Norway Rock Magazine #100 3-2020

NORWAY ROCK MAGAZINE #100

Tallet er 100

P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Sven Olav Skulbørstad, Bjørn David Dolmen, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Stig Rune Robertsen, Anja Ulvær, Jan Egil Øverkil, Geir Amundsen og Anne-Marie Forker.

Foto: Anne-Marie Forker, Anine Desire

Den årvåkne leser har formodentlig registrert den feststemte nummereringen som smykker herværende Norway Rock-utgave. Dette påberoper gratulasjoner og ublu skulderklapp. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å penne en omfattende magasinhistorikk, men siden jeg verken er tilhenger av bursdagsmarkeringer eller ønsker å neglisjere navn på bidragsytere – dem har det vært mange av – skrotet jeg idéen. Litt historie tåler vi allikevel.

Forumet endret navn fra Monster Magazine til Norway Rock Magazine i januar 2008, mens Monster Magazines første blad utkom sommeren 2001, rettmessig prydet av Muse og Alice Cooper på omslaget. Imidlertid går det å trekke de idealistiske trådene enda lengre tilbake i tid: Sommeren 1988 initierte jeg Metal Shuffle, som stensilert fanzine, hvor Håkon Grav, Martin Kvam og Frank Bøkseth etter hvert tilkom redaksjonelt. Metal Shuffle, som igjen var en forlengelse av pubertal tungrockblekke man hobby-driftet fra 1984 til 1988, utviklet seg sakte men sikkert i retning magasinformat. Vi nøt nærmest ubegrenset tilgang på band og artister under hele 1990-tallet. Den gang var platebransjen armert med fete promoteringsbudsjetter og ditto representasjonskontoer som dryppet på en ubemidlet, men entusiastisk blekke fra Trøndelag. Metal Shuffles siste utgave, anno 2000, etablerte føringene for Monster Magazine kontra musikalsk stilspenn, integritet og brodd. Jeg liker å tro at samme etos delvis hefter ved dagens Norway Rock Magazine, selv om gjennomtrekken av skribenter har vært sterk. Bjarne ”Wilfred Fruke” Torud og Bjørn David Dolmen har stått last og brast med undertegnede fra tidlige Monster-utgaver, i spann med Martin Kvam, som etter nærmere ti år ble tvunget å kaste inn håndkleet for ikke å jobbe seg fordervet. Det kalles man legitimt sortigrunnlag…

Med unntak av vinylplatens renessanse hersker ugjestmilde vilkår for trykte medium; den negative tendensen lot merkes under forrige dekade, og i år reduserer Interpress (Narvesen) sitt volum av fysisk lesestoff temmelig drastisk. Hvor mange nisjeforum som bukker under som følge av nevnte avkortning, tør jeg knapt tenke på. Man kan saktens forespeile seg at barn av ”Generasjon gratis & digitalt” revolterer, men dagens trykksakidealister vil for lengst være utryddet.

Geir Venom Larzen

DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE Deep Purple - Foto: Ben Wolf TRYKK Printall | Opplag: 5.000 DISTRIBUSJON Tidsam AB ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 4 utgaver: Kr. 269,- (i butikk 356,-) 2 år – 8 utgaver: Kr. 499,- (i butikk 712,-) Abonnementsgiro: 1503.45.76227 VIPPS kr. 289.- til 534013 (fullt navn og adresse) NESTE NUMMER I salg fra des 2020

FÅ BLEKKA RETT I POSTKASSA

4 nummer

Kr 269,I butikk 356,-

abonnement@norwayrock.net

SPAR 25%

INNHOLD

06

10

26

38

52

56 58

06 Avatar 09 Pain of Salvation 10 Biffy Clyro 14 Louise Lemon 16 666 18 Rick Wakeman 21 Ayreon 24 Hedvig Mollestad 26 Deep Purple 30 Rufus Wainwright 32 Cocktail Slippers 35 Alain Johannes 36 Echobats 38 Def Leppard 41 Steve Hackett 44 Neal Morse 46 Different Kinds of Stars 49 Mike Tramp 52 The Doors 55 Destruction 56 Napalm Death 58 Sparks 60 Mick Harvey 62 Blomst 64 Thor-Rune Haugen 65 Skiver 78 Live 80 Retro

tilbake med et smell Etter å ha blåst undertegnede langt ut av proporsjonene for andre skive på rad ved “Feathers & Flesh” fra 2016, ble det en aldri så liten personlig nedtur da oppfølgeren “Avatar Country” var kun en flau bris i forhold - selv om denne riktignok gjorde at enda flere fikk øynene opp for sirkusbandet fra Gøteborg.

Gleden var derfor stor ved første gjennomlytt av rykende ferske “Hunter Gatherer” da man kunne konstatere at bandet var der de hørte hjemme igjen.

Full orkan ut av høyttalerne med andre ord, og vi fikk i den anledning en ny jovial samtale med sjef Johannes Eckerström om detaljene.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: JOHAN CARLÉN

- Gratulerer med nok en fantastisk skive!

Hvordan er følelsen, er dere fornøyde med resultatet?

- Absolutt! Forskjellen mellom nå og tidligere er at vi, etter to rene konseptalbum hvorav det siste var en ren komediehyllest til heavy metal, har blitt langt flinkere til å se helheten på hvilken type skive vi vil jobbe mot enn hva vi var tidligere. Nå ville vi bli harde igjen, og det skulle være mørke. “Hunter Gatherer” er ikke et konseptalbum, men ekstremt mer gjennomtenkt enn samtlige album før “Feathers & Flesh”. Samtidig har selve låtskriverdelen utviklet seg til å bli terapi over årene, og spesielt etter “Avatar Country” føltes det som jeg ikke har gått i terapi på to år - selv om den var dritkul å lage. Da var det nå ekstra mye mørke å ta av i forhold til hva det har pleid

6

NRM 3-2020

å vært. Det trengtes, og det føltes fint.

- Det må vel også har vært befriende å slippe å forholde seg til konseptet “konsept” etter to konseptalbum på rad?

- Ja, definitivt. Men samtidig som det selvfølgelig var befriende var det brått vanskelig igjen - noe som hele tiden var meningen. Vi lagde “Feathers & Flesh”, som da var en stor utfordring for oss ettersom vi aldri hadde gjort noe tilsvarende før - et slags eksperiment for å gjøre ting vanskelig for oss med vilje. Deretter dro vi mye humor inn i “Avatar Country”, noe vi heller ikke har hatt i musikken for å slå bort folks forventninger. Vi hadde bygd opp mye humor innad som eskalerte inn i et fullt album og en film som begge egentlig kun var utløp for en intern spøk som startet da Jonas (“Kungen” Jarlsby) startet med å kalle seg for “Kungen” på Facebook. Det var to vidt forskjellige måter å lage konseptalbum på, men like fullt to konseptalbum. Skulle vi så gjort det for tredje

gang på rad ville det kun ha blitt en trygghet å lene seg på, der halve jobben nesten er gjort før man har startet. Da ble det heller mye mer interessant å ta oss bort fra det igjen og heller ta låt for låt. Men som sagt - jeg hadde et klart og tydelig bilde for hvilken retning jeg ville at vi skulle gå med denne skiva, og jeg tror vi alle visste hva det skulle bli uten å helt vite allikevel ettersom låtene ikke fantes enda. Det var som å se en tavle full av tegninger hvor alt var uklart.

Men for hver idé vi hadde ble litt og litt av tavla klarere og klarere, og for hver låt som ble klar ble flere og flere tegninger tydelige. Så det fantes en visjon, men vi hadde den ikke klar fra start denne gangen.

- Det kan høres at musikken på skiva er litt tilbake til gamle dager, med deres form for screamcore-metall?

- Som jeg ser det har vi ikke gått helt tilbake til tidligere skiver hvis det er det du mener, men går man tilbake et par skritt så finnes det et

norwayrock.net

sted et veiskille der man kan velge om man vil gå til høyre eller venstre.

På den tiden gikk vi til høyre som resulterte i “Avatar Country”, så nå er det som vi har gått tilbake til samme veiskille men valgt venstre i stedet - eller “Left Hand Path” om du vil. Det er det jeg tror det handler om. Vi har alltid gått “all in” på hva vi gjør og vi vil alltid pushe forover, ikke bakover, men det føltes helt klart riktig og det var digg å lage hardere musikk igjen.

Men det var like riktig å lage disse mer melodiske platene også, og de har i tillegg hjulpet oss med en hel del med tanke på utvikling - spesielt meg som vokalist. Det melodiske på “Hunter Gatherer” hadde jeg ikke fått til for noen år siden, spesielt ikke “Justice” eller sårheten på “Gun”, det hadde ikke gått. Det er en låt som tok sju år og skrive, og da skulle banne meg vokalen bli bra også.

- Den kan du gjerne fortelle mer om forresten - en nydelig pianoballade som man overhodet ikke venter seg blant resten av selskapet.

- Jo, takk for det. Pianodelen kom jeg opp med for mange, mange år siden - det må ha vært før jeg flytta til Finland. Men den var umulig å ferdigstille virket det som. Vi prøvde alt vi kunne, men la vi på gitar ble det “Mama, I’m Coming Home” - og uansett hva vi ellers gjorde med den ble det aldri bra. Men når den til slutt bare fikk være akkurat det den var - altså en sår låt om sårbarhet gikk det lettere, og da var det bare å finne de rette ordene så falt brikkene på plass.

Og det som er interessant med akkurat den på skiva er, som du påpeker, at selv om det finnes et naturlig mørke i tung og hard metall, kan det å strippe alt ned og vise sin egen sårbarhet - spesielt som mann, være vel så mørkt. Å våge å være ærlig om det, så selv om den ikke låter som noe annet på skiva men allikevel så sammenfatter den mye av det samme; Altså ærligheten og mørket. For hver skive vi gjør er det som å skrelle bort et nytt lag av en løk - vi kommer stadig lengre inn og nærmere kjernen. Vi har gjort åtte skiver og skrelt med det bort åtte lag, men har fortsatt rundt to millioner lag å ta av. Nå vi så skrelte bort dette laget fikk vi en låt til å representere det, og det ble “Gun”.

- Kommer dere til å gjøre den live tror du?

- Ja, det vil vi. Det er allerede bestilt piano, så det blir nok noe av. Det er ikke jeg som spiller på den på skiva, men jeg skrev den på piano. På “Hunter Gatherer” fikk vi tak i en jente som er langt flinkere enn hva jeg er, men før vi gjør den live er planen at jeg skal klare å spille den bra nok til å gjøre det selv. Den ligger nærme hjertet så den vil vi absolutt spille live. Det pleier å bli sånn når folk spør om hvilken egen låt man har nærest forhold til så er det gjerne de rolige utskuddene som stikker seg ut som er svaret.

- Hvis vi nevner duoen “Silence In The Age Of Apes” og nevnte “Justice” - aner vi en liten politisk undertone her?

- Ja, på sett og vis. Men hadde jeg hatt et entydig budskap ville jeg bare sagt det sånn. Det handler også om å finne seg selv og sitt eget hykleri i vanskelige moralspørsmål samtidig. “Silence In The Age Of Apes” sammenfatter også plata på et bra sett, da “Hunter Gatherer” - altså

norwayrock.net

jeger/samler. Evolusjonen utviklet oss mennesker fra dyr til noe som passet perfekt i steinalderen. Deretter har vi gjort mye forskjellig - fra å bli bønder til å utvikle fabrikker, noe som har fungert veldig fint for menneskeheten, men som var veldig dårlig for individet, og som tok oss stadig lenger og lenger ifra det vi egentlig var bygd for som dyr. Jeg tror at ting som artrose, hekseskudd og sykdommer kom som et resultat av at vi begynte å avle i stedet for å samle, for de fantes ikke tidligere. Helt plutselig når vi begynte å måtte ha et forråd med mat for vinteren fordi vi avlet og lagret istedet for å samle kan man plutselig få tyveri og krig.

Da må man ha soldater og murer. Samme er det med industrien, der ting stadig skal gå fortere og fortere. Det er først etter andre verdenskrig at det så smått har begynt å ordne seg for individet hvor land kommer seg ut av fattigdom og folk får bedre levestandard, blir generelt friskere og snillere og skyter hverandre mindre. Men samtidig går hele klimaet til helvete, og om vi skal fortsette å finnes som sivilisasjon haster det som djevelen å fikse opp i det. Samtidig fortsetter verden å gå fremover, vi kan bare ikke gå tilbake til å klatre opp i trær og kalle oss aper igjen - det ligger for langt bak oss mens løsningen ligger foran oss. Og ettersom den ligger fremfor oss i fremtiden er det også som et veiskille vi må velge. Enten blir det som Terminator 2 eller Star Trek, og det valget skjer akkurat i disse dager. Og det er det som ligger i bakteppet på skiva - at vi er denne homosapiens, denne jeger/samleren i dette moderne samfunnet og må forstå hva dette betyr og hvilken vei vi skal gå fremover. I norrøn mytologi slo gudene ihjel jotnen Yme og bygde verden av kroppen hans, mens det jeg har sett for meg er at vi er gudene som etter å ha slått ihjel en gigantisk cyborg har vi bygd et teknologisk vidunder av en verden ut av den. Stillheten i tittelen symboliserer uviljen til å sammen jobbe mot et felles mål som de apene vi en gang var, men som sammen tross alt har gjort fantastiske ting som å sende folk ut i verdensrommet men allikevel velger å skrike og krige mot hverandre i stedet for å finne en felles løsning for å få oss ut av uværet vi befinner oss i idag. På den måten finnes det vel noe politisk i det, og “Justice” handler om forskjellige typer av undertrykkelse og det mislykkede forsøket på å tilpasse seg en norm som man synes er feilaktig og sykelig. Et tydelig eksempel der er hva som skjer borte i Statene om dagen, der undertrykte minoriteter ikke finner seg i å være undertrykte minoriteter lenger og vil gjøre noe med det.

- Jeg må også høre litt om “Wormhole”, som må være det sykeste dere har gjort. Hva er det for et gitarriff og hva gikk vedkommende på når han kom opp med det?

- Haha! Det var Tim som lagde det, og jeg tror ikke han gikk på mer enn at han fikk for seg at han ville lage et riff som hørtes ut som en moped. “Moppedöds” het demoversjonen, og vi alle elsket det umiddelbart. For meg er det samme lyd som når man er kvalm og endelig får spy, det synes jeg var fortryllende med den. Når vi gikk i studio var vel rundt 80% av den klar mener jeg, så når Corey Taylor dukket opp

NRM 3-2020

7

og fikk plystre på “A Secret Door”...

- Er det Corey Taylor som plystrer?!

- Javisst! Han er god venn av vår produsent og har likt musikken vår etter å ha blitt introdusert av sin hustru, så han kom og hilset på da han bor i nærheten av studio.

Han er også med og brøler på “Colossus”, men plystringen var det første vi ba han om da det var en liten homage til South Park som tidlig i oppstarten fikk storheter som George Clooney og Jay Leno til å være henholdsvis hund og katt. Da kan Corey Taylor få plystre. Men han var i alle fall der, og selv om “Wormhole” så og si var ferdig var det noe som manglet som vi ikke kunne sette fingeren på så han fikk med en versjon hjem, og dagen etter sendte han en voicemail til produsenten med en melodi han kom på som han mente kunne passe med tre akkorder til. Dette begynte vi å jamme på, og akkurat da kjente vi at den ble ferdig.

- Vi var så vidt innom “Avatar Country”, som også endte opp som en film. Hvordan gikk det seg til, og hvem hadde idéen? La meg gjette John (Alfredsson, trommer) som slår meg som den største filmnørden av dere?

- Nja, han er ihvertfall den største “store produksjoner”-nørden av oss i hvertfall. Ved alle musikkvideoer vi har gjort sitter vi alltid rundt et bord og brainstormer i forkant, så kan det variere hvilken og hvem sin idé vi går for.

Men når det kommer til å finne lokaler, skaffe skuespillere og hva vi nå enn trenger så er det veldig ofte John som tar på seg den jobben og i tillegg produserer videoene i samsvar med Johan som regisserer. Det er godt mulig han var tidlig ute med idéen til film, men vi alle var

8

NRM 3-2020

tidlig enige om at vi skulle gjøre en musikkvideo til hver eneste låt. Men hvordan det skulle gå til visste vi ikke, selv om vi allerede i studio fikk idéer om det visuelle til hvert spor som Johan senere videreutviklet og forstørret. Så gjorde vi våre tre musikkvideoer som plateselskapet hadde budsjettert for, men hadde fortsatt tre låter igjen og mye annen musikk vi ville gjøre noe gøyalt med for å binde alt sammen til en slags film. Vi gikk da til Kickstarter for å høre om noen andre enn oss var interesserte i å se den, hvilket det jo var. Det var ganske sjukt faktisk.

- Man kan lett kjenne igjen humoren deres i filmen.

- Takk for det, og det var det det hele handlet om - et kjærlighetsbrev til heavy metal. I forkant av samtlige spillinger i løpet av et år eller så hørte vi på “Hail And Kill” med Manowar. Den typen av heavy metal-energi ville vi komme til, men på en Avatar-måte.

Samme type ambisjoner, men samtidig blandet med humor og kjærlighet. Det absolutt kuleste med filmen var jo at fansen ville backe den opp, så vi ville fokusere på at den kun skulle være for oss og fansen vår. Det finnes ingen kommersiell gangbarhet i filmen, den er helt uforståelig hvis du ikke liker Avatar. Liker du derimot Avatar er den kjempemorsom. Skulle du ikke like oss spesifikt, men hardrock generelt så skjønner man at det er morsomt at han ligger på sykehus og for drypp med Manowar-vinyl for å bli frisk etter å ha blitt syk av å høre på housemix.

Istedet for bokbål tenner de på gitarer som et symbol på undertrykkelse. En måte å vise hvor mye vi ønsker vår heavy metal.

- Jeg husker hvor rørt du virket da du la

ut videoen rett etter et show og fått beskjed om at filmen var finansiert.

- Ja, det var en måte å prosessere på. Det var helt sjukt å tenke på at såpass mange mennesker ville gi penger for å gjøre en greie.

Det finnes jo alltid et aspekt av forretning i et band, folk kjøper billett til en konsert og hvis de likte det kjøper de gjerne med en t-skjorte hjem. Det er enkelt og greit, alle forstår og man kan legge det til siden veldig kjapt. Nå var det derimot veldig mye penger og ingen business på samme tid, men fortrolighet, støtte - og ikke minst kjærlighet til det vi gjør. Men måten det syntes på var i sifre og en viss sum penger. At de to verdene møttes var en prosess bare å forstå at det var noe skikkelig heftig og positivt som hadde skjedd, for det var noe skremmende ved det også - en sterk følelse av at det var på tide å levere.

- Helt til slutt; Hvis jeg sier Iron Maiden, Paris og Covid-19, hva sier du da?

- Vi skulle jo spille med de denne sommeren ja, men vi skal spille med de neste sommer istedet så det er lugnt. Hvis dette nå roer seg så kommer neste år til å bli helt galskap, for da skal alle de som skulle ha spilt i år spille samtidig som de som i utgangspunktet allerede skal spille. Det kommer til å være mange events i 2021 på alle måter, og det trenger vi. Ellers skulle vi annonsere en kjempeturné i både Statene og Europa til høsten etter skiveslippet, men den finnes ikke lenger. Så nå er spørsmålet når vi får det til, får vi vil jo gjøre det fortest mulig men samtidig ikke ta noen unødvendige sjanser. Det er en vanskelig situasjon, men så fort vi får lov til å spille kommer vi til å spille.

norwayrock.net

Pain Of Salvation er straks aktuell med konseptalbumet «Panther». I den forbindelse ble vi oppringt av bandets hovedperson – vokalisten og gitaristen Daniel Gildenlöw.

Gildenlöw ringte for sikkerhets skyld fra bilen, i det han suste motorvei i retning Stockholm.

Etter høflig å ha blitt bedt om å gestikulere minst mulig, anla vi en ropende dialog som kan leses i det følgende.

PAIN OF SALVATION e skive

veis inn i nest lv ha de re le al og st fa na ro ko Plateaktuell, TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

-Gratulerer med nytt album. Det låter forfriskende. Begynn gjerne med å si noen ord om konseptet, og om hvordan det hele kom sammen.

-Jeg begynte med å spinne på en historie om en gutt som lever i «sin egen tid», som er lidenskapelig, og som gjør ting på «sin egen måte». Dette fikk hjernen til koke. Hva er normalitet, tenkte jeg. Hva gjør at enkelte faller utenfor? Hva er en diagnose, og hvilken hensikt tjener egentlig diagnoser? Som lærer ser jeg mye jeg ikke liker, for eksempel elever som anser seg selv som dysfunksjonelle fordi de har blitt diagnotisert. Man kan si at «Panther» handler om tempoet i samfunnet, og om kategorisering av mennesker. Diagnotisering kan være like feil og ufruktbart som det kan være farlig. Vi tolererer lite, og systemet er rigid.

Flere av historiens «genier», som for eksempel Albert Einstein, ville nok i dag ha fått en diagnose. «Panther» tematiserer denne problematikken.

-Hvordan fikk det musikalsk form?

-Det begynner som regel med at jeg formulerer noen biter som jeg så setter sammen ved hjelp av PC eller instrument. Å lage en plate er ikke lenger som det var. På 90-tallet skrev vi låtene, enten sammen eller hver for oss, før vi gikk løs på en såkalt preproduksjon. Deretter tok vi med oss demoene til et «ordentlig platestudio», og forsøkte å lage fullstendige versjoner med bedre lyd ogsåvidere. I dag er ytelsen mindre lineær og mer refleksiv, hvor demoene snarere enn å gjeninnspilles justeres og forbedres. Prosessen har blitt mer organisk, kan man kanskje si. Når man jobber med utgangspunkt i, på og over en demo har man ikke lenger å gjøre med en trinnvis prosess. Jeg liker dagens plateproduksjon; man slipper å oppleve at demoen faktisk var bedre enn sluttproduktet.

Ellers kan jeg si at prosessen har vært preget av ulike hendelser. Daniel [Karlsson] ble nylig far, noe som naturligvis krever mye av tiden hans.

Flere hendelser har inntruffet.

-Hvilke hendelser snakker vi da om?

-Vårt crew har sett likedan ut i flere år. Det har vært et stabilt crew med de samme menneskene. Jeg liker å tenke på de som jobber for oss som en del av familien, for ikke å si en del av bandet. Ting har skjedd også på den fronten, ting som helt klart kommer til å prege tiden fremover.

-Dere sorterer under «progmetall». Vil du si at «Panther» bringer noe nytt til sjangeren?

-Jeg har aldri tenkt på Pain Of Salvation som kategori-tilhørende.

Imidlertid har jeg ingen problemer med å forstå at vi faller derunder. Pain Of Salvation spiller kompleks rock med distortion på gitarene, og fra tid til annen skriker jeg temmelig høyt i mikrofonen. Progmetall er nok kanskje

norwayrock.net

derfor den beste betegnelsen på det vi lager. Å si noe klokt om relevansen er derimot vanskelig. Vi er nysgjerrige av natur, og nysgjerrighet er også det som driver oss musikalsk. Å bryte ny grunn er ikke noe vi etterstreber, men vi er ikke redd for det heller. Det jeg kan si er at metal-kulturen ikke lenger er det den en gang var. Jeg opplever det meste av det jeg hører som repetitivt, kanskje også litt feigt. Vi er verken feige eller repetitive.

Såpass kan jeg si.

-Hvilke ambisjoner hadde dere til å begynne med?

-Da jeg vokste opp var det bandmusikk som gjaldt, og jeg ville naturligvis bli som mine idoler. Jeg var aldri en spesielt sosial fyr, faktisk var jeg ganske nerdete. Det ble tidlig viktig for meg å sette ord på følelsene mine, så jeg skrev tekster allerede som guttunge. Deretter begynte jeg å skrive egne låter – også dette for å uttrykke meg. Når alt kommer til alt tror jeg at jeg gjorde det for meg selv. Kall det gjerne selvterapi. Når jeg arbeidet med musikk fikk jeg fred og utløp. Og på midten av 80-tallet startet jeg altså Reality.

-Hvilke tanker har du omkring Pain Of Salvation i konteksten av svensk progrock? Sverige har tross alt generert band som Kaipa, Samla Mammas Manna, Anekdoten, Änglagård, The Flower Kings og Opeth. Listen er så klart mye lengre.

-Med unntak av The Flower Kings, som jeg jo på en måte har vært en del av, har jeg lite oversikt. Da Kaipa holdt på var jeg for ung – de dukket opp på midten av 70-tallet, og da ville jeg bare høre Kiss. Skjønt, jeg hørte også andre ting som kom til meg helt tilfeldig. Jeg minnes at jeg som guttunge besluttet å handle boombox, og på kjøpet fikk jeg Allan Parsons «Eye In The Sky», som trollbandt meg. På radioen hørte jeg også Jeff Waynes «The War Of The Worlds», samt «Jesus Christ Superstar».

Førstnevnte trollbandt meg også. Faktisk opplevde jeg Waynes verk som mer symfonisk enn mye av det som ble promotert som «progrock». De andre bandene du nevner deler jeg rett og slett ikke historie med.

-Hvordan tenker du at «Panther» etter hvert skal turnéres?

-Før pandemien var vi godt i gang med turnéplanleggingen. Helt spikret var det imidlertid ikke, ettersom vi av åpenbare grunner har visst at Daniel skulle bli far. Akkurat nå vet vi ikke hva som skjer, men mye tyder på at turnéringen av «Panther» får svi. Vi er også omtrent halvveis inn i neste skive. Kanskje er det derfor sannsynlig at vi turnérer to album når verden omsider åpner opp igjen. Jeg tenker daglig på en sceneversjon som skal kunne dekke både «Panther» og neste album. I mellomtiden får vi se hva folk synes om videoene til «Panther» og «Restless Boy», som nå er publisert. Jeg er stolt over det vi har utrettet. Samtidig er jeg spent på responsen. Jamfør det jeg sa i sted, jeg skjiter i hva folk synes helt til det nærmer seg releasedato (latter).

NRM 3-2020

9

BIFFY CLYRO fra koseklem til uppercut Det tok sin tid, men omsider ble Biffy Clyros nye skive ”A Celebration Of Endings” tilgjengelig for fansen etter å ha blitt utsatt i flere måneder på grunn av Covid 19-situasjonen. Så da slo vi nok en gang på tråden til Skottland for å få siste nytt fra bandets vokalist, gitarist og låtskriver Simon Neil – en mann som er meget engasjert i verdens tilstand for tiden.

10 NRM 3-2020

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: WARNER RECORDS

- Vi snakket sammen for et par måneder siden, Simon, i slutten av april, og da var du fortsatt i full lockdown hjemme. Er livet i ferd med å vende tilbake til noe som ligner på normalen nå?

- Nesten. Skottland har akkurat begynt å lette på restriksjonene, så nå har vi i det minste lov til å besøke våre familier – men de fleste holder seg til hagebesøk, vi går ikke inn i stuene til hverandre enda, og vi begrenser omgangskretsen til noen få. Den britiske regjeringen har kludret dette til noe så helt for jævli, så ingen vet helt hvor mange som er smittet og hvor mange som har dødd. Butikkene har åpnet igjen, men det vi trenger mest er en ny regjering! Jeg har ikke vært så sosial, men jeg er mye ute på tur på sykkelen min, og jeg traff James (Johnston, bass) i forrige uke, det var veldig trivelig. Og veldig rart, dette er det lengste vi har gått uten å treffes på 15 år, tror jeg. Og det var veldig rart å ikke kunne gi ham en bjørneklem.

Jeg har enda ikke møtt Ben (Johnston, trommer), men forhåpentligvis kan vi treffes og spille musikk sammen i løpet av et par uker. Ellers er det ikke så store endringer her, er jeg redd. Fotballen er i gang igjen fra i dag da! Endelig!

- Ja, du er Rangers-fan, vet jeg?

- Ja, selv om den skotske serien er avsluttet, med Celtic som mestere, vi starter opp igjen i september. Så da blir det Premier League, jeg skal heie på Liverpool ut sesongen. Det skal bli så digg å få noe annet å se på, det føles som om jeg kun har sett på de samme nyhetene i tre måneder i strekk. Og så føles det ekstremt frustrerende å sitte her for å promotere den nye skiva midt i en tid som er så vanskelig for oss alle sammen.

- Biffy Clyro skulle ha spilt på Bergensfest denne helga...

- Jaaaaa! Uff, ikke minn meg på det. Jeg er såpass privilegert at jeg har kunnet ta det som en selvfølge at hver sommer skal vi spille på festivaler over hele verden. Og i år er alt av festivaler i stedet avlyst eller utsatt. Det begynner gradvis å gå opp for meg hvor lenge dette kommer til å påvirke musikkverdenen, hvor lang tid det kommer til å ta før vi kan gjøre konserter til noe som kan glede både publikum og artister på en måte som er praktisk gjennomførbart. Jeg har en kalender hengende på kjøkkenveggen hjemme med alle planlagte konserter notert inn, og hver gang jeg kaster et blikk på den og innser at ’Faen, i dag skulle vi egentlig spilt i X eller Y!’, så blir jeg nesten på gråten. Det er så surt! Og Bergenfest er en av våre favoritter, jeg tror vi har spilt der fire ganger (To, faktisk.

2013 og 2016), og alltid hatt det fantastisk og blitt veldig godt tatt imot av publikum. Men jeg kan egentlig ikke klage, vi står ved en utrolig viktig korsvei for menneskeheten, noe må endre seg, vi må klare å benytte denne anledningen til å gjøre verden til et bedre sted.

- Dere skal i følge planen pr i dag starte en turné i Storbritannia i september – men hvordan er restriksjonene for publikum og konserter nå?

- Nå er det ingen konserter. Det kom nye regler her om dagen, hvor alle må holde tre meters avstand, og publikum må være minst seks meter fra scenen. Og det blir ganske umulig for et mindre konsertsted, eller for et mellomstort konsertsted.

- Nei, i så fall kan man kanskje ha hundre stykker inn på et lokale med plass til tusen.

- Nettopp. Så her i UK har vi ingen anelse om hvordan vi skal gå videre. Dere i Norge har allerede begynt med konserter med sosial avstand, ikke sant?

- Det er akkurat begynt så smått, men med max 200 stykker, og man må holde avstand. Så det betyr at man ikke engang kan flytte en utsolgt John Dee-konsert opp til Rockefeller engang.

- Åh herregud. Og hvem vil vel gå på en konsert på Rockefeller hvis det er færre folk enn på John Dee? Hvordan skal man klare å skape stemning? Vi må finne en løsning som kan bli den nye normalen uten at opplevelsen ødelegges. Men ja, jeg innser at turnéen i september er nødt til å utsettes. Jeg skjønner ikke helt hvorfor den ikke er utsatt allerede, man kan fortsatt kjøpe billetter til nå i høst. Men jeg vil ikke at vi skal bli prøvekaniner for Corona-konserter, at denne turnéen blir en forferdelig opplevelse for alle involverte, både publikum og band. Da vil jeg heller vente til folk er klare, forberedte og innstilte på en storslått feiring av norwayrock.net

konsertenes tilbakekomst på en skikkelig måte. Pr nå er vi ikke klare for å legge ut på veien og bare la humla suse. Jeg håper at vi innen årets utgang har lysere utsikter, at vi har funnet en måte å gjøre dette på, og at regjeringen har prosedyrer for dette som er konsistente. Musikk er en så sosial kunstform, det er nesten ikke andre måter å gjøre konserter på, man drar oftest på konserter med venner og blir oppstemte og glade, man føler man svever over bakken! Og det er hva jeg vil tilbake til. Det er en Catch 22-situasjon nå, hvor jeg både er sugen på å spille konserter igjen, men samtidig vil jeg ikke gjøre det bare for å gjøre det.

- Dere skal ifølge planen spille i Oslo i november, men det er vel ingen grunn til å ha forhåpninger om at det kommer til å skje.

- Nei, det er vel tvilsomt. Jeg vet ikke om vi får lov til å komme inn i Norge en gang!?

- Ikke uten å gå rett i en 14 dagers karantene først, nei.

- Vi må bare avvente og se hvordan det utvikler seg, men hvis vi kan spille uten risiko, så gjør vi det! Det er hvem vi er, det er så viktig for oss! Jeg føler nesten at de låtene vi har på den nye skiva ikke fullstendig kommer til liv før vi har spilt de ute! For øyeblikket føles de bare halvveis fødte, de må uttrykkes! Musikk er der for å uttrykkes, og kan jeg ikke uttrykke meg, så føles det som om jeg er i en slåsskamp med en hånd bundet på ryggen. Men jeg lover dere, i 2021 skal dere i Oslo få den beste helvetes konserten noensinne!

- Da satser vi på at vi i 2021 har enda en ’ending to celebrate’.

- Ja! Da skal vi feire slutten på rasisme, slutten på viruset, og kanskje kan vi feire starten på noe nytt og vidunderlig. Mulig jeg er litt vel optimistisk i dag, men jeg føler at vi nærmer oss et veldig viktig øyeblikk i menneskehetens historie. Og det virker som om de aller fleste under en viss alder er svært samstemte om hvordan denne verden skal fortsette fremover, mens mange eldre fortsatt tviholder på den gammeldagse tankegangen. Det var en slags revolusjon for kvinnesaken på slutten av 60-tallet, og jeg håper og tror at det som kommer i kjølvannet av det som skjer nå, kan være noe tilsvarende for etniske minoriteter. De har ikke fått samme muligheter som oss, det kan vi faen ikke ignorere! Og hvis du prøver å bagatellisere det med at ’Jo, vi har alle det tøft i blant’, så joda, men noen har det tøffere enn andre – på grunn av hudfargen de er født med! Da viser du definisjonen på uvitenhet! Så jeg føler en viss optimisme selv om vi har en av tidenes verste statsministere, Boris Johnson er en sjarlatan som ikke aner hva han driver med, og USA har en president som er en patologisk løgner, et menneske av verste slag! Og nå snakker vi ikke engang om de som politikere vi kan stole på, men som anstendige mennesker! Vi må klare å finne tilbake til det som er grunnleggende godt for folk! Beklager at jeg babler i vei, men dette engasjerer meg så sykt mye. Med dagens sosiale medier, så er det lett å sette søkelyset på det som er feil med samfunnet vårt, vi kan ikke lenger ha på oss skylappene.

Nå kan folk få frem sin meninger, og det er viktig.

– Men faen heller Simon, vi kan ikke bare kose oss, vi må snakke litt musikk også!

- Ja! Rock’n’roll, mann!

- Jeg har hørt på ”A Celbration Of Endings” de siste ukene, og det slår meg hvor eklektisk den er. Den varierer fra punken i ”Cop Syrup” til radiopopen i ”Tiny Indoor Fireworks”. Hvordan skriver du låtene, starter du med et gitarriff eller med en tekst eller en tittel?

- Etter at vi gjorde ferdig ”Ellipsis”, hadde jeg et par måneder hvor det bare rant på med idéer. Så var det ett år med turnering, og de idéene som jeg fortsatt var tent på da det var på tide å begynne og tenke på ny skive, jobbet jeg videre med. De som jeg ikke tenker så mye mer på, er jeg ganske nådeløs med å kassere. Noen ganger kan jeg sette flere idéer sammen til én låt, som for eksempel med ”Cop Syrup”, hvor jeg var innstilt på å ha et instrumentalt parti midt i låta som tar deg et helt annet sted, før vi banker inn et stort utropstegn på tampen igjen som tar deg tilbake til virkeligheten igjen. Jeg lar alltid en låtidé ligge og godgjøre seg noen måneder før jeg spiller den inn, for å få ut det fulle potensialet i den. Jeg føler at jeg må kjenne en låt ut og inn før jeg spiller den inn. Det er pussig, men jeg tenker aldri på låter etter sjanger. På denne skiva har vi alt fra nesten Disney-aktige partier til det til det tyngste gitarriffet vi noensinne har gjort, på ”Worst Type Of Best Possible”. Det viktigste når vi skal velge NRM 3-2020

11

låter til en skive, er at hver låt forteller meg hva den betyr og hva den trenger. Og siden jeg har skrevet alle innenfor samme tidsperiode, kjenner jeg de godt. Hver låt har sine karakteristiske trekk og personlighet, og de må passe sammen som en helhet. Og det gjør at jeg føler meg friere når vi har en låt som høres ut som en Disney-låt fra ”Frozen 9” rett etter en låt som høres ut som et garasjerockband!

– Det er også en del episke, cinegrafiske partier i noen av låtene.

- Ja, jeg prøver ofte å visualisere hva jeg vil uttrykke med en låt. Jeg kan for eksempel prøve å beskrive for produsenten hva jeg ønsker å oppnå med å f.eks si ’Forestill deg at du kjører en bil i 100 km/t, men under vann!’.

Og så må jeg innrømme at jeg elsker å fucke opp folks oppfatninger og forventninger til dette bandet. Jeg elsker at vi er på vårt åttende studioalbum, men likevel skal ikke fansen ved første gjennomhøring ha snøring på hvordan neste låt på skiva er. Jeg vil at vi aldri skal bli forutsigbare. Jeg elsker både AC/DC og Black Sabbath, men jeg vil ikke at vi noengang skal lage en skive hvor fansen på forhånd vet nøyaktig hva de får. Jo eldre jeg blir, jo flere fasetter av vår personlighet oppdager jeg som jeg vil uttrykke i musikken vår. Jeg har fortsatt raseriet som jeg hadde som tenåring, men det er så mye mer der nå!

- Og du hører tydeligvis ikke bare på rock.

- Nei, jeg prøver å ta inn andre impulser.

Jeg hørte på en artist i går som heter Pink Siifu, som er en rapper, men hans nyeste album er skikkelig støyete! Det er hardcore-frijazz-støy!

Han har gått fra hip-hop til å lage en Bad Brains-skive, og det imponerer meg kraftig. Den går nesten ikke an å høre på, den har lydbildet til et black metal-album, for det er så kaldt og giftig og tungt, uten noe dybde på bassen.

Men det er vidunderlig! Og jeg liker å tenke på samme måte – jeg tar gjerne min kjærlighet til avantgarde og putter inn i en poplåt, eller vice versa; jeg tar min kjærlighet til poppen og putter i en sær og spaca låt! Det er en evig

12 NRM 3-2020

kamp mellom de to mest fremtredende sidene ved min personlighet. Den ekstreme versjonen som elsker støy og skriking og som bare ønsker å gjøre folk utilpass, og den andre delen av meg som er mye mer omtenksom og positiv og skaper vakre melodier. I krysningspunktet her oppstår Biffys musikk, og du vet aldri helt hvilken vei vektstanga bikker – og det er hva jeg ønsket at denne skiva skulle gjenspeile. Jeg vil aldri at folk skal vite hva de kan forvente fra et Biffy-album, så jo mer eklektisk, jo bedre – for min del.

- Er Ben og James 100% med på denne filosofien, eller hender det at du kommer med så outrerte, sære låter at de ber deg hoppe i havet og skjerpe deg?

- Haha! Nei, heldigvis ikke! Vi er såpass gode venner og de stoler såpass på meg at når jeg synger noe for de, og de ser det lyser i øynene mine, så vet de at jeg er inne på noe.

Og jeg vil normalt sett ikke presentere noe totalt spinnvilt for dem hvis jeg ikke visste at det kom til å funke. Vi har en dyp forståelse for hverandre, vi har kjent hverandre siden vi var syv år gamle, og de aksepterer også at jeg får utløp for andre musikalske impulser via andre kanaler. Hadde jeg derimot foreslått en salsalåt med vuvuzela og jodling, så hadde de muligens bedt meg hoppe i havet! Men som det er nå, føles det veldig fritt. Vi har alltid basert musikken vår på at vi er en trio, og alle låtene på den nye skiva kan vi fint gjøre på scenen som en trio. Alle låtene vil kanskje ikke høres akkurat ut som på skiva, men vi kan spille alle, og det er slik alle låtene blir skapt uansett – at vi tre spiller de sammen. Det er viktig for oss at låtene skal kunne fungere med kun bass, trommer, gitar og vokal. Vi har ikke noe på tape eller samplinger!

- Klarer dere spille instrumentalpartiet i ”Cop Syrup” som en trio?

- Ja, det går, det har vi jobbet med. Jeg spiller gitaren arpeggio, og gjør noe på keyboards og synger noe av det strykerne gjør, så vi klarer å gjenskape følelsen i låta, selv om det ikke fremføres på samme måte. Det er så mange lag på lag av instrumenter der.

Det å spille live handler om hva som skjer der og da, om følelsen du får der. Men på skive er det annerledes, jeg vil at folk skal kunne høre på denne skiva om ett, to – om tyve år, og fortsatt oppdage nye detaljer som de ikke har lagt merke til de hundre første gangene de hørte skiva! En liten detalj på gitar, på fiolin, på trommer som man ikke har plukket opp tidligere.

- Ja, de beste skivene, de som holder seg år etter år, bruker man alltid litt tid på å fordøye.

- Nettopp!! I studio bygger vi det opp lag på lag, men det er alltid trioen i bunn

som er grunnmuren som alt annet er basert på. En låt som ”Tiny Indoor Fireworks” har endt opp ganske likt som hvordan vi spiller den som en trio, mens en låt som ”Cop Syrup” har blitt en absolutt ekstrem versjon av hva vi kan håndtere. Men jeg må si at jeg blir fortsatt oppspilt når vi er i studio, det er der jeg får mine største kick, selv om jeg elsker å spille live – men der er det mer adrenalin-kicket. Det er ingenting som slår følelsen av å ha hatt en låt som ”Cop Syrup” i hodet i månedsvis, og så endelig stå i et studio og høre en strykekvartett spille den og bringe den til live. Det er bortimot det meste ekte, sanne øyeblikket jeg har opplevd som menneske. Det er en pur glede, ekstatisk, bedre enn sex, det å for første gang høre din låt bli spilt av et band. Jeg føler fortsatt den energien! Og den dagen jeg ikke føler det lenger, så legger jeg opp, da er det ikke verdt å drive på med musikk. Men det må understrekes; jeg er ikke i nærheten av å miste den gleden og energien!

- Det har gått fire år siden dere ga ut ”Ellipsis”, men mange fikk ikke med seg at dere faktisk ga ut en skive med filmmusikk i fjor. (”Balance, Not Symmetry”) Regner du det som en ekte Biffy Clyro-skive, eller som et lite sidesprang?

- Joda, jeg regner det som en ekte Biffyskive. Denne ble litt annerledes da, for vanligvis kjøres jo Warner-maskineriet i gang hver gang vi kommer ut med en ny skive, og den skal promoteres og turneres og gjøres intervjuer om.

Denne gang gikk vi bare i studio med en haug av låt-idéer som jeg hadde liggende, men idéer som jeg gjerne ville bruke på et prosjekt. Så det passet ypperlig da vi ble kontaktet for å lage musikk til en film, for de ga oss total frihet. Vi trengte ikke ta noen hensyn til hvordan vi skulle fremføre disse låtene live, og det kan du høre på denne skiva. Den er i full kontrast til ”Ellipsis”, som jeg elsker, men der prøvde jeg å lage en sofistikert pop/rock-skive. Så det føltes veldig avslappet å lage ”Balance...”, vi trengte ikke engang bekymre oss for hvordan denne ville selge eller hva fansen ville tenke om den. Den skulle ikke promoteres på noen måte, låtene skulle brukes i en film. Og som du sier, folk flest vet ikke engang at vi har lagd den skiva.

- Enda det er mange knallåter på den.

- Takk takk! Følelsen av å lage musikk bare for å lage musikk er herlig, og det satte sitt preg på låtene, og førte igjen til at ”A Celebration...” har blitt såpass eklektisk som den er. Den fikk meg til å innse at ’Nå vil jeg lage en electronica-låt! Jeg vil lage en pop-låt! Jeg vil lage en punk-låt! Her vil jeg bruke bannskap, og nå vil jeg lage en folkemusikklåt!’. Den ga meg en påminnelse om hva musikk er, og det er hvordan du uttrykker deg selv! Det var så deilig å ikke tenke på hvordan dette skulle promoteres. Etter å ha lagd seks skiver for et stort plateselskap, var det herlig å bare lage musikk kun for å lage musikk. Så ja, det er en ekte Biffy-skive, og hvis noen av fansen der ute ikke har hørt den; vær så snill å sjekk norwayrock.net

den ut, det er en skive jeg er veldig stolt over, og den gjorde meg totalt fryktløs før vi skulle gjøre ”A Celebration Of Endings”. Jeg vet hva jeg liker, jeg liker det jeg liker, og akkurat det skal vi spille inn nå! Men sånn er det vel for alle, for deg også, vil jeg tro. Hvis du gjør noe du liker på samme måte over lang tid, så glemmer man hvorfor man begynte med dette i utgangspunktet. Og det er min evige kamp – hver gang vi går i studio, prøver jeg å bevare den følelsen av å være ung og oppspilt over hva vi gjør, og ikke være oppgitt og lei over at ’Åh, vi må lage enda en ny skive, buu-huu..’ Drit i det! Du får lov til å lage en skive! Gjør den til den beste faens skiva du noen gang har hørt! Prøv i hvert fall!

- Det du sier nå er en massiv kontrast fra forrige intervju jeg gjorde her om dagen, med Joe fra Def Leppard. De har ikke gitt ut ny skive på fem år, og det virker ikke som om de har umiddelbare planer om å gjøre det heller, og flere i bandet tenker at det knapt er noen vits i å lage ny musikk, for fansen vil jo bare høre radiohitene uansett.

- Ah, det er nærmest hjerteskjærende å høre! Det er jo flott å ha hits og suksess, men å komme til det stadiet der håper jeg at vi aldri gjør! At fansen ikke vil høre nytt materiale, det er rett og slett urettferdig! Drit i det, lag ei ny skive! Jeg melder meg frivillig til å gi de en dytt – Joe! Om du leser dette, ring meg! Vi skal i studio, du og jeg!

- Det er vel det som er ulempen med å ha et drøyt dusin hits som du må spille på hver konsert.

- Ja, jeg vet. Det må være vanskelig som artist. Biffy har vel et par låter som kan kalles radiohiter. Og det er øyeblikk når det faktum siver inn i hjernen min, og det er da jeg lar være å plukke opp gitaren. Det er da jeg styrer unna kreativiteten, for det å prøve å gjenskape et slikt suksessnivå kan føles skremmende. Og suksess beror ofte på ren skjær flaks. Ingen vet på forhånd hvilke låter eller hvilke skiver som vil gå hjem hos lytterne. Så jeg kan bare forestille meg hvordan gutta i Def Leppard har det – de kan lett spille i to timer, og hver eneste låt er en hit. Det er vanskeligere for dem å skippe en av publikums favoritter for å i stedet spille en ny låt. Biffy Clyro er små nok til at det ikke er noe problem for oss å fortsatt bevege oss fremover, artistisk, uten å føle at vi er på autopilot.

- Hvilke låter, om noen, føler du at dere alltid må spille på hver eneste konsert?

- Det er vel et par. Det er lett å si at ’Nei, vi gjør hva vil vil!’, men i praksis er det litt egoistisk. Særlig på de store konsertene, og festivaler hvor folk ikke kommer kun for å se oss. Og det er jo deilig å stå på en scene og dra i gang en låt du har skrevet, og oppleve ellevill respons fra et publikum på titusener! Det blir jeg aldri lei av - selv om jeg kan være lei av den låta, så blir jeg ikke lei av å spille den under slike omstendigheter. Men så kompenserer vi med å også spille særere låter fra mindre kjente skiver.

Selv om vi spiller ”Many Of Horrors”, så har vi også på de siste konsertene spilt en låt som heter ”There’s No Such Thing As A Jaggy Snake”, fra vår tredje skive ”Infinity Land”. Og jeg elsker å kunne spille en sånn seksminutters sær låt mens vi alle er sammenkoblet, samtidig på samme sted. Det er en slags byttehandel med publikum – vi spiller hitene fordi det er derfor halve publikum er der, men vi forbeholder oss også retten til å spille noe annet enn bare de mest kjente låtene. I fjor på Isle Of Wightnorwayrock.net

festivalen åpnet vi med en helt ny låt fra soundtrack-skiva, haha! Publikum hadde gått hele dagen og kost seg og dansa til hits fra Jess Glynne og Madness og Sigrid – hun er fra Norge, ikke sant? – og så kommer vi på scenen til slutt og starter med en bråkete låt som ingen hadde hørt, haha! Kanskje litt kompromissløst, vil noen si, men jeg ser det heller som litt punka. Men mot slutten av konserten, da alle sang med på ”Many Of Horrors” eller ”Wolves Of Winter”, så var alt såre vel. Og vi er heldige som har slike låter som folk liker, og ikke bare de enkle allsanglåtene. Hele verset på ”Wolves Of Winter” går i 7/8-takt! Og jeg elsker det faktum at vi kan få en låt i 7/8 spilt hyppig på radioen. Også introriffet på ”Tiny Indoor Fireworks” er i 7/8 – til og med på poplåtene våre prøver vi å tøye grensene, haha! Vi lurer folk inn i armkroken vår for en koseklem – og når de føler seg trygge, gir vi dem en uppercut!

- For syv år siden spilte Biffy Clyro en av sine mer spesielle konserter, vil jeg tro – på den norske kronprinsens private 40-årslag.

Hvordan opplevde du det? Eller er du majestetspålagt taushetsplikt om all den elleville sex’n’drugs som forgikk på Skaugum?

- Neida! Det var kjempegøy, han hadde jo sin egen lille festival, med oss og Calvin Harris blant andre. (Og Seigmen, Thomas Dybdahl og Anne Grete Preus m.fl.) Det var midt på sommeren med strålende vær, og et glamorøst festivalopplegg med et lite publikum på et par hundre, vil jeg tippe. Og vi gikk på scenen i 21-tida i bare overkropper, som vanlig.

Seriøst, det var litt surrealistisk – her står vi inne på slottsområdet, spiller våre låter med skjorta av, og hele frontraden var av typen kongen og dronningen av Nederland, kongen og dronningen av Norge så klart, med prinser og prinsesser, hele den forbanna svenske kongefamilien...lorder og konger og dronninger og prinser, og her står vi og spiller låter som ”That Golden Rule” og ”Glitter And Trauma” – det føltes plutselig som den mest støyende, grovkorna musikken noensinne! Fordi vi spilte jo i noens hage! Men joda, det var en flott dag for oss! Jeg kan ikke gå for mye i detaljer, men de var svært vennlige og gjestfrie mot oss, de kunne ikke vært hyggeligere – jeg skulle ønske jeg kunne ha en sånn fest når jeg blir 40, jeg er skikkelig misunnelig?

- Var det en moshpit? Stagediva kong Harald i bar overkropp til ”Get Fucked Stud” og landa oppå hertugen av Sussex?

- HAHAHA! Nei! Men det var et par skotter der som tok skikkelig av.

Hadde vi gått på scenen et par timer senere når de hadde fått i seg litt mere drikke, så kunne vi kanskje dratt i gang en moshpit! Vi oppfordret som vanlig til litt villskap, men det gikk forholdsvis anstendig for seg. Det var helt topp – og det var litt bisarrt å få høre at vi er et av den norske kronprinsens favorittband. Men han virket som en veldig trivelig og jovial kar, og så vidt jeg skjønner er han svært populær i Norge?

- Jada, han har alltid vært både rocka og folkelig. Jeg har møtt ham på mange konserter her i Oslo hvor han står med en øl og digger, han er fan av både Soundgarden og AC/DC og Kvelertak...

- Kødder du, liker kronprinsen deres Kvelertak?! Det er jo så fett! Det er derfor Norge er så jævli kult! Prinsen vår hører på Ellie Goulding og jævla Ed Sheeran, mens prinsen deres hører på Kvelertak! Det er rått!

NRM 3-2020

13

Louise Lemón Dødsgospelens dronning Etter å ha sakte men sikkert skapt seg et navn mer eller mindre på egen hånd over tid var det på høy tid at vi fikk den svenske madammen på tråden for noen velvalgte ord, og hva kunne vel være en mer passende anledning enn ved utgivelsen av den rykende ferske EPen “Devil”? Vi koblet oss derfor opp på internettet en meget varm junikveld for å høre mer om hvordan det sto til med frøken Lemón.

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: SOPHIE WINBERG TYRFELT

- Hvem er så Louise Lemón?

- Det er et stort spørsmål, men jeg er da musiker som hittil har utgitt to fullengdere før EPen “Devil” som jeg da slipper nå. Den er da laget og produsert av meg og min bandkollega. Tidligere har vi hatt ganske store produksjoner, men denne gangen har vi gått litt mer “back to the roots” og tatt det ned en smule.

- Når startet du opp?

- Det kommer an på hva du mener - jeg har alltid hatt lyst til å holde på med musikk og har skrevet sanger siden jeg var rundt fem år. Det har alltid vært det livet mitt har kretset rundt, og det jeg alltid har blitt drevet mot. Mitt kall om du vil - det som gjør livet større.

- Hvor kommer så navnet Louise Lemón ifra, og når var artisten etablert?

- Det er mine navn, men mine mellomnavn, og som artist slapp jeg min første EP i 2012. Jeg har spilt gitar i hele mitt liv, men en venn av meg foreslo at jeg skulle prøve meg på piano som vi da fikk ordnet til øvingslokalet. Da var det som om ting falt på plass og jeg ble fri i måten å skrive på. Jeg var litt låst fast i gitaren som jeg var vant med, men ettersom jeg ikke kunne noenting på piano måtte jeg istedet sitte og lytte. Det var da jeg begynte å finne retningen jeg ville gå, selv om den riktignok har utviklet seg siden den gang også - det er mange år siden dette skjedde, men da ble det tydelig for meg.

- Hvordan kom sjangeren “death gospel” opp?

14 NRM 3-2020

- Jeg har alltid hatt problemer med å beskrive musikken jeg gjør til folk, for det er rolig men samtidig tungt og ikke fastsatt i noen genre i det hele tatt. Men så spilte vi live i Sverige hvor konserten ble anmeldt, og i den anmeldelsen kalte de musikken for “dödsgospel”, og da kjente både jeg og bandet at det passet oss perfekt. Det er både poetisk og romantisk, samtidig som det beskriver følelsen veldig godt.

- Er du som står for tekst og musikk.

- Ja, jeg skriver alt - men har samtidig med meg fantastiske musikere som setter sin farge på helheten.

- Hva var grunnen til at det tok såpass lang tid fra EPen i 2012 til debutplata “Purge” i 2018?

- Det tok tid, fremfor alt når det kom til det praktiske - som plateselskap og distribusjon. Vi hadde en plate ferdig innspilt som vi skulle mikse, og da tok det tid å finne riktig produsent. Det var da vi kom Randall Dunn første gang. Det var en lang prosess, ikke når det kom til selve musikken men prosessen rundt hvordan jeg ville gjøre det og kunne gjøre det. Det tok tid å få plass. Forskjellen til i dag hvor jeg er mer produktiv enn noensinne er at nå har jeg et bra setup rundt meg, altså bra folk som gjør en fantastisk jobb for musikken jeg lager så jeg er glad for at det tok såpass med tid den gangen for da kan man vokse inn i det og finne riktig sammensetning.

- Det synes, for etter 2018 har det både kommet enda et album og mange singler på bare et par år selv om vi ikke medregner årets EP. - Ja, riktig. Jeg har alltid hatt et behov for å skrive og gi ut musikk, og nå føler jeg at jeg virkelig har funnet en rytme så det er bare å kjøre på.

- Er det sånn å forstå at “Purge LP” egentlig er en samling singler norwayrock.net

og en EP eller føler du at det er et fullverdig album?

- “Purge LP” er, tross sin forlengelse av “Purge EP”, spilt inn med tanke på at det skulle bli et album - så jeg mener at den er det. Vi ga ut EPen først og noen singler i etterkant før vi slapp skiva i sin helhet.

- Hva kan du da fortelle om årets EP? - Da vi spilte inn den forrige skiva “A Broken Heart Is An Open Heart” så var det min “dream come true”-situasjon - vi spilte inn den i København med eget band, det var et fantastisk studio, og i etterkant reiste jeg og produsenten over til New York for å mikse den der; Det var helt surrealistisk å få være med på. Det kan ofte være krevende å skulle spille inn et album, men dette var et opplegg jeg bare fløt med. Visst var det intensivt, men det var så lett samtidig. Det var også første gang jeg jobbet sammen med en utenforstående produsent som også bidro kreativt. Det skapte enormt mye kreativitet i meg og jeg kjente mye jeg ville gjøre underveis i seansen. Derfor bestemte vi oss for å gjøre EPen på egen hånd - og det er nettopp derfor at det er en EP også ettersom det er et passende format å gjøre selv.

- Er tekstene fra et personlig eller mer universelt sted?

- De er alltid selvopplevd og superpersonlig.

Det er den eneste måten jeg kan skrive på, og jeg tror det er den eneste måten folk kan relatere seg til en og. For meg når jeg hører på musikk så vil jeg gjerne relatere meg til

norwayrock.net

den eller de jeg hører på, og det er da det blir interessant synes jeg. Når man som kunstner får av stadig flere og flere lag og kjenner etter hva som er “jeg” i kunsten. Det er det samme som når man møter folk og snakker om været, da bryr man seg ikke like mye som når man virkelig ting. Da får man en langt sterkere forbindelse.

- Jeg har lagt merke til at du har forholdsvis mye cred i metallmiljøet selv om du i utgangspunktet befinner deg musikalsk et stykke utenfor?

- Ja, det stemmer nok godt. Jeg tror jeg har et naturlig mørke i musikken som er en klar sammenheng i hvert fall, og jeg legger også på en del ulyd i studio for å skape en mer ubehagelig stemning. Men det jeg tror at de liker er at de hører mine influenser som på mange måter sammensvarer med deres influenser og hva de hører på. Selv om det er mye tyngre og hardere enn det jeg holder på med finnes det nok fortsatt elementer av det i musikken min, dessuten fungerer jeg kanskje som et slags legitimt avbrekk for den mer ekstreme delen av musikken også. Det finnes flere ting metallere liker fra før i musikken min, men samtidig for de noen annet med på kjøpet.

- Var det noen forskjell i låtskriverprosessen fra “A Broken Heart Is An Open Heart” til “Devil?

- Som jeg var inne på visste jeg fra start av at “Devil” skulle bli en EP. Vanligvis setter jeg tidlig opp retningslinjer for meg selv så jeg vet

hvilken retning jeg skal gå samtidig som jeg er kreativ for å tydeliggjøre ting. Jeg spør meg selv hvorfor jeg gjør enkelte musikalske ting, hva jeg vil med det og mener med det. Dette forenkler kreativitetsprosessen for meg, og for hver plate har jeg satt dette opp så jeg vet hvor jeg er på vei og har en retning å gå.

- Har du noen planer som har gått dukken på grunn av Covid-19?

- Ja, jeg hadde en turné som ikke ble noe av nå i mai og juni i tillegg til noen andre konserter som ikke ble noe av - men jeg er virkelig ikke det som er hardest rammet av dette. Jeg har heller brukt tiden på å skrive ny musikk og har virkelig fått en kreativ boost denne tiden. At ting står stille er utelukkende positivt når man skal skrive, så jeg har bare forsøkt å se lyst på det. Nå som jeg har vært i Sverige har jeg i det minste kunnet rørt på meg, men selvfølgelig savner jeg å reise. Jeg har reist enormt mye, og nå som man ikke vet når neste reise eller spilling blir føles det veldig rart. Det er et savn selvfølgelig.

- Forelå det planer for Norge og Oslo på denne turnélista, og vet du om vi får se deg igjen om ikke så lenge forutsatt at situasjonen bedrer seg?

- Ja, jeg har alltid hatt veldig fine opplevelser i Norge når jeg har spilt der så det vil jeg veldig gjerne. Det fantes definitivt med i planene og vi satser og håper på at de kommer med når vi legger nye planer etter dette har gått over.

NRM 3-2020

15

Første generasjon norsk svartmetall

666 At norsk black metal skapte overskrifter på nittitallet og ble allemannseie skulle være velkjent. At det i 1982 herjet et band i Tromsø som kalte musikken sin svartmetall og hadde opp-nedkors og dyreblod på scenen er ikke viet like mye oppmerksomhet.

Gjennom den selvtitulerte samleplata er endelig året 666 eksisterte dokumentert på vinyl.

TEKST: RONNY ØSTLI

Norgez Bank hadde bygget seg opp et godt navn i den norske punkscenen, men da bandet begynte å lefle med funk og new wave meldte bassist Alf Krogseth pass og forlot bandet, som ble oppløst kort tid etter.

- Jeg hadde jo vært hardcore Motorhead fan siden debuten deres i 1977. Så oppdaget jeg Venoms «Black Metal». Den skiva gjorde et sterkt inntrykk. Samtidig likte jeg jo det som da ble kalt rårock, som AC/DC og ikke minst The Stooges. Jeg sluttet i banken i ren frustrasjon over retningen dette bandet tok. Jeg byttet ut bassen med gitar, fikk med meg trommeslageren Knut Nilsen derfra og vi kjørte i gang 666.

- 666 kjørte hardt på satanistsymboler, og på scenen var det opp-nedkors, dyreblod og mye pyro. Hvordan ble noe sånt tatt imot i Norge i 1982?

- Overraskende bra. I hvert fall etter en del konserter og ting begynte 16 NRM 3-2020

å sette seg. Vi hadde jo en sologitarist med en sceneskrekk fra en annen verden, så vi måtte jo helle i han en halvflaske vodka før vi fikk stablet han på scenen. Vi så videoen ”The 7th Date Of Hell – Live at Hammersmith Odeon” med Venom og de hadde jo et gedigent pyroshow. Så da tenkte vi som så, pokker heller, hvorfor ikke? En av våre beste konserter var under Festspillene i Harstad i 1983. Da hadde vi med egen pyrotekniker, og det gikk jo så langt at både brannvesen og politi rykket ut. For min del handlet det jo om å ta ut alt for alt det var verdt, og det endte jo med at jeg fikk sparken fra eget band. Spinal Tap anyone? Hehe.

- Ja, hva skjedde egentlig der?

- De andre ville bli mer flinkismetal, mer i Van Halen-gata. Jeg var mye rart, men noen virtuos på gitar var jeg ikke. Det er jo fascinerende siden jeg startet bandet, skrev låtene og hadde navnet. Men da kom jo også skadefryden da bandet imploderte kort tid etter.

- Det var uansett et hektisk år med mange konserter.

-Ja, vi spilte veldig mye ute, vi tok de konsertene vi kunne. Med norwayrock.net

Norgez Bank lærte jeg at den eneste måten å lære og spille på er å spille ute. Du kan stå på øvingslokalet til krampa tar deg, men det er når du spiller live du virkelig lærer.

- Bandet eksisterte kun et års tid. LP’en «666» består av tolv livespor, hvorav noen går igjen, så vi totalt teller åtte forskjellige låter. Er det kun dette som finnes av materiale?

- Nei, Dag Erik (Salsten, bandets daværende manager, og pådriver for denne utgivelsen.

Journ. Anm.) sitter nok på noe mer, men det jo handler jo en del om kvalitet på materialet også. Noe er live og noe er fra øvingsstudioet, og det vi får her er det Dag Erik og selskapet i fellesskap har plukket ut. Det er stort sett Dag Erik som står bak dette, og jeg bare sitter i forundring og ser på alt som skjer. Av originalmateriale hadde vi vel ti-tolv låter, samt at vi kjørte et par covere som «Overdose» med AC/DC, og «Louie, Louie», som var tett opp til versjonen Motörhead kjørte. Det var hovedsakelig jeg som sto for låtene, men fikk noen inputs fra andregitaristen og bassisten.

- Søker man på bandet finner man tre live-CD’er utgitt rundt millenniumskiftet.

- Det er det også Dag Erik som står bak. De ble lagd i et veldig begrenset opplag, så dette er den første utgivelsen som kommer på et ordentlig plateselskap.

- 666 er representert i Håvard Rems bok «Innfødte Skrik». Her sier Alf tekstene stort sett dreide seg om øl og kvinnfolk. Jeg tør likevel påstå jeg hører litt av punkens kritiske røst i låtene.

- Et par av tekstene tok jeg med fra Norgez Bank, siden de ikke ble brukt der. Du kan si mye om 666, men samfunnskritiske var vi ikke.

Det vi gjorde med satanistsymbolene hadde jo samme sjokkeffekten som at punkerne brukte hakekors. Jeg kan ikke prate for alle i bandet, men selv har jeg ikke et eneste religiøst bein i kroppen og for meg var dette ren image. Vi tok jo navnet black metal fra plata til Venom, men det har jo ingenting med å gjøre med det som kom senere. Det er jo to vidt forskjellige musikkstiler.

- Mayhem får jo kredibiliteten for å være først ute med black metal i Norge, samt å lede an satanismen i musikk her til lands.

Føler du litt mangel på annerkjennelse rundt dette?

- Nei, jeg har ikke tenkt over det, jeg har ikke det behovet. Altså, når det kommer til hvem som var først så er jo dette noe helt annet enn det Mayhem startet. Vi kunne aldri drømt om å bruke liksminke. For meg er det Kiss. Men jeg finner det jo fascinerende at et amerikansk plateselskap i 2020 gir ut materiale vi holdt på med for nesten førti år siden, det føles nesten litt absurd.

- Jo, men at det gis ut mye som har ligget i skuffene i årevis er jo ikke et ukjent fenomen. Så det er kanskje mer merkelig at det ikke har kommet før.

norwayrock.net

- Dag Erik har hatt mye kontakt med Nuclear War Now, og de har hatt en rimelig hektisk schedule. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, så fikk vi Covid-19. Da ble det tid til å gjøre dette prosjektet. Jeg har sett en del av utgivelsene og de tar ikke lett på det, det er forseggjort og seriøse greier. I tillegg til en vanlig vinylutgave kommer jo denne i en diehardversjon på rød vinyl med tøymerke.

Plakat følger med i begge utgavene. Jeg har også sett at det kommer t-skjorter. Selskapet er så fascinert over at dette trolig er de første sataniske tekstene på norsk, og har derfor valgt å bruke deler av «Lucifer» på ryggen av skjorta.

- Om det som senere ble kjent som black metal var noe helt annet, vil jeg jo tro at det opprørske med sjangeren fenget en gammel punker?

