NOK 89,-
NORWAY ROCK MAGAZINE #101
Musikalsk persepsjon og imøtegåelse
P.O. Box 1070, NO-7446 Trondheim magazine@norwayrock.net norwayrock.net facebook.com/NorwayRockMagazine @norwayrockmagazine ISSN: 1890-5838 UTGIS AV Rockpartner Publishing AS Postboks 100 Heimdal, NO-7473 Trondheim nrm@rockpartner.no ANSVARLIG UTGIVER Morten Dahl ANSVARLIG REDAKTØR Geir Venom Larzen venom@norwayrock.net WEB OG LIVEANMELDELSER Geir Amundsen geir.amundsen@norwayrock.net FOTOANSVARLIG Anne-Marie Forker anne-marie@norwayrock.net BIDRAGSYTERE Tekst: Sven Olav Skulbørstad, Bjørn David Dolmen, Ronny Østli, Glenn Knudsen, Stig Rune Robertsen, Jan Egil Øverkil, Geir Amundsen og Anne-Marie Forker. Foto: Anne-Marie Forker, Arne Hauge
Den digitale virkeligheten avstedkommer et uavbrutt informasjonsbombardement, hvis konsekvens er en pragmatisk opphøyning av snutter, smakebiter og musikk-singler, hvor det helhetlige verket, albumet, undergraves. Forestill deg et liv som musikkelsker i 1850, hvor du – som en av de heldige – kunne oppleve musikk én gang i uka, fremført av strykekvartett eller symfoniorkester. Om du ikke selv musiserte, eller var av musikalsk oppvakt slektslinje, ville et besøk i Filharmonien være eneste mulighet til å oppleve musikk. I 1877 konstruerte Thomas Edison verdens første diktafon, fonografen, for registrering, lagring og avspilling av lyd. Apparatet ga etterhånden tapt for Emile Berliners grammofon (patentert i 1887), og den vidunderlige grammofonplaten ble enerådende lydformidlerkilde i 1910-årene. Først etter andre verdenskrig kunne man nyte godt av LP-platen (med 33 1/3 omdreininger i minuttet), fremstilt for å favne hele symfonier, i motsetning til de begrensende 78-skivene. Rockens nybrottsaktører i 60- og 70-årene betraktet LP-formatet som kvintessensiell – et populærmusikalsk arbeid skulle nu måle krefter, kvalitativt og i tidsstrekk, med større konserter og symfonier fra den klassiske kanon. Og der står vi, som tar musikk dødsens alvorlig, den dag i dag. Fans over den ganske klode mottok i sommer meldingen om at gitarpionér og komponist Terje Rypdal ville slippe ny studioplate inneværende høst. ”Conspiracy” ble lansert på cd og digitale plattformer 11. september, mens LP-platene ble utsatt i noen uker. Jeg nektet å høre én eneste tone av albumet før grammofonplaten kom meg i hende. Å koble ut ringeapparater og mobiltelefoner blir imperativt når man imøtegår ferskvare fra størrelser som Rypdal; således funderes optimale lytteforhold, med plass kun til deg selv og et helhetlig opus. I tre kvarter gjelder ingenting annet… Jeg vil oppfordre alle til å bekjentgjøre seg musikk på samme vis. Utover dette ønsker vi Dem god jul og godt nyttår. Geir Venom Larzen
DESIGN Anne-Marie Forker og Geir Venom Larzen FORSIDE The Flower Kings - Foto: Lilian Forsberg TRYKK Printall | Opplag: 5.000 DISTRIBUSJON Tidsam AB ANNONSERING Ønsker du å annonsere i NRM? Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net ABONNEMENT Send mail til: abonnement@norwayrock.net 1 år – 4 utgaver: Kr. 269,- (i butikk 356,-) 2 år – 8 utgaver: Kr. 499,- (i butikk 712,-) Abonnementsgiro: 1503.45.76227 VIPPS kr. 289.- til 534013 (fullt navn og adresse) NESTE NUMMER I salg fra mars 2021
FÅ BLEKKA RETT I POSTKASSA
4 nummer
Kr 269,I butikk 356,-
abonnement@norwayrock.net
SPAR 25%
INNHOLD
06
66
08
32
38
50 60
06 Ledfoot & Tekro 08 Orianthi 11 Graham Bonnet 14 Ulver 16 Snowy White 18 Reb Beach 20 Jakko Jakszyk 22 Wobbler 25 Unruly Child 28 Hjelvik 30 Derek Sherinian 32 John Petrucci 35 DGM 38 Ace Frehley 40 Tora 42 Vanden Plas 44 Djerv 46 Garmarna 48 Jeff Scott Soto 50 Blue Oyster Cult 52 Blackfield 54 The Flower Kings 56 Maria Mena 58 En Minor 60 Cadaver 62 Album rangert - Deep Purple 66 Enslaved 67 Skiver 82 Retro
Ø R K E T&T
O O F D E L
Makkerskapet av Tim Scott ”Ledfoot” McConnell og Ronni Le Tekrø danner en tilsynelatende kontradiksjon, hvis sum eleveres til en høyere musikalsk enhet enn dens bestanddeler. Høstens samarbeidsalbum ble presentert 200 lydhøre trøndere i sommer, og talte himmelvidt om prosjektets strukturelle etos. Norskamerikanske Ledfoot regjerer det kompositoriske kontrollrommet, mens Tekrø inntar rollen som soignert og kreativ dekoratør. ”A Death Divine” påminner lite annet i sistnevntes øvrige diskografi.
Konduktør og fyrbøter over en FLaske vin TEKST: GEIR LARZEN FOTO: ARNE HAUGE
Vi møter to rødvinstørste herremenn i Stormfestivalens sjarmerende garderobe etter konsertslutt, hvoretter det kjapt blir klart at man lar musikkstringent treveiskommunikasjon fare: McConnell og Tekrø alternerer på å gi intervju, besvare mobiltelefoner, røyke og skjenke vin, mens en vedvarende gjennomfart av autografjegere og balstyrige uromomenter kaster ytterligere glans over et kaotisk scenario. Er Norway Rockredaktøren streng i målet fremmes riktignok substansielle tilsvar fra ønskete respondenter, som i alle fall ikke har problemer med å by på seg selv. -Vi har kjent hverandre i drøyt ti år, innleder Tekrø. -Begge kom fra samlivsbrudd, og Tim spurte om han fikk bo hos meg i én uke. Han endte med å bli værende i fem år, hvorunder det oppsto et broderlig vennskap. Jeg har bodd i kollektiv i over tjue år, som er mye kulere enn å bo bare to og to. -Dere gestalter vesensforskjellige uttrykk, og jeg var virkelig ikke sikker på hvorledes kollaborasjonen ville arte seg sonisk eller kompositorisk… -Det oppstår magi i vårt musikalske møte, som om Pink Floyd assimileres deltabluesen og udefinerbare elementer fra psykedelisk popmusikk. -Vi har delt musikalske øyeblikk i flere år, innskyter McConnell. -I etterkant av Fretex-singelen ”Hope” fra 2013 steppet jeg leilighetsvis inn i Ronnis løpende prosjekter, og pennet tekster og melodilinjer for blant andre Aunt Mary og TNT. Vi har gitt mange konserter sammen, særlig i festival-øyemed, og høstens plate finner sitt konkrete utspring i sceniske kollaborasjoner hvor Ronni har bakket meg. Det har vært et uttalt ønske å tilvirke fellesplate, og da begges almanakker plutselig ble utradert i sju måneder, grunnet et visst virus, slo mulighetenes vindu opp. Jeg begynte å opptre på puber i 1975, og Ronnis musikalske løpebane innledes ikke himmelvidt lenge etterpå, så her eksisterer ingen generasjonskløft. Siden vi ikke er éndimensjonale individer ble det besluttet å gi prosjektet fri tøyler, i så måte at vi skulle tillate oss å komponere musikk som fikk begge til å smile, som ikke samsvarte med våre etablerte arbeider i den alternative virkeligheten, og som dessuten nørte opp under utvungen fantasi. -I 2018 manifestertes låtene ”High Time” og ”Imperfect World” som følge av studio-improvisasjoner, og vi erkjente å være på riktig spor. Det er som Tim Scott sier, vedgår Tekrø, -at her forkastes regelboka. Han satt en 6
NRM 4-2020
lørdag og diktet vuggevise; klokka viste 21 på kvelden. -Ronni løp fra studiosesjon med Roquefire og rett inn i vuggevisesfæren. Folk later til å glemme at interessante band fra 1970-tallet roet ned i 40 prosent av tilfellene; de påfølgende dekader krympet rockebegrepet. Det er ikke mulig å se lyset uten mørkets tilstedeværelse. Ronni kjenner min filosofi og mitt idiom; kanskje var det derfor han ba meg skrive diagonalt på kant med egne instinkter da jeg ble forespurt å forfatte TNT-tekster, ha ha ha… Tekrø er imidlertid ikke fremmed for mørk musikalitet; dennes til dels glimrende ”Mein Ampf II” fortjener unektelig et større publikum: -Det synes jeg også. Jeg brukte så mye opptjente midler på nevnte plate at jeg ikke orker å tenke på det, grøsser totningen. -Der røyk familieferien det året, liksom… Det er synd at folk rundt meg må betale for disse rare platene mine, men er ikke ”Mein Ampf II” ganske mørk? -Mitt eksakte poeng. -Det hersker altså en musikalsk overenskomst oss to imellom, selv om vi åpenbart kan være veldig forskjellige også. -Minnes du ”Amazonas” fra ”Mein Ampf II”? -Nå snakker vi mektig og merkelig musikk, komponert av Agustin Granada som var prosjektets spansk-gitaristiske sparringspartner. I øyeblikket driver jeg og ferdigstiller trilogien. ”Mein Ampf III” får undertittelen ”Journalist”. Ha ha ha, det kan ikke være mange plater som heter nettopp det. Jeg er, som du vet, tungrocker på min hals, og det spørs om verden ikke står overfor et paradigmeskifte. Vi har vært ganske ute, hele gjengen, i fire-fem år, med en allmenn tungrockinteresse på hell, men nå snur vindene, sågar også politisk; det har vært nok Aurora – folk vil ha organisk musikk med tyngde igjen. -Det jeg særlig liker med ”Mein Ampf II” er dens kombinasjon av elektronikk og akustisk instrumentering. -Jeg spurte produsent John Fryer, som har jobbet med Nine Inch Nails, Him og Cocteau Twins, om hvor mye han skulle ha for å bli med til studioet mitt i Spania over åtte døgn. Prislappen pålød 80.000 kroner, eksklusive kost og losji, men det var det faen meg verdt. Apropos Spania, vil du høre noe fantastisk? -Det skal vi ikke nekte oss… -Som 22-åring var jeg eiendomsmegler i Spania. Jeg solgte hus for et finsk firma, til masse musikere, fikk eget hus gratis, og endte med Torstein Flakne som nabo. For 3-4 år siden ferierte vi der nede samtidig, for første gang, og meg og mine kumpaner starter 10 om morgenen og holder spetakkelet gående til 02 på natta, uten noe lags mellomleggspapir på bruk av rusmidler. Arme Flakne lå på soverommet sitt og registrerte at jeg jobbet med musikk 16 timer i strekk; jeg blir manisk. Samme arbeidsmoral norwayrock.net
holder Tim Scott. Om du ikke er en produsent som orker å arbeide like lenge, eller er musiker som ikke holder kreativt fokus over 16 timer, så finn deg et TNT-band som møtes sporadisk for å øve inn noen gamle greier og ferdig med det. Jeg er på full fart mot 60 år, og gidder ikke kaste bort tid. Vårens annonserte TNT-konserter, som ble korona-kansellert, innesto 700.000 kroner jeg aldri fikk, uten at penger er en drivkraft. Jeg kjøpte jo eksempelvis en strandeiendom og et fuglereservat ved Mjøsa for å frede skogen. Uten å nevne navn på andre musikere: Når pengene begynner å styre, da spiller kunsten falitt. -Det stemmer at dere opprinnelig øvde inn et helt annet repertoar til kveldens konsert enn hva publikum faktisk ble bydd? -Visst! I går fikk vi den lyse idé å skrote programmet til fordel for hele ”A Death Divine”-albumet. Tim Scott utviste skepsis, men jeg parerte med å si at folk i Trondheim er musikkinteresserte og at dette ville gå bra, hvilket det gjorde. Publikum kjente ikke andre låter enn ”Wicked State Of Mind” og ”Hanging Tree”, men satt lydhøre og koste seg. Det blir vakkert å sette ”urfremføring” på Tono-meldinga. Jeg har klokkertro på musikken og dens lenke til kjærlighet og respekt; mister man dette ender man i kapitalisme. I så måte kan jeg nevne en skokk amatørmusikere som lager uhorvelig mye bedre musikk enn de profesjonelle. Hvis du velger å bruke fritiden din på å skape spennende musikk gjør du det ene og alene av kjærlighet; samme kjærlighetserklæring ligger til grunn for ”The Number Of The Beast” med Iron Maiden, for å nevne et klassisk metalleksempel. Jeg turnérte med mitt første tungrockband i 1977, som varmet opp for Øystein Sunde, Ruphus og Flax, og Judas Priestmetall, med doble basstrommer, var ikke funnet opp i Trøndelag da jeg arriverte. For å lande alt dette: Mitt hjerte banker for Trondheim. Byen ga kontinuerlig liv til nye prosjekter de ti årene jeg bodde her. Dersom kommunen tilbyr gratis kunstnerbolig, gjerne et lite hus ved Ringvé, så flytter jeg opp på flekken; noe som er meddelt kultursjefen. Tim Scott følger naturligvis med for å overta godset til Reitan-familien, ha ha ha… -Herr McConnell, du ble nylig tildelt Spellemannpris for beste blues-plate, men ditt artistiske virke strekker seg uendelig mye lengre enn bluesformularet… -Takk, du berører noe jeg forsøker å bevisstgjøre folk. Problemet hviler på de siste dekaders feilslåtte definisjon av bluesen som stiluttrykk. Blues er angst; det er å spørre ”Hvordan rømmer jeg fra dette helvete?” Man må sanke historisk forståelse fra de gamle blues-gubbene som stjal fra ragtime og jazz, og som sang blødende om en miserabel eksistens. Ingen av blues-legendene tenkte sjangermusikalsk, men skrev terapeutiske viser om fyll, slåssing med kona, sultne unger og regninger som ikke lot seg betale. Idet bluesen ble gjort til sjanger mistet den substans, emosjon og faremoment. Når folk oppsøker norwayrock.net
blues i dag, går det nesten unntaksløst i jovial og ufarlig ompa-ompa-musikk, hvilket er det motsatte av hva jeg bedriver. Blues har ingenting med musikalsk tilhørighet å gjøre; det er en følelsesladd mentaltilstand, rotet i en tradisjon av individer med massive bekymringer. -Og hvorfra stammer din egen mørke dragning? -Jeg vokste opp sør i USA, med mordballader og country, og styrte i grunnen klar av rock’n roll. Mens Ronni, som etter sigende jobber med psykedelisk kolorering, kan få deg til å rive ned veggene, kaller jeg på gråten – bruk ti minutter og tre låter med meg i et rom, og du bryter emosjonelt sammen. -Det er nedfelt mye arbeid i å fargelegge låtene våre, faktisk ved å reversere egen gitarrolle, medgir Tekrø, ikke lite stolt av undertegnedes Terje Rypdal-analogi: -Jeg har lært av mesteren, vet du. Man hører at Rypdal og jeg har spilt sammen i årevis. -I angjeldende samarbeid fører jeg toget, mens Ronni forordner været og temperaturen, smiler McConnell konkluderende og slår i et glass rødt. -Jeg styrer mye av materialet, innskyter Tekrø: -Det må gjerne være overskyet, men sier jeg at det er sol, så blir det sol. -”A Death Divine” er resultat av et fullblodssamarbeid, hvor jeg penner tekster, og begge fremlegger riff, melodier og gitarfigurer. Man må gjerne stå for 70 prosent av det kompositoriske, men stykkene kommer ikke i mål uten de magiske, resterende 30 prosentene. Vi er begge arbeidsjern som har lært hverandre å kjenne, musikalsk og mellommenneskelig. Jeg kan konstruere en låt på egen hånd, som utlever sitt potensiale først ved at min makker implementerer finurlige samklanger. Det må gjerne være vemodig, men det blir ikke ordentlig trist før Ronni lar regnet falle. Tekrø føler ikke at duoen utgjør en polaritet: -Det har alltid levd noe trist i gitarspillet mitt. TNTs ”Wisdom”, som for øvrig tok tre måneder å spille inn, er rene sørgemarsjen, men også ”Seven Seas” gir et godt eksempel i så måte. -Noen tror at mørke kunstuttrykk speiler en forstyrret sjel, men det stemmer ikke nødvendigvis; jeg er lykkelig når jeg befatter meg med triste tekster og melodier. -Ditt musikalske idiom, McConnell, slekter unektelig mer på de gustne, lett fryktinngytende blues-utøverne fra 1930- og 40-tallet, som Skip James, Reverend Gary Davies og Geeshie Wiley, enn all verdens tannløse og moderne derivativer. -Takk, da forstår du hvor hjertet mitt ligger… Nevnte legender er indirekte skyld i min bruk av ekstremt tykke gitarstrenger. I 30-åras Amerika måtte man bruke maksimal kraft for å bli hørt i et rom med 20 skravlete tilhørere. Senest i kveld skrittet jeg sporadisk unna mikrofonen, men jeg vil tro at publikum oppfattet hvert eneste ord som ble ytret. -Vi kommer ikke forbi det faktum
at du har utviklet en eiendommelig tolvstrengsteknikk, som åpner for at en akustisk gitar stundom klinger som et symfoniorkester. -Jepp, i tillegg nytter jeg helt åndssvak stemming, sju halvtoner under ordinære gitarer. Ikke mange formår å uttrykke noe meningsbærende på mine instrumenter. Strengene er nesten like tykke som på et piano, og jeg slår dem fordervet hver bidige dag. Folk tror jeg bærer sort neglelakk for å fremstå gotisk; sannheten er at disse jævla strengene spiser seg inn i neglene mine og spidder dem. Ronni pleier å si: ”Du spiller ikke gitar. Jeg vet ikke hva du spiller, men det er faen ikke gitar”… Jeg har vært leder for brassorkester, og behersker 15-16 ulike strengeinstrumenter, men etter perioden med The Havalinas ønsket jeg ikke lengre å være medlem av et band; det er her, idet jeg flytter til Norge, at omstruktureringen av gitaren finner sted, og min første fundering ble å gjøre den lave E-strengen ekvivalent med bassgitarens D-streng. Da jeg ankom Norge hadde jeg 7-8 lukrative platekontrakter bak meg – blant annet med Warner, Geffen, Elektra og Sire – og frigjorde meg fullstendig fra den kommersielle musikkindustrien. Ronni ble fanget i en kokong grunnet TNTs suksess i 1980-årene, mens jeg har turnért med vidt forskjellige artister som Bob Dylan og The Clash uten at noen leet et øyelokk. Vi lar McConnell gå ut for å røyke, og forespør en rappellert Tekrø om dennes forhold til progressiv rock. -Jeg har aldri likt flinkis-avdelingen i den progressive rocken. Greia initieres med The Beatles, som derimot holder hellig stand i min verden. Mitt forhold til progressiv rock ligger i at jeg ber til John Lennon når jeg står opp om morgenen. I tillegg har jeg alltid vært svak for Steve Hillage og Gong, samt Be Bop Deluxe. Klart, et band som Pink Floyd ligger i blodet, men taler vi progressiv rock føler jeg at vi må dypere. Du husker sikkert T-skjorta til Johnny Rotten med påskriften ”I Hate Pink Floyd”? Akkurat som elektronisk dansemusikk i dag fungerer som lyden til en sovende generasjon, som ikke følger med i den politiske timen, kunne nok 70-åras Pink Floyd virke bedøvende på mange av deres generasjon. At Roger Waters og John ”Rotten” Lydon i sannhet er like sosiopolitisk frådende og opposisjonelle, lar vi ligge. -Jeg kan i grunnen spare meg for kommersielt vellykkete rockeband generelt, særlig fra min egen samtid, foruten The Beatles, Black Sabbath og Deep Purple. Da gjør jeg heller som Paul McCartney og samler på gamle 78-plater fra perioden 1920 til 1950; jeg er oppe i ett og et halvt tusen slike skiver nå. Ingen har hørt om noen av artistene, men du verden som de kunne spille og ikke minst arrangere! Jeg stjeler plenty fra nevnte platesamling, mens alle tror at jeg hovedsakelig sanker inspirasjon fra 60- og 70-tallet… NRM 4-2020
7
fra Jacko til Cooper til solo 8
NRM 4-2020
norwayrock.net
Du kjenner kanskje ikke til Orianthi, men om du ikke har en eneste skive med noen av artistene som denne 35-årige australske gitarheltinnen har spilt med, så er faen ikke den platesamlinga di mye verdt. Etter å ha hatt støttespillere som Steve Vai og Carlos Santana i tenårene, fikk Orianthi Panagaris drømmejobben med Michael Jackson – en mann som kunne plukke gitarister fra aller øverste hylle. Etter noen år med Alice Cooper, ga hun ut skive sammen med sin daværende kjæreste, Richie Sambora fra Bon Jovi. Men hun er ikke bare en fantastisk gitarist – hun har hele tiden hatt en solokarriere hvor hun også synger selv, og er i disse dager ute med sitt fjerde album, ”O”. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: PATRICK RIVERA
- Du har bodd i Los Angeles de siste fjorten år. Standard åpningsspørsmål på alle intervjuer for tiden er hvordan du har klart deg de siste månedene og hva du har bedrevet tiden med. - Situasjonen her i California har vært helt kaotisk, man aner nesten ikke hvordan man skal forholde seg siden anbefalingene endrer seg fra uke til uke. Jeg har bare prøvd å være kreativ og jobbet med den neste skiva mi som skal slippes i november. Man må bare prøve å holde seg positiv, hva annet kan man gjøre? Jeg har tilbragt mye tid på Skype og Facetime, man kan holde kontakten og til og med skrive låter sammen på den måten. - Jeg ble først oppmerksom på deg mens du spilte med Alice Cooper (i perioden 2011-2014), og så med RSO-skiva (med Richie Sambora) som jeg også likte svært godt. - Takk takk! - Og så oppdaget jeg at du har jo gjort sykt mye annet siden du var tenåring, så vi har mye å snakke om! Men vi kan jo starte med nye skiva di – når begynte du å jobbe med den? - Selv om den ikke skal slippes før i november, så er det allerede nesten et år siden jeg spilte den inn – jeg skrev og lagde den sammen med produsent Marti Frederiksen i Nashville i fjor høst. Det har blitt veldig variert, synes jeg. Det er rock, det er blues, det er pop...og jeg er storfornøyd med resultatet! - Variert er ordet. Åpningsriffene på de første par låtene hadde ikke vært malplasserte på en skive med Marilyn Manson eller Rammstein... - Haha! - ...mens avslutningslåta hadde gått rett inn på en Kate Perryskive... - Haha! - ...så ja, veldig variert, det skal du faenmeg ha. - Da jeg kom opp med riffet til det som er åpningssporet på skiva, så mente både jeg og Marti at det burde bli første singel fra skiva. Men med tanke på situasjonen i verden akkurat nå, så tror jeg ikke at jeg vil starte med å slippe en låt ved navn ”Contagious”! Dermed valgte vi den andre låta på skiva som førstesingel, og ”Sinners Hymn” er jo også en tøff og rocka låt. - Du har et eget soloband, men på skiva er det kun deg og Frederiksen-gutta? - Ja, nettopp. Marti gjør litt programmering, perkusjon og spiller bass på en låt, og hans sønn Evan spiller trommer og bass. Så du hører kun tre mennesker på skiva. - Skriver du låtene alene, eller har du partnere? - Jeg og Marti skrev alle låtene sammen, med et par unntak. Vi hadde noen andre som bidro her og der, som Nikki Sixx fra Mötley Crüe. - Hvilken låt bidro han med? - Han skrev ”Stream Of Conciousness”. Teksten der er virkelig mørk. - Og Marti Frederiksen er jo ikke fremmed for å skrive en hitlåt
norwayrock.net
eller tyve. (For artister som Aerosmith, Foreigner, Ace Frehley, Def Leppard, Ozzy Osbourne, Mick Jagger, Meat Loaf, Mötley Crüe, Scorpions osv osv) - Nei, ikke sant!? Han er ikke bare en produsent, han er også en fabelaktig låtskriver, musiker og vokalist. Hvis jeg noensinne kjører meg fast i en tekst eller en låt, har han alltid et bra innspill å komme med. Han er helt rå! - Hvor viktig er tekstene for deg? - Jeg har lagt mye arbeid i tekstene, og de er alle veldig personlige. Det er alltid om noe som har jeg har opplevd, eller noe som noen jeg kjenner har opplevd. - Vil det si at du faktisk er ”the craziest bitch you don’t want to meet”, som teksten til ”Rescue Me” sier? - Haha! Øh nei, håper da ikke det! - Har du alltid hatt denne miksen av hardrock og pop på dine soloskiver? - Ja, hvis du hører på førsteskiva mi, ”Believe” (fra 2009 – men det er da andreskiva di, Ori!?), så har du låter som ”Suffocated” og ”Highly Strung” (med Steve Vai), du har noen knallharde rockere og du har poplåter og ballader. Og sånn har det alltid vært, noe som gjenspeiler seg i artistene jeg jobber med – fra Michael Jackson til Alice Cooper! Jeg er selvsagt blitt påvirket av disse, men jeg er egentlig veldig blues-inspirert, det var der jeg begynte. - Jaha? Hva hørte du på som jentunge hjemme i Australia? - Da jeg var seks år gammel, introduserte min far meg for B.B.King, så det var mitt første musikalske kick. Jeg hørte veldig mye på ham opp gjennom oppveksten, samt artister som Stevie Ray Vaughan, Eric Clapton og Santana. Og jeg har stadig fått forespørsel om å spille konserter eller spille på skiver med artister som Jackson, Alice, Anastacia, Richie Sambora eller Dave Stewart, så da har jeg måtte sette meg godt inn i musikken deres, og det har så klart hatt innflytelse på min egen musikk. - Hvordan endte en 15-årig australsk jente opp på scenen med Steve Vai? - Hard jobbing! Jeg fikk et management da jeg var 14-15 år gammel, og sendte demoer rundt til alle jeg trodde kunne ha interesse av å høre meg spille. Jeg tok også alle oppvarmingsjobber jeg kunne få, og den aller første var faktisk for Steve Vai. Da gikk jeg på scenen alene, uten band, men med resten av musikken på tape som jeg spilte til. Jeg var dritnervøs – ikke bare var det min første opptreden, men det var for min store helt Steve Vai, som sto på vingen og så på meg med et smil om munnen. Og siden har han vært en god venn, en slags onkel for meg, som alltid har vært veldig oppmuntrende og gitt meg tips og råd. Han er en herlig fyr i tillegg til å være en absurd dyktig musiker. Vi har holdt tett kontakt siden, han får høre mine demoer og gir meg innspill på de før jeg jobber mer med låtene. - Hvilken rolle har Carlos Santana spilt i din karriere? - Han er grunnen til at jeg plukket opp en elektrisk gitar i utgangspunktet. Jeg likte jo B.B.King som min far spilte for meg, men det var en åpenbaring da jeg først fikk høre Carlos Santana spille! Det var et
NRM 4-2020
9
”Eureka!”-øyeblikk, der og da innså jeg hva jeg ville gjøre med livet mitt. Han kom til Australia da jeg var 18 år gammel, og under lydprøven ba han meg komme opp og jamme litt med ham. Og det gikk såpass bra at han ba meg komme på scenen og fikk spille sammen med ham på kveldens konsert også! Igjen var jeg dritnervøs! Siden har han også vært en god venn og støttespiller. Han fikk meg over til USA, og sørget for at jeg fikk spille på et NAMMshow (Verdens viktigste bransjekonferanse for musikkprodukter med over 100.000 besøkende hvert år) som førte til at jeg fikk platekontrakt og knyttet ekstremt viktige kontakter. Så ja, uten Carlos tror jeg ikke vi to hadde snakket sammen her og nå! - Det er vel samarbeidet med Michael Jackson du fikk internasjonal oppmerksomhet for – hvordan i huleste fikk du den jobben? - Han ringte meg! Han så meg spille med Carrie Underwood (en av USAs mestselgende artister innen country/pop, som også synger en duett på Aerosmiths fortsatt nyeste skive!) på Grammy Awards i 2009, og så sjekka han alt han fant av meg på youtube. Han hadde spurt litt rundt i miljøet, og mitt navn hadde visst blitt nevnt flere ganger, så han ringte meg... - Michael Jackson ringte deg personlig? Ikke hans management ringte ditt management? - Det var først litt management-kontakt, men han ringte meg personlig da han fikk høre at jeg kunne være interessert, og inviterte meg til å komme å prøvespille neste dag. Der skulle vi gjøre ”Beat It”, ”Wanna Be Startin’ Somethin’” og ”Dirty Diana”. - Men det ble aldri noen konserter? Dette var helt på tampen av hans liv? - Ja. Han hadde ikke gjort konserter på årevis, men hadde solgt over en million billetter til 50 comeback-konserter som alle skulle skje på O2 Arena i London fra juli 2009 til februar 2010. Men som du vet, døde han brått i juni, noen uker før første konsert. Vi hadde jobbet sammen i rundt fire måneder med forberedelsene og øvinger. Det var utrolig trist da han døde, det kom som et knusende sjokk på oss alle. - I media blir han ofte fremstilt som en ’liten gutt i mannekropp’ eller en pedofil raring – hvordan var ditt inntrykk av ham som person? - Han var veldig oppspilt, med en barneaktig entusiasme for det meste, og det er et trekk som går igjen hos alle de største artistene, har jeg inntrykk av. Jeg omgikk ham kun i profesjonell sammenheng, i pre-produksjon og på bandøvinger og på noen fellesmiddager, men han fremsto alltid som en leder, som visste akkurat hva han ville ha. Showene ville ha blitt helt fantastiske, med en produksjon som verden knapt hadde sett maken til – like mye sirkus som konsert. Jeg lærte utrolig mye av ham i
10 NRM 4-2020
løpet av disse månedene. - Jeg leste et sted at du har til og med gjort en duett med Michael Bolton, stemmer det? - Ikke helt, men jeg spiller på en låt på ”Duets”-skiva hans. - Men dere synger ikke sammen? - Nei, jeg bare spiller gitar. Det er en låt som heter ”Steel Bars”, som Michael Bolton skrev sammen med Bob Dylan. - Ganske absurd kombo! - Ja, og derfor var det utrolig kult å få lov til å spille på den! Men jeg har spilt mye med Michael, på Motown-skiva hans blant annet, og gjort flere konserter sammen med ham. Veldig artig fyr, forresten! Min mor er stor fan av Michael Bolton, så da han ringte meg for be meg jobbe med ham, satte jeg på fleip som betingelse at han måtte ringe til mamma og synge for henne – og det gjorde han! Hun var på jobb i det Michael ringte og sang ”When A Man Loves A Woman” til henne over telefonen – hun gikk nesten i bakken! Det var utrolig bra! - Neste stopp for din del var vel bandet til Alice Cooper, hvor du spilte fra 2011 til 2014.
”Uten Carlos Santana tror jeg ikke vi to hadde snakket sammen her og nå!”
Hvordan fikk du den jobben? Detaljer, takk! - Vi møttes første gang da jeg var i bandet på American Idol, og Alice kom dit og gjorde ”School’s Out” sammen med finalistene, i februar 2011. - Ja, jeg så det nettopp på youtube – du med musefletter og skolepikeuniform! - Ja, haha! Som en kvinnelig Angus Young! Jeg kom i prat med Alice og hans produsent Bob Ezrin etterpå, de var særdeles elskverdige herrer begge to. På det tidspunktet var jeg på vei til Nashville for å lage en ny skive sammen med Dave Stewart fra Eurythmics, det som ble ”Heaven In This Hell” (og omsider kom ut i 2013). Alice ringte meg noen måneder senere mens jeg var i studio, og før det hadde jeg gjort litt studio sessions sammen med Bob Ezrin, forresten. Og Alice forteller at gitaristen hans (Damon Johnson) hadde sluttet for å begynne i Thin Lizzy, og om jeg kunne være interessert? ’Javisst!’ svarer jeg. ’Kan du lære deg alle låtene på en uke?’ spør han. ’Javisst!’ svarer jeg igjen. ’Og legge ut på verdensturné om to uker?’ ’Javisst!’ svarer jeg igjen. Men da jeg så kom hjem og fikk hørt på disse låtene, så skjønte
jeg fort at her var jeg på skikkelig dypt vann, for nesten alle gitardelene på låtene hans er veldig orkestrerte og komplekse, over tidvis uvanlige korder. Det er ikke bare å jamme i vei! - Hvor god kjennskap hadde du til musikken hans fra før? Du var sånn ca fire år gammel da Cooper fikk sin renessanse med ”Poison” og ”Bed Of Nails”... - Jeg hadde ikke noe dypt forhold til låtene, jeg kjente til de største hitene som ”Poison”, ”Under My Wheels” og ”School’s Out”, men hadde alltid hatt stor respekt for Alice som en av rockens virkelig store originaler, han er et ikon! Vi spilte ”Under My Wheels” i et pub-band jeg hadde i Australia som tenåring, men jeg hadde aldri spilt noen av hans låter senere. Jeg øvde helt frenetisk 18 timer i døgnet den uka, ba alle mine venner om å la meg være i fred, og ble virkelig imponert over hvor velskrevne og intrikate mange av låtene er. Mange steder er det stor plass for en gitarist å utfolde seg, og jeg skulle spille tostemt med Steve Hunter flere steder, noe jeg knapt hadde gjort tidligere. Men ja, det var en utfordring – og det synes jeg bare er kult, å måtte strekke seg litt ekstra og sette seg inn i noe helt nytt. - Så du var aldri på noen audition? - Nei, jeg ble i praksis bare oppringt og tilbudt jobben. Vi rakk vel et par gjennomkjøringer før jeg fikk ilddåpen på Whisky A Go Go i Hollywood i september 2011, og en uke senere startet verdensturnéen i New Zealand og Australia. - Ble du stylet opp til å gli inn i bandet imagemessig, eller lot de deg bare være deg? - Jeg ble bedt om å se nifs ut, ja, så jeg kjørte på med svart sminke og blod. Du er jo en del av hele produksjonen, så man skal selvsagt ikke ødelegge den illusjonen med å komme på scenen usminket i tøfler og morgenkåpe. Alice og bandet hans ble som min familie i USA. Jeg elsker dem alle sammen, og jeg har vært gjest på enkelte konserter i løpet av de siste par årene også. - Hvorfor ga du deg etter fire år med Alice Cooper? - Jeg lagde en skive med Richie (Sambora), og vi hadde veldig lyst til å turnere denne skiva (”Radio Free America”, 2018), og siden jeg ikke kunne gjøre to ting på en gang, valgte jeg å følge min egen sti. - Jeg antar de fleste musikere foretrekker å være sin egen sjef og spille egne låter, fremfor å være innleid i bandet til en annen artist og bare spille låter som andre musikere har spilt inn? Selv om det innebærer å spille for et betydelig mindre publikum? - Ja, jeg spilte jo med Alice i fire år, og så møtte jeg Richie, vi bodde sammen og skrev låter sammen hver eneste dag, og vi hadde virkelig lyst til å satse på det vi gjorde sammen. Å si takk for meg i Alices band var ingen lett avgjørelse å ta, men man må bare følge hjertet sitt.
norwayrock.net
Graham Bonnet
&
BAK LÅS OG SLÅ Etter at Graham Bonnet hadde gjort kun én skive med både Rainbow og Michael Schenker Group på tidlig 80-tall, startet han sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre skiver og introduserte oss for både Yngwie Malmsteen og Steve Vai før de splittet i 1987. Nå har Bonnet satt sammen en ny versjon av bandet, og ga i sommer ut ”Born Innocent”, den første nye studioskiva under Alcatrazz-navnet på 34 år. Vi slo på tråden til engelskmannen hjemme i Los Angeles. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: ALEX SOLCA
- Standard åpningsspørsmål på alle intervjuer for tiden er hvordan du har klart deg de siste månedene og hva du har bedrevet tiden med. - Jeg har bare vært nødt til å holde meg hjemme som alle andre her i California. Smittetallene har steget voldsomt her på vestkysten i det siste, så nå er det nesten ingen som forlater hjemmene sine med mindre de må. Ingen drar på jobb, og det meste er stengt av barer og klubber. Det er skremmende. - For musikere må dette være spesielt tungt i en tid hvor nesten ingen kjøper skiver uansett, nå som turnéer og konserter er deres hovedinntekt? - Helt riktig. For at vi skal tjene penger til livets opphold, er vi avhengige av å kunne spille konserter. Og det har vi nesten ikke kunne gjøre i hele år. Så da bruker vi heller tiden på å spille inn nytt materiale, bare for å holde oss aktive, mens vi undres på når vi kan komme oss i jobb igjen. Men det begynner å bli tydelig at det skjer ikke før i 2021. - Nei, noe annet virker helt usannsynlig nå i august. Så ble den nye Alcatrazz-skiva lagd i løpet av karantenen, eller var den ferdig før mars? - Nei, den har vært klar en god stund, selv om den ikke ble sluppet før nå nylig (31.juli 2020). Og jeg er glad for at vi rakk å få jobbet med den sammen i et studio, i stedet for å gjøre den individuelt fra våre egne hjem. - De siste årene har du gjort konserter med både Alcatrazz og med Graham Bonnet Band, men det er jo stort sett de samme musikerne som spiller stort sett de samme låtene uansett, så hva er egentlig forskjellen? - For et par år siden trodde vi at navnet Alcatrazz antagelig ville trekke et større publikum, og vi spilte jo uansett mange Alcatrazz-låter. Men det viste seg å ikke stemme helt i praksis, så det var litt skuffende, selv om vi gjorde det greit. Vi hadde jo gjort noen konserter under det navnet tidligere (helt siden 2007), og nå har vi også Alcatrazz’ originale
norwayrock.net
keyboardist Jimmy Waldo med i bandet, så da fikk det enda større tyngde enn hvis det bare var meg. Og da vi gjorde en turné i Japan 2017, fikk vi også med oss bassist Gary Shea (noe som resulterte i liveskiva og DVDen ”Parole Denied – Tokyo 2017”). Så det er nesten det originale Alcatrazz, men ikke helt. Vi mangler to, som Yngwie Malmsteen og trommis Jan Uvena. Men Jan har lagt opp, han spiller ikke trommer lenger, og Yngwie har sin egen karriere, det samme har Steve Vai. De har gått i en helt annen retning. Men ja, det skal innrømmes at vi brukte Alcatrazznavnet for å trekke et større publikum. Og noen steder funket det, andre steder ikke. - I fjor hadde du Beth-Ami (Heavenstone, Grahams samboer) på bass i både GBB og i Alcatrazz... - Ja, riktig. - Ble det god stemning i stua den dagen du kom hjem og sa ’Forresten kjære, du er ute av bandet, vi har fått Gary tilbake. Hva er det til middag?’? - Hahaha! Nei, det skjedde heldigvis ikke sånn! Beth-Ami sluttet på egen hånd, hun var lei av å turnere og ville ikke gjøre det noe mer. Hun har også en datter som hun ikke vil være borte fra i så lange perioder, og foreldrene hennes er gamle og skrøpelige. Den siste turnéen var virkelig hektisk, og tømte oss alle for energi, spesielt meg og henne. Da hadde vi 26 konserter på rad uten noen fridager innimellom, hvor det gikk i ett med reising hver eneste dag. Det var utmattende, og hun fikk bare nok. - Så hun har lagt opp som musiker og blitt mamma på heltid? - Ikke helt, vi gjør noe annet sammen. Hun og jeg og Conrado Pesinato, gitaristen vår, lager et soloalbum. - Soloalbum... for deg? - Ja, riktig. Og det blir noe fullstendig annet enn Graham Bonnet Band eller Alcatrazz. Vi lager to skiver faktisk, hvor en blir litt mykere og den andre blir rocka. Jeg venter Conrado hjem til meg nå snart, hvor vi skal fortsette å jobbe med dette. Så vi holder oss aktive! - Jeg ble litt overraska nå over at du nevner Conrado, for han sluttet jo i Graham Bonnet Band for 2-3 år siden, og da fikk dere inn Joey Tafolla for en periode, og så tok Kurt James over – og nå har
NRM 4-2020
11
dere Joe Stump. Fortell litt om ham. - Jeg jobbet med Joe på en musikkskole i Los Angeles for mange år siden, og husket at han var en fabelaktig gitarist da vi skulle sette sammen Alcatrazz. - Og det måtte jo være en som var i stand til å spille låter som virtuoser som Malmsteen, Vai, Blackmore, Schenker osv spilte på i utgangspunktet. - Nettopp. Vi hadde noen gitarister som ikke helt fungerte optimalt, og som ikke var så ivrige på å være i dette bandet heller! Men så kommer Joe inn, og han kan spille som Yngwie Malmsteen, han kan spille som Ritchie Blackmore, han har litt Gary Moore i uttrykket sitt, så det var helt perfekt. Han er som en kameleon når det gjelder å gjenskape andre gitaristers stil! Jeg føler at han har pustet nytt liv i Alcatrazz. - Jeg kjente ikke til ham fra før, men han gjør jo en fantastisk innsats på skiva. - Ja, jeg er utrolig fornøyd med å ha ham i bandet. - Da du bestemte deg for å gjenopplive Alcatrazz også i studio, tok du kontakt med noen av de tidligere gitaristene? Du nevnte Malmsteen og Vai... - Ja, jeg hørte med de, men ingen av de var interesserte. Begge er etablerte soloartister som på egen hånd trekker et større publikum enn det Alcatrazz klarer. De gikk begge videre til større ting. Vi snakket selvsagt om de, og vi visste like selvsagt at de ikke kom til å være interesserte, fordi de nå sitter med alle inntektene selv– de er soloartister som bare kan hyre inn backingmusikere på sine konserter, mens Alcatrazz er et band med fem likeverdige medlemmer. Men jeg føler at vi har kommet godt ut av det – når folk ser dette bandet på scenen, vil de si at ’Jepp, det er Alcatrazz som jeg husker de!’ på grunn av Joes gitarspill. Han dekker alle basene og har en gnistrende egen stil. - Jeg vet ikke hvor stort publikum Yngwie har lenger – men han deler definitivt ikke inntektene med noen. Bandet hans ble bortgjemt i en krok bakerst på scenen! - Nei, jeg aner heller ikke hvor godt han gjør det nå – men jeg hører at han går alene på scenen, uten noe backingband. - Ja, han er til og med sin egen vokalist også nå. - Synger han selv?? - Ja. Han burde ikke, men da slipper han i hvert fall å dele oppmerksomheten med noen. - Oh boy. Lykke til med det! Til syvende og sist dreier det seg om pengene, hvor mye du sitter igjen med. Og hvis det funker for han å kutte utgifter med å droppe å ha andre musikere som skal ha lønn, så har jeg en viss forståelse for det. Tjener man ikke penger på å turnere, så kan man ikke fortsette med det. Og akkurat nå er det utrolig vanskelig for oss alle. - Men du fikk Steve Vai involvert – han skrev en låt til dere, men spiller ikke på
12 NRM 4-2020
skiva? - Stemmer. Og det samme gjorde Chris Impellitteri, som også spiller på den låta på skiva. Steve spiller ikke på skiva, men der gjorde Joe en fantastisk jobb med å imitere Steves gitarstil på hans låt, ”Dirty Like The City”. Og så skrev jeg et par låter sammen med Bob Kulick, deriblant ”I Am The King”, som han spiller på. - Det var kanskje det siste han gjorde før han døde i mai? - Usikker, men det kan meget godt være – han var ikke så veldig aktiv det siste året, vet jeg. - Hadde dere opprettholdt kontakten siden dere spilte i Blackthorne (med Frankie Banali på trommer) på tidlig 90-tall? - Nei, vi hadde ikke det. Fra Blackthorne ble oppløst i 1994, så jeg ham ikke igjen før vi møttes på et arrangement i Las Vegas, hvor han bodde, for et par år siden. Jeg og han kom aldri særlig godt overens, men han var jo en genial gitarist, så jeg tok kontakt da vi skulle lage denne skiva. Han stilte gladelig opp i studio, og det var veldig god stemning. Jeg snakket med ham sist gang i mai, på telefon, og da hørtes han absolutt ikke frisk ut. - Du har en annen litt mer overraskende gjestegitarist, Jeff Waters fra Annihilator. Hvordan ble han involvert? - Det var ikke min idé, det var de andre i bandet som foreslo ham og fikk han involvert – jeg har aldri møtt fyren engang! Vi var aldri i studio samtidig, så jeg aner ikke hvor og når han bidro – men han spiller jo glimrende, haha! - Hva med Chris Impellitteri, har dere holdt kontakten siden ”Stand In Line” på 80-tallet? - Sporadisk, men jeg traff ham igjen i Japan i fjor da vi begge spilte konserter der samme kveld. Etter at vi var ferdige, dro jeg på Chris’ konsert, og han inviterte meg opp på scenen for å ta et par låter med ham. - Får jeg tippe på ”Stand In Line” og ”Since You Been Gone”? - Haha, korrekt! Og ”All Night Long”, tror jeg. Det var utrolig gøy, så etter det har vi hatt jevnlig kontakt, det falt seg helt naturlig å invitere ham med på skiva. - Jeg har hørt på skiva de siste par ukene, og det må sies at du har et par mildest talt ukonvensjonelle temaer i tekstene dine... - Haha! - Jeg er spesielt nysgjerrig på de historiene bak de to siste låtene på skiva, som jeg antar er helt selvbiografiske. Hva kan du fortelle om ”Warth Lane”? - Det er historien om min barndomsvenn som bodde i huset ved siden av. Han hadde tuberkulose, og var bare fjorten år gammel. Jeg pleide å gå tur med ham og hunden hans ned Warth Lane, rett ved der vi begge bodde. Den lå litt landlig til, mellom noen jorder. En morgen gikk han ned dit og begikk selvmord ved å klatre opp i et tre, knytte hundebåndet rundt halsen og hoppe ned. Og denne teksten forteller akkurat hva som skjedde. Det var
helt forferdelig, og det skjedde like før jul. Tony O’Dwyer het han, og var irsk. Jeg knakk helt sammen da jeg fikk høre hva som hadde skjedd. Politiet kom på døra vår og spurte mine foreldre om de visste noe om dette – de ville ikke spørre meg siden jeg var så ung da. Nesten alle mine tekster er selvopplevde, eller om noe som har hendt noen jeg kjenner, eller en interessant historie jeg har hørt. Countryartister synger alltid om noe som skjer i en bar – og på en måte gjør jeg og det, i rockeversjon! Jeg prøver å være en historieforteller. - Ja, du gjør det som sagt på din egen måte, det skal du ha. - Jeg har alltid fått kommentarer på måten jeg setter sammen ord på. Men det kommer naturlig å skrive om ekte hendelser i stedet for å fabrikkere noe. - Du nevnte at gutten het Tony – er det samme person som i siste låt på skiva, ”For Tony”? - Nei. Det er om min bror, Anthony, som døde for rundt fem år siden. Han var dement, han hadde Alzheimers, noe også min far hadde da han døde som 92-åring, mens Tony var 74. Det var et sjokk for meg at min bror endte opp på samme måte som min far. Men det ligger visst til familien min, og det bekymrer meg at det kan være min tur neste gang. Og det er hva jeg snakker om i teksten, ’The beast that hides in the shadows – it’s always there but it takes you down very slowly’. Alzheimers er en forferdelig sykdom, du mister liksom folk to ganger – først når sinnet deres svinner hen og de ikke lenger kjenner deg igjen, og så når kroppen også dør. Både min far og Tony ble gradvis fremmede for meg. - Hva fikk deg til å gjøre den låta med kun vokal og et korps med bare messingblåsere? - Jeg ville at det skulle være en ærlig sang om Tony, ikke en rocka låt med fet gitarsolo og heftig vokal. Den handler blant annet om hvordan han pleide å holde den fem-årige meg i hånda mens vi var ute og gikk, så han ikke skulle miste meg i folkemengden. Jeg elsket ham ikke bare som storebror, men han var min beste venn, mitt idol og forbilde, en ekte teddyrocker! Brassbandet er en viktig del av mine minner om den tida. Ikke gitar og slagverk og skrikende vokal, men noe som låt enkelt, som låt autentisk fra gata i Skegness på 50-tallet. Jeg gjorde bare ett opptak av den låta, og sa at ’Det får duge, jeg kan ikke synge den en gang til.’ Vanligvis gjør jeg hundre opptak før jeg er fornøyd, men akkurat denne kunne jeg ikke gjøre igjen, det ble for emosjonelt, jeg begynte rett og slett å grine. Den betyr så mye for meg. Veldig nakent og ærlig. - Det er mange andre interessante tekster på denne skiva, og jeg kunne dratt frem ”Finn McCool” eller ”London 1666”, men jeg må heller spørre deg om budskapet bak ”Body Beautiful” (som starter med ’Have you met my grandmother, covered in tattoos’). - Jeg vet det er trendy for tiden, men jeg ser stadig veldig unge mennesker som velger å dekke kroppen sin med tatoveringer og
norwayrock.net
piercinger, og jeg spør stadig ’Hvorfor gjør du dette med deg selv, du er jo så vakker som du er!? Huden din er glatt og perfekt, hvorfor må du dekke den med grafitti?!?’ Noen velger å dekke hele kroppen, over nakken og halsen og til og med ansiktet. Og det ser forferdelig ut! Synes jeg personlig, i hvert fall. Jeg ønsker ikke å støte noen, men jeg lurer genuint på hvorfor noen ønsker å permanent ødelegge huden sin med noe de ikke var født med, særlig når det dekker hele kroppen. Poenget med teksten er å si at ’kroppen er vakker, hvorfor gjør du dette?’ Merk at jeg ikke sier ’Ikke gjør det!’ – men jeg undres, jeg ville ikke gjort det. - Da jeg var guttunge var det nesten bare kriminelle og sjømenn som hadde tatoveringer, nå har enhver tenåringsjente det. Ikke spesielt opprørsk lenger! - Ja, jeg vet!! Og ikke mange tenker på hvordan disse vil se ut på kroppen når du blir gammel og rynkete og huden henger i folder! - Vi må nesten innom ”Polar Bear” også. - Ja, det høres jo ut som om den handler om en kosebamse, ikke sant? Men den handler om hvordan eskimoene på tampen av sitt liv gikk ut i isødet, satte seg ned og frøys ihjel og lot isbjørnen ta kroppene deres. Isbjørnen var viktig for dem, både som en guddom og som en måte å ende sitt liv på når eskimoen ble så gammel at han ikke lenger hadde tenner til å spise eller kunne bidra i stammen. Da ofret han heller seg selv til isbjørnen. - For et par måneder siden snakket jeg med en gammel venn av deg, og ditt navn kom opp... - Hvem da? - Russ Ballard. - Ah! Går det bra med ham? - Jada, han satt i karantene hjemme i England, vi skulle ha møttes i Belgia i mars, men det ble via Skype i stedet da turnéen hans ble avlyst pga pandemien. Jeg antyda til ham at den personen her på jord som oftest har spilt hans låter, både på skive og på scenen, er antagelig deg. - Haha! Ja, det kan godt hende! Jeg har alltid likt å inkludere ham i nesten enhver skive jeg lager. Helt siden soloskivene mine på 80-tallet har jeg fått Russ til å sende meg noen låter, hvorav jeg oftest har plukket en eller to. Og Russ sier at han alltid har likt måten jeg synger hans låter på, at min vokal tilfører låta en ekstra dimensjon. Takk for det, Russ! Når han sender meg en demo med en ny låt, så synger han alltid selv på den, og han er en glimrende sanger! Og demoen høres alltid ut som den er klar til å utgis, så det er vanskelig å forbedre det han har gjort. Det hender at vi gjør litt om på låta, så det blir vår sang og ikke Russ sin. Han er en utrolig låtskriver. - Du vil vel alltid bli assosiert med hans ”Since You Been Gone” som Rainbow spilte inn i 1979, men første gang du faktisk samarbeidet med ham, antar jeg var på din soloskive ”Line Up” fra 1981? - Ja, det stemmer nok. Jeg hadde ikke møtt ham før, men han kom i studio i London da vi lagde ”Line Up” og spilte piano på et par låter, selv om han ikke ble kreditert for det. - Du hadde jo et helt greit band med deg der, med Jon Lord, Micky Moody og Cozy Powell... - Ja, men det var jo bare kompiser av meg, vi møtte hverandre stadig på turné, og Cozy var jo i Rainbow – og MSG! - med meg. - Russ sa at han hadde overtalt deg til å spille inn 60-tallslåta ”Be My Baby” til denne skiva? - Ja, riktig, det er en av låtene han spiller på. Vi hadde egentlig allerede bestemt hvilke låter som skulle spilles inn, men han var fast bestemt på at den ville passe perfekt for meg og det bandet, så vi lærte oss den og spilte den inn i løpet av samme ettermiddag! Og det ble jo faktisk ganske bra, synes jeg, med tanke på hvor kjapt vi gjorde den. - Og dere har opprettholdt samarbeidet helt opp til nylig, hvor du både gjorde to av hans låter til 2018-skiva ”Meanwhile Back In The Garage” og til digital-EPen ”My Kingdom Come”. - Ja, og vi lagde en video til ”Living In Suspicion” også. Men av og til
norwayrock.net
passer ikke hans låter inn på skiva vi ønsker å lage. At vi ikke brukte noen av hans låter på ”Born Innocent” betyr ikke at jeg ikke likte de, men her gikk vi for en mer hardrock-skive, og hans låter er ofte litt mer poppa og kommersielle. Når vi nå skal lage en ny soloskive for meg, så kommer jeg nok til å be ham om å skrive en låt for meg. - Hva er det beste med å være i Alcatrazz på 2020-tallet kontra 80-tallet? - Vi trenger ikke se hverandre hver dag, haha! Alle gjør sine innspillinger hjemmefra, og vi er ikke fanget på samme turnébuss dag etter dag! Men det er jo kult å gjøre dette sammen med minst to av de andre bandmedlemmene fra den gang, og det bragte tilbake en foss av minner da vi begynte å lære oss å spille de gamle låtene på nytt igjen. Og jeg føler at vi har klart å skape en meget bra skive i samme stil som de andre skivene. Men det føles litt rart siden vi enda ikke har spilt konserter med denne besetningen. - Men Jimmy Waldo har da spilt med deg i årevis nå? - Ja, men han er bare én. Nå har vi også Gary. Vi prøvde få med trommis Jan Uvena, men han har lagt stikkene på hylla og driver ikke med musikk lenger. - Synd, han er en glimrende trommis. - Det var han. Men han har mistet interessen, og det må vi bare respektere. - Hva var bedre med å spille i Alcatrazz på 80-tallet kontra i dag? - På 80-tallet trakk vi flere folk på konserter og solgte flere skiver! Vi var aldri på det stadiet hvor folk gikk mann av huse for å komme og se oss. Vi gjorde det bra, men ikke fantastisk bra. Men nå som det har gått over tretti år og vi er i gang igjen, så innser vi at vi har flere fans enn vi var klar over. Mange av de som var fans da, har spilt skivene til sine barn gjennom hele deres oppvekst, og dermed kommer det nå nye fans for å se Alcatrazz for første gang! Dermed føles det nesten som om vi blir mer verdsatt nå enn vi ble da, og det burde jo egentlig vært motsatt. - Du er fortsatt involvert med Michael Schenker i ny og ne – skjer det noe på den fronten? - Vel, ja, vi skulle ha turnert i høst, men det er selvsagt kansellert. Jeg satser på neste år, men hvem vet, slik som dette viruset sprer seg. Det tar livet av unge mennesker nå, det er ikke bare gamle og svake som vi først fikk høre. Og da er det ingen som vil sette seg på et fly og legge ut på turné hvor man møter tusenvis av mennesker! Om publikum i det hele tatt tør å møte opp! Og konsertene med Michael er svært lange, 2,5 timer, med tre andre vokalister. Jeg tror det må komme en utprøvd og effektiv vaksine på markedet før vi kan komme tilbake til noe i nærheten av et normalt liv igjen, og ingen vet når det kan skje. - Hvordan var det første møtet mellom deg og Michael Schenker da dere så hverandre igjen for første gang på et kvart århundre, etter den skjebnesvangre kvelden med MSG i Sheffield? (I 1982, da Bonnet blotta kuken og løp av scenen.) - Joda, det var veldig betent mellom oss, fordi jeg dreit meg kraftig ut i Sheffield. Jeg ble dritings, og ble sparka fra bandet etter den konserten. Jeg løp av scenen, rett i en taxi tilbake til hotellet og kasta meg på et tog tilbake til London og på et fly til Los Angeles. Da jeg kom dit fikk jeg høre at jeg var sparka, naturlig nok. MSG hadde en stor festivaljobb (Reading) kommende helg, så de fikk sin forrige vokalist, Gary Barden, tilbake i bandet på kort varsel. For noen år siden tok Schenkers sønn, som jobber for ham, kontakt med mitt management, for han hadde en idé om å sette sammen et band med alle vokalistene som sang med Michael på hans storhetstid på 80-tallet. - Jeg så nettopp på live-DVDen med Michael Schenker Fest fra Japan – er det et øyeblikk der hvor du griper etter glidelåsen på buksa di og ler mot Michael, som et hint til Sheffield? - Haha, du fikk med deg den ja? Joda, det var ment som en spøk, jeg hadde en banan i buksa og skulle gå ned på kne foran ham og dra ut bananen! Men han lo godt av den, bandet tok også poenget og gliste, og jeg tror publikum gjorde det og.
NRM 4-2020
13
ULVER Ulvene avmystifiseres I tjuefem år har Oslobandet Ulver gitt oss alt fra black metal, filmmusikk og klassiske psychedelia-covere til elektronisk pop. Årets verk, «Flowers Of Evil» er et nydelig eksempel på sistnevnte sjanger. Samtidig får vi boka «Wolves Evolve», hvor mye av Ulver avmystifiseres. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: TOM HENNING BRATLIE
Dagen vi snakker med vokalist Kristoffer Rygg er preget av to musikalske hendelser. Dødsfallet til Eddie Van Halen og slippet av AC/DC’s nye singel «Shot In The Dark». - Her må jeg nok svare at AC/DC pakker mest punch. Jeg er ikke så veldig inn i virtuos gitarspilling, der var jeg nok mer på 90-tallet. Selvsagt er det veldig trist av Eddie døde, og vi måtte jo legge ut en tweet om det. Vi rakk for øvrig å høre gjennom AC/DC-singelen en gang her i studio, tidligere i dag. Kristoffer har lest min anmeldelse av plata hvor jeg er ærlig på at jeg liker skiva, men ikke har altfor god kjennskap til elektronisk musikk. Uten sammenligning for øvrig, tenker jeg på Paradise Lost som gikk vekk fra metallen for å flørte med et annet publikum. Fellesnevneren her blir at Ulver har publikum i flere sjangere. - Er det tilhengerne av elektronika eller de gamle black metallerne dere får mest respons fra? - Det er jo blitt en salig blanding etter hvert. Det er jo ikke sånn at går du på Ulver-konsert så er det eksklusivt med metalfolk lenger, men det er nok overraskende mange rock- og metalfolk i forhold til at det ikke er så mye hardrock igjen i soundet. Nå har det strengt tatt ikke vært det på mange år, men dette henger selvfølgelig sammen med historien vår og at
14 NRM 4-2020
mange har fulgt bandet i årenes løp. Mulig er det også en slags estetikk som henger igjen som et ekko fra gamle dager, ikke vet jeg, det er ikke godt å si. - Det er et kvart århundre siden Ulver spilte black metal og mekket riff på øvingslokalet. Hvordan foregår skriveprosessen i dagens Ulver? - Vi foretrekker fremdeles å være samlet når vi lager ting. Men vi gjør ikke det på en tradisjonell rockemåte med gitar, bass, trommer og mic som i gamle dager. Det kan være computer og plug-ins, eller det kan være med perkusjonsinstrumenter eller et pedalboard med forskjellige bokser, effekter, patcher og modulære synther. Tilnærmelsen og referansene blir jo annerledes med en slik set up. På «Flowers Of Evil» startet vi gjerne med en elektronisk loop og fant for eksempel et bass-spor til det. Vokalen kom ofte tidlig inn i bildet, for å finne et melodiøst festepunkt. Er det noe man reagerer instinktivt på så prøver man gjerne å bygge videre rundt det. Dette er jo en annerledes og ofte mer tidkrevende prosess enn i den klassiske rockeformasjonen, selv om man selvsagt repeterer og terper mye der også. Det er jo heller ikke et format som er fremmed for oss. Vi skal ikke så mange år tilbake til plater som «Wars Of The Roses» eller «Childhood’s End» som på mange måter er rockeplater. Om enn noe mer classic rock enn metal. Spesielt på «Flowers Of Evil» kom som sagt vokalen tidlig inn og la grunnlaget for den videre prosessen, noe som er naturlig når
norwayrock.net
en går for en poporientering – hvor vokal er i forsetet. Kristoffer forteller man tenker mer melodisk enn i black metal ved å ha en verselinje som skal bygge opp til et refreng via en interessant overgang. Det jeg liker med Ulver er at selv om det er melodisk så må det høres noen runder før det sitter. Når dere tenker pop og melodier, må dere av og til begrense dere så det ikke blir altfor melodisk og lettfengende? - Det er ikke så lett som man skulle tro. Det er jo faktisk en gammel klisje det at å lage bra popmusikk er noe av det vanskeligste som finnes. Men joda, vi holder jo igjen og det er bevisst. Selv om musikken er annerledes nå er tekstuniverset vårt mye av det samme, så det er jo et slags forstyrrende element i den symbolske ordenen som finnes i popverdenen, der tekstene ofte er veldig enkle og fulle av klisjeer. For å si det på en litt dum måte så er det en mørk materie der man ønsker å knytte denne musikken opp mot, så selv om musikken nok fremstår som ganske tilgjengelig er det allikevel ting som murrer under overflaten. - Ulver har gjort musikk til filmer som «Svidd Neger», «Uno» og senest «Riverhead». Er det mest utfordrende å lage musikk til en film hvor både tematikk og rammene foreligger mer som en bestilling, eller å skrive åtte enkeltstående låter som «Flowers Of Evil»? - Uten unntak har vi brukt mer tid på platene våre enn filmprosjektene. I film skal du understøtte noen andres ideer, så der er man mer på klokka, hvis man kan si det litt flåsete. Det er mye prøving og feiling der også, selvfølgelig, men der er ikke nødvendigvis musikken i forsetet. I en film kan det gjerne være nok med en monoton lyd som går i ett minutt, og man traff det man var ute etter med det. Eller det kan være scener som krever en musikalsk dramaturgi som kan være mer utfordrende. Men i det store og hele tar det oss mye lenger tid å lage et album som «The Assassination Of Julius Cæsar» eller «Flowers Of Evil». Ikke minst har man tekster å skrive til egne plater også. Vi bruker ganske mye tid på tekstene. - I tillegg til ny plate er Ulver også aktuelle med biografien «Wolves Evolve». - Ja, boka er gjort i samarbeid med bandet, men ført i pennen av Tore Engelsen Espedal, som har vært hovedredaktør for hele prosjektet. En bok er noe vi har snakket om lenge. Og også påbegynt, men lagt på hylla. For et par tre år siden begynte vi å prate med Tore, og skjønte fort at han var rett mann for jobben. Vi hadde vel seks samtaler som ble tatt opp. Vi begynte i 1991 og snakket oss oppover. Tore hadde en kronologisk tilnærmelse som han ledet gjennom disse møtene. Deretter er disse samtalene blitt transkribert, redigert og oversatt til engelsk. Det er også mye bilder og et par enkeltstående essays. Og etter en to års prosess ble det en bok av det som samler opp
norwayrock.net
mange tråder, tror jeg. - Det er jo først det siste tiåret Ulver har blitt et liveband. Utover dette blir det å overdrive å kalle Ulver overeksponert i media. Hvordan var det å utlevere seg selv i bokformat? - Man tenker ikke så mye på det når man bare snakker og liksom jobber mot noe. Men rett før boka gikk i trykken må jeg jo innrømme jeg nileste og tenkte, faen, er det noe her som ikke bør være med, hehe. Men man må jo blottlegge seg litt i et sånt prosjekt tenker jeg, ellers blir det kjedelig. Men jeg føler vi har funnet en grei balanse altså. Det er jo ikke slik at alt vi snakket om kom med, men det er blitt et ganske omfattende dokument. At det samtidig er temmelig nedpå bakken og menneskelig synes jeg er fint. Jeg tenker det er greit at noe avmystifiseres litt etter alle disse årene. Om vi sier for mye får nesten bli opp til leserne å avgjøre. Det er blitt en forseggjort sak på flott papir, fine farger og masse bilder. . Du er også intervjuet i NRK-serien Helvete, dokumentaren om norsk black metal.
”Å lage bra popmusikk er noe av det vanskeligste som finnes.” - Det har jeg ikke turt å se på ennå, hehe. Men jeg hører folk sier det funker. Nå gjør hverken Kristoffer eller noen andre seg bort i serien. Men jeg tenker litt på det han sier om stemningen i det og trekkes mot black metal miljøet i ung alder. Den mørke stemningen i black metal kan lett kjennes igjen i en del elektronisk Ulver. Er det egentlig veldig stor forskjell på å skape black metal enn elektronisk musikk? - Altså, lydpaletten er jo noe annet nå. Men det er jo selvfølgelig ting vi har med oss fra den tiden. Ja, selv før vi begynte å høre på metal. Jeg var vel femten da jeg gikk på Helvete første gangen, og dette er jo formative år man tar med seg videre på en eller annen måte, om enn bare i underbevisstheten. Nå ble det hørt på mye annen musikk på Helvete også, det gikk ikke bare i Bathory og Celtic Frost. Og akkurat den andre musikken vi oppdaget der var nok noe som gjorde veldig sterkt inntrykk på Ulver som band. Industriell musikk, for eksempel. På midten av 90-tallet begynte jeg å mastre plater og lære meg lydredigeringsverktøy elektronisk, og ikke minst møtte jeg Tore Ylwisaker, og da åpnet det seg en helt ny verden lydproduksjonsmessig. Man har nok mye av grunnfølelsen med seg, selv om
interessen for å høre på metal kanskje ikke står like sterkt i dag. Men svaret på spørsmålet blir ja. Det er to forskjellige verdener å jobbe på nå fremfor da vi sto på øvingslokalet og harvet løs, hehe. Det i seg selv er jo ikke rart objektivt sett, siden det tross alt er tjuefem år siden. Nå heter jo plata «Flowers Of Evil», som også er en slags referanse til ting vi snappet opp i black metal tiden. Så det henger nok igjen noen gamle spøkelser. - Du har bidratt med vokal på en rekke metalplater, både før og etter Ulver gikk bort fra sjangeren. Savner du å ha et metalband? - Nei, jeg gjør ikke det altså. Mange av disse bidragene er jo gjort fordi disse bandene er gamle venner eller kollegaer. Og det er alltid hyggelig å stille opp når noen spør. Men jeg har ikke noe personlig dragning mot å lage en ny metal-skive. Det er det såpass mange andre som gjør, og mye bedre enn meg, så da tenker jeg det er greit at jeg ikke gjør det. På tampen av nittitallet havnet jeg i diskusjon med Kristoffer på Elm Street en sen aften. På den tiden drev jeg radio og diskusjonen ble konkludert med at jeg aldri skulle intervjue Kristoffer, eller anmelde noe han var involvert i. Det siste røyk nok temmelig fort, men dette er faktisk første gang jeg snakker med han etter dette. Dette må ha vært en særdeles spenstig diskusjon når utfallet når denne dimensjonen. Problemet er at jeg ikke husker temaet, og håper på en liten oppfriskning. - Hehe, nei dette husker jeg ikke må jeg innrømme. Det var mange fuktige kvelder der, og jeg ble for øvrig også kastet ut for en tre måneders periode, hehe, så man viste seg nok neppe alltid fra sin beste side. Det var jo mye meningspolarisering og man var nok litt i overkant skråsikker på den tiden. Når du sier dette var på slutten av nittitallet så var jo det perioden vi kanskje var mest opptatt av å distansere oss fra de verste metalklisjeene, så jeg har ingen problemer med se en sammenheng rundt det. Dette spørsmålet ble selvsagt trukket frem i munterhet, og jeg forventet ikke noe svar, men bastant metalfan som jeg var, kan jeg godt se for meg det Kristoffer her sier er grunnen. Greit å få skværet opp.
