FJORD. Livet i dypets skjulte univers by Skald forlag

per robert flood

per robert flood under overflaten, i fjordens mørke, skjuler det seg en fascinerende og til dels ukjent verden av enestående naturfenomener og livsformer — et univers av vakre farger og former. Det er ned i dette ukjente mørket forfatter og fotograf Per R. Flood tar oss med, der over 3 000 plante- og dyrearter lever, fra de minste planktonorganismene til de store sjøpattedyrene. I snart 50 år har han forsket på marine dyr og plankton og fotografert livet i vestlandsfjordene. Aldri før har disse praktfulle og enestående fotografiene blitt samlet i en bok.

ISBN 978-82-7959-202-0

Livet i dypets skjulte univers

livet i dypets skjulte univers

Steinkobbe (Phoca vitulina).

innhold

Sjørosen Urticina eques.

Liv på jorden Man skulle gjerne tro at naturvitenskapen i dag, 150 år etter at Charles Darwin utga sitt banebrytende verk On the origin of Species (Om artenes opprinnelse), for lengst hadde fått klarhet i hvordan nye og bedre tilpassede arter har utviklet seg fra gamle arter og at slektskapsforholdet mellom de ulike grupper av mikroorganismer, sopp, planter og dyr var fastslått en gang for alle. Med andre ord at de ulike organismenes plass i livets tre nå var kjent og så veletablert at det ikke skulle by på problem å presentere dem i riktig rekkefølge i en bok som dette.

De siste 30 års molekylærbiologiske utforskning av arvestoffet hos forskjellige organismer har imidlertid bydd på store overraskelser. Sammenligning av rekkefølgen av byggeklossene i arvematerialet hos ulike dyr har i mange tilfeller slått fundamentet vekk fra gamle antakelser og vist nye slektskapsbånd som man tidligere ikke ante eksistensen av. Så seint som i 2012 kom der forskningsresultater som gjorde det nødvendig å flytte på flere av greinene i livets tre.

Livets opprinnelse Alle levende organismer på jorden har samme grunnleggende kjemiske oppbygning. Et lite antall forskjellige kjemiske byggeklosser er bundet sammen i lange kjedemolekyl som får vidt forskjellige egenskaper. Viktigst blant kjedemolekylene er proteinene der byggeklossene er omtrent 20 ulike aminosyrer og to litt forsjellige typer av nukleinsyrer (DNA og RNA) der byggeklossene kun er fire ulike nukleotider. Disse byggeklossene inneholder bare grunnstoff som det finnes rikelig av på jorden; i hovedsak karbon, hydrogen, oksygen, nitrogen, fosfor og svovel. Forskere har så prøvd å etterligne forholdene slik man tror de var på jorden før liv oppsto, og resultatet har blitt at både aminosyrer, fettsyrer og nukleotider oppstår spontant ut fra en livløs, såkalt ursuppe under de fysiske forholdene som trolig rådet på jorden for 4,4 milliarder år siden.

Avgjørende for livets utvikling var videre at aminosyrene og nukleotidene koblet seg sammen til lange kjeder og etter hvert utviklet evnen til å lage kopier av seg selv. Forskerne mangler ennå fullgode eksperimentelle bevis, men mye taler for at det først var primitive RNA-molekyl (en form for nukleinsyre eller arvestoff) som sammen med korte aminosyrekjeder utviklet evnen til å kopiere seg selv. Slike selvkopierende kjedemolekyl fikk umiddelbart et stort fortrinn framfor andre ved raskt å bruke opp de tilgjengelige byggeklossene. På dette stadiet må også fettsyrene tas med. De har en spontan evne til å flyte sammen og danne små, tynnveggete blærer i vann, blærer som siden lett deler seg opp eller flyter sammen. Om slike blærer kan gi rom for selvkopierende nukleinsyrer og peptider, er man ikke langt fra å forklare dannelsen av en svært primitiv levende organisme.

A: Nakensneglen prikksnegl (Dodo coronata). B: Vingesneglen kruttåte (Limacina retroversa). C: Rødsjøstjerne (vanlig korstroll) Asterias rubens. d: Langpiggsjøspiggsvin (Echinus acutus).

a: Kulekammanet (Plaurobrachia pileus). b: Kammaneten Haeckelia bimaculata. c: Ubeskrevet kammanet av slekten Euplokamis. d: Ubeskrevet kammanet tilhørende ordenen Cydippida.

