Vestbygda i Lindesnes - utdrag

8

Oversikt over slekt på Tjorteland, Moland og Sandnesdistriktet

I denne slektsoversikten vil ikke alle slektsforgreininger bli utredet.

Noen steder blir kun navnene nevnt, mens andre blir nevnt med fødselsår, ektefelle og barn. De som blir klarest redegjort for, er de som blir mest omtalt senere i boka. Her kan også forekomme enkelte feil da mye av dette er hentet fra muntlige kilder.

Denne oversikten er kun ment som en hjelp til de som er spesielt interessert, og ønsker å granske videre i bygdebøker og på arkivene.

To brødre kom fra Holta i Lyngdal og slo seg ned her i distriktet. De hette Thomas (f. 1769) og Johannes (f.

1777) Øyufsen.

Thomas kom til Sandnes. I 1799 giftet han seg med Ester Tønnesdatter (f. 1779) fra Dåla, og de fikk tre barn. Det var Anne Maria (f. 1800), Elias (f. 1802) og Karen Elisabet (f. 1804).

Johannes kjøpte garden i Molandslia av Aanen Didriksen. Det var i 1809, og da giftet han seg med Ingeborg Tønnesdatter (f. 1778), søster til Ester fra Dåla.

Begravelsen til Apelone Eilertsen på Tjorteland.

I 1837 døde Thomas på Sandnes, og garden der ble delt mellom enka og sønnen, Elias. Elias ble gift med Gunhild Gjertsdatter Fardal. De fikk ti barn. Ei av dem var Karoline (f. 1843) og hun ble gift med Gunder (Gunnar) Eilertsen fra Fladen i Lyngdal.

Far til Gunder var Eilert (f.1814) og mora hette Sille Martea (f. Ca. 1813). Hun var fra Tjorteland.

Slekta fra Fladen Eilert og Sille Martea hadde flere barn, men noen døde som små. For oversiktens skyld tar vi nå for oss hver av de barna som levde opp. Det var Gunder f. 1840, Jakob f. 1842, Åse Tobine f. 1844, Apelone f. 1849, Lars f.

1851, Elen Severine f. 1855.

Gunder som ble gift med Karoline fra Sandnes, var den eldste og hadde odelen på Fladen. Han seilte på

10

Johanne Elisabet f. 1823, gift med Nikolai Hansen Fardal f. 1821.

Karen Elisabet f. 1810, gift med Reinert Olsen Udland f. 1805. Deres barn:

Elias Edvard, gift 2. gang med Tomine Olsdatter Hesteland f. 1860.

Hanne Gesine f.1886 Oskar Emil f. 1888 Elene Gesine f. 1890 Reinert Johan f. 1893

Johanne f. 1834 Ole f. 1839.

Abraham f. 1849, gift med Ane Gesine Aanensdatter Moland. De flyttet til Møgedal i Spangereid. Deres barn var: Reinert Johan f. 1871, Jørgine Hesteland Marie Svindland, gift med emissær Svindland.

De bodde i Kvinesdal.

Konrad, han ble gift med ei fra Lista. De bosatte seg på Reme, og ble foreldrene til Remebrødrene. Ånen Emil f. 1873, dro til Amerika.

Elias Edvard f. 1843, gift 1. gang med Hanne Gurine Aanensdatter Moland f. 1844.

Reinert Johan f. 1867 Andreas f. 1869 Emilie f. 1871 Edvard f. 1875 Marie Hanne.

Hanne Gurine døde på barselseng da lille Hanne ble født. Den lille levde heller ikke så lenge. Hun ble bare noen måneder gammel. Sigrid forteller mer om hennes død senere.

Reinert Kristian f. 1846, gift med Anne Tomine Berntsdatter Lyngdal. De fikk barna: Karen Elisabet f. 1877 Reinert Johan f. 1880, gift med Sofie Jacobine Tønnesen Molandstveit f. 1883 - 1912. De fikk bare sønnen Reinert Toralf. Han ble født i 1912. Mora døde da han bare var noen måneder.

Bertinius f. 1883 Katrine f. 1888 Rasin Tidemand f. 1892

Reinhardt Toralf Reinertsen Molandsli (1912 - 1976) ved begravelsen til sin farmor Tomine Reinertsen som ble begravet ved Valle Kirke 1939.

Moland/Tjorteland-slekt Ånen Hans Abrahamsen Moland (f.1823) kom fra det huset som sto på Kålgåren. I 1842 ble han gift med ei som hette Inger Elisabet Jensdatter f. 1823. Også hun var fra Moland. De fikk to barn: Hanne Gurine f. 1843, gift med Elias Edvardsen fra Molandslia (Besteforeldrene til Sigrid (Moland) Torkildsen). Se ovenfor.

Ane Gesine, gift med Abraham Reinertsen, bror til Elias fra Molandslia. De flyttet til Møgedal i Spangereid og fikk flere barn. (Se ovenfor.)

I 1852 giftet Ånen seg på nytt med Anne Tomine Evensdatter fra Osestad (f. 1826). I dette ekteskapet fikk han flere barn: Inger Elisabet f. 1853. Hun ble gift på Osestad.

Jens f. 1855, gift i 1894 med Marie Amalie Aanensdatter fra Tjorteland f. 1876.

Edvard Emanuel f. 1857, gift 1. gang I 1882 med

Johan Reinertsen i Molandslia, far til Reinhart i Lia (lille Reinhart).

12

Sigrid Torkildsen forteller

Jeg heter Sigrid Eleonora og er født 21. mai 1919. Sigrid er oppkalling etter min mor.

Hun hette Salvine.

Eleonora er etter min far, Edvard, og så etter en båt som far seilte med på Amerikakysten.

I 1943 giftet jeg meg med Erling Torkildsen.

Dette var under krigen, Sigrid Eleonora Torkildsen og siden vi hadde en (f. Moland). naziprest i Valle sokn, ble vi viet av lensmann Fidje på Vigeland. Vi ville ikke ha noe med den presten å gjøre. Etter vielsen dro vi til prost Brun i Snig for å få velsignelsen. Han kjente jeg ganske godt fra før. Da sa han til Erling: «Nå må du være grei med Sigrid, ellers skal du få med meg å bestille!» Han var slik en spøkefugl. Ved en annen anledning sa han til meg at jeg hadde slikt et sjeldent navn. Han trodde jeg var den eneste i kommunen med det navnet.

Jeg hadde flere søsken. Helga var eldst, 18 år eldre enn meg, og så var det Alvilde (Vilda). Hun var 12 år eldre. Så kom Erling. Han var åtte år eldre. Fire år før jeg ble født fikk de en gutt som hette Arne, men han døde liten. Han fikk meslinger, og så fikk han lungebetennelse etterpå. Det var før penicillinens tid, og livet sto ikke til å redde.

skole der. Av dem lærte han mye språk. Far ble i Amerika i årevis. Han var bare hjemme av og til. Opptil 7 år var han på en og samme båt.

I 1896 giftet han seg med mor som var fra Tjorteland, og de overtok gården på Moland.

Da jeg var fem år, kom far hjem for godt. Mor var aldri i Amerika. Han fikk henne ikke med seg. Hun var redd for å reise med båt.

To av fars eldre brødre døde i Amerika. De bodde begge i Portland. Da en av dem døde, var far i New York, og han reiste nordover med toget for å være med i begravelsen. Han kom til Portland midt på natta. Der var han ikke kjent, og han måtte spørre seg for, for å

Far reiste til Amerika da han var 16 år gammel. Der arbeidet han mye på båter. Det var båter som fraktet turister på kysten i New York-området. Jeg kan flere av navnene på de båtene som han var på. Det var «Richard Peck», «Dallas», «Old Dumenien», og så var det «Eleonora».