NRM 4-2020
15
SNOWY WHITE Tilfeldighetenes mester TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: PER OLAV HEIMSTAD
- Du har et nytt album ute nå. - Ja, nok et album, hehe. Det har blitt noen plater de siste årene. - Fire plater på de siste 6-7 årene. Det er ikke mange artister som er såpass aktive lengre. - Nei, kanskje ikke. Jeg skriver mye musikk, og til slutt blir det plater ut av det. Selv om jeg alltid sier til meg selv; ’Dette blir den siste skiva’, så blir det visst aldri det likevel. Jeg går ikke rundt og tenker på at jeg må lage en ny plate, den dukker liksom opp av seg selv, mens jeg skriver. Jeg har ingen baktanke når jeg skriver, de må bare komme seg ut av idémylderet jeg går med inni meg, så har plutselig ei plate tatt form. - Interessant. Platene dine ligger jo pent inne i bluessegmentet, og det er tydelig at det er der du trives best. Likevel kjenner de fleste deg bedre fra en mer rocka stil, med både Thin Lizzy og Pink Floyd. Hvordan skjedde dette? - Vel, begge de to bandene ramla jeg tilfeldig inn i, for å si det sånn. Da jeg begynte i Pink Floyd i 1976, som den første ekstra-gitaristen, kjente jeg ikke så godt til bandet. Jeg må ha vært den eneste mannen i England som ikke hadde hørt «The Dark Side of the Moon». Seriøst, jeg tuller ikke! Noen fortalte meg at Pink Floyds manager hadde forsøkt å få tak i meg for å ha meg med som andregitarist, og at jeg burde ringe ham tilbake. Det gjorde jeg ikke, fordi, vel, det er jo ikke blues, og jeg var ikke interessert i å spille noe annet enn blues. Men etter ei stund, tenkte jeg at ’jeg har jo ikke noe annet fore for tida’, så jeg ringte ham tilbake. Han fortalte at de holdt på å fullføre «Animals»-plata i studio, og lurte på om jeg ville komme ned og ta en prat. Jeg så gjorde, og vi dro fra kontoret hans ned til studio. Der møtte vi først Roger Waters, som ba manageren ta meg med inn på kontoret for å fortelle ham hva de hadde tenkt. De ville ha meg til å spille bass, 12-strenger, litt soloer og noen harmonier sammen med David Gilmour. ’Fikser du det?’ spurte de, noe jeg svarte ja på. ’Vil du ha giggen da?’ var neste spørsmål. Jeg svarte at vi burde kanskje spille litt sammen først, men han mente at jeg ikke hadde vært der i utgangspunktet om jeg ikke kunne spille, haha, så der var vi, jeg var med i Pink Floyd uten å ha spilt en eneste tone. Det neste som skjedde, var at Roger sa at ’siden du nå først er her, burde du spille noe’. De jobba med låta «Pigs On The Wing» akkurat da, så han ba meg spille en solo på den. Jeg sa ok, hvorfor ikke, og plukka opp en av gitarene som sto der, en hvit Stratocaster, og spilte soloen på «Pigs On The Wing» der og da. - Så du ønsket ikke å gjøre noe annet enn å spille blues, og plutselig jobber du med et av verdens største band. Sånt skjer ikke
16 NRM 4-2020
Gitarhelten Snowy White er kanskje mest kjent for sin innsats for storheter som Thin Lizzy og Pink Floyd, men den beskjedne briten har et godt knippe bluesskiver under eget navn i ermet. Vi tok en prat med ham for å høre litt om historien hans, og den nye skiva «Something On Me» som kom i oktober. så ofte. - Nei, ikke sant, og med meg skjedde det TO ganger! Det var på samme måte med Thin Lizzy, skjønner du. Jeg øvde med noen i et studio, og møtte Scott Gorham i døra, vi støtte på hverandre, rett og slett. Han fortalte at han hadde hørt meg med Pink Floyd i Madison Square Garden, og at de hadde prøvespillinger for en ny gitarist i rommet ved siden av. Han inviterte meg til å komme og prøve. Jeg var jo opptatt med en annen øving, så jeg ga ham kortet mitt, og han ringte meg et par dager senere. De hadde fortsatt ikke funnet en ny gitarist, og lurte på om jeg ville komme ned til studioet og prøve meg, hvilket jeg gjorde. Vi spilte noen låter, hvorpå Phil Lynott sa ’Vel, gutter, skal vi ha med Snowy i bandet?’ De var enige, så han spurte; ’Vel, vil du være med oss?’, og jeg sa ’Ja, okay’ (leses med nonchalant undertone), hehe, det var litt snedig. Så der har du historien. - Tilfeldighetene rår. - Ja ikke sant. Men strengt tatt er både Pink Floyd og Thin Lizzy godt forankret i bluesen, oppbyggingsmessig. Det er enkle strukturer som underbygger låtskrivinga. Hvis du analyserer Pink Floyd, spesielt på den tida da jeg var med, er det enkle låter i bånn, og Thin Lizzy har bluesstruktur men med tyngre riff. Brian Downey husker jeg var en skikkelig blues-fanatiker. Han kunne faktisk synge de fleste kjente bluesgitarsoloene. Thin Lizzy har noen skikkelig bra låter. SKIKKELIG bra låter, faktisk! - Derom hersker ingen tvil! Når du skriver dine låter, hvordan jobber du? Har du en klar idé, eller sitter du og spiller til det kommer et riff eller en melodi du liker? - Som oftest sitter jeg med gitaren og prøver kord-progresjoner jeg liker, og forsøker å finne måter å spille soli over disse. Noen ganger behøver jeg ikke mer enn et par akkorder, så kommer melodilinja fram allerede, mens andre ganger starter jeg med noe som kanskje blir et refreng, eller faktisk noen tekstlinjer for å få meg i gang. Jeg fremtvinger aldri noen ting, jeg lager låtene som de kommer. Jeg har perioder der jeg ikke får noen ideer, men jeg bekymrer meg ikke om det skjer, da venter jeg bare. - Når du har disse idéperiodene dine, hvor mye ender opp i søppelkassa? - Å herregud, jeg tror mesteparten ender opp i søpla, haha. Jeg kan jobbe med ei låt i ei uke, for så å legge den bort ei stund, og ender opp med å forkaste den når jeg henter den fram igjen. - Hva tenker du om turnering, når verden forhåpentligvis kommer tilbake til normalen?
norwayrock.net
- Jeg turnerer ikke lengre. Jeg gjorde min siste konsert 17. juni i fjor, på St. Petersburgs Internasjonale Økonomiske Forum i Russland. Jeg spilte en kort konsert der på ca 20 minutter, og merket at fingrene mine lystrer meg ikke sånn som jeg ønsker lenger, så når en konsert på 20 minutter blir vanskelig, tør jeg ikke tenke på hvordan halvannen time ville fremtone seg. Jeg har ikke spilt spesielt mye uansett, så de få gangene jeg faktisk har spilt, har det gjerne kommet folk langveisfra. Å gjøre en dårlig konsert foran folk som har betalt for å se meg, og også reist langt for det, er vanskelig for meg å forholde meg til. Ikke misforstå, jeg er veldig takknemlig for at folk ønsker å høre meg, men jeg har alltid vært opptatt av å gjøre en god jobb, og det føler jeg ikke at jeg er i stand til lengre. Jeg har reist verden rundt mange ganger, og føler jeg har fått oppleve så mye som jeg kan, så jeg innfinner meg med denne situasjonen uten problemer. - Det er synd å høre at fingrene ikke lystrer deg mer, godt du har tilpasset deg så bra. La oss snakke litt om bakgrunnen din. Du er en selvlært gitarist, ikke sant? - Joda, det stemmer. Jeg hørte ei blueslåt på radio, og tok meg sjøl i å tenke ’jeg skal vedde på at det der føles godt å spille.’ Jeg ønsket å finne ut hvordan føles det å spille visse kordprogresjoner eller melodilinjer, om du skjønner. - «Something On Me» er ute nå. Hva kan du si om den plata? - Det er ei plate med flere Snowy Whiteidéer, kan du si. Den er tuftet på samme lest som jeg har holdt meg til hele veien, egentlig. Jeg har ikke tenkt på om jeg skal lage ei sånn plate eller ei sånn plate, men som jeg sa, så skriver jeg ikke for å gi ut plater, jeg skriver bare fordi det er det jeg driver med. Den har ikke noe spesielt budskap eller noen som helst bestemt retning, jeg har bare laget musikk som jeg liker å spille. - Du har tidligere pratet om dine inspirasjonskilder. I hvilken grad trekker du fram disse når du lager musikk? - Jeg brukte de nok mer tidligere enn jeg gjør nå. Nå gjør jeg bare det som føles naturlig for meg uten å tenke på hvordan de ville spilt. I mine yngre år brukte jeg erfaringene deres for å gjøre en best mulig jobb, og tenkte kanskje hvordan ville Peter Green gjort denne fraseringa, for eksempel. I dag har jeg mange års erfaring selv, og er trygg på at den erfaringa hjelper meg gjennom prosessen. - Peter Green er en herremann du har jobbet mye med. Hvordan har det vært? - Peter var min helt da jeg begynte å spille. Jeg likte den rene tonen han hadde i gitaren sin. Jeg har egentlig aldri likt forvrengt gitarlyd. Så hørte jeg Peter, og han traff meg umiddelbart. Jeg tenkte at det han gjør er akkurat sånn jeg ønsker å høres ut. En gang jeg var i London traff jeg noen som hadde telefonnummeret hans, så jeg tok mot til meg og ringte ham, og spurte
norwayrock.net
om vi kunne møtes for en jam, noe han sa ja til. Han kunne lett ha sagt nei, men det gjorde han ikke, så jeg fikk komme hjem til ham, han bodde hos sine foreldre da, og vi spilte litt sammen. Foreldrene hans inviterte meg på middag også, så det ble en ganske lang dag. Derfra ble det et langt vennskap. Peter har alltid vært svært vennlig overfor meg, et svært sjenerøst menneske. - Et langt vennskap kan du trygt si. Hvordan har det musikalske samarbeidet fortonet seg? - Vi har egentlig ikke jobbet så mye sammen. Han har til tider hatt gitarene sine og platesamlinga si hjemme hos meg, og derfor vært mye hjemme hos meg. En dag han var der, fortalte han at han skulle spille inn ei plate, og ville bruke bandet mitt og meg. Vi ble med ham i studio og jammet, og den innspillinga ble til plata «In The Skies». Der var det ingen plan før innspillinga, han begynte bare å spille noe, så
”Jeg må ha vært den eneste mannen i England som ikke hadde hørt «The Dark Side of the Moon».” utvikla vi det derfra. - Bandet ditt, The White Flames, spiller på den siste plata di også. Hva slags besetning har du i bandet nå? - The White Flames har egentlig aldri vært et fast band, jeg vil heller kalle det en flytende besetning. Det kommer an på hvem som er tilgjengelige, rett og slett. Noen ganger når jeg skriver, kan jeg ha en tanke om hvem jeg ønsker skal spille trommer, for eksempel. Om jeg bruker Richard Bailey, hører jeg for meg hvordan han ville ha løst oppgaven, og tar det med i betraktning når jeg arrangerer låtene. På denne plata har jeg brukt sønnen min, Thomas White, på trommer, og hans bassist Rowan Bassett på de fleste låtene, samt flere tidligere medlemmer av TWF. Jeg fortalte Thomas at jeg skulle spille inn noen låter, og spurte om han og Rowan ville være med. Planen var at jeg skulle hente inn flere tidligere TWF-medlemmer, men like etter den første innspillingsrunden slo Corona-viruset ned, og de planene måtte skrinlegges. Heldigvis var jeg kommet såpass langt at jeg kunne gjøre overdubs og vokal i mitt eget studio.
Paradise». Noen låter kommer man ikke utenom. - Hehe, nei jeg har lagt merke til det. Joda, det er jo ’hiten’ min. Det var jo egentlig overraskende at den slo så godt an. Da jeg slutta i Thin Lizzy ville jeg egentlig bare spille med Richard (Bailey, trommer) og Kuma (Harada, bass). Jeg hadde hatt lyst til å spille med de lenge, og nå var tiden moden. Richard hadde jeg jo kjent siden han var 14 år gammel, så vi har jo en lang historie sammen. Jeg tok de med meg i studio, og sa at jeg hadde noen ideer, deriblant et stykke med noen veldig fine akkorder som jeg tenkte å gjøre en lang, fin solo over, så vi begynte med det, helt til jeg la fram idéen med noen ord jeg hørte i hodet mitt som kunne passe. Etter det gikk det ganske radig, så låta ble ferdig i løpet av veldig kort tid, faktisk. Mot slutten av dagen, like før vi skulle avslutte, ville jeg kjøre en testrunde med gitarsoloen, bare for å føle litt hvordan den skulle bli, og den satt rimelig kjapt. Plateselskapet ville gjerne gi den ut som singel, men jeg var usikker, for på den tiden så jeg ikke på meg selv som noen sanger, men det var jo min vokal på låta. Stemmen min var faktisk ganske dårlig den gang, så jeg var på utkikk etter en vokalist, så jeg sa at låta er ikke ferdig, jeg må få en vokalist inn for å synge den. Det ville de ikke høre snakk om, de ville gi den ut som den var. Sånn ble det, så vi korta låta ned litt, så den ble mer singel-vennlig, og jeg tenkte ikke mer på det, for jeg var overbevist om at låta ville synke og forsvinne uten et spor, noe den ikke gjorde, som du vet. Så plutselig befant jeg meg på et sted der folk ikke visste at jeg var gitarist, de kjente meg som vokalisten som sang denne balladen, hehe. Det føltes faktisk litt ukomfortabelt, må jeg innrømme. - Gjorde dette noe med deg som sanger? Du har vel sunget alt selv siden den gang. - Vel, i hvert fall nok til at jeg begynte å jobbe med stemmen. Jeg har en sterk stemme, og syns vel jeg synger greit i dag. I det minste synger jeg forholdsvis reint. Dessuten har stemmen min utviklet seg, så jeg syns den gjør seg bra til musikken min. Jeg har prøvd andre vokalister opp gjennom årene, men siden tekstene mine er såpass personlige, ble det vanskelig å overlate historiene til noen andre. - Fullt forståelig. Det må føles rart å høre andre mennesker fortelle din personlige historie. Og når vi nå er inne på historie; har du fått med deg filmen om Phil Lynott? - Nei, det er ukjent for meg. Men jeg blir ofte spurt om å bidra med historier om ham, så det er godt mulig jeg ble spurt. Det er såpass langt tilbake i tid, og jeg føler ikke noe behov for å foreta reiser dit så ofte lengre, verken med Thin Lizzy eller Pink Floyd. - Jeg forstår. Vel, tusen takk for at du tok deg tid til oss, og lykke til med platelanseringen. - Takk for at du ringte, og takk for praten.
- Vi må nesten prate litt om «Bird Of
NRM 4-2020
17
I november kom Whitesnakes gitarhelt Reb Beach ut med sin første soloutgivelse på nærmere 20 år. Da vi ringte ham opp på Skype, befant han seg midt i skauen, med sine kumpaner i Winger, der de er i ferd med å lage låter til den kommende skiva, som vi kan forvente å høre til våren. Etter noen kontaktvansker, ringer endelig Reb oss tilbake for å fortelle om instrumentalalbumet «A View From The Inside», som kommer i november, og prosessen for å komme dit.
har det ikke travelt
TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: BRIAN KALDORF
- Hei, Reb. Så hyggelig å høre fra deg! Hvor befinner du deg nå? - Akkurat nå er jeg et sted i Ingenmannsland, i ferd med å skrive låter til det nye Winger- albumet. Det rusler hjort og kalkun rundt her nå, og generelt er det et rikt dyreliv rundt oss her. Nydelig utsikt! En kompis av Kip har ei diger hytte, så vi har rett og slett rigga opp studioet vårt i stua hans, og sitter her og skriver til det nye albumet. I dag går det ikke spesielt bra, hehe, det er fælt! - Kanskje dere bare skal drite i jobbinga i dag, og heller fyre i gang grillen? - Haha, ja det hadde kanskje vært like greit. Ta en øl, og bare glemme skrivesumpen vi befinner oss i i dag. I går, derimot, var veldig bra. Da skrev vi flere kanonlåter, så nå har vi sikkert fem eller seks panserlåter på gang. - Spennende! Hva er planen for dette albumet? Når kan vi forvente å høre nytt materiale fra Winger? - Vi håper på forsommeren neste år, kanskje april eller mai. Det avhenger av skriveprosessen, men så langt ser det lovende ut. Planen er å være ferdige med innspillinga før årsskiftet, så plata er ute før sommerturnéen forhåpentligvis starter. - Tror du det blir muligheter for å turnere med soloalbumet ditt før Winger starter sin turné? - Å herregud, jeg håper det! Det er jo drømmen min, å turnere med mitt eget instrumentalband, på en av disse gitarturneene, for eksempel. Med Joe Satriani, eller noe sånt, det er jo flere av de; Yngwie Malmsteen, Steve Vai… -Du hadde jo passet perfekt på en G3-turné. - Ja, det hadde virkelig vært kult. Jeg har pratet med Joe om det, og han ba meg sende ei plate når jeg får satt kloa i noen eksemplarer. - Høres ut som en plan! Jeg har hatt låtene i ei ukes tid nå, og dette er jo ikke ei rein rockeplate. Du er jo innom både progrock og fusion, for eksempel. Har du noe bakgrunn i jazzrockens verden? - Ikke akkurat. Du tenker sikkert på det faktum at jeg gikk på Berklee? Jeg var ikke veldig aktiv der. Jeg kan ikke spille jazz, og leser ikke noter, men jeg digger å spille fusion. Jeg hadde en periode der jeg hørte nesten bare fusion. Jean Luc Ponty (The Mothers, Mahavishnu Orchestra), Al Di Meola, Larry Carlton og Dixie Dregs, selvfølgelig. Steve Morse er jo en av mine desiderte favoritter. Vi kan vel si det sånn at den mer melodiske delen av fusion tiltalte meg, mens den mer abstrakte, om jeg kan kalle det det, som for eksempel Allan Holdsworth aldri traff meg helt. - Du liker «hooket». -JA! Jeg digger «hooket»!
18 NRM 4-2020
- «A View From The Inside» er en skive du har jobbet med ganske lenge? - Ja, det kan du godt si. Det er et prosjekt jeg har jobbet med på fritida mens jeg har vært hjemme, og ikke jobbet med andre prosjekter eller vært på turné. Prosjektet har nærmest vært som kjeledeggen min, men jeg har aldri følt meg sikker på at det faktisk ble noe av. Jeg er et nattdyr, så etter mørkets frembrudd har jeg sittet og jobba med låtene i studioet mitt. Jeg har forsøkt å lage låter jeg kan jamme til, og gjøre sologreier til. Jeg gjorde et prosjekt jeg kalte «The Fusion Demo´s» for lenge, lenge siden, noe som faktisk er det mest suksessfulle jeg har gitt ut, og dette er, som tittelen tilsier; bare demoer. Den solgte faktisk jævlig bra, til tross for at lyden er skikkelig ræva. «A View From The Inside» er samme greia; melodisk, og ikke spesielt heavy. Den er, som du sier, ganske fusion av seg. Og selvfølgelig, som det meste av det jeg driver med, hadde ikke dette blitt noe av, om ikke Kip Winger hadde spurt meg om jeg ’fortsatt holder på med den fusion-greia mi’. Jeg svarte at den er ferdig innspilt, og måtte innrømme at det hadde vært moro å gi ut da han foreslo det. Problemet er at jeg aldri har hatt $5000 til overs til å gi ut noe, for ikke å snakke om å hente inn musikere til å spille inn bass, trommer og keyboards, så Kip lånte meg pengene og ba meg fullføre prosjektet. - Programmerer du selv når du spiller inn demoene? - Jada, jeg programmerer både trommer og keyboards, og spiller bass og gitar, så demoene er kun meg. - Besetningen på plata; der har du ihvertfall fått med deg David Throckmorton på trommer. Han spilte også på «Masquerade»- skiva di i 2002. - Ja, han er med, så kult at du har fått med deg det. Han er en av mine desiderte favoritt-trommiser, jeg elsker å spille med «Throck». Han er helt unik! Når han spiller, så er det som om et helt band spiller. - Det forstår jeg godt. Han er svært musikalsk i spillemåten, for å si det på den måten. - Absolutt! Han er ekstremt musikalsk. ’His fills gives me chills!’ Sjekk ut soloen han gjorde da han spilte med Maynard Ferguson på YouTube, den er helt vilt bra! - Hvem andre har du med deg? - Phillip Bynoe spiller på noen låter, han er en rå bassist, det samme gjelder John Hall. Han spiller bass på noen låter, og er også med i livebandet mitt. I tillegg spiller John Langley trommer på ei låt, (Whitesnakekeyboardist) Michele Lippi piano på et par låter, samt Paul Brown på keyboards. Sjøl spiller jeg bass og keyboards på noen låter. - Men Kip spiller ikke på denne plata? - Nei, han er ikke med på plata.
norwayrock.net
- Hvordan er det mulig? Dere er jo nærmest festa ved hofta til tider! Det er ikke mye du gjør uten at Kip står like ved. - Haha, det er fordi han fyrer opp under meg. Det er han som står med flammekasteren under ræva mi, haha. Han er typen som får ting til å skje, og er den fødte leder, mens jeg er bare en lat, øldrikkende slask, haha. Men du vet, han er min beste venn, jeg prater med ham hver dag. Han er involvert i det meste jeg gjør, for da får jeg det gjort. På denne plata var det meste gjort da han kom inn i bildet. Han kom til Pittsburgh og fiksa trommelyden sammen med meg, han er fantastisk på slike ting. Musikalsk sett er ikke dette Kip Winger-mat, dette er ikke hans stil, og jeg ville ha en mer jazz-feel på plata, så det ble faktisk mest naturlig å ikke ha ham på plata. Eller; for den del, Kip ville gjort «Black Magic» eller «Cutting Loose» dritbra, misforstå meg rett. - Nettopp. Det er et stykke fra denne stilen til Winger, som er mer progressiv. Dere har jo alltid kjempa mot «puddelrockspøkelset» med Winger. Det refereres jo fortsatt til Beavis & Butt-Head når Winger nevnes. - Ja, ikke sant. Winger er jævlig komplisert musikk å spille. Musikere skjønner dette, så det er ikke mange band som spiller Winger-låter. Bare ei låt som «Seventeen»; det er få band som spiller den, rett og slett fordi den er mye vanskeligere å spille enn det ser ut til. Og den Beavis & Butt-Head-greia, joda den er vel der til tider fortsatt, men for de som hører hva Kip faktisk er i stand til å lage, og musikere generelt kanskje, de forstår at Winger er et bra band. Ta solo-turnéene til Kip, for eksempel. Han har turnert verden rundt flere ganger, alene! Og når du hører Kip alene med tolvstrengeren, da VET du hva han er i stand til! Synger som et hælvete! - Det er 17-18 år siden «Masquerade». Har du holdt på med låtene til «A View From The Inside» siden da? - Vet du, noen av låtene er faktisk dritgamle! «Black Magic» er ei låt jeg har omarrangert, og «Cutting Loose» er faktisk fra 1989. «Little Robots» er fra så langt tilbake som 1986. La oss si at halvparten er gammelt materiale, og resten er forholdsvis nytt. «Attack Of The Massive», for eksempel, lagde jeg ganske nylig. Og i denne sammenhengen er ’ganske nylig’ et par år, hehe. - Så vi kan trygt si at det har vært en lang prosess. - Det kan vi trygt si. Men ved siden av dette instrumentalprosjektet, har jeg jobba parallelt med «Masquerade II» - Virkelig?? - Å ja! Jeg vil synge igjen, og gjøre noe litt lettere. «Masquerade» ble ganske mørk, men på den annen side, kanskje denne også blir mørk, jeg veit ikke helt. Det er noe med måten jeg skriver på.
norwayrock.net
- Det er bra, for du er jo en knallbra vokalist, det er vel noe du har blitt fortalt mange ganger. Jeg ble litt overrasket over at det var et instrumental-album du kom med. - Takk, det er veldig hyggelig sagt. Jeg har egentlig aldri sett på meg selv som en leadvokalist, det ligger ikke i min natur. Jeg liker å være Joe Perry til Kips Steven Tyler, for å si det på den måten. Haha, nå danser Kip rundt meg og gjøgler her, for å få meg til å le. Hvor var vi nå… jo, jeg hata det da mine favorittmusikere insisterte på å synge på skivene sine. Ta Larry Carlton, for eksempel. Jeg digger Larry, men de låtene han synger på… herregud, de låter for jævlig! Det ville blitt en helt annen vibb om jeg plutselig skulle sunget på noen av låtene, så jeg sparte de låtene til «Masquerade II». Jeg syns «Masquerade» en et flott album, og noe jeg er veldig stolt av, så jeg vil gjerne gjenta det én gang til før jeg dør, hehe. - Da har vi noe å se fram til der også. Hvordan finner du på låttitler til
”Det er jo drømmen min, å turnere med mitt eget instrumentalband” instrumental-låter? Det er jo ikke sånn at du har en tekst å bruke som referanse. - Hehe, morsomt spørsmål. Vel, jeg forsøker å finne en følelse i musikken, og maner fram en tittel ut fra det. Ta «Aurora Borealis» for eksempel, jeg kan ikke uttale det engang. Jeg spilte låta for Rod Morgenstein i bilen, og jeg spurte han hva jeg skulle kalle den. «Aurora Borealis» sa han umiddelbart, og jeg tenkte at det var en perfekt tittel, så da ble det sånn. «Little Robots» fikk tittelen på grunn av de små blip-blop-lydene inni der. Og så er det «Attack Of The Massive», da. Jeg så en lyd på et av keyboardene i studio med det navnet, og syntes det var kult. - Hehe, man kan rett og slett ha det litt moro med titlene når man ikke har faste ledetråder. - Nettopp! Kjempemoro! Og en annen ting med instrumental-låter, er at jeg slipper å bekymre meg for vokalen. Jeg gleder meg til bare å stå på scenen og spille gitar, bare kose meg, rett og slett - Men vi må snakke litt om Whitesnake også. Du slipper ikke unna. - Hehe, jeg regna med det. - Du har blitt medlemmet med lengst fartstid i bandet, rundt 18 år. Nå har det blitt et opphold på grunn av Covid- 19, i tillegg til at David måtte gjennom en brokk-operasjon. Er han operert nå, og hvordan går det med ham?
- Joda, han er nyoperert, og det går fint. Vi sender tekstmeldinger hver dag. Han sender vitser og, kremt, pupper, haha! - Han er fortsatt som en unggutt. - Hehe, han er en kjempebaby! Han har en fantastisk sans for humor, det er mye latter rundt ham. - Ser dere for dere å fortsette turnéen med Whitesnake når verden blir normal igjen? Nå kommer ditt album i november, forhåpentligvis med en turné der, album med Winger til våren, og forhåpentligvis ny turné der. Blir det plass til Whitesnake inni der et sted tror du? - Det er akkurat det, ikke sant. Alt er så usikkert nå. Men med Whitesnake er det ingen endringer annet enn det som er ute i media allerede. David avventer i hvert fall til det er mer visshet rundt viruset, så får vi se hva som skjer, og hvilke tilbud som kommer. For oss i Winger klør det i fingrene etter å komme oss ut på veien igjen for å promotere det kommende albumet. Det gjelder vel alle musikere verden over. I tillegg virker det som om publikum er overmodne for å gå på konsert igjen, så jeg tipper at konsertene etter pandemien kommer til å bli suksessfulle. Vi krysser fingre for at det kommer en vaksine snart, så vi kan komme oss tilbake til normalen igjen. Vi er virkelig klare for å gå på scenen igjen. Virkelig klare! Haha! - Det er nesten så jeg ser for meg musikerne løper rundt på scenen som når kyrne slipper ut på markene om våren, hehe. - Haha, nettopp! Jeg håper virkelig at jeg får tatt med meg «A View From The Inside» på veien, det er en drøm jeg har hatt lenge. Jeg gleder meg stort til albumet slippes, jeg har jo snakket om å gjøre dette i evigheter. - Blir det i så fall kun i USA, eller kan vi håpe at du tar turen til Europa også? Japan er vel også et yndet mål for rockeartister. - Absolutt! Det er jo i Japan alle gitaristene er. Der, og i Norge, faktisk! I Europa kryr det jo av gitarister, mer enn vi ser i USA ihvertfall. Spiller du gitar, er Japan og Europa du ønsker å spille. Det som er så spesielt med Europa, er at der kan du gå på festival og se Simply Red og Whitesnake samme dag, og digge begge deler like mye. I USA er det ingen som vil se The B52´s og Metallica på samme festival, hvis du skjønner, hehe. - Nå hører jeg gutta er i gang med spillinga i bakgrunnen. - Ja, vi prøver, men som sagt, så går det trått i dag. Veldig trått, faktisk. - Da foreslår jeg at dere tar dere en øl, og prøver igjen i morra i stedet. Hils så mye, så håper vi å få tatt en ny prat med dere når den nye Winger-skiva er klar. - Det høres helt strålende ut. Vi gleder oss! - Takk for praten, vi setter pris på at du tok deg tid til oss. - Bare hyggelig, og selv takk.
NRM 4-2020
19
JAKKO M. JAKSZYK med ny, frisk musikk for hånden
Mestermusikeren Jakko Jakszyk har akkurat sluppet albumet “Secrets & Lies”. Blant bidragsyterne er Robert Fripp, Mel Collins, Gavin Harrison og Peter Hammill, og resultatet er like spennende som det er bevegende og relevant. Norway Rock ringte Jakszyk for en liten prat omkring verket. TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN FOTO: PAUL ADAM
-Gratulerer med nytt album, “Secrets & Lies” har allerede fått mange runder her i stua. Begynn med å si litt om veien til resultatet. -Takk så mye! Ok, jeg skal forsøke å nøste opp. Thomas fra Inside Out har lenge prøvd å overbevise meg om å gjøre en soloplate. Han har vært utrolig tålmodig, synes jeg, for det tok tid før jeg fikk samlet oppmerksomheten omkring dette. I senere år har jeg også hatt det med å gå meg på Peter Hamill, som på lik linje med Thomas har etterspurt solomusikk fra min kant. Mitt svar til Peter har alltid vært at dersom jeg skal gjøre dette må han påregne å bidra. Jeg har selvsagt mye materiale i kofferten som jeg drar rundt på. Noe av det har vært skrevet med King Crimson i tankene, mens andre ting har blitt liggende i fall jeg skulle få solo-ånden over meg. I forkant av King Crimson-prosjekter får jeg besøk av Robert (Fripp). Han ser innom for å snakke, høre, spille og lære meg ting. Som regel presenterer jeg ham for låter og idéer, hvoretter han lytter og kommenterer. Ha-ha, en typisk Robert kommentar lyder som følger: “Jakko, dette er råbra – faktisk helt ypperlig for soloskiva di!”. Frasen har blitt en slags regelmessig spøk fra hans side. Men Robert mener også at noe av materialet kan inngå i King Crimson, og da stikker han av gårde med det (latter). Uansett, ting skjer, og når nok ting har skjedd har jeg alltid frisk musikk for hånden. Så skjedde denne gangen – “Secrets & Lies” er representativ for en lengre periode i livet mitt, hvor det har vært mye frem og tilbake. -Du har en melodisk sensibilitet som er fullstendig “din egen”. Hva vil du si at den er summen av? -Du vet, viktige ting hender når man ung. Jeg er adoptivbarn, og hun som skulle bli min mor var fransk. Det gikk mye i Édith Piaf i vårt hus, og dette gjorde inntrykk. Utover Piafs musikk
20 NRM 4-2020
kan jeg huske å ha blitt begeistret for ukrainsk folkemusikk, og for klassiske komponister som for eksempel Richard Strauss. En fyr som bodde i gata mi, som var to år eldre enn meg, introduserte meg også for Cream og King Crimson ved inngangen til 70-tallet. To år er mye når man er ti, så han fikk tidlig en slags mentorrolle for meg. Spesielt King Crimsons debut gjorte inntrykk. Det medførte at vi reiste inn til London for å se dem samme år. Herregud, opplevelsen av å se King Crimson i aksjon kan ikke beskrives med ord – jeg ble bergtatt, og tenkte med ett at jeg ville gjøre noe lignende. Jeg hadde også andre mentorer under oppveksten som introduserte meg for Canterbury-bandene, så som Caravan og Soft Machine. Ettersom veien var kort til London fikk jeg sett alle disse bandene etter hvert. Særlig begeistret var jeg for vokalister som sang med en utpreget engelsk aksent. Det er jeg fortsatt. Greg Lake var den beste. Jeg ble tidlig stor fan av Greg Lake. -Det er ubeskrivelig høyt nivå på King Crimsons musikalske prestasjoner. Krever du den samme disiplinen i henhold til egen solovirksomhet? -Nei, ikke hva det tekniske angår. Når jeg holder på for meg selv følger jeg bare min egen nese. Hvis jeg hører noe i hodet som jeg liker forsøker jeg å spille det, og som regel hører jeg musikk som faller naturlig i fingrene. Arbeidet i King Crimson er nokså annerledes – sammen med Robert tvinger vi oss til å spille ting som ikke faller naturlig i fingrene. Det jeg har gjort denne gangen føles egentlig ikke så veldig “teknisk”. Noe krever selvfølgelig mye konsentrasjon, men “Secrets & Lies” er ingen King Crimson-plate. -Plata di teller tretten musikere. Fortell oss litt om dine bidragsytere. -Den er god. På trommer er jeg så heldig å ha Gavin Harrison. Gavin spiller på alt bortsett fra én låt, og gjør en utmerket jobb. I tillegg til å være verdens beste trommeslager er
Gavin min beste venn, noe som også har gjort kommunikasjonen uproblematisk. Når det kommer til basslinjene har jeg Tony Levin, John Giblin, Mark King og min sønn Django Jakszyk. Tony trenger neppe noen introduksjon, ettersom han er en mestermusiker som har spilt over alt. De fleste kjenner nok også John fra hans arbeid med Peter Gabriel, Kate Bush, John Martyn og Simple Minds. Mark har jeg kjent siden vi spilte sammen i Level 42. De bringer alle forskjellige ting til bordet og det samme gjør Django. Django er en utmerket musiker. Han tok heller ikke for mye betalt for jobben og var lett å få tak i (latter). Andre musikere som spiller på plata og som neppe trenger noen introduksjon, er Peter Hamill, Mel Collins og Robert Fripp. Nevnes skal også Al Murray (trommer), John Thirkell (trompet), Amber Jakszyk (vokal, piano) og Nigel Hopkins (orkestrering). Vi snakker her om et drømme-team. -Innrøm det, det er litt godt å slippe Robert Fripps øyne i nakken på hver bidige låt? -Ha-ha, joda. Hadde Robert vært mer involvert ville nok musikken dessuten ha hørtes ganske annerledes ut. Det ble min versjon denne gangen – ikke Robert Fripps versjon. -Har “progressiv rock” som konsept og etikett noen betydning for Jakko Jakszyk i 2020? -Både ja og nei. Du vet, da King Crimson, Genesis, Yes og Emerson, Lake & Palmer dukket opp var ikke “progrock” et etablert navn – det ble bare kalt “rock” eller “artrock” den gangen. King Crimson, Genesis, Yes og Emerson, Lake & Palmer var band som utvidet den stive vers-refreng-formen, og som la grunnlaget for en drøss med band som fulgte. Deretter ble de samlet under “progrock”-benevnelsen. Jeg liker egentlig begrepet, selv om jeg ikke tenker så mye på det i disse dager. Som “sjanger” er progrock den mest allsidige. Ingen av bandene som til å begynne med ble forbundet med uttrykket hørtes ut som hverandre, og de delte
norwayrock.net
LIMB MUSIC proudly presents Epic Symphonic Power Metal lite bortsett fra det prinsipielle. Det samme kan man bare ikke si om musikken som sorterer under blues og country. Når det er sagt, jeg driter i etiketter og vil bare skrive musikk som interesserer meg. Og hvis jeg interesserer meg er det sikkert flere der ute som interesserer seg. -Ingenting på “Secrets & Lies” føles som homage eller pastisj. Dette unngår du på elegant vis. -Det er jeg svært glad for å høre, for jeg vil jo at dette skal høres ut som Jakko Jakszyk, og ikke som noe annet. Jeg har holdt på ganske lenge, og synes det har vært interessant å følge rockemusikkens utvikling gjennom tiårene. Da de første “progrockbandene” kom ble vi begeistret og overrasket over hvor originalt de lød. Dette var musikere som – i rent musikalsk forstand – kom fra ulike deler av skogen, og som forente en rekke musikalske impulser. Da “neoprogrocken” fant fotfeste var det ikke lenger den samme opplevelsen av originalitet. Musikken føltes litt mer “studert”, rett og slett. Jeg er både fan av og representant for det som har kommet til å kalles progrock, men min historie er like unik som alle andres. Hvis denne unikheten uttrykkes i musikken, er det bare supert. -Var det ikke for koronasituasjonen ville jeg ha spurt deg om turnéplanene dine. -Ja, ikke sant? Og nå er det liksom ikke noen vits i å snakke om det. Et mål for i år var å ferdigstille “Secrets & Lies”. Det klarte vi. Alt annet måtte svi. Planen var å spille solokonserter i mars, for så å turnére med King Crimson gjennom våren. Dernest skulle jeg gjøre en serie med solokonserter før jeg atter gjenopptok samarbeidet med Robert og gjengen, som skulle turnére i høst. Nå er det ikke slik at planene er vraket, men alt er flyttet. Vi vet ingenting om når vi kan ta opp trådene. Det lover ikke godt for turnévirksomhet i Amerika, akkurat. Herlighet, for alt jeg vet er det borgerkrig der borte om noen uker. -Hør nå. Vi trenger alle et nytt King Crimson-studioalbum med din stemme på. Hva er det egentlig som skal til?
norwayrock.net
-He-he, ja. Du vet, King Crimson er det Robert til enhver tid bestemmer at det skal være. Hvis Robert vil lage et album, lager vi et album. Det er i grunnen ikke mer komplisert enn det. Det jeg kan si er at materiale foreligger, om så skulle skje. Du skal også vite at pandemien stikker kjepper i hjulene for så vel plateproduksjoner som for turnévirksomhet. Å møtes er ikke lett, ettersom vi bor i forskjellige land, og fildeling over verdensveven er ingen ideell eller aktuell metode for King Crimson. Når vi blir spurt om dette bruker vi å svare: Vi har ingen planer om å lage et album, men vi har heller ingen planer om å ikke lage et album. -En av låtene på “Secrets & Lies” heter “The Rotter’s Club Is Closing Down”. Tittelen pirrer enhver progrockers nysgjerrighet. -”The Rotters Club Is Closing Down” er en hyllest til Pip Pyle, som jeg spilte sammen med på åttitallet. Mest kjent er Pip som trommeslageren i Hatfield and the North. For de som ikke vet det, “The Rotter’s Club” er navnet på Hatfield and the Norths andre plate. Plata betød mye for meg da den kom, og jeg spiller den fortsatt fra tid til annen hjemme i stua. Med “The Rotter’s Club Is Closing Down” går jeg Hatfield and the North bevisst i næringa. -Fortell oss også om Peter Hammills bidrag og innflytelse på skiva. -Javisst. Som jeg nevnte har Peter vært en av pådriverne. Jeg ville ha ham med som musiker, ikke bare som vokalist, så jeg sendte ham en låt og fikk den tilbake med gitar, sang og tekst. Hans bidrag løftet låta til nye høyder, og inspirerte meg til å omsider gjøre den ferdig. Utover å være en glimrende sanger og gitarist, er Peter en ypperlig tekstforfatter. Det var virkelig flott å få ham med på skiva. -Når verden endelig åpner opp for konserter, pass på å legge turen innom Norge. Vi er mange her oppe som ønsker oss Jakko-konsert. -Det skal jeg passe på. Jeg likte meg godt da King Crimson var i Oslo, og kommer gladelig tilbake med mitt eget band. Så håper jeg det kommer flere enn deg.
MEMORIES OF OLD – The Zeramin Game Special Edition CD in Slipcase incl. Poster, Sticker & CD only Bonus Track Feat. Tommy Johansson on vocals (Sabaton, Majestica, ReinXeed) For fans of: Avantasia, Blind Guardian, Rhapsody, Twilight Force, Freedom Call
Power Melodic Metal
FLAMES OF HEAVEN – The Force Within incl. CD only Bonus Track. For fans of: Avantasia, Europe, Rhapsody, Stratovarius, Survivor
Still available: MINOTAURUS
ANCIENT BARDS Origine
Masters Of The Multiverse
The 10 Years Royal Collection
Ancient Folk Metal
Symphonic Power Metal
Symphonic Power Metal
Melodic Power Metal
Victims Of The Underworld
DRAGONY
BLACK MAJESTY
Coming soon: LIONSOUL - A Pledge To Darkness · FIREWÖLFE - Atonement · SANDSTONE - tba ROXXCALIBUR - tba · ASTRALION - tba · FOGALORD - tba www.limb-music.com www.facebook.com/limbmusic www.instagram.com/limb.music www.forever-rock.de www.limb-music.bandcamp.com
NRM 4-2020
21
Musikk til å gå i hi med Norges ledende symfoniske progband Wobbler har nylig gitt ut sitt femte album, ”Dwellers Of The Deep”. Før utgivelsen fortalte frontmann Andreas Prestmo, keyboardist Lars Fredrik Frøislie og bassist Kristian Hultgren om hvordan man spiller inn en plate under en pandemi, hvilke deler av skiva som var mest krevende, og hvordan bandet skal klare å «lage bra musikk, punktum», uansett sjanger. TEKST: ANNE-MARIE FORKER
- Dere spilte inn deler av skiva under de første dagene av Coronapandemien, i mars. Hvordan påvirket det musikken, både logistisk sett og emosjonelt? Lars: Jeg nølte veldig med å slippe inn noen i huset og studioet fra mars, så det påvirket nok plata noe. Vi hadde planer om å legge på tverrfløyte med Ketil Einarsen som vi alltid har gjort siden første plata, men denne gangen ble det Chamberlin-fløyte, som i seg selv er veldig fint, og jeg ville nok ikke byttet ut det vi endte med. Men når Ketil er på besøk, blir det alltid impro og moro, så det er umulig si hva som ville skjedd da. Til slutt slapp jeg inn Kristian så vi fikk fullført bassen som til da kun hadde ledebass rett i bordet på noen låter, og også en kveld med Åsa på fiolin. Jeg tipper Andreas hadde tatt turen så vi hadde gjort flere vokal-innspillinger hos meg, men Andreas spilte inn det i eget studio, så det ble litt mer tungvint mtp å sende filer frem og tilbake med ulike variasjoner og takes osv. Ellers var lockdown helt greit for meg; jeg pleier 22 NRM 4-2020
å stenge ute verden når jeg jobber med en Wobbler-plate, så sånn sett var det ikke så ulikt de forrige platene. Andreas: Det var en rar tid, akkurat i starten av pandemien. Jeg hadde planlagt å gjøre all vokal i mitt eget studio uansett, men hadde lagt opp til å samle trådene med Lars i hans studio mot slutten. Når plutselig pesten lusket i buskene utenfor og alt var såpass usikkert, så ble avtalte sessions hos Lars avlyst og vi samarbeidet mer over Skype, sendte filer til hverandre over nett og snakket lenge på telefon, mens vi hørte på skissene fra hver vår kant. Det minnet meg veldig om stemningen fra boka “Dekameronen”, og det gav innspillingsøktene et ekstra anstrøk av alvor og en følelse av at “nå gjelder det å levere”. I ettertid er det litt surrealistisk å tenke på at man var innom tanken på at vi hvertfall måtte få skiva ferdig, før noen av oss evnt. ble syke. Kristian: Jeg tror det meste av innspillingen gikk rimelig greit for alle, uten de store utfordringene. Dvs. vi måtte legge litt press på Lars for å i det hele tatt komme inn i studioet hans. Forståelig, med et lite barn i hus. På innspillingstidspunktet var det nok ingen som så for seg norwayrock.net
at pandemien ville vare ut året, og påvirke samfunnet i så stor grad, så vi fokuserte kun på musikken da vi spilte inn. Det gjør vi jo alltid, men omstendighetene var jo ganske spesielle. Jeg tror generelt vi er ganske flinke til å gjøre det beste vi kan på tross av hvordan verden måtte fremstå rundt oss. En innspillingsboble, rett og slett. - Hva var den mest krevende delen av skiva å spille inn? Lars: For meg var det nok mye av keyboardsa, særlig Hammondorgelet på “By the Banks”. Mesteparten av den låta ble lagd i 2011, og da lagde jeg en demo hvor jeg improviserte masse som jeg så måtte til dels lære meg på nytt. Det er alltid nervøsitet mht om man klarer å få til noe magisk når man improviserer, men tror det ble bra. Ellers var nok det lange repetetive basspartiet på “Merry Macabre” kanskje det mest vriene å få til. Det var noe nytt for oss å la noe gå såpass lenge og bare bygge opp og opp. Så det å få det partiet til å låte slik det endte opp, var vanskelig. Det er jo et typisk bandsamspillparti som ideelt sett burde vært spilt live i studio, fremfor ett og ett parti, lag på lag. Men vi ble veldig fornøyd med resultatet! Andreas: Det mest utfordrende for meg var å klare å fange den helt rette og magiske stemningen i vokalopptakene, og at de opplevdes som en fullstendig integrert del av det som til enhver tid skjedde i musikken. Jeg er opptatt av at vokalen ikke skal ligge “utenpå” låta, eller at vokaluttrykket skal “stjele” for mye fokus pga hvordan det teknisk er sunget. Det skal føles som total musikk hvor instrumenter, stemmer, tekster og produksjon forteller den samme historien. Og Wobblers musikk er rimelig dynamisk og kontrastfylt, så vokalen må da være med på alle disse skiftene. Jeg hadde gjort mye grovarbeid på øvingslokalet underveis, men finslipingen skjer i studioet. Mange av temaene på “Dwellers..” fordrer mye nerve og innlevelse, uten at det bikker over i for mye patos eller at ting blir overtydelig. Det kan være ganske vrient å finne den riktige balansen, samtidig som alt skal være innafor tonalt og rytmisk. Siden vi ikke bruker autotune eller andre ting for å rette opp en dårlig sunget verselinje, må man ta det opp på nytt, til det sitter. Med en såpass variert plate, med naknere vokalpartier enn vi har hatt tidligere, var det innimellom krevende å lande alle stemningene. Kristian: For min del var det låta “By The Banks” og det lange oppbyggingsparti på “Merry Macabre”, som Lars også nevner. Den første fordi det er en blanding av Lars’ strikte komponering, der bassen må være akkurat som på skissen for å passe med akkordskifter og variasjoner, men også deler med frie tøyler for bassen i perioder før man må inn igjen i det som er komponert av Lars. Fri-ikke fri-fri var en utfordring. Det lange crescendopartiet
norwayrock.net
på “Merry Macabre” er en typisk del der vi ville hørt på hverandre og sammen laget en vei mot et klimaks. Det kunne vi ikke denne gangen, så det hele måtte stemningsmessig komponeres lagvis. Heldigvis hadde vi øvd en god del på dette partiet i forkant. Bassen gjør sin egen greie på dette partiet og er det eneste instrumentet som gjentar seg selv, men i et utall av taktarter. Så å holde det gående gjennom fire minutter, men samtidig bygge stemningen opp mot klimaks med riktig lydutvikling, anslag og distortion var en utfordring. - Skjedde det noen artige episoder under innspillinga som dere kan dele med oss? Lars: Et par minutter før vi skulle spille inn trommene, satt jeg og så på Alan Parson fortelle om Dark side of the moon-innspillingen, og da fremkom det at de ikke hadde trommeskinn på fronten, så vi bestemte oss for å prøve det i all hast. Nå gjorde vi det på “Rites at Dawn” også, men forrige plate slet jeg endel med rumlete basstromma som tok opp mye plass og til dels kranglet littmed bassgitaren. Jeg digger Bonham-trommelyd selvsagt, men til denne plata ville vi ha litt mer tight og tørr trommelyd uten for mye rumling. På “From Silence..” brukte vi 3 tromme-mikker på noen av låtene, mens denne gangen var vi fine på det og flottet oss med stereo-overheads og en mikk per tam. Mye av lyden på plata bygges på en måte rundt trommelyden, ettersom det er det første vi spiller inn, og er veldig fornøyd med lyden generelt på denne plata. Kan ikke du
fortelle om “Naiad Dreams”, Andreas? Den kom jo inn som en redning helt på tampen. Andreas: Jeg hadde lenge jobbet med en låt som var tiltenkt plata, men jeg manglet noen brikker for å komme i mål. Jeg var litt i villrede, helt til jeg en lørdags formiddag tok opp en gammel nylongitar og begynte å spille. I løpet av en liten halvtime hadde jeg rammeverket til en ny ballade, og jeg gikk ut i studio å begynte innspilling med engang. Jeg tenkte ikke så mye der og da på hva den skulle brukes til, jeg bare visste at jeg måtte få tatt den opp mens inspirasjonen var der. Lars la på noe mellotron dagen etter og plutselig hadde vi den pustepausen albumet trengte, litt ut av det blå. Dette var noen måneder ut i den “isolerte” Korona-perioden, og “Naiad Dreams” er kanskje litt preget av det. Musikk til å gå i hi med, på et vis. Kristian: Avslutningspartiet på “Merry Macabre” hadde vi bare løselig satt i forkant av innspillingen, så der prøvde vi forskjellige ting. Jeg synes det ble veldig kult, men det er såpass ulikt resten av låta så jeg husker vi hadde det mye morsomt med å tenke på referanser fra alt fra ABBA til Rush da vi lekte oss frem til det som er nå. Det er en del takes av det partiet som er morsomme og fjollete, som heldigvis ikke resten av verden får høre. En annen morsom ting ref. pandemien som går, er jo at Lars i mer eller mindre fullt alvor foreslo at jeg kunne sitte ute i hagen utenfor studioet, med kabler inn til ampen pga
NRM 4-2020
23
smittehensyn. Nå gikk jeg ikke med på det. Da hadde nok hvert fall bassen vært rimelig annerledes. - Er det riktig å si at dere ikke føler dere bundet av en musikalsk sjanger? Skiva høres jo veldig ’fri’ ut sånn sett! Lars: Jeg hører jo på all slags musikk, enten det er visesang, synthmusikk, metall, folk, klassisk, jazz, Prog, hop hop, hard rock, pop, osv, hvor eneste kriteriet egentlig er at det er bra musikk. Så det ligger jo mye musikk i bakhue som garantert siger inn i musikken vår. Det «lengste basspartiet» på Merry Macabre får jeg tidlig Amon Tobin-feeling av, men så utvikler det seg til en dionysisk orgie eller noe. Jeg hørte faktisk mest på Vazelina Bilopphøggers og Santiago de Murcia da denne skiva ble innspilt, så kanskje det og kan høres, hvem vet? Når alt det er sagt bruker vi fremdeles kun gamle analoge keyboards - null samples og midi osv, så jeg tipper tankene automatisk går til 70-tallet pga det. Andreas: Det viktigste for oss når vi lager musikk, er at det skal være bra musikk, uavhengig av sjanger. Men vi har preferanser ifht estetikk og virkemidler for å komme dit vi ønsker. I tillegg handler det veldig mye om hva vi liker selv. Siden flere av låtene også ble utvikla via samspill og jam, så handler det jo også om å prøve å høre hva slags låt som ligger der, på en måte. Ikke tvinge ut noe, men heller finne gullet og foredle det. Kristian: Jeg vet ikke om publikum noen gang kommer til å tro oss på at vi egentlig aldri føler at vi må lage sjangerbestemt musikk. Vi startet som et progband og kommer nok alltid til å kunne puttes i den boksen, men om det er av de rette grunnene er en annen sak. Utgangspunktet vårt er å lage bra musikk, punktum. Vi trenger ikke å ha skjeve taktarter eller låter som varer i en halvtime, men når vi setter i gang så tror jeg vi føler at vi må utvikle sangen til den føles «ferdig» og i havn. Siden vi heller ikke nødvendigvis jakter på pop-formatet så betyr det at temautviklingen styrer en låt mye mer enn at det liksom er sånn «prog» skal være. Jeg tror vi heller ikke denne gangen har med partier bare for å putte flere «progressive» elementer inn i det. Så, temautvikling, partier som er interessante og en kollektiv opplevelse og konklusjon innad i en sang styrte prosessen denne gangen også. Det «frie» aspektet kom nå kanskje mer i form av at vi alle komponerte frem de ulike delene av de 19 minuttene som f. eks utgjør “Merry Macabre”. Så, «frihet» men under reglene som beskrevet ovenfor. - Deres forrige album, “From Silence To Somewhere” fikk glimrende kritikker (Det er skiva med høyest score fra 2000-tallet på progressive rock database Prog Archives). Følte dere noe press for å leve opp til forventningene? Lars: Ikke nødvendigvis da vi lagde
24 NRM 4-2020
albumet, ettersom mye av materialet til “Dwellers..” var klart før “Silence..” var ute, og egentlig heller ikke mens vi spilte inn. Da er man så fokusert, og tenker kun på å lage best mulig plate, at en ikke måler det opp mot tidligere plater. Kristian: Egentlig ikke. Vi vet nok alle i bandet at et hvert Wobbler-album kommer til å være forskjellig fra det forrige. Jeg tror ikke det hadde gått så veldig bra, eller vært sunt, om vi hadde latt det påvirke oss. Det fremmer så klart selvtilliten at Silence ble så godt mottatt, men utfordringen er å levere så godt at vi selv er fornøyd, for vi kan være ganske så krevende når det kommer til egne prestasjoner. Så det kan gå en kule varmt når vi evaluerer det vi holder på med innad, men diskusjonene må finne forløsning før vi føler at vi har levert godt nok. Demokrati er den aller vanskeligste styreformen i et band. Skjønt, låtene på “Silence..” og “Dwellers..” ble laget i omtrent den samme perioden (i Wobbler-forstand) så kanskje
”Ikke tvinge ut noe, men heller finne gullet og foredle det.” enkelte likheter skinner gjennom, siden det er her vi er nå komposisjonsmessig. - «Naiad Dreams» gir et avbrekk fra intensiteten og høres ut som en fredelig høstskog – oktober er den perfekte tida å slippe denne skiva på! Hva inspirerte teksten på denne låta? Andreas: Denne sangen var ikke planlagt, den kom bare flytende nedover elva på en fjøl. Det er ikke så godt å si hvor inspirasjonen kom fra, men personlig hører jeg ekko fra min mangeårige fascinasjon for Bert Jansch, Jimmy Page, de roligere tingene til Robert Fripp, tidlig Pink Floyd og kanskje en knivsodd Beatles etc. Når det gjelder det lyriske, så lager jeg veldig sjelden tekster før musikk, og heller ikke denne gangen. For meg så handler det om å prøve å forsterke stemningen i musikken og finne noe som allerede er der, på et vis. Låta har en rolig puls og flyter fra det ene temaet til det andre, så ganske raskt så jeg for meg en scene ved en elv i en skog. Den føltes litt som lydsporet til en formiddagslur under et eiketre dypt inne i skogen. Det var først et godt stykke ut i opptakene av låta at jeg skjønte at dette kunne være den sangen som det nye albumet mangla. De
andre tekstene og de overhengende temaene på albumet var allerede ferdige, og det satte standarden når jeg begynte å jobbe med tekst. - Den siste låta, “Merry Macabre”, er den mørkeste og mest eksperimentelle på skiva. Var det et bevisst valg å skyve musikken i en mørkere retning? Lars: ikke noe bevisst tror jeg. Særlig de to første platene har mye mørke i seg, dels inspirert av Black metal og gamle skrekkfilmer. Kanskje særlig “Rites..” og kanskje deler av “Silence..” er temmelig lystige, så da er det naturlig at det kommer ut litt mørke også. Forøvrig er “Merry Macabre” et resultat av en jammehelg i huset til Marius på Vestlandet, så kanskje det hjalp å bli snøfast der borte i fjellskrenten noen dager. Andreas: Som Lars nevner, så er det mye mørke i Wobblers låtunivers, men det er også er mye lys. Denne gangen ble kanskje noen av de mørkere strømingene tydeligere. Og de litt introspektive tekstene gjenspeiler nok det. Men jeg synes ikke det er endimensjonalt. Et håpefullt mørke kanskje? Kristian: I utgangspunktet ikke. Men jeg tror vi skjønte at den kom til å bli et glimt inn i Wobblers mørkere sider da vi samlet temaene vi alle hadde etter jamming og presentasjon hos Marius vintertid. Kanskje den isolerte settingen og mørket utenfor fikk oss til å gå i den retningen også. I lys av hvordan vi lager musikk i Wobbler så handlet det også her om hva som passet sammen og bidro til et hele, og Merry Macabre er helt klart den låten på albumet det var mest krevende å lage, men også den jeg personlig synes det var mest inspirerende å lage. Etter den nevnte øvingshelgen var skissen til låten 80% ferdig og vi var tro mot det vi hadde kommet frem til i den videre prosessen og fulgte materialet dit det ville gå. Det sagt, så synes jeg at det er deler av “Silence..” som er vel så mørkt som “Merry Macabre”, men kanskje ikke i løpet av et så langt strekk med musikk. - Hva er de videre planene for Wobbler? Har dere tenkt å turnere, når mulighetene for det er tilbake? Andreas: Ja. Og det gleder jeg meg til! Jeg vet at det allerede er interesse fra flere steder rundt om i verden, så det regner jeg med vi får på plass så fort vi alle kommer oss ut av denne tåka. Kristian: Det kommer vi helt sikkert til å gjøre. Vi vil gjerne spille dette albumet live for publikum. Det er noen partier som jeg synes er så fulle av energi i utgangspunktet, så å interagere med folk fra scenen trolig vil føles veldig forløsende både for oss og dem. Men når det kommer til tidspunkt, så er Wobbler i hendene på pandemiens lunefullhet, akkurat som alle andre band, men vi vil absolutt reise rundt med materialet fra “Dwellers of the Deep” når det er mulig.
norwayrock.net
Det er gått snart 29 år siden AOR-bandet Unruly Child ga ut sin debut som i ettertid har blitt en kultklassiker, men tidspunktet for utgivelsen kunne knapt vært verre – tidlig 1992 i det grungen for alvor erobret verden. Bandet lå lenge på is, og innen de kom i gang igjen rundt 2010, hadde vokalist Mark Free blitt til Marcie Free og tilbragt mange år i anonymitet i hjemstaten. I anledning Unruly Childs nye skive ”Our Glass House” fikk vi en lang og trivelig prat med en særdeles vennlig Marcie, og kom også inn på hennes fortid i band som King Kobra og Signal – og om hvordan de ga ut tidenes første rap/rock-amalgam-låt. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: MASON MULLINS
- Fast åpningsspørsmål på alle intervjuer i år er hvordan det går med deg og hvordan Covid 19 har påvirket livet ditt? - Det går helt fint, og det har egentlig ikke endret livet mitt så mye, jeg trives best hjemme uansett. Jeg bor alene med en hund og trives godt med det. Da kan jeg spille trommer eller gitar så høyt jeg vil, når jeg vil, haha! - Ja, du startet faktisk musikkarrieren på trommer, gjorde du ikke? - Ja, jeg ble helt hekta på å spille slagverk etter at en av de lokale guttene i gata som spilte i band, lot meg få prøve slagverket hans og lærte meg å spille en helt standard elementær rytme på trommene. Da var jeg kanskje tolv år, men fra da av var jeg fast bestemt på at jeg skulle spille i et rockeband! - Vi skal komme tilbake til dine tidligere år, men først må vi snakke litt om den nye og syvende skiva til Unruly Child, ”Our Glass House”, som jeg har hørt på den siste uka. Og jeg liker den godt, mye bedre enn den forrige, ”Big Blue World” som kom for bare ett år siden. - Takk, godt, da gjør vi noe riktig! - Dere har virkelig skrudd på produktiviteten! Etter at bandet gjorde comeback med deg på vokal i 2010 (med ”Worlds Collide”) tok det syv år før neste studioalbum. Og nå har vi plutselig fått tre nye skiver – og et livealbum – i løpet av snaut fire år. Hva har skjedd?? - Jeg vet! Jeg snakket med Bruce (Gowdy, gitar) om det, og han var også litt oppgitt over bandets manglende produktivitet, så vi bestemte oss for å gjøre noe med det. Jeg er uansett pensjonert nå, jeg har ikke noe annet å drive med, så jeg kunne jobbet med Unruly Child hver eneste dag om så var, det er jo hva jeg elsker å gjøre. Planen var å lage ei skive per år etter at vi hadde gjort EP’en ”Down The Rabbit Hole” i 2014, men det var lettere sagt enn gjort, livet slenger deg alltid en overraskelse i ny og ne. Og dette er jo uansett ikke noe vi tjener mye penger på. - Det er vel kun de aller største artistene som tjener penger på skivene sine i disse dager. - Ja, nettopp. Og Bruce vil derfor gjøre dette effektivt og fokusert – for hvis det tar for lang tid, rekker han ikke å involvere seg i andre prosjekter som han kanskje tjener mye mere på. - Jeg har inntrykk av at Bruce og Guy (Allison, keyboards) skriver og spiller inn alle låtene som en duo først, og når de er ferdige, legger du på vokal. Er det riktig oppfattet? - I store trekk, ja, så er det slik vi gjør det. De bor i California, og deler filene med meg her i Michigan hvor jeg gjør vokalen. - Hva er status i bandet for trommis Jay Schellen (ex-Asia, Yes) og bassist Larry Antonino? De er ikke med på skiva? - Jay er veldig ettertraktet som studiomusiker, så han har nok å drive med. Hadde vi vært et aktivt liveband, så ville det vært Jay og Larry, norwayrock.net
Når én dør lukker seg... men det er vi ikke. Når vi bruker mye tid på å spille inn låter, kan vi ikke forvente at de står stand-by hele tiden. Jay var på turné med Yes da vi begynte å jobbe med denne skiva, og så spiller han fast i et show i Las Vegas (”Raiding The Rock Vault”) og med John Payne. Larry spiller for tiden med Michael Thompson, som vokalist og bassist, og det er jo utrolig bra, jeg er så stolt over ham! Og så spiller han med Pablo Cruz. - Dere har derimot en celeber gjest på bass denne gang. - Ja, det var Bruce som foreslo at vi skulle høre med Tony Franklin (exBlue Murder, The Firm, Whitesnake m.m.), og det var jeg selvsagt helt med på. - Fantastisk bassist, en av få med virkelig eget særpreg! - Ja, jeg elsker spillinga hans! Så han steppa inn på bass, og vi brukte bare programmerte trommer denne gang. Men det er samplinger av ekte trommer, så det høres bra ut, jeg tviler på at mange kan høre at de er programmerte. Og for å være ærlig, så har vi et så lite budsjett at det nesten ville være en fornærmelse mot Jay og Larry og be de bruke sin dyrebare tid på å spille på denne skiva uten å kunne tilby skikkelig betaling. - Men i disse dager er det jo ikke platesalg man tjener penger på, det er konserter. Og Unruly Child har gjort kun to konserter det siste tiåret. (Firefest i England 2011 og Frontiers Festival i Italia i 2017.) Hvorfor så få? Er det viljen det står på? - Jeg har absolutt ikke noe imot å spille konserter, og jeg har mange ganger sagt til gutta at vi må komme oss ut på veien. Men det er økonomien og logistikken som er kneika her. Vi gjør stort sett alt selv, og ingen av oss har den rette mentaliteten til å kunne gjøre en god nok jobb som booking manager eller turnémanager for bandet. Vi er først og fremst kreative mennesker, og vi vil helst ikke måtte ha noe med den forretningsmessige delen av bransjen å gjøre. Jeg kan i hvert fall ikke påta meg det, det er altfor stressende. Jeg er for snill og ettergivende, jeg ville ikke fikset å sette hardt mot hardt, stille krav og forhandle frem en bra avtale på vegne av bandet. - Så ved begge anledningene dere har spilt konserter, så har dere fått et tilbud om å fly inn, spille konserten på en lånt backline, overnattet og flydd hjem igjen? - Ja, i praksis. Og hadde vi fått et lignende tilbud om en konsert i Europa nå, så hadde vi helt sikkert slått til. Men det har nesten ikke vært andre seriøse tilbud. Og ikke er vi ute og banker på dører for å få lov til å spille, for det er vi ikke økonomisk avhengige av, vi klarer oss alle greit uansett. Vi skulle gjerne gjort flere konserter og møtt fansen, men det er ikke veldig viktig for oss. - Turnerte du mye med King Kobra på 80-tallet? Trivdes du med det? - Ja, vi turnerte mye, i to og et halvt år konstant var vi overalt, unntatt Europa. Det var et hardt liv, men jeg skjønner hvorfor mange elsker det livet, både fysisk og psykologisk. Du blir nesten hekta på adrenalinet! NRM 4-2020
25
Første gang King Kobra gjorde en turné, i 1985, så gjorde vi 146 konserter utenfor Los Angeles, og vi fikk utbetalt rundt 250 dollar i uka. Etter konserten var det oftest bare å komme seg inn i denne slitne bobilen som Carmine (Appice, trommer) hadde fått låne. Og en bobil er egentlig beregnet på en familie på fire – vi hadde alltid 10-11 karer i det samme kjøretøyet, og hver eneste natt måtte vi kjøre typ 800 km for å nå igjen turnétrailerne til Kiss eller hvem enn vi var forband for. Jeg ville jo gjerne drikke og feste med de andre, men jeg kunne ikke, for da ville jeg ikke klart å synge neste kveld! Og det var mye viktigere, det ville jeg gjøre så bra som mulig. - Aerosmith og Run DMC får ofte æren for å være de første til å gi ut en låt som blandet rock og rap, med ”Walk This Way” (juli 1986) men det kan hevdes at King Kobra slo de med et par måneder (med ”Home Street Home” fra ”Thrill Of A Lifetime”, utgitt mai 1986). - Det er sant! Det var faktisk vår gitarist Mick Sweda som kom med den låta. Han satt i vinduet i leiligheta si i Hollywood og tittet ned på uteliggere og tiggere på gata utenfor, og ble inspirert av det. Selv om vi spilte i et hardrockband, så hørte vi på andre typer musikk privat, og vi hadde fingeren på pulsen til det som foregikk for tida. Du kunne ikke unngå å høre rap og hiphop. Skulle jeg gjort dette i dag, ville jeg nok ha gjort vokalen på en helt annen måte enn jeg gjorde den gang. Jeg hadde jo null erfaring med sjangeren. - Da lurer jeg på hvordan resten av bandet reagerte da Mick slang en raplåt på bordet? - Haha! Vi ble alle litt sjokka, og jeg var veldig usikker på om vi skulle gjøre den eller ikke. Men Carmine elsket den, Mick kom opp med noen kule gitarriff som passet, og jeg ville støtte Mick i hans kreativitet. Han er en veldig fin fyr. - Jeg husker min egen reaksjon første gang jeg hørte den låta. ”Hva i hælvete er dette for noe drit?!” Men jeg var femten da. - Haha! Ja, jeg ser den. Og den passer definitivt ikke inn sammen med resten av låtene på skiva. - Ja, det var utvilsomt et veldig variert album. Kanskje det var problemet. - Det kan meget godt være! Vi var ganske forvirret og søkende, og kom rett fra turné og ble sendt rett i studio for å spille inn en oppfølger til ”Ready To Strike” før vi hadde fått tid til å skrive låter. Og de fleste av oss var unge gutter som ikke var vant til å måtte skrive låter under press. Carmine var den erfarne av oss, og han hadde jo skrevet hitlåter, så vi lot ham ta styringa og sette kursen. Og han hadde en kompis ved navn Duane Hitchings, som han hadde spilt med i Cactus på 70-tallet. Duane hadde et lite hjemmestudio som vi kunne bruke, og han var kjapp og effektiv og hadde utstyr som var moderne den gang. Han hadde 26 NRM 4-2020
ambisjoner om å bli produsent, så han var interessert i å jobbe med oss. Låtskrivinga gikk veldig tregt i starten, men etterhvert kom vi i siget, og da kom nye låter på løpende bånd. Det er ofte sånn. - Hva fikk deg til å forlate King Kobra? - Johnny (Rod, bass) slutta. Det påvirket oss veldig. Vi var en liten sammenknyttet gjeng som var i ferd med å bli en slags familie. Han fikk et meget godt økonomisk tilbud fra W.A.S.P. som han slo til på, for pengenes skyld. Da ble jeg veldig desillusjonert over hva vi holdt på med. Det var som å miste et familiemedlem. Vi testet ut hundrevis av nye bassister før vi omsider bestemte oss for Lonnie Vencent. Det funka, men det endra hele spillementaliteten, spesielt hos gitaristene. De var yngre enn
”Samtidig som Unruly Child falt ifra hverandre, innså jeg min transseksualitet, og verden stoppet litt opp. Det var veldig vanskelig, og den dag i dag er det nok av fordomsfulle mennesker som hater meg for den jeg er. Mange av mine venner vendte meg ryggen, også min eks-kone. Det er fortsatt mange som ikke vil gi Unruly Child en sjanse engang på grunn av meg.” meg, og prøvde å dra oss musikalsk i retning av Judas Priest eller Mötley Crüe og sleaze rock. Og det var virkelig ikke min greie. Jeg sa til Carmine fra starten av at jeg ikke er noen metalvokalist, jeg kan ikke skrike i falsett. Jeg er mer en melodiøs soulsanger. Og han var enig. Han er åtte år eldre enn meg, men vi har begge samme bakgrunn, vi elsker Motown og vokste opp med 60- og 70-tallets popband. Han sa at vi skulle holde oss til det mer melodiske, men det skjedde ikke. Låtene gitaristene kom med ble bare hardere, og vi mista retninga vår. På dette tidspunktet begynte Mark Torien (King Kobras neste vokalist) å henge rundt bandet og bli god kompis med Mick. Og Mark gjør sine greier på en god måte, men det er ikke hva jeg gjør. Vi gikk i hver vår retning, rett og slett. og det var derfor jeg slutta. - Jeg har gjort et par intervjuer med Carmine, og har alltid masa på ham om King Kobra. Og han sa at han har tatt kontakt med deg et par ganger med tanke på en gjenforening av et slag, men at du ikke hadde vært det spor interessert? - Vel, ja, Carmine og jeg kom litt på kant med hverandre for noen år siden. Først og fremst
dreide dette seg kun om penger. Carmine er vant til å leve som en rockestjerne, helt siden Vanilla Fudge-tida. Han hadde egen manager, egen regnskapsfører, egen advokat. Vi andre var bare unggutter fra gata, vi hadde ingenting. Og vi ble utnyttet økonomisk, noe som ble et problem for oss andre fire. Carmine fikk mesteparten av inntektene fra platesalget som låtskriver – bortsett fra at han skrev egentlig ikke så mye! Han håvet inn inntekter på låter som jeg skrev! I likhet med de tre andre måtte jeg signere en kontrakt hvor jeg i praksis ga ifra meg alt dette, og som du kan forstå, ble dette et betent punkt. Rundt 2014 tok Carmine kontakt og ville utgi opptakene fra en stor festival vi gjorde i Acapulco i 1986. Han hadde sittet på både lyd- og bildeopptak i årevis, og han forventet da at jeg skulle godta en like liten prosentandel av inntektene som da jeg hadde hatt da jeg ble med i King Kobra, tretti år tidligere. Da skar det seg, jeg ville ikke prate noe mer med ham, jeg var ferdig med hele Carmine. - Jeg kan forstå hvorfor. - Men, for ett års tid siden ringte han meg plutselig og la igjen en beskjed på svareren min. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle ringe ham opp igjen, men fant ut at livet er for kort til at jeg skulle gå rundt og være bitter på ham. Så nå har vi fått snakket ut, og alt er greit, men jeg har fortsatt ikke lyst til å gjøre noe mer King Kobra-greier. - Nei, jeg var også ferdig med King Kobra etter at du slutta, da ble de et høyst middelmådig hardrockband, og de ga ut en av tidenes verste liveskiver for et par år siden. Har du hørt ”Live At Sweden Rock”skiva deres? - Nei. Er den ille altså? - Ja, helt grusom. Jeg fatter ikke hvem som ga klarsignal for å utgi det mølet. Men dem om de. - Lykke til. De har vel fortsatt både Johnny og David med. - Etter at du slutta i King Kobra gikk det et par år før vi hørte fra deg igjen, da i et band ved navn Signal, som ga ut ”Loud & Clear” i 1989. En AOR-kultklassiker, må jeg si. - Det var sikkert mange som ble sjokka over at jeg frivillig slutta i et band som King Kobra, men jeg har alltid hatt troen på at når en dør lukkes, så åpnes en annen som kan ta deg til et annet og bedre sted. Det tok sin tid, i mellomtiden jobbet jeg som budbringer for et par steingale iranere i Los Angeles. Jeg kjørte sikkert 400 kilometer daglig, innen LA! Jeg slutta i King Kobra i november 1986, dro hjem til Michigan til jul, og da jeg kom tilbake til LA i januar, fortalte min samboer Andre, som forresten var turnémanager i King Kobra, at det hadde ringt noen fra Denver for å få tak i meg for å få meg med i et nytt band. Så jeg fløy dit og begynte å jobbe med de i helgene, samtidig som jeg hadde fått kontakt med de andre karene i Signal, som hadde spilt i ganske store og kjente band tidligere. (Bassist Erik Scott var norwayrock.net
ex-Alice Cooper og Kim Carnes, trommis Jan Uvena hadde spilt med Alice Cooper og Alcatrazz, mens gitarist Danny Jacob gikk videre til å spille med George Michael, Elton John og er i dag en respektert filmmusikk-komponist.) Begge bandene begynte å låte meget bra, så jeg måtte velge ett av de. Skulle jeg valgt bandet i Denver, måtte jeg ha flyttet fra LA, og det føltes ikke riktig, så derfor satset jeg alt på Signal. - Det var ikke et bandnavn du var glad i, har jeg skjønt? - Nei! Vi hadde i månedsvis prøvd å komme på et godt bandnavn, faktisk var Unruly Child et av forslagene som jeg prøvde å få igjennom. Til slutt var det vår A&R-mann på plateselskapet som foreslo Signal, og vi gikk med på det for å få mest mulig godvilje hos ham. Bandet ble dermed oppkalt etter en flaske munnvann som han hadde sett på badet... - Men det ble bare én skive (produsert av Kevin Elson) og noen få konserter, og så raknet det? - Ja... det der er en greie som har gjentatt seg gang på gang i min karriere. Da vi startet med King Kobra, så var vi litt i forkant av trendene. Det fantes ikke glam metal band som f.eks Poison da vi startet. Dermed visste ikke helt radiostasjonene hva de skulle gjøre med oss, og vi fikk svært lite promo. Og det var tilfelle med Signal også, bortsett fra at der var vi litt for sent ute. Vi var i kategorien classic rock, men siden vi ikke var kjente fra før, ble vi ikke betegnet som classic! Problemet var også at han som ga oss platekontrakt med EMI og hadde knalltro på oss, byttet jobb før skiva kom ut, og dermed var det ingen som gadd å ta ansvar for hans lille hjertebarn, Signal. Så der satt vi, som foreldreløse barn dumpa på dørstokken til EMI, som ikke ønska å ta noe ansvar for oss. Da var jeg nygift og i desperat behov for en stødig inntekt. Jeg gjorde en innsats for å få booket konserter for Signal så folk kunne få øynene opp for hvilket bra band vi var, og fikk omsider EMI til å finansiere en miniturné med fire konserter. Og den var spredt over hele landet – en konsert i Michigan, en i Milwaukee, en i Phoenix og en i Nebraska. - Jeg ser at det ligger Signal live-DVD ute på ebay nå. Er du klar over den? - Ikke DVDen, men det er en liveskive ute fra konserten i Nebraska. Det var den lokale radiostasjonen der som tok initiativet til å spille inn konserten vår. Og et ungt og ukjent band sier jo ikke nei til å bli spilt på radio! Jeg vet det ble filmet fra lydbordet, men jeg fikk bare en CD som jeg satt på i mange år før jeg gjorde den tilgjengelig for salg via nettsiden min. Det var sikkert ikke mer enn 100-150 stykker tilstede, og vi spilte sist på en lokal festival, hvor folk var slitne etter å ha sittet på gresset i steikende sol hele dagen. - Er dette likevel en utgivelse du kan gå god for? Bør fansen anskaffe den? - Tja...lyden kunne vært bedre og jeg var ikke på mitt beste vokalt den dagen, men det er solid. Så er du fan og vil se Danny, Jan og Erik sparke ræv på scenen, så kjøp den. Det ble bare de fire konsertene, men i løpet av den uka ble jeg så imponert over hvor bra det låt. Alle var 100% profesjonelle, vi hadde alt som trengtes for å gjøre det bra! Men det ville tatt lang tid, i konstant oppoverbakke, og spesielt Danny hadde mange andre tilbud som ga godt betalt. - Så det var det? - Ja. Men igjen, når en dør lukker seg... Jeg lover, det tok ikke mer enn tre dager etter at vi hadde satt punktum for Signal før jeg fikk en telefon fra Warner som fortalte at en gitarist og låtskriver ved navn Bruce Gowdy var på jakt etter en vokalist, og at mitt navn var blitt nevnt i anbefalingene. Jeg hadde aldri hørt om han, men det viste seg at han jobba med Guy Allison, som tilfeldigvis var en av de første musikerne jeg ble kjent med da jeg flytta til Los Angeles i 1979! Og jeg hadde alltid hatt voldsom respekt for Guy og drømt om å være god nok til å spille i et band med ham! - Debutskiva til Unruly Child ble produsert av Beau Hill (Alice Cooper, Winger, Ratt, Europe osv) og regnes pr idag som en klassiker innen AOR. Men timingen kunne knapt vært verre. - Nei. Grungen tok over verden nærmest over natten, i januar 1992, og skiva vår skulle slippes i april. Det medførte at vi var helt utdaterte allerede før vi hadde startet, og plateselskapet var febrilske etter å signere det neste Nirvana. De gjorde absolutt ingenting for oss, og det
norwayrock.net
musikalske landskapet hadde også endret seg så kraftig at vi fikk nesten ikke spillejobber – jeg tror vi gjorde tre eller fire konserter i løpet av 1992. Interscope droppa oss ved første anledning, og kvitta seg også med Beau Hill, mest fordi han sto i med dama til sjefen, haha! Men Beau anbefalte oss å stå på videre, og fortsette å skrive låter, helst litt hardere skarpere låter for å kunne hevde oss i den nye virkeligheten. Og det var hva Bruce og jeg gjorde, vi kom virkelig i dytten, og den perioden er nok den mest produktive i mitt liv som låtskriver. Men Guy og Bruce fikk et tilbud om å dra til Japan og spille på et godt betalt oppdrag, og da rant Unruly Child ut i sanden. - Signal-historien på nytt igjen! Du har jo også gitt ut to soloskiver – en som Mark Free i 1993 (”Long Way From Love”) og en etter at du ble Marcie Free, ”Tormented” fra 1995. Men jeg ser at resten av Unruly Child-gutta spiller på den og har skrevet låtene. Det er til og med en låt der som heter ”Unruly Child”. Hvorfor ble det en soloskive? - Lang historie... men samtidig som Unruly Child falt ifra hverandre, innså jeg min transseksualitet, og verden stoppet litt opp. Det var veldig vanskelig, og den dag i dag er det nok av fordomsfulle mennesker som hater meg for den jeg er. Mange av mine venner vendte meg ryggen, også min ex-kone Laurie – ekteskapet holdt bare i to år. Det er fortsatt mange som ikke vil gi Unruly Child en sjanse engang på grunn av meg. Men det kan jeg ikke gjøre noe med. Uansett, livet gikk videre, og jeg flyttet hjem til Michigan og fikk meg en vanlig jobb i en bank. Et par år senere fikk jeg en mail fra et selskap i Tyskland som var veldig interessert i å gi ut nærmest hva som helst med meg. Vi hadde jo demoene som jeg og Bruce hadde gjort i 1992-93, og jeg spurte Bruce om hva han tenkte om at vi ga ut disse som et slags soloalbum for meg. Han gikk med på det, og han skulle få et visst honorar og krediteres som produsent. Vi var i ferd med å sette opp en juridisk kontrakt på dette da tyskerne tok kontakt og sa at de var konkurs og kunne ikke opprettholde sin del av avtalen vi hadde blitt enige om. Det var et hardt slag. - Men skiva kom omsider ut likevel? - Ja, noen måneder senere fikk jeg en mail fra en kar i England som jeg var blitt kjent med mens jeg gjorde en turné der som Mark Free etter den første soloskiva. De ville gjerne gi ut demoene, men kunne på langt nær tilby like mye som det tyskerne hadde gjort. Det var bare en dråpe i havet, men jeg var blakk og ensom der jeg satt i Michigan hvor jeg ikke kjente noen lenger, så jeg takket ja, selv om jeg ikke kunne betale Bruce det vi hadde blitt enige om, og han ble heller ikke kreditert som produsent på skiva. Han ble rasende på meg, og det forstår jeg, det var råttent gjort av meg. Etter det snakket vi ikke sammen på mange år, ikke før 2008. - Hørte du på de to Unruly Child-skivene de gjorde med Kelly Hansen (nå i Foreigner) og Philip Bardowell på vokal? - Nei. Aldri. Jeg har enda ikke hørt de. - De ga jo også ut ”The Basement Tapes” i 2002, med orginalversjonene av låtene fra debuten, og en DVD. Var det greit for deg? - Jada, jeg kunne uansett ikke si noe på det. Og demoversjonene var jo bedre enn de glatte versjonene som Beau produserte til skiva. Han homogeniserte låtene og fjerna bandets sjel. - Hva skjedde så i 2008? - Jeg kom hjem fra jobb en dag rett før jul og fant Bruce Gowdys stemme på svareren min. Hører dere, gutter og jenter?? En telefonsvarer! Vi hadde sånne i gamle dager, haha! Bruce skulle bare ønske meg god jul, men egentlig var det en del av hans prosess med å slette alt uvennskap med hans bekjente gjennom årene, etter at han ble tørrlagt i januar 2008. Og det førte til at vi gjenopptok kontakten og lagde ”Worlds Collide” som kom ut i høsten 2010. - Konserten på Firefest i 2011 var din første på 18 år. Det må da ha vært utrolig spesielt for deg å stå på den scenen og møte fansen som kvinne, og motta den enorme jubelen fra publikum? Det var så mye positiv energi og kjærlighet i lufta den kvelden! - Ja, jeg kan ikke sette ord på hvor mye det betydde for meg personlig å motta den aksepten fra et par tusen mennesker. Det var virkelig en spesiell kveld jeg aldri vil glemme.