De siste års molekylærgenetiske forskning har vist at de fler cellete dyrene trolig først oppsto fra encellete krageflagellater som inngikk i kolonidannelse. I dag finner vi etterkommerne av disse igjen som en del dyregrupper som alle består av to cellelag, en ytre ektoderm og en indre entoderm. Dette til grunnleggende forskjell fra alle de øvrige flercellete dyrene som i tillegg har et tredje, midtre cellelag, mesoderm, som bidrar til dannelse av viktige organer som muskler, sirkulasjonssystem og skjelett. Av tolagsdyrene (Diploblastene) står en lite kjent og beskjeden gruppe Placozoer og kammanetene nærmest urtidsformen, mens våre dagers svamper synes å ha gjennomgått en reduksjon fra mer kompliserte tidligere former. Mest avansert og variert innen gruppen Diploblaster er utvilsomt nesledyrene. Nedenfor skal vi se på vestlandsfjordenes representanter for to av disse dyrerekkene, mens nesledyrene blir omtalt i et eget kapittel.

primitive flercellete dyr 71

Kammaneter | Ctenophora Kammanetene, eller ribbemanetene som de også kalles, ble tidligere slått sammen med nesledyrene i en gruppe som ble kalt Coelenterata. I dag vet vi at de er vesentlig forskjellig oppbygget på mange måter og uten tvil fortjener å bli behandlet som en separat dyrerekke. De består av to cellelag: en ytre ektoderm og en indre entoderm som er atskilt av et geléaktig mesenchym som også inneholder spredte celler. Dyrene er tosidig radialsymmetriske med en stor munn i den ene enden og et komplisert sanseorgan i andre enden. Dette sanseorganet består av en liten kule som hviler på fire rader med sansehår, det hele innesluttet i en liten kapsel av sammenvokste og ubevegelige flimmerhår. Det kalles en statocyst og tjener til å registrere dyrets stilling i vannet. Kammanetene har muskler og nervesystem av en mer spesialisert type enn vi finner i nesledyrene, men mangler som denne dyregruppen et sirkulasjonssys-

tem som er atskilt fra tarmen og dens forskjellige utbuktninger. Kammanetene viser heller ingen generasjonsveksling og er, i det minste de norske artene, frittsvømmende i alle stadier. Langs kroppens ytterside har kammanetene åtte kammer eller ribber av noe varierende lengde. Hver rad består av mange plater (ctener) som igjen består av tusenvis sammenvokste og usedvanlig lange flimmerhår (cilier). Disse flimmerhårene slår samtidig innen hver plate, men med litt forsinkelse mellom hver plate i en rad. Herved oppstår en bølge som skyver vannet langsetter dyret og fører dyret framover gjennom vannmassene. Ctenenes lagdelte oppbygning med flimmerhår gir dem en uttalt evne til å bryte sollyset i alle regnbuens farger – noe som vi ofte ser på fotografier. I tillegg har de fleste artene, unntatt kulekammaneten, evne til å produsere sitt eget blå lys om natten. En evne som hemmes i dagslys.

nesledyr 93

Voksen kronemanet Periphylla periphylla.

Stormaneter | Scyphozoa De fleste nordmenn kjenner til brennmaneten og glassmaneten, våre to vanligste representanter for stormanetene. De særmerker seg ved sin størrelse og kraftig utviklede gelélag (mesogloe). Stormanetenes munnåpning begrenses av fire frynsede lepper som hos noen arter kan omdannes til svært lange armer. Munn armene er utstyrt med nesleceller på samme måte som fangarmene langs klokkeranden og bidrar både til å fange og føre byttedyr inn i magesekken. Stormanetene mangler den muskulære hinnen som innsnevrer åpningen inn til klokkehulen hos småmanetene. Stormanetene er de mest kompliserte av dyrene som kun har to kimlag. Kjønnskjertlene utvikles fra det indre cellelaget i magesekken, mens både sirkulære og radiære muskler utvikles fra samme cellelag nærmere klokkeranden. Det er disse musklene som gjør det mulig for maneten vekselvis å flate seg ut som en skive og å trekke seg sammen som en klokke for å skape framdrift gjennom vannet. Det utvendige beskyttende cellelaget danner også et underliggende primitivt nervesystem som dekker det meste av maneten som et diffust nettverk. På bestemte steder langs klokkeranden er nervenettet konsentrert til små sanselegemer som oppfatter tyngdekraftens og lysets retning. Stormanetene kan derved vite opp og ned i sjøen og kanskje også følge solens bevegelse over himmelen fra morgen til kveld. Blant stormanetene kan man finne verdens største virvelløse dyr – både lengre og tyngre en den mer myteomspunne kjempeblekkspruten. I Massachusettbukten ble det i 1870 skylt i land en brennmanet med en klokkediameter på 2,3 meter og fangarmer som var 36,5 meter lange. Den må ha veid langt over et tonn. Stormanetene regnes likevel som planktondyr fordi de, til tross for sin størrelse og evne til å svømme, i hovedsak driver dit havets strømmer fører dem. Mange av stormanetene viser samme generasjonsveksling som hydroidene, men hos stormanetene er den bunnfaste og ukjønnete polyppen liten av størrelse, mens det kjønnete manetstadiet dominerer og blir ganske langlivet. Enkelte stormaneter kan leve i flere år, mens andre arter dør om høsten og overvintrer som en bunnfast polypp som gir opphav til nye maneter neste vår. Michael Sars (1805–1869), Norges mest berømte zoolog gjen-