Han var egentlig like mye amerikaner som han var norsk. Da han kom over til Amerika som 16-åring, reiste han til sin eldre bror i Portland, Main. Der ble han boende en tid. Broren hadde familie, og barna gikk på

komme til rett adresse. Da han banket på i et hus, ble mannen i huset rasende sint siden han ble vekket så tidlig på morgenen. Senere traff han samme mannen i begravelsen.

Det var svært mange fra bygdene her som reiste til Amerika. Fra Moland var det Emanuel Moland, Adolf Moland, Johannes Moland, og Alfred var også over en stund. På Tjorteland reiste flere. Både Erik og Abraham dro over, men det var bare en kort tid de var der.

Folk fra Vestbygda i 17. mai-tog i Amerika.

14

Skoleklasse på Moland.

streng lærer. Var ikke alt som han ville det skulle være, måtte de sitte i skammekroken. Det hendte også at elevene kunne få seg noen rapp over fingrene av stokken.

Han var veldig nøye på alle ting. Mor hadde ham som lærer en stund.

Denne læreren hadde et skrin hvor han oppbevarte skolesakene sine. Det var et brunt treskrin. Lenge sto det på loftet på skolehuset.

Senere var der en lærer som het Birger Rødberg.

Han hadde vondt i bena så han kunne ikke greie å komme opp loftstrappa på skolehuset. En gang fant noen av elevene på at de skulle erte ham litt. De gikk opp på loftet og holdt et forferdelig spetakkel, for de visste at dit kunne han ikke komme. Læreren ble derfor bare stående nede i gangen og skjenne. Hvor mye det hjalp, vet jeg ikke.

I 1906 kom lærer Tørres Lohne. Han bodde i et rom hos Inger og Johannes. Inger hadde ei datter, Amanda.

Tørres og Amanda ble etter hvert gift. Nå har barnebarnet deres, Helene Lohne Kristensen, kommet tilbake til den garden.

Først hadde de noen andre pulter enn de som er på skolehuset nå. Det var noen store, høye og lange, doble pulter.

Klassebilde fra Moland. 1. rekke fra venstre: Julie Stensland, Sigrid Moland, Ellen Molandstveit, Ester Tjorteland, Borghild Tjorteland, Ragna Moland, Allis Stensland og Alfhild Tjorteland. De to jentene i midten: Allis Tjorteland og Ella Moland. 2. rekke fra venstre: Bjarne Moland, Leif Moland, Eilert Tjorteland, Åge Moland, Edmund Moland, Lærer Elias Briseid, Arne Tjorteland, Andreas Stensland og Olaf Moland.

Etter hvert fikk de nye. Når de nye kom, vet jeg ikke så sikkert, men de hadde i hvert fall fått dem da Erling, bror min, gikk der. Han hadde nemlig en spesiell pult med et kvisthull i. Den står nok der borte enda.

Erling ble født i 1911.

I mi skoletid var det mange barn på skolen på Moland. Gunhild Sandnes og jeg satt på samme pulten nede ved ovnen. Den pulten vi satt på var en gammel pult. Det er mulig de fikk noen pulter fra de andre skolene siden vi var så mange.

I den tiden ble skolen delt i storskole og småskole.

Det var så mange barnerike familier her i bygda da.

Vi hadde en lærer som hette Elias Briseid.

Den første tiden bodde også han hos Inger. Han hadde et kammers der.

Siden bodde han litt hos oss. Men så flyttet han inn i det lille kammerset på skolehuset – det som i dag blir brukt til kjøkken. Det er utrolig at han kunne greie seg med de få kvadratmeterne i alle de årene som han var her. Han var lærer på Moland i 25 år.

Da det igjen minket på barnetallet i kretsen, Elias Briseid. Lærer på Moland fikk han skole også andre Udland og Stensland. steder. Han var noe på Udland og noe på Stensland i tillegg til Moland. Han skrøt alltid av oss her på Moland. Han syntes vi var så greie. Men på Stensland sa han at han ikke kunne rå med dem.

Briseid var en grei lærer. Han kunne være bestemt, men han var snill, og han var flink. Vi hadde mange fag som jeg ikke tror de hadde alle andre steder.

Her hadde vi bokmål som hovedmål, men vi lærte også nynorsk. Så hadde vi geografi, naturkunnskap og norgeshistorie. Spesielt er jeg glad for at vi lærte grammatikk, for det fikk jeg god bruk for senere da jeg gikk på kurs for å lære engelsk. Og så hadde vi noe som ble kalt sjelelære. Det var vel psykologi.

Briseid var en lærer som hadde stor omsorg for skolebarna. Jeg kan minnes at han bad oss om å ta av oss treskoene og sette dem under ovnen slik at de kunne tørke. Vi gikk jo bare på tresko, selv om vinteren når det var mye snø. Da kunne sokkene våre være så våte at de kunne vries.

Det er spesielt en episode fra klasserommet som har satt seg fast i minnet. En av elevene hette Abraham.

Han gikk på skolen hos oss, for han bodde hos si bestemor på Havlandsfeda. En dag satt han i sine egne tanker og tygde på blyanten. Briseid la merke til dette og bad ham om å legge ned blyanten, og heller følge

36

Erling Torkildsen sliper ljåen mens en kamerat fra Arendal drar sveiven.

Bildet er tatt på Moland.

tidlig krøkes som god krok skal bli.» Søsknene mine var mye eldre enn meg, og de reiste ut i verden. Så ble altså Sigrid igjen her, og hun måtte gjøre det utroligste.

Til flatbrødbakingen brukte de torv å fyre med. Den torva måtte jeg inn på heia for å skjære. Jeg skar den oppe på Bjønnskarheia. Det er det heiedraget som går fra Slåta inne ved Instetjødn og bortover mot Moland – bak Husefjellet. Det er to heiedrag der. Bakenfor Bjønnskarheia ligger Osestadheia.

Inne på heia skar vi torv. Torva måtte settes på ende på fjellet for å tørke. Når den var tørr, bar jeg den hjem på ryggen. Stien jeg gikk var slett ikke lett å gå alltid.

Jeg måtte ned urene bak det nye huset til Einar og Helene Kristensen.

Det trengtes mye torv, for når de bakte flatbrød om høsten bakte de store stabler – setninger kalte de det.

I floren hadde vi kyr og griser, og de skulle ha sitt stell. Om sommeren gikk kyrne på skogen. Jeg er så kjent i den skogen at jeg nesten kan si hvor hver stein ligger. Vi hadde ikke slike kulturbeiter som de laget til etter hvert senere. Da var det skogen som var beitemarka. Vi hadde en sommerflor der inne. Den kunne så vidt skimtes i skråningen ovenfor Kviebakken – mot øst når vi gikk til Havlandsfeda.

Kyrne ble drevet opp veien bak det gamle huset til Kristensen, og innover i skogen derfra. Dit måtte jeg gå morgen og kveld for å melke. Gjennom kratt og urer bar jeg melka med meg hjem. Nå var det riktignok ikke så mye melk i kyrne da som det er nå. Kraftforet som de fikk, var kun en neve linkakemel og en neve hvetekli.

