Gjestespaltist

Lars Inge Leirflått

Vi som har en fot i begge leire

Hvordan er det å se kvinnen man elsker leve i et smertehelvete, og oppleve at hun år etter år møter leger som sier at det ikke er noe å gjøre, og man klarer ikke å gi en diagnose? Som pårørende av en med endometriose har Lars Inge Leirflått stått på sidelinjen over flere år, og blitt godt kjent med livet sammen med en med en underprioritert kvinnelidelse.

LARS INGE LEIRFLÅTT (34) AKTUELL: PÅRØRENDE TIL EKTEFELLE MED ENDOMETRIOSE

Jeg har blitt spurt flere ganger om jeg orker dette, og om jeg ikke burde tenke mer på meg selv. Hva med de aktivitetene jeg liker å gjøre og som gir meg energi, skal jeg måtte oppleve alt det alene? Og ja, tanken har slått meg, ting kunne vært enklere. Men er det oppskriften på et godt liv, å kun tenke på seg selv, å gi seg når ting blir vanskelig? Hvem ville jeg vært da? Tanken forsvant like fort som den kom. Det er ikke slik det fungerer, du velger ikke om du vil støtte den som trenger deg eller ikke. Jeg tok mitt valg. Jeg tok det for snart syv år siden. Dette var kvinnen i mitt liv.

Å elske er et verb

Vi ble fort kjent, men jeg visste ikke da hvor lite jeg egentlig visste. Hvor lite jeg kjente til Endometriose. Det har faktisk tatt meg flere år å bli kjent med sykdommen. Ofte har det vært gjennom sykehusbesøk, mest gjennom medisinering og feilslåtte virkemidler. Sterke og avhengighetsskapende preparater. Flere ganger har hun måtte insistere på at det forslaget legene kommer med er en dårlig vurdering og ikke vil hjelpe henne, fordi hun har

Å gå gjennom dette er ikke noe du gjør alene. Åpenhet mellom oss og de rundt oss har vært svært krevende, men også viktig. Det er ikke alle som forstår, eller som vil forstå.

Vi som har en fot i begge leire

prøvd det før og faktisk blitt verre av det. Å sitte på sidelinjen og se at en person som nesten er på bunn, må kjempe en kamp mot systemet, det er så urettferdig. Jeg føler meg hjelpeløs. Det krever faktisk at jeg som pårørende skal måtte reise meg opp, og gi klar beskjed om at dette ikke går. Det er det ikke ofte jeg har klart, kanskje aldri.

Vi har opplevd mye sammen vi to. Ja, dalene har vært og er til tider dype, men det har også knyttet båndet vårt sterkere sammen. Jeg gjør så godt jeg kan for å elske henne hver dag. For «elske» er et verb, det er ikke noe som skjer av seg selv, og det oppstår ikke ut fra ingenting. Det krever innsats og tålmodighet. Det krever forståelse og aksept, når du egentlig ikke vil noen av delene.

Likevel vet jeg med sikkerhet at å gå gjennom dette, ikke er noe hun skal måtte gjøre alene. Åpenhet mellom oss, og de rundt oss har vært svært krevende, men også viktig. Det er ikke alle som forstår, eller som vil forstå. Kroniske sykdommer, psykiske helse, det er dessverre fortsatt vanskelig for mange å snakke om.

Så har vi oss, de pårørende.

Vi som har en fot i begge leire.

Ikke er vi syke. Ei heller helt friske.

Foto: Lars Inge Leirflått

Sang og fridans

for minoritetskvinner

Det kan være krevende for voksne minoritetskvinner å tilpasse seg et nytt språk, norske skikker og samfunnsliv når man flytter til et nytt land. Florø sanitetsforening søkte om Ekspressmidler for å gi disse kvinnene et lyspunkt i en usikker omstillingstid.

Mange lokalforeninger har søkt Ekspressmidler, og rundt 150 prosjekter er blitt innvilget i tidenes løp.

En av dem som har søkt om støtte til sitt prosjekt er Florø sanitetsforening. Annenhver uke har medlemmer i sanitetsforeningen, sammen med andre frivillige minoritetskvinner som har bodd i Florø i mange år, møtt de nytilflyttede minoritetskvinnene. De fleste kvinnene bor på asylmottak, og har ikke fått innvilget oppholdstillatelse. – Vi har hatt et opplegg med sang, sosialt samvær og fri bevegelse til musikk for kvinner med innvandrerbakgrunn. Vi prøver hver gang å forklare ord og uttrykk, og lære dem disse. Vi avslutter hver gang med en halvtimes gratis lunsj i kafeen på Havgløtt, takket være bevilgningen vi fikk fra Ekspressmidlene, der får vi også låne lokalet til språksamlingen gratis. Vi følger med på budsjettet, og så lenge det er penger igjen vil vi også tilby dem å gå på konsert, kino og turer, forteller Herdis Dyvik i Florø sanitetsforening, som planlegger og gjennomfører opplegget sammen med Dagfrid Seim Paulsen.

Dyvik forteller at det de har ønsket å oppnå med prosjektet er å lære samarbeid, tilpassing, kjennskap og glede til det norske samfunnet. Det har også vært viktig at kvinnene bygger nettverk med minoritetskvinner som har bodd flere år i Norge, men også til norske kvinner.

– Det har vært vellykket, for kvinnene kommer stadig tilbake. De er så takknemlige og positive at det er en glede å være sammen med dem, sier hun, og gleder seg over å være i gang igjen etter restriksjoner den siste tiden.

Ekspress er et program for Stiftelsen Dams medlemsorganisasjoner. Det er stiftelsens minste program med den enkleste søknadsprosessen.

Formålet med Ekspress er å støtte små enkeltstående prosjekter og tiltak med fokus på lokal aktivitet og frivillighet, og ordningen gir lokalforeningene til Norske Kvinners Sanitetsforening muligheten til å søke om støtte til gjennomføring av små prosjekter og tiltak. Programmet har ingen søknadsfrist, og søknader kan sendes når som helst og behandles fortløpende.