nom tidene, var den første i verden som beskrev en slik merk verdig generasjonsveksling hos glassmaneten allerede i 1841. Andre stormaneter, som eksempelvis kronemaneten (Periphylla periphylla), viser en direkte utvikling fra befruktet egg og larve til maneter som kan vokse seg opp mot fem centimeter i klokkediameter i løpet av noen måneder.Trolig blir denne arten flere år gammel. Stormanetene har lenge vært delt i fire ordener: Kronemaneter, skivemaneter, lungemaneter og stilkmaneter. Nyere genetiske data tyder imidlertid på at stilkmanetene fortjener å bli gitt sin egen klassebetegnelse. Kronemanetene (Coronatae) har en tydelig sirkulær grop som deler ryggsiden i en sentral kuppel og et randparti som består av et sammentrekkbart, muskulært skjørt og et varierende antall randlapper. Mellom disse springer så fangarmer og sanselegemer ut. I Sognefjorden har man hittil kun funnet en representant for slike kronemaneter. Den heter Periphylla periphylla og lever på dyp mellom 400 og 800 meter. Denne kronemaneten har 16 randlapper atskilt av 12 fingertykke og halvmeterlange fangarmer og fire sanselegemer. Den reagerer kraftig på lys og svømmer nedover i vannet så snart man skinner lys på den. I noen vestlandsfjorder, Lurefjorden nær Bergen og Halsafjorden nær Kristiansund, har man imidlertid ofte sett manetene i overflaten om natten. Perifyllamaneten er også velutstyrt med celler som kan sende ut lys (se s. 84–85). Disse cellene (fotocytter) er tydeligvis også koblet til nervenettverket på en slik måte at om maneten blir stimulert på en side så vil en bølge av lys spre seg utover hele den ytre overflaten til dyret. Trolig tjener dette som en advarsel til dyr som kommer borti den i nattemørket. Fotocyttene kan også løsne fra randlappene og blinke i vannet omkring maneten. Dette kan tjene som et lokkemiddel til å få nysgjerrige planktondyr til å komme i kontakt med fangarmene. Byttedyret blir da lynraskt angrepet av neslecellenes mikroharpuner samtidig som fangarmen krøller seg sammen og fører byttet inn i manetens magesekk. Den sjeldne dypvannsmaneten Atolla wyvillei hører også med til ordenen kronemaneter.

116

A: Tretannmarken (Placostegus tridentatus). lever i forkalkede rør med tre tenner omkring røråpningen. b: Posthornmark Spirorbis spirorbis. c: Den røde kalkrørsmarken Serpula vermicularis, også kalt trompetmark, lever i forkalkede, lyserøde rør. d: Påfuglmarken (Sabella pavonina) lever i lange, læraktige rør.

Etter å ha blitt fanget inn, føres slim og partikler inn mot markens munn gjennom flimmerhårkledde grøfter langsetter tentaklene. Vanligvis er tentaklene spredd ut som en sirkelrund krans der rødbrune pigmentflekker på hver enkelt tentakel til sammen danner vakre konsentriske ringer. Ved den minste forstyrrelse trekkes dyrets forende og hele tentakelkransen lynraskt ned i røret. Man ser ofte en slik forsvarsreaksjon dersom lyset som faller på tentakelkransen, skifter raskt. Denne og flere nærstående arter trives best mellom omkring 10 og 500 meters dyp.

ormer 117

Blant marker som lager steinharde rør, er de hvite og røde kalkrørsmarkene (Hydroides norvegica og Serpula vermicularis), posthornsmark (Spirorbis spirorbis og Circeis spirillum) og tretannsmarken (Placostegus tridentatus) og trekantmarken (Pomatoceros triqueter) svært vanlig langs hele kysten og langt inn i fjordene. Disse har alle en langt enklere tentakelkrans enn påfuglmarken, men har også en av sine tentakler omdannet til et slags lokk som de kan stenge av inngangen til røret med når de blir forstyrret og trekker tentakelkransen inn i røret. Posthorns-

markene trives godt på sagtang og tareblad. Hvit og rød kalkrørsmark og trekantmark foretrekker derimot å vokse på fast grunn, der deres eldre deler ofte blir overgrodd av alger. Hvitrørsmarken er meget vanlig opp mot tidevannsbeltet mens trekantmarken foretrekker dyp ned mot 20 meter og kan forekomme helt ned til 2000 meters dyp.

146

a: Krinakrabbe (Galathea strigosa). b: Trollhummeren Galathea squamifera. c: Trollkrabbe (Lithodes maja).

Kjøttet i trollkrabbens lange bein kan anbefales og smaker kanskje bedre enn taskekrabbens kjøtt. Blant de ekte krabbene (Brachyura) er strandkrabbe og taskekrabbe vanligst, men der forekommer en rekke andre og mindre arter. To arter av pyntekrabbe (Hyas araneus og H. coarctatus, bilde s. 148) og fire arter av svømmekrabbe (Liocarcinus sp.) hører også med til fjordens dyreliv. Strandkrabben (Carcinus maenas, bilde s. 125) hører også til svømmekrabbene, men trives best i tang- og tarebeltet. Den er grønn eller brunlig på farge og har et ryggskjold som blir opp til åtte centimeter bredt.