NRM 4-2020
27
Norges Ozzy og Sharon
Etter å ha sjokkert en hel metalverden ved å gi seg i et Kvelertak som var på en konstant opptur, har nå Erlend Hjelvik reist seg igjen og samlet et band rundt seg. Bandet har fått navnet Hjelvik og spiller en musikk som ligger hans eget hjerte nært. En hyggelig og pratsom Erlend Hjelvik svarte telefonen da vi slo på tråden opp til Haugalandet for å få siste nytt rundt bandet hans. TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: SYNNE NILSSON
- Gratulerer så mye med den nye skiven din «Welcome to Hel»! Et solid stykke arbeid om jeg kan få ytre min egen mening, men hva synes du om hvordan resultatet ble? – Jeg er storfornøyd, og resultatet ble akkurat sånn som jeg hadde håpet. Jeg hadde jo ruget på den nesten et år før den ble gitt ut, så det var deilig å få den ut. - Du slapp jo noen singler før selve albumet kom ut. Hvordan var tilbakemeldingene, og gjorde det at du kunne senke skuldrene før selve plata kom ut? – Tilbakemeldingene var veldig gode og singlene ble streamet veldig ofte, så det må vel bety at jeg har gjort noe rett. Kult å se at folk liker det man har jobbet med. - Mye interesse rundt Hjelvik i form av intervjuer og sånt? Har det store utlandet også hengt seg på? – Det var veldig mye trykk før albumet ble sluppet ja. Jeg holdt vel på to-tre dager i uken, der jeg stort sett bare gjorde intervjuer med folk og magasiner fra hele verden. Alle de store magasinene ville høre om Hjelvik og de var godt oppdaterte på hva jeg holder på med. Det hjelper nok at jeg er signert til Nuclear Blast, som gjør en kjempebra jobb for å promotere bandet. - Den første singelen du slapp fra plata, «North Tsar» var jo på engelsk, men så var singel nummer to «Helgrinda» på norsk. Når man ser på sporlisten så er det en betydelig flere engelske titler enn norske. Hva er grunnen til at du har fokusert hovedsakelig på engelske tekster? – For min egen del så var det kult og prøve noe nytt. Jeg har sunget og skrevet tekster på norsk stort sett i alle år, så det var noe jeg hadde lyst til å prøve. Det føltes som om at jeg fikk nye fargestifter å tegne med, for å si det på den måten. Jeg synger jo om veldig norske ting som for eksempel norrøn mytologi, så det blir jo litt interessante vinklinger bare av å skrive om de tingene på engelsk. 28 NRM 4-2020
- Bandet ditt består jo også av hovedsakelig folk som ikke er norske, så hvordan i all verden fikk du samlet gjengen din? Jeg går ut fra at du ikke fant dem vandrende i gatene på Haugalandet? – Bandet består av en amerikaner, to franskmenn og en annen nordmann – som ikke er med på plata, men som er del av bandet. Det var ikke en plan jeg hadde da jeg startet at jeg skulle ha et internasjonalt band med meg. Den amerikanske gitaristen var han som kom med på laget først, og han kontaktet vi da vi fant ut av vi skulle spille inn plata i Portland, fordi han bor i nærheten av byen. Jeg kjente til ham fra før, og spurte bare om han ville være med, og han svarte heldigvis ja. Trommisen har jeg også truffet før da han var trommis for Abbath, så jeg kontaktet han da jeg fant ut via Facebooksiden hans at han var ute etter band. Bassisten er en kompis av han igjen, som han fikk med seg, og det var bandet som spilte inn plata. Så har jeg som nevnt fått med en norsk gitarist i tillegg for å fullføre bandet. - Siden du har et band bestående av folk som ikke bor på samme plass så kan jeg se for meg at det har vært noen utfordringer når det gjelder selve innspillingen av plata? – Nei, ikke enda, fordi vi møttes jo alle sammen i USA for å spille inn plata, så det var enkelt og greit. Vi lagde demoene på forhånd der vi alle gjorde våre ting og så mailet vi hverandre fram og tilbake. Vi møttes i Portland to dager før vi skulle gå i studio for å øve inn sangene og få en gjennomkjøring. Når det blir tid for å dra på turné, så får alle komme til Norge rett og slett. Vi har fått ordnet et øvingslokale i kjelleren i huset der vi bor, så her kan vi møtes og øve i ro og mak før vi legger ut på veien en eller annen gang. - Men tenker du at liksom HQ for Hjelvik er hjemme hos dere på Karmøy? – Hehe, ja nå bor jeg ikke på Karmøy lengre, men vi bor i Tysvær og det blir HQ her hos oss ja. - Har dere blitt påvirket av Covid-19 når det gjelder å få spilt inn plata? norwayrock.net
– Plata ble faktisk spilt inn i september i fjor, så vi ble heldigvis ikke påvirket av viruset. Problemene kom når vi skulle få ordnet platekontrakt. Vi var i samtaler med Nuclear Blast da alt skjedde, så de fikk plutselig mye å holde styr på. Prosessen endte opp med å ta litt lengre tid, men det ordnet seg til slutt. Planen var egentlig å slippe plata tidligere i år, men det er jeg veldig glad for at vi ikke gjorde fordi det hadde nok påvirket hele greia. At vi bestemte oss for å slippe den på slutten av året og så satse på at det vil bli mulig å turnere igjen i 2021, var utvilsomt en god idé. Forhåpentligvis blir ikke gapet for stort mellom plateslipp og konserter. - Tenker dere å gjøre en slipparrangement for plata nå på slutten av året? Kanskje en intimkonsert eller noe i den gata? – Det hadde vært kult å fått til et platesignerings-opplegg, men det blir ikke noen slippkonsert. Det får vi ikke sjans til siden bandet er hovedsakelig fra utlandet og det innebærer karantene og ikke minst så koster det mye å få alle over til Norge. - Er Hjelvik noe du har hatt lyst til å gjøre lenge eller er dette noe som har dukket opp de siste to-tre årene? – Hjelvik er en fantasi jeg har hatt i bakhodet de siste fem årene, men jeg hadde ikke noen konkret plan om å sette sammen et nytt band da jeg sluttet i mitt forrige band. Jeg visste vel egentlig ikke noe som helst om hvordan ting kom til å utarte seg etter at jeg sluttet. Jeg tok noen måneder fri før jeg satte meg ned og begynte å skrive musikk til det som da skulle bli Hjelvik. Når jeg først fikk satt skikkelig i gang, så brukte jeg bare noen få måneder på å skrive et album. Jeg har jo vært med på å skrive musikk før, men jeg har ikke gjort det helt på egenhånd før, så det var noe jeg måtte lære meg. - Du har jo basert hele universet til Hjelvik rundt det norrøne og vikinger. Er det temaer som ligger ditt hjerte nært? – Ja det gjør det. Spesielt de siste årene har sett en oppblomstring i interessen min. Jeg vet ikke hva som tente den gnisten igjen på ny, men jeg begynte i hvert fall å lese en del bøker jeg har tatt mye inspirasjon fra, blant annet Snorre sagaene. Det er mye å ta av der når det gjelder å skrive metal-tekster. Omgivelsene her i Tysvær er også veldig inspirerende i så måte, fordi her er vikinggraver og bautasteiner og sånne ting over alt. Det samme gjelder på Karmøy – mye historie å ta av. - Noen spesiell grunn til at du valgte å kalle bandet Hjelvik? – Jeg var nok litt inspirert av Ozzy Osbourne, Dio og Danzig – selv om Danzig ikke er hans egentlige etternavn, men likevel. Jeg tenkte litt i de bandene og følte det var det rette og gjøre. Det hadde vært rart å skulle finne på et bandnavn. Så kan jeg samtidig legge til at det passet bra å bruke etternavnet mitt som bandnavn siden vi også kommer til å spille norwayrock.net
Kvelertak-låter på konsertene våre når den tid kommer. -Det at du har havnet i de trygge klørne til Nuclear Blast må du nesten fortelle litt om? – Haha, ja det er noen bra klør å være i. Vi sendte bare e-post til Nuclear Blast når vi hadde skiva ferdig og lurte på om de var interesserte, og det var de. Etter noen fler e-poster fram og tilbake så var avtalen i boks. Så enkelt som det kan det gjøres og de har gjort en kjempebra jobb for oss allerede så vi er veldig fornøyde. Nuclear Blast tar seg av resten av verden, mens her i Norge har vi startet vårt eget plateselskap som heter Helmet Fire Records. - Du har fått en del kule folk med deg på plata. Både til å spille, men ikke minst når det kommer til produksjon og coverkunsten. En av dem som jeg umiddelbart ble varm om hjerte å se er med er Matt Pike. Hvordan i all verden fikk da han til å spille på skiva?
«…vi kommer til å spille Kvelertak-låter på konsertene våre når den tid kommer» – Jeg har vært på turné med High On Fire før og kjenner Matt godt fra den tide. Da vi fant ut at vi skulle spille inn plata i Portland så kontaktet jeg han fordi jeg vet at han bor der. Han kom innom studioet mens vi holdt på å spille inn plata og la ned sykt kul vokal og improviserte gitarsoloer på flekken. Jeg tror han spilte inn femten på rappen, som alle var gode nok til å brukes på skiva. Det ble en utfordring å velge ut den kuleste, for å si det sånn. Kult å få se hvordan han jobbet i studio. Vi har også med oss Mike Scalzi (fra Slough Feg) som kom innom et par dager og gjorde det sammen som Matt gjorde. De jobbet på helt forskjellige måter. I stedet for å dra på med soloer, så la han på flere lag oppå soloene sine. Begge sluttresultatene ble helt rå. - Så må jeg jo nevne at du har fått med deg legenden Joe Petagno til å skape platekunsten til albumet. Han er jo kjent for blant annet sitt arbeid med Motörhead og Led Zeppelin. Hvordan i all verden fikk du hanket inn han? – Det blir det samme kjedelige svaret at det bare er å sende en e-post og spørre. Jeg sa til kona mi - det er hun som er manageren min og det er derfor jeg sier vi hele tiden - at jeg hadde
lyst til å få Joe Petagno til å tegne coveret. Jeg tenkte jo at han sikkert ikke engang åpnet e-postene sine, men han svarte han. Det viste seg at han kjente til meg fra Kvelertak og hadde sett oss på Copenhell for noen år siden. Han var faktisk veldig gira, spesielt da han fikk høre at tekstene var basert på norrøn mytologi. Han er veldig interessert i det selv og bor nå i Danmark der han bruker en del tid på det. - Men hvor mye av platecoveret og hele designet er deg og dine ideer? – Jeg tegnet noen enkle ideer for logoen først og fremst, som ble litt Manowar-aktige. Ellers så sendte jeg han tekstene og noen demoer jeg hadde, som han kunne bruke for å få en idé om hva vi ønsket. Etter en stund kontaktet han meg igjen og fortalte at han hadde sett for seg coveret i en drøm han hadde hatt og hadde laget en skisse som han sendte til meg. Det var dødskult og ble alt vi hadde håpet på og mer. - Det nevnes i albumbiografien på hjemmesiden din at du mistet litt interessen for metal og hørte ikke så mye på metal mot slutten av din tid i ditt forrige band. Videre så står det at du fikk tilbake gløden ved å begynne å høre mye på metal igjen og at det hjalp deg i oppstarten av Hjelvik. Hva mente du egentlig med det? – Nå var nok det satt litt på spissen, men det var en periode der jeg var ganske lei av å turnere og alt som følger med det livet. Jeg mistet litt piffen til å oppdage nye band som jeg hadde gjort før. Jeg hadde ikke den samme entusiasmen for musikk der en periode. Det gjorde underverker å ha noen måneder fri der jeg jobbet med ting i og rundt huset hjemme. Det kunne være for å ta et eksempel maling av huset det jeg hørte på metal mens jeg malte. Jeg hørte ikke bare på metal, men det var metal-låter som gjorde at jeg fikk lysten tilbake og et ønske om å skrive musikk. Band som Mercyful Fate og tidlig black metal fra Norge og Sverige hørte jeg mye på. - Er Hjelvik framtiden din? Det er dette som er bandet ditt nå? – Ja, det er det. Hjelvik er ikke noe prosjekt som mange kaller det. Dette er et soloband og det er her for å bli. - Har du kanskje allerede noen ideer klare for nye tekster og låter til en framtidig plate nummer to? – Jeg har noen tanker klare allerede ja, men akkurat nå er fokuset fullt og helt på debutskiva vår og å få organisert turneplanene for neste år. - Så det er du og fruen din Shelby som driver hele greia fra HQ hjemme i Tysvær? – Ja, det er vi som styrer alt her hjemmefra så det er mange nye ting å sette seg inn i. Det er mye å henge fingrene i – spesielt med plateselskapet som vi har satt opp her i Norge, men det er kjekt å ha kontroll og det er godt å være tilbake!
NRM 4-2020 29
Derek Sherinian har spilt med mange av verdens største artister i sin karriere. Alice Cooper, Billy Idol og Joe Bonamassa har alle hentet inn synth- guruen til sine prosjekter. 18. september kom hans åttende soloalbum, kalt «The Phoenix», igjen med monster-trommis og produsent Simon Phillips. Vi tok en prat med Derek, som stilte ekstremt presis til avtalen vår.
stiger opp med «The Phoenix» TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: GREG VOROBIOV
- God formiddag, Derek. Snakk om å komme til avtalt tid. - Hei hei. Ja, jeg er opptatt av å holde avtaler. Du ringer fra Norway Rock Magazine? Hvilken by befinner du deg i? - Jeg bor i Trondheim. - Virkelig? Jeg elsker Trondheim. Jeg var der i forbindelse med Starmus-festivalen for tre år siden. - Det er jeg fullstendig klar over. Jeg møtte deg der. Jeg sto og overvar lydprøvene til Steve Vai, Nuno Bettencourt og Devin Townsend, og plutselig sto du like ved siden av meg. - Ah, så kult! Hyggelig å prate med deg igjen. - Takk det samme. Nå er du ute med et nytt album, «The Phoenix», det åttende i rekken, og igjen har du fått med deg Simon Phillips både bak trommene og i produsentstolen, ved din side. - Ja visst. Noe av grunnen til at jeg liker Simon så godt, startet allerede for 40 år siden, da Michael Schenkers LP «The Michael Schenker Group» og Jeff Becks «There & Back» kom ut. Begge kom til å bli store favoritter for min del, og da jeg leste på coveret at Simon spilte på begge, ble jeg satt ut. Schenker var jo heavy metal, og Beck var jazz/fusion, og Simon spilte like bra på begge skivene, og stilen hans skinte igjennom uten problemer. Så, ja, Simon ble min favoritt allerede for 40 år siden. Sånn som min stil har utviklet seg, er jeg avhengig av musikere som behersker både rock og progressiv musikk, såvel som jazz eller fusion, ettersom jeg liker å inkorporere alle stilene på platene mine. Jeg har brukt det meste av min musikalske karriere på å mestre alle stilartene selv, så det ble et naturlig krav i så henseende. I tillegg er jeg så heldig at jeg har kunnet velge de musikerne jeg mente passet til hver låt på «The Phoenix». Jeg forsøker å få fram variasjoner i musikken, og hver låt har sitt eget budskap, og derfor har jeg brukt forskjellige musikere på plata. Men Simon er med på alle låtene. - Valgte du musikerne etter låtene var ferdige, eller brukte du deres bakgrunn og stil for å forme låtene etter deres «farger», for å bruke det uttrykket? - Halvt om halvt, vil jeg si. Jeg visste at jeg ville bruke Steve Vai på «Clouds Of Ganymede», så den ble skrevet med ham i bakhodet. «Them Changes» diskuterte jeg med Joe (Bonamassa). Han ønsket å ha den som vokal-låt, ettersom jeg ville ha ham til å synge ei låt. For det meste av tida skrev Simon og jeg sammen, og etter som låtene ble til, dukket det opp elementer som sa oss hvem som skulle spille på de respektive låtene. Var låta i fusion-land, var det Jimmy Johnson vi valgte på bass, for eksempel, og Steve Lukather på gitar. Luke skulle opprinnelig være med på denne skiva også, men tidsskjemaene våre kolliderte, så denne gangen fikk vi det ikke til. Jeg håper virkelig jeg får ham med på den neste. Heldigvis fikk
30 NRM 4-2020
vi med oss Bumblefoot, han gjorde en fantastisk jobb! Han spiller på tre låter. - Det er interessant å høre de forskjellige musikerne spille på sine respektive låter. Det hersker ingen tvil om hvem som spiller hvor. - Nettopp. Det var også baktanken med hele plata. Jeg hørte hvem som ville passe best, og heldigvis var det ikke nei å få noen steder, bortsett fra Luke, så klart, men det kommer vi tilbake til. - Hva med selve skriveprosessen? Hvor lenge skrev du og Simon før låtene var klare? - Vi brukte vel fire hektiske dager til sammen. Jeg kunne komme med tre partier, for eksempel, og Simon kunne dytte inn ideer imellom eller rundt ideene mine. Det beste eksemplet tror jeg må være på «Dragonfly», som er ei pianolåt. Jeg kom med hovedtemaet, og Simon elsket det, og sa ’la meg leke meg litt med dette’, og kom tilbake med noen partier som kommer senere i låta, og konstruerte trommegrooven og basslinja, og med det kom min lille idé ut som ei full låt etter å ha vært gjennom kverna til Simon. Andre ideer kom fra Simon, hvor jeg la på idéer i etterkant, men i all hovedsak kom jeg inn med idéene mine fra en harddisc, hvor vi jobbet ut fra det. - Jeg leste et intervju med Simon for mange år siden, der han pratet om sine soloalbum. Han påsto at han ikke er noen god keyboardist. Hva sier du til det? - Han spiller mer enn godt nok til å formidle ideene sine. Dessuten har han vanvittig gode ører, så han prosesserer mine ideer så godt at han ikke har noe problem med å formidle ideene sine ut ifra det. Han kan spille en av ideene sine på en enkel måte for meg, så forsøker jeg å gjenskape det sånn som jeg hører det inni hodet mitt. Noen ganger treffer jeg på første forsøk, mens andre ganger sier han «nei, ikke helt sånn, men kanskje sånn», og spiller det på en annen måte. Han er ekstremt musikalsk, og har et godt øre for harmonier, for eksempel. En av styrkene hans, i tillegg til å være vanvittig god rytmisk, er hans sans for gode melodilinjer. Jeg verdsetter den kvaliteten hans svært høyt! - Han er jo kjent for å ha en særdeles bra trommelyd, og er svært opptatt av at settet låter som et helt instrument. Han sier jo at trommesettet hans er som et flygel; han slår på ei tromme, og resten av settet synger med. - Jeg stiller meg 100% bak den påstanden. Han forstår konseptet bak lydbildet til et trommesett, og hvordan det er oppbygd, og stemmer ut ifra det. Det er en av hovedgrunnene til hvordan han skiller seg ut fra resten av trommisene der ute. - Du gjorde jo dine partier i ditt eget studio for det meste, mens Simon spilte inn sine i sitt eget Phantom Studios. Det opprinnelige studioet brant jo ned i den enorme brannen «Thomas» i 2017. Har han bygd det opp på samme sted, eller flyttet han?
norwayrock.net
- Han holder faktisk på å bygge seg et nytt hus nå et stykke unna der det brant, og har et lite studio for mixing der. Men trommene har han i et studio ikke langt unna, som heter Carbonite Sound. Det nye studioet hans blir fantastisk! - Hvordan valgte dere ut musikere? - Det var faktisk ganske enkelt. La meg bruke Clint Eastwood-filmer som metafor. Som regissør brukte han spesielle typer skuespillere til sine karakterer, for å få fram sine budskap. Ingen av disse ble valgt tilfeldig. Sånn tenker jeg også i den prosessen jeg går igjennom når jeg skriver musikk. - Akkurat. Så når du komponerer et spesifikt stykke musikk, så hører du signaturen til én eller eventuelt flere musikere? - Nettopp. Hvis jeg for eksempel hører et parti der jeg vil ha fretlessbass, er det Tony Franklin jeg hører. Når det gjelder trommer, hører jeg Simon Phillips. Når jeg tenker på det, behøver jeg egentlig ingen annen trommiser enn han. På gitarsiden, derimot, er det aldri én spesifikk gitarist jeg hører. Aldri! Det nærmeste jeg kommer til det, er faktisk hvordan jeg spiller keyboards. Vil jeg ha blues, går jeg til Joe Bonamassa, for det fins ikke den gitarist i verden i dag som fikser det bedre enn ham. Hvis jeg hører en sørpete, legato gitar, er det Steve Vai som dukker opp. Vil jeg ha blytunge baller og heavy gitar, er det Zakk Wylde musikken roper etter. Behøver jeg noe som er så teknisk at ingen andre fikser det; Bumblefoot. Han er helt unik! - Du nevnte keyboard-stilen din, og det bringer oss inn på mitt neste spørsmål. Signatur- lyden din, «The Monster Lead». Denne lyden er svært særegen, og man hører i løpet av brøkdelen av et sekund at det er din lyd. Svært få keyboardister har fått til dette. - Joda, «The Monster Lead» fant jeg fram mens jeg var i Dream Theater, og brukte den mye der og med Planet X, men om du hører på det jeg har gjort de senere årene, fra Sons Of Apollo og etter det, så er den lyden kanskje bare på 1/3 av soloene mine. Nå bruker jeg mye Nord Lead 3 gjennom Marshall- topper, så jeg har en ny signatur- lyd som skinner igjennom der, og selvfølgelig mye Hammond B3-soli i det siste. Det er svært viktig for meg å ha min egen stil. Det faktum at min musikalitet er identifiserbar er noe jeg forsøker å lære unge musikere når jeg prater med dem. Dette er noe de fleste unge musikere i dag bør bli mer bevisste. Jeg vet ikke om du hørte meg med Dream Theater, men «The Monster Lead» tok form på «Falling Into Infinity»-turnéen i 1997-98. - Joda, jeg så dere i Oslo på den turnéen. - Gjorde du? Kult! Noer skjedde på den tiden. Jeg fikk en Korg Triton mens vi lagde den plata, og det var da jeg begynte å jobbe med «The Derek Sherinian Sound». - Hva utløste akkurat den lyden? - Vet du, det er lyder jeg hører i hodet mitt. Jeg hørte på gitarister som Eddie Van Halen, Randy Rhoads og Yngwie Malmsteen som ung, og senere Jeff Beck og Alan Holdsworth, så jeg har disse gutta i blodet. Hver gang jeg spiller en solo, er disse gutta med meg, og jeg slipper ut en av disse fem i løpet av et nanosekund, avhengig av situasjonen. Jeg forsøker ikke å høres ut som en gitarist, det er ikke dét som er målet, men det du hører gjennom høyttalerne, er temmelig nøyaktig det jeg hører i mitt indre øre. - Spennende. Og på den andre siden har du de siste årene blitt mer analog av deg. Hammond- orgel og flygel. - Jeg forsøker å ikke snu kappa etter vinden eller å følge trender, men heller være en del av utviklinga. Mange keyboardister velger å bruke digitale løsninger i dag, fordi de faktisk låter veldig, veldig bra. Men for den som setter pris på den ekstra innsatsen det faktisk er å bruke originalen, det være seg et Hammond- orgel med Leslie- vifte, eller et flygel, så er det ei løsning jeg setter pris på. Spesielt i en live- situasjon, der du ser det står et tungt orgel på scenen. Ingen digitale løsninger låter 100% likt, uansett hvor bra de er! Jeg har to orgel; et B3 fra 1962, og et 1959 C3. C3- en er
mitt primærorgel. Det er over 60 år gammelt. Tenk deg hva det orgelet har vært med på å spille inn! Og jeg bruker det hver jævla dag! - Fantastisk kult! For oss som følger deg, så har vi sett at du tar oppdrag på innspilling om noen måtte ønske det. - Ja, jeg har som de fleste artister blitt svært påvirket av Koronasituasjonen, så jeg har tatt på med sessions for både små og store aktører. Den siste tida har jeg spilt inn låter for Whitesnake, Michael Schenker og Brad Gillis, for å nevne noen. Men i tillegg har jeg tatt på meg oppdrag for artister verden over, som du neppe har hørt om. I går, for eksempel, gjorde jeg innspillinger med artister fra Finland, Skottland og fra Waco, Texas. Alt dette på én og samme dag. Jeg blir tilsendt veldig mye fra hele verden, så jeg plukker rett og slett ut de låtene jeg liker best. Dermed får jeg jobb, og artistene får min signatur på sine innspillinger. Det er bare å ta kontakt via nettsida mi, så får vi til et eller annet. Jeg syns det er moro å kunne bidra til noe for den nye generasjonen musikere. Tenk, da jeg var yngre, å kunne spørre Eddie eller Yngwie om å spille på ei låt, jeg måtte ha sendt et drittungt bånd halve USA eller verden rundt for å få det til. I dag er verden bare et tastetrykk unna. Sånn sett er jo internett et tveegget sverd; på den ene siden får vi knapt betalt for nedlastinga av musikken, mens på den annen side får vi gjort sessions med artister vi neppe hadde hørt om uten internett. Det jeg gjør, er at bandet eller artisten sender meg låta, så spiller jeg inn 30 eller 60 sekunder, så de får høre hva jeg tenker om låta. Så tar vi det derfra. Da kan de kjøpe en solo, ei låt eller ei hel plate, alt etter hva de ønsker. - Før vi avslutter; Sons Of Apollo ga ut ei ny skive i januar, men på grunn av omstendighetene ble det ikke mye til turné på dere. - Nei, det kan du trygt si. Vi gjorde en tre ukers turné i statene, og 3- 4 konserter i Europa før Covid-19 satte foten ned for videre turnering. Vi hadde jo akkurat begynt å få opp dreiemomentet på turnéen før vi måtte stoppe opp. Personlig tenker jeg at det mest fornuftige i disse tider er å bruke tida godt. Skriv musikk, øv, og lær deg nye måter å beherske instrumentet ditt på. - Fornuftige tanker. Ser dere for dere at turnéen tar til igjen når verden åpner? - Å jada. De kveldene som falt ut i Europa og Sør-Amerika blir flyttet til mai 2021, så vi krysser fingrene for at tilstanden normaliserer seg til da, så vi kan dra på jobb igjen. - Så bra! Men nå når det er tid til overs til planlegging og idémyldring; skjer det noe med Black Country Communion framover? - Ja, det tror jeg. Jeg pratet med Joe for et par dager siden, og det ser ut til at vi kommer til å gi ut ei ny plate i 2021. Det er et langt lerret å bleke, men det ser ut til at vi skal klare å lande dette også. Håper jeg! - Vi krysser fingre! Helt avslutningsvis; med tanke på den lange lista med musikere du har spilt med - hvem har du øverst på lista di over folk du ikke har spilt med? - Jeg har vært utrolig heldig, og har fått spilt med de aller fleste av mine helter. Bare se på topp 10 eller topp 20-lista mi over gitarister jeg har spilt med. Hvem andre kan skilte det ei sånn liste av musikere? Ikke mange, uansett hvilket instrument vi måtte snakke om. Men det er én jeg har til gode å spille med, som skal med på den lista før alt er over, og det er Jeff Beck. - Skjønner. Så med tanke på hans historie med Simon, så må vel drømmen være med de to sammen på en av dine plater? - Der har du drømmen. Akkurat der! Hvis det skjer, på en av deres plater, eller min, spiller ingen rolle. Om jeg ikke spiller er note etter det, så er jeg lykkelig. Simon og jeg gjorde jo «Starcycle» fra Jeffs «There & Back» på «Black Utopia», men tanken på å gjøre ei sånn låt, eller noe som «El Becko» eller «Space Boogie» hadde vært utrolig stilig! - Det tror jeg mange Jeff Beck, Simon Phillips eller Derek Sherinian fans ville satt stor pris på. Du var svært presis inn til dette intervjuet, så jeg vil tro du vil være like presis til det neste? - Det vil jeg svært gjerne. Takk for at du ville prate med meg, jeg håper jeg får komme til Trondheim og Norge igjen snart. Vi sees!
« Det er én jeg har til gode å spille med, som skal med på den lista før alt er over, og det er Jeff Beck.»
norwayrock.net
NRM 4-2020
31
Dream Theaters gitarvirtuos på egne ben I over tretti år har John Petrucci vist andre gitarister hvor skapet skal stå gjennom halsbrekkende instrumentalakrobatikk på fjorten studioskiver med Dream Theater, men den veltrente New York-væringen har i år benyttet coronapausen til å lage sitt andre soloalbum, hvor han fikk hjelp av en gammel kjenning. For første gang siden bruddet i 2010 samarbeidet nemlig Petrucci med sin gamle co-pilot og trommis fra Dream Theater, Mike Portnoy. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: LARRY DIMARZIO LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER
- Nåh John, hvordan går det med deg i Covid 19s eget Ground Zero, New York? - Det går bra med både meg og familien min i disse pandemiske tider, og jeg benytter dødtida til å være så produktiv som jeg bare kan, nå som vi ikke turnerer. - Hvordan har pandemien påvirket livet ditt utenom at du ikke kan turnere? - Det er jo ikke normalt for tiden. Alle våre voksne barn har flyttet hjem i løpet av de siste månedene, fordi deres skoler eller arbeidsplasser holder stengt nå. Så det har blitt mye tid med familien. Men vi har tilpasset oss, i starten gikk vi jo ikke utendørs i det hele tatt. Da fikk vi matvarer levert på døra, lagde alle måltider hjemme, desinfiserte alt som kom utenfra og brukte munnbind. Og det fantes ingen grunn til å forlate hjemmet, for alt var jo stengt uansett. Vi hadde et ikke-corona-relatert dødsfall i familien 32 NRM 4-2020
nylig, men vi kunne ikke holde begravelse engang. Nå har vi begynt å bli mer vant til det, det har blitt den nye normalen, selv om barer er stengt og vi bruker munnbind. Men vi har ting mer under kontroll nå. - Har du møtt noen av dine bandkolleger fra Dream Theater det siste halvåret, eller holder dere fysisk avstand? - Nei, jeg har ikke det, men vi begynner arbeidet med en ny skive om et par uker, og det blir første gang vi møter hverandre fysisk siden vi avsluttet turnéen og kom hjem i februar. Vi kommer til å måtte ta våre forholdsregler, det er en ny realitet vi må forholde oss til nå. Inntil vi har en vaksine, er det sånn det må være. - Vi skal komme tilbake til Dream Theater, men vi skulle jo først og fremst snakke om ditt nye soloalbum, det første på femten år! - Ja! La oss! - Har det hele tiden vært en selvfølge at ditt neste soloalbum skulle være instrumentalt? Du vurderte aldri å dra inn en vokalist og lage melodilinjer og tekster til låtene? - Nei, jeg ville at det skulle være en fortsettelse fra mitt forrige soloalbum, ”Suspended Animation” fra 2005, som ble innspilt av en norwayrock.net
instrumental trio med kun gitar, bass og trommer. Jeg har alltid ment at et soloalbum skal vise innsiden, hva artisten står for, uten noen forstyrrende elementer. Og i mitt tilfelle ville jeg at det skulle fokusere på gitarspillet, og hvordan jeg liker å uttrykke meg og skrive musikk på instrumentet. Derfor ville jeg holde på det grunnleggende, uten masse gjesteartister, det var viktig for meg. Og jeg ville holde det helt separat fra Dream Theater, uten å bruke noen av de andre gutta på denne skiva. - Og her ble vel låtene skrevet på en helt annen måte enn i Dream Theater, hvor dere fem som oftest lager låtene sammen i samme rom? - Ja, nettopp. Her var det bare meg og min lydtekniker som jobbet med å bygge opp en låtidé. Det var ingen andre bandmedlemmer der som jeg kunne spille ball med, ingen jamming som kunne ta låten i en overraskende retning – her måtte alt komme fra min egen kreativitet. Kun meg og min gitar som måtte finne ut hvordan låten skulle utvikle seg. Men det var en gøyal prosess, selv om det var altoppslukende en periode – ofte jobbet jeg ti timer om dagen eller mer, uten pause. - Noen av låtene på denne skiva er mange år gamle, ikke sant? Du spilte vel flere av de på G3-turnéen med Satriani og Roth for et par år siden? - Ja, riktig! To eller tre av låtene her ble skrevet i cirka samme periode, rundt fem år siden. Frem til da hadde jeg bare spilt låter fra ”Suspended Animation”, så jeg ville gjerne by publikum på noe nytt til neste G3-turné – da hadde jeg vel allerede gjort sju eller åtte av disse turnéene. Så da lagde jeg ”Happy Song” og ”Glassy-Eyed Zombies”, som jeg også spilte på gitarklinikker, så fansen har hørt disse låtene live tidligere, ja. - I vår anmeldelse mente vår mann å høre inspirasjon fra Al DiMeola i ”Gemini” og fra Gary Moore i ”Out Of The Blue”. Er han inne på noe? - ja, det er helt riktig! ”Gemini” er den eldste låta på skiva, jeg har nesten et nostalgisk forhold til den. Jeg pleide å spille den på gitarklinikker på første halvdel av 90-tallet, noe du sikkert kan finne på youtube! Jeg har alltid likt den, og alltid hatt lyst til å spille den inn, men har bare aldri rota meg til det – før nå. Og mens jeg jobba med den, fant jeg ut at det hadde vært kult å legge en akustisk solo på den. Dermed spilte jeg den i en gypsy-jazz-stil, definitivt i Al DiMeola-stil a la ”Friday Night In San Francisco”. Låta ”Out Of The Blue” er i bunn og grunn en blueslåt med noen vrier her og der, og visst tenkte jeg på Gary Moores måte å uttrykke seg på da jeg spilte inn denne. - Hvordan kommer du opp med låttitler til en instrumentallåt? Jeg skjønner jo ”Happy Song”, men det er noen snåle titler her og! - Haha, joda! Når jeg kommer på en idé til et riff eller en låt, så spiller jeg det alltid inn med en gang, om enn bare helt enkelt på
norwayrock.net
telefonen min, så jeg ikke glemmer det. Og på samme måte noterer jeg potensielle låttitler når jeg kommer over ord eller uttrykk som høres kule ut. For eksempel, sistelåta på skiva heter ”Temple Of Circadia”, det var en tittel som bare ramla inn i hodet mitt en dag, og jeg tenkte ’Det ville vært kult som en låttittel!’. Og da jeg senere skrev låta, syntes jeg det var et passende navn på den. Men klart, andre titler er litt mer tøysete, som ”Glassy-Eyed Zombies” eller ”Snake In My Boot”, det er ikke ment å tas så seriøst. Samme med ”The Oddfather”, det er litt mer komisk. Det er noe helt annet enn Dream Theater, hvor det er en mer seriøs holdning. - Hvordan foregikk innspillingen? Du gjorde alt hjemme med programmert trommer, og så sendte du låtene over til Dave (LaRue, bass) og Mike (Portnoy, trommer) som la på sine spor i sine egne studioer? - Ja, jeg skrev og spilte inn alle låtene i Dream Theaters studio, som ikke ligger så langt fra mitt hjem. Og det var topp å kunne ha det som min base. Å gjøre dette alene hjemme med en laptop og hodetelefoner hadde ikke funka for min del, resultatet ville ikke blitt like bra. Men ja, etter at jeg hadde spilt inn alle låtene med programmerte trommer og lagt på bass selv, så sendte jeg det til Dave og Mike som lærte seg låtene. Dave spilte inn sine deler hjemme i Florida, men Mike hadde muligheten til å komme til studioet i New York og spille inn trommene der og da mens jeg var til stede. Det er så mye lettere å kommunisere på den måten. Selv om vi ikke spilte sammen – han spilte til mine gitarspor - så var det veldig hensiktsmessig og nyttig å ha ham der. - Dere bor begge på Long Island? - Nei, han bor et par stater unna, men det er ikke langt. Jeg bor i New York, ja. - Du nevnte at du ville holde denne skiva separat fra Dream Theater, selv om det sikkert hadde vært lett for deg å ringe Jordan Rudess eller John Myung og be de slenge innom... - Ja, nettopp. - Og for markedsføringen hadde jo det vært et poeng for å høyne interessen for skiva. Men det har jo definitivt høynet interessen at du har fått med Mike Portnoy her. - Ja, og han er ikke i Dream Theater, så jeg kan følge min egen regel med god samvittighet og la ham spille på skiva, haha! - Hvordan kom det i stand? Det er tross alt ti år siden sist dere
jobbet sammen. - Da jeg begynte å jobbe med den, visste jeg ikke hvem jeg skulle be spille trommer på den. Og en gang jeg snakket med Mike på telefon, nevnte han nærmest i en bisetning at jeg bare måtte si ifra om han kunne gi meg en hjelpende hånd. Vi hadde begge god tid, begge var hjemme i lockdown, og en måneds tid senere, etter at jeg hadde tenkt over det, slo det meg at ’livet er for kort, jeg ringer Mike!’ Og her må det nevnes at Portnoy-familien og Petrucci-familen er alle gode venner. Våre koner er venner, våre barn er venner, så alle sammen mente hele tiden at jeg burde få Mike med på denne skiva. Og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, han gjorde en fantastisk jobb her. - Det samarbeidet har jo naturlig nok ført til spekulasjoner blant media og fans... - Ja, så klart. - Man fikk inntrykk av at det var veldig betent mellom dere to, og at dere ikke var på talefot i mange år. Hvor mye sannhet er det i det? - Det stemmer ikke, det har aldri noen gang vært noe ondt blod mellom meg og Mike. Da han sluttet i bandet, var det en del forretningsmessige greier som måtte avklares. Og vi gikk fra å være i et band gjennom tjuefem år sammen med noen du møtte da du var atten, til å ikke være i band med vedkommende. Det var en omveltning for oss begge. Og på det tidspunktet tok våre liv hver sin retning, vi ble begge veldig opptatte på hvert vårt hold og sjelden hjemme samtidig til å opprettholde vennskapet. Jeg var hele tiden på turné eller i studio med Dream Theater, og han var travel med The Winery Dogs eller Sons Of Apollo eller Avenged Sevenfold eller Twisted Sister! Og så fløy tiden. Men som nevnt, våre familier har hele tiden vært venner og holdt kontakten selv om ikke jeg og Mike har møttes så veldig ofte de siste ti år. - Så det var ikke ett spesielt gjenforeningsøyeblikk?
NRM 4-2020
33
- Jo, det vil jeg faktisk si at det var! Vi hadde jo møtt hverandre i familiesammenheng, til jul og til bursdagsfester og sånn, og det har aldri vært noe annet enn trivelig, men Mike og jeg hadde aldri gjort noe musikalsk sammen siden han slutta for ti år siden. Siden vi spilte den siste konserten for ti år siden, var dette første gang vi jobbet sammen, at vi var i samme rom mens han spilte trommer på en låt jeg hadde lagd. Så ja, det var et spesielt øyeblikk, for oss begge. - Og det føltes bare bra, og aldri ubekvemt? - Aldri ubekvemt, bare kult! Vi hadde det gøy, vi lo mye sammen. Han hadde gjort hjemmeleksa og lært seg låtene, så han kom godt forberedt. Innspillinga gikk glatt, vi kom godt overens. Jeg har alltid funnet Mike veldig lett å komme overens med. Men det var en nostalgisk og god følelse å høre hans trommespill på mine gitarriff, det føltes bare veldig naturlig. Overhodet ikke noe ubekvemt! - Dette er jo selvsagt bensin på bålet med alle spekulasjonene på sosiale media om at ’Snart er Portnoy tilbake bak trommene i Dream Theater!’ Men de visste du jo ville komme, ikke sant? - Ja, og det eneste som holdt meg tilbake fra å be Mike spille på skiva, var akkurat de ryktene som jeg visste ville oppstå, og jeg var litt bekymret for det, det skal jeg innrømme. Jeg ville ikke at det skulle ta vekk fokus fra musikken på denne skiva. Så jeg har prøvd å komme rykteflommen i forkjøpet med å komme ut offentlig og si ’Ikke få noen idéer her nå, det er bare en god kompis av meg som spiller trommer på soloskiva mi, så ikke legg noe mer i det enn akkurat det. Mike Mangini er trommisen i Dream Theater, og vil fortsette å være det fremover. Dette er bare soloalbumet mitt som jeg har bedt Mike om å spille på!’ Og det er sikkert noen unntak her og der, men jeg synes stort sett fansen har tatt det bra og respektert det. Responsen har nærmest vært unisont positiv. Det er så mye dritt og negativitet i nyhetene nå, så at to gamle venner kommer sammen i studio og spiller inn musikk sammen for første gang på ti år – hvordan kan det være noe annet enn positivt? Og tilbakemeldingene har vært flotte, folk synes musikken er veldig oppløftende, og de har blitt glade over å høre Mike og meg spille sammen. Alt det andre tullet med kontroversene rundt trommestolen i Dream Theater virker ikke til å være noen stor sak. Med mindre jeg totalt har feilbedømt responsen jeg har sett på sosiale media! Jeg er veldig glad og letta over hvordan det har gått. Det kunne ha blitt
stygt, men det ble det ikke. - Dream Theater slipper en ny liveskive og BluRay i november, innspilt i London hvor dere gjorde to konserter i februar. Er dette en kombinasjon av de to konsertene, eller en av kveldene i sin helhet? - Det er en kombinasjon. Begge kveldene ble spilt inn, og kameraene ble plassert forskjellige steder den andre kvelden, slik at man plutselig har dobbelt så mange kameravinkler å velge i da det skulle klippes sammen. En kveld hadde vi kameraer på svingkraner på sidene, neste kveld sto de rett foran scenen. Men det er ikke mulig å se hva som er fra hvilken kveld, det er satt sømløst sammen! - Da måtte dere huske å ha på de samme klærne begge kveldene. - Akkurat, haha! Det ble vi minnet om gang på gang! - Ja, hadde vært kjedelig om James klipte håret og glattbarberte seg før den andre konserten! - Hahaha! Ja herregud, tenk deg? Da hadde vi saksøkt ham! - Rakk dere å fullføre turnéen før pandemien slo til, eller måtte dere kansellere noe? - Vi fikk gjort veldig mye, og var akkurat ferdige med Europadelen av turnéen. Dessverre for våre venner i sørøst-Asia, i Japan og Australia rakk vi aldri å komme dit, der skulle vi spilt i april, og det synes jeg er utrolig synd, vi kommer oss ikke dit så ofte som Amerika og Europa. Vi satser på å få gjort det i 2021. - Du nevnte at dere begynner arbeidet med en ny Dream Theaterskive i oktober. Hva kan vi forvente oss denne gang, og når kan vi regne med å få høre resultatet? - Planen var jo egentlig ikke å lage ny skive i år, vi skulle turnere i hele sommer og så ta oss noen måneders ferie. Men vi aner jo ikke når vi kan begynne å spille konserter igjen, og vi sitter her med masse tid disponibelt, så det virket som en bortkastet mulighet om vi ikke gjorde noe sammen nå. Vi er et band, vi elsker å lage musikk, og det å lage en ny skive er nesten det eneste vi kan gjøre nå. Jeg aner ikke når den kommer ut, jeg vil tippe i andre halvdel av 2021, vi har absolutt ikke hastverk. Jeg har også en viss formening om hvilken retning denne skiva kommer til å ta og hva konseptet skal bli, men jeg vil ikke si for mye om det før vi alle fem har begynt å jobbe sammen om dette. Men jeg gleder meg!
”Det var en nostalgisk og god følelse å høre Mike Portnoys trommespill på mine gitarriff, det føltes bare veldig naturlig. Overhodet ikke noe ubekvemt!”
34 NRM 4-2020
norwayrock.net
(slett ikke) Italias Dream Theater Italia er kanskje ikke det første landet man assosierer med rock og metal, men det har grodd godt der de siste tiårene. Stadig flere fans av melodisk progmetal oppdager nå DGM, som i høst slapp sitt tiende album ”Tragic Separation” til stående applaus på disse sider. Vi slo på tråden til Rimini for en passiar med bandets gitarist, produsent og låtskriver Simone Mularoni, og fikk klarhet i hans bånd til Norge og til Geoff Tate. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: MATTEO ERMETI
- Italia var det første landet i Europa som ble rammet av Coronaviruset, i februar. Hvordan er tilstanden hos dere nå? Jeg hørte på nyhetene i dag at dere nå er pålagt å bruke munnbind på alle offentlige steder, både innendørs og utendørs? - Ja, selv om du kan holde god avstand fra andre! Det føles rart, men tallene stiger kraftig igjen, så vi må bare gjøre det som trengs for å stoppe dette og få livene våre tilbake. - For å være ærlig hadde jeg aldri hørt DGM før i forrige uke da jeg satte på den nye skiva ”Tragic Separation” for første gang. Men det var nok til at jeg sporenstreks tok kontakt med deg, og pr nå er nok dette mitt Årets Album innen progmetal, i hvert fall. - Åh jøss! Fantastisk! Tusen takk! - Jeg har jo lagt merke til ditt navn og gitarspill på skiver med band som Sunstorm, Place Vendome, Sweet Oblivion (med Geoff Tate) og vår egen Issa, så det gjorde meg nysgjerrig på DGM. - Ja, jeg har vært involvert med (det italienske plateselskapet) Frontiers i noen år, og jobber mest som produsent, og har fått noen fine muligheter på den måten. - I anmeldelsen av Sweet Oblivion hevdet jeg at stjerna på den skiva var gitaristen, og ikke Geoff Tate, som var så heldig å få lov norwayrock.net
til å synge på den beste skiva han har vært involvert i på et kvart århundre. - Haha! Takk for det! Jeg skrev jo låtene! - Hvor i Italia holder DGM til? - De fleste av oss er i Roma, men Marco, vokalisten vår bor i Napoli, mens jeg er den eneste som bor i nord, i Rimini. Jeg har vært i bandet siden 2006, og rundt en gang i måneden har vi samlet oss i Roma for øvinger. Det var kanskje mer i starten, nå treffes vi når vi har konserter å øve frem mot, eller jobber med en ny skive. I begynnelsen pendlet jeg ofte mellom Rimini og Roma, og det er ca 4,5 timers kjøring. Vi har aldri vært et stort band, men jeg var 25-26 år gammel da jeg ble med i et band som da allerede hadde gitt ut fem skiver og spilt på flere festivaler, så det føltes for meg som om jeg hadde begynt i planetens største band, haha! Noen måneder senere spilte vi på Gods Of Metal-festivalen her i Italia sammen med noen av mine største favorittband som Dream Theater og Symphony X. Så det har vært litt av en reise. - Det er noe spesielt at DGM er oppkalt etter bandets tre grunnleggere (Diego, Gianfranco, Maurizio) som alle forlengst har slutta, sistemann i 2006, da du kom inn. - Ja, jeg vet, det er helt sprøtt! Men to av disse slutta nesten md en gang, og de beholdt sikkert bare navnet fordi de var blitt vant til det og syntes det var kult. Også etter at jeg begynte og det i praksis var et helt nytt band, så ble det diskutert om vi burde bytte navn, men det tar sin tid NRM 4-2020
35
å bygge opp en fanbase og knytte kontakter, så det føltes dumt å måtte begynne helt på nytt igjen, spesielt for de som hadde spilt i bandet i årevis allerede. Men ja, visst er vi et helt annet band enn de som startet DGM i 1994. Samme bandnavn, men andre folk og en annen type musikk. På konserter spiller vi heller ikke noen eldre låter fra tida før jeg begynte i bandet. - Pr nå er det kun trommisen og bassisten deres som har vært med siden 90-tallet. Er de dermed en slags seniorpartnere i bandet, mens dere ’nye’ ikke har like mye medbestemmelsesrett? - På en måte. Men fordelen er at før jeg ble med, så byttet de bandmedlemmer hele tiden, til hver skive. Men nå har vi hatt de samme folka siden Marco ble med i 2008. Så dette er klart den stødigste besetningen av DGM noensinne. - Hvordan ville du beskrevet DGMs musikk til folk som ikke har hørt dere? Melodisk progmetal? - Tja, jeg har aldri følt at vi er så veldig ’prog’, i den betydningen at vi har intrikate låter med lange instrumentalpartier. Noen synes kanskje at dette er komplisert musikk, men vi synes ikke det selv. Vi har melodiøse låter, og kanskje har vi flere instrumentale partier hvor gitar og keyboards spiller tostemt enn mange andre rockeband, men vi har da mange låter som er ganske så rett-frem, som andrelåta på skiva, ”Surrender”. Som band er vi alle glade i AORbandene fra 80-tallet, som Toto og Journey, selv om vi også liker tyngre saker, som Symphony X. Selv hører jeg ofte på mer ekstreme band som Nevermore, Fear Factory og Meshuggah. Så joda, jeg kan alltids gå for betegnelsen Melodiøs Prog, med en dose hard rock. - I anmeldelsen kalte jeg ”Surrender” for ’Journey på steroider’... - Hahaha! Perfekt! - Og gud bedre hvilken gitarsolo du leverer på den! - Takk takk, det er nok den soloen på skiva som jeg er mest fornøyd med selv! For ti år siden var jeg helt besatt av shreddere som Michael Romeo og John Petrucci, da var jeg innstilt på å spille så fort som mulig. Men jo eldre jeg blir, jo mer går jeg i retning av melodiske gitarister som Neal Schon og Steve Lukather, så nå prøver jeg å kombinere de to stilene, å spille både teknisk og melodisk. Jo mer jeg spiller live, jo mer lei blir jeg av å spille tusen toner i sekundet. Som gitarist er utvilsomt den nye skiva det mest modne jeg har levert. Her hører du mer av meg som gitarist, ikke meg som prøver å kopiere andre gitarister jeg ser opp til. - Hvis noen omtalte dere som Italias Dream Theater, ville du blitt stolt eller snurt? - Haha! Dream Theater er jo det største progmetal-bandet noen sinne, så jeg ville aldri tatt det ille opp. Men ærlig talt så sluttet alle i bandet å høre på Dream Theater etter ”Scenes from A Memory”, og det er tyve år siden. Men 36 NRM 4-2020
joda, når jeg snakker med folk som spør hva slags musikk vi spiller, så hender det at jeg sier at det er litt som Dream Theater, for å gi de et referansepunkt de kjenner. Men jeg føler at på noen punkter er vi tyngre enn de, og på andre punkter er vi mer melodiøse. Men å si at vi er Italias Dream Theater føles helt feil. - Jeg snakka med John Petrucci i forrige uke, så intervjuet med ham blir på neste side av dette! - Haha! Glem hva jeg sa! Neida, Dream Theater er mesterne, og jeg har vært superfan så lenge jeg kan huske, men jeg har som sagt ikke hørt på de siden de ga ut ”Six Degrees Of Inner Turbulence”, tror jeg, det var siste skiva jeg kjøpte. Og det skyldes nok at de etter hvert ble litt for tekniske, ikke nok melodiøse – for min smak. Men alle endrer seg musikalsk opp gjennom årene! - Unntatt AC/DC. - Haha! Korrekt. Og all ære til dem for det!
”Jørn-Viggo Lofstad fra Pagan’s Mind er en god venn av meg, og en av mine favorittgitarister. Og så har Norge verdens beste sanger – Jørn Lande!” - Ganske vågalt å åpne den nye skiva med et såpass intrikat og aggressivt instrumentalt angrep som starten av 8-minutterslåta ”Flesh And Blood”. Og det var første video også. Ikke spesielt kommersielt! - Nei, men vi vet at det funker. På den forrige skiva åpnet vi med en suite i to deler på totalt 16 minutter (”The Secret Part 1 & 2”), og folk elsker jo den. Så sånn sett er det ikke så dristig å åpne med en 8-minutters låt! Det er alltid ”The Secret” fansen ber oss om å spille live. Og helt ærlig, hver eneste gang jeg setter meg ned for å skrive en ny låt, så er målet å skrive en melodiøs og fengende treminutters låt som kanskje kan gi oss litt spilletid på radio! Og så baller det alltid på seg så det blir 5-6 minutter i stedet! Det var ikke vanskelig å velge ”Flesh And Blood” som første singel, for den føles ikke som åtte minutter. Og joda, den er knallhard i starten, men så blir den supermelodiøs. Vi følte at den var en naturlig åpning på skiva. Og er du modig nok til å høre gjennom hele skiva, så vil du oppdage mye annet også på de andre låtene. - Som for eksempel åpninga på tittelsporet med bare piano og fiolin. - Ja, flere har dratt frem den. Men det er
vanskelig å velge én låt som skal få folk til å sjekke ut skiva! Tittelsporet var også en av mine favoritter, men de andre mente det var for langt, og Frontiers har jo også sine innspill. - Hendene på frontcoveret minner meg veldig om Michelangelos ”Skapelsen” (Det berømte takmaleriet i det sixtinske kapell i Vatikanet). Er det bevisst, siden bandet er fra Roma? - Nei det er nok mer tilfeldig. Den grafiske designeren som har lagd dette er en av mine beste venner, og også min assistent i studioet. Han har lagd to av våre andre cover også. Og i det første utkastet til dette coveret, så var ikke hendene der. Det var i siste øyeblikk at han kom med idéen om å plusse på disse to hendene som skulle symbolisere adskillelsen i platetittelen. - Jeg ser at det er trommisen deres som har skrevet alle tekstene. Det er jo ganske uvanlig, utenom i Rush... - Haha, ja, nettopp! - Er dette et konseptalbum? - Ja, og det er første gang vi har prøvd oss på noe sånt. På forrige skive skrev jeg et par tekster, bassisten skrev et par tekster...vi har vel aldri vært fantastiske tekstforfattere, for å være ærlig, vi er klar over våre begrensninger. Men denne gang kom vår trommis Fabio opp med en rekke tekster som skulle fortelle historien om en manns reise gjennom livet, og han var så entusiastisk ovenfor idéen at vi ga ham frie tøyler. Det må sies at han skrev tekstene lenge etter at musikken var lagd, så det er ikke et ekte konseptalbum a la ”Operation: Mindcrime”, hvor musikken er tilpasset tekstene og alt henger sammen. Vi har lagd enkeltstående låter hvor tekstene er bundet sammen med en historie. Men jeg synes han gjorde en strålende jobb, dette er første gang vi virkelig har gått i dybden tekstmessig. - Nå for tida er det umulig for musikere å leve av platesalg eller streaming, så vurderte dere å utsette utgivelsen av skiva inntil dere faktisk kan promotere den med konserter? - Ja, absolutt. Den skulle egentlig gis ut i august, men vi utsatte til oktober i håp om at situasjonen skulle bedre seg. Jeg skrev ferdig disse låtene i oktober 2019, og etter hvert ble det viktigere for meg at folk faktisk fikk høre de. Det er første gang på femten år at jeg er i et band som gir ut ei skive uten å turnere med den, men vi er ikke alene om det – alle band er i samme båt nå. Jeg har et håp om at neste vår har ting bedret seg nok til at man kan gjøre konserter. - Dere har ikke booket noe? - Nei, vi avventer inntil vi vet hva vi har å forholde oss til. Men vi savner å spille – ikke bare spille konserter, men å spille sammen, vi fem, i samme rom. Da vi spilte inn skiva, kom de andre til mitt studio i Rimini og spilte inn sine deler individuelt, så vi har aldri spilt disse låtene sammen. Vi tenkte ta et par helger i Roma i løpet av vinteren bare for å treffes og for å lære oss å spille de nye låtene sammen. norwayrock.net
- Blir det ikke konserter på nyåret, kan dere jo like gjerne begynne å jobbe med en ny skive. - Ja, det blir nok til det i så fall. Jeg har aldri vært typen til å sette meg ned og skrive låter på kommando. Jeg må få inspirasjonen. Da kan det komme tre låter i uka, eller så blir det tre låter i året. Inspirasjon kan ikke tvinges frem. - Føler du at dere som italienere blir møtt med fordommer i utlandet, spesielt i engelsktalende land? ’Hva pokker vet italienere om rock’n’roll, og hvorfor synger de på engelsk?’ - Hehe. Ikke så mye nå lenger. Men jeg husker da jeg begynte i bandet, så var det tydelig at vi ble nedprioriterte i forhold til band fra f.eks USA, England eller Sverige. Det samme gjaldt i jobben min som produsent – de første årene jobbet jeg bare med italienske band og artister, mens jeg i dag mikser og produserer band fra både Japan og USA. Folk har kanskje dette bildet av at italienere skal være sleipe og late, men jeg regner meg selv som arbeidsnarkoman som står på uten stopp inntil alt er av høyeste kvalitet. Ting har endret seg de siste ti år, mye på grunn av større italienske band som Lacuna Coil og Rhapsody, men jeg leser jo fortsatt kommentarer om tekstene og om uttalen. Men det er hva det er, italiensk er helt annerledes enn engelsk, og selv om vi studerte engelsk i årevis ville vi fortsatt hatt en viss aksent. Tidligere ble jeg litt irritert over slike nedsettende kommentarer, men i dag bryr jeg meg ærlig talt ikke. - Som nordmann vet jeg alt om det der. - Haha, ja, ikke sant? Men vi forstår hverandre, det er det som betyr noe. - Apropos Norge ser jeg at vi har mange norske felles bekjente på Facebook. - Ja, stemmer, jeg kjenner gutta i Circus Maximus godt, vi har spilt mange konserter og festivaler sammen. Og Jørn-Viggo (Lofstad, gitaristen i Pagan’s Mind) er en veldig god venn av meg. Vi turnerte sammen med Symphony X i 2011, og vi har holdt kontakten siden. Han er også en av mine favorittgitarister. Og så har Norge verdens beste sanger – Jørn Lande! Der er jeg spesielt fan av hans eldre saker, med Ark og Millenium og Vagabond... jeg har alt han har gitt ut! Beyond Twilight er en av mine favoritter med ham. Via Frontiers skrev jeg faktisk noen låter for ham til den siste skiva hans (”Life On Death Road”), men det var mer innen hardrocksjangeren. - I forrige uke døde Eddie Van Halen, som jeg regner med du, som alle andre rockegitarister, var fan av... - Det var et sjokk. Jeg visste at han var sjuk, men ante ikke at det var livstruende. Som gitarist er jeg kanskje ikke så påvirket av ham, men jeg forguder gitarlyden hans. I studioet her har jeg alle hans forsterkere, samme typer kabinetter og pedaler og effekter som Eddie Van Halen brukte. Likevel, det føltes som å miste en forelder. Det er alltid litt trist når en av dine musikalske helter dør, men denne gang traff det meg skikkelig, jeg var rett og slett lei meg hele forrige uka. Men det var fint å se alle hyllestene til ham på sosiale media, det var tydelig at han betydde veldig mye for utrolig mange mennesker. Jeg har alltid hørt på Van Halen jevnlig, så egentlig ikke mer enn normalt siste uka. Det som ergrer meg er at jeg aldri fikk sett ham live, og nå er det for sent...
kommuniserte kun via mail. Det var nesten umulig for ham å komme med kreative innspill uten å være i samme rom, kun ved å beskrive det pr mail. Og min engelsk er ikke perfekt. Men når jeg hører på skiva nå, så er jeg veldig fornøyd med sluttresultatet, og det virker som om folk elsker den. - Ja, den er lett det beste albumet som Geoff Tate har medvirket på på et kvart århundre, spør du meg. - Synes du?! Jeg vet at det lages en ny Sweet Oblivion i disse dager, men jeg er ikke med på den. Det kommende året vil jeg heller fokusere på egne saker. Jeg har ikke lyst til å være nødt til sitte ned og skrive ti låter i en bestemt sjanger innen en måned. Det er ikke en arbeidsmåte jeg er komfortabel med. Den skiva jeg gjorde var et gøyalt eksperiment, men jeg gjør ikke en til. - På den skiva, prøvde du bevisst å få låtene til å høres ut som ”Operation: Empire”? - Det var ikke det jeg var blitt bedt om, men jeg kunne ikke lage DGMlåter og be Geoff Tate synge på de, det ville blitt feil. Så jeg lagde låter som jeg trodde ville falle naturlig for ham, og dermed ble det til at låtene hørtes ut som om de kom fra den epoken. Og det er en hårfin balanse mellom å hente inspirasjon fra den perioden, og å ubevisst rappe riff og melodier derifra. Prøver jeg å lage ti låter til, havner jeg fort på feil side av den streken. Jeg vil ikke ha mitt navn på en skive jeg ikke er fornøyd med selv. En viss kunstnerisk stolthet har jeg. - Men du klarte jo fint kunststykket å høres ut som Chris DeGarmo og Michael Wilton på en gang. - Haha, takk for at du sier det, men jeg er ikke verdig å nevnes i samme setning som Chris DeGarmo engang, jeg synes han er et geni. - Du verken møtte eller snakket med Geoff Tate i løpet av prosessen med å lage skiva? - Nei, kun via mail. Jeg sendte ham låta og teksten så han kunne legge vokal på, og han sendte det tilbake. Jeg kan nok være ganske bestemt på hvordan mine låter skal være, så vi hadde våre disputter. Han kunne endre en låt såpass at han fjernet gitarspor, la på sære keyboardlyder og leverte en vokal som var mer hiphop enn rock, endret hele strukturen i låta. Jeg ble forbannet og ba Frontiers ta en prat med ham, mens de ba meg om å overtale ham til å gjøre det på min måte. Det var sikkert ikke lett for ham heller, for han er vant til å gjøre ting på sin måte – han er en rockestjerne som har solgt millioner av skiver, mens jeg er en totalt ukjent italiener, så det var nok nytt for ham å måtte jenke seg. Vi måtte begge kompromisse, og det er en av grunnene til at jeg ikke er så lysten på å gjøre en skive til med Geoff Tate. - Men hva om det ble muligheter for å gjøre konserter med Sweet Oblivion, hadde du stilt opp på det? - Ja, det er noe helt annet! Og vi fikk flere tilbud i fjor, fra ProgPower i USA for eksempel, men Tate var alltid opptatt med egne ting eller Avantasia. Så vi måtte takke nei hver gang. Men hvem vet i fremtiden? Jeg stiller gladelig opp for å spille disse låtene, ellers er det bare et studioprosjekt, og det hater jeg. Hver gang jeg skriver en låt, ser jeg for meg meg selv som spiller den låta på en scene, det er det som er målet!
