Arbeidsprøver LH

3311 33

TEKNISK UKEBLAD

9

ISSN 0040-2354

770040 235007

3 3

SPESIAL: 20 SIDER BYGG OG ANLEGG

WWW.TU.NO

158. ÅRGANG NR. 33/13. OKTOBER 2011 LØSSALG KR 69,-

N

REK Y O

317 0RD: 00 L ESER E

NORGES FREMSTE PÅ TEKNOLOGI

INGENIØRENE HAR TATT OVER Side 32

ENERGI:

Ber om større vannkraftverk

Side 12 KARRIERE: XXX Side xx

TU_33_001.indd 1

BYGG OG ANLEGG:

SAMFERDSEL:

Side 42

Side 6

Vegvesenet vil ha offshorehjelp

Eksperter tror ikke på Kleppa 11.10.2011 16:01:47

24

TEKNISK UKEBLAD 0112

DENNE LOGOEN SKAL VÆRE LIKE KJENT OM TRE ÅR Dette skal bli den aller første globale merkevaren fra Kina, men først må vestlige skeptikere overbevises. TU slapp inn bak murene til omstridte Huawei Technologies.

ALLE FOTO: HUAWEI

TEKNISK UKEBLAD 0112

25

SHENZHEN/SHANGHAI TEKST OG FOTO LEIF HAMNES leif.hamnes@tu.no

ÅRET ER 1987: Den kinesiske kystbyen Shenzhen har færre innbyggere enn Trondheim, og er med vestlige øyne fortsatt bare en ubetydelig kartflekk nær Hong Kong.

Det er sju år siden Kinas den gang sterke mann, Deng Xiaoping, gjorde det utenkelige: Åpnet landet forsiktig mot Vesten ved å erklære nettopp denne byen som Kinas aller første «spesielle økonomisk sone».

Ren Zhengfei, en 43 år gammel ingeniør og ekssambandsoffiser i hæren, har samtidig gått lei av jobben i logistikkavdelingen til oljeselskapet SSSOC. Garasjebedriften Huawei Technologies oppstår, fra en startkapital på snaue 6000 dollar.

slått 2011-omsetning på 186 milliarder kroner, 135 av milliardene en tilvekst de siste fem årene alene.

I det en gang søvnige Shenzhen vet man i 2012 knapt hvordan byen skal håndtere sine nå smått utrolige 12 millioner innbyggere. Hong Kong er blitt lillebror. New York også, for den saks skyld.

Spiren til den elleville veksten, Deng Xiaopings kapitalistiske eksperiment, høster folkets takknemlighet fra enorme bannere i sentrum.

Det er med dette bakteppet at TU busses rundt som Norges representant i monsunregnet sammen med avisene Dagens Nyheter (Sverige), Berlingske Tidende og Jyllands-Posten (Danmark) og Talouselämä (Finland).

Tidenes raskeste byplanlegging 25 år senere: Ren Zhengfei nærmer seg pensjonsalder med status som Kinas mest innflytelsesrike næringslivsleder, tross at han har ry på seg som notorisk mediesky og aldri har gitt et sitat til et internasjonalt medium.

Garasjeselskapet hans har 110 000 ansatte og en an26

TEKNISK UKEBLAD 0112

Den store sjarmoffensiven Det utvalgte nordiske reisefølget danner første bølge i noe som visstnok skal bli vanligere etter hvert: Vestlige journalister på besøk hos et av verdens mest hurtigvoksende selskaper, telegiganten Huawei – i Kina.

I sann kinesisk språktradisjon snakkes det nemlig

Legende og grunnlegger Ren Zhengfei (67) vokste opp i en avsidesliggende fjellandsby i Guizhou-provinsen.

Startet på utdannelsen hos Chongqinginstituttet for ingeniørteknikk og arkitektur i 1963. Ble deretter ansatt i et ukjent ingeniørselskap til 1974, da han vervet seg til ingeniørkorpset i Folkets Frigjøringshær.

Han utmerket seg etter hvert i tjenesten, sluttet seg til kommunistpartiet i 1978 og ble invitert til Partikongressen i 1982. I 1983 var militærkarrieren slutt etter at Kina la ned hele ingeniørkorpset.

Jobbet deretter i logistikkavdelingen til oljeselskapet Shenzhen South Sea Oil Corporation til han stiftet Huawei i 1987. Han ble toppsjef for selskapet i 1988 og har holdt posisjonen siden.

Zhengfei skal være en stor strateg, men er

samtidig myteomspunnet fordi han etter eget ønske har overlatt all kommunikasjon med utenlandske medier til underdirektører. Hans tilknytning til militæret har derfor vært et tilbakevendende tema for Huawei i årevis - også i Norge.

Kilde: Federation of American Scientists

Dette er Huawei Hva gjør de?

• Huawei har tradisjonelt vært sterkest innen teleinfrastruktur, hvor først fikk fotfeste gjennom å levere teleinfrastruktur til lavt prioriterte områder på landsbygda i Kina.

• Av de 50 største teleoperatørene i verden, er 45 av dem kunder av Huawei. Telenor og Netcom er begge blant prestisjekundene her i Norge.

• I dag har Huawei for lengst passert Nokia Siemens Networks og holder annenplassen globalt, slått av Ericsson.

FRIHANDELENS LANDSFADER: «Hold fast ved Partiets linje – vi vil ikke vike på hundre år» sierden kinesiske teksten på lojalt manér.

Men det er mannen bak Kinas flørt med markedsøkonomien, Deng Xiaoping, ikke Mao Zedong, som hylles i Shenzhen.

MALINGEN KNAPT TØRR: Huawei-ansatte står klare til å guide vestlige besøkende gjennom den største av flere nybygde produktutstillingssaler.

innad i Huawei om 2012 som «Year of the Brand», Merkevarens År.

Huawei (oversatt: «Kina har evnen») – selskapet som i Norge blant annet besørger fornyingen av selve ryggmargen i norsk digital infrastruktur, Telenors mobilnett – skal bli mer åpne, synlige, deltakende og inkluderende.

Hvor vil de?

• Har nylig gjennomført en stor omlegging av strategien og satser nå på å bli en global merkevare både som leverandør av forbrukerelektronikk, sammensatte IP-TV-løsninger, telepresence og som ren it-tjenesteleverandør.

• Konsekvensen er en voldsom satsing produktutvikling og global markedsføring, og et sterkt ønske om å gjøre seg synlig i langt flere kanaler enn tidligere.

• Nettbrettet MediaPad og den ferske lanseringen av verdens tynneste smarttelefon, Ascend P1, danner første bølge i Huaweis nye offensiv.

Det er samtidig underforstått at vi er invitert til Kina for å bli sjarmert, overbevist og, ifølge de mest skeptiske, antakelig manipulert.

Som PR-framstøt flest, er målet med det hele åpenbart nok selv om det aldri uttales: Som nordiske sannhetsvitner skal vi rapportere tilbake til hjemlandet om den nye åpenheten og ærligheten vi møter – om at selskapet som så ofte har møtt spekulative presseoppslag i Vesten, helst vil konsentrere seg om å lage banebrytende teknologi med sitt unge og fremadstormende ingeniørkorps, og slett ikke er så fremmed og farlig som vestlige etterretningsbyråer skal ha det til.

Oppsøker kulturkrasj En jevn strøm av høflige smil, faste håndtrykk, digre landskaper av nyvasket marmor og gode smørbrød sørger til enhver tid for at det heller ikke er så mye negativt å bry hodet med i «teknologiforstaden», som Huaweis hovedkvarter i utkanten av Shenzhen kalles.

En kinesisk presseattaché i foajeen på administrasjonsbygningen gjeter journalistflokken tettere sammen og vinker fram en fotograf, som knipser et skrytebilde før han like lynraskt forsvinner.

Mindre enn fem minutter senere og noen etasjer lenger opp, idet vi loses inn til hver vår komfortable stol, står et sirlig innrammet eksemplar av gruppebildet fra foajeen allerede plantet på møtebordet.

– Kinesisk effektivitet, kommenterer en ventende Richard Brennan tørt.

Den første Huawei-toppen vi treffer er altså erkeamerikansk, snakker ikke et ord kinesisk, og sier selv at han ble ansatt på heller tilfeldig vis og utelukkende fordi han er vestlig og «tenker annerledes» enn sine kinesiske kolleger («det tar litt tid å venne seg til at individuell tenkning viker for gruppekonsensus», som han sier). Å bevisst ansette utlendinger for å være såkalt «disruptive» er en del av strategien for å bryte ned kulturforskjellene, forteller han.

TEKNISK UKEBLAD 0112

27

INN I EN NY FASE: Huawei er allerede kjent og respektert i bransjen – nå står myndigheter og folk flest for tur, fastslår Huaweis Richard Brennan.

Som sjef for Huaweis internasjonale standardiseringsarbeid og med 25 år i AT&T bak seg, tror Brennan riktignok ikke at Huawei trenger PR-skippertak av denne typen for å vinne faglig respekt og tillit fra bransjen på området hvor de i dag er størst – teleinfrastruktur.

– Huawei var knapt nok til stede, og uansett et nokså underlig og innadvendt skue, på internasjonale konferanser da jeg først ble oppmerksom på dem i 2002. Nå er vi blant de drivende kreftene i 136 standardiseringsorganisasjoner, med leder- og styreverv i svært mange av dem. Du får automatisk respekt og anerkjennelse på den måten, sier Brennan.

Merkekrig på flere fronter Han innrømmer samtidig at Huawei nå trenger å skaffe seg et navn også utenfor fagkretser, om de skal vokse som de vil.

En ny tredelt strategi er meislet ut: Carrier (operatører), Consumer (duppeditter) og Enterprise (forretningsløsninger).

Fra før er Huawei nest størst innen global teleinfrastruktur, der konkurrentene er Ericsson, NSN og Alcatel-Lucent.

Heretter vil altså Huawei gå i strupen på Apple/

DETTE ER EN TESTLAB: Huaweis monumentale senter for miljøtesting av diverse prototyper leies også av konkurrenter.

28

TEKNISK UKEBLAD 0112

Nokia/Samsung på mobiler og nettbrett, Oracle/ Amazon/IBM/Microsoft på Cloud Computing – og Cisco (Tandberg)/Polycom på videokonferanser, for å nevne noen av utallige områder det satses på. Huaweis bedrifts-it-satsing inneholder eksempelvis også eForvaltning og eHelse, som hver fortjener sin avhandling.

Og hele tiden: Ende-til-ende – Huawei tilbyr hele verdikjeden: svitsjer, rutere, datasentre, forbrukersnadder, software, tjenester, sikkerhet, rådgivning.

– Når det gjelder håndsett har vi markedsklare produkter og en klar strategi. Bedriftsmarkedet er mer usikkert, mer langsiktig. Huawei har uansett som klart mål å bli den første globale merkevaren som vokser ut av Kina, sier Brennan.

som foregår på den enorme Huawei-campusen til journalister (dog med fotoforbud), for å etterlate minst mulig rom for surmagede konspirasjonsteorier.

Ikledd vernebriller loses vi gjennom det nesten i overkant overdådige og Versailles-lignende senteret for pålitelighetstesting, som rommer simuleringer av alt fra ekstreme datamengder til rystelser og ekstremtemperaturer.

En lett nervøs kinesisk ingeniør med navnet Tiger (som har fått vite at vi er innkjøpssjefer og ikke journalister, får vi senere forklart) framfører detaljerte beskriver om ytelse og tekniske spesifikasjoner på ikke veldig forståelig engelsk. Men om informasjonsverdien bare er sånn passe, kan TU i det minste rapportere hjem at vi ikke blir utsatt for en propaganda-dekkoperasjon med skuespillere i hvite frakker: Idet TU bryter stillheten og stiller et litt lumpent teknisk spørsmål relatert til frekvensutnyttelse og LTE-standarden, våkner nemlig nerdeinstinktet hos Tiger – med en glede og entusiasme som ikke lar seg forfalske av en ikke-teknolog.

Ingen dekkoperasjon En del av den nye jobben med å «brande» Huawei er utvilsomt å vise fram mest mulig av det

Ingeniørhæren Vi får se noe Huawei tydelig er stolte av: «Univer-

sitetet», et bygningskompleks komplett utstyrt for å videreutdanne inntil 3000 nyansatte – noe det til enhver tid finnes mange av.

I to år tilbys de ferske Huawei-ingeniørene, rekruttert gjennom et årlig «roadshow» til Kinas toppuniversiteter, husrom i det enorme internatområdet.

Mange av de beste hodene søker seg til Huawei fordi gjennomsnittsalderen er lav og det går an å gjøre rask karriere.

Start-grunnlønna for en Huawei-ingeniør er 6000 kroner, men utgjør for tiden bare halvparten av månedslønna. Resten er bonuser og utbytte fra å eie Huawei-aksjer, opplyser den globale kommunikasjonssjefen for Huawei, indonesiske Ross Gan. – Du må være kinesisk statsborger og ansatt i minst to år for å bli aksjeeier. Hvor mange aksjer du får kjøpe avhenger av en halvårlig evaluering, sier han.

– Har aksjeverdien noensinne gått ned?

– Jeg tror ikke det, men vi prøver å holde de yngste ingeniørene på tå hev: at dette er en deling av risiko i tillegg til profitt. I mange år var utviklingen i selskapet i beste fall OK, og i hvert fall ikke den veksten vi har i dag. Først

DØGNET RUNDT: Fra dette callsenteret monitoreres Huaweis globale it-operasjoner 24 timer i døgnet.

HUAWEI-UNIVERSITETET: 155 000 m2 står klart til kursvirksomhet for opptil 2000 nyansatte samtidig.

KOLOSS: FoU-senteret i Shenzhen overgår de fleste andre i ren størrelse. ALLE FOTO: HUAWEI

TEKNISK UKEBLAD 0112

29

IKKE I MÅL: Branding-sjef Lars Bondelind tror Huawei-gjennombruddet ligger rett rundt hjørnet, men tror manglende kunnskap om merkevarebygging er Kinas akilleshæl.

flere år etter it-boblen var Huawei-aksjen noe som betalte seg, sier Gan.

Vokser på kriser For omdømme i vesten eller ei: Huaweis skarpeste ammunisjon på veien til verdensherredømme vil alltid være de 53 000 (nær halvparten) ingeniørene og akademikerne som driver forskning og teknologiutvikling – enten ved dedikerte FoU-sentre i Kina, India, Russland, USA, Tyskland, Italia og Sverige – eller ved ett av de tjuetalls såkalte Joint Innovation Centres rundt om i verden, hvorav Telenor på Fornebu er ett.

I snitt går 10 prosent av totalomsetningen rett inn i FoU, noe som I 2010 ble over 15 milliarder kroner – tre ganger mer enn Norges innskudd til det nå nedlagte Forskningsfondet samme år.

Det er tøft å overbevise en klassisk aksjonær på børsen om å opprettholde et slikt investeringsnivå i intellektuell kapital. Men Huawei eies altså 98,58 prosent av de ansatte selv (resten av grunnleggeren Ren Zhengfei), med det resultat at selskapet blåser i kortsiktige børskurser og kvartalsrapporter.

Det betyr også at Huawei i lange perioder kan droppe utbytte for å tenke langsiktig også i krisetider. Det ble spesielt tydelig da selskapet gjorde store sprang på både teknologi og markedsandeler i årene etter dotcomkollapsen og nå senest etter 2007, forteller Ross Gan. – Vi har selvsagt vurdert å gå på børs. Men selv om vi skulle ønske det, tillater ikke loven i Kina børsnotering av selskaper med over 200 aksjonærer. Vi har 50 000, smiler han.

Verden omfavner ikke Kina Når Huawei skal bli første globale merkevare til å «vokse ut av Kina», er det en bevisst ordbruk som utelukker kinesiskeide merker som Lenovo (slo gjennom ved å kjøpe IBMs pc-divisjon) og hvitevaregiganten Haier (fjernet alt som ikke låt tysk i navnet etter en joint venture med tyske Liebherr på 90-tallet) fra samme kategori.

Men det finnes ingen ferdig kakeoppskrift for Ross Gan og Huaweis store prosjekt. «Når får Kina sin første globale merkevare?» har vært en gåte for verdens markedsførere og bransjeanalytikere i en årrekke allerede.

FRYKTER KINA-FRYKT: Huaweis globale kommunikasjonssjef Ross Gan mener Huawei som kinesisk selskap tas urettferdig til inntekt for alt kinesiske myndigheter gjør.

30

TEKNISK UKEBLAD 0112

Med Kinas nåværende status som verdens nest største økonomi har spørsmålet gradvis endret seg i retning av «Hva er det som gjør at verden ikke omfavner kinesiske merker?»

På MillwardBrowns 2011-liste over verdens 100 mest verdifulle varemerker, dominerer selskaper fra i hovedsak USA og deretter Japan, Tyskland og Sør-Korea, med noen innslag fra Frankrike, Sveits, Storbritannia, Sverige, Nederland, Italia og Spania.

Kina har tre statlige banker og et forsikringsselskap inne på lista. Høyest plassert er søkemotoren Haidu på 29. plass, som kun kinesiskspråklige kan bruke. China Telecom er på 91. plass, Huawei er ikke inne i det hele tatt.

Den kinesiske brannmur Slike kåringer viser også at det amerikanske markedet teller klart høyest.

I Huaweis tilfelle er mye av motvinden spesielt i USA knyttet til mistanker om militært samarbeid med myndighetene i Kina, ofte nevnt blant verdens mest aktive innen cyberkrigføring- og spionasje.

Ross Gan erkjenner at USA-markedet bare utgjør 1 prosent av gigantens omsetning tross at 70 prosent kommer fra markeder utenfor Kina.

– Det er et stort marked i absolutt størrelse, men ikke relativt, nei. I USA er vi på en svært offentlig måte blitt forhindret fra å levere løsninger selv om kunden mener den er best, sier han.

– Dere er nylig blokkert fra å konkurrere om en nasjonal LTE-utrulling i USA, og har fått både kontrakter og oppkjøp stoppet også tidligere. Gjør Kinas aggressive cyberprofil det vanskelig for Huawei?

– Vi håper jo at folk skal stille seg et rasjonelt spørsmål: Er det fornuftig for et globalt selskap på vår størrelse, som i motsetning til mange andre kinesiske selskaper ikke er statseid, å skulle risikere å tape all den troverdigheten vi møysommelig har bygget opp i 25 år? Vi har aldri hatt en større konflikt med en kunde over sikkerhetsspørsmål, sier Gan. Om TUs spørsmål spilte noen rolle, vites ikke.

Men to dager etter vårt besøk spisser Ross Gan budskapet ytterligere, i et foredrag i Singapore senere referert hos Holmes Report. Nå nevner han sinofobi, angst for kinesere, som en av de fremste hindrene for spredningen av Huawei-varemerket: – Kinesiske selskaper er blitt en proxy for staten Kina, vi blir automatiske linket til større politiske og økonomiske hensyn. Dette er nå blitt en dynamikk som alle kinesiske selskaper må ta på alvor om de vil ekspandere globalt, uttaler han.

dre maktsentrum i Kina, FoU-senteret i Shanghai, passerer bussen det vi tror er en grenseovergang: Uniformerte vakter bevokter et titall tollstasjoner satt opp på rekke langs en drøyt 40 meter bred port. Alle kjøretøyer på tur inn eller ut blir tilsynelatende gjennomsøkt, kanskje på jakt etter mulige piratmodeller av iPhone 5 ment for Shanghais bakgater.

– Foxconn City, peker sjåføren ivrig, og mener den Taiwan-baserte elektronikkprodusenten Foxconns aller største og mest beryktede produksjonsanlegg, Longhua Science & Technology Park, slet lenge med et rykte for å drive sine ansatte til selvmord på jobben.

Mange logoer, et fabrikkgulv

Ukjent kjempe

De internasjonale merkevaregigantene, som altså har lyktes der Huawei og alle andre kinesiske selskaper hittil har feilet, har sin spesielle tilstedeværelse i Shenzhen.

Underveis til flyplassen på vei til Huaweis an-

Stedet er utgangspunkt for mye av snakket om at «kineserne tar over verden» og «verdens fabrikkgulv». På konstant høygir og liten plass produserer de snaut 500 000 Foxconn-ansatte her det meste av snadderet globale merkevarer som Apple, Dell,

Nokia, HP – for å nevne noen – setter sine velkjente logoer på.

Selv om også Huawei er på Foxconns kundeliste, er statusen foreløpig noe mindre for den røde Huawei-blomsten.

I Shanghai sitter den ansvarlige for global merkevarebygging av wireless-løsningene til Huawei, svenske Lars Bondelind.

Som nok en vestlig «overløper», attpåtil med fortid i Ericsson, vet han mer enn de fleste om hvilke kulturforskjeller Huawei må overvinne for at du og jeg skal lære oss å elske noe fra Kina.

– Jeg lurte jo ærlig talt en stund på om de bare ville tømme hjernen min og kaste meg ut etterpå.

Men jeg er ikke et vestlig alibi i staben, men et uttrykk for genuint ønske om endring. Det er ganske åpenbart at den kinesiske tilnærmingen til merkevarebygging ikke er moden nok, sier Bondelind.

Under falskt flagg i Sverige Om den mytiske og mektige toppsjefen Ren

Zhengfeis evne til aldri å få bildet sitt i avisen, sier Bondelind bare at det er «et personlig valg».

Han nevner heller et annet skrekkeksempel fra da Huawei etablerte seg i Sverige, men der man fordi det var på prøvebasis ikke ville etablere Huaweinavnet før ting ble mer permanent.

– Atelier Telecom var det svenske navnet på Huawei i fire år. Vi var for så vidt åpne med Huawei-tilknytningen til jobbsøkere og andre som spurte, men noen var altså av en eller annen grunn redde for å sette det rette navnet på det. Reaksjonene ble som de måtte bli: Høylytte spekulasjoner om både det ene og det andre skjulte motivet. Og det er derfor jeg sier at vår branding ligger bak de beste. Forståelsen av hvordan slike ting blir tolket av markedet, var rett og slett ikke til stede. Og vi er fortsatt ikke helt på høyden, sier Bondelind.

– Men om så skjer, er verden klar for et kinesisk merke?

– Ja, jeg tror verden er like klar for kinesiske merker som den i sin tid var for japanske og der-

etter koreanske biler. Først latterliggjort, deretter anerkjenner man at det bygges med kvalitet. Men hva branding egentlig er, har ikke kineserne forstått godt nok riktig ennå. Vi ser andre gjøre gode kampanjer, mens vårt eget slagord er for komplisert: Enriching life ... eh ... by ... («enriching life through communication», journ.anm.). Nei, jeg klarer faktisk ikke å huske det selv i farta.

•

LOGOENS ÅR: Huaweis øye for detaljer på sine askebegre etterlater ingen tvil - merkevaren skal ut til folket.

TEKNISK UKEBLAD 0112

31

«Gordon Gekko» er en utdøende rase i det moderne aksjemarkedet.

Ingeniørene, softwareutviklerne og matematikerne er de nye alfadyrene.

TEKNOLOGE N 32

Teknisk Ukeblad 3311

TU_33_032.indd 32

11.10.2011 12:37:25

FoTo: scanpix/isTockphoTo. MonTasje: Melissa hegge

E NES HEVN Teknisk Ukeblad 3311

TU_33_032.indd 33

33

11.10.2011 12:37:27

TEKST lEIF HAMNES leif.hamnes@tu.no

I GamLE daGER handlet alt om å ha et såkalt «sete på børsen».

