Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 2
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 3
Strandstedet Snig Før år 2000 av Rolf Kristian Danielsen Sluttført av Torbjørn Stensland Rolf Steinar Bergli
FR. SALVESEN GRAFISKE A/S 1999
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 4
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 5
Rolf Kr. Danielsen f. 1915 - d.1998
Torbjørn Stensland (f. 1938) og Rolf Steinar Bergli (f. 1974).
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 6
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 7
Forord
Rolf Kristian Danielsen har vært foregangsmann for denne boken. Han hadde samlet opplysninger om Strandstedet Snig i lang tid. Dessverre rakk han ikke å fullføre boken slik han ønsket. Han gledet seg til å se boken ferdig, men døde 19. juni 1998, på sin 83 års dag. Rolf Kristian Danielsen ble født i Snig 19 juni 1915 og vokste opp der. Allerede som 15 åring begynte han i kystfarten, et yrke han hadde fram til 1959 da han gikk i land grunnet sykdom. Han hadde i disse årene som fraktemann og reder, fått et godt kjennskap til denne nå historiske periode. Han tok fatt på registrering av fartøyer, vesentlig mellom Mandal og Lista, deres historie og mannskapet om bord. Dette kysthistoriske verk, fikk han samlet i to bøker, «Frakteskuter og Fraktemenn I» og Frakteskuter og Fraktemenn II» utkom henholdsvis 1990 og 1993. Nå var arbeidet med boken «Strandstedet Snig» hans mål. Han så det som svært viktig at den kommende generasjon skulle få med seg historien om stedet, og hadde stor glede av dette arbeidet. For at ikke dette viktige kulturelle stoffet skulle bli liggende etter hans bortgang, har familien sluttført arbeidet slik det var ønsket og forhåpentligvis også til glede for mange av stedets beboere og videre slekt. Boken er et produkt av mange opplysninger gitt i form av muntlige samtaler, gamle dokumenter, bøker, avisartikler og ikke minst billedstoff. Til å systematisere det foreliggende arbeidet, har Torbjørn Stensland og Rolf Steinar Bergli, etter ønske fra Rolf Kristian Danielsen, sluttført boken. I tillegg til det arbeidet som allerede var klart, har mange gode krefter bidratt med opplysninger og ajourføringer det var nødvendig å få med. Sør-Audnedal november 1999 Torbjørn Stensland Rolf Steinar Bergli -7-
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 8
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 9
Del 1 Tilbakeblikk
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 10
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 11
Innledning
Kunne fjell, sand, sjø eller hus fortelle historien om Strandstedet Snig, ville vi kunne få vite mye på godt og vondt. Når så ikke er tilfelle må vi nøye oss med det tilgjengelige som gjennom generasjoner er gjengitt muntlig, skriftlig og visuelt på bilder. Ja, stedet heter Snig med lang -i og k eller g i enden, (i dette skrift er det valgt -g). Stedsnavnet Snig har ikke noe med det litt odiøse snig og sniging å gjøre. Det er tvert imot et trivelig sted som ligger vakkert til der Audnaelva møter sjøen. Har du kjørt landeveien til Norges sørspiss Lindesnes, og det har nok de fleste, har du også passert Snig, og sikkert hatt beundrende ord å si om stedet. Stedene innenfor dette området har mange navn. I denne boken regner vi Snig fra Rødbergs grense til Naversundet. En del av de lokale navnene innen området, slik lokalbefolkningen husker dem, er tatt med her: (Tallet i ( ) finnes igjen på kartskisse bakerst i boken) Torshauen (1), Lokris (2), Lekeplassen (3), Brannen (4), Sommerfloren (5), Fanteplassen (6), Den gamle Lekeplassen (7), Joran på Snigsmonen (8), Mågevannsbekken (9), Allmenningen (10), Kyreskauen (11), Renslehaven (12), Kjelkebakken (13), Theodors vei (14), Theodors hei (15), Langemyrsveien (16), Den gamle veien (17), Pøtten (18), Torasbakken, (19), Nodevik (20), Skauveien til Mørkesdal (21), Krokkeheia (22), Mørkesdal (23), Hosledalen (24), Sundsborg (25). Lokriskjødna (26), Leirhola (27), Sandhola (28), Snigsmonen (29), Bekken (30), Renslehavsveien (31), Sannan (32), Sandodden (33), Evja (34), Snigsbukten (35), Johannes bu (36), Vagelodden (37), Meet (38), Sandstranda (39), Naversundsodden (40), Punktum (41). Det litt uvanlige navnet, Snig, kan etter alt å dømme føres tilbake til fjorden som sniger seg inn langs fastlandet på den ene siden og Underøy på den andre, og møter ferskvannet fra Audnaelva. - 11 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 12
De som engang døpte fjorden, har funnet at Snigsfjorden ville være et betegnende navn, hvilket det også er. Navnet kan også ha andre forklaringer som fra den gang naturen bestemte seg for å lage en sandslette i ytre delen av elva. Folk som skulle utover kunne da med lavt vanne lure - snige - seg på sanden langs fjellet og slippe å gå over skogen til f.eks. Mørkesdal. Bebyggelsen ser man tydelig er eldst nærmest fjellet, og har fortsatt utover sletten etter hvert som sanden har bygget seg opp. Mellom fastlandet og Nodøy var der en liten holme. Vesterdypet har også forandret seg. Nodøy er fra naturen kommet til i forholdsvis nyere tid, en øy som vokser seg større år for år. Snigsbukten blir mindre etter som årene går. En ordentlig oppmudring blir nødvendig for at den ikke skal bli helt borte. En liten prøve ble gjort i 1976. Sanden er, og har sikkert vært det opp gjennom tidene, en fin badestrand. Området er nå kommunalt friområde tilrettelagt med sanitæranlegg. Elva fører sand og grus med seg, og lar den bli liggende igjen ved utløpet. Sandodden kommer stadig lenger mot øst og syd vest. Dybdeforholdene forandres. Fram til slutten av 1800 årene kunne små skøyter gå langt oppover elva. I vår tid har selv små lystbåter problemer med å få nok vann under kjølen. Er man riktig uheldig vil en kunne støte på stein, særlig utenfor skolehuset på Rødberg, Dette var ballaststein i skøytene som skulle oppover og ved lite vann ble denne kastet overbord. Bryggene i Snig er også stort sett bygget opp av stein fra fremmede farvann. Små og store stein, som fartøyer brukte til ballast da de kom her for å laste. Det finnes også fremmedartede vekster som var med i ballasten. Eksempel på dette er tråneplommer, en art som bare finnes på Sørlandet. Slik Snig ligger til like ved Skagerrak, med lun havn på selve fjorden og ved Naversund og Furuholmen, ble kystfart - ved siden av handelsvirksomhet av ymse slag, det naturlige levebrød for folket her, om de da ikke ble sjømenn og drog på langfart. Langt tilbake i tid har Snig vært naturlig utførselshavn for de produkter bøndene i Audnedalen hadde å selge; ved, tømmer, eikebark, tønnestav, kassebord o.l. Fartøyene som fraktet varene var for en stor del hjemmehørende i Snig og omegn. Eldre folk vil nok nikke gjenkjennende til skutenavn som «Magneten», «Flint» og «Solid», for å nevne noen. Den gang det gikk lokalbåt mellom Kristiansand og Flekkefjord, var Snig en av anløpshavnene for denne ruten. Dampskipsekspedisjon var i Mørkesdal hvor huset med brygge enda står. Nå er det privatbolig. I eldre tid ble det bygget flere skuter i Snig. Det siste fartøy var en ishavsskute som ble solgt til Sunnmøre. Framover i nyere tid, ca - 12 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 13
år 1850, var det dampsag der bedehuset står i dag. Sagbruket kom i gang da det var lett å omsette materialer både i landet vårt og i utlandet, mest til Danmark. Det er mulig at den lokale sagen satte fart i husbyggingen i Snig. Dampsagen kom i vanskeligheter og opphørte i 1886. Vi skal også huske på at det var flere butikker, håndtverkere og andre forretningsforetak i Snig, ja, kanskje flere enn vi skulle tro for et så lite sted. Mer om dette skal vi komme nærmere inn på etter hvert i denne boken. Vi skal også ta med enkeltmennesker og dagliglivets mange hendelser som utgjør historien om Strandstedet Snig.
