Hvor er de nå?

AV: ISMAIL ACAR

BILDER: KENNETH BAREKSTEN AV SHANE COLVIN SEYRAN MARYAM KHALILI AV LÊ NGỌC-HÀ

Tidligere i år feiret vi at Pedagogisk Profil fylte 25 år ved å invitere alle studenter på Blindern til kakefest på Det utdanningsvitenskapelige fakultet. Til festen var også tidligere redaksjonsmedlemmer invitert – og de møtte også opp! Det var under den gode samtalen med god kake og kaffe at vi kom til å snakke om hvordan deres engasjement i redaksjonen hjalp dem senere ut i arbeidslivet. Ideen om å lage «hvor er de nå» var dermed født! I denne utgaven fikk to svært dyktige tidligere redaksjonsmedlemmer ta ordet for å fortelle om hvorfor de valgte Pedagogisk Profil.

Seyran Maryam Khalili Tjenestedesigner

Hva studerte du?

Bachelor i Pedagogikk med fordypning i høyere utdanning (MPhil Higher Education 1.semester)

Hva var det som fikk deg til å velge den studieretningen?

En annen prosess av danning i et samfunn: Først av alt, det mest relevant for meg var det humanitære grunnlaget. På den ene siden var den største milepælen i studieretningen representert for meg gjennom åpne valg muligheter og kunne ha en dialog med andre fagretninger for å dele inntrykk og perspektiver. På andre siden, muliggjorde studieretningen en samhandling mellom disipliner som filosofi, psykologi og pedagogiske fag. Dette var et steg i forkant av andre studieretninger, fordi da jeg startet hadde jeg et bredt spekter av områder som interesserte meg, mange studieretninger var derimot ganske heterogene i sin oppbygning, mens her kunne man fokusere på å bygge opp etter spesialist fagområder. Den ledende diskusjonen

"Å redefinere rollen som student, fra å kun lære, til å kunne ta aktivt eierskap av egen læring gjennom å bygge opp en egen grad gjorde forskjellen for meg."

for meg var fokusert på to områder: å kunne identifisere innovative måter å lære på for å oppfostre til danning og utvikling; artikulasjonen av nye ideer og nye tanker som kunne få neste generasjon til å tenke og handle annerledes. Denne prosessen hjalp meg med å redefinere nye tanker som kunne muliggjøre rom for nye karrieremuligheter og å tenke annerledes. Denne prosessen hjalp meg også med å redefinere det fundamentale narrativen jeg hadde med meg som student; at man studerer for å få en jobb. Jeg kommer fra en bakgrunn, hvor vi har måttet håndtere med gamle legender av måter å gjøre ting og ofte måtte ta «sikre valg» som kun har reagert med å nå ut til bunnlinjen initiert av systemet som er rundt oss, isteden for å skape nye måter å jobbe på og forløse iboende krefter som vi alle bærer med oss. Mitt forsøk var vel å prøve å implementere noe som var ekstremt utfordrende for realiteten, å være kvinne og å ha migrant bakgrunn. Så prosessen, var at mitt initiativ gikk også på å re-tenke narrativen om fremtiden av arbeid i seg selv. Arbeid var definert basert på studieretningen man gikk, White og blue-collar jobber, de med universitets grad versus de uten. Så når jeg begynte å lære om bla. «organisasjonslæring» under studiet, fikk jeg øynene opp for de mulighetene som fantes. Å redefinere rollen som student, fra å kun lære, til å kunne ta aktivt eierskap av egen læring gjennom å bygge opp en egen grad gjorde forskjellen for meg. Selvsagt, det å redefinere rollen av å være en pedagogikk student og holde en universitets grad var noe stort, nettopp fordi en kunne nå ut til et fagområde med mange muligheter. I mitt ståsted, forsøkte jeg alltid å fortelle en annen historie som faktisk kunne overkomme den klassiske modellen og kanskje inspirere en ny generasjon for å teste nye veier. Det er nettopp derfor danning og utdanning alltid har vært så viktig for meg – og kanskje ikke til å skjule var fagene som engasjerte meg mest.

Hvordan ble du med i redaksjonen og hva var din rolle?