Børsene hadde salgsmonopol på «sine» noterte aksjer, og meglerhusene betalte for fysisk adgang til handelsbordet. Et felles «medlemskap» ved en børs bandt selskap og aksjonærer sammen.

Førstemann til handelsbordet fikk fordelene: Ferskeste tall, billigste aksjepris – hurtighet vant.

Prinsippene finnes fortsatt. Men i dagens allerede turbulente aksjejungel er ordet «sete» byttet ut med serverskap, ultra-low latency, hurtighetsoptimalisert software og handelsalgoritmer. Og ikke minst: Nåtidens rase av «tradere» er i stand til å utføre flere hundre millioner aksjehandler på en dag.

Manuell arbeidskraft er «ut» Aksjemegleren – selve arketypen på markedsliberalismen – er selv blitt «automatisert», «rasjonalisert» og «konsolidert» i jakten på «optimaliserte arbeidsprosesser».

Enkelte av våre lesere smiler kanskje skjevt over ironien: Bakoversleik og Porsche er ute – mens Volvo og t-skjorter rykker inn, fristet av topplønninger og blankosjekker til FoU. – Meglerhusene støvsuger markedet for doktorer innen matte og fysikk, sier senioranalytiker Jan D. Skagen ved Oslo Børs.

– Børser, og til dels meglerhus, er i dag dypest sett it-virksomheter. Nesten halvparten av våre ansatte er rene it-folk, sier kommunikasjonssjef ved samme børs, Guro Steine.

– Den tradisjonelle aksjemegleren er taperen.

Vinnerne er ingeniører, softwareutviklere og matematikere, sier aksjesjef Paal Karstensen i DnB Nor Markets.

Stavangerfirmaet North Sea Communications kan på paradoksalt vis illustrere jaget etter hastighet.

Selskapet drifter den eneste fiberkabelen over Nordsjøen, en 8 ganger 40 mbit/s sjøkabel mellom Stavanger og Aberdeen. Kabelens – og selskapets – forretningsgrunnlag ligger i en latencybesparelse på 15 millisekunder (ms).

Et menneske bruker 150–200 ms på å blunke.

Ifølge teknisk leder Einar Nyheim er tidsbesparelsen Stavanger–Aberdeen–London gull verdt for IOoperasjoner i oljebransjen, som er hovedkundene.

Så skulle man kanskje tro at også norske meglerfirmaer ville kjempe om plass hos Nyheim. Men heller ikke Oslo Børs er i kundeboka, tross en latencybesparelse Oslo-London på rundt 6 ms.

– Jeg har ikke registrert noe særlig trykk fra finansmiljøene, selv om jeg vet at enkelte har vært inne og sjekket, sier Nyheim.

Oslo ble london-børs

Selv det raskeste alternativet er nemlig sjanseløst. Både DnB Nor og Oslo Børs har allerede tatt konsekvensene av at markedets ubønnhørlige krav til rå it-kraft overgår hva mindre aktører er i stand til å levere. Handelen må dermed sentraliseres. Med London som Europas finanssentrum, var valget innlysende.

– Vi er blant de mange som har såkalt co-location i London, sier Karstensen i DnB Nor. – Serveren på handelssystemet vårt ble i fjor flyttet til London. Tidligere samarbeidet vi med de nordiske børsene med teknologi fra OMX. Vi ønsket å være på lag med den største børsen i Europa, for å være trygge på at teknologien alltid ville være state-of-the-art, sier Guro Steine ved Oslo Børs.

Latency er mer enn linjekapasitet og avstander, understreker Jan D. Skagen. loven(e) som endret alt – Man fant tidlig ut at avstand ikke var det viktigDet er en pågående teknologirevolusjon som, godt ste, men interne systemer. Det var ofte der treghehjulpet av EUs liberalisering av verdipapirhandelen i tene lå – i forskjellige svitsjer og treg intern proses2007, nå tvinger norsk finansnæring til å pugge begre- sering. Mange investerte tungt i egne systemer for pene og sammenhengene du ser (forsøksvis) forklart i å få dem til å gå kjappere, sier Skagen. den noe, skal vi si, konsentraBransjeutviklingen derfra fulgte et ganske forutsigbart sjonskrevende faktapakken til «Den tradisjonelle høyre. aksjemegleren er taperen. spor: Hvis et forsprang på Av årsaker som like fornoen millisekunder gjorde at Vinnerne er ingeniører, søksvis beskrives i faktabokmegler 1 «alltid» vant, ville megler 2 til slutt flytte nærsene, har de nye reglene kastet softwareutviklere og finansverdenen ut i et evig vå- matematikere.» mere børsen. Det ville også alle penkappløp om milli, mikro- Paal Karstensen, aksjesjef DnB NOR Markets andre ønske – og storfiskene, og nanosekunder. med penger til den beste plasSmart ordreruting, algoritmehandel og ikke minst sen og den beste teknologien, ville vinne. high frequency trading (HTF) – eller den litt upresise Etter hvert ville linjelatency nærme seg null, og en fellesbetegnelsen «robothandel» – utgjør nå grunn- dedikert it-industri rundt lynrask serverteknologi stammen i internasjonal pengeflytting. og bygging av enorme datasentre ville dukke opp – Vi meglere er blitt mellommenn i markedet. Også rett over gata fra børsene. vi må ha infrastruktur og den beste teknologien, slik at Når så server- og linjeteknologien nærmet seg det vi ikke taper mot algoritmehandlerne. De som satt som optimale, ville nesa måtte vendes mot algoritmene, tradere, har ikke lenger samme funksjon. Megleren og verdens råeste tallknusere ville lokkes ut fra magjør ikke lenger handelen, men styrer i stedet algorit- tematiske forskningsmiljøer til millionlønninger i mene og er rådgiver for kundene, sier Paal Karstensen. finansmiljøet.

34

aksjeMegleRnes nY RObOTHaNdEL/ aLGORITmEHaNdEL:

• Fellesbetegnelser, brukes om all automatisert aksjehandel utført av datamaskiner.

SmaRT ORdRERuTING:

• kraftige datamaskiner og sofistikerte kjøpsalgoritmer kombinerer krefter for å sanntidsanalysere aksjers utvikling og pristilbud fra et etter hvert tallrikt utvalg av alternative aksjemarkedsplasser (se «nye finansdyr i jungelen») som i dag truer børsenes stilling.

• Målet er det samme som ved et «vanlig» aksjekjøp: at aksjebestilleren får såkalt «fill» (at bestilte aksjer faktisk blir kjøpt) til best mulig pris, på kortest mulig tid, og at handelen vekker minst mulig oppsikt (ikke driver prisen opp eller ned).

• en overveldende majoritet av all moderne aksjehandel foregår via smarte ordrerutere, inkludert hFT (se neste punkt).

Teknisk Ukeblad 3311

TU_33_032.indd 34

11.10.2011 12:37:29

hURTigheT eR alFa og oMega • E-handel med aksjer startet i USA på 90-tallet da man tillot konkurranse mellom børsene, og eskalerte etter dotcom-kollapsen.

• I Europa var lovendringen MiFID i 2007 direkte årsak til endringene.

EU åpnet opp for konkurranse mellom primærbørsene, som til da hadde monopol. Oslo Børs fikk eksempelvis konkurranse fra Nasdaq.

• Man kunne starte opp helt nye «aksjebutikker» utenom de faste børsene, såkalte MTF-er (Multilateral Trading Facility, se under).

• Et lovprinsipp kalt «Best execution» sier i praksis at aksjekjøper skal ha best mulig pris. I USA skal børsene finne beste pris og sende deg videre, i Europa har megleren denne plikten. Dette gjør at en investor alltid vil foretrekke megleren som 1) er koblet opp mot flest mulig børser og MTF-er parallelt, og 2) reagerer kjappest.

• Megleren vil på sin side alltid foretrekke børsen eller MTF-en med kjappest responstid, fordi det da er størst sjanse for å få aksjen til best pris, og dermed «best execution».

FoTo: isTockphoTo

nes nYe VeRden HIGH fREquENcy TRadING (HfT):

• svært kontroversiell underkategori (se neste side) av algoritmehandel, utført i ekstremt omfang og i utelukkende spekulativt øyemed.

• hensikten er ikke langsiktig tro på en aksje, men kortsiktig gevinst. Maskinene programmeres til å tjene noen få øre, men flere titalls millioner ganger om dagen.

• kjøper «aldri» store volumer av én aksje, eier «aldri» en aksje når handelsdagen er over.

• datamaskinene kombinerer lynraskt statistikk/historikkanalyser med handelsalgoritmer for å forutse en aksjes utvikling de neste brøkdelene av et sekund, eller utnytte seg av en midlertidig feilprising ved ett av markedene før andre rekker å reagere.

• i Usa, hvor hFT-utviklingen har fått modne lenger enn i europa, omsettes en gjennomsnittlig aksje fire ganger så mye i løpet av et år som i europa.

• high frequency trading utgjør i dag opptil 70 prosent av den totale aksjehandelen i Usa, opp fra rundt 30 prosent på fire år. andelen anslås til 30–40 prosent ved london-børsen (raskt økende), noe mindre ved oslo børs.

LaTENcy:

• Forsinkelse på elektroniske signaler. angis oftest i millisekunder (ms).

• en grov huskeregel innen telesignaler er en latency på 1 ms per 100 km. noe mindre ved lange, sammenhengende linjestrekk med få noder.

• Raskeste vei mellom london og oslo er rundt 1500 km. latency er ca. 15–16 ms i offshorekabel over nordsjøen, litt over 20 ms langs landjorda.

LOw-LaTENcy TRadING:

• subkategori av hFT, kjennetegnet av at hurtighet vektlegges enda mer ekstremt.

• et latency-«forsprang» på 1 millisekund ble i 2010 anslått til en kompetitiv fordel verdt rundt 100 millioner dollar per år, dersom hFT-strategier benyttes av en større aktør.

• hFT-strategier brukes også av aktører som ikke tar seg råd til ekstremt lav latency, så lenge latency er stabilt lav og kan modelleres inn i mer spesialiserte algoritmer.

nYe FinansdYR i jUngelen muLTILaTERaL TRadING facILITy (mTf):

• MTF-ene har siden 2007 poppet opp i Europa i hopetall, eksisterer kun online og som en «børs light». latency-kravet gjør at mange holder til i london, med handelsserverne rett ved london-børsen.

• På en vanlig børsdag omsettes om lag halvparten av london-noterte aksjer ved en MTF. Den største av dem, Chi-X, er per i dag den tredje største «børsen» i Europa – uten altså å være en børs.

fIdESSa:

• london-basert teknologiselskap, den klart største rendyrkede teknologileverandøren til global finansnæring med 80 prosent av markedet. 1500 ansatte (2009) og 2,4 mrd. i omsetning (2010).

• Tilbyr hele «verdikjeden» – linjer, datasentre, drift, markedsdata, analyser og algoritmeutvikling.

• Kundene er typisk store og mellomstore aktører, mens de aller største hedgefondene og investeringsbankene investerer i egen teknologi.

Teknisk Ukeblad 3311

TU_33_032.indd 35

35

11.10.2011 12:37:32

globale oMVelTningeR:

1,7 mILLIaRdER KRONER fOR 6 mILLISEKuNdER

DOW JONES INDUSTRIAL AVARAGE

• selskapet hibernia atlantic drifter to fiberkabler fra kanadiske halifax til irland. de mener finansbransjen vil være villig til å betale 50 ganger dagens pris for plass i project express – en ny planlagt fiberkabel fra sommeren 2012, og den første transatlantiske kabelutrullingen på ti år.

• Grunnen? en latencybesparelse på 6 ms sammenlignet med dagens ledende forbindelse, global crossings ac-1.

• den 6000 kilometer lange kabelen går i land i somerset i storbritannia foruten nevnte halifax i canada, mens signalet følger hibernias eksisterende kabel fram til Wall street i new York.

• Prislappen? 300 millioner dollar, tilsvarende drøyt 1,7 milliarder kroner.

11,000 10,800 10,600 10, 400 LOW: 9, 689.62 10, 200 10, 000 10 AM

11 AM

12AM

1 PM

2 PM

3 AM

4 PM

«fLaSH cRaSH», 6. maI 2010:

• en av de mest skremmende utslagene av robothandel, gjerne omtalt som minikrasjet, skjedde da den viktige indeksen dow jones industrial i fjor gikk ned uforklarlig med 600 poeng på et øyeblikk.

• en datamaskin i et investeringsselskap dumpet verdier for 4,1 milliarder dollar i løpet av 20 minutter. aksjeroboter kjøpte dem opp, solgte dem umiddelbart – og dermed var dominoeffekten et faktum.

• det amerikanske kredittilsynet sec hadde allerede før hendelsen foreslått tiltak for å regulere og overvåke robothandelen. etter 6. mai ble såkalte circuit breakers (se under) installert på alle amerikanske aksjehandelsplasser.

MoTTRekk 1:

«cIRcuIT bREaKERS»

• at en aksjerobot «mister vettet», er mindre uvanlig enn man skulle tro. det har dermed tvunget seg fram et system der handelen på berørte aksjer kan stoppes midlertidig ved hjelp av en «av»-bryter.

• slike «circuit breakers» er for lengst installert på oslo børs (var også installert på nYse 6. mai 2010, men panikkhandelen ble vidererutet til andre som ikke hadde det).

• innslagspunktet varierer, men typisk kan man se at en opp-eller nedgang på 10 prosent på under fem minutter fører til at man fryser handelen på en aksje.

Her er vi altså i dag. Og øverst i næringsrekka selve «verstingen»: High frequency trading (HFT) – hvor førsteklasses linjer, hardware, software, matematikk, statistikk og økonomisk teori smelter sammen i én uslåelig enhet – en enhet så rask og velinformert at det føles som om du konkurrerer med en innsidehandler.

– Det er litt som med norske skismørere: Man kaller det ikke juks selv om alle ser det gir en klar fordel, sier matematikkprofessor Fred Espen Benth ved UiO. Han forklarer at algoritmene i de fleste tilfeller ikke gjør mer avanserte vurderinger enn et menneske ville gjort – bare fortere.

– Hvis du kunne fryse skjermbildet, ville de fleste investorer se det samme. Men det går langt 36

HaLIfaX NEw JERSEy NEw yORK MoTTRekk 2:

MoTTRekk 3:

• såkalt «co-location» er blitt en ny inntektskilde for de aller største børsene: Finansbransjen kjøper seg lagringsplass for superdatamaskiner i umiddelbar nærhet til selve handelsserveren.

• et eksempel er det enorme nye datasenteret i Mahwah, new jersey, etablert av new York-børsen (nYse) for å gjenvinne noen av de tapte markedsandelene mot e-tradingen på alternative markedsplasser.

• også børsene må nemlig konkurrere på hastighet, og co-location er trenden også i london. det gir tilgang på børs-rådata i nærmest sanntid, og er dermed gull verdt også for high frequency-tradere.

• som et svar på hastighetshysteriet, har flere lansert tanken på en slags elektronisk «fartsgrense».

• andrew haldane (bildet), direktør for finansiell stabilitet ved bank of england, illustrerte det i september: «et børskrasj er som et bilkrasj: jo høyere fart, jo verre skade».

• Mange lobber også for såkalt Tobin-skatt på finanstransaksjoner, blant annet lansert av bill gates under g20-møtet nylig.

• Meningen var å finansiere U-hjelpsmidler i krisetider, men mange tror at en Tobinskatt i stor grad vil kneble vinningseffekten av high frequency trading.

«cO-LOcaTION»

fortere enn øyet kan oppfatte, og omfatter også til dels tunge regneoppgaver, sier Benth.

HFT er like fullt særdeles omstridt – særlig etter det som i USA fikk navnet «Flash Crash» 6. mai i fjor (se over), da en aksjerobot plutselig solgte unna teknologiaksjer i vilt tempo og skapte en kjedereaksjon av robotisert panikk som nær skapte en ny finanskrise på egen hånd.

Men heller ikke DnB Nor Markets er fremmed for algoritmehandel som sådan.

– Vi har ikke valgt å utvikle egne algoritmer.

Men vi kjøper fra ekstern leverandør, og tilbyr tjenestene. Ikke for å tjene på det direkte, men for at kundene våre skal få best mulig pris, sier Paal Karstensen.

Foreløpig er verken high frequency trading eller

faRTSGRENSE OG SKaTT

algoritmeutvikling for aksjehandel særlig utbredt i Norge, ganske enkelt fordi driverne i markedet har gått etter de største pengene først.

– Dette gjelder i hovedsak selskaper som har råd til å bruke titalls millioner dollar på in-house teknologiutvikling. Vi snakker Goldman Sachs, Morgan Stanley, Merril Lynch-størrelse, samt rene teknologileverandører, sier Jan D. Skagen.

Hamstrer mattehjerner De globale rekrutteringstrendene er derimot i ferd med å etablere seg i Norge: DnB Nor Markets headhunter i dag sine analytikere blant nyutdannede matematikere fra særlig NCE Senter for matematikk for anvendelser ved UiO og sivilingeniører fra NTNUs institutt for

Teknisk Ukeblad 3311

TU_33_032.indd 36

11.10.2011 12:37:34

Les mer på: www.tu.no

NåR mENNESKET SLåR maSKINEN

OSLO STOcKHOLm

LONdON

• hva skjer dersom en «analog» megler oppfatter en aksjerobot i aksjon, gjennomskuer strategien, provoserer fram dumheter fra roboten, og tjener på at maskinen ikke evner å lære av sine feil?

• i norge blir man tiltalt og dømt for 72 tilfeller av kursmanipulasjon i tingretten, noe «daytraderne» svend egil larsen og peder Veiby kontroversielt nok fikk oppleve da de brynte seg mot en robot fra amerikanske Timber hill.

• en svært interessant og prinsipiell ankesak foregår akkurat nå i borgarting lagmannsrett, men følges best i medier på rosa papir.

SVENSKENE GRaNSKER RObOTHaNdELEN

VENN ELLER fIENdE? • algoritmehandelen er utskjelt og fryktet. men den forbindes også med enkelte klare fordeler, hvor de viktigste er 1) Bedre likviditet i markedet (at det oftere er en aksjeselger/kjøper til stede når du selv ønsker å kjøpe/selge, noe som øker risiko- og betalingsviljen) 2) Bedre, billigere og mer effektiv handel/prissetting/prisjustering av aksjer.

• Heller ikke disse fordelene er uten debatt: Et ofte gjentatt motargument er at penge-strømmen/aksjevolumet/likviditeten algoritmehandlerne bidrar med, forsvinner som dugg for solen straks markedene går nedover.

• HfT-strategier hevdes derfor å ha positive effekter kun i et allerede velfungerende marked, mens det er «gift»i nedgangstider – noe man nå mildt sagt aner i horisonten.

Industriell økonomi og teknologiledelse, ifølge Karstensen.

– Teknologiracet er intenst, og ingeniørene har tatt over, fastslår han.

Fred Espen Benth ser stadig flere av sine UiOavgangsstudenter i anvendt matematikk gå rett inn i finansjobber.

– Forskjellen fra tidligere er at DnB Nor og Norges Bank nå aktivt henvender seg hit, sier han.

Jan D. Skagen tror norsk «aksjeteknologi» vil kunne konkurrere med de store på sikt.

– Det skal mye til for Norge å konkurrere på ren hastighet, når vi sammenligner oss med aktører som har investert og perfeksjonert dette i sju–åtte år allerede. Men på kompleksitet og presisjon vil jeg si det, sier han.

• etter at flere svenske fondsforvaltere slo alarm, bestemte den svenske Finansinspektionen i samråd med Finansdepartementet nylig å sette i gang full utredning rundt effekten av high frequency trading på stockholm-børsen. Flere myndighets- og markedsaktører skal involveres i utredningen, • det norske Finanstilsynet opplyser til nettstedet stocklink at de kommer til å sørge for å få svenskenes resultater så fort de er klare.

• «så får vi se etter hvert om vi ser behov for å gjøre noe tilsvarende», sier avdelingsdirektør for markedstilsyn erik bunæs.

aSIa føLGER ETTER • da chi-x (se «nye finansdyr i jungelen», forrige dobbeltside) åpnet filial i japan i fjor sommer, markerte det for mange et startskudd på en utvikling mot mer algoritmehandel også i asia.

• selv om japan fortsatt ikke har deregulert i samme grad som europa og Usa, ser man allerede visse oppmykninger – samt voldsomme teknologiinvesteringer ved Tokyo-børsen.

• de har ført til at finansaktører i asia og australia har begynt et rekrutteringsbonanza uten historisk sidestykke, for å sikre seg de beste teknologikreftene innen det asiatiske markedet tar av for alvor.

«Nerdeinvasjonen» i global finans, og omveltningen dét bringer med seg, slår som kjent inn på toppen av andre stressfaktorer for meglerfirmaene.

Selv Obama, Merkel, Barroso, verdens rådende makroøkonomer og deres felles inspirasjonskilde John Maynard Keynes (1883–1946) har mildest talt et pedagogisk problem for tida, og en stadig mer resignert finanspresse skisserer daglig «Das Endspiel» for den vestlige verdens økonomi.

Klassiske skillelinjer for fall Kun en stereotyp «blåruss» kan forsvare et slikt system, vil noen si. Men teknologstanden bør kanskje bite seg i leppa med de klassiske «fløteskummer»kommentarene – hvis, eller når, det forventede børskrakket kommer:

Det er nemlig i stor grad «rødruss» som i kraft av sine predefinerte algoritmer, GPU-spekkede serverskap og overlegne fiberlinjer vil stå som arkitektene bak det aller meste av både kollektive (og automatiske) panikkreaksjoner, frenetiske «selg»-ordrer, hyperaktivt shortsalg og spiraliserende markedskollapser i tilnærmet lysfart.

– Mange tenkte nok tidligere på den typiske finansaktøren som brautende, kjekk og med sterk selvtillit. Nå trender det mer mot en svært intelligent, sofistikert, forsiktig og teknologikyndig person. Det er blitt en helt annen profil i bransjen, mer opptatt av den intellektuelle utfordringen enn av å flashe penger. Det er kort og godt blitt langt færre dressjakker i finansmarkedene, sier Jan D. Skagen – selv stadig ulastelig kledd i dress.

•

Teknisk Ukeblad 3311

TU_33_032.indd 37

37

11.10.2011 12:37:37

krig i femte element Det norske cyberforsvaret har endret taktikk, og kriger nå som enhver annen hæravdeling: lokk fienden ut i åpent lende før du skyter.

26

teknisk ukeblad 2211

TU_22_026.indd 26

14.06.2011 13:30:23

Foto: scanpix og colourbox/illustrasjon; simen H책konsen

teknisk ukeblad 2211

TU_22_026.indd 27

27

14.06.2011 13:30:27

RUSTER OPP: Generalmajor Roar Sundseth har kommando over Norges ferskeste og raskest voksende hærstyrke. Her i «Det aller helligste»: CMD-enheten ved Forsvarets senter for beskyttelse av kritisk infrastruktur (FSKI) på Jørstadmoen .