- Jeg må nesten spørre litt om Sweet Oblivion-skiva som du lagde i fjor, med Geoff Tate på vokal. Hvordan kom det i stand? Var det din idé, eller Tates, eller (Frontiers-høvding) Serafino? - Det var Serafino som ringt meg sommeren 2018 og lurte på om jeg ville skrive og produsere en skive for Geoff Tate. Han ville ha Tate tilbake i det musikalske landskapet som vi kjenner ham best fra. Jeg er massiv fan av gammel Queensrÿche, så jeg slo selvsagt til på sjansen til å jobbe med ham. Det var en litt merkelig måte å jobbe på, for jeg er vant til å skrive låter i min egen stil. Å prøve og lage låter i en bestemt stil for en annen person som jeg ikke hadde møtt engang, var en utfordring. Og det var spesielt utfordrende når han var i USA og jeg var i Italia, og vi
norwayrock.net
NRM 4-2020
37
ACE FREHLEY Tilbake til røttene for andre gang
Selveste Space-Ace er tilbake med nok en hyllest til sine gamle helter i form av “Origins Vol. 2” og er stadig produktiv som aldri før. Og når man får audiens hos kongen selv setter man rett og slett av tid (gammelt jungelord), så vi fikk en riktig så trivelig passiar om bakgrunnen bak nevnte hyllestskive av ingen ringere enn selveste Paul Daniel Frehley selv. 38 NRM 4-2020
norwayrock.net
TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD FOTO: JAY GILBERT
- Gratulerer med oppfølgerskive! Hvordan er følelsen? - Vel, 90% av de jeg har snakket med liker denne bedre enn den forrige så det er absolutt en bra ting. Selv føler jeg at skiva endte opp veldig bra, jeg brukte et annerledes miksebord denne gangen - noe jeg har fått mye bra tilbakemeldinger på. Lyden er renere. - Kunne ikke ha vært mer enig. Visste du allerede ved volum 1 at det skulle bli en volum 2? - Nei. Vi bestemte oss for omtrent halvannet år siden om å gjøre en oppfølger, og siden den gang har jeg signert en avtale med plateselskapet om tre nye album hvor det neste kommer til å bli en studioskive med egne låter, før det kommer en “Origins vol. 3” etterfulgt av enda en studioskive med eget materiale. - Da har du planene klare forstår jeg, det må vel føles bra å ha fremtiden klarlagt? - Både ja og nei. Jeg liker å være spontan, men jeg har allerede folk som har gitt meg idéer for låter til den tredje coverskiva selv om volum 2 akkurat har blitt utgitt så det tar litt av. - Hvordan velger du låtene? - Vanligvis når jeg velger låter har jeg visse kriterier jeg jobber ut ifra. Først og fremst må de ha påvirket meg som tenåring, punkt nummer to er at jeg må klare å synge låta og ikke minst må jeg selvfølgelig like låta - både musikalsk og tekstmessig. Samtlige låter på både volum 1 og 2 har påvirket meg enormt under oppveksten, og navn som Jimmy Page, Jeff Beck, Jimi Hendrix og Eric Clapton har hatt ubeskrivelig påvirkning på meg og har praktisk talt lært meg å spille gitar ettersom jeg aldri har tatt gitartimer. Det jeg synes er vakkert med dette er at jeg kan vise de som har blitt påvirket av meg hvor jeg har det ifra, og spesielt “Kicks” av Paul Revere And The Raiders kan jeg ikke tenke meg mange over i Europa som har hørt, så det er gøy å vise frem og introdusere nye folk til. Pluss at tematikken i låta er bra med sitt antinarkotika-tema så den har i tillegg til å være en fet låt en sterk beskjed å komme med også. - Når kom idéen om å gjøre en coverskive opp i forkant av “Origins Volume 1”? - Det var faktisk plateselskapet sin idé, hvilket jeg var noe motstridende til da jeg syntes at tanken om en ren coverskive var passé. Men desto mer jeg kom inn i det, desto morsommere ble det - og ihvertfall da jeg begynte å dra inn gjesteartister som bidro spesielt Paul Stanley på “Volume 1” i tillegg til navn som Lita Ford og Slash som alle bidro på øverste nivå begynte det å bli riktig så gøy. Det endte med at vi alle hadde det veldig moro mens vi jobbet med det, og derfor brukte jeg omtrent samme formular på “Volume 2” som på “Volume 1”. - Hvordan finner du gjesteartistene, har du en liste med folk du kontakter eller
norwayrock.net
kontakter folk deg? - For det meste er det venner jeg har med - Runaways åpnet jo for Kiss i gamle dager og vi har holdt kontakt siden, Lita Ford har jeg vært nær venn med i en halv mannsalder og har vært en drøm å jobbe med - og samme med Robin Zander fra Cheap Trick som også varmet opp for Kiss på 70-tallet. Jeg er også en veldig god venn med Bruce Kulick og vi snakket allerede om å gjøre noe sammen på Kiss Kruise for to og et halvt år siden. John 5 som er med på et par låter er en nær venn av meg, så det har alt i alt vært en veldig interessant og positiv prosess. Ellers utsatte korona-pandemien alt, egentlig skulle skiva vært utgitt i løpet av våren, men sånn gikk det ikke. Jeg rakk heldigvis akkurat å reise til London for å hilse på datteren min Monique før lockdown, og på grunn av lockdown kommer jeg meg ikke hjem igjen så jeg der nå mens vi snakker. Hun har sin kjæreste her så vi passer på å tilbringe litt tid sammen mens jeg er her. Jeg har et lite bærbart studio jeg har med meg så jeg lager stadig ting som kommer til å ende opp på mitt neste studioalbum. - Du har også med din kjæreste Lara Cove som gjesteartist på Creams “Politician”,
”Jeg synes mye av musikken i dag låter veldig programmert og digitalt, mens jeg liker mer den litt mer varme og naturlige lyden.” hvordan er det å jobbe med noen såpass nær? - Vel, egentlig var det min forrige kjæreste som gjorde vokalen på den - men jeg syntes aldri det ble noe særlig til resultat så jeg slettet opptakene og gjorde plass til min nye som jeg helt oppriktig synes gjorde en vesentlig bedre jobb. Ellers er det helt fantastisk å jobbe såpass tett med noen så nær deg og få det til å funke. - Jeg så akkurat videoen til “Space Truckin’” og synes den var riktig så morsom, hvem står bak? - Den var egentlig ment til “Volume 1” og ble spilt inn 4-5 år siden i et studio i California hos en venn av meg, Matt Swanson, i The Creation Lab. Imidlertid syntes jeg ikke den låt like bra som resten av låtene så jeg la den til side. Men når det var snakk om å gjøre “Volume 2” ville jeg virkelig ha den med så jeg gjorde om vokalene og gitarsoloene, samt ryddet opp i arrangementet en smule så når plateselskapet hørte det ferdige resultatet ville de gjerne gi ut den som singel og lage en animert video til. - Hadde du noen innflytelse på handlingen i nevnte video? - Ikke i det hele tatt.
- Skjønner. Grunnen til at jeg spør er at en av dine tidligere bandkolleger blir presentert på en mindre heldig måte og jeg lurer på om det har noe med deres tidligere offentlige krangel å gjøre? - Nei, jeg hadde ingenting med det å gjøre men jeg tipper at markedsansvarlig Ken Golick hadde noe med det å gjøre. - Ser man tilbake på solokarrieren din gikk det 20 år mellom “Trouble Walking” og “Anomaly”, men ser man på tiden etter har du hyppig med utgivelser. Er det en flamme som har gjenoppstått de siste årene? - Jeg var mye full i løpet av de årene du nevner, haha! Men for 14 år siden ble jeg avholdsmann da min datter ringte og fortalte at det var på tide at jeg begynte å delta på møter for Anonyme Alkoholikere igjen. Siden har jeg ikke rørt alkohol, så jeg feirer i disse dager 14 dager som en nykter og edru mann. - Gratulerer med det! Det må ha spilt inn en rolle på kreativiteten da du siden jevnlig har utgitt skiver? - Helt klart. Jeg har aldri trives mer i studio enn hva jeg gjør nå, og lærer så mye som jeg kan i Pro Tools og har med meg erfaringen å jobbe med fantastiske produsenter som Eddie Kramer og Bob Ezrin. Det jeg prøver å gjøre i studio er å bruke mest mulig gammelt utstyr - fra gitarer til forsterkere og preamper til rene miksebord fra gamle dager - så når musikken blir spilt inn i “state of the art”-utstyr med alle mulighetene det tilbyr er selve lyden som kommer inn av god, gammeldags klasse. - En fin miks mellom klassisk og moderne der altså? - Akkurat. Jeg synes mye av musikken i dag låter veldig programmert og digitalt, mens jeg liker mer den litt mer varme og naturlige lyden. Jeg har alltid vært tilhenger av analogt utstyr, men liker samtidig å følge med i tiden, så jeg føler resultatet blir unikt. - Et spørsmål fra Facebook-tilhengerne til magasinet - de som gjør vokalen på “She” får massivt skryt, men det er usikkerhet rundt hvem de er? - De som gjør vokalen der er de samme som er i bandet mitt, og jeg er forferdelig dårlig på etternavn - men de heter nå Phil og Jeremy. Men det står nå i skiveomslaget for de som lurer. Jeg er fornøyd med bare å huske fornavnet deres i min alder, haha! - Jeg må skyte inn et siste spørsmål utelukkende av egen fan-nysgjerrighet - hva er din favoritt Kiss-sang? - “Deuce”. Og grunnen til det er at det er den første Kiss-låta jeg noensinne hørte. Når jeg kom inn på audition spilte Paul, Gene og Peter den for meg og ba meg om å bli med og komme opp med en solo. Den kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt. Pluss at den fortsatt er gøyal å spille live og skaper stadig god stemning.
NRM 4-2020 39
SPILLER DEN KULE Den norske gitaristen, sangeren og låtskriveren Tora Dahle Aagård er bare 26 år, men har rukket å spille med Paul Gilbert, jammet med Jennifer Batten, og opptrådt i Royal Albert Hall. Vi snakket med henne utenfor en Oslo-kafé én uke før dennes band – Tora – markerte utgivelsen av sitt andre album ”Girls” med slippfest på Rockefeller. TEKST OG FOTO: ANNE-MARIE FORKER
-Hvordan har livet vært etter covid-19-utbruddet? -Jeg har arbeidet hjemmefra og påbegynt et tredje album. I tillegg bruker jeg mye tid på å øve og pleie min Instagram-konto (Tora har cirka 130.000 Instagram-følgere) – det følger med jobben. Finansielt har det hjulpet å holde en del konserter i egen majestet per nettstrømming. -Hvordan føles det, uten umiddelbar publikumsrespons? -Ikke så ille. Opplevelsen er ikke ulik den å være i studio eller gi TV-opptreden. Jeg hadde det gøy og var veldig avslappet. Ingen fulgte meg med argusøyne, så jeg kunne puste og snakke mer inngående om låtene. Vanligvis funker ikke det, da jeg uavbrutt spretter omkring. Hjemmepublikummet satte pris på konsertene. -Du nevnte et påbegynt tredjealbum. Har du noen idé om når dette vil ferdigstilles? -Ikke foreløpig. Jeg tror jeg skal lansere en ny låt snart. Hvorfor ikke? Kanskje én fersk låt i januar eller februar, og siden albumet samme tid neste år. Vi får se. Det kommer an på egen produktivitet. -Det hersker mindre forventning til å lansere langspillplater nå enn for 30 år siden. I dag handler det mest om singler…? -Ja, fokuset ligger på singler og strømminger, men jeg liker ikke å tenke slik og vil gjerne fremholde å skape hele album. -Hva ligger bak albumtittelen ”Girls”? -En av mine store målsetninger er å øke jenters selvtillit, få dem til å skinne som rockestjerner. Vi jenter tenderer ofte å være… -…for harde mot oss selv?
40 NRM 4-2020
-Ja! Jeg er dessuten homoseksuell, og skriver gjerne om jenter. Det var på tide å fokusere på dette. ”Girls” er en søt tittel, satt på rosa plateomslag, selv om jeg ikke eier én eneste rosa ting. Jeg liker kontrasten mellom platas rock’n roll-innhold og det søte coveret. Dette er ei plate for alle jentene der ute, pluss guttene, selvfølgelig. -Det er forfriskende å høre en kvinne synge om kvinner. I låta ”Hey Girl” bidrar trommeslager Aaron Sterling (John Mayer). Hvordan møtte du ham? -Da John Mayer opptrådte i Oslo holdt Aaron Sterling trommeverksted på skolen min. Skolen ønsket å samle et band til å spille med ham, og da jeg ble forespurt begynte jeg å gråte, fordi jeg er verdens største Aaron Sterling-fan. Jeg bestemte meg for å spille den kule, og ba ikke engang om bilde med ham, i motsetning til alle andre. Da han var ferdig med å fotograferes kom han bort til meg og spurte om jeg hadde Instagramkonto, fordi han ville sende meg en melding. Den lød: ”Jeg ønsker å gi deg VIP-billetter til John Mayer-konserten i Trondheim”. Vi drakk kaffe og spiste middag sammen. Han spurte om jeg ville bidra på plata hans, og jeg sendte anmodningen i retur. -Hvorfor plukket du opp gitaren første gang? -Mitt svar på spørsmålet er virkelig ille. -Hvis det er ærlig, er det greit. -Ok, jeg skal være ærlig. Frem til 14-årsalderen spilte jeg fotball. Da jeg sluttet ble jeg sittende og kjede meg. Jeg trengte noe å holde på med, fikk øye på en gitar og besluttet å gi instrumentet et forsøk. At jeg lærte kjapt gjorde det gøy. Alt ga plutselig mening. Som jente visste jeg at jeg trengte noe for å skille meg ut, og det ble gitaren.
norwayrock.net
-Som jente, føler du et press etter å være dyktig? -Ja. -Jeg kjenner følelsen. Som jente er det ikke nok å være god; du må endog… -…blåse folk av banen! -Nettopp. Hvilken tilnærming har du til å skrive låter? -Vanligvis oppstår en enkel, musikalsk linje i hodet mitt. Deretter henter jeg gitaren, åpner Logic og gjør en innspilling, som jeg så jammer over. Noen ganger skriver musikken seg selv. Brorparten av det nye albumet ble skrevet på akustisk gitar, sent om kveldene. -Jeg var tilstede i Royal Albert Hall da du opptrådte med The Norwegian Blues Adventure. Hvordan kom dette i stand? -I fjor spilte jeg på mange blues-festivaler og knyttet kontakter i blueskretser. Jeg ble forespurt relativt sent; anmodningen kom tre måneder før konserten. Jeg sa til Amund Maarud: ”Du trenger en jente, forstår jeg? Jeg nekter å være jente-alibiet ditt”. Han svarte at de bare hadde menn i programmet, men at de ønsket meg fordi jeg var såpass dyktig, hvilket føltes bra. Konserten innesto en av de største øyeblikkene i mitt liv. -Musikken din rommer både blues, pop, soul og rock. Hvilke er dine rocke-favoritter? -Michael Jackson – han rocker som få, faktisk – samt Rage Against The Machine, Guns N’ Roses og AC/DC. Gitarriffene til AC/DC er glimrende. -Hvilket album har du anbefalt mest til andre?
norwayrock.net
-Vanligvis mine egne, ha ha ha. Og Michael Jacksons ”Off The Wall”. -Ah, skivas seks første låter er strålende. -”Rock With You” er trolig tidenes beste låt. ”Off The Wall” funker i enhver klubbsammenheng; selv om albumet er førti år gammelt låter det friskt. John Mayers ”Continuum” er min andre anbefaling. -Du har faktisk stått på scenen med Michael Jacksons gitarist, Jennifer Batten… -Ja, under Larviks gitarfestival. Jeg visste at hun var en del av programmet, noe som friket meg ut siden jeg er såpass Jackson-frelst. Festivalledelsen spurte om jeg ville opptre med Paul Gilbert, hvilket jeg takket ja til. Og det var stort. Like etter ble jeg spurt om å jamme med Jennifer Batten… Det går ikke an å si nei til noe
sånt. Bak scenen spilte jeg den kule igjen, med det resultat at Jennifer kom bort til meg for å slå av en prat. -Du har fått dreisen på dette. -Ha ha ha… Før vi inntok podiet sa hun ”Ikke få meg til å se dårlig ut der oppe”. Jeg greide ikke respondere. Og siden forsvant hun, hvilket var ok. Vi jammet i femten minutter, og hadde det veldig gøy. -Fra én stjerne til den neste: Alex Baldwin sies å være fan av deg. Du må ha høstet noen amerikanske tilhengere på grunn av Baldwin? Foreligger det planer om USA-turné når pandemien er over? -Vi måtte utsette turnéen i Storbritannia. Etterpå var det meningen å sette sammen en reise til statene, men dette koster skjorta, så vi får se. Kanskje om to år? De fleste sosiale følgerne mine kommer fra USA. Alec Baldwin delte to av videoene mine, noe som genererte mange følgere av middelaldrende menn med et tosifret antall Fender-gitarer. -Du gikk på musikkskole i Oslo. Hva sitter du igjen med som det mest lærerike herfra? -Det er en god skole, men jeg ble ikke elev grunnet selve utdanningen. For meg var det viktig å få en fot innenfor byens musikkmiljø. Jeg øvde 5-6 timer hver dag i to år, fikk mange venner og reiste rundt og ga konserter. Jeg lærte besluttsomhet, og å forholde meg til et tidsskjema uten å være underlagt en sjef. Det gjelder å øve hver dag, til det blir en del av deg.
NRM 4-2020
41
Teaterfolk og spøkelseshistorier TEKST: JAN EGIL ØVERKIL FOTO: JANNIK S WAGNER
- Jeg har hørt på «The Ghost Xperiment - Illumination» noen dager nå, og dette er umiskjennelig Vanden Plas. Jeg har fulgt dere siden «The God Thing» kom i 1997, og så dere på Rockefeller da dere varmet opp for Dream Theater. - Var du der? Så kult! Jada, jeg husker den konserten, det var en av de vi husker best, faktisk. - Såpass? Moro. Det er som sagt lett å høre at det er Vanden Plas også på denne skiva. Dere har vært tro mot stilarten deres i alle år. - Det er litt interessant at du sier det, for vi har fått noen kommentarer på akkurat det gjennom årene. Stort sett får vi positive tilbakemeldinger på ny musikk eller nye videoer. Det er sikkert 99% som sier de liker det de hører, men kanskje 1% som ikke liker Vanden Plas lengre, fordi de syns vi har blitt for brutale, haha! Men jeg vil jo si vi har forandret oss gjennom årene. Vi startet tross alt i 80- årene, og hørte mye på hair metal, som Dokken og Mr. Big, så vi var helt klart inspirert av disse. Y&T var også et band vi hørte mye på, husker jeg, så jeg vil påstå at spesielt førsteskiva vår var hardrock, med progressive elementer, men fra «The God Thing» ble vi mer progressive i stilen. Derfra og fram til nå har vi ikke endret stilen mye, men noe variasjon gjennom årene har det nok blitt, vi er tross alt ikke 25 år gamle lenger. Vi er litt eldre, og vi har gjort oss mange nye erfaringer. Blant annet har vi jo gjort mange teater-oppsetninger, vi har jobbet med klassiske orkestre, og lært mye om orkestrering fra dem, så akkurat det har nok påvirket oss mye. De eneste bandene jeg kommer på som låter likt i dag som for 25 år, må være band som Iron Maiden og Saxon, for eksempel. Eller, forresten, til og med Saxon har utviklet seg, men Iron Maiden, de er tro til stilen sin! Men jo, vi har holdt oss til det vi kan, og vi har mer enn 30 år med samme besetning, så vi vet hva vi gjør. - Det er jo ganske imponerende! Så mange år med samme besetning. Hvor mange band kan si det samme? - Ja, det er ganske spesielt. Jeg vet ikke helt hva hemmeligheten er, vi har som alle andre band diskusjoner om mange forskjellige ting, men vi har gjennom alle årene funnet måter å jobbe sammen på, for eksempel med å gjøre disse teater-oppsetningene vi holder på med. Vi er på mange måter ikke bare et rockeband, vi er et firma. På den ene siden har vi bandet, Vanden Plas, men for å tjene penger, jobber vi med teater, der vi er engasjert som musikere. Vi har spilt stykker som «Jesus Christ Superstar» og «The Rocky Horror Show», men vi skriver også våre egne rockeoperaer, og bare det å skrive et stykke i seg selv er en prosess som gjerne tar to år. Vi har nå skrevet totalt seks rockeoperaer, og har drevet med det siden rundt 2006. For å få til alt dette, må vi jobbe profesjonelt sammen. - Nettopp. Nå kommer jo «The Last Paradise Lost» ut snart, og den har dere jobbet med i snart to år, i tillegg til å ha skrevet musikk til to skiver som bandet Vanden Plas? - Ah, du har allerede funnet ut av det ja. Ja, vi har jobbet simultant
42 NRM 4-2020
I oktober 2019 slapp det tyske progmetalbandet Vanden Plas albumet «The Ghost Xperiment - Awakening». Plata var første del i et todelt epos om nekromanti, eller samtaler med de døde. 4. desember kommer andre og siste del, kalt «The Ghost Xperiment - Illumination». Vi tok en prat med gitarist Stephan Lill, eller rettere sagt, Stephan tok en prat med oss, for her satt praten løst.
med de to prosessene. Når vi skriver disse rockeoperaene, jobber vi med folk fra teatret, som oftest teaterdirektøren. Han sier gjerne; ’Nå har dere gjort «Christ 0», dere har gjort «Chronicles Of The Immortals», og dere har gjort «Everyman». Vi har en idé til et stykke kalt «The Last Paradise Lost». Tror dere at dere kan få til noe der?’ Da starter vi prosessen umiddelbart. «Everyman» var jo en stor suksess. Vi spilte den på tre teatre i Tyskland, og et teater i Østerrike, så vi var inne i en god teaterperiode da forslaget om «The Last Paradise Lost» kom. Vi starter med å sette oss inn i historien, noe som tar tid, spesielt med en så kompleks historie som dette. Deretter setter vi sammen scenen, før vi starter låtskrivinga, og tilpasser den til hver enkelt karakter og hver scene i stykket. Det er ikke bare å skrive tyve låter, og tro at jobben er gjort. Alt må balanseres i forhold til hvem som er på scenen, og hvilke rekvisitter som skal være på scenen til enhver tid. Midtveis i produksjonen kan direktøren komme med endringer i oppsettet eller hvem som skal være på scenen, og vi må endre detaljer i låtskrivinga. Dette er også tidkrevende, ettersom jeg kanskje må endre eller legge til partier i enkelte låter i stykket, noe som kan skje flere ganger i løpet av prosessen. Deretter begynner øvelsene, og til og med der kan det komme endringer, så dette er en prosess som ikke er over før stykket endelig settes opp. For eksempel så kan produsenten komme med ønsker om å forlenge ei låt, så en av karakterene får forflyttet seg på scenen, eller fortalt mer i en tekst. Eller forkorte den, du skjønner tegninga. Så ja, som du sier, vi skrev «The Last Paradise Lost» simultant med to album med «The Ghost Xperiment». Du skjønner det, at Vanden Plas har faktisk blitt kalt late, fordi vi ikke turnerer så mye. Kritikerne sier vi bare spiller inn platene, så gjør vi ikke noe før neste plate kommer ut. Da må jeg irettesette dem, så jeg dementerer det, og forteller dem at de tar feil. Vi spiller kanskje ikke live så ofte som Vanden Plas, men bare i fjor spilte vi på tre eller fire teater-oppsetninger, så vi hadde kanskje 70-80 liveopptredener i fjor. Vi spilte blant annet Green Day-oppsetningen «American Idiot», i tillegg til våre egne oppsetninger. På toppen av dette, lagde vi altså et nytt stykke, i tillegg til to album, så vi kan ikke akkurat beskyldes for å være late. Det er dette som er grunnen til at vi ikke turnerer like mye som endel andre band, vi har flere engasjementer som løper simultant. Vi får ikke til å gjøre en to-ukes turné, for eksempel, for vi spiller på teatret minst to- tre kvelder i uka. Da blir det umulig for oss å reise bort. Det ville bety at vi måtte avlyse en teaterproduksjon, noe vi ikke er i stand til å gjøre, ettersom en teateroppsetning går gjennom et helt år, noe en turné ikke gjør, i hvert fall ikke for vår del. Da må vi i så fall avgjøre; tar vi et år med teater, eller kansellerer vi det og drar på turné i to uker? - Tror du dere får tid til turnering neste år? - Vanskelig å si. Om ting går seg til, starter vi øvelsene til «The Last Paradise Lost» i mars, så før det kan det være mulig, men med Covidsituasjonen, er det svært usikkert hva vi rekker før den tid. I tillegg skulle vi egentlig spilt «Jesus Christ Superstar» på nyåret, men igjen, Covid 19 har satt en stopper for det også. Noen i ensemblet testet positivt for viruset, så oppsetningen ble utsatt. Sånn har vi holdt på siden september, og det har blitt utsatt måned etter måned siden da. Kanskje får vi til en
norwayrock.net
kort turné neste år, det er planer for det, men foreløpig er det svært usikkert om det blir noe av. Alt av turnering og teateroppsetninger fra 2020 er utsatt til 2021, så vi får ta det derfra. Dessuten, når ting normaliserer seg, vil vel alle band turnere, så det blir hard konkurranse om publikum, om du skjønner, hehe. - «The Last Paradise Lost» har etter planen premiere i april. Blir den satt opp som normalt enn så lenge? - Ja, så langt ser det sånn ut. Spørsmålet er om vi må vente på vaksinen før ting endrer seg, så vi tar det fra måned til måned, men vi må se positivt på det. Kanskje vi kan gjøre noen utendørskonserter i tilfelle, jeg vet ikke. Jeg er ikke overbevist om at vi får normale konsertforhold før sommeren 2021, jeg tror egentlig ikke det. - Ok, Stephan, la oss gå tilbake til «The Ghost Xperiment». Andy (Kuntz, vokal) skrev jo tekstene til disse to platene, mens musikken er i hovedsak skrevet av deg. Kom han med tekstene til deg så du tonesatte disse, eller omvendt? - Vel, Andy har en forkjærlighet for lange epos, og jobber med ideen mens jeg skriver musikken. Jeg kan presenter en melodi eller et riff for ham, og han sier; ’ah, dette passer perfekt til denne karakteren’, eller noe der omkring. I Vanden Plas jobber vi sånn at vi syr sammen historien med musikken underveis, etter hvordan Andy føler musikken passer historien hans. Fordelen med å skrive for bandet fremfor teatret, er at vi slipper å forholde oss til scenografien, det er kun musikk og historie som skal flettes sammen. Dermed går det raskere å finne løsninger der tekst og melodi fungerer optimalt sammen. Andy kan for eksempel komme med en tekstidé til et refreng, der vi dobler refrenget, så han får plass til alt han må få sagt før neste vers kommer. - Er det du som skriver melodilinjene, eller er det Andy? - Andy lager melodiene, og tilpasser eventuelle harmonier der det passer seg. Eller; vi har en overenstemmelse. Jeg kan også ha ideer til melodilinjer, men de holder jeg for meg selv, til han er ferdig med sine ideer, om ikke er jeg redd for at han blir påvirket av mine ideer. Deretter sammenligner vi, og bruker den vi syns fungerer best. Det som er litt interessant, er at noen ganger når Andy kommer med sin idé, er den skremmende lik min egen. Vi har jobbet sammen så lenge nå, at vi er som et gammelt ektepar som avslutter den andres setninger, haha. Vi er en symbiose! - Hvordan jobbet dere fram «The Ghost Xperiment»-platene, ble de gjort samtidig eller hver for seg? - I utgangspunktet var planen at historien skulle gis ut på ett album, men det viste seg at den ble for lang. Opprinnelig besto historien av ni låter, men de ble alt for lange, så vi delte de opp, og tenkte å gi det ut som et dobbeltalbum,
norwayrock.net
men i disse dager er det for kostbart for et band som Vanden Plas å gi ut dobbeltalbum, så vi brukte de første seks låtene til den første plata, så brukte vi de tre siste, pluss fire nye som jeg skrev, for å fullføre historien på den andre plata. - Jeg forstår. «The Ghost Xperiment» er basert på en sann historie, «The Philip Experiment». Jeg burde kanskje hørt med Andy om akkurat dette, men dere jobber vel såpass tett at du vet hva han tenker. Vet du hvordan han utviklet historien ut fra det han fant ut om «The Philip Experiment»? - Andy er en veldig spirituell type, og han har lenge hatt lyst til å skrive et epos i denne sjangeren, men det er vanskelig å skrive spøkelseshistorier. La oss si at vi ser en spøkelsesfilm. Å lage slike filmer er krevende, for du må tenke veldig annerledes, du må være smart. Andy ville ha en spøkelseshistorie med rot i virkeligheten, så han gjorde endel research før vi satte i gang. En dag ringte han meg, og fortalte at han hadde funnet den perfekte
“Vi har nå skrevet totalt seks rockeoperaer, og har drevet med det siden rundt 2006.” bakgrunnen for en god spøkelseshistorie. Han ville ikke kopiere historien han leste, men heller bruke den som base, for så å skrive sin egen historie basert på eksperimentet. Å kopiere andres historie ville ikke vært givende for ham, for å si det på den måten. Andy har en veldig kompleks måte å skrive på, så du må gjerne høre låtene og lese tekstene flere ganger før du får med deg hele bildet han forsøker å male. Han er dyktig på det. Om du ber meg forklare historien bak «The Ghost Xperiment» i én enkelt setning, ville jeg vært sjanseløs, den er alt for kompleks til det. - Jeg gleder meg til å lese tekstene til del 2, de fulgte ikke med musikken da vi fikk promoen. - Det bør du! Ikke alle er like interessert i tekstene, de er mer opptatt av musikken. Jeg er mer den typen selv, jeg lytter mer til selve musikken enn til tekstene, men om du er typen som liker å følge tekster, er disse to skivene perfekte! Det er ikke sånn at du må være opptatt av verken tekster eller spøkelseshistorier for å like plata, men historien er kjempebra, så det er bare å glede seg. - Det høres spennende ut. Jeg håper dere får anledning til å turnere med konseptet. Om dere tar turen til Norge, vil i alle fall jeg
stille opp. - Takk for det, vi gleder oss. Forresten, du nevnte at du så oss i Oslo i 1997. Jeg husker den konserten svært godt. Den er fortsatt inne på vår Topp 10-liste over konserter vi har gjort. - Virkelig? - Ja visst! Om jeg husker korrekt, var det i et lokale med plass til rundt 1500 personer, med to gallerier i motsatt ende av lokalet, sett fra scenen. - Du husker godt, Stephan. Rockefeller tar i overkant av 1300 mennesker, og har, som du sier, to gallerier i enden. - Ja, ikke sant. Jeg husker da vi gikk på scenen, var det en veldig nær atmosfære med publikum. Denne følelsen var spesielt god i Oslo, men vi vet ikke hvorfor. Vi pratet om turnéen flere år senere, og hørte fra folk som var på konserten i Oslo, som sa de syntes den var så bra, spesielt i kombinasjon med Dream Theater, som vi jo åpnet for. Vi satt også igjen med den samme følelsen, at det var en veldig bra konsert. Vi gjorde jo ikke noe spesielt, men det var noe med atmosfæren den kvelden som var helt spesiell. - Det var en veldig god atmosfære den kvelden, og på den tiden var dere et perfekt supportband for Dream Theater. Stilmessig var dere veldig like Dream Theater da de ga ut «Falling Into Infinity». - Helt enig. Det var kanskje 200 band som var ute etter denne giggen, og vi var heldige nok til å få den. Mange av Dream Theaters fans var ikke spesielt begeistret for «Falling Into Infinity», kanskje fordi den var mer kommersiell enn forgjengerne, jeg vet ikke, men turneen var veldig bra, og gutta i Dream Theater behandlet oss veldig bra. I starten kjente vi ikke hverandre, men vi ble godt kjent underveis, noe som var veldig hyggelig. Vi var allerede rutinerte på livespilling, vi hadde jo eksistert som band i over 10 år, så vi hadde ganske mye live- erfaring. Da vi startet turneen sammen med Dream Theater, satte de opp utstyret sitt først, så fikk vi bruke plassen som var til overs. Alt av pedalbrett og slike ting som John Petrucci og John Myung brukte sto jo framme mens vi spilte, så vi hadde ikke mye plass, men vi klagde aldri, for vi visste jo at det er sånn ting fungerer for supportband. Vi spilte én kveld, vi spilte to kvelder, og etter den tredje kvelden, la vi plutselig merke til at crewet til Dream Theater begynte å fjerne pedalbrettene etter de var ferdige med lydsjekken. Vi ble litt overrasket over hvor fint de behandlet oss, så da vi takket dem, spurte de oss om vi lurte på hvorfor de fjernet utstyret. Det gjorde vi selvfølgelig, og de fortalte oss at vi gjorde en god jobb, og klaget aldri, så det var deres måte å takke oss for innsatsen på. I tillegg fikk vi lydsjekk, det hadde vi ikke til å begynne med - da måtte vi rigge utstyret vårt mens publikum var på vei inn i salen. Jeg ville bare fortelle historien, ettersom Norgeskonserten står som et godt minne for oss.
NRM 4-2020 43
DJERV Opp fra asken Etter å ha virkelig satt sitt merke i norsk metallmiljø med debutskiva fra 2012 etterfulgt av intens turnering ble det brått stille fra gjengen. I ettertid har det kommet fram at vokalist Agnete Kjølsrud har slitt med angst og måtte trekke seg tilbake fra rampelyset en periode. Nå er imidlertid gjengen endelig tilbake med to splitter nye låter, så vi fikk både nevnte vokalist og kompanjong Erlend Gjerde på tråden for noen ord rundt akkurat dette. TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD FOTO: SEBASTIAN LUDVIGSEN
- For å ta det viktigste først - nemlig musikken; To nye låter er akkurat utgitt, kan vi vente oss et album også? Eivind: - Nei, det er i hvertfall ikke det som er tiltenkt. De to låtene er akkurat så mye musikk vi greide å lage og gi ut nå. Vi jobberdog med mer materiale men det er ikke sikkert at den neste skiva følger i samme gate som disse låtene, det var et lite sidespor - eller en liten annen retning enn den første plata. Selv om vi heller mer mot rock enn debutplata blir den nok ikke så rock som denne sjutommeren. Ikke at vi vet det helt enda, men sånn ble nå disse og det var gøy. - Jeg bet meg merke i at det var vesentlig mer rocka og mindre metall enn skiva deres ja. Eivind: - Absolutt. Vi er jo veldig glad i sånn type rock og, så det var en liten oppgave vi ga oss selv ved å gå i den retningen. - Det virker som det har blitt godt mottatt også med tett opptil 200.000 avspillinger av “Throne” på Spotify? Eivind: - Absolutt, og det er gøy å se at det er såpass fart på den -
44 NRM 4-2020
noe det også er for “(We Don’t) Hang No More”, men den har ikke vært ute så lenge så den har ikke hatt like lang tid på seg til å bygge opp streams. Begge har vært A-lista på på Radio Rock, så det er tydelig at det appellerer til litt mer rocka ting noe som er gøy å se. - Har dere fått noen direkte tilbakemeldinger fra gamle fans, og hva sier de i såfall? Eivind: - Det er bøttevis med kommentarer på YouTube og Facebook hvor 99,99% er utelukkende positive, som “Great to have you back” og liknende - men så er det alltids én og annen som “misses the old sound”. Men sånn vil det nok alltid være. Det er alltid noen som skulle ønske at ting låt litt annerledes. Agnete: - Vi likte også gammel Scooter, haha! Neida, bare kødder. - Føltes det bra å være tilbake og jobbe med Djerv igjen etter så lang tid? Agnete: - Ja, det føltes kjempebra. Og tilbake til det forrige punktet ville det ha vært veldig rart om vi befant oss i samme segmentet som vi var i for ti år siden - at man ikke skulle gjøre noe annerledes. Vi snakket allerede da om å gå i en litt annen retning mens vi fortsatt turnerte og begynte å lage nye låter. Begge låtene vi nå har utgitt ble påbegynt i
norwayrock.net
2013/2014 som grove skisser, men det er først nå vi har hatt overskudd til å gjøre de. Det har vært en helt naturlig prosess etter vi turnerte den forrige skiva såpass lenge som vi gjorde der vi spilte den om og om igjen. Til slutt var det sånn at vi måtte bestemme oss for å slutte å spille for å lage en ny plate. Men så kom livet. - Ja, for du fikk et problem med angst som vi har kunne lest om i nasjonale tidsskrifter. Det kan ikke ha vært noe særlig? Agnete: - Nei, det har vært helt forferdelig og noe jeg ikke unner min verste fiende. Det er en sykdom jeg visste veldig lite om, og ikke engang var klar over at jeg hadde selv før det hadde gått lang tid og begynte å høre på ekspertene jeg hadde rundt meg. Man blir litt i fornektelse og det har vært veldig heftig for familien og folkene rundt. Det var jo en depresjon. - Det må ha vært grusomt. Var dette noe du merket allerede under tiden med Animal Alpha? Agnete: - Jeg tror ikke at jeg merket at jeg var psykisk syk, men jeg har jo hatt mine greier. Jeg har aldri tenkt at jeg har hatt angst eller noe sånt, men når jeg ser på livet i et annet perspektiv nå så ser jeg at ting ifra barndommen har vært med på å forme meg igjennom tiden og gitt meg noen humper underveis som jeg ikke har forstått alvorlighetsgraden av. Jeg var veldig opptatt av kontroll, og hvis jeg mistet kontrollen føltes det som om jeg mistet meg selv litt. Men jeg taklet nok de tingene dårligere da jeg var yngre, for jeg har ikke visst hvor problemet har ligget og bare tenkt at jeg har vært sær og vanskelig. Men man blir heldigvis litt klokere med årene, forstår mer av seg selv og andre og ikke tenker at alt er svart/hvitt. - Hvordan føles det for deg nå da med tanke på kneiken du har måttet jobbe deg over? Agnete: - Det er litt som Eivind sa innledningsvis, denne sykdommen er ganske lunefull; Jeg er fortsatt 100% sykemeldt, for den kan komme og gå litt så vi må lage den musikken vi kan klare her og nå - istedet for å gå igang med et fullt album. Akkurat derfor gikk vi for å gå for denne syvtommeren, for etter disse fem-seks årene som har gått mens dette pågikk så var det veldig fjernt å drive med egen musikk da man er veldig kritisk til seg selv. Men med hjelp fra systemet og alle rundt meg så har jeg fått litt større selvtillit og fått det bedre og med det fått overskuddet til å drive litt med musikk igjen. Samtidig er det overhodet ikke sånn at vi bare kan gønne på, vi må ta ting i tempoet som kan gå for oss. - Det var jo bra at dere fikk overskudd til disse to låtene så dere fikk gitt litt livstegn fra dere igjen. Eivind: - Ja, og når ting en gang er som den er så er det faktisk bra at verden har gått
norwayrock.net
litt dit at enkeltlåter bærer deg like bra som et helt album gjorde før. Vi har jo fått like mye oppmerksomhet på disse to låtene som vi fikk på hele debutalbumet vårt så og si. Vi har fått mye omtale og oppslag i store medier, så det er ikke samme kravet om å levere album som det var tidligere. Selv om miljøet i for eksempel Tyskland i stor grad fortsatt er albumdrevet og vi alltid for spørsmål om når skiva kommer da vi skal presentere en ny låt. Mens i Norge har vi innsett at vi lever i en Spotify-verden der det handler om låter. Jeg jobber i musikkbransjen selv og vi ser helt tydelig, også i rock- og metallgenren, at låtfokuset er sterkere og viktigheten av albummet faller. Spesielt i markedene som digitaliseres, som i Norge og Sverige. Her er man langt mindre avhengige av et fullverdig album for å markere seg. - Nå følte jeg meg fryktelig gammeldags som åpnet intervjuet med å spørre akkurat om når skiva kom. Agnete: - Haha! Neimen, det skal du spørre om - for vi er nå i det genren vi er i og selv er jeg også gammeldags når det gjelder akkurat det i tillegg til andre ting; Jeg fikk for eksempel Vipps først for et par måneder siden, og ikke spør meg når det kommer til apper og andre moderne ting. Jeg savner discman og å lese i platecovere mens jeg lytter. Eivind: - Jeg tror at måten folk oppdager musikk på nå, så er det nå sånn at vi lever i en tilstedelsværelses-symbiose med konsumentene der oppmerksomheten er kortere enn hva det var tidligere så når man slipper for eksempel ti låter på en gang så får du étt blikk på alle ti og man kan se på statistikken at de to-tre første låtene får en del klikk mens det dabber kraftig av på resten. Derfor vil de siste låtene nesten ikke bli hørt på. Men sprer man de låtene utover et år der man for eksempel gir ut tre og tre og kanskje gir ut albumet sammen med de siste tre låtene ser man en klar fordel med antall streams totalt. Først på den måten gir man materialet man har gitt tid, sjel og penger en fair sjans til å bli hørt. Folk har såpass kort attention-span så de klarer ikke å konsumere mer enn to-tre låter om gangen per artist. Det er helt sjukt hvor lite tålmodighet folk har, og mye av dette er på grunn av popup-varsler på mobil der det meste av musikk konsumeres i dag. Det popper opp varsler om ditt og datt som forstyrrer oppmerksomheten. I gamle dager kunne man fint slippe et album på 40-50 minutter og turnere i et par år før neste skive og så videre, men den tiden er over og de artistene som fortsatt lever på den måten synger på absolutt siste vers med mindre du er etablert og helt i toppskiktet - som Slipknot som kan turnere verden over etter skiveslipp ettersom folk fortsatt er interesserte. Men er du en artist som er avhengig av drahjelp fra medier eller Spotify og radio må du spre innholdet ditt ut over tid sånn at du har noe å snakke om over lengre tid. Folk har ikke tålmodighet til noen
ting lenger. Agnete: - Vi har jo blitt sånn at ting skal skje fort. Jeg har vært stengt nede og holdt meg borte ifra sosiale medier og aviser generelt fordi verden har gått for fort for meg. For meg så er dette nye veldig rart for meg. Det er et eksempel med gamlebandet mitt (Animal Alpha) hvor en fant noen gamle videoklipp som ikke har blitt vist før som han klipte sammen til tre episoder på rundt 20 minutter i anledning 15 års-jubileet til debutplata der folk reagerte på at det var alt for langt. Ingen kom til å orke å se på det, for selv om ingen har sett det før finnes ikke tålmodigheten der lengre til noe som strekker seg over noen få minutter. Erlend: - Nå blir det litt teknisk her, men når vi planlegger å slippe nyheter om artister for plateselskapet lager vi innhold på 15 sekunder som er én type innhold. Neste innhold kan være opp mot fem minutter, det kan være en musikkvideo eller en prat for eksempel. Enkelte ganger kan man lage en kampanje basert på memes. Det går styggfort og det er annerledes enn før. Årets album er jo fjernet som kategori på Spellemannsprisen. Agnete: - Det er helt forferdelig. Det synes jeg er tragisk. Erlend: - Jeg synes også det er dumt, for albumet som kunstform bør kunne bli belønnet - men det sier litt om bransjens syn på albumets relevanse. - Nå skjønner jeg at dette antageligvis er vanskelig å svare på av flere åpenbare årsaker, men vet dere noe som helst om planene fremover for Djerv? Agnete: - Jeg vet overhodet ingenting om det, folk kan komme til meg å si at “Jeg hører dere skal spille i Tyskland i desember” hvor jeg svarer “Å? Skal vi det?”, for jeg klarer ikke å forholde meg til alle de tingene. Jeg må bare leve i en boble mens Erlend har oversikten. Men nå har jo mye blitt utsatt eller avlyst da. Erlend: - Vi skulle egentlig ha spilt på Summer Breeze i sommer, og Eindhoven Metal Meeting nå i desember der begge ble utsatt. Inferno ble utsatt og blir nok fortsatt utsatt ettersom det er såpass tidlig. Akkurat nå vet jeg ikke hvor vi spiller, men hvis det blir festivaler til sommeren er jo de allerede fullbooket med de artistene som egentlig skulle ha spilt i år. Vi gjorde de fleste festivalene i 2019 og skulle da egentlig ha gjort flere i 2021, men det blir da vanskelig og er litt dårlig timing for vår del da alle artistene fra 2020 allerede står i kø. Men for vår del satser vi på å få til noen låter til, og klarer vi det kan vi kanskje begynne å snakke album om et års tid tenker jeg. Agnete: - Som vi snakket om tidligere måtte vi ta en pause da det var tid for nye utgivelser, så hvis man ser sånn på det er jo det egentlig tida nå. 2021 virker realistisk. Erlend: - Vi håper at både vi og verden kommer i gang igjen snart.
NRM 4-2020
45
GARMARNA Folkesanger fra dødsleiet De var blant Sveriges mest toneangivende ensembler under 1990åras folkrock-renessanse, og byr i år på diskografiens mørkeste og vakreste album. Garmarna kjørte et knallhardt, profesjonelt løp til langt inn i vår nye årtusenregning, men mellom ”Hildegard Von Bingen” av 2001 og comebackskiva fra 2016 passerte hele femten år man søker å bringe klarhet i da Norge telefonerer Stockholm og gratulerer initiator og multiinstrumentalist Stefan Brisland-Ferner med kvintettens ypperste arbeid. TEKST: GEIR LARZEN
Uten å ha et endeliktkommuniké å forholde seg til belaget man seg ubevisst på at Garmarna var stedt til hvile. Gleden var derfor stor da ”6”-albumet traff markedet i 2016, selv om fansen kanskje ikke brant like sterkt for utgivelsens elektroniske pop-aksentuering. Årets ”Förbundet” reiser en annen historie – ikke bare klinger plata umiskjennelig Garmarna; den er samstundes svenskenes mørkeste og mest jevnbyrdige til dags dato. -Bandet lå tilsynelatende brakk fra 2001 til 2016, men ble aldri oppløst. Forut for ”6” opplevde vi en akkumulasjon av musikalske idéer. Både denne og ”Förbundet” leses nærmest som nye debutalbum, i så måte at vi kunne velge og vrake blant masse materiale. Nå er imidlertid opptjent lagerbeholdning bunnskrapt, så jeg aner ikke hva neste plate bringer. At ”6” og ”Förbundet” endte uensartede var helt bevisst. Flere sterke låter ble lagt på vent i forrige runde, fordi de brøt med den stil og grunntone vi satte for ”6”, som skulle sublimere vårt blikk på moderne, elektronisk
46 NRM 4-2020
popmusikk. Sånn sett luket vi vekk ypperlige låter for å understøtte helheten. Det er ingen beslutning å angre, da ”Förbundet”, som konsekvens, er blitt vår mest egale utgivelse. -Hva skjedde mellom 2001 og 2016 – kom livet i veien? -Absolutt. Dessuten hadde vi holdt et rasende og kontinuerlig aktivitetsnivå over mange år. Garmarna ble dannet i 1990 mens vi ennå gikk på skole. Dette påbegynte som et hobbyprosjekt, men utviklet seg raskt, tre-fire år senere, til å bli ens yrke. Påfølgende år artet seg som en virvelvind av plateinnspillinger og turnéer. Sammenlignes debutEPen med ”Hildegard Von Bingen” så ser man at det skjer mye på det musikk-kreative plan. Vi drev oss hardt, og ble rett og slett slitne. Noe eksplisitt uttalt avbrekk forelå ikke; det bare ble slik, selv om vi påbegynte et nytt album i 2004 vi ikke orket å ro over målstreken. I tillegg døde musikkindustrien rett foran øynene våre, samtidig som bandets medlemmer stiftet familie, fikk barn og søkte nye arbeidsutfordringer. Reelt sett var vi helt inaktive kun i 2007-2008; øvrige år skiltet med konserter og turnéer, dog ingen plateinnspillinger. I 2009 gjorde vi,
norwayrock.net
for første gang på nesten tre år, en konsert, som ble skjellsettende. Alt føltes så riktig. Kjærligheten fra publikum overveldet meg, og vi erkjente å være i besittelse av noe unikt som ingen burde ha lov å skusle vekk. Livematerialet, de gamle låtene, opplevdes fortsatt relevante, og borget for et slags eurekaøyeblikk. Da brettet vi opp ermene igjen. -At Garmarna assimilerer nordisk folklore og morderballader fra middelalderen er intet nytt, men det ryktes at dere denne gang sågar finner konkret inspirasjon i tradisjonelle koraler fra Estland? -Det stemmer. Alt i 2003 ble vi oppmerksomme på en skattkiste av dødssanger fra Estland. Nå gjorde Emma Härdelin et soloprosjekt med estlandske koraler, slik at idéen rant ut i sanden for bandets del. ”Dagen Flyr”, ”Ur Världen Att Gå” og deler av ”Avskedet” bygger direkte på en estlandsk sangtradisjonen hvis misjon er å forberede mennesker på døden. Det finnes en mørk skjønnhet i disse melodiene, som setter stemningen for hele albumet. -Som bandets forstander, sanker du materiale som suksessivt presenteres bandet, eller hvordan foregår det plateprosessuelle? -Bandets metodikk synes å variere fra plate til plate. Før i tiden regjerte kollektiv idémyldring i øvingslokalet. I fremtiden vil trolig jeg og Emma møtes for å utforske kraften i nye idéer, innen samlet tropp mobiliseres. -”Vägskäl” stikker litt ut i albumprogrammet, grunnet dens popmoderne pigment? -Jo, det er sikkert riktig. ”Vägskäl” er dessuten skivas hundre prosent originale forekomst, gitt sterkt personlig tekst som faktisk er vanskelig å utbrodere. ”Förbundet” ble ferdigstilt i vår, og jeg hadde ikke lyttet til materialet på lenge, men da det omsider ble gitt grønt lanseringslys spant jeg skiva en runde under en joggetur, og ble helt satt ut av ”Vägskäl”. Jeg tok nesten til tårene. Emma melder at låten øver samme effekt på henne. Den treffer noe dypt, uutgrunnelig i meg. Her lyktes jeg å finne de eksakt riktige tonene til å formidle plateprosjektets farger. -Man kan ikke rose vokalist Emma Härderlin nok. Hun innehar en distinkt sonoritet, og et uttrykk som overdrar totaliteten ro, ynde og verdighet. -Punkt for punkt sier jeg meg udelt enig. Hun er dessuten sangharmonisk sterk og kreativ, og blir forsyne meg bare bedre med årene. Det er et privilegium å jobbe med Härderlin, hvis klare røst danner bandets fokalpunkt. Etter 30 år i samme band evner hun fremdeles å overraske, selv om vi med ”Förbundet” søkte tilbake til medlemmenes tradisjonelle roller forut for avstikkeren i 2016. -Ett sekund ut i åpningssporet ”Ramunder” står det for alle og enhver å erkjenne hvilket ensemble man står overfor.
norwayrock.net
-Ikke sant? ”Ramunder” gir et perfekt anslag, gjestet av Hedningarnas Anders Norudde på mora-harpe, som takk for at han lånte meg instrumentet for en tid tilbake. Så snart jeg grep mora-harpen oppsto melodien til ”Ramunder”, samt bonussporet fra ”6”. Det er liksom denne typen musikk som ligger immanent i instrumentet. -Det klinger tungt, dynamisk og voldsomt, selv uten klisjémettet bruk av forvrengte gitarer… -Fra tid til annen har vi nyttet vreng på gitarene. Til ”Förbundet” gjaldt det å bevare akustisk instrumentering i dens rene form, mens elektronikken, som stikker og beveger seg i skyggene, er lekt med og tøylesløst prosessert. ”Ramunder” var den første låten vi mikset, og det tok urovekkende lang tid, selv om man skulle tro lydbildet ga seg selv i forhold til et såpass elementært musikkstykke. -Tonen blir ikke akkurat lystigere i ”Två Systrar”. Hvilken praktfull, nådeløs låt… -Foruten ”Vägskäl” er dette min personlige favoritt, og jeg stemmer i – tematikken er iskaldt uforsonlig. Jeg er vanvittig stolt over ”Två Systrar”; stykket føles som en karriereomspennende kulminasjon – selve blinkskuddet hvor alt faller på plass – og kombinerer en gammel, svensk folketone med en upublisert låt jeg hadde liggende. Arrangementet er gjort av Emma, trommeslager Jens Höglin og meg selv. Melodien forblir lik, fra start til slutt, mens vi endrer harmonikken i hver seksjon; med hell, vil jeg ubeskjedent hevde. -Garmarna er et kløpperensemble på å hente maksimalt ut av repetisjoner og tonestatiske droner… -Disse låtene er definitivt repetitive, og kan utkjevles over tjue minutter, om man virkelig vil, ha ha ha. Vi har oppdaget at alle i bandet ligger under for driftige, monotone ostinater og droner. På 90-tallet gikk de eksempelvis mye i Black Sabbath og datidens førende stonerrock-utøvere, som Monster Magnet. Jeg kan dessuten vise til en oppvekst med mye monoton og non-verbal minimalisme på platespilleren, slik at dette med riffsløyfer er for lengst blitt en del av bandets DNA. På den annen side har vi aldri gjort musikk som ligner på våre influenser. Vi øser av en diger stilistisk brønn. Det forefinnes faktisk et lite segment på ”Förbundet” hvor vi lar det skinne igjennom at visse medlemmer har fortid i garasjerockband. For å bevare engasjement, liv og utforskervilje anvender jeg helt nye oppsett av analoge synthesizere til hver plateinnspilling; man skal ikke være for trygg. Alt forrettes live i studio, med det som resultat at vi opparbeider helvetes masse editeringsarbeid. -Sverige har vært klodens fremste musikknasjon siden inngangen av 90-tallet, hvorunder Garmarna var et av flere gullforgylte folkrockrenessansenavn. Hva føler du skiller dere fra eksempelvis Hedningarna og Hoven Droven?
-Vi fokuserer på Emmas vokal, og oppfører ballader i ny bekledning. Det gjorde aldri Hedningarna eller Hoven Droven. Sistnevnte er dessuten for instrumentalorkester å regne. Det var mange såkalte folkrockband i Sverige under 90-årene, som låt innbyrdes forskjellige. Hoven Droven tenker jeg på som et rockeband; de utgjør en eksepsjonelt kompetent liveattraksjon. Av egen erfaring kan jeg melde at det ikke er gøy å innta festival-podiet etter Hoven Droven, fordi vi gjør en helt annen greie. Det vil være problematisk for ethvert band å gå på scenen etter Hoven Droven… -Garmarna har overholdt samme besetning i 30 år, hvilket er uvanlig. -Det har alt å gjøre med den omtalte pustepausen etter 2001. Da ting gikk trått bevilget vi et lengre hvileskjær, i stedet for å ødelegge oss fullstendig ved å brenne av lysene i begge ender. Smått om senn vender lyst og begeistring tilbake, men du brekker ryggen om du tvinger deg videre av feil motiver. -Dersom du betrakter Garmarnas seks forutgående plater retrospektivt, hva lyktes dere med, og hva er du mindre glad for? -Med ”Förbundet” har vi for første gang maktet å smi et enhetlig album. Alle våre skiver rommer sterke øyeblikk, men – foruten ”Förbundet” – også kassable forekomster. Vi tilvirket gode 90-tallsplater, det går ikke å benekte, men jeg finner dem urimelig svake i forhold til arbeidsinnsatsen som ble nedlagt. Platene burde være bedre. Ikke før med årets album står arbeidsmengden i stil med resultatet. Både ”Guds Spelemän” og ”Vedergällningen” skjemmes av et par spor under pari. Vi glipper litt endog på 2016-skiva, hvis A-side er langt hvassere enn B-siden. Til gjengjeld er albumets første halvdel ekstremt god, ha ha ha.
NRM 4-2020
47
o h o S t t o c S ff
Je
en musikalsk kameleon
TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO: LEXIE BOEZEMAN CATALDO
- Vet du, Jeff, sist gang jeg så deg var også aller siste gang jeg var på konsert før verden stengte ned. Da var du i Drammen med Sons Of Apollo, 2.mars. - Ja, jeg husker det! Og det var så jævli kjipt fordi vi følte virkelig at vi var i dytten da, at denne turnéen og denne skiva kom til å ta bandet opp på neste nivå. Det var rett og slett vondt å måtte avbryte og dra hjem. Jeg får fortsatt vondt når jeg tenker på det! - Hvor mye av turnéen måtte dere avlyse? - Alt, så og si! Vi hadde akkurat begynt på Europaturnéen, og så skulle vi rett til Sør-Amerika etter det. Hele turnéen er allerede utsatt tre ganger, og nå som det ser ut som om Europa blusser opp igjen, er jeg stygt redd for at det må utsettes enda en gang. - Ja, vi åpnet opp for tidlig, og nå (mid-oktober) er det verre enn noensinne. Da dere reiste hjem i mars, var dere alle enige om at det var det rette å gjøre, eller følte dere at det var en storm i et vannglass? - Nei, vi skjønte alle at her var det bare å pakke sammen og komme seg hjem, selv om vi fikk mye tyn fra både fans og lokale konsertpromotører, som truet med søksmål. Det var særlig i de landene som ikke var rammet enda, som mente at det ikke var noe problem å komme dit og i det minste gjøre konsertene der. Og to uker senere var disse landene hardest rammet. Man må visst stå i det selv for å skjønne alvoret. - Ja, ser den – i starten tenkte jeg også at ’hallo, dette er vel ikke verre enn en tøff influensa?’ - Ja, jeg trodde også at det ville være under kontroll i løpet av et par uker, og at vi deretter kunne fortsette som normalt. Og her sitter vi, over et halvt år senere. - Så hva har du gjort siden mars? Bare holdt deg hjemme i California? - Ja! Men imens har jeg vært særdeles kreativ, og sikkert lagd nok musikk til fem skiver, i tillegg til diverse sessions og online-opptredener. Hver dag begynner jeg på noe nytt. Vi har spilt inn et nytt W.E.T.-album som kommer i januar (Se anmeldelse et annet sted i blekka!), jeg har gjort all vokalen på (Whitesnake-gitarist) Joel Hoekstras nye album, jeg
48 NRM 4-2020
Man vet aldri helt hva man får med en ny skive fra Jeff Scott Soto. Han er kanskje mest kjent som vokalisten i Journey, Talisman, Sons Of Apollo og med Yngwie Malmsteen, men hans soloskiver og med bandet Soto har omfavnet alt fra funk og AOR til moderne metal. Med sin syvende soloskive ”Wide Awake (In My Dreamland)” er han tilbake i den melodiøse rocken. En telefon til California var på sin plass.
har vært med og skrevet og produsert en skive for et nytt band ved navn Spektra, hvor jeg sang alle melodiene på demoene fordi jeg skrev låtene, så joda, jeg har holdt meg engasjert! - Som alltid! - Ja, ikke sant? Men det å holde meg hjemme har vært utrolig bra for stemmen min. For en gangs skyld må jeg ikke være forsiktig for all slags vær og klima fordi jeg skal synge to timer på scenen hver kveld. Jeg har slappet av og tilbragt tid med kona og barna, og bare gått i studio og sunget når jeg har følt for det, uten noe press. Jeg har bygd opp en ny motstandsdyktighet som jeg ikke har hatt på mange år! Og ikke minst er det godt å kunne sove i sin egen seng og våkne opp sammen med kvinnen i mitt liv, dag etter dag, uke etter uke! Det er mange år siden jeg har følt meg så uthvilt. - Jeg har hørt på den nye skiva di, ”Wide Awake (In My Dreamland)” de siste par ukene, og her er den Jeff som jeg lærte meg å like på 90-tallet! Hvor involvert har du vært i å lage denne, når det meste har foregått i Italia mens du satt der i California? - Alt har foregått i Italia, faktisk. Jeg har sluttet å skrive musikken til mine soloalbum, jeg tror ikke jeg har skrevet både musikk og tekst/melodi siden ”Lost In The Translation” (fra 2004). Og det er fordi jeg nå foretrekker å jobbe med dyktige musikere som er mye bedre til det de gjør enn det jeg er. Hvis jeg skal jobbe med en låt som er gitardrevet, så vil jeg heller gjøre det med en musiker som ikke bare er en dyktig låtskriver, men også en dyktig gitarist som kan gjøre ting med låten som jeg aldri ville tenkt på en gang! Jeg synes det er bedre å la de som skal spille instrumentene skrive låten, og la meg gjøre det som jeg gjør best – lage melodilinjene og teksten. Og denne skiva var intet unntak. Alessandro DelVecchio skrev all musikk og spilte inn alle instrumenter på alle låtene i sitt eget hjemmestudio før han sendte de over til meg. Så la jeg på vokalen før han fikk en ekte trommis og en glimrende gitarist til å fullføre bildet. - Jeg ble virkelig imponert over gitaristen (italienske Fabrizio Sgattoni) – en kar jeg aldri hadde hørt om før. - Det hadde ikke jeg heller, jeg har enda ikke møtt fyren. Han er en venn av Alessandro, som i årevis har hatt lyst til å involvere Fabrizio i en av skivene han jobber med. Og det ble da omsider den nye JSS-skiva. Da jeg la på min vokal, var det kun Alessandro på opptaket, så da jeg omsider fikk høre det ferdige resultatet med ekte trommer og vokal ble
norwayrock.net
jeg blåst i bakke. ’Hvem er han gitaristen, hvor kom han fra?!’ Og Alessandro svarte bare ’Jeg sa jo det!’. - Jeg så nettopp videoen til ”Without You”, og det høres jo ut som en tidløs klassisk rockeballade fra 70-tallet. - Ja, helt enig. Alessandro sa før han begynte å jobbe med denne skiva at han ville prøve å kombinere alle de beste elementene med min stemme fra hele min karriere. Så derfor hører du mye Talisman her, og mye fra andre ting jeg tidligere har gjort. Ikke plagiere låtene derifra, men hente inspirasjon fra de skivene han elsket mest. Men på ”Without You” hadde han tenkt at siden jeg er massiv Queen-fan, ville han lage en låt i den litt eksperimentelle stilen, med multiple lag med lyd i 70-tallsstil. - Du nevnte Talisman, og det høres veldig tydelig i skivas andre låt, ”Mystified”. - Det er helt riktig. Jeg var så stressa da jeg skrev krediteringene til platecoveret at jeg helt glemte å føre på at introen på den låta blir spilt av min gitarist fra Soto, Jorge Salan. Den, og soloen på ”Between The Lines” som spilles av min venn August Zadra, er de eneste gitarsoloene som ikke spilles av Fabrizio. - ”Between The Lines” er låta som David Coverdale skulle ønske han hadde skrevet til ”Flesh & Blood”-skiva si. - Haha! Tja, litt i den stilen ja. Men jeg er litt overrasket over at ingen har påpekt at ”Mystified” kan minne om en gammel Talisman-låt ved navn ”Mysterious (This Time It’s Serious)”. Og jeg ga faktisk låten den tittelen som et lite nikk til fortida der. Samme med ”Between The Lines”, der sneik jeg inn ordet ’between’ i tittelen fordi den minte meg litt om en annen Talisman-låt, ”Just Between Us”. - ”Paper Wings” oser også av Talisman. - Helt enig! Den het egentlig ”Broken Wings”, men siden jeg allerede har gitt ut en låt med W.E.T med tittelen ”Broken Wings”, og det finnes en stor hit med Mr. Mister ved det navnet, så ville jeg ikke gi ut enda en, og få folk til å lure på om jeg spilte en cover av en cover, haha! Så jeg måtte finne et annet ord som kunne forklare hva teksten handler om, og ved å bruke ordet ’paper’ synes jeg nesten at det forsterker meningen, siden papir er så skjørt, det kan rives, det kan krølles, det kan brennes. En papirvinge er mye mer skjør enn en knekt vinge. - Det må være frustrerende å ikke kunne turnere en skive du har spilt inn. Nå er den i praksis ute av dine hender, det er ikke mer du kan gjøre, og jeg antar det er konserter du tjener penger på, ikke platesalg? - Joda, men jeg tjente uansett ikke så veldig mye på soloturnéer eller med Soto. Det var mer et påskudd for å komme ut, møte fansen, ha det gøy med bandet og spille låtene fra egen katalog. Jeg vet ikke om jeg hadde turnert denne skiva selv om det hadde vært mulig. I tida fremover kommer jeg nok til å fokusere på å turnere med Sons Of Apollo og Trans-Siberian norwayrock.net
Orchestra. Jeg blir 55 år i neste måned, og jeg ser ikke helt for meg at jeg skal fortsette å turnere i en minibuss, sove på billige hoteller og spille for et par hundre fans for resten av livet. På et tidspunkt må jeg ta et valg. Jeg vil heller drøye med å turnere inntil det er et større marked, og blir det ikke det, så tror jeg nok at turnélivet er over for min del. - Alessandro må være en av de mest produktive musikerne i bransjen, han må jo skrive og spille inn et par låter i uka! Når sover den mannen? - Jeg har vitset om det i årevis, jeg tror ikke han er menneskelig, for han sover aldri. Jeg tror kanskje noen skifter batterier på ham og oljer leddene hans annenhver uke. Han er ikke av kjøtt og blod. - Jeg har fleipet med Mike Portnoy om at han har en bataljon med kloner stående klar til å steppe inn i ethvert band på turné eller i studio...
