Glimt fra Lindesnes 2011 (utdrag)

GLIMT FRA LINDESNES 31. 책rgang

Utgitt av Lindesnes Historielag

2011

hvilken betydning hodeplaggene har hatt i vår folkedrakttradisjon og hvordan bruken har vært. Disse to møtene i november var et samarbeid mellom historielaget, fylkeskommunen og Kulturtorvets hodeplaggutstilling.

Frammøte: 10.

7. desember – Filmvisning på Kulturtorvet Denne tirsdagen var Harald Stensland på besøk og viste filmen “Fornemmelse” som snart er helt ferdig. Kun mindre justeringer er igjen, så de frammøtte fikk se en så å si fullført film om “sørlandsk kystkultur, glødemotor, fraktemenn og kystkvinner”. 132 personer har deltatt foran og/ eller bak kamera. På bildet til høyre ser vi Harald Stensland sammen med Bodil Rødland som er en av skuespillerne.

Frammøte: 40.

12

Kulturstipendvinner for 2010 Hanne Eilertsen, gleder unge og eldre med sang og musikk både innenfor og utenfor Lindesnes kommunes grense. Her med keyboard og sang på ungdommens kulturmønstring i Lindesnes.

Foto: Espen Sand.

Kulturstipendvinner Glenn Andre Erga sprer mye musikkglede både når han turnerer med Lindesnes Trekkspillklubb og når han er rundt alene med toraderen og trekkspillet. Her med friskt toraderspill på ungdommens kulturmønstring i Lindesnes. Foto: Espen Sand.

Kulturpris / kulturstipend: Kulturprisen for 2010 gikk til Helge Bryn for HANS innsats i Lindesnes Jeger og Fiskerforening. Kulturstipend gikk til de to unge musikerne Hanne Eilertsen (17) og Glenn Andre Erga (17). Pris og stipender ble delt ut på ett arrangement på ”Spiseriet”, Vigeland.

Ungdommens Kulturmønstring: Ungdommens Kulturmønstring i Lindesnes hadde 50 deltakere hvorav bandet Tina and The Mofoes og musikerene Lillian Jonassen og Lars Møll Kleiven gikk videre til Fylkesmønstringen.

Noe også Silje Smedsland og Isak Skog gjorde med kunst og Renate Åvik med foto.

Lyden av Lindesnes: Ungdomsprosjektet ”Lyden av Lindesnes” med utgivelse av CD ”The Sound Of Lindesnes – Volume 2 – Wanting more”.

16

Jens Heggelund Smith forteller Jeg hadde en god barndom.

Jeg ble født 24. august 1911, på Skinnsnes i Mandal. Der bodde vi fritt og fint. Vi hadde ikke noe gårdsbruk, men tomta var så stor at vi hadde både høns, gjess og kalkuner, noen bikuber og av og til en gris. Foran huset kunne vi spille fotball. Huset lå rett overfor Fritun.

Jens, fotografert på 100 årsdagen 24. aug. 2011.

Foto: Rasmus Strømme.

Far het Anders Smith (f.1877) og kom fra Underøy. Han var lærer — begynte på lærerskolen i Kristiansand i 1893, og var faktisk ferdig utdannet før han fylte 20 år. I 1992 var lærerskolen blitt treårig, så han gikk tre år der inne.

Den første lærerjobben han hadde, var i Halse. Den var delt mellom Hille skole og Storaker skole. Han var noen uker på hvert sted.

Selv om far var eldst av søsknene, var det en annen bror som overtok gården. Far var voksen før de yngste søsknene var født. De var nemlig 12 søsken. Men onkel Trygve fikk ingen barn, derfor kjøpte jeg gården på Underøy etter ham. Det var i 1954.

Mor het Andrea (f. 1876) og var født Finsdal. Hun kom fra Skinnsnes, men far hennes var fra Finsdal i Øyslebø. Han hadde gått på Holt seminar og blitt utdannet som lærer der. Etter endt utdannelse, fikk han arbeid som lærer på borgerskolen i Mandal. Det var en litt finere skole enn den vanlige folkeskolen. Senere sluttet han som lærer og var bankkasserer, partsreder og drev tømmerhandel.