Det kunne ofte være et helt arbeid å få samlet kyrne slik at de kunne bli melket. Spesielt mot uvær var de alltid langt inne i skogen. Da måtte jeg nesten gå skogen til endes for å finne dem. Der var ei hole som vi kalte «Marisholet», og der likte de seg. Kanskje det var ekstra lunt der.

Om våren ble heiene innover av og til brent for at det skulle bli godt med mat til kyrne om sommeren. De plantet ikke stort trær i den tiden. Men far hadde en gang plantet noe furu i skogen vår. En vår da de skulle brenne, tok flammene av sted lenger enn det han beregnet. Da gikk hele furutrærne opp i røyk. Det var under Vårbakkfjellet at disse trærne sto.

Da far var i Amerika, hjalp Alf Moland oss med å

kjøre ut gjødsel om våren. Jeg var bare ei lita jente, men jeg fikk lov til å sitte på i møkkjerra til Alf når han kjørte den tom tilbake for å hente et nytt lass. Han la et brett over kjerra som jeg kunne sitte på. Kan tro jeg var stolt der jeg satt. Og Alf sang – blant annet «Alt som gleder meg er Jesus». Vi satt side om side der på møkkjerra.

Møkkjøringen foregikk med hest og en slags kassekjerre. Gjødsela var mye tørrere enn den er i dag. De ledet helst lannet vekk fra gjødselen slik at den kunne bli tørr og fin å få ut, for den ble spadd ut for hånd med greip. Møkkjøring var et slitsomt vårarbeid.

En tid hadde vi en del høns. Min bror, Erling, bygde hønsehus hos oss. Det står enda på garden. Der laget han rugemaskiner hvor han kunne ruge ut kyllinger. Jeg tror han hadde to maskiner.

Vi hadde også rever en tid. Til å begynne med hadde vi revegarden sammen med Gustav på Moland.

Det var et foretak som gav en god del ekstra inntekter.

Vi hadde revene oppe på Brokka. Der satte far opp et skur hvor han kunne holde til når han måtte passe dem i løpetiden. Da hadde de inne en hann til tispene, og far måtte passe på at den fikk gjort jobben sin.

Etter hvert delte vi oss slik at Gustav fikk sine egne på sin gard. Det var nokså alminnelig at folk hadde rever i den tiden. Dette var helst før og under krigen at denne beskjeftigelsen hadde sitt høydepunkt. Jeg kan godt minnes arbeidet med revene. De måtte pelses, og det gjorde far selv. Han sto nede i hønsehuset og flådde av skinnet. Etterpå ble skinnet tredd inn på et trestykke for at det skulle tørke. Skrottene ble gravd ned, men skinnene ble sendt til skinnauksjon i Oslo.

Revegården til Gustav Moland.

For å skaffe fôr til revene, pleide de ofte å kjøpe kjøtt som ikke var godt nok til menneskemat, for revene skulle jo ha kjøtt. De hadde ei kvern i hønsehuset hvor de malte opp kjøttet.

Ei gang kom ei av tispene seg ut av buret og sprang av sted. Den holdt seg i lia under Husefjellet. Da måtte jeg til Udland for å hente medisiner som ble sendt med ruta fra apoteket. Det var tabletter som de skulle legge i ei åte. Når så reven åt dette, ville den sovne slik at de kunne få fatt i den igjen.

Jeg kan også minnes ei gang at sønnen vår, Oddvar,

56

Leif Moland forteller

Jeg er bror til Åge Moland, og vi vokste altså opp på Kvifeda på Moland.

Mor og hennes familie Mor kom fra Mandal, men før hun ble voksen flyttet hun og familien til Molandstveit. Foreldrene hennes var Kitti og Lars. Bestefar drev et møbelverksted i byen før han flyttet. Det var fine og solide møbler han laget.

Flere av dem hadde vi i Molandstveit.

Far til Kitti, Petter Pettersen, hadde vært på sjøen med seilskuter i sin ungdomstid. Da kom han til Australia. Det var i den tiden det var et voldsomt gullrush der borte, og han ble med på det. Etter en tid var han heldig og fant bra med gull. Da reiste han hjem til Mandal igjen og startet «Pettersens kolonial og vinhandel» på «Støkkan».

Noe av det jeg kan huske etter ham var en gammel revolver som han hadde hatt med seg hjem fra Australia. En annen ting etter ham var en gullklump som bestemor hadde fått. Den var så stor at den var feste til klokkebandet. Ute på låven på Kvifeda står det fremdeles et spisebord som han har laget.

Tonning Tobiassen var den første fotograf på Vigeland, her foran sitt atelier på Vigeland. Atelieret stod ved innkjørselen til daværende 'Giv Akt's' klubbhus, nå Solkroa. Natalie Aas overtok som fotograf på Vigeland fra omkring 1920.

Far Far kom fra Osestadstranda. Han var fetter til Tom Stensland. Før han ble gift med mor, drev han med fotografering. Han hadde et atelier i Solkroken på Vigeland. Etter at han sluttet, overtok tanta, Natalie Aas. Da begynte far som tømmermann. Det var han som bygde overbygget mellom huset og uthuset til Gustav Moland.

En dag var far uheldig og falt ned fra et bygg som han arbeidet med, og brakk armen. Legene i den tiden var ikke så flinke, og de fikk lappet det galt sammen.

Bruddet måtte brekkes opp igjen, men heller ikke det ble vellykket. Armen ble stiv. Med en slik arm var det ikke lett å arbeide som tømmermann, så han måtte slutte med det. Da ble det veiarbeid i stedet.

Far var en ivrig jeger. Han hadde både hagle og rifle. Rett som det var dro han på harejakt eller storfugljakt. Om våren gikk han på tiurleik. Der kunne han være nokså sikker på å få noe. Vi barna likte også godt når vi kunne fange fugl, men vi brukte helst snare.

Dem satte vi opp ute i skogen der det var et kutråkk.

Det var helst langs de tråkkene fuglen også gikk. Et sted hvor det var spesielt godt å få fugl, var oppe i Grennan. Arne Tjorteland hadde snarene sine der oppe, og han fikk voldsomt mye fugl.

Da far var på Kvifeda hadde han harehund. Den hette «Diana». Men mor likte ikke så godt hund, så den kvittet hun seg med da ikke far var der lenger. Han døde nemlig svært tidlig – allerede i 1927. Da var jeg 7 år.

Tilværelsen for oss ble hard etter at far var borte.

Jeg begriper ikke hvordan mor greide det. Hun ville ikke ha fem øre fra fattigkassa. Det var det aldri tale om.

Mine minner fra barndommen er nesten bare slit og strev. Jeg husker hvordan vi måtte ned i Lia for å hogge ved. Det var ikke skikkelig frisk ved. Det var det vi kaller for «tråseved». Når folk hogde favneved, ble greinene liggende igjen. De råtnet halvveis opp, og det var slik ved vi samlet. Denne veden måtte vi bære opp til Kvifeda. De som er kjent i liene langs Lenesfjorden, vet hvor stupbratt der er.

58

På kjøkkenet i huset vårt i Molandstveit var det skorstein. Der pleide de å koke klevasken i ei diger malmgryte. Baking og andre ting foregikk også der. Men i tillegg hadde de en vedkomfyr som sto ved siden av. Da vi guttene var små og bodde på Kvifeda, hadde vi alltid jobben med å hogge ved til komfyren for bestemor. Vi kunne stå hele dagen og kløyve ved. Den måtte kløyves ganske smått for å passe til komfyren. Hun brukte bare vedkomfyren. Åge laget etter hvert ei dør foran skorsteinen. Det hjalp godt for trekken som kom ned fra pipa. Før det hadde de bare et rullgardin med «Pettersens vinhandel» påtrykt i store bokstaver. Det var et de hadde fått fra butikken til Pettersen i Mandal.