”Jeg tror ikke Alessandro er menneskelig, for han sover aldri. Jeg tror kanskje noen skifter batterier på ham og oljer leddene hans annenhver uke.” - Hahah! - ...men jeg kunne jo sagt det samme om deg, så det var jo bare et tidsspørsmål før dere to dukket opp i samme band. - Ja, det er sant – utrolig at det tok så lang tid før det skjedde! Men Mike og jeg har den samme motivasjonen for å gjøre så mye. Det har ingen ting å gjøre med at vi ønsker å tjene mest mulig penger, eller at vi er arbeidsnarkomane. Det skyldes at vi begge er glade i mange forskjellige typer musikk, ikke bare én sjanger. Spesielt for ham som hadde vært i Dream Theater i over tyve år – han var veldig sugen for å spille noe annet enn progmetal. Mine største helter og inspirasjonskilder er utvilsomt Queen, og det er jo både en drøm og et mareritt, med tanken på hvor vidtspennende deres musikk var. Jeg har alltid følt at jeg ville ha stor variasjon i det jeg gjorde musikalsk, akkurat som Queen hadde. De er bortimot det eneste bandet som har kommet unna med å lage alt mulig fra prog og metal til ballader, pop og kabaret. Og det er marerittet med dette – de fleste av mine fans vil at jeg skal høre slik eller slik ut. Så hver gang jeg gir ut en ny skive, er
det alltid noen som mener at jeg burde gå tilbake til den stilen eller den stilen. Det er alltid fornøyelig å lese kommentarene i sosiale media! Så ja, om du kun liker en type musikk, så vil du slite med å høre på alt jeg gir ut. Sons Of Apollo høres ikke ut som Talisman, Talisman høres ikke ut som JSS, JSS høres ikke ut som W.E.T... jeg liker å kunne ha hele spekteret. - Du nevnte at Sons Of Apollo har utsatt årets turné til 2021 – dere har ikke begynt å tenke på neste skive, nå som dere alle er hjemme og har bedre tid? - Ikke egentlig. Det har blitt nevnt at kanskje vi skulle benytte dødtida under Covid på jobbe med nytt materiale, men det ble med praten. Vi føler alle at vi lagde en knallbra skive med ”MMXX” som vi ikke fikk sjansen til å promotere skikkelig, så vi er liksom ikke ferdig med den enda, vi vil ikke at den skal bli avglemt. Så jeg tror ikke vi fokuserer på nye låter før vi har fått turnert det som fortsatt er vår nyeste skive. Vi er alle fem av samme oppfatning, vi vil fullføre det vi har begynt på! - Du nevnte også at du har jobbet med et nytt band ved navn Spektra – men det er stort sett karene fra Soto-bandet ditt, er det ikke? - Ja, det er de to brasilianerne i Soto. BJ som spiller keyboards og gitar i Soto, er egentlig vokalist, og derfor er han helt essensiell på scenen med Soto for å få vokalen og koringene til å fungere, der må vi ha en sterk stemme ved siden av min. Og nå skal endelig verden få høre ham på egen hånd. - Og der er det igjen du og Alessandro som har skrevet låtene og produsert? - Ja, stemmer, jeg har skrevet det meste av melodiene og tekstene, og produsert sammen med Alessandro. - Er dette første gang du har vært kun produsent i studio, og ikke vokalist? - Nja, jeg har gjort det før. Her hadde jeg mest fokus på BJs vokal, og satt og gikk igjennom alle melodilinjene sammen med ham før han spilte det inn, siden det er jeg som har lagd de! - Hvordan har det seg at du har flere brasilianere i bandet ditt? Er ikke det tungvint å ha halve bandet på et annet kontinent? - Da jeg satte sammen et nytt liveband i 2009, innså jeg at det meste av turneringen foregikk i enten Europa eller i Sør-Amerika. Med fem amerikanere i bandet ville det bli veldig dyrt i lengden med tanke på de lange flyturene. Jeg fant ut om jeg kunne ha to europeere i bandet og to søramerikanere, så ville vi kutte transportutgiftene kraftig. Og det funker! Det er færre visum å ta hensyn til, færre flybilletter osv. Dessverre sluttet den ene europeeren ganske kjapt, så jeg fikk en amerikansk bassist, David Z, og da han døde (i en bilulykke på turné med Adrenaline Mob i 2017) fikk vi inn nok en amerikaner. Så joda, pr nå funker dette bedre for meg enn det funker demografisk på turnéen. NRM 4-2020 49
tilbake med et brak Blue Öyster Cult er i høst ute med sitt første studioalbum på nesten tjue år og vi fikk en kjapp prat med en kortfattet Eric Bloom, som har vært med på hele reisen til bandet fra New York. Han kunne blant annet fortelle om et lite mysterium som nok ikke alle kjenner rundt bandet hans og at det fins flere veier til Rom. TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: MARK WEISS
- Gratulerer med et fantastisk nytt album. Er dere i bandet fornøyde med hvordan resultatet ble? – Takk for det. Ja vi er veldig godt fornøyde med albumet og vi håper bare at alle rundt om i verden liker det også. - Det er jo noen år siden forrige album nå – nesten tjue år faktisk. Hvorfor så lang tid? – Vi brukte lang tid på forberedelsene, og vi tok oss god tid til å gjøre ferdig albumet som du er inne på. Jeg vet ikke om du har hørt hvordan vi måtte jobbe på grunn av Covid-19? - Nei, det har jeg ikke fått med meg? – Det er en litt lang historie, men den korte versjonen er at vi spilte inn det aller meste hver for oss i våre egne hjem. Vi hadde gjort ferdig mye av det grunnleggende i låtene, men så slo dette viruset til og vi måtte over natten endre måten vi jobbet på. Vokalen, gitarsoloene, rytmegitaren og keyboardene ble lagt på hjemmefra. Vi sendte alt vi hadde spilt inn via 50 NRM 4-2020
internett til vår egen tangent- og gitarmann Richie Castellano som satte alle delene sammen i riktig rekkefølge i studioet sitt. - Hvordan opplevde dere å måtte spille inn et album på den måten? Jeg regner med at det er første gang dere har gjort det sånn? – Det var veldig merkelig. Buck Dharma har et hjemmestudio og Richie Castellano har et hjemmestudio, men jeg har ikke det, så jeg måtte kjøpe meg et slags hjemmestudio som jeg kunne bruke for å spille inn mine deler. Jeg måtte ha noen til å hjelpe meg å legge inn de riktige verktøyene på PC-en min og Richie Castellano hjalp til fra sitt eget studio ved at vi linket opp våre to datamaskiner. Så det hele var virkelig merkelig og første gang vi har gjort noe sånt. - Hvor kom idéen fra om å lage et nytt studioalbum etter så mange år? Vi snakker her nesten tjue år og dere har jo turnert mer eller mindre i ett siden det, så hvor dukket ideen opp fra? – Noen av sangene på albumet ble spilt inn for en tid siden faktisk, og vi ventet egentlig bare på en plateavtale for å få laget et nytt album og gjøre det skikkelig. Vi hadde ikke lyst til å bare gi ut de få sangene vi norwayrock.net
hadde via nettet, men vi ønsket å gi et fullt album og ha et plateselskap i ryggen – sånn som vi alltid har gjort. Heldigvis kom Frontiers Records på banen og ga oss platekontrakten vi var ute etter. Så mye av tiden som gikk var fordi vi rett og slett ikke fikk tak i et plateselskap som ville gi ut skiva vår. Platesalget av den forrige skiva var ikke det helt store, så vi brukte også noen år på å finne ut at vi ønsket å bruke tid og penger på et nytt album. Det forrige selskapet promoterte oss ikke nok mot slutten følte vi og de gikk etter hvert konkurs. Vi har nå fått tilbake rettighetene til en del av materialet vårt og det vil også bli gitt ut på nytt via Frontiers. - På coveret ser vi det kjente symbolet til Blue Öyster Cult og tittelen på albumet er altså «The Symbol Remains». Det hele virker som en erklæring om at dere er tilbake og at dere er sterkere enn noen gang. – Når det gjelder demokrati så kan det være vanskelig nå som det er mange mennesker og de alle har forskjellige meninger og synspunkter. I et band er det spesielt vanskelig – i hvert fall når det gjelder ting som bandnavn, albumnavn og cover, så det eneste du kan gjøre er å prøve å få dine meninger gjennom. Det jeg gjorde i dette tilfelle var at jeg gikk gjennom alle tekstene Sandy Pearlman skrev for oss og prøvde å finne små setninger eller sitater som kunne passe. «The Symbol Remains» fant jeg i teksten til en gammel sang som heter «Shadow of California» og kom ut på albumet «The Revölution by Night» som kom ut i 1983. Det faktum at tittelen kommer fra Sandy Pearlman og at den derfor er en del av vår historie som band gjorde at de andre likte den og fansen vår ser også ut til å være fornøyde med den, så jeg traff godt. Derfor heter platen det den heter. - Når vi først er inne på gamle skygger som er med på den nye platen, så har dere vel også med originaltrommis Albert Bouchard på sangen «That Was Me»? – Joda, det stemmer det. Han spiller perkusjon og synger på den og han er også med i videoen til låten. Vi er veldig glade for at han ville være med å bidra på albumet og jeg tipper fansen vår også setter pris på det. - Albumet er også debuten for både Jules Radino og Richie Castellano, som har spilt med dere i mange år allerede og ikke minst et comeback for tidligere medlem Danny Miranda. Det gjør vel denne utgivelsen til noe ekstra for hele bandet kan jeg tenke meg til? – Så absolutt og det er også en av grunnene til at vi ønsket å lage et nytt album. Vi har spilt sammen i over ti år nå som band og det var viktig for oss å få gitt ut et album sammen med denne besetningen og ikke bare være et konsertband, hvis du skjønner? - Dere turnerer jo USA stort sett kontinuerlig, men tar ikke turen like ofte over dammen til Europa. Stemmer det at norwayrock.net
dere kun har vært i Norge en enslig gang på alle de årene dere har holdt på? – Jeg er veldig dårlig på å huske slike ting, men det er mulig ja. Det er helt sikkert riktig, men jeg vet vi har vært i Sverige en del ganger. Jeg vet at mine venner i Uriah Heep spiller ofte i Norge og jeg har hatt samtaler med Mick Box om det. Vi har faktisk aldri spilt øst for Berlin, så vi har veldig lyst til å spille i Øst-Europa og Russland. - Men når hele Covid-19 greia er over en gang, vil dere da legge ut på en større turné igjen og kanskje stikke innom Norge igjen? – Kalenderen min var faktisk full før dette viruset kom, så vi blir holdt tilbake. Vi er tilbake på veien så raskt som overhodet mulig. - Men vil dere komme tilbake til Europa? – Det vil jeg tro. Vi skulle egentlig ha spilt med Deep Purple i Storbritannia nå i høst, men den turneen ble utsatt. - Sanger som «Nightmare Epiphany», «Secret Road» og «Florida Man» på den nye skiva får meg til å tenke på de gamle klassikerne «Don’t Fear the Reaper» og «Burnin’ For You». Er det sånn at når dere skriver nytt materiale at dere ser tilbake på
«Vi fikk rett og slett ikke tak i et plateselskap som ville gi ut skiva vår» hvordan dere gjorde ting før for å prøve å gjenskape den gamle magien? – De du nevner der er alle Buck Dharma sine sanger. - Ja, men ser dere som band tilbake på ting dere har gjort når dere skriver nye sanger? – Det må du neste spørre Buck om fordi alle de sangene du nevnte er hans sanger. De nye sangene fra den siste skiva vår høres uansett ut som hans sanger gjør og er i hans stil. - Men hele albumet høres umiskjennelig ut som et klassisk Blue Öyster Cult album med riffene og de fantastiske melodiene, samtidig som det høres moderne og oppdatert ut. Var det målet da dere skrev de nye sangene? – Vi håper at albumet er så moderne i stil at de som i utgangspunktet ikke er fans av bandet også vil like det. - En av sangene som jeg la litt ekstra merke til på den nye plata var «The Machine», som handler om å være en slave til telefonen din og sosiale medier. – Det er en Richie Castellano-låt. - Jeg vet det, men hvordan ser du på dette med sosiale medier? Er det et
nødvendig onde for dere som band når det gjelder å få spredt det dere holder på med til flest mulig? – Jeg tror det var det han tenkte på da han skrev sangen. Det er nok et nødvendig onde for noen, men jeg vet også om andre som har slettet profilen sin og har tatt avstand fra hele den verdenen. Hvis du vil promotere et nytt album for eksempel så er det nok et nødvendig onde i dagens verden ja. - Blue Öyster Cult har alltid hatt en touch av det okkulte ved seg og dere har inspirert en haug av band fra metal-sjangeren som for eksempel Metallica. De gjorde sågar en versjon av «Astronomy». Hvordan ble dere først oppfattet av media da dere først startet? – Vi hadde litt problemer i begynnelsen med pressen ja og spesielt her borte i USA. Enkelte steder her borte forsto de overhodet ikke hva vi handlet om, og det kunne dukke opp folk for å protestere på konsertene våre. Litt sånn som med Black Sabbath. Vi syntes egentlig at det hele var litt morsomt og vi kom oss gjennom det. - Kan du fortelle litt om hvorfor dere valgte å ha med tødler over O-en i Blue Öyster Cult? Band som Motörhead og Mötley Crüe har jo kopiert dere i ettertid. – Det går tilbake til vår spede start som band. Jeg tror det var Allen Lanier, som gikk bort for noen år siden, som forslo det fordi han syntes det så kult ut. Det var hele grunnen til at vi valgte å skrive det på den måten. - Hva med logoen, hvem sitt forslag var det? – Det var en eksentrisk fyr som het Bill Gawlik som lagde det og han gikk på skole med Sandy Pearlman. Sandy Pearlman ba han om å designe de to første albumcoverne for oss og han puttet da den logoen på begge platene. Vi likte logoen så godt at den har fulgt oss helt siden 1972. Det er faktisk et ganske skummelt mysterium knyttet til den logoen og Bill Gawlik, som ikke alle vet. Vi holdt kontakt med han utover 70-tallet, men så ble han plutselig borte og ingen vet hvor han er.
NRM 4-2020
51
BLACKFIELD for musikkens skyld
Det har gått tyve år siden den da ganske ukjente engelskmannen Steven Wilson møtte den israelske musikeren Aviv Geffen, som da allerede var en stjerne i hjemlandet, og innledet et vennskap med ham. Det førte til dannelsen av bandet Blackfield, som var litt på siden av hva både Wilson og Geffen drev med til daglig, musikalsk sett. Tre skiver kom før Wilson i 2014 egentlig trakk seg ut av både Blackfield og alle andre sideprosjekter for å fokusere på sin egen solokarriere, men han har likevel bidratt i mer eller mindre grad på senere plateutgivelser. Nå er den sjette Blackfield-skiva klar, tittelen er ”For The Music”, og vi slo på tråden til Tel Aviv for en ny prat med Aviv Geffen. TEKST: GEIR AMUNDSEN FOTO (AVIV GEFFEN): MOSHE NACHUMOVIC FOTO (STEVEN WILSON): ANNE-MARIE FORKER
- Hvordan har du klart deg hjemme i Tel Aviv de siste månedene mens Coronaen har herjet for fullt? - Det har vært tungt, men jeg har prøvd å fokusere på arbeidet med den nye Blackfield-skiva. Den siste måneden har vi gjort ferdig miksen, og jeg har gjort mange intervjuer. Det er også blitt lagd en dokumentarserie om mitt liv for et israelsk produksjonsselskap. - Men du har måtte holde deg hjemme? - Siden i mars, ja, selv om arbeidet med skiva har pågått både i Zürich, i London og her i Tel Aviv. - Når begynte dere arbeidet med ”For The Music”? - For rundt ett år siden. Da hadde jeg skrevet mange nok låter til et nytt album, og sendte de over til Steven, som bestemte hvilke av de som skulle inkluderes på skiva. Deretter begynte vi innspillingen i studioer i Tel Aviv og London, sammen med Rik Simpson. - Jeg har ikke fått noe informasjon om skiva utenom låttitlene, men jeg har fått hørt på den noen ganger. Rik Simpson er produsenten, er det så? - Ja, han er mest kjent for det han har gjort sammen med Coldplay. Vi brukte hans London-studio, og han mikset og co-produserte noen av låtene med meg, som første singel ”Summer’s Gone”. Han er helt genial, jeg har vært fan av det han har gjort i de siste åtte år. - Det virker som om Steven Wilson har vært mer involvert i denne skiva enn i den forrige (”V” fra 2017), så vidt jeg kan høre synger han på minst tre av ti låter? - Det stemmer, han synger tre låter alene, og vi synger tre låter til sammen. Og så spiller han selvsagt gitar på de fleste låtene. Ellers har jeg tatt kontrollen over Blackfield nå. Vi har holdt på i mange år nå,
52 NRM 4-2020
førsteskiva kom i 2004, men vi har aldri fått muligheten til å bli spilt på radio og MTV. Nå har vi derimot signert for Warner, som er et av verdens største plateselskaper, så forhåpentligvis kan Blackfield få litt mer oppmerksomhet nå. - Jeg vet, jeg har vært fan siden førsteskiva, ufattelig at dere har vært et kultband siden. Dere har nok av låter som kan treffe massene. - Takk for det! Og selv om ”For The Music” låter litt mer moderne, så høres du forhåpentligvis det som er karakteristisk for Blackfield. Jeg var alltid hovedkomponisten, så det burde ikke være noen stor forskjell nå heller. - Flere av låtene på ”For The Music” er jo mer poppa og lystige enn på tidligere album, særlig singelen ”Summer’s Gone”, noe som skapte kontrovers blant fansen på sosiale medier. Hadde du forventet det? - Ja, selvsagt! Og jeg er bare glad for at folk reagerer og diskuterer musikken min, fremfor å ignorere den. Jeg vil ikke være fastlåst i én konkret musikksjanger. Jeg tror fansen vil få det de ønsker på skiva, det er seks-syv låter der som er i klassisk Blackfield-stil. - Ja, det er vel dumt å avskrive et band etter å kun ha hørt én av de nye låtene... - Musikalsk sett er jeg nok et barn av band som Pink Floyd og King Crimson, men jeg er også massiv fan av a-ha fra Norge! De har på mange måter formet min musikksmak, og jeg anser de som ett av de største bandene, et av de som vil bli husket i mange tiår fremover. - Jeg hører en veldig tydelig inspirasjon fra a-ha i tittelsporet på ”For The Music”, spesielt i introen! - Ja, ser den! Og skal ikke nekte for det! ”Summer’s Gone” er egentlig en veldig trist sang, selv om produksjonen gjør den poppa og lystig. Men videoen får frem budskapet i låta. Det er ikke noe poeng i å lage video til
norwayrock.net
en syv minutter lang mørk og progga låt, denne egnet seg bedre. - Tanken har slått meg at Steven Wilson har musikalsk sett bevegd seg i din retning de siste årene. Han bruker en israelsk sanger (Ninet Tayeb) på både ”Hand. Cannot. Erase.” og ”To The Bone”, og ”Permanating” høres mer ut som en Aviv Geffen sololåt enn en Steven Wilson sololåt. - Haha! Ja, det stemmer nok, og måten vi lager låter på er også blitt den samme. Steven skriver ikke låtene først og fremst på gitar lenger. Når du hører på den nye skiva, vil du legge merke til låter som ”White Nights” og ”Over & Over” som har de melankolske stemningene. Men vi har begge sansen for pop. Et band som Depeche Mode er for min del helt genialt. Band som The Beatles, a-ha eller Bee Gees er også pop, men det er jo gnistrende bra likevel! - Er det virkelig seks år siden du sist ga ut et soloalbum? - Ja. Om ikke mer. - Er det noen av låtene på denne skiva som du tidligere har gjort som soloartist? (I likhet med Blackfield-låter som f.eks. ”Cloudy Now”, ”End Of The World” og ”Zigota”.) - Ja, to av de, men da ble de utgitt med hebraisk tekst. Det er ”White Nights” og ”It’s So Hard”. - Det er ikke ofte at en tekst umiddelbart griper meg om strupen og klemmer til, men ”Garden Of Sin” hadde den effekten på meg. (”So take your grandma’s sleeping pills, and one by one, swallow them. Open your dads secret drawer and take the gun, take it out. Ask your loved one to come over, and when she comes, shoot her down...”) Hva handler egentlig den om? - Den handler om en venn jeg hadde, som også var stor fan og kom på alle mine konserter. En dag fikk jeg en telefon fra politiet, som fortalte at han hadde begått selvmord, og han hadde etterlatt seg et brev til meg. I brevet sto det noe som ’Takk, Aviv, for musikken. Jeg prøvde mitt beste, men jeg har fått nok i denne syndens hage..’ Så jeg har tilegnet denne låten til ham. - Wow. Den er heavy. Den må ha vært vanskelig for deg å synge. - Ja. Det var det. Da jeg startet på tidlig 90-tall, hadde jeg en gjeng med raringer som var fanatiske støttespillere for meg, og han var en av de. Snålingene på venstresiden som ikke passet inn i det konforme samfunnet som Israel var da, som meg selv. Da var vi bare en liten håndfull utstøtte, men nå er det hundretusener av oss.
radiostasjonene i Europa, slik at flere kan oppdage musikken vår. Det var ganske håpløst med vårt forrige plateselskap. Jeg er utrolig fornøyd med å være på et stort selskap som Warner, som vil satse hardt på radio og promo. Vi slipper snart en ny singel, ”Under My Skin”, og deretter tittelsporet, ”For The Music”. Jeg håper vi kan gjøre en turné også, vi satser på mai 2021. - For musikere kan vel ikke leve av inntektene fra platesalg, Spotify og radio i disse dager? - Nei nei nei. Det er helt kaos her i Israel for tiden. Jeg skal i møte med flere ministere denne uka og prøve overbevise dem om at de må hjelpe de som prøver å leve av musikk, for de har det virkelig tøft nå. Meg selv og kanskje en håndfull andre musikere her til lands klarer oss greit enn så lenge, men for alle de andre er det helt katastrofe, de har ingenting å leve av. Jeg har 3-4 konserter i neste måned, med 1000 stykker i hvert publikum, så jeg er spent på hvordan det skal gå. Jeg skulle gjerne ha spilt i Oslo, det har vært en drøm for meg lenge! - Ja, du burde jo ha gjort noe her sammen med Morten Harket eller Paal Waaktaar, det hadde jo vært ideelt. - Ja, og tro meg, jeg har prøvd! Da a-ha var på turné i 2018 foreslo jeg at vi kunne gjøre noen konserter sammen i Israel, men de valgte å gjøre det alene, av en eller anen grunn. Tror de endte opp med å selge rundt 4000 billetter her. Jaja. Neste gang! - Så hvilken del av artistlivet liker du best? Å lage musikk og spille inn låtene, eller å stå på en scene og presentere låtene for et publikum? - Begge deler, egentlig. Innspillingsprosessen, det å jobbe med folk som Steven Wilson og Rik Simpson og et orkester... Det er fantastisk å kunne skape noe fra grunnen av. Samtidig elsker jeg å turnere. Jeg forsøker å få til en turné i Europa til neste år, men for tiden er jeg glad for å kunne dele mine visjoner og budskap med folk som deg selv.
- Du har med en gjestevokalist på denne skiva, på låta ”The Dream Of Love”, Avi Buffalo. Jeg hadde ikke hørt om ham før, men ble satt ut av alle overskriftene som poppet opp da jeg googlet navnet hans. (Han ble nylig beskyldt for flere voldtekter av et tidligere bandmedlem, med det resultat at plateselskapet hans har fjernet all musikken hans fra nettet.) - Ja, jeg ble virkelig sjokkert da jeg leste det! De skivene han har lagd er helt fantastiske, og for tre år siden inviterte jeg ham til å spille support på en av mine konserter her i Tel Aviv. Så ja, det er en stor greie her nå. - Skaper det noe problemer for utgivelsen på skiva at du har ham med på den? - Vi diskuterer det. Men det er i Warners hender nå. - Men skiva blir utgitt, med den låta, i oktober? - Det kan jeg ikke svare ja eller nei på nå. Vi ser på saken nå, og om anklagene er sanne, er det jo forferdelig. Da kan jeg ikke utgi den låta, det strider i mot alt jeg står for. Men Warner har kontroll på dette. (Og ganske riktig, noen dager etter denne praten kom meldingen om at skiva var utsatt til i desember, og ”The Gift Of Love” glimret med ett med sitt fravær. Journ.anm.) - Så hva er Blackfields planer for fremtiden nå som det ikke er så aktuelt å turnere? - Vi håper at Warner kan hjelpe oss å bli spilt på noen av de store
norwayrock.net
NRM 4-2020
53
Progressiv rock som frihetskonsept Foran The Flower Kings’ fjortende studioplate fremmet nestor Roine Stolt det mentale direktiv at bandet skulle forsøke å maksimalisere seg selv, og herigjennom bry seg mindre om hvorvidt musikalske rudimenter etterlever normerte sjangerkrav eller ei. Den svenske veteranen leser nemlig benevnelsen ”progressiv rock” som et kunstnerisk frihetskonsept. Uavhengig av prosessuell tenkning har de svenske blomsterkongene med ”Islands” anstilt sitt ypperste arbeid siden 2002s ”Unfold The Future”. TEKST: GEIR LARZEN FOTO: LILIAN FORSBERG
Omslaget på herværende Norway Rock-utgave var i grunnen opplest og vedtatt, da gitte redaksjonelle kasus revolterte og satte himmel og jord i bevegelse for å feire et i alle henseender revansjesugent The Flower Kings, langt over tidsfristens randsone. Roine Stolt er heldigvis rausheten selv, og måte først svare på hvorfor det herved er tilvirket to dobbeltalbum med ett års mellomrom, siden man lenge formodet at 2013s ”Desolation Rose” ville bli stående som bandets svanesang. -Vi tok en pause i 2008, og leverte deretter to skiver på rappen i 2012 og 2013. Etter ”Desolation Rose” smøg det seg inn en følelse av at vi hadde fastnet litt. Samme interne band-problematikk sivet til overflaten, og jeg kjente egen motivasjon dale. Da må man titte seg i speilet og spørre: ”Er dette gøy?”, og akkurat da var det verken gøy eller givende. Det opplevdes som om bandet reiste rundt og opptrådte nærmest på autopilot, og at energi og pågangsmot visnet hen. The Flower Kings ble redusert til en hvilken som helst jobb. Jeg besluttet å aktivere pauseknappen, men lukket ingen dører eller sa at bandet aldri skulle tilvirke plater igjen; det fikk ganske enkelt hvile inntil min personlige motivasjon vendte tilbake. Flere år passerte. Uforvarende mottok vi en e-postforespørsel fra en promotør i Sør-Amerika som søkte å få i stand en The Flower Kings-turné. Det første jeg tenkte var: ”Her har vi en entusiast som byr oss katastrofebudsjett og turnébuss som bryter sammen ute i jungelen”. Dog viste det seg at vedkommende hadde organisert turnéer for både Opeth, Marillion og The Alan Parsons Project, så jeg endte med å takke ja. Tanken på
54 NRM 4-2020
å unnslippe kalde Sverige fristet også. Følgelig ble jeg tvunget å sette sammen et band, som viste seg å gestalte god gruppedynamikk og -kjemi. Plutselig dukket ytterligere en turnéanmodning opp, denne gang angjeldende Europa, som vi aksepterte, siden ting forløp på skinner og konsertrepertoaret var innøvd. Musikerne gikk fremdeles overens, og vi begynte å snakke om nytt album, som kulminerte i fjorårets ”Waiting For Miracles”; en utgivelse hvor samtlige medlemmer bidro, stort eller smått, og som genererte flere turnéer. -Hvordan ble ”Islands” grepet an? -En oppfølger til ”Waiting For Miracles” sto på agendaen, men det var ikke meningen å påbegynne arbeidet med denne før i inneværende høst. Men så rammet Covid-19, og alle konsertevenementer ble kansellert. Hva gjør man så? Stenger man ned hele fabrikken? Å spille inn musikk kan man alltids gjøre, selv uten å oppholde seg i samme rom. Forslaget om å nytte Korona-tiden til å reise nytt album ga entusiastisk avkastning, så vi skred til verks. -Ble ikke ”Waiting For Miracles” nominert til svensk Grammy-pris? -Visst, noe som ble meddelt i en e-post jeg måtte lese flere ganger for å være sikker på at ikke var feilsendt. Jeg endte med å søke bekreftelse på Grammys hjemmeside, som ganske riktig hadde nominert The Flower Kings i klasse med Entombed og Opeth. Ha ha ha, hvordan passer vi inn i der? Men det var kjempegøy og fullstendig uventet. -Kan det tenkes at dere med ”Islands”, bevisst eller ikke, plasserte kvalitetslisten like høyt og stildivergerende som kontra ”Unfold The Future” i 2002? -Oftest erkjenner man et albums reelle kvaliteter noen år etter lansering, men under diskusjonen omkring forrettelse av album i Korona-
norwayrock.net
tiden sendte jeg medlemmene noen ord om hva jeg forespeilet meg, hvor jeg oppga å søkte en mer sjangerfri plate. Altså, dersom noen har en musikalsk idé, så skal man ikke bry seg med hvorvidt den faller inn under terminuser som hardrock, filmmusikk eller ballade. Sitter man på materialet som vekker følelser, så bør dette presteres bandet. Spørsmål om sjanger er irrelevant da vi opptegner vår egen signatur på musikken idet den oppføres. Man har derfor stor stilistisk boltreplass. Tankene gikk tilbake til 1990-tallet, og jeg forsøkte å absorbere den attityde vi inntok med platene ”Back In The World Of Adventures”, ”Retropolis” og ”Stardust We Are”. Den gang hersket en holdning jeg ville koble meg på igjen. Det handler ikke om å være smart eller tekkes et subversivt marked; da mister man fort ens identitet. Mitt ønske var å gjøre et maksimalt The Flower Kings-album, og da sikter man høyt. Tiden går. Man blir eldre, og har lett for å henfalle til dogmatikk i forsøket på å tilfredsstille publikum, men da vi forrettet ”The Flower King” og ”Back In The World Of Adventures” gjorde vi eksakt hva vi ville. Jeg forespeilet meg å selge 46 enheter av ”The Flower King”, og levde fint med tanken. Materialet ble ikke tilvirket i håp om å høste applaus. Jeg var tilfreds med resultatet, og siden får ting bli som det blir. Man skal ikke tenke så forbasket bundet. Vi kommer aldri til å selge like mye som Red Hot Chili Peppers – det bør man slå fra seg, og heller strekke hals på egne premisser. -Og det er nettopp hva dere gjør med ”Islands”. Låten ”Black Swan” gestalter en rampete, teatralsk fynd som kjennetegner et band som Queen, og du underkjenner ikke akkurat analogien i disse Brian Mayharmoniserte gitarrittene… -Brian May er en mester på orkestrerte presisjonsgitarlinjer, som han helst legger i sju lag. Låten for øvrig ble opprinnelig skrevet per piano, og var et melankolsk stykke jeg følte minnet om en eller annen øst-europeisk komponist. Den initierende, vemodige pianomelodikken henger ved i kompet og vokallinjene. ”Black Swan” påbegynte som et spartansk klaviaturstykke og endte i orkestral rock, med ærbødige nikk til Queen og særlig Brian May. Da jeg rigget til en mikrofon, for å leke med sanglinjer – en nyere tids arbeidsvane – grydde indre bilder fra filmen ”Black Swan”, som jeg nylig hadde sett. Mental helse ble et tekstlig utgangspunkt. -Et annet platehøydepunkt er ”Broken”, som innbyr til en musikalsk reise i konstant endring. -Startskuddet for ”Broken” ble besørget av Jonas Reingold. Jeg likte demoen hans, og bygde videre på denne. ”Broken” kunne gå hvor som helst. Meningen var å understøtte et lunefullt kaos i tråd med teksten, som omhandler ulike former for misbruk; ikke bare alkohol- og narkotikarelatert sådan, men liketil misbruk av mobiltelefon eller skjermtid.
norwayrock.net
-Jeg falt pladask for korte og varsomme ”Goodbye Outrage”, av hinsides vakker og symfonisk sublimitet. -Ah, den skriver seg fra tangrenttraktør Zach Kamis’ penn, ble presentert naken, uten melodilinjer, og jeg greide simpelthen ikke å få den ut av hodet. Rudimentet bar en sørgelighet jeg likte, og i løpet av en time falt sangmelodien og teksten på plass. Siden sendte jeg Zach forslaget, og spurte om vi skulle gå i gang med å arrangere for fullt band. Nei, parerte han, stykket måtte forløpe uten rockekomp, og han hadde fullstendig rett. Det fine med ”Goodbye Outrage” ligger på det minimalistiske plan; her eksisterer knapt gitar, og null slagverk eller bassgitar. -De knappe instrumentalsnuttene ”Journeyman” og ”Hidden Angles” ekspanderer albumbredden, og viser formodentlig de impliserte parters sans for
”Jeg forespeilet meg å selge 46 enheter av ”The Flower King”, og levde fint med tanken. Materialet ble ikke tilvirket i håp om å høste applaus.” Return To Forever, Weather Report og Frank Zappa. -Disse innslagene ble også initiert av Zach, som har lett for underfundige, kronglete passasjer, og jeg ville inkludere energien i dem på et album som endog gjør plass for musikk uten håndfaste melodier. Vi har snakket løst om veien videre, mens Covid-19 holder verden i jerngrep, og kommet til at det bare er å påbegynne neste plate, all den tid vi avskjæres fra turnévirksomhet. Zach og jeg ser ikke bort fra at vi i det følgende tyner stilspennet i enda større grad; gjerne med vekt på bandets jazzog avantgarde-influenser. -”Looking For Answers”, min knepne album-ener, lener seg mot klassisk musikk og hymnologi, er underlig strukturert, og fører sågar en orientalsk slagside. -Tanken var å gjøre rom for alt, både lys og mørke. I en annen kontekst ville trolig ”Looking For Answers” blitt ekskludert programmet
– Transatlantic hadde definitivt skrotet låten – men vi betrakter ”Islands”s 21 låter i en større helhet, og da fungerer ”Looking For Answers” utmerket; den kompletterer fargepaletten. -Alt dette kjennetegner de beste The Flower Kings-platene. -Det svarer for en aldeles korrekt bandanalyse. -Den soniske festen avrundes med et nydelig, instrumentalt tittelkutt. -Det er en kjede av hendelser som leder til låten og platas navn. Jeg ferierte med min bedre halvdel på Mauritius, en liten øy utenfor Afrika, da min musikalske hjerne tok til å kverne – den tar aldri fri – så jeg løp i dekning under et tre og gjorde opptak med mobiltelefonen. Lydfilen ble døpt ”Island”, grunnet lokasjonen. Siden, da Roger Dean ble hendet oppdraget med å male plateomslaget, og én av dennes to visuelle proposisjoner het ”Island Ferry”, føltes det som om stjernehimmelen hadde predestinert albumets tittel, til tross for at jeg er bevisst sammenfallet med King Crimsons fjerde skive. -Tittelstykket er perfekt utporsjonert. Tenker du mye dramaturgi? -Noe av det vanskeligste med musikk handler om det dramaturgiske – å vite når man skal holde tilbake og når man skal akselerere. Procol Harums ”A Whiter Shade Of Pale” danner skoleeksempel i hvorledes utnytte dynamikk og dosere intensitet. Jeg bivånet forresten bandet for et par år siden, og de er fremdeles fantastiske. I Procol Harum interesseres man ikke for fjas og staffasje; her står verdighet og førsteklasses musikk i fokus. -Helt til slutt, hva har du å melde om ”The Absolute Universe”, Transatlantics ferske skive som utstedes i februar? -Vi møttes i Sverige i fjor høst, hvor vi påbegynte innspillingen av komp. Siden dro samtlige hvert til sitt, før vi begikk et plenumsskippertak i sommer. Som du vet består Transatlantic av fire sterke viljer, slik at ingen blir hundre prosent tilfreds på detaljnivå, men jeg er fornøyd med albumet, ikke minst hva angår miks og lydbilde. ”The Absolute Universe” føles mer dynamisk, luftig og variert enn bandets forutgående plater. Kompositorisk sett, dersom man vinner frem med 7580 prosent av materialet, skal man være takknemlig.
NRM 4-2020
55
MARIA MENA Musikalsk glede over ektefølt vrede Etter mange år med skilsmisse og annen moro er Maria Mena endelig tilbake i sitt rette element. Mørkere enn noen gang gir hun ut et album med den velklingende tittelen «They Never Leave Their Wives». Det pirrer unektelig nysgjerrigheten. Vi fikk etter hvert kontakt med den livsglade melankolikeren, etter en runde med Sony om hvorvidt Maria Mena er rock! TEKST: STIG RUNE ROBERTSEN
-Som person er jeg rimelig rocka, og om du har sett meg live, så er det ganske heftig til tider også. Dessuten vil min far bli veldig fornøyd om jeg plasseres i den sjangeren. Selv føler jeg meg nok mer hjemme når det er mer klisjéfylt og massivt. Jeg er oppvokst med musikaler og liker veldig godt den formidlingsformen. -Jeg begynte virkelig å ta Maria Mena på alvor da jeg så din liveopptreden under Spellemannprisen 2009. Versjonen av «Eyesore» du gjorde der er noe av det råeste jeg har sett. -Det hadde vært morsomt å sett igjen. «Eyesore» er låten som har omvendt flest mannfolk. Jeg har hørt om mange som litt motvillig har blitt med kjæresten sin på konsert, for så å dra hjem som fans etter å ha hørt nettopp den låten. Jeg har også med meg utrolig flinke musikere, som ikke er redd for å dra til litt ekstra. Vi er generelt et veldig bra liveband, så mange vil nok bli overrasket. -Hele platen «Cause and Effect» var et slags vendepunkt. Den har en gjennomgående litt rampete attityde. Hva skjedde? -Det var første gang jeg siktet mitt sinne utover, fremfor bare innover. Rett og slett gi litt faen i alt og alle. Det var en stor utfordring for meg å slippe meg løs og ikke bry meg om mottakersiden i låtene mine. Det krever sitt å formidle noe du vet kan føles litt ubehagelig for de det handler om. Det snakkes mye om tilgivelse, men for å nå det punktet må du tillate deg selv å bli litt sint først. Denne fasen glemmes ofte i etterkant. Derfor synes jeg det er veldig interessant å utforske den nærmere. 56 NRM 4-2020
-Platen er uten tvil noe av det beste som er utgitt innen norsk popmusikk. -Det setter jeg veldig pris på å høre. Jeg er skikkelig stolt av den. Samtidig fikk jeg et veldig ambivalent forhold til hvordan det var å gi den ut, etter at den fikk hard medfart av Thomas Talseth i VG. Derfor sluttet jeg også å lese plateanmeldelser, da det ødela litt gleden av å ha lagd en så fin plate. Jeg skjønte ikke hvor bra den var før jeg stod målløs på scenen under utdelingen av Spellemannprisen og jeg vant. -Er det et øyeblikk vi skal snakke om? Det var takketalen sin! -Det var mye følelser! Tenk deg selv, om du har følt deg underlegen hele livet og fått slakt i VG. Jeg har utlevert alle mine dypeste følelser og min vanskelige barndom. Platen betydde alt for meg. Så sitter jeg ved samme bord som Ane Brun og Marit Larsen. Da blir det et sjokk når du faktisk vinner. Ingen forventet det. Det er øyeblikket som endret meg fullstendig som artist. Da jeg plutselig fikk troen på meg selv. Det er så innmari godt å få bekreftet at noen faktisk setter pris på det du gjør. Jeg kan godt le av at jeg stod på scenen der og hylgrein. Det har jeg ingen problemer med. Det merkelige er at jeg har ikke følt behovet for den type bekreftelse igjen. -Det var utrolig tøff konkurranse. Det var en enorm oppblomstring av kvinnelige popartister på den tiden. -Ikke sant. Jeg føler det er sånn i dag også, men det er en annen type sjanger. På «vår» tid var det en mer singer/songwriter-stil. Det handlet veldig mye om følelser og dype tanker. I dag synes jeg det handler mer om en finsliping av den perfekte poplåt. Der er ikke jeg. Jeg kan alltids norwayrock.net
komme opp med den perfekte låta, men da er det bare tilfeldigheter. Når du ser på artister som Dagny, Sigrid, Astrid S, Julie Bergan og disse damene som drar på låtskrivercamp, liksom. Da kjenner jeg at jeg blir for gammel. Jeg setter meg heller ned med en kopp te, tenner et lys og samler tanker. Jeg vil ikke gjøre det sammen med en haug britiske mannfolk mens de legger til beats. Men jeg har veldig stor respekt for dem og er nesten litt misunnelig, på mange måter. -Jeg er selv veldig kritisk, da det kjennes litt for fabrikkert. -Det finnes vel en magisk formel da, som de tester gang på gang til det endelig sitter. Problemet er at for hver bra låt, så er det et utall mange identiske dårlige låter. Jeg er av de som heller hører Alanis Morisette og Fiona Apple, mens jeg får min musikalske glede over deres ektefølte vrede! Haha. Jeg nyter den følelsen de uttrykker. Jeg har full respekt for at mange synes det blir for mye. Hvor stor del av mine problemer klarer folk å ta til seg? Jeg er ikke for alle. -Musikk ER følelser. De som ikke forstår det, kan heller ikke forventes å like bra musikk. -Jeg trenger å si det andre ikke får sagt. Det er viktig for meg. Det er liksom ingen vei tilbake. De to siste platene har vært ekstremt dystre. Neste plate vil nok handle om å finne kjærligheten igjen. Det blir nok noe lettere, men det er fortsatt veldig sterke følelser jeg beskriver. -Jeg har jo litt dårlig samvittighet for at jeg innerst inne håper du får det så ille som over hodet mulig. Da jeg fikk høre om skilsmissen din, så gledet jeg meg umiddelbart til neste plate! -Du er nok ikke alene om det. Jeg tror nok management og alle som tjener penger på meg er litt redd for at jeg skal bli for lykkelig! Det er galt å le av det, men man får litt galgenhumor av alt som handler om psykiske problemer. I og med at jeg er tilknytningsskadet i bunn, så vil jeg alltid lete etter noe galt. Jeg blir generelt stresset av alt som er for perfekt. Så det er ingen fare for at jeg skal gå tom for problemer å skrive om. Da lager jeg bare mine egne. Min misjon er å ta med alle på en musikalsk reise gjennom livet mitt. Det merkelige er at jo mer personlig og dyp jeg blir, desto bredere publikum treffer jeg. Jeg må si jeg er veldig overrasket over responsen jeg har fått til den nye platen min. Jeg vet det er mange kvinner som har vært i samme situasjon, men jeg kunne aldri forestilt meg at så mange er åpen og ærlig om det. Jeg så for meg at siden jeg er såpass konkret, så ville det komme en parade av troll og moralister. Det stikk motsatte har skjedd, og det sier meg noe om at dette kanskje er noe folk bør snakke mer om. Hvorfor tillot jeg meg selv dette? Jeg har ikke noe behov for å snakke om mannspersonen oppi alt dette. Jeg er mest skuffet over meg selv. Jeg har vært i andre enden også, hvor jeg har blitt bedratt. Da norwayrock.net
har min umiddelbare respons vært å hate den andre kvinnen. Tematikken er veldig spennende. -Hva synes de involverte om å få privatlivet sitt utlevert på denne måten? -Alle som involverer seg i mitt liv vet utmerket godt at de vil bli tema i mine tekster. Det er en del av avtalen! Så jeg har ikke lenger noe moralsk filter for hva og om hvem jeg skal skrive om. Det er også svært få advokater og eiendomsmeglere i min omgangskrets. Det er stort sett andre likesinnede kunstnere, som ser at musikk er viktigere enn deres privatliv. Senest i dag fikk jeg en gledelig melding fra min eksmann om at jeg hadde fått en femmer i en eller annen avis. Han har i dag kone og barn, men er fremdeles veldig glad på mine vegne. Livet går videre selv om det var litt sårt en periode. Det har vært tilfeller hvor det har vært så personlig at jeg har tilbudt de å høre låtene før de blir utgitt. Jeg tror det hjelper at det er på engelsk. Det gir en viss distanse. Hadde jeg skrevet på norsk tror jeg kanskje det hadde blitt verre. -Merkelig fenomen det der. Musikere føler det enklere og mindre skummelt å utlevere seg selv på et språk absolutt alle forstår! -Ikke sant! Jeg har en kollega, Melissa Horn, som får veldig mye tyn fordi hun skriver på sitt eget språk. Jeg får telefon hvor hun fortviler over at en eller annen tante har tatt seg nær av det hun har skrevet. Det er rett og slett fordi hun skriver på svensk. -Hadde du klart å skrive på norsk? -Nei. Jeg kunne prøvd, men jeg føler jeg har et rikere språk på engelsk. Når du skal fortelle en hel historie på tre og et halvt minutt, så må det språket finslipes og sitte perfekt. På norsk føler jeg det blir bare pompøst og teit. Jeg prøver for hardt. -Hva hadde du gjort i dag om du ikke ble musiker? -På et eller annet tidspunkt har jeg lyst til å jobbe med ungdom. Det gjøres en viktig jobb i landets kulturskoler og jeg synes det er veldig viktig at ungdom får prøve seg på noe som er litt annerledes. -Folk ser ikke viktigheten av kunst og kultur. -Nei, det er der det skal kuttes mest, virker det som. -Du skulle ikke prøvd deg som psykolog da? -Det hadde også vært veldig spennende, men jeg vet ikke om jeg hadde taklet å høre på alle andres problemer. Jeg har nok med mine egne! Jeg er litt hobbypsykolog for mine venner, men jeg klarer ikke å bare lytte. Jeg er såpass ærlig at om de sier noe feil, så forteller jeg de hva de skal gjøre annerledes. Det har en utrolig bra effekt, som en psykolog aldri kunne oppnådd. Det finnes ingen bedre terapi enn å ha gode venner å snakke med. -Du platedebuterte i veldig ung alder. Kjenner du deg igjen i det du prøvde å formidle den gang? -Både ja og nei. Jeg er vel egentlig litt tilbake
hvor jeg startet. Jeg var ikke bevisst på hva som skjedde rundt meg. En naiv 15-åring som mest bare var takknemlig for at noen ville gi ut platen min. Jeg trenger den samme boblen i dag. Jeg trenger ikke forstå hvorfor noen liker det jeg gjør. Heller ikke hvorfor andre ikke gjør det. Jeg er også glad for at jeg aldri ble noe stil-ikon eller spilt på et image. Har jeg pyntet meg litt ekstra, er det fordi jeg følte for det der og da. Ikke noe jeg trenger å ta med meg videre. Det er veldig befriende. -Hvordan er det å bli eldre i bransjen? -Det er vel litt som å bli eldre i livet ellers. Jeg sliter egentlig nok med å se meg selv som voksen. Langt mindre gammel! Jeg ser et generasjonsskifte når Sigrid opptrer i t-skjorte og jeans. Det kunne ikke vært meg i dag. Men hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg kanskje plutselig få barn? Jeg var nettopp barn selv! Alder er generelt forvirrende. Jeg er glad jeg ikke trenger å passe inn. Jeg har funnet min egen greie og er svært tilfreds med det. -Du tok på deg, mer eller mindre frivillig, en ny rolle etter terrorangrepet 22.juli. Din versjon av «Mitt Lille Land» samlet folket i en felles landesorg. -Det var et ansvar jeg ikke var klar for. Det var veldig vanskelig å trøste noen med ord. Derfor er jeg veldig heldig som har musikk. At jeg klarte å nå ut til så mange, med noe i utgangspunktet så enkelt, er jeg utrolig takknemlig for. -Jeg forstår ikke hvordan du klarte å fremføre den i Oslo Domkirke foran pårørende og hele Norge. Utrolig sterkt. -Det klarte jeg også bare så vidt. Det ble med den ene gangen. Det var veldig spesielt å høre den bli spilt om og om igjen. Senere er den blitt en symbolsk sang for samhold og felles dugnad. Når corona-krisen brøt ut, så spilte vi en versjon fra balkongen. Det var også veldig spesielt. -Det tror jeg mange satte stor pris på. -Ja, det er viktig at vi står sammen nå. Det kan ikke vare evig. Det skal bli rart å se tilbake på. -Kan du si noen ord om det fantastiske bandet du har med deg. -Vi er i en overgangsfase nå, men jeg har noen bautaer som står trofaste ved min side. Det er Bjørn Sæther, Kristian Grude og vårt nye tilskudd, Jon William Haugland. Jeg plukker de opp rett fra Staffeldtsgate. Disse deilige kristne gutta, som ikke har gjort annet enn å spille, siden de startet med tensing! De er bare utrolig dyktige musikere. Vi omgås også mye sosialt, noe som er viktig. Vi er mer enn bare et band. -Det blir lite konserter fremover. -Ja, dessverre. Vi gjør en miniturné før jul, og er veldig spent på hvordan det går. Vi opptrer da som en akustisk trio. Det er hyggelig det, men det blir jo ikke det samme. Vi hadde en opptreden hos Lindmo i NRK, med fullt band og korister. Det var utrolig moro, jeg tror faktisk at det blir siste gang på veldig lang tid.
NRM 4-2020
57
En Minor
og Phil Anselmo serverer en sunn dose depresjon En Minor er det seneste prosjektet til Philip Hansen Anselmo, og et prosjekt som nok vil overraske mange. Hans karriere i band som Pantera og Down har for lengst sikret han nær guddommelig status, men gjennom En Minor viser han en ny side av seg selv. En særs trivelig opplevelse lå foran oss da vi anropte New Orleans, Louisiana på sensommeren. TEKST: GLENN KNUDSEN FOTO: JEHN.W.A
- La meg starte med å gratulere deg med det som er et fantastisk album i «When the Cold Truth Has Worn Its Miserable Welcome Out»! En Minor vil nok for en del av de som kjenner deg og din historie med band som Pantera, Superjoint Ritual og Down komme litt som et sjokk. Dette er deg som synger i motsetning til å rope og låtene føles unektelig mer personlige og sårbare. - Absolutt, og takk for de vennlige ordene. En Minor er et musikalsk utløp jeg er utrolig heldig å ha og jeg har det veldig gøy med bandet. - Mange vet kanskje ikke dette, men En Minor er overhodet ikke et nytt prosjekt for deg. Du har holdt på med det sånn litt på si siden din spede start som tekstskriver. Men hvordan jobbet dere med albumet når du hadde fått samlet sammen det som er dagens utgave av En Minor? - Trommene på albumet spilte vi inn for nesten fire år siden og gjennom årene som har gått så har alle bidratt med sine biter her og der. Absolutt så skrev jeg noen låter, Steve Taylor skrev noen og Kevin Bond skrev noen, men det er lag oppå lag i hver låt og de andre har hatt sin hand i det som er sluttresultatet. Jeg vil også bare få bekrefte at vi har vel rundt tjuefem låter til liggende som er mer klassiske «band-låter». Jeg gleder meg til å spille disse sangene inn skikkelig og gi dem ut. - Du har gitt musikken til En Minor, labelen «Depression Core». Det passer utvilsomt, men hva ligger bak sjangernavnet? - Jeg måtte jo kalle det noe og jeg tror at når jeg begynte å prate med media om prosjektet så måtte jeg komme på en slags sjangertittel som
58 NRM 4-2020
forklarte hva vi holdt på med. Om du kaller det «Depression Core» eller bare rock så kunne jeg egentlig ikke ha brydd meg mindre for å være ærlig. Det er hva det er. Jeg har også kalt det «poison wave» og «kill the party-music», haha. Kall det hva du vil, mann. - Du har sagt om musikken til En Minor at den er litt mer «seriøs». Hva legger du i den uttalelsen? – Når du spiller, det som jo er litt mer delikat musikk om du vil, hvor en enkel note kan ødelegge hele greia du holder på med, gjør dette mer seriøs. Når du spiller metal kan du gjemme litt slurv bak all bråket, mens når du er i et rom med musikere som spiller så delikat som de kan og rolig nok for alle å høre, så bør du se til at det du gjør blir så perfekt som mulig. - Musikken i seg selv er jo som du sier delikat og rolig, men tekstene på albumet er gjerne noe av det mørkeste og mest personlige du har skrevet. Hvor har tekstene kommet fra opp gjennom årene? – Jeg har skrevet tekster hele livet mitt. Noen blir brukt i ulike band og noen blir bare lagt bort og glemt. Jeg har mange tekster liggende som passer En Minor perfekt. Alle tekstene mine er tidsstemplet med hvor jeg har vært og hva jeg har gått gjennom. I En Minor har jeg valgt å bruke de tekstene som har satt søkelys på de tragiske og ofte fryktelige delene av livet som vi alle opplever. For å fremheve det har jeg valgt å gi tekstene en slags stygg skjønnhet når de blir framført med musikken til bandet. - Med tanke på alle de bandene du har vært en del av og alle de klassiske platene du har bidratt på; er dette det mest ærlige og avslørende albumet du har gitt ut?
norwayrock.net
– Jeg er ikke 100% sikker, men det er veldig veldig nært ja. - Selve musikken på albumet er hjemsøkende vakker og mørk – noe som fremhever ordene du synger. Ta for eksempel en sang som «Black Mass», som er en av mine favoritter fra skiva. Den sangen er bare ett eksempel på det brilliante møte mellom ord og musikk dere har skapt. Når du hadde tekstene som du sier, hadde du da en tanke om hvilken musikk som ville passe til akkurat de tekstene? – Nei! Jeg skriver alltid forskjellige typer tekster, men når det gjelder hvilken musikk eller hvilket band tekstene passer til så har jeg null peiling der og da. Kult at du liker akkurat den sangen fordi den har jeg hatt liggende i snart tretti år og hadde alltid sunget den på en spesiell måte, men da vi skulle spille inn platen forandret jeg på hele greia. Versene på «Black Mass» minner meg om obskure gamle NOLA radio-rock melodier. Det er en av de eldste sangene på albumet også. - Du har en fantastisk gjeng musikere med deg på albumet, men hva har Steve Taylor betydd for En Minor? Du møtte han så sent som i 2012 og ut fra det jeg har forstått så har dere blitt gode venner og han spille med deg både i En Minor, men også i Philip H. Anselmo & The Illegals. – Steve Taylor er hovedsakelig den jeg skriver musikk med disse dager. Vi kom godt overens fra første stund, men det var ikke før han begynte å spille i En Minor-stilen at
«I En Minor har jeg valgt å bruke de tekstene som har satt søkelys på de tragiske og ofte fryktelige delene av livet…» norwayrock.net
vi fant ut at vi kunne utvikle det musikalske samarbeidet. Han er veldig flink og en utømmelig kilde til kunnskap og riff. En jævla bra fyr! - Hva var første sang dere fremførte live med En Minor og husker du hvilke tanker som gikk gjennom hodet ditt rett før du skulle til å åpne munnen din? – Jeg tror den første sangen var en sang uten tittel og som ikke er helt ferdigstilt enda faktisk. Jeg husker at jeg var veldig avslappet før jeg skulle til å starte på den aller første sangen vår. Jeg må inn i en slags transe fordi jeg må konsentrere meg intenst. Jeg må treffe notene og jeg må synge på en måte som får fram elendigheten i sangene. Stemningen på scene er unik og helt spesiell, synes i hvert fall jeg. - Dere har allerede spilt en håndfull konserter, så hvordan har En Minor blitt mottatt så langt? – Vel, nå har vi bare spilt tre konserter og alle gangene var før plata kom ut, så nysgjerrig er vel et ord jeg vil bruke for å beskrive de aller første opptredenene våre. Morsomt hvordan magevrengende melankoli kan bringe en slags bisarr varme til ens samvittighet… - Vil du ta med deg En Minor til Europa og Norge – når verden kommer seg til hektene igjen? Tar gjerne et «JA» her… - JA! Jeg hadde elsket det fordi jeg vet at folk i Europa og spesielt dere i Skandinavia er glade i melankoli. Å spille over hele verden med dette bandet ville vært en drøm for meg. Det høres kanskje jævlig “corny” ut, men jeg er dødsens seriøs! Gutta i bandet er så bra karer og jeg har så lyst til å ta dem med til plasser de aldri har vært før og spille der. Å få spille disse triste gamle sangene mine for folk over alt vil være prikken over i-en for en gammel mann. - På disse første få konsertene dere spilte, så hadde dere med en sang som fikk navnet «Jazz». Når jeg ser og hører på albumet, så finner jeg den ikke der. «Disposable For You» har noen likheter, men det er ikke den samme sangen. Jeg likte sangen veldig godt og jeg lurte bare kjapt på hvor den har blitt av? – Ugh, «Jazz» er bare en arbeidstittel vi har gitt den og jeg er enig med deg, jeg elsker også den sangen. Den vil bli utgitt på neste fullengder, for svarte! Jeg skrev den og «Disposable For You», som du nevner, rundt samme tiden for mange år siden, så der er likheter som du er inne på. Du har et godt øre, min venn!
er ute, forstår alle greia. Tror du det fins folk innenfor metal-verdenen som har et «En Minor»-prosjekt inni seg som bare venter på å komme ut? – Jeg er helt sikker på at det er det ja. Jeg er knapt den første i metal som har spilt inn musikk innafor en annen sjanger enn metal og hvis det er noe vi metal-folk er, så er det allsidig. - Vil det bli en oppfølger fra En Minor, eller er dette alt vi får fra den kanten av universet ditt? – Det kommer så absolutt en oppfølger og «Jazz»-sangen din vil være på den … med en annen tittel selvfølgelig, haha. - Dette er kanskje et dumt spørsmål, men hva betyr egentlig «En Minor»? – Det er ikke et dumt spørsmål. En Minor for meg betyr et skred av moll akkorder som pøser ut som en masse (Det franske uttrykket som betyr ’i hopetall’). Men i stedet for bare en masse så blir det «En Minor», hvis du skjønner. - Så hva er planene dine videre framover? Er du av den organiserte typen som har resten av året planlagt eller tar du ting som de kommer? – Vi gjorde en engangs stream konsert med Down tidligere i høst der vi feiret tjuefem år siden ”NOLA” ble gitt ut, og det ble en stor suksess. På grunn av pandemien så må man nesten bare vente og se hva som skjer, men jeg har lyst til å gjøre en stream-konsert med En Minor også siden den med Down gikk så bra. Det var en ny og ganske kul opplevelse for meg å gjøre en gig på den måten. Jeg har mest lyst til å fokusere på En Minor nå og få spilt inn neste det neste albumet, men det blir fort til at jeg har tre-fire baller i luften samtidig … det er litt sånn jeg er både musikalsk og i livet generelt, haha. Men seriøst så har vi så mye bra materiale liggende som jeg rett og slett klør etter å få spilt inn og gitt ut så folk kan få høre det. Vi har sikkert nok sanger til tre album og det driver meg til vanvidd at disse sangene eksisterer, men at folk ikke får hørt dem.
- En Minor har vært et prosjekt som du har jobbet med i årevis. Når debutskiva nå
NRM 4-2020 59
Cadaver
Tredje runde eder og galle Med ”Hallucinating Anxiety” ga Cadaver ut den første norske death metal skiva i 1990. Nå, tretti år senere, er Anders Odden plateaktuell med tredje inkarnasjon av bandet. «Edder & Bile» låter som om det skulle vært oppfølgeren til nevnte debut. TEKST: RONNY ØSTLI FOTO: HANNAH VERBEUREN
At det ble en ny runde med Cadaver nå, skyldes i stor grad Oddens trommeslagerkollega Dirk Verbeuren (som til daglig spiller i Megadeth, red.amn.). - Han steppet inn som sessiontrommis for Satyricon på 70 000 Tons Of Metal i 2014. Vi hang en del sammen på turen og kom i prat om andre ting enn kun det vi var der for. Det viste seg at han var fan av Cadaver. Ikke sånn at han visste om bandet, men virkelig superfan. Han kunne låtene og for ham var det et av de viktigste ekstrem metal bandene. På den tiden hadde jeg noen demoer til noe jeg ikke helt visste hva skulle bli. Jeg sendte ham noen filer og fikk kjapt tilbake utrolig mye fett. Så tenkte vi at faen heller, dette kan bli et album. Og det kan bli et Cadaver album, og da ble det det. Det hører med til historien at det er kun en av de låtene fra de demoene som ble med på skiva, og det er «Feed The Pigs». Vi har utrolig mye materiale, men da vi ble enige om at det skulle bli Cadaver måtte jeg gå en runde og tenke hva det er som gjør at ting blir Cadaver? Jeg lærte meg gamle låter og måtte gjøre om masse på disse demoene. Jeg satte veldig høye krav til meg selv, og motivasjonen er jo å prøve å lage noe som står seg i lengden. Pluss at da jeg innså hva slags ting han kan gjøre på trommene, ble jo det også ganske ledende for hva man kunne lage. Målet ble at skiva skulle være det manglende ledd mellom første og andre plata. - «Edder & Bile» er spilt inn i Northwood Sound Studios i Los Angeles. - Ja, det er der Dirk jobber, bor og har trommesettet sitt. Det er lettere for meg å dra over dit, samt at det er noe jeg aldri har gjort. Så det var 60 NRM 4-2020
også en motivasjon. Jeg var der i tre-fire uker og låtene var klare da vi gikk i studioet. Det ble en gjennomkjøring og småjusteringer før vi begynte opptakene. Det er kun en låt som ble til mens vi var i studio, og det er siste sporet på plata, «Let Me Burn». - Selv om skiva er innspilt i L.A., høres det ut som den kunne vært innspilt her i Norge på tidlig nittitallet. - Det som avgjør om metalskiver blir bra eller dårlige har mest å gjøre med trommene, har jeg funnet ut. Når du har en av verdens topp fem trommiser, med et state of the art trommesett og mic’er opp etter alle kunstens regler, skal det godt la seg gjøre at det blir dårlig. Vi var veldig bevisste på at vi ville ha et klassisk lydbilde. Jeg hadde en halvveis plan om å få Russ Russell i England til å mikse. Han kjenner vi godt og han har samme holdningene til ting. Siste skiva han gjorde med Napalm Death er jo helt fantastisk, men før det gjorde han siste At The Gates, og den liker vi veldig godt. Møkkete analog lyd. Svenskelyden skal jo være polert, så det er mange svenskemetalfans som hater den skiva, haha. Jeg synes det er jævlig kult at de som inspirerte til den melodiske death metalen og det klare lydbildet gikk tilbake til det. Dette fikk vi formidlet til Adair Daufembach som var tekniker i studioet da vi tracket låtene. Han skjønte hva vi ville ha og endte opp med å mikse plata. - Låtene «Reborn» og «Deathmachine» er jo rearrangerte versjoner av «Primal» og «Killtech» fra Cadaver Inc plata «Discipline». - Ja, du er faktisk den første som nevner det. Grunnen er at det er helt og holdent mine låter. Men først og fremst er det fordi låtene er veldig bra. Dessverre har dette materialet forsvunnet litt. Det har ikke kommet noen kul reutgivelse, ingen vinyl, så vi føler selskapet ignorerer den norwayrock.net
gamle katalogen helt. Jeg synes det var litt synd å la de låtene forsvinne i glemselen. Jeg ville ha variasjon på skiva og link til mellomfasen. Det er mange som spiller inn låter på nytt, men det er jo en kul måte å bekjenne sin egen katalog på. De er jo litt annerledes. Det er jeg som synger og riffene er noe omskrevet, spesielt på «Reborn». Trommene er jo også omarrangert. Dirk er mye mer kreativ enn noen annen trommis jeg har jobbet med. Han spiller gjerne nye ting neste gang det samme temaet kommer. Det blir mye mer dynamikk sånn, da låter det ikke helt klipp og lim. Men både på trommer og riff er det nye ting som skjer, så det er ikke bare å klippe ut et vers og lime det inn i neste. Når du hører en låt for femtiende gang skal det fortsatt være mulig å oppdage noe nytt. I gamle dager, tilbake på syttitallet var jo dette veldig vanlig, men det skyldes jo at mye av musikken var jamsessions. Bare se på Black Sabbath, som kanskje det mest opplagte, der skjer det mye på trommene. Derfor ble denne musikkstilen så veldig mye kulere enn for eksempel pop. Det er sånn jeg mener metal må lages. Jeg har ikke noe mot at man spiller inn et riff og klipper og limer det flere ganger når man jobber med ideer, men ikke på skiver folk skal høre på. Da kan man jo spille synth da. Hvis det ikke skjer noe med dynamikken i musikken, er det i hvert fall ikke noe jeg synes er spennende å høre på. - Jeg aner en hyllest til Pestilence og låta «Out Of The Body» i «The Pestilence». - Det er helt riktig. Også er det jo en veldig profetisk tekst nå under Covid-19. Teksten skrev jeg i april 2019, selv om sikkert mange vil tro den er skrevet etter pandemiutbruddet. Det var siste låten jeg skrev til skiva. Åpningsriffet er jo en hyllest til Pestilence, men resten av låten er jo ikke det. Det er mye gammel death metal på plata i form av gjester også, men Pestilence er jo passe obskurt for de fleste i dag. - Gjester ja. Possesseds Jeff Becerra og Massacres Kam Lee bidrar med vokal. - Da jeg begynte å skrive låter i 2012 hadde jeg en slags ide om en soloskive med gjestevokalister. Allerede i tiden med myspace dukket Kam Lee opp. Skulle det dukke opp noen prosjekter eller andre behov for vokal ville han gjerne bidra. «Feed The Pigs» er jo veldig Death og Massacre aktig i versene, så da vi sendte over låta til Kam fikk vi den tilbake med vokal samme kveld. Så han var virkelig på. Han er jo opprinnelsen til growlingen, så det er jo gøy å ha med en slik legende. Selv har jeg altfor lys stemme til å få til det. Et lite sidespor er jo at før jeg kom på ham, sendte jeg låten til Phil Anselmo, med min vokal. Litt usikker på hvorfor jeg gjorde det, hehe, men han er super musikknerd og kan alt mulig rart. Svaret hans var at han syntes min vokal var så fet og lurte på hvorfor jeg ikke gjorde det selv. Så han fikk meg inn på den banen. Det å være vokalist er mye lettere enn jeg trodde. Jeg fikk norwayrock.net
jo litt erfaring gjennom Karaoke From Hell, så da fikk jeg lært meg det å spille og synge samtidig. Det var noe dritt, men det gikk seg jo til. Første gang jeg gjorde det med Cadaver var på Hellbotn i fjor, og det var veldig artig. Cadaver består i dag av Anders Odden og Dirk Verbeuren. Allerede 10. desember er det annonsert konsert på Rockefeller. - Cadaver live er med Eilert Solstad på ståbass. Han spilte på «In Pains» plata. Dette gjør jo også Cadaver til noe unikt, og er moro å gjeninnføre. Per i dag er det Covid-19 som hindrer Dirk i å reise, men i en normal verden kan det fort krasje med Megadeths planer, så vi har en back-up trommis i Bjørn Rønnow fra Trollfest og Borknagar. Mellomfasen til Cadaver, som startet med Cadaver Inc i 1999 til de ble oppløst som Cadaver i 2004 besto av Aura Noir gutta Apollyon på bass og vokal og Aggressor på trommer.
”Den virkelige trusselen nå er at konserter er blitt gamlehjemsbaserte.” - Begge de gutta var jo veldig opptatte, samt at jeg følte ting stagnerte. Men hadde det ikke vært for at vi la opp da hadde jeg ikke fått perioden med Celtic Frost eller kanskje jobben som livebassist i Satyricon. Så det er vel en mening med alt. - Er egentlig «Edder & Bile» et vanlig engelsk utrykk? - Nei, det er ikke det. Men det lar seg jo forklare. Edder er på engelsk adder, altså giftslange og leder til det ordet. Jeg må jo forklare det, og da synes folk det er morsomt. Jeg synes det er gøy å introdusere ord og utrykk på tvers av språk. Jeg har alltid vært glad i ordspill og ordkløveri. Språk, ord og historien rundt det er spennende synes jeg. Og det passer jo bra nå, som verden er blitt mer middelaldersk igjen. Det er jo utrolig at det ble som det ble det året her. For et år siden fikk jeg kreft. Jeg er kreftfri nå, men jeg tror corona-situasjonen gjorde det lettere å være alvorlig syk enn det vanligvis er. Uansett når man blir alvorlig syk, passer det selvsagt dårlig. Men da stopper ens egen verden opp, mens andre bare fortsetter å kjøre på med sitt. Jeg ble operert i januar og var i ferd med å avslutte en cellegiftkur da coronaen kom. Da merket jeg at alle går glipp av noe sammen, og da gjør det ikke så mye at det tar lang tid og bli frisk. Det har nok vært en fordel med tanke på behandlingen. Immunforsvaret
svekkes jo av cellegiften og man må være veldig smittevernsfokusert som kreftpasient uansett. Du lever i en sånn boble hvor det å bli smittet av et eller annet er veldig truende for behandlingen, så da hjelper det jo at hele verden også er fokusert på akkurat det samme. Datteren min var for øvrig med i en reportasje på NRK i høst om ungdoms opplevelser gjennom corona med far med kreft, hvor jeg er med i bakgrunnen. Jeg tror jeg ville opplevd en mye tyngre periode under normale tilstander. Anders har selvsagt også negative opplevelser rundt covid-19. - Jeg var på Karmøy på konsert for en tid tilbake, og det med å ha sittende publikum og feststemning er døvt altså. Det er greit for oss som er litt eldre, men vi er ikke så gamle. Vi er ikke nitti. Det blir litt forsmak på oss metalfolk når vi skal bli pleiehjemspasienter. Da krever vi sikkert death metal-konsert en gang i måneden. Havner jeg på pleiehjem skal jeg ha tilgang til metalkonserter. Neste steg er å bli politisk engasjert for eldre metalfolk, hehe. - I går mottok jeg for øvrig Special Editionvinylen. Veldig lekker. Jeg liker det sånn som det blitt nå. Du kan få en flott LP med ordentlig cover, samtidig som du kan høre på streaming når du er i skauen eller hvor som helst. Jeg liker den kombinasjonen mye bedre enn mellomtingen CD. Jeg skjønner ikke hvorfor folk klager på streaming, det gjør jo musikken mer tilgjengelig. Nå har jeg aldri vært spesielt nostalgisk av meg. På åttitallet hadde jeg kassetter fordi det var det som fantes, ikke fordi det var kult. Tapetradingen var jo datidens mp3. De skivene vi kjøpte var de vi virkelig måtte ha. Tilnærmingen er jo den samme nå, selv om formatet er annerledes. Selv om man har millioner av låter tilgjengelig, er det jo alltids folk som anbefaler ting du bør høre akkurat som da du fikk tilsendt en opptakskassett med låter. Jeg ser ikke streamingen som en trussel. Det jeg mener virkelig er trusselen i situasjonen nå er at konserter er blitt gamlehjemsbaserte. Det sosiale med å ikke kunne få skape en konsertopplevelse, eller å gjøre gøyale ting uten å være hjemme er mer alvorlig enn selve formatet på lydinnspillingen.
NRM 4-2020
61
DEEP PURPLE album-rangert
hadde bandet en fremtid selv uten verdens beste gitarist. Å erstatte Blackmore med dennes rake motsetning i Dixie Dregs/The Dregs-nestor Steve Morse, fremfor å hente inn en tredjerangskopi, viste seg formålstjenlig på sikt, selv om det først er med ”Infinite” og ”Whoosh!” at Morse blir for fullvoksen Deep Purple-gitarist å regne. Nevnte ”Sometimes I Feel Like Screaming” – melodisterk, andektig og dynamisk – er såpass vidløftig at den overskygger resten av ”Purpendicular”, som mer enn noe åpner dørene til musikalsk lek igjen etter Blackmoreregimet. Følgelig reises en stilvariert og instrumentell muntrasjon, dog uten større kompositoriske vyer. Jeg nyter spillegleden i materialet, men albumet har falmet siden 1996. Hvorfor de i lengre tid dessuten insisterte på å gi substansfattige ”Vavoom: Ted The Mechanic” innpass i konsertrepertoaret unnflyr enhver fatteevne. ”Loosen My Strings”, ”The Purpendicular Waltz” og lekne ”Hey Cisco” kommer nærmest programmets senit.