Jeg hadde to søstre, men ingen brødre. Åse ble født i 1909, så var det 24

Jernkleiva Jernkleiva slynger seg oppover den bratte fjellskråningen fra Roland til Hovstøl. Det er en beryktet veistubb, og mange har nok kjørt nedover de bratte bakkene og rundet de krappe svingene i skrekk og med hjertet langt oppe i halsen. I hvert fall virket den skremmende på folk som ikke var kjent på veien.

Gordon Hovstøl har bodd hele sitt liv på toppen av denne kleiva, og kjenner den som sin egen bukselomme. Vi har fått han til å fortelle litt om denne bakken.

Ras I 2001 var det slutt på å «krabbe» opp Jernkleiva for å komme hjem.

Da kom den nye veien mellom Giskedal og Hovstøl, og Jernkleiva ble stengt. Den gamle veien ble overlatt til grunneierne. Det er folk nede på Roland som eier området der.

Jernkleiva var stadig utsatt for rasfare, og ofte stengt. Foto: Rof Steinar Bergli.

35

Karl Øidne Jeg er ikke en overdreven god forteller men har etter hvert passert 90 år, f. 2. februar 1920, så noe av livets historie og opplevelser kan jeg sikkert fortelle. Folk hadde alltid god tid før – det har vært noen gode år – har ingenting å klage over.

Ja, det sier Karl Øidne da ”Glimt” besøkte han i sitt hjem ”Solheim” på Rødberg.

Dette er ikke mitt barndomshjem! Jeg ble født og oppvokst på gården Syrdal i det huset som trolig er kommunens eldste fra 1650. Mine foreldre, Tobias 1856-1930 og Anne Marie Øidne. 1880-1943, kjøpte stedet og kom der i 1917.

Jeg hadde et godt hjem sammen med mine foreldre og søsken. Et forholdsvis lite gårdsbruk, med flere dyr som vi barn hadde stor glede av å stelle med. Fikk selv en kalv som var min og vi ble gode venner.

Mine søsken var: Rakel f.1901, John f.1902 d.1902, Oline f. 1904, John f. 1906, Sigrid f. 1908, Torleif f. 1910, Jenny f. 1913, Margit f.

1914, Klara f. 1917, så var det meg Karl f. 1920 og Anna f. 1921.

Nå er det bare Anna og meg som lever. Det var ikke så stor aldersforskjell i søskenflokken, derfor lekte vi godt sammen som barn. Du vet det kan ikke sammenlignes med hva barn har av leker i dag, nei, vi lekte med kongler, trebiter, eller brukte fantasien best mulig. Det greieste var nok dyrene på gården. Alle måtte hjelpe til med det som skulle gjøres. Ellers så hadde vi båt nede i Syrdalstranda og var mye ute og fisket, noe vi hadde stor glede av, samtidig som nødvendig for å få middagsmat. Ja, vi hadde det greit som barn.

43

Tur til København med Anders Mørkesdal For noen år siden hørte jeg Torger Mørkesdal fra Snig fortelle en liten, fornøyelig historie fra engang han og hans bror Ånen seilte med deres onkel, Anders Mørkesdal til København.

Det var i 1947 med skuta, kutter ”Solid”, Torger var bare 16 år, og hans bror Ånen 25 år. Ånen hadde kystskipperskolen den gang.

Torger ble syk, men før han døde for tre år siden, fikk familien ham til å tale bl.a. denne historien inn på en diktafon.

Kystbygden Snig har i mange generasjoner vært et sentralt sted for trafikk på sjøen. Både fiske, men særlig fraktefart med skuter. Familien Mørkesdal, ja, hele slekten har i mange generasjoner vært dypt involvert i skutefarten. Vi kjenner til deres historie fra danmarksfarten, seilas på norskekysten, og overgangen til den mer moderne fraktefarten. Snigs stolte kystfartstradisjoner døde tilslutt ut for noen få år siden. Rasmus Strømme

Anders Mørkesdal var sjømann hele sitt liv, både på langfart og kystfart.

Anders blir husket som en fargerik og dyktig sjømann. Bilde utlånt av Torbjørn Stensland.

Torger forteller : Den neste turen gikk til København for å laste smøreolje til Reperbanen i Mandal. Onkel som var en gammel seilskutemann, fant ut at nå skulle der seiles. Vi heiste storseil, fokk og mesanseil. Det var fin vind fra nordvest.

Så vi hadde vinden inn akter.