JØrStADmOen

LEIF HAMNES leif.hamnes@tu.no

«fOrSVAret» er SAmleBetegnelSen for Norges

fem såkalte hæravdelinger. Men bare fire av dem er offisielle: Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet.

Den femte – en unik avdeling som vokser raskt i en tid med stramme forsvarsbudsjetter – mangler foreløpig både formell status og ikke minst et catchy navn.

Vi er fristet til å kalle den «cyberhæren», men får inntil videre nøye oss med det vi har: Forsvarets Informasjonsinfrastruktur (INI).

Samler troppene INI er imidlertid langt mer potent enn navnet tilsier (se fakta på side 30), og den øverste sjefen – generalmajor Roar Sundseth – leder den norske hæravdelingen det satses kanskje aller tyngst på akkurat nå.

På militærleiren Jørstadmoen utenfor Lillehammer råder Sundseth i disse dager over en både fysisk og virtuell byggeplass.

Alle gode krefter skal samles til én stridskraftig enhet: Cybergeneraler, cybersoldater, cybervåpen – og ikke minst akademiet for utdannelsen av nye cyberrekrutter.

28

Det trengs nemlig flere norske cyberkrigere – mange flere.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen tok tidligere i år til orde for en dobling av det norske cyberforsvaret.

Teknisk Ukeblad har snakket med flere forsvarskilder som på privaten mener «mangedobling» burde være ordet.

– Jeg føler meg trygg på at vi vil øke betraktelig i omfang. Du vil jo alltid ha mer, men det viktigste er at Forsvaret har sett alvoret: At vi må utvide vår egen kapasitet for å møte trusselen, sier generalmajor Sundseth diplomatisk.

Teknologi = våpen Historien er nemlig nådeløs: I det øyeblikk mennesket gjør et teknologisk kvantesprang, oppdager vi det militære potensialet før noe annet.

Teknologien drives alltid til nye høyder av folk i uniform – på landjorda, i lufta og på vannet (både over og under overflaten). Ilden trenger vi ikke engang snakke om.

Atomet knuste i sin tid teorien om at fire grunnelementer – jord, luft, vann og ild – er basisen for alle ting. Men når det gjelder militærdoktriner, var de gamle grekerne på sporet.

teknisk ukeblad 2211

TU_22_026.indd 28

14.06.2011 13:30:29

Det femte elementet Det skulle bli Kina som først proklamerte internett som en fullverdig og legitim femte militær arena.

Også Aristoteles mente at vi trengte fem – ikke fire – elementer for å forklare verden (og ga attpåtil det femte navnet «eteren»).

Under forsvarsdoktrinen «Local war under informationized conditions» (LWUIC) er kineserne forbilledlig ærlige: «Folkets Frigjøringshær (PLA) har modernisert og samordnet sin militærkapasitet på land, til sjøs, i lufta, i verdensrommet – og i ‹det elektromagnetiske spekteret›», som kineserne selv formulerer det.

En amerikansk kongressrapport kunne allerede i 2009 sjokkere amerikanske folkevalgte gjennom å fastslå at «Kina har etablert egne cyber-hæravdelinger med sentralstyrte, aggressive doktriner – for så vel rene dataangrep som manipulasjon av hardware og bruk av teknikker som elektromagnetisk puls for å slå ut viktige nettverk hos fienden.»

Oppvåkningen Likevel var det først fjorårets oppdagelse av den uhørt sofistikerte dataormen Stuxnet (den hadde

spredt seg uoppdaget i over ett år) som viste at – Neste cybervåpen med Stuxnets ødeleggelmønsteret har gjentatt seg også for det teknolo- seskraft ligger klart – og det etter dét igjen. Jeg bare minner om at forskjellen er liten mellom giske kvantespranget internett.

Her i Teknisk Ukeblad erklærte vi «Cyberkrigen et Scada-system og et våpenstyringssystem, sier er i gang» over seks svært pessimistiske sider. Stux- oberstløytnant Roger Johnsen, sjef for Forsvarets net ble cyberparanoiaens store gjennombrudd: ingeniørhøgskole – «cyberkrigsskolen».

Ormen, som i kraft av sin kompleksitet måtte – Innholdet i de sivile dataingeniørutdanninvære konstruert av en statsmakt (Israel), siktet gene handler ofte om kvalitetsprinsipper og avvikshåndtering. Det er neppe seg inn mot to varianter av ett i stand til å forberede elevene av verdens mest populære in- «Neste cybervåpen dustrielle prosess- og kontrollpå slike angripere. De fleste vi med Stuxnets systemer: utdanner her, behersker og kan Siemens Simatic WinCC ødeleggelseskraft avsløre angrepsteknikker som Supervisory Control and Data under radaren til det meste ligger klart – og det går Acquisition (Scada). av hyllevare innen it-sikkerhet.

Et eventuelt militært angrep på etter dét igjen» Oberstløytnant Roger Johnsen Norge vil ramme sivile hardt: – Vil ramme sivile hardt Selv om det hovedmålet viste seg Strømnett, sykehus, prosessinå være Irans atomprogram, var implikasjonene dustri og olje- og gassektoren, for å nevne noe, dystre: sier Johnsen.

Siemens-systemene er utbredt i alt fra pizzaovner til oljeplattformer, krafttilførsel og atom- Måtte skyte med skarpt kraftverk. Dermed ble Stuxnet av eksperter verden Om ikke slikt snakk er nok til å gjøre beredskapsover anerkjent som det første dataangrepet med myndighetene svette, fikk vi 19. mai VG-forsiden potensial for omfattende global skade.

«Hemmelig dataangrep mot Forsvaret». teknisk ukeblad 2211

TU_22_026.indd 29

29

14.06.2011 13:30:31

SiVilt CYBerfOrSVAr i nOrge militÆrt CYBerfOrSVAr i nOrge Forsvarets Informasjonsinfrastruktur (INI): • Fersk paraplyorganisasjon (opprettet 1. februar 2009) med ca. 1200 ansatte fordelt på over 60 steder rundt om i landet.

• Hovedtyngden på kolsås eller jørstadmoen, mens ledelsen foreløpig sitter i oslo (snart jørstadmoen).

• Har bl.a. ansvar for communication and information systems task group (cis tg), taktisk datalink (tdl) og ikke minst Forsvarets senter for beskyttelse av kritisk infrastruktur (Fski) med computer network defence (cnd)-enheten.

• drifter, utvikler og beskytter Forsvarets nettverk i inn- og utland. utdanner ingeniører og befal ved Forsvarets ingeniørhøgskole.

• Forsvarssjefens nærmeste rådgivere for utviklingen av et såkalt «nettverksbasert forsvar». ini ledes av generalmajor roar sundseth.

Etterretningstjenesten: • sivil og militær etterretningstjeneste rettet mot utlandet, ansvar for all etterretning i Forsvaret.

• gjelder også offensive og defensive «informasjonsoperasjoner».

• ledes av generalløytnant kjell grandhagen.

SYNLIGHET OVER SIKKERHET: Seksjonssjef ved den såkalte CND-enheten, major Bjarte Malmedal, vil heller identifisere fienden raskt enn å bygge høye forsvarsmurer. – Forsvarets sensornettverk danner basisen for vårt arbeid, sier han.

«Denne nye måten å tenke på har snudd opp ned på alt – vi har skrevet lærebøkene på nytt» Major Bjarte Malmedal

30

Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM): • sivilt direktorat for forebyggende sikkerhetstjeneste.

• skal beskytte informasjon og objekter mot spionasje, sabotasje og terror.

• Fører tilsyn med sikkerhetsloven, mandatet begrenser seg innenfor samme lov.

• Via avdelingen norcert og et nasjonalt sensornettverk varsler nsm alvorlige dataangrep og bistår i håndteringen.

• underlagt Forsvarsdepartementet, men rapporterer til justisdepartementet om saker i sivil sektor. ledes av direktør kjetil nilsen.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST): • ansvar for nasjonal sikkerhet i norge, deriblant kontraetterretning.

• kan både avdekke og selv utnytte itbaserte teknikker for spionasje.

• ledes av janne kristiansen.

Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS): • underlagt Fornyingsdepartementet (Fad), base i gjøvik.

• Holdningsskapende, forebyggende rolle for it-sikkerhetskultur i privat og offentlig sektor.

• ledes av tore larsen orderløkken Næringslivets sikkerhetsråd (NSR): • stiftet av arbeidsgiverforeninger, med nHo i spissen.

• gir bedrifter trusselvurderinger og råd om sikkerhetstiltak, stadig oftere mot rene cybertrusler.

• beskjeden stab, men får ekstern faglig støtte fra blant andre politidirektoratet (pod), nsm, pst, dsb, kripos og Økokrim.

• ledes av erland løkken.

Det var nemlig her, i kommandorommet ved Senter for beskyttelse av kritisk infrastruktur (FSKI) på Jørstadmoen, at Norges nye hæravdeling måtte håndtere sin hittil mest alvorlige skarpe operasjon drøye to måneder tilbake, like etter Norges beslutning om å bidra militært i Libya.

Dette var ikke hackertriks fra et eller annet gutterom, men et målrettet angrep – designet fra bunnen av for å infiltrere Forsvarets systemer på jakt etter informasjon.

PST har for lengst overtatt etterforskningen av angrepet. Seksjonssjef ved den såkalte CND-enheten (Computer Network Defense), major Bjarte Malmedal, kan derfor ikke si noe om verken detaljene rundt angrepet eller opprinnelsen, utover et kort «vi har våre mistenkte».

Han er likevel klar på ett punkt: – Vi ville aldri kunnet slå tilbake et slikt angrep ved hjelp av vanlig sivil tankegang rundt it-sikkerhet, slår Malmedal fast.

oppsiktsvekkende nye cyberforsvarsdoktrine i praksis.

– Vi har nå som utgangspunkt at det er umulig å lage sikre nettverk. I stedet retter vi energien inn mot å bygge en arkitektur som gjør oss i stand til å oppdage trusselen raskt, og håndtere den. Et angrep av den typen vi opplevde i mars, ville uansett ikke latt seg stanse av noen brannmur eller et antivirusprogram.

Forsvarbare – ikke innbruddssikre nettverk – er stikkordet, forklarer Malmedal.

Erkjennelsen av at fienden alltid vil lure selv det beste antivirusprogram, fører imidlertid i neste instans til at det norske cyberforsvaret bryter med «alle» regler vi kjenner fra sivil it-sikkerhetstankegang: Borte er tanken om å bygge opp et tradisjonelt itforsvarsverk i kraft av heftige brannmurer, «uknekkelig» antivirusteknologi og innbruddssikre systemer.

Omfattende sikkerhetsregimer rundt ISO-sertifisering av programvare og personell, en trend som brer om seg for alvor i sivile virksomheter, glimrer også med sitt fravær.

Mindre sikkerhet – mer synlighet

– Snudde opp ned på alt

Angrepet ble den hittil mest profilerte muligheten for den nevnte CND-enheten til å vise Norges mildt sagt

Sikkerhetssystemer? Selvfølgelig. Men «OK» er, til manges overraskelse, godt nok for Forsvaret.

teknisk ukeblad 2211

TU_22_026.indd 30

14.06.2011 13:30:34

MORGENDAGENS CYBERSOLDATER: Oberstløytnant Roger Johnsen, sjef for Forsvarets ingeniørhøgskole, har ansvaret for opptreningen av en digital hærstyrke i vekst. – Cyberkrig er nå et element i all militær trening, også i tradisjonelle våpengrener, sier Johnsen.

Nøkkelen er «gjennomsiktige» nettverk og påfølgende streng såkalt monitorering av datatrafikk, forteller Malmedal.

– Vi har jobbet med dette siden 2004, og det munnet ut i sikkerhetskonseptet vi la fram i 2007.

Denne nye måten å tenke på har snudd opp ned på alt – vi har skrevet lærebøkene på nytt. Tanken om forsvarbare nett i stedet for å forutse alle mulige problemer, gjennomsyrer nå hele organisasjonen – også utdanningen ved Forsvarets ingeniørhøgskole, sier han.

En av de største gevinstene, foruten evnen til å slå tilbake angrep, har vært en økt evne til å ta i bruk programvare man faktisk trenger.

– Tanken om forebyggende sikkerhet krevde en rigid sikkerhetsgodkjenning av alle systemer.

Med økt kompleksitet øker også omfanget av svar på spørsmålet «hva kan gå galt?» sier Malmedal.

Forsvarets erfaring var at sikkerhetsgodkjenningen tok uforholdsmessig lang tid – I mange tilfeller faktisk så lang tid at programvaren rakk å bli utdatert innen den ble godkjent for operativ bruk, sier Bjarte Malmedal.

«Revolusjonen på Jørstadmoen», for å bruke et

pompøst språk, kan for ikke-hackere illustreres slik: Tenk deg at du skal forsvare en militærforlegning på en høyde med utsikt over en lang slette.

Med dagens «tradisjonelle» sivil it-sikkerhetstenkning bygger du en enorm festning på toppen av haugen – komplett med vollgrav, lag på lag med piggtråd og metertykke murvegger.

Ingen får forlate festningen eller komme inn uten grundig forhåndsgodkjenning.

Lokker fienden ut i åpent lende Med Forsvarets cybertaktikk bygger du ei hytte med tett tak, men ingen festning. Du prioriterer heller for at du har best mulig utsikt over sletta, som enhver fiende uansett må bevege seg over.

Du minelegger sletta utenom et fåtall faste, merkede korridorer, der du sørger for jevn patruljering. For øvrig kan folk fritt gå inn og ut som de vil.

– Tempo og presisjon gir taktisk fordel i all krigføring. Dersom vi selv reduserer denne fordelen gjennom å gjøre egne systemer mindre fleksible og tilgjengelig for oss selv, har vi tapt. Et sofistikert angrep vil uansett ikke bli oppdaget. Mange

norske bedrifter er flinke, men det blir som et 4. divisjonslag mot et elitelag, sier «cyberrektoren», oberstløytnant Roger Johnsen.

Kan ikke vente på Nato Det norske cyberforsvarets ved første øyekast paradoksale strategi om å nedprioritere sikkerhet, har vakt undring, nysgjerrighet og beundring fra flere Nato-land, deriblant USA. Og er det noe som er etterspurt i Nato-alliansen for øyeblikket, er det fungerende strategier for å utligne forspranget Kina og Russland antas å ha i cyberkrigsdomenet. Selve grunnpilaren i Natosamarbeidet, artikkel 5 – «plukker på én av oss, plukker du på alle» – er under press, og har skapt dyp bekymring på høyeste hold i alliansen.

Grunnen? Få eller ingen tidligere cyberkrigshandlinger (og det finnes etter hvert mange) har kunnet spores tilbake til en angripende nasjon.

– Vi har sett det allerede, eksempelvis i Georgia i 2008: Angrepet ble utført så presist og så sporløst at bruk av artikkel 5 var umulig. Enhver militær invasjon vil heretter i praksis alltid ha en første bølge i form av en cyberangrep, sier Johnsen.

•

teknisk ukeblad 2211

TU_22_026.indd 31

31

14.06.2011 13:30:38

PROFILEN

Forsvarsministeren gir et intervju om cyberkrig, men innholdet godkjennes av utenriksministeren.

ESPEN BARTH EIDE håndterer uanstrengt politikkens små og store hattebytter.

TEKST LEIF HAMNES

ESPEN BARTH EIDE

leif.hamnes@tu.no

Navn: Espen Barth Eide Født: 1. mai 1964 Sivilstatus: Gift, tre barn.

Utdannelse: Statsviter Yrke: Forsvars/Utenriksminister Karriere: 2012 – : Utenriksminister 2011–2012: Forsvarsminister.

2010–2011: Statssekretær i Utenriksdepartementet.

2005–2010: Statssekretær i Forsvarsdepartementet.

2002–2005: Leder for internasjonal avdeling ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

2000–2001: Statssekretær i Utenriksdepartementet i Stoltenberg I-regjeringen.

U

lykken ligger i navnet: Teknisk Ukeblad.

Med sju dager mellom hver utgave, er det alltid en liten risiko for å intervjue en statsråd som ikke lenger har jobben når bladet skal gå i trykken. Normal fasit: Skrot intervjuet, bedre lykke neste gang.

Vi ville snakke med forsvarsministeren om storpolitiske perspektiver på en gryende krig i cyberspace, på mange måter den manglende brikken i et tema vi har dekket bredt her i TU. Når statsråden så går hen og ikke får fyken, men blir forfremmet – er han da fortsatt relevant, har det han sier likevel verdi?

Og hvem er det i så fall som teknisk sett svarer – daværende forsvarsminister eller nåværende utenriksminister, ingen av dem eller begge?

INGEN VEI TILBAKE Espen Barth Eide (Ap) smiler litt fraværende bak kraftige briller mens han på Ipaden korrekturleser en pressemelding om det han nettopp 40 T E K N IS K UKE B LAD 3 112

har gjennomført: Åpningen av det nye Cyberforsvaret på Jørstadmoen.

TUs opprinnelige avtale med departementet lød: Lite om personen, mye om saken – altså Norges strategi og forsvarsevne mot cyberangrep, og hvordan militariseringen av internett har gitt forsvarspolitikere over hele verden tid-

strøbbel med å etablere noen grunnleggende kjøreregler, en slags Genève-konvensjon på nett.

Cyberangrepene på Estland (2007) og Georgia (2008), og ikke minst dataormen Stuxnets demonstrerte ødeleggelskraft (2010), brakte temaet til topps i Nato.

– Jeg pleier å si det i taler: Etter at flyvemaskinen ble oppfunnet, var det aldri et alternativ å velge bort luftforsvar.

– Fordi de første til å utnytte et nytt teknologisk domene alltid er militære krefter?

– Ja. Og du kunne ikke velge problemstillingen bort, eller si «vi har så fin marine at vi ikke trenger å tenke på luftforsvar». Det var et valg du bare måtte ta. Det vi ser nå, er et slikt kvantesprang, sier Eide.

GÅTEFULL Den formelle jobbtittelen er kanskje ikke så viktig likevel. Få andre norske politikere mestrer nemlig politiske gråsoner, kunststykket å være både ingensteds og overalt i mange prosesser samtidig, like elegant som Espen Barth Eide.

Spør bare amerikanske diplomater, som i Wikileaks-notater fra 2008 avslører en nærmest morbid fascinasjon for den transnasjonale og transdepartementale akademikeren med de mange motsetningene:

Forvirringens mester: P책 en eller annen m책te henger det p책 greip n책r utenriksminister Espen Barth Eide uttaler seg som forsvarsminister om utenrikspolitiske aspekter av forsvarspolitikken.

TEK N IS K U K E B L A D 3 1 1 2

41

PROFILEN

ESPEN BARTH EIDE

Den evige statssekretær, men likevel «makten bak tronen». Edderkoppen som var Pro-USA, men samtidig «upålitelig når det kommer til amerikanske interesser». Stort nettverk og mektige venner, men samtidig en «tørr intellektuell» uten folkelig appell.

NERDEN TU tenker høyt om å presentere statsråden som en atypisk politiker: En som i samtaler aldri skyr unna lange fremmedklingende navn, vanskelige begreper og inngående detaljanalyser når han snakker, en som…

– Du mener en nerd?

– Vel … ja.

– Det må du gjerne skrive. Jeg skal ikke protestere.

– Men som nerd virker du å være oppriktig interessert og langsiktig engasjert i cybertrusselen, uavhengig av embetet du er satt til?

–Ja, akkurat dét tror jeg nok er sant, sier forsvars-/utenriksministeren.

CYBERSTRATEGEN Eide loser TU videre med sikker historisk hånd gjennom Forsvarets kontinuerlige fokus på teknologi, FFIs reformerende etterkrigsrolle, hvordan satsingen på cyberdomenet er kulminasjonen av hele den rådende tenkningen rundt et nettverksbasert forsvar og overgangen til det moderne innsatsforsvaret.

Han forklarer til og med inngående hvorfor nettopp nettverkene, sensordelen – «cyberdelen» – var utslagsgivende for at F-35 ble Norges nye kampfly.

35 000 tegn med rånotater av slikt er jo bra for en journalist. Men så har han altså i dagene etterpå blitt utenriksminister, og brått er det Anne-Grete Strøm-Erichsen vi heller burde snakket med.

EN FINGER I SPILLET Eller kanskje ikke. Tilbake til Wikileaks: Sist Anne-Grete Strøm-Erichsen var forsvarsminister, ble Espen Barth Eide av amerikanerne kalt «den egentlige forsvarsministeren» mens Strøm-Erichsen fikk merkelappen «svak».

USAs analyse forblir deres. Men det var i denne fasen at den militære paraplyorganisasjonen INI – i dag ombygget, tilført store ressurser og omdøpt til Cyberforsvaret – ble opprettet.

– Et privilegium jeg har hatt, er at jeg egentlig har jobbet med disse tingene uansett hva jobben min har hett. Enten det nå er Nupi, FD, UD eller FN: Det har alltid hatt elementer av sikkerhetspolitikk i seg, sier han.

Med en slik utenriksminister, er det bare passende at cybertrusselen nå har flyttet seg til de 42

T E K NIS K UKE B LAD 3 112

tunge internasjonale diskusjoner. Det er Eides bord, enten han nå styrer UD eller FD. Han påpeker at det er lenge siden forrige store krig mellom nasjonalstater. De fleste konflikter i dag er mer avgrensede, med formål om å påvirke noen til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort, mener han. Og da er cyberangrep perfekt.

– Virkemidlene man bruker, vil være tilpasset de mulighetene som er. Det er helt åpenbart at man ville forsøke å undergrave vår evne til å opprettholde en suveren stat gjennom et større dataangrep, dersom man først skulle slå til.

– Det er vel også beleilig at man ikke trenger å stå ansvarlig for angrepet heller?

– Ja. Dette er noe vi jobber mye med i alliert sammenheng: Å få opp evnen til såkalt «attribution» – altså at man likevel finner ut hvem det er. Det er på gang, for å si det sånn.

– På et teknologisk nivå, hvilke tiltak kan man enes om på samarbeidsnivå i Nato for å gjøre det enklere å spore opp hvem en cyberangriper er?

– Det går mye på innsamling av mønstre. Men det kan også ligge i kildekoden, at du kan peile det bakover når du ser mønsteret i hvor den dukker opp. Her er det et betydelig internasjonalt samarbeid, sier forsvars-/utenriksministeren.

GAMLE REGLER, NY VERDEN Cyberkrigføringens videre utvikling ligger altså

midt i den påtroppende utenriksministerens kompetanseområde: Krigens folkerett, innslagspunktet for Nato-paktens artikkel 5 – kort og godt internasjonal statsvitenskap og juss.

Nettet virker kanskje lovløst, men det er ikke noe galt med retten, mener Eide («krigens folkerett er helt fin, den») og trekker fram prinsippet om distinksjon: At et angrep skal rettes mot militære og ikke sivile mål.

– Dette kan du godt overføre: At et cyberangrep som skulle ramme Jørstadmoen i stedet rammer Lillehammer sykehus, ville være et uakseptabelt brudd på en slik lovgivning. Vi trenger ikke nødvendigvis nye regler, men en moderne forståelse av de eksisterende reglene i møte med en helt ny verden.

– Det nye er at man ikke nødvendigvis vet hvem man kriger mot?