Flyfoto av Snig 1954.
Det må være et sted slik som Snig, dikteren Krohn skrev om: Eg smyg inn i fjorden, eit fagrere land visst aldrig eg såg med si grønnkledde strand, med skogfulle lid opp om blømande vollar og raudgylte bre kringom blånande kollar. Sjå her er det fagert, kjen her er det milt, her inne små byljane skvala so stilt, så leikande op etter stranda dei gletta, og glitrande perlor på sanden dei skvetta. - 13 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 14
Eldre historie fra år 1600
Oversiktsbilde av Snig, Lohnefjorden og Svinør tatt fra Hommeheia. Bildet utlånt av: Harald Nodevik.
Snig ligger ved utløpet av Audnaelva, og er en del av Rødbergs utmark fra gammel tid. Sagnet forteller at Rødberg tilhørte en mann som hadde tre sønner. Grensene var fra Vigeland til Lohnestrand. Gården Rødberg ble delt mellom to av sønnene mens den ytre delen, Mørkesdal, tilfalt den tredje. De fleste av våre byer her til lands er grunnlagt før vår tids transport langs veier og i luften. Vi ser derfor at de fleste byer ligger ved utløpet av en elv som på den tiden var ferdselsåren til sjøen. Snig ble ikke noen by, men likevel et livlig trafikkert sted for inn- og utførsel av varer som skulle transporteres videre. Folk som var på reise tok til tider båt fra Vigeland for å komme ut dalen og lengre utover, f.eks. til Spangereid med mellomsteder. Snig var et naturlig stoppested. Her var gjestgiveri med mulighet for å få noe å spise og drikke, og kanskje ikke minst en overnatting om det var nødvendig. Elva var stadig i bruk til transport av flåter med tømmer. Det ble transportert mye furu og eik som skulle videre på skuter som lå oppankret på Snigsfjorden. Eikebark, som det stadig var bruk for, ble også transportert denne veien. I Snig ble den hakket opp i småbiter før den ble skipet til steder både innenlands og til utlandet, da særlig til Danmark. Barken ble brukt til barking av huder til skoproduksjon og til barking av bl.a. fiskegarn. Et fast vårtegn var når hollendere og dansker kom inn Snigsfjorden med sine skuter for «å lade», som det het. I 1854 var prisen på en tylft målsbord (12 fot lange og 1/4 tommer tykke) i Danmark betalt med 1 riksdaler og en tønne rug. Trafikken gjennom Snig må ha tiltatt etter som årene gikk, for Amtstinget vedtok i 1859 å rå til at Strandstedet Snig i Søndre Undal skulle få ladesteds rettigheter. I grunngjevinga fra kommisjonen står: Når det forholder sig som anført at det på bemeldte strandsted foregår en sådan utskipning av trelast så forekommer det komiteen - 14 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 15
at det kan være grunn til å tilråde å innvilge søknaden idet man akter at det vil være til distriktets gagn i det hele, at folk som der leverer varer, igjen kan få kjøpt de varer de måtte trenge. Søknaden ble ikke godtatt av høyere instanser, så den ulovlige handel som hadde foregått, fortsatte. På denne tiden var det av stor betydning med ladested-bevilling, da det ikke var lovlig å drive handel så nær by og ladested som Snig lå Mandal og Kristiansand. På tross av dette avslaget, økte trafikken i Snig. Mye last ble eksportert herfra, vesentlig til Danmark. Tilbake fikk vi varer som manglet, bl.a. rug, bygg, havre, kjøtt, ost, smør og poteter. Frukt ble også importert, og også en del grisunger. Varene ble omsatt fra Snig, og vi kan enda se enkelte av de gamle bodene langs sjøkanten fra Snig og ut mot Naversund. Etter hvert ble konkurransen av trelast fra østlandsområdene og Sverige for stor. Istedet begynte produksjon av tønnestav i distriktet. Denne fikk etter hvert stort omfang og betydelige mengder ble utskipet fra Snig. På 1600-tallet var det to hus i Snig. Tollbetjent Anders Jonssøn Undal fra Halmstad i Sverige, bodde i det ene av dem. Han var beordret av Kongen til å føre oppsyn med trelasten som ble hogd på Agdesiden. Tollboden i Snig ble opprettet før det kom tollstasjon i Mandal. Jonssøn ble senere tollsjef. Utover denne tjenesten må han ha vært en dyktig forretningsmann som kom godt overens med kongen i København. Han etterlot seg store og mange eiendommer i Norge. Skipsbyggmester Willum Brecklew, opprinnelig fra Skottland, bodde også i Snig på 1600-tallet. Han var borger av Kristiansand, og drev med handel og skipsrederi med 2 skip, «Johannes» og «Marie». Det var tollbod i Snig, og i tollprotokollene fra årene 1613 og 1614 kan en lese at der ble utskipet 27 laster fra Snig til Nederland og Danmark. Det var i all vesentlig eiketømmer som ble hogget nær kysten, og etter hvert lenger inn i landet. Dette innlandstømmeret ble fløtet ut elva til Snig. Denne handelen var det Willum Brecklew som organiserte. Handelen med trelast utviklet seg til en regelmessig fart på Østersjøen, England, Skottland, Nederland og ikke minst Danmark og til skipsverftet på Holmen i København. Norge lå på den tiden under Danmark. Tømmeret ble også i de øvrige mottakerlandene benyttet til skipsbygging. Med denne økende skipsfarten fulgte også en del av distriktets ungdommer, også fra Snig. Disse dro vesentlig til Amsterdam hvor jentene fikk arbeid som hushjelp, og guttene meldte seg som sjømenn til den store flåten Nederland hersket over. De kom også til Norge, og til Snig, nederlendere som var dyktige fiskere. - 15 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 16
Kystbefolkningen her tok lærdom av deres fangstmetoder etter hummer, laks og sel. Nederlenderne på sin side tok sin del av fangsten med til sitt hjemland for videre handel.
Snig 1895. Fra venstre: Hus nr. 41, nå revet, nytt oppført. Hus nr. 1, nedbrent 1906, nytt oppført. Hus nr. 2 – 3 – 5 – 6 – 7. De to bakerst f.v.: Hus nr. 37 – 25. I forgrunnen taket av hus nr: 47.
Strandstedet Snig vokste langsomt. Tidlig på 1700 tallet var det kun tre bolighus her, i år 1800 fem, mens det var kommet helt opp i rundt 25 i år 1900. Snig var nok et slags sentrum i noen år, da Svinør hadde sin storhetstid og Snig lå som nærmeste sted, med veiforbindelse opp dalen og til kirken. Snig har helt fram til vår tid vært knyttet til sjøfart og handel knyttet til denne. I liten grad var jordbruket noen næringsvei. Derimot var det mange små foretak som nevnes mer spesifisert senere.