- Jeg likte jo det at det etablerte ble vettskremt. Rocken skal være litt farlig hvis den skal ha noe for seg. Tidlig Turboneger og Anal Babes, det var jo litt farlig rock. Men så kom det til det punktet at ting gikk over stokk og stein innen black metal-miljøet. Når de i tillegg etablerte en egen hjemmesnekret politikk som var en blanding av åsatru og nasjonalsosialisme så meldte jeg meg helt ut. Jeg lurte på om de var litt sprøyte hakka gærne, noe det også viste seg at enkelte var. Jeg finnes som sagt ikke religiøs, men jeg kunne aldri drømme om å brenne ned et såpass fantastisk byggverk som en stavkirke er. Og drapene tenkte jeg var dødsstøtet for bevegelsen. Men så kom jo band som Dimmu Borgir og utviklet dette i en mer symfonisk retning og ble mer behagelig å høre på lydmessig. Og utvikling må det være, ellers dør det bare ut.

- I januar 2012 spilte 666 sin første av flere gjenforeningskonserter. Disse konsertene har vært uten Alf Krogseth.

- Det var et arrangement som het Når De Døde Våkner, hvor en del gamle punkband hadde gjenforening. Jeg spilte med Norgez Bank den kvelden. Jeg sluttet jo midt i en øving i sin tid, så for meg var det en måte å ta et verdig farvel med bandet på. Når det kommer til 666 så følte jeg at det var noe jeg allerede var ferdig med. Ikke at det er noen bitterhet rundt det. Av den originale besetningen er det kun bassisten og trommeslageren igjen. Dette er skikkelig Spinal Tap, men vokalisten kom inn etter at vi hadde holdt på en stund. Til da sang bassisten, og da vi fikk inn en vokalist ble bassisten sur og sluttet, hehe.

- I høst får vi til og med en ny utgivelse fra 666.

- Ja, dagens konstellasjon har spilt inn to låter som slippes som singel via FuckingNorthpole Records. Dette er mine låter og jeg har ikke hatt noe med dette å gjøre annet enn å melde inn låtene til Tono. Jeg er som sagt ferdig med dette, og går sjelden hvis de spiller konserter her i byen.

- Det skal sies at dagens 666 er uten

imaget og sceneshowet fra førti år tilbake. Hvordan står det ellers til med musikkinteressen til Krogseth?

- Jeg følger jo med, selv om det ikke er på samme nivå som for tjue år siden. Jeg jobbet ti år i platebutikk, og tok med meg noen uvaner derfra som gjør at jeg oppdager ny musikk.

Der jobbet jeg med Egon Holstad som er musikkskribent og en god venn, og jeg får mange gode tips av han. Ellers er jo youtube et fint sted å sjekke ut nye ting. Jeg sjekket nylig ut et band som heter The Dead South. Det er mer bluegrass og kanskje ikke noe jeg ville hatt en hel LP med, med noen låter er ålreit å høre på. Ellers liker jeg godt Luke Haines. Nye plata sammen med Peter Buck fra REM virker veldig lovende. Siste The Wildhearts er også veldig bra, så jeg har ganske variert smak. Når det derimot kommer til band som Muse og Coldplay må jeg si nei takk.

- Hva med punk?

- Det blir så klart aldri feil med øl og punkrock. Jeg synes likevel mye låter litt for krampaktig, da det for meg er låtene som betyr noe. Du kan ha imaget og alt som skal til, men du kommer ingen vei uten låtene. Bare se på The Ramones. For noen fantastiske låter.

Australske Amyl And The Sniffers er jævlig tøff punkrock med ei utrolig rå dame som synger.

Det er vel det siste kicket jeg hadde. Utover det er det ikke mye som virkelig har rørt meg.

- Selv om 666 er et avsluttet kapittel i din bok, så sitter vi og snakker om en flott vinyl med låter du skrev for nesten førti år siden.

At det finnes interesse for dette må jo gjøre inntrykk?

- Det er jo med en viss forbauselse jeg ser på dette. Om ikke stolthet er det rette ordet så tenker jeg jo at vi må ha gjort noe riktig, at vi var inne på noe. Dette er jo ikke noe jeg tar avstand fra, jeg står hundre prosent inne for alt vi gjorde. Noe annet ville jo bare vært trist. Vi planlegger å gjøre en liten greie på Backbeat her i Tromsø, som er eneste platebutikken her i byen. Sånne ting kommer jeg jo til å være med på.

NRM 3-2020

17

”Planetarisk komponist observert på nærbutikk i prangende sølvkappe” Han er eneste overlevning fra 1970-tallets magnifikke klaviaturtriumvirat av Emerson, Lord og Wakeman, og har tilvirket og bidratt til så mange plateutgivelser at han ikke engang minnes når han mistet tellingen. Rick Wakeman – en gang mistolket som den pompøse rockens advokat, takket være sitt scenearsenal av synthesizere, samt hang til drapering i ekstravagante kapper – kunne ha fylt biblioteker med rockemytologiske anekdoter. 71-åringen aksepterte eksempelvis medlemskap i Yes, på bekostning av David Bowies band, men i øyeblikk hvor nevnte progressive titanformasjon kjedet ham, og han ikke arbeidet på solistiske storskalaopus, hang han heller i studio med svirebrødre som Al Stewart og Black Sabbath.

TEKST: GEIR LARZEN

Veteranens gullforgylte piano- og synthesizerlegg kontra Black Sabbaths mesterstykke ”Sabbath Bloody Sabbath” teller bare en liten brøkdel av englenderens himmelvide CV (som i seg selv er verdt en nærlesning). I år returnerer Wakeman som instrumental progrocker, drøyt femten år etter ”Retro 2”. Konseptuelle ”The Red Planet” smis etter mal av klassikerne ”The Six Wives Of Henry The VIII” og ”Criminal Record”. Når vi ringer komponisten, grytidlig en torsdag morgen, møtes vi ventelig av vittig, innsiktsfull munndiaré: -Jeg kan spasere rundt i min egen hage, så ting kunne vært verre, men pandemirestriksjonene tærer på, og har nær tatt livet av hele industrien. Man kan alltids komponere musikk; i så måte er jeg heldig, men hva gjør man i en tid hvor den musikalske

18 NRM 3-2020

yrkesutøvelsen henter inntektsgrunnlaget fra konserter og turnévirksomhet? Ingen synes å kunne gi noen svar heller, ut over at alt står og faller på en vaksine. Sosial distansering fungerer ikke i teatre eller klubblokaler. Jeg har gitt utallige teateroppføringer, og noe av det kosteligste jeg vet er å omgås masse mennesker før og etter en forestilling, hvor utveksling av forventninger og etterstilt domfellelse utgjør en umistelig del av totalopplevelsen. Hvorledes de skal makte å bringe alt dette tilbake uten fullgod vaksine begriper jeg ikke. Nedstengingen av England er brutal; vi har mistet flere konsertscener, og jeg frykter massive konkursbegjæringer i kommende måneder. Regjeringen yter fornuftige krisepakker til bankvesen og øvrige yrkesgrupper, men ingen later til å ane hva man skal gjøre for å hjelpe underholdningsbransjen.

-La oss snakke om noe hyggeligere,

eksempelvis det nøyaktige antall soloplater og albumbidrag du kan skilte med. Har du en vag formening herom?

-Ha ha ha… Virkelig ikke. Noen der ute forsøker å holde en viss oversikt, så fra tid til annen møtes jeg med absurde platesiffer som er umulig å validere, gitt et tonn kompilasjoner i kjølevannet av at rettighetshavender selger materialet til andre. Min diskografi utgjør et villnis. Om vi konsentrerer oss utelukkende om studioalbum, gjetter jeg at tallet ligger på cirka 70-80, kranset av et trettitalls konsertplater og ørten antologier. Hvem vet? Det viser bare hvor gammel jeg er blitt.

-Det taler også sitt klare språk om en ekstraordinær produktivitet…

-Jeg er tilhenger av å publisere musikk som forrettes i inspirerte øyeblikk, men har, som de fleste andre, opplevd perioder uten platelanseringer, fordi materialet ikke er løfterikt. Min far, yrkespianisten, sa ofte at

norwayrock.net

musikk er til for å deles, og at når man gir konserter skal man forestille seg selv blant tilhørerne; tilvirker man et fonogram skal man se seg selv utenifra som platekunde – hans ord resonnerer fremdeles i avkommet.

-Rockeoperaen ”Return To The Centre Of The Eaerth” (1999), ”Out There” (2003), ”Retro” (2005) og ”Retro 2” (2006) skattes høyt av dine dediserte tilhengerne. Når og hvorfor ble du besvangret av tanken på å forarbeide ny progressiv rock?

-La meg først si at jeg er utrolig stolt over ”Return To The Centre Of The Earth”, som dessverre forsvant fra allmennhetens radar. ”The Red Planet” springer egentlig fra entusiastiske kommentarer på nettsiden min, samt i møte med fans. Jeg elsker å hilse på interesserte mennesker, og det plager meg aldri å stille på ”Meet & Greet”-evenementer i forbindelse med konserter. For om lag tre år siden ble jeg i stadig større omfang spurt om når jeg skulle gjøre et instrumentelt progrockalbum igjen.

Det ble rent påfallende; spørsmålet ble snart fremmet i hundretalls, og omsider tok jeg det til meg. Når jeg påbegynner instrumentalplater trenger jeg alltid et definert tema som kompositorisk utgangspunkt. Jeg har vært involvert i Starmus – festivalen for astrofysikk, med musikalsk og vitenskapelig aksentuering, initiert av blant andre Stephen Hawking, Queen-gitarist Brian May og Garik Israelian, som kan smykke seg med oppdagelsen av sorte hull. Invitasjonen kom fra Brian May, hvorpå jeg møtte et stjernelag av astronauter og ble venn med avdøde Stephen Hawking. Min interesse for kosmologi og astrofysikk er ikke ny; ”Out There”, som du nevnte, er en hyllest til mine venner i NASA, som ved flere anledninger har vært så elskverdige å sende musikken min på tur i verdensrommet. Den første utskytningen rommet faktisk et kassettbånd av 1991-skiva ”2000 A.D. Into The Future”. Jeg eier fantastiske fotografier av mannskapet på Challenger som poserer, svevende, med mine cdutgivelser… Under fjorårets Starmus-festival, i anledning 50-årsjubileet for den bemannede månelandingen av juli 1969, snakket jeg med Garik Israelian, etter en bevegende fremførelse av ”We Are The Champions” foran blant andre Buzz Aldrin. Man tenker jo som oftest på Apollo 11 og månelandinger, men Garik gjorde meg oppmerksom på at i 2021 er det 50 år siden vi greide å lande et romfartøy på Mars. Den røde planeten

norwayrock.net

har alltid fascinert meg. For to milliarder år siden lignet den Jorden. Jeg plukket frem bøkene mine om Mars, fylte dem med notater og satte meg ved pianoet. Her kom jeg til å tenke på Valles Marineris, den største dalen i solsystemet vårt. Melodier kom trillende, som etterhånden endte i albumets finalespor. Stykket ble strukturert i tråd med dalens voldsomme utstrekning. Hvilken musikalsk form er egnet å beskrive tilsynelatende uendelige Valles Marineries om ikke boleroen, som er repetitiv, men ikke monoton. Da ”Valles Marineries” ble ferdigstilt forsto jeg at opplegget ville fungere; resten ”skrev seg selv”, som man ynder å si. Jeg arbeidet uavbrutt, uten nødvendigvis å produsere noe av verdi hver dag. Da masse gode fragmenter lå i potten måtte ting sammenfattes, sorteres og i noen tilfeller negeres, fordi visse idéer brøt med den konseptuelle tonen.

-Forstemmende vakre og monumentale ”Aseraeus Mons” danner et optimalt anslag, markert med ditt uomtvistelige tonespråklige signaturtrekk.

-Det er slik jeg fungerer. Når jeg komponerer legger jeg ut bilder i hele rommet. ”The Red Planet” kunne lett ha blitt dobbelt så lang, da det finnes flere inspirerende deler av Mars, men det går ikke å tvinge frem musikken. De beste og mest koherente idéene vinner plateinnpass; resten plasseres i arkivskuffen. Du er ikke den første som bemerker min gjenkjennelige tonalitet i ”Aseraeus Mons”, og jeg må atter replisere at det er slik jeg vet å uttrykke meg musikalsk. Det kommer naturlig, og jeg er fordømt stolt over albumet, med beskjedenhet å melde.

-Jeg falt pladask for den uforvarende gitarsoloen, i topp av korstemmene, på tampen av stykket.

-Dave Colquhon er gnistrende. Til ”Aseraeus Mons” ble han oppfordret å spinne gitarsoloer over hele fjøla, og da jeg og medprodusent Erik Jordan siden skulle editere og mikse låten, erkjente vi at gitaren overspilte, hvilket vi hadde bedt om; den stjal for mye fra de øvrige sporene. Det er forresten bedre å nedfelle for mye, som man siden kan kassere, enn for lite. Etter noen runder ved miksepulten forsto vi at soloen mot slutten av stykket gestalter noe helt eget, som måtte bevares. Vi endte faktisk med å eliminere resten av gitarsolosporet, for å maksimalisere crescendoet. Når Dave Colquhon omsider lar høre fra

NRM 3-2020

19

seg dannes en fullstendig uventet, musikalsk forhøyning. Viktigheten av å kunne se trær for skogen er faktisk ikke tapt på meg.

-Tonen i påfølgende ”Tharsis Tholus” er langt mer sordinert, dog overdratt abrupte tilskyndelser av jazztonerekker.

-Hele poenget var å tonesette den ikke-statiske uroen i angjeldende geografiske område. Tharsis Tholus er en vulkan som i blant vil få turister til å skvette skulle de oppholde seg i nærheten.

-”Olympus Mons” vil formodentlig stille tørsten til alle som higer etter spennende omkalfatringer i tonalitet, timbre og metrikk.

-Helt siden inngangen av 1970-tallet er jeg blitt spurt om hvordan jeg utarbeider taktartangivelsene mine. Sannheten er at jeg over hode ikke er meg disse bevisst. Hvis jeg komponerer noe jeg liker, nedtegnes noter på papir, uten tanke på hvilke taktartangivelser som gjelder. Først etterpå, når jeg begynner å tenke pragmatisk og analytisk, vil det vise seg at det skrevne spenner fra eksempelvis 5/8 og 3/4 til 7/8. Jeg setter meg aldri fore å komponere innenfor rammene av en gitt taktart. Heldigvis er ikke dette problematisk for kapasiteter som Dave Colquhon eller Lee Pomeroy; bandet mitt er vant med alle tenkelige metriske variabler. David Bowie, velsigne ham, ga meg et godt råd i hine dager: ”Omgi deg alltid med musikere som forstår hva du forsøker å oppnå. Gjør du ikke det, kommer du ingen vei”. Følgelig består The English Rock Ensemble av håndplukkete utøvere.

-”Pavonis Mons” er den albumforekomsten som ikke hadde vært en anomali på ”The Six Wives Of Henry The VIII”…

-Jeg innrømmer at jeg lyttet til mine eldre, instrumentelle soloplater – fra ”The Six Wives Of Henry The VIII” til ”The Seven Wonders Of The World” – mens jeg skriblet notater, ikke minst for å gjenoppdage ulike klaviaturlyder. Ordet melodi løp som en rød tråd gjennom notatblokken; jeg innså at melodilinjer var prosjektets nøkkel. Virtuost overspill sender deg i grøfta. Selv solosekvenser befordrer melodi og form, snarere enn

20 NRM 3-2020

å fremstå som en lubben sekk med toner. Da jeg kom til ”No Earthly Connection” – som ikke er et instrumentalalbum – ble jeg påminnet plenty fantastiske synthesizerlyder. Hvorfor har jeg for eksempel ikke benyttet mellotronfløyter oftere? Jeg nedtegnet en bråte soniske forglemmeligheter, som jeg virkelig elsker, og forsøkte å øse av indeksen i størst mulig grad. På ”The Red Planet” nyttes endog kirkeorgel på andre måter enn tidligere.

-”Pavonis Mons” leser som en katalog over fornemme synthesizeruttrykk; her figurerer alt fra kirkeorgel og piano til moog, hammondorgel og mellotron.

-Vi kan takke produsentkollaboratør Erik Jordan for platas frodige lydpalett. Han setter ofte spørsmålstegn ved det soniske, og er lett å lese dersom han mener vi kan tjene musikken bedre, hvilket får meg til å revurdere egne autopilotholdninger. Det samme gjelder soloene mine – jeg kan si meg tilfreds med en tagning, helt til jeg ser Eriks oppsyn som formelig skriker i absolutt stillhet: ”Jo, det var fint, men jeg tror du kan yte bedre.” Og fyren har alltid rett.

-Et år innen han døde hang jeg en hel ettermiddag med Tony Ashton, sjokkerende nok på pub. Blant fantastisk mange tildragelser og anekdoter kom han til å nevne et fjernsynsprogram han ledet sammen med deg. Eksakt hva var Gas Tank?

-Ah, gode, gamle Tony! Han presenterte meg idéen over en stabel øl, cirka 1981, og konseptet var enkelt og briljant. Vi skulle lede et musikkprogram for en nystartet fjernsynskanal. Det eneste vi krevde av artistene var at samtlige opptrådte live, selv om vi skøyt og editerte episodene innen de ble kringkastet. Videre skulle vi intervjue dem og prate piss, samt være del av eget husorkester. Jeg elsket idéen, og det samme gjorde Chanel 4 som ga prosjektet grønt lys. Dernest ringte vi opp kolleger vi ønsket som gjester, inklusive John Entwistle, Rick Parfitt, Alvin Lee, Phil Lynott og Ian Paice. Programmet ble godt mottatt, men etter hvert fordret Chanel 4 at vi hentet inn moderne artister og ikke bare folk fra 60- og 70-tallet. Ok, tenkte vi, et tilsynelatende betimelig ønske, men det problematiske vil være å få noen av dagens band til å opptre live. Chanel 4 mente vi løy når vi fortalte at 80-tallsutøvere flest mimer foran kamera. Dette hadde de ingen tro på, så vi ba dem ringe rundt til managere og plateselskap i leting etter populære, moderne artister kapabel til å opptre live. En måned senere kom de slukøret tilbake og sa at det var nytteløst, og det markerte Gas Tanks premature endelikt. I årene som fulgte snakket vi sporadisk om å gjøre en ny sesong. Dessverre døde Tony i 2001 og verden ble berøvet et unikum. Gas Tank er heldigvis utgitt på dvd; John Entwistles bass-solo er alene verdt innkjøpsprisen. Vi maktet sågar å få Rick Parfitt til å dra en solo.

-1970-tallets kanskje ypperste filmskaper var makeløse Ken Russell. Du samarbeidet med ham flere ganger…

-Hvilken autor! Jeg støtte på ham i heisen til BBC kort tid før han døde, og da hadde vi ikke hatt kontakt på mange år. Han klagde fremdeles, sannsynligvis berettiget, over å bli behandlet som en pariakaste av filmindustrien. Idet vi skulle bryte opp måtte jeg spørre om noe som lenge hadde ulmet i bevisstheten. Jeg sa: ”Hør, det er publisert flere autoriserte biografier om deg. I én av dem sier du at jeg er blant de mest omgjengelige og fantastiske komponistene du noen gang samarbeidet med. I en annen utbasunerer du at jeg er den mest ufordragelige og krevende filmmusikkskaperen på jordkloden.” Ken nikket til alt dette. ”Men, hvilken versjon er den riktige?” spurte jeg. Han stirret undrende på meg og konkluderte: ”Vel, begge. Det var slik jeg følte det på de tidspunkt spørsmålene ble meg forelagt”. Der har du Ken Russell i et nøtteskall, ha ha ha. Han var en kunstnerisk gigant, og en fryd å jobbe med.

-Vi har spart det viktigste til slutt: Hender det at du ifører deg en av dine klassiske, overdådige kapper når du handler smør og brød på nærbutikken?

-Ha ha ha, den var ny. Nei, faktisk ikke, men nå kjenner jeg på en hodekulls trang i så måte. Vel, jeg har formodentlig løpt over veien, i full mundur, for å hente noe på en butikk like før konsertstart… Men hvorfor går jeg ikke oftere med kappe i det daglige? Sjansene for at så skjer økte betraktelig nå, så takk skal du ha. norwayrock.net

Tegneserie-prog!

Den alltid produktive Arjen Lucassen er klar med nok et album. Det gleder nok mange at det også denne gang er Ayreon som står for tur. Fra hjemmekontor ringte vi den lange hollenderen via Skype. Med hjelp fra hans samboer og manager Lori Lewis fikk vi omsider kontakt.

TEKST: STIG RUNE ROBERTSEN FOTO: LORI LINSTRUTH

-Jeg er ikke ute blant folk uansett, så denne pandemien har passet meg utmerket. Det som er trist er at festivalsommeren er avlyst. Vi skulle egentlig spille under Graspop og har lagt mye arbeid å tilrettelegge den gigantiske produksjonen til en festivalscene. Vi har blant annet gjort innspilling av fortellerstemmen og prøvd å gjenskape magien fra originalforestillingen.

-Det har blitt noen liveshow siste årene, tross sceneskrekken.

-Vi har til nå gjort tre helt forskjellige show. Første var «The Human Equation», som jeg egentlig ikke var så mye involvert i. Etter suksessen bestemte vi oss for å gjøre en slags «Best of»-show. Alle konserter har vært utsolgt, uten noen form for promotering. Jeg har helt fantastiske fans, som sprer budskapet på sosiale medier. Foreløpig siste prosjekt var en fremføring av «Into the Electric Castle» i sin helhet. Jeg skulle ønske et bredere publikum fikk sett dette, da det er mer progrock enn metal.

Ingenting galt i metal, men jeg liker ikke at vi blir for mye sammenlignet med et annet band som begynner med bokstaven A… -Er det muligheter for at dere stiller opp neste år?

-Neppe. Jeg liker å hele tiden tenke nytt, og jeg tror heller ikke alle involverte finner tilbake til samme magiske modus flere år senere. Mulig vi gjør flere konserter, men da blir det i så fall noe helt nytt. norwayrock.net

-«Transitus» kan være aktuelt å fremføre i sin helhet?

-Helt klart, men det er litt tidlig å si. Vi må se hvordan mottagelsen blir først. En filmatisering hadde vært det ideelle. Platen er skrevet som en film, men da dette koster millioner jeg ikke har, så ble tegneserieformatet valgt. Jeg har alltid hatt ønske å skrive en mer billedlig historie. Den er veldig annerledes fra hva jeg har gjort tidligere.

-Som redaktør Larzen sa; Han skal ikke ut i verdensrommet igjen, vel?!

-Haha. Nettopp. Ikke alle deler min barnslige begeistring for science fiction. Jeg innrømmer gjerne at det kanskje er blitt litt mye.

-Min umiddelbare assosiasjon var at dette er en slags blanding av «Jesus Christ Superstar» og Rick Wakemans «Journey to the Centre of the Earth».

-Det tar jeg i så fall som et kompliment. Jeg legger ikke skjul på at jeg har lånt litt både her og der. Samtidig som jeg skaper noe nytt vil jeg også at det skal være en slags hyllest til sjangeren. Rockeoperaene du nevner er noe av det beste som er utgitt, så det er klart de har inspirert meg.

Spesielt sangen «Listen to My Story» er veldig inspirert av «Jesus Christ Superstar». Det som har gjort sterkest inntrykk av filmmusikk er fra «The Omen». Musikken er så kraftfull og beskrivende for handlingen i filmen.

Den type komponering er for meg veldig fascinerende. Skrive musikk i bilder er det jeg har forsøkt å gjøre med dette albumet.

-Må innrømme jeg ble selv tatt litt tilbake til barndommen med NRM 3-2020

21

denne tegneserien. Vi hadde noe som het Les og lytt-bok, hvor man skulle bla over til neste side nå man hørte en lyd.

-Ingenting er bedre enn at folk får egne assosiasjoner! I min barndom var det Spiderman det gikk i stort sett. Mens andre var ute og lekte, satt jeg med mine tegneserier mens jeg hørte Pink Floyd. Jeg har alltid vært en nerd. Jeg likte aldri superhelt-filmer. Det ble for mye vold og action. Tegneserier setter også fantasien i spill, noe som er vel så viktig som den billedlige historien. Humor er også viktig for meg.

-Hvor involvert var du i selve tegneseriedelen?

-Jeg var involvert hele veien. Jeg er en kontrollfreak, så det var veldig viktig at vi fant en tegner som kunne holde ut med innblandingen min. Vi hadde fem kandidater, før vi til slutt endte opp med Felix Vega.

Heldigvis er han også prog-fan, så vi hadde mye til felles. Han gjorde en fantastisk jobb, og jeg fikk akkurat det resultatet jeg ville ha.

Kjøper du Earbook-utgaven vil alle skisser han gjorde også være inkludert, sammen med mine instrukser. Du får et godt innblikk i hvordan hele prosessen foregikk. Vi brukte et helt år på å få den ferdig. Det er 26 sider, og vi brukte et par uker pr.side, så dette er ikke noe hastverkarbeid.

-Hvordan tror du mottagelsen vil bli?

Det er unektelig et annerledes album.

-Jeg håper og tror at fansen er nerder, i likhet med meg. Det er klart ikke alle liker tegneserier, men de verdsetter forhåpentligvis historiefortelling. Dette er veldig relatert til klassisk prog, så jeg tror ikke folk blir så veldig forvirret av konseptet. Det er ikke som om jeg har kommet opp med en ny sjanger her.

Tegneserie-prog!

-Det eneste jeg kan tenke meg, er at noen nok vil synes det blir litt mye prating.

-Kanskje. Vi får se. For meg er egentlig det viktigste at jeg er fornøyd selv. Jeg har enda ikke angret på noe. Selv om enkelte plater ikke 22 NRM 3-2020

har solgt like bra, så ville jeg ikke gjort noe annerledes. Det er jeg også svært takknemlig for at plateselskapet lar meg gjøre. Jeg fylte nettopp 60 år, og jeg er fremdeles sulten på å gjøre noe nytt. Ikke alle på min alder deler den egenskapen.

-Hvordan vil du anbefale folk å sjekke ut albumet? Lese tegneserien først?

-Jeg tror den beste opplevelsen er å lese tegneserien sammen med musikken. Det gir et mye mer billedlig inntrykk. Teksten og dialog er også gjengitt i tegneserien, så det er lett å relatere til musikken.

-For meg føles platen veldig kort.

-Det er en bra ting! Det betyr bare at historien fungerer som den skal. De beste filmene er også de hvor tiden står stille helt til slutten. Jeg tror platen er så lang at den akkurat ikke gikk på en CD, så jeg vil anslå at den er rundt 85 minutter. Det er omtrent som en klassisk film det.

-Det er en helt motsatt følelse av det jeg fikk etter «Theory of Everything», som var ekstremt tungtfordøyelig. Men når den endelig sitter, så er den en av mine favoritter.

-Du er nok ikke alene om den opplevelsen.

Jeg er veldig stolt av det albumet, men det er definitivt et vanskelig album å sette seg inn i. Det består av fire lange låter, med mange småpartier og instrumentale deler. Men hva gjør vel det, når det er spilt av blant andre Rick Wakeman!

-Apropos teorier, så har jeg en teori om at temaet fra «Talk of the Town» startet skriveprosessen.

-Selve hovedtemaet var hvor det hele startet. Men du har rett i at dette er en typisk sang som kunne satt i gang noe. Det har et veldig fengende parti, som også går igjen senere i platen. Jeg elsker slike ting. Det er med å skape en helhet.

-En stor overraskelse var inkludering av blåserekke. Det må jeg si fungerte som fjell!

-Jeg ville, som alltid, gjøre noe jeg ikke hadde gjort før. Jeg har brukt synthblås tidligere, men aldri jobbet med blåseinstrumenter.

-Det gir et ekstremt massivt lydbilde.

-Definitivt. Alle instrumenter er også spilt av bare en mann. Jeg tror han spilte inn 12 forskjellige stemmer.

-Ga meg assosiasjoner til det fantastiske albumet «Raise the Curtain» med Jon Oliva.

-Glimrende album, og en fantastisk musiker. Blåseinstrumenter er veldig dynamiske, så de tar veldig stor plass i lydbildet. Derfor blir også effekten av de så massiv.

-Massivt er også koret i «Inferno».

-Igjen noe som er inspirert av musikken fra «The Omen». Jeg prøvde først å lage et kor selv i studio, sammen med Lori. Det fikk aldri den kraften jeg var ute etter. Jeg snakket med Noah Gruenberg, som tilfeldigvis hadde et kor

tilgjengelig. Jeg sendte demoen til henne, og de gjorde en fantastisk jobb med både arrangering og innspilling.

-Synes du det er vanskelig å mikse kor?

Mitt inntrykk er at det enten ligger for mye i front, eller for langt bak i lydbildet.

-Ja, det er vanskelig. Jeg fikk koret til å synge inn alle stemmer separat, slik at det skulle bli enklere. Det som ofte skjer er at de lyseste stemmene dominerer for mye. Da må enten hele koret justeres opp, eller så drukner de mørke stemmene fullstendig.

-Jeg merker du også holder tilbake litt de blytunge gitarene. Er det for å få mer rom til koret?

-Egentlig ikke. Gitarer er i et annet frekvensområde, så det spiller egentlig ingen rolle i lydkollisjonen, som vi sier på fagspråket.

Hemmeligheten bak blytunge gitarer, er at de blir enda tyngre om de ligger lengre bak.

Feilen mange ferske lydprodusenter gjør, er at de skrur alt de vil høre mer av opp. Da blir det bare en anonym vegg av lyd. Nøkkelen til god produksjon er å alltid tenke motsatt. Start fra toppen og skru ned lyden som dominerer. Da får du mer luft i lydbildet. Med kor er det også fristende å legge på mye romklang, som også forurenser lydbildet. Selv om noe høres fett ut på egenhånd, vil ikke det si at det fungerer i en stor sammenheng.

-Det er en sang som heter «This Human Equation». Du vet at du også har et album med det navnet?

-Nei, sier du det? Det har jeg glemt! Det var litt av et sammentreff. Det startet med noe så enkelt at jeg syntes Simone Simons hadde en for liten rolle som dødsengel. Derfor ville jeg skrive en ekstra sang til henne. Inspirert av rollen vi skapte til John de Lancie, fra «Electric.

Castle». Han fremførte sine monologer mens han hele tiden så ned på det som foregikk på scenen. Jeg tenkte det kunne være morsomt med en låt hvor hun fra himmelriket Transitus ser ned på jorden, med fascinasjon. Når jeg

norwayrock.net

tenkte meg om, så er jo det faktisk også litt hva «The Human Equation» handler om. Så selv om det er ingen forbindelse mellom historiene, så er det likhetstrekk. Jeg liker også å pirre nysgjerrigheten til fansen med å inkludere slike småting. Du vil også finne tekstreferanser til «The Universal Migrator». I tegneserien finner du platecover som dukker opp som maleri i bakgrunnen og diverse. Det har ingen dyp mening, men er veldig morsomt.

-Jeg elsker også trommebeaten i låten. Ekstremt groovy.

-Da jeg startet prosjektet visste jeg ikke at det skulle bli et Ayreonalbum, så jeg ville ha en veldig annerledes trommeslager enn Ed Warby.

Han er veldig hardtslående og virtuos, men her ville jeg ha noe som var litt mer tilbakelent og groovy, som du sier. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet da jeg ringte og informerte han om situasjonen. Han hadde full forståelse og tok det veldig fint. Han kom faktisk med forslag til trommeslagere jeg kunne bruke. Jeg endte til slutt opp med Juan van Emmerloot, som jeg jobbet sammen med også for 35 år siden, tro det eller ei. Han er veldig allsidig. Minner meg veldig om John Bonham.

Kraftfull, men samtidig tilbakelent. Vanligvis i Ayreon, så spiller vi inn trommer til slutt, men denne gangen startet vi faktisk med trommene. Han har et eget studio hvor han kan spille inn ting under veis. Derfor er det også veldig mange slike spennende partier og sære rytmer. De skal jeg på ingen måte ta æren for. Om du hører sangen «Message From Beyond», så er det midt i låten plutselig et jazz-parti. Det ville aldri skjer med Ed bak trommene.

-Det slo meg da jeg hørte platen første gang, at skarptrommen faktisk det viktigste instrumentet.

-Det har du helt rett i. Skarptrommelyden kan være avgjørende for hvorvidt jeg elsker eller hater en plate. Før i tiden kjøpte jeg alltid plater produsert av Martin Birch. Deep Purple, Black Sabbath og senere Iron Maiden har alle perfekt trommelyd. Skarptromme er kanskje det vi bruker mest tid på å finne. Vi testet rundt 30 forskjellige, før vi endelig fant den riktige for denne platen. Det er den store utfordringen. Fordi om en skarptromme høres perfekt ut i en innspilling, vil ikke det nødvendigvis si at den gjør det i en annen.

-Dee Snider er en ny mann i Ayreon-familien. Jeg føler låten også kunne passet til Alice Cooper.

-Jeg trengte den type vokalist til denne rollen. Jeg hørte siste soloplaten hans, «For the Love of Metal», og ble imponert over hvor sterk stemmen hans er. 65 år gammel, så synger han bedre enn noen gang.

Jeg kontaktet manageren hans og etter noen måneder fikk vi det til. Han imponerte meg virkelig.

-Du måtte også få Tommy Karevik til å synge tekstlinjen «How could you be so twisted» I duetten?

-Haha! Du er den første som har påpekt det. Ikke en gang Tommy selv tenkte over at det var noe hint i den strofen. Vi har laget en musikkvideo med tekst. Jeg fikk regissøren til å fremheve akkurat det ordet, slik at flere skal få det med seg.

-Du kunne sneket inn linjen «What do you wanna do with your life» også da, mens du var i gang!

-I wanna rock! Det hadde kanskje blitt litt for åpenbart igjen… Jeg var aldri noen fan av Twisted Sister, men jeg har alltid likt stemmen til Dee Snider og sceneuttrykket hans. Han har en karisma og utstråling en frontmann verdig. Men de tåpelige musikkvideoene og gladsangene kan jeg klare meg godt uten.

-De mørkere sangene er bedre.

-Joda. «The Price» er veldig bra. Det er sikkert flere låter også, men de blir overskygget fullstendig av MTV-fjaset.

-Et annet morsomt sammentreff på platen er duett mellom Amanda Sommerville og Simone Simons. Du vet Amanda er sanglæreren hennes?

-Ja, hun har jobbet med de fleste. Floor Jansen er vel også en av hennes tidligere elever. Fantastisk sangpedagog. Jeg hadde ikke hørt mye av musikken hennes før jeg hørte første albumet med Trillium. Det var spesielt en låt, hvor hun hørtes skikkelig ond ut. Det var perfekt for rollen som ond stemor på denne platen. Hun har også et skuespillertalent, som

norwayrock.net

kom veldig til sin rett. Vi hadde noen veldig fine dager i studio her. Hun er alltid positiv.

-Nesten irriterende positiv…

-Ikke sant! Et energinivå og innlevelse jeg sjelden har sett maken til. Det er også noe jeg alltid har elsket med Ayreon. Alle involverte tar med seg det lille ekstra når de kommer hit. Jeg får alltid æren for prestasjonene, men tro meg, de gjør det helt på egenhånd.

-Simone Simons stråler virkelig også.

-Ja, det vil nok også overraske mange. Hun er veldig seriøs i Epica.

Når hun kommer hit så slipper hun seg løs fullstendig. Hun kommer med slibrige kommentarer og vitser om alt. Jeg husker hun gjorde en duett med Phideaux Xavier i en låt kalt «Web of Lies». Opprinnelig tekst var «Dear PX. Give me but a sign». Hun sang plutselig «Dear Penis, give my butt a sign»! Jeg ga henne derfor nå en rolle som kledde denne siden av henne. Du hører virkelig at hun storkoser seg i studio. Hun fikk også kle seg ut som denne dødsengelen i en musikkvideo vi spilte inn. Hun spurte om hun kunne få dele bildet av seg i kostymen på internett. Vi skulle egentlig spare det til lanseringsdato, men jeg kunne ikke si nei.

-Som alltid er det også noen nye navn på rollelisten.

-Ja, jeg leter alltid etter nye sangere. Den første er Johanne James, som er trommeslager i Threshold. Da jeg kontaktet han ble han veldig overrasket over at jeg ville ha han til å synge. Jeg så solobandet hans Kyrbgrinder live, hvor han både synger og spiller trommer. Han var veldig usikker på om han var riktig mann for jobben, men det var han definitivt.

Et annet nytt fjes er Cammie Gilbert, som spiller hovedrollen, som Abby.

Det første jeg hørte av henne var en coverversjon av «A Whiter Shade of Pale». Jeg ble umiddelbart imponert og sjekket ut bandet hennes, Oceans of Slumber. Da jeg hørte låten «The Banished Heart» var jeg solgt. Jeg kontaktet bandet, og det viste seg at de er fans av Ayreon fra før. Hun var takknemlig for tilbudet og tok turen helt fra Texas. Paul Manzi, fra Arena har jeg kjent i mange år. Vi har snakket om å jobbe sammen flere ganger, og nå var tiden kommet. For meg er han helt i toppsjiktet av kraftfulle vokalister, sammen med Russel Allen og Jørn Lande. Veldig undervurdert.

-Platens vokalprestasjon står Camine Gilbert for, i avslutningslåten «The Great Beyond».

-Hun og Tommy Karevik var et drømmetreff. Karevik er vel kanskje den beste vokalisten i verden for tiden. Han har en stemmekontroll som er helt fantastisk. Mens nevnte Allen og Lande har en tendens til å oversynge, så toner han det heller helt ned. Jeg synes bandet hans, Seventh Wonder er veldig spennende. Kamelot er også veldig bra, men der har han en mer begrenset rolle. Jeg skulle likt å se han gjøre et soloalbum. Da tror jeg vi kunne fått hva som helst.

NRM 3-2020

23

Hedvig Mollestad Musikalske uhyrligheter Etter fem skiver med sin jazzrock-trio har nå gitarist og komponist Hedvig Mollestad gitt ut sitt første soloalbum, “Ekhidna”, som henter tittelen fra et vesen fra gresk mytologi som er halvt kvinne og halvt slange. Vi tok en kaffe med Hedvig utenfor Munch-muséet en fin sommerdag og snakket om den nye skiva, læreren som satte henne fri musikalsk, og hennes elsk for Black Sabbath.

TEKST OG FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Du er en av få artister som har klart å avholde en konsert i løpet av juni. Hvordan har Coronaviruset påvirket karrieren din de siste månedene?

- Jeg har faktisk gjort tre konserter – to på Blå i Oslo, og en på Mandal Jazz Festival.

Når det gjelder reising, spilling, inntekt og konserter er jeg ikke så rammet som mange andre, fordi jeg har jobbet med et bestillingsverk for Moldejazz. Denne tiden skulle jeg uansett bruke på å komponere og forberede utgivelsen av “Ekhidna”.

Skiva var ferdig i februar. Det har selvsagt vært kanselleringer, deriblant Kongsberg Jazzfestival, hvor jeg skulle ha spilt med trioen (Hedvig Mollestad Trio), og med mange andre musikere på et helt nytt prosjekt, som nå har blitt utsatt.

24 NRM 3-2020

- “Ekhidna” er ditt første soloalbum, selv om du allerede har gitt ut mange skiver med Hedvig Mollestad Trio. Hvorfor nå?

- Etter at jeg ble mor, særlig etter andre gang, har jeg ønsket å jobbe med å dytte musikken fremover, uten å nødvendigvis turnere hele tiden. Jeg har hatt stor glede av å lage, spille og produsere musikk. Den høsten jeg fikk mitt andre barn, lagde jeg et solostykke for kunstneren Ørnulf Opdahl i Ålesund, som ble til et verk for en kvartett på Kongsberg Jazzfestival året etterpå. Planen var å spille det inn, men samme år, i 2018, fikk jeg en ny bestilling på et verk for min egen hjemby Ålesund, og det var viktigere. Det var for Kulturhusets 20-årsjubileum. Det endte opp å bli et stykke for en oktett, med blåsere, og det krevde mye innsats. Dette spilte jeg inn i september 2019, mens jeg parallelt jobbet med “Ekhidna”. Premieren skulle vært på Kongberg

Jazzfestival i år. Det skulle vært i dag, faktisk!

- Og istedet sitter du her med Norway Rock Magazine!

- Haha, ja, det er en minneverdig dag!

- Ekhidna er en skapning fra gresk mytology; halvt kvinne og halvt slange.

Hvorfor valgte du den tittelen?

- Jeg jobber med instrumentalmusikk.

Jeg kunne ha kalt stykkene for “X 23” eller “P 47”, men jeg har alltid likt titlene på sanger, malerier eller bøker. Dette er første skritt inn i verden og hvordan den kunsten skal presenteres. Jeg synes det er gøy å jobbe med poetiske titler som for meg setter en tematisk palett og jeg kan inkludere mine personlige inspirasjoner uten å konkretisere det for lytterne. Jeg vil at hver enkelt lytter skal kunne oppfatte det på sin egen måte. Det er hva som er magisk med kunst. Med en gang den forlater

norwayrock.net

meg, er det opp til hver enkelt hvordan de oppfatter den. Og det samme gjelder meg, for måten jeg oppfatter f.eks. en roman av Hemingway. Selv om han var en ganske så anti-feministisk forfatter, så rører han meg med måten han til og med beskriver grusomheter på. Jeg gir blanke i hvordan hn vil huskes i ettertid fordi det var min opplevelse, og den kan ingen ta fra meg. Det samme gjelder for musikken jeg lager. Jeg har tenkt en god del på dette, fordi vi har flere ganger spilt i fengsler, for folk som har gjort forferdelige ting. Vi snakket om hvorvidt musikk kun er for enkelte mennesker og ikke for andre. Hva vet vi egentlig om menneskene som kommer til konsertene vår? Hva har de gjort? Du kan ikke styre hva slags publikum som hører på musikken di, eller hvem musikken din er for. Tittelen “Ekhidna” betyr selvsagt noe konkret og spesielt for meg, noe som jeg kan jobbe ut ifra. Samtidig vil jeg at folk skal undres over hva det representerer og ikke være påvirket av hva jeg har sagt jeg har lagt i det emosjonelt eller tematisk. Jeg lette etter ord eller uttrykk fra fortiden, for om jeg valgte noe fra samtiden kan det ofte oppfattes som en politisk eller moralsk ytring. Og det kan begrense kunstens makt, fordi den er kraftfull i seg selv. Jeg så etter et uhyre. Barna mine var veldig opptatt av uhyrer og drager, og det er selvsagt mange uhyrer i kunsten.

De kan være både vakre og skremmende. Ekhidna var et mytologisk vesen fra antikkens Hellas som var alle uhyrers mor, og som var halvt kvinne og halvt slange. Hun var visstnok udødelig, men hun nå døde til slutt. Jeg fant ut at jeg kunne bruke tosidige temaer i henne, men dette er ikke et konseptalbum. Vi har et klimaproblem, hvor vi er ute av stand til å realisere den beste livsstilen for oss selv, og på den måten graver vi vår egen grav. Jeg utforkser også dualitet, eller tosidighet, i et annet bestillingsverk, “Maternity Beat”, som handler om å være en ambisiøs musiker og samtidig en ambisiøs mor. Og det er en konfliktfylt situasjon.

Jeg har alltid vært en turnerende musiker som har ønsket å fremme musikken, men det viktigste er å være tilstede for dine barn, både mentalt og fysisk. All denne konflikten endte opp i “Ekhidna”.

- Bandet på skiva er en sekstett, i motsetning til din vante trio.

Endret det måten du komponerte musikken på?

-Ja, definitivt. Jeg har jo jobbet mye med trioen, og med bassgitaren – jeg elsker virkelig det instrumentet! Og bassen er jo også nært relatert til den elektriske gitaren. Men da jeg skulle gjøre dette bestillingsverket ville jeg bringe musikken fremover uten å ha de velkjente instrumentene rundt meg. Keyboards kan gi meg bass, men de kan også gi meg en helt annen horisont å jobbe i. Jeg kunne bruke mindre tid på å fokusere på harmoniene, og legge mer vekt på det rytmiske. Det er også mulig å endre fokus når du spiller. Dette er musikk som jeg kunne ha gjort med trioen, men det er flyttet til et annet format. Det er ikke to trommiser, men en trommis og en perkusjonist, fordi jeg ville ha mer enn bare lyden av slagverket. Jeg ville også ha lyden av at vi slår på andre ting, haha.

Keyboardistene har helt andre innfallvinkler på låtene enn det jeg hadde opprinnelig. Det var viktig å holde volumet på et kontrollert nivå, og ta litt pulsen på jazzrockens historie, så derfor fikk jeg med en trompetist. Min far spilte trompet, og jeg er sterkt påvirket av mange gitar og trompetkombinasjoner, som for eksempel Terje Rypdal og Palle Mikkelborg. Jeg ville ikke ha en shredder, heller en som kunne fargelegge lydbildet, en litt mer tenkende person. Susana [Santos Silva] var perfekt for den jobben, hun liker å skape rom og lyder. Det, kombinert med tunge gitarriff, og ikke for mange akkordskifter utgjorde et meget bra sluttprodukt. Det var også givende for oss å jobbe med noen fra utenfor Norges grenser, og Susana er portugisisk. Hun har spilt mye i Norge og Sverige, og viste seg å være det perfekte tilskuddet, og det er veldig inspirerende å ha henne ombord.

Hun kommer til å gjøre et par konserter i Norge med dette prosjektet.

- Gleder meg til å oppleve det! Andresporet på skiva, “A Stone’s Throw”og tittelsporet er absolutte kandidater til tittelen Årets Riff. Er du fan av gammel Black Sabbath, Hendrix og Jeff Beck?

- Haha, takk skal du ha! Og ja, definitivt! Både Jeff Beck og Black Sabbath har hatt stor innflytelse på meg. Noen har nevnt andre gitarister når vi snakker om det riffet, som Ritchie Blackmore og Ted Nugent.

Jeg har ikke hørt så mye på noen av de, men jeg har hørt mye på Jeff

norwayrock.net

Beck! Han er så utrolig kreativ som alltid har gått målbevisst i sin egen retning. Han låter veldig annerledes n enn da han startet på 60-tallet, eller på 70-tallet. Det er veldig inspirerende hvordan både han og John McLaughlin har holdt det gående tiår etter tiår uten å miste integriteten sin. De bare koser seg med musikken. Beck er veldig engasjerende, men Black Sabbath har vært monumentale og banebrytende. Jeg ble Black Sabbath-fan ganske sent, da jeg var i midten av tyveårene, fordi jeg hørte nesten bare på jazz. Men derifra var det ingen vei tilbake. Jeg elsker gammel Sabbath, spesielt debuten, men det er vanskelig å plukke en favorittskive med de.

- Hvem inspirerte deg til å begynne å spille gitar?

- Det er familierelatert. Jeg begynte på min mors gitar. Hun jobbet med funksjonshemmede barn og hadde mange instrumenter tilgjengelig.

Jeg bare plukket på gitaren på egen hånd i starten. Jeg husker at jeg spilte for noen venner hjemme, vi bare samlet oss og spilte sanger så godt vi kunne. Etterpå spurte min mor om jeg ikke ville ta gitartimer og lære meg å spille.

- Apropos læring, du har gått på Norges Musikkhøgskole. Lærte du noe der som du fortsatt har nytte av?

- Musikkhøgskolen har to linjer du kan velge i. Enten som musikkpedagog, eller som musiker. Og jeg tok den pedagogiske linja.

Da jeg begynte utdannelsen der, hadde jeg masse fritid til å spille og øve sammen med andre. Men i ettertid skulle jeg ønske at jeg tok musikerlinja. Jon Eberson var læreren min i to år, og hans datter [Marte Eberson] er nå i “Ekhidna”-bandet. Hvis det ikke var for ham, vet jeg ikke om jeg kunne frigjort tanken på at jeg kunne bli en musiker. Han var veldig viktig for meg. Den fraseringen han hadde i sitt melodiske gitarspill var nærmest verbalt. Jeg elsket det, og vi var samstemte i det meste.

Da jeg møtte Jon var jeg klar for å legge mye mer lidenskap i mitt eget gitarspill, så det var et lykketreff til rett tid. Jeg føler at han satte meg fri som musiker. Han lærte meg veldig mye, spillemessig – Husk å puste, la det være rom i musikken, for ellers er det som gitarist lett å fortsette soloen i det uendelige. Det blir som å snakke uten stopp. Han kunne skrike “Stopp!” og “Start!” til meg! Det var virkelig morsomt, og jeg lærte så mye. Senere spilte jeg i bandet hans, og det anser jeg som et stort privilegium.

- Hvis du kunne spilt en konsert med en annen artist, død eller levende, hvem ville du valgt?

- Aj, den er vanskelig! Jeg skulle veldig gjerne spilt sammen med trommisen Justin Brown. Jeg tror det du får det største kicket av, er ikke å spille med dine største helter. Nå har jeg lyst til å si noe ellevilt her! Jeg hørte et band på en festival forrige helg, den første festivalen i Norge på månedsvis. Det var med en kvartett ved navn Mall Girl. Alle i bandet var i 20-årene, og virkelig sultne, energiske, kreative og dyktige. Så svaret er, jeg skulle gjerne spilt med Mall Girl, haha!

NRM 3-2020

25

Ă… danne presedens i pensjonsalder 26 NRM 3-2020

norwayrock.net

Så skulle likevel ikke ”Infinite” bli Deep Purples fyrstelige svanesang… Endog interne krefter som helst så at 2017-opuset satte diskografisk punktum, med absolutt dignitet, har siden assimilert produsent Bob Ezrins ord: ”Dere er sinnssyke om dere ikke gjør enda en studioplate”. Etter å ha levd med ”Whoosh” i månedsvis – Deep Purples tredje Bob Ezrin-kollaborerte album på rad – er det vanskelig å finne motargumenter. Bandet setter herved presedens for hva man kan forvente av rockemusikere i pensjonsalder. Vokalist Ian Gillan sier seg enig.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: BEN WOLF

Covid-19 pauserer turnémaskinen Deep Purple i om lag et år, men det er ingen resignert Gillan som ringer Norge en formiddag i midten av mai. Veteranen har ingenting å klage over – 7. august ble bandets tjueførste studioplate allment tilgjengelig. La oss først spole tre år tilbake i kalenderen, til den tid man fant ”Infinite” å være den optimale endestasjonen for en vidstrakt platekarriere: -Enigmatisk nok synes tittelen på forrige plate å vekte tyngre enn antatt. Deep Purple lever videre, trass i at brorparten av bandets medlemmer opplevde helseproblemer i tiden etter ”Now What?!”. Vi mente oppriktig å forarbeide vårt siste album i ”Infinite”, men siden kviknet alle til liv igjen, så hva gjør man når gode idéer fremholder å stimle? Jo, man reiser til Nashville for å arbeide. Jeg er svært tilfreds med resultatet.

-Bob Ezrin behøvde altså ikke lirke og lokke for å få dere tilbake i studio?

-Slett ikke. Mange av vennene mine har gått av med pensjon, og aner ikke hva de skal finne på. Det forekommer meg absurd å plutselig skulle skru igjen kranene. For å gjøre hva? Ingenting? Klart, mister du energi og entusiasme gir det mening å opphøre virket, men så er ikke tilfelle i Deep Purple-leiren.

-At verdens beste band og ditto produsent finner hverandre i såkalt voksen alder, forekommer meg uendelig vakkert.

-Hva kan jeg si? Samarbeidet burde, om noe, ha trådd i kraft tidligere.

Bob Ezrin opererer i en egen liga. Deep Purple fungerer demokratisk og selvforsynt. Medaljens bakside er at vi har vanskelig for å fatte beslutninger, siden samtlige stemmer veier like tungt. Bob Ezrin evner å skjære igjennom og lede konstruktivt an, i stedet for å spille tiden på endeløs debattering. Vi respekterer hans musikalske teft og ærlighet. I løpet av en halvtime kan han gå fra ”Dette er fantastisk, la oss ekspandere arrangementet” til ”Jeg liker slett ikke hva jeg nu hører!” Klager han, opphører all aktivitet. Det lates se gjensidig respekt mellom band og produsent; samtidig hersker en lettelse over at noen fatter beslutninger uten at vinter og vår fyker forbi.

-Plateprosessuelt har lite endret seg siden du og Roger Glover ble opptatt som bandmedlemmer i 1969…

-Riktig, vi følger en livslang prosedyre, hvor alle kaster idéer i potten.

Faktisk føles det litt som å dra på kontoret når Deep Purple tilvirker plater.

Vanligvis avsettes en initierende uke med idémyldring, et hyggelig sted på kloden, for å sikre et minimum av dugelige rudimenter. Dernest nyttes to-tre uker hvor skisser støpes til låter og arrangeres, før vi finner veien til studio og nedfeller materialet, over maks tre uker. Dagens skrive- og preproduksjonsprosess arter seg identisk med prosedyren femti år tilbake i tid. Vi møtes på formiddagen, drikker te, småpludrer og luffer over til instrumentene hvor én av oss – det kan være hvem som helst – presenterer en musikalsk disposisjon, det være seg en melodifrase, et riff eller en akkordprogresjon, som resten responderer til og videreutvikler, spontant og på stedet. Instrumentalistene kan holde på i førti minutter, innen det er dags for mer te. I 15-tiden bevilges lunsjpause, og kontoret stenger klokken 18. Vi gjør opptak underveis, som Roger Glover arkiverer.

norwayrock.net

Mannskapet fosskoker av stilistisk grenseoverskridende idéer. Som et tidsvitne mister jeg ofte munn og mæle, i møte med musikk fra alle strata, det være seg rock, avantgarde, pop, klassisk, jazz eller blues. Bob Ezrin bidrar til det musikkorganisatoriske, men selve komponeringsmetodikken er den samme som i 1969.

-Steve Morse fortalte en gang at dersom ett Deep Purple-medlem uttrykker antipatier for et musikalsk forslag, vil dette bli umulig å jobbe frem. Kom det til mange veto-nedleggelser i forbindelse med ”Whoosh”?

-Det tilhører sjeldenhetene. Dog skal det sies at Steve Morse fremmer flere idéer enn en samlet nasjon gitarister, og han får nødvendigvis flere forslag refusert enn de andre. Vi kunne lett ha gjort tusen låter i løpet av året; nittini prosent ville endt som middelmådig søppel. Derimot er man ute etter den resterende én-prosenten som skinner og appellerer til hode og kropp. For å oppnå dette behøves entusiasme fra et samlet lag, ellers pisker man bare dødt kjøtt, noe Steve Morse tenderer å gjøre i ny og ne, ha ha ha…

-Elskverdig spradende ”Throw My Bones” gir en komplett annen intonasjon enn ”Time For Bedlam”. Som førstehåndsobservatør, hvordan oppsto stykket?

-Faktisk stammer denne fra ”Infinite”-sesjonene, men var gått i alles glemmebok, bortsett fra en plateselskap-representant. Under vårt første ”Whoosh”-møte i Nashville sa Bob Ezrin: ”Forresten, de ringte fra Hamburg og spurte pent om vi ikke kunne gi den kasserte låten fra forrige skive en ny sjanse”. Det var bare snakk om en embryonisk skisse som ingenlunde ligner på det ferdige resultatet, men Ear Music elsket Don Aireys klaviatur, og da vi gjenfant innspillingen stilte vi oss undrende til hvorfor idéen i det hele tatt ble vraket. Tekstlig og musikalsk danner hvert album et bilde av bandets mentale og synergiske forfatning på et gitt tidspunkt; denne gang ga ”Throw My Bones” mening, men vi kan altså takke gitte plateindustrielle krefter for at låten i det hele fikk liv.

Den er vakker og symfonisk, men samtidig enkel og fengende. Lyrisk hentes inspirasjon fra en arkeologisk artikkel jeg leste om terningens opprinnelse, som dokumenterte at våre primitive forfedre satt i huler og kastet bein – i lek og konkurranse. Etterhånden rustet man bein med prikker, og kalte dem terninger.

-Platas tittel fremstår morsom, nesten komisk, helt til den leses i kontekst av ”Man Alive”, som er mørk og atmosfærisk, i slekt med ”Time For Bedlam”.

-Jeg tror du har rett. Begge eksemplifiserer hva jeg kaller impresjonistiske tekster, uten spesifikke tema, som minner om fri bevissthetsstrømninger balansert mot en musikalsk stemningstone. ”Whoosh” var opprinnelig ikke ment å bety noe som helst, annet enn å være et ord jeg tilfeldigvis nytter i ”Man Alive”-teksten. Min datter var sterkt engasjert i Extinction Rebellion i fjor sommer – en global, klimapolitisk bevegelse – og limte seg blant annet fast til en bro i London. Jeg liker stundom å leke med kontemporære idéer. Tanken om at menneskeheten forsøpler og korrumperer kloden er slett ikke ny, men overdro ”Man Alive”, som altså er fri fantasi, dikterisk gnist. Da det kom til å døpe albumet presenterte jeg en liste med cirka ti titler; andre fikk fatte avgjørelsen, basert på kommersielle parametere.

NRM 3-2020

27

-Materialet er rikt på frodige vokalharmoniseringer, særlig i ”Drop The Weapon”, ”No Need To Shout” og ”Dancing In My Sleep”. Gir du egenhendig liv til alle stemmene?

-Ha ha ha, såpass må jeg innrømme.

Albumets sangharmoniske kapital bringer tankene tilbake til Episode Six – bandet jeg og Roger Glover var en del av i 1960-årene. Endog i Ian Gillan Band og Gillan søkte jeg multilaterale sangspor, ikke for å intensivere tekstur, men snarere tilføre det vokale en aksentuerende varietetsdimensjon, lik gitareffekter eller noe av samme natur. Jeg er ei bikkje etter harmonier og elsker korsang. Sist jeg gråt, noe jeg sjeldent gjør, besøkte jeg Zambia, nærmere bestemt i fjor høst. Det sto plutselig et kor utenfor hytta vår, som ga seg folkemusikalske stykker i vold, og tårene rant. Vokalharmoniene på Deep Purples ferske skive er ikke av opplagt art; vi har vært kreative herom.

-Lystig, intelligente ”Nothing At All” ser Deep Purple gjenoppta arven etter Bach og Mozart. Du fraterniserer frapperende instrumentalister, gitt.

-Det har ingenlunde gått meg hus forbi... De luftige arpeggioene fra Steve Morse og Don Airey tilkom under platas første skriveseanse i Tyskland, hvor vi tilbragte seks dager i et øvingslokale. Hodet mitt var ved å eksplodere – det låt umiddelbart overveldende. Naturligvis gikk linjene i glemmeboken; man finner annet å gripe fatt i. Jeg tagg og bad for at ”Nothing At All” skulle sluttføres, og etter at Bob Ezrin ble kjent med materialet tok han mitt parti, og da ble det fart i sakene, ha ha ha. ”Nothing At All” er ikke et prototypisk Deep Purple-stykke, men likevel min platefavoritt. Jeg var som forhekset, inntil dert slo meg at jeg måtte penne ord til dette magnifikke. Da flyktet jeg over i skrivestua mi, tjue minutter utenfor byen, hvor jeg forfattet tre tekster som alle ble kastet på peisen. Ha ha ha, én av dem handlet om en enhjørning, fordi musikken, slik jeg persiperer den, favner et eventyraspekt. Etter flere kasserte forsøk landet jeg med beina i virkeligheten. Jeg er ikke enig i alt Extinction Rebellion forfekter; ei heller at man skal gi fortidige generasjoner skylden for planetens forfatning. Alle generasjoner har forsøkt å utbedre gjeldende forhold, prospektivt betraktet. Derimot forespeilet jeg meg en indolent kakse som blåser av klimaproblematikken, derav tittelen ”Nothing At All”, ment som ”Pyttsann, det er ingenting å bråke for”, og så snart protagonisten falt på plass ble teksten ferdigstilt innen ti minutter.

Interaksjonen mellom Steve Morse og Don Airey, i beste Bach-ånd, hører du ikke ofte på rockealbum av i dag.

- At ”Power Of The Moon” leser som en Blackmore’s Night-tittel unnlater jeg klokelig å bemerke. Stykkets mørke, betenksomme karakter, derimot, kommer vi ikke utenom, og som jeg sa forrige gang Deep Purple slapp skive: Jeg har aldri hørt Steve Morse såpass lyrisk og emosjonell på noen 28 NRM 3-2020

tidligere utgivelse.

-Du gjør en adekvat observasjon. Etter hvert som man blir eldre tenderer enkelte å tviholde på en stil eller et uttrykk, mens andre formår å undergå konstant progresjon. Steve Morse legger for dage en sjeldsynt utvikling etter fylte 60 år. Kanskje er fyren en sendrektig blomstrer.

Jeg endret mitt uttrykk i 40-årsalderen, da det ikke lengre gikk å yte ”Child In Time” rettferd.

Registeret mitt krympet ikke like drastisk som hos enkelte andre av min generasjon, men akkurat nok til å umuliggjøre nettopp ”Child In Time”, og da må man adaptere og re-kalibrere. Steve Morse øver fremdeles åtte timer om dagen, til tross for smertene i høyre håndledd. Leddplagene har tvunget ham til å tenke gitarteknisk nytt, som igjen forløser lyrikeren Steve Morse. I min bok har han alltid vært en lyrisk gitarist – hør bare ”Contact Lost” fra ”Bananas”, som er vanvittig ekspressiv og emosjonell. Men du har rett – Steve Morse uttrykker seg annerledes i dag enn for bare fem-ti år siden, og jeg bejubler utviklingen.

-Deep Purple har siden 1968 vist seg kronisk inkapable å smi dårlige plater, men ”Infinite” og ”Whoosh” bærer til skue et band med fornyet energi og elevert, kompositorisk kreativitet.

-For det første er jeg enig, og for det andre ser jeg klare incitamenter bak bandets nye vår, om du vil. Trass i forrykende konserter skal det vedgås at platene vi tilvirket i hva jeg kaller bandets ”mellomperiode” – det vil si fra slutten av 1990-tallet frem til ”Now What?!” – manglet litt brodd og konsistens. Innspillingene forløp nærmest på autopilot, uten større vidsyn eller visjoner. Under vårt første møte med Bob Ezrin, i Toronto, forut for ”Now What?!”, gjorde han det krystallklart at et samarbeid ikke var hensiktsmessig dersom vi bare søkte å feste ti nye låter til platerillene. ”Jeg er derimot rett produsent for bandet,” fremholdt han, ”hvis dere ønsker å skape mangefasetterte album, i tråd med 60- og 70-åras etos, hvor studiorommet ga ubegrensete muligheter og samtlige musikere gikk amok”. Han sa videre at selv om fansen elsker ”Highway Star”, ”Lazy” og ”Perfect Strangers” fjetres publikum virkelig av improvisatoriske konsertsekvenser. Kort sagt, Bob ville fyre opp under bandets instrumentale kapasiteter, og fange dette på plate, noe som avstedkom et aha-øyeblikk. Vi erkjente at han hadde rett; dette ga en vitamininnsprøytning.

Jeg minnes den tid hvor vi arbeidet med ”Uncommon Man” i studio. Bob likte låten, men hamret inn at den behøvde et massivt instrumentelt interludium for å fungere, hvorpå Steve og Don presenterte en fantastisk passasje de hadde leflet med på fritiden. ”Uncommon Man”s improvisatoriske passasje, slik den endte på ”Now What?!”, er en førstetagning.

Ingen ytret seg verbalt; sekvensen oppsto der og da, spontant og naturlig. Etter opptak hørte vi Ezrins stemme: ”Det som just skjedde er eksakt hva jeg leter etter i Deep Purple.

Fortsett slik.” Sådan musikk kan bare oppstå

i band som konstant samspiller, og som er på hele tiden. Mekanismene påminner jazz, og for meg personlig ble nevnte øyeblikk en real åpenbaring. Konsensus innad i Deep Purpleleiren sier at så snart du er blitt komfortabel med etiketter som ”klassisk rock” eller ”heavy metal” så annulleres alle vyer om musikalsk utvikling. Vi forstår oss å være en del av tungrockens kanon, men samtidig putrer her såpass mye gass i tanken at vi ikke kan hensynta artistisk bastende sjangerkrav.

-Jeg tviholder på Deep Purples status som verdens beste band, mye fordi dere atter evner å overraske. Det kompositoriske sjokkøyeblikket på ”Whoosh” er hymnologisk-progressive ”Step

By Step”, som ikke påminner noe annet i bandets fargesprakende katalog, og som er så eksellent at jeg vedblir å klype meg i armen…

-Det er ekstremt vanskelig å skrive sanglinjer til noe av ”Step By Step”s kaliber.

Musikken oppsto under en formiddagsjam – disse gutta kan drønne jazz i timevis, helt til produsenten går lei. Det som etterhånden tok form av rene vers viste seg overraskende tilbakeholdent. Jeg været en vokalmelodisk åpning, grep mikrofonen og vant umiddelbar anerkjennelse fra en beveget Steve Morse.

Teksten er direkte inspirert av The Three Stooges’ Niagara Falls-sketsj hvor ordene ”Step

By Step” spiller en nøkkelrolle. ”Skeleton Waltz” var for øvrig låtens arbeidstittel. Det er et bisart stykke, med metriske verdier fra en annen planet. Jeg strevde innledningsvis for å navigere mellom taktstrekene. Vi var ikke i mål før det låt utvunget og naturlig. Jeg kan ikke huske å ha hørt noe lignende. ”Step By Step” var vel verdt utfordringene den reiste. Bandets nyvunne omgang med musikalsk drama må ses i lys av økt selvtillit. Det hersker en musikalsk følelse av uovervinnelighet i dagens Deep Purple.

-I andre enden av det stilistiske spekter forefinnes briljant titulerte ”What The What”, med boogie-piano og en Ian Gillan i 1950-tallssko…

-Jeg liker sporadisk å vende snuten mot 50-årene og miste meg selv til reelt andre tider.

Dekaden providerer en ubegrenset kilde til inspirasjon. Vi lette etter en betimelig frase; mitt forslag ”What The Fuck Happened To You Last Night?” kunne ikke nyttes, men ga låten retning.