krepsdyr 147

Taskekrabben (Cancer pagurus, bilde neste side) blir i våre farvann opp til 22 centimeter bred over ryggskjoldet. Hannen er som oftest betydelig større og med kraftigere klør enn hunnen. Arten trives på både hard og bløt bunn og spiser alle slags bunndyr som skallkledde muslinger og kråkeboller hvor skallet knuses med de kraftige klørne. Taskekrabben spiser også død fisk og andre åtsler som synker til bunns. Taskekrabben tilbringer de første månedene av sitt liv etter klekkingen som frittsvømmende planktonorganisme. I løpet av sommeren vokser den raskt og skifter skall hele sju ganger, før den søker mot bunnen og gjemmer seg i tang- og tarebeltet. Dyret ser

helt annerledes ut som larve enn som voksen. Faktisk er forskjellene så store at de første naturforskerne ga disse planktonformene helt andre navn enn de voksne dyrene. Først når larven nærmer seg et utviklingstrinn hvor den vil søke mot bunnen, vil skallskiftene føre den nærmere sitt voksne utseende. Etter å ha tilbrakt mange år i tang- og tareskogen og vokst seg stor gjennom mange skallskifter, nærmer ryggskjoldet seg en bredde på ca. 12 centimeter, og den første kjønnsmodningen begynner. Taskekrabben er da seks–sju år gammel. Parringen skjer om høsten i forbindelse med hunnens skallskifte. Hannen må overføre sine sædsekker til hunnen før hennes nye

152

A: Nakensneglen prikksnegl (Doto coronata). B: Muslingen blåskjell (Mytilus edulis). C: Muslingen harpeskjell (Aequipecten opercularis). D: Liten blekksprut fra underordenen Sepioidea.

Bløtdyrene mangler en indre oppdeling av kroppen i atskilte ledd eller segmenter og er i de fleste tilfeller uten indre faste skjelettdeler. Derimot omgir mange av dem seg helt eller delvis med faste skall som oppstår ved at sekreter fra store hudfolder forkalkes. Bløtdyrene omfatter både lite kjente og godt kjente virvelløse dyr. Noen vil kanskje undre seg over at så vidt forskjellige dyr som snegler, muslinger og blekksprut hører til samme dyrerekke. Igjen er det de indre bygningstrekkene som avgjør; de indre organene er stort sett de samme. En velutviklet muskuløs fot står også sen-

bløtdyr, armfotinger og mosdyr 153

tralt; det er den sneglene glir på, muslingene graver med og blekksprutene utvikler sine fangarmer fra. Bløtdyrene omfatter mer enn 130 000 nålevende arter hvorav omtrent 800 er kjent fra Norge. Mange av dem finnes på land eller i ferskvann, men godt over halvparten er marine arter. Dyrene i underrekken Aculifera utgjør en liten gruppe av ormelignende bløtdyr. I fjordene finner vi tre av dens fire underklasser: ormebløtdyr, furebløtdyr og skallus eller leddsnegler. På verdensbasis er det beskrevet rundt 70 ormebløtdyrarter

(Caudofoveata) hvorav fem er funnet, og ytterligere én antas å være til stede i fjordområdet. Dette er sylindriske ormer av en til 30 millimeters lengde. De mangler en fot, men graver seg likevel loddrett ned i bunnsedimentet på stort dyp hvor den trolig lever av dødt organisk materiale. Deres levevis er forøvrig lite kjent. Kroppen er delvis dekket av overlappende, små kalkplater og pigger.Analyser av deres arvestoff tyder på at de er nærmere beslektet med blekksprutene (Cephalopoda) enn de øvrige bløtdyrene.

200

A: Piggsjøstjerne (Marthasterias glacialis). B: Detalj fra piggsjøstjerne.

seg. Korstrollet er også en stor elsker av tarmsekkdyret Ciona intestinalis. Ellers står snegler, ormer, kråkeboller og åtsler på menyen. Det viker heller ikke tilbake for å spise sine artsfrender. Den vakre kamsjøstjernen (Astropecten irregularis) har markerte og regelmessige rader av store, buete skjelettplater og kraftige pigger langs armenes rand. Kroppsdiameteren er noe større en armlengden, og ryggsiden virker fast og læraktig uten pigger. Fargen er som oftest oransje. Kamsjøstjernen trives best på sandbunn hvor den lever av å spise muslinger, slangestjerner og andre sjøstjerner som den ofte sluker hele. I Sognefjorden fant Rustad kamsjøstjernen på sandbunn fra lavvannsnivået til 30 meters dyp. Den dypeste fangsten ble gjort i Eidsfjorden utenfor Sogndal med bunntrål på 125 til 160 meters dyp. Piggsjøstjernen (Marthasterias glacialis) er lett å kjenne igjen på sine tre markerte rader med kraftige pigger på hver av dens fem

pigghuder 201

uvanlig lange og smale armer. Radene står en på hver side av armen og en langsetter midtaksen av armenes ryggside. Rundt hver av disse piggene finnes et hevet hudområde hvorfra det rager opp et stort antall små pedicellarier, hver med tre–fire ørsmå kalktenner som ved hjelp av muskler kan åpne og lukke seg. Disse er med på å holde sjøstjernens overflate fri for sultne småkryp, men kan også hjelpe til med å fange mat som så blir forflyttet via flere pedicellarier til armens bukside hvor tubeføtter og flimmerhårgroper samarbeider om å føre den inn mot munnen. Kroppen er av beskjeden størrelse. På ryggen finnes en ring med kraftige pigger omgitt av en hudsvulst med tallrike pedicellarier. Resten av kroppen og armenes ryggside er tett besatt med en annen type, litt større pedicellarier. Fargen på disse varierer mye, mellom gult, oransje og rødt, mens resten av sjøstjernen som oftest har et gråaktig preg.