– Ja, men samtidig vet vi altså litt mer enn hva folk tror. Vi har store stater og vi har ikke-statlige aktører. Tyveri, manipulering og fysisk skade er de tre hovedkategoriene, i økende alvorsgrad.

– Går det en diskusjon rundt hvor tung bevisbyrde du trenger for å kunne fastslå opprinnelsen til et dataangrep? Når er man sikker nok?

– Før du kommer dit, er det en diskusjon om hvilke typer angrep som legitimerer hvilke mottiltak. Kan du gå til bombeangrep mot noen som bare har gått inn i datamaskinen din? Det vil de fleste mene at du ikke kan. Men du kan kanskje

Standardposering: Han foretrekker det tydeligvis på offisielle tilstelninger, men påtroppende utenriksminister vil neppe stå med knepte hender når emnet cyberkrigføring kommer opp på internasjonale toppmøter.

ALLE FOTO: HÅKON JACOBSEN

fensiv operasjon ikke så åpenlys i cyberverdenen som den er i den fysiske verden, innrømmer Eide.

INTERNASJONAL FORVIRRING

gjøre noe innenfor cyberverdenen. Et massivt, lammende angrep som skaper stor fysisk ødeleggelse uten bruk av en eneste bombe, kan gå over en terskel hvor et eller annet motangrep kan være aktuelt.

– Og det er når angrepet trer ut i det fysiske rommet at krigens folkerett og gjengjeldelsesretten trer i kraft, er det Norges offisielle syn overfor Nato?

– Ja. Hvis folk dør i Nord-Norge fordi et cyberangrep har kuttet strømmen på vinterstid, er det en åpenbar fysisk skade.

JURIDISK FELLE TU gir forsvars-/utenriksministeren et oppdiktet angrepsscenario for å sette jussen litt på prøve.

– La oss si at russerne ønsker å signalisere «Du kommer ikke utenom oss når det gjelder gassleveranser til Europa». Mens Norge sitter midt i gassforhandlinger med britene, går en gassledning ved Ormen Lange i lufta. Så viser det seg senere at dette var et cyberangrep mot Scada-systemer.

– En gassledning? Vel, da er det jo et fysisk angrep.

– Forsvaret påpeker selv at dersom angrepet er stort nok, er ikke defensive cyberteknikker nok – du må ut av landet for å avskjære, altså «tilkjennegi deg selv som kombattant», som det heter i jussen.

Da har man vel trådt over en juridisk grense?

– Jeg tror ikke det behov for lovendring. Politiske myndigheter kan erklære oss som kom-

battanter hvor vi vil – under forutsetning at vi mener at vi har folkerettslig hjemmel. Og den loven kan ikke vi skrive om, den er internasjonal, slår Eide fast.

GRENSELØST TU vet at enkelte i Forsvaret frykter det de kaller å paramilitarisere cyberforsvaret av kritiske kraft, olje- og industriinstallasjoner – at såkalte CERT-er, private «cyberhærer» som ventes å dukke opp i alle sektorer, vil kunne ta seg til rette på folkerettslig omstridte områder.

– Ormen Lange-eksempelet igjen: En olje-gassCERT tenker: «Vi kan bare redde gassledningen om vi avskjærer signalet ved angrepets opprinnelse», og denne serveren ligger i utlandet.

– Nå skal jo ikke de sivile CERT-ene ha kapasitet for offensive operasjoner. De skal heller kunne stenge veien inn og avgrense angrepet og skaden.

– Samtidig er vel sjansen stor for at flere av dem vil ha yrkesbakgrunn fra plikttjenesten i Cyberforsvaret, at de har kompetansen til en offensiv cyberoperasjon, at de vet at dette må til for å unngå en stor eksplosjon. Så må de ta valget: Handle nå, eller gå tjenestevei?

– En sivil aktør kan ikke på statens vegne ta del i offensive operasjoner. Men det er klart: Selv om det overordnede regelverket etter min mening er bra, er skillet mellom offensiv og de-

– Hvordan har det påvirket den politiske arenaen og militærdoktrinene at det nå er mulig for et land på andre siden av kloden å utøve stor skade? At det ikke trenger å være naboen som har et horn i siden til oss, men en stat på andre siden av kloden?

– Det er helt riktig. For andre typer strid betyr geografien fortsatt noe, i cyberrommet betyr det bortimot ingenting. Det andre er mangelen på forberedelse. Tradisjonelt kan man se en negativ politisk utvikling over tid, forberede seg, styrke seg. I cyberdomenet er du heldig om du vet at du blir angrepet i det angrepet starter.

Vi er fortsatt helt i startfasen av å utforske hva dette egentlig betyr.

– Hvor mye kan du si om hvilke cyberstyrker og kapasiteter ulike nasjonalstater er i ferd med eller allerede har bygget opp?

– Det vi vet, er at en rekke stater har bygget opp kapasitet i forlengelsen av Stuxnet- og Duqu-angrep med betydelig lammende effekt, og langt ut over det som hittil er sett. Og at det konstant drives testing av ulike lands forsvarsverk, også Norges: «Hvor langt inn kommer vi?»

– Uten noen klar konflikt i bunn?

– Nei, mer en slags virtuell katalogføring, slik en tradisjonell etterretningtjeneste ville kartlagt en motstander. Dette ser vi spor av. Det er også grunn til å tro at de mest avanserte holder tilbake. Trolig er det litt som trollmannens læregutt: Man vet ikke helt sikkert hva det er man har funnet opp, eller hva konsekvensen kan være, sier Eide.

GJENSIDIG UTSLETTELSE I sin nye jobb i UD vil forsvars-/utenriksministeren finne en slags trygghet i at de færreste ønsker at internasjonale pengeoverførings- og handelssystemer skal bryte sammen. At alle har en egeninteresse i å opprettholde det.

– Det minner litt om atomkappløpet og prinsippet om gjensidig utslettelse?

– Ja, på en måte. «Nå har jeg 10 000 atomvåpen, men kanskje ikke så lurt å bruke dem alle».

Men vi ser altså likevel målrettet bruk. Det vil si: Noe har vi sett, men det verste har vi til gode å se.

– Da er jeg programforpliktet til å spørre: Har Norge noen slike offensive cyber-trumfkort liggende, eller i det minste en avdeling som jobber med dette som mål?

– Det må du nesten spørre om, ja. Men det vil jeg ikke si så mye om, sier Espen Barth Eide – i kraft av å være forsvarsminister. Eller påtroppende utenriksminister. Eller begge deler.  TEK N IS K U K E B L A D 3 1 1 2

43

PROFILEN Torger Reve, BI-professor

TEKST LEIF HAMNES FOTO HÅKON JACOBSEN leif.hamnes@tu.no hakon.jacobsen@tu.no

– Dette er ikke synsing   

Offshore, maritim og havbruk blir Norges eneste gullnæringer Vraker velferdsteknologi, reiseliv, bioteknologi og farmasøytisk industri Mener forskning må bli like selvfølgelig som eldreomsorg

HAN KALLER DEN «REKTORABSTINENS», den urolige følelsen som overmannet ham under sabbatsperioden han innvilget seg etter å ha gått av som BI-rektor i 2005.

Under hans ledelse hadde BI gjennomført flyttingen fra Sandvika til et nybygd glass- og stålpalass i Oslo, men professor Torger Reve ville unngå å bli et levende spøkelse langs gangene i det han fortsatt med stolthet omtaler som «mitt bygg».

– Som rektor skjer det noe hver eneste time, og jeg levde med BI døgnet rundt, spesielt mens vi bygde her i Nydalen. Så var det slutt, og jeg tenkte: «Du kan ikke bare gå rundt her og surre og holde en og annen innledningsforelesning». Hva kunne jeg gjøre? Jo, benytte at jeg tross alt hadde studert norsk næringsliv i sin helhet ved to anledninger før, sier Reve.

Legger lista høyt I en svært offentlig seanse torsdag 19. januar kulminerer Reves rastløshet – i boken og mammutprosjektet «Et kunnskapsbasert Norge». Og professoren vil trolig igjen innta medienes søkelys med kontroversielle konklusjoner om norsk næringsliv, slik han også gjorde da bokas to forgjengere (se fakta) ble gitt ut i henholdsvis 1992 og 2001.

Kronprinsen og næringsministeren er bare to av de prominente deltakerne idet en særdeles topptung heldagskonferanse på BI markerer at Reves store prosjekt er ferdigstilt.

Så er det da heller ikke hver dag at noen rekker opp hånda og mener de kan servere en komplett,

sammenlignende analyse av både eksisterende norske bransjer og potensielle norske framtidssatsinger, med mål om å besvare Det store spørsmålet: «Hva skal vi leve av etter oljen?» på en kvantitativ, empirisk og utfyllende måte.

– Du har investert mye prestisje i dette. Hvor skuffet blir du om anbefalingene i rapporten ikke blir annet enn kortsiktig tabloidmat, en rapport som først og fremst blir brukt politisk for å legitimere at prosjekter og næringer IKKE får støtte?

– Vi tror faktisk på at dette kan prege tenkningen en tid framover. Boken alene gjør nok ikke det, men prosessen fram har involvert svært mange.

300 næringslivsmennesker har vært i referansegruppa, og har møttes regelmessig i to år. Vi har holdt godt over 150 eksterne foredrag. Når jeg reiser rundt, har folk hørt om prosjektet. Altså, jeg tror ikke at alle forslagene mine blir implementert i morgen. Men jeg vet at begrepene, prinsippene og tankegangen allerede er i bruk, sier Reve.

– Forskning bør ut av politikken Reve holder også seminarer for stortingsgruppene, forteller han.

– Alle sammen?

– Ja, én etter én. Frp, SV, Sp. Det jeg håper på, er at man skal legge den ideologiske debatten til andre felt enn kunnskap. Det er en viss sjanse for at Kristin Halvorsen og Erna Solberg ikke er så fryktelig uenige om kunnskap. Mitt inntrykk er nettopp dét.

Men det politiske klimaet krever en slags uenighet fordi de skal tilhøre hver sin fløy, sier Reve.

– Du mener at siden partiene på tvers av det politiske spekteret kan enes om et omtrentlig skattetrykk og at det skal finnes en velferdsstat, så bør det samme kunne gjelde for forskning?

–Ja. Vi må løfte forskning og kunnskap ut av politikken, slik Finland har gjort. Der er alle enige: «Vi skal ha den høyeste satsingen på forskning i Europa». Norge har ikke det. Og satser vi på forskning, gir vi litt til alle med mye distriktspolitikk blandet inn. Det vi trenger, er å tenke «mer til dem som har mye fra før». Det er ganske unorsk, sier han.

Revespråk Støttespillerne er mange, og Reves kunnskapsdrevne tankegods om nøkkelen til framtidig norsk konkurranseevne deles av stadig flere i norsk næringsliv.

Når vi så lokker Reve til å røpe konkrete konklusjoner fra sitt økonomiske univers, bruker han ord som «kunnskapsallmenningen», «smaragdmodellen» og «kunnskapsnav», og det er kanskje like godt å lære seg hva han mener først som sist.

«Smaragdmodellen» er kort fortalt måten Reve visualiserer en næringsgren, la oss si it-næringen, i sju dimensjoner for vise hvordan utsiktene er til eksempelvis kapitaltilgang, arbeidskraft, forskning, miljø og aller viktigst «klyngedynamikk».

«Kunnskapsallmenningen» er det felles kunnskapsgrunnlaget en næring bygger på, mens «kunnskapsdynamikk» beskriver samspillet mellom deltakerne i en næringsklynge.

– Ett av kapitlene handler om hvilken

«Vi må løfte forskning og kunnskap ut av politikken, slik Finland har gjort. Der er alle enige: Vi skal ha den høyeste satsingen på forskning i Europa. Norge har ikke det.»

24

TEKNISK UKEBLAD 0212

TEKNISK UKEBLAD 0212

25

politikk Norge bør føre for å styrke begge disse begrepene. Noen næringer er grusomt dårlige, mens noen få er ganske gode. Det er kjernen, sier Reve.

– Ikke synsing Første Reve-bok om temaet (1992) spådde blant annet problemer for treforedlingsindustrien, nummer to (2001) så skjær i sjøen for farmasøytisk industri.

– Du føler du har en ålreit track record i dine spådommer?

– Ja. Jeg fikk mye pepper, men mye av tenkningen har holdt stikk. Det er klart, det har vært kontroversielt. Men alt har vært faktabasert, og denne gangen er det mer data enn noensinne, sier han.

Han forteller at hans høyre hånd under arbeidet, førsteamanuensis Amir Sasson, denne gang har håndtert hittil uhørte datamengder.

– Tidligere hadde vi Brønnøysundregistrene og tall fra hver enkelt bedrift. Nå har vi kunnet følge deg – hvor du jobber, hvor du jobbet før, utdannelsen din – kort fortalt hvordan kunnskapen flyter gjennom næringslivet. Dette er ikke synsing om næringsliv, dette er empirisk forskning på norsk næringsliv. Og Norge har fabelaktige data, sier professoren.

Nådeløs dom Og den mye omtalte «dommen», som altså legges fram torsdag, lyder i korte trekk slik: Norge har tre, og kun tre, næringer med potensial til å være «globale kunnskapsnav» – Torger Reves kriterium for å kunne være en eksportrettet suksessnæring over tid og samtidig drive fra Norge.

– Dette er de viktigste næringene for Norge – næringer som kan være en kunnskapsmessig drivkraft, har tilgang på kapital og har et internasjonalt marked. Den første er offshorebasert næringsliv, hovedsakelig leverandør- og serviceindustrien. Den andre er maritim sektor, også den i større grad offshorebasert i dag. Den tredje er sjømat – vel å merke ikke lenger fiske, men oppdrett, mener Reve.

Og dette handler ikke om råvareøkonomi, understreker Reve.

– Sluttproduktet er kanskje en råvare. Men jeg blir provosert hver gang det kommer en amerikaner, ser på statistikken og serverer samme linje: «Norge må jo gå nedenom og hjem, dere eksporterer jo bare råvarer.»Tull og tøys! Det vi gjør, er å utvinne vanskelig tilgjengelige ressurser.

Et undervannsfelt i Brasil er kanskje noe av det mest avanserte mennesker har gjort siden vi sluttet med romfart. Dette er det norsk teknologi som gjør, sier Torger Reve.

Den neste gruppen, og som han mener er «nest viktigst», er det han kaller komplementære kunnskapsnæringer – næringer som lever i symbiose med én eller flere av de tre første, eksempelvis Veritas og maritim-miljøet.

– Her snakker vi om finans, it og kunnskapsbaserte tjenester – altså Design/Engineering, 26

TEKNISK UKEBLAD 0212

TORGER REVE Født: 1949, født i Klepp og oppvokst i Farsund Stilling: Wilh Wilhelmsen Professor i strategi og industriell konkurranseevne ved Handelshøyskolen BI Bosted: Bærum Familie: Gift med Reidun. Tre barn og seks barnebarn.

Utdannelse: • Siviløkonom fra NHH, Ph.d. ved Northwestern University i 1980.

• Forskningsopphold ved Stanford University, University of North Carolina-Chapel Hill, og Harvard Business School, Boston, USA og Hitotsubashi University, Tokyo, Nanyang Technological University, Singapore og Fudan University, Shanghai.

Yrkesbakgrunn: • Professor ved Norges Handelshøyskole fra 1983, • Professor ved Handelshøyskolen BI fra 1997, Rektor ved samme institusjon 1997–2005.

• Forskningssjef (fra 1991), senere adm. dir (1995-1997) ved Stiftelsen for Samfunnsog Næringslivsforskning, Bergen.

Nåværende og tidligere styreverv: • NRK (leder 2000–2001), • Stiftelsen Sørlandets Kompetansefond (leder) • Oslo Maritime Nettverk • Stiftelsen Norges Varemesse • Ekornes ASA • Abelia • Lærdal Medical AS • IT Fornebu AS.

markedsføring, jurister og rådgivningsselskaper.

Disse får nesten ingen oppmerksomhet som næring, men verdien av å ha globale kunnskapsnav er tydelig. IBM legger centre of excellence på offshoreteknologi til Trondheim. Hvorfor? Og hvorfor er Kongsberg Maritime omtrent den eneste it-eksporten vi har? illustrerer Reve.

Friskmelder finans Reve peker i mange sammenhenger på behovet for et kraftig løft for ingeniørutdanningene, men trekker samtidig fram behovet for finans, som kun blir slått av ansatte i oljebransjen når det gjelder verdiskaping per person.

Han mener ingeniører har en tendens til å undervurdere finansnæringens bidrag til, og sammenheng med, fellesskapet.

– Finans er som andre servicenæringer, internasjonale på områder der kundene er verdensle-

dende. På maritim finans er norske banker verdensledende. Skal du finansiere en rigg, ringer du Oslo og Pareto. De klarer kanskje å hente inn 18 milliarder på to uker, noe som kun er mulig i Oslo. Uten den delen, ville den norske offshoredelen som er ingeniørdrevet neppe hatt de samme mulighetene, minner han om.

– Behandler boka effekten på norsk næringsliv av å ha en så dominerende oljesektor?

– Vi tilhører ikke dem som tror at en stor sektor ødelegger for alle andre. Derimot har oljesektoren vært utrolig viktig for alle andre næringer fordi den har gitt drivkraft, slik et globalt kunnskapsnav skal gjøre. Tar du maritimmiljøet, har de flyttet fra fine redere i Oslo til offshoreredere på Sunnmøre. De bruker offshoresektoren som økonomisk muskel, sier han.

Miljøet som kanskje imponerer Reve aller mest, ligger i Kristiansand.

– Dette er drillingmiljøet hvor alle de store dypvannsborekontraktene i Brasil går – og ikke bare til norske bedrifter. National Oilwell velger å operere worldwide fra Kristiansand – fordi det jeg kaller kunnskapsallmenningen er bedre der enn i oljeindustriens hjemland, Houston. Det er imponerende, sier Reve.

Kontroversiell Blant næringene som ofte ellers anses som «riktige» – men som Torger Reve ikke anser som framtidige næringer for Norge – finner vi blant annet reiseliv, bioteknologi, fornybar energi (unntatt vannkraft!) og farmasøytisk industri.

I tillegg er han fundamentalt uenig med BIprofessorkollega Kåre Hagen, mannen bak Hagenutvalgets rapport om velferdsteknologi. Tross gode hensikter, har ikke Norge forutsetningene som skal til for å lykkes på slike felt, mener Reve.

– Er du forberedt på motbøren fra alle dem som mener de jobber i en konkurransekraftig næring og ikke fortjener å stå på Torger Reves «not»-liste?

Du sier jo klart og tydelig hvem Trond Giske IKKE bør gi penger til?

– Ja, det er klart vi ikke blir populære hos alle.

Men så lager vi ikke rene slike lister heller, men vurderer langs sju ulike akser. Det eneste vi kan si, er om en næring har potensial til å bli et såkalt globalt kunnskapsnav eller ei. Dette er ikke gjort på vegne av én, men mange – det vi kaller «den norske konsernledelsen». Og så leker vi at Trond Giske er konsernsjefen. Han får boka, vi holder innlegg etter Kronprinsen og sier: «Vær så god konsernsjef, her er din strategiske plan. Hva har du tenkt å gjøre med dette?»

•

BØKER • • • • • • • • • • • • • •

Leveranser til oljevirksomhet (1983) Strategi og organisasjon (1989) Et konkurransedyktig Norge (1992) Styrets rolle (1993) Internasjonalt konkurransedyktige bedrifter (1995) Eierskap og kapital som konkurransefaktor (1996) Strategisk analyse (1996) Prosjekt: Organisering, ledelse og gjennomføring (1998) En duft av kvinner. Tanker om ledelse og næringsliv i det 21. århundre (1999), Et verdiskapende Norge (2001) Rikdommens problem (2001) Energi Norges fremtid (2003) Konkurranse i høyere utdanning (2004).

Et kunnskapsbasert Norge (2012) TEKNISK UKEBLAD 0212

27

PROFILEN

24

Bjørn Erik Thon, direktør Datatilsynet

TEKNISK UKEBLAD 0711

TU_07_024.indd 24

22.02.2011 14:26:04

TEKST LEIF HAMNES leif.hamnes@tu.no

FOTO: JÖRGEN SKJELSBÆK jorgen.skjelsbek@tu.no

ja

– Vi må kunne si iblant  

Varsler kursendring fra Apenes Lærte av striden mot Apple

– APPLE STILTE OPP med 13 toppadvokater fra

tre forskjellige land allerede på det første møtet – et skikkelig kobbel med folk. Det betød ganske enkelt at vi måtte være jævla gode, sier Bjørn Erik Thon.

TU har benket seg på den relativt ferske Datatilsynet-direktørens kontor i Oslo sentrum for å snakke om personvern, datalagring, Facebook og arven fra Georg Apenes.

I stedet har vi lurt ham til å mimre om sin forrige jobb – og saken som en stund gjorde «Consumer Ombudsman Thon» fra lille Norge til en slags Robin Hood-skikkelse i internasjonal it-presse.

David mot Goliat 6. januar 2009, etter tre års kamp, gjorde selveste Steve Jobs retrett: Den forhatte kopisperringen på iTunes-nedlastede musikkfiler var historie. Norsk seier – og et ballespark mot makta.

– Nja. At det skjedde når det skjedde, kan vi vel ta en del ære for. Men det spilte nok inn at markedet hadde hentet inn utviklingen, og ikke minst at store land som Frankrike

og Tyskland støttet opp. Samtidig ville de jo at nettopp Norge skulle fronte det, og det var litt morsomt, sier Thon og beskriver saken som «et lite eventyr» – Vi hadde alt å vinne. Om vi hadde tapt, ville jeg ha tenkt «jaja – vi gjorde et forsøk.» Dette var et stort selskap med ubegrenset økonomisk bærekraft, og har vel ikke akkurat svekket seg senere heller. Men jeg tror det var smart av dem å heve kopisperren, sier Thon i dag.

– Men App Store står vel strengt tatt for mye av det samme i dag?

– Hehe ... Ja, de har klart å skape et marked rundt en plattform som er så sterk at de kan diktere vilkårene. Men det er ikke min sak lenger!

Skyr ikke konflikt Bjørn Erik Thons sak er personvern og Datatilsynet.

– Drømmer du om en ny internasjonal prestisjeseier?

– Neineinei, jeg har prioritert alt annet enn å farte rundt i verden i denne første tiden.

– Men er det mulig å oppnå i Datatilsynet?

– Ja, helt sikkert, enten via OECD, det såkalte Working Party 29 – eller gjennom enkeltsaker som vi kjører sammen med andre land. Jeg heller nok litt mot det siste. Om det dukker TEKNISK UKEBLAD 0711

TU_07_024.indd 25

25

22.02.2011 14:26:08

BJØRN ERIK THON: • Overtok i august stillingen som direktør i Datatilsynet etter Georg Apenes.

• Forbrukerombud fra 2000 til sommeren 2010.

• Utdannet cand.jur. i 1989 og har jobbet som seksjonssjef i Forbrukerrådet, advokat- og dommerfullmektig, og som politisk rådgiver for Odd Einar Dørum i Justisdepartementet (1999–2000).

• Fikk i tiden som forbrukerombud internasjonal oppmerksomhet da han frontet en sak mot Apple for Markedsrådet på grunn av selskapets produktlåsing av digital musikk kjøpt i iTunes Store til sine egne iPodspillere.