-Nyinnspillingen av ”And The Address”, høydepunktet fra debuten ”Shades Of Deep Purple”, kommer som en sympatisk overraskelse. Hvem sådde idéen?

-Bob Ezrin. Selv fikk jeg spille kubjelle. ”And The Address” var den første låten bandet komponerte og spilte inn, og dersom ”Whoosh” markerer diskografisk endeholdeplass, er det en fin gest å gjøre samme stykke til Deep Purples siste innspilling. Ingen sier at ”Whoosh” markerer slutten, men skulle det mot formodning gå slik, så er det fint å ære bandets historie ved å pumpe friskt blod inn i ”And The Address”. norwayrock.net

-I likhet med ”Infinite” vedhefter audiovisuelt materiale bandets nye skive.

-Du får takke Ian Paice, som utplasserte kameraer i studio til å dokumentere prosessen, selv om vi ikke per definisjon var omringet av videoteam.

-Hvordan er det ikke å turnére? Hva fyller du Korona-tiden med?

-Vi befinner oss i en absurd situasjon. Bandet tilbringer vanligvis store deler av året på veiene. Ting er ille nok for musikere, men enda verre for turnésjauere; de går snart på veggen. Man må møte pandemien filosofisk.

-Ian Paice nytter høvet til å postere Youtube-videoer…

-Jepp, hvor du kan oppleve trommer, trommer og atter trommer. Jeg støtter prosjektet, som holder god kvalitet, men neppe myntes på andre enn de som er over gjennomsnittet interessert i slaginstrumenter.

-Siden The Rolling Stones ikke kan traktere musikkinstrumenter, danner i øyeblikket Deep Purple presedens for hva man kan forlange av rockeband i pensjonistalder.

-Det er sant, men ingenting vi dveler ved, da den musikalske aktiviteten forekommer oss naturlig. Hva annet skulle vi gjøre? Jeg er glad vi aldri ga opp og stolt over hva vi fremdeles utretter. Da jeg ble foranstaltet som Deep Purples nye sanger, sommeren 1969, var jeg klar over å havne i et band med instrumentelt fokus. Deep Purple har alltid vært fundamentalt instrumentorientert; hva vokalistene utretter er sekundært. Med årene tror jeg ingen musikere i bandet brydde seg om hvorvidt en låt rommet vokal eller ei, og det sier jeg uten snev av nag.

Instrumentalistene går glade til sengs uten å ane hva låtene handler om, hvilket er helt ok. Jeg ser hvor hardt de øver når vi er ute på turné, for å være á jour med tekniske fordringer. De gjør forresten ikke dette bare for å pleie selvrespekten, men fordi de elsker å spille i høystandardband, hvilket krever virtuositet. Takk for varme ord, forresten, jeg setter pris på iakttakelsen.

-Fra tid til annen lar jeg ”Clear Air Turbulence” spinne på platetallerkenen, stort sett med tilbakevendende forbauselse over albumets progressive gehalt. Ian Gillan Band bedrev ikke akkurat danskebåtmusikk?

-Nei, det var et diamantorkester av førsteklasses utøvere. Bassist John Gustafson er til denne dag en av mine idoler, i spann med klaviaturtraktør Colin Towns. Jeg elsker nevnte kvintett, selv om det ikke bar seg

norwayrock.net

kommersielt. Etter Deep Purple føltes det digg å strekke vingespennet til det ytterste. Ian Gillan Band var aldri et konvensjonelt rockeband, men mer av en progressiv eller jazzrock-orientert alen.

-En av barndommens skjellsettende lytteopplevelser sto rabiate ”Disturbing The Priest” fra ”Born Again”-skiva til Black Sabbath for...

-Pussig at du nevner just denne i dag; jeg har nettopp sittet og pennet noen ord om rakkeren. Du vet, den lokale presten avla Black Sabbath et besøk sommeren 1983, etter at vi hadde utøvd høylytt spetakkel i flere dager, med vidåpne dører. Dennes innsigelse gikk kun på at det var umulig å avholde korøvelser i kirken. Jeg beklagde, og lovte at vi ville bevilge oss pauser de gangene koret hans skulle øve. Passiaren avstedkom i svært joviale former, ikke slik rockemytologien leser. Faktisk dro jeg ham med for en øl på puben, hvor vi utarbeidet et tidsskjema i begges favør. Etterpå satt vi og snakket om ”Jesus Christ Superstar”...

Et år senere fikk jeg telefon fra vår daværende turnémanager, som var i ferd med å kjeppjages ut av Mexico by av fem tusen religiøse tilhengere, oppildnet av erkebiskopen, som mente Black Sabbath og bandets støttespillere sto i ledtog med Djevelen. Biskopen hadde sågar vært på riksdekkende fjernsyn og sitert teksten til ”Disturbing The Priest”, som bevisførsel for onde hensikter. Morsomt er det derfor, i ettertid, å minnes hvilket vennskapelig og tolerant møte jeg hadde med presten som ga opphav til stykket.

-Foruroligende og tøylesløse ”Disturbing The Priest” skremte vannet av mine nærmeste da jeg var barn, og ble siden en livslang følgesvenn.

-Den er riktig demonisk, dog satirisk intendert. Jeg gikk vokalt berserk, med skrik, skrål og diabolsk latter. Tony Iommi er kongen av mørk rockestemning, og fremdeles underskattet som gitarist.

-”Abandon” fra 1998 er det eneste studioalbumet fra Deep Purple som ikke foreligger på vinyl. Kan skaden vennligst utbedres? Det hele er svært frustrerende.

-Jøss, det visste jeg faktisk ikke, men jeg lover å videreformidle klagemålet pronto.

-Som takk for dette får du et fint avslutningsspørsmål: Hvilken låt skulle du ønske at du selv hadde skrevet?

-Hjelpe og trøste, dette kan ta resten av dagen. Cirka tusen titler popper opp i bevisstheten, men la oss være tro mot tenåringen i meg og svare Fats Dominos ”Walking To New Orleans”.

NRM 3-2020 29

RUFUS WAINWRIGHT Stormfugl i fullt vingespenn Etter å ha tilbrakt noen år i arienes rike, har rebell-prinsen Wainwright funnet tilbake til populærmusikkens univers. Hans nye verk, “Unfollow the Rules” er kompositoriskt rikt og sammensatt, og er nok hans mest orkestrerte plate (foruten operaene hans). Artistisk opplever man ham i mer fullmoden form, og plata vitner om ustoppelig skapertrang. At Wainwright har vært bergtatt av operasjangeren helt fra 13-årsalderen nyter man godt av, for musikken ville neppe vært den samme uten denne underliggende inspirasjonen.

TEKST: ANJA ULVÆR FOTO: TONY HAUSER

-Jeg så din spektakulære “All These Poses”-konsert i Oslo i fjor, der du fremførte de to første albumene dine. Hvordan vil du oppsummere den turnéen etter å ha gjort to operaer?

-Å, takk. De siste to årene har vært interessante med tanke på operaverdenen. Jeg fikk utrettet mye, jeg skrev to operaer og produserte dem begge, og nå skal faktisk den første operaen settes opp i Sverige i september. Så det forgår litt i den verdenen, og jeg feiret selvfølgelig 20-årsjubileet for karrieren min, som var “All These Poses”-turnéen. Denne tiden har i grunn vært et krysningspunkt mellom handling og refleksjon.

Dette albumet kommer definitivt på et kreativt fruktbart tidspunkt.

-Jeg hørte at “Primadonna” skal settes opp på Stockholmsoperaen, og ble ganske overrasket, særlig med tanke på tidspunktet.

-Ja, jeg vet ikke om jeg er enig i Sveriges håndtering av koronasituasjonen, men jeg er selvsagt glad for at operaen skal settes opp der.

Jeg skal forsøke å dra dit, men det gjenstår å se hvordan det går med viruset her i Amerika.

-For meg var det fantastisk å se de første albumene dine

30 NRM 3-2020

bli fremført live. Gav turnéen impuls til å gjøre et nytt såkalt populærmusikkalbum?

-Ja, jeg tror i utgangspunktet at den gav meg lyst til å vende tilbake til den verdenen. Det var en utmerket måte å bli gjenforent med pop-sfæren på. Som ung var jeg svært bevisst på å jobbe med sangene og med produksjonen av plata. Jeg fikk ikke alltid imaget mitt så godt til, jeg fikk ikke alltid til tv-opptredener og intervjuer skikkelig, energien min var rettet mot selve produktet. Så da jeg dro på denne turnéen og ble forsikret om at sangene fremdeles holder mål, at de fortsatt utmerker seg og at det enda finnes folk som elsker dem, så var det svært betryggende. På mange måter er den nye platen forbundet med det første albumet. Sammen er de som den første akten i karrieren min.

-La oss snakke om det nye albumet ditt, “Unfollow the Rules”.

Henspiller tittelen på et ønske om å bryte løs fra opera-verdenens strenge regime?

-Nei, egentlig ikke. “Unfollow the Rules” var en frase som datteren min fant på. Hun kunngjorde en dag at hun ville “unfollow the rules.” Jeg tror hun hørte “unfollow” mye gjennom Instagram og Facebook, og hun hørte “regler”, og slo ordene sammen på en brilliant måte. Selve sangen handler nok mer om psykoanalyse, om å gå tilbake i tid mentalt og til og med åndelig, og undersøke stedet du er på i livet, og beslutte om du vil

norwayrock.net

fortsette eller velge nye veier. I grunn handler det mer om å forstå reglene.

-Åpningslåten, “Trouble In Paradise” er den perfekte intonasjonen til det nye albumet, spekket med fargerike arrangementer, flerlags harmonier og spennende akkordskifter, gjort på ditt unike melodiske språk.

-Takk skal du ha. Jeg ville at sangen nesten skulle være et Broadway-nummer. Karakteren er løst basert på Hanna Windsor, den tråkker litt inn i sosietetens moteverden. Opprinnelig skrev jeg den til en musikal som det aldri ble noe av, men ja, jeg ville at den skulle ha den typen swagger og samtidig være gripende.

-Sporet har elementer av klassisk musikk, jazz, Disney, progressiv pop... Å begrense seg til en musikalsk genre er bare ikke din greie, er det vel?

-Nei, nei, jeg antar at lytteren ville kjede seg hvis jeg skrev den samme sangen om og om igjen. Samtidig forstår jeg at det finnes bra album som er ensidige, men for min del liker jeg å bestige musikalske topper, tråkke gjennom daler, ned til bekkene, elvene og havet, jeg liker et variert, fullt landskap.

-Det kommer absolutt gjennom i musikken.

-Takk, det er hyggelig sagt.

-Sangen “Damsel In Distress” er brilliant arrangert, og inneholder et progressiv midtparti med uvanlige taktarter. Du er en svært progressiv kunstner, som ikke er redd for en harmonisk eller perkussiv utfordring.

Hvor har du dette fra?

-Å, takk. Jeg har alltid følt behov for å utfordre meg selv musikalsk. Antagelig har det mye å gjøre med moren min, som ofte utfordret meg. Med min musikalske oppvekst ble jeg kastet på scenen i ung alder, jeg synes at jeg får et adrenalinkick når jeg ikke føler meg musikalsk trygg. Og det kan gå begge veier, det kan bli katastrofalt eller spennende, og slik sett har jeg ikke vært redd for å ta sjanser. Du vet, jeg har behov for å utdype og utvide og formørke lerretet.

-Ja, den ser jeg. Jeg har ofte hørt deg si at moren din har vært en viktig influens i livet ditt. Hvor gammel var du da du ble kastet på scenen?

-Jeg begynte å opptre regelmessig da jeg var rundt seks år, så jeg var ganske ung. Det var ikke slik at jeg var på turné hele tiden, jeg ble ikke tatt ut av skolen eller noe. Søsteren min var litt yngre.

-Tidligere nevnte du at fokuset kontinuerlig har vært på musikken. Du har alltid vært en unik låtskriver, jeg har aldri hørt noen sjonglere dur og moll-akkorder slik som du gjør.

-Takk. Intensjon min var å være annerledes, helt fra starten av. Og jeg syntes det var fornuftig, for du vet, da ville jeg skille meg ut. Men det som hendte, var at plateselskap, radiostasjoner og publikum ikke visste opp eller

norwayrock.net

ned på meg, og i mange år var det litt vrient.

Du vet, de visste at jeg hadde talent og at jeg kunne gjøre jobben min, men de forsto ikke hvor de skulle plassere meg. Lenge slet jeg med spørsmålet om å være så individuell. Til slutt tror jeg likevel at det var riktig avgjørelse, for nå har jeg en sound som er definert av, du vet, meg (haha). Og med så mange album kan du begynne å se mønsteret, og du kan begynne å forstå språket.

-Definitivt, men jeg må også si at du fant ditt eget språk i ung alder, selv på det første albumet ditt, det er en ekstraordinær debutplate.

-Å takk, tusen takk. Takk skal du ha.

-”This One’s For The Ladies” er litt annerledes, den er gitt mange sci-fi-retrosynthesizere, og har en utenomjordisk, symfonisk stemning.

-Ja, av alle sangene på albumet var det den siste som ble skrevet. De fleste ble komponert mens jeg skrev operaer eller holdt på med andre prosjekter - du vet, jeg har mange sanger.

Men denne skrev jeg da jeg spilte inn albumet, så den er helt ny og frisk. Og selv om sangen gir rom for refleksjon, ønsket jeg ikke at den skulle være for alvorlig, så jeg lot produsenten få more seg, og igjen ble det en sang som er annerledes enn resten av plata. Jeg er svært glad i den låta, det er liksom det hemmelige sporet.

-Så har du favoritten min på plata, “Early Morning Madness”.

-Å ja! Den sangen handler om avhengighet, men også om frykt generelt, som jeg tror vi alle føler for øyeblikket. Du vet, jeg sluttet å drikke for mange år siden, og sangen handler litt om det. Men når sant skal sies våkner jeg fremdeles klokken fire om morgenen, skrekkslagen for verdens tilstand for øyeblikket. Jeg tror at vi alle kan erfare litt “early morning madness” for tiden.

-Komposisjonen er virkelig progressiv popmusikk, med uventede akkordprogresjoner og mye dynamikk. Et virkelig originalt og vakkert stykke.

-Å, tusen takk. Jeg forsøker å skape noe som er interessant, så jeg er glad for at du setter pris på det. Ikke alle gjør det (haha).

-Den låta gir meg litt assosiasjoner til Dusty Springfield. Er du tilfeldigvis fan av henne?

-Å, Dusty Springfield! Jeg elsker Dusty Springfield. Hvis hun fortsatt var i live, kunne hun sunget den sangen sønder og sammen.

God ide (haha). Men den personen som sannsynligvis kunne synge den svært bra nå, som fortsatt er i live, er Shirley Bassey. Hun ville kunne gjøre den bra.

-Det kunne hun sikkert, hehe. En annen høyst original sang, er “Devils And Angels”.

Den kombinerer mange musikalske stiler, uten å miste popsensibiliteten. Fortell litt om den.

-Den sangen er inspirert av en opplevelse jeg hadde for mange, mange år siden, da jeg og moren min så en fantastisk opera av

Gluck, kalt “Armide”. Og i den operaen påkaller hovedpersonen hat - hun oppfordrer bokstavelig talt hat til å ødelegge kjærligheten. Jeg hadde en opplevelse for noen år siden som var veldig urovekkende, hvor det var mye hat rundt meg, og jeg visste at jeg måtte bruke hatet for å skape fred. Det var en vanskelig situasjon å overvinne.

Jeg tror at låta har mye med det forestående valget i Amerika å gjøre - alle menneskene som står ovenfor det faktum at det blir kamp om sjelen til dette landet, og at vi alle må ruste oss opp. Jeg skulle ønske det var enklere, men det er litt stridstid. Forhåpentligvis blir det ikke fysisk vold.

-Ser du hat litt på samme måte som Johnny Lydon fra The Sex Pistols ser sinne, når han hevder “Anger is an energy”?

-Ja, jeg ser ikke på hat som en god eller dårlig ting, det er en følelse som oppstår, og selvfølgelig er det svært skremmende, men hat får også ting til å skje av og til. Det ødelegger, men med destruksjon kommer skapelse. La oss bare håpe at den amerikanske grunnloven er så god som vi tror at den er (haha).

-Hehe, la oss håpe det. Den sangen gir meg flashback til “Evil Angel” tematisk sett.

Da du spilte “Evil Angel” i Oslo Konserthus i fjor var det et utrolig magisk øyeblikk, jeg ble så grepet og tårene rant, jeg kommer aldri til å glemme det.

-Å! Å, tusen takk, det er veldig søtt av deg.

Ja, “Devils And Angels” relaterer faktisk til den sangen, det hadde jeg ikke tenkt på, men du har rett. Jeg må si at da jeg turnérte for mange år siden da albumet først kom ut, tror jeg ikke at jeg fremførte “Evil Angel”, fordi låta var for snål og det ble for kaotisk, så det betydde mye for meg å formidle den sangen på “All These Poses”-turnéen, så jeg er glad for at du likte den.

-Det er ikke så ofte at en artists beste verk også blir det mest populære, men jeg føler at enestående “Going To A Town” passer den beskrivelsen.

-Jeg er svært glad for at folk fremdeles setter pris på den sangen, og at den fremdeles betyr noe. Dessverre er det en trist sang, og det ville være fint om Amerika kunne finne ut hvordan de kan bli mer siviliserte, men det ser ikke ut til å være tilfellet. Så jeg antar at jeg mest sannsynlig vil synge den sangen igjen om noen år (haha)...

NRM 3-2020

31

På med fjær og løshår Den plateaktuelle gjengen fra Oslo slipper for tiden stadig singler som gjør det godt på strømmetjenester. Vi fikk en god prat med en meget engasjert og forventet sprudlende gjeng representert ved vokalist Silje Hope, gitarist Sara Andersson og trommis Ann Kristin Gåsbakk til noen glass og ekstremt trivelig stemning på Aye Aye Club.

TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD FOTO: ASTRID WALLER

- Først og fremst - heter dere The Cocktail Slippers eller bare Cocktail Slippers? Facebooksiden deres er forvirrende.

Silje: - Det er et godt spørsmål, og vi er veldig inspirerte av “The”-band fra 50-60 tallet, som The Shirelles, The Ronettes og det var medlemmer fra The Barbarellas med da bandet ble startet. Jeg tror det bare ble sånn i starten, men at vi tok det bort etterhvert. Jeg tror imidlertid at de fortsatt bruker “The Cocktail Slippers” i Statene der det er mer vanlig.

32 NRM 3-2020

Sara: - Vi sier bare Cocktail Slippers om oss selv i hvertfall.

Silje: - Nå er jo ikke de to som startet bandet (Stine Bendiksen, gitar og Astrid Waller, bass) tilstede nå, og det er vel strengt talt de som kan svare. Vi har jo fått historien servert, men det er nok de som bør konstatere faktaene.

- Nå har dere nylig utgitt to singler, er det starten på en ny skive vi kan forvente?

Silje: - Det er det så absolutt, vi har vært i studio over en lengre periode og begynner å nærme oss. Jeg skal inn for å gjøre noen småting

norwayrock.net

men vi er snart der føler jeg.

Ann Kristin (AK): - “Excuse Me” var vel den første?

Silje: - Ja, den blir nok med på albumet tenker jeg. Så da er vi oppe i tre forsmaker totalt.

AK : - Så kommer det flere smakebiter fremover også.

Sara: - Det er tenkt at vi skal slippe flere singler fremover, det stemmer.

- Disse to sistesinglene står ganske langt fra hverandre musikalsk, vil dere si at de ligger i hver sin ende på hva vi kan vente av resten av albumet?

Silje: - Det er nok “Night Train” som er mest representativ for albumet, “Like A Song Stuck In My Head” er langt mer poppete enn de andre vi har laget. Vi hadde egentlig tenkt å slippe en låt som heter “City On Fire”, men det var akkurat i det momentet det tok av med opptøyer i Statene så vi ble anbefalt å bytte singel.

- “Like A Song Stuck In My Head” har jo vitterlig blitt tatt veldig godt imot over eteren og gjør det veldig bra på strømmetjenester så det virker som det var et fornuftig valg?

AK : - Straks over 10.000 avspillinger på Spotify allerede på bare litt over en uke, så det er vi jo veldig godt fornøyde med.

Silje: - Veldig fornøyde, men samtidig så må vi påpeke - spesielt for Norway Rock sine lesere at det kommer flere heftigere låter senere.

Spesielt “Say My Name” som jeg skal legge vokalen på i morgen er en tøff låt, samme med nevnte “City On Fire”.

AK : - Det blir et veldig variert album med låter over flere sjangre.

Sara: - Men alle låtene ligger klart mot rock på en eller annen måte, selv om vi nok stadig kommer til å utgi en og annen poplåt i mellom.

Cocktail Slippers har alltid gjort mye forskjellig selv om vi alltid har hatt et fotfeste i rocken, og vi innad i bandet er også veldig forskjellige i hva vi liker av musikk og ikke minst hva vi lager av musikk. Med alles lille diamant inne så blir det fort variert.

- Jeg vet at det er AK sin første skive, men det er vel Sara sin første og selv om hun har vært med en stund?

AK : - Jeg var egentlig seks måneder på prøvetid jeg, og den besto av fire studiolåter og åtte-ni gigs. Det var jo dritkult. Vi satte en dato seks måneder frem i tid, og da ble det som det ble.

Silje: - Nå tror jeg nok du følte den prøvetiden var langt lenger enn hva vi tenkte, for du lærte deg virkelig alle låtene på rekordtid.

AK avbrøt faktisk Sweden Rock for å fly opp til Steinkjerfestivalen for å gjøre en gig med oss for så å fly ned til Sweden Rock igjen. Da skjønte vi at hun var dedikert og det var vel aldri noen tvil fra vår side.

- Vanskelig å gi den kjipe beskjeden etter en sånn innsats ja.

Silje: - Ikke sant? Og uansett når vi skulle i studio, om det var om én uke eller to uker var

norwayrock.net

hun alltid med og hadde lært de låtene hun trengte. Hun er rett og slett helt rå.

- Og dere to nye føler dere har blitt innlemmet i band, både som fullverdige medlemmer og i tillegg som bidragsytere musikalsk?

Sara: - Den første delen er jo Bente (Larsen, eks-trommis) med på mens siste del er AK med på, så det blir rundt 50/50. AK spiller på alle låtene, men Bente skal ha fortjenesten for det tidligste. Vi begynte å jobbe med materialet etter “Excuse Me” - da jobbet vi ganske mye med nytt. Men så måtte Bente dessverre prioritere annerledes enn planlagt og tok avgjørelsen om å slutte i bandet på litt kort varsel med tanke på studio- og konsertplaner.

Sånn er det av og til, så her er det absolutt no hard feelings og vi fikk i tillegg inn AK ganske tidlig så da ordnet det seg til det beste for alle parter - selv om det ble ganske hektisk for henne og mye nytt å sette seg inn i.

AK : - Neida, det var bare moro - haha! Men som de fleste andre band blir det fort noe annet når man setter seg ned i studio der ting som funker i øvingslokalet plutselig ikke funker så godt lenger. Spesielt den balladen som kommer snart måtte vi gjøre om ganske mye på for å forenkle sounden, men den jobben er jo bare gøy synes jeg. Vi har også med en superbra produsent.

Sara: - Jeg føler vi har jobbet mye med låtene denne gangen og gått veldig dybden på de.

- Da må jeg bare høre fra Silje som har vært med på medlemsbyttene hvordan disse to nye har påvirket bandet?

Silje: - Det første var da Sara kom inn da vi gikk fra å ha kun én gitarist til to, som vi ikke hadde hatt på en stund. Det var bare helt fantastisk og gjorde lydbildet mye tøffere og konsertene enda bedre. Så har vi “Miss A-OK” som bare kom inn og eide jobben fra start.

Måten hun har kommet inn i bandet og er såpass dedikert og hardtarbeidene - og ikke minst passer veldig godt inn sammen med resten av oss er helt rått. Det har mye med personligheten å gjøre også selvsagt.

AK : - Da må jeg også få si at det også har vært helt fantastisk å få bli med også, det mener jeg. Det er som å komme hjem.

Sara: - Jeg har spilt mye med AK opp igjennom og vi har skrevet mange låter sammen, så for meg var det veldig bra å få inn akkurat henne.

Silje: - Det var jo faktisk en av de nye låtene som ikke har tittel enda - det blir enten “She-Devil” eller “We’ve Got It Made” der vi tre begynte å jamme. Begynte som en trommegreie som Sara slang seg på med gitar og jeg sang til som brått vokste seg til en fullverdig låt. Det var gøy.

Sara: - Den blir veldig kul, haha!

AK : - “She-Devil” er den kuleste tittelen synes jeg.

- Jeg stemmer også for “She-Devil”.

Silje: - Men det er nok ikke så Spotify-

vennlig. Den handler om hvordan det er å være jenter i et band og hvilke kommentarer vi stadig får når vi er rundt og spiller. Man kan vel si at vi har samla opp alle kommentarene over en årrekke og tuller med det. Det er en veldig gøy låt. “Du spiller bra til å være jente” er en klassiker. Samtidig har vi nok ikke opplevd det aller verste, men det er stadig noe jenter dessverre må igjennom.

- Hva er i denne konteksten deres beste konsertminner? Ekstra spennende å høre med dere alle da dere kom med til forskjellige tider?

AK : - Jeg kan begynne ettersom jeg har vært med kortest: Soleklart Steinkjerfestivalen.

Først og fremst for jeg var veldig ny - det var min andre gig med bandet tror jeg. I tillegg var det rundt 2000 folk der med topp stemning så det var dritkult - og ikke minst at vi spilte rett før Åge Aleksandersen som er veldig stort for meg som trønder. Ikke i samme telt da, så vi måtte spurte fra det ene teltet til det andre da vi var ferdige men det gikk akkurat.

Sara: - Jeg tror min er Lillehammer der det tok litt mer av enn vanlig. Stedet het Felix der vi varmet opp for The Dogs og det skjedde mye.

Jeg knakk for eksempel den trådløse dingsen til gitaren jeg alltid bruker mitt under konserten da det gikk litt ekstra hardt for seg, men det var bare moro. Nå har jeg kjøpt meg ny som ikke har den tingen som stikker ut for det kan jeg tydeligvis ikke ha, haha! Jeg har ødelagt to stykker så nå håper jeg at denne holder. Det var veldig mye liv og bra tilbakemelding fra publikum så jeg hadde ekstra mye adrenalin.

Jeg tror det skjedde når jeg sto ekstra tett på enten Stine eller Astrid da det skjedde, så da var det bare inn med kabel så fort som mulig.

Litt rocka er det jo, haha! Det var en ekstremt kul gig.

Silje: - Det var en ekstremt kul gig, helt enig. Ellers har jeg mange, men den første jeg kommer på er giggen vi hadde i Statene i 2011 og jeg akkurat hadde blitt med i bandet. Det første spørsmålet jeg fikk var om jeg kunne ta meg fri tre uker i september og om jeg var klar de og de datoene - litt som AK fikk da hun ble med. Det var aldri noen tvil om at jeg hverken kunne eller skulle bli med på det, og den aller kuleste kvelden var i Philadelphia der lokalet var stappfullt og publikum lagde helt vill stemning, ropte på låter de ville høre og sto nesten oppå hverandre for å se oss. Kung Fu Necktie het stedet, som ikke var altfor stort men da smekk fullt. Vi snakket med noen i etterkant som hadde kjørt fra Chicago for å se oss og det var kjempegøy. Det var en av de største opplevelsene. Ellers hadde vi en kveld på den hittil siste USA-turnéen der vi traff igjen Lenny Kaye som har spilt med Patti Smith i en årrekke og som vi hadde blitt kjent med tidligere. Vi har siden utviklet et nært vennskap der vi alltid treffes når vi er i nærheten av hverandre, og han har tilogmed blitt med oss på scenen for å spille med oss. Vi gjorde for eksempel “Gloria”

NRM 3-2020

33

i tillegg til et par andre Patti Smith-låter han kjente godt i tillegg til andre klassikere, så det var stort. Jeg hadde problemer med halsen på den tiden så jeg gikk på masse kortison, men kjørte på og det holdt heldigvis hele konserten selv om jeg ikke hadde mye stemme igjen etterpå. Ellers liker jeg aller best de gangene man har mange konserter på rad der man spiller seg godt inn og blir bedre og bedre for hver kveld. Der husker jeg Trollrock godt som en ekstra kul kveld, og samme som Herr Nilsen der vi kom rett fra en annen gig.

- Den husker jeg godt som den beste jeg har sett med dere ja.

Sara: - Der la vi det opp litt annerledes enn hva vi pleier med to sett og hadde det ekstremt gøy hele kvelden. Veldig bra publikum der også. Det trenger absolutt ikke å være de største scenene som er gøyest, for man får så utrolig energi når man står tett opptil et publikum som lager bra med liv. Jeg husker fortsatt de to guttene fra Lillehammer som sto på den ene siden og var helt med, det inntrykket får man ikke fra noen festival.

AK : - Vi har også vært innleid til et privat bursdagslag der det pøsregna men stemninga var helt elektrisk. Sånne ting er spesielt og ekstra gøy å være med på. Det var et par som likte oss der mannen kjøpte en konsertopplevelse med oss som bursdagsgave til kona. Det var en bra bursdagsgave synes jeg.

Silje: - Å herregud, nå kom jeg på Miniøya - det var gøy det! Da hadde vi barn som miniversjoner av oss selv som startet konserten med å spille alle instrumenter og synge før vi gikk på. Dette var i 2014 og var helt enormt moro. Maskiner som lagde såpebobler foran scenen og entusiastiske barn som var et veldig morsomt publikum.

- Når vi er inne på kostymer har dere et veldig visuelt image som stadig blir mer og mer glam, noe de siste bandbilder tydelig viser - er dette bevisst eller en naturlig utvikling?

Silje: - Vi har helt siden oppstarten hatt forskjellige temaer når det kommer til det visuelle - vi har for eksempel vært innom “sailor girls” en periode, tennisspillere har vi vært innom.

AK : - Dere hadde vel en liten periode som gangster også?

Silje: - Det stemmer godt ja. Crazypants var en greie vi gjorde, i tillegg til 20- og 30-talls sirkusstil. Vi har gjort mye forskjellig visuelt, men nå er det litt mer glam som du sier. Det er et eller annet med følelsen av å ikle seg et kostyme før man går på scenen.

Sara: - Da må vi nevne den fantastiske designeren vår som sikkert gjør også ekstra glam vil jeg tro.

Silje: - Det er sant. Vi jobber med en vanvittig dyktig designer ved navn Cårejånni som har et helt utrolig hode, syr alt selv og er veldig morsom å jobbe sammen med. Han jobber med alle mulige artister og er et veldig kreativt menneske. Vi satte oss ned og presenterte idéene våre og han kom med sine som endte opp i det vi bruker nå. Nå skal vi snart sette oss ned igjen for å komme opp med noe nytt.

-AK : - Han spør alltid oss om hvor grensa går, det er gøy.

-Sara: - Vi har alltid hatt idéen om “power” der kickboxing var en av mulighetene. Men det skulle være mye farger, det var helt klart. En form for superhelter i paljetter.

Silje: - Det føles bedre å entre scenen som en superhelt enn det samme som man har på seg en helt vanlig tirsdag.

- Med tanke på superhelter og rock må jeg nesten spørre om stjerna i ansiktet til Sara er på noen måte relatert til Paul Stanley?

Sara: - Nei, egentlig ikke. Det var en idé jeg snakket med Cårejånni om hvor jeg ville ha noe ekstra i tillegg til kostymet og han kom med idéen.

Og det gir et ekstra kick å få på den før konsertstart. Nå føler jeg den har blitt en såpass stor del av meg at jeg håper den blir med videre.

Sara: - Samtidig var det noen festivaljobber i sommer som røyk for oss da.

Silje: - Det stemmer, men nå har vi ihvertfall fått spilt både på Kulturkirka som ble streamet, på MIR og på Vulkan. Så vi har hatt noen gigger og har egentlig ikke turt å legge opp til særlig fler med tanke på formen min rundt da.

Sara: - Vi kan vel si at vi tenker litt på hva som er lurt til høsten og hvordan man legger opp ting under koronatiden. Vi har veldig lyst til å dra over til USA igjen, men det må nødvendigvis avventes - samtidig som vi må se an tilstanden der borte. Dette gjelder selvfølgelig for absolutte alle artister nå om dagen, men vi var heldige som var i studio da dette brøt ut så vi kunne holde på ekstra mye der.

Silje: - Men det gjør jo noe med albumslippet som var tiltenkt høsten med påfølgende turné. Denne blir nå utsatt noen måneder hvor vi forhåpentligvis kan reise rundt i starten av 2021.

- For et konsertår vi har i vente sett at situasjonen bedrer seg innen da og vi får både årets utsatte og neste års planlagte sammen.

Silje: - Helt riktig, og der har du det. Det kommer nok ikke til å gå helt opp, men det kommer til å bli mye gøyalt som skjer da og det gleder vi oss til.

- Vet dere helt avslutningsvis når man kan vente å se dere i Oslo igjen?

Silje: - Nei, det vet vi ikke enda. Eller, vi skal spille på Skamløs-prisen men det er lukket - dog har vi planer om et par Oslokonserter utover høsten men må avvente og se hva som lar seg ordne.

Sara: - Vi har satt opp en plan til høsten og har en tanke om å få til spillejobber fremover. Jeg synes jo det er bra at vi har fått til det vi har under denne tiden og før folk dro på ferie.

-Silje: - Jeg har veldig lyst til å få til Last Train eller Herr Nilsen igjen.

De vil gjerne at vi får til en fast tradisjon før jul.

-Sara: Det vil vi og, så det bør la seg ordne.

AK : - Har ikke vi også 20-års jubileum neste år?

Silje: - Jo, det stemmer og da tenker vi å få til et evenement på Parkteatret eller noe.

AK : - Gjøre en greie ut av det og få med tidligere medlemmer for å rotere litt hadde vært gøy. Klart det blir gig!

Sara: - Det er jo det som er det beste; Å spille konserter. Det er det jeg har følt mest på som jeg er sikker på gjelder resten av bandet også. Det å ikke kunne få gå på en scene og spille har vært et enormt savn og er ikke sånn livet mitt skal være.

Silje: - Det er gøy å være i studio, men det er konserter som gjelder. Vi kan ikke vente til vi får gjort en skikkelig konsert igjen med publikum.

AK : - På med fjæra og løshår, det finnes ikke bedre!

- Jeg er dessverre nødt til å atter en gang stille intervjuobjektene et korona-relatert spørsmål. Hvordan har denne tiden påvirket dere som band?

Silje: - Jeg ble mamma til en liten rockebaby 8. april så vi hadde ikke planlagt noe særlig med konserter rundt akkurat da lockdownen skjedde, så vi er nok ikke de som er hardest rammet. Jeg holdt på i studio til uka før jeg fødte, og vi har spilt flere konserter nå som ting har åpnet opp litt igjen så vi er blant de heldige rent timingmessig sett.

34 NRM 3-2020

norwayrock.net

ALAIN JOHANNES skuer døden i hvitøyet TEKST: GEIR LARZEN FOTO: TOM BRONOWSKI

Både ”Spark” og ”Hum” tuftes på multi-instrumentalistens teft for hjemsøkende melodikk og akustisk røslige foredrag. Selv om tonen er mildere i årets plate var ferden mot artistisk forløsning og eksistensiell katarsis alt annet enn skyfri: -Jeg turnérte med triobandet mitt i fjor høst, og pådro meg en underlig forkjølelse i Italia, som ble så illevarslende at vi måtte retirere. I seks uker var jeg sengeliggende, lik en døende krøpling. Legene fant ingen svar, men det ble snakket om lungebetennelse og bronkitt. I ettertid har jeg grunnet over om ikke dette var et tidlig tilfelle av koronavirussykdom.

Det eneste som hjalp var å pumpe kroppen full av steroider, og jeg overlevde med et nødskrik. Oppvåkningen ble av det harde slaget idet hele kloden snart lå under for covid-19-spøkelset. I tillegg savnet jeg Natasha, som døde i 2008, Chris Cornell og andre venner som er blitt borte. ”Hum” ble skrevet terapeutisk, og er maksimalt selvutleverende.

For en tid tilbake greide jeg å stumpe sigaretten, men nå slår det meg at jeg samstundes burde unnlate å drikke rødvin hver dag. Jeg har ønsket å gjøre ny soloplate siden starten av 2019, men må åpenbart nå et mentalt kokepunkt for å oppnå gode resultater. Alain Johannes Trio er midlertidig lagt på is. Jeg betrakter meg selv først og fremst som et bandmedlem og har aldri tidligere turnért som soloartist. ”Hum” skiller seg fra resten av diskografien min; plata er hundre prosent meg, og som sådan lett eksentrisk.

-Mesterlige ”Spark” ble angivelig komponert i løpet av et par uker, og det sies at ”Hum” fulgte samme maniske prosedyre…

-Vi taler sunne, legende prosesser, hvorunder jeg skrev hele albumet, kronologisk, på tolv dager. Alt omkring meg inspirerte og dikterte. Jeg kunne eksempelvis spasere til stranden en dag og snappe opp lyden av et elektronisk trommemønster, for dernest å nytte dette i den aktuelle dagens arbeidsprosjekt. Resultatet ble låten ”Nine”. Jeg er påvirket av uendelig mye musikk, deriblant Nick Drakes tenkning. Det oppstår en spesiell magi i interaksjonen mellom akustiske strengeinstrumenter, gjerne tolvstrengegitarer, og sjamanistisk perkusjon.

-”Mermaid’s Scream” er en førsteklasses sørgesang, med gresk folkemusikkemfase…

-Stykket bæres blant annet av min nye stolthet, en portugisisk gitar. Under en turné med Dead Combo forvillet jeg meg inn i ei folkemusikksjappe og fant angjeldende instrument. Jeg var naturligvis skinnblakk, men sendte en sms til min manager som lånte meg kjøpesummen til å bringe gitaren hjem. Stemmingen er snål, omtrent som på en cello. ”Mermaid’s Scream” runger vokalt kompleks og harmonisk norwayrock.net

Mye taler for at chilenskamerikanske Alain Johannes penner sine beste låter, nærmest feberhett, i dagene etter perioder av sorg, sykdom og lidelse. For ti år siden utkom solodebuten ”Spark”, best lest som et rekviem til sin avdøde kone og kunstneriske makker, Natasha Shneider. Ti år senere følger ”Hum”, komponert og innspilt etter to måneders uavklart sykeleie.

teksturert, instituert av gresk folkemusikalitet, med østlig toppmelodi.

Jeg lå syk til sengs og jamret sanglinjene, mens jeg tenkte på Natasha og Chris, samt universet i Roberts Eggers film ”The Lighthouse”. Dette ble opptakten til albumet. Lenge forsøkte jeg sågar å skrive stemmer for messingblåsere, men måtte gi opp grunnet skranten lungekapasitet. Det var nemlig av stor betydning å ”begå en Paul McCartney”, altså å betjene all vokal og instrumentering på egen hånd. Jeg tror dessuten stykket tjener på en mer naken behandling, selv om jeg benytter en teknikk fra gregoriansk sang som Natasha lærte meg. Plata for øvrig er temmelig rikt instrumentert, eksempelvis med banjo og fløyter. Stedvis minner uttrykket om et pre-europeisk, hedensk hillbilly-amalgam.

-Ofte væres tonespråklige sammenfall mellom deg, Chris Goss (Masters Of Reality) og Josh Homme (Queens Of The Stone Age).

-Det gir mening, vi har noenlunde samme bakgrunn. Jeg ligger nærmere Chris i alder, og møtte ikke Josh før på midten av 1990-tallet, da han var medlem av Screaming Trees. Eleven, bandet ledet av meg og Natasha, turnérte senere med Queens Of The Stone Age, så vi deler en historie og et årelangt vennskap. Chris Goss og jeg er progressivt rockeinteresserte. Mine barndomsstier ledet fra The Beatles og flamenco, til Led Zeppelin og Yes. Jeg erindrer mange festlige besøk i huset til Yes, sammen med min tante, den gang Patrick Moraz var medlem.

-Foruten nyere tids soloskiver, og fem flotte Eleven-album, teller Johannes’ musikalske CV låtskriving for, produksjon av eller turnémusiker for størrelser som Mark Lanegan, Queens Of The Stone Age, PJ Harvey, Them Crooked Vultures, Dave Grohl og No Doubt. Det er likevel én kollaborasjon han skatter særlig høyt: -Jeg skrev og produserte ”Euphoria” sammen med Chris Cornell.

Vanligvis må supportattraksjoner betale dyrt til større artister for å følge dem på veiene. Chris ønsket Eleven som oppvarmingsband til en forestående Soundgarden-turné, men vi måtte takke nei grunnet pengemangel. Han løp dernest til sine kumpaner, og fikk samtlige Soundgarden-medlemmer til å spleise på supportplassen vår. Det forteller milevidt om fyren. Under arbeidet med ”Euphoria” var vi som små barn; Natasha holdt på å bli gal. Vi kunne leke med instrumenter og lyder i 3-4 timer, dette fordi prosjektet foregikk i mitt eget studio, hvor taksameteret lå i bero. Det ble mange middager, kinobesøk og uforholdsmessig mye drikking.

-I 2018 frontet vokalist Mike Patton låten ”Luna A Sol”, utgitt under navnet Alain Johannes Trio. Kommer det mer herfra?

-Definitivt, men fordi almanakkene til de involverte krasjet, og gitt sykdom og forbasket virus, ble videre planer lagt på is. Imidlertid vil nevnte trio forsøke å spille inn plate i oktober, med plan om utgivelse over nyttår.

NRM 3-2020

35

med Tony Harnell I juli dukket det opp en låt på youtube som fikk vår oppmerksomhet – en lystig Beatles-aktig gladlåt av en sommerhit ved navn ”Save Me From Loving You” med Echobats. Da det viste seg at musikerne her var folk fra TNT, Whitesnake, Night Ranger, Mr Big og White Lion, nølte vi ikke med å slå på tråden til vokalisten, vår gamle kjenning og Norgesvenn Tony Harnell.

TEKST : GEIR AMUNDSEN FOTO: ANINE DESIRE

- Du er i London for tida, har jeg skjønt? Hva gjør du der, er du fanget i en lockdown?

- Neida, kjæresten min bor her, så jeg kom over for å tilbringe sommeren med henne, slappe av og jobbe litt med musikk. Det er full stillstand overalt, så det spilte egentlig liten rolle hvor jeg oppholdt meg i denne perioden. Hun kunne ikke reise ut av England, så det ga mening at jeg kom til London. Det føles faktisk tryggere her enn i USA for tida.

- Selv om England er det verst rammede landet i Europa?

- Ja, for vi er ikke i noen storby og menger oss med folkemengden, selv om vi er i nærheten av London. Man kan ta sine forhåndsregler og styre unna risikable situasjoner. Noe mange folk ikke gjør.

- Nei, jeg hørte engelskmennene gikk fullstendig av skaftet forrige helg da pubene åpnet igjen?

- Ja, på lørdag. Det burde ikke overraske noen at det ble fullt av folk da man åpnet engelske puber en lørdag etter at det har vært stengt i månedsvis da!

- Så hvordan har du brukt tiden din de siste månedene?

- Den første måneden gjorde jeg mange akustiske konserter på Facebook, og prøvde å planlegge fremtiden. Det er ikke så lett når ingen vet hva man har å forholde seg til! Men jeg har jobbet med musikk hele veien, først og fremst forberedt denne nye låta som vi slipper denne uken

36 NRM 3-2020

på youtube og alle digitale plattformer.

- Det siste tiåret har vi sett og hørt deg i så mange ulike konstellasjoner – med TNT og Skid Row og Mercury Train og Wildflowers og Love Killers og Starbreaker. Er Echobats nok et prosjekt som aldri kommer til å spille live, eller er det ment å være et bonafide band?

- Stemmer, jeg har gjort mye forskjellig. Noen av disse skulle jeg gjerne ha dratt ut på veien med, mens andre var aldri ment å være et turnerende band. Starbreaker for eksempel var jeg innstilt på å gjøre konserter med, men dessverre er ikke Magnus Karlsson interessert i å turnere. Jeg har ingen planer om å gjøre noen flere av den typen album.

Men det betyr ikke at jeg ikke kommer til å gi ut musikk uten planer om å turnere, for jeg aner ærlig talt ikke når ting returnerer til normalen – om noensinne. Kanskje ting endrer seg og musikk blir mer verdifullt. Men denne låta med Echobats ble gjort fordi vi alle kom sammen og bestemte oss for å spille inn musikk fra de ulike byene vi befant oss i. ”Save Me From Loving You” var den første låta vi gjorde sammen, og vi fant ut at sommeren var den perfekte tida å slippe den på. Alle er nedtrykte for tida, og dette er en gladlåt som kan muntre folk litt opp. Jeg håper vi kan gjøre mer sammen, for vi har flere låter på lager. Echobats har absolutt potensiale til å bli noe mer enn et rent studioprosjekt.

- Hvem var det som tok initiativet til dette prosjektet?

- Jeg mener at det var Matt (Starr, trommer – Mr.Big, Black Swan, Ace Frehley) og meg som begynte å snakke om det for et par år siden.

norwayrock.net

Det er litt artig at alle involverte har jeg kjent i mange, mange år. James LoMenzo (bass – White Lion, Megadeth m.m.) og jeg har vært gode venner siden 1982, lenge før han var i White Lion og før jeg begynte i TNT. Vi bodde begge i Brooklyn i New York på den tida. Joel (Hoekstra, gitar – Whitesnake, Night Ranger) har jeg kjent i 8-9 år eller så, og Matt og Eric (Levy, keyboards – Night Ranger) møtte jeg for noen år siden.

- Dette er ikke noe prosjekt satt sammen av et plateselskap?

- Absolutt ikke. Vi er alle venner, så det kom sammen veldig naturlig, fordi vi hadde lyst til å gjøre noe sammen. Alle likte denne låta, så vi ville bare få gitt den ut og se hva som skjer. Og responsen på nett har jo vært glimrende, folk elsker den.

- Ja, den har denne 70-talls Cheap Trick / The Beatles-feelgood-stemninga i seg.

- Nettopp! Så ja, jeg vet at jeg har vært innom mye rart de siste årene, men jeg må bare fortsette å lage musikk selv om vi ikke kan turnere og spille konserter for tiden. Men det er vel bedre at jeg gir ut alle disse skivene uten å turnere, enn å ikke gi de ut i det hele tatt, ikke sant? Men det skal innrømmes at jeg savner scenen for tida, jeg gjør det.

- Hvem har skrevet ”Save Me From Loving You”?

- Jeg skrev den sammen med Joel, gitaristen. Foreløpig er det bare denne vi har spilt inn, og den er nå ute på alle digitale plattformer som Spotify og Amazon osv via Sony Music.

- Og kan vi forvente oss en full skive senere i år?

- Godt mulig! Hvis folk liker denne låta, noe det ser ut som at de gjør, så har vi flere på gang. Eksakt når og hvor det skjer aner jeg ikke nå, men det er absolutt store muligheter for en skive. Vi er alle smarte nok til å innse at hvis det er interesse for at vi gjør en skive, så er det bare dumt å la den muligheten renne ut i sanden.

- Og dere har alle tid til å gjøre dette i

norwayrock.net

2020, antar jeg.

- Ja, jo raskere vi kommer i gang, jo større sjanse er det for å få realisert det. Når band kan turnere igjen, så blir vi alle mye travlere.

Joel er den av oss som har mest å gjøre, men det er vanskelig for meg å anslå hva som vil skje. I denne bransjen er vi tross alt avhengige av å tjene penger, så vi gjør det vi må gjøre.

- Nei, det ville jo vært galskap av Joel å takke nei til en Whitesnake-turné for i stedet å spille med et nytt og ukjent band som Echobats.

- Nettopp. Alle musikere som spiller i et band som ikke er deres eget, ønsker å ha sitt eget band også. Men det er risikabelt. For at Echobats skal kunne turnere, må alle involverte ta seg tid og forplikte seg til dette. Men jeg tror virkelig at det kan la seg gjøre.

- Da jeg først hørte om dette prosjektet, slo det meg at de fleste av dere er i band på det italienske plateselskapet Frontiers, som stadig lager nye konstellasjoner og ”supergrupper” av musikerne de har i stallen sin. Men dette er altså på Sony?

- Ja, jeg tok ikke dette til Frontiers, men de følger sikkert nøye med! Noen musikere har kontrakter med Frontiers og gir ut all musikken sin via dem, det har ikke jeg. Jeg gjør noen prosjekter med Frontiers, men jeg er ikke bundet til de på noe vis. Jeg er fri til å spille inn musikk med hvem jeg vil. Men ja, du har et poeng der. Ikke James så mye, men Joel og Matt og Eric, riktig det.

- Pussig, men jeg så faktisk James på scenen her i Oslo i fjor uten å være klar over at det var ham.

- Jaha?

- Ja, med John Fogerty. Jeg så med en gang at trommisen var Kenny Aronoff, men jeg gjenkjente ikke James.

- Ja, riktig. James har spilt med Fogerty i 6-7 år nå, og det var vel Kenny som foreslo ham for Fogerty.

- Hvis dere gjør et fullt album, er det du og Joel som kommer til å skrive låtene?

- Tja, James er også en dyktig låtskriver,

så mulig at vi tre kan samarbeide om komponeringen. Og hvis Eric og Matt har lyst og tid til å være med, så er det bare flott! Vi har bare såvidt snakket om det, for låta har bare vært ute noen få dager, og promoteringen fra Sony har bare såvidt begynt. I dag kjører Classic Rock Magazine den som en av sine ”Song Of The Week”.

- Det er vel for tidlig å snakke om konserter med Echobats, men den potensielle setlista deres kan bli helt sinnssyk, med låter fra hvert av deres individuelle band!

- Ja, absolutt, tanken har slått meg. Og kanskje noen uventede coverlåter. Vi har litt å ta av der, ja. Det gjenstår å se hvilken retning de resterende låtene på en Echobats-skive tar, men jeg er sikker på at det kan bli glimrende.

- Det slår meg at Covid19-situasjonen antagelig kommer til å bety spikeren i kista for en rekke band. Det er jo hovedsakelig turnéer og konserter band har sine inntekter av, ikke platesalg.

- Ja, jeg er og stygt redd for det. Med en gang det åpnes for konserter igjen, kommer alle musikere til å prøve gjøre så mye som mulig, for nå har alle gått uten inntekter i månedsvis. Alle kommer til å legge ut på turné med en gang det lar seg gjøre, så det kommer til å bli en flom av konserter for fansen å velge i!

- Nei, skal vi avslutte med det sedvanlige spørsmålet som du sikkert får i hvert eneste intervju? Har du noen kontakt med TNTherrene for tida?

- Ronni og jeg snakkes stadig vekk!

Det er meningen at vi skal prates senere i dag. Det er ikke noe ondt blod mellom oss, grunnene til at jeg ikke er med i TNT er kun forretningsmessige, ikke personlige. At jeg og Ronni kommer til å gjøre noe sammen, skal jeg absolutt ikke utelukke. Den døra er alltid åpen.

NRM 3-2020

37

fra Sheffield til Selv om det neppe kommer ny studioskive fra Def Leppard i 2020, så har fansen allerede fått intet mindre enn to nye utgivelser i år – 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” med førti år gammelt materiale, og liven ”London To Vegas” med to hele nyere konserter på både CD, vinyl, BluRay og DVD. Vi fikk bandets vokalist Joe Elliott til å gi oss detaljene.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- God morgen Joe, det ryktes at du er i California for tida?

- Det er riktig, jeg tok sjansen på å fly over hit i forrige uke, men det har gått fint, så alt er ok!

- Så det er faktisk mulig for en engelskmann å dra til USA for tiden, uten å måtte gå i karantene i ett eller begge land?

- Tja, nå fløy jeg fra Dublin, og Irland har klart seg meget bra gjennom denne pandemiske situasjonen, der er det på langt nær så ille som i England, for eksempel. Irland stengte ned tre uker før Storbritannia gjorde, og det utgjorde tydeligvis en enorm forskjell. Jeg har dermed vært i lockdown i over tre måneder nå, men jeg hadde uansett behov for å være i Los Angeles nå i juni. Amerikanerne har begynt å slippe folk inn, og Aer Lingus har begynt å fly til USA, men det var et bortimot tomt fly! Kjipt for Aer Lingus, men kult for oss! Her i L.A. er jeg uansett i en selvpålagt toukers karantene sammen med familien, men så lenge jeg har nettilgang kan jeg jobbe hvor som helst – kontoret mitt er inni hodet mitt, haha.

- Så hva har du syslet med de siste tre månedene? Dere skulle vel vært i pre-produksjon for turnéen med Mötley Crüe og Poison som skulle startet i disse dager.

- Jeg har bare prøvd å erkjenne hva som skjer for tida, og stort sett gjort det samme hver eneste dag. Så det har blitt en kombinasjon av å ha det reneste huset i hele verden, og rydde opp i det skapet på kontoret som man skulle tatt fatt på for lengst. Jeg har et studiotape-arkiv som jeg oppbevarer alle opptak i, og i årevis har ting bare blitt stappa inn der så man kan organisere det ved en senere anledning. Og den senere

38 NRM 3-2020

anledninga dukket omsider opp, haha! Så det har jeg fått gjort – hørt igjennom timevis av materiale for å sjekke hva som eventuelt kan brukes på et senere tidspunkt, sortert videoer, bilder og media-greier. Men det har jo igjen gått ut over huslige sysler – alt det jeg burde ha plukka opp fra gulvet i går ble i stedet liggende der noen dager til, til madamens fortvilelse. Det er ulempen med å bo på hotell månedsvis i strekk hvert eneste år – man blir så vant til at noen kommer og rer opp senga di og rydder bort skoene og klærne dine at det blir helt kaos når jeg faktisk er nødt til å gjøre det selv, haha! Og nå har jo fotballen begynt igjen i England, den har jeg savnet.

- Ja, du får ha lykke med ditt kjære Sheffield United mot Manchester United i kveld. Er du såpass interessert at du vet hva Sheffields nye norske midtbanespiller heter?

- Sander Berge, er det ikke? Meget god spiller!

- Stemmer. Har du fått gjort noe for Def Leppard da, noe som fansen kan få glede av?

- Ja, jeg skriver jo alltid låter, hele tiden. Og jeg har snakket mye med journalister som deg selv, først i forbindelse med boksen ”The Early Years 79-81” som vi slapp i mars, og så med liveutgivelsen ”London To Vegas”.

Og som nevnt har jeg sjekket arkivene for andre innspillinger som kan utgis. Def Leppard er litt som en fabrikk hvor hundrevis av arbeidere jobber hardt døgnet rundt. Står du på gata og titter inn vinduet, så kan du se hvor travle de er. Drar de for gardinene, så kan du ikke lenger se det, men de er like aktive likevel! Og selv om Def Leppard ikke spiller konserter eller opptrer i media, så betyr ikke det at vi sitter på en strand og drikker Mojitos. Vi er i full gang med å skrive låter, vi gjenoppdager og mikser eldre materiale og utgir det, vi planlegger og diskuterer fremtida

norwayrock.net

hele tiden! Og Corona-pausen har gitt oss muligheten til å faktisk fokusere på disse prosjektene som vi bare har snakket om i årevis – inntil turnéen med Mötley Crüe ble kansellert, var det den som hadde vår førsteprioritet. Så vi bestemte oss for å gjøre det negative til noe positivt og gjøre noe produktivt, ikke bare slå ihjel tiden i ett år, selv om vi alle sammen må holde oss i våre respektive hjem.

- Foreløpig har 2020 blitt et kostbart år for Leppard-fansen med to essensielle innkjøp, men det passet jo ypperlig siden vi ikke kommer til å få sett noe til dere på scenen uansett.

- Ja, det er sant! Jeg vedder på at det likevel kommer en haug med negative kommentarer om at plateselskapet vårt bare slipper årgangsmateriale mens vi later oss. Men det er ikke sant – vi har brukt masse tid på å gi disse opptakene så bra lydkvalitet som mulig, og sørget for best mulig innpakning med bilder du ikke har sett før, og så videre. Vi gir fansen muligheten til å få høre det gamle materialet på best mulig vis, og de kan kjøpe det om de så ønsker. Ronan McHugh, vår faste lydmann gjennom alle år, har gjort en fantastisk jobb med å mastre de gamle opptakene, på mer enn én måte. Han har gjort en optimal mastering for vinylutgaven, og en annen for CD-versjonen, en tredje for digital nedlastning – og det er en ganske substansiell forskjell på hvordan du mastrer musikk for de tre plattformene. Så vi har brukt mye tid og innsats på å gjøre det så bra vi kunne, og har nye og oppdaterte essays på coverne.

- Var dette ditt prosjekt, eller har dere alle fem vært involverte i dette?

- Det har vi alle tatt del i, i mer eller mindre grad. Vivian (Campbell) og Phil (Collen) var jo ikke med i bandet i perioden som ”The Early Years” dekker, men de har vært solide støttespillere underveis likevel. Det var veldig interessant for meg å gjenoppdage de to første skivene, og gjenutgi debuten i remastret utgave på sitt 40-års jubileum, men det jeg ble mest oppspilt over var liveskiva fra Oxford.

- Samme her, jeg ble helt satt ut av hvor bra lyd det var på det liveopptaket fra 1980. Jeg hadde ikke forventet stort, men dæven det kicka! Det fikk meg til å lure på hvorfor dette ikke var blitt utgitt tidligere.

- Vel, det er et førti år gammelt opptak, innspilt mens vi var på turné for en skive som da var på Topp 20 i Storbritannia. Vi spilte på steder som tok 2-3000 tilskuere – og det var stort sett utsolgt. Da var vi en gjeng unggutter med et ganske ungt management – vi ante ikke hvor lenge dette kom til å vare. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte førti år senere og prate med en journalist i Norge om disse konsertene! Derfor bestemte vi oss for å spille inn en av konsertene, mest for å ha et minne om denne perioden for oss selv. Hvorfor vi spilte inn akkurat Oxford aner jeg ikke, for mange har spurt meg hvorfor vi ikke heller foreviget konserten i hjembyen vår Sheffield, eller i London? Men på den tida måtte man få et mobilt studio til å komme og gjøre opptakene, som Jethro Tull’s Moulin Rouge eller The Rolling Stones Mobile eller hva den nå het.

- Den som omtales i teksten på ”Smoke On The Water”??

- ”...but with the Rolling truck Stones thing just outside...” – ja riktig! Men det kom helt an på når disse var tilgjengelige. Jeg antar at den kun var ledig den kvelden vi spilte i Oxford, og dermed ble det til at vi kjørte den dit og spilte inn konserten. Men vi var ikke på det stadiet som UFO eller Thin Lizzy var, at vi hadde gitt ut 5-6 skiver og det var nå på tide å gi ut en liveskive! Vi hadde akkurat gitt ut vår første skive! Så dermed ble dette opptaket liggende litt på hylla. Og så lagde vi ”High N Dry” – og så lagde vi ”Pyromania”. Dermed ble dette opptaket avglemt. Jeg har alltid vært oppmerksom på det, men det hadde ikke noe større markedsverdi for oss i 1981-82-83. Og da tiden etterhvert kom for oss for å faktisk tenke på en liveskive, så ville vi heller gjøre noe nytt, ikke gi ut et gammelt arkivopptak fra vår første turné!

- Skjønner.

- Men jeg har hørt på det i ny og ne – jeg hadde en kassett med råmiksen fra dette opptaket, og den har stått i en hylle på kontoret mitt og stirret på meg i 38 år, haha! Så da jeg og Steve Hammonds begynte

norwayrock.net

å samle inn stoff til ekstramaterialet på denne boksen, fant vi låter fra radioshowene til Tommy Vance og John Peel, BBCs opptak av Reading Festival 1980, vi hadde ”The Def Leppard E.P.”, og så kom jo dette Oxfordopptaket på banen da. Men jeg hadde kun en gammel kassett, og sa til Steve at om vi finner mastertapene til dette, så snakker vi! Og vi fant de omsider, begravd i arkivene hos Universal. Men de var så gamle at oksiden bare såvidt klamret seg til tapen, så vi måtte gjøre det gamle trikset med å rett og slett bake tapene i en ovn så oksiden fester seg igjen, og deretter kan man overføre alt til ProTools og renske opp lyden. Og når man først har fått det over på det digitale domene, så er det greit, da kan ikke råtne bort! Da vi først hadde det inne i ProTools og begynte å mikse opptaket, ble vi veldig overrasket over hvor bra det låt – den navnløse lydmannen den kvelden hadde gjort en strålende og grunnleggende jobb.

Men bortsett fra å justere balansen på miksen og renske opp i lyden her og der, så høres alt sammen akkurat som det var den kvelden – det nytter ikke å jukse med et førti år gammelt opptak!

- Spesielt når ingen av gitaristene er med lenger, og en av dem er ikke i live lenger.

- Nettopp! Visst er det blemmer og feil i løpet av denne konserten, men jeg var likevel utrolig overrasket over hvor bra det låt! Pete (Willis) og Steve (Clark) var begge strålende gitarister, vi har vært veldig heldige i dette bandet at vi alltid har hatt en bra frontlinje. Men med tanke på at vi fortsatt var i tenårene her, så er det et ganske imponerende opptak! Rick Allen var 16 år her, og Rick Savage var 17, men gud bedre for en samspilt rytmeseksjon de var, allerede da!

- Hva sa de andre gutta i bandet da de fikk høre dette?

- Etter at jeg og Ronan hadde miksa det ferdig, tok jeg det med meg på fjorårets turné og spilte det for gutta, og de fikk hakeslipp hele gjengen. Alle bare ’Herregud så fett!’, selv om verken jeg, Rick eller Sav husker denne kvelden konkret, vi har alle bare vage minner om denne turnéen vi gjorde som tenåringer for førti år siden. Og da er det ekstra gøy å kunne omsider gi ut dette nå – for nå har det en verdi som det ikke hadde på 80-tallet! Det er en tidsreise og et ypperlig tilbehør til de to første skivene.

- For fansen er det spesielt gøy å høre uferdige låter som ”When The Rain Falls” og ”Medicine man” – låter vi alle kjenner godt, men ikke under de titlene.

- Javisst, ”Medicine Man” ble jo etterhvert ”Let It Go”, tror jeg, og ”When The Rain Falls” utviklet seg til å bli ”Rock Rock (Till You Drop)”, eller var det motsatt? (Det var motsatt, Joe!) Det var flere låter som vi spilte live, og noen av de ble droppet eller avglemt – vi vokste fra de og følte vi hadde mange låter som var bedre. Men når vi var i studio med Mutt

NRM 3-2020 39

Lange, kunne han spørre oss om hva mer vi hadde på lager, og vi spilte det vi hadde for ham, hvorpå han kunne erklære at ’Jeg liker det riffet! Det må vi jobbe mere med!’. For oss var det en litt snodig tankegang på det tidspunktet, men i ettertid var det meget smart. Vi hadde ofte kjernen til knallåter som vi ikke fikk det fulle potensialet ut av, men etter at vi hadde ferdigutviklet de i studio sammen med Mutt, ble de til låter som hjalp oss til å komme dit vi er nå.

- Hadde dere noen gang en vokallinje og tekst til ”Switch 625”, men innså at den funka bedre som en instrumental?

- Nei, det hadde vi aldri. Jeg husker godt at Mutt spurte oss om hva vi hadde tenkt å synge over dette, og jeg bare stirret på ham og sa ’Absolutt ingenting!’ Det er allerede en melodilinje der som gitaren spiller, og den var hva som gjorde at hele bandet elsket den låta i utgangspunktet. Og Mutt ville så gjerne at vi skulle ha en vokal og et refreng på den, men jeg var klokkeklar på at dette skulle definitivt være en instrumental. Han spurte meg igjen; ’Seriøst? Er du sikker?’ Og jeg insisterte og sa ’Tenk på det, om vi hekter denne på tampen av ”Bringin’ On The Heartache”, så blir det som pianoavslutninga på ”Layla”, eller slutten av ”Freebird”!’. En av de låtene hvor du allerede har fått hoveddelen av låten, men så kommer det et uventet sluttparti som bare løfter det hele til himmels. Og det er akkurat det jeg alltid har tenkt på ”Switch 625” som. En knallåt i seg selv, men den hører hjemme i tospann med ”Bringin’ On The Heartache”, det føles feil å ikke spille begge uten stopp. Mutt foreslo at vi i det minste kunne legge på noen ’aaaah’er mot slutten av låta, noe vi gjorde, men utenom det; Nei, det var aldri noen tekst eller vokalmelodi, det var alltid en instrumental.

- La oss hoppe førti år frem i tid. I disse tider hvor svært få kjøper ny musikk, og dere har allerede luksusproblemet med å ha to dusin hits som dere må spille på enhver konsert; griper du ofte deg selv i å tenke ”Faen, hva er egentlig vitsen med å lage ei ny Def Leppardskive???”

- Nei, jeg gjør ikke det. Det ville vi kanskje sagt kollektivt hvis vi var helt tomme for idéer og kreativitet. Men dette bandet skriver låter konstant. Vi kommer fra den generasjonen av musikere som det faller helt naturlig for – det er hva musikere gjør! Hvordan arven etter deg skal huskes er ditt valg og ingen andres. Ingen styrer oss, vi bestemmer selv hvor og når vi skriver nye låter, eller om vi skriver nye låter. Vi skriver så mange låter at mange av de passer ikke for Def Leppard – og derfor har vi band som Down N Outz, Last In Line, Delta Deep og Manraze. For titalls millioner der ute er det kanskje lett å tenke ’Hvorfor gidde?’, men for oss fem så er vi nødt til å gidde, det ligger i blodet vårt! Vi er kreative mennesker! Vi bruker kanskje 90% av våre konserter på å spille det vi har kreert i fortiden, om du vil, til et publikum som krever det av oss – og

40 NRM 3-2020

det publikummet har ikke blitt mindre de siste årene! Og de ser definitivt verdien i musikken vår. Det går kanskje seks eller syv år mellom hver gang Def Leppard gir ut ny skive, men det er likevel essensielt for oss å gjøre det. Selvsagt kunne vi ha banket ut en ny skive på markedet hvert eneste år om vi så ville, men det hadde gått kraftig ut over kvaliteten, og akkurat der er vi ikke villige til å kompromissere. Det ville ikke vært verdt det. Så vi skriver alle låter hver for oss, og når tiden er inne for å spille inn de beste, så vet vi stort sett instinktivt hvilke låter vi skal spille for hverandre, hva som egner seg for Leppard. Og hvis de andre da står der med åpen munn og sier ’Wow, knallbra!’, så vet vi at vi har en ny låt som går i den bunken som etterhvert forhåpentligvis skal utgjøre en ny skive.