Piggsjøstjernen er et grådig rovdyr som spiser store mengder snegler og muslinger og gjerne også angriper fisk, krepsdyr og andre pigghuder, både levende og døde. I Sognefjorden fant Rustad denne arten like inn til Årdalsfjorden med en dybdeutbredelse fra lavvannsnivået til rundt 60 meters dyp, med et maksimum i tareskogen mellom null og 30 meter. Brisingasjøstjernen (Brisinga endecacnemos) har som regel 11 armer som kan bli over 30 cm lange og ha 18 mm lange sidepigger. Selve kroppen er liten, og mye av kjønnskjertlene må få plass i armenes fortykkede sentrale deler. Der finner man også 20 til 30 tydelige tverribber på ryggsiden. Denne vakre, men sjeldne sjøstjernen lever på steingrunn på 200 til 2000 m dyp og ble først funnet i Hardangerfjorden i 1856 av P.C. Asbjørnsen (1812–85). (De fleste vil nok kjenne bedre til hans innsamling av norske eventyr). Ved å gi denne vakre dypvannssjøstjernen Brisinga-navnet,

210

Svabergsjøpiggsvin (Echinus esculentus).

Sjøpiggsvin | Echinoidea Sjøpiggsvin eller kråkeboller utgjør en klasse frittlevende pigghuder som har en rund, eggformet eller avflatet kropp og mangler armer. Munnen finnes alltid på siden som vender mot underlaget, mens endetarmen som oftest, men langt fra alltid, munner ut på motsatte aboralside. Silplaten finnes som oftest i tilslutning til gattet. Sjøpiggsvinene er dekket av et robust skjelett av sammenvokste kalkplater som ligger like under huden, og en presis artsbestemmelse knytter seg gjerne til detaljer i disse. Til sammen danner disse kalkplatene pene rekker som går fra ryggsiden til buksiden som meridianer på en globus. Sjøpiggsvinets femfoldige radialsymmetri kommer klart til syne i mønsteret som disse platene danner. Noen av platerekkene er gjennomhullet slik at det indre vannkanalsystemet kan stå i forbindelse med sugeføttene på overflaten. De rørformete føttene kan ofte strekkes til en lengde som langt overgår piggenes lengde. Til hver av disse føttene hører en dobbel pore i en kalkplate. All den stund føttene er muskulære og viktige for sjøpiggsvinets bevegelse, kalles disse gjennomhullete platene for ambulakralplater (etter det latinske ambulare = å bevege seg). Platerekkene som ligger mellom disse radialstripene kalles interambulakralfelt. De fleste kalkplatene er også utstyrt med tydelige knuter eller tuberkler som danner feste for to sett med pigger som ofte har forskjellig lengde. De lengste står i regulære rader nedover rekkene av skjelettplater og kalles primære pigger. De litt kortere står mer tilfeldig festet på platene og kalles sekundære pigger. Disse piggene beveges av små muskler og er viktigere for dyrets bevegelse enn sugeføttene så lenge de befinner seg på flatt underlag. Sjøpiggsvinene går da liksom på stylter på piggene. Sugeføttene får en helt annen og viktigere funksjon for bevegelse på bratte vegger og overheng. Da er det sugekoppene og de muskulære føttene som heiser sjøpiggsvinet oppover. På de fleste skjelettplatene finnes det også svært små knuter for smekre pigger, pedicellariene, som egentlig er høyt spesialiserte griperedskap. Disse hudkledde utvekstene har nederst en tynn skjelettstav omgitt av muskler, deretter en strekkbar og muskulær halsdel før man når en oppsvulmet topp som inneholder to, tre el-

ler fire ørsmå fiskekroklignende kalkknokler som er forbundet med hverandre med muskler. Mellom disse finnes ofte en forhøyning med sansehår som når de berøres, får musklene til å klappe krokene sammen som en knipetang eller sukkerklype. Enkelte av pedicellariene kan også ha en giftsekk sentralt som er med på å lamme små byttedyr som måtte bli fanget inn på denne måten. De lammete dyrene føres så fra en pedicellarie til den neste i en lang kjede mot munnen hvor fem kraftige tenner overtar før maten svelges. Døde partikler som fester seg på sjøpiggsvinets overflate, ja selv dets egne avføringsperler fjernes ved hjelp av disse bevegelige klypene. Sjøpiggsvinklassen deles i minst seks ordener, men vi vil her bare skille mellom de ganske runde og symmetriske sjøpigg svinene, og de mer eggformete og asymmetriske sjømusene. I alt er det beskrevet knapt 1000 nålevende arter av sjøpiggsvin hvorav 16 er påvist i vestlandsfjordene, men kun 12 har fått norske navn. Av regulære sjøpiggsvin finner vi flere ganske vanlige og tallrike arter i vestlandsfjordene. Svabergsjøpiggsvin (Echinus esculentus) er nær kuleformet med noe avflatet underside. Det kan bli opp mot 16 centimeter i diameter og er tett besatt med korte, jevnt lange pigger. Kun som unge individ er radene med primære pigger litt lengre enn de sekundære piggene. De primære piggene står i leddet forbindelse med store knuter på omtrent hver eneste interambulakralplate, mens kun hver andre eller tredje ambulakralplate har en slik knute og pigg. Ambulakralplatene har ellers tre doble porekanaler for sugeføttene. De sekundære piggene springer ut fra langt mindre knuter på alle skjelettplatene. Utover dette finnes svært små knuter på de fleste skjelettplater for de slanke pedicellariene med sine tre og fire kjevete, små klyper. På skjelettplatene som omgir munnen, finnes både pigger og pedicellarier. Denne arten har vanligvis en rød hovedfarge med blekt røde meridionale striper på skallet og pigger som er hvite eller rosa med fiolett spiss. Rustad fant denne spiselige arten langs hele Sognefjorden like inn til Nærøy- og Lustrafjorden innen dybdeintervallet null til 90 meter, med høyest andel fra området 20 til 29 meter. Om du vil prøvesmake, bør du prøve rognsekkene før gytingen om våren.