I 1952 solgte vi garden i Molandstveit til William Gaustad.

gå hjem igjen til mi mor. Da svarte jeg så kjapt: «Ti till, æ ska te mol.» (Ti still, jeg skal til (beste)mor.) Jeg var så liten at jeg kunne ikke snakke rent.

Da far døde kom mor i en veldig vanskelig situasjon. Hun hadde ingen fast inntekt å forsørge oss fire barn med. Derfor ble det til at jeg flyttet bort til besteforeldrene våre i Molandstveit. Der vokste jeg opp. Den første tiden bodde også tante Ester der, og hun måtte ofte passe meg. En ting fra denne tiden sitter ekstra fast i minnet mitt. Det var ikke bedre enn at jeg av og til kunne skrøne litt for henne. Dette ville hun at jeg skulle slutte med. Derfor laget hun en strek i bakdøra med en kniv hver gang jeg løy om ett eller annet. Det ble etter hvert seks streker i døra. Og hun sa at nå kunne alle som gikk gjennom den døra se at jeg løy.

Kan tro jeg var sint og redd for de strekene. Døra ble etter hvert malt, men strekene sto der like tydelig for det.]

Minner fra vi var små Åge var så glad i å spise forskjellige ting ute i naturen.

Han kunne stå på hodet i enga å spise syreblader som ei ku. Når vi var i skogen raspet han med seg kreklingbær som han tygget i seg. Jeg syntes dette så nokså nifst ut – trodde helst det var farlig. Derfor fant jeg en metode å få ham vekk fra dette på. Jeg gikk som en hund og tisset rundt på bærene. Da var de ikke lenger så fristende for ham. Jeg var jo eldst av guttene og følte litt ansvar for mine små brødre.

Oppe i Hammerskaret hadde vi noen busker med villbringebær. Tre runner vokste etter hverandre der i skaret. De bærene likte vi godt å spise alle sammen. Vi tre gutter hadde liksom våre egne regler. Den største var min for jeg var eldst. De andre fikk hver sin etter størrelse og alder. Dette var det ingen som hadde noen innvendinger til. Slik var det bare. Alle godtok det.

Ellen (Moland) Stokke, Sigrid (Moland) Torkildsen og Borghild (Tjorteland) Ariansen.

[(Ellen forteller selv.)

Foreldrene våre fikk fire barn nokså tett etter hverandre, og jeg var den eldste. Da de fikk Bjarne, måtte jeg hjelpe med å passe ham. Det ble vel nokså kjedsommelig, for han var en del syk og jeg var bare fire år.

Derfor så jeg rett som det var mitt snitt til å stikke av sted til bestemor i Molandstveida. Det ble noen leterunder for mor i den tiden. Da jeg kom forbi hos Jens og Maria, ropte Maria til meg og sa at jeg måtte

Ungdomstiden I hytta til Elen på Havlandsfeda hadde ungdommen ofte sine samlinger. Det var den som ble bygd opp etter at huset hennes brant ned. Det var bare ei lita, ettroms, stokkebygd hytte. Der var ingen kledning utvendig, derfor ble den nokså trekkfull og kald. Meningen var at hun bare skulle være der om sommeren, men hun likte seg så godt at hun var der så mye hun kunne. Ei gang var mor innom hytta hennes. Da så hun på de trekkfulle veggene og sa: «Dette æ jo som ei likkiste.» Elen lå på en divan der inne. Da strøk hun med hånda over de grove stokkene på veggen, og sa: «Nei, da får mi i-allfall høvla bord.»

Når Elen var på Havlandsfeda, bodde Abraham, barnebarnet hennes, hos henne. Etter at Elen var død, var ofte Abraham der på hytta. Og hos ham var det ungdommer samledes. Der danset vi og hadde det moro. Abraham hadde grammofon med masse plater.

Hytta ble gjerne kalt «Tonehuset». Det var på grunn av at Abraham ei tid var sammen med ei jente som hette Tone, og hun var med Abraham dit av og til.

Det hendte også at vi hadde dansemoro på Kvifeda. Det var etter at vi hadde flyttet til Molandstveit. Ei gang hadde mor malt golvet så fint. Da hun kom inn etter at vi hadde vært der, ble hun slett ikke blid. Golvet så ikke ut i det hele tatt. Det var helt oppskrapet etter dansingen.

Vi hadde samlinger andre steder også. Da Åge, Ellen og Bjarne Moland.

72

de største søsknene hadde sine forslag. Mor sa at vi måtte hjelpe til alle for å finne noen greie navn. Far satt på karjolen og ventet på at vi skulle bestemme oss.

Torry var så rar da han var liten, han gikk liksom rundt og lusket. Plutselig sa han: «Mamma, nå veit æ å di ska heite.» «Veit du det?» sa mor. «La mæ nå få høre?» Han var så liten at han så vidt rakk opp til kjøkkenbordet. Mor satt der ved bordet og så på ham.

«Ho ska heite Jesus og han ska heite Pallen!» kom det helt alvorlig fra den lille tassen. Da lo mor så tårene trillet.

Snart ropte far at vi måtte komme oss av sted, og navnene ble bestemt til Kåre og Margit.

Etter hvert som vi vokste til, måtte vi være med i arbeidet på garden. Vi slo høy nede ved Årdalen og bar det opp i byrer på ryggen. Vi var også der nede ved bekken og «brekte småved». Det var Eilert, Jakob og jeg. Disse kvistene la vi i passe store byrer, og så måtte vi bære dem opp til huset.

Av og til hendte det at noe skjedde med dyrene, og vi trengte dyrlege. Men da var Torry så flink. Han greide å ta seg av det meste. Vi kalte ham bare for dyrlegen vår.

Gustav Moland, Henrik Rømteland og Eilert Eilertsen på linjearbeid.

Jeg kan huske at det kunne være god is nede på Lenesfjorden om vintrene. Ei gang var det travløp der.

Da var far nede med hesten sin, og onkel Edvard var også med. Jeg husker far – hvordan han svingte med svepen – og han fikk premie.

Da jeg var femten år, måtte jeg ut i arbeid. Jeg var tjenestejente hos lensmann Fidje på Vigeland. Jeg husker hvordan vi sto der elva og vasket klær på gammeldags vis med vaskebrett og såpe.

Der hvor Gladys Eilertsen nå bor, bodde Johan og Tora.

De var mye i Amerika, men i turevis bodde de på Tjorteland. Johan hadde hest, og det hadde ikke vi.

Derfor spurte mor ei gang om han kunne kjøre inn et par lass med høy for henne, men det sa han at han ikke hadde tid til. Så måtte vi bære høyet inn selv. Da var både Eilert, Jakob og jeg med og bar – et skikkelig slit.

De høybyrene laget vi på en spesiell måte. Høyet ble kjemmet og lagt til rette over et tau. Kjemmingen gjorde vi på den måten at vi brukte riva og fikk løst opp høyet slik at det lå så noenlunde jevnt og fint. Slik kjemmet vi små fang som vi la opp i et stort. Dette bant vi sammen med et tau, og bar hele greia på ryggen.

Eilert og Jakob lesset på noen forferdelig store byrer.

Vi kunne ikke se bena på dem når de gikk mot låven.

