når det åpner opp igjen. For å være ærlig så gleder norwayrock.net

jeg meg mest til å reise ut av USA for å spille konserter. Jeg er veldig spent og gira på å finne ut om musikken min vil slå an like godt i resten av verden som den har gjort her i USA til nå.

- Jeg vet litt om det, men kan du bare utdype mer rundt navnet Mammoth WVH som du har valgt på bandet ditt?

– Klart det. Mammoth var et av navnene faren og onkelen min hadde på bandet sitt før de skiftet navn til Van Halen. Det var mens de enda var bare et tremannsband med faren min på gitar og vokal – selvsagt med Alex på trommer. Jeg husker faren min brukte å fortelle om det mens jeg vokste opp, og jeg sa alltid at hvis jeg startet et band, så skulle jeg kalle det Mammoth, og her er vi altså. Noen har vært kritiske og sagt at jeg lever av et navn på noe faren og onkelen min skapte, men det er jo ikke sånn at jeg kaller meg Van Halen 2 eller Wolfgang Van Halen. Det er mer et nikk til historien til Van Halen der de aller fleste, bortsett fra de som er skikkelige blodfans, ikke vet om navnet Mammoth engang. Jeg føler det er et fint nikk til historien til Van Halen samtidig som jeg tar det i min egen retning ved at jeg har med WVH.

”Jeg forstår at folk kanskje håpet at faren min eller Alex hadde en finger med i albumet, men det hadde de ikke”

når fant du ut at det var på tide å lære seg nok et instrument?

– Det var rett før jeg ble medlem av Van Halen faktisk. Faren min, Alex og meg selv begynte å spille Van Halen-sanger sammen for gøy – der jeg fikk sette opp setlistene for hver øving. Til å begynne med gjorde vi det uten noe mål eller mening, men så etter noen måneder fant vi ut at det var noe kult her så jeg ringte personlig til David Lee Roths manager for å høre om han kunne tenke seg å hive seg med igjen. Han sa heldigvis ja, og vi begynte å øve sammen som et fullt band igjen og resten er vel historie.

- Det tok nok en solid dose mot fra deg som ungdom! Men kan du huske hvordan det var for deg da du spilte din første konsert med Van Halen?

– Det var i september 2007 og det var i Charlotte, North Carolina. Det var en helt fantastisk følelse, men samtidig utrolig skummelt. Det var enormt mange folk til stede, men vi hadde øvd i nesten to år så jeg visste nøyaktig hva jeg skulle spille så jeg måtte bare stenge alt annet ute og fokusere på å spille rett.

- Til slutt må jeg få spørre om låten «Distance», som er blitt en stor hit for deg i statene. Den skrev du jo som en hyllest til faren din, så jeg lurer på om det var det en vanskelig sang for deg å skrive, og er den vanskelig å framføre?

– Å spille den var veldig vanskelig for meg etter at han var gått bort. Jeg skrev den for noen år siden faktisk, der jeg satte meg ned for å skrive en sang til han der jeg tenkte på hvordan det ville være og ikke ha han i livet mitt. Så siden han plutselig og dessverre gikk bort i fjor høst, så har det blitt en enormt vanskelig sang for meg å spille live.

- Du spilte med Van Halen i vel femten år. Ga ut et studioalbum og et livealbum – i tillegg til å reise jorden rundt og spille foran titusenvis av folk. Jeg lurer på hva de erfaringene har betydd for deg og hva du tar med deg videre fra årene i Van Halen?

– Det viktigste jeg lærte er at det handler hovedsakelig om å spille musikk. Så lenge du elsker det du gjør og har muligheten til å spille for folk, så er det nesten som at ingenting annet betyr noe. Jeg har spilt på store arenaer og jeg har spilt på små scener, men så lenge det er noen som liker det du gjør og er villige til å komme å se deg spille så er det det eneste som betyr noe.

- Jeg må få kommentere trommingen på albumet fordi det er skikkelig «powerhouse»-tromming her i god gammel John Bonham-stil.

– Haha, ja jeg startet jo som trommis, og det er det instrumentet jeg liker best å spille, så jeg hadde utrolig mye gøy med å spille inn trommene på albumet.

- Men du spilte vel bass i Van Halen, så NRM 2-2021

11

stadig like sultne 12 NRM 2-2021

norwayrock.net

Det har gått 44 år siden amerikanske Cheap Trick slapp sitt debutalbum og tok verden med storm. Og gladlaksene fra Illinois har holdt det gående siden. I april slapp de sitt tyvende album, ”In Another World”, og vi fikk vokalist Robin Zander i tale om fortid og fremtid, John Lennon, Kiss og norske vodkatelt.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: DAVID MCCLISTER LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Tidligere når vi gjorde intervjuer, så var det alltid enten ansikt til ansikt på en backstage eller hotell, eller per telefon. Det siste året har det nesten bare vært Skype eller Facetime eller Zoom eller Messenger eller Teams! Henger du med i de teknologiske svingene?

- Jada, det går stort sett greit, og dette var jo ikke noe som dukket opp over natten. Det har kommet gradvis, og det er jo ikke noe stort hokus pokus å lære seg. Slik vi gjør det nå, (via Zoom) hvor vi begge kan se hverandre på skjermen synes jeg er helt kult, bedre enn kun en stemme på telefonen!

- Og vi unngår det sekundet med forsinkelser som det alltid var på transatlantiske telefonsamtaler.

- Ja, ikke sant?! Så det er mye lettere å kommunisere godt på denne måten.

- Måtte dere ty til denne nye teknologien for å spille inn den nye skiva deres (”In Another World” ble sluppet 9.april)?

- Nei, skiva var allerede ferdig innspilt før covid-19 rammet oss. Men på et forunderlig vis er fortsatt tekstene særs relevante, som om de var skrevet i løpet av det siste året.

- Det er tre år siden dere slapp første låt, singelen ”Here Comes The Summer” i mai 2018. Vanligvis følger jo en skive hakk i hæl – var det planen, eller hva forårsaket forsinkelsen?

- Vi hadde ikke skiva klar på det tidspunktet, og da het låta ”The Summer Looks Good On You”.

- Det heter den faktisk fortsatt på Spotify-versjonen – jeg har ikke sett plata enda.

- Jaha? Det må vi få tatt en titt på. Men, det var plateselskapet, BMG, som ville slippe den låta på forsommeren, de mente at den kunne få en del radiospilling på grunn av årstiden – og det er deres avgjørelse, de bestemmer når og hvordan låtene skal gis ut. Vi diskuterte en del om den låta i det hele tatt skulle være med på skiva nå, siden den allerede var tre år gammel, men siden den hele tiden var ment å være en forsmak på skiva, bestemte vi oss for å inkludere den.

- Så når var dere ferdige med skiva?

- Den var stort sett ferdig innspilt for cirka to år siden. Men så drøyde miksing og mastring, og tittelen var ikke klar før i fjor, like før covid traff oss. Da bestemte selskapet seg til å vente til det var over – inntil vi ikke ville drøye det lenger.

- Skiva høres jo ut som klassisk Cheap Trick, og dere klarer stadig å høres ut som et ungt sultent og energisk band – ikke som en gjeng gubber rundt de 70!

- Haha! Jeg tar det som et kompliment. Det skyldes nok måten vi jobber på. Vi lager skivene for oss selv, først og fremst. Og hvis andre liker det, så er det flott. Men vi kan ikke forvente at andre liker det om vi ikke koser oss med det selv! Det er en filosofi som ikke alltid har funka – i løpet av karrieren har vi hatt våre oppturer og nedturer, det har vært en skikkelig berg-og-dal-bane. Men det har oftest fungert, og vi er stolt over alle våre skiver. Nå har vi en ny baby som vi duller med. Vi gir alltid alt vi har, men av og til er det likevel ikke nok. Det lover bra hittil, både fans og kritikere ser ut til å like denne veldig godt.

- Mange veteranband ser ikke noe poeng i å lage nye skiver, for det krever tid og penger å spille inn, og folk kjøper nesten ikke musikk lenger. Og på konserter vil fansen høre gullrekka, ikke nye låter. Men den tankegangen er ikke Cheap Trick med på?

norwayrock.net

- Nei, på ingen måte! Vi er ikke milliardærer noen av oss, men vi har råd til å spille inn et dusin låter uten at det ruinerer oss. Denne gangen var det BMG som var interessert i oss og tok initiativet til en ny skive, noe vi selvsagt takket ja til siden låtene var klare uansett. Som nevnt lager vi musikk hovedsakelig for oss selv. Og nå var et stort selskap ivrige på å gi ut plate med oss – ikke noe å lure på!

- Cheap Trick har alltid hatt denne oppløftende positiviteten i musikken sin. Men de siste årene, i USA spesielt, har vært alt annet enn oppløftende. Falt likevel positiviteten på denne skiva dere naturlig?

- Det føler jeg at den gjør, og jeg føler at tekstene gjenspeiler hva som har skjedd i landet vårt i løpet av de siste fire årene. Vi har aldri vært et politisk band, men denne gangen falt det oss naturlig å uttrykke våre synspunkt.

- Jeg ser at en av låtene (”Here’s Looking At You”) har dere skrevet sammen med Linda Perry – og for mange er hun bare ’hu derre 4 Non Blondes-dama’ med ”What’s Up” – men dere har et ganske langvarig forhold til henne?

- Ja, jeg har kjent Linda siden 1992, og har skrevet flere låter sammen med henne.

- 1992? Det var før ”What’s Up”?

- Ja, det stemmer nok! Hun skrev ”Perfect Stranger” (første singel fra ”Rockford” i 2005) sammen med oss, og det ble jo en hit her i USA. Hun er en utrolig dyktig låtskriver.

- Hva tenker du om å jobbe med eksterne låtskrivere nå? Jeg vet det var en del motstand i bandet mot å gjøre det på ”Lap Of Luxury” (1988), men det resulterte jo i en #1-hit på Billboard (”The Flame”) og en ny vår for bandet.

- Stemmer. Det var Epic, (plateselskapet) som insisterte på å ta oss i en mer radiovennlig retning etter at de foregående skivene ikke hadde solgt så mye som forventet. Vi hadde egentlig allerede levert skiva, uten ”The Flame”, men de mente at det var ingen hit der, og at den ikke kom til å bli spilt på radio. Og uten radioens hjelp var du sjanseløs i USA på 80-tallet.

Så Epic sendte oss noen låter som de mente vi burde spille inn – vi hørte på de, men nektet. Etter fjorten eller femten forslag dukket omsider ”The Flame” opp, en låt som Epic visstnok egentlig hadde tenkt å gi til Chicago.

Halve bandet var fortsatt i opprør og nektet å føye seg - Rick (Nielsen, gitar) reiv kassetten ut av spilleren og trampet den i fillebiter! Men jeg likte den låta, og overbeviste trommisen vår om å spille inn en ny versjon mens jeg sang og spilte gitar. Da hørtes den straks mer ut som Cheap Trick, og da Rick og Tom (Petersson, bass) fikk høre det, gikk de med på å spille den inn for skiva.

- Og i ettertid var jo ikke det så dumt.

- Haha, nei det kan du trygt si!

- På ”In Another World” har dere valgt å spille inn en cover av enda en John Lennon-låt. Hvordan valgte dere ”Gimme Some Truth”?

- Jeg satt og hørte på ”Imagine”-skiva da det slo meg at teksten på ”Gimme Some Truth” faktisk er mer aktuell i dag enn den var da Lennon spilte den inn, så det var et helt innlysende valg!

- Dere har en gjestegitarist på den låta, Steve Jones fra The Sex Pistols.

- Ja, vi var gjester på radioshowet hans mens vi jobbet med den nye skiva, og spurte ham når han sist var ute og spilte. Han sa at det begynte å bli lenge siden, og helt spontant foreslo vi at han kunne jo slenge innom studio og spille gitar på ”Gimme Some Truth” som vi jobbet med akkurat da. Og han tok oss på ordet! Sex Pistols debuterte jo cirka samtidig som oss, så vi har en viss samtidshistorie. Vi har alltid følt et visst slektskap til

NRM 2-2021

13

de og til The Ramones, så det var kult å få noen fra den epoken til å spille på skiva vår.

- Cheap Trick er jo tydelig inspirert av The Beatles og særlig John Lennon, men jeg oppdaget først nylig at dere faktisk har jobbet med Lennon personlig. Fortell.

- Det kan vi takke produsent Jack Douglas for. Jack var lydtekniker på ”Imagine”, og han produserte den første skiva vår og ”Standing On The Edge”, samt at han miksa ”Cheap Trick At Budokan” og har vært en nær venn av bandet siden. (Han produserte også de fleste av Aerosmiths skiver på 70-tallet.) Det var han som koblet oss til Lennon da han skulle produsere ”Double Fantasy”-skiva til Lennon & Yoko Ono. Lennon ville ha et litt tyngre, mer rocka lydbilde på den skiva, så Jack foreslo at Rick og Bun E (Carlos – trommer) skulle spille på skiva. Dessverre hadde Lennon allerede en vokalist, så jeg var ikke involvert, haha!

De spilte inn ”I’m Losing You” og Yokos ”I’m Moving On” sammen med Tony Levin på bass, men de versjonene kom dessverre ikke med på skiva. (Men ”I’m Losing You” er å høre på samleskiva ”The John Lennon Collection” – og på youtube!)

- Jeg mener å ha lest at du skulle kore på skiva?

- Det har jeg også lest, men det er bare et rykte. Mulig noen foreslo det, men jeg ble aldri bedt om å gjøre det. Yoko hadde sikkert aldri tillatt det uansett!

- Var det også bare rykter at Cheap Trick skulle være Lennons backingband på turnéen?

- Ja, antagelig. Kanskje noen en gang foreslo det for noen, men derifra til at det faktisk skjedde, er spranget ganske langt.

- Har Cheap Trick noen konkrete turnéplaner nå, eller avventer dere inntil det er garantert at det går an å gjennomføre planene?

- Alle planene vi hadde, står fortsatt ved lag, de er bare utsatt ett år. Så vi skal turnere sammen med Rod Stewart, og vi skal turnere med ZZ Top – men det er til neste år. Egentlig skulle vi turnert Australia nå i mai, men det er nettopp utsatt til november. Det blir den første turnéen vår, selv om vi skal gjøre noen konserter hjemme i Illinois i sommer. Gud vi gleder oss!

- Alle gleder seg. Konserter er noe vi trenger i livene våre.

- Ja, det har vært hardt for oss alle. Nå i første omgang prøver vi bare å få fotfeste igjen.

- Jeg er stygt redd for at pandemien har vært spikeren i kista for en god del band som ikke har hatt en solid økonomi som fallskjerm det siste året.

- Det har det helt sikkert! Jeg kjenner godt til det der, for begge sønnene mine spiller i band, og det har vært helt umulig for de å holde det gående uten en stor etablert fanskare.

14 NRM 2-2021

- Cheap Trick har alltid vært mye større i Nord-Amerika enn i Europa, men det kan jo skyldes at dere nesten aldri har turnert her, med unntak av Storbritannia. Skandinavia har stort sett blitt ignorert. Noen planer om å rette på det?

- Vi har noen konserter i Storbritannia til neste år, vet jeg. Om det blir noe mer i Europa, kommer helt an på Covid. Sist gang vi spilte i Norge var på en stor utendørsfestival...

- Hmm, er du sikker på at dere faktisk har vært i Norge? Jeg finner ingen info om det noen steder på nett.

- Joda, det var én gang, det husker jeg godt!

Vi spilte med blant andre Meat Loaf. Og det var digre telt rundt sletta hvor scenen var satt opp, og her serverte de vodka til publikum! Vi amerikanere er jo vant til øl, så dette syntes vi var veldig uvant! Det må ha vært på slutten av 70-tallet, 1979 vil jeg tippe.

”Teksten på ”Gimme Some Truth” er faktisk mer aktuell i dag enn den var da Lennon spilte den inn.”

- Vodka?!?! Det høres ikke ut som Norge.

Du er sikker på at dette ikke var i Sverige eller Finland da?

- Nei, det var i Norge. Med midnattssol og dagslys hele natten! (Nyere forskning viser at Cheap Trick og Meat Loaf begge spilte på Nummirock-festivalen i Finland 23.juni 1989. Vi formoder at Robin blander både de nordiske landene og årtiene.)

- I 2016 ble Cheap Trick innlemmet i Rock’n’ Roll Hall Of Fame. Det er jo en veldig amerikansk institusjon som vi i Europa ikke har noe særlig forhold til – men var det viktig for dere å få den anerkjennelsen?

- Hm tja, hva skal jeg si? For de fleste musikere som spiller i rockeband, så betyr det ikke all verden. Det er ikke noe man går rundt og gleder seg til, og er superspente på de årlige nominasjonene. Men når det faktisk skjer, så tenkte i hvert fall jeg at det er et slags ’Takk for musikken!’. Og det er jo hyggelig. Og selve seremonien er jo kul, hvor man skal holde en liten tale og ha en kort opptreden. Men økonomisk spiller det ingen rolle, faktisk tar de seg betalt 10.000 dollar hvis du vil ha med deg familien på et av bordene!

- Seriøst?!?!

- Haha, ja! Det er så stor prestisje å få ett av bordene i salen at det er enorm rift om de, så komitéen gir ikke bort masse bord til musikernes familier, nei! Og i ettertid er det liksom bare et diplom, det kommer ikke

plutselig dobbelt så mange folk på konsertene dine fordi du nå er med i R’n R Hall Of Fame!

- Dere har jo også vært en inspirasjon for mange yngre band. F.eks kalte Kurt Cobain Nirvana for ’et Cheap Trick for 90-tallet’.

Finnes det noen band hvor du selv høres deres egen innflytelse i musikken?

- Åh herregud. Ja, jeg blir ofte spurt om hva jeg synes om det og det bandet som har nevnt oss som en av inspirasjonskildene. Jeg ikke så mye hører det som jeg føler det. Det er mer den energien de har som kan minne om vår egen. De liker positiviteten i bandet vårt, og det inspirerer dem mer enn musikken vår, egentlig.

- Steel Panther har jo covra Cheap Tricks ”She’s Tight”, hvor du til og med er med i videoen! Men dere har jo også alltid hatt et visst humoristisk aspekt – er det en naturlig konsekvens av å ha en herlig skrudd karakter som Rick Nielsen i bandet?

- Det er faktisk Tom som er den vittige komikeren i bandet, ikke Rick! Selv om det kanskje ikke ser sånn ut, haha! Men joda, Rick er en festlig fyr, og vi har holdt sammen i 47 år nå. Og man blir påvirket av å være så tett på et par andre karer så lenge og så ofte. Både musikalsk og personligheten. Det gjelder oss alle, og totalt sett skaper det et monster, føler jeg.

- Apropos Tom, jeg leste han nylig hadde en hjerteoperasjon – går det bra med ham?

- Det stemmer, og han restituerer seg nå.

Tom er en fighter, så jeg er sikker på at han snart er oppe og hopper igjen! Sånt skjer og det må man bare hanskes med. Han er sterk og tåler dette.

- Første gang jeg la merke til Cheap Trick, var på et bilde fra 70-tallet hvor dere var sammen med Kiss. Og disse to bandene later til å ha hatt et nært men litt pussig vennskap gjennom flere tiår. Hvordan oppsto det?

- Haha. Godt observert! Det startet da vi spilte på et sted som Max’s Kansas City i New York City, et tidligere hipt sted hvor Andy Warhol var kongen og The Velvet Underground nærmest var husband en periode. Etterhvert ble det ett av punkens fødesteder hvor band som Blondie, New York Dolls, The Ramones, Talking Heads og Patti Smith Group stadig spilte. Og da vi var i New York første gang, i 1976, og spilte inn debutskiva, spilte vi også der.

Og den kvelden satt Gene Simmons ved et av bordene helt i front.

- Iført full makeup og demonkostyme mens han spyttet flammer og blod på dere...

- HAHAHA! Nei! I sivil!

- Hvordan visste dere at det var han da?

- Hehe. Han kom backstage etterpå og hilste på! Under konserten slengte han en hundredollarseddel opp på scenen, og Rick plukka den opp, stappa den i kjeften og lot som om han åt den! Etterpå spurte Gene oss om vi kanskje kunne tenke oss å dra på turné

norwayrock.net

sammen med Kiss, noe vi selvsagt hoppa på med en gang – de var KISS, for faen! Så det gjorde vi – Kiss tok oss med på en lang turne, gjennom hele Canada, ned vestkysten, på tvers av hele USA... det var vår første turné, hvor vi spilte foran et publikum på mange tusen hver kveld. Eller, vi hadde gjort én stor konsert tidligere – som forband til Queen i Milwaukee, Wisconsin (i januar 1977).

- I alle dager! Snakker om bråstart på karrieren!

- Ja! Vi gikk fra å spille for tre uinteresserte fylliker i en stinkende liten bar, til å spille foran tusener av folk i enorme arenaer hver eneste kveld, med full oppvartning og proff roadcrew. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse over natten.

Men siden har vi og gutta i Kiss vært gode venner – det er ikke lenge siden jeg snakket med Gene.

- Jeg skulle gjerne ha lest din selvbiografi! Har du vurdert å skrive en?

- Nei, jeg synes nesten alle rockebioene er helt like. ’Kom fra fattige kår, hadde det tøft, slo igjennom, ble stjerne, ble narkoman, ble fattig igjen, kom seg på beina igjen....’ Skulle jeg lagd en biografi, ville jeg heller gjort den som tegneserie! Bandet har fått noen forespørsler fra skribenter som vil lage den offisielle Cheap Trick-biografien i samarbeid med oss, men det har liksom aldri føltes riktig. Sikkert fordi vi har for mange svin på skogen som vi ikke vil at verden skal vite om, haha!

- De har holdt seg dypt inne i skogen, isåfall. Hva med soloskive, det er lenge siden sist – har du vurdert det?

- Ja, jeg har tenkt på det. Men i så fall kunne jeg tenke meg å involvere familien min. Jeg har jo to musikersønner som skriver bra låter, så det hadde vært kult å gjøre noe sammen med de.

Det ville jo dog ikke blitt et soloalbum. Vi måtte ha kalt det noe annet – The Zanders eller noe slikt!

- Forresten, hva var greia med ditt andre soloalbum, 2011-skiva ”Countryside Boulevard”?

Den ble kun utgitt digitalt, men trukket av markedet samme dag som det ble sluppet?!? Og siden har det vært utilgjengelig.

- Stemmer, jeg lagde et country-inspirert album, men uten sørstats-twang’en og yeeehaw-klisjeene.

Country på min måte. Plateselskapet ga det ut, men fikk panikk og trakk det tilbake – de ante ikke hvordan de skulle markedsføre Robin Zander i country-drakt!

- Låtene ligger på youtube, men ingen andre steder, såvidt jeg vet.

- Nei, riktig. Eller, det var noen som lagde en piratCD av den, med fullt cover og alt. Jeg er stolt over den skiva, jeg hadde det gøy og jobba med flinke Nashville-musikere, og en dyktig kjent produsent som jeg fortsatt er i kontakt med.

- Har du kontakt med Rick og Tom nå? Har dere møttes etter at pandemien traff?

- Jada, forrige uke! Nå er vi alle tre fullvaksinerte, så da er det ingen fare lenger. Vi gjorde en promogreie sammen i Nashville, hvor Tom bor, utrolig godt å se de igjen – vi har aldri gått ett helt år uten å treffes tidligere!

- Da er tiden vår ute, Robin – takk for praten, håper vi ser deg på en scene her i Europa til neste år!

- Ja, takk sjøl, og det håper jeg vi får til! Om vi kommer til Norge, så skal jeg spandere en øl på deg – eller vodka, som dere jo foretrekker i Norge...!

norwayrock.net

NRM 2-2021

15

jordisk emigrasjon... da capo I etterdønningen av en håndfull premierte rockeoperaer sto ny, revitalisert kvintettformasjon av hollandske Kayak rede til å turnére Europa i 2019.

Hvorom allting er reiser selve livet veisperringer når man minst aner det.

Først satte nestor Ton Scherpenzeels hjerteinfarkt videre turnévirksomhet på vent; dernest traff pandemien. Komponisten og låtskriveren er ikke blant dem som siger inn i tiltaksløshet. ”Out Of This World”, Kayaks attende studioalbum, er resultatet av rekonvalesens i koronaens tid.

TEKST: GEIR LARZEN

Siden comebackplata ”Close To The Fire” fra 2000 har undertegnede diskutert Kayak og musikk generelt med tangenttraktør Scherpenzeel et tosifret antall ganger. Til neste år 50-årsjubilerer et av Hollands mest konsise progrockband, og man synes i så måte aldri å tømmes for samtaletematikk.

-Vi rakk å oppføre flere konserter i kjølvannet av ”Seventeen”-albumet, og forberedte oss til en heftig rundreise sammen med The Flower Kings i november og desember 2019. Trommeslager Hans Eijkenaar hadde sågar returnert til bandet, idet jeg pådro meg hjerteattakk i oktober, noe som annullerte alle reiseplaner. Mens jeg samlet krefter stengte kloden ned, så hva annet er det å gjøre enn å la seg aktivisere med det man kan best?

-Du påtar deg også kommisjonarbeid for teatre, og mistenkes for å være musikalsk arbeidsnarkoman. Ga legen ordre om å trappe ned?

-På ingen måte. Hjerteattakket skyldtes ikke yrkesrelatert stress, men min 68-årige aldersstatus i kombinasjon med en dose uflaks. Jeg røyker ikke, er måteholden med alkohol og har god helse.

-Med unntak av batteristrollen tilvirkes ”Out Of This World” av eksakt samme mannskap som gjorde ”Seventeen”. Føles Kayak som et propert rockeband igjen?

-Definitivt. Vi rakk å innta et knippe scener sammen forut for oktoberforsmedelsen, endog utenfor Benelux-landene. Jeg tror det står for enhver å høre at ”Out Of This World” er kreert av et langt mer musikksosialisert band enn tilfellet var med ”Seventeen”.

16 NRM 2-2021

-Tittelkuttet fra årets plate er en imposant triumf som gestalter et hav av klassiske Kayak-troper, heriblant klassisk-romantiske impulser. Selvsitatet fra ”Chance For A Lifetime” vil få voksne Kayakfans til å gråte.

-Ha ha ha… Jeg er glad du ser det slik. Låtene deler et tematisk ønske om å vinke dagens verden farvel, i håp om å finne noe bedre, så jeg kunne ikke dy meg. ”Chance For A Lifetime”-sitatet tjenstgjør godt internt, men er neppe noe allmennheten vil lodde dybden av, hvilket er greit.

Rent musikalsk funker sammenkoblingen. Du har for øvrig rett i at ”Out Of This World” er pepret med en rekken etablerte Kayak-karakteristika, og vi kunne ikke valgt bedre plateanslag. Jeg kom etterhånden til å arrangere stykkets ledemotiv for solopiano, som unektelig gir en fantastisk intonasjon før gitarist Marcel Singor overtar. ”Out Of This World” er blant de låtene som nærmest dikterer seg selv; man aner ikke hvor man ender, men sitter med følelsen av å være ute på fornøyelig eventyr.

-Den komplekse vokaliseringen ved utgangen av stykket projiserer et annet av bandets særtrekk…

-Vi er heldige som huser fire tålelig akseptable sangere i ett og samme band. Stemmene våre er som skapt for vokalharmonisering. Det ville være idiotisk ikke å nytte den samlete talentmassen i dagens band; derfor lar jeg alle fire bidra vokalt i løpet av denne 70 minutter lange lydreisen, sporadisk også som hovedsangere.

-Bart Schwertmann klinger faktisk som en naturlig Kayak-vokalist denne gang…

-To års musisering gjør underverker. Det er ingenlunde lett å synge Kayak-stoff, da stykkene inneholder multiple ord og tonelag. Å beherske norwayrock.net

Kayak-universet vokalt fordrer tid og vilje.

Ikke et vondt ord om Schwertmanns innsats og oppofrelse kontra ”Seventeen”, men han fremstår som en autentisk Kayak-sanger denne gang, med større forståelse av melodienes forsett.

-”Under A Scar” demonstrerer dine rockeopera-akkreditiver…

-Jo, det må innrømmes, men rockeoperaformatet er trygt plassert på hylla, og jeg føler ikke for å utsette meg selv, eller andre, for sådan byrde igjen, ha ha ha. Dog liker jeg å rekapitulere og tonesette legender og sagn; gjerne greske, med flerhårete narrativ. ”Under A Scar” knytter an til en antikk beretning om hevn, og holder alt man måtte ønske for å reise et Kayak-epos av musikksirkulær art.

-Tradisjonen tro hviler det kompositoriske ansvar på dine skuldre, men du har samarbeidet med Hans Eijkenaar om låten ”Traitor’s Gate”, som påbegynner generisk og lettvektet, men eksploderer mot slutten og vinner meg over.

-Foruten at jeg ikke er enig i din beskrivelse av låtens første ledd, så deler jeg oppfatningen om utgangens forløsningskraft. Trommefiguren i ”Traitor’s Gate” er ekvivalent med hva Hans Eijkenaar alltid spiller under lydsjekk, uavhengig av hvilket band han jobber med, fordi den favner hele slagverket. Én dag kunngjorde jeg at jeg ville skrive en låt basert på lydsjekkrytmikken, noe han selvsagt avfeide som tøys, men jeg ville stå ved mitt ord, gjorde opptak, satte figuren i loop og skred til verks.

Riktignok er låten hovedsakelig min, men den hadde ikke eksistert uten Hans Eijkenaar, så det føltes riktig å dele opphavsretten med ham.

Hans er en dynamisk batterist, og har bragt energien tilbake i Kayak.

-”The Way She Said Goodbye” er ikke direkte stygg, med eteriske vokalharmonier og riktig spennende akkordprogresjoner.

-Ha ha ha, hva kan jeg si, annet enn at dette er en Kayak-ballade hvor jeg søkte uprøvde innfallsvinkler. Normalt ville jeg starte med piano- og bass-stemmene, for deretter å utbygge lagvis, men nå ga jeg Marcel i oppgave å transponere idéene til akustisk gitar, og følgelig klinger stykket annerledes.

-Plateforekomsten som muligens vil tjene mest på flere lytterunder, er smarte ”Red Rag To A Bull”. Hvilke deskriptive veier vil du gå for å beskrive denne?

-”Red Rag To A Bull” er albumets mest ekstroverte øyeblikk, og byr på mange samtidige bevegelser man muligens ikke blir dus med ved første møte. Likevel holder låten en umiddelbar råskap som jeg tror treffer fansen, trass i en lyrisk og intim instrumentalsekvens hvorunder jeg ikke kunne dy meg for å be Marcel plukke frem sin spanske, akustiske gitar. Han er slik en fantastisk versatil gitarist, og alltid rede til å eksperimentere.

-Hva kan ytres om ni minutter lange ”A Writer’s Tale”? norwayrock.net

-I enda større grad enn tilfellet var med ”Out Of This World” ante jeg ikke hvor denne ville ende, i motsetning til for eksempel ”Under A Scar”, som grunner på en klar struktur og hvor den ganske dramaturgi nærmest forhåndsklareres. Jeg følte at jeg danset snublende inn i samtlige utviklingstrinn av ”A Writer’s Tale”, hvor én idé ga næring til den neste. Det var bare å henge med i svingene.

Stykket este i utstrekning, fordi man vil nøste opp i tråder av melodilinjer og ledemotiver; hvis ikke blir noe uforløst hengende ved. Jeg liker definerte konklusjoner, samt hyggelige overraskelser. ”A Writer’s Tale” byr på begge deler.

”Egentlig ønsket jeg å spille bass, men endte som brettist i Kayak siden ingen andre behersket piano.”

-Gitt planetens pandemiske forfatning, hvordan ble Kayaks attende studioplate arrangert og innspilt?

-Basisk komp kan hver og én nedfelle, løst basert på mine demoer, men all vokal, inklusive unisonharmonier og kontrapunktikk, fordrer instruksjon og praktisk kalibrering, slik at man må arbeide i samme rom. Vi har tilpasset oss rådende forhold, og returnerte fra Hellas i oktober med utferdigete vokalskjema. For øvrig er alle instrumenter nedfelt i respektive hjemmestudio, foruten trommene. Jeg forsøker å gi mine kumpaner frihet – Marcel overrasker stadig, særlig som sologitarist – men sangstemmene må jeg ha kontroll på.

Apropos Marcels sologitaristiske forse; ikke bare presenterer han komplett uforutsett ornamentalmusikk, men han viser seg også svært kreativ omkring endepunktene av solosekvenser, og gjør ting jeg aldri ville ha tenkt på. Jeg liker å la meg overraske.

-”Seventeen” og ”Out Of This World” er de første Kayak-platene som vinylutstedes siden ”Eyewitness” fra 1981. Er det digg?

-Jeg bifaller vinylplatens renessansen, men foretrekker faktisk CD-en fordi jeg ikke orker å reise meg hvert kvarter for å snu ei skive.

Dessuten er jeg ikke overbevist om vinylplatens såkalt soniske forrang. Kanskje forholder det seg slik dersom du eier lydanlegg til en million kroner, men hjemme hos meg greier jeg ikke å høre vesensforskjell på de to formatene. Det går imidlertid ikke å ignorere totalopplevelsen som LP-en innestår, men rent personlig er jeg CD-fan. På et tidspunkt stilte man spørsmål ved CD-ens levetid, altså om hvor lenge den ville gestalte og gjengi lyd, men formatet har vist seg robust, og jeg håper det ikke forsvinner.

-Samler du dine egne plater?

-Ikke manisk, men jeg sørger for å ha ett

eksemplar av hver tittel i hjemmearkivet.

Japanske utgaver er særlig stas.

-Kayak smykker seg med en av tidenes lekreste og mest distinkte bandlogoer. Hvem designet den?

-Jeg har ikke den fjerneste anelse, kuriøst nok, ha ha ha… I 1972 sto en grafisk designer på lønningslisten til alle større plateselskap. Den gjenkjennbare Kayak-logoen ble utformet av noen i EMI-etablissementet. Vi ble forelagt to alternativer, minnes jeg, hvorav det andre gikk rett i søpla. På den tiden hadde vi ingen anelse om hvilken betydning logoen ville få for bandet.

Vi kom snart til å elske den, men jeg har ennå ikke greid å finne ut hvem som faktisk skapte den. Æren tilfaller noen i designeravdelingen til datidens EMI. Jeg burde sette privatetterforsker på saken, ha ha ha.

-Du skatter divergens feirende høyt. Er det øyeblikk i det plateprosessuelle hvor du stepper til side og spør: ”Eksakt hva er det denne plata nu mangler?”

-Spørsmålet stilles uavbrutt underveis; det fremmes ikke i gitte øyeblikk. Jeg veier låtene kontinuerlig, individuelt og kollektivt, men på et eller annet tidspunkt må man sette strek og sende albumet fra seg. Med digitalteknologien koster det forsvinnende lite å foreta endringer og alterneringer. Valg man fattet herom, i forrige århundre, veide tyngre, fordi de ble irreversible. På 1970-tallet var mikseprosessen en teamøvelse i seg selv, hvor alle bidro ved miksebordet, og om man kom i mål uten forpurringer satte man momentant sluttstrek.

-Var du på noe tidspunkt influert av 70åras klaviaturtitaner, som Keith Emerson og Rick Wakeman, eller de nasjonale heltene Thijs van Leer og Rick van der Linden?

-Jeg vil ikke finne på å plassere meg i samme klasse som noen av dem. Egentlig ønsket jeg å spille bass, men endte som brettist i Kayak siden ingen andre behersket piano. Jeg har den dypeste respekt for de fire du nevner, men de tilhører en annen teknisk divisjon. For meg kommer låtene først, ikke virtuositet, og følgelig er jeg hovedsakelig komponist og ikke pianist.

NRM 2-2021

17

18 NRM 2-2021

norwayrock.net

rockens gudmor

Om Suzi Quatro skal huskes for én ting, så er det for at hun var en pionér som sparket inn døra og viste vei for en kommende generasjon av kvinnelige rockemusikere – for de fantes nær sagt ikke da unge Suzi dro på seg skinndressen og bassgitaren, og dominerte glamrocken på 70-tallet, og ble et forbilde for alle fra Joan Jett til Lzzy Hale. Nå har hun bikka 70 år, men er stadig aktiv, og aktuell med sitt nye album ”The Devil In Me”. norwayrock.net

NRM 2-2021

19

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: TINA KORHONEN LIVEFOTO: PAUL BOSSENMAIER

- Vet du, Suzi, et av mine aller første musikalske minner er med deg, da storesøstra min blasta ”If You Can’t Give Me Love” og ”Hit The Road Jack” på pikerommet.

Du har liksom alltid vært der.

- Haha, og jeg kommer alltid til å være her! Jeg vet hvor mye storesøsken kan bety, jeg hadde to eldre søstre og en bror, og de hjernevaska meg med sin musikk da jeg var liten – inntil jeg fant min egen musikk!

- Siden du er amerikansk, var jeg forberedt på at dette intervjuet skulle skje på kvelden, men du har vært bosatt i Europa i mange tiår nå?

- Ja, jeg har bodd i Essex i England siden 70-tallet. Jeg er født og oppvokst i Detroit, Michigan, men jeg kom til Europa i 1971 og har vært her siden.

- Har du blitt engelsk i løpet av det halve århundret du har bodd her, eller er du fortsatt stolt amerikaner?

- Åh, jeg er fortsatt 100% amerikaner, og det kommer jeg til å forbli til den dagen jeg dør. Jeg kommer aldri til å bli britisk!

- I dag kom forresten den nye skiva til en annen Detroit-væring, Alice Cooper, og du nevnes faktisk ved navn i teksten på en av låtene.

- Haha, skulle bare mangle! Jeg og Alice har kjent hverandre i alle år, siden jeg var tenåring, så vi har en lang historie sammen. Han ba meg faktisk om å gjøre en duett med ham på den skiva, men det ble ikke noe av. Produsenten hans ville at jeg bare skulle synge et par linjer, men da sa jeg nei. Skal jeg gjøre en duett med Alice Cooper, så skal det være en skikkelig duett. Men han er en herlig fyr, jeg elsker ham!

Og så har han jo covra en av mine låter, ”Your Mamma Won’t Like Me”.

- Dere har turnert sammen også?

- Ja, jeg var Special Guest på hans ”Welcome To My Nightmare”-turné i 1975, med 85 konserter. Jeg kasta en gang en pil rett i øyet på ham rett før en konsert, så han glemmer ikke meg med det første, haha! Men vi har tilbragt mye tid sammen. Og mitt band pleide å øve i hans bands garasje, og vi er alle fortsatt gode venner.

- Jeg trodde lenge at Suzi Quatro var et kult artistnavn, med et hint til en viss Creedence-låt, og at du egentlig het noe annet.

- Feil! Men ja, det er mange som tror det. Da jeg ble hentet til England av (den legendariske plateprodusenten) Mickie Most, husker jeg at jeg spurte ham: ’Så hva synes du at mitt artistnavn skal være, Mickie? Jeg har noen forslag, hva synes du om...’ og han avbrøt meg med ’Stopp! Du heter Suzi Quatro, og det er navnet ditt. Jeg kunne ikke funnet på noe bedre!’.

Men den dag i dag spør mange meg om hva mitt ekte navn er.

20 NRM 2-2021

- Italiensk, ikke sant?

- Ja. Min bestefar immigrerte fra Italia til New York som 10-åring, og hans etternavn var da Quattrocchi. Men da han ankom Ellis Island for registrering, syntes tjenestemannen at det ble for langt og vanskelig, så han ble innskrevet som Michael Quatro – en prosedyre som var helt vanlig der! Veldig mange immigranter fra Europa mistet sine opprinnelige navn, de ble forkortet av myndighetene. Morsiden av familien min er ungarsk, og farsiden er fra Italia.

- Parli italiano?

- Nei, jeg skulle gjerne lært meg det, men det har aldri blitt noe av. Min bestefar hadde pussig nok en ekstremt tydelig italiensk aksent hele sitt liv, enda han bare var ti år da han ankom USA.

”Alice Cooper ba meg faktisk om å gjøre en duett med ham på den nye skiva hans” - Mange artister som hadde masse hits på 70- og 80-tallet ser ikke noe poeng i å gi ut nye skiver, for nesten ingen kjøper de lenger.

Og på konsertene vil alle i publikum bare høre gullrekka, ikke nye låter. Jeg tenker på band som f.eks. Kiss, Journey, Foreigner og Def Leppard. Men du støtter ikke den filosofien, skjønner jeg?

- Ikke! I! Det! Hele! Tatt! Jeg har holdt meg aktiv både med konserter, og med nye skiver, siden jeg ga ut ”Back To The Drive” (i 2006). Så kom ”In The Spotlight” (2011) og QSP-prosjektet (med Suzi, Andy Scott fra The Sweet og Don Powell fra Slade, i 2017) frem til ”No Control”, den første skiva jeg gjorde sammen med min sønn, i 2019. Og nå er ”The Devil In Me” klar.

På konsertene kommer jeg alltid til å spille de største hitene, alle favorittene, men jeg skjønner ikke hvorfor det skal stoppe meg fra å lage ny musikk. På de siste konsertene jeg gjorde i fjor hadde jeg fire låter fra ”No Control” i settet.

Og når vi kommer oss ut på veien igjen i år, må jeg se hvilke låter fra denne nye skiva som kommer med på setlista. Ikke alle funker i en livesituasjon, men det finner vi ut av. Det blir nok fire eller fem, og blant de er i hvert fall ”The Devil In Me”, det er ikke noe å lure på engang!

- Det kan ikke være lett å plukke hvilke når du sikkert har 150-200 låter å velge i – og du har tid til å spille tjue, kanskje?

- Ja, jeg gjør to-timers konserter nå, med et kvarters pause, så jeg rekker 23-24 låter på en kveld.

- Og mange av de er hits som du må spille hver kveld?

- Jeg føler ikke at jeg MÅ spille noen låter, jeg spiller de fordi jeg vil. Jeg er ikke lei av å spille mine hits, hvorfor i helvete skulle jeg være det?

Jeg skjønner ikke den innstillinga. Hver gang jeg introduserer en låt som ”Can The Can” eller ”If You Can’t Give Me Love”, så blir publikum elleville – hvordan kan man bli lei av noe slikt?

Publikum sørger for at det er gøy hver gang.

- Hvordan er ditt forhold til Norge?

Det er et av landene hvor du har hatt flest listetopper.

- Ja, er du gal, jeg er utrolig glad i Norge, og har spilt der veldig mange ganger!

- Ikke i Oslo, ikke siden 70-tallet. Men mye rundt omkring i landet.

- Det kan stemme.

- Og foreløbig står ikke Norge på turnelista di for det kommende året. Sverige ja, men ikke oss.

- Det må vi få gjort noe med. Hører dere, arrangører!?! Ring meg!

- Både på ”The Devil In Me” og på den foregående skiva ”No Control” har du samarbeidet med din sønn Richard. Hvordan funker det? Er det merkelig, eller den mest naturlige ting i verden for deg?

- Det var han som veldig gjerne ville skrive låter med meg, jeg var litt usikker på hvordan det ville bli. Ha sa noe veldig fint: ’Jeg vil minne deg på hvem du er, og se deg smile’. Men vi oppdaget fort at dette funket veldig bra, vi skrev godt sammen, selv om det var utfordrende. Så vi fikk prøvd oss litt med den skiva, vi hadde aldri gjort det før, og det ble en læreperiode for å se hva som funka og hva som ikke funka. Der hadde vi ingen restriksjoner, ingen grenser å forholde oss til, det ble mange forskjellige og uvanlige låter på den men se hva resultatet ble – kritikerne elsket den jo. Da vi i fjor begynte å jobbe med ”The Devil In Me”, så visste vi hvor vi hadde hverandre, og hvordan vi på best mulig måte kunne jobbe sammen. Og da hadde vi ”No Control” som målestokken, vi skulle slå den.

Richard er 36 år gammel og kommer fra en annen musikalsk generasjon enn det jeg gjør, og kunne gi det en litt annen vinkling enn det jeg kanskje ville valgt selv. Men vi har jo felles DNA og han har sett meg på scenen og hørt musikken min hele sitt liv, så han vet nøyaktig hvor vi skal. Det er hans bidrag, og jeg har 57 år i musikkbransjen og min livserfaring å bidra med, og sammen kom vi da opp med denne skiva. Selv om han ble født av meg, så blir nesten jeg gjenfødt ved hjelp av ham, fordi jeg ser nå meg selv gjennom hans øyne.

- Jeg så et bilde av dere to sammen – han ser ut til å være en god halvmeter høyere enn deg.

- Tja, jeg er 1,57 og han er 1,90!

- Er du sikker på at han er din...?

- Haha, ja ganske!

- Spiller han gitar i bandet ditt også?

- Nei, vi jobber bare sammen i studio, men det er mulig jeg drar ham med opp på scenen på noen av de nye låtene ved anledning. Jeg tror han vil være sin egen herre, ikke stå i skyggen av mamma og spille gamle låter som ”Can The Can” og ”Devil Gate Drive” som han norwayrock.net

ikke hadde noe med å gjøre. Han turnerer stadig som gitartekniker for et annet band som jeg aldri husker hva heter. (Rat Boy!) - Jeg ser på turnélista di at du skal faktisk spille i selveste Royal Albert Hall i London?

- Ja, i april neste år, det gleder jeg meg sykt til! Da kan jeg endelig si at Rockens Dronning spiller i Royal Albert Hall. Haha, jeg elsker å si det, hver gang, jeg elsker hvordan det høres ut!

- Det må da være enhver artists store ambisjon å få spille der?

- Absolutt! Jeg husker da vi solgte ut Sydney Opera House i 2017, det var helt surrealistisk. Jeg tittet ut av vinduet på hotellrommet mitt mot Operahuset og tenkte at ’Wow, jeg skal faktisk spille der i morgen!’, men det føltes helt uvirkelig. Det er en av de kveldene i mitt liv som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper Royal Albert Hall kan bli noe lignende.

- Du har tydeligvis et tett forhold til Australia?

- Det blir min 38. turné der nå...! Jeg har rekorden, ingen andre internasjonale artister har spilt mer i Australia enn det jeg har gjort.

- Tittelsporet på den nye skiva di var også første singel – hva handler den om?

- Da vi begynte arbeidet med den nye skiva i fjor vår, kom jeg i en samtale til å bruke uttrykket ’The devil in me’, og Richard sa straks ’Oj, det var et kult uttrykk! Det hadde vært en bra platetittel!’ Og jeg var helt enig, elsket det med en gang! Jeg begynte straks å skrive en tekst som jeg ble veldig fornøyd med, og så lagde vi musikken, men jeg fikk ikke helt teksten til å passe til musikken, så den ble lagt litt til side. Skiva var egentlig ferdig, vi trengte én låt til, i det Richard spilte et riff for meg og spurte hva jeg syntes. Jeg jobbet litt videre med det og prøvde finne en melodilinje og tekst til det, og dro frem notisboka mi for å se om det var noe passende der – og så falt arket med teksten til ”The Devil In Me” ut av boka, og det slo meg straks at ord og musikk passet perfekt sammen her. Plutselig var låta fiks ferdig. Det var forøvrig et uttrykk som min nå forlengst avdøde mor pleide bruke om meg. Hun sa at jeg var alltid den mest sjenerte av hennes barn, men den med det mest rampete blikket, hun kunne se djevelungen i meg - ’the devil in me’.

- Er denne skiva innspilt i et platestudio, eller har du gjort den hjemme?

- Det er litt pussig, men jeg hadde bygd et eget studio her på eiendommen, med tanke på å lage demoer, før lockdown i fjor, vi ante jo ikke at den kom. Richard jobbet mye der med all teknologien mens jeg foretrakk å sitte på terrassen med en akustisk gitar. Og der ble det meste til, inntil vi ba studiomusikerne gjøre sine opptak. Vi la på trommer, bass, keyboards og blåsere hos RAK Records i London, et tidligere plateselskap, og koringene og min vokal på et studio her i Essex. Gitarene ble innspilt på mitt studio her. Videoen til julesangen, ”My Heart And Soul”, ble innspilt i stua mi, og videoen til ”The Devil In Me” ble innspilt i garasjen min, og på grunn av pandemien måtte vi gå inn en og en, og senere klippe det sammen til en ferdig video.

- Så alt arbeidet er gjort i løpet av lockdown?

- Ja. Vi startet med låtskrivinga i mars, akkurat da det brøt ut, og begynte innspillinga på forsommeren, og alt var ferdig mikset og mastret innen oktober.

- Ikke verst å få utnyttet denne perioden, hvor mange andre artister bare har sittet hjemme og vært inaktive.

- Det strider helt imot min natur. Jeg vil alltid prøve å skape noe positivt ut av en negativ situasjon. Jeg begynte straks å skrive låter, og er nå i gang med å skrive både låter til neste album, og min femte bok. Jeg klarer ikke å kaste bort tiden, jeg må skape, jeg må underholde! Og kan jeg ikke opptre på en scene, så får jeg gjøre det på sosiale medier.

ikke ut høyt nok, uvanlig nok. Og dermed snappet de andre til seg gitaren og mikrofonen. Jeg spurte ’Jeg da, hva skal jeg spille?’, og de sa ’Du kan vel ta bassen?’. Det var greit for meg så lenge jeg fikk være med, så jeg spurte min far, som hadde vært musiker i alle år: ’Pappa, vi skal danne band, har du en bassgitar et sted?’. Og han ga meg altså - som min aller første bass en 1957 Fender Precision – alle andre bassister blir grønne av misunnelse når jeg forteller dem det.