266

A: Pigghå (Squalus acanthias). B: Piggskate (Raja clavata). C: Havmus (Chimaera monstrosa ).

Bruskfisk | Chondrichthyes Både bruskfisk og beinfisk har et skjelett som er utviklet fra det midtre kimlaget (mesodermen) og består av tre hoveddeler. Fiskene har kjever som sammen med hjernekassen utgjør et hodeskjelett. I tillegg har de en virvelsøyle, et gjellebue- og et finneskjelett. Hos bruskfiskene består det meste av skjelettet av brusk, som riktignok hos noen arter kan forkalkes, men bare uhyre sjelden blir omdannet til bein. Ryggstrengen er fullstendig omsluttet av virvellegemer lagd av flere bruskelementer, og den blir derved tykk mellom virvlene og tynn der den løper gjennom virvlene. Strålene i finneskjelettet består derimot av en hornaktig substans som egentlig er oppstått fra huden.

fisk 267

Bruskfiskene representerer også den første dyregruppen som i tillegg til rygg- og halefinne, har parete brystfinner foran og parete bukfinner bak. Disse kjenner vi igjen som armer, vinger og bein hos alle høyerestående virveldyr som seinere har utviklet seg. Bruskfiskene kjennetegnes også ved å ha indre befruktning. Den delen av hanfiskens bukfinner som ligger nærmest midtlinjen utvikles ved kjønnsmodningen til fyldige parringsorgan som kan føre sæden fra hans endetarmsåpning via en fure på parringsorganene til et nivå hvor sæden kan presses inn i hunfiskens kjønnsvei og befrukte hennes få og svært store egg. Flere arter føder levende unger, mens andre gyter halvferdige fostre omgitt av

kraftige, hornaktige eggkapsler hvor fostrene kan utvikle seg ganske lenge før de klekkes. Av andre kjennetegn skal her kun nevnes at haienes tarm har en indre spirallsnodd vegg, og at kroppsvæskene inneholder mye urinstoff for å stå i balanse med sjøvannets store konsentrasjon av salt. Urinstoffet har lett for å gi haikjøttet en ubehagelig smak og lukt om det ikke vaskes grundig ut før kjøttet tilberedes som mat. Bruskfiskenes klasse deles gjerne i flere ordener av haier og en orden av skater samt en egen underklasse av havmus.

292

a: Torsk (Gadus morhua). b: Breiflabb (Lophius piscatorius).

opp mot overflaten hvor larver med tydelig plommesekk klekker etter halvannen til to–tre uker, alt avhengig av vanntemperaturen. Så snart plommematerialet er oppbrukt må torskelarvene jakte på annen føde. På dette stadiet spiser de mye av raudåtens nauplius-larver. Allerede det første leveåret når torskeyngelen en lengde på nærmere ti centimeter og søker mot bunnen. Den lever fra da av på annen småfisk som kutling, sild og lodde, men spiser også mange små krepsdyr, børstemark, slangestjerner og muslinger. Dypvannsfisken skolest (Coryphaenoides rupestris) særmerker seg med et stort hode og en avrundet snute, samt en jevnt avsmalnende kropp til en tilspisset hale. Den fremre ryggfinnen er høy og kort mens den bakerste er lav og møter gattfinnen i halespissen. Den har store øyne og en skjeggtråd under haken, men hører ikke til torskefiskene. Skolesten lever stort sett på dyp mellom 400 og 1200 meter og er

fisk 293

vidt utbredt langs kontinentalskråningen i det nordlige Atlanterhav og i vestlandsfjordene. Breiflabbfamilien (Lophiidae) omfatter 12 arter på verdensbasis, men i norske farvann og fjordene finner vi kun en art. Breiflabb (Lophius piscatorius) er lett gjenkjennelig på sitt store og flate hode og sin brede kjeft. Hodet utgjør nesten halve kroppslengden og har en kraftig brystfinne på hver side. Halen er vesentlig smalere enn hodet og buken. Totallengden kan i skjeldne tilfeller komme opp i to meter, men er som oftest langt mindre. Huden er myk og glatt med en mørk brun og spettet ryggside, mens buken er nærmest hvit. Langs sideranden av hodet og halen springer det ut en rekke hudfliker som er med på å kamuflere fiskens konturer når den ligger i bakhold på bunnen og venter på at et egnet byttedyr skal nærme seg. I framkant av den første ryggfinnen finnes en lang, bevegelig