Klokka ti om kvelden var arbeidet gjort, og vi kunne, svette og slitne, slappe av. Da spurte vi mor om vi kunne få lov til å gå til Årdalen for å bade, og det fikk vi lov til.

Torry Eilertsen med den første traktoren de hadde på garden. Han kjører hjem melkespann etter at kyrne er blitt melket ute på beitet.

74

dyrskue, satt hun ofte oppe hele natta for å stelle til skikkelige klær til oss alle. Jeg husker at hun ei gang sydde kåpe til Alfhild og meg.

Salg av fisk i Årdalen Nede i Årdalen kom det inn ei fiskeskøyte av og til. Da gikk de både fra Tjorteland og Moland for å kjøpe fisk.

Vi fikk beskjed om når båten kom inn. Ei gang dro Mina Holmesland – hun bodde «Der Oppe» på Moland – ned til Årdalen for å kjøpe fisk fra skøyta. Da hun kom opp igjen sa hun: «Å hoy, og fy for skam. Æ ska før ede graud å melk ei vege, før æ går den veien ei gong te!» Bakkene ned til fjorden er drøye, det er ingen tvil om det.

Vinter og snø

Seks av søsknene Eilertsen. Foran fra venstre: Eilert, Theresie, Jakob.

Bak fra venstre: Alfhild, Ester og Alice.

Om sommeren var det sommerstevner på forskjellige steder, og på disse stevnene gikk vi alltid. Jeg husker vi var både på Hesteland og Møgedal. Mor dro av sted, og vi var med alle sammen. Hun var også med i ei sanggruppe her i bygda. De sang og spilte på mange stevner og møter. Mor spilte harpeleik. Men det er så lenge siden at jeg så vidt kan huske det.

Av og til kunne det bli forferdelig mye snø om vinteren.

Ei gang gikk mor på ski til Udland for å hente en melsekk. Den bar hun hjem på ryggen. Da hun kom utenfor huset hjemme, måtte vi stå på tå i kjøkkenvinduet for i det hele tatt å få øye på henne mellom snøfennene.

I begynnelsen av femtiårene var det også mye snø. En vinter var vi helt innesnødd. Alle måtte ut med snøskuffer for å få veien farbar til Udland. Kirsten Eilertsen var ei bitte lita jente da, og hun ville hjelpe til. Hun skuffet i vei med et feiebrett. Ute på veien var snøskavlene så store at hun ikke kunne se hodet engang på de som drev og skuffet der.

Dyrksue Da vi var barn,og ellers også i oppveksten, var det alltid stas å dra til Lyngdal på dyrskue. Det var en begivenhet som vi gledet oss til lang tid i forveien. Da kjørte vi med hest og karjol alle sammen, så det ble temmelig trangt om plassen. Bak på tronken satt far og Alice. Jeg skulle sitte mellom dem, men det var det ikke plass til, slik at jeg sto hele veien. Oppe i setet satt mor med de to minste.

På dyrskue var det hester, kyr og mange andre slags dyr til utstilling. Disse ble nøye vurdert, og de fineste premiert. Mange kjøp og salg ble foretatt. De som kom først, fikk tak i det beste.

I tillegg til dette var det alle slags boder hvor de solgte forskjellige ting. Klær og tøyer, kopper og kar, og så alle slags godter.

I Lyngdal kjøpte mor ei gang fersk makrell. Den skulle vi steke og kose oss med når vi kom hjem. Så hadde vi hjemmebakt brød. Vi gledet oss så til dette at vi nesten ikke kunne vente.

En annen ting som på mange måter kunne være en utfordring for mor, var å skaffe klær til hele barneflokken. Ofte tok hun sine egne klær og sydde om til oss.

Mor var syerske, og hun var flink til å sy. Hun hadde vært i Mandal og lært seg kunsten. Når vi skulle på

Torry med hest og slede. Han har hentet kraftforsekker som kom med ruta til Udland.

Eldhuset Ovenfor huset vårt hadde vi noe som vi kalte for Eldhuset. Der kokte mor komper og store kjøttgryter. Ei gang kokte jeg blodkomper der. Jeg må nesten le når jeg tenker på det. Jeg hadde fått for mye mel i deigen.

Jo mer jeg rørte og knødde, dess verre ble det. Til slutt måtte jeg rope på mor: «Du må komme med mer mel.» «Å-hoy,» sa mor. «Her æ det altfor møe mel.» Det ble komper av det, men de ble nokså harde.

I eldhuset hadde vi stekeovn. Der bakte vi brød etter at vi sluttet å bruke bakerovnen.

76

Torry og Kåre Eilertsen forteller

Vi bor i barndomshjemmet vårt på Tjorteland.

Foreldrene våre var Theodora og Erik Eilertsen. Vi var 10 søsken som vokste opp i dette huset.

Alice f. 1918, gift med Odd Andersen fra Spangereid.

Alfhild f. 1920, gift med Gustav Moland fra Moland.

Ester f. 1921, gift med Kåre Moen fra Fosen i Trøndelag.

Eilert f. 1923, gift med Gladys Hansen fra Bjerge i Spangereid.

Jakob f. 1925.

Therese f. 1927, gift med Sigurd Finsådal fra Marnardal.

Erling f. 1932, Torry (døde nyfødt).

Torry f. 1935.

Margit f. 1938, gift med Torleif Ausdal fra Jæren.

Kåre f. 1938.

Mor kom fra heiegarden Buan i Lyngdal. En av brødrene hennes, Abraham, kom også til Tjorteland. Han ble gift med Alma på nabogarden.

Garden vår har vært i slektas eie i mange generasjoner tilbake. Den eldste delen av det huset vi fremdeles bor

Alfhild, Turid og Gustav Moland.

Jakob Eilertsen som konfirmant.

i, ble bygd i ca. 1750. I 1960 ble huset hevet slik at det ble litt høyere under taket. Og så ble det påbygd en del.

De levde mest av det de dyrket på gardene på Tjorteland før i tiden. Men med ti barn var det ikke godt å greie seg med de to – tre kyrne de hadde. Derfor måtte far ut på annet arbeid. Det ble veiarbeid. Da syklet han – gjerne helt til Snig om morgenen. Det kunne være nye veier som skulle bygges, eller utbedringer som måtte gjøres. Onkel Abraham arbeidet også på veien. Han var en del i Spangereid, og da spaserte han over heia.

Far var noen perioder i Amerika. Han dro over sammen med sin bror, Edvard. Jeg tror ikke far var mer enn 15 – 16 år da han reiste for første gang. Det var i New York-området de holdt til. Far fikk arbeide med å kjøre brød for et bakeri. Det var bare hestetransport de hadde på den tiden. Siden fikk han annet arbeid. Da drev han med sliping av gulv. Den siste gangen han var

78

kommer, da skal det nok gå.» Da far kom, gikk han bort og tok tak i håndtaket til loddet med den ene langfingeren. Og så løftet han hele stasen opp uten noe problem. Da han satte loddet fra seg igjen, var hele skinnet på innsiden av fingeren skrelt av.

Vedhogst På garden vår har det aldri vært annet en skog til vedhogst, men i de senere år har vi plantet en god del. Vi har hogd mye ved for salg. I vår barndom hogde vi ved som ble fraktet ut fra Årdalen. Da kom det inn noen skøyter som hentet veden. Det var helst til Hidra utenfor Flekkefjord at denne lasten gikk.