- 16 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 17
Et ettertraktet forretningssenter
Snig utpekte seg til å bli et ettertraktet forretningssenter. Elva var transportåren ned gjennom Audnedalen og fram til sjøen. Vi har ofte hørt og lest om tømmersalget fra Sørlandet. Her tar vi for oss denne handelen og betydningen den hadde for svært mange i Audnedalen og i Snig. Lasten ble fløtet ut Audnaelva i flåter som ble lagt i bommen ved bukten på Underøsiden. Snigsbukten ble også bruk til dette formål, men lasten skulle ikke ligge lenge her. Handelsmenn eller bøndene tok selv tømmeret på land ved Banen, stedet mellom daleveien og der bedehuset fikk sin plass, der alt som ikke kunne brukes til salg ble hugget av. Det var ganske små skuter, vesentlig hollandske og danske, som kom opp her for å kjøpe, men helst for å bytte sine landbruksartikler i trelasten. Dette gjaldt først og fremst eik som det var rikelig av her langs kysten og oppover dalene. Historien kan fortelle at det i Snig ble bygget skuter i 1500 1600 årene. Skotten William Brecklew, som vi før har omtalt, var borger av Kristiansand, men bodde ikke i byen. Han kom til Snig og var eier av to skip, selvbygget i Snig, «Johannes» på hele 90 kml., lastet 300 tonn, og en litt mindre, «Marie». Hans etterslekt finnes i bl.a. i Snig, Svinør og Søgne. Vi kan følge ham til 1666 da han i borgerrullene i Kristiansand er oppført som skipsbyggermester i Snig. Her drev han stor forretning med oppkjøp og salg av tømmer, og som skipsreder, skipsbygger og sagbrukseier på Foss. Han drev også med handelsvarer og transport til større samlinger som bryllup og begravelser. En slik handel er beskrevet da der var gravferd etter Gredske Pedersdatter (visstnok datter av Peder Claussøn Friis). Til gravferden gikk der med 10 daler, mer enn 2 kyr kostet den gang: Kiste 1 dale, brennevin 2 daler, 2 rorskarer for likferda til kjerka 6 daler, annen transport i 3 dager verdsatt til 1 daler. I 1612 bodde Anders Jonssøn Undal i Snig. Han eide Underøy, hvor han bodde om sommeren, og en del av prestegården. Jonssøn er en av de eldste tollerne vi kjenner til her i distriktet. Hans tolldistrikt var fra Audnedalen til Flekkefjord. Han var fra Halmstad i Sverige og er nevnt her omkring 1580 som toller i Snig under Lister - 17 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 18
len. Anders Jonssøn Undal ble utpekt av regjeringen i København som storleverandør av eiketømmer til Orlogsverftet. Det kan vel være sannsynlig at Brecklew og Jonssøn var de dominerende trelastforhandlerne på den tiden. Henrik i Snig er også nevnt på denne tiden som en driftig handelsmann. Han var borger av Kristiansand og kunne derfor drive forretninger over alt. Videre nevnes «David i Naversund». Danmark manglet stadig trelast, mest den norske eiken som var særdeles godt egnet til bygging av krigsskip, som de bygget på Holmen i København. Forordninger ble stadig satt ut i lovs form, men likevel ble ikke lovene fulgt, så mye av lasten ble solgt til hollendere som hadde pengemakten på denne tiden. De forholdsvis små fartøyene fra utlandet lå på Snigsfjorden og lastet inn sin rundlast, mens de som lastet skipsmaterialer lå inne i bukten. Disse skipsmaterialene var bearbeidet, hugget av det som ikke skulle brukes for bedre å utnytte kubikken. Det er i senere tid, rundt 1970, under mudring av Snigsbukten, ble det funnet skipsmaterialer av eik i en størrelse av 60 cm.al., så det har vært skog av stor størrelse i eldre tid. Som vi skjønner var det trelasten som gjorde Snig kjent over lange strekninger, og hele bygda var med på å få lasten fra skogen og ned til havna her i Snig. Stokker som kan stamme fra Hollendertiden på 1500- og 1600-tallet var blant gjenstandene som kom for dagen da det ble mudret i Snigbukta. (4. juni 1984).
- 18 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 19
Audnaelva - viktig for utviklingen i Snig
De geografiske forhold var nok en medvirkende årsak til at Snig ble det store knutepunktet som utskipningssted. Stedet ligger godt til rette for skipstrafikk fra og til kontinentet, med rolig havn og ikke minst ved utløpet av Audnaelva, datidens viktigste transportvei fra og til innlandet. Audnaelva har i århundrer vært den store samferdselsåren gjennom Audnedalen - fra Øydnevannet til utløpet i Snig. Den har gjennom tidene fraktet folk og last når andre muligheter ikke var tilstede. Dens mangeartede oppgaver har hver for seg en historie. Til tross for dens viktighet, er det næret en viss respekt. Flommen, når den vilt lager seg vei gjennom dalen, har gjort store skader. Da fløting av tømmer var en nødvendighet, var fossene et fryktet sted og mange har funnet den som sin overmann. En stor ulykke fant sted like ved Valle kirke i 1751. Dette var før det kom bro over elva og der var ferjeforbindelse. Dette var en prekensøndag og da gudstjenesten var slutt og folket skulle over elva, kantret fergen og 21 mennesker satte livet til. Det er tidligere omtalt at tømmer, særlig eiketømmer, er fløtet ut elva til Snig fra rundt år 1500 og senere. De nærliggende skoger langs Audnaelva ble med dette sterkt beskattet. Storparten av det gjenværende tømmer ble etter hvert av dårlig kvalitet, og på slutten av 1800 tallet utkonkurrert av trelast fra Østlandet og Østersjølandene. Skogbrukerne ble engasjert i å skaffe tømmer til stavproduksjon. Mange opprettet også sagbruk for dette formålet. Omsetningen og etterspørselen av denne produksjonen, tønnestav, gav en ny industri medvinn og ble redningen for bygdene. «Jaktene» kunne dermed sette kursen vestover og losse sine stavlaster i Stavanger, Haugesund og Bergen. Tønnestaven ble som kjent brukt til produksjon av bl.a. sildetønner. På denne tiden ble transporten den mest besværlige del av arbeidet i den nye næringen. Man kunne ikke bruke elva på samme måte som før da man transporterte tømmer. Staven måtte være tørr før transporten begynte, og måtte ikke utsettes for vann så den ble blå og ubrukelig til sildetønner. Veiene var dårlige og lass på maksimum 4 lester (materialer til 48 tønner), kunne transporteres fra Grindheim til Buhølen med mann og hest på to dager. Staven ble - 19 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:06 Side 20
losset i oppsatte stavbuer nedenfor Melhusfossen på Bustadmoen, og herfra fraktet med ferger ut elva til stavbuene i Snig, Mørkesdal og Naversundet.
Staale Strømme har fremstilt denne tegningen. Det viser hvordan ferjen i senere tid ble tauet oppover Audnaelva for å hente stav ved buene i Buhølen, eller på vei utover for å hente mergel. De første ferjene ble staket oppover elva. En av ferjene var «Flodhesten» som var den siste i elvetrafikken.