- Det er som å ha en Porsche som sin første bil!

- Haha, helt riktig!

- Har du den fortsatt?

- Selvsagt! Den er jo veldig hard å spille på, en av de tyngste bassene – men det ante jeg ikke da, så jeg utviklet jo dermed en egenartet og røff spillestil. Jeg ante ikke at det fantes lettere og smalere basser – jeg bare spilte det jeg fikk utlevert!

- Hadde du noen forbilder på bassgitar?

- Egentlig ikke, jeg lærte meg selv med bakgrunn fra det jeg kunne om musikk – jeg spilte allerede piano og perkusjon. Og siden jeg er oppvokst i Detroit, har jeg selvsagt Motown i DNAet mitt. James Jamerson som spilte på de fleste Motown-utgivelsene på 60-tallet er kanskje den som har hatt mest å si for meg. Og bassisten fra Canned Heat, Larry Taylor, likte jeg veldig godt.

- Hva med Carol Kaye?

- Ja! Selvsagt! Hun er fantastisk, og en del av The Wrecking Crew (kollektivet av session-musikere i Los Angeles som spilte på tusenvis av skiver på 60- og 70-tallet), så jeg var ikke den eneste kvinnelige bassisten!

Jeg har forøvrig aldri spilt med plekter, alltid med fingrene! Jeg er bassist, ikke en frustrert gitarist!

- Jeg oppdaget nettopp at du spiller bassen på Cozy Powells solohit ”Dance With The Devil” fra 1973. Hvordan kom det i stand, gjorde du sessions da du flytta til London?

- Det var en låt som Mickie Most hadde skrevet og produserte, og han pleide av og til å ringe meg eller noen av de andre i bandet mitt når han trengte en ekstra musiker, så vi fikk litt ekstra inntekter i starten, og denne låta med Cozy var en av disse. Ellers var det mest koringer. Jeg sang på et Donovan-album, jeg sang på et Duncan Browne-album. Og på Hot Chocolate’s singel ”Emma” synger jeg ’Darling, I love you’-partiet. Det var helt tilfeldig at jeg var innom studioet da de holdt på med den, og Mickie ba meg spontant om å komme frem til mikrofonen og synge den linja.

- Takk for praten Suzi, da satser vi på å se deg her til lands i løpet av kommende år.

- Takk selv, og ja – jeg blir skuffet og overrasket om jeg ikke kommer meg til Norge innen 2022 ebber ut.

- Du var en av de første kvinnene i musikkhistorien som både sang og spilte bass mens du frontet et band. Hvordan endte du opp med bassgitar?

- Ja, det er sant nok, det er det jeg vil bli husket som – første bassspillende kvinne som frontet et rockeband. Det var en tilfeldighet, egentlig.

Da jeg og mine søstre fant ut at vi skulle danne vårt eget band, ropte jeg norwayrock.net

NRM 2-2021

21

har fortsatt ikke landet 22 NRM 2-2021

norwayrock.net

De britiske legendene UFO fikk seg et skudd for baugen da deres keyboardist Paul Raymond for to år siden døde brått midt i det som skulle være bandets siste turné.

Men atter en gang ble multi-instrumentalisten Neil Carter bandets redning, etter at han første gang erstattet Raymond i 1980 og deretter spilte på tre skiver med UFO. Carter, som også var Gary Moores høyre hånd gjennom 80-tallet, stilte gladelig opp for en lengre prat med oss via Skype fra sitt nye hjem på Lanzarote.

TEKST: GEIR AMUNDSEN LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- For nøyaktig to år siden var jeg i England for å få med meg det som skulle være UFOs aller siste klubbkonsert, på hjemmebane i London. Noen dager senere døde Paul Raymond brått, og to uker senere ble du annonsert som erstatter for å fullføre turnéen. Hvordan gikk det til? Hadde du holdt kontakten med Phil Mogg og Andy Parker?

- Nei, jeg hadde ikke snakket med noen av dem på mange tiår, men jeg traff tilfeldigvis Phil for ca. ti år siden. Jeg er jo fra Brighton, og han bor der, så jeg møtte han på gata da jeg ruslet rundt der, utenfor huset hans – jeg visste ikke hvor han bodde engang, så det var helt tilfeldig. Det pussige var at jeg befant meg i England da jeg fikk høre at de skulle gjøre sin siste turné og avslutte med to konserter i London, så jeg bestemte meg for å gå og se dem – jeg må ha vært der kvelden før deg, på Shepherds Bush Empire. Vanligvis ville jeg ikke giddet, for det er ikke min greie lenger, men jeg stakk innom selv om jeg måtte gå før de var ferdige, jeg hadde en jobb noen mil utenfor London neste morgen. Men det virket veldig avslappet, jeg kunne se at de koste seg, at stemningen i bandet var noe helt annet enn da jeg spilte med de på tidlig 80-tall. Så jeg var veldig glad for at jeg fikk sett de en siste gang.

Neste uke leste jeg at Paul hadde dødd, og jeg syntes jo det var veldig trist, men tenkte ikke noe mer over det – jeg kjente ham ikke, har aldri møtt ham engang! Men Phil visste at jeg var på konserten, og tok kontakt for å høre om jeg kunne tenke meg å gjøre et comeback som rockemusiker og hjelpe de å fullføre turnéen.

Så det var egentlig et lykketreff – hadde jeg ikke vært på konserten, så tviler jeg sterkt på at jeg hadde takket ja. Det var 36 år siden jeg sluttet i UFO, og jeg hadde ikke turnert med et band siden 2010, med Gary Moore. Jeg kunne

norwayrock.net

ikke se for meg at jeg skulle havne der igjen!

- Hvordan taklet Phil å miste en så nær kollega?

- Alle i bandet var ganske sjokkerte, man forventer jo ikke at en mann man står på scenen sammen med skal ramle om død i løpet av uka! Men i typisk UFO-ånd, så beit de tenna sammen og fortsatte – the show must go on! De følte at Paul ville ønsket at de ikke lot dette stoppe dem. Så jeg er glad for at jeg fikk sjansen, jeg hadde aldri forventet det.

- Det er pussig, for da jeg snakket med Andy Parker før konserten i London, så kom vi inn på at gjennom årenes løp så har det vært nærmere tredve mann innom UFO – og samtlige var fortsatt i live. Og Andy sa ’La oss ikke utfordre skjebnen med å prate mer om det, bank i bordet, haha!’ Uka etterpå døde Paul, og så døde Larry Wallis (gitarist i 1972, senere Motörhead), og i fjor døde først Paul Chapman (gitarist 1978-83) og så Pete Way (bass 1969-82 + 1988-2010).

- Ja, det var mannefall. For min del var det største sjokket Paul Chapman, fordi han var yngst av disse, og tilsynelatende udødelig. Det var derfor han fikk tilnavnet ’Tonka’. Han var min nærmeste venn i UFO på 80-tallet. Paul Raymond kjente jeg som sagt ikke, vi var aldri i bandet samtidig. Og at Pete døde var utrolig trist. Han levde på kanten hele tiden, og hadde levd et fantastisk liv. Men at han døde var ikke akkurat noe sjokk, han tok sine egne valg. Han sleit ned kroppen sin over mange år, og hadde han vært sunnere og friskere, ville han kanskje ha overlevd fallet som tok livet hans. Litt som Phil Lynott – hadde han levd sunnere, ville han antagelig ha overlevd det som faktisk drepte ham. Men det er ironisk, førti år senere så kommer jeg nok en gang inn og overtar Paul Raymonds plass, og spiller stort sett de samme låtene!

- Nei, UFO er ikke kjent for å variere setlista mye – mesteparten er vel hugget i sten og basert rundt liveskiva ”Strangers In

The Night”.

- Hvis vi endrer for mye og utelater enkelte låter, som ”Doctor Doctor” eller ”Love To Love”, så blir publikum irriterte. Det er de gamle låtene folk kommer for å høre. Men det er en vinn-vinn-situasjon, selv om vi av og til føler oss som vårt eget tributeband. Vi vet hva som funker. Og hvis Phil klarer å synge ”Doctor Doctor” etter 45 år, så skal jammen jeg klare å spille den!

- Jeg ble fan av UFO da du og Chapman var i bandet, jeg elsker den perioden, og skulle gjerne hørt dere spille flere låter fra ”The Wild The Willing & The Innocent”, ”Mechanix” og ”Making Contact”...

- Ja, det er to fraksjoner på UFOs eget forum som krangler ustanselig om dette, men Schenker-epoken har nok mange flere fans enn Chapman-epoken. ”The Wild, The Willing...” er meget bra, men den hadde jeg ikke så mye med å gjøre. ”Mechanix” er også ei bra skive, og ”Making Contact” har mye bra, men den er et produkt av sin tid. Låtene burde vært arrangert og fremført på en annen måte.

- Har du hørt UFO-skivene som kom senere, etter din tid?

- Ikke alt, noe av det, men det er veldig vanskelig for meg å kommentere på de! Men ja, jeg skulle også gjerne spilt flere låter som jeg faktisk var involvert i. Nå spiller vi ”We Belong To The Night”...

- Og ”Makin’ Moves”.

- Ja, så det er jo noe. Men vi kan ikke fylle opp setlista med låter fra de tre skivene, det går ikke.

- Hvordan ser UFOs fremtid ut?

Avskjedsturnéen startet i 2018, og pr nå er det fortsatt konserter på programmet for 2022...

- Det skyldes pandemien. Alle konsertene vi skulle ha spilt i 2020, ble utsatt til i år, men mye av det er jo igjen utsatt til neste år. Nå er vi alle vaksinerte, så det ser lysere ut.

NRM 2-2021

23

- Men Phil Mogg ønsket å gi seg?

- Ja, årsakene hans har ikke endret seg, han er 73 år nå og orker ikke lenger legge ut på månedslange turnéer hvor man stadig er på farten og aldri finner roen. Det sliter på. Men det har kommet litt ny energi inn i bandet nå, og managementet sørger for å booke nok av hviledager og kortere turnéer eller festivaler. Jeg skulle jo bare steppe inn og fullføre turnéen for de, og vips er jeg dratt inn i det på fulltid igjen! Jeg var egentlig tilfreds med pensjonistlivet mitt, men nå har sirkushesten i meg fått ferten av sagmuggen og har det gøy! Så jeg gjør gjerne mer.

- Har det vært prat om å lage noen ny studioskive?

- Nei, for øyeblikket kan jeg ikke se for meg at det er et tema. Vi har også et logistikkproblem å ta hensyn til, siden vi er spredt utover geografisk – det er ikke lett å få samlet oss. Phil bor i England, jeg er på Lanzarote, Andy er i Texas og Vinnie og Rob på østkysten av USA. Jeg synes det må være opp til Phil om han ønsker å gjøre et album til, han er den eneste som har vært med hele veien, non-stop. Vi andre burde ikke mase på ham. Phil er en meget smart fyr, og han vet hva han vil. For tiden trives han best hjemme.

- Sist du spilte i UFO, var det bare engelskmenn, og det var masse drama, dop og alkohol. Nå er det to amerikanere i bandet, og fred og harmoni. Det er litt av en kontrast?

- Ja, ellers hadde jeg aldri blitt med. Det er en herlig stemning innad i bandet nå, og alle kommer godt overens. Jeg innser hvor glad jeg alltid har vært i Phil og Andy, og de to nye gutta er herlige fyrer. Men Phil og jeg har det mest gøy, vi ler så vi griner hver eneste dag vi henger sammen, hele tiden! Andy har blitt litt mer sedat på sine eldre dager, men han er stødigheten selv og en flott fyr å ha i sitt hjørne. Og vi har en storfamilie rundt oss med crew og management som sørger for alt det praktiske. Da jeg begynte i bandet i 1980 var det lettere kaos, uten at noen ansvarlige hadde styringa. Bandet hygget seg så godt de kan med

24 NRM 2-2021

fest og alkohol, men det kunne ikke fortsette med en slik livsstil.

- Du ble med i bandet i tide til å spille inn ”The Wild The Willing & The Innocent”, men du var ikke involvert i låtskrivinga. Likevel ble musikken mer melodiøs og kommersiell da – er det tilfeldig?

- Ja, det var den retninga bandet gikk musikalsk uansett, tror jeg. De begynte å spille inn grunnsporene til låtene uten Paul Raymond, før jeg var ombord, og de brukte John Sloman, som spilte i Lone Star med Paul Chapman, til å spille keyboards.

- Han er ikke kreditert på skiva?

- Nei. Men han gjør det meste, jeg bidro mest på koringer, litt tangenter, og saxofon så klart. Det er et veldig gitarbasert album, mer enn ”Mechanix”. Så nei, jeg rakk ikke å sette noe særlig preg på den skiva. Og jeg hadde ikke begynt å skrive egne låter på det tidspunktet.

Det var først da vi begynte å turnere at jeg fordrev tiden på hotellrommet med å prøve og skrive låter. Det er alltid mye dødtid på turné. Noen av disse låtene endte opp på ”Mechanix”, og noen på ”Making Contact”.

- ”Mechanix” ble jo et kontroversielt album blant fansen, med mer pop-pregede låter, saxofoner og kvinnelige korister. Tar du ansvar for det!?!

- Haha! Om jeg tar ansvaret? Vel, korjentene var absolutt ikke min idé, jeg var aldri i studio samtidig med de – jeg tror de koringene ble lagt på etter at vi egentlig var ferdige med vårt. Pussig at du skulle nevne det, jeg tenkte på det i morges. Det er damer som korer på ”Terri” og på ”Back Into My Life”, men det var Pete og Pauls låter, jeg hadde null med det å gjøre. Men vi hadde faktisk noen proffe korister på ”The Wild The Willing & The Innocent” også – kjenner du til Cliff Richard?

- Ja, så klart.

- Han hadde tre faste korister, tre karer, og de synger faktisk på ”It’s Killing Me”. Jeg aner ærlig talt ikke hvorfor eller hvordan de kom

norwayrock.net

inn i bildet! Uansett, kordamene tar jeg ikke ansvaret for. Saxofonen er det litt verre å vri seg unna, og jeg hadde jo fått tyn for den fra enkelte. Den er jo på ”Lonely Heart ” på ”The Wild & The Willing” også. Men jeg kan ikke huske at det var jeg selv som tok initiativet til å spille saxofon på en UFO-skive! Jeg kunne egentlig ikke spille sax ordentlig på det tidspunktet. Jeg hadde ikke en egen saxofon engang, de leide en til meg! Vi var alle fans av Aerosmith, og de brukte jo blåsere på enkelte låter, så vi tenkte at det hadde en viss rock’n’roll-kredibilitet. Jeg syntes saxen låt fett på ”The Writer”, men den på ”Back Into My Life” er forferdelig. Jeg tror det var produsent Gary Lyons sin idé. Men det var ikke før 20 år senere at jeg faktisk tok timer og lærte meg å spille sax skikkelig. Men det er jo litt morsomt at folk klager på saxofonen min, men ingen nevner at Michael Schenker faktisk spiller blokkfløyte på ”Obsession” – det er en instrumental der som heter ”Arbory Hill”. Blokkfløyte – det er faenmeg djevelens instrument – og folk klager på saxen min!?!? Hahaha!

- Hva med den mer kommersielle musikalske retningen?

- Joda, det er en del poppa låter der, og vi fikk noe press fra plateselskapet – de insisterte på at vi måtte ha noen låter som kunne spilles på radio i USA. Det var noe vi alle ble pusha på – Gary Moore måtte også lage noen poplåter til radio slik at det kunne ta skiva di – og karrieren din - opp til neste nivå. Vi hadde jo sett at AC/DC gjorde det, Foreigner gjorde det, Def Leppard gjorde det – det virket for alle som den eneste måten å slå skikkelig igjennom på. Mye av ”Mechanix” ble forøvrig skrevet i studioet som vi jobbet i – det var eid av Queen og ligger i Montreaux i Sveits, og det var dyrt! Vi kastet bort utrolig mye penger på å bruke tida der på å skrive og arrangere låtene, fremfor å bare spille de inn der. UFO hadde for vane å lage låtene og spille de inn før noen i det hele tatt hadde tenkt på melodilinje og tekst – det satset de på at Phil skulle ta seg av, og det gjorde han alltid i siste liten.

- Lærte dere noe av det til neste skive,

norwayrock.net

”Making Movies”?

- Ja, absolutt, der tok jeg og Paul Chapman mye mer kontroll og sørget for å bruke tiden mer effektivt. Da hadde Pete slutta, og han var den mest uorganiserte surrebukken av de alle. Vi skrev og øvde i ukesvis på et hotell i Sussex før vi spilte låtene inn på Manor Studios i Oxfordshire.

”Folk klager på saxofonen min, men ingen nevner at Michael Schenker faktisk spiller blokkfløyte på ”Obsession”.”

- Det virker som om det var turnéen i kjølvannet av ”Making Contact” i 1983 som knekte bandet?

- Tja, men det var noe som hadde kommet gradvis. Vi hadde holdt det gående lenge med skive-turné-skive-turné uten stopp, og vi hadde aldri noe fritid til å lade batteriene. Og de andre hadde hatt det sånn i flere år, for min del var det bare et par år. Det førte til at Pete Way fikk nok og slutta i 1982, og dannet Fastway med Fast Eddie Clarke. Utad sa han at han ikke likte den musikalske retningen UFO hadde tatt, men jeg vet ikke helt det. Jeg har aldri snakket med ham om det. Vi traff ham på Sweden Rock for et par år siden, og da var det bare smil og klemmer. Men det at han sluttet, var nok begynnelsen på slutten. Den turnéen var lang og slitsom, vi gjorde utrolig mange konserter og turnerte med Ozzy, Rainbow og Cheap Trick. Phil og Pete hadde en helt grusom form for humor, som oftest gikk ut over Andy!

- Var det den turnéen hvor Billy Sheehan spilte bass med dere?

- Nei, han gjorde den siste turnéen med oss, i Europa i 1983, da vi ga ut ”Making Contact”.

Paul og jeg gjorde bassen på skiva, og Billy steppa inn for første del av turnéen, mens Paul Gray avslutta den i Storbritannia. Den endte med en massiv krangel innad i bandet, og det var da vi innså at vi ikke kunne fortsette på denne måten. Spesielt Phil var stadig involvert i hissige slåsskamper på backstagen etter konsertene. Vi var ikke venner lenger. Jeg og Phil har ikke snakket noe særlig om det etter at jeg ble med igjen – han sa at ’Men du husker alt som skjedde, ikke sant? Det gjør ikke jeg!’

Og joda, jeg har nok et klarere minne om de årene enn mange av de andre, men det er vann under broen nå. Vi skal ikke rippe opp i gamle sår.

- Du virket alltid som den snille og sjenerte fyren stadig havnet i dårlig selskap med forfyllede gærninger.

- Tja, jeg var jo ingen altergutt jeg heller, men jeg spilte jo først i Wild Horses med Jimmy Bain og Brian Robertson, og det var jo fullstendig galskap – og derifra til UFO...

- Fra asken til ilden?

- Ja, fra galskap til galskap, men på et høyere nivå. Phil sa til meg før jeg begynte at ’Om du takler dem, så takler du oss!’, og det var sant nok. De var aldri kjipe mot meg, de respekterte min væremåte. Men joda, de var ville rockestjerner og oppførte seg deretter.

Jeg tror kanskje man må gå litt inn i rollen som rockestjerne for å faktisk takle å være det. Jeg er selv en helt annen person på scenen enn jeg er privat, for jeg er ikke redd for å gå på en scene foran tusenvis av mennesker, jeg stortrives med det. Jeg husker min første gig med Gary Moore etter at vi kom sammen igjen i 2010, første gang jeg spilte konsert på 21 år, og det var foran 7000 mennesker eller så et sted i Norge. (Torget i Trondheim, mai 2010) En i crewet spurte meg rett før vi skulle gå på om jeg var nervøs – men jeg bare gledet meg!

Så gikk det altså nesten ti år til før jeg atter turnerte med UFO – og jeg koser meg fortsatt på scenen!

NRM 2-2021

25

26 NRM 2-2021

norwayrock.net

MARTY FRIEDMAN viser frem Japan til vesten

I en stakket stund på tidlig nittitall var Megadeth verdens nest feteste band ifølge undertegnede. Mye har skjedd siden den gang, med hyppige utskiftninger og tilogmed dødsfall og gitarhelt Marty Friedman hoppet frivillig selv av skipet mot slutten av nittitallet for å skape sin helt egen karriere i Japan. Nå som herremannen er aktuell med nok en hyllest til japansk musikk, den tredje i rekken, forkledd i herlig vestlig metallisk utkledning var det en finfin anledning til et aldri så lite interaktivt kaffeslabberas med Marty selv, og det var ikke å unngå at pulsen slo litt ekstra hardt da kontakten på Zoom til den andre siden av verden ble opprettet. norwayrock.net

NRM 2-2021

27

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: SUSUMU MIYAWAKI

- Hei Marty, storveis å snakke med deg!

Hvordan er så livet i Japan?

- Det er fint, livet går sin vante gang og det trives jeg med. Det er vel kanskje ikke perfekt, men alt i alt bra.

- Du får det til å fungere under pandemien?

- Jada, det blir stadig bedre her - det kommer stadig flere konserter og ting åpner gradvis mer og mer så det ser lyst ut. Jeg har en turné nå i april så jeg kan ikke klage. Sånn det ser ut nå er det enkelte land der det går bedre og andre land der det går verre. Alle gjør vel bare sitt beste tror jeg.

- Vi må snakke litt om “Tokyo Jukebox Vol. 3”, først av alt - er du fornøyd med resultatet?

- Selvfølgelig, jeg elsker det og det er det beste albumet hittil. Jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd. Vi jobbet med innspillingen i fjor fra januar til rundt august, og nettopp på grunn av pandemien fikk vi ekstra tid til å fokusere på studiojobbingen da det ikke var stort annet å finne på.

- Temaet for trilogien er dine tolkninger av japansk musikk? Er det en spesiell genre du har tatt tak i eller varierer det?

- Mest av alt er det sanger som er veldig kjente i Japan, sanger de aller fleste har et forhold til. Enkelte av låtene er forholdsvis nye mens andre er av den eldre typen, men fellesnevneren er at de alle har en form for positiv vibb.

- Hvordan velger du ut låtene?

- Først og fremst velger jeg ut et stort knippe av sanger og prøver de ut, min første regel er at selv om jeg liker de vil ikke automatisk si at jeg klarer å gjøre noe bra ut av de. Så jeg lager en hel del demoversjoner der jeg prøver ut forskjellige ting, og noen ganger finner jeg ut at jeg liker de så godt at jeg faktisk ikke får meg til å endre de - de er såpass bra akkurat som de er. Men ofte skjer det også at jeg finner en interessant vinkel og går får den.

- Har du et fast band som følger deg på utgivelsene eller varierer det fra skive til skive?

- For det meste er det det samme bandet, jeg har Kiyoshi Manii på bass som er med på det meste og Anup Sastri gjør trommene på det meste jeg spiller inn. Han er dog mest studiotrommis og har ikke vært med på mange konserter.

- Arrangerer du alt selv?

- Selvfølgelig. Det er den aller viktigste prosessen, arrangering er der du får en coversang til å bli en helt ny sang. Jeg vil si at selve arrangeringen er mer vesentlig enn selve gitarspillingen. Jeg bruker vel rundt 90% av tiden på arrangering og resten på utførelsen tror jeg.

28 NRM 2-2021

- Det føles rimelig, for når man hører på låtene høres de ut som instrumentaler selv om de i utgangspunktet ikke er det.

- Jeg skjønner hva du sier - når man hører disse versjonene så savner du ikke en vokalist, noe som er det jeg prøver på så jeg er glad at du hører det på den måten.

- En annen ting med rene gitarskiver er at de mange nesten fungerer som et rent utløp for gitaristen til å flashe skills, men det heller føler jeg ikke her.

- Jeg ser poenget ditt og skjønner hva du mener, og for å legge til det du sier synes jeg selv ikke sånne skiver er veldig interessante å høre på så jeg ville aldri ha laget en sånn skive selv.

- Det finnes dog et spor med vokal på skiva, “The Perfect World”.

- Det er faktisk en cover av meg selv, en låt som jeg skrev i 2017 og som ble utgitt som en Netflix anime. Den fikk en del oppmerksomhet her, så jeg ville gjøre en ny versjon av den der jeg byttet vokalist til kvinnelig og gjorde om tonearten og arrangeringen. Nå finnes det to versjoner av den der jeg føler at denne nye virkelig har fått et nytt liv og står stødig på egne ben.

- Du har valgt den som en av singlene sammen med “Makenaide”, har du fått noen tilbakemeldinger på de og er de positive?

- De har vært fantastiske. Spesielt på “Makenaide” og videoen spesielt. Jeg er ekstremt fornøyd med hvordan den fremstår og synes det er den aller beste videoen jeg noensinne har gjort. Når man gjør en video har man en visjon om hvordan videoen skal fremstå, og ofte ender man opp med en video som ikke ser ut som man i utgangspunktet ville. Det er vanskelig og frustrerende, men når det er sagt er jeg allikevel rimelig fornøyd med sluttresultatet. Men når det gjelder akkurat “Makenaide” har den endt opp akkurat som jeg ville, og selv om meningen bak en musikkvideo er å selge skiver vil jeg at folk skal se akkurat denne og føle det jeg føler når jeg ser den. Den betyr enormt mye for meg og jeg koste meg enormt under produksjonen.

- Det er veldig gøy med barna som tar over, og ikke så rent lite rørende med Jason Becker på slutten.

- Det var en perfekt setting å inkludere Jason, og det var ikke en gang min idé. Det var faktisk en venn av meg som sa at jeg skulle spørre ham for han er den mest perfekte “ikke gi opp”-fyren som finnes. Jeg skulle ønske at jeg kom på det, for det var helt perfekt, men det var det ikke. Men det funka.

- Har du fortsatt kontakt med Jason?

- Jaja, hele tiden. Vi jobber en god del sammen, og jeg spiller på hans siste album “Triumphant Hearts” og vi lagde ting sammen på “Inferno”. Selv sett bort ifra vårt musikalske samarbeid er han en av mine aller beste venner. Han har overlevd ALS lenger enn noen gjennom historien så vidt jeg vet, og han

holder ut i vente på at de finner en kur mot lidelsen. Skulle vi fått muligheten til å få spilt sammen igjen ville det vært en drøm som går i oppfyllelse.

- Du har utgitt en mengde materiale siden du begynte for deg selv, gjør du noe annet enn å jobbe?

- Det er nok den beste måten å si det på ja, jeg jobber konstant med nytt materiale og som sagt den oppkommende turnéen i april. Og etter det skal jeg ha orkestrerte konserter, så jeg har konstant nye ting som skjer fremover i tid. Og nå i snakkende stund promoterer jeg “Tokyo Jukebox vol. 3” og så fort ting åpner opp i resten av verden kommer jeg til å dra til de fleste steder for å spille overalt. Jeg har alltid noe i forkant som krever arbeid, noe jeg trives med. Jeg er vel en form for arbeidsnarkoman.

- Det gikk forholdsvis kort tid mellom volum 1 og 2 på “Tokyo Jukebox”, men har nå gått ti år mellom 2 og 3. Hva er grunnen til dette, og hvorfor var det riktig og gjøre nummer 3 nå?

- Grunnen til at det skjer nå er at jeg har spilt på åpningsseremonien til Tokyo Maraton de siste fire årene, og da spiller jeg et par låter fra de første to albumene - igjen, populære låter som alle kjenner her til lands.

Da spiller jeg idet de starter å løpe, noe jeg finner veldig givende og ekstremt artig å gjøre.

Og da fikk jeg en oppfordring om å gjøre en tredje skive fra plateselskapet, men at det skulle være ekstra sportsorientert - riktig så pumpa og energigivende og heller spille fra det. Og hvis det fungerte kunne det være en åpning inn til olympiaden i Tokyo senere i år. Det var plateselskapet sin idé, og selv om både maratonet og OL har blitt utsatt her er musikken fortsatt der og jeg er klar når ting går som planlagt.

- Det jeg hører av musikken på skiva er vestlig musikk med japanske toner. Gir det mening, og hvordan er tilbakemeldingen fra Japan på vestlige versjoner av deres sanger?

- Det gir perfekt mening, og de får alltid meget gode tilbakemeldinger. Den første “Tokyo Jukebox” var en idé fra et magasin som hadde en artikkel om meg hver måned, og tracklisten der var faktisk sanger som ble stemt frem ut ifra det. Det var det som startet det hele, og når du får med media på laget så setter det ballen i gang og den har holdt seg gående i årevis. Når det så kom til skive nummer to var det på en måte den samme historien, og når jeg nå gir ut den tredje med spesielt “Makenaide” i tankene så var det ikke bare perfekt med tanke på nevnte maraton men den gjør seg perfekt i samsvar med dagens situasjon. Ingen kunne se for seg hva som har skjedd det siste året, men jeg tror den fungerer bra som en slags oppløftende trøst.

Den er på en måte aggressiv men har fortsatt

norwayrock.net

en positiv ramme, og som du nevnte er en slags bro mellom japansk og vestlig kultur. Det er veldig unikt å blande det på den måten.

- Hvordan er så metallmiljøet i Japan?

- Jeg vet ikke så mye om miljø, men det jeg kan si om metall generelt her er at det passer inn i de fleste genre - det er ikke “metall” eller “ikke metall” som det er for eksempel i Amerika. Jeg vet ikke hvordan det er i Norge, men gjør et metallband en ballade i Amerika er du på mange måter ute av bildet. Bortsett fra Metallica som var det eneste bandet som slapp unna med det. Noe jeg synes er fantastisk, for jeg er den typen som vil ha flere strenger å spille på uten å måtte låse meg til én ting. Og det er det jeg elsker med Japan, for her har man alle elementer man er vant med fra metall - som tunge dundrende trommer til høye forvrengte gitarer i absolutt alle musikkarter. Derfor har vi ikke et særegent miljø her som man kanskje er vant med i andre deler av verden, for her har man mange ting i metall folk som liker pop kan kjenne seg igjen i, og vice versa. Og det er noe av grunnen til at jeg trives så godt her.

- Vi har det nok sånn her til lands og, det er enten metall eller ikke.

- Jeg vokste opp sånn og har ingen problem med å forstå det, men hemmeligheten er å se forbi det. Som det jeg egentlig holder på med akkurat nå er å sette metall inn i steder det egentlig ikke hører hjemme og få det til å funke. Det handler om å bryte regler. Tanken om å sette en popvokalist med nydelig stemme sammen med noen høye og skrikende

norwayrock.net

vreng-gitarer tiltaler meg, for det bryter regler. Man kan kalle det opprørsk, for det er ikke sånn man skal gjøre - men akkurat i Japan tillater man det å være mainstream. Det er akkurat derfor Japan fungerer så godt for meg.

- Da har du egentlig allerede svart på avslutningsspørsmålet mitt, men kanskje du kan utdype det ytterligere; Hva fikk deg til å falle for akkurat Japan til å begynne med og flytte dit?

- Nei, det er mye på grunn av det jeg allerede har sagt; Jeg liker virkelig det faktumet at artister kan ta en sjanse og ha en ordentlig thrasha låt rett ved en nydelig ballade og ikke bare få det til å fungere, men at folka her også liker det. Er det en bra sang og folk liker det spiller det ingen rolle. En annen ting jeg liker her er at selve melodien trumfer alt annet, uansett genre. Folk her er ikke så oppsatte på hverken det ene eller andre så lenge melodien er bra, og det passer meg bra. Det meste her er basert på sterke melodier, og det er sterkere enn selve talentet til artisten - om det er en fantastisk vokalist eller gitarist, produksjon eller hype. Melodien trumfer alt, og er det som “makes or breaks” en artist.

Det gjelder absolutt alle her, til og med rapartister. Det finnes her og skal du vite, og det er supermelodisk. Det er noe som tiltaler meg, og det vil ikke automatisk si at det gjelder for alle andre folk - men det gjelder så definitivt for meg.

NRM 2-2021 29

en vakker blomst av dødsmetallisk jord 30 NRM 2-2021

norwayrock.net

Hele fem år har gått siden franskmennene for alvor løftet seg opp blant eliten med fantastiske “Magma”. Omsider er det duket for en oppfølger fra gjengen, og vi var ikke vanskelige å be da det åpnet seg en mulighet for en samtale med vokalist/ gitarist/produsent Joe Duplantier.

TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD FOTO: GABRIELLE DUPLANTIER

- Dere slipper “Fortitude” 30. april, er dere fornøyde med resultatet?

- Jeg er ekstremt spent og gira, for vi har virkelig jobbet hardt med denne skiva og elsker den allerede som du spør om - vi har jo sittet på det ferdige materialet i nesten et år og kan ikke vente med å endelig utgi den og vise den frem.

- Den ble utsatt en stund på grunn av pandemien?

- Helt riktig, vi var så og si helt ferdige da koronaen slo ut over verden og hadde egentlig tenkt å slippe den uten forvarsel rundt juni i fjor.

Deretter bestemte vi oss for å vente til september da ting forhåpentligvis hadde roet seg litt, men vi skjønte jo fort at det ikke kom til å gjøre så

norwayrock.net

da ville vente et par måneder til så vi kunne gjøre det i forbindelse med turnéplanene våre. Du vet, som omtrent alle andre band har gjort det siste året. Men nå etter et år har vi rett og slett blitt enige om å bare gi den ut så får ting komme når de kommer. Ellers ville vi bare ha råtnet inne med den.

- Dere har allerede sluppet et par låter i forkant, hvordan er tilbakemeldingen fra fansen?

- Overveldende, jeg elsker reaksjonene - det virker som de skjønner oss og hva vi vil frem til. Den første, “Another World”, var nok kanskje litt vanskelig å svelge for de største metall-puristene da den er forholdsvis rolig, men vi var helt klare på at det måtte være første singel ettersom refrenget er såpass stort og mektig og representerer noe nytt fra oss. Vi var faktisk litt i forkant med tanke på dagens situasjon, for den handler om at vi vil flykte vekk og den ble skrevet i god tid før pandemien smalt.

NRM 2-2021

31

Derfor var det også viktig at neste singel var mer “in your face”, som jeg regner med at fansen vil ha så da falt valget lett på “Born For One Thing” som er mer klassisk Gojira. Enda er det mer i vente.

- Det vil jeg tro, for “Fortitude” må da være det mest varierte albumet deres hittil?

- Helt enig - det er veldig variert, nesten som en tur der du starter i Helvete og beveger deg mot himmelen, haha! Jeg liker å skape følelsen av en reise når jeg skriver, og det føler jeg vi har fått til denne gangen. Jeg er en lytter selv og liker å høre på skiver som får meg til å sveve avgårde, så når jeg er med på å lage et album er min ambisjon til å få lytteren til å reise med oss og denne gangen liker jeg å tenke at vi har tatt det et skritt videre.

- Har du en visjon om hvordan du vil at albumet skal fremstå når du begynner skrivingen eller er dette noe som kommer etterhvert?

- Vi er alltid inspirerte og nysgjerrige på hva som kommer ut når vi jammer sammen - vi møtes noen ganger med en idé i forkant, andre ganger helt blanke men med tanken om å skape noe mektig. Vi elsker også å fortape oss i en spesiell melodi eller et særegent parti. Vi har vel et slags mønster som er gjenkjennende fra album til album når vi starter skriveprosessen,

32 NRM 2-2021

men vi blir stort sett alltid overrasket over hva som kommer ut. Det klikker som oftest hos alle, og er noe som bare skjer.

- Produserer dere selv?

- Ja, du vet; Jeg kunne tenkt meg å jobbe med produsenter og har også gjort det med for eksempel Cavalera Conspiracy og andre prosjekter jeg har deltatt i og har lært mye, men uten å kunne noe for det føler jeg meg mer som en produsent selv enn en sanger og gitarist. Det er det som trigger meg, selve produseringen. Å produsere egen musikk er det aller beste jeg kan gjøre med livet mitt. Kanskje en tanke incestuøst, og det hadde sikkert vært praktisk med en tredjepart som gjorde den delen så man utelukkende kunne fokusere på utførelsen - men det ligger ikke for meg og jeg har til og med blitt fortalt av produsenter at det er like greit at jeg gjør det selv da jeg har såpass klar visjon om hva vi skal frem til. Det er både en forbannelse og en velsignelse. Av og til sover jeg i studio hvis vi nærmer oss deadline, og det kan være litt krevende for familien. Men jeg er flink til å lytte til instinktene mine, og har utarbeidet et ganske bra øre for detaljer. Så hvis du legger merke til enkelte ting langt bak i miksen, som en ekstra gitar eller noe annet krydder er det lyden av meg som ikke sover, haha!

- Dere har nevnt at det viktigste med denne skiva var at dere skulle ha det gøy.

Føler du at dere har fått til det?

- Definitivt! Det har vært et eventyr, og et krevende et til tider - for vi var helt inneforståtte med at vi skulle skape de aller beste låtene i karrieren som også skulle være de mektigste og sterkeste. Og når man setter linja såpass høyt føler man seg liten. Enkelte ganger var det virkelig vanskelig, for uansett hvor hardt vi prøvde låt det bare dritt, haha! Satset på at det skulle være bedring neste dag, også var det enda verre. Disse stundene var det en del av, men uansett når man ser på helheten var det en helt fantastisk tid. Spesielt i studio der vi nesten utelukkende benyttet analogt gammeldags utstyr. Vi eksperimenterte mye med mikrofonplasseringer istedet for digitale løsninger, og byttet mye gitarer til forskjellige partier - deriblant noen gamle jeg fant fra tidlig i karrieren med en helt spesiell sound. Så produksjonen var veldig interessant å jobbe med denne gangen. Vanligvis i metall spesielt jobber man seg frem til en spesiell lyd og spiller inn alt med den og legger på noen få effekter her og der i miksen. Det er ekstremt begrensende og gir ikke mye rom til variasjon.

Men denne gangen hadde vi uendelig mange

norwayrock.net

muligheter som i tillegg var veldig morsomt å jobbe med. Riktignok en utfordring å mikse sammen, men samtidig en meget givende jobb. Jeg elsket å holde på med det, og når vi sendte materialet fra oss til miksing var det i prinsipp allerede ferdigmikset. Prosessen var helt utrolig morsom, og har lært meg mye - deriblant mer om hvordan mitt eget utstyr fungerer og hva jeg kan få ut av det. Vi hadde også en annerledes inngang enn hva vi vanligvis har hatt - i stedet for å gå fullstendig idiot på 20 tagninger per spor beholdt vi nå opptaket hvis feelingen var der, selv om det ikke nødvendigvis var perfekt utført. Ta for eksempel trommene på “The Chant”, de er spilt inn på én tagning.

- Fint du skulle nevne akkurat den, for vi må nesten dykke dypere inn i duoen “Fortitude” og “The Chant”, forkledd som to separate spor men er vel egentlig bare ett. Det må vel være noe av det mest melodiske dere noensinne har gjort?

- Ja, absolutt! Der omhandler alt melodien og er opparbeidet over en groove vi har jobbet med og utviklet over en lang periode. Dette har vært en helt ny måte å jobbe på for oss, der vi tidligere har gjort oss ferdig med en låt omtrent idet den er påbegynt er dette en låt vi har jobbet med over tid. Den er enklere enn hva vi vanligvis gjøre, men av og til vil ikke det automatisk bety at den er lettere hvis du skjønner. Det kan være ganske utfordrende å gjøre en enkel låt fengende, ihvertfall hvis du spiller den musikken vi gjør. Det gjør også jobben min som vokalist mer krevende da den gir vesentlig mer plass til vokal.

- Jeg kan lett se for meg at den blir en mektig livefavoritt da den tid kommer.

- Jeg er livredd. Jeg håper virkelig folk synger med på akkurat den, ellers er vi “fucked”. Men som jeg kjenner publikummet vårt som synger med på de utroligste ting kommer det nok til å gå bra. Jeg håper virkelig de tar den til seg og synger ut hjertene sine, da kommer det til å bli en helt fantastisk stemning.

- Finnes det et lyrisk tema, en slags rød tråd på albumet?

- Det er flere tema og ord som kunne passe på flere av låtene, noen av de som har vært et tema siden dag én av bandet, for eksempel utviklingen og veksten av en selv; Å være mer åpen og inkluderende - rett og slett å være et bedre menneske. Livet er oppdrag, hva gjør vi med det og hva vil vi med det? Vi mener noe av oppdraget er å bidra til at verden blir et bedre og lykkeligere sted. Et av ordene som beskriver flere av låtene bra er åpenbart selve tittelen “Fortitude” (styrke), og det kan for eksempel omhandle styrken man finner innenfra til å komme seg igjennom bedritne dager der det regner og man må gjøre ting som ikke er spesielt motiverende. Vi må forsørge familien, vi må på jobb. Det finnes smerte man må igjennom, og nå om dagen har vi i tillegg en pandemi.

Men vi må være sterke, og alt vi må igjennom er egentlig en mulighet til å vokse og lære noe. Så hvis vi ikke er helt i søvne og ikke redde for å se oss selv i øynene, erkjenne realiteten og skjønne hva vi kan gjøre for å endre både oss selv og verden rundt oss - det kan både være de små eller ambisiøse ting, da kan store ting skje. Og ting må skje, for som ting ser ut nå går vi enten alle ned eller reiser oss opp sammen. Og selv om ting skulle gå ned og vi ender selve menneskeheten kan vi like gjerne gå ut med et smell hvis du skjønner.

- Dere gjorde det fantastisk med forgjengeren “Magma” som både ble nominert til Grammy og i tillegg ga grobunn for verdensomfattende turnévirksomhet. Hvilke forventninger har dere til “Fortitude”?

- Vi får se. “Magma” representerer en mørk periode av livet mitt, men de to låtene som utgjorde forskjellen i mine øyne var “Silvera” og “Stranded” som er noe mer enn “bare” standard metall-låter. De er litt enklere å fordøye, og var våre første hits som gjorde det virkelig bra. Når det gjelder “Fortitude” er jeg ikke sikker på om vi har låtene som kan gjøre den jobben, men selve albumet som helhet føler jeg er enda sterkere ettersom den er rikere og innehar flere momenter enn forgjengeren. Det er absolutt annerledes, men skulle noen låt kanskje bli nominert til noe som helst vil jeg tippe nevnte “The Chant”. Men dette er ikke noe vi tenker noe særlig på, det får bare tiden vise.

norwayrock.net

- Siden starten har dere beveget dere stadig lenger fra death metal-røttene, er det noe dere får negative reaksjoner på eller er kidsa generelt fornøyde?

- Folk er generelt fornøyde, vår fanbase vokser seg stadig større for hver utgivelse og det gjør meg jo veldig glad åpenbart. Men det er ikke fordi vi har gått inn for å bli kommersielle og “sell-out”, det er noe som har skjedd naturlig etterhvert som vi har utviklet oss. Selvfølgelig finnes det noen få skuffede fans fra gamle dager som sikkert skulle ha sett at vi fortsatt kjørte dødsmetall fullt ut, men det ligger uansett dypt i genene våre og kommer alltid til å være en del av oss og er der vi kommer ifra og har våre røtter. Vi er oppvokst med bandene derifra som er jorden vi har vokst opp fra, der Gojira er på vei til å bli en vakker blomst. En vakker og fargefull blomst som vokser opp fra denne mørke og skremmende jorden.

Folk burde jo ikke klage, men heller starte sine egne band og spille dødsmetall til døden tar de.

- Dere har holdt på i 25 år med praktisk talt samme lineup. Hva er hemmeligheten?

- Vi kommuniserer mye, men det er ikke lett. Vi har alle hatt våre stunder hvor man er lei og ekstra kritiske, men tanken om å slutte har aldri streifet meg. Vi har hatt en ganske sunn karriere hittil der vi ikke ble for store for fort, vi hadde ikke noen stor hit på radio som genererte penger for det er ofte slutten på mange. Når band blir for suksessfulle for tidlig blir det ofte krasjlanding. Vi har mer vokst sammen på dette, og sett bandet bli gradvis større og større over tid. Vi tar alle beslutninger sammen, og har funnet hver vår rolle innad i bandet. Jeg og Mario har diktator-rollene der de andre to er mer rolige typer som ofte kan slappe av hjemme mens vi jammer sammen ting der vi krangler som busta fyker og skriver album. Vi har funnet vår dynamikk der jeg og Mario gjør mye av jobben og trives med det, og når vi er på turné prøver vi å holde oss sunne og friske der vi ikke gjør noe dumt. Vi tar jobben vår veldig seriøst og jobber hardt. Jeg tror rett og slett vi alle er nysgjerrige på hva som skjer videre og hvor det neste skrittet tar oss.

- Utviklingen deres har jo vært ganske konstant fra dag én der dere har vokst gradvis større og større for hvert album, kanskje det er nøkkelen og ikke bli verdenshersker fra første stund?

- Helt riktig, og som jeg sa så har det tatt knekken på mang et band. Det tok oss ti år før vi spilte utenfor Frankrike, og vi ga ut alt på uavhengige selskaper. Det fantes ikke et eneste stort selskap som ville ta i oss med ildtang, og det var helt greit for oss for vi prøvde ikke å bli store - vi ville bare spille musikken vår på best mulig måte. Så vi var innom omtrent alt som kunne krype og gå av lokaler i Frankrike før vi utvidet til Sveits og Belgia. Deretter begynte vi såvidt i Storbritannia før vi omsider spilte i Statene, og det var da ting virkelig begynte å rulle for oss.

Så vi fikk prøve ut denne livsstilen over en lang periode og finne ut hva som fungerer og ikke minst hva som ikke fungerer for alle mann før det virkelig tok av, og det tror jeg ikke var så dumt. Men som du sier, for hvert album har vi blitt litt bedre og har hatt stadig litt mer budsjett å rutte med samtidig som stadig flere folk strømmer til, så dette har skjedd veldig gradvis. Det føles stødig og komfortabelt.

- Nå er jeg så lei at denne pandemien ødelegger mitt vanlige avslutningsspørsmål, for det er vel ikke godt å si hvordan framtiden til Gojira ser ut?

- Det kan jeg fortelle deg; Vi skulle dra på turné i fjor, men det skjedde jo ikke. Vi har ikke avlyst noen ting, bare utsatt alt - men det eneste som fortsatt er klart er turnéen med Deftones i Statene i august/september, noe jeg ser frem imot da jeg simpelthen elsker Deftones, og det kommer til å bli stor stas. Vi har spilt med de før og blitt gode venner så det kommer til å bli helt fantastisk. Ellers så er utgivelsen sikker, og vi er ekstremt spente på hva folk synes. Vår neste singel er rett rundt hjørnet, og i tillegg har vi en veldedighets-event på trappene som vi jobber med samtidig. Så det skjer ting på tross av pandemien, og så fort ting åpner opp for fullt legger vi ut på veien igjen. Det gleder vi oss veldig til.

NRM 2-2021

33

fra Sogndal til lerretet Covid-19 har fått svært aktive band til å tenke nytt og kreativt. I fjor sommer tok Vreid med seg et filmteam og instrumenter og på hytta og leverte en svært stemningsfull konsert i fjellheimen. Når kvartetten begynte arbeidet med konseptplata «Wild North West» kom idéen om å filmatisere historien.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: HAAKON MAELAND

Vreid er et band man ofte ser på festivalplakatene. I 2020 ble det naturligvis lite av dette. Livestreaminger og plateinnspillinger har det blitt mange av. Ved å filmatisere en skive tøyer Vreid strikken et hakk lengre.

- Da vi begynte å skrive plata så vi at det tok retningen mot et konsept.

Vi hadde lyst til å lage en fortelling rundt plata og så for oss etter hvert et par tre musikkvideoer. Samtidig synes vi musikkvideoer er blitt så kjedelige. Det er gjerne lyricvideos og mye det samme. Man finner noen fine naturbilder og slenger på litt tekst. Jeg tenkte at det må da gå an å gjøre noe mer enn det. Da vi filmet konserten fra hytta i sommer fikk vi et veldig godt forhold til Håvard som produserte den og som vi har jobbet med før. Han lanserte idéen om å lage en historie og video til hver låt og sette det sammen. Jeg tenkte jo at dette er fullstendig galskap. Vi har jo ikke gjort noe sånt før og ikke har vi tilgjengelige ressurser. Men han var jo så entusiastisk, og når du finner folk som er villig til å hoppe inn som et femte medlem og vil jobbe dag og natt for dette og ikke eier begrensninger, så blir man jo revet litt med. Idéen kom i juli/august, og da var det jo ikke så mye annet å finne på. Så da bare hoppet vi i det. Vi brukte enormt mye tid på det, og det påvirket jo plata også. Vi skrev jo filmen og omarrangerte musikken til den, så vi fikk jo en helt ny kreativ innfallsvinkel på arbeidet vårt.

- Både film og plateinnspilling er blitt ferdigstilt på under et halvt år?

- Ja, det var veldig intensivt. Vi hadde jo veldig begrenset med ressurser, så vi måtte planlegge nøye før vi satte i gang. Selv om vi hadde planlagt alt ned til minste detalj er det jo noe når du står på location og jobber. Kreativiteten må få leve litt, så noe på impuls ble det hele veien. Vi har sittet kveld etter kveld og testet, og Håvard har sendt meg klipp hvor jeg har gitt tilbakemeldinger på hva jeg liker og ikke liker, så vi har nok brukt atskillig flere timer på dette enn på noe annet vi har gjort tidligere av både spilling og innspilling.