Jeg ble tilfeldig kjent med Nashira da jeg jobbet som blogg-koordinator for UV-studentbloggere. Her skrev jeg jevnlige blogg innlegg fra studiet. Jeg og Nashira begynte å snakke om dialog. Det hele startet slik (hvis jeg husker riktig). Min første artikkel ble jeg invitert inn av Nashira som gjeste-skribent og skrev en artikkel om dialog arbeid i forbindelse med mitt besøk til Nansen Fredssenter i Lillehammer. Derifra var det «no-way-back». Jeg fikk god kjemi med redaksjonen, der startet jeg som journalist hvor jeg etterhvert ble nest-leder og da ble utnevnt som redaktør inntil jeg ble uteksaminert i 2014.

Hva fikk deg til å bli med i Pedagogisk Profil? Var det noe du var spesielt engasjert i, eller ble inspirert av?

Jeg ble inspirert av det humanitære bidraget. Det var et stort behov for å bygge opp en kompetanse, ha en ‘flokk’ og gjøre hverandre gode også utenfor lesesalen. Gjennom Pedagogisk Profil fikk jeg være med på å skape noe som var kreativt. Vår realitet som student var ganske frakoblet fra hvordan markedet egentlig jobber, dette var før sosial media tiden kom og det krevde ganske mye åpenhet for å teste nye måter å nå ut på og gjøre pedagogisk teori, om til en verdiskapende grunnkompetanse. Denne tankegangen ble jeg engasjert i, ikke bare fordi det handlet om et dannelsesfundament, men mest fordi vi fikk bygge opp en unik kompetanse i redaksjonen som kunne bidra til å håndtere utfordringer i studielivet. Å jobbe med innovasjon, med å skape en ide for neste tidsskrift, hvordan vi tenkte tema skulle være, til å utvikle og rekruttere til artikler til i neste utgave, ble en strategi for vekst. Spesielt inspirert ble jeg av å se slutt resultatet med Shane sin flotte design!

Hvilke øyeblikk husker du fra tiden din i Pedagogisk Profil?

At vi brukte mer tid inne på kontoret ved kantina enn på selve lesesalen. Høydepunktet var å åpne opp ferske utgaver fra trykkeriet J

På hvilken måte har din deltakelse i Pedagogisk Profil hjulpet deg i arbeidslivet?

Dette er et veldig interessant spørsmål, fordi i realitet til en hverdag i arbeidslivet, vil en se alle elementene som også var tilstede i deltagelsen av en redaksjon. Alt fra team-arbeid, tidsfrister, å utfordre deg selv og skape motivasjon rundt deg til å holde fokus frem til en leveranse og sørge for at det også gir verdi for en selv. Jeg tenker først og fremst har det skapt et grunnlag for å tenke kreativt. Det andre er at det har hjulpet med å gå fra å tenke teori, til å tenke hvordan kan denne teorien implementeres i praksis og hvorfor. Forhåpentligvis har det å lære å tenke kritisk, stille de gode spørsmålene og lære å være en god lytter, gitt gode egenskaper som også er transparente for å bidra inn i arbeidslivet.

Hva er dine tanker om at flere ofrer engasjement på campus til fordel for deltidsjobb fordi det gir både lønn og arbeidserfaring?

Jeg tenker at deltidsjobb gir en mulighet for økonomisk frihet, i noen tilfeller kommer dette først for da gir det også ungdommer en retning, egen selvbestemmelse og frihet til å kanskje komme seg i en posisjon de ikke kunne uten den deltidsjobben. Det hjelper også studenter med å holde fokuset oppe, velge de miljøene som er til fordel for når studietiden er over. Samtidig, må jeg si som en som er litt over gjennomsnittet engasjert i mye og mangt, at diskusjonen om engasjement versus deltidsjobb er kontroversielt men det kan være essensielt å bringe dette frem i lyset for å gjøre en forskjell, for eksempel, jeg hadde flere deltidsjobber, men det er gjennom engasjementene mine jeg har kommet dit jeg ønsker idag og fått de muligheten som bringer meg nærmest det jeg er god på. Trening i arbeidsliv kan gjøre mye, men kanskje vi kan tenke på denne arbeidslivstreningen i en annen måte, for eksempel, kan man kombinere dette med å ha en god mentor som veileder? Kan man ha engasjementet samtidig som deltidsjobben? Jeg tenker alltid på å skape og bruke eksisterende plattformer for å bygge de gode dialogene som er kanskje litt provoserende når man vil unngå temaer vi vanligvis hører men vi må snakke om de temaene som også er vanskelig og som andre har berøringsangst for. Et eksempel det å snakke om det psykologiske aspektet av å ikke ha en jobb å gå til etter endt studie, som typisk ikke alltid blir like mye adressert og noen ganger åpenlyst unngått. Veien går til mens man er på den, det kan være ensomt og utfordrende til tider, men noen tilfeller kan det gå veldig bra i en retning som bærer på gode frukter og personlig vekst, eller leder til at man opplever nederlag. Dette må nesten bare bli sagt – rett og slett. En student vil uansett alltid finne en sin vei for hva som er mest riktig for den enkelte, men det er opp til «landsbyen» (campus) rundt som må skape de gode rammene, være tilrettelegger og støtte de som kanskje ikke har de resterende timene etter lesesalen til å bruke på engasjement, så kanskje må man bare tenke hva som er mest nyttig – for deg nå? Og hvordan kan campus bidra? Jeg slår ballen over til dere.