Ferjene som kom rundt hundreårsskifte 1900 var bygget som en stor pram. De var uten dekk men med en bred rekke på hver side, «vandring» som den kalles, kahytt foran og mast på midten, utstyrt med et stort seil, to staker, to årer og en skuffe til å øse vann ut av ferjen med. Ferjene var ca. 2 fot høye og lastet 20 tonn. Lasten, som var stav, ble båret ut av stavbuene i Buhølen, over en stilling og plassert med 4 lag forut og 6 lag akter. Et ca. to meter langt rom i midten ble brukt til å øse fra. Plasseringen av staven i begge endene var også beregnet til å presse bordene i bunnen sammen, slik at det ikke lakk. Så begynte turen utover elva ved at to mann, en på hver side med hver sin stake gikk helt foran, satte staken samtidig i bunnen og skjøv ferjen fremover til de kom akter, og så det samme igjen og igjen. En mann stod med åren akter for å styre. Var vinden god ble breifokka heist og det gikk lettere. Ved Vigeland måtte seilet fires ned og masten legges ned mens broen ble passert, for straks etter å få det hele på plass igjen. I Snig ble lasten enten skipet direkte ombord i en skute, eller den måtte bæres inn i en av lagerbuene, som før hadde vært brukt til varer av mange slag i forbindelse med «Danmarksfarten», noe vi senere skal omtale. Nå skulle ferjen returnere til Buhølen, men som regel var det da returlast ombord. Det var ofte last på Dampskipsekspedisjonen i Mørkesdal som skulle oppover dalen. Landhandler Peder Braadland hadde sitt eget lager i forbindelse med brygga i Mørkesdal, og last som skulle til Vigeland der Braadlands forretning lå, var ettertraktet da lasten ble vinsjet opp fra lageret. Mye last ble losset ved ferjebrygga som lå syd for broen på Vigeland, men mye skulle videre til Buhølen der Nicolai Gåsesten lagret varer for Audna Handelslag. Tobias R. Bustad ekspederte videre for dalen ovenfor. Oppover elva var det selvsagt tyngre da det gikk mot strømmen. Da var det best å gå så nær land som mulig. Det var ikke uvanlig at ferja oppover gikk gjennom Kvisla mellom Rødbergsøya og - 20 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:07 Side 21
Homme, og da med seil i tillegg. Lengre oppe ble strømmen striere, men det var sterke menn bak stakene, og var de ikke sterke nok, kom det forsterkninger av mannskap som trakk ferjen fra land. Motorene begynte å komme allerede i 1915, og etter hvert ble også ferjene utstyrt med motor, noe som var til stor hjelp i et slitsomt yrke. Tønnestav fra Buhølen til Snig, var begynnelsen på denne transporten. Returlasten var handelsvarer. Rundt 1930 tok bilen opp konkurransen. Da måtte man finne nye oppgaver i tillegg og det ble mergeltransport. Denne geskjeften begynte rundt 1920 med at folk i Svinør gravde opp mergel av sjøen, og solgte den videre til ferjeeierne. I Svinør ble så mergelen fraktet ombord i ferjene med hjulbåre for så å sette kursen innover fjorden og opp elva. Der ble den losset på samme måte, og lagret på stranda fra Rødberg og oppover til Buhølen. Her hentet bøndene mergelen med hesten, for å strø den på de kalkfattige jordene. Mange har hatt arbeid på disse ferjene opp gjennom årene. Enkelte hadde det som hovedoppgave, andre ble leid inn som ekstrahjelp. Langs Audnaelva var det nok ikke mange som ikke hadde seg en tur eller flere med denne transporten. Om søndagene var det ikke sjeldent at ferjene var i bruk som befrakter for søndagsskoleturer og andre foreninger som for eksempel Mållaget. Benker fra bedehuset i Snig var satt til rette og nistekurvene var fylt med smørbrød og kaker, kaffe og kakao. Litt tale, og mye sang og lek hørte med. Dette var turer der alle var stemt til fest, med søndagsklær for voksne så vel som barn. De harde 30 årene var glemt og samhørigheten med Norges fineste skjærgård, naturen og sommeren kalte frem det beste i alle. Skipskontrollen i dag hadde nok hatt vanskeligheter med å utvide sertifikatet for dette transportmiddel til også å gjelde passasjerer. Hele bygda drar på søndagsskoletur med fergen «Flodhesten» en søndag i 1931. Vi ser Tom G. Tjøm holder en «appell» før avgang fra Snigsbukten.
- 21 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:07 Side 22
Dampsagen i Snig, årene 1854 - 1886
På tomten der Snig bedehus ble oppført i 1904, var det at Dampsagen ble bygget i 1854. Det er lite skriftlig materiale om denne bedriften som i sin tid må ha vært ganske ruvende og med høy skorstein. Den aller første dampsag i Norge ble bygget et år før, 1853, i Namsos. Etter eldre beskrivelser fremstilles her Snig slik det kan ha sett ut i 1850. De fire husene til venstre har endret størrelse i forhold til i dag. Bygningen til høyre er slik dampsagen kan ha sett ut. Det foreligger intet fotografisk materiale fra denne perioden. Husene fra venstre: Nr. 1, brant 1906, nytt oppført. Nr. 2 – 3 – 5 er ombygget. Videre hus nr. 7. Tegnet av Trygve Lahn.
Noe av Dampsagens historie er bygget på muntlige overføringer slik eldre personer for en tid siden kunne huske bedriften, mens den enda var i virksomhet. Videre kan en lese i regnskaper fra Petter Danielsen, Hamerøy, hvor det ble kjøpt hele laster og mindre partier fra Dampsagen i Snig for videre salg i Danmark. En skal heller ikke lete lenge i sanden på det aktuelle området, før en finner rester av murstein fra den høye skorsteinen som ble kantet da sagen ble revet i 1886. Dampmaskinen ble oppfunnet og tatt i bruk i begynnelsen av 1800 tallet. Denne oppfinnelsen revolusjonerte så mangt på sjø og land. Dampskipet kom i 1826 og ikke lenge etter, i 1829 kom jernbanen som før den tid ble trukket av dyr. Det første lokomotivet ble satt på sporet mellom Christiania og Eidsvoll i 1854. - 22 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:07 Side 23
Gabriel Olsen, Rødberg, som var fagmann i så mangt, var en tur i England med sitt fartøy «Anne Sophie», hvor han losset og lastet sin skute. Der kjøpte han en brukt dampmaskin som tidligere hadde vært brukt i et lokomotiv. Han tok den med hjem til Snig med planer om å bygge en sag med dampmaskinen som drift. Vel hjemme satte Olsen seg i forbindelse med de han tidligere hadde diskutert planen med: Hans Adler Olsen på Svinør og Niels Jacobsen fra Holum. Sammen startet de et partrederi som var alminnelig for skip. Fordelingen var slik: Gabriel Olsen 4/12, Hans Adler 3/12, Niels Jacobsen 5/12.
Tusjtegning av «Dampsaga i Snig» slik den kan ha sett ut. Tegnet av Staale Strømme.
Sagen ble bygget der bedehuset «Saron» står, og bygdens høyeste og eneste fabrikkpipe ruvet høyt over alt annet byggverk. Avfall fra sagen ble brukt til brensel under kjelen. Enkelte tider blandet med kull i meget små mengder. Bedriften svarte til forventningene den første tiden og røyken fra pipen vitnet om arbeid og trivsel. Dette kunne man også se på materialstablene på sagbrukstomten. I regnskaper fra dem som drev Danmarkstrafikken (som det kan leses mer om senere), går det fram at det stadig var lasting ved Dampsagen. Det var nemlig slik at Jacobsen kjøpte ut sine kolleger ganske snart og drev sagen alene som eier. En stor forretning som ble taksert til vel kr. 8.000.-, et beløp det kunne kjøpes to slupper for den gang. Der var mange mann i arbeid og sagen var et ettertraktet arbeidssted. Niels Jacobsen kjøpte hus og eiendom i Snigsbukten på hjørnet mellom daleveien og Banen. Et gammelt dobbelhøgda hus som ble - 23 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:07 Side 24
forandret fra å være gjestgivergård til å bli et vanlig sørlandshus i 1860 årene. Eiendommen ble kjøpt av Børuf Pedersen, Rødland. Dampsagen i Snig, på det lille stedet på kartet, handlet med trelast blant de store i Danmark, Holland, England, Østersjølandene osv. Forretningen fulgte med i bølgedalene som hjemsøkte forretningsfolk i de fleste land. Niels Jacobsen ble eldre og måtte gi seg med sin moderne dampsag i Snig. Forretningen gikk konkurs og det ble holdt tvangsauksjon 10. september 1886. Jacobsen døde under denne prosessen. Sagen og bolighuset til Jacobsen ble solgt til skogeiere i Grindheim, Lars Terjesen, Refsnes og Børuf Olsen, Haartveit. Dampsagen ble senere revet og solgt. Bolighuset ble solgt flere ganger før det kom til eiere som ville bo der. Hus nr. 5. Her sto på 1600 tallet et dobbelthøgda hus. Dette ble ombygget i 1848 slik vi her ser det.