- Hváll er medregissør og produsent av filmen, samtidig som han

34 NRM 2-2021

er bandets låtskriver. Jeg vil gjerne vite litt mer om hvordan dette parallell-arbeidet har fungert. Med andre ord Hváll og Vreids versjon av høna og egget.

- Jeg begynte med rammene til et nytt album og skrev jevnt og trutt. I september begynte jeg å samle ideene for å se hvor plata ledet hen. Plata var langt fra ferdig skrevet da vi begynte med filmen, og da vi begynte å se resultatene av filmingen måtte jeg gjøre enkelte strukturendringer i forhold til opprinnelige idéer. Det måtte fjernes ting og legges til ting, og sånn holdt vi på helt frem til jul. Det er jo elementer på plata som kom på plass rett før den ble ferdig mikset. Det har jo med å gjøre at selv om man hører det som et album begynte man også å se på det som et soundtrack.

Det var en utrolig morsom måte å jobbe på, det pustet et helt nytt liv i ting.

- Synes du musikken og filmen hører sammen, eller står plata seg godt alene?

- Jeg synes selvfølgelig det passer godt sammen, noe som er utgangspunktet, men føler ikke det er noe problem å høre plata som et separat produkt. Jeg tror folk har stor glede av plata, men ved å se filmen i tillegg får du en helt annen stemning og kanskje hører musikken på en annen måte. Du vil nok da se andre bilder i hodet neste gang du hører plata enn om du ikke har sett filmen.

- Med andre ord utfordrer dere ikke Spotify og andre musikkplattformer med at det må være bilder med musikken?

- Hehehe, nei, vi gjør ikke det. Men vi synes jo det er en fordel og er veldig glade i formatet selv da. Jeg husker jo da man begynte å høre på heavy og fikk tilgang til Headbangers Ball og bare ventet på «Triple Thrash Treat». Hører jeg en tone av Twisted Sister eller «One» med Metallica, så tenker jeg med en gang på videoene. Så det hadde vært helt fantastisk om noen fikk denne følelsen av «Wild North West».

- Filmen vil følge med som DVD i både CD og vinylutgaven av plata, samt streamet i forbindelse med plateslippet.

- En del kinoer har også vist sin interesse, og vi håper på å sette den opp en fire-fem steder i Norge. Det er også internasjonal interesse, men da må det åpnes opp litt mer først.

- I filmen ser vi karakteren som legger ut på livets reise, og møter

norwayrock.net

på både død og galskap. Føler du dette reflekterer verdensbildet i dag?

- Ja, jeg håper jo det. Ikke noe er bedre enn om det symboliserer en rekke ting. Vi har laget en historie fra første til siste låt, men det er helt klart metaforer underveis. Starten på filmen er jo denne klassiske utferdstrangen som mange unge mennesker har, der du er fylt med vilje, håp og glede, og ingen ting virker uoverkommelig. Så er det jo en gang sånn at i livet så møter du mange episoder som former deg som person og som vil prege deg for resten av livet. Det er mye selvopplevd, men også historier man har hørt fra familie og venner fra eldre tider, så har vi latt dette spinne med fantasien.

- Du nevner jo det har vært knapt med ressurser, og da er det kanskje naturlig man gjør en film et sted man kjenner, men hvor viktig for historien er det at dette ble gjort i Sogndal?

- Det har jo hele tiden vært en del av identiteten vår. Vi har alltid vært opptatt av historie i musikken vår, og mye er basert på faktiske hendelser. Så er jo dette et område som har mange minner og stemninger fra vår oppvekst, og da føler jeg det er lettere å dramatisere en historie der du er kjent. Så er det jo fantastiske kulisser med sin dramatiske natur som absolutt kler musikken.

- Og nettopp det vil jeg tippe er grunnen til at dere valgte å streame en konsert her, fremfor et tomt lokale.

- Vi hadde jo spikret en del festivaljobber og gledet oss veldig til disse, og plutselig blir alt revet vekk og vi var svært frustrerte. Så begynte jo disse streamingene og også vi var innom tanken å leie Rockefeller eller en annen scene.

Kult nok det, men det er liksom ikke så spesielt og jeg tror ikke vi ville vært så inspirerte ved å gjøre det sånn. Så begynte vi å leke med tanken om å gjøre noe helt absurd. Er det noe vi har hatt lyst til å gjøre før som vi nå kan realisere?

Vi har jo tenkt at er det noe sted vi vil spille så er det her hjemme ute i skogen. Det er her vi lager musikk, det er her vi koser oss og har det moro. Så er det jo noe med å slippe all logistikk og det å arrangere noe, hehe. Så da stablet vi opp utstyret og dro i gang og lot det stå til. Og det gikk jo veldig bra.

- Jeg vil litt tilbake til «Wild North West».

Det første som slo meg da jeg hørte plata var nemlig at her spilles det mye bass.

- Heeey, hehe. Men ja, jeg prøver jo på det, samtidig som jeg hater når det blir overspilling.

Jeg er opptatt av at det skal være enkelt, men hele bandet er opptatt av fremtredende bass i miksen. Det er ofte noe vi savner i ekstrem metal, i den grad vi kan kalles ekstreme da.

Men det er et viktig element. Bare se på 70-tallet, der er det mye bass.

- Et drøyt minutt uti første singel «Wild North West” ligger gitarene med enkle korder og orgel i bunnen hvor bassen er det førende element.

- Jeg lager alltid alt på gitar. Selv om man

norwayrock.net

har mye verktøy tilgjengelig, så kommer alle ideer når jeg sitter og klimprer på gitaren. Det er når rammene er på plass jeg begynner å tenke på andre instrumenter, det er sjelden jeg komponerer på bass. Når alt har fått satt seg litt i hodet så begynner tankene om hvor de ulike elementene skal få slippe til. Og det er nok noe jeg er blitt flinkere til med årene. At ting ikke bare kastes oppå hverandre, men får puste, og da frigjør man plass til nettopp det du sier. At gitaren bare ligger under med korder og lager stemning, så får eksempelvis bassen være det bærende.

- Du havner jo selv på asylet i den thrasha «Shadows Of Aurora» som kanskje er min favoritt. Så har du rockelåta «Dazed And Reduced» som kanskje gjør dette til den mest varierte Vreid plata noensinne.

- Vi har alltid hatt mye variasjon, men denne gangen er det kanskje mer rendyrket. Som du sier er det mye thrash i «Shadows Of Aurora», og er nok litt mer i retningen av hva vi holdt på med på demostadiet før Ulucus Molle, mens

”Musikkvideoer er blitt så kjedelige.

Man finner noen fine naturbilder og slenger på litt tekst.

Jeg tenkte at det må da gå an å gjøre noe mer enn det.”

«Dazed And Reduced» er en hyllest til Alice Cooper og 70-tallet, og er absolutt det mest rocka vi noensinne har gjort. Jeg er veldig glad i varierte album, så lenge man finner en rød tråd i dem. Jeg vil nok aldri klare å skrive en plate med åtte låter i samme gata, for meg er variasjon viktig. Men for all del, jeg liker mange stilrene skiver, men ville aldri klare å lage det selv.

- Jeg ser på rulleteksten at Terje «Valfar» Bakken bidrar med tangenter?

- Ja det er ganske spesielt. Det var vel i april midt i nedstengningen at jeg satt i studioet og rotet rundt i gamle filer. Her ligger alt av Vreid, men også Windir. Jeg åpnet en mappe fra 2002 med idéer jeg og Terje hadde laget som jeg slett ikke kan huske. Det ble vel gjort en kveld og noen pils senere så var alt glemt. Jeg begynte å leke med disse idéene og ble veldig inspirert. Vi jobbet jo veldig tett sammen og da jeg satt der alene med de idéene følte jeg den gamle vibben. og etter to dager med de idéene hadde det blitt til en låt. Jeg skrev mye nye ting, men grunnlaget til verset er en av de gamle idéene, og der lå det en synth jeg syntes låt helt

fantastisk. Jeg tenkte at vi måtte spille inn det på nytt, men opptaket til Terje hadde en egen stemning, så vi måtte bare bruke det.

- Låta det er snakk om er «Into The Mountains», som jeg skriver i anmeldelsen låter veldig Windir. Naturlig nok. Nylig kom jo de gamle Windirplatene på vinyl i en lekker treboks.

- Da vi holdt på med Windir var det jo knapt en sjel som var interessert i vinyl. (Rolig nå, min gode mann! Journ. anm). Etterspørselen startet vel allerede i 2010, men vi måtte gjennom noen runder med plateselskap for rettigheter og alt det praktiske. Også var vi litt sta på det, skulle det gis ut på vinyl skulle det være kvalitet og det måtte være samlet i en boks i 1184 eksemplarer. Da rynket mange på nesa og mente at det måtte være veldig kostbart og foreslo at vi heller skulle gjøre det sånn og sånn. Men nei, det var sånn vi ville gjøre det.

Det er mange som har spurt oss om å få gi det ut på vinyl, men nå fikk vi et veldig godt samarbeidsforhold til Season Of Mist, som fikk litt fart i prosjektet. Opprinnelig skulle dette ut i 2018. Så ble det 2019, men i 2020 var vi endelig klare, hehe. Det tok litt tid, men vi er veldig glade. Jeg har gledet meg lenge til dette.

- Det har i vinter vært en cup på Extreme Metal Norway på fFcebook hvor tidenes death/black metal skive skal kåres (siden 90-tallets norske black metal skive ble kåret i fjor var de deltagerne ekskludert fra denne cupen), og både «1184» og «Likferd» nådde veldig langt, og mange har veldig gode minner i forbindelse med disse platene.

- Responsen har vært der hele tiden, og den har vært ganske jevn. Etter at vi startet Vreid har vi turnert veldig mye, og det er ikke et sted vi har spilt hvor det ikke dukker opp noen i Windir t-skjorte, vil ha signert ting eller snakke om bandet. Så vi merker jo at dette var et band som har betydd mye for mange. Og det setter vi pris på. Det føles jo som en mannsalder siden vi holdt på aktivt med Windir, og siden Terje forsvant så tidlig er det jo stor stas å oppleve denne oppmerksomheten så lenge etterpå.

- Det er fortsatt mulig å høre en Windir låt i ny og ne på en Vreid konsert.

- Vi gjorde jo en runde i 2014 hvor vi spilte fra hele katalogen til både Ulcus, Windir og Vreid, og etter det har jeg fått mer smaken på det å hente frem gamle låter en ikke har spilt på lenge. Da vi startet Vreid var det hele litt sårt og vi ville bare gå videre. Når en har fått det hele litt på avstand gir det oss litt kick å dra frem disse låtene.

- Ved siden av Vreid jobber også Hváll med musikk i form av arrangementer, og er med i teamet bak Tons Of Rock. Snakker om perfekt karrierevalg i tiden vi er inne i nå.

- Hahaha, ja det stoppet jo helt opp det.

Sånn er det når du satser alt på en hest. Men jeg er glad jeg får drive med rock’n’roll døgnet rundt, så får vi bare håpe det kommer i gang igjen, kanskje til høsten eller noe.

NRM 2-2021

35

NEKROMANTHEON tungrodd kvalitet “Rise, Vulcan, Spectre” ga Nekromantheon en spellemannspris, og trioen lot seg overraske va suksessen. Det å skrive en verdig oppfølger satt langt inne, og det tok ni år å ferdigstille «Visions Of Trismegistos».

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: ANNIKA MORTENSEN OG RACHEL / THE ROAD CREW

Vi snakker med bassist og vokalist Sindre Solem idet mange, ikke nødvendigvis anbefalt, har inntatt påskefjellet. I hovedstaden betyr dette vanligvis Inferno.

- Jeg savner det virkelig nå. I fjor føltes det som et behagelig avbrekk og man tenkte man snart var tilbake i konsertlokalet. Men sånn gikk det jo ikke. Vanligvis har jeg jo jobbet mye i påsken, så det har sjelden blitt full festival, men enten har jeg spilt eller fått meg enkelte konserter.

- Ni år mellom plateslipp er jo rimelig lenge.

- Grunnen til det lange oppholdet er sammensatt. «Rise, Vulcan, Spectre» gikk jo på mange måter bedre enn forventet da den kom, og det resulterte i mange tilbud, noe vi kanskje ikke var helt klare for på den tiden. For meg og Arild gikk fokuset kjapt over på Obliteration som ga ut skive ikke lenge etter. Og det ble jo en del live der, mens Kickan ble med i Deathhammer og Flight, og var opptatt med sitt. Fokuset endret seg litt og da det var dags for å tenke ny skive med Nekromantheon gikk ikke dette like lett som før. Vi hadde utviklet skyhøye krav og vaner innen thrash metal, så denne plata var veldig tungrodd. Vi har spilt en del live, og når vi har jobbet mot disse konsertene har vi ikke vært flinke til å skrive musikk.

Vi har kanskje hatt litt feil dynamikk. Vi har jo hatt mange øvinger med livegitaristen Olav de gangene vi egentlig burde skrevet, så det har jo også gjort at ting har gått litt tregere. Kravene til hva som er god thrash metal er som sagt høye, det skal så lite til før det blir kjedelig. Så for oss må alt sitte. Det må være fete riff, det må være ondt, lyden må være bra og det må være kjapt. Også må det være på et visst teknisk nivå. Det skal 36 NRM 2-2021

også være intenst samtidig som det flyter og rocker. Det må heller ikke bli for overprodusert og gjennomtenkt, det må føles spontant og levende.

Jeg synes det er få thrashband i dag som klarer det. Vi har helt sikkert overanalysert det vi har drevet med og kastet mye musikk underveis. Så det har tatt sin tid. Og når ting ikke klaffer, blir jo stemningen deretter. Det går litt i bølger hva som er fett. Og det å spille i band skal jo være fett, men når man blir fortapt i sine krav blir man litt gal. Og da igjen veldig deilig når det løsner, selv om det denne gangen var verre enn tidligere.

Nekromantheon startet i 2005 og var i hvert fall i begynnelsen å anse som et sideprosjekt til Sindre og Arild fra Obliteration.

- Har det at bandets andre plate ble såpass godt mottatt vært en av årsakene til at kravene er blitt så høye?

- Kanskje. Selvfølgelig er jo smak og krav noe man utvikler, men da vi startet var det veldig mye dårlige band. Fokuset var teknisk death metal med overprodusert lyd, og det var veldig mye feil i metalscenen rundt oss følte vi. Vi følte vi ville gå i opposisjon til det og hylle 1986 og spisse det litt. Like fullt føler jeg vi leverte det på en troverdig måte som låt som oss. Vi vil ikke være å anse som noe tributeband og det må ikke låte som en kopi, det er veldig viktig. Det kan ha sin sjarm det, men for meg er det verdiløst å drive worshipping. Vi har hatt tendenser til dette da vi var yngre, men da for å vise folk at det er dette som er metal, ikke latex-vest og trigga basstrommer. Da man var ung, entusiastisk og kompromissløs og levde og åndet for dette, gikk det nok litt fort i svingene i skriveprosessen. Vi har vært ganske harde og kompromissløse hele veien med hva vi synes er fett, men med tiden har det blitt vanskeligere og naile det vi vil formidle. Jeg synes musikken har tatt en mørkere norwayrock.net

vending. På første skiva var det et par låter som helte i retningen partythrash, selv om jeg ikke liker det ordet, men jeg tror folk skjønner hva jeg mener. Sånt er luket vekk nå.

- Tittelkuttet og «Scorched Death» har vært med live i fem år. Hvor mye materiale har blitt skrotet på veien?

- Litt vanskelig spørsmål. Det er kanskje to låter som hadde tekst og tittel som ble forsøkt testet ut, men det er mest riff og partier. Hadde vi satt sammen det kastede materialet vi husker hadde det kanskje kunne bli en god EP. Vi har brukt mye tid på overganger og små dumme detaljer hvor alt endte med å bli kastet. Vi har kanskje lært en del om oss selv når det kommer til skriveprosess også. Tidligere har vi gjort veldig mye sammen på øving, og det har ikke fungert like bra nå. I hvert fall ikke når det kommer til å jobbe med detaljer. Dette var spesielt vanskelig i tiden det sto stille.

Dette løsnet først for et par år siden, like før innspilling.

- Gitararbeidet til Arild i nevnes spesielt i anmeldelsen. Hva mener du er den største progresjonen deres?

- Det går nok mer på litt utspekulert oppbygging og arrangering, selv om jeg føler vi har vært flinke der tidligere også. Det med gitarspillingen og melodilinjer, og skape dynamikk mener jeg er en viktig utvikling. Jeg vet ikke helt hva jeg er mest fornøyd med, men gitararbeidet er nok kanskje det kuleste.

- Som i «Dead Temples» hvor det er tre gitarsoloer i hver sin sjanger. Det skaper en veldig god dynamikk.

- Ikke sant. Arild har jo spilt heavy og speed metal med Black Viper et par år nå, og jeg vet han hørte veldig mye på sånn type musikk.

Kollektivt har vi alle hørt mer på proto death metal, prog og black metal, så noen soloer er jo mer i stil med tidlig Morbid Angel. Dette er jo et område vi er godt kjent med Obliteration, men sammen med mer melodiøse soloer blir dette en fin miks.

- «Visions Of Trismegistos» høres for meg ut som et konsept.

- Nei, det er det ikke. Det er en låt som heter det og som vi følte fungerte. Det er flere tekster som har opphav i gnostisisme og hermetisk mystisisme, men det er ikke et konsept album, det er bare det universet vi har hentet mye inspirasjon fra.

- Tidligere har Nekromantheon spilt inn musikk i KickArse studios, denne gangen har innspillingen foregått i Chaka Khan studios, men fortsatt med Arild og Kickan som teknikere.

- KickArse er et studio først og fremst i hearts and minds. Det er deres utstyr som først sto i kjelleren til foreldrene til Kickan, og deretter i vårt gamle øvingslokale. Det har aldri vært et ordentlig studio. Det er mer et navn de brukte på skiver de har arbeidet med.

Chaka Khan er et studiokollektiv på Alexander Kjellands Plass som er driftet av Ole Øvstedal, barsjef på Revolver. Nå har vi ikke lenger norwayrock.net

vårt gamle lokale, og der vi øver nå er ikke utstyret satt opp, det er blitt mer fragmentert.

Arild bruker noe av det hjemme og vi har ikke hatt mulighet til å ta det opp selv. Chaka Khan har masse kult gammelt analogt utstyr.

Rør-preamper, fete mikrofoner og ikke minst et godt rom, så da spilte vi inn der. Soloer og vokal er tatt opp andre steder, men også det av Arild i samarbeid med oss. Ole bidro med litt oppmikking av gitarer.

- Olav Knutsen ble nevnt i første svar.

Han har bidratt live som ekstra gitarist i ti år.

Hva er grunnen til at han ikke er medlem av bandet?

- Nekromantheon har alltid vært meg, Arild og Kickan, og det har vært litt dynamikken at Olav har vært litt til og fra. Det har vært et par år han mer eller mindre har vært medlem, for så å trekke seg litt ut. Jeg skal ikke skylde på Olav, for dette er fullt og helt vår skyld, men det har kanskje bidratt til at ting har tatt litt tid. Jeg har egentlig ikke noe godt svar, for Olav har alltid vært velkommen. Det begynte bare med at han ble med live, men han er jo en veldig god venn og da blir det jo noe mer. Akkurat nå har vi faktisk med en annen gitarist for fremtidige spillejobber, da Olav har trukket seg ut igjen.

Han ble nylig far og vil fokusere på et nytt prosjekt med Apollyon, som han har spilt med tidligere i Lamented Souls. At Olav kommer tilbake senere er vi derimot rimelig sikre på.

“Kravene til hva som er god thrash metal er skyhøye.”

- Nei, ikke veldig. Men man ser jo nå, selv om støtteordninger ikke har klaffet helt, så har det stabilisert seg litt. Men vi er jo lei, og håper vi kan begynne igjen ganske snart. Dette har jo spist opp likvideten til både bedriften og meg personlig, så det er ikke noe gøy. Jeg håper jo det åpner opp for både fritidsreiser og bandreiser når vaksineringen virkelig kommer i gang. Med unntak av to besteforeldre har ikke jeg noen i min nærmeste krets som er i risikogruppa, men to av de jeg spiller med i Obliteration har det. Jeg merker jo stor forskjell i holdningene hvis jeg lirer av meg noe teit som at nå er jeg møkklei hele pandemien og snart driter i hele greia, nå vil jeg spille og ta en pils.

Da får jeg noe litt annet fra de, for de vet at ved å ta en risiko så kan det få fatale følger. Men jeg er virkelig skrekkelig lei. Spesielt når man jobber i utelivsbransjen og vært underlagt så mye restriksjoner og regler som endrer seg fra uke til uke. Så må man stenge, så skal man ha på munnbind, det har virkelig vært mye en må innrette seg etter. Man omstiller seg og følger alt til punkt og prikke, så går alt i dass. Det tærer virkelig på dugnadsånden. Jeg savner konseptet å gå på bar. Det å henge i baren å si hei til noen du ikke har sett før, utveksle to ord før du går og setter deg med gjengen igjen. Dette har jo ikke eksistert på et år, og det savner jeg.

- Jeg antar årets påske blir hjemme hos foreldre med kost og losji på deres regning?

- Ja, det gjør faktisk det. Det blir påskeferie hos foreldrene til kona.

- Fremtidige spillejobber ja, jeg antar det ikke foreligger så altfor mange konkrete planer?

- Nei. Men vi har spilt inn en slags releasekonsert. Planen er å slippe et par låter i forkant og legge ut hele konserten litt etter plateslipp. Det er det eneste som er tenkt. Jeg har jo hatt noen konserter med Obliteration som er blitt avlyst, og spesielt en tapte vi ti tusen grunnet krøll med flybilletter. Det er ikke så interessant å gjenta. Vi har booket et par ting her i Norge, så det går an å ta litt mer som det kommer. Vi har lyst til å spille, men orker ikke legge mye energi i noe som kanskje blir stoppet av en nederlandmutasjon eller kanskje en Spaniamutasjon av viruset. Hehe, vi har kødda mye med at vi savner å være på Gardermoen klokka halv seks om morgenen, med langt mer bagasje enn vi har betalt for, for å rekke en konsert et sted. Det er noe eget når du begynner å savne det verste med å spille i band, hehe.

- Mange har sikkert møtt på «Utelivsbaronen» Sindre bak baren på Kniven, frem til han i fjor begynte på vinbaren Nektar. I tillegg til å være musiker i disse tider er det jo interessant å vite om du sover godt om natta.

NRM 2-2021

37

ufattelig voldsomt og krevende 38 NRM 2-2021

norwayrock.net

Gjøres det narr av death metal, så inneholder vitsen med stor sannsynlighet Cannibal Corpse. Bassist Alex Webster tar dette med knusende ro, men vil gjerne folk skal sjekke bandets femtende album «Violence Unimagined» og prøve å lære seg materialet før neste vits.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: ALEX MORGAN

Produsent og livegitarist de seneste to årene, Erik Rutan, er nå fast medlem i bandet og har bidratt på låtskriversiden med mye utfordrende materiale. Det gjelder riktignok tre låter. Resten av de elleve låtene er signert gamlegutta Rob Barrett og Alex Webster.

Likevel tør jeg påstå dette må være bandets mest tekniske plate på lenge.

- Ja dette ble en hard nøtt å knekke, plata inneholder en del svært krevende materiale. Det er ikke sånn at vi planlegger å lage vanskelige låter, de bare ender opp sånn. Når du som låtskriver har ideer i hodet du bare vet skal låte sånn og sånn, så må man bare øve for å få det til å låte som tenkt. «Surround, Kill, Devour» er en av de mer utfordrende sporene.

Det er en av mine låter, og den hadde definitivt vært enklere om vi spilte den saktere, men det hadde blitt feil. Låta jeg hadde i hodet skulle låte akkurat sånn. Det samme må sies om Erik sitt materiale. Vi måtte øve mye, spesielt for Paul (Mazurkiewicz, trommer) var det utfordrende. Men han la mye jobb i det og leverte varene. All denne jobben ble gjort fordi låtene fortjente det. Det ville ikke vært like tøft om vi senket tempoet eller norwayrock.net

forenklet riffene. Så det går ikke nødvendigvis på å utfordre seg selv som musiker rent teknisk, det går mer på å fullføre ideene vi hører i hodene våre.

- Jeg har alltid storkost meg med Cannibal Corpse live. På plate har jeg ikke funnet samme entusiasmen. Dette er det femtende albumet og jeg liker plata kjempegodt og synes dere låter friskere enn noensinne.

- Takker så mye for det. Det hjelper selvsagt at vi er flere låtskrivere.

Jeg ser jo band som har en eller to låtskrivere og tenker at det må være en rimelig hard jobb. Ikke bare er det mange låter å skrive, men man må i tillegg skape noe variert. Hos oss skrives låtene hovedsakelig av meg, Rob eller Erik, og vi har alle litt forskjellig skrivestil som bidrar til at det låter friskt. Dette tar også bort en del press. Det at vi ikke trenger å skrive så mange låter hver gjør at vi kan bruke mye fokus på det vi lager, og få til nødvendig variasjon og dynamikk. Når jeg skriver, og dette tror jeg gjelder de andre også, skriver man en låt, og når en gyver løs på neste vil en gjerne at den skal skille seg litt fra forrige låt. Det være seg tempo, rytme eller feeling.

- Erik Rutan fronter i tillegg Hate Eternal og driver sitt eget studio.

- Det var egentlig en enkel beslutning å opphøye han fra livegitarist til NRM 2-2021 39

fast medlem. De siste to årene har vi lært ham å kjenne som bandmedlem, men han har jo vært en god venn i femten år. Han har produsert fire av våre fem seneste skiver. Da tiden var inne for å få inn en permanent andregitarist var han et klart førstevalg, noe han heldigvis takket ja til. Det hele forløp seg egentlig naturlig. Han kommer fortsatt til å kjøre Hate Eternal og jobbe som produsent. Når han i tillegg er fullverdig medlem av Cannibal Corpse får han det helt klart travelt, hehe. Men han liker å jobbe hardt og jeg tror det er dette som driver ham. Jeg vil gjerne legge til at han er veldig flink til å skille på materialet han skriver for Hate Eternal og Cannibal Corpse. Han har en særegen stil, men de tre sporene han bidro med på denne plata er skrevet for oss og låter som oss.

- Var dere betenkte på å la et nytt medlem skrive en tredjedel av plata, som tross alt er deres femtende?

- Jeg ser på det som et nytt kapittel. Som sagt forstår han vår musikk. Om man spiller i ett death metal band betyr selvsagt ikke det at det fungerer å skrive for et annet, men han har spilt vår musikk og produsert fire av platene, så vi hadde ingen betenkeligheter med å la han bidra. Han er vel den outsideren som kjenner låtene våre bedre enn noen andre. Musikken han har skrevet låter som Cannibal Corpse, men samtidig med hans identitet, noe jeg mener er en bra ting. Vi ønsker jo ikke at en låtskriver skal kopiere meg eller Rob. Ei heller ville vi ha låter som minner om Hate Eternal, men vi vil ha låtskriverens identitet og det synes jeg vi har lykkes med. Jeg vil ikke si hvilke låter han har skrevet, jeg utfordrer heller leserne til å gjette det, og jeg tror de vil høre det.

- Fire av bandets medlemmer spilte inn «Violence Unimagined» i Eriks Mana Studios i St. Petersburg i Florida. Alex hadde hjemmekontor i New York.

- Jeg har en del erfaring med innspillinger hjemme. Det er mye jobb, og det er helt klart bedre å være i et studio hvor noen trykker og tar seg av det tekniske for deg. Samt at du får andres synspunkter på hva som duger og hva du bør gjøre om igjen. Blotted Science og Conqering Dystopia, som er sideprosjektene jeg har holdt på med opp gjennom årene, er jo spilt inn her hjemme, så med den erfaringen gikk jo dette greit. Dette er selvsagt ikke sånn vi ville spilt inn i en normal situasjon, men under pandemien var dette et smart valg. Resultatet vil uansett ikke være annerledes enn i studioet til Erik. Jeg skal ikke kjede leserne dine med teknisk nerdeprat, men du har reamping, som betyr at du spiller inn med et direkte signal og sender det til en produsent som kjører det gjennom en forsterker. Erik har en fet Ampeg SVT fra 1971 som med en Darkglass X7 pedal gir en fin overdrive. Jeg elsker den basslyden.

Så resultatet ville blitt det samme, selv om vi foretrekker å være samlet under innspilling.

- Jeg vil jo egentlig tro pandemien passer Cannibal Corpse bra. Et livsfarlig virus må jo

40 NRM 2-2021

være perfekt for et death metal band.

- «Condemnation Contagion», hvor både tekst og musikk er skrevet av Erik, omhandler dette. Kanskje Ikke nødvendigvis covid-19, men noe tilsvarende, kanskje mer i retning verst tenkelige utfall. Låta ble skrevet i månedsskiftet mars/april når det herjet som verst her og alle tenkte på hva som kunne skje. Jeg vil jo tro en mengde band har hentet mye stoff ut fra hva som har skjedd det siste året.

- Til tross for at Alex beskriver musikken som svært teknisk krevende kommer vi ikke unna det faktum at Cannibal Corpse gjerne er et band som trekkes frem når death metal skal gjøre til latter.

- Alt i alt anser jeg det som god reklame. Jeg elsker å se noen legger ut en video på youtube av «Hammer Smashed Face» på saxofon eller noe i den duren. At noen i det hele tatt tar på seg bryet med å gjøre det. Jeg føler ikke vi blir gjort narr av, det er nok mer en naturlig følge

”Det er vel en million vitser, tegninger og kommentarer på nett om hvor stor nakken til George er. Men han ler like godt av dette selv.” av å være blant de mest kjente death metal bandene. Jo større man er, jo mer blir man harselert med, men jeg tror ikke nødvendigvis det er fordi folk synes vi suger. Så når vi hører Disneyversjoner av låtene våre ler vi med selv, vi synes det er gøy og har jo blitt vant med at der er sånn.

- Hva vil du så si til de som er i ferd med å slenge ut en vits om death metal, uten egentlig å vite så mye om sjangeren?

- Hvis de mener vi er dårlige, så prøv å spill denne typen musikk, hehe. Du kan selvfølgelig la være å like musikken, men da vet du i hvert fall hva det kreves for å fremføre det. Men vi bryr oss ikke mye om det altså, folk liker jo å tulle med både hverandre og om ting, så vi tar dette med knusende ro. Men ingen bør komme å si vi ikke kan spille, haha. Og det er heller ikke lett å growle som George («Corpsegrinder» Fisher, vokal). Men for all del, ha det gjerne moro på vår bekostning, hehe.

- Man legger vel kanskje hodet for hugg ved å delta i Ace Ventura?

- Selvfølgelig. Det er jo rimelig søkt med et gore death metal band i en komedie som den.

Vi tar musikken vår svært seriøst og legger mye jobb i det, men vi tar oss ikke selv så høytidelig som personer. Det er vel en million vitser,

tegninger og kommentarer på nett om hvor stor nakken til George er. Men han ler like godt av dette selv.

- Jeg husker ikke årstallet, men jeg var til stede på Wacken det året dere omsider fikk lov til å fremføre det allerede nevnte Ace Ventura bidraget «Hammer Smashed Face», samt en rekke andre sensurerte låter i Tyskland. Jeg kunne virkelig se i publikum at dette var etterlengtet. Er dette en konsert du husker?

- Ja helt klart. Jeg er ganske sikker på at det var i 2007. Det var på kvelden og jeg mener bestemt Immortal spilte rett før eller rett etter oss. Uansett husker jeg godt vi endelig kunne spille de låtene. Og det er ikke småtteri, for Tyskland er et stort marked for oss. De har jo de mest anerkjente festivalene, og det å ikke kunne spille et normalt sett har plaget oss i årevis. Så det å kunne fremføre de låtene for fansen var stort. Det som er dritt nå er at denne sensuren går i bølger og nå har begynt å ta seg opp igjen. Forhåpentligvis reverserer det igjen når vi kan begynne å turnere. Det virker som det er enkelte som må hevde seg i politikken ved å innføre sensur. Så dabber interessen litt av, før nestemann kaster seg på bølgen.

- Gjelder dette kun Tyskland?

- Ja. Det vil si, vi har måtte avlyse en konsert i Guatemala en gang vi turnerte med Napalm Death. Der var visst også grunnen sensur. Så hadde vi problemer i Russland i 2014. Det er likevel Tyskland som er det store problemet, siden fanbasen er så stor. Har vi tretti datoer i Europa er kanskje åtte av dem i Tyskland. Da er det jævlig dritt å luke ut låter og stokke om setlista for de showene. Det er frustrerende både for oss og fansen.

- Nå ser det vel ut som turneplanene for «Violence Unimagined» drøyer litt uansett.

Som vanlig når en prater med et band runder man gjerne av praten med å si vi må ta en øl ved neste korsvei.

- Det er jo sånn man sier, men vi liker virkelig å treffe fans så vel som journalister som vil skrive om oss. Likevel betyr slike fraser ekstra mye akkurat nå. Det er bare å krysse fingrene for at vi er på veien før fremfor senere, og at verden snart normaliserer seg.

norwayrock.net

GEORGE LYNCH

evig ung og full av nye triks I den uoffisielle serien «Vi tar en prat med gitarheltene dine», har turen kommet til George Lynch. Du husker sikkert han fra Dokken, Lynch Mob, prosjekter i øst og vest, samt en lang og innholdsrik solokarriere. Nå er oppfølgeren til bandet The End Machine ute, med navnet «Phase 2», og sannelig hadde han en overraskelse i ermet også. Følg med, følg med!

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ENZO MAZZEO

- Hallo?

- Hei. Er det Jan fra Norway Rock Magazine?

- Det stemmer.

- Ah, det var bra! Jeg begynte å lure på om jeg hadde gitt deg feil Skype- ID, men da fungerer alt som det skal. Jeg er ikke så dreven i disse Skype-greiene, forstår du. Beklager det, vi skulle vel ha startet for en halvtime siden?

- Riktig. Hovedsaken er at du er her nå, så om du ikke har andre avtaler, er det ok for meg.

- Flott, nei jeg har tid nå jeg, og er bare glad jeg fikk tak i deg. Kjør på du.

- Supert. Den nye plata til The End Machine er ute. Kan vi få høre litt om tankene dine rundt den?

- Vel, låtene er skikkelig ræva, gitarspilling er også ræva, så det er egentlig ikke mye å skryte av. Det låter ikke bra, rett og slett.

Coverdesignet får deg til å kaste opp, så det er ganske enkelt et forferdelig produkt! Hahaha, neida, men du vet, det er ikke så enkelt å prate om produktet sitt når dere egentlig vet hva vi vil si om det, så jeg måtte nesten forsøke en ny innfallsvinkel, hehe. Vi er selvfølgelig veldig stolte av plata, og vi syns dere bør kjøpe den. Den er faktisk det beste siden vi fikk brød ferdig skjært i butikkene. For å være ærlig, føler jeg det sånn med alle platene jeg har gitt ut, hehe.

- Er ikke det flott da?

- Platene er som ungene dine. Du elsker de, og alle er de unike.

Jeg har jo gjort mange prosjekter de siste årene, og har vært gjennom

norwayrock.net

intervjurunden etter hver utgivelse. Dermed må vi gjennom den samme mølla hver eneste gang, så det blir vanskelig å finne opp kruttet i hvert nytt intervju. Det er jo sant, jeg er selvfølgelig veldig stolt av denne plata også, men det blir liksom litt latterlig å gjenta seg selv etter hver utgivelse.

- Det er jo fullt forståelig for vår del også. Vi må jo også finne på nye måter å intervjue dere på, så opplevelsen blir god for deg, meg og leserne våre.

- Nettopp. La meg da fortelle deg litt om denne skiva, og hvordan vi så den for oss da vi begynte på den. Vi hadde en konkret idé om hvordan plata skulle bli, og hvordan vi skulle forholde oss til den ideen underveis.

Vi hadde to hovedmål; sterke riff og tilgjengelighet. Vi ville at lytteren skal huske riff og hooks, og vi ville at musikken skulle være lettfattelig. Det var ikke meninga å lage ei progressiv skive der man måtte høre plata mange ganger før man forsto hva som foregikk. Det skulle være kjøtt og poteter, så og si. Det er forskjellen fra den første End Machine-plata. Den var mer inspirert av 70-tallet, og hadde flere utvidede slutter, i tillegg til at vi forlot kjøtt og poteter-oppskrifta. Skjønner du hva jeg mener med det, forresten?

- Javisst. Keep it simple, stupid.

- Haha, akkurat! Sånn som jeg ser på «Phase 2», fra komponistens ståsted, er at den er som den første End Machine-plata. Haha, uff nå er jeg ute på viddene her. Det føles som om dette burde ha vært den første End Machine-plata, for den er fundamentert på en mye enkelte lest enn den første plata. Det er liksom på oppfølgerskiva man får tendenser til å gå bort fra den enklere oppskrifta man hadde på ei debutplate. Vi har snudd på flisa med de to platene, syns jeg. Vi var eventyrlystne på den første plata, mens den nye er mer solid.

- Hva med tidsskjemaet, når du sier at førsteplata var mer

NRM 2-2021

41

progressiv enn denne, tok den da lengre tid å lage?

- De tok omtrent like lang tid å lage, tror jeg. Vi lot oss ikke bruke tid på intrikate partier, for det var ikke sånn vi ville at den nye plata skulle bli. På den første lekte vi oss mye, og var ikke redde for å eksperimentere utenfor komfortsonen. Vi var ikke baller på bowlingbanen som ikke hadde renner på sidene å passe oss for, hehe, og ikke hadde vi støttehjul på sykkelen heller. Haha! Man skulle kanskje tro at det tar lengre tid å lage intrikate partier, men sannheten er at det tar like mye, om ikke mer, fokus og arbeid å holde seg til saken, enn det er å leke seg fram til morsomme eller utfordrende partier.

(På dette punktet i intervjuet, ber han meg vente litt, mens han fikser noe. Når han returnerer, skifter han tema) - Jeg kan ikke fatte at jeg faktisk fikk tak i deg, det er første gang jeg har ringt opp noen på Skype. Snakker om flaks, hehe.

- Hehe, godt jobba! Jeg forsøkte å ringe deg noen ganger, men du var ikke pålogget.

Bruker du Skype, Zoom et cetera når du jobber med musikk?

- Veldig mye, faktisk. Både Teams, Zoom og Skype, men stort sett blir jeg oppringt, så jeg har ikke særlig erfaring med å ringe opp. Men jo, vi bruker det mye når vi lager musikk, i tillegg til at jeg bruker det opp mot lydteknikerne jeg bruker. Jeg har flere jeg samarbeider med, og de er jo rimelig drevne på dette, i motsetning til meg, hehe. Også med Jeff (Pilson, bass), som ikke bor så langt unna, bruker jeg disse verktøyene med nå.

Ettersom vi ikke kan møtes på grunn av viruset, så han tar over kontrollen over studioet mitt hjemmefra, for han er mye bedre på dette en jeg er. Dermed kan vi spille sammen i real time, mens vi kommuniserer via Skype eller Zoom, så opplevelsen er som å være i samme rom, selv om vi ikke er det. Et fantastisk verktøy!

Man skulle tro at det er vanskeligere på denne måten, men for å være ærlig, foretrekker jeg å gjøre det på denne måten, for det blir mindre forstyrrelser på denne måten, og man er mer fokusert. Det som skjer når man er i samme rom, er gjerne at kona kommer inn, ungene kommer inn, telefonen ringer, man forteller historier, minnes gamle dager, man prater om utstyr, det kommer folk på døra, og man blir rett og slett mer forstyrret enn om man låser seg inn alene i studio.

- Interessante tanker, utvilsomt. Du nevnte at plater føles som ungene dine, og George Lynchs familietre er forholdsvis omfangsrikt. Når jeg forbereder meg til et intervju, bruker jeg endel tid på å sette meg inn i hva intervjuobjektet har holdt på med, og når jeg satte meg ned med din historie, måtte jeg nesten lage et kart for å holde rede på alt du har holdt på med. Har du oversikt sjøl?

42 NRM 2-2021

- Tja, jo. Alt har jo en sammenheng, og når man sitter midt inni det sjøl, er det nok lettere å holde oversikten, men jeg forstår godt hva du mener. I tillegg bygger man gjerne treet sitt på røtter som andre bygde. Jeg forsøker fremdeles å bygge treet mitt på Jimi Hendrix, Jeff Beck, Leslie West og Johnny Winter og den gjengen der, for å si det på den måten, men alt jeg gjør henger sammen. Jeg føler meg heldig som har fått være en del av dette gamet såpass lenge.

- Du er jo en av de store gitarheltene fra 80- og 90-tallet.

- Ja, det er bare en håndfull av oss, ikke sant. Du har jo SoCal-laget, altså gutta fra SørCalifornia. Warren DeMartini, Jake E. Lee, Eddie (Van Halen) så klart, Randy (Rhoads), og meg selv, og sikkert noen flere.

- Hvordan påvirket Eddies død deg?

- Den traff hardt. Det gjør de jo alle, også da Leslie West gikk bort i desember, men Eddie traff spesielt hardt, ettersom han hadde sånn slagkraft! Pluss at vi var så nære hverandre.

Han har i hvert fall påvirket min spillestil mye, som hos svært mange andre, så det var et slag i trynet, ingen tvil.

- Du nevnte Hendrix, og han hørte jeg elementer fra da jeg hørte gjennom den nye

“Høh, Don Dokken er fra Norge” End Machine-plata. På introen til «The Devils Playground» hører ihvertfall jeg elementer av ham og Stevie Ray Vaughan. Er dette gjort med hensikt, eller kommer dette naturlig mens du jobber?

- Du må ha i tankene at da jeg var ung drukna jeg meg i Hendrix-skiver. Ikke at han ga ut så mange, men jeg slet de ut mens jeg spilte de forlengs og baklengs for å lære meg hva han gjorde. Jeg pleide å lukke øynene mens jeg spilte til platene, og lot som om jeg var med i bandet, hehe. Ikke det at jeg høres ut som en Hendrix-klone, for det vet jeg at jeg ikke gjør, men jeg ble fascinert av evnen hans til å improvisere, og henga meg til viljen til å lære akkurat det. Jeg hadde riktignok akkurat kjøpt meg en ny Strat, og måtte jo bruke den på noe ikke sant, hehe.

- Se der ja. Føler du at valg av instrument dikterer retningen til en ny komposisjon?

- Absolutt! Det er akkurat sånn, men på den annen side kan man snu på det også. Om jeg er i studio og jobber med en lydtekniker eller produsent, og spiller på en Strat, vil han kanskje påpeke at vi på neste låt behøver en gitar med en feitere lyd, og foreslå en Les Paul, eller til og med en Baritone- gitar for å få fram «beefen» i låta. Noen ganger er gitarene verktøy, andre ganger kilder til inspirasjon, absolutt!

- Vi har pratet om skriveprosessen. Hva

med innspillingen, er dette en Pilson/ Lynchgreie, eller bidrar hele bandet like mye i produksjonen?

- The End Machine er på mange måter en forlengelse av Lynch/ Pilson Project-skiva «Wicked Underground», der vi henta inn en kompis på trommer, og Jeff sang. Deretter gjorde vi et prosjekt vi kalte T&N, noe som i og for seg er samme prosjekt, bare med forskjellige trommiser, og gjestevokalister, inkludert Jeff, så klart. Så kom The End Machine, som igjen var nesten samme opplegg, der Jeff og jeg gjorde greia vår. Robert Mason var sterkt involvert i tekstskrivinga, riktignok. Eller, det vil si; Jeff og Robert sto for melodilinjene og tekstene på den første skiva, mens vi alle tre gjorde det på den nye, for Jeff og jeg ville ha den samme kjemien i skrivinga som da vi spilte i Dokken, og da tenker jeg på atmosfæren, ikke å gjenskape de låtene. Jeg føler jo på mange måter at vi lyktes med det også, i hvert fall til en viss grad. Det vi lyktes med den gang da, var jo sterke hooks og gode tekster, noe jeg syns Jeff, Robert og jeg klarte denne gangen også, så det er på mange måter en suksess-oppskrift for vår del. Ved å samarbeide, får vi flere idéer i banken, der de beste idéene blir brukt, og de dårligste blir lagt vekk. Jeg vil vel si at denne plata var mer et samarbeid enn den forrige, men Steve kom inn i prosjektet såpass seint, at han var ikke medvirkende i prosessen.

- Var Mick involvert på noen som helst måte, eller var han ute av bildet før dere gikk i gang?

- Mick hadde allerede trukket seg tilbake før vi begynte arbeidet med denne plata, så han var ikke med i det hele tatt. Så vidt jeg vet, solgte han trommene sine og spiller ikke lengre i det hele tatt.

- Mick og Steve er jo brødre. La dere merke til likheter i spillestil, personlighet og så videre?

- Åja! Det er jo så man kan høre at de er brødre. Likheten er umiskjennelig! Jeg har jo en lang historie med Mick, så jeg kjenner jo han svært godt. Han og jeg er nesten som Alex og Eddie (Van Halen), så vi er nesten som brødre selv, og vi leser hverandre svært godt, så når vi jammet, visste vi ofte hva den andre tenkte, og gikk i samme retning, og lå godt i grooven sammen. Vi hadde jo ikke spilt sammen på mange år, men jeg var oppe og spilte ei låt eller to på noen Dokken-konserter, men annet enn det, så traff vi ikke hverandre så ofte. Men så fort Steve kom inn, kom alle de følelsene tilbake, noe jeg syns var veldig godt. Måten jeg spiller på, med tanke på riffing og denslags, så er samarbeidet med trommisen særdeles viktig.

Vi må treffe grooven sammen. Det fins mange trommiser der ute som groover bra, men som har en statisk greie over seg, den sliter jeg med å finne pulsen i, men så har du de som virkelig har feel i spillinga som treffer meg. Jeg har jo spilt med Jimmy D´Anda fra Bulletboys i mange år også, og han har den grooven.

norwayrock.net

- Den tunge backbeaten, ikke sant?

- Nettopp. Brian Tichy har den!

- Haha, javisst!

- Alle disse gutta har grooven, men ettersom jeg er gitarist, forstår jeg ikke teknikkene de prater om, men jeg føler det, ikke sant. Det er rart; jeg har jo spilt med et lass trommiser opp igjennom årene, med mange forskjellige måter å være teknisk på. Ta KXM, for eksempel, der jeg spilte med Ray Luzier. Han er jo helt på andre siden av spekteret av hva jeg er vant til, han er et helt annet dyr, haha! Like fullt finner vi grooven, og holder oss der. Det forandrer måten jeg spiller på, måten jeg skriver på.

Jeg hadde aldri i verden skrevet Lynch Mob eller End Machine-låter med en kar som Ray Luzier bak trommene, HAHA! Det er virkelig interessant å tenke på hvor mye innflytelse forskjellige musikere har på en.

- Mens vi nå er inne på KXM, får vi høre mer fra det prosjektet?

- Absolutt! Jeg har allerede jobbet litt med Ray, og vi er en fjerdedel inne i skriveprosessen. Den neste skiva kommer nok til å låte annerledes enn de tre første, rett og slett på grunn av pandemien. Filosofien i KXM har alltid vært at vi samles en gang i blant i en halvannet år lang prosess, der vi flyr for å treffes, og jobber i studio et par uker med låtskriving og innspilling. Vi skriver ei låt per dag, og spiller inn ei låt per dag, til vi er ferdige med plata. Ingen pre-prod, og ingen ferdige idéer er tillatt. Alt skal lages der og da. Det har gitt oss et annet utgangspunkt og et annet resultat enn hva som hadde blitt om vi hadde jobbet hver for oss i forkant.

Personlig har jeg en ambivalent følelse for resultatet, for vi legger press på oss selv, noe som kan slå ut på forskjellige måter. Kanskje ville det blitt annerledes om vi jobbet for resultatet, og ikke mot klokka. Vi er på mange måter fornøyde med resultatet, men vi sitter gjerne igjen med følelsen av at et parti kanskje kunne blir bedre hadde vi hatt litt mer tid. Vi jobber alltid mot klokka i KXM, det ligger alltid et press der. ’Faen, er klokka fire allerede? Hvor i helvete gikk tida?’ Det er bra på mange måter, for det tvinger deg til å være produktiv, men man lurer på om man får utnyttet potensialet til det ytterste. Når vi nå er tvunget til å jobbe hjemmefra, får vi muligheten til å gjøre noen enkle pre-produksjoner, og får tid til å finne ut om arrangementene blir utnyttet til fulle. Det blir en annerledes KXMplate. Sannsynligvis. Den får fremdeles den sounden, for det er fortsatt Ray Luzier, det er fortsatt Doug Pinnick, det er fortsatt meg, men vi er ikke i samme rom til samme tid, som vi er vante med. På ett sett er det uheldig, men jeg velger å se positivt på det, for vi har allerede laget tre skiver på den andre måten, og i disse dager må vi kanskje vente et år eller mer for å sette i gang, og i vår alder… du vet… hehe. Vi vil lage ei ny plate, og vi vil ikke vente, så da velger vi å gjøre det på en annen måte. Vi håper låtene bærer preg av at vi har jobbet på en annen måte, så vi kanskje får ei skive som gir publikum KXM i en litt ny drakt.