• Saken endte med at Apple i 2009 bestemte å fjerne kopibeskyttelsen på musikkfiler kjøpt gjennom iTunes.Thon har skrevet og fått utgitt tre kriminalromaner med advokaten Petter Balke i hovedrollen, den siste utgitt i 2004. I tillegg har han signert flere bøker om forbrukerspørsmål.

• Familie: Gift, to barn • Bor: Grefsen i Oslo • Kjører: Subaru Forester • Mobil: Nokia • Operativsystem: Symbian • PC eller Mac: PC, men bruker også iPad

opp saker som er så alvorlige at vi er nødt til å ta det opp formelt med et stort internasjonalt selskap, skal vi ikke skygge unna det. Men det er ikke noe mål i seg selv, sier Thon.

– Du har fortsatt internasjonale kontakter?

– Ja, i OECD-systemet og EU-systemet. Men det er ikke slik at det står et kontaktnett og venter på meg – folk flytter seg og byttes ut hele tiden. Men det finnes også dem som har flyttet seg parallelt med meg.

Personvernrådgiver for Facebook, Mozelle Thompson, hadde en noe tilsvarende jobb som meg i forbrukerverdenen tidligere, og han har jeg truffet flere ganger, senest nå rett før jul.

– Du har en personlig relasjon til han som styrer personvernet i Facebook?

– Ja. Jeg vet ikke om man skal si «styre», men han representerer dem i mange sammenhenger når dette blir diskutert, og er en nyttig person å kjenne, sier Thon.

Fra Apple til Facebook Bytte av jobb til tross – én ting er helt likt: Thon er nå, som før, sjef for en liten norsk offentlig enhet som i stor grad må forholde seg til en utvikling definert av globale it-giganter.

– Det ville vært veldig rart om jeg som Datatilsynetdirektør ikke var på Facebook og Twitter, ja. Det synes jeg man bør være i en sånn jobb, sier han.

– Føler du at personverninnstillingene dine må være et slags forbilde?

– Til en viss grad, ja. Men Datatilsynet kan samtidig ikke være mot Facebook. Dette er noe nordmenn vil ha, og da må strategien vår avspeile det, sier Thon.

Han forteller at Datatilsynet er i sluttfasen på et større prosjekt rundt sosiale medier. Hva blir du bedt om av opplysninger, må du legge ut alle personalia for å få en fullverdig profil? Endrer annonsene seg etter interessene du oppgir?

Facebook-brukerens liv skal kartlegges «fra øyeblikket idet du bestemmer deg for å bli kunde», som Thon sier.

– Kunder er jo det vi i realiteten er på Facebook, sier han.

Foretrekker myke våpen

AVHENGIG: Bjørn Erik Thon kan aldri flytte til et sted uten en dyktig kiropraktor.

26

– Er det ekstra utfordrende å lede et norsk tilsyn, når de største personverntruslene er internasjonale?

– Ja, og veldig mye ligger dessuten utenfor Europa, en bekymring vi deler med andre land. Samtidig ser vi det bygges opp operasjoner i Europa – Google, for eksempel. Vi besøkte nylig Facebooks avdeling i Irland, og ble veldig godt mottatt, sier han.

De sosiale mediene får altså juridiske enheter i Europa. Men juristen Thon liker dårlig å måtte trekke opp lovboka.

– For å ta helt konkret det vi har gjort nå: Vår nettkrenkelsestjeneste slettmeg.no fikk 3236 henvendelser på ti måneder i fjor. Klart flest var knyttet mot Facebook. Da er det viktig for oss å formidle det, og våre erfaringer om hvorfor, til Facebook slik at de kan

forbedre sitt produkt. Dette føler vi har vært vellykket.

Heller ikke i iTunes-saken ble vi presset på jurisdiksjonsspørsmål – og vi bør ikke lage problemer som ikke er der, før de er der, sier han.

– Men om Mark Zuckerberg skulle sende 13 advokater etter deg?

– Jeg er ikke lettskremt sånn sett. Men iTunes-saken lærte meg også at stor uenighet kan håndteres åpent, liketilt og greit – alle var profesjonelle, sier Thon.

Ingen dommedagsprofet Unge Bjørn Erik Thon stilet aldri mot forbrukerspørsmål, juss eller personvern. Han ville bli kiropraktor.

Grunnen: Ryggproblemene som har hjemsøkt ham med jevne mellomrom siden tenårene. «Helt fin i lange perioder», lyder Thons positivt vinklede diagnose i dag.

– Jeg måtte tidlig til kiropraktor, og så ganske enkelt nytten og hjelpen som lå i det. Og jeg er fortsatt avhengig av å bo i nærheten av en god kiropraktor, sier Thon, som på grunn av nettopp ryggen har erstattet løping med sykling og vekttrening for å holde seg i form.

– Du har tidligere klekket ut plottet til tre krimromaner. Er en viss fantasi nødvendig for å kunne se tre skritt fram når ny teknologi presser grensene for personvernet?

– Vi må i hvert fall se inn i krystallkula mye mer enn det vi gjør. Vi drar faktisk i gang et prosjekt nå som heter «Datatilsynets krystallkule» og som nettopp er et forsøk på å se inn i framtida.

– Et dommedagsscenario?

– Hehe, vi er ikke slik at vi ser dommedag komme, altså. Mange ting truer, og datalagringsdirektivet er bare én av disse, men vi må bli flinkere til å tolke teknologitrender. Mange har brent seg spektakulært på det tidligere, men det må nok gjøres, sier Thon.

Datalagringens dilemma Én spesiell hjemlig sak setter nemlig både Facebook, Google og Apple i skyggen for Bjørn Erik Thon og resten av Datatilsynet denne våren.

– Hvor står datalagringsdirektivet nå, slik du ser det etter høringsrundene?

– Helt umulig å si. Frontene er klare, med ett unntak: at ingen vet hvor Høyre faller ned. Det er nøkkelen til utfallet her. På argumentasjonssiden er også frontene ganske klare: Politiet mot røkla, oppsummerer Thon.

– DLD-debatten faller ofte tilbake på en ufruktbar diskusjon om frihet opp mot barneporno. Spesielt Datatilsynets vedtak om kun tre ukers lagringstid på IPadresser, som du nylig har åpnet for å se på, har vært i sentrum for polariseringen. Kan datatilsynet ende opp med å ha skutt seg selv i foten?

– Ved å åpne for lengre lagring?

– Nei, ved ikke å gjøre det tidligere?

– Nei, treukersregelen er jo ikke vår oppfinnelse. Et tilsyn viste at teleoperatørene lagret lenger enn loven tillot, og da var det vår plikt som tilsynsmyndighet å gjøre endringer. Ekomloven har jo eksistert siden

TEKNISK UKEBLAD 0711

TU_07_024.indd 26

22.02.2011 14:26:16

«Datatilsynet skal ikke være et organ som bare henger i halen på oksen for å få den til å gå saktere»

Nøkkelområdene spenner da også bredt for 2011: ikt/internett/sosiale medier, arbeidsliv, samferdsel, økonomi/finans, justis og helse, forteller Thon, og nevner konkrete satsinger innen både kredittopplysninger, bompenger, kollektivtrafikk og helseopplysninger.

– Er det en fare for at uttrykk som «Datatilsynet er bekymret», «Datatilsynet advarer» eller «Datatilsynet er betenkt» mister sin gyldighet? At dere oppfattes som bakstreverske, men uten makt bak ordene?

– Vi har fått større sanksjonsmuligheter de siste årene, Men ja, jeg ser at det kan ligge en fare i det. Vi kan ikke komme i en situasjon der vi får spørsmålet «hva skal vi mene om det?» og første innskytelse er «Vi er sikkert mot». Vi er med andre ord ikke sikre på hva vi mener, men vi er sikkert mot. Det er vår jobb å komme med motforestillinger, men ikke kun dét. Vi må kunne si ja iblant, sier Thon.

Varsler kursendring

2001. Den kunnet vært endret ti ganger på den tiden, om politiet hadde ønsket å gjøre noe med problemet med IP-adresser. Heller ikke vi lager lover, sier Thon.

En uspiselig pakke Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppas (Sp) forsøk på å skape enighet om et alternativt og mindre inngripende særnorsk regelsett, er heller ikke noe Datatilsynet har involvert seg i. Det vil de heller ikke gjøre.

– Burde ikke Datatilsynet støtte opp rundt dette eller andre kompromissforslag, for å gjøre DLDdebatten mer løsningsorientert?

– Det handler om vår rolle som fagmyndighet, og hva vi blir invitert til å uttale oss om. Om DLD ble lagt fram som proposisjon som en sjekkliste av enkelttiltak, kunne vi ha gitt vår mening om hvert enkelt tiltak – men slik ble det ikke. DLD presenteres som en totalpakke – og det er denne totalpakken vi er imot, sier Thon.

Bråkebøttene I en tid der it-revolusjonene kommer tett i offentlig sektor og på forbrukersiden, er det ikke til å komme forbi at personvernet utfordres ofte. Få virksomheter med bare 40 ansatte tar opp like mye plass i offentligheten som Datatilsynet.

I deler av offentlig sektor føles det ikke alltid slik.

Da personvernmessige hensyn ved den såkalte «Tilgang på tvers»-lovendringen i Helse-Norge skulle utredes, ble ikke engang Datatilsynet invitert.

– Er det en del av din agenda som del av et nytt regime, å gi Datatilsynet et annet rykte?

– Uten å si noe om hvordan det har vært før, har i hvert fall jeg en klar målsetting om at Datatilsynet skal være en konstruktiv samarbeidspartner på flere områder. Vi vil selvfølgelig i en del saker være en litt kjip samarbeidspartner, siden det er vår jobb å påpeke at personvernet må ivaretas. Men Datatilsynet skal ikke være et organ som bare henger i halen på oksen for å få den til å gå saktere. Det er viktig for meg å få frem. Jeg har ikke lyst å sitte i denne jobben og oppfatte enhver utfordring mot personvernet som et tap. Sånn kan vi ikke tenke, sier Thon.

– Din forgjenger Georg Apenes var frittalende og i tillegg en drepende retoriker. Har hans kompromissløshet gjort din jobb vanskeligere?

– Georg Apenes har gjort veldig mye bra for personvernet, blant annet er Datatilsynet en av de mest kjente institusjonene i Norge blant folk flest. Men når en person har sittet i en stilling i så mange år, og det kommer inn en med en helt annen bakgrunn som nok er mer opptatt av teknologi, vil det naturligvis bli kursjusteringer. Og det vil det bli, sier Thon.

Det handler om å se pragmatisk på det, sier han.

– Det å bygge opp et organ fra bunnen av, som ingen visste om fra før, ville være mye, mye vanskeligere. Folk vet hva personvernspørsmål er og forbinder det også med Datatilsynet, og det er en utrolig gunstig situasjon for meg å overta i, sier Thon.

•

TEKNISK UKEBLAD 0711

TU_07_024.indd 27

27

22.02.2011 14:26:24

IT Trysil

Dagens nøtt: Du er overhode for en norsk familie på fem. Du skal frakte hylende unger og 65 kilo påskepikkpakk fra Oslo til Trysil. Du får valget mellom en tandemsykkel eller ei utrangert stridsvogn. Hva gjør du?

TEKST LEIF HAMNES leif.hamnes@tu.no

ILLUSTRASJON ENDRE BARSTAD www.altkanendres.no

Her er TUs datalag r De fleste av oss ville trolig tenke i fire trinn: 1. Hva?!? Latterlig. Vi dropper hele turen.

2. Vi kan ikke skuffe bestemor på Trysil. Det vi trenger, er jo ei stasjonsvogn. Kan det være så fordømt vanskelig å få tak i ei stasjonsvogn?

3. Tandemsykkelen er i hvert fall helt ubrukelig.

Selv uten bagasje, må vi ofre to av ungene.

4. Stridsvogna er håpløst gammeldags og lukter vondt. Den ser brutal ut, er altfor bred og gir dårlig stemning overalt hvor vi kjører. På den annen side: Det er god bagasjeplass, motoren går tross alt, og ... hei, nøkkelen står i!

Familieoverhodets logiske konklusjon: «Av mangel på gode alternativer, må det nesten bli stridsvogna. Den er dessuten kjøreklar.

Hopp inn, unger – vi må rekke fram til påske!»

Hvordan kan så noen være overrasket over at Norge går mot et ja til EUs datalagringsdirektiv?

Nyansene som forsvant Jepp, du gjettet riktig – dette handler verken om militært forfall eller lengsel etter påskeferie.

Det handler om hvordan et teknologipolitisk 18

veivalg i Norge helt unødvendig degenererte til meningsløs kjekling, der selv nøkterne tvilere må kjøpslå med seg selv om to helt uforsonlige absolutter: Personlig frihet og barneovergrep.

Er du for én, er du visst nå også for den andre.

Ifølge politiet og Arbeiderpartiet er bekjempelsen av pedofile delingsnettverk uten lagringsplikt på trafikkdata omtrent som å frakte en familie på fem med tandemsykkel fra Oslo til Trysil (det kan saktens gå ei stund, men så blir det verre – og vær forberedt på å måtte ofre barna langs veien).

Ifølge Datatilsynet, Tysklands forfatningsdomstol og svenske parlamentarikere, er EUs datalagringsdirektiv omtrent som ei gammel stridsvogn på motorveien (brutal, utdatert, altfor bred og til unødig forkleinelse for det store flertallet).

Alternativ 1: Dropp hele turen Midt i smørøyet sitter vippepartiet Høyre, med makt til å si ja eller nei til Trysil-påsken 2011.

Partiet får i dag mye tyn fordi man tviler, i motsetning til å strupe all videre tankeprosess rundt DLD allerede på punkt 1 («Latterlig – dropp hele

greia») som alle andre. Vi ser her bort fra Aps helt særegne variant («Stridsvogn? Kult, kjør på!»).

Et blankt avslag til all lagringsplikt i telekomsektoren er for Høyre som å si høyt at de tror PST-sjef Janne Kristiansen, Kripos-sjef Arne Huuse og politidirektør Ingelin Killengreen har løyet systematisk om trafikkdatas betydning overfor regjering, storting og alle andre i årevis. Som en eller annen skruppelløs tobakkslobbyist på 50-tallet.

Eller sett fra Erna Solbergs side: Hvis vi skal mistro hele det øverste embetsverket i justissektoren – hvem i all verden skal vi da tro på?

Alternativ 2: Vi trenger ei stasjonsvogn Høyre liker lov og orden, og ikke minst å holde seg inne med bestemor på Trysil (EU, om noen var i tvil). Neste reelle mulighet er dermed alternativ 2: Stasjonsvogn, fornuftsløsning – kompromiss.

Problemet oppstår når det ikke finnes ei kjøredyktig stasjonsvogn å oppdrive i hele kongeriket.

DLD-motstanderne har nemlig fra EUs vedtak i 2006 rettet all energi mot å sabotere hele Trysilturen, og glemte den opplyste debattens ABC:

TEKNISK UKEBLAD 1111

TU_11_018.indd 18

22.03.2011 13:30:33

g ringsdirektiv Ethvert alvorlig samfunnsproblem med kun ett forslag til løsning, må ha et reellt alternativ.

Med alle ess på hånda fra før, og et dårlig skjult forhandlingsmål om å bli kvitt Skattelistene, har Høyre selv vist liten vilje til DLD-pragmatisme.

Dermed kan Erna Solberg i dag ganske trygt la stortingsgruppen vurdere de konkrete alternativene som faktisk ligger på bordet: Nummer 3 – tandemsykkelen – og nummer 4 – stridsvogna.

Leseren kan dedusere seg til svaret selv.

Hva skjedde?

Her i TU har vi etterspurt «stasjonsvogna» – altså et fornuftig alternativ til DLD som i det minste kan heve sakligheten på debatten – i snart ett år.

Ansvarlig redaktør Tormod Haugstad avrundet slik på lederplass 16. april i fjor, under tittelen «Nei til EU-direktivet, ja til datalagring»: «Etter vårt syn går det an å si nei til EU-direktivet, men ja til å møte politiets behov. I stedet for å kjøpe EUs unødvendig omfattende ferdigpakke, bør vi være modige nok til å lage vår egen lovgivning på et område som griper så direkte inn i våre liv. Hvis vi ikke klarer å gjøre denne jobben

selv – på en måte som samler nasjonen – skyldes det juridisk og politisk latskap.»

Tre måneder senere kom svaret.

– Jeg vil ta initiativ til å lage et norsk kompromiss utenfor direktivet, basert på norske behov.

(Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa, Aftenposten, 9. juni 2010) – Vi ønsker å få til et kompromiss der politiets behov ivaretas, men der hensyn til personvern er langt bedre enn innenfor EUs datalagringsdirektiv.

(Sps parlamentariske leder Trygve Slagsvold Vedum, Nationen, 16. juni) Det ble selvfølgelig med ønsket.

«Det nasjonale kompromisset» forsvant gradvis ut i glemselen, atter en gang til fordel for en polarisert retorisk støytåke av barneporno og terrorfrykt mot Stasi-sammenligninger og endeløse Twitterreferanser til George Orwells «1984».

I tolvte time Etter ni måneders svangerskap, bare timer før Høyres avgjørende gruppemøte, kom framstøtet: «Tre opposisjonspartier og to regjeringspartier ber innstendig Høyre samarbeide om et nasjonalt

regelverk for datalagring til erstatning for EUdirektivet. Partileder Erna Solberg bekrefter en invitasjon til samarbeid i tolvte time, men vil ikke kommentere innholdet.» (NTB, 9. mars 2011) Skulle vi endelig bli presentert for ei kjøredyktig stasjonsvogn? Her i TU kastet vi oss på tråden: «Inneholder forslaget en lagringsplikt? Hvilke data er det snakk om? Er det et fullverdig lovforslag? Kan vi få presentere det bredt i TU? Vi lover å gi det god plass. Er det omfattende?»

– Vi jobber med å få det på plass akkurat nå.

Ring XXX, han sitter i gruppen som utformer det, sa en profilert DLD-motstander fra den nye og svært spesielle koalisjonen Sp, SV, KrF, V og FrP. – Det er et forhandlingsutspill, og jeg kan ikke gå inn på innholdet her og nå, sa nevnte XXX, også han fra den nye koalisjonen.

Ett døgn senere: – Det var ikke særlig omfattende, nei – og heller ikke særlig konkret, sukket en kjent DLD-motstander fra Høyre, etter at hans side nettopp hadde tapt maktkampen i stortingsgruppen.

Ingen stasjonsvogn denne gangen heller, altså.

Og hvor etterlater det oss?

TEKNISK UKEBLAD 1111

TU_11_018.indd 19

19

22.03.2011 13:30:42

Forslaget til DLD i Norge

Dagens regelverk

TUs datalagringsdirektiv

Vel – siden våre folkevalgte tydeligvis aldri kommer til å gjøre det, skal pinadø TU skru sammen stasjonsvogna selv.

• A-nummer og B-nummer.

• Navn og adresse til abonnent/ registrert bruker for både A- og B-nummer.

• Tidspunkt for samtalens start og slutt.

• A-nummer og takstsone.

• Tidspunkt for samtalens start og slutt.

• A-nummer og B-nummer.

• Navn og adresse til abonnent/ registrert bruker for både A- og B-nummer.

• Tidspunkt for samtalens start og slutt.

Lagringstid: 12 mnd.

Lagringstid: 3-5 mnd.

Lagringstid: 6 mnd.

Samtaler: • A-nummer og B-nummer.

• Tidspunkt for samtalens start og slutt.

• Navn og adresse til registrert bruker for A- og B-nummer.

• IMEI/IMSI-nummer for både A- og B-nummer.

SMS: • A-nummer og B-nummer.

• Navn, adresse og registrert bruker for A- og B-nummer.

• IMEI/IMSI-nummer for A- og B-nummer.

• Dato og klokkeslett for meldingen.

Samtaler: • A- og B-nummer .

• Start- og sluttid.

Samtaler: • A- og B-nummer.

• Start- og sluttid.

• Navn og adresse til registrert bruker for både A- og B-nummer.

• IMEI/IMSI-nummer for både A- og B-nummer.

SMS: • A-nummer og B-nummer.

• Antall meldinger.

• Dato og klokkeslett for meldingen.

SMS: • A-nummer og B-nummer.

• Navn, adresse og registrert bruker for A- og B-nummer.

• IMEI/IMSI-nummer for A- og B-nummer.

• Dato og klokkeslett for meldingen.

Lagringstid: 12 mnd.

Lagringstid: 3-5 mnd.

Lagringstid: 6 mnd.

• Hvorfor terge på seg EU med et EØS-veto, når såpass mye er likt?

– Med TUs DLD blir Telenor/Netcoms kostnader til datalagring langt mer på linje med telebransjen i EU. Da kan vi slippe veto, med juridisk dekning for å hevde at DLD ikke er EØS-relevant.

• Jeg må myse for å se forskjell. Hva vinner vi egentlig på TUs DLD? – Lokasjonsdata og e-post går ut, hvorav det første etter vår mening er DLDs aller «verste» tiltak (søk etter frasen «Iphone-direktivet» på Google for mer). Lagringstiden halveres, og Norge sikrer nasjonal kontroll og debatt rundt sannsynlige utvidelser og såkalt «formålsutgliding» i framtida.

• Hva taper politiet med TUs DLD? – Ingenting, de får alt de ber om: «Evig» tilgang (lagringsplikt) til alle dagens trafikkdata, og en EU-harmonisering.

20

MINUS LOKASJONSDATA

MOBILTELEFONI

INTERNETTBRUK SE MOBILTELEFONI

3 gode spørsmål:

LOKASJONSDATA

•

IP-TELEFONI

Noen kan jo like gjerne gjøre et forsøk, siden DLD uunngåelig bankes gjennom på tinget likevel (vi hadde riktignok håpet å servere leserne noe bedre enn vårt eget sammenraskede forslag, og tidligere, men sånn må det visst bare bli).

Det du ser til høyre, baserer seg på formelle intervjuer og uformelt kaffesnakk med politikere, telekomeksperter, tilsynsmyndigheter, europajurister, PST og Kripos over en periode på to år.

Resultatet er en knusktørr pakke for spesielt interesserte, strippet for vakre setninger om individets integritet og andre ting man skriver ballader om.

Vi har zoomet inn på det mest konkrete og kjedelige: Hvilke trafikkdatatyper bør vi lagre, og hvor lenge? Byråkratstoff, normalt sett mat for dem som lager senere forskrifter, men som i denne helt spesielle saken har alt å si.

Vi driter i lovprosessen, nye krav til Datatilsynet, domstoler, innsynskrav og ymse personverntiltak her og nå. Sånt kan ekte politikere vinne velgere på, og da ordner ting seg ofte helt av seg selv.

TUs datalagringsdirektiv er slett ikke noen A6 Avant. Det er mye nærmere en rusten Volvo 245 når det gjelder stasjonsvogner (les: Ikke EU-godkjent).

Men vår stasjonsvogn kan i det minste rulle. Den er noe konkret.

Stortinget har gitt oss ingenting.

E-POST

TUs datalagringsdirektiv

FASTTELEFONI

IT

• IP-adresse (fra-adresse).

• For xDSL-brukere: Trådparnummer.

• Identitet bak dynamiske IP-numre.