- Ville du vært interessert i å jobbe med Mutt Lange igjen, om han var klar?

- Aaaah....jeg vet ikke helt. Godt spørsmål. Man må huske på at det er et betydelig tidsperspektiv på dette, det er godt over tredve år siden vi jobbet med Mutt, og han er 73 år gammel i dag. Han er ikke lenger den 31-åringen vi jobbet med på ”High N Dry”, han er ikke den 35-36-åringen som vi jobbet med på ”Hysteria”. Og han har vel ikke jobbet med rockeband på mange år, det siste han gjorde var vel Muse, eller Nickelback. Han har vel mer eller mindre pensjonert seg. Dessuten ville nok dynamikken mellom ham og oss ha endret seg. Vi er ikke elevene hans lenger, og han er ikke læreren vår lenger. Vi har vokst opp, og vi er nå nesten dobbelt så gamle som det Mutt var da vi første gang jobbet med ham! Vi har lært utrolig mye av å jobbe sammen med ham, men jeg vet ikke helt om det ville vært til vår fordel å jobbe med ham igjen nå, for han ville i mye større grad måtte tilpasse seg vår måte å jobbe på, enn tilfellet var på 80-tallet, da han var vår guru. Vi har blomstret selv som produsenter og låtskrivere, så vi hadde nok ikke satt oss i baksetet for å la Mutt ta styringa igjen. Jeg føler ikke at det vi har gjort de siste ti årene er noe mye dårligere eller bedre enn det vi gjorde sammen med Mutt, men det ble utgitt i en helt annen tidsepoke, og det er umulig å selge like mange skiver i dette årtusen som det vi gjorde på 80-tallet. Det er låter på den siste skiva vår som er bedre enn mange låter på ”Pyromania”, og bedre enn enkelte låter på ”Hysteria”. Ikke like populære blant fansen, men de nyere låtene har heller ikke fått flere tiår på seg til å bli Def Leppardklassikere, og de har heller ikke nådd like mange, nå som det sjelden spilles rock på radio eller på MTV. Man må høre på låtene ut i fra hva de er, ikke hva de kunne ha vært. Det er låter på den nye skiva som ville ha vært enorme - hvis de hadde vært på ”Hysteria”. Man kan si det samme om David Gilmours nye skiver – noen av låtene der kunne vært blant de beste på en Pink Floyd-skive, men det er ikke noe Pink Floyd lenger, og dermed bryr ikke folk seg like mye. Men hva kan man gjøre? Gi opp og ikke gjøre noe som helst? Ikke oss, nei!

norwayrock.net

STEVE HACKETT Med Genesis på sengekanten Den forhenværende Genesis-gitaristen Steve Hackett er i disse dager ute med selvbiografien “A Genesis In My Bed”, en litterær reise som spenner fra barndommen i et krigspreget London, via hans tid i Genesis, og frem til våre dager. Slikt er mat for et intervju, og en fin junidag ringer telefonen. I den andre enden sitter en opplagt og snakkesalig Steve Hackett som aller først vil vite hvordan jeg har det før vi går i gang å snakke om hans litterære bravader.

FOTO: ARMANDO GALLO

noe covid-pandemien ga meg mulighet til, var det å få gjort ferdig mange ideer jeg har hatt liggende en stund.

- Hvordan har corona-pandemien påvirket deg og ditt?

- Den har endret på enormt mye – og kommer til å gjøre det i lang tid fremover. På grunn av alle restriksjonene har jeg brukt mer tid på innspilling og lite – eller det vil si ingen – tid på veien.

- Så du driver med innspilling av et nytt album?

- Ja, og jeg har faktisk kommet veldig langt i prosessen. Det er et album som i all hovedsak er akustisk og orkesterbasert, og vi er kun to låter unna å være ferdig innspilt. Det har gått bra, og jeg er veldig fornøyd.

Alt tar sin tid, vet du, men det har gått overraskende fort, for Covidsituasjonen har gjort at man har sittet i studio uten avbrekk av turneer og konserter. Så det er aldri så galt at ikke det er godt for noe! Jeg jobber sammen med keyboardist Roger King, og der er også med noen gjester med. Det har alt i alt vært en spennende og fruktbar prosess.

- Du har spilt det inn i ditt eget hjemmestudio?

- Ja, jeg spiller inn hjemme på proft utstyr hjemme, og det har jeg gjort mye av de siste årene. Her får man solskinnet gjennom vinduet, og det blir nesten som en forlengelse av hjemmelivet.

- Det hørtes jo nesten romantisk ut!

- Ja, det er veldig trivelig å måtte avbryte innspilling fordi naboen står på døra og lurer på om den kan få låne hageredskaper! Samtidig er det noe som gjør at plateinnspilling tar ganske lang tid i disse dager, nettopp fordi det kommer så mye annet i veien. Det er alltid hyggelig når noen kommer innom, men det spiser opp tid. Før måtte vi være kjappe i studio fordi det var så utrolig dyrt, og jeg skulle ønske jeg fikk til syttitallets kjapphet i innspillingsprosessen, men med nøyaktigheten som er mulig nå.

- Skriver du musikk hele tiden?

- Ja, mer eller mindre. Til og med i drømme skriver jeg musikk! Jeg kan våkne av at jeg synger på en melodi jeg aldri har hørt før! Hvis det er

- Over til selvbiografien “A Genesis In My Bed” som kommer ut i disse dager. Aller først må jeg si gratulerer med en interessant og morsom bok.

- Tusen takk, og hyggelig at du liker den. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger, og det virker som om folk liker tilnærmingen min til å fortelle historien om meg.

- Hva slags reaksjoner har du fått?

- Du vet, de fleste rockeselvbiografier handler fort om sex, drugs og rock’n’roll, og jeg ville ikke falle for fristelsen å lage en tilsvarende fortelling. Mitt liv er ikke KUN sex, drugs og rock’n’roll, det er så mye mer enn det. Derfor ville jeg få frem andre sider ved meg selv, de åndelige sidene, interessen for musikk utenom rocken, og så videre. Du kan si jeg ville ta leseren med på min personlige reise. Jeg er jo ikke den samme personen som da jeg startet, så denne reisen og historien om de opplevelsene som endrer en, tror jeg kan være interessant for andre å lese om.

- Ja, du forteller mye om endring, enten det gjelder samfunnet, musikkhistorien, eller ditt eget liv. Samtidig opplever jeg som leser at det går en tråd av nostalgi gjennom boka, der du med stor innlevelse gjenopplever minner fra barndommen, enten det er fra grøssergotten i opplevelsesparken, eller å leke blant krigsruiner i Londons gater. Er fortiden fortsatt en del av deg som person?

- I høyeste grad. Jeg har en engelsk fortid som preger meg, og i arbeidet med boka ble jeg klar over hvor mye jeg er preget av stedet jeg vokste opp. Jeg forsto for eksempel ikke som barn at jeg vokste opp i et England preget av å ha vært i krig kun noen få år tidligere. Området i London som jeg vokste opp i hadde vært tungt bombet av tyskerne, og jeg undret meg som liten om hvorfor så mye rundt meg var i ruiner. Det å vokse opp i disse omgivelsene påvirket også sterkt de voksne rundt meg,

TEKST: TROND GJELLUM

norwayrock.net

NRM 3-2020

41

de som hadde opplevd krigen og bombingen.

- På hvilken måte merket du det på de voksne rundt deg?

- Kanskje først og fremst i form av at mange av de voksne var frustrerte, mentalt slitne og ofte bar på angst og depresjoner vi unge ikke var klar over at de bar på. Som skoleelev opplevde jeg ofte at lærerne tok dette ut på oss elevene.

- Ja, i boka skildrer du en lærer som river i stykker en tegning du er stolt av …

- Det er dessverre kun et av mange eksempler. Jack Bruce (bassisten og vokalisten i legendariske Cream) fortalte i et intervju om det samme, da en musikklærer rev i stykker notene til strykekvartett Bruce hadde skrevet og kalte ham udugelig. Lærerne tok det i det hele tatt ofte ut på oss eller brakte videre negative tanker om håpløshet og ingen mulighet for at ting kunne bli bedre. Slikt former karakteren din, og du føler at du må gjøre noe som slår dem i trynet uten bokstavelig talt å slå dem.

- I sin selvbiografi “Thanks A Lot Mr Kibblewhite” forteller The Who-vokalisten Roger Daltrey om mye av det samme, og han har morsomt nok laget selvbiografien som en takk til hans tidligere rektor som mente Daltrey var ubrukelig, og derfor sparket han ut fra skolen. Da Daltrey gikk hen og ble et rockeikon, syntes han det var på sin plass å takke rektoren for at han sparket Daltrey ut i verden – bokstavelig talt.

- Ja, nettopp, det har jeg faktisk ikke fått med meg! Interessant! Jeg har ikke lest biografien, men har jo snakket med Roger. Vi er jo begge fra London, litt forskjellige deler riktignok, men har hatt en del felles opplevelser, og det du forteller der, kunne like gjerne vært hentet fra livet mitt.

- I boka beskriver du hvordan du drømte om å være superhelt og komme deg ut av hverdagen. Ble det å være proff musiker en slags superhelt som trakk det ut av hverdagen?

- I høyeste grad. Jeg husker hvordan en del av de musikerne som jeg så på sekstitallet, særlig Jimi Hendrix, lagde musikk som tok deg på en reise til et sted som ikke var av denne verden. I Genesis fikk jeg muligheten til selv å dyrke dette, og det å ta lytteren med ut av der vi er i nå, er stadig en drivkraft i det jeg driver med musikalsk.

- Boka heter “A Genesis In My Bed”, og din tid i bandet blir behørig dekket. Du forteller blant annet at da du fikk jobben som gitarist i bandet, følte du at du hadde fått en “ticket to Mars”, siden du ble medlem av et fremadstormende og innovativt band med gode fremtidsutsikter.

- Genesis var viktig for meg, for det var mitt første ordentlig proffe band. De var i en helt egen liga og et sted jeg utviklet meg mye som musiker og menneske de syv årene jeg var med. Derfor har jeg mye om Genesis i boka, fordi det mer enn noe annet jeg har opplevd,

42 NRM 3-2020

formet så mye om det jeg tenker om musikk, spille i band, komponere og organisere.

- Du beskriver også at du hadde en helt annen bakgrunn enn de fleste av de andre medlemmene i bandet. Påvirket din bakgrunn rollen i bandet og hvordan du interagerte med dem?

- Jeg – og i og for seg også Phil – hadde en annen bakgrunn enn Mike, Peter og Tony.

Mine besteforeldre var hardtarbeidende arbeiderklasse, og foreldre mine kom fra lavere middelklasse, noe som gjorde at jeg hadde opplevd mer av det å stå lenger ned på rangstigen i et veldig klassebevisst samfunn.

- Merket du noe til dette klasseskillet mens du spilte i bandet?

- På noen områder var det var et stort klasseskille som jeg noen ganger merket, ikke nødvendigvis gjennom negative erfaringer, det var heller opplevelser som fikk meg til å undres over ting var som det var. Peter, Mike og Tony kom fra overklassen med store hus, privatskoler, slekter med lang historie fra næringsliv og forsvar, og så videre. Men denne oppveksten var ikke bare lett, for de måtte gjennom et til tider veldig brutalt og undertrykkende privatskolesystem som skulle produsere byråkrater til en døende kolonimakt som Storbritannia var på slutten av sekstitallet. Vi hadde til felles at vi var en ny generasjon unge som ville ut av det som foreldrene våre hadde plassert oss i, men bortsett fra at de tre hadde langt hår, hadde vi ikke alltid like mye til felles når det kom til handlemåter og tenkemåter.

- Hvordan merket du dette?

- Kanskje først og fremst gjennom at det var veldig mye konkurranse mellom Peter, Mike og Tony på alle områder – de skulle alltid overgå hverandre og styre retningen. De satte pris på hverandre, men de var likefullt en form for konkurrenter. De var alle særdeles talentfulle, men det ble til tider litt mye konkurranse på bekostning av fellesskapet, og jeg følte noen ganger at det kom litt i veien for uttrykket til bandet. Altså alt som ble skrevet passerte gjennom bandet for innspill, men folk var noen ganger litt for opphengt i å få med sine ting heller enn å tenke om det var bra for helheten.

- Ja, det med konkurranse er vel en ikke ukjent problemstilling i de aller, aller fleste band … ?

- Ja, det har jeg skjønt i ettertid, men jeg ble litt tatt på sengen av det da jeg begynte i bandet. Jeg må innrømme at jeg ble litt fascinert av denne konkurransen, og siden de alle var veldig gode låtskrivere, var denne konkurransen på sitt beste noe som skapte musikk som brakte oss i helt i forkant av en bølge med band som ville utvide horisonten.

- Noe som kommer fram flere ganger i boka, er at du fikk mye frihet til å forme din plass med lyder, og du ble oppfordret til å si din mening og komme med innspill. Det er jo en drøm for en musiker som ikke skriver så mye musikk selv, slik du gjorde da, og jeg

kan skjønne at du verdsatte det. Men hva var den største utfordringen med å spille i bandet?

- Kanskje først og fremst var det det å flytte hjemmefra og klare seg på egenhånd. Jeg var ingen mammadalt, men det var en overgang å klare alt det praktiske i livet tillegg til å jobbe med musikk. Da jeg ble med i bandet, hadde de spilt proffe gigger i over ett år, og hadde således en oppfatning av hva profesjonalisme var – selv om vi ikke alltid var enige i hva det egentlig innebar, haha! Det jeg ville jobbe med og fant i Genesis, var et band som hadde kontroll over lydbildet, hadde en tanke om et sceneshow, møtte opp på konserter forberedt, og ikke minst ga publikum en følelse av at de overvar noe helt spesielt. Det var faktisk ikke så vanlig på den tiden, og utrolig mange store band oppførte seg veldig uproft og gjorde ikke noe for å gi publikum en unik opplevelse som de følte var verdt billettpengene.

- Hvordan kom dette til uttrykk?

- Kanskje først og fremst gjennom at det ikke var noen orden på scenen, med kabler og instrumenter overalt, at man stilte skitten på scenen, ikke kommuniserte med publikum og så videre. Det var mye Peter som tok seg av det visuelle, mens jeg var en som ofte pushet på hvordan vi skulle låte på scenen. Mike og Tony la veldig mye tid og energi i komposisjon og arrangementer, men var i begynnelsen ikke like opptatt av hvordan det skulle presenteres på en scene. Det er viktig å få fram at jeg ikke pushet på ikke for kontrollere bandet, men å få det under kontroll. Alle var opptatt av det, men jeg tok ofte litt ekstra ansvar. Jeg ville at det skulle låte som et orkester, for det vi ville skape romantisk rock der vi blandet sjangre og så utover vante musikalske rammer.

- Hvilken låt med Genesis fra denne perioden føler du oppfyller det?

- Jeg vil si at tiden rundt “Selling England By The Pound” nailet vi dette perfekt, og “Dancing With The Moonlit Knight” er i mine ører perfekt Genesis, fordi det er en blanding av alt vi sto for: Nitten forskjellige sjangre på litt over seks minutter, sømløst skrudd sammen til noe som låt nytt og friskt.

- Hvilket forhold har du til den musikken nå?

- Det er veldig mye bra på de gamle skivene, noe av det er til og med nesten like godt som det jeg gjør nå, haha. Forholdet mellom nytt og gammelt er viktig for meg, og selv om alle musikerne sier at “hør på det nyeste fordi det er det beste vi har gjort”, gjorde vi på den tiden noe godt sammen som vi ikke har gjort bedre hver for oss senere. Det synes jeg er viktig å minnes uten at jeg skal undervurdere det vi driver med nå.

- Peter Gabriel ble etter hvert gjenstand for mye oppmerksomhet fra presse og publikum, og det er godt kjent at en del av de andre medlemmene i bandet følte at de ble urettmessig dyttet i bakgrunnen. Slik

norwayrock.net

jeg forstår det ut fra boka, hadde du ikke det samme problemet med dette?

- Nei, på ingen måte. Peter var perfekt for dette, og man kan ikke legge skjul på at han var stjerna som ga oss masse oppmerksomhet. Jeg hadde ikke problemer med det, for han var den som hadde scenetekke og gjorde at vi stakk oss ut blant andre band. Vi hadde en proff scene, lysshow, kulisser, backdrops og mellotron, men det hadde vært lite verdt uten Peters innsats på scenen.

- Ja, man kan trygt si at dere skilte dere ut.

- Ja, og det var et resultat av at vi fant ut at vi som band må spille på våre styrker. Pete hadde alltid vært glad i drama og teater, og var flink til å trekke dette inn på en måte som ingen andre band på den tiden gjorde.

Selv om ikke det var lett å svelge det, skjønte de fleste av oss at dette kom bandet som en helhet til nytte. Da han tok på seg kostymer, brakte det oss på forsiden av alle musikkbladene, noe som ga oss god – og gratis – markedsføring. Det som er viktig å huske på, er at Pete hele tiden var ambisiøs på bandets vegne, og i mine øyne var han forsiktig med å dytte seg fram på bekostning av bandet. En annen side ved Peter som gjorde at det knaket litt i sammenføyningene, var at han hele tiden snakket mye om samarbeid med andre utenfor bandet, men det var ikke de andre – kanskje spesielt ikke Tony – opptatt av. Han mente at alt skulle gjøres av et lite team, eller “In-house” som vi sier i Storbritannia. Mike var litt som Tony, mens jeg var litt sånn i midten, den udefinerte. Du kan vel si at jeg ville gå i mange retninger – samtidig!

- Selv om du er kjent som gitarist, kommer det i fram i boka at det faktisk var munnspillet som var ditt første instrument, og du beskriver gleden over å oppdage det og utforske det. Har du fortsatt et varmt forhold til munnspill som instrument?

- Jeg elsker det! Faktisk vurderer jeg å lage et munnspill-album bare for moro skyld slik jeg gjorde et bluesalbum for noen år tilbake.

Noen “seriøse” musikere vil kalle mitt forhold til munnspill for en “guilty pleasure”, noe man liker, men ikke vil fortelle om. Progfolket skjønner det heller ikke: Hvorfor skal en el-gitarist som har brukt mellotron være glad i et så enkelt instrument? Det de ikke skjønner er at det handler om følelser og det å kunne spille på et instrument som ligger mer opp mot det den menneskelige stemme kan gjøre. Gjennom å spille munnspill lærte jeg å kontrollere tonen gjennom hvor hardt jeg blåste, jeg lærte meg hvordan man kunne bende noter, og ikke minst elsker jeg klangen av det. Hvis du vil oppdage hva man faktisk kan gjøre på et munnspill, må du sjekke ut Larry Adlers tolking av “Rhapsody In Blue” for piano og munnspill. Han var et enormt talent, og her får han fram alle de mulighetene som ligger i et munnspill. For meg er dette noe av det ypperste jeg kan tenke meg av instrumentprestasjoner.

- Hvordan påvirket bakgrunnen fra å spille munnspil gitarspillet ditt?

- Tydeligvis mer enn jeg var klar over. På “The Lamb Lies Down On Broadway” er det en låt som heter “The Light Dies Down On Broadway”, der jeg bruker noen helt spesielle bendeteknikker som Pete sa låt som om jeg skulle spilt det på munnspill!

- Gitarspillet ditt har ofte vært preget av det å jobbe med litt utydelig anslag og mye sustain. Kommer det fra din bakgrunn i munnspill?

- Godt observert! Jeg er veldig fascinert av lyden som kommer fra sustainen, det som kommer etter anslaget, og hvordan den kan formes.

Jeg prøver få denne tonen til å låte som alt mulig annet rart, være seg blås eller stryk. Gitaren er i utgangspunktet et veldig analogt instrument, og det at lyden kan formes så mye etter at man har slått an noten, gir det noen unike muligheter. Jeg har aldri vært så glad i det tørre, honkey soundet som preget gitarspillet i min oppvekst, du vet Duane Eddy, «Theme From Bonanza» og slikt. Det er et fint sound til sitt bruk, men da jeg hørte legatospill i hendene på Jeff Beck og Eric Clapton, med masse feedback og fingervibrato, skjønte jeg at gitaren kunne gjøre mye mer enn jeg var klar over. Gitarlyden ble mer som en stemme og langt unna surf og cowboy. Det appellerte til meg.

norwayrock.net

- Så gitaren er fortsatt din store kjærlighet?

- Gitaren slutter aldri å forundre meg. Det er en enorm verden av lyder og muligheter, enten man spille klassisk akustisk eller elektrisk. Gitaren kan morfe mellom alle mulige lyder. Den kan være hard og perkussiv, men også myk. For ikke så lenge siden gjorde jeg noe spennende: Jeg spilte inn elgitar uten å plugge den inn i noen forsterker eller lydkort, men heller å sette oppe en mikrofon ved der jeg slår an tonene, akkurat som jeg ville tatt opp en akustisk gitar. Jeg spilte så noe i flamencostil, og det låt veldig annerledes og fint, og elgitaren ble nesten som et nytt instrument, med en udefinerbar, østlig klang. Slikt er morsomt å oppleve etter å ha spilt dette instrumentet i over femti år.

- I skrivende stund er musikkmediene fulle av oppslag om den forestående Genesis-reunionen mot slutten av 2020. Hva er dine tanker om den?

- La meg si det sånn: De vil feire 80-tallet da de solgte enorme mengder hitsingles, så det hadde vært lite plass for meg. Jeg respekterer – og liker – det de gjorde da, men jeg ville heller feiret det klassiske Genesis fra den tiden vi spilte sammen på syttitallet. Det atmosfæriske, det som noen ganger lød som et soundtrack, andre ganger klassisk.

Det bandet som ga instrumentalister tid til å uttrykke seg og ikke tenke på lengden på låtene. Du kan vel si at Genesis fra den perioden er progekvivalenten til Cream: Musikk som dukker opp mange år etterpå og fortsatt vekker følelser hos de som husker det og nysgjerrighet hos de som hører det for første gang. Jeg vet at dette høres klisjé ut, men jeg opplever at noe av den musikken vi lagde på syttitallet er i ferd med å bli en slags klassisk musikk.

- Morsomt at du nevner det, for da du sist gang spilte i Oslo i mai 2019, overhørte jeg under fremførelsen av “Firth Of Fifth” en ung gutt si til faren sin at dette nesten var som å høre klassisk musikk.

- Det var veldig hyggelig å høre. Jeg har jo selv sett på dette som en slags form for klassisk musikk med elektriske instrumenter.

- Elektrisk klassisk kan man kanskje kalle det?

- Absolutt! Det kan være en sjangerbetegnelse jeg kan leve godt med!

NRM 3-2020 43

I en tid der mange av oss ikke får dratt på jobb, er det noen som faktisk nyter godt av karantene og portforbud. Progmaster Neal Morse er en av de, og i år får vi gleden av en troika av utgivelser fra den kreative multiinstrumentalisten. Når Covid 19 setter stopper for den femte Transatlantic- skiva, får vi heller nyte godt av noen av de andre prosjektene Neal er involvert i; solo- skive, live- album med Flying Colors, og den tredje

NEAL MORSE

Cover To Cover- skiva har han rukket mens vi andre satt i sofaen og ventet på å få gå ut av døra. Vi tok en prat med den joviale karen på telefon fra Nashville.

proghelt med pandemisk hat-trick FOTO: ANNE-MARIE FORKER

år, men det vet Du!’ Igjen; jeg føler meg utrolig heldig som kan nyte godt av å være i karantene.

- La oss starte med det travle året du har. Intet mindre enn tre album er på vei.

- Haha, ja, du kan si det sånn at jeg gir ut så mange plater som selskapene lar meg få lov til. Som det ene selskapet sa; ’Kan du være så snill å ikke gi ut mer musikk nå? Vi klarer ikke mer!’. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å gi ut det neste Transatlantic- albumet i august eller deromkring, som den store utgivelsen i år, men det blir det naturlig nok ikke noe av. I tillegg begynte jeg å tenke på hva vi skal gjøre under MorseFest, men når Pete (Trewavas) ble booket resten av året for å lage et nytt album med Marillion måtte jeg begynne å tenke på nytt. Dermed bestemte vi oss for å avvente Transatlantic-skiva til vi faktisk er i stand til å spille sammen. Og det førte til at jeg hadde ikke noe nytt materiale å presentere under MorseFest, hvilket er noe jeg virkelig setter pris på å gjøre. Derfor begynte jeg å jobbe med «Sola Gratia» etter en ferietur jeg hadde i februar. Jeg fikk ideene til plata underveis i ferien, og begynte å jobbe med de da jeg kom hjem i mars. Den plata kommer ut 11. september.

I tillegg begynte vi å jobbe med «Cov3r To Cov3r» som kom ut 24. juli. På toppen av det hele venter vi også på Flying Colors´ tredje liveplate «Third Stage: Live In London» som kommer 18. september.

- Travle tider, så absolutt. Hvordan får du tid til å lage all denne musikken? Hvor mange timer har du i døgnet?

- Haha, det er jo rett og slett fantastisk. Jeg er jo av de heldige, som faktisk kan jobbe hjemmefra under pandemien. Selv om vi er i karantene kan jeg jobbe like mye som vanlig, om ikke mer. Det gikk tre måneder der jeg jobbet masse med «Sola Gratia»- materialet. Jeg både skrev og spilte det inn i hjemmestudioet mitt, før jeg sendte låtene over til Mike (Portnoy) og Randy (George), så de kunne legge på sine greier. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får bruke tiden min på dette. Som jeg nevnte, så ble Transatlantic utsatt, så mot slutten av 2019, var jeg faktisk usikker på hva jeg skulle bruke det første halvåret av 2020 på. Alt jeg forsøkte å få til gikk ikke igjennom. Da desember kom, og kalenderen min nærmest var tom, ba jeg til Vår Herre. Jeg sa; ’Herre, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre neste

- Når begynte du skriveprosessen for «Sola Gratia»?

- Det må ha vært i slutten av januar eller starten av februar. Da begynte jeg å tenke igjennom prosessen, og da spesielt historien. Jeg måtte tenke igjennom historien om Paulus, som denne plata handler om, og begynte derfor å lese inn ideer på telefonen mens jeg var på cruise med kona mi.

Da vi kom hjem, brukte jeg rundt 6 uker på hele skriveprosessen. Deretter tok det rundt 6 nye uker å spille inn alt sammen.

- Det må vel sies å være forholdsvis raskt levert. Jeg har lest at ideen til plata kom etter en misforståelse mellom kona og deg?

- Haha, ja, hun mente det kunne vært en god idé å begynne på et nytt solo-album, men jeg hørte det som at hun sa «Sola»- album. Vi hadde nettopp pratet om tiltalen mot Paulus, så jeg var i et modus som satte meg på tanken om et nytt «Sola»-album.

- Er «Sola Gratia» tuftet på samme lest som «Sola Scriptura»?

- På en måte. «Sola Scriptura» handlet om Martin Luther og hans syn på den katolske kirke på hans tid. «Sola Gratia» handler mer om Paulus, som den aktoren han er, og Gud som viser seg for ham. Det er en fantastisk historie, som gir masse inspirasjon til et konseptalbum.

- Det blir spennende å lese tekstene på denne plata også, som det var på «Sola Scriptura». «Testimony» (2003), «Testimony II» (2011), og «One» (2004) er jo konseptalbum, de to førstnevnte selvbiografiske.

Har du jobbet på samme måte med «Sola»- platene?

- Ja, for det meste. Når jeg lager denne type album slenger jeg ideer mot veggen, for å si det på den måten. Den ene dagen jobber jeg med én del av historien, før jeg jobber med en annen del dagen etter, og ikke nødvendigvis i rekkefølge. Jeg bruker MIDI når jeg skriver, og bruker ’cut n´ paste’ forholdsvis mye. Når jeg er i dette moduset, ser jeg helheten, og ikke bare frakturer av hvordan jeg ønsker at sluttresultatet skal bli.

Jeg skriver mye av tekstene først, ettersom de er svært sentrale i ethvert konseptalbum. Jeg skriver en tekstlinje, og forsøker å se for meg hvordan det skal høres ut. Det er en annen måte å skrive musikk på, for på andre prosjekter, som ikke er konseptuelle, lager vi gjerne musikken først, for

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

44 NRM 3-2020

norwayrock.net

deretter å finne riktig tekst til riktig melodi eller frasering.

- Ok. Så her har du rett og slett skrevet historien, for deretter å lage passende musikk.

- Vel, ja, men noen ganger kommer tekst og musikk samtidig, eller så hører jeg at et gitt tema eller en gitt melodi kanskje passer bedre i en annen låt. Eller kanskje temaet rett og slett passer bedre som et instrumentalparti. Denne gangen skrev jeg faktisk overtyren etter at hele stykket var ferdig. Den første delen jeg skrev, var faktisk «In The Name Of The Lord». Men som sagt; jeg skriver veldig stykkevis, og syr sammen til slutt.

- Seks uker på å skrive musikk, og ikke minst tekst til et helt album som har en historie gjennom hele plata, det er en ganske krevende prosess. Er det vanskelig å holde en rød tråd fra start til mål?

- Absolutt! Jeg tenker ofte at ’Nå har jeg det klart!’, så har jeg det overhode ikke klart, hehe. Noen album, eller deler av et album, bare strømmer ut, mens andre ganger skriver jeg kanskje bare to takter på en hel dag. Etter to uker med «Sola Gratia» satt jeg plutselig bare som et spørsmålstegn, og følte ikke jeg kom noen vei. Men plutselig hadde jeg skrevet resten på fire uker. To av låtene midt i plata ble rett og slett bytta ut, og da må jeg finne en måte å tilpasse de nye låtene til de som er foran og etter. Det kan være en omstendelig prosess.

- Du har jobbet med Mike (Portnoy) på alle de tre skivene som er underveis, og dere har jobbet tett sammen i mange år nå. Det må være et spesielt bånd mellom dere to.

- Åja, ingen tvil om det! Vi jobber godt sammen, det er jo forholdsvis godt dokumentert, hehe. Men vi har våre kamper, det skal være sagt. Vi har hatt noen kritiske øyeblikk der vi begge har vært sinte, såpass ærlig må jeg være. Men vi har kommet oss gjennom det hver eneste gang. Mike har vært flink til å be meg om unnskyldning, det må jeg kunne si. Ikke at han alltid har feil, men han har ofte vært den som har tatt det første steget mot forsoning.

- Det er godt å høre. Når dere skriver for Neal Morse Band, Transatlantic eller Flying Colors, hvordan jobber dere? Tenker, eller jobber dere forskjellig? Med Mike spesielt, der dere skriver sammen i alle konstellasjonene. Hva gjør en Neal Morse Band- låt akkurat det, eller Transatlantic og Flying Colors, for den del?

- Oj, hvordan skal jeg formulere meg… ehm, prøv å se på det som ei suppegryte, eller en pizza, om du vil. Hvert element har sin signatur, som gjør retten annerledes. Retten, som da er bandet eller prosjektet, har sin særegne smak, men du vil fortsatt gjenkjenne løken eller pepperonien fra andre retter. Alle i bandet har sin egen smak, så og si. Det er ganske fantastisk, haha.

- Hehe, for en fantastisk metafor! Men la

norwayrock.net

oss snakke litt om liveskiva til Flying Colors.

Det ble en kort turné, men musikkpressen har vært rause mot dere. Vår mann, for eksempel, trillet en leken 6´er da han før jul overvar konserten i London, som nå utgis på CD, DVD og vinyl.

- Sier du det? Så flott! Det var en fin turné, men personlig syns jeg den ble for kort. Det jeg syntes var spesielt fint, var å oppleve Europa rundt juletider, det hadde jeg aldri prøvd før. Jeg er glad i jula, og det var virkelig fint å se hvordan det er i Europa i høytiden. Jeg er familiemann, og liker ikke å være for mye borte om jeg ikke må, men vi gjorde bare fire konserter. Heldigvis filmet vi den siste. Vi kan øve og øve, men det er noe helt annet å faktisk spille sammen foran et publikum. Vi hadde faktisk ikke spilt sammen siden oktober, tror jeg det var. Vi gjorde noen jobber i USA, i hvert fall.

(De gjorde fire konserter i USA i september og oktober, i tillegg til MorseFest i slutten av august 2019). Den andre konserten vi gjorde, i Tyskland, var faktisk veldig bra. Jeg husker Mike sa; ’Jeg skulle nesten ønska vi filmet denne konserten istedet.’ Etter konserten i London, husker jeg at jeg gikk ned fra scenen og tenkte at hvis dette var den siste konserten vi gjør, skal jeg være veldig fornøyd! Jeg syns konserten i London var en velsignet kveld. Casey var virkelig i det inspirerte hjørnet, og bandet sparket skikkelig fra! I Flying Colors har jeg jo en mer tilbaketrukket rolle, noe jeg virkelig setter pris på, så jeg hadde muligheten til å se meg rundt og nyte opplevelsen.

- Der kommer du inn på et tema jeg tenkte å spørre deg om. Du har ofte en ledende rolle i prosjektene du er involvert i, men det er umulig å ikke legge merke til både den fysiske plasseringa du har på scenen, i tillegg til at du ikke synger lead i dette tilfellet. Hvordan oppsto denne plasseringen; var det et valg du gjorde selv, i samråd med bandet, eller var det en naturlig utvikling?

- Litt av poenget med Flying Colors var nok at jeg ikke skulle stå for hovedvokalen.

Jeg synger jo, både litt lead, og endel andrestemmer, men jeg setter pris på å faktisk bare støtte bandet, og la Casey få gjøre sin greie. Jeg setter utrolig stor pris på disse gutta, og jeg må si at det er moro å bare stå litt i bakgrunnen og rocke ved siden av Mike, men jeg forsøker å holde igjen, så jeg ikke kommer i veien for frontlinja, haha! Det er en egen kunstart å være i den støttende rollen i bakgrunnen, man må omstille seg.

- Fullt forståelig. Tid er jo et sentralt aspekt i disse supergruppe-prosjektene du er med i. Hvordan ser framtiden ut for Flying Colors, kommer dere til å gjøre noe mer?

- Ja, jeg håper jo det! Når verden er som den er, og alle konserter og turneer er avlyst, så åpner det seg muligheter for å skrive ny musikk.

Jeg har jo tenkt å slenge ut forslaget, så får vi se. Vi får jo ikke lagd videoer heller, ettersom vi ikke kan møtes.

- Vi krysser fingre. Er det skrevet noe nytt materiale nå? Skriver dere når dere er på turné for eksempel?

- Personlig skriver jeg overalt, men jeg gjør mye mens jeg er på ferie, for eksempel. Dette blir for det meste råmateriale som jeg renskriver når jeg kommer hjem. Et riff eller en melodilinje her, og en tekstfrase der. I Flying Colors skriver vi stort sett sammen når vi er i samme rom, så jeg forsøker å ikke komme med masse materiale jeg har jobbet med på forhånd, slik at det meste blir skrevet med alle til stede. I tillegg har vi hatt et par møter på Zoom, så vi holder kontakten, ihvertfall.

- Spennende! Hva med «Cov3r To Cov3r», der er det også utgivelse i år.

- Stemmer. Den kom 24. juli, faktisk. Jeg la fram forslaget om å gjøre noe allerede i oktober, ettersom det da så ut som at starten på 2020 skulle bli ganske så rolig. Ikke om «Cover To Cover» spesifikt, men det fremsto som klart at jeg måtte ha noe å jobbe med. Jeg pratet med Mike, og han foreslo at vi kunne prøve oss på en tredje «Cover To Cover»-utgivelse. Jeg tente selvfølgelig på idéen umiddelbart. Mike kom hit til Nashville i november for å spille inn trommesporene til Transatlantic-skiva, og han spilte inn samtlige trommespor på syv timer, jeg sverger!

- Wow, det må jeg si! Han jobber raskt, den godeste Mike Portnoy!

- Ja, det er en fryd å jobbe med folk som er så dedikerte og fokuserte at jobben blir gjort.

Dermed hadde vi godt med tid til å finne låter til «Cov3r To Cov3r». Vi sitter og slenger ut forslag til hverandre, og det er merkverdig hvor enige vi kan være. På den annen side møter vi humper i veien der et forslag kommer, og en av de andre sier; ’Neeei, den er jeg ikke så lysten på å gjøre, men om vi kan ta denne låta, som du ikke ville ha med, kan vi gjøre et kompromiss.’ Noen ganger ender vi opp med at vi faktisk liker låta likevel, så det er utrolig hva dette prosjektet gir oss. For min del var jeg ikke spesielt begeistret for «Baker Street» (Gerry Rafferty), men da jeg begynte å legge vokalsporene, oppdaget jeg at jeg tenkte; ’Hey, dette føles jo bra!’. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke var så begeistra for låta i utgangspunktet, men det føles bra at prosjektet vårt gir personlig gevinst også.

- Før vi avslutter, har jeg lyst til å høre litt om streaming-appen din, du er jo faktisk såpass moderne at du har din egen app?

- Hehe, så fint at du har fått med deg det!

Jada, www.nealmorse.com og selskapet mitt, Radiant Records, har laget en applikasjon, der du kan høre all musikken min, helt fra tiden i Spock´s Beard og fram til i dag. Det er virkelig en fin måte å samle musikken på ett sted på.

Jeg anbefaler virkelig at du sjekker det ut!

- Det skal jeg gjøre. Da takker vi for at vi fikk tid til å prate med deg, og ser fram til utgivelsene som kommer på løpende bånd!

- Takk det samme, og ta vare på dere selv i denne krevende tiden!

NRM 3-2020

45

Different Kinds of Stars Fra teaterscenen til rockescenen Fra å være en bacheloroppgave på teaterskolen bestemte gjengen, godt hjulpet av bl.a. ikke ukjente Magnus Børmark (gitarist i Gåte og 22), til å bli et fullverdig band med skive og konserter.

Etter å ha blitt fullstendig blåst bort av nevnte skive skulle undertegnede endelig få bevitne en av bandets få konserter på Salt og avtalte like godt et intervju med bakdamene Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising fra teatergruppa Lost And Found Productions i samme slengen. Børmark slang seg etterhvert med også, i tillegg til trommis Johanna Holt Kleive og medgitarist Ulf Knudsen så det ble en god gjeng som satt rundt bordet til slutt.

TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD FOTO: ANNE-MARIE FORKER

- Dere har en mildt sagt spesiell historie i forhold til “normale” band, hvordan kom dette ihop?

Victoria: - I starten var vi opptatte av å kalle det “teater” ettersom det i utgangspunktet var en del av et teaterstykke vi satte opp som bacheloroppgave. Nå derimot kaller vi det “konsert” og føler oss som et vaskeekte band.

Nikoline: - Vi måtte bli litt varme i trøya før vi turte å spille på rene musikksammenhenger, vi har derimot opptredt på forskjellige teaterfestivaler og kalt det for “opera” eller “musikal”. Men det var ikke så skummelt som vi trodde, så når vi først fikk smaken på konsertscenen skjønte vi at det absolutt har sine fordeler og er enklere på mange måter enn “teaterhoder” som vi er vant med.

Victoria: - En åpenbar fordel på en konsertscene er at man gjerne kommer til et sted hvor de har en del av utstyret man trenger, mens på et teater må man ofte ha med alt selv - spesielt når det kommer til lyd og lys.

Nikoline: - De aller fleste band har jo behov for de samme basistingene som gjerne da finnes der man skal spille, sånn er det ikke alltid med en teateroppsetning. Det er kult å endelig tørre å si at vi nå kun gjør musikk.

- Dere kan jo ta oss med helt til scratch og fortelle hvordan det hele startet?

Victoria: - Jeg og Nikoline gikk på skuespillerutdanning i Fredrikstad sammen, på Akademiet For Scenekunst - det var der vi møttes...

Nikoline: - ...og der fant vi ut at vi var ganske gørrlei av teater generelt…

Victoria: - Ja, eller lei og lei - det var vel en reaksjon på at vi hadde gått der i tre år og var mer enn klare for noe nytt. Til å være såpass lite tradisjonsbundet blir det allikevel tradisjon over såpass lang tid og syntes vi hadde fått nok av det da. Samtidig hadde vi også funnet en del like musikkreferanser vi hadde fra ungdomstiden som gjorde at vi klaffet godt sammen.

46 NRM 3-2020

Nikoline: - Jeg husker jeg så et bilde av Victoria med grønn hanekam som traff godt med det jeg likte fra samme tid. En skikkelig høy en, og jeg som var oppvokst med Rock Mot Rus og naglebelter, Dimmu Borgir og Turbonegro. Det var det kuleste jeg visste om på den tiden.

Victoria: - Vi hadde året før begynt så smått å jobbe sammen utenfor skolen og fant ut at det funket fint, jeg husker også en sangtime der vi hørte på Dimmu Borgir og lærte å growle av læreren. Det var ganske gøy. Så skulle vi lage en avgangsforestilling, noe man gjør i grupper man velger selv og da valgte vi enkelt og greit å gjøre det sammen og lage musikk.

Nikoline: - Vi ville lage et pønkband for vi var dritt lei, og startet med å tenke over grunner til hvorfor man er lei og sur så da passa det bra sammen med felles utgangspunkt i musikkinteresse.

Victoria: - En av de første tankene var hvordan man kan sammenslå musikk og teater på en annen måte enn “Annie” og Broadway…

Nikoline: - ...så prosjektet begynte vel med tanken om å lage noe pønkisj der det er lov til å si ting rett frem. Vi skrev alt av tekster og materialer i løpet av noen uker, og det første vi begynte med var å skrive ned en hatliste over ting vi mislikte for å ha den som en slags blueprint for veien videre. Hvor lang tid brukte vi på den igjen?

Victoria: - Det husker jeg ikke, men jeg husker at vi skrev ned noen ting hver morgen det første vi gjorde.

Nikoline: - Det ble en ganske lang liste etterhvert, og si at vi satt oss ned en halvtime bare for å fylle ut ting vi hater hver for oss dag etter dag og de tingene ble til slutt utgangspunktet for låtmaterialet.

- Et fint utgangspunkt for et pønkband må jeg si.

Nikoline: - Ikke sant? Og bare ved å lese nyheter om all elendighet rundt om i verden dukket det stadig opp nye ting på den lista, og til slutt ringa vi bare rundt de tingene som gikk igjen - og det var mye flyktningkrise da dette skjedde samtidig. Man blir jo beveget av å lese om sånne typer kriser, så det ble mye rundt akkurat det. Samtidig som det naturligvis også ble en del om Trump i etterkant. Så bestemte vi oss bare for at vi skulle gjøre dette til bachelor, men vi trengte hjelp. Vi var såpass heldig at Ulf jobbet som teknisk ansvarlig på Akademiet så vi spurte om

norwayrock.net

han kunne være en slags mentor og kanskje på sikt også være med å spille - noe han heldigvis ville.

Victoria: - Men vi ville også ha med Magnus og bestemte oss for å ringe han.

- Dere bare ringte Magnus og presenterte opplegget så var han med på laget…?

Nikoline: - Ja, vi begge har jo vært blodfans av Magnus i mange år og sett Gåte et utall antall ganger i tillegg til at vi var klare over at han hadde jobbet en del med teater selv så han var nærmest som en uoppnåelig match, men vi bestemte oss for å i det minste prøve.

Vi følte ikke at vi som ukjente bare kunne ringe hvilken som helst kjent musiker om han ville hjelpe oss med bacheloren, men ettersom han faktisk hadde drevet med teater følte vi at det var et lite håp. Vi hadde også sett et par av hans produksjoner og syntes det var jævlig bra.

Victoria med den største telefonskrekken jeg vet om fikk i oppgave av å ringe, haha!

Victoria: - Vi tenkte at vi ikke hadde noe å tape, så det ble en fin øvelse for meg å ta den telefonen - om enn med noe tynn og usikker stemme. Eksponeringsterapi om du vil, og han ble helt enkelt umiddelbart med på båten.

Magnus: - Jeg syntes det var kjempeartig å bli ringt opp, jeg følte umiddelbart at det var spot-on. Spesielt etter jeg hadde jobbet mye med akkurat teater de siste årene og vært i rockelivet over store deler av livet mitt var dette midt i blinken. Jeg har lagd mange rare lyder jeg har holdt på med i studio som aldri har blitt med på noen plate men som jeg har brukt live.

Den delen har passet veldig godt inn i teateret, så når de ringte og fortalte at de skulle gjøre en slags teaterkonsert så passet det bare perfekt.

- Av og til faller bare brikkene på plass av seg selv.

Nikoline: - Helt utrolig. Det var ekstremt viktig for oss å få han med, for vi består i utgangspunktet av to musikkfans, men som ikke eier erfaring i hvordan å hverken være i et band eller enda mindre drive et. Så det var livsviktig for oss å få hjelp, og vi hadde aldri fått til dette uten det lykketreffet med tanke på all erfaring han har med både være i band og alt det andre han har holdt på med.

Magnus: - Det som var kult var første gang de spilte låtene for meg og jeg ble rørt, for det var så rått og helt annerledes da de ikke hadde rota seg bort i de vanlige konstruksjonene eller “rett/feil”-tankegang som en musiker vanligvis ville gjort, spesielle estetiske ting som er usagte sannheter hvis man har holdt på med musikk en stund. Det fantes ikke i det hele tatt med det de viste meg, men viljen til å uttrykke seg gjennom musikk var desto større fordi de ikke har den erfaringsballasten. Det å kjenne på den følelsen for meg var ekstremt åpnende ettersom jeg har vært i musikkmiljøet såpass lenge som jeg har og kjenner at ting fort kan gå litt på repeat både rundt meg og i meg. Så kom de med der her og jeg tenkte “Her er det jo, akkurat det jeg trenger!”.

- Hva var det som da ble presentert

norwayrock.net

egentlig? Demoversjoner eller en ren fremføring med kassegitar, piano eller liknende?

Magnus: - Det var live i hvert fall.

Nikoline: - Mest sang med noen akkorder som vi gjorde så godt vi kunne.

Victoria: - Vi var så nervøse at vi gjorde det med hette over hodet, og den har vi fortsatt å bruke på scenen faktisk. Skikkelig flaue.

Magnus: - Og det var nesten ikke komp en gang så det var nesten utelukkende ren vokal. I tillegg var det noen tekstlige kvaliteter der som det knapt finnes maken til. Det lå en energi der som var veldig spesiell.

- Hvordan kom resten av besetningen på plass?

Victoria: - I tillegg til Ulf og Magnus hadde Nikoline en god venninne ved navn Johanna fra Romerike som aldri har lært å spille trommer, men som er helt rå.

Nikoline: - Hun har det litt i genene så hun er litt heldig der, men samtidig så er perkusjon i blodet hennes. Faren hennes er Audun Kleive, en meget renommert jazztrommis, og hun sitter konstant og hamrer og slamrer på ting. Det passet veldig bra, så hun måtte med. Men vi trengte en bassist også…

Victoria: - Så da stakk vi på St. Croix som er et kjent ungdomshus i Fredrikstad for å lete der på et arrangement som heter Husrock. Da falt vi umiddelbart for Henry Solstrand som i tillegg til å være jævlig god hadde en enorm tilstedeværelse og sjarm på scenen. Vi fortalte at vi var talentspeidere og lurte på om han ville være med i bandet vårt, haha! Så da ble han det.

- Var dette da i forbindelse med skiva?

Victoria: - Neinei, dette var til den aller første forestillingen som vi snakket om tidligere - altså det første som skjedde. Helt bakvendt, men vi lagde en konsert med en fast spilleliste som vi fortsatt spiller. Dette er da det som ble selve skiva fra start til slutt.

Nikoline: - Det er der det blir litt krasj men som også er kult, for vi tenker veldig dramaturgi i det vi gjør naturligvis og det er ikke bare en låt som etterfulger en annen låt, men det er tekster og andre ting som henger sammen. Vi bygde det opp som en supernova, altså en stjerne som dør.

Victoria: - Tanken var at vi begynte idet den er i ferd med å dø, så går den over i eksplosjonen før den går inn i det svarte hullet igjen. Det var det som var utgangspunktet vårt.

Da ble dette til den konserten som til å begynne med var teaterstykket. Så var vi veldig heldige, for til det som da var selve eksamen tar alltid skolen inn eksterne folk som har peiling til å vurdere, og en av de var en ved navn Sven Åge Birkeland som driver Teatergarasjen i Bergen som er veldig anerkjent i teatermiljøet. Han kicka skikkelig på det og inviterte oss til å spille på festivalen der høsten etter. Så våren 2016 hadde vi den opprinnelige eksamen, og høsten etter dro vi dit for en ny oppsetning - og det igjen var en starten på at dette skulle bli en

egen greie. Vi har spilt veldig sjeldent, men de gangene vi har hatt en konsert har vi alltid fått muligheten til en til noen måneder senere. I snitt en gang eller to i halvåret siden den gang har vi vel spilt tenker jeg. Midt i mellom dette begynte Magnus å pushe for at vi måtte lage skive med dette.

Magnus: - Dette skulle ut på skive, og jeg måtte produsere den, haha! Så det endte med at jeg bare booka tid i studio til Christer Cederberg, gamle Animal Alpha, som driver i Kristiansand og mikser på et internasjonalt høyt nivå, så det var utrolig kult at vi fikk tid der.

Victoria: - Vi er også veldig store fans av Animal Alpha, så det også var helt sjukt for oss.

Magnus: - Han har også produsert oss i 22 (Magnus sitt andre band) og gjorde en veldig bra jobb for oss der så vi ble godt kjent den gang. Det aller viktigste for meg når vi gikk i studio var at vi ikke måtte produsere i hjel musikken, ikke prøve å bygge opp sangene på nytt igjen for da ville det ha falt ifra hverandre.

Hvis du tar enkeltelementene hver for seg er det ikke helt der, misforstå meg rett, men når du legger alt sammen med hverandre er det en energi der som er helt fantastisk. På en eller annen måte blir helheten langt større enn bestanddelene, så det måtte vi ikke fucke opp.

Samtidig skulle det ikke låte som det var blitt spilt inn i en garasje heller, så jeg var helt sikker på at vi skulle få til det i det studio. Det skulle knirke litt her og der, men samtidig få det til å smelle. Det var planen å mer eller mindre gjøre det i én økt der vi bare skulle kjøre på også skulle vi være der.

Nikoline: - Hele opplegget tok vel kun tre eller fire dager mener jeg. Det var litt av et første møte med studio for oss kan du si, langt ifra noe luksusliv. Det ble et ekstremt tidspress så jeg tror siste vokaltagningen ble klar rundt klokka fire på natta.

Victoria: - Da har jeg et bilde av Magnus som ligger under en bøtte og slår opp ned, haha!

Magnus: - Det var da absolutt alle idéene skulle prøves ut så det ble noen scener der ja. Nikoline løp rundt med megafon og sirene, og det er et godt eksempel på hvordan vi var innstilt på jobben - det kunne like gjerne ha blitt samplet, men det var en tro på at det ga en ekstra energi inn i lydbildet.

- Som jeg kjenner Magnus fra Gåte vil jeg absolutt tro at lyd er greia ved siden av gitar, så det må jo også ha passet ekstremt godt inn da dere gikk fra teater til studio?

Nikoline: - Men han er langt ifra firkanta i hodet, kanskje som en slags lyddesigner om du vil. Det handler litt om den lekne energien, selv om man ikke bare lager den lyden kun for å lage den. Det gjelder å høre hva som trengs og faktisk vite hvordan man gjør det, og der er han helt unik. Det er nok litt av grunnen til at vi har klaffa så godt sammen og. Litt flaks skal man ha.

Magnus: - Dere har jo så mange rare lyder fra før jeg begynte å blande meg og, som den forferdelige fuglelyden eller hva det er som slutter “People”...

NRM 3-2020

47

- Den korrekte termen du nevner her er pig squeel, ihvertfall i metallmiljøet.

Nikoline: - Pig Squeel? Da lærte jeg noe nytt, haha! Men et godt bilde på hva som har fungert såpass godt, nemlig at vi to jo ikke kan noe som helst innen musikervirket og derfor har måttet ty til det vi faktisk har greie på og vet funker og har hatt Magnus til å transponere det til musikken.

Magnus: - Jeg har jo egentlig ingen formell utdanning og kan egentlig ingenting foruten det jeg har lært selv etter lang tid med masse erfaring.

Gjennom det så skjønner man hvordan harmonien mellom oss passer såpass bra.

Nikoline: - Det var så utrolig befriende å ikke måtte kunne beskrive tonearter når vi satte oss ned for å forklare musikken, å enten bare kunne starte å synge der Magnus fant via gehør hvor den burde spilles eller at vi viste det lille vi hadde på gitaren selv og han tok det derifra. Vi kan jo ingenting om tonearter så det hadde ikke fungert.

Magnus: - Det har vært flere melodier de viste hvor det var veldig lett å finne hvilke akkorder som burde være der, da melodien og historien nesten ga det av seg selv. Utrolig sterke melodier med sterke følelser, så det var utrolig artig å jobbe på den måten. De har nesten en ferdig pakke når de lager en melodi. Alt ligger der så det er bare å være med på å pakke ut sammen. Det er derfor de får så mange fans, og det er derfor jeg ikke bare vil være med - men spør pent om å få være med fordi jeg bare vil være sammen med denne gjengen av den grunn at det er en såpass unik kraft, glede og inspirasjon.

- Det kan jeg levende forestille meg.

Nikoline: - Og resten av gjengen, som er en virkelig spesiell gjeng, er jo absolutt like viktige for kraften. Ta bare aldersspranget mellom Ulf og Henry for eksempel der Henry akkurat har blitt 20…

Ulf: - Jeg begynner jo å dra litt på alderen og spiller ikke gitar så ofte lenger, så jeg føler meg ekstremt heldig som også får være med på dette.

Her er det bare å legge seg på kord også funker det. Jeg har vel vært med på å forme noen riff her og der og godeste Magnus har pusha meg nesten over kanten. Det gikk bra, men jeg kjente litt på den underveis. Men det er bra, for det handler om å forenkle ting. Kraften i denne musikken er at den er enkel i bunnen, men har mange avanserte elementer i seg - som enkelte melodier og arrangementer.

Victoria: - Herregud, nå sitter vi jo bare å får skryt.

Ulf: - Neimen, vi spiller jo i bandet sammen og må jo være fornøyde med det. Når dere spurte meg i starten var jeg veldig skeptisk til å begynne med for å være ærlig, men når jeg hørte låtene tenkte jeg at det er jo akkurat sånn det skal være. Samtidig som det var i en sånn form som jeg skjønte at jeg kunne fikse.

Nikoline: - Uten disse her to med hver sin kompetanse og tyngde hadde dette aldri i verden gått.

Ulf: - Joda, det hadde blitt noe annet men det hadde nok gått det og.

Victoria: - Hele idéen med Different Kinds Of Stars er jo at vi kan gå på scenen og bare være akkurat den vi vil være, og det håper og tror jeg at publikum kjenner på også.

Ulf: - Og i tillegg øvde vi inn en ekstra låt som jeg spilte i gamle dager, “Snuten Kommer” med Betong Hysteria - og tilogmed det funker. Det er langt ifra noen selvfølgelighet. Et godt eksempel der er Johanna som ikke helt visste hva hun skulle gjøre til å begynne med, men som bare tar det kjempefort og får det til å låte helt kule til slutt. Hun er dritbra, men vet ikke alltid hva hun gjør.

Magnus: - Og det skal man aldri pirke i, for det er det som gjør det så forbanna bra. Jeg husker en episode fra studio der et trommebreak aldri satt helt som det skulle, og vi lurte på hvorfor da hun aldri hadde hatt problemer med det før. Så vi kikker inn og ser at den ene tammen står for langt unna, og istedet for å flytte den nærmere hadde hun heller strukket seg så lang hun var for å rekke den. Det var jævlig bra.

Johanna: - Det har vært noen situasjoner der basstromma har glidd unna så beinet havner i stadig mer unaturlig posisjon der jeg har prøvd å få kontakt med Henry for hjelp, haha! Amatørmessig som bare rakkern, det er deilig det!

48 NRM 3-2020

- Jeg må nesten komme innom hovedgeskjeften deres Lost And Found Productions. For meg som følger dere på diverse sosiale medier ser det ut som om det skjer forholdsvis mye der også. Hvordan får dere tid til å kombinere dette og samtidig få samkjørt det med det jeg tipper er et relativt hektisk tidsskjema for resten av besetningen?

Victoria: - Jeg skjønner jo at det må være skikkelig forvirrende at vi på en måte har et band som er en del av et teaterkompani. Men det er som det er, for vi - altså jeg og Nikoline sammen med en som heter Per Magnus er Lost And Found Productions som er en slags teatergruppe.

-Dere som var drittlei teater allerede på teaterskolen der altså?

Victoria: - Ja, men nå har vi vel på en måte fått ferten av det igjen kan du si.

Nikoline: - Vi gjør alltid det motsatte av det vi har gjort før, og det vises nok ganske tydelig i prosjektene vi holder på med. Vi kan lage Oliver Twist for barn i hjembygda mi, vi lager punkekonsert og vi setter opp en alternativ seksualundervisning for ungdom - vi driver også nå med terrorforestilling så det kan fremstå ganske schizofrent egentlig.

Victoria: - Det som nok er en rød tråd i det hele er at vi har jobbet mye med musikk og teater i ulike kombinasjoner, og også endel video har vi drevet med når det kommer til det mer audiovisuelle.

- Dere sa at konserten består av skiva deres fra start til slutt inkludert coverlåta, med tanke på at nevnte skive kun varer rundt 34 minutter vil jeg se for meg at konserten blir litt kort? Eller trekker dere ut ting?

Victoria: - Vi trekker ut noe, så det varer lengre enn det vil jeg si.

Nikoline: - Det er litt mer kontakt med publikum på vår måte, og det er endel lydlandskap som vi utvider live. Så har det også mye med hvor bra respons og kjemi vi får fra tilskuerne også selvsagt. Noen ganger trekker vi ting ut litt ekstra med jamming da det er ekstra bra, så det varierer litt. Vi får se hvor langt det blir idag, det blir spennende. Det er jo sitteplass som ikke er helt vår stil, men det måtte bare bli sånn med tanke på koronatiltak.

Victoria: - Men det finnes noen slags bikuber på gulvet foran ved scenen man kan stå i hvis man vil.

- Hvordan ser dere så på Different Kinds Of Stars i dag?

Teaterforestilling eller band? Rockeopera kanskje?

Nikoline: - Dette prosjektet er helt klart et band, og det har vi funnet ut på veien. Skulle vi fortsatt kalt det for en teaterforestilling som vi gjorde i starten ville det ha vært å pisse på kameratskapet vi har opparbeidet med resten av gjengen. Et band er noe annet enn det vi er vant med, og det har vi skjønt underveis.

Victoria: - Vi har også stadig mer følt oss som et band etterhvert som tida har gått også, for vi har fortsatt med det med de samme folkene.

Nikoline: - Og i et teater kan du bytte ut skuespillere etterhvert hvis det trengs, og det var det som egentlig var tanken med Different Kinds Of Stars når vi startet opp og - at vi kunne kontakte litt forskjellige folk her og der som det passet for den kvelden. Men vi skjønte fort at det hadde blitt helt feil når vi hadde spilt litt sammen, for vi har blitt en gjeng og den energien vi har er helt avhengig av at de andre er der. Karakterene hvis du ser på det som teater er egentlig oss selv der alle har hver sin viktige rolle for at det skal funke og bli rart nok, skeivt nok og tøft nok så vi fant ut at vi er et band så får vi spille når alle kan enkelt og greit.

Victoria: - Det har ikke vært så ofte, men gøy når det skjer. Vi bor også på vidt forskjellige steder i landet så når vi blir enige om en konsert så må vi nesten sette av tid til øving i forkant ettersom faste øvinger er plent umulig. Så da møtes vi og øver, spiller konsert og så sees vi om noen måneder igjen.

- Er det da håp om noen oppfølgerskive noen gang?

Nikoline: - Når vi øver dukker det alltid opp et eller annet, så noe har vi på lager. Men det kommer veldig an på hvorvidt samtlige har tid og mulighet. Forutsetningen er at folk har tid og lyst først og fremst. Men det er ikke usannsynlig synes nå jeg. Jeg har ihvertfall veldig lyst.

norwayrock.net

MIKE TRAMP i komfortsonen Mike Tramp vil for evig og alltid bli husket som vokalisten fra White Lion på 80-tallet, og kanskje fra Freak Of Nature på 90-tallet, men han har i det kvarte århundret skapt seg en ganske så respektabel solokarriere.

Tidligere i år slapp han sitt ellevte soloalbum, ”Second Time Around”, og vi fikk den alltid joviale dansken hjem i stua via Skype.

TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: JAKOB MUXOLL

- Hvordan er ståa for tida, Mike? Hvor befinner du deg? (Intervjuet ble gjort i midten av mai 2020) - For tiden er jeg i lockdown i København, og fokuserer på å gjøre promotion for den nye skiva mi som ble sluppet 1.mai.

- Men du bor mer eller mindre i Indonesia for tida, gjør du ikke?

- Ja, min kone og mine barn er i Indonesia, hvor jeg har bodd i flere år, men jeg har også en base her i min hjemby København, hvor også mitt plateselskap (Target Records) holder til. Jeg har egentlig aldri klart å skape meg ett permanent hjem, selv om jeg nærmer meg! Og siden det meste av turnering foregår i Europa eller i nord-Amerika, så er det praktisk å kunne ha en base her også.

- Så du får antagelig ikke møtt familien din på ukesvis?

- Månedsvis! Det er umulig å spå når det er mulig for meg å sette meg på et fly tilbake til Indonesia nå. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det, og jeg prøver derfor å ikke tenke for mye på det, ellers blir jeg bare forferdelig lei meg.

- Hvordan rammer denne situasjonen artisten Mike Tramp?

- Jeg skulle ha vært på turné i USA akkurat nå! Mesteparten av 2020 var satt av til å gjøre mest mulig konserter, men jeg tror ikke noe av det kommer til å skje. Jeg skulle turnere USA igjen i september og Europa i oktober, men jeg regner med at alt ryker. Jeg har en turné i Danmark i november og desember, og den er kanskje mulig å få til. Håper jeg.

- Jeg antar at turnering og konserter er den viktigste inntektskilden for deg, i disse dager hvor svært få kjøper musikken din lenger?

- Ja, absolutt, nå for tida er jeg like mye en omreisende CD- og

norwayrock.net

T-skjorteselger som musiker! Det er på konsertene jeg selger mest, og dermed tjener mest.

- 2020 blir et katastrofeår for alle artister, ser det ut til.

- Ja, absolutt.

- Du slapp nylig din nye skive ”Second Time Around”, som i praksis er en nyinnspilling av låter fra 2009, først utgitt under tittelen ”Mike Tramp & The Rock’n’Roll Circuz”. Hvorfor velger du å gi ut disse ti år gamle låtene på nytt, innspilt med de samme musikerne og stort sett de samme arrangementene?

- Mye av det du hører her er fra samme innspilling i 2009, så det er ikke sånn at jeg har gått i studio på nytt med de samme musikerne for å spille inn de samme låtene på nytt. Dette er en lang prosess, et prosjekt som startet helt bak i tidlig 2005, da jeg i tre og et halvt år var opptatt med White Lion # II. Innimellom konsertene der skrev jeg låter som endte opp på den første Rock’n’Roll Circuz-skiva, men det skjedde så mye på den tida at jeg føler nesten at resultatet ble litt forhastet. Dessuten hadde jeg en sykt dårlig distribusjonsavtale som førte til at selv om jeg vet at du har et eksemplar, så ble den kun utgitt i Danmark.

- Ja, stemmer, jeg kjøpte den rett fra Targets nettside.

- Nettopp! Og noen år senere kom jeg med ”Cobblestone Street”, som var starten på den neste fasen i min solokarriere.

- Da ble du atskillig mer singer/songwriter enn du hadde vært frem til da ja.

- Det kan du godt si. Og dermed gikk denne skiva litt i glemmeboken, inntil jeg i fjor kom over den på en harddrive jeg hadde hjemme. Jeg hørte på den og innså at her var det mange gode låter som fansen knapt hadde hatt mulighet til å få hørt. Jeg følte at den burde gjøres tilgjengelig, men først ville jeg gjøre den så bra som mulig og rette opp det jeg ikke

NRM 3-2020 49

helt syntes var optimalt. Jeg fjernet det jeg ikke syntes burde være der, og gjorde mye av gitarene på nytt, og endret ørlite på arrangementet her og der. Jeg endte opp med å behandle disse låtene slik jeg har gjort de nyere skivene de siste 5-6 årene. Nå er jeg mye mer fokusert på hva skiva trenger for å fungere maksimalt som en helhet.

- Jeg mener å huske at Rock’n’Roll Circuz ble lansert som et nytt band, ikke bare Mike Tramp solo?

- Tja, men det ble egentlig som alle de andre skivene jeg har gjort.

Men det var stort sett med musikere som hadde spilt med meg på turné og på skivene mine i årevis, og i løpet av innspillingen begynte de å låte mer som et band enn som musikerne bak en soloartist. Og en kort periode fortalte jeg meg selv at jeg skulle atter satse på et slags bandprosjekt. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at det var nesten ikke mulig på et såpass sent stadium av min karriere. Dette var profesjonelle musikere med mange jern i ilden, ingen var villige til å forplikte seg til å ha dette bandet som førsteprioritet, og jeg kunne ikke basere meg på de like sterkt som jeg kunne med de andre karene i White Lion eller Freak Of Nature. Jeg innså at dette var stadig min solokarriere, og jeg måtte bare fortsette å betrakte den på den måten. Så selv om nesten alle musikerne har spilt på alle mine skiver siden den gang, så er dette Mike Tramp solo, og det kommer aldri til å bli et band.