- Det gir nye muligheter å sette seg ned og lytte underveis.

- Det er akkurat det! Vi har ikke hatt den luksusen før. Vi har gitt ut platene, og hørt på det ferdige produktet og tenkt; ’Vel, det der kunne kanskje blitt løst på en annen måte’ og denslags, så kanskje den kommende skiva blir mer komplett. Vi får se.

- Da jeg gjorde research før vi skulle prate, dukket det opp noe jeg ikke har fått med meg, nemlig The Banishment. Dette er ganske nye takter fra George Lynch.

- The Banishment har vært en pågående prosess i sikkert 6-7 år.

Opprinnelig var det en idé Joe Haze og jeg jobbet med. Han er en remixer/ produsent som har gjort endel industrielle greier, og jeg er en fan av industriell musikk. Vi møttes på NAMM et år, og begynte å prate om å finne på noe sammen. Jeg ble introdusert til Joe gjennom Mandy Lion, som sang på «My Secret Groove» (1993). Mandy og jeg hadde forsøkt å gjøre noe liknende, uten hell, før jeg ble satt i kontakt med Tommy Victor fra Prong. Vi lagde et par låter sammen, før managementet hans ba ham trekke seg ut, for ting tok litt tid denne gangen. Dermed kom Devix inn i bildet. Han er skuespiller og artist, og fremstår som ganske mørk og intens, men er veldig intelligent, så vi kom opp med konseptet

norwayrock.net

«dream punk», og plata er snart ferdig. Det måtte en liten crowdfunding til, men nå er vi snart i mål med denne også. Vi har laget noen videoer allerede, og plata er snart ferdig mikset, så vi håper den kommer ut i år, vi venter bare på klarsignal fra plateselskapet. Jeg er ikke dreven i industriell musikk, men jeg liker band som The Prodigy, Ministry og Nine Inch Nails, så jeg ville finne ut hvordan jeg løste en sånn oppgave. Jeg hadde faktisk tenkt på det svært lenge! Ikke for å namedroppe, men Tommy Lee og jeg pratet om det for flere tiår siden.

- Han er jo langt inne i det der nå.

- Akkurat! Han ble jo som en unge i godtebutikken da vi prata om det, han ble helt vill! Dette var mens vi var på en fest i Hollywood, så det rant jo ut i sanda, som ting gjerne gjør når ideer kastes ut i slike fora. Dermed var tanken sådd i hodet mitt, og nå får både jeg og dere høre hvordan industriell musikk høres ut når jeg spiller gitar. For øvrig har det noen punk-greier inni seg også, i tillegg til den anarkistiske greia Devix bringer til bordet, det er ganske interessant. Kanskje vil de som er vant med å høre meg med vokalister med blues eller bluesrock-bakgrunn ikke finne dette spesielt interessant, men jeg liker hva han gjør, og han har forstått hva rock dreier seg om, og gjør en kul greie ut av det. For meg ble dette et emosjonelt prosjekt.

- Det er et boldt valg, men om du mister noen fans, vil sikkert noen nye finne ut hvem George Lynch er.

- Muligens, vi får se. Det er i hvert fall en fordel å ha et plateselskap i ryggen som støtter deg, og vil hjelpe deg å få ideene dine ut til folket. Det bor 7 milliarder mennesker på denne planeten, kanskje 1% av de vi like denne plata, men de er bare ikke klar over det, hehe. Det handler om å gjøre folk klar over hva som finnes i oss, noe som er vanskelig, så derfor ønsker jeg å prate med sånne som deg.

- Det er en vinn-vinn-situasjon det.

- Ja, det er det. (Litt ettertenksom i målet akkurat her, den godeste Lynch, journ.anm) - Tusen takk for at du tok deg tid til oss, det setter vi stor pris på.

- Jeg også, jeg også. Norge, var det så?

- Det stemmer.

- Høh, Don Dokken er fra Norge.

- Stemmer det, og han har vi ikke pratet om.

- Nei, det har vi ikke. Han og jeg pratet sammen for bare noen dager siden. Vi tenker å finne på noe sammen snart, ta en liten reunion.

- Virkelig? Den døra har sett låst og barrikadert ut, og du har mest sannsynlig pratet om ham i hvert eneste intervju, så jeg tenkte å styre unna, men dette er jo oppsiktsvekkende nytt!

- Det forstår jeg. Vi har hatt våre uoverensstemmelser, men vi har en lang historie sammen, og vi har lyst til å gjøre et siste stunt sammen, men da må vi gjøre det skikkelig, hvilket vi ikke har gjort. Sist gang vi gjorde det ble hele greia halvhjertet, vi turnerte ikke i Statene, vi ga ikke ut ei skikkelig plate, og forberedte oss ikke skikkelig på det, så det ble bare sånn halvveis.

- Så denne gangen finner dere fram de store kanonene igjen?

- Ja, vi må det, for fansens skyld. Vi må få Dons stemme opp på topp igjen, lage noen kule låter, finne fram den gode kjemien vi hadde. Vi må fokusere på noe annet enn det evige jaget etter penger; eller, vi jager jo penger også, men de riktige grunnene må være der, ellers er det meningsløst. Dessuten har jeg sagt til både Jeff og Don at jeg ønsker meg en fin avslutning på eventyret vårt, ihvertfall for min egen del. Tenk deg en monsterslutt på eventyret om Dokken; du har «Breaking The Chains» til venstre, du har den siste Dokken-skiva til høyre, som er ei skikkelig bra skive, bandet sparker rompe live, så vi kan være fornøyde, så legger vi den til sengs med et smil om munnen.

- Høres spennende ut! Takk igjen, George, jeg setter stor pris på at du tok deg tid til oss.

- Gleden er på min side, takk for at du var så tålmodig med meg, haha!

NRM 2-2021 43

jordbær i oppgjørets time Medregnet David Cousins soloutgivelser bokføres ”Settlement” som Strawbs’ 27. album; i seg selv en bragd, særlig for et band som ble konsekvent neglisjert i hjemlandet under dets velmaktsdager. Etter en akustisk debutskive anno 1969 har myriader av musikere kommet og gått, men som Cousins sier: Strawbs er en familie, uavhengig av hvilke individer som på gitte tidspunkt fyller besetningsplassene.

44 NRM 2-2021

norwayrock.net

TEKST: GEIR LARZEN

”Settlement” fester for harme og stilistisk divergens verdig et ensemble av Strawbs’ kaliber. 76-årige Cousins er ikke blitt mindre samfunnsengasjert med alderen, og strunter i eufemistisk verbalpynt når skyld fordeles oppover i makthierarkiet: -Plata skildrer hva som foregikk i England da låtene ble skrevet og innspilt. I løpet av et halvt år steg raseriet i befolkningen, først og fremst grunnet rigide pandemirestriksjoner, og senere fordi vi mottok selvmotsigende direktiver fra regjeringen. Sinnet avtok noe idet vaksinene ble tilgjengelige, men fjorårets befolkningsvrede er forsøkt beskrevet i tittelkuttet. Oppgjørets time vil komme, selv om regjeringen i det lengste håper at folk skal glemme det inkompetente arbeidet som ble gjort i fjor. Alle må før eller senere stå skolerett for sine handlinger, inkludert autokrater. ”Strange Times” omhandler den underlige stemningen som rår i nedstengte samfunn, hvor metropoler reduseres til spøkelsesbyer, men også hvor bisart det føles å skape musikk uten fysisk interaksjon med ens bandkolleger. Jeg har faktisk ikke sett et eneste bandmedlem på over et år. ”Settlement” er tilvirket med absolutt sosial distanse, hvorunder jeg har pøst ut tabulaturer med nummererte takter og tekstlinjer. Om Dave Lambert spurte: ”Hvor vil du ha gitaren?”, så kunne jeg svare ”Mellom takt 70 og 93”. Produsent Blue Weaver fikk i oppgave å legge et gigantisk lydpuslespill fra sitt hjem i Tyskland. Følgelig er vi overrasket over hvor godt materialet klinger – ingen ville tenke på at disse musikerne ikke frekventerte samme studiorom under innspillingen dersom de ikke ble gjort kjent med dette.

-Blue Weaver overtok i sin tid tangentrollen etter Rick Wakeman, og medvirker på høvdingplatene ”Grave New World” og ”Bursting At The Seams”. Dere har holdt kontakt siden 1970-tallet?

-Selvsagt. Strawbs er en familie og inkluderer individer som etter en intens bandperiode ønsker å pleie andre interesser.

Er du først opptatt som medlem av Strawbsfamilien fyller den nødvendigvis en større del av ditt liv. Alle med musikalsk fortid i bandet, uansett tidsutstrekning, har addert noe unikt til sounden og måten man har tenkt musikk på. Da Rick Wakeman meldte overgang til Yes instruerte jeg aldri Blue Weaver om å steppe inn som en ny versjon av sin forgjenger – det ville være respektløst overfor begge. I neste omgang liker jeg å tro at Strawbs-medlemmer bringer med seg oss til nye prosjekter. Da Blue Weaver takket ja til å arbeide med Bee Gees arriverte han med Strawbs-lærdom i oppakningen, for deretter å bringe ny kunnskap tilbake til Strawbs. Alle drar fordeler av dette.

Jeg snakker jevnlig med Rick, som sier at dersom jeg ønsker hans klaviaturbidrag på ei plate, så stiller han øyeblikkelig, noe som faktisk ble vurdert kontra ”Settlement”, men det

norwayrock.net

eksisterte ikke tilstrekkelig med tid eller rom.

Rick og jeg vil dog forrette musikk sammen igjen, på et eller annet tidspunkt.

-For enhver fan er det gøy å registrere at ringreven John Ford, som virket i bandet fra 1970 til 1973, gjester på skiva.

-John takket ja til å opptre under bandets gedigne 50-årsjubileumskonsert i New Jersey, 2019, hvor vi gjenskapte og oppførte hele ”Grave New World”, for aller første gang, med korsangere og symfonikere. Prosjektet viste seg vanskelig, men desto mer givende da vi lyktes. Jeg landet i USA i god tid før selve evenementet, for å øve, og hadde flere samtaler med John Ford hvorunder vi entes om å skrive noen låter sammen. Da ”Each Manner Of Man” dukket opp fant jeg ingen driftige melodilinjer, men hadde tekst og akkorder, og sendte materialet til John for å se om han kunne komme videre. Innen en time kvitterte han med den selvsamme sangmelodien som endte på plata. John har jobbet fra sitt hjem i New York, og spiller faktisk bass på nevnte låt, men bidrar for øvrig med vokal og akustiske gitarer.

-Er det for meget å håpe på en audiovisuell dokumentasjon av jubileumskonserten?

-Seks måneder etter kalaset var jeg fremdeles så utslitt at jeg ikke orket tanken på å forberede oppføringen for dvd-markedet.

Etterhånden fløy jeg til Tyskland for diskusjoner med Blue herom. Vi sitter på åtte timers opptak, hvor alt må stemme og mikses, så dette er ikke gjort i en fei. Gitte ildsjeler arbeider allerede med selve orkesterstemmene, men inntil videre er idéen lagt på vent. Det føltes viktigere å forrette nytt studioalbum.

-Du er en mester til å penne smått forstemmende viser, og konsise ”Quicksilver Days” blir i så måte et platehøydepunkt.

-Teksten kom først, og dernest melodi og besifring, grunnet på en åpen E-stemt gitar, hvor samtlige strenger ligger i E og B. Ut av intet oppsto dette besynderlige, nesten flamenco-inspirerte stykket, som tapte all magi dersom det ble traktert hardhendt. Tristessefaktoren skøyt derimot fart om akkordene ble behandlet varsomt, og Blue Weaver respondere instinktivt med å legge disse vakre mellotronsporene.

Dave Bainbridges pianoarpeggioer satte prikken over i-en, understøttet av Blues distanserende klangeffekter. Stykket gestalter spøkelsesstemning. ”Quicksilver Days” er kort og motivert, og fungerer utmerket som anslag til hva jeg betrakter som en koherent, tredelt suite av ”Quicksilver Days”, ”We Are Everyone” og ”Chorale”. ”We Are Everyone” ble skrevet i løpet av en halvtime etter å ha bivånet amerikansk politi ta livet av George Floyd. Jeg tenkte tilbake på Marin Luther King og andre borgerrettsforkjempere, og søkte en populærmusikalsk hymne av samme alen som ”We Shall Overcome”.

-Hva med ”Chorale” – et symfonisk stykke

uten vokal, med kirkemusikalske impulser?

-Koralen påbegynte med en gitarfigur fra Chas Cronk, som nærmest tagg om å bli haleheng til ”We Are Everyone”; vi behøvde bare et lett omskifte fra E-moll til E. Tanken var videre å plassere ”We Are Everyone”-linjen mot slutten av koralen, men vi kunne bare nytte Cathryn Craigs stemme, da min krasjet med tonearten. Hadde vi hatt bedre tid ville vi fått en eksplosiv finale med kor og orgel, men stykket fungerer utmerket rent instrumentalt.

-”Liberty” er én av tre låter som kun figurerer på cd-utgaven av ”Settlement”, og som skiller seg stilistisk fra hovedprogrammet…

-Vi designet ”Settlement” som en vinylplateutgivelse, og endte med tre låter i dyp kontrast til LP-utlegget. Dette er ikke bonusspor, men noe jeg kaller ”Off The Beaten”-låter, og den eneste grunnen til at trekløveret ikke vinner innpass på LP-støpningen er at låtene bryter tematisk og musikalsk med de ni resterende sporene.

-Har du gitt opp å planlegge for konserter i inneværende år?

-Problemet er at det ikke finnes en fasit.

Jeg kommuniserer sporadisk med resten av bandet, via e-post, uten selv å vite når Strawbs kan presentere livemusikk igjen. I øyeblikket er det dødfødt å planlegge. Regjeringen mumler om en tredje smittebølge fra kontinentet som muligens treffer England i september eller oktober; og sådan sveip vil effektivt eliminere alt man måte ha av turnéplaner.

-I likhet med andre musikkhistorisk pregnante band rotet i 60- og 70-tallet fremholder Strawbs ubendig å tilvirke album, til tross for at plateutgivelser ikke lengre brødfør noens familier…

-Trangen til å skape musikk som, hvis man har noe å melde, deretter presenteres andre mennesker på skikkelig vis, er større enn enhver pekuniær tilskyndelse. Selv er jeg ingen fan av nedlastbare lydfiler, og kommer neppe til å opprette en eneste nedlastingskonto. Om jeg finner musikk jeg liker investerer jeg i tilgjengelig fysisk format.

Ingen musikere tjener penger på nedlastningseller strømmetjenester; snarere har skiten ødelagt musikkindustrien og konseptet med å betale utøvere for musikalske åndsverk.

Publiseringsrettigheter løyver en viss inntekt, både for eldre og nyere låter, men til syvende og sist er det skapertrangen i seg selv som holder meg gående. Jeg er som en kunstmaler – vedkommende maler fordi han eller hun vil; hvorvidt andre liker det som males er irrelevant, så lenge maleren selv oppnår tilfredshet. Man skaper for å glede seg selv. Det går saktens å håpe at andre applauderer ens arbeider, men kommersiell suksess bør aldri være ens hovedmotivasjon. Jeg er forresten sjeleglad for responsen ”Settlement” høster i media om dagen. Da jeg hørte at skiva kapret 12. plassen på de engelske salgslistene måtte jeg klype

NRM 2-2021

45

meg i armen; hvilken ekstraordinær bragd for et band som har holdt det gående i over femti år og som aldri nøt særlig popularitet i hjemlandet…

-Strawbs platedebuterte som akustisk folk-trio i 1969, men ble gradvis mer av et symfonisk-elektrisk rockeband…

-Korrekt. Vi påbegynte rent akustisk, med meg selv og Tony Hooper på gitar og Ron Chesterman på bass, men tillempet et visst antall eksterne musikere for å ekspandere debutskivas uttrykk. Dette viste seg kronglete da materialet skulle overføres til scenen, slik at vi ble tvungne å hanke inn noen til å besørge låtenes strykerarrangementer. I første omgang hyret vi en cellist i Claire Deniz, som vi forrettet ”Dragonfly” med påfølgende år. Andrealbumet ble dessuten gjestet av en ung Rick Wakeman, som snart aksepterte tilbudet om fast plass i Strawbs. I 1970 var vi fremdeles en akustisk folk-trio, pluss pianist, for vi ville ikke ødelegge det positive forholdet vi hadde bygget til den nasjonale folk-scenen, men Strawbs har alltid vært underlagt evolusjon, uten å definere oss som det ene eller andre. Jeg mener, vi satte oss aldri fore å skulle bli et progrockband et år, for dernest å etterleve radiopopformatet det neste. Etter hvert som nye musikere tiltrådte, utviklet vi oss på uforutsette, utvungne og høyst tilfredsstillende vis. Vi har heller ikke vært interessert i å imitere, men snarere fremelsket originalitet – kompositorisk og sonisk. ”Settlement”låta klinger nesten som grungerock eller Black Sabbath i mine ører, men fungerer likevel i Strawbs’ ikke-definerte stilkontekst. Stykket endte overraskende tungt, fordi det var slik resten av bandet interpreterte musikken, og da oppstår en hundre prosent genuin Strawbs-komposisjon.

-Cousins bryter ut i smurfesang for å demonstrere hvordan bandets fortolkning av ”Settlement” påkalte helt andre vokaluttrykk enn først tenkt.

-Jeg forguder forresten Dave Bainbridges hammondorgelsoli mot slutten av låta, som et ærbødig nikk til Rick Wakeman.

-Strawbs nådde aldri superstjernestatusen til Emerson, Lake & Palmer eller Yes i 1970-årene, men må likevel ha nytt aktelse og popularitet, særlig i Amerika?

-Vi var langt større i Amerika enn i England, formodentlig fordi vi turnérte kontinentet sønder og sammen, og gjerne i spann med størrelser som King Crimson, Blue Öyster Cult, Frank Zappa, Santana, The Eagles og REO Speedwagon. Strawbs låt ikke som noen av disse. ”Hero And Heroine”-albumet tok virkelig av i statene, som et relativt

46 NRM 2-2021

progressivt rockedokument man dessuten kunne avspille via amerikansk FM-samband, og ikke minst myriaden av gryende studentradiokanaler.

Timingen var optimal. Vi høstet kolossal popularitet i collegemiljøet, og kunne holde to konserter på rad i New Yorks Beacon-teater, med kapasitet for tre og et halvt tusen tilhørere. Da vi turnérte med Lynyrd Skynyrd opptrådte vi for 15-20.000 mennesker hver kveld.

-Strawbs og Lynyrd Skynyrd… Hvilken henrivende, aparte kombinasjon. Du snakker om å få det beste fra to verdener.

-Ha ha ha, det skulle jeg mene. Og vi greide oss bra som sørstatelig oppvarmingsband. Poenget er at vi opptrådte for store folkemasser, uten at England visste det. Vi turnérte nesten ikke hjemlandet, og forble et band under allmennhetens radar, trass i sju Billboard-listenoteringer på rad.

-Hvilket Strawbs-album var mest fornøyelig å lage?

-Ingen. Å spille inn plater er ikke gøy, men hardt arbeid som omhandler alt fra instrumentaltimbre og koherente modulasjoner til harmonisering, tempoalternering og kronologisk utlegg. Man tyner seg maks for å oppnå best mulig resultat, hver gang. Hva skulle ellers være poenget? Strawbsplata som klinger best er imidlertid ”Deep Cuts”, selv om jeg har mistet mye høyfrekvent hørsel med alderen.

-Strawbs imploderte etter ”Deadlines” i 1978, men gjorde ett album i løpet av jåleriets polariserte dekade, kalt ”Don’t Say Goodbye”…

-I 1980-årene jobbet jeg i radiobransjen, og ”Don’t Say Goodbye” ble pennet og innspilt på helgebasis. Dette er ikke et Strawbs-album jeg er stolt over. Faktisk gjør jeg hva jeg kan for å forhindre at plata gjenutgis.

Mye av stoffet kom langt bedre til sin rett på ”Heartbreak Hill” i 1995.

-At tittelkuttet fra ”Hero And Heroine” ikke ble en massiv, global hit i 1974 forekommer meg åndssvakt, på grensen til forbrytersk.

-Ha ha ha… Låten ble faktisk singellansert i Storbritannia, for døve ører.

Den var for radikal og annerledes i forhold til samtidens singelsuksesser.

I et klima av glitter og fjas, anført av Sweet, Bay City Rollers og Hot Chocolate, sto ikke ”Hero And Heroine” – et amalgam av irsk jig, country og tung, symfonisk rock – en sjanse. Jeg kan med stolthet melde at jeg aldri har hørt en låt som ligner denne, verken før eller senere, hvilket er en fantastisk triumf.

norwayrock.net

med ny energi og nytt sinne I over tredve år har London-bandet Thunder levert skiver av solid kvalitet, og tatt over stafettpinnen fra legendariske band som Bad Company, Whitesnake og The Who som en av Storbritannias fremste representanter for den klassiske, engelske rocken. I vår slapp de sitt nye album ”All The Right Noises”, hvor gitarist og låtskriver Luke Morley viser at han har mye samfunnskritikk på hjertet.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JASON JOYCE LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Så vidt jeg skjønner ble Thunders nye album ”All The Right Noises” skrevet og innspilt før lockdown i mars i fjor – så hva har du bedrevet de siste tolv månedene?

- Det lurer jeg nesten på selv. Vi gjorde oss ferdige i studio i januar 2020, og da covid19 kicka inn i mars, var det i utgangspunktet ingen som trodde at det kom til å vare så veldig lenge. Og vår vidunderlige regjering fortalte oss at det kom til å være over før sommeren. Og her sitter vi, ett år senere. Som alle andre har vi bare utsatt og endret planene våre forløpende. Skiva skulle egentlig blitt utgitt i september, og vår britiske

norwayrock.net

turné skulle starte i november. Men jo nærmere vi kom de datoene, jo tydeligere ble det at det ikke lot seg gjøre. Så nå kommer skiva i mars, og turnéen ble først forskjøvet til mai, men nå har den blitt utsatt en gang til, til 2022.

- Det må være frustrerende.

- Ja, når vi har lagd en skive som vi er knallfornøyde med, så er første prioritet å la folk få høre den! I mellomtiden har jeg fortsatt med å skrive låter til neste Thunder-skive, og prøver å holde meg aktiv og positiv. Men mine frustrasjoner med en utsatt skive er jo bare småtterier sammenlignet med hva andre mennesker går igjennom for tida, så jeg skal ikke klage så mye.

- Det kommer til å gå to år fra Thunders forrige konsert til deres neste konsert. Og det er vel på turnéer at dere tjener penger, ikke på platesalg?

NRM 2-2021

47

- Ja, sånn er det for alle musikere nå, det er harde tider for oss alle. Vi er heldige nok til å ha penger i banken som vi kan leve på, så vi klarer oss, men jeg har veldig vondt av crewet vårt, som har vært nødt til å ta seg annet arbeid for å i det hele tatt ha en inntekt. Thunder sysselsetter jo en god del andre når vi turnerer, men det er ikke noe vi får gjort med det, dette er utenfor vår kontroll.

- Jeg leste nylig en artikkel som Fish skrev, at det kommer til å bli bortimot økonomisk umulig for britiske band å turnere i Europa etter Brexit, med mindre man kan fylle store arenaer. (Hver musiker og crewmedlem må kjøpe en form for arbeidslisens til ca 3000 kroner for hvert land de skal spille i – og med en kvintett og ti stykker i crewet snakker vi da rundt 45.000 kr i lisenser pr EU-land.)

- Ja, jeg leste den artikkelen, Fish har vært en venn av meg i over tredve år. Han får frem viktige poeng, og den er veldig informativ for folk som ikke er involvert i musikkbransjen til daglig. I tillegg til Covid er jo denne latterlige Brexiten en stor grunn til at kulturlivet ligger med knekt rygg nå. Det er riktignok håp i det fjerne, for nå er det en bevegelse på gang blant alle slags artister, ikke bare musikere, men også skuespillere, kunstnere osv. De er i dialog med myndighetene for å prøve og finne en måte å ha en slags midlertidig arbeidstillatelse som lar dem krysse grenser i Europa og opptre uten å betale store beløp. Hvis ikke, vil de fleste ikke ha mulighet til å gjøre det. Det var vel aldri meningen å kvele underholdningsindustrien fullstendig, men det er konsekvensen om Storbritannia og EU ikke finner en løsning på dette. Det er den eneste fordelen med covid, at vi nå får kjøpt oss tid til å finne en løsning på Brexit-problemet mens covid gjør at vi uansett ikke kan turnere. Vi må bare håpe at fornuften seirer.

- Du nevnte at du har skrevet låter det siste året – og i fjor snakket jeg med din gamle venn – eller bør jeg si unge venn – Pete Shoulder, i anledning hans nye band Silverthorne med Brian Tichy. Dere har ikke luftet tanken om en fjerde Union-skive nå som dere begge har masse tid til overs?

- Haha, det blir jeg ikke spurt om så ofte!

Men nei, jeg har ikke så mye tid som man kanskje skulle tro, det skjer mye bak kulissene når man skal lansere et nytt album! Jeg elsker å jobbe med Pete, han er en utrolig talentfull fyr, men jeg har rett og slett ikke tid til å holde på med to band samtidig. Jeg vet ikke hva Pete ville svart på det spørsmålet, men jeg har alltid sett for meg Pete som en soloartist. Han skriver låter, synger knallbra, spiller fantastisk gitar, så jeg mener det er veien for ham å gå. Men for all del, jeg jobber gjerne med ham igjen en gang i fremtiden, det skal være meg en sann fornøyelse!

48 NRM 2-2021

- Vi må snakke om den nye Thunderskiva ”All The Right Noises”, og som vanlig har du skrevet all musikk og tekster – ingen forventer noe annet nå! Har du noe slags musikalsk diktatur i bandet, eller har de andre fire noe de skal ha sagt?

- Haha, noen musikalsk diktator er jeg ikke – håper jeg! Vi har utviklet vår egen måte å jobbe på over årene. Jeg har mitt eget studio hjemme, og kan skrive og spille inn låter der.

Så jeg lager på en måte skiva to ganger – en gang i demoversjon på egen hånd, og en gang i studio med fullt band. Og når jeg både er den eneste låtskriveren, gitarist og produsent, så er det mye å tenke på – demoversjonene blir stadig mer detaljerte. Vi har kjent hverandre i lang, lang tid, og stoler blindt på hverandre, så jeg vet hva som kommer til å funke for Danny (Bowes) vokalt, jeg vet hva som kommer til å funke for Harry (James) på trommene, det trenger jeg ikke tenke på engang. Men de kommer med sine innspill i studio, så det er ikke noe diktatur. Jeg skulle nesten ønske at de andre også lagde låter, det ville ta litt av presset på meg!

- Såvidt jeg vet har de andre kun lagd én Thunder-låt på tredve år...

- Haha, ja nettopp! Så det har bare blitt sånn, og nå forventer de at jeg skal levere varene hver gang. Men jeg trives med det! Jeg vet at noen sliter med det faktum at Danny ikke skriver tekstene, eller at alle fem ikke skriver låtene sammen i et rom. Den eneste jeg kommer på som jobber på samme måte, er Pete Townshend fra The Who. Så ja, det er uvanlig, men det funker for oss.

- Har det aldri skjedd at du har lagd en låt som du selv syntes var knallbra, men de andre har respondert med ’Hva i helvete er dette for en møkkalåt, du kan da bedre!?’

- Hahaha! Nei, heldigvis ikke! Jeg er knallhard på selvkritikken, og klarer oftest å luke ut mine egne blundere i demoprosessen.

Jeg ruger alltid på låtene i noen uker eller måneder før jeg presenterer de for bandet, jeg gir de aldri noe som jeg ikke tror 100% på selv.

- Sammenlignet med deres forrige utgivelse ”Please Remain Seated” er det en skarp kontrast til ”All The Right Noises”. Det er mye mer energi og sinne her.

- Ja, stemmer. ”Please Remain Seated” var et interessant album å lage, vi hadde lyst til å gjøre noe med noen av våre eldre låter som vi følte vi ikke hadde fått det beste ut av. Vi ville også teste låtene ut i en alternativ musikalsk retning, så ”Please Remain Seated” var mye mer et samarbeidsprosjekt for hele bandet.

Der møttes vi i studio, alle hadde plukket ut et par låter hver som de hadde lyst til å gi en overhaling, og så jobbet vi sammen med nye arrangementer til vi fant noe som fungerte.

Så det var en helt annen måte å jobbe på enn vi noen gang har gjort før, og veldig gøy! Og turnéen vi gjorde i etterkant, med sittende publikum så klart, var også en fascinerende

opplevelse. Men det er klart, å gjøre en såpass avslappa skive, med låter i en stil vi vanligvis ikke assosieres med, det ga i hvert fall meg lysten og energien til å virkelig plugge inn gitaren og dra på med skarpe riff. Jeg boblet over av idéer etter den turnéen, og det gjenspeiler seg kanskje i ”All The Right Noises”.

- Jeg tenkte like mye på det tekstmessige her som det musikalske.

- Ja, mange av tekstene omhandler det som har skjedd i verden i løpet av de siste par årene, og det viser seg nok i den energien og sinnet, som du sier, som preger skiva. Det gir skiva en fysikk og en energi som vi ikke har hatt på en stund, og det er glimrende, jeg er veldig fornøyd med det.

- Du forteller en del historier i tekstene her som gjør skiva enda mer interessant!

- Godt å høre! Når man har passert seksti kan man ikke lenger skrive låter om å sjekke damer og drikke øl! Haha! Jeg er for gammel for slike greier! Så da vil jeg heller skrive om ting som jeg bryr meg om.

- Første smakebit fra skiva var ”Last One Out Turn Out The Light”, som jeg antar er om Brexit, men det har liksom fått en ny betydning det siste året.

- Ja, Brexit irriterer meg grenseløst, jeg synes det var et særs dårlig valg av dette landet. Og de færreste skjønner hvorfor vi gjorde det.

Vi har vært en del av EU i 50 år, og det har egentlig aldri vært snakk om å trekke oss ut før en høyrevingpolitiker begynte å preike om at ’De vil slippe inn millioner av innvandrere!’

Den samme gamle dritten. Alle begynte å fyre hverandre opp om at Europa ikke var bra for oss, og vips var vi borte. Og i ettertid har veldig mange av de som stemte for Brexit tatt til fornuften. Jeg tenker på meg selv som europeer først og brite dernest, og jeg elsket det faktum at vi kunne reise rundt i Europa og fritt krysse grenser uten noen form for kontroll eller visum. Å tenke på at det er noe som hører fortiden til, er særs deprimerende. Og stemmeresultatet var knappest mulig margin, rett over 50% stemte for å forlate unionen. At det aldri ble gjort en ny avstemning gjør meg forbanna. Og det er hva som har inspirert teksten på den låta.

- Du har også en låt om innvandring til England på skiva, ”St. Georges Day”. Akkurat den tittelen er vel en særs engelsk referanse som kanskje ikke alle utenfor tar?

- Nei, det er sant. St. George er Englands skytshelgen og hans dag (23.april) er Englands nasjonaldag. Her brukes det engelske flagget som en metafor på hva det betyr å være engelsk i det 21. århundre. Og det betyr i hvert fall ikke det samme som det gjorde for hundre år siden! Det er en helt annen verden, alt har blitt globalt. Nå er det så mye i det britiske samfunnet som er helt avhengige av innvandrerne for at det skal fungere; helsevesenet, varehandel og jeg vet ikke hva.

Vi har i alle år tatt i mot folk fra andre steder i verden, som har kommet hit, jobbet hardt og

norwayrock.net

gjort dette landet til et bedre sted.

- Ikke minst folk fra deler av verden som Storbritannia i praksis invaderte og gjorde til kronkolonier...

- Nettopp!!! Så at vi nå skal snu 180 grader og si at ’Innvandring er ille, de stjeler jobbene våre!’ blir helt latterlig. Og det var en av holdningene som førte til Brexit. Det engelske flagget har også blitt annektert og misbrukt av f.eks fotballpøbler. Og det gjør meg oppgitt. Se på Irland for eksempel! Irene har ikke noe problem med å feire at de er irske, St.Patricks Day er en festdag som feires lystig over hele verden. Mens St.Georges Day har i England blitt denne xenofobiske, rasistiske, horrible begivenheten. Det låta prøver er å si at i det 21.århundre burde vi for lengst har kommet oss videre fra denne lille øy-mentaliteten, og i stedet omfavne de endringene som har skjedd her til lands takket være immigrasjon. De folkene som har kommet hit, har gjort dette landet til et bedre sted, og jeg ville gjerne tydeliggjøre det i den låten. Som du skjønner har jeg på mine gamle dager blitt en sur gubbe som sitter i gyngestol på terrassen og hytter med neven, haha!

- Jeg liker også ”The Smoking Gun”, som har en uvanlig solo til deg å være!

- Ja, det er enda en sinnasang som tar for seg høyre-ekstreme politikere som Trump og hans like, og sier at hvis vi ikke reiser oss og tar et standpunkt mot disse folkene, så har vi også våre fingeravtrykk på drapsvåpenet – the smoking gun. Det var 1700-talls filosofen Edmund Burke som sa at ’Det eneste som trenger å skje for at ondskapen skal seire, er at gode menn ikke foretar seg noe’. Og der finner du denne låtas kjerne.

Soloen her gjør jeg med voicebox, og det var egentlig en litt tilfeldig greie.

Jeg ville finne på noe til solopartiet som jeg ikke hadde gjort før. Og jeg husker en gang mens vi jobba med en Union-skive at jeg sa til Pete at ’Kanskje vi kunne bruke en voicebox på denne låta?’ og han bare glefsa tilbake ’Ikke faen, jeg hater de jævla voiceboxene!’. Haha! Så det var tabu på den tida, men jeg ville prøve det på ”The Smoking Gun”, og jeg synes det funka. Det er jo en ganske naken låt, med bare akustisk gitar og vokal og noen effekter, så jeg følte at låta trengte et innslag av noe annet.

- Og så er jeg litt nysgjerrig på filosofien bak låta ”Young Man”. De fleste rockelåter hyller ungdomstida, men her er det stikk motsatt: ’I don’t wanna be a young man’.

- Ja, jeg synes nesten litt synd på dagens generasjon. De har så mye press på seg fra samfunnet rundt som min generasjon ikke trengte å bekymre oss for – vi sto fritt til å begå våre egne feil, lære av de og gå videre. Ungdommen i dag legger ut hele sitt liv på sosiale medier og

norwayrock.net

dømmes etter hvilke sider av seg selv de viser – og det er online hele tiden. Låta er litt mitt svar på The Who’s klassiker ”My Generation”, hvor en eldre kar, i dette tilfellet meg, sier ’Takk faen for at jeg ikke er ung i dag!’.

- Thunder har alltid vært generøse med bonusmaterialet – både ”Wonder Days og ”Rip It Up” hadde en ekstra CD med live-materiale.

Hva har dere å by på denne gang?

- Hadde vi ikke hatt covid-situasjonen, ville vi sikkert spilt inn en konsert hvor vi fremførte de nye låtene, og gitt ut det sammen med skiva.

Nå var ikke det aktuelt denne gang, så vi tok en variant. Vi samla oss i Rockfield Studios i Wales (hvor også band som Queen, Black Sabbath, og Rush lagde skiver allerede på 70-tallet), hvor vi spilte inn skiva, og gjorde det til en konsert i studio med noen gjestemusikere. Jeg tror det er åtte låter fra nye skiva i live-i-studio-versjoner, samt fire nye låter som ikke fikk plass på skiva, og dette er bonusmateriale på DeLuxe-utgaven av skiva på vinyl og CD. - Hva er forresten figuren på coveret av skiva?

- Da vi kom opp med tittelen ”All The Right Noises” begynte vi å tenke på hvordan et bilde kunne illustrere dette. Og jeg bare googlet ’bizarre musical instruments’ i håp om å finne noe uvanlig som lagde lyd. Og her fant jeg en lydskulptur som er rundt tre meter høy lagd av ulike lengder rør, og hvert av rørene fungerer som en slags fløyte. Den står på en bakketopp i nord-England, og skuer ned mot en by som heter Burnley.

Det blåser ganske mye der, så når du står ved siden av den, blir det mye lyd, en slags spøkelsesaktig hvining. Jeg syntes bare at det var en utrolig kul gjenstand, og det minnet meg litt om hva du kan se på platecovere lagd av (kunstnergruppa) Hipgnosis...

- Det var det første som slo meg og!

- En fyr ved navn Storm Thorgerson, som du sikkert kjenner til, var halvparten av Hipgnosis, og han lagde to av våre tidligere platecovere. (”Laughing On Judgement Day”, 1992 og ”Behind Closed Doors”, 1995.) Han var en god venn og døde dessverre for noen år siden.

- Norske foreldre, forresten.

- Riktig det! Jeg tenkte at dette bildet ville han sikkert ha likt. Så jeg og en fotografkompis kjørte opp dit, og endte opp med å ta dette bildet på coveret i 3-4-tida på morgenen, i det sola var i ferd med å stå opp.

Sluttresultatet ble veldig engelsk, og en liten hyllest til Storm, samt at det passer bra til albumtittelen, ikke sant?

NRM 2-2021 49

PAUL GILBERT varulv med nese for underholdning Paul Gilbert har underholdt oss med ekstravagante gitarartisterier i over fire tiår. Du har ikke glemt da han spilte gitar med en elektrisk drill, har du det? Tenkte meg det. Han har ikke trappet ned på et aktivt musikkliv verken på grunn av covid-19 eller en svært skrantende hørsel. Det føles bra når intervjuobjektet gir (litt mer enn) det lille ekstra av seg selv, slik Paul gjorde da vi tok en prat med ham. Ikke bare kjørte han med video, han satt med gitaren på fanget da linja åpnet.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: JASON QUIGLEY

- Hei, Paul!

- Hei! Trivelig å se deg. Hører du gitaren? (Insert gitarlick her!)

- Javisst, dette er jo storartet!

- Right on!!

- Jeg har hørt en del på plata i det siste. Du har jo blitt den reneste slide-virtuosen!

- Joda, jeg har jobbet med det, for istedet for bare å være en gitarist, vil jeg være en sanger, men denne stemmen har noen klare begrensninger, for om jeg vil opp i høyden, må jeg synge i falsett, og da høres jeg ut som Mikke Mus, og det er ikke bra. På gitaren, derimot, blir det en helt annen tone. (Spiller melodilinje fra låta «Argument About Pie»). Da kommer jeg opp på topptonene, men om jeg skulle sunget det, hadde jeg hørtes ut som Lemmy, men ikke på en bra måte, hehe. (Synger samme melodilinje med Lemmy-teknikk).

- Jeg forstår, hehe. Jeg så nettopp videoen til «Argument About

50 NRM 2-2021

Pie», og skjønte plutselig bakgrunnen for at du har valgt å ha tekster i coveret til skiva, for låta fikk plutselig en helt ny dimensjon. Dette er jo «do it yourself»-vokal, om man skulle ønske det.

- Haha, takk for det. Det er moro når resultatet blir som man ønsker, og spesielt på denne låta var det viktig for meg at teksten når igjennom, og man kan lett tro at det blir en umulig oppgave, men jeg syns det funka helt suverent. Håper bare at jeg er først i verden til å ha en tekstvideo til instrumentalmusikk.

- Jeg har aldri hørt om det i hvert fall. Flott initiativ! Er dette måten du har lagd alle soloalbumene dine? Dette er jo nummer 16 i rekken, og du har jo gjort det meste instrumentalt. Har du tekst i bakhodet når du skriver melodier til enhver tid?

- Nei, og jeg skulle ønske jeg tenkte på det tidligere. Som musikkelsker er det først og fremst musikk med vokal jeg har lyttet til, The Beatles og Led Zeppelin, for eksempel, er band jeg hørte mye på, så jeg ønsket aldri at gitaren skulle være hovedattraksjonen, men heller en bakgrunn for vokalisten, med riff og greier, (spiller et tilfeldig riff), så synger vokalisten over. Gitarsoloen er en improvisert greie med noen blues-melodier eller

norwayrock.net

noe sånt. (Spiller en improvisert blues-solo). Jeg tenkte aldri på å spille melodilinja på gitar, for det er en såpass simpel idé, så dessverre tok det meg nærmere 50 år å komme på det, men da jeg som smått begynte å spille slide, begynte det å demre for meg at dette faktisk er en kul måte å spille melodilinjer på. Jeg har aldri studert noen slide-gitarister, jeg er 100% selvlært på det, men jeg har studert vokalister for å knekke koden.

Jeg har studert Janis Joplins «Mercedes Benz» for eksempel. (Spiller et vers «Mercedes Benz» slidegitar style). Sånn lærte jeg å spille melodilinjer på slidegitar. Dermed begynte jeg å gjøre det med mine egne melodier, og det var bare så herlig, for mens jeg tidligere skrev melodilinjer for stemmen min, og som jeg sa, så har jeg et begrenset register, og kommer ikke spesielt høyt, så åpnet det seg en helt ny verden! Jeg fikk til høye noter, lange noter, alle begrensningene var borte, så låtskrivinga ble bare desto mer fornøyelig.

- Det skinner igjennom at det er gjennomtenkte melodier også, og ikke bare full shred speed picking. Det vet vi jo at du kan.

- Nettopp. Men det er fortsatt steder jeg bare legger en F-dur og går bananas, men i motsetning til tidligere, når jeg kom til det punktet, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med tanke på shredding nå. Tidligere var jo det favorittstedet mitt i låtene, da jeg kunne slå meg løs og gjøre greia mi, men nå har det forandret seg radikalt. Jeg har fortalt den historien så mange ganger tidligere i karrieren, at jeg følte at jeg måtte finne på noe annet. Jeg har gjort mine melodiske biljakter, så tiden var moden for et nytt tankesett.

- Det er jo en fin måte å utvikle seg som musiker også.

norwayrock.net

- Jeg nyter i hvert fall veldig godt av det, det har fått meg til å elske gitaren enda mer.

- Føler du at du har tilnærmet deg blues-segmentet mer nå, når du har tatt i bruk bottlenecken såpass mye?

- Blues var en fin portal inn til melodiene. For rundt ti år siden bestemte jeg meg for å lære mer om blues, og måten den fungerer på.

Jeg skulle spille maks to toner per akkord, og leke meg rundt det. (Spiller en bluessolo med to toner). I dag fikser jeg det, men da jeg begynte, da låt det virkelig ikke bra, for det jeg var vant til, var jo noe helt annet!

(Paul Gilbert full shred extravaganza!). Det var en knallhard øvelse, det må jeg virkelig si! Jeg måtte lære meg å forholde meg til melodi på en helt annen måte. Om jeg hadde en kazoo, ville min blues kazoo-solo være så mye bedre nå enn den var for ti år siden, og jeg har ikke funnet opp en ny kazoo-teknikk, men mine evner som melodioppfinner, og mine kunnskaper om hvor en melodi kan ta meg, bedret seg betraktelig bare ved å la bluesen vise meg hvor jeg kan gå. Det samme gjelder gospel. (Spiller en improvisert gospel-solo). Sånt var jeg ikke i stand til før, ihvertfall ikke på første take. For en gitarist som ikke har rørt en bottleneck før, ble det nesten som å lære seg å spille på nytt. For det første så er det svært mange horisontale bevegelser. (Spiller samme melodi med og uten slide). For det andre får man fordelen av å kunne velge mellom to forskjellige stemmer, som du hørte nettopp. Bottlenecken gir en helt annen klangfarge enn fingrene gjør.

NRM 2-2021

51

- Du har fortalt at da du var ung, hadde du ikke utstyr til å øve på, men at du øvde mentalt, og lagde melodier i ditt indre øre.

I hvilken grad tror du det har hjulpet på denne prosessen?

- I stor grad! Det har alltid vært et mål, og nesten en hobby, å få alle melodiene jeg har i hodet ut i musikken, og klare å utføre de med like stor enkelhet som om jeg spilte det på en kazoo. Om jeg spilte «Happy Birthday To You» på kazoo, gjør jeg ikke store feil.

(Synger «Happy Birthday» kazoo style). På gitar, derimot, er det ikke like enkelt. (Spiller «Happy Birthday» på gitar). Da må jeg plutselig konsentrere meg mer. Det krever mye mer av meg enn bare å synge linjene. Jeg er fortsatt bedre på kazoo enn på gitar, og det vil jeg gjøre noe med! Haha!

- Haha, kanskje en kazoo-solo på neste skive da. Når du kommer opp med en melodi mentalt, og setter deg ned med gitaren hjemme, hender det da at resultatet blir noe helt annet enn du hadde hørt for deg, eller at idéen utvikler seg til noe helt annet?

- Vel, melodier er jo enkle toner, én og én, og under der ligger akkordene som må arrangeres for å få melodien til å passe, noe som inviterer til masse lek og moro, og noen ganger er det bare halve melodien som er ferdig, så da må den fullføres før jeg kan gå videre. Ta «Argument About Pie», for eksempel.

Der hadde jeg ikke slutten klar, og mens jeg kjørte til studioet for å spille den inn, begynte panikken å ta meg, for jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle avslutte låta, og det var like før jeg skulle spille den inn. (Det nynnes, synges og prates mens han spiller akkordene til låta, og kommentarer som «vent da, jeg får det til, hør bare her» får fritt spillerom). Dermed ble det panikkavslutning, men den endte opp med å bli ganske kul, syns jeg.

- «Argument About Pie»… du har noen temmelig spreke låttitler. Vi som har fulgt deg en stund vet at du har sans for humor.

Liker du å leke med tullete låttitler?

- Det som er litt morsomt, er at da jeg som tenåring første gang pratet med heavy metalprodusenten Mike Varney, sendte jeg ham en kassett, for jeg var ute etter en audition med Ozzy Osbourne, like etter Randy Rhoads så tragisk gikk bort. Jeg hadde lært meg mange av riffene, og tenkte at jeg måtte jo i det minste forsøke. Jeg sendte tapen til Mike, men da han fant ut at jeg var 15 år gammel, sa han at de ikke ønsker en guttunge med på turné, men han mente jeg var flink, og ba meg sende en av mine egne låter, og hvis han likte det, ville han sende meg penger, så vi kunne spille den inn. Jeg ble selvfølgelig helt vill, og tenkte; ’wow, innspilling og greier!’, og sendte ham ei låt jeg kalte «Instant Winner», som handlet om konkurransene man fant bak på eskene til frokostblandinger. Mike sendte svar med

52 NRM 2-2021

spørsmål om det var tull, og mente det var noe av det verste han hadde hørt. Han mente man ikke kan skrive låter som handler om frokostblanding. Og her er vi, 40 år senere, og jeg driver fremdeles med det samme, haha! Jeg har aldri vært typen som kjører motorsykkel og kommer på kant med loven, så jeg har aldri kunne ha skrevet «Breaking the Law» og høres troverdig ut, men jeg elsker pai! Du har kanskje hørt ordtaket ’En låt er tre akkorder og sannheten’, og min sannhet er neppe den samme som Lemmys, og den finnes allerede en Lemmy, så jeg må nesten være meg selv, haha!

- Haha, så jordbær og rabarbra, er det din type pai? (Han refererer til jordbær- og rabarbrapai i presseskrivet, journ.anm.)

- Haha, så lenge den er sur, så! Om den blir for søt er den uspiselig!

”Jeg har gjort mine melodiske biljakter, så tiden var moden for et nytt tankesett.”

- Hvordan ble konseptet rundt «Werewolves Of Portland» unnfanget?

- I utgangspunktet var jeg inspirert av Warren Zevons låt «Werewolves Of London», for jeg likte at han uler «aooooo» som en varulv som en del av melodien. Dette var før pandemien slo til, og vi hadde opptøyer i Portland, men jeg tenkte at det var interessant og moro å bruke ukjente Portland, som ingen bryr seg om, og putte den inn istedet for velkjente London. Jeg bor i Portland, og er glad i byen, og skulle opprinnelig bruke musikere herfra, og kalle bandet The Werewolves Of Portland. Dessuten syns jeg det klinger fint, og så passer det med partiet i låta der jeg lager varulvlyder på gitaren. (Spiller et parti i låta «Werewolves of Portland», og joda, gitaren høres ut som en varulv). Sånn ble det jo ikke, for inn kommer pandemien, og Portland endrer seg til en by der rådhuset blir forsøkt påtent, det er uro overalt, masse sinna graffiti, og byen endrer karakter til en by full av sinne. Jeg kjører sønnen min til skolen hver dag, og ser meg rundt og tenker; ’Hva er det som skjer, dette er galskap!’ Jeg sitter mye i kjelleren og skriver musikk, og føler meg egentlig ganske distansert fra det hele, så jeg begynte å lure på om jeg burde endre tittelen, for jeg har egentlig ikke lyst til å ha så mye å gjøre med Portland for øyeblikket, men tittelen var allerede offentliggjort, og jeg bor jo her, så jeg mener jeg er i min rett til å bruke bynavnet om jeg føler for det, så jeg bestemte meg for å beholde det.

- Vi sitter jo her i lille Norge og forstår lite eller ingenting av hva som foregår, og har foregått i USA de siste årene, så kanskje du gir oss et lite innblikk i galskapen.

- Haha, kanskje det. Vel, jeg føler meg som sagt ganske distansert fra denne galskapen.