Vi gikk gjennom Randesund for å kontrollere kompasset med 2 overett-fyr som var der. Så fikk vi ordre av onkel 53

Marta Brådland forteller fra sin barndom

Marta Brådland. Foto: Gunlaug Nøkland.

Jeg er født på Fladen i Vigmostad 1. juli 1922.

Foreldrene mine var Ragnhild og Erik Fladen.

Mor kom fra Eiken. Hun var født og oppvokst på «Sjøl Eiken», altså det som er sentrum.

Søskenflokken vår var ikke så stor, for jeg hadde bare en bror som var to år eldre enn meg.

Jeg ble født hjemme i stua. Jeg spurte min far en gang hvor han var da jeg ble født. Da sa han: «Æ va visst på veien.» Han mente at han arbeidet på veien, men jeg tror slett ikke han var der. Han ville bare ikke være ved at han tuslet rundt huset da.

Gården Fladen. Bildet er utlånt av Marta Brådland.

62

DS Lindesnæs /MS Jøsenfjord – vår felles arv!

Lindesnæs Dampskipsselskap sitt flaggskip, kystruteskipet DS Lindesnæs, gikk i rute mellom Farsund og Kristiansand i heile 43 år.

Frå «Lindesnæs» blei sjøsett 19. september 1886 til det blei tatt ut av rute hausten 1929, hadde det lagt bak seg fleire tusen passeringar rundt Lindesnes på turane til og frå Kristiansand. Båten hadde i denne perioden ikkje hatt store nemneverdige uhell. Dette bekreftar at «Lindesnæs» var ein god sjøbåt som heilt sikkert blei godt spylt på mange av desse turane. Som kystruteskip var «Lindesnæs» med å knyta saman bygdene med byar og tettstader. Bonden, fiskaren og andre som dreiv næring fekk levert varene sine til forhandlarar i byen, og handelsmennene på bygdene fikk tilsendt leveransar frå byen.

Postgangen var og ein svært viktig del av dette, og som kystruteskip hadde « Lindesnæs» eigen postlugar og poststempel. «Lindesnæs»

MS Jøsenfjord i 1930 åra. Forlenga med 15 fot og med ny oljedriven maskin som framleis står i båten. Foto: Gustav Vigeland/Lindesnes Bygdemuseum.

83

Gunnar Bue Gunnar Bue ble født i 1933, på gården Torp i Lindesnes kommune. Han var yngst i en søskenflokk på tre, Åshild, Anne og Gunnar. Hans foreldre var Olga og Ole G. Bue. Hans mor Olga var forresten datter til den kjente treskjæreren Nils Torp. Det var nok fra denne siden Gunnar hadde arvet sine kunstneriske gener.

Gunnar Bue.

Gunnar ble syk 7 år gammel, tubertel i et sår i hofta. Han ble derfor sendt til kysthospitalet i Stavern, hvor han ble i 7 år.

Gunnar startet med å lage lommebøker. Gikk så på snekker-kurs på Nyplass og fikk da begynt med treskjæring. Arbeidet også en tid på Tredal-seletøysfabrikk. Etter hjemlige kurs i snekring og treskjæring drog han til Yrkesskolen i Sand i Ryfylke, og gikk der i ett år. Han reiste senere tilbake dit for å undervise en vinter, vistnok i rosenmaling.

1961/1962 var han elev på Fylkesyrkesskulen og Hjertleids Husflidsskulen på Dovre. Og det følgende året tilbrakte han som elev på Norsk Kunsthandverksskule på Voss. Så arbeidet han hjemme noen år. Han hadde verksted i uthuset på Torp.

Hit kom folk og bestillte og kjøpte treskjærerarbeider som han laget, klokker, mangel-tre, tallerkenhyller, speil (som var Akvarell, laget av Gunnar Bue. veldig populære) og også rammer 95

Kong Haakon – et lyspunkt i en mørk tid For oss som for lengst har passert pensjonsalderen, var han kjent som kongen som sa nei. Han sa nei til å gå med på tyskernes krav om en fullstendig overgivelse da de stormet i land på Norskekysten 9. april 1940. Det at den tyske krysseren ”Blücher” ble senket i Oslofjorden, gav en mulighet for kong Haakon og regjering til å komme seg ut av Oslo. Kongen med følge var på rømmen nordover i landet mens kampene fortsatte flere steder.