- 24 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:07 Side 25
Snekkerverkstedet i Snigsbukten
I Snigsbukten stod der på slutten av 1800-tallet en bygning som var et kombinert snekkerverksted og lagerbod. Det var Reinert Rasmussen f. 1843 på Fasseland, senere bosatt på Rødberg, som oppførte og drev snekkerverksted her sammen med sine fire sønner; Rudolf f. 1877, Hans f. 1879, Rikard f. 1887 og Harald f. 1899. Reinert var først gift med Aase Gurine Hansdatter f. 1848. Hun døde 1880. De fikk sønnen Rudolf. Reinert giftet seg på nytt i 1887 med Andrea Bergitte Hansdatter, (søster til hans første kone) og de fikk barna; Rikard, Harald og Hans Stemning fra Snigsbukten. Snekkerverkstedet til Reinert Rasmussen, Rødberg, som vi ser til høyre ble borte i 1906, like etter at dette bilde ble tatt samme året. Postkort fra 1907, av A/S Petter Alstrups Kunstforlag, Kristiania.
Reinert Rasmussen f. 1843, Fasseland, (sønn av Rasmus Tønnessen og Marthe Eriksdatter) g. (1) Aase Gurine Hansdatter, f. 1848, Rødberg/Geiteland, (datter av Hans Andreassen og Torborg Hansdatter Erdmann) d. 1880, g. (2) 1887, Andrea Bergitte - 25 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:07 Side 26
Hansdatter, f. 1856, Rødberg/Gjedeland, (datter av Hans Andreassen og Torborg Hansdatter Erdmann). Barn i første ekteskap: I. Rudolf Reinertsen f. 1877, Rødberg, d. 1903, Kullseilte i Finnesundet. Barn i andre ekteskap: II. Hans Reinertsen f. 1879, Rødberg. III. Rikard Reinertsen f. 1887, Rødberg. IV. Harald Reinertsen f. 4 apr 1899, Rødberg.
Rikard Reinertsen Rødberg var i sin unge dager med sin far i Snekkerverkstedet i Snig. Her ser vi ham, til høyre, med en høybyre hjemme på gården Rødberg. Sammen med ham er fra venstre: Birgitte Reinertsen, Simon Mørkesdal, Tobine Mørkesdal, Sofie Mørkesdal g. Risdal. Rikard var i sin ungdom i Amerika, men kom hjem og var en mann alle kjente. Barndomshjemmet brant ned og Rikard bygget sin meget spesielle bolig. Utsnitt av bilde fra Lindesnes Bygdemuseum.
Guttene var nevenyttige og kom svært unge med i farens bedrift. Oppdragene var forholdsvis mange i snekkerverkstedet og i tillegg hadde de tømmermannsarbeid med reparasjoner og nybygg. Far og sønnene Reinertsen var aktivt med i bygging av bedehuset her i Snig og det var Rikard som laget talerstolen. Forretningen fikk et oppdrag på Svennevik og to av guttene lastet båten med materialer. De satte seil da de mente at vinden var brukbar. Dessverre kullseilte de utenfor Finnøysundet og Rudolf Reinertsen omkom. Dette skjedde i 1903. Etter denne ulykken ble forretningen gradvis lagt ned og boden med snekkerverkstedet revet i 1906.
- 26 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:08 Side 50
Kalkbrenneriet i Naversund
Kalkbrenneriet i Naversundet. Bildet er fra 1938. Fotograf: Reidar Simonsen.
Ovnen i kalkbrenneriet.
Denne fabrikken ble bygget og satt i gang i slutten av 1800 årene. Det ble skrevet ut festeseddel på tomten fra Hans Simonsen og Simon Simonsen, Rødberg 9. desember 1892. Her ble det produsert kalkmel til jordbruket og til mur i bygningsindustrien Først ble det bygget en stor ovn, av stein i bunnen og murstein videre oppover, til forbrenning av kalkstein. En forholdsvis høy pipe skaffet ovnen god trekk til sitt formål. Rundt pipen, på toppen av ovnen, er det reist en bygning på ca 30 kvm. Bygningen hadde sin oppgave som arbeidsrom, avdelt spiserom og kontor. - 50 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:08 Side 51
Hanna og Theodor Gabrielsen på søndagstur til Naversund. Til høyre ser vi lagret kalkstein fra Mosterhamn. Denne ble foredlet til jordbrukskalk ved kalkbrenneriet i Naversundet. Bildet er fra 1920.
Døren til ovnen var plassert i arbeidsrommet. Døren nede, der den halvferdige massene ble raket ut, vendte mot Naversundet. Det var bygget tak over denne delen, og i tillegg var det en stor lagerbod på ovnens vestside. En stor brønn inn mot veggen var en nødvendig del av bedriften. Råstoffet, kalkstein ble kjøpt fra Vestlandet, vesentlig fra Mosterhamn, mens kull ble transportert fra Stavanger. Skutene fra Snig fikk denne så ettertraktede returlast etter at stavlasten var losset på Vestlandet. Kalksteinen ble losset ved «Punktum» og transportert opp bakken med hest til lageret på ovnens nordside. Kullet ble transportert på samme måte, men ble lagret under tak. Produksjonen var tung og tidkrevende. Stein og kull ble båret opp trappen til huset på toppen. To mann hadde denne jobben med en båre mellom seg. Foran ovnen ble de store steinene slått i passe småstykker og sammen med kullet skuffet inn i ovnen, der det var tent opp et stort bål. Ilden forplantet seg oppover i kullagene og kalksteinen forandret seg til en porøs masse, som ble gravd ut i døren nede. Mens denne glovarme massen lå på gulvet ble det båret vann fra brønnen i hjørnet av lagerboden og sprøytet over. Det måtte rakes stadig og det hele forandret seg etter hvert til mel. Avkjølt ble så melet siktet og kjørt inn på lageret. Slik gikk produksjon. Stadig påfyll av kalkstein og kull oppe, og etter forbrenningen, raket ut nede. Kalkmelet ble vesentlig solgt, målt i hl. En del gikk til bygningsindustrien. Kalkbrenneriet skiftet eiere gjennom tidene. O. Th. Simonsen fra Snig drev fabrikken i 1913 sammen med sin sønn Hans Simonsen. Dette viser regnskapsboken som er bevart. Fra denne går det fram at det er kjøpt en last på 94 tonn kull fraktet med jakten «Sofie». Frakt og utgifter med å losse kostet kr. 1.763.79. Fabrikasjon av kalkmel fortsatte. Det ble stadig kjøpt koks fra Kristiansand, Mandal og andre steder. En daglønn i 1913 var på kr. 3.00, mens mann og hest fikk kr. 4.00. - Etter som krigen utviklet seg steg imidlertid daglønnene til det flerdoblede en kort tid. Dette tok en brutal slutt da krigen sluttet og flere bedrifter gikk konkurs. Naversund Kalkfabrikk, som ble drevet av folk som hadde sett mye - 51 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:08 Side 52
av verden og mange svingninger i økonomien, kom heldig ut av disse årene, med god fortjeneste. De beste årene for bedriften var mellom 1913 og 1927. Da var det en omsetning på det dobbelte av vanlig, og mange mann var i arbeid.
Kalkbrenneriet i Naversund. Bildet er fra 1963. Siden er bygningen restaurert og fredet.
Kalkbrenneriet ble etter hvert rasjonalisert, og kalkbrenning ble ikke regningssvarende da større bedrifter begynte å male opp stein som før ble brent. Året 1927 var siste driftsåret, og våren 1928 ble det solgt ut det som var salgbart. Ragnvald Simonsen, sønn av Hans Simonsen, hadde vært med da bedriften brant kalkmel i store mengder. Han var en tur i Amerika og da han kom hjem satte han i gang med å brenne opp råstoffet som lå på tomten. Dette ble ikke av lang varighet, da det selvsagt ble umulig å konkurrere med de nyere fabrikkene. Det var i 1931 denne prøven ble gjort, og siden har Naversund Kalkfabrikk stått som før, til stor glede for de mange som har kunnet festet den til papiret med pensel eller fotografiapparat. Reidar Simonsen overtok eiendomsretten og har holdt det gamle familieforetagende ved like, med bl.a. støtte fra Vest-Agder fylke. Bygningen er nå fredet.