"Å jobbe med innovasjon, med å skape en ide for neste tidsskrift, hvordan vi tenkte tema skulle være, til å utvikle og rekruttere til artikler til i neste utgave, ble en strategi for vekst."

Kenneth Bareksten Lektor og litteraturviter

Hva studerte du?

Det første året studerte jeg pedagogikk UV. Deretter tok jeg en Bachelor og Master i litteraturvitenskap på HF. Tilbake på UV ble det PPU i norskfaget, og med det også en sluttet sirkel.

Hva var det som fikk deg til å velge den studieretningen?

Inngangen var egentlig litt tilfeldig. Jeg hadde opprinnelig sosiologi på første, litteraturvitenskap på andre og pedagogikk på tredje. Har alltid hatt sansen for mennesker, samfunn og tekst, og hvordan litteraturen speiler samfunnet og omvendt. Verden er en scene, uttalte Jacques i en monolog i Shakespeares As you like it. Det handler om livet som det universelle teater med alle

sine roller, noe som har vært en performativ maksime i min egen kunnskapsutvikling.

Hvordan ble du med i redaksjonen og hva var din rolle?

Jeg ble med allerede første semester av de seks årene jeg var på Blindern. Først som blogger, deretter som journalist i Pedagogisk Profil og til slutt et par år som redaktør.

Hva fikk deg til å bli med i Pedagogisk Profil? Var det noe du var spesielt engasjert i, eller ble inspirert av?

I første omgang handlet det om det performative, det å iscenesette sin egen stemme og tekst for et publikum. Muligheten til å jobbe med egenutvikling sammen med andre med samme interesse var en stor kilde til engasjement. Inspirasjon og drivkraft utviklet seg i skjæringspunktet mellom fakultetsliv, vennskap og kunnskapsutvikling.

Hvilke øyeblikk husker du fra tiden din i Pedagogisk Profil?

Det har vært mange gode øyeblikk fra tiden i redaksjonen. Jeg vil først og fremst trekke fram idealismen og redaksjonsmiljøet som nærer av hverandre. Det handler om å gjøre hverandre til gode borgere, som kvesser ideer og fremtidsvisjoner, og legger til rette for muligheter og en tro på seg selv og samfunnet man er en del av. Vil gjerne trekke fram turen til Haag, med besøk på ICC, den internasjonale domsstolen, og Humanity House.

På hvilken måte har din deltakelse i Pedagogisk Profil hjulpet deg i arbeidslivet?

Jeg har fått en større tro på min egen stemme i offentligheten. Ikke bare å tørre å stå frem og mene noe, men også aktivt ta del i samfunnsdebatten. Demokratiet er en tumleplass for folket – en reell og imaginær

"Muligheten til å jobbe med egenutvikling sammen med andre med samme interesse var en stor kilde til engasjement."

agora – men vi må tørre å ta plass. Litteratur og tekst er særdeles gode verktøy å bruke, siden de har muligheten til å nå langt og holde lenge. For å sitere George Brandes fra en forelesningsrekke han holdt i København i 1871: "[...] det, at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat", som nettopp peker på samfunnsrollen litteraturen og menneskene som skriver den, har.

Hva er dine tanker om at flere ofrer engasjement på campus til fordel for deltidsjobb fordi det gir både lønn og arbeidserfaring?

For min egen del har det ekstra-kurrikulære arbeidet på Universitetet vært verdifullt på veldig mange områder. Men jeg var godt voksen og etablert. Unge mennesker i dag har ofte ikke den samme stabile plattformen å stå på, og symptomatisk nok viser undersøkelser at to av tre studenter har jobb ved siden av studiene. Det er egentlig et logisk regnestykke. Når man har behov for penger for å betale dyre husleier, velger man nødvendigvis den aktiviteten som gir lønn.