• Identitet= brukeridentitet, evt. telefonnummer, navn og adresse på registrert bruker.

• Tidspunkt for oppkoblingen og varighet.

• IP-adresse (fra-adresse) • For xDSL-brukere: Trådparnummer.

• IP-adresse (fra-adresse).

• For xDSL-brukere: Trådparnummer.

• Identitet bak dynamiske IP-numre.

• Identitet = brukeridentitet, evt. telefonnummer, navn og adresse på registrert bruker .

• Tidspunkt for oppkoblingen og varighet.

Lagringstid: 12 mnd.

Lagringstid: 3 uker

Lagringstid: 6 mnd.

• Alle mobiltelefoners (og andre SIM-kortenheters) anrop mot telenettet knyttes opp mot celle-ID (se boks til høyre), og gir en geografisk oppføring. Dette omfatter: SMS, samtaler og nettanrop som knytter seg til datatrafikk.

• Det lagres ingen lokasjonsdata til faktureringsformål ut over takstsoner.

• Slike data lagres imidlertid en viss periode i dag, med to hovedformål: Bestemme takstsoner, og som framtidig referanse ved eventuelle feilmeldinger i nettet.

• Ingen lagringsplikt.

• Det er ikke fare for at dagens lagring vil bortfalle med evt. neste generasjons faktureringspraksis.

Lagringstid: 12 mnd.

Lagringstid: Varierende

Lagringstid: Varierende.

Internettelefoni (VoIP): • A-nummer og B-nummer, samt tilhørende identitet bak IPnummer/xDSL-trådparnummer.

• Internettjenesten som er benyttet.

• Overlapper i stor grad med «Internettbruk».

Bredbåndstelefoni: • Sannsynligvis ingen lagring av verken identitets- eller trafikkdata utover IP-adresse/xDSL-trådparnummer (se «Internettbruk»).

Internettelefoni (VoIP) og Bredbåndstelefoni: • Ingen lagring av verken identitets- eller trafikkdata utover IP/xDSL-trådparnummerregistrering (se «Internettbruk»).

Internettelefoni (VoIP): • Som ved DLD, altså identitet bak IP-nummer/xDSL-trådparnummer, den benyttede internettjenesten. Se «Internettbruk».

Bredbåndstelefoni: • Jfr. tilsvarende punkt til venstre: Større mulighet ved nasjonalt regelverk kontra DLD til å tette smutthull (se til høyre) i dialog med bransje og politi.

Lagringstid: 12 mnd.

Lagringstid: 3 uker.

Lagringstid: 6 mnd.

• Avsenders e-postadresse.

• Mottakers e-postadresse.

• Tidspunkt og metadata for forsendelse av e-post

• Ingenting.

• Ingenting.

Lagringstid: 12 mnd.

Lagringstid: 0

Lagringstid: 0

TEKNISK UKEBLAD 1111

TU_11_018.indd 20

22.03.2011 13:30:47

Hvorfor så likt/ulikt?

A-nummer = nummeret til den som ringer.

B-nummer = nummeret til den oppringte.

Fasttelefoni vil med stor sannsynlighet være faset ut totalt innen relativt få år.

Det er lite effektiv bruk av energi i å krangle med politiet og EU om dette DLDpunktet når tjenesten uansett snart forsvinner.

Politiet kommer med TUs DLD noe styrket ut ift. dagens situasjon.

IMEI-nummer: Unik utstyrs-ID for mobilt brukerutstyr, som serienummeret på et håndvåpen.

IMSI-nummer: Tilsvarende unik utstyrs-ID for SIM-kort.

En lagringsplikt på 6 måneder tilfredsstiller DLDs minstekrav og harmoniserer Norge og EU med tanke på internasjonalt politisamarbeid.

Virkemidlene på dette DLD-punktet er særdeles viktige for politiet, og er dessuten i sin hovedsak allerede på plass. Hovedforskjellen fra i dag – altså lagringen av IMEI/ IMSI-nummer (se over) – er relativt lite personsensitiv for uvedkommendes misbruk og samtidig svært nyttig i etterforskning av organisert kriminalitet, der mobilbytte og SIM-kortrullering er en bevisst villedingsstrategi fra de kriminelle.

Med andre ord: Et fornuftig og såkalt «proporsjonalt» tillegg.

Politiet kommer med TUs DLD vesentlig styrket ut.

Danmark går lenger enn DLD krever, og lagrer både IP-informasjon om til-adresser og Maca-nummeret (tilsvarende funksjon for PC som IMEI for mobiltelefoner).

PRIMERGY RX300 S6 LA DET GÅ LITT BRENNKVIKT INTEL® XEON® PROSESSOR E5620 4 GB DDR3 MINNE RAID-KONTROLLER MED 512 MB CACHE DVD-RW 2 STK 800W REDUNDANTE HOT-PLUG STRØMFORSYNINGER

Norge kan kanskje på sikt komme politiet i møte når det gjelder Maca, men se opp for å skape et skurkemarked for stjålne pc-er på linje med «heite» ransbiler. Norges gjeldende 3-ukersregel har Datatilsynet-direktør Thon allerede åpnet for dialog om.

Danmark vurderer også regelrett URL-lagring. Slike, eller andre, framtidige utvidelser fra EU sentralt er sannsynlig. Nasjonal kontroll og debatt rundt disse kan fra en personvernforkjempers ståsted være en avgjørende trygghetsfaktor i seg selv.

Politiet kommer med TUs DLD vesentlig styrket ut.

Det på sikt klart mest inngripende DLD-tiltaket. Hver basestasjon har en såkalt celle-ID. Innenfor dekningsområdet til denne lokaliseres brukere via telefonens IMEI-nummer.

Lagringen blir svært inngripende når et mangfold av nye tjenester i nær fremtid genererer lokasjonsdata i kraft av SIM-kortet som ligger til grunn for selve tjenesten (les: The internet of things). Moderne smarttelefoner av typen Iphone /Android (og ikke minst Windows Phone) har i dag en rekke applikasjoner som løpende oppdaterer seg på web, noe som gir en de facto tilnærmet døgnkonkontinuerlig geografisk sporing av brukeren.

Politiet vil med TUs DLD komme uendret ut, også på langt sikt.

Stor usikkerhet også blant bransjeaktører om den originale direktivteksten fra EU. Datalagringsdirektivet kunne like gjerne fått navnet ekomdirektivet eller kommunikasjonsdirektivet. For å unngå enorme datasett fra eksempelvis finansnæringen og forskningsinstitusjoner, gjelder DLD kun såkalt ekomtrafikk, ikke datatrafikk.

Dette gir mange tilsynelatende ulogiske utslag - blant annet gjennom store gråsoner innen IP-telefoni, hvor eksempelvis Telio og deres bredbåndstelefoni er definert som datatrafikk. Selv om dette smutthullet på sikt skulle tettes, er Telio (hovedkvarter i

Med PRIMERGY RX300 S6 får du ren effektivisering for pengene. Og til den prisen skulle du få mer effekt ut av budsjettet også. Rett og slett en kraftpakke til ”puslingpris”.

Les mer på www.fujitsu.no/primergy

Kr 447

Leie eks. mva* Varenummer: VFY:R3006SX060NC Kjøp

Kr 14 990 eks. mva

EØS-uavhengige Sveits) fortsatt et tvilstilfelle.

Politiet kommer med TUs DLD vesentlig styrket ut.

Bedrifter/privatpersoner som drifter egen e-post, men som ikke er ekomtilbydere, har ikke lagringsplikt i DLD. E-post sendt fra en slik privat mailserver (stortinget.no) eller en hvilken som helst webmail-tjeneste (gmail.com) forblir dermed utenfor DLDs virkeområde så lenge også mottakeren benytter en slik tjeneste. Dette DLDtiltaket er dermed det minst attraktive, og minst viktige, for politiet.

Politiet kommer med TUs DLD uendret ut, også på langt sikt.

Celeron, Celeron Inside, Core Inside, Intel, Intel Logo, Intel Atom, Intel Atom Inside, Intel Core, Intel Inside, Intel Inside Logo, Intel vPro, Itanium, Itanium Inside, Pentium, Pentium Inside, vPro Inside, Xeon, og Xeon Inside er varemerker eller registrerte varemerker av Intel Corporation eller dets datterselskaper i USA og andre land.

Fujitsu tilrettelegger for at alle som kjøper et produkt, gratis kan levere utrangerte produkter tilbake og forsikre seg om at produktene blir miljømessig gjenvunnet på best mulig måte av Elretur. Fujitsu tar forbehold om feil og endringer i pris, tilgjengelighet og tekniske spesifikasjoner. *Tilbudet er basert på 36 mnd leieavtale gjennom Fujitsu Financial Services. Det tas forbehold om kredittgodkjenning. Kontaktinfo: salg@ts.fujitsu.com

TEKNISK UKEBLAD 1111

TU_11_018.indd 21

21

22.03.2011 13:30:48

REPORTASJEN

INDUSTRI

Mineral-

monopolisten

20 T E K NIS K UKE B LAD 23 12

FOTO: SCANPIX, ILUSTRASJON: JØRGEN SKJELSBÆK

Ett lands monopol på én stripe av periodesystemet har gjort resten av verden kraftig irritert.

TEKST LEIF HAMNES leif.hamnes@tu.no

REPORTASJEN

INDUSTRI

1

2

H

He

Hydrogen

3

Li Litium

11

Helium

5

4

6

B

Be

Bor

Beryllium

13

12

7

8

9

C

N

O

F

Karbon

Nitrogen

Oksygen

Fluor

14

15

16

10

N Neon

17

18

Na

Mg

Al

Si

P

S

Cl

Ar

Natrium

Magnesium

Aluminium

Silisium

Fosfor

Svovel

Klor

Argon

19

20

21

22

23

24

25

26

27

28

29

30

31

32

33

34

35

36

K

Ca

Sc

Ti

V

Cr

Mn

Fe

Co

Ni

Cu

Zn

Ga

Ge

As

Se

Br

Kr

Kalium

Kalsium

Scandium

Titan

Vanadium

Krom

Mangan

Jern

Kobolt

Nikkel

Kobber

Sink

Gallium

Germanium

Arsen

Selen

Brom

Krypton

37

38

39

40

41

42

43

44

45

46

47

48

49

50

51

52

53

Y

Zr

Nb

Mo

Tc

Ru

Yttrium

Zirkonium

Niob

Molybden

Rb

Sr

Rubidium

Strontium

Technetium Ruthenium

Rh

Pd

Rhodium

Palladium

Ag

Cd

In

Sølv

Kadmium

Indium

Sn

Sb

Te

Tinn

Antimon

Tellur

Xe Xenon

56

57-71

72

73

74

75

76

77

78

79

80

81

82

83

84

85

86

Ba

Lantanoider

Hf

Ta

W

Re

Os

Ir

Pt

Au

Hg

Tl

Pb

Bi

Po

At

Rn

Cesium

Barium

Hafnium

Tantal

Wolfram

Rhenium

Osmium

Iridium

Platina

Gull

Kvikksølv

Thallium

Bly

Vismut

Polonium

Astat

Radon

87

88

89-103

104

105

106

107

108

109

110

111

112

113

114

115

116

117

118

Fr

Ra

Ds

Rg

Cn

Radium

Actinoider

Mt

Francium

21

Rf

Db

Sg

Bh

Hs

Rutherfordium

Dubinium

Seaborgium

Bohrium

Hassium

Meitnerium Darmstadtium Røntgenium Copernicium

39

57

Hva bruker vi sjeldne jordarter til?

54

I Jod

55

Cs

Uut

Uug

Uup

Uuh

Uus

Uuo

Ununtrium

Ununkvadium

Ununpentium

Ununheksium

Ununseptium

Ununoktium

58

Et lite utvalg av høyteknologiske bruksområder for den kanskje mest omstridte stripen i periodesystemet.

59

60

Sc

Y

La

Ce

Pr

Nd

Scandium

Yttrium

Lantan

Cerium

Praseodym

Neodym

CERIUM ¤¤

YTTRIUM ¤¤

Rød farge i fargeskjermer ¤¤ Selvlysende materiale( fluorescent) ¤¤ Keramikk ¤¤ Metallegeringer ¤¤ Mikrobølgefilter

61

62

Pm

Sm

Promethium Samarium

64

65

Eu

Gd

Tb

Europium

Gadolinium

Terbium

NEODYM

EUROPIUM

Bilkatalysatorer ¤¤ Petroleumsraffinering ¤¤ Harddisker i laptoper ¤¤ Hodetelefoner ¤¤ Hybridmotorer ¤¤ Magneter ¤¤ Lasere ¤¤ Militære styringssystemer

Rød farge i tvog pc-skjermer ¤¤ Selvlysende materiale (forsforescent), ¤¤ Sparepærer

¤¤

Bilkatalysatorer ¤¤ Petroleumsraffinering ¤¤ Div. metallegeringer ¤¤ Poleringsmiddel ¤¤ Gul glassfarge

63

¤¤

GADOLINIUM

¤¤

Magneter Dataminne ¤¤ Røntgenrør ¤¤ Lasere ¤¤ MRI-kontrastvæske, ¤¤ Nøytronfangst ¤¤

SCANDIUM

LANTAN

Lette aluminiumslegeringer ¤¤Sparepærer

Hybridmotorer ¤¤ Metallegeringer ¤¤ Hydrogenlagring ¤¤ Batterielektroder ¤¤ Kameralinser ¤¤ Katalysator for petroleumsraffinering ¤¤ Nattbriller

¤¤

¤¤

U

tålmodige lesere er herved advart: Dette er den omstendelige historien om hvordan et besynderlig funn på en svensk øyidyll utenfor Stockholm i 1787 henger sammen med en Nobelpris i fysikk 200 år senere, en visjonær idé fra Kinas leder Deng Xiaoping i 1992, en kystskipper med dårlig retningssans i 2010, en Toyota Prius og en sparepære.

Og ikke minst: Hvordan hele suppa kan kokes ned til en ressurskamp om tilgangen på 17 obskure grunnstoffer du kanskje aldri har hørt om, og trolig heller ikke vil huske navnet på etter å ha lest artikkelen.

PRASEODYM

¤¤

Magneter ¤¤Glassfarge ¤¤ Sveisebriller ¤¤ Lasere

PROMETHIUM

¤¤

Tritiumbatterier.

SAMARIUM

TERBIUM

Magneter ¤¤ Permanente magneter ¤¤ Lasere ¤¤ Nøytronfangst ¤¤ Presisjonsstyrte våpen ¤¤ Stealthteknologi

Permanente magneter ¤¤ Selvlysende materiale (fosforescent) ¤¤ Lasere

¤¤

ledere i alle teknologiproduserende land – unntatt ett – har kastet seg ut i et nærmest panisk lete- og graverush de siste to årene.

Forlatte gamle gruver gjenåpnes, nye områder prospekteres i rekordfart, og det hele akkompagneres av en hær av toppadvokater som kaster papirbunker etter hverandre i et pågående WTO-oppgjør.

Stridstemaet? Såkalte «sjeldne jordarter», «sjeldne jordmetaller» eller på engelsk «Rare Earth Elements» (REE), begreper som beskriver det samme og som forsøksvis skal illustreres og forklares på de åtte TU-sidene du er underveis i.

Frontene i konflikten? EU/Japan/USA/Mexico mot landet som sitter med all makt – Kina.

Like fullt: Disse ofte svensklydende metallene er altså viktige nok til at politikere og industri22

T E K NIS K UKE B LAD 23 12

skyld heller stole på TUs grove oppsummering: Såkalte sjeldne jordarter (som egentlig ikke er så sjeldne og heller ikke har noe med jord å gjøre) trådte for alvor inn i industriens dagligtale gjennom vitenskapelige framskritt på slutten av 80-tallet.

Herfra gikk utviklingen slag i slag, anført av Kina. Tenkeren bak landets første flørt med markedsøkonomien, Deng Xiaoping, viste for all verden hvilket potensial han så i sjeldne jordarter allerede i 1992: – De sjeldne jordartene skal gjøre for Kina det oljen har gjort for Saudi-Arabia, lyder det berømte Xiaoping-sitatet.

MENS VI SOV DRAGEN VÅKNER

GRUVEPANIKK

¤¤

Om du ønsker kronologi, historie og bakgrunn, kan du la blikket sveipe gjennom rammesaken til høyre. Hvis ikke, kan du for framdriftens

Først de siste par årene har det gått opp for vestlige ledere hva han mente. Kina frigjorde seg fra vond historie med et mer vellykket industrielt Stort Sprang – et strategisk hamskifte som skulle

LØYTNANT ARRHENIUS’ OPPDAGELSE For å forstå en av teknologiverdenens kanskje største ressurskonflikter i dag, må vi reise 225(!) år tilbake i tid.

66

67

68

69

70

71

Dy

Ho

Er

Tm

Yb

Lu

Dysprosium

Holmium

Erbium

Thulium

Ytterbium

Lutetium

HOLMIUM

THULIUM

¤¤

¤¤

Farget glass ¤¤ Lasere

Medisinsk røntgenutstyr

YTTERBIUM

¤¤

Infrarødt laserlys ¤¤ Stållegeringer

Arrhenius.

Gadolin.

SKANDINAVISKE NAVN

DYSPROSIUM ¤¤

Permanente magneter (eks. girløse vindturbiner) ¤¤ Hybridmotorer ¤¤ Lasere

Det var i 1787 at den svenske løytnanten og senere kjemikeren Carl Axel Arrhenius (1757– 1824) fant et eksepsjonelt tungt og svart stykke sprengstein blant feltspatsedimentene han sto og pirket i.

Stedet var Ytterby-gruven, på den svenske wsommerøya Resarö utenfor Stockholm.

Geologkompisen Johan Gadolin (1760– 1852, skulle senere få et grunnstoff oppkalt etter seg) kunne opprømt fastslå at det var snakk om et nytt element, et helt nytt grunnstoff.

Og dermed var sirkuset i gang: Lille Ytterby ble et pilegrimsmål i geologikretser, og til sammen sju tidligere uoppdagede elementer skulle i løpet av 1800-tallet se dagens lys fra den svenske gruven.

ERBIUM ¤¤

Selvlysende materiale (fosforescent), ¤¤ Signalforsterkere i fiberoptikk

ta et sovende Vesten fullstendig på senga.

Med statlige oppkjøpsraid, lave lønninger og heller slappe tøyler rundt både miljøaspektet og arbeidernes sikkerhet, sikret Folkerepublikken seg kontroll over enorme mineralressurser i innog utland. Mest påfallende var landets evne til å oversvømme det internasjonale markedet med billigsalg av 17 tidligere dyrebare og «sjeldne» jordarter gjennom hele 1990- og 2000-tallet.

Kynisk, bevisst – og helt lovlig.

Ikke bare skulle Kinas lave kostnader kvele det kommersielle grunnlaget for slik gruvedrift i nær sagt alle andre land i årene fram mot 2006.

Landet investerte samtidig langsiktig i egen utvinnings- og raffineringskompetanse –mens konkurrentene i særlig USA, Malaysia og Australia la ned all drift, og dermed også utraderte egen kunnskap på feltet.

Resultatet? Kina kontrollerer i 2012 vanvittige 97 prosent av verdens gruveutvinning av sjeldne

LUTETIUM ¤¤

Katalysatorer til petroleumsraffinering, ¤¤ PET-skannere

De nye grunnstoffene fikk navn enten fra Ytterby selv (yttrium, ytterbium, terbium, erbium) eller noe annet nordisk (scandium, thulium og holmium, etter Stockholm). De såkalte «sjeldne jordartene», eller det de engelsktalende kaller «rare earth elements» var født – i Sverige.

I årenes løp har antallet økt til 17, og du finner dem i periodetabellen med atomnumrene 21 (Scandium), 39 (Yttrium) og en for naturfagelever kanskje noe forvirrende fellesrute (se figur) der de 15 såkalte lantanoidene (atomnummer 57-71) deler på plassen.

200-ÅRSNATTEN Med unntak av europium, som tidlig ble populært for å lage rødfarge i farge-tv-er fra 60-tallet og utover, skulle det imidlertid bli stille ei god stund rundt mineralfrukten fra Ytterby. I hvert fall sammenlignet med de mer glamorøse slektningene i periodesystemet, base- og edelmetallene.

Vendepunktet kom etter nøyaktig 200 år. I 1987 vant forskerne Johannes Georg Bednorz og Karl Alexander Müller Nobelprisen i fysikk for sitt «viktige gjennombrudd i oppdagelsen av superledning i keramiske materialer», for å sitere Nobel-juryen. Nærmere bestemt hadde forskerne latt yttrium bli en del av det keramiske materialet, og de gjorde samtidig unge løytnant Arrhenius’ oppdagelse mer betydningsfull enn noen kunne ane.

UNIKE EGENSKAPER For den som husker sine atommodeller, viser det seg nemlig at sjeldne jordarter har et særtrekk gjennom indre ringer av elektroner med «tomrom», samt et ytre skall hvor elektronene sitter løst.

Sluttresultatet er, om vi hopper over det vitenskapelige, at de kan brukes til å skape eksempelvis sterkere magnetisme, hardere metallegeringer og lavere motstand i elektriske kretser. For å nevne litt av mye.

De praktiske konsekvensene av dét har fått konsekvenser for alt fra oljeraffinering til forsvarssystemer, et utall teknoduppeditter og sentrale såkalte «grønne teknologier». Noen glimt fra den rikholdige floraen av høyteknologiske bruksområder for sjeldne jordarter, kan leseren boltre seg i grafikkene til denne saken.

TEK N IS K U K E B L A D 2 3 1 2

23

REPORTASJEN

INDUSTRI

jordarter, råstoffer som en hel teknologiverden har gjort seg avhengig av.

INGEN SJELDENHET Spør du en geolog (som vi naturligvis har gjort), får du til svar at «sjeldne jordarter» slett ikke er så sjeldne. Tvert imot, de finnes i rikt monn rundt om i verden, også i Norge.

Problemet er snarere å finne metodene som

kreves for å separere og utvinne dem lønnsomt fra en egnet åre. Ofte kommer de til syne i slaggstoffer fra annen utvinning, og isoleres gjerne via spesialiserte prosesser for hvert enkelt av de 17 metallene, ifølge Rognvald Boyd, som forsker på industrimineraler og metaller ved NGU. – Etter selve forekomsten følger en komplisert foredlingsprosess, blant annet fordi det oftest er et radioaktivt miljø. Du finner gjerne

PRISSJOKKET

DOMINERER PÅ ALLE OMRÅDER

$300 000

Kina disponerer i så måte allerede to statlige og flere private institutter, som utelukkende forsker på slik utvinning og raffinering. Foreningen Chinese Society of Rare Earth alene har 100 000 registrerte forskere.

Kineserne har bestemt at gigantfasiliteten Bayan Obo i Indre Mongolia, allerede verdens «produksjonshovedstad» med et femtitall vestlige selskaper på plass, skal bli verdens definitive FoU-senter for sjeldne jordmetaller.

Resultatet? Kinas jerngrep om foredlingen av jordartene er om mulig enda mer ekstremt enn selve utvinningen: Andelen av global raffineringskapasitet er nær 99 prosent.