Norway Rock-redaksjonen består av listomane musikknerder. I troen på at forumets lesere deler vår uopphørlige rangeringstrang, fyrer vi opp en ny føljetong, ment å kvalitetsvurdere et bands samlende studioproduksjon. Lignende posteringer vil forløpe per norwayrock.net, ublutt og uavhengig av det fysiske magasinets frekvensplan, men vi tar sikte på å feste mest mulig til papir. Å innlede festen og forargelsen med Deep Purple synes riktig, gitt katalogvolum, stilistisk spenn, uensartethet og årets ”Whoosh!”-album. At bandet dessuten har vært undertegnedes ubendige favoritter siden barneskolealder forpurrer neppe saken. For ordens skyld, jeg har – med all mulig rett – inkludert ”Concerto For Group And Orchestra” i rubriseringen, trass i at albumet ble innspilt live. Tekst: Geir Larzen 22. Bananas (2003)
Don Airey gjennomgikk en kronglende albumkonfirmasjon med bandet, i en tid preget av idétørke, originalmedlem Jon Lords fratreden og sviktende selvtillit. ”Bananas”, vankelmodig produsert av Roger Glover, hefter for verdens svakeste Deep Purple-studioskive, og innkasserer tre øyne på terningen. Prosjektets ettergivende aura, på terskelen til kreativ falitt, gestalter ikke engang kvintettens fargesprakende interaktivitet, og var til allmenn skuffelse, fem år etter ”Abandon”. Det middelmådige åpningssporet ”House Of Pain” synliggjør et mannskap som befinner seg i studio av feil årsaker – dette er et pliktløp, uten hjerte og tilstrekkelig hjernedrift. ”Sun Goes Down” bærer uforløste kimer, men lar seg i det minste avspille. Det samme gjør lettvekteren ”Doing It Tonight”, som kunne vært å finne på Gillan/Gloverkollaborerte ”Accidentally On Purpose”, samt det instrumentale postludiet ”Contact Lost”. Resten henvises forglemmelighetens heier. Flertallet band hadde formodentlig utviklet akutt narsissisme om de
62 NRM 4-2020
leverte ”Bananas” etter fylte 60 år, men den purpurfargete kvalitetslisten ligger – som man slutter av det følgende – himmelvidt mye høyere. 21. Now What?! (2013)
Med mål om å installere The DEEP back in PURPLE ble mesterprodusent Bob Ezrin rappellert i 2012. Kanadieren – per i dag bandets sjette medlem – gikk sporenstreks i gang med å forpakte englendernes livesynergi og improvisatoriske lødigheter. Følgelig klinger ”Now What?!” svært godt, men plata danner først og fremst et kvalitativt springbrett til mesterlige ”Infinite”, som fulgte fire år senere. ”Uncommon Man” eksemplifiserer 2013-utgivelsens lyter og fortrinn – mannskapet strekker instrumentell, vekselvirkende hals, men stykket for øvrig kan i beste fall leses som en unnskyldning for å spenne muskler i anslag og midtseksjon. Enn så lenge holder ikke det kompositoriske tritt med samspill og visjon, med et prangende unntak i teatralske ”Vincent Price”, som ikke bare forener nyere tids Deep Purple med Ezrins Alice Cooper-etos, men liketil avduker kollaborasjonens bunnløse kapabiliteter. Andre adekvate øyeblikk teller ”Out Of Hand”, lekkert oppførte ”Blood From A Stone” og samtlige instrumentalpassasjer i ”Aprés Vous”. ”Hell To Pay” er derimot håpløst fordummende og burde blitt kvalt i unnfangelsesøyeblikket. 20. Purpendicular (1996) Et meningsbærende Deep Purple-liv uten Ritchie Blackmore syntes utenkelig. Utenkelig. Jeg var så redd oppfølgeren til ”The Battle Rages On” at det ledet til mageknip. Den innvortes miséren slapp taket i selvsamme sekund som jeg lånte øre til singelen ”Sometimes I Feel Like Screaming”, hvoretter man erkjente at kanskje
19. The Battle Rages On (1993) Gitargud Blackmore gjorde Djevelens matematikk og deponerte motvillig Ian Gillan innpass som vokalist igjen til albumet som skulle krone bandets 25-årsjubileum. Til gjengjeld ble han skjenket et større pengebeløp, samt solokontrakt. Så forsurnet og låst var den interagerende situasjonen i bandet at prosjektet i realiteten var dømt å forlise. Blackmore og Gillan utvekslet ikke et ord med hverandre under arbeidet med ei plate som burde vært døpt ”The Internal Battle Rages On”, og som resulterte i den minst potente skiva fra Mk. II-besetningen. Jeg misunner verken Jon Lord, Ian Paice eller Roger Glover som må ha øvd maksimalt press på seg selv for å bringe materialet opp på et akseptabelt nivå. Og rett skal være rett – trass i et resirkulert Rainbowriff (interludiet i ”Fire Dance” fra 1983s ”Bent Out Of Shape”) gestalter 1993-albumet et fordømt godt tittelspor, omtrent på par med ”Perfect Strangers”, hvor samtlige musikere skinner om kapp med hverandre, for aller siste gang i en studiosetting. ”Anya”, ”Ramshackle Man” og pene ”Solitaire” kan ingenlunde sies å utgjøre nøkkelkomposisjoner, men skisserte firkløver avverger katastrofe, selv om Blackmore betrakter skiva som en komposthaug. Hva man på angjeldende tidspunkt burde ha visst er at du garanteres et måtelig resultat dersom Blackmore ikke brenner for oppgaven (jamfør ”Who Do We Think We Are” og ”Stormbringer”). 18. Shades Of Deep Purple (1968) Rockehistoriens mektigste trio – Blackmore, Lord og Paice – møttes som erfarne musikere, og kunne spille fletta av hvem som helst i 1968. De slet innledningsvis med å skrive egne låter; følgelig er katalogens første titler, gjort med vokalist Rod Evans og bassist Nick Simper, proppet med hvasse fortolkninger og stedvis viderverdige oppføringer av andres musikk. På kant med Blackmores persepsjon av debutalbumet som det beste av bandets førstefødte, danner ”Shades Of Deep Purple” et sjarmant villnis-tidsbilde av psykedelisk pop og proto-progressiv rock, hvor visne ”One More Rainy
norwayrock.net
DEEP PURPLE Day” og ”Love Help Me” burde vært skrotet til fordel for ”Shadows” - den eneste låten fra ”Shades”sesjonene som ikke ble publisert før i 1985, og som dessuten er riktig god. Verden kunne også blitt spart en obligat oppføring av Skip James’ ”I’m So Glad”, men dennes tre minutter lange instrumentalanslag, ”Prelude: Happiness”, stiller blant debutens majestetiske øyeblikk. Arrangert av en klassisk utdannet Jon Lord grunner stykket på ledemotivet fra Rimsky-Korsakovs ”Scheherazade”, og utkommet, verken dette eller tilsvarende eksperimenter på ”The Book Of Taliesyn”, står noe tilbake for Keith Emersons klassiske rockeadapsjoner i The Nice. Jimi Hendrix-influerte ”Mandrake Root”, som i årevis var incitament for scenisk improvisasjon, holder også mål, men platas ugjendrivelige høydepunkt er instrumentale ”And The Address”, som danner et muskuløst skråblikk på The Shadows, og sågar bærer til skue de musikalske personlighetene til Blackmore, Lord og Paice. Cover-versjonene av ”Help!” og ”Hey Joe” er såkalt grei skuring. 17. Abandon (1998)
Jon Lords siste studioplate med bandet tindrer betraktelig sterkere enn sitt renommé – bistert nok markerer ”Abandon” fremdeles katalogens eneste studioforekomst som ikke er tilgodesett med vinylopptrykk. Våren 1998 overrasket faktisk Deep Purple allmuen med en rett så oppflammet og tidvis inspirert utgivelse, hvor spradende aggressive ”Any Fule Kno That” leder an. Skiva mangler riktignok en formfullendt høvding av ”Sometimes I Feel Like Screaming”s kaliber, men retrospektivt vurdert tåler materialet tidens tann. Blues-injiserte ”Don’t Make Me Happy”, dramatiske ”Seventh Heaven” og initiativrike ”Watching The Sky” demonstrerer et komfortabelt og fokusert ensemble, som dessverre glipper kompositorisk i albumets siste halvdel. ”Abandon” er unektelig et produkt av cd-alderen, og hadde tjent på et mer konsist utlegg. Dens vigorøse og smått mørke ferniss tilkjennegir likevel en anstendig svanesang for klaviaturtraktør Lord, som, på mondent vis, overrakte Don Airey stafettpinnen på scenen i Ipswich, 19. september 2002. 16. Rapture Of The Deep (2005) Andre plateforsøk fra Airey/ Mo r s e - ko nste l las j o n e n lodder atskillig dypere enn ”Bananas”, og ble forrettet bare to år senere, noe som understøtter prosjektets revansjesugne bonitet. Mørkskodde tilløp i et tungt og dugelig åpningskutt baner etterhånden vei for det kongelige tittelkuttet, tuftet på et himmelbårent, orientalsk motiv, som trolig er det beste Morse utretter i bandet inntil produsent Ezrin tiltrer. Til forskjell fra en sendrektig forløper vil ”Rapture Of The Deep” noe. Om kvintetten bare flyktig lykkes hundre prosent i det kompositoriske etterlever materialet et autentisk og begeistrende Deep Purple-etos. Lekre ”Clearly Quite Absurd” og kvikke ”Kiss Tomorrow Goodbye” bærer
norwayrock.net
den tilårskomne purpur-logoen med gratie, men undertegnedes evinnelige favorittspor er finalen ”Before Time Began”, konstituert av en ekstensiv og høyst original akkordrekke-anomali, som ikke påminner noe annet i bandets repertoar. Det er helst slik man vil oppleve veteranband – musikalsk gravende, prominent og harmonisk stimulerende. Da bærer man over med et og annet parentetisk framlegg underveis. 15. Slaves And Masters (1990) Jeg utstår ikke tungnemme innsigelser omkring ”Come Taste The Band” eller ”Slaves And Masters” som går på at platene ikke låter fullblods Deep Purple og derfor må underkjennes. Nevnte utgivelser, og flere til, er egenhendig med på å vidstraktere gruppas samlete etterlatenskap, og overdrar katalogen et mangfold og en varietet som bortimot kun Jethro Tull kan måle krefter med. At ”Slaves And Masters”, med Joe Lynn Turner i front, klinger mer som 1980-åras Rainbow enn ”Perfect Strangers” ligger implisitt i regnestykket. Og hva så? Jeg forguder deler av denne skiva, fordi den er kontekstuelt annerledes og fordi mye av stoffet til de grader farges av elegikeren Ritchie Blackmore, med Lord og Paice på kjøpet. Usigelig vakre ”Truth Hurts” og den kalde, statiske singelen ”King Of Dreams” gråter blå tårer og kreerer perfekte, emosjonelle rom for gitarenes gud. Rockeren ”Fire In The Basement” tåler vi også. Aller best er likevel versatile ”Wicked Ways”, hvis instrumentelle intermesso blåste alt annet av banen i 1990 – i digre, symfoniske kast. Du lærer deg tidsnok å neglisjere verdens dårligste Deep Purple-låt, ”Love Conquers All”. 14. Whoosh! (2020)
Flertallet av dagens Deep Purple-musikere har fylt 70 år; likevel finnes det ikke antydning til geriatri i den musikalske utøvelsen, verken individuelt eller kollektivt, og med de to siste studioplatene plasserer bandet lista for hva man kan og bør forvente av veteranband i pensjonistalder. Årets ”Whoosh!” pløyer ikke like dypt som forgjengeren, men det er jaggu ikke mye om å gjøre. Albumets største triumf er katedraltunge og progressive ”Step By Step” – en poengtert og komposisjon uten sammenlignbar katalogforankring. Mesterstykket har atskillig mer til felles med eksempelvis Procol Harum eller koralen til Rick van der Linden (Ekseption) enn plateutleggets rock’n roll-forekomster. Utførelsen slår gnister, men Don Aireys kreative, metrikk-utfordrende akkordprogresjoner, samt Steve Morses lyriske soli, alternert med Ian Gillans utvungne og adstadige sanglinjer, sprenger verdibarometeret. ”Whoosh!” stiller tålelig jevn, dog variert, med spretne ”Throw My Bones”, elyseiske ”Nothing At All”, intermessoet ”Remission: Possible” og skumrende ”Man Alive” som øvrige høydepunkter. Selv mindre spennende ”Drop The Weapon” og ”The Long Way Round” borger for lytteverdig stoff.
13. The House Of Blue Light (1987) Jeg sogner til et mindretall som ingenlunde betrakter 1987-skiva som en baksmell. La gå, deler av A-siden, med redselsfulle ”Call Of The Wild” i spiss, er søppelbøttemat lest med purpurfargete brilleglass, men så snart man lar B-siden spinne på platetallerkenen våkner Ritchie Blackmore til hjerteskjærende liv. Shuffle-tristessen ”The Spanish Archer”, tangoen ”Strangeways” og lekne ”Mitzi Dupree” tangerer ikke bestenoteringene fra ”Perfect Strangers”, men jeg kan ikke forestille meg et liv uten noen av dem; ei heller det lynende avslutningsnummeret ”Dead Or Alive”. Dennes klassiskdrevne instrumentalsekvens, hvor Jon Lords stringent komponerte løp er like heftige som Ritchie Blackmores improviserte overtagelse, kan fortsatt gå på repeat i min bopel. ”Bad Attitude” løyver dessuten et adekvat åpningsspor, etterfulgt av albumets herlige anomali, dansevennlige ”The Unwritten Law”, som ikke påminner andre øyeblikk i bandets diskografi og som sådan holder egenverdi. Sett bort fra tre kuruker på tampen av A-siden, hva faen er det ikke å elske her? 12. Who Do We Think We Are (1973) Sett i lys av Mk. IIbesetningens øvrige 70-tallsbedrifter fremstår ”Who Do We Think We Are” som en søvngjenger. Faller sammenligningsgrunnlaget bort står vi derimot tilbake med et kvalitetskupert, men godt album som ingen av de impliserte parter følte for å tilvirke. Platas trange fødsel beskrives som et mareritt, men det endelige resultatet forteller milevidt om hvor uforlignelig gode herværende ensemble var i 1972/73; selv uten motivasjon formår kvintetten å dra høypotente ”Mary Long” og ufortrødne ”Place In Line”, for øvrig en dugelig oppfølger til ”Lazy”, ut av ermet. Disse to innspillingene forsyner alene plata eksistensberettigelse, i spann med Jon Lords elleville synthesizersoli i ”Rat Bat Blue”. Uten å lene seg mot et større kompositorisk idégrunnlag nytes den musikalske interaksjonen i ”Place In Line” hvilken dag som helst; gjerne etter å ha hørt andre band oppføre fordringsløs rock’n roll – Deep Purple disponerer helt andre kvaliteter enn røkla, i sensitivitet, teknikk og dynamisk-kommuniserende tenkning. Søker du å oppleve rock’n roll oppført bedre enn alt annet, snurr ”Place In Line”. Øs gjerne på med nevnte ”Rat Bat Blue”, omskiftelige ”Woman From Tokyo” og annerledesnummeret ”Our Lady”. 11. The Book Of Taliesyn (1968) ”Shades Of Deep Purple” ble innspilt i mai 1968. Kun tre måneder senere var bandet tilbake i studio for å nedfelle en sterkere og vesentlig mer progressiv oppfølger. Når ekstraordinært gode musikere søker en retning ender man gjerne i hva enkelte kaller sprik; andre, klokere hoder kaller divergens. Både ”The Book Of Taliesyn” og den selvtitulerte tredjeskiva representerer Deep Purple på sitt stilistisk mest tøylesløse, og de ble suksessivt bedre på komposisjon. I så måte er jazzfargete ”Wring That Neck” og nydelig mørkskodde ”The Shield” opplagte furorer, men man skal heller ikke forbigå det eksentriske åpningsdrønnet ”Listen, Learn, Read On”, med selotisk, psykedelisk rocke-forse. Jon Lord fremholder å utmeisle suverene rockeadapsjoner fra den klassiske musikkens kanon – i den briljante eksposisjonen til en nesten like briljant fortolkning av The Beatles’ ”We Can Work It Out” anbringes andresatsen fra Beethovens sjuende symfoni, samt det vakreste motivet i Tsjajkovskijs ”Romeo & Juliet”ballett (Ike & Tina Turners 1966-klassiker ”River Deep, Mountain High” preluderer forresten med fliker av
NRM 4-2020 63
DEEP PURPLE Richard Strauss’ tonedikt ”Also Sprach Zarathustra”). Smaragden i platesortimentet er likevel Jon Lordkomponerte ”Anthem” – en intelligent og vemodig 60-tallspoplåt, med en førsteklasses brytning. Orgel og gitar baner stundom vei for smakfull og vakker strykekvartett-passasje, som i neste runde akkompagneres av Lord, mens Ritchie Blackmores begår sin ypperste gitarsolo på 1960-tallet, i rollen som førstefiolinist. Makeløst bra. Ettertiden er i ferd med å gi ”The Book Of Taliesyn” og ”Deep Purple” rettmessig approbasjon. 10. Stormbringer (1974) Med David Coverdale og Glenn Hughes som nye lagspillere, forøvde Mk. IIIbesetningen en milepæl i ”Burn”. Under arbeidet med oppfølgeren var det åpenbart at Blackmore befant seg et annet mentalt sted, noe som resulterte i gitaristens fratreden av april 1975. Coverdales bluesuttrykk og Hughes’ hjerte for Motown (eller skopussmusikk som Blackmore kaller det) fikk nærmest fritt spillerom på gruppas to neste plater, men en skal huske at Jon Lord og Ian Paice gladelig kastet seg med i dansen. Det er ikke vanskelig å forespeile seg Paice finne uforvarende inspirasjon i omgang med Hughes’ soul- og funkmodellerte basslinjer, fullstendig på kant med Roger Glover. Lord omfavnet nye tangentinstrumenter i angjeldende periode, og summen av dette overdrar ”Stormbringer” en helt annen tone enn forutgående skiver. Blackmore dirigerer riktignok fire av platas låter, hvorav tittelsporet, gitarakustiske ”Soldier Of Fortune” (med sirlige mellotron-legg) og praktfulle ”The Gypsy” måler muskler med ”Burn”. I motsetning til Blackmore digger jeg også de mest outrerte ”Motown-farges-purpur”-tilslagene, særlig hemningsløse ”You Can’t Do It Right (With The One You Love)”. Gitarguden avskydde brorparten av materialet, spesielt ”Holy Man”; det rare er at han spiller fremragende over hele fjøla. Kombinasjonen av ”Stormbringer”s abrupte temperaturskifte – til en fønvind av ”Burn” og Stevie Wonders sterkeste plater – og Blackmores ustoppelige kreativitet, gjør skiva unik og umistelig. 9. Come Taste The Band (1975) Med unntak av King Crimson er det ingen celeste 70-tallsband som forvolder hvassere svanesang enn Deep Purple; dette faktum beror særlig på låt-trilogien som avrunder ”Come Taste The Band”. Piano- og vokalorienterte ”This Time Around”, den forrykende
Gershwin-tributten ”Owed To G” og monumentale ”You Keep On Moving”, gitt kronologisk plassering og timbre, fremstår nærmest som ett verk, og i tolv underfulle minutter savner man ikke engang Blackmore. Dennes erstatter, Tommy Bolin, kom fra funky tungrock og jazz, og la ikke akkurat noen demper på de hamskiftelige krefter som hadde vært i sving siden Gillan og Glover mønstret av. Kretiners snakk går ofte på at denne skiva ikke låter som ”Machine Head”. Det er jeg glad for. Den låter heller ikke som ”The Book Of Taliesyn”, ”Fireball”, ”Slaves And Masters” eller ”Infinite”. ”Come Taste The Band” er, som så mange andre opus i Deep Purples barmfagre livslevnet, et autonomt, glimrende arbeid. Det samspilles av en annen verden, og Mk. IV-synergien eleverer selv skivas minst innfallsrike forekomster, som ”Lady Luck” og ”Dealer”. Foruten ovennevnte trespann er jeg svak for ”I Need Love” og ”Drifter”. Og skal du først gjøre rampete funkrock, hvorfor ikke stå løpet helt ut, som i ”Gettin’ Tighter”… 8. Concerto For Group And Orchestra (1969) Hva gjør du når bandet ditt, pluss symfoniorkester, er booket for Royal Albert Hall, men du ikke har festet en tone til partituret, siden du frekventerer et nytt, entusiastisk band som arbeider på ”Deep Purple In Rock”? Jo, du sløyfer søvn og næringsinntak for å opptegne notasjon. Dette var Jon Lords virkelighet i ukene frem mot premieren 24. september 1969, til Keith Emersons vennskapelige harme (The Nices ”Five Bridges Suite” ble oppført, med symfoniorkester, 17. oktober samme år). ”Konsert for rockeband og orkester” forløper over tre satser – den første reiser steile dikotomier, den andre er prøvende forsonlig, og den tredje symbiotisk. Lord skottet verken til barokken, klassisismen eller modernismen da storskalaverket ble komponert, men snarere til romantikken, og i taktil grad russiske og øst-europeiske størrelser som Tsjajkovskij, Dvorak, Rimsky-Korsakov, Mussorgsky og Prokofiev. Både jeg og flere av bandets medlemmer brukte tid på å erkjenne pionérverkets vekt, som ble teknisk bedre oppført på senere tidspunkt, men jeg foretrekker likevel originaltapningen da opptaket nærer av konflikten musikken skildrer; konflikten mellom to tidligere antatt uforsonlige sfærer. Dessuten, 1969-skiva stiller med Ritchie Blackmore, som gjør en stakkåndet innsats, selv om han sutret fælt over at prosjektet stjal fokus fra den hardføre rocke-plata bandet jobbet med. Best av de tre satsene er ”Vivace – Presto”, som – i tråd med intensjonene – bringer band og symfoniorkester til nye, uforutsette høyder av smellvakre tonerekker. Strengt tatt kunne man vært foruten innlagt trommesolo, om ikke fyren bak slagverket lød navnet Ian Paice...
7. Infinite (2017)
Man måtte nærmest melde unntakstilstand da ”Infinite” var prosessert. Mesterverket kom helt ut av det blå, etter kurante, men jordbundne ”Now What?!”, og dens ingenium bygger særlig på fire komposisjoner av oppsiktsvekkende dybdemål. Tonen er mørkere og sintere, men sågar rock’n roll-sporene stiller bedre og festligere enn på andre Deep Purplealbum med Steve Morse. Perverst nok har Morses leddgiktproblematikk tvunget amerikaneren til å tenke gitaristisk nytt, med det resultat at lyrikeren i ham trumfer den tekniske rittmesteren. Steve Morse gjør sitt livs beste studioinnspillinger i ”Infinite” og ”Whoosh!”. Hvor mange 60-åringer kan skilte med lignende statistikk? Det er med ”Infinite” at band og produsent lykkes i å montere Deep back into Purple, og aldri er den faktiske gjerning mer evident enn i ”Birds Of Prey”, hvis dommedaglige riff og overhendige akkordprogresjon utlegges gradvis og porsjonert. Gillan synger fortrinnlig i topp, før en paralyserende tonekultivert og emosjonell Morse improviserer over en gullforgylt harmonirepetisjon. Rock blir ikke stort bedre enn dette. Lønndomsfulle ”Time For Bedlam”, ”All I Got Is You” og symfoniske ”The Surprising” følger hakk i hæl. 6. Fireball (1971)
Mens Gillan og Lord konsekvent uttrykte begeistring for ”Fireball”, anerkjennes bare tittelsporet, ”No No No” og ”Fools” av Blackmore; dette er også platas n ø k k e l k o m p o s i s j o n e r. Bandet falt aldri for fristelsen å smi ”In Rock Vol. II”, men endte i stedet med Mk. II-besetningens mest eksperimentelle og stiltranscenderende skive, full av høykompetent moro og ditto gravalvor. ”Anyone’s Daughter”, albumets ostentative anomali, stiller bortimot som den eneste country-låten i verden undertegnede kan påberope seg å forgude; Blackmores lekre jazz-figurer underveis rokker ikke akkurat ved kjærlighetserklæringen. Psykedeliske ”The Mule” hogger en annen irrgang av uutforsket struktur og tonalitet, mens høytidsstemte ”Fools”, kjappe og fordømt godt oppførte ”Fireball”, samt den lamenterende, stillfarne midtsekvensen i ”No No No” representerer 70-åras Deep Purple på sitt beste. Mitt eneste ankepunkt overfor albumet er ”No One Came”, som ikke vil noen verdens ting, musikalsk. Denne kunne med fordel blitt byttet ut med B-sidesingelen ”I’m Alone”; resten kaverer prima, eklektisk Deep Purple. 5. Deep Purple (1969)
Betimelig drapert i Hieronymus Boschs ”The Garden Of Earthly Delights”, med fokus på helvete, utkom bandets tredje plate samtidig som Gillan/Glover-besetningen premierte ”Concerto For Group & Orchestra”. Albumet, det siste med Evans og Simper, hadde ikke en kommersiell sjanse i Europa. Ettertiden er derimot ved å bekjenne materialets rang, som Mk. I-besetningens desidert beste og gruppas overordnet mest progressive og forstemmende. Sentralt står Jon Lords ”Blind”, presidert av hymnologiske cembalostemmer, som en optimal union av barokkmusikk og 1960-tallspop, flankert av fyrrige Ian Paice og en ubehøvlet, dog sensitiv Blackmore. Kvintetten bevirker sin ypperste cover-eksegese i Donovans ”Lalena”, med et arrangement så smart og raffinert at man lider åndenød. Bluesnummeret ”Why Didn’t Rosemary?” svinger durabelt, mens ”Fault Line” og ”Bird Has Flown” bestiger de skjønneste psykedeliske kneiker. Overfloden munner ut i den tredelte ”April”-suiten, hvis førstesats er et vakkert,
64 NRM 4-2020
norwayrock.net
DEEP PURPLE gitarsolo kan muligens høres i den dynamiske bluesmonolitten ”Mistreated”, hvor Coverdale synger hjertet igjennom brystkassen. Jagende ”You Fool No One”, som i kommende måneder ble ekspandert og perfeksjonert fra scenen, og ikke minst sørgmodige, funk-orienterte ”Sail Away”, samt 70-tallsfuturistiske ”A 200” og det instrumentale toneskiftet i ”Lay Down, Stay Down” sementerer gruppas nest beste studiobravade med irreversibel kraft. Isolert sett skulle jeg kanskje ønske at ”What’s Goin’ On Here?” ble kassert til fordel for B-sidesingelen ”Coronarias Redig”. På den annen side behøver ”Burn”, i likhet med The Beatles’ ”White Album” og Iron Maidens ”The Number Of The Beast”, kvalitative pustepauser som bestyrker og gir liv til det samlete utlegg. ”Burn” har ikke tapt en millimeter terreng på sine drøyt 45 år. 1. Machine Head (1972)
melankolsk stykke komponert av Blackmore og Lord, ikke direkte i strid med Ennio Morricones kinematografiske etos. Maestro Lord lar strykere og treblåsere fylle den utsøkte andresatsen, før det hele kulminerer i et sløyt, nedstemt rockenummer. På gitte dager fremstår det navnløse tredjealbumet som verdens beste purpurfargete studioskive, med det gjelder alle fem i topp av rangeringen. 4. Perfect Strangers (1984) Historiens ubestridelig beste comebackplate er en genistrek. Ikke bare bærer utgivelsen utelukkende sterke låter, tilvirket av en høyst inspirert musikerstand, men bandet formår å forvalte 70-tallsarven samtidig som de, temmelig nonchalant og uanfektet, bringer Deep Purple inn i 1980-årene. Det er ingenting nostalgisk tilbakeskuende ved ”Perfect Strangers”, men en flunkende ny musikalsk kapittelparagraf. Sikker kan jeg ikke være, men jeg fyker ikke inn i katatoni om det viser seg at dette er den plata jeg har spilt flest ganger i mitt liv (skjønt det kan være ”Made In Japan”). Jon Lord slår an en høytidsstemt tone i både ”Knocking At Your Back Door” og et for lengst udødeliggjort tittelkutt med en metrisk-symfonisk fiffighet man fant paradisisk som 11-åring. Roger Glovers fertile bassløp i ”Mean Streak”s broparti ble tidlig et favorittmoment. Bandet har neppe pennet bedre ballader enn ”Wasted Sunset”, hvis solospor fra Blackmore danner lærebok i ekspressiv, blå gitarkunst. Hvorom allting er skatter jeg trolig ”Hungry Daze” aller høyest; en kreativ tango med noenlunde samme funksjon som ”Space Truckin’”, hvori Gillan og Blackmore spiller hverandre opp i ambiguøse solsystemer. Så fordømt sterk er skiva at den ble umulig å toppe, hvilket vanskelig utgjør noe artistisk nederlag.
”Hard Lovin’ Man” representerer Deep Purple på sitt farligste og mest kompromissløse. Repertoarets vakreste gitarøyeblikk tilkommer forresten, helt bardus, i sistnevnte rakker. ”Living Wreck” glitrer som programmets skjulte diamant, mens ”Speed King”-innspillingen er så perfekt, i hele sin dynamiske grøde, at ingen senere konsertoppføring maktet å tangere studiotapningen, noe som svarer til sjeldenhetene i Deep Purples krønike. Dette ekstravagante råskinnet av et fonogram reduserer gjengse punk- og svartmetallskiver til musikkmaroder pappmasje. 2. Burn (1974)
En forynget og overmåte vekket kjerne av Blackmore, Lord og Paice inntok Sveits i november 1973, sammen med nyrekruttene David Coverdale og Glenn Hughes. Mk. III-kvintetten vendte hjem i god tid før jul med et ekstraordinært vellykket album, glimrende egenprodusert i samråd med tekniker Martin Birch. Som med andre karsverk i rockens annaler gestalter ”Burn” en egen flyt og synergisk sound; dette Je Ne Sais Quoi, som kun overdras opus idet alle himmelhvelvingens stjerner posisjoneres riktig. Det spektakulære tittelkuttet ble av sin samtid funnet nesten for rått, trass dets fenomenalt melodiøse, barokk-influerte instrumentalpassasjer, uklanderlig og singulært presidert av Blackmore og Lord. Ian Paice nedfeller forresten karrierens mest fjetrende studiospor i samme stykke. Apropos å overgå seg selv – Blackmores vakreste og mest velutporsjonerte
Skrevet, arrangert og innspilt i løpet av tre uker, midt på svarteste vinteren, under kummerlige forhold i et lite innbydende, sesongstengt hotell, formådde endog Gillan og Blackmore å legge lokk på den interne kjeklingen en stakket stund mens Mk. II-konstellasjonen erobret 1970-tallet. Det er som om kulden i veggene, og det basale arbeidsmiljøet, projiseres i platerillene, trass i at ”Machine Head”, kompositorisk sett, er et destillert, dog nyansert rockealbum, fullastet med kanoniserte låter. Her finner du tidenes pangåpning i ”Highway Star”, fine, men overeksponerte ”Smoke On The Water”, eksepsjonelt bluesrock-kreative ”Lazy”, som svinger så intenst at selv murblokkhotellet må ha glødet, og oppirret pasjonerte ”Space Truckin’”. ”Never Before” supplerer et knapt og tiltrengt hvileskjær, med en delikat The Beatles-ansporet seksjon. Ved skjels år og alder er det likevel de to platekuttene som den gang ikke ble viet særlig oppmerksomhet – tunge, Roger Glover-initierte ”Maybe I’m A Leo” og eksplosjonsartete ”Pictures Of Home”, inkludert bass-solo, dobbelteksponerte Jon Lord-stormkast og en allestedsværende idérik og fribåren Blackmore – jeg oftest lar drønne. Det eneste klagemålet noen kan fremme kontra ”Machine Head” er at tristesseballaden ”When A Blind Man Cries” ikke ble skjenket plateinnpass (kjøp derfor også Glovers remiksete 25-årsjubileumsutgave, av flere årsaker). Avslutningsvis skal det anføres at dersom vår albumrangeringsføljetong åpnet for ett og annet konsertalbum, så hadde ”Made In Japan” – menneskehetens fremste liveskive, hvor samtlige ”Machine Head”-låter gis ytterligere løft – tindret i topp, trass i at Japan-dokumentet savner den mørke, fokuserte nerven til sin studioplatetvilling.
3. Deep Purple In Rock (1970) Plata som innledet en ny tidsregning for bandet vedblir å besnære gryende generasjoner, forståelig nok. ”In Rock” er tidenes råeste album, av to tilsynelatende kontradiktoriske årsaker. På den ene siden gir kvintetten jernet som et punkband på steroider, understøttet av Martin Birchs upolerte produksjon, som i min bok styrker helhetsopplevelsen og skivas egalitet. På den annen side oppføres stoffet av et latterlig skolert musikerkollektiv, som sømløst går fra appetittlig og besindig jazzimprovisasjon til den mest nådeløse rockeattakkering. Anslaget til ”Speed King”, som amerikanerne i et øyeblikk av rektalrennende dømmekraft greide å skjære vekk på sine pressinger, gjør meg fremdeles religiøs. Verden har til gode å høre noe som ligner bibelsk storslåtte ”Child In Time”, mens heftige ”Bloodsucker” og tøylesløse
norwayrock.net
NRM 4-2020 65
pløyer stadig ny mark TEKST: SVEN O SKULBØRSTAD FOTO: ROY BJØRGE
- Gratulerer med ny skive! Når jeg sjekka betydningen av ordet “Utgard” beskrev det et sted langt utenfor allfarvei og vanskelig til, noe som fint kan brukes til å beskrive musikken deres også. - Ja, det er det mange som vil si. Vi opererer jo kanskje ikke innenfor rammene, så det blir som regel fullt anarki. - Visste dere ved innspiling hvilken retning dere var på vei i, eller kom det litt underveis? - Det kommer underveis. Vi har aldri en agenda på hvordan ting skal låte. Jeg tror at hvis man planlegger for mye i forkant vil ting låte litt for konstruert, så det har vi aldri gjort. Vi starter bare en plass så bruker vi en del tid på å arrangere ting. Da blir det som regel noe som er vanskelig å plassere, og som passer inn i begrepet “Utgard”. Det er litt interessant og blir ukonvensjonelt. - Jeg har en følelse av at selve arrangeringen i Enslaved er det som tar lengst tid? - Ja, men det er samtidig det som er mest underholdende og er morsomst å holde på med. Vi har jo samlet opp ganske mye musikalsk inspirasjon igjennom tidene, og har mer innfallsvinkler enn da vi var 18. Det er mer å ta av og man kan prøve mye forskjellige ting. Det er ganske greit å lage plater om dagen. - Dere har sluppet tre låter i forkant, “Jettegryta”, “Homebound” og “Urjotun”. Var det enighet om at akkurat disse skulle pushes i forkant? - Ja, det var de som ble plukket ut til videolåter som vi alle var enige om, men rekkefølgen lot vi plateselskapet bestemme. Det var underordna for vår del, men de låtene var bestemt at vi skulle pushe, - Da må jeg gi en liten ekstra cred til tittel “Urjotun” som må være noe av det slemmeste jeg har hørt om. -Takk for det! Den er til dels knabba da, må sies. Jeg skrev teksten og hadde tittelen klar, men det var noe som skurret undeveis, og så kom jeg på det: Tittelen “Utjotun” er det ingen som har brukt før - men “Urjotnen” er en låt jeg har på en demotape av bandet YM:Stammen Hleidgivs så kjenner jeg han som drev bandet og hørte med han om det var innafor, og det gikk greit. - Det er flere titler som passer inn under fanen “Utgard”, er det en større tematikk lyrisk? - Du kan si det sånn, alle platene våre har et lyrisk tema uten å være rene konseptalbum. Men hver plate har sitt tema som ting spinner rundt, og det samme med “Utgard”. Det er der jotnene holder til, som mennesker knapt har adgang til. Man kan dra parallellene til ens eget sinn, er man våken og har kontroll på egen bevissthet er man på Åsgard eller Midgard - men når ved dagdrømming eller man faktisk sover mister man kontroll over egen bevissther, og da trår man over i Utgard. Eller når man får blackout i fylla og gjør masse dumme ting, da også kan man si at man har vært en tur i Utgard. Det er en essensiell del av deg selv som kan være både positiv og negativ, - “Utgard” skulle egentlig ha blit utgitt i vår, ble den koronautsatt? - Ja. De var ikke fysisk mulig å gi den ugt når den skulle. For nå det var 66 NRM 4-2020
De finner stadig ny mark med musikken sin, og årets “Utgard” er intet unntak. Dette måtte vi høre mer om så vi fikk Grutle Kjellson i snakk rundt detaljene om nettopp dette.
snakk om release var det ikke folk på jobb. Det var rett og slett ikke mulig å gi den ut på den - Har dere hatt andre koronarelaterte problemer? - Ja, selvfølgelig. Oss og absolutt alle andre har merket dette, og vi får bare håpe på at det går seg til - at vi får en vaksine og at vi klarer å bekjempe dette. Håper at det blir mulig å spille live igjen. Det er definitivt spennende tider, men på feil måte. Det som er den største forskjellen er jo fraværet av energi og adrenalin, så det er noe vi jobber med. Men det er noe som aldri kan erstattes med disse streamingvideone vi gjør, men det er fortsatt bedre enn å ikke gjøre noe som helst. Så vi satte opp tre forskjellige konsertformer med profesjonelle folk involverte i samtlige grener så det skulle se bra ut, Så får vi håpe at ting går over. Det er greit at det skjer noe Kult at man lager noe fra øvingslokalet, men vi ville gjøre noe tilnærmingsvis det vi gjr live i hvertfall. Og for å være kollegial så får man brukt folk fra riggingselskaper og teknikkselskapet som ellers ikke ville hatt oppdrag den dagen, så det er fint å holde de i geskjeft også. Prøve å holde hjula i gang. - Derre skulle ha en release i mai, men det lot seg ikke gjøre? . Nei,. den måtte ryke. Men vi har fått prøvd å legge til en del når vi først får gjort dette, som en artwork-session for fans for eksempel. En liten nerdepakke. - Når man ser på coverart og videoer legger man merke til kråker både her og der. Er det en dyptliggende faktor bakom dette? - Vel, for det første er det ikke kråker, men ravner som er en vesentlig del av trosretningen vi synger om. - Jeg har sjeldent blitt flauere under et intevju noensinne… - Det finnes finnes jo noen ravner i denne mytologien vår som går igjen, men jeg skal si til han som designa ravnene at de kan misforstås, haha! Men det er nå to ravner som står for to forskjellige ting, og nå vil jeg bare hovere litt, haha! Et lite interessant fenomen rundt det er at det ikke finnes kråker på Island - alt av svarte fugler du ser der er ravner faktisk. De er litt mindre enn ravnene her til lands, men det er altså ikke kråker der. - Dette er den første innspiling med ny trommis, hvordan har det fungert for dere? - Han er riktignok ikke ny i bandet, men har vørt med som lydtekniker og produsent siden 2010, så helt ny er han ikke. Han har også fungert som session for Cato de gangene det ikke passet, så når Cato fant ut at det ikke passet lengre var det veldig naturlig å få inn han. Vel måtte han tenke over om dette var noe han hadde plass til i livet sitt, men for vår del hadde vi kun ett alternativ. Da var det veldig fint at han kunne bli med. - For et metallband med såpass lang fartstid med det dere har, hvordan funker det å finne inspirasjon? - Som jeg sa innledningsvis så vil jeg si det er lettere å lage låter nå enn hva de var i starten, for nå har vi erfaringen til å gjennomføre det. Samtidig har vi alltid vært litt musikalske rastløse. Vi har alltid funnet ting å lage ting ut ifra, men når det er sagt vil det alltid finnes ting som vil være utfordrende musikalsk - dog blir det stadig mer interessant å løse utfordringene sammen innad i bandet.
norwayrock.net
AN M E LD E L SE R
SKIVER ACCEPT Too Mean To Die Nuclear Blast
LYDKICK GEIR VENOM LARZEN 1. Terje Rypdal – Conspiracy Mesterens første studioplate på drøyt 20 år er eksakt hva lyddoktoren foreskrev. 2. The Flower Kings – Islands Omfangsrikt dobbeltalbum fra revansjesugne blomsterkonger. Trolig bandets beste siden ”Unfold The Future”. 3. Garmarna – Förbundet Vakkert og dødbringende – aldri var Garmarna bedre. 4. Antonín Dvorák – Symfoni Nos. 7 + 9 Det er nesten bare Ludvig Van som måler seg med symfonikeren Dvorák. 5. AC/DC – Power Up Godkjent oppfølger til gnistrende ”Rock Or Bust”.
GEIR AMUNDSEN 1. W.E.T. – Retransmission Aldeles strålende, for fjerde gang. 2. Blackfield – For The Music Aviv Geffen & Steven Wilson har fortsatt noe av magien fra de tidlige skivene i behold. 3. Unruly Child – Our Glass House AORs største kultband leverer de berømte varene denne gang. 4. DGM – Tragic Separation Italiensk progmetal fra øverste hylle. 5. System Of A Down – Protect The Land Endelig ny musikk fra Armenias sinteste sønner.
SVEN O. SKULBØRSTAD 1. Marilyn Manson – We Are Chaos Min soleklart største helt ved millenniumsskiftet er endelig tilbake med en bra skive, 20 år siden den siste. Ha meg unnskyldt, jeg må gråte en skvett. 2. Kalandra – The Line Råsterk debut av nordmennene. 3. Ace Frehley – The Origins Vol. 2 Mulig farget av min første samtale noensinne med gamleguden min. 4. Jesper Binzer – Save Your Soul Ikke like bra som solodebuten, men nesten. 5. Corey Taylor – CMFT Den kommer nok ikke til å velte verden musikalsk, men en absolutt gøy solodebut av Slipknot-sjefen.
WILFRED FRUKE 1. Phil Campbell and the Bastard Sons – We’re The Bastards Tøffere enn både tog og T-bane – til sammen! 2. Black Paisley – Rambler Knall stadionrock for både i går og i dag! 3. Motörhead – Alt En rangering krever grundig lytting. 4. Joni Mitchell – Blue Av og til verdens fineste skive! 5. Megadeth – Alt Speed Kills – But Who’s Dying?
norwayrock.net
Amerikanske Mark Tornillo gjør herved sitt femte studioalbum som Accept-vokalist, og fremholder å tilfredsstille fans og bandkolleger. Tyskerne forblir ved en stilistisk lest av tradisjonstung og melodiøs heavy metal, hvor antallet kvalitetssikrede enkeltlåter forordner utgivelsenes innbyrdes rangering. ”Too Mean To Die” stiller i så måte bak både ”Blood Of The Nations” og ”Blind Rage”. I 2020 har jeg ikke meget bruk for det metallkroniske og tanketomme tittelkuttet eller ”Sucks To Be You”, som representerer Accept på tilårskomment lavmål. I andre ende av barometeret forefinnes melodisk vektede ”No Ones Master”, singelen og fansfrieriet ”The Undertaker”, som ligger snublende nær selvpastisj, men reddes av smart dramaturgi og nydelige instrumentalpassasjer, semiballaden ”The Best Is Yet To Come” og orientalsk-gravitetiske ”Samson And Delilah” – sistnevnte eksisterer dog mest for å gi Wolf Hoffmann anledning til å leke Ritchie Blackmore. Accept entrer det nye decenniet med rak rygg, som et av få erkemetalliske 1980-tallsband. Skiva slippes 15. januar 2021. Geir Larzen ACCUSER Accuser Metal Blade Jeg har likt mye av disse tyske thrasherne, men denne gangen var jeg nær ved å gi opp. Der to år gamle “The Mastery” kjapt ble belønnet med 4.5 var jeg her lenge på en jevn treer. Stilen er den samme, thrash med elementer av både melodi og groove, men det manglet liksom noe. Lyden er massiv, men riffene satte seg ikke. Ikke noe skikkelig vasse saker som bare tyskere kan. Samt at “Temple Of All” og “None The Wiser” blir altfor melodiøse for meg. Men etter noen runder begynte ting å åpenbare seg, men det er ikke før halvveis i skiva det blir direkte fett. Da får du nemlig “Rethink”, “The Contamination” og “The Eliminator” som virkelig røsker. “Psychocision” er på grensen til altfor melodisk, men er en god låt mellom disse thrasherne. “Lux In Tenebris” er blant de første på plata, og som har vokst til å bli en av favorittene. Vi er ikke i nærheten av forrige skive, men likevel mye fett. Ronny Østli AC/DC Power Up Columbia ”Rock Or Bust” løyvde AC/DC videre eksistensberettigelse etter Malcolm Youngs tragiske fratreden, men bandet måtte bevisføre sin sak, og kanskje var
det derfor nevnte 2014-album endte som australiernes ypperste siden ”For Those About To Rock”. Seks år senere er situasjonen en annen, og skulderspenningen betraktelig senket. AC/DCs syttende studioskive, tilvirket bak lukkede dører, og grunnet på etterlatte gitarriff fra gruppas avdøde nestor, gestalter sounden av verdens beste fordringsløse rock’n roll-band og kan i så måte vanskelig bomme på blinken. Kompet av Phil Rudd, Cliff Williams og rytmegitarist Steve Young låter superbt, og blir ditto lydforvaltet av produsent Brendan O’Brien. Tatt forholdene i betraktning gjør Brian Johnson en overraskende fertil vokalinnsats. Han skrår sporadisk til side for stringente parametere, med stort hell. Det som imidlertid savnes er Angus Youngs sologitaristiske initiativ og kreativitet – én av rockehistoriens mest undervurderte og raffinerte strengeinstrumentalister synes tilfreds med å minimere egen tilstedeværelse i bandets tolv nye låter. Hvorfor det forholder seg slik kan man bare spekulere i. Hva angår låtmaterialet tangeres stundom de beste øyeblikkene fra ”Black Ice”, mens det samlete nivået duver et par hakk under forgjengeren. ”Power Up” er et riktig melodiøst og allmennappellerende AC/DC-album, proppet med effektiv vokalkoring, som formodentlig fungerer helsefremmende i koronaåret 2020. ”Realize” danner et basalt anslag, som et ”Thunderstruck” uten dramaturgien og Youngs heftige arpeggioer, og trenger noen runder innen vennskapsbånd etableres. Det samme kan sies om en funksjonell ”Shot In The Dark”-singel, ”Witch’s Spell”, ”No Man’s Land” og ”System Down”. Jeg styrer imidlertid klar av kleint opportunistiske ”Through The Mists Of Time”, samt fyllmassetilslaget ”Money Shot”, men utover disse underlegenheter rir AC/DC høyaktet inn i et nytt decennium. Platas høydepunkter – ”Demon Fire” og ”Code Red” – sementerer et adekvat AC/DC-album med egenartet sjel; førstnevnte er det nærmeste bandet kommer forgjengerens edelsten, ”Baptism By Fire”. Ingen påstander om kapitulasjon skues i horisonten for 65-årige Angus Young. Geir Larzen ACE FREHLEY Origins Vol. 2 eOne Music Jeg er en av de som synes coverskiver er gøy. Og desto mer tilhenger man er av både av utførende artist og hyllede artister, desto gøyere er det. Og Ace Frehley er for meg gud som totalt uvitende har lært meg alt jeg kan på gitar, og som gjør et dypdykk i rockehistorien for andre gang på forholdsvis kort tid så for meg personlig er dette kjempegøy. Hverken covrede band eller låtvalg byr på store overraskelser, så jeg tar skiva som det jeg tror den er ment som – en fest. Og de festene som ikke funker til bakgrunnsmusikk av navn Led Zeppelin, Deep Purple og Beatles utført av festløven Frehley sjøl trives jeg vanligvis ikke så godt på. Han leverer akkurat som forventet,
og det låter kule av backingbandet også. Det starter seigt og tungt med “Good Times, Bad Times” av nevnte Led Zeppelin som etterfølges av en tidlig favoritt – “Never In My Life” av Mountain. Men det er det tredje sporet som på forhånd kiler nysgjerrigheten da Ace Frehley skal bryne seg på Ian Gillan og Ritchie Blackmore som, la oss være ærlige, befinner seg på en litt annen hylle musikalsk enn godeste Ace. Men heldigvis gjør han seg alldeles ikke bort her heller – han gjør egentlig kun det han gjør best, nemlig å bare være Ace Frehley. Kul versjon, men det må kunne nevnes at den begynner å bli en tanke oppbrukt – tross et lite “Space Ace”tillegg på refrenget. Ellers følger skiva i omtrent samme fotspor videre hvor ens personlige smak legger føringer på helheten – jeg kan for eksempel ikke utstå “Politician” med Cream så der holdt det lenge med én avspilling. “Jumping Jack Flash” av Rolling Stones derimot er en av få spor jeg liker med de så den var innafor i mine ører. Her hjelper evigunge Lita Ford til med fet vokal og gir låta et ytterligere løft. Men den viktigste ingrediensen for oss Kiss-fans er gjesteopptredenen av selveste Bruce Kulick på “Manic Depression” av Jimi Hendrix og det er ikke så rent lite rørende og høre de gamle gitarheltene barke sammen i duell. Og da må jeg også nevne avslutteren “She”. En tøff versjon og en finfin måte å avslutte festen på. Ace finner på ingen måte på hjulet på nytt her, men etter å ha i aller høyeste grad bidratt til å utvikle det i første omgang trenger han det strengt talt ikke heller. Det er som nevnt innledningsvis en gøyal skive som kler en bra fest godt, man hører Ace Frehley kose seg med sine personlige favoritter og det låter jevnt over knall av han og bandet – i tillegg til gjesteartistene. Mer enn det kan man ikke be om. Sven Olav Skulbørstad ARMORED SAINT Punching The Sky Metal Blade Denne amerikanske heavy metalinstitusjonen føles som den har vært der for alltid, men med enkelte pauser mellom slagene er vi faktisk ikke kommet lenger enn til bandets åttende plate. Uten å ha fulgt bandet altfor tett vil jeg kalle det vi hører nå mer tung hardrock fremfor ren heavy metal. Noen nevner Alice In Chais, og det er tidvis ikke helt feil sammenligning. Det er klart, “End Of The Attention Span”, “Do Wrong To None” og “Never You Fret” er god uptempo og riffbasert metal det. Så har du i andre enden “Bubble”, som er farlig nær å være direkte sidrumpa. Tyngre låter som åpningssporet “Standing On The Shoulders Of Giants”, “Lone Wolf” og Fly In Ominent” er gode hardrocklåter. Dessverre er det mye her jeg ikke klarer å finne mer enn middels spennende. Men Armored Saint skal ha for å være standhaftige. Ferskeste medlem, Jeff Duncan, ble med i 1989, de fire andre har vært med fra starten i 1982. Det oser det respekt av. Ronny Østli
NRM 4-2020
67
AN M ELDE L SE R
SKIVER ASPHYX Necroceros Century Media Jeg har vært svært begeistret for de seneste skive til disse klassiske nederlenderne. Seig, skitten death metal som heller går for sakte enn for fort. Selv om det starter rimelig kjapt med “The Sole Cure Is Death”, så følges samme mal også i 2020. Problemet i år er at låtene er kjedeligere. Det er noe med riffene, det ligger noe episk heavy metal i den grumsete death/doomen, som “Mount Skull” og “Knights Templar Stand”. Det er ikke helt sånn jeg vil ha min Asphyx. Tittelkuttet har også elementer av dette, men samtidig drivet og riffene jeg liker med bandet, så det blir favoritten denne gangen. Ronny Østli BENEDICTION Scriptures Nuclear Blast Tolv år er gått siden forrige plate fra engelskmennene, men ikke fortvil, her har tiden stått stille siden starten i 1989. Dette er god riffbasert death metal som ikke går altfor fort. Hadde det ikke vært for det mørke lydbilde og vokalen kunne dette vært thrash metal. Denne plata markerer tilbakekomsten til vokalist Dave Ingram, som var med gjennom hele 90-tallet. “Iterations Of The I” åpner dette åttende albumet og er etter Benedictionstandard en kjapp og melodisk låt. Selv finner jeg mine favoritter i de tyngre og drivende “Stormcrow”, “In Our Hands, The Scars” og “Embrace The Kill”. En liten funfact er at alle Benedictions utgivelser, med unntak av en samlevinyl, er utgitt på Nuclear Blast. Ronny Østli BLACK PAISLEY Rambler Black Paisley Jeg lar meg opplyse om at dette er svenskenes tredje skive, etter at de ga opp coverbandtilværelsen og heller satsa på låter av eget bryst i ’17. Dette har glatt og elegant gått totalt under min radar, men det menes at de to foregående skivene har vært ganske så radioflørtende og keyboarddrevet mykrock. Besetninga har stadig skifta, og før årets slipp har de sogår huka tak i Electric Boys-gitarist Franco Santunione på permanent basis. Med dette har stilen endret seg mer mot et gitardrevet sound, og en kan undres hvorfor de samtidig ikke har skifta navn til Black Tiger – det er nemlig ganske nøyaktig der de nå stilmessig ligger; som en høyst vital og livsberettiget pastisj av Y&Ts legendariske ’82-klassiker. ”Rambler” minner i grunnen i ett og alt om denne, og om man legger inn en dæsj tidlig Foreigner i potten, er man farlig nær en fullbeskrivelse. Det synes likevel
68 NRM 4-2020
ikke som om de har hatt dette som et bevisst mål, de legger mer sjel og hjerte i dette her enn som så, og de kommer ut på andre sida med ei solid samling tøffe låter, framført med en sjølsikker lekenhet i flott balanse mellom det sultne og det erfarne. Produksjonen er holdt kledelig tørr og direkte, og bandet overbeviser uten at de føler seg nødt til å til en hver tid måtte overforklare hvor flinke de er. Låtene er gjennomgående både gode og godt nok variert, men der de heller mest mot det radiovennlige og dursnille, bikker det her og der bittelitt over i det noe lettkjøpte og smått banale. Dette er uansett småpirk, for jeg lar meg lett lede til å skulle plukke fram igjen denne her, også etter deadline – og det er det så visst ikke alle skiver som opplever. Wilfred Fruke BLACK STONE CHERRY The Human Condition Mascot Records Du snakker om den perfekte symbiose over ting jeg ikke liker, det Kentuckybaserte bandet. Sørstatsrock, stoner og glattprodusert amerikansk musikk er nemlig en uhellig treenighet av lyd jeg vanligvis skyr som pesten bortsett fra noen veldig få spesielle unntak og samtidig begreper som fint kan beskrive Black Stone Cherry, så dette var litt av en utfordring for meg å mene noe objektivt om. Det første først dette er så til de grader dørgandes kjedelig for meg at jeg måtte ta for meg skive i tre omganger for å komme igjennom. Samtidig høres det tydelig at dette er et band bestående av noen meget dyktige musikere og habile låtskriver, så det at musikken ikke tiltaler meg personlig i det hele tatt er egentlig ikke deres feil. Vil trekke frem de låtene som jeg kjenner stikker seg frem da jeg ikke orker å gå innom samtlige 13 spor på albumets veldig lange 47 minutters spilletid, nemlig singelen “Again”, freseren “Ride” der de endelig tråkker litt på gasspedalen og ELO-coveren “Don’t Bring Me Down” som samtidig gir et nikk til eviggrønne ZZ Top. Dette er rock i meget høy klasse, mens den kvalme balladen “If My Hearts Had Wings” fint kunne ha erstattet “It Must Have Been Love” i “Pretty Woman” uten å ha blitt i nærheten av samme smash-hit. “The Human Condition” er utvilsomt en bra skive utført av et bra band, men bare ikke for meg. Fansen derimot tipper jeg vil være meget fornøyde. Sven O. Skulbørstad BLACKFIELD For The Music Warner Music Dette er den sjette skiva fra Aviv Geffen og hans stadig mer sporadiske og motvillige samarbeidspartner Steven Wilson, og det var mange fans som satte kaffen i halsen og lyste fred over Blackfields minne da de fikk høre de to første singlene. Både “Summer’s Gone” og “Under My Skin” er skamløst
kommersielle poplåter som frir til radio, og milevis unna den mørke og melankolske stemninga fra de første Blackfield-skivene. Men hører du på teksten til “Summer’s Gone”, om fredsprosessen i Palestina, innser du at det fortsatt er samme mannen som skrev “Cloudy Now” på 90-tallet. På “For The Music” har Geffen skrevet alle låtene, men det skal huskes at han har alltid, helt siden debuten, bidratt med brorparten av komposisjonene. Og det skal sies at de to singlene overhodet ikke er representative for resten av skiva - spesielt de tre første låtene låter som klassisk Blackfield, og hadde resten av skiva fortsatt i samme spor, ville fansen ha jublet. Åpningssporet “For The Music” gir gjenklang av de mørkere sidene til Geffens norske helter a-ha, og vakre “After All” fortsetter i samme spor. Det er en særdeles mørk og urovekkende stemning i tredjelåta “Garden Of Sin”, om en venn av Geffen som tok livet av seg og etterlot et brev til musikeren, og kontrasten er enorm til den lystige “Under My Skin” som nesten kunne vært ABBA - nok et klassisk popband som Geffen forguder. Her hører man tydeligst at produsent Rik Simpson har skapt lydbildet på de siste Coldplay-skivene. Midtveis på skiva er vi over på den Steven Wilson-frontede delen, hvor han tar hovedvokalen på den neste tre låtene. “Over And Over” er en rolig akustisk ballade med bare arpeggiogitar og strykere bak vokalen. “Falling” har også den svevende, drømmende stemninga, mens “White Nights” (opprinnelig en Geffen sololåt tidligere utgitt med hebraisk tekst) er en orkestrert popballade med et philspectorsk lydbilde. Skiva avsluttes med den tidligere nevnte poplåta “Summer’s Gone” og nok en vakker ballade, “It’s So Hard”, nok en låt Geffen har gitt ut tidligere på soloskiver. Det er en veldig kort skive, med bare ni låter og en halvtimes spilletid, men en tiende låt ble kuttet i siste øyeblikk. Egentlig skulle skiva blitt sluppet i oktober, men da det viste seg at gjestevokalist Avi Buffalo var blitt anklaget for multiple voldtekter, ble utgivelsen utsatt til desember og “The Gift Of Love” fjernet - i likhet med all annen Avi Buffalo-musikk på nett. Mange av Wilson-fansen har nok gitt opp Blackfield etter at de har fjernet seg lenger og lenger fra det originale uttrykket. (Men om du har hørt nyere Wilson-låter som “Eminent Sleaze”, “Personal Shopper” og “Permanating”, så vet du at et sterkere Wilson-nærvær hadde ikke nødvendigvis gjort denne skiva noe mer progressiv.) Men det er flere gullkorn her som gjør dette til den sterkeste Blackfield-skiva på ti år, så ikke la det feilaktige inntrykket fra singlene skremme deg. Geir Amundsen BLUE ÖYSTER CULT The Symbol Remains Frontiers Buck Dharma og co er ute med nytt studioalbum – det første siden “Curse of the Hidden Mirror” i 2001. Albumet den gang fikk solide kritikker og fansen elsket det, men det solgte dårlig
så ønsket og behovet for å lage ny musikk fikk seg en trøkk. Det skulle ta nesten tjue år før Blue Öyster Cult igjen fikk samlet sammen et knippe låter og gitt det ut. Albumet har fått tittelen “The Symbol Remains” og vil nok glede fansen som har ventet tålmodig. Albumet er første album for Richie Castellano på tangenter og Jules Radino på trommer, som begge allerede har vært en del av bandet i mange år nå. I tillegg gjør grunnleggende medlem og trommis Albert Bouchard comeback på et Blue Öyster Cult album i låten “That Was Me”. Musikalsk vil dette albumet lyde kjent for fans av Blue Öyster Cult, uten at det er noe galt med det – det har jo tross alt fungert meget bra for gjengen i årtier. Sounden høres og føles moderne ut, samtidig som de har klart å bevare magien fra 70- og 80-tallet og bandet er uten tvil spillesugne. Låter som “Nightmare Epiphany”, “Secret Road” og “Florida Man” har tydelige trekk fra låter som “Don’t Fear the Reaper” og “Burnin’ For You” og vil nok betrygge mange om at dette kan de leve med. Jeg vil tro at gjengen har hatt hittene i bakhodet når de har skrevet en del av sangene på dette albumet. Men så drar de en låt som “The Machine” opp av hatten, som er tydelig inspirert av dagens mobil og sosiale media infiserte verden og den føles veldig aktuell og skremmende. Min personlige favoritt fra skiva blir likevel låten “The Alchemist” som er en litt tyngre og mørkere låt. Jeg har alltid satt pris på den litt mystiske og okkulte siden av Blue Öyster Cult og “The Alchemist” byr på nettopp de elementene. Den blir kanskje i overkant mørk og tung for å kunne gjøre en jobb som singel, men jeg tror mange vil trykke den til brystet sitt uansett. Alt i alt så byr ikke “The Symbol Remains” på noen musikalske overraskelser fra legendene, men de fortsetter helt enkelt i samme sporet som de alltid har gjort – og det fungerer jo som bare det. Det er tunge riff, flotte melodier og tekster som du bare får fra gjengen fra New York. Glenn Knudsen CADAVER Edder & Bile Nuclear Blast Cadaver har jeg fulgt siden demodagene, og forrige plate “Necrosis” fra 2004 er blant mine topp f e m- fav o ri tte r. Som fan er jeg superspent på nytt materiale, men samtidig skeptisk og kritisk til en runde tre. Selvsagt er det fortsatt Anders Odden som styrer skuta, så noen direkte frykt har det ikke vært. I fjor fikk vi første livstegn i “Circle Of Morbidity”, en veldig klassisk Cadaverlåt, både i riff og lydbilde. Dette ble forsterket med “Morgue Ritual” tidligere år, som åpner “Edder & Bile”. Anders står selv for bass og vokal, i tillegg til gitar. Ny trommis er Dirk Verbeuren, kjent fra særdeles mange band, hvor Megadeth skulle være mest kjent. Ved siden av å være en utmerket trommis er han veldig kreativ, ved at han ikke nødvendigvis spiller det samme på to like partier. Dette bidrar til et veldig variert og spennende album. Og lydbildet er
norwayrock.net
AN M E LD E L SE R så klassisk Cadaver at jeg blir slått tilbake til tidlig 90-tallet. Forrige runde ble innledet som Cadaver Inc. To av låtene på “Discipline” er her rearrangert og fått nytt liv og nye titler. Selv om jeg rådigger disse originalt og alltid er skeptisk til nyinnspillinger synes jeg “Reborn” (Primal) og “Deathmachine” (Killtech) gjør seg i denne settingen. Pestilence får en liten hyllest i “The Pestilence” og ellers finner vi Massacres Kam Lee som gjestevokalist på “Feed The Pigs” og Possessed’ Jeff Beccera på “Circle Of Morbidity”. Utover dette vil jeg fremheve tittelkuttet som en favoritt, men dette er så rått, slemt og stygt at det er lite å utsette på noe som helst. Ronny Østli COMMUNIC Hiding From The World AFM Arendalsgjengen er tilbake med sin sjette studioplate. Det går i riffbasert, progressiv og kreativ metall. “Hiding From the World” er en anelse seigere og mørkere enn tidligere utgivelser. Ikke det at sørlendinge noen gang har vært superlette, hverken i musikk eller lyrisk. Denne plata virker likevel tyngre. “Plunder of Thoughts” er en introspektiv åpningslåt, som pludrer seg framover med en seig følelse, selv om tempoet er ganske kjapt til tider. På slutten får vi også servert en altfor sjeldent brukt falsett. “Hiding From the World” trekker oss inn i melankolien, med en følelsesladd intro, før den sparker opp dørene med et klassisk Communic-riff etter omtrent to minutter. Tittelsporet viser Communic sin styrke, å gå sømløst fra det rolige melodiøst over i et par intense minutter med heftig riffing, før vi tas ned igjen til jorda. Derfra bygges det hele opp, sakte, men sikkert, til et klimaks, for til slutt å bli lagt mykt ned igjen. “My Temple of Pride”, som var første singelen, er bygget over samme lest. Kanskje med litt bedre riff og et mer allsangvennlig refreng enn tittellåta. “Face In the Crowd” og “Scavengers Await” er platas heftigste låter, med høyt tempo og litt mer rett fram rockestil, i den grad Communic gjør noen ting rett fram. Litt skrikende falsett kunne gjort seg på refrenget kanskje, det er i alle fall litt på avslutninga av “Face the Crowd”.”Born Without a Heart” tar oss tilbake til den seige strukturen, med melodiøse vers som bygges opp mot refrenget. Verset gir mye plass til en melodiøs basslinje som virkelig setter seg på hjernen. Platas to siste spor, er to sider av samme låt. Den instrumentale “Soon To Be” glir rett over i “Forgotten”. Sistnevnte er en tung låt, både lyrisk og musikalsk, vi nærmer oss doomland her, og det er lov å mistenke litt Nevermore inspirasjon her. Plate er bunnsolid, med et mørkere lydbilde, men fortsatt sprengfull av kraft, kreativitet og intensitet. Ingar Høgstedt
norwayrock.net
SKIVER COREY TAYLOR CMFT Roadrunner Han har en smått imponerende CV, Corey Taylor, med to suksessfulle band (Slipknot og Stone Sour, for de uinnvidde!) og flere bestselgerbøker på samvittigheten. Derfor ble det knyttet relativt stor spenning da nyheten om soloskive sprakk for en tid tilbake. Så har han klart å følge opp suksessen med en ny suksess? Salgsmessig får bare tiden vise, men kvalitativt er det lite å utsette på “CMFT”. Det høres tidlig at han har lånt heftig fra egen platesamling og med det laget et rimelig variert album med det ene benet trygt plassert i klassisk hardrock mens det ene flytter seg fra countryinspirasjon som i åpningskuttet “HWY 666” til nu-metal i singelkuttet “CMFT Must Be Stopped”. Der også spinner kvalitetsstempelet fra best til mindre bra der førstnevnte er en real perle som viser Corey fra sin aller beste side mens sistnevnte burde ha avgått med døden i 2002. Heldigvis består “CMFT” av låter bestående av kvalitetene til førstnevnte der de aller fleste spor består av fete låter i hardrockens navn uten å revolusjonere noe som helst. Ta for eksempel et av høydepunktene “Culture Head”, skivas definitive høydepunkt som viser Corey fra sin aller beste side – det er tungt, det er fett og det er en frontfigur i sitt aller beste ess. Dessverre byr soloskiva på et par nedturer, deriblant “Kansas” – en uforståelig pop/rock-låt i dur jeg ikke kan forsvare om så livet sto til å spille og den litt klisne balladen “Home”. Men de to sporene i tillegg til den nevnte kamplåtene er riktignok de eneste ripene i en ellers meget pen lakk. For tar vi andre enden av skalaen finner vi perler som “Black Eyes Blue”, “Silverfish” og “The Maria Fire” som er noen riktige godlåter og tross alt representative for soloskiva som helhet – og da begynner det å lukte av fugl her. Jeg tror nok trygt han bør fortsette i dagjobben sin, ettersom det nok ikke blir noen nye Rob Zombie-karriere i etterkant av “CMFT” selv om skiva er bra. Men nå vil jeg tro at det ikke er intensjonen til godeste herr Taylor heller. Jeg føler meg ganske sikker på at han bare skulle ha det gøy her, og det vil jeg tro at han har hatt med et resultat som han kan være stolt av. Sven O. Skulbørstad CRIPPLED BLACK PHOENIX Ellengæst Season Of Mist Dette engelske musiker-kollektivet gir oss nå sitt åttende albums, og fortsetter sin reise i stemningsfull mørk postrock. Jeg har hatt sans for noe av det tidligere jeg har hørt, og konkluderer med at “Ellengæst” er den beste så langt. Dette er god mørk melankoli og jeg finner alle låtene gode. Selv “Cry Of Love”, som jeg sleit lenge med. Det er en melodi der,
og når den først setter seg, så setter den seg skikkelig. “In The Night” er favoritten akkurat nå, en svært rolig låt med selveste Gaahl som leadvokalist. Dystert. “Lost” er en annen godbit, med mye tammer, og her, samt åpningslåta “House Of Fools”, bidrar Anathemas Vincent Cavanagh på vokalsiden. Rett og slett et nydelig og behagelig album. Ronny Østli CRISTIANO FILIPPINI´S FLAMES OF HEAVEN The Force Within Limb Music Cristiano Filippini lover himmelske flammer med bandets platedebut. Han har tidligere gitt ut noen instrumentale album, ved navn “Flames of Passion” og “The Best of Swords and Flames”, så flammer har han åpenbart greie på. Han bidrar selv med gitar, tangenter og et tonn orkestersamplinger. Det er ikke noe less is more her i gården. Det er pompøs power metal det går i, med andre ord. Han har funnet den perfekte vokalisten, som belter ut høye skrik og heftig vibrato. Låtmaterialet er sånn passe klisjéfyllt, men kjent formel fungerer ofte bra. Platen har vel likevel bare to virkelig bra låter. “The Angel And the Faith” har alt sjangeren sulter etter. Høydepunktet er likevel power balladen “Always With You”. Dette er som hentet fra soundtracket til “Ringenes Herre”, eller noe i den dur. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor de ikke gjør mer av dette. Det er vakkert og pompøst. Stig Rune Robertsen CROWN OF GLORY Ad Infinitum Fastball Music Kombinasjonen av AOR og power metal må sies å være noe uvanlig. Man kan bare tenke seg kompromissene som skjer i øvingslokalet! Noe fungerer, mens det meste blir fullstendig skivebom. Platens eneste virkelig bra låt er “What I´m Made Of”, hvor de møtes sånn noen lunde på halvveien. Helt greit også når de leker Bon Jovi i balladen “Surrender”. Verst er, ikke uventet, gladlåtene som desperat skriker etter kastratvokal og doble basstrommer. Dette er bandets tredje album, så det er vel en formel som fungerer for dem da. Mulig de også har sine trofaste fans. For meg er de et nytt bekjentskap. Er du usikker på om du vil ha fugl eller fisk, så er dette midt i blinken! Stig Rune Robertsen DANGEROUS PROJECT Cosmic Vision Dangerous Project Dangerous Project spiller symfonisk metal, med store mengder gitarrunking og massive k e y b o a r d v e g g e r.