Jeg bor i huset mitt, med familien min, lager god mat, og gjør egentlig ting jeg liker å gjøre.

- Påvirker alt dette måten du skriver på?

- Låta «Hello! North Dakota!» tar for seg det temaet ihvertfall. Det er ei gitarsjappe i Portland jeg liker som fikk vinduet knust, og flere gitarer ble stjålet. Gitarverkstedet jeg bruker ble også vandalisert og sprayet ned, så det skjer mye rart her. Nabolaget vårt har en sånn e-post-gruppe der vi informerer om ting som skjer og så videre, og der var det en nabo med et lydstudio som hadde innbrudd, og det gjorde meg bekymret, så noen av linjene i «Hello! North Dakota!» lyder sånn: ’As long as they don’t steal my guitar collection, as long as they don’t steal my guitar away! (mumle mumle, mens han leter etter akkordene), so goodbye Portland, hello North Dakota!’

Hahahaha! Få meg vekk herfra, la meg bo nært en rolig innsjø eller noe, hehe. Det er synd, for det er mye å like med Portland. Da jeg flytta hit, likte jeg menneskene, jeg likte trærne og restaurantene, det var virkelig fint her, helt til det ble et sinna sted.

- Du spiller alle instrumentene selv, noe som skjedde på grunn av pandemien, etter som jeg har forstått.

- Ja, det, og det faktum at det er fantastisk moro å spille trommer! Det er så moro å spille trommer haha!

- Og det sier du til meg?? Jeg er trommis sjøl, haha!

- Ja, der ser du. Vet du, det holdt meg oppegående under den første runden med lockdown som vi hadde her. Bare å sitte inne hadde gjort meg smågal, og måtte man ut, var det på med munnbind, og det var ikke spesielt behagelig når man sykler så mye som jeg gjør.

Jeg pleier å sykle masse rundt omkring i byen, i tillegg til å gå mye, så plutselig fikk jeg mindre trim. Trommer er et veldig fysisk instrument, så jeg var dyvåt av svette etter hver låt. Jeg måtte ta med to t-skjorter til hver session; én til tromming, og én til å spille gitar i. Det er verdens beste kombinasjon, vet du. Jeg får en workout av det å spille trommer, pluss at det er en musikalsk greie som jeg setter stor pris på. Jeg liker å spille gitar, men å spille trommer, det er moro det! Jeg blir nesten litt misunnelig på trommisen jeg skal ha med meg, for han kommer til å ha mye moro bak trommene når vi drar på turné.

- Vi mistet en trommis for noen år siden som du kjente godt. Tror du Mr. Big kommer til å gjøre noe igjen, nå som Pat Torpey er borte?

- For øyeblikket har vi ikke planlagt noe,

norwayrock.net

og for min egen del så nyter å være sanger på gitaren såpass mye, pluss at akkurat den biten fortsatt er ny, så jeg vil nok utvikle dette enda ei stund til. Det føles som om jeg akkurat har åpnet døra inn til en ny og uutforsket verden som jeg vil utforske videre. Jeg er klar over at vi feirer 30-årsjubileum for «Lean Into It» i år, og at det kommer noe promogreier for det, uten at jeg vet så mye om det akkurat nå. Jeg er umåtelig stolt av den skiva, og Mr. Big er en viktig periode i livet mitt. Jeg spilte forresten «To Be With You» på den forrige turnéen. Med bottleneck! (Spiller et vers pluss refreng av «To Be With You»). Da kunne jeg spille den i riktig toneart også, for tidligere måtte vi transponere eller stemme ned, for som kjent forandrer menneskets stemmebånd seg med tiden, til og med for Eric Martin, så bare det å spille den i riktig toneart var fantastisk moro.

- Jeg sitter her og ser på manuskriptet mitt, og innser at jeg omtrent ikke har brukt det, noe som ikke skjer ofte, hehe. Du må vel kunne sies å være en av de store innovatørene innen moderne gitar.

Hvordan påvirker det deg som person?

- (Pause) - Hmmm.

- (Pause) - Det første som slår meg… er at… jeg… det er et stort kompliment!

Det er en positiv greie, og hva enn som måtte være sant av det, er noe jeg har stor glede av og setter svært høyt. Baksiden av det, er at jeg gjennom denne jobben har påført meg selv et svært alvorlig hørselstap.

Sånn har det ikke alltid vært, så klart. Da jeg var barn var hørselen helt i orden, men nå, om jeg setter på ei låt i bilen for eksempel, så låter det snodig, for jeg hører ingenting i det høyeste registeret. Det er som å gå med konstante ørepropper, derfor er det vanskelig for meg å nyte innspilt musikk, og det som skjer da, er at musikken jeg hører inni hodet mitt, altså uten å faktisk ha musikk på, evnen til å gjøre dette, har vokst. Dette er noe alle kan lære seg, og de fleste gjør det nok også, både bevisst og ubevisst. Jeg kan lytte til musikk hele dagen, i fullstendig stillhet!

- Som Beethoven gjorde i sin tid.

- Ja! Akkurat sånn! Og det har utviklet meg både som gitarist og låtskriver, for når jeg skriver musikk, så kontrollerer jeg om det jeg spiller matcher det jeg hører i hodet mitt. Ettersom jeg er en skolert gitarist, vet jeg hvor fingrene mine skal. Jeg kan høre lyden visuelt ved å se på gripebrettet at; ’joda, dette er en G-dur’, og flytte fingrene mine for å tilpasse posisjoneringa til hva jeg hører i hodet mitt. Jeg kaller det for min ’indre melodiske generator’, og er den delen av hjernen som kan konstruere musikk ut fra hva jeg har lært om musikk gjennom 50 år eller så. Det er som en indre radio. Den egenskapen har utviklet seg enormt i stor grad på grunn av hørselstapet, fordi det er en såpass utakknemlig opplevelse å lytte til musikk via ørene, at jeg rett og slett heller lytter ved hjelp av hjernen min. Jeg er litt usikker på om jeg svarer riktig på spørsmålet ditt nå, men dette henger mye sammen med min oppfattelse av det å være en innovatør, men mitt handicap har gitt meg en ny styrke som jeg er temmelig sikker på at jeg ikke hadde fått om så ikke hadde skjedd. Og jeg liker det! Det er noe jeg setter stor pris på, at musikken kommer innenfra, i motsetning til det å få den servert fra utsiden.

- Musikk er følelser, så jeg forstår fullt og helt hvorfor du forklarer det på den måten. Savner du i det hele tatt det å lytte til musikk, og da med de høye frekvensene, for et totalt lydbilde?

- Hehehe. Jeg må le, for enkelte elementer er rett og slett borte! Det er ei Rush-plate som heter «Hemispheres», der det er noen overtoner, og Neil Peart spiller på noe som høres ut som triangel eller liknende, der hele bandet stopper, og Neil slår ett slag; ’Bing!’, men det er helt stille, og jeg bare; «hvor er bing´et??» Haha! Jeg må jo bare le, for jeg vet jo at det er der, men det er fullstendig borte! Jeg husker heldigvis at det er et bing der, i det minste.

- Oppdager du lyder i andre deler av det soniske registeret du ikke hørte før?

- Kanskje, jeg har egentlig ikke reflektert så mye over akkurat det. Det som har skjedd, er at jeg setter mer pris på musikk jeg hørte på som ung.

norwayrock.net

Jeg hører godt alt som skjer under 1khz. Jeg hører basstromma, bassen, jeg hører det som skjer i de nedre registrene på gitaren og vokalen, men jeg må fantasere toppen, noe som er enklere om jeg har hørt musikken før. Om jeg skal lytte til ny musikk, må det være musikk som har en særdeles klar lyd i miksen, og en høy og klar melodilinje, ellers er jeg sjanseløs. Er det riff med mye «chunk», (spiller et thrash-lignende riff) klarer jeg ikke å høre nyansene i det, det blir bare sonisk støy, men om Dionne Warwick synger «What The World Needs Now (Is Love)», er det hørbart, for jeg hører en enkel melodilinje. Nå ble jeg usikker på om hun faktisk sang den, men jeg mener å huske at det er en Burt Bacharach-låt.

(Joda, Paul, det ble to av to rett det.) Jeg hører uansett mer på Burt Bacharach enn Metallica, for å si det sånn, haha! Ikke at det er Metallicas feil, det er ene og alene hørselens skyld, haha!

- Det er en interessant tanke, for dette betyr i stor grad at det vi hører av din musikk i dag, den kommer faktisk innenfra, ettersom du ikke hører enkelte av lydene selv.

- Akkurat! En annen ting er at det ofte år meg til å spille i de lavere registrene. Dette er en gitar med 24 bånd, mens signaturgitaren min har 22 bånd. Gitarnerdene kommenterer ofte det, og sier; ’Du burde lage den med 24 bånd, dude!’, hvor svaret mitt, åpenbart nok, blir; «dude, jeg kan ikke høre de tonene!» Haha! (Her spiller han et stykke av «Argument About Pie» i sin opprinnelige frekvens og en oktav opp). Det blir for kvasst der oppe. Ikke at jeg hører det, men, haha!

- Haha. Tida vår er ute, det var en kjapp halvtime! Jeg håper vi får se The Werewolves Of Portland live etter hvert.

- Jeg også! Forhåpentligvis åpner verden opp snart, så vi kan reise igjen, men i mellomtiden er jeg travelt opptatt med min online gitarskole som går bedre enn noensinne, og jeg får gleden av å være en bedre far for sønnen min, ettersom jeg er mer hjemme enn tidligere.

- Har du tid til å fortelle litt om onlineundervisninga?

- Jada. Jeg har holdt på med det i et tiårs tid, og har gjort mer enn 10.000 videoer for den. Mange tror at det kun er videoer, eller de tror at det er Skype, og at de er i direkte interaksjon med meg. Egentlig er det noe som kalles «Video exchange», som faktisk er det beste alternativet.

Det går ut på at eleven stiller et spørsmål eller spiller litt, eller begge deler, i en video, så jeg kan se den, noe som er en fordel for min del, som hører såpass dårlig. Dermed kan jeg se den flere ganger om nødvendig, pluss at det gir meg tid til å tenke på svaret jeg skal gi. Det er rimelig bortkastet tid om elevene skal sitte der og vente i fem minutter mens jeg tenker ut svaret mitt. Jeg får tid til å lytte til hva de virkelig behøver.

Deretter lager jeg en video med svaret mitt, og alle elevene får med seg både spørsmålet, og svaret jeg gir. I tillegg til at alle elevene ser spørsmålet som blir stilt, og svaret mitt, legges alt i et arkiv, så de kan gå tilbake og se det flere ganger om de føler for det. Det er det korte svaret jeg kan gi deg. Jeg laster vel opp i snitt fem videoer daglig, noe som gir over 1000 videoer i året, noe som har lært meg mye om undervisning og musikk. Faktisk så ble mange av riffene på plata unnfanget gjennom undervisninga. Et av riffene på «Hello! North Dakota!» kom gjennom en time der jeg lærte bort hvordan man jobber seg rundt et riff, der jeg ville vise hvordan man beveger håndleddet på gripebrettet. Det samme gjelder et annet riff på samme låt, der jeg ville vise et eksempel på plekterbruk. Etter den timen, tenkte jeg at dette var kule riff, så jeg ville bruke de i en av låtene til plata. De er små øyeblikk med inspirasjon som jeg endte opp med å bruke for min egen del etter å ha lært bort teknikkene til unge musikere - En vinn-vinn-situasjon der, altså.

- Yeah! Vi har det moro!

- Vel, tusen takk for et særdeles informativt og underholdende intervju, Paul!

- Takk det samme, håper vi sees når vi kommer til Europa!

NRM 2-2021

53

den irske vokalnomaden 54 NRM 2-2021

norwayrock.net

Irske Robin McAuley er kanskje mest kjent som Michael Schenkers vokalist, men han har også sunget i Survivor i flere år – og spilt i band med halve Motörhead! I kjølvannet av fjorårets supergruppe Black Swan, er han nå klar med sitt første soloalbum dette årtusenet, ”Standing On The Edge”.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ENZO MASSEO

- Du er i California nå, er det så? Hvor lenge har du bodd der?

- Siden 1988, stortrives i dette klimaet!

- Har du blitt amerikaner, eller er du fortsatt irsk?

- Haha! Jeg er 100% irsk, kommer aldri til å bli amerikaner – selv om jeg har Green Card.

- Du og jeg hadde egentlig en avtale om å snakke sammen i januar i fjor, Robin, om det nye bandet ditt, Black Swan. Men du endte plutselig på sykehus og jeg endte opp med Jeff Pilson i stedet.

Hva skjedde med deg? Det hørtes ganske alvorlig ut en stund?

- Jeg var på vei til flyplassen for å dra på Monsters Of Rock Cruise hvor jeg skulle spille med Michael Schenker Fest. Plutselig ble jeg iskald og fikk fryktelig vondt i magen, og ble kjørt på sykehus hvor de fant en bakteriell mageinfeksjon, noe som kan være farlig om man ikke får behandling. Så jeg var innlagt en uke før de sendte meg hjem med masse antibiotika og beskjed om å ta det rolig. Men to uker senere var jeg i full sving igjen – jeg har i syv år hatt en fast jobb på et show i Las Vegas, ”Raiding The Rock Vault”. (Her har også folk som Doug Aldrich, Matt Starr, Paul Shortino, Tony Franklin, Howard Leese, Hugh McDonald, Jay Schellen, Andrew Freeman og Rowan Robertson vært innom!)

Her spilte jeg fem kvelder i uka, før pandemien. Jeg har gjort 1500 forestillinger med denne gjengen, så jeg håper det kommer i gang igjen i løpet av året – eller neste år.

- Har du fått vaksinen din nå?

- Jepp, begge to! Uten noen form for bivirkninger.

– Det tok 22 år, men nå er du omsider klar med ditt andre soloalbum. Du er ikke verdens mest produktive kar, Robin.

- Haha, takk for påminnelsen!

- Med unntak av noen låter her og der med Schenker, så var vel fjorårets skive med Black Swan din første utgivelse som hovedvokalist dette årtusenet. Men var det den som fikk fart på deg?

- Jeg har vært så opptatt med Las Vegas-forestillingene, med fem til seks show i uka, at det har rett og slett ikke vært tid til så mye annet. Da Michael Schenker tok kontakt og ville samle alle sine tidligere vokalister, syntes jeg det var en glimrende idé. Og vi hadde det så utrolig gøy sammen – meg og Graham Bonnet og Gary Barden, Steve Mann og Chris Glen, og Ted McKenna, måtte han hvile i fred. Til å begynne med trodde jeg at en 2,5-timers konsert ville kjede folk, men fansen har vært elleville – vi har flere ganger bikket tretimers konserter! Og Michael er i bedre form enn på lenge, både fysisk og spillemessig. Det skortet ikke på spilleglede og energi! Fjorårets turné ble naturlig nok avlyst, med utsolgte konserter i Europa og Japan. Den ble flyttet noen ganger, og til høsten skal jo Michael ut med 50-års jubileum turné med den nye skiva ”Immortal” og kun Ronnie Romero på vokal, så jeg vet enda ikke om eller når det blir flere Michael Schenker Fest-konserter.

- Så dermed fikk du tid til å lage soloskive?

- Njaaaa... – jeg er egentlig ikke stor fan av soloskiver! Jeg ser ikke noe behov for det, spesielt ikke når jeg allerede er en del av et – eller to! – glimrende band. Da vi hadde gjort Black Swan-skiva, tok plateselskapet (Frontiers) kontakt og foreslo at jeg burde smi mens jernet var varmt og lage en soloskive. Og min spontante respons var ”Næh! Trenger ikke det, har jo Schenker og Black Swan!” Men så kom pandemien, og brått fikk jeg mere fritid enn jeg kunne be om – og nå, ett år senere, så er ”Standing On The Edge” klar. Det er låter jeg har skrevet med flere forskjellige musikere.

Og jeg ville lage noe som var litt annerledes. Jeg så ikke noe poeng i å norwayrock.net

lage en soloskive som hørtes ut som Black Swan!

- Fortell hvem du har jobbet med, da.

- Jeg fikk omsider mulighet til å gjøre noe sammen med min gamle kollega fra Grand Prix, Phil Lanzon (som har spilt keyboards i Uriah Heep siden 1986). Folk spør stadig om det er aktuelt med en gjenforening av Grand Prix, men det er ikke særlig sannsynlig. Så da tenkte jeg at det nest beste er å lage musikk sammen. Jeg har møtt ham på noen festivaler de siste årene, hvor både Schenker og Uriah Heep har spilt, så vi har alltid vært perlevenner, og lagde ”Like A Ghost” som er på den nye skiva mi. Faktisk lagde vi to låter, men det ble ikke plass til begge på skiva, og Frontiers valgte ut denne.

- Så har du gjort en låt med din Vegas-kompis Howard Leese, (mest kjent som gitaristen i Heart)?

- Ja, han har den musikalske styringa på showet i Vegas, pluss at han har jobbet med Paul Rodgers og Bad Company i kanskje tjue år. Så jeg ringte Howard og sa ’Hey! Gi meg en Bad Company-låt, da!’. Han lo og sa han hadde et litt Bad Company-aktig riff som jeg kanskje kunne bruke, og jeg jobbet med det, brukte det som et startpunkt for låta ”Supposed To Do Now”, som jeg lagde melodi og tekst til.

- Og en svenske har du også fått plass til.

- Ja, Tommy Denander som spilte med Jimi Jamison. (Og Alice Cooper!) Frontiers syntes jeg burde ha en låt eller to i stil med Grand Prix, McAuley Schenker Group eller Survivor, og satte meg i kontakt med Tommy, som sendte meg fire låter som han mente kunne passe. Og to av disse har havnet på skiva – ”Do You Remember” og ”Chosen Few”.

– Så du har faktisk vært med på å skrive alle låtene?

- Ja, alt det vokale er mitt - jeg har skrevet melodiene og tekstene, og arrangert koringene. Og jeg har vært veldig involvert i arrangementene av låtene sammen med Alessandro Del Vecchio, som har produsert og mikset skiva. Og han har satt sammen bandet som spiller på skiva – og der fant vi gull i form av gitaristen, Andrea Seveso. Han er helt utrolig, jeg fatter ikke at han ikke er et verdensnavn allerede. Men jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet – til soloskive å være er den glimrende, variert og jeg har klart å gjøre det jeg ønsket å gjøre.

- Jeg var først litt bekymret da jeg hørte at Alessandro var involvert – jeg trodde dette skulle bli nok en av de skivene hvor han gjør absolutt alt utenom å synge, og de låter ganske likt. Men dette var en hyggelig overraskelse.

- Takk! Og ja, jeg skjønner godt hva du mener! Jeg sa jo som nevnt først nei til å gjøre en soloskive, men satte etterhvert noen klare krav til hva slags skive jeg i så fall ønsket å lage. Og jeg har hatt det utrolig gøy med dette i løpet av det siste årets nedstenging av samfunnet. Jeg burde ha kalt skiva ”The Lockdown Sessions”, haha!

- Der er du allerede for sent ute.

- Tviler ikke. Jeg er forresten veldig stolt over albumcoveret, det var også min idé som jeg jobbet tett sammen med kunstneren for å skape.

Og han klarte å få frem akkurat det jeg hadde sett for meg. Jeg elsker det bildet.

- Har du noen planer om å promotere denne skiva med en turné eller noen konserter, når omstendighetene tillater det?

- Da vi lagde Black Swan-skiva, mente jo alle at vi var nødt til å turnere så fort som mulig. Men det kunne jo kun skje når Reb (Beach, gitar) ikke er opptatt med Whitesnake og Winger, og når Jeff (Pilson, bass) ikke er opptatt med Foreigner, og når jeg ikke er opptatt med Schenker eller Vegas-showene! I de få vinduene som finnes der, da skulle vi turnere!

Men siden da har det skjedd så mye. Nå har ingen spilt konserter på over ett år, og med en gang det blir grønt lys nå, så kommer alle til å legge ut på veien sporenstreks. Det blir spennende å se hvordan det skal gjøres, NRM 2-2021

55

jeg tror det blir en del store pakke-turnéer, hvor flere band turnerer sammen og gir fansen en minifestival på en kveld. Men jeg har snakket med Alessandro og meldt meg klar for å gjøre en turné når vi har muligheten, og alle i bandet på skiva har stilt seg positive til å bli med på det. Så det er i hvert fall planen. Men nå er det allerede april, og promotører trenger seks til åtte måneder for å lage et bra opplegg for en turné, så det blir uansett ikke før til neste år. Det er for høy økonomisk risiko å være for kjapp med å legge ut på veiene. Jeg savner sommerfestivalene, og håper de kommer tilbake for fullt.

- Det blir nok ikke før til neste år.

Nå ryker den ene etter den andre som dominobrikker. Sweden Rock avlyste i dag.

- Åh nei, gjorde de? Så kjipt! Jeg spilte der for et par år siden med Schenker Fest, for en herlig festival. Og etterpå gikk jeg ut i publikum for å se på Sabaton, jeg elsker dem!

- Sabaton? Du?!?

- Javisst! Under Loudpark i Japan i 2017 avsluttet Michael Schenker Fest festivalen, og tidligere på dagen spilte også Sabaton. Da sneik jeg meg ut og sto i fronten og digga, hvor alle kunne se meg, og mange pekte og spurte ’Hva gjør du her ute?’ – men jeg var faktisk bare en fan som alle andre der. Jeg sto og sang med av full hals på ”Sparta”!

- Uvanlig, må man si!

- Kanskje, men jeg elsker den atmosfæren i publikum! Jeg er jo rockfan selv! Jeg har ingen

56 NRM 2-2021

iinteresse av å sitte backstage mens et knallbra band står på scenen, da skal jeg i fronten og få det med meg med egne øyne!

Det holder meg ung!

- De fleste kjenner deg som Michael Schenkers vokalist, men du har jo gjort mye annet – mange er ikke en gang klar over at du frontet Survivor i 5-6 år. (Fra 2006 til 2011.)

- Nei, riktig det!

- Jeg husker at det ble annonsert konsert med Survivor på en klubb her i Oslo i 2007 (på Smuget!), men så vidt jeg vet ble aldri det noe av?

- Nei, hele den Europaturnéen ble avlyst, uten at jeg husker hvorfor. Og det er litt greia med Survivor, i hvert fall mens jeg var med de, at de jobber ikke spesielt mye. Mens jeg elsker å holde meg aktiv. Survivor er et veldig undervurdert band, de har et fantastisk arsenal av velskrevne, klassiske låter, de er så utrolig mye mer enn ”Eye Of The Tiger”, som er den store låta som alle kjenner.

- De holder det fortsatt gående, men jeg aner ikke hvem som er med der nå, med unntak av gitarist Frankie Sullivan.

- Frankies sønn Ryan har tatt over på trommer. Ellers vet ikke jeg heller. De endrer stadig, og jeg tror ikke Frankie ser noe stort behov for å turnere så mye. Da jeg var med i bandet, spilte vi bare i helgene, med et fast sett på seksten låter. Og det hendte oftere at

”Rudolf Schenker fra Scorpions ringte til sin lillebror Michael og sa ’Har du hørt stemmen på han som synger på den nye versjonen av ”Stairway To Heaven”? Han må du ha!’”

Frankie kuttet et par låter, enn at vi tok noen ekstra, selv om vi hadde tid til det. Jeg skjønner ikke det. Men det er slik de jobber.

- Ergrer det deg ikke at du var i så mange år i et såpass stort band, men du fikk aldri lagd en skive med de?

- Ja, litt. Vi skrev masse låter, og vi spilte de inn, men de ble aldri utgitt. Frankie er en av de som aldri klarer å si seg fornøyd, som ikke klarer å sette strek og gi ut låtene. Han overtenker det og vil gjøre det på nytt og på nytt.

- På ett tidspunkt må man jo slippe barnet sitt ut i verden på egen hånd.

- Haha, fantastisk analogi! Men tiden gikk, og årene gikk. Og så gjorde de en gjenforening med Jimi Jamison og den første vokalisten

norwayrock.net

deres, Dave Bickler, men ikke lenge etter døde jo dessverre Jimi.

- Et annet litt ukjent aspekt ved deg er at du faktisk har spilt med folk fra Motörhead og Thin Lizzy!

- Det stemmer! Det var rundt 1984-85, da vi hadde et band kalt GMT – Ikke Greenwich Mean Time, men Glen-McAuley-Taylor. Det oppsto etter at Brian Robertson og Philty Taylor hadde forlatt Motörhead, og jeg fikk en telefon om at de ville danne et nytt band sammen med Chris Glen, bassisten fra MSG, og ville gjerne ha med meg på vokal.

- Det var jo litt av en hurragjeng.

- Ja, det gikk ikke en dag uten at jeg fikk telefon fra vennene mine som lurte på om det fortsatt gikk bra med meg, selv om jeg nå hang daglig med disse gærningene. Nesten hver dag samlet vi oss på øvingslokalet på formiddagen, og Brian og Philty og Chris begynte straks å drikke. Ingen plukket opp noen instrumenter, og jeg holdt på å kjede meg ihjel hele dagen. I 21tida kunne kanskje Brian komme svaiende over til kroken min og snøvle ’Eyh Rrrrobin man, arrr ye rrready to sing the bloooze?!’ Og da var jeg mer klar til å dra hjem! Jeg hadde kastet bort hele dagen med å sitte der og vente på at noen skulle engasjere seg i musikken. I 22-23-tida var kanskje de klare til å begynne øvinga, men da var jeg som oftest på vei ut døra.

- Jeg skjønner hvorfor dette ikke ble et langvarig band.

- Ja det kunne ikke vare. Brian forsvant ut ganske kjapt, derfor ble vi hetende GMT. Vi endte opp i Tyskland hvor vi spilte inn demoer av de fleste låtene, og Mausoleum Records plukka det opp og ga ut en EP i 1986, men da var vi allerede oppløst. Og en uoffisiell skive (”War Games”) fulgte noen år senere, men det var i praksis bare de gamle demoene. Men mens vi var i Tyskland, fikk produsent Frank Farian (som også sto bak både Boney M og Milli Vanilli) høre stemmen min, og ba meg komme i et studio for å synge på noe greier uten å spesifisere hva.

– Her snakker vi om beryktede Far Corporation, prosjektet som gjorde en modernisert og synthtung versjon av selveste ”Stairway To Heaven”?

- Korrekt. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, og i neste øyeblikk står jeg der og synger ”Stairway” sammen med Bobby Kimball fra Toto! (Steve Lukather og David Paich fra Toto var også med!) Så fort kan ting snu.

- Og det ble jo en svær hit.

- Det ble det! Vi var litt vantro, da vi var i studio husker jeg at jeg og Bobby Kimball så på hverandre og mumlet ’Man kan ikke gjøre dette med ”Stairway To Heaven!”’. Den første TV-opptredenen vi gjorde med dette, var på et massivt popshow i Berlin, a la ’Top Of The Pops’ i Tyskland, med 50 millioner seere. Kate Bush var der, Slade var der, Depeche Mode... Mens vi holdt på med soundchecken vår på en av

norwayrock.net

scenene, sier plutselig gitaristen til meg: ’Ikke snu deg, men Robert Plant stirrer på bakhodet ditt akkurat nå!’. Jeg lo og sa ’Haha, så klart ikke!’, og snudde meg – og på den andre scenen sto Robert Plant og pekte på meg, og tittet opp på vår digre backdrop i svart og sølv, hvor det sto ”Stairway To Heaven”... Han kom over, pekte og spurte ’Hva er det der?!?’. Jeg måtte bare le og svarte ’Ikke se på meg, gå og snakk med produsenten!’. Men det ble en fin kveld! Og låta tok jo av, den var på Topp 10-lista i Storbritannia hvor jeg tror den solgte over to millioner singler.

- Ikke fortell det til noen, men jeg hørte - og likte - den versjonen av ”Stairway To Heaven” med deg lenge før jeg ble kjent med Zeppelins orginalversjon!

- Hahaha! Men det er du nok ikke alene om! Det er en interessant kommentar, for det var nok mange av den yngre generasjonen som ikke kjente til Led Zeppelin i 1985, de hadde jo gitt seg fem år tidligere. Men etter Far Corporation så var det nok mange som fant veien til Led Zeppelin og oppdaget det.

Zeppelins original er jo ganske annerledes, og den ble aldri utgitt som en singel. Og fjorten år senere så klatrer låta på listene verden over i vår versjon, og mange sa ’Fantastisk låt! Hvem er dette?’.

- Og den sørget for en videre tysk forbindelse i din karriere?

- Ja, Rudolf Schenker fra Scorpions fikk høre den på tysk radio, og da ringte han til sin lillebror Michael og sa ’Har du hørt stemmen på han som synger på den nye versjonen av ”Stairway To Heaven”? Han må du ha!’ – for Michael lette etter ny vokalist da. Men Michael hadde først svart at ’Ja, jeg kjenner til ham, men han er ikke interessert!’ – fordi fire år tidligere hadde han tatt kontakt da Gary Barden sluttet første gang, og kommet på en konsert med Grand Prix for å se og høre meg på scenen. MSG og Grand Prix var på samme plateselskap, Chrysalis, forresten. Men på det tidspunktet var Grand Prix i siget med andreskiva si, og vi skulle på turné med Sammy Hagar, så jeg takket nei.

- Og da fikk han Graham Bonnet istedet, som varte et halvår.

- Ja, ei skive og tre konserter, og så kom Gary tilbake. Men da Gary sluttet nok en gang, i 1985, ble jeg aktuell igjen, og denne gang passet alt perfekt.

- Du var visstnok ikke så begeistra for navnet McAuley-Schenker Group?

- Nei, det var Michaels påfunn, og jeg syntes det var en elendig idé, siden Michael

Schenker Group var et etablert navn da, og jeg elsket MSG-logoen. Men Michael insisterte, og kom med et kompromiss om at vi kunne beholde logoen, men at M’en heretter skulle stå for McAuley og ikke Michael. Han ville ikke bare ha en sanger, han ville ha en likeverdig partner. Det var en fin tid, litt synd at det bare ble tre skiver.

- Ja, dere ga dere mens grunge-bølgen sto på sitt høyeste i 1993?

- Huff, ja. Vi avsluttet faktisk med en Unplugged-turné, som var en aldeles fantastisk tid. Vi turnerte i nesten ni måneder, i Europa og USA, med noen korte pauser innimellom.

Det å høre Michael spille disse låtene og UFO-låter på en nylonstrengs-gitar, var helt enestående. Det finnes en DVD på markedet med en hel konsert, som jeg er veldig stolt av.

Mitt beste minne fra den perioden. Etter den turnéen ønsket Michael å gjøre en akustisk, instrumental soloskive, og jeg giftet meg og fikk meg en utdannelse for å kunne tilbringe mer tid med familien.

- Den eneste gangen du har spilt i Norge, var såvidt jeg vet da McAuley Schenker Group varma opp for Def Leppard på Hysteria-turnéen. (I Skedsmohallen i mars 1988) - Det stemmer! Fine minner fra den turnéen også – det var der jeg traff henne jeg er gift med den dag i dag!

- I Norge?

- Nei, på den turnéen! Da vi spilte i Wien, hun er østerriker. Jeg falt pladask, men så henne ikke igjen på fem år, da vi kom tilbake på Unplugged-turnéen. Og siden har vi vært uadskillelige – gift 28 år i år.

NRM 2-2021

57

TREV LUKATHER FRA LEVARA

ingen blåkopi av pappa 58 NRM 2-2021

norwayrock.net

Møt Trev Lukather, en mann du kanskje ikke har hørt om før. Kanskje syns du etternavnet klinger kjent? Det stemmer nok ganske bra, for pappen hans er bedre på gitar enn pappan din. Han heter nemlig Steve Lukather, og har spilt med Toto, pluss hundrevis av andre artister du helt sikkert har hørt på!

Trev har drevet med musikk siden han var et lite knøtt, og er nå klar med debutskiva med bandet Levara. Singlene «Automatic» og «Chameleon» er allerede ute, mens plata kommer 14. mai på Mascot Records. Vi tok en prat med Trev på Zoom fra Los Angeles for å høre hva vi kan forvente fra bandet.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: NIKKI MATA

God morgen, Trev. Hvordan fortoner livet i LA seg?

- Hei, mann. Joda, det er ikke så ille i dag, vi har hatt et rimelig bipolart vær i det siste, med alt fra kulde og dystert vær, til i dag med sol og fine temperaturer. Litt bedre enn hos deg, kanskje? Jeg digger Norge. Jeg har vært der noen ganger, og det har alltid vært stas.

- Det tviler jeg ikke på. Hvor mange turer var du med på med pappa og gutta i Toto?

- Fire ganger, tror jeg. Det var ikke så ofte, men de turene jeg var på var veldig minneverdige. Det er tross alt jobben hans, og jeg gikk jo på skolen, så det var ikke mer enn fire, kanskje fem ganger.

- Du turnerte med Toto da ZFG (Zero Fucks Given), forløperen til Levara, spilte support på deler av den europeiske turnéen i 2019.

- Javisst, det var jomfruturen for min del, å være på turné, og det i Europa av alle ting. Første gang jeg var i Europa, var da jeg var 12 år gammel, og nettopp hadde begynt å spille gitar. Pappa introduserte bandet, dette var på «Mindfields»-turnéen, Bobby (Kimball, vokal) hadde kommet tilbake, og mens han introduserte bandet, sa han plutselig; ’Forresten så har jeg med meg sønnen min’, og tar av seg gitaren og gir den til meg, og sier; ’Kom og spill et riff, da vel!’. Jeg var jo fullstendig uforberedt, men spilte et riff mens han holdt gitarreima, for jeg var jo knøttliten, haha! Mike (Porcaro, bass) og Simon (Phillips, trommer) backet meg opp, så jeg spilte sikkert i 30 sekunder, og publikum gikk fullstendig av hengslene! Det var helt vilt, 20.000 mennesker skreik og ropte ’Trev! Trev! Trev!’, det var helt sjukt, så jeg tenkte umiddelbart at dette er hva jeg vil drive med! Jeg var helt solgt! Europa forandret meg, mann, så det å få runda sirkelen og spille med ZFG var helt enormt, og et minne for livet. Jeg fikk ordna meg en signert ZFG-poster fra turnéen, der bandet, crewet, og alle som var involvert har signert, som jeg fikk ramma inn. Den henger i studioet mitt her hjemme.

- Toto og faren din har hatt noen av sine største suksesser i Europa også, så du har fullført en sirkel der også. Hvordan utartet Europa-turnéen seg for ZFG, dere gjorde vel noen konserter på egen hånd også?

- Javisst, og noen av de tror jeg vi kan si var noen av favorittkonsertene våre, for det kom bra med folk, og de visste hvem vi var. Sikkert et rykte som gikk, hehe, så vi gjorde noen kvelder på små klubber. Den første giggen vi gjorde, var på en klubb i Nederland som hadde plass til sikkert 750 mennesker eller noe sånt, så vi trodde vi kom til å spille for vaktmesteren og bartenderen eller noe sånt, men da vi tok en tur ut ved siden av scenen, var det sikkert mer enn hundre mennesker der, og de lagde like mye lyd som 700, noe som boosta energinivået vårt, så vi bare gønna på, og ga jernet. Jævlig moro! Dette var det største lokalet vi spilte i, som oftest var det i lokaler med plass til rundt 100, men folk møtte opp, og lagde bra med liv, så disse kveldene definerte mye av den gode følelsen av den turnéen, selv om supportjobbene vi gjorde med Toto var for 10.000 pluss mennesker. De jobbene vi gjorde alene ga oss tro på at det vi gjorde var riktig, og at vi hadde noe å komme med.

- Folk kom for å se dere, ikke Toto.

- Nettopp. Og mange kunne låtene også, og til og med tekstene. Du

norwayrock.net

må huske at vi hadde verken plateselskap, promotor eller agent den gangen, men folk sang med på låtene, for de hadde sett de på YouTube fra konserter vi gjorde flere måneder tidligere, så det var utvilsomt dedikerte fans som hadde gjort sin research før de kom og hørte oss. En jævlig kul opplevelse!

- Jeg er en av de som har fulgt dere siden ZFG-tida, og har fått med meg endringene dere har gjort, ved først og fremst å bytte navn til Levara, og det faktum at bassist Sam (Porcaro, sønn av Toto-bassist Mike Porcaro) forlot bandet. Hva framprovoserte disse hendelsene?

- Sam spiller på plata, så han er en viktig del av historien vår som Levara også, ikke bare ZFG, men at han forlot bandet var bare en greie vi måtte igjennom. Han følte at han måtte gå sine egne veier, og det er overhode ikke noe vondt blod noe sted, det var bare en naturlig prosess.

Jeg teksta med ham senest i forrige uke, så vi er ikke uvenner eller noe sånt. Jeg tror ikke turnélivet var noe for ham, det tæret på ham, og han er såpass nært knyttet til familien sin, så han ville ikke være mye borte fra dem, pluss at han har en kjæreste han heller ikke ville forlate over lengre perioder, så bruddet mellom oss og ham var nok uunngåelig, men for noen fantastiske opplevelser vi har hatt på den korte tiden vi spilte sammen! Han kommer alltid til å være en del av familien. Jeg vet at mange tror det er en forlengelse av dramaet som har vært rundt Toto de siste årene, men det er det ikke, ei heller er det som folk kommenterer på videoene våre på YouTube; Steve Lukather splitta ikke bandet, haha!

(Les mer om dramaet i Toto-leiren i forrige nummers intervju med Steve Lukather). Sam og jeg har holdt oss langt unna det der, det er ikke vår kamp, ikke sant. Brudd er alltid vanskelige, også i band. Hvordan bryter man ut av et band uten at ting blir vanskelige, hvordan finner man det øyeblikket der det passer å si; ’Beklager, gutter, jeg vil ikke være med lengre’ uten at noen blir lei seg? Jeg har kjent Sam siden han ble født, og følte at det var noe han satt inne med som han ikke fortalte. Sam er en chill fyr, som egentlig aldri har noe problem med å fortelle hva han føler, men denne satt langt inne, ingen tvil om det. Han er typen som alltid forsøker å gjøre folk til lags, og får dem til å føle seg bra, men i seg sjøl var ikke dette hva han ønsket å drive med, han ville bare spille bass og kose seg, mens resten av oss vil opp og fram.

- Har dere noen gang kjent på presset av å være «Toto-ungene», all den tid både din og Sams far er en sentral del av Toto-historien?

- Nei, ikke egentlig, vi har egentlig bare følt at vi er en del av den kule vibben som fedrene våre har vært med å skape. Jeg husker godt første gang jeg jammet med Sam. Jeg hentet ham inn til en artist jeg spilte med, Diamante. Hun er en rockevokalist fra LA, og jeg spilte på plata hennes, og ble bedt om å gjøre en tre ukers turné, og å sette sammen bandet hennes. Jeg hadde aldri hørt Sam spille før, men var på en konsert med instrumentalbandet hans, og han bare naila den så jævlig, så jeg sa; ’Dude, vi har jo aldri spilt sammen før, vil du bli med på denne turnéen?’, og han ble med, og gjorde en fantastisk jobb, så jeg ble helt emosjonell og greier, haha. Jeg vokste opp med faren hans rundt huset hele livet, og vi savner ham hver dag, hele året, hvert år. (Mike Porcaro gikk bort 15. mars 2015 av ALS). Mike var den erketypiske «coole» duden, og Sam

NRM 2-2021 59

har arvet den egenskapen. Dermed ble det en naturlig forlengelse av disse familiebåndene at han ble med i ZFG. I etterkant føltes det bare merkelig at vi ikke spilte sammen mye tidligere, for det føltes så naturlig. Jeg er jævlig fornøyd med hva vi har laget sammen, både musikalsk og arrangementsmessig, jeg syns det har en kul vibe over seg, så jeg føler vi står på egne bein, og ikke fortjener å få den der «Aah, er det ikke søtt»-greia fordi fedrene våre er de de er.

Det beviste vi da vi åpnet for Toto også; vi vant publikum hver eneste kveld, og ikke bare fordi pappa leder hovedbandet. Jeg tror egentlig ikke på forventningspress heller. Jeg har våknet spirituelt sett også, og har innsett hvor små vi faktisk er her på jorda, hvor lite vi betyr i det store bildet. Hvorfor i helvete skal jeg bekymre meg for forventningspress på toppen av det hele? Forventningspress fins ikke, med mindre du bygger det opp selv. Det fins bare én Steve Lukather, det fins bare ett Toto, det fins bare én av deg og meg, og bare én av alle på jorda.

Folk kommer alltid til å sammenligne og sette opp mot hverandre, men det er bare smålig. Jeg er meg, og skal bare være meg, så jeg tar vekk forventningspresset.

- Det er interessant at du sier det, for jeg har hatt plata ei stund nå, og har merket meg at du har din egen sound, det er overhode ingenting som tilsier at Steve Lukather er faren din. Det er lett å tenke at man blir en blåkopi av sin far, men der er ikke du.

- Takk, det er hyggelig sagt av deg, det setter jeg svært stor pris på! Jeg er mer i gata «Gilmour er Gud!», hehe. David Gilmour, Neal Schon, og fatter´n selvfølgelig, alle disse har inspirert meg enormt! Mange tror at jeg er opplært av pappa, men sannheten er at jeg aldri har hatt en eneste time med ham, og det har vært veldig bevisst, for jeg vil ikke være en klone av ham. Mange av mine venner har musikerforeldre, og ender opp som kloner av de, og det har jeg ingen interesse av å være, så jeg gikk inn for å lære fra noen andre enn pappa. Jeg har lært meg å spille på egen hånd, jeg har lært meg å spille solo på egen hånd, men jeg er overhode ingen shredder. Jeg har mer tro på gode melodier, og det å synge med gitaren, så jeg har et avslappet forhold til det å ikke kunne shredde. At du faktisk sier det du sier er svært hyggelig å høre. Jeg er bare meg selv, jeg er uforbeholdent meg selv.

- Det er noen virkelig fine soli på plata, og åpningsriffet på åpningssporet («Heaven Knows»), satt i hjernebarken ved første lytt.

I min verden er det et kvalitetsstempel. Nå kommer debutplata deres ut i mai. Hva kan du fortelle om den?

- Vi er ihvertfall veldig stolte av resultatet, og hva vi har fått til. Nå gjenstår bare jobben med å gjøre den tilgjengelig nok, og få flest mulig til å høre den. Dette er min første fullengder; jeg har gitt ut EPer og digitale utgivelser, men dette blir den første hele plata, så jeg er umåtelig

60 NRM 2-2021

stolt over den. Jeg er 33 nå, og vi har jobba ræva av oss for å få til et best mulig resultat på vår første plate. Det er et kritisk øyeblikk i enhver artists karriere. Endelig føler jeg meg klar for å begi meg ut på dette eventyret, for jeg mener vi er modne nok, og flinke nok til å slippe plata for verden, og motta responsen fra dere musikkjournalister, og publikum. Det er en milepæl! Målet nå er å få så mange som mulig til å høre oss, og vite hvem vi er, så vi kan reise ut og vise oss frem i en livesituasjon.

- Jeg skal gjøre det jeg kan i hvert fall.

Forhåpentligvis blir det turné på dere etter hvert. Har dere funnet en ny bassist til å bli med ut?

- Vi har noen navn på blokka, spesielt én, men nå vet vi jo ikke hvordan turnéen kommer til å bli. Vi skulle opprinnelig til Europa i juni, men det blir det naturlig nok ingenting av. Han vi har øverst på lista har et band sjøl som er ganske stort, og turnéen deres ble kansellert, så han var klar for å bli med han, men nå ble jo vi også stoppet. I tillegg har vi etpar andre bassister, som også synger bra, noe vi er avhengige av, og han må kunne spille synthbass også. Kravlista vår er lang. Jeg tror det blir flere som er innom den kommende tida, ingen fast, på grunn av tingenes tilstand, men vi får se hva som skjer. Målet er i hvert fall å ha en fast bassist, men mest sannsynlig blir han ikke medlem i bandet, men heller en fast kar vi holder oss til. Når det gjelder utgivelsen i mai, så må vi få gjort noe promogreier. Hva det blir, vet jeg ikke enda, vi har noen muligheter åpne.

Når det gjelder bassist, skal vi ha en som er så bra at fjeset ditt smelter, haha! Det er fordelen med å vokse opp i musikkverdenen i LA; man kjenner et lass med latterlig flinke folk, så hva som enn skjer, så kommer det til å bli et vanvittig bra band, og en steike trivelig turné!

- Hvordan vil du beskrive musikken til Levara?

- Oj, vent da… ehm… nostalgisk, alternativ pop/rock, vil jeg si. Det er noe 80-talls retro-vibe der, men moderne produksjon, bra musikalitet og god lyd. Vi høres kanskje ut som en moderne utgave av 70-og 80-tallets rockeband, så som Journey og Toto, altså band med musikere som virkelig kan spille, og lager gode pop- og rockelåter. Du hører låter som «Dont Stop Believin´» eller «Africa», at de er enorme fortsatt den dag i dag, og vi forsøker å finne ei oppskrift for å få til noe sånt.

Def Leppard har også den statusen at de har en legendarisk og lett gjenkjennelig sound, spesielt de platene Mutt Lange produserte. Vi ville ha stadionlyd og masse crowd-vokal på plata. Vi ville ha øyeblikk gjennom hele plata der det høres ut som en stadionproduksjon med mennesker som synger med oss, så vi var veldig bevisste på å skrive og produsere låter som er stadionvennlige, så vi samla oss i innspillingsrommet, og bare kauka det vi klarte,

og overdubba det ti ganger, og slenge på litt reverb, og «boom!», så hadde vi en haug med folk på plata. Det er vanskelig å beskrive, men jeg føler dette passer ganske bra.

- Absolutt! Da jeg hørte plata, begynte jeg å tenke hvilket landskap det ville passe å beskrive dere med, for dere glir sømløst mellom flere sjangre, noe som er en kunst i seg selv.

- Ikke sant, og det er noe vi liker selv også.

Vi vil ikke være et band som enkelt plasseres i én bås eller én sjanger. Det er litt sånn ’De er litt pop til å være et rockeband’ eller ’De er ganske rocka til å være et pop-band’, men jeg liker å ha det sånn, det gir friheter. Jeg vil mye heller være en del av et sånt band, enn et band som følger trenden, ikke sant.

- Jeg har lest at du kalte låta «Automatic» et «statement». Hva mente du med det?

- Det er en påstand bandet kom med, for i våre øyne, så er «Automatic» selve beskrivelsen på Levara, hvert øyeblikk av den låta oppsummerer oss. Det var låta som startet det hele for oss. Da vi skrev den og spilte inn en demo, skaffet den oss platekontrakt, så den ble hovedsingelen fra plata. Det er låta som definerer oss som band, for hele plata ble bygd rundt sounden vi fikk til på akkurat den låta.

Det er som om vi sier; ’Hvem er Levara? Her er «Automatic!»’. Alle låtene på plata er inspirert av den.

- Det ble ikke Europa i juni, men til neste år, da bør vi få en dose Levara hit, eller hur?

- Visst pokker, mann! Jeg er klar til å dra NÅ!

Jeg er dritlei av å sitte hjemme, det er vi alle.

Mange av vennene mine er vaksinerte nå, så vi begynner å se lyset i enden av tunnelen. Jeg har bursdag 4. mai, og innen den tid er vi nesten ferdig vaksinerte alle mann. Livet nærmer seg forhåpentligvis normale tilstander snart. Er det ikke sjukt at vi har holdt på med dette i over et år? Et år der vi har vært isolert fra alle vi bryr oss om, og alt vi liker å gjøre. Jeg sa det til forloveden min her om dagen; ’Herregud, har vi vært innelåst i et år allerede?’. Ikke rart jeg går rundt og er irritert hele tida, haha! Jeg hadde turnert non stop i fire-fem år, og plutselig har livet mitt hoppet et år fram i tid, alle sine liv har hoppet et år fram i tid, og vi kan fortsatt ikke bevege oss fritt. Vi går med maske og den dritten der. Herregud som vi har tatt livet for gitt, mann! Konserter, uteliv, barbesøk, venner, familie, hele greia der. Tenk de som bor alene, som ikke kan møte andre mennesker, for en skjebne, mann!

- Jeg er bare glad jeg ikke er 15!

- Nettopp! Ungdomsskole, videregående, det er jo årene man virkelig oppdager seg selv!

Man har undervisning på Zoom, faen, jeg klarte jo knapt å følge med i klasserommet. Hvordan skulle jeg klart meg foran en skjerm??

norwayrock.net

Suburban Savages Progressive demagoger norwayrock.net

NRM 2-2021

61

Trond Gjellum har vært aktiv på Oslos musikkscene i mange år. Mest kjent er han kanskje med bandet Panzerpappa, men denne karen har mange jern i ilden, og nå er han aktuell med ei ny skive med bandet Suburban Savages. Vi tok en prat med en multifasettert trommeslager. Vi starter sendinga med noen tekniske utfordringer.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: SUBURBAN SAVAGES LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Det ryktes at du har sluppet ny musikk igjen. Da må du innvie oss litt, for når det gjelder, skal vi kalle det norsk undergrunns-prog, så er det ikke bare å lese seg opp på det, vi må gå direkte til kilden.

- Ja, jo. Jeg kan kanskje starte med hvordan det hele begynte. Vi slapp den forrige skiva, «Kore Wa!» i 2017, som var ferdig innspilt i 2016, så allerede på seinhøsten 2016 begynte vi, eller jeg, å skrive nytt materiale.