- 52 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:09 Side 133
Del 2 Hjem og familie
- 133 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:09 Side 134
- 134 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:09 Side 135
Bosetning i Snig
Det har nok vært bosetting i Snig langt tilbake i tid. Uten referanse til noe bestemt bosted er følgende registrert som Strandsittere i året 1666: Peder Laursøn Tore Aanundson f. 1596, Snig. Barn: Haagen Toresen f. 1650, Snig. Christen Toresen f. 1652, Snig. Anders Jørgensen f. 1631, Snig. Barn: Jørgen Andersen f. 1658, Snig. Oluff Andersen f. 1662, Snig. Trond Andersen f. 1664, Snig. Christen Pedersen f. 1636, Snig. Barn: Olaf Christensen f. 1662, Snig. Aadne Torstensen, 36 år. Videre er det i år 1700 registrert følgende: Jens Nielssen, skipper. Han var gift og hadde tjenestepike. Hendrich Jensen g. Karen Tørrisdatter. Barn: Jens Hendrichson f. Snig. Jonas Hendrichson f. Snig. Marie Hendrichsdatter f. Snig. Anna Hendrichsdatter f. Snig. År 1723 er disse oppført: Nicolai Chlementsen f. 1700, Snig, g. Torborg Jansdatter, f. 1700, Snig. - 135 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:09 Side 136
1. 2. 3.
Hans Nicolaisen f. 1724, Snig. Inger Nicolaisdatter f. 1730, Snig. Christine Nicolaisdatter f. 1737, Snig.
Niels Olsen g. Targier Hujesdatter. Niels døde 1763, Snig. 1. Niels Nielsen f. 1693, Snig. 2. Anne Nielsdatter f. 1697, Snig. År 1739 til 1742 er disse oppført: Hendrich Jensen g. Karen Tørrisdatter. 1. Jens Hendrichson f. Snig. 2. Jonas Hendrichson f. Snig. 3. Marie Hendrichsdatter f. Snig. 4. Anna Hendrichsdatter f. Snig. År 1752 til 1754 er disse oppført: Peder Snig. 1. 2. 3.
Halkildsøn f. 1710, Snig, g. Ellen Aanonsdatter, f. 1710, Guri Pedersdatter f. 1731, Snig. Pernille Pedersdatter f. 1733, Snig. Christiane Pedersdatter f. 1733, Snig.
- 136 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:09 Side 137
Hus nr. 1 – «Jensminde»
Snig 1895. Fra venstre: Hus nr. 41, nå revet, nytt oppført. Hus nr. 1, nedbrent 1906, nytt oppført. Hus nr. 2 – 3 – 5 – 6 – 7. De to bakerst f.v.: Hus nr. 37 – 25. I forgrunnen taket av hus nr: 47.
Det var et stort dobbelthøgda hus, bygget i slutten av 1600 årene. Først ble det satt opp uthus i 1650. Tomten i Snigsbukten var delt av daleveien med hus og løe inn mot fjellet, og stor hage med brygge mot sjøen. Huset brant ned 29. april 1906, og tre mennesker mistet livet. Det ble bygget nytt hus på samme tomten året 1907, et hus med kvist. Det må ha vært dyktige mennesker med god økonomi som fikk bygget dette huset her i Snigsbukten, som er et av de eldste i Snig. Familien kan ha vært stor. Det kan også tenkes at det har vært gjestehus da spesielt for sjøfarende som søkte ly. Ekteparet Tønnes og Caroline Simonsen kjøpte eiendommen og flyttet inn her da de giftet seg i 1828. Tønnes Simonsen f. 1795, Rødberg, (sønn av Simon Sigmundsen og Elene Thoresdatter), g. 1828, Caroline Leschbrandt, f. 19 feb 1807, Mandal, (datter av Fridrich Leschbrandt og Ane Sørensdatter) d. 6 mar 1873, Snig. Tønnes døde 1843, Forliste under Englandsfart. I. Sofie Elisabeth Simonsen f. 1829, Snig, d. Skjebstad, Mandal. II. *Carl Fredrik Leschbrandt Simonsen f. 12 aug 1830, Snig, g. Elene Willumsdatter, f. 10 feb 1842, (datter av Willum Brecklew Rasmussen og Severine Elisabeth Simonsdatter) d. 29 apr 1906, Brann i Snig. Carl døde 29 apr 1906, Brann i Snig. III. Amalie Fredrikke Simonsen f. 1832, Snig, d. 1875. IV. Thora Cecilie Simonsen f. 1834, Snig, g. 1862, Jonas Olsen Opshus, f. 1836, Opshus, (sønn av Ole Nilsen og Gunvor Johnsdatter) d. 1910. Thora døde 1875. V. Marie Tobine Simonsen f. 1838, Snig, g. John Fredriksen, f. Bjelland, Mandal. - 137 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:09 Side 138
VI. Helene Simonsen f. 1840, Snig, g. Tobias Torgersen Hoven, f. Lyngdal. VII. **Theodor Simonsen f. 2 sep 1842, Snig, g. 6 nov 1884, Sør-Audnedal, Jesine Dorthea Rasmussen, f. 17 des 1860, Rødberg, (datter av Willum Brecklew Rasmussen og Jesine Dorthea Syvertsen Heldahl) d. 1908, Snig. Theodor døde 29 apr 1906, Snig. Caroline Leschbrandt. Hun var gift med Tønnes Simonsen. Bildet utlånt av Judith Trædal.
Tønnes Simonsen (f. 1795) ble født på Rødberg og fikk sine interesser på sjøen hvor han seilte i utenriksfart men også på Norskekysten. Han seilte til Haugesund, kjøpte inn storsild om vinteren og saltet den for videresalg på vestkysten av Sverige. Tønnes var i Englandsfart 1843 da fartøyet forliste og hele mannskapet ble borte. Enken, Caroline satt da igjen med 7 barn i alderen 1 - 14 år. I folketellingen fra 1801 er følgende oppført som beboere, i alt 6 personer: En enke etter presten Holst, Petronelle Dorthea Marie, 43 år hennes to døtre, Magnete, 20 år og Susanne, 13 år Videre bodde enken etter presten Pedersen, Magnete Pedersen, 70 år Tjenestepike, Anna Olsdatter, 21 år En leieboer, Siri Burusdatter, som gikk i dagarbeid
Carl Fredrik Leschbrandt Simonsen. Han var gift med Elene Willumsdatter. Bildet utlånt av Judith Trædal.
Skipperborger Carl Fredrik Leschbrandt Simonsen 1830 - 1906 og hans hustru Helene Willumsdatter 1842 - 1906, var eiere i 1875. Bror til Helene, kaptein Simon Willumsen, bodde også her når han var hjemme fra sjøen. Alle disse tre menneskene satte livet til ved Brannen 29. april 1906. Det var den verste brannkatastrofen i Valle sogn inntil denne tid. Men tilbake til 1875 da Carl Fredrik Leschbrandt Simonsen f.1830, g. m. Helene f. 1842, var eiere. De leiet bort huset til Tønnes Olsen, f. 1870, Marie Rasmussen, f. 1844, Ole G. Olsen, f. 1864, fra Mandal, styrmann Theodor Simonsen, f. 1842, Caroline Olsen, f. 1866, Halse, og tjenestepiken Cecilie Nilsdatter, f. 1859, 19 år. Huset hadde i andre etasje en stor sal. Denne ble brukt til skole, møter og store forsamlinger.
Elene Willumsdatter. Hun var gift med Carl Fredrik Leschbrandt Simonsen. Bildet utlånt av Judith Trædal.