Samlet og forenklet oversikt over prisutviklingen på sjeldne jordmetaller fra 2010. Da prishysteriet nådde sin foreløpige topp i fjor høst, hadde eksempelvis prisen på dysprosium (finnes blant annet i brenselsstaver på kjernekraftverk) steget fra 150 til 3000 dollar per kilo.

$250 000

$200 000

$150 000

$100 000

SKREKKENS ØYEBLIKK

$50 000

$0 JAN 10

MAR 10

MAI 10

JUL 10

SEP 10

NOV 10

JAN 11

MAR 11

MAI 11

24

1987

1988

T E K NIS K UKE B LAD 23 12

JUL 11

SEP 11

NOV 11

JAN 12

MAR 12

MAY 12

Alt dette kunne vært til å leve med, så lenge Kina var snille og føyelige gutter som pøste ut billige råvarer til en hel teknologiverden.

Men med en uttalt strategi om å dreie kinesisk økonomi bort fra råvarer og mer mot eksport av

1992: Deng Xiaoping erklærer REEmetaller som nasjonalt satsingsområde.

1987: Bednorz/Müller får Nobelprisen i fysikk for sin bruk av yttrium i keramiske superledere.

1986

flere sjeldne jordarter på ett sted, og trenger konsentrat av hovedmineralet og evnen til å skille jordartene ut. Kina er dominerende også her, sier Boyd.

Igjen ser vi resultatene fra Kinas bevisste politikk, i en fra før tilspisset markedssituasjon med forventet eksploderende etterspørsel de nærmeste 10 årene. Mange eksperter, blant dem den amerikanske riksrevisjonen, opererer med en «forsinkelse» på 10–15 år fra en forekomst oppdages til feltet er kommersielt bærekraftig.

1989

1990

1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

jordarter: Ett for kinesiske bedrifter, ett for utenlandske bedrifter i Kina, og et tredje for bedrifter i utlandet, sier Rognvald Boyd.

Rapporter tyder på at prisforskjellen mellom nivåene kan ligge på så mye som 30 prosent.

Fra 2009 ble det særlig dramatisk, da eksportkvotene gikk ned med 35 prosent. Året etter – ytterligere 40 prosent. Og så videre. Prisutviklingen gikk bare én vei, til den toppet seg på hittil utenkelige nivåer i september 2011 (se graf ).

Kina opererer med tre ulike prisnivåer for sjeldne jordarter: Ett for kinesiske bedrifter, ett for utenlandske bedrifter i Kina, og et tredje for bedrifter i utlandet.

ROGNVALD BOYD, FORSKER NGU

POTENT MAKTMIDDEL foredlede produkter, var det uunngåelig: Straks den internasjonale konkurransen var slått ut i 2006, endret kineserne tilsynelatende plutselig taktikk, og begynte å innføre eksportkvoter på de sjeldne jordmetallene.

– Det er historiske eksempler på at Kina er villige til å bruke markedsmakt for å hindre konkurreranse, noe Hydro kan skrive under på om magnesium. Det som er klart, er at Kina nå opererer med tre ulike prisnivåer for sjeldne

Samtidig ble Kinas vilje og evne til å bruke jordmetaller som utenrikspolitisk maktmiddel tydelig for alle, da en kinesisk fiskebåt i 2010 ble anholdt etter å ha kollidert med to japanske marinefartøy. kt/år

DA KINA TOK OVER 120

Grafene viser Kinas gradvise vei mot total dominans innen produksjon av sjeldne jordarter, og hvordan utviklingen akselererte etter 1992.

Kina

110

Russland Malaysia India

100

Brasil 90

Australia USA

80

70

60 2002: Den enorme Mountain Pass-gruven i California stenger pga. lav lønnsomhet.

50 2006: Internasjonal konkurranse er utradert, og Kina begynner å skru igjen eksportkrana.

Prisene begynner sin ferd oppover.

40

30

20

10

1998

1999

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

0 2009

TEK N IS K U K E B L A D 2 3 1 2

25

REPORTASJEN

INDUSTRI

Vi er nødt til å ta kontroll over vår egen energiframtid, og vi kan ikke la denne industrien slå rot i et annet land fordi dette fikk lov til å bryte reglene.

BARACK OBAMA, PRESIDENT, USA

Kina innførte straks eksportforbud på spesifikke jordmetaller som ville rammet nettopp Japans elektronikkindustri påfallende presist, om det hadde rukket å bli satt i verk.

– Kina har mange uformelle virkemidler i utenriks- og handelspolitikken, eksempelvis mektige og pengesterke statsselskaper. Kina har ingen formell boikott av norsk laks, men Nobel-bråket skaper den i praksis likevel. Lignende uformell handelspolitikk kunne man se fra Japan på 1970- og 80-tallet. På papiret var de veldig liberale, men det var lett å styre gjennom uformelle signaler. Og jo sterkere innslag av statlige selskaper, jo lettere er det, sier seniorforsker Arne Melchior ved Nupi til TU. I 2009 varslet Kina et bredt eksportforbud på fem av de 17 sjeldne jordartene, et vedtak som riktignok heller aldri trådte i kraft.

Men skaden var allerede skjedd, og panikken i vest et faktum. Ikke minst i USA, der alvoret kom for en dag da noen spurte forsvaret om hvor stor avhengigheten nå egentlig var til disse jordmetallene med de rare navnene.

Svaret fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Kongressen: Presisjonsraketter som styres via magneter med neodym, radarer fra Lockheed Martin med magneter av samarium – hele spekteret av avansert og kritisk navigasjonsutstyr og stealthteknologi på alle stridsplattformer inneholdt en eller annen kombinasjon av sjeldne jordarter i kjernen av teknologien.

gene var et forsøk på å rette opp store miljøskader.

– Det er urettferdig av USA å rette pekefingeren mot Kina. For å reparere skadene må vi få tilbake vegetasjonen, elveløpene og behandle jorden. Det er en ekstremt kostbar prosess, uttalte Anwen Zhang fra Kinas byrå for sjeldne jordmetaller til Bloomberg i fjor høst.

Rognvald Boyd i NGU gir kineserne et poeng.

– Det er på det rene at Kina har en del produksjonsbedrifter som regelrett er miljømessige katastrofeområder, spesielt i Sør-Kina. Disse er det vedtatt å legge ned, noe som nok kan påvirke prisene, sier Boyd.

26

T E K NIS K UKE B LAD 23 12

Diagrammet angir antallet ganger et enkeltland oppnår global dominans på produksjon av et element eller elementgruppe. Dette gjelder altså ikke bare sjeldne jordarter, men et utvalg på 52 metaller og mineraler definert som «særlig kritiske» for industrien. Kina har med andre ord global markedskontroll over mer enn halvparten av industriens mest sårbare råmaterialer.

1 1 2

1

1 11

1 1 1 1

3

27 3 3 4

Kina

India

Australia

Japan

Russland

Kasakhstan

Chile

Mexico

USA

Peru

Canada

Sør-Afrika

Brasil

Rwanda

Sør-Korea

Tyrkia

BYGGER OPP GIGANTLAGER Tross slike signaler, har prisene vitterlig rast siden toppen i september, selv om de fleste stadig omsettes langt høyere enn for to–tre år siden.

Ekspertene strides om det er ny dumping på gang, eller rett og slett bare et mer balansert forhold mellom tilbud og etterspørsel, fordi industrien går for rimeligere alternativer der disse finnes. Det man derimot vet, er at Kina denne uka vurderte åpenlyst å bygge opp et nasjonalt forråd av sjeldne jordmetaller, og i tillegg skattlegge salget av dem.

Det spekuleres også høylydt i Danmark om at Kinas president Hu Jintaos nylige milliarddryss over landet var et forsøk på å sikre seg kontroll over en av verdens hittil største uutvunnede ressurser: Grønlandske Kvanefjeld.

ALLE «GODE» KREFTER Det måtte bli ramaskrik – og ble det. Konflikten nådde sin foreløpige topp ved at USA i mars i år frontet WTO-sak mot Kina på vegne av seg selv, EU, Japan og Mexico. Beleilig nok hadde hensynet til USAs våpenarsenal falt noe i bakgrunnen.

I stedet var det skadelidende «snille» teknologier som vindturbiner, elbiler og andre miljøteknologier som ble trukket fram: – Vi er nødt til å ta kontroll over vår egen energiframtid, og vi kan ikke la denne industrien slå rot i et annet land fordi dette fikk lov til å bryte reglene, slo USAs president Barack Obama fast.

Klagen etterfulgte en WTO-avgjørelse mot Kina fra tidligere i år, den gang i favør EU. Da handlet det om eksporthindringer på en rekke andre mineraler og metaller, som eksempelvis bauxitt, sink og magnesium.

Kina avviste alt, og mente eksporthindrin-

KONTROLLERER DET MESTE

FRYKTER NY DUMPING I USA heller man mot at staten nå bør gå inn og sikre finansiering til gruveprosjekter, i frykt for at Kina nok en gang skal dumpe prisene. Også i Japan tar man bladet fra munnen: – Om det dukker opp nye prosjekter, som vi nå ser i Malaysia og Australia, kommer Kina bare til å senke prisene igjen til konkurrentene er konkurs, het det i en uttalelse fra handelshuset Mitsui i fjor.

Japanske investorer er følgelig blant verdens mest aktive når det gjelder jakt på alternative jordmetallkilder. Men landet er i godt selskap – og ikke alt kan bli like vellykket, ifølge Rognvald Boyd.

– Et av resultatene fra krisen og oppmerksomheten rundt den, er at det nå er over 550 prosjekter på sjeldne jordarter globalt. Det er et svært høyt tall. Storparten av investorene kom-

KILDE: BRITISH GEOLOGICAL SURVEY, RISK LIST 2011

mer til å bli skuffet, fordi det er vanskelig å vite hvor mange nye gruver verden tåler. Kanskje maks 15–20, sier Boyd.

GAMLE GRUVER OM IGJEN Det som er sikkert, er at verden har våknet for alvor etter prissjokket som toppet seg i høst.

Blant tidligere stengte gruver som nå skal gjenåpnes, er den store Mountain Pass-gruven i California, Hoidas Lake i Saskatchewan, Canada og Mount Weld i Vest-Australia.

At gruvenæringen går mot en ny vår også i Norge, har vært merkbart en stund allerede, gjennom storstilt geoprospektering særlig i Nord-Norge og forventninger til en ny mineralstrategi fra regjeringen.

Et utålmodig Nito foreslo nylig å gi kapital til gruvedrift fra Innovasjon Norge, styrke geologutdanningene og opprette gruve- og mineralutdanning ved Høgskolen i Narvik, samt å gi kom-

GLASS MED UV-STOPP ¤¤

Cerium

POLÉRPASTA TIL GLASS OG SPEIL ¤¤

Cerium

LCD-SKJERM

¤¤

ADDITIV TIL DIESELOLJE

Europium Yttrium ¤¤ Cerium ¤¤

¤¤

Cerium Lantan

¤¤

SENSORKOMPONENTER ¤¤

Cerium

NIMH-BATTERI

¤¤

Lantan Cerium

¤¤

MOTOR/GENERATOR HYBRIDSYSTEM

¤¤

KATALYSATOR ¤¤

Cerium/Zirkonium Lantan

¤¤

MER ENN 25 ELEKTRISKE MOTORER I KJØRETØYET ¤¤

Neodym-magneter

GLASS TIL HOVEDLYS ¤¤

Neodym

Neodym Praseodym ¤¤ Dysprosium ¤¤ Terbium ¤¤

GRØNN SLAGSIDE: Hybridbilen Toyota Prius er et godt eksempel på et teknologisk produkt i den litt ulne kategorien «miljøteknologi» som blir særlig skadelidende ved plutselige prishopp og/eller leveringssvikt på sjeldne jordmetaller.

munene tilgang til inntekter fra lokal gruvedrift.

Sentralt også på Nitos agenda: De sjeldne jordartene.

– Norge og Europa trenger de sjeldne jordartene for å lage magneter i vindmøller, batterier i elbiler og for å bidra til grønn teknologi. Europa forbruker 20 prosent av verdens mineraler, men produserer kun tre prosent, sier Nito-leder Marit Stykket.

Dersom norske bedrifter skal få tilgang på de samme råvarene til framstilling av sine produkter, må de eksempelvis etablere seg i Kina, advarer hun.

– Norske arbeidsplasser kan forsvinne dersom man ikke får tak i de riktige råvarene, sier Stykket.

har spredt seg hit til lands. Dr. ing. Kai Tang ved metallurgiavdelingen i Sintef sier at «nøden» gjør resirkulering, eller såkalt «urban gruvedrift», høyaktuelt.

– Tilgangen til sjeldne jordmetaller i Europa er kritisk lav akkurat nå. Siden det finnes svært få utvinnbare forekomster av dette i Europa, er man avhengig av å resirkulere sjeldne jordmetaller fra produkter som har nådd slutten av levetiden og fra restmaterialer fra produksjon, sier Tang.

Sintef sikter seg i et forskningsprosjekt særlig inn mot neodym fra magneter og brukte batterier, med en høytemperaturteknologi som skiller seg fra resirkuleringsteknologier som allerede finnes.

STORBYEN SOM GRUVE

TRUER OFFSHOREPROSJEKTER

En «grønn bieffekt» av bråket rundt de 17 omsvermede mineralene er ikke bare fornyet trykk på gruvedrift, men også resirkulering.

Særlig har Japan, som har fått smake Kinas truende pisk, tatt grep. Hitachi resirkulerer nå neodym and dysprosium i massiv skala fra harddisker og varmepumper. Også denne trenden

Obamas grønne fokus i WTO-klagen var heller ikke bare av PR-hensyn.

Vindindustrien er én av påfallende mange «grønne» teknologier som håper at markedet snart blir normalisert.

Spesielt offshore vindprosjekter er sårbare for plutselige prishopp.

Såkalte girløse vindturbiner er en «het» teknologi som bruker permanente magneter med innslag av den sjeldne jordarten Neodym. Til overmål uttalte energiminister Ola Borten Moe (Sp) seg slik under Norweas årsmøte tidligere i år: – Kanskje rimeligere turbiner kan få akkurat ditt prosjekt til å lønne seg? Kinesiske leverandører legger visstnok inn bud som er 20 prosent lavere enn andre aktører, hintet han.

DET GÅR OVER – TIL SLUTT Likevel er det håp i hengende snøre, ifølge Rognvald Boyd og NGU. – Ja, det er krise nå. Og det blir krise en stund framover. Men i et tiårsperspektiv kommer behovet til å bli dekket. Det er allerede slik at prisene faller. USA får reetablert en gruve som var dominerende fram til 90-tallet. En rik forekomst i Australia kommer i drift i løpet av neste år. En rekke andre større forekomster er sannsynligvis i drift i løpet av 2–3 år. LKAB i Kiruna har et spennende prosjekt. Vi kan også finne nye forekomster – til og med i Norge, sier NGUeksperten. ¤ TEK N IS K U K E B L A D 2 3 1 2

27

tekst og foto LEIF HAMNES leif.hamnes@tu.no

tekst

OLE KETIL HELGESEN ole.helgesen@tu.no

ILLUSTRASJON: SIMEN HÅKONSEN

Ap, SV og Sp kan snu intern splittelse om Lofoten og Vesterålen til politisk triumf ved å sause sammen to statlige kart.

Kan de motstå fristelsen?

30

TEKNISK UKEBLAD 1510

SLIK VINNER ALLE TEKNISK UKEBLAD 1510

31

DERFOR GODTAR OLJENÆRINGEN Å DROPPE LOFOTEN:

• Oljebransjen er egentlig lite opptatt av diskusjonen om totalanslaget over antallet milliarder fat oljeekvivalenter i området.

LOFOT-KOMPROMISSET • I seismikkrapporten som ble presentert i april har OD, med ett unntak, bare vurdert prospekter som ligger utenfor verdensarvområdet som Direktoratet for Naturforvaltning har skissert.

• Totalen av olje i Lofoten har kun betydning for Oljefondet, fordi det uansett vil ta årtier å utvinne slike mengder.

• Det viktigste, for arbeidsplasser og investeringer, er at det er stor sannsynlighet for funn, at de kan bygges ut fort og at de er lønnsomme å bygge ut.

• Røst og Vesterålen er derfor et svelgelig kompromiss for oljenæringen. Dette er spennende strukturer med høy funnsannsynlighet fordi det er kjent letemodell og kjente bergarter.

VEIKART FOR FRED: Det foreslåtte verdensarvområdet (innrammet i gult) overlapper i svært liten grad de mest lovende strukturene fra Oljedirektoratets seismikkinnsamling (røde felt).

• Dermed er det sannsynligvis fullt mulig å gi Lofoten vern og verdensarvstatus samtidig som man åpner for olje- og gassutvinning i området.

• Med en slik løsning, vil trolig ressursene i Nordland 6 transporteres sørover inn i en utvidet infrastruktur i Norskehavet.

• Det blir vanskelig å kombinere et landanlegg i Lofoten med verdensarvstatus. Unesco forutsetter at slike moderne nybygg ikke skal være synlige. Men Lofoten får muligheter til å bygge opp både reiselivet og en leverandørindustri til oljebransjen.

• Det vil være høyst aktuelt med et landanlegg i Vesterålen for å ta imot olje- og gass fra Nordland 7 og Troms 2. Vesterålen har ikke en tilsvarende symbolverdi som Lofoten, og motstanden mot olje- og gassanlegg er mindre i dette området.

• Det vil også være behov for en skipsterminal. Denne vil trolig bli plassert inne i Vestfjorden eller litt lenger sør i Bodø-området.

• Dersom regjeringen annonserer SVseier og at Lofoten vernes, kan man i prinsippet starte boringen i morgen.

Nordland 6 er nemlig allerede konsekvensutredet. Det er likevel mye som tyder på at regjeringen går inn for ny konsekvensutredning.

«Dersom regjeringen kommer fram til et slikt kompromiss, er det bare de viktigste pressgruppene som vinner på det.»

Hans Henrik Ramm Oljeanalytiker

32

TEKNISK UKEBLAD 1510

Det naturskjønne øyriket Lofoten byr på det aller meste – men ikke olje. Dette har oljebransjen og regjeringen visst lenge.

Heller ikke Vesterålen vil bety eksepsjonelle funn i ren størrelse, ingen hemmelighet dét heller. Godsakene ligger bare så ekstremt nært land at det blir lønnsomt å utvinne likevel. Men regjeringen vet enda litt mer.

Kartet du ser ovenfor, viser hvor Miljøverndepartementet har trukket grensene for sin hittil interne, men nærmest trykkeklare FN-søknad om å føye Lofoten til Unescos prestisjetunge World Heritage List.

Legg til en dæsj sokkelinndeling og oppdaterte seismikkspådommer fra OD, og vips: Du ser på et fristende politisk veikart – uten rødgrønn kamelsvelging, kabinettspørsmål og statsrådavganger.

Dette er Lofoten og Vesterålen-kompromisset ingen snakker særlig om – det være seg miljøvernere, lobbyister fra Oljenæringens landsforbund (OLF) eller statsråder.

For godt til å være sant?

Ole Brumm-løsningen er like fullt teknologisk og politisk mulig, enten aktørene diskuterer det offentlig eller ei.

– Jeg utelukker ikke at dette er et kompromiss som er mulig å få til. I Lofoten er det en del som ønsker verdensarvstatus, men de fleste er redde for at det vil ødelegge for de mulighetene olje- og gassvirksomheten gir. Det er veldig interessant om det blir mulig å kombinere verdensarvstatus og oljevirksomhet, sier professor ved Høgskolen i Bodø og styreleder i North Energy, Jens Petter Barlindhaug.

– Det vil jo selvfølgelig forutsette at alle er villige til å gi fra seg noe, legger han til.

Litt til alle Selve «løsningen» er et enkelt scenario å beskrive:

Du åpner de mest lovende områdene for petroleumsbransjen, men verner det symboltunge merkenavnet Lofoten.

Du kaster dessuten et saftig kjøttbein til den hurtigvoksende og stadig mer innflytelsesrike reiselivsnæringen i Lofoten, gjennom en imponerende gjennomarbeidet verdensarvsøknad – ferdigskrevet, ferdigprodusert og ferdigfinansiert av staten.

– Det er riktig at områdene utenfor yttersiden av Lofoten er de minst interessante for olje- og gassindustrien. Og hvis det stemmer at verdensarvområdet ikke omfatter strukturene utenfor Røst og Vesterålen, kan det godt være mulig å få til begge deler, sier Barlindhaug.

En realpolitisk fristelse Et næringspolitisk lovende kompromiss uten klare politiske tapere er mer enn bare en behagelig måte å stagge aggressive pressgrupper på for Arbeiderpartiet.

Regjeringen kan her sogar påberope seg en politisk seier – samlet og som enkeltpartier.

Her finnes det snadder til alle: • SV og Sp: Unesco-heder sementerer varig vern av et oljefritt Lofoten, med internasjonal miljøprestisje på toppen.

• Arbeiderpartiet: Oljenæringen får boltre seg der den forventede lønnsomheten faktisk ligger (strukturene utenfor Vesterålen og sør/sørvest for Røst).

• Og om Sp ikke var fornøyd allerede: Lofotens medlemmer av Bondelaget slipper attpåtil Unescos granskende blikk, fordi landbruksarealene på Vestvågøy danner en liten unntaks-enklave inne i det foreslåtte verdensarvområdet.

VOKSENDE NÆRING: Verdensarvstatus kan hjelpe reiselivsnæringen i Lofoten til å bli mindre sesongavhengig, mener Mariell Hagen og Jan Rune Yanni Vikan fra Destination Lofoten.

– For stort område – Det er typisk at Senterpartiet har fått tatt ut jordbruksområder. De har innflytelse, kommenterer oljeanalytiker og tidligere statssekretær i Olje- og energidepartementet under Kåre Willochs regjeringstid, Hans Henrik Ramm.

Han har lenge ment at løsningen er å åpne hele området med påfølgende trinnvis lisensiering, men frykter at regjeringen nå vil la seg lokke.

– Dersom regjeringen kommer frem til et slikt kompromiss, er det bare de viktigste pressgruppene som vinner på det. Norske borgere blir fratatt store inntektsmuligheter, sier Ramm, som har fulgt verdensarvspørsmålet tett.

Søknaden er gjort «meningsløst vid» ved at den omfatter så store områder på land og til havs, mener han.

– Av underlagsdokumentene framgår det at dette slett ikke er nødvendig for å få den godkjent. Tvert imot er det mye som tyder på at en mer selektiv utvelgelse av noen typiske områder på sørøstkysten og deler av Vestfjorden, uten havområdene til nordvest, kan bli lettere å få gjennom. Turistnæringen får det den trenger med en langt mer begrenset søknad, sier Ramm.

Ser store muligheter Reiselivet i Lofoten sier et samlet og uforbeholdent ja til verdensarv.

– Reiselivsnæringen i Lofoten har passert en milliard kroner i årlig omsetning, og øker.

Vi sysselsetter et sted mellom 1500 og 2000 personer, rundt 650 av dem er helårlige arbeidsplasser. Verdensarvstatus ville være til stor hjelp i arbeidet med å utvide sesongen, sier daglig leder Jan Rune Yanni Vikan i Destination Lofoten, en paraplyorganisasjon for reiselivsbedrifter i Lofoten.