Suburban Savages begynte egentlig som mitt eget soloprosjekt, men jeg fikk hjelp av Thomas Meidell og bassisten i Panzerpappa, Anders Krabberød, samt en annen kompis av meg, men det har alltid vært jeg som har skrevet låtene, men nå ble plata veldig preget av at den nærmest ble skrevet av et band. Når konseptet demagogi kom opp, og da spesielt etter Trump kom til makta i 2016, så ga det temaet nærmest seg sjøl. Fake news ble et husholdningsbegrep, ikke sant, så dette ble nesten et tema på plata, sjøl om det ikke var det i det hele tatt.

- Man skulle kanskje tro at det er ei konseptskive, men det er det ikke?

- Nei, det kan du si at det ikke er, men det er et gjennomgangstema, dette med kommunikasjon. Tittelkuttet er jo ei hyggelig låt om folk som prater dritt, mens musikalsk sett har vi forsøkt å lage ei plate som kommuniserer på veldig mange plan. Ta for eksempel tittelkuttet igjen da, som i utgangspunktet er ei rimelig streit pop-låt, men legg merke til at alle vers og refreng går i 7, en skikkelig sløy 7-takt, eller valsetakt i 7, mens mellompartiet veksler mellom 10, 11 og 12 hele tida, og det er kun keyboardisten som greier å spille riktig på øving, hehe. På andre låter, som for eksempel den som heter «Under Mirrored Skies», der vi forsøker å ha en slags dialog, der jeg synger versene, og Thomas synger refrenget, så når vi hadde den tanken om kommunikasjon i bakhodet, tenkte vi at; ’Oj! Det kan jo også forme hvordan vi tenker hvordan låtene skal være.’

- Interessant! Det er jo som du sier; når ting går i skeive taktarter, så er det kanskje vanskelig å henge med, men som på «Demagogue Days» som du sier går i en 7-takt, det er noe med kunsten i det å lage musikk som er skeiv, men som oppleves som å gå i en straight 4/4-takt.

- Ja, nettopp, og det er noe med den musikken som ikke følger standard-skjemaet. Jeg oppdaga prog da jeg var 15-16 år gammel, men den skiva som gjorde at jeg oppdaga hvor elegant det er mulig å spille skeive taktarter, det var «Ten Summoner´s Tales» med Sting. Det er en kunst få behersker, det å få det til å flyte i skeive taktarter. Det som alltid får meg til å komme tilbake til artister som Yes og Genesis, og kanskje spesielt Gentle Giant, som denne skiva er mye preget av, er ikke at de var av de første bandene jeg ble fan av, men det er det faktum at de gjør det så ufattelig elegant, hver gang de skal gjøre noe skeivt. Jeg satt og surfa på YouTube her en kveld, og fant en luring som hadde klart å plukke ut bass- og trommespor på en del Genesis-låter, og han har sånn øye for detaljer, og det er swing inni swingen, om du skjønner hva jeg mener. Det er alt for mange band som hopper over den greia i våre dager, det er bare et lass skeive taktarter der det hopper og hakker, og det er som om de bare har kutta en åttendel fra hele greia, og det blir bare så stakkato, litt sånn tidlig Marillion, haha! Det er kult det også, men det er faktisk mulig å løse det på litt smidigere måter, altså. Men jeg er også veldig glad i folkemusikk fra Øst-Europa. Jeg har blant annet vært mye i Hellas, det er bare så elegant! Der sitter det 70 år gamle gubber 62 NRM 2-2021

med strengeinstrumenter og trekkspill, og hopper mellom de drøyeste taktarter, mens amerikanske turister står rundt og forsøker å klappe i 4/4, hæhæhæ!! DET blir prog, det, haha! Et annet punkt som har vært viktig i Suburban Savages, er at ting skal være nynnbart, det har alltid vært viktig.

- Suburban Savages er jo et band som faktisk har en ganske lang historie. Det startet jo da bandet het Tr-Ond And The Suburban Savages, og skiva som kom i allerede i 2007.

- Altså. Den «TR» henspiller på Rolands gamle trommemaskiner, for jeg hadde en sånn TR-505 eller noe sånt, så det var helt tilfeldig, bare for moro skyld, en kompis av meg som klistra en lapp med «Ond» foran de «TR»-bokstavene, og i 2000-etellerannet, lagde jeg en demo på ei CD-R-plate. Den solgte faktisk litt, hvorpå noen mente at jeg faktisk burde gjøre noe på egen hånd, pluss at gutta i Panzerpappa pusha meg litt.

Panzerpappa lager jo ganske kompleks musikk, og fremstår som ganske ekstremt, men jeg digger jo det, og har ikke spilt i det bandet i 25 år for ingenting, men jeg hadde lyst til å gjøre noe med mer vokal, og jeg er også veldig glad i punk og new wave, blant annet så er jeg jo svært glad i The Stranglers. Jeg elsker Yes, men er også glad i The Stranglers, og hadde lyst til å blande dette sammen, for å se om det lot seg gjøre, og dermed kom den gule skiva til Tr-Ond And The Suburban Savages. Den solgte jo ikke i bøtter og spann, men den fikk faktisk jævlig gode kritikker, folk likte skiva, men så kom Panzerpappa inn i et spor der vi skreiv jævlig mye, og ga ut skiver på rad. Så var det bassisten i Panzerpappa, som også spiller i Suburban, som foreslo at vi skulle vekke opp Suburban til live igjen, så da begynte besetninga vi hadde den gang å komponere musikken til det som da ble «Kore Wa!» Du hører jo i Suburban at det er elementer av Panzerpappa der, jeg har ikke skrevet 1/3 av musikken der for ingenting, men jeg har også lyst til å få fram andre ting, og det kan jeg kanskje ikke gjøre i Panzerpappa, så da bruker jeg det i Suburban istedet.

Det er litt som Ole (Michael Bjørndal) gjør i Caligonaut. Han er egentlig die-hard prog-rocker som har gått på Robert Fripps gitarskole, men spiller også i Oak, og der er det ikke så mye plass til sanne ting, så dermed laga han sitt eget band for å få utspill for de greiene der. Jeg tror at når han skal i gang med noe nytt med Oak, så har han fått spilt ut prog-rollen sin nok til å slippe å brenne inne med masse kreative idéer. Det er som om jeg skulle holdt inne alle idéene jeg har til Suburban; jeg kan ikke la de muligheten gå fra meg bare fordi de ikke passer i Panzerpappa, så da lager man et nytt konsept, og bruker det der istedet.

- Du nevnte jo «Kore Wa!», og vi må prate litt om den språklige greia der. Hvordan endte dere opp med ei plate med japanske tekster??

- Der må jeg faktisk gi kred´en til Thomas Meidell, gitarist, keyboardist og altmuligmann i bandet. Det er kanskje et lite sidespor, men det vokser svært få av typer som ham på trær altså. Han er et stort musikalsk talent, og har en enorm spennvidde. Han kan høre ei låt på radio, for så å plukke opp gitaren og spille det. I tillegg så følger han med på alt, og får med seg det som er av thrash-kultur, manga og greier og greier. Nå har det seg sånn, at jeg har alltid vært glad i japansk prog, og tanken slo meg at det hadde vært jævlig kult å skrive en tekst på japansk, og jeg kjenner en kar som kan litt japansk, så han kom med noen bidrag, så ble det da «Kore Wa!», som betyr «Sånn det er!», noe som også gjenspeiler seg på plata; «Sånn er den». I en verden der alle kan gi ut musikk, må du gjøre noe som folk legger merke til. Det er en enkel tittel som er lett å huske, og det har vi gjort med art-work´en også; der er det kun tre farger. For norwayrock.net

å bruke Yes igjen da, så vet du hvilket band du får allerede på coveret, med logoen, og alle fargene. Sånn ville vi ha det også, dermed bruker vi en enkel og ren stil, og fuglen, for å ha en gjenkjennelsesfaktor der også. I tillegg ser det bra ut i et lite format, som når folk lytter til musikken på Spotify på mobilen, så ser coveret bra ut der også.

- Du er jo en kar som er forholdsvis belest når det gjelder musikk generelt, og progrock spesielt, og vi må innom Yes igjen, for du har jo gitt ut bok også. Du har tatt for deg hele katalogen til Yes i en e-bok som er ute nå. Hvordan gikk det til?

- For å gjøre en lang historie kort, noe som er umulig, så den blir sånn passelig lang, så har jeg en bror som hørte på alt mulig rart, som man gjerne gjorde før man oppdaget at det var noe som kalles sjangre. Det gikk i Whitesnake, Thin Lizzy, Sweet og alle de greiene der, men så hørte jeg «Owner Of A Lonely Heart», og jeg ble helt solgt, og syntes den skiva var helt sinnssykt fet, og gikk med den på øret i årevis. Dette var jo lenge før internett, så jeg oppdaga helt tilfeldig at de hadde jo faktisk gitt ut musikk før!

Takk og lov så hadde broren min en kompis som lånte meg noen av skivene, og da var det gjort. Du kjenner den følelsen når musikk gir den en helt spesiell stemning i kroppen, som du ikke kan beskrive med ord, den følelsen får jeg av låta «Yours Is No Disgrace» fra «The Yes Album». Da jeg hørte den, tenkte jeg bare, ’Herregud, hva er dette?’ Det er mange band som lagde mye mer kompleks musikk, men dette traff meg bare så innmari på de rette

stedene, så i løpet av den sommeren kjøpte jeg alt jeg kom over på kassett, for det var greia den gangen, hehe. Jeg fikk jo ikke fullt utbytte av coverne før noen år senere, da jeg kjøpte de på vinyl, og oppdaget hvor stilige de faktisk var. Fra da av har Yes vært det bandet jeg alltid kommer tilbake til, for de gjør noe med meg, og det de gjorde, spesielt på 70-tallet, var det ingen som gjorde, for gutta i Yes kom fra en pop-bakgrunn. Squire og Anderson elska jo Simon & Garfunkel og Crosby, Stills & Nash og The Four Tops, altså sånne multivokal-ting og

“Tittelkuttet er jo ei hyggelig låt om folk som prater dritt”

norwayrock.net

amerikansk solskinnspop, det var der de kom fra, men i tillegg var de skikkelige hippier og psykedelia-folk, med syre og røyking over hele linja. Midt inne i de sykeste greiene sine kunne det dukke opp ting som til og med mutter´n kunne høre på, og Genesis gjorde noe av det samme, men de var så erke-engelske. Jeg elsker Genesis, altså, men det er så lett å høre at de er engelske, mens Yes, de høres mer ut som musikk for universet. Herregud, nå høres jeg helt Jon Anderson ut, haha! Det startet rett og slett med at jeg skrev noen anmeldelser på Progheads-sida på Facebook. Jeg satt i Hellas og skrev, for det var sikkert 40 grader ute, så jeg orka ikke gjøre noe annet. Så var det en som

foreslo at jeg bare skulle samle alt, og gi det ut, så jeg gjorde det. I fjor begynte jeg å samle det sammen, og nå har det blitt ei bok av det.

- Moro. Før vi avslutter; vi har vært innom Panzerpappa, men du har jo også et prosjekt du kaller Electrond. Det er mange knagger å henge deg på etterhvert, skjer det noe i den elektroniske Gjellum-verdenen?

- Joda. Akkurat som Suburban Savages, så er Electrond atter et forsøk på å forsøke å ikke presse musikk inn i Panzerpappa som ikke hører hjemme der eller i Suburban Savages. Da jeg vokste opp, hadde jeg noen kompiser som var fire-fem år eldre enn meg, og de hørte på musikk som Front 242, og den tunge, brutale elektroniske musikken, så som Nine Inch Nails og de greiene der, og det er også noe jeg alltid kunne tenkt meg å prøve. Når man blir eldre, og får litt bedre råd og behøver enda en hobby, så begynte jeg å kjøpe synther, og laga noen greier, og har gitt det ut elektronisk, men ikke noe mer. Med dette har jeg gjort noen jobber her i Oslo stort sett, men jeg har faktisk spilt i Hellas også, og Coronaen avlyste en spillejobb i Berlin, så interessen er der. Her forsøker jeg bare å lage dansbare greier som går i 7, haha. Strengt tatt kan du sikkert får folk til å danse til musikk som er polymetrisk, bare det er ei stampende basstromme i bånn, ikke sant. Med Electrond har jeg et par singelslipp nå, ei låt i april, og ei i mai. Sistnevnte er faktisk en cover av ei Creamlåt, «We´re Going Wrong», pluss at på albumet, som kommer i juni-ish, tenker jeg, har jeg en cover av The Who i elektronisk innpakning.

NRM 2-2021 63

GEOFF TATE tilbake til glemselens sødme 64 NRM 2-2021

norwayrock.net

Vokalisten Geoff Tate kom som ei bombe da Queensrÿche slo igjennom. Hvem husker vel ikke primalskriket i starten av «Take Hold Of The Flame» i 1984? I dag, nesten 40 år etter, er Tate aktiv med sine Queensrÿche revisited-turneer.

Han har vært ute med «Operation: Mindcrime» og «Rage For Order»/ «Empire», og reiser ut med neste prosjekt med musikk fra perioden «The Warning»- «The Promised Land» I tillegg kommer oppfølgeren med Frontiers-prosjektet Sweet Oblivion, kalt «Relentless», der han har vært med å skrive musikken sammen med Aldo Lonobile, som tok over stafettpinnen etter Simone Mularoni. Sist vi pratet med ham ble det en noe selsom opplevelse for vår mann. Spenningen var derfor til å ta og føle på da vi fikk Tate på tråden. Heldigvis var han løsere i talerøret denne gangen.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: RONNIE YONKER

- Hei, Geoff, så hyggelig at du tok deg tid til oss. Hvordan har du det?

- Jo takk, jeg har det fint, hvordan står det til der borte i Europa?

- Joda, vi holder stand enn så lenge. Vi har gledet oss til å høre fra deg, så hvorfor ikke bare komme til saken.

- Godt å høre. Jeg skal forsøke å være så informativ som jeg kan.

- Hehe, da får jeg forsøke å stille interessante spørsmål da.

- Haha, det går nok bra!

- Vi skal komme tilbake til plata du slipper med «Sweet Oblivion», for jeg vil gjerne starte med historien om Geoff Tate først, om du ikke har noe imot det.

- Jada, vi gjør som du vil.

- Flott. Du har en karriere som spenner over fire tiår, og har oppnås legendestatus i rockeverdenen. Hvordan har denne reisen vært for deg?

- Vel, det har vært en innholdsrik reise, med mange forskjellige opplevelser, både på godt og vondt. Jeg har fått spilt med mange forskjellige mennesker på mange forskjellige prosjekter. Jeg har reist verden rundt og sett det som er å se. Du kan vel trygt si at jeg liker jobben min, hehe. Jeg vet egentlig ikke hva annet jeg har kunnet gjøre, det har vært et velsignet liv sånn sett.

- Hadde du noen andre karrierer du kunne gått for om du ikke hadde blitt en suksessrik artist?

- Nei, faktisk ikke. Jeg var veldig ung da jeg bestemte meg for å bli musiker. Jeg var bare ni år gammel, faktisk. Jeg begynte i korps, og tok timer i både trompet og saksofon allerede da, og spilte piano på skolen, så i mine første band var jeg faktisk keyboardist. Jeg tok ikke opp sangen før jeg var i starten av 20- årene. Derfra og til nå har det vel vært en selvfølge at det var vokalen som var min styrke, så og si.

- Du angrer ikke på det valget?

- Vel, det har tatt meg dit jeg er i dag, men uansett er det å være musiker noe som har vært en selvfølge for meg. Livet blir fortolket gjennom musikken, noe jeg setter stor pris på.

- Du er en sanger med et register som strekker seg over fem oktaver, noe som er forholdsvis sjelden. Hvordan oppdaget du denne gaven?

- Vel, det startet i et av bandene jeg spilte keyboards i, da vokalisten flyttet til en annen stat, og bandet ba meg synge noen av låtene for å høre hvordan det kunne fungere. Fram til da hadde jeg ikke sunget en tone for noen. Gitaristen i bandet foreslo at jeg kunne prøve, for han hadde hørt meg synge til låtene mens vi enda hadde vokalist, så han sa ’jeg syns du skulle prøve, for det høres ut som at du har en god stemme’. Så da ble det

norwayrock.net

til at jeg forsøkte, og vi hadde låter fra for eksempel The Doobie Brothers, vi hadde noen Bing Crosby-låter (hehe), og Rush, så det var et forholdsvis bredt spekter, kan du si. Med et såpass variert repertoar fikk jeg prøvd stemmen i flere registre, så det ble en bratt læringskurve.

- Tok du sangtimer?

- Ja. Etter jeg oppdaget at jeg kan synge, bestemte jeg meg for å lære meg hvordan. Jeg tok sangtimer, og gikk til sangpedagog for å lære meg hvordan jeg kan utnytte instrumentet mitt på best mulig måte. Han lærte meg å utvikle stemmen min, og forklarte at stemmebåndet er en muskel som må læres opp til hva den skal gjøre. Dermed ble det mitt mantra å forske på stemmen min, finne nye måter å bruke den på, og likevel ta godt vare på den, og gjøre den sterkere. Det synes å ha fungert for meg…

- Det kan vi vel trygt fastslå. Sweet Oblivions oppfølgeralbum, «Relentless» er ute. Hva kan du fortelle oss om det?

- Vel, det er det andre prosjektet jeg har gjort med Sweet Oblivion, og er et ganske interessant prosjekt, der Frontiers har matchet meg med en produsent og forskjellige låtskrivere og musikere på hvert prosjekt. Deretter slår vi oss sammen og lager musikk for å se hva som kommer fram, egentlig. Dette var et prosjekt jeg likte godt, og Aldo Lonobile var låtskriveren og gitaristen jeg jobbet med denne gangen.

Han og jeg jobbet godt sammen, han har et veldig åpent sinn, og det har jeg også, spesielt når det kommer til musikk, så vi jobbet veldig godt sammen, rett og slett. Det var et morsomt prosjekt, og vi spilte inn albumet på forskjellige steder i verden, takket være dagens teknologi, som er fantastisk. Vi kan være på våre respektive steder, og fortsatt jobbe sammen, noe som er en arbeidsmetode jeg virkelig liker. Jeg var i Irland mens vi jobbet med denne skiva, mens han var i Italia, så vi var milevis unna hverandre fysisk, men likevel ble samarbeidet veldig nært.

- Det forrige albumet jobbet du med mens du var på turné, og opptakene dine ble gjort på hotellrom og backstage nærmest verden rundt. Er noe av den nye plata laget på samme måte?

- Nei, faktisk ikke. Jeg gjorde denne plata mens jeg var i Irland. Jeg var der i flere måneder i fjor sommer, og hadde med meg studioet mitt, hvilket jeg stort sett har, og satte det opp i et hus, eller rettere sagt en hytte, som kona mi og jeg leide. Vi hadde en fantastisk utsikt over en grønn dal, så jeg hadde et fantastisk sted å spille inn vokalsporene på. Vi holdt oss der hele sommeren, og nøt hvert øyeblikk av det. Veldig inspirerende!

- Var det kun Aldo og du som skrev låtene, eller bidro de andre i bandet med noen ideer?

- Såvidt jeg husker bidro ikke de i låtskrivinga nei.

- Hva med innspillingen, var de samlet da?

- Ja, det tror jeg.

- Hvordan holdt dere kontakten mens låtene ble skrevet?

- For det meste via Zoom, men også via mail. Jeg syns det funker fint å bruke Zoom, så kan vi utveksle ideer der og da, så sender vi filene fram

NRM 2-2021 65

og tilbake når det dukker opp ideer. Det er en effektiv og rask måte å jobbe på, i hvert fall opplever jeg det sånn. Det blir nesten som real time, ettersom vi har filene umiddelbart etter de er sendt. Jeg foretrekker å befinne meg i mitt eget studio, det føles mer avslappende og komfortabelt, så jeg jobber mye bedre på den måten. Aldo kunne lage et parti og sende det til meg, så kan jeg gjøre mine partier hjemme, og sende de i retur igjen, så kunne han modifisere de partiene igjen, eller komme med ideer til endringer av melodilinjer og så videre. Til slutt satte vi sammen partiene og mikset plata til det resultatet du hører i dag.

- Hvor lang tid tok det fra den første akkorden ble skrevet til plata var ferdig?

- Det vet jeg faktisk ikke. Jeg fulgte ikke så nøye med på den delen av prosessen. Såvidt jeg husker var plata ferdig i september 2020, så grunnen til at den ikke kommer før nå, og ikke i oktober, for eksempel, er nok fordi plateselskapet må finne plass til den i rekka av utgivelser.

- Forståelig. Og denne gangen får vi høre deg synge på italiensk også.

- Ja, er ikke det morsomt!

- Hvordan gikk det til?

- Ehm… jeg spurte… Jeg elsker Italia. Jeg tilbringer mye tid der, og to av gitaristene jeg jobber mye med, som turnerer med meg er fra Italia, og jeg øver ofte der, og har også vært mye i studio der, så det føltes veldig naturlig å kunne gjøre en greie på italiensk. Italia har rett og slett blitt en viktig del av livet mitt, så jeg ville gjøre minst en låt på italiensk, og Aldo var enig, og mente jeg skulle gjøre en låt på italiensk. Han sa riktignok at om jeg sang uforståelig, var det uaktuelt, men jeg fikk to tomler opp, så det var visst godt nok, hehe.

- Føltes det naturlig å synge på et annet språk enn engelsk?

- Jada. Når jeg fikk øvd nok og fant flyten i det gjennom repetisjon, så gikk det bra, syns jeg.

- Nye turnéplaner og datoer har som smått begynt å komme. Vi rakk såvidt å få med oss konsertene for «Rage For Order» og «Empire» før alt stengte ned. Neste år forventer vi å se deg igjen med en konsert med låter fra platene «The Warning» til «The Promised Land». Det er fem plater det. Har du noen plan for hvordan du skal velge ut materiale til disse konsertene? Det er mye å velge mellom.

- Vel, ja, på en måte. Jeg vil vel mest sannsynlig gjøre som jeg pleier; jeg plukker mine favoritter, hehe, og forsøker å velge ut låter som er logiske å spille, og ihvertfall ei låt eller to fra hvert album som satte tonen for den aktuelle utgivelsen. Det som blir vanskelig, er «The Promised Land», og også til dels «The Warning», som er konseptskiver. Eller; nei, jeg har egentlig ikke en konkret plan, jeg plukker

66 NRM 2-2021

låter jeg liker, haha!

- Blir det en to-settskonsert som på den forrige turneen, med 2-3 timers spilletid?

- Nja, jeg tror ikke det blir tre timer, ihvertfall, det er nok litt langt. Det kommer nok til å ligge mer i 90 minutter til to timers-sjiktet.

- Du turnerer med musikk fra et band du spilte med i mange mange år, men du gjør det nå som soloartist. Hvordan påvirker dette hverdagen din, jeg mener, hvor mye av jobben gjør du selv?

- Jeg gjør alt! Jeg har ansvaret for alt som foregår, men jeg foretrekker å ha det sånn.

Jeg var den som fikk ting gjort i Queensrÿcheleiren da jeg var med de også, så forandringen var ikke stor opp imot rollen jeg har nå heller.

Forskjellen er kanskje at jeg slipper å forholde meg til ’styrets vedtak’ lengre, og det er egentlig helt ok, spør du meg, hehe.

- Fullt forståelig. Du har altså et indre driv som holder deg i gang.

- Ja, det kan du si. Jeg liker å holde på med den daglige driften av slike prosjekter, og liker å ha kontroll. Jeg liker å spille live, jeg liker å drifte en turné, og jeg liker å reise, så for meg er dette

“Vi i Queensrÿche var vel egentlig aldri kompiser” den perfekte jobb. Jeg føler meg veldig heldig, rett og slett.

- Hvor lang blir den kommende turnéen tror du?

- Om alt går som planlagt, kommer jeg til å være på veien fram til jula 2023. Det blir hektisk, men vi kommer, forhåpentligvis, om verden normaliserer seg til da, til å ha en turné som varer i bortimot to år.

- Høres hektisk ut! Musikkbransjen har endret seg de siste tiårene, og mange artister har vanskeligheter med å turnere for å promotere nytt materiale, ettersom platesalget er lavere enn da det var på høyden. Du har gjort flere suksessfulle såkalte nostalgiturnéer de siste årene med Queensrÿche-låter. Hvilke tanker gjør du deg om dette?

- Jeg liker jo å turnere, og jeg har naturlig nok et nært forhold til musikken jeg reiser rundt med, så for meg er dette noe jeg gjør med stor glede.

- Hva med Sweet Oblivion, ser du for deg å turnere med det prosjektet etter du er ferdig med den kommende turneen?

- Nei, det tviler jeg på! Det er ikke sånn dette prosjektet er sammensatt. Jeg kan finne på å spille noen av låtene live på et eller annet tidspunkt, men sånn som det ser ut nå, så blir det ikke noe turnering med Sweet Oblivion, men ting kan endre seg, det gjør ofte det i disse tider.

- Vi skal ikke bruke så mye tid på Queensrÿche-tida, men har du kontakt med noen av gutta?

- Nei. Nei, ikke i det hele tatt.

- Hvordan opplever du det å ikke ha kontakt med noen du var så tett på i mange år?

- Hehe, jeg må kanskje ta akkurat den biten på min kappe, for jeg gikk ut med påstanden om at vi var så nære, men sannheten er at det var vi faktisk ikke. Det er rett og slett ikke sant.

Vi var egentlig aldri nære venner, men mer forretningspartnere, om det høres logisk ut for deg. Vi hadde en suksessrik business sammen, mer var det ikke. Vi lagde noen fantastiske plater sammen, det må jeg få lov til å si, og det er hevet over enhver tvil at vi har inspirert mer enn én generasjon musikere, ikke sant? Vi nøt stor suksess som band, så den biten angrer jeg overhode ikke på, men vi var vel egentlig aldri kompiser, må jeg innrømme.

- Da grungen kom, ble deres type musikk kraftig påvirket. Har du gjort deg noen tanker om det?

- Jeg er litt usikker på om akkurat vår musikk ble særlig påvirket av det, men andre rockesjangre gikk det ganske hardt ut over ja.

Det var et generasjonsskifte den gangen, og nye, yngre artister kom til. Det er vel en naturlig utvikling gjennom generasjonene, tror jeg.

Dessuten ønsker jo platebransjen hele tiden å selge musikk til den yngre generasjonen, det ligger nok i bransjens natur. Vi hadde jo noen veldig suksessrike turnéer i 1993-94, og til og med i 1997 da vi slapp «Here In The Now Frontier». Grunnen til at den turnéen falt i fisk var rett og slett at plateselskapet gikk konkurs.

Det var faktisk bare ti dager etter plata kom at selskapet gikk dukken, en forferdelig erfaring for vår del, naturlig nok. Jeg vil tro at om så ikke hadde skjedd, ville vi nok ha turnert i halvannet år minst.

- Da gjenstår det bare for meg å takke så mye for at du tok deg tid til oss. Lykke til med utgivelsen, så gleder vi oss til å se deg på scenen igjen i 2022.

- Jeg gleder meg også. Jeg elsker Norge, og gleder meg til å komme tilbake igjen. Takk for at du ville intervjue meg, så sees vi snart, håper jeg.

- Absolutt!

norwayrock.net

TOMMY CLUFETOS Black Sabbaths ankermann lufter vingene I forrige nummer intervjuet vi trommis Deen Castronovo i forbindelse med plateslippet av The Dead Daisies´ siste utgivelse «Holy Ground», men før nummeret, og skiva, i det hele tatt hadde gått i trykken, kom bomba om at Castronovo hadde forlatt skuta. Arvtakeren ble Tommy Clufetos, som spilte med bandet en periode i 2015, og nå er han tilbake i bandet igjen, denne gang på fast basis. I tillegg har du kanskje fått med deg at han har spilt med selveste Black Sabbath og i Ozzys band.

For å toppe det hele, slipper han plate med sitt eget prosjekt Tommy´s Rocktrip. Vi ringte opp en over snittet pratsom trommis i California.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: ALEX KLUFT

- Hei hei, Tommy!

- Heeeeey! Hvordan går det?

- Aldeles strålende! Og du?

- Kanonbra! Intervjuer er dritmoro! Jeg ser på profilen din at du er trommis også?

- Det stemmer. Lettere med fagprat da, men det skal vi ikke gjøre så mye av.

- Sikkert like greit, for jeg er ikke så bra på å prate om trommer og det tekniske rundt det.

- Jaså?

- Nei, jeg vet ikke helt… trommiser er så opptatt av de… trommisistiske greiene, hahaha! Neida, men når jeg ser på videoer på diverse trommekanaler, blir jeg litt oppgitt over alt fiksfakseriet. Jeg er mer opptatt av å spille for låta, og hvordan grooven passer inn i musikken. Det er min greie. Du kan være så teknisk begavet du bare gidder, men om du ikke forstår hvordan en groove skal bygge opp under låta, er det bare bortkastet tid i min bok. Trenden i tida er jo tydeligvis å poste videoer av seg selv på YouTube, der du kan ha så mange takes du orker for å få det

norwayrock.net

til å høres kult ut, i motsetning til å spille med andre musikere, og faktisk skape noe!

- Jeg skjønner hva du mener. Man bruker all tid på å spille for seg selv, men når den dagen du blir spurt om å spille med andre mennesker, er du fortapt, for du har aldri følt symbiosen i det å spille med andre mennesker.

- Nettopp! Uten det grunnleggende i bånn, blir du ikke gammel i gamet, for det er samarbeid og samspill som er fundamentet i musikk.

- Helt klart. Men la oss prate om din trommebakgrunn, du begynte i en tidlig alder. Du var sju?

- Det stemmer, jeg var sju. Jeg kommer fra en semi-musikalsk familie, på min fars side. Pappa var musiker, og min onkel Chris var jazzmusiker i New Orleans. Han bodde der i 60-65 år, og spilte Dixieland-jazz. Jeg pleide å dra dit å spille på jazz-festivaler sammen med ham da jeg var rundt 13 eller noe sånt. Jeg lærte mye av å spille sammen med ham da jeg var ung, før jeg begynte å spille i min fars band, så vi tre var en slags treenighet i musikk til enhver tid. Jeg fikk en tidlig ilddåp i det å spille live på grunn av de to, og det er kanskje derfor innstillinga mi til hvordan man skal spille musikk har blitt som den er også; jeg er opptatt av hvordan helheten kommer fram, ikke bare det å vise fram meg selv til

NRM 2-2021

67

enhver tid, men heller det å vise helheten av hvordan musikken er laget. Ved å la musikken skinne, skinner du selv også. Om ditt bidrag til musikken er viktigst, i motsetning til å vise deg fram, blir resultatet mye bedre. Målet mitt er å skinne gjennom å gjøre det jeg kan for å få bandet til å låte bedre. Sånn vil jeg bli lagt merke til; ’Dæven, han får virkelig bandet til å låte bra! Han får oss til å høres ut som et band, han får oss til å låte tightere, og han får oss til å høres ut som en helhet!’ Spesielt når man spiller med folk som har holdt på med dette i 50 år, og som har spilt med folk som har kommet og gått i deres band, der vil jeg være den som bringer ny energi inn i det de har gjort i mange, mange år! Det har vært målet mitt i min korte karriere, eller; den er kanskje ikke så kort lengre, jeg har blitt eldre jeg også.

- Du forteller om en jazzbakgrunn, og det forklarer en del av den swing-feel´en jeg hører i spillet ditt.

- Hehe, der er det mange som ville vært uenig med deg. Jeg var aldri noen jazzmusiker, og har ikke noen direkte erfaring med jazz i så måte, men jeg hadde mye jazz rundt meg da jeg vokste opp. Jeg er ikke noen tungrocker heller, selv om jeg for det meste spiller tungrock. Det jeg hørte på var Chuck Berry, Jerry Lee Lewis og Fats Domino, det var musikken min far spilte for meg, og grooven jeg liker, kommer fra denne musikken, så når jeg spiller, er dette grooven jeg spiller, selv om den er tyngre enn det de gutta drev med. Mange av bandene vi hører på i dag har røttene sine i den musikken, det være seg The Rolling Stones eller Deep Purple; dette er musikken som satte standarden for 70-tallets tungrock. Eller The Kinks, for den del. De var bakgrunnen, de og bluesartistene. De satte standarden for hva jeg hadde lyst til å gjøre, og det er jeg takknemlig for, for med den bakgrunnen, føler jeg at jeg er bedre stilt enn mange andre musikere som ikke har den kunnskapen i bånn, for dette er rockens vugge. Jeg har vært så heldig å få spille med Black Sabbath, og jeg forstår musikken de vokste opp med, jeg forstår musikken Ted Nugent vokste opp med, og kanskje forstår jeg den bedre enn noen av de andre musikerne de hyra inn. Jeg skylder pappa og onkel mye for det de har gitt meg av inspirasjon, og jeg er takknemlig for at jeg vokste opp i Detroit, som har et annet syn på musikk enn her jeg bor nå, i California.

- Du nevnte Sabbath, noe vi naturlig nok ikke kommer utenom. La oss prate litt om det før vi prater om plata di, og også det faktum at du er den nye trommisen i The Dead Daisies. Hvordan var det å lande en gig med et av verdens mest innflytelsesrike band i så ung alder som du gjorde? De gutta er jo noe eldre enn du er.

- (Kunstpause) Det var fantastisk! Å få muligheten til å spille med de var en opplevelse av de sjeldne. Å få bidra til sounden de er så

68 NRM 2-2021

kjente for, er en utrolig følelse. I tillegg er fansen krevende med tanke på at jeg fyller skoene til en legendarisk trommis, så jeg hadde en svært ydmyk innstilling til det hele. Om de visste hvem som satt bak trommene eller ikke var ikke viktig for meg, jeg ville bare gi dem den beste opplevelsen de kunne drømme om.

Jeg er stolt av den jobben jeg gjorde der, jeg gjorde mitt beste, jeg gjorde hjemmeleksa mi, og jeg tror gutta i bandet var fornøyde. Det var en ære; ikke bare det å spille fantastisk musikk med gutta som kreerte den; du vet, de gutta var pionerene, de skapte den stilen. De er så ufattelig profesjonelle, og de er fortsatt utrolig talentfulle og dedikerte til det de holder på med, så det var pur glede for min del. Når jeg har fått en gig, er jeg 110% fokusert og konsentrert på oppgaven jeg har foran meg, jeg tenker ikke på noe annet, og de gutta var akkurat likedan. Det var helt ekstremt hvor fokuserte de gutta var da tida var inne for å gå på scenen. Ozzy, Tony og Geezer bryr seg like mye, om ikke mer, om det de gjør nå, som da de startet, og musikaliteten deres holder fortsatt toppnivå, så det var en ære, for å si det pent.

- Hva med å spille trommesporene til Bill, han har jo en til dels særegen spillestil.

“Å få bidra til sounden Black Sabbath er så kjente for, er en utrolig følelse.”

- Ikke bare til dels, han har virkelig en signatur-stil, du kan ikke unngå å høre at det er Bill Ward som spiller på de låtene. Han har en svært uortodoks måte å spille på. Jeg forsøkte å finne hjerteslagene i det som gjør hans greie til hans greie, uten å forsøke å kopiere ham, for om jeg spilte de mest uortodokse greiene, ville det bare mistet styrken sin. Plukk ut Bill Wardismen hans, og bak den inn i min spillestil, og bland det inn i musikken, noe jeg mener jeg klarte, så bør det bli et godt resultat. Han hadde virkelig sin egen stil, og også en svært uortodoks måte å spille på, så jeg måtte virkelig jobbe meg inn i materien for å finne ut hva som er kjernen i det som gjør han annerledes enn de andre. Jeg tror mange musikere som får slike gigs lærer seg låtene, men de lever ikke låtene, og for meg er ikke det godt nok; jeg må til bunns i hvorfor ting låter som de gjør. Det fins masse trommiser der ute som sikkert er bedre enn meg, men jeg har en fordel; jeg har gode ører, og legger kanskje merke til ting andre ikke merker. Jeg har kanskje mangler når det gjelder det tekniske, men jeg bruker ørene mine aktivt hver gang jeg går på scenen.

- Så har du tatt plass bak trommene i The Dead Daisies også. Jeg intervjuet Deen i november, men vi rakk ikke å trykke

intervjuet i bladet før han var ute, så i dag intervjuer jeg trommis #2 for det samme bandet.

- Haha, såpass ja, jeg håper dere trykte det likevel.

- Det gjorde vi. Hvordan ser du på jobben med The Daisies?

- Jeg var jo innom i 2015 mens jeg hadde et ledig øyeblikk, så når de ringte igjen nå og ville ha meg med, var jeg klar umiddelbart!

De har Glenn Hughes på bass og vokal, og Doug Aldrich og David Lowy, og har et killer band allerede der, og de har nettopp gitt ut et strålende album, så dette gleder jeg meg stort til! Nå er vi jo midt inne i den helvetes pandemien, men jeg har lært meg alle de nye låtene, og er klar til å komme meg ut og spille igjen. Det blir en opplevelse for livet å reise ut med de gutta der, spille bra musikk sammen, og bare nyte livet på veien. Jeg gleder meg!

- Kult! Dette kommer jo til å ta opp en god del av tida di, og på toppen av det, slipper du et soloalbum med Tommy´s Rocktrip.

- Ja, men jeg liker ikke å bruke terminologien «soloalbum», for det er ikke bare meg, det er tre eller fire karer som gikk inn i et lavbudsjettstudio. Misforstå meg ikke, jeg digger hvordan den låter, men vi gikk i studio, jammet og spilte inn idéene, så jeg ville ikke kalle det Tommy Clufetos´ band, selv om det er min greie. Jeg ville at det skulle høres ut som et rockeband, og jeg var svært bevisst på akkurat det. Det skulle ikke være ei plate der det høres ut som en fyr som henter inn folk for å gjøre det han sier, for det låter aldri helhetlig. Jeg har et lite rockeparadis her hjemme der jeg spiller hver dag, med trommer og Marshall-vegger og alt du kan drømme om. Gutta kom hit, vi spilte oss gjennom alle ideene på samme måte som man gjorde på 70-tallet, der man faktisk møttes og spilte sammen. Det er dét konseptet jeg liker å jobbe i, så vi var godt forberedte da vi gikk inn i studio, for da kunne vi fokusere på det å få til et godt take. Mange av mine favorittplater er debutplater, der budsjettene var lave, og det var lite teknologi involvert. Det er sånn jeg liker å lage plater. Vi gjorde det så enkelt som mulig; ingen studiotriks, ingen overdubs, ingen cut n´ paste, ingen clicktracks. Vi gjorde det faktisk så enkelt at vi spilte inn alt i samme rom, vendt mot hverandre, akkurat som hjemme hos meg, uten headset, og jammet inn låtene. Jeg ønsket et rått og nakent lydbilde, så vi ga opp tanken om å isolere instrumentene, for å få til et eneste stort rock n´ roll monster. Det syns jeg vi har fått til, så jeg er veldig fornøyd.

- Ut fra hva jeg har hørt fra plata, og det du nå forteller meg, så har dere klart det, for det er masse følelse av rom i musikken, noe som er vanskelig å fake. Det er store trommer, svære gitarer, og masse energi i musikken, så for en som har vokst opp med 70-tallsrock, så har dere lyktes med utførelsen. Det er jo «back to basics».

- Nettopp! Det er veldig «back to basics»,

norwayrock.net

med ett trommespor, ett gitarspor og ett bass-spor, ingenting er blitt doblet eller trikset med. Hvis du da får til et godt produkt, har du gjort jobben. Jeg er drittlei av overprodusert fjas, der det er så mange elementer at det blir en saus til slutt. Jeg ville ha en rå, øredøvende maskin, men når det er sagt, så syns jeg det er noen fine groover og hooks på plata, den har noen sexy melodier, og det skinner igjennom at vi har det moro mens vi spiller. Jeg vil at jenter skal like plata, jenter kan like rock n´ roll også. Jeg vil ikke spille musikk bare for kiser, jeg vil spille musikk for ei fin dame som jeg har lyst på, noe jeg gjorde, og hun er nå kona mi, hehe.

- Skrev dere låtene sammen, eller er du en av de musikerne som bare plukker opp hvilket som helst instrument, og fyrer løs?

- Nei, jeg kan virkelig ikke plukke opp hvilket som helst instrument, og jeg har ikke skrevet en eneste låt i mitt liv, men jeg har laget alle disse låtene! Jeg hadde låtene inne i hodet mitt, og jeg sang idéene mine til bandet, så jammet vi dem fram i studioet mitt. Bit for bit satte vi dem sammen, og jeg skrev alle tekstene, og gjorde alle arrangementene. Vi jobbet som et band, men det var min visjon vi jobbet fram. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente da jeg begikk meg ut på dette eksperimentet, for jeg hadde aldri forsøkt det før; å lage ei kul rockeskive, men det var målet; å lage ei kul rockeskive som jeg liker. Om ingen andre liker den, så er det helt ok for meg, men jeg har lagd ei skive jeg liker, og jeg er stolt av den. Jeg overrasket faktisk meg selv, når jeg nå ser tilbake på det. Jeg klarte det faktisk! Mange tror at når man spiller trommer, som er et ikkemelodisk instrument, så kan man ikke lage melodier, men det syns jeg at jeg har klart. Da jeg fortalte om idéen til et par kompiser, reagerte de med litt sånn ’Det er jo søtt, da’-kommentarer, men jeg tror de ble overrasket over resultatet. Det tulles jo med at trommiser ikke er musikalske, men jeg ser på meg selv som en musikalsk fyr som tilfeldigvis spiller trommer, så jeg mener jeg kan komme med like gode idéer som en gitarist eller bassist. Jeg ville overbevise meg selv om at jeg klarte det, og det har jeg gjort. Når jeg hører på den nå, så kryper jeg ikke sammen og knyter meg, noe jeg var redd for. Jeg nyter å høre på den, faktisk. Jeg syns den er kul, og jeg er fornøyd med resultatet. Jeg lagde en låt til kona mi, noe som var viktig for meg å få til. Det er ikke så mye en kjærlighetslåt, men mer ei begjær-låt, og en søt liten sak til datteren min, som er den siste låta på plata. Det er min gave til henne, og når hun ber meg sette den på i bilen, og skru opp volumet, er det godt nok for meg. Det, og låta til kona mi var grunn nok for meg til å lage plata. Hva som enn skjer i kjølvannet av den; den er ikke «Sgt. Pepper», den kommer ikke til å forandre verden, men jeg har lagd ei kul rockeskive, og det var det eneste målet.

norwayrock.net

- Det er en fin historie, i alle fall. Jeg regner med at disse to låtene er blant de du synger selv?

- Det er det. Jeg skulle i utgangspunktet ikke synge i det hele tatt, men da jeg sang guide-tracks, så vokalisten, Eric Dover, som er en fantastisk vokalist, fikk en idé om hva jeg var ute etter, oppdaget jeg at jeg var komfortabel med å synge disse låtene, og syntes faktisk at det låt ganske bra, selv om jeg satt i sofaen med en SM57 og sang, så mye av vokalen på de låtene er bare råopptak. I tillegg oppleves det som mer ærlig om jeg synger sangene til kona og datteren min selv, så da ble det til at jeg faktisk synger noen låter på plata, og jeg syns det låter kult. Sånn er rock n´ roll, ikke sant. Du skal bry deg om det du holder på med, men du skal gi litt faen også, og bare gjøre det du føler er riktig, samme om det ikke blir 100% til enhver tid. Jeg er ute etter den gode vibben, og den hører jeg på de råopptakene, det er en kul vibb der, som jeg gjerne vil beholde.

- Absolutt! Tida vår er nesten ute, ser jeg. Har du noen turnéhistorier du kan…

- Nei!!! Haha, jeg har ingen historier, jeg kan ikke fortelle noenting som helst!! Jeg har selvfølgelig massevis av historier, men likevel ingen å fortelle, for dette har vært livet mitt så lenge, men den beste historien er alt jeg har lært av alle disse årene på veien med disse fantastiske menneskene jeg har fått jobbe med, og det er selve reisen som er den beste delen av det å jobbe i denne bransjen. Rock n´ roll kan lære deg mye om livet; den har lært meg det meste her i livet, som at det du gir, får du tilbake. Du må være villig til å ofre og gi, og du må jobbe ufortrødent videre, og når ting ser som mørkest ut, så skjer det noe som snur alt, og alt dette er en fantastisk metafor på livet, spesielt i de tidene vi er inne i nå. Denne perioden er den lengste pausen mellom to turnéer jeg noensinne har hatt, og tiden etter en turné, er perioden der alt starter på nytt igjen, der man tenker; ’Hva skjer nå, hva er det neste?’ Dette er hva musikere lever med hele tiden; hva er det neste? Nå har vi hatt et år med mørke tider der vi har vært isolert, og ikke levd som vi ønsker, men nå ser vi lyset i enden av tunnelen, akkurat som jeg har opplevd det med musikken, og derfor kan jeg bruke livet mitt i musikken som en metafor for livet vi lever i dag. Nå gleder jeg meg til å komme tilbake til Norge og spille på Tons Of Rock, eller i Oslo Spektrum eller Trondheim Rocks, for dere kan rock n´ roll, og vi elsker å komme dit.

- Høres strålende ut, da gleder vi oss!

- Det gjør jeg også, vi sees snart!

NRM 2-2021 69

LIVE

LIVE @ NOTODDEN TEATER Lørdag/søndag 10.-11.april 2021. Leprous fremførte to av sine studioalbum, «Bilateral» (2011) og «Coal» (2013) i sin helhet, over to kvelder på Notodden Teater. Vi i Norway Rock Magazine var selvsagt til stede for å oppleve Leprous på scenen, på hjemmebane, på Notodden.

TEKST: ALEX MAINES FOTO: ANNE-MARIE FORKER

Lørdag: «Bilateral» – ‘Disse låtene ble skrevet her, og det føles veldig riktig å fremføre skiva her, hvor vi startet.’ sa Einar Solberg – på engelsk slik at de mange tusen fra hele verden som overvar konserten direkte online – etter den energiske åpningen, tittelsporet fra “Bilateral”. Hele bandet hadde gjort en innsats for å ha en nostalgisk stemning med røde skjorter eller bukser, og grå vester, “the Bilateral look” som Solberg kalte det.

Til tross for at flere av låtene nesten aldri var blitt fremført fra scenen tidligere, gjorde bandet en glimrende innsats med å få de til å sitte – også Solberg fikk en utfordring med “Mediocrity Wins” som går mye lavere vokalt enn det han er mest kjent for. Vi må også berømme gitarist Robin Ognedal, som først ble med i bandet i 2017, årevis etter at disse låtene var skrevet, for hans glimrende solo på «Forced Entry», i tillegg til “Painful Detour” og “Mb. Indifferentia”. Det er et kvalitetstegn at sistnevnte, som har vært en gjenganger på konsertene deres i årevis, ikke høres mer polert ut enn resten.

Ihsahn gjorde en gjesteopptreden på “Thorn” med velkjent trøkk, akkompagnert av Pål Gunnar Fiksdal på trompet, men trakk seg unna da resten av bandet tok et felles dypt bukk til publikum til slutt – kanskje følte han at han vill ta oppmerksomheten vekk fra det øyeblikket bandet feiret å ha mestret å levere en særs dynamisk, autentisk og artikulert fremførelse av musikk som er kompleks, lidenskapelig og – ifølge Solberg – ikke ment å være gøy å spille. Men det var ihvertfall mer enn bare gøy å oppleve fra salen. 5/6.

70 NRM 2-2021

norwayrock.net

LIVE Søndag: «Coal» + ekstranummer – Fra det øyeblikket da Einar Solberg i spissen for resten av bandet inntok scenen, kledt i svart og grått, mens de sto skolerett og veivet med løftede armer som for å skyve inn kveldens dramatiske stemning, så visste vi at denne kvelden kom til å bli annerledes. «Coal» er et anspent og overveldende album, og den følelsen så også ut til å ha satt seg i bandet. Om gårdagens «Bilateral»konsert hadde vært gitarist Robin Ognedals, så tilhørte denne kvelden Tor Oddmund Surhke og hans svarte Aristides fan-fret 8-strengs gitar, og trommis Baard Kolstad som med sine rytmer og overganger dominerte opptredenen.

Ting startet meget bra, med fremragende samspill under fremførelsen av de hjerteskjærende vakre koringene som avslutter “Foe”, og derifra ble alt bare bedre. Først så det ut som om “The Valley” skulle bli kveldens høydepunkt, hvor alle i bandet fikk sjansen til å fremvise sine kvaliteter.

Bassist Simen Børven kom til front for en kort men mektig solo. Kolstad var i storslag hele kvelden, og holdt resten av bandet stramt i tøylene.

Likevel ble konserten enda bedre i det Ihsahn kom på scenen for en intens versjon av “Contaminate Me”. Det ble faktisk et litt rørende øyeblikk da han fortalte om hvordan han hadde kjent gutta i bandet siden de var tenåringer, og hvordan han opplevde det som “en fornøyelse å få lov til å dele scenen med disse fantastiske menneskene, en stor ære”. Det som fulgte var en formidabel vegg av lyd, vekslende mellom intrikat og rødglødende, med Ihsahn growlende mens resten av bandet pulserte rundt ham. I det celloen introduserte de avsluttende partiene, med Ihsahns rå vokal, grisebanket resten av bandet publikum med et gradvis utflatende driv fra Kolstad, akkompagnert av Suhkre og Ognedal – begge på 8-strengere – mens låten ravet mot en dramatisk stopp og Solberg dirigerte bandet frem til det siste slaget på skarptromma.