Gitarene her klarer ikke å gå mer enn fem ti sekunder uten en arpeggio. Det blir så mange at jeg vil tro at selv Yngwie, vil synes det er i meste laget. Musikken er slitsom og uten noe særlig dybde, hverken i lydbildet eller lyrisk. Det låter relativt tynt gjennom det hele, trommene spesielt, de er tynne og med korpsskarp. Vokalen er derimot nesten overprodusert, den er kraftig for det meste, men har veldig tydelig begrensninger og innsatsen fra studiofolket skinner gjennom litt for ofte. Hvis du elsker gitarister som spiller raske arpeggioer og langstrukne bluessoloer, og masse keyboard med store mengder klang, er dette plata for deg, den var ikke for meg. Ingar Høgstedt DARK QUARTERER Pompei Cruz Del Sur Da er vi kommet til album nummer åtte fra et av Italias best bevarte h e m m e l i g h e t e r. Dark Quarterers historie går tilbake til 1974, og mye av den epokens progressive og episke hardrock tok de med seg til 80-tallet da de byttet navn til sitt nåværende og begynte å skrive og spille inn eget materiale. “Pompei” er et konseptalbum om Mount Vesuvius utbruddet i år 79. Jeg sleit lenge med denne skiva. Jeg liker mye fra de tidligere utgivelsene, spesielt forgjengeren “Ithaca” er veldig god. Fortsatt er det tungt, episk og orgeldominert. Litt Manilla Road møter Deep Purple egentlig. Den tunge åpningen “Vesuvius” satt ganske umidellbart. “Welcome To The Day Of Death” er en god melodiøs hardrocker, men jeg syntes lenge den var veldig intetsigende. “Panic” fant jeg altfor teatralsk, men har vokst til å bli en av favorittene. Og sånn fortsetter det. Jeg synes ikke vi er i toppsjiktet av hva vi har hørt fra bandet, men 67-årige Gianni Nepis vokal synes jeg er mindre nasal enn noensinne. Artig at fyren synger bra engelsk, uten å kunne et ord. Har selv booket bandet og snakket engelsk med han via tolk. Ronny Østli DARK TRANQUILLITY Moment Century Media Stikk i strid med gjeldende sedvane begår Göteborgfødte Dark Tranquillity sine beste arbeider tretti år ut i karrieren. ”Atoma” fra 2016 var såpass smart og tonalvektet at den nesten ga meg troen tilbake på melodiøs dødsmetall. Oppfølgeren stiller minst like idérik, om enn kvalitativ ruglet. Siden sist er gitarist Niklas Sundin erstattet av duoen Christopher Amott og Johan Reinholdz. Foruten å ekspandere musikerstanden spørs det om ikke også særlig tiltredelsen av sistnevnte eleverer det kompositoriske, for ”Moment” er svenskenes stilistisk mest fargesprakende utgivelse. Sirlig implementering av moderne popstrukturer, samt gothrock, forøker
NRM 4-2020 69
AN M ELDE L SE R
SKIVER sekstettens perspektivpalett, uten å undergrave brodd eller identitet. Flere av årets låter ville i alternerte arrangementer endt som mørke, allmenngyldige pop-låter. For dogmatikere blir spørsmålet hvorvidt bandet faktisk spenner strikken for langt denne gang. Det vedgås at gitte passasjer, eksempelvis i ”Remain In The Unknown”, ”Standstill” og ”Eyes Of The World”, ender i overkant søtladne og selvfølgelige, men summert sett applauderes et veteranensemble som, med all verdens rutine og selvtillit, løfter snuten fra kategoriske lovtekster. ”Phantom Days”, 90-tallsskumrende ”Transient” og ”A Drawn Out Exit” fungerer særlig godt. Jeg liker for så vidt også utgangen ”In Truth Divided”, selv om Dark Tranquillity neppe blir kapable til å leke Katatonia i inneværende årtusen. Geir Larzen DARWIN DarWin 2: A Frozen War Origin Of Species LLC En real supergruppe dette, med noen vanvittig flinke musikere som hver for seg har spilt med blant de mest etablerte artister og band som finnes på planeten, som for eksempel Billy Sheenan, Simon Phillips, Matt Bissonnette og Derek Sherinian med flere. Skepsisen brer seg imidlertid i mitt punkehjerte da et sånn kollaberasjon av musikere i ypperste verdensklasse fort kan krasjlande i et kaos av flinkiseri som langt på vei er noen garanti for en positiv musikalsk opplevelse. Heldigvis kommer skepsisen fort til skamme, for det lyder kjapt av DarWin at dette er en gjeng som hyller musikken fremfor det tekniske. Kun 5 spor fordelt på drøye 30 minutter er skjenket oppfølgeren, og de tre første - nemlig “Nightmare Of My Dreams”, “Future History” og “Eternal Life” er alle topp teknisk rock/ metall fra absolutt øverste hylle der man tydelig hører ekstremt dyktige musikere backe hverandre istedetfor å ville skinne selv. Dessverre skjemmes helheten en smule av den langt kjedeligere duoen “A Frozen War” og “Another Year” der førstnevnte er en over sju minutter lang kjedsomhet og sistnevnte er en platt sak i dur jeg gjerne hopper over. Hadde de forsatt kvalitativt som de tre første sporene ville sluttkarakteren vært helt i toppskiktet, men når de to siste sporene - som tross alt fyller nesten halve spilletiden er såpass mye døllere blir det “bare” en meget sterk “OK”. Forresten trekker den horribelt dårlige coverart’en ned litt også, jeg er helt sikker på at det finnes 13-åringer i dag med bedre photoshop-skills. Sven O. Skulbørstad DEMONICAL World Domination Agonia Å forvente seg verdensherredømme som death metal band i 2020 er kanskje noe optimistisk, men
70 NRM 4-2020
svenskene kan være rimelig fornøyde med sin sjette plate. Dette er svensk death metal, med base i det vi husker fra tidlig nittitallet. “My Kingdom Done” er en tøff åpningslåt av den melodiøse sorte. Ikke Gøteborgmelodisk, men mer i retning Dismember. “Hellfire Rain” er av den mer typiske nedstemte skitne death metallen, og det er dette som representerer det meste av skiva. Og det er kanskje problemet når en skal anmelde. Det er jevnt, og tøft, men egentlig ingen låter jeg vil si utmerker seg. Unntaket er den roligere og mer episke “Slipping Apart” med Astral Doors vokalist Nils Patrik Johansson. Ronny Østli DGM Tragic Separation Frontiers Italienerne har generelt alltid hatt mer sans for den litt mer intrikate musikken enn den aller enkleste. Det er en av grunnene til at sjangere som glam og sleaze aldri har slått spesielt bra an i støvellandet, men det er derimot et av progrockens største markeder i Europa. Og herifra kommer progmetalbandet DGM, som har holdt det gående i et kvart århundre nå, selv om samtlige orginalmedlemmer for lengst er byttet ut. (DGM står for Diego, Gianfranco & Maurizio – og den siste av de tre sluttet i 2006…) Og selv om det er et helt nytt band nå, så er det heldigvis ikke en besetning som hviler på gamle laurbær som ble innkassert i gullperioden – for DGMs gullperiode er nå. “Tragic Separation” er bandets tiende studioskive, og de siste årene har de omsider begynt å få velfortjent oppmerksomhet også nord for Alpene. Mange registrerte at det var særdeles bra instrumentering og låtskriving på fjorårets Sweet Oblivion-prosjekt, hvor ex-Queensrÿche-vokalist Geoff Tate fikk lov til å synge på den beste skiva han hadde bidratt på siden 90-tallet, og den skiva var hovedskapelig skrevet, fremført og produsert av to musikere fra DGMs kjerne – gitarist Simone Mularoni og keyboardist Emanuele Casali. Nysgjerrigheten var dermed vekket for neste utgivelse fra DGM. Og romerne går rett i strupen på lytteren fra første låt, og slenger skivas trumfess på deg med en gang. Den nesten åtte minutter lange “Flesh And Blood” vil garantert få mange fans av band som Dream Theater og Symphony X til å sette seg opp med et rykk og spisse ørene, for her får vi alt det beste som sjangeren har å by på – ypperlige musikere som spiller en intrikat og steintøff låt med halsbrekkende instrumentalakrobatikk, og som likevel har gode melodier og et sterkt refreng. Men det er på ingen måte bare progmetal her – andrelåta “Surrender” er såpass melodiøs og fengende at det kan minne om et Journey på steroider. Og gudbedre for et gitarspill Mularoni leverer her – det er lenge siden jeg har hørt noen musiker som høres så sulten ut! Soloen på “Surrender” vil gi deg hakeslipp. Midtveis kommer skivas andre store høydepunkt og lengste spor, det majestetiske tittelsporet
med sin stemningsfulle intro med fiolin og piano som faktisk pisket frem gåsehuden på undertegnede ved første gjennomhøring. Og her må vi også hylle vokalist Marco Basile, som har en sterk stemme og gjør en strålende innsats fra første til siste låt. (Eller til nest siste låt, siden den siste er en kort instrumental.) DGM finner på ingen måte opp hjulet på nytt her, men det er bunnsolid levert på alle måter. Knallbra låter med krystallklar produksjon fremført av eminente musikere – hva mer kan man be om? Og er du fan av progmetal og band som nevnte Dream Theater, Seventh Wonder, Circus Maximus eller Symphony X, så skyter du deg sjøl i foten om du ikke sjekker ut DGM. Geir Amundsen DREAM THEATER Distant Memories: Live In London Inside Out De gamle ringrevene i Dream Theater gir ut liveskiver like ofte som studioskiver for tida, og “Distance Over Time”-turnéen er intet unntak. Men denne ganger har de et ess i ermet; selveste “Scenes From A Memory” har 20-årsjubileum, noe som ikke kan gå upåaktet hen. Den har tross alt satt dype spor etter seg i progmetal-verdenen, og 27. november kunne verden gjenoppleve seansen fra Apollo Theatre i London. Siden den spede starten i 1989, med skiva “When Dream And Day Unite”, har Dream Theater vokst seg til et monster av et progmetal-band, med individuelle ferdigheter særdeles få musikere er forunt. Dette behøver slett ikke bety at vi får en leksjon i førsteklasses musikkfremføring, men det får vi i denne timen, eller skal vi si i disse to og en halv timene. Om man legger vekk “flinkiser som spiller uten sjel”høreapparatet, og faktisk følger med på hva som skjer på scenen, levnes det liten tvil om at Dream Theater har gjort hjemmeleksa si. Og ekstraleksa. Bandet startet kvelden med en times sett med låter fra “Distance Over Time”, pluss et par låter fra katalogen, før kveldens hovedingrediens inntok scenen. Åpningssporet fra den siste studioskiva, “Untethered Angel” åpnet også showet, som ble fremført foran et sittende publikum. Dette byr på noen små problemer, ettersom vokalist James LaBrie har uttalt at han ikke er spesielt begeistret for akkurat dette. Da de gjestet Trondheim med “Images, Words & Beyond”-turnéen i 2017 fortalte han undertegnede at det var mye tyngre å engasjere et sittende publikum fremfor et stående. Heldigvis ser ikke dette ut til å prege bandet nevneverdig disse to kveldene. (DVD-en er spilt inn over to kvelder). Bandet går på med krum nakke, og LaBrie høres ut til å ha en god dag på jobben. Som alltid er han jokeren i kortstokken, ettersom han er kjent for å vise varierende form fra kveld til kveld. Jeg har latt meg fortelle av folk som var i London, at han gjorde god figur, noe som også fremgår av opptaket vi er oversendt. Likevel er det instrumentalistene i bandet som stjeler hovedfokuset som vanlig. Jeg slutter aldri å la meg fascinere over hvor mye kontroll det er
mulig å få over et instrument som disse gutta har. Om det er legato melodilinjer eller mitraljøsefresing spiller ingen rolle, det er få noter som ikke treffer der de skal. Dette er jo noe mange “flinkiser” ofte blir kritisert for, noe jeg har problemer med å forstå. De blir kalt “sjelløse, matematiske maskiner” eller den slags, men når et menneske går så til de grader inn for oppgaven i å mestre sitt håndverk, tør jeg påstå de virkelig legger sjelen i det. Glem ikke Robert Johnson, som solgte sjelen sin til djevelen for å bli best mulig… Bandet fortsetter første del av konserten med “A Nightmare To Remember” og “Fall Into The Light”, som begge byr på framifrå orkestrering, før undertegnedes favoritt fra sisteskiva, “Barstool Warrior” leveres til Meget. Når John Petrucci spiller soli i 6/8, er det merkelige ting som skjer med huden på underarmene mine, det er virkelig en taktart han behersker svært godt! “In The Presence Of Enemies Pt I” er neste ut, før settet avsluttes med perlen “Pale Blue Dot” fra “Distance Over Time”. Men så, mine damer og dere andre. “Scenes From A Memory”, eller “Metropolis Pt II”, var rosinen i pølsa denne kvelden. For oss som opplevde dette eposet live i år 2000, var stemninga til å ta og føle på, og stemningen steg i stua da åpninga til “Act I- Regression” startet. Bandet leverer til toppkarakter, men her viser LaBries svakhetstegn seg rimelig raskt, dessverre. Det blir mye pust, og lite tone mange steder i løpet av settet, og det er tydelig at spesielt de følsomme partiene er vanskelige for ham. Han kompenserer ofte, noen ganger fungerer det bra, andre ganger må jeg nesten snu meg bort. Det har vel sjelden vært tvil om at LaBrie er bandets svakeste ledd, noe som er tydelig også her. Heldigvis har han perioder i settet som fungerer godt, så ikke helhetsinntrykket raseres. Jeg antar at mange vil være hoderystende uenige med meg, og mene at han burde kastes ut av bandet, men den godeste James er en viktig del av bandets sound, så jeg kan lett være litt overbærende med ham for å beholde Dream Theater-sounden. Men så var det instrumentalistene da. Gitarist Petrucci og keyboardist Jordan Rudess har noen unison-tema som er hoderystende godt gjennomført. Ta til dømes instrumentalpartiet på “Beyond This Life”, du snakker om galskap. Tøft på skive, latterfremkallende på liveDVD! Vi kommer heller ikke utenom ’nykomlingen’ Mike Mangini. Denne ambidekstriøse artisten av en trommis slutter aldri å overraske, for her kommer kunststykkene som perler på ei snor. At horder av fans fortsatt hyler og skriker etter Mike Portnoy, er meg fullstendig uforståelig. Han er flere hakk mere kreativ enn forgjengeren, og godt over snittet musikalsk, så i dag legger vi Portnoy-ballen død, og priser oss lykkelige over at Mike Mangini trår på samme jord som oss. Visuelt er det egentlig ikke mye å trekke for, men noe sprudlende band på scenen kan man ikke beskylde Dream Theater for å være. Petrucci gjør så godt han kan, og løfter ei arm i været når han endelig hatt et ledig øyeblikk, men det tok meg fire låter før jeg oppdaga at, joda, bassist John Myung befinner seg på scenen han også, men som vanlig er han så
norwayrock.net
AN M E LD E L SE R anonym at han blir glemt like fort som han blir oppdaget. Mangini, derimot, er en fryd for øyet. Makan til spilleglede er det ikke ofte man ser på scenen. Han gliser, gjøgler og ler, og det levnes liten tvil om at han trives på jobb. “At Wit´s End” avslutter kvelden, og jeg er skjønt enig om at det har vært et trivelig gjensyn med et album som troner høyt i platesamlinga. “Distant Memories” er en strålende live-DVD på alle måter, men om du vil ha mer visuelle effekter, bør du kanskje kjøpe en Rammstein-DVD i stedet, eller kanskje kjøpe denne utgivelsen på vinyl i stedet. Dream Theater leverer varene som bestilt, og det gledes til å se den igjen. Men nå må dere unnskylde meg, jeg må gå og øve. Lenge! Jan Egil Øverkil DUNE SEA Moons Of Uranus All Good Clean Records Ikke overraskende yter trønderske Dune Sea ny plate drøyt et år etter debuten; lefler man med nasal, repetitiv og hardhaus-psykedelisk ørkenrock, stundom som et forsøksvist moderne Hawkwind i trevlende paringslek med degenererte Queens Of The Stone Age-ostinater, stilles ikke større krav til kompositorisk substans. Trioen gjorde en forholdsvis sjarmant figur på fjorårets langspillfonogram, men evner ingenlunde å utvise antydning til progresjon. Det ene prosaiske riffet avløser det neste, og kranses utelukkende av størknede, veike sanglinjer. Beklager, men ”Moons Of Uranus” avbilder et trekløver med fritidsproblemer; skiva eksisteter utelukkende fordi opphavet ikke har bedre ting å ta seg til. ”Globe Of Dust” går muligens å lese som et kurant forsøk på å smi en låt, mens ”Tusken” etablerer et fullstendig tilbakestående amalgam av kjeller-rock og sludge, i kvasi-psykedelisk svøpe. Geir Larzen ENDEZZMA The Archer,Fjord And The Thunder Dark Essence Når jeg nå har anledning må jeg si Endezzma får terningkast seks for å ta til seg en loner på festivaltur og invitere til middag og hyggelig samvær. Som fan av black metal er heller ikke musikken på bandets tredje plate så altfor ille. Basisen til kvintetten, som startet opp på Hønefoss, er tradisjonell norsk black metal. Samtidig er det også mer episk og kanskje mer riktig å si ekstremmetall fremfor ren black metal. Soundet er varmere og vokalen til eneste originalmedlem, Morten Shax, er mer ropende og ganske tydelig kontra mange av sine kollegaer i sjangeren. Jeg synes “The Name Of The Night” er riktig valg som åpning, da den er ganske kjapp, men samtidig inneholder det tyngre, episke og melodiske og representerer plata godt. “Anomalious Abomination” får meg til å tenke på 1349, da hovedriffet egentlig er et thrashriff spilt på 78rpm.
norwayrock.net
SKIVER Tittelkuttet starter litt mer rocka og er blitt en stor favoritt sammen med tyngre “Formless And Void”. Felles for alle låtene jeg nevner er at de utvikler seg i en episk retning og sånn sett skaper en rød tråd selv om materialet er variert. Nå er det åtte låter, samt intro og outro og jeg skal ikke gå gjennom alt, men kommer ikke unna avslutningen “Arrows Of Equilibrium” Stort mer episk black metal enn det finnes ikke. Ronny Østli ESPEN ERIKSEN TRIO End Of Summer Rune Grammofon Innspilt i april, mens det ganske land lå under for pandemisk obstruksjon, anskueliggjør årets plate fra Espen Eriksens trio et smakfullt, lettmelankolsk og fortrøstningsfullt arbeid, hvor den spartanske besetningen av piano, kontrabass og slagverk utmaler tonaliteter fra jazz, folkemusikk og klassisk, med inderlighet og gratie. ”End Of Summer”, bandets femte skive, burde øve appell overfor tilhengere av den melodifokale jazzfraksjonen, for heri trumfer luftige melodilinjer og raffinerte samklanger meningstom instrumentalonani. Snarere sublimeres lyrisk og verdig minimalisme. ”Back To Base”, en personlig favoritt, forener Jan Johansson med Keith Emerson. Dynamiske ”Dancing Demons” og folkloristiske ”Transparent Darkness” følger hakk i hæl. Kanskje er det ikke mye rock å finne i materialet, men utgivelsen er simpelthen for god til ikke å roses av oppegående musikkforum. Geir Larzen ETERNAL IDOL Renaissance Frontiers Jeg er ingen stor fan av studioprosjektene i regi Frontiers, men jeg likte debuten til Eternal Idol. Mye grunnet den kraftfulle stemmen til Giorgia Colleluori. Dessverre er hun nå byttet ut med en mye mer anonym vokalist. Dette gjør at Fabio Lione blir primus motor på vokalfronten. Han har også stått for det meste av tekst og melodi, så det er vel rett og rimelig at han blir hovedfokus. Låtmaterialet er av varierende kvalitet, men det er veldig typisk Frontiers-stoff. De har sågar tilnærmet resirkulert en låt fra debuten. Det er skrevet ny tekst og byttet vokalist, men kompet er tilnærmet identisk. Dette er det ikke en gang sikkert de er klar over selv. Det sier litt om låtbanken de plukker låter fra. Eneste låt som virkelig utmerker seg er det nesten ti minutter lange tittelsporet. Her viser de hvor effektivt et taktskifte i refreng kan være. Utrolig fengende. Resten av platen er for all del ok, men effekten av to vokalister forsvinner når vi nå sitter igjen med anonym sopranvokal som kontrast til Fabio Liones gebrokne engelskuttale. Han er virkelig Italias svar på Klaus Meine! Stig Rune Robertsen
EVILDEAD United $tate$ of Anarchy Steamhammer Her snakker vi comeback som virkelig sparker ræv. Evildead ble dannet i 1986 som et sideprosjekt til folk fra Agent Steel og Abbatoir. Da disse to ble oppløst ble Evildead hovedbandet og ga ut to plater før de ga seg i 1995. Nå skal det sies at alle tre bandene har eksistert vekselsvis opp gjennom årene med mye av de samme folkene på rullering. Mange har sikkert hørt singelen “The Descending”, en rett i trynet kjapp åpningslåt. Dette er riffbasert og god thrash, og det er det mye av på plata. “Blasphemy Divine” og “Seed Of Doubt” er av rett i trynet sorten, mens du også finner de tyngre og mer drivende låtene, i eksempelvis “A.O.P./War Dance” og “Napoleon Complex”. Den store overraskelsen er vel den jazza åpningen i spor seks, “No Difference”. Som på de to første platene, er det også Ed Repka som står for coverkunst. Lyden er også passe klassisk. Dette er snaue førti minutter thrash uten altfor mye dilldall. Og trenger vi egentlig mer enn det? Ronny Østli FATES WARNING Long Day Good Night Metal Blade Det skal innrømmes, jeg har ikke vært allverdens glad i Fates Warning opp igjennom åra. Jeg har hatt min perioder med nilytting på “Awaken The Gardian” og “Parallels”, til og med noen runder med “Perfect Symmetry”, ellers har jeg ikke lånt ører til varslerne. Det angrer jeg som bare pitten på, hvis denne plata er representativ for hva bandet har klemt ut. Dette er så tøft, jeg har nesten ikke ord. Gitarene er massive, og riffene … for noen riff! Som seg hør og bør, åpnes det rolig med “The Destination Onwards”, litt lange keyboardtoner er det første som møter oss fram til gitarene bryter lydmuren og setter i gang med et riff som blåser sokka av deg. “Shuttered World” er en fest av heftig trommer og fingerbrekkende gitar. “Alone We Walk” er en smyger av en låt, som begynner med gitarchugging, og bygges opp med stadig mer intense gitarer og trommer, en lang, litt ertende overgang tar oss over i den metalliske delen av låta. Lyrisk og melodisk er det en ballade, rytmen og riffene er både heftige og metall av reneste sort. Tre av låtene peker seg ut som noe mer rett fram rockelåter enn resten; “Now Comes the Rain”, “Liar” og “Begin Again”, sistnevnte har noe Alice in Chains over seg. Selvfølgelig er det et par låter under kategorien episk her også, “The Way Home” og platas vakreste; “Under the Sun”. Sistnevnte byr på strykere, akustisk gitar, en nydelig blues solo og allsang. “Scars” tar oss tilbake til den progmetallen bandet har nærmest perfeksjonert på denne skiva, med drivende trommer, buldrende bass og intense gitarer. “When the Snow Falls” åpner med noe som minner mest om
jazz, før det brekkes over i den intense gitaren og bassen, som er platas varemerke, helt, helt nydelig. Plata avsluttes av “The Last Song”. En rolig låt med pulserende rytme fra akustiske instrumenter og et hvilepulsbringende keyboard, og en særs melankolsk melodi og tekst. Et par ord bør også sies om produksjonen, for maken til lyd. Den er fet og tjukk, men også lett og porøs. Trommelyden er noe av feteste jeg har hørt på lenge, vokalen er krystallklar. Keyboardet ligger der i bakgrunnen og legger et lydteppe, bløtt og behagelig. Gitarene er krystallklare, bitende og dundrende. Dette er en plate som gir meg troen på progmetallen tilbake, fytti. Ingar Høgstedt FISH Weltschmerz The Chocolate Frog Record Company 30 år etter at Fish startet sin solokarriere startet med “Vigil in a Wilderness of Mirrors” kommer altså albumet som avrunder mannens karriere, i hvert fall som plateartist. “Weltschmerz” er et album som har vært på gang i flere år, men som av ulike årsaker har blitt gjenstand for flere utsettelser. Tilbake i 2018, da Fish var på turné for å markere at hans siste album med Marillion, “Clutching at Straws”, var 30 (eller rettere sagt 31?) år, fikk vi servert “A Parley of Angels”, en EP som inneholdt tre nye låter som alle er inkludert her. Når skiva nå endelig foreligger, og som til og med er blitt et dobbeltalbum, er det derfor gledelig å melde at albumet i all hovedsak innfrir forventningene. Som på Fish sine to foregående studioutgivelser, “13th Star” (2007) og “A Feast of Consequences” (2013), er det bassist Steve Vantsis, som er ansvarlig for brorparten av låtskrivingen. På flere av låtene har også Robin Boult, gitaristen som har vært tilnærmet fast innslag i bandet til Fish de siste tre tiår, bidratt som låtskriver, mens John Mitchell (Kino/ Arena) er ansvarlig for den sterke balladen “Garden of Remembrance”. Fish sine tekster holder som vanlig et høyt nivå, og det er tydelig at mannen som for lenge siden åpnet en låt med tekststrofen “I’ve got a reputation of being a man with a gift of words” har evnen som tekstforfatter i behold også i 2020. Albumet er velprodusert, og man hører godt at det er lagt ned mye arbeid i arrangementene. Trommis er Craig Blundell, mannen som de senere år har spilt med størrelser som Steven Wilson og Steve Hackett, og blant gjesteartistene finner vi David Jackson fra Van der Graaf Generator, som bidrar med en saksofonsolo. Albumet har altså blitt en dobbelskive med 10 spor, og med ganske nøyaktig 42 minutter spilletid pr CD, eller drøyt 20 minutter pr vinylside. Nettopp den lange spilletiden er både en fordel og en ulempe for albumet. Jevnt over er låtene gode, men innimellom store høydepunkt som “Rose of Damascus”, en nydelig sak på et kvarter hvor arrangementet med akustisk gitar, strykere, kor og “spoken word” virkelig sitter, er det enkelte spor jeg får litt b-sidefølelse av, og et par låter sliter
NRM 4-2020
71
AN M ELDE L SE R
SKIVER jeg litt med å forstå hvorfor skal vare over 10 minutter. “Little Man What Now?” er en meget bra låt, og etter min mening det beste sporet fra 2008-EP’en, men kunne med fordel vært kuttet ned flere minutter. Fish skal få lov til å takke av etter lang og tro tjeneste med “Weltschmerz”, et album som etter min mening ikke havner helt øverst når solokarrieren hans skal oppsummeres, men som nok snuser på en pallplass bak nevnte “Vigil…” og “Sunsets on Empire”. Forhåpentligvis får vi muligheten til å oppleve en god del av låtene live, og at de annonserte Norgeskonsertene neste oktober (og som allerede er blitt utsatt et år) finner sted. De siste gangene Fish har besøkt oss med et ferskt studioalbum i bagasjen har i hvert fall dét materialet gitt meg mye høyere utbytte enn når det mimres over gamle Marillion-klassikere fra scenen. Utgivelsen foreligger i tre ulike versjoner; dobbel vinyl, “vanlig” 2CD, samt en luksus-utgave med en 100-siders bok fullstappet med artwork fra Mark Wilkinson, en blu-ray med videoer og intervjuer i tillegg til de to CD’ene med musikken. Albumet bestilles fra Fishs egen hjemmeside. Terje Nygård =FUDGE= Dust To Come Fastball Music =fudge=, smak litt på det navnet, er ikke det et litt rart navn på noen som spiller industriell metall? Uansett... Dette er bra greier, med ganske stor variasjon for en sjanger som spiller høyt på repetisjon. Bandet låner fritt fra flere ulike sjangre, fra den mer ekstreme siden av metallverden. Tidvis høres det ut som de har lånt inn Anders Fridén på vokal, både stil, frasering og tone er helt i hans gate, og det kan vi like. Det brakes også innom litt mer James Hetfield stil, for eksempel på kongelåta “For Those Who Live In Fear”. Bandet kjører en effektfull miks av gitarriff og keyboard. Mer enn en gang sendes tankene til Dimmu Borgir, fra den tida da Stian Aarstad trakterte tangentene på den skuta, hør for eksempel på kongelåta “I’m a Wolf”. Selv om en relativt stor porsjon av plata kjennetegnes av den repetitive industrirytmen, får vi også presentert en del dynamikk og melodiøs gitar, for eksempel på kongelåta “Bittersweet Revenge”. En ting til må nevnes før jeg avslutter med å si at jeg synes dette var en kongeplate. Nest siste sporet, “Dust to Come. Pt II”, er en novelle, lest opp med litt lydeffekter, som varer rundt 10 minutter. Dette er litt rart synes jeg, men i fremtiden vil jeg bare hoppe over denne og nyte resten. Ingar Høgstedt GARGOYL Gargoyl Season Of Mist Progressiv grunge... Smak på den! Om du velger det eller avantgarde rock eller hva som helst, tenk litt i retningen hva
72 NRM 4-2020
Virus holder på med. Legg på en litt større skje prog, tilsett litt moderne krydder og vi nærmer oss. Bandet ledes av Dave Davidson fra Revocation og Luke Roberts fra Ayahuasca, og dette er den amerikanske kvartettens debut. Plata føles litt delt for meg. Første del kjeder meg veldig og føles intetsigende og litt for moderne, riktignok med en slags jazza versjon av Alice In Chains i bunnen. Først på låt fire, “Electrical Sickness” begynner jeg å heve øyenbrynene og høre at dette kan være interessant. Det er først her jeg begynte å tenke Virus. Og med det i tankene finner jeg spesielt låtene “Nightmare Cospiracy”, “Waltz Dystopia” og “Ambivalent I” særdeles spennende og særegne. Joda, alt kan sikkert kalles særegent på denne plata, men det er langt fra alt som fenger og er like spennende. Ronny Østli GARMARNA Förbundet Season Of Mist Sverige skilter med en grusomt sterk tradisjon for folketonerevitalisering, som strekker seg flerfoldige decennier bakover i tid. Simultant med at nasjonen sto ansvarlig for den progressive rockens renessanse ved inngangen til 1990-tallet, oppsto en rekke grupperinger som søkte å forene moderne populærmusikk med nordisk folklore. I spann med blant andre Hoven Droven og Hedningarna førte Garmarna an i nevnte korstog. En håndfull remarkable album senere innledet kvintetten en nær femten år lang pause, før ”6” utstedtes i 2016. Comebackskiva konstituerer ingen diskografisk skamplett, men bød i liten grad på de attributter og særdrag bandet innstiftet med klassikerne ”Guds Spelemän” og ”Vedergällningen”. Med ”Förbundet” ikke bare gjeninnsettes svenskenes etos, men sågar forpaktes i den grad at albumet markerer karrierens mørkeste og vakreste. Garmarnas unikum hviler på en emosjonell og intelligent omgang med kalde droner og ostinater, toppet av Emma Härdelins uforlignelige vokaluttrykk, hvorunder skillelinjene mellom folketoner, rock og elektronisk pop forvitrer. Härdelins sang er poengtert, nærmest saklig, og sedvanlig harmonisk utbrodert. Nytt av året er dessuten nestor Stefan Brisland-Ferners funn av estlandske dødssanger, som i stort monn dikterer fonogrammets grunntone. To sekunder ut i ”Ramunder”, for øvrig gjestet av Hedningarnas Anders Norudde på mora-harpe, erkjenner alle og enhver eksakt hvilket band man har å gjøre med – i seg selv en bragd, gitt stykkets basale konstituenter. ”Förbundet” er det første Garmarna-albumet renset for middelstendige innslag; samtlige ni spor dirrer av elegisk kulde og sort skjønnhet, uten flåsete fakter eller anakronistisk sjangerdogmatikk. Harmonisk spennende ”Två Systrar”, pågående ”Dagen Flyr”, blodvakre ”Sven i Rosengård”, pop-eteriske ”Vägskäl” og den legato- og fiolintunge begravelsesprosesjonen ”Avskedet” representerer det ypperste av folkrock
anno 2020. Postludiet ”Din Grav” plasserer et stormende punktum. Aldri hørte man Garmarna bedre. Geir Larzen HENRIK PALM Povery Metal Svart I en verden som, med ignorant forse, tviholder på at musikk handler om å etterleve berammete stilfordringer, vil Henrik Palms første soloskive aldri karre seg opp fra undergrunnen. Svenskens komplette kosmos av influenser og forhenværende arbeidsoppdrag er nemlig sterkt tilstede i ”Poverty Metal”. Med fartstid fra så vidt ulike ensembler som Ghost, In Solitude, Gösta Berlings Saga og Pig Eyes burde det imidlertid ikke overraske at Palm absorberer og kommuniserer både dommedagsrock, nihilistisk punk, ful progrock, sludge og gothrock, med pop-melodisk sensitivitet. ”Poverty Metal” avsetter en forstemmende, eksperimentelt hybrid, med intertekstuell skyld til alt fra Voivod og King Crimson til Killing Joke, Celtic Frost og Thåström. Kurvet harmonikk og ditto vindskeive lydlandskaper underslår sjeldent det substansielle, selv om albumet stedvis ender mer formalistisk spennende enn kompositorisk briljant. Utfordrende ”Bully”, melodisk ettertenksomme og bombastiske ”Sugar”, psykedeliske ”Concrete Antichrist” og den antitetiske, instrumentale julesangen ”Last Christmas” faller særlig godt i øret, som pregnante eksempler på uhildet eklektisme i praksis. Geir Larzen HJELVIK Welcome To Hel Nuclear Blast Sort viking-heavy metal er ikke akkurat ukjent for oss nordmenn. Etter sin avgang i Kvelertak begynte kjapt vokalist Erlend Hjelvik skrive musikk, samt at han begynte å høre på metal igjen. Alt fra Dimmu Borgir til thrash og klassisk metal. Jeg vil tro Iron Maiden kan ha fått noen runder, for her er mye tostemt melodisk gitar. Og nettopp de melodiske gitarene er bærende elementer på dette debutalbumet. Jeg tenker også Running Wild noen ganger underveis. Blandet med black metal og nordisk mytologi kommer en annen referanse inn i bildet. Einherjer. Og ja, bakgrunnen fra det majestetisk Vestlandet er slett ikke skjult. “Welcome To Hel” er en massiv og godt produsert plate, men likevel med et nakent og litt skittent lydbilde. “Fathers War” er et kremeksempel på sjangeren jeg nevner innledningsvis og en god åpningslåt. Mange har sikkert fått med seg “North Tsar” også, som med flere andre låter passer i denne kategorien. “The Power Ballad Of Freyr” og “Glory Of Hel” er tyngre og mer drivende. Selv har jeg veldig sansen for “Thor’s Hammer” og “Ironwood” som er veldig basert på klassisk heavy metal. Ikke så melodisk,
men mer riffbaserte “Kveldulv” er også en stor favoritt. Og jeg gleder meg til jeg kan se coveret og finne ut hvem som bidrar med gjestevokal på “Necromance”. Den første jeg tenkte på var Mike Scalzi fra Slough Feg, men har ikke helt skjæret hans, så tror ikke det er riktig heller. Låta er vel egentlig ikke helt ulikt noe de kunne gjort. Ronny Østli HOLY ROLLER BABY Frenzy iMusician Anført av sanger, gitarist og låtskriver Jared Mullins dukket etter sigende Holy Roller Baby opp på radaren til plateprodusent Ian Davenport, som sporenstreks anbragte kvartetten i studio. Det er ikke vanskelig å forstå Davenports iver, da Mullins teft for soul-injiserte melodier og klassisk, bluesgrunnet tungrock bibringer et friskt pust i dagens myriade av retrorockeband. Bli ikke rystet dersom det viser seg at texanerne huser komplette diskografier av Stevie Wonder, Lenny Kravitz, ZZ Top. Queens Of The Stone Age og Faith No More i sin felles platesamling. Dikotomiske ”Leper Blues/Spread Your Love Around” furnerer et frekt åpningskutt av basal, men effektiv og melodisikker tungrock i Josh Homme-gata, hvis uforvarende brekk adresserer bandets Motown-impuls. Mer konvensjonelle ”Drag The Lake”, ”Eve” og hofterullende ”Guillotine” sementerer et svært lovende debutalbum med bred appell. Geir Larzen IL ROVESCIO DELLA MEDAGLIA Contaminazione 2.0 Jolly Roger Records Dirigent og komponist Luis Enriquez Bacalov viste seg uvurderlig for flere av 1970åras italienske progrockutøvere, heriblant New Trolls og Osanna. Bacalov initierte også Il Rovescio Della Medaglias absolutte triumf, tredjealbumet ”Contaminazione” av 1973. Skiva brøt med bandets tungrockorienterte forløpere, og innesto en smakfull og konseptuell rockeadapsjon av gitte preludier og fuger fra Johan Sebastian Bachs hånd. Prosjektet ble en kunstnerisk og kommersiell suksess. Dette til tross imploderte ensemblet året etter. Enzo Vita, bandets originalgitarist, har siden anført ulike konsortium-konstellasjoner av bandet, og ”Contaminazione 2.0” – et misvisende tittelblad – innestår et konsertdokument fra Siena, Italia, høsten 2018. På programmet står nevnte opus, oppført av rockeband og strykekvartett – med New Trolls’ Vittorio De Scalzi på gjestelisten – og evenementet forløper uten smak av geriatri. Chris Catena bærer vokallinjene med overbevisning og patos, lydgjengivelsen er god og stemningsfull, mens det musikktekniske ligger på høyere nivå enn visse andre gjenforente band
norwayrock.net
AN M E LD E L SE R av samme skole og generasjon. ”Lei Sei Tu: Lei”, ”Contaminazione 1760”, ”Sweet Suite” og en nærmest metallisk tapning av den forrykende finalen ”La Grande Fuga” fremføres notasjonstro, med forynget livsvitalitet, uten at konsertutgivelsen som sådan kan sies å utgjøre et imperativt tilskudd til platesamlingen din, med mindre du, som meg, er håpløst forgapt i nevnte 1973-skive. ”L’Ammonimento” fra debutalbumet setter et vinnende punktum for en god konsertopplevelse. Geir Larzen ILSA Preyer Relapse Sekstetten fra Washington D.C. fortsetter sin reise gjennom skitten sludge/doom, og er nå kommet til album nummer seks. Dette er hakket mer catchy enn mange av sine kollegaer, og således lettere tilgjengelig musikk. Lyden er god og massiv og er nok mer nedstemt enn skittent. Noe av materialet er et snev uptempo, men likevel doom. Tenk Coffins, der du kjenner det kjappe går ett hakk for sakte og gir et nydelig groove. Dette er riffbasert og låter som “Moonflower”, Scavengers” og tittelkuttet er gode låter du klarer å nynne på når skiva er ferdig. Og slike låter finner ikke jeg på alt innen slugdesjangeren skal sies. Ronny Østli ISENGARD Vårjevndøgn Peaceville Julaften kom både tidlig og overraskende i år. Det er vel få som har ventet seg at Fenriz skulle kline til med et nytt Isengard-album, tjuefem år etter forrige skive, “Høstmørke”. Greit, det er feil å kalle det nytt. Dette er låter spilt inn i perioden 1989 til 1993. To av låtene, “The Fright” og “The Light” ble utgitt for fire år siden på 7-tommeren “Traditional Doom Cult”, og viser en mer doom metal side enn hva vi har fått servert tidligere. Selv om lyden er den samme som de fleste Necrohellproduksjoner. Det er mer i denne gata. “Slash At The Sun” er tidligere utgitt av Valhall som “Vulture Trance Time”, for øvrig en av mine favoritter med dem. Så har vi punklåta “Rockemillion”. Også denne er utgitt på 7-tommer, av Regress FF. “The Solar Winds Mantra” avslutter plata og er en rolig mer svevende sak med rolig behagelig vokal. De låtene jeg virkelig finner spennende her er heavy metal låtene. “Dragon Fly” åpner ballet og er en låt Fenriz trodde hadde forsvunnet fra arkivet. Pur uptempo heavy metal med kule riff og mye kastrathyl. “Floating With The Ancient Tide” og “A Shape In The Dark” er som en blanding av Manowar og Mercyful Fate. Selv om det er gjennomgående mye hyling på skiva, er Fenriz langt unna noen King Diamond. Men det fungerer likevel i denne uhøytidelige settingen. Det er viktig å skille mellom bra og tøft. Dette får poeng for det siste og ikke minst
norwayrock.net
SKIVER for det faktum at Fenriz ikke har lagt Isengard dødt. Ronny Østli JAKKO M. JAKSZYK Secrets & Lies Inside Out Mens det offentlige kulturlivet står i stampe utkommer heldigvis ny musikk fra folk som Jakko Jakszyk. “Secrets & Lies” er Jakszyks første album på flere år, og hans aller første med halve King Crimson i ryggen. Musikalsk er årets album som forventet; det er Jakszyks vokalmelodier som står i sentrum, og komposisjonene er, til tross for sin gjennomgående kompleksitet, mer popvennlige enn det Robert Fripp villa ha tillatt om dette var et såkalt “ProjeKct”. Lyden av Gavin Harrison, Tony Levin, Mel Collins og selveste Fripp fører allikevel tankene dithen. “Before I Met You” setter det hele i gang, med Crimsonske båndsløyfelinjer og et tett, sugerende groove. Stykket følges opp av “The Trouble With Angels”, en rolig perle som vekker assosiasjoner til Jakszyk, Fripp og Collins nå ni år gamle “A Scarcity Of Miracles”. “Fools Mandate” viderefører så forgjengerens luftige lydbilde, men anlegger en akustisk, orientalsk og folk-inspirert sound før “The Rotter’s Club Is Closing Down” – en hyllest til Hatfield And The Northbatterist Pip Pyle – skrur på strømmen igjen. Med “Uncertain Times” (platas første singel) gjeninnføres det King Crimson-aktige, hvor gitarfigurer akkompagnert av melotron og synkopete, brekktunge Harrison-slag preger uttrykket. Her bidrar også Fripp med gitarteksturer. Låten legger således fint opp til “It Would All Make Sense” (skivas tredje singel), som i kraft av Levins basslinjer og den generelle pop-følelsen minner oss på Peter Gabriels “Up” (hvor Levin også bidrar). “It Will All Make Sense” står seg godt i konteksten av det øvrige materialet, og følges av “Secrets, Lies & Stolen Memories”, en kort, stemningstung instrumental, samt Crimson-inspirerte “Under Lock & Key”, vokaldominerte “The Borders We Traded” og den seks minutter lange “Seperation”. Av disse er sistnevnte den mest interessante, ettersom den faktisk har vært innlemmet i King Crimsons konsertrepertoar. Alt i alt er “Secrets & Lies” et spennende, bevegende og relevant album som garantert vil falle i smak hos Jakko- og King Crimson-fansen. Denne skal det bli fint å snurre gjennom november og desember. Bjørn David Dolmen JAYCE LANDBERG The Forbidden World GMR Music Den svenske multiinstrumentalisten Erik Jayce Landberg leverer sitt tredje soloalbum. Med seg har han Göran Edman på vokal. I tillegg til Ladberg selv, står James Humphrey kreditert trommer. Jeg håper nesten at
multiinstrumentalisten har gjort det meste selv. Om ikke, så burde han hyret inn noen andre til jobben, for både trommelyd og spilling ødelegger helhetsinntrykket. Han sverger til analog lyd, men da burde han nok lagt litt mer penger i innspillingen, for dette låter som en demo. Det høres nesten ut som om trommene spiller i naborommet. Det kommer også en billig synth inn fra intet og tar hele lydbildet. At platen er mastret i selveste Abbey Road studio hjelper veldig lite. Men nok om det. Edman synger som vanlig upåklagelig. Låtmaterialet er også tidvis bra. Stilmessig skal dette være såkalt neoklassiske hardrock, ala Yngwie Malmsteen, men stort sett er det streit hardrock i mine ører. Med en skikkelig produsent og trommis, så kunne dette blitt bra. Han er en ok gitarist, det skal han ha, selv om han slurver litt. Stig Rune Robertsen JEFF SCOTT SOTO Wide Awake (In My Dreamland) Frontiers Den musikalske kameleonen Jeff Scott Soto er ute med sitt syvende soloalbum, og som vanlig vet man aldri helt hva man får fra denne karen. Han har leflet med funk på tidligere soloalbum, han spiller progmetal med Sons Of Apollo, melodiøs hard rock med W.E.T. og moderne metal med bandet Soto. Tidligere har vi hørt ham spille blant annet neoklassisk shredmetal med Yngwie Malmsteen, AOR med Journey og groovy hardrock med Talisman. Så ingen skal komme her og kalle ham ensidig. Men, de som likte ham best i Talisman og W.E.T. vil nok være de som blir mest fornøyd med “Wide Awake (In My Dreamland)”, for her er det fokus på melodier og refrenger. Skiva er skrevet og innspilt sammen med Frontiers allestedsværende husprodusent, låtskriver og multiinstrumentalist Alessandro DelVecchio, pluss Sotos faste brasilianske trommis Edu Cominato og den italienske nykommeren Fabrizio Sgattoni, som virkelig imponerer med gitarspillet her. Det starter meget lovende med en av skivas sterkeste låter, “Someone To Love”, som er pur AOR med et fengende refreng, før “Mystified” tar oss tilbake til Talisman-epoken, en låt som kan minne om den ikke helt tilfeldigvis lignende titulerte “Mysterious (This Time It’s Serious)”. Det samme Talisman-dejavu’et får man på “Paper Wings”, en småfunky metallåt med nok et sterkt refreng. Singelen “Without You” kunne nesten vært en gammel Queen-ballade – og Soto har jo faktisk sunget i det May & Taylor-autoriserte Queen Extravaganza. Vi må også nevne poplåta “Between The Lines”, som høres ut som låta som David Coverdale gjerne skulle hatt på noen av de nyeste Whitesnake-skivene. Alt i alt en finfin soloutgivelse fra JSS, og fans av mannen kan trygt gå til anskaffelse av denne – og med på kjøpet får vi faktisk en bonus-disc med hele konserten på Frontiers Rock Festival i 2019. Blant de ti låtene er det et solid fokus på soloskivene, med unntak av Talismans klassiker “I’ll Be
Waiting”, samt den avsluttende “Stand Up” (fra “Rock Star”-filmen) med gjestevokalist Dino Jelusick fra Animal Drive og Dirty Shirley. Geir Amundsen JESPER BINZER Save Your Soul Warner Music Det finnes legender og det finnes legender. Lenge før Skandi-rock var et begrep frekventerte Binzer og hans D-A-D jevnlig på selveste MTV og har holdt det gående siden. Men de siste årene har sjefen startet opp litt på egenhånd da hans hovedgeskjeft tar ei lita pust i bakken, som i 2017 da han slapp sin solodebut “Dying Is Easy” til store ovasjoner over en jevnt samlet rockepresse. Og nå som Covid-19 herjer land og strand rundt måtte moderbandet atter en gang tre litt til side - denne gang ufrivillig, så da var det ingen vei utenom å komme med oppfølgeren. Og den starter friskt i den upbeate “Life Is Moving” med sin råfrekke dur/mollbrytning imellom refreng og vers og kledelige sequencer. Ikke milevis unna AC/DC, så dette er en rocker av god, gammel klasse - akkurat som vi forventer av Jesper. Det sløyes ned på det ultrafengende tittelsporet som låter såpass stort og fett med Binzers karakteristiske vokal på topp at man allerede her kan hinte om en verdig oppfølger. Knallåpning av dansken! Dette dempes dessverre litt i løpet av de to neste sporene, for da tar han foten av gasspedalen en smule for durpoppete “Don’t Let Them Make You Choose Sides” og balladen “Move A Mountain”. Sistnevnte er riktignok vakker og fin, men vi er da ikke klar for dette enda Jesper - gi oss mer fest før nachspielet er du snill; Vi har bare såvidt kommet igang med vorspielet. For festen skyter fart igjen allerede under neste spor “The Heart Will Find Its Way” som feier all tvil til side om hvilket band han egentlig spiller i. En fresrocker av høyeste rang som låter akkurat som vil vi høre Jesper Binzer. Og det gjelder i aller høyeste grad etterfølgeren og singelkutt “Premonition”. Litt mindre D-A-D i monitor, men samtidig vesentlig mer Jesper - og det er jo det man vil ha når man først vil ha han for seg selv. En knallsterk låt og et meget forståelig singelvalg. Men høydepunktet på “Save Your Soul” må nestemann finne seg i å tituleres som; Nemlig “My Head’s Been Places” med et rimelig klisjéfylt gitarriff som innleder godbiten - men så lenge det låter så til de grader fett som her går det helt greit. Hele rockehistorien handler om å stjele ting og gjøre det bedre, og akkurat her viser vår danske dreng at han er blant de råeste på akkurat det i Skandinavia. En absolutt killer av en låt. Hvilket leder oss mot den avsluttende trilogien “Drown Waving”, “What Time Is Now” og “The Price Of Patience” som på ingen måte trekker ned helheten - men som heller ikke er den kruttsterke pangavslutningen man håper på. Samtlige er ganske rolige i formen, dog overhodet ikke dårlige på noen som helst måte. Førstnevnte heller også mot balladestilen uten
NRM 4-2020
73
AN M ELDE L SE R
SKIVER å være like fin som forgjengeren, neste har minst ett ben plantet i jorden merket “country” før det hele avsluttes med den nydelige “The Price Of Patience” som såvisst lander det hele med stil. Jeg skulle bare ønske at minst ét av sporene hadde litt mer fres i seg. Den mangler også det definitive høydepunktet, som forgjengerens fantastiske coverversjon av Savage Rose sin “Wild Child”. Så alt i alt er det absolutt en verdig oppfølger til debuten, men ikke helt der oppe. Sammenlikner man dog med omtrent alle andre rockere i faste band som prøver seg på egne ben er allikevel Jesper Binzer i en helt egen klasse. Hold kæft for en næsten lige skide fed plade! Sven O. Skulbørstad JOE BONAMASSA Royal Tea Provogue Anglofile Bonamassa arriverte London sommeren 2019, uten andre proposisjoner enn å la den engelske atmosfæren forløse låtskrivingsprosessen. ”Royal Tea” ble pennet i samarbeid med nasjonale størrelser som Bernie Marsden og Jools Holland, og effektuert i ærverdige Abbey Road, stundom bakket av symfonikere og jentekorister. Strykere og messingblåsere løyver anslaget i ”When One Door Opens”, og avkrever umiddelbart din oppmerksomhet. Stykket svarer for et tungt, bluesgrunnet monster av upåklagelig melodikk og musisering, inklusive elegiske Jimmy Page-figurer, samt uforutsett og dramatisk brytning av såpass kvalitet at kuttet vanskelig lar seg toppe i denne omgang. Trente ører vil formodentlig legge merke til deler av et ledemotiv fra Deep Purples ”Concerto For Group And Orchestra” i nevnte omskifte, noe som understøtter prosjektets engelsk-celebrerende natur. Bonamassa, vår tids fremste bluesrockutøver, legger bak seg en lett kupert diskografi, men ”Royal Tea” er definitivt hvassere og mer fasettert enn ”Blues Of Desperation” og ”Redemption”. Foruten nevnte eksplosjonsåpning favoriseres tittelkuttet, avmålte, akkordfiffige ”Why Does It Take So Long To Say Goodbye”, funk-galopperende ”I Didn’t Think She Would Do It” samt atmosfæriske og Free-injiserte ”Beyond The Silence”. Som fan av formidabelt håndverk og vidsynt bluesrock gjør du ikke mye galt dersom ”Royal Tea” plasseres på innkjøpslisten. Joe Bonamassas sterkeste studioplate på flere år er et faktum. Geir Larzen JOHN PETRUCCI Terminal Velocity Sound Mind Music John Petrucci, nok mest kjent som gitaristen i Dream Theater, ga i 2006 ut sitt første soloalbum: “ S u s p e n d e d Animation”. Det skulle gå 14 år før oppfølgeren kom, og det er i stor grad takket være Corona at det åpnet
74 NRM 4-2020
seg rom i kalenderen. Soloplatene til Petrucci er stort sett en kombinasjon av materiale skrevet for å bli fremført i forbindelse med gitar-klinikker eller G3-turneene med Joe Satriani eller lignende, så noen av låtene på “Terminal Velocity” har en lang historikk. De som så Petrucci i Konserthuset i 2018 fikk med seg noen av låtene som er inkludert på denne plata. Platen er således også en liten gjenforening mellom Petrucci og Mike Portnoy (tidligere trommis i Dream Theater) – det er første gang siden Portnoy forlot bandet at de har laget musikk sammen. På forrige solo-skive valgte Petrucci å bruke Dave DiCenso på trommer, mye fordi Petrucci ønsket å holde prosjektet helt adskilt fra Dream Theater. Men når mulighetene nå åpnet seg for å bruke Portnoy, var valget enkelt. I tillegg har de med seg Dave LaRue (Dixie Dregs, Flying Colors) på bass, som også spilte på Petruccis forrige solo-album. Dette er en ren gitar-instrumental plate, med mye gitaronani. Noe annet ville vært rart fra en gitarist som har gjort seg kjent som en innflytelsesrik “shredder”. Låter som “Terminal Velocity”, “The Oddfather” og “GlassyEyed Zombies” er drevet av tunge riff, hyppige taktskifter og ville gitarsoloer. Det er nok også de som vil falle mest i smak for Dream Theater-fans. Det gjelder forøvrig også “Gemini”, men den overrasker med en solid latininspirert akustisk sekvens som nok er mye inspirert av Al DiMeola. Også har vi en flott liten ballade i “Out Of The Blue”, en herlig bluesrock-låt. Og låta som overrasket meg mest var nok “Snake In My Boot” – drevet av en enkel basstromme/klapp/bassgroove med sterke assosiasjoner til “cowboy-rock” – derav navnet tenker jeg. Anbefaler absolutt å lytte til denne skiva om man liker instrumental gitarprog. Kim Arthur Sakariassen JORDMÅN Jazz På Nysvenska Dos Gitarist, sanger, forfatter og foreleser Peter Bryngelsson etablerte progressive Ragnarök i 1972. Etter ytterligere engasjement i ensembler som Cosmic Overdose og Urban Turban har veteranen fokusert på kinematografisk musikkomposisjon. Jordmån er Bryngelssons ferskeste prosjekt, og ”Jazz På Nysvenska”, som tittelen indikerer, feirer et av Skandinavias mest ikoniske album – Jan Johanssons umistelige ”Jazz På Svenska” fra 1964, samtidig som konsortiet er seg dagens globaliserte forhold bevisst. Følgelig fundamenteres materialet etter svenske folketonetradisjoner, i heftig interaksjon med moderne verktøy og andre kulturers instrumenter, språk og tonalitet. ”Larshöga Jonke” og ”BergKirstis Polska” kombinerer nordisk tristessefolklore og amerikansk folkemusikk, mens ”Klara Stjärnor” inkorporerer østlige klanger og fraseringer, for å fremheve tre av flere vellykkete eksempler på genuin verdensmusikk. ”Polska Efter HöökOlle”, mitt personlige favorittøyeblikk fra nevnte 1964-bauta, oppføres
med assorterte strengeinstrumenter og håndperkusjon, mens ”Visa Från Rättvik” tinger albumets rockeorienterte trone. Jan Johansson, som omkom i bilulykke etter så vidt fylte 37 år, ville ha vært stolt over Jordmån. Geir Larzen KALANDRA The Line By Norse Music Litt på siden av hva man vanligvis anmelder i denne blekka, den norske alt-popgjengen. Jeg vil si at Kalandra befinner seg i samme musikalske gate som Fay Wildhagen og Highasakite, og kanskje til tider har hentet litt vel mye inspirasjon fra sistnevnte. “The Line” begynner med en 6 minutters lang oppbygning i “Borders”, tilfeldigvis titulert likt som Wildhagens siste album, med sin vakre lavmælte start som ender virkelig massivt og er en nydelig måte å introdusere seg for det norske platemarkedet på. Det første jeg la merke til ved første gjennomlytt var, i tillegg til at det knapt finnes ett svakt spor i løpet av skivas 50 minutter lange spilletid, var hvor ekstremt mer egenart Kalandra får på de to sporene der vokalist Katrine Stenbekk går over til å synge på norsk – nemlig “Virkelighetens Etterklang” og “Ensom”. Absolutt noe å tenke på til neste gang. Jeg pleier sjeldent å legge meg borti selve låtskrivingen og arrangering når jeg mener noe om andres musikk – men at Kalandra bare brått stopper “Brave New World”, et av albumets sterkeste spor, etter tekstlinjen “You woke a fire inside of me” istedet for å gå tilbake til det nydelige nynnerefrenget en siste gang med fullt trøkk forstår jeg lite av. En altfor bra låt til å bare stoppe på den måten. Det er forøvrig det eneste jeg har å trekke for, ved siden av en som nevnt litt vel åpenbar nikk til Highasakite, så da ender vi tross alt på et meget bra debutalbum med utelukkende sterke låter utført av noen særdeles dyktige musikere med en absolutt nydelig vokal i front. Bra produsert også, så når “It Gets Easier” ender lyttingen med like sterk oppbygning som “Borders” – basert på fire akkorder på rundgang og som ender med en lovnad om at det vil bli bedre (ekstremt passende i disse tilsynelatende endeløse korona tider), så vil jeg tro at Kalandra ser seg meget fornøyde med jobben og resultatet. “The Line” passer nemlig ekstremt bra til det mørke og våte høstmørket om dagen og får mang en avspilling her i hus i hvertfall. Bra jobbet folkens! Sven O. Skulbørstad KATAKLYSM Unconquered Nuclear Blast Det jeg hørte av fransk Canadiernes tidlige skiver ble altfor mye fokus på brutalitet og tempo enn fet death metal for min smak. Når jeg nå mottar
kvartettens fjortende album er det langt mer melodisk og groove. Nå har det sikkert vært sånn noen år, men jeg har vel bare ikke hatt interessen av å finne det ut. Etter en rolig og behagelig start får vi i “The Killshot” noe som kan kalles groove metal på speed. Og selv om jeg ikke er så fan av sånn type moderne metal fungerer det. Mye fordi lydbildet er så tungt og mektig. Her kjenner man trommene og det er lett å la seg rive med. Neste låt “Cut Me Down” er av den melodiske death metal sorten. Her, som ved flere tilfeller på plata, tenker jeg At The Gates. “The Way Back Home” er en tyngre sludge/groovelåt som er helt på grensen til hva jeg liker. Men det er noe som gjør at jeg digger den. Det samme gjelder også neste, “Stitches”, selv om den inneholder mer blasting. Jeg må jo også nevne den episke og tunge avsluttende “When It’s Over”. Dette var en overraskende fet skive må jeg si. Ronny Østli KEVIN GODLEY Muscle Memory The State 51 Conspiracy Det originale 10CC -medlemmet , trommeslager og vokalist Kevin Godley, har holdt lav profil siden 1976 og ”How Dare You!”-albumet. Faktisk er ”Muscle Memory” englenderens første soloplate, skapt i tråd med dagens digitale virkelighet, hvor kreative sjeler fra den ganske klode har forsynt veteranen med hele 286 instrumentelle lydfiler. Av disse er 11 spor selektert og utmeislet til kompositorisk vektede og ofte komplekst utfordrende låter. Standarden institueres med elektronisk-bombastiske og melodiøse ”Expecting A Message”, som attesterer at Godley verken har mistet vokalpatos, stildivergens eller vilje og evne til skarpskodde arrangementer. ”Expecting A Message” låter som et hypotetisk og troverdig 10CC av en yngre generasjon. Pianotunge ”Hit The Streets” og ”5 Minutes Alone” senker mørket i sirlige akkordkast, med underfundig melodikk, etter modeller av David Bowie og Scott Walker. ”Muscle Memory” kausjonerer iørefallende og muntrasjonsbetinget kunstpop, effektuert av lekelysten ringrev vi gjerne hører mer fra. Geir Larzen KING MOTHERSHIP The Ritual Century Media Dette var ikke det jeg hadde forventet når jeg skulle høre på en soloplate fra frontfiguren i Periphery, Spencer Sotelo. Plata er progressiv, men det er allsidigheten Sotelo viser fram her. Han tar låtene sine innom utrolig mange rare veier. Det begynner med “Hope” som er en relativt snill åpningslåt, med rolig piano, litt synth og vakker vokal. Videre beveger Sotelo seg en poprock låt. “Cosmic Meltdown” begynner så straight som du får det, med et enkelt gitarriff, riktignok med en litt snedig
norwayrock.net
AN M E LD E L SE R rytmefigur, men så etter noen minutter kommer det et break som bryter låta over i noe Danny Elfman ville vært stolt av. “Gold” høres ut som Jamiroquai fra 90-tallet. “Babby” og “Only You” gir litt sånn Queen vibber, med uvanlig arrangement og at en spiller på mange sjangre samtidig. “Goodnight My Darling” er rett og slett en ganske fin nattasang. “Death Machine” er den låta som har mest indre variasjon. Den glir lett mellom litt rolig hyggelig, og over til en hakket mer death metal aktig variasjon av samme tema og så innom noe nu-metal aktig greier. “The Ritual” er over i litt Elfman territorium igjen og kan minne om noe fra “Nightmare Before Christmas”-soundtracket, med progressive rytmer, før den bryter over i en ekstrem metall retning. “Ego 101” er en gjennomført progressiv metallåt, og blir nesten litt kjedelig på dette albumet. “Imminent Destruction” er knappe ett minutt med industrielle lyder og synth programmering som glir over i avslutningssporet “I Stand Alone”, en skikkelig metallåt. Gitarene her høres ut som de er inspirert av Dream Theater, mens keyboardet er som dratt rett ut av symfonisk black metal; stort og prangende. Ingar Høgstedt KUTYAS Kutyas MuchoNiceness Music Anført av multikunstner, vokalist og gitarist Sindre Bråthen Tjørswaag seiler Oslo-kvartetten Kutyas opp som et nytt og interessant rockebekjentskap. Produksjon og musisering er glassklar, dog rufsete hardfør hvor låtene krever dette. Bandet mister sjeldent synet av markante melodilinjer, og selv om det eksisterer myriader av band som gjør tilnærmelsesvis samme iørefallende og pop-sentrert gitarrock, fører Kutyas’ låtskriverteft, samt en generell håndverksfordring, en sterk sak. ”Something Wicked”, lik et rutinert garasjerockband med hårpomade, fremstår skamløst fengende; i særlig grad fungerer omkvedet, hvis såre undertoner ikke er tapt på lytteren. Jeg trives mindre i selskap med firerbandens oppstemte flirt med ska og Coldplay-klisjéer, uten at noen av låtene skjærer igjennom isen. Flere forekomster på par med ”Something Wicked” og Kutyas vil bli verdt å følge videre. Geir Larzen LEDFOOT & RONNI LE TEKRØ A Death Divine TBC Records En skulle tro at Tim Scott ”Ledfoot” McConnell og Ronni Le Tekrø ville utgjøre en polarisert og umulig dikotomi, men faktum er at duoen tufter et supplerende oxymoron, hvis individuelle, musikalske nomenklatur ikke kommer på kant med makkerens. Unektelig klinger materialet som presidert av McConnell og norsk-amerikanerens symfoniske
norwayrock.net
SKIVER tolvstrenggitar-teknikk, men Tekrøs vesen skinner sterkt og uavkortet. Jeg kan eksempelvis vanskelig forespeile meg det sangharmoniske og 60-tallsinfluerte refrenget i ”High Time” avstedkomme uten Tekrøs tilstedeværelse, som nok bidrar til å overdra skiva psykedeliske skimmer. Symbiotiske ”A Death Divine” er blant årets beste fonogrammer forarbeidet med spartanske virkemidler. Foruten nevnte tolvstrenggitar, og totningens elektriske fargepalettfjøl, tilkommer vokal fra begge parter, samt basale rytmebokser. ”A Part Of Me” åpner riktignok for nennsom bassgitar og slagverk, men i det store og hele fanges lyden av to musikkveteraner i ett og samme rom, med etterstilte sangkor. At vokalleveransen stundom fremstår sprukken og skitten bestyrker prosjektets inderlighet og nerve; dette blir særlig påtakelig i det fremragende åpningssporet ”Cold Lonely Night”, grunnet på nydelige barokk-progresjoner og et koppel forpinte amerikanske bluesartister fra forrige århundre. Du kan påregne sjelfull omgang med gigantomane mollakkorder når Ledfoot skaper musikk; adderes Tekrøs versatilitet, improvisasjonsteft og soniske fargeleggingsevne spirer et temmelig eiendommelig uttrykk, evnet å besnære mørke folkesjeler på begge sider av Atlanteren. Lamenterende, dynamiske og harmonisk spennende ”Open The Door” avrunder albumet på best tenkelig vis. Det er å håpe at Ledfoot og Tekrø, de fineste rustne herrer Norge huserer, begår flere skiver sammen. Geir Larzen LYKANTROPI Tales To Be Told Despotz Records Tredje langspillplate fra svenske Lykantropi er en naturlig prolongering av ”Spirituosa” (2019-albumet ble gjenutgitt tidligere i år), og verden burde bruse med fjørene. Karlstadsekstetten gestalter gitte fortrinn øvrige retrorockeband kan skue langt etter. Foruten impulser fra 60-tallspsykedelisk pop, progressiv folkrock og moderne planmessigheter, implementerer Lykantropi de deiligste sangharmonier av en alen Steely Dan og Kiss mestret til fulle mot utgangen av 70-årene. Bandet er videre fritatt dustete metall-incitamenter, og opptrer med en dignitet og melodiøs treffsikkerhet av de sjeldne, selv i dagens mylder av retrospektive rockeformasjoner. Den vokale alterneringen mellom nestor Martin Östlund og fantastiske My Shaolin gjør heller ingen skade, for å uttrykke det forsiktig. ”Coming Your Way” definerer gruppas særdrag og gir det perfekte anslag; et solvarmt, men melankolsk sted i mellomværende av The Mamas & The Papas og de disco-influerte Kissplatene. ”Kom Ta Mig Ut” oppvarter inntagende sørstatstristesse, med sedvanlig vokalharmonisk fylde og smektende tverrfløytesolo fra Ia Öberg, mens symfoniske ”Världen Går Vidare” overdrar impulser fra svensk skogspropptradisjon. Mellom nevnte poster foreligger melodiske pop-perler
som ”Mother Of Envy” og ”Spell On Me”, meislet etter mal av 60-tallets San Francisco-grupperinger, plassert i bredbeint rockekontekst. ”Tales To Be Told” er omtrent like jevnbyrdig som ”Spirituosa”, men hakket mer Lykantropi-destillert. Svenskene har en egen greie gående, og skal kompromissløst fremholde å kultivere dette. Geir Larzen
2015-utgivelsen. I grunnen er det bare begivenhetsløse ”Alive On The Edge” som svikter. At kompet er innspilt live i studio girerer stoffet ekstra vigør. Geir Larzen MARIA MENA They Never Leave Their Wives Sony Music
Jeg var forberedt på å få meg en god latter når denne skulle avspilles for første og siste gang. Med “Swedish Hitz Goes Metal” friskt i minnet vet vi hva bakmann Tommy Johansson er kapabel til å lire av seg. Nå er det altså julesanger som skal prydes i en drakt av dårlig power metal. Men dette fungerer faktisk bedre enn fryktet/håpet. Julesanger og dårlig power metal har unektelig mye til felles. Platen er nok også kraftig inspirert av diverse soundtrack til amerikanske julefilmer. Jeg ser for meg “Home Alone”, gjerne med en sliten voksenutgave av Macaulay Culkin i hovedrollen. Platens mest interessante arrangement har “Ghost of Christmas to Come”. Her rykker det faktisk litt i rockefoten. Vokalprestasjonene på platen er det lite å si på. “The Joy of Christmas” er vel eneste låt de fleste kan ta på alvor, og her briljeres det. Du skal ikke se bort fra at noen faktisk kan komme i julestemning av å høre dette. Selv vil jeg nok heller høre Trans Siberian Orchestra. God jul! Stig Rune Robertsen
Vi er godt vant med å bli tatt med inn i Maria Menas verden. Hun er dønn ærlig og det er nesten litt ubehagelig å bli med på denne musikalske reisen ved første gjennomlytting. Hun har aldri vært mørkere, noe som nok gleder mange melankolikere der ute i høstmørket. Når hun sårt skriker You broke me, I´m broken, så er det sabla overbevisende. Hun er sint, såret og angrende. Hvilken annen måte er vel bedre å uttrykke dette enn gjennom musikk? Hatten også av for musikerne hun har med seg, som har lagt et uhyggelig teppe bak hennes såre melodier. Åpningskuttet “Let Him Go” er perfekt arrangert, med strykere, kor og massive effekter. Å høre denne fremført i en kirke er vel drømmen. Det hadde kledd resten av platen også, selv om Vår Herre kanskje hadde blitt litt skremt. Tittelkuttet er vel faktisk platens lystigste låt, noe som sier sitt. “Not OK” er kanskje platens høydepunkt, da den ser ut til å fungere like bra live som på plate. Dette er et album som ikke går i glemmebøkene med det første. Platen er nok ikke for alle, men til gjengjeld treffer den rett i hjertet hos de som er åpen for det. De som synes dette blir for emosjonelt og personlig får vel heller bare finne noe annet å høre på. Det er deres tap. Stig Rune Robertsen
MANDALA The Echoes Of Your Mind Autumnsongs Records
MARILYN MANSON We Are Chaos Loma Vista/Concorde
Deler av Mandalas andre album ble etter sigende nedfelt mens torden og lyn herjet det trøndersommerlige himmelhvelvet. Hvorvidt det opprørte været løftet plateprosjektet vites ikke, men ”The Echoes Of Your Mind” er definitivt hvassere og mer substansiell enn 2015-debuten. I rettferdighetens navn skal det innskytes at materialet fra ”Midnight Twilight” ble skrevet ved utgangen av 1990-tallet, da den unge, håpefulle trio fortsatt trådte gatene i England. Siden sist har Francis Booth mønstret av og hendet bassen til Markus Wisth Edvardsen, mens initiator, sanger og gitarist Rhys Marsh, samt trommeslager og slipssamler Will Spurling, fyller resten av besetningssetene. Stilistisk forblir bandet forankret i østliginfluert, psykedelisk tungrock, på sitt beste ikke milevidt unna The Tea Partys ”Interzone Mantras”. Det insisterende åpningskuttet ”A Soul In The Night”, frontet av en uvanlig aggressiv Marsh, akustiske ”Blood Is Water” og den skumrende, kontrasterende blueskyklopen ”In The Midst Of A Midnight Escape” gruser alt av forjettende aspirasjoner fra
Du vet vi har vår historie, Marilyn. Helt siden du tatoverte deg inn i hjernebarken min i 1994 med den fargesprakende videoen “Dope Hat” midt i mellom to svart/hvite metallvideoer med noen ubermaskuline mannemenn på legendariske Headbangers Ball og det ikke var godt å si om bandet ditt besto av menn eller kvinner har du vært der. Spol fem år frem i tid og du var min absolutte favoritt. Glem Kiss, glem Metallica, glem thrash, death, punk og black - du var fetest av absolutt alle - uansett hva uvitende flinkiser og feinschmeckere måtte mene. At du i tillegg skremte vettet av kristenpurister både over dammen og her til lands gjorde saken bare enda bedre. Men så skjedde det noe. Fra en stadig strøm av knalle album bestående av utelukkende sterke låter begynte du å røre litt. Fra å ikke ha nok midtfingere til å fortelle verden hva du virkelig mente ble det brått syting om hjerteformede briller. Hitlersveis og Mikke Mus-ører. Bandmedlemmer som ble byttet ut oftere enn hva jeg bytter undertøy. Låter som mildt sagt sugde lut. Vi var ferdige. Du ga riktignok et lite håp om
MAJESTICA A Christmas Carol Nuclear Blast
NRM 4-2020
75
AN M ELDE L SE R
SKIVER fremtid med “Third Day Of A Seven Day Binge” fra noen år tilbake - men det endte opp som håp som atter en gang ble knust og vi var så til de grader ferdige. Den skumle helten min som en gang skremte vannet av de jeg ikke likte var ferdig, utbrent, død. Spol så frem til dagens dato. Vi har en pågående korona-krise, ytterlige politiske fronter som står steilt mot hverandre, klimautfordringer vi må løse og ikke minst en flyktningkrise som ingen ende vil ta. I skrivende stund brenner Moria-leiren opp. Trengs det da brått en gammel fallen helt som kan nøre opp litt og levere noe opp til gammel storhet? Mye mulig, for godeste herr Manson er farlig nære med “We Are Chaos”. Jeg har helt seriøst ikke blitt like glad for et Manson-album på 20 år. Vel er “The Golden Age Of Grotesque” fra 2003 bedre, men det var samtidig også det første albumet fra helten som skuffet meg. Ta førstekuttet “Red, Black And Blue” for eksempel. Ekstremt mørkt og dystert og setter en stemning jeg ikke har følt på siden 2003, og som følges opp av det fantastiske singelkuttet og tittelsporet. Må jeg finne frem superlativene og adjektivene fra 90-tallet og tidlig millennium? Nesten. Midtveis i skiva er det en trio som trekker en smule ned og sender tankene tilbake til rælet som ble servert post 2003. Langt bedre enn nevnte ræl, men dog fyllmateriale i dette selskapet selv om “Perfume” såvisst sjarmerer med sin sexy shuffle. Den pinlige Satan-leflingen kan best forbigås i stillhet. Ellers ender “We Are Chaos” på en solid opptur om mulig enda bedre enn starten, der selve avslutningen “Broken Needle” ender herligheten på en såpass sterk måte at vi må tilbake til den 22 år gamle “Coma White” for å finne tilsvarende. Jeg har tidligere nevnt at en skive må få frem tårene i meg for at sekseren i det hele tatt skal vurderes - og det gjør denne skiva så absolutt. Samtidig kommer tårene alene av den grunn at Marilyn Manson endelig igjen låter fett - noe jeg har ventet på i 17 år (med noen få unntak). “We Are Chaos” er ikke en toppkarakter-skive, men det nærmeste min gamle helt har vært på Satan-vet-hvor lang tid. Sven O. Skulbørstad MATTERHORN Outside Apollon Records Det begynner å bli en durabelig jungel av norske progband, gjerne av den litt dronepregede og svevende varianten, og Matterhorn føyer seg godt inn blant disse, uten at jeg egentlig føler de utmerker seg markant i noen retning. Det nærmeste referansepunktet faller uvegerlig på Pink Floyd fra tidlig 70, selv om verken band eller låter i seg sjøl kan sies å kopiere noe herfra, men de svevende stemningene og overliggende soundscapes bringer tankene naturlig dithen – litt på samme måte som at all rettframrock måles opp mot AC/DC, uten minste sammenlikning for øvrig. Låtene er godt snekret og byr stadig på både flotte og uventede vendinger, som i
76 NRM 4-2020
den snedige moduleringen i refrenget på ”Døden og Meg”, for øvrig skivas eneste låt på norsk – og kanskje burde også denne kledt en engelsk tekst bedre. Andre steder heller det hele litt vel over i det ’for snille’, uten at det likevel direkte plumpes ut i det tonalt lettkjøpte noe sted. Tidvis blir reisen et lite hakk for repetetiv og saktegående, og bandet hadde tjent mye på et større dynamisk spekter, ikke minst hva det vokale angår – denne føles i lengden noe tynn og flat til å tilføre låtene det lille ekstra som kan heve. I det fulle og hele en behagelig og fin affære, men jeg føler dog at det ligger mye uforløst i dette her og at de både har mye å gå på og sine beste skiver fremdeles i vente. Wilfred Fruke MAUDITS Maudits Season Of Mist Oppskaleringen av non-verbale ensembler i skjæringspunktet dommedagsmetall, symfonisk rock og atmosfærisk elektro-pop er nærmest ute av kontroll. Heldigvis støter man sporadisk på utøvere med noe substansielt å melde. Forfrosne nordboere som venter på nytt materiale fra Spurv kan meget vel låne øre til franske Maudits; angjeldende trio, pluss venner på henholdsvis synthesizere og fiolin, holder godt grep om elegisk og stemningsmettet melodikk, tilvirket med fatning og kløkt. En dynamisk, ekstensiverende og kinematografisk higen ligger implisitt i disiplinen, og de franske platedebutantene behersker et relativt forhåndsdefinert og subversivt domene med intuitiv forståelse og ynde. Trekløveret scorer dårligere på spørsmål om særpreg, men jeg bifaller faktisk bandets evidente skyld til eksempelvis Mastodon. Maudits supplerer betydelig progressivitet til en postrockforgrening i beita for friske idéer. Et tretten minutter vakkert, klangrikt og organisk åpningsdrønn stiller i topp av et jevnbyrdig repertoar. Geir Larzen MEMORIES OF OLD The Zeramin Game Limb Music Memories Of Old spiller episk power metal, og det på en Ibsensk måte; helt og fullt, ikke stykkevis og delt. Alt er her. Halvkvalte historier om helter og monstre, dette er til og med et konsept album, så vi får stadig biter av fortellingen opplest av en stemme som høres gammel, vis og passe mystisk ut. Her er det profetier og magiske gjenstander over en lav sko.Vokalen er operatisk for det meste, men gviner og trøkker til der det trengs, blodfans av sjangeren vil kanskje ønske seg en vibrato. Den som dukker opp er ikke bunnsolid, og skjærer ut mer enn den vibrerer. Gitarene er tekniske, episke og arpeggiokåte, helt på klisjeen der altså. I tillegg krydres det med litt
luttspill, overtoner og lange, hengende akkorder. Keyboardet er høyt og lavt i lydbildet, med digitale strykere, orgel og alt innimellom. Det er forutsigbart og trygt. Er du medlem i power metal familien, finner du alt du liker her. Ingar Høgstedt MENTALIST Freedom Of Speech Pride & Joy Music God dag, jeg er han mannen som ikke synes det er nødvendig med symfoniske power metal-skiver på sekstiåtte minutter. Mentalist har base i Saarbrücken i Tyskland og her finner vi gitarist Kai Stringer fra Starchild, tidligere Blind Guardian trommeslager Thomen Stauch samt youtubestjernen Rob Lundgren på vokal. Det åpner med den rolige oppbyggende introen “Metasphere” som går over i “Freedom Of The Press”. Det galopperes avgårde i tysk stil, men det altfor lystige holdes likevel litt igjen. “Whispering Winds” er en roligere og mer progressiv sak, og jeg ser lett for meg at Fates Warning kunne laget denne låten i dag. Det gjelder også “Belief”, med tidligere Lost Horizon vokalist Daniel Heiman. Denne siden av bandet liker jeg veldig godt. Så har du en låt som “Digital Mind”. Her tar lystigheten overhånd. Vers og bridge har en oppbygging som får meg til å tro at vi får refrenget til “Eagle Fly Free”. Det kommer så klart ikke, men det er likevel på samme humørnivå. Og skulle du være i tvil, modulering forekommer. Det er med andre ord en variert og ålreit skive. Men seksti åtte minutter. Det er for mye. Ronny Østli MÖRK GRYNING Hinsides Vrede Season Of Mist Etter svenskenes selvtitulerte fra 2005, takket bandet for seg og lå på is i elleve år. Nå er comeback albumet klart, og det låter fortsatt svenskt. Jeg har hatt sans for mye i bandets katalog og synes de kommer svært godt ut av det denne gangen også. “Fältherren” er første låt, og her hører vi med gang at bandet ikke har tenkt å finne opp kruttet på nytt. Det samme kan sies om “Infernal”, som til gjengjeld har et riff som virkelig fester seg. “The Night” er min favoritt innen denne sjangeren, mens “Sleeping In The Embers” vinner i den litt tyngre delen av skiva. Nevnes bør også episke “Without Crown”. Ronny Østli MORRISSEY I Am Not A Dog On A Chain BMG Uten den vanlige omtalen i forkant var plutselig Morrissey tilbake med nytt album. Morrissey, hvis popularitet har dalt i senere år på grunn av
smakløse kommentarer i media, har ikke høstet lovord i forbindelse med sine to forrige utgivelser. “I Am Not A Dog On A Chain”, derimot, har flere steder blitt omtalt som svært god. Årets Morrissey-album er faktisk litt overraskende, for ikke bare har legenden knadd inn synthesizere og andre elektroniske elementer, han har også fått selskap av Thelma Houston på spenstige “Bobby, Don’t You Think They Know?”. Like vital og forbausende er åpningslåten “Jim Jim Falls”, hvis melodi transporteres av et akkompagnement som vekker synthpop-assosiasjoner. At “I Am Not A Dog On A Chain” er Morrisseys beste album siden “You Are The Quarry” (noe flere har hevdet) medfører ikke riktighet (pokker heller om vi skal glemme 2009s “Years Of Refusal”). Allikevel har vi nå å gjøre med et album som låter uventet friskt, og som rommer en rekke kremgode spor. Bjørn David Dolmen. MOTORPSYCHO The All is One Rune Grammofon “The All Is One” er siste del av den løselige “Gullvågtrilogien”, hvor “The Tower“ (2017) og “The Crucible“ (2019) var de to første skivene. Begge de var strålende, så forventningene for siste del var store, men Motorpsycho har ikke skuffet oss denne gangen heller. Det er et langt album på 85 minutter, men her får vi både kvantitet og kvalitet. Et tidlig høydepunkt er “The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy)” som høres ut som om Steven Wilson og The Who hadde slått seg sammen. Vi hører også spor av The Beatles, Bob Dylan, Opeth, Yes, King Crimson, Led Zepplin, XTC og Elder på skiva. Midtveis snur det, når de mer tilgjengelige låtene må vike plass for en psykedelisk 42-minutters suite i fem deler, “N.O.X” (med Ola Kvernberg på fele/fiolin/keyboard og Lars Horntveth på keyboard /lap steel). Den tredje delen, “Ascension” høres ut som et mykt Pink Floyd sent på kvelden akkompagnert av en fiolin som nesten høres ut som en saxofon (ja, faktisk!). Suiten inneholder klassisk, umiskjennelig Motorpsycho med heftige riff og hypnotisk jazz rock, men også mye, mye mer. Både produksjonen og fremførelsen av suiten er blendede dyktig utført, og kunne nesten vært et eget album – og hvis den hadde vært det, ville den fått en blank sekser. Mot slutten av albumet følger flere lettere fordøyelige låter med den Led Zeppelin-aktige ”Dreams of Fancy” og den tunge and Beatleske låta “Like Chrome” som høydepunkter. “The All is One” er en soleklar utfordrer til Årets Album. Her har vi et band som fortsetter å utvikle seg og som stadig tar nye veier, selv etter over 30 år sammen. Dette er nesten deres ypperste mesterverk. Anne-Marie Forker
norwayrock.net
AN M E LD E L SE R NO RETURN Live XXX Mighty Music I mangel av konserter er liveskiver en hyggelig anledning til å høre band fremfører musikk på en scene med lyden av publikum og vokalistens prat mellom låtene. Selv om jeg ikke er stor fan av liveskiver har dette året lært meg å sette pris på dette. Franske No Return feiret i desember i fjor sitt trettiårslag hjemme i St. Quentin. Det er denne begivenheten som nå selges over disk. Konserten er lagt opp kronologisk hvor kvelden starter med introen “Mutant’s March” og “Vision Of Decadence” fra debuten “Psychological Torment” og avslutter med “Despise Your Heroes” fra seneste “The Curse Within”. Lyden er god, prestasjonen og stemningen er det heller ikke mye å utsette på. En ålreit helaften med fransk death/ thrash dette. Ronny Østli NYNNINGEN Allting Börjar Klarna Gamlestans Grammofon ”Svensk progg” bar et egendefinert meningsinnhold i 1970-årene, og favnet venstreradikale grupperinger som ikke nødvendigvis hadde så mye til felles med den progressive rocken i resten av Europa, men like fullt genererte masse god musikk, tuftet på visesang, nordiske folketoner og rock. I Norge ville vi nyttet samlebetegnelsen ”raddisrock” om ensembler som Nynningen. Bandet slapp fem album fra 1972 til 1977 (det siste i live-tapning med Nationalteatern), og har vært inaktive på platefronten like til i fjor, da konsertsuveniren ”Vi Kommer” innevarslet årets ferske studioalbum. Flere av originalmedlemmene bekler dagens Nynningen. Like morsomt er det faktum at ”Allting Börjar Klarna” faktisk låter som om materialet ble pennet og effektuert i 1975. Tre av snuttene plukkes riktignok fra eldre skiver, men sågar bandets nyskrevne stoff oppføres under den klassiske progg-fanen. Sjarmpoengene renner inn, men her spirer et og annet bevegende spor også, eksempelvis den fantastiske tidskoloritten ”Vingen” og tristessevalsen ”Genomskinliga Hjärta”, som burde appellere til fans i alle aldre. Øyeblikk av forblåst vaudeville, jazz, boogie, kjellerrock og humoristiske svisker borger dessuten for et tålelig variert album. Geir Larzen ORIANTHI O Frontiers Det sier seg selv at du har talent når du blir håndplukket til bandet til folk som Alice Cooper og Michael Jackson (og Prince inviterer deg til bandet sitt), for å nevne de mest kjente som denne
norwayrock.net
SKIVER 35-årige australske gitarheltinnen har jobbet med. Men selv om hun er mest kjent som innleid musiker i bandet til større artister, har Orianthi hatt en solokarriere på gang helt siden tenårene, og “O” er hennes fjerde soloskive, om vi ser bort ifra “Radio Free America” som hun ga ut under navnet RSO i 2018 sammen med sin daværende kjæreste, den ikke helt ukjente Richie Sambora. “O” består av ti låter som Orianthi har skrevet og spilt inn sammen med produsent, låtskriver og multiinstrumentalist Marti Frederiksen, en mann som har jobbet med alt og alle fra Aerosmith, Foreigner, Ace Frehley, Def Leppard og Ozzy Osbourne til Mick Jagger, Meat Loaf, Mötley Crüe og Scorpions. Musikalsk er dette radiovennlig rock/pop, selv om noen låter, som åpningssporet “Contagious” og førstesingel “Sinners Hymn”, åpner med blytunge gitarriff som du nesten like gjerne kunne funnet på skiver med Marilyn Manson eller Rammstein – uten at vi skal trekke den sammenligningen noe lengre. I motsatt ende av spekteret har vi ballader og poplåter som “Crawling Out Of The Dark” (om forholdet til Sambora?) og den avsluttende “Moonwalker” som ikke hadde vært malplasserte på en Kate Perry- eller Lady Gaga-skive. På låtskriverfronten har hun fått hjelp av Nikki Sixx på “Stream Of Conciousness”, men hun klarer seg stort sett fint på egen hånd – enkelte spor mangler dog litt på refrengene som burde ha løfta låta opp på et nytt nivå, som f.eks “Rescue Me” og “Blow”. Selv om Orianthi først og fremst er kjent som gitarist – og jeg kommer jaggu ikke på mange kvinner som spiller bedre enn denne blondina – så skal jammen ikke sangstemmen hennes undervurderes. Det er nok av stjerner som ikke synger like bra som Orianthi – hun har denne litt søte, sexy stemmen som kan minne noe om Britney Spears, uten at det skal brukes mot henne. Med litt flaks og timing har absolutt Orianthi med disse låtene potensiale til å nå ut til et vesentlig større publikum – javisst er det popmusikk som kunne gått rett inn på P4, men det er i det minste bra popmusikk. Og som gitarist burde Orianthi være en enorm inspirasjon til utallige vordende musikere i tenårene på pikerom verden over. Geir Amundsen PARADISE IN FLAMES Devil’s Collection Blood Blast Symfonisk teatralsk black metal ligger som bunn hos denne brasilianske kvartetten som nå slipper sitt tredje album. Cradle Of Filth har nok ikke vært helt uten betydning, ei heller Old Man’s Child. Samtidig er det sørAmerikansk dette, da er det gjerne en litt mer fandenivoldskhet som lurer enn hos nevnte europeere. Og da møtes vi på et nivå som ikke blir for symfonisk for min smak, selv om vi snakker innslag av kor, synth og kvinnelig vokal. Produksjonen er passe mørk og ikke altfor polert, og Damiens vokal er mer death metal enn black metal. Jeg liker godt tunge
“Satans Law” selv om jeg gjerne skulle hørt en versjon uten kvinnekoringen som dominerer spesielt slutten av låta. Det er sånn akkurat passe irriterende og slitsomt. “It’s All Wrong” er intet mindre enn brasiliansk brutal death/ thrash og er også litt småkul. “The Tepes” er en annen låt jeg noterer meg som fet, men også her er det altfor mye kvinnelig aahaahaahaahaah. Og akkurat det var jeg drittlei allerede i 1998. Senest. Utover det, en god del ålreit her. Ronny Østli PHIL CAMPBELL BASTARD SONS We’re The Bastards Nuclear Blast
AND
THE
Now, THIS is what I call parenting! Etter Lemmys død i 2015 ville ikke Phil Campbell verken hvile på laurbær eller suge på gamle karameller. I stedet dro han med seg tre sønner og en tøff vokalist og starta nytt band – og navnet ga seg i grunnen sjøl. Nå foreligger skive nr. 2, og i forhold til den fine debuten synes resepten å være ‘mer av alt!’ Stilmessig bør vel neppe noen overraskes over at vi snakker steintøff muskelrock med full øs n’rollfaktor, uten at det likevel ligger for tett opp til Phaderens gamle band. Gitaren låter umiskjennelig Phil C., mens vokal, bassing og det massive, men likevel luftige lydbildet bringer tankene vel så mye mot et band som Hellyeah. Produksjonen er rett i trynet, og bandet spiller både lekent og bøtte tett. Det er svintøft, full spiker &bånnpeddal tvers igjennom, og heri ligger i grunnen skivas lille svakhet; noe svak dynamikk og variasjon. Men, du&du – låt for låt er dette ei skive som tar 200 i benk og eter ozeloten rå! Av og til trenger man bare en ventil, og til denne retten kan det anbefales en kald øl. Wilfred Fruke PRINS SVART Under Jord Musica Ex Machina Mange liker å fremstille Prins Svart som unike, men det eneste som skiller dem fra mange andre band er vel at de synger på svensk. Det er unektelig et veldig musikalsk språk, så den svenskspråklige rocken er kjærkommen. Dette er deres tredje album, og lite er egentlig nytt fra de foregående utgivelsene. Kjernen i bandet er den samme, mens de varierer med diverse vokalister. Selv synes jeg det er stas å høre Mats Levén synge på svensk, men de andre gjør også en fabelaktig jobb. Sjangermessig blir vi unektelig tatt tilbake til syttitallet. For hver låt kan du høre likhetstrekk med gamle klassikere, noe som kanskje ikke er tilfeldig. Det er ikke gjort et eneste forsøk på å høres original ut. Jeg synes det er litt rart at de ikke har lagt mer arbeid i coveret. Selv i digitalt format er platen inndelt i side A og B, så det er åpenbart at den først og fremst skal
utgis på vinyl. Elendig platecover var vel også en del av syttitallet? Kanskje nettopp dette er intensjonen. Hva vet vel jeg. Platen er for all del bra. Det er bare litt vanskelig å si hvor bra den er. Tror dette blir veldig opp til hvor ukritisk du er. Anbefaler alle fans av Deep Purple, Black Sabbath, Led Zepplin osv å sjekke ut platen. Dette kan være gull. “Ingen Minns Oss När Vi Dör” personlig favoritt. Dette er Black Sabbath på svensk! Stig Rune Robertsen PULSE Adjusting The Space NRT Records Hjernesvinn henger ikke nødvendigvis sammen med alder, i alle fall ikke i kunstnerisk kontekst. Jyplingene bak østerrikske Pulse hjemler med fynd at den elektro-industrielle metallen ikke har beveget seg av flekken siden 1990-tallet; følgelig blir kvartettens toskete skvalder om futuristiske lydbilder og gotisk cyberspace like gagnlig som reversert fordøyelsesprosess. Kompositorisk pensler Pulse snevert som en gjennomsnittlig K-pop-unge, mens tilslaget av forstilt halskatarrvokal hamrer de siste hundre spikrene gjennom prosjektets morkne kistelokk. I møte med jålete ingenting kommer man i hu hvor glad man skal være for at Rammstein eksisterer. Geir Larzen QUEEN + ADAM LAMBERT Live Around The World Miracle Recordings Jeg husker godt min egen reaksjon på Lamberts opptreden med Queen på Sweden Rock Festival for noen år siden, og denne kompilasjonen av live-opptak fra verden rundt, 2014-20, sementerer inntrykket av Adam Lambert som en vokalist og entertainer av ypperste ekstravaganse – på samme måte som Freddie Mercury tidligere fylte ei scene nærmest på egenhånd. Det er nemlig i første rekke nettopp dette det hele nå handler om, på godt og vondt; å skulle erstatte en av rockens fremste både utøvere og personligheter, og Lambert løser dette på strålende vis! I tillegg til en fabelaktig vokal leveranse er han akkurat så arrogant og flamboyant som rollen krever, men samtidig formår han å framstå som en leken hyllest på egne bein og ikke som en billig og halvsjarlatansk imitator. Videre er det opp igjennom åra svært mange som har forsøkt, men ingen som noen gang har klart, å kopiere sixpencesoundet til Brian May, og selv om bassen dessverre ikke trakteres av John ’Eremitt’ Deacon og trommis Roger Taylor er både overraskende og litt skuffende anonym i lydlandskapet, hersker ingen tvil om at dette såvisst er Queen og intet tribute-band. Like fullt, dette blir for meg litt som en skygge av hva som optimalt sett kunne ha vært – i hovedsak grunnet en seleksjon av låter som vekter noe overdrevet tungt mot barteperiodens
NRM 4-2020
77
AN M ELDE L SE R
SKIVER radiohits, på bekostning av musikalsk langt mer interessante kutt. Jeg mener; like mange – 4 – låter fra lett mediokre ”The Works” som fra de fem første, enorme skivene – til sammen?? I tillegg klemmes også inn to mindre vektige Mercury-solospor i unøde. Jada, det er trolig det ’folk vil ha’, men i så måte en bitteliten nedtur for oss med et litt dypere engasjement, selv om vi også får herligheter som ”Now I’m Here” og ”Fat Bottomed Girls” inni Radio Talentløs-kavalkaden. Med det sagt; hva som faktisk serveres er smakfullt og lekkert anrettet på sølvfat, og selv ei røten flause som ”I Want to Break Free” låter halvveis spiselig. Det låter friskt og ikke minst sultent tvers igjennom, den slappe og sidrompa ”Crazy Little Thing Called Love”-versjonen unntatt, og bare de innvevde opptakene av Mercurys salige vokalgymnastikk gjør dette til et must-have. Verden vil naturligvis aldri få Mercury tilbake, men jeg vil påstå at Adam Lambert er den perfekte mann til å videreføre hva han stod for – selv om dette fortsatte fokalpunktet på mange måter setter det fabelaktige bandet Queen en gang var litt i skyggen. Wilfred Fruke RAIN Singularity Giant Electric Pea John Jowitt og Andy Edwards var begge å finne i IQ og Frost under forrige dekade. Et årelangt vennskap har etterhånden ledet til opprettelsen av bandet Rain, som platedebuterer i november, og som neppe foruretter mange fans. Estetisk ligger kvartetten under for neo-progressive direktiver, særlig i måte å tenke lyd og struktur på. Heldigvis lodder Rain kompositorisk dypere enn den derivative forgrenings generelle tannløshet, og blant bandets absolutte fortrinn tilkommer dets intelligente omgang med mørke jazzklanger, stundom i intertekstuell vals med Echolyn og High Wheel, om noen husker sistnevnte. En noe tam og forstilt utøvelse legger ingen demper på eventyrlystne ”Devils Will Reign” eller ”Walkaway”, som, i spann med ”Dandelion”, kullkaster neoprogressive idealer på relativt upløyd mark av forstemmende jazzharmonikk, refleksiv visesang, moderne rock og driftig new wave. ”Singularity” smis av rutinerte slitere som ingenlunde hemmes av blaserte mentaljerntepper. Jeg er positivt overrasket. Geir Larzen RAVEN Metal City Steamhammer Det fineste man kan ytre om Raven er at trioen, anført av det slitne brødreparet John og Mark Gallagher, umiddelbart reiser assosiasjoner til Venom; begge grupperinger oppsto i metallbyen Newcastle og sognet til Neat Records på 1980-tallet. Tittelen på Ravens ørtende studioplate er
78 NRM 4-2020
forøvrig ekvivalent med det festlige, antologiske videogrammet utstedt av nevnte plateselskap i 1985, hvor Venom fullstendig skyggelegger byens øvrige band, samtidig som Raven, absurd nok, undertegnet platekontrakt med Atlantic Records. Den nyrekrutterte trommeslageren, Mike Heller, besørger Raven et teknisk løft, uten at så fremmer et sedvanlig armodslig, infantilt og speed-metallisk låtmateriale, kranset av John Gallaghers gagnløse, og ofte falsettskrikende gutturalutbrudd. Man kunne saktens påskjønne et skulderklapp for nidkjær tjenesteiver, men jeg føler faen ikke for det – bandet er irreversibelt sjabert. Geir Larzen RING VAN MÖBIUS The 3rd Majesty Apollon Prog Norske Ring Van Möbius innlater seg ikke på å marsjere i takt med tiden. Og hvorfor skulle de det? I angjeldende band hersker den klassisk-progressive trioformasjonen av klaviatur, bass, trommer og vokal, hvor intertekstuelle pekere unektelig går i retning av Emerson Lake & Palmer, Trace, Triumvirat og Pär Lindh Project. ”The 3rd Majesty” tilvirkes hundre prosent analog, og kunne like gjerne vært utstedt i 1972 som i 2020. Thor Erik Helgesen og medsammensvorne gjorde et solid debutalbum i ”Past The Evening Sun”, hvor særlig det Van Der Graaf Generator-injiserte tittelkuttet skar dypt. Oppfølgeren fører ingen øyeblikk av tilsvarende kvalitet, men til gjengjeld spinner skiva jevnere og mer foredlet. Et 22 minutter langt, progressivt potpurri – selvforklarende ”The Seven Movements Of The Third Majesty” – konstituerer albumets hovedpulsåre, og gestalter hele læreboka i artsformen, inklusive halsbrekkende metrikkomslag, tematiske genesiser, temperatursvingninger og et generelt selsomt uttrykk, stundom i tråd med nettopp Van Der Graaf Generators uregjerlige natur. Jeg bifaller især stykkets aggressive motiver, samt bandets smittende spilleglede. At Ring Van Möbius ikke besitter Emerson Lake & Palmers tekniske, autonome eller kompositoriske lødigheter lever man fint med. Skumrende ”Distant Sphere”, oppført med strykekvartett – tonalt ikke direkte i klinsj med Birth Controls seriøse arbeider – henter hjem pokalen for reisens flotteste øyeblikk. Geir Larzen
Wesseltofts pianofigurer er spennende og, heldigvis, noe mer reflekterte enn sist. Jeg har nemlig en hane å plukke med tangenttisten, som i sin villfarelse bedyrer improvisasjonens forrang fremfor komposisjon. ”Space Sailors” er åpenbart utviklet under fritt, scenisk samspill, men dernest prosessert og platestrukturert – eller komponert, som Wesseltoft neppe vil uttrykke det. Balansen mellom skisserte metodologier slår heldig ut for en ihuga trio som ønsker å melde noe substansielt. Aller best fungerer gjennomarbeidete, omstendelige og melodiraffinerte ”The Life And Death Of Hugo Drax”, ”Terminal One”, samt senromantiske og etterhånden stratosfærisk-symfoniske ”Arriving At Ramajay”. Årets Rymden-skive overrasker. Geir Larzen SEASON OF DREAMS My Shelter Pride & Joy Music Av og til må jeg snu meg for å sjekke etter skjulte kameraer ved gjennomlytting av nye skiver. Jeg elsker god heavy metal, men det er fint lite i denne soniske verden som er så latterlig ræva som håpløs, overpompøs og pretensiøs slottsrock uten noen form for kvalitetsfiltre, småslarvete innspilt og etterarbeida i Studio Gutterom under eget oppsyn. De skal få rikelig for forsøket, og summert med de to halve riffene jeg nesten likte, havner vi totalt på en hel revolver mens gapskratten runger og hanen spennes – og mer tid trenger verken du eller jeg å spandere på Season of Dreams. Wilfred Fruke SILIUS Worship To Extinction Rock Of Angels Thrash metal kan man selvsagt like, og østeriske Silius henvender seg til fans av band som Exodus, Testament, Lamb Of God og Pantera. Altså mye tradisjonell thrash med moderne touch. Og det er vel der jeg faller litt av. Det er mye fete riff og jeg finner mye hygge. Det er når elementene av groove metal kommer inn begeistringen daler. Sjekk videoen til “Abominate” Den har egentlig alle disse elementene, og er en god representant for “Worship To Extinction”. Ronny Østli
RYMDEN Space Sailors Jazzland Recordings
SNOWY WHITE Something On Me Soulfood
Bugge Wesseltofts mangeårige drøm om å lede progressiv pianotrio kulminerer i Rymden, som herved gjør sitt andre og mest fokuserte album. Dan Berglund (bass) og Magnus Öström (slagverk) reiser fertile komp, som vil appellere til rockeprogressive lesere, mens
Nært på dagen 40 år etter Whites Thin Lizzy-debut med fine “Chinatown” slipper nå gitaristen sitt nye opus, etter alle solemerker å dømme til øredøvende likegyldighet. Dette er nemlig ganske så lite å skulle lette på skinka for; tilårskommen og ganske saktegående
voksen-blåpoprock som i grunnen verken fordrer engasjement eller irritasjon, dog tuftet på kompetanse og god dyktighet i selve utførelsen. Låtmessig sklir det hele rett forbi uten at øret finner grunn til å spisses noe sted, og det hele tusler seg omsider i havn som et Dire Straits på full tomgang. Whites gitarspill holder riktig nok ennå godt mål og er i seg sjøl skivas beste eksistensargument, men også her kan nok Mark Knopfler spille ringer rundt ham mens han selger pølser med både sennep og ketchup. Og løk. I det fulle og hele er vel det rette å si at dette er en ganske så uinteressant og overflødig utgivelse snarere enn en direkte dårlig sådan, men i en verden av flott, uoppdaget musikk kan jeg dog ikke finne noen særlig vektige grunner til å skulle bruke mer tid på Snowy White anno 2020. Wilfred Fruke SODOM Genesis XIX Steamhammer Tom Angelripper har omrokert besetningen, og dette er comebacket til gitarist Frank Blackfire, som var med i glansperioden på tampen av åttitallet. Og det er sjeldent jeg har vært vitne til et så merkbart besetningsskifte. Lyden er langt mer klassisk, riffingen er mer kvass og på og det låter mer fandenivoldsk. Spesielt trommelyden til nyervervede Toni Merkel er ren nytelse. Spiller kult gjør også fyren, som ble født det året bandet utga “Agent Orange”. Mulig det har sitt og si at Merkel også har fungert som studiotekniker. Jeg nevnte på forrige skive at jeg hørte likheter med nevnte “Agent Orange”. Da skal det sies det jeg hørte da blir mils avstand kontra det vi hører her. Dette er klassisk Sodom på sitt beste. Kanskje en del referanser til “Persecution Mania” også. Første singel “Sodom And Gomorrha” åpner skiva og er så klassisk tysk thrash som det kan få blitt. Det er elleve låter og en intro, og skiva er jevn så det å gå gjennom låt for låt er lite hensiktsmessig. Singel nummer to, “Indoctrination” viser en mer punka side av bandet, og er blitt en stor favoritt. Vi finner også tre låter med blastbeats her, som er nytt i Sodom sammenheng. Riktignok kun som krydder i enkelte partier og ikke gjennomgående i låtene. Andre låter jeg vil trekke frem som favoritter er tittelkuttet, “Glock’n’roll” og “Dehumanized”. Ronny Østli SÓLSTAFIR Endless Twilight of Codependent Love Season Of Mist Et kvart århundre etter at gitarist og vokalist Aðalbjörn “Addi” Tryggvason var med på å starte den atmosfæriske islandske kvartetten Sólstafir, er de nå ut med nytt album. Albumet har fått tittelen “Endless Twilight of
norwayrock.net
AN M E LD E L SE R Codependent Love” og de fortsetter å følge sin ledestjerne – at det ikke skal være noen regler når de lager musikk. For de som ikke kjenner til Sólstafir så beveger de seg i et landskap som er drømmende og vakkert, men som også er mørkt og brutalt, som også Island i seg selv gjerne kan beskrives. Albumet startes med den første singelen fra albumet “Akkeri” og det er en ti minutter lang episk låt fra islendingene, der stemmen til Addi blir et instrument i seg selv og ikke bare vokal. Låtene til Sólstafir beveger seg hele tiden imellom det vakre og det brutale og ofte flere ganger i samme låt. “Akkeri” gjør nettopp det og det må gjerne en låt gjøre for at den skal holde oppe koken i ti minutter! Låten inneholder alt du venter deg fra Sólstafir og vil nok glede fansen. Bandet har av og til vært innom engelske tekster og sanger her og der, men har hovedsakelig holdt seg til å synge på islandsk. Det gjør de her også, men de har med en låt på engelsk og den heter “Her Fall from Grace”. Låten funker den, men jeg personlig liker Sólstafir best når de synger på islandsk og det er nok sånn de fleste vil høre dem. Så kommer vi til den heftigste låten jeg har hørt fra gjengen på lenge. Låten heter “Dionysus” og tar oss med tilbake til black metal-røttene som bandet startet som mot slutten av 90-tallet. Her får virkelig Addi kjørt seg, og låten sitter som en kule den. Den følges opp av en låt fra helt motsatt side av skalaen i sangen “Til Moldar”. Den blir albumets roligste og den bæres fram av stemmen til nevnte Addi. Dette er et album som byr på det meste i repertoaret til Sólstafir og det er en variert og spennende plate. Herregud, vi får til og med servert litt rett fram blues i låten “Or” og da har de vel nesten vært innom det som er verdt å være innom av sjangre. Har du ikke hørt Sólstafir før så er dette en bra plass å begynne og kjenner du bandet fra før så vil du garantert trykke “Endless Twilight of Codependent Love” til brystet ditt. Fantastisk! Glenn Knudsen SOLSTICE Sia Giant Electric Pea Seks studioalbum på førti år er Solstices kontraproduktive status, men vi takker ærbødig de mennesker som evner å holde kjeft i øyeblikk hvor de ingenting har å melde. Andy Glass er bandets eneste gjenværende originalmedlem, som blir ved sin stilistiske lest av oppstemt jazz- og new age-farget neo-progressiv rock. Jess Holland, englendernes nyrekrutterte vokalist, gjør en hederlig, men anonym figur – et relativt symptomatisk Solstice-trekk, trass i at bandet ikke klinger som øvrige engelske 80-tallsderivativer. ”Sia” slanger seg dovent og trygt avgårde langs opplagte harmoniskstrukturerte alléer, uten at jeg finner grunn til å bli værende lenge i et materiale som ugjendrivelig fremstår mer regressivt og dilettantisk enn eksplorasjonssøkende. Geir Larzen
norwayrock.net
SKIVER SOULBURN Noa’s D’ark Century Media Nederlandske Soulburn serverer oss klassisk seig death metal. Ikke overraskende når bandet ble dannet av to medlemmer fra Asphyx, samt at det har vært og er folk fra Pentacle og Legion Of The Damned. Dette er gode referanser musikalsk. Det stresses ikke med tempoet, snarere tvert imot. Jeg skjønner ikke at det går an spille doble basstrommer stødig så sakte som Marc Verhaar gjør i “The Godless I”. “Anarchrist” kan vel kalles uptempo, men kjapp i death metal sammenheng er vi rimelig langt unna. Like fullt viser dette variasjonen på skiva. Produksjonen er passe upolert selv om den er god og kraftig. Låtene jeg har nevnt utmerker seg mest positivt, men jeg vil uansett kalles skiva jevnt god. Ronny Østli STEVE HOWE Love Is BMG Første soloprosjekt på ni år fra Yesgitarist Howe er neppe evnet å overrumple de som kjenner pionérens karriere inngående, men det underslår ikke det faktum at ”Love Is” fører lytteverdig musikk. Tonen er varm og inkluderende, og repertoaret spenner fra fine The Shadows-pastisjer i ”Fulcrum” og pop-kjevlete Yes-ekko, best representert ved ”It Ain’t Easy”, til pastorale instrumentalsnutter og progressiv-strukturerte ”Love Is A River”. Howes uforlignelige gitarkarakteristika omslutter hele materialet; det samme gjør veteranens iboende trang til å speide etter andre løsninger enn de opplagt trivielle, noe som eksemplifiseres i nevnte ”Love Is A River”, samt smellvakre ”Pause For Thought”. Howe kjenner egne vokalbegrensninger, men gjør faktisk en hederlig sanginnsats, bakket av kreative korister. Steve Howe står musikalsk rakrygget i sitt 73. leveår. Geir Larzen TAMMATOYS Conflicts Apollon Prog I hine dager, nærmere bestemt under første halvdel av 2000-tiåret, tilvirket trønderske Tammatoys to eputgivelser. Deretter ble det stille. Meg bekjent påbegyntes ”Conflicts”, bandets første langspillfonogram, alt i 2013, initiert av primus motor, brettist og sanger Kjetil Bergseth, med kompositorisk drahjelp fra originalmedlem Øystein Utby og Norway Rock Magazines Bjørn David Dolmen; sistnevnte stiller som én av tre gitarister i den nye besetningen. Stilistisk speiles Bergseths elsk til neoprogressive presedenssettere som
Marillion, Saga, Porcupine Tree og Arena, med skumrende glimt av nyere tids IQ, særlig i albumets ekstensiverte nøkkelkomposisjon ”The Conflict (Part 1)”, hvor tonen blir progressivt bitende. Stykket borger blant annet for bluesgrunnet tungrock, orientalske instrumentalfigurer og sirlige brytninger av nennsom, symfonisk rock, ikke på direkte kollisjonskurs med Opeth, trass i Bergseths begrensete vokalkapasiteter. Andre driftige øyeblikk teller melodisterke ”Downfall”, hvis atmosfæriske crescendo, i spann med ”I Will Follow”s symfoniske utgang, innestår førsteklasses neoprog. ”Time” gestalter forresten fine ansporinger, men representerer en greie som The Flower Kings gjør bedre enn resten av planeten. Brorparten av ”Conflicts” er åpenbart pennet per klaviatur, og Bergseths skal påskjønnes en avstandtagen til forgreningens husmoderlige og plastiske 1980-tallsklisjéer. ”Conflicts” verifiserer et voldsomt løft kontra trøndernes ep-utgivelser. Geir Larzen TERJE RYPDAL Conspiracy ECM Årets gledeligste comeback i platerillers støpning svarer Norges unikum nummer én, Terje Rypdal, for. Jeg var neppe den eneste som trodde vi hadde sett siste studioalbum fra komponisten, som i senere år har gitt sporadiske konserter med Conspiracy-ensemblet, bestående av Ståle Storløkken (klaviatur), ungfolen Endre Hareide Hallre (bass) og Pål Thowsen (slagverk). Nevnte band gestalter samme vigorøse, intuitive teft som The Chasers, og hele albumet klinger ungdommelig inspirert. Dets form og tone trekker linjer til platene med nevnte The Chasers, men også 70-tallets uensartede bautasteiner som ”Odyssey” og ”Waves”. Rypdals tre musikalske hovedmoduler av jazz, rock og klassisk (lest som alt fra barokk til samtidskunst), samt en uavlatelig progressiv higen – man får ofte følelsen av at veteranen søker til noe utenfor gitarinstrumentet – besjeler hans nykomponerte materiale med uforlignelig identitet og følelse. Balansekunstneren i ham holdes høy i hevd; det er aldri godt å fastslå hvor improvisasjonen overtar det kompositoriske, men begge departementer abonnerer på melodisk substans, verdighet og stemning. Koryféens elektriske Fender dominerer lydbildet, men Rypdal er en uvanlig lydhør virtuos som uavkortet lar de øvrige musikerne skinne. ”Conspiracy” taler både den angrepslystne og den introspektive Rypdals sak. ”As If The Ghost… Was Me!?” setter standarden, og fungerer prosjektsynoptisk i all sin klangrike, tonale og byggesteinestetiserte ynde. Åndelig sett fanger stykket noe av Rypdals kvintessens. Andre favoritter fra ei skive uten dødpunkter teller det rockeorienterte tittelkuttet, kirkelige og åndssvakt godt oppførte ”What Was I Thinking”, hvis crescendo sammenfaller med mitt platefavorittøyeblikk, samt smakfulle
og dynamiske ”Baby Beautiful”. Samtidig som ”Conspiracy” ikke vil skuffe én eneste fan overrasker 73-åringen, pluss medmusikanter, med et svært imøtekommende og inspirert arbeid som løyver et utmerket tilskudd til en singulær diskografi. Jeg elsker de fleste fasetter av Rypdals produksjon, men kanskje særlig dennes bandorienterte verker. Geir Larzen TERRA ATLANTICA Age Of Steam Pride & Joy Music Hva er dette? En plate om Steampunk? Spennende! Enda et tysk power metal-band med et konseptalbum, jada det finnes mange av dem, og mange som ikke er verdt tiden det tar å høre på dem. Terra Atlantica spiller hardt på klisjeene. De klarer likevel å skille seg ut av mengden. Gitarriffene er spennende og lekne. Til å ikke ha kreditert noen på tangenter, er det enormt med keyboard og synth på plata. Keyboardene er vel høye i miksen på steder hvor de egentlig ikke er annet en lydkulisse. Albumet er sprekkfull av gitarløp og soloer. Det er stor forskjell på disse, noen er raske og arpeggiobaserte, andre minner mer om Petrucchi med følelse, teknikk og presisjon. Andre er nesten pinlig kjedelige og uoppfinnsomme. Jeg blir litt lei av de digitale strykerne og messingblåserne som er med på alle spor, en gang i blant er greit, men dette er for mye. Apropo for mye, bandet legger inn partier inspirert av klassisk musikk i en del av låtene, det kunne de ha spart seg for. Den episke låta kommer på slutten av plata, som vel er tradisjonen innen sjangeren. “Until the Morning Sun Appears” er bygd rundt malen fra sjangerens adel Helloween, Gamma Ray m.fl. Denne fungerer godt og har flere minneverdige partier og mye som kan allsynges. Det er kanskje litt langt mellom høydepunktene på denne plata, men det er mye å like her. Ingar Høgstedt THE FLOWER KINGS Islands Inside Out Et drøyt år etter “Waiting For Miracles” er Roine Stolt tilbake med et nytt The Flower Kings-album. “Islands” byr på 92 minutter med blomstrende progrock, og er et mer fokusert album enn på lenge fra Stolts kant. Stolt og mannskap har hatt for vane å utgi lange plater – som regel i form av dobbeltalbum – som huser alt fra konsis låtskriving til små verk som varer halvtimen. “Islands” skiller seg i så måte ut, ettersom den bygges opp av kortere musikkstykker (fra syv minutter og ned). Samtlige av stykkene er også gode, og viser The Flower Kings i alle sjatteringer. Selvsagt er “Islands” tung å fordøye (noe en The Flower Kings-plate skal være), men der “Waiting For Miracles” fremstod sprikende i struktur og uttrykk er årets
NRM 4-2020
79
AN M ELDE L SE R
SKIVER verk mer koherent. Et ordentlig jevnt album har ikke The Flower Kings lagd siden debuten. Dette gjelder også mesterverker som “Stardust We Are” og “Unfold The Future”, men noe av sjarmen ligger i det uforutsigbare, kvalitativt så vel som strukturmessig. Perlene på årets dobbeltdekker er for mange til å nevne, men “Goodbye Outrage”, “Looking For Answers” og tittelkuttet er blant stykker som skiller seg ut. “Goodbye Outrage” viser Stolt på sitt mystiske, og fører tankene til “Unfold The Future”s “The Navigator”. “Looking For Answers” holder derimot symfoniske kvaliteter, strukturert rundt en nydelig melodi som er utmerket utført av Stolt på gitar. “Islands” gir også plass til komposisjoner som uttrykker alt The Flower Kings står og har stått for, så som mangfoldige og herlig rampete “Black Swan”, som tikker inn på seks minutter. Samspillsog produksjonsmessig setter Stolt lista høyt. Jeg merker at jeg er oppriktig kry av dem nå. Bjørn David Dolmen THEM Return To Hemmersmoor Steamhammer
folkemusikk fra Europa og Østen. Man kan ikke umiddelbart beskylde Hamasyan for å tenke konvensjonelt – det imponerende er at syntesene fungerer, og at oppføringen fremstår nonchalant utvunget. Gitt pianistens himmelvide parametere er det ikke å undres at enkelte komposisjoner påminner Emerson Lake & Palmer, kanskje særlig bombastiske ”Ara Resurrected”, som ikke sparer på virkemidlene, og sågar støter innom rene progmetalliske brokker. Det er befriende med musikere som kan komposisjon og som ikke nekter seg noe i jakten på ”den forsvunne akkord”. Foruten nevnte høydepunkter er jeg svak for ”Space Of Your Existence”, jazz-psykedelisk orientalske ”Our Film” (gjestet av vokalist og cellist), yppale ”Vortex” og arkadisk-sakrale ”37 Newlyweds”. Søker du et 2020-album som ikke vil kjede deg, gå for ”The Call Within”. Geir Larzen TOMMY LEE Andro Better Noise Music
N
Mens vi venter på nytt album fra King Diamond kan fansen varme opp med a m e ri k a n sk / t y ske Them. Dette er tredje og siste del av en historie jeg ikke er veldig kjent med. Men sjansen er vel stor for at det er noe okkult snadder i kjent stil. Må le litt når hovedkarakteren heter Miranda. Ikke Missy eller Miriam, altså! Det blir tidvis såpass plagiat at jeg sliter litt med å ta de seriøst. Samtidig skal de roses for å ikke legge skjul på sine intensjoner. Dette er vel så mye en hyllest, som det er uoriginalt. Platen er muligens litt tyngre enn sine forgjengere, og det er derfor vanskelig å ikke få assosiasjoner til Mercyful Fate! Ellers kan en god dose thrash metal og Iced Earth spores, rent sjangermessig. Jeg synes nesten det er litt rart at et så stort plateselskap satser på dette, men det er mulig det bare er jeg som er litt blind av min kjærlighet til King Diamond. Jeg synes ingen låter utmerker seg i verken negativ eller positiv retning, så jeg blir en smule likegyldig. Akkurat som når jeg hører Portrait, et annet tilnærmet coverband. Stig Rune Robertsen
Mötley Crües k o n s e k v e n t overvurderte trommeslager, Tommy Lee, uttrykker stolthet over sitt ferske soloalbum. Det har han ingen grunn til, selv om dennes bestrebelser på å konseptualisere androgyni sikkert hviler på edle motiver. Platas bråkete forekomster plukker opp den fordummende tråden fra søppelprosjektet Methods Of Mayhem, flankert av et koppel like udugelige venner som babler og kauker rytmisk i mikrofon, over banale, hemorroide-tunge og overprosesserte synthesizerostinater. Skivas såkalt feminine, rapelektroniske pop-fadeser er like bunnskrapt intelligens, teft og dybde som dens framfusende forekomster. Tommy Lee syr soniske puter under armene på en overdigitalisert generasjon uten antydning til musikalsk forståelse. ”Andro” avleser så ubehjelpelig ræva at man fristes å sende kondolansetelegram til plateselskapet. Det vil være opportunt om fyrens kunstneriske ettermæle kun handler om at han lagde sexvideoer med en eller annen blondine i et eller annet tiår. Geir Larzen
TIGRAN HAMASYAN The Call Within Nonesuch
ULVER Flowers Of Evil House Of Mythology
Amerikanske Hamasyans sjuende soloplate ser pianisten pulverisere stilistiske skisma mellom jazz, klassisk, avantgarde og rock, og selv om utgivelsen stort sett oppføres innenfor rammene av en jazztrio syder og koker materialet av progressiv rockegehalt. Åpningsdrønnet ”Leviation 21” er et kontrasterende mesterstykke av aggressive synkoperinger og omkalfatrende tonalitet, sammenvevet av amerikansk jazz, klassisk modernisme, samt metrisk intrikat
Nå skal ikke jeg påberope meg å være noen ekspert innen elektropop, men Ulver er et band jeg har hatt sans for uansett om de har spilt black metal eller electronica. Når det kommer til referanser i sjangeren er jeg direkte blank. Om noen mener dette er en plate som er direkte rip off av andre må dere ha meg unnskyld, slikt er jeg nemlig lykkelig uvitende om. For jeg liker dette nemlig veldig godt. ”One Last Dance” åpner årets verk. Den starter rolig og bygger seg opp til en
80 NRM 4-2020
god poplåt, og det jeg liker med den er at den ikke er altfor catchy ved første lytt. Man må jobbe noen runder med denne, man hører det er noe og vil sette på skiva en gang til. Nå vil jeg likevel påstå dette er det lettest tilgjengelige albumet jeg har hørt fra Ulver så langt, eksempelvis setter videolåta “Russian Doll” seg på hjernen med en gang. Og det er flere av dette kaliberet. Som “Nostalgia”. Den fremstår per i dag som min favoritt. Depeche Mode er et av få band i denne stilen jeg har hørt litt på, og ”Little Boy” får meg til å tenke på deres mer bombastiske sider. Oppi alt dette finnes det ting jeg sliter med også. “Hour Of The Wolf” blir jeg ikke noen god venn med. Der skjer det lite. Uten at alt Ulver har gjort er myntet på at det må skje så mye. “A Thousand Cuts” som avslutter har sterke referanser til en del av de mer tungsindige EPene de ga ut for snart to tiår siden. Riktignok er også denne blandet inn med stilen vi finner på resten av plata, som gjør at den glir fint inn og på mange måter blander nytt og gammelt Ulver. Ja, gammelt som i elektronisk Ulver da. De som forventer black metal blir nok skuffet nok en gang. Vi som fint kan overleve trettisyv minutter med god elektronisk popmusikk kommer til å storkose oss over “Flowers Of Evil”. Når jeg allerede har nevnt at dette er bandets lettest tilgjengelige plate, er jeg spent på levetiden. Men at den forblir et lyspunkt gjennom hele den kommende mørke høsten er jeg helt sikker på. Ronny Østli UNLIKE THE FALLEN Dead Echoes Unlike The Fallen Disse Drammensgutta ga jeg positiv omtale for sine tre bidrag på årets “Ungt Blod #3”, samlingen fra metallinja på Heimtun Folkehøgskole. Nå er debutplata tilgjengelig for streaming. Alle de tre låtene vi har anmeldt tidligere er med på plata, men vi får også fire andre låter, samt en intro, innenfor sjangere moderne melodisk death metal. Og som jeg skrev om bidragene på samleskiva, så er materialet jevnt og gutta har funnet sin stil. Selvsagt kan vi trekke frem svenske referanser, med rytmiske sinte vers og melodiske refreng. Første spor “Through Anger And Insanity” har et melodisk refreng som setter seg på hjernen. “Fear” derimot er uptempo, men holder likevel igjen tempoet så den får et fint groove. Refrenget her er også melodisk, men med måte. Med det mener jeg at det ikke blir helt rosa tyggegummi og i overkant catchy. Og dette her gjelder store deler av skiva. Tittelkuttet er mer tradisjonell death metal, mens “Manipulations” gir meg assosiasjoner til nyere Metallica. Favoritten min er “Choosing Fate” som også er melodiøs med måte, men kanskje hakket mer melankolsk enn mye på plata. Lydbildet er tungt og massivt og jeg liker spesielt den tunge trommelyden. Når trommene i tillegg ligger litt bakpå og skaper det nevnte groovet, så blir dette en særdeles god debut. Ronny Østli
UNRULY CHILD Our Glass House Frontiers AOR-ens kulthelter Unruly Child har virkelig fått i gang produktiviteten den siste tida - i løpet av de siste fire år har vi fått tre nye studioalbum og en liveskive/DVD. Undertegnede var ganske lunken til forrige utgivelse “Big Blue World”, noe som resulterte i en rasende indignert mail fra keyboardist, låtskriver og produsent Guy Allison men da kan jeg denne gang berolige ham med at denne skiva låter atskillig bedre enn forgjengeren. Det starter feiende flott med “Poison Ivy”, en av de tøffeste låtene de har levert oss siden bandet kom sammen igjen med den fantastiske vokalisten Marcie Free for ti år siden, etter at hun i praksis gikk under jorda i femten år etter kjønnskifteoperasjonen i 1995. Andresporet “Say What You Want” er noe av de mest rocka Unruly Childlåtene noensinne, med et drivende og hoggende gitar-riff fra Bruce Gowdy. På denne skiva har de forøvrig fått en hjelpende hånd fra bassmaestroen Tony Franklin (ex-Blue Murder, Whitesnake, The Firm), og han gjør som forventet en bunnsolid innsats, men uten å sette noe eget særpreg på låtene - vanligvis kjenner jeg igjen den fretlessen hans blant tusen andre, men her gjør han stort sett jobben uten noen større instrumentale krumspring. Skiva er velprodusert og velspilt, med sedvanlig ypperlig vokalinnsats fra ms Free, og flere meget sterke låter. Jeg kan personlig styre meg for den nærmest West Coast-smoothe “Freedom Is A Fight”, men etter den kommer to glimrende låter so avrunder skiva - “The Wooden Monster” (hvor Franklin markerer seg), og bassdrevne “We Are Here To Stay”, hvor de gjør maksimalt ut av koringene. Det er forøvrig to slags bonuslåter på tampen, i form av helt overflødige og svakere versjoner av “To Be Your Everything” og “Let`s Talk About Love” fra den strålende debutskiva deres fra 1992, som dessverre er utgått i print - kanskje er det derfor de har valgt å spille de inn på nytt i helt alternative arrangementer? Uansett, “Our Glass House” er en solid utgivelse som fans av bandet og Marcie Free trygt kan handle inn. (Og forøvrig har vi et langt intervju med samme Marcie et annet sted i blekka!) Geir Amundsen URFAUST Teufelsgeist Van Jeg synes Urfaust har levert litt fugl og fisk. Jeg liker veldig godt metalsiden, men faller av når det blir bare ambient. Nå er det lite gitar og black metal på “Teufelsgeist”, like fullt er det en majestetisk og episk plate. Dette er et orkestralt verk, fremført i bandformat med dystert orkester, trommer og vokal. Åpningen “Offerschaal Der Astrologissche Mengvormen” er helt i toppsjiktet av hva dueoen har
norwayrock.net
AN M E LD E L SE R levert så langt. Melankolsk som fy toppet med IX’s karakteristiske vokal. “Bloedsacrament Voor De Geestenzieners” følger opp med mer mørke. Denne er mer skummel mørk, enn nødvendigvis melodisk. “De Filosofie Van Een Gedesillusioneerde” er en låt med gitar. Eller muligens er det bass som romler her. Denne er mer abstrakt, men stemningsfull. Siste sporet “Het Godverlaten Leprosarium” er bare ambiente lyder, og her må jeg melde pass altså. Men dette er kun fire av platas trettitre minutter, så det kan man se gjennom fingrene. Alt i alt er dette bedre enn på lenge fra den nederlandske duoen. Ronny Østli VANDEN PLAS The Ghost Xperiment - Illumination Frontiers Det tyske progmetalbandet Vanden Plas har holdt det gående med samme besetning siden starten i 1986. Svært få band kan skilte med samme stabilitet, det er bare å ta av seg hatten og sette seg til rette for en episk spøkelseshistorie. “The Ghost Xperiment - Illumination” er del 2 av “The Ghost Xperiment”- historien. Del 1, “The Ghost Xperiment - Awakening” kom i fjor, til svært gode anmeldelser. Historien, skrevet av vokalist Andy Kuntz, er tuftet på en sann historie, et prosjekt kalt “The Philip Experiment”, som kort fortalt omhandler forsøk på samtaler med de døde. Kuntz hadde lenge drømt om å skrive et episk verk som omhandler dette temaet, og bestemte seg raskt da han kom over “The Philip Experiment”. “Awakening” avsluttet med en cliffhanger, der hovedpersonen Gideon Grace endelig kommer i kontakt med spøkelsene som har hjemsøkt ham siden barndommen. Dette bringer oss til del 2; “Illumination”, der historien skal fullføres. En sterk historie behøver sterk musikk, og det har Vanden Plas lykkes med også denne gangen. Musikken er primært skrevet av gitarist Stephan Lill, mens keyboardist Günter Werno er signert to av låtene. For den som er kjent med bandets musikk fra tidligere utgivelser, er gjenkjennelsesfaktoren sterk. Stephan Lill fører et sterkt plekter som vanlig, og han har teft for såvel riff som melodi. Dette har vært et av Vanden Plas´ sterke kort gjennom hele karrieren, og han svikter ikke på “Illumination” heller. Åpningssporet “When The World Is Falling Down” treffer rett inn i øregangen, og Kuntz´ melodilinjer er tilsvarende iørefallende. Sistnevntes nasale vokal er lett gjenkjennelig, likeså hans aksent, selv om engelsken hans er særdeles god, både i tekst og uttale. Oppfølgerlåta, “Under The Horizon” kommer igjen med så tighte gitarriff at man ikke kan unngå å trekke på smilebåndet. Heder og ære tilfaller også selvfølgelig bassist Torsten Reichert og trommis (og bror til gitarist Stephen), Andreas Lill. Nærmere 35 år i samme band gir tydeligvis en helt spesiell samspilthet. Refrenget på “The Lonely Psychogon” sender vibber tilbake til andreskiva “The God Thing” (1997), plata som ga
norwayrock.net
SKIVER bandet det etterlengtede bykset opp karrierestigen. Det er umulig å ikke bli imponert over arbeidsviljen til disse gutta. De har blitt beskyldt for å være late, ettersom de ikke turnerer særlig mye, men om man ser på CVen deres, oppdager vi at i tillegg til å ha skrevet og spilt inn to skiver i et epos på de siste to årene, har de også skrevet og fremført flere rockeoperaer, i tillegg til å spilt på flere andre rockeoperaer på tyske scener de siste årene. “The Ghost Xperiment - Illumination” er godt skrevet, velspilt og godt produsert, og selv om Frontiers som vanlig har fingrene godt rundt produksjonen, er Vanden Plas´ særegenhet og lydbilde godt ivaretatt, heldigvis! Frem med ouija-brettet, og skru opp lyden! (Forøvrig har vi intervju med gitarist Stephan Lill et annet sted i blekka!) Jan Egil Øverkil VARATHRON Glorification Under The Latin Moon Agonia Disse grekerne har alltid måtte tåle stempelet som Rotting Christs lillebrødre. Exbassist Mutilator spilte jo parallelt med begge band da de debuterte på plate. Samt at trommeslager Themis har vært innom Varathron også. Og akkurat debuten er fokuset på dette opptaket fra Sao Paulo, Brasil i august i fjor. Jeg synes hele veien bandet har hatt noe for seg, uten at vi er helt i mål. Derimot starter det riktig så bra med de beste sporene fra seneste skive “Patriarchs Of Evil”, nemlig ”Ourobos Dweller” og “Saturnian Sect” Vi får “Cassiopeia’s Ode” fra deres andre plate “Walpurgisnacht” før resten av konserten vies debuten “His Majesty At The Swamp”, som fremføres i sin helhet. Jeg skal innrømme det ikke er en plate jeg har spilt i hjel, og er nok ikke like i ekstase som antagelig store deler av publikum. Lyden er kul nok, og veldig autentisk. Keyboardchordene som hviler på en del av materialet er i overkant høyt, og det høres ut som det er lite juks her. Uten å ta helt av er da dette en hyggelig lytt i mangel av å kunne se greske band på en scene. Ronny Østli VEIL OF SECRETS Dead Poetry Crime Records Asgeir Michelson skulle vel være kjent for de fleste som en dyktig trommis, fra band som Spiral Architect, Borknagar. I Veil Of Secrets er han tilbake der han startet, som gitarist. Et instrument han har holdt ved like ved å blåse av litt støv hvert skuddår. Sammen med tidligere Tristania vokalist Vibeke Stene og fiolinist Sareeta (Ram Zet og Trollfest) har han funnet frem Candlemass fanen i seg og laget et habilt doom metal album. En del av musikken stammer så langt tilbake som fra 1990, da nevnte svensker var i sitt ess. Uten å besitte fasiten vil jeg gjette dette kan gjelde en låt som “Sear The Fallen”.
Der har vi sent åttitalls hakkeriff og driv i doomen, noe jeg savner blant nyere band innen sjangeren. Joda, fele gir så klart referanser til My Dying Bride, men synes det kan gjelde noe av riffene også. Og selvsagt har sørog vestlandet gitt oss tung metal med kvinnelig vokal før, men jeg ser heller ikke for meg at hundre prosent originalitet er intensjonen med plata. For oppi alt dette så finner jeg faktisk denne suppa av nevnte elementer forfriskende. Jeg liker veldig godt “Remorseful Heart” og “Bryd” hvor vi får growlevokal som krydder. “The Lie Of Her Prosperity” starter med en akustisk intro, og har gjennomgående en melankoli jeg liker. Jeg er kanskje ikke så glad i lys kvinnelig vokal, men liker veldig godt “Meson”, som er en litt roligere og merkeligere låt hvor også vokalen ligger litt i lavere leie. Jeg nevner at Michelson står for gitaren, men han trakterer også bass og selvsagt trommer på dette debutalbumet. Ronny Østli WINDOM END Perspective Views Freia Music Legenden forteller at bandets grunnsøyler Pierre Stam og Tomas Nystöm i ’07 møttes over spontan og feststemt enighet om Steve Rothery som ’verdens største gitarist’, og slike felles særheter må tas vare på. Nå foreligger endelig debutskiva, og en kan kjapt sette retninga for stilseilet; dette er temmelig reinskåret progrock, sterkt tuftet mot deres felles helt i Marilion, men samtidig også ganske så inspirert av der deres landsmenn i Flower Kings holder beite – ikke minst vokalen sender tankene dithen. Bandet spiller godt, både sammen og individuelt, og de forstår så visst verdien av dynamisk luft i arrangementer og at det må varieres, både i det tonale og i intensitet. Låtene er stort sett av en viss lengde uten at de går i sirkel av den grunn, men utypisk nok er det den korte snutten ”Within the Shadows” som står igjen som høydepunkt, mye på grunn av flott gitararbeid. Ellers er dette på alle måter godt utført, men det er lite eller ingenting som vil få meg til å skulle velge denne framfor f.eks. nevnte Flower Kings, de er ikke helt der oppe på samme nivå. Like fullt; ei mer enn god nok skive som bør finne veien til og glede mangt et progressivt rockeøre, dette. Wilfred Fruke WINTER’S VERGE The Ballad Of James Tig Winter’s Verge For en hel del år siden leste jeg begrepet “slottsrock” for første gang, nettopp i dette magasinet. Jeg er ganske sikker på at en viss George W. Bush styrte skuta over dammen, og husker jeg humret godt i skjegget da jeg umiddelbart skjønte hvilken type musikk det var snakk om, fordi denne musikken er i mine ører en forferdelig gren på det
fine treet kalt “metall” som aller helst burde blitt sagd ned før det rakk å slå ut i full blomst. Da har jeg fortalt mitt syn om grenen, men skulle du derimot være en av de som nyter slottsrock kan du trygt gå til anskaffelse av “The Ballad Of James Tig”, for den krysser ut samtlige av checkpointene i denne genren. Det låter stort og pompøst, de forhåndsprogrammerte strykerne er aldri langt unna, bandet består av noen meget habile musikere og en dyktig vokalist - samt skiva i seg selv er et 48 minutter langt epos av et konseptalbum. Problemet for meg er at det finnes ikke én ny tanke i helheten her, absolutt alt har blitt gjort før - og akkurat der trumfer nytenkning foran talent for min del. Jeg holdt nøyaktig tre spor før jeg ikke klarte mer, men føler meg mer enn kapabel nok til å beskrive låtene jeg ikke har hørt. For eksempel føler jeg meg relativt sikker på at “Timeless” er den obligatoriske episke balladen og at “I Accept” tar jobben som musikalspor for å vise akkurat hvor dyktige låtskrivere de er. Tittelsporet helt til slutt er åpenbart Winter’s Verge forsøk på å være Iron Maiden. Slottsrockere kan trygt investere i dette, det kan jeg garantere - men for oss som er litt mer skeptiske til genren tilfører de ihvertfall intet nytt. Sven O. Skulbørstad WOBBLER Dwellers Of The Deep Karisma Norske Wobbler er i disse dager aktuell med oppfølgeren til 2017s “From Silence to Somewhere”, og byr i den anledning på fire svært bevegende musikkstykker. “Dwellers of the Deep” ligger tett på sin forgjenger, ettersom det kompositoriske grepet er like stramt, teksturen like oversiktlig og avleveringen like overbevisende. Imidlertid klarer Wobbler her det mesterstykke å presentere to vinylsider helt fri for overflødig materiale. Melodiene er i sentrum hos Wobbler, noe ikke minst de mange polyfone strukturene og melodiske ostinatene uttrykker. Samtidig har musikken et gjennomgående suggererende driv, representert ved det rytmiske, som tilfører slagkraft og vitalitet. At Wobbler ikke er “regressive” (noe presseskrivet skråsikkert hevder) kan nok diskuteres; bandet er nemlig fortsatt blytungt forankret i 70-tallets sentral-europeiske progrock-estetikk. En egen “Wobbler-sound” synes imidlertid langsomt å ha etablert seg, og aldri før har de hørt så selvstendige ut som nå. Wobbler er definitivt et nostalgisk konsept, men de griper aldri til klisjéene. Med “Dwellers of the Deep” fortjener de internasjonal oppmerksomhet. Bjørn David Dolmen
NRM 4-2020
81
RETRO BRIDGES Våkenatt Warner
Fire år innen A-ha ble globale popstjerner arbeidet Pål WaaktaarSavoy og Magne Furuholmen på et album som skulle samle støv i nærmere førti år. Bridges, som inkluderte bassist Viggo Bondi og trommeslager Øystein Jevanord, ga plenty konserter fra oppstarten i 1978, uten at debutalbumet ”Fakkeltog” høstet de store overskriftene. For den som finner A-has progressive slagside lett underlig vil Bridges bibringe puslespillets siste brikker, for kvartetten innesto en sveisen smeltning av psykedelisk rock og mørk new wave, influert av The Doors og gitte samtidige engelske undergrunnsutøvere. Den upubliserte og myteomspunne andreplata fra 1981 – fansen var lenge i tvil om materialet faktisk eksisterte eller ei – blir omsider gjenstand for proper LP- og CD-lansering. Ikke bare holder innspillingene høy historisk verdi, men Bridges mente alvor. Det ni minutter lange åpningskuttet, sporadisk i lydisk og tonal overenskomst med Zamla Mammas Manna, forteller milevidt om musikere med høye ambisjoner. Stoffet nyter godt av fin analog, tidsriktig produksjon, og det er ikke mindre flott å høre duoen Waaktaar og Furuholmen skråne ut i forrykende gitar- og orgelsoli vel vitende om hvilke kommersielt gullforgylte alléer som ligger foran dem. Aller heftigst er det kanskje å oppleve selveste ”Scoundrel Days” i halvferdig tapning under navnet ”The Leap”; sanglinjene og vers-akkordene ligger fast idet A-ha begår sitt magnum opus fem år senere. Andre spenstige tilslag favner den skumrende pop-svisken ”Asleep”, villfarne ”Faceless City” og symfoniske ”Need No Doctor”. Enhver mistanke om Bridges’ musikalske og mentale forfatning bekreftes i 2020. Geir Larzen DEADHEAD Kill Division Petrichor
De nederlandske thrashveteranene fortsetter å reutgi sine tidligere bragder, og denne gangen er vi kommet til kvartettens tredje plate, utgitt i 1999. Denne plata kom originalt ut på Cold Blood Industries, og det tok vel tre år før jeg oppdaget skivas eksistens. Jeg husker skiva som litt fattig og stusselig i lydbildet, men når jeg hører den nå er det fortsatt vass thrash med snerrete vokal og gitarprestasjoner over det normale. Nå er mye gjort med lyden for å få det massivt og mer 2020 og jeg har fått et nytt syn på “Kill Division”. Tittelkuttet og “Souls Of Ice” står ikke tilbake for noe av det første de ga ut. Dette er første gang plata slippes på vinyl, og CD-versjonen er dobbel. Her får vi demoversjoner av de fleste låtene, samt en cover av Slayers “Die By The Sword”. Ronny Østli
82 NRM 4-2020
AN M ELD E L S E R DIO Angry Machines Magica Killing The Dragon Master Of The Moon BMG For en tid tilbake besluttet BMG å utgi Dios fire seneste verk på nytt. “Angry Machines” (96), “Magica” (2000), “Killing The Dragon” (2002) og “Master Of The Moon” (2004) ble deretter utgitt som sort gull og lekre CD-utgaver. Hva Dios karriere og katalog angår er dette en litt snodig “bolk”, ettersom “Angry Machines”, rent estetisk, ligger tettere på 1993s “Strange Highways” enn på sine oppfølgere. “Angry Machines” (og forgjengeren) så Dio utgi ond, ubønnhørlig og kontemporær heavy metal i tråd med og inspirert av Black Sabbaths “Dehuminizer” (den siste skiva høvdingen gjorde sammen med Tony Iommi og Geeer Butler under Sabbath-navnet). Utover Vinny Appice på trommer hadde Dio med seg Jeff Pilson på bass og Tracy G på gitar. Til tross for sine kvaliteter som et tøft og kompromissløst album solgte “Angry Machines” dårlig, og de færreste klarte å akseptere et moderne d-dropp-betonet Dio. Med “Magica” ble det hele imidlertid snudd, da Dio endelig returnerte til den klassiske tungrocken han gjennom tiårene har kunnet kjennes ved. “Magica”, hvis besetning talte Rainbow-kollega Jimmy Bain og gitarist Craig Goldy (som spilte på 1987s mesterlige “Dream Evil”), reintroduserte ikke bare Dio som tungrockikon, den holdt flere av hans bedre låter under Diobanneret. Og dermed var Ronnie James tilbake i kjente spor. “Killing The Dragon” er en naturlig oppfølger til “Magica”. Ikke bare holder den sin forgjengers produksjonsmessige kvaliteter, den sikter også mot samme rytmiske og melodiske karakter. Mot “Magica” kommer “Killing The Dragon” imidlertid til kort, da den huser svakere materiale (med unntak av det glimrende tittelkuttet) og preges av Doug Aldrichs blekere riff. Aldrich, som etter endt “Killing The Dragon”-turné forlot Dio til fordel for Whitesnake, innfrir alle krav til teknikk og gitarlyd, men mangler Goldys låtskrivingstalent. Godt var det derfor å få Goldy tilbake på 2004s “Master Of The Moon”, et album man i strukturen, teksturen og avleveringen kan høre var tenkt som “Magica part 2”. Lite visste vi da den ble utgitt, men “Master Of The Moon” ble Dios siste verk under eget (etter)navn. Fra barske og driftige “One More For The Road”, via det symfoniske tittelkuttet, til avrundingen i “In Dreams”, er “Master Of The Moon” et vellykket album. Kanskje er plata også den beste unnskyldningen for å utgi disse verkene på nytt. På lik linje med “Magica” synes “Master Of The Moon” urettferdig forbisett. Lite kan sies om Dios røst som ikke allerede en trillion ganger er sagt,
men hans 2000-tallsproduksjon er et klart vitnesbyrd om en vokalist som holdt skyhøy standard helt frem til sin plutselige bortgang. Om ikke annet så er denne bolken med gjenutgivelser en påminner om det. Skulle man være svak for uutgitte konsertdokumenter er CD-versjonene dessuten verdt innkjøpet. Samtlige av dem kommer nemlig med vitale opptak på egen disk. Nevnes skal selvfølgelig også “Electra”, som ble innspilt under “Magica”-studiosesjonen, men som ikke fant veien til skiva, samt uutgitte “Prisoners In Paradise”, en “left-over” fra “Master Of The Moon”. Utgavene undertegnede nå holder for hånden er lekre og tunge og foreligger som digibooks. Essays er dessverre utelatt, men dersom du føler for å jåle dem opp eller omsider få dem inn i hylla som sort gull er tiden inne for det. Bjørn David Dolmen GODSEND As The Shadows Fall Petrichor Dette er en oversett og unik norsk doom metal-utgivelse. Plata kom på Holy Records i 1993, og var et enmannsband bestående av trøndergutten Gunder Audun Dragsten. Plata er spilt inn hos Dan Swanö i Unisound, og har et massivt og tungt lydbilde. Det unike her er at Swanö gjør all vokal og keyboard og dette må da være den første utgivelsen Swanö kjører kun ren vokal. Og den er jammen meg mørk og fet. Dans Edge Of Sanity kollega Benny Larsson spiller trommer på denne debuten. Åpningslåta “Slaydream” er en låt som bør høres. Drivende tøff doom metal. “Spiritual Loneliness” er i samme gata, mens tittelkuttet er favoritten blant det aller seigeste. Plata slippes nå for første gang på vinyl, og CD’en er dobbel hvor disk to er “Demo 1992”. Ronny Østli
The Magpie Salute @ Krøsset,
Søndag 5. august SEPULTURA Beneath The Remains Roadrunner Records Det var med denne tredjeskiva at brasilianerne i Sepultura i 1989 for alvor tok steget opp i elitedivisjonen, nå med et stort selskap som Roadrunner i ryggen – og hvilken rifforgie denne skiva er! Fremdeles så sultne at aggresjonen bobler, men dog så erfarne at de også kan hvile litt på dynamisk tyngde, noe som gir en helhetlig knyttneve på stadig søken etter nye tryner den dag i dag. Dette er fremdeles en av genrens store
bærebjelker og bør være blant de første søkepunkter utenfor ’De Fire Store’, sammen med bl.a. Exodus, Kreator og Death Angel, og bandet framviser en presisjon, kreativitet og tempomestring som godt og vel matcher band som både Slayer og Megadeth. Mitt lille sidehorn vil nok alltid være vokalen, som for meg mest føles litt flat og at er der fordi den ’må være der’, men det er vel mest meg som bare ikke synes at den er heeelt (kremt) max. Personlig synes jeg videre kanskje at dette, i kniving med ”Arise”, er deres tøffeste skive, hvor det meste faller på plass, men før de surrer seg for mye bort i lefling med jungelrytmer og begynnende nümetal. Denne doble Deluxe-Cden byr på såvel en rekke mixdown-versjoner som live-spor, og konserten fra VestTyskland i ’89, med covring av både Black Sabbath og Dead Kennedys er vel verdt å få med seg. Wilfred Fruke WHITESNAKE The Rock Album Rhino Det begynner å bli et knippe tiår siden David Coverdale var særlig relevant, og det meste av hva som har kommet under navnet Whitesnake etter at de bestemte seg for å bli flinkispuddelheavy i stedet for en av tidenes feteste leverandører av tung blårock har vært sånn passe halvbra. Mye forsvant med M-trekløveret Moody, Marsden og Murray på midten av 80-tallet, og foreliggende ’hvite’ kompilasjon oppsummerer bandets rocka side etter disses abdiseringer, med ferske remikser og forsøksvis oppdatert sound – noe som i bunn og grunn mest avslører hvor datert bandets materiale siste 35 år faktisk låter. Joda, det gynger ennå greit av f.eks. ’Still of the Night’, ’Best Years’ og ’Judgement Day’, men at de klarer å Oslo utelate den aktuelle periodens kanskje beste låt kan ikke tas ned verken Sakte eller Lett – i alle fall ikke når det vies plass til tidligere uutgitt popgulp som ’Always the Same’. Utover denne lille skandalen skal det sies at denne samlinga funker ganske så greit, og den samler vel det meste verdt å ta vare på av ’nyere’ låter fra The Cov. Dette er første del av en samletrilogi, der det også skal komme en rød ’love’-variant jeg ikke kan finne noen grunn til å vente i spenning på samt en sjølforklarende blå tredjepart som muligens kan ha noe for seg. Sjøl setter jeg nok heller på ’Live in the Heart of the City’ nok en gang. Og en gang til. Og igjen, ad absurdum. Wilfred Fruke
norwayrock.net
norwayrock.net
NRM 4-2020
83