Sammen med kollega Mariell Hagen står Vikan foran glassfasaden på det nye kulturhuset i Svolvær, lagt i tilknytning til et annet signalbygg, det nyåpnede Thonhotellet i byen. Konferansehotellet ruver i terrenget med sine 160 rom fordelt over 10

etasjer – et symbol på nye tider.

Reiselivet i Lofoten samlet seg i november om en resolusjon der ordførerne som utgjør det såkalte Lofotrådet ble kraftig oppfordret til å støtte Unesco-søknadsprosessen.

– Hva med motargumentene, at man er redd for at Lofoten skal bli et museum der teknologirettet næringsutvikling – eksempelvis planlagte vindmølleparker – blir skadelidende?

– Eksempelet med vindmølleparker er riktig, men andre argumenter vi har hørt virker som skremselspropaganda. Vi skal huske at Lofoten ikke bare kan havne på World Heritage List, men på enda mer eksklusiv «liste i lista» som såkalt mixed site – en kombinasjon av natur og kultur. Denne statusen har bare 25 destinasjoner på verdensbasis i dag, og forutsetter et levende samfunn. Vi mener en verdensarvstatus også ville styrket fiskeriene og kystkulturen, sier Vikan.

Trenger lokal støtte Myndighetenes gryteklare verdensarvsøknad er imidlertid ifølge forståsegpåere uansett så sterk at Unesco med all sannsynlighet gir tommelen opp, om Norge bare husker å legge den i postkassa før neste tidsfrist går ut 1. februar 2011.

NATUR OG KULTUR: Lofot-øyenes tusenårige tørrfisktradisjon vies stor plass i Unesco-søknaden.

TEKNISK UKEBLAD 1510

33

DERFOR BLIR NORDLAND 6 DEN HEFTIGSTE KRANGELEN:

VERDENSARVSØKNADEN • Miljøverndepartementet startet arbeidet med en mulig nominasjon av Lofoten-området til Unescos verdensarvliste i 2004. Direktoratet for naturforvaltning (DN) fikk i mars 2005 i oppgave å utarbeide søknaden.

• Den omfattende søknaden var tenkt ferdigstilt fra norsk side i desember i fjor. DN var derfor kommet svært langt i dette arbeidet da Lofotrådet, det interkommunale samarbeidsorganet for Lofot-ordførerne, i september 2009 ba Miljøverndepartementet vente med nominasjonen i påvente av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

• Miljøverndepartementet innså at en innsendelse innen Unesco-fristen 1. februar 2010 ikke ville skje. Departementet ba likevel DN i brevs form om at søknaden likevel skulle ferdigstilles så langt det lot seg gjøre.

• «Det ble ikke vurdert som en effektiv bruk av ressurser og kompetanse å avslutte et stort nominasjonsarbeid rett før det ble ferdigstilt,» uttalte Erik Solheim om saken i Stortingets spørretime 18. november i fjor.

34

TEKNISK UKEBLAD 1510

• Lundefuglen og fuglefjellene på Røst er en sentral del av verdensarvsøknaden, og like ved de aller mest ettertraktede oljestrukturene.

• Selv om sannsynligheten er aldri så liten, ville et oljeutslipp ved Røst være en nasjonal PR-flause i tillegg til miljøkatastrofe.

• De fleste spennende strukturene er også ellers plassert i enten gyteområder, korallområder, sårbare områder (Røst) eller usedvanlig nært land (Vesterålen).

Spørsmålet er: Vil det skje? Politisk rådgiver Audun Garberg i Miljøverndepartementet holder seg til standardsvaret: Søknaden om verdensarvstatus for Lofoten er ikke ferdig.

– Arbeidet med nominasjonen (se fakta, journ. anm.) ble stanset i høst, etter ønske fra Lofotrådet. Nå foreligger en sammenfatning av de utredninger som var gjennomført på det tidspunktet arbeidet med søknaden ble stilt i bero. Dersom det er aktuelt å gå videre med en søknad, vil arbeidet bli gjenopptatt, sier Garberg.

Søknaden må uansett avvente en oppdatert forvaltningsplan for Barentshavet–Lofoten, fastholder han.

– Deretter må det en ny lokalpolitisk forankring til. Lokal tilslutning er et krav fra Unesco for å oppnå verdensarvstatus, sier Garberg.

søknadsdokumentet og oversende det til Miljøverndepartementet innen utgangen av 2009.

GAMMELT OG NYTT: Den tradisjonelle tørrfisknæringen lever side ved side med det nye Svolvær som Lofotens opplevelses- og konferanseportal. Unesco-verdensarv vil styrke begge deler, mener den lokale reiselivsnæringen.

Stanset i siste time

Lite kompromissvillige

Søknadsdokumentene TU har fått tilgang til, samt et brev fra Miljøverndepartementet til Direktoratet for Naturforvaltning (DN) 22. oktober i fjor, tyder derimot på at søknaden slik den ligger er noe mer enn bare en sammenfatning.

«Med henvisning til Lofotrådets vedtak av 4. september i år ber Miljøverndepartementet Direktoratet for naturforvaltning om å ferdigstille søknadsdokumentet iht. opprinnelig tidsplan, så langt dette lar seg gjøre innenfor de rammer og begrensninger nevnte vedtak legger for prosessen.(...) Mangelen på lokal forankring må søkes reparert i ettertid, men før en eventuell innsendelse av søknaden til Unesco,» heter det.

Brevet avsluttes med å henstille DN om å ferdigstille

Til tross for at søknaden spenner over et uvanlig stort område i Unesco-målestokk, snor den seg altså på kuriøst vis unna arealkonflikt med oljebransjens ønsker.

Først og fremst sikler de etter oljestrukturene ved Røst, deretter tar de gjerne også olje/gassforekomstene utenfor Vesterålen.

Men Lofoten? Ikke særlig interessant, sier oljetoppene på bakrommet. De beholder likevel, i likhet med erkefienden Bellona, utad holdningen om at «hele området må behandles som ett», for ikke å fire en millimeter midt i den avgjørende tautrekkingen.

– Ifølge ODs ressursrapport vil man optimalisere verdiene dersom man ser området helhetlig og foretar en stegvis utbygging. Geologisk attraktivitet må være

Ingen Solheim-sabotasje likevel Oljebransjen har fryktet verdensarv mer enn noen annen trussel mot oljeeventyret i Lofoten og Vesterålen.

Ikke minst fordi mange har mistenkt en skjult agenda fra miljøvernminister Erik Solheim (SV).

Hans ovennevnte forsøk på å holde verdensarvprosessen i stø framdrift midt under en opphetet oljedebatt, er blitt tolket som et forsøk på å kuppe prosessen ved å presse lokale politikere til å verne et enormt område fra en mulig oljeframtid – uten alle fakta på bordet.

Nå viser det seg at denne frykten var ubegrunnet, uansett hva statsrådens hensikter måtte ha vært.

viktig for en slik konsekvensutredning. Da er det viktig å ikke stenge for utvikling i deler av områdene, sier Sigbjørn Aanes, informasjonssjef i OLF.

Fiskerne forventer bakromsløsning Med tanke på at det ikke har kommet banebrytende ny informasjon om verken seismikkstrukturer eller faremomenter gjennom aprils to store rapportframleggelser: Hvor ny er egentlig tanken om et storstilt kompromiss?

Vel, selv uten verdensarv som ekstra Lofot-lokkemat, har utgangspunktet om å verne Lofoten og «ofre» Vesterålen allerede fotfeste i nord. Styremedlem i Norges Kystfiskarlag, Johnny Johnsen, luftet eksempelvis tanken i mars overfor NRK Nordland.

– Politisk tror jeg ikke det er mulig for noen partier å ta både Lofoten og Vesterålen. Men med et slikt kompromiss kan nok kanskje både Sp og andre partier som er haleheng til den store ulven i regjeringa spise enda en kamel. Så får man det slik man vil. Man får bore der man egentlig har funnet olje, sa Johnsen.

Ordfører i vesterålskommunen Sortland, Svein Roar Jacobsen, uttalte i samme sak at han hadde «hørt det samme som Johnsen», men valgte å være avventende til dette «eventuelt blir bekreftet».

Og slik tenker, inntil videre, også alle andre.

•

• Den avgjørende lokale forankringen for så vel verdensarv som oljevirksomhet settes på prøve dersom lokalpolitikerne føler seg tilsidesatt av storpolitiske hensyn.

Krever alle fakta – Jeg kan ikke tenke meg at regjeringen overkjører lokaldemokratiet, sier Vågan-ordfører Hugo Bjørnstad (Ap).

Bjørnstad var med på å sette stopper for at Unesco-søknaden ble sendt inn allerede i februar i år.

Ap-ordføreren er glad for at Erik Solheim rettet seg etter Lofotrådets vedtak om å utsette ferdigstillelsen av søknaden, til tross for at beskjeden kom kun få måneder før arbeidet skulle være i havn.

– Det siste skyldtes en feil hos oss, ved at vedtaket ble liggende hos sekretariatet siden mai. Vi må ikke skape et inntrykk av at Lofotrådet ikke ønsker verdensarv eller at vi ikke setter pris på den jobben som er lagt ned. Det vi vil, er å klarlegge hvilke næringsmessige konsekvenser det medfører – deriblant mulig sameksistens med oljebransjen – før vi tar en beslutning, sier Bjørnstad.

– Enn hvis vi allerede i dag kan fastslå at det ikke blir arealkonflikt mellom olje og verdensarv?

– Jeg mener det blir en feil tilnærming. En flekk på et kart er ikke det samme som funn, man vet ikke noe helt sikkert før man stikker boret i jorda. Det er vanskelig for oss som

lokalpolitikere å spekulere i hva eventuelle regjeringspartnere måtte komme fram til av kompromisser. Men fra mitt ståsted er det krystallklart: Vi bør avvente alle fakta. Jeg kan ikke tenke meg at regjeringen vil overkjøre regionen i dette spørsmålet, sier Bjørnstad.

ADVARER MOT HESTEHANDEL: Ordfører Hugo Bjørnstad (Ap) i Vågan kommune.

TEKNISK UKEBLAD 1510

35

LES MER WWW.TU.NO

TEKNISK UKEBLAD 2812

Forbruker Fra Windows 8 til 4K SIDE 28 Innsikt En strålende lyforbindelse SIDE 30

5

spørsmål om patentkriger Rettssaler verden over fylles opp av milliardkrangler om patenter. Vi spør den danske teleanalytikeren John Strand om betydningen av Apple/Samsung-dommen.

Teknisk Ukeblad: Vi leser om at forbrukere hamstrer omstridte Samsung-modeller etter at Apple ble tilkjent en milliard dollar i erstatning nylig, i frykt for at produktene blir forbudt. Hvordan rangerer du denne patentdommen i historien over patentdommer?

John Strand: Dette er bare én av mange saker, og omhandler USA-patenter på områder som i noen tilfeller ikke engang kan patentbeskyttes i Europa. I pressen nå handler alt om Samsung, Apple og Google. Men faktum er at selskaper som gamle Motorola, Ericsson, Qualcomm, Nokia og Alcatel-Lugent er de store på såkalte «Essential patents», altså patenter som er nødvendige for å oppfylle en anerkjent industristandard.

1

TU: Taper ikke forbrukerne kvalitet og utvalg på at samarbeidende selskaper graver skyttergraver etter slike rettsoppgjør? Og hvem er det egentlig som vinner på slikt – Microsoft og Windows Phone?

JS: Hvem som vinner, er som å spå vinneren av et masseslagsmål på en pub. Jeg tror vel ikke det noensinne vil etablere seg en klar vinner.

Man skal også huske at det ikke finnes verdenspatenter, og ikke minst at slike rettssaker preges av et vell av påkostede og motstridende ekspertuttalelser og ikke alltid like kompetente

2

juryer. Samsung/Apple-saken er ikke over, ulike land fortolker reglene annerledes, og det vil ikke overraske meg om partene inngår et forlik før dommen blir rettskraftig i en høyere instans.

TU: Vi hører om fenomener som såkalte patenttroll – og ikke minst disse stadige, endeløse patentkrigene som for menigmann virker mest å beskytte omsetningen for verdens advokatbyråer enn rettighetene til teknologiske nyvinninger. Hva gjør dette med den totale innovasjonsevnen i bransjen: At små, uavhengige utviklere må bruke kreativiteten på å se seg over skulderen hele tiden for ikke å tråkke gigantene på tærne?

JS: Det er mange som er helt imot patenter, og jeg hører dette argumentet igjen og igjen. Patenter er den eneste måten å kjøpe seg monopol på. Så vil mange rynke på nesen av ordet monopol, men tenk da på legemiddelindustrien: Uten muligheten til å beskytte produktet, ville villigheten til å investere milliarder i forskning skrumpe inn til null.

Det samme i telebransjen: Uten mulig-

3

heten til å beskytte innovasjon, ville en milliard brukt på teknologisk utvikling være langt bedre investert på design og markedsføring.

TU: Mange hevder patentkrigene mest av alt er en kranglete måte for selskapene å bli enige om pris på komponenter seg imellom?

JS: I denne saken handler det nok om mer enn bare patentbeskyttelse på design, ja. Det er bakenforliggende hensyn, som eksempelvis hva Apple selv skal betale for å bruke Samsungs patenter, og pris på komponentene de kjøper fra dem. Dette er én av årsakene til at disse sakene påfallende ofte ender i forlik.

4

TU: Så vi må bare leve med all denne skittentøyvasken fordi det er en del av bransjen, og fordi alternativet er anarki og en verden der ingen har insentiver for å innovere noe som helst?

JS: Det er mange utfordringer i patentuniverset, men påstanden om at det totalt sett hemmer innovasjonsevnen er en avsporing av debatten, ja. Nettopp det at ting er beskyttet, fører til at man søker nye løsninger. Historisk eksempel her er VHS og Betamax. En positiv ting ved patenter som det ikke går an å snakke seg rundt, er at det sikrer en konkurransemessig fordel av egen innovasjon. 

5

LEIF HAMNES leif.hamnes@tu.no

TEK N IS K U K E B L A D 2 8 1 2

27

LES MER WWW.TU.NO

TEKNISK UKEBLAD 1612

Forbruker DAB-radio modul SIDE 34 Ukens app Gstrings SIDE 35 Innsikt Nye tanker i laksefarten SIDE 35

5

spørsmål til Telenor om mobildekning Simula-forskere har sådd tvil rundt Telenors «suverene dekning» på mobilt bredbånd. Telekjempens dekningsdirektør Bjørn Amundsen svarer.

TU: Forskningsprosjektet «Robuste nett» hos Simula konkluderte med – etter å ha målt kvaliteten på de mobile bredbåndstjenestene til Ice, NetCom og Telenor – at hver tredje mobile bredbåndforbindelse i snitt går ned ti minutter hver dag, og ikke minst: At dere hadde dobbelt så mye nedetid som NetCom. Har du noe å si til ditt forsvar?

BA: Først vil jeg understreke at dette ikke er noen rapport, men info basert på et foredrag Simula holdt på Kielfergen.

Telenor vil kommentere denne, men per i dag finnes ingen endelig rapport hvor det redegjøres grundig for resultater, metoder eller forutsetninger. Vi synes det er rart at Simula går ut offentlig rundt Telenors kjernevirksomhet uten at vårt fagmiljø har fått vurdere konklusjonene og kvaliteten på forskningen.

1

TU: Funnene ble hentet inn i perioden april – august i fjor.

Hvordan forklarer du sakens kjerne – nedetiden? Handler det bare om dårlig timing og mobilkollapsen i fjor sommer?

BA: Telenor hadde to utfall i juni. Men så lenge vi ikke vet eksakt når de testet og hvordan, er det vanskelig å forklare.

Det vi vet, er at vi på denne tiden skiftet ut inntil 40 basestasjoner hver dag, med varslede nedetider på mellom 30 minutter og tre timer. Ofte hadde ikke dette noe konsekvens for talekundene, siden 2G- og 3G-stasjonene ble skiftet ut separat, og ofte på natten. Det kan selvsagt likevel ha slått ut på målingene.

2

TU: Forskere fra samme Simula fikk nylig mye plass her i TU (se faksimile) for sine tanker om at deling av nett er den mest fornuftige måten å takle datatrafikkveksten på. Vi skjønner at Telenor ikke er særlig entusiastiske, kan du forklare hvorfor?

BA: Dette er meget komplisert. Dersom man ved et utfall plutselig skal håndtere alle konkurrentens kunder, som i juni i fjor, må man ha alle data lagret på forhånd om disse kundene. I praksis ville det ikke vært mulig. For å kunne fange opp disse uten kontakt med egne kundedata, må alle data finnes også hos den andre operatøren. Derfor kunne ikke eksempelvis Telenors svenske og danske kunder bruke NetCom sist sommer under utfallet. Alt er mulig, men her snakker vi om mange hundre millioner eller flere milliarder. All kapasitet må være dobbel, og den prisen tror jeg ingen er villige til å ta.

3

økte signaleringen fra 50–100 % på et blunk. Vi har endret svært mye siden sist sommer og bygge t om mye av vår struktur rundt dette problemet. Men ja – økt signalering fra apper og smarttelefoner er et bransjeproblem, og en stor utfordring for alle operatører.

TU: Mobilt bredbånd vokser, men det gjør også utgiftene. Har Telenor per i dag inntjeningsmodeller på mobildata til å forsvare pengebruken for å møte våre stigende forventninger til hastighet og dekning? Eller sagt på en annen måte: Må vi forbrukere snart stikke fingeren i jorda?

BA: Jeg tror vi må innse at forbrukerne i dag betaler lite, kanskje for lite, i forhold til hva det koster å bygge ut nok kapasitet. Vi vil nok i fremtiden se andre abonnementsformer, omtrent som på veiene: Bompenger på motorveien, hvor du kan kjøre fort. Slike modeller tror jeg personlig også vil komme innen mobilt bredbånd. Betaler man mer, går det fort.

Betaler man lite, går det sakte. Her vil selvsagt 4G med teoretiske hastigheter opp mot 100 MB avlaste mye. 

5

TU: Opphoping av såkalt signaleringstrafikk bidro til problemene i fjor, og siden da har antallet smarttelefoner og nettbrett bare økt. Samtidig vet vi at signalering øker nesten trefoldig med LEIF HAMNES leif.hamnes@tu.no dataveksten, som jo også SPESIA L: 25 SI DER OL JE OG peker til værs. Hva har GASS Telenor lært fra fjoråret, 1312 og har telebransjen kon340 NORS 000 troll på problemet?

KAN GK FORSKNIN JØRE N G ETTET BA: Nå var jo feilen 10. og • STAB 17. juni en konsekvens av • RASKILT en softwarefeil hos en av • SIKR ERE ERE våre leverandører, som

4

159. ÅRG NR 13/1 ANG 2. APR LØSSALG IL 2012 KR 69,-

RE NY K

OR D:

LE SE RE

side 20

TEKNISK UKEBLAD 1612

33

LES MER WWW.TU.NO

TEKNISK UKEBLAD 2312

Innsikt Alan Turing knekket koden til tyskernes Enigmamaskin. Den 23. juni ville han ha fylt 100 år. SIDE 34

5

spørsmål om cyberkrig Når blir et dataangrep så alvorlig at Norge ringer Nato? Forsvarsminister Espen Barth-Eide (Ap) har svaret.

Teknisk Ukeblad: Du har nettopp åpnet nye og større lokaler for Norcert og varslet økte midler til NSM. Du advarer selv i taler om at «angrep fra land, sjø og vann får man gjerne varsel om, mens ved cyberangrep er det tilnærmet null varsling».

Er trusselbildet så ille som det kan virke som?

Espen Barth-Eide: Vi ser stadige forsøk på industrispionasje, og kanskje spesielt at det plantes trojanere til bruk for framtidige operasjoner. Det som også er klart, er at ingen private aktører kommer i nærheten av stater når det gjelder trusselens størrelse. Det jobbes godt på mange nivåer her i landet, men NSMs klare tilbakemelding er at gapet mellom sikkerhetsnivået og trusselbildet likevel øker. Vi har en prisverdig tillitskultur i Norge som kanskje ikke er like velegnet i cyberspace.

1

TU: Cyberavdelingen på Jørstadmoen er den mest hurtigvoksende avdelingen under ditt departement. Er digitalt forsvar omsider nå en fullverdig våpengren?

EBE: I alle andre hensyn enn det

2

rent formelle, ja. Det siste har litt med tradisjoner å gjøre. Det jeg kan si, er at det som tidligere var samlet under paraplyen Forsvarets informasjonsinfrastruktur (INI) på Jørstadmoen nå er omdøpt til «Cyberforsvaret». Vi har også gjort det klart at cyberspace nå anses som en fullverdig fjerde, militær arena – på linje med land, luft og sjø.

TU: Når kan egentlig Cyberforsvaret eller Norcert beskytte kritiske sivile installasjoner, altså gripe inn og hjelpe til om for eksempel Statoil eller kraftsektoren rammes av et dataangrep? Er det ikke slik at Grunnloven stopper Forsvaret, mens NSM og Norcert må holde seg innenfor sikkerhetsloven?

EBE: Dette er teknisk sett riktig, og jeg har sett problemstillingen vært reist.

Samtidig er det en litt skapt problemstilling. Både Forsvaret og Norcert kan med loven i hånd bistå hvem som helst med håndteringen av et dataangrep, om de får en forespørsel først. Bistand fra Forsvaret til sivil sektor er ikke juridisk problematisk i seg selv, eksempelvis soldater som lemper sandsekker ved en flom. Heller enn lovendringer, fokuserer vi på gode kommunikasjonskanaler og rutiner, slik at alle som faktisk vil ha hjelp, vet hvor de skal ringe.

3

TU: Cyberangrep kjennetegnes ved at det er vanskelig, om ikke umulig, å identifisere avsenderen annet enn med begrunnet gjetning. Samtidig vil en eventuell væpnet konflikt for

4

Norge heretter i praksis alltid starte med et massivt cyberangrep. Hvilken hjelp har vi da egentlig i Nato?

EBE: Norge er et lite land som må forholde seg til statlige trusselaktører med store ressurser. Nato er i så måte en essensiell partner, og har blant annet bygd opp et Centre of excellence i Estland. Men når det gjelder kriteriene for å utløse en Nato-mobilisering, har det utvilsomt vært tunge diskusjoner.

Det er liten tvil om at dataangrep kan utløse FN-paktens rett til selvforsvar, og dermed også Nato-involvering.

TU: Vi har etter hvert lest og hørt om en del spektakulære dataangrep. Hvilke dataangrep kunne utløst bruk av Nato-paktens artikkel 5, altså «plukker på én av oss, plukker du på alle»-regelen?

EBE: Som sagt debatteres dette fortsatt intenst. Men Norges offisielle innspill til Nato er at dataangrepet må gå over i den fysiske verden. Konseptet ble for mange introdusert med Stuxnet: At inntrengningen skjer via dataanlegget, men at konsekvensene påvirker liv og helse, eller skaper store ødeleggelser i det fysiske rom. Samtidig trenger det ikke være en artikkel 5-situasjon for å trekke inn Nato ved et dataangrep.

Det holder med alminnelig hjemmel i folkeretten, og det blir igjen et spørsmål om hvordan vi skal tolke selvforsvarsretten. 

5

LEIF HAMNES leif.hamnes@tu.no

TEK N IS K U K E B L A D 2 3 1 2

33