Solberg fikk også vist frem stemmeprakten gjennom hele kvelden, fra growlinga på “Chronic” til den mest delikate og følsomme falsetten på “The Cloak” og “Salt”. Etter undertegnedes mening er han pr 2021 stadig Norges beste og mest allsidige rockevokalist, noe han til de grader fikk demonstrert i kveld.

Til første ekstranummer fikk vi “Slave” hvor Surhke fikk lufta baritonen sin, før det plutselig ble en pause da Solberg forlot scenen fordi han

norwayrock.net

«hadde noe å gjøre». Surhke benyttet anledningen til å forklare at deler av låta stammet helt tilbake fra 2004-5. Da Solberg kom tilbake, tilegnet han den siste låten – “Passing”, en skikkelig godbit – til fansen som hadde kjøpt livestreamen for “The Congregation”, og fortalte at denne låten var det nærmeste de ville komme til å spille noe fra “Aeolia”. Men han hadde mer å be om unnskyldning for, siden han kom på scenen i noen høyst uvanlige røde slengbukser i skinn, som han hadde fått lagd til konserter i bandets “Aeolia”-dager. Med tanke på alle de formildende omstendighetene har vi bestemt oss for å tilgi motekriminaliteten, selv om resten av bandet kanskje ikke har gjort det enda. 7/6 (inkludert et bonuspoeng for å ha baller til å bruke de buksene på scenen.). Total: 6/6!

NRM 2-2021

71

72 NRM 2-2021

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER ACID’S TRIP Strings Of Souls Heavy Psych Sounds

LYDKICK GEIR VENOM LARZEN 1. Renaissance - alt Trolig tidenes mest undervurderte, engelske progrockband.

2. Prucel – Prucel Ære være ”Norske albumklassikere”-serien!

3. Shocking Blue – platene fra 1969 til 1972 Om du trenger et incitament for å drikke øl…

4. Nikolaj Rimsky-Korsakov – Scheherazade Uslitelig symfonisk tonedikt.

5. Kayak – Out Of This World Angjeldende tittelkutt er bandets beste enkeltkomposisjon på flerfoldige år.

ANNE-MARIE FORKER 1. Caligonaut – Magnified As Giants 2021s hittil beste album.

2. Rush – Moving Pictures En absolutt klassiker 40-årsjubilerer.

3. Meer – Playing House Fengende, minneverdige melodier kombinert med kompleks dybde.

4. Hedvig Mollestad Trio – Ding, Dong, You’re Dead Sjangertranscendentale arrangementer av rock og jazz.

5. Gary Moore – How Blue Can You Get Fordi jeg ”Still Got The Blues” for ham…

SVEN O. SKULBØRSTAD 1. Gåte – Til Nord EP Auditiv magi!

2. Oslo Ess – Pønk, Rock Og Harde Kår Et halvtimes langt avbrekk fra pandemi.

3. The Offspring – Let The Bad Times Roll Den blir slakta omtrent over alt, men jeg synes nå den gjør jobben.

4. Diablo Swing Orchestra – alt Gjør meg klar til ny skive.

5. Ghost – alt Gjør meg klar til ny skive.

WILFREDE FRUKE 1. Van Halen – Absolutt alt Hvil i fred, Eddie!

2. Jethro Tull – Det aller meste Fått ny fløyte, må jo spelle med!

3. Dobbeltgjenger – Smooth Failing Mangefasettert og ganske så kult!

4. Count Basie – The Atomic Mr. Basie Svinger ‘greit’, ja!

5. Kiss – Alt av demoer, bootlegs & relatert Alt mulig, fra 60-tallet og opp.

norwayrock.net

Jeg er ikke spesielt tilhenger av syrerock, la det være konstatert før jeg starter anmeldelsen.

Men førsteinntrykket svenskene gir allerede ved introduksjonen “Prelude” som overraskende nok ligger rett i Enyaland er meget, meget bra så jeg skal gi de en sjanse. Dog faller engasjementet min en smule på tittelkuttet og bekrefter mine fordommer mot genren i løpet av et sekund. Det er bra spilt, men jeg mangler engasjement fra de involverte, pluss at den lener seg litt vel mye på Blue Öyster Cult sin gamle klassiker “(Don’t Fear) The Reaper” – såpass mye at de har det med i teksten tilogmed for å utdype det ytterligere.

De hyller mine egne helter i “The Kiss Riff” og er i det minste ærlige om hvor de stjeler ifra. Men å gi meg noe særlig annet enn lyst til å sette på heltene selv gjør den ikke. Jeg synes ikke de henger spesielt bra sammen heller. Det skal sies at de går over til mer klassisk hard rock’n roll, noe jeg er langt mer glad i, men får allikevel ikke foten av “Strings Of Souls”. Denne delen av verden har så ufattelig mye bra innen SkandiRock og har lista skyhøyt, og der når ikke Acid’s Trip helt opp dessverre.

Sven O. Skulbørstad ALTARAGE Succumb Season Of Mist Ønsker du massiv brutal lydvegg, men kanskje synes Teitanblood og Blasphemy blir litt i overkant, kan kanskje disse spanjolene møte dine krav. Bilbaogjengens fjerde skive har nemlig dette blast-øset på store deler av skiva. Lydveggen er kanskje kaldere og mer industriell enn sine nekro kollegaer. Det jeg liker er at det er variasjon, hvor vi er nede på midtepo stygge partier, som “Foregone” og “Drainage Mechanism”. Sistnevnte har da også et snev am melodi i kaoset også, og er min favoritt, og kanskje sporet som best oppsummerer skiva.

“Forja” og “Devorador De Mudos” er dronestemning og blir i overkant monotont for meg. Men innenfor det aller mest brutale finner jeg dette som et godt og variert alternativ.

Ronny Østli ARION Vultures Die Alone AFM Records Arion setter finsk pop-metal på kartet nok en gang med sin tredje utgivelse.

Enkelte låter sparker godt fra seg, mens andre blir litt for glatte, etter min smak.

Lydbildet er også i overkant korrekt.

Trommene er så blodtrigget at det er umulig å vite om trommeslageren er av kjøtt og blod. Dynamikk er naturligvis også totalt fraværende, men det

er vel sånn som ungdommen liker.

Enkelte sjangere vil vel alltid omfavne decibel-krigen. Stilriktig er også duggu-duggu-riffingen, som parer seg med basstrommene. Det er alene melodiene og den sterke vokalen som redder dette fra å være fullstendig uinteressant. For det høres slett ikke så verst ut. Refrengene blir fengende når de stort sett holder seg til de 4 hellige akkordene. De har laget tre påkostede musikkvideoer fra platen, så det er åpenbart at her skal internettet erobres. Av disse er vel kanskje “Out of My Life” best, da den representerer bandet. De to andre er duetter, hvor semiballaden “In The Name of Love”, med Cyan Kicks, kanskje er den beste.

Vil du ha en tyngre utgave av Sonata Arctica, så er Arion helt klart et trygt kjøp. For de fleste andre kan nok dette bli litt for kalkulert listefyll.

Stig Rune Robertsen ARTILLERY X Metal Blade De danske thrashpionerenes tiende plate vitner om at man ikke blir yngre, og at man ikke lever evig. Dette er første plata uten gitarist Morten Stutzer, som døde høsten 2019. Nå er det heldigvis ikke sånn at det låter sidrumpa og aldrende, første spor “The Devils Syphony” er en frekk thrasher som sparker bra fra seg, er melodisk og låter akkurat sånn vi ønsker Artillery skal være. Her lukter det stagediving. Denne følges opp av singelen “In Thrash We Trust”, som holder samme mal. Her er det høy allsangfaktor og knyttnever i været.

“Turn Up The Rage” og “The Ghost Of Me” er hakket snillere I utrykket og mer heavy metalbaserte. Sistnevnte starter for øvrig som en ballade. Den dansktitulerte “Varg I Veum” og “Silver Cross” er gode melodiøse thrashlåter jeg også liker godt. Som vanlig låter det massivt, og en mengde herlige gitarprestasjoner av Michael Stutzer og nyansatte Kræn Meier. Jeg synes plata er jevn og god.

Ronny Østli ASTRAKHAN A Slow Ride Towards Death Melodic Passion Records “A Slow Ride Towards Death” er som om Pain of Salvation bestemte seg for å ta et steg mot den tyngre siden av metall. Det er noe veldig svensk over dette bandet, bortsett fra den særegne engelskuttalen. Det er i det hele tatt noe med denne sjangreroverskridene blandingen av tung, tung, tung metall og progrock. Her er mye å smile av; mange hooks og herlige melodier, vriene rytmer og følelsesladet gitar, både aggressiv og avslappet. Platas to høydepunkter er åpningssporet “Lonesome Cry” som inneholder et spekter av stemninger, og er kanskje der sammenligninga med Pain of Salvation er lettest å gjøre. “M. E. 2020”, som avslutter det hele, er det andre. En låt som både snirkler,

snoker og sparker godt fra seg.

“Youtopia” er en ganske lettglemmelig affære, men reddes av et skikkelig popete refreng, som kickstarter alle allsangsrefleksene i kroppen.

“What You Resist Will Remain” har et megafett og blytungt riff, desverre helt ødelagt av keyboard og synther i laser, og en helt malplassert koraktig del. “Until It Ends” åpner med et Iron Maiden-riff og progger seg videre til et ganske rafft refreng. “Control” er nesten en Dream Theater-låt. Alt i alt er dette en god plate.

Ingar Høgstedt BATUSHKA Heavenly King Witching Hour Bare et halvt år siden forrige EP, Raskol” er polakkene klare med dette kosept minialbumet. Utgitt på frontmann Barts eget selskap. Altså er dette Барфоломейs versjon av Batushka. Skivas spor, hvis titler er “Pismo” en til seks starter tungt, stemningsfullt med messende korvokal, og er en veldig behagelig låt.

Neste låt er mer uptempo med doble basstrommer og black metal vokal.

Til og med partier med blastbeats.

Fortsatt er det melodiøst med et litt etnisk tilsnitt og korvokal. Spor tre er mer melodiøs kjapp black metal og jeg får fornemmelsen av Sverige. Det er catchy, men det er noe som gjør det lite spennende. Spor fire og seks er de som tiltaler meg mest, de er egentlig en fin oppsummering av variasjonene som finnes på denne miniskiva, som klokker inn på tjuesju minutter. Jeg mener jeg satte mer pris på debuten “Hospodi” fra to år tilbake, enn det jeg hører her. Det etniske blir litt langdrygt og black metalen litt for intetsigende.

Ronny Østli BEWITCHER Cursed Be Thy Kingdom Century Media Amerikanernes tredje plate er deres første for Century Media, et selskap som har hatt stor suksess med eksempelvis Tribulation.

Dette er en fin sammenligning når det kommer til heavy metal med raspevokal. Nå er Bewitcher hakket mer speed og black i utrykket, men jeg hører mye god klassisk hard rock og heavy metal fra midten av 80-tallet på dette albumet.

Gjerne litt uptempo. Jeg synes ikke W.A.S.P. er helt feil å tenke heller. Vel, la oss konsentrer oss om Bewitchers egne låter. Joda, vi får Pentagrams “Sign Of The Wolf” her også, men det starter akustisk med introen “Ashe” som går i “Death Returns…”, en frisk rocker som får meg til å tenke på Midnight. Brorparten er i denne gata, men “Death Returns…” fremstår som et av høydepunktene. Neste spor “Satanic Magick Attack” er klassisk heavy metal. Som ofte blir jeg ikke bestevenn med raspevokal på sånn type musikk, selv om M. von Bewitcher synger ganske tydelig. “Mystifier” følger samme mal og er blant mine favoritter. Det samme er “Valley Of

NRM 2-2021

73

AN M ELDE L SE R

SKIVER The Ravens” som er mer episk metal.

En plate med mye bra, men også mye anonymt.

Ronny Østli BIZARREKULT Vi Overlevde Petrichor Etter hva jeg skjønner er denne Osloduoen opprinnelig fra Russland. Uansett får vi elleve spor på norsk, fordelt på ti låter og en intro. Musikken har sitt utgangspunkt i kald black metal, med et moderne lydbilde. Jeg vil ikke kalle dette old school black metal, selv om det nok er hovedelementet.

Begrep som post black metal er likeså passende. Jeg tenker litt enkelheten i band som Khold og Tulus, men også

mye gammelt Ulver. Det krydres også tidvis med ren vokal. “For 1000 år siden” er god klassisk brutal black metal, og er en stor favoritt sammen med tyngre og groovy “Siste Ord”.

“Ensomhet” skiller seg litt ut med synth og clean gitar, mens “Ut i Skogen” har en kulde som får meg til å tenke på Mysticum uten full speed og med akustiske trommer.

Ronny Østli BOSS KELOID Family The Smiling Thrush Ripple Music

en

blytung

Engelske Boss Keloid har, i tiltagende styrke, raslet med undergrunnssablene, siden unnfangelsen av 2010, og anretter og intrikat lydpostei

av forstemmende 70-tallsprog og moderne, dommedaglig metall.

Kvintetten penner dog tonalfokusert, og holder noe av samme appell som Mastodon i disses temposvake øyeblikk. Instrumentakrobatikk og metriske skeivfordelinger fremstår poengtert og kontekstuelt vektet, og mye av bandets fortidige ungdomstilkjempelse er lagt død.

Det betyr imidlertid ikke at ”Family The Smiling Thrush”, Boss Keloids femte langspillplate, arter seg som en strandpromenade. Enn så lenge danner ikke det kompositoriske alltid vater med idealet – endog årets plate reduseres sporadisk til muskelspent ”ståhei for ingenting”. Unntaket er ”Orang Of Noyn”, hvori Garden Wall møter Baroness på forbilledlig vis.

Boss Keloid trenger til melodikreativ forløsning; teknisk og energisk er ting på stell.

Geir Larzen CAPRA In Transmission Metal Blade

CHEAP TRICK In Another World BMG Amerikanske Cheap Trick har holdt det gående snart et halvt århundre, solgt 20 millioner skiver og er innlemmet i Rock N Roll Hall Of Fame, men her i Norge er de likevel et kultband for spesielt interesserte.

(Så har heller aldri Cheap Trick vært Norgesvenner – da har aldri satt sine føtter på norsk jord.) I 2021 er fortsatt tre av fire orginalmedlemmer med – vokalist Robin Zander, gitarist Rick Nielsen og bassist Tom Petersson, og besetningen kompletteres med sønnen til hovedlåtskriver Nielsen, Daxx. Bandets tyvende studioalbum “In Another World” har latt vente på seg – åpningslåta og første singel “The Summer Looks Good On You” ble sluppet for nesten tre år siden, og egentlig skulle skiva følge hakk i hæl, men slik skulle det ikke gå. Nå er den endelig her, og åpninga gir straks en god indikasjon på hva som venter de kommende femti minuttene. Cheap Trick er jo nærmest manifestasjonen av begrepet ‘power pop’, og “The Summer Looks Good On You” har alle de rette ingrediensene; fengende refreng, massive koringer, sylhvasst gitar-riff og generelt god stemning! Her får

74 NRM 2-2021

man visjoner om strender og cabrioleter med radioen på full guffe i Californias solskinn. Både polert og røfft på en gang.

Fansen vet akkurat hva de får her – nøyaktig det de ønsker seg. Og det låter freskt, man skulle aldri i verden trodd at bandets kjernemedlemmer har en snittalder på over 70, for det leveres med et energinivå som band på halve alderen kan misunne dem. Flere av låtene har litt av den samme stemningen som klassisk Alice Cooper (som har mye felles bakgrunn med Cheap Trick fra sent 60-tall), mens de på tittelsporet roer litt ned med akustiske gitarer og moll-akkorder. “Passing Through” er pur 60-talls psykedelia. Skiva avsluttes med en cover av John Lennons “Gimme Some Truth” og en gjesteopptreden fra Sex Pistols gitarist Steve Jones. Ikke alt er like bra, tidvis er de på autopilot som på den middelmådige “Light Up The Fire”, og noen av låtene er litt for like til at de skiller seg ut, men stort sett fortsetter Cheap Trick å gjøre akkurat det de gjør best. De vet hva som funker for dem, og har ingen planer om å bevege seg langt utenfor sin egen komfortsone på dette stadiet av sin karriere. “In Another World” går ikke inn i historien som deres beste skive, men den er på ingen måte skuffende, og fansen vil helt sikkert bli veldig fornøyd.

Geir Amundsen

90-tallets punk/ hardcore og alternative metal er sjelden noe som tiltaler meg, men denne blandingen her var jammen tøff. Kanskje skyldes det at Louisianakvartetten er ganske tekniske. For her er det partier som er langt over nivået man forbinder med punk. Og det kombinert med intensiteten og råskapen fra nevnte sjangere gjør at Capra fremstår som veldig friske debutanter. Nevnes må også Crow Lotus. Vokalprestasjonene hennes er rimelig desperate og et funn for bandet. Mitt første møte med bandet var singelen “Samuraiah Carey”, og her ble jeg frelst, så kan fint anbefale det som en start. Andre godsaker er korte og kjappe “Hollow Doll”, mer alternative og tekniske “The Locust Preacher” og stygge “Mutt”.

Ronny Østli CODE Flyblown Prince Dark Essence Engelsmennene har tatt seg en tepause på hele seks år, noe som har ledet til et ekstremt album som drar tankene tilbake til bandets tidligste utgivelser.

Guttas progressive black metal er fortsatt ikke enkel å beskrive, her får du alt fra psykedelisk kjapp black metal i stil med Dødheimsgard i tittelkuttet som åpner plata, via den groovy bassdrevne og mer svevende “Clemency And Atrophy” til den tyngre episke “Rat King”. Tenk Khold møter Bathorys vikingperiode. Jeg vil trekke frem “By The Charred Stile” som en favoritt hvor Wacian kliner til med rimelig spreke vokalprestasjoner.

Det er mye å sette seg inn i, og selv etter en del runder sliter jeg litt med å finne den røde tråden. For meg blir dette litt for avantgarde.

Ronny Østli

EVANESCENCE The Bitter Truth Columbia Den originale tanke lider skipbrudd når Evanescence presenterer sitt syvende studioalbum, men kvintetten holder godt grep om det melodiske og sogner til øvre sjikt av moderne, symfoniske rockeband gitt metallisk-gotiske, emo-pop-injeksjoner. ”The Bitter Truth” er sågar amerikanernes mest velnærte arbeid, stilistisk, berammet av The Gathering-intertekstuelle ”The Game Is Over”, skamløst fengende ”Yeah Right”, i yppige kast av elektronisk pop og bitende varieté, stryker- og pianosvisken ”Wasted On You”, hvis refrengakkorder lefler med klangprogresjoner nedfelt i eksempelvis Radioheads ”Creep”, destillerte ”Far From Heaven”, elegiskbombastiske ”Blind Belief”, samt skivas vevre anslag. ”Part Of Me” oppildner dessuten alle med ønske om å oppleve et striglet Lacuna Coil triumfere i ESC. Musikalsk nybrottsarbeid gjør de seg ikke skyld i, men foruten bandets melodiske teft, første gang avdekket ved ”The Open Door” i 2006, forefinnes et autentisk og ujålete trumfkort i vokalist Amy Lee, hvis tone og talent ikke vokser på trær i angjeldende sjangerhage.

Geir Larzen FLOTSAM & JETSAM Blood In The Water AFM Records Etter 35 år og snaut halvparten så mange album er F&J fremdeles mest kjent for at debuten ”Doomsday for the Deceiver” som eneste skive noensinne fikk 6 av 5 K’er i Kerrang i ’86 og at bassist Jason Newsted forsvant til Metallica. Her stopper de flestes viten om bandet, og en kan vel ikke si at de har hatt en gullkanta karriere verken hva salgstall, anerkjennelse eller rein flaks angår, selv om de i grunnen har levert ganske fine saker jevnt over siden. Men, koken holdes fremdeles, og stilen bare hardere og hardere – uvisst om dette er noen slags halvdesperat og bevisst ’vi ække gamle’-uttrykk.

Dessverre vinner de lite på akkurat dette. Det kan virke som om de på eldre dager konsekvent velger fart og teknikk framfor groove og låt, og der de kommer med riff og partier som initielt kunne vært knalltøft, er det stadig noen basstrommer eller annet som bare må stresse det hele opp. Ikke at låtmaterialet i seg sjøl er godt nok til å bære en knallskive, men dette kunne ha vært arrangert så mye bedre med en større forståelse for effektene av dynamikk. Etter fjorten skiver burde kanskje rein erfaring styrt dette en litt annen vei. Bandet spiller imponerende tight og teknisk, og Eric A.K. har i alle år vært kanskje genrens beste vokalist, og med gode nok låter og rett produsent kunne de ha vært helt i genretoppen. Der er de ikke pr. i dag og med denne, litt halvveis gjennomførte skiva.

Wilfred Fruke

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R FM Tough It Out Live Frontiers Selv om de engelske AOR-prinsene FM har holdt på i 37 år (minus en 12 års pause) og gitt ut 12 studioskiver, så er det for evig og alltid de to første klassiske skivene som kommer til å definere karrieren deres. De har allerede tatt for seg debuten “Indiscreet” med en nyinnspilling av hele skiva på 30-årsjubileet i 2016, og i tre år senere markerte de oppfølgeren “Tough It Out” med å spille skiva i sin helhet på noen konserter. Hvordan det låt kan du sikkert gjette ganske eksakt, eller du kan sjekke ut denne doble liveskiva. Det er jo ikke lenge siden forrige liveskive fra FM, (“The Italian Job” fra 2019), men de har tatt hensyn til akkurat det ved å velge totalt andre og sjeldnere fremførte låter på del 2 av “Tough It Out Live” slik at det ikke blir noe overlapping.

Tre av FMs fem originalmedlemmer er fortsatt med i bandet, og heldigvis er vokalist Steve Overland en av disse.

Han innehar en utrolig sjelfull og inderlig stemme i beste Paul Rodgersånd, og synger akkurat like bra nå, selv om han har passert 60 år nå. Bandets nyeste medlem, gitarist Jim Kirkpatrick, har vært med siden 2008 og forlengst bevist at han er en forsterkning, med nydelige og melodiøse gitarsoloer utført på utsøkt teknisk vis.

Da “Tough It Out” kom ut i 1986 hadde FM alle forutsetninger til å virkelig slå igjennom. De hadde utrolig fengende singler som også kunne bli spilt på radio, de hadde et stort plateselskap i ryggen, en velrenommert produsent (Neil Kernon – Queensrÿche, Dokken, Michael Bolton og, øh, Ole i’Dole), de var support for Bon Jovi på den turnéen som sendte Jon & co til himmels med “Slippery When Wet”, og de hadde en av de beste vokalistene i bransjen – atskillig bedre enn f.eks.

Jon Bon Jovi. Likevel rykket FM aldri helt opp i eliteserien, og deres mer rocka og rootsy stil på tredjeskiva traff ikke fansen helt – og da grungen kom i 1992 var det i praksis over for FM. Ulempen med å spille en skive i sin helhet er selvsagt at man da er også nødt til å spille de svakere sporene, som publikum ikke er spesielt interessert i å høre, og bandet ikke er spesielt interessert i å spille. Og det er noen dødpunkter på “Tough It Out”, spesielt på andre halvdel. Derimot åpner det forrykende, med tittelsporet, spretne “Don’t Stop”, og bandets sykt fengende trumfess “Bad Luck” som burde ha blitt en monsterhit om det fantes noe rettferdighet i verden. Også skivas andre singelvalg “Someday (You’ll Come Running)” høres ut som hiten som aldri ble, mens det dabber litt av under balladen “Everytime I Think Of You” (først innspilt av Eric Martin). Bandet leverer bra, men det gnistrer ikke kontinuerlig – tidvis er de på autopilot.

Som alltid er liveskiver hovedsakelig rettet mot fansen – og de fleste fans har nok større interesse av Disc 2 av denne utgivelsen. Her drar de som nevnt frem de litt mer ukjente låtene sine som ikke har vært utgitt på noen liveskive tidligere – som rockeren

norwayrock.net

SKIVER “Wildside”, radiohiten “Hollow” og “I Ain’t The One” fra comebackskiva “Metropolis” (2010), og det spruter godt av overraskelsen “Hard Day In Hell” fra den oversette “Aphrodisiac” (1992) – fra samme skive får vi også “Breathe Fire” og “Blood And Gasoline”.

De har til og med gravd frem obskure “Dangerous”, som opprinnelig var B-sida av deres første singel, “Frozen Heart” i 1985. Høydepunktet får vi helt til slutt, en aldeles forrykende cover av Marvin Gayes “I Heard It Through The Grapevine”, hvor Overland virkelig får vrengt sjela og publikum er fullstendig med på notene.

“Tough It Out Live” er ikke noen banebrytende liveutgivelse, men det låter veldig bra, vi har et solid band med en fantastisk vokalist som spiller glimrende låter foran noe som høres ut som et entusiastisk publikum – skulle gjerne hatt denne på DVD/ BluRay også! Er du allerede fan, så kommer du garantert til å kose deg i et par timer med denne – er du ikke fan, så anbefales du herved å i det minste sjekke ut den ovennevnte “…

Grapevine”.

Geir Amundsen FOCUS Focus 50 – Live In Rio In Focus Records I påvente av pandemisk retrett og neste års studioalbum fra Hollands beste og mest markante progressive rockeband, celebrerer Focus 50-årsjubileum med sonisk brask og audiovisuell bram.

Bursdagskolossen favner tre cd-skiver, samt blu-ray, hvis hovedrett innestår en konsert fra Rio de Janeiro anno 2017. Nåværende kvartett av nestorene Thijs van Leer og trommeslager Pierre van der Liden, pluss gitarist Menno Gootjes og bassist Udo Pannekeet, utgjør en av de hvasseste Focuskonfigurasjonene sine Jan Akkerman frekventerte bandet, og har vært i vigør siden 2016. Kalaset intonerer med van Leer i tverrfløytekadens, orgel-akkompagnert av seg selv, innen ensemblet samles til nydelige ”Focus 1”, åpningssporet fra debutalbumet, opprinnelig titulert ”Focus Plays Focus”, fra 1970 (frøken Korona forskøyv jubiléet med ett år). Konsertprogrammet balanseres ypperlig mellom 1970-åras progressive rockehits og nyere tids komposisjoner, som glimtvis ligger på samme nivå som stykkene tilvirket i hollendernes velmaktsdager. Det musiseres med all verdens dynamiske dignitet, hvor kontrollert improvisasjon og synergisk øyeblikkmagi veier like tungt som det komplekst kompositoriske.

Trass bandets virtuose forfatning har Focus aldri fristet å skrå ut i ørkesløs instrumentalakrobatikk – det er melodiøsitet som rår grunnen, i delikate hybrider av klassisk musikk (med vekt på barokk og romantikk), jazz og rock. Den makeløse suiten fra ”Moving Waves” – ”Eruption” – faller som tredje konsertpost, og går ikke å motargumentere, men i blant skulle jeg ønske de heller ga seg ”Hamburger Concerto” i vold. ”House Of The King”, signaturlåtene ”Sylvia” og ”Hocus Pocus” (som Nrk radio spilte temmelig

hyppig under oppveksten min), ”Focus 5” og ”Harem Scarem” sitter godt og naturlig i rygg med ferskere ”All Hens On Deck”, repertoaroverraskelsene ”P’s March” og ”Le Tango”, og festen avrundes med en tjue minutter ekstensiv oppføring av nevnte ”Hocus Pocus”. Sonisk låter det iblant som en lytteverdig bootleg fra 1975, og stedvis irriterer det at publikumsskravel hefter ved miksen. Bonus-disken, ”Completely Focused”, rommer samtlige tolv ”Focus”-komposisjoner smidd i nye studiotapninger. Jeg vil likevel tro at kjernekonstituenten i utgivelsen er blu-ray-disken.

Herværende opptegnelsen baseres på presseakkrediterte lydfiler.

Geir Larzen FROST* Day And Age Inside Out Fjorårets ”Others”-EP utgjør en diskografisk skamplett for brettist Jem Godfrey og gitarist John Mitchell, som følger opp fadesen med en fjerde og mer ventelig, neo-progressiv langspillplate.

Tonen er en anelse mørkere enn forløperne, men fremdeles rager rimelig radiovennlige sangmelodier i topp av 80-tallsmodellert og svulstig pop, gitt metalliske ferniss. Tittelsporet og ”Kill The Orchestra” befordrer såpass kvalitet, om enn i blaff, at disse vanskelig lar seg ignorere, mens derivative ”Terrestrial”, ”Island Life” og ”Skywards” demaskerer bandets vedvarende identitetskrise og

DESASTER Churches Without Saints Metal Blade Tyske Desaster er egentlig litt metallens Jean Claude Van Damme. Det er bare å lene seg tilbake og motta action uten å tenke så mye. Og for meg er det ikke noe feil med det, noen dager er det akkurat det man trenger. Etter introen “The Grace Of Sin” får vi en skikkelig herlig black’n’roller i “Learn To Love The Void”. Her snakker vi rockefot og kandidat til årets låt

manko på autonom musikktenkning. ”Waiting For The Life” intonerer sirlig og lovende, men skjærer kjapt ut i flåsete klisjéer. Verst er likevel pinlige substansløse ”The Boy Who Stood Still”. Du kjøper heller et par ekstra eksemplarer av platene til Neal Morse og Dream Theater enn å bytte inn penger for tredjerangsskvip som dette.

Geir Larzen GRETA VAN FLEET The Battle At Garden’s Gate Republic Det ville vært latmannsjournalistikk å anmelde denne skiva med å angripe Greta Van Fleet for deres mange og omtalte likhetstrekk med Led Zeppelin (Robert Plant spøkte en gang om vokalist Josh Kiszka: ”Beautiful little singer, I hate him!” ). Og det å sitte og nynne teksten til Gary Moores “Led Clones” kan nok være en hindring når du skal lytte til denne skiva og besvare spørsmålet “Er musikken bra?”.

Siden debutskiva ”Anthem Of The Peaceful Army” har Kiszka-brødrene Josh, Jake (gitar) og Sam (bass) pluss Danny Wagner (trommer) reist mye og modnet litt, og dette reflekteres i tekstene på skiva. Oppfølgeren er mindre naiv i ånden enn debuten var.

Javisst hører du fortsatt mye Zeppelin i stilen deres, som på kortere låter av typen “Built By Nations”, men Greta Van Fleet er mer enn det. Noen av de lengre låtene høres mer ut som gammel Rush: åpningssporet “Heat Above”, “May Way Soon” samt et av

innen denne sjangeren. Ser du noen som sitter alene i bilen og hytter neve, er det ikke sikkert du har gjort noe galt, det kan hende personen hører på nye Desaster.

Nevehytterne kommer på rekke og rad, men blir tonet ned i tyngre “Exile Is Imminent”, som tross sin tyngde fremstår som en av skivas beste spor. Denne etterfølges av det episke tittelkuttet. Men ikke fortvil, vi er halvveis og “Hellputa” kjører i gang igjen øset. Vi er bare et kvartal inn i året, men jeg har trua på at denne kommer høyt opp på min liste når året skal oppsummeres.

Ronny Østli

NRM 2-2021

75

AN M ELDE L SE R

SKIVER

KARDASHEV The Baring Of Shadows Metal Blade

skivas høydepunkter, den episke, progressive og dystopiske “Age of Machine”. Her forekommer også noen velkomponerte, høytsvevende ballader, som “Broken Bells” og “Light My Love”. Denne skiva føles mer variert og vidtrekkende enn den første, spesielt på den kinematiske avslutningen “The Weight of Dreams”.

Er det originalt? Nei, men bandet er unge gutter og fortsatt i utvikling. Josh Kiszka kommer alltid til å høres ut som Robert Plant, det er bare slik han synger. Er det bra? Mange steder, ja.

Skiva er et godt håndverk, har mange fengende melodier og en del nydelig orkestrering. Det er utvikling å spore siden den tre år gamle debuten.

Anne-Marie Forker GRIEF COLLECTOR En Delirium Petrichor Det er ganske friskt å etablere et nytt doom-metalband når du heter Robert Lowe og har bakgrunn fra Solitude Aeternus og Candlemass. Fortidens spøkelser vil selvfølgelig henge over deg, og jeg sleit en stund med denne, da låtene er langt unna fortidens kvaliteter. Likevel løsnet det etter noen runder og episke doomlåter som “Knee Deel In Devils” “10 Days (Of Disbelief) og “Scorned Earth” er ganske så ålreite. Rocka og røffe “Wintersick” ble jeg ganske kjapt venner med. Visst er det plate i samme stil som Lowes tidligere band, men ikke avfei dette ved første lytt. Det er noe der inne som tar litt tid. CD-utgaven er dobbel og inneholder trioens debut mini-CD “From Dissension To Avowal” Ronny Østli HORNDAL Lake Drinker Prosthetic S t o c k h o l m kvartettens andre plate er historien om en svensk by som forfaller etter massedrap for deretter å bli lurt til å tro på vekst og fremgang av en amerikansk velgjører. Byen er selvfølgelig Horndal.

Konseptet er det lite å si på, musikken har også noe for seg, selv om det tidvis er mediokert og tankene flyr andre steder. Dette gjelder dessverre første del av plata. Mine favoritter er platas siste halvdel. Horndal gir oss tøff hardrock med et tungt lydbilde.

Henrik Levahns vokal er rå, men likevel tydelig. Og vi snakker ikke growling. Sludge og hardcore nevner som sjanger, men tenk heller hardrock med dette som krydder. Umiddelbart fikk jeg Tømmermenn i tankene da jeg satte på plata. Tunge “Ruhr” er min favoritt, etterfulgt av “Growing Graves” som er uptempo og riffbasert. En kombinasjon av disse, ispedd episke stemningsfulle innslag får vi i “Thor Bear” som jeg også synes fortjener en lytt. Nå tviler jeg på alle deler min smak, men noter bak øret at det er godsaker på tampen, dersom de første låtene ikke fenger.

Ronny Østli

76 NRM 2-2021

DOBBELTGJENGER Smooth Failing Karisma Records Det er vanligvis temmelig lett å beskrive et bands soniske vesen med en liten håndfull adjektiver, men i all sin lettere frustrasjonsfremkallelse er det en herlig befrielse å i så måte av og til komme til kort. Presseskrivet beskriver dette noe selvmotsigende som ’futuristisk retrorock’, som i seg er treffende nok – men like fullt ikke heldekkende. Bandet blander såvel elementer fra funky tidlig-discorytmikk, new wave & -romantic, tyngre lydbilder som ganske rett-fram Strokesrock, og det hele brukes til å male ut bilder i ganske så mørke soniske nyanser over en relativt bred palett. Låtene er sjelden

tradisjonelt lineære, og de utviser en deilig forakt for alt som heter standardprogresjoner og lettkjøpte harmoniske løsninger.

Av og til og her og der går det dog et pyttelite hakk ut over det reint iørefallende, men dette er en så verdifull tankegang at jeg der heller bruker et par ekstra runder til rein tilvenning. I full symbiose med solid låtskriving drar skiva sterke veksler på også et flott samspill mellom arrangementer og produksjon; det låter luftig og kontrollert, samtidig som at det godt balanserte lydbildet er rikholdig og med effektive og velplasserte instrumentale virkemidler, pluss at bandet som sådan mesterlig spiller hverandre enda bedre. Det eneste jeg egentlig savner er et par reale monsterkutt som hever seg over det jevne, gode – og holder de fram som de stevner, kan neste skive derfra bli virkelig fine saker.

Wilfred Fruke

IMPALED NAZARENE Eight Headed Serpent Osmose

JESS AND THE ANCIENT ONES Vertigo Svart

Finlands mest perverse er tilbake etter syv år, og der jeg synes “Vigorous And Liberating Death” og “Road To Octagon” var helhetlig litt slappe, er heldigvis galskapen tilbake på dette trettende albumet. Singelen “Goat Of Mendes” starter plata og representerer plata godt med sine tre minutter fullt øs.

Denne følges opp av tittelkuttet som holder samme intensitet. Lydbildet er upolert, men tydelig og jeg synes dette er en svært god plate. Favoritter er “Octagon Order” og “Debauchery And Decay”. Tyngden får vi i siste låta “Foucault Pendulum”. Impaled Nazarene holder tradisjonen fra de to foregående skivene, tretten låter på en drøy halvtime.

Ronny Østli

Fjerde langspillplate fra finnene utfolder dessverre ikke den forløsning forrige utgivelse s a n n s y n l i g g j o rd e .

I stedet følger mer av det samme, hvilket betyr livsbejaende retrorock med kaskader av 60-tallspsykedeliske pop-impulser. Klanglig, vokalt og melodisk ligger sekstetten såpass nære hva forhenværende Pursonsanger Rosalie Cunningham bedriver at de er dømt å tape enhver verdimåling herom. ”Vertigo” faller likevel ikke på stengrunn. Isolert sett fungerer åpningssporet ”Burning Of The Velvet Fires” og ”Love Zombie” tålelig godt, men gruppas sjonglering av klisjéer mangler særdrag, finesse og ingenium.

Geir Larzen

“ P r o g r e s s i v atm o s fæ ri sk deathcore” er betegnelsen jeg leser idet jeg setter på amerikanernes andre plate. Og det er langt på vei riktig. Nå starter det veldig death/ doom med “A Frame. A Light”, en stemningsfull låt med både ren vokal og growling. Singelen “Snow-Sleep” er mer frenetisk og en god representant på hva som spenner seg på platas fire spor. Veldig interessant tromming på denne, hvor basstrommene går unna i et hysterisk tempo, mens de andre trommene for meg høres mer jazz ut. En del temaer på skiva får meg til å tenke sludge med moderne post metal lyd, noe som i seg selv er originalt. Likevel er vi litt utenfor mitt favorittområde, og det blir en smule slitsomt og langdrygt.

Ronny Østli KAYAK Out Of This World Inside Out Som nestor Ton Scherpenzeel redegjorde for sist vi hadde ham i tale så smuldret Kayak opp innenfra etter rockeoperaen ”Cleopatra”; disintegrasjonen skulle vise seg å være et hendig uhell, da komponisten, i stedet for å resignere, trommet sammen flunkende ny kvintettbesetning og herigjennom vinket midlertidig farvel til storskalaformatet. 2018-comebacket ”Seventeen” proklamerte et revansjesugent band, tuftet på Kayaks singulære parametere av progressiv rock og popmelodisk intelligens. Ikke før var fansens begeistring vekket så kom meldingen om Scherpenzeels hjerteinfarkt, og etter en kort rekonvalesens, innmeldte hollenderne turnéplaner, før en gitt pandemi stengte verden. Angjeldende Kayak-konstellasjon, som for øvrig teller trommeslager Hank Eijkenaar igjen, vokalist Bart Schwertmann og eksilsvensken Krustoffer Gildenlöw, vet å snu motgang til vinning, og nyttet fjoråret til å komponere og forrette en oppfølger som jafser stilistisk enda bredere enn forgjengeren. ”Out Of This World” klinger ugjendrivelig Kayak, men gestalter samtidig en bandsynergi som nok har vært på hell siden Pim Koopmans plutselige død i 2009. I likhet med ”Seventeen” utstedes ”Out Of This World” i dobbeltformatert vinylformat, med en spilletid på 70 minutter. Man kunne stundom ønske et mer kvalitativt renskåret album, trass i en underminering av det essensielle variasjonsaspektet, men her presenteres like fullt en håndfull rockekomposisjoner som ærer Kayakarven på entusiastisk og karakterfast vis. Et fantastisk tittelspor av klassiske pianofigurer, melodiske sanglinjer, symfonisk dynamikk, dramatiskromantisk interludium og storslagen vokalharmonikk manifesteres som den rene gave til fansen; så meget så

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R at stykket, sømløst og elegant, nytter deler av ”Chance For A Lifetime” fra ”Royal Bed Bouncer”-albumet som direkte sitat. Interessant nok fører samme perle et progressivt ostinat som påminner Deep Purples ”Step By Step”. ”Under A Scar” forener ettertenksom balladeform med mollstemt diskotonalitet og dramaturgisk teaterrock, mens ”Critical Mass”, ”Red Rag To A Bull”, alvorstunge ”A Writer’s Tale” og rulleteksten ”Ship Of Theseus” frir musikknonchalant og inderlig til bandets symfoniske kjernetilhengere.

Av repertoarets mindre komplekse forekomster skal ”The Way She Said Goodbye” og morsomme ”Traitor’s Gate” aksentueres, mens man hopper bukk over dvaske ”Waiting”, ”As The Crow Flies”, ”One By One” og surrealistisk dårlige ”Cary”.

På dommens dag hedres Kayak for å være det progressive rockebandet som – naturlig og utvunget – maktet å inkorporere popmusikalske grep i egne arbeider, uten å skifte ham. ”Out Of This World” danner i så måte et flott, om enn ikke maktpåliggende tilslag til bandets imponerende etterlatenskaper.

Geir Larzen MAVERICK Ethereality Metalapolis Records Nordirske Maverick viser nok en gang at de virkelig kan dette med melodisk hard rock. Forrige plata, Cold Star Dancer, var et mesterverk som det skulle godt gjøres å følge opp. Ethereality er ikke like sylskarp, men holder høy, høy klasse. Det er så mye å sette pris her.

Låtene er velskrevne og med melodier opp imot Joey Tempest på sitt beste.

Vokalist Dave Balfour har en fantastisk stemme, med mye trøkk og følelse, og kan på mange måter minne om nevnte svenske. Som på tidligere album ligger det mye fokus på vokalmelodiene og på gitarene. Noen av riffene er vasse som knivseggen, lån ører til singelen “Switchblade Sister” eller “Angel 6” og hør selv. Ethvert hard rock band med respekt for seg selv, bør ha en, eller helst to, ballader på et album. Maverick bjuder på “Never” om kjærlighetssorg og “The Last One” om den store kjærligheten. Plata inneholder et par seriøse nakkeslengere også, “Ares” er en seig. tung og uimotståelig låt. “Bells of Stygian” har driv og refreng som krever publikumsdeltagelse.

Ingar Høgstedt MESSIER 16 Iota Indie Recordings Disse Oslodebutantene er ganske så vanskelig å beskrive, for her er det mye musikk. Introen er et pianostykke skrevet av Alexander Scriabin, utover dette er all musikk komponert av Jonas Ulrik Eide. Etter å ha spilt metal i ungdommen har det blitt ti år med blant studier innen komponering.

Opeth og Emperor er nok ikke helt på jordet hva angår referanser, men jeg

norwayrock.net

SKIVER MUSTASCH A Final Warning - Chapter One Tritonus Records

GÅTE Til Nord EP Indie Recordings Jeg hadde store problemer med å vedkjenne at jeg ikke kom meg på konsertene Gåte fremførte i akustisk form, totalt nedstrippet. Og etter å ha lidd meg igjennom diverse videoer på YouTube håpet jeg virkelig gjengen både kom til å fortsette med konseptet post pandemi og i tillegg spille det inn og gi oss et fullverdig album med tagningene.

Mine bønner ble nesten hørt, for det er ikke en hel skive med de nye versjonene de tilbyr men en råsterk EP som har endt opp nøyaktig like vakker som jeg forutså. Singelen “Kjærleik” setter igang de fem sporene de serverer, og det er rett og slett ren magi som kommer ut av høyttalerene, spesielt oppbygningen mot den episke slutten. Musikkvideoen gjør sin fantastiske jobb med å understreke magien ytterligere og det er ikke så rent lite gåsehud man sitter igjen med i etterkant. man sitter igjen med i etterkant. vil også nevne Dødheimsgard når det kommer til kvasse riff og psykedeliske krumspring på gitarhalsen. Jeg tenker spesielt på låtene “Lotus” og “Equinox”, som kanskje er min favoritt. Tyngre og stygge “Sigma” er også en låt jeg liker godt. Tittelkuttet følger også denne malen, men er mer melankolsk og har noe renvokal. Uten å gå gjennom alle låtene er dette et spennende og nyskapende album som anbefales til de som ønsker å bruke litt tid på å sette seg inn i en plate.

Ronny Østli MIRROR OF HAZE The End Is The Beginning Wave Records Oslo-residerende Vadym Markov initierte Mirror Of Haze for å tonesette nihilismen og desperasjonen i dagens pandemiridde klode, og løser oppgaven med tålelig melodivektede

“Hemarsverdet” er det eneste nye sporet av de fem, da resten er klassikere i nye versjoner og er dertil en kjærkommen nykommer i en allerede råsterk låtkatalog. En nydelig låt hvor gutta i bandet får slippe til med massiv koring. Jeg klarte aldri å bli helt venn med “Horpa” på “Svevn” og den er ikke favoritten på “Til Nord” heller, men den også har imidlertid fått seg et lite løft her og gjør seg heller ikke bort blant resten.

For de går høyt ut med de to førstnevnte sporene, og selv om det aldri blir like storslått som disse er det ikke mye galt med nyversjonene av “Rideboll” og “Til Deg”. Personlig setter jeg ekstra pris på sistnevnte da jeg har et spesielt forhold til akkurat denne.

Dette er så tett opp til perfeksjon som man kan komme, det eneste jeg har å trekke noe som helst for er at de ikke har spilt inn en hel skive av herligheten. Men bevares, jeg var ikke klar over at dette var i planene til Gåte så jeg ble overlykkelig når de brått droppa “Kjærleik” og det ble klart at det kom mer. Nå vil vi bare ha enda mer.

Sven O. Skulbørstad

hjemmekontorinnspilte låter langs post-punkens og gothrockens alléer. Stoffet skylder til The Fields Of Nephilim, Killing Joke og et knippe isende synthpop-aktører fra første halvdel av 1980-tallet, og oppføres med klanglige gitarer, nasal vokal, bass og basal-intendert trommemaskin.

Instrumenteringen avgir et kaldt og resignert lydbilde, ikke uten verdi. Markov lykkes best i tristessekvernende og bent sagt vakre ”Drifting Into The Void”, klokelig postert først i kronologien. Låtens akkordvalenser, ulmende mørke og symfoniske ferniss faller faktisk ikke milevidt unna Seigmen. Dessverre tangeres ikke anslaget, uten at man skal slå hånden av det resterende materialet, hvori ”Prisoners Of The Maze” øver særlig appell. Mirror Of Haze bærer den sjarmerende lyden av eksistensiell limbus.

Geir Larzen

De svenske testosteronrockerne Mustach har tatt på seg sine skitneste klær og presenterer oss for en av sine sinteste plater til dags dato. Mye av tidligere tiders melodiøse hang, er erstattet av et høyere tempo og mer aggressive riff. Det vil ikke si at de har glemt hva som skal til for å komme på radio. “Contagious” er den mest umiddelbart fengende låta på albumet og var hard rock alibiet på svenske Melodifestivalen (Eurovision). “You’re Killing Me” er også egnet radio. Den er en effektiv rockelåt, som man kan nikke gjenkjennende til første gang man hører den. “Albert Einstein” er mer uforutsigbar og er en morsom låt, med flere muligheter for heavy hoderisting og roping av full kraft.

Rett og slett en låt som gjør at en savner konserter. Plata er ganske kort med bare seks låter, likevel klarer jeg å bli sliten av den bare delvis rene vokalen. Jeg liker måten bassen er lagt i lydbildet, hvor vi virkelig får kjenne denne bokse i mellomgulvet. Det blir litt lite, dette her. Hadde ønsket meg en skikkelig fulllengder og noe mer fokus på å halde Ralf i tone.

Ingar Høgstedt NATTVERD Vandring Osmose Nordmennene, med bakgrunn fra Ragnarok, Tsjuder og Nordjevel drar tankene mine tilbake til midten av nittitallet på sitt tredje album. Lydbildet er kaldt og svart, og jeg får opp mange minner fra demoer og debutskiver fra perioden som satte norsk black metal på verdenskartet. Synthen i “Naar Taaken Fortaerer Alt” er med på å underbygge dette. Det går rimelig kjapt unna, med noen rimelig fete tyngre og grooy partier. Jeg synes skiva er jevnt fet, men vil trekke frem “Martyrer Av Kristus” og det over åtte minutter lange avslutningssporet “Langt Der Borte I Det Fjerne” som personlige høydepunkter.

Ronny Østli NORDJEVEL Fenriir Indie Recordings Kvartetten, med opprinnelse i Askim, gir oss i forkant av ny plate en EP med et par låter de følte ikke passet inn på kommende fullengder. Tittelkuttet og “Rovdyr” er begge gode låter. Variert og godt arrangerte låter. Tittelkuttet er det meste varierte, med mye melodi og tyngde, mens “Rovdyr” er mer uptempo uten at vi snakker gjennomgående blasttempo. Melodisk på den kalde norske black metal måten er hva jeg vil si er gjennomgående, men lydbildet er oppdatert, men ikke

NRM 2-2021

77

AN M ELDE L SE R

SKIVER polert. Det låter massivt, men slemt.

EP-en gir oss også en forsmak på kommende album i form av “Gnawing The Bones”. Her snakker vi derimot blast og sylskarp riffing. Også dette melodisk harving, som gir meg assosiasjoner til Dødheimsgard. Nå skal Nordjevel ha for å gi valuta for pengene, så vi får også en tribute til Possessed i “Fallen Angel”, en versjon som absolutt burde gjøre Jeff Beccera stolt. Til slutt får vi en liveversjon av “Det ror og ror” fra Brutal Assault i 2019. Det er alltid vanskelig å gi karakter til en EP. Men jeg konkluderer med at jeg ser med spenning frem til et nytt album.