finnestråle med en hudflik ytterst som breiflabben vifter med for å lokke til seg mindre fisk. Når slike befinner seg like over breiflabbens munn, åpnes kjeften raskt slik at byttet suges inn i munnhulen. Når så kjeften lukkes, sørger kraftige, bakoverrettede tenner for at byttet ikke slipper ut igjen. Breiflabben kan også jakte aktivt på bunndyr som hummer, krabbe og blekksprut og også nærme seg vannoverflaten hvor den kan angripe svømmende fugl. Breiflabben forekommer fra fjærenivået til mer enn 600 meters dyp. Under gytevandringen om våren kan den gå helt ned til 1800 meter vest for Irland. Eggene legges i rødfiolette slimbånd som etter hvert flyter opp mot overflaten og spres med havstrømmene. Etter klekkingen lever larvene i de frie vannmassene og gjennomgår flere forvandlinger inntil de er nærmere åtte centimeter lange og søker mot bunnen for å begynne sitt voksenliv.

sjøpattedyr 311

Nise (Phocoena phocoena).

Hvaler | Cetacea Ved første blikk ligner hvalene mer på fisk enn på pattedyr slik man kjenner dem fra landjorden. Men ser man nærmere på deres indre oppbygning, så oppdager man snart hvor forskjellig de er fra fiskene og hvor store fellestrekk de har med landpattedyrene. Skjelettet består av de samme knoklene som man finner i landdyrene; både hval og giraff, liksom vi mennesker, har sju halsvirvler og tre knokler i mellomøret. Hvalens brystfinner har liksom giraffens forlemmer, våre armer et skulderblad, en overarmsknokkel og to underarmsknokler. Riktignok er størrelsen på de enkelte knoklene svært forskjellig, men dette er kun en tilpassning til de forskjellige miljøene vi har levd i i millioner av år. I dag vet vi ut fra analyser av arvestoffet at hvalene er nærmest beslektet med våre dagers flodhester og andre drøvtyggende klovdyr. Trolig oppsto de første hvallignende dyrene (Archeocetidae) for omtrent 50 millioner år siden. Disse hadde fortsatt fire velutviklete lemmer, og trolig gikk det ennå flere millioner år før de virkelige hvalene (Cetacea) med kun rudimentære baklemmer så dagens lys. Atter nye millioner av år gikk trolig før bardehvalene (Mysticeti) skilte lag fra tannhvalene (Odontoceti), og disse igjen delte seg opp i de familiene vi ser i dag: spermhval, delfiner, niser, narhval og nebbhval. I norske farvann kan man støte på et titalls arter av tannhval, mens bardehvalene er langt sjeldnere. Vågehvalen (Balaenoptera acutorostrata) er vanligst blant disse og forekommer i så store antall at det drives en begrenset fangst på arten i norske farvann. Den blir omtrent ti meter lang og veier ti tonn. Den fikk tidlig sitt navn fordi den ble sett i viker og våger på jakt etter sild og da lett kunne fanges med steng og harpunering fra småbåter. Blant tannhvalene er det bare nisen som har regulært tilhold i fjordene, mens andre arter, som eksempelvis grindhval og spekkhoggere, ofte kommer på besøk. Nisene (Phocoena phocoena) er de minste av tannhvalene og ligner i stor grad på delfinene, men tilhører altså en annen familie. De blir opp mot to meter lange og kan veie nærmere 80 kg. Hunnene er større enn hannene og føder trolig en kalv hver sommer. Huden er glatt og nærmest svart over ryggen for gradvis å bli lysere ned over sidene mot den hvite buken. Nisene har til sammen ca. 50 tenner i over- og underkjeven, og disse har en avlang skjæreflate, omtrent som våre fortenner, noe som tillater nisene å dele opp sine byttedyr. I så henseende er de ganske forskjellige fra delfinene som