7. juni 1940 ble Norge oppgitt, og den britiske krysseren ”Devonshire” evakuerte kong Haakon og daværende kronprins Olav og regjering over til England. Så ble et lite stykke Norge etablert utenfor landets grenser, og det skulle gå fem lange mørke år før kongen igjen kunne sette bena på norsk jord. Kong Haakon feiret sin 70-årsdag i London

Her er Kong Haakon om bord i det norske skipet ”Toronto” i en britisk havneby under krigen. Her håndhilser han på Trygve Mydland (1919-1962) fra Snig som var motormann om bord.

113

Gamle hageplanter på Spangereid De store forandringene vi har vært vitne til på Spangereid de siste tiårene, har også medført at mange av de gamle hagene har forsvunnet eller er blitt omlagt. Herved er også mye gammelt plantemateriale blitt vekk. Samtidig er en mengde nye hus og hager etablert. En god del av de gamle planteslaga er blitt tatt vare på, men de blir stadig utfordret av nye sorter og større handel med planter. Det siste var ikke så vanlig i eldre tid.

De gamle hageplantene hører også med til vår kulturarv. De siste årene er det blitt gjort en hel del for å registrere og ta vare på de gamle kulturvekstene, bl.a. gjennom prosjektet ”Plantearven” og arbeidet til Naturhistorisk Museum i Kristiansand.

Jeg vil trekke fram en del av de gamle plantene, - flerårige prydstauder og noen busker. Utvalget er jeg selv ansvarlig for. Noen av dere vil sikkert tenke: ”hvorfor er ikke den planten nevnt?”. Utgangspunktet er langt på vei hva som fantes i hagene her da vi kom til Grønsfjord for en mannsalder siden. Det var mer eller mindre de samme planteslagene som fantes på alle tre bruk her. Det sier noe om at plantene ble gitt fra den ene til den andre hageeier, gjerne fra mor til datter. Altfor ofte fulgte det en nisse eller to med på lasset i form av skvallerkål eller strandvindel.

Også i planteverdenen er det sånn at de gamle er eldst. De velkjente plantene som vi alltid har hatt rundt oss i hagene våre, finner seg i det meste uten å svikte oss. De kommer trofast igjen og gleder oss år etter år, uten å spørre om vi har gjort oss fortjent til det eller ei.

Dersom vi tar kalenderen for oss, er snøklokkene (Galanthus nivalis) vår første gjest. Allerede rundt juletider kan jeg finne på å pirke i jord og vissent lauv der jeg vet de vokser. Og av alle sommerens prangende blomster er det vel ingen som gir meg den samme rislende gleden som de første nesten stilkløse snøklokkene. Snøklokker finner vi i nesten alle gamle hager på Spangereid.

119

Historiske opplysninger om Sør-Audnedal postkontor Så langt tilbake som i 1730 i posthistorien nevnes Øvre Vigeland i Undal på postveien vest for Mandal. I 1785 er Øvre Vigeland igjen nevnt, nå som poststasjon i postruten fra Christiansand til Stavanger.

I 1858 er navnet endret til Søndre Undal. Ca. 30 år senere ble poståpneriet lagt under Mandal postekspedisjon, til det i 1972 ble lagt under Kristiansand postkontor.

Fra 1.7. 1918 ble navnet endret til Sør Audnedal. Den første poståpner som kanskje enkelte husker var O. N. Vigeland. Ved siden av postkontoret hadde han butikk og telefonsentral. Etter han kom Therese Vigeland. Hun var poståpner i ca. 20 år. Hun bodde i gamleveien,

Postkontoret og fødehjemmet i gamleveien på Vigeland. Peder Salvesen hadde butikk til høyre, antagelig noe senere enn dette bildet er tatt. Postkontoret kom da til venstre i huset.

Det gamle postkotoret på Vigeland. Personene er fra høyre: Albertine Salvesen (mor til Bjarne Salvesen), Johane Vigeland gift med poståpner Otto Vigeland, ukjent, Theodor Braadland og Teresie Vigeland som ble praktiserende jordmor her i samme huset senere. Bildet er utlånt av Torbjørn Stensland.

125

Øverst til venstre i bildet: Frivold på Vallemoen er huset til Thelma og Asbjørn Vigeland som de bygde i 1945. Til høyre ser vi Breidablikk, barndomshjemmet til Asbjørn. Dette huset er nå borte og Odd Terje Vigeland har bygd nytt her. I forgrunner ser vi ”Doktorboligen” som nå eies av familien Torlaug og Halfdan Corneliusen.

Flyfoto utlånt fra: Widerøe/Lindesnes Bygdemuseum.

deres barn og barnebarn. Torbjørn var blitt 85 år og Kari 82, så tida var da eller aldri. Dette var en tur de alle hadde utbytte av. Hverken Asbjørn eller Thelma hadde flydd så langt før, bare det blei en ny og uforglemmelig opplevelse.

Asbjørn var også opptatt av barn og barnebarnas ve og vel, om ikke i samme grad som Thelma, men en ting han husket og alltid hadde like moro av, var da barnebarna fylte år. Da gikk han på besøk og det var stor stas, ja, nesten dagens høydepunkt når bestefar kom. da fikk de 1 krone året og det måtte være i blanke kronestykker. En ting han ikke glemte var da Rune ett av barnebarna fylte 10 år. Han hadde fått sine 10 blanke kroner, - telte dem nøye og utbrøt - ”Å, bestefar, jeg gleder meg til jeg blir 50 for da må du ut med 50 kroner”. Det var midt i blinken for han!

149

Prost Henrik Brun Det aller første minnet jeg har om prost Brun, er fra jeg var ganske liten. Han kjørte av og til rundt i bygda og hilste på gamle eller syke mennesker som hadde vanskeligheter med å komme til gudstjenester i kirken. De, som ønsket det, fikk da også nattverden. Etter det jeg minnes, var det forpakteren på prestegården (Kristian Egedal) som sto for skyssen med hest. Det som jeg husker best, er at prost Brun kom bort og hilste på meg etter han hadde besøkt bestemor som lå syk på kammerset sitt, og så fikk jeg en skinnende blank tiøring. Jeg tror nesten det var første gangen jeg hadde et pengestykke i hånden, så det var stas.

Av utseende husker jeg ham som en eldre mann med hvitt skjegg og et svært hyggelig og blidt ansikt, akkurat slik som vi ser ham på maleriet på Valleheimen. Bildet av ham inni meg er så sterkt preget av dette at det gikk mange år før jeg kunne tenke meg at en prest kunne se annerledes ut, og faktisk tror jeg at det sitter noe av det igjen i meg ennå. Han er i alle fall ofte i tankene mine, og det synes jeg bare er greit.

Vi visste nok ikke den gangen at det var i kristendomstimene på skolen vi fikk kirkens dåpsopplæring, og at presten derfor av og til kom til skolen for å høre på oss, men vi visste godt at vi måtte kunne leksa, for når vi skulle slutte skolen og konfirmeres, måtte vi ”gå og lese for presten”. Dette gikk ut på at vi en dag i uka fra våren til høsten måtte møte fram i kirken for å bli undervist i, og ikke minst hørt i salmevers, og Prost Henrik Brun måtte ofte ta i bruk båt for å utføre bibelhistorie sine oppgaver i menigheten. Bilde utlånt av Theodora forklaring. Bibelhistoria Helliesen. skulle vi helst fortelle 157

Sjektegrav på Vårøy For mange år siden ble jeg oppmerksom på ei gammel, halvråtten rosjekte som sto hensatt i stranda på veien opp til husene på Vårøy. Sjekta var satt litt tilside langs veien. Den gangen var sjekta i slik forfatning at man kunne se hva slags båt det var.

Husker at den så ut som en vestlandsbygd trebords rosjekte.

En del år senere pratet jeg med Anny Lervik, den da siste gjenlevende som var vokst opp på Vårøy. Hun fortalte at dette var egentlig en båtgrav! Det var slik at når en gammel fisker på Vårøy innså at nå var det slutt på fiskerlivet og “gikk i land”, så tok han også med seg sjekta. Og slik skulle det være. Ingen skulle overta eller arve sjekta. Dette har vært en gammel tradisjon.

Like etter at Anny fortalte meg dette, tok jeg en tur ut til Våre for å se denne ”graven”. Og riktig, et par meter tilside for veien, inntil fjellveggen lå der rester etter bordganger til ei sjekte. Og ikke bare ei

Den gamle sjekta før den ble lagt opp i ”grava”. Foto: Rasmus Strømme

167