Siden vi har eiendom og båtplass nede ved fjorden, har vi brukt fjorden mye både til fiske og transport på forskjellige måter. I 50-årene var det noen år med spesielt god is. Da kjørte vi veden over isen inn til Osestadstranda med hest. Det ble til og med slept ved etter en varebil som vi hadde. Den kjørte vi over isen med.

Vegetasjonen langs fjorden og innover gardene har forandret seg mye i de senere år. Nå er de atskillig mer skog enn det var tidligere. Før vår tid, ble det spadd torv på myrene. Den ble tørket og brukt til brensel. Jeg vet ikke om far gjorde det, men naboene drev med dette. Det var en måte å greie seg på når det var lite ved i skogen.

kvern før den ble gitt til revene. Noe av silda spiste vi nok selv også.

Revene var en god tilleggsnæring for oss.

Barndom og skoletid.

Vi gikk hele vår skoletid på Moland skole. Til å begynne med hadde vi Elias Briseid som lærer, men da han sluttet litt etter krigen, fikk vi Arne Tørresen. Vi gikk bare annenhver dag, for vi delte lærer med Stensland skole.

Da Briseid var lærer, bodde han i det lille kammerset på skolehuset. Men de som kom etter ham bodde andre steder. Tørresen leide et hus på Fardal. Da syklet han til Moland, eller om vinteren når det var snø, gikk han på ski. Det ble ganske lang vei for ham både morgen og kveld – vel 5 kilometer.

Revefarm Ei tid drev de med sølvrever – det gjorde forresten mange bønder i distriktet. Vi hadde revegard på eiendommen vår. Da hendte det at de fikk tak i en masse sild. Den ble saltet og hengt opp på løeveggen til tørk.

Denne silda ble brukt til revemat. Vi malte den på ei

Her er Erling Eilertsen «hest» mens Torry Eilertsen er kusk.

Høy ble fraktet til gards over isen om vinteren fra omkringliggende utmarksløer. Dette bildet er fra Lenesfjorden ved Sandnes. Fra venstre: Tom Sandnes, Gladis (Sandnes) Handdand, Trygve Lande, Edvard Sandnes, ?.

80

gen var en flokk ungdommer helt ute til Farsund. Da de kjørte under Farsundsbrua, fikk de se en del tyskere oppe på broa. Dette skapte ikke så lite nervøsitet blant ungdommene i båten. De var redde for å tyskerne skulle skyte på dem. Derfor ble alle jentene bedt om å vinke til dem som sto der oppe. Jentene vinket, og alt gikk godt.

En annen fornøyelse for ungdommen, var å «kikke i bryllup». I vårt hus har det vært feiret mange bryllup, og vi husker godt kikkerne som kom utpå kvelden. Da kunne det bli litt av et spetakkel. Slåsskamper var fast takst, og vinduer ble knust. Ei gang var Andreas Stensland fra Strånda blant kikkerne. Da det sto på som verst strekte han bare ut begge armene og jaget flokken foran seg. Da flyktet de, for den kraftige, sterke mannen hadde de respekt for.

Til juletrefestene på Moland kom det folk fra mange steder – både unge og eldre. Også der kunne det gå livlig for seg. Likedan på basarene. Når Arthur Rømteland kom, var det første han gjorde å løfte ytterdøra av hengslene og sette den utenfor. Dermed hadde de god passasje ut og inn av døra.

Kåre: Ei gang vant jeg en pose egg på en basar.

Arthur spurte om han kunne få et egg, og det fikk han.

Så kakket han hull i begge ender på egget, og slurpet hele innholdet i seg. Da jeg så dette, gav jeg ham like godt hele posen. Snart var de fleste eggene forsvunnet på samme måte.

Arthur var en kar som det var litt futt i da han var i ungdommen. Han var en av de få som hadde bil, og kjøringen gikk unna når han satt bak rattet. Ei gang sa

han at neste gang han kjørte til Moland, skulle han kjøre så fort i svingen mot Moland at grusen sprutet bort på vinduene på Udland skolehus. Det var før asfalten kom på hovedveien.

Det hendte også at enkelte likte å finne på noen «streker». Ei gang byttet de litt rundt på tennpluggene i bilen hans. Dermed fikk han ikke startet da han skulle på hjemvei. En hel gjeng satte i gang med å sku.

Hvor langt de dyttet bilen vet jeg ikke, men vi så i hvert fall ikke mer til dem på Moland.

Disse hendelsene var for det meste før vår tid. Det var Jakob som fortalte det.

St. Hans feiret vi ofte oppe på Husefjellet, men det hendte også at vi var på Tjortelandsheia eller på Rebåsen – nærmere Lindland. Da kom hele familiene til samlingsstedet. Når vi var oppe på Husefjellet, greide til og med Tilde Moland med det stive kneet å komme seg opp. Salvine, mor til Sigrid, var også med.

Stien dit er ganske bratt – til tider må man nesten klatre, men fram kom de i sine side, svarte skjørt og skaut på hodet.

Juleselskap ble det holdt mange av. Alle hadde sitt selskap, og husene var fulle av folk. Vi gikk fra det ene til det andre huset både på Tjorteland og Moland. Den beste julematen av småkaker og andre godsaker ble servert, og det hjemmelagede ølet kom på bordet.

Jørgen Osestad Jørgen kom jevnlig til Tjorteland. Jakob pleide å klippe ham. Det var etter at Edvard Moland måtte slutte med den jobben. Ei gang han kom sto vi på farten og skulle av sted, så det passet ikke å klippe ham den dagen. Da

Foran fra venstre: Ester Torkildsen, Edmund Moland, Sigrid Moland, ?, Ragna Moland. Bak fra venstre: Bjarne Moland, Ester Eilertsen, Eilert Eilertsen, Borghild Tjorteland, Gustav Moland og Alfhild Eilertsen.

90

Sandnes.

skulle skjære tornebusk. I liene langs fjorden vokste det mye av dette, og vi pleide å skjære kvister for salg.

Vi fylte dem i sekker og sendte dem til Mandal.

Denne ganga dro vi ut til Sandvika, som ligger lenger ute i fjorden. Vi hadde litt skog der. Det var Mally Knutsen, Ola Haddeland og jeg som dro av sted. Hele dagen arbeidet vi med skjæringen, og fikk fylt mange sekker. Om kvelden lesset vi alle sekkene i båten for å dra hjem igjen. Men da vi skulle begynne på hjemturen, blåste det slik at vi ikke greide å ro. Med motvind og båten fullastet, måtte vi gi opp. Vi lot bare båten gli tilbake igjen. Så gikk vi inn der det heter Paradiset.

Derfra gikk vi over heia til Augland. Augelandsfolk hadde en båt som lå rett over fjorden for Sandnes, og vi spurte om vi kunne få låne den. Der inne i fjorden grei-

Edvard Sandnes med ei høybør.

de vi å ro over. Dette husker jeg som en skremmende opplevelse.

Det var harde bud for ungdommen i den tiden, og især for meg som var alene hjemme. Jeg måtte opp kl.

6 om morgenen. Så var det å ro over fjorden for å melke, og det i all slags vær. Men jeg kan ikke minnes at det skjedde noen ulykker. Det eneste jeg kan huske at det ble snakket om, var noe som skjedde på vinteren. Det var noen som hadde gått på skøyter ved Vårlandsfjellene ute mot Hesteland, og så gikk de gjennom isen. Men de greide å dra dem opp igjen, så de ble berget. Dette var før mi tid. (Sigrid kan huske det ble fortalt at en i Lia omkom på fjorden. Men når dette var, og hvem det var, husker hun ikke.)