- Men pr idag har du et slags backingband med navnet Band Of Brothers?

- Ja, men det er backingbandet, det er mer som en slags storfamilie hvor folk kommer og går, de som er tilgjengelige for en turné er med i bandet de neste månedene. Det har ingen spikret besetning. Hvem som enn er med meg i studio eller på turné er en av mine band brothers. Hører du på skiva, så er det meste av gitarer spilt av Oliver Steffensen, og jeg og ham har nesten førti års felles historie. Vi dro til USA sammen i 1982, og han er en av mine aller nærmeste venner som har spilt med meg med jevne mellomrom av og på – jeg og han startet den første utgaven av Freak Of Nature i 1992. Vi har alltid trivdes i hverandres selskap og med å spille sammen, men har aldri forpliktet oss til å gjøre ting eksklusivt sammen.

den på konsertene og snakke om den i intervjuene jeg gjør i løpet av turnéen. På scenen gir jeg folk en kveld med de klassiske låtene, både av respekt for fansen som alltid etterspør de, og for å si takk for at dere har vært med meg på denne reisen i så mange år – jeg hadde nesten glemt hvordan jeg først møtte dere!

- Og dette skulle du gjøre med en duo? Du og Marcus Nand?

- Ja, og med litt trommer på en loop bak oss. Vi prøver ikke å være White Lion eller å spille de nøyaktig slik vi gjorde det på skivene, men det gir meg sjansen til å gjøre det litt til en Storytellers-aften, hvor jeg kan fortelle litt om låtene, hva som inspirerte teksten eller anekdoter knyttet til låta. Jeg kan bare spille den som det føles der og da uten å føle presset om å eksakt gjenskape det jeg gjorde da jeg var 27.

- Du har heller ingen interesse av å gjøre disse låtene slik de ble spilt på 80-tallet?

- Nei, det har jeg aldri hatt, og det har jeg alltid gjort tindrende klart.

Folk spør alltid om han spiller White Lion-låter – vel, han spiller faktisk sine egne låter, for han skrev White Lion-låtene. Jeg kombinerer alt, og det viktigste er å spille låter som folk liker, uansett om det egentlig var en sololåt eller en White Lion-låt.

- Jeg har skjønt at du har tatt opp kontakten med Vito igjen, etter mange års isfront?

- Ja! Først må jeg si at jeg ville egentlig aldri gjøre noen skive med en ny versjon av White Lion, uten Vito, men det er selvsagt mitt ansvar at jeg gjorde det likevel. Da jeg omsider fikk stengt det ned og ryddet opp og kommet meg videre, begynte Vito og jeg å ha noen gode samtaler og fikk snakket ut om fortiden og om hvordan vi ønsket at noen kunne vært der for oss og støttet oss i en tøff tid. Vi er ganske samstemte i henhold til alt som skjedde med White Lion, det er ingenting der som vi noensinne kranglet om, som låtskriving eller den musikalske retningen.

Det var oss to som startet bandet, og vi er stolte av det vi gjorde, men vi

- Flere av oss her i Norway Rock Magazine er veldig glade i Freak Of Nature, og jeg vet at du er veldig stolt over de to skivene. Men du har aldri seriøst vurdert å gjenopplive det?

- Nei. Jeg har alltid visst det, og jeg blir bare mer og mer sikker i min sak, at det bandet var nærmest perfekt i den korte tida det eksisterte. Vi fant oppskriften på hvordan et band skulle være, på den riktige måten.

Mitt mål med det bandet var at det skulle være et kreativt demokrati, hvor alle bandmedlemmer var likeverdige, hvor alle skulle få spille slik de selv ville, uten at gitaristen skulle legge seg bort i hvordan trommisen spilte, eller motsatt. Vi stolte blindt på hverandres musikalske egenskaper og kreativitet. Vi pleide stå i en sirkel og se hverandre inn i øynene, og det skapte et helt spesielt miljø. Husk at jeg kom rett fra White Lion, som Vito (Bratta, gitar) og jeg startet i 1983, og Vito og jeg hadde skrevet alle låtene. White Lion kunne dermed aldri blitt det som Freak Of Nature ble.

Og samtidig var det nærmest for godt til å være sant, og det var derfor vi ga oss etter ”Gathering Of Freaks”.

- Fordi...?

- Fordi det var for sent for oss. Jeg kunne se at gnisten gikk litt ut av oss, vi la så vanvittig mye energi i innspillingen av debutskiva, og så dro vi rett ut på en ti månneders turné hvor vi i praksis bodde hjemme hos fansen og sov på gulvet deres. For å bevare de gode opplevelsene, for at dette ikke skulle bli en negativ opplevelse, så bestemte vi – eller jeg – oss for at vi ikke skulle fortsette etter den andre skiva. Jeg ville ikke at Freak Of Nature skulle bli et band med nye medlemmer allerede på tredjeskiva.

Freak Of Nature var oss fem.

- Du skulle egentlig ha startet en turné i disse dager – var det for å promotere denne skiva? For jeg vet at du skulle også gjøre en turné med bare White Lion-låter.

- Ja, jeg skulle gjøre et 2,5 timers sett med White Lion-låter, meg og en annen gitarist. Men å promotere denne skiva vil nesten like mye si å selge

50 NRM 3-2020

norwayrock.net

innser at vi var ikke sterke nok til å påvirke noen av beslutningene som ble tatt på våre vegne – av folk som skulle være på vårt lag, folk som fikk provisjoner av bandets inntekt. De var ikke der da vi virkelig trengte det.

Vi konsentrerte oss om å skrive låter og spille konserter. Alt annet var slikt som management og plateselskap og regnskapsførerne skulle håndtere.

Mange av disse sviktet oss, med det sluttresultatet at jeg følte jeg ble dyttet utenfor stupet inntil jeg sa til Vito at jeg ikke kunne fortsette på denne måten. Hadde vi hatt en sterk manager som kunne rådet oss til å ta en pause eller finne en måte å løse problemene på, så kunne vi kanskje ha fortsatt på en bra måte. Vi hadde allerede begynt å bevege oss i en ny retning, vi ønsket aldri å bli slengt i samme bås som Ratt og Poison og Mötley Crüe. Jeg kan se for meg at vi heller hadde gått i retning av band som Journey, noe mer seriøst enn ’hair metal’-bandene. Men det ville tatt tid og planlegging, og vi kunne ikke gjøre det sammen begge to, slik som det ble.

- Han trakk seg fullstendig ut av ethvert aspekt av musikkbransjen?

- Så vidt jeg vet, ja. Jeg snakket med ham for et par uker siden, og han spiller fortsatt litt gitar fordi han elsker det, men han bare fnyser av musikkbransjen nå til dags, han forstår det bare ikke.

- Så hva sysler han med for tida?

- Det vet jeg ærlig talt ikke. Det er slikt som jeg og han ikke prater om.

- Men du har forståelse for hans beslutning om å brått pensjonere seg totalt fra musikken? Han har så vidt jeg vet ikke stått på en scene eller vært i et studio på 29 år!

- Javisst, hvis man blir møkka lei og ikke har noen glede av det lenger, så har man da ingen plikt til å fortsette. Jeg har også hatt mine perioder hvor jeg har vært lei og følt for å gi opp, men jeg har gjort det til et poeng å skape min egen reise. Jeg har ikke lenger et stort apparat i ryggen, men det var den delen av bransjen som frustrerte oss uansett! Jeg har funnet en helt ny måte å turnere på, bare meg og en kassegitar. Det er en annen livsstil, men jeg er lykkeligere nå enn jeg var da vi hadde en karriere med White Lion.

- Du har en låt på ”Second Time Around”, med en tilhørende video, ved navn ”The Road”, som nærmest er den kvintessensielle Mike Tramp-låta i dette millennium.

- Ja, jeg er helt enig, og den låta var en av hovedgrunnene til at jeg valgte å gjøre denne skiva, den fortjente virkelig en sjanse til! Og selv for meg føles denne skiva som et nytt album, som en naturlig fortsettelse etter ”Stray From The Flock” (2019), noe som igjen understreker hvor konsistent jeg har vært i min solokarriere. Du kan like meg eller du kan mislike meg, det er greit, men på hver skive er det en klar linje som viser hvem jeg er som artist, og jeg vil hevde at det er det ingen andre artister,

norwayrock.net

fra den tidsepoken som jeg er kjent for, som har klart å etablere.

- Du har for eksempel en kar som Kip Winger, som skifter stil for hver skive han gjør. De tre siste utgivelsene med hans navn på har vært en rockeskive, en klassisk skive - og en reinspikka musical!

- Kip er en god venn av meg, og han trives med å bevege seg til høyre og til venstre musikalsk, opp og ned ettersom det passer ham, og all ære til ham for det – men jeg er Mike Tramp, og jeg gjør Mike Tramp-musikk, og ikke noe annet. Og det står jeg 100% for. Jeg må gjøre det jeg er komfortabel med. Det er som med klær, jeg trives i mine jeans og mine boots og skinnjakka, og jeg er ikke interessert i å prøve å være noen andre.

- Her om dagen, 16.mai, var det ti år siden Ronnie James Dio døde.

Jeg vet at du var stor fan og har til og med spilt inn en hyllestlåt til ham, ”Hymn For Ronnie”. Har du noen minner om ham, møtte du ham?

- Ja visst, jeg var heldig nok til å få turnere sammen med ham i halvannen måned på høsten i 1993, da Freak Of Nature var forband for Dio på deres ”Strange Highways”-turné, og på den tiden rakk vi å bli gode venner og oppleve mange spesielle øyeblikk sammen. Og visst var det stort for meg også, å få turnere med en jeg hadde sett på scenen med Rainbow allerede i 1976 i Danmark, og sytten år senere sitter man på en turnébuss og drikker te og skravler om rock’n’roll som to gamle kompiser.

Det er slikt som gjør livet spesielt.

- I går var også dødsdagen til en annen vokal gud, Chris Cornell.

Hadde han noen innflytelse på dine 90-tallsutgivelser?

- Ikke på samme måte som Ronnie, så klart, eller andre storheter fra 70-tallet som Queen, Slade, Thin Lizzy – det var alltid det største for meg.

Og senere oppdaget jeg AC/DC, Bruce Springsteen og Tom Petty, som alle er en del av mitt musikalske DNA. Da White Lion endte og vi startet Freak Of Nature i 1992, så var det en musikalsk revolusjon på gang, med Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden i spissen. Klart vi hørte mye på det, dette var det nye store soundet og de hadde brått enorm påvirkning på musikkmiljøet verden over. Det er vanskelig å fornekte trøkket i stemmen på Chris Cornell, han var uten tvil den beste sangeren fra grungebandene.

Jeg var aldri noen fan av Soundgarden på noen måte, men jeg var fan av Chris Cornell og hans stemme. Han skilte seg virkelig ut, men jeg synes at det beste han noensinne gjorde, var Temple Of The Dog. Der blir låtskrivinga hans og vokalen hans gitt komplett frihet. Den skiva er et mesterverk i seg selv. Det var tragisk at vi mistet ham så tidlig, og vi rister fortsatt på hodet og kan ikke forstå hvordan en slik mann, som tilsynelatende hadde et fantastisk liv, kunne bli drevet til en slik handling, men vi er alle skjøre mennesker, og av og til kommer noen av oss litt for nær avgrunnen.

NRM 3-2020

51

Robby Krieger fra seremonien skal til å begynne I en alder av syttifire fortsetter Robby Krieger å være kreativ og hans seneste verk «The Ritual Begins At Sundown» viser at han fortsatt har mye å tilby gjennom musikken sin. I tillegg er det i år femti år siden The Doors ga ut «Morrison Hotel» og det markeres med en eksklusiv jubileumsutgave, samt en egen tegneserie. Men hva i all verden har Frank Zappa med alt dette å gjøre?

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: JILL JARRETT

- Først må jeg spørre hvordan det går med deg i denne historiske perioden vi befinner oss i?

– Jeg gjør det jeg må for å være trygg og for å ta vare på meg selv og familien min. Hvordan har dere det i Norge?

- Jo takk, her går det bra nå og ting ser lysere ut. Jeg må få gratulere deg med nytt studioalbum – et album som egentlig skulle ha vært ute allerede i april, men som på grunn av tingenes tilstand ble utsatt.

– Takk skal du ha. Ja, det skulle som du nevner ha kommet ut i vår, men ting ble naturligvis forskjøvet, så da ble det august vi landet på.

- “The Ritual Begins At Sundown” er ditt første soloalbum siden “Singularity” i 2010. Er du spent på mottakelsen etter så mange år siden sist soloutgivelse?

– Ja, jeg må jo si at jeg er det. Det er noen år siden sist utgivelse som du sier – selv om det føles som om det var i går. Tiden går fort.

52 NRM 3-2020

- Når fant du ut at det var på tide med litt ny musikk?

– Jeg brukte veldig mye tid og krefter på den forrige skiven min. Jeg fikk til og med en Grammynominasjon, men det solgte ikke en dritt. Folk stjal bare musikken din via de ulike strømmetjenestene som fantes der ute. Det gjorde at jeg ble litt desillusjonert over hele greia, og begynte å revurdere det jeg holdt på med. Så noen år etter det bygde jeg et studio her i Los Angeles som heter «Horse Latitudes» og begynte å spille der for gøy med ulike venner og bekjente. For rundt fem år siden begynte jeg, min gamle venn Arthur Barrow, som jeg har kjent i mange år, og noen av hans tidligere kollegaer fra Frank Zappas gamle band å skrive sanger sammen. Det var sånn dette prosjektet begynte og nå er det altså klart for å deles med verden.

- Den første sangen jeg fikk høre fra “The Ritual Begins At Sundown” var sangen “Slide Home”. En låt som unektelig minner om noe The Doors kunne lagd, og som derfor også fikk meg til å trekke på smilebandet. Kan du fortelle litt om akkurat den sangen – fordi den stikker seg vel egentlig litt ut på plata?

– “Slide Home” var faktisk den siste sangen vi spilte inn på platen og

norwayrock.net

vi visste ikke engang om den kom til å være på platen fordi den var så ulik de andre låtene.

Sangen er bare meg og Arthur Barrow i hans private studio og jeg hadde et gitarparti som jeg hadde jobbet litt med for meg selv som jeg viste ham. Han hadde en gammel Epiphonegitar i studioet sitt – en gitartype som jeg hadde brukt før på en del av slidegitar-innspillingene mine fordi den gir en flott lyd. Sånn startet vi på låten og jeg må si at resultatet ble veldig bra.

- Sanger som “The Drift” og “Hot Head”, er helt klart mer jazzinspirerte og gir meg en tydelig Frank Zappa-følelse. I tillegg til din gamle venn Arthur Barrow, som jobbet med Zappa på 70- og 80-tallet, så har du med Sal Marquez, Tommy Mars og Jock Ellis – som alle har spilt med Frank Zappa. I hvor stor grad bidro disse linkene til Frank Zappasoundet på albumet ditt?

– Jeg hadde ikke planer om at det skulle høres ut som noe Frank Zappa ville lagd, men som du sier så har jeg med meg en del av folkene som spilte i bandet hans og det vil jo naturligvis påvirke lyden til en viss grad. Grunnen til at Frank Zappa brukte de gutta var fordi de var de beste på det de gjorde på den tiden, og det var noe av det jeg likte best med ham – at han alltid brukte de aller beste studiomusikerne på albumene sine. Sal Marquez, Tommy Mars og Jock Ellis som alle er med på platen har alle gått i skole hos Frank Zappa, så jeg visste at de ville være dyktige og de gir en kontinuitet gjennom hele albumet. Den eneste sangen de ikke er med på er «Slide Home» som er en av grunnene til at den høres så forskjellig ut i forhold til resten av platen.

- Hvordan fikk du egentlig samlet sammen alle de ulike folka du har med deg på «The Ritual Begins At Sundown»?

– Det var Arthur Barrow som samlet sammen de gutta for meg. Han hadde spilt med dem, og kjente dem godt gjennom Frank Zappa. Han hadde brukt dem på ulike prosjekter opp gjennom årene så han visste at de ville levere varene. De eneste jeg kjente fra før var Sal Marquez, som jeg har vært god venn med siden 70-tallet, og Jock Ellis som spiller trombone. Begge var med på mitt aller første soloalbum «Robby Krieger and Friends» fra 1977. Sal Marquez lærte meg og flere andre unge rock’n’roll-karer på 70-tallet hvordan man spilte jazz, og jeg lærte utrolig mye av han. Det er utrolig kult å gi ut plate med ham igjen etter alle disse årene.

- Kan du fortelle meg litt om den mystiske tittelen på albumet? «The Ritual Begins At Sundown» er en tittel som selveste Mr. Mojo Risin hadde vært stolt av.

– Coveret på albumet er faktisk et av mine

norwayrock.net

egne malerier og vi bestemte oss for å oppkalle albumet etter maleriet. Så enkelt kan det gjøres, så hvorfor ikke. Jeg aner ikke hva tittelen har å gjøre med musikken, men det høres uansett kult ut, haha.

- Du har valgt å inkludere den gamle The Doors låten “Yes, The River Knows” på den nye skiva. Hvilke tanker ligger bak den avgjørelsen?

– Det stemmer og det er jo en Doors-sang fra vårt tredje album «Waiting For The Sun», som du sikkert vet. Jeg har alltid følt at den låten har blitt litt forbigått på det albumet. Den er veldig ulik de andre låtene – den er litt mer jazzete. Det Ray Manzarek gjør på pianoet i den låten er i min mening noe av det beste han har gjort. Bare hør på spillingen hans på “Yes, The River Knows», det er rett og slett genialt.

Det vi gjorde på “The Ritual Begins At Sundown”

var at Arthur Barrow transkriberte pianodelene note for note, og så fikk vi Tommy Mars til å spille det inn. Den låten bestemte vi oss for å gjøre ikke så veldig lenge etter at Ray Manzarek døde, så det er en slags hyllest til han.

- Du har jo ofte uttrykt din kjærlighet til jazz og kanskje spesielt jazzgitarister. Kan du fortelle meg litt om hvor din fascinasjon for jazz begynte, og hva et navn som Wes Montgomery betydde for deg som ung gitarist?

– Jeg brukte å elske og se de gutta spille gitar. Vi har alltid hatt en del skikkelig gode jazzklubber i Los Angeles, og på den tiden trengte man ikke være atten for å komme inn. Jeg og noen venner dro av og til helt til ghettoene for å se folk som Wes Montgomery spille, og ofte var vi de eneste hvite der, men det var aldri noe problem. Jeg spilte flamencogitar på den tiden så jeg var helt overveldet

over hvordan de spilte. Jeg vurderte ikke engang tanken på at jeg kunne spille som dem, men det endret seg da jeg møtte John Densmore og vi begynte å gå på jazzklubber sammen. Vi så folk som Wes Montgomery som du nevnte, i tillegg til folk som Miles Davis, Roland Kirk og Larry Carlton. Så det var egentlig John Densmore som fikk meg skikkelig interessert i jazz og sendte meg ned den stien.

- En av de tingene som gjør de aller største gitaristene så legendariske er at de har sitt eget særpreg å gitarlyden. Det gjelder i aller høyeste grad i ditt tilfelle.

Hvordan kom du fram til det som skulle bli din særegne gitarsound, som skulle være med på å definere The Doors som band?

– Jeg hadde akkurat begynt å spille elektrisk gitar da jeg ble med i The Doors og jeg ville ganske enkelt ikke spille som alle andre på den tiden. Det var mange som kopierte spillestilen til andre på den tiden, folk som Chuck Berry, noe jeg ikke var interessert i å gjøre. Jeg ville ha min egen stil og faktisk det å spille med John Densmore og Ray Manzarek hjalp meg med å forme min egen stil, fordi vi hadde ikke bassist i The Doors. Ray spilte basspartiene på pianoet sitt og jeg måtte også bidra med å spille basstoner på gitaren min for å dekke over at vi ikke hadde bass. I tillegg spiller jeg med fingrene, og det kom fra at jeg startet som flamencogitarist.

De tingene bidro i stor grad til hvordan jeg fant min egen gitarstil i The Doors og som har fulgt meg gjennom karrieren min. Noe av særpreget kommer også rett og slett fra gitaren jeg bruker. Jeg har stort sett alltid brukt Gibson SG og den har sin egen lyd som jeg liker veldig godt.

- I år markeres 50 år siden utgivelsen av “Morrison Hotel”, som jo faktisk hang i en tynn tråd da Jim Morrison nok en gang ble arrestert. Dere hadde akkurat begynt innspillingen da han igjen havnet på kant med loven. Denne gangen for å ha laget kvalm og oppført seg truende mot personalet på et fly til Phoenix for å se The Rolling Stones. På et tidspunkt skal faktisk kapteinen ha truet med å avbryte flighten og fly tilbake til Los Angeles, men alt ordnet seg til slutt og anklagene ble droppet.

Albumet ble på mange måter sett på som et comeback for The Doors etter en litt trøblete og anstrengt periode både musikalsk og personlig under og etter innspillingen av “The Soft Parade”. Det gikk så langt at dere på albumet krediterte sangene enkeltpersonen som hadde skrevet sangen og ikke til hele bandet som dere alltid hadde

NRM 3-2020

53

gjort. Så hvordan husker du innspillingen og utgivelsen av “Morrison Hotel” femti år etter?

– Jeg husker at det var et morsomt album for bandet å lage. På albumet før det, “The Soft Parade” hadde vi orkester med, blåsere og det tok en evighet å gjøre ferdig. Det var en lang prosess som vel tok oss ni måneder å få i havn. Det føltes rett og slett ut som jobb å spille inn «The Soft Parade». På «Morrison Hotel» ble vi enige om at vi skulle spille med litt mer blues-preg og ha det gøy med musikken igjen, og ut kom en låt som f. eks «Roadhouse Blues».

- Du nevner via Facebook-siden din at det vil bli en jubileumsutgave av “Morrison Hotel”, samt en tegneserie senere i høst som handler om det for lengst legendariske albumet. Hva kan du fortelle om albumutgivelsen?

– Den er ganske så kul, hvis jeg skal si det selv. På jubileumsutgaven av “Morrison Hotel” vil det være mange godbiter for alle The Doorsfans der ute. Mange alternative opptak og demoversjoner av låter som “Roadhouse Blues” og “Queen of the Highway” der du får høre og følge prosessen rundt hvordan vi jobbet og utviklet sangene i studio.

- På albumet finner vi blant annet sangen “Peace Frog” som du skrev, og alle som kjenner The Doors elsker åpningsriffet ditt. Du spiller fremdeles sangen på konsertene dine og låten har igjen blitt relevant som protestsang med tanke på tingene som skjer i USA for tiden. Kan du gi et lite innblikk i låten og hvordan dere jobbet med den?

– Folk har alltid elsket den sangen og jeg tror det må være en av de mest, hvis ikke den mest dansbare sangen til The Doors. Den har en ganske kul rytme. Jim Morrison hadde ikke vært tilstede så mye under selve innspillingen av «Morrison Hotel» på grunn av alt oppstyret og rettsaken etter den beryktede episoden i Miami i 1969. Jeg hadde derfor skrevet ferdig musikken til låten og vi hadde også fått spilt den inn før Jim kom til studioet igjen. Da han dukket opp fortalte jeg han om låten, og spurte om han kunne skrive en tekst til musikken. Han tok opp diktboken sin, som han alltid hadde med seg for å skrive poesien sin i, og fant et dikt han hadde skrevet som het «Abortion Stories». En del av teksten som gjentas om og om igjen er ’There’s blood in the streets, it’s up to my ankles…’. Diktet handlet om en abort som hadde skjedd i Chicago, så det har ikke så mye å gjøre med politiet som banker opp folk å gjøre. Vi måtte endre tittelen på diktet hans for å kunne bruke det i sangen, så Jim foreslo «Peace Frog». Hvor han fikk det fra aner jeg ikke, men tittelen har nok mer å gjøre med det som skjer i verden enn selve teksten. Det skulle kanskje ha vært «War Frog» og ikke «Peace Frog». Jeg lagde en versjon av den låten for noen år siden som jeg kalte «War Toad», det er en slags remiks som jeg synes ble ganske kul. Den ligger på Youtube, hvis noen vil sjekke den ut.

han endelig gjorde det for å gå på do eller noe sprang vi så fort vi kunne inn og klarte å blant annet få tatt det bilde som ble coveret på «Morrison Hotel».

- Fantastisk historie! Sangen “Indian Summer” er en skjult skatt i katalogen til The Doors, samt en sang som altfor ofte blir forbigått når man snakker om bandet. Samspillet mellom din gitar og Jim Morrisons stemme må du nesten si noe om hvis du husker innspillingen? Det er jo noen år siden nå, så jeg spør kanskje litt vanskelig?

– Den husker jeg veldig godt og jeg vet ikke om alle vet dette, men «Indian Summer» var faktisk den aller første sangen vi spilte inn sammen på Sunset Sound og den skulle egentlig være på debutskiva vår. Av en eller annen grunn valgte vi å ikke ta den med – sikkert fordi den var for rolig. Så vi la den til side, helt til vi begynte å jobbe med «Morrison Hotel» og vi fant ut at den passet bedre der. Det interessante med gitaren min på den sangen er at jeg brukte Ravi Shankar-stemming og derfor fikk en litt indisk sound som passet sangen perfekt. Jeg elsker den sangen og Jim Morrisons stemme er så myk og varm på den. Rart å tenke på at det var den aller første innspillingen han gjorde.

- På den påfølgende albumturneen i 1970 spilte dere på Isle of Wight-festivalen, med navn som Jimi Hendrix og The Who. Noen morsomme eller interessante minner fra den opptredenen som kanskje ikke alle vet?

– Jeg husker Isle of Wight-festivalen veldig godt og det kommer en ny film ut om den snart, i og med at det er femti år siden festivalen var. Det var den første store festivalen The Doors spilte på fordi vi gikk jo glipp av Woodstock og Monterey, så vi var fast bestemt på å spille der. Det var litt merkelig egentlig fordi Jim Morrison var fremdeles midt oppi hele greia etter konserten i Miami året før, så han var deppa og ikke helt seg selv.

Når han kom på scenen var han nesten som en statue, han beveget seg nesten ikke i det hele tatt, og det var merkelig for oss fordi han pleide alltid å være veldig aktiv på scenen. Han visste at de filmet konserten, så han ba om å få mørkt rødt lys på scenen og produsenten sa lurte på hva faen han mente, fordi det kom ikke til å fungere. Jim sto på sitt, det ble mørkerødt lys på scenen og det ble ganske kult. Selve konserten husker jeg var bra og Jim sang helt nydelig.

- The Doors har servert oss noen av de villeste historiene fra musikkens verden og Jim Morrison var jo med på å skape myten om den klassiske rockestjernen. Jeg må få spørre om coveret til “Morrison Hotel” fordi jeg har hørt noen elleville historier om hvordan det bildet ble tatt. Kan du fortelle hva som egentlig skjedde da det nå ikoniske bildet skulle tas?

– Det var Ray Manzarek som fant hotellet, fordi ingen av oss visste om det på forhånd. Han hadde kjørt litt rundt i Los Angeles da han plutselig kjørte forbi dette hotellet som da het Morrison Hotel. Han syntes det var kult så han fortalte oss andre om det og vi ble enige om å dra ned dit for å ta noen bilder. Jeg husker ikke om tanken var å bruke bildene som cover til albumet eller om det bare var en vanlig band-fotografering. Vi hadde uansett med oss en fotograf ved navn Henry Diltz som var en kjent fotograf på den tiden, og er det fremdeles, som hadde tatt noen bilder for albumcover fra før. Vi dro ned dit og begynte å ta noen bilder utenfor hotellet, men da vi skulle gå inn på hotellet for å ta noen bilder inne i lobbyen ble vi stoppet og fikk ikke lov til å ta bilder inne. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke fikk lov, men vi hadde bestemt oss for at vi på en eller annen måte måtte få tatt noen bilder i vinduet. Vi bestemte oss for å vente utenfor til vi så at han som hadde stoppet oss forlot lobbyen. Da

54 NRM 3-2020

norwayrock.net

Thrash-metal skal fremføres live TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: LINÉ HAMMETT

Jeg går sjelden ned i spagaten over liveskiver, men etter flere måneders konserttørke og det faktum at favorittbandet serverer en kongelig hitparade, ja da åpnet jeg en kald en og hadde en av mine beste timer på lenge.

- Hahaha, mens du grillet pølser på bålet også da vel?

- Til tross for at klokka snart er midnatt og Schmier har gjort intervjuer hele dagen er som vanlig den teutoniske bassisten og vokalisten i strålende humør.

- Liveskiver har vel i grunnen gått av moten, og vi planla heller ikke å gjøre en sånn plate i år. Men Covid-19 slo til og vi hadde ingen jobber. Vi hadde dette opptaket av fjorårets Party San liggende, som var en bra kveld.

Publikum var bra og vi gjorde en god jobb, så vi tenkte at la oss gjøre det beste ut av situasjonen. Selskapet vårt var litt tilbakeholdende, men jeg er glad vi fikk jobbet frem en løsning og gitt det ut.

- Fjorårets studioalbum «Born To Perish» representerte et nytt Destruction, selvsagt bestående av originalmedlemmene Schmier og gitaristen Mike. Velkjente Randy Black hadde rukket å tromme med tyskerne et års tid, mens gitaristen Damir Eskic ble med rett i forkant av plateinnspilling. Etter mine kalkulasjoner må da dette være en av hans første konserter?

- Nei faktisk ikke. Han ble med tidlig på året i det vi gikk i studio. Allerede i mars dro vi ut på turne, for så å mikse plata da vi kom hjem. Og deretter begynte festivalsesongen. Så han rakk faktisk en del konserter med oss før Party San, som var 10. august. Og du kan høre begge gitaristene er samspilte og på høgget. Både de og vi øvde veldig mye i forkant med den nye besetningen, noe som var svært moro.

- To låter fra nevnte album, tittelkuttet og «Betrayal» medvirker på «Born To Thrash». Vi er jo vant til Spinal Tap-tendensene på trommefronten hos Destruction, men denne gangen økte de fra en trio til kvartett med to gitarister.

- Låtskrivingen gjøres som alltid av meg og Mike. Men disse guttas ferdigheter ga oss mange nye muligheter i studio. Damir er jo en utmerket sologitarist og ga oss muligheten til jobbe frem mange detaljer og melodier. Randy er jo en stor trommis og kom opp med mange spennende trommerytmer, så nykommerne hadde helt klart stor påvirkning på det ferdige resultatet og det var et godt samarbeid. Det var med spenning vi tok fatt på disse låtene i øvingslokalet før vi skulle spille live. Låtene blir laget hjemme og jobbet frem i studio. Det er først når vi møtes på øvinga vi får følelsen av materialet, og denne gangen satt det som et skudd umiddelbart, noe som er et tegn på en velfungerende skive. Vi har laget mange låter som har virket kule, men som ikke har fungert som livelåter. Det siste året har vi spilt fire-fem låter fra skiva live og det er et godt tegn på at skiva er god.

Det er lett å glemme i en skriveprosess at thrash er livemusikk. Man skriver og skriver til man skriver seg bort. Og det kan bli en kul låt på plate det, men ikke noe som fungerer live. Vi har lært av dette og det er kanskje en av grunnen til at «Born To Perish» virker forfriskende.

- På «Born To Thrash» får vi som sagt to nye låter, de åtte andre er alle det vi kan kalle store klassiskere som det forventes at bandet spiller live.

- Reaksjonene til fansen er det som avgjør hva som blir med i livesettet.

Kjører vi en ny låt eller en låt vi ikke har spilt på lenge og reaksjonene er middelmådige, så er det rett ut med låta. Det er enkelte låter som bare må med, spesielt på en festival. Vi kan ikke kutte ut «Mad Butcher», «Curse The Gods» eller «Nailed To The Cross”. På siste turneen nå i februar droppet vi “Total Desaster”. Det er en kul låt, men vi har jo spilt den i over trettifem år.

Vi tenkte det var greit å variere litt, så vi byttet den ut med instrumentalen norwayrock.net

Covid-19 har satt enhver konsertgjenger og artist ut av spill, men likevel finner band løsninger på å tilfredsstille musikksultne fans. De tyske thrashlegendene Destruction fant frem et liveopptak fra i fjor som de la ut på nett i mai. Nå er opptaket, med den treffende tittelen «Born To Thrash» også ute på CD og vinyl, noe som inkluderer bidrag fra femtenhundre fans.

«Thrash Attack». Hver kveld var det noen som kom bort og sa; Ahh dere spilte ikke «Total Desaster», selv om de likte «Thrash Attack», hehe. Dette er vel forbannelsen ved det å ha for mange klassikere, haha. Det er selvfølgelig en velsignelse å ha så mange låter og velge mellom. Samtidig må vi ikke glemme at sosiale medier også er viktig. Man ser det er enkelte låter som stadig nevnes, og da slår det oss at vi ikke har spilt den på lenge. Dermed tar vi den med i settet på neste turne.

- Da bandet annonserte liveskiva inviterte de fansen til å si hvor de så Destruction live for første gang. Dette kartet, samt navnene til fansen, følger med det fysiske formatet.

- Det ble et rimelig stort kart. Etter tre dager ringte designeren oss og fortalte de hadde fått inn trettenhundre navn og sleit med plassen. Ja, hva forventet du, spurte jeg? Altså, jeg forventet kanskje rundt tusen, så tallet var jo overveldende og enda var det et par dager igjen. Vi fikk vel inn totalt to tusen, men så har du selvfølgelig de som misforstår hele opplegget, så vi endte opp på rundt femtenhundre navn på posteren. Den er ganske stor i CD-utgaven, mens den som følger med vinylen er gigantisk.

- Schmier har en norsk kjæreste. Ja, kanskje vi burde gjort intervjuet på norsk?

- Hahahaha, det eneste jeg kan si på norsk er ’pølsefest’.

- Nja, vet ikke akkurat om pølsefest er svaret jeg er ute etter på spørsmålene mine. Uansett, i tillegg til din norske kjæreste spiller du med to ikke-tyske musikere. Hvordan har Covid-19 og reiserestriksjonene påvirket deg?

- Det har ikke vært lett. Jeg og kjæresten min var på ferie på Maldivene da viruset slo til for fullt og grensene ble stengt. Vi fikk ikke reise tilbake til Tyskland på flere dager. Da det begynte å gå fly ble dama mi nektet innreise til Tyskland fordi hun er norsk selv om hun er bosatt på min adresse. Så det ble noen runder med både tysk og norsk ambassade før vi fikk reise. Først nå har hun fått reise til Norge også. Vi bor helt nede i spissen av Tyskland som grenser til Sveits og Frankrike. Plutselig ble alt komplisert. Øvingslokalet vårt er i Sveits, dit fikk vi ikke reise. Studioet vi har brukt på de siste skivene er også i Sveits, en time herfra. Vi mikset liveskiva der også, men det ble via filer over nett. Det er helt surrealistisk at dette multinasjonale hjørnet vårt plutselig stenges, og det oppleves som man bor i en spøkelsesby.

- Destruction er musikere på heltid. Får dere noe støtte fra det offentlige?

- Ja. Det gis støtte til bedrifter og Destruction er registrert som firma.

Støtten skal holde selskaper i live og dekke de faste kostnadene. Det hele gikk i stand veldig fort. Jeg har hatt vanlige jobber i livet uten at jeg har sett en krone fra det offentlige, så dette er faktisk første gang jeg får det. Det er ikke mye, men det dekker husleie og faste utgifter. Vi får se hvordan året forløper seg, men vi har støtte ut september. Det er jo et lite plaster på såret, selv om 140 spillejobber er avlyst. Forhåpentligvis tjener vi litt på liveskiva, men det er jo spillejobber som gir inntekter. Jeg velger å være positiv og tro vi snart er på veien igjen.

- Tror du at vi kan lære noe av denne pandemien?

- Å ja, jeg tror vi kan lære av alle feilene vi har gjort. Dette er tiden for forandring, det være seg å endre livsstil så vel som samfunnet og omgivelsene rundt oss. Dette er første signal på hvor ille det kan gå. Hva om du får et tilsvarende utbrudd av Ebola, eller kanskje noe enda verre som hadde tatt livet av alle i løpet av ti dager? Det er bare å håpe politikerne ser det samme og lærer av sine feil og er bedre rustet neste gang. Jeg synes det er ganske vittig å se fokuset på å holde avstand, mens ingen flyselskap unntatt SAS blokkerer midtsetet. Lufthansa nektet og stapper tre hundre personer på et fly. Jeg synes dette beviser grådigheten i samfunnet, og det er helt latterlig. Dette må stoppes, for det kommer garantert noe enda verre i fremtiden.

NRM 3-2020

55

Eksperimentell kjeveknusing I tretti år har det engelske grindcorebandet Napalm Death feilaktig havnet i sjangeren death metal, noe som ledet til hat fra den norske black metal scenen. «Throes Of Joy In The Jaws Of Defeatism» er bandets sekstende plate, og for vokalist Mark “Barney” Greenway og hans menn er fortsatt lidenskapen til å skape musikk til stede.

TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: GOBINDER JHITTA

Når Napalm Death nå utgir sitt sekstende album, er det første gang de fremstår som trio. Jeg synes det er en god start å høre om fraværet av Mitch Harris, bandets gitarist siden 1989.

- Det er ikke noe skummelt rundt dette.

Mitch har ikke spilt konserter med oss på en stund, men han spiller på skiva. Han har riktignok ikke skrevet noe. Vi spurte om han ville bidra i skriveprosessen, noe han ikke følte for på det tidspunktet. Det har han selvfølgelig rett til, så vi spurte om han var komfortabel med å bare legge på gitar, noe han syntes var greit.

Vi er glad han spiller på plata, for spillestilen hans er veldig distinkt.

56 NRM 3-2020

- Harris har ikke spilt med Napalm Death siden 2014, da han tok ut permisjon grunnet sykdom i familien. Uten å få svar på hvorfor han ikke medvirker på de nye bandbildene sier Barney han er velkommen til å bidra når han er klar. Siden han fortsatt regnes som medlem av bandet betyr det at samme lineup har holdt sammen i tretti år.

- Grunnen til det er enkel. Entusiasmen vår.

Den må være til stede. Jeg har sett band som spiller nærmest bare for at de føler de må. Og det er ikke gøy å se. Entusiasmen må være til stede når du er på veien og spiller, og den må være til stede når du skriver musikk. Er den ikke det, vennligst slutt. Da er det ikke verdt det. Det har ingen verdi for deg, og heller ikke for folk som opplever et band halvparten så bra som det burde ha vært.

- «Throes Of Joy In The Jaws Of Defeatism” er ikke bare en plate som blir promotert uten gitarist på bandbildene. Her finnes også en låt uten gitar, med kun bass, trommer og vokal.

- Ja, det er «Joie De Ne Pas Vivre». Det er en hyllest til det sveitsiske industrielle bandet Young Gods. De gjorde det sånn, og vi er fans så vi ville vise dem vår respekt ved å gjøre noe tilsvarende. Som band liker vi å eksperimentere.

Vi liker en del avantgarde bands fra fordums tid, som for eksempel Young Gods og Throbbing Gristle. All slags rar musikk egentlig. Vi henter litt her og der og putter det inn i Napalm. Dette er ekstrem musikk og vi er jo et ekstremt band, så hvorfor ikke?

- Låter som singelen «Backlash Just Because” og ”Contagion” har en del Voivod i

norwayrock.net

seg, en vending jeg ikke har hørt fra dere før.

- Ja visst, det er en del Voivod, men de igjen hentet jo dette fra Killing Joke og Die Kreutzen som er eksperimentell hardcore. Så alt er en kjede av referanser. Joda, vi er veldig entusiastiske over disse elementene, men først og fremst handler det om å skrive så gode låter vi kan. Det er ikke sånn at vi analyserer alt til den minste detalj hvordan vi vil at neste plate skal låte. Når vi skriver er det forhåpentligvis litt nyskapende, og innehar intensitet. Så jobber vi ut fra det.

- Så har vi rockelåta «Amoral”. Er dette Napalm Deaths forsøk på å komme seg på hitlistene?

- Nei nei nei, dette er en låt inspirert av Killing Joke, og ja, definitivt en rocker. Men nei, å komme seg på listene er utenfor min interesse. Skulle en låt tilfeldigvis slå an for det den er så er jo det flott, men å hardnakket prøve å lage en hit er langt unna det vi streber etter.

- Dette var selvsagt humoristisk ment, men det viser et band som tør å utforske nye sider av seg selv.

At engelskmennene stakk seg frem var neppe like populært tidlig på nittitallet her til lands. De som har vært innom gruppen Extreme Metal Norway på Facebook har kanskje fått med seg Joakim Trangsrud kåring av nittitallets beste norske black metal skive denne våren. Dette ble en omfattende kåring med innledende runder, delfinaler og til slutt en livestreamet finale med intervjuer og gjester. Mayhem vant med «De Mysteriis Dom. Sathanas», med Darkthrones «A Blaze In The Northern Sky” på andre plass. Dette var en fin anledning til å trekke frem gamle utsagt. I et intervju med Fenriz fra 1992, sier han de fikk et tilbud om å spille med Napalm i England, men at de heller spiller med Dolly Parton før Napalm Death, og ikke anser deres fans som verdige for sin musikk. I et brev fra Mayhems Euronymous får jeg tegning av en ekte death metal fan med langt svart hår, nagler og kniv, samt en mindre respektert death metal fan på skateboard med bermudashorts og Napalm Death hettegenser.

- Wow. Vel, dette hadde ikke nødvendigvis så mye å gjøre med musikken vår. Og det jeg sier nå handler selvfølgelig om da, for mange av disse har jo våknet opp nå. Du må huske det var noen rimelig ville ideer på den tiden i black metal scenen. Jeg generaliserer ikke, for det gjaldt selvfølgelig ikke alle, men det var jo ting som utmerket seg, som neo-fascisme.

norwayrock.net

Kan du se for deg et band som Napalm Death dele disse ideene? Nei, tenkte meg det. Så det var selvfølgelig spenning mellom miljøene.

Samtidig har jeg inntrykk at av de prøvde å skape holdninger alle måtte dele for å være verdig deltagelse i gjengen, noe vi på den tiden fant latterlig. Da vi spilte i Oslo prøvde en del av den innerste sirkelen og kødde med oss og fysisk sparket etter oss, haha. Vi ba dem stikke av, noe de bokstavelig talt gjorde. De punkterte hjulene på bussen vår, før de løp sin vei.

Dessverre hadde de ikke baller til å snakke med oss. Jeg ønsker ikke å gjøre noe stort poeng ut av dette nå, for det hele er jo rimelig tullete, og fortid er fortid. Og igjen må jeg jo si at de fleste av disse er på et annet sted i livet nå. Når man er ung sier en mye, så vi er nok flere som får unnskylde hverandre for oppførselen, hehe.

Vi har i hvert fall ingen problemer med norsk black metal nå.

- Bassist Shane Embury spiller jo eksempelvis nå i Insideous Disease, bandet til Dimmu Borgirs Silenoz.

- Du må huske at vi snakket om likhet og medmenneskelighet. Og på den tiden var vel det rake motsetningen til hva black metal bevegelsen ønsket å fronte, så vi var jo to motpoler.

- Samtidig var det antageligvis en verkebyll at dere var blant bandene som reiste death metal fra å være undergrunn til å bli et stort fenomen.

- Jo, men saken er den at vi aldri anså oss selv et death metal band. Vi gjorde en skive i Morrisound, en lyd som skulle vise seg å bli standarden for sjangeren. Og dermed fikk vi death metal stempelet, og det har hengt med oss siden. Men poenget er at vi aldri har vært

noe death metal band!

- Som mange band har selvsagt inntektsgrunnlaget forsvunnet denne sommeren. Hvordan ser høsten ut for Napalm Death, nå som verden begynner å åpne mer og mer?

- For vår del er det ikke de store planene, men vi skulle gjerne spilt konserter. Enn så lenge er det kun lov med utendørskonserter og ikke innendørs her, og vi er ikke bandet som trekker de store massene, så det er begrenset hva vi kan gjøre. Vi har spikret noen konserter på tampen av året, men vi har i bakhodet at disse kan bli avlyst. Jeg mistenker at det ikke blir noe før til neste år. Fortsatt er deler av Europa stengt, samt regioner innad i enkelte land. Og dette vil variere. Ingen vet hva som skjer. Tidligere i dag så jeg på nyhetene at de er bekymret i Tyskland over at antall smittede har økt. Så vi må bare vente og se.

- Får dere noen økonomisk støtte fra det offentlige?

- Nei, ikke for øyeblikket.

England har ingen slike ordninger. Vi har registrert Napalm Death som firma, men vi tilfredsstiller dessverre ikke kravene om offentlig støtte.

- Napalm Death er for meg et band jeg foretrekker live fremfor på plate. Mine siste opplevelser har vært på festivaler, noe som er en real kraftbombe. Er det klubbscenene eller utendørsfestivalene som er din egen favoritt?

- Jeg synes et bra band skal være sterke på begge deler og ikke inngå kompromisser med seg selv ved å være det ene eller det andre. Jeg liker begge deler, da det er to forskjellige opplevelser. Jeg liker godt klubbene, hvor du er oppi folks fjes og det er mer opprør foran scenen. Festivaler er også en fin opplevelse, der du er ute i frisk luft. Så det ene betyr ikke noe mer enn det andre.

- Og som det ofte sies i metalmiljøet, er demoen best. Så med seksten skiver på samvittigheten vil vel folk helst høre debuten «Scum» live?

- Haha, det er selvfølgelig mange som vil høre de to første. Så nådde vi en del andre igjen med «Harmony Corruption» og «Utopia Banished», og de etterspør jo det. Så har du også de som hang seg på i 2000 og «Enemy Of The Music Business». Vi har ikke sjangs til å spille fra alle skivene, men vi prøver å dekke de forskjellige epokene på hver konsert. Så lenge epokene er dekket får alle noe de liker, så veksler vi heller mellom låter og skiver innad i perioden til neste gig.

NRM 3-2020

57

SPARKS

Det drypper – ring alle nødetater!

Alle har et ”hvorfor er de ikke større?”-band, og for tusenvis av rockeinteresserte står Sparks son selve legemliggjørelsen av sådant ensemble.

Anført av brødrene Ron og Russell Mael har Sparks dispasjert høyoriginal, utfordrende, versatil og stiltranscenderende populærmusikk i nærmere femti år, med hitsingler i de mest utenkelige regioner. Forrige album, glimrende ”Hippopotamus”, bragte bandet tilbake på britiske salgslister, til brødrenes måpende overraskelse. Årets ”A Steady Drip, Drip, Drip” stiller enda sterkere i sin karriereomspennende gestaltning.

TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ANNA WEBBER

I dyp kontrast til vokalist Russell Maels maniske kunstnerhabitus, adapterte komponist og klaviaturtraktør Ron Mael tidlig et nærmest stasjonært og skulende alter ego. Etter sigende oppsto brettistens scenegevanter fordi ”jeg alltid har vært fascinert av å opprøre flest mulig mennesker med minst mulig fakter”, som han fortalte journalister i 1970-årene. Dennes sagnomsuste mustasje overdrar en fandenivoldsk og fysiologisk dikotomi av Adolf Hitler og Igor Stravinsky. Amalgameringen av skrekk og satire er et livslangt karaktertrekk ved Sparks – bandet som aldri styrer klar av en god provokasjon, så lenge den bunner i intelligent humor. Idet vi ringer Los Angeles sitter Ron Mael og snufser i frivillig Korona-karantene.

Vidd og humør er imidlertid vel bevart.

-Om vi er getting in the swing igjen? Ha ha ha, det er vanskelig å si hvor mye en populær plate skyldes et musikalsk arbeid eller offentlig persepsjon. Sparks opplever bedre levekår enn på lenge, noe som gir fornyet selvtillit og giv.

-”I’m Toast” frir uhemmet til enhver Sparks-tilhenger; låten er skamløst fengende, med komplekst arrangement og stedvis uforutsette akkordprogresjoner.

-Hele skiva er mer gitarorientert enn dens forgjengere, men forhåpentligvis innebærer ikke dette en regresjon til 1970-tallet. Sparks har operert i et utall stilarter. Til ”A Steady Drip, Drip, Drip” søkte vi ikke å rendyrke én musikalsk modul, men snarere la hvert stykke diktere sitt individuelle uttrykket; det er det lenge siden vi har gjort. Platas målsetning var å kultivere kraften i den enkelte låten, og ikke bry oss med hvorvidt vi havnet i gitarband-, elektronisk pop- eller hva det enn måtte være-land. Følgelig er dette blitt vårt mest varierte arbeid på lenge. Skiva favner uvanlig Sparks-bredt, uten å gjenta fortidige bedrifter. Det er mulig

58 NRM 3-2020

jeg er i overkant pedantisk på dette, men vi forsøker å pløye uutforsket mark hver gang vi tilvirker plate. ”Uopphørlig progresjon” er et Sparkscredo, selv om jeg erkjenner at det er visse ting vi ikke kan tillate oss. Jeg misliker nostalgi, og ville hate å ende i konform selvpastisj; det strider mot alt vi står for.

-Her eksisterer ikke fnugg av forringelse eller geriatri, bare for å bære til skue det fordømt opplagte.

-Vi befinner oss i en gunstig posisjon, hvor vi etter svimlende mange tiår fremdeles kan lage de platene vi selv ønsker å høre, uten å ta hensyn til annet enn eget uttrykksbehov. Det er ingenting hyklersk ved Sparks.

Vi lytter iblant til kontemporære artister – ikke for musikalsk inspirasjon, men rett og slett holde tritt med moderne produksjon og lydbearbeidelse.

Følgelig kan jeg med sikkerhet fastslå at ”A Steady Drip, Drip, Drip” er sonisk på par med enhver skive av 2020.

-Du er samstundes en av populærmusikkens fremste tekstforfattere.

-Wow, det setter jeg virkelig pris på å høre; dette intervjuet blir bare bedre og bedre… Etter mitt skjønn nedlegges det minimal innsats i rocketekster. Man sier seg tilfreds med utslitte rim av typen ”maybe/ baby”, men i Sparks jobber man nesten like hardt på tekstsiden som den musikalske. Det tekstlige må etablere kongruitet med det soniske, selv om musikken alltid veier tyngst.

-Vedrørende det narratologiske i ”I’m Toast”, er det virkelig tilrådelig å ringe 911 dersom det drypper og man ihendehaver egen mopp?

-Ha ha ha, kanskje ikke. Om moppen er for hånden tror jeg nødetatene skal skånes; ring heller noen andre.

-Hvorledes forløper den kompositoriske prosessen i dagens Sparks målt mot forutgående decennier?

-Ting imøtegås annerledes enn i 70- og 80-årene, da vi ikke disponerte eget studio. Den gang var det mindre tid til lek; materialet måtte være

norwayrock.net

spissfindig arrangert og gjennomtenkt på forhånd, siden taksameteret løp. Russells studioet er en kreativ tumleplass, hvor jeg anbringer låtskjelletter som vi suksessivt arrangerer og utpønsker innspillingsmetodikk omkring. Å rå over eget studio deponerer absolutt frihet. Vi kan eksempelvis tillate oss å skape spennende arrangementer, uten musikalsk substans, for deretter å arbeide bakover. Skisserte metode har faktisk ledet til et par uforutsett gode plateforekomster. Som bandets komponist er det fint å ha tilgang til flere prosessuelle opsjoner i fall man opplever skrivesperre. Dagens Sparks-album tilvirkes under relativt eksperimentelle forhold, da vi ikke møter mange restriksjoner underveis.

-I ”Stravinsky’s Only Hit” legger du for dage den påstand at Igor Stravinsky foraktet durtreklang; en antakelse som neppe ville ha opprørt komponisten…

-Jeg er stor fan av Stravinskys musikk, men enkle durintervaller var neppe noe han ofret en tanke; fyren var hinsides hva man kaller ”opplagte harmonier”. Likevel tillater jeg å leke med forholdet, i popmusikkens navn.

Hva gjelder låten for øvrig er den et destillert studiobarn. Jeg kan ikke forestille meg noe sånt bli komponert hjemmefra. ”Stravinsky’s Only Hit” eksemplifiserer en lagvis og leken studiokonstruksjon.

-Sparks-øyeblikk som ”Left Out In The Cold”, med morsomme drypp av latinamerikansk disco, mottas med åpne armer.

-Som nevnt søkte vi et stilistisk villnis-album, og jobbet iherdig for å fremme divertissement.

Låten er arrangert annerledes enn resten av materialet, uten at så fulgte naturlig i innledende fase. Dens danseaksentuering oppsto temmelig tilforlatelig.

-Som Sparks-frelst, og herigjennom underlig mottakelig for bandets kalde og repetitive tilbøyeligheter – for alvor introdusert med ”Lil’ Beethoven” – oppleves ”iPhone” som en sørgmodig paradis-flik.

-Ah, ”iPhone” ble skrevet per gitar, og skøyt fart så snart jeg fant å ville si noe om mennesker med et manisk forhold til egne mobiltelefoner, som gjør dem merkbart mindre til stede i virkeligheten. Ingen annen tekst fra albumet forvoldte større anstrengelser enn denne, for man ønsker ikke å fremstå predikerende.

Sparks er ingenlunde et anti-teknologisk band; tvert imot tenderer vi å kaste oss over tekniske nyvinninger. Løsningen lå i kontrafaktisk tenkning, hvor vi plasserer iPhone-er i ulike historiske settinger.

-Å utruste Adam og Eva med hver sin iPhone, i Eden hage, er en genistrek…

-Slike grep demper i alle fall smaken av ”sur, gammel gubbe”.

-Hva kan innberettes omkring vidunderlig bisarre ”The Existential Threat”, armert med iherdige saksofoner?

-Vi er forsiktige med å anbringe eksterne

norwayrock.net

instrumentalister i studio, men noen ganger gir det mening å ringe etter et av medlemmene fra konsertorkesteret vårt. Når det gjelder saksofonbruk i Sparks må konteksten være absolutt riktig; feil bruk av instrumenter skader vårt musikalske etos. ”The Existential Threat” fungerer ypperlig, fordi saksofonlinjene understøtter en allerede hyperaktiv låt.

-Og dere nytter ekte barnekor i ”Please Don’t Fuck Up My World”, ikke sant?

-Ja visst, godt hjulpet av Russell, for å optimalisere tone og frasering. Det er en splittet låt, delt på midten, hvor det at vi, i prosessen, forsøker å avgjøre en videre retningen las bli en del av diskursen.

-Det figurerer et slektskap mellom Sparks og Oscar Wilde i vidd, intelligens, originalitet og ironi…

-Jeg vil ikke drømme om å sammenligne meg med en litterær bastion av Oscar Wilde størrelse, hvis kløkt og virkelighetsblikk jeg beundrer betingelsesløst. Diktere som evner å skildre menneskelig atferd med såpass humor og ironi finner jeg tidløst leseverdige. Jeg deler kanskje disses særskilte menneskesyn, uten å tilvise mine tekster samme nivå.

-Jeg har lengtet etter en fyllestgjørende Sparks-dokumentar i årevis, og det ryktes at regissør Edgar Wright faktisk er satt på saken?

-I årenes løp er vi blitt kontaktet av en broket ansamling regissører som har ønsket å gjøre den optimale Sparks-dokumentaren, men vi har konsekvent takket nei, fordi ingen later til å forstå bandet. Med Edgar Wright, som introduserte seg etter en konsert for noen år siden, forholder det seg annerledes. Vi liker dennes filmer, og føler oss i trygge hender. Han solgte seg inn via et ønske om ikke bare å dvele ved fortiden. Fire Sparks-evenementer av nyere dato, henholdsvis fra London, Los Angeles, Mexico og Tokyo, danner filmens musikalske grunnlag, i samspill med tonnevis av historiske arkivopptak. Edgar Wrights kontaktnett er gigantisk, og han har fått de utroligste individer til å tale om bandet. Herom garanterer jeg flere overraskende kuriositeter. Akkurat nå trimmes filmen; den første versjonen forløp i over tre timer. Jeg tror det vil lanseres én kinoversjon på to og en halv time, og én ekstensiv versjon til hjemmebruk. Vi har foreløpig ikke bivånet hele herligheten – Korona-pandemien legger noen hindringer i veien – men Russell svever i alle fall på skyer.

Dokumentaren er hans våte drøm skje fyllest. Forhåpentligvis blir den å se på celebre filmfestivaler når korona-restriksjonene letter.

-Foruten nevnte dokumentar premierer også spillefilmen ”Anette” snart, regissert av franske Leos Carax, med manus av brødrene Mael…

-Alle opptak ble gjort forut for Covid-19utbruddet, så ”Anette” befinner seg nu på editeringsbenken. I forbindelse med multimediaprosjektet ”The Seduction Of Ingmar Bergman” besøkte vi filmfestivalen i Cannes, med mål for øyet å rekruttere skuespillere til ”Anette”.

Opprinnelig var planen å gjøre et nytt konseptalbum tiltenkt store scener. I Cannes møtte vi Leos Carax, som benytter en Sparkslåt i ”Holy Motors”, og vi fant tonen. Vel tilbake i Los Angeles lystet vi å sende ham manuset, til tross for at ”Anette” ikke var ment å bli en film.

Leos responderte uventet positivt, og smått om senn – åtte år senere – realiseres filmen ”Anette”, snarere enn som album og teaterforestilling.

Adam Driver og Marion Cotillard bekler hovedrollene. Vi tok del i et par opptakssesjoner i fjor, henholdsvis i Tyskland og Los Angeles, og føler at manuskriptet havnet hos riktig regissør. Å overvære velrenommerte skuespillere oppføre mine låter lar seg vanskelig beskrive… ”Anette” er en musikal, med 90 prosent sang og musikk, som jeg håper vil sette spor.

-De fleste Sparks-album rommer én eller flere underkjente diamanter. Øst-europeiske ”Goofing Off”, fra 1977-skiva ”Introducing Sparks”, fortjener et større publikum.

-Jeg samstemmer. Vi var svært fornøyd med ”Goofing Off” en gang i tiden, men den druknet litt i platekonteksten. Låten ble knapt oppført live, men jeg husker at den høstet animert respons og stormende jubel, så vi burde kanskje gjeninnsette ”Goofing Off” i konsertrepertoaret?

Hvorvidt ”Goofing Off” blir å høre dersom Sparks inntar Rockefeller i Oslo, 10. oktober, vet bare Igor Stravinskys spøkelse.

NRM 3-2020 59

Mick Harvey fra the Bad Seeds

TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: ALEXANDER HALLAG

– Du har nylig gitt ut et nytt soundtrack-album, som heter «Waves of Anzac/The Journey». Jeg har forstått det sånn at dette er et soundtrack fra en dokumentar – i hvert fall den første delen, som tar for seg New Zealands deltakelse i første verdenskrig, stemmer det?

– Ja, det stemmer det. Det var for en TV-dokumentar av Sam Neill (Jurassic Park, Peaky Blinders) og det skulle vise seg å bli et ganske enormt prosjekt. Jeg tror jeg produserte mer materiale til den dokumentaren enn til noe annet jeg har gjort. Jeg kan tenke meg at det endte opp med å bli dobbelt så mye som man normalt gjør til en vanlig spillefilm. Det kom av at denne dokumentaren hadde musikk i bakgrunnen gjennom hele greia og da sier det seg selv at det blir ganske mye musikk som må lages.

– Hva med den andre delen av soundtracket, «The Journey»? Er de to delene sammenhengende på noen måte?

– Nei, ikke egentlig fordi «The Journey» handler om utfordringene dagens flyktninger som kommer til Australia opplever. «Waves of Anzac» tar for seg historien til militæret til New Zealand som begynte under første verdenskrig, men selve dokumentaren handler ikke spesifikt om første verdenskrig som du er inne på. Dokumentaren tar for seg hele historien til New Zealands hær helt fram til Vietnamkrigen, som titlene på låtene avslører. Du finner f. eks sanger som «Vietnam», men en stor del tar for seg oppstarten som var under første verdenskrig.

– Hvordan ble du kontaktet angående dette prosjektet?

– Vel, regissøren spurte meg. Så enkelt som det faktisk. Det beste er å bli spurt direkte av de som jobber med et prosjekt og har kjennskap til det. Jeg er så heldig å ha jobbet med dette en stund nå så jeg blir som regel spurt direkte av filmskaperne.

– Dette er ditt første soundtrack på ti år, men du har laget flere av disse opp gjennom karrieren din. Du har til og med vunnet priser for innsatsen din. Hvordan tilnærmer du deg prosessen med å lage et soundtrack kontra et vanlig studioalbum?

– Den fundamentale forskjellen er nok at når man jobber med et soundtrack, så fins låtene allerede på en film eller i en dokumentar. Det handler da om å samle de sammen på en fornuftig måte til et album.

Du må finne de lydsporene som kan stå på egenhånd uten det visuelle hjelpemidlet, fordi ikke alt man har lagd til en film eller en dokumentar gjør det. De lydsporene som trenger det visuelle for å gi en effekt kan ikke tas med på et album helt enkelt. På samme tid kan ikke alle lydsporene være så framtredende fordi de vil da komme i veien for selve handlingen i filmen, eller i mitt tilfelle en dokumentar. Du trenger en del spor som bare flyter i bakgrunnen og gir stemning til en scene eller hva det nå skal være, men de passer ikke nødvendigvis inn på et album.

– I Nick Cave and The Bad Seeds hadde du, i tillegg til at du spilte

60 NRM 3-2020

Ifølge han selv er inneværende år første gang siden 1983 at han har hatt helt tom kalender. Den gangen brukte han og en pur ung Nick Cave fritiden på å vekke mastodonten som skulle bli Nick Cave and the Bad Seeds. Vi tok en telefon til Melbourne, Australia, midt under lockdown for å høre hva Mick Harvey bruker fritiden sin på denne gang.

flere instrumenter, oppgaven med å være produsent og arkitekt for mye av musikken. Har det hjulpet deg på noen måte når du har jobbet med disse prosjektene?

– Fra starten i Nick Cave and the Bad Seeds og helt opp til midten av 90-tallet lærte jeg veldig mye om disse tingene som du nevner. Grunnen til at jeg tok på meg den oppgaven i The Bad Seeds var ganske enkelt at ingen andre hadde lyst til å gjøre det, og jeg var dum nok til å si at jeg kunne gjøre et forsøk. Sånn begynte det og man lærer gjennom prøving og feiling. Det første albumet jeg alene hadde ansvaret for orkesterarrangementene var på «Kicking Against the Pricks» hvor vi brukte en helt utrolig kvartett fra Berlin der alle var over sytti år gamle.

Det var utrolig morsomt å jobbe med dem. Jeg lærte meg tidlig å se hele bildet i det vi jobbet med, og ikke bare mitt eget instrument. Derfor ble jeg samtidig en som spilte mange forskjellige instrumenter. Jeg fokuserte ikke lengre på hva jeg selv spilte, men heller på hva albumet trengte hvis du forstår? Senere begynte flere i bandet og bidra, samtidig som Nick Cave selv ønsket å ta mer kontroll over musikken og lydbildet til bandet. Jeg hadde da lært meg alt jeg trengte å vite om å produsere og arrangere, så jeg hadde de evnene innarbeidet – som jeg kan ta i bruk når jeg ønsker.

– Ditt siste rene studioalbum, «The Fall and Rise of Edgar Bouchier and the Horrors of War”, som kom ut i 2018 var i likhet med «Waves of Anzac» også basert rundt temaet første verdenskrig?

– Ja, temaet ser ut til å gjenta seg, haha.

– Er du fascinert av krig eller er det hovedsakelig første verdenskrig som trigger deg?

– Faktisk så ble hele ideen rundt det albumet lagt fram for meg av en annen kar. Denne personen viste nok at jeg var interessert i det temaet.

Han hadde en karakter i en bok han hadde jobbet med, som var soldat og poet under første verdenskrig. Han spurte meg om jeg var interessert i å gjøre noe sammen rundt denne fiktive karakteren som han hadde skrevet om. Jeg prøvde lenge å si nei, rett og slett fordi jeg hadde for mye å gjøre, men jeg var veldig fascinert i prosjektet og bestemte meg derfor for å si ja.

– Jeg vil ta deg med tilbake til albumet «Sketches From the Book of the Dead”, som kom ut i 2011. Det var ditt aller første soloalbum med utelukkende egne låter og samtidig ditt første etter å ha sluttet i Nick Cave and the Bad Seeds. Et veldig viktig album for deg med andre ord. Hvor viktig var den platen for deg personlig, og var det skummelt på noen måte?

– Jeg vet ikke om jeg var engstelig eller nervøs på noen måte, men så var de to tingene du nevner heller ikke planlagt. Da jeg forlot The Bad Seeds tenkte jeg ikke at ’Nå passer det godt å lage en ny soloplate med kun originalt materiale’. Faktisk så var jeg nok godt og vel halvveis i prosjektet allerede da jeg sluttet i bandet. I tillegg til mine egne ting, jobbet jeg med PJ Harvey på hennes «Let England Shake» rett etter jeg

norwayrock.net

sluttet i bandet, så jeg var fortsatt like travel.

Eneste forskjellen var at The Bad Seeds ikke var et av prosjektene mine lengre. Spesielt PJ Harvey kunne jeg være mye mer tilstede for.

Jeg har spilt på en del av albumene hennes opp gjennom årene, men jeg har stort sett alltid måtte si nei når hun har spurt om jeg kunne tenke meg å turnere med henne, på grunn av at jeg ikke har hatt tid. Etter jeg sluttet i The Bad Seeds har jeg vært i en posisjon der jeg både har kunne spilt på albumene hennes og være med henne på turné, så det har vært fantastisk.

– Hele tre av soloalbumene dine har vært album der du har tolket musikken til den klassiske franske musikeren Serge Gainsbourg. En mann som er godt kjent i Frankrike, men som resten av verden nok ikke vet stort om. Hvordan i all verden ble du involvert i hans musikk og hvorfor har du gitt ut intet mindre enn tre album med hans musikk på engelsk?