**Theodor og Jesine Dorthea (Thea) Simonsen, bodde her fra 1884 i 2. etasje de to første årene etter at de giftet seg. Theodor Simonsen f. 2 sep 1842, Snig, g. 6 nov 1884, SørAudnedal, Jesine Dorthea Rasmussen, f. 17 des 1860, Rødberg, (datter av Willum Brecklew Rasmussen og Jesine Dorthea Syvertsen Heldahl) d. 1908, Snig. Theodor døde 29 apr 1906, Snig. - 138 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:09 Side 139
I. Caroline Simonsen f. 1888, d. 1980. II. Jenny Dorthea Simonsen f. 8 apr 1891, Snig, g. 28 apr 1912, Sør-Audnedal, Anders Andersen Mørkesdal, f. 15 des 1880, Mørkesdal, (sønn av Aanen Andersen og Tomine Emilie «Mina» Simonsen) d. 9 aug 1966, Vigeland. Jenny døde 11 sep 1963, Kristiansand. III. Theodora Simonsen f. 1893, d. 1986. IV. Wilhelma Simonsen f. 1893, d. 1993. Theodor Simonsen. Han var gift med Jesine Dorthea Rasmussen. Bildet utlånt av Judith Trædal.
I 1900 bodde eieren, skipseier Carl Fredrik Leschbrandt Simonsen og hans hustru Helene her, i flg. folketellingen. Det gjorde egentlig også styrmann Jens Andreassen, men var da i Amerika med sitt skip. Skipper og gårdeier Simon Willumsen, f,1852, bror til Helene, var også registrert som beboer 1875. Jens Grundeland (foreldre Martine Gundersen, Fjeldskår og Johan Andreas Grundeland), var vokst opp i dette huset, men var i Amerika da Brannen raserte hus og løe 1906. Han kom hjem omgående. Fikk kjøpt eiendommen og bygget et nytt enkelthøgda hus med kvist i 1907.
Jesine Dorthea Rasmussen. Hun var gift med Theodor Simonsen. Bildet utlånt av Judith Trædal.
Hus nr. 1.
Jens Grundeland f. 6 mar 1878, Snig, g. Hanne Augusta Simonsen, f. 19 sep 1879, Rødberg, (datter av Hans Simonsen og Marie Heldal). Jens døde 1913, Snig. I. Magnus Grundeland f. 14 sep 1907, Snig. II. Helen Grundeland f. 13 jul 1909, Snig. Med sin kutter «Egerø» var Jens Grundeland kystskipper og hadde sitt arbeid vesentlig som fisker på bankene i Nordsjøen. En tur la han ut fra Snig med 8 manns besetning for å fiske torsk på de store bankene. Han var en uforferdet sjømann og seilte som få. Under en hard seilas sprang kutteren lekk og kursen måtte settes mot nærmeste land som var Lindesnes. Etter flere døgn kom de inn til Snig etter å ha pumpet og øst vann uavbrutt. Det gikk godt og de fikk kjølhalt fartøyet ved Johannessens bu. Etter driving av bunnen og diverse annet arbeid ble ballasten tatt ombord og kursen satt for Nordsjøen der de denne gang gjorde god fangst. - 139 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:12 Side 235
Hus nr. 44 – «Seljebakken»
David Andersen sønn av «Lille Anders», foran et av sine tre hus «Seljebakken» han bygde til sine sønner. På trappen hans andre kone Karen Matiasdatter, Ramsland. Til høyre skimtes litt av det lille huset (revet nå) til Gulene Simonsen «Gulene under steinen» som hun ble kalt. Det er Leif Gabrielsen som eier huset i 1998. Han har også lånt ut bildet.
Hus og hønsehus ble oppført 1862. Et pent trehus på forholdsvis høye murer med langsgående trapp på framsiden mot Snigsfjorden. Dette var et av tre hus David Andersen, sønn av «Lille Anders», bygde til sine sønner ca 1860. David Andersen f. 1837, Snig, (sønn av Anders Andersen og Anna Gulina Thoresdatter), g. (1) 1861, Sara Gesine Zachariasdatter, f. 1837, Lyngdal, d. 1879, Snig, g. (2) 1885, Karen Matiasdatter, f. 1843, Ramsland. David døde 1911, Snig. I. Sofie Emilie Davidsdatter f. 1863, Snig, d. 1890. II. Theodor Davidsen f. 1866, Snig. III. Anne Davidsdatter f. 1870, Snig. IV. Daniel Davidsen f. 1874, Snig, g. Natalie Andreassen, f. 18 apr 1874, Nodevik, (datter av Andreas Nilsen Nodevik og Katrine Hansdatter Nylund) d. feb 1953. Daniel døde 1926, forlist på sjøen. - 235 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:12 Side 236
V. David Davidsen d.y. f. Snig. VI. Andreas Davidsen f. Snig. VII. August Davidsen f. Snig, d. 1876, Snig. Mange historier er det etter «David i Snig» som han ble kalt. Det var han som rodde presten til gudstjeneste i Spangereid. Historiene ble særlig morsomme når prestefruen var med. I folketellingen 1875 er følgende oppført som beboere: David Andersen f. 1837. Husfader Sara f. Sakariasdatter 1838 i Herad, hans kone Sofie Emilie Davidsdatter f.1863, datter Theodor B. Davidsen f. 1866, sønn Arne C. Davidsen f. 1870, sønn Daniel Davidsen f. 1874, sønn og losjerende: Følgende er oppført som fraværende: Syvert Christiansen f. 1846, Hus-fader, sagbruksarbeider, f.t. Vallehei Martine f. Reiersdatter f. 1854, hans kone, f.t. Vallehei Peder Syvertsen f. 1870, sønn, f.t. Vallehei Brødrene Albert Aksel og Adolf Gabrielsen. Bildet utlånt av: Solveig Nilsen.
Videre var oppført i folketellingen 1900: David Andersen f. 1837. Husfader Karen Andersen f. 1843, husgjerning Daniel Davidsen f. 1874, sjømann, matros Nathalie Davidsen f. 1874, husgjerning Leieboere her en tid for 1904 var Konrad Otto og Hanne Masine Olsen før de bygget sitt eget hus. (hus nr. 42). De delte kjøkken her med huseierens familie. Det kom i 1916 ny eier, Albert Aksel Gabrielsen, fra Underøy, (foreldre Gabriel og Anne Marthe Andersen ). Albert Aksel Gabrielsen f. 4 mar 1881, Underøy, (sønn av Gabriel Andorsen og Anna Marthea Nilsdatter), g. 29 des 1910, SørAudnedal, Laura Lovise Danielsen, f. 4 jul 1886, Hammerø, (datter av - 236 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:12 Side 237
Laura Lovise Danielsen, gift m. Albert Aksel Gabrielsen. Bildet utlånt av: Reidun Simonsen
Leif og Georg Gabrielsen, brødrene i Snig som nesten daglig besøker hverandre. Her på trappa til hus nr. 44 der Leif bor. De er nå de eldste sjømennene i Snig.
Christian Otto Danielsen og Jørgine Elisabeth «Gina» Tørressen) d. 18 mai 1944. Albert døde 3 aug 1960. I. *Anfinn Leif Gabrielsen f. 10 okt 1911, Svinør. II. Karl Georg Gabrielsen f. 11 jun 1913, Hammerø, g. Hildur Regine Simonsen, f. 29 jan 1922, Snig, (datter av Hans Simonsen og Regine Gabrielle Rasmussen Rødberg) d. 9 feb 1981. III. Gunhild Alise Gabrielsen f. 31 aug 1914, Hammerø, d. 1994. IV. Marie Gabrielsen f. 9 mar 1916, Snig, g. Sigurd Jakobsen, f. 26 sep 1916, Kristiansand, d. 1978. Marie døde 1981. V. Astrid Leonora Gabrielsen f. 2 mar 1918, Snig, g. Harry Johansen, f. 14 apr 1918, Kristiansand. VI. Martha Elisabeth Gabrielsen f. 11 sep 1919, Snig, g. Nils Kåfjord, f. 28 sep 1919, Kåfjord, (sønn av Gustav Kåfjord og Trine Nilsen Egeland) d. 22 feb 1971. VII. Laura Gabrielsen f. 9 sep 1920, Snig, g. Håkon Justvik, f. 10 nov 1918, Kristiansand. VIII. Aksel Gabrielsen f. 17 jul 1923, Snig, g. Konstanse Nilsen, f. 14 des 1928, Nodevik, (datter av Adolf Kornelius Nilsen og Aase Aagot Saudland). Aksel døde 1985. Albert Aksel Gabrielsen tok styrmannseksamen i Åvik 1902 og skippersertifikat 1910 i Kristiansand. Han seilte i 3 år år ute med større skip, «Superb» og «Richard», men kjøpte i 1913 sammen med sin bror, Aanen, fartøyet, «Cito», som var av de største fra Snig. (Les mer om «Cito» i boken «Frakteskuter og Fraktemenn» av Rolf Kr. Danielsen, side 64.) Aanen reiste til Amerika i 1926 og Albert Aksel Gabrielsen overtok skuten alene. Han var senere om bord på sin fetters fartøy «Fedafjord». Da han gikk i land begynte han som husmaler og gikk rundt å malte hus for folk. Videre var han dyktig til å lage ruser. Også på kjøkkenet praktiserte han sine tidligere kokkekunster fra seilskutetida. Han bakte til sine tider opptil 20 brød om gangen. Eiendommen ble i 1960 overtatt av eldste sønn til Albert og Laura, - 237 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:12 Side 238
Brødrene Gabrielsen har satt seg på benken til ære for fotografen i 1958. Fra venstre: Adolf og Albert.