Pappa var i Amerika, og når han var vekke, hadde ikke vi hest hjemme. Det resulterte i at vi måtte ta så mange tunge tak selv. For eksempel måtte vi bære inn alt høyet i løa. Vi pakket det sammen, og bar det i store byrer på ryggen. Oppe i Osestadbakken, der veien går nå, var det ei myr som vi slo. Der sto det ei lita løe.

Høyet ble lagret der. Men om vinteren måtte vi ha det hjem. Hvis det var fint vær, kunne vi kanskje få leid hestehjelp, men var det for stygt med mye snø, måtte vi bære det ned. Det var lang vei og et forferdelig slit.

Et annet arbeid som vi stadig måtte gjøre, og som måtte taes når det trengtes enten været var fint eller stygt, det var turene til oksen. Vi hadde ingen okse på Sandnes, så vi måtte til en av de andre gardene. Som regel gikk vi til Ola i Grummedalen. Men hvis de ikke hadde okse der, måtte vi over fjorden til Augland. Det var dit jeg måtte gå alene den gangen.

Når kua «løp» måtte vi bare ta av sted før det «gikk over» igjen. Det var litt av en sjau. Men som regel fikk vi utført ærendet vårt når vi kom fram. Oksen ble leid ut av fjøset, og så var det å få ham til å sette i gang.

Plystringen gikk så det durte rundt oss. Vi likte ikke å se på dette, men det var jo naturens gang.

92

Tora og Gulovna Sandnes «smetter møk» på Lian.

som hun ville ha til kyllinger. Da var hun nøye. Eggene måtte være runde, for de mente hun det var hønekyllinger i. Haneeggene var spisse. Så merket hun dem med et kryss på begge sidene før hun la dem i reiret der høna skulle ligge, for hvis høna gikk av, så kunne det komme ei anna høne og legge et egg der. Det ville mor forsikre seg om at hun hadde kontrollen på.

Rugehøna lå gjerne for seg selv, mens de andre gikk vilt. Mamma var også nøye på at det måtte være tretten egg i reiret. Det måtte aldri være par. Hva grunnen var til dette har jeg ingen anelse om, men slik gjorde hun det. Det tok 21 dager å ruge ut kyllinger.

Og så hadde vi gris. Vi måtte jo ha julegris. Da fikk vi en grisunge i mai, og så ble den slaktet før jul. Vi hadde ei dør på baksiden av floren. Den åpnet vi slik at grisen kunne komme ut og opp i skogen. Mamma mente det var bra for grisen å komme ut og rote i jorda.

Den skulle ha godt av å springe litt fritt slik. Bena ble styrket av det mente hun.

Ei gang kom grisen ned mot huset. Det hadde den aldri pleid å gjøre, for da måtte den over en haug.

Denne ganga kom grisen springene ned mot veien. I det samme kom bussen. Grisen fòr rett ut i veien – kom inn under bussen og brakk et bein. Vi fikk se den komme springende opp igjen på tre bein, mens den hylte noe forferdelig.

Dette var tidlig på sommeren, og grisen var ganske liten. Den var i hvert fall ikke stor nok til å slakte og få noe kjøtt og flesk av. Derfor ble jeg kommandert til å ta sykkelen og dra til Lene for å hente onkel Edvard. Jeg

Epleplukking på Sandnes.

måtte si at han måtte ta hesten og karjolen og komme med en gang.

Onkel kom, og grisen ble lagt på låvegolvet. Vi stakk en pinne inn i kjeften på den, og så bandt vi tau rundt så den ikke kunne bite oss. Jeg hadde noe gult sårpulver som vi smurte på grisebeinet. Så laget onkel noen tynne pinner, og med dem spjelket han beinet.

Tro det eller ei, men den grisen ble på hundre kilo.

Han kunne ikke springe så godt etter dette uhellet, det var vel derfor den ble tung. Men å gå greide den fint.

Vi hadde epletrær på garden, og de bar godt. Om høsten måtte vi plukke epler, og det var et tungt arbeide.

Jeg ville mye heller plukke poteter.

Pappa laget hyller i kjelleren hvor vi kunne oppbevare frukten. Der var det kjølig og fuktig, og den holdt seg godt. Vi hadde fin frukt hele vinteren, så vi spiste mye frukt. Jeg husker at pappa, som hadde lite tenner, satt med ei skei og skavet i seg eplene.

Men vi laget også eplemos og saft og slike ting.

94

Mor Gunhild med noen av jentene sine foran huset på Sandnes. Lille Gunhild har på de nye fine langbuksene sine. Hun står foran kalven.

Klær og moter Jeg kan huske de første langbuksene jeg hadde. Jeg var så ung da at jeg fremdeles gikk med fletter. Gulovna og Tora hadde huspost i Oslo. En gang de kom hjem, hadde de kjøpt bukser til meg. Kan tro de var flotte. De var grønne, og så hadde jeg gul overdel. Du verden hvor sveisen jeg var.

Sigrid: Jeg kan også huske da vi begynte med bukser.

Vi var på Sjølingstad og kjøpte tøy, og så byttet vi i saueull. Alle vi jentene fikk da sydd oss bukser.

Seinere kom emissær Nils Abrahamsen til Moland for å holde møte. Da fikk vi klar beskjed om at jentene ikke

Selskap på Sandnes.

måtte gå i bukser for det var synd. Jeg husker at han tok det opp i talen. Vi måtte heller ikke gå til frisør for å klippe håret og sette permanent.

Gunhild: Dette med hva som ble regnet som synd er noe som står levende for meg også. Jeg hadde vært på Moland på møte, og så gikk jeg i bukser. Det var om vinteren, og det var kaldt å gå med skjørt opp Libakkene. Det er mulig at jeg på det møtet reiste meg for å vitne, men i hvert fall så kom predikanten etterpå og talte til meg. Han sa at jeg ikke kunne vitne på møtet hvis jeg gikk i langbukser. Kan tro jeg følte det vondt.

96

En flokk tyskere har slått seg ned for å raste utenfor huset på Sandnes.

Krigsårene var harde på mange måter. Jeg kan huske at vi hadde problemer med å få tak i parafin til lampene, vi hadde jo ikke strøm da. Men min far hadde en god venn i Kristiansand, og denne visste at pappa var i Amerika, og at det ikke var så lett for oss der hjemme. Han visste også at vi hadde lite parafin. Da hendte det av og til at vi fant ei kanne parafin på trappa når vi kom ut om morgenen. Da hadde han kjørt forbi tidlig og satt ei kanne der. Det var ekstra kjærkommet for oss.

Når det gjaldt klær, var vi nokså heldig stillet på grunn av at vi hadde familien i Amerika. De sendte

Gunhild med sin flunkende nye bil som hun fikk fra søsknene sine i Amerika.

hjem tøy som vi kunne sy klær av, og vi hadde ganske mye som vi kunne sy om også. Anna Knutsen sydde, og hun var flink til å sy. Vi hadde bare hjemmesydde klær.

Et annet minne jeg har fra krigen, er noe gårdsgutten vår gjorde. Vi hadde en som hjalp oss en del med gardsarbeidet. En dag hadde tyskerne satt fra seg en motorsykkel ved løa vår på Sandnes. Antakelig var det noe galt med den. Da det ble natt og mørkt, tok gårdsgutten sykkelen i båten og rodde den langt ut til ei uteløe vi hadde. Så gjemte han motorsykkelen der. Vi visste ikke noe om dette. Han fortalte det bare etterpå.