– Da jeg begynte med å spille musikken hans på engelsk, var han ikke særlig kjent i den engelsktalende delen av verden, eller i noen andre land enn hjemlandet hans for å være helt ærlig. Serge Gainsbroug var en litt luguber fyr som stadig havnet oppi skandaler. Det var først da jeg begynte å sette meg inn i musikken hans at jeg oppdaget hvor flink han var som låtskriver, og folk visste ikke om det. Det var sånn hele den greia begynte, og prosjektet har liksom gått parallelt med resten av karrieren min. Det er ikke på noen måte sentralt i arbeidet mitt, fordi jeg oversetter og formidler egentlig bare noe som en annen har skrevet. De andre albumene mine, og da tar jeg med The Bad Seeds, føles mye mer som mine verk og jeg har et helt annen forhold til dem enn til de tre jeg har gjort med hans musikk. Samtidig får jeg utløp for en annen side ved meg selv gjennom å gjøre disse albumene som er ganske frigjørende og jeg liker å gjøre dem. Det er nok derfor det har blitt tre album og ikke bare ett – som gjerne egentlig hadde vært nok.

– Det meste du har vært med på av album har vært utgitt på Mute Records – inkludert ditt siste album «Waves of Anzac/The Journey». Hvor viktig har det vært for deg å ha den tryggheten og støtten?

– Utrolig viktig! Andre artister og band kan slite voldsomt med den biten. Andre jeg har jobbet med, som for eksempel Nick Cave eller PJ Harvey, hadde nok ikke hatt noen problemer med å finne noen som hadde vært villig til å gi ut uansett hva det skulle være de hadde ønsket å gi ut. En artist som meg selv derimot hadde nok hadde større problemer. Derfor har støtten jeg har hatt og har fra Mute Records vært utrolig viktig for meg. Jeg skylder Daniel Miller og resten av Mute en stor takk fordi ting hadde nok vært veldig annerledes for meg hadde det ikke vært for dem.

– Jobber du med noe nytt solomateriale

norwayrock.net

for tiden, nå som hele verden har stoppet opp?

– Dette året var vel det første året siden The Birthday Party splittet opp i 1983 at jeg ikke hadde noe planlagt. Ingen reiser, ingen turneer, ingenting. Så skjedde jo dette viruset, men jeg hadde nok gjort mye av det samme som jeg gjør nå uansett. Jeg hadde en del ideer skrevet ned i en notatbok som jeg har fått tid til å jobbe med. Jeg jobber metodisk og strukturert og har nå rundt fire sanger ferdige til to forskjellige prosjekter. Jeg holder også på med å skrive ned memoarene mine til en bok jeg lenge har tenkt på å skrive, som jeg nå har hatt tid til å komme i gang med. Jeg har flere ganger blitt forespurt det og hadde tenkt å gjøre det i år uansett, men så kom jo dette viruset, så det passet jo egentlig greit for min del. Jeg tipper mange artister der ute har gjort nøyaktig det samme nå i denne perioden, så det dukker vel opp en hel haug med biografier og sånt i løpet av et år eller to, haha.

– Når innså du at det var på tide å forlate Nick Cave and the Bad Seeds – et band du var med på å starte og som du var en viktig del av i så mange år?

– Det er litt vanskelig å tidfeste, men jeg viste at jeg ikke likte tilværelsen min i bandet lengre det siste året eller så. Nick Cave holdt på med Grinderman, som var helt i orden for meg, men det begynte å gli litt inn i det vi holdt på med i The Bad Seeds. Spesielt live skulle ting være mer rock and roll og alt handlet plutselig om å spille på større og større arenaer og det likte jeg ikke. Likevel så var nok den største faktoren at mitt forhold til Nick Cave ikke var det samme lengre. Vi hadde hatt et veldig godt musikalsk forhold i nesten tretti år, men ting hadde sakte men sikkert endret seg de siste årene av samarbeidet vårt. Forholdet vårt var ikke like positivt lengre og min rolle i bandet var ikke like viktig eller utfordrende for meg selv lengre – mot slutten spilte jeg vel stort sett bare gitar, mens tidligere gjorde jeg det meste egentlig.

Det var ganske sammensatt, men det viktigste var nok forholdet mellom meg selv og Nick, så da følte jeg at jeg måtte komme meg til helvete vekk fra alt. I ettertid ser jeg at det var rett avgjørelse, fordi bortsett fra det første albumet til The Bad Seeds uten meg, «Push The Sky Away», så hadde det vel egentlig ikke vært bruk for meg og gitaren min. De siste par albumene har kun dreid seg om Nick, og bandet har bare hjulpet han å gjøre det han ønsker. Herregud, på den siste skiva har jo bandet nesten forsvunnet fullstendig, så jeg vet ikke helt hva jeg hadde kunnet bidra med der fordi Nick var tydeligvis drittlei av gitarspillingen min uansett. Det skal sies at det siste albumet er et modig album, og en del Bad Seeds fans liker det nok ikke. Han får nok ikke høre det personlig, men jeg har fått en del kommentarer fra folk som ikke helt har omfavnet det han gjorde på «Ghosteen».

– Det må være litt merkelig for deg å være

på utsiden etter alle årene du var med i Nick Cave and the Bad Seeds?

– Ja helt klart fordi det var jo ’mitt’ band også. Jeg var med å starte det sammen med Nick Cave i 1983 og jeg savner jo selvfølgelig The Bad Seeds – bare ikke sånn som bandet fremstår i dag. Jeg har det bra med meg selv nå og det har Nick Cave og de andre også så alt ordnet seg til slutt. Jeg og Nick Cave prater sammen og har et positivt forhold igjen, så det er bra.

– Dere har funnet tilbake til hverandre igjen, ja?

– Å jada. Det var bare en kort periode på et par år der vi ikke kom helt overens, men da støvet hadde lagt seg, fant vi tilbake til hverandre igjen. At jeg forlot bandet bare måtte skje og jeg visste det, men jeg tror ikke Nick innså at jeg trengte å forlate The Bad Seeds. Det tok ham nok litt tid å innse det, men da han fikk stablet ting på beina igjen og fortsatte, forsto han hvorfor jeg måtte gjøre det jeg gjorde. Det er sånn han er som person. Han er ganske konservativ når det gjelder bandmedlemmer, så forandringer må på en måte bli påtvunget ham for at han skal gjøre dem, hvis du skjønner?

– Ja, for du var vel den som gjorde at The Birthday Party ble splittet opp ved at du forlot bandet – før dere da kort tid etter kom sammen igjen og startet Nick Cave and the Bad Seeds?

– Ja, det stemmer. En stor del av grunnen for at jeg forlot The Birthday Party var at Nick Cave trengte å forandre på det som skjedde rundt ham, men han nektet å innse det selv. Så jeg sluttet og tok i grunnen avgjørelsen om å avslutte bandet for ham. Det er akkurat samme sak nå når du tenker på det. Forskjellen var at med The Birthday Party så hadde bandet blitt totalt dysfunksjonelt og ingen pratet med hverandre lengre. Jeg orket ikke å kaste bort tiden min på det, så jeg sluttet. De andre var nok for nervøse med tanke på framtiden. Fordi det å spille sammen i band var det eneste vi kjente til, og de var nok ikke klare for å ta sjansen på å gjøre en endring. De, og spesielt Nick, trengte at noen tok steget og jeg gjorde nettopp det – akkurat som jeg gjorde da jeg takket for meg i 2009.

– Så hva ble det neste steget etter The Birthday Party splittet opp i 1983?

– Det neste steget var at Nick Cave begynte å spille inn ny musikk og kontaktet meg for å spørre om jeg ville spille med ham igjen. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over at han kontaktet meg så kjapt etterpå, fordi jeg trodde han fortsatt var sint på meg for å ha splittet opp The Birthday Party. Men han hadde ganske kjapt innsett at det var den rette avgjørelsen og at han ønsket å jobbe videre med meg, så jeg sa selvfølgelig ja til forespørselen. Den forespørselen og mitt ja skulle vise seg å være starten på Nick Cave and the Bad Seeds – så fulgte tjuefem år med non-stop kjør.

NRM 3-2020

61

BLOMST Blomst blomstrer godt i norske rocke-fauna De slapp sin andre fullengder, “Blomst IL” i fjor til temmelig unisone knallanmeldelser over det ganske land, og slipper den nå på nytt - denne gang som “Blomst IL + Ekstraomganger” med to ekstra spor. Dette måtte vite mer om, så vi lurte med vokalist Ida Dorthea Horpestad og gitarist Lasse Febakke til trivelige Sir Winston for en minst like trivelig prat.

TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD FOTO: MILLE FRØMYHR

- Dere har jo etterhvert blitt et temmelig rutinert band som har holdt på en god stund, men vi kan allikevel ta det fra starten.

Hvordan kom dere sammen?

Lasse: - Jeg, Chris og Teo - tre sørlendinger hvorav to søgnesokninger og én mandalitt begynte å drømme om turné i 2010 og startet band sammen. Deretter møtte vi Ida på folkehøyskole og hun ble med på drømmen.

- Temmelig ofte folk møtes der føler jeg?

Ida: - Det kan nok godt tenkes, men ikke like ofte de fortsatt holder sammen ti år senere. Det er ganske så spesielt, men føles bra og er gøy.

- Hvor kom så bandnavnet ifra?

Lasse: - Vi har reflektert mye over bandnavn, men det føltes spesielt så da ble det sånn.

Ida: - Så føler vi det er et navn som virker bra før man har hørt musikken og musikken er bra, det er vel sånn for de fleste andre tenker jeg. Det var egentlig bare noen som foreslo navnet Blomst en dag, så ble det unisont vedtatt så tenkte vi ikke mer på det.

Lasse: - Det er veldig kort, enkelt og effektivt, og det er bra - men kanskje ikke like bra når det kommer til søkemotorer og den slags.

- Nei, det kan jeg skrive under på du. Gudene skal vite hvilke 62 NRM 3-2020

botaniske tips jeg fikk under research denne gangen.

Lasse: - Det skjønner jeg godt, og vi får enkelte ganger bare tilsendt bilder av blomster fra gamle tanter.

- Hvem står for musikk og tekster?

Ida: - På den siste skiva så har jeg skrevet nesten alle tekstene, ellers har vi vært tekstforfattere alle mann mer eller mindre. Musikken starter gjerne med en idé, også jammer vi ting sammen i øvingslokale der det meste skjer.

Lasse: - Det er ytterst sjeldent at noen kommer med et fikst ferdig stykke musikk.

Ida: - Resultatet er som oftest den symbiosen når vi møtes på lokalet og hvordan vi responderer på det. Så lager vi det sammen.

Lasse: - Det er jo det vi synes er morsomst - at vi bobler ting sammen i en arbeidsgruppe.

Ida: - Tekstene skriver jeg stort sett etter låten er ferdig. Da har jeg vanligvis nynnet frem en melodi under øving, så ser jeg hva som kommer ut ifra det og prøver å få ordene til å passe inn.

- Er det da noen rød tråd i lyrikken; Jeg har bitt meg merke i en slags tematikk rundt kroppspress som går igjen?

Ida: - “Blomst IL” handler jo mye om statusoppdatering fra midten av tjueårene og hvordan jeg opplevde det å skulle bli voksen. Hvordan samfunn vi lever i, hvilke erfaringer man har gjort og hva man kanskje norwayrock.net

burde snakke om i samfunnet ellers; Om det gjelder kroppspress, “flink pike”-syndrom eller “like”-press for den saks skyld. Det kommer vel en og annen tekst om kjærlighet og, men det går dessverre sjeldent bra i vårt univers. Når det er sagt er faktisk én av våre siste singler, altså “Du Er Så Fin”, av den positive sorten da den handler om starten av en forelskelse mens på den andre, “Den Dagen Du Traff Meg” går det kanskje ikke så bra allikevel. Man sitter igjen å håper at man har gjort et visst inntrykk mens den andre har gjort et veldig stort inntrykk på deg. Jeg så på “Tre Nøtter Til Askepott” for inspirasjon, haha!

- I forhold til resten av skiva er vel begge disse relativt mer “happy” i fremtoningen?

Ida: - Det er vel kanskje det. Kan nok fort tenkes at vi alle er mer glade nå enn hva vi var da. Det er vanskelig å ikke ta med seg livssituasjonen inn i musikken, så det reflekterer godt hvordan vi har det akkurat nå som mennesker. Jeg tror man glorifiserer litt myten om kunstneren som lider, men det føles godt å kunne spre litt glede gjennom musikken også. Kanskje vi trenger det ekstra mye i disse tider. Håper jo at noen av låtene kan sette litt sommerfølelsen i folk og få det til å krible litt.

- Hva var grunnen til at dere ga de ut som ekstraspor på en reutgivelse av “Blomst IL” i stedet for singler?

Ida: - Vi diskuterte faktisk om vi skulle gi de ut som en sju-tommer, men var samtidig så og si utsolgt for eksemplarene til originalutgivelsen og måtte allikevel trykke opp den på nytt. Da var spørsmålet om vi bare skulle trykke den på nytt som den er eller legge på disse to som ekstraspor for å gjøre den til en litt lengre og enda kulere skive så da valgte vi det siste.

- Så alle som har kjøpt originalutgivelsen må kjøpe den på nytt? Meget bra markedsføringsteknikk!

Ida: - Haha! Hvis de vil og føler for det må de gjerne det.

Lasse: - Det ser jo kanskje litt sånn ut, men det var jo overhodet ikke intensjonen vår.

Tanken var at når vi først måtte trykke den på nytt så kunne vi gjøre noe gøy ut av det. Den ser litt annerledes ut, og kommer til å være farget vinyl.

Ida: - Det angret jeg på med den forrige, jeg skulle gjerne hatt den farget og nå fikk vi muligheten til det så det er gøy.

- Var det i forbindelse med “Blomst IL” at dere begynte med fotballimaget?

Ida: - Ja, og vi har prøvet og feilet mye opp igjennom så vi prøver dette nå.

Lasse: - Vi hadde vel en form for femtitallsstil en periode med ulldressbukser, det var ingen suksess.

Ida: - Overgangen fra ulldressbukse til shorts var en temperaturendring vi la merke til.

- Dere må jo ha rent bort på scenen?

Ida: - Det var mye svette. Jeg har også prøvd meg både på en form for barnebursdagskjole og jumpsuit så vi har vært innom mye rart. Men norwayrock.net

nå er jeg såpass fornøyd med både konsept og outfit som jeg føler har en tydelig sammenheng - og ikke minst at det er behagelig scenetøy og tar lite plass å reise med. Det jeg nesten synes er kulest med konseptet Blomst IL er at man kan invitere hvem som vil til å bli med på laget.

Alle som liker Blomst får være med på Blomst IL. Vi har jo sett flere folk som har kommet på konserter med hjemmelagde Blomst IL-drakter, og det er jo ekstremt rørende.

- Dere har hatt med et oppvarmingsband ved navn Gress IL. Dette kan da ikke ha vært tilfeldig?

Ida: - Nei, det var ikke tilfeldig. Vi skulle varme opp for oss selv på Krøsset, for vi fant ut at det var praktisk med tanke på lydsjekk og andre omstendigheter - pluss at det var en artig ting å gjøre.

Lasse: - Bortsett fra at vi måtte øve inn to sett i stedet for et. Vi spilte norske coverlåter, men greia var at ingen skulle vite at det var oss - men nå har jo Ida ødelagt hele mysteriet, haha!

- Dere dro en Ghost rett og slett?

Ida: - Det vet jeg nå ikke, vi hadde på bart og briller, bytta litt på instrumenter og spilte norske låter vi hadde lyst til å spille; “Grevling I Taket” blant annet. Man må utnytte de mulighetene man får til å gjøre noe ekstra sprell, også ville vi gi litt tilbake til alle som hadde kjøpt billetter for å se oss. Krøsset har alltid vært et spesielt sted for oss; I fjor solgte vi ut for første gang og i år solgte vi ut to kvelder, så vi ville gjøre noe spesielt for de som var der.

De var jo ikke der for noe annet band, de ville se oss, så da fikk de dobbel dose. Men det ble nok bare med den gangen, tror ikke Gress IL har noen stor karriere foran seg, haha!

Lasse: - Det må isåfall bli Løvetann IL. - Tar jeg feil når jeg mener at giggen på Krøsset var rett før korona-lockdown?

Ida: - Det var helga før. I ettertid var jeg veldig glad og takknemlig for at vi fikk gjennomført det, men samtidig ble det også en sterk kontrast å sitte igjen med de minnene etter den sjuke helga så får man plutselig ikke dra på konsert i det hele tatt. Alle festivaljobbene og konsertplaner ellers ble brått ikke noe av - og vi skulle spille mye. Samtidig sitter vi jo igjen med Krøsset-opplevelsen friskt i minnet sammen med alle andre som var der som den siste konsertopplevelsen på lenge, og er det et konsertminne jeg vil sitte igjen med så er det jo dét.

- Vi må snakke om albumtitlene deres; “B for Blomst”, “Blomst” og “Blomst IL”. Man kan ane en viss sammenheng?

Ida: - Dårlig kreativitet kanskje, haha!

Førsteskiva var “Blomst” og “B for Blomst” var rett og slett B-sidene derifra.

- Med den informasjonen ble jo brått det en genial albumtittel!

Ida: - Ikke sant? Også kom jo da “Blomst IL” som på en måte forklarer seg selv med fotballgreiene.

- Da er det nærliggende å anta at neste albumtittel også kommer til å ha noe med blomst å gjøre?

Ida: - Mariachi-skiva kommer til å hete “Il Blomst”.

Lasse: - Så kommer vi med en franskspråklig skive som kommer til å hete “Le Blomst”.

- Kanskje tittelen på en Katzenjammercoverskive kanskje?

Ida: - Men fra spøk til alvor - når det kommer til tittelen på neste skive er det noe vi må finne ut av etter vi har fått låtene på plass; Hva som føles passende i forhold til de og konseptet de representerer.

Lasse: - Men vi føler jo det må være noe rundt det, for skulle vi gjort noe helt annet ville det nå ha blitt rart.

Ida: - Jeg vil tro at ordet blomst kommer til å være en aktør i navnet i det minste. Det har jo blitt en greie.

- Hvordan føler dere musikken deres har utviklet seg siden starten, med tanke på at dere nå har holdt på såpass lenge? Hvor henter dere inspirasjon fra?

Ida: - Vi hadde ikke noe uttalt sjanger vi ville spille når vi startet opp, annet enn at det skulle være fengende gitar- og vokalmelodier med få, enkle korder. Så ble det sånn det ble.

Vi har aldri vært mer sjangerfiksert enn det, og det har vært befriende. Vi trenger ikke å holde oss innenfor visse rammer av sjangerbestemt musikk. Derfor følte jeg det uproblematisk å gå i studio for å lage “Dagen Jeg Traff Deg” som tross alt byr på litt annet lydbilde enn hva vi har gjort tidligere.

Lasse: - Litt mer classic rock. Vi hadde nok lyst til å prøve å utforske litt annen type rock enn hva vi hadde gjort før, som 60-tallet for eksempel, og kanskje litt Thin Lizzy.

Ida: - Vi har jo tidligere hatt lyst til å gjøre noe Mexico-inspirert også. Når det kommer til inspirasjon er det jo ikke bare musikk man blir inspirert av, men også folk for eksempel.

Erfaringene man får av å møte forskjellige folk på forskjellige steder.

Lasse: - Folk man spiller med kan være en stor inspirasjon, hvis noen for eksempel har lært meg et gitarknep jeg ikke kunne tar det ikke lang tid før det ender opp i låter.

- Er det så noe håp for Blomst-konserter i 2020 eller er det umulig å svare på i disse smittevernstider?

Ida: - Jeg håper på det, for jeg savner publikum!

Lasse: - Vi har jo 10 års-jubileum til høsten og har veldig lyst til å gjøre noe greier ut av det ihvertfall.

Ida: - 10 års-jubileet skal feires på en eller annen måte, og så fort vi ser hva vi får lov til mot høsten håper jeg vi får til noe. Jeg har veldig lyst til det.

NRM 3-2020 63

THOR-RUNE HAUGEN 64-årig platedebutant Thor-Rune Haugen, mannen som har opplevd mer enn gjennomsnittet i sitt liv, kommer nå ut med debutplate, i en alder av 64 år. Haugen er fra før en kjent medieprofil med bl.a. over 200 programmer som ”Haugen i bua” i TVunderholdningsserien ”Casino”. Han har vært speaker på over 100 landskamper på Ullevål Stadion og i tillegg har han skrevet bok om norsk rock og pop, og vært musikkjournalist i flere blader.

TEKST: PER RANNUG FOTO: RUNE HALLAND

Plata til Thor-Rune ble påbegynt i 2015, men først nå er ”Livsnyter” på plass i butikker og digitale plattformer. Årsaken til den lange ventetiden er helsemessig, hvorav et slag satte Thor-Rune tilbake i lengre periode. Nå er han tilbake for fullt og presenterer et album han kan være stolt av, og som produsent har han brukt Ronni Le Tekrø i dennes studio på Toten. Ronni viser at han kan håndtere andre stilarter enn tungrock.

-Hvordan går dagene, Thor-Rune? Er du en livsnyter?

-Ja, jeg er vel det og spesielt etter slaget jeg opplevde for litt siden. Alle vet hva som kunne gått galt etter et slikt slag, men jeg var heldig. Det er derfor jeg har kalt plata for ”Livsnyter”, jeg er takknemlig for at det gikk så bra som det gjorde, og hver dag ser jeg på som en bonus. Jeg er glad for at jeg klarer å kommunisere og fungere i hverdagen.

-Du kommer fra en musikalsk familie?

-Ja, jeg gjør det. Min far var veldig musikalsk og utga mange plater.

Min søster spilte piano og sang i kor, og i min fortid var jeg opptatt av å spille på 4 forskjellige instrumenter. Min mor var veldig glad i å synge.

Jeg var selvsagt interessert i trekkspill siden min far spilte det, men jeg var innom både gitar, fløyte og orgel. Etter 14-årsalderen har jeg ikke tatt i noen instrumenter som jeg kan huske.

-Hvordan kom du på ideen å gjøre ei plate?

-Veldig godt spørsmål! Hadde noen sagt til meg et år før dette ble realistisk så hadde jeg ledd av hele greia. I mitt tilfelle var det én person som inspirerte meg til å gjøre dette, og det var Ronni Le Tekrø, som jeg har kjent i bortimot 40 år. På siste Roquefire-plata, fra 2014, gjorde vi et samarbeid hvorpå vi lurte på hvordan vi kunne videreutvikle ideen. Vi lagde 4 låter, hvor jeg skrev tekstene og han musikken. Det var klart for meg den gangen at jeg ikke ville lage noe i samme stil som Roquefire som er bandet jeg er med i. Litt rart kanskje i og med at folk forventer at jeg skal lage hardtslående musikk. Jeg ga meg selv utfordringen å lage musikk i min egen stil, med norske tekster, på en akustisk og variert stilart. Det føler jeg at jeg har greid. Her er det mangfoldige stilarter, blant annet med en a-cappella-låt og en instrumentallåt. Ronni lagde et delta blues-slide-tema som ble til ”Djevelens Verk”. Jeg ville ha med sider av Ronni som folk ikke vet om. Ronni kom selv med forslaget om å produsere plata, og for meg var det selvsagt ok eller en selvfølge. Det hele begynte i januar 2015 hvor vi dro ned til Ronnis leilighet i Spania, med blanke ark, for å teste ut ideer. Først rundt juletider før avreise fikk jeg noen ideer – jeg aner ikke hvor de kom ifra – men noe var det å bygge på som jeg kunne presentere han. Den første han fikk høre fra meg var ”Fata Morgana”, og den likte han veldig godt. Stort sett likte han alt jeg kom med. Jeg har skrevet alle låtene selv på plata, men jeg har fått behørig hjelp av Tekrø. Ronni spilte vel inn alle sine gitarer mens vi var i Spania. Vi 64 NRM 3-2020

kommuniserte slik at jeg sang låtene for han, og han fant akkordene på gitaren og derav begynte det å rulle. Jeg spilte inn 3 vokalspor der nede.

Da vi kom tilbake til Norge gjorde vi de resterende opptakene på Toten med det som etterhvert skulle bli et band i studio, med Trond Augland på trommer, Jørun Bøgeberg på bass og Lars Christian Narum på orgel, i tillegg til Ronni på akustiske gitarer. Dette er musikere fra øverst hylle i Norge. I tillegg spiller Bjørn Kristiansen el-gitar på et par låter, pluss at jeg har Dave Swarbrick på fele. Han spilte i Fairport Convention, som er et av mine favorittband gjennom tidene. Jeg må også takke Jon Anders Narum, Bård Svendsen, Antonio Granada, Anette Hofstad og Dionisia Fjelldalen for bidrag på plata.

-Tenkte du mye på din far når du spilte inn plata?

-Jeg var veldig opptatt av at dette skulle være min plate. Mange har spurt om dette, og hvis det skulle bli til at jeg gjør en plate til så kanskje tanken er der. Det morsomste med dette er at jeg har alle pappas plater (Arnt Haugen), og i hylla mi vil jeg nå ha et Thor-Rune-album ved siden av.

-Du nevner at det ikke finnes spor av tungrock i plata di. Du har jo likt det i din tid også?

-For det første har jeg ikke sangstemme til den slags. Alle forventer at jeg vil gjøre tungrock-låter, men for meg ville det bli alt for forutsigbart.

Jeg har beholdt mange av de hardrockplatene jeg brant for, og hører fortsatt litt på AC/DC og annet stoff, men jeg er ikke den som kan gjøre slikt stoff i studio.

-Hva med fremtidsplaner rundt skiva di? Får vi se deg live?

-Nei, jeg er vel ingen liveartist. Jeg har ingen erfaring med livefremførelse. Hadde det ikke vært for Petter Singsaas i Universal som sa at ”jeg kan gi den ut jeg”, til min store overraskelse, så vet jeg ikke hvordan dette ville gått. Det hadde aldri blitt innspillinger uten Ronni Le Tekrø og ingen utgivelse uten Petter Singsaas. Petter reddet plata. Jeg har jo kjent han lenge. Han var i perioder sjefen min i Universal. Jeg gjorde jo ”Trollkrem” for Universal, med norske utgivelser på Troll-etiketten. Det å få utgitt plata på Vitamin er stort med tanke på at for eksempel Ingebjørg Bratland, Di Derre/KORK og andre også er på samme selskap. Angående et mulig prosjekt med å lage enda ei plate så er interessen der. Jeg har ideer, men det står og faller på helsa mi. Jeg blir så fort trøtt. Jeg har fullført 2 nye sanger og har ideer til flere. Det kan bli en utfordring å skrive nok låter til enda en plate. I utgangspunktet er jeg veldig fornøyd med å ha gitt ut denne ene.

-Du har vært innom mange forskjellige yrker i årenes løp. Er det noe du savner fra disse?

-Ikke egentlig. Jeg hadde drømmer om å bli musikk-journalist og kommentator, jobbe i radio, bli forfatter og gi ut plate, og jeg fikk oppleve alt dette. På min ”bucket list” sto det å lage plate øverst på lista. Jeg har samtidig møtt de fleste av heltene mine. norwayrock.net

AN M E LD E L SE R

SKIVER AIRBAG A Day At The Beach Karisma Records

LYDKICK GEIR VENOM LARZEN 1. Sparks – alt fra 1970-tallet + det 21. århundre Sleng din iPhone i latrine og hør på Sparks!

2. Deep Purple – Whoosh!

Man føler stolthet på vegne av både band og fans. ”Step By Step” er årets beste låt.

3. Rufus Wainwright – Unfollow The Rules Gnistrende kunstpopcomeback fra unik artist.

4. The Devil’s Trade – The Call Of The Iron Peak Blødende og godt effektuert tristesse yter sommeren behørig motstand.

5. Christine Sandtorv – Hei Menneske Sirlig vise-pop i Ephemera- og Lisa Ekdahl-land…

SVEN O. SKULBØRSTAD 1. Avatar – Hunter Gatherer Mine svenske sirkushelter er tilbake med et smell.

2. Smiling Assassin – Plight Of The Millenial Metallisk sinnapunk fra samme gate som The Exploited er aldri feil.

3. Fixation – Global Suicide EP Strålende debut fra Tønsberg.

4. Brunhilde – Choir Boy EP Imponerende å rette opp et dårlig førsteinntrykk i løpet av en kort EP. 5. Amaranthe – Manifest Hater bandet og vil fortsette å hate bandet, men dette var rett og slett sjukt bra.

WILFRED FRUKE 1. Blues Pills – Holy Moly!

Kanskje deres beste!

2. Deep Purple – Whoosh!

Gamle hunder kan lære nye triks!

3. Kiss – Det tidligste Har dog en fireåring til indoktrinering!

4. Knutsen & Ludvigsen – Beste & Verste Se over.

5. Queen – Alt ...og jeg mener faktisk alt!

GEIR AMUNDSEN 1. Blackfield – For The Music Blir liksom ikke helt enig med meg selv om jeg elsker eller hater denne…

2. Biffy Clyro – The Celebration Of Ending Fortsatt. Blir ikke lei denne.

3. David Bowie – Scary Monsters 40 år siden. Trengs det flere grunner?

4. Flying Colors – Third Stage: Live In London Fordi jeg var der i London. Og det var grisefett.

5. Rush – Samlede verker Fordi jeg synes jeg har fortjent det. Kan jo ikke bare høre på det som plateselskapene ber meg om å høre på.

norwayrock.net

Det er vel trolig andre grunner enn de reint pandemiske som gjør at Airbag nedbemanner fra kvintett til trio, men formel og uttrykk framstår likevel som ganske så uforandret på denne, deres femtefødte helaftens utgivelse. En kan i og for seg diskutere til kuene er på vei ut igjen om det kan kalles spesielt ‘progressivt’ å holde sin musikalske utvikling i så strenge tømmer som de gjør, men det er nå også en gang et uttrykk som heter ‘if it works; don’t fix it’ – og de har da vitterlig funnet en oppskrift som i deres hender funker ganske så godt. Kort forklart snakker vi om lett svevende og sakte oppbygd progrock av det atmosfærisk, ofte nært droneaktige slaget, med både lange, følsomme og gode gitarsoli, gjerne av betydelige lengder og lekker utførelse. Denne gang har de da også utvidet med større nærvær av elektroniske elementer, og dette bidrar fint til et noe bredere lydlandskap enn fra tidligere bravader.

Jeg må innrømme meg å skulle ønske en større eksperimentering med dynamiske brudd og et tidvis mer pulserende uttrykk, for skiva i ett føles noe langtekkelig. Spor for spor er det dog en svært behagelig plate å sette på – men altså som helhet et lite hakk for behagelig. Favorittspor denne gang faller på “Sunsets”, hvis spretne rytmikk sender den i front, ‘fremst blant likemenn’ på en god og temmelig – og nesten tidvis i overkant – jevn affære fra Airbag, som nok i bunn og grunn aller best nytes i konsertsammenheng, der dynamikken trer bedre fram.

Wilfred Fruke ALAIN JOHANNES Hum Ipecac Til de som fremdeles er emosjonelt skaket over Alain Johannes’ ti år gamle kjærlighetsrekviem “Spark”, er det, i musikkens navn, en glede å melde at chilen-amerikaneren atter har gjennomlevd deprimerende måneder.

Det tidligere Eleven-medlemmet, hvis svanesang “Howling Book” burde ha solgt omtrent like mye som Muses “Absolution” i 2003, later til å nå et kreativt kokepunkt umiddelbart etter perioder av sorg eller sykdom – mer om dette står å lese i herværende magasinnummers intervju… Tonen er riktignok mildere, men korrelasjonen mellom “Spark” og “Hum” lar seg ikke underslå. Materialet smis hovedsakelig over grødefulle reservoarer av akustiske strengeinstrumenter, sår, lamenterende vokal og spartansk perkusjon. I motsetning til kretiners tenkning omkring akustiskdrevne album er Johannes uvanlig tekstureringsorientert; dette draperer flere av låtene i symfoniske patina, uten å undergrave intimitet. “Hum” åpner like godt med årets beste og mest vederheftige klagesang i

“Mermaid’s Scream”, tuftet på greske folkemusikktroper, med massive, dog aldri påtrengende korstemmer, og en leveranse fra bunnen av sottesengen.

Johannes’ skyld til Nick Drake avdekkes betingelsesløst i tittelsporet og “Free”, mens “Here In The Silence”, et annet høydepunkt, øser av 60 års transatlantisk visesangkunst. Sin ungdoms elsk til The Bealtes og Led Zeppelins akustiske slagside deler han med Chris Goss og Josh Homme, noe som overdrar nevnte trespann en felles tonespråklig postament. “Finis”, derimot – albumets punktum – låter bare som Alain Johannes, og kunne uproblematisk ha vært å finne på 2010-opuset. Liker du Nick Drake, Tim Buckley, Dave van Ronk, The Beatles, The Tea Party, Masters Of Reality og Ledfoot kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor du spiller tiden på å lese ferdig denne opptegnelsen i stedet for å skaffe til veie “Spark” og “Hum”.

Geir Larzen ALANIS MORISSETTE Such Pretty Forks In The Road RCA 1990-tallsikonet haster ikke med å ekspandere diskografien; dette er første studioplate fra canadieren siden åtte år gamle “Havoc And Bright Lights”, og selv om det lanseres singler og øvrig digitalt skrot fremholder Morissette å fremstå som en seriøs og albumorientert pop/rock-artist, med eiendommelig sonoritet og distinkte fraseringsfigurer. At hun ikke er redd for å tråkke mørke alléer, lyrisk-tematisk som musikalsk, vedblir å tale artistens fordel, men årets skive etterlever ingenlunde platehøydepunktet “Flavors Of Entanglement”. Snarere hviler noe stoisk tilbakelent over Morissettes ferske materiale, hvorunder tyngden av fortrøstningsfulle, dur-melankolske pop-ballader blir presserende.

“Smiling” intonerer i driftig orkestrert, karrieresynoptisk gestaltning, og frir uhemmet til alle som har stått Morissette bi siden 1995s “Jagged Little Pill”. Pianodrevne “Reasons I Drink” låner fra Hearts “Alone”, men er såpass godt arrangert og forrettet at innspillingen kommer ut i pluss. Desidert best er imidlertid fullblodstristessen “Reckoning” og storskalatenkte “Nemesis”; sistnevnte bygger stemningsfullt og melodramatisk fra vever elegi til et klanglig øredøvende rockecrescendo man gjerne skulle sett Morissette gjøre mer av. “Such Pretty Forks In The Road” er altså kvalitativt staupet, men veteranen klarer seg rimelig bra.

Geir Larzen ALCATRAZZ Born Innocent Silver Lining Music Hele 34 år har gått siden sist gang det ble gitt ut en ny studioskive under navnet Alcatrazz, selv om det har kommet liveskiver både fra arkivene og fra den nye versjonen av bandet som

Graham Bonnet (ex-Rainbow, Michael Schenker Group) satte sammen for noen år siden, med tittelen “Parole Denied – Tokyo 2017”. Alcatrazz er nok i ettertid mer kjente for at to av rockens gigantgitarister gjorde noen av sine første sprell her – Yngwie Malmsteen spilte på debuten “No Parole From Rock ‘n’ Roll” (1983) mens Steve Vai hadde overtatt stillingen på 1985-oppfølgeren “Disturbing The Peace”. Ingen av disse hadde derimot noen interesse av å involvere seg i en Alcatrazz-gjenforening, så dagens besetning er i praksis akkurat den samme som det Graham Bonnet Band Oslofolk kunne se på Hard Rock Cafe for to år siden, med unntak av at de har fått tilbake orginalbassist Gary Shea. De er derimot klar over at navnet Alcatrazz forplikter å levere gitarfyrverkeri, og for å bøte på dette har de fått med gjester som den japanske shredderen Nozumu Wakai, Jeff Waters fra Annihilator, Chris Impellitteri, og ikke minst har de Bob Kulicks siste innspilling på “I Am The King” – han døde i mai.

Ved første gjennomlytting slår det en hvor hardt de fleste låtene sparker – det er jo lett å tro at en kar på Bonnets alder (72) automatisk setter ned tempoet etterhvert, men neida.

De sprinter ut fra startblokkene med tittelsporet, skrevet og fremført med hjelp av nevnte Impellitteri, som Bonnet også hadde et kort samarbeid mer på 80-tallet, og andrelåta “Polar Bear” minner sterkt om Iron Maiden med sin galopperende takt og tostemte gitarer.

Den har også en finurlig tekst om en gammel inuit som går ut i villmarka for å dø og bli hentet ‘hjem’ av en isbjørn – ikke akkurat et emne som går igjen i låtene på VG-lista. Andre låter med mildest talt ukonvensjonell tematikk er “Finn McCool” om den irske sagnhelten ved samme navn, “London 1666” om storbrannen som utslettet store deler av den britiske hovedstaden i nettopp 1666, og “Body Beautiful” om, øh, tatoverte 80-åringer.

Størst forventninger knyttet det seg kanskje til bidraget fra Steve Vai, som har skrevet “Dirty Like The City”, selv om han ikke spiller på låta – men den er definitivt en av de tøffeste på skiva.

Den melodiøse “Something Like I Am Missing” kan minne litt om Deep Purple, mye takket være Hammondorgelet, som i tospann med lynraske gitar-arpeggioer også er fremtredende i “Paper Flags”, med sine nærmest pønka, anti-monarki-tekster som “The crown will soon lose its luster, when realized diamonds are nothing but rocks!”. Denne låta er blant de bedre på skivas andre halvdel. “The Wound is Open” starter med et av skivas beste gitar-riff , men når vokalen kommer inn høres det bare anstrengt ut. Den 72-årige Bonnet er stadig innstilt på å brøle ut sin karakteristiske og kraftige vokal, men stemmen hans er ikke lenger så stødig som den en gang var – noe som høres tydeligst i hans vibrato.

Men den gir likevel en slags rå nerve til lydbildet. “Warth Lane”, den nest siste låta, er en av de beste på skiva, og hvor Bonnet leverer en følelsesladd historie om en barndomsvenn som tar livet av seg etter å ha vært herjet av sykdom.

Her kombineres klassisk metal og rock med tung prog, noe som også kan betegne hele skiva generelt. Den siste låta, “For Tony” er nok oppriktig ment, men valget om å ha kun

NRM 3-2020 65

AN M ELDE L SE R

SKIVER brassinstrumenter til å akkompagnere vokalen blir bare merkelig – det høres ut som om et skolekorps backer ham.

Tidvis ødelegger miksen av skiva for helhetsinntrykket, selv om musikken i seg selv er mektig. Om Steve Vai hadde spilt gitar på denne skiva, og keyboardene blitt dempet i miksen, kunne kanskje sluttresultatet blitt glimrende i stedet for bare helt greit.

(Intervju med Graham Bonnet i neste nummer av Norway Rock Magazine!)

Anne-Marie Amundsen AMARANTHE Manifest Nuclear Blast Hjertet mitt hoppet over et par slag da siste utgivelse fra svenske Amaranthe brått ramlet ned i min digitale mailboks.

Ikke fordi jeg er fan av bandet, tvert imot - jeg kan nemlig ikke fordra musikken og føler avsky med hver eneste dråpe blod som pumpes rundt i min godt voksne kropp. Fråden formelig sto ut av munnvikene idet jeg motvillig trykket “play” på min digitale avspiller, og det eneste som gjorde at tommelen i det hele tatt klarte manøveren var gulroten jeg hadde i sikte - nemlig å totalslakte sjiten sønder og sammen. “EDMmetall”, “fakemetall for kids” og “metall for folk som ikke liker metall” skulle være gjennomgangstema hadde jeg bestemt meg for. Men så var det dette med objektivitet da - det låter nemlig ekstremt bra av “Manifest” og hvor hardt jeg enn prøver finner jeg så og si ingenting å trekke for. Det i seg selv er irriterende nok, men i tillegg finnes det attpåtil flere spor jeg faktisk liker - som “Make It Better” og “Crystalline”. The nerves! Ellers kunne de fleste andre spor gjort det tålelig bra i den svenske finalen av Eurovision Song Contest, noe som utelukker bandet ellers for min del, men det spiller ingen rolle for faktumet at det er vanvittig bra gjennomført av gjengen. Produksjonen er helstøpt og det finnes heller ingenting å utsette på hverken instrumentering eller vokal. Ikke låtskrivingen heller for den saks skyld, da albumet byr på både variasjon og overraskelser, som nevnte “Crystalline”. Det vil dermed si at idet Elize Ryd & Co runder av avslutteren “Do Or Die” kan jeg intet annet enn å medgi at det er et imponerende stykke arbeid de her serverer oss.

Det er EDM-metall såvisst, og ikke en skive jeg frivillig kommer til å sette på igjen, men Amaranthe gjør i det minste EDM-metall bedre enn noen andre så vidt meg bekjent - og det skal de absolutt ha den kredden de fortjener for.

Sven O. Skulbørstad ANAAL NATHRAKH Endarkenment Metal Blade Disse engelskmennene har tidvis vært i hardeste laget for min smak.

De seneste skivene har jeg riktignok hatt sansen for, mye fordi det finnes

66 NRM 3-2020

knagger av melodiske ting så vel som groove i mellom det lynkjappe og brutale. Det gjelder også denne gangen. Tittelkuttet som åpner starter brutalt, men kontrollert og ender opp med et nærmest Eurovisionrefreng.

Jeg tror med ett dette går over da ultrakjappe og brutale “Thus, Always, To Tyrants” følger opp. Vill som fy, men også her får vi mye melodi. “The Age Of Starlight Ends” er melodisk death metal som godt kunne vært svensk.

Og apropos det, “Beyond Words” gir meg assosiasjoner til Dissection, riktignok på dobbel hastighet og dybde på vokalen. Variasjonene fortsetter og videre vil jeg trekke frem “Singularity” og “Reguiem” som andre favoritter, hvor sistnevnte er ren black metal.

Ronny Østli AVATAR Hunter Gatherer Century Media Yes! Etter en aldri så liten ripe i lakken i form av den forrige skiva “Avatar Country” retter umiddelbart våre svenske sirkusvenner opp inntrykket og leverer nok en gang en skive av gull. Vi har fått et par smakebiter i form av “Silence In The Age Of Apes” og “Colossus” - begge valgt til å innlede skiva og på hver sin måte meget representative for resten av herligheten. Et nydelig thrashriff fra øverste hylle starter ballet, og man skjønner umiddelbart at dette er en vesentlig hardere og mørkere skive enn de to foregående - selv om det melodiske aldri er langt unna, noe som høres godt under andresporet der ikke ukjente Corey Taylor er med på brølingen. Samme mann får også lov til å være med under “A Secret Door”, denne gang i form av nydelig plystring før et riff som setter tankene tilbake til eviggrønne “Paint Me Red”. Her får man alt som er fett med Avatar servert i ett spor; Fengende riff, nydelig melodibruk, spennvidde fra ballade til ekstremmetall og allsangrefreng. Her er de absolutt best i klassen og viser hvorfor. For å ta videre høydepunkter på “Hunter Gatherer” vil jeg også trekke frem 80 talls-hyllesten “Scream Until You Wake” som kan sette whiplash på de aller fleste, bekmørke “Child” med sin ubehagelige handling og metalcore-mosheren “Justice” som kommer til å gynge i filler mang et konsertlokale verden rundt når koronatidene omsider roer seg. Men den aller største perlen på “Hunter Gatherer” er den rene pianoballaden “Gun”. Fullstendig uforberedt måker den seg helt til toppen av samtlige høydepunkter på skiva og viser et band med et spennvidde ikke mange andre, om noen, er i nærheten av å matche. Kun akkompagnert av noen nydelige strykere er dette en virkelig vakker sak som gjør at man kommer til å overleve den uungåelige overgangen fra sommer til høst. Hvis vi også nevner avslutteren “Wormhole” med det absolutt sjukeste gitarriffet jeg noensinne har hørt kan man trygt fastslå som nevnt innledningsvis at Avatar er tilbake der de hører hjemme.

På toppen.

Sven O. Skulbørstad

AVERSION CROWN Hell Will Come For Us All Nuclear Blast Det er gjerne brutalt som fy hvis det kommer fra Australia.

Dette deathcoreensemblet er intet unntak. Også så fryktelig kjapt da. Moderne og sultent og jeg kjenner allerede i første låta “The Soil” behov for å trykke på pauseknappen. Nå bedrer det seg heldigvis, og låter som “Born In The Gutter” og “The Final Judgement” har både klassisk groove og melodi, uten å være “svensk”. Vokalen blir altfor kjeller og ensformig, i hvertfall med tanke på at det synges veldig mye. Flere instrumentalpartier for å gi pusterom ville helt klart hevet inntrykket. Lydbildet er massivt og en kjenner trøkket, men det blir likevel for slitsomt.

Ronny Østli AYREON Transitus Music Theories Recordings Konseptalbum fra Arjen Lucassen er alltid en blandet fornøyelse. Musikalsk skuffer han aldri.

Men så er det alt dette science fiction-fjaset, som bare han selv forstår. Vi har vel snart hørt nok om planet X og Y! Jeg må ærlig innrømme at “The Human Equation” er eneste album hvor jeg har brydd meg særlig om selve historien. Derfor er det spennende når han nå prøver seg på noe helt nytt. Han har skrevet en ganske enkel kjærlighetshistorie, med mye drama og intriger. Som om ikke tekstene er billedlige nok, så følger det med en tegneserie på 26 sider, med historien fortalt. At platen er inspirert av “Journey to the Centre of the Earth” er veldig åpenbart. Spesielt den dramatiske fortellerstemmen, fremført av Tom Baker, ville nok gjort Rick Wakeman stolt! Den enkle historien og tegneserien er kanskje både en styrke og svakhet. Intensjonen er at det skal være som å se en film. Spørsmålet er da hvor mange ganger du er interessert i å se filmen på nytt. Dette er kanskje den mest lettfordøyelige platen jeg har hørt fra Arjen Lucassen. Samtidig sitter du igjen med først og fremst et helhetsinntrykk. Platen må høres noen ganger før noen låter virkelig utpeker seg. Jeg er veldig spent på mottagelsen, for dette tror jeg nok ikke er den berømte tekoppen for alle. Jeg er heller ikke sikker på om det burde vært en Ayreon-utgivelse, men den broen ble brent etter forrige album, “The Source”. Som jeg påpekte den gang, så er det blitt veldig vanskelig å skille prosjektene fra hverandre. Det er vel egentlig så enkelt som at gitar har blitt mer dominerende. Mange vil nok kanskje også savne Ed Warby på trommer, selv om hans fravær unektelig har gagnet platen. Det er rett og slett en fornøyelse å høre Juan van Emmerloot. Trommer er faktisk hovedfokus i “This Human Equation”, sammen med en heftig blåserekke. At vokalistene briljerer er vel neppe noen overraskelse, men det må vel likevel

nevnes. De utfyller rollene sine veldig bra. Spesielt Simone Simons høres særdeles komfortabel ut, utenfor sin vanlige komfortsone. Tommy Karevik briljerer også som bare han kan. Ellers er det et mye mindre instrumentalt fokus enn vi er vant med. Joe Satriani og Marty Friedman bidrar med hver sin gitarsolo, men disse går fort i glemmeboken. Det er helheten som gjelder. Kort oppsummert, så er det egentlig veldig lite å kritisere platen for. Spørsmålet er bare om den kanskje blir stående i platehylla etter noen gjennomlyttinger.

Stig Rune Robertsen BIFFY CLYRO A Celebration Of Endings Warner Det er lett å tenke at ‘Det er fire år siden forrige Biffy-skive, “Ellipsis”, hva faen har de late skottejævlene somlet med?‘, men de har faktisk vært mer aktive enn de fleste andre band. Etter å ha gjort “Ellipsis”-turnéen (som bl.a. var innom Sentrum Scene i Oslo i november 2016), spilte de inn en akustisk liveskive og la ut på en ny turné, som tok de til Operaen i oktober 2018. Og deretter lagde de filmmusikken til “Balance, Not Symmetry” med sytten nye låter, som uten noen form for brask og bram kun ble utgitt digitalt i mai i fjor. “A Celebration Of Endings” ble spilt inn i vinter og skulle egentlig ha blitt utgitt i mai, men grunnet Corona-situasjonen har den ikke blitt sluppet før nå, til stor frustrasjon for bandet, som vokalist / gitarist / låtskriver Simon Neil fortalte oss i intervjuet i forrige nummer..

Det første som slår en med denne skiva, er hvor eklektisk den er – her spenner det fra radiovennlige poplåter via progressive takter til rasende pønkevokal. Og alt dette i en salig blanding, gjerne i samme låt! Åpningen på “Tiny Indoor Fireworks” går f.eks i 7/8-takt, ikke dagligdags kost for en singel! Det hele starter sært nok med et skrudd gitarriff på “North Of No South” før hele bandet kicker inn, og sluttriffinga er definitivt ikke fire flate. Andrelåta “The Champ” satt langt inne, men har vokst seg til å bli en favoritt på skiva, med et særs fengende refreng. “Worst Type Of Best Possible” (hvilke fantastiske låttitler de har!) har et blytungt introriff fra Iommi-skolen selv om resten av låta er svært melodisk, og “Space” er skivas ballade, om man kan kalle den det. Den er dog ikke så sukkersøt som f.eks. “Re-Arrange” fra “Ellipsis”.

Skiva taper seg absolutt ikke noe i andre halvdel heller. Introen på “End Of” oser av Rush, nesten så man blir overrumplet når det ikke er Geddy Lee’s stemme som kommer inn – men skottene er innbitte Rush-fans, og har aldri lagt skjul på sin beundring for den canadiske trioen. Vi fikk den første smakebiten på denne skiva helt tilbake i februar, da de slapp “Instant History” som første singel, og den er fengende nok til at det var et logisk trekk. Hardcorefansen liker kanskje ikke den, men de kan heller bryne seg på det avsluttende eposet “Cop Syrup”, som er noe av det særeste jeg har hørt fra herrene Neil & 2xJohnston. Etter en punka

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R start med snørrhoven skrikevokal og punchlinen ‘Fuck everybody, whooo!‘, glir det over i et drømmende akustisk parti hvor strykere kommer smygende inn fra sidelinjen, et cinegrafisk storslagent stykke som likegjerne kunne vært fra rulleteksten på en Hollywood blockbuster, før låta hopper tilbake til punken igjen med en avsluttende uppercut. Ikke en låt alle vil like, men skivas nest siste låt, herlige “Opaque”, er kanskje den som i størst grad vil tiltale massene.

Dette er også en akustisk låt med kassegitar og strykere, ikke ulik klassikeren “Machines” fra “Puzzle”, og med refreng undertegnede har gått og kauka på i et par måneder nå. Kompromisstløst nok går teksten på refrenget ‘Take the fucking money and run‘, noe som skal by på utfordringer for mang en radiostasjon.

Biffy Clyro nekter stadig å la seg kategorisere, og kaster ubesværent ingredienser fra alle sine inspirasjonskilder i gryta og koker opp. “A Celebration Of Endings” er mer utfordrende for lytteren enn den sofistikert poppa forgjengeren “Ellipsis”, og det krevde mange gjennomlyttinger av skiva før den omsider satt som den skulle – førsteinntrykket var ganske skuffende, men den har vokst og vokst de siste månedene, og jeg rangerer nå dette blant det aller sterkeste de har gjort.

Men du må investere tid i “A Celebration Of Endings”, og du vil få en musikalsk opplevelse utenom det vanlige i retur.

Les intervju med Simon Neil et annet sted i blekka!

Geir Amundsen BLUES PILLS Holy Moly!

Nuclear Blast Jeg finner gjerne fram min beste ørespisser når Blues Pills byr opp til dans, for røff, hardbluesy retrorock med tøff kvinnevokal har et eget balletak på meg. De var såvisst ikke først i sin genre, men jaggu er de blant de aller beste – og jeg bruker dem ofte som referansepunkt for liknende band. Det er dog svært sjelden de har reelle utfordre. Jeg synes de denne gangen også utforsker og utfordrer sin egen komfortsone, og det med temmelig stort hell. De holder på sitt etablerte uttrykk, men de presser seg selv litt utover i det hardere terrenget, samtidig som de også flørter mer med old-school soul – og de mestrer faenmeg begge deler like godt. Elin Larsson har aldri sunget bedre, og jeg synes også hun utvider sitt eget spekter med snerr, hyl, sjel & nerve, og sammen skaper kvartetten nye dynamiske kvaliteter og dimensjoner. Larsson er og blir det naturlige soniske fokalpunktet, men enhver lytter gjør seg sjøl en tjeneste ved også å vie resten av gjengen litt oppmerksomhet. Det bobler og syder i kjemien dem imellom, og maskineriet smøres godt – de smelter mer og mer sammen som en enhet, og spiller hverandre enda bedre enn de allerede er hver for seg. Som antydet; låtene spenner fra knallhard bluesrock via rettfram-rockere til roligere og mer stemningsfulle snutter, og det er godt å kunne konstatere at det fremdeles

norwayrock.net

SKIVER finnes noen som setter albumformatet høyere enn enkeltlåter og utsikten til kjappe småpenger fra Spotify-fy og dess like. Dødpunktene uteblir totalt, og det føles digg å kunne trille en femmer med et godt glis rundt hodetelefonene.

Wilfred Fruke BRUNHILDE Chior Boy EP Brunhilde “Brunhilde, a name that sounds like a thunderstorm” starter presseskrivet til tyskerne, og allerede der må jeg arrestere de litt; det høres nemlig ikke ut som noe annet enn en relativt korpulent tysk stuepike fra 30-tallet, sorry. Men med det ute av verden kan vi konsentrere oss om det viktigste, nemlig musikken.

Det går i punk, og vokalist Caro går tilsynelatende rundt med et stort ønske om å være Gwen Stefani - noe tilogmed deler av teksten til tittelkuttet bekrefter. Ellers er musikken ganske så fet, moderne punk uten å ramle i elektronikk-fella er faktisk ganske unikt i 2020. Sjokket kommer i spor tre, det rene pianokuttet “It’s All Lies” som ligger langt nærmere Ella Fitzgerald enn No Doubt for å si det mildt. Den så jeg ikke komme, og akkurat sånn skal det gjøres! Noe fullstendig uventet, og mye er gjort. De avslutter med fres i metalliske “Golddigger”, og selv om førsteinntrykk var noget vovet retter Caro og gjengen opp såpass mye i løpet av fire spor at jeg ender opp med å ønske at det var et fullverdig album. Slettest ikke verst i løpet av 14 minutter og 21 sekunder. Dere får ha meg unnskyldt, jeg må skaffe meg en Brunhilde-trøye.

Sven O. Skulbørstad CAVES OF STEEL Path to Ground Tinnitus Vertigo Records Postrock fra Oslo, med hjerte og intensitet er en velkommen gjest i hjemmekontortidene i 2020. Det var rett og slett behagelig med litt instrumental og rolig post rock. I sin helhet er kvarteten ganske kreativ og livlig, selv om helheten er mørk og intens.

“Geist” åpner ballet, med progressive gitarer og fin overraskelse mot slutten.

Låtene “Still” og “Tabula Rasa” følger på hverandre, uten pause. “Still” lever opp til sitt navn og minner rolige dager, med en jevn, uslitelig følelse. “Tabula Rasa” følger etter på en naturlig måte, men er tyngre, mørkere og gitarene presenterer en tung og melodisk side.

“Oneiromancer” er kanskje den mest spennende låta på hele albumet.

Her kommer det fram en rekke ulike følelser, uttrykksformer og samples.

Selv om låta i seg selv er interessant, er noen av lydene den presenterer … enerverende. På et tidspunkt kom det noen lyder som fikk meg til å lure på alarmen, som varsler at kjøleskapsdøra ikke er helt igjen, hylte på kjøkkenet. Avslutningsnummeret, “The Choir Invisible”, er et episk og melodisk lite mesterverk. Personlig

mener jeg de godt kunne ha kutte den ned litt. På sitt beste er den vakker, men den trekker ut.

Ingar Høgstedt CHARLIE BARNES Last Night’s Glitter Superball Etter et debutalbumdrønn i 2015, samt en noe svakere oppfølger tre år senere, har engelske Barnes slitt med å bringe solomaterialet til konsertscenene. Innimellom livearbeid for suksessensemblet Bastille, av pekuniær nødvendighet, formådde talentet omsider å bygge eget lydstudio i garasjen, hvor “Last Night’s Gliter” er innspilt. Vi skylder sporenstreks å gjøre oppmerksom på at plata kun rommer én ny låt, tittelsporet, men prosjektet holder en viss eksistensberettigelse gitt materialets nakne og smellvakre disposisjoner.

Jeg forguder storskalatenkt musikk, men en god komposisjon tåler instrumentell nedskalering. Foruten å håndtere vokal, gitarer, bass og piano, besørger håndplukkete kompiser henholdsvis fiolin, klarinett, saksofon, horn og trompet. I gitte tilfeller herder skisserte besetning materiens valør; særlig gjelder dette mesterlige “Sing To God”, som nu opptrer delvis i strykekvartettform, deponert vevre pianolinjer og sublime sangkor. Ventelig er stykkene fra “More Stately Mansions” å foretrekke, uten at det samlete repertoaret forsvarer aktuelle omleggelser på arrangementssiden. Barnes’ ferske låt svarer heller ikke til noe større løft, men er snarere en fortrøstningsfull og besifringsselvfølgelig utgave av et hypotetisk Muse på italiensk bingo.

Mellommåltidet “Last Night’s Glitter” frir utelukkende til Barnes dediserte tilhengere.

Geir Larzen CHIMPAN A The Empathy Machine Tigermoth Records Bak bandnavnets mindre eller mindre artige ordspill gjemmer det seg en duo med sikkert høye kunstnerambisjoner, men hva som her velter ut fordrer null engasjement til etterapelse. Det er liksom ingenting å ta tak i her, alt svever forbi i et døllt halvtempo uten minste nerve eller tankevirksomhet å gripe fatt i, og jeg undres hvorfor de finner det opportunt å sløse penger på å sende fysisk kopi til et rockmagasin.

Ok, inni jugelen av autotunede robotstemmer, slappe trip hop-beats, kjipe loops og teknoeffekter finnes det en og annen klimprepassasje som kunne blitt til noe, og her og der en vokallinje som hadde fortjent en bedre skjebne, og det er akkurat dette som bugger meg mest; ikke at talentet som sådan er total mangelvare, det kan unnskyldes – men disse skrotingene velger altså å søple ned ethvert tilløp til musikalsk verdi med fjas og maskinelle lyder, og det har jeg langt vanskeligere for å tilgi. Til jul

ønsker jeg meg sonisk abortverktøy med tilbakevirkende kraft, og jeg trur jeg akkurat fant et godt sted å starte opprenskningen.

Wilfred Fruke CHRONUS Idols Listenable Det mangler ikke på populærmusikalske vyer hos våre koronaplagde naboer i øst.

Siste tilskudd til en ragende eikestamme av artister som kombinerer metall, moderne rock og iørefallende pop – under et ekstremt visuelt fokus – heter Chronus. Visse sjeler fra Soilwork og The Night Flight Orchestra kniver om å rosemale bandet, selv om den kollegiale panegyrikken, og en deskripsjon av Chronus som et “Mastodon møter Abba”-tilfelle, i beste fall må betraktes som en realitetsbrist.

Bandets unge alder, samtlige medlemmer befinner seg tidlig i 20-årene, lover imidlertid godt for fremtiden. Enn så lenge skal Chronus påskjønnes for å tilvirke album over gjennomsnittet, med melodisk teft, høy energi og en gjennomgripende profesjonalitet man ikke ofte møter kontra unge håpefulle.

“Idols”, kvartettens andre langspillskive, drar stedvis i smått progressiv retning, ikke direkte på kant med Von Hertzen Brothers, uten at det kompositoriske holder tritt. Skivas bestenoteringer føres under tittelbladene “Mountains Of Madness”, “My Heart Is Longing For You” og “Black Water”, og er verdt å låne øre til.

Geir Larzen COURSE OF FATE Mindweaver Rock Of Angels Records Fra Fredrikstad kom et band som ville lage konseptplater, en sammenhengde historie, om verdens ende og sektledere.

Dette bandet er Course of Fate, og skal si de fikk det til! Tydelig inspirert av progmetallens mestere, Dream Theater og Queensryche, og med stor fortellerevne har de produsert en god historie med nydelige melodier, skikkelige groovy riff, intrikate strukturer og likevel holdt lydbildet og musikken full av følelse. “Endgame” er et fantastisk stykke metall, med dyp groove og et realt riff som setter stemninga om verdens undergang med oversvømmelse og diverse annen dævelskap. “Endgame” speiles i låta “Utopia”, men her er fortegnet snudd fra undergang til optimisme, kanskje kan verden frelses? “Drifting Away” byr på en av de vakreste gitarsoloene jeg har hørt på en stund, selv om den er i lengste laget. Albumet avsluttes med å ta opp igjen tråden fra et av albumets tidligere spor, som gir en fin avslutning. Historien kan til tider være litt vanskelig å få tak i og en del låter trekker ut i lengste laget, selv om ingen er avskrekkende lange med tanke på sjangeren. Mye prog har en tendens til å fokusere veldig på at det progressive skal være i forgrunn, her har bandet

NRM 3-2020

67

AN M ELDE L SE R

SKIVER klart å balansere låtskrivinga. De progressive elementene er rett under overflaten uten at de tar over låtene.

Albumet er rett slett en god opplevelse, som anbefales varmt og hjertelig.

Ingar Høgstedt CULT OF LILITH Mara Metal Blade En barokkmodellert cembalolinje preluderer debutalbumet til islandske Cult Of Lilith, før lytteren kullkastes ned i en morderisk malstrøm av teknokratisk, progressiv og klassiskinspirert dødsmetall.

Kvintetten må belage seg på å møte analogiske bebreidelser i retning franske Fleshgod Apocalypse, da islendingene gjerne deler disses rabiate tempoetterstrebelse og obligate rastløshet. Cult Of Lilith fremstår dog mindre kyniske, og tør inkorporere andre og uforutsette stilarter, eksempelvis flamenco.

“Mara” spiller stundom på lag med mer tradisjonsbundne døds- og svartmetalprinsipper – gitte refrenger røper en viss Borknagar-fetisj – men selv om større deler av albumet ingenlunde bidrar med noe innovativt eller egenrådig, blir det sjeldent kjedelig. Best figur gjøres i øyeblikk underlagt stilistisk revolttrang, eksemplifisert ved “Cosmic Maelstrom”, akkord-bisarre “Atlas”, antitetiske “Profeta Paloma” og “Le Soupir du Fantome”.

Geir Larzen DEE SNIDER For the Love of Metal Live Napalm Records Jeg blir litt trist inni meg når gamle helter synes kvalitativt å implodere, denne gang den vanligvis så solide vokalisten Dee Snider. Sammensatt av opptak fra festivalopptredener over hele verden presenteres en kompilasjon av låter fra hele hans karriere, men problemet er at det ikke låter spesielt verken inspirert eller bra. Grunnene til dette er tallrike, men det mest skuffende er at Snider sjøl underpresterer i forhold til det nivået han har holdt opptil rimelig nylig. Han virker tidvis sliten og mangler snerten fra tidligere tider. Videre sitter ikke bandet spesielt tight; med en bass stadig på tuppa og trommer stadig på hæla låter hele grunnmuren i utgangspunktet skranglete, og det kan virke som om Snider har raska sammen en gjeng ungfoler som hver for seg sikkert spiller teknisk godt nok – men som band funker de ikke spesielt bra. Hovedproblemet er dog at de fleste eldre låtene ikke kler den mer ’moderne’ metaldrakta de ikles, og de nyere låtene hadde passa bedre inn på Rob Halfords soloskiver enn de funker til Sniders ennå karakteristiske stemme. “Under the Blade” og “The Fire Still Burns” slipper kanskje best fra dette, mens ei låt som “We’re Not Gonna Take It” toucher det reint pinlige. DVD-utgaven sies å være spekket med kommentarer og annet

68 NRM 3-2020

med høyere interessegehalt, men som reint sonisk produkt er altså ikke dette noen stor fjær i hatten til en gammal favoritt.

Wilfred Fruke DEF LEPPARD London To Vegas Eagle Rock Det er påfallende at Def Leppard ikke ga ut en liveskive før de var 33 år ut i karrieren, med “Mirrorball” fra 2011.

Siden da har det kun kommet en ny studioskive (den selvtitulerte fra 2015), men til gjengjeld har de torpedert oss med nye liveutgivelser. Vi fikk “Viva! Hysteria” i 2013, vi fikk “...And There Will Be A Next Time” i 2017, så sent som i mars fikk vi boksen “The Early Years 79-81” med masse livemateriale, og nå dette monsteret som du må sette av mer enn én kveld for å komme deg igjennom. Her får du servert to hele konserter med henholdsvis 18 og 28 låter, innspilt i London i 2018 og i Las Vegas i 2019.

Det blir dyrt å være Leppard-fan i år!

For å starte med London-delen, med tittelen “Hysteria Live”, så skjønner du fort hva som kommer - en gjennomkjøring av hele deres bestselgende skive, med salg på verdensbasis på rundt 25 millioner.

Ankepunktet på denne er naturlig nok at fansen fikk jo “Viva! Hysteria” i 2013, og har også studioversjonen i hylla, så trenger man egentlig nok en utgave? Spesielt når Def Leppard spiller vanligvis minst syv av tolv låter fra “Hysteria” på samtlige av sine konserter? Innspilt i O2 Arena foran 20.000 fans er det høy stemning fra det øyeblikket en veltrent Phil Collen, som vanlig i glinsende bar overkropp, drar igang åpningsriffet på “Women”, og vi er i gang med de første 95 minuttene.

Det er vel ingen overraskelse at dette låter kuler & krutt, lyden er knallbra og publikum er akkurat passe høyt nok i miksen til at man ikke glemmer at det er en livekonsert man hører.

Visst er det øyeblikk hvor den nå 60 år gamle Joe Elliott må virkelig strekke seg for å nå de høye tonene, men så backes han også av kanskje det ypperste bandet i verden vokalt sett - og koringene er ikke samplede, Def Leppard har alltid lagt sin stolthet i at de skal klare å gjenskape de massive koringene sine også på scenen.