Ronny Østli

OSLO ESS Pønk, Rock Og Harde Kår Drabant Music Av og til er det befriende å bare la seg rive med av musikk og ikke nødvendigvis måtte dypdykke inn i enhver detalj som man vanligvis gjør når man skal mene noe om det man hører på.

For det aller viktigste med Oslo Ess sitt siste album, ti år etter debuten, er at det er et halvtimes langt avbrekk og pause fra pandemihverdagen og en tilsynelatende evig vinter som aldri ser

ut til å gi seg. Jeg tror aldri bandet har hatt en bedre timing på en utgivelse, for den her var nødvendig og det var nødvendig at det var nettopp Oslo Ess nettopp nå. Jeg har ihvertfall aldri hatt større behov for lett poppønk enn akkurat i disse dager, og akkurat idet den poppa “Aldri Se Oss Tilbake” starter skiva har jeg i samme sekund glemt alt av restriksjoner og kulde.

Bra spennvidde er det og, fra nevnte åpner til ska i “Dråpe I Havet” og sinnapønkeren “Norge I Dødt, Hvitt Og Grått”. Skal jeg gå dypt i anmelderen i meg synes jeg nok låtmaterialet på forgjengeren “Frie Radikaler” var hakket sterkere, men det spiller ingen rolle. På den tiden kunne man gå på konserter og munnbind var bare noe man så på gata på den andre siden av verden. Nå er tilstanden ganske så annerledes, men i skrivende stund har vaksinasjonen kommet godt i gang, sommeren er i anmarsj og det er et sterkt lys i enden av tunnelen.

Det finnes det ikke bedre soundtrack til enn nettopp Oslo Ess, og “Pønk, Rock Og Harde Kår” gjør jobben med bravur. Tusen takk folkens.

Sven O. Skulbørstad PERMIAN INCIDENT All The Things No Tomorrow Brings Permian Incident

LEDFOOT Black Valley TBC Records Nøyaktig hvor mange plater Tim Scott McConnell har bidratt til, tør jeg ikke gjette, men ”Black Valley” er norskamerikanerens femte album under det kledelige epitetet Ledfoot.

Veteranen, hvis timbrerøslige tolvstrenggitarteknikk er like flagrant som artistens fysiologiske gestaltning, legemliggjør den forpinte, illusjonsløse og sosialt mistilpassede bluesutøveren fra Amerikas sumpland, i åndelig og stedvis kompositorisk overenskomst med ikoniske størrelser som Skip James og Reverend Gary Davies. Samstundes går ikke populærmusikken fra 60- og 70-tallet under McConnell radar; impulser fra datidens progressive visesangkunstnere forefinnes i dennes amalgamidiom.

Summen av historiske influenser, lydisk suverenitet og teft for tristessemelodier definerer Ledfoot, som i år frembyr

78 NRM 2-2021

ti ballader fra skyggenes dal.

Et lamenterende og nydelig gitarharmonisert tittelkutt slår an tonen, rustet med McConnells egalitære akkordmanøvrer og sårbare vokal, spartansk akkompagnert av computerperkusjon, bass og sangpålegg. I ”Broken Eyes”, et annet høydepunkt, bedyrer protagonisten at han ikke jager regnbuer - han er fargeblind – og det er i øyeblikk av sorgtynget nihilisme at Ledfoot penner sine ypperste stykker. Vokalt er det blitt bevisst styggere med årene; noen ganger tyner han dette i overkant langt, vel vitende om at desperasjonstrykket aksentueres. Et unntak i så måte er renskårent vakre ”Poor Man’s Lullaby”, som på to knappe minutter blir albumets senit, i spann med ominøse ”Crossed My Heart”. Sistnevnte kunne for øvrig vært å finne på McConnells absolutte mesterverk, ”13 Songs” fra 2005. ”Black Valey” stiller kompositorisk sterkere enn Spellemannsprisvinnende ”White Crow” og er neppe egnet å skuffe Ledfoots rettmessig florerende tilhengerskare.

Geir Larzen

Hamar-kvar tetten, som herved presenterer album nummer to, øser av tre musikalske moduler: Melodiøs tungrock, 80-åras power-metall og progressiv 70-tallsrock. Utkommet støper et tveegget sverd, hvor lytteopplevelsen i stort monn dikteres av hvorvidt du besnæres av bandets pågående og tidvis forserte vokal. Johannes Hulleberg er teknisk habil, og formodentlig oppflasket på sangkapasiteter som Bruce Dickinson og Jørn Lande. Det vil vanskelig skade uttrykket å tone ned metalldogmatiske tilskyndelser, for plata klinger mest komfortabel i 70-tallsestetiserte øyeblikk hvorunder impulser fra Yes og gitte skandinaviske aktører blottstilles. Det tilfaller dessuten Permian Incident en stjerne i boken for albumets folkemusikalske instrumentalpassasjer; vi tåler mer av den slags. Fjorten minutter vidstrakte ”Dandelion” understøtter konklusjonen med tydelighet.

Geir Larzen RONNIE ATKINS One Shot Frontiers Livet har ikke behandlet Ronnie Atkins pent de siste par årene. På sensommeren 2019 ble Pretty Maidsvokalisten diagnosert med lungekreft, og bandets nye skive ”Undress Your Madness” fikk dermed trangest mulig fødsel da de ikke kunne promotere den med noe turné. Etter intensiv cellegiftbehandling virket det som om han skulle komme gjennom den mørke perioden, og bandet begynte på nyåret å planlegge konserter for våren og sommeren. Men så kom coronaen – og

rundt påsketider fikk Ronnie beskjed fra legene om at kreften var tilbake, og hadde spredt seg til Nivå 4, noe som i praksis betyr at den er uhelbredelig.

En slik beskjed ville nok sendt de fleste av oss rett ned i den dypeste kjelleren for godt. Men vår danske venn brukte istedet dette som motivasjon til å skrive låter og begynne å tenke på å lage sin første soloskive noensinne, i en alder av 56, etter seksten studioskiver med Pretty Maids, og to med Nordic Union. Man skulle tro at resultatet ville bli en dyster, angstfyllt og nedstemt affære – hadde jeg skulle lage musikk under slike omstendigheter, ville det antagelig fått Type O Negative til å høres ut som Van Halen. Men neida!

Ronnie Atkins leverer en skive som bobler av håp og optimisme, med oppløftende melodier og fengende refrenger. Sammenligningen med Pretty Maids er uunngåelig, og dette vil nok appellere mer til de som liker den melodiske og poppa siden av Pretty Maids fremfor de som foretrekker det hardere materialet – dette er mye mer keyboardpreget. Skiva er forøvrig også mixet av Jakob Hansen, som har produsert alle Pretty Maids (og Volbeats) skiver det siste tiåret.

Ronnies nærmeste samarbeidspartner på denne skiva har vært svenske Chris Laney, multi-instrumentalisten som ble med i Pretty Maids for et par år siden. Han spiller gitarer og keyboards her, og har også produsert. Ronnie har også fått hjelp av to andre PMkolleger, Allan Sørensen på trommer og Morten Sandager på keyboards, samt Pontus Egberg fra Treat på bass. Gitarsoloer leveres av folk som Oliver Hartmann (Avantasia), Pontus Norgren fra Hammerfall, The Poodles og Talisman, og Kee Marcello, exEurope. Man formoder at en mann med langt fremskreden lungekreft knapt kan klare annet enn å hvese, surkle og hoste i mikrofonen, men Ronnie Atkins besitter fortsatt den kraftfulle og særpregede røsten vi har hørt på skiver i snart førti år.

Tekstmessig er dette både reflekterende og livsbejaende. Det er vanskelig å høre strofer som ‘And in the end, I would not change a single thing’, eller ‘Embrace the moment, we are living in the now’ uten å få litt flashbacks til Freddie Mercury og “The Show Must Go On” / “Was It All Worth It”. Og låtmaterialet holder også overraskende høyt nivå for oss som aldri har hørt Atkins uten en låtskrivende gitarist som Ken Hammer eller Erik Mårtensson ved hans side.

Tittelsporet er aldeles nydelig, og i et alternativt univers hadde både den og låter som åpninga “Real”, poppa “Subjugated”, Journey-aktige “Picture Yourself” og den avsluttende AORperla “When Dream Are Not Enough” vært radiohits.

Det er nok dessverre usannsynlig at dette ikke er den siste skiva vi får med Ronnie Atkins på vokal, men hvis så er tilfelle, så går en av Danmarks mest karismatiske vokalister gjennom tidene ned med flagget til topps. Enn så lenge krysser vi fingrene for en mirakuløs helbredelse, ønsker god bedring og spinner “One Shot” en gang til. Velsigne deg, Ronnie.

Geir Amundsen

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER

SAGA Symmetry Ear Music

SMITH / KOTZEN Smith / Kotzen BMG

Et akustiskdiskografisk mellommåltid fra kanadiske Saga, formodentlig pandemisk initiert, fortoner seg langt mer spennende enn først antatt, hvor gevinsten avviker sterkt gjengse strippete coverlåtutgivelser.

Prosjektets kvalitative ærend innmeldes momentant i åpningsskrellet ”The Pitchman”, opprinnelig fra 1983-albumet ”Heads Or Tales”, hvor stykket næres musikalsk komplekst og bredlemmet, fritatt 80-tallets kliniskdoktrinære normfordringer. Resultatet understøtter Sagas ubestridelige skyld til Gentle Giant, sangharmonisk og riff-figurativt, så vel som i en rik instrumentering av klarinett, trekkspill, piano, mandolin og fiolin. Flere av herværende nyinnspillinger, eller snarere nyfortolkninger, overgår originalversjonene med god margin, i forløsning av materialets progressive immanens. ”The Perfect Time To Feel Better” danner en smakfull og uforutsett suite av ”Time To Go”, ”The Perfectionist” og ”We Hope You’re Feeling Better”, overdratt nydelig orkestrering for cello og fioliner, mens ”Footsteps In The Hall” utlever et potensiale som rocka renessansestykke, etter lærdom fra Jethro Tull og Gentle Giant. Sistnevnte tilhører ”Symmetry”s andre potpurri, ”The Right Side Of The Other Hall”, hvis komplekse instrumentalsekvens sogner til albumets mest fyllestgjørende øyeblikk. ”Tired World”, debutalbumets mektige finale, runder følgelig av en overraskende potent engangsforeteelse som, mot normalt, faktisk gjør Saga en tjeneste.

Geir Larzen

Dette samarbeidsprosjektet så vi virkelig ikke komme.

Herrene bak navnet Smith / Kotzen er Adrian Smith, mest kjent som en av Iron Maidens tre gitarister, og Richie Kotzen, gitarist og vokalist med en over tredve år lang solokarriere bak seg samt skiver med The Winery Dogs, Mr. Big og Poison på CVen. Disse to deler på både vokal og gitar, samt at Smith trakterer bassen mens Kotzen gjør trommene, som han også har gjort på nesten alle soloskivene sine. Og musikalsk ligger nok dette mye nærmere The Winery Dogs enn Iron Maiden, for her er overhodet ingen galopperende heavy metal. Det er mer bluesbasert klassisk hard rock, godt forankret i 70-tallet, men innslag av soul og pop.

Adrian Smith har gjort vokalen på skiver tidligere og vist at han er en habil sanger med bra stemme, men her blir han valset over av Kotzen, som synger aldeles fantastisk. Han minner sterkt om Chris Cornell til tider, og et større kompliment kan jeg nesten ikke gi. Her er det naturlig nok også et gitarfyrverkeri av dimensjoner, men igjen føler jeg at det er Kotzen som stjeler showet fullstendig – han er en gnistrende gitarist i ypperste verdensklasse. Selv om Smith er god han også, og han får her vist frem andre sider av seg selv som gitarist enn han får i Maiden, så er han ikke i samme divisjon som Kotzen. Jeg kan ærlig talt ikke komme på en eneste annen artist som er i verdensklasse både som gitarist og som vokalist – men der er Richie Kotzen.

Samarbeidsprosjekter og supergrupper har det gått inflasjon i de siste årene, men i de fleste tilfeller er det snakk om artister som knapt noensinne har møtt hverandre som lager skiver på bestilling fra et plateselskap. Det er derimot ikke tilfelle her – Smith og Kotzen har blitt gode venner de siste årene og har lagd denne skiva fordi de hadde lyst til å gjøre noe sammen, og spilte inn låtene på en karibisk øy i løpet av februar i fjor, så det fremstår som et organisk prosjekt fremfor et kommersiellt og økonomisk initiert fremstøt. De har produsert skiva selv, og fått Smiths gamle Maiden-produsent Kevin Shirley til å mikse den.

Det er bare ni låter på skiva, og de av dere som er tilstrekkelig interesserte har allerede før utgivelse hatt mulighet til å høre de tre første låtene på youtube; åpningssporet “Taking My Chances”, den litt Kravitz-aktige “Running”, og den mørke og bluesy “Scars” – en perle av en låt hvor Smith og Kotzen bytter på vokallinjene og supplerer hverandre med gitarlinjene.

“Some People” har muligens skivas mest fengende refreng, mens “Glory Road” avgir nesten en liten Lynyrd Eagles-stemning, og den spretne rockeren “Solar Fire” blir gjort enda spretnere med Maiden-trommis Nicko McBrain som gjestemusiker. Så tar de foten av gassen med skivas lengste låt, en stemningsfull og nedstemt “You Don´t Know Me” som bikker syv minutter, og ender med Adrian

SAXON Inspirations Silver Lining Music Saxon er et av hardrockens mere produktive band.

Det er sjeldent det går mer enn et år eller to mellom hver utgivelse, og da blir det en del når man har holdt på i over 40 år. Denne gangen er det en samling coverlåter, av den typen “det er på grunn disse låtene vi i det hele tatt er et band”.

Det er mye kjært fra 70-tallet her, i litt oppdaterte drakter. Kanskje litt raskere, litt skarpere gitar, mer groove i trommene. Cover-album kan være skikkelig moro, når det er gjort med kjærlighet og ærlighet. Biff er et stykke unna Plant, men “Immigrant Song” låter tøft likevel. De to raffeste låtene er Beatles-låta “Paperback Writer” som rocker skikkelig, og Totos “Hold the Line”. Stones klassikeren “Paint It Black” er heller ikke å kimse av og når Saxon setter opp tempo på “Speed King” rusker det skikkelig mellom gulvet.

En fin samling låter, spilt med ekte inspirasjon.

Ingar Høgstedt

norwayrock.net

Smiths beste gitarsolo på skiva. “I Wanna Stay” er pur bluesy poprock, før de runder av med småfunky “Till Tomorrow” som ikke overraskende duelleres over målstreken.

“Smith / Kotzen” satt ikke med en gang, det krevde noen gjennomhøringer før jeg begynte å sette pris på den. Og det er heller ikke ny mark som pløyes her. Vi krysser fingene for at det skal by seg muligheter for å oppleve Adrian Smith og Richie Kotzen på en scene sammen en gang i fremtiden.

Geir Amundsen

MOTORPSYCHO Kingdom Of Oblivion Rune Grammofon Under et år etter utgivelsen av “The All Is One” – som fullførte den utmerkede Gullvågtrilogien – er Motorpsycho tilbake med et nytt, godt album. Mye av musikken på “Kingdom Of Oblivion” skal etter sigende ha vært jobbet ut fra materiale bandet fant upassende for “The All Is One”; ikke av kvalitetsmessige grunner, men av estetiske.

Allikevel ligger musikken fra årets album nokså tett på nevnte trilogi – det er i grunnen tungrockimpulsens forrang, fremfor progrock-impulsens, samt de større rommene viet kortere, lavmælte avsnitt som skiller verket fra sine (tre) forgjengere.

Motorpsycho, som gjennom tretti år har vært et svært spennende band å følge, har like lenge bydd på litt av hvert. Noe kan imidlertid tyde på at de trives godt der de i 2017 “landet” med Järmyr bak bøttene. Syntesen av 70-tallets progrock, tungrock og folkrock, 80- og 90-tallets indie og alternative, og dette helt ubeskrivelige som vi her skal nøye oss med å kalle “Motorpsychomusikk”, fremstår genuin og inspirert, og avleveringen

SULLEN Nodus Tollens – Act 1: Oblivion Sullen Portugisiske Sullen er barn av 1990-tallet og snapper opp harmoniseringsidiom fra Alice In Chains og King’s X, strukturtenkning fra Tool og en progressiv eklektisme fra det ganske decennium; sistnevnte aspekt åpner for påtagelige flater av dustete ekstremmetallisk gutturalbrunst, som ingenlunde begunstiger totaliteten. ”Nodus Tollens” følger opp ”Post Human” fra 2015, og innestår en

og produksjonen formidler kompromissløst og effektivt hele veien. “Kingdom Of Oblivion” sparkes i gang med “The Warning (Pt. 1 & 2)”, en voldsom sak transportert av et ostinat farlig likt Black Sabbaths “Children Of The Grave”. Dernest følger tittelkuttet, også i heavyrockens ånd, som holder et gjennomgående tungt og sugerende driv. “Lady May” byr så på noen minutter med akustiske teksturer, før “The United Debased” (som for øvrig må være Bent Sæthers beste vokalprestasjon på tjue år) plukker opp rocketråden. Utover noen gode avsnitt av den lavmælte (men likefullt interessante og stundom fiffige) sorten, så som melankolske “Cormorant”, kan bautaen “The Transmutation Of Cosmoctopus” trekkes frem som et høydepunkt. Dette (elleve minutter lange) stykket er også hvor Sæther og co går progrocken mest i næringa. Nevnes kan også “The Hunt”, som i kraft av blant annet akkordprogresjonen, teksturen og den generelle melodiske sensibiliteten, vekker assosiasjoner til Motorpsychos 90-tallsarbeider.

“Kingdom Of Oblivion” er i det hele tatt et solid album som står seg godt i forlengelsen av Gullvågtrilogien og i konteksten av det imponerende bandets samlede produksjon.

Bjørn David Dolmen

NRM 2-2021

79

AN M ELDE L SE R

SKIVER blandet opplevelse. Deler av plata er såpass rar og akkordflyktig, at interessen opprettholdes. Samstundes er det grunn til å sette spørsmålstegn ved kvintettens kompositoriske evner, særlig kontra melodikk. I ”Skylines” og ”Archeronta Movebo” er portugisernes prosjekt ved å lykkes. Denne gestalter kimene til substansielle vokallinjer, sirlig båret i polymetrisk kontrast til metallisk synkopering, uten å komme til forløsning. Sullen innestår mye eksperimentvilje, men etter et par gjennomkjøringer er det ingenting ved skiva jeg ønsker i reprise.

Geir Larzen SWEET OBLIVION FEAT. GEOFF TATE Relentless Frontiers Geoff Tate står igjen i front av prosjektet Sweet Oblivion, et av husprosjektene til Frontiers Records.

Vi husker fra den forrige skiva at Simone Mularoni (gitarist i DGM og Sunstorm) sto for hovedtyngden av låtene, og at det tidvis minte om Queensrÿche fra fordums storhetstid. Vår mann ble overbevist, og kastet en pen 4,5/6 på terningen den gang. Mularoni har nå takket for seg, og er erstattet av landsmannen Aldo Lonobile, som sammen med Tate har snekret sammen neste kapittel i historien om Sweet Oblivion. Det jobbes fortsatt iherdig for å hente fram de magiske øyeblikkene Tate hadde med Queensrÿche, noe de lykkes delvis med, uten å nå de helt store høydene. Ei plate med Geoff Tate på vokal vil alltid minne om Queensrÿche, for han har en stemme med en sterk signatur. Han har utvilsomt fortsatt lyd igjen i pipa, selv om man hører at han begynner å få noen års erfaring. Åpningssporet “Once Again One Sin” åpner orkestralt, og hengir lytteren til en forventning om noe stort og episk, men den når ikke den helt store høyden.

På spor tre, “Let It Be”, aner vi for første gang hentydningene mot Chris DeGarmos umiskjennelige måte å lage musikk på, og spesielt mot “Hand On Heart” fra “Empire”. “Another Change” like så, det vekker gode minner.

På “Anybody Out There” er vi tilbake i “Operation: Mindcrime”-land, med tostemte gitarer som sammen med vokallinjene vekker opp “Revolution Calling” fra den mentale dvalen. Nytt av året er “Aria”, der Tate har begitt seg ut på ukjent farvann; han synger på italiensk. Det er slett ikke ille, men han synger mer anstrengt her enn på resten av låtene, men kudos for innsatsen, Geoff. Produksjonen låter umiskjennelig Frontiers, noe som i og for seg er et kvalitetsstempel, men som på den annen side gjør at svært mange av produksjonene låter likt. Litt friskt blod hadde ikke vært å forakte framover.

Totalt sett lander Sweet Oblivions andre utgivelse støtt, men uten å overbevise på samme vis som på debutskiva Jan Egil Øverkil

80 NRM 2-2021

SYLVAN One To Zero Gentle Art Of Music

THE END MACHINE Phase 2 Frontiers

Tyske Sylvan er neo-progressive slitere, og har jevnlig platesupplert undergrunnen siden 1998. ”One To Zero” tikker inn som kvartettens tiende studioplate – angivelig av algoritme-konseptuell art – og erstatter sporadisk, og fornuftig nok, antiseptiske synthesizere med akustiske instrumenter, heriblant cello. Gitte låter hviler likevel sterkt på elektronisk ornamentikk. I blaff påminner Sylvan landsmennene High Wheel, uten å matche disses tonale eller instrumentelle kvaliteter. Som oftest gås såkalt post-progressive og pop-fokale utøvere i næringen. Og det er nettopp her skoen trykker – Sylvan tråkker stier for lengst etablert av musikere med uendelig større særpreg og kompositorisk begavelse. Skiva lar seg fint avspille om du mangler relevant musikk.

Nedstrippete ”Encoded At Heart” og elektroniskdusemente ”Go Viral” fremtrer som høydepunkter.

Geir Larzen

The End Machine, en av Frontiers nærmest endeløse rekke av såkalte supergrupper, er aktuelle med oppfølgeren til det selvtitulerte debutalbumet fra 2019.

Bandet består av medlemmer fra band som Dokken, Foreigner, Dio og Warrant, og Dokken-duoen George Lynch og Jeff Pilson klinger nok velkjent for gjennomsnittsleseren av dette magasinet. “Phase 2” fortsetter nesten der debuten slapp, med voksen rock med røtter fra sent 70tall til et godt stykke ut på 80-tallet, om enn litt mindre progressiv enn forgjengeren. Introen “The Rising”, sender et forvarsel om hva den kommende timen handler om; tung, gitarbasert rock. Bekreftelsen kommer allerede i det påfølgende sporet; “Blood And Money”, der trommis Steve Brown, som har overtatt tronen etter broder Mick slipper løs de doble basstrommene allerede i introen.

Lynch har uttalt at det viktigste for ham er å lage minneverdige riff og catchy hooks, noe han har bevist til fulle i flere tiår. Riffene på “Phase 2” er tøffe de, men dessverre er de ute av minnet så fort neste riff kommer. Vi har med en av rockehistoriens vaskeekte gitarhelter å gjøre, så det er umulig ikke å bli en smule skuffet over at ei plate med såpass erfarne musikere blir såpass forglemmelig, for det er ingenting å utsette på utførelsen.

Det musiseres eminent, og det låter tøft, men hvem vil vel ikke ha ei skive der riffene og melodilinjene setter seg i hjernebarken umiddelbart?

Vokalist Robert Mason gjør god figur, spesielt på ovennevnte “Blood And Money”. Lynch har jo et utall prosjekter løpende simultant, og det er kanskje ikke til å unngå at han blir farget av de han møter på sin vei. “Shine Your Light” kan tidvis minne om King´s X, og som kjent spiller han med Doug Pinnick fra nettopp King´s X i prosjektet KXM, som forøvrig er i gang med ny skive, men mer om det i et senere nummer. Lynch skaffet seg en Fender Stratocaster før plata ble spilt inn, og kom til god nytte på “Devil´s Playground”, der hans fordums helt Jimi Hendrix hentes fram i fingrene.

Lyd og produksjon er gjort med omhu, og det er lett å ende opp midt på 80-tallet om man lukker øynene og minnes fordums plater i samme sjanger. Alt i alt er “Phase 2” ei plate vi gjerne hører igjen, men den mangler et par knepp ekstra for å melde seg på favorittlista for året 2021 Jan Egil Øverkil

THE DROPKICK MURPHYS Turn Up That Dial Born & Bred Records En vis ståltrønder sa til meg en gang på forespørsel om han helst ville bli huska som country- eller punkartist at ’Det spiller null rolle – det er jo de samme tre akkordene!’. Det er da heller ikke så rart at det popper opp artister som blander slike stilarter på mer eller mindre vellykket manér, og Dropkick Murphys har vært blant de morsomste, der de nå gjennom ti plater har formidlet hvordan man spriter opp tradisjonell irsk folke-/drikkemusikk med rølpepunktrøkk. Denne gang holder de seg tematisk løst rundt musikk i seg sjøl, og det finnes vel ingen av denne typen cross-over som kan gjøre akkurat det på en bedre og mer troverdig måte enn dem. Mitt ankepunkt mot bandets studioplater har i alle år vært at grunnfundamentet i det musikalske i seg sjøl er noen hakk for durpreget, tamt og snilt til å kunne fungere på stereoider, men så fort bandet står på scena, volumet skrus opp og ølet flommer, blir rammene med ett helt riktige. Av den grunn får jeg heller ikke denne gangen all verdens ut av bandet gjennom et headset, men de leverer ei bånntight pakke som ikke kan underkjennes, særlig med det i mente hvordan det hele må framstå live. Jeg skulle gjerne hatt flere låter på høyoktan, som ”Mick Jones Nicked My Pudding” og færre av de enkleste og musikalsk tammeste, som ”Good as Gold”, men dette er uansett ei ganske solid skive som ikke vil skuffe en eneste gammel fan.

Wilfred Fruke

THE OFFSPRING Let The Bad Times Roll Concord Records Rælingen, sommeren 1995.

Dette var ifølge minnet mitt en sommer langt varmere og bedre enn gjennomsnittet, og selv om jeg kun var 17 hadde dunet på kinn og leppe blitt såpass skjegg at jeg fikk kjøpt øl enkelte steder. Jeg visste

selvsagt godt hvor. Vennegjengen fra videregående var godt etablert, og egne band hadde også oppstått på denne tiden. Jeg husker nettopp denne sommeren som den beste i mitt liv, for det fantes ingen bekymringer. Ingen som tenkte på neste skoleår eller til og med neste dag. Alt som betydde noe var her og nå, og lydsporet til denne fantastiske sommeren – om det var på skateboardet eller på stranda, på terrassen til kompisen som var alene hjemme eller på festen samme kveld – var The Offsprings “Smash”. Hadde det gått an å spille ihjel en CD ville vi ha fått til det uten problemer.

Skedsmokorset, våren 2021. Mer skjegg men mindre hår og har en sønn som nærmer seg samme alder.

Legitimasjon på polet er forlengst et tilbakelagt kapittel, og nå er det jobb på dagtid og leksehjelp på kveldstid som gjelder. Men enkelte ting består, jeg har sjeldent hørt på The Offspring siden den sommeren, men hver gang jeg hører de bringer de frem minner fra en periode jeg setter stor pris på og så også med den rykende ferske “Let The Bad Times Roll”. Musikalsk finnes det absolutt ingenting som overrasker – de bruker tilogmed samme akkordrekkefølge som de har gjort siden 1984 allerede i åpneren “This Is Not Utopia”, men jeg bryr meg ikke. Så får det være at kompisgjengen (nærmere bestemt Dexter Holland og Noodles som er de eneste gjenværende medlemmene fra den klassiske besetningen) har blitt godt voksne og kanskje kunne ha utviklet seg en smule etterhvert som årene har gått, men hell no.

The Offspring skal låte akkurat som de låter. Ingen som reagerer på det når det gjelder Angus Young eller Lemmy, og det samme gjelder denne gjengen også. En snabla bra skive å ha i bakgrunnen i parken, eller for den saks skyld på terrassen til et par pils når guttungen er hjemme hos mora si. De kunne kanskje med fordel ha skippa radbrekkingen av “Dovregubbens Hall” som attpåtil er spilt feil, men hva kan man gjøre. De byr faktisk på en overraskelse helt til slutt, nemlig den nydelige pianoballaden “Gone Away”, akkompagnert av massive strykere.

Den så jeg ikke komme.

Ellers vet du godt hva du får, og liker du ikke The Offspring fra før er det bare å glemme denne også. Jeg tar den helt klart med meg ut av korona, forhåpentligvis vaksinert, og ned på stranda. Uten skateboard, men med lovlig kjøpt øl.

Sven O. Skulbørstad THORIUM Empires In The Sun Freya D e g e n e r e r t hoppla-metall av 1980-tallets aner er som tuberkulose – tilsynelatende umulig å detronisere.

Belgiske Thorium, angivelig fylt til randen av forhenværende Ostrogothmedlemmer, hvilket i seg selv fyrer av varsellampene, gjør ingenting riktig på ”Empires In The Sun”. Det absolutte ideal er krampaktig, oppstemt og tysk kjappmetall, kronet av hysterisk skinnbuksesang og melodilinjer verdig et hjerneslag. Band som

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R Thorium tjener utelukkende som påminnelse om faktiske kvaliteter i Helloween-katalogen fra siste halvdel av angjeldende dekade.

Geir Larzen THUNDER All The Right Noises BMG Utrolig nok har det gått over 31 år siden Londonbandet Thunder debuterte med den nå klassiske “Backstreet Symphony”, og fire av de fem musikerne som lagde den, er fortsatt med på laget. Etter deres andre comeback i 2011, har de lagd to nye studioskiver (“Wonder Days” 2015 og ”Rip It Up” 2017) som begge var solide uten å nå helt opp til gamle høyder. I 2019 kom hvileskjæret “Please Remain Seated” med akustiske nyinnspillinger av eldre låter, men nå har omsider Luke Morley & co levert sin beste skive på mange, mange år. Er du, eller har du noen gang vært, fan av Thunder, så vet du hva du får, og denne kan du i så fall handle inn uhørt. De skuffer sjelden, men på “All The Right Noises” klaffer det med alle ingredienser, energi, låtskriving og utførelse. (Er du blank på Thunder, så tenk klassisk, britisk, melodiøs rock tuftet på band som 70-talls Whitesnake, The Who og Bad Company, med fengende gitarriff og svære refrenger.)

Det åpner som vanlig med en drivende rocker, “Last One Out Turn Out The Lights”, som automatisk får foten din til å tappe og hodet ditt til å nikke. Den mørkere “Destruction” tar tekstmessig for seg depresjoner, og på den akustisk drevne “The Smoking Gun” leverer gitarist & låtskriver Morley noe så uvanlig som en voicebox-solo. Ingen Thunder-skive uten en håndfull lystige allsang-rockere med høy begerføring, og først ut er “Going To Sin City”, komplett med blåsere. Bandet har også alltid inkludert en ballade eller to, denne gang den nydelige “I’ll Be The One”, hvor Danny Bowes får demonstrert at han stadig er en av Storbritannias beste vokalister og ikke har mistet noe av trøkket i stemmen sin til tross for at han nå har bikka 60.

Luke Morley har alltid vært bandets eneste nevneverdige låtskriver, og denne gang skal han få en ekstra klapp på skulderen for tekstene, for han har blitt en fremragende historiefortelller.

“St. Georges Day” tar for seg drømmene til en innvandrer i England, den tidligere nevnte “Last One Out Turn Out The Lights” er en kommentar til Brexit, “Young Man” om presset på selvbildet via sosiale medier, og “Force Of Nature” er sett fra Donald Trumps ståsted, hvor Bowes spytter ut teksten ‘I know that I’m a god in your eyes / But I believe this much / I’m a friend of the common people / As long as they don’t touch…’ Ironisk nok er samtlige låter her skrevet og innspilt før lockdown i mars i fjor, men tekstene funker like bra med covid-brillene på.

Som alltid med Thunders utgivelser foreligger multiple versjoner av skiva, og blant bonusmaterialet er det fire låter som ikke kom med på skiva, samt åtte av låtene fremført live i studio.

Geir Amundsen

norwayrock.net

SKIVER TOMAHAWK Tonic Immobility Ipecac Recordings Ser man bort fra Tomahawks hang til abstrus omkalfatring, formodentlig kultivert av Mr. Bunglemakkerne Mike Patton og Trevor Dunn, er bandets femte album – det første på åtte år – katalogens streiteste rockeforekomst.

Radarparets ånd dikterer imidlertid materialet med fynd og klem, og besørger rikelig med snurrige klanger, dynamikk og kreativ sangakrobatikk.

Evig henvist plass i skyggen av Faith No More og Mr. Bungle er det digg å høre Tomahawk stadig mer komfortabel kontra bandets egenverdi, og i år resulterer dette i besnærende innspillinger som punk-ekspanderte ”Valentine Shine”, armert med nydelige gitardissonanser, spøkelsesvokal og Patton i fri dressur, Motownapokalyptiske ”Doomsday Fatigue” og en nesten bærekraftig singel i ”Dog Eat Dog”. Mondene fans har likevel ingen grunn til å si seg tilfreds med ”Tonic Immobility”, som i stort monn er et pliktløp uten friske idéer. Det er neppe bare undertegnede som håper på ny Faith No More-skive, hvor Patton ytes motstand – kunstnerisk som mellommenneskelig – og påtvinges å kalibrere den kompositoriske lista mot idealhøyder.

Geir Larzen VULTURE Dealin’ Death Metal Blade Jeg var ikke helt overbegeistret over de tyske speed metallernes forrige plate, som etterfulgte den strålende debuten. Denne gangen synes jeg formen til gutta er langt bedre og tross skivas variasjon føles det langt mer helstøpt. Det låter klassisk, og det er mye med Leo Steelers vokal som minner om Paul Baloff. I god

speed metal ånd starter plata med en akustisk intro, som selvsagt går over i et knyttneveslag av en åpningslåt, “Malicious Souls”. Dette er som å bli dratt tilbake til 1985 både i lyd, tempo, riffing og vokal. Slett ikke ueffent. Tempoet følges i “Count Your Blessings”, som er mer catchy og en av skivas beste spor. Vi får også mer episke spor i “Gorgon” og “The Court Of Caligula”. Gode låter som gir plata fin variasjon. Tyskernes tredjefødte er herlig gromlyd for oss som aldri ble helt ferdig med 80-tallet.

Ronny Østli ZOMBI Liquid Crystal Relapse Pennsylvania-duoen av A. E. Paterra og Steve Moore slipper femspors-EP i midten av mai, tenkt som appendiks til fjorårets ”2020”. Bandets kinematografiske horror-estetikk burde fungerer fortryllende som underliggende angst-katalysator i pandemiens favntak. ”Liquid Crystal” – oppført med synthesizere, slagverk, samt noe gitar og bass – abonnerer på delikat, skumrende stemningsgehalt, er scenografisk betinget og glimrende porsjonert, men mangler påkrevd tonalsubstans for å kapre plass over undertegnedes lydanlegg. Et relativt poengtert tittelkutt kommer i så måte nærmest.

Geir Larzen ÅRABROT Norwegian Gothic Pelagic Records Etter å ha lest igjennom det som må være en av tidenes mest hårete bioer i forkant av gjennomly ttingen av Årabrots rykende ferske skive var det med økt forventing, da den så absolutt bidro til å legge lista skyhøyt for opplevelsen, selv om jeg antar at

den er skrevet med et aldri så lite glimt i øyet.

Allikevel var det umiddelbare førsteinntrykket mildt skuffende, for så forbanna fett var det vel strengt talt ikke og den stoneraktige åpneren “Carnival Of Love” er attpåtil litt kjedelig i sin noe ensformige form.

Men etter hvert som låtene passerte øregangene én etter én begynte allikevel “Norwegian Gothic” å sette seg, og allerede på fjerdespor “The Lie” presenteres en tidlig favoritt på skiva. En råfrekk gjentakende synkope satte meg også ut såpass at jeg måtte jobbe litt for å finne takta, noe jeg liker godt, og med et meget fengende refreng i tillegg er vi i mål.

De krydrer albumet med noen lydklipp som bidrar til en mørk og ubehagelig stemning, og spesielt “The Voice” som introduserer albumets soleklare vinner “Hallucination” setter en gåsehud som ikke gir seg før vinneren er ferdigspilt fem minutter senere. Et aldeles nydelig og effektivt grep. Karin Park, som med fordel fint kunne tatt enda mer plass på “Norwegian Gothic”, sin nydelige stemmeprakt kommer i tillegg til sin fulle rett her og jeg må stadig ha disse to på repeat noen ganger før jeg kommer meg videre.

Og videre skal vi, for Årabrot har spart det beste til andre halvdel der det ene sterke sporet avlaster det andre fra det dystopiske onde tvillingbroren til countrysporet “Hard Love” til den totalt forstyrrede avslutteren “The Moon Is Dead”. Her gjør Årabrot ingen feil og løfter sluttkarakteren med et helt poeng alene.

Hvilket da ender på et meget respektabelt kast, for duoen serverer her et meget variert album fra øverste hylle og selv om “Norwegian Gothic” ikke lever helt opp til den nevnte lista bioen satte er den farlig nære. Og det er ikke så verst.

Sven O. Skulbørstad

NRM 2-2021

81

AN M ELDE L SE R

RETRO FAITHFUL BREATH Skol High Roller At band kjører et viking-image skaper neppe furore i dag.

I 1985 var dette derimot ganske oppsiktsvekkende.

To år tidligere ga tyskerne ut det fantastiske “Gold’n’Glory”, produsert av Udo Dirkschneider. Tung, melodiøs heavy metal, tidsriktig i 1983. “Skol” klarer ikke helt å følge opp dette. Det er gode spor her også, men ikke noe nærmer seg forgjengeren. “Double Dealer” er en uptempo låt med doble basstrommer, som gir en forsmak på retningen bandet gikk etter “Live”, som kom i etterkant av “Skol”. Faithful Breath forsvant inn i historien og gutta fortsatte videre under navnet Risk.

Dette er første gang plata reutgis, og kommer både på CD og vinyl.

Ronny Østli GODSEND In The Electric Mist Petrichor For et par utgaver siden omtalte vi reutgivelsen av G o ds e n d- d e b u te n “As The Shadows Fall”. Den gang var Gunder Audun Dragsten eneste medlem.

Når oppfølgeren ser dagens lys på Holy Records i 1995 er Godsend blitt til et band. Musikalsk kjenner man igjen mye fra debuten, som åpningslåta “Down Upon You”.

Her lefles også med sørstatsrock i “Nobody Home”, mens “Clarion Call” er vel mer i Kim Larsen land. Husker jeg sleit med finne den røde tråden på dette albumet da det kom, og er nok fremdeles der. Debuten har et mer massivt lydbilde og er jevnere i stil, og et album jeg trekker frem oftere.

Jeg kan ikke si jeg synes Per Morten Kjøl er noen fantastisk vokalist heller.

Derimot finner vi en ung Tommy Sebastian Halseth på bass, som senere har frontet flere trønderband.

Kanskje det burde vært et bedre alternativ på vokalfronten her? Nå skal det sies det finnes fet doom metal her også, som “In The Bitter Waters” og “Under Silver Linings”. Det er første gang vi får denne på vinyl. Innholdet på både CD og vinyl er skivas elleve låter, uten noe bonusmateriale.

Ronny Østli RUPHUS Manmade Karisma Records Det finnes en del skiver som framstår litt som kun for komplettister, og denne svanesangen sorterer ganske greit innunder dette. Ingen direkte dårlig skive, men det hele føles noe uinspirert og framtvunget av et band som innerst inne visste at dette var slutten.

Hvorvidt det var Gudny Aspaas’ andre retur som i det hele tatt initierte skiva, vet ikke jeg – men uten henne hadde det hele blitt grått som en standard 17.-maihimmel. Ikke et vondt ord om Sylvi Lillegaard, men det er Aspaas som er dronninga av Ruphus, litt som at Steve Morse aldri vil bli kongen av DP, totalt uavengig av bravader. ”Manmade” består av seks Kjell

82 NRM 2-2021

Larsen-skrevne spor, hvorav tre i slapt halvtempo og tre i det mer oppstemte og småfunky, og de fungerer alle som hver sine små pausefisker uten å engasjere verken ved bordene eller i ørene. Stilmessig holder de seg i samme retning som jazz-fusionrocken som preger bandets virke siden tredje skive, ”Let Your Light Shine”, men der denne (og de to påfølgende) byr på spenninger/avspenninger, snasne overganger og spretne tankevinninger, faller ”Manmade” litt for ofte ned i det repetetive og forutsigbare - progessiv musikks aller største dødssynd. Med denne har da flinke Karisma reutgitt hele bandets katalog, men jeg må si meg noe forundret over at det konsekvent har blitt utelatt ekstramateriale, noe som har beriket tidligere nyutgivelser og som til alt overmål også til dels finnes på strømmetjenester som Spotify.

Uansett, en flott rekke utgivelser fra et av landets beste, og vel også blant de mest ufortjent bortglemte band – selv om altså denne mest bare ’må være der, den også’.

Wilfred Fruke U2 All That You Can’t Leave Behind (Super Deluxe 20 Years Anniversary Edition) Island I anledning av at 20 år har gått siden U2 ga ut det mange regner som den siste klassiske skiva si (personlig ville jeg inkludert 2004s “How To Dismantle An Atomic Bomb”, men så var det brått stopp), ble det sluppet en eksklusiv og lekker boks med 5 CDer (eller 11 vinylplater i 180g). “All That You Can’t Leave Behind” var irenes tiende album, og her vendte de tilbake til det mer tradisjonelle lydbildet sitt etter å ha eksperimentert med et mer alternativt og elektronisk sound på de foregående “Pop” (1997) og “Zooropa” (1993). Til og med coveret, et svart/hvitt bilde av fotografikon Anton Corbijn, var i skarp kontrast til de fargerike, glorete platecoverne fra 90-tallet. Skiva var en suksess, etter at fansen ikke hadde vært så veldig fornøyde med “Pop”, og tok U2 tilbake til toppen av hitlistene både med albumet og de fire singlene – “Beautiful Day”, “Stuck In A Moment You Can’t Get Out Of”, “Elevation” og “Walk On”. En boks som dette er naturlig nok beregnet på hardcorefansen – du gafler ikke ut rundt 1400 kr for et produkt som dette om du kun synes U2 er ok. Men igjen – er du hardcorefan, så har du nok det aller meste av musikken på disse fem discene fra før. La oss se på hva boksen inneholder: 1) “All That You Can’t Leave Behind” – orginalalbumet i remastret utgave.

Her vet du hva du får, elleve låter som spenner fra noen av bandets beste låter (“Walk On”, “Elevation”) til noen av bandets verste låter. (“Stuck In A Moment You Can’t Get Out Of”, “Peace On Earth”) Inkludert her er også Salman Rushdie-samarbeidet “The Ground Beneath Her Feet” fra soundtracket til “The Million Dollar Hotel”, en strålende låt som ikke var på alle utgaver av det orginale albumet.

2) “B-sides, Out-Takes & Alternatives” Denne discen er nok det beste argumentet for fansen til å kjøpe

boksen, for her får du ni låter som ikke er gitt ut på noe offisielt album før.

Men, om du kjøpte singlene den gang da, så har du allerede de fleste låtene her, som “Summer Rain”, “Always”, “Big Girls Are The Best” og Johnny Cash-hyllesten “Don’t Take Your Guns to Town”. Antagelig har du også “Stateless” på det overnevnte “The Million Dollar Hotel”-soundtracket.

Da gjenstår “Levitate” (til overs fra film-musikken), “Flower Child” og “Love You Like Mad” (som ikke fikk innpass på “ATYCLB”), og en akustisk versjon av “Stuck In A Moment You Can’t Get Out Of”. Men det er ærlig talt en grunn til at disse låtene ikke kom med på skivene – ingen av de er mer enn adekvate U2-låter, de virker halvferdige, og det er neppe mange av fansen som har noen av de på sin U2 Topp 10-liste. Eller Topp 30-liste.

3 & 4) “Elevation: Live From Boston” Her snakker vi! To discer med en hel konsert bestående av nitten låter, innspilt foran 20000 fans på Fleet Center i Boston i juni 2001. Dette er nesten en “Best Of” i liveversjoner, og de aller fleste av låtene er nær sagt bedre i disse versjonene enn orginalene. Det spenner fra debuten med “I Will Follow”, men naturlig nok med et fokus på den nye låtene, hele syv fra “ATYCLB”. Høydepunktet er muligens trippelen fra “The Joshua Tree”, representert med klassikerne “Where The Streets Have No Name”, vakre “With Or Without You” og blytunge “Bullet The Blue Sky”, hvor Bono sniker inn en liten hyllest til Led Zeppelins “Whole Lotta Love”.

Honnør også til Larry Mullen jr, en av rockens virkelig særegne trommiser, bare hør hvordan han driver “Sunday Bloody Sunday”.

Men, det er et ‘men‘ ved disse to discene også. Er du fan, så har du allerede DVDen som disse livelåtene er hentet fra. “Elevation 2001: U2 Live from Boston” ble utgitt på DVD i november 2001, og er kanskje undertegnedes favoritt-U2-utgivelse, ved siden av “Live At Red Rocks – Under A Blood Red Sky”. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett “With Or Without You”, hvor Bono henter opp en kvinnelig fan fra mengden, og de legger seg tett sammen på scenegulvet og synger den sammen. Helt fantastisk gåsehudmateriale fra øverste hylle!

5) Remixes. Til slutt skal du få et godt argument til å ikke kjøpe denne boksen. Hele disc 5 er såpass jævli at jeg har enda ikke klart å høre igjennom hele makkverket. Vi snakker elleve grusefulle dance/trance-remixer av låtene fra “ATYCLB”, og i flere tilfeller ville jeg ikke gjenkjent orginallåten.

Du får fire forvridde maltrakteringer av “Elevation” (hvorav den tredje i “Escalation Mix” er noe av det verste jeg har i CD-samlinga), to desekreringer av “Beautiful Day” og to radbrekkinger av “New York”. Og får jeg høre Wyclef Jeans voldtekt av “Walk On” en gang til, tar jeg ikke ansvar for konsekvensene. Da snakker vi automatvåpen.

Utover de fem discene i lekker forpakning, inneholder boksen også en dobbeltsidig poster i 50×60 cm, og en 32-siders hardcover fotobok av Anton Corbijn, med mange tidligere upubliserte bilder. Boksen finnes også i en dyrere vinylutgave med 11 LP-er i 180g, og i enklere og rimeligere 2-discs

versjon, med kun den remastrede originalskiva, samt en komprimert utgave av “Elevation: U2 Live in Boston”. Geir Amundsen WEHRMACHT Shark Attack Biermächt Hammerheart

Blandingen punk, hardcore og metal fikk betegnelsen crossover og på siste halvdel av åttitallet kom en del fete skiver innen sjangeren.

D.R.I. og Suicidal Tendencies dro de lengste kommersielle stråene, men det kom mye annet fint også. Wehrmacht var hjemmehørende i Portland, Oregon, og var med på å bringe humor inn i sjangeren. Det er ingen overdrivelse å si kvintetten hadde mange av elementene vi senere fant i grindcore. Kanskje dette var mer utpreget på oppfølgeren... Det originale ”Shark Attack”-albumet utkom på New Renaissance i 1987, og besto av tretten låter. Skiva har blitt reutgitt flere ganger tidligere, og i denne versjonen er nok CD-utgaven den mest spennende. CD 1 er den originale plata med ett bonusspor, mens CD 2 er demosamlingen “Thrash Metal”, som jeg tror er låter fra demoene de ga ut i ’85 og ’86 som tilfalt denne skiva. I tillegg får vi konserten “Live at Pine St. Theatre” i 1986. Kanskje ikke noe man må ha, men verdt en lytt om man ønsker å høre opprinnelsen til grindcore, eller vil høre litt humoristisk crossover. ”Biermächt” ble originalt utgitt på New Renaissance i 1989, og Wehrmacht hadde blitt gamle nok til å kjøpe alkohol selv. “The Beer Is Here/Drink Beer, Be Free”, “Drink Jack”, “Suck My Dick” og “Munchies” sier vel sitt at humoren ikke er borte på bandets andre, og siste, album. Som nevnt i omtalen av debuten kom elementene av grindcore mer til syne her. Vi får tretten spor på tjueseks minutter.

Kortets er “Everb/E…!/Micro-E!” på ni sekunder, mens det progressive verket ”Night Of Pain (pt1)” er litt i underkant av fire minutter. Dette er en plate jeg alltid har funnet underholdende og likt, men om det nødvendigvis kan anbefales å bruke penger på er jeg kanskje litt mer skeptisk til i dag.

I likhet med debuten finnes flere reutgivelser, og det er CD-en som er mest omfattende. Også denne er dobbel hvor disk to inneholder demoen “Beermacht” og “Rehersal 86”. Også her finner vi en konsert fra Pine St. Theater, denne gang fra 1989.

Fire av de originale medlemmene har holdt det gående i noen omganger, men ga seg igjen for to år siden.

Ronny Østli

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 2-2021

83