har kjegleformete tenner. Nisene lager klikkende lyder av vekslende frekvens som benyttes i vesentlig grad til ekkolokalisering av byttedyr både i vannet og på bunnen, men også tjener til utforsking av andre objekter og til kommunikasjon med artsfrender. Ifølge den tyske biologen Florian Graner oppholder det seg trolig mellom 100 og 150 niser i Sognefjorden og dens sidefjorder øst for Vangsnes hver sommer. Disse nisene opptrer som oftest i grupper på fire til ti individer der det inngår minst ett mor og kalv-par. Gruppene er også ganske stedbundne og holder seg innenfor en fjordlengde på 10 til 15 kilometer med ganske sparsom overlapping mellom gruppene. Totalt kan det derfor være snakk om 16 mer eller mindre atskilte niseterritorier innenfor Vangsnes–Hella-linjen. I Graners undersøkelse utgjorde kalver nærmere 14 % av alle de observerte nisene, og dette kan tyde på at fjorden utgjør et velegnet oppvekstområde for denne arten. Lengre vest i Sognefjorden, langs norskekysten og i andre vestlandsfjorder er det også observert tallrike niser. Sognefjordgruppenes tilholdssted om vinteren er dårligere kjent, men noen av dem synes fortsatt å holde seg inne i fjorden. Næringsgrunnlaget for nisene er stort sett brisling og sild, men de jakter også på annen fisk. Fra andre farvann vet vi at de også spiser flyndrer og blekksprut. En enkelt nise kan plutselig ta opp jakten på en enkelt fisk, men ofte er det en gruppe på seks til åtte niser som samarbeider om å ringe inn en stim av brisling og småsild for så å presse dem sammen mot overflaten eller inn mot land. Sirkelen kan starte med en diameter på hundre meter for så i løpet av ett til to minutter å snevres inn til 10 til 15 meter. Nisene tar så raske dykk inn i den tettpakkede og panikkslagne stimen for å fylle munnen med fisk. Måkene vet også å benytte seg av slike anledninger til å plukke opp svimeslått fisk. De blir da også en god indikator på hva som er i ferd med å skje like under fjordens vannspeil. Nisen spiser i gjennomsnitt ca. 2,75 kg fisk per dag. Av Graners totale observasjonstid på niser i indre Sognefjord var de opptatt med å fange fisk kun i en fjerdedel av tiden. De brukte mer tid på å vekselvirke med andre medlemmer i gruppen i form av lek, kurtisering, dominering og annen sosialisering. Ellers brukte nisene 8 % av tiden til å utforske observatøren og hans båt, mens de tilsynelatende lå og hvilte i en femtedel av tiden. I den resterende tiden var nisene opptatt med å komme seg unna båter som nærmet seg, å forflytte seg til en annen del av fjorden, å ri bølger fra forskjellige båter og å jage bort innpåslitne artsfrender.

312

Spekkhogger (Orcinus orca).

Grindhvalen (Globicephala melas, bilde s. 309) er en litt større tannhval enn nisen. Den er svart eller mørkgrå, med lysere grått bak den bakoverbøyde ryggfinnen og på fremre del av buken. Hodet er stort med høy og bred panne som hvelver seg fram over snuten. Hannen kan bli drøyt sju meter lang og veie nærmere fire tonn, mens hunnene blir knapt seks meter lang og veier under to tonn. Nyfødte kalver er knapt to meter lange. Arten danner sosiale grupper på 10 til over 100 dyr, og båndene synes å være så tette at om ett individ strander, vil ofte flere følge etter. Grindhvalen ernærer seg stort sett på blekksprut og makrell og følger byttedyrenes sesongmessige vandringer. Således ser man grindhvalen hyppigst i vestlandsfjordene og langs kysten i sommer- og høstmånedene. Ellers i året oppholder den seg mer i det åpne hav i Nordatlanteren og rundt Antarktis. Grindhvalen kan dykke ned mot 600 meter og bruker ekkolokalisering for å finne sine byttedyr. Spekkhoggeren (Orcinus orca) er den største tannhvalen innen delfinfamilien. De største hannene kan bli opp mot ti meter lang og veie åtte tonn, mens hunnene er noe mindre og sjelden overstiger 8,5 meter og 5 tonn. Fargen er svart over rygg og sider med en karakteristisk hvit flekk bak øynene og hvite tegninger lengre bak på sidene, mens buken er hvit. De fleste viser også en grå sadel

på ryggen like bak den store ryggfinnen som kan bli opp mot to meter høy. Spekkhoggeren lever stort sett i flokker på 5 til 15 dyr der en voksen hun med avkom utgjør kjernen. Tidvis kan større flokker på over 20 dyr oppstå ved at mindre flokker jakter sammen. Kjønnsmodningen inntrer ved en alder på omtrent 15 år. Drektigheten varer i 17 måneder, og hunnene føder i gjennomsnitt en kalv hvert femte år. Kalven veier omtrent 180 kg og måler 2,5 meter ved fødselen og blir diet av moren i ett til to år. Hunnene kan bli mellom 50 og 80 år gamle, mens hannene vanligvis lever i 30 til 50 år. Kosten varierer i ulike regioner og omfatter alt fra blekksprut, fisk og skilpadder til sjøfugl, sel, nise og hval. I norske farvann er det i hovedsak sild som står på menyen, og en voksen spekkhogger kan trolig sette til livs over 200 kg fisk per dag. Langs norskekysten, i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet finnes trolig mellom 5000 og 10 000 spekkhoggere som i hovedsak jakter på tette sildestimer. Når silden trekker inn i fjordene seint på høsten, følger gjerne spekkhoggerne etter. Dette ser man nærmest årvisst i Lofoten og da særlig i Tyssfjorden. Langt sjeldnere og mer tilfeldig har små flokker av spekkhoggere vært observert i vestlandsfjordene. Blant annet har man fotografiske bevis for en flokk utenfor Balestrand i Sognefjorden.

per robert flood

ISBN 978-82-7959-202-0

Livet i dypets skjulte univers

livet i dypets skjulte univers