Det er ikke mye utenomsnakk - det går en halvtime før Elliott ønsker publikum velkommen, poengterer at det er 31 år siden de ga ut “Hysteria”, og introduserer nykomlingen Vivian Campbell (han har bare vært med siden 1992) som drar i gang “Armageddon It”. Vi får en rørende liten hyllest til Campbells forgjenger, avdøde Steve Clark, som dukker opp på storskjermene og spiller introen på fantastiske “Gods Of War”. Ulempen med å spille et album i sin helhet er naturlig nok at man da forplikter seg til å spille låter som verken publikum eller band er så veldig interesserte i, og her faller “Don’t Shoot Shotgun”, “Run Riot” og ikke minst “Excitable” i denne kategorien.

Som om ikke hovedretten, de tolv låtene fra “Hysteria”, var nok, har de selvsagt en velsmakende dessert.

Først ut av ekstranumrene er kveldens eldste låt, hardrockeren “Wasted” fra debuten, hvor man faktisk kan høre et sjeldent feilskjær fra en av gitarene på tredjeverset. Fra eldste låt til den splitter nyeste - balladen “When Love & Hate Collide” fra 1995, og endelig får Campbell spille en låt han også var med på å spille inn i studio!

De runder av med sjarmøretappen “Let’s Get Rocked”, “Rock Of Ages” og “Photograph”, og vi er i mål på første del av Def Leppard-maratonen.

Visuelt sett er det heller ikke noe å trekke for, selv om det kanskje blir litt vel hurtig kryssklipping mellom de ulike kameraene, men det er en smakssak. (“Hysteria Live” er også sluppet i begrenset opplag på dobbel vinyl, i tillegg til forskjellige konstellasjoner av DVD, BluRay og CD.) Over til Las Vegas. Sammenlignet med London-konserten så er det nærmest en intimkonsert vi får fra Las Vegas, hvor det ’kun’ er 7000 i publikum, men disse virker noe mer blaserte enn deres engelske motstykke - det er jo Vegas! For fansen er derimot denne konserten av større interesse enn “Hysteria Live”, for selv om denne har navnet “Hits Vegas”, så er det atskillig mer obskure låter på denne setlista enn i London. Riktignok gjentas som forventet syv av låtene fra “Hysteria” samt “Let’s Get Rocked”, “Rock Of Ages” og “Photograph”, men det er låter som publikum krever å få høre - det er både ulempen og fordelen med å ha så mange hitsingler.

Men når de åpner ballet med “Die Hard The Hunter” fra “Pyromania”, en låt som de nesten ikke har spilt siden 1988, så innser man kjapt at dette ikke er en standard Greatest Hits-konsert.

Selv om det er trippelen “Pyromania” / “Hysteria” / “Adrenalize” som Def Leppard vil bli husket for, så har de også mye gull å by på av nyere materiale, og her får vi blant annet perler som “Now”, “Paper Sun” og ikke minst en av deres aller aller beste låter noensinne; “Promises”. Og selv om tittellåta fra “Slang” ikke er den beste på den skiva, så frisker den opp dette settet.

Vi får også en betydelig større andel av “Pyromania” her enn i London, med godbiter som “Too Late For Love”, “Foolin’“ og “Billy’s Got A Gun”, en låt jeg ikke kan huske at de har spilt på noen av de tolv konsertene jeg har overvært med med Def Leppard.

Andre sjeldenheter inkluderer “Let It Go”, “Mirror Mirror (Look Into My Eyes)” og instrumentalen “Switch 625” fra “High N Dry”, og under et akustisk parti midtveis drar de frem nyere låter som “Let Me Be The One” fra “X” og “We Belong” fra den fortsatt nyeste og selvtitulerte skiva fra 2015, samt balladene “Have You Ever Needed Someone So Bad” og “Two Steps Behind”. Den siste halvtimen er en ren parademarsj hvor mange av de største hitene, som vi også fikk i London, repeteres for amerikanske fans, og dette showet ender tidsmessig opp på 2 timer og 35 minutter.

I tillegg til to hele konserter, har begge DVDene en 11-12 minutter lang dokumentar hver, med bandintervjuer og bak-scenen-klipp fra både London og Las Vegas. Definitivt valuta for pengene, selv om fansen antagelig har 85% av disse låtene i liveversjon på andre utgivelser fra det siste tiåret, men dette er likevel så gjennomført at du garantert ikke vil bli skuffet om du går

til anskaffelse av “London To Vegas” - for fansen er dette en no-brainer.

Geir Amundsen DEMOLIZER Thrashmageddon Mighty Music Disse danske debutantene leverer en kraftpakke av et thrashalbum med referanser til Slayer, Exodus og Municipal Waste. Spesielt førstnevnte kommer godt frem i åpningen “Copenhagen Burning”, mens snaue minuttet lange “Gore” har klare hentydninger til MW. Jeg hører også en del Kreator i perioden “Cause For Conflict”, spesielt i den desperate delen av vokalen, som kan minne om Mille Petrozza.

Lydbildet er moderne og jeg savner litt særpreg i soundet. Selv om det er variasjon i låtmaterialet er det ikke noe som utmerker seg noe spesielt for meg. Alt i alt en helt grei moderne thrash debut.

Ronny Østli DEREK SHERINIAN The Phoenix Inside Out Den allsidige og erfarne keyboardvirtuosen Derek Sherinian er nå aktuell med fullengderen “The Phoenix”. Bak seg har han Simon Phillips, og ved sin side en rekke musikere, så som Zakk Wylde, Joe Bonamassa og Steve Vai. Musikalsk er dette presist som forventet; Sherinian byr på progressivt metall ispedd blues og jazz, og musikerne og samspillet er fra øverste hylle. Det Sherinian sliter med er komposisjonene. Ikke fordi håndverket er dårlig eller middelmådig, men fordi de musikalske prestasjonene får forrang. Det hele er impresjonistisk strukturert, uten at klangene bringer noe nytt til torgs, og fusion- og progmetall-klisjéene strømmer på gjennomgående. Det er det musikalske håndverk som er Sherenians fokus, og herom er det intet å utsette. Også produksjonsmessig leverer “The Phoenix”.

Bjørn David Dolmen DESTRUCTION Born To Thrash Nuclear Blast Destruction har alltid vært blant mine favorittband og live er det alltid god stemning. Det var massivt som trio, men det blir aldri feil med to gitarister. På dette første dokumentet som kvartett (siden 80-tallet) viser nykommeren Damir at han både er blitt samspilt med Mike, så vel som gitaristene utfyller hverandre. Bassist og vokalist Schmier er alltid en scenesjarmør og nye trommisen Randy Black vet man jo fra tidligere band at kan sine saker. Dette er et opptak fra fjorårets Party San, og med unntak av to låter fra seneste “Born To Perish” er resten

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R låter som alle er klassikere og som gjør dette til en perfekt setliste. Det starter med “Curse The Gods” og følges opp med “Nailed To The Cross”, “Mad Butcher”, “Total Desaster” og ja, rett og slett en hitparade av de sjeldne. Fansen har også bidratt til et personlig preg på det fysiske formatet.

Destruction inviterte folk til å fortelle hvor de så bandet live for første gang, noe som har resultert i et verdenskart med rundt 1500 navn. I mangel av å se Destruction live denne sommeren, er det bare å ta seg en kald en og nyte en snau time med god gammel tysk thrash. Og bedre enn det kan det vel neppe bli.

Ronny Østli DEVICIOUS Phase Three Metalapolis Records DeVicious er klar med sitt tredje album på tre år. Til tross for at de også har bandmedlemmer fra Serbia og Spania, vil alltid Tyskland dominere. Sånn er det alltid. Det blir litt halvklein melodisk rock, med akkurat litt for anonyme låter til å overbevise nøytrale lyttere.

Det største problemet jeg har med platen er likevel tekstene. Det blir veldig mye hjerte/smerte. Verst er småpinlige “Mysterious”. Nødrimene er mange, og de gjentas så alt for ofte. Er du ukritisk og aldri blir mett av melodisk rock, så er nok dette likevel et trygt kjøp. Det er lite å utsette på fremførelse og produksjon.

Stig Rune Robertsen DOMINATION BLACK Judgement IV Pride & Joy Music Grov tilnærming til power metal er det som presenteres på “Judgement IV”, som er fjerde fullengderen bandet med det klingende navnet Domination Black.

Musikalsk sett er det ganske bra altså.

Det spruter av energi og velspilt riff, og det er mengder av store melodier.

Keyboardisten, bare kalt Welder, får mye plass og er den ledende melodibæreren over det meste av albumet. Bass er det mye av her, men det kan virke som det meste av lyden kommer fra keyboardet. Miksen er merkelig. Den virker veldig todelt på anlegget mitt, omtrent som midten mangler, mens på hodetelefoner er lyden grøtete og uklar. Spesielt blir det tydelig at vokalen er spilt inn i mange spor og over lang tid og mange opptak. Det er akkurat som en del av vokalsporene ikke er mikset helt godt sammen og framstår delt. Vokalen er forresten ikke all verden. Den gjør seg best i raskt tempo, med mellomlange toner. Hver gang det skal trøkkes til, blir det tydelig at her kunne man ønska seg mer. Albumet er velspilt, men det er vanskelig å komme forbi den kjipe miksen og vokalen.

Ingar Høgstedt

norwayrock.net

SKIVER EN MINOR When The Cold Truth Has Worn Its Miserable Welcome Out Season Of Mist Hva i all verden er dette for sutring?

Den tanken var med meg et par runder av denne skiva.

Samtidig var det et eller annet som gjorde at dette måtte høres mer. Og det igjen ledet til et etter hvert så hyggelig album. Men la oss gå mange år tilbake. Før Philip Anselmo ble kjent som vokalist i Pantera. Som niåring skaffet han seg en gitar, men var ikke i stand til å spille andres låter, så han laget sine egne. Dette er skjelettet til det som nå utgis som En Minor. Vi snakker her om depressioncore prosjektet hvor Anselmo sitter i lederstolen, med en del gjester. Jeg har aldri hørt vokalen hans så dyp.

Musikalsk er vi i et tungsindig Nick Cave, Tom Waits, Leonard Cohen rike, blandet med litt folklore. Åpningen “Mausoleums” og “Love Needs Love” er veldig rolig melankoli, mens mange sikkert har hørt singelen “Blue” som er en mer uptempo sær sak. Selv har jeg falt veldig for de låtene som ligger midt mellom dette, som “Dead Can’t Dance” og “Black Mass”. For meg er dette det mest spennende Anselmo har kommet opp med etter Pantera.

Ja, hvis vi ser bort fra det han gjorde i Necrophagia da.

Ronny Østli ENSLAVED Utgard Nuclear Blast Jeg gleder med til hvert eneste album med Enslaved, men gruer meg likefullt til å anmelde dem.

Bergenserne er kanskje det mest spennende bandet med bakgrunn i ekstrem metal som ikke låser seg til en sjanger. Dette i sin tur gjør det jo umulig å beskrive skivene rettferdig på noen få linjer.

Jeg kan jo si om “Homebound” at den starter tøft med en interessant rytme som går over i et vers basert på gammelt Enslaved, og deretter får vi både cleanvokal og et veldig tøft rytmisk prog metal parti. Dette gir jo liten mening da det beskriver veldig mange låter fra Enslaved de siste tjue årene, uten at noen er like. Skulle ønske det holdt som tabloidene gjørm, noen linjer med kvasiintellektuelt svada uten mening og vipps var en dagslønn tjent og bandet genierklært. Jeg regner med lesere av NRM forlanger noe mer. Lydbildet er klassisk og veldig syttitall og ikke veldig polert. Låtene er heller ikke veldig lange og utsvevende.

De ligger stort sett på fire til seks minutter. Unntaket er to minutter korte “Utgardr” som er en lest tekst med noen kosmiske lyder. Den går over i “Urjotun” som i skrivende stund er min favoritt. Og dette er et godt eksempel på en ny vending som vanskelig lar seg beskrive. Psykedelisk garasjerock kanskje? Her går det om hverandre i clean og grim vokal og det er rett og slett en jævlig tøff rockelåt. Rockelåt vil jeg også kalle “Sequence”. Røff vokal i verset, og som ofte ellers er

dette en låt som tar vendingen over i et roligere progressivt landskap med clean vokal. Vi må selvfølgelig også ta for oss starten. “Fires In The Dark” starter med korsang og er en tung og mer roligere låt med mange av elementene vi finner på plata. Tankene mine går i retning Opeth. Samtidig er det mye som får meg til å tenke på “Frost”. Dette gjelder særlig singelen “Jettegryta”, som er gjennomgående tøff og kjapp, selv om refrenget er tyngre. Og heller ikke her kommer vi unna en progressiv vending. “Flight Of Thought And Memory” er en annen favoritt som drar tankene i nevnte klassiker. Jeg synes Enslaved med dette kombinerer syttitall og sin tidlige karriere på ny og forfriskende måte.

Ronny Østli ENUFF Z’NUFF Brainwashed Generation Frontiers Etter to album uten bidrag fra vokalist Donnie Vie begynner Chip Z’nuffs nye kvartettformasjon å låte som et genuint band. “Clowns Lounge” og “Diamond Boy” rommer en håndfull gagnlige låter, men føles sammenrasket, nærmest av gammel vane. Ikke bare skyller synergiene bedre på årets skive; teknisk eleveres bandet omsider tilbake til et nivå som sømmer seg et ensemble i verdensklasse hva angår harmonisert, tungrockvektet power-pop, med rikelige hint til The Beatles og Cheap Trick. Et knapt og forventningsbyggende interludium i “The Gospel” baner vei for “Fatal Distraction”, som kunne vært å finne på hvilken som helst Enuff Z’nuffskive. Både denne og “I Got My Money Where My Mouth Is” innfrir, men det er med påfølgende trespann av “Help I’m In Hell”, George Harrison-fargete “It’s All In Vain” og “Strangers In My Head” at Enuff Z’nuff-blodet tar til å koke. Når Donnie Vie sågar legger hovedvokalsporene til sistnevnte, for øvrig pennet av ham selv, synes verden i vater. Man må bare erkjenne at Donnie Vie er en sterkere låtsmed og sanger enn Chip Z’nuff, og jeg skulle ønske de gamle blodsbrødrene kunne gjenforene krefter. Bortsett fra smektende “Broken Love” taper resten av skiva terreng. En avsluttende kuriosa: Ace Frehley takket opprinnelig ja til å nedfelle sologitar i “Drugland Weekend”, men presterte å oversende lydfiler uten, vel, lyd.

Tidspress gjorde at Chip Z’nuff måtte hente frem elgitaren og leke Frehley for egen maskin; forsøket er søtt, men fullstendig ubehjelpelig. Etter sigende har Frehley lovt oppreisning ved neste korsvei.

Geir Larzen ESHTADUR From The Abyss Indie Recordings Melodisk death/ black fra Colombia på norsk selskap er ikke dagligdags. Og som regel er ekstrem metal derfra rimelig brutalt. Denne trioens fjerde plate

drar tankene i retning At The Gates, Arch Enemy og Behemoth. Men også gammel Emperor når de kliner til med mer symfoniske svarte saker, som i “The Fall” og “The Oathbreaker”.

Singelen “Lowborn Bastard” åpner plata, uten at jeg synes den hevder seg i toppen, selv om den representerer det meste vi finner på plata. “The Adverse Side” er derimot en favoritt som kan beskrives som en symfonisk At The Gates låt. Jeg vil også trekke frem “The Red Door” som er hakket tyngre og med blåsere (antageligvis programmert). Nevnes bør også “All She Wrote”. Her går de virkelig Eurovision. Dette kan godt være en cover for alt jeg vet, men hakket mer pinlig om de har brukt energi på skrive denne selv.

Ronny Østli EXESS Deus Ex Machina Fastball Music Innafor muren av et litt rølpete og underprodusert lo-fi-sound leker sveitsiske Exess seg med en ganske eklektisk blanding av de genrene de måtte føle mest for i de respektive bevingede øyeblikkene. Dog med noe vekslende hell, må sies. Hovedvekt kan nok menes å ligge på tidvis ganske funky metalriffing med en ofte litt for svevende kvinnevokal på toppen, og mye kan minne om den småmelankolske typen postgrungeaktige bråkerock som florerte for en ti-femten år siden, dog utført av et band med tydelige kvaliteter i bånn. Andre steder går de ikke av veien for å flørte med dødsmetal, men helhetlig virker det noe virrende og retningsløst – det er vrient å få tak i hva de egentlig vil, men for alt jeg veit kan jo akkurat dette være det overliggende hovedmålet. Jeg liker forøvrig idéen med en metalversjon av Tasmin Archers “Sleeping Satellite”, men utførelsen? Not too overmuch.

Wilfred Fruke FIGHT THE FIGHT Deliverance Indie Recordings Til tross for sitt moderne sound og base i metalcore satte jeg pris på det selvtitulerte debutalbumet fra tre år tilbake. Når oppfølgeren nå står for slipp må jeg nok en gang ta meg selv i å like en plate i en sjanger jeg ikke er overbegeistret for. Det er mest tyngden og groovet til Ammerudgutta jeg faller for. “Ritual” og “Triggerfinger” er gode eksempler på dette. “Calling You Back” er en god melodisk låt, og ganske snill, selv om tyngden også er til stede her.

Jeg vil også trekke frem “Dying” som får meg til å tenke på Katatonia, uten at jeg kan peke på direkte likheter. Så har du en låt som “Pacemaker” som har et uptempo vers med et melodisk refreng som egentlig er innenfor det jeg ikke finner spennende med sjangeren, men jammen har den det lille ekstra melankolske tilsnittet som gjør at jeg liker den også. Denne plata

NRM 3-2020 69

AN M ELDE L SE R

SKIVER føles litt irriterende, litt guilty pleasure på en måte.

Ronny Østli

FINNTROLL Vredesvävd Century Media Det føles ut som disse lystige finnene alltid har vært her, og det til enhver tid.

Joda, de debuterte i 1999, men det er syv år siden forrige plate, og på alle disse årene er det kun blitt syv plater. Jeg syntes det var morsomt med noen låter til å begynne med, men gikk fort lei og har ikke hørt bandet på tre-fire plater. Jeg tar meg likevel i å like en del av dette. Polkataker får vi så klart, men ikke bare fyll og fest, og egentlig ganske kontrollert. Polkarytme til mer seriøse låter vil jeg si. “At Döda Med En Sten” starter med noe jeg tror fans av Bal Sagoth vil like. Samtidig tror jeg fans av svenske black metal band med innslag av folk, som kanskje Mörk Gryning kan like denne plata. Selv koser jeg med låter som “Gränars Väg” som har mye klassisk heavy metal i seg, og tyngre, men folkelige “Forsen”.

“Stjärnornas Mjöd” er en lystig og catchy låt som egentlig ikke er meg, men som jeg tar meg i å like. Det samme kan sies om “Mask”. Derimot blir “Ormfolk” og “Myren” litt for lystige for meg, selv om jeg tror disse vil falle i smak hos blodfansen.

Ronny Østli FIXATION Global Suicide EP Indie Recordings For fans av band som Bring Me The Horizon, Nothing But Thieves og Architects dette, norske Fixation, og allerede der viser bandet tydelig hvor landet ligger. Storslått og melodisk, og ikke milevis unna medborgerne i Leprous er det en råsterk debut de ønsker seg selv velkomne med. Etter nesten å ha druknet i stoner/doom-debutanter var dette også et meget velkomment avbrekk fra ørkenlandskapet, og idet åpneren “Neurosis” starter med sitt nikk til Faith No More skjønner jeg umiddelbart at vi kommer til å bli gode venner. Herlig produsert med en vegg av lyd og sterkt låtmateriale videreføres i etterfølgeren “Survive” som bør innby til allsang til konserter over vårt furet og værbitte straks den slags atter en gang lar seg gjennomføre. Jeg setter en hundrings på at minst én av låtskriverne har minst én Muse-skive lagret på Spotify når jeg hører “Bloodline” - det er ihvertfall noe med verset som sender tankene mine i den retning. De nøler ikke med å leke med elektronika-effekter som kler musikken godt da det aldri blir overbrukt - mer som et kledelig krydder. “What We Have Done” avslutter grandiost og pompøst og sikrer min Muse-antagelse ytterligere da denne fint kunne ha glidd rett inn på “Black Holes And Revelations”.

“Global Suicide” er rett og slett en imponerende debut av Fixation, og hadde dette vært et fullverdig album

70 NRM 3-2020

ville den mye mulig ha nådd palleplass når lista over årets album skal kåres rundt juletider.

Sven O. Skulbørstad FLYING COLORS Third Stage: Live In London Music Theories Recordings Noen artister er mer aktive på liveskivefronten enn andre.

Flying Colors er i det øvre sjiktet i så henseende. Tre studioskiver og tre liveskiver er fasiten så langt. Da de gjestet London 14. desember 2019, var det siste konsert i en rekke på fire i Europa før bandet tok juleferie. En ekstatisk utskremt medarbeider trillet sekseren uten skam i blikket, så forventningene var ikke akkurat lave da plata ramla ned i postkassa for vurdering. Åpningssporet “Blue Ocean” levner liten tvil om at det er et spillesugent band som entrer scenen i Shepherds Bush Empire, og gliset sitter løst helt fra de første lekne basstonene til Dave LaRue. Miksen er upåklagelig, så volumet økes litt til, og gliset blir litt bredere. Undertegnede har til tider vært kritisk til Mike Portnoys vokale ferdigheter, men sannelig har han fått dreisen på det også, for koringa sammen med Neal Morse er dønn på plass!

“A Place In Your World” røper så til de grader at Steve Morse er i slaget denne kvelden. Den timingen han har, er til tider utenomjordisk. I tillegg har han en såpass sterk signatur at det er lett å dra veksler til Deep Purple.

Tidvis minner Flying Colors svært mye om Muse, noe både “The Loss Inside” “More” og “Kayla” vitner om.

Sistnevnte får publikum med på notene også, med kveldens første allsang.

Det som er spesielt gledelig med liveskivene til Flying Colors, er tidligere nevnte koring, for den sitter virkelig som et skudd denne kvelden i London.

Så har vi denne Mike Portnoy da.

Uansett hva han foretar seg, er det vanskelig å ikke flytte fokuset over på ham. I London virker han å være i storartet form, for det hagler godsaker fra “The Mike Portnoy Bag Of Tricks”.

En av mine favoritter fra Flying Colors kom på “Third Degree”, og sannelig fikk vi den på “Third Stage” også. “Love Letter” låter enda mer sprettent live enn på studioskiva, og sannelig kom gliset fram igjen. Ikke vanskelig å høre at The Beatles ligger dette bandets hjerter nært i hvert fall.

Vi krysser fingre for at dette ikke er siste gang vi hører fra dette eminente progpop-orkesteret, og satser på å lokke de tilbake med dette terningkastet.

Jan Egil Øverkil FROM HELL Rats & Ravens Fastball Music Denne amerikanske kvartetten gir oss historien om liket som våkner opp i Helvete og må tilbake til jorden. Og horror metal er kanskje en grei beskrivelse, med tanke på den skrikende vokalen

til Alesiter Sinn. Dette er bandets andre plate, og blant merittene til gutta finner vi Vicious Rumors, Testament, Les Claypool og Forbidden. Mixen er noe underlig, med en altfor høy skarptromme og skranglende basstrommer. Musikalsk befinner vi oss mellom thrash og death metal et sted, og Steve Smyth er selvsagt en god gitarist med fete soli. Det varierer bra med låter som drivende “Lilium” og kjappe, men catchy “The Witch” hvor det til og med blastes for deretter å gå over i mer gotisk inspirert metal.

“Don’t Cry For Help” er en veldig tung og seig låt jeg liker godt. Jeg hører en del Forbidden i dette, og således er “Room For One” en favoritt.

Ronny Østli FROST* Others Inside Out Jem Godfrey har atter anropt gitarist John Mitchell, bassist Nathan King og trommeslager Craig Blundell i øyemed å gjøre oppfølgeren til 2016-skiva “Falling Satellites”. Visstnok er angitte mannskap i sluttfasen av Frosts femte langspillfonogram, men i mellomtiden presenteres “Others” – en seksspors EP på trettito minutter, bestående av låter tiltenkt “Falling Satellites”, men som i siste instans ble veiet og funnet for kontrasterende. “Fathers” gir et middelmådig, prog-metallisk anslag, og videre utsikter til fengslende materiale faller raskt i dass. At prosjektet etterhånden lener seg hardt mot elektronisk popmusikk og datagenerert garnityr plager meg ikke, men repertoarets mangel på tonal og harmonisk tyngde gjør “Others” til Frost-katalogens mest viderverdige konstituent.

Uten å foregripe elendighetens gang kan det synes som om Jem Godfrey ble kunstnerisk tappet etter “Experiments In Mass Appeal”. Det går ennå å motbevise meg når albumet utstedes senere i år, men jeg kjenner på gikta til Stig Rune Robertsen at Frost er ferdige.

Geir Larzen GÖSTA BERLINGS SAGA Konkret Musik Inside Out Sjette studioplate fra Gösta Berlings Saga markerer en betimelig vridning i estetikk og aspirasjon.

Bandet, nu ekspandert til kvintett, supplerer fremdeles progressivt higende instrumentalmusikk, med sugerør i krautrockens, avantgardens og den stratosfæriske popmusikkens punchbolle, men komposisjonene er knappere i formen, og dessuten svenskenes desidert mest synthesizervennlige.

Stemningsskodde “Vinsta Guldklocka” triumferer i så måte, som et lønnlig og lekkert amalgam av Jean-Michel Jarre og King Crimson. Tonen er ofte mørk, men leken, og burde øve appell til både intellekt, hjerte og hofteparti, for å parafrasere Robert Fripps kloke trepunktskrav. Et rampete tittelkutt,

ulmende “To Never Return”, vakre “Instrument VI” og jazzpsykotiske og slepne “Förbifart Stockholm” sementerer et av bandets bedre arbeider, som sågar faller lett i øret.

Geir Larzen GUDARS SKYMNING Olycksfågel Transubstans Records Kvartetten fra Sverige har levert skjeggete, tung og upolert rock i over ti år, med høy score på retrobarometeret. Bandets elsk til 1970-tallets November ligger i dagen, men impulser fra Candlemass og gitte britiske 80-tallsaktører tilfaller også uttrykket. Hittil har Gudars Skymning ridd på sjarm alene.

“Olycksfågel” derimot bevitner et band som omsider tar den kompositoriske delen av virket på alvor. Skiva innestår katalogens desidert mest frodige og nyanserte tilslag, er konseptuelt smidd og innkapsles av et mørke forutgående plater knapt har hintet om. Her forpaktes stadig et rufsete og kledelig ujålete foredrag, dog med ekspandert preferanseramme.

Preludiet “Kaptenens Logg” bærer bud om et progressivt motivert ensemble, som musikalsk begår karrierebeste med “Stjärnbeströdda Hav” – i mellomværende av så vel 70åras nasjonale progg-bevegelsen som Wishbone Ash og Opeth, blytunge “Röd Planet”, “Sandlös Öken”, “Orions Schakaler” og dommedaglige “Tom Av Glas”. Sant å si hadde jeg ikke tilskrevet Gudars Skymning såpass kapasiteter.

Geir Larzen HARTMANN 15 Pearls and Gems Pride & Joy Music Jeg har gitt opp håpet å høre Oliver Hartmann synge metal igjen. Et nytt album med Empty Tremor hadde vært drømmen, men hadde faktisk heller ikke takket nei til en gjenforening med At Vance. Men om han brenner for melodiøs hardrock, så må han for all del få gjøre som han vil. 15 år er gått siden hans første soloalbum “Out in the Cold” så dagens lys. Hvorvidt det er vanlig å feire 15-årsjubileum vet jeg ikke, men det er kanskje et tysk fenomen. Doro har vel jubileum hvert femte år! Det markeres i hvert fall med en blanding gammelt og nytt. 5 nye låter, 5 coverlåter og 5 liveopptak. Jeg har vel en ørliten mistanke om at dette egentlig bare er et halvferdig album. Enten det eller så er det skrotmaterial fra tidligere utgivelser. Hvem vet. Det er uansett alltid interessant å høre Hartmann synge coverlåter. Han er utvilsomt en bedre vokalist enn låtskriver, så dette er kjærkomment. “Fire and Water” er et ambisiøst valg. Paul Rodgers er vanskelig å toppe. Vokalmessig leverer Hartmann bra, men synes arrangementet høres litt garasje ut.

Men det blir om ikke annet en egen versjon ut av det. Tobias Sammett synger på en av liveopptakene. En helt grei utgivelse dette, men jeg håper og

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R tror det kommet et skikkelig album neste gang. Han kan heller still opp som special guest neste gang Doro jubileres!

Stig Rune Robertsen HEATHEN Empire Of The Blind Nuclear Blast De legendariske Bay Area trash-heltene Heathen er endelig tilbake, og utrolig nok er det kun bandets fjerde album siden 80-tallet. Det er hele 11 år siden comeback-albumet “The Evolution of Chaos” som virkelig imponerte, selv om det selvfølgelig ikke tangerte mesterverkene “Breaking The Silence” og “Victims Of Deception”. Det gjør heller ikke “Empire Of The Blind”, men noe av magien er fortsatt intakt og det lar seg godt høre på blant annet tittelsporet og låtene “The Blight”, “Sun In My Hand” og “Shrine Of Apathy”.

Med på skiva har Heathen også fått meg seg et par gamle helter i form av Gary Holt (Exodus og Slayer) og Rick Hunholt (Exodus) som bidrar litt med sin ekspertise. Rosinen i den berømte pølsa er derimot Doug Piercy som gjester skiva. Piercy var med i bandet fra 1985-1992 og var en viktig del av lydbildet på de to nevnte skivene med sitt glitrende gitarspill og ikke minst samspillet med Lee Altus (som fortsatt er med) som var magisk.

Et kort, men ytterst hyggelig gjenhør med selveste Piercy. Verdt å nevne er også mannen bak trommesettet som har vært med i besetningen siden 2013, nemlig Jon Dette som også har vært innom Testament og Slayer. En drivende god batterist som virkelig viser hva han er god for på denne skiva. Selv om magien fra gamle dager ikke glitrer like sterkt er dette en særdeles sterk skive med mange gode låter. Det låter hardt, brutalt men også veldig melodiøst, mye takket være en vokalist i David White som fortsatt klarer å bryte lydbildet perfekt med sin ikke så typiske thrash metalstemme. Kort oppsummert et veldig hyggelig og imponerende “comeback” med gamle thrash-helter som høyst sannsynligvis vil glede fansen som har ventet i mange år og forhåpentligvis også skaffe de noen nye.

Pål J. Silihagen HEDVIG MOLLESTAD Ekhidna Rune Grammofon Den norske gitaristen Hedvig Mollestad bryter med sitt vante power trio-format på sitt første reelle soloalbum, “Ekhidna”, med navn etter et monster fra gresk mytologi (halvt kvinne, halvt slange).

Hun har slått seg sammen med fem andre musikere: trompetist Susan Santos Silva (Mats Gustafssons NUensemble), trommeslager Torstein Lofthus (Elephant9), perkusjonist Ole Mofjell og keyboardistene Erland Slettevoll (The Core) og Marte Eberson (Highasakite). “Ekhidna” er et bestillingsverk rekvirert av Vossajazzfestivalen i 2019. Det vil være feil av

norwayrock.net

SKIVER rockefans å avfeie dette albumet bare som “jazz” fordi det inneholder sterke innslag av progressiv rock, avantgarde og psykedelisk rock. Jimi Hendrix og tidlig Black Sabbath er høyst tilstedeværende i materialet, samt Miles Davis og Mahavishnu Orchestra.

Samspillet gnistrer alt fra starten av albumet, med Santos Silvas lyriske trompet i åpningssporet “No Friends But The Mountain”; en underspilt og varm introduksjon. Neste kutt, “A Stone’s Throw” byr på hardføre gitarriff, mer i tråd med Mollestads trioformasjon.

Interaksjonen mellom Mollestad og Santos Silva i høyoktanverket “Antilone” er blant albumets høydepunkter. Vakkert milde “Slightly Lighter” gir pusterom fra intensiteten, før tittelsporet sparker i gang med et av årets ypperste riff.

Finalen “One Leaf Left” vandrer eksplorativt før den utvikler seg til en bluesrock-eksplosjon med albumets fineste gitarsolo.

Halvt kvinne, halvt slange, full pott.

Anne-Marie Forker HIGH SPIRITS Hard To Stop High Roller Jeg har stor sans for High Spirits, selv om kvaliteten på de tre foregående platene har vært svingende.

For meg er “Another Night” høydepunktet, og jeg tør påstå “Hard To Stop” er vel så bra. Dette er god melodiøs hard rock, levert av Professor Black på instrumenter og vokal. De to første sporene “Since You’ve Been Gone” og “Restless” sitter ikke umiddelbart, men kommer seg etter noen runder. I andre enden har du “Hearts Will Burn” og “Midnight Sun” som er nærmest overfengende.

Jeg tviler på det er de som lever lengst.

Selv liker jeg godt den tyngre “Face To Face” og punka “Now I Know”. “Voice In The Wind” får meg til å tenke på Pulp, uten at det er negativt. Plata er variert, men ikke sprikende. Dan Swanö har stått for mixingen og resultatet er antagelig karrierebeste så langt.

Ronny Østli HUMAVOID Lidless Noble Demon Metalloppflasket ungdom fra Sibelius’ og Pekka Pohjolas hjemland viser herved kapasitet til å utgyte mer enn eksakt samme døds- og svartmetall som nittini prosent av nasjonens utøvere på samme alderstrinn. Kvartettens etos bygger på ekstremmetalliske grunnsteiner, men utover dette synes dogmatikk og stilistiske inngjerdinger like tiltrengt som å trykke vinylplater av gamle radioværmeldinger. Humavoid utfordrer metrisk, så vel som tonalt, og blottstiller en vidunderlig teft for synkoperte jazz- og avantgardeklanger, fortrinnsvis forrettet per piano og fule synthesizere. “Lidless”, gruppas debut for proper plateetikett, balanserer hårfint mellom reflektert substans og ungdommelig hybris, og trass

skivas anmassende natur, er stoffet såpass vektet at finnene stort sett løser oppgaven med blodstenkt glans.

Færre dødsmetallklisjéer og dette vil bli riktig fint. Vennligst krev “Fortune For Demise”, “Matter” og “Drywall Cracks” over høyttalerne neste gang du frekventerer diskotek. Hils fra meg.

Geir Larzen HYMN Breach Us Fysisk Format Som Hymn har duoen av gitarist/ sanger Ole Ulvik Rokseth og batterist Marius Støle tidligere levert “Perish” (2017); etter sigende er oppfølgeren betraktelig mer energisk og direkte.

Vi taler velprodusert, humørløs og dommedaglig sludge-metal, effektuert med få virkemidler og kronisk muskelspenn. “Breach Us” fører fire langstrakte spor, i et atmosfærisktonalt mellomsjikt av Neurosis og Om, uten spektakulære ostinat- eller melodistrukturer. Det svinger riktignok sporadisk, fortrinnsvis i tempohøynete øyeblikk, og vil unektelig glede dediserte sjangerdisipler, som slett ikke finner materialet å være endimensjonal ståhei for ingenting.

Geir Larzen IMPERIAL TRIUMPHANT Alphaville Century Media New York-trioen Imperial Triumphant hensetter lytteren i et ugjestmildt miljø av bitende ekstremmetall og progressiv-psykotisk rock, med mål om å tonesette det moderne menneskets levekår i en urban dystopi.

“Rotted Futures” og tittelsporet danner i så måte glimrende soniske prosjektbeskrivelser, på kanten av stupet, hvor selv den tonale pulsen terges. De deler anarkistisk attityde med Deathspell Omega, og er definitivt ikke dårligere til å spenne storstilte lerret av bestormende angst og uro.

Imidlertid strander stoffet for fjasete og forsert til å gi full tenning. Morsomt er det likevel å korrumperes inn i “Atomic Age”-universet, for å smake på hvordan djevelutgaven av Band Aid – initiert av Napalm Death, Sortsind, Primus og gitte eks-medlemmer av King Crimson – muligens hadde fortonet seg.

Gi samstundes “Transmission To Mercury” en lytterunde, frisk og ulekkert jazzinjisert som den er. “Alphaville” må oppbevares utilgjengelig for barn, og oppnår en slags pervers egenverdi.

Geir Larzen INCANTATION Sect Of Vile Divinities Relapse Jeg har aldri vært noe fan av disse amerikanerne.

Da de debuterte i 1992 var allerede store klassikere innen

death metal sluppet, og dette ble for meg annenrangs. Og de tankene har jeg hatt om senere skiver også.

Når denne, deres tolvte album, skal høres for anmeldelse finner jeg bandet tøft. Det låter fortsatt som et fattigmanns Deicide, for all del, men det låter klassisk og riffene er tøffe.

Også er det som jeg stadig gjentar om disse klassiske bandene, tempoet er kontrollert og ikke hyperkjapt. Det åpner tøft med “Ritual Impurity” som er en riffbonanza av den gamle skolen.

Litt blasting, men kun som krydder.

“Propitation” følger, og den er så seig at vi snakker doom/death, og er passe dyster. Plata er balansert sånn at stort sett annenhver låt er kjapp og tung. Jeg fikk jammen sansen for Incantation, det var en smule uventet.

Ronny Østli INTER ARMA Garbers Days Revisited Relapse Coverskiver er noe av det mest uinteressante som finnes.

Punktum.

Post-metal kvartetten fra Virginia har gitt oss fire studioalbum det siste tiåret og mener verden må høre de spille covere. Og joda, det skal de ha, de setter sitt eget preg på det. Det låter både sludge, post-metal av “Running Down A Dream”, “Purple Rain” og “In League With Satan”. Videre er både Ministry, Nine Inch Nails og Neil Young tolket. Selv liker jeg mest deres versjon av Cro-Mags’ “Hard Times”. Sikkert morsomt å gjøre en sånn skive, men ikke noe man trenger og kjøpe.

Ronny Østli IHSAHN Pharos Candlelight Da jeg gjorde intervju med Ihsahn i forbindelse med “Telemark” i marsnummeret, fikk jeg inntrykk av at neste EP ville bli akustisk. Javisst er det roligere, men gitaren er både elektrisk og tidvis med vreng. Men vi er definitivt i popriket, om enn av den litt hardere og pompose sorten.

“Losing Attitude” åpner og er en hard stemningsfull poplåt med strykere og et godt refreng. “Spectre At The Feast” er videosingelen og er en snillere sak. Jeg falt ikke helt for denne i begynnelsen, men så satte refrenget seg. Og det til gangs. Tittelkuttet åpner med piano og er rolig med lekende tromming. Også denne tar seg opp til å bli bombastisk underveis. Dette er låta jeg sliter mest med å få taket på. Som på “Telemark” er det tre egne låter og to coverlåter. Riktignok er de egne sporene på engelsk denne gangen, men det morsomme er at jeg egentlig finner dem som en god blanding av bandene som covres, nemlig Portishead og A-ha. Samt at jeg også tenker litt Ghost. Først av coverne får vi “Roads” som er ganske tro mot originalen. Orgelet i begynnelsen er byttet ut med gitar, noe som gir en litt mer rocka versjon. “Manhattan Skyline” er jo en rimelig tøff og rocka

NRM 3-2020

71

AN M ELDE L SE R

SKIVER A-ha låt og den passer Ihsahn veldig godt, i hvertfall når det er mye Morten Harket i vokalen. Heller ikke her tukles det for mye med originalen, men det låter likevel noe eget.

Ronny Østli IRON ANGEL Emerald Eyes Mighty Music Jeg likte godt c o m e b a c k e t “Hellbound” fra to år tilbake. Når Dirk Schröder og hans ensemble følger opp er i grunn lite endret. Stilen er thrash av den ikke altfor teutoniske sorten, mer i retning kraftig Rage og Vendetta. Likefullt føler jeg ikke samme entusiasmen som sist. Låter som “Sands Of Time” og riffbaserte “Demons” er jo kule og catchy nok, men det er allikevel noe traust over dette og resten av skiva. Mer sidrumpa enn bredbent. Dette er en sånn plate som er ålreit når en hører på den eller svipper innom hvis man har den på en spilleliste, men som man neppe plukker fra hylla i mylderet av andre fete skiver.

Ronny Østli JESSICA WOLFF Para Dice Metalapolis Records Jessica Wolff er en spennende finsk sanger.

Forrige album, “Grounded” hadde blant annet en glimrende versjon av den finske Yö-klassikeren “Love Me Like You Did Before”. Siden den gang har hun turnert mye, og soloprosjektet er blitt mer et band. Dette høres også godt på det nye albumet, “Para Dice”.

Det teite ordspillet i platetittel lar vi passere. Det musikalske uttrykket er også blitt mer som det spilles live. Jeg synes enkelte gitarriff blir litt malplasserte, da de nok hadde gjort seg bedre i litt tyngre musikk.

Allsangvennlig rock er det Jessica Wolff er best på, etter min mening. Et noe sterkere låtmateriale hadde vært å foretrekke, men platen er for all del godkjent.

Stig Rune Robertsen KRISTOFFER GILDENLÖW Homebound New Joke Music Forhenværende Pain Of Salvation-bassist, og bror av visjonære Daniel Gildenlöw, har i senere tid virket som medlem av et nyinnstiftet Kayak-ensemble.

Ton Scherpenzeels hjerteinfarkt satte imidlertid hollenderne i pausemodus, og den ufrivillige pausen er fra Kristoffer Gildenlöws side nyttet til å smi “Homebound”, eksil-svenskens tredje soloplate. Materialet faller ventelig ned i en etter hvert himmelvid post-progressiv skuff, med soniske og melodiske analogier i retning blant andre David Gilmour og Leonard Cohen. Tonen er gravitetisk og

72 NRM 3-2020

akustisk, stundom lekkert kolorert med kvinnekorister, piano og basalt stryk, med minimalt rockekomp.

Skiva sitter godt i øret, men mangler høydepunkter, og utspiller all relevans omtrent halvveis i repertoaret.

Geir Larzen LA JANARA Tenebra Black Widow Records Det er vel gledelig å se at uleselige logoer ikke lenger er forbeholdt black metal-band. Uleselig er også tekstene for folk flest, da det synges på italiensk.

Dette er et svært musikalsk språk, som også setter sitt preg på musikken.

Det er noe litt nasjonalromantisk rundt hele uttrykket, og det oser energi av hver bidige låt. Du kan virkelig høre at dette er et sultent band. Gitarer er skitne og vokal er rå og rampete. Alt er så innmari rett på sak, at det blir veldig vanskelig å ikke like dette. Rikkardo Studer, fra Stormlord, har bidratt med tangenter, som er svært effektfulle i de mørkeste låtene. Sjangermessig leker de med doom og er nok veldig inspirert av Black Sabbath. Dette høres spesielt i tittelkuttet, et av mange høydepunkter.

Det er samtidig et merkelig punkpreg på enkelte låter. Mest på grunn av attityden til vokalisten. Punk-doom må det vel kunne sies å være en ny sjanger? Platen har vært tilgjengelig en god stund i et svært begrenset opplag. Håper og tror at den blir lansert med litt mer brask og bram når det nå kommer et etterlengtet nytt opplag av vinylutgaven. Dette er et band som virkelig er verdt å sjekke ut.

Bravissimo!

Stig Rune Robertsen LESOIR Mosaic Glassville Records Lesoir er nederlendere med en progressive hang, men bena er planta i atmosfærisk rock. En ting jeg lurer på er uttalen av bandnavnet, er ikke så skarp på nederlandsk.

Mykt er ordet som kommer lettest fram i assosiasjonsrekkene når jeg hører på dette albumet. Det trykkes til tidvis, med både fylde og tyngde, men det er noe med vokalen som gjør det hele mykt. En kvinnelig vokal, med fin teknikk og rekkevidde som harmoniseres ofte. Noen ganger blir det vell mye, “The Geese” har så mye ooooing og aaaaing, at jeg blir litt gæ’ærn av det. “Measure of Things” vil meget sannsynlig falle rett i hjertet på de som liker Enya og lignende, men og vil ha en dose rock og prog.

Teksten på denne sangen, og på flere andre, er i overkant filosofiske og ofte usammenhengende, samtidig som de spiller heftig på moderne virkemidler som skal minne oss om middelalderen. Fint, men det gjør ikke noe stort inntrykk.

Ingar Høgstedt

LIK Misanthropic Breed Metal Blade Jeg blir glad når jeg hører klassisk nedstemt svensk death metal. Dette er LIKs tredje plate, og selv om bandet er nytt er det drevne karer, fra blant annet Witchery og Katatonia, vi har med å gjøre. Åpningen “The Weird” er god klassisk svensk death metal. Ikke altfor kjapt og det liker jeg. Da sliter jeg litt mer med låter som “Decay” hvor det blastes og som er mer melodiske, en tanke moderne svensk, rett og slett. “Funeral Anthem” groover, er nedstemt og mørk og er malen på hva jeg liker med både bandet og sjangeren. “Female Fatal To The Flesh” er blytung og bredbent, og disse kontrastene skaper en variert og god utgivelse, uten å være sprikende.

Ronny Østli LONELY ROBOT Feelings Are Good Inside Out Lonely Robot er et prosjektarbeid fra den irske produsent John Mitchell, kanskje et kjent navn for noen, men ikke for de fleste. “Feelings Are Good” er fjerde albumet han gir ut under Lonely Robot navnet. Mitchell spiller alle instrumenter selv, med unntak av trommene som trakteres av Craig Blundell. Lonely Robot er av typen kjedelig, forutsigbar prog rock.

Lydbildet er vassent og tomt. Jeg sitter igjen med følelsen av at det ligger veldig lite bunn, litt keyboard i midten og at resten er trykt opp i diskanten.

Vokalen virker å være veldig inspirert av Labrie fra DT, med andre ord det klart svakeste elementet, men egentlig ikke så ille. Låtene varierer fra kjedelig og forutsigbart til herregud-nå-måda-denne-sangen-snart-være-ferdig!

Det er noen øyeblikk som redder mye, for eksempel balladen “Crystalline” som er en relativt nydelig liten affære, selv om han kunne spart seg keyboardstrykerne. “The Silent Life”, enda en rolig låt, har også sine stunder, men å legge med en orkestrert versjon synes litt unødvendig. Er du ute etter prog-heismusikk kan du velge denne plata. Er du på jakt etter noe rolig bakgrunnsmusikk, kan du velge ut de låtene nevnt over. Er du på jakt etter noe annet, ville jeg leita et annet sted.

Ingar Høgstedt LOUIS JUCKER & COILGUNS Kråkeslottet (The Crow’s Castle) & Other Songs From The Nothern Shores Hummus Records Vi gratulerer Louis Jucker med rundens lengste og mest kronglete albumtittel, skiva som består av liveprosjektet vedkommende reiste rundt sammen med med bandet han i utgangspunktet spiller i - nemlig Coilguns. Jeg tipper

da at herr Jucker syntes produktet er såpass bra at han kun ville ha navnet sitt på det, selv om åpneren “We Will Touch Down” hardnakket påstår det motsatte. Støyrock fra topp til tå har aldri vært undertegnedes favoritt, selv om jeg kan forstå at dette kan fungere live fra scenen. Dette låter helt jævlig, men samtidig forstår jeg at denne form av musikk skal låte akkurat på den måten også. Jeg måtte faktisk avbryte skiva midtveis for å sjekke ut nettopp Coilguns og kan bekrefte at det er vesentlig fetere så jeg vil faktisk heller geleide nysgjerrige dit. Men bevares, liker du rocken din skeiv, støyete og masete vil nok “Kråkeslottet” være i din gate. Det er i tillegg supersjarmis å sende ut promoer i form av en hjemmebrent CD og håndskrift, det skal han og de i det minste ha.

Sven O. Skulbørstad MAD MAX Stormchild Rising Steamhammer Det er uvisst hvorvidt dette er en slags oppfølger til klassikeren “Stormchild”, fra 1985, men det er unektelig en nostalgisk undertone i bandets fjortende studioalbum. De har invitert flere gjestemusikere, som har hatt en eller annen relasjon til bandet. De gjør blant annet en hyllest til Rough Cutt, med en cover av “Take Her”.

De omtaler Paul Shortino som en av deres favorittsangene, og Shortino bidrar selv med vokal på låten. Hva er vel mer naturlig for han enn en hyllest til seg selv! Stryper-gitarist Oz Fox bidrar med en gitarsolo i “The Blues Ain´t No Stranger”. Stryper er unektelig blitt familiært sjangermessig også. Jeg kan styre min begeistring for mange av gladsangene på platen. Jeg skulle ønske de gjorde flere låter som åpningskuttet, “Hurricaned”. Her hører du faktisk at de har sin opprinnelse fra NWOBHM, før hårspray og AOR ble den obligatoriske veien å gå.

Michael Voss synger som alltid bra, og helhetsinntrykket er mer eller mindre akkurat som forventet. Verken mer eller mindre. De har ikke funnet opp kruttet før, og de kommer definitivt ikke til å gjøre det nå heller, men for fansen er nok dette midt i blinken.

Stig Rune Robertsen MAGENTA Masters Of Illusion Tigermoth Walisiske Magenta – må endelig ikke forveksles med et tonn andre viderverdige band – har ufortrødent forsynt den post-progressive rockeundergrunnen med album siden 2001. Bandet er influert av engelske autorer som Yes, Renaissance og Genesis, men også senere, plastiske derivativer. En kvalitativt kupert katalog til tross skal man aldri avskrive Magenta, mye grunnet Robert Reeds meloditeft, glimrende projisert av vokalist Christina Booth. Gagnlige “We Are Legend” fra 2017 viste kvintetten fra en mer kontemporær side, og tjente

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R som påminnelse om at Magenta ofte begår sine ypperste arbeider når de lar melodilinjene trumfe alt, inkludert progressive tilskyndelser. “Masters Of Illusion” markerer derimot en bevisst retur til gruppas stilistiske neksus, er konseptuelt forordnet og bugner av årgangssynthesizere, akustiske strengeinstrumenter og mellotron. I motsetning til fryktelig mange andre ensembler på noenlunde samme gren opptrer Magenta med en dignitet, ro og naturlig musikk-korrespondanse man må bejuble. Nesten samtlige av albumets seks ekstensive komposisjoner fører gullforgylte øyeblikk – særlig “Bela”, “The Rose” og tittelsporet – dynamisk-symfonisk foreskrevet, i klassisk Magenta-stil.

Min innvending går på materialets fortrøstningsfulle ånd; man hadde tålt atskillig flere skumrende passasjer, især fordi plata omhandler seks legendariske skrekkfilmskurspillere fra 1960-tallet. Dessverre etterlever ikke “Masters Of Illusion” 2017-albumet.

Geir Larzen MAGIA NERA Montecristo Maracash Records Fire dekader skulle det ta italienske Magia Nera å platedebutere, hvilket fyrer opp visse varsellamper.

Ved inngangen til 1970 oppførte daværende kvintett coverlåter av Uriah Heep og Black Sabbath, mens både debutalbumet av 2017 og årets konseptuelle oppfølger innestår en klossete mikstur av 70-tallsprog og 80-åras tungrock. Noe av det flaueste som finnes er utøvere som avdekker en avgrunn mellom faktiske forhold og høye ambisjoner – Magia Nera tenker storstilt og stemningsgrunnet, med plenty vokal patos, men ender i et forkvaklet grøttrau av teknisk og kompositorisk armod. “Montecristo” klinger hel-geriatrisk, trass i ørsmå glimt av sjarmant, italiensk ynde.

Geir Larzen MANTICORA To Live To Kill To Live ViciSolum Production Det virker dristig å åpne et album med en låt på neste 15 minutter, selv i en sjanger som ikke er redd for strekke låtene sine forbi ti minutters merket. De danske power - prog’erne Manticora gjør nettopp dette på sitt nye konseptalbum. I likhet med deres tidligere album er “To Live to Kill to Live” en lang historie som kombinerer sci-fi og fantasy i en historie. Plata fortsetter der forrige album, som het “To Kill to Live to Kill”, slutter. Personlig har jeg et høyst overfladisk forhold til dette album, noe som gjorde det vanskelig å plukke opp historien.

Historien i sin helhet finnes visstnok i bokform, skrevet av vokalist Lars Larsen. Musikalsk følger de i sine egne fotspor med et fundament av power metal, som kombineres med noe Bay Area thrash, prog og krydres med blues, klassisk hard rock,

norwayrock.net

SKIVER melodiøs death og til med litt østlig plinka plonka. Variasjonen er stor på album, uten at det føles sprikende.

Vokalmelodiene er ofte nynneverdig, og enkelte låter har refreng og hooks som innbyr lytteren til å gaule med, noe jeg drev mye med, selv om jeg ikke er i nærheten av nå tonene vokalist Lars når opp til. Lydbildet inneholder lag på lag med gitarer, keyboards og vokalstemmer, mixet vakkert av ingen ringere enn Jacob Hansen. “To Live to Kill to Live” er en komplekst, progressivt og bunnsolid album, med stor variasjon og alt er gjort med følelse og høy kompetanse.

Ingar Høgstedt METALLICA S&M2 Universal Ufattelige tjue år er passert siden Metallica og San Franciscos symfoniorkester sist delte scene. I 1999 gikk man for en relativt spartansk intimløsning, men i fjor opptrådte kvartetten og det åttimannssterke ensemblet for førti tusen eksalterte tilhørere, over to september-soaréer.

Kort tid etter sjekket James Hetfield inn på avrusningsklinikk, og i mars ga frøken Korona seg til kjenne, slik at den musikkutøvende delen av Metallica har ligget brakk i nærmere et år. Man har derfor grunn til å tro at herværende fest – som fås i et utall formater og pakkekonstellasjoner – gir tiltrengt åndsføde for fans i alle aldersgrupper.

Noe av kritikken mot “S&M” var berettiget, noe var hjernedødt.

Brorparten av Metallicas låter komponeres ikke med henblikk på strykere og blåsere; følgelig vil et møte mellom rockeband og symfoniorkester, i sådan kontekst, aldri kunne etablere optimale synteser. Her vil ugjendrivelig forefinnes partiturfraksjoner hvor én av modulene aksentueres på bekostning av den andre. Oppgaven består i å minimere polaritetene, noe arrangør og orkesterleder Michael Tilson Thomas løser med glans, faktisk bedre enn avdøde Michael Kamen evnet på 90-tallet.

Plate- og videoutgaven av “S&M2” holder to og en halv times spilletid, kjevlet ut over åtte vinylplatesider, og er en suksess fra start til slutt.

Hvordan kunne det egentlig forholde seg annerledes med såpass mange mektige låter i porteføljen? Trass slunken plateproduksjon etter millenniumskiftet borger tidsintervallet for sunn distanse til 1999-oppføringen.

Her tilkommer senere års låter i forbløffende frodige tapninger; selve kroneksemplet står “All Within My Hands” for, fra underskattede “St. Anger”, men også “Moth Into Flame”, The Outlaw Torn” og “The Unforgiven III” eleveres. Hetfield klinger kledelig tilårskommen, og summert med Tilson Thomas’ notasjon, som overdrar orkesteret større klangareal, er du både døv og dum dersom prosjektet forsverges. Noen små innvendinger kommer vi likevel ikke fra. Når band og orkester først stipulerer Prokofievs andresats fra “Scythian”suiten plass i repertoar, fordres et samspill herom. Det forekommer meg

lettkjøpt og historieløst at Metallica lar symfonikerne oppføre stykket alene, all den tid Emerson Lake & Palmerkatalogen supplerer godt didaktisk råstoff. Alexander Mosolovs “Iron Foundry” sitter bedre, gitt elementær deltakelse fra angjeldende rockeband.

Mye av 1999-skivas egenverdi hviler på singulære “No Leaf Clover”; denne gang stiller ikke bandet med antydning til nytt materialet, og for å være ærlig foretrekkes originaltapningen av nevnte bravade.

Videre tilslag til plussiden teller en kjærkommen kuriosa i “Anesthesia – Pulling Teeth”, mens påfølgende fem låter utgjør hva man kaller en real parademarsj, anført av uforgjengelige “Wherever I May Roam”, “Master Of Puppets” og “Nothing Else Matters”, i full symfonisk mundur. La deg ikke heftes ved det surmagete klagemålet vi vet vil falle fra menneskelige elementer som gikk i vranglås sommeren 1991 – hold kjeft, og nyt.

Geir Larzen MNEMOCIDE Feeding the Vultures Czar of Crickets Productions Dødsmetall begynner å bli en ganske allsidig sjanger, faktisk, hvem skulle ha trodd? Sveitsiske M n e m o c i d e spiller en kombinasjon av flere av dødsmetallens undersjanger. Det er litt teknisk, litt melodisk og en del lånt fra gode, gamle Death. Gitarene er stemt godt nedt og holder seg stort seg til en klassisk, groovy hamring, men veksler tidvis innom Gøteborg.

Vokalen er ett av to, svake punkter på plata. En ting er å skulle høres ut som Corpsegrinder, men dette krever mer øvelse enn det høres ut til at vokalist Mathias har fått. Dødsmetallen bruker ofte vokalen mer som et rytmisk element enn et melodiøst, men dette er hverken fugl eller fisk. Det andre svake punktet er låtskrivinga som framstår fantasiløs. Det begynner bra, med riff og rytmer som sparker godt fra seg på låtene “Manifest” og “To the Nameless” spesielt, men når kommer litt lenger uti plata og merker at bandet låner riff fra sine egne låter, blir man fort lei. Dette er en plate med noen sterke kort, de to nevnte pluss “Fear me” og “In Pain”, og en hel masse skippbart fyllmateriale.

Ingar Høgstedt.

MORA PROKAZA

By Chance Season Of Mist Jeg aner uråd idet “WIMG” åpner skiva.

Ritualistisk avantgarde metal med en hvesende vokalist som synger veldig fort... Det er ikke måte på på hvor mye som skal fortelles. Musikken er også rimelig usammenhengende og jeg sliter med å finne en rød tråd i hele tatt på denne plata. Legger man alt man har av godvilje til kan kanskje et par av riffene ha noe Samael og Rotting Christ over seg, men nå er jeg veldig slem mot de bandene. Det er det andre albumet til den hviterussiske

duoen, som visstnok har gått fra black metal til dette her. Hvorfor det?

Ronny Østli MORNING BELL Slide Back Into Misery Obsolete Machine Mørk og metallisk progressiv rock står på tapetet når Morning Bell, en dansk duo, ep -debuterer.

“Wide Awake” gir et forjettende førsteinntrykk, et sted i juvet mellom Anacrusis og Porcupine Tree, med gode melodilinjer, muskuløst komp og fine sangharmonier. At prosjektet trenger til en skikket vokalist skal vi ikke bruke imot dem på nåværende tidspunkt. Resten av utgivelsen markerer en kvalitativ, mer poporientert forflatning, uten at det danske tospannet står i fare for å dumme seg ut. “Slide Back Into Misery” markerer et kurant førsteforsøk.

Geir Larzen NAPALM DEATH Throes Of Joy In The Jaws Of Defeatism Century Media Jeg liker godt britenes første plater, deretter har jeg mistet interessen og kun kost meg med enkeltlåter, og heller funnet større glede i å se dem live. Nå har vi kommet til bandets sekstende plate, og dette var da riktig så variert og hyggelig. Mitch Harris, bandets gitarist siden 1989, har valgt å ikke være en del av den kreative kjerne denne gangen, selv om han spiller på plata. Bandet fremstår som en trio, og uten å ha altfor god erfaring med de seneste skivene må da dette være noe av det bedre og mer varierte de har kommet med på denne siden av 2000-tallet? Singelen “Backlash Just Because” og “Contagion” utmerker seg umiddelbart for meg med sine Voivodaktige vendinger. Tittelkuttet er den låta jeg synes minner mest om det jeg husker fra de seneste skivene, og i denne settingen virker den nærmest forfriskende. “Invigorating Clutch” er tung og tøff, og jeg får låta “The Code Is Red...” i tankene. Så har du det industrielle motstykket til alt annet på skiva i “Joie De Ne Pas Vivre”. Kun ren skjær noise uten gitar. Som dere skjønner er plata variert, men jeg finner likevel den røde tråden, og dette er en plate med engelskmennene jeg kommer til å plukke frem flere ganger fremover, og det er en stund siden sist fra Napalm Death.

Ronny Østli NEAL MORSE Sola Gratia Inside Out Korona-pandemien stagger ikke Neal Morses utrettelige kreativitet, selv om “Sola Gratia” publiseres som et soloalbum, og ikke tilfaller The

NRM 3-2020

73

AN M ELDE L SE R

SKIVER Neal Morse Band-diskografien, nettopp på grunn av Covid-19utbruddet. Skiva forrettes av samme musikerstab som gjorde “The Great Adventure”, men er komponert av Morse alene, og innspilt per lydfilutveksling. Sonisk, melodisk og teknisk overholdes alle forventninger og fordommer publikum måtte ha.

Vi taler konseptuelt stoff, tematisk og musikalsk lenket til glimrende “Sola Scriptura”, med hele depotet av amerikanerens karakteristiske grep og fraseringer intakt. Selv bedyrer han ubeskjedent at plata muligens er hans aller beste; filmskaper Peter Greenaways bevingete ord Trust the work, not the artist bjeller i bevisstheten… Musikalsk eksisterer mange analogier mellom “Sola Gratia” og Morses minst interessante arbeider, eksempelvis “?”, og selv om utgivelsene hans alltid spenner over fjetrende progrock-øyeblikk loddes her aldri tilstrekkelig dypt, slik “Sola Scriptura” og “The Similitude Of A Dream” gjør. Trass i fjetrende musisering tynges materialet av en vedvarende, gladkristelig melodisk grunntone, formodentlig i tråd med en libretto jeg har null intensjoner om å fordype meg i. Kompleks tungrock av typen “In The Name Of The Lord” kan vanskelig avskrives, men smaker av selvpastisj. Velfunderte, Pink Floydbesjelte “Never Change” fungerer atskillig bedre, og kulminerer i platas definitive akme, sammen med deler av “Seemingly Sincere”. Gitt tittelbladets forventningsbyggende natur er jeg skuffet. Til neste år er det å håpe at The Neal Morse Band utpønsker og innspiller ny plate, under samme tak; metodikken viser seg som regel å være en formel til musikalsk suksess.

Geir Larzen NECROPHOBIC Dawn Of The Damned Century Media Svenskene var tidlig ute med sin melodiske death/ black metal, og følger fortsatt samme mal på sitt niende album. Så sier da bandet selv også at de er blackmetallens AC/ CD, som ikke beveger seg veldig langt unna de etablerte rammer. Med det utgangspunktet er bare å stille spørsmålet om låtene holder. Og det synes jeg. De holder seg til den tidlige varianten av stilen uten å ramle i fella og låte som de mer moderne svenske bandene. “The Infernal Depths Of Eternity” og tittelkuttet fremstor som svært sterke låter, men favoritten er “Devil’s Spawn Attack” som er en death/black versjon av klassisk tysk thrash.

Ronny Østli OLD BRIDGE Bless The Hell Old Bridge Jeg er litt usikker på dette bandets historikk, men det opereres tydeligvis to versjoner av bandet.

Uansett, jeg har ingen store planer om å følge disse

74 NRM 3-2020

italienerne så altfor tett. Her snakker vi en blanding av power metal og episk metal. Produksjonen er litt grøtete og pappeske. Vokalist Silvia Agnolini synger vel ålreit nok, om enn noe nasalt til tider. Låtene er varierte.

“Salvation” utmerker seg som catchy, men også med litt småprogressive partier. “Angels Could Cry” er en tyngre låt som jeg også kan like. Det er ikke sånn at bandet gjør de store feilene, det er bare så forbasket lite spennende. Man har hørt det før, og langt bedre.

Ronny Østli ONSLAUGHT Generation Antichrist AFM Engelske thrashband på 80-tallet hadde en egen identitet, som de fleste andre land. Det hang gjerne igjen litt punk og anarki i musikken. Onslaught i 2020 er dessverre langt unna dette. Lydbildet og riff er såpass sterilt at hører man ti sekunder kan du gjerne tippe Destruction så vel som Testament.

Jeg vil så gjerne like dette og har hørt på plata mange ganger, men det blir for anonymt. Det er rett og slett ikke mulig å sette på dette å tenke, ahhh dette låter virkelig Onslaught. Vokalist Sy Keeler er byttet ut med David Garnett, men det i seg selv er ikke hovedproblemet. Det er nok av riff, og mange kule sådan, men de store låtene uteblir. Låter som “Strike Fast Strike Hard”, “Religiousuicide” og tittelkuttet er ålreite de hvis de kommer random på spillelista. For det trøkker, det er sinna og vasst, men igjen er det total mangel på identitet.

Ronny Østli OPERUS Score of Nightmares Pride and Joy Music Kanadiske Operus er ute med sin andre fullengder og det er mye å glede seg over her. Som bandnavnet tilsier er dette metalopera. Lydbildet er til tider overlesset av symfoniske virkemidler og lag på lag med gitarer. Noen ganger gjelder regelen om at “less is moore”, bandet har virkelig stappet albumet fullt.

Lydbildet er så fullt at det til tider blir grautete og masete. Det varierer mellom klassisk symfonisk metal, av typen Nightwish og Rhapsody, og power metal av den tyske typen. Det er liten tvil om talentet og evnene i bandet, alt her er solid og velspilt. Et par ekstra rosende ord bør sjenkes bassist Wojtek Sokolowski, som har noen helt fantastiske bass melodier, rytmisk stabil og oppfinnsomme bassganger. Vokalist, David Michael Moote, er også over gjennomsnittet talentfull.

Ingar Høgstedt

ORMSKRIK Ormskrik Fysisk Format Rogalendingene forfekter svartmetallisk og moderne thrash-metal, med arrige hardcoreelementer i det vokale, og lever debutskive som ikke er evnet å bringe skam på verken venner eller familie. Som debutanter flest sliter kvintetten med å etablere identitet og herigjennom avstand til stilforgreningens mest opplagte løsninger. Trass høy klisjéfaktor er “Ormskrik” et lovende album, med temperatur, fin produksjon og dynamisk tenkning, uttrykt i energiske omslag fra drepende svartmetallritt til strippete flater av akustiske gitarer.

Kombinasjonen av klassisk 1980-tallsthrash og nyere tids ekstremmetall sitter godt, adekvat anskueliggjort ved tospannet “Oblation” og “March Of The Dead”. “Deathwind!s melodiske figurer taler også prosjektets sak, som eksempel på noe bandet bør videreutvikle.