Da krigen var slutt, sendte søsknene mine i Amerika hjem en bil til meg. Den skulle jeg ha fordi jeg hadde vært hjemme og tatt meg av mamma og arbeidet der. Den kom godt med. Det var ikke mange jenter som hadde bil og sertifikat i 1945, så da sto frierne i kø.

Gunhild og Gunnar Lande giftet seg i Johannesburg i Sør-Afrika (1948).

98

Torbjørn Stensland forteller

Jeg ble født i Osestadstranda i 1938, og der bodde jeg til jeg var fem år. Da flyttet vi til Steinsland.

Foreldrene mine var Jesine (Sina) (f. 1895) og Tom Stensland (f. 1892). Min far ble født på Steinsland, og hans foreldre var Tobias og Amalie Stensland.

Min mor kom fra Gåseland, født Johnsen, og var datter av Andreas og Amalie Svenssen Gåseland.

Foreldrene mine giftet seg i 1918 i Valle kirke. Da overtok de gården i Osestadstranda etter min fars besteforeldre, Ånen Tobiassen og Nicoline. Nicoline døde nokså tidlig, men Ånen hadde husvære hos mine foreldre så lenge han levde. Han døde i 1923.

Et strevsomt liv i harde tider Mor fødte fjorten barn i Osestadstranda. Riktignok døde flere av dem som ganske små, men det ble likevel en stor barneflokk. Fjorten barn på tjue år, det må være ganske godt gjort. Dette var i ei tid som på mange måter var vanskelig. Foreldrene mine strevde hardt for å holde liv i seg selv og den store barneflokken. Men de var intense og hadde pågangsmot med en ukuelig arbeidslyst. De drev gården i Stranda i tillegg til at min far var tømmermann. Han reiste rundt på snekkeroppdrag. Da var sykkelen framkomstmiddelet, og på den

Osestadstranda.

Familien og venner til Jesine og Tom Stensland på busstur til Smeland i Åseral hvor Tom hadde et oppdrag med å bygge ei løe for Alberta og Olaus Torkildsen. De flyttet fra Moland til Smeland. Bildet er tatt i 1937.

Fra venstre: Nathalie Ås. Andreas Stensland. Reinhardt Molandsli.

Jesine Stensland med datteren Else Marie på armen, bak henne Elias Briseid. Ella Lehne. Amalie Gåseland (mor til Jesine). Ella Simonsen, Åsta Stensland. Solveig Torkildsen, bak henne Sigrid Moland. Julie Stensland, foran henne Judith Stensland. Jenny Stensland. Alf Rom som her var bussjåfør. Amalie Stensland (mor til Tom) med barnebarnet Sigurd Rødland på armen.I bussvinduet: Arna Lehne.På busstaket fra venstre: Tobias Stensland og Kåre Lehne.Bakerst m/hvit lue og skjorte: Tom Stensland. På trappa sittende fra vesntre: Tobias Stensland (far til Tom) og Peder Lehne. Stående på trappa: Vertsfolket på Smeland, Alberta og Olaus Torkildsen.

100

Denne mølledriften holdt han på med helt til etter andre verdenskrig. Under krigen var det imidlertid ganske problematisk, for da var det restriksjoner på hva han fikk lov til å male på grunn av tyskernes innblanding. Men det ordnet de nokså greit – på lovlig eller ulovlig vis. Folk måtte jo ha mat, sa far, så han fikk malt det kornet som folk trengte uten at tyskerne fikk greie på det.

I ledige stunder, og mens kornet tørket før det ble malt, drev han med treskjæring. Dette var noe han var veldig flink til. Mange av de arbeidene er bevart innen familien, men de fleste ble solgt. Han fikk også satt i gang produksjon av ski.

Revefarm I Vestbygda var det etter hvert flere som satte i gang med oppdrett av rever. Det var et populært og lønnsomt foretak. Far bygde opp en revefarm nede i Stranda. Jeg tror vi hadde opp til seksti sølvrever på det meste.

Da de var slakteferdige, ble de avlivet og pelset.

Skinnene ble sendt til Oslo på skinnauksjon. Dette tjente de en masse penger på. Det var virkelig god butikk.

Innimellom øktene var far fortsatt tømmermann, fremdeles bare på sykkel. Han hadde ingen bil, og jeg har heller aldri hørt at han brukte hest. En periode syklet han helt til Try for å sette opp ei løe. Det var lang vei fram og tilbake morgen og kveld. Så var han møller og reverøkter om nettene. Dette måtte til for å holde liv i barneflokken. Noen hadde riktignok blitt så voksne at de var flyttet ut, men familien var likevel stor, så det skulle mye til av mat og andre nødvendige ting.

Ei iherdig og kreativ mor At de greide dette var ikke minst takket være mor. Hun var ei aktiv og dyktig kvinne, og hun var flink til å dyrke forskjellige ting på gården. Når hun ble spurt om når de var til Lyngdal eller på Vigeland for å handle, så dro hun litt på det. Jo, de var jo der av og til og kjøpte noe salt, kunne hun si. Ellers hadde de mat nok på gården. I sjøen var det fisk, og i skogen var det fugl. De satte ut snarer og fanget storfugl oppe i liene. I tillegg til dette hadde de dyr på båsen. Som regel seks kyr, sauer og ungdyr. Og så dyrket de alt av grønnsaker.

Under krigen dyrket de til og med lin. Det var en stor artikkel som de fikk god betaling for. Den ble sendt som råmateriale til Kristiansand.

En annen artikkel som også gikk bra, var tobakksplanter. Under krigen dyrket de disse plantene og sendte dem til Pedersens tobakksfabrikk i Kristiansand. Derfra fikk de dem igjen ferdig pakket, og solgte dem videre til butikkene på Vigeland og i Lyngdal. Mye ble også solgt direkte til privatpersoner.

Mor dyrket masse blomster i hagen sin. Dem tørket hun og solgte. Hun bandt også brudebuketter som hun solgte.

Aanen (1846-1925) og Nikoline (1842-1915) Tobiassen Osestadstrand.

En mengde grønsaker ble dyrket. Løk og gulrøtter, men også krydderplanter som salvie og timian, gressløk og kruspersille. Disse grønsakene ble helst solgt til privatpersoner i Mandal. Doktor Roscher og andre litt fremstående folk, kom gjerne og hentet varene selv.

Men de solgte også til butikkene.

I tillegg til alt dette var mor ei dyktig sydame. Alle klærne til familien sydde hun selv, men hun sydde også på oppdrag. Da var det helst for Skoftelands manufakturforretning i Mandal hun arbeidet. Det var både kvinneklær og barneklær. Ofte satt hun oppe om nettene og sydde når far var på mølla.

Mine eldste søstere var også med på å sy klær for Skofteland.

Av sauene ble det mye ull, og den ble spunnet og strikket klær av. Men en god del av den ble solgt til Sjølingstad Uldvarefabrik. Hver høst ble det en tur med hest og kjerre til Sjølingstad. Der tok de også imot

Kornhøsting på Voddan i Osestadstrand 1932. Det er høst i Osestadstrand og kornet skal skjæres, bindes og tørkes. Legg merke til seilet som er festet på ljåorvet. Det samler kornstråene til en passe mengde som da ble buntet slik damene her viser. Deretter ble kornnekene stauret - trædd på en staur - for tørking. Personene er fra høyre: Tom og Jesine Stensland med datteren Julie til venstre.