*Anfinn Leif Gabrielsen f. 10 okt 1911, Svinør. Han seilte, som sin far, på kysten. Den gang han var med sin far på «Cito», i 10 år, var det bare seilføring. Leif forteller at det var han og faren som fraktet taksteinene til gamlehjemmet i Spangereid. De fraktet dem fra Bergen. Leif forteller videre at hans far var flink til å seile og han gikk ikke på grunn en eneste gang. Leif forteller også at han og Gerhard Urheim var under 2. verdenskrig på vei fra Snig til Flekkefjord. Da fikk de se en mine med noen store horn som lå å duppet i havet bare noen meter fra skutesiden. Det gikk bra og turen fortsatte. Han opplevde også en annen gang å se det tyske flyet som styrtet vest for Lindesnes Fyr. Den 8 mai 1945 husker Leif godt. Han hadde radio i et revehus like ved og fikk nyheten om friheten. Leif tok kystskipperskolen og overtok rutekutteren «Søgne l» i 1951, av Ragnvald Simonsen. Den gikk i rute på Kristiansand, med varer fra Agder Kjøpelag og Christianssands Møller. Senere ble skuten ombygget og fortsatte i vanlig kystfart til 1964 da den ble solgt til Stavanger. Det ble også to år med fiskeskøyte på sildefiske utenfor vestlandet. Så på kysten sier Leif at han har prøvet det meste. Videre var Leif med i Nordsjøfart, med fartøyene til Arnfinn Nodevik, til han godt og vel var pensjonist. Leif har alltid vært en sjøens mann og har sine faste turer ut med sin motorbåt for å fiske. Der er nesten blitt en tradisjon i Snig at når Leif har vært på sjøen, er det bare å oppsøke hans båtnaust der det står en balje med fersk fisk til fri forsyning. Den største torsken han har fått var på 15 kg. Han inviterer også gjerne med seg gjester på en sjøtur. Leif er i dag den eneste gjenlevende seilskutemann i Lindesnes kommune. Så lenge det er fisk i sjøen og Marnamotoren sviver i båten, er pensjonistalderen er en fin tid, sier Leif.
- 238 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:12 Side 250
Hus nr. 48
Snig 1987. Husrekken her er et yndet motiv for fotografer og tegnere. Husene fra venstre: Nr. 49 - 48 -47.
På rekke og rad ligger husene tett inntil daleveien ytterst i Snig. Et typisk sørlandshus med utgående trapp foran. Det var Gjedelandsmannen Simon Olsen, (foreldre Ole Anstensen, Saudland og Anne Christensdatter, Bjelland), som fikk utskilt tomten i 1858 og bygget her. Simon Olsen f. 30 okt 1816, Gjedeland, g. 27 jun 1845, SørAudnedal, Rebekka Tobiasdatter, f. 1818, Røydan Lyngdal, (datter av Tobias Tostensen og Rebekka Christensdatter) d. 11 sep 1892, Gjedeland. Simon døde 1892. I. *Ole Theodor Simonsen f. 1848, Gjedeland, g. Regine (Bolette Martine) Hansen Gjedelan, f. 1852, Gjedeland, (datter av Hans Salvesen og Anne Regine Børufsdatter) d. 1930. Ole døde 1924, Snig. - 250 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:12 Side 251
II. Simon Simonsen f. Gjedeland. III. Gustav Simonsen f. Gjedeland. IV. Regine Simonsdatter f. 1849, Gjedeland, g. 1877, Villum Aanensen, f. 1845, Rødberg, (sønn av Aanen Rasmussen Rødberg og Inger Maria Pedersdatter). V. Adolf Cornelius Simonsen f. 6 jan 1853, Gjedeland, g. 15 jun 1882, Sør-Audnedal, Marie Fredriksdatter, f. 22 jan 1853, Vigeland, (datter av Fredrik Jacob Pedersen og Anne Elisabeth Gjestdatter) d. 13 nov 1892, Gjedeland. *Ole Theodor Simonsen f. 1848, Gjedeland, g. Regine (Bolette Martine) Hansen Gjedelan, f. 1852, Gjedeland, (datter av Hans Salvesen og Anne Regine Børufsdatter) d. 1930. Ole døde 1924, Snig. I. Simon Simonsen f. 30 nov 1877, Snig, g. Hanna Nilsen, f. 5 mai 1879, Nodevik, (datter av Andreas Nilsen Nodevik og Katrine Hansdatter Nylund) d. 1962, Snig. Simon døde 1958, Snig. II. Hans Simonsen f. 28 jan 1880, Snig, g. (1) 1908, USA, Ragna Olava Homme, f. 1883, Homme, (datter av Søren Abrahamsen Homme og Cecilie Mathiasdatter) d. 1915, g. (2) 1916, Regine Gabrielle Rasmussen Rødberg, f. 3 okt 1883, Rødberg, (datter av Rasmus Aanensen Rødberg og Gustava Enroth) d. 20 juni 1965, Sundsborg. Hans døde 13 des 1929, Sundsborg. III. *Selma Rebekka Simonsen f. 1882, Snig, d. 1966. IV. Agnes Regine Simonsen f. 5 sep 1884, g. Andreas Rasmussen, f. 29 jul 1884, Stokke-Spangereid, (sønn av Rasmus Ånensen og Sara Øysteinsdatter) d. 1970. Agnes døde 1974. V. Sofie Pauline Simonsen f. 22 jun 1887, Snig, g. 5 mars 1910, Tobias (Tom) Gabrielsen Tjøm, f. 11 des 1884, Sør-Audnedal, (sønn av Gabriel Pedersen Tjøm og Trine Tobine Tobiasdatter) d. 25 des 1974. Sofie døde 13 mar 1965. VI. Ole Simonsen f. 1891, Snig. VII. Mathilde Simonsen f. 1891, Snig, d. 1982. VIII. *Dagny Simonsen f. 1894, Snig, d. 1984. IX. Ragna Victoria Simonsen f. 1896, Snig, d. 1986. Det ble en stor familie. Mange gode krefter skulle forenes til felles beste. Ole Theodor Simonsen ble naturligvis sjømann slik de fleste menn i Snig. Han tok skippereksamen og ble en av de kjente Islandsskipperne. Videre førte han også større skip i fjernere farvann, bl.a. fullriggeren «Bellevue» som gikk på lengere strekninger. Den siste han førte var «Eleganse». - 251 -
Strandstedet SNIK 03.07.00 13:12 Side 252
Ragna, Ole og Dagny Simonsen, sommeren 1972. Foto Bildet utlånt av: Thorstein Lahn.
Ole Theodor Simonsen var skipper på seilskute som var innom Island året 1874. Da fikk han tildelt dette diplom i forbindelse med Islands 1000 års jubileum – 874 – 1874. Diplomet henger fortsatt i Snig (hus nr. 9) til minne om denne turen.
- 252 -