Geir Larzen OSYRON Foundations Saol Av og til tas jeg litt på senga av band og skiver som stilmessig presumptivt ikke til vanlig treffer meg midtskips, som tilfelle var med kanadiske Osyrons nye femspors (6, medregnet et teit bonusspor) mini-skive. Hvor ofte klarer egentlig skiver anført som ’Epic/Symphonic Metal’ å treffe solskinnssida mi? Like fullt, dette er så godt som blotta for originalitet, men både de velsmidde og godt varierte både låtstrukturene og arrangementene tiltaler, og selve bandet leverer både trygt, modent, friskt og finslepent igjennom det hele.

Vokalen er kraftig og god, og den står seg svært godt til låtenes leken med såvel gotiske som østlige elementer inni en drakt av ganske så tradisjonell, men likevel merkverdig klisjéfattig heavy metal. Låtene sitter godt i øret, uten at jeg finner noen spor helt oppe i kanonligaen, og det hele aksenteres av et massivt, dypt og levende lydbilde. Såvisst ingen revolusjon i så mye som utkanten av ordets mange betydninger, men et godt stykke håndverk innenfor veletablerte rammer, der særs få evner å tilføre noe av stor interesse – det er jo nesten så jeg må gi opp troen på nihilismen.

Wilfred Fruke PAIN OF SALVATION Panther Inside Out Pain Of Salvation har akkurat smidd ferdig et nytt konseptuelt album.

Denne gangen er det samfunnets hang til kategorisering og diagnotisering som har opptatt primus motor Gildenlöw,

og med det som utgangspunkt har et stort og bevegende verk vokst frem. Musikalsk har Pain Of Salvation mindre nytt å melde; vi bys fortsatt på melodisk progmetall med popmusikalsk glasur, og samspillsog produksjonsmessig svinger det gjennomgående godt. Imidlertid synes emnet for svært til at tematiseringen setter seg skikkelig. Fra tid til annen prøves også tålmodigheten. “Panther” er ment å skulle høres flere ganger før den åpner seg. Således har vi med et typisk Pain Of Salvation-album å gjøre.

Spennende, friskt og ambisiøst.

Bjørn David Dolmen RAZOR SHARP DEATH BLIZZARD The Wolrd is Fucked RSDB Disse skottene har bakgrunn fra bandene Ridgeback og Swellbellys og henvender seg til fans av band som The Exploited og Agnostic Front. Nå er dette mye tyngre enn disse, og hakket mer moderne hardcore. Og akkurat moderne hardcore er noe jeg sliter med. Derimot liker jeg tyngre spor som “Stormy Waters”, og “Parasitic Cunts” som har mye tradisjonell metal i seg.

Favoritten blir “Chug Chuggery” som er veldig seig og bakpå. Mye ålreit, men ikke helt i min gate som helhet.

Ronny Østli REPULSIVE VISION Necrovictology Emazipation Basisen til disse engelskmennene er klassisk death metal. Lydbildet er ganske moderne, men tempoet er mer thrash enn blast og riffene er av den gamle skolen. Dette er bandets andre plate og låter riktig så trivelig. Dette er bangemusikk og en jevn skive uten låter som skiller seg spesielt ut. Er du av den gamle skolen og tåler førti minutter hoderisting foreslår jeg at du bare snurrer plata i sin helhet.

Ronny Østli RIKARD SJÖBLOM’S GUNGFLY Alone Together Inside Out Så er min “gode” venn Rikard fra Sverige tilbake med nytt album, og jeg kan skrive under på at hans forrige album ikke var noen innertier hos undertegnede. Men hva har skjedd siden sist? Fint lite dessverre. Det lukter fortsatt svette fotformsko og møllspist kordfløyel, men Richard har blitt en anelse mer positiv og har beveget seg litt fra Genesis-land til mer folkinspirert rock som grenser til gladkristen bedehussang. For å si det veldig pent så går dette inn det ene öret og ut det andre fortere enn lynet.

Ingenting fester seg overhodet, og jeg sitter igjen med en følelse av null og niks. Richard er en dyktig musiker og låtskriver, det skal jeg ikke ta fra han,

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R men igjen så klarer han kunststykket å lage en plate som til de grader er uten egenart og gode låter. Og la meg bare si med en gang at jeg hverken har noe imot Genesis eller Fairport Convention som tydeligvis er hans største inspirasjonskilder, ikke har jeg noe personlig imot Richard heller, men kjedelige plater er han god på å lage.

Pål J. Silihagen RICK WAKEMAN The Red Planet R&D MultiMedia Det er første gang på uminnelige tider at klaviaturfantom Rick Wakeman kompromissløst gir seg instrumentalkonseptuell progrock i vold. “The Red Planet” kollaboreres med en førsteklasses trio i The English Rock Ensemble, og minner lydisk og strukturelt om legendariske arbeider som “The Six Wives Of Henry VIII” og “Criminal Record”. All tvil kontra prosjektets slagkraft og berettigelse elimineres idet “Aseraeus Mons” åpenbarer seg, først i programmet.

Stykket bærer til de grader Wakemans distinkte tonespråk, i 70-tallsfuturistisk, elegisk-sakralt og stratosfærisk svøpe, med nydelige melodilinjer, behørig dynamikk og et rikholdig sortiment synthesizere, kor, samt en av årets heftigste gitarsoloer.

Det er nesten så en gammel fan må klype armlenet. At “Aseraeus Mons” unektelig svarer for skivas høydepunkt forteller milevidt om dennes kvaliteter, da det samlete materialet strutter av klassisk, melodisk-forvaltet Wakeman-prog. “Tharsis Tholus” er tilsynelatende besindig, med fantastiske, jazz-tonale brytningsritt.

“Olympus Mons” og “Pavonis Mons” spenner den progressive buen ytterligere hva angår kontrapunktikk, instrumenteringsomfang og metriske alterneringer, som alene – og herom enes vi, Wakeman og jeg – ikke er verdt fem sure sild uten melodisk betoning. Tilhengere av Wakemans 1970-tallsalbum gikk sommeren 2020 blidt i møte. Skulle noen etterspørre hvor jeg ble av i disse månedene så si at jeg reiste til mars, med “Aseraeus Mons” på øret.

Geir Larzen RUFUS WAINWRIGHT Unfollow The Rules BMG I over tjue år har Rufus Wainwright kultivert skarpsindig og kompleks popmusikk, stundom på grensen til det kunstsymfoniske; følgelig var det ikke direkte paralyserende at amerikaneren, etter “Out Of The Game”, ga seg operaformatet i vold.

Han har hittil gjort to operaer, men vender herved tilbake til virket som populærmusikalsk autor, i alle fall for en stakket stund. Skepsisen til “Unfollow The Rules” har ulmet i flere måneder. “Out Of The Game”, fra 2012, er definitivt ikke hans beste arbeid, og gitte singellanseringer og intervjuer kunne tyde på at Wainwrights åttende

norwayrock.net

SKIVER ordinære studioalbum ville falle til stengrunn som en blasert kjøtthaug.

Feil. “Unfollow The Rules” leser som et stilfagert og tonalt karrieresynopsis, hvis fortrinnlighet ligger i det autonome uttrykket, variasjonen og tilkomsten av et par reelle mesterstykker. “Trouble In Paradise” intonerer sommerlig, grunnet på Wainwrights akkordkløktige kammerpop-teft, “Damsel In Distress” er uvanlig gitarorientert, rustet med en ikke mindre uvanlig progressivfolkloristisk kantring og det nærmeste artisten kommer Jethro Tull, mens slepne “You Ain’t Big” er like morsom som treffsikker. Imidlertid spares det musikalske kruttet til albumets tredje akt.

Synthesizer-underlige “This One’s For The Ladies” demper lyset og fungerer forberedende til “Early Morning Madness” og “Devils And Angels”, som sender albumet ut i stratosfæren. Særlig førstnevnte fyrer av Wainwrights kunstpopdrevne sylindere – stykket preluderer i loungejazzland, vokalbåret på forstemmende, flegmatisk Jim Morrison-vis. Dernest tiltrer en genial omgang med uforutsette akkordprogresjoner, smektende elegi, raffinerte strykere, lamenterende blåsere og grandios operettepatos. Ei heller Wainwright oppstår i et vakuum; her hentes impulser fra så vel Dusty Springfield og eldre Disney-filmkomposisjoner, som klassisk musikk og varieté, uten å kompromisse et selvrådig uttrykk. “Devils And Angels” er nesten like god og dramaturgisk strukturert. Det er vanskelig å forespeile seg noen fan av dennes debutalbum, “Poses” eller “Release The Stars” gå sulten hjem fra årets Wainwright-bankett.

Geir Larzen SLOMOSA Slomosa Apollon Records En seig sak, debuten til norske Slomosa.

Stoner er det det går i, og en genrer de gjør godt. Det fenger fint av åpneren “Horses”, og når de guffer opp tempoet allerede ved andre spor “Kevin” og følger opp dette på etterfølgeren “There Is Nothing Under The Sun” har de oppmerksomheten til undertegnede ihvertfall. Ikke veldig langt unna Queens Of The Stone Age, så for fans av dette vil jeg absolutt anbefale bergenserne. De viser også under “Scavengers” at de er kapable til å skrive lengre låter som holder på interessen, noe som ikke er alle forunt. Trikset er “dynamikk”, og det har Slomosa skjønt. Absolutt en godkjent debut, men for å hvesse kniven en smule mangler de nok en god del egenart for å havne helt i toppklasse - dog er det et problem jeg har med de aller fleste stonerband jeg blir introdusert til. Bare én ting som ingen andre gjør er et stort manko innen denne genren i mine øyne. Men bevares, det låter bra, og for folk som liker denne type musikk vil jeg tro at avslutteren “On And Beyond” glir rett inn på spillelistene deres over det ganske land; kanskje utenfor grensene også.

Sven O. Skulbørstad

SMILING ASSASSIN Plight Of The Millennial Warren Records 9 spor med en total spilletid på rundt 16 minutter indikerer intens punk, og tross rundens lammeste bandnavn (i sterk konkurranse med Brunhilde) pirrer det nysgjerrigheten min. To introspor skal til før det hele smeller igang med “Psycho-Apathy”, og tankene går umiddelbart i retning The Exploited og eviggrønne “Beat The Bastards”.

En god dæsj både thrash og hardcore i punken gjør seg alltid godt, og når tempoet gønnes til topps i “Divide And Conquer” varmer det et gammelt pønkehjerte. Sinna ungdom er alltid velkomment, spesielt i disse tider. De finner ikke opp kruttet på nytt, men viderefører heller arven fra 1977 på en tilfredstillende måte. Legg også til at de er habile musikere som låter blodtight så løfter de seg bare der over en mengde andre punkband i samme genre. Den slemmeste ska-låta jeg har hørt presenterer de i form av “News Corp. Monopoly”, skivas ubestridte høydepunkt som i løpet av knappe 2 minutters levetid er innom de fleste grener innen sinnapønk. Imponerende!

“Plight Of The Millennial” er rett og slett et kvarters langt intenst ballespark mot autoriteter, og får mitt venstrehjerte til å banke like intenst av ren glede. Dog avsluttes herligheten med “The Aftermath” - et lydklipp som sender tankene umiddelbart til hendelser som 22. juli her til lands, samt skoleskytinger over dammen og sender samtidig sterke ubehagelige ilinger nedover ryggmargen. En perfekt pønkskive med andre ord.

Sven O. Skulbørstad SPARKS A Steady Drip, Drip, Drip BMG “Hippopotamus” fra 2017 symboliserte muligens noe av det samme diskografiske vannskillet som 2002s “Lil’ Beethoven”, på det vis at platene innevarsler nye tidevervsetos. Det er i alle fall ingen tvil om at det evig progresjonshigende brødreparet Ron og Russell Mael nyter fornyet tjenesteiver på sine eldre dager. Årets Sparks-album kaster vrak på forutgående homogene fordringer, og er en samling enkeltstående komposisjoner, i divergensens navn – et tankesett som tjente bandet ualminnelig godt på midten av 1970-tallet. Glimtvis skimter man sågar det stiltranscenderende og progressive Sparks fra nevnte decennium, som i “I’m Toast”, uten å henfalle til selvsentrert sentimentalitet.

“A Steady Drip, Drip, Drip” låter som et propert rockeband, er muligens bandets mest gitarorienterte skive siden 1977, og forener et utall av platekarrierens fasetter. Prosjektet som sådan stiller hvassere enn lett variable “Hippopotamus”, skjønt også denne nye drasser på et par unnværlige spor, tidlig i repertoaret.

Som alltid fungerer Sparks best når de opptrer kompromissløse, og skivas

vinner er skumrende “iPhone”, tuftet på den repetitive estetikkarven etter “Lil’ Beethoven”, med latinamerikanske “Left Out In The Cold”, rocka “I’m Toast”, morsomme “Stravinsky’s Only Hit”, piano-lekre “One For The Ages” og rappkjefta “The Existential Threat” hakk i hæl. Jeg tror man med sikkerhet kan proklamere Sparks’ nye vår.

Geir Larzen TASKAHA Taskaha CD Baby Akershus-kvintetten Taskaha har eksistert i den nåværende konfigurasjonen siden 2014, og har jobbet med den selvtitulerte debutskiva siden 2016. I et musikalsk landskap som har klare røtter i neo- prog’en, legger bandet seg i den mer svevende delen av stilarten, selv om de sparker tidvis godt fra seg. For norske ører trekker man kanskje veksler mot ringrevene i Gazpacho. Musikken har bandet i sin helhet skrevet sammen, mens tekstene i all hovedsak er signert vokalist Rick Holmen. Det hersker liten tvil om at bandet består av dyktige musikere, for her er det lite å trekke på instrumenteringa. Jeg må trekke fram gitarist (og produsent) Stian Dahl, en herremann som mest sannsynlig har vært mye hjemme alene med gitaren, for det triller ut toner som får lytteren til å trekke på smilebåndet.

Jeg skulle ønsket meg litt mer løft i låtene, for det bor utvilsomt mye i disse gutta. Først på spor tre, “Reframe!” løsner det, men her trøkker det godt. “Nature Girl” har også sine øyeblikk, der bandet utforsker de mer riffbaserte delene av stilarten. Som nevnt er det flinke instrumentalister vi har med å gjøre, og her løsner det bra. Om det er tilsiktet eller ikke, vites ikke, men introen til sistesporet, “The Climb” har klare likheter med Pink Floyds “Shine On You Crazy Diamond pt. I” (eller hadde de Dream Theaters “Octavarium” på hjernen i skrivende stund?), og her viser Taskaha virkelig hva som bor i dem. Mer av dette, gutter!

Plata er for øvrig mastret av den svenske lydguruen Jens Bogren, kjent for sitt samarbeid med bl.a Opeth, Haken, Sepultura, Leprous og James LaBrie, og nå altså; Taskaha. Jeg vil driste meg til å påstå at det kunne vært lønnsomt med en ekstern produsent til å bistå Stian Dahl. Lydbildet fremstår for nakent og digitalt, noe som dessverre har blitt en del av hverdagen når artistene tar regninga for hele måltidet. Tiden med plateselskap som svinger gullkortet er over, og artistene må kutte hjørner ved å bruke for mange digitale hjelpemidler.

Jan Egil Øverkil THE BIG DIRTY The Sex The Big Dirty Jeg vet meget godt allerede før avspilling at jeg kommer til å hate The Big Dirty.

Sleazerock som kun handler om kopulering burde ha blitt godt

NRM 3-2020

75

AN M ELDE L SE R

SKIVER begravet på 80-tallet, om du da ikke heter Steele Panther og gjør humor ut av det (fotnote: jeg liker ikke dem heller) (-Det er ikke det du sier til meg på telefon i fylla. Red.anm.). Og når du følger opp debutskiva “Sex Rock City” med “The Sex” er du enten en kopi av parodien eller en ufrivillig parodi. Introen, sjokkerende nok kalt “Foreplay”, er en telefonsamtale som forteller det alle allerede vet om bandet før “Hold My Beer” starter knull-o-ramaet som varer i grusefulle 44 minutter. Du har hørt alt før i over 30 år, og absolutt alle klisjéene er høyst tilstede fra start til slutt. Jeg orker ikke engang å gå inn på låt for låt, for det finnes ingenting samtlige andre sleazerockband ikke har gjort før på “The Sex”. Drit i denna sjiten og sett heller på nevnte Steele Panther i stedet, og da har jeg faktisk for første gang sett meg nødt til å anbefale band jeg i utgangspunktet ikke kan fordra og bare for det hater jeg The Big Dirty enda mer. Takk for nå, vi høres aldri igjen.

Sven O. Skulbørstad THE DEVIL’S TRADE The Call Of The Iron Peak Season Of Mist Ungarske David Makó har fortid som metallutøver, og det høres, men The Devil’s Trade vil unektelig øve større appell overfor Espers- enn Ektoform-fans, for å uttrykke det litt forkjært. Debutalbumet bæres av vokal, ofte gråtkvalt og patossterkt harmonisert, samt elektrisk gitar.

Stedvis tilkommer banjo, slagverk og skrot. Det forførende, sørgelige åpningskuttet “The Iron Peak” klarteksttaler prosjektets misjon, i en dommedaglig elegi av regional folkemusikk, bakket av forvrengte, kjevedirrende gitarakkorder, på usigelig vakkert, vederheftig vis, som noe et nedskalert System Of A Down kunne ha utrettet en dag i lik-kjelleren.

Skivas katedraltunge produksjonen minimerer ikke akkurat dens verdige lødighet. Resten av repertoaret avtegner litt ujevne parametere, uten at Makó mister grepet. “Expelling Of The Crafty Ape”, en god nummer to, er nesten skummelt intens, selv med limiterte kunstrammer, og drysser kalde grøss over den mest solvarme hud. Siste halvdel av “Eyes In The Fire” gjør samme nytte. The Devil’s Trade borger for en av årets heftigste overraskelser, og jeg er uopprettelig solgt, trass den noe pleonastiske, banjo-drevne reprisen av åpningssporet til slutt i programmet.

Geir Larzen THE OCEAN COLLECTIVE Phanerozoic II: Mesozoic I Cenozoic Metal Blade Disse tyskerne har gått fra være et musikkollektiv å bli et band med k jernemedlemmer.

Og på dette tiende albumet er stilen som vanlig progressiv og stemningsfullt, samtidig som det er sludge og hardcore. Her liker jeg det

76 NRM 3-2020

litt hardere og drivende materialet, som “Paleocæne” og “Pleistocene” hvor det er også ligger et lag strykere.

Roligere ting som åpningen “Trassic” og “Eocene” er veldig behagelig, men det blir litt kjedelig. Joda, dette krever noen runder, men for meg blir dette for langdrygt. Samtidig finner jeg det mer helstøpt og bandorientert nå, enn da Robert Staps kjørte prosjektet med tilfeldige musikere.

Ronny Østli THE TANGENT Auto Reconnaissance Inside Out Andy Tillison har naturligvis rett når han fornekter betraktningen av progressiv rock som et irrelevant museumshavende, trass i at gitte The Tangent-skiver faktisk oppleves som sjarmløse relikvier. Bandets katalog er mildt sagt variabel, og nyere tids plater har ikke vært stort å juble over. “Auto Reconnaissance” finner ikke opp sigarkutteren på nytt, men overholder ventelig nivå, i stilistisk lek med jazzinjisert rock, soul, pop og abrupte raptuser av bredbent progrock. “Life On Hold” danner en fin prosjektintroduksjon, i krysningen av Finneus Gauge og The Flower Kings, og er skivas desidert beste tilslag. Jeg kan imidlertid styre meg for flåsete “Jinxed In Jersey”, hvor Tillison flater ut i anstrengte morsomhetsforsøk, mellom taffeljazz, metall, elektronisk vås og narratologisk heftet svada, uten kompositorisk ryggdekning.

Albumets evidente Steely Danfrierier sitter heller ikke godt. The Tangent tenderer å vektlegge form og historiefortelling på bekostning av det musikksubstansielle, og må atter tåle den søte kløe, tross teknisk solide bidrag fra de involverte, heriblant Jonas Reingold og Theo Travis.

Geir Larzen THOR-RUNE HAUGEN Livsnyter Vitamin De som venter på en hardtslående musikkstil her får seg en overraskelse. I en alder av 64 år gir Thor-Rune Haugen ut debutalbum, i samarbeid med sin gode venn fra Roquefire-tiden, Ronni Le Tekrø, som spiller akustisk gitar på skiva og er produsent. Haugen har skrevet alt materiale selv og har valgt en mer folkelig stil som er mer tilpasset hans stemme.

Allerede på åpningssporet “Et Kall” får vi et inntrykk av hvordan skiva vil fortone seg. Denne låta innledes med noe som nesten kan kalles et stev og som kulminerer med felespill av Dave Swarbrick fra Fairport Convention.

Det er også en artig a-capella låt i “Tema For To” som er glimrende utført av dyktige studiofolk. Er det ikke noe innslag av pop og rock? Joda, Haugen har hentet inn Aunt Mary-gitarist Bjørn Kristiansen som bidrar til variasjon i musikkstilen på plata, men Haugen er veldig påpasselig med at det hele er innenfor en grense knyttet opp

mot det han kaller sin egen stilart.

Han virker trygg på de valgene han gjør med sine egne låter, og det fungerer bra. Mine favoritter er først og fremst instrumentalen “De Gode Minners Marsj” som er fengende, hvor hovedpersonen sitter i studio og nyter et glass rødvin mens bandet arbeider (les: Livsnyter!) Lars Christian Narum gjør en kjempejobb på hammondorgel her. Mitt andre valg er nok “Min Drøm”, som igjen har et tema som sitter i hodet på deg etter å ha hørt denne.

Tekstene? Haugen skriver på norsk om ting han selv har opplevd, eller om fiktive modeller som f.eks. “Knut” som får gjennomgå. “I Jondalen Et Sted” handler om hjemstedet og om en nær venn som plutselig ble borte, så det er følelser her. Gamle “Haugen i Bua” viser at det er liv i den litt aldrende kroppen. Skiva skal krediteres for noe originalitet, samt at Kjartan Hesthagen har vært en dyktig tekniker og medprodusent, og Ronni Le Tekrø viser at han kan produsere mer enn bare tungrock.

Per Rannug TIM BOWNESS Late Night Laments Inside Out Denne karen er et relativt kjent navn for de fleste som er bevandret innen progressiv rock, eller rettere sagt pop. Bowness har jobbet med mange kjente navn opp gjennom årene og blant annet ingen ringere enn Brian Eno. I tillegg har han jobbet tett med Steven Wilson som også her har en finger med i spillet i form av miksingen.

Bowness provoserer ingen med sin nye plate. Han beveger seg inn i et endeløst landskap av melankoli/ emosjonelle stemninger i form av sin musikk på sin femte soloplate. Ganske så atmosfærisk, men akk så kjedelig i lengden. Begrepene “jeg vil heller sitte og se på maling tørke” eller “føling i fjæra” gjør seg gjeldende. Men smak og behag, dette vil sikkert fenge noen som setter pris på melankolsk progpop.

Tekstene er dype og omhandler viktige temaer, men det er nesten så jeg får lyst til å tre en plastpose over hodet.

Det blir rett og slett for mørkt, dystert og deprimerende for min del.

Pål J. Silihagen TÖXIK DEATH Sepulchral Demons High Roller Disse rogalendingene debuterte for seks år siden med “Speed Metal Hell” og etter det ble veien videre noe uklar. Litt justering i line-up’en og ny motivasjon har resultert i en sint, men god, dose stygg black/thrash metal. Og de som husker tilbake til tiden hvor man skilte på thrash og speed metal, så er det veldig mye av sistnevnte, selv om medfølgende info refererer til band som Slayer og Sepultura. Og det er også riktig. Selv om tempoet er høyt er låtene varierte og godt arrangerte med tyngre partier. Likevel er det riffene som fenger meg mest, i tillegg

til vokalen til Henning Haugland som er en slags clean sinnavokal. Hør på riffingen i verset på “Malicious Assassin” eller den tyngre delen av “Morbid Divination”. Dette gir gåsehud til en gammel thrashfan. Og her har jeg bare nevnt et par eksempler. Skiva er jevnt fet, så jeg føler det er lite poeng i å gå gjennom låt for låt. Bare gjør det enkelt og spill gjennom hele.

Ronny Østli UNDER THE OAK Ripped Up By The Roots Wormhole Death Denne kvartetten, med base i Oak Metal Club, har gjort noen konserter som coverband. Da har setlisten bestått av gamle thrash- og speed-metal låter.

Etter hvert har egne ideer med base i samme sjanger dukket opp og nå får vi servert guttas første skive, med ti egne låter. Det første som slår meg er det klassiske lydbildet. God trommelyd, som du kjenner trøkker. “Tribulation” er første låt ut, og jeg tenker umiddelbart Sacred Reich. Denne følges opp av livehiten “Chaos In The Pit”, en catchy låt med høy stagedivefaktor. Den melodiske vokalen her får meg til å tenke på Holy Terror og Agent Steel.

“Total Human Destruction” er kjapp black metal, mens “The Fountain” er tøff heavy metal i Halfordgata.

Rein skjær heavy metal får vi også i “Wrath Of Nature”. Nå er ikke poenget å fortelle hva det ligner på, men mer i hvilken gate bandet ligger musikalsk.

Dette er tidligere trommis i Fury og Testimony, Jostein Sandakers første studioinnspilling som vokalist, selv om det høres ut som han ikke har gjort annet. Gitarist Bolverk har de siste årene spilt i Ragnarok, mens resten har bakgrunn fra band som Mecalimb og Rövballebandet. Denne finne røra blir til sammen et utmerket album. Min favoritt er per i idag “Hymn For The Fallen” som jeg vil kalle progressiv, med alle sine variasjoner og partier.

Dette gjelder også mer av materialet, eksempelvis nevnte “The Fountain”.

Selvsagt kommer dette på vinyl, mens tilhengere av CD får to bonuslåter i form av Candlemass-låta “Solitude” og Exciters “Pounding Metal”.

Ronny Østli URKRAFT Urkraft Urkraft Dette debutalbumet til Urkraft består av materiale skrevet og fremført av Andreas Wærholm gjennom en fireårsperiode fra 2015. Tross dette er både låtmaterialet og lydbildet rimelig jevnt. Wærholm har bakgrunn fra Sarpedon, Astaroth, Unspoken og Sarkom. Og denne allsidigheten skinner gjennom på dette albumet. Det er black metal, med sterke inspirasjoner fra millenniumskiftet. Jeg vil trekke paralleller med Enslaved, da det ikke er så enkelt å beskrive alt som skjer.

Selv foretrekker jeg den litt styggere siden, som “Når Jordens Porter Åpner Seg” og “Kongen Befaler”. “Dekadens”

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R har et mer episk tilsnitt, noe som også gjelder “Fanget I Trolldommens Skog”.

Men den har samtidig en litt underlig start som får meg til å tenke på nevnte Enslaved. Og egentlig beholder jeg den tanken når den tar av litt senere.

Lyden er massiv og får en ekstra dimensjon når massivt orgel slår inn.

Dette er et riktig så gledelig tilskudd i norsk black metal.

Ronny Østli VANISHING POINT Dead Elysium AFM Selv om det har gått 6 år siden forrige utgivelse, “Distant in the Sun”, vil jeg ikke kalle dette noe comeback. De brukte tross alt 7 år på forrige album, så om noe er dette fremskritt! De er vel bare ikke veldig produktive. Bandet båssettes ofte som symfonisk power metal, noe jeg ikke er helt enig i. Jeg vil heller kalle de den australske utgaven av Symphony X. Likhetstrekkene er unektelig mange. Fra de tunge gitarriffene til de fengende refrengene.

For å ta det negative først, så synes jeg de på 6 år kunne kommet opp med et litt mer variert album. Det blir mye dugguduggu-riffing synkront med basstrommer. Det er tøft i små doser, men blir etter hvert litt slitsomt. Av tangenter synes jeg også de kunne variert mer. Det er stort sett bare synth-stryk, som ofte høres fullstendig malplassert ut. Men over til det positive, så har platen et par låter som utmerker seg. Da jeg først hørte “To the Wolves” måtte jeg sjekke om det er Tom Englund som synger. Her legger vokalist Silvio Massaro skikkelig sjelen i hver strofe. Dette er helt klart å foretrekke fremfor låtene hvor han på død og liv skal synge kraftfullt.

Her går han i samme felle som Russel Allen. Jørn Lande kan gjerne tåle samme kritikk. Selv om de drar til med full kraft, så vil ikke det si at det høres noe bedre ut. Snarere tvert i mot. “Free” er platens høydepunkt.

Sikkert ikke tilfeldig, da det også er platens mørkeste. Dette er progmetal av ypperste klasse. Sluttpartiet har også vokalprestasjoner som skal bli vanskelig å gjenskape live. Her har han åpenbart hatt en bra dag på jobb. “Dead Elysium” er ikke et direkte konseptalbum, men har en samfunnskritisk rød tråd. De løser ikke verdensproblemer, men prøver å se hvordan vi kan få noe positivt ut av dagens situasjon. Meget mulig blir dagen din også bedre om du sjekker ut dette albumet.

Stig Rune Robertsen VOODOO MANSION Voodoo Mansion Fifth Island Music Stockholmskvartetten søker temmelig uomsvøpt å bringe rocken tilbake til dansegulvet, og blir, adekvat nok, sammenlignet med Royal Republic og Danko Jones. Dessuten besitter svenskene en hang til Josh Hommes uforskammet fengende gitarfigurer

norwayrock.net

SKIVER underlagt pågående rytmikk, uten at Voodoo Mansion evner å parere amerikanernes melodiske teft.

Herværende debutplate tilvirkes med de beste av intensjoner, holder mye energi og god produksjon, men mangler identitet og substans. “Let Me Go” leser eksempelvis som et Queens Of The Stone Age ribbet for innhold, mens de mest refrenghoiende punkrock-innslagene strander banalt elementære.

Geir Larzen WARLUNG Optical Delusions Heavy Psych Sounds Snytt rett ut ifra nesa til arven etter Black Sabbath er det seig og dyster doom det går i for amerikanske Warlung. For meg et nytt bekjentskap selv om de har holdt det gående siden 2016. Introen på førstespor “Phantasmagoria” er så nydelig dystert at det umiddelbart gir håp om gull, men for egen del ramler det fort over i en type doom jeg personlig ikke er så glad i da det fort blir fryktelig kjedelig. Helt greie låter til å starte med, men allerede på spor fire er det nesten så jeg ikke klarer med - nemlig “Sun Eater” som er så langt unna min komfortsone som det er mulig å komme. Null dynamikk i en lavmælt psychpoplåt er ikke min kopp med te, så det er 6 minutter jeg aldri får igjen. Da står det litt bedre til med siste halvdel av etterfølgeren “Order Of The Solar Temple” som setter litt fyr på ting. Men selve smellet kommer aldri, noe jeg synes ofte er et gjentakende problem med denne genren. Resten av “Optical Delusions” er enten seigt eller shuffle som vanlig, men innehar en viss sterkere melodiføring enn vanlig så det skal de ha. Dyktige musikere også, så det er helt klart mye å hente her for de som digger denne stilen. Jeg derimot trenger vesentlig mer trøkk og fres for å kunne kose meg med denne type musikk.

Sven O. Skulbørstad

WILDERUN Veil Of Imagination Century Media Tredje langspillskive fra amerikanske Wilderun foreskriver melodisk, symfonisk dødsmetall med god klarering til det middelstendige, selv om det går å etterspørre verdien av prosjektet når man alltids kan spinne Opeths mest hardføre album av det 21. århundre.

“Veil Of Imagination” rommer flere dramaturgisk strukturerte, lytteverdige spor, som kullkastes fra malign og furielignende Fleshgod Apocalypseritt, til vever, transatlantisk folklore, med frodig instrumentering.

Betoningen av guttural kjellerbrunst synes meg unødig lettkjøpt, da kvintetten åpenbart er kapable til å prestere mer intelligent, men jeg antar at kontrasteffekten fremdeles holder medlemmene i et visst fascinasjonsgrep. Stormende “The Unimaginable Zero Summer”, hvis utgang blottstiller betydelige Steven Wilson-influenser, treffer omtrent blink; i øvrige låter erstattes lovende idégrunnlag med beint frem maroder melodikk og en gresselig hang til å tonesette eventyr. Å leke musikalutøvere ligger ikke for Wilderun.

Geir Larzen ZAKK SABBATH Vertigo Magnetic Eye Zakk Wylde presenterte oss forleden for en dårlig idé, og nå er verket ferdig. Med “Vertigo” byr Wylde på sin egen (for)tolkning av Black Sabbaths udødelige debut, i voldsom, men faktisk ikke helt håpløs utgave. Å være brutalistisk er Wyldes musikalske identitet, men denne gang har han ikke latt det overstyre. På “Black

Sabbath” fremstår han saklig helt frem til den avrundende gitarsoloen. Det samme kan sies om “The Wizzard” og “Behind The Wall Of Sleep”. Verre er det med “Wicked World”. Her hører man det man fryktet da Wylde presenterte idéen; hylende gitartoner, tonnevis med adrenalin og mangel på ro gjør at låten mister nyanse og dermed autoritet. Med det sagt så er det først og fremst på låtenes soli at mannen gjør i buksa. Wylde skal ha ros for å respektere Iommi-riffene med det nevnte unntak.

Bjørn David Dolmen ZOMBI 2020 Relapse Det har gått fem år siden duoen fra Pittsburgh sist serverte oss en reise gjennom analoge synther, skrekkfilm, gammel prog og groovy metal med tendenser av sludge. Dette er nok den mest lettfattelige plata fra Zombi, uten at det er negativt. Instrumentale skiver kan være langdrygt, og jeg har ikke vært fan av absolutt alt de har gjort før. Hør bare på åpningslåta “Breakthrough & Conquer”, direkte livsfarlig som bilmusikk på en varm sommerdag og vinduet (eller kanskje taket) åpent så vinden flagrer i håret.

Dette er da egentlig en god AOR låt.

Uptempo, catchy og stemningsfull.

Neste låt “Earthscraper” setter standard for resten av skiva. Tung, nærmest doom, og groovy. Jeg noterer meg at produksjonen er klar og massiv, men samtidig får frem alle elementer. Jeg tenker faktisk nyere og tyngre Rush på en del av tingene her. Trommer, gitarer, bass og synth fremføres på høyt musikalsk nivå av Steve Moore og A.E. Paterra. Hele plata er god, men “Family Man” og “Mountain Ranges” utmerker seg litt ekstra hos meg.

Ronny Østli

WHITE DOG White Dog Rise Above Vi skal gi Texaskvintetten rett i én ting: Det er ingenting plastisk ved dem; tvert imot, bandets debutskive er så rufsete i kantene at den uopphørlig skråner mot slurv.

Musikalsk idealinnsettes 60- og 70-åras mange forglemmelige, simplifiserte og protometalliske utøvere; band som kun evnet de mest forterskete gitar- og bassostinater, med ditto trivielle sanglinjer i topp. Jeg føler meg sikker på at White Dog etterstreber å låte som en skranten, undergrunnsinnspilling fra 1969. Sjarmerende kan det formodentlig oppleves, men ikke over minuttet. At medlemmene i vedheftende presseskriv befordrer Dom Lawson til å sammenligne dem med det originale Alice Cooperbandet, kan bare tilskrives en musikkkognitiv dissonans.

Geir Larzen

NRM 3-2020

77

LIVE LIVE

LIVE AT SENTRALEN, OSLO FREDAG 10.JULI 2020

I en hall med marmorsøyler midt i Oslo sentrum står det en mann og tramper og strutter, poserer og gestikulerer, hopper og sitrer, fullstendig oppslukt av sin egen musikk. Stemmen hans er mektig som en orkan, og blodårene står ut fra halsen hans. Omtrent slik fremsto Einar Solberg i Leprous på Sentralen på fredag kveld. Dette var en sosial distansert konsert, med setepar med en meters mellomrom, likevel fylte Leprous rommet med sin opptreden, med fire mann i front. Solberg’s faste partner Tor Oddmund Suhrke (gitar/synth), Robin Ognedal (gitar/synth), og Simen Daniel Børven (bass) flankerte Solberg, mens Baard Kolstad på trommer var i konstant bevegelse mens han la grunnmuren i det rytmisk kontrollerte kaoset. Gutta i front vekslet på å innta midtposisjonen, og det at ingen på noe tidspunkt bare sto stille og fokuserte på sin egen venstrehånd bidro til gjøre dette til en helhetlig opplevelse – det visuelle aspektet var definitivt på plass. Børven var den mest vågale da han beveget seg fra scenen over på en tom stol i front, mens Suhrke heller søkte opp i høyden, på toppen av høyttalerne til venstre.

Kanskje var det faktumet at de hadde et sittende publikum som inspirerte låtvalgene til denne andre av to konserter samme kveld, for det var de 78 NRM 3-2020

mer energiske og mest kjente låtene sine de serverte, for å få publikum ut av setene og opp på beina. Det startet med “The Valley” og økte derifra, energinivået duppet ikke en eneste gang fra første refreng og frem til de avsluttende hylene og en intense spenningen av avsluttende “The Sky is Red”.

Solberg snakket litt mellom låtene, noe som ga oss i publikum en sjanse til å få pusten tilbake før det brakte løs igjen. Selv om dette var andre konsert for kvelden, traff Solberg hver note han gikk for, uansett om det var med brøl eller med hans fløyteaktige falsett. “MB. Indifferentia”, “Below” og “At the Bottom” stakk seg frem som høydepunktene. Ognedal var også i storslag denne kvelden, med tre soloer, deriblant en fremragende versjon av cellopartiet på “At the Bottom”. “Third Law” var kanskje låta hvor de demonstrerte samspillet best, med fremragende og variert vokal, og den rå men sofistikerte fysikalieten som er en så vesentlig del av dette bandet.

Det var en hardt tiltrengt musikalsk tsunami som feide inn over Oslo denne fredagen, og mot slutten av kvelden hadde den feid med seg publikum opp på beina til stående ovasjoner. Bravo! 5.5/6 TEKST: ALEX MAINES FOTO: ANNE-MARIE FORKER

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 3-2020

79

AN M ELDE L SE R

RETRO

MERCYFUL FATE Mercyful Fate Melissa Don’t Break The Oath Metal Blade Newcastletrioen Venom hadde kun levert to singler og ett album idet danske Mercyful Fate sluttet seg til kampen om satanrockens trone.

Skjønt, kamp og kamp, fru faen – ingen band tilhørende s va r tm e t a l l e ns første bølge lignet særlig på hverandre, foruten å disponere et visst slektskap til Motörhead eller Judas Priest, samt agere djevelens advokater, med størst mulig bokstaver.

Gitarist Hank Shermann dannet Mercyful Fate med Kim Bendix Petersen, snart kjent som King

Diamond, i 1981, og påfølgende år falt bandets klassiske besetning på plass.

En selvtitulert firespors-EP ble utstedt av Rave-On Records i september 1982, som langt på vei funderte kvintettens ærend og etos. Drapert i et svarthvitt-illustrert omslag fulgte fire tålelig varierte låter med skyld til samtidens britiske og tyske metallutøvere, men også 70-tallets tungrockgiganter. King Diamonds distinkte registerspenn, som en Robert Halford plassert på horror-estetisert teaterscene, las høre fra første sekund. Det samme gjelder gitarharmoniene og den solistiske teksturpepringen til duoen Shermann og Michael Denner, et smått intrikat jag, med brytninger i tonalitet, tempo og metrikk, samt teft for atmosfære, dynamikk og melodi. Debut-EPen etterlever sitt etterstilte protothrashmetalliske renommé – Metallicas Lars Ulrich ble neppe den samme etter september 1982. Mercyful Fate hadde dessuten teknisk kompetanse til å bære eget signaturideal. Jeg husker datidens forundring over a) danskenes melodiøse aksentuering, og b) låtenes progressive konstitueringer.

Sammenlignet med bandets

kommende langspillskiver taper EPen terreng, men Mercyful Fate gjorde definitivt en god platedebut, innspilt over to dager i Nederland, anført av versatile ”Doomed By The Living Dead” og for øvrig ikke lite influert av Diamond Heads ”Lightning To The Nations”. ”Melissa” ble plukket opp av europeiske Roadrunner Records og amerikanske Megaforce, og utstedt til transatlantisk begeistring i slutten av oktober 1983.

EP-ens forbedringspotensial skjer fyllest, teknisk og kompositorisk, og albumet lastes med spreke metallriff, vektige melodilinjer, metriske og tonale modulasjoner, pluss en episke hang; dette siste slår rot i elleve minutter lange ”Satan’s Fall”, hvor det tiltrer forbløffende få ostinatrepetisjoner. Fra riffstrukturerte og medrivende ”Evil”, ”Curse Of The Pharaohs” og en poengtert favoritt i ”Black Funeral”, til stilspenstige ”Into The Coven”, i overkant ambisiøse ”Satan’s Fall” og et noe rudimentært, men forsøksvist stemningsgrunnet tittelspor, meisles springbrettet til danskenes absolutte øyesten – ”Don’t Break The Oath”, lansert i september

DEF LEPPARD The Early Years 79-81 UMC Hvis du kun kjenner Def Leppard fra radiohitene og tror at ”Pour Some Sugar On Me” og ”Animal” er representativt for deres første tiår som band, så vil innholdet av denne fem-disc-boksen komme som en stor overraskelse. For her møter du et ungt og sultent Def Leppard, en gjeng med tenåringer fra Sheffields arbeiderklasse som var i bresjen for det som ble kalt NWOBHM - New Wave Of British Heavy Metal - sammen med band som Saxon og Iron Maiden. Def Leppard startet i 1977, men her hører vi de i perioden fra 1979 da de ga ut sin første EP og frem til andreskiva ”High ’n’ Dry” som kom to år senere. I løpet av 1979 spilte de oppvarmingsjobber for svære navn som AC/DC og Sammy Hagar foran tusenvis av rockefans, og gjorde et godt nok inntrykk til å få platekontrakt med Vertigo med assistanse fra to av bransjens mest legendariske managere (Cliff Burnstein & Peter Mensch) og få spille inn debutskiva si med Judas Priests produsent i Tittenhurst

Park, herregården eid av Ringo Starr, og John Lennons tidligere hjem. Ikke verst for en gjeng kvisete guttunger.

De to første diskene i denne boksen er naturlig nok de to første skivene ”On Through The Night” (1980) og ”High ’N’ Dry” (1981), som har fått oppdatert lyden med remastring fra Leppards faste lydtekniker Ronan McHugh, og det låter atskillig klarere enn orginalene.

Disse to skivene slippes også i disse nye versjonene på vinyl i løpet av året.

Av større interesse for hardcorefansen er derimot de tre siste discene, og først og fremst Disc 3, en hel konsert fra Oxford i april 1980, en drøy måned etter at debutskiva er sluppet, mot slutten av en ekstensiv britisk turné, deres første egen turné. Forventningene var lave før jeg satte denne i spilleren med tanke på at det er et over førti år gammelt opptak som er tidligere uutgitt, men lyden er mer enn god nok og opptredenen spruter det av! Den største kontrasten er kanskje 16-årige Rick Allens trommespill, som her prøver å klemme inn atskillig mer enn låta kanskje behøver, men han har et høyt energinivå! Det er også et par titler her som de færreste vil dra kjensel på, men fansen vil nikke gjenkjennende til begge

låtene når de hører de. ”When The Rain Falls” er i praksis en tidlig (og kjappere) versjon av den vordende klassikeren ”Let It Go”, mens introen og riffet på ”Medicine Man” åpner ”Pyromania”, da under navnet ”Rock! Rock! (Till You Drop)”. Her får vi også alle tre låtene fra EP’en, samt en forsmak på neste skive i form av ”Lady Strange”. Med seksten låter på 69 minutter er denne discen purt gull for Leppardfansen.

Disc 4 har fått tittelen ”Too Many Jitterbugs”, og byr på den selvutgitte ”The Def Leppard E.P.” innspilt i november 1978, samt alternative versjoner og remixer. Her er også en låt, ”Glad I’m Alive”, som såvidt jeg vet ikke er utgitt noe sted tidligere.

Disc 5 ”Raw - Early BBC Recordings” er mer interessant, for her får vi to ganger fire låter innspilt live i radiostudio i juni og oktober 1979 (altså før de spilte inn debutskiva), og fem låter fra Readingfestivalen i august 1980.

Du skal nok være stor fan på forhånd for å ha utbytte av alle 60+ låtene i denne boksen, og enkelte av de får du i både tre og fire versjoner her. Men det er et høyst interessant tilbakeblikk på den første epoken av et band som gikk videre til å bli et av tidenes mestselgende band, og

80 NRM 3-2020

1984, altså noenlunde samtidig med debutskiva til Bathory, Celtic Frosts ”Morbid Tales” og ikke minst Iron Maidens ”Powerslave”.

Er ”Melissa” Mercyful Fates konsolideringsprosjekt, så er ”Don’t Break The Oath” diskografiens faglige uteksaminasjon. Plata gestalter en dignitet og ro forløperne bare hinter om. ”A Dangerous Meeting” fører skuldersenket, okkult og refrengsakral 80-tallsmetall fra øverste hylle, mens hurtiggående ”Nightmare” åpner for Iron Maiden-harmoniseringer og en riktig skrekkinngytende avslutning. ”Desecration Of Souls”, vokalplassert i King Diamonds lavere register, fungerer langt bedre enn påfølgende ”Night Of The Unborn”, som er skivas svakeste innslag. Det samme kan ingenlunde meldes om ominøse ”The Oath”, som ganske sikkert dannet mal for King Diamonds solokarriere. Stykket intonerer krypende, byr på pipeorgel, satankirkelig messing, melodiøse instrumentalsekvenser, og King Diamonds minneverdige ”I Deny Jesus Christ!”-proklamasjon. Det sindige interludiet ”To One Far Away” og finalen ”Come To The Sabbath”, med delikat cembalobruk og kanskje gruppas flotteste gitarriff, sementerer en rakrygget satanrock-klassiker som tåler tidens råte.

Angjeldende gjenutgivelser nytter de opphavelige masterteipene; materialet er ikke underlagt moderne mastring, heldigvis.

Mercyful Fates beste og mest betydningsfulle utgivelser klinger best i originaldynamisk tapning.

Jeg vedgår at King Diamonds ekstreme uttrykk er en mulig tilvenningssak – herr Petersen må betraktes som mer stiloriginal enn dyktig – men skulle du falle for Mercyful Fates 80-tallstriumvirat har du mye å hente i King Diamonds soloplater frem til og med 1990.

Geir Larzen

mot slutten av 80-tallet presterte de å bli ett av bare fem band i historien som solgte til Diamant (over 10 millioner) av to skiver på rad - noe kun The Beatles, Pink Floyd, Van Halen og Led Zeppelin også kan notere seg for. Som sagt, dette er snadder for fansen og god valuta for pengene, men forventer du deg noe a la ”Let’s Get Rocked” så ryker du nok på en smell.

Geir Amundsen MELISSA Midnight Trampoine Black Widow Records Jeg skal ærlig innrømme aldri å ha hørt om australske Melissa før akkurat nå, men denne eneste skiva deres fra 1971 er en ganske artig liten sak. Bandet som sådan nøt ingen større suksess, ved skivas utgivelse var allerede halve bandet ute av lokalhistorien, og selv om resten vinglevakla seg litt videre, klappa det hele ganske kjapt sammen.

Musikalsk kan de nesten litt overraskende enkelt beskrives som en blanding av Jethro Tull og Junipher Greene, med stadige og lange omveier inn i det jazz-

norwayrock.net

AN M E LD E L SE R landskapet der Charles Mingus var helt konge. Bassen er usedvanlig markant og drivende, og det skulle ikke forundre meg noe som helst om bandets fløytespillende vokalist også speiløvde seg på å stå lenge på ett bein. Mange av låtene har tiltalende grunnsteiner, gjerne av groovy og småtøff karakter, men de tenderer til å surre seg litt langt inn i egne bakhoder og miste fokus & framdrift, samt at arrangementene ofte framstår noe rotete og usammenhengende. Om så dette kanskje ikke er Den Hellige Skjulte Gral av gammal progrock, så er det såvisst verdt å ta en sving innom for den som kan like ovennevnte referanser.

Wilfred Fruke IGGY POP The Bowie Years Thousand Mile Inc. Rockens historie er full av villmenn, og noen av disse synes virkelig ikke å ha blitt levert med full tank. Man tenker da gjerne på engelskmenn som Ozzy Osbourne og Sid Vicious, men The Merrica kan skilte med minst like mentalskadde tilfeller, som G.G. Allin – og Iggy Pop. Sistnevnte kunne gjerne stille sølvmalt til fest, ofte i kjole, for i neste øyeblikk å kaste seg på scenegulvet og rulle rundt, bare fordi noen nettopp hadde knust en flaske akkurat der. Da protopunkbandet The Stooges imploderte i ’74, ramla Jim Osterberg ut i et hardkjør av dop og rus, og det var hans gamle venn David Bowie som dro ham inn igjen og tok ham med som selskap på sin “Station to Station”turné i ’76. Ved dennes slutt valgte de to å leve nærmest oppå hverandre i Berlin, og kreativiteten formelig boblet av deres virkninger på hverandre. Bowie lagde sine kanskje mørkeste skiver, og Iggy ville bryte ny grunn som soloartist. Bort med råpunken, inn med bl.a. påvirkninger fra tyske samtidslyder som Kraftwerk, og det hele smidd i Bowies uforutsigbare hender – og jaggu ble det et smått banebrytende album av det, også, i alle fall sett i retrospekt. “The Idiot” byr i det hele tatt på lite en da skulle kunne forvente.

Her er ribba for røffe hjørner, og Iggys til da sedvanlige snerring og gutturale grynt kommer bare såvidt til fremme i seige “Dum Dum Boys” (dedisert til The Stooges) og “China Girl” (som i grunnen funka langt bedre for Bowie sjøl seinere).

Det låter ellers temmelig lettbeint, synthbetont og repetetivt, dog med en gjennomgående mørk tungstemning – og mtp. at denne da kom i ’77, kan en vel mulig si at den på mange måter var en slags proto-nyveiv-indikator, selv om punken i seg sjøl fremdeles var høyt på banen. Det er i alle fall soleklart at et band som Joy Division, og derigjennom bl.a.

Raga Rockers, tok stor lærdom herfra. I ’2020-visjon’ er dog ikke “The Idiot” noen stor gjenopplevelse, musikalsk sett. Til det låter det for kaldt, sterilt og ganske kjedelig, uten noen større prestasjoner å snakke om – annet enn kanskje for den som har større utbytte av lyrikkstudium enn meg. Allerede seinere samme år kom oppfølgeren, og “Lust for Life” byr på mer rettframråkk enn forgjengeren. Tittelkuttet samt “The Passenger” står vel ennå som solokarrierens to mest kjente låter, og simplisiteten i disse balanserer godt med innhold, trøkk og tempo. Totalt sett er dog ikke skiva ellers all verden å skulle spre skinkene for, til det blir det i overkant mye intetsigende og diltende påppråkk.

Like fullt; også denne har sin klare plass i Den Store Kloke Rockeboken, selv om jeg personlig heller setter på de tre Stoogesskivene tjue ganger hver for hver runde av de to her omtalte. Disk tre i denne remastrede sjudiskboksen byr på liveskiva “T.V. Eye”, der det egentlig bare ble rasket sammen diverse låtopptak fra ’77 og utgitt året etter, da mest for å fullføre en kontrakt.

norwayrock.net

RETRO Det låter ikke verken kuler eller krutt av denne; man klarer her verken å ivareta de nye låtenes monotone finslepenhet eller den langt røffere Stooges-feelen, og det er null sprut over dette. Disk fire burde ha vært en real go’bit, bestående av demoer og slikt snadder, men det bys bare på litt forskjellige mikser og klippede versjoner av de ferdige låtene. Det avsluttende intervjuet er artig og informativt, men dessverre alt for kort. Boksens tre siste disker rommer hvert sitt live-show fra ’77. Lydkvaliteten varierer stort, fra ’god bootleg’ i London, crisp og god profflyd i Cleveland og ’TV-lyd’ fra Chicago, men felles for alle er at de er langt å foretrekke framfor “T.V. Eye”, i den forstand at bandet gjennomgående fungerer bedre.

Settliste og framføring er temmelig lik, og det hadde da i grunnen vært nok med Cleveland-disken. Jeg gremmes også noe av at de ikke synes å få til en anstendig versjon av “Search and Destroy”, men ok.

Selve boksen er lekker nok, med hver CD i sitt eget, doble pappcover og med både booklet og fin liten bok på kjøpet.

Wilfred Fruke RUPHUS Inner Voice Flying Colours Karisma Records

Ruphus opplevde stor suksess i Tyskland med jazzrocken de la seg på med tredjeskiva “Let Your Light Shine” i ’76, men før de rakk å følge opp denne, sluttet atter vokalist Gudny Aspaas, og denne gang ga også primus motor musicalis Håkon Graf seg. Bandet lot seg imponerende nok ikke knekke, rekrutterte ny keyboardist i Jan Simonsen og ny gullstrupe i Sylvi Lillegaard og dro i studio, nok en gang med Terje Rypdal i kontrollsetet. “Inner Voice” er på mange måter en naturlig forlengelse av forgjengeren, til tross for – eller kanskje heller som følge av – endringene etter denne. Stilen er mye i samme gate, og vokalt er Lillegaard svært lik Aspaas i både klang, uttrykk og register. Bandet spiller friskt og godt, og låtene er både varierte, velskrevne og gjennomgående gode, uten at jeg i grunnen går helt i taket av rein fryd noe sted, med 2020-ører.

Like fullt, ei god skive er det, og denne reutgivelsen er sannelig fullt fortjent – en norsk klassiker, til glede for nye lyttere.

Ruphus’ historie er en broket affære med utallige medlemsskifter, men i 1978 klarte de faktisk å lage en LP med samme besetning som skiva fra året før, og reint musikalsk er det nok ganske lite som kan sies om ”Flying Colours” som ikke allerede er sagt om ”Inner Voice”, annet enn at popsnittet er mer tilgjengelig der det stikker nesa fram og at fusion-delene nok låter enda et hakk mer ’porno’. Det siste kan naturligvis ha noe med bandets lengre residens i Tyskland, under storhetstida til landets mer suspekte filmindustri, men dette får stå ubekreftet. Hva som sikkert kan sies, er at bandet denne gang valgte å sjøl ta over produsentrollen fra Terje Rypdal, uten at dette egentlig på noen måte revolusjonerte verken lydbilde, sound eller banddynamikk - det er mye den samme behagelige småfunky fusionen og den tilbakelente jazzrocken basert på akkorder med opptil flere tall og klukkende Rhodes som preget bandet fra vendepunktet med ”Let Your Light Shine” i ’76. Liker du én av de nevnte, liker du nok alle, som samtlige er gode bidrag til historien om norsk jazz & rock - men magien fra debuten ”New Born Day” var de aldri igjen i nærheten av.

Wilfred Fruke

RUSH Permanent Waves 40th Anniversary Edition Anthem Det har blitt tett mellom nyutgivelsene og jubileumsutgaver fra Rush de siste årene, men akkurat denne føles vektigere enn de foregående - kanskje fordi det er den første utgivelsen etter at vi mistet Neil Peart i januar, og fordi ”Permanent Waves” var et veiskille for Rush da den opprinnelig ble utgitt et par uker inn i det nye decenniet - låtene ble kortere, de introduserte synthesizerne, flørtet med både reggae og new wave, og fikk både sin første Topp 5-skive i USA og sin største hitsingel i form av klassikeren ”The Spirit Of Radio”.

Denne 40-års jubileumsutgaven av ”Permanent Waves” kan du få både på en remastret dobbel-CD, på trippel vinyl, og på en Super Deluxe-utgave med både CDene og vinylen, hvis du skulle ha behov for det. Alle versjonene har nye cover, lagd av Hugh Syme, mange tidligere upubliserte arkivbilder, og ikke minst hovedgrunnen til å anskaffe denne skiva på nytt; tolv bonuslåter innspilt live på Rushs 1980-turné, mixet av deres da faste produsent Terry Brown. (Det vil si, på bonus-CDen var det bare plass til elleve bonuslåter, så her går du glipp av ”A Passage To Bangkok”.)

Rush var et av disse ekstremt sjeldne bandene som var konsistent glimrende gjennom hele sin 40-årige karriere, og det er ikke én skive som skiller seg ut som Klassikeren deres - men mange av oss vil hevde at aldri var de bedre enn de var i akkurat denne perioden på slutten av 70-tallet / starten av 80-tallet, da de rullet ut skiver som ”2112”, ”A Farewell To Kings” og ”Hemispheres” før denne. Og det tok bare tretten måneder før de kom med ”Moving Pictures” i 1981.

Du dummer deg ikke ut om du påstår at disse skivene var starten på det vi i dag kaller prog metal, og jeg tror ikke det er mange Rushfans som ikke har noen av disse på sin Rush Topp 5.

At ”Permanent Waves” er en fantastisk skive, vet du

formodentlig allerede, så la oss istedet se litt nærmere på bonusdiscen som for de fleste er gulrota til å kjøpe skiva en gang til.

Lyden er meget bra, som forventet, og låtene er hentet fra konserter i London, Manchester og Missouri.

Over halvparten av låtene har du antagelig allerede i liveversjoner på ”Exit...Stage Left”, liveskiva fra 1981 som ble sluppet halvannet år etter ”Permanent Waves”, og har du også liveskivene ”All The World’s A Stage”, ”Different Stages” og ”Rush In Rio” i samlinga, så er det ingen låter her du ikke har hørt live tidligere - med unntak av en sjelden fremført ”Cygnus X-1 Book II” i en full 15-minutters versjon, hakk i hæl på ”Cygnus X-1”, altså låtene som avsluttet ”A Farewell To Kings” og åpnet ”Hemispheres”.

Det er jo en personlig bonus at man faktisk gjenoppdager låter som man nesten hadde glemt når man hører igjennom disse nyutgivelsene. ”Beneath, Between & Behind” sparker som et lite helvete, og jeg gikk ned i knestående under ”Xanadu” og takket min skaper for at jeg rakk å oppleve Rush på scenen, dengang i Oslo Spektrum i 2007 da en av ekstranumrene deres var låta som CD-kjøperne går glipp av ”A Passage To Bangkok”. Dette er en herlig låt som har havnet litt i skyggen av titttelsporet på ”2112”, og som Geddy Lee introduserer som “something that deals with foreign matter”. Yeah right, Geddy!

Verdt å nevne for nerdefansen er også en totalt annerledes intro på ”The Trees”, som ihvertfall ikke jeg hadde hørt tidligere. I det hele tatt er denne bonusdiscen en ypperlig representasjon av hva Rush sto for i sitt første tiår som profesjonelle musikere.

Har du både ”Permanent Waves” og de nevnte liveskivene i samlinga allerede, så er kanskje ikke den vanlige CD- eller vinylutgaven av dette et essensielt kjøp, og har du nok av kroner på saldoen kan du isåfall heller klinke til med boksen med hardcoverbok, laminater, kopier av Neil Pearts håndskrevne tekster og turnéprogrammer.

Låtmaterialet her er 24 karat gull og skal befinne seg i samlinga til enhver platesamler med respekt for seg selv.

Geir Amundsen

NRM 3-2020

81

AN M ELDE L SE R

RETRO

VENOM The 7th Date Of Hell Calm Before The Storm Prime Evil Back On Black/Metal Mania Sommeren 1985 pennet Sæmund Moshagen, redaktør for tungrockblekka Black Angel (senere Street Fighter), i sin fellesomtale av Venoms ferske studioplate ”Possessed” og dobbelantologien ”From Hell To The Unknown” de harmfulle ord: ”Aaargh, aaargh og atter aaargh! Kan noen svare på om det finnes dårligere band enn Venom? Det eneste positive med denne motbydelige trioen er at de selv vet hvor talentløse de er. Trass dette finnes det idioter som kjøper platene deres”. Undertegnede fryder seg fortsatt over opptegnelsen, men strøk naturligvis sporenstreks på dør, som nyfiken 13-åring, for å investerte i første og verste Venom-skive. Den aktuelle sommerdagen vendte jeg hjem med minialbumet ”Canadian Assault”, hvis tre første spor er sakset fra trioens Hammersmith-konsert av 1. juni 1984. Jeg ble både skuffet og henrykt over det jeg hørte. I dagene som fulgte terroriserte jeg systematisk større deler av nabolaget med ”Canadian Assault”, og innen jeg rakk å lodde dybden av prosessen tok skiva til å svinge – på rabiat, forskrudd vis. Jeg omfavnet ubevisst bandets arrogante, anti-servile fremtreden, som en fengende langfinger med glimt i pentagramøyet.

Venoms første av to legendariske og sykt veldokumenterte Hammersmith Odeon-konserter forelå som videogram på tampen av 1984, tett fulgt av et skred piratutgivelser. Flommen

82 NRM 3-2020

av bootlegs ble forsøkt stagget i 1986 via American Phonographlanserte ”Official Bootleg”, men det var bare den sarvet sjarmerende dobbelt-bootlegen ”Hammersmith Odeon 1984” som forvaltet konserten i hele sin skrekkinnjagende grøde (inkludert eksempelvis ”Witching Hour”, ”Poison”, ”Rip Ride” og ”Schizo”).

Hjemmevideoen ”The 7th Date Of Hell” klokker inn på 57 minutter; årets vinylopptrykk fra Back On Black utelater kun ”In Nomine Satanas” og konsertens opprinnelige finale, ”Bloodlust”, jamført videogram-repertoaret, og det kan man leve med. Liveopptaket av ”Die Hard”, mitt første møte med Newcastles uhellige magikere, danner et høydepunkt. Innspillingen noterer Venoms absolutte Motörhead-gåttav-hengslene-øyeblikk, inklusive Jeff ”Mantas” Dunns grisehvinende

introduksjon og en fantastisk, rytmisk vakling frem mot første vers. Plateog videoutlegget, med kronologiske alterneringer og låtforsømmelser, fungerer særlig flott i audiovisuell kontekst, hvor Conrad ”Cronos” Lant knuser bassgitaren til pinneved alt i andre låt. Makeløst vakkert, selv om ”Countess Bathory” nok var femte programpost…

Juni-evenementet danner et friskere bilde på bandet enn påfølgende Hammersmith-opptreden av 8. oktober 1985, hvor Cronos omtrent ikke har kraft igjen i stemmen.

Begge soaréene er lykkeligvis utstedt i alle tenkelige og utenkelige formater, så her kan man suge til seg obsternasig faenskapsmagi til øyne og ører utsondrer røde støvlett-sekreter.

Etter den kommersielle tragedien kalt ”Possessed”, en notabel singel i ”Nightmare” og to turnéer, mønstret Mantas av giftkjertelskuta

i 1986. Cronos og bandets metriske verksmester, Anthony ”Abaddon” Bray, rekrutterte de to amerikanske gitaristene Mike ”Mykus” Hickey og James ”Jimi” Clare. ”Calm Before The Storm” (november 1987) innestår diskografiens mest kontroversielle stilmanøver; så meget at det er vanskelig å tenke seg mannskapet tilvirke en studioplate i større kontrast til ”Possessed”. Innlemmelsen av to Van Halen-orienterte gitarister, og tungrockprodusent Nick Tauber, samt det faktum at Cronos nu entret en lengre David Lee Rothfikseringsperiode, avstedkommer et melodiøst, humørfylt, sonisk fremkommelig og teknisk habilt album.

Takk mørke, mystiske Manitou for slagverker Abaddon, gutturalutøver Cronos og tekniker Keith Nichol – med disse ingredienser i gryta smaker materialet ubestridelig Venom. ”Calm Before The Storm” er ei inspirert skive, toppet av flere hvasse låter, heriblant ”Black Xmas”, ”The Chanting Of The Priests”, tittelsporet, morsomme ”Muscle” og det kjappe, høydepunktet ”Under A Spell”, famøs for sin vokalharmoniske akrobatikk, men dessverre uten de digre synthesizersporene (disse foreligger kun på den umistelige antologien ”In Memorium” fra 1991).

Venoms andre kvartettformasjon gjorde en vellykket turné i etterkant av plata. Problemene oppsto internt ved hjemkomst, da Abaddon, i følge ham selv, nektet å akseptere de nye låtene Cronos presenterte; flere av disse havnet etterhånden på ”Dancing In The Fire”-skiva, utstedt under Cronosnavnet i 1990, med Hickey og Clare som gitarister.

I et kort øyeblikk var Abaddon eneste Venom-medlem. Med gode kontakter i engelsk platebransje, og kimer til gjenopptakelse av bandets misjon uten Cronos, formådde Abaddon å gjenvinne Mantas’ tillit. Med på laget fulgte mangeårige kompis, sanger og bassist Tony ”Demolition Man” Dolan, samt rytmegitarist Al Barnes. Bandets tredje kvartettkonstellasjon utarbeidet ”Prime Evil” (oktober 1989), som til denne dag er Abaddons favoritt, og ett av fire album Mantas liker fra Venom-katalogen. Sonisk, visuelt, kompositorisk og musikksynergisk representerer dog ”Prime Evil” en forflatning og alminneliggjørelse av Venom-kreaturet. Det er ikke dermed sagt at skiva mangler giftige lyspunkter – det tunge, melodiske tittelkuttet, ”Blackened Are The Priests” og festlige ”Skool Daze” bærer Venom-fakkelen med autentisitet og adekvat fynd.

Samtlige titler foreligger på cd og vinyl, hvor LP-formatet dekker sort og farget vinyl, samt billedskiver.

Og hva skjedde med Sæmund Moshagen, bortsett fra at han ble satt på Norway Rocks postliste i forbindelse med denne magasinutgaven? Jeg frykter at friidretten tok ham, men biller meg fortsatt inn at han nedla Street Fighter fordi han brått erkjente Venoms ufattelige musikalitet og endeløse valør. I det minste får han herved beskue en flik av eget arvelodd, og se hvilke ringvirkninger en liten plateanmeldelse kan forvolde. Jeg er han og hans idealistiske pionervirke evig takknemlig.

Geir Venom Larzen